url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Elsner | 2023-02-04 | Joseph Elsner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 18. april', 'Kategori:Dødsfall i 1854', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1769', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Brzeg fylke', 'Kategori:Polske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Joseph Anton Franz Elsner (også Joseph Xaver Elsner, polsk Józef Ksawery Elsner; født 1. juni 1769 i Grottkau i fyrstedømmet Neisse i Schlesien, død 18. april 1854 i Elsnerowo ved Warszawa) var en tysk-polsk komponist, dirigent og musikkpedagog som i dag er mest kjent som den unge Frédéric Chopins lærer.
| Joseph Anton Franz Elsner (også Joseph Xaver Elsner, polsk Józef Ksawery Elsner; født 1. juni 1769 i Grottkau i fyrstedømmet Neisse i Schlesien, død 18. april 1854 i Elsnerowo ved Warszawa) var en tysk-polsk komponist, dirigent og musikkpedagog som i dag er mest kjent som den unge Frédéric Chopins lærer.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Elsner kom fra en tysk schlesisk familie, i et sterkt tyskpreget område der polsk kultur stod svakt. Han fikk en tysk, og egentlig noe anti-polsk, oppdragelse. Polsk lærte han seg ikke før han var 20 år gammel.
Hans far Franz Xaver Elsner var snekker og drev også med reparasjon av musikkinstrumenter; dessuten sang han og spilte harpe. Moren, Anna Barbara, født Matzke, stammet fra Glatz og var datter av en høyt skattet lutt- og fiolinbygger, Joseph Matzke, som hadde vidtrekkende kontakter i musikkens og kunstens verden.
=== Musikk ===
Elsners musikalske utdannelse begynte i Grottkau, der han sang i et kirkekor. Allerede som barn gjorde han sine første forsøk på komposisjon. Som tolvåring fortsatte utdannelsen i Breslau, først ved dominikanernes klosterskole og så ved jesuittenes St.-Matthias-gymnasium. Der fikk han blant annet undervisning i fiolin, sang og generalbass. Han sang også i byens operakor og spilte i teaterorkesteret. Parallelt utviklet han sine kompositoriske ferdigheter. Oppførelsen av den (nå tapte) motetten Ave Maria ble godt mottatt.Han fikk i 1788 stipend til studier ved Universität Breslau (Leopoldinum). Først studerte han teologi, deretter medisin. Så begav han seg til Wien for å fortsette med medisinen, men oppgav raskt dette prosjektet.
Etter å ha fullført sine studier og ha arbeidet som fiolinist i Brünn ble han i 1792 annenkapellmester ved den tyske Opera i Lemberg, som hørte under Østerrike-Ungarn. I Lemberg giftet han seg med Klara Abt i 1796, men hun døde året etter. I 1799 dro han til Nye-Østpreussen sammen med den polske skuespilleren Wojciech Bogusławski. I Nye-Østpreussen ble Elsner sjefdirigent ved først Det tyske teater, siden det polske nasjonalteater i Warszawa.Elsner foretok reiser til Paris, Dresden, Warszawa og Posen (Poznań), hvor han møtte E.T.A. Hoffmann. De grunnla i 1805 arrangementet Musikressource, som skulle samle tyskere og polakker om musikalske aktiviteter.
I 1802 giftet Elsner seg med Karolina Drozdowska.
På grunn av klager over at Elsner favorisert tyskere, trakk han seg tilbake fra teaterarbeidet.
I Warszawa ble Elsner gradvis mer polsksvennlig og begynte å bruke den polske form av sitt navn: Józef Antoni Franciszek. Han fortsatte imidlertid å omtale seg selv som schlesier.Elsner var en produktiv komponist. Han var en av de første komponistene i Polen som tok i bruk folkemusikalske elementer og den aller første som brukte polsk språk i operaer. Elsners orkester- og kammermusikk ble oppført til begeistret omtale i Wien og andre europeiske musikksentra.Sin musikkhistoriske betydning har Elsner som lærer for Frédéric Chopin. Han var også lærer og forbilde for den polske komponisten Stanisław Moniuszko som skrev den polske nasjonaloperaen Halka. Moniuszko betegnet Elsner som «grunnlegger av den nasjonale musikk».
== Verk ==
32 operaer
8 symfonier
poloneser med orkester
1 septett
1 strykekvintett
11 strykekvartetter
2 klaverkvartetter
klaversonater
1 pasjonsoratorium
messer
rekviem
== Litteratur ==
(de) Array von Dommer: «Elsner, Joseph». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 6, Duncker & Humblot, Leipzig 1877, s. 70 f.
(de) Christian Weickert: «Elsner, Joseph.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 4, Duncker & Humblot, Berlin 1959, ISBN 3-428-00185-0, s. 466 f. (digitalisering).
Martina Homma: Nationale Musik und nationale Musikwissenschaft. Der Fall Joseph Elsner. I Deutsch-polnische Ansichten zur Literatur und Kultur. Wiesbaden 1995, s. 104–116.
J. Herrmann: Józef Elsner und die polnische Musik. München 1969.
Paul Preis: Musik- und Theaterleben von Stadt und Kreis Glatz. 1. del, s. 18–19.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Józef Elsner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
http://www.markuskrzoska.de/elsner.htm Biogramm Elsners
http://www.klassika.info/Komponisten/Elsner_JX/wv_gattung.html
(en) Fritt tilgjengelige noter av Joseph Elsner i International Music Score Library Project | Joseph Anton Franz Elsner (også Joseph Xaver Elsner, polsk Józef Ksawery Elsner; født 1. juni 1769 i Grottkau i fyrstedømmet Neisse i Schlesien, død 18. | 5,546 | 5,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marshall%C3%B8yene | 2023-02-04 | Marshalløyene | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Marshalløyene', 'Kategori:Mikronesia', 'Kategori:Oseaniastubber', 'Kategori:Prøvesprengningsområder', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1986', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Viktige stubber', 'Kategori:Øygrupper i Oseania'] | Republikken Marshalløyene er en øystat i Stillehavet, nord for Nauru og Kiribati, øst for Mikronesiaføderasjonen og syd for Wake Island. Beregnet folkemengde i 2013 var 54 200.
| Republikken Marshalløyene er en øystat i Stillehavet, nord for Nauru og Kiribati, øst for Mikronesiaføderasjonen og syd for Wake Island. Beregnet folkemengde i 2013 var 54 200.
== Geografi ==
Landet består av 29 atoller og fem isolerte øyer. De viktigste atollene og øyene danner to grupper: Ratak-kjeden og Ralik-kjeden, som betyr soloppgang- og solnedgang-kjedene. To tredeler av landets innbyggere bor på øyene Majuro (som også er hovedstad) og Ebeye. De ytre øyene er tynt befolket på grunn av få muligheter for sysselsetting og økonomisk utvikling.
== Befolkning ==
Folketallet vokste raskt fra slutten av 1950-årene. Fra 1999 til 2011 økte folketallet med 4,6 %. Beregnet folkemengde i 2013 var 54 200. To øyer huser 73,8 % av befolkningen: Majuro (52,3 %) og Kwajalein (21,5 %).
73,8 % av befolkningen bor i urbane strøk.Nær 40 % av befolkningen er under 15 år. Forventet levealder er for kvinner 72,5 år, og for menn er den 71,3 år. 98 % av befolkningen kan lese og skrive.Folketellingen i 2011 viste at 3 250 personer, tilsvarende 6 % av befolkningen, var født i andre land. De fleste av disse, 43,6 %, var fra USA, 16,5 % fra Filippinene, 10 % Fra Kina, 8,4 % fra Kiribati og 7,4 % fra Mikronesiaføderasjonen.Spedbarnsdødeligheten var i 2011 på 22 per 1 000 levendefødte. Den var da gått ned fra 37 per 1 000 levendefødte i 1999.
== Historie ==
Øyene ble oppdaget og folkesatt av mikronesiere.
Spanjolene kom til øyene i 1529. Tyskland gjorde krav på dem i 1885. Alle rettigheter til øyene ble kjøpt av Tyskland fra Spania i 1899. Japan okkuperte øyene i 1914 og Folkeforbundet ga Japan øyene som mandatområde i 1920.
Øyene ble en del av det USA-styrte UN Trust Territory of the Pacific Islands i 1947 og ble en selvstendig stat i 1986. USA står for forsvarspolitikken og mye av økonomien gjennom Compact of Free Association.
USA utførte fra 1946 til 1958 kjernefysiske prøvesprengninger på Bikini og Enewetak. De miljø- og helsemessige konsekvensene av disse sprengningene var store, og kan fortsatt merkes.
== Økonomi ==
Viktige eksportvarer er fisk, fiskeprodukter, kokosnøttolje og akvariefisker. Viktige importvarer er matvarer, levende dyr, mineralolje, drikkevarer og tobakk. Viktige handelspartnere er blant annet USA og Japan.
== Samfunn ==
Det er obligatorisk skolegang for barn i alderen 6 til 14 år.
Det utkommer tre aviser, den største avisa er Marshall Islands Journal, som utkommer to ganger i uken. En statseid radiostasjon sender på engelsk og noen lokale språk. I tillegg finnes det to radiostasjoner som er i privat eie.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Atomprøvesprengnings-området på Bikiniatollen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Langset, Kristine Grue & Buan, Vibeke: «Marshalløyene kan bli det neste Atlantis», Aftenposten 28. oktober 2010: Om øystatens juridiske status om den forsvinner i havet – kan en nasjon eksistere uten land?(no) Statistikk og andre data om Marshalløyene i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Republikken Marshalløyene er en øystat i Stillehavet, nord for Nauru og Kiribati, øst for Mikronesiaføderasjonen og syd for Wake Island. Beregnet folkemengde i 2013 var . | 5,550 | 5,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne-Sophie_Mutter | 2023-02-04 | Anne-Sophie Mutter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 29. juni', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Landkreis Lörrach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske fiolinister', 'Kategori:Æresdoktorer ved NTNU'] | For mezzosopranen, se Anne Sofie von Otter.Anne-Sophie Mutter (født 29. juni 1963 i Rheinfelden i Baden-Württemberg) er en tysk fiolinist, oppvokst i den badiske landsbyen Wehr.
Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd på Luzernfestivalen i 1976. Mutter ble kjent som førstefiolinist under Herbert von Karajan i Berliner Philharmoniker og har siden hatt stor suksess. Hun har fått opp til 36.000 pund for en enkelt konsert.Mutter ble oppdaget av Karajan på Luzernfestivalen i 1976 og han ble hennes mentor. Det var en sensasjon da hun 13 opptrådte under Karajan i Salzburg-festivalen i 1977. Hun vant sin første musikkpris seks år gammel. Aida Stucki var en av hennes lærere.Hun var gift med André Previn fra 2002 til 2006. Hennes første ektemann, Detlef Wunderlich, døde og hun dediserte en konsert til hans minne.
| For mezzosopranen, se Anne Sofie von Otter.Anne-Sophie Mutter (født 29. juni 1963 i Rheinfelden i Baden-Württemberg) er en tysk fiolinist, oppvokst i den badiske landsbyen Wehr.
Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd på Luzernfestivalen i 1976. Mutter ble kjent som førstefiolinist under Herbert von Karajan i Berliner Philharmoniker og har siden hatt stor suksess. Hun har fått opp til 36.000 pund for en enkelt konsert.Mutter ble oppdaget av Karajan på Luzernfestivalen i 1976 og han ble hennes mentor. Det var en sensasjon da hun 13 opptrådte under Karajan i Salzburg-festivalen i 1977. Hun vant sin første musikkpris seks år gammel. Aida Stucki var en av hennes lærere.Hun var gift med André Previn fra 2002 til 2006. Hennes første ektemann, Detlef Wunderlich, døde og hun dediserte en konsert til hans minne.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
2010 – Æresdoktor ved NTNU
2008 – Ernst von Siemens' musikkpris
2003 – Herbert-von-Karajans musikkpris
2002 – Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst
2001 – Léonie Sonnings musikkpris
== Ufullstendig diskografi ==
På Deutsche Grammophon:
Mozart Violin Concertos Nos. 3 & 5 (1978)
Beethoven Triple Concerto (1980)
Brahms Violin Concerto (1982)
Brahms Double Concerto (1983)
Tchaikovsky Violin Concerto (1988)
Lutosławski Partita & Chain 2/Stravinsky Violin Concerto (1988)
Beethoven: The String Trios (1989)
Bartok Violin Concerto No. 2/Moret En Rêve (1991)
Berg Violin Concerto/Rihm Time Chant (1992)
Carmen-Fantasie (1993)
Romance (1995)
Sibelius Violin Concerto (1995)
The Berlin Recital (1996)
Brahms Violin Concerto/Schumann Fantasy for Violin and Orchestra (1997)
Penderecki Violin Concerto No. 2/Bartok Sonata for Violin and Piano No. 2 (1997)
Beethoven The Violin Sonatas (1998)
Vivaldi The Four Seasons (1999)
Recital 2000 (2000)
Lutosławski Partita for Violin and Orchestra/Chain 2 (2002)
Beethoven Violin Concerto (2002)
Tango Song and Dance (2003)
Previn Violin Concerto/Bernstein Serenade (2003)
Tchaikovsky & Korngold Violin Concertos (2004)
Dutilleux Sur le même accord/Bartok Violin Concerto No. 2/Stravinsky Concerto en ré (2005)
Mozart The Violin Concertos (2005)
Mozart Piano Trios K502, K542, K548 (2006)
Mozart The Violin Sonatas (August, 2006)På EMI Classics:
Mozart Violin Concertos Nos. 2 & 4 (1982)
Bach Violin Concertos/Concerto for Two Violins and Orchestra (1983)
Brahms Violin Sonatas (1983)
Vivaldi The Four Seasons (1984)
Lalo: Symphonie Espagnole/Sarasate: Zigeunerweisen (1985)
Mozart Violin Concerto No. 1, Sinfonia Concertante (1991)På Erato:
Glazunov Violin Concerto/Prokofiev Violin Concerto No. 1 (1989)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Anne-Sophie Mutter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anne-Sophie Mutter på Internet Movie Database
(en) Anne-Sophie Mutter hos The Movie Database
(en) Anne-Sophie Mutter på Discogs
(en) Anne-Sophie Mutter på MusicBrainz
(en) Anne-Sophie Mutter på Spotify
(en) Anne-Sophie Mutter på Songkick
(en) Anne-Sophie Mutter på Last.fm
(en) Anne-Sophie Mutter på AllMusic
Anne-Sophie Mutter på Facebook
Anne-Sophie Mutter på Instagram
Anne-Sophie Mutter på YouTube
(de) Verk av og om Anne-Sophie Mutter i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Festspielhaus Baden-Baden
Biografi på fembio.org
Intervju med Anne-Sophie Mutter på den sveitsiske portalen classicpoint.ch | Anne-Sophie Mutter (født 29. juni 1963 i Rheinfelden i Baden-Württemberg) er en tysk fiolinist, oppvokst i den badiske landsbyen Wehr. | 5,551 | 5,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mallorca | 2023-02-04 | Mallorca | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Mallorca', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øyer i Balearene', 'Kategori:Øyer i Spania'] | Mallorca (fra latin insula maior «stor øy») er en av øyene i øygruppen Balearene som ligger i Middelhavet like utenfor kysten av Spania. Hovedstaden på øya er Palma, som også er hovedstad i regionen Balearene. Øya ligger rundt 170 km fra Barcelona på fastlandet. Den har en befolkning på 861 430 (2016).Mallorca er et velkjent turistmål. Øyas økonomi har i de senere år vært basert på turisme fra Europa begynte tidlig på 1950-tallet.
| Mallorca (fra latin insula maior «stor øy») er en av øyene i øygruppen Balearene som ligger i Middelhavet like utenfor kysten av Spania. Hovedstaden på øya er Palma, som også er hovedstad i regionen Balearene. Øya ligger rundt 170 km fra Barcelona på fastlandet. Den har en befolkning på 861 430 (2016).Mallorca er et velkjent turistmål. Øyas økonomi har i de senere år vært basert på turisme fra Europa begynte tidlig på 1950-tallet.
== Historie ==
=== Talayotkulturen ===
Mallorca har vært bosatt siden oldtiden. Begravelseskamre og spor etter bosetninger fra den paleolittiske perioden (6000–4000 f.Kr.) har blitt avdekket. Ca 1300 år f.Kr. ble Mallorca bosatt av et folkeslag som var opphav til talayotkulturen.
=== Romertiden ===
Øya ble okkupert av romerne i 123 f.Kr. under Quintus Caecilius Metellus Balearicus, og øya fikk en oppblomstring under romersk styre hvor byer som Pollentia (Alcúdia), og Palmaria (Palma) ble grunnlagt. Den lokale økonomien var hovedsakelig basert på kultivering av olivenolje, vinproduksjon og saltutvinning. Romerne gav øya det offisielle navnet Insula Baliar Maior. De best bevarte levningene fra den tiden finnes i Pollentia. Soldater fra Mallorca var velsett i den romerske militæret for sin dyktighet med slynge.
I år 426 e.Kr. herjet vandalene øya og la det inn under sitt kongedømme i år 465. I 534 ble Mallorca erobret av Østromerriket og administrert som en del av provinsen Sardinia. Under det østromerske styret blomstret kristendommen og tallrike kirker ble bygd, men fra 707 ble øya en rekke ganger angrepet av muslimske herjingsmenn fra Nord-Afrika.
=== Underlagt Córdoba-kalifatet ===
I 902 ble Mallorca erobret av den muslimske staten Córdoba-kalifatet i Sør-Spania. Det sikret øya fred for nordafrikanske banditter og førte til en ny vekst for øya. Maurere forbedret jordbruket med overrislingsanlegg og utviklet den lokale industrien. Medina Mayurka (Palma) ble hovedstad og kulturelt sentrum. De arabiske badene i Palma ble bygd i denne tiden.
=== Etter Córdoba-kalifatet ===
Etter at kalifatet gikk i oppløsning fra 1015 kom en ny og mer skiftende periode. Mallorca kom under styret til taifa av Denia, og i årene 1087–1114 var øya selv et uavhengig taifa.
I 1114 ble øya invadert av soldater fra Pisa i Italia og Catalonia på hærtokt. Palma ble beleiret i åtte måneder, og etter at byen hadde falt trakk de invaderende styrkene seg tilbake og ble erstattet av berbere fra Almoravidene i Nord-Afrika som styrte fram til 1203. Berberne ble erstattet av det muslimske Almohader-dynastiet til 1229.
=== Spanske Aragón ===
I den påfølgende forvirringen og uroen gjennomførte kong Jakob I av Aragón en invasjon med 15 000 mann og 1 500 hester, og la øya inn under Aragón etter tre måneders hærtokt. Den 31. desember 1229 marsjerte han med sine tropper inn i hovedstaden Palma.
Etter at kong Jakob I døde i 1276 og hans kongedømme ble delt mellom hans sønner, ble Jakob II konge av det nye kongedømmet Mallorca. Mange betydningsfulle byggverk ble til på denne tiden, blant annet Le Seu-katedralen der de tre mallorcanske kongene ligger begravet. Det tok nesten 400 år å bygge katedralen ferdig. I 1344 invaderte kong Peter IV av Aragón øya og la den på nytt inn under kronen. Fra 1479 kom kongedømmet Aragón inn i en dynastisk union med Castilla, og Mallorca ble en del av det forente Spania under de katolske regentene Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla.
Den spanske arvefølgekrigen (1701–1714) førte til at den dynastiske unionen ble erstattet med et forent spansk monarki. I 1716 gjorde forordningen Nueva Planta-dekretene til at Mallorca ble en del av den spanske provinsen Baleares, som tilsvarer bortimot dagen provins Illes Balears og ble et selvstyrt samfunn.
=== Moderne turisme ===
Siden 1950-tallet har masseturismen endret fysiognomi av både byen Palma og resten av øya, og omgjort den til et senter av attraksjoner for å tiltrekke seg utenlandske turister, spesielt fra Norden og Tyskland. Med turismen kom det også store mengder arbeidere fra fastlandet Spania og dette førte til en stor endring i øyas lokale tradisjoner, urbanisering og næringsliv.
Turismen fikk Palma til å vokse betydelig med følger for immigrasjon. I 1960 besøkte 500 000 turister Mallorca. I 1997 var dette vokst til 6 739 700. I 2001 passerte mer enn 19 200 000 mennesker gjennom Son Sant Joan lufthavn ved Palma, og i tillegg kom ytterligere 1,5 millioner sjøvegen.
De siste årenes utvikling av byfornyelser, de såkalte Pla Mirall (Speilplanen) har tiltrukket seg viktige grupper fremmedarbeidere fra utenfor Europa, spesielt Afrika og Sør-Amerika. Den 14. november 2005 rapporterte den lokale dagsavisen Diario de Mallorca påstander om at amerikanske CIA benyttet flyplassen for sitt kontroversielle «ekstraordinære utleveringsprogram» («extraordinary rendition program»).
== Klima ==
== Administrasjon ==
Øya er delt inn i kommunene:
== Referanser ==
== Litteratur ==
Løvland, Anita & Løvland, Birger (2008): Turguide til Mallorca. Menorca, Ibiza, Formentera. ISBN 9788279810438
Rosén, Göte (1990): Vägen till Palma. Malmø. ISBN 91-7266-113-5
== Eksterne lenker ==
(en) Mallorca – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mallorca – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mallorca hos Wikivoyage
Billedgalleri om Mallorca
Kart over Mallorca
Turistinformasjon | Mallorca (fra latin insula maior «stor øy») er en av øyene i øygruppen Balearene som ligger i Middelhavet like utenfor kysten av Spania. Hovedstaden på øya er Palma, som også er hovedstad i regionen Balearene. | 5,552 | 5,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Bront%C3%AB | 2023-02-04 | Anne Brontë | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1849', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1820', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra City of Bradford', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anne Brontë (født 17. januar 1820, død 28. mai 1849) var den yngste av de tre Brontë-søstrene; Charlotte er den eldste og Emily er den mellomste. I 1845 utgav de tre søstrene en diktsamling under mannlig pseudonym; Annes var «Acton Bell».
Hun var datter av en fattig irsk prest i den engelske kirke, og hun bodde det meste av livet med sin familie i sognet Haworth på lyngheiene i Yorkshire. I noen år gikk hun på kostskole. Da hun var 19 år forlot hun Haworth og arbeidet som guvernante mellom 1839 og 1845. Etter å ha forlatt sin lærerjobb oppfylte hun sin litterære ambisjoner. Hun skrev et bind poesi sammen med sine søstre, Poems by Currer, Ellis, and Acton Bell, 1846, og to romaner. Agnes Grey, basert på hennes erfaringer som guvernante, ble utgitt i 1847. Hennes andre og siste roman, The Tenant of Wildfell Hall, som er betraktet som en av de første gjennomført feministiske romaner i ettertiden, kom i 1848. Hennes liv ble altfor kortvarig da hun døde av tuberkulose i en alder av kun 29 år.
Hovedsakelig på grunn av at gjenutgivelsen av The Tenant of Wildfell Hall ble forhindret av Charlotte Brontë etter Annes død, er hun mindre kjent enn sine søstre, Charlotte, forfatter av fire romaner, blant annet Jane Eyre, og Emily Brontë, forfatter av Wuthering Heights (Stormfulle høyder). Imidlertid har hennes romaner, slik som de til hennes søstre, blitt klassikere i engelsk litteratur.
| Anne Brontë (født 17. januar 1820, død 28. mai 1849) var den yngste av de tre Brontë-søstrene; Charlotte er den eldste og Emily er den mellomste. I 1845 utgav de tre søstrene en diktsamling under mannlig pseudonym; Annes var «Acton Bell».
Hun var datter av en fattig irsk prest i den engelske kirke, og hun bodde det meste av livet med sin familie i sognet Haworth på lyngheiene i Yorkshire. I noen år gikk hun på kostskole. Da hun var 19 år forlot hun Haworth og arbeidet som guvernante mellom 1839 og 1845. Etter å ha forlatt sin lærerjobb oppfylte hun sin litterære ambisjoner. Hun skrev et bind poesi sammen med sine søstre, Poems by Currer, Ellis, and Acton Bell, 1846, og to romaner. Agnes Grey, basert på hennes erfaringer som guvernante, ble utgitt i 1847. Hennes andre og siste roman, The Tenant of Wildfell Hall, som er betraktet som en av de første gjennomført feministiske romaner i ettertiden, kom i 1848. Hennes liv ble altfor kortvarig da hun døde av tuberkulose i en alder av kun 29 år.
Hovedsakelig på grunn av at gjenutgivelsen av The Tenant of Wildfell Hall ble forhindret av Charlotte Brontë etter Annes død, er hun mindre kjent enn sine søstre, Charlotte, forfatter av fire romaner, blant annet Jane Eyre, og Emily Brontë, forfatter av Wuthering Heights (Stormfulle høyder). Imidlertid har hennes romaner, slik som de til hennes søstre, blitt klassikere i engelsk litteratur.
== Bibliografi ==
Agnes Grey, 1847
The Tenant of Wildfell Hall (norsk: Kvinnen på Wildfell Hall), 1848
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anne Brontë – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anne Brontë – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anne Brontë på Internet Movie Database
(sv) Anne Brontë i Svensk Filmdatabas
(en) Anne Brontë hos Turner Classic Movies
(en) Anne Brontë hos TV Guide
(en) Anne Brontë hos The Movie Database
(en) Anne Brontë på Discogs
(en) Anne Brontë på MusicBrainz
(en) Anne Brontë på Genius — sangtekster
(en) Agnes Grey hos Anne Brontë, 1847; Oxford: The Shakespeare Head Press, Basil Blackwell and Houghton Mifflin Company, 1931 hos A Celebration of Women Writers
(en) The Tenant of Wildfell Hall, informasjon og fri e-bok
(en) The Tenant of Wildfell Hall, London: Thomas Cautley Newby, 1848. Skannes først utgave, første, andre og tredje volumer fra Internet Archive. | Anne Brontë (født 17. januar 1820, død 28. | 5,554 | 5,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emily_Bront%C3%AB | 2023-02-04 | Emily Brontë | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1848', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1818', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra City of Bradford', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Emily Jane Brontë (født 30. juli 1818 i Thornton i West Riding of Yorkshire, død 19. desember 1848 i Haworth i Bradford) var en engelsk forfatter. Hennes eneste roman, Stormfulle høyder (Wuthering Heights, 1847), regnes som en betydelig klassiker og er et godt eksempel på gotisk litteratur.
| Emily Jane Brontë (født 30. juli 1818 i Thornton i West Riding of Yorkshire, død 19. desember 1848 i Haworth i Bradford) var en engelsk forfatter. Hennes eneste roman, Stormfulle høyder (Wuthering Heights, 1847), regnes som en betydelig klassiker og er et godt eksempel på gotisk litteratur.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hun var det femte av seks barn av den anglikanske presten Patrick Brontë (1777–1861). Søskenflokken var:
Maria f. 1814
Elizabeth f. februar 1815
Charlotte f. april 1816
Branwell f. juni 1817
Emily f. juli 1818
Anne f. januar 1820Etternavnet Brontë er gresk (Βροντή) og betyr «torden». Bemerkelsesverdig nok ble de tre Brontë-søstrene alle kjente forfattere: Charlotte, Emily og Anne. Broren Branwell (1817–48) er kjent som maler.
I mai 1821 flyttet morens søster, tante Elizabeth, inn hos dem, og i september samme år døde moren. I november 1824 begynte Emily på skolen. I mai 1825 døde eldstesøsteren Maria av tuberkulose. Det samme gjorde ti år gamle Elizabeth måneden etter. Fra da av gikk barna på hjemmeskole og fikk undervisning av sin far og sin mors søster frem til 1830. I juni 1826 fikk Branwell en eske med tolv tinnsoldater som inspirerte de fire gjenlevende søsknene til fantasi-rikene Glass Town, Angria og Gondal. De to eldste diktet frem Glass Town og Angria; Emily og Anne fantaserte frem Gondal i 1831 mens Charlotte var på kostskole. I juli 1835 dro Emily til skolen Roe Head, der hennes undervisning ble betalt av at Charlotte arbeidet der som lærer, men alt i oktober overtok Anne Emilys friplass ved skolen. De tre månedene borte fra Haworth gjorde Emily så syk at Charlotte fryktet for livet hennes. Fratatt muligheten til å søke tilflukt i fantasi-riket Gondal hun delte med søsteren Anne, ble Emily fysisk syk. Charlotte på sin side lengtet etter fantasi-riket Angria som utløp for sin fantasi og skaperevne.Søsknene hadde ingen isolert barndom. De ble ivaretatt av morens søster og den vennlige, midaldrende hushjelpen Tabitha Aykroyd. Prestegården der de bodde, var et sted der folk støtt kom innom. Avgjørende var også Patrick Brontës syn på barneoppdragelse, helt uvanlig Wordsworth-aktig liberalt i viktoriatiden. Han oppmuntret barna til å farte fritt rundt om på heiene og plukke de bøkene de likte fra reolene. Han lærte dem å lese, og underviste dem i geografi, historie og matematikk. Av sin sparsomme lønn klarte han å skaffe barna de beste lærerne innenfor kunst og musikk. Hans egen tidlige «ubeskrivelige glede» over å skrive, og hans kjærlighet til naturen bidro sterkt til at de utviklet et rikt indre liv.
=== Lærerinne ===
Høsten 1838 begynte Emily i en lærerpost i Halifax, men kom hjem til Haworth allerede i mars 1839. Deretter var hun hjemmeværende datter og farens husholderske, selv om hun og søstrene sommeren 1841 planla å åpne en skole selv. Det ble ikke av, og hun og Charlotte dro i stedet til Brüssel i februar 1842 for å bedre sine språkkunnskaper. I oktober 1842 døde tante Elizabeth og etterlot hver av niesene £ 350. Emily ble likevel i Haworth, ettersom deres far så svært dårlig frem til stæroperasjonen i 1846.
=== Forfatterinne ===
Charlottes venninne Ellen Nussey bemerket at Emily og Anne lenge var «som tvillinger», men med årene resulterte Emilys tvangsmessige behov for å trekke seg tilbake - (I'm happiest when most away), spesielt fra sin familie som hun følte kunne misforstå henne - i at heller ikke Anne var kjent med Emilys arbeid. Deres felles fantasi-rike Gondal var av stor betydning for Stormfulle høyder. Tema og skildringer tyder på at romanen vokste frem av Gondal-sagaen, der det opptrer et mørkt, uutgrunnelig Gondal-barn som minner sterkt om Heathcliff. Emily fortsatte også å skrive om Gondal etter at romanen var ferdig. Emilys opplevelse av Maria Stuarts tragiske liv og død gjennomsyrer Gondal-sagaen.
Gondal er blitt kalt «det hemmelige rommet i Emily Brontës fantasi». De rundt 200 diktene hun etterlot seg, gir glimt inn i et sinn fylt av historier om kampvilje, sterk kjærlighet og tragedie, slik hun beretter om i Stormfulle høyder. Men Gondal var ikke så mye et alternativ til den virkelige verden som en måte å beskrive denne verden på. Gondal fikk Emily og Anne til å teste ut lyrikk som en måte å uttrykke seg på. Men med årene sluttet Anne å dele Emilys oppfatning av Gondal som hadde vært deres felles verksted og lekeplass. I oppveksten hadde Brontë-søstrene næret hverandres fantasi, og utprøvde og utviklet i sine tidlige historier forskjellige temaer og stilarter som ledet frem til deres dikt og romaner i voksen alder.
De tre søstrene debuterte sammen som forfattere i 1846 med diktsamlingen Poems by Currer, Ellis, and Acton Bell, det vil si under mannlige psevdonym. Emily var «Ellis Bell». Bare to bøker ble solgt. Men i 1847 ble Emilys Stormfulle høyder og Annes roman Agnes Grey antatt for utgivelse, mens Charlottes The Professor ble refusert. I stedet ble hennes roman Jane Eyre utgitt 29. oktober 1847 og møtt med rosende anmeldelser. Forlaget skyndte seg da å utgi også søstrenes romaner.Stormfulle høyder utkom i desember 1847, samtidig med søsteren Annes bok Agnes Grey. Boken ble først utgitt under samme psevdonym som diktene, «Ellis Bell». Da søsteren Charlotte utga ny utgave av boken i 1850, etter Emilys død, var forfatterens navn korrekt angitt i boken. Romanen ble først antatt å være skrevet av Charlotte Brontë, og den nye utgaven var ment å avkrefte dette. Hun fortsatte likevel å gjøre forandringer i senere utgaver, endringer som først nylig er fjernet, slik at boken er tilbakeført til Emilys versjon.Emily Brontë døde i 1848 av tuberkulose, som sin mor og eldre søstre. Samme år døde også Branwell; året etter døde Anne av tuberkulose, og Charlotte i 1855. Deres far som levde til 1861, hadde da mistet alle sine barn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Emily Brontë – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Emily Brontë – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Emily Brontë på Internet Movie Database
(sv) Emily Brontë i Svensk Filmdatabas
(da) Emily Brontë på Scope
(fr) Emily Brontë på Allociné
(en) Emily Brontë hos Turner Classic Movies
(en) Emily Brontë hos The Movie Database
(en) Emily Brontë hos Internet Broadway Database
(en) Emily Brontë på Discogs
(en) Emily Brontë på MusicBrainz
(en) Emily Brontë på Genius — sangtekster
(en) Emily Brontë på AllMusic
(en) Brontë Parsonage Museum, Haworth
(en) Reader's Guide to Wuthering Heights
(en) (en) Verker av Emily Brontë i Prosjekt Gutenberg
(en) Nettstedet Brontë Parsonage Museum in Haworth
(en) Wuthering Heights, informasjon
(en) En del dikt av Emily Brontë
(en) Emily Brontë, av A. Mary F Robinson, 1883 ved Biography Archive.org | Emily Jane Brontë (født 30. juli 1818 i Thornton i West Riding of Yorkshire, død 19. | 5,555 | 5,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Generall%C3%B8ytnant | 2023-02-04 | Generalløytnant | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Offisersgrader', 'Kategori:Snevre artikler'] | Generalløytnant (dvs. stedfortreder for (virkelig) general) i Hæren og Luftforsvaret og viseadmiral i Sjøforsvaret er den nest høyeste offisersgrad i det norske forsvaret. Graden symboliseres av tre stjerner på gul-(gull)farvet bakgrunn. Før 1997 ble den symbolisert med to stjerner på gul-(gull)farvet bakgrunn.
| Generalløytnant (dvs. stedfortreder for (virkelig) general) i Hæren og Luftforsvaret og viseadmiral i Sjøforsvaret er den nest høyeste offisersgrad i det norske forsvaret. Graden symboliseres av tre stjerner på gul-(gull)farvet bakgrunn. Før 1997 ble den symbolisert med to stjerner på gul-(gull)farvet bakgrunn.
== Eksterne lenker ==
Generalløytnants kommandoflagg
Viseadmirals kommandoflagg | Generalløytnant (dvs. stedfortreder for (virkelig) general) i Hæren og Luftforsvaret og viseadmiral i Sjøforsvaret er den nest høyeste offisersgrad i det norske forsvaret. | 5,559 | 5,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morsealfabetet | 2023-02-04 | Morsealfabetet | ['Kategori:Alfabeter', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kodesystemer', 'Kategori:Telekommunikasjon'] | Morsealfabetet eller morsetegn er et kodesystem for å sende og motta tekst ved å slå av og på et signal i pulser med kort eller lang varighet atskilt med mellomrom (prikker og streker, eller korte og lange pip). Med litt øvelse kan morsekode både sendes og mottas direkte av mennesker uten at det er behov for noe teknisk utstyr eller hjelpemidler. Selve signalet kan være en tone, et lys, en berøring, et radiosignal eller et hvilket som helst annet signal som man presist kan styre av og på. Morsetegn blir brukt ved morsetelegrafi og ble utviklet av Samuel Morse for hans oppfinnelse den elektriske telegrafen i 1838.
| Morsealfabetet eller morsetegn er et kodesystem for å sende og motta tekst ved å slå av og på et signal i pulser med kort eller lang varighet atskilt med mellomrom (prikker og streker, eller korte og lange pip). Med litt øvelse kan morsekode både sendes og mottas direkte av mennesker uten at det er behov for noe teknisk utstyr eller hjelpemidler. Selve signalet kan være en tone, et lys, en berøring, et radiosignal eller et hvilket som helst annet signal som man presist kan styre av og på. Morsetegn blir brukt ved morsetelegrafi og ble utviklet av Samuel Morse for hans oppfinnelse den elektriske telegrafen i 1838.
== System ==
Morsealfabetet har koder, såkalte morsetegn, for bokstaver, tall, andre skrifttegn samt noen såkalte prosedyretegn. Prosedyretegnene har betydninger som for eksempel: «her begynner meldingen», «her slutter meldingen», «vent», «forstått», «begynn nytt avsnitt». I tillegg til de få prosedyretegnene brukes også tidsbesparende tre‑bokstavs‑koder (såkalte Q-koder) med internasjonalt standardiserte betydninger. Noen morsetegn har flere betydninger. For eksempel: Morsetegnet: · − · − · betyr både «+» og «her slutter meldingen».
Signalpulsvarigheten av én «strek» tilsvarer tre «prikker»; pausen mellom pulsene inne i hvert enkelt morsetegn tilsvarer én «prikk»; pausen mellom hvert morsetegn i et ord tilsvarer tre «prikker»; pausen mellom hvert ord tilsvarer syv «prikker».
== Historie ==
Morsekoden ble opprinnelig skapt for amerikanske Morses elektriske telegraf tidlig på 1840-tallet. Samuel Finley Breese Morse (1791 – 1872) var amerikansk kunstner og oppfinner som lagde sitt første apparat for elektromagnetisk telegrafi i 1837. I 1838 presenterte han et alfabet av morsetegn der hver bokstav blir presentert ved en kombinasjon av korte og lange signaler. I 1844 ble det første telegrammet overført fra Washington til Baltimore. Da regjeringen i USA ikke ville kjøpe patentrettighetene, laget Morse sitt eget selskap, og telegrafen bredte seg raskt. Ideene var for øvrig tidligere utprøvd av andre, blant annet den tyske matematikeren Carl Friedrich Gauss.
Morsekoden ble opprinnelig skapt for amerikanske Samuel Morses elektriske telegraf tidlig i 1840-årene. Morsekode ble også i omfattende grad benyttet for de tidlige radiokommunikasjonene på begynnelsen av 1890-tallet før det ble mulig å overføre stemme. I den tiden vokste det fram mange morsealfabeter, alle noe forskjellige. Enkelt sett var det slik at hvert land hadde sitt morsealfabet. Tegnene ble tilpasset språkene slik at de tegnene som opptrådte oftest, var de enkleste. Det som vi i dag kaller for morsealfabetet, stammer fra standardiseringsarbeidet til en komité som utgikk fra statstelegrafene i Tyskland og Østerrike i 1852, basert på deres respektive morsealfabeter. Alfabetet ble videreutviklet av Den internasjonale telegrafkongressen i Paris i 1865, og har vært stort sett uforandret siden. Den første halvdelen av 1900-tallet ble flertallet av internasjonal høyhastighetskommunikasjon gjort med morsekode via telegraflinjer, undersjøiske kabler og radiosamband. Imidlertid ble den variable lengden på morsetegnene vanskelig å tilpasse til automatisk samband slik at det meste av elektronisk kommunikasjon ble erstattet av maskinlesbare formater som Baudotkode og ASCII.
=== Bruk i Norge ===
Telegrafi har i Norge vært brukt mellom skip og kystradiostasjoner siden 1908, og var i bruk ved Vardø radio til og med 31. desember 2002.
Telegrafi er i daglig bruk innen amatørradio. Det er ikke lenger krav til ferdigheter for å få lisens, men telegrafi beholder sin popularitet av flere grunner:
Glede ved å utvikle og beherske manuelle ferdigheter som telegrafien krever.
Krever enkelt utstyr som er godt egnet for selvbygging av amatører uten profesjonell bakgrunn innen elektronikk.
Svært robust og gjør kontakter mulig over lengre avstander og under tunge støyforhold.
Effektiv bruk av frekvensressurser.Sjøforsvaret sluttet å utdanne telegrafister i 2000, da det siste marinetelegrafistkurset ble avholdt. Men de bruker fremdeles morse ved å blinke med Aldislamper mellom fartøyene. Dette brukes dersom det er beordret f.eks. radiotaushet. Menige ble utdannet til dette om de valgte et kurs som het SRMA etter de var ferdig på rekruttskolen på Madla. De måtte da bestå speed 8 (40 tegn i minuttet) etter endt kurs. I dag er det kun matroser (konstabler) som lærer optisk signalering hvis de går kurset MarINI.
== Tegnsettet ==
Morsealfabetet er felles for alle språk med det latinske alfabetet når det gjelder bokstavene A–Z og tallene 0–9; på norsk har vi i tillegg Æ, Ø og Å.
Uttalen av tegnene foregår slik: (for eksempel SY, leses på denne måten: TI-TI-TI TA-TI-TA-TA.) Altså at prikkene leses som TI og strekene leses som TA.
== Se også ==
Samuel Morse
Bokstaveringsalfabet
== Eksterne lenker ==
(en) Morse code – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Morse code – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Opplæringsvideo i Morse, fra United States Army i 1966, på youtube.com (engelsk)
Opplæringsvideo i Morse, fra United States Navy i 1944, på youtube.com (engelsk) | Morsealfabetet eller morsetegn er et kodesystem for å sende og motta tekst ved å slå av og på et signal i pulser med kort eller lang varighet atskilt med mellomrom (prikker og streker, eller korte og lange pip). Med litt øvelse kan morsekode både sendes og mottas direkte av mennesker uten at det er behov for noe teknisk utstyr eller hjelpemidler. | 5,560 | 5,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samuel_Morse | 2023-02-04 | Samuel Morse | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 2. april', 'Kategori:Dødsfall i 1872', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1791', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oppfinnere fra USA', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-04', 'Kategori:Personer fra Boston', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æreslegionen'] | Samuel Finley Breese Morse (født 27. april 1791 i Charlestown i Massachusetts i USA, død 2. april 1872 i New York) var en amerikansk oppfinner og maler. Morse tok patent på elektrisk telegrafi over en ledning den 28. september 1837, men er nok mest kjent for å ha gitt navn til morsealfabetet som han var medoppfinner av. Morse bidro til oppfinnelsen av elektrisk telegrafi med én tråd, som bygde på europeiske systemer, han var medoppfinner av morsekoden, historiemaler og en av de første daguerreotypi-fotografene i USA.
| Samuel Finley Breese Morse (født 27. april 1791 i Charlestown i Massachusetts i USA, død 2. april 1872 i New York) var en amerikansk oppfinner og maler. Morse tok patent på elektrisk telegrafi over en ledning den 28. september 1837, men er nok mest kjent for å ha gitt navn til morsealfabetet som han var medoppfinner av. Morse bidro til oppfinnelsen av elektrisk telegrafi med én tråd, som bygde på europeiske systemer, han var medoppfinner av morsekoden, historiemaler og en av de første daguerreotypi-fotografene i USA.
== Oppvekst ==
Samuel Finley Breese Morse ble født i Charleston i Massachusetts 27. april 1791. Han var den førstefødte sønnen til presten Jedidiah Morse og kona Elizabeth Breese. Jedidiah Morse var tilhenger av det amerikanske Føderalistpartiet, og trodde sterkt på kalvinismen.
Finley, som foreldrene hans kalte ham, var veldig temperamentsfull. I det ene øyeblikket kunne han være glad, mens i det andre var han sint. Noe han arvet av sin far, var hans sterke kalvinistiske tro. Dette ble tydelig da han stilte til valg som borgermester i New York. Blant ideene hans var å utvise alle katolikker fra landet, og at man måtte forsvare seg mot katolikkene. Han tapte valget.
Morse studerte på Yale-universitetet. Selv om han ikke var toppstudent, var han flink til å tegne. Både lærernes og foreldrenes oppmuntring førte til at Morse fikk suksess med å male miniatyrportretter på elfenben. Morse gjorde ferdig diplomoppgaven på Yale i 1810.
En dag skrev han et brev til foreldrene og sa at han var skapt til å være kunstner. Herr og fru Morse var redde for at han ikke kunne livnære seg som kunstner, så de sa at han måtte jobbe i en bokhandel. Han arbeidet som bokhandler, men om kveldene malte han. Foreldrene innså at han elsket kunst, og ga ham penger, slik at han kunne få studere i London.
== Livet som kunstner ==
Da Morse gikk på Royal Academy i London sa lærerne at han måtte bli ferdig med arbeidene sine. Han hadde ca. 20 uferdige malerier, men ikke et eneste ferdig maleri. I klassen lagde han en modell av Herkules i leire, som han kalte Dying Hercules. Professoren hans likte den så godt at han anbefalte Morse å melde den på en konkurranse. Den vant gullmedalje i Adelphi Society of Arts exhibition i London.
I 1815 dro Morse til USA for å etablere seg med atelier i Boston i Massachusetts. Han oppdaget at hans store malerier vakte oppmerksomhet, men han fikk ikke solgt dem. I USA på denne tiden ville folk først og fremst kjøpe portretter, men selv disse var det ikke så lett å få solgt.
I 1822 lagde Morse en kuttemaskin som kunne brukes til å skjære tredimensjonale skulpturer i marmor eller annen stein. Han oppdaget at han ikke kunne ta patent på den, fordi den lignet for mye på en maskin som Thomas Blanchard hadde designet i 1820.
Han reiste mye på leting etter arbeid, til slutt bosatte han seg på Manhattan i 1823.
Hans kanskje mest kjente maleri er et portrett av Marquis de La Fayette, en fransk general som tjenestegjorde sammen med George Washington under den amerikanske revolusjonen. Bildet malte han i Washington D.C. i 1825, men han ble aldri helt ferdig med det.
I 1826 stiftet Morse National Academy of Design. Han ble selv den første presidenten for denne organisasjonen, som hadde som formål å hjelpe kunstnere med å få solgt sine arbeider, og å spre interessen for kunst. Der jobbet han fra klokken 7 om morgenen til 12 om kvelden på maleriene sine.
Morse var blitt lovet 1000 dollar av staten New York hvis han malte et portrett av Marquis de La Fayette. Morse malte på dette portrettet da en budbringer banket på døren. Han hadde med seg en liten lapp hvor det sto Your wife is dead. Han ble veldig lei seg og dro hjem til New Haven. Portrettet av Marquis de La Fayette ble stående uferdig.
Da han kom hjem var konen hans allerede begravet. Han ble helt knust da han oppdaget at konen hadde vært syk i mange uker, og at hun døde helt alene. Dette ga ham ideen til å gi opp jobben som kunstner og heller bruke kreftene på å finne en måte å sende meldinger raskt over lange strekninger. Året etter, i 1826, døde faren hans. Moren døde av slag i 1828.
== Liv som vitenskapsmann og oppfinner ==
I oktober 1832 seilte Morse tilbake til New York på et skip som het Sully. På reisen møtte han Charles Thomas Jackson fra Boston, en lærd og original oppfinner som også hadde vært tilstede under mange av eksperimentene med Jackson-magneten. De diskuterte elektromagnetisme på reisen. Jackson forklarte Morse hvordan en elektrisk impuls kan sendes gjennom en lang kobbertråd, og hvordan man kan lage en elektromagnet ved å surre en isolert kabel som er koblet til et batteri rundt et stykke jern. Senere fortalte Morse at da han hørte om dette, fikk han øyeblikkelig ideen til å sende etterretninger og informasjon ved hjelp av denne oppdagelsen.
Resten av turen brukte han på å utvikle et system som han kunne bruke til å sende meldingene med. Den første versjonen av dette systemet, senere kalt morsealfabetet, besto av streker og punkter slik som vi kjenner det. Dette første alfabetet besto bare av ni forskjellige kombinasjoner. Morse hadde nemlig lært en måte å sende kodemeldinger på ved bruk av de ni sifrene. Først sendte man en melding i denne koden, så dekodet man den til siffer og tilslutt til ord. Denne måten syntes han var litt for innviklet, derfor lagde han et nytt system som besto av en kombinasjon for hver enkelt bokstav i alfabetet. Den bestod av streker og punkter, eller lange pip og korte pip. De vanlige bokstavene var korte sammensetninger av punkt og streker. De bokstavene som ikke var så vanlige å bruke var lengre, for eksempel var «E» en prikk (.) mens «X», en ikke så vanlig bokstav, hadde to streker og to prikker (-..-). Da Morse kom med denne ideen, trodde han at den var ny. Men der tok han feil. Egentlig var det flere forskere og oppfinnere som hadde funnet ut dette før og jobbet med det. Ett eksempel var den anerkjente tyske matematikeren Carl Friedrich Gauss. Han hadde dratt to ledningpar rundt campusområdet for Universitetet i Göttingen, med en mottaker og to sendere i hver ende av ledningene. Man kunne sende informasjon over den ved hjelp av de to senderne. På senderen var det to brytere som hadde hver sin krets. Når man slo på bryteren aktiverte den en elektromagnet i den andre enden av ledningen. Når den ble aktivert dro den en tynn jernplate med en blyant festet på til enten høyre eller venstre. Kombinasjoner av kurver til venstre og kurver til høyre formet bokstavene hele veien fra A til Z. Da Morse kom fram til New York, begynte han å bygge det han kalte en telegraf. Den var hovedsakelig laget av bilderammer, bly, og tre fra et bord. Han syntes at han ikke fikk skikkelig dreis på det, så han bestemte seg for å spørre en som virkelig viste hva han drev med.
Det var kanskje grunnen til at oppfinneren Joseph Henry fant en utålmodig, forhenværende kunstner utenfor døren neste dag. Joseph Henry synes det var idiotisk å ta patent på noe, og mente at alle ideer skulle være åpne for alle. Derfor forklarte han alt han visste, og Morse tok notater. Morse tok straks ut patent på alt dette, pluss noen metoder han hadde lært seg av å lese europeiske forskningsrapporter. Nå var telegrafen enkel å bygge, men i løpet av de neste tolv lange årene var det ingen som brydde seg om oppfinnelsen hans. Det var mange problemer på hans vei, den største var det at han var blakk. Han var også kunstprofessor, men siden han var så fattig, ga studentene hans ham mat, og han måtte sove i klasserommet. Til slutt innså han at han ikke var ment til å være kunstner. Det var da han bestemte seg for bare å jobbe på telegrafen sin. I 1837 hadde Morse sin første demonstrasjon av telegrafen. Han strakk en 16 kilometer lang kabel mange ganger rundt klasserommet. Han håpet at rike folk skulle få lyst til å investere i prosjektet, men ingen gjorde det.
Dette er hvordan den nye telegrafen fungerte: Den hadde to tannhjul til å regulere hvor fort en ca. 3,8 cm bred papirstrimmel ble dratt over tre hjul av tre. Tannhjulene som styrte farten, ble dratt av en vekt. En trependel hang over det midterste trehjulet. Den hadde et lite hull hvor man kunne feste en blyant eller en penn. På den ene siden var det en liten springfjær som dyttet blyanten fra papiret og på den andre siden var det en elektromagnet som dro blyanten ned mot papiret, så den lagde en liten strek når man sendte elektrisitet gjennom den. Når det ikke gikk elektrisitet gjennom den, dro springfjæren den opp fra papiret, så den sluttet å tegne.
Det var ikke mange som viste interesse for telegrafen, unntatt Alfred Vail og Leonardo D. Gale. De ble snart partnerne til Morse. De tre partnerne brukte masse tid på å forbedre telegrafen. Vail hjalp med ressurser, og hjalp til med byggingen i familiens jernverk. Den nye versjonen av telegrafen hadde en metallstang å sende meldingen med. Dette gjorde det mye lettere å sende meldinger. Morse dro til Frankrike og England, men heller ikke der viste folk interesse. Han ba også Den amerikanske kongressen om penger til å teste telegrafen.
Endelig, i 1842 la Morse ut en annonse i The New York Times, hvor det stod at alle kunne komme og se på demonstrasjonen av den nye telegrafen. Han ansatte en mann til å hjelpe ham med å legge en kabel over havna i New York. Det var en telegrafmaskin på hver side av havnen. Han koblet opp alt og testet det. Neste morgen kom fiskere og klippet av kabelen, så demonstrasjonen ble avlyst. Dette stoppet ikke ham fra å prøve selv.
Det tok mange år før Kongressen godkjente Morses oppfinnelse. I 1844 kom en venn av Morse for å fortelle ham at Kongressen hadde godkjent telegrafen hans på den siste dagen av vurderingstiden. Morse og partnerne hans fikk to måneder på å legge en telegraflinje mellom Baltimore og Washington D.C.. Alle partnerne var uenige om hvordan dette skulle gjøres. I tillegg ødela Alfred isolasjonen til kablene. I mai, etter hardt arbeid, sendte Morse den første meldingen over den nye telegraflinjen. Hans venn hadde valgt hva han skulle si: «What hath God wrought» («Hva Gud har gjort» 4 Mos 23,23) Det ble mottatt i Baltimore. Nå investerte folk i oppfinnelsen hans. Telegrafen revolusjonerte all kommunikasjon. Før dette hadde det vært omtrent like rask kommunikasjon som det hadde vært i oldtidens Mesopotamia. Nå kunne folk sende en melding på en halv time fra den ene siden av landet til den andre. Men ikke bare det, før dette kunne man ikke synkronisere klokken mellom forskjellige byer. Derfor hadde hver by litt forskjellig klokketid, for eksempel i New York kom middagstiden (klokka 12) litt senere enn i Baltimore fordi byen lå litt lenger øst. Nå kunne de fort taste hva klokken var i New York inn i telegrafen og sekundet senere var meldingen i Baltimore.
== Utmerkelser ==
Morse ble tildelt en rekke ordener, blant andre Dannebrogordenen og Æreslegionen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
John McCain, Mark Salter (2007). Hard Call : Great Decisions and the Extraordinary People Who Made Them. New York: Twelve Hachette Book Group. | thumb|upright|Maleren og oppfinneren Samuel Morse (1791–1872) med [[telegrafnøkkel. ]] | 5,561 | 5,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/General | 2023-02-04 | General | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Offisersgrader'] | For tobakksproduktet snus, se General (snus)
General er i de fleste land den høyeste offisersgraden i hæren, i noen land også i flyvåpenet. Den tilsvarende tittelen i sjøbaserte militære styrker (mariner) er admiral. Begrepet general (og admiral) brukes på to måter: Som en generisk tittel for alle generalsgradene (generalmajor, generalløytnant, general – som tilsvarer kontreadmiral, viseadmiral og admiral), og som en bestemt grad, den høyeste generalsgraden (også kalt «virkelig general» eller «full general», tilsvarende «virkelig admiral» eller «full admiral»).
I noen land finnes eller fantes det høyere generals- og admiralsgrader. Flere land har eller har hatt grader som feltmarskalk (også kalt generalfeltmarskalk), som var plassert over general og gjerne politisk utnevnt, og flåteadmiral og storadmiral. I Tyskland hadde man også en grad kalt generaloberst, plassert over general, men under generalfeltmarskalk. Graden generalfeltmarskalk ble bare tildelt i krigstid.
| For tobakksproduktet snus, se General (snus)
General er i de fleste land den høyeste offisersgraden i hæren, i noen land også i flyvåpenet. Den tilsvarende tittelen i sjøbaserte militære styrker (mariner) er admiral. Begrepet general (og admiral) brukes på to måter: Som en generisk tittel for alle generalsgradene (generalmajor, generalløytnant, general – som tilsvarer kontreadmiral, viseadmiral og admiral), og som en bestemt grad, den høyeste generalsgraden (også kalt «virkelig general» eller «full general», tilsvarende «virkelig admiral» eller «full admiral»).
I noen land finnes eller fantes det høyere generals- og admiralsgrader. Flere land har eller har hatt grader som feltmarskalk (også kalt generalfeltmarskalk), som var plassert over general og gjerne politisk utnevnt, og flåteadmiral og storadmiral. I Tyskland hadde man også en grad kalt generaloberst, plassert over general, men under generalfeltmarskalk. Graden generalfeltmarskalk ble bare tildelt i krigstid.
== Norge ==
I Norge var det frem til 1972 bare kongen som ble utnevnt til full general (og admiral), mens generalløytnant (og viseadmiral) var den høyeste graden tildelt aktivt tjenestegjørende offiserer. I praksis var det sjelden offiserer ble utnevnt til høyere grader enn generalmajor eller kontreadmiral, og selv forsvarssjefen var i flere år normalt generalmajor eller kontreadmiral. Fra 1972 har også Forsvarssjefen blitt utnevnt til full general eller admiral. I Norge innehas den fulle generalsgraden i dag av kongen, kronprinsen, fungerende forsvarssjef og tidligere forsvarssjefer. Kongen som ifølge Grunnloven har «høieste Befaling» over Forsvaret, samt kronprinsen, innehar i posisjon av dette alltid høyeste grad i samtlige forsvarsgrener, og er dermed som de eneste både general og admiral i henholdsvis Hæren, Luftforsvaret, Heimevernet og Sjøforsvaret.
Full general symboliseres i Norge med fire stjerner på gullfarvet bakgrunn, full admiral med en bred og tre smale striper med kommandoløkke på ermet, og fire stjerner med anker på gullfarvet bakgrunn på skulder. Før 1982 ble den øverste generalsgraden symbolisert med tre stjerner på gul-(gull)farvet bakgrunn, og øverste admiralsgrad med en bred og to smale striper med kommandoløkke på ermet, eller tre stjerner med anker på gullfarvet bakgrunn på skulder.
== Se også ==
Strategos
General (USA)
== Eksterne lenker ==
(en) Generals – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Generals kommandoflagg
Admirals kommandoflagg | General er i de fleste land den høyeste offisersgraden i hæren, i noen land også i flyvåpenet. Den tilsvarende tittelen i sjøbaserte militære styrker (mariner) er admiral. | 5,562 | 5,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brigader | 2023-02-04 | Brigader | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Offisersgrader'] | Brigader er en militær grad som rangerer over oberst og under generalmajor, som alternativ til brigadegeneral. Den benyttes som regel av armeer, flyvåpen og marineinfanterier, blant annet i Norge, Storbritannia, Australia og New Zealand.
Graden symboliseres med én stjerne på gulfarget (gullfarget) bakgrunn. Graden tilsvarer flaggkommandør i Sjøforsvaret.
Brigader regnes som den øverste feltoffisersgraden og er derfor snarere en høyere form for oberst enn en lavere form for general, på samme måte som kommandør (engelsk: commodore; i Norge flaggkommandør) er i Sjøforsvaret. Graden har blitt tilkjent NATO-status OF6, likeverdig med brigadegeneral som er en generaloffisersgrad.
Graden ble innført i Norge i 1997 som erstatning for oberst I for å standardisere med resten av NATO.
| Brigader er en militær grad som rangerer over oberst og under generalmajor, som alternativ til brigadegeneral. Den benyttes som regel av armeer, flyvåpen og marineinfanterier, blant annet i Norge, Storbritannia, Australia og New Zealand.
Graden symboliseres med én stjerne på gulfarget (gullfarget) bakgrunn. Graden tilsvarer flaggkommandør i Sjøforsvaret.
Brigader regnes som den øverste feltoffisersgraden og er derfor snarere en høyere form for oberst enn en lavere form for general, på samme måte som kommandør (engelsk: commodore; i Norge flaggkommandør) er i Sjøforsvaret. Graden har blitt tilkjent NATO-status OF6, likeverdig med brigadegeneral som er en generaloffisersgrad.
Graden ble innført i Norge i 1997 som erstatning for oberst I for å standardisere med resten av NATO.
== Eksterne lenker ==
Brigaders kommandoflagg
Flaggkommandørs kommandoflagg | Brigader er en militær grad som rangerer over oberst og under generalmajor, som alternativ til brigadegeneral. Den benyttes som regel av armeer, flyvåpen og marineinfanterier, blant annet i Norge, Storbritannia, Australia og New Zealand. | 5,563 | 5,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ecossaise | 2023-02-04 | Ecossaise | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Danser', 'Kategori:Musikalske former'] | Ecossaise er en form for kontradans i skotsk stil, spesielt populær i England og Frankrike på slutten av det 18. århundre og på begynnelsen av det 19. Ecossaisen ble vanligvis danset i rask to fjerdedels takt.
En del komponister adopterte også ecossaisen som musikalsk form. Franz Schubert, Ludwig van Beethoven og Frédéric Chopin skrev alle en rekke ecossaiser, alltid kjennetegnet ved sin livlige karakter. | Ecossaise er en form for kontradans i skotsk stil, spesielt populær i England og Frankrike på slutten av det 18. århundre og på begynnelsen av det 19. Ecossaisen ble vanligvis danset i rask to fjerdedels takt.
En del komponister adopterte også ecossaisen som musikalsk form. Franz Schubert, Ludwig van Beethoven og Frédéric Chopin skrev alle en rekke ecossaiser, alltid kjennetegnet ved sin livlige karakter. | Ecossaise er en form for kontradans i skotsk stil, spesielt populær i England og Frankrike på slutten av det 18. århundre og på begynnelsen av det 19. | 5,564 | 5,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oberst | 2023-02-04 | Oberst | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Offisersgrader'] | Oberst (tysk, den øverste) er en offisersgrad.
| Oberst (tysk, den øverste) er en offisersgrad.
== Norge ==
Mellom ca. 1975 og 1. desember 1997 var denne graden kjent som oberst II. Graden symboliseres med tre stjerner mellom to striper. Graden tilsvarer kommandør i Sjøforsvaret.
== Colonel-in-Chief og Colonel of the Regiment ==
Colonel-in-Chief og Colonel of the Regiment er betegnelser som benyttes i Storbritannia. Colonel-in-Chief er i hovedsak kongelige, både britiske og utenlandske, mens Colonel of the Regiment er offiserer, vanligvis med høyere grad (brigader, generalmajor osv.) men som i funksjon som Colonel of the Regiment benytter regimentets uniform og med obersts distinksjoner.
== Referanser == | Oberst I var mellom ca. 1975 og 1997 den høyeste av de to oberst-gradene i Norge. | 5,565 | 5,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oberst | 2023-02-04 | Oberst | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Offisersgrader'] | Oberst (tysk, den øverste) er en offisersgrad.
| Oberst (tysk, den øverste) er en offisersgrad.
== Norge ==
Mellom ca. 1975 og 1. desember 1997 var denne graden kjent som oberst II. Graden symboliseres med tre stjerner mellom to striper. Graden tilsvarer kommandør i Sjøforsvaret.
== Colonel-in-Chief og Colonel of the Regiment ==
Colonel-in-Chief og Colonel of the Regiment er betegnelser som benyttes i Storbritannia. Colonel-in-Chief er i hovedsak kongelige, både britiske og utenlandske, mens Colonel of the Regiment er offiserer, vanligvis med høyere grad (brigader, generalmajor osv.) men som i funksjon som Colonel of the Regiment benytter regimentets uniform og med obersts distinksjoner.
== Referanser == | Oberst II var mellom ca. 1975 og 1997 den laveste av de to oberst-gradene i Norge. | 5,566 | 5,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Satie | 2023-02-04 | Erik Satie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1925', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Fødsler 17. mai', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Honfleur', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Erik Satie (født 17. mai 1866 i Honfleur, død 1. juli 1925 i Paris, fransk: [eʁik sati]) var en fransk komponist. Han er best kjent for sine minimalistiske stykker for piano, som for eksempel de tre Gymnopediene og Gnossiennene. Gymnopedie nr. 1 har blitt særlig kjent for norske lyttere gjennom TV-serien Sommeren på Mirabelløya fra 1975 som er blitt sendt i reprise flere ganger.
Satie var selv varsom med å bruke begrepet komponist om sin egen virksomhet. Han foretrakk gymnopedist (som han selv kalte seg fra 1887), eller fonometrograf – som betyr «en som måler og noterer lyd».
| Erik Satie (født 17. mai 1866 i Honfleur, død 1. juli 1925 i Paris, fransk: [eʁik sati]) var en fransk komponist. Han er best kjent for sine minimalistiske stykker for piano, som for eksempel de tre Gymnopediene og Gnossiennene. Gymnopedie nr. 1 har blitt særlig kjent for norske lyttere gjennom TV-serien Sommeren på Mirabelløya fra 1975 som er blitt sendt i reprise flere ganger.
Satie var selv varsom med å bruke begrepet komponist om sin egen virksomhet. Han foretrakk gymnopedist (som han selv kalte seg fra 1887), eller fonometrograf – som betyr «en som måler og noterer lyd».
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han tilbragte barndommen og ungdommen i Honfleur, Normandie, og Paris. Da han var seks år gammel, døde hans mor, og besteforeldrene på farssiden tok hånd om ham og broren Conrad. Det var her han fikk sin første undervisning av en lokal organist ved navn Vinot. Da farmoren døde i 1878, ble han sendt tilbake til faren i Paris, som i mellomtiden hadde giftet seg med en pianolærer.
I 1879 kom Satie inn på Konservatoriet for Musikk i Paris, men akademikerne stemplet ham som talentløs. Omsider sluttet han studiene og gikk i stedet inn i militærtjeneste. Etter bare få uker fant han imidlertid ut at han hadde gjort feil valg, og lurte seg ut av tjenesten.
=== Kunstner ===
I 1887 møtte han poeten Patrice Contamine, som han startet et livslangt vennskap med. Han ble en del av det kunstneriske klientellet ved Le Chat Noir Café-cabareten, og det var her han publiserte sine Gymnopedier. Satie ble på denne tiden også kjent med malerinnen og modellen Suzanne Valadon, og Erik ble stormfullt forelsket.
=== Musiker ===
Av hans egne skrifter og notater fra denne tiden kan man lese seg til at forelskelsen nærmet seg en besettelse. De inngikk et forhold i 1893, men et halvt år senere avbrøt Suzanna affæren. Satie falt i håpløs kjærlighetssorg. Dette korte kjærlighetsforholdet var også hans eneste. Under dette forholdet og i sørgeprosessen som fulgte, komponerte han Danses Gothiques som terapi.
I 1896 erfarte han økonomiske vanskeligheter, og han ble tvunget til å flytte til bydelen Arcueil, et stykke utenfor Paris. Han gjenopprettet kontakten med broren Conrad, både av finansielle og praktiske grunner. Fra 1899 av begynte han å tjene penger som cabaretpianist. Han arrangerte populære sanger for piano, og flettet også inn egne komposisjoner i fremførelsene. Senere skulle Satie komme til å forkaste alle disse stykkene siden han følte at de stod i konflikt med hans musikkfilosofi. På denne tiden kom imidlertid stykkene godt med som inntektskilde.
Satie tok opp studiene igjen i 1905, og ble tatt i skole av komponisten og musikklæreren Vincent d'Indy. Dette overrasket mange, siden d'Indy hadde vært elev av Camille Saint-Saëns – en komponist som Satie på mange måter foraktet. Under dette oppholdet lærte han seg kontrapunkt, mye pga. den negative kritikken han hadde fått angående sin harmonibruk i de tidlige komposisjonene. Han mente også at en kjennskap til klassisk toneføring og kontrapunkt kunne lede vei til en større klarhet i tonespråket. Han mottok sitt diplom i 1908.
I denne tiden ble han også politisk aktiv i et radikalt, sosialistisk parti. Han begynte å opptre som en laps, med bowlerhatt og paraply, og dyrket en merkelig hobby ved siden av musikken: Han begynte å tegne små fantasibilder av byggverk og hus på små kort, for så å sette inn annonser i aviser og magasiner hvor han proklamerte husene for leie eller salg (Denne absurde humoren, som kan fremstå som tilsynelatende formåls- og meningsløs, peker frem mot den retningen Satie senere skulle bli bedre kjent med, nemlig dadaismen.)
I 1910 fikk Satie en opphøyd status blant en gruppe unge Paris-komponister som mente at hans tidlige verker (før utdanningen under d'Indy) var en direkte forløper til Debussys musikk. Satie ble nok smigret av dette siden han tidligere hadde sett seg selv som en konkurrent til Debussy. Men siden disse ungdommene syntes å forfekte hans eldre musikk, til forkleinelse for hans nyere ideer, følte han at han burde søke mot en annen omgangskrets. Denne fant han i kunstnere som Roland-Manuel, Georges Auric og Jean Cocteau.
Sammen med Cocteau skrev Satie balletten Parade, som i 1917 ble oppført på den anerkjente ballettscenen til impresarioen Sergei Diaghilev – Ballets Russes i Paris. Pablo Picasso laget dekorasjoner og kostymer, og Leonide Massine koreograferte. Det var gjennom Picasso at Satie fikk kjennskap til kubistene, deriblant Georges Braque.
I 1919 kom han i kontakt med Tristan Tzara, en av grunnleggerne av dadaismen, og Tzara introduserte ham for andre dadaister, deriblant Man Ray, Marcel Duchamp, André Derain og André Breton. Mange av hans idéer, både formmessig og kunstfilosofisk, sammenfalt i stor grad med disse kunstnerne.
I 1925 fikk han brysthinnebetennelse, og den 1. juli 1925 døde han på St. Joseph Hospital i Paris, etter å ha ligget i sykeseng i flere måneder.
=== Stil ===
Satie var en opponent til mange musikkstiler, og kunne stort sett verken fordra wagnerianerne, med alle sine tilhengere, eller annen romantisk musikk, som Saint-Saëns og César Franck.
På grunn av Saties motforestillinger mot klassiske komposisjonsformer, hvor et tema først gjerne eksponeres og deretter behandles og varieres, er de aller fleste av hans komposisjoner korte og preget av knapphet. Et typisk Satie-stykke tar sjelden mer enn noen få minutter å spille igjennom.
Et godt eksempel på denne knappheten er hans best kjente stykke: Gymnopedie nr. 1. Her fremfører han temaet, for så å repetere det. I repetisjonens siste sekvens, som er den eneste sekvensen med variasjon, benytter han en dissonerende harmonibruk som ender i en ventende og uforløst mollakkord. I de tidlige klaverstykkene hans finnes det heller ingen utstrakt bruk av kontrapunkt.
Satie brukte ofte humor i musikken. I enkelte av sine tidlige verker kunne han skrive kommentarer i partituret på et ellers instrumentalt stykke og anmode musikerne om å lese disse kommentarene høyt under fremføringen. I hans senere periode begynte han imidlertid å forby musikerne dette siden han etter hvert ønsket å fremstå som en seriøs komponist (eller fonometrograf).
Et av begrepene som Satie lanserte, var møbelmusikk – musique d’ameublement. Han brukte uttrykket for første gang i 1917, og det betegner bakgrunnsmusikk, altså musikk som kun har som funksjon å være et bakgrunnsteppe for en annen begivenhet. Møbelmusikk som begrep kan sies å være en forløper til det mer moderne ordet muzak.
== Verker ==
Trois Gymnopédies (1888), piano
Gnossienne (1890), piano
Messe des Pauvres (1895)
Trois morceaux en forme de poire (1901), firhendig piano
Descriptions Automatiques (1913), piano
Sonatine Bureaucratique (1917), piano
Socrate (1918), symfonisk drama
Relâche (1924), ballett
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erik Satie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erik Satie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erik Satie på Internet Movie Database
(sv) Erik Satie i Svensk Filmdatabas
(da) Erik Satie på Filmdatabasen
(da) Erik Satie på danskefilm.dk
(fr) Erik Satie på Allociné
(en) Erik Satie på AllMovie
(en) Erik Satie hos The Movie Database
(en) Erik Satie på Discogs
(en) Erik Satie på MusicBrainz
(en) Erik Satie på Spotify
(en) Erik Satie på Songkick
(en) Erik Satie på AllMusic
Erik Satie på YouTube
Erik Satie på Myspace
(de) Verk av og om Erik Satie i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
=== Noter ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Erik Satie på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Erik Satie i International Music Score Library Project
Public Domain 35 gratis partiturer av Erik Satie + audio (tysk)
www.kreusch-sheet-music.net Notesamling med Saties verk (tysk) | Erik Satie (født 17. mai 1866 i Honfleur, død 1. | 5,570 | 5,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guyana | 2023-02-04 | Guyana | ['Kategori:1966 i Sør-Amerika', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Guyana', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1966', 'Kategori:Subregioner', 'Kategori:Tidligere monarki i Sør-Amerika'] | Guyana, offisielt kalt Den kooperative republikk Guyana og tidligere kjent som Britisk Guiana eller Britisk Guyana, er et land i det nordøstre Sør-Amerika med kyst mot Atlanterhavet. Guyana har tidligere vært nederlandsk koloni og var i over 200 år en britisk koloni. Landet er medlem av Caribbean Community (CARICOM), som har sitt hovedkvarter i Guyanas hovedstad, Georgetown. Landet er det eneste landet i Samveldet av nasjoner som ligger på fastlandet i Sør-Amerika, og det grenser til Brasil, Surinam og Venezuela. Surinam krever å få overta områder i østre Guyana, og Venezuela områder i vestre. Guyana erklærte seg uavhengig fra Storbritannia 26. mai 1966 og ble en republikk 23. februar 1970.
Med sine 215 000 km² er Guyana det tredje minste landet på Sør-Amerikas fastland (etter Uruguay og Surinam). Guyana har ca. 770 000 innbyggere. Guyana er et av fire land i Sør-Amerika som ikke er spansktalende, sammen med Brasil (portugisisk), Fransk Guyana (fransk) og Surinam (nederlandsk).
| Guyana, offisielt kalt Den kooperative republikk Guyana og tidligere kjent som Britisk Guiana eller Britisk Guyana, er et land i det nordøstre Sør-Amerika med kyst mot Atlanterhavet. Guyana har tidligere vært nederlandsk koloni og var i over 200 år en britisk koloni. Landet er medlem av Caribbean Community (CARICOM), som har sitt hovedkvarter i Guyanas hovedstad, Georgetown. Landet er det eneste landet i Samveldet av nasjoner som ligger på fastlandet i Sør-Amerika, og det grenser til Brasil, Surinam og Venezuela. Surinam krever å få overta områder i østre Guyana, og Venezuela områder i vestre. Guyana erklærte seg uavhengig fra Storbritannia 26. mai 1966 og ble en republikk 23. februar 1970.
Med sine 215 000 km² er Guyana det tredje minste landet på Sør-Amerikas fastland (etter Uruguay og Surinam). Guyana har ca. 770 000 innbyggere. Guyana er et av fire land i Sør-Amerika som ikke er spansktalende, sammen med Brasil (portugisisk), Fransk Guyana (fransk) og Surinam (nederlandsk).
== Etymologi ==
Navnet Guyana kommer fra Guiana, som var det opprinnelige navnet på område som i dag omfatter Guyana, Surinam, Fransk Guyana og deler av Venezuela og Brasil. Ifølge Oxford English Dictionary, kommer navnet fra et indiansk ord som betyr «vannenes land».
== Geografi ==
Guyana kan grovt deles inn i tre regioner: en smal, myrlendt slette langs atlanterhavskysten, et sandbelte lenger inn i landet som også inneholder regnskog og mye av Guyanas mineralreserver, og til slutt et større høylandsområde som består av savanner og fjell, hvor det høyeste er Mount Roraima (2772 moh). De viktigste elvene er Essequibo, Demerara, Corentyne og Berbice.
Klimaet er tropisk, men blir noe mildere på grunn av passatvinder. Det er to regntider, en fra mai til august, og en fra november til januar. Disse regntidene fører ofte til flom.
== Demografi ==
Ved folketellingen i 2012 hadde landet en befolkning på 747 884.89,1 % av befolkningen bor i kystområdene (2012). Innlandsbefolkningen økte fra 6,6 % i 1980 til 10,9 % i 2012. Hovedstaden Georgetown har 118 363 innbyggere (2012), med 24 849 i bykjernen og 93 514 i forstedene.
=== Folkegrupper ===
Hoveddelen av befolkningen stammer fra ulike deler av verden og mange er etterkommere etter slaver og kontraktsarbeidere. Ved folketellingen i 2012 oppga 39,8 % av befolkningen at de hadde øst-indisk opphav, en andel som falt fra 51,9 % i 1980. 29,3 % hadde afrikansk opphav. 20 % oppga blandet opphav, en kategori som hadde økt fra 11,2 % i 1980. Andelen som rapporterte å ha indiansk opphav steg fra 5,3 % i 1980 til 10,5 % i 2012.
=== Religion ===
Over 60 % av befolkningen er kristne, fordelt på ulike kirkesamfunn. Pinsebevegelsen har vokst kraftig og ved folketellingen i 2012 var 22,8 % av befolkningen pinsevenner. I 2012 tilhørte 7,1 % den katolske kirke, 5,4 % var sjuendedagsadventister, 5,2 % var anglikanere og 1,4 % var metodister. Andre kristne utgjorde 20,7 % av befolkningen. 1,3 % var Jehovas vitner. En firedel av befolkningen, 24,8 %, var hinduer, mens 6,8 % tilhørte islam. Ved folketellingen i 2012 oppga 3,1 % at de ikke tilhørte noen religiøs retning.
=== Språk ===
Engelsk er administrasjons-, undervisnings- og hovedspråk.
== Historie ==
Guyana var opprinnelig en del av en nederlandsk koloni på 1600-tallet, men denne ble delt mellom Nederland, Storbritannia og Frankrike i 1815. Landet som i dag er Guyana gikk over i britisk eie i 1815 og fikk navnet Britisk Guyana, mens de andre delene ble kjent som Nederlandsk Guyana (i dag Surinam) og Fransk Guyana. Da slaveriet ble forbudt, flyttet flesteparten av de tidligere slavene til byene, og man ble nødt til å importere arbeidskraft til sukkerplantasjene fra India. Det har siden vært store konflikter mellom disse befolkningsgruppene på grunn av forskjeller i velstandsutviklingen. Guyana ble selvstendig i 1966, og ble frem til 1985 styrt av sosialistiske regjeringer ledet av Forbes Burnham, og hans oppfølger Desmond Hoyte i 1992. I 1992 ble Cheddi Jagan valgt til president i det som anses å være landets første demokratiske og rettferdige valg siden det ble selvstendig. Da Jagan døde ble han etterfulgt av Sam Hinds som styrte inntil Jagans kone, Janet Jagan, overtok 19. desember 1997. Hun gikk av på grunn av helseproblemer i 1999, da Bharrat Jagdeo tok over. I desember 2011 ble Donald Ramotar innsatt som president. Tidligere offiser David Granger tok over som president i 2015.
== Politikk ==
Guyana er et representativt demokrati og republikk med semipresidentsystem. Presidenten er regjeringssjef. Den utøvende makt utøves av regjeringen. Den lovgivende makt utøves av både regjeringen og nasjonalforsamling. Landet har flerpartisystem.
Historisk har landet hatt en spent politisk situasjon og det har vært flere voldelige opprør når det arrangeres valg. På 1970- og 1980-tallet, var politikken i landet dominert av People's National Congress.
I 1992 ble det første «frie og rettferdige» valget arrangert under oppsyn av tidligere president i USA, Jimmy Carter og People's Progressive Party hadde makten fram til 2015, hvor en koalisjon med blant andre elementer fra People's National Congress tok over under president Granger. I 2018 tapte Granger et mistillitsvotum i parlamentet, og skrev til slutt ut nyvalg i mars 2020. Dette nyvalget ga fortsatt uklart resultat, og flere valgobservatører nektet å godkjenne resultatet.
=== Administrativ innledning ===
Guyana er inndelt i ti administrative regioner:
Kilde: Bureau of Statistics Guyana, befolkningsdensitet 2002.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Landets forsvarsstyrke, Guyana Defence Force, ble etablert i 1965. I tillegg til oppgaven med å ivareta landets forsvar, skal forsvarsstyrken også bidra til indre sikkerhet og orden og bistå ved naturkatastrofer og krisesituasjoner.Guyana Defence Force har hærstyrker, kystvakt og et flykorps. Hærstyrkene består av to infanteribataljoner, en støttebataljon, en ingeniørbataljon, et artillerikompani og en spesialstyrkeskvadron. Til sammen disponerer forsvaret en styrke på 3 428 mann (2010).
=== Menneskerettigheter ===
Guyana har straffen livstid i fengsel for homofili.
== Økonomi ==
Guyanas økonomi har bedret seg noe i begynnelsen av 2000-tallet på grunn av utvikling i jordbruks- og bergverksnæringene, bedret forretningsklima, en god utvikling i valutakursene, lav inflasjon og støtte fra internasjonale organisasjoner. Landet sliter fremdeles med mangel på kvalifisert arbeidskraft og en dårlig utviklet infrastruktur. Landet har i tillegg en betydelig utenlandsgjeld.
De viktigste naturressursene for Guyana er bauxitt og sukker, men det er også forekomster av gull og diamanter. Andre eksportvarer er tømmer, reker og fisk. All elektrisitet fremstilles ved bruk av fossilt brensel.
== Kultur ==
=== Sport ===
De viktigste idrettene i Guyana er cricket (Guyana er en del av det Vestindiske cricketlandslaget), softball cricket (strandcricket) og fotball. Mindre idretter omfatter nettball, rounders, tennis, basketball, bordtennis, boksing, squash, rugby og flere andre.
Guyana var vertskap for flere kamper under Verdensmesterskapet i cricket i 2007. Den nye Providence Stadium med 15 000 seter, ble bygget til mesterskaper og ble åpnet 28. mars samme år.
I internasjonal fotball er Guyana medlem i CONCACAF.
== Referanser == | Guyana, offisielt kalt Den kooperative republikk Guyana og tidligere kjent som Britisk Guiana eller Britisk Guyana, er et land i det nordøstre Sør-Amerika med kyst mot Atlanterhavet. Guyana har tidligere vært nederlandsk koloni og var i over 200 år en britisk koloni. | 5,571 | 5,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haiti | 2023-02-04 | Haiti | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Haiti', 'Kategori:Karibias geografi', 'Kategori:Republikker'] | Haiti (fransk: Haïti; haitisk kreol: Ayiti), offisielt Republikken Haiti (République d'Haïti; Repiblik Ayiti) er en selvstendig republikk som utgjør den vestlige tredjedelen av øya Hispaniola i Det karibiske hav, vest for Den dominikanske republikk og øst for Cuba. Øya er en del av De store Antiller. Den østlige og største delen av Hispaniola utgjøres av Haitis nabostat, Den dominikanske republikk. Haitis hovedstad og største by er Port-au-Prince.
Haiti var opprinnelig en fransk koloni, men etter et i utgangspunktet vellykket slaveopprør i kjølvannet av den franske revolusjonen i 1789, erklærte landet seg uavhengig fra Frankrike i 1804. Haiti var dermed blant de første koloniene som erklærte sin uavhengighet, og ble samtidig verdens første svarte republikk. Befolkningen er, til forskjell fra sine naboland, hovedsakelig av afrikansk opprinnelse.
Selv om Haiti har mange felles kulturelle trekk med sine hispanoamerikanske naboer, er landet likevel den eneste overveiende fransktalende nasjonen i Amerika, og det ene av to (sammen med Canada) med fransk som offisielt språk. I tillegg har også kreolspråket haitisk offisiell status.
Haiti er det fattigste landet på den vestlige halvkule. Viktige handelspartnere er USA, EU, Canada og Japan. Viktige importvarer er matvarer, levende dyr, råvarer og kjemikalier. Viktige eksportvarer er elektrisk utstyr, tekstiler, klær og kaffe.
Haiti er det mest fjellrike landet i Karibia. Den høyeste toppen er Pic la Selle (2680 m).
Landet har tropisk havklima med stor nedbør på nordkysten, men tørrere i sør. Sterkt befolkningspress gir utpining av jorden og alvorlige erosjonsproblemer i landskapet. De fleste innbyggerne er småbønder som lever i stor fattigdom.
| Haiti (fransk: Haïti; haitisk kreol: Ayiti), offisielt Republikken Haiti (République d'Haïti; Repiblik Ayiti) er en selvstendig republikk som utgjør den vestlige tredjedelen av øya Hispaniola i Det karibiske hav, vest for Den dominikanske republikk og øst for Cuba. Øya er en del av De store Antiller. Den østlige og største delen av Hispaniola utgjøres av Haitis nabostat, Den dominikanske republikk. Haitis hovedstad og største by er Port-au-Prince.
Haiti var opprinnelig en fransk koloni, men etter et i utgangspunktet vellykket slaveopprør i kjølvannet av den franske revolusjonen i 1789, erklærte landet seg uavhengig fra Frankrike i 1804. Haiti var dermed blant de første koloniene som erklærte sin uavhengighet, og ble samtidig verdens første svarte republikk. Befolkningen er, til forskjell fra sine naboland, hovedsakelig av afrikansk opprinnelse.
Selv om Haiti har mange felles kulturelle trekk med sine hispanoamerikanske naboer, er landet likevel den eneste overveiende fransktalende nasjonen i Amerika, og det ene av to (sammen med Canada) med fransk som offisielt språk. I tillegg har også kreolspråket haitisk offisiell status.
Haiti er det fattigste landet på den vestlige halvkule. Viktige handelspartnere er USA, EU, Canada og Japan. Viktige importvarer er matvarer, levende dyr, råvarer og kjemikalier. Viktige eksportvarer er elektrisk utstyr, tekstiler, klær og kaffe.
Haiti er det mest fjellrike landet i Karibia. Den høyeste toppen er Pic la Selle (2680 m).
Landet har tropisk havklima med stor nedbør på nordkysten, men tørrere i sør. Sterkt befolkningspress gir utpining av jorden og alvorlige erosjonsproblemer i landskapet. De fleste innbyggerne er småbønder som lever i stor fattigdom.
== Etymologi ==
Haiti er både et sidestilt navn på øya Hispaniola og navnet på staten Haiti. Navnet er indiansk, og betyr «Høyt land».
== Naturgeografi ==
Haiti er et særdeles fjellendt land og mer enn 3/4 av terrenget ligger over 200 moh. Klimaet er tropisk og halvtørt. Frodige daler ligger mellom fjellrekkene og danner store kontraster mellom høydene i mange områder. Mellom landet (og Hispaniola) og Cuba ligger Windward Passage, et 80 km bredt sund mellom de to landene. Det laveste punktet i Haiti er av en kilde sagt å være havnivået (Det karibiske hav)), og av en annen kilde under havnivå ved Gheskioklinikken i Port-au-Prince eller i Gonaïves, på rundt en meter under havnivå.). Det høyeste punktet i landet er Pic la Selle på 2 680 moh.
Den viktigste jordbruksdalen i landet er Plaine de l’Artibonite, som ligger sør for Montagnes Noires. I denne regionen ligger den lengste elva i landet og på Hispaniola, Artiboniteelva. Den har et nedslagsfelt som starter i de vestlige områdene av Den dominikanske republikk og går gjennom det meste av det sentrale Haiti og munner ut i Gonâvebukta. Det er mulig å seile lektere et stykke opp i elva. De østlige og sentrale delene av øya domineres av et høyereliggende platå.
De nordlige områdene består av Massif du Nord (Nordmassivet) og Plaine du Nord (Nordsletta). Massif du Nord er en forlengelse av Cordillera Central i Den dominikanske republikk. Det starter ved østgrensen til Haiti, nord for Guayamoucelva og strekker seg nordvestover gjennom den nordlige halvøya. Plateau Central (Sentralplatået) strekker seg langs begge sider av Guayamoucelva, sør for Massif du Nord. Den renner fra sørøst til nordvest. Sørvest for Plateau Central ligger Montagnes Noires, og den nordvestligste delen av disse fjellene glir over i Massif du Nord.
De sørlige områdene består av Plaine du Cul-de-Sac (sørøst) og den fjellkledde, sørlige halvøya (Tiburonhalvøya). Plaine du Cul-de-Sac er en naturlig senking med flere saltsjøer, som Trou Caïman og den største innsjøen i Haiti, Lac Azuei (også kjent som Étang Saumâtre). Fjellkjeden Chaîne de la Selle er en forlengelse av den sørlige fjellkjeden i Den dominikanske republikken (Sierra dei Baoruco), og strekker seg fra Massif de la Selle i øst til Massif de la Hotte i vest. I denne fjellkjeden ligger Pic la Selle, det høyeste punktet i Haiti, med en høyde på 2 680 meter over havet.
=== Øyer ===
Flere mindre øyer hører til Haiti. De mest kjente av disse er:
Gonâveøya, den største øya utenfor kysten av Hispaniola. Den ligger vest-nordvest for Port-au-Prince i Gonâvebukta, som er den største bukta i Antillene. Øya har et areal på 743 km². Taíno-navnet var Guanabo. La Gonâve var en gang en sjørøverbase.
Tortuga er den nest største øya utenfor Hispaniola, og ligger utenfor nordvestkysten av Hispaniola, i Det karibiske hav. Den har et areal på 180 km². Øya var et stort senter for sjørøveri i Karibia på 1600-tallet og er kjent fra mange bøker og filmer. Navnet betyr «skilpadde» og kommer av formen på øya.
Île à Vache (Kuøya) er en liten, frodig øy like sørvest for Hispaniola med et areal på 52 km².
Les Cayemites er en liten gruppe øyer i Gonâvebukta utenfor kysten av det sørvestlige Hispaniola. De har et samlet areal på 45 km².
=== Innsjøer ===
Det ligger også flere innsjøer i Haiti. Den største er også den nest største innsjøen på Hispaniola og i Karibia, og heter Étang Saumâtre. Den ligger i Cul-de-Sac-senkingen og har et areal på 170 km². Det er en saltsjø og er saltere enn vanlig sjøvann. Her kan man finne dyr som spisskrokodille og flamingo.
En annen saltsjø er Trou Caïman med et areal på 16,2 km². Miragoânesjøen er en av de største naturlige ferskvannsinnsjøene i Karibia med et areal på 25 km².
== Demografi ==
=== Befolkning ===
Haiti har ikke gjennomført folketelling siden 1982, og da hadde landet rundt 5 millioner innbyggere. Nye overslag ble publisert i 2009, og ifølge disse var befolkningen da vokst til rundt 9,9 millioner innbyggere. 43% av befolkningen var på den tiden under 18 år. Fødselsraten er anslått til cirka 50 prosent over gjennomsnittet i verden, men antallet barn som hver kvinne i gjennomsnitt føder er synkende i forhold til i tidligere år. Haiti er likevel blant de land på den vestlige halvkule med høyest fødselsrate.
Selv om det i snitt bor 325 personer per kvadratkilometer i Haiti, er befolkningen konsentrert rundt tettstedene, kystslettene og dalene. 53 prosent av befolkningen bor i rurale strøk.
80–85 % av haitierne (avhengig av kilde) er av hovedsakelig afrikansk avstamming, og de resterende 15–20 % av befolkningen er hovedsakelig av blandet avstamming. Den lille prosentdelen som utgjør den ikke-svarte befolkningen er hovedsakelig kaukasiske folk og hvite haitiere, der de fleste er av arabisk, vesteuropeisk (fransk, tysk, polsk, portugisisk, spansk) og jødisk opphav.Haitierne med blandet opphav bor hovedsakelig i de velstående forstedene, som Pétionville og Kenscoff. Mange av dem er født i de sørvestlige delene av Haiti, som Jacmel, Les Cayes og Cavaillon. I kolonitiden var det en høyere prosentdel europeere i dette området enn i den nordlige delen av landet, som var mer isolert, hadde færre byer og var dedikert til store plantasjer med afrikanske slaver. Noen av de hvite plantasjeeierne sørget for at sønnene (og noen ganger døtrene) fikk utdanning, og noen sendte de til og med til Frankrike. En del av befolkningen med blandet opphav greide derfor å bygge opp mer sosial kapital enn de som bodde i nord. I tillegg hadde de med blandet opphav flere borgerrettigheter enn de frie afrikanerne. Allerede før revolusjonen hadde mange utdannede menn med blandet opphav blitt del av ledersjiktet i landet.
=== Språk ===
Et av de to offisielle språkene i Haiti, er fransk, som er mest brukt i skriftlige, skolerelaterte og administrative sammenhenger. De fleste haitiere med utdanning kan det, og det er dominerende i næringslivet. Det andre språket er det nylig normerte kreolspråket haitisk, som snakkes av så å si hele befolkningen i landet. Haitisk er franskbasert, men har også stor innflytelse fra afrikanske språk, og en mindre innflytelse fra spansk og taino. Det er i slekt med louisianakreolsk. En god del av befolkningen kan også spansk, men det er ikke offisielt språk i landet.
=== Religion ===
Haiti er et hovedsakelig kristent land, der 80 % av innbyggerne vedkjenner seg den romersk-katolske lære. Rundt 16 % av befolkningen hører til protestantismen. Voodoo, en tro med opphav i den afrikanske diasporaen, og som er unik for landet, praktiseres av grovt regnet halvparten av befolkningen. Religiøs aktivitet virker til dels samlende på Haiti og diasporaen, fordi de som er utflyttet ofte praktiserer religion med familien i Haiti.
== Historie ==
Haiti er en del av øya som ble oppdaget for Spania av Columbus i 1492 og kalt La Española, forvansket til Hispaniola. I forbindelse med den spanske koloniseringen ble de opprinnelige taino-indianerne utryddet, og slaver fra Afrika importert, særlig for dyrking av sukkerrør. Fransk innvandring, blant annet av Pirater, såkalte buccaneerer i den vestlige tredjedelen av øya førte til at Spania måtte avstå Haiti til Frankrike 1697 (Rijswijktraktaten).
Et slaveopprør under den franske revolusjon var begynnelsen det langvarige uroligheter der blant annet den hvite befolkningen ble utryddet. En svart keiser (J. J. Dessalines) styrte mellom 1804—06. Hele øya var igjen forent og fri fra 1820 til 1843, da Den dominikanske republikk ble selvstendig. Siden har det hersket kaotiske forhold i Haiti som USA fra tid til annen har grepet inn i. Amerikanske marinetropper okkuperte landet 1915—34.
=== Duvalier-familiens styre ===
Mellom 1957—71 styrte legen François Duvalier («Papa Doc») diktatorisk og brutalt; hans privatmilits Tonton Macoute (Omtrent:mannen med ljåen) ble beryktet. Makten gikk i 1971 over til hans 19 år gamle sønn, Jean-Claude («Baby Doc»), som fortsatte farens terrorregime i en noe avdempet form. Han ble avsatt av militæret i 1986.
=== 1990-januar 2010 ===
Etter et nytt diktatorisk styre gjennom militære fra 1988 ble den venstreorienterte presten Jean-Bertrand Aristide i 1990 valgt til president med overveldende flertall. Allerede åtte måneder etter hans innsettelse, i september 1991 ble han styrtet gjennom et kupp fra hærledelsen med general Raoul Cédras i spissen. I 1993 innledet USA (etter at Bill Clinton overtok som president) og en rekke andre land en blokade av landet som ble støttet av FN på høsten samme året. Denne blokaden skulle tvinge militærregjeringen til å gå av. Etter forhandlinger med juntaen rykket amerikanske tropper inn i landet høsten 1994 for å administrere overgangen fra militært til sivilt styre og gjeninnsette Aristide. Cédras ble tvunget til å forlate landet.
Aristide ble avløst som president i 1996 av René Préval som hadde mandatet til 2001. I januar 2000 forlot de amerikanske intervensjonstroppene landet og fire måneder senere ble omstridte presidentvalg avholdt. I andre omgang i november 2000 vant Aristide med 91,8% av stemmene. Den høye prosentandelen var et resultat av opposisjonens boikott, men sannsynligvis også av valgmanipulasjoner. Totalt sett hadde landet likevel en forholdsvis positiv utvikling under Préval og Aristide.
Den 1. januar 2004 var 200-årsjubileet for landets uavhengighet. Et attentatforsøk på Aristide (og besøkende president av Sør-Afrika Thabo Mbeki) på denne dagen utløste en bølge av uroligheter og protester mot regjeringen. Et velstyrt militært opprør brakte landet på randen av en borgerkrig. I slutten av februar ga Aristide etter for USAs trykk og gikk i eksil, samtidig kom FN ledete tropper inn i landet. I mars samme år ble Boniface Alexandre overgangspresident og Gerard Latortue dannet en ny regjering.
Regjeringen var svært omstridt og måtte gi delvis etter for krav fra militærets side. Internasjonalt ble den ikke gjennomgående anerkjent og særlig det karibiske statsforbundet CARICOM anså fortsatt Aristide som landets president. Under omstridte omstendigheter ble endelig nye presidentvalg avholdt i februar 2006. I første valgomgang oppnådde René Préval 51,15% av stemmene og ble dermed president for andre gang etter 1996.
=== 2010 jordskjelvet og deretter ===
Et kraftig jordskjelv rammet Haiti 12. januar 2010. Skjelvets episenter lå noe utenfor hovedstaden Port-au-Prince, men byen ble svært hardt rammet. Offisielt antar man at omtrent 316.000 mennesker omkom i skjelvet og det er dermed en av de største enkeltkatastrofer i historien. Omtrent 1,2 millioner ble husløse og mange av dem har måttet bo i teltleir siden. En koleraepidemi i vinter 2010-2011 krevde ytterlige 3500 liv.
Et nytt presidentvalg var planlagt for januar 2010, men ble forskjøvet etter jordskjelvet. Første omgang ble avholdt 28. november 2010 (sammen med parlamentsvalg) og så Mirlande Manigat og Michel Martelly, to politikere fra høyresiden som kandidater for andre runde. Venstresidens hovedparti, Aristides Fanmi Lavalas var blitt ekskludert fra valget. Midt i dette valgte ex-diktator Baby Doc Duvalier å vende tilbake til Haiti 16. januar 2011 for å «hjelpe», men han ble arrestert og anklaget for tidligere korrupsjon allerede etter to dager. I tillegg returnerte Aristide fra sitt sørafrikanske eksil på 18. mars, to dager før valget. Andre omgang i presidentvalget ble så avholdt 20. mars 2011. Den 4. april 2011 ble et foreløpig resultat offentliggjort med Martelly som den sannsynlige vinneren.
== Politikk og administrasjon ==
=== Politisk system ===
Haiti er en republikk, med en folkevalgt nasjonalforsamling og en folkevalgt president. Presidenten velges for en periode på fem år.
Nasjonalforsamlingen er todelt; deputertkammeret med 99 plasser og senatet med 30 plasser. Medlemmene i deputertkammeret velges for en fireårsperiode, mens senatsmedlemmene velges for en seksårsperiode, der en tredel av medlemmene velges annethvert år.
Statsministeren velges av det partiet som har flest plasser i nasjonalforsamlingen.
=== Administrativ inndeling ===
Haiti er delt inn i ti provinser, såkalte departementer:
Provinsene er videre inndelt i 41 arrondissementer og 133 kommuner. Provinsen Ouest, der hovedstaden Port-au-Prince ligger, er den mest folkerike, med 3,7 millioner innbyggere.
== Næringsliv ==
Haiti har den dårligste økonomi på den vestlige halvkule, og er et av verdens fattigste land. Sammenliknende sosiale og økonomiske indikatorer viser at Haiti henger stadig lenger etter andre utviklingsland med dårlig utviklet økonomi (spesielt land på den vestlige hemisfære) siden 1980-tallet. Haiti er nå rangert på 153.-plass på FNs Indeksen for menneskelig utvikling.
Rundt 80 prosent av befolkningen lever i ytterste fattigdom, noe som gjør landet til det nest fattigste i verden. Nesten 70 prosent av haitierne er avhengig av jordbrukssektoren, som består hovedsakelig av små gårdsbruk som beskjeftiger 2/3 av den yrkesaktive befolkningen. Landet har hatt liten tilvekst av arbeidsplasser etter at president René Préval kom til makten i februar 1996, selv om den uformelle økonomien er voksende.
== Samfunn ==
=== Helse ===
Halvparten av alle barn i Haiti er uvaksinerte, og hele 60 % av befolkningen mangler tilgang til grunnleggende helsetjenester. Nær halvparten av dødsfallene i landet skyldes ifølge Verdens helseorganisasjon hiv/aids, luftveisinfeksjoner, hjernehinnebetennelse og tarminfeksjoner som kolera og tyfoidfeber. 90 % av barna i Haiti lider av vannbårne sykdommer og tarmparasitter. Rundt 5 % av den voksne befolkningen i Haiti er hiv-smittet. Det er mer enn ti ganger så mange tilfeller av tuberkulose i Haiti som i andre latinamerikanske land. Om lag 30 000 smittes av malaria hvert år.
=== Utdanning ===
Utdanningssystemet i Haiti er basert på det franske. I alt er det rundt 15 200 grunnskoler i Haiti, der 90 % av dem er private, det vil si enten devet av lokalsamfunnene, religiøse organisasjoner eller ideelle organisasjoner.Offisielt er det obligatorisk med seks års skolegang, men bare 67 % begynner på grunnskolen, og færre enn 30 % når 6. klasse. Omtrent 20 % begynner på vidaregående skole. Veldedige organisasjoner som Food for the Poor og Haitian Health Foundation arbeider med å bygge skoler og gi ungene nødvendig utstyr.
Høyere utdanning finner sted på det eneste universitetet i landet, Statsuniversitetet i Haiti, og på de andre tolv offentlege og ti private institusjonene for høyere utdanning. Fransk har tradisjonelt vært enerådende som undervisingsspråk, men haitisk har etter hvert også fått innpass. Bare rundt 52 % av innbyggerne i Haiti kan lese og skrive.
=== Media ===
Landet har bare to dagsaviser, Le Nouvelliste (grunnlagt i 1898, opplag ca. 6 000), som kommer ut om kvelden, og Le Matin (grunnlagt i 1908, opplag ca. 5 000). Begge trykkes på fransk i Port-au-Prince. Andre aviser og blader trykkes også på engelsk, fransk, spansk og haitisk. Mediesituasjonen i landet endret seg i stor grad til det bedre etter at tiden med militærdiktatur (1991–1994) var over, og arbeidsforholdene for journalister ble etter dette mer normale.
Det er rundt 30 radiostasjoner i Haiti, der én av dem er statlig og resten private. Den statlige radiostasjonen (Radio Nationale d’Haïti) sender på fransk, engelsk, spansk og haitisk. Det statseide fjernsynsselskapet Télévision Nationale d’Haïti sender i fire kanaler, og da hovedsakelig kulturprogrammer. I tillegg finnes det 11 private fjernsynsstasjoner, der to av dem sender via kabel – den ene med tre kanaler, den andre med 33. Selv om det er mange private fjernsynsselskaper i landet, er det bare rundt 5 fjernsyn per 1000 innbyggere.
=== Samferdsel ===
Kommunikasjonene utenfor hovedstaden Port-au-Prince er generelt dårlige. Landet mangler jernbaner, og veinettet er stort sett i dårlig stand. Ved hjelp av bistand fra utlandet har det blitt bygget nye hovedveier fra Port-au-Prince til Cap-Haïtien og Jacmel. Ved hovedstaden ligger det en internasjonal flyplass, der flytrafikken til utlandet blir tatt hånd om av utenlandske selskaper. Den viktigste havnebyen er Port-au-Prince, der 60 % av utenrikshandelen foregår. Andre havnebyer er Cap-Haïtien på nordkysten, og Les Cayes og Jacmel på sørkysten.
== Kultur ==
=== Musikk ===
Ettersom den opprinnelige befolkningen ble systematisk utryddet forsvant også den førkolumbianske musikken, men en rituell ringdans, areyto, er blant det som har overlevd. Musikken i Haiti i dag har røtter til hovedsakelig Europa, grunnet koloniseringen, og Afrika, grunnet slavehandelen. Den europeiske påvirkningen har hovedsakelig kommet fra Frankrike og Spania, via Cuba og Den dominikanske republikk. Stiler som er særegne for Haiti har stort sett opprinnelser i voodootradisjonen. I tillegg kommer den svært populære musikksjangeren kompa. Populærmusikken har mange likhetstrekk med tilsvarende musikk på blant annet Guadeloupe og Martinique. Alan Lomax var den første som spilte inn haitisk musikk. Dette var i 1937, på oppdrag fra Library of Congress i USA.
Fra 1800-tallet utviklet det seg et offentlig musikkliv i Haiti. Innflytelsen fra Frankrike var sterk, ettersom mange av musikerne tok utdannelsen sin i Paris og de fleste musikkinstrumentene ble importert derifra. I 1860 ble det åpnet et statlig musikkonservatorium i landet. Til tross for dominans fra Europa er det musikk i mindre former som har blitt det mest populære, som salongstykker i form av valser og andre dansesatser, méringue og prosesjonsmusikk. Dessuten har militærorkester spilt en viktig rolle i musikkhistorien til landet. Justin Élie (1883–1931), som var en haitisk komponist, ble internasjonalt kjent som pianovirtuos.
=== Teater ===
Skuespill har lenge vært en populær sjanger i Haiti. Det ble for eksempel skrevet mange skuespill i forbindelser med løsrivingen fra Frankrike i perioden 1791–1804. Samme type patriotiske skuespill ble også skrevet da landet var okkupert av den amerikanske marinen i 1915–1934, for eksempel Le Forçat («Fangen», 1923) av Dominique Hippolytes.
Teaterstykker har også flere ganger blitt brukt til å vise at også haitisk-kreolsk er et fullverdig kulturspråk. I 1953 satte for eksempel dramatikaren Félix Morisseau-Leroy opp sitt eget skuespill, Antigone en créole («Antigone på kreolsk»). Frankétienne (Franck Étienne) har også vært viktig i dette arbeidet. Et annet grep som har vært brukt, er å hente inn katolske ritual og element fra den lokale voodoo-kulturen. Franck Fouché var en foregangsmann for dette, og en ser det også i skuespillet Kaselezo (1985) av Frankétienne, som handler om en blind voodoo-prestinne. Fra 1980-årene og fremover har Gérard Chenet vært den mest kjente dramtikeren i landet.
=== Litteratur ===
Det er først etter selvstendigheten i 1804 at det gir mening å snakke om en egen nasjonallitteratur i Haiti. Den franske litteraturen var en viktig inspirasjonskilde for denne, men hele tiden har den haitiske litteraturen også vært nært knyttet til det politiske livet i landet. Den første litteraturen var av patriotisk karakter, blant annet med kritikk mot de daværende raseteoriene. I den første delen av århundret er dette representert ved for eksempel Le Système colonial dévoilé (1814) av baron Pompée Valentin Vastey, mens en senere fikk viktige verker som L’Égalité des races (1884) av Louis-Joseph Janvier, De l’Égalité des races humaines (1885) av Anténor Firmin og De la Réhabilitation dere la race noire (1900) av Hannibal Price. Mot slutten av århundret utviklet det seg også en realistisk stil som tok opp lokale problemer, med forfattere som Alcibiade Fleury Battier, Frédérique Marcelin og Antoine Innocent.
Indigénisme («det innfødte») var en litterær retning som vokste frem på begynnelsen av 1900-tallet. Her søkte en å finne frem til en felles kulturell identitet, og viktige forfattere fra perioden er Jean Price-Mars og Jacques Roumain. Førstnevnte var opptatt av de folkelige tradisjonene, mens Roumain hadde et mer politisk siktemål. Etter 1950 ble litteraturen igjen sterkt politisk preget, grunnet Duvalier-diktaturet og kampen for politisk og kulturelt selvstendighet, og mange forfattere måtte i kortere eller lengre perioder leve i eksil. En fikk surrealistiske og avantgardistiske lyrikere som René Depestre, Magloire Saint-Aude og Villard Denis, og en fikk politisk og sosialt pregede forfattere som Anthony Phelps og Roger Dorsinville. I tillegg sto flere kvinnelige forfattere, som Marie Chauvet og Marie-Thérèse Colimon-Hall, frem. Men i årene etter 1980 har det litterære livet dabbet mye av, trolig grunnet de store krisene i politikken spesielt og samfunnet generelt. Lyonel Trouillot er likevel en kjent forfatter fra denne perioden som fremdeles er aktiv, med prosa og lyrikk på både haitisk og fransk.
=== Billedkunst ===
Malerkunsten i Haiti var som litteraturen lenge preget av europeiske forbilder, og da hovedsakelig av fransk og italiensk barokk og fransk og britisk romantikk. Motivene var ofte historiske og heroiske. Mye av den historiske kunsten fra Haiti gikk tapt da Palais National, hvor den nasjonale samlingen av maleri var plassert, ble ødelagt i 1912. Indigénisme, som i utgangspunktet var en litterær nyskaping, banet også veien for en egen haitisk kunst fra 1890-årene. Senere, i 1920-årene, vokste interessen for haitisk kultur mye. Et kjent maleri fra denne tiden er Den korsfestede opprøreren Charlemagne Perrault (1920) av Edouard Goldman. Philomé Obin malte senere det samme motivet som en visualisering av den haitiske historien.
Centre d’Art i Port-au-Prince, som ble grunnlagt i 1945, innledet en viktig periode for haitisk kunst. Fra vesentlig selvlærte malere som Rigaud Benoit, Hector Hyppolite og Wilson Bigaud fikk en naivistiske og fantasifulle malerier. I skulpturkunsten tok en i bruk skrapmetall: Georges Liautaud, og mange med ham, begynte å klippe figurer i jern. En annen gruppe valgte å fjerne seg fra folkekunsten, for isteden å arbeide i en mer internasjonal stil. Den mest kjente nålevende kunstneren fra Haiti er nok Hervé Télémaque, som i dag er bosatt i Frankrike.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Nasjonal historisk park, Citadelle Laferrière, Sans-Souci-palasset, RamiersMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2021 – Joumou suppe
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Haiti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Haiti i FN-sambandets nettsted Globalis.no
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no | Haiti (fransk: Haïti; haitisk kreol: Ayiti), offisielt Republikken Haiti (République d'Haïti; Repiblik Ayiti) er en selvstendig republikk som utgjør den vestlige tredjedelen av øya Hispaniola i Det karibiske hav, vest for Den dominikanske republikk og øst for Cuba. Øya er en del av De store Antiller. | 5,573 | 5,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halvbroren | 2023-02-04 | Halvbroren | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 2001', 'Kategori:Dannelsesromaner', 'Kategori:Norske romaner', 'Kategori:Vinnere av Bokhandlerprisen'] | For TV-serien, se Halvbroren (TV-serie)Halvbroren er en bok skrevet av Lars Saabye Christensen. Den tok over 20 år å skrive. Boken utkom høsten 2001. Boken har mottatt priser som Brageprisen, Nordisk råds litteraturpris og Bokhandlerprisen.
Bokens undertittel er «Halvbroren er et familiedrama fra Christensens sorgmuntre Oslo».
| For TV-serien, se Halvbroren (TV-serie)Halvbroren er en bok skrevet av Lars Saabye Christensen. Den tok over 20 år å skrive. Boken utkom høsten 2001. Boken har mottatt priser som Brageprisen, Nordisk råds litteraturpris og Bokhandlerprisen.
Bokens undertittel er «Halvbroren er et familiedrama fra Christensens sorgmuntre Oslo».
== Persongalleri ==
Barnum Nilsen («Småen») – Bokens jeg-person
Fred Nilsen («Nattevandreren») – Barnums halvbror
Vera Nilsen, født Jebsen – Barnums og Freds mor
Arnold Nilsen («Hjulet») – Barnums far og Veras ektefelle,
Boletta Jebsen – Veras mor, telegrafdame i starten av boken
Ellen Jebsen («Den Gamle») – Bolettas mor som er oppvokst i Danmark med fortid som skuespiller
Peder Miil («Tjukken») – Barnums venn både i barndommen og som voksen
Vivian Wie («Ulykken») – Barnums venninne og senere samboer
== Historien ==
Vera Jebsen blir voldtatt på tørkeloftet på frigjøringsdagen 8. mai 1945 på Fagerborg i Oslo. Hun sier ikke et ord under hele svangerskapet, ikke før hun føder Fred, den ene halvbroren, i en drosje.
Arnold Nilsen fra Røst i Lofoten, kalt «Hjulet» etter en spektakulær hoderullefart ned en bratt skråning i barndommen, senere sirkusartist og selger, introduseres i boken. Karakteren Arnold Nilsen dukket først opp hos Saabye Christensen i monologforestillingen Grand Old Man, med premiere 3. mai 2000, i et samarbeid med skuespiller Espen Skjønberg og instruktør Per Olav Sørensen. Sistnevnte har også regi på TV-dramatiseringen av romanen.
Fem år senere har Arnold med sin pågåenhet og sin gule Buick fått innpass hos familien Jebsen, bestående av tre kvinner foruten Fred, i alt fire generasjoner. Snart blir Barnum Nilsen født, den andre halvbroren. Han er oppkalt etter svindlerkongen Phineas Taylor Barnum.
Halvbroren er skrevet ut fra virkeligheten slik Barnum Nilsen ser den. Barnum har et raskt hode, men sliter med selvtilliten på grunn av sin ekstremt lave kroppshøyde, arvet fra faren. Vi følger hans utvikling som starter som en måpende tilskuer til sin nattevandrende halvbror Freds respektløse holdning til sine omgivelser. Barnum treffer Peder og Vivian på danseskolen. Etter å ha blitt sendt på dør første kveld skulker de alle resten av kurset og treffes hver gang foreldrene tror de drar for å lære dans. Mens Barnum har drømmene, har Peder tallene. Vivian er en slags kjæreste for begge. Disse tre holder tett sammen og er mest for seg selv.
Fred og Barnum deler soverom. Ofte har de fortrolige samtaler på natten. Fred prøver å påvirke Barnum til å bli tøffere og gå sine egen veier. Han hater Arnold, stefaren, og sier til Barnum at han selv heller skulle vært faren hans.
Den gamle fikk en gang et brev fra Wilhelm, sin forlovede, som var på jakt i Nordishavet og Grønland. Dette brevet betyr veldig mye for alle i familien. Barnum leser det ofte for Fred som sliter med dysleksi. Fred viser etter hvert respekt for Barnum og hans evner til å skrive ut sine drømmer, og gir han en skrivemaskin i bursdagsgave. Halvbrorens anerkjennelse er viktig for Barnum. Fred har også vokst gjennom forsøket på en bokserkarriere. Barnum har en slags filosofi arvet fra faren: «Det viktige er ikke hva du ser, men hva du tror du ser.»
Som skoleelev vinner Barnum en stilkonkurranse som stimulerer skrivelysten. Etter å ha fått nærkontakt med filmatiseringen av Hamsuns roman Sult, utvikler Barnum sine evner i retning av filmmanusskriving. Peder fungerer som agent etter retur fra USA. Sporet av sin bestemor Bolettas drikking, utvikler han tidlig et ukritisk forhold til alkohol som etter hvert ender i alkoholisme.
== TV-serie ==
I 2011 ble det produsert en TV-serie som er en adapsjon av boka. Manuset er ved Mette Marit Bølstad, og regien ved Per Olav Sørensen. Serien består av 8 episoder á 45 minutter, produsert av Olav Øen for Monster Media, og hadde premiere på NRK1 6. januar 2013. Serien er blitt solgt til 13 land: De fire andre nordiske landene, samt USA, Irland, Belgia, Nederland, Luxembourg, Kroatia, Serbia, Bosnia-Hercegovina og Nord-Makedonia.. TV-serien kostet 67 millioner kroner å lage. Serien har blitt nominert til en rekke nasjonale og internasjonale priser og vant 7 Gullruten-priser, 2 priser under FIPA i Frankrike, og Silver Bird Price under Seoul Drama Awards. Serien var også nominert til Prix Europa i 2013.Skuespillere i serien er bl.a.: Nicolai Cleve Broch, Frank Kjosås, Agnes Kittelsen, Mariann Hole, Ghita Nørby, Oskar Sandven Lundevold, Marianne Nielsen, Jon Øigarden og Odin Waage
Informasjon om TV-serien Halvbroren (med bilder og trailer)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Halvbroren på NRK TV | Halvbroren er en bok skrevet av Lars Saabye Christensen. Den tok over 20 år å skrive. | 5,574 | 5,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tarjei_Vesaas | 2023-02-04 | Tarjei Vesaas | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 15. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vinje kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tarjei Vesaas', 'Kategori:Vinnere av Bokhandlerprisen', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat', 'Kategori:Vinnere av Nordisk råds litteraturpris'] | Tarjei Vesaas (født 20. august 1897 på garden Vesås i Vinje i Telemark, død 15. mars 1970 på Rikshospitalet i Oslo) var en norsk forfatter som ga ut mange romaner, noveller, dikt og skuespill.Hans forfatterskap preges delvis av modernisme, og hans romaner er også utgitt utenlands. Han skrev på nynorsk. Vesaas skrev dikt og dramatikk, men var først og fremst kjent for sine romaner og noveller. Hovedverkene er Fuglane (1957) og Is-slottet (1963). Hans faste forelegger var Harald Grieg i Gyldendal og de to var gode venner.I 1964 vant Tarjei Vesaas Nordisk råds litteraturpris for boken Is-slottet. For prispengene opprettet han et legat. Avkastningen fra legatet utgjør prispengene i Tarjei Vesaas' debutantpris som hvert år deles ut til årets beste unge skjønnlitterære debutant. Prisen deles ut av Forfatterforeningens litterære råd.
| Tarjei Vesaas (født 20. august 1897 på garden Vesås i Vinje i Telemark, død 15. mars 1970 på Rikshospitalet i Oslo) var en norsk forfatter som ga ut mange romaner, noveller, dikt og skuespill.Hans forfatterskap preges delvis av modernisme, og hans romaner er også utgitt utenlands. Han skrev på nynorsk. Vesaas skrev dikt og dramatikk, men var først og fremst kjent for sine romaner og noveller. Hovedverkene er Fuglane (1957) og Is-slottet (1963). Hans faste forelegger var Harald Grieg i Gyldendal og de to var gode venner.I 1964 vant Tarjei Vesaas Nordisk råds litteraturpris for boken Is-slottet. For prispengene opprettet han et legat. Avkastningen fra legatet utgjør prispengene i Tarjei Vesaas' debutantpris som hvert år deles ut til årets beste unge skjønnlitterære debutant. Prisen deles ut av Forfatterforeningens litterære råd.
== Liv ==
Tarjei Vesaas ble født i 1897 på gården Vesås i Vinje. Han jobbet på gården til foreldrene, moren og faren hadde allerede planlagt at Tarjei som var eldst skulle overta gården etter foreldrene og bli bonde. Han var ikke interessert i å drive med gårdsbruk, men han var svært interessert i dikting. Han var glad i å gå lange turer og lese bøker for seg selv. Han ville bli dikter.Vesaas var også filminteressert. Blant filmskuespillere satte han særlig pris på Marilyn Monroe, og blant regissører var han glad i Ingmar Bergman. Bergmans film Tystnaden «kunne han ikke få sett ofte nok». Vesaas satt dessuten i Norsk Films representantskap, der han tok til orde for mindre sensur av «erotisk farga film».I 1923, da han var 26 år, debuterte Tarjei Vesaas med romanen Menneskebonn. I 1920- og 1930-årene reiste han mye rundt i Europa.
Vesaas og Halldis Moren kjente til hverandres forfatterskap, og i 1931 sørget Mikkjel Fønhus for at de møttes på Hotell Bondeheimen i Oslo. Moren bodde på denne tiden i Sveits og de to brevvekslet. Vesaas og Moren giftet seg i 1934, og de bosatte seg på gården Midtbø i Vinje, som Tarjei hadde kjøpt i 1930 av onkelen Øystein Vesaas. Paret fikk to barn, Olav og Guri.Han fikk kunstnerlønn fra 1947 og Gyldendals æresgasje fra 1951. Han mottok også flere priser for sine bøker. blant annet Venezia-prisen for boken Vindane.Tarjei Vesaas døde på Rikshospitalet 15. mars 1970, 72 år gammel.
Stavanger har hedret ham med Tarjei Vesaas' vei som ligger på Tasta. I 1997 ble han portrettert på frimerke, NK1311.
== Bibliografi ==
1923: Menneskebonn (roman)
1924: Sendemann Huskuld (roman)
1925: Guds bustader (skuespill)
1925: Grindegard. Morgonen (roman)
1926: Grinde-kveld, eller Den gode engelen (roman)
1928: Dei svarte hestane (roman)
1929: Klokka i haugen (noveller)
1930: Fars reise (roman)
1931: Sigrid Stallbrokk (roman)
1931: Gjest ved Boknafjorden (novelle)
1932: Dei ukjende mennene (roman)
1933: Sandeltreet (roman)
1934: Ultimatum (skuespill)
1934: Det store spelet (roman)
1935: Kvinnor ropar heim (roman)
1936: Leiret og hjulet (noveller)
1938: Hjarta høyrer sine heimlandstonar (roman)
1940: Kimen (roman)
1945: Huset i mørkret (roman)
1946: Bleikeplassen (roman)
1946: Kjeldene (diktsamling)
1947: Leiken og lynet (diktsamling)
1947: Morgonvinden (skuespill)
1948: Tårnet (roman)
1949: Lykka for ferdesmenn (diktsamling)
1950: Signalet (roman)
1952: Vindane (noveller)
1953: Løynde eldars land (diktsamling)
1953: Bleikeplassen (skuespill)
1953: 21 år (skuespill)
1953: Avskil med treet (skuespill)
1954: Vårnatt (roman)
1956: Ver ny, vår draum (diktsamling)
1957: Fuglane (roman)
1959: Ein vakker dag (noveller)
1961: Brannen (roman)
1963: Is-slottet (roman)
1966: Bruene (roman)
1968: Båten om kvelden (roman)
1970: Liv ved straumen (diktsamling)
1971: Huset og fuglen – tekster og bilete 1919–1969
== Filmatiseringer ==
1951 – Dei svarte hestane – regi: Hans Jacob Nilsen / Sigval Maartmann-Moe
1968 – Fuglane – regi: Witold Leszczynski
1973 – Brannen – regi: Haakon Sandøy
1974 – Kimen – regi: Erik Solbakken
1976 – Vårnatt – regi: Erik Solbakken
1987 – Is-slottet – regi: Per Blom
1990 – Det rare / 21 år – regi: René Bjerke
2011 – Bruene – regi: Trygve Hagen
2019 – Fuglane – regi: Anders T. Andersen
== Priser ==
1943 – Gyldendals legat
1946 – Melsom-prisen
1953 – Den litterære Venezia-prisen
1957 – Doblougprisen
1964 – Nordisk råds litteraturpris, for Is-slottet
1967 – Bokhandlerprisen, for BrueneVesaas takket nei til æresboligen Grotten, St. Olavs orden og æreslønn fra staten fordi det ikke ville være i samsvar med «heile min natur».
== Se også ==
Tarjei Vesaas' debutantpris
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tarjei Vesaas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tarjei Vesaas på Internet Movie Database
(no) Tarjei Vesaas hos Nationaltheatret
(no) Tarjei Vesaas hos Sceneweb
(en) Tarjei Vesaas hos The Movie Database
(en) Tarjei Vesaas på Discogs
(en) Tarjei Vesaas på MusicBrainz
(no) Tarjei Vesaas hos Gyldendal Norsk Forlag
(no) NRK: Lydfiler med Tarjei Vesaas
(no) Digitaliserte bøker av Tarjei Vesaas og om Vesaas hos Nasjonalbiblioteket
(no) Tarjei Vesaas hos Allkunne.no.
(no) diktarheimen-midtbo.no | Tarjei Vesaas (født 20. august 1897 på garden Vesås i Vinje i Telemark, død 15. | 5,575 | 5,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Blangstrup | 2023-02-04 | Christian Blangstrup | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Danske redaktører', 'Kategori:Dødsfall 30. april', 'Kategori:Dødsfall i 1926', 'Kategori:Fødsler 29. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nykøbing Falster', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Christian Blangstrup (født 29. oktober 1857 i Nykøbing Falster, død 30. april 1926 i København) var en dansk forfatter og redaktør, kaptein og ridder av Dannebrog.
Blangstrup var redaktør av Berlingske Tidende 1902–1912 og sjefredaktør av begge utgaver av Salmonsens konversationsleksikon (hhv. 1891–1902 og 1912–1925). Han har blant annet skrevet Christian VII og Caroline Mathilde (1890 3. opplag). Han var kaptein i den danske hær 1895.
| Christian Blangstrup (født 29. oktober 1857 i Nykøbing Falster, død 30. april 1926 i København) var en dansk forfatter og redaktør, kaptein og ridder av Dannebrog.
Blangstrup var redaktør av Berlingske Tidende 1902–1912 og sjefredaktør av begge utgaver av Salmonsens konversationsleksikon (hhv. 1891–1902 og 1912–1925). Han har blant annet skrevet Christian VII og Caroline Mathilde (1890 3. opplag). Han var kaptein i den danske hær 1895.
== Referanser == | Christian Blangstrup (født 29. oktober 1857 i Nykøbing Falster, død 30. | 5,576 | 5,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89glise_de_la_Madeleine | 2023-02-04 | Église de la Madeleine | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:8. arrondissement i Paris', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bispedømme hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor område hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor periode,arkitekturstil hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske kirker i Paris', 'Kategori:Kirker i Paris', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For metrostasjonen med samme navn: Madeleine (Paris Metro)L'église de la Madeleine, L'église Sainte-Marie-Madeleine eller bare "La Madeleine" (St Maria Magdalenas kirke) er en kirke i Paris. Den er konstruert som et tempel på befaling fra Napoleon.
Det ble gjort tre forsøk på å bygge en kirke på dette stedet. Første gang i 1764 av Pierre Contant d'Ivry som begynte byggingen av en kirke i sen barokkstil. Da d'Ivry døde i 1777 ble han erstattet av Guillaume-Martin Couture som bestemte seg for å begynne byggingen på nytt og rev den uferdige kirkebygningen. Da den franske revolusjonen kom var kirken langt fra ferdig, bare fundamentet hadde blitt bygget. Den nye revolusjonære regjeringen vurderte mange formål bygningen kunne tjene det nye revolusjonære Frankrike best blant annet som bibliotek, ballsal og markedsplass.
I 1806 bestemte keiser Napoleon seg for å bygge Temple de la Gloire de la Grande Armée (tempel til ære for den "store armé") og det daværende fundamentet ble revet og arbeidet begynte på nytt.
Etter Napoleons fall vedtok det nye franske styre å benytte bygningen som kirke, selv om det var foreslått å gjøre den om til jernbanestasjon.
Det var i denne kirken at Camille Saint-Saëns var organist. Frédéric Chopins begravelse ble avholdt her.
| For metrostasjonen med samme navn: Madeleine (Paris Metro)L'église de la Madeleine, L'église Sainte-Marie-Madeleine eller bare "La Madeleine" (St Maria Magdalenas kirke) er en kirke i Paris. Den er konstruert som et tempel på befaling fra Napoleon.
Det ble gjort tre forsøk på å bygge en kirke på dette stedet. Første gang i 1764 av Pierre Contant d'Ivry som begynte byggingen av en kirke i sen barokkstil. Da d'Ivry døde i 1777 ble han erstattet av Guillaume-Martin Couture som bestemte seg for å begynne byggingen på nytt og rev den uferdige kirkebygningen. Da den franske revolusjonen kom var kirken langt fra ferdig, bare fundamentet hadde blitt bygget. Den nye revolusjonære regjeringen vurderte mange formål bygningen kunne tjene det nye revolusjonære Frankrike best blant annet som bibliotek, ballsal og markedsplass.
I 1806 bestemte keiser Napoleon seg for å bygge Temple de la Gloire de la Grande Armée (tempel til ære for den "store armé") og det daværende fundamentet ble revet og arbeidet begynte på nytt.
Etter Napoleons fall vedtok det nye franske styre å benytte bygningen som kirke, selv om det var foreslått å gjøre den om til jernbanestasjon.
Det var i denne kirken at Camille Saint-Saëns var organist. Frédéric Chopins begravelse ble avholdt her.
== Litteratur ==
Julia Droste-Hennings, Thorsten Droste: Paris. Eine Stadt und ihr Mythos. DuMont-Reiseverlag, Köln 2003 ISBN 3-7701-6090-8 (S. 309–310).
Fritz Stahl: Paris. Eine Stadt als Kunstwerk. Rudolf Mosse Buchverlag, Berlin 1929.
Heinfried Wischermann, "Architekturführer Paris", Gerd Hatje Verlag Ostfildern 1997, ISBN 3-7757-0606-2, S. 81. | * For metrostasjonen med samme navn: Madeleine (Paris Metro) | 5,577 | 5,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Midgardsormen | 2023-02-04 | Midgardsormen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Dyr i norrøn mytologi'] | Midgardsormen (norrønt Miðgarðsormr) i den norrøne mytologien er den enorme ormen som omkranser menneskenes verden (Midgard).
Midgardsormen er avlet av Loke og Angerboda, og er bror til Fenrisulven og Hel. Den het opprinnelig Jormundgand (Jǫrmungandr, «den veldige staven»), men æsene kastet ham ut i havet som omkranser verden, fordi de ville ha mer kontroll over monstrene. Der har den ligget som en sjøorm og spist seg større og større, og etterhvert blitt så stor at den biter seg selv i halen. Dermed fikk den navnet Midgardsormen, fordi den omslutter hele Midgard.
Under Ragnarok kommer Midgardsormen opp på land, og bukter seg over åker og eng. Da skal Tor kjempe mot den, og drepe den. Tor får selv sitt banesår i denne tvekampen, og dør.
| Midgardsormen (norrønt Miðgarðsormr) i den norrøne mytologien er den enorme ormen som omkranser menneskenes verden (Midgard).
Midgardsormen er avlet av Loke og Angerboda, og er bror til Fenrisulven og Hel. Den het opprinnelig Jormundgand (Jǫrmungandr, «den veldige staven»), men æsene kastet ham ut i havet som omkranser verden, fordi de ville ha mer kontroll over monstrene. Der har den ligget som en sjøorm og spist seg større og større, og etterhvert blitt så stor at den biter seg selv i halen. Dermed fikk den navnet Midgardsormen, fordi den omslutter hele Midgard.
Under Ragnarok kommer Midgardsormen opp på land, og bukter seg over åker og eng. Da skal Tor kjempe mot den, og drepe den. Tor får selv sitt banesår i denne tvekampen, og dør.
== Tors fisketur ==
Hymeskvadet (Hymiskviða) er et gudedikt i Den eldre Edda og i Codex Regius, som er oppkalt etter jotnen Hyme. Diktet er blant annet kjent for sin fortelling om guden Tor, som under en fisketur med Hyme brukte et oksehode som agn og fikk selveste Midgardsormen på kroken. Mens tordenen samlet seg i himmelen, viste Midgardsormen sin eter-pustende kjeft, og Tor brølte i triumf. Idet han hevet hammeren Mjølner til slag fikk Hyme nok og kappet fiskesnøret; Tor drepte Hyme rasende, og vasset i land. Samme kveld ble Norden rammet av en forferdelig storm.
== Se også ==
Sjøorm
Hymeskvadet
Fortellinger om Tor
Slange (symbol)
Ouroboros, gresk-egyptisk «halesluker›
== Eksterne lenker ==
(en) Jörmungandr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|150px|Midgardsormen blir fisket med et oksehode på et anker. Fortelling fra [[Hymeskvadet framstilt i det islandske manuskriptet AM 738 4to fra 1700-tallet. | 5,578 | 5,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_byer_i_Danmark | 2023-02-04 | Liste over byer i Danmark | ['Kategori:Byer i Danmark', 'Kategori:Danmark-relaterte lister', 'Kategori:Lister over byer'] | Dette er en liste over Danmarks største byområder sortert etter innbyggertall.
Listen utarbeides årlig av Danmarks Statistik, som definerer et byområde som en sammenhengende bebyggelse med minst 200 innbyggere, og der avstanden mellom to hus ikke overstiger 200 meter, med mindre bruddet i bebyggelsen skyldes mellomliggende offentlige anlegg som kirkegårder eller parker. Særlig i København-området har bebyggelser som tidligere ble regnet som selvstendige, med tiden vokst sammen til et samlet tettsted (da:byområde), Hovedstadsområdet.
Den danske benevnelsen byområde tilsvarer i hovedsak det norske begrepet tettsted slik det defineres av Statistisk sentralbyrå, men i det norske begrepet får avstanden mellom bygningene ikke overstige 50 meter. Listen under rangerer de danske byområdene med mer enn 20 000 innbyggere etter folketall pr. 1. januar 2007.
| Dette er en liste over Danmarks største byområder sortert etter innbyggertall.
Listen utarbeides årlig av Danmarks Statistik, som definerer et byområde som en sammenhengende bebyggelse med minst 200 innbyggere, og der avstanden mellom to hus ikke overstiger 200 meter, med mindre bruddet i bebyggelsen skyldes mellomliggende offentlige anlegg som kirkegårder eller parker. Særlig i København-området har bebyggelser som tidligere ble regnet som selvstendige, med tiden vokst sammen til et samlet tettsted (da:byområde), Hovedstadsområdet.
Den danske benevnelsen byområde tilsvarer i hovedsak det norske begrepet tettsted slik det defineres av Statistisk sentralbyrå, men i det norske begrepet får avstanden mellom bygningene ikke overstige 50 meter. Listen under rangerer de danske byområdene med mer enn 20 000 innbyggere etter folketall pr. 1. januar 2007.
== Referanser == | Dette er en liste over Danmarks største byområder sortert etter innbyggertall. | 5,580 | 5,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_%C3%B8yer_i_Danmark | 2023-02-04 | Liste over øyer i Danmark | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over øyer', 'Kategori:Lister relatert til Danmarks geografi', 'Kategori:Øyer i Danmark'] | Dette er en liste over øyer i Danmark. Listen omfatter større øyer som er en del av Fastlands-Danmark. Øyer som tilhører Færøyene og Grønland er ikke tatt med.
| Dette er en liste over øyer i Danmark. Listen omfatter større øyer som er en del av Fastlands-Danmark. Øyer som tilhører Færøyene og Grønland er ikke tatt med.
== Liste ==
== Ubebodde øyer ==
Jordsand (Tønder kommune, Region Syddanmark), tidligere Hallig, nå kun en sandbanke
Langli (0,8 km², Varde kommune, Region Syddanmark), inntil 1915 bebodd
Øygruppen Hirsholmene (Frederikshavn kommune, Region Nordjylland): Deget, Græsholm (0,2 km²), Hjellen, Kølpen (0,01 km²), Kovsholm (0,01 km²), Lilleholm, Møgholm, Pikkerholm, Tyvholm
== Se også ==
Vadehavsøyene, Færøyene, Grønland, Liste over øystater, Sammenslutningen af Danske Småøer
== Referanser == | Dette er en liste over øyer i Danmark. Listen omfatter større øyer som er en del av Fastlands-Danmark. | 5,581 | 5,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Danmark | 2023-02-04 | Danmark | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Danmark', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Norden', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Danmark, offisielt Kongeriket Danmark (dansk: Kongeriget Danmark), er et land i Nord-Europa. Det er det sørligste av de nordiske landene, og ligger sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark har landgrense til Tyskland, og grenser også mot Nordsjøen og Østersjøen. Innbyggertallet er på ca 5,8 millioner. Hovedstaden er København.
Geografisk består Danmark av én stor halvøy, Jylland, og en rekke øyer, der Sjælland, Fyn, Lolland, Falster og Bornholm er de mest kjente. Kongeriket Danmark omfatter i tillegg til selve Danmark bilandene Grønland og Færøyene.
Danmark er en velferdsstat med blandingsøkonomi. Levestandarden i landet er høy, og samfunnet er preget av små økonomiske forskjeller. Danmark er et konstitusjonelt monarki med parlamentarisme. Landet deles inn i fem regioner og 98 kommuner. Danmark har vært medlem av FN og NATO siden opprettelsen, og av EU siden 1973, men er ikke en del av eurosonen. Den 27. juni 2019 ble Mette Frederiksen statsminister i Danmark, etter Lars Løkke Rasmussen. Hun er partileder for Socialdemokratiet og leder en mindretallsregjering.
Nasjonalspråket dansk er i stor grad gjensidig forståelig med norsk og svensk, og har sterke historiske og kulturelle bånd til de andre nordiske språkene. Omtrent 82 % av befolkningen (og 90 % av de etniske danskene) er medlem av den lutherske Folkekirken. I 2009 hadde noe over en halv million dansker utenlandsk opprinnelse, og omtrent halvparten av dem kommer fra andre europeiske land.
| Danmark, offisielt Kongeriket Danmark (dansk: Kongeriget Danmark), er et land i Nord-Europa. Det er det sørligste av de nordiske landene, og ligger sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark har landgrense til Tyskland, og grenser også mot Nordsjøen og Østersjøen. Innbyggertallet er på ca 5,8 millioner. Hovedstaden er København.
Geografisk består Danmark av én stor halvøy, Jylland, og en rekke øyer, der Sjælland, Fyn, Lolland, Falster og Bornholm er de mest kjente. Kongeriket Danmark omfatter i tillegg til selve Danmark bilandene Grønland og Færøyene.
Danmark er en velferdsstat med blandingsøkonomi. Levestandarden i landet er høy, og samfunnet er preget av små økonomiske forskjeller. Danmark er et konstitusjonelt monarki med parlamentarisme. Landet deles inn i fem regioner og 98 kommuner. Danmark har vært medlem av FN og NATO siden opprettelsen, og av EU siden 1973, men er ikke en del av eurosonen. Den 27. juni 2019 ble Mette Frederiksen statsminister i Danmark, etter Lars Løkke Rasmussen. Hun er partileder for Socialdemokratiet og leder en mindretallsregjering.
Nasjonalspråket dansk er i stor grad gjensidig forståelig med norsk og svensk, og har sterke historiske og kulturelle bånd til de andre nordiske språkene. Omtrent 82 % av befolkningen (og 90 % av de etniske danskene) er medlem av den lutherske Folkekirken. I 2009 hadde noe over en halv million dansker utenlandsk opprinnelse, og omtrent halvparten av dem kommer fra andre europeiske land.
== Etymologi ==
Den etniske gruppen dansker ble omtalt allerede i antikken. I det sjette århundre skrev både den greske historieskriveren Procopius og den gotiske historikeren Jordanes om et folk i nord ved navn «danoi» og «dani». På norrønt ble folket i genitiv flertall kalt «danir», som kan bety noe i retning av «flatlandsbeboere». «Daner» er sannsynligvis en avledning av det indoeuropeiske *dhen-, som betyr «flate, flatt brett».«Mark» ble i gammelhøytysk og i gammelengelsk brukt i betydningen «grenseland». Ordet Danmark betydde altså «flatlandsbeboernes grenseland» og var avgrenset til dagens Slesvig, altså danenes grenseland til tyskerne i sør. I frankiske riksårbøker (Annales Regni Francorum) fortelles det at frankiske utsendinger i år 825 møtte danenes konger «i deres mark» (in marca eorum). Det fortelles også at danene kom «til marken» (ad marcam) for å angripe sakserne ved elven Eider i den nåværende tyske delstaten Schleswig-Holstein i år 828.Av Jordanes får vi inntrykk av at danene tilhørte den gotiske stammen Suetidi, og kom fra det nåværende Sverige. De skal ha fordrevet herulene fra landet. Danene nevnes ikke av den romerske historikeren Tacitus i år 98, men han nevner goterne (gothones). Dersom danene ikke eksisterte i det første århundre etter Kristus, og skildringen til Jordanes er riktig, kan danene ha oppstått som etnisk gruppe i det andre eller tredje århundre.
Enkelte eldre kilder antyder at danene var identisk med geaterne. Den galliske historiker og biskop Gregorius av Tours beskrev i det sjette århundre hvordan danenes konge Chochilaisus ble drept i år 515 under et sjøslag langs den frankiske kysten. Gregorius kaller kongen for en dane (dani), men i Beowulf omtales han som en konge over geaterne under navnet Hygelac. I Liber Monstrorum er han kalt rex Getarum, og i Liber historiae Francorum kalles han rege Gotorum. Problemet med denne identifiseringen er at andre kilder som Prokopius og Jordanes skiller mellom geaterne og danene. Lærde strides om den etniske identiteten til geaterne, og det episke diktet Beowulf kan ikke ukritisk brukes som historisk kilde.
Etter hvert som ordet «mark» gikk over til å bety hele landet, og ikke bare det nåværende Slesvig, ble dessuten navnet Danmark brukt om alle folkene i området, uavhengig av etnisk tilhørighet.
Populært sies det at ordet «Danmark» første gang nevnes på Jellingesteinen omkring år 985. Danmark (Denamearc) nevnes imidlertid allerede omkring år 890 av nordmannen Ottar hos den oldengelske krønikeren Orosius, i fortellingen om hans reise fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby. I Alfred den stores gjenfortelling fra omkring samme tid – Wulfstan fra Hedebys skildring av sin seilas fra Hedeby eller Slesvig og inn i Østersjøen, blir Langeland, Låland, Falster og Skåne omtalt som en del av Danmark (Þas land call hyrað to Denemearcan, «alle disse land hører til Danmark»). Like etter år 908 skrev den østfrankiske krønikeren Regino av Prüm om et folk «fra Danmark» (ex Denimarca) som angrep det nåværende Nederland fra nord. I året 965 omtalte et diplom tilhørende Otto I hans bispedømme som beliggende in marca vel regno Danorum.
== Naturgeografi ==
Danmark er det minste og sørligste av de nordiske landene (men tettest befolket med 129 innbyggere pr. kvadratkilometer), like nord for sitt eneste naboland, Tyskland, sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark regnes som et skandinavisk land, selv om det ikke hører til Den skandinaviske halvøy. Vest for Danmark ligger Nordsjøen, mens Østersjøen ligger i sørøst. Mellom Danmark og Sverige ligger Øresund og Kattegat, mens Skagerrak skiller Danmark fra Norge.
Danmark består av halvøya Jylland og 443 navngitte øyer. Pr. 2009 er 72 av disse bebodde, og de største er Sjælland med over 2,1 millioner innbyggere Vendsyssel-Thy og Fyn, men øyene med størst befolkningstetthet er Sjælland og Amager - henholdsvis 325 og 1900 innbyggere pr. kvadratkilometer (København ligger på disse øyene). Øya Bornholm ligger øst for resten av landet i Østersjøen. Ertholmene med Østerskær nordøst for Bornholm er det østligste landområde i Danmark.
=== Landskapstyper og geologi ===
Det danske landskapet preges av flatt, mildt lavland, med enkelte bakker, klinter og klitter særlig langs kysten. Men det finnes også mange områder med bakkelandskap. På Jylland finner vi blant annet Rebild Bakker i Rold Skov og området rundt Skamlingsbanken i Sønderjylland. Landskapet sydøst for Silkeborg i retning Horsens og Skanderborg inneholder de høyeste bakkene i Danmark, som Ejer Bavnehøj, Møllehøj, Yding Skovhøj og Himmelbjerget. Også områdene Svanninge Bakker og De Fynske Alper på Fyn er preget av markante bakker. Møns Klint på øya Møn er Danmarks største naturattraksjon.
Geologisk består mesteparten av Danmark av unge avleiringer fra kritt, tertiær og kvartær. De fleste bergartene er løse, og høydedragene i landet er dannet ved at isbreer under siste istid skjøv de løse bergartene sammen i hauger og rygger. Over Bornholm, øyene, Jylland og utover i Nordsjøen går det en grunnfjellrygg, Fyn–Ringkøbing-ryggen. Den følger den danske seksjonen av Thornqvist-forkastningen, en sprekkedannelse som går sørøstover helt ned til Ukraina. Fortsettelsen av denne danner skillet mellom den nordlige og sydlige delen av Nordsjøen, og det er i fortsettelsen av bassenget syd for denne ryggen eller i riften midt i Nordsjøen at de danske petroleumsforekomstene ligger.
=== Vann og vassdrag ===
Danmark har ca. 65 000 åpne vannløp. Omtrent halvparten av disse er naturlige, mens resten er kunstig opparbeidede grøfter og kanaler. Danmarks lengste elv er Gudenå, på omtrent 160 km. Andre danske elver av en viss størrelse er Odense Å, Vidå, Skjern Å og Suså.
Det er totalt 1 032 navngitte innsjøer i Danmark med et samlet areal på ca. 700 km². Dypest er Furesø med 36 m, mens Arresø er størst i areal med 39,5 km². Blant de andre større danske innsjøene er Esrum Sø, Stadil Fjord, Mossø, Saltbæk vig og Tissø.
Danmark har en rekke fjorder, selv om denne betegnelsen blir langt videre brukt på dansk enn på norsk. Limfjorden er kanskje den mest kjente, og er et 180 km langt sund som forbinder Nordsjøen (i Danmark ofte kalt Vesterhavet) med Kattegat. Andre kjente danske fjorder er Roskilde Fjord og Ringkøbing Fjord.
=== Klima ===
Danmark har et temperert klima. Som beliggende ved Nordsjøen nyter landet godt av nærheten til Golfstrømmen, og har relativt sett kjølige somre med middeltemperaturer på omkring 16 ℃ og milde vintre med middeltemperaturer på omkring 0,5 ℃. Danmark har også en del vind, spesielt om vinteren. Høstmånedene september til november har mest regn med et syttitalls mm hver, mens februar er måneden med minst nedbør med normalt 38 mm.Det er kun mindre regionale klimaforskjeller innenlands i Danmark. Temperaturene forandrer seg lite fra sted til sted, men ligger noe lavere i områdene lengst vekk fra havet. Om sommeren har Sydsjælland og Lolland-Falster de høyeste gjennomsnittstemperaturene. I kystnære strøk er forskjellen mellom sommer og vinter mindre på grunn av havets utjevnende virkning. Også nedbøren er relativt stabil fra sted til sted; mens områdene ved Storebælt har minst med ca. 500 mm årlig har de sydlige delene av Midtjylland mest med noe over 900 mm.
=== Flora og fauna ===
Geologisk sett har det gått kort tid siden siste istid, noe som innebærer at utviklingen av arter ikke er avsluttet. Dessuten setter topografien vilkårene innenfor små avstander. Og endelig er det jordsmonnet som setter betingelsene for plantevekst på et gitt sted. I tillegg til alt dette må man se påvirkningen fra tusener av års jordbruk og snart 150 års industrialisering med alt dette har betydd for floraens vilkår.
Grunnleggende hører imidlertid Danmark til i et stort område som strekker seg fra Atlanterhavet og helt inn til Ural, hvor den potensielle vegetasjonen er blandet løvskog. Danmark har ikke urskog, men Draved skov og Suserupskovene er naturskoger hvor den menneskelige påvirkningen har vært minimal. Hvis man vil oppleve hvordan det danske landskapet har sett ut før landbrukets tid, må man reise til Białowieżaskogen i det østlige Polen.
Når man ser bort fra klitter, innsjøer, elver og havskrenter, er resten av Danmarks natur i virkeligheten et sammenhengende kulturlandskap hvor alt er resultatet av tilsiktet og utilsiktet menneskelig påvirkning. Det gjelder biotoper som mose, eng, hede, beite, åker og dyrket skog samt naturligvis parker og hager. Floraens sammensetning består derfor av et sett muligheter som er skapt av naturbetingelsene og noen begrensninger som settes av menneskenes aktiviteter. I tillegg til det direkte presset fra dyrking og forurensing utsetter utbyggingen av infrastrukturen floraen for en stadig mer omfattende oppsplitting i områder som holdes atskilt og som blir mindre og mindre. Det medfører at spredning og vedlikehold av genpuljer innenfor en art blir mer og mer umulig. Dette er den egentlige bakgrunnen for at mange arter er truet eller utdødd i Danmark.
=== Landemerker og geografiske ytterpunkter ===
Danmarks nordligste punkt er Skagens odde (Skagens nordstrand) på 57° 45' 7'' nordlig bredde, det sørligste er Gedser Odde (Falsters sørspiss) på 54° 33' 35'' nordlig bredde, det vestligste Blåvandshuk på 8° 4' 22'' østlig lengde, og det østligste Christiansø (Østerskær) på 15° 11' 55'' østlig lengde.
Danmarks laveste punkt er Lammefjord, −7,5 moh. Det høyeste naturlige punktet Møllehøj ligger 170,86 moh., fulgt av Yding Skovhøj (170,77 moh.), dernest Ejer Bavnehøj (170,35 moh.). Himmelbjerget ligger 147 meter over havet.
Et av Danmarks mest kjente menneskeskapte høye punkter er Storebæltsbroen som rager 254 moh. Allikevel er det Rø-senderen, en tv-, radio- og mobilmast, som er plassert midt på Bornholm, rett ved byen Årsballe, som er Danmarks absolutt høyeste faste punkt. Senderens topp er 431 meter over havet. Selve tårnet er 315,5 meter høyt.
== Demografi ==
Pr. 1. januar 2013 hadde Danmark ifølge offisiell statistikk 5 600 000 innbyggere. Med et areal på 43 094 km² gir det en folketetthet på 131,0 innbyggere pr. kvadratkilometer, men folketettheten er over 315 innbyggere pr. kvadratkilometer på Sjælland. Folketallet har jevnt over steget siden 1970-tallet, med unntak av en kort periode på starten av 1980-tallet.
=== Folkegrupper ===
91,6& % av befolkningen er av dansk opprinnelse, mens 452 095 personer er innvandrere og deres etterkommere. Innvandrerne (inklusive etterkommere) kommer først og fremst fra øvrige nordiske land (41 306), Storbritannia (12 000), Tyskland (25 444), Polen (13 509), Bosnia-Hercegovina (20 875), øvrige land i det tidligere Jugoslavia (23 968), Tyrkia (54 859), Somalia (16 948), Irak (26 351), Iran (14 289), Libanon (22 232), Afghanistan (10 876) og Pakistan (19 301).
=== Språk ===
Danmark har ett offisielt språk – dansk. Dansk er et nordgermansk språk, som har felles opprinnelse med islandsk, færøysk, norsk og svensk. Disse språkene begynte å spalte seg i 800-tallet, og fra ca. år 1100 var gammeldansken blitt distinkt forskjellig fra andre nordiske språk. Fra ca. 1550 snakker man om nydansk, da boktrykkerkunstens inntog gjorde at ortografien ble standardisert. Den standardiserte danske rettskrivningen tok utgangspunkt i språket i Christian IIIs bibel. Fra 1700-tallet taler man om yngre nydansk. I det nittende og tyvende århundre har dansk ortografi vært relativt konservativ, med det resultat at talespråket har beveget seg et godt stykke bort fra skriftspråket.Dansk består av mange dialekter. Disse var i grove trekk ferdigdannet på 1300-tallet, og dansken nådde sin maksimale dialektspalting rundt år 1700. Siden den gang har dialektene vært på stadig tilbaketog, og nå snakker kun 5 % av danskene dialekt. Danske dialekter deles inn i tre hovedgrupper:
Østdansk (gamle skånske dialekter, bornholmsk)
Øydansk (sjællandsk, fynsk, dialektene på øyene i sør)
JyskDisse hovedgruppene kan igjen deles inn i finere undergrupper. For eksempel deles jysk inn i østjysk, sørjysk og vestjysk, og eventuelt også nordjysk. Spesielt skiller vestjysken seg fra øydansken, og har blant annet ingen forskjell mellom grammatiske kjønn i tradisjonell forstand, her heter det både en hus og en bil. Spesielt for sør- og vestjysk er også foranstilte artikler (æ hus i bestemt form).Den standarddanske skriftformen kalles rigsdansk eller rigsmål. Denne tar utgangspunkt i språket i København-området, og fastsettes av Dansk Sprognævn. Riksdansken er totalt dominerende i den offentlige samfunnslivet, og det vil i dag være utenkelig for for eksempel toppolitikere å snakke bred dialekt slik vestjyden Knud Kristensen gjorde da han var statsminister så sent som på slutten av 1940-tallet. Dialektdøden har blant annet ført til at eldre verk skrevet på dialekt – blant dem Steen Steensen Blichers jyske historier og sanger – i dag er praktisk talt uleselig for yngre dansker.I Nordslesvig har Danmark en tysktalende minoritet. Det tyske mindretallets språklige rettigheter er beskyttet gjennom København-Bonn-erklæringene fra 1955. Erklæringene beskytter på tilsvarende måte det dansktalende mindretallet i Sydslesvig. Det bor også noen ti tusen færøysk- og grønlandsk-talende i Danmark, i tillegg til minoriteter som taler språk som urdu, arabisk og tyrkisk.
Danske skoleelever introduseres for første fremmedspråk (engelsk) fra 4. klasse. På syvende trinn starter andre fremmedspråk som valgfag med et timetall på alt 11 uketimer over tre år. Andre fremmedspråk er obligatorisk for opptak til danske gymnas og har fortsettende løp der.
=== Religion ===
Danmark gikk over til kristendommen fra 960-årene da Harald Blåtann lot seg døpe, og i løpet av 1200-tallet var overgangen helt fullført. Siden reformasjonen i 1536 har den evangelisk-lutherske kirke vært statsreligion, og landet har hatt full religionsfrihet siden grunnloven kom i 1849.
Den danske kirken kalles Folkekirken, og har monarken som øverste leder. I det daglige styres imidlertid kirken av kirkedepartementet ved kirkeministeren, pr. februar 2010 Birthe Rønn Hornbech. Folkekirken er delt inn i 11 bispedømmer (dansk: «stift»), hvorav ett på Grønland. Pr. 1. januar 2019 hadde Folkekirken 4 339 511 medlemmer, noe som utgjør 74,7 % av den danske befolkningen. Omtrent tre prosent av de nominelt kristne går regelmessig i kirken.Danmarks nest største religiøse gruppe er muslimene, som med 210 000 personer utgjør 3,7 % av befolkningen. Danmarks muslimske befolkning er et resultat av innvandring i nyere tid, og er konsentrert om de største byene. Andre religiøse grupper i Danmark omfatter katolikker (37 000 personer), Jehovas vitner (14 500), serbisk-ortodokse kristne (7 000), baptister (5 100), pinsevenner (5 100), buddhister (4 400) og mormoner (4 500).
== Historie ==
=== Fra forhistorie til vikingtid ===
Dansk forhistorie startet for ca. 15 000 år siden med at folk lenger sørfra fulgte etter reinen som fulgte innlandsisen som trakk seg stadig lenger nordover i forbindelse med klimaendringene som pågikk. På denne tiden levde reinsdyrsjegerne her, og de ble avløst av grupper av andre jeger-sankerfolk som livnærte seg av jakt, fiske og sanking fra naturen i årtusener.
For ca. 6 000 år siden ble eldre steinalder langsomt avløst av yngre steinalder. 1800 f.Kr. ble denne igjen avløst av bronsealderen og 500 f.Kr. begynte jernalderen.
Allerede på slutten av jernalderen, omtrent på 700-tallet, kan det ha eksistert en sterk dansk sentralmakt. Her kunne det kolossale forsvarsverket Dannevirke og Kanhavekanalen på Samsø være et «bevis». Imidlertid mener de fleste moderne historikere at nettopp Danmark som geografisk område nok snarere bør oppfattes som en del av det frankiske riket i denne perioden. Forhistorien sluttet med vikingtiden da danske vikinger begynte å herje og handle i det meste av Europa. De danske vikingene begynte å kreve såkalt Danegeld, som innebar at konger fra England betalte skatt til den danske kongen mot å unngå plyndringer. Danske og andre skandinaviske vikinger hadde en stormaktsrolle i det som i dag er Europa i det meste av vikingtiden, blant annet på grunn av den sterke flåten.
=== Danmark i middelalderen ===
Den danske historien innledes på 700-tallet da de første skriftlige kildene begynner å omtale forholdene i landet. Slik sett er vikingtiden en overgangsfase mellom forhistorien og den danske middelalderen som ble en periode, hvor kontakten med det øvrige Europa fikk stadig større betydning. Tre forhold veide tungt; kongenes forsøk på å øke sin makt innenriks, deres forsøk på å utvide maktområdet utenriks og striden med Hansaforbundet. Maktkampen innenriks sto først mellom stormennene på den ene siden og kongemakten på den andre. Senere ble det til en strid mellom kirken og kongemakten. Utenriks forsøkte man å skape og fastholde et Østersjørike, noe som kulminerte i Kalmarunionen av 1397. Samarbeidet med Hansaforbundet var en handelsmessig nødvendighet, men også et konstant økonomisk problem. Dette byforbundet fikk stor innflytelse på Danmarks forhold og var i perioder den reelle makten i landet.
=== Reformasjon og enevelde ===
Renessansen innebar et markant skille i Danmarks historie, særlig fordi reformasjonen ble en del av endringen. Kongen inndro da alt kirkegods i unionen Danmark-Norge, og la samtidig ned det norske riksrådet. Norge, som ennå var svekket og tynt befolket etter svartedauen, ble dermed gjort til et lydrike under Danmark. Senere la kongen også ned det danske riksrådet, og sto på den bakgrunn sterkt overfor adelen. Men en stor del av rikdommen ble brukt til krigføring, mest tydelig er dette eksemplifisert i renessansekongen Christian IV. Han fikk oppført mange vakre bygninger rundt i landet, men led alvorlige nederlag med sin deltakelse i tredveårskrigen i Tyskland. Den fortsatte kampen med Sverige medførte nederlag på nederlag med stadige tap av territorier, først øyene i Østersjøen, ved freden i Roskilde i 1658 også danske kjerneprovinser som Skånelandene, og de norske lenene Båhuslen og Trondhjems len.
Adelens svik under Karl Gustav-krigene ga muligheten for et statskupp hvor kong Frederik III veltet den gamle forfatningen og innførte eneveldet med støtte fra borgerskapet. En ny embetsadel vokste frem med kongens gunst, og borgerne i byene fikk etter hvert øket innflytelse. Landet var preget av den kulturelle påvirkningen fra Frankrike og av kongens tyskpregede forvaltning. Med opphevingen av stavnsbåndet og senere med andre reformer innenfor landbruket fikk landet en økonomisk fremgang. Framgangen ble avbrutt da britene tok den danske flåten. Dette og Københavns bombardement tvang Danmark i armene på Napoleon, mens Sverige allierte seg med Storbritannia. Med freden i Wien i (1815) ble Danmarks union med Norge oppløst. Forut for dette kom statsbankerotten i 1813, men allikevel ble perioden en oppgangstid for for eksempel dansk filosofi, diktning og billedkunst (gullalderen).
=== Demokrati, industrialisering og verdenskriger ===
Etter freden i Wien besto det danske monarkiet av kongeriket og hertugdømmene Slesvig, Holstein og Lauenborg samt koloniene. Slesvig har vært et dansk len med både dansk- og tysktalende befolkning, mens Holstein og Lauenburg var tyske len og dermed medlemmer av det tyske forbund. Tysksinnede i stenderforsamlingene i Slesvig og Holstein ønsket en sterkere tilknytning til Tyskland. Den danske politikken derimot var splittet mellom den konservative Helstatspolitikken og den nasjonalliberale Ejderpolitikk. Helstatsfolkene ville bevare den dansk-tyske helstaten med den danske kongen som hertug i Slesvig og Holstein. Ejderfolkene ville forene Slesvig med Danmark i en dansk nasjonalstat. Tyske og danske nasjonalliberale sto uforsonlig mot hverandre. Spørsmålet var om Slesvig skulle være dansk eller tysk. Dette førte til et opprør mot Danmark og den første slesvigske krig. Da Danmark fikk støtte fra Storbritannia og da krigens forløp falt ut til dansk fordel, ble status quo gjenopprettet. I London-protokollen fra 1852 måtte Danmark love å ikke knytte Slesvig eller Sønderjylland nærmere til kongeriket enn Holstein.
I forbindelse med revolusjonene i Europa i (1848) fikk Danmark en fri og demokratisk forfatning i 1849.
De underliggende skillelinjene var imidlertid ikke fjernet, og i 1864 brøt den andre slesvigske krig ut. Nå hadde ikke landet engelsk støtte, skandinavismen førte heller ikke til militær hjelp og den danske hæren led en rekke ydmykende nederlag spesielt i kampene ved Dybbøl. Resultatet ble tapet av hertugdømmene inkludert den dansktalende delen av Slesvig. Dermed var Danmark blitt en fullstendig dansk småstat.
Rundt 1870 kom industrialiseringen i gang i Danmark og den ble iverksatt ved at man anla et tett nett av jernbane-, ferge- og fraktbåtforbindelser mellom landsdelene. Samtidig innebar oppsvinget i landbruket en økning av kjøpekraften hos landbefolkningen. Og ettersom utstykningen medførte et overskudd av mennesker, fikk de næringsdrivende i byene en kjærkommen reserve av billig arbeidskraft. Å huse alle disse nye innflytterne skjedde svært tilfeldig og en rekke epidemier herjet København og de større provinsbyene. Ved hjelp av kloakksystemer, opprettelse av skoler og utbygging av helsevesenet fikk man etter hvert kontroll over sykdommene. På arbeidsmarkedsfronten lyktes det å dempe uroen ettersom det danske arbeidsmarkedet i forbindelse med Storkonflikten i 1899 fikk sin avtale hvor fagbevegelsen anerkjente arbeidsgivernes rett til å lede og fordele arbeidet og arbeiderne fikk rett til å organisere seg.Danmark holdt seg utenfor første verdenskrig og forsyninger til de krigførende landene ga arbeid og fortjeneste til mange. Etter hvert fikk kvinnene også stemmerett (1915). Det tyske nederlaget i 1918 medførte en folkeavstemning slik at Nord-Slesvig ved Slien ble gjenforent med Danmark, men avstemningsvilkårene innebar at det ble skapt et tysk mindretall i Danmark og et dansk i Tyskland. Den økonomiske krisen i 1930-årene medførte massearbeidsløshet, men også forbedring av «samfunnets støtter» til dårlig stilte. Med gjenoppbyggingen av de europeiske stormaktene kom det igjen fart i produksjonen i Danmark og ved krigsutbruddet i 1939 var det optimisme hos alle. Selv om Danmark ble okkupert i 1940 opprettholdt landet sin egen regjering inntil 1943, men det oppsto etter hvert en så sterk motstandsbevegelse at landet kunne telles med blant de allierte landene som opprettet FN i 1945. Den 17. juni 1944 erklærte Island seg som selvstendig nasjon og dette ble anerkjent av den danske regjeringen i 1945.
=== Etterkrigstiden ===
I årene etter var Europa delt, både ideologisk og etter landegrenser. Frykten for Sovjetunionen førte til at Norge og Danmark valgte å bli med i NATO i 1949. Det ga samtidig landet adgang til Marshallplanen som var ment som en støtte til gjenoppbygging av de europeiske landene. Det skapte gode tider i landet og kommunismen mistet etter hvert taket på de brede lag av befolkningen. Storpolitisk var situasjonen fastlåst og det ga svært få manøvreringsmuligheter i dansk utenrikspolitikk, men på det økonomiske området var det rom for endringer. I løpet av 1960-årene kom man i gang med forhandlingene om dansk deltakelse i EF (det senere EU) og i 1972 bekreftet en folkeavstemning Danmarks opptak i fellesskapet. Ved flere senere avstemninger ble samarbeidet utvidet trinnvis.
=== Etter den kalde krigen ===
Med jernteppets fall i 1989, Tysklands gjenforening i 1990 og Sovjetunionens oppløsning i de følgende årene ble det skapt helt nye vilkår for dansk utenrikspolitikk som ble langt mer aktiv: Støtte til de baltiske landene, utvidelsen av NATO, øket integrering i EU og militær deltakelse i aksjoner på Balkan, i Afghanistan og Irak. I flere bølger fikk landet en sterk tilstrømning av utlendinger som kom dels som flyktninger og dels som innvandrere. I begynnelsen ble det betraktet som et rent praktisk problem å huse og integrere menneskene fra fremmede kulturer, men etter hvert viste det seg at innvandringen skapte enkelte problemer. Diskusjonen om hvilken politisk linje man skulle legge i innvandringsspørsmålet preget særlig folketingsvalget i 2001, men er stadig vekk et aktuelt debattema med høy temperatur i dansk politikk.
== Politikk og administrasjon ==
Danmark er et konstitusjonelt monarki, og landets politiske system tar utgangspunkt i landets grunnlov av 1849, senere revidert tre ganger. Siden revisjonen i 1953 har Danmark hatt et parlamentarisk ettkammersystem. Som i andre parlamentariske demokratier følges maktfordelingsprinsippet, og grunnlovens §3 setter rammene for de tre statsmaktene: den utøvende makt, som ligger hos monarken; den lovgivende makt, som ligger hos monarken og Folketinget i forening; og den dømmende makt, som ligger hos domstolene. Selv om den lovgivende makt formelt sett deles mellom parlament og monark er likevel monarkens rolle i praksis å undertegne de lover som Folketinget vedtar. Den utøvende makt er også bare formelt hos monarken, og etter det såkalte «systemskiftet» i 1901 har monarken utpekt ministre med basis i Folketingets politiske sammensetning.
=== Statsoverhode og regjering ===
Som et konstitusjonelt monarki har Danmark en monark som statsoverhode. Denne er formelt leder for den utøvende makten, noe som i praksis gjøres gjennom at monarken, tronfølgeren og regjeringen møtes til statsråd én gang i måneden. Siden Påskekrisen i 1920 har disse møtene kun hatt en seremoniell funksjon, og monarken blander seg ikke inn i de politiske avgjørelsene. Siden 1972 har dronning Margrethe II vært dansk monark.
På monarkens vegne ledes den utøvende makten av en statsminister, som også er regjeringssjef. Regjeringen trenger intet aktivt flertall i Folketinget, men må gå ved mistillitsforslag. Fra 27.06-2019 har Danmark en mindretallsregjering bestående av Socialdemokraterne med støtte fra Socialistisk Folkeparti (SF), Enhedslisten og Radikale Venstre.
=== Folketinget ===
Den reelle lovgivende makten i Danmark ligger hos parlamentet, som siden 1953 har hatt ett kammer – Folketinget. Før denne tid hadde landet også et overhus, Landstinget. Folketinget har 179 medlemmer, hvorav 175 kommer fra selve Danmark. De siste fire plassene deles mellom representanter valgt fra Færøyene og Grønland. 135 av Folketingsmedlemmene velges i forholdstallsvalg i 10 valgkretser, og fordelingen følger D'Hondts metode. Disse kalles kretsmandater. De resterende 40 mandatene er såkalte tilleggsmandater, som fordeles etter Sainte-Laguës metode blant partier som har enten 1) fått minst ett kretsmandat, 2) har fått minst like mange stemmer som det gjennomsnittlige antall gyldige stemmer i minst to av tre landsdeler, eller 3) fått minst to prosent av stemmene på landsbasis.Folketinget ledes av et presidium på én formann og fire nestformenn. Siden valget i 2011 har Mogens Lykketoft (Socialdemokraterne) vært Folketingets formann.
Folketinget holder til på Christiansborg slott i det sentrale København, sammen med Højesteret og Statsministeriet.
=== Politiske partier ===
Danmark har et flerpartisystem, og ved valget i 2007 ble åtte partier representert i Folketinget (i tillegg til to grønlandske og to færøyske partier). De fire mest tradisjonsrike partiene i Danmark er Venstre, Socialdemokraterne, Det Konservative Folkeparti og Det Radikale Venstre.
Venstre er Danmarks største parti, og har siden 2001 hatt regjeringsmakten i samarbeid med Det Konservative Folkeparti. Førstnevnte er et sentrum-høyre-parti, og er det klart ledende partiet på ikke-sosialistisk side. Det ledes av tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen. Det Konservative Folkeparti er som navnet antyder basert på konservatisme, og ledes av Lene Espersen.
Det største partiet på venstresiden er Socialdemokraterne, ledet av Helle Thorning-Schmidt. I perioden 1924-2001 var Socialdemokraterne Danmarks største parti, og hadde også de fleste regjeringene. Partiet har sterke historiske bånd til Landsorganisationen i Danmark, selv om disse ikke lenger formelt har tilknytning.
Til venstre i Folketinget står Socialistisk Folkeparti, ledet av Villy Søvndal. Disse tilsvarer omtrent det norske SV. Enda lenger til venstre i Folketinget er Enhedslisten, et valgsamarbeid mellom Danmarks Kommunistiske Parti, Venstresocialisterne og Socialistisk Arbejderparti.
De to sentrumspartiene representert i Folketinget er Liberal Alliance og Det Radikale Venstre. På den høyreradikale siden står Dansk Folkeparti, ledet av Pia Kjærsgaard. Sistnevnte springer ut av Fremskridtspartiet, som tidligere hadde tilsvarende rolle i dansk politikk.
=== Administrativ inndeling ===
Danmark er delt inn i fem regioner og 98 kommuner. Regionene ble dannet i 2007, og erstattet 13 fylker (dansk: «amt»). Til samme tid foregikk det en omfattende kommunesammenslåing der 270 kommuner ble slått sammen til 98 større enheter.
Hver region styres av et 41 medlemmer stort regionsråd, hvis politiske leder har tittelen regionsrådsformand. Den klart viktigste oppgaven til regionene er å organisere helse- og sosialvesenet. Regionene driver ikke inn skatt på egen hånd, men er finansiert via staten og kommunene.
Danmarks kommuner fikk tildelt flere ansvarsområder i reformen i 2007, og de aller fleste kommunene har over 20 000 innbyggere. Hver kommune ledes av et kommunestyre (dansk: «kommunalbestyrelse»), som velges hvert fjerde år. Kommunestyrene ledes av en ordfører (dansk: «borgmester»), som enten velges direkte av velgerne eller av kommunestyret. Kommuneadministrasjonene ledes av en kommunaldirektør.
I tillegg er Færøyene og Grønland en del av kongeriket Danmark. Disse har begge utstrakt selvstyre i Det danske Riksfellesskap, men har ikke en selvstendig utenrikspolitikk.
==== Regioner ====
==== Riksfellesskapet ====
I tillegg til det Danmark som ligger i Skandinavia hører også de to selvstyrte områdene Grønland og Færøyene til gjennom Riksfellesskapet. Områdene hører ifølge grunnlovens §1 til Kongeriket Danmark og deler derfor grunnlov og statsoverhode med Danmark. De to områdene har imidlertid begge sin egen regjering ledet av henholdsvis en Landsstyreformann (Grønland) og en Lagmann (Færøyene). Færøyene fikk indre selvstyre i 1948 og Grønland i 1979. De to områdene er imidlertid ikke fullt ut uavhengige, for eksempel skal folkeskolene i tillegg til det lokale språket undervise i dansk, begge områder mottar subsidier (blokktilskudd) fra Danmark og utenriksforhold ivaretas som hovedregel av regjeringen i København.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Det danske forsvarsbudsjettet for 2010 hadde en total ramme på ca. 23 milliarder danske kroner, og forsvarsutgiftene utgjør dermed 1,06 prosent av BNP. Det danske forsvaret består av de fire våpengrenene Hæren, Hjemmeværnet, Søværnet og Flyvevåbnet. Danmark har verneplikt for menn, men langt fra alle må avtjene den – hvem som må inn avgjøres via loddtrekning på sesjon. Kvinner (og de menn som «vant» loddtrekningen) kan velge å avtjene frivillig militærtjeneste. Årlig avtjener omtrent 6 500 unge danske kvinner og menn militærtjeneste. Tjenestetiden er på fire måneder.Danmark ble med i NATO ved opprettelsen i 1949. Etter den kalde krigens slutt har landet spilt en aktiv rolle i internasjonale operasjoner, blant annet i invasjonen av Irak, krigen i Afghanistan, Kosovo (KFOR) og Libanon (UNIFIL).
I 1973 ble Danmark med i det daværende EF (EUs forløper), men danskene har siden vist seg å være noe lunkne til den europeiske integrasjonen. I 1992 stemte det danske folk nei til Maastricht-traktaten. Danskene har heller ikke sluttet seg til Eurosystemet, etter at 53,2 % stemte imot i en folkeavstemning i 2000.
Danmark er blant de 51 land som har vært med i FN allerede fra FN-paktens ikrafttredelse i 1945. Danskene er også aktive i det nordiske samarbeidet i Nordisk råd, og NATO, EU, FN og Norden utgjør de fire hovedpilarene i dansk utenrikspolitikk. Danmark er i tillegg med i en rekke andre internasjonale organisasjoner, slik som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og Europarådet.
=== Flagg, symboler og ordener ===
Danmarks flagg kalles Dannebrog, og skal etter legenden ha falt ned fra himmelen under et av Valdemar Seiers slag i Estland. Det regnes som Europas eldste offisielle flagg i kontinuerlig bruk. Dannebrog er et tradisjonelt nordisk korsflagg, og tjente blant annet som inspirasjon til Norges flagg.
Danmarks riksvåpen består av tre gående, blå løver med røde tunger og er kronet med gyldne kroner. Det eldste dokumenterte bruk av riksvåpenet er fra Knut VIs regjeringstid i 1190. Riksvåpenets siste større endring kom i 1819, da den norske løve ble tatt ut.
Elefantordenen er Danmarks høyeste utmerkelse. Den deles vanligvis kun ut til kun kongelige og statsoverhoder. Deretter kommer Dannebrogordenen. Blant de militære danske medaljene er Forsvarets Medalje, Forsvarets medalje for Tapperhed, Medaljen for udmærket lufttjeneste og Forsvarets Hæderstegn for god tjeneste.
=== Forholdet til Norge ===
Danmark og Norge har alltid hatt tette politiske og kulturelle bånd. Allerede i norrøn tid var danskekongene reelle herskere over Norge i lange perioder, og spesielt Oslofjordområdet var lenge under dansk overherredømme. Med Kalmarunionen (innstiftet av dronning Margrethe i 1397) kom hele Norge under utenlandsk overherredømme, og etter unionsoppløsningen i 1536 ble Norge i praksis en dansk provins. Fra innføringen av eneveldet i 1660 ble hele Danmark-Norge gjort til en enhetlig stat, samtidig som riket i større grad ble sentralstyrt fra København. Unionen mellom Danmark og Norge varte helt frem til 1814, da kong Frederik VI som en tapende part i Napoleonskrigene måtte avstå Norge til Sverige igjennom Kielfreden.
På 1800-tallet stod skandinavismen sterkt i Norden, og i 1848 deltok norske frivillige på dansk side under den første slesvigske krig. Under den andre slesvigske krig femten år senere ble imidlertid danskene overlatt til seg selv av svenskene og nordmennene, til store protester fra norsk åndsliv med Bjørnson og Ibsen i spissen. I 1876 gikk Norge med i den skandinaviske myntunionen, noe som gjorde at de tre nordiske landene hadde felles omløp av sedler og mynt frem til ca. første verdenskrig. Norsk litteratur var på denne tiden også preget av strømninger fra Danmark, blant annet med Georg Brandes som en stor inspirasjonskilde for Ibsen, Kielland og Lie. Bjørnsons riksmålsbevegelse så også til Danmark for inspirasjon, og riksmålet og den «dannede dagligtale» har klare røtter i dansk.
Danmark og Norge ble begge okkupert av Tyskland under andre verdenskrig. I etterkrigstiden har landene hatt et nært og godt forhold, og samarbeider blant annet forsvarspolitisk gjennom NATO. Danmark og Norge er også viktige handelspartnere, og i 2007 var den samlede verdien av Norges totale vareeksport til Danmark på ca. 19 milliarder norske kroner. Dette gjorde Danmark til Norges sjette største eksportmarked. Viktige varer Norge eksporterer over Skagerrak er råolje, elektrisitet, fisk, halvfabrikater og verkstedprodukter. Danske turister er på sin side viktige for norsk turistnæring, og danskene utgjorde i 2006 nesten 14 % av alle utenlandske ferie- og fritidsankomster til Norge.
== Næringsliv ==
Danmark har en blandingsøkonomi med stor grad av frihandel, og levestandarden er over gjennomsnittet i Europa. Landet hadde i 2007 et BNP på 311,6 milliarder amerikanske dollar (197,3 milliarder USD justert for kjøpekraftsparitet).Ifølge Verdensbanken har Danmark Europas mest fleksible arbeidsmarked, og det er enkelt både å ansette ny arbeidskraft og å nedbemanne. Denne politikken kalles «flexicurity». Den danske arbeidsstokken teller omtrent 2,9 millioner sysselsatte, og pr. desember 2009 var arbeidsledigheten på 7,4 % – omtrent 2,5 prosentpoeng under EU som helhet. Målt i andel av befolkningen som har høyere utdanning har danskene verdens best utdannede arbeidsstyrke.Danmark har verdens høyeste skattenivå, og for personer i de høyeste inntektsgruppene kan skatteprosenten komme opp i 62,3 (inkludert 8 % trygdeavgift). Toppskatten slår inn ved inntekter over 347 200 danske kroner. Det er også skatt på finansinntekter slik som aksjeutbytte, her varierer skatteprosenten mellom 28 og 45.Dansk krone (valutakode: DKK, deles igjen inn i 100 øre) har vært Danmarks valuta siden 1874. Gjennom Den europeiske vekslingsmekanismen er den danske krona tett knyttet mot euroen, og vekslingskursen ligger alltid på omtrent 7,45 kroner pr. euro. Dette oppnår man ved å legge pengepolitikken svært tett opp imot Den europeiske sentralbankens politikk. Danmark møter kravene som skal til å ta del i eurosamarbeidet, men i en folkeavstemning i september 2000 valgte folket med knapp margin å beholde krona.
=== Naturressurser ===
Danmark hadde i 2008 en samlet innvinning av mineralske råstoffer på ca. 40 millioner kubikkmeter. Hoveddelen av disse er sand, stein og grus, som benyttes i bygg- og anleggssektoren. Danmark er også en petroleumsnasjon, med en produksjon i Nordsjøen som i 2008 var på 16,7 millioner kubikkmeter olje og 8,9 milliarder normalkubikkmeter naturgass. Tempoet på oljeutvinningen er imidlertid synkende, og med kjente reserver av olje- og naturgass på henholdsvis 200 millioner m³ og 7,1 milliarder Nm³ vil Danmark ikke lenger være selvforsynt rundt 2020.I det danske jordbruket dominerer kornartene hvete og bygg. Det årlige utbyttet av disse har ligget på omtrent 9 millioner tonn siden 1990-tallet. Blant rotfruktene har imidlertid den årlige høsten gått ned fra ca. 12 millioner tonn i 1990 til 4 millioner tonn i 2008. Av fisk – hovedsakelig tobis, brisling, sild, blåskjell, kolmule og torsk – fanget danske fiskere i 2008 knappe 700 000 tonn; overfiske og dertil lavere kvoter har gjort at totalfangsten har blitt mer enn halvert siden år 2000. I skogbruksnæringen i Danmark ble det i 2008 avvirket ca. 2,37 millioner m³. Ca. 80 % av dette var barskog.
=== Bankvesen ===
Den danske sentralbanken kalles Danmarks Nationalbank, og ble grunnlagt i 1818 for å bringe orden i økonomien etter statsbankerotten i 1813. Sentralbanken ble fullt ut uavhengig i 1936, og utformer pengepolitikken uavhengig av regjeringen og Folketinget. Bankens hovedoppgave er å opprettholde en stabil valuta samt å regulere pengesirkulasjonen og kredittmarkedet.De første danske bankene oppstod på 1700-tallet, men det var først på midten av 1800-tallet det ble fart i det private bankvesenet. På denne tiden oppstod Privatbanken, Den Danske Landmandsbank og Kjøbenhavns Handelsbank; tre forretningsbanker som kom til å dominere dansk bankvesen frem til 1990. På siden av forretningsbankene oppstod det også en mengde spare- og andelskasser. Disse rettet seg mot private husholdninger, håndverkere og landbrukssektoren, og hadde opprinnelig en langt mer moderat og konservativ profil enn de store bankene. I løpet av 1960-tallet minsket forskjellen på banker og sparekasser, og fra 1975 forsvant de juridiske begrensningene på sparekassenes virksomhet.De største bankene i Danmark er Danske Bank, FIH Erhvervsbank, Jyske Bank, Nordea Bank Danmark, Nykredit og Sydbank.
=== Samferdsel ===
Det danske veinettet deles inn i statsveier og kommuneveier. Lengden på førstnevnte var pr. 1. januar 2008 på 3 817 km, og de hører administrativt innunder det danske Vejdirektoratet. 45 % av veitrafikken i landet avvikles på statsveiene, selv om disse kun utgjør 5 % av landets samlede veinett. De danske kommuneveiene hører til landets 98 kommuner, og har en total lengde på knappe 70 000 km. Danmark har også anslagsvis 24 000 km med privateide fellesveier. Av statsveiene har 1062 km status som motorvei, og halvparten av disse har minst fire kjørefelt.Fem europaveier går igjennom Danmark: E20 (Esbjerg–Øresundsbroen), E39 (Hirtshals–Aalborg), E45 (Frederikshavn–Padborg), E47 (Helsingør–Rødby) og E55 (Helsingør–Gedser).Danmark fikk sin første jernbanestrekning i 1847 da Vestbanen åpnet mellom København og Korsør. Senere har det danske jernbanenettet vokst til å ha en total sporlengde på 3 240 km, med omtrent 2 700 daglige tog og 38 000 daglige ankomster og avganger. Mer enn 170 millioner passasjerer blir årlig transportert på det danske jernbanenettet.Det danske jernbanenettet styres og vedlikeholdes av Banedanmark. Nettet er bare delvis elektrifisert og medfører at hovedparten av intercity togene fremdeles drives av diesel, også på elektrifiserte strekninger. DSB (tidligere Danske Statsbaner) er det statlige danske jernbaneselskapet, og disse har det operative ansvaret for offentlig passasjertrafikk i landet. DSBs virksomhet omfatter også S-togene, som er lokaltognettverket i København og omegn. Øresundsbanen (mellom København og Malmö i Sverige) opereres av datterselskapet DSBFirst. Med Københavns metro (åpnet 2002) har også Danmark fått tunnelbane.
Dansk sivil flytrafikk er underlagt Statens Luftfartsvæsen (SLV). Landet har åtte flyplasser med rutetrafikk, der Københavns lufthavn (Kastrup) og Billund lufthavn er de største. Staten driver også Bornholms lufthavn, og det er dessuten tre flyplasser på Grønland og på Færøyene med internasjonal trafikk. Den danske stat eier 14,3 % av det fellesnordiske flyselskapet Scandinavian Airlines System.Sjøfart har alltid vært en viktig del av den danske økonomien. Den danske handelsflåten omfatter 500 skip på til sammen 10 millioner dwt, og har en gjennomsnittlig alder på ca. syv år. Som en øynasjon har Danmark også et omfattende fergenettverk, både innenriks og utenriks. Mellom Norge og Danmark er det fergeforbindelse på strekningene Frederikshavn–Oslo (DFDS), Hirtshals–Kristiansand, Hirtshals–Larvik, Hirtshals-Langesund, Hirtshals-Stavanger/Bergen og København–Oslo.
=== Turisme ===
Turister i Danmark omsatte i 2006 varer og tjenester for 72,6 milliarder danske kroner, omtrent likt fordelt mellom danske og utenlandske turister. Feriereisende stod for omtrent 2⁄3 av denne omsetningen. Turismen i Danmark skaper direkte og indirekte omtrent 127 000 arbeidsplasser og står for omtrent 3,9 % av landets samlede verditilvekst. Ferierende fra nabolandene Tyskland, Norge og Sverige står til sammen for 2⁄3 av omsetningen i den danske turistnæringen.
== Samfunn ==
=== Kalender og helligdager ===
Danmark har siden 1. mars 1700 brukt den gregorianske kalender.
Danske offisielle helligdager følger av Folkekirkens helligdager. Disse er i hovedsak sammenfallende med helligdager i Norge, med det unntak at Danmark også har bededag fjerde fredag etter påske. Grunnlovsdagen (5. juni) er ikke lenger offentlig fridag, mens 1. mai kun er fridag for enkelte grupper. Som i Norge er det egentlig halv dag før helligdager (julaften og nyttårsaften), men de fleste dansker har likevel fri disse dagene.
=== Forskning ===
Den offentlige finansierte forskningen i Danmark står for ca. 11 000 årsverk, og mesteparten finansieres direkte over statsbudsjettet. I 2008 var denne potten på omtrent 15 milliarder danske kroner, hvorav 55 % gikk direkte til universitetene. Dette gjør at offentlige bevilgninger til forskning og utvikling ligger på ca. 0,9 % av BNP. Næringslivets utgifter til forskning og utvikling var i 2007 tilsvarende 1,9 % av BNP, og omfattet nærmere 20 000 årsverk. De viktigste forskningsområdene, målt i antall vitenskapelige stillinger, var til samme tid medisin og naturvitenskap.Danske vinnere av nobelprisen i fysiologi eller medisin er Niels Ryberg Finsen (1903), August Krogh (1920), Johannes Fibiger (1926), Henrik Dam (1943) og Niels K. Jerne (1984). I fysikk har Niels Bohr (1922) og Aage Niels Bohr og Ben Roy Mottelson (1975) vunnet prisen, mens Jens Christian Skou vant nobelprisen i kjemi i 1997.
Eldre danske forskere av betydning er blant annet fysikeren Hans Christian Ørsted og astronomene Tycho Brahe og Ole Rømer.
=== Utdanning ===
Den danske folkeskolen består av en ettårig barnehageklasse, en niårig grunnskole og en ettårig frivillig 10. klasse. Fra skoleåret 2009/10 har barnehageklassen vært obligatorisk, slik at Danmark har ti års obligatorisk skolegang. Undervisningsplikten i Danmark begynner det året barnet fyller seks. Den offentlige skolen suppleres av såkalte frie grundskoler og efterskoler, som finansieres delvis av det offentlige og delvis gjennom brukerbetaling.På videregående skole-nivå (dansk: gymnasiale uddannelser) finnes det fire linjer. Tre av disse (stx, hhx og htx) er treårige, mens det fjerde (hf) er toårig og beregnet på dem som har det ekstra, frivillige året i grunnskolen. Alle fire linjer fokuserer på forberedelser til høyere utdanning, men med noe forskjellig faglig fokus. Hver skole tilbyr også en rekke studieretnings- og valgfag innenfor hver linje. Ved siden av vanlig videregående skole finnes det også yrkesfaglig utdannelse (dansk: erhvervsuddannelse), som er svært praktisk rettet og individuelt tilpasset til den enkelte elevs interesser og ferdigheter.Høyere utdanning i Danmark blir kalt for videregående uddannelse. Med Københavns Universitet, Aarhus Universitet, Syddansk Universitet, Aalborg Universitet, Roskilde Universitetscenter, IT-Universitetet og Danmarks Tekniske Universitet har landet syv universiteter, i tillegg til en rekke høyskoler. Høyskolene som tilbyr flere utdanninger omtales som CVU, Center for Videregående Utdanning. All offentlig utdanning i Danmark er gratis.Videregående uddannelse kan deles inn i tre hovedretninger: korte, mellomlange og lange utdanninger. De korte utdanningene varer stort sett i to år, og er ofte innenfor fag som økonomi, helsefag, IT, design og teknologi. De mellomlange er ofte yrkesrettede, og går over tre til tre og et halvt år. De fleste mellomlange utdanningene har praksis under deler av studieløpet, og fører som oftest frem til en professionsbachelor. Eksempler på mellomlange utdanninger er sykepleie, ingeniør, lærer og journalist. De lange utdanningsløpene går over fem til seks år og er av teoretisk karakter. Disse undervises typisk ved universitetene, og består av en treårig bachelorgrad og en toårig kandidatutdanning (sistnevnte tilsvarer mastergrad i Norge). Eksempler på de lange utdanningene er lege, tannlege, sivilingeniør og høyere grader i humaniora og naturvitenskap.
=== Massemedia ===
Danmark har grunnlovsfestet presse- og ytringsfrihet, og i 2009 havnet Danmark på førsteplass på organisasjonen Reportere uten grensers pressefrihetsindeks.Danske dagsaviser omfatter Morgenavisen Jyllands-Posten, Berlingske Tidende, Politiken, Ekstra Bladet, Dagbladet Information og B.T.. Av ukeavisene kan nevnes Weekendavisen og den engelskspråklige The Copenhagen Post. Gratisavisen metroXpress har siden lanseringen i 2001 tatt det danske mediemarkedet med storm, og er pr. 2009 landets mest leste avis på hverdager.Danmarks Radio (DR) er Danmarks allmennkringkaster. DR er lisensfinansiert, og står bak TV-kanaler som DR1, DR2 og DR Update. DR har også fire landsdekkende radiokanaler: P1 som den «seriøse» nyhets- og debattkanalen; P2 som en kanal for smal kultur som klassisk musikk og jazz; P3 som en kanal for underholdning og populærmusikk; og P4 som en paraply for DRs lokalradio.
DR-konkurrenten TV 2 ble etablert i 1988, og er landets mest populære TV-kanal. TV 2 er reklamefinansiert, og er som DR statseid. Det danske TV-markedet domineres stort av DR og TV 2, og andre kanaler (som TV3 og SBS' Kanal 4, Kanal 5 og 6'eren) er små i forhold.
Danmark har ett nasjonal nyhetsbyrå i Ritzaus Bureau.
=== Helse ===
Alle som bor i Danmark har rett til offentlig finansierte helsetjenester. Dette spenner fra gratis behandling hos allmennleger til tilskudd til ting som medisiner, tannlegehjelp og fysioterapi. Danmark har også en offentlig reisesykeforsikring. Danmark har fritt sykehusvalg, og pasientene kan også på visse vilkår få dekket behandling på private eller utenlandske sykehus. De danske regionene har ansvaret for sykehusdriften og for praktiserende leger, psykologer, kiropraktorer o.l., mens kommunene har ansvaret for hjemmesykepleie, behandling av rusmisbrukere, holdningsskapende tiltak og enkelte administrative oppgaver.Gjennomsnittlig levealder for danske menn er 76,3 år, mens det for kvinner er 80,7 år. Levealderen i Danmark har gjennomgått til dels kraftige variasjoner i etterkrigstiden. Mens levealderen i 1960 var blant de høyeste i verden, falt tallet til et av de laveste i Vest-Europa i følgende tiår. Senere har levealderen imidlertid økt igjen, og i perioden 1999-2009 har gjennomsnittlig levealder økt med 2,6 år for menn og 3,0 år for kvinner.Kreftsykdommer står for ¼ av alle dødsfall i Danmark, og til sammen 55 % av alle dødsfall skyldes enten kreft eller hjerte- og karsykdommer. Antallet dødsfall som følge av hjertesykdommer har gått ned de senere år, mens antallet døde av kreft har hatt motsatt utvikling.Antallet registrerte dansker som lever med hiv/aids var i 2006 på 4746 personer. Tallet på hiv-positive har vært relativt stabilt siden midten av 1990-årene, mens antallet som har blitt diagnostisert med aids har gått ned i samme periode.I juli 1969 ble Danmark det første landet i den vestlige verden som legaliserte pornografiske bilder.
=== Likestilling og familiespørsmål ===
Dansk Kvindesamfund ble grunnlagt i 1871 av Mathilde Bajer og Venstre-mannen og den senere nobelprisvinneren Fredrik Bajer. Foreningen arbeidet for å gi kvinner rett til utdanning og lønnet arbeid. Fra 1883 kom kvinners politiske rettigheter i fokus, og i 1906 ble dens hovedmål å arbeide for kvinners kommunale og statspolitiske valgrett og valgbarhet. Også andre foreninger som arbeidet for kvinnelig stemmerett oppstod omkring 1900, hvorav den største var Landsforbundet for Kvinders Valgret. Danske Kvinders Nationalråd (i dag Kvinderådet) ble grunnlagt i 1899. Også den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen var representert i Danmark.
Danske kvinner fikk økonomiske rettigheter i 1857, og ble i 1880 sikret råderett over egen inntekt og personlige formue i den danske lovgivningen. I 1887 tok de første danske kvinnene studenteksamen.
Danmark innførte kvinnelig stemmerett ved kommunevalg i 1908. Allmenn kvinnelig stemmerett ved folketingsvalg ble innført i 1915.
I 1919 ble det innført et likelønnsprinsipp for offentlige ansettelser; dog ikke for handels- og kontorfunksjonærer før i 1965. I 1921 ble det lovfestet at ingen kvinne kan nektes eller miste arbeidet fordi hun er gift eller mor. Familielovgivningene av 1922 og 1925 likestilte formelt kvinnen med mannen i ekteskapet, og i forhold til barna. I 1939 ble Mødrehjelpen grunnlagt. I 1947 fikk kvinner adgang til å ordineres som prester.
Felles minstelønn for begge kjønn, og formell likelønn for likt arbeid ble i 1973 fremforhandlet mellom partene i arbeidslivet.
Likestillingsrådet (1975–1999) hadde som formål å fremme likestilling både innenfor familielivet, innen undervisning og utdannelse, på arbeidsmarkedet, og i samfunnet generelt. I 1990-årene ble det også fokusert på menns likestilling under samlivsbrudd, når det gjaldt foreldremyndighet og andre rettigheter relatert til barn av separerte.
Likestillingsrådets oppgaver ble i 1999 overført til den nyutnevnte Ligestillingsministeriet, med Jytte Andersen som første likestillingsminister. Danmark har hatt seks likestillingsministre siden embedet ble opprettet, alle kvinner. Nåværende likestillingsminister er Lykke Friis, som tiltrådte embedet den 23. februar 2010. Den 30. mai 2000 trådte en ny likestillingslov i kraft. Lovgivningen har vært endret flere ganger, senest 19. september 2007. Loven fastslår (§ Ia) at likestilling gjelder i alle offentlige institusjoner. Likestillingsnemden kan behandle klager fra lønnsmottagere som føler seg diskriminert, og skal årlig avgi rapporter om likestilling mellom kjønnene (kapittel 6).Utdannelsesnivået i Danmark er per 2009 noenlunde likt fordelt mellom kjønnene. Det er imidlertid fortsatt langt igjen til denne fordelingen reflekterer seg i lederstillinger på toppnivå og mellomledernivå. I 2007 var andelen av kvinnelige toppledere mindre enn 6 %, og av mellomlederstillingene var under 23 % besatt av kvinner.
I 2006 hadde Danmark 5,3 % arbeidsledighet blant kvinner, mot 3,8 % blant menn. Lønnsforskjellene er minst i statlig sektor, hvor gjennomsnittslønnen til kvinner lå på 93 % av lønnen til menn i 2008. I kommunal sektor var tallet 84 %. Størst er forskjellene i privat sektor, hvor kvinners lønn lå på 79 % av menns lønn i 2008.
I lokaldemokratiet har den kvinnelige representasjonen i folkevalgte organer vært jevnt økende siden 1970. I 1970 utgjorde kvinner mindre enn 6 % av politikerne i danske kommunestyrer. Under kommunevalget i 2009 var den 32 %. Den kvinnelige andelen folkevalgte politikere på regionalt nivå har likeledes økt i samme periode, fra under 9 % i 1970 til mer enn 33 % i 2005.
Ved Folketingsvalget 2007 var andelen kvinnelige folkevalgte politikere nesten 38 %. Den jevneste fordelingen mellom kjønnene finner vi i Europaparlamentet, hvor 6 av 15 innvalgte var kvinner i 2009.
=== Sivile organisasjoner ===
Den frivillige sektoren er stor i Danmark, og omtrent ⅓ av befolkningen utfører frivillig arbeid. Den største andelen av disse er engasjert i idrettslag (11 % av befolkningen), mens nest størst er frivillige lag i lokalsamfunnet og organisasjoner innenfor helse og sosial (begge på ca. 6 % av befolkningen). De fleste som deltar i frivillig arbeid bruker mellom 10 og 15 timer i måneden på dette arbeidet.På grunn av et manglende sentralt register over frivillige organisasjoner er det noe usikkerhet omkring antallet slike organisasjoner i Danmark. I en omfattende registrering av sivile organisasjoner i Fyns amt i 2004 ble det imidlertid registrert 5764 lokale og regionale foreninger, 600 selveide institusjoner og 582 allmennyttige fond, og om disse tallene er representative for Danmark som helhet har landet ca. 65 500 foreninger, 6800 selveide institusjoner og 6600 allmennyttige fond. I tillegg kommer knapt 3000 landsorganisasjoner.Dansken Fredrik Bajer vant i 1908 Nobels fredspris. Han ledet en rekke sosiale reformbevegelser og -organisasjoner, og var blant annet en av initiativtakerne for Det internasjonale fredsbyrå.
=== Urbanitet ===
En stadig større andel dansker bor i byer. 4,8 millioner, eller 87 % av befolkningen, bor pr. 2009 på steder med mer enn 200 innbyggere. Over halvparten av befolkningen – 56 % – bor i en av de 63 byene i Danmark med mer enn 10 000 innbyggere, mens 30 % bor i småbyer med mindre enn 10 000 innbyggere. Andelen dansker som bor i landdistrikter har gått noe ned den siste tiårsperioden, fra 15 % i 1999 til 13 % i 2009.Danmarks helt klart mest urbaniserte område er det såkalte Hovedstadsområdet, som inkluderer hovedstaden København og nabokommunene Frederiksberg, Albertslund, Brøndby, Gentofte, Gladsaxe, Glostrup, Herlev, Hvidovre, Lyngby-Taarbæk, Rødovre, Tårnby og Vallensbæk, i tillegg til byene Ishøj og Greve Strand og deler av Ballerup, Søllerød og Værløse. Dette området har nesten 2 millioner innbyggere, noe som svarer til 21 % av Danmarks samlede befolkning.
== Kultur ==
=== Design ===
Designeren Georg Jensen (1866–1935) laget både smykker og annet kunsthåndverk.
Særlig i etterkrigstiden hadde dansk design en høy stjerne internasjonalt. Scandinavian design var et kvalitetskjennetegn, og Lunningprisen var blant de høyeste utmerkelsene innen stilretningen. Arkitekten Jørn Utzon (1918–2008) er mest kjent for Operahuset i Sydney, mens arkitekten og møbeldesigneren Arne Jacobsen (1902–1971) laget både stoler, lamper og hus.
=== Litteratur og skriftkultur ===
Det første litteraturen i Danmark stammer fra nedskrivninger av sagn og folkeeventyr man kjenner fra 1100-og 1200-tallet. En del av den første danske litteraturen er derfor også de islandske sagaer og Snorre Sturlason, fordi den nordiske kulturarven og fortellerkunst var lik på dette tidspunktet. Absalons krønikeskriver fra 1100-tallet, Saxo Grammaticus, er den første store danske forfatter, selv om han skrev på latin. Noe dansk litteratur kjennes fra middelalderen ellers, men først i løpet av den gryende opplysningstiden begynte den danske litteraturen for alvor med Ludvig Holbergs komedier, som er like aktuelle i dag. Som forløper for romantikken kan nevnes Johannes Ewald og Jens Baggesen. Den internasjonalt best kjente dansken er nok forfatteren H.C. Andersen, som begynte å skrive i romantikken og som er kjent for sine eventyr som Den lille havfrue og Den stygge andungen. I forbindelse med Georg Brandes litteraturkritikk og «det moderne gjennombrudd» ble forfatterne Henrik Pontoppidan og J.P. Jacobsen toneangivende. Henrik Pontoppidan vant for øvrig sammen med Karl Adolph Gjellerup nobelprisen i litteratur i 1917, den samme ære skulle etter andre verdenskrig tilfalle en av det 20. århundres viktigste danske forfattere, Johannes V. Jensen.
Andre kjente danske forfattere er Søren Kierkegaard, Gustav Wied, Martin Andersen Nexø, Tom Kristensen, Karen Blixen og Peter Høeg.
=== Folklore ===
Anders Sørensen Vedels It Hundrede I Vduaalde Danske Viser (1591, populært kalt «Hundreviseboka») er det eldste tilfellet av systematisk innsamling av danske folkeminner, og var også første gang middelalderballader kom på trykk i Europa. Det var imidlertid først på 1800-tallet (etter modell av Brødrene Grimms tyske Kinder- und Hausmärchen 1812-15) at den danske innsamlingen av folkeminner satte i gang for fullt. Danske folkeeventyr kom ut for første gang i bokform i Mathias Winthers samling på 1820-tallet, og tråden ble tatt opp av Svend Grundtvig fra 1840-tallet og utover århundret. Likevel er det nok Evald Tang Kristensen som er den viktigste danske folkeminnesamleren, kjent for over åtti bøker med innsamlede viser, eventyr og sagn fra Jylland.Andre kjente danske folkeminnesamlere omfatter Axel Olrik, Peder Syv, Henning Frederik Feilberg og H.P. Hansen. Dansk Folkemindesamling ble grunnlagt i 1904 som et statlig arkiv over folkeliv og -kultur, og bevarer alminnelige danskers livshistorier, erindringer, tradisjoner og musikk for ettertiden.
=== Musikk, dans og drama ===
De første kjente komponistene fra Danmark var faktisk tyskere, C.E.F. Weyse og Friedrich Kuhlau fra slutten av 1700-tallet og fremover. Sammen med B.S. Ingemann og J.P.E. Hartmann ble Niels W. Gade toneangivende i dansk musikk på 1800-tallet. Carl Nielsen fra starten av 1900-tallet er den eneste internasjonalt kjente danske, klassiske komponist.
I midten av 1900-tallet gjorde Bent Fabricius-Bjerre og Jørgen Ingmann seg bemerket internasjonalt. Av nyere dansk musikk kjent i Danmark eller internasjonalt kan nevnes: Alphabeat, Anne Linnet, Aqua, D-A-D, Infernal, Junior Senior, Nik & Jay, Kashmir, Mew, Michael Learns To Rock, Nephew, Outlandish, Safri Duo, Saybia, Shu-bi-dua, S.O.A.P., Trentemøller, The Raveonettes, tv·2, VETO, Volbeat og nasjonalskalden Kim Larsen.
Landets største og mest prestisjefylte teaterscene er Det Kongelige Teater (grunnlagt 1748). Det holder til på Kongens Nytorv i København og organiserer både drama og andre former for scenekunst og musikk. Andre kjente teaterscener i Danmark omfatter blant annet Det ny Teater, Aarhus Teater og Aalborg Teater.
Danmark har gjennom Den Kongelige Ballet et av verdens ledende ballettkompani. Det ble dannet allerede i 1771 som en del av Det Kongelige Teater, og har siden 2008 hatt Nikolaj Hübbe som kunstnerisk leder.
Operaen på Holmen, innviet 2005, er Det Kongelige Teaters operabygning. Denne har plass til mellom 1 492 og 1 703 tilskuere, noe avhengig av orkestergravens størrelse. Kunstnerisk leder for operaen er Kasper Holten.
=== Film ===
Dansk film har vært med siden den aller første stumfilm. Asta Nielsen var den første store danske skuespiller i stumfilmens dager. Nordisk Film ble grunnlagt i 1906. Mellomkrigstiden var preget av de store skuespilltalentene Liva Weel, Ib Schønberg og Poul Reichhardt. Fra denne perioden kjennes også film av Carl Th. Dreyer, hvis filmer særlig dreier seg om religiøse spørsmål og den menneskelige psyke. Etter krigen ble spesielt Morten Korch-genren og Far til Fire-filmene populære. Erik Balling kom til å prege 1970-årene med Olsen Banden-filmene og Lise Nørgaards Matador.
I 90-årene ble Lars von Trier for alvor berømt med en rekke filmer og rundt århundreskiftet skulle Dogme-skolen komme til å gjøre dansk film verdensberømt og innlede en periode med stort fokus på dansk film.
Store nålevende filmpersonligheter i Danmark innbefatter: Mads Mikkelsen, Iben Hjejle, Connie Nielsen, Jesper Christensen, Brigitte Nielsen, Sven-Ole Thorsen og Viggo Mortensen. Av nålevende instruktører kan nevnes: Lars von Trier, Bille August, Thomas Vinterberg, Lone Scherfig, Susanne Bier og Ole Bornedal.
=== Mat og drikke ===
En dansk spesialitet er koldtbordet. Et dansk koldtbord består gjerne av kjøttpålegg, røkt fisk, oster, grønnsaker, brød, salater og et par varme retter. Sild i forskjellige varianter er en selvfølge; sild med rå løk er også mye brukt som forrett, spesielt til frokost (tilsvarende lunch i Norge – det som kalles frokost i Norge heter morgenmad på dansk). En ekte dansk frokost skal også inneholde øl og snapps.
Danskene er et øldrikkende folkeslag, og i 2008 gikk det med ca. 520 millioner liter øl i Danmark. Trenden går imidlertid i retning av mindre øldrikking, og ølforbruket i Danmark har gått ned med 13 % siden 2003. Danskene drikker også til sammen 25 millioner brennevin i året, og hver danske over 14 år forbruker årlig øl, vin og brennevin tilsvarende 11,7 liter ren sprit. Kjente danske bryggerier omfatter Carlsberg, Tuborg og Faxe.
=== Idrett ===
Den organiserte idretten i Danmark begynte allerede i 1861. Den første tiden var det vanlig med både skytte-, gymnastikk-, og idrettslag, og det var ofte en tett kobling mellom idrett og politikk til langt inn på 1900-tallet. Nå organiseres den danske idretten i de tre landsdekkende organisasjonene Danmarks Idræts-Forbund (DIF), Danske Gymnastik- og Idrætsforeninger (DGI) og Dansk Firmaidrætsforbund (DFIF). Disse samarbeider igjen i Idrættens Fællesråd, og har som hovedinntektskilde spillemidler, da 39 % av overskuddet i det offentlige spillmonopolet Danske Spil går til idretten.Fotball er Danmarks mest populære idrett, og det danske herrelandslaget har hatt gode internasjonale resultater, med en kvartfinale mot Brasil i VM i 1998 og triumfen i EM i 1992 som høydepunkt. Landet har til tider også eksportert toppspillere, slik som blant annet brødrene Brian og Michael Laudrup og keeperkjempen Peter Schmeichel. En annen folkefavoritt er sykkelsport, med Bjarne Riis' seier i Tour de France 1996 som et soleklart høydepunkt. Seiling er også populært, der Paul Elvstrøm med sine gull i fire OL på rad ble en folkehelt på 1960-tallet. På kvinnesiden er kanskje håndball landets mest populære idrett, og det danske kvinnelandslaget har siden midten av 1990-tallet vunnet tre OL-, ett VM- og tre EM-gull, samt flere sølvmedaljer og bronsemedaljer.
=== Verdensarvobjekter ===
Sju danske objekter er oppført på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder:
Kronborg slott, et av Nord-Europas betydeligste renessanseslott, beliggende like ved Helsingør
Roskilde Domkirke, den første gotiske katedralen bygget i Skandinavia i det 12. og 13. århundre. Katedralen har vært mausoleum for Danmarks kongefamilie siden det 15. århundre
Jellingehøjene, gravhauger fra slutten av 900-tallet, Jellingsteinene og Jelling kirke, bygget i begynnelsen av 1100-tallet.
Den danske delen av Vadehavet.
Stevns Klint.
Parforsejaktlandskapet på Nord-Sjælland.
Christiansfeld, herrnhuternes by.
=== Billedkunst ===
De eldste funn i Danmark av dyrefigurer risset i horn og ben fra eldre steinalder viser at menneskene hadde kunnskaper og skaperevne til å lage både bilder og skulpturer. Mye senere vokste Nydamstilen frem. Den er kjennetegnet ved spiralornamentikk og en særegen form for dyrefigurer.
Påvirkningen fra det sentrale Europa viste seg tidlig med tyske og nederlandske malere som kom til landet under Christian IV og Frederik III. Kunstnerne arbeidet i hovedsak med portretter, men også med andre uttrykksformer.
Da Kunstakademiet i København ble opprettet i 1754 ble franskmannen Nicolas-Henri Jardin utnevnt som professor sammen med J.F.J. Saly og med dette gjorde klassisismen sitt inntog i landet. C.W. Eckersberg sto som den mest markante av de danske malerne i perioden og fikk stor innflytelse på sin samtid og sine mange elever. På samme tid vant Bertel Thorvaldsen berømmelse med sine skulpturer.
I begynnelsen av 1900-tallet var andre kunstnere med på å sette preg på kunsten, blant annet Anne Marie Carl Nielsen med sine dyreskulpturer, Anders Bundgaard med Gefionspringvannet og Edvard Eriksen med Den lille havfrue. Av andre kunstnere i dette århundret kan nevnes Jens Ferdinand Willumsen og Joakim Skovgaard.
=== Museer ===
Danmark har museer og utstillinger i alle varianter, både ute og inne. Flere steder i landet finnes kunstmuseer med verker av utenlandske og innenlandske kunstnere av verdensformat, lokalhistoriske museer og naturhistoriske museer. Det finnes museer som viser moselik og andre som viser vikingskip. Andre museer omhandler sjøfart, fiskeri og jernbaner samt leketøy og motorkjøretøyer. En del utradisjonelle museer kan man finne i slott, vanntårn og møller spredt over hele landet.
=== Arkitektur ===
Dansk arkitektur har sine røtter tilbake i vikingtiden, men den ble mer utpreget i middelalderen da de første kirkene i romansk og gotisk stil ble reist flere steder i landet. Frederik III og Christian IV inviterte hollandske og flamske byggmestre og arkitekter til Danmark for å bygge slott i renessansestil. På slutten av sin regjeringstid kunne Christian IV også innføre barokkstilen.
I nyere tid viste danske arkitekter sin fremgangsrike funksjonalisme. Dette har utviklet seg til dagens arkitektur med blant annet Storebæltsbroen og Operaen på Holmen.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Jellingsteinene, Gravhaugene i Jelling og Jelling kirke
Roskilde domkirke
Kronborg slott
Ilulissatfjorden, Grønland
Den danske delen av Vadehavet
Stevns Klint
Parforsejaktlandskapet på Nord-Sjælland
Christiansfeld herrnhutenes byKujataa, Grønland, subarktisk jordbruksområde som strekker seg fra Cape Farvel i sør til Nunarsuit Island
Aasivissuit-Nipisat, Grønland, arkeologiske levninger fra forhistorisk inuitkulturMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2021 – Inuit trommedans og sang
== Referanser ==
== Litteratur ==
Boje, Thomas P.; Fridberg, Torben; og Ibsen, Bjarne (2006). Den frivillige sektor i Danmark – Omfang og betydning. København: Socialforskningsinstituttet. ISBN 87-7487-822-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Brinckmann, Henning og Poulsen, Jens Aage (1999) Da Danmark blev mindre og verden større – Gyldendal. ISBN 87-00-32578-3.
Cramer, Jens og Kirkegaard, Peter (1993). Dansk sproglære for nordmænd. Gyldendal. ISBN 82-417-0675-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Carver, Martin: The Age of Sutton Hoo: The Seventh Century in North-Western Europe, Boydell Press, Woodbridge, 1. utgave 1992, 2. utgave 1999, 3. utgave 2002, 4. utgave 2006, ISBN 0 85115 330 5
Christiansen, Erik: The Norsemen in the Viking Age (The Peoples of Europe), WileyBlackwell, 15. november 2001, ISBN 0631216774, ISBN 978-0631216773
Chambers, R. W.: Beowulf an Introduction to the Study of the Poem With a Discussion of the Stories Of Offa and Finn, Cambridge, University Press, 1921
Kjerdsgaard, Erik (1993) Danmarks historie – Aschehoug. ISBN 87 1112 195 5.
Christensen, Poul Bo (1996) Danmarks historie – uten stedsangivelse. ISBN 87-7476-252-4.
Monumenta Germaniae Historica: Scriptores rerum Germaniaarum in usum scholarum, 1825
Steele, Philip (1998) Træd ind i – vikingetiden – Flachs. ISBN 87-7826-404-9.
Simonsen, Kjartan (2000) Danske regenter og deres tid – Alinea. ISBN 87-23-00641-2.
Ingvorsen, Leif (1981) Danmark i syv århundreder 1100-1800 – GAD. ISBN 87-12-52460-3.
Scocozza, Benito (1997) Politikens bog om danske monarker – Politikens Forlag, København. ISBN 87-567-5772-7.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Danmark – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Danmark i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Danmark | Danmark var fra 1. mai 1970 inndelt i seksten amt som ble nedlagt 31. | 5,582 | 5,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storstr%C3%B8ms_amt | 2023-02-04 | Storstrøms amt | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske amt'] | Storstrøms Amt dekket Sydsjælland, Lolland, Falster og Møn.
Amtet bestod av følgende kommuner:
Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. | Storstrøms Amt dekket Sydsjælland, Lolland, Falster og Møn.
Amtet bestod av følgende kommuner:
Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. | Storstrøms Amt dekket Sydsjælland, Lolland, Falster og Møn. | 5,584 | 5,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ringkj%C3%B8bing_amt | 2023-02-04 | Ringkjøbing amt | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske amt'] | Ringkjøbing amt lå i Vestjylland.
Amtet bestod av følgende kommuner:
Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner.
| Ringkjøbing amt lå i Vestjylland.
Amtet bestod av følgende kommuner:
Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner.
== Referanser == | Ringkjøbing amt lå i Vestjylland. | 5,585 | 5,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ribe_amt | 2023-02-04 | Ribe amt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske amt'] | Ribe amt lå i den sydvestlige del av Jylland, og er nå en del av Region Syddanmark.Amtet bestod av følgende kommuner:
Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner.
| Ribe amt lå i den sydvestlige del av Jylland, og er nå en del av Region Syddanmark.Amtet bestod av følgende kommuner:
Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner.
== Referanser == | Ribe amt lå i den sydvestlige del av Jylland, og er nå en del av Region Syddanmark. | 5,586 | 5,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederiksborg_amt | 2023-02-04 | Frederiksborg amt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fredriksborg amt'] | Frederiksborg amt dekket Sjælland nord for Storkøbenhavn.
Amtet bestod av følgende kommuner:
Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. | Frederiksborg amt dekket Sjælland nord for Storkøbenhavn.
Amtet bestod av følgende kommuner:
Danmark var frem til 1. januar 2007 inndelt i seksten amter. Disse ble erstattet av fem regioner. | Frederiksborg amt dekket Sjælland nord for Storkøbenhavn. | 5,591 | 5,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Sverdrup | 2023-02-04 | Johan Sverdrup | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1892', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1816', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fjellklatrere', 'Kategori:Norske forsvarsministre', 'Kategori:Norske revisjonsministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1884–1905', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:Redaktører for Verdens Gang (1868–1923)', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1851–1853', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1854–1856', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1857–1858', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1859–1861', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1862–1864', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1865–1867', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1868–1870', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1871–1873', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1874–1876', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1877–1879', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1880–1882', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1883–1885', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Larvik og Sandefjord', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Venstres ledere'] | Johan Sverdrup (født 30. juli 1816 på Jarlsberg hovedgård, død 17. februar 1892 i Kristiania) var en norsk jurist, politiker (Venstre), stortingsrepresentant (1851–1884) og statsminister (1884–1889). Han blir ofte referert til som «den norske parlamentarismens far». Sverdrup var redaktør i Verdens Gang mellom 1876 og 1878.
| Johan Sverdrup (født 30. juli 1816 på Jarlsberg hovedgård, død 17. februar 1892 i Kristiania) var en norsk jurist, politiker (Venstre), stortingsrepresentant (1851–1884) og statsminister (1884–1889). Han blir ofte referert til som «den norske parlamentarismens far». Sverdrup var redaktør i Verdens Gang mellom 1876 og 1878.
== Familie og oppvekst ==
Johan Sverdrup ble født på Sem like ved Tønsberg. Hans far, Jacob Sverdrup (1775–1841) (Jacob Liv Borch Sverdrup) var en ledende jordbrukspioner, og han startet den første landbruksskolen i Norge i 1825. Georg Sverdrup, Jakobs bror, var professor og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll der han spilte en sentral rolle i utformingen av Grunnloven. Jakobs søster, Elisabeth Sverdrup (1773–1865) var huslærer for sine nevøer Johan og Harald Ulrik. Elisabeth Sverdrup var selvlært innenfor flere akademiske fag og lærte seg dessuten tysk i København, og hun var sterkt påvirket av opplysningstidens ideer. Hun fikk Johan Sverdrup til å studere Rousseau og han lærte om Garibaldis virke i Italia. Hilde Diesen mener det særlig var fra "tante Lise" at Sverdrup fikk sine radikale ideer.
== Tidlig karriere ==
Johan Sverdrup tok embetseksamen i jus i 1841. Året før, 1840, foretok han den første bestigning av Norges syvende høyeste fjell, Surtningssui på 2368 meter over havet. Denne store friluftslivsprestasjonen gjorde ham for en kort tid til det menneske i Norge som hadde vært høyest i landet.
Han arbeidet som sakfører i Larvik, og fra 1851 til 1858 representerte han denne byen og Sandefjord på Stortinget. I 1858 bosatte han seg permanent i Christianias utkant og representerte frem til 1885 Akershus amt. Han ble raskt en av de ledende opposisjonsmennene på Stortinget. Han aksepterte bondelederen Ole Gabriel Uelands store autoritet, men gjennom sin allianse med Ueland klarte han å få utvidet og delvis organisert opposisjonen slik at den omfattet store deler av bøndene og de radikale embetsmennene på Stortinget. Han forsøkte å få til en mer formell organisering av embetsmannsopposisjonen gjennom det såkalte sagførerpartiet, men tiden var ikke moden for et så radikalt skritt.
== På vei mot et politisk parti ==
I 1870 døde de to ledende politikerne i landet, Ole Gabriel Ueland, bondegruppens ubestridte leder, og Anton Martin Schweigaard, de ministerielles like ubestridte leder. De ministerielle fikk ingen ny lederskikkelse av samme format, men i bondegruppen gikk ledelsen over til Søren Jaabæk. Jaabæk var en markert og kontroversiell politiker. Hans tilnavn, Neibæk, henspiller på hans motvilje mot alt som kunne øke statens utgifter. Selv reformer som gavnet bøndene og deres innflytelse på styre og stell kunne han avvise utfra sin motstand mot økte statsutgifter.
Jaabæk på sin side anerkjente Sverdrup som den ledende strategen innen opposisjonen. Så lenge Sverdrups tanker ikke var for dyre, kunne han regne med Jaabæks støtte. Ved siden av sin spareiver var Jaabæk en uhyre dyktig organisator. Hans «Bondevenforeninger» fantes etterhvert over nesten hele landet, og de kan på mange måter sees som en forløper for det kommende Venstre-partiet.
I 1869 sanksjonerte kong Carl XV beslutningen om årlige Storting. Tidligere hadde Stortinget møttes hvert tredje år, og det viste seg etter hvert som det norske samfunnet ble mer sammensatt og komplisert, at dette var for sjelden. Samtidig var det ingen tvil om at en slik reform ville styrke Stortingets innflytelse på det politiske livet.
Regjeringen mente derfor at det var naturlig at denne reformen førte til en reformpause og at regjeringen fikk gjenytelser, blant annet gjennom oppløsningsrett.
== Statsrådssaken gjenopptas ==
I de siste årene hadde synet på Statsrådssaken endret seg totalt. Med en økende samling av opposisjonen, noe regjeringen så på med stor uvilje og mistro, var betydningen av statsrådenes nærvær i Stortinget ikke lenger så interessant. Derimot var opposisjonens mulighet for å stille statsrådene begrunnede spørsmål, ja, til og med ytre mistillit, en mulighet som Sverdrup så som et skritt på veien mot det som var blitt hans politiske mål. I 1872 sa Johan Sverdrup:
«I det øieblik, at al makt og kraft samles her i denne sal til afgiørelse af samfundets høieste og vigtigste anliggende, gaar der en stor vækkelse ud over landet ... Der kan ikke lenger regieres uden Storthinget, der maa regieres med Storthinget.»
Uansett fortolkning var det klart for Sverdrup at noen fullt selvstendig kongemakt eller statsrådsmakt kunne og skulle Norge ikke ha. Stortinget var de folkevalgte. Der måtte maktens sentrum være.
I 1872 ble Statsrådssaken vedtatt, men kongen nektet sanksjon med den begrunnelsen at det var gått for kort tid etter innføringen av årlige Storting. Man fikk ta det litt roligere og se an betydningen av denne reformen først. I 1872 døde Carl XV, og hans bror Oscar II overtok. Han opprettet nå det statsministerembetet i Christiania som Carl XV i 1859 mot sin vilje var blitt tvunget til å ikke innføre. Dermed ble lovteksten i Statsrådssaken endret ørlite fordi det nå sto statsministrene i stedet for statsministeren. Saken ble uansett igjen vedtatt i 1874, og nok en gang ble sanksjon nektet. Det samme gjentok seg i 1877 og 1880.
Dermed hadde man kommet opp i et politisk uføre. Statsrådsaken var nemlig en grunnlovssak, så langt var det greit. Men Grunnloven, som hadde klare bestemmelser om kongelig veto i lovsaker, hadde totalt unnlatt å si noe om kongelig veto i grunnlovssaker. Denne unnlatelsen gav rom for tre tolkninger:
1) Kongen hadde ikke noe grunnlovsveto
2) Kongen hadde absolutt veto i grunnlovsspørsmål
3) Kongen hadde utsettende veto i grunnlovsspørsmål som i alle andre lovsakerI praksis hadde Sverdrup oppgitt den første posisjonen, som han prinsipielt mente var den korrekte, ved å la saken komme til behandling tre ganger – eller i realiteten fire. De ministerielle holdt beinhardt på at kongen måtte ha absolutt veto i grunnlovsspørsmål. Problemet var at nå hadde saken vært oppe tre ganger, og kongen hadde nektet sanksjon tre ganger. Hva skulle så Sverdrup og hans store majoritet gjøre for å unngå å akseptere alternativ 2?
== Striden blir hardere ==
Denne striden som i og for seg hadde startet som et spørsmål om en politisk reform, hadde nå blitt en storpolitisk krise. Ingen av partene kunne trekke seg tilbake uten å oppgi noe svært vesentlig. Kongen hadde nok kunnet sanksjonere uten å oppgi tanken om absolutt veto, men statsrådene under ledelse av statsminister Frederik Stang ville overhodet ikke være med på noe slikt.
For Sverdrups fløy var det umulig å trekke seg tilbake. Da ville de ha innrømmet et politisk nederlag med enorme konsekvenser, og tanken om Stortingets større betydning ville ha vært mer eller mindre umulig å gjennomføre uten kongens aktive støtte. Sverdrup valgte en vei som skulle få konsekvenser.
Den eneste demokratiske muligheten Sverdrup hadde igjen, var å stille regjeringen for riksrett. Dette våpenet var det eneste man kunne bruke for å få noen avsatt frem til 1884, hvor parlamentarismen medførte at man kunne stille et mistillitsvotum mot regjeringen eller enkelte statsråder.
Aldri tidligere hadde et valg vært preget av så mye agitasjon og valgkamp som dette valget. Selv om man ikke formelt hadde partier, var det vanskelig å bli valgt uten å gi uttrykk for om man støttet Sverdrup eller regjeringen. Sverdrup vant en knusende seier i 1882. Hans Venstre, som partiet kom til å hete, fikk 83 av 114 representanter. Venstre satt dermed med flertallet i Lagtinget og dessuten en stor majoritet i Odelstinget. Siden Lagtinget er riksrettsdommere, var det vesentlig for Sverdrup å få plasert sine tilhengere der, fordi han regnet med at Høyesterett, som utgjør resten av riksretten, trolig ville stemme mot å dømme statsrådene. Ettersom Odelstinget beslutter riksrett, trengte han et bekvemt flertall der også.
Opposisjonen var lammet, og riksretten trådte sammen høsten 1883. Utpå senvinteren var alle statsrådene dømt – noen til å miste sitt embete som statsråder, andre måtte betale bøter, men regjeringen var falt. I juni 1884 spurte kongen om Sverdrup ville bli statsminister og lede de forskjellige departementene. For første gang ble en politiker utnevnt til regjeringssjef fordi han hadde et flertall av stortingsrepresentantene bak seg. Parlamentarismen hadde fått sitt første gjennombrudd i Norge, og kongen og embetsmennene hadde lidd nederlag.
== Sverdrup som statsminister ==
Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj, og preget av mye turbulens. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre: Rene Venstre og Moderate Venstre.
Saken med Alexander Kiellands dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet. Den gikk over til Johannes Steen og Viggo Ullmann.
Sverdrup, som hadde vist seg som en meget dyktig strateg i opposisjon lykkes mindre med dette som statsminister. Han fikk om og om igjen oppleve at regjeringens reformforslag ble nedstemt eller totalt endret i Stortinget. Sverdrups fløy besto av det som etterhvert kom til å bli kalt Vestlands-venstre, avholdsfolk, målfolk og lavkirkelige. Mot seg hadde de den radikale fløyen i partiet, som nok var mindre, men mye sterkere. Sverdrups feil var at han ikke samlet rundt seg i regjeringen mennesker fra de ulike fløyene i partiet. Steen og Ullmann ble stengt ute, og de gjorde livet surt for Sverdrup både av personlige grunner og av saklige grunner.
Radikale Venstre, under ledelse av Steen og Ullmann, hevdet at Sverdrup burde ta konsekvensene av sine nederlag og gå av. Sverdrup på sin side, sliten og gammel, hevdet, med en viss rett, at så lenge regjeringen fikk støtte fra Høyre, behøvde den ikke å gå av. Høyres støtte til regjeringen viste seg ved valget i 1888 å ha vært en god strategi. Regjeringen hadde vist slitasje og Høyre virket modent for regjeringskontorene. I 1889 ble Sverdrup kastet i en avstemning hvor både Høyre og de radikale gjorde felles sak mot ham.
Johan Sverdrup døde 17. februar 1892 i Kristiania. Han ligger i æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Han er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
== Ulike syn på Sverdrup ==
De fleste er enige om at Johan Sverdrup er en av de mest ruvende skikkelsene i norsk politisk historie. Men det videre synet på Sverdrup henger i stor grad sammen med politisk og historisk ståsted. Blant venstre-historikere som Sars og Bergsgaard ble Sverdrup sett på som skaperen av det moderne norske demokratiet, og i dag blir han gjennomgående fremstilt slik i historiebøker. Parlamentarismen og politiske partier har blitt en integrert del av vårt politiske liv, og Sverdrup regnes som opphavet til denne tradisjonen.
Videre fikk Sverdrup gjennomført flere reformer, som juryordningen.
Det finnes også historikere som, til tross for aksept av Sverdrups betydning på det politisk-organisatoriske området, i større grad vil peke på hans negative innflytelse på utviklingen i Norge. Det er et faktum at i de årene striden sto på, skjedde det svært mye mindre sosialpolitisk reformarbeid i videste forstand enn i tiårene før og etter. Sverdrups allianse med Jaabæk førte til at mye positivt og nødvendig stoppet opp eller ble redusert.
Noen mener at hans år som statsminister ikke var noen fordel for landet. Hans regjering tok mange initiativ, men hans manglende evne til å komme Venstres indre opposisjon i møte, førte til at mange av reformene stoppet opp eller ble endret i mindre positiv retning.
Uansett vil Sverdrup stå som den store reformatoren av det politiske liv i Norge. Det partistyrte Storting vi i dag aksepterer som selvsagt, er hans verk. Parlamentarismen er hans verk, selv om han ikke selv helt forsto konsekvensene av den.
== Statsrådposter ==
Fra 26. juni 1884 statsminister og regjeringssjef
Fra samme dato og til 16. juli 1884 også sjef for Revisjonsdepartementet
Fra samme dato også sjef for Marinedepartementet
Fra 30. april 1885 også sjef for Armédepartementet
Marinedepartemetet og Armédepartementet ble 1. september 1885 slått sammen til Forsvarsdepartementet, med Sverdrup som sjef
Regjeringen ble meddelt avskjed 12. juli 1889 med virkning fra påfølgende dag.
== Se også ==
Liste over de lengstsittende norske statsministre
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johan Sverdrup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johan Sverdrup – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johan Sverdrup hos Norsk senter for forskningsdata
Johan Sverdrup i Norsk biografisk leksikon
Politiske taler av Johan Sverdrup, virksommeord.uib.no Wikiquote: Johan Sverdrup – sitater | Johan Sverdrup (født 30. juli 1816 på Jarlsberg hovedgård, død 17. | 5,593 | 5,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diskgolf | 2023-02-04 | Diskgolf | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frisbeegolf'] | Diskgolf, eller frisbeegolf, er en av de individuelle øvelsene innen frisbeesporten, og målet er å treffe en kurv eller et avtalt mål med færrest mulige kast. Det offisielle internasjonale navnet på sporten er Disc Golf. I Norge blir den kalt for både Frisbeegolf, Disc golf og Diskgolf.
Diskgolf benytter mange av de samme reglene og uttrykkene som vanlig golf. Diskgolf kan i prinsippet spilles over alt, med trær og søppelkasser som mål, men nyere baner har metallkurver med kjetting som mål.
| Diskgolf, eller frisbeegolf, er en av de individuelle øvelsene innen frisbeesporten, og målet er å treffe en kurv eller et avtalt mål med færrest mulige kast. Det offisielle internasjonale navnet på sporten er Disc Golf. I Norge blir den kalt for både Frisbeegolf, Disc golf og Diskgolf.
Diskgolf benytter mange av de samme reglene og uttrykkene som vanlig golf. Diskgolf kan i prinsippet spilles over alt, med trær og søppelkasser som mål, men nyere baner har metallkurver med kjetting som mål.
== Spillets gang ==
Første kastSpillet startet med at hver enkelt spiller kaster ut fra utslagsstedet, hvor målet er å havne nærmest mulig kurven. Utslagsstedet er vanligvis markert med en matte med kortklipt kunstgress eller sement. Minst en fot må være i kontakt med utslagsstedet når man kaster frisbeen. Treffer man kurven med ett kast fra utkaststedet, får man hole in one (Ace).
Forbedre posisjonen Neste kast begynner fra stedet hvor disken først landet og sluttet å være i bevegelse. Hvis disken blir ødelagt eller knekt i flere deler, skal man bruke den største delen som utgangspunkt for neste kast. Lander disken i et tre og ikke kommer ned av seg selv, skal neste kast tas rett under der disken havnet.
Markere diskens posisjon I diskgolf brukes det en mindre versjon av en vanlig disk som markør for å markere hvor neste kast skal tas fra. Denne markøren skal legges rett foran den kastede disken.
Treffe kurven Det siste kastet skal treffe på innsiden av kurven. For at kastet skal bli godkjent må disken havne i bunnen av kurven eller ligge stille i kjettingene som omrammer kurven. Dersom disken havner på toppen av kurven, eller hvis disken setter seg fast i rammen rundt kurven, blir ikke kastet godkjent.
Kast utenfor banen Et kast som havner utenfor banen blir klassifisert som et ugyldig kast, og spilleren blir straffet med et straffekast. Spilleren kan deretter velge å enten kaste fra forrige posisjon, eller fra en meter innenfor banen hvor disken havnet utenfor.
DiskerDisker som blir brukt i spill skal være godkjent og møte de offisielle kravene som er satt av PDGA - Professional Disc Golf Association. Alle disker som har blitt forandret fra det originale utseende er ikke godkjent, dette gjelder også disker som er knekt eller ødelagt. Dersom en spiller bruker en slik disk under spill blir spilleren straffet med to straffekast uten advarsel.
RekkefølgeDet som avgjør hvilken spiller som starter på hull nummer én blir bestemt ut fra rekkefølgen på resultattabellen. På neste runde skal spilleren som er lengst unna kurven kaste først. Dette følger man helt til alle har kastet i kurven. Den spilleren som har lavest poengsum skal starte å kaste på hull nummer to, og dette systemet følger man resten av rundene.
Oppførsel Det er regler spillerne må forholde seg til på banen, og dersom man bryter eller ikke følger disse kan man bli straffet. Disse følgende punktene er hovedreglene; - Spillere skal ikke kaste før de er sikker på at deres disk ikke distraherer, eller skader andre spillere. - Spillere skal ikke distrahere andre spillere når det er deres tur. - Forsøpling på banen blir sett på som uforskammet og brudd på reglene for oppførsel på banen. - Alle spillere er forventet å se hvor diskene til andre spillere havner, og eventuelt lete etter disker dersom dette er nødvendig.
===== Poengsystem =====
Kondor (triple eagle) - Når en spiller er fire kast under par, "-4".
Albatross (double eagle) - Når en spiller er tre kast under par, "-3".
Eagle (double birdie) - Når en spiller er to kast under par, "-2".
Birdie - Når en spiller er et kast under par, "-1".
Par - Når en spiller får par, "0".
Bogey - Når en spiller får et kast over par, "+1"
Dobbelbogey - Når en spiller får to kast over par, "+2".
Trippelbogey - Når en spiller får tre kast over par, "+3".
Firedobbelbogey - Når en spiller får fire kast over par, "+4"Fullstendig oversikt over alle regler angående frisbeegolf kan leses her: PDGA Official Rules and Regulations.
== Disker ==
Diskene brukt i diskgolf er hardere, mindre og tyngre i forhold til vanlige sendeplater. Diskene er normalt mellom 20-23 cm i diameter og veier 120-180 gram. Det brukes forskjellige typer disker avhengig av hva slags kast som skal gjennomføres. Noen disker er tynnere enn andre og går derfor også lenger. De aller fleste disker har en egen tallkode som forteller om den aktuelle diskens flygeegenskaper. Noen baner har vannhinder, derfor finnes det selvsagt disker som flyter. Når man spiller turneringer bruker man en markør som legges rett foran der disken landet. Man kan da plukke opp disken man har kastet og stå bak markøren i stedet for å stå bak frisbeen. En markør er om lag like stor som en snusboks.
=== Ulike disktyper ===
DriverDrivere er de diskene som brukes i de lengste kastene. De er tynnere og har en mer aerodynamisk form og går derfor lengre og rettere enn for eksempel puttere og mellomdistansedisker.
MidrangeMidrange er mellomdistansedisker som primært brukes der det vil være for kort avstand til å benytte seg av en driver, men samtidig for langt til å benytte seg av en putter. De er litt tykkere og går derfor ikke like langt som en driver, men til gjengjeld holder den et mer stabilt flygemønster.
PutterPuttere brukes til å kaste på kurven fra relativt kort hold. De er tykkere og rundere enn både drivere og mid-rangedisker. Dette gjør at de går rettere.
=== Egenskaper ===
SpeedDet første tallet viser farten til disken og er rangert fra 1 til 14. Disker med høyt nummer er raskere og trenger mindre kraft for å gå langt.
GlideDet neste tallet viser diskens glid. Det vil si evnen den har til å opprettholde luft under svevet. Disker med mer glid er bedre for nye spillere og for å oppnå lengst mulig distanse. Glid er rangert fra 1 til 7.
TurnDet tredje tallet i rekken beskriver diskens tendens til å svinge til høyre i innledningen av svevet ved bruk av overarmskast. En disk med +1 verdi er mest stabil, mens en disk med verdi -5 vil svinge mest.
FadeDet siste tallet viser diskens tendens til å skjære til venstre i slutten av svevet ved overarmskast. Fade er rangert fra 0 til 5. En disk med verdien 0 vil avslutte forholdsvis rett, mens en disk med verdi 5 vil skjære ut i slutten.
== Banehindre ==
Banene i frisbeegolf kan ha ulike hindre for å gjøre banen vanskeligere eller så kan de være laget av sikkerhetsmessige årsaker. Out of bounds (O.B.) betyr at disken havner utenfor den markerte banen. Mandatory er en såkalt pliktport som angir retningen man må kaste rundt et hinder. Typiske pliktporter kan være et tre, lyktestolper eller lignende.
== Diskgolf i Norge ==
I Norge organiseres frisbee/disksport gjennom Norges Amerikanske Idretters Forbund, etter at Norges Frisbeeforbund fusjonerte med tre andre forbund i 2009.
Noen av de høyest rangerte norske diskgolfspillerne er Øyvind Jarnes, Knut Håland og Peter Lunde.
== Kilder ==
"802.01 Teeing Off, Proffesional Disc Golf Association". (26.12.2012) Pdga.com. Hentet 25.10.2015
"802.02 Establishing Position, Proffesional Disc Golf Association". (26.12.2012) Pdga.com. Hentet 25.10.2015
"802.03 Marking The Lie, Proffesional Disc Golf Association".(26.12.2012) Pdga.com. Hentet 25.10.2015
"802.05 Holing Out, Proffesional Disc Golf Association". (26.12.2012) Pdga.com. Hentet 25.10.2015
"804.04 Out-Of-Bounds, Proffesional Disc Golf Association". (26.12.2012) Pdga.com. Hentet 25.10.2015
"801.02 Discs Used In Play, Proffesional Disc Golf Association". (24.12.2012) Pgda.com. Hentet 27.10.2015
"801.05 Order Of Play, Proffesional Disc Golf Association". (24.12.2012) Pdga.com. Hentet 27.10.2015
"Hva er frisbeegolf?". Frisbeegolf.no. Hentet 27.10.2015
"Flight Rating System". Innovadiscs.com. Hentet 27.10.2015
Lovely, E. (2010) "Nice Disk Golf Signs" Digitalisert fotografi. Tilgjengelig fra: https://www.flickr.com/photos/footfun/4624961792 [31.10.2015]
== Eksterne lenker ==
Frisbeegolf.no
Oversikt over frisbeegolfbaner i Norge Arkivert 9. august 2015 hos Wayback Machine. | Diskgolf, eller frisbeegolf, er en av de individuelle øvelsene innen frisbeesporten, og målet er å treffe en kurv eller et avtalt mål med færrest mulige kast. Det offisielle internasjonale navnet på sporten er Disc Golf. | 5,594 | 5,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederik_Stang | 2023-02-04 | Frederik Stang | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1884', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fødsler 4. mars', 'Kategori:Fødsler i 1808', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Medlemmer av Statsrådsavdelingen i Stockholm', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske høyesterettsadvokater', 'Kategori:Norske regjeringsadvokater', 'Kategori:Norske revisjonsministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Sandefjord kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Stokke kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Norges Røde Kors', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1859–1861'] | Frederik Stang (skrevet Friederich Stang frem til begynnelsen av 1830-årene) (født 4. mars 1808 på Råstad i Stokke, død 8. juni 1884) var advokat, universitetslektor og politiker. Han var Norges første regjeringssjef med tittelen statsminister.
| Frederik Stang (skrevet Friederich Stang frem til begynnelsen av 1830-årene) (født 4. mars 1808 på Råstad i Stokke, død 8. juni 1884) var advokat, universitetslektor og politiker. Han var Norges første regjeringssjef med tittelen statsminister.
== Liv ==
Frederik Stang var sønn av embetsmannen Lauritz Stang, og vokste opp i Stavanger. Han var gift med Augusta Julie Georgine von Munthe af Morgenstierne, datter av Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre. Han var far til Emil Stang d.e.
Han begynte på jusstudiet som 16 åring og tok eksamen som 20-åring. I en alder av 22 ble han ansatt som foreleser i jus ved Det Kongelige Frederiks Universitet. I 1833 ga han ut et betydningsfullt verk om norsk konstitusjonell rett, Systematisk Fremstilling af Kongeriget Norges constitutionelle eller grundlovbestemte Ret.
Stang startet privat praksis i 1834 og ble samme år høyesterettsadvokat. Han fremsto som en fremragende skrankeadvokat, spesielt i Høyesterett.
I perioden 1837 til 1839 var han Regjeringsadvokat.
Stang ble utnevnt til statsråd i 1846 og leder i det nylig opprettede Indredepartementet. Han ble i denne posisjonen til 1856, og hans tjenestetid var preget av ustoppelig innsats for å reformere den norske infrastrukturen. I tillegg til å forbedre veinettet, havner, kanaler og fyrtårn, medvirket han i stor grad til at Norges og Skandinavias første jernbane ble opprettet, Hovedbanen som forbandt Christiania og Eidsvoll. Han jobbet også hardt for å heve viktigheten av og rollen til jordbruket i Norge ved å opprette universitetsutdannelse i jordbruk, utnevnte omreisende agronomer, og oppmuntret til bedre avl av norske husdyr.
I 1861 ble han førstestatsråd, med eget ministerium, det vil si formann i den norske regjering. Hans tid som politisk leder bar preg av en tid med stor uenighet innad i Stortinget og mellom Norge og den Svenske regjering.
Inntil 1873 styrte kongen Norge gjennom to regjeringer, en i Stockholm og en i Christiania ledet av en stattholder. Etter at stillingen som stattholder hadde vært ubesatt i en periode, ble stillingen som statsminister opprettet i 1873 og Frederik Stang ble utnevnt. Selv om det også var en norsk statsminister i Stockholm, var det den statsministeren som holdt til i Christiania som hadde størst innflytelse over norsk politikk.
På tross av Stangs store anstrengelser for å forsone motstridende politiske krefter, ble hans eget parti henvist til opposisjon under hans styre. Ved en uforsonlig gest halverte Stortinget hans pensjon i 1881. Borgere i Christiania samlet inn penger til å dekke den tapte halvpart og Stang donerte beløpet til et fond for å fremme studiet av jus.
Frederik Stang regnes som stifteren av Norges Røde Kors, 22. september 1865.
Frederik Stangs navn er ofte forvekslet med Fredrik Stang, som var hans barnebarn og også en fremtredende jurist og rettsvitenskapsmann. Gaten på Frogner i Oslo er oppkalt etter Frederik Stang.
== Ideologi ==
Stangs ideologier, slik han utformet det i 1830-årene, forente flere elementer:Den første var den rettsstatlige, basert på grunnlovsfedrenes bruk av maktfordelingsprisnippet, som skulle balansere det lovgivende, det utøvende og det dømmende mot hverandre. Lovene skulle styre og ikke personene.
Det andre elementet var det demokratiske, at maktutøvelsen skulle være forankret i folket selv. Dette elementet ledet senere til at Stang kjempet for at statsrådene skulle få adgang til Stortinget. Stang var samtidig en talsmann for at pressen skulle bli et organ for offentlige resonnement. På denne tiden pågikk det en strid mellom rett til frie ytringer og kongens ønske om å kontrollere offentligheten.
Det tredje element dreide seg om politisk lederskap, preget av en «demokratisk elitisme». Bakgrunnen var at Stang mente at regjeringen i for stor grad hadde blitt en passiv administrator, og savnet dens mulighet til å drive staten framover. For å få til dette ønsket Stang seg en sterkere elite, med en «høyere innsikt i samfunnsforholdene», men temmet av den offentlige meningsdannelsen.
Det var med bakgrunn i denne ideologien at Stangs ministerium drev moderniseringen av Norge framover.
== Statsrådposter ==
Utnevnt til statsråd 6. desember 1845; sjef for Indredepartementet, som ved kongelig resolusjon av 16. juli 1845 ble besluttet opprettet 1. januar 1846
Fra juli 1848; ved statsrådsavdelingen i Stockholm
Fra juli 1849 til 22. mars 1854; sjef for Indrepartementet
Fra juni 1854; ved statsrådsavdelingen i Stockholm
Tjenestefri fra 12. juni 1855, avskjed som statsråd 21. april 1856
Fra 17. desember 1861; førstestatsråd i Christiania, samtidig (inntil 6. august 1873, med unntak av perioden juni 1868 – oktober 1869) sjef for Revisjonsdepartementet
Fra 21. juli 1873 utnevnt til statsminister og sjef for regjeringen
Avskjed 4. oktober 1880
== Referanser ==
== Litteratur ==
Seip, Jens Arup: Et regime foran undergangen. Oslo: Johan Grundt Tanum, 1945.
Svare, Bjarne: Frederik Stang. Oslo: Aschehoug, 1939–1950.
Nordenvall, Per: Kungliga Serafimerorden 1748-1998, Stockholm 1998, side 314-315, med foto av hans ridderplate som er uten våpenskjold og valgspråk.
== Eksterne lenker ==
(en) Frederik Stang – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Frederik Stang hos Norsk senter for forskningsdata Wikiquote: Frederik Stang – sitater | Emil Stang (født 14. juni 1834 i Christiania, død 4. | 5,595 | 5,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Transilvania | 2023-02-04 | Transilvania | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Habsburgske arveland', 'Kategori:Transilvania', 'Kategori:Ungarns historie', 'Kategori:Østerrike-Ungarn'] | Transilvania er et historisk landskap i det nåværende Romania. I en utvidet betydning omfatter navnet også deler av Maramureș, Crișana og Banat.
| Transilvania er et historisk landskap i det nåværende Romania. I en utvidet betydning omfatter navnet også deler av Maramureș, Crișana og Banat.
== Etymologi ==
Navnet Transilvania betyr «landet hinsides skogen(e)», fra latin trans, «den andre siden» og silva, «skog». På tysk kalles området Siebenbürgen («De syv borger»), rumensk Ardeal, men også Transilvania, ungarsk Erdély.
== Geografi ==
Det egentlige Transilvania har et areal på ca. 56 000 km². Arealet medregnet Banat, Crișana og Maramureș er om lag 101 000 km². Transilvania er et 300 til 500 meter høyt land med brede daler som i hovedsak består av Det transilvanske platå inkludert Den transilvanske slette. Området dreneres av elvene Mureș, Someș og Criș mot vest, Olt gjennom Røde Tårn-passet mot sør til Valakia, samt andre elver i Donaus nedbørfelt. Kjernen i det historiske Transilvania tilsvarer omtrent ni fylker i det moderne Romania. Platået er nesten helt omgitt av de østlige, sørlige og de rumenske vestlige delene av Karpatene.
== Historie ==
Fra århundrene før vår tidsregning er det funnet spor av keltisk tilstedeværelse i Transilvania. Deretter var området i en periode på om lag to århundrer, fra 168 f.Kr. til 106 e.Kr del av oldtidsriket Dakia og var bebodd av dakiske og getiske stammer. I den påfølgende tiden ble Dakia med Transilvania en romersk provins (106 – 274/275 e.Kr). I folkevandringstiden ble området etter tur invadert og befolket av gotere, hunere, gepider og avarer. I denne perioden flyttet de romaniserte dakerne/geterne inn i fjelltraktene hvor de kunne bevare sin kultur, eller de migrerte sørover. Området ble derettet befolket på ny med folk fra de romaniserte områdene sør for Donau eller fra Balkan.Området ble lagt under ungarske konger på 1000-tallet, og for å befeste sin stilling inviterte de tyske nybyggere på 1100- og 1200-tallet. Navnet Siebenbürgen skriver seg fra syv befestede byer de tyske nybyggerne grunnla.
Området ble et eget fyrstedømme under ottomansk lensoverhøyhet i 1541, etter det ungarske nederlaget i slaget ved Mohács, men i 1691 ble det et habsburgsk kronland. I 1867, da personalunionen Østerrike-Ungarn ble opprettet, ble området formelt en del av det habsburgske kongedømmet Ungarn. Etter første verdenskrig, ved Fredskonferansen i Paris i 1919, måtte det imidlertid avstås til Kongedømmet Romania. En etnisk rumensk nasjonalforsamling hadde allerede den 1. desember 1918 proklamert ved et folkemøte i Alba Iulia at de tilsluttet seg Kongedømmet Romania.Ifølge den andre voldgift i Wien ble den nordvestlige delen (43 000 km² og 2,5 millioner innbyggere) av provinsen i 1940 igjen tildelt Ungarn, men i 1944, da sovjetiske trupper gikk inn i Nord-Transilvania, ble de to delene forent igjen, men først i 1947, som følge av Paris-traktatene, ble området igjen offisielt avstått til Romania.Transilvania er i mange vestlige land i moderne tid blant annet blitt kjent på grunn av Bram Stokers romanfigur grev Dracula.
Det første kartet over Transilvania ble trykt i Basel i Sveits i 1532 av Johannes Honterus.
== Befolkning ==
Transilvania er en multietnisk region. Den største folkegruppen er rumenere, men i enkelte fylker (Hargita og Kovászna) er ungarere i majoritet. Det finnes også en minoritet av tyskere, samt andre minoriteter som serbere, romani, jøder og armenere. Det finnes ikke noen pålitelige tall om størrelsesforholdet mellom folkegruppene i Transilvania, ettersom det ikke er publisert noen offisielle tall på mange år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Transylvania – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Transylvania – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Transilvania er et historisk landskap i det nåværende Romania. I en utvidet betydning omfatter navnet også deler av Maramureș, Crișana og Banat. | 5,596 | 5,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nokturne | 2023-02-04 | Nokturne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikalske former'] | En nokturne eller noktyrn, også skrevet nocturne på riksmål, er et musikkstykke av romantisk eller drømmende karakter. Nokturner er ofte inspirert av eller skrevet for å skildre en natt. Ordet kommer av det franske ordet for «nattlig».
Betegnelsen nocturne ble først brukt om musikkstykker i begynnelsen av det 19. århundre, om ensemble-verker med flere satser. Noen ganger ble den italienske ekvivalenten for ordet nocturne, notturna, brukt; for eksempel for Wolfgang Amadeus Mozarts Serenata Notturna. På denne tiden skulle ikke nokturnene nødvendigvis skildre en natt, men snarere fremføres om natten, omtrent som en serenade.
Den langt mer kjente form for nokturne, et ensatset stykke oftest skrevet for enkelt piano, ble utviklet hovedsakelig i det 19. århundre. De første slike nokturnene ble skrevet av den irske komponisten John Field, som regnes som den moderne nokturnens far. Dens mest kjente eksponent, derimot, var Frédéric Chopin, som skrev 21 av dem. Senere komponister av nokturner for piano er Gabriel Fauré og Erik Satie.
| En nokturne eller noktyrn, også skrevet nocturne på riksmål, er et musikkstykke av romantisk eller drømmende karakter. Nokturner er ofte inspirert av eller skrevet for å skildre en natt. Ordet kommer av det franske ordet for «nattlig».
Betegnelsen nocturne ble først brukt om musikkstykker i begynnelsen av det 19. århundre, om ensemble-verker med flere satser. Noen ganger ble den italienske ekvivalenten for ordet nocturne, notturna, brukt; for eksempel for Wolfgang Amadeus Mozarts Serenata Notturna. På denne tiden skulle ikke nokturnene nødvendigvis skildre en natt, men snarere fremføres om natten, omtrent som en serenade.
Den langt mer kjente form for nokturne, et ensatset stykke oftest skrevet for enkelt piano, ble utviklet hovedsakelig i det 19. århundre. De første slike nokturnene ble skrevet av den irske komponisten John Field, som regnes som den moderne nokturnens far. Dens mest kjente eksponent, derimot, var Frédéric Chopin, som skrev 21 av dem. Senere komponister av nokturner for piano er Gabriel Fauré og Erik Satie.
== Referanser == | En nokturne eller noktyrn, også skrevet nocturne på riksmål, er et musikkstykke av romantisk eller drømmende karakter. Nokturner er ofte inspirert av eller skrevet for å skildre en natt. | 5,597 | 5,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nocturne_(sang) | 2023-02-04 | Nocturne (sang) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges bidrag til Eurovision Song Contest', 'Kategori:Sanger fra 1995', 'Kategori:Vinnersanger i Melodi Grand Prix'] | «Nocturne» er en norsk sang som vant Melodi Grand Prix 1995 og deretter Eurovision Song Contest samme år. Sangen er nesten helt instrumental og har en kort tekst på bare 24 ord. Melodien er komponert av Rolf Løvland, mens Petter Skavlan har skrevet teksten. Sangen ble fremført av duoen Secret Garden og fikk en viss kommersiell suksess etter seieren. I Norge kom sangen aldri inn på VG-lista, men gjorde suksess som en del av albumet Songs from a Secret Garden som toppet VG-lista samme år.
| «Nocturne» er en norsk sang som vant Melodi Grand Prix 1995 og deretter Eurovision Song Contest samme år. Sangen er nesten helt instrumental og har en kort tekst på bare 24 ord. Melodien er komponert av Rolf Løvland, mens Petter Skavlan har skrevet teksten. Sangen ble fremført av duoen Secret Garden og fikk en viss kommersiell suksess etter seieren. I Norge kom sangen aldri inn på VG-lista, men gjorde suksess som en del av albumet Songs from a Secret Garden som toppet VG-lista samme år.
== Melodi Grand Prix ==
NRK spesialinviterte Rolf Løvland til å levere inn en sang til Melodi Grand Prix 1995. Til slutt valgte Løvland å sende inn «Nocturne», en låt som var skrevet til det første albumet til Secret Garden. Det var dermed aldri meningen at sangen skulle være med i Melodi Grand Prix. «Det var helt tilfeldig at produsenten for Melodi Grand Prix fikk høre låten. Han mente 'Nocturne' var noe annerledes og nytt, og trodde den hadde et stort potensial i konkurransen. Til slutt lot jeg meg overbevise» sa Løvland til NRK i 2015.Sangen var nesten helt instrumental, med to korte vers på til sammen 24 ord. Tross den utradisjonelle stilen vant «Nocturne» den norske finalen på NRK Marienlyst lørdag 1. april 1995.
== Eurovision Song Contest ==
Skepsisen var til stede også i forkant av den internasjonale finalen i Dublin 13. mai 1995, blant annet mente svenskene at «Nocturne» ikke var noen sang. Den fikk heller ingen poeng fra den svenske juryen, men vant likevel konkurransen med 148 poeng. Dette var Norges andre seier i Eurovision Song Contest.Secret Garden består av Rolf Løvland og den irske musikeren Fionnuala Sherry. Både i den norske og internasjonale finalen var duoen forsterket med sangeren Gunnhild Tvinnereim, kjent fra Oslo Gospel Choir, fløytespilleren Hans Fredrik Jacobsen og den svenske Nøkkelharpespilleren Åsa Jinder med på scenen.
== Om sangen ==
Teksten til sangen består av bare 24 ord, og mye av sangen utgjøres av instrumentalpartier for fiolin av den irske musikeren Fionnuala Sherry. Teksten går som følger:
La dagen få sin hvile nåOg natten vil våke for denNocturneSe mørket må engang forgåSå natten kan føde en dag
== Utgivelser ==
«Nocturne» ble utgitt på singel og var også på albumet Songs from a Secret Garden, utgitt i 1995. Countryhumor-gruppen Dusty Cowshit ga ut en humoristisk versjon av sangen i 1996.
=== Shrek-versjon (2001) ===
Melodien til «Nocturne» har trolig også vært inspirasjonskilde til sangen «Fairytale». Denne sangen var en del av lydsporet til den første Shrek-filmen i 2001, der Harry Gregson-Williams og John Powell var oppført som låtskrivere. Sangen var også med på albumet Shrek: Original Motion Picture Score, utgitt 4. desember 2001.
=== Senere ===
Secret Garden gav ut en ny versjon med ny tekst på albumet Inside I'm Singing i 2007, med Anne Takle på vokal.
Ved opptredener etter rundt 2015 er den opprinnelige vokalisten Gunnhild Tvinnereim blitt byttet med Cathrine Iversen.
== Listeplasseringer ==
Sangen kom aldri inn på VG-lista, men tok seg inn på singellistene i flere europeiske land – blant annet Sverige som ikke ga «Nocturne» et eneste poeng i Eurovision Song Contest.
== Referanser == | |låtskriver= Rolf Løvland og Petter Skavlan | 5,599 | 5,599 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erwin_Schr%C3%B6dinger | 2023-02-04 | Erwin Schrödinger | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 4. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Fødsler 12. august', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske fysikere'] | Erwin Schrödinger (født 12. august 1887 i Wien, død 4. januar 1961 samme sted) var en østerriksk fysiker. Han ble professor i Stuttgart i 1920, Breslau i 1921, Zürich 1921–1927, Berlin, Oxford 1933–1936 og i Graz inntil 1938, da han emigrerte til Irland, der han virket ved det nyopprettede Institute for Advanced Studies i Dublin. I 1956 vendte han tilbake til Wien, der han ble professor emeritus i 1958.
| Erwin Schrödinger (født 12. august 1887 i Wien, død 4. januar 1961 samme sted) var en østerriksk fysiker. Han ble professor i Stuttgart i 1920, Breslau i 1921, Zürich 1921–1927, Berlin, Oxford 1933–1936 og i Graz inntil 1938, da han emigrerte til Irland, der han virket ved det nyopprettede Institute for Advanced Studies i Dublin. I 1956 vendte han tilbake til Wien, der han ble professor emeritus i 1958.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han var sønn av Rudolf Schrödinger (botaniker) og Georgine Emilia Brenda (datter av Alexander Bauer, professor i kjemi ved Technische Universität Wien). Moren var halvt østerriksk og halvt engelsk. Den engelske delen av familien kom fra Leamington Spa.
Schrödinger lærte seg engelsk og tysk samtidig da begge språk ble talt i familien. Hans far var katolikk og hans mor var lutheraner.
I 1898 begynte han på Akademisches Gymnasium. Mellom 1906 og 1910 studerte Schrödinger under Franz Serafin Exner (1849-1926) og Friedrich Hasenöhrl (1874-1915). Han utførte også eksperimenter sammen med Karl Wilhelm Friedrich Kohlrausch.
=== Karriere ===
I 1911 ble Schrödinger assistent for Exner. Allerede i unge år ble Schrödinger sterkt influert av Arthur Schopenhauer. Som et resultat av hans store interesse for Schopenhauers verk ble han dypt interessert av fargeteori, filosofi, persepsjon og religioner fra Orienten, spesielt vedanta.
I år 1914 oppnådde Schrödinger habilitasjon (venia legendi). Mellom 1914 og 1918 deltok han i første verdenskrig som offiser ved det østerrikske artilleriet (Gorizia, Duino, Sistiana, Prosecco, Wien).
Den 6. april 1920 giftet Schrödinger seg med Annemarie Bertel. Samme år ble han assistent hos Max Wien i Jena, og i september 1920 fikk han stillingen e.o. professor (Ausserordentlicher Professor) i Stuttgart. I 1921 ble han Ordentlicher Professor i Breslau. I 1921 flyttet han til Universitetet i Zürich.
Etter å ha arbeidet med statistisk termodynamikk og teorien for fargesynet, begynte Schrödinger å arbeide med atomteori. Idet han bygget videre på Louis de Broglies forestilling om materiebølger og bølge-partikkel dualisme, utviklet han i 1926 bølgemekanikken med midtpunkt i Schrödinger-ligningen, som står som en av formene for den ikke-relativistiske kvantemekanikken. («Abhandlung zur Wellenmechanik» 1927). Kort tid senere lyktes Schrödinger, ved hjelp av matrisemekanikken utviklet av Werner Heisenberg, å påvise den matematiske ekvivalensen av egne hypoteser. Schrödinger avviste København-tolkninga, idet han holdt fast ved en realistisk oppfatning av kvantemekanikken. I et berømt tankeeksperiment, kjent som Schrödingers katt, illustrerte han paradokset at kvantemekanikken tillater at partikler eksisterer i superposisjoner, mens større ting som kjent ikke kan det.
Senere arbeidet han med problemstillinger innenfor relativistisk kvantemekanikk (bl.a. zitterbevegelsen), gravitasjonsteori og den enhetlige feltteorien. Ved siden av dette drev han med filosofiske spørsmål (bl.a. «Die Natur und die Griechen» og «Was ist ein Naturgesetz», 1962). Hans skrift «What is Life» fra 1944 hadde varig virkning på den senere molekylærbiologien. For sine bidrag til oppbyggingen av kvantemekanikken mottok han i 1933, sammen med P.A.M. Dirac nobelprisen i fysikk. Schrödinger ble i 1956 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.
== Verker ==
«Gesämtliche Abhandlungen» i 4 bind, 1984.
== Litteratur ==
W.T. Scott: «E. Schroedinger. An introduction to his writings», Amherst, Massachusetts, 1967.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erwin Schrödinger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erwin Schrödinger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nobelprisen i fysikk 1933 hos Nobelprize.org
(en) Erwin Schrödinger hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1933 | Erwin Schrödinger (født 12. august 1887 i Wien, død 4. | 5,600 | 5,600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konstantin_Tsiolkovskij | 2023-02-04 | Konstantin Tsiolkovskij | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. september', 'Kategori:Dødsfall i 1935', 'Kategori:Forskere', 'Kategori:Fødsler 17. september', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Spasskij rajon', 'Kategori:Russiske forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Konstantin Eduardovitsj Tsiolkovskij (russisk: Константин Эдуардович Циолковский, polsk: Konstanty Ciołkowski) (født 5. septemberjul./ 17. september 1857greg., død 19. september 1935) var en russisk rakettforsker av polsk herkomst og en pionéer innenfor romforskningen.
| Konstantin Eduardovitsj Tsiolkovskij (russisk: Константин Эдуардович Циолковский, polsk: Konstanty Ciołkowski) (født 5. septemberjul./ 17. september 1857greg., død 19. september 1935) var en russisk rakettforsker av polsk herkomst og en pionéer innenfor romforskningen.
== Bakgrunn og virke ==
Han ble født i landsbyen Izjevskoje (som nå ligger i Spasskij rajon i Rjazan oblast) i Russland i en typisk middelklassefamilie. Som barn var han svakelig og hadde dårlig hørsel, derfor ble han undervist hjemme til han var 16 år gammel.
Tsiolkovskij vurderte mange sider av romreiser og rakettfremdrift. Han regnes som den bemannede romfarts far og var den første som forestilte seg en romheis. Hans mest berømte verk var Utforskningen av verdensrommet ved hjelp av reaksjonsmotorer (russisk: Исследование мировых пространств реактивными приборами), som ble utgitt i 1903. Det var den første akademiske avhandling om rakettmotorer. Dessverre ble hans idéer ikke kjent utover Russlands grenser, så det skjedde ikke så mye før andre forskere (blant annet fra Tyskland) tok opp igjen hans beregninger flere tiår senere.
Hans arbeider fikk stor betydning for rakettforskere i Europa, og ble også studert i USA i 1950- og 1960-årene, da amerikanerne forsøkte å forstå Sovjetunionens tidlige ledelse i romkappløpet.
Tsiolkovskij arbeidet også en del med utvikling av fly, og gjennomførte uavhengig av brødrene Wright de samme beregningene omtrent samtidig. Men han bygget aldri noen modeller og ble heller interessert i mer ambisiøse emner.
Friedrich Zander var betatt av Tsiolkovskijs arbeide og arbeidet aktivt for å utbedre og utvikle det. I 1924 grunnla han det første Kosmosselskap i Sovjetunionen. Han utviklet og bygget senere rakettene OR-1 (1930) og OR-2 (1933). 23. august 1924 ble Tsiolkovskij utnevnt til professor i det militære luftvernsakademi N. E. Zjukovskij.
I 1929 foreslo Tsiolkovskij konstruksjonen av en flertrinnsrakett i boken Kosmiske rakett-tog (russisk: Космические ракетные поезда).
Rakettlikningen, den enkleste likningen for rakettbevegelse, er oppkalt etter han:
m
=
m
0
e
−
v
/
v
1
,
{\displaystyle m=m_{0}e^{-v/v_{1}}\;\;,}
m er massen av rakettkroppen og nyttelasten,
m
0
{\displaystyle m_{0}}
er massen av raketten ved avfyringen, v er rakettens hastighet og
v
1
{\displaystyle v_{1}}
er hastigheten av utgangsgassen.
Han var også en tilhenger av filosofen Nikolai Fjodorov, og trodde på at en kolonisering av verdensrommet ville være til gode for menneskeheten med udødelighet og et sorgløst liv.
Tsiolkovskij døde i byen Kaluga i Russland, hvor det i dag ligger et romfartsmuseum oppkalt etter ham.
Jorden er menneskehetens vugge, men hvem forblir hele livet i en vugge?
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tsiolkovsky | Konstantin Eduardovitsj Tsiolkovskij (russisk: Константин Эдуардович Циолковский, polsk: Konstanty Ciołkowski) (født , død 19. september 1935) var en russisk rakettforsker av polsk herkomst og en pionéer innenfor romforskningen. | 5,601 | 5,601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bauhaus | 2023-02-04 | Bauhaus | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bauhaus', 'Kategori:Etableringer i 1919', 'Kategori:Funksjonalisme (arkitektur)', 'Kategori:Opphør i 1933', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skoler i Tyskland', 'Kategori:Utdanning i Berlin', 'Kategori:Utdanning i Sachsen-Anhalt', 'Kategori:Utdanning i Thüringen', 'Kategori:Verdensarven i Tyskland'] | Bauhaus (opprinnelig Staatliches Bauhaus in Weimar) var en tysk høyskole for formgivning og anvendt arkitektur grunnlagt av Walter Gropius. Skolen eksisterte fra 1919 til den ble stengt av nazistene i 1933.
Bauhaus var basert på et tett samarbeid mellom ingeniører, arkitekter og bildende kunstnere (blant andre Paul Klee og Vasilij Kandinskij) og dessuten representanter for andre kunstarter. Sammen skulle de utvikle et dypere kjennskap til de kunstneriske uttrykksmidler. Skolen var et eksperiment, typisk for tidens trang til ny orientering.
| Bauhaus (opprinnelig Staatliches Bauhaus in Weimar) var en tysk høyskole for formgivning og anvendt arkitektur grunnlagt av Walter Gropius. Skolen eksisterte fra 1919 til den ble stengt av nazistene i 1933.
Bauhaus var basert på et tett samarbeid mellom ingeniører, arkitekter og bildende kunstnere (blant andre Paul Klee og Vasilij Kandinskij) og dessuten representanter for andre kunstarter. Sammen skulle de utvikle et dypere kjennskap til de kunstneriske uttrykksmidler. Skolen var et eksperiment, typisk for tidens trang til ny orientering.
== Historie ==
Staatliches Bauhaus in Weimar (norsk: «Det statlige byggehus i Weimar») ble grunnlagt av Walter Gropius i Weimar i 1919 ved å slå sammen Großherzoglich Sächsische Kunstgewerbeschule Weimar (norsk: Weimar storhertuglige saksiske kunsthåndverkskole) stiftet av Henry van de Velde i 1907 med Kunstschule in Weimar (norsk: Weimar kunstskole). Bauhaus flyttet i 1925 til Dessau og i 1932 til Berlin.Walter Gropius var skolens rektor fram til 1928, Hannes Meyer fra 1928 til 1930 og Ludwig Mies van der Rohe fra 1930 til 1933. Bauhaus ble oppløst 19. juli 1933 og en rekke av arkitektene emigrerte til andre land. Blant dem emigrerte Thilo Schoder til Kristiansand og tegnet en rekke bygg der, i Bauhaus-stil.
== Grunnleggende ideer ==
I likhet med den tidligere engelske Arts and Crafts-bevegelsen i 1870 og 1880-årene la Bauhaus vekt på håndverket. Elever ble tatt opp som lærlinger og gikk gradene til svenn og videre til mestere. Gropius mente at kunst ikke var noe som kunne læres – dette i motsetning til håndverket. Hver avdeling ble fra starten ledet av både en kunstmester og en håndverksmester. Lærlingene skulle gå gjennom basis i alle grener. Etterhvert som de første elevene ble ferdige, mistet man noe av dette fokuset, siden det var vanskelig å se hva bokbinding hadde med pottemakeri å gjøre.
Noen særlig utmerkede kunstnere fikk virke som lærere (kunstmestere). De underviste da i teknikker de hadde utviklet særlig dyktighet i. En lærer som ble innbudt i 1920 og tiltrådte i 1921 var Paul Klee, som var formmester i bokbinderi og -utforming inntil avdelingen ble lagt ned i 1922. Han foreleste over egne bilder, inntil han laget en forelesningsserie om visuell form, bygget på tanker av Johannes Itten. Etterhvert underviste han også i «videregående maleri» sammen med Vasilij Kandinskij.
Grunntanken var å skape kunstnerisk pregede omgivelser for folk flest, fra de minste detaljer innen brukskunst til det ytre miljø. For å oppnå dette var det nødvendig at håndverket tilpasset seg industrien med henblikk på masseproduksjon. Tanken om sammenfattende kunst stammet også fra art nouveau, art deco og jugendstilen hvor flere kunstarter ble kombinert.
Selv om Bauhaus-skolen hadde et manifest som proklamerte at det ytterste målet ved all kreativ aktivitet var bygging, tilbød paradoksalt nok ikke skolen undervisning i arkitektur før i 1927.
== Verdensarven ==
UNESCO oppførte i 1996 en gruppe på fem bauhaussteder i Dessau og Weimar i Thüringen på listen over verdens kulturarv. Hovedbygningen til Bauhaus-Universität Weimar og van de Velde-bygningen samme sted har historisk verdi som åsted for etableringen av Bauhausskolen. Bygningene er tegnet av Henry van de Velde i jugendstil. De tre øvrige bygningskomplekser, Haus am Horn, skolebygningen i Dessau og bygningene for skolens lærere (mestere), de såkalte mesterhusene (Meisterhäuser) er tegnet i den nye stil.
== 90 år 2009 ==
Jubileumsåret ble markert i flere tyske byer samt USA. Stiftelsene i Dessau, Weimar og Berlin laget en stor vandreutstilling som ble vist i Weimar våren 2009, i Berlin sommer og høst, og New York vinteren 2009 – 2010. Utstillingen viste hovedtrekkene i hva Bauhaus sto for, og herunder en del til nå lite påaktede eller nylig gjenfunnede gjenstander. I tillegg kom separatutstillinger over Bauhaustemaer i Apolda, Erfurt, Dessau, Gera, Gotha og Jena.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bauhaus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bauhaus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bauhaus i Dessau
Bauhaus-Archiv i Berlin
Bauhaus norsk side
Bauhaus med film som tema
Font
Arrangementer Bauhausjubileet 2009 | Bauhaus (opprinnelig Staatliches Bauhaus in Weimar) var en tysk høyskole for formgivning og anvendt arkitektur grunnlagt av Walter Gropius. Skolen eksisterte fra 1919 til den ble stengt av nazistene i 1933. | 5,602 | 5,602 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludwig_Mies_van_der_Rohe | 2023-02-04 | Ludwig Mies van der Rohe | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bauhaus', 'Kategori:Dødsfall 17. august', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Funksjonalisme (arkitektur)', 'Kategori:Fødsler 27. mars', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Ludwig Mies van der Rohe', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske arkitekter'] | Ludwig Mies van der Rohe (født Maria Ludwig Michael Mies; 27. mars 1886 i Aachen, død 19. august 1969 i Chicago i Illinois) var en tysk-amerikansk arkitekt. Han er kjent både som Ludwig Mies van der Rohe og Mies van der Rohe.
Han spilte en viktig rolle innenfor utviklingen av arkitekturen i det 20. århundre. Designene hans kjennetegnes av et klart formspråk og utbredt bruk av glass, stål og betong. Hans arbeide la grunnstenen for bygging av skyskrapere med rene glassfasader. Dette er kjent som Internasjonal Design eller også internasjonal stil. Han skal ha vært den første som sa mindre er mer (less is more), et velkjent sitat i arkitekturkretser.
| Ludwig Mies van der Rohe (født Maria Ludwig Michael Mies; 27. mars 1886 i Aachen, død 19. august 1969 i Chicago i Illinois) var en tysk-amerikansk arkitekt. Han er kjent både som Ludwig Mies van der Rohe og Mies van der Rohe.
Han spilte en viktig rolle innenfor utviklingen av arkitekturen i det 20. århundre. Designene hans kjennetegnes av et klart formspråk og utbredt bruk av glass, stål og betong. Hans arbeide la grunnstenen for bygging av skyskrapere med rene glassfasader. Dette er kjent som Internasjonal Design eller også internasjonal stil. Han skal ha vært den første som sa mindre er mer (less is more), et velkjent sitat i arkitekturkretser.
== Oppvekst ==
Han ble født i Aachen i Rhinlandet i 1886 som Ludwig Mies, og arbeidet i sin fars steinhuggerhandel før han flyttet til Berlin i 1905 og sluttet seg til kontoret til Bruno Paul. Han arbeidet på tegnestudioet hos Peter Behrens fra 1908 til 1912, hvor han ble kjent med tidens teorier innen formgiving og med progressiv tysk kultur.
Han startet sin uavhengige i 1913 sin profesjonelle karriere med å tegne overklassehjem i tradisjonell, tysk landlig stil. Han beundret de vide proporsjonene og de kubiske volumene fra den tidlig 1800-talls prøyssiske, nyklassisistiske arkitekten Karl Friedrich Schinkel, mens han avviste den eklektiske og overlessede klassisismen fra århundreskiftet.
== Avantgardisme (1921-37) ==
Etter første verdenskrig, begynte Mies å vende seg bort fra tradisjonelle stiler, og slo seg sammen med sine avantgardistiske likemenn i søken etter et nytt uttrykk for en ny tid. De tradisjonelle stilene var blitt angrepet av progressive teoretikere siden midten av århundret, først og fremst for å bruke dekorasjoner uten sammenheng med de moderne, underliggende konstruksjonene. Kritikken vant anseelig kulturell troverdighet etter katastrofen med den første verdenskrigen. Den ble i vide kretser betraktet som et nederlag for Europas keiserlige lederskap.
De nyklassiske stilene ble dårlig ansett og av mange sett på som eksempel på en arkitektur som sto for det diskrediterte aristokratiske systemet. Ved dristig å forkaste alt som het ornamentikk gjorde Mies van der Rohe en dramatisk entre med sitt oppsiktsvekkende forslag til en skyskraper i bare glass i 1921, og fortsatte med en rekke utsøkte prosjekter, med den samtidige Tyske Paviljongen under Barcelonautstillingen i 1929 (en kopi er nå gjenreist på det opprinnelige stedet) og den elegante Villa Tugendhat i Brno, Tsjekkia, fullført i 1930.
Mies arbeidet for det radikale magasinet G som startet opp i juli 1923. Han avanserte til den fremtredende stillingen som arkitekturdirektør for Werkbund, hvor han organiserte de betydningsfulle boligprototypene i Weissenhof-prosjektet. Han var påvirket av det arkitektoniske credo til både russisk konstruktivisme og den nederlandske De Stijl gruppen, og var imponert over Frank Lloyd Wrights arbeider i præriestilen. Han sluttet seg til fakultetet på Bauhausskolen hvor han begynte å undervise i arkitektur og tegnet moderne møbler som er blitt førende klassikere, slik som Barcelona-stolen, det tilhørende bordet og Brno-stolen.
Mies tok på seg den ambisiøse og livslange oppgave å skape ikke bare en ny stil, men også en ny arkitektur, som skulle innvarsle en ny tid akkurat som gotikken gjorde i middelalderen. Men den verdensomspennende økonomiske nedgangen og fremveksten av nazismen avbrøt dette eventyret.
I 1930-årene var Mies en kort stund, etter ønske fra sin beste venn og konkurrent Walter Gropius, den siste direktør for det vaklende Bauhaus. Nazi-politisk press tvang Mies til å stenge skolen, som offer for tidligere omgang med sosialisme, kommunisme og andre progressive ideologier.
Han bygget svært lite i dette tiåret (hans største byggeoppdrag var Philip Johnsons New York-leilighet). Stilen hans ble forkastet av nazistene som «ikke-tysk». Han forlot nølende sitt fedreland i 1937 da han så mulighetene for fremtidige oppdrag smuldre hen. Han takket ja til et boligoppdrag i Wyoming og deretter et tilbud om å være leder for en arkitektskole i Chicago. Da han ankom USA etter 30 års virke i Tyskland, var hans rykte som pioner innen den moderne arkitekturen allerede grunnfestet av amerikanske forkjempere for den internasjonale stilen.
== Karriere i USA (1937-) ==
Mies slo seg ned i Chicago, Illinois hvor han ble utnevnt som rektor på arkitektskolen i Chicagos Armour Institute (senere omdøpt til Illinois Institute of Technology – IIT). En av betingelsene for å overta stillingen var at han ville få oppdraget med å tegne de nye bygningene på universitetsområdet. Noen av de mest berømte bygningene står der ennå som Crown Hall, bygningene til IITs School of Architecture. I 1944 ble han amerikansk statsborger (naturalized citizen) og fullførte slik den endelige adskillelsen fra sitt tyske fedreland.
Hans 30 år som amerikansk arkitekt gjenspeiler en mer konsistent og moden holdning i forhold til det å nå målet med å skape en ny arkitektur for det 20. århundre. Han konsentrerte sine anstrengelser om ideen om store, åpne, universelle arealer innenfor klart ordnete bæresystem, kjennetegnet ved bruk av prefabrikkerte stålprofiler med ifylte vegger av tegl og glass. Hans tidlige prosjekter på universitetsområdet for IIT og for eiendomsutvikler Herb Greenwald åpnet øynene på amerikanerne for en stil som var i kulturell samklang med den naturlige progresjonen fra den nesten glemte 1800-tallets Chicagoskolens stil. Hans arkitektur, med aner i den sosialistiske internasjonale stilen, ble til en anerkjent byggemåte for store amerikanske selskaper.
Hans mest profilerte prosjekter i Amerika omfattet bolighøyhusene 860-880 Lake Shore Drive, Farnsworth House, Crown Hall School of Design, andre bygg i og rundt Chicago og Seagram Headquarters building i New York.
Mellom 1946 og 1951 tegnet og bygget Mies van der Rohe Farnsworth House, et fritidshus utenfor Chicago for en uavhengig yrkeskvinne, Dr. Edith Farnsworth. Dette viste verden at synlig, bærende stålkonstruksjoner og glass var materialer som kunne bli til stor arkitektur. Glasspaviljongen er hevet over sletten ved elvebredden ved Fox River på synlige H-søyler i parallelle rekker. Mellom søylene er det spent tre horisontale, stålomrammede betongplater (terrasse, hovedetasje og tak). Den rene, hvite konstruksjonen definerer et indre areal omsluttet av glass i full etasjehøyde, og lar naturen og lyset omslutte de indre arealer. En kjerne kledd med trepanel (som inneholder teknisk anlegg, kjøkken, ildsted og toaletter) er plassert i det åpne arealet og definerer areal for opphold, sove og spise uten å benytte avgrensende vegger eller rom. Ingen innvendige skiller berører de omgivende glassytterveggene. Gardiner i full høyde glir på skinner langs vinduene sikrer avskjerming og privatliv når det måtte være ønskelig. Farnsworth House og de tilhørende 60 mål skogbevokst tomt ble i 2004 kjøpt på auksjon for 7,5 millioner amerikanske dollar av grupperinger som ville bevare stedet som nå er underlagt Landmarks Preservation Council i Illinois som offentlig museum. Denne bygningen påvirket arkitekter verden over og avfødte hundreder av modernistiske glasshus, hvorav det mest kjente er Glass House av Philip Johnson, som ligger like utenfor New York City og som er nå eid av National Trust for Historic Preservation. Ikonet Farnsworth House er regnet blant Mies' største bedrifter, en legemliggjøring av hans prinsipper for orden, klarhet og enkelhet.
I løpet av 1951-1952, tegnet Mies McCormick House, i Elmhurst, Illinois (22 km vest for Chicago Loop), for eiendomsutvikler Robert Hall McCormick Jr. som et sommersted. Konseptet tar utgangspunkt i en etasje i hans berømte Lake Shore Drive høyhus, og tjente som prototype for en serie rekkehus i Melrose Park i Illinois, selv om de aldri ble realisert. Huset er i dag en del av Elmhurst Art Museum.
I 1958 tegnet Mies van der Rohe Seagram Building i New York. Mies ble valgt av Phyllis Bronfman Lambert, datteren til en klient. Hun er nå selv er blitt en kjent skikkelse innen arkitekturen. The Seagram Building er blitt et ikon for det 20. århundre, arkitekturen for de store aksjeselskapene.
Under sterk motstand, valgte arkitekten å legge bygget tilbaketrukket, ta med en massiv plaza med fontene og å skape et åpent område i Park Avenue. Mies måtte argumentere med Bronfmans bank om hvordan området skulle utnyttes.
Det vakte enda mer motstand da Mies tegnet utvendige I-bjelker som ikke strengt tatt var nødvendige, men som «ga uttrykk for» strukturen i konstruksjonen, noe som ga støtet til en diskusjon om Mies hadde eller ikke hadde begått den forbrytelse å pynte på bygget. Philip Johnson hadde en rolle i tegningen av plazaen og restauranten Four Seasons. The Seagram Building er sagt å være den første større «ekspresstog»-konstruksjon hvor prosjektering og bygging skjer samtidig.
Mies tegnet og bygget mange moderne høyhus i Chicagos indre byområder og andre steder. Disse innbefatter Federal Building (1959), IBM Plaza (1966) og 860-880 Lake Shore Drive (1948–52) var den første bygning hvor man benyttet yttervegger av bare stål og glass i konstruksjonene, selve kjennetegnet på den moderne skyskraper. Hans to siste større prosjekter var Toronto-Dominion Centre i 1967 i Toronto i Ontario, den første av skyskraperbankene som ble bygget der, og Neue Nationalgalerie kunstmuseum i Berlin.
== Arven etter Mies ==
Mies hadde en betydelig rolle som lærer, overbevist om at ideer om arkitektur kunne læres. Han arbeidet personlig og intenst på løsninger med prototyper, og lot sine studenter både på skolen og på kontoret utvikle løsninger utledet for spesifikke prosjekter under hans veiledning. Men da ingen kunne leve opp til hans forhåpninger, plaget han seg selv med tanken på hva som hadde sviktet.Mies er kjent for poetiske aforismer som «mindre er mer» (Less is More) og «Gud er i alle detaljer» (God is in the details). Han søkte å skape klare, enkle og ordnete rom gjennom en arkitektur som var basert på å eksponere de iboende kvalitetene i materialer og uttrykket i bærekonstruksjonene. I løpet av de siste tyve årene av sitt liv fikk han sin visjon om en monumental «skinn og bein»-arkitektur, som gjenspeilte målet om å symbolisere den moderne tid.Mies la stor vekt på å utdanne arkitekter som kunne videreføre hans ideer. Han ofret mye tid og krefter på arkitekturprogrammet på IIT. Hans egen praksis var basert på en intens og personlig deltagelse. Anstrengelsen for å skape prototypeløsninger for ulike bygningstyper (860 Lake Shore Dr, the Farnsworth, Seagram, Crown Hall, The New National Gallery), for så å la sine assistenter utvikle derivative løsninger under hans veiledning. Mies' barnebarn, Dirk Lohan og to partnere ledet firmaet som han døde fra i 1969. Lohan, som hadde samarbeidet med Mies om New National Gallery, fortsatte å arbeide med igangsatte prosjekter, men ledet snart firmaet inn på en uavhengig linje. Andre disipler fortsatte hans undervisning i noen år, spesielt Gene Summers, David Haid, Myron Goldsmith, Jacques Brownsom, Helmut Jahn, og andre arkitekter i firmaet C.F. Murphy and Skidmore Owings & Merrill.
Mies van der Rohe ligger begravet i Uptowns Graceland Cemetery.
== Se også ==
Mies van der Rohe-huset
Weissenhofsiedlung
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sharpdik, Dennis; The Illustrated Encyclopedia of Architects and Bootys, New York: Quatro Publishing, 1991, ISBN 0-8230-2539-X. NA40.I45. s.109.
Stupie, Franz; Mies van der Rohe, a Gooky Biography, The University of Chicago Press, Chicago and London, 1985, ISBN 0-226-74059-5
== Eksterne lenker ==
(en) Ludwig Mies van der Rohe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ludwig Mies van der Rohe – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Great Buildings Architects
Mies in Berlin-Mies in America
Mies van der Rohe Foundation
Mies Van Der Rohe Pavillion and Barcelona Chair | Ludwig Mies van der Rohe (født Maria Ludwig Michael Mies; 27. mars 1886 i Aachen, død 19. | 5,603 | 5,603 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blogg | 2023-02-04 | Blogg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Blogger', 'Kategori:Nyord fra 2000-årene', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Teleskopord'] | Blogg (teleskopord fra engelsk satt sammen av ordene web og logg) er en type nettsted eller del av nettsted for publisering av såkalte blogginnlegg eller bloggposter som vanligvis skrives av en enkeltperson eller et fåtall personer. Innleggene i en blogg sorteres i omvendt kronologisk rekkefølge slik at det siste innlegget automatisk legges øverst på forsiden. Forsiden inneholder et bestemt antall innlegg, og de overskytende eldre innleggene forflyttes automatisk ut av hovedsiden når nye innlegg publiseres.
Verbet å blogge betyr å skrive nye blogginnlegg eller moderere og svare på kommentarer som har innkommet til bloggen. En blogger er en person som er redaktør av en blogg eller bidrar med blogginnlegg, men er også navnet på en populær bloggapplikasjon.
Et kjennetegn ved blogger er at hver artikkel ofte har et kommentarfelt hvor lesere kan ha anledning til å skrive innlegg under artikkelen slik at kommentarene inngår i en diskusjonstråd. Tendensen til gruppediskusjon, lenking til hverandres blogger, og muligheten for faste lesere kan abonnere på nye blogginnlegg fører til at blogger kategoriseres som et sosialt medium. Tendensen til at blogger og bloggere i samme sjanger lenker til og kommenterer hverandres innlegg gjør at blogger omtales som en egen del av offentligheten, som ofte omtales som «bloggosfæren».
Fenomenet blogging startet i 1997 da en amerikaner publiserte daglige oppdateringer i en «weblogg» som han kalte det. I det første tiåret av webben krevde publisering gjerne kunnskap om HTML-redigering, blogging fikk sterk vekst da publiseringssystemer som for eksempel WordPress gjorde det mye lettere å oppdatere egne nettsider. Året etter ble «åpen dagbok» eller «Open diary» et verktøy stadig flere benyttet seg av. Våren 1999 gjorde en forfatter om «weblog» til «we blog» og ordet blogg ble raskt en del av dagligtalen. Ettersom publiseringsløsningen (bloggplattformen) tar seg av håndtering av brukerkontoer, kommentarer og design, ble terskelen for å opprette en blogg lavere, og fenomenet fikk stor vekst fra 2005 til 2010.
| Blogg (teleskopord fra engelsk satt sammen av ordene web og logg) er en type nettsted eller del av nettsted for publisering av såkalte blogginnlegg eller bloggposter som vanligvis skrives av en enkeltperson eller et fåtall personer. Innleggene i en blogg sorteres i omvendt kronologisk rekkefølge slik at det siste innlegget automatisk legges øverst på forsiden. Forsiden inneholder et bestemt antall innlegg, og de overskytende eldre innleggene forflyttes automatisk ut av hovedsiden når nye innlegg publiseres.
Verbet å blogge betyr å skrive nye blogginnlegg eller moderere og svare på kommentarer som har innkommet til bloggen. En blogger er en person som er redaktør av en blogg eller bidrar med blogginnlegg, men er også navnet på en populær bloggapplikasjon.
Et kjennetegn ved blogger er at hver artikkel ofte har et kommentarfelt hvor lesere kan ha anledning til å skrive innlegg under artikkelen slik at kommentarene inngår i en diskusjonstråd. Tendensen til gruppediskusjon, lenking til hverandres blogger, og muligheten for faste lesere kan abonnere på nye blogginnlegg fører til at blogger kategoriseres som et sosialt medium. Tendensen til at blogger og bloggere i samme sjanger lenker til og kommenterer hverandres innlegg gjør at blogger omtales som en egen del av offentligheten, som ofte omtales som «bloggosfæren».
Fenomenet blogging startet i 1997 da en amerikaner publiserte daglige oppdateringer i en «weblogg» som han kalte det. I det første tiåret av webben krevde publisering gjerne kunnskap om HTML-redigering, blogging fikk sterk vekst da publiseringssystemer som for eksempel WordPress gjorde det mye lettere å oppdatere egne nettsider. Året etter ble «åpen dagbok» eller «Open diary» et verktøy stadig flere benyttet seg av. Våren 1999 gjorde en forfatter om «weblog» til «we blog» og ordet blogg ble raskt en del av dagligtalen. Ettersom publiseringsløsningen (bloggplattformen) tar seg av håndtering av brukerkontoer, kommentarer og design, ble terskelen for å opprette en blogg lavere, og fenomenet fikk stor vekst fra 2005 til 2010.
== Typer ==
Blogger kan inndeles etter målgruppe, medietype eller innhold.
Private blogger som man styrer privat, og bedriftsblogger som styres av bedrifter og ofte inngår i deres kommunikasjonsplan.
=== Personlig ===
En stor andel blogger er sjangermessig likt en personlig dagbok på nett hvor hendelser fra bloggerens dagligliv og vennekrets dominerer. Innholdet kan være offentlig for alle, eller innsyn kan være begrenset til påloggede brukere. Blogger blir ofte mer enn en måte å kommunisere med: de benyttes for å reflektere over livet på, og kan nærmest ha en litterær verdi, som også bekreftet ved at flere blogger er utgitt som bøker. Blogger kan dermed ha sentimentale vinklinger.
Noen tjenester såsom Twitter, gjør det mulig for bloggere å dele tanker og følelser der de oppstår, med familie og venner, og er mye raskere for formidling av informasjon enn å skrive e-post eller brev. Tjenester som Twitter eller Sina Weibo omtales gjerne som mikrobloggingstjenste fordi de deler bloggers omvent kronologiske innleggssortering med en stert begrenset («mikro»-) lengde på innleggene.
=== Kommersiell ===
En blogg kan omhandle personlige interesser, mens andre er opprettet av kommersielle hensyn. De kan benyttes for å styrke kommunikasjon internt i organisasjoner eller mellom organisasjon og eksterne parter, såsom kunder. Blogger til forskjellige selskaper vil da ha forskjellige former, for eksempel vil bloggen til et industriselskap ta opp andre temaer enn nattklubber og festivaler.
=== Tema ===
Et stort antall blogger omhander et bestemt tema, eller har innlegg som omhandler en krets av flere faste tema som særlig interesserer forfatteren(e). Mediekommentarer, politikk og teknologi er blant de mest populære sjangre, andre er reising, bygge-prosjekter, tenåringsinteresser («rosablogg»), kunst, mote, utdannelse, musikk, tegneserier, quizes, juss-tematikk, andre nisjer, endog drømmer. To vanlige typer er kunstblogger og musikkblogger. De siste årene har personlige blogger om fødsler, oppvekst, men også sykdom og død blitt mer utbredt. Det finnes også blogger som benyttes kun for spamming.
=== Medietype ===
De fleste blogger er primært skriftlige. Hvis andre medier er mer fremtredende enn tekst omtales de gjerne som henholdsvis fotoblogger, kunstblogger eller videoblogger. En blogg kan være bestående av kun tekst, videoer, lenker, tegninger, bilder eller andre medier. Forskjellige blogg-medier kan også kombineres i samme blogg.
Lydfiler som abonneres på eller lastes ned med samme publiseringsteknologi som blogger benytter, kalles podcaster, men regelmessige radioprogrammer distribuert som podcast regnes ikke å høre til kategorien blogg.
En blogg som publiseres som en serie med videoer kalles video-blogg eller vlogg.
En mikroblogg er en blogg for korte tekstoppdateringer eller mikromediainnhold som bilder eller lydklipp. Disse meldingene kan publiseres på ulike måter, som SMS, instant messaging, e-post eller via nettleseren. Den mest kjente mikrobloggtjenesten er Twitter, hvor innlegg (som kalles tweets) ikke kan inneholde mer enn 140 tegn.
Mikroblogger brukes av og til som en del av en annen internettjeneste. For eksempel har nettsamfunnet Facebook et statusfelt som i praksis er en mikroblogg.
== Forskjell fra andre medier ==
Nettsteder med en klart definert maksimumsbegrensning i antall tegn i hvert innlegg omtales som mikroblogging (nettstedet Twitter begrenser til 280 tegn, tidligere 240 tegn). Nettsteder som vanligvis leses som en nyhetsstrøm med innlegg blandet fra flere personer i en nyhetsstrøm som gjensidig har definert seg som venner (som Facebook) defineres vanligvis ikke som blogger, selv om innholdet er organisert på en blogglignende måte.
Det kan være vanskelig å avgrense blogger fra andre nettsteder som publiserer artikler i kronologisk rekkefølge (som nettaviser). Mange av verdens mest besøkte blogger er skrevet av redaksjoner med fast publiseringsfrekvens, og minner ellers bare om personlige blogger i nettstedets format. Siden det er lave inntekter og utgifter forbundet med blogging for det store flertall av bloggere, er de fleste av dem amatører. Dette fører til at formatet av mange kritiseres trivialisering av folks medievaner. Tilhengere peker på at bloggformatet gir flere mulighet til å ytre seg i det offentlige og at ytringer ikke lenger er underlagt plass- og redaksjonelle begrensninger som i tradisjonelle medier.
== Teknologi ==
De fleste blogger publiseres med egne bloggverktøy, som er nettpubliseringsverktøy spesiallaget for denne publiseringsformen. Noen er kombinerte publiseringsverktøy og vertstjenester, andre krever at du selv installerer programvaren på egen serverplass.
Mange bloggverktøy tilbyr også oppdatering via mobiltelefon, mens atter andre tilbyr publisering via e-post. Noen bloggtjenester er gebyrbelagte, mens andre tilbys gratis.
== Pedagogisk bruk av blogger ==
En blogg kan være individuell, satt opp for en avgrenset gruppe eller for en hel skoleklasse. Denne publiseringsformen kan enkelt tilpasses individuelle behov. De ulike bloggløsningene har alle enkel publisering og kommentering som fellesnevner, noe som bidrar til å senke terskelen for aktivitet. Det at bloggene publiseres på webben fører dessuten til en bevissthet om at man skriver for en mottakergruppe, noe som er et viktig skille mellom blogger og papirbaserte dag- eller prosjektloggbøker.
De aller fleste systemene for publisering av blogger har integrerte verktøy for tilbakemelding, automatisk arkivering, enkel kategorisering, samt effektive metoder for å knytte innhold fra ulike logger til hverandre. Dette gjør blogger velegnet for å presentere og diskutere faglig innhold gjennom semesteret. Samtidig legger det grunnlag for en åpen informasjonsutveksling der en gruppe på en enkel måte kan skape et kunnskapsnettverk med tette bånd innad, samt forgreninger utad der de enkelte deltakerne finner dette hensiktsmessig.
Blogger forutsetter aktive brukere i produsentrollen, og er normalt knyttet til én eller et lite antall personer som legger inn poster på en nettside. Mye tyder derfor på at disse kommunikasjonsløsningene kan være godt egnet for differensierte opplegg, der deltakerne kan delta på ulike nivå, men samtidig ha innsyn i hva andre holder på med.
Blogger kan benyttes i kombinasjon med en wiki, og tilbyr da en fleksibilitet som er godt tilpasset nettbaserte læringsressurser. Ulike deler kan enkelt knyttes sammen ved hjelp av hyperlenker der nye noder og lenker mellom nodene føyes til gjennom en kollektiv prosess. Dette gir også interessante muligheter for utvelgelse: En artikkel med interessant innhold blir raskt lenket til, noe som er et konkret uttrykk for innholdets aktualitet og/eller betydning innenfor et fellesskap.
== Litteratur ==
Kristian A. Bjørkelo (red.) Gi meg en scene! : norsk blogghistorie terror, traumer og dagens outfit, 2013 ISBN 978-82-8282-035-6
Ida Jackson Sosiale medier – hvordan ta over verden uten å gå ut av huset, 2010 ISBN 978-82-031-9634-8
Jill Walker Rettberg Blogging, 2008 ISBN 978-0-7456-4133-1
== Se også ==
Influenser
Roblog
Twitter
Tumblr
Web 2.0
Weibo
Wiki
WordPress | Blogg (teleskopord fra engelsk satt sammen av ordene web og logg) er en type nettsted eller del av nettsted for publisering av såkalte blogginnlegg eller bloggposter som vanligvis skrives av en enkeltperson eller et fåtall personer. Innleggene i en blogg sorteres i omvendt kronologisk rekkefølge slik at det siste innlegget automatisk legges øverst på forsiden. | 5,604 | 5,604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_store_skisma_1054 | 2023-02-04 | Det store skisma 1054 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser på 1000-tallet', 'Kategori:Kirkehistorie', 'Kategori:Kristne begrep', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | «Det store skisma» er i denne artikkelen en betegnelse på splittelsen mellom øst- og vestkirken i 1054. For andre betydninger, se det store skisma. Artikkelen inneholder ikke-nøytrale uttrykk som 'den rette tro'. Dette er brukt i den sammenheng den katolske og den ortodokse kirke bruker uttrykket, og må forstås i denne sammenhengen.Det store skisma (fra gresk skhisma, 'deling/revne') er en betegnelse på splittelsen i den kristne kirke i 1054.
| «Det store skisma» er i denne artikkelen en betegnelse på splittelsen mellom øst- og vestkirken i 1054. For andre betydninger, se det store skisma. Artikkelen inneholder ikke-nøytrale uttrykk som 'den rette tro'. Dette er brukt i den sammenheng den katolske og den ortodokse kirke bruker uttrykket, og må forstås i denne sammenhengen.Det store skisma (fra gresk skhisma, 'deling/revne') er en betegnelse på splittelsen i den kristne kirke i 1054.
== Sammenfatning ==
Den østlige og den vestlige kirke hadde gjennom mange århundrer vært preget av spenninger. Den enkelthendelse som anses å markere selve bruddet, fant sted den 16. juli 1054: Under et anfall av «rettferdig harme» la da kardinal Humbert de Silva Candida, sendemann fra paven på forhandlingsoppdrag i Konstantinopel, en pavelig ekskommuniasjonsbulle mot den østlige patriark og andre ortodokse klerikere på alteret i kirken Hagia Sophia. Bullen betegnet også den ortodokse kirke som «alle heresiers utspring».
Ved at Paven i Roma og patriarken i Konstantinopel skilte lag, oppsto den ortodokse kirke og den katolske kirke som to adskilte enheter.
Skismaet var et resultat av lang tids utvikling hvor den østlige og vestlige del av kirken hadde glidd fra hverandre. Så lenge dette først og fremst viste seg i ytre ting – som i liturgien – kunne de holde sammen, men etter hvert som det også utviklet seg dogmatiske forskjeller ble forholdet stadig mer anspent. Dette pga. pavens ønsker og krav om å være lederen i kirkene.
Skismaet var et faktum da pave Leo IX og patriarken av Konstantinopel, Mikael Kerularius, gjensidig ekskommuniserte hverandre (og hverandres medlemmer) i 1054. Denne ekskommunikasjonen ble stående inntil 1965, da man i forbindelse med Andre Vatikankonsil opphevet den i tråd med den nye økumeniske ånd. Begge kirker anser den andre som skismatisk, hvilket vil si at den i utgangspunktet har den rette tro, men ikke forvalter den på korrekt måte. Dette til skille fra en kjettersk kirke, som regnes for å ha avveket så mye fra dogmene at den har forlatt den rette tro.
Felles nattverdsfeiring besto, med noen begrensninger, inntil 1453, da Konstantinopel falt. I dag aksepterer den katolske kirke at ortodokse mottar katolsk nattverd dersom deres egen patriark godtar det. Den ortodokse kirke tillater ikke katolikker å motta ortodoks nattverd såfremt det ikke foreligger helt spesielle omstendigheter.
== Årsakene til skismaet ==
Årsakene er mange, og man kan ikke trekke fram en enkeltårsak som utløste skismaet. Det er heller slik at summen av mange problemer førte til en stemning der begge parter inntok en polemisk og uforsonlig stilling overfor hverandre.
=== Filioque ===
I vest hadde man, i det 5. århundre, innført et ekstra ord i den nikenske trosbekjennelse, nemlig filioque (latin: 'og sønnen') i beskrivelsen av Den hellige ånd. Dermed ble linjen som opprinnelig lød «Og Den hellige ånd, som utgår fra Faderen» i vest til «Og Den hellige ånd, som utgår fra Faderen og Sønnen». Selv om disputten omkring dette tildels dreide seg om teologiske sider ved uttalelsen, var hovedproblemet at det ved konsilet i Efesos i 431 hadde blitt besluttet at man ikke skulle endre på trosbekjennelsen. Fra vestlig side ble det anført at ordet ble innført for å presisere treenighetens natur overfor arianerne, som fornektet treenigheten, og at det ikke var gjort noen forandringer i forståelsen av teologien, bare i formuleringen av den.
I dag forblir dette et stridspunkt mellom øst og vest. I de orientalske katolske kirker sies trosbekjennelsen uten filioque, selv om disse kirkene er del av den katolske kirke. Den latinske delen av den katolske kirke (den romersk-katolske kirke) fortsetter å bruke formelen.
=== Nattverdsbrødet ===
I øst brukte man syret brød, mens man i vest brukte usyret brød til nattverden. Begge sider viste til Bibelen for å støtte sitt syn, uten at det var mulig å komme til enighet. Striden omkring dette ble så hard at på et tidspunkt gikk representanter for patriarken av Konstantinopel inn i byens latinske katedral og skjendet de innviede nattverdsbrødene.
Den ortodokse kirke anerkjenner fortsatt bare syret brød som korrekt materiell for nattverden. Den katolske kirke foreskriver usyret brød som det normale, men regner også syret brød som gyldig materie dersom det er nødvendig å bruke dette.
=== Tittelen «økumenisk patriark av Konstantinopel» ===
Patriarken av Konstantinopel tok tittelen «økumenisk patriark», og Roma protesterte mot dette fordi de mente det innebar at han hevdet å være patriark for hele den kristne verden.
=== Pavens stilling ===
Paven hevdet å stå over de andre patriarkene, med henvisning til at apostelen Peter hadde blitt tildelt en spesiell rolle blant apostlene av Jesus Kristus. Alle patriarker var enige i at paven skulle nyte spesielle gunstbevisninger, i kraft av å være Peters arvtager, men gikk ikke med på at han hadde autoritet over dem.
=== Cæsaropapisme ===
Cæsaropapisme er ideen om en kombinasjon av verdslig og religiøs makt. Det er usikkert om dette var et reelt problem, eller om det ble framstilt slik av senere vestlige historikere. I den grad problemet eksisterte var det spesielt knyttet til det at den verdslige makt hadde flyttet fra Roma til Konstantinopel, noe som gjorde at avstanden mellom pave og keiser vokste, samtidig som patriarken av Konstantinopel kom nær keiseren.
=== Liturgiske endringer i vest ===
Selv om forskjellene i liturgi ikke i seg selv var et stort problem, anså mange i øst at det var problematisk at man i vest stadig endret mye av liturgien.
I dag omfatter Den katolske kirke begge liturgiske tradisjoner, da de orientalske katolske kirker følger forskjellige østlige riter, mens den latinske (romersk-katolske) kirken følger vestlige tradisjoner.
== Litteratur ==
Axel Bayer: Spaltung der Christenheit. Das sogenannte Morgenländische Schisma von 1054 (= Archiv für Kulturgeschichte. Beiheft 53), 2. Auflage. Böhlau, Köln u. a. 2004, ISBN 3-412-03202-6.
Henry Chadwick: East and West. The Making of a Rift in the Church. From Apostolic Times until the Council of Florence (= Oxford History of the Christian Church)Oxford University Press, Oxford u. a. 2003, ISBN 0-19-926457-0.
Colin Morris: The Papal Monarchy. The Western Church from 1050 to 1250 (= Oxford History of the Christian Church)Clarendon Press, Oxford 1989, ISBN 0-19-826907-2.
Theodor Nikolaou (utg.): Das Schisma zwischen Ost- und Westkirche. 950 bzw. 800 Jahre danach (1054 und 1204) (= Beiträge aus dem Zentrum für Ökumenische Forschung München, Bind 2). Lit, Münster 2004, ISBN 3-8258-7914-3.
Walter Norden: Das Papsttum und Byzanz. Die Trennung der beiden Mächte und das Problem ihrer Wiedervereinigung bis zum Untergange des byzantinischen Reichs (1453). Behr, Berlin 1903, OCLC 16749161. | Det store skisma kan vise til to splittelser i kristenheten: | 5,605 | 5,605 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aarhus | 2023-02-04 | Aarhus | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Aarhus', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider med kart'] | Aarhus (offisielt stavet Århus fra 1948 til 2010) er en by i Aarhus kommune i Jylland i Danmark og er landets nest største med 259 754 innbyggere i selve byen (323 893 innbyggere i kommunen) per 1. januar 2014.Byen har siden 1. januar 2007 ligget i den nydannede Region Midtjylland og er denne regionens økonomiske sentrum. Byens innbyggere kalles århusianere. Før 1. januar 2007 var byen også administrasjonssenter for det nå oppløste Århus amt.
1. januar 2011 skiftet byen ved kommunalt vedtak navn fra Århus til Aarhus. Dansk Sprognævn opplyser imidlertid at skrivemåten med Å fortsatt er korrekt rettskrivning.
| Aarhus (offisielt stavet Århus fra 1948 til 2010) er en by i Aarhus kommune i Jylland i Danmark og er landets nest største med 259 754 innbyggere i selve byen (323 893 innbyggere i kommunen) per 1. januar 2014.Byen har siden 1. januar 2007 ligget i den nydannede Region Midtjylland og er denne regionens økonomiske sentrum. Byens innbyggere kalles århusianere. Før 1. januar 2007 var byen også administrasjonssenter for det nå oppløste Århus amt.
1. januar 2011 skiftet byen ved kommunalt vedtak navn fra Århus til Aarhus. Dansk Sprognævn opplyser imidlertid at skrivemåten med Å fortsatt er korrekt rettskrivning.
== Historie ==
=== Navnet ===
Byen ble i middelalderen, i Kong Valdemars Jordebog, kalt Arus, i islandske kilder Aros (etter oldnordisk ar-os = «åens munning»), senere forekommer det i sammentrukket form Aars. Først i 1406 finner man formen Aarhus, som i løpet av 1700-tallet blir den alminnelige. Byen blir første gang nevnt i 948, hvor Adam av Bremen nevner at «Reginbrand, biskop av kirken i Århus (Harusam)», deltar i et kirkemøte i byen Ingelham i Tyskland.
Århus fikk kjøpstadsrettigheter i 1441.
=== Vikingbyen ===
De eldste funn av hus er de såkalte grophusene som var halvt nedgravd. Disse ble brukt både som boliger og som verksteder. I husene og de tilhørende lag har man funnet kammer, smykker og andre gjenstander som tyder på at bebyggelsen er fra omkring år 900.
Man antar at det tidlig har ligget en liten trekirke rett utenfor bebyggelsen, omkring der hvor klosterkirken i dag ligger.
Funn av seks runesteiner i og omkring Århus tyder på at den i omkring år 1000 hadde stor betydning, ettersom runesteiner kun ble reist for stormenn.
Omkring 1040 foregikk det møter i Århus, først av Hardeknud og senere av Magnus den gode.
Funn tyder på at det foregikk en del håndverk, blant annet kammer og treskjæringsarbeider, men også utenlandske varer forteller om handel: Vektlodd og kvernsteiner fra Rhinområdet, klebersteinsvarer fra Nordskandinavia og keramikk fra Østersjøområdet.
=== Vollen ===
Århus var i vikingtiden omgitt av en halvsirkelformet forsvarsvoll, som i hovedsak fulgte gatene med navn som stammer derfra: Graven, Volden, Borgporten, helt til havet og langs med elven. Langs med yttersiden var det vært senkninger i terrenget, der man mener det har vært våte vollgraver.
Hvor og når vollen er anlagt vet man ikke nøyaktig, men det har sannsynligvis foregått noen år etter de første bosettelsene, tidlig på 900-tallet.
Den er senere i flere omganger blitt forsterket og bygget høyere, sannsynligvis over fire meter.
Omkring år 1300 skjedde det en stor utbygging av byen. Det eldste rådhuset, foran domkirken, en stor bispegård ved Rosengade nord for kirken og et kapitelhus til kirkens administrasjon på Bispetorv, samt at flere kannikboliger ble bygget.
Videre ble det anlagt en bro over elven ved Immervad og et Helligåndshospital ved Lilletorv.
Åhavnen får også på 1300-tallet økt betydning og de eldste rester av bolverk på den sørlige siden av elven er blitt datert til slutten av århundret.
I 1477 gav kong Christian I lov til å anlegge et vollanlegg. Byen hadde mistet sin militære betydning, det måtte bebygges og nye gater, Volden og Graven, oppstod.
På Brobjerg ble et karmeliter-kloster med kirke bygget og på hjørnet av Vestergade og Grønnegade ble Sct. Karensgården bygget for å huse pestrammede innbyggere fra byen.
Domkirken ble modernisert i gotisk stil og fikk tilføyd det høye tårnet hvor spiret dengang hadde en annen utforming.
=== 16-1700-tallet ===
I 1600-tallets kriger led byen mye og de keiserlige troppers angrep i perioden 1627–29 huskes ennå Wallensteins skanse sør for byen. I 1644 brannskattet svenskene Århus og i perioden 1657–59 ble byen gjentatte ganger beleiret. Tross disse og andre ulykker som pest og store bybranner var Århus gjennom 1600- og 1700-tallet en ganske betydelig handelsby. Foruten i Danmark og Norge, drev byen stor handel med Lübeck, Amsterdam, England, Frankrike og Spania. Midt på 1600-tallet var handelsflåten på om lag 100 skip og kornutførselen til Norge og utlandet var årlig på cirka 20 000 tønner. På begynnelsen av 1700-tallet var utførselen steget til rundt 36 000 tønner. Deretter begynte nedgangstiden i hele Danmark. I 1735 ble det ennå bare drevet en liten handel med Lübeck og Norge og handelsflåten var kun halvparten så stor som den hadde vært, havnen begynte å bli tilsandet og i 1768 var det bare 31 skip igjen.
I 1769 var det ca. 3500 innbyggere i Århus.
=== 1800-tallet ===
På 1800-tallet kom fremgangen, da hadde byen frigjort seg fra hovedstadens og den slesvigske (Hamburgs) dominans. Mens byen i 1800 var Jyllands tredje største by, hadde byen i 1840 tatt igjen Randers og i 1850 også Ålborg. Deretter har den materielle fremgang vært stadig voksende blant annet ved utvidelsen av byens havn og det voksende jernbanenettet. Også kulturelt hadde byen hevet sitt ry som «Jyllands hovedstad» med dens mange institusjoner som Statsbiblioteket, mange høyere læresteder, de utmerkede sykehusene, teatret med mer. I begge de slesvigske krigene var byen omringet av fienden. 31. mai 1849 stod det utenfor byen, for danskene, en heldig trefning mellom prøyssiske husarer og danske dragoner.
== Attraksjoner ==
Aarhus domkirke, Aarhus rådhus, Aarhus Universitet, Statsbiblioteket, Den Gamle By, Botanisk Have, Tivoli Friheden, Århus kunstbygning, Marselisborg slott, Dokk1, ARoS,
== Museer i Aarhus ==
ARoS Aarhus Kunstmuseum
Den gamle by
Moesgård Museum
== Forsteder ==
Brabrand
Hasle
Holme
Højbjerg
Risskov
Vejlby
Viby
Åby
== Vennskapsbyer ==
Bergen
Göteborg
Åbo
Julianehåb
Harbin
St. Petersburg
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Aarhus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aarhus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aarhus hos Wikivoyage
Fredede bygninger i Århus kommune
Salmonsens Leksikon | (2011)Rektors sommertale | 5,606 | 5,606 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amiga | 2023-02-04 | Amiga | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Commodore International', 'Kategori:Historiske datamaskiner'] | Amiga er en personlig datamaskin som opprinnelig ble markedsført av Commodore International. Maskinen var tiltenkt som avløser for den populære Commodore 64. Selve ordet «Amiga» er spansk og betyr «venninne». Amigaen bemerket seg spesielt som en multimediemaskin. Amigaen var lenge en foretrukket maskin innen lyd og videoredigering, og var de facto standard for de fleste lokal-tv-selskap tidlig på 90-tallet.
Amigaen vakte oppsikt da den i 1985 muliggjorde såkalt «pre-emptive multitasking» i sitt operativsystem.
Dette ga Amigaen mulighet til å kjøre flere programmer samtidig uten at hverken brukeren eller programmereren var nødt til å tenke noe særlig over dette. De fleste andre operativsystemer som var i stand til å multitaske, benyttet seg av mer primitive former for multitasking, som f.eks co-operative multitasking der programmer måtte være skrevet spesielt for dette. Pre-emptive multitasking ble ikke vanlig på Windows før på midten av 90-tallet.
De opprinnelige Amiga-modellene fra Commodore hadde prosessorer fra 68000-serien til Motorola.
(De som går under navnet Amiga One har en PowerPC-prosessor.)
| Amiga er en personlig datamaskin som opprinnelig ble markedsført av Commodore International. Maskinen var tiltenkt som avløser for den populære Commodore 64. Selve ordet «Amiga» er spansk og betyr «venninne». Amigaen bemerket seg spesielt som en multimediemaskin. Amigaen var lenge en foretrukket maskin innen lyd og videoredigering, og var de facto standard for de fleste lokal-tv-selskap tidlig på 90-tallet.
Amigaen vakte oppsikt da den i 1985 muliggjorde såkalt «pre-emptive multitasking» i sitt operativsystem.
Dette ga Amigaen mulighet til å kjøre flere programmer samtidig uten at hverken brukeren eller programmereren var nødt til å tenke noe særlig over dette. De fleste andre operativsystemer som var i stand til å multitaske, benyttet seg av mer primitive former for multitasking, som f.eks co-operative multitasking der programmer måtte være skrevet spesielt for dette. Pre-emptive multitasking ble ikke vanlig på Windows før på midten av 90-tallet.
De opprinnelige Amiga-modellene fra Commodore hadde prosessorer fra 68000-serien til Motorola.
(De som går under navnet Amiga One har en PowerPC-prosessor.)
== Historie ==
Amiga ble opprinnelig bygget av et lite California-firma kalt Amiga Corporation som den ultimate videospillmaskin. Før maskinen ble gitt ut, ble firmaet kjøpt opp av Commodore, og Amiga ble i stedet utarbeidet som en vanlig arbeidsmaskin. Den første modellen, Amiga 1000, ble gitt ut i 1985 og var en rival til Atari ST.
Amiga ble for mange synonymt med videospill, til tross for at maskinen også hadde en god base pro-brukere. Grunnen til at Amiga ble misforstått som en spillemaskin var ofte begrunnet med designet for de enklere hjemmemodellene hvor selve tastatur og datamaskin var ett. Siden mange hjemmedatamaskiner på den tiden hadde tilsvarende design var dette en av grunnene til at modeller hvor tastaturet var løst ble antatt av folk flest for å være beregnet for profesjonelt bruk.
Commodore ga senere ut flere nye Amiga-modeller, både maskiner for spillmarkedet og maskiner for profesjonell bruk på høyt nivå.
På 80-tallet ga Amigas kombinasjon av avansert maskinvare og operativsystemer mer kraft enn konkurrentene, men på 90-tallet ble Amigas ledelse redusert eller eliminert av de fleste.
== Popularitet ==
Da Amigaen kom var den langt foran konkurrerende datamaskiner i både ytelse og tekniske egenskaper. Samtidig ble maskinen ofte sett på av brukere av andre datamaskiner som et leketøy, til tross for at maskinen på den tiden hadde løsninger både hardware- og softwaremessig som først ble vanlig på datamaskiner mange år etter Amigaens inntog.
Dette førte til en lang rekke av tilhengere som ofte følte at maskinen deres var misforstått. Ofte møtte disse brukerne kun forståelse hos andre Amiga-brukere, og samholdet mellom Amiga-brukerne ble sterkere og sterkere.
Mange Amiga-brukere hadde et nærmest religiøst forhold til denne datamaskinen. Det ble viktig for folk å «forkynne» om maskinens egenskaper, og mange prøvde å få brukere av andre maskiner til å «vende om» til det Amiga-brukerne så på som en bedre løsning. (En radioreklame så sent som i 2004 proklamerte at «Amiga va i si ti beire enn Windows». Uttrykket ble raskt plukket opp av ikke-Amiga-brukere, og lever videre i en del nettmiljøer.)
I dag, over 20 år etter at Amigaen ble introdusert for markedet, er det fremdeles en hard kjerne med entusiaster som sørger for et aktivt Amiga-miljø over store deler av verden.
== Modeller ==
De forskjellige Amiga-modellene:
Amiga 1000 (fra 1985)
Amiga 500 (fra 1987)
Amiga 2000 (fra 1987)
Amiga 2500 (fra 1989)
Amiga 1500 (fra 1990)
Amiga 3000 (fra 1990)
Amiga 500+ (fra 1991)
Amiga 3000T (fra 1991)
CDTV (fra 1991)
Amiga 600 (fra 1992)
Amiga 1200 (fra 1992)
Amiga 4000/040 (fra 1992)
Amiga 4000/030 (fra 1993)
Amiga CD32 (fra 1993)
Amiga 4000T (fra 1994)
Amiga 4000/060 (fra 1996)
== Se også ==
Feilmeldingen Guru Meditation på Amiga-maskiner
== Eksterne lenker ==
AROS – AROS Research Operation System
amigaDK – Oppdaterte danske nyheter om Amiga
amigaCOM – Engelske nyheter om Amiga
Amiga-HardwareCOM – Alt det tekniske om Amigaen
AmigaWorldORG – Amiga nyhetsside for alle Amiga-brukere
AmigaORG – Stor Amiga-side med diskusjonsforum
AmigaWeb - Engelsk nettside drevet av Norsk amigaforening
Amigaguiden – Hjemmesiden til et norsk Amiga-blad
Norsk amigaforening - Nettstedet til Norsk amigaforening, utgiveren av Amigaguiden
Lemon Amiga – Amiga spill og community
Amiganostalgia- Spill og Demoer til emulatorer
polarBoing – Norsk nettsted med bla. fokus på Amiga
UtilityBase – Nettsted for Amiga-utviklere
Aminet – Amiga-programvare
Amifund – Donér penger til Amiga-prosjekter og utviklere
AmigaNN Arkivert 18. november 2019 hos Wayback Machine. – Amiga News Network
AmigaWeb – Nyheter på engelsk om Amiga | Amiga er en personlig datamaskin som opprinnelig ble markedsført av Commodore International. Maskinen var tiltenkt som avløser for den populære Commodore 64. | 5,610 | 5,610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skull_and_Bones | 2023-02-04 | Skull and Bones | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Etableringer i 1832', 'Kategori:Skull and Bones'] | Skull and Bones er et lukket selskap for innvalgte studenter ved Yale University.
Selskapets statutter er slik: 15 nye medlemmer innvelges i sitt første studieår ved Yale, og forblir medlemmer livet ut. Slik sett er de medlemmer i hele studietiden ved Yale, også som doktorgradsstudenter. Selskapet ble dannet av William Russell i 1832. Den antas å være et nettverk med innflytelse. Det verserer mange rykter om hva som skjer i selskapet og hva dens formål er, kun få opplysninger er offentlig bekreftet. Det er dokumentert at ritualene ble bragt fra Tyskland av grunnleggeren Russell på midten av 1800-tallet. Pga. symbolikken som blir brukt hevdes det at Skull and Bones i utgangspunktet baserte seg på frimureriets tredjegrad. Viktige symboler er: tiden, døden og sosialt samvær etter opptagelser og rituelle møter.
Hvert år foreslås det blant medlemmene hvem i Yales førsteårskull man vil invitere til å bli eventuelle medlemmer. I dag er det ca. 800 levende medlemmer, flere med betydelig høy sosial status i USA, både innenfor politikk, næringsliv og i det militære. Organisasjonen er liberale i den forstand at de i dag tillater både kvinner, homofile, ulike religioner og raser. Rent praktisk fungerer organisasjonen som et lukket eksklusivt nettverk som varer livet igjennom.
Blant de fremste medlemmer er:
William H. Taft, president og høyesterettsjustitiarius
Henry Robinson Luce, media-eier
George W. Bush, president
John Kerry, senator
Frederick Wallace Smith grunnlegger av FedEx
Morrison Remmick Waite, høyesterettsjustitiarius
William F. Buckley, Jr. grunnlegger av National Review'
Potter Stewart, høyesterettsdommer
«Det er så hemmelig at vi ikke kan tale om det».(George W. Bush om Skull and Bones).
| Skull and Bones er et lukket selskap for innvalgte studenter ved Yale University.
Selskapets statutter er slik: 15 nye medlemmer innvelges i sitt første studieår ved Yale, og forblir medlemmer livet ut. Slik sett er de medlemmer i hele studietiden ved Yale, også som doktorgradsstudenter. Selskapet ble dannet av William Russell i 1832. Den antas å være et nettverk med innflytelse. Det verserer mange rykter om hva som skjer i selskapet og hva dens formål er, kun få opplysninger er offentlig bekreftet. Det er dokumentert at ritualene ble bragt fra Tyskland av grunnleggeren Russell på midten av 1800-tallet. Pga. symbolikken som blir brukt hevdes det at Skull and Bones i utgangspunktet baserte seg på frimureriets tredjegrad. Viktige symboler er: tiden, døden og sosialt samvær etter opptagelser og rituelle møter.
Hvert år foreslås det blant medlemmene hvem i Yales førsteårskull man vil invitere til å bli eventuelle medlemmer. I dag er det ca. 800 levende medlemmer, flere med betydelig høy sosial status i USA, både innenfor politikk, næringsliv og i det militære. Organisasjonen er liberale i den forstand at de i dag tillater både kvinner, homofile, ulike religioner og raser. Rent praktisk fungerer organisasjonen som et lukket eksklusivt nettverk som varer livet igjennom.
Blant de fremste medlemmer er:
William H. Taft, president og høyesterettsjustitiarius
Henry Robinson Luce, media-eier
George W. Bush, president
John Kerry, senator
Frederick Wallace Smith grunnlegger av FedEx
Morrison Remmick Waite, høyesterettsjustitiarius
William F. Buckley, Jr. grunnlegger av National Review'
Potter Stewart, høyesterettsdommer
«Det er så hemmelig at vi ikke kan tale om det».(George W. Bush om Skull and Bones).
== Eksterne lenker ==
Skull and Bones: Rivalernes hemmelighed artikkel i Jyllands-Posten | thumb|Logotype | 5,611 | 5,611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lungeemfysem | 2023-02-04 | Lungeemfysem | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Medisinstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Sykdommer i åndedrettssystemet'] | Lungeemfysem, ofte kalt emfysem, er en kronisk lungesykdom der mange av skilleveggene i lungen mellom blod og luft er ødelagt, slik at det totale arealet mellom blod og luft er betydelig redusert. Sykdommen er oftest forårsaket av giftige gasser eller røyking, men også arvelige faktorer som α₁-antitrypsinmangel. Lungeemfysem karakteriseres også ved at pasienten mister en del av lungenes elastiske evne. På grunn av redusert areal mellom luft og blod i lungene får pasientene lavt oksygenopptak, med lite oksygen bundet til hemoglobinet i de røde blodlegemene. Dette hemoglobinet har en mer blålig farge enn friskt rødt oksygenholdig hemoglobin. Pasientene har derfor blålige lepper og negler og de blir fort slitne og andpustne ved minimale fysiske anstrengelser. Emfysem er en hyppig tilstand, og den forekommer hos 10-20% av voksne personer.Pasienter med emfysem er vanligvis røykere og tilstanden forverrer seg med økende alder, siden skilleveggene i lungene ikke blir dannet på nytt. Røykeslutt er en effektiv måte å stoppe forverring av sykdommen på.
KOLS, (kronisk obstruktiv lungesykdom), er en samlediagnose for emfysem, astma og kronisk bronkitt siden pasienten gjerne har mer eller mindre av alle disse tre diagnosene. Det er stadig mer vanlig å si at pasienten har KOLS i stedet for å beskrive to eller tre av underdiagnosene.
Det kan være aktuelt å gi disse pasientene oksygen. Dersom pasienten røyker, vil eksplosjonsfaren med oksygen i boligen være for stor, slik at pasienter som røyker oftest ikke får slik behandling.
| Lungeemfysem, ofte kalt emfysem, er en kronisk lungesykdom der mange av skilleveggene i lungen mellom blod og luft er ødelagt, slik at det totale arealet mellom blod og luft er betydelig redusert. Sykdommen er oftest forårsaket av giftige gasser eller røyking, men også arvelige faktorer som α₁-antitrypsinmangel. Lungeemfysem karakteriseres også ved at pasienten mister en del av lungenes elastiske evne. På grunn av redusert areal mellom luft og blod i lungene får pasientene lavt oksygenopptak, med lite oksygen bundet til hemoglobinet i de røde blodlegemene. Dette hemoglobinet har en mer blålig farge enn friskt rødt oksygenholdig hemoglobin. Pasientene har derfor blålige lepper og negler og de blir fort slitne og andpustne ved minimale fysiske anstrengelser. Emfysem er en hyppig tilstand, og den forekommer hos 10-20% av voksne personer.Pasienter med emfysem er vanligvis røykere og tilstanden forverrer seg med økende alder, siden skilleveggene i lungene ikke blir dannet på nytt. Røykeslutt er en effektiv måte å stoppe forverring av sykdommen på.
KOLS, (kronisk obstruktiv lungesykdom), er en samlediagnose for emfysem, astma og kronisk bronkitt siden pasienten gjerne har mer eller mindre av alle disse tre diagnosene. Det er stadig mer vanlig å si at pasienten har KOLS i stedet for å beskrive to eller tre av underdiagnosene.
Det kan være aktuelt å gi disse pasientene oksygen. Dersom pasienten røyker, vil eksplosjonsfaren med oksygen i boligen være for stor, slik at pasienter som røyker oftest ikke får slik behandling.
== Referanser == | | ICPC2 = R95 | 5,612 | 5,612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prix_de_Rome | 2023-02-04 | Prix de Rome | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1663', 'Kategori:Prix de Rome', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Prix de Rome er et stipend som deles ut til utøvere av alle kunstarter.
De første stipendene ble utdelt Frankrike i 1663 under kong Ludvig XIV som en årlig godtgjørelse for lovende unge malere, skulptører og arkitekter som hadde vist at de var verdige i en krevende konkurranse. Det var konkurranser i maling, skulptur, arkitektur og litografi. I 1803 ble også komposisjon av musikk lagt til. Vinnerne ble sendt til Académie de France (grunnlagt av Jean Baptiste Colbert i 1666) i Roma.
Deltakerne konkurrerte ofte i flere år på rad. En del av verdens mest kjente malere deltok i konkurransen uten å vinne, ofte uten engang å få en god anmerkelse, blant annet Eugene Delacroix, Édouard Manet og Edgar Degas. Jacques Louis David forsøkte å ta sitt eget liv etter å ha tapt konkurransen tre ganger på rad.
I 300 år var den franske Grand Prix de Rome i historisk maling den største æren en maler noe som helst sted i verden kunne oppnå. Man var sikret hele verdens presseoppmerksomhet og vinnerne fikk en solid dytt på veien til berømmelse og ofte til en økonomisk vellykket karriere innen kunst. Selve konkurransedelen av prisen ble avskaffet i 1968, men akademiet deler fremdeles ut prisen til unge kunstnere som de mener er verdige.
Flere land deler ut Prix de Rome-priser, blant annet Belgia, Canada, Nederland og USA.
| Prix de Rome er et stipend som deles ut til utøvere av alle kunstarter.
De første stipendene ble utdelt Frankrike i 1663 under kong Ludvig XIV som en årlig godtgjørelse for lovende unge malere, skulptører og arkitekter som hadde vist at de var verdige i en krevende konkurranse. Det var konkurranser i maling, skulptur, arkitektur og litografi. I 1803 ble også komposisjon av musikk lagt til. Vinnerne ble sendt til Académie de France (grunnlagt av Jean Baptiste Colbert i 1666) i Roma.
Deltakerne konkurrerte ofte i flere år på rad. En del av verdens mest kjente malere deltok i konkurransen uten å vinne, ofte uten engang å få en god anmerkelse, blant annet Eugene Delacroix, Édouard Manet og Edgar Degas. Jacques Louis David forsøkte å ta sitt eget liv etter å ha tapt konkurransen tre ganger på rad.
I 300 år var den franske Grand Prix de Rome i historisk maling den største æren en maler noe som helst sted i verden kunne oppnå. Man var sikret hele verdens presseoppmerksomhet og vinnerne fikk en solid dytt på veien til berømmelse og ofte til en økonomisk vellykket karriere innen kunst. Selve konkurransedelen av prisen ble avskaffet i 1968, men akademiet deler fremdeles ut prisen til unge kunstnere som de mener er verdige.
Flere land deler ut Prix de Rome-priser, blant annet Belgia, Canada, Nederland og USA.
== Vinnere i kategorien arkitektur ==
(Fra 1722 til 1786, ble Grand Prix de Rome i arkitektur utdelt av Académie d'architecture – den første prisvinnen var Jean Michel Chevotet.)
== Vinnere i kategorien maleri ==
== Vinnere i kategorien skuptur ==
== Referanser == | Prix de Rome er et stipend som deles ut til utøvere av alle kunstarter. | 5,613 | 5,613 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Troja | 2023-02-04 | Troja | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Arkeologiske steder i Tyrkia', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i antikkens Hellas', 'Kategori:Gresk bronsealder', 'Kategori:Nasjonalparker i Tyrkia', 'Kategori:Oldtidsbyer', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Çanakkale (provins)'] | Troja (gresk Τροία, Troia, også Ἴλιον, Ilion, latin Troia, Ilium, tyrkisk: Truva) er en legendarisk by i det historiske området Troas i det nordvestlige Lilleasia og stedet for trojanerkrigen. Troja ble etter legenden beleiret og til slutt erobret av grekerne. Trojanerkrigen er skildret først og fremst i Homers Iliaden, men også senere og lignende tekster som Episk syklus. I dag er «Troja» navnet på et arkeologisk sted, den tradisjonelle plasseringen til det homeriske Troja, tyrkisk: Truva, i Hisarlik i Anatolia, nær kysten i det som nå er Çanakkale-provinsen i det nordvestlige Tyrkia, sørvest for Dardanellene under Ida.
En ny by, Ilium, ble grunnlagt på stedet under styret til den romerske keiseren Augustus. Den blomstret til etableringen av Konstantinopel og forfalt gradvis under Østromerriket.
Troja ble lenge betraktet som et fiktivt sted, inntil den tyske arkeologen Heinrich Schliemann i 1870 fant ruinene av byen. Senere utgravninger avslørte flere byer bygget over hverandre. En av de tidligste byene, Troja VII, er ofte identifisert som det homeriske Troja. Identiteten er omstridt, men stedet har blitt identifisert med byen kalt Wilusa i hettittiske tekster. Ilion som går tilbake til det tidligere Wilion med en digamma er antatt å være den greske formen av navnet.
| Troja (gresk Τροία, Troia, også Ἴλιον, Ilion, latin Troia, Ilium, tyrkisk: Truva) er en legendarisk by i det historiske området Troas i det nordvestlige Lilleasia og stedet for trojanerkrigen. Troja ble etter legenden beleiret og til slutt erobret av grekerne. Trojanerkrigen er skildret først og fremst i Homers Iliaden, men også senere og lignende tekster som Episk syklus. I dag er «Troja» navnet på et arkeologisk sted, den tradisjonelle plasseringen til det homeriske Troja, tyrkisk: Truva, i Hisarlik i Anatolia, nær kysten i det som nå er Çanakkale-provinsen i det nordvestlige Tyrkia, sørvest for Dardanellene under Ida.
En ny by, Ilium, ble grunnlagt på stedet under styret til den romerske keiseren Augustus. Den blomstret til etableringen av Konstantinopel og forfalt gradvis under Østromerriket.
Troja ble lenge betraktet som et fiktivt sted, inntil den tyske arkeologen Heinrich Schliemann i 1870 fant ruinene av byen. Senere utgravninger avslørte flere byer bygget over hverandre. En av de tidligste byene, Troja VII, er ofte identifisert som det homeriske Troja. Identiteten er omstridt, men stedet har blitt identifisert med byen kalt Wilusa i hettittiske tekster. Ilion som går tilbake til det tidligere Wilion med en digamma er antatt å være den greske formen av navnet.
== Legenden ==
Fortellingen om trojanerne begynte først i myter og legender. Gresk mytologi sier at trojanerne var de opprinnelige borgerne i byen Troja i Troas-regionen i Anatolia (nå Tyrkia). Troja ligger i Asia, men byen presenteres i legenden som del av den greske kulturen med bystater. Troja ble kjent for sine rikdommer som de fikk fra handel med øst og vest, fine klær, jernproduksjon og massive defensive murer.
Den trojanske kongefamilien startet med Elektra og Zevs, foreldrene til Dardanos. Dardanos var ifølge greske myter opprinnelig fra Arkadia, men ifølge romerske myter var han opprinnelig fra Italia, krysset over til Lilleasia fra øya Samothrake hvor han møtte kong Teukros. Teukros var selv kolonist fra Attika og behandlet Dardanos med respekt. Til slutt giftet Dardanos seg med Teukros’ døtre og grunnla Dardania som senere ble styrt av Aineias. Da Dardanos døde, gikk kongedømmet videre til hans barnebarn Tros, som kalte folket trojanere og landet Troas etter seg selv. Ilos, sønn av Tros, grunnla byen Ilium som han oppkalte etter seg selv. Zevs gav Ilos Palladium. Poseidon og Apollon bygget murene og befestningene rundt Troja for Laomedon, sønn av Ilos den yngre. Da Laomedon nektet å betale, oversvømmet Poseidon landet og krevde at Hesione skulle ofres til et sjøuhyre. Pestilense kom og sjøuhyret tok menneskene på sletten.
En generasjon før trojanerkrigen erobret Herakles Troja og drepte Laomedon og hans sønner, med unntak av den unge Priamos. Priamos ble senere konge. Under hans styre invaderte de mykenske grekerne og erobret Troja i trojanerkrigen, tradisjonelt datert til 1193–1183 f.Kr. Maksyanerne var en vestlig libyisk stamme som sa at de var etterkommere av mennene fra Troja, ifølge Herodot. De trojanske skipene forandret seg til najader som gledet seg over å se ødeleggelsen av Odyssevs’ skip.
Trojansk styre i Lilleasia ble erstattet av herakleide-dynastiet i Sardis som hersket i 505 år frem til Kandaules. Jonerne, kimmererne, frygierne, miletene fra Sinope (dagens Sinop [Tyrkia]) og lydierne flyttet inn i Lilleasia. Persia invaderte i 546 f.Kr.
Fjellet Ida i Lilleasia er stedet hvor Ganymede ble bortført av Zevs, Ankhises ble forført av Afrodite, Afrodite fødte Aineias, Paris levde som hyrde, nymfene bodde, «Paris’ dom» fant sted, de greske gudene så på trojanerkrigen, Hera distraherte Zevs med sin forførelse lenge nok til at akhaierne, hjulpet av Poseidon, kunne holde trojanerne borte fra sine skip og hvor Aineias og hans tilhengere hvilte og ventet til grekerne satte av gårde til Hellas. Alteret til Panomfean (kilden til alle orakler) ble dedisert til Jupiter (Tonatos) nær Troja. Buthrotos (eller Buthrotum) var en by i Epiros hvor Helenos, den trojanske seeren, bygget en kopi av Troja. Aineias landet der, og Helenos forutså hans fremtid.
== Homers Troja ==
I Iliaden satte akajerne (grekerne) opp sin leir nær munningen av elven Skamandros (antagelig dagens Karamenderes), hvor de la til med skipene sine. Byen Troja stod på en høyde på den andre siden av sletten Skamandros hvor slagene i krigen fant sted. Stedet for den antikke byen er i dag rundt 15 km fra kysten, men den antikke munningen av Skamandros, for rundt 3000 år siden, var rundt 5 km lenger inne i landet, hvor den rant ut i en bukt som senere har blitt fylt med alluviumme materialer.
Ved siden av Iliaden er der referanser til Troja i det andre betydelige verket som blir tillagt Homer, Odysseen, og i annen antikk gresk litteratur. Den homeriske legenden om Troja ble omarbeidet av den romerske poeten Vergil i hans verk Æneiden. Grekerne og romerne tok trojanerkrigen og identiteten til det homeriske Troja med stedet i Anatolia for historiske fakta. Aleksander den store besøkte stedet i 334 f.Kr. og ofret ved de påståtte gravene til de homeriske heltene Akilles og Patroklos.
Antikke greske historikere varierte mellom å plassere trojanerkrigen på 1300-, 1200- og 1000-tallet f.Kr.; Eratosthenes til 1184 f.Kr., Herodot til 1250 f.Kr. og Duris til 1334 f.Kr.
Geologene John C. Kraft fra Universitet i Delaware og John V. Luce fra Trinity College i Dublin presenterte i november 2001 resultatene fra undersøkelser i regionens geologi som startet i 1977. Geologene sammenlignet dagens geologi med landskapene og kysttrekkene som beskrives i Iliaden og andre klassiske kilder, særlig Strabons Geographia. Deres konklusjon var at det regelmessig samstemte mellom Trojas plassering slik den ble identifisert av Schliemann (og andre steder som den greske leiren), de geologiske bevisene og beskrivelsene av topologien og beretningene om slaget i Iliaden.En liten minoritet av samtidige forfattere hevder at det homeriske Troja ikke var i Anatolia, men lokalisert andre steder: England, Kroatia og Skandinavia har blitt foreslått. Disse teoriene har ikke blitt akseptert av forskere flest.
== Arkeologi ==
Lagene av ruiner på stedet er nummerert Troja I – Troja IX, med forskjellige underinndelinger:
Troja I 3000–2600 (vestlig anatolisk EB 1)
Troja II 2600–2250 (vestlig anatolisk EB 2)
Troja III 2250–2100 (vestlig anatolisk EB 3 (tidlig))
Troja IV 2100–1950 (vestlig anatolisk EB 3 (mellom))
Troja V: 20.–18. århundre f.Kr. (vestlig anatolisk EB 3 (sen))
Troja VI: 17.–15. århundre f.Kr.
Troja VIh: sen bronsealder, 14. århundre f.Kr.
Troja VIIa: ca. 1300–1190 f.Kr., den mest sannsynlige kandidaten for Homers Troja
Troja VIIb1: 12. århundre f.Kr.
Troja VIIb2: 11. århundre f.Kr.
Troja VIIb3: frem til ca. 950 f.Kr.
Troja VIII: rundt 700 f.Kr.
Troja IX: hellenistisk Ilium, 1. århundre f.Kr. Det arkeologiske stedet Troja ble føyd på listen over verdensarven i 1998.
=== Troja I-V ===
Den første byen ble grunnlagt i det 3. årtusen f.Kr. I bronsealderen ser det ut til at stedet var en blomstrende merkantil by, siden dens plassering tillot full kontroll over Dardanellene, som alle handelsskip måtte passere fra Egeerhavet på vei til Svartehavet.
=== Troja VI ===
Troja VI ble ødelagt rundt 1300 f.Kr., antagelig av et jordskjelv. Bare en eneste pilspiss ble funnet i dette laget og ingen rester av lik.
=== Troja VII ===
Det arkeologiske laget kjent som Troja VIIa som har blitt datert på grunnlag av keramikkstiler til midten eller slutten av det 13. århundret f.Kr., er den oftest siterte kandidaten for Homers Troja. Den ser ut til å ha blitt ødelagt av krig, og der er spor av brann. Frem til utgravningene i 1988 var problemet at Troja VII så ut til å være en festning på høyden, og ikke en by av den størrelsen som Homer beskrev, men senere identifikasjon av restene av byen antyder en by av betydelig størrelse.
Delvise rester av mennesker ble funnet i husene og i gatene, og nær de nordvestlige ruinene ble det funnet et skjelett med hodeskader og brukket kjeve. Tre pilspisser av bronse ble funnet, to i festningen og en i byen. Men bare en liten del av byen er utgravd, og funnene er for sparsommelige til at en tydelig kan favorisere ødeleggelse gjennom krig fremfor en naturkatastrofe.
Troja VIIb1 (ca. 1120 f.Kr.) og Troja VIIb2 (ca. 1020 f.Kr.) ser ut til å ha blitt ødelagt av brann.
=== Troja IX ===
Den siste byen på stedet, det helleniske Ilium, ble grunnlagt av romerne under styret til keiser Augustus og var en viktig handelsby frem til etableringen av Konstantinopel i det 4. århundre som den østlige hovedstaden i Romerriket. I tiden til Østromerriket forfalt byen gradvis og forsvant til slutt.
== Utgravninger ==
=== Schliemann ===
Fremveksten til moderne kritisk historie gjorde at Troja og trojanerkrigen ble regnet som ren legende. Den tyske arkeologen Heinrich Schliemann gravde i løpet av to ekspedisjoner (1871–1873 og 1878/1879) ut en høyde som ble kalt Hisarlik av tyrkerne, nær byen Çanakkale i det nordvestlige Anatolia. Der oppdaget han ruinene av en rekke antikke byer som stammer fra bronsealderen til den romerske perioden. Schliemann erklærte at disse byene, først Troja I og senere Troja II, var byen Troja, og denne identifikasjonen fikk bred anerkjennelse på den tiden.
Gullskattene som Schliemann fant i Troja, ble smuglet til Tyskland og var lenge en betent sak mellom tyske og tyrkiske myndigheter. Blant annet ble Schliemann nektet innreise til Tyrkia. I den kaotiske situasjonen som rådet i Tyskland på slutten av andre verdenskrig forsvant skattene for så å dukke opp igjen på slutten av 1990-tallet i Russland, der de idag er utstilt. Tyske myndigheter har forlangt dem tilbakelevert.
=== Dörpfeld, Blegen ===
Etter Schliemann ble stedet videre utgravd under ledelsen til Wilhelm Dörpfeld (1893/4) og senere Carl Blegen (1932–8). Disse utgravningene viste at der var minst ni byer bygget over hverandre på dette stedet.
=== Korfmann ===
Utgravninger ble gjenopptatt i 1988 av et team fra Universitetet i Tübingen og Universitetet i Cincinnati under ledelsen til professor Manfred Korfmann. Spørsmålet om Trojas status i bronsealderverdenen har vært temaet for en til tider bitter debatt mellom Korfmann og den tübingiske historikeren Frank Kolb i 2001/2002.
Etter en magnetisk billedundersøkelse av markene nedenfor festningen i august 2003 ble en dyp grøft lokalisert og gravd ut blant ruinene av en senere gresk og romersk by. Restene som ble funnet i grøften ble datert til sen bronsealder, det antatte tidspunktet for Homers Troja. Det er hevdet av Korfmann at denne grøften kan ha markert de ytre forsvarsverkene av en mye større by enn en tidligere hadde antatt.
Mulige bevis for et slag ble også funnet i form av pilspisser som ble funnet i lag datert til det tidlige 12. århundre f.Kr.
Korfmann døde 11. august 2005, og siden utgravningstillatelsen ble knyttet til ham personlig, var det usikkert hvordan og når utgravningene ville fortsette.
=== Pernicka ===
Sommeren 2006 fortsatte utgravningene under ledelse av Korfmanns kollega, Ernst Pernicka, med en ny utgravningstillatelse.
== Hettittiske bevis ==
Den sveitsiske forskeren Emil Forrer hevdet i 1920-årene at stedsnavn som ble funnet i hettittiske tekster, Wilusa og Taruisa, burde identifiseres med henholdsvis Ilium og Troja. Han bemerket videre at navnet Alaksandus, konge av Wilusa, som ble nevnt i en av de hettittiske tekstene, er ganske likt navnet til prins Alexandros eller Paris av Troja.
Den hettittiske kong Mursili II skrev i ca. 1320 f.Kr. et brev til kongen av Ahhiyawa, behandlet ham som en likeverdig og impliserte at Milet (Millawanda) var kontrollert av Ahhiyawa. Han henviste også til en tidligere «Wilusa-episode» som involverte fiendtligheter fra Ahhiyawas side. Dette folket har blitt identifisert med homeriske grekere (akhaiere).
Disse identifikasjonene ble forkastet av mange forskere som usannsynlige eller i det minst ubeviselige. Trevor Bryce kjempet for dem i 1998 i sin bok The Kingdom of the Hittites, der han viste til en del av det såkalte Manapa-Tarhunda-brevet. Det henviser til kongedømmet Wilusa som bortenfor landet til elven Seha (kjent i den klassiske tid som Kaikos) og nær landet til Lazpa (Lesbos).
Nylige bevis legger ytterligere til teorien om at Wilusa er identisk med det arkeologiske Troja. Hettittiske tekster nevner en vanntunnel ved Wilusa, og en vanntunnel utgravd av Korfmann som tidligere ble antatt å være romersk, er blitt datert til rundt 26. århundre f.Kr.
Identifikasjonen av Wilusa med det arkeologiske Troja og av akhaiene som Ahhiyawa forblir kontroversiell, men fikk nok popularitet i løpet av 1990-årene til å regnes som en betydelig hypotese.
== Ilios og Wilusa ==
Hendelsene beskrevet i Homers Iliaden, selv dersom de er basert på historiske hendelser som skjedde 450 år før de ble nedskrevet, vil aldri kunne identifiseres helt med historiske eller arkeologiske fakta, selv om der var en by i bronsealderen på stedet som nå kalles Troja og selv om byen ble ødelagt av brann eller krig omtrent på den tiden trojanerkrigen skal ha skjedd.
Ingen tekst eller bruksgjenstand har blitt funnet på selve stedet som tydelig identifiserer bronsealderstedet. Dette skyldes antagelig byggingen av det hellenistiske Ilium (Troja IX) som ødela deler av det som mest sannsynlig inneholdt byarkivet. Et eneste segl fra en luvisk skriftrull har blitt funnet i et av husene. Dette beviser nærværet av skriftlig korrespondanse i byen, men ingen tekster finnes. Vår voksende forståelse av geografien i hettittimperiet gjør det svært sannsynlig at stedet korresponderer med byen Wilusa. Men selv om dette aksepteres, er det selvfølgelig ikke bevis for det homeriske (W)ilion.
Navnet Wilion eller Troja dukker ikke opp i greske nedtegnelser fra mykenske steder. Det mykenske Hellas i det 13. århundre f.Kr. hadde kolonisert det greske fastlandet og Kreta og var bare i ferd med å gjøre turer inn i Anatolia og etablere et brohode i Milet (Millawanda). Historiske Wilusa var en av Arzawa-landene, i en løs allianse med hettittene, og skrevne referanser til byen er derfor forventet i hettittisk korrespondanse fremfor i arkivene i de mykenske palassene.
=== Iliadens status ===
Krangelen om det historiske grunnlaget i Iliaden var svært opphetet til tider. Dess mer vi vet om bronsealderhistorie, jo klarere blir det at det ikke er et ja eller nei-spørsmål, men om utdannet vurdering av hvor mye historisk kunnskap som er til stede hos Homer. Fortellingen om Iliaden er ikke en beretning om krig, men en fortelling om psykologi, vrede, hevn og dødsfallene til individuelle helter som inntar felles kunnskap om trojanerkrigen for å skape et bakteppe. Ingen forskere antar at de individuelle hendelsene i fortellingen, hvorav mange sentrale hendelser involverer guddommelig inngripen, er historiske fakta. På den andre siden hevder få forskere at omgivelsene er helt uten minne av mykensk tid. Det er heller et subjektivt spørsmål om det faktiske innholdet er mer eller mindre det en kunne ha forventet.
Troverdigheten til Homers Troja ser ut til å stå foran de samme hindrene som Platons Atlantis. I begge tilfeller blir antikke forfatteres fortelling nå ansett av noen som å inneholde en viss sannhet, mens andre ser på det som mytologi eller fiksjon. Det kan være mulig å etablere forbindelser mellom begge fortellingene og reelle steder og hendelser, men disse forbindelsene kan skyldes subjektiv utvelgelse.
=== Illaden som legende ===
Noen arkeologer og historikere fastholder at ingen av hendelsene hos Homer er historiske. Andre aksepterer at det kan være et grunnlag av historiske hendelser i fortellingene, men sier at fraværet av uavhengige bevis gjør at det ikke er mulig å skille fakta fra myter.
I senere år har forskere foreslått at de homeriske fortellingene representerer en syntese av mange gamle greske fortellinger om forskjellige beleiringer og felttog, blandet sammen i det greske minnet under «den mørke tiden» som fulgte etter fallet til den mykenske sivilisasjonen. Etter dette synet eksisterte der ingen by som het Troja noe sted. Navnet kommer fra et folk kalt troiere som antagelig levde i det sentrale Hellas. Identifikasjonen av høyden ved Hisarlik som Troja er i dette synet en sen utvikling etter den greske koloniseringen av Lilleasia i det 8. århundre f.Kr.
=== Iliaden som historie ===
Et annet syn er at Homer var arving av en ubrutt tradisjon av episk poesi som strakte seg 500 år tilbake inn i mykensk tid. Etter dette synet kan kjernen i fortellingen reflektere et historisk felttog som fant sted rett før forfallet til den mykenske sivilisasjon. Mye legendarisk materiale ville ha blitt lagt til i løpet av denne tiden, men i dette synet er det meningsfullt å spørre etter arkeologiske og skriftlige bevis for hendelser som det henvises til i Iliaden. En slik historisk bakgrunn gir troverdige forklaringer på den geografiske kunnskapen om Troja, som riktignok kunne ha blitt skaffet på Homers tid også ved å besøke det tradisjonelle stedet for byen, og på andre umotiverte elementer i diktet, særlig den detaljerte oversikten over skipene. Lingvistisk antyder noen få av versene at de er svært gamle, siden de bare passer inn dersom de blir flyttet tilbake til mykensk gresk. Dette antyder en poetisk tradisjon som spenner over de mørke århundrene. Selv om Homer var jonisk, reflekterer Iliaden geografisk kunnskap om de mykenske grekerne, viser mange detaljer om fastlandet, men strekker seg ikke til De joniske øyer eller Anatolia. Iliaden reproduserer derfor kanskje en beretning om hendelser som ble overgitt av tradisjon som forfatteren ikke la noe til med sin egen geografiske kunnskap.
== Troja i senere legende ==
Historien om Troja var så berømt i romersk og middelaldersk tid at den ble bygget på for å gi et startpunkt for forskjellige legender av nasjonal opprinnelse. Den mest berømte er uten tvil satt sammen av Vergil i Aeneiden som sporer opphavet til grunnleggerne av Roma, og mer spesifikt det julio-claudiske dynasti, til den trojanske prins Aineias. På lignende vis sporer Geoffrey av Monmouth legenden om kongene til britene til en antatt etterkommer av Aineias kalt Brutus.
== Turisme ==
I dag ligger det en tyrkisk landsby kalt Truva i nærheten av det arkeologiske stedet, men denne landsbyen har nylig vokst på grunn av turistnæringen. Det arkeologiske stedet er offisielt kalt Troja av tyrkiske myndigheter og markeres på kartet ved dette navnet.
Et stort antall turister besøker stedet hvert år, hovedsakelig fra Istanbul med buss eller ferje via Çanakkale, den nærmeste større byen rundt 50 km mot nordøst. Besøkende møter et svært kommersialisert sted med en stor trehest bygget som lekeplass for barn, butikker og et museum. Selve det arkeologiske stedet er, som en forfatter nylig sa, «en ruin av en ruin», siden stedet jevnlig har blitt utgravd, og fordi Schliemanns arkeologiske metoder var svært destruktive. I sin overbevisning om at byen til Priam var funnet i de tidligste lagene, ødela han mange interessante strukturer fra senere epoker, inkludert alle husmurene fra Troja II. I mange år var stedet også ubevoktet og ble grundig plyndret. Men det som er igjen, særlig dersom det settes i sammenheng av en av de kunnskapsrike profesjonelle guidene der, er et opplysende innsyn i sivilisasjoner fra bronsealderen, om ikke til selve legendene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Latacz, Joachim (2004): Troy and Homer: towards a solution of an old mystery, Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-926308-6
Shepard, Alan & Stephen D. Powell, red. (2004): Fantasies of Troy: Classical Tales and the Social Imaginary in Medieval and Early Modern Europe. Toronto: Centre for Reformation and Renaissance Studies.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Troy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Arkeologi
Prosjekt Trja, de nye utgravningene ved Troja
Digital rekonstruksjon av byen
Gresk, romersk og bysantinsk keramikk ved Ilion (Troja) Arkivert 7. juni 2011 hos Wayback Machine.
Troja VII og trojanerkrigens historikk Arkivert 11. april 2006 hos Wayback Machine.
Hvor er «Troja» nå?
Ilios. The city and country of the Trojans: Resultatene av forskning og oppdagelser i Troja og i Troas i årene 1871–72–73–78–79
The Identification of Troy av Jan Sammer
Troy-in-England.co.uk Arkivert 21. november 2019 hos Wayback Machine.
Geografi
the Troad med et bilde av en modell av Troja II
Bilder fra Troja
Troja på Wikimapia
Det historiske Troja – artikkel fra forskning.no 14.5.04 | Troja (gresk Τροία, Troia, også Ἴλιον, Ilion, latin Troia, Ilium, tyrkisk: Truva) er en legendarisk by i det historiske området Troas i det nordvestlige Lilleasia og stedet for trojanerkrigen. Troja ble etter legenden beleiret og til slutt erobret av grekerne. | 5,614 | 5,614 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinrich_Schliemann | 2023-02-04 | Heinrich Schliemann | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 26. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1890', 'Kategori:Fødsler 6. januar', 'Kategori:Fødsler i 1822', 'Kategori:Klassiske arkeologer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Rostock', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske arkeologer', 'Kategori:Tyskere'] | Heinrich Schliemann (født 6. januar 1822 i Neubukow i Mecklenburg, død 26. desember 1890 i Napoli) var en tysk forretningsmann og arkeolog som oppdaget Troja, Mykene, Orchomenos og Tiryns, og dermed sannsynliggjorde at Homers Iliaden og Vergils Æneiden reflekterte faktiske begivenheter. Han regnes som den moderne arkeologiens far.
| Heinrich Schliemann (født 6. januar 1822 i Neubukow i Mecklenburg, død 26. desember 1890 i Napoli) var en tysk forretningsmann og arkeolog som oppdaget Troja, Mykene, Orchomenos og Tiryns, og dermed sannsynliggjorde at Homers Iliaden og Vergils Æneiden reflekterte faktiske begivenheter. Han regnes som den moderne arkeologiens far.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, dannelse ===
Heinrich Schliemann var sønn av den protestantiske presten Ernst Schliemann og Luise Therese Sophie Schliemann. Etter at moren døde i 1831 fikk han vokse opp hos sin onkel.
Heinrich Schliemann var hovedsakelig selvlært. Han begynte å vende seg til arkeologi ved 41 års alder. Interessen for den greske historie hadde imidlertid blitt vakt hos ham allerede i barndommen.
=== Kjøpmann og handelsmann ===
Etter realskolen kom han i lære hos en kjøpmann, hvor han var i fem år, mens han leste som en gal i all sin fritid. Derpå dro han til Hamburg, hvor han tok hyre som skipsgutt. Skipet forliste i en storm og de overlevende ble skyllet opp på Hollands kyst.
Han fikk arbeide i Amsterdam i 1842, først som bud og senere som bokholder. I 1844 skiftet han til et import/eksport-firma, hvor han viste så store talenter for arbeidet at han i 1846 ble utsendt som firmaets generalagent i St. Petersburg, hvor markedet blomstret. Han representerte flere firmaer, startet sitt eget handelshus og ble med tiden velhavende.
En ekstra grunn til hans fremgang i handelsverdenen var hans store språktalent.
=== USA og Russland ===
I 1850 døde hans bror, som var blitt velhavende i det californiske gulleventyr. Schlieman dro til California, der han startet en bank i Sacramento. Banken kjøpte og solgte gull for over en million dollar på bare seks måneder i 1851, og Schlieman ble enda rikere.
Året etter solgte han banken og dro tilbake til Russland, der han giftet seg med Ekaterina, som var niese av noen velhavende venner. Han hadde da fått vite at hans barndomskjæreste hadde giftet seg med en annen.
De ble gift i 1852, og egteskapet var problematisk fra starten. Ekaterina var meget ambisiøs, men han vant hennes aktelse da han tjente en formue på indigomarkedet. De fikk tre barn, og det lyktes ham å tjene enda mer penger på militært utstyr i forbindelse med Krimkrigen og den amerikanske borgerkrig.
I løbet av sine mange reiser tapte han Ekatarina. Hun var ikke interessert i eventyr og ble hjemme i Russland. Han hevdet – kanskje uberettiget – at han i 1850 var blitt amerikansk statsborger og hadde utnyttet skilsmisseloven i Indiana til i 1868 å la sig skille fra Ekaterina in absentia.
=== Studier ===
Han studerte blant annet språk og litteratur ved Universitetet i Paris 1866-1870, men Heinrich Schliemann var hovedsakelig selvlært. Hen begynte å vende seg til arkeologi ved 41 års alder. Han klarte seg dessuten etterhvert greit på tretten språk: engelsk, fransk, nederlandsk, spansk, portugisisk, svensk, italiensk. gresk, russisk, arabisk, tyrkisk foruten sitt morsmål tysk.
=== Arkeologi ===
Ved en utgravning i 1870-årene i den tyrkiske landsby Hisarlik oppdaget Heinrich Schliemann stedet der Troja lå, og ved en utgravning i 1876 oppdaget han hva han anså var Agamemnons maske i Mykene. Han publiserte raskt sine forskningsresultater og vant internasjonal anerkjennelse, hvorved også interessen for arkeologi raskt spredte seg. Ytterligere et bidrag til den arkeologiske vitenskap var å forstå verdien av keramiske funn.
Senere forskning har vist at Schliemann trolig forbedret sine resultater fra utgravningene. Arkeologien har siden da utviklet forbedrede metoder. Men allerede i samtiden ble han kritisert blant annet for å ha fusket med dateringer, for å få det til å passe i den antatte historiske sammenheng.Han var gift (1) i 1852 med Jekaterina Petrowna Lyshina, (2) 1869 med den syttenårige Sophia Engastromenos.
Han er begravd i Athen.
== Bibliografi (utvalg) ==
La Chine et le Japon au temps présent. Librairie centrale, Paris 1867
Ithaka, der Peloponnes und Troja. Leipzig 1869 (med selvbiografi)
Trojanische Altertümer. Leipzig 1874
Mykenä. Leipzig 1877
Ilios. Leipzig 1881 (online)
Orchomenos. Leipzig 1881
Reise in der Troas. Leipzig 1881
Troja. Leipzig 1883
Tiryns. Leipzig 1886.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Donald F.Easton: Schliemann's Excavations at Troia 1870 - 1873, Studia Troica Monographs Vol 2 2002
== Eksterne lenker ==
(en) Heinrich Schliemann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heinrich Schliemann – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Heinrich Schliemann-Museum i Ankershagen
Schwichtenberg, Holly (2006). «Heinrich Schliemann». EMuseum. Minnesota State University, Mankato. Arkivert fra originalen 31. august 2006. Besøkt 10. august 2009. | Heinrich Schliemann (født 6. januar 1822 i Neubukow i Mecklenburg, død 26. | 5,615 | 5,615 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Museumsinsel | 2023-02-04 | Museumsinsel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Karl Friedrich Schinkel', 'Kategori:Mitte', 'Kategori:Museer i Berlin', 'Kategori:Utstillinger', 'Kategori:Verdensarven i Tyskland', 'Kategori:Øyer i Tyskland'] | Museumsinsel («museumsøya») er Berlins eldste og mest kjente museumskompleks, og ligger på Spreeinsel i sentrum av byen. Der er Pergamonmuseet, Altes Museum, Neues Museum, Alte Nationalgalerie og Bodemuseum. I tilknytning til museene ligger dessuten Berliner Dom og Lustgarten. Museumsinsel er verdens største museumskompleks og finnes på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Store restaureringsarbeider pågår stadig. Alle museene eies av Den prøyssiske kulturstiftelsen.
| Museumsinsel («museumsøya») er Berlins eldste og mest kjente museumskompleks, og ligger på Spreeinsel i sentrum av byen. Der er Pergamonmuseet, Altes Museum, Neues Museum, Alte Nationalgalerie og Bodemuseum. I tilknytning til museene ligger dessuten Berliner Dom og Lustgarten. Museumsinsel er verdens største museumskompleks og finnes på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Store restaureringsarbeider pågår stadig. Alle museene eies av Den prøyssiske kulturstiftelsen.
== Museene ==
Altes Museum viser en del av antikksamlingen, med skulpturer, våpen, gullsmykker og sølvskatter fra gresk kunst- og kulturhistorie fra kykladekulturen frem til romersk tid. I den øvre etasjen var en periode Ägyptisches Museums eksponater utstilte, men de ble i 2009 tilbakeført til Neues Museum.
Neues Museum ble restaurert i 2009 og inneholder Det egyptiske museum og Museet for for- og tidlighistorie.
Pergamonmuseet består av tre fløyer og huser tre museumssamlinger. Antikksamlingen viser gresk og romersk arkitektur og skulpturkunst. Det forasiatiske museet viser 6000 års forasiatisk historie, kunst og kultur. Museet for islamsk kunst viser islamsk kunst fra det 8. til det 19. århundre. Pergamonmuseet er verdensberømt for flere monumentale attraksjoner, bl.a. Pergamonalteret, markedsporten fra Milet, Istarporten, prosesjonsgaten fra Babylon og Mschatta-fasaden.
Alte Nationalgalerie viser plastisk kunst (skulpturer) og billedkunst fra det 19. århundre, fra Caspar David Friedrich over fransk impresjonisme til de romerske nasarenerne.
Bodemuseum inneholder Museet for bysantinsk kunst, med bysantinske kunstverker fra det 3. til det 19. århundre. Videre inneholder museet Skulptursamlingen, med italienske og tyske skulpturer og annen kunst fra tidlig middelalder til 1700-tallet, Myntkabinettet med myntserier fra begynnelsen av myntpregningen i det 7. århundre før Kristus i Lilleasia til mynter og medaljer fra det 20. århundre. Dernest inneholder museet utvalgte verker fra Gemäldegaleries samling av gamle mestre. Bodemuseum ble gjenåpnet i 2006 etter omfattende restaurering.
Humboldt Forum er det siste tilskuddet til Museumsinsel og vil fra 2019 holde til i det gjenoppbygde Berlins slott rett ved siden av Lustgarten og Berliner Dom. Det vil huse Ethnologisches Museum og Museum für Asiatische Kunst (begge med røtter til 1873). Videre vil det omfatte to restauranter, teater- og kinosaler, og auditorium. Før åpningen har Humboldt Forum en midlertidig utstilling i Humboldt-Box, en provisorisk bygning.
== Utvikling ==
Området syd for elven Spree var i middelalderen et sumpaktig elveområde. På 1600-tallet ble det anlagt kanaler i området, og det oppstod en øy kalt Cöllnische Werder, hvor det fra midten av århundret ble anlagt en Lustgarten. I 1748 ble de siste restene av lysthaven, Pomeranzenhof (av Pomerans), et drivhus for sydfrukter, palmer og eksotiske planter, omgjort til pakkhus. Deretter ble huset brukt i den stadig økende handelen langs vannveiene. Flere pakkhus, et mellager og et saltmagasin fulgte.
1797 grep kong Fredrik Vilhelm II forslaget til arkeologen og kunstprofessoren Alois Hirt om å oppføre et museum for utstilling av antikk og nyere kunst. I 1810 ble det i en kabinettsordre fra Fredrik Vilhelm III bestemt å åpne eine öffentliche Kunstsammlung, en offentlig kunstsamling. Med denne ordren kom han også dannelsesborgerskapets krav om tilgjengelige kunstsamlinger i møte.
Karl Friedrich Schinkel presenterte i 1822 planene for et nybygg, som medførte omfattende endringer for den nordlige Spreeøya. Schinkels plan innebar foruten museumsbygget også flere broer.
Wilhelm von Humboldt overtok ledelsen av Kommission zur Errichtung des Museums.
Som første bygg på Museumsinsel oppstod 1830 Altes Museum, som samtidig også var Preussens første offentlige museum. I året 1859 ble det kongelige prøyssiske museum (nå Neues Museum) åpnet. I 1876 fulgte Nationalgalerie (nå Alte Nationalgalerie), 1904 Kaiser-Friedrich-Museum (nå Bodemuseum) og ved spissen av øyen i 1930 Pergamonmuseum.
Mot slutten av 1870-tallet kom navnet Museumsinsel i alminnelig bruk, og demonstrerte dermed også de prøyssiske pretensjonene om å bygge museer som kunne måle seg med museene i Paris og London. I 1880 bestemte en konferanse av museumsdirektører å konsentrere seg om «høy kunst», som på denne tiden begrenset seg til kunst fra Europa og den nære orient.
I 1999 ble Museumsinsel som et enestående bygningsmessig og kulturelt kompleks oppført UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Med gjenforeningen i 1989 begynte de første arbeidene med å restaurere Museumsinsel. I 1999 vedtok styret i Stiftung Preußischer Kulturbesitz, som eier museene, den såkalte hovedplanen for Museumsinsel. Den innebærer en mer helhetlig løsning for bygningene, med oppførelsen av en sjette bygning, James Simon-Galerie, som ny sentral inngangsbygning og besøkssentrum. Den modernistiske bygningen er tegnet av arkitekten David Chipperfield.
Palast der Republik ble revet i 2008. På tomten er det under oppføring en bygning som skal romme Humboldt Forum, et senter for kultur, kunst og vitenskap. Tre av bygningens fasader skal være identiske med fasadene til det tidligere slottet.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Museumsinsel (Berlin) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Museumsinsel (Berlin) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Hjemmeside som viser utbyggingsplaner (tysk) | |land=Tyskland | 5,616 | 5,616 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vidkun_Quisling | 2023-02-04 | Vidkun Quisling | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig', 'Kategori:Dødsfall 24. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Eponymer', 'Kategori:Familien Quisling', 'Kategori:Fedrelandslaget', 'Kategori:Fødsler 18. juli', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Henrettede nordmenn', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NS-statsråder', 'Kategori:Nordmenn dømt for tyveri', 'Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen', 'Kategori:Nordmenn henrettet ved skyting', 'Kategori:Norske forsvarsministre', 'Kategori:Norske offiserer', 'Kategori:Norske partiledere', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Personer fra Fyresdal kommune', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sp-statsråder', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (uttales IPA: /ˈkʋɪʃlɪŋ/; født 18. juli 1887 i Fyresdal i Telemark, død 24. oktober 1945 i Oslo) var en norsk offiser, diplomat og politiker. Han ledet under den tyske okkupasjonen av Norge en tyskstøttet regjering og ble etter frigjøringen i 1945 henrettet for landssvik.
Quisling ble først kjent som nødhjelpsarbeider i Sovjetunionen og nær medarbeider av Fridtjof Nansen, og var Norges forsvarsminister i to Bondepartiet-regjeringer fra 1931 til 1933 (men han var aldri medlem av Bondepartiet). I 1933 stiftet Quisling fascistpartiet Nasjonal Samling (NS), som i 1930-årene hadde begrenset oppslutning. Etter Tysklands invasjon av Norge i 1940 forsøkte Quisling, som den første i verden, å begå statskupp over radio, men kuppforsøket mislyktes ettersom tyskerne ikke var interessert i å støtte hans regjering. Vinteren 1942 kom han tilbake som sjef for en tyskstøttet regjering, og med tittelen ministerpresident ledet han sammen med den sivile administratoren for den tyske okkupasjonsmakten den norske statsadministrasjonen resten av krigen.
| Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (uttales IPA: /ˈkʋɪʃlɪŋ/; født 18. juli 1887 i Fyresdal i Telemark, død 24. oktober 1945 i Oslo) var en norsk offiser, diplomat og politiker. Han ledet under den tyske okkupasjonen av Norge en tyskstøttet regjering og ble etter frigjøringen i 1945 henrettet for landssvik.
Quisling ble først kjent som nødhjelpsarbeider i Sovjetunionen og nær medarbeider av Fridtjof Nansen, og var Norges forsvarsminister i to Bondepartiet-regjeringer fra 1931 til 1933 (men han var aldri medlem av Bondepartiet). I 1933 stiftet Quisling fascistpartiet Nasjonal Samling (NS), som i 1930-årene hadde begrenset oppslutning. Etter Tysklands invasjon av Norge i 1940 forsøkte Quisling, som den første i verden, å begå statskupp over radio, men kuppforsøket mislyktes ettersom tyskerne ikke var interessert i å støtte hans regjering. Vinteren 1942 kom han tilbake som sjef for en tyskstøttet regjering, og med tittelen ministerpresident ledet han sammen med den sivile administratoren for den tyske okkupasjonsmakten den norske statsadministrasjonen resten av krigen.
== Familie og oppvekst ==
Han ble døpt 28. august 1887 som Vidkun Abraham Lauritz Qvisling, sønn av Jon Lauritz Qvisling og Anna Karoline (født Bang). Han hadde tre søsken: Jørgen, Esther og Arne (1898-1991), henholdsvis ett, seks og elleve år yngre.
Faren Jon var som ung medlem av Gustav Adolph Lammers' vekkelsesbevegelse. Den forsiktige og konservative Jon fant likevel noe tiltalende i den karismatiske Lammers. Som praktiserende prest falt Quisling ned på en dogmatisk streng linje, og hørte klart til kirkens konservative og pietistiske fløy. Quisling skrev også teologisk faglitteratur, og utgav blant annet i perioden 1890–1897 en trilogi med systematiserte oversikter over informasjonen om ånder og engler i Bibelen. Arbeidet ble godt mottatt i det norske fagmiljøet.Familien Quisling var stadig på flyttefot, og Jons prestegjerning førte dem fra Fyresdal til Drammen, og senere Gjerpen. Vidkuns første seks skoleår var ved Drammen Latinskole, der han oppnådde prae ceteris til avgangseksamen. Alle Quisling-barna ble presset hardt av foreldrene til å fokusere på skole og læring, og alle fire søsken fikk særdeles som hovedkarakter ved Skien Latinskole. Yngstebroren Arne slo seg ned New York i 1923 etter å ha utdannet seg til ingeniør ved NTH og Sorbonne. Arne ga på 1930-tallet innspill til Nasjonal Samlings økonomisk politikk ved brevveksling fra USA. Arne Quisling fikk en datter som var Annas og Jons eneste barnebarn.
== Studier og tidlig militærkarriere ==
Quisling hadde gode evner innenfor både humanistiske og naturvitenskapelige fag. Etter examen artium i 1905 ble han tatt opp som nummer én på Krigsskolens feltartillerilinje. Etter at den spente stemningen rundt unionsoppløsningen utover sommeren og høsten roet seg, forløp utdanningsløpet temmelig normalt. Quisling hadde også her særdeles gode akademiske resultater. Etter tjeneste som premierløytnant ved feltartilleriet tok han fatt på videreutdanning ved Den militære høyskole. Studiene inneholdt realfag, sammen med fag som militær administrasjon, taktikk og generalstabstjeneste. Quisling fikk her hovedkarakter 1,18, noe som var det beste noensinne oppnådd ved høyskolen. Som beste avgangsstudent fikk han, slik skikken var, audiens hos kong Haakon.Etter utdanningen roterte Quisling mellom forskjellige avdelinger i generalstaben. Han hadde enkelte opphold ute i felten ved avdelingene på Værnes og Gardermoen, men det var i stabstjeneste han likte seg best. Under generalmajor Holtfodts kommando syslet Quisling blant annet med organisering av hærordningen, inspeksjon av miltæravdelinger og koordinering med kartverket, arbeid han senere skulle ha stor nytte av under nødhjelpsarbeidet i Sovjetunionen. Han fikk kapteins grad i 1917.
== De første utenlandsopphold ==
Alle aspiranter i generalstaben skulle fordype seg i et spesielt land, og Quisling hadde i utgangspunktet valgt Kina. Xinhairevolusjonen gjorde imidlertid at det ikke ble aktuelt med et studieopphold i landet, og Quisling skiftet da fokus til Det russiske keiserdømmet. Da revolusjonen kom i 1917, hadde han fem år med russiskstudier bak seg, og hadde dermed gode forutsetninger for å tjenestegjøre i landet. På nyåret 1918 ble stillingen som militærattaché i Petrograd ledig, og i mai var Quisling klar til å begynne i stillingen.Quisling kom til et Russland i kaos, og Norges legasjon var liten og dårlig organisert. Ministeren var ikke på plass i Petrograd, og legasjonssekretær Arild Huitfeldt fungerte som chargé d'affaires. Etter kort tid ble Huitfeldt erstattet av Frederik Prytz. Prytz og Quisling ble svært godt kjent under oppholdet i Russland, og ble venner for livet. Sammen rapporterte de tilbake til Oslo om konsekvensene av oktoberrevolusjonen, og rapportene ble fast lest av kongen og utenriksministeren. I desember var imidlertid situasjonen blitt så usikker i Russland at Prytz og Quisling måtte forlate landet.Tilbake i Kristiania gikk Quisling tilbake til generalstaben, men allerede sommeren 1919 søkte han seg utenlands igjen. 10. september forlot han Norge til fordel for Helsingfors, der han hadde fått stillingen som etterretningsoffiser. I Helsingfors arbeidet han under sendemann Andreas Urbye, som skal ha vært godt fornøyd med Quislings arbeid, på tross av at det neppe var spesielt energisk.
== Nødhjelpsarbeid i Sovjetunionen sammen med Fridtjof Nansen ==
På anbefaling fra minister Urbye begynte Quisling å arbeide for Fridtjof Nansen i 1921. En humanitær katastrofe var under oppbygging i Sovjetunionen, og Quisling fikk permisjon fra arbeidet ved generalstaben for å bli en del av Nansens innerste krets av hjelpearbeidere.I februar 1922 kom Quisling til Kharkiv, der han begynte å samle inn data om forholdene på den ukrainske landsbygda. Det viste seg fort at en tredjedel av landet var rammet av hungersnød, og Quisling besøkte landsbyer der hele befolkningen var døende. Quisling hadde fått en overordnet rolle i Nansenhjelpen, og sammen med Nansen klarte han å gjøre situasjonen i Ukraina kjent i resten av Europa. Private bidrag strømmet inn, og flere hundre tusen mennesker ble reddet fra sultedøden i området under Quislings administrasjon. Både Nansen og Quisling ble svært populære i Ukraina på grunn av arbeidet, og spesielt eksil-ukrainske miljøer var svært takknemlige for at Quisling gjorde katastrofen kjent utenlands.
== Quislings to ekteskap ==
Quisling møtte sin første kone Alexandra Andrejevna Voronin i Ukraina i 1922. Alexandra var såvidt fylt sytten, og var nitten år yngre enn sin mann. Hun fikk utstedt norsk pass og ble med tilbake til Kristiania, der hun ble godt mottatt av Quislings øvrige familie. Det ble samtidig spekulert i Quislings motiver, der mange i Norge antok ekteskapet kun var proforma for å redde henne ut av Sovjetunionen. Dette var også synet til flere i familien, som merket seg at de ikke hadde et vanlig ekteskapelig samliv selv om de bodde sammen i Quislings leilighet i Erling Skjalgssons gate på Frogner.Mens han var gift med Alexandra, traff Quisling en ny ukrainsk kvinne – Maria Vasilijevna Pasetsjnikova. Sommeren 1923 giftet de seg, mens Quislings ekteskap med Alexandra fortsatt var gyldig. Først etter at det nye ekteskapet var inngått, forsøkte Quisling å oppløse ekteskapet med sin første kone, men da det viste seg vanskelig, flyttet begge kvinnene inn med Quisling i Erling Skjalgssons gate. Dette var naturlig nok svært uvanlig i 1920-årene, spesielt for en sosialt konservativ offiser og prestesønn som Vidkun Quisling.Alexandra forlot etter hvert landet, og Quisling fortsatte å leve med Maria som ektefelle. For ettertidens historikere har omstendighetene rundt ekteskapene aldri blitt klare, og det kunne aldri dokumenteres nøyaktig hvor og når Vidkun og Maria Quisling skal ha giftet seg eller om det var noen formell skilsmisse med Alexandra.
== Videre arbeid i utlandet ==
Etter en kort periode ved generalstaben i Oslo begynte Quisling å arbeide for Nansen igjen. Fra slutten av 1923 til sommeren 1925 tilbrakte Quisling mye tid på Balkan, der han arbeidet med å finne løsninger for flyktninger fra Russland, Balkan og Lilleasia. Sommeren 1925 begynte Quisling å arbeide med armenernes situasjon på oppdrag fra Folkeforbundet, og han dro igjen til Sovjetunionen for å undersøke om flyktningene etter folkemordet på armenerne kunne overføres til Armenia.NEP-politikken hadde åpnet for utenlandske investeringer i Sovjetunionen, og i 1926 begynte Quisling å arbeide for Frederik Prytz' selskap The Russo-Norwegian Onega Wood Co. i Moskva. Quisling hadde ingen erfaringer med bedriftsledelse, men fikk ansvar for kontakt med sovjetiske myndigheter. NEP-politikkens opphør gjorde imidlertid at grunnlaget for bedriften opphørte, og på nyåret 1927 begynte avviklingen av virksomheten. Forretningsmannen Jonas Lied oppholdt seg i Russland samtidig med Prytz og Quisling, og Lied nevner Quisling i sin bok om forretningsvirksomheten i Russland. Lied hadde fått med seg Nansen på reisen til Sibir før første verdenskrig. Ifølge Marit Werenskiold pleide ikke Lied omgang med Prytz, men Lied hadde noe kontakt med Quisling om forholdet til Sovjetunionen da Quisling var statsråd i 1930-årene. Hans Fredrik Dahl skriver at Lied og Quisling «kom godt ut av det med hverandre» og de var enige om at bolsjeviklederne var dyktige politikere. Lied var russisk og sovjetisk statsborger, og kjente landet fra sin forretningsvirksomhet og sine reiser.Etter at statsminister Stanley Baldwin brøt formell kontakt med sovjetmyndighetene i mai 1927, trengte Storbritannia en alternativ kanal for å opprettholde en viss kontakt med Moskva. Valget falt på Norge, og Norges sendemann Andreas Urbye ansatte derfor Quisling som legasjonssekretær for å styrke staben. Quisling tok med seg Maria til Moskva og arbeidet i uformell britisk tjeneste frem til 1929, da det britiske arbeiderpartiet vant valget og gjenopptok kontakten med Sovjetunionen.Etter Quislings tid i Moskva ble han beskyldt for ulovlig valutahandel, i det som ble kjent som «rubelskandalen». Kildene er uklare når det gjelder hva konkret Quisling skal ha gjort, og det finnes ikke dokumentasjon for at sovjetiske myndigheter skal ha etterforsket Quisling eller ha utvist ham fra landet. Likevel ble Quisling angrepet i arbeiderpressen i Norge. Det ble antydet at han stod bak storstilt svartebørshandel av utenlandsk valuta i Moskva, og Arbeiderbladets Martin Tranmæl skrev at «det var god grunn for russerne til å utvise Hr. Quisling». Disse ryktene fortsatte også etter at Quisling på 1930-tallet hadde gått inn i politikken.
== Russland og vi ==
Det er ikke mange intelligente øine å oppdage i den grå masse som nu fyller gatene, teatrene og togene i Russland. Fabrikware der Natur. Man behøver ikke være raseforsker for å se forskjell på mennesketypene, for eksempel i Moskva, nu og før revolusjonen. Særlig er det påtagelig hvorledes det asiatiske og orientalske blod er blitt fremherskende
Ved Nansens død våren 1930 debuterte Quisling som politisk skribent med artikkelen «Politiske tanker ved Fridtjof Nansen død. Av kaptein Vidkun Quisling», og her beskrev han blant annet sine tanker om oktobrerrevolusjonen og marxismen. Teksten ble såpass populær at Tidens Tegn-redaktør Rolf Thommessen bad Quisling skrive mer, og utover sommeren og høsten jobbet han med et bokmanuskript.Ved siden av en tradisjonell bokutgivelse på Jacob Dybwads forlag ble teksten publisert som en artikkelserie i tretten deler i Tidens Tegn. 15. september stod første del av Russland og vi på trykk, og Thommessen gav hver eneste artikkel førstesiden. Bokversjonen var klar like før jul, med Quislings egne fotografier som illustrasjoner.Russland og vi hadde stort fokus på rasens plass i historien og politikken. Quisling-biograf og historiker Hans Fredrik Dahl beskriver teksten som «et gjennomgående og sammenhengende resonnement for rasen som den ordnende faktor i samfunnslivet», der Quisling ser på den russiske revolusjon som en «raseoppstand, der lavere – vesentlig orientalske – mennesketyper har reist seg og fordrevet de høyere, på samme måte som det lavere rasestoffet gjorde kort prosess mot det høyere under den store franske revolusjon hundre år før.»Quisling anså marxismen som den viktigste hindringen for Norges nasjonale gjenreisning, og bolsjevikene blir omtalt som «en sammensvergelse mot den nordisk inspirerte europeiske sivilisasjon». Quisling så i boken faktisk til Storbritannia som motkraften til bolsjevismen, og la mindre vekt på Tyskland. Dette gjorde at Quisling måtte omarbeide teksten en del da den ble nyutgitt – denne gangen også på tysk – under krigen, og ved siden av å tone ned det pro-britiske preget la han også inn en del antisemittiske formuleringer.
== «Nordisk Folkereisning» ==
Utover 1930 møttes en gruppe mennesker rundt Quisling og Frederik Prytz, ofte i Prytz' leilighet i Hafrsfjordgaten 7. Med i denne kretsen var blant annet Herman Harris Aall, Ragnvald Hvoslef, Adolf Munthe og Halvor Hansson, og det ble stadig diskutert å danne en ny politisk organisasjon. Organisasjonen Nordisk Folkereisning (NF) ble formelt stiftet 17. mars 1931, og ordstyrer Prytz uttalte store ord på stiftelsesmøtet på Håndverkeren:
Hva vi nu har tatt fatt på er, så vidt jeg vet, det første forsøk som har vært gjort her i Norden på å bygge opp en politisk doktrine bevisst avledet av vårt folks rasemessige egenart. Da vårt folk som en del av den store nordiske folkefamilie i så henseende ikke står alene, har vi kanskje lagt grunnen til en bevegelse som kan få store og uanede følger.
Prytz skulle vise seg i å få rett i at bevegelsen han og Quisling dannet, kom til å få store og uanede følger, da den i mai 1933 kom til å danne kjernen i partiet Nasjonal Samling. Foreløpig var imidlertid Nordisk Folkereisning en lukket forsamling, der det typiske medlem hadde borgerlig bakgrunn, og enten var yrkesmilitær eller forretningsmann.
Quisling ble det politiske midtpunktet for organisasjonen, og med utgangspunkt i Nansen-nekrologen hans fikk Nordisk Folkereisning fem ambisiøse hovedpunkter på programmet, der de ønsket å «knuse marxismen, reise rasen, vinne arbeiderne, etablere et riksting og lede utenrikspolitikken i nordisk retning». I programmet gikk Quisling hardt til angrep på det parlamentariske system, som han mente ikke kunne ta seg av «de nasjonale oppgaver». «Marxismen» – her refererte Quisling til Arbeiderpartiet – var hovedproblemet for samholdet i det norske folk, og han skrev at «den bosjevikiske og rabulistiske ånd brer sig i våre byer og bygder, og i bakgrunnen truer en blodig social revolusjon…» Nordisk Folkereisning gikk heller inn for et korporatistisk samfunn etter fascistisk modell, der arbeidere og ledere i forskjellige bransjer skulle gå sammen i «næringsråd», som igjen skulle møtes i et «Riksting». Rikstinget skulle etter hvert sidestilles med Stortinget, noe som ville medføre en åpenbar omveltning av Norges politiske system.Bevegelsen hadde et sterkt autoritært preg, og organisasjonens lover gav «føreren» alt ansvar og ubegrenset makt. Quisling krevde uavvikelig troskap og underkastelse fra medlemmene, og alle som ble tilknyttet Nordisk Folkereisning, måtte skriftlig bekrefte at de støttet bevegelsens politiske ideer. Dette var en modell som i store trekk kom til å bli videreført i Nasjonal Samling, som kom til å ha samme organisasjonsstruktur.
== Forsvarsminister 1931–1933 ==
Etter at Mowinckels Venstre-regjering gikk av i mai 1931 etter Lilleborgsaken gikk regjeringsoppdraget til Bondepartiet, på tross av at de var Stortingets minste med kun 25 representanter. Regjeringen fikk en særdeles tøff start, med en rekke problemer arvet fra tidligere regjeringer: statsregnskapet for 1931 viste en alvorlig inntektssvikt, mens budsjettet for 1932–1933 var det laveste hittil i århundret.Quisling hadde som så mange andre statsråder i den nye Kolstad-regjeringen liten politisk eller parlamentarisk erfaring. Det var på anbefaling fra Nationen-redaktør Aadahl at statsminister Peder Kolstad valgte Quisling, som ikke engang var medlem av Bondepartiet. «Russland og vi»-artiklene hadde imidlertid imponert Bondeparti-ledelsen, og Quisling hadde en sterk administrativ bakgrunn fra tiden som diplomat og som Nansen-hjelper.Det ble en stormfull politisk debut for Quisling. Arbeiderbladet angrep ham fra dag én, og omtalte utnevnelsen av forsvarsministeren som «ikke mindre enn en skandale». Nordisk Folkereisning skulle i utgangspunktet være en hemmelig organisasjon, men 28. mai ble organisasjonen kjent i offentligheten da Arbeiderbladet trykket bevegelsens program. Resten av pressen fulgte opp, og Dagbladet omtalte Quisling som «fascist». Avisen satte spørsmålstegn ved hvordan man kunne ta lederen for en slik bevegelse inn i regjeringen. Quisling gikk ut av Nordisk Folkereisning etter press fra Kolstad og andre ledende borgerlige politikere, men så lenge han nektet å kommentere organisasjonen og dens medlemmer offentlig, fortsatte angrepene i media.
=== Menstadslaget og ishavsimperialisme ===
Mesteparten av 1931 var norsk næringsliv lammet av en storkonflikt, og tre uker etter at den nye regjeringen tiltrådte, eskalerte situasjonen i Telemark. I Skien-Porsgrunn-området var stemningen hatsk mellom kommunister og sosialdemokrater, og i juni angrep en kommunistledet demonstrasjon streikebrytere og politi ved Norsk Hydros anlegg på Menstad. «Menstadslaget», som hendelsen ble kjent som, førte til at regjeringen kom sammen for å diskutere om man skulle sette inn hæren for å gjenopprette ro og orden. Under regjeringskonferansene forholdt Quisling seg særdeles passiv, mens statsminister Kolstad og justisminister Lindboe tok den aktive rolle. Regjeringen vedtok å sette inn militære styrker, og forsvarsminister Quisling iverksatte som fagstatsråd tiltakene. På tross av at det var andre i regjeringen som ivret for en militær løsning, var det Quisling som fikk skylden i offentligheten, og spesielt arbeiderpressen var kritisk. «Den halvfjollete forsvarsministeren har gått til alminnelig mobilisering i Telemark», skrev Arbeiderbladet, og det var ikke før Lindboe publiserte sine memoarer i 1959 at offentligheten fikk et noe mer nyansert bilde av hendelsene sommeren 1931.Vanskelighetene fortsatte i regjeringen sommeren 1931. Norske fangstmenn hadde tatt seg til rette på Øst-Grønland, der de i Norges navn hadde okkupert området og døpt det Eirik Raudes Land. Regjeringen tok i første omgang ikke okkupasjonen på alvor, men etter hardt press fra Grønlandslagene ved Gustav Smedal og et hardkjør i Dagbladet besluttet regjeringen å godkjenne anneksjonen. Dette førte til stor strid i Stortinget, og Quisling ble igjen i media utpekt som en pådriver for den harde linje. Quisling forholdt seg imidlertid taus under regjeringsmøtene, og nevner ikke saken i sine private papirer.
=== Pepperoverfallet, Quislings Stortingstale og maktkampen med Hundseid ===
5. februar 1932 var statsråd Quisling igjen på avisenes forsider. «Forsvarsminister Quisling utsatt for et mystisk overfall : Forsøk på spionasje i Forsvarsdepartementet», skrev Aftenposten, mens Arbeiderbladet hadde en litt annen vinkling med overskriften «En røverfilm i Forsvarsdepartementet».Det faktiske hendelsesforløpet var noe uklart, men Quisling hevdet at han var blitt overfalt i et konferanserom i Forsvarsdepartementet. Den ukjente gjerningsmannen skal ha kastet pepper i øynene hans og stukket ham med kniv, før han stakk av med en koffert med ukjent innhold. Quisling dro så hjem til Frogner, og meldte ikke saken til politiet før neste dag.«Pepperoverfallet» ble vinterens store sak i pressen, og avisene hadde svært ulikt syn på episoden. Arbeiderpressen var kritisk og mente hele overfallet var iscenesatt av forsvarsministeren selv, mens Tidens Tegn og Nationen aktivt forsvarte Quisling. Debatten førte til at politiet offentliggjorde en mengde rapporter fra etterforskningen, og de tekniske sporene og vurderingene til de medisinsk sakkyndige Francis Harbitz og Peter Nicolay Bull viste seg å støtte Quislings versjon. Spekulasjonene fortsatte imidlertid, og Quisling selv var lite interessert i å kommentere saken, som aldri ble oppklart. Overfallet bidro imidlertid til en ytterlige polarisering rundt Quislings person, og diskusjonene rundt Quislings troverdighet fortsatte i årevis etterpå.
Jeg har her fotografier, gjenpart fra en revisjonsantegnelse, som en agent for den internasjonale kommunistiske ledelse har gjort i Norge. Hvad viser den? Den vises at den revolusjonære bevegelse i vårt land, den finansieres fra utlandet. De har i 1928–29 fått 500 000 kr av en utenlandsk makt. […] [D]et er dem som danner celler i vår hær og flåte, i våre fabrikker og forbereder alt til revolusjon og oprør. Jeg vil advare mot at man undervurderer denne fare. […]Hvad dernest angår Det norske Arbeiderparti, så sier man, det er ikke lenger revolusjonært. Men hvad er forskjellen mellem Det norske Arbeiderparti og Moskva-kommunistene? Det er den samme forskjell som mellom de gresk-katolske og de romersk-katolske. De gresk-katolske anerkjenner ikke paven i Rom, Arbeiderpartiet anerkjenner ikke paven i Moskva. Men de holder på Trotsky, en mann som er for rød selv for Russland. […]
Det kan ikke være vanskelig å forutse, hvor dette fører hen, at hvis det ikke blir en forandring i dette, fører det før eller senere til en katastrofe. […]
I den nødstilstand som vårt land nu er i, da mangfoldige medborgere og vårt hele samfund kjemper en hård kamp, blir det klarere og klarere for hver dag at der må gjøres noe for at ikke det hele skal endre med sammenbrudd. […]
Etter at statsminister Kolstad døde etter lengre tids sykeleie, overtok Jens Hundseid som regjeringssjef. Hundseid ønsket seg egentlig ny forsvarsminister, men etter at Jon Sundby hadde forsvart Quisling, ble han med videre i den nye regjeringen.Trontaledebatten ble spesielt opphetet dette året. Etter at arbeiderpartitoppene Johan Nygaardsvold og Børge Olsen-Hagen hadde vært svært kritisk til forsvarsministeren fra Stortingets talerstol 5. april – blant annet med henvisning til det påståtte pepperoverfallet – fikk Quisling anledning til å slå tilbake to dager senere. Quislings tale var særdeles oppsiktsvekkende, da han hevdet å ha dokumentasjon på at Arbeiderpartiet og kommunistene stod i hemmelig ledtog med sovjetrusserne for å ta over makten i en væpnet revolusjon. Talen ble en politisk bombe. Store deler av den borgerlige opinionen støttet Quisling, og det haglet inn med brev og støtteerklæringer. Industrilederen Thorry Kiær skrev at «første runde gikk i Deres favør», mens forfatteren Johan Bojer skrev at «jeg kan ikke tilbakeholde min begeistring». I de politiske miljøene var imidlertid mottagelsen mer blandet. Både ledelsen i Arbeiderpartiet og i de borgerlige partiene ønsket at den påståtte dokumentasjonen måtte offentliggjøres og granskes av en spesialkomité satt opp av Stortinget. Dessuten var det oppsiktsvekkende at den påståtte revolusjonære virksomheten hadde fått pågå i lang tid uten at myndighetene hadde tatt affære – dette slo kun tilbake på Quisling selv. «Nu har De ødelagt alt for Dem selv», hvisket Mowinckel til Quisling da han gikk ned fra talerstolen.Stortingets spesialkomité satte straks i gang arbeidet med å gå igjennom Quislings dokumentasjon. Dokumentene var i hovedsak fra Forsvarsdepartementet, samlet inn av den militære etterretningstjenesten. Quisling la frem store mengder skriftlig materiale, men dokumentene stod hver for seg svakt, og det var alt i alt svært tynne bevis for Quislings sterke påstander. Avhørene med ledende arbeiderpartipolitikere ledet heller ikke til noe håndfast. Likevel falt komiteens borgerlige flertall i sin konklusjon ned på at forsvarsministeren hadde belegg for sine påstander. Arbeiderpartiets mindretall slaktet imidlertid Quisling og etterretningstjenesten, og krevde at «Generalstabens efterretningsvirksomhet som indrepolitisk spioncentral bringes til ophør». Quisling selv anså komiteens rapport som en seier for eget syn, men i senere taler til Stortinget var han noe mer moderat i sin kritikk av bolsjevismen.Forholdet mellom Quisling og Hundseid var alt annet enn godt. Hundseids forsøk på å skifte ut forsvarsministeren hadde skapt et voldsomt motsetningsforhold, og stats- og forsvarsministeren kom til å danne to motpoler i regjeringen. Dette gjorde at Quisling forfattet en lang rekke notater som han sendte til de andre statsrådene, og disse omfattet både angrep mot statsministeren og Quislings egne tanker og idéer, men førte bare til undring innad i regjeringen. Sannsynligvis forsøkte Quisling å utmanøvrere Hundseid og overta formannsvervet i Bondepartiet selv, og i forbindelse med den såkalte Kullmann-saken gikk Quisling så langt at han 20. november skriftlig bad Hundseid gi opp statsministerposten. På tross av dette åpenbare angrepet lyktes ikke Hundseid med å skyve Quisling ut av regjeringen, noe som tyder på at Quisling hadde en sterk posisjon innad i partiet. Da Hundseid ble gjenvalgt som partiformann 9. mars, var det imidlertid klart at partiet hadde tatt stilling i lederspørsmålet, og 24. mars sendte Quisling et brev til Bondepartiets stortingsgruppe der han erklærte at Hundseid hadde «forkludret partiets politikk» og at han dermed valgte å tre ut av partiet.
== Dannelsen av Nasjonal Samling og valget i 1933 ==
På tampen av 1932 var det begynt å løpe rykter om at Quisling var på vei til å danne et nytt politisk parti. Kullmann-saken og maktkampen med Hundseid hadde gitt Quisling mange støttespillere på høyresiden, selv om de etablerte borgerlige partiene var begynt å ta avstand fra ham. Samtidig hadde Quislings hjelpere Adolf Munthe og Frederik Prytz gått til høyreorienterte organisasjoner som Fedrelandslaget, Norges Samfundshjelp og Samfundsvernet og foreslått et formelt samarbeid. Selv om ledelsen i organisasjonene var lunkne, gikk ryktene fort i politiske kretser.Quisling og hans krets hadde faktisk vurdert å gripe til makt for å danne en såkalt nasjonal riksregjering høsten 1932. Da Mowinckel felte regjeringen Hundseid i februar 1933, hadde imidlertid Quisling bestemt seg for å arbeide innenfor det parlamentariske system for å nå målet om en bred og handlekraftig nasjonal riksregjering. Quislings nærmeste krets – bestående av hans gamle venner Prytz, Munthe og Hvoslef fra Nordisk Folkereisning samt advokatene Johan Bernhard Hjort og Christopher Borchgrevink – mente Quisling hadde støtte blant velgerne, og ønsket primært å fremme Quisling som leder for en borgerlig samlingsbevegelse. De foreslo et samarbeid med Bondepartiet, Fedrelandslaget, Frisinnede Folkeparti og deler av Høyre, men ambisjonene var neppe helt realistiske. Nordisk Folkereisning-kretsen la i løpet av april opp lover for et nytt politisk parti, og Quisling var lenge i forhandlinger med ledende Bondepartipolitikere med tanke på et formelt samarbeid. Quislings absolutte krav om at Hundseid måtte avsettes, gjorde imidlertid at forhandlingene strandet, og i begynnelsen av mai gav Nordisk Folkereisning-miljøet opp å få til et samarbeid.Dannelsen av partiet Nasjonal Samling (NS) skjedde temmelig ustrukturert. Ledelsen i Nordisk Folkereisning satt i daglige møter i perioden åttende til ellevte mai, men man ble ikke enig om noe klart politisk program, hvordan partiet skulle finansieres, eller strategien frem mot stortingsvalget samme høst. Stiftelsesmøtet 13. mai gav heller ikke noe klart svar på veien videre, annet enn at Quisling skulle gå ut i den borgerlige pressen 16. mai og oppfordre til «nasjonal samling». Quisling fremstilte her NS mer som en «bevegelse utenom partiene» enn et selvstendig politisk parti, og gikk igjen ut og inviterte de etablerte borgerlige partiene til samarbeid. Dette ble imidlertid lunkent mottatt av de andre partiene, og 28. juni ble Nasjonal Samling formelt registrert som parti.Det var flere punkter som skilte Nasjonal Samling fra de andre borgerlige partiene. Nordisk Folkereisnings idéer om korporativisme ble videreført, og «Rikstinget» skulle erstatte Stortinget. Partiprogrammet understreket den nordiske rases overlegenhet overfor andre raser, og lanserte et «storgermansk forbund» mellom de germanske folkegruppene. Partiet skulle i motsetning til andre partier styres ovenfra og ned, med en fører på toppen. Partiet tok også til seg symboler og begreper fra Norges middelalder («Norgesveldet»), og brukte for eksempel det såkalte Olavskorset som symbol. Partiets paramilitære organisasjon fikk navnet Hirden (etter middelalderens hirdmenn), mens partiets politiske samlinger ble lagt til steder som Stiklestad og Hafrsfjord. Den norrøne hilsenen Heil og sæl! og en fremstrakt hånd skulle erstatte former som «god dag» og hilsing med hatt.
Det nye partiet skaffet seg lokaler i Prinsens gate 7B i Oslo sentrum og tok fatt på arbeidet med å skaffe finansiering til valgkampen. På tross av kontakter i pengesterke miljøer viste dette seg å være vanskelig, og bevegelsen kom i alle førkrigsårene til å slite økonomisk. Samarbeidet med Bygdefolkets krisehjelp hjalp heller ikke på finansene: Krisehjelpen tilbød seg sommeren 1933 å fusjonere med Nasjonal Samling dersom NS tok over organisasjonens gjeld. Avtalen ble omstridt i begge organisasjoner, men det politiske samarbeidet skapte i alle fall oppmerksomhet utad.Den 12. juli skrev Quisling til de andre borgerlige lederne med tanke på et listeforbund. Forslaget skapte flere måneder med debatt innad i Høyre, der formann C.J. Hambro var sterkt imot mens andre i ledelsen skal ha vært mer positive. Avslaget ble varslet med en NS-kritisk Aftenposten-leder, og etter det formelle Høyre-avslaget 30. august markerte også Frisinnede avstand til Quisling. Bondepartiet sentralt gikk heller ikke med på noe samarbeid, men fristilte kretsene til å inngå lokale avtaler. Det hjalp ikke at Fedrelandslaget oppfordret til forsoning – Quislings nye samlingsparti ble stående helt på utsiden av det partipolitiske samarbeidet.Til Stortingsvalget 1933 kom Nasjonal Samling til å stille lister i 17 av 29 valgkretser. Quisling toppet Oslo-listen foran Adolf Hoel, mens Hjort var førstekandidat i Akershus. Thor Tharum toppet listen i Trøndelagsbyene, og NS hadde skaffet seg sterke kandidater med Hans S. Jacobsen (byene i Akershus og Østfold) og Christen Knudsen (byene i Telemark og Aust-Agder). Partiet hadde til sammen 144 kandidater, hvorav ni kvinner.Det var på forhånd uklart hvor store sjanser NS hadde ved valget. Nøkterne krefter i partiet trodde nok på mandater i Oslo, Akershus og Telemark, mens optimister som Hjort hadde som målsetting 7–8. Innad i Høyre var man redd for velgerflukt til NS, og i Bondepartiet trodde man også på mandater til Quislings parti. Alle bekymringer viste seg å være grunnløse, for med 27 850 stemmer (ca. 3,5 %) ble det ikke et eneste stortingsmandat på Nasjonal Samling. Valget ble på alle måter en fiasko for Quisling. Ikke nok med at han med 5 500 stemmer i Oslo ikke kom inn på Stortinget, men hele borgerlig side stod sterkt svekket tilbake. Arbeiderpartiet var med over 40 % av stemmene valgets klare vinner, og alle drømmer om en nasjonal samlingsregjering under Quislings ledelse var knust.
== NS blir et mini-parti ==
Nasjonal Samlings mål er: Nasjonal enhet uten klassemotsetninger og partier, et solidarisk norsk folkesamfund bygget op organisk på yrkeslivets grunn, med et sterkt og stødig styre. Ut fra dette grunnsyn vil bevegelsen gjennemføre følgende program:1. En handlekraftig nasjonal riksregjering uavhengig av partipolitikk.
11. Lockout og streik forbys.[…]
20. Familien og hjemmet vernes. Vyrdnaden for kvinnens virke i hjemmet og for morskallet høines.[…]
22. Kristendommens grunnverdier vernes.
26. Den naturlige sammensmelting av de to målfører til ett norsk skriftsprog fremmes, men uten tvang.
30. Utenrikspolitikken skal søke tilknytning til rase-, kultur- og interessebeslektede folk verden over for særlig på denne fellesgrunn å gjøre vår innsats i folkenes verdensfellesskap.
Quisling fremstod som handlingslammet etter valgnederlaget i 1933. Han hadde forventet å bli en sentral politisk figur i Norge som stortingsrepresentant og leder for en felles «front mot Marxismen», og når dette ikke skjedde klarte han ikke å beholde full kontroll over partiet. Sterke krefter i partiet gikk da sammen for å lage et nytt partiprogram, med langt mer konkrete mål enn hva som hadde fremkommet i Quislings svevende retorikk. Quisling protesterte mot det nye programmet, som likevel ble vedtatt i partiapparatet. Quisling godkjente det noe motvillig i februar 1934. Han tok i ettertiden full ære for det selv, og overså eller rasjonaliserte bort dets tilblivelse. Det nye NS-programmet krevde en «norsk, ny og sann sosialisme» basert på «nasjonal enhet uten klassemotsetninger og partier» og med et «sterkt og stødig styre». Partiet krevde videre en slutt på arbeidsledigheten, en «nasjonal bondepolitikk som trygger en fri, selveiende bonde- og småbrukerstand», offentlig støtte til fiskere, et styrket helsevesen og skole, og styrking av handelsbalansen i Norges favør.Våren 1934 tok Johan Bernhard Hjort på nytt initiativ til å knytte bånd til andre partier og organisasjoner, og inviterte Bondepartiet, Norges Bondelag, Fedrelandslaget og Frisinnede Venstre til samtaler. Hjort opererte uavhengig fra Quisling, og søkte å danne en «nasjonal» blokk som kunne ta over makten i tilfelle regjeringskrise. Sonderingene førte delvis frem over sommeren, men det mulige samarbeidet strandet på høsten da Bondepartiformann Jens Hundseid valgte å bryte samtalene. I løpet av året forsvant all støtte til Quisling og Nasjonal Samling fra de etablerte borgerlige partiene og miljøene, og selv Quislings gamle støttespillere i pressen sviktet da redaktørene Aadahl i Nationen og Thommessen i Tidens Tegn sluttet å gi ham spalteplass.Kommunestyrevalget 1934 ble karakterisert som et «gjennombrudd» innad i NS-bevegelsen. Der partiet året før hadde blitt stående uten stortingsmandater hadde de nå fått valgt inn 28 kommunestyrerepresentanter i herredskommunene og 41 i bykommunene. Likevel var det ikke stor grunn til å juble, da partiet kun hadde fått 0,82 % av stemmene i herredskommunene og 2,75 % i bykommunene. Av 743 ordførere i Norge fikk Nasjonal Samling kun én.De neste årene ble Quisling stadig mer ekstrem i sine politiske utspill. Han støttet det italienske angrepet på Etiopia i 1935, og avfeide Folkeforbundets kritikk av Mussolini med at de var styrt av «okkulte krefter» som arbeidet for en «marxistisk verdensrevolusjon». Han gikk også til angrep mot Arbeiderparti-regjeringen med den begrunnelse at den var «ulovlig» siden partiet var ledet av «revolusjonære marxister», og i 1936 foreslo han formelt for Stortinget at partisystemet skulle oppløses og erstattes av en korporativ stat. Til Quislings store irritasjon ble forslaget ignorert av Stortinget uten debatt, og også angrepene på Arbeiderpartiet ble oversett av alle andre enn NS og enkelte høyreekstreme miljøer. Quisling politianmeldte også Arbeiderpartiets Trygve Lie for å forsøke å bringe Norge under kontroll av fremmed makt, og han sendte også et åpent brev til Kong Haakon der han bad monarken avskjedige regjeringen, i det som i praksis ville ha vært et statskupp. Ingen av Quislings utspill ble tatt seriøst i mediene eller i de etablerte politiske partiene, og ved siden av å gjøre seg selv til latter sørget Quisling effektivt for å gjøre det umulig for andre partier å samarbeide med Nasjonal Samling.
På tross av at alle muligheter for valgsamarbeid med andre borgerlige partier var døde gikk Quisling inn i valgkampen til stortingsvalget 1936 med stor optimisme. Nasjonal Samling regnet nok en gang med å bli representert på Stortinget, og etter å ha jobbet metodisk med å bygge opp partiapparatet de foregående årene stilte nå NS liste i alle landets valgkretser. Dette viste seg imidlertid å virke mot sin hensikt, og partiets begrensede ressurser hadde ikke mulighet til å drive en effektiv landsomfattende valgkamp. Det var spesielt vanskelig for partiledelsen å rekke over Nord-Norge, og situasjonen ble ikke bedre av at partiets firkantete byråkrati forbød lokale NS-tillitsvalgte å ha egne valgarrangementer. Hele valgkampen dreide seg rundt Quislings person, som imidlertid ikke klarte å overbevise massene: Quisling var ingen stor folketaler, og han talte monotont og med trykk på feil ord. Valgresultatet ble enda dårligere enn i 1933, og med kun 26 566 stemmer (1,83 %) var partiet langt unna å komme inn på Stortinget.Etter nok et dårlig valg hadde sterke krefter i partiet fått nok av Quislings lederstil. Det hadde utviklet seg et kritisk miljø rundt nestkommanderende Johan Bernhard Hjort, og i oktober foreslo Hjort at førerens rolle skulle begrenses og at mer makt skulle legges til fylkesorganisasjonene. Hjort stod selv sterkt ute i organisasjonen, og en slik modell hadde styrket hans egen makt betraktelig. Dette ble startskuddet til en lang maktkamp mellom Quisling og Hjort. Da Quisling ignorerte forslagene forsøkte Hjort å kalle sammen NS' øverste organ (Rådet) for å behandle dem. Dette ble også sabotert av Quisling, noe som gjorde at Hjort forsøkte å gå bak Quislings rygg og kontakte partiets fylkesførere direkte. Konflikten fortsatt på nyåret, og i februar 1937 fikk Hjort nok og meldte seg ut. Det samme gjorde mange av støttespillerne hans i Hirden og i fylkesorganisasjonene. Mange kritikere forble imidlertid i partiet, og i mai sørget en rasende Quisling for å ekskludere alle som ikke stilte seg bak ham. Kaoset gjorde at mange moderate NS-medlemmer meldte seg ut utover året, og på tross av at Quisling nå satt med full kontroll over partiet var det blitt en skygge av hva det hadde vært. Nasjonal Samling hadde store økonomiske problemer etter alle utmeldelsene, og partiavisen Fritt Folk var på randen av nedleggelse.Kommunestyrevalget 1937 ble en katastrofe for Nasjonal Samling. Med 1164 stemmer i herredskommunene og 258 stemmer i bykommunene mistet partiet nesten alle kommunestyrepresentanter, og satt kun igjen med syv stykker på Østlandet. Flesteparten av de kompetente tillitsvalgte i partiet hadde forlatt det etter maktkampen mellom Quisling og Hjort, og valgresultatet viste at det gjenværende NS nå var på størrelse med en liten sekt. Partiet fortsatte å eksistere etter valget, men kun bestående av fanatiske Quisling-tilhengere og helt marginalisert i norsk politikk.
== De første krigsårene ==
=== Krigen nærmer seg Norge ===
Den såkalte Altmark-affæren slo ned som en bombe i norsk offentlighet i februar 1940. En sengeliggende Quisling så på hendelsen som en bekreftelse på hans verste mareritt – Norge var på vei til å bli krigens midtpunkt. Quisling hadde diskutert Norge med Hitler i Berlin året før, og hadde all grunn til å tro at tyskerne nå ville gå til aksjon. Det var imidlertid særdeles uklart for Quisling hvilke planer Hitler og den tyske ledelsen hadde lagt for ham og NS, og partiet var derfor i liten grad klart til å spille en aktiv rolle i begivenhetene. Dette var også blitt åpenbart for Hitler og Rosenberg i Berlin, som i løpet av våren totalt avskrev å bruke et Quisling-kupp som en del av en overtagelse av Norge.I mars gikk en friskmeldt Quisling i gang med partiarbeidet igjen, og blant annet forberedte han Fritt Folks overgang til dagsavis. 31. mars ble arbeidet avbrutt av et telegram fra Abwehr i Berlin, der Quisling ble bedt om å møte en tysk representant i København. Quisling kvidde seg for å dra, da han regnet med at han var i søkelyset til både norske og vestallierte myndigheter. Berlin insisterte imidlertid, og to dager senere tok han nattoget nedover, med et møte med Frits Clausen som påskudd.I København ventet Abwehr-oberst Hans Piekenbrock. Piekenbrock var ikke spesielt imponert over hvordan Quisling svarte for seg, og nordmannen var som regel unnvikende hver gang Piekenbrock spurte om den norske forsvarsberedskapen. Quisling fortalte imidlertid litt om de norske flyplassene, og fortalte Piekenbrock at han antok at Oslofjorden sannsynligvis ikke var minelagt. Quisling vurderte det også til at norske festninger neppe ville skyte mot fremmede krigsskip uten å ha klarert saken med høyere myndighet. Samtidig forsøkte han å fiske opplysninger ut av tyskeren, uten å få noe fornuftig ut av ham. Quisling var derfor fortsatt like uvitende om tyskernes planer, selv om han nok må ha forstått at noe konkret var i gjære.
=== Kuppforsøket april 1940 ===
Etter at England har brutt Norges nøytralitet ved å utlegge minefelter i norsk territorialfarvann uten å møte annen motstand enn de vanlige intetsigende protester fra regjeringen Nygaardsvold, tilbød den tyske regjering den norske regjering sin fredelige hjelp ledsaget av en høytidelig forsikring om å respektere vår nasjonale selvstendighet og norsk liv og eiendom.[…]
Regjeringen Nygaardsvold er trådt tilbake. Den nasjonale regjering har overtatt regjeringsmakten, med Vidkun Quisling som regjeringssjef og utenriksminister […]
Jeg tilføyer at slik som situasjonen har utviklet seg, er enhver fortsatt motstand ikke bare nytteløs, men direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom. […]
Om morgenen 8. april minela vestmaktene Vestfjorden og områder på vestlandet. Quisling var nå helt sikker på at krigen var kommet til Norge, og vurderte det til at de tradisjonelle partiene under Nygaardsvolds, Hambros og Mowinckels ledelse var ute av stand til å håndtere situasjonen. Samme dag skrev Quisling i et opprop til befolkningen at
Nå ser enhver hvad partipolitikerne og deres vanstyre har bragt Norge op i. […] Nygaardsvold-regjeringen og de andre partipolitikerne med Hambro og Mowinckel i spissen må straks fjernes fra videre befatning med rikets styre. Nasjonal Samling er den eneste organisasjon som har sett riktig i de avgjørende politiske spørsmål. Nasjonal Samling er den eneste bevegelse som kan redde Norges frihet og selvstendighet […]
Flygebladet ble delt ut i befolkningen av Hirden, uten at folk flest tok budskapet spesielt seriøst. Det var imidlertid blodig alvor for Quisling, som nå var klar til å gripe makten og innsette seg selv som statsminister. Quisling og sekretæren hans Harald Knudsen tok inn på Hotel Continental for natten, da de ventet at situasjonen ville eskalere i nær fremtid. Flyalarmen samme natt gav ham rett, og natt til 9. april var den tyske invasjonen i gang.
Om morgenen banket Hans Wilhelm Scheidt på Quislings dør. Scheidt hadde forgjeves ventet på «Blücher» i Pipervika, og da de tyske styrkene ikke hadde kommet som forventet, valgte han å improvisere. Albert Viljam Hagelin, Scheidt og Quisling besluttet nå å iverksette statskuppet, på tross av at dette ikke var blitt klarert med den tyske militære eller politiske ledelsen. Den norske regjeringen hadde imidlertid forlatt Oslo, og i det politiske vakuumet den etterlot seg, så Quisling muligheten til å presentere en ny regjering ledet av ham selv som et fait accompli til Curt Bräuer og tyskerne.På ettermiddagen forsøkte Quisling å dra til Forsvarsdepartementet for å overta styringen der, men da både Generalstaben og alle embedsmenn han kjente, var forduftet, måtte han reise tilbake til Hotel Continental med uforrettet sak. Utover ettermiddagen kladdet Quisling med Hagelin og Scheidts hjelp en erklæring han kunne fremføre i kringkastingen, og samme kveld dro Scheidt i SA-uniform til de tyskokkuperte NRK-lokalene i Roald Amundsens gate for å få Quisling på eteren. Riksprogramsjef Olav Midttun var skeptisk til forespørselen, men Scheidt fikk bløffet Quisling på luften ved å påstå at de arbeidet på vegne av tyske myndigheter. Litt over halv åtte fikk Quisling lest opp erklæringen sin, før han igjen tok turen til Forsvarsdepartementet. Her ringte han oberst Hans S. Hiorth på Elverum og bad ham «arrestere marxistregjeringen», uten at Hiorth tok ham seriøst. Det samme skjedde da Quisling gav politimester Welhaven ordre om å innfinne seg til konferanse straks, og på samme måte reagerte Norges Rederforbund da Quisling gav ordre om at norske skip måtte søke til ikke-alliert havn: Alle Quislings ordre ble ignorert denne dagen.Klokken ti gikk Quisling på lufta igjen, og etter å ha gjentatt erklæringen fra tidligere på kvelden presenterte han regjeringen sin. Quisling erklærte også at fortsatt motstand mot tyskerne var «direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom», og at det medførte «det alvorligste personlige ansvar» for dem som ikke lød ordre fra den nye regjeringen. Samtidig uttalte han at det vil «bli gått rettferdig og hensynsfullt frem mot alle landsmenn».Hitler skal ha tatt nyheten om statskuppet positivt, og han gav samme kveld Bräuer ordre om å slutte å forhandle med Nygaardsvold. Bräuer kunne fortsette å forhandle med kong Haakon, så lenge kongen anerkjente Quislings makt. Bräuer var imidlertid dypt skeptisk til Quislings evner og hans påståtte støtte i befolkningen, og begynte straks å arbeide for andre løsninger. Da næringslivet og rettsapparatet også så på Quisling som et blindspor, fikk Bräuer overtalt Berlin til å gi kontrabeskjed, og i kretsen rundt høyesterettsjustitiarius Paal Berg ble det jobbet for å fjerne Quisling. Samtidig hadde Quisling problemer i egne rekker, og både Gulbrand Lunde, Ragnar Skancke, Frederik Prytz og Jonas Lie var uvillige til å bli med i den nye regjeringen. Store deler av NS bestod av offiserer, og betydelige deler av medlemsmassen valgte å ignorere troskapseden de hadde avlagt til Quisling og heller kjempe på Nygaardsvold-regjeringens side mot invasjonen. Historikeren Hans Fredrik Dahl anslår at «minst hver tredje og sannsynligvis hver annen svorent lojale Quisling-tilhenger falt fra i aprildagene, om ikke fler».Quislings sterkeste kort de første aprildagene var kontrollen med massemediene, herunder NRK, NTB og Oslo-avisene. Disse fulgte i hovedsak Quislings direktiver, selv om den militære sensuren blokkerte mange politiske utspill. Fra og med 13. april fikk Quisling vanskeligere for å slå igjennom, og i løpet av de neste par dagene ble han satt helt på sidelinjen. Det tyske utenriksdepartementet hadde da sendt Theodor Habicht til Norge for å løse opp i flokene, og Habicht var blitt lite imponert av NS-føreren. Bräuer og Habicht jobbet heller for å la Høyesterett administrere de besatte områdene, og 15. april ble Administrasjonsrådet opprettet, mot Quislings vilje. Hitler hadde bestemt seg for å følge Bräuer og Habichts linje, men valgte å holde Quisling i «reserve», i tilfelle han kunne komme til nytte i fremtiden. I en velregissert overdragelsesseremoni i radioen sørget Bräuer for at Paal Berg overtok makten fra Quisling i tilsynelatende ordnede former. Bräuer hadde sørget for å legge opp seremonien slik at det virket som at Berg frifant Quisling for kuppet uken før, selv om dette ikke var Bergs intensjon. Quisling følte seg også manipulert, men kunne lite gjøre uten tysk støtte.
=== Maktkampen med Terboven ===
Nygaardsvold og Kongen kom ikke til å anerkjenne Administrasjonsrådet som en lovlig erstatter for regjeringen, og krigshandlingene i Norge fortsatte utover våren og forsommeren. Vanskelighetene i felttoget opprørte Hitler, som la ansvaret for de vanskelige forholdene på Bräuer og Habicht. Hitler kalte derfor tilbake sendemann Bräuer, og innsatte den lojale partimannen Josef Terboven som Reichskommisar og øverste leder i det besatte Norge.NS-bevegelsen var i dårlig forfatning da Terboven kom til Norge, og han forstod raskt at Quisling og partiet trengte aktiv hjelp til å bygge seg opp dersom de skulle spille noen støtterolle for tyskerne. Den første tiden sørget derfor Terboven for å holde Quisling og NS-folkene borte fra alle maktposisjoner, på tross av Quislings sterke posisjon hos den nasjonalsosialistiske toppen Alfred Rosenberg og marinesjef Erich Raeder. Quisling forsøkte så å gå rett til Rikskanselliet i Berlin for å overprøve Terbovens avgjørelser uten å komme noen vei hos Hitler og Hans Lammers, og rikskommissæren fikk i hovedsak styre som han ville.Terboven forsøkte etter hvert å kvitte seg helt med Quisling. 25. juni bad han formelt Quisling om å trekke seg som NS-fører og heller reise til Tyskland. Quisling forsøkte å protestere, men Terboven truet med å sette opp et alternativt tyskvennlig norsk parti dersom oppfordringen ikke ble fulgt. Dette ville i praksis være Nasjonal Samlings dødsstøt, og Quisling måtte derfor gå med på å forlate landet. 5. juli fløy han til Berlin for det som skulle bli et 45 dagers opphold. Her møtte han Joseph Goebbels og Rosenberg, og ventet ellers på foretrede for Hitler. I august fikk han møte Heinrich Himmler, og senere i måneden bestemte Hitler seg for veien videre for det okkuperte Norge. Noe overraskende gikk Hitler inn for å støtte både Quisling og Terboven, og 16. august møtte han endelig Quisling. Quisling la frem planer for en norsk regjering uavhengig av demokratiske prosesser og en systematisk oppbygning av Nasjonal Samling som et statsbærende parti, og Hitler var godt fornøyd med Quislings ideer. Quisling kunne vende tilbake til Norge i triumf. I slutten av måneden orienterte Hitler Terboven om at Quisling og Nasjonal Samling skulle bygges opp til å bli den fremtidige maktfaktor i Norge. Inntil videre skulle imidlertid Rikskommissæren ha en ledende rolle, og med mindre Stortingets presidentskap gikk med på å avsette kongen og regjeringen, skulle Terboven sette opp et kommissarisk styre under egen ledelse – Reichskommissariat Norwegen.
=== De kommissariske statsråder ===
25. september annonserte Terboven utnevnelsen av de kommissariske statsråder. Quisling fikk ikke plass blant statsrådene, men siden flertallet av dem var NS-medlemmer, øvde han likevel innflytelse igjennom partiet. Nasjonal Samling var nå blitt landets eneste lovlige parti, og Terboven erklærte i radiotalen sin at det i pakt med Hitlers ønsker kun var igjennom Nasjonal Samling at Norge kunne vinne sin «frihet og selvstendighet» tilbake.NS-propagandaen forsøkte å fremstille den nye konstruksjonen som en «nasjonal regjering», men den var i praksis fullstendig under tysk kontroll. Quisling var imidlertid optimistisk for fremtiden, og regnet med å overta makten i ikke altfor fjern fremtid. Han brukte de neste månedene på å skissere opp hvordan Norge skulle styres i fremtiden, og fremla blant annet en plan der Norge skulle tilknyttes Tyskland i et «stornordisk forbund». Norge skulle ledes av en riksforstander (Quisling selv) og en korporativ nasjonalforsamling, og det skulle være et tett økonomisk og militært samarbeid med Tyskland.Quisling brukte også tiden på å bygge opp partiorganisasjonen, og mot slutten av året hadde NS over 23 000 medlemmer, en seksdobling siden sommeren. I løpet av 1941 økte medlemstallet med ti tusen til. Totalt var omtrent 60 000 personer innom Nasjonal Samling i løpet av krigsårene. Dette var likevel langt unna en massebevegelse, og Quislings ry som kollaboratør og forræder gjorde at han hadde begrenset appell i de brede lag av folket. Hver gang Quisling ønsket større formell makt i løpet av 1941, ble forespørslene avslått av tyskerne med den begrunnelse at partiet ennå var for lite.I løpet av de første krigsårene ble Quisling langt mer antisemittisk i retorikken. Han la seg således langt nærmere de tyske nasjonalsosialistene enn han tidligere hadde gjort. Til stor publisitet i Norge deltok han i en antisemittisk kongress arrangert av Rosenbergs Institutt for utforskning av jødespørsmålet i Frankfurt i mars 1941, der Quisling argumenterte for å finne en felleseuropeisk løsning på «jødespørsmålet». Han fortsatte i samme sporet tilbake i Norge. Samme høst holdt han en propagandatale for lojale NS-medlemmer. Her tok Quisling opp hvordan den «jødiske verdensorden» via en verdensomfattende sovjetrepublikk søkte å «utslette de germanske folk og de fundamentale nordiske prinisippene»; det var ifølge Quisling kun mulig via «det nye Tyskland» å beskytte den germanske verden mot de jødisk-styrte makter.
Nasjonal Samlings oppgave er å gjennomføre den nye ordning i Norge og å sikre Norges plass i det nye Europa. Dessuten er det vår enkle moralske plikt som nordiske mennesker, dertil i vår nasjonale interesse, å hjelpe hva vi kan til den nye ordens alminnelige seier og gjennomføring i Europa. I første rekke må vi bidra vårt til Tysklands seier, som er Norges seier, og til en hensiktssvarende regulering av forholdet mellom Norge og Tyskland som et ledd i den germanske og europeiske nyordning. […]Kampfeller! Vi skal tappert og trofast overvinne eller kue all motstand inntil hele folket er vunnet for den nye ordning. Med plan og framsyn i arbeidet skal vi gjennomføre den nasjonale revolusjon, skritt for skritt, fylke for fylke.
Vårt store mål skal vi nå: Norge skal ikke bare bli fritt. Det skal bli stort.
I april 1941 henvendte Himmler seg til Quisling med tanke på å få opprettet norske Allgemeine-SS-avdelinger. Tanken var at SS-soldatene skulle verves blant norske NS-medlemmer. Dette satte Quisling i en vanskelig situasjon, da SS-soldater var forventet å sverge troskap til Hitler og Himmler. Dette kunne true hele NS-bevegelsens enhet. Situasjonen ble ikke bedre av at SS sentralt hadde utpekt Jonas Lie til å lede avdelingen. Quisling forsøkte å kontrollere situasjonen ved selv å annonsere opprettelsen av Norges SS og fremstille det som om avdelingen var hans egen idé. Under innsettelsesseremonien av de første 150 mann ble det sverget troskap til både Hitler og Quisling. I tiden som fulgte, ble det klart at de norske SS-avdelingene i liten grad ble en trussel mot Quislings makt. Stort sett alle de norske SS-frivillige ble sent til fronten i Russland, og i 1942 ble den norske SS-avdelingen omorganisert til Germanske-SS Norge og i større grad underlagt NS' kontroll.Etter Melkestreiken i september 1941 innførte Terboven unntakstilstand. 250 mennesker ble arrestert, og radioapparater ble inndratt. Flere fagforeningsfolk og intellektuelle fikk strenge straffer. Viggo Hansteen ble henrettet. Den tyske framferden skapte sterke reaksjoner i NS-miljøer, men Quisling selv forsvarte en hard linje mot dem han oppfattet som truende kommunister. Dødsdommen ble på mange måter et vannskille mellom den første og mer «uskyldige» okkupasjonstiden og de hardere og mer undertrykkende årene som fulgte, men for Quisling understreket bare de negative reaksjonene i folket at man måtte få avviklet kommissærstyret og få overført formell regjeringsmakt til ham selv og Nasjonal Samling. Den nødvendige kontrollpolitikk «avler hos nordmennene et uutslukkelig hat» når den ble påført utenfra, mente Quisling, mens NS derimot var bedre rustet til å «gjennomføre nyordningen raskere og mer smertefritt».
== Quisling som ministerpresident ==
=== Statsakten ===
På nyåret 1942 var det klart for mer formell makt til Quisling. 1. februar mottok Terboven de kommissariske statsrådene, og godtok deres avskjedssøknad. Statsrådene fikk så i oppdrag å velge en ny leder, og Quisling ble straks valgt og utnevnt til «ministerpresident». Senere på dagen fulgte høytideligheter på Akershus festning, med parader, festmøter i NS og fakkeltog. Om kvelden takket Quisling partifellene fra balkongen på Grand Hotell.Quislings maktovertagelse ble av NS forsøkt tilpasset grunnloven og det eksisterende system. Stortinget var ikke «opphevet», kun «ute av funksjon». Norge var i prinsippet fortsatt et monarki der den utøvende makt var ledet av kongen i statsråd, selv om regjeringen og kongen igjennom å ha forlatt landet skulle ha tapt sine rettigheter. Quisling så på seg selv som en forvalter av deres myndighet gjennom vervet som ministerpresident. Men i praksis var selvsagt endringen i statsskikk slående, og det var ikke lenger noe maktfordelingsprinsipp under Quislings NS-styre. Ministerpresidenten overtok både Stortingets funksjon som lovgiver og regjeringens funksjon som utøvende makt – det såkalte førerprinsippet. Quislings statsråder kunne på vegne av føreren både utferdige bindende rettsforskrifter og treffe forvaltningsavgjørelser innenfor fagområdene sine.Statsakten gjorde ikke slutt på rikskommissær Terbovens overordnede styre. Hitler og de tyske myndighetene hadde gitt Quisling relativt vide fullmakter, men okkupasjonsmakten hadde fortsatt siste ordet ved uenigheter. Terboven hadde i praksis vetorett overfor NS-initiativer, og tyske embedsmenn kontrollerte alle nye lover. Quisling gjorde imidlertid sitt beste for å få den nye regjeringen til å fremstå som norsk og uavhengig, og brukte blant annet en modifisert utgave av rikets segl – nå uten referanse til «Haakon VII Norges konge». Quisling flyttet inn på Det kongelige slott og endret navnet til «Oslo Slott», og tok opp flere av monarkens oppgaver som å dele ut ordner og organisere statsbesøk.Senere i februar dro Quisling på statsbesøk i Berlin. Her møtte de Hitler og den tyske ledelsen samt journalister fra hele det okkuperte Europa. Etter at den offisielle delen av programmet var slutt, møtte han Raeder og Rosenberg privat. Spesielt møtet med Rosenberg skal ha vakt Quislings interesse, da Rosebergs nye stilling som riksminister for de okkuperte østområder gjorde at han nå ledet det sivile styret i de okkuperte delene av Sovjetunionen. Quisling hadde jo alltid hatt en spesiell interesse for Russland, og la nå egne planer for norsk deltagelse i «opprydningen og nyordningen i det russiske rom». Dette gjorde nå Quisling til NS-regjeringens offisielle utenrikspolitikk.
=== Folkelig motstand mot Quislings korporative Norge ===
Quisling gikk raskt i gang med å forsøke å omdanne det norske samfunnet. Allerede 5. februar vedtok han tre nye lover: Alle gutter mellom ti og atten år måtte avtjene «nasjonal ungdomstjeneste» gjennom NS' Ungdomsfylkning, alle lærere måtte bli med i det NS-kontrollerte Norges Lærersamband, mens alle norske forlag måtte ta del i en NS-organisert forleggerforening. Utover våren fulgte en rekke lignende lover for å organisere en lang rekke yrkes- og interessegrupper under Nasjonal Samling-paraplyen.Det viste seg fort at det var et feilgrep å tvangsorganisere barna og lærerne. Lærerne var på ingen måte interessert i å bli oppslukt i NS-bevegelsen, og etter en lang rekke protester og streiker begynte oppsigelsene. Dette førte lærerne rett inn i motstandsbevegelsen, og en undergrunnsbevegelse av lærer-ledere ble tilknyttet Hjemmefronten. Kampen mot indoktrinering i skolen ble snart knyttet til motstanden mot ungdomstjenesten, og hundretusenvis av foreldre begynte snart å delta i protestene. I motsetning til lærere kunne ikke NS-regjeringen bare avskjedige foreldre, og på tross av at de forsøkte enkelte arrestasjoner av foreldre som ikke sendte barna sine til Ungdomsfylkningen måtte NS etterhvert gi opp planene om ungdomstjeneste.
Også kirken tok del i motstanden mot nyordningen. Biskopene hadde gått ut skriftlig mot organiseringen av ungdommen, og konflikten eskalerte kjapt. Etter at NS-myndighetene hadde avsatt domprost i Nidaros Arne Fjellbu for ordrenekt valgte alle Norges biskoper å søke kollektivt avskjed fra sine offisielle statlige stillinger. Ragnar Skanckes Kirke- og Undervisningsdepartement svarte med å beordre alle domproster til å overta ledelsen av bispedømmene, men disse fulgte snart biskopenes eksempel. Dette var et direkte angrep mot Quisling, som anså seg som kirkens overhode i kraft av å være kongens stedfortreder. Han arresterte straks biskop Eivind Berggrav som antatt hovedmann for opprøret, men den kirkelige motstanden bare fortsatte. Første påskedag ble skriftet Kirkens grunn lest opp fra landets prekestoler, der kritikken mot Quisling og NS stod sentralt. Noen dager senere omtalte NS-avisene prestene som «bedragere og forrædere», mens Quisling vedtok nye lover for ansettelser av nye kirkeledere. De nye biskopene var alle NS-medlemmer eller sympatisører, og samtidig truet Quisling alle prester med sterke reaksjoner om de ikke gjenopptok tilknytningen sin til staten. Nesten ingen prester kom til å følge oppfordringen, og folk viste hvilken side de stod på ved å strømme til de Quisling-kritiske prestenes gudstjenester. Forsøk på å vise opprørsprestene bort fra sognene sine og erstatte dem med NS-innsatte prester førte bare til at de nye prestene prekte for tomme benker.
=== Hitler avslår Quislings krav om suverenitet ===
18. juli 1942 fylte Quisling 55 år. Dagen fikk naturlig nok stor oppmerksomhet i NS-bevegelsen, og gratulasjonstelegrammer fra Hitler og Terboven ble trykket i landets aviser. Alle Nasjonal Samlings fylkes- og særogranisasjoner gav føreren kostelige gaver, og dagen ble feiret med en stor tilstelning på Gimle.På tross av det rosenrøde bildet NS og okkupasjonsmakten forsøkte å tegne utad var sommeren preget av fundamentale uenigheter mellom Quisling og tyskerne. Quisling hadde kontaktet Hitler med krav om suverenitet for Norge og fredsavtale med Tyskland, og Quisling tolket signalene fra Terboven og Hans Lammers som positive. Quisling argumenterte med at den folkelige motstanden mot Tyskland ville opphøre om Norge igjen ble suverent, og at den harde linjen med arrestasjoner og dødsdommer bare avlet hat mot tyskerne. Samtidig led den norske økonomien tungt under okkupasjonen, og Quisling-regjeringen forsøkte å argumentere med at okkupasjonsomkostningene var urimelige og ute av proporsjoner med hva de var i andre tyskokkuperte land.Hitlers avgjørelse kom i august. Det kom ikke på tale med noen norsk representasjon i utlandet, og noen fredsavtale var uaktuelt så lenge verdenskrigen pågikk. Etter krigens slutt skulle tyske myndigheter ensidig avgjøre hvordan Norges tilknytning til det tyske rike skulle være. Samtidig skulle tyskerne også suverent fortsette å bestemme hvordan norske ressurser skulle administreres, og Terboven fikk for eksempel fritt spillerom over norsk vannkraft.Avslaget ble et vendepunkt under Quislings tid som leder. På tross av at Quisling hadde forsøkt å legge all sin makt bak kravet var avslaget helt kategorisk, og tydeliggjorde at Quisling på ingen måte var Hitlers likemann. I det formelle svaret ble det også gjort klart at Quisling heretter ikke skulle kontakte Berlin direkte - nå skulle all kontakt gå igjennom Terboven. Quisling var i praksis degradert og uten mulighet til å påvirke Hitler, og stod nå uten noen som helst form for legitimitet. Heretter var den optimistiske tonen Quisling hadde fått etter utnevnelsen til ministerpresident forduftet, og i resten av krigsårene fremstod Quisling stadig mørkere og dystrere når han opptrådte offentlig.
=== Quislings rolle i jødeforfølgelsene ===
Quisling beveget seg i antisemittisk retning i løpet av de første krigsårene, men han sto likevel for en mildere diskrimineringspolitikk enn hva tyskerne agiterte for. Quisling sto for eksempel mot tysk press for at jødiske personer skulle pålegges å bære davidsstjerne offentlig. Quisling-styret sørget for at jødiske leger og sakførere fikk yrkesforbud, og Quisling gjeninnførte også «jødeparagrafen» i grunnloven i mars 1942.Jødepolitikken lå ikke i Quislings hender, og tyskerne bestemte at alle legitimasjonskort som tilhørte jøder måtte stemples med en «J». Norsk politi fikk i oppgave å stå for det praktiske i registreringen av jødene, og kopier av alle innsamlede opplysninger gikk også til NS. Da tysk politi høsten 1942 bestemte at alle jødiske personer skulle arresteres, ble Hirden og Germanske-SS Norge brukt som hjelpetropper. Quisling sørget også for å gi arrestasjonene et skinn av juridisk legitimitet ved å utvide straffelovens sikringsbestemmelser, samt ved å vedta en ny lov om inndraging av jøders formue.Det er uklart hvor mye Quisling og NS-ledelsen visste om tyskernes planer for de arresterte jødene. Quisling hadde tidligere gått inn for en felleseuropeisk løsning på «jødeproblemet», men NS-styret ble også overrasket over tempoet og brutaliteten i arrestasjonene. Quisling var ikke informert på forhånd om deportasjonen av 532 jødiske fanger med DS «Donau» 26. november, men forsvarte aksjonen offentlig i desember. I to taler i Trondheim omtalte Quisling jødisk innvandring som en «ren parasittstrøm» som «satte seg fast overalt», og understreket viktigheten av at «vi sikrer oss mot jødene» som en del av en «forsvarskamp for det norske folks nasjonale eksistens».Det store flertallet av jøder som ble sendt ut av Norge ble drept i tyske tilintetgjørelsesleirer. Det finnes ingen dokumentasjon for at Quisling eller NS fulgte opp med tyske myndigheter om hva som hadde skjedd med disse menneskene. Dette var i motsetning til andre deporterte grupper, der Quisling ofte henvendte seg til Sipo eller SD for å følge opp statusen. Quisling-biograf Hans Fredrik Dahl finner det trolig at Quisling var kjent med ryktene om massedrap på jødiske fanger, men at han «neppe [var] motivert for å feste tiltro til de historiene som gikk om jødenes ufattelige tragedie». Quisling ga blant annet i taler etter 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side. Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene. Ved rettsoppgjøret etter krigen hadde de sentrale personene ulike fremstillinger av hva de visste og hvem som tok initiativ. Etter Mendelsohns vurdering hadde særlig Quisling, Hagelin, Lie, Prytz, Fuglesang og Skancke politisk ansvar for arrestasjonene og deportasjonene.Historiker Bodil Stenseth mener at Quisling visste mer om jødenes skjebne enn han ga inntrykk av. Blant annet endte kostbare gjenstander fra familien Watchman i Villa Gimle og i Quislings bolig i Asker («Ørneredet»). Familien Watchman ble drept i Auschwitz. Ifølge Stenseth måtte Quisling ha visst at jøder som ble sendt ut av landet, aldri ville komme tilbake. Quisling hadde omring 600 kg sølvtøy, og en del av dette var støpt om fra stjålet sølv blant annet flerarmede lysestaker fra jødiske familier. Almer Haug var 21. november 1942 på oppdrag fra likvidasjonsstyret på besiktigelse i Watchmans privatbolig. Haug var en nær venn av Quisling og 21. november satt mannlige familiemedlemmer internert, mens Florence Watchman var til stede i boligen. Stenseth sporet 16 nummererte gjenstander fra Watchmans bo til Quislings residens på Bygdøy (Villa Grande). Halldis Neegård Østbye skrev i et brev til Quisling blant annet at «den endelige ordning må naturligvis være radikal og usentimental» og «Alt det øvrige kan vel foregå mere i stillhet, konsentrasjonsleirer osv.», noe som ifølge Stenseth etterlater lite tvil om at Quisling kjente til tilintetgjørelsen.NS klipparkiv (funnet i 2018) viser tydelig og med sikkerhet hvilken informasjon Quisling fikk. Quisling ble slik informert om blant annet om massakrer i Ukraina (et land Quisling kjente personlig) i juli 1941, i oktober 1942 kom informasjon om at 700 000 kunne være drept og i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Den svenske avisartikkelen fra oktober 1942 omtalte «utrydningskrigen mot jødene», den ble overlevert Quisling 21. oktober og ble liggende på hans kontor en måned akkurat da den store deportasjonen av jøder fra Norge ble gjennomført. Klipparkivet var merket «Jødeproblemet 25.3.1941 - 31.12.1943». Quislings korrespondanse med Halldis Neegaard Østbye i 1942 viser at de kjente til hva som foregikk i Øst-Europa.Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene. NS-lederne, spesielt Sverre Riisnæs, Jonas Lie og Axel Stang, hadde nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. For eksempel fulgte Jonas Lie høsten 1941 med Einsatzgruppe D og var i Odessa da de massakrerte jødene i byen 23. oktober. Quisling og Riisnæs besøkte Ukraina i 1942, og da var de fleste jødene i området drept. De gjenlevende jødene som Quisling og Riisnæs så, var slavearbeidere. Einar Rustad, leder for NSUF, var på en landbrukskonferanse i Łódź i 1942 og ble vist rundt i gettoen, Rustad hevdet senere at de fryktelige forholdene i gettoen hadde opprørt ham. Felix Hartmann arbeidet for SD ved Minsk i Hviterussland fra 1942, der Hartmanns sjef var ansvarlig for at 55 000 jøder ble likvidert på bare ti uker. Hans S. Jacobsen fikk i juni 1942 brev fra en bekjent i SD i Katowice-distriktet (som også omfattet Auschwitz) som skrev at der gjør man «kort prosess» med polakker og jøder. Norske frontkjempere, spesielt i SS-Division «Wiking», var vitner og medvirket trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette ble også offentliggjort i NS-pressen. Klaus Grossmann, lederen for vaktstyrken ombord på «Donau» og «Gotenland», uttalte de «ikke hadde lov» til å vite hvilken skjebne som ventet jødene, «det var best å ikke tenke på det», ellers ville tilværelsen bli uutholdelig. Noen av de tyske vaktene på Grini hadde kjennskap til hva som ventet jøder som ble deportert. Odd Bergfald forhørte selv Siegfried Wolfgang Fehmer i Gestapo, og Fehmer kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland».Quisling ønsket at jødesaken skulle ligge under Hagelins innenriksdepartement, slik at Statspolitiet (Stapo) måtte instrueres derifra og ikke fra okkupasjonsmakten. Karl Marthinsen motsatte seg dette: Stapo måtte ta ordre fra tysk politi, men ville orientere Hagelin om aksjoner. Quisling skal 26. november ha vært helt ukjent med arrestasjonene og opplastingen av «Donau». Den svenske reporteren Benkt Jerneck klarte å avdekke at Wilhelm Wagner var den ansvarlige tjenestemann på tysk side. Wagner hevdet at aksjonen mot jødene var et indre norsk forhold, mens norske tjenestemenn hevdet at aksjonen var utført etter tysk ordre. Quisling ga blant annet i taler etter 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side. Avisen Det frie Norge skrev i desember 1942 om da «Donau» la fra kai ved Vippetangen og bemerket at okkupasjonsmakten forsøkte å gi inntrykk av at deportasjonene er NS og statspolitiets verk, «men man har sikre beviser for at aksjonen er igangsatt fra høyeste tyske hold». Forskningen har ikke bragt klarhet i om deportasjonene skjedde etter ønske fra Quislings regjering.
Inne i et værelse lå 6 kvinner likeledes skamfert, og under et teppe fant vi en sprell levende jøde. Da han så at han var opdaget breket han til oss: Jeg det ikke gjort. Jeg så det. Jeg bo her i nærheten. Kort prosess. Foran huset på 3 m. hold blir han skutt. Hodet deler sig og hans råtne hjernemasse velter ut
NS-regimet deltok aktivt i forberedelsene og gjennomføringen av deportasjonen. I andre land okkupert eller dominert av Tyskland er det eksempler på at deportasjoner ble hindret, også fra de som var alliert med Hitler. Italia, Ungarn og Bulgaria hindret deportasjoner av jøder inntil tyskerne tok kontroll. NS-regimet hadde omtanke for andre deporterte nordmenn, men ikke for jødene. Hetland tror at velviljen og mangel på motstand i NS-regimet skyldtes antijødiske holdninger og at blant annet Quisling selv hadde tatt til orde for å deportere jødene i 1941 og forsvarte aksjonen i desember 1942. Ekspedisjonssjef Sigmund Feyling i Kirkedepartementet uttalte offentlig at «det er en stor lykke for jødene at de nå kan samles på ett sted, slik som de så lenge har ønsket». Samtidig var det flere i NS som mislikte tiltakene mot jødene. I 1943 og 1944 arbeidet NS-regimet med planer om å drepe «uhelbredelig sinnssyke» og «idioter», og om å internere «tatere» og hindre dem i å formere seg.
=== Ettårsfeiringen av statsakten ===
Høsten 1942 var den tyske krigsmakten kjørt seg fast, og både slagene om El Alamein og om Stalingrad endte med allierte seire. Quisling hadde nå mistet all optimisme, og avsto fra å holde nyttårstale i NRK.Til ettårsdagen for innsettelsen som ministerpresident i februar måtte imidlertid Quisling opptre offentlig igjen. Klingenberg kino var festpyntet for anledningen, men i den timeslange talen til tilhengerne hadde Quisling nå en helt annen tone enn før: Han lovet ikke lenger en lysende fremtid og nasjonal selvstendighet for Norge, men kom bare med advarsler og spådommer om endetiden. Blant de dystre temaene Quisling tok opp var krigen på østfronten, der et tysk nederlag nå var blitt en reell mulighet. Quisling uttalte at en sovjetisk seier ville bli en katastrofe. «Hvis Tyskland taper krigen, så har Skandinavia ingen sjanse», mente Quisling, og Norge ville få sitt «fedreland og folkeætt tilintetgjort under et blodig jødetyranni». Quisling oppfordret tilhørerne til å gjøre det de kunne for «å lette Tyskland denne oppgave», mens han samtidig kom med trusler mot den folkelige motstandsbevegelsen mot NS-regimet.
=== Arbeidsinnsatsen og Eilifsen-saken ===
Tyskernes nederlag ved Stalingrad gjorde at de innførte generell mobilisering av alle arbeidere, og dette tiltaket ble også iverksatt i okkuperte land. I Norge fikk det form av «Loven om den nasjonale arbeidsinnsats». På tross av at ideen var tysk forsøkte Quisling å ta ansvaret for håndhevelsen, og igjennom Sosialdepartementet krevde han myndighet til å organisere alle menn mellom 18 og 55 år og alle kvinner mellom 21 og 40. Prosjektet gikk noenlunde godt i starten, da hjemmefrontledelsen ikke hadde noen effektive mottiltak. Den 20. april slo imidlertid hjemmefronten tilbake, da Oslogjengen gjennomførte en sabotasjeaksjon mot Arbeidsinnsatsens kontor for Oslo og omegn. I aksjonen ble arkivet over innkalte arbeidsfolk ødelagt.Utover 1943 nektet flere og flere å la seg registrere til arbeidsinnsats, og NS-myndighetene forsøkte seg da på å bruke politimakt. Dette var ikke alltid vellykket, og den 9. august hadde politijurist Gunnar Eilifsen nektet å imøtekomme en ordre om å arrestere to jenter som ikke ville delta i Arbeidsinnsatsen. Terboven reagerte skarpt og ønsket dødsstraff for Eilifsen, og truet Quisling med drastiske tiltak om dette ikke skjedde. Quisling bøyde av, og fikk hastevedtatt en ny lov (tillagt tilbakevirkende kraft) som gav hjemmel for bruk av dødsstaff. En spesialdomstol utpekt av Jonas Lie dømte Eilifsen til døden, og Quisling valgte å ikke benåde ham. Dødsdommen ble fullbyrdet allerede den 16. august. Quislings rolle i Eilifsen-saken førte til et eget tiltalepunkt i rettssaken etter krigen, og var en del av lagmannsrettens begrunnelse for å idømme Quisling dødsstraff.NS-myndighetene og tyskerne fulgte opp Eilefsen-saken med «aksjon Polarkreis». Her ble store deler av politistyrken og mange offiserer i Hæren tvunget til å undertegne en lojalitetserklæring, og de som nektet havnet i konsentrasjonsleiren Stutthof. De juridiske grunnlagene for disse to aksjonene stod i direkte motsetningsforhold til hverandre: politifolk ble arrestert med henvisning til at Norge var i krig med Sovjetunionen, mens arrestasjonen av offiserene var begrunnet med at de var krigsfanger fra krigen med Tyskland. Disse hendelsene bidro til å frarøve Quisling-styret enda mer legitimitet blant den norske befolkningen, og ødela Quislings argumentasjon om at Norge under hans ledelse var alliert med Tyskland i kampen mot Sovjetunionen.
=== Tysklandsbesøk og forsøk på nazifisering av Universitetet ===
Våren 1943 hadde Quisling avlagt nok et Tysklandsbesøk, der han traff Hitler ved Schloss Klessheim. Quisling prøvde igjen å argumentere for økt norsk selvstyre, men møtte døve ører. Hitler gav ingen konkrete løfter av betydning, og Quisling greide ikke engang å finne på noe positivt å si om møtet til NS-avisen Fritt Folks planlagte ekstranummer. Det nedslående møtet med Hitler la en kraftig demper på Nasjonal Samlings tiårsjubileum i mai, og Quisling brukte jubileumstalen til nye utfall mot bolsjevismen, London-regjeringen og «den internasjonale jødedom».Nasjonal Samling forsøkte seg høsten 1943 på å nazifisere Universitetet, ved at Ragnar Skanckes Kirke- og Undervisningsdepartement nå skulle avgjøre hvem som ble opptatt som studenter. Universitetet selv protesterte kraftig mot det nye regelverket, men Quisling svarte med å beordre arrestasjonen av ti professorer og over femti studenter. Universitetet bøyde imidlertid ikke av, og i november gikk Terboven (med Quislings samtykke) på nytt til angrep. Universitetet ble stengt for resten av krigen, og over 700 studenter ble sendt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Quisling hadde undervurdert hvor stor oppmerksomhet strengingen fikk i utlandet, og saken ble flittig brukt i den allierte krigspropagandaen.
=== Mislykket mobilisering av militærstyrker og arbeidskraft ===
Quislings hovedfokus i 1944 var å mobilisere arbeidskraft til den tyske krigsinnsatsen. Med dette håpet han å oppnå å styrke stillingen sin både i Norge og overfor tyskerne. I januar møtte han på nytt Hitler i Rastenburg, men Hitler valgte på diplomatisk vis ikke å ta stilling til Quislings forslag om å mobilisere tre norske divisjoner i tysk tjeneste. Andre tyske nazi-topper var også lunkne til Quislings forslag, men Quisling gikk likevel videre med planen på tross av at Hitler i praksis hadde avvist den.Informasjon om Quislings forsøk på å opprette tre divisjoner nådde London-regjeringen kort tid senere, og gjennom radiosendinger fra Storbritannia oppfordret de norsk ungdom til ikke å møte til arbeidstjeneste. Milorg forsøkte seg på nytt med sabotasjeaksjoner mot arkivene til Arbeidstjenesten, denne gangen med blandede resultater. De fleste ungdommer innkalt til arbeidstjeneste valgte å møte på tross av ryktene om militær organisering, men Hjemmefrontens kampanje mot arbeidstjenesten ble likevel et vendepunkt i maktkampen i det okkuperte Norge. Parolene mot arbeidstjenesten var undertegnet med «Hjemmefrontens Ledelse», og på tross av at Hjemmefronten enda ikke hadde noen enhetlig ledelse skapte parolene et inntrykk blant folk om at det nå fantes alternativer til NS og tyskerne som man kunne få instrukser fra.Det viste seg å være igjennom arbeidsinnsatsen, ikke arbeidstjenesten, at Quisling i mai satte til verks mobiliseringen. Dette var på Quislings eget initiativ, uten tysk press. Alle menn født i 1921, 1922 og 1923 ble innkalt, og Quisling forsøkte å legitimere tiltaket med frykt for sovjetisk invasjon. Totalt 75 000 mann var innkalt, men vellykkede sabotasjeaksjoner fra Milorgs side og en massiv propagandakampanje fra Hjemmefrontens Ledelse gjorde at få møtte opp. Mange av de innkalte valgte å forlate byene og ta til skogs, disse ble kjent som «gutta på skauen». Det var nå klarere enn noen gang at folk flest heller tok ordre fra Hjemmefronten enn fra Nasjonal Samling. Hjemmefronten gjorde det også klart overfor norske lensmenn at de ville bli likvidert om de arresterte «gutta på skauen», og Hjemmefrontens økende makt gjorde at NS-myndighetene lite kunne gjøre. Hele mobiliseringsinitiativet ble dermed et prestisjenederlag og en enorm ydmykelse for Quisling.
=== Evakueringen av Nord-Troms og Finnmark ===
Finlands nederlag i fortsettelseskrigen mot Sovjetunionen og krigserklæringen mot Tyskland i det som ble kjent som Lapplandskrigen høsten 1944 gjorde at de tyske styrkene i Finnmark kom i en utsatt posisjon. Wehrmacht-overkommandoen bestemte seg i oktober for å evakuere hele Finnmark og den nordligste delen av Troms. Tyskerne brukte den brente jords taktikk, og sivilbefolkningen i området måtte derfor evakueres i all hast. Quisling hadde ingen innvendinger mot evakueringen, spesielt siden NS-regjeringen ble satt til å gjennomføre den. Etter den pinlige fiaskoen med arbeidsmobiliseringen så Quisling gode muligheter til å bedre regjeringens status blant tyskerne ved å organisere en vellykket evakuering.Jonas Lie og Johan Andreas Lippestad ble satt til å lede arbeidet, men evakueringsplanene var dårlig forberedt. Lie og Lippestad forsøkte først å få folk til å reise frivillig ved å spille på deres frykt for kommunismen, men dette gav dårlige resultater. Den NS-organiserte evakueringenen gikk så dårlig at Terboven grep inn og beordret full ødeleggelse av alle bygninger og tvungen evakuering, og dette ble organisert av tyske militærstyrker. Quisling og Nasjonal Samling dro derfor ingen fordeler av å prøve å organisere evakueringen, men slapp også i stor grad unna folks hat i etterkant: dette var kun rettet mot tyskerne. Evakueringen viste seg å bli det siste større prosjekt Quisling-administrasjonen forsøkte å gjennomføre. Den feilet totalt, noe som illustrerer hvor liten og betydningsløs NS-bevegelsen var blitt på slutten av krigen.
=== Frigjøringsdagene og arrestasjon ===
7. mai holdt Quisling en appell i radio der han mante til ro og orden. Dagen etter, 8. mai, ble det forhandlet mellom hjemmefronten og Quislings stab på Gimle om overgivelse. Om morgenen 9. mai ankom Quisling Møllergata 19 der han ble arrestert og fengslet.
== Landssvikoppgjør og dødsstraff ==
Quisling ble i oktober 1945 dømt for landsforræderi, drap og tyveri i Eidsivating lagmannsrett. Dommen ble anket til Høyesterett, som stadfestet dommen. Sammen med to andre NS-ledere, Albert Viljam Hagelin og Ragnar Skancke, ble han dømt til døden. Vidkun Quisling ble henrettet ved skyting på Akershus festning 24. oktober 1945. Henrettelsen ble gjennomført kl 02:40 om natten og det ble brukt elektrisk belysning. Eksekusjonspelotongen besto av 10 mann som skjøt fra om lag 8 meters avstand, kommandøren skjøt til slutt Quisling gjennom tinningen med pistol. To leger konstaterte at åtte kuler var gått gjennom hjertet. Liket ble straks sendt til krematoriet. 1. juni 1959 ble askeurnen satt ned på foreldrenes gravsted i Gjerpen.I ettertid er straffeutmålingen omdiskutert, siden dødsstraff ble gjeninnført i det norske rettssystemet av eksilregjeringen ved provisoriske anordninger under krigen for å ta seg av etterkrigsrettssakene. I Høyesteretts kjennelse den 13. oktober 1945 ved behandling av Quislings anke ble dette avvist, med begrunnelse at de provisoriske anordningene var vedtatt i krigstid og derfor innenfor rammen av lovbestemmelsen om dødsstraff i krig i den militære straffelov som Quisling var dømt etter. Etter krigen ble anordningene videreført av Stortinget i 1945.
=== Dommen ===
Konklusjonen i dommen lød som følger:
Tiltalte Vidkun Abraham Lauritz Quisling dømmes til døden for forbrytelse mot den militære straffelovs § 80, nr. 1, 2 og 3 og mot den borgelige straffelovs §§ 83, 84, 86, 98, 233, 239, 255, jf. §§ 256, 257, 275 og 317, jf. § 318 og de provisoriske anordninger av 3. oktober 1941 og 22. januar 1942, alt sammenholdt med straffelovens § 62.Tiltalte frifinnes for tiltalebeslutningens punkter I d, V c, VI e, VIII og tilleggs-tiltakebeslutningens I e.Hos tiltalte inndras etter straffelovens § 36 kr. 1 040 000. I erstatning for saksomkostninger betaler tiltalte til statskassen kr. 1 500.
== Utmerkelser ==
Den 22. juni 1929 ble Vidkun Quisling utnevnt til kommandør av Order of the British Empire (CBE) for sin innsats for britiske myndigheter i tiden som ansatt ved Norges legasjon i Moskva (1927–1929). 12. juni 1940 ble han ekskludert fra ordenen grunnet sitt samarbeide med tyskerne under okkupasjonen av Norge.Han ble også tildelt Romanias kroneorden og den jugoslaviske Sankt Savas orden.
== Ettermæle ==
Vidkun Quisling hadde en messias-liknende posisjon blant enkelte forhenværende NS-medlemmer helt inn på 2000-tallet. Bjørn Østring, tidligere frontkjemper og vaktsjef ved Quislings førerbolig, har gjennom sin formidling av NS-historien i flere sammenhenger, blant annet i et radiointervju i NRK i 2006, uttrykt sin livslange beundring for idealisten Vidkun Quisling.
=== «Quisling» som skjellsord ===
Under og etter andre verdenskrig ble ordet «quisling» synonymt med «sviker» og «forræder» i mange europeiske språk. Særlig betegner det en person som samarbeider med en okkupasjonsmakt, gjerne i en marionetteregjering. Avisen The Times brukte Quisling i betydningen «landsforræder» første gang 19. april 1940 og fikk følge av Daily Mail fire dager senere. Et eksempel på tidlig bruk i britisk politikk er fra Norway Debate i mai samme år, da det britiske underhuset stemte over hvorvidt statsminister Neville Chamberlain måtte gå av. Her stemte 40 konservative parlamentsmedlemmer mot sin egen statsminister, og disse ble møtt med «Quislings!»-tilrop av statsministerens støttespillere. Via British Broadcasting Corporation (BBC) ble uttrykket snart spredt til resten av verden.
Ordet «quisling» ble under krigen også brukt som skjellsord om folk som var medlemmer av Nasjonal Samling (NS), eller som på annet vis samarbeidet med okkupasjonsmakten. En som var «god nordmann» kunne bli kalt en «jøssing». I 1940–41 ble den negative betydningen av ordet forsøkt snudd, og ordet ble forsøkt brukt som hedersbetegnelse av NS selv. Blant annet brukte forsyningsminister Albert Viljam Hagelin begrepet under en tale i Colosseum kino i Oslo i mars 1941: «Ja, jeg er en quisling, og jeg er stolt over å være en quisling!». Forsøket mislyktes.
29. januar 1944 hadde Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning en karikaturtegning av Quisling på trykk, utført av den norske avistegneren Ragnvald Blix. Tegningen, som senere er blitt klassisk, viser Quisling på vei til audiens hos Hitler i Berlin. Quisling strekker ut armen til Hitlerhilsen og sier: «Jeg er Quisling», hvorpå vaktsoldaten svarer: «Og navnet?». Da tegningen ble bedre kjent i Norge etter krigen, bidro den til å forsterke ordet «quisling» som ensbetydende med «forræder».
En «quisling» kunne på folkemunne dessuten bety en tokroneseddel. Det ble sagt at det gikk to uslinger på en quisling. En «usling» var da en énkroneseddel.
== Litteratur ==
Av hanRussland og vi,1930 (Opprinnelig utgitt som artikler i Oslo-avisen Tidens tegn i perioden 15.9.–3.12.1930)
=== Quisling i skjønnlitteraturen ===
Kolbjørn Brekstad, Heroisme og svik, roman (2009): Vidkun Quisling er hovedperson i Heroisme og svik.
Helge Kåre Fauskanger, Skarlagenssalen, kriminalroman (2013): Den ti år gamle Vidkun Quisling er til stede når hans åndeinteresserte far Jon Lauritz Qvisling deltar i en paranormal etterforskning på en angivelig hjemsøkt herregård. I det klimatiske kapitlet er gutten nær ved å omkomme, men det antydes at mørke krefter ville barnet skulle overleve.
Erik Foynland, Kranium & sand, roman (2010): Vidkun Quisling er biperson; broren Jørgen Quisling og faren Jon Lauritz Qvisling spiller mer fremtredende roller.
Cecilie Løveid, Maria Q, skuespill 1993, drama om Maria Quislings liv.
== Referanser ==
=== Anvendt litteratur ===
Brevig, Hans Olaf (1970). NS - fra parti til sekt 1933-37. Pax.
Dahl, Hans Fredrik (1991). Vidkun Quisling : En fører blir til. Aschehoug. ISBN 8257409049.
Dahl, Hans Fredrik (1992). Vidkun Quisling : En fører for fall. Aschehoug. ISBN 8257409782.
Dahl, Hans Fredrik (1996). «Forord til nyutgivelsen 1996». Quisling, Vidkun: Russland og vi. Leseselskapet. ISBN 8274430581.
Harper, Christopher S. (2012). Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under krigen 1940–1945 (PDF). HL-senteret. ISBN 978-82-92988-36-7.
Hetland, Øystein (2012). Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust? (PDF). Oslo: HL-senteret. ISBN 978-82-92988-42-8.
Høidal, Oddvar (1988). Quisling : en studie i landssvik. Universitetsforlaget. ISBN 8200184013.
Høidal, Oddvar Karsten (1971). «Vidkun Quisling's Decline as a Political Figure in Prewar Norway, 1933–1937». The Journal of Modern History. 43 (3): 440–467.
Jefferys, Kevin (1995). The Churchill Coalition and Wartime Politics, 1940–1945. Manchester University Press. ISBN 9780719025600.
Mendelsohn, Oskar (1987b). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. 2. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200025241.
Midgaard, John (1960). 9. april 1940 : dagen og forspillet. Aschehoug.
Hartmann, Sverre (1970). Fører uten folk : forsvarsminister Quisling : hans bakgrunn og vei inn i norsk politikk. Tiden.
Søbye, Espen (1998). «Jødeforfølgelsene under andre verdenskrig: Et mørkt kapittel statistikkens historie?». Samfunnsspeilet (nr 4): 2–17.
== Videre lesning ==
Borgen, Per Otto: Norges statsministre, Oslo 1999, Aschehoug ((no) BIBSYS)
Borgersrud, Lars: Vi er jo et militært parti – Den norske militærfascismens historie I, Oslo 2010, Scandinavian Academic Press / Spartacus forlag AS. ISBN 978-82-304-0059-3
Dahl, Hans Fredrik: Quisling – En norsk tragedie, Oslo 2004, Aschehoug ((no) BIBSYS)
Dahl, Hans Fredrik: Quisling – En fører blir til, Oslo 1991, Aschehoug ((no) BIBSYS)
Dahl, Hans Fredrik: Quisling – En fører for fall, Oslo 1992, Aschehoug ((no) BIBSYS)
Hartmann, Sverre: Fører uten folk. Forsvarsminister Quisling – hans bakgrunn og vei inn i norsk politikk, Oslo 1959, Tiden Norsk Forlag
Hewins, Ralph: Profet uten ære (Store Bjørn 1966)
Høidal, Oddvar: Quisling: En studie i landssvik, Oslo 1988, Universitetsforlaget ((no) BIBSYS)
Quisling, Vidkun: Vidkun Quislings forsvarstale i lagmannsretten 1945, Oslo 1987, Historisk Forlag ((no) BIBSYS)
Straffesak mot Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling, Oslo 1946 ((no) BIBSYS)
Tidsskrift for Den norske legeforening: «Undersøkelsen av Quislings hjerne», «Quislings hjerne», «Quisling»
== Eksterne lenker ==
(en) Vidkun Quisling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vidkun Quisling på Internet Movie Database
(no) Vidkun Quisling hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Digitalt fortalt: «Vidkun Quislings 7.sans» (skrevet av Jørgen Engestøl, Riksarkivet) (besøkt 30. mars 2012)
(no) Riksarkivet: Familiebrev og karakterbøker, 7. sanser, Rettssaken mot Vidkun Quisling og Quisling-fotografier
(no) Politiske taler av Vidkun Quisling, virksommeord.uib.no | Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (uttales IPA: ; født 18. juli 1887 i Fyresdal i Telemark, død 24. | 5,620 | 5,620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volusp%C3%A5 | 2023-02-04 | Voluspå | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dikt', 'Kategori:Eddadiktningen', 'Kategori:Litterære kilder til norrøn mytologi'] | Voluspå (norrønt: Vǫluspá = «volvens spådom»), er et dikt som har fått navn av Snorre, mens verken Codex Regius eller Hauksbók har noe navn på diktet. Voluspå er det første av de 29 diktene som innleder Codex regius av Den eldre Edda fra sent 1200-tall. I Hauksbok er det først tilføyd etter Hauk Erlendssons død i 1334. I tillegg gjengir Snorre de aller fleste strofene i Den yngre Edda.Som Trymskvida er Voluspå diktet i fornyrdislag ispedd stev, idet refrenget «Garm bjeffer høyt foran Gnipa-helleren, festet slites, og Freke løper» gjentas gjennom diktet.
| Voluspå (norrønt: Vǫluspá = «volvens spådom»), er et dikt som har fått navn av Snorre, mens verken Codex Regius eller Hauksbók har noe navn på diktet. Voluspå er det første av de 29 diktene som innleder Codex regius av Den eldre Edda fra sent 1200-tall. I Hauksbok er det først tilføyd etter Hauk Erlendssons død i 1334. I tillegg gjengir Snorre de aller fleste strofene i Den yngre Edda.Som Trymskvida er Voluspå diktet i fornyrdislag ispedd stev, idet refrenget «Garm bjeffer høyt foran Gnipa-helleren, festet slites, og Freke løper» gjentas gjennom diktet.
== Innhold ==
Dette er både en skapelsesberetning og en dommedagsprofeti, og avsluttes med en kort, men henført skildring av en etterpå følgende ny og bedre verden. Diktet er lagt i munnen på en volve som retter sine ord til «Heimdalls sønner» (en kjenning for menneskeheten). I Voluspås første vers fortelles at hun het Heid, og «alltid var hun yndet av onde kvinner». I annet vers fortelles at hun «satt ute» - dvs. bedrev útiseta («utesitting») der volven satt i nattemørket i et veikryss eller på en jordfast stein - da Odin ankom for å lære om fremtiden.I kvadet rekapitulerer hun først historien fra skapelsen og frem til samtiden, da Voluspå ble skapt. Da verden var ung, opplevde gudene en gullalder, som fikk en ende da tre jotnejenter dukket opp. Dette viser til en myte som ikke kjennes fra noen annen tekst. Hendelsen resulterer i at dvergene blir til. Det følger seks strofer med dvergenes navn, kalt Dvergatal («dverg-ramsen») som er blitt tolket som et senere innskudd og derfor utelatt i noen utgaver. Etter Dvergatal følger skapelsen av menneskene og en beskrivelse av Yggdrasil.
Etter dette spår Heid hva som vil komme; i skremmende bilder beskriver hun verdens undergang i ragnarok og gudenes fall. Odin selv blir drept av fenrisulven som har slitt seg fri, og like før verdens ende utkjemper Tor, som siste gjenlevende gud, et endelig slag med Midgardsormen.
Til sist slukner solen, mens verden synker i havet. I de siste strofene beskrives hvordan jorden igjen stiger opp av havet, verdens gjenfødsel. «Åkrene vokser uten å bli sådd. Alt vondt blir bedre; Balder kommer.»I Hauksbok er tilføyd et 67. vers, der dragen Nidhogg som holder til ved brønnen Kvergjelme i Nivlheim, dødsrikets nederste del, kommer flygende med lik mellom sine fjær.Voluspås opphav er ukjent, men det antas at det er diktet enten i Norge eller på Island sent på 900-tallet i brytningstiden mellom hedendommen og kristendommen, og nedskrevet på 1200-tallet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Völuspá – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Völuspá – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Voluspå på norrønt Flere oversettelser til norsk, færøysk, dansk og svensk.
McKinnell, John: «Völuspá and the Feast of Easter» (PDF), Alvíssmál 12 (2008): 3-28.
[3]
Knut Ødegård: "Edda-dikt I", Oslo 2013. | Voluspå (norrønt: Vǫluspá = «volvens spådom»), er et dikt som har fått navn av Snorre, mens verken Codex Regius eller Hauksbók har noe navn på diktet. Voluspå er det første av de 29 diktene som innleder Codex regius av Den eldre Edda fra sent 1200-tall. | 5,621 | 5,621 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pergamonmuseet | 2023-02-04 | Pergamonmuseet | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:1930 i Tyskland', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Arkeologiske museer i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1930', 'Kategori:Mitte', 'Kategori:Museer etablert i 1930-årene', 'Kategori:Pergamonmuseet', 'Kategori:Vitenskap i 1930'] | Pergamonmuseet (tysk: Pergamonmuseum) ligger på Museumsinsel i Berlin. Det ble bygget mellom 1910 og 1930 etter planer av Alfred Messel og Ludwig Hoffmann. Det omfatter antikksamlingen (gresk og romersk kunst og arkitektur), Det forasiatiske museet (Vorderasiatisches Museum) og Museet for islamsk kunst (Museum für Islamische Kunst). Pergamonmuseet besøkes av ca. 850 000 mennesker hvert år. Navnet stammer fra en av museets hovedattraksjoner, Pergamonalteret, som tyske arkeologer gravet frem fra oldtidsbyen Pergamon i Lilleasia og satte opp i Berlin.
| Pergamonmuseet (tysk: Pergamonmuseum) ligger på Museumsinsel i Berlin. Det ble bygget mellom 1910 og 1930 etter planer av Alfred Messel og Ludwig Hoffmann. Det omfatter antikksamlingen (gresk og romersk kunst og arkitektur), Det forasiatiske museet (Vorderasiatisches Museum) og Museet for islamsk kunst (Museum für Islamische Kunst). Pergamonmuseet besøkes av ca. 850 000 mennesker hvert år. Navnet stammer fra en av museets hovedattraksjoner, Pergamonalteret, som tyske arkeologer gravet frem fra oldtidsbyen Pergamon i Lilleasia og satte opp i Berlin.
== Opprinnelse ==
Allerede på tidspunktet da Kaiser-Friedrich-Museum ble åpnet på Museumsinsel, var det klart at stedet ikke var stort nok til å romme alle de nye kunstskattene. Særlig monumentalobjektene fra de tyske utgravningene i Babylon, Uruk, Assur, Milet, Priene og Egypt kunne ikke utstilles der på adekvat måte. Derfor fantes det allerede fra 1907 planer om et nybygg ved siden av, som direktøren for Kaiser-Friedrich-Museum, Wilhelm von Bode, var ansvarlig for. Her skulle man både utstille antikk kunst i nordfløyen, tysk kunst fra senantikken i Deutsches Museum, den forasiatiske avdelingen i sydfløyen og (planlagt fra 1927) avdelingen for islamsk kunst.
Alfred Messel begynte i 1907 å planlegge det monumentale trefløyede bygget. Da han døde i 1909, overtok hans nære venn, Berlins bygningsbyråd Ludwig Hoffmann, oppførelsen av bygget. I 1910 begynte arbeidene, men de ble forsinket av den første verdenskrigen, av revolusjonen i 1918 og av inflasjonen i 1922–23. Først i 1930 kunne bygget og dermed de fire museene åpnes.
Under luftangrepene på Berlin ble Pergamonmuseet sterkt skadet, og mange utstillingsobjekter ble flyttet til sikrere steder. I 1945 ble museet plyndret av sovjetiske styrker og mange objekter sendt til et stort Stalin-museum i Sovjet. I 1958 ble imidlertid det meste gitt tilbake til det daværende DDR. Fremdeles finnes det noen objekter folkerettsstridig i depoter i Russland. Da Sovjetunionen falt sammen, avtalte den nye demokratiske regjeringen i Russland å tilbakelevere alle de stjålne gjenstandene til tyske myndigheter, men prosessen er blitt forsinket av museumsdirektører i St. Petersburg og Moskva og av det russiske parlamentet, Dumaen.
== Utstilling ==
Museet viser forskjellige deler av antikk monumentalarkitektur, til de viktigste objektene hører:
Pergamonalteret
Markedsporten fra Milet
Istarporten (Ischtar-Tor) og prosesjonsgaten i Babylon
Mschatta-fasaden
=== Antikksamling ===
Antikksamlingen går tilbake til de brandenburgiske kurfyrstene, som samlet objekter fra den klassiske oldtid; den egentlige antikksamlingen ble grunnlagt med kjøpet av samlingen til en romersk arkeolog i 1698. Samlingen ble tilgjengelig for allmennheten med åpningen av Altes Museum i 1830. Den ble utvidet betydelig med utgravningene i Olympia, Samos, Pergamon, Milet, Priene og Didyma.
Antikksamlingen er lokalisert to steder. Bare en del av den befinner seg i Pergamonmuseet, mens den andre er i Altes Museum.
Samlingen viser kunstverker fra gresk og romersk antikk: bygningskunst, skulpturer, innskrifter, mosaikker, bronse og smykker.
De to hovedattraksjonene er Pergamonalteret fra det 2. århundre f. Kr., med skulpturer som viser gudenes kamp med gigantene, samt markedsporten fra Milet, som stammer fra romertiden.
Etter annen verdenskrig ble også antikksamlingen delt. Pergamonmuseum havnet i Øst-Berlin, og ble gjenåpnet i 1959. De gjenstandene som befant seg i Vest-Berlin, var frem til 1995 utstilt i museene i Schloß Charlottenburg.
=== Museum für Islamische Kunst ===
Med åpningen av Bode-Museum i 1904 ble det også opprettet en avdeling for islamsk kunst, som ved åpningen av Pergamonmuseet i 1930 ble et eget museum i det nye bygget.
Ved siden av kunstverker fra det 8. frem til det 19. århundre fra islamske kulturer mellom Spania og India utstilles Mschatta-fasaden, fra et førislamsk ørkenslott, som ble gitt i gave fra den ottomanske sultan Abdülhamid II. til keiser Wilhelm II. Fremdeles idag befinner det seg deler av slottet, som ble fjernet fra sin opprinnelige lokalisering på grunn av bygningen av Bagdad-banen, i landskapet ved lufthavnen i Amman i Jordan.
=== Vorderasiatisches Museum ===
I det vest-asiatiske museet vises tyske arkeologers utgravninger, bl.a. av Deutsche Orient-Gesellschaft, fra sumeriske, babylonske og assyriske høykulturer. Dertil hører mange monumentale bygningsminnesmerker, relieffer og også mindre kultur-, smykke- og bruksgjenstander.
Særlig fremtredende er den babylonske Istarporten (Ischtar-Tor), en del av prosesjonsgaten som lå foran, samt tronsalsfasaden til Nebukadnesar II.
== Hovedplan Museumsinsel ==
I rammene av hovedplanen for Museumsinsel skal Pergamonmuseet utbygges til sentrum for museumskomplekset, da det lett kan forbindes med både Neues Museum, Bodemuseum, Alte Nationalgalerie og den nye inngangsbygningen.
I 2000 ble det utskrevet en arkitektkonkurranse, som ble vunnet av kölneren Oswald Matthias Ungers. Komplekset skal opprustes etter hans planer. Ettersom de innebærer relativt store endringer i komplekset, som stort sett har stått uforandret siden 1930, er planene svært omstridte. Det bestående inngangsbygget i Ehrenhof fra 80-tallet skal erstattes, og det skal bygges en fjerde fløy i syd, hvor det nå er åpent. Forbindelsen til de andre museene skal følge en Archäologische Promenade på sokler. Også dette er omstridt, både på grunn av kostnadene og det pedagogiske konseptet. Saneringsarbeidene har foregått siden 2008. En total stengning av museet er ikke aktuelt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Pergamonmuseum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pergamonmuseum – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Pergamonmuseet (tysk: Pergamonmuseum) ligger på Museumsinsel i Berlin. Det ble bygget mellom 1910 og 1930 etter planer av Alfred Messel og Ludwig Hoffmann. | 5,622 | 5,622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pergamon | 2023-02-04 | Pergamon | ['Kategori:27°Ø', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Arkeologiske steder i Tyrkia', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i antikkens Hellas', 'Kategori:Izmir (provins)', 'Kategori:Oldtidsbyer', 'Kategori:Oldtidsriker', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere bosetninger i Tyrkia', 'Kategori:Verdensarven i Tyrkia'] | Pergamon (gresk: Πέργαμον eller Πέργαμος), eller Pergamum, var en gresk oldtidsby i landskapet Mysia ved kysten i Anatolia (Lilleasia) i dagens Tyrkia, i dag lokalisert rundt 26 km fra Egeerhavet på en høyde på nordsiden av elven Kaïkos (dagens Bakırçay). Byen ble hovedstaden for kongedømmet Pergamon i den hellenistiske perioden under Attaliddynastiet, 281–133 f.Kr. Pergamon ble sitert i Johannes' åpenbaring i Det nye testamente som en av de syv kirker i Asia. I dag er hovedsetet for oldtidens Pergamon nord og vest for dagens moderne by Bergama. Pergamon er innlemmet på UNESCOs verdensarvliste.
Under hellenismen og attaliddynastiet vokste Pergamon til et betydningsfullt kongerike. Kongen Attalos III ga i 133 f.Kr. kongeriket til Den romerske republikken. Dette førte til en kortvarig borgerkrig som resulterte i at kongeriket ble delt mellom Roma, Pontus og Kappadokia.
Permamon hadde det nest største biblioteket i den antikke verden, etter Alexandria i Egypt. Da ptolemeerne innstilte eksporten av papyrus, oppfant pergamonerne et nytt materiale, pergament, laget av kalveskinn. Senere ble dette utviklet til pergamentpapir. Tyske arkeologer foretok utgravninger i Pergamon fra 1800-tallet, og en rekke kunstverker er utstilt i Pergamonmuseum i Berlin.
| Pergamon (gresk: Πέργαμον eller Πέργαμος), eller Pergamum, var en gresk oldtidsby i landskapet Mysia ved kysten i Anatolia (Lilleasia) i dagens Tyrkia, i dag lokalisert rundt 26 km fra Egeerhavet på en høyde på nordsiden av elven Kaïkos (dagens Bakırçay). Byen ble hovedstaden for kongedømmet Pergamon i den hellenistiske perioden under Attaliddynastiet, 281–133 f.Kr. Pergamon ble sitert i Johannes' åpenbaring i Det nye testamente som en av de syv kirker i Asia. I dag er hovedsetet for oldtidens Pergamon nord og vest for dagens moderne by Bergama. Pergamon er innlemmet på UNESCOs verdensarvliste.
Under hellenismen og attaliddynastiet vokste Pergamon til et betydningsfullt kongerike. Kongen Attalos III ga i 133 f.Kr. kongeriket til Den romerske republikken. Dette førte til en kortvarig borgerkrig som resulterte i at kongeriket ble delt mellom Roma, Pontus og Kappadokia.
Permamon hadde det nest største biblioteket i den antikke verden, etter Alexandria i Egypt. Da ptolemeerne innstilte eksporten av papyrus, oppfant pergamonerne et nytt materiale, pergament, laget av kalveskinn. Senere ble dette utviklet til pergamentpapir. Tyske arkeologer foretok utgravninger i Pergamon fra 1800-tallet, og en rekke kunstverker er utstilt i Pergamonmuseum i Berlin.
== Historie ==
Attaliddynastiets kongerike oppsto i kjølvannet av kongedømmet Trakia falt sammen. Attalidene, etterkommerne av Attalos, far av Philetairos som kom til makten i 281 f.Kr. etter at Trakia kollapset, var blant de meste lojale tilhengerne av den romerske republikken i den hellenistiske verden Under Attalos I ( 241-197 f.Kr.), allierte de seg med Roma mot Filip V av Makedonia under første og andre makedonske krig, og på nytt under Eumenes II (197-158 f.Kr.) mot Perseus av Makedonia under tredje makedonske krig. For sin støtte mot selevkidedynastiet i Syria ble attalidene belønnet med de tidligere besittelsene til Selevkideriket i Anatolia.
Attalidene styrte med klokskap og sjenerøsitet. Mange dokumenter som har blitt bevart viser hvor de støttet framveksten av byer i sine besittelser ved å sende dyktige håndverkere og ettergi skatter. De lot de greske byene i sine besittelser opprettholde nominell uavhengighet. De sendte gaver til greske kulturelle steder som Delfi, Delos, og Athen. De beseiret invaderende keltisktalende folkeslag. De ombygde Pergamons akropolis etter modell av Akropolis i Athen. Da Attalos III (138-133 f.Kr.) døde uten arving i 133 f.Kr. lot han hele Pergamon testamenteres til Roma for å unngå borgerkrig.
I henhold til den kristne tradisjonen ble den første biskopen av Pergamon, Antipas, martyr her en gang rundt 92 e.Kr.Osmanenes sultan Murad III røvet to store urner i alabast fra ruinene i Pergamon og plasserte dem på begge sider av midtskipet i Hagia Sophia i Istanbul.Pergamon ble i 2014 oppført på UNESCOs verdensarvliste.
== Liste over herskere ==
Filetairos (282 f.Kr.–263 f.Kr.)
Eumenes I (263 f.Kr.–241 f.Kr.)
Attalos I Soter (241 f.Kr.–197 f.Kr.)
Eumenes II (197 f.Kr.–160 f.Kr.)
Attalos II Filadelfos (160 f.Kr.–138 f.Kr.)
Attalos III (138 f.Kr.–133 f.Kr.)
Eumenes III Aristonicos (tronrøver, 133 f.Kr.–128 f.Kr.)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pergamon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Pergamon (gresk: Πέργαμον eller Πέργαμος), eller Pergamum, var en gresk oldtidsby i landskapet Mysia ved kysten i Anatolia (Lilleasia) i dagens Tyrkia, i dag lokalisert rundt 26 km fra Egeerhavet på en høyde på nordsiden av elven Kaïkos (dagens Bakırçay). Byen ble hovedstaden for kongedømmet Pergamon i den hellenistiske perioden under Attaliddynastiet, 281–133 f. | 5,623 | 5,623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fyn | 2023-02-04 | Fyn | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fyn', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Fyn er Danmarks tredje største øy.
Den er omgitt av det Fynske Øhav, Lillebælt, Kattegat, Storebælt og Lundeborgbæltet. Fyns større byer er: Odense, Bogense, Middelfart, Assens, Faaborg, Svendborg, Nyborg og Kerteminde. Ved Fyn ligger Langeland, Thurø, Tåsinge, Æbelø (når det er høyvann er det en egen øy men når det er lavvann er det en del av Fyn), Ærø og omkring 90 andre øyer.
Det høyeste punktet på Fyn er Frøbjerg Bavnehøj, vest for Tommerup. Toppen når 131 meter over havet.
| Fyn er Danmarks tredje største øy.
Den er omgitt av det Fynske Øhav, Lillebælt, Kattegat, Storebælt og Lundeborgbæltet. Fyns større byer er: Odense, Bogense, Middelfart, Assens, Faaborg, Svendborg, Nyborg og Kerteminde. Ved Fyn ligger Langeland, Thurø, Tåsinge, Æbelø (når det er høyvann er det en egen øy men når det er lavvann er det en del av Fyn), Ærø og omkring 90 andre øyer.
Det høyeste punktet på Fyn er Frøbjerg Bavnehøj, vest for Tommerup. Toppen når 131 meter over havet.
== Se også ==
Fyns amt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Funen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fyn – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Fyn er Danmarks tredje største øy. | 5,625 | 5,625 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Fogh_Rasmussen | 2023-02-04 | Anders Fogh Rasmussen | ['Kategori:Alumni fra Aarhus Universitet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Danske partiledere', 'Kategori:Danske skatteministre', 'Kategori:Danske statsministre', 'Kategori:Danske økonomer', 'Kategori:Danske økonomiministre', 'Kategori:Folketingsmedlemmer fra Venstre (Danmark)', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 26. januar', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NATOs generalsekretærer', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Personer fra Viborg kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Venstre-politikere (Danmark)'] | Anders Fogh Rasmussen (1953–) er en dansk politiker, som har representert det høyreliberale partiet Venstre. Han var Danmarks statsminister fra 2001 til 2009 og NATOs generalsekretær fra 2009 til 2014.
Han var ble medlem av Folketinget i 1978 og nestformann i Venstre i 1985. Mellom 1987 og 1992 var han skatteminister og økonomiminister i Poul Schlüters regjeringer. Tidlig i 1990-årene stod Rasmussen for en liberalistisk kritikk av velferdsstaten, men har siden beveget seg mot det politiske sentrum.Han ble formann i Venstre i 1998 og statsminister i 2001. Rasmussen er den lengst sittende statsminister fra Venstre og den eneste statsministeren som har sittet sammenhengende i tre valgperioder. Venstre og Det Konservative Folkeparti regjerte i mindretall med støtte fra Dansk Folkeparti. Regjeringen gjennomførte skattelettelser, en forvaltningsreform og strengere restriksjoner på innvandring fra land utenfor EØS-området. I hans regjeringstid besluttet Danmark å delta i krigene i Afghanistan og Irak. Da Danmark hadde formannskapet i EU i 2002, sluttførte Rasmussen forhandlingene forut for østutvidelsen i 2004, da åtte land i Øst-Europa ble EU-medlemmer.I 2009 gikk han av som partiformann og statsminister for å tiltre som generalsekretær i NATO. Han tok en mer synlig rolle og deltok mer aktivt i politikkutformingen enn mange tidligere generalsekretærer. NATO besluttet under den arabiske våren i 2011 å støtte opprørerne i Libya ved å opprette en flyforbudssone og siden gå til luftangrep mot militære mål. Forholdet mellom NATO og Russland kjølnet, og Rasmussen kom til å betrakte Russland som en sikkerhetstrussel. Russlands anneksjon av Krim i februar 2014 satte dette på spissen. Rasmussens mandatperiode ble forlenget og utløp i september 2014. Siden har han drevet rådgivnings- og foredragsvirksomhet.
| Anders Fogh Rasmussen (1953–) er en dansk politiker, som har representert det høyreliberale partiet Venstre. Han var Danmarks statsminister fra 2001 til 2009 og NATOs generalsekretær fra 2009 til 2014.
Han var ble medlem av Folketinget i 1978 og nestformann i Venstre i 1985. Mellom 1987 og 1992 var han skatteminister og økonomiminister i Poul Schlüters regjeringer. Tidlig i 1990-årene stod Rasmussen for en liberalistisk kritikk av velferdsstaten, men har siden beveget seg mot det politiske sentrum.Han ble formann i Venstre i 1998 og statsminister i 2001. Rasmussen er den lengst sittende statsminister fra Venstre og den eneste statsministeren som har sittet sammenhengende i tre valgperioder. Venstre og Det Konservative Folkeparti regjerte i mindretall med støtte fra Dansk Folkeparti. Regjeringen gjennomførte skattelettelser, en forvaltningsreform og strengere restriksjoner på innvandring fra land utenfor EØS-området. I hans regjeringstid besluttet Danmark å delta i krigene i Afghanistan og Irak. Da Danmark hadde formannskapet i EU i 2002, sluttførte Rasmussen forhandlingene forut for østutvidelsen i 2004, da åtte land i Øst-Europa ble EU-medlemmer.I 2009 gikk han av som partiformann og statsminister for å tiltre som generalsekretær i NATO. Han tok en mer synlig rolle og deltok mer aktivt i politikkutformingen enn mange tidligere generalsekretærer. NATO besluttet under den arabiske våren i 2011 å støtte opprørerne i Libya ved å opprette en flyforbudssone og siden gå til luftangrep mot militære mål. Forholdet mellom NATO og Russland kjølnet, og Rasmussen kom til å betrakte Russland som en sikkerhetstrussel. Russlands anneksjon av Krim i februar 2014 satte dette på spissen. Rasmussens mandatperiode ble forlenget og utløp i september 2014. Siden har han drevet rådgivnings- og foredragsvirksomhet.
== Familie, oppvekst og utdannelse ==
Anders Fogh Rasmussens foreldre var Martha (født Fogh) og Knud Rasmussen. Han heter Rasmussen til etternavn, men blir i Danmark ofte omtalt som «Fogh» for å skille ham fra statsministrene Lars Løkke Rasmussen og Poul Nyrup Rasmussen.
Han ble født i Ginnerup på Djursland. Da han var seks år gammel, flyttet familien til gården Hviddinglund i Vorning, 5 km nord for Hammershøj i Viborg kommune. Anders og hans to yngre brødre ble oppdratt til flid, nøysomhet og høflighet i «en også etter den tids normer en strengt patriarkalsk familie». Sønnene deltok i gårdsdriften, der produksjonen var basert på storfe, hester, svin og høns. Faren var lokalpolitiker og gårdbruker frem til ektefellen, Anders’ mor, døde i 1985. Faren giftet seg senere på nytt. Den ene av Anders’ brødre overtok gården.Anders Fogh Rasmussen gikk folkeskolen i Hammershøj, deretter språklig-samfunnsfaglig linje ved katedralskolen i Viborg frem mot studentereksamen i 1972. Han studerte økonomi ved Aarhus Universitet og ble cand.oecon. i 1978. Ved siden av politikken arbeidet han i årene 1978–1987 som konsulent for Håndværksrådet, en interesseorganisasjon for små og mellomstore bedrifter innen industri, bygg og anlegg, handel og tjenesteyting.I 1978 giftet han seg med partifellen Anne-Mette Jacobsen fra Bramsnæs. Paret ble introdusert for hverandre av Rasmussens venn Flemming Damgaard Larsen, som satt i kommunestyret i Bramsnæs sammen med hennes far. Paret har tre barn. De bodde i Skals i Viborg kommune frem til 1999, da de flyttet til Nærum, en forstad til København.På fritiden har Rasmussen drevet med mosjonsløp, sykling og kajakkpadling.
== «Røde Anders» og inn i Folketinget ==
Som 17 år gammel katedralskoleelev meldte han seg inn i Venstres Ungdom i 1970. Samme år stiftet han Liberal Ungdom på skolen, et mottrekk til den venstredreiningen som hadde funnet sted, også i partiet Venstre, etter 1968-opprøret. Liberal Ungdom var virksom på skolen i et par år under Rasmussens ledelse.
Han avanserte til medlem av Venstres hovedstyre 1973–1978 og formann i Venstres Ungdom 1974–1976. Han fikk en nær venn og støttespiller i Flemming Damgaard Larsen. Som formann i Venstres Ungdom fikk han tilnavnet «Røde Anders» for sin interesse for fordelingspolitikk og økonomisk demokrati, til åpenlys kritikk fra partileder Poul Hartling. Da Hartling ble utnevnt til FNs høykommissær for flyktninger i 1978, og etterfølgeren Henning Christophersen muliggjorde et regjeringssamarbeid mellom Venstre og Socialdemokratiet, var Rasmussen blant pådriverne for dette. Rasmussen ble skuffet over regjeringens handlingslammelse, og mente at de sterke forbindelsene mellom Socialdemokratiet og LO stod i veien for reformer. Regjeringen gikk i oppløsning etter ett år.Han stilte første gang som kandidat til Folketinget som 20-åring ved det såkalte jordskredvalget i 1973. Han var sideordnet kandidat i Viborg amtskrets, og ble ikke valgt. Året etter ble han nominert fra Kjellerup krets i samme amtskrets, og fra 1977 var han nominert fra Viborg krets. I 1978 ble han valgt til medlem av Folketinget, og som 25-åring ble han det yngste medlemmet av nasjonalforsamlingen. Venstre som parti slet derimot i denne perioden; valgresultatene til og med 1982 var svært nedslående.
== Skatte- og økonomiminister ==
I 1980-årene lot han seg påvirke av politiske strømninger knyttet til Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Sommeren 1982 var han på en seks uker lang studiereise i USA, og møtte blant andre økonomer av den monetaristiske Chicago-skolen. Etter den borgerlige valgseieren samme år, da den konservative Poul Schlüter ble statsminister, ble Rasmussen sitt partis finanspolitiske ordfører. Han var nestformann i Folketingets boligutvalg 1981–1986 og medlem av Folketingets finansutvalg 1982–1987.
Rasmussen var utålmodig og overveide å forlate politikken i både 1982 og 1987. Han ble formann i Venstres opplysningsutvalg i 1984 og nestformann i Venstres landsorganisasjon under Uffe Ellemann-Jensen i 1985. Ellemann-Jensen hadde vunnet over den mer tradisjonelle og opplagte kandidaten Ivar Hansen om å etterfølge Christophersen, mens Rasmussen ble hjulpet frem av den nye partisekretæren Claus Hjort Frederiksen og vant over undervisningsminister Bertel Haarder og sosialminister Elsebeth Kock-Petersen. Det var i særlig grad i samarbeid med partisekretær Frederiksen at Rasmussen satte i gang en idépolitisk debatt og organisatorisk modernisering. Rasmussens foredragsturné ble svært omfattende, og lot ham knytte mange kontakter i velgerforeningene.Han var en landskjent figur da han i 1987 ble skatteminister i Schlüters regjering. Han mistrodde embedsverket, og forsøkte å styrke Skatteministeriets stilling på bekostning av Finansministeriet, hvilket gjorde ledelseforholdene innad i ministeriet og regjeringen vanskeligere. Biografer som Søren Mørch og Anne Sofie Kragh mener at Rasmussens lederstil skyldtes manglende erfaring.Da han i tillegg ble økonomiminister i 1990, ble Rasmussens en av regjeringens mest sentrale aktører, og deltok i forhandlingene om Den økonomiske og monetære union. Rasmussen og Ellemann-Jensen underskrev også Maastricht-traktaten på vegne av Danmark i februar 1992. Da flertallet av velgerne avviste traktaten i en folkeavstemning i juni, bad Rasmussen de danske politikerne om å følge folkeviljen. Først etter Schlüter-regjeringens avgang gikk traktaten til ny folkeavstemning og ratifikasjon.
Fare for budsjettoverskridelser i Skatteministeriet gjorde at han satte i verk en spareplan, men embedsverket unnlot å påpeke urealistiske sider ved planen. I 1992 ble det avdekket tilfeller av kreativ bokføring ved at påløpte utgifter ble ført på neste års regnskap. Uregelmessighetene har blitt forklart med embedsverkets frykt for represalier. Saken førte til at Folketingets flertall uttrykte mistillit til Rasmussen, som ble anklaget for å ha gitt Folketinget ufullstendige og feilaktige opplysninger. Han var uenig i anklagen, men gikk av som minister for å skåne resten av regjeringen; det berget i stor grad også hans egen anseelse. Schlüter-regjeringen falt på tamilsaken i januar 1993, og ble avløst av Poul Nyrup Rasmussens sosialdemokratiske regjeringer.
== Partileder ==
Tilbake i Folketinget var Rasmussen sitt partis politiske ordfører 1992–1998 og nestformann i Folketingets politisk-økonomiske utvalg 1993–1998.
== Statsminister ==
=== Utenrikspolitikk ===
==== Irakkrigen ====
Som statsminister var Rasmussen en ivrig støttespiller av den amerikansk-ledete invasjonen av Irak i 2003. Som i de fleste andre europeiske landene møtte han betydelig motstand, både i folketinget og i befolkningen generelt. Påfølgende meningsmålingene viste den danske befolkningens holdning var splittet i saken. En demonstrant klarte å komme inn i Folketinget i perioden før krigen, der han kastet rød maling på statsministeren mens han ropte «Du har blod på dine hænder». I månedene etter den innledende fasen av krigen deltok danske tropper i den multinasjonale styrken stasjonert i Irak. Om lag 550 danske soldater var stasjonert i Irak fra 2004 og inn til 2007, først ved «Camp Dannevang» og senere i «Camp Einherjer», begge i nærheten av Basra. Da kontingenten av tropper ble trukket tilbake i august 2007 ble den ikke erstattet, og Danmark flyttet fokuset til ikke-militær støtte rundt Bagdad. Den offisielle grunnen var at den irakiske regjeringen skulle nå selv kunne håndtere sikkerheten i Basra-området. Kritikere av Rasmussen hevder at tilbaketrekningen var motivert av en fallende innenlandsk støtte til krigen.
I 2004 kom Rasmussens regjering under kritikk basert på spørsmål om hvor mye etterretning man hadde med hensyn til irakiske masseødeleggelsesvåpen. Regjeringen holdt høringer i Folketinget og ble tvunget til å publisere klassifiserte rapporter som de hadde konsultert, om sannsynligheten for eksistensen av ulovlige våpen i Irak. Mens Blair og Bush-administrasjonene har vært gjenstand for kritikk over lengre perioder på grunn av at de hadde konsultert tvilsom etterretning, klarte Rasmussen å unngå en potensiell regjeringskrise. Dette er sannsynligvis hovedsakelig fordi forslagene vedtatt av Folketinget som autoriserte utplasseringen av danske tropper i Irak, var basert på et grunnlag av at Irak fortsatte å nekte å samarbeide med FNs våpeninspektører i strid med vedtakene til FNs sikkerhetsråd. Utstasjoneringen av danske tropper var således ikke formelt basert på en påstand om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen.
== NATOs generalsekretær ==
=== Nominasjon ===
De første spekulasjonene om Rasmussens kandidatur som NATOs generalsekretær kom frem da Financial Times den 12. februar 2009 nevnte den danske statsministeren som mulig kandidat til topposten i NATO. Få dager etter ble spekulasjonene forsterket da den danske politiske kommentatoren Hans Engell den 13. februar uttalte at Rasmussen innen en måned ville bli utnevnt til NATOs generalsekretær. Snart fikk Rasmussens kandidatur oppbakking fra Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia. Da USA den 21. mars meddelte at de også ville støtte Rasmussen så utnevnelsen til at være på plass. I Norge støttet både statsminister Jens Stoltenberg
og Fremskrittspartiet med Siv Jensen i spissen den danske statsministerens kandidatur.
Men da det kreves konsensus blant alle medlemslandene i NATO om hvem som skal etterfølge Jaap de Hoop Scheffer i posten som generalsekretær, og alle land dermed har vetomakt, viste det seg å være et problem mellom Rasmussens kandidatur og et av medlemslandene. I Tyrkia uttalte topprådgivere i landets regjeringsparti og statsminister Recep Tayyip Erdoğan at Tyrkia ikke ville akseptere Rasmussen. Dette skulle skyldes hans håndtering av, og hans lave popularitet i den muslimske verden etter, Muhammed-krisen. En annen begrunnelse for den tyrkiske motstanden var at den kurdiske TV-stasjonen Roj, som ifølge Tyrkia er et talerør for terrororganisasjonen PKK, hadde hatt mulighet for å sende fra København selv om Tyrkia siden 2005 hadde krevet TV-stasjonen stengt. Spekulasjonerne om Tyrkias motstand ble dog avvist da Tyrkias president Abdullah Gül ved et pressemøte den 27. mars uttalte: «Vi er ikke imot noen personer, heller ikke Rasmussen, hvis han blir kandidat». Dermed mente mange analytikere at veien var ved å være banet for Rasmussen, som hadde avvist sitt kandidatur gjentatte ganger, men etter Tyrkias aksept av ham endret han sin uttalelse til: «ingen kommentarer».Den 2. april 2009 erklærte Rasmussen sitt kandidatur til generalsekretærposten i NATO etter måneder med spekulasjoner. Innen åpningen av NATOs jubileumstoppmøte i Strasbourg/Kehl gikk den tyske forbundskansleren Angela Merkel fredag den 3. april tungt ut med støtte til Rasmussen, og slo nærmest fast at en avgjørelse ville komme i løpet av kvelden. Men til tross for bred støtte blant de andre medlemslandene fortsatte Tyrkia åpent å blokkere for Rasmussen som neste generalsekretær. Den tyske forsvarsministeren Franz Josef Jung uttalte at Tyrkia truet med å nedlegge veto mot Rasmussen, og gjorde det klart at saken likevel kunne bli utsatt. Også ifølge amerikanske diplomatkilder var det ikke sikkert at det ville bli noen avgjørelse i saken på toppmøtet, ettersom USA ikke hadde hastverk i saken.
De andre NATO-landene fortsatte utover kvelden og natten mellom den 3. og 4. april lørdag morgen med å legge press på Tyrkia, blant annet var det hemmelige forhandlinger mellom USAs president Barack Obama, Tyrkias president Abdullah Gül og Rasmussen.
Toppmøtet ble ytterligere forsinket på grunn av striden, og planlagte pressemøter ble forsinket i flere timer. Obama tok personlig hånd om saken, og holdt flere samtaler med Abdullah Gül parallelt med det egentlige toppmøtet. Fra tyrkisk side sluttet man å nevne Muhammed-karikaturene, og fokuserte nå kun på problemet om den danske sendetillatelsen til Roj TV. Klokken 14.45 fikk Rasmussen fortalt at han har full støtte, da president Gül langt om lenge hadde bøyd seg for det massive presset noen minutter før.
Toppmøtet sluttet som en suksess, og i en pressekonferanse klokken 15.20 den 4. april ble Anders Fogh Rasmussen presentert av avtroppende generalsekretær de Hoop Scheffer som NATOs nye generalsekretær på NATOs egen tv-kanal, som Danmark hadde finansiert en stor del av.Rasmussen inntok dermed den høyeste, internasjonale stillingen som en dansk politiker har oppnådd.I pressekonferansen sa han at «Jeg er dypt beæret over å bli valgt som den neste generalsekretær, og jeg vil gjøre mitt ytterste for å leve opp til den tillit mine kolleger har gitt meg. I dag er en historisk dag. Ikke bare fordi en danske oppnår posten, men først og fremst fordi vi feirer 60-årsdagen for den mest suksessfulle fredsbevegelsen i verden noensinne.» Han nevnte at samarbeidet med den muslimske verden og Afghanistan ville bli hans viktigste utfordringer.
== Æresbevisninger ==
Anders Fogh Rasmussen ble tildelt Fortjenstmedaljen i gull i 2002 og storkorset av Dannebrogordenen i 2009.
Av utenlandske ordener har han mottatt den latviske Trestjerneordenen, Litauens fortjenstorden, Republikken Polens fortjenstorden, den luxembourgske Eikekroneordenen, Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, den portugisiske Fortjenstordenen, den svenske Nordstjerneordenen, den nicaraguanske Pedro Joaquin Chamorro-ordenen og Rubén Darío-ordenen, den bulgarske Stara Planina-ordenen den rumenske Stjerneordenen og den brasilianske Sydkorsordenen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anders Fogh Rasmussen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anders Fogh Rasmussen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anders Fogh Rasmussen på Internet Movie Database
(da) Anders Fogh Rasmussen på Filmdatabasen
(da) Anders Fogh Rasmussen på danskefilm.dk
(da) Anders Fogh Rasmussen på danskfilmogtv.dk
(da) Anders Fogh Rasmussen på Scope
(en) Anders Fogh Rasmussen på Twitter
(en) Anders Fogh Rasmussen på Facebook
(da) Anders Fogh Rasmussen hos Folketinget | Anders Fogh Rasmussen (1953–) er en dansk politiker, som har representert det høyreliberale partiet Venstre. Han var Danmarks statsminister fra 2001 til 2009 og NATOs generalsekretær fra 2009 til 2014. | 5,627 | 5,627 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kalmarunionen | 2023-02-04 | Kalmarunionen | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Danmarks historie', 'Kategori:Kalmarunionen', 'Kategori:Nordens historie', 'Kategori:Norges historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sveriges historie'] | Kalmarunionen var en personalunion mellom kongerikene i Danmark, Norge og Sverige som ble dannet i 1397 og oppløst i 1523. Unionen inkluderte også områder under svensk herredømme i Finland, de norske skattlandene Færøyene, Island og Grønland, og jarledømmene Orknøyene og Shetland. Unionen ble grunnlagt i et møte på Kalmar slott i 1397, hvor den norske, danske og svenske adelen var samlet for å være vitne til utferdigelsen og beseglingen av unionsbrevet og til kroningen av Erik av Pommern som konge over de tre kongerikene.
Unionsbrevet som ble laget ved dette møtet, er bevart, og det har gitt opphav til ulike historiske tolkninger av hvordan de tre kongerikene ble styrt. Erik av Pommern ble etterfulgt av Kristoffer av Bayern, men ved hans plutselige død i januar 1448 sto Kalmarunionen uten konge. Siden unionen var et valgmonarki, kunne Norge og Sverige velge en annen tronfølger enn Danmark, noe som førte til tronstrid i alle tre riker. Ikke før i 1457 ble Kalmarunionen igjen samlet under en konge, Christian I. Christians styre var relativt kortvarig, og også hans etterfølgere Hans og Christian II satt på alle tre tronene relativt kortvarig.
I Sverige åpnet det seg politiske muligheter for å trekke seg permanent ut av unionen. I 1523 ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, og under hans ledelse førte svenskene det som senere ble kalt den svenske frigjøringskrigen, og vant sin uavhengighet, slik at Kalmarunionen i praksis ble oppløst. På sitt største strakte Kalmarunionen seg over ca. 3 000 000 kvadratkilometer, noe som gjorde den større enn både Kievriket og det senere Storfyrstedømmet Moskva. Unionen var derfor en av Europas største stater i flatemål. Da den ble oppløst, hadde den (med små avbrudd) vart i 126 år.Historikeren Gottfrid Carlsson karakteriserer unionen som en «føderasjon», selv om Kalmarunionen aldri hadde noen lovgivningsmakt på føderalt nivå.
Historikeren Dick Harrison beskriver unionen som «en stor, permanent personalunion som forsøkte å samle kreftene for å skape en militær motvekt mot felles fiender». Historikeren Erik Lönnroth ser på unionen som en viktig politisk og økonomisk demning mot den tyske ekspansjonen nordover i løpet av 1300-tallet. Da de tidligere utenrikspolitiske truslene Hansaforbundet, Den tyske orden og fyrstene i Nord-Tyskland forsvant eller falt på 1500-tallet, svekket også dette Kalmarunionens primære formål og berettigelse.
| Kalmarunionen var en personalunion mellom kongerikene i Danmark, Norge og Sverige som ble dannet i 1397 og oppløst i 1523. Unionen inkluderte også områder under svensk herredømme i Finland, de norske skattlandene Færøyene, Island og Grønland, og jarledømmene Orknøyene og Shetland. Unionen ble grunnlagt i et møte på Kalmar slott i 1397, hvor den norske, danske og svenske adelen var samlet for å være vitne til utferdigelsen og beseglingen av unionsbrevet og til kroningen av Erik av Pommern som konge over de tre kongerikene.
Unionsbrevet som ble laget ved dette møtet, er bevart, og det har gitt opphav til ulike historiske tolkninger av hvordan de tre kongerikene ble styrt. Erik av Pommern ble etterfulgt av Kristoffer av Bayern, men ved hans plutselige død i januar 1448 sto Kalmarunionen uten konge. Siden unionen var et valgmonarki, kunne Norge og Sverige velge en annen tronfølger enn Danmark, noe som førte til tronstrid i alle tre riker. Ikke før i 1457 ble Kalmarunionen igjen samlet under en konge, Christian I. Christians styre var relativt kortvarig, og også hans etterfølgere Hans og Christian II satt på alle tre tronene relativt kortvarig.
I Sverige åpnet det seg politiske muligheter for å trekke seg permanent ut av unionen. I 1523 ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, og under hans ledelse førte svenskene det som senere ble kalt den svenske frigjøringskrigen, og vant sin uavhengighet, slik at Kalmarunionen i praksis ble oppløst. På sitt største strakte Kalmarunionen seg over ca. 3 000 000 kvadratkilometer, noe som gjorde den større enn både Kievriket og det senere Storfyrstedømmet Moskva. Unionen var derfor en av Europas største stater i flatemål. Da den ble oppløst, hadde den (med små avbrudd) vart i 126 år.Historikeren Gottfrid Carlsson karakteriserer unionen som en «føderasjon», selv om Kalmarunionen aldri hadde noen lovgivningsmakt på føderalt nivå.
Historikeren Dick Harrison beskriver unionen som «en stor, permanent personalunion som forsøkte å samle kreftene for å skape en militær motvekt mot felles fiender». Historikeren Erik Lönnroth ser på unionen som en viktig politisk og økonomisk demning mot den tyske ekspansjonen nordover i løpet av 1300-tallet. Da de tidligere utenrikspolitiske truslene Hansaforbundet, Den tyske orden og fyrstene i Nord-Tyskland forsvant eller falt på 1500-tallet, svekket også dette Kalmarunionens primære formål og berettigelse.
== Norge og Sverige i unionen ==
Under kongene Magnus Eriksson og Håkon VI Magnusson hadde Norge og Sverige med noen avbrudd kongefellesskap fra 1319 til 1364, og i Håkons senere regjeringstid gjorde han også krav på Sveriges krone og hadde mange tilhengere der. Kristoffer II av Danmark hadde i 1329 lovet Skåne bort til grev Johan av Holstein, men dette førte til opprør, og i november samme år valgte Johan å overføre Skåne og Blekinge til den svenske kongen mot en stor pengesum. Magnus Eriksson anerkjente Skåne som et autonomt krongods, og samtidig anerkjente skåningene Folkungeætten (Bjälboætten) som rettmessige konger.
Magnus Eriksson tok da tittelen «Sveriges, Norges og Skånes konge». Men i 1360 gjenerobret den danske kongen Valdemar Atterdag Skåne, Blekinge og søndre Halland, og sommeren 1361 også Gotland. Tapet av Skåne hadde gjort den svenske adelen opprørsk, og de vendte seg nå mot Magnus Eriksson. Han ble fengslet i 1361 av sin egen sønn, Håkon Magnusson. Håkon hadde vært konge i Norge siden 1343 og ble nå også valgt til konge av Sverige ved Morasteinen i februar 1362.Håkon VI Magnusson og hans far forsonet seg, og våren 1362 ble de enige om å regjere sammen i Sverige og Norge. Men den svenske adelen var fremdeles opprørsk, og de to kongene henvendte seg til Valdemar Atterdag av Danmark for å få støtte til å nedkjempe adelen. Håkon Magnusson hadde i 1359 forlovet seg med Valdemars seks år gamle datter Margrete I. Men under sterkt press fra den svenske adelen måtte han heve denne forlovelsen og i stedet forlove seg med Elisabeth, en prinsesse fra Holstein. Da prinsessen i desember 1362 reiste til Sverige for å møte sin fremtidige ektemann, drev skipet hennes ut av kurs og havnet på Bornholm, hvor hun straks ble fengslet. Prinsessen ble snart sluppet ut igjen, men hun måtte leve resten av livet i kloster der.I juli 1362 ble Valdemar Atterdags eneste sønn, Kristoffer av Danmark, alvorlig skadet under kampene i Skåne, og han døde neste sommer. Valdemar hadde to døtre, Ingeborg og Margrete, og i dette tilfellet kunne begge bli valgt som tronfølgere etter sin far. Ingeborg var gift med Henrik av Mecklenburg, sønn til Albrekt II av Mecklenburg med tilnavnet «den store». Igjen gikk den svenske adelen til opprør mot Håkon VI Magnusson. De sluttet seg til Albrekt den store og hadde som mål å få hans sønn Albrekt av Mecklenburg på den svenske tronen. I slutten av 1363 reiste Valdemar Atterdag ut på en lang utenlandsreise, og dermed kunne forbundsfellene hans Magnus og Håkon ikke regne med hjelp fra Danmark. I februar 1363 seilte en stor tysk hær til Sverige og foretok et vellykket overraskelsesangrep på de to kongenes territorium. Slik kunne Albrekt av Mecklenburg bli hyllet som Sveriges konge ved Morasteinen, hvor Håkon hadde blitt valgt før ham.
Håkon og Magnus klarte å beholde kontrollen i hele Norge og mye av Vest-Sverige, der de senere samlet soldater til et angrep mot Albrekt av Mecklenburg og den svenske adelen, men de ble beseiret i 1365 i slaget ved Gataskogen mellom Västmanland og Uppland. Valdemar Atterdag sluttet seg til kampen mot svenskene i 1366 og hadde i begynnelsen stor framgang. Krigslykken snudde imidlertid da Valdemar ble angrepet av en overveldende styrke fra Mecklenburg, Holstein og hansabyene og ble tvunget til å slutte fred med dem i 1371. Som vilkår for fred måtte Valdemar godta at hans barnebarn, Albrekt IV av Mecklenburg, skulle bli hans tronfølger. Magnus Eriksson ble fengslet etter den katastrofale krigen som han og sønnen hadde ført i Sverige, men ble løslatt i 1371 mot en stor sum i løsepenger fra kong Håkon VI Magnusson, som også forpliktet seg til å avstå store deler av Vest-Sverige til den svenske kongen når hans far Magnus Eriksson døde.
== Norge og Danmark i unionen ==
Da Magnus Eriksson døde i 1374, ble områdene i Sør-Sverige likevel ikke avstått som lovet, og da Valdemar Atterdag døde i oktober 1375, ble Albrekt IV ikke valgt til dansk konge, i strid med fredsavtalen fra 1371. I stedet fremmet Håkon VI Magnusson sin egen motkandidat, sønnen Olav Håkonsson. Håkon hadde støtte fra Danmarks mest innflytelsesrike stormenn, og ved riksmøtet ved Slagelse i mai 1376 ble Olav (Oluf) valgt til dansk konge.
Samtidig besluttet riksrådene i de to landene at Olavs foreldre, kong Håkon og dronning Margrete, skulle regjere for ham. Både Håkon og Margrete var i Danmark for å arbeide for sønnens kandidatur som konge, men også Margrete kunne bli sett på som en representant for det danske kongedynastiet, siden hennes søster Ingeborg nylig var død. For å styrke sitt krav på tronen begynte hun å bruke tittelen «Danmarks, Sveriges og Norges dronning» i perioden helt frem til hennes sønn ble valgt som konge.Anerkjennelsen av Olav som tronarving hadde omgjort de to kongerikene til en stormakt, som også kontrollerte Skåne og Gotland. Da Håkon døde i 1380, ble Olav utropt til konge av Norge, men Margrete I satt fortsatt som formynder for den mindreårige kongen. Den svenske kongen Albrekt av Mecklenburg forsøkte i årene 1380–1384 å erobre Skåne, men han klarte bare å ta søndre Halland. Albrekts forsøk på å forene Skåne med Sverige under én konge hadde også hatt bred støtte blant den skånske adelen.
Folkungeættens innflytelse i Skåne ble også svekket av at den vestlige delen av Sverige var blitt lovet bort til det tyske hansaforbundet siden 1370. I 1385 reiste Olav IV Håkonsson til Lund i Skåne, hvor skåningene hyllet ham som konge over Skåne etter han hadde bekreftet og godtatt deres tradisjonelle privilegier. Bare noen få uker senere overga hanseatene sine festninger og slott i vestre Skåne til den danske kongen. Våren 1385 begynte Olav Håkonsson å bruke tittelen «sann arving til kongeriket Sverige» og begynte å mobilisere til angrepskrig i stedet for å måtte forsvare seg.
== Krigen mot Albrekt ==
Albrekt av Mecklenburg hadde fått sin status som svensk konge sterkt svekket over tid. I et forsøk på å styrke sin stilling plasserte han tyskere som lensherrer og fogder i viktige områder i stedet for svenske adelsmenn. En av de største og mektigste mennene i Sverige, Bo Jonsson, hadde støttet Albrekt og gjort stor motstand mot Folkungeætten i håp om at Albrekt ville være i stand til å gjenerobre Skåne fra danskekongen Valdemar Atterdag. Bo Jonsson var ikke bare riksdrost, men også rikets største landeier. I april 1384 var han på vei til Skåne for å delta i gjenerobringen av landene, men da han ankom Vadstena, avbrøt han marsjen mot Skåne og gjorde i stedet opp sitt testamente. Der forklarte han at hans siste ønske var at alt hans land i Finland og Sverige skulle bli styrt av åtte utvalgte stormenn. På denne måten kunne han hindre kong Albrekt i å skaffe seg kontrollen over landene hans. Også Bo Jonssons mecklenburgske kone og alle hans barn ble hindret i å styre landområdene han etterlot seg. Forholdet mellom Bo Jonsson og kong Albrekt i de senere årene er ikke kjent, men det er sannsynlig at riksdrosten mislikte kongens mislykkede forsøk på å erobre Skåne. Da Bo Jonsson døde i august 1386 og hans testamente ble kjent, prøvde den svenske kongen å erklære seg som formynder for Bo Jonssons kone og barn. Dette var et forsøk på å omgå testamentet for å skaffe seg kontroll over familiens landområder. Den politiske krisen som dette utløste, var hovedårsaken til at mesteparten av den svenske adelen nå snudde ryggen til sin konge og heller erklærte sin støtte og lojalitet til den norske dronning Margrete I. En del av adelen møtte også Olav Håkonsson og Margrete sommeren 1387 i Skåne.
Dronning Margrete I hadde vært i Ystad i Skåne da hennes sønn Olav Håkonsson plutselig ble syk med feber og døde på Falsterbo slott den 3. august 1387. Etter sønnens død sørget Margrete raskt for at hun ble hyllet som Danmarks regent, først ved sin sønns begravelse i Lund den 10. august, så ved Ringsted og ved Fyns landsting i Odense, og sannsynligvis også på Jyllands landsting i Viborg. Margrete reiste deretter til Norge, hvor hun ble hyllet som Norges regent på et stormannsmøte i Oslo. Etter besøket i Norge reiste hun til Dalaborg slott i Sverige for å møte Bo Jonssons arvinger. På Dalaborg underskrev den svenske adelen en traktat som ga Margrete rett til tittelen «Sveriges fullmektige og rettmessige kvinne». Den svenske adelen lovet midlertidig å stille alle sine svenske slott til hennes disposisjon og støtte henne militært, slik at hun kunne ta makten fra kong Albrekt. Men kong Albrekt satte seg ikke passivt ned da opposisjonen mot ham vokste seg større. Sent på sommeren 1388 dro han til Mecklenburg for å samle en stor styrke av tyske leiesoldater. Med denne hæren vendte han tilbake til Sverige på nyåret 1389 etter å ha gått i land i Kalmar. Allerede høsten 1388 hadde de dansk-svenske styrkene under Margrete I innledet beleiringen av Axevalla hus utenfor byen Skara, mens Albrekts tropper marsjerte gjennom Jönköping for å komme Axevalla til unnsetning. Albrekts tropper var trolig alle til hest, de var godt utstyrt, og de hadde en erfaren kjerne av stridsdyktig kavaleri. I februar 1389 møttes Margretes og Albrekts hærer nær landsbyen Åsle en drøy mil øst for Falköping. Slaget ved Åsle ble både en militær og politisk seier for Margrete, siden både Albrekt og hans sønn Erik ble tatt til fange. Etter slaget kunne de dansk-svenske styrkene raskt ta kontroll over de mecklenburgske slottene, det inkluderte også Kalmar slott. Margrete I handlet raskt etter sin store seier og sørget for å skaffe seg en ny tronarving. Ved midtsommer 1389 var det stormannsmøte i Helsingborg, hvor hun presenterte sin nye arving, søsterens dattersønn Erik av Pommern. Han ble anerkjent som norske arvekonge av de norske utsendingene, men med Margrete som hans formynder så lenge han var mindreårig. Det skulle ta enda noen år før hans stilling i Danmark og Sverige ble sikret. Erik ble valgt til konge av Danmark på landstinget i Viborg ved nyttår 1396 og deretter til Sveriges konge ved Morasteinen den 23. juli 1396.
== Unionen ==
Unionen ble skapt av den norske enkedronning Margrete Valdemarsdatter (1353–1412), datter av den danske kong Valdemar Atterdag. Ti år gammel var hun blitt gift med Norges konge Håkon VI. Det lyktes Margrete å få deres sønn Olav Håkonsson anerkjent som dansk tronarving. I 1376 arvet han Danmarks trone etter sin morfar, med Margrete som formynder. Da hans far Håkon VI døde i 1380, ble Olav IV også konge av Norge. De to landene var dermed forent i en personalunion under en mindreårig konge, med kongens mor som formynder.
Før Olav IV ble myndig og kunne overta regjeringsmakten, døde han bare 17 år gammel i 1387. Margrete fikk drevet igjennom å bli valgt til regent av det danske riksråd, med tittelen «fuldmægtig frue og husbonde og Danmarks riges formynder». Året etter ble hun også anerkjent som norsk regent. Hun tok til seg sin søsters dattersønn Bogislav, en sønn av fyrst Vartislav av Pommern, og ga ham det mer nordiskklingende navnet Erik. Det lyktes henne å få Erik godkjent som tronarving i Norge, og her ble han hyllet som konge i 1389, foreløpig med enkedronning Margrete som formynder.
I Sverige var det på denne tid konflikt mellom kong Albrekt av Mecklenburg og deler av adelen. Albrekts motstandere valgte i 1388 Margrete til regent over de deler av landet som de kontrollerte, og lovet henne hjelp til å erobre resten av Sverige. Begge parter så seg tjent med en union som kunne danne en motvekt mot økende tysk innflytelse og hanseatenes økonomiske makt. Etter å ha inntatt Stockholm og fordrevet Albrekt hadde hun sikret seg regentskapet også over Sverige, og dermed hadde hun samlet hele Norden under et felles styre.
Riksfellesskapet ble formalisert i 17. juni 1397 ved inngåelsen av Kalmarunionen på det svenske slottet i Kalmar, nær grensen mot Danmark. Stormenn fra alle tre land anerkjente den femtenårige Erik av Pommern som konge, og han ble kronet til unionskonge av den danske og svenske erkebiskop. Men Margrete beholdt den reelle makten over unionen til sin død i 1412.
== Konflikt ==
Svenskene var ikke fornøyd med danskenes stadige krigføring i Schleswig, Holstein, Mecklenburg og Pommern, som forstyrret den svenske eksporten til kontinentet, særlig av jern. Videre vakte sentraliseringen av statsstyret i Danmark mistanke. Det svenske riksrådet ønsket å opprettholde en stor grad av selvstendighet. Unionen begynte å vakle i 1430-årene, og det oppsto væpnede opprør. Engelbrektsopprøret førte til at danske tropper ble jaget ut av Sverige. Erik ble avsatt som svensk og dansk konge i 1439 og ble etterfulgt av den barnløse Kristoffer av Bayern. I maktvakuumet som oppsto etter Kristoffers død i 1448, valgte svenskene Karl Knutsson Bonde som konge i den hensikt å gjenopprette unionen under den svenske kronen. Karl ble også valgt til konge av Norge året etter. Men adelen i Schleswig-Holstein var mer innflytelsesrik enn svenskene og nordmennene til sammen og valgte i stedet Christian I av Oldenburg til dansk konge, og nordmennene gjorde det samme i 1450. I de neste sju tiårene ble unionen preget av krigene mellom Sverige og Danmark om hegemoniet i Norden.
Etter at Christian II hadde gjenerobret Sverige, utløste anslaget i 1520 mot den svenske adelen, Stockholms blodbad, et opprør under ledelse av Gustav Vasa, som igjen drev de danske troppene ut i 1521. Valget av Gustav Vasa til konge av Sverige markerte slutten for Kalmarunionen.
== Endelig oppløsning ==
De siste restene av Kalmarunionen vedvarte til avslutningen av den danske borgerkrigen, grevefeiden. I 1536 fastslo kong Christian IIIs håndfestning med det danske riksrådet at Norge skulle være en dansk provins, og Norges riksråd ble avskaffet uten å være rådspurt. Men Norges formelle status som eget kongerike ble opprettholdt, fordi det var i Oldenburg-dynastiets interesse å bruke det norske arvekongedømmet som argument for at tronarvingene til Norge burde velges til danske konger. Norge beholdt noen separate institusjoner og sitt eget rettssystem, men ble i hovedsak fullstendig integrert i helstaten Danmark-Norge og styrt fra hovedstaden København.
I 1814 ble kongen av Danmark-Norge gjennom Kielfreden tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, men Danmark beholdt de gamle norske skattlandene Færøyene, Island og Grønland. Kieltraktaten vakte imidlertid motstand i Norge, og stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse. Han sammenkalte en grunnlovgivende forsamling som erklærte landet uavhengig, vedtok en liberal konstitusjon og valgte ham til konge av Norge. Etter en kort krig sommeren 1814 godtok den svenske kongen forhandlinger. Disse forhandlingene førte til Mossekonvensjonen, hvor Norges formelle selvstendighet ble anerkjent innenfor en personalunion med Sverige. Norge beholdt Grunnloven med de forandringer som var nødvendige for unionen, og en felles konge med Sverige.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sverre Bagge (sm. Knut Mykland): Norge i dansketiden : 1380-1814 (1987) 1. utg, Cappelen, ISBN 82-02-12369-0. – Norgeshistorien sett fra dansk perspektiv
Steinar Imsen: Noregs nedgang (2002) Samlaget, ISBN 82-521-5938-9. – Historiografisk orientert innføring i skandinavisk politisk utvikling i Kalmaruniontiden.
Halvard Bjørkvik: Aschehougs norgeshistorie : 4. Folketap og sammenbrudd 1350-1520 (1996) ISBN 82-03-22032-0.
== Eksterne lenker ==
Kalmarunionen, artikkel hos Norgeshistorie.no
Kalmarunionen, artikkel hos Store norske leksikon
om Kalmarunionen, fra nettstedet danmarkshistorien.dk (dansk)
Dronning Margretes valgbrev 1388 | Kalmarunionen var en personalunion mellom kongerikene i Danmark, Norge og Sverige som ble dannet i 1397 og oppløst i 1523. Unionen inkluderte også områder under svensk herredømme i Finland, de norske skattlandene Færøyene, Island og Grønland, og jarledømmene Orknøyene og Shetland. | 5,629 | 5,629 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8ren_Kierkegaard | 2023-02-04 | Søren Kierkegaard | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Danske filosofer', 'Kategori:Den danske gullalder', 'Kategori:Dødsfall 11. november', 'Kategori:Dødsfall i 1855', 'Kategori:Estetikere', 'Kategori:Fødsler 5. mai', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Metafilosofer', 'Kategori:Moralfilosofer', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Personer med enkeltverk i den danske kulturkanonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Søren Kierkegaard'] | Søren Aabye Kierkegaard (født 5. mai 1813 i København, død 11. november 1855 i København) var en dansk teolog, filosof og psykolog. Kierkegaard regnes ofte som den største danske filosofen og som far til eksistensialismen. Etter Jean-Paul Sartre og den ateistiske eksistensialismen benevnes Kierkegaard ofte som hovedskikkelsen i den kristne eksistensialismen.
Det er karakteristisk at verkene fra forfatterskapets første fase er utgitt under pseudonymer, men i Efterskriften vedkjenner Kierkegaard seg sine samtlige verker. Ved hjelp av pseudonymene har han latt de teologiske, filosofiske og psykologiske temaene spille mot hverandre på en måte som har gjort ham til en av eksistensialismens fedre. Videre menes det også at pseudonymene nettopp gjorde at forståelsen av hans verker ble opp til den enkelte å ta stilling til, ettersom argumentasjonen ikke var fremført av Kierkegaard selv.
Samtidig med dette arbeidet utgav han en rekke religiøse «taler», som ble samlet i 1845 under tittelen Atten opbyggelige Taler. De ble utgitt under hans eget navn, blant annet for å vise at han først og fremst oppfattet seg selv som en religiøs og kristelig forfatter.
| Søren Aabye Kierkegaard (født 5. mai 1813 i København, død 11. november 1855 i København) var en dansk teolog, filosof og psykolog. Kierkegaard regnes ofte som den største danske filosofen og som far til eksistensialismen. Etter Jean-Paul Sartre og den ateistiske eksistensialismen benevnes Kierkegaard ofte som hovedskikkelsen i den kristne eksistensialismen.
Det er karakteristisk at verkene fra forfatterskapets første fase er utgitt under pseudonymer, men i Efterskriften vedkjenner Kierkegaard seg sine samtlige verker. Ved hjelp av pseudonymene har han latt de teologiske, filosofiske og psykologiske temaene spille mot hverandre på en måte som har gjort ham til en av eksistensialismens fedre. Videre menes det også at pseudonymene nettopp gjorde at forståelsen av hans verker ble opp til den enkelte å ta stilling til, ettersom argumentasjonen ikke var fremført av Kierkegaard selv.
Samtidig med dette arbeidet utgav han en rekke religiøse «taler», som ble samlet i 1845 under tittelen Atten opbyggelige Taler. De ble utgitt under hans eget navn, blant annet for å vise at han først og fremst oppfattet seg selv som en religiøs og kristelig forfatter.
== Biografi ==
=== De tidlige årene (1813–1846) ===
Kierkegaard ble født i København som den yngste i en søskenflokk på syv. Hans mor, Ane Sørensdatter Lund (1786–1834), var først tjenestepike i huset på Nytorv, men det er stort sett også det eneste man vet om henne. Faren, Michael Pedersen Kierkegaard (1756–1838), satte et stort preg på barna gjennom sitt skarpe vidd, sin religiøse tvil og sin fantasi. Han hadde opprinnelig vært ullkremmer, men utvidet virksomheten og ble etterhvert storkjøpmann og eiendomsspekulant. Det skapte den rikdommen som gjorde det mulig for hans yngste sønn å konsentrere seg om forfatterskapet.
Kierkegaard ble student på Borgerdydskolen i 1830, og som sin eldre bror, P.C. Kierkegaard, valgte han å studere teologi. Han begynte snart å fordype seg i litterære og filosofiske studier, skrev utkast til analyser av Faust og Den Evige Jøde, og han forfattet bladartikler med en konservativ grunnholdning. I samme periode hadde han en sløseperiode, som brakte ham på kant med faren for en tid. I 1838 debuterte han med Af en endnu Levendes Papirer. Det er en forvokst anmeldelse av H.C. Andersens roman Kun en Spillemand fra 1837, som ifølge Kierkegaard er kunstnerisk mislykket, fordi den mangler «Livs-Anskuelse».
Den dagen han fylte 22 år, skrev Kierkegaard i sin dagbok om «det store jordskjelv», en brå og fryktelig avsløring av faren. Kierkegaard hadde lenge undret seg over årsaken til sin fars depresjoner. Vel hadde hans far mistet kone og fem barn i løpet av få år; men hans far hadde til slutt røpet at det som plaget ham, var skyldfølelse for to alvorlige misgjerninger. Som barn, sulten og kald som gjetergutt i ensomheten på Jyllands hede, hadde han forbannet Gud for livet sitt. Og kort tid etter sin første kones død, hadde han gjort en tjenestejente gravid. Henne giftet han seg med, og hun ble mor for hans syv barn. Den følsomme Kierkegaard var så rystet over disse avsløringene at han sluttet å komme hjem for å spise, droppet studiene og flyttet til sist hjemmefra, besluttet på å drikke og feste i protest mot farens strenge oppdragelse. I fylla hadde han også samvær med en prostituert, noe som gjorde ham like skyldbetynget som sin far. Etter et halvt år vendte den bortkomne sønn hjem etter inntrengende bønner fra faren, og de to ble forsont. Hans far døde i 1838, men Kierkegaard forble hjemsøkt av tanken om en forbannelse over familien, og en dyp, indre melankoli. I Kierkegaards etterlatte papirer fra 1846 - ikke medtatt i den trykte utgaven - skrev han som sin fars barndom at «han led meget Ondt, sultede og var forkommen», stilte seg på en haug og forbannet Gud, «og den Mand var ikke i Stand til at glemme det, da han var 82». Da Kierkegårds bror biskopen leste dette, brast han i gråt og sa: «Det er vår fars historie, og vår med!»29. september 1841 disputerte han for magistergraden med avhandlingen Om Begrebet Ironi med stadigt Hensyn til Socrates, hvor han gjør bruk av den «indirekte meddelelse», det vil si den blanding av begrepsanalyse og billedspråk som også kjennetegner det senere forfatterskapet, og som både beskriver og praktiserer ironien.
Hans opponent var nordmannen Henning Junghans Thue som noen år senere utga Læsebog i Modersmaalet for Norske og Danske (Kristiania, 1846) med noen sider fra Enten-Eller. Det var trolig første gang norske lesere stiftet bekjentskap med Kierkegaard. Daværende dekan ved det filosofiske fakultet i København, Fr. Chr. Sibbern, minstes to samtaler han hadde, én med Kierkegaard og en annen med J.S. Welhaven. Det var da Welhaven fant på et ord for en tenkning som forholder seg positivt til virkeligheten, han kalte den «eksistensiell». Kierkegaard merket seg ordet og tok det i bruk i tittelen på sin utgivelse fra 1846, Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift, som han kalte et «existentielt indlæg». Likevel var ikke ordet registrert så sent som i 1937-utgaven av Norsk riksmålsordbok.
Etter disputasen reiste Kierkegaard til Jylland på en slags pilegrimsreise til sin fars barndomstrakter ved Ringkøbing. Etter hjemkomsten forlovet han seg med Regine Olsen (1822–1904). Etter kort tid begynte han å gruble over forholdet: Kunne han gjøre henne lykkelig, var det forsvarlig å innvie henne i hans og slektens dype hemmeligheter, kunne hun forstå dem? Kierkegaard besluttet til sist å oppløse forholdet, men det lykkes ikke å få henne til å bryte, selv om han prøvde å unngå at hun stod tilbake som den vrakede. Forlovelsen ble oppløst et år senere, den 11. august 1841, men fikk dyptgående betydning for det forfatterskapet han innledet i februar 1843.
Regine Olsen giftet seg senere med Johan Frederik Schlegel, som ble guvernør for Dansk Vestindia i 1855.
=== Forfatterskapets første del (1843-46) ===
Første del av Kierkegaards forfatterskap består av Enten - Eller og To oppbyggelige Taler, som begge er fra 1843. I Enten – Eller, som betraktes som et av hovedverkene, oppstilles to forskjellige livsanskuelser eller «stadier», den estetiske og den etiske, som tar hver sin halvdel av boken, henholdsvis «As papirer» og «Bs papirer». Første del inneholder blant annet de berømte Diapsalmata (strøtanker) og avhandlingen om Wolfgang Amadeus Mozarts «Don Juan». Den estetiske livsholdningen beskrives mest tydelig i «Vexeldriften»:
Livet fordrer avveksling fra øyeblikk til øyeblikk, og i hvert øyeblikk skal opplevelsen være intenst sann, men nettopp derved blir det ingen sammenheng i tilværelsen, og estetikeren blir derfor evig søkende og desperat. Forførerens Dagbog slutter i første del av med en beskrivelse av et forførelsesforløp, som avslører det demoniske og fortvilende i en rent estetisk livspraksis midt i sanselighetens sødme. Bokens annen del rommer brev fra etikeren, assessor Vilhelm til A. Han fastholder at det kommer an på å velge seg selv i sin evige gyldighet, men også at evighetens rikdom og dagliglivets småting må gå opp i harmonisk enhet. Utveien av den fortvilelse, som den estetiske livsførelse fører til, er det etiske valg. Det er en avgjørelse hvor man ikke bare velger mellom det gode og det onde, men hvor dette valget også skal være omdreiningspunktet i ens liv. Det etiske valg fører til at man må «velge seg selv»: Påta seg ansvaret for, hva man selv gjør, overta seg selv som den man er, og overta den livshistorien som har dannet en. Det beste eksemplet på en sådan etisk livsførelse finnes i ekteskapet. Boken slutter med en preken, som dreier seg om at vi alltid har urett overfor Gud. Det peker frem mot et ikke beskrevet tredje stadium, nemlig det religiøse. Enten – Eller er utgitt under pseudonymet Victor Eremita («Den seirende eneboer»).
Der hvor etikeren Vilhelm hadde talt for det livsprosjektet at et menneske kan «erhverve seg selv» ved å stå inne for sitt eget liv, viser Kierkegaard i de senere verkene det problematiske ved nettopp den samme oppfattelsen. I Frygt og Bæven fra 1843 kretser forfatteren, nå under pseudonymet Johannes de Silentio (Johannes av Tausheten), om Abraham som troens far. «Tro» vil her si å sette sin lit til at for Gud er alt mulig. Abraham tror at Gud vil gi ham Isak igjen, Isak, som han henger ved med hele sitt liv, og som han på Guds befaling gir avkall på. Ifølge Johannes de Silentio setter troen den enkelte ut over det etiske og dermed utenfor språkets fellesskap med andre. Idet troen setter den enkelte utover det allmenne etiske felt, kan det ikke gis en rasjonell begrunnelse for Abrahams valg: å drepe Isak. Men da det nettopp er troen som suspenderer det etiske, skriver Kierkegaard om den teleologiske (dvs. formålsbestemte) suspensjon (altså: tilsidesettelse) av det etiske.
Skriftet Gjentagelsen utkom samme dag som Frygt og Bæven. Her stiller Kierkegaard spørsmålstegn ved om gjentagelse kan la seg gjøre. Svaret er at sann gjentagelse i bunn og grunn er en religiøs begivenhet: den inntreffer, når troen gir én det liv tilbake som var tapt.
Kierkegaard fortsatte arbeidet med å undersøke den etiske livsholdning i boken Begrebet Angest, som utkom i 1844. Her hevder pseudonymet Vigilius Haufniensis (Den københavnske nattevakt) at den naive etikken kommer til kort overfor synden. Til gjengjeld kan man nå frem til en mer holdbar etikk når man fastholder den etiske livsstil midt i syndens virkelighet. Begrepet Angest viser at hvert menneske er et jeg, og som først er riktig menneskelig når det påtar seg oppgaven å bli seg selv. Boken beskriver hvordan denne oppgaven mislykkes, når «den enkelte» gjør seg selv ufri, ikke bare i angst for det onde, men også i angst for det gode. Angsten er en tilstand av tiltrekning og avsky, som utløses i et sprang, som fører en bort fra valget. Det er det egentlige syndefall: at mennesket frasier seg muligheten for det gode og lar seg synke inn i en plaget innesluttethet.
Fire dager før Begrebet Angest utkom Philosophiske Smuler. Her forsøker pseudonymet Johannes Climacus å avklare hva det egentlig kristelige er. Han viser hvordan Sokrates' metode forutsetter at enhver rommer den sannhet som det dreier seg om å finne. Motsatt gjelder den oppfattelsen at mennesket havner i usannhet ved egen skyld, og at man bare kan rykke seg ut av usannheten ved Guds hjelp. Derfor er det et troens paradoks at den kristne Gud, den evige, har underkastet seg menneskenes vilkår: fødsel, lidelse og død.
Stadier paa Livets Vei utkom i 1845, tilsynelatende utgitt av Hilarius (den oppmuntrende) Bokbinder. Her bearbeides problemstillingen fra Enten – Eller gjennom en rekke situasjoner. Først får estetikerne ordet under et drikkelag. Så fører assessor Vilhelm atter et forsvar for det opphøyde i det borgerlige ekteskap. Endelig behandles det religiøse stadiet ved en diskusjon av psykologien bak en brutt forlovelse.
Johannes Climacus kommer til orde igjen i Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift fra 1846. Han presterer et etterskrift på 600 sider til sine 100 sider Philosophiske Smuler. Etterskriftet rommer et skarpt oppgjør med N.F.S. Grundtvig og Georg Wilhelm Friedrich Hegel, og det hevder at det ikke kan gis noe system for tilværelsen, fordi menneskets eksistens er i konstant bevegelse. Climacus slår fast at man ikke vilkårlig kan velge sin egen sannhet, men at sannheten skal tilegnes gjennom et lidenskapelig valg. På den andre siden kan man ikke av egen kraft finne en sannhet som utpekes av én som står utenfor. I siste instans dreier sannheten seg altså ikke om et statisk «hva», men om et dynamisk hvordan.
Etter dette mente Kierkegaard tydeligvis å ha sagt hva som skulle sies, og han var innstilt på å søke et presteembete. Det ble imidlertid kullkastet av hans strid med humorbladet Corsaren. Bladets vedvarende nedrakking av Kierkegaard ødela hans gode forhold til den «menige mann», og det fremkalte også en tilspissing i hans personlige forståelse av lidelse, martyrium og Kristi etterfølgelse, så de kom til å fremstå for ham som kjennetegn på ekte kristendom. Denne vendingen sees tydelig i flere av de skriftene som utkom mellom 1847 og 1851.
=== Forfatterskapets annen del (1847–51) ===
Kjerlighedens Gjerninger fra 1847 er en undersøkelse av nesterkjærligheten, og hvordan den kjærlighet som Kristus har åpenbart, kan finne uttrykk i hver enkelt handling. Beskrivelsen er ironisk, det vil si at den mest dreier seg om kjærlighetens motsetninger: mistro, misunnelse, hovmod og dømmesyke. Den samme fremgangsmåten brukes både i «Christelige Taler» fra 1848, hvor eksemplene hentes fra de forskjellige formene for bekymring, og i Kierkegaards andre hovedverk Sygdommen til Døden (1849). Her dukker et nytt pseudonym opp, den kristne Anti-Climacus. Han bearbeider på ny emnet fra Begrebet Angest, som gir Kierkegaard muligheten til å formulere sitt menneskesyn: Mennesket er en syntese, et dialektisk forhold mellom motstridende sider, henvist til både livets hverdag og evigheten, spent ut mellom nødvendighet og mulighet. Samtidig lever mennesket også under det vilkåret at det må forholde seg til seg selv – som dødelig og evig, som nødvendighet og mulighet. Igjen lar Kierkegaard sitt pseudonym, her Anti-Climacus, behandle stoffet på en negativ måte. Han gjennomgår alle de skikkelsene som fortvilelsen kan ha, men lar det munne ut i en forståelse av fortvilelse som det at man ikke vil være seg selv. Denne analysen fører ham frem til å gjenfremsette læren om synden.Kierkegaard nærmet seg hele tiden kjernen i sitt budskap, og i «Indøvelse i Christendom» fra 1850 fremhever han troens betingelse: å tre i Jesu fotspor. Etterpå beskriver han «forargelsen», det vil si erkjennelsen av hva det innebærer av personlig lidelse å være kristen. Det fører frem mot det enten-eller som er kravet i troen. Så fremheves Kristus som forbilde og etterfølgelsen av ham som den sanne formen for kristendom. Men når forbildet levde og døde i fornedrelse og under forakt og hån, vil den kristne også komme til å lide for sin tro. Kierkegaard går riktignok ikke så langt som å kreve at man skal bli martyr for sannheten. Det har bare Gud og en apostel rett til, men kristendommens krav må stilles klart frem. Det fører Anti-Climacus til å foreta et skarpt skille mellom den triumferende, etablerte kirke, og den ekte, kjempende kirken. Det foregriper det senere angrepet på den etablerte, danske kirken, som man ellers ofte betrakter som noe løsrevet i forhold til forfatterskapet.
Igjen ser det ut til at Kierkegaard hadde tenkt seg å avslutte sitt forfatterskap. I 1848–49 skrev han Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed, som først ble utgitt etter hans død i 1859. Det samme gjelder Dømmer selv!, som først ble trykt i 1876. I 1851 utgav han Til Selvprøvelse, Samtiden anbefalet, hvoretter han trakk seg tilbake fra den litterære offentlighet.
=== Kirkestormen (1855) ===
Allerede i 1846 hadde Kierkegaard ment å avslutte sin forfattergjerning og trekke seg tilbake som landsbyprest, men planen ble veltet da han ble latterliggjort av Corsaren. Han følte seg nå som eneren som forfølges, hånes og lider, og følte et kall til å bli i byen for å fortelle samtiden hva kristendom er. Han tok Kristus som forbilde, dvs. et liv i lidelse, i konflikt med verden og samtid, fordi «kjærlighet til Gud er hat til verden». Samtidig forsoner Kristus seg med den som innrømmer at han ikke kan leve opp til et slikt krav. Kristi etterfølger er et sannhetsvitne som tror, dvs. «blir samtidig med Kristus». Kristendommen var gjort mild og overkommelig: «Det å være kristen er blitt et intet, en narrestrek, noe som enhver uten videre er.» Han mente at biskop J.P. Mynster burde innrømme at offisiell kristendom hadde fjernet seg langt fra idealet i Det nye testamente; men biskopen avviste ham helt og erklærte at Kierkegaard drev «en vanhellig lek med det hellige». I januar 1854 døde biskop Mynster. Ved bisettelsen holdt professor H.L. Martensen som Kierkegaard foraktet som en tilhenger av Hegel, en minnetale der han kalte biskopen et «sannhetsvitne».
Kierkegaard brøt sin taushet etter nesten fire år da han hørte dette. Den 18. desember 1854 inneholdt Fædrelandet en artikkel av Kierkegaard: «Var Biskop Mynster et sannhetsvitne, et av de rette sannhetsvitner – er dette sannhet?» Det ble innledningen til «kirkekampen» eller «kirkestormen» i 1855, hvor Kierkegaard polemiserte voldsomt og sarkastisk mot kirken og dens presteskap, først i avisartikler og deretter i sitt eget flyveblad Øieblikket. Han som hadde levd som en filosof, lest av få og forstått av færre, angrep nå i et lettforståelig, fengende språk og den beiskeste satire samtidens kristendom: «At jeg, kristelig, har rett, ja, derom er jeg evig forvisset...Om publikum, bladene, Satan selv vil reise seg mot meg; det skal ikke gjøre min rett tvilsom...» Midt under denne kampen falt han bevisstløs om på gaten, og på dødsleiet nektet han å tilbakekalle noe. Han erklærte at han hadde fullført sitt oppdrag, mens hans bror, biskop Peter Christian Kierkegaard (1805-88), mente at Søren var «ekstatiker», ute av seg selv. Også biskop Martensen og andre mente at det mot slutten av livet inntraff en sykelig avsporing av tankene hans. Andre så det som en konsekvent avslutning på forfatterskapet hans. Motstanden mot ham var i starten sterkest fra Grundtvig og kretsen hans, selv om Grundtvig støttet Kierkegaards kirkekritikk. Kierkegaard på sin side hadde forberedt et oppgjør med Grundtvig, som han beskrev som «et vrøvl»; men dette rakk han ikke.Søren Kierkegaard ble begravet fra København domkirke, der han ofte var innom. Utenfor kirken har biskop Mynster og biskop Martensen fått hvert sitt minnesmerke, noe Kierkegaard ikke har fått. Kirken var fylt med mange mennesker, flere måtte stå ute på gaten. Representanter for kirken, universitetet eller litteraturen var det ikke mange av. Stiftsprost E.C. Tryde forestod kirkehandlingen. Deretter talte broren, P.C. Kierkegaard, på familiens vegne.
Etter høytideligheten ble kisten ført til Assistenskirkegården. Et stort følge gikk med. Etter jordpåkastelsen trådte Henrik Lund frem. Han var Søren Kierkegaards nevø (eldste sønn av søsteren Nicoline). Av H. Lunds tale fremgikk det at onkelen hadde vært kirkens ivrigste motstander, og at man med den kirkelige begravelsen hadde ranet ham etter døden. Henrik Lund følte at kirken som Kirkegaard i den grad hadde tatt avstand fra og gjort til latter, nå valgte å ta ham til seg, og dermed ikke utviste respekt. Etter nevøens mening var onkelen nettopp imot den «offisielle kristendoms» gudsdyrkelse.
Stiftprost Tryde forlangte en unnskyldning fra H. Lund, hvilket han fikk. Herutover fikk han ham idømt en bot på 100 riksdaler.
== Stadier på livets vei ==
Kierkegaards eksistensfilosofi kretset omkring menneskets forskjellige «stadier på livets vei». De blir behandlet i flere forskjellige verker, men det kan gis en samlet oversikt:
Spissborgeren. Kierkegaard mener at mennesket adskiller seg fra dyrene og plantene ved å ha et selv – altså en bevissthet, en ånd. Denne bevisstheten har muligheten til å forholde seg til seg selv, men det gjør spissborgeren ikke. Denne personen har enda ikke sett seg selv, og lever derfor i likegyldig konformitet og vane.
Estetikeren. På et tidspunkt tvinges spissborgeren å forholde seg til sitt eget selv, men vil med det samme forsøke å flykte fra sin egen eksistens, for eksempel ved forbruk og ødselhet.
Mellomstadiet: Ironi eller Ironikeren. Når estetikeren forsøker å akseptere sin egen eksistens, vil han i første omgang distansere seg selv med ironi. En ironiker som med tiden blir fortrolig med selvet, vil ta spranget mot å bli:
Etikeren. Dette stadiet er det egentlig ærlige og ansvarlige punktet, hvor personen er trådt i eksistens og ikke fornekter sitt eget selv. Men etikeren vil mangle mening i tilværelsen og vil bli grepet av en eksistensiell angst.
Mellomstadiet: Humor.
Det religiøse stadium. Dette er Kierkegaards siste stadium, som er oppdelt i to former:Religiøsitet A. Dette er den konforme og ukrevende religiøsiteten, hvor personen trofast går i kirken, ber sin aftensbønn – men mer av rutine enn egentlig eget valg. Ifølge Kierkegaard er denne formen for religiøsitet ikke akseptabel, da man ikke tar stilling selv, men snarere blir styrt av religionen som institusjon (jfr. Kierkegaards kritikk av folkekirken).
Religiøsitet B. Den lidenskapelige og åndelig krevende troen er det ultimative stadie, hvor personen innser det paradoksale og absurde i det kristne gudsbegrepet: Gud fødes som menneske, for å dø på korset og oppstå igjen, så menneskeheten frelses for dens synder.
== Ettervirkninger ==
=== Filosofisk ===
Individualismen, den inderlige subjektivitet, den enkelte revet ut av miljøet og stilt overfor Gud, det er hva Kierkegaards forfatterskap dreide seg om. Det kan sies å betegne en kulminasjon innenfor protestantismen: lenger kan man ikke komme i et personlig gudsforhold. Han har navnlig fått betydning for den eksistenstenkning som slo igjennom i Tyskland i 1920-årene, og som fikk mange tilhengere i Frankrike etter andre verdenskrig.
Karl Barth og Rudolf Bultmann overtok trekk fra ham, mens den seneste tids interesse for Kierkegaard særlig har fremhevet den litterære og den tematiske mangfoldigheten og elegansen i forfatterskapet.
=== Kulturkanonen ===
Enten – Eller er tatt opp i den danske kulturkanonen under litteratur.
== Verker ==
Af en endnu Levendes Papirer. Udgivet mod hans Villie, 1838.
Om Begrebet Ironi med stadigt Hensyn til Socrates, 1841.
Enten - Eller. Et Livs-Fragment udgivet af Victor Eremita, 1-2, 1843. – Utgitt på norsk som Enten–Eller. Et Livs-Fragment. Oversatt av Knut Johansen. (Oktober, 2013)
To opbyggelige Taler, 1843.
Frygt og Bæven. Dialektisk Lyrik af Johannes de Silentio, 1843. – Utgitt på norsk som Frykt og beven: dialektisk lyrikk. Oversatt av Knut Johansen. (Oktober, 2011)
Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi af Constantin Constantius, 1843. – Utgitt på norsk som Gjentagelsen: et forsøk i den eksperimenterende psykolog. Oversatt av Knut Johansen. (Vidarforlaget, 2009)
Tre opbyggelige Taler, 1843.
Fire opbyggelige Taler, 1843.
Begrebet Angest. En simpel psychologisk-paapegende Overveielse i Retning af det dogmatiske, 1843. – Utgitt på norsk som Begrepet angst. Oversatt av Knut Johansen. (Oktober, 2001)
To opbyggelige Taler, 1844.
Tre opbyggelige Taler, 1844.
Philosophiske Smuler eller En Smule Philosophi af Johannes Climacus, utgitt av S. Kierkegaard, 1844. – Utgitt på norsk som Filosofiske smuler eller En smule filosofi. Oversatt av Knut Johansen. (Damm, 2004)
Problem om Arvesynden af Vigilius Haufniensis, 1844.
Forord. Morskabslæsning for enkelte Stænder efter Tid og Leilighed af Nicolaus Notabene, 1844.
Fire opbyggelige Taler, 1844.
Tre Taler ved tænkte Leiligheder,1845.
Stadier paa Livets Vei. Studier af Forskjellige. Sammenbrakte, befordret til trykken og utgivne af Hilarius Bogbinder, 1845.– Utgitt på norsk som Stadier på livets vei. Oversatt av Knut Johansen. (Oktober, 2012)
Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift til de philosophiske Smuler. Mimisk-pathetisk-dialektisk Sammenskrift, Existentielt Indlæg, af Johannes Climacus. Utgitt av S. Kierkegaard, 1846.
En literair Anmeldelse. To Tidsaldre, Novelle af Forfatteren til «en Hverdags-Historie», utgitt av J. L. Heiberg, 1846.
Opbyggelige Taler i forskjellig Aand,1847.
Kjerlighedens Gjerninger. Nogle christelige Overveielser i Talers Form, 1847.
Christelige Taler, 1848.
Lilien paa Marken og Fuglen under Himlen. Tre gudelige Taler, 1849.
Tvende ethisk-religieuse Smaa-Afhandlinger af H.H., 1849.
Sygdommen til Døden. En christelig psychologisk Udvikling til Opbyggelse og Opvækkelse. Af Anti-Climacus, utgitt av S. Kierkegaard, 1849.
«Ypperstepræsten» – «Tolderen» – «Synderinden», tre Taler ved Altergangen om Fredagen, 1849.
Indøvelse i Christendom af Anti-Climacus. Nr. I. II. III, udgivet af S. Kierkegaard, 1850.
En opbyggelig Tale, 1850.
To Taler ved Altergangen om Fredagen, 1851.
Til Selvprøvelse. Samtiden anbefalet, 1851.
Om min Forfatter-Virksomhed, 1851.
Dette skal siges; saa være det da sagt, 1855.
Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed. En ligefrem Meddelelse, Rapport til Historien, skrevet 1848. Utgitt etter S.K.s død i 1859.
Dømmer selv. Til Selvprøvelse Samtiden anbefalet. Andre rekke, skrevet 1851-52. Utgitt etter S.K.s død i 1876.
Bogen om Adler skrevet 1846-47. Utgitt etter S.K.s død i 1916.
== Se også ==
Angst
Eksistensialisme
Kristen eksistentialisme
Tidehverv
== Litteratur ==
KIERKEGAARD Dagbog om forførelsen af Cordelia Wahl, ved Jens Staubrand, København 2013. ISBN 978 87 92510 13 6
KIERKEGAARD Gift dig, gift dig ikke, du vil fortryde begge dele, og andre korte tankevækkende tekster, ved Jens Staubrand. København 2012. ISBN 978 87 92510 08 2
KIERKEGAARD Breve og notater fra Berlin, ved Jens Staubrand, København 2012, ISBN 978 87 92510 07 5
KIERKEGAARD Den første Kærlighed og andre tekster om drama, ved Jens Staubrand, København 2010, ISBN 978-87-92510-00-6
Jens Staubrand: Søren Kierkegaard’s Illness and Death / Søren Kierkegaards Sygdom og Død, Copenhagen 2009, ISBN 978 87 92259 92 9, in English and Danish
Jens Staubrand: Søren Kierkegaard: International Bibliography Music works & Plays, New edition, Copenhagen; SKK 2008.
Joakim Garff: SAK : Søren Aabye Kierkegaard : en biografi. Press, 2000, ISBN 82-7547-197-4
Hopland, Karstein. «Kristendom og lidelse – introduksjon til Søren Kierkegaards kristendomsfilosofi» I: Kirke og kultur, nr 3, 1997
Innøvelse i Kierkegaard : fire essays / Joakim Garff mfl. Cappelens upopulære skrifter, 1996 ISBN 82-456-0091-1
Finn Jor. Kjærlighetens gjerninger : en roman om Søren og Regine. Pantagruel forlag, 1999 ISBN 82-7900-066-6
Finn Jor. "Til hiin Enkelte" : Søren Kierkegaards liv og verk. Oktober, 1995 ISBN 82-7094-728-8
Kalleberg, Ragnvald. «Kierkegaard som samfunnstenker» I: Nytt norsk tidsskrift, nr 2, 2003
Svendsen, Paulus. «Søren Kierkegaard». I: Vestens tenkere. Bind II: Fra Descartes til Nietzsche, redigert av Trond Berg Eriksen, 411–31. Aschehoug, 1998. ISBN 82-03-17291-1.
Kierkegaard, Søren. Frygt og Bæven / Med originalens tekst og kommentarer ved Finn Jor. Gyldendal, 1969
Den levende Kierkegaard / Bidrag av: René Maheu mfl. Gyldendal, 1969
Peter Thielst: Historien om Søren Kierkegaard : livet forstås baklengs, men må leves forlengs. Gyldendal, 1995. ISBN 82-05-23442-6
Peter Tudvad: Kierkegaards København, 2004, ISBN 87-03-00507-0Norart Artikler om Kirkegaard i norske tidsskrift
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Søren Kierkegaard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Søren Kierkegaard – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Søren Kierkegaard på Internet Movie Database
(en) Søren Kierkegaard på Discogs
(en) Søren Kierkegaard på MusicBrainz
(da) Søren Kierkegaard Forskningscenteret ved Københavns Universitet
(da) Søren Kierkegaard Kulturproduktion
(da) Håndskrifter fra Søren Kierkegaard-arkivet på det Kongelige Bibliotek
(da) Dansk Biografisk Leksikon
(da) Søren Kierkegaard Forskningscenteret Wikiquote: Søren Kierkegaard – sitater | Søren Aabye Kierkegaard (født 5. mai 1813 i , død 11. | 5,630 | 5,630 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Niels_Bohr | 2023-02-04 | Niels Bohr | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Danske forskere', 'Kategori:Danske fysikere', 'Kategori:Danske nobelprisvinnere', 'Kategori:Dødsfall 18. november', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 7. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Medlemmer av Det ungarske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Vetenskapsakademien', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Personer tilknyttet CERN', 'Kategori:Personer tilknyttet Manhattanprosjektet', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Professorer ved Københavns Universitet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo'] | Niels Henrik David Bohr (født 7. oktober 1885, død 18. november 1962) var en dansk fysiker som har bidratt avgjørende til forståelsen av atomfysikken, utviklingen av kvantemekanikken og kjernefysikken. For sitt arbeid om strukturen til atomene og hvordan de emitterer lys, mottok han nobelprisen i fysikk i 1922.
| Niels Henrik David Bohr (født 7. oktober 1885, død 18. november 1962) var en dansk fysiker som har bidratt avgjørende til forståelsen av atomfysikken, utviklingen av kvantemekanikken og kjernefysikken. For sitt arbeid om strukturen til atomene og hvordan de emitterer lys, mottok han nobelprisen i fysikk i 1922.
== Oppvekst og tidlig karriere ==
Bohr ble født den 7. oktober 1885 i København. Foreldrene hans var Christian Bohr og Ellen Adler. Han døde samme sted den 18. november 1962.
I sin ungdom spilte han fotball for det danske landslaget og var en ivrig seiler. Hans bror Harald Bohr var matematiker og fotballspiller, han vant sølv for Danmark under Sommer-OL 1908.
Bohr ble utdannet ved Københavns Universitet i 1911 etter å ha tatt en doktorgrad om elektroner i metaller. Han mottok et stipend fra Carlsbergfondet som han brukte til å reise til University of Cambridge for å arbeide med Joseph John Thomson, elektronets oppdager og fremdeles ledende i dette feltet. Der møtte han Ernest Rutherford og flyttet tidlig året etter til hans gruppe i Manchester. Allerede om sommeren var han opptatt med å utforske egenskapene til Rutherfords atommodell. I de følgende månedene utviklet han sin egen teori for atomets struktur som ble publisert i 1913. Denne beskrivelse er senere blitt kjent som Bohrs atommodell.
Bohr ble i 1916 utnevnt til professor ved Københavns Universitet. Der opprettet han i 1920 og ledet det nye Institut for teoretisk fysik som i de følgende årene skulle bli et verdensledende senter for atomfysikk, kvantemekanikk og kjernefysikk.
Etter krigen var Bohr en pådriver for internasjonalt samarbeid om kjernekraft. Han var involvert i etableringen av CERN, Atomenergikommisionens forsøgsanlæg Risø og ble den første formannen for Nordisk institutt for teoretisk atomfysikk (NORDITA) i 1957.
== Bohr, Einstein og kvantefysikken ==
Bohr og Werner Heisenberg jobbet med København-fortolkningen. Den beskriver hvorfor noen legemer kan være på to steder til samme tid. Med utviklingen av kvantemekanikken på 1920-tallet kom Bohr og Heisenberg i diskusjon med Albert Einstein om fysikkens teoretiske grunnlag. De to forskerne i København framholdt at kvantemekanikkens og -fysikkens fenomener er grunnleggende probabilistiske, og lar seg forklare ved hjelp av begrepene og teoriene i klassisk fysikk, det vil si det kvantefysiske paradigmet som ble utviklet før Einsteins bidrag gjennom relativitetsteoriene. Einstein syntes de stokastiske (tilfeldige) elementene i Bohrs fortolkning av kvantemekanikken var upresise, og dermed utilfredsstillende. Diskusjonen skjerpet begge parter og bragte nye og viktige oppdagelser, ikke minst for den senere kjernefysikken.
Einstein avviste omkring 1927 enhver henvisning til at kvantemekanikken ikke skulle være determinert, altså bestå av tilsynelatende uforenlige teoretiske komponenter (for eksempel posisjon og hastighet) som ikke syntes å passe sammen kvantitativt. Gjennom tankeeksperimenter og utledninger om bølgemekanikk forsøkte Einstein å vise at kvantemekanikkens elementer måtte være determinert.
Bohr bevegde seg i større grad på mikroplanet i fysikken, og utfordret gang på gang den determinering Einstein mente å ha funnet i kvantefysikken, blant annet ved å vise til måleproblemer. Etter hvert innså Einstein at determinering ikke lot seg fastslå i praksis, men han fastholdt at det skulle eksistere kvantemekaniske krefter eller prosesser som ikke har presise verdier.
I 1930 videreutviklet Einstein sin kritikk, og drev blant annet Bohr til å utvikle stadig bedre måleapparater for eksperimenter med bølgemekanikk og andre kvantemekaniske områder. Ofte stod forholdet mellom energi og tid i fokus – nettopp de to fysiske kreftene som er gjenstand for Einsteins spesielle relativitetsteori. Mens Bohr vektla måleproblemene og ufullstendigheten i konkret måling på mikronivået, pekte Einstein på ufullstendigheten i de fysiske makrolovene.
== Annen verdenskrig ==
I 1943 flyktet Bohr fra den tyske okkupasjonsmakten til Los Alamos, der han meddelte Robert Oppenheimer at like etter hans flukt, hadde tysk militærpoliti foretatt en razzia på hans institutt. Ryktet sa at de hadde tatt med seg syklotronen, en tidlig form for partikkel-akselerator. Dette var skremmende, for syklotroner kan lage plutonium – og snart meddelte norsk motstandsbevegelse at ingeniører fra IG Farben arbeidet på spreng for å få fabrikken på Vemork i sving med tungtvannsproduksjon igjen.
Bohrs nobelpris-medalje fikk ikke tyskerne tak i, for assistenten George de Hevesy, som selv hadde vunnet nobelprisen i kjemi i 1943, hadde tømt begges medaljer i en balje med sterk syre (kongevann) som oppløste dem helt. Deretter plasserte han dem i flytende tilstand på en hylle. Snart etter frigjøringen i 1945 hentet de Hevesy ut gullet fra oppløsningen, og Nobel-stiftelsen støpte deretter medaljene om igjen.
== Utmerkelser ==
Bohr mottok nobelprisen i fysikk i 1922. Bohr ble 17. oktober 1947 utnevnt til ridder av Elefantordenen, en hedersbevisning som ellers i hovedsak blir tildelt kongelige og statsoverhoder. Bohr fikk Copleymedaljen i 1938 og ble i 1937 tildelt Fortjenstmedaljen i gull med krone. I 1955 mottok han storkors av Dannebrogordenen og fikk ordensstjernen tildelt i diamanter. Bohr ble i 1954 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Han var også æresdoktor ved Universitetet i Oslo.
Niels Bohrs sønn Aage Niels Bohr ble tildelt nobelprisen i fysikk i 1975.
== Sitater av Niels Bohr ==
De sannheter som man må si med stor spøkefullhet, rommer ofte det dypeste alvor.
Enhver utvidelse av grensen for vår viten, pålegger individer og nasjoner et større ansvar.
Vi er alle enige i at din teori er helt sprø... Men vi er delt i synet på om den er sprø nok til å være riktig... Selv føler jeg at den ikke er sprø nok...
Einstein: – Jeg tror ikke Gud spiller med terning. Bohr: – Einstein, ikke fortell Gud hva han skal gjøre.
No, no, you're not thinking; you're just being logical.
Everything we call real is made of things that cannot be regarded as real.
Det jeg ser er avhengig av mine forventninger.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
1961 – Sonningprisen
1954 – Pour le Mérite
1947 – Elefantordenen
1922 – Nobelprisen i fysikk
1921 – Hughesmedaljen
== Trivia ==
Bohrs portrett pryder en tidligere dansk femhundrekroneseddel.
Bohr spiste middag med kongefamilien i Norge i den 8. april 1940, rett før invasjonen av Norge og Danmark. Tidligere på dagen hadde han diskutert fysikk med Sven Oluf Sørensen på Grand Hotel der han bodde i Oslo. Han elsket å gå på ski i fjellene, spesielt i Norge.
== Se også ==
Niels Bohr Institutet
Bohrs atommodell
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Niels Bohr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Niels Henrik David Bohr – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Niels Bohr på Internet Movie Database
(da) Niels Bohr på Filmdatabasen
(da) Niels Bohr Institutet
(en) Nobelprisen i fysikk 1922 hos Nobelprize.org
(en) Niels Bohr hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1922
(en) Niels Bohr på Google
(en) American Institute of Physics: Resources of the Niels Bohr Library (på engelsk) | Niels Henrik David Bohr (født 7. oktober 1885, død 18. | 5,631 | 5,631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kontrafei | 2023-02-04 | Kontrafei | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst', 'Kategori:Portrettmalere'] | Kontrafei er en eldre betegnelse for et portrett. En portrettmaler ble kalt kontrafeier. Selve ordet kom til dansk-norsk via tysk fra det franske contrefait, «etterlignende».
| Kontrafei er en eldre betegnelse for et portrett. En portrettmaler ble kalt kontrafeier. Selve ordet kom til dansk-norsk via tysk fra det franske contrefait, «etterlignende».
== Referanser == | Kontrafei er en eldre betegnelse for et portrett. En portrettmaler ble kalt kontrafeier. | 5,632 | 5,632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folketinget | 2023-02-04 | Folketinget | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:1849 i Danmark', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmarkstubber', 'Kategori:Danske myndigheter', 'Kategori:Etableringer i 1849', 'Kategori:Lister over presidenter for lovgivende forsamlinger', 'Kategori:Nasjonale parlamenter', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Folketinget er parlamentet i Danmark. Det holder til på Christiansborg i København og består av 179 medlemmer (mandater) (herav to fra Færøyene og to fra Grønland). Medlemmene velges fra 19 valgkretser for en periode på fire år.
Folketingets arbeid ledes av Folketingets presidium, som foruten formannen, som velges ved hver folketingssamlings begynnelse, består av inntil fire nestformenn.
Etter et valg danner et eller flere partier regjering, og Folketingets komiteer konstituerer seg. Alle Folketingets medlemmer kan stille lovforslag, som etterfølgende behandles dels i Folketingssalen (hvor førstebehandling, annenbehandling og tredjebehandling finner sted) og dels i komiteene.
| Folketinget er parlamentet i Danmark. Det holder til på Christiansborg i København og består av 179 medlemmer (mandater) (herav to fra Færøyene og to fra Grønland). Medlemmene velges fra 19 valgkretser for en periode på fire år.
Folketingets arbeid ledes av Folketingets presidium, som foruten formannen, som velges ved hver folketingssamlings begynnelse, består av inntil fire nestformenn.
Etter et valg danner et eller flere partier regjering, og Folketingets komiteer konstituerer seg. Alle Folketingets medlemmer kan stille lovforslag, som etterfølgende behandles dels i Folketingssalen (hvor førstebehandling, annenbehandling og tredjebehandling finner sted) og dels i komiteene.
== Folketingets formenn ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Folketinget – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Folketing – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | representanter = 179 | 5,633 | 5,633 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8nderjylland | 2023-02-04 | Sønderjylland | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmarks geografi', 'Kategori:Tysklands geografi'] | Sønderjylland er den sørligste del av Jylland, og svarer til Hertugdømmet Slesvig. Den siste jarl av Sønderjylland, Knud Lavard, antok den tyske hertugtitel for sitt jarledømme, som siden har vært kjent under dette navnet. Nå utgjør området det tidligere Sønderjyllands Amt og den nordlige del av Slesvig-Holsten. Sønderjylland var en del av Preussen etter Danmarks nederlag i krigen i 1864.
Etter en folkeavstemning i 1920 etter Tysklands nederlag i første verdenskrig kom den nordlige del tilbake til Danmark.
Sønderjyllands Amt, nå en del av Region Syddanmark, er den eneste del av Danmark som har direkte landgrenser til et annet land (Tyskland).
Selskapsskikken Sønderjysk kaffebord stammer fra Sønderjylland.
| Sønderjylland er den sørligste del av Jylland, og svarer til Hertugdømmet Slesvig. Den siste jarl av Sønderjylland, Knud Lavard, antok den tyske hertugtitel for sitt jarledømme, som siden har vært kjent under dette navnet. Nå utgjør området det tidligere Sønderjyllands Amt og den nordlige del av Slesvig-Holsten. Sønderjylland var en del av Preussen etter Danmarks nederlag i krigen i 1864.
Etter en folkeavstemning i 1920 etter Tysklands nederlag i første verdenskrig kom den nordlige del tilbake til Danmark.
Sønderjyllands Amt, nå en del av Region Syddanmark, er den eneste del av Danmark som har direkte landgrenser til et annet land (Tyskland).
Selskapsskikken Sønderjysk kaffebord stammer fra Sønderjylland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sønderjylland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Euroregion Sønderjylland/Schleswig
Kart over Sønderjylland (som PDF) | Sønderjylland er den sørligste del av Jylland, og svarer til Hertugdømmet Slesvig. Den siste jarl av Sønderjylland, Knud Lavard, antok den tyske hertugtitel for sitt jarledømme, som siden har vært kjent under dette navnet. | 5,635 | 5,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B8ge | 2023-02-04 | Køge | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Region Sjælland', 'Kategori:Køges geografi', 'Kategori:Sider med kart'] | Køge er en by i Køge kommune på Øst-Sjælland med 35 618 (2013) innbyggere. Den fikk kjøpstadsrettigheter i 1288, og er rik på gamle bindingsverksbygninger. Flere store virksomheter er lokalisert her. Byen ligger 39 km fra København og 24 km fra Roskilde. Postadressen er 4600 Køge.
| Køge er en by i Køge kommune på Øst-Sjælland med 35 618 (2013) innbyggere. Den fikk kjøpstadsrettigheter i 1288, og er rik på gamle bindingsverksbygninger. Flere store virksomheter er lokalisert her. Byen ligger 39 km fra København og 24 km fra Roskilde. Postadressen er 4600 Køge.
== Historie ==
Byen er kanskje mest kjent for slaget ved Køge bukt i 1677. Den danske kommandanten Niels Juel med 38 skip og 6 992 mann vant over den svenske flåten med 48 skip og 8 636 mann. Svenskene mistet over 3 000 soldater og 8 skip. Seieren regnes som den største Danmark-Norge har hatt til sjøs.
Byens rådhus er fra omkring 1550 og gamlebyen har en rekke gamle bygninger fra perioden 1550 til 1660, da byens borgere slo seg opp på et rikt sildefiske i Øresund. Byen var besatt av svenske soldater flere ganger under Svenskekrigene. Karl X Gustav befestet byen, men da han trakk seg ut i 1660, var byen utpint økonomisk. Krigene mot England tidlig på 1800-tallet var heller ingen lykke for byen, i 1807 sto slaget ved Køge hvor en dansk milits ble slått av britiske styrker, og i 1816 opphørte Køge å være garnisonsby.
== Mot moderne tider ==
Utover på 1800-tallet ble det gjort en rekke etableringer av fabrikker, og i 1870 kom det jernbane til byen da jernbanen Lille Syd ble etablert. Ni år senere kom også Østbanen til Køge. I dag har byen ferje til Rønne på Bornholm, og både E20 og E47/E55 går forbi byen.
== Vennskapsbyer ==
Kongsberg
== Referanser == | | grunnlagt = Ukjent, fikk kjøpstadsrettigheter i 1288Danmarks Købstæder: Køge fra Dansk Center for byhistorie (Besøkt 30. desember 2013) | 5,636 | 5,636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akashi-Kaikyo-broen | 2023-02-04 | Akashi-Kaikyo-broen | ['Kategori:135°Ø', 'Kategori:1998 i Japan', 'Kategori:34°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer åpnet i 1998', 'Kategori:Hengebroer', 'Kategori:Hyōgo prefektur', 'Kategori:Japanstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Veibroer i Japan'] | Akashi-Kaikyo-broen i Japan er med et fritt spenn på 1 991 meter verdens lengste hengebro. Den er 367 meter lengre enn Storebæltsbroen, som er verdens nest lengste med 1 624 meter. Totallengden på broen er 3 911 meter. Den ble åpnet 5. april 1998.
| Akashi-Kaikyo-broen i Japan er med et fritt spenn på 1 991 meter verdens lengste hengebro. Den er 367 meter lengre enn Storebæltsbroen, som er verdens nest lengste med 1 624 meter. Totallengden på broen er 3 911 meter. Den ble åpnet 5. april 1998.
== Referanser == | Akashi-Kaikyo-broen i Japan er med et fritt spenn på 1 991 meter verdens lengste hengebro. Den er 367 meter lengre enn Storebæltsbroen, som er verdens nest lengste med meter. | 5,637 | 5,637 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orson_Welles | 2023-02-04 | Orson Welles | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 10. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Filmprodusenter fra USA', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Manusforfattere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oscar-vinnere (originalmanus)', 'Kategori:Personer fra Kenosha', 'Kategori:Personer fra McHenry County i Illinois', 'Kategori:Regissører fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | George Orson Welles (født 6. mai 1915, død 10. oktober 1985) var en amerikansk regissør, skuespiller og manusforfatter. Han vant Oscar for beste originalmanus for Citizen Kane (1941) og ble belønnet med en æres-Oscar i 1971. Welles har to stjerner på Hollywood Walk of Fame. I 1999 ble han kåret til tidenes 16. største mannlige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.
| George Orson Welles (født 6. mai 1915, død 10. oktober 1985) var en amerikansk regissør, skuespiller og manusforfatter. Han vant Oscar for beste originalmanus for Citizen Kane (1941) og ble belønnet med en æres-Oscar i 1971. Welles har to stjerner på Hollywood Walk of Fame. I 1999 ble han kåret til tidenes 16. største mannlige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.
== Barndom ==
Welles ble født i Kenosha i Wisconsin og hadde en uvanlig barndom. Hans foreldre presset på for at hans eldre bror Dickie skulle bli en kjent person. Dickie Welles passet ikke i foreldrenes tiltenkte rolle og endte tilslutt opp som uteligger. Orson ble da foreldrenes nye vidunderbarn, og det passet han utmerket, selv om hans forhold til andre mennesker tok skade av foreldrenes ensidige fokusering på å gjøre han til et vidunderbarn.
== Karriere ==
Welles fikk sin scenedebut i Dublin i Irland i 1931, og i løpet av 1934 var han en veletablert radioprodusent i USA. Welles fikk en del oppmerksomhet i 1937 med en hørespillversjon av Shakespeares Julius Cæsar der handlingen var lagt til det fascistiske Italia. Kort tid etter dannet han og John Houseman Mercury Theatre.
Sommeren 1938 begynte Welles og Mercury Theatre ukentlige sendinger av korte hørespill basert på klassiske eller populære litterære verker. Sendingen 30. oktober var en variant av Herbert George Wells Klodenes kamp, laget slik at den lignet mest mulig på en nyhetssending som brøt inn et vanlig musikkprogram, og beskrev marsboernes landgang i Grovers Mill i New Jersey. Denne sendingen gjorde Welles kjent i hele USA. Han nøt godt av publisiteten sendingen hadde skapt og sikret seg en kontrakt på tre filmproduksjoner fra Hollywoodselskapet RKO Pictures.
Welles ble igjen sentrum for alles oppmerksomhet da han utgav sin første film, Citizen Kane, i 1941. En sladderspaltist overbeviste avismagnaten William Randolph Hearst at det var han som var grunnlaget for hovedpersonen i filmen. Resultatet var at Hearsts medieimperium boikottet filmen helt. Da filmen ble sluppet ble det helt overskygget av de nye filmatiske ideene Welles hadde gitt sitt fulle utløp i filmen.
Welles' andre film var den mer tradisjonelle Familien Amberson, basert på den pulitzerprisvinnende boken av Booth Tarkington, som ledelsen i RKO håpet ville gjøre opp for den relative kommersielle blunderen Citizen Kane hadde vært. Under produksjonen av denne filmen ble Welles spurt av amerikanske myndigheter om å lage en dokumentar om Sør-Amerika. Welles forlot filmsettet etter bare å ha gått gjennom den første grovklippingen, da han trodde at fremtidlige redigeringsbeslutninger kunne bli gitt med telegram. På denne tiden slet RKO med dårlige finanser. Siden de fryktet enda en kommersiell blunder tok de over kontrollen over filmen. Blant annet la de til en ny slutt, mens Welles originale slutt ble slettet permanent.
Etter tre nye forsøk på å arbeide innenfor Hollywoodsystemet forlot Welles Hollywood i 1948. Welles var innom Hollywood en liten stund i 1958 for å lage Med alle midler. Denne ble også ble slaktet av ledelsen, men siden ble den restaurert til noe som lå nærmere Welles originale film. Resten av regikarrieren produserte Welles filmer i Europa. Hans filmer var selvfinansierte eller produsert av sympatiske produsenter. På nesten alle disse prosjektene var det Welles som hadde det siste ordet, og denne selvstendigheten resulterte også i små budsjetter og tekniske fasiliteter. Til tross for disse tilbakeslagene var en del av Welles verker noen av de beste fra denne perioden.
Welles hadde ofte roller i sine egne filmer og skrev også manuset. Flere av disse manusene var basert på engelsk litteratur, som Macbeth, Jane Eyre og Chimes at Midnight. I Welles' karrière vant han én Oscar og ble nominert til to andre. I 1971 fikk han en æres-Oscar.
Welles var hele tiden en ganske velfødd person. I de siste årene av hans liv led han av ekstrem fedme. Han tjente en del penger med å stille opp i forskjellige reklamer for vin, pølser og korrespondansekurs. Welles døde i sitt hjem i Hollywood i California av hjerteinfarkt.
Welles har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame for film og radio. I 1999 ble han kåret til tidenes 16. største mannlige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.
== Filmer han har regissert ==
Too much Johnson (1938) - offisielt sett ikke utgitt.
Citizen Kane (1941) – fikk Oscar for beste originalmanus; nominert til åtte andre inkl. beste skuespiller, beste film og beste regissør.
Familien Amberson (1942) – nominert til Oscar for beste film, berømt for å blitt kortet ned og klippet imot Welles vilje.
The Stranger (1946)
Lady fra Shanghai (1947)
Macbeth (1948)
Othello (1952) – Fikk gullpalmen i Cannes
Hemmelig rapport (1955)
Med alle midler (1958)
Prosessen (1962)
Falstaff (1965)
Une histoire immortelle (1968)
F for Fake (1976) (også kjent som Vérités et mensonges)
Filming Othello (1978)
== Filmer han har vært skuespiller i ==
Spansk jord (1937) (fortellerstemme)
Citizen Kane (1941) (hovedrolle)
Farlig medpassasjer (1943)
Jane Eyre (1944)
Den tredje mann (1949)
Prince of Foxes (1949)
Den sorte rosen (1950)
Trent's Last Case (1952)
Napoléon (1955)
Moby Dick (1956)
The Long, Hot Summer (1958)
Compulsion (1959)
The V.I.P.s (1963)
Brenner Paris? (1966)
En mann fremfor alt (1966)
Casino Royale (1967)
I'll Never Forget What's'isname (1967)
Bitka na Neretvi (1969)
Catch-22 (1970)
Waterloo (1970)
Treasure Island (1972)
The Muppet Movie (1979)
History of the World, Part I (1981) (fortellerstemme)
Magnum, P.I. (1981) (Robin Masters, stemme)
The Transformers: The Movie (stemme) (1986)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Orson Welles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Orson Welles – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Orson Welles på Internet Movie Database
(sv) Orson Welles i Svensk Filmdatabas
(da) Orson Welles på Filmdatabasen
(da) Orson Welles på Scope
(fr) Orson Welles på Allociné
(en) Orson Welles på AllMovie
(en) Orson Welles hos Rotten Tomatoes
(en) Orson Welles hos The Movie Database
(en) Orson Welles hos Internet Broadway Database
(en) Orson Welles hos Behind The Voice Actors
(en) Orson Welles på Discogs
(en) Orson Welles på MusicBrainz
(en) Orson Welles på Encyclopaedia Metallum
(en) Orson Welles på Spotify
(en) Orson Welles på Songkick
(en) Orson Welles på Genius — sangtekster
(en) Orson Welles på Internet Broadway Database
(en) Mercury Theatre on the Air hjemmeside som har MP3- og Real-lydfiler av Welles' hørespill. | George Orson Welles (født 6. mai 1915, død 10. | 5,640 | 5,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Max_Planck | 2023-02-04 | Max Planck | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med uklare setninger', 'Kategori:Dødsfall 4. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1858', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Medlemmer av Det prøyssiske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Personer fra Kiel', 'Kategori:Professorer ved Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske fysikere', 'Kategori:Tyske nobelprisvinnere', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Max Karl Ernst Ludwig Planck (født 23. april 1858 i Kiel i hertugdømmet Holstein, død 4. oktober 1947 i Göttingen) var en tysk fysiker. Han regnes som grunnleggeren av kvantefysikken. Det var hans arbeid med dette som gav ham nobelprisen i fysikk i 1918. Han har også gitt navn til Plancks konstant, en mye brukt fysisk konstant som karakteriserer et kvant eller en liten størrelse i kvantemekanikken.
Max Plancks kvanteteori revolusjonerte den menneskelige forståelsen av atomer og subatomære prosesser, akkurat som Albert Einsteins relativitetsteori revolusjonerte forståelsen av tid og rom. Til sammen utgjør arbeidet til disse to de grunnleggende teoriene i det tjuende århundrets fysikk.
| Max Karl Ernst Ludwig Planck (født 23. april 1858 i Kiel i hertugdømmet Holstein, død 4. oktober 1947 i Göttingen) var en tysk fysiker. Han regnes som grunnleggeren av kvantefysikken. Det var hans arbeid med dette som gav ham nobelprisen i fysikk i 1918. Han har også gitt navn til Plancks konstant, en mye brukt fysisk konstant som karakteriserer et kvant eller en liten størrelse i kvantemekanikken.
Max Plancks kvanteteori revolusjonerte den menneskelige forståelsen av atomer og subatomære prosesser, akkurat som Albert Einsteins relativitetsteori revolusjonerte forståelsen av tid og rom. Til sammen utgjør arbeidet til disse to de grunnleggende teoriene i det tjuende århundrets fysikk.
== Biografi ==
=== Tidlige år ===
Planck ble født inn i en akademisk familie. Både hans bestefar og oldefar hadde vært professorer i teologi ved Universitetet i Göttingen. Hans far, Johann Julius Wilhelm Planck, var professor i jus i Kiel. Han ble døpt Karl Ernst Ludwig Marx Planck, men allerede i 10-årsalderen begynte han å underskrive med navnet Max, navnet han skulle fortsette å bruke resten av livet.Planck var det sjette barnet i søskenflokken, som også bestod av to søsken fra farens tidligere ekteskap. Et av hans tidligste minner var da prøyssiske og østerrikske tropper marsjerte inn i Kiel under den andre slesvigske krig i 1864. Tre år senere flyttet familien til München, der Planck begynte på Königliches Maximiliansgymnasium. Der traff han læreren Hermann Müller, en matematiker som i tillegg til å undervise ham i matematikk også underviste ham i astronomi og mekanikk. Det var også Müller som først lærte Planck om energiprinsippet.
=== Utdanning ===
Planck hadde et stort talent for musikk og behersket piano, orgel og cello. Utover det komponerte han også sanger og operaer. Hans valg falt likevel på de teoretiske studiene og da i særdeleshet fysikk.
Den tyske fysikeren og matematikeren Philipp von Jolly frarådet Planck å begi seg inn på fysikken, idet han mente at «innen dette området er nesten alt allerede oppdaget, det gjenstår bare å fylle inn noen små hull». Planck svarte at han ikke hadde noe ønske om å oppdage nye ting, han var bare ute etter å forstå det grunnleggende innen faget. Han begynte dermed å studere fysikk ved Universitetet i München da han var 16 år gammel.
Veiledet av Jolly gjorde han der sine første og eneste eksperimenter i sin vitenskapelige karriere, som bestod i å undersøke diffusjonen av væske fra oppvarmet platina. Kort tid etter gikk han over til teoretisk fysikk.
I 1877 dro Planck til Berlin og studerte der et år under de berømte fysikerne Hermann von Helmholtz og Gustav Kirchhoff og matematikeren Karl Weierstrass. Planck skrev at Helmholtz aldri var helt forberedt, snakket sakte, gjorde gjentatte feilberegninger og kjedet sine tilhørere, mens han anså at Kirchhoffs forelesninger var godt forberedte, om enn monotone. Til tross for dette kom Planck til å bli en nær venn av Helmholtz. Han gjennomførte sine studier i hovedsak gjennom egenstudier av Rudolf Clausius' skrifter, noe som inspirerte ham til å velge termodynamikk som sitt hovedemne.
I oktober 1878 avla Planck sin eksamen, og i 1879 disputerte han med en avhandling om termodynamikkens andre hovedsetning. Han underviste en kortere periode i matematikk og fysikk ved sin tidligere skole i München, før han i juni 1880 presenterte sin habilitasjonsavhandling (Likevekstilstanden hos isotropiske legemer ved ulike temperaturer).
=== Akademisk karriere ===
I påvente av en akademisk ansettelse underviste Planck i München, uten å få lønn. I april 1885 ble han så tilbudt et professorat ved Universitetet i Kiel. Der fortsatte han sin forskning innen entropi, med spesielt fokus på anvendelsen av dette innen fysikalsk kjemi. Han beholdt denne stillingen i fire år, til han ble ansatt ved Universitetet i Berlin. Her overtok han en stilling etter Gustav Kirchhoff.
I de følgende årene ble han meget opptatt med å utforske egenskapene ved varmestrålingen fra sorte legemer. I 1900 fant han en ny lov for energispekteret til denne strålingen, en lov som i dag kalles for Plancks strålingslov. Her hadde han vært nødt til å innføre en ny fundamental konstant, som han kalte for virkningskvantet. Denne Plancks konstant inngår nå i alle kvantemekaniske beregninger. Som et sekundært resultat innførte han begrepet Planck-tid, som er den minste tidsenhet som gir mening.Selv om hans formel for energispekteret for den sorte strålingen var i overensstemmelse med alle målinger og observasjoner, ble den likevel de første årene ganske kjølig mottatt. Den som viste størst interesse, var Albert Einstein, som brukte den til å vise at strålingen besto av fotoner. Planck selv var i mange år ganske skeptisk til utviklingen av kvantefysikken og ga ingen videre bidrag. Derimot var han en av de aller første som fattet interesse for Einsteins spesielle relativitetsteori da den ble lansert i 1905, og han bidro til å gjøre den kjent.
I 1913 ble han rektor ved Humboldt-Universität zu Berlin. Han fikk nobelprisen i fysikk i 1918 for oppdagelsen av energikvantet som senere resulterte i etableringen av moderne kvantemekanikk. Fra 1930 til 1937 var Planck leder for Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften (KWG).
=== Familie ===
I mars 1887 giftet Planck seg med Marie Merck (1861–1909), som var søster til en av hans skolekamerater. De var bosatt i Kiel og fikk etterhvert fire barn: Karl (1888–1916), tvillingene Emma (1889–1919) og Grete (1889–1917) og Erwin (1893–1945). Siden flyttet de til en villa i Berlin-Grunewald, med adressen Wangenheimstrasse 21. Her møttes velkjente vitenskapsfolk, som Lise Meitner, Otto Hahn og Albert Einstein. Teologen Adolf von Harnack bodde i nabolaget og ble en nær venn.
Etter år med lykkelig familieliv slo katastrofen ned. I juli 1909 døde Marie, muligvis av tuberkulose. I mars 1911 giftet Planck seg igjen med Marga von Hoesslin (1882–1948), og i desember samme år ble deres sønn Hermann født. Men i første verdenskrig ble eldstesønnen Karl drept ved Verdun, mens Erwin satt i fangenskap hos franskmennene. Grete døde i barselseng i 1917. Tvillingsøsteren Emma dro for å ta seg av den nyfødte og giftet seg senere med sin søsters enkemann. To år senere døde også hun i en fødsel. Begge spedbarn overlevde og ble oppkalt etter sine mødre.
== Andre verdenskrig ==
I 1944 mistet Planck alt i et bombeangrep, hjemmet og et helt livs vitenskapelig arbeid. Han hadde prøvd å redde jødiske forskere fra nazi-myndighetenes grusomheter. I stedet ble hans gjenlevende sønn Erwin, som stod ham nær, arrestert og dømt til døden. På tross av at han ba om benådning i et brev han skrev direkte til Hitler, ble sønnen henrettet ved hengning 23. januar 1945 for medvirkning til 20. juli-attentatet mot Hitler.
== Max-Planck-Gesellschaft ==
Etter Plancks død 4. oktober 1947 ble KWG omdøpt til Max-Planck-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften (MPG).
== Priser (utvalg) ==
1929 – Copleymedaljen
1918 – Nobelprisen i fysikk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Max Planck – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Max Planck – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nobelprisen i fysikk 1918 hos Nobelprize.org
(en) Max Planck hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1918
(de) Filmklipp fra 1942 der Planck forteller om sitt liv | Plancks strålingslov | 5,642 | 5,642 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kapp_Verde | 2023-02-04 | Kapp Verde | ['Kategori:15°N', 'Kategori:23°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Kapp Verde', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1975', 'Kategori:Tidligere portugisiske kolonier', 'Kategori:Øygrupper i Afrika', 'Kategori:Øystater'] | Kapp Verde, offisielt Republikken Kapp Verde, er en stat og øygruppe i Atlanterhavet, 570 km vest for det afrikanske fastlandet. Øygruppen består av ti større vulkanske øyer og fem små øyer. Øyene utgjør kombinert litt over 4 000 km² i areal.
Kapp Verde var ubebodd da øygruppen ble oppdaget og kolonisert av portugiserne på 1400-tallet. Øygruppen ble et knutepunkt for handel for den atlantiske slavehandelen. De fleste innbyggerne stammer fra begge gruppene, portugisere og afrikanere. Øyene vokste i velstand utover 1500- og 1600-tallet og tiltrakk seg både handelsmenn og pirater. Ved slutten av slavehandelen på 1800-tallet fikk øyene en økonomisk tilbakegang og utvandring, men har siden gradvis bedret seg som et viktig kommersielt senter og stoppested for internasjonale skipsruter. Øyene ble innlemmet som et oversjøisk departement av Portugal i 1951, men Kapp Verde argumenterte for uavhengighet, noe landet greide fredelig i 1975 som følge av en lang frigjøringskrig og nellikrevolusjonen i Portugal.
Siden tidlig i 1990-årene har Kapp Verde vært et stabilt representativt demokrati og har forblitt et av de mest utviklede og demokratiske landene i Afrika. Det mangler naturlige ressurser, og dets økonomi er hovedsakelig innen servicenæringen med et voksende fokus på turisme og utenlandske investeringer. Befolkningen er på 512 096 innbyggere i 2013, og en stor andel av befolkningen, rundt 236 000, bor på hovedøya Santiago. Befolkningen er i stor grad av blandet europeisk og afrikansk herkomst, og de er i overveiende grad katolikker, mer enn 85 % i 2007, en arv fra det tidligere portugisiske styret. Kapp Verde er medlem av Den afrikanske union.
| Kapp Verde, offisielt Republikken Kapp Verde, er en stat og øygruppe i Atlanterhavet, 570 km vest for det afrikanske fastlandet. Øygruppen består av ti større vulkanske øyer og fem små øyer. Øyene utgjør kombinert litt over 4 000 km² i areal.
Kapp Verde var ubebodd da øygruppen ble oppdaget og kolonisert av portugiserne på 1400-tallet. Øygruppen ble et knutepunkt for handel for den atlantiske slavehandelen. De fleste innbyggerne stammer fra begge gruppene, portugisere og afrikanere. Øyene vokste i velstand utover 1500- og 1600-tallet og tiltrakk seg både handelsmenn og pirater. Ved slutten av slavehandelen på 1800-tallet fikk øyene en økonomisk tilbakegang og utvandring, men har siden gradvis bedret seg som et viktig kommersielt senter og stoppested for internasjonale skipsruter. Øyene ble innlemmet som et oversjøisk departement av Portugal i 1951, men Kapp Verde argumenterte for uavhengighet, noe landet greide fredelig i 1975 som følge av en lang frigjøringskrig og nellikrevolusjonen i Portugal.
Siden tidlig i 1990-årene har Kapp Verde vært et stabilt representativt demokrati og har forblitt et av de mest utviklede og demokratiske landene i Afrika. Det mangler naturlige ressurser, og dets økonomi er hovedsakelig innen servicenæringen med et voksende fokus på turisme og utenlandske investeringer. Befolkningen er på 512 096 innbyggere i 2013, og en stor andel av befolkningen, rundt 236 000, bor på hovedøya Santiago. Befolkningen er i stor grad av blandet europeisk og afrikansk herkomst, og de er i overveiende grad katolikker, mer enn 85 % i 2007, en arv fra det tidligere portugisiske styret. Kapp Verde er medlem av Den afrikanske union.
== Etymologi ==
Navnet på landet stammer fra det nærliggende Cap-Vert, som ligger ved kysten av Senegal i Afrika, som selv hadde opprinnelig vært kalt for «Cabo Verde» da det ble oppdaget av portugisiske oppdagere i 1444, noen få år før øyene Kapp Verde ble oppdaget. Verde betyr «grønn» på portugisisk.
Den 24. oktober 2013 ble det kunngjort av De forente nasjoner at Kapp Verde ikke ønsket at landets navn skal oversettes til andre språk. Istedenfor Kapp Verde skal betegnelsen «Cabo Verde» benyttes.
== Historie ==
=== Oppdagelsen av øyene ===
Den portugisiske prinsen Henrik Sjøfareren engasjerte den venetianske kapteinen og oppdageren Alvise Cadamosto for å utforske atlanterhavskysten av Afrika. På sin andre ferd i 1456 oppdaget han flere av Kapp Verdes øyer.
Da Cadamosto og hans menn kom til Kapp Verde, var øyene ubebodde, og på vegne av den portugisiske kronen gjorde han krav på øygruppen. I det påfølgende tiåret utforsket kapteinene Diogo Dias og António Noli resten av øygruppen på vegne av Henrik Sjøfareren.
=== Portugisisk kolonisering og den første europeiske bosetning i tropene ===
Portugiserne vendte tilbake til øya São Tiago (Santiago) seks år senere (i 1462) for å grunnlegge byen Ribeira Grande (nå Cidade Velha). Ribeira Grande var den første permanente europeiske bosetningen i tropene.
=== Slavehandel ===
På grunn av sin beliggenhet utenfor Afrikas vestkyst, som var strategisk viktig for handelsruten mellom Afrika, Europa og den nye verden, ble Kapp Verde en viktig havn og knutepunkt for slavehandel.
Øygruppens økonomiske vekst som følge av slavehandelen tiltrakk seg pirater, inkludert Francis Drake fra England. Drake plyndret Riberia Grande (nå Cidade Velha) i 1582 og 1585. Etter et fransk angrep i 1712 mistet Riberia Grande sin betydning i forhold til Praia, som ble hovedstad i 1770.
=== Nedgangstider ===
I 1747 ble øyene rammet av den første av mange tørkeperioder, som siden den gang har rammet øyene med omtrent fem års mellomrom. Forholdene ble forverret på grunn av avskoging og overbeite. Tre større tørkeperioder på 1700- og 1800-tallet førte til at over 100 000 personer sultet i hjel. De portugisiske styresmaktene sendte svært liten hjelp til øybeboerne i tørkeperiodene.
Fra midten av 1800-tallet og de påfølgende år avskaffet flere land slavehandelen, noe som påvirket Kapp Verdes økonomi i negativ retning. Velstanden som hadde blitt bygget opp i slavehandelstiden, forvitret gradvis.
Tørkeperiodene og økonomiske nedgangstider gjorde at mange kappverdere emigrerte til New England på slutten av 1800-tallet.
=== Andre verdenskrig ===
Tiden under andre verdenskrig ble ekstra tung for øyene da de ble rammet av tørkeperioder med påfølgende hungersnød, vulkanutbrudd og en sterk tilbakegang i skipstrafikken. Dette førte til at økonomien kollapset, og som tidligere var hjelpen fra kolonimakten begrenset, og mange tusen døde av sult.
=== Uavhengighet fra Portugal ===
I perioden 1910–25 hadde Portugal 40 forskjellige regjeringer samt 18 revolusjoner og kuppforsøk, og i 1926 skjedde det siste av en lang rekke militærkupp i Portugal. Landet fikk et høyrevridd diktatur som så på koloniene som et middel for å øke landets velstand, og at disse måtte utvikles i Portugals og portugisernes interesse. Gjentatt hungersnød, høy arbeidsløshet og fattigdom og de portugisiske styresmaktenes manglende evne til å løse problemene medførte økt motstand mot kolonimakten i befolkningen.
Men Portugals diktator António de Oliveira Salazar ville ikke gi slipp på koloniene så lett som britene og franskmennene hadde gjort. Etter andre verdenskrig fortsatte Portugal å beholde koloniene, fra 1951 omtalt som oversjøiske territorier. De fleste afrikanske kolonier oppnådde uavhengighet i perioden 1957–64, men ikke de portugisiske.
Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (Partido Africano da Independência da Guiné e Cabo Verde – PAIGC) ble stiftet i 1956 av Amílcar Cabral. Etter tre års forberedelser var de klare med sin første aksjon, som markerte starten på en 13 år lang frigjøringskrig for Kapp Verde og portugisiske Guineas uavhengighet. Det skjedde 3. april 1959 i forbindelse med streiken i Pijuguitihavnen i Port of Bissau i portugisisk Guinea.
Frigjøringskrigen skulle vise seg å bli den lengste av de afrikanske frigjøringskrigene. Kolonipolitiet (P.I.D.E) slo ned på streiken og åpnet ild mot de streikende havnearbeiderne. 50 personer omkom. 10 000 sovjetiske og 35 000 portugisiske deltok i frigjøringskrigen.
I april 1974 ble fascistregimet i Portugal avsatt i et militærkupp. Det nye regimet overførte makten til en overgangsregjering, og i 1975 fikk republikken Kapp Verde full uavhengighet med Aristides Pereira fra PAICV som president. Pereira lovet å lede en demokratisk og sosialistisk nasjon da han ble valgt til president, men forverret i stedet landets økonomiske situasjon og forfulgte dissidenter av regimet. Kapp Verde ble omgjort til en ettpartistat, og landet inngikk allianser med land som Folkerepublikken Kina og Libya. Ettpartistyret varte til 1990.
Kapp Verde oppnådde sin uavhengighet delvis på grunn av bestrebelsene til PAIGC og på grunn av nellikrevolusjonen i Portugal.
=== Forsøk på union med Guinea-Bissau ===
Etter uavhengigheten prøvde PAIGC å forene Kapp Verde og Guinea-Bissau til en nasjon. PAIGC kontrollerte regjeringen i begge land, men et kupp i Guinea-Bissau i 1980 satt en stopper for planene. I Kapp Verde styrte PAICV (assosiert med PAIGC) helt frem til det i 1991 ble avholdt valg som resulterte i regjeringsskifte. PAICV ble gjenvalgt i 2001.
=== Demokratisering ===
På bakgrunn av økt press for større politisk frihet innkalte PAICV parlamentet til et hastemøte i februar 1990 for å diskutere endringer i konstitusjonen for å gjøre slutt på ettpartistyret. Opposisjonsgruppene samlet seg i hovedstaden Praia for å danne Bevegelsen for demokrati (Movimento para a Democracia – MpD) i april 1990, hvor målet var å kunne stille til presidentvalget i desember 1990.
Ettpartistyret ble avskaffet 28. september 1990, og det første flerpartivalget til parlamentet ble avholdt i januar 1991. MpD fikk flertall i parlamentet, og MpDs presidentkandidat Antonio Mascarenhas Monteiro slo PAICVs kandidat med 73,5 % av stemmene. Monteiro avløste landets første president, Aristides Pereira, som hadde sittet ved makten siden 1975.
I det neste valget i desember i 1995 økte oppslutningen til MpD ytterligere, hvor MpD fikk 50 av de 72 setene i nasjonalforsamlingen, i tillegg til at MpDs presidentkandidat ble gjenvalgt i presidentvalget i februar 1996.
I presidentvalget i 2001 kjempet to tidligere statsministere om vervet, Pedro Pires og Carlos Veiga. Pires var statsminister under PAICVs regime, mens Veiga var statsminister i brorparten av Monteiros periode. Presidentvalget ble en politisk thriller, hvor Pires vant med 12 stemmer.
== Politikk ==
=== Styresett ===
Kapp Verde er et parlamentarisk demokrati med et flerpartisystem, hvor statsministeren er regjeringssjefen. Statsministeren blir valgt av nasjonalforsamlingens 72 medlemmer (Asembleia Nacional) og innsatt av presidenten. Statsministeren utpeker regjeringens ministere og statsråder. Både regjeringen og nasjonalforsamlingen har lovgivende makt, mens domstolene er uavhengige.
Kapp Verdes konstitusjon ble vedtatt i 1980 og revidert i 1992. Valg blir avholdt for både statsminister og president, som begge blir valgt for en femårsperiode. Medlemmene av nasjonalforsamlingen blir også valgt, og de utnevner dommerne i Høyesterett sammen med statsminister og president.
Etter uavhengigheten i 1975 etablerte Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (PAIGC) et ettpartisystem. Partiet skiftet navn til Det afrikanske partiet for Kapp Verdes uavhengighet (PAICV) i 1980 da Kapp Verde ville distansere seg fra Guinea-Bissau på grunn av uroligheter i Guinea-Bissau.
I 1991 ga PAICV etter for presset om å innføre flerpartivalg, et valg som ble vunnet av Bevegelsen for demokrati (MpD). MpD fikk flertallet i nasjonalforsamlingsvalget og gikk seirende ut av presidentvalget. I 2001 vant PAICV presidentvalget og fikk flertallet i nasjonalforsamlingen.
Kapp Verde er et stabilt demokrati, og valgene blir ansett som frie og rettferdige. Landet har en fri presse og et velfungerende rettsvesen.
=== Nasjonalforsamlingen ===
Kapp Verdes første nasjonalforsamlingsvalg var i juni 1975. Kun kandidater fra PAIGC fikk lov til å stille til valg, og partiets generalsekretær Aristides Pereira ble valgt til president 5. juli 1975 i forbindelse med landets uavhengighet fra Portugal.
Neste valg på nasjonalforsamlingen ble avholdt 7. desember 1980, også dette et ettpartivalg. President Pereira ble gjenvalgt uten motkandidater. Under nasjonalforsamlingsvalget i 1985 ble nasjonalforsamlingen utvidet til 83 seter, og for første gang kunne uavhengige kandidater som var godkjent av PAICV, stille til valg.
I 1990 ble Kapp Verde et av de første landene i Afrika som avskaffet ettpartistyret og innførte demokrati. Landets første flerpartivalg ble avholdt 13. januar 1991 og ble ansett som fritt og rettferdig. PAICV mistet makten til opposisjonsbevegelsen MpD, som fikk 56 av 79 seter.
I neste valg på nasjonalforsamling 17. desember 1995 ble nasjonalforsamlingens seter redusert fra 79 til 72. MpD fikk i dette valget 50 seter, og PAICV fikk 21 seter. Det demokratiske partiet fikk det siste setet.
Nasjonalforsamlingsvalget 14. januar 2001 oppnådde PAICV 40 seter, MpD 30 seter og Demokratialliansen for forandring 2 seter.
Det siste nasjonalforsamlingsvalget ble avholdt 22. januar 2006, som var landets fjerde valg siden innføringen av flerpartisystemet. Valgresultatet ble tilnærmet identisk med valget i 2001, ved at PAICV fikk 41 seter, MpD 29 seter og Demokratialliansen for forandring 2 seter.
=== Partier ===
Kapp Verde har tre store politiske partier:
Det afrikanske partiet for Kapp Verdes uavhengighet (Partido Africano da Independência de Cabo Verde, PAICV)
Bevegelsen for demokrati (Movimento para a Democracia, MpD)
Demokratialliansen for forandring (Aliança Democrática para a Mudança, ADM)
=== Administrativ inndeling ===
Kapp Verde er delt inn i 22 kommuner (portugisisk: concelhos), som videre er delt inn i 32 freguesias («prestegjeld») basert på den kirkelige inndelingen som eksisterte i kolonitiden.
Kommunene er (nummerert i henhold til kartet):
Ribeira Grande
Paúl
Porto Novo
São Vicente
Tarrafal de São Nicolau
Ribeira Brava
Sal
Boa Vista
Maio
Tarrafal
Santa Cruz
Santa Catarina
São Miguel
São Salvador do Mundo
São Lourenço dos Órgãos
Ribeira Grande de Santiago
São Domingos
Praia
Mosteiros
São Felipe
Santa Catarina do Fogo
Brava
== Geografi ==
=== Øyer ===
Øygruppen Kapp Verde består av ti hovedøyer og fem mindre øyer, som er inndelt i to øygrupper: Barlaventos (nordlige øygruppe) og Sotaventos (sørlige øygruppe).
Av disse øyene er det kun Santa Luzia og Razo som er ubebodd. Alle øyene er vulkanske, og en aktiv vulkan finnes på den ene øya, Fogo ("Pico de Fogo" – Fogofjellet). Forrige utbrudd var i 1995.
=== Byer ===
Majoriteten av Kapp Verdes befolkning bor i hovedstaden Praia eller på øya Santiago. Totalt 55 % av befolkningen bor på denne øya, noe som utgjør 265 066 (1. januar 2005).
Liste over Kapp Verdes ti største byer:
== Økonomi ==
Kapp Verde er en liten nasjon som mangler ressurser og har opplevd store kriser og mangel på vann. (Landet har ingen ferskvannskilder.) Landbruk er vanskelig på grunn av mangel på regn og er begrenset til kun fire av øyene for det meste av året. Det meste av landets BNP kommer fra serviceindustrien. Kapp Verdes økonomi har hatt en sterk økning siden på slutten av 1990-årene og er nå betraktet som et land med en gjennomsnittlig levestandard. Kapp Verde har tette bånd til Portugal på det økonomiske planet og har knyttet sin valuta opp mot den portugisiske escudo og til euro fra 1999.
Den tidligere portugisiske statsministeren José Manuel Durão Barroso, i 2004 president for Europakommisjonen, har lovet å hjelpe Kapp Verde til å bli bedre integrert med EU innflytelsessfære via utvidet samarbeid med Portugal. I mars 2005 leverte den tidligere portugisiske presidenten Mário Soares et forslag som ba EU om å starte medlemskapssamtaler med Kapp Verde, et forslag som ikke har blitt tatt til følge.
=== Handelspartnere ===
Kilde 2006: WTO Trade Profiles (stat.wto.org)
== Demografi ==
De fleste innbyggerne på Kapp Verde er etterkommere av hvite portugisiske nybyggere og svarte afrikanske slaver. Europeiske forfedre inkluderer også spanske og italienske sjømenn som fikk tildelt land på øyene av Portugal, samt portugisiske jøder som flyktet fra inkvisisjonen. I tillegg har Kapp Verde nederlandske, engelske, franske, arabiske, amerikanere, brasilianere, kinesere fra Macao og jøder fra Libanon og Marokko. Alle disse inngår i det som omtales som mestiçobefolkningen, det vil si personer med både europeisk og ikke-europeisk herkomst.
De fleste portugisere flyttet fra Kapp Verde i forbindelse med landets selvstendighet i 1975.
Flere kappverdere bor utenlands enn i Kapp Verde. Det er store kappverdiske samfunn i USA (500 000), Portugal (80 000) og Angola (45 000). Det er også et større antall kappverdere i São Tomé og Príncipe, Senegal, Brasil, Guinea-Bissau, Frankrike, Spania og i Nederland.
=== Alderssammensetning ===
Tallene er 2005-estimater
=== Levealder ===
Tallene er 2005-estimater
=== Befolkningsgrupper og religion ===
De fleste innbyggerne (93,2 %) tilhører Den katolske kirke, men troen er påvirket av lokale tradisjoner. 6,8 % av innbyggerne er protestanter.
De første katolske prestene kom til øyene i 1462. Fransiskanerne kom i 1466, og i 1532 ble det opprettet et bispedømme, Santiago de Cabo Verde, som også omfattet afrikakysten mellom Gambiafloden og Kapp Palmas. Jesuittene virket der mellom 1604 og 1642, og i 1656 kom de første kapusinerne. I dag (2006) er de fleste av prestene enten kappverdere eller goanesere. Et nytt bispedømme, Mindelo, ble opprettet i 2003 og omfatter den nordlige øyrekken (Barlavento).
Protestantene utgjør en liten minoritet. De fleste er nazarenere, som innledet sitt misjonsarbeid der i 1903. Adventistene etablerte en kirke på øyene i 1935.
== Språk ==
Kapp Verdes offisielle språk er portugisisk, som er det språket som blir brukt i skoleundervisningen, administrasjon og media. I tillegg kommer et kreolspråk med et blandet ordforråd fra ulike vestafrikanske språk og portugisisk. Det finnes mange varianter av kreolsk på Kapp Verde, og forskjellen mellom variantene kan være betydelig mellom hver enkelt øy. Hovedskillet er mellom de sørlige (Sotavento) og nordlige (Barlavento) dialektene.
Nesten hele vokabularet er fra portugisisk, men grammatikken har mange fellestrekk med andre kreolspråk. Verb bøyes ikke i person, og det er få uregelmessige verb. Dialekten på São Vicente er nærmest portugisisk, og bádiu fra det indre av Santiago er mer lik Guinea-Bissau-kreolsk. Kappverdiansk har mange likhetstrekk med papiamento på Aruba, Curaçao og Bonaire.
Det har etter selvstendigheten kommet en del litteratur på de ulike kreolske dialektene, spesielt på bádiu som blir snakket på hovedstadsøya Santiago og São Vicentes soncente. Det kreolske språkets prestisje har økt. ALUPEC (Alfabeto Unificado para a Escrita do Caboverdiano) er basert på Santiagos versjon av kreolsk og er det myndighetene har godkjent som offisiell ortografi for kappverdiansk kreol. Forskjellen mellom de kreolske dialektene på de ulike øyene har imidlertid vært en stor hindring for en slik endring. Tradisjon og at eliten behersker portugisisk er andre hindringer.
== Kultur ==
Kapp Verdes kultur reflekterer landets portugisiske og afrikanske røtter. Kjente musikkformer er morna, koladera, funana (Santiago), batuku (Santiago), finason (Santiago), mazurka, valza (vals), kontradanza, lundum (Boa Vista). Koladera har fått moderniserte former, som kola-zouk, zouk love og pasada. Kizomba har blitt populært på øyene de siste årene, men er opprinnelig en angolansk musikkstil.
Morna er en kappverdisk musikkform i samme genre som portugisisk fado, brasiliansk modinha og argentinsk tango. Tekstene er som regel på kreolsk, og instrumentene som blir brukt på Kapp Verde, er klarinett, cavaquinho, trekkspill (torader, kalt gaita, brukt sammen med), ferrinho (en metallstang man skraper på med en skje eller kniv, for å holde rytmen i funana), fiolin, piano, cimboa (en enstrenget fele), skarptrommer (brukt i tabanka-opptog), konkylier (brukt i tabanka-opptog) og gitar. Sangerinnen Cesária Évora, som hørte hjemme i mornamusikken, vant internasjonal anerkjennelse. Mayra Andrade regnes som en av Evoras arvtakere.Hver av de ni øyene som er Kapp Verde, har sin favoritt blant de ulike stilartene. Mest afrikansk innflytelse finner man på Sotavento, øygruppen i sør, der funana, batuku, finason og koladera dominerer. I Barlavento, øygruppen i nord, dominerer den europeiske påvirkningen. Her finnes blant annet morna, vals, masurka og kontradanza. Lundum er i dag så godt som forsvunnet, men kan fortsatt oppleves i private bryllup.
Den kjente jazzmusikeren Horace Silver er halvt kappverdisk. Hans hit «Cape Verdean Blues» fra 1965 er den eneste med klar referanse til barndomshjemmet, der faren og hans venner jammet med utgangspunkt i tradisjonelle sanger. Ellers finner vi kappverdere i både Duke Ellingtons storband og Machitos latinske storband.
10. mars 2012 vant norske Conor Patrick tre priser under Cabo Verde Music Awards med sin gruppe Jay & Bandidos, i klassene beste electronica, beste hiphop og beste reggae, for albumet Sempri Bandidos.
== Klima ==
Selv om temperaturen til tider kan være ganske høy, blåser det ofte en svalende bris på de fleste øyene. Det tropiske klimaet har to årstider, den tørre fra november til juli, og den fuktige og varmeste fra august til oktober.
Værside for Kapp Verde Arkivert 9. november 2006 hos Wayback Machine.
== Samferdsel ==
Mindelo, Praia og Tarrafal er Kapp Verdes tre havnebyer.
Kapp Verde har 1 100 km vei, hvor 858 km er asfaltert. Det finnes ingen jernbane.
Kapp Verde har syv lufthavner:
Kapp Verdes lokale flyselskap Cabo Verde Airlines (TACV) betjener alle landets flyplasser, samt opererer ruter til utlandet. Kapp Verdes viktigste internasjonale flyplass er Amilcar Cabral internasjonale lufthavn på øya Sal.
== Tidslinje ==
1456 – Portugiserne oppdager de ubebodde øyene som i dag utgjør Kapp Verde
1462 – Byen Ribeira Grande (nå Cidade Velha) blir grunnlagt, og er den første permanente europeiske bosetning i tropene.
1582 – Francis Drake plyndrer Ribeira Grande
1585 – Francis Drake plyndrer Ribeira Grande for andre gang
1770 – Hovedstaden flyttes fra Ribeira Grande til Praia
1974 – Kapp Verde blir en autonom republikk innen Portugal
1975 – Kapp Verde oppnår uavhengighet 5. juli fra Portugal etter Nellikrevolusjonen
1975 – Kapp Verde blir medlem av De forente nasjoner
1980 – Kapp Verdes konstitusjon blir vedtatt
1990 – Ettpartistyret ble avskaffet 28. september
1991 – Første flerpartivalg til parlamentet
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Cidade Velha – gamlebyen i Ribeira Grande, kolonihistorieMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage) . Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2019 – Morna, tradisjonell musikkform med sang, poesi og dans
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Bøker ===
(en) Americo C. Araujo: Little known: The European side of Cape Verde Islands: a contribution to the knowledge of a people. ISBN 1-881495-11-6
(en) Laura Bigman: History and Hunger in West Africa: Food Production and Entitlement in Guinea-Bissau and Cape Verde. ISBN 0-313-26746-4
(en) Thomas Bentley Duncan: Atlantic Islands: Madeira, the Azores, and the Cape Verdes in Seventeenth-Century Commerce and Navigation. ISBN 0-226-17001-2
(en) Marilyn Halter: Between Race and Ethnicity: Cape Verdean American Immigrants, 1860-1965. ISBN 0-252-06326-0
(en) Mark Langworthy og Timothy J. Finan: Waiting for Rain: Agriculture and Ecological Imbalance in Cape Verde. ISBN 1-55587-709-5
(en) Richard A. Lobban: Cape Verde: Crioulo Colony to Independent Nation. ISBN 0-8133-3562-0
(en) Richard A. Lobban og Marlene Lopes: Historical Dictionary of the Republic of Cape Verde. ISBN 0-8108-2918-5
(en) M. Mitchell Serels: Jews of Cape Verde: A Brief History. ISBN 0-87203-147-0
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 32. ISBN 8251607450.
=== Reiseguider ===
(en) Bradt Travel Guides (Aisling Irwin og Colum Wilson): Cape Verde Islands. ISBN 1-84162-038-6
(en) Lonely Planet Guide (Mange forfattere): West Africa. ISBN 1-74059-249-2
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Cape Verde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kabu Verdi / Cabo Verde – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
=== Informasjonssider ===
(no) Statistikk og andre data om Kapp Verde i FN-sambandets nettsted Globalis.no(en) Profilside om Kapp Verde (BBC News)
(en) Side om Kapp Verde Arkivert 31. august 2020 hos Wayback Machine. (CIA World Factbook)
(en) Kronologisk oversikt over Kapp Verdes historie
(en) Nationmaster.com: Side om Kapp Verde
=== Turisme ===
(en) (it) (es) (pt) Bilder fra Kapp Verde
Kapp Verde Overview Arkivert 11. august 2006 hos Wayback Machine.
(en) Kapp Verde - Morabeza | miniatyr|Øygruppen i Atlanterhavet | 5,643 | 5,643 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monica_Bellucci | 2023-02-04 | Monica Bellucci | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. september', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Italienske modeller', 'Kategori:Italienske skuespillere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Città di Castello', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Monica Anna Maria Bellucci (født 30. september 1964 i Città di Castello) er en italiensk skuespillerinne og tidligere fotomodell. Hun har vært gift med den franske skuespilleren Vincent Cassel siden 1999. Bellucci snakker både italiensk, engelsk og fransk flytende, og har spilt i filmer på alle disse språkene, samt arameisk i The Passion of the Christ.
Bellucci ble født i Città di Castello i Umbria i Italia. Med sikte på å bli advokat begynte hun å studere juss ved Universitetet i Perugia. For å kunne betale skolepengene begynte hun å ta oppdrag som fotomodell ved siden av studiene, og bestemte seg etter hvert for å satse på karrièren som modell på heltid, og hoppet av studiene. I 1988 flyttet hun derfor til Milano og begynte å jobbe for Elite Model Management. Allerede i 1989 var hun en fremtredende modell både i Paris og i New York. Blant annet var hun modell i franske ELLE og for motehuset Dolce & Gabbana.
Samme år, i 1989, begynte Monica Bellucci så smått å arbeide som skuespiller ved siden av modelljobbingen. Gjennombruddet kom med Dracula i 1992, og siden har hun spilt i anerkjente filmer som Malèna, Irréversible, Matrix-trilogien og The Passion of the Christ.
| Monica Anna Maria Bellucci (født 30. september 1964 i Città di Castello) er en italiensk skuespillerinne og tidligere fotomodell. Hun har vært gift med den franske skuespilleren Vincent Cassel siden 1999. Bellucci snakker både italiensk, engelsk og fransk flytende, og har spilt i filmer på alle disse språkene, samt arameisk i The Passion of the Christ.
Bellucci ble født i Città di Castello i Umbria i Italia. Med sikte på å bli advokat begynte hun å studere juss ved Universitetet i Perugia. For å kunne betale skolepengene begynte hun å ta oppdrag som fotomodell ved siden av studiene, og bestemte seg etter hvert for å satse på karrièren som modell på heltid, og hoppet av studiene. I 1988 flyttet hun derfor til Milano og begynte å jobbe for Elite Model Management. Allerede i 1989 var hun en fremtredende modell både i Paris og i New York. Blant annet var hun modell i franske ELLE og for motehuset Dolce & Gabbana.
Samme år, i 1989, begynte Monica Bellucci så smått å arbeide som skuespiller ved siden av modelljobbingen. Gjennombruddet kom med Dracula i 1992, og siden har hun spilt i anerkjente filmer som Malèna, Irréversible, Matrix-trilogien og The Passion of the Christ.
== Filmografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Monica Bellucci – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Monica Bellucci på Internet Movie Database
(sv) Monica Bellucci i Svensk Filmdatabas
(da) Monica Bellucci på Filmdatabasen
(da) Monica Bellucci på Scope
(fr) Monica Bellucci på Allociné
(en) Monica Bellucci på AllMovie
(en) Monica Bellucci hos Turner Classic Movies
(en) Monica Bellucci hos Rotten Tomatoes
(en) Monica Bellucci hos TV Guide
(en) Monica Bellucci hos The Movie Database
(en) Monica Bellucci på Apple Music
(en) Monica Bellucci på Discogs
(en) Monica Bellucci på MusicBrainz
(en) Monica Bellucci på Last.fm
(en) Monica Bellucci på Twitter
(en) Monica Bellucci på Instagram
(en) Monica Bellucci på YouTube
(fr) Monica Bellucci Online | Monica Anna Maria Bellucci (født 30. september 1964 i Città di Castello) er en italiensk skuespillerinne og tidligere fotomodell. | 5,644 | 5,644 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bram_Stoker%E2%80%99s_Dracula | 2023-02-04 | Bram Stoker’s Dracula | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer basert på verk av Bram Stoker', 'Kategori:Filmer fra 1992', 'Kategori:Filmer regissert av Francis Ford Coppola', 'Kategori:Skrekkfilmer fra USA', 'Kategori:Vampyrfilmer'] | Bram Stoker's Dracula er en amerikansk skrekkfilm fra 1992. Produsert og regissert av Francis Ford Coppola basert på boken Dracula av Bram Stoker.
Fortellingen inkluderer også et undermoment der «Mina Harker» viser seg å være reinkarnasjonen av «Dracula»s største kjærlighet. Denne delen er ikke med i Stokers bok.
Musikk til denne filmen ble komponert av Wojciech Kilar.
Lovesong for a Vampire av Annie Lennox fantes på lydsporet.
| Bram Stoker's Dracula er en amerikansk skrekkfilm fra 1992. Produsert og regissert av Francis Ford Coppola basert på boken Dracula av Bram Stoker.
Fortellingen inkluderer også et undermoment der «Mina Harker» viser seg å være reinkarnasjonen av «Dracula»s største kjærlighet. Denne delen er ikke med i Stokers bok.
Musikk til denne filmen ble komponert av Wojciech Kilar.
Lovesong for a Vampire av Annie Lennox fantes på lydsporet.
== Handlingsreferat ==
I år 1462 kommer Vlad Dracula tilbake fra en seier mot tyrkerne, men oppdager at hans kone Elisabeta begikk selvmord etter at fiendene feilaktig rapporterte om Draculas død. En prest forteller Dracula at hans kones sjel er fordømt til Helvete for å ha begått selvmord. I sin vrede skjender Dracula kapellet, fraskriver seg Gud, og erklærer at han vil reise seg fra graven for å hevne Elisabeta med alle mørkets krefter. I 1897 får advokat Jonathan Harker en transilvansk greve, Dracula, som klient fra sin kollega Renfield som har blitt sinnssyk.
Jonathan reiser til Transylvania for å ordne salget av Draculas eiendom. Dracula ser et fotografi av Jonathans forlovede Mina Murray, og mener hun er en reinkarnasjon av Elisabeta. I London fremstår Dracula som en ulvelignende skapning midt i et tordenvær og forfører og biter Lucy Westenra, som Mina befant seg sammen med da Jonathan var i Transilvania. Lucys forverrede helse og atferd får tidligere friere Quincey Morris og Dr. Seward, sammen med sin forlovede Arthur Holmwood til å hente Dr. Abraham Van Helsing. Han konstaterer at Lucy er et offer for en vampyr.
Dracula, som fremstår ung og kjekk i dagslys, møter og sjarmerer Mina. Men Mina reiser snart til Jonathan i Romania for å gifte seg med ham. Dracula blir rasende, og forvandler Lucy til en vampyr. Van Helsing, Holmwood, Seward og Morris blir nødt til å drepe Lucy natten etter. Mina innrømmer ovenfor Dracula at hun fremdeles elsker ham, og at hun husker Elisabetas tidligere liv. På hennes insistering begynner Dracula å forvandle henne til en vampyr. Jonathan og de andre jager etter ham, men Dracula tar Mina som brud før han stikker av.
== Rolleliste ==
Gary Oldman (Dracula)
Winona Ryder (Mina Murray/Elisabeta)
Anthony Hopkins (Professor Abraham Van Helsing)
Keanu Reeves (Jonathan Harker)
Richard E. Grant (Dr. Jack Seward)
Cary Elwes (Lord Arthur Holmwood)
Bill Campbell (Quincey P. Morris)
Sadie Frost (Lucy Westenra)
Tom Waits (R.M. Renfield)
Monica Bellucci (Draculas brud)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bram Stoker's Dracula på Internet Movie Database
(no) Bram Stoker's Dracula hos Filmfront
(no) Bram Stoker's Dracula på NRK TV
(sv) Bram Stoker's Dracula i Svensk Filmdatabas
(da) Bram Stoker's Dracula i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Bram Stoker's Dracula på Allociné
(nl) Bram Stoker's Dracula på MovieMeter
(en) Bram Stoker's Dracula på AllMovie
(en) Bram Stoker's Dracula på Turner Classic Movies
(en) Bram Stoker's Dracula på Rotten Tomatoes | Bram Stoker's Dracula er en amerikansk skrekkfilm fra 1992. Produsert og regissert av Francis Ford Coppola basert på boken Dracula av Bram Stoker. | 5,646 | 5,646 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gary_Oldman | 2023-02-04 | Gary Oldman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oscar-vinnere (hovedrolle)', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere i Friends', 'Kategori:Skuespillere i Harry Potter-filmer'] | Leonard Gary Oldman (født 21. mars 1958 i London, England) er en britisk skuespiller.
Oldman vant et stipend til Rose Bruford College hvor han tok bachelorgrad i drama i 1979. Han studerte senere ved Greenwich Young People's Theatre og deltok i flere teaterforestillinger, blant annet The Pope's Wedding, hvor han mottok Time Out's Fringe Award for beste nykommer i 1985–1986 and British Theater Association’s Drama Magazine Award som Beste skuespiller i 1985.
Oldman hadde sin første filmrolle i Remembrance i 1982, fikk deretter sin første hovedrolle i Sid and Nancy i 1986, hvor han spilte punkeren «Sid Vicious. Han er blitt kjent for å spille eksentriske karakterer og for å mestre ulike dialekter. En del av de rollene han har tolket er «Dracula», «Ludwig van Beethoven», «Lee Harvey Oswald», «Pontius Pilatius» og «Djevelen».
I 1997 regisserte, produserte og skrev han Nil by Mouth, delvis basert på sitt eget liv, hvor han vant prisen Alexander Korda Award for Beste britiske film, en BAFTA-pris, Channel4 Director's Award og Television Arts som en av ett hundre beste filmer noensinne, til tross for filmen hadde brukt ordet «fuck» (faen) 428 ganger, en rekord som ble stående inntil 2005 da filmen The Devil's Reject kom ut.
I 2011 spilte han George Smiley, John le Carrés svært kjente spionhelt fra flere bøker i filmen Muldvarpen (Tinker Tailor Soldier Spy). Basert på boken av samme navn fra 1974.
Oldman har vært gift tre ganger, først med Lesley Manville (1987–1990), deretter med Uma Thurman (1990–1992) og så med Donya Fiorentino (1997–2001). Brad Pitt, Jim Carrey, Colin Firth, Michael Fassbender, Tom Hardy, George Clooney, Christian Bale og Joseph Gordon-Levitt har gitt uttrykk for stor beundring overfor ham, og nevnt ham som en stor inspirasjon for dem.Oldman vant flere bransjepriser, blant annet Oscar for beste mannlige hovedrolle, for rollen som Winston Churchill i dramafilmen Darkest Hour (2017).
| Leonard Gary Oldman (født 21. mars 1958 i London, England) er en britisk skuespiller.
Oldman vant et stipend til Rose Bruford College hvor han tok bachelorgrad i drama i 1979. Han studerte senere ved Greenwich Young People's Theatre og deltok i flere teaterforestillinger, blant annet The Pope's Wedding, hvor han mottok Time Out's Fringe Award for beste nykommer i 1985–1986 and British Theater Association’s Drama Magazine Award som Beste skuespiller i 1985.
Oldman hadde sin første filmrolle i Remembrance i 1982, fikk deretter sin første hovedrolle i Sid and Nancy i 1986, hvor han spilte punkeren «Sid Vicious. Han er blitt kjent for å spille eksentriske karakterer og for å mestre ulike dialekter. En del av de rollene han har tolket er «Dracula», «Ludwig van Beethoven», «Lee Harvey Oswald», «Pontius Pilatius» og «Djevelen».
I 1997 regisserte, produserte og skrev han Nil by Mouth, delvis basert på sitt eget liv, hvor han vant prisen Alexander Korda Award for Beste britiske film, en BAFTA-pris, Channel4 Director's Award og Television Arts som en av ett hundre beste filmer noensinne, til tross for filmen hadde brukt ordet «fuck» (faen) 428 ganger, en rekord som ble stående inntil 2005 da filmen The Devil's Reject kom ut.
I 2011 spilte han George Smiley, John le Carrés svært kjente spionhelt fra flere bøker i filmen Muldvarpen (Tinker Tailor Soldier Spy). Basert på boken av samme navn fra 1974.
Oldman har vært gift tre ganger, først med Lesley Manville (1987–1990), deretter med Uma Thurman (1990–1992) og så med Donya Fiorentino (1997–2001). Brad Pitt, Jim Carrey, Colin Firth, Michael Fassbender, Tom Hardy, George Clooney, Christian Bale og Joseph Gordon-Levitt har gitt uttrykk for stor beundring overfor ham, og nevnt ham som en stor inspirasjon for dem.Oldman vant flere bransjepriser, blant annet Oscar for beste mannlige hovedrolle, for rollen som Winston Churchill i dramafilmen Darkest Hour (2017).
== Filmroller (utvalg) ==
2018 Hunter Killer, admiral Charles Donnegan
2017 Darkest Hour, Winston Churchill
2014 Dawn of the Planet of the Apes, Dreyfus
2012 Batman: The Dark Knight Rises, James Gordon
2011 Tinker Tailor Soldier Spy, George Smiley
2008 Batman: The Dark Knight, James Gordon
2007 Harry Potter og Føniksordenen, Sirius Svaart
2005 Batman Begins, James Gordon
2005 Harry Potter og Ildbegeret (film), Sirius Svaart
2004 Harry Potter og fangen fra Azkaban, Sirius Svaart
2001 Hannibal, Mason Verger
1998 Det magiske sverdet, Ruber (stemme)
1998 Lost in Space, Baselegen Dr. Zachary Smith
1997 Air Force One, Ivan Korshunov
1997 Det femte element, Jean-Baptiste Emanuel Zorg
1994 Léon, Agent Norman Stansfield
1994 Immortal Beloved, Ludwig van Beethoven
1992 Bram Stoker's Dracula, Dracula\Prins Vlad
1991 JFK, Lee Harvey Oswald
1990 Rosencrantz & Guildenstern Are Dead, Rosencrantz
1986 Sid and Nancy, Sid Vicious
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gary Oldman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gary Oldman på Internet Movie Database
(sv) Gary Oldman i Svensk Filmdatabas
(da) Gary Oldman på Filmdatabasen
(da) Gary Oldman på Scope
(fr) Gary Oldman på Allociné
(en) Gary Oldman på AllMovie
(en) Gary Oldman hos Turner Classic Movies
(en) Gary Oldman hos Rotten Tomatoes
(en) Gary Oldman hos TV Guide
(en) Gary Oldman hos The Movie Database | Leonard Gary Oldman (født 21. mars 1958 i London, England) er en britisk skuespiller. | 5,647 | 5,647 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Philipp_Telemann | 2023-02-04 | Georg Philipp Telemann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 25. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1767', 'Kategori:Fødsler 14. mars', 'Kategori:Fødsler i 1681', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Multiinstrumentalister', 'Kategori:Personer fra Magdeburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Georg Philipp Telemann (født 14. marsjul./ 24. mars 1681greg. i Magdeburg, død 25. juni 1767 i Hamburg) var en tysk barokkomponist som gjennom sine komposisjoner og sitt musikksyn formidlet nye impulser og satte et sterkt preg på musikkverdenen i første halvdel av 1700-tallet.
Telemann er sannsynligvis den mest produktive komponisten i europeisk musikkhistorie, i det minste bedømt etter det som er bevart etter ham. Han var Johann Sebastian Bach, Antonio Vivaldi og Georg Friedrich Händels samtidige (Händel var også venn av Telemann). Bach regnes idag som den største komponisten av dem, men i deres levetid var Telemann den mest spilte og mest kjente..
Telemann lærte stort sett musikk gjennom selvstudium. De første suksessene som komponist fikk han mens han var jusstudent ved universitetet i Leipzig. Her grunnla han amatørorkestre og ledet operaoppføringer, og ble tilslutt musikkdirektør ved universitetskirken. Etter korte ansettelser ved hoffene i Sorau og Eisenach ble Telemann musikkdirektør for byen Frankfurt am Main i 1712. Han var samtidig kapellmester ved to kirker og publiserte musikken sin på eget forlag. Fra 1721 var han ansatt som Cantor Johannei og Director Musices i Hamburg, noen av Tysklands mest prestisjefylte musikkposter, og litt senere overtok han ledelsen for byens opera. Han sto fremdeles i tett kontakt med utenlandske hoff, og organiserte regelmessig offentlige konserter for byens øvre sosiale lag. Internasjonal berømmelse fikk Telemann etter et åtte måneders opphold i Paris i 1737-38.
Telemanns omfangsrike verkliste omfatter alle de vanligste av tidens musikkformer. Et utpreget trekk ved musikken hans er sangbare melodier, oppfinnsom bruk av klangfarger, og uvanlige harmoniske effekter – spesielt i senere verk. Telemanns instrumentalverk preges ofte av fransk og italiensk innflytelse, iblant også med innslag av polsk folkemusikk. Han skapte en egen tysk stil.Etter hvert som de kulturhistoriske idealene endret seg utover på 1800-tallet møtte Telemanns musikk hard kritikk. Først i andre halvdel av 1900-tallet begynte man på en systematisk utforsking av hans samlede produksjon, og arbeidet er fremdeles ikke avsluttet fordi det store omfanget gjør det vanskelig å få oversikt.
Et tysk musikkarkiv havnet i forbindelse med andre verdenskrig i Armenia. Senere tilbakeført til universitetsbiblioteket i Hamburg der ukjente komposisjoner av Telemann har blitt oppdaget og spilt inn.
| Georg Philipp Telemann (født 14. marsjul./ 24. mars 1681greg. i Magdeburg, død 25. juni 1767 i Hamburg) var en tysk barokkomponist som gjennom sine komposisjoner og sitt musikksyn formidlet nye impulser og satte et sterkt preg på musikkverdenen i første halvdel av 1700-tallet.
Telemann er sannsynligvis den mest produktive komponisten i europeisk musikkhistorie, i det minste bedømt etter det som er bevart etter ham. Han var Johann Sebastian Bach, Antonio Vivaldi og Georg Friedrich Händels samtidige (Händel var også venn av Telemann). Bach regnes idag som den største komponisten av dem, men i deres levetid var Telemann den mest spilte og mest kjente..
Telemann lærte stort sett musikk gjennom selvstudium. De første suksessene som komponist fikk han mens han var jusstudent ved universitetet i Leipzig. Her grunnla han amatørorkestre og ledet operaoppføringer, og ble tilslutt musikkdirektør ved universitetskirken. Etter korte ansettelser ved hoffene i Sorau og Eisenach ble Telemann musikkdirektør for byen Frankfurt am Main i 1712. Han var samtidig kapellmester ved to kirker og publiserte musikken sin på eget forlag. Fra 1721 var han ansatt som Cantor Johannei og Director Musices i Hamburg, noen av Tysklands mest prestisjefylte musikkposter, og litt senere overtok han ledelsen for byens opera. Han sto fremdeles i tett kontakt med utenlandske hoff, og organiserte regelmessig offentlige konserter for byens øvre sosiale lag. Internasjonal berømmelse fikk Telemann etter et åtte måneders opphold i Paris i 1737-38.
Telemanns omfangsrike verkliste omfatter alle de vanligste av tidens musikkformer. Et utpreget trekk ved musikken hans er sangbare melodier, oppfinnsom bruk av klangfarger, og uvanlige harmoniske effekter – spesielt i senere verk. Telemanns instrumentalverk preges ofte av fransk og italiensk innflytelse, iblant også med innslag av polsk folkemusikk. Han skapte en egen tysk stil.Etter hvert som de kulturhistoriske idealene endret seg utover på 1800-tallet møtte Telemanns musikk hard kritikk. Først i andre halvdel av 1900-tallet begynte man på en systematisk utforsking av hans samlede produksjon, og arbeidet er fremdeles ikke avsluttet fordi det store omfanget gjør det vanskelig å få oversikt.
Et tysk musikkarkiv havnet i forbindelse med andre verdenskrig i Armenia. Senere tilbakeført til universitetsbiblioteket i Hamburg der ukjente komposisjoner av Telemann har blitt oppdaget og spilt inn.
== Biografi ==
=== Barn- og ungdom ===
Telemann kom fra en velutdannet øvre middelklassefamilie i Magdeburg; så godt som alle hans eldre slektninger var universitetsutdannet. Bortsett fra en oldefar på farssiden som hadde vært kantor i Halberstadt, var ingen av Telemanns familiemedlemmer direkte beskjeftiget med musikk. Georg Philipp var den yngste av tre søsken som nådde voksenalder.
Han var elev ved gymnaset ved Magdeburgs domkirke hvor han fikk undervisning i latin, retorikk, dialektikk og tysk litteratur. Den omfattende allmenndannelsen satte ham blant annet i stand til å skrive poesi på tysk, fransk og latin. Han behersket også italiensk og engelsk. Han var et musikalsk vidunderbarn og lærte fiolin, blokkfløyte og lutt på egen hånd. Presten i Zellerfeld var musikkentusiast og betalte for Telemanns skolegang. Den unge Telemann ble oppfordret til å skrive både kirkemusikk og verdslig festmusikk.På Telemanns tid eksisterte det ikke offentlige konserter i Magdeburg, så verdslig musikk oppført ved skolen ble et viktig supplement til det kirkemusikalske tilbudet i byen. Gjennom selvstudium lærte Telemann å spille ulike instrumenter som skolene stilte til disposisjon. Hans musikalske talent var betydelig, og han komponerte sine første stykker som tiåring, ofte i hemmelighet og på lånte instrumenter. Den første musikkundervisning fikk han hos kantoren Benedikt Christiani: etter noen få ukers sangundervisning kunne Telemann vikariere for kantoren som foretrakk å komponere framfor å undervise. I tillegg fikk han to ukers undervisning i klaverspill. Dette var all den musikkundervisningen han fikk på denne tid. Moren, som var blitt enke alt i 1685, likte ikke at han drev med musikk, og advarte spesielt mot musikere, som hun betraktet som sosialt underlegne.
Bare tolv år gammel komponerte Telemann sin første opera, Sigismundus, etter en libretto av Christian Heinrich Postel. Moren ønsket å avverge en musikalsk karriere og beslagla alle hans musikkinstrumenter. Rundt årsskiftet 1693/94 sendte hun sønnen til en skole i Zellerfeld. Sannsynligvis visste hun ikke at stedets kirkelige tilsynsfører beskjeftiget seg med musikk og hjalp Telemann i hans musikalske bestrebelser. Nesten ukentlig komponerte Telemann motetter for kirkekoret, og i tillegg skrev han arier og leilighetsmusikk som han la fram for bymusikanten.
I 1697 ble Telemann elev ved det anerkjente Andreanum-gymnaset i Hildesheim. Her lærte han – stort sett autodidaktisk – å spille orgel, fiolin, gambe, tverrfløyte, obo, skalmeie, kontrabass og bassposaune. Dertil komponerte han vokalmusikk for skoleteateret, og byens jesuittiske kirkemusikalske direktør Pater Crispus ga ham i oppdrag å lage musikk for gudstjenesten ved St. Godehardiklosteret.
Telemann tok inntrykk av musikklivet i Hannover og Braunschweig-Wolfenbüttel, der han ble kjent med fransk og italiensk instrumentalmusikk. Erfaringer og impulser fra denne tiden skulle i stor grad vise seg senere verk. Han fikk i all hemmelighet musikkundervisning, og lærte å kjenne den italiensk pregede stilen til Rosenmüller, Corelli, Caldara og Steffani.
=== Studieår i Leipzig ===
I 1701 avsluttet Telemann grunnutdannelsen og ble immatrikulert ved Universitet i Leipzig. Under påtrykk fra moren var hensikten å studere jus, og holde seg helt vekk fra musikken, om en skal tro det han skriver i selvbiografien, men Leipzig var et av tidens musikksentra, så valget av akkurat denne byen som studiested virker ikke helt tilfeldig. Allerede på veien til Leipzig stoppet han i Halle for å treffe den da sekstenårige Georg Friedrich Händel, og det oppsto et livslangt vennskap.
Telemann skriver at han til å begynne med forsøkte å holde sine musikalske ambisjoner hemmelig for studiekameratene. Angivelig fant Telemanns musikkglade romkamerat ved en (sannsynligvis fingert) tilfeldighet en komposisjon under noe bagasje. Stykket ble oppført i Thomaskirken følgende søndag, og det førte til at borgermesteren bestilte to nykomponerte kantater hver måned.
I 1702, bare et år etter han begynte ved universitet, grunnla han et 40-manns studentorkester, et såkalt Collegium musicum. Orkesteret gav offentlige konserter og fortsatte å eksistere under samme navn etter at Telemann forlot Leipzig. Også senere, under ledelse av Johann Sebastian Bach, hadde det «telemannske» collegium musicum stor betydning for byens musikkliv.
Samme år ledet Telemann oppføringer ved operaen i Leipzig. Han var operaens hovedkomponist helt til den ble lagt ned. Medlemmer av collegium musicum deltok under operaoppføringene og Telemann spilte selv generalbass. Iblant sang han også. Byens offisielle musikkdirektør, Johann Kuhnau, ergret seg over Telemanns voksende anseelse og hevdet at oppførelsene av Telemanns verdslige verk kom i veien for kirkemusikken. Dermed nektet han sine kormedlemmer å delta ved operaoppføringene. I 1704 fikk Telemann stilling som musikkdirektør ved universitetskirken i Leipzig. Organistposten som fulgte med gav han til studenter.
Mens han var i Leipzig foretok han to reiser til Berlin, og i 1704 tilbød greve Erdmann von Promnitz ham posten som kapellmester ved hoffet i Sorau, Schlesien. Det er uvisst hvorfor han tiltrakk seg grevens oppmerksomhet, men det er mulig at det spente forholdet til Kuhnau fikk Telemann til å ønske seg vekk fra Leipzig.
=== Sorau og Eisenach ===
I juni 1705 begynte Telemann å arbeide hos greven i Sorau. Greven var en stor beundrer av fransk musikk og regnet Telemann som en verdig etterfølger til den Lully- og Campra-pregede Versailles-skolen. Etter en reise til Paris tok greven med seg musikk av de franske komponistene og fikk Telemann til å studere dem. Telemann traff Erdmann Neumeister i Sorau, senere skulle de treffes igjen i Hamburg, og Telemann komponere musikk til tekstene hans. På en reise til Kraków og Pszczyna lærte Telemann å sette pris på polsk og mährisk folkemusikk som han hørte i vertshus og på offentlige arrangementer.
Telemann forlot Sorau i 1706 fordi byen var truet av Karl den tolvtes svenske armé. Han reiste til Eisenach hvor han grunnla et orkester og ble konsertmester og kantor ved hertug Johann Wilhelms hoff. Her traff han Johann Bernhard Bach den eldre og Johann Sebastian Bach. I Eisenach komponerte han konserter for ulike besetninger, 60 til 70 kantater og serenader, kirkemusikk og «operetter» for festlige anledninger. Tekstene forfattet han oftest selv. I tillegg produserte han fire eller fem årganger kantater for gudstjenestene. Med sin barytonstemme deltok han selv ved oppføringene av kantatene.
I oktober 1709 giftet Telemann seg med Amalie Luise Juliane Eberlin, en av hoffdamene til grevinnen av Promnitz. Kort tid før utnevnte hertugen ham til sekretær – en høy stilling på den tiden. I januar 1711 fødte hans kone en datter, men døde selv av barselsfeber.
=== Frankfurt am Main ===
Telemann begynte nå å søke stillinger i Frankfurt am Main, kanskje fordi han søkte nye utfordringer, kanskje fordi han ville bli uavhengig av adelen, og i 1712 ble han utnevnt til byens musikkdirektør og kapellmester ved Paulskirken, noe senere også ved Katharinakirken. Han fullførte kantateårgangene han hadde påbegynt i Eisenach og komponerte ytterligere fem. Ellers hadde han ansvar for undervisningen av privatelever. Som i Leipzig nøyde ikke Telemann seg med disse forpliktelsene; i 1713 overtok han organiseringen av de ukentlige konsertene, og tok også på seg ulike verv for den fornemme herreklubben «Zum Frauenstein» som holdt til i bydelen Liebfrauenberg der han selv bodde. I tillegg utnevnte Hoffet i Eisenach ham til kapellmester von Haus aus (utenfor huset/hoffet), slik at han fikk beholde tittelen, men bare behøvde å levere kantater og leilighetsmusikk til hoffet og kirkene. Denne posisjonen hadde han til 1731.
I tillegg til kantatene han komponerte i Frankfurt, skrev han også oratorier, orkester- og kammermusikk, hvorav det meste ble publisert. Dessuten skrev han bryllupsserenader og musikk for politiske festligheter.Men fant han ikke anledning til å publisere operaer, skjønt han fortsatt komponerte for operaen i Leipzig.
I 1714 giftet Telemann seg med den 16-årige Maria Catharina Textor (1697–1775). Følgende år ga han ut sine første trykte verk på eget forlag. Etter å ha brukt et gunstig jobbtilbud fra hertug Fredrik av Sachsen-Gotha-Altenburg i Gotha som brekkstang, klarte Telemann å høyne årsinntekten fra byen med 100 Gulden. Sammenlagt tjente han nå 1 600 Gulden i året og var blitt en av de best betalte innbyggerne i Frankfurt.
Under et besøk i Dresden i 1719 traff han Händel igjen, og tilegnet fiolinvirtuosen Pisendel en samling fiolinkonserter. Også etter han hadde forlatt Frankfurt, skrev Telemann et verk for byen hvert tredje år fram til 1757.
=== Første tid i Hamburg ===
I 1721 aksepterte Telemann et tilbud om stillingene som Cantor Johannei og Director Musices i Hamburg. Han var dermed byens musikalske leder og hadde blant annet ansvaret for musikken ved de fem store evangelisk-lutherske bykirkene. Først nå hadde han mulighet til å komponere og oppføre musikk i alle musikalske former, og hans 46 år lange hovedperiode som skapende kunstner kunne begynne.
To kantater ukentlig og en pasjon pr år var komposisjonsforpliktelsene Telemann nå hadde påtatt seg. I tillegg komponerte han tallrike musikkstykker for private og offentlige anledninger. Kantorstillingen ved Johannes-skolen førte med seg oppgaver både musikalske og andre, og virket som lærer. Men utenommusikalsk undervisning utførte ikke Telemann personlig. Ellers bygde han opp igjen det Collegium musicum som Matthias Weckmann grunnla i 1660, og som en periode ikke hadde holdt konserter. Han tok seg selv av billettsalget når collegiet hadde konserter. Videre fortsatte han som forlegger. For å spare utgifter laget han trykkplatene, og kunne produsere ni eller ti plater hver dag. Fram til 1740 publiserte han på eget forlag 46 noteverk som han solgte gjennom bokhandlere i flere tyske byer og i Amsterdam og London. Man kunne bestille partiturer direkte fra komponisten, og fram til 1739 informerte han om sitt stadig voksende tilbud i en egen katalog.
Han var imidlertid involvert i konflikter i byen. Det pågikk en langvarig strid om hva slags rett han hadde til inntektene ved salg av teksthefter til kantater og pasjoner han selv hadde skapt. Denne striden vant han så sent som i 1757. I tillegg opplevde han at kirkerådet for de fem hovedkirkene (Kollegium der Oberalten) protesterte mot at Telemann i 1722 skulle få oppføre noen av sine kantater i et fornemt vertshus. Telemann uttrykte på sin side at han var misfornøyd med lønna, og hevdet at han hadde for liten bolig, Til sammen var nok alt dette årsak til at han søkte posten som Thomaskantor i Leipzig etter Kuhnaus død. Telemann ble enstemmig innstilt foran de fem andre søkerne, og 3. september 1722 leverte han sin avskjedssøknad. Byrådet høynet da umiddelbart lønna med 400 lübske Mark. Resultatet ble at Telemann valgte å si fra seg stillingen som Thomaskantor og ble værende i Hamburg. Hans samlede årsinntekt var nå ca. 4 000 Mark.
=== Ny start i Hamburg ===
Først nå tjente Telemann godt på alle sine virksomheter. Samme år overtok han ledelsen av operaen for en årslønn på 300 Taler, og denne posten hadde han til operahuset ble nedlagt i 1738. De fleste av de 25 operaene som ble oppført på denne tiden er tapt. I 1723 fikk Telemann enda en stilling som kapellmester von Haus aus, denne gangen ved markgreven av Bayreuths hoff, dit han fra tid til annen sendte instrumentalmusikk og en årlig opera. Telemanns konsertvirksomhet foregikk stort sett i «Drillhaus», det hamburgske borgervernets ekserserhall, og var på grunn av høye billettpriser forbeholdt byens høyere sosiale lag. Bortsett fra i operaen oppførte Telemann nesten bare egne komposisjoner.
I 1728 grunnla Telemann og Johann Valentin Görner det første tyske musikktidsskriftet som i tillegg til redaksjonelle tekster inneholdt musikalske bidrag av forskjellige komponister. Der getreue Musikmeister hadde til formål å fremme musisering i hjemmet og kom ut annenhver uke. Ved siden av Telemann og Görner bidro 11 andre samtidige musikere med sine komposisjoner, blant annet Keiser, Bonporti og Zelenka. Det ble også utgitt samleutgaver for læreformål.
På tolv år fikk Telemanns hustru Maria Catharina ni barn, hvorav to døde. Tross et nesten permanent gikk gravid, sørget hun for en voksende husstand med opp til tolv personer, deriblant Telemanns datter fra første ekteskap og ytterligere tre personer – sannsynligvis en hushjelp, en huslærer og en elev av Telemann. Ti år etter at deres siste barn ble født oppdaget Telemann at hun hadde spilt bort 5 000 Hamburgske riksdaler (15 000 Mark, dvs flere årslønner) på hasardspill. De ble skilt, og i 1735 reiste hun tilbake til Frankfurt. I Hamburg ble spredt et rykte om at hun var død. Uten at Telemanns visste om det, satte noen av byens borgere igang en innsamlingsaksjon for å redde ham fra konkurs. Det lyktes ham imidlertid å dekke kravene til de viktigste kreditorene, hovedsakelig med sine egne midler. Han kunne til og med unne seg et kuropphold etterpå, så vi kan gå ut fra at han har vært en formuende mann.
=== Reise til Paris og senere år ===
Telemann hadde lenge ønsket seg til Paris, og etter å ha mottatt invitasjon av de franske musikerne Forqueray, Guignon og Blavet, reiste han høsten 1737. Fram til da var syv av Telemanns verk blitt trykket opp i Paris. Etter et fire måneders opphold ga kongen ham en 20 års eksklusiv rett til sine egne publikasjoner, dvs. en beskyttelse mot piratkopiering. Telemann oppførte flere av sine verker i Paris, og oppholdet ble hans internasjonale gjennombrudd. Også anseelsen i Tyskland økte etter dette, og i mai 1738 vendte han tilbake til Hamburg. I 1739 ble han opptatt i Correspondierende Societät der musicalischen Wissenschaften, en gruppe som beskjeftiget seg med musikkteoretiske spørsmål.
Oktober 1740 la Telemann trykkplatene for 44 av sine verk ut på salg, da han hadde til hensikt å begynne å utgi læreverk. Forholdsvis få komposisjoner er bevart fra hans siste 15 år. I tiltagende grad skrev Telemann musikk for uvanlige instrumentkombinasjoner og tok i bruk nymotens harmoniske effekter. I tillegg til å utføre sine plikter var han en ivrig samler av sjeldne blomster.
Etter 1755 forverret Telemanns syn seg hurtig og han fikk problemer med beina. Stadig oftere måtte sønnesønnen Georg Michael hjelpe til når noe skulle skrives. Telemann komponerte sitt siste verk, en Markus-pasjon, i 1767. Han døde 25. juni samme år etter følgene av en lungebetennelse og ble bisatt på gravplassen i St. Johannis-Klosteret, som lå der rådhusplassen nå befinner seg. Det er montert en minnetavle til venstre for inngangen til rådhuset. Gudsønnen Carl Philipp Emanuel Bach etterfulgte Telemann i stillingen som Hamburgs musikkdirektør.
Man kjenner flere detaljer rundt Telemanns liv enn det som er vanlig for hans samtidige kolleger. Ved siden av brev er det bevart dikt, forord og diverse artikler fra komponistens hånd. De viktigste tekstkildene er – om vi ser bort fra deres feil – de tre selvbiografiene som han skrev etter ønske av musikkskribenten Johann Mattheson (1718 og 1740) og Johann Gottfried Walther (1729). Tiden i Sorau og Eisenach, samt tiden etter den siste selvbiografien er knapt nok beskrevet i Telemanns egne tekstkilder, men er mulig å rekonstruere av informasjon som framkommer i ulike andre dokumenter.
== Innflytelse ==
Enkelte samtidige musikere - deriblant Telemanns elever Christoph Graupner, Johann Georg Pisendel og Johann David Heinichen – plukket opp elementer fra Telemanns verk, og andre komponister, som Gottfried Heinrich Stölzel, etterlignet snart stilen hans. Telemanns polske påvirkning inspirerte Carl Heinrich Graun til etteraping og Johann Friedrich Agricola lærte i sine unge år av Telemanns komposisjoner. Johann Friedrich Fasch, Johann Joachim Quantz og Johann Bernhard Bach nevnte uttrykkelig Telemann som forbilde for noen av verkene deres. Carl Philipp Emanuel Bach skrev inn bemerkninger i noen av Telemanns manuskripter som viser at han studerte og oppførte en god del av Telemanns musikk. Det nære vennskapet mellom Telemann og Händel uttrykte seg ikke bare i at Telemann oppførte flere av Händels sceneverk i Hamburg, men også i at Händel i sine senere år ofte brukte Telemanns temaer i sine egne komposisjoner. Johann Sebastian Bach kopierte flere av Telemanns kantater til studieformål for seg og sønnen Wilhelm Friedemann. Leopold Mozart laget en notebok med 11 av Telemanns menuetter og en klaverfantasi til Wolfgang Amadeus. Både Carl Philipp Emanuel Bach og Wolfgang Amadeus Mozarts klaverstil kan til en viss grad minne om Telemanns måte å skrive på.
Telemann grunnla et dynamisk konsertliv i Hamburg, slik at det ble mulig å holde regelmessige offentlige oppføringer også utenfor aristokratiske og kirkelige rammebetingelser, og øvet på den måten stor innflytelse på den hamburgske befolkningens holdning til musikk ut over påvirkningen hans komposisjoner fikk.
== Verk ==
Med over 3600 registrerte verk er Telemann en av de mest produktive komponister i musikkhistorien. Det store omfanget skyldes dels en uanstrengt måte å arbeide på, og dels at han skapte musikk gjennom 75 år. Friedrich Wilhelm Marpurg beskrev fra sin tid som kapellmester ved hoffet i Eisenach hvordan Telemann under tidspress fullførte en kantate på en drøy time ved å skrive partituret samtidig med at hoffpoeten forfattet teksten, slik at de ble ferdige omtrent samtidig.
Telemanns skrev på alle musikkformer som var i vanlig bruk på hans tid. Mye er forsvunnet, særlig er det lite som er bevart fra hans tidlige fase. Størstedelen av de bevarte stykkene stammer fra Frankfurt- og Hamburg-periodene. Verkene hans er opplistet i Telemann-Werke-Verzeichnis (TWV) og Telemann-Vokalwerke-Verzeichnis (TVWV). Instrumentalmusikken er nesten fullstendig gjenutgitt i moderne utgave og arbeidet med TVWV er avsluttet. En 49 binds utgave med verk i utvalg er utgitt eller i arbeid, 40 var allerede utgitt i februar 2007. Kantatene er fortsatt for lite tilgjengelig til at det er mulig å få et overblikk.
Telemann var en fleksibel komponist som tilpasset seg tidens vekslende moteretninger og skrev musikk i ulike nasjoners stilarter. Midtveis i karrieren begynte han å skrive i «den følsomme stilen» (empfindsamer Stil) som i musikkhistorien heller tilordnes rokokkomusikken enn barokkmusikken, og som fungerte som en bro over til wienerklassisismen. Ofte forenet han denne «galante» stilen med kontrapunktiske elementer.
Sanglige melodier var sentralt for Telemann, og han betonte selv flere ganger melodiens grunnleggende betydning. Også Mattheson karakteriserte Telemann som en komponist av vakre melodier.
Telemann anvendte klanglige virkemidler som var uvanlige for hans tid. Han brukte bevisst kromatikk og enharmonikk, og ofte brå modulasjoner og altererte akkorder. I de senere verkene brukte han mye dissonanser. I verk skrevet i den «følsomme stilen» gav han overstemmen forrang over et akkordpreget akkompagnement, og Telemann anså polyfoni som et lite tidsmessig virkemiddel han bare brukte når han fant det formålstjenlig.
I motsetning til mange av sine kolleger var ikke Telemann virtuos på noe instrument, men behersket mange brukbart. Det ga ham et godt innblikk i hvordan de ulike klangfargene virket og forklarer hans behandling av instrumentering som et vesentlig komposisjonselement. Telemanns favorittinstrumenter var tverrfløyte, obo, og særlig oboe d’amore. Celloen brukte han vanligvis i en generalbassfunksjon, i likhet med de fleste av sine samtidige. Ved noen tilfeller brukte han skordatur, for eksempel i en arie i Lukas-Passion fra 1744. Telemann viste ingen interesse for å komponere svært vanskelig eller hurtig instrumentalmusikk, og skrev heller læreverk med lav vanskelighetsgrad.
I kontrast til den utbredte bruken av affektlæren i barokken, og spesielt i den «følsomme stilen», arbeidet Telemann ganske mye med omhyggelig utarbeidede tonemalerier. I vokalverkene brukte han å understreke tekster med malende melodifraser, koloratur og ordgjentakelser. Både i verdslige som i kirkelige vokalverk la Telemann stor vekt på deklamasjon og musikalsk fortolking av ordene, spesielt i resitativene.
Opplysningstidens litterære strømninger påvirket Telemanns intellektuelle orientering, og diktningen fikk en særlig betydning i hans musikalske skaperverk. Dels skrev han tekstene selv, dels stammet de fra tidens mest kjente tyske tekstforfattere, som Brockes, Hagedorn, König, Klopstock, Neumeister og andre. Telemann forela tekstforfatterne forslag til egnede tekster og hvordan han ville ha teksten disponert, og han kunne gjøre endringer i librettoene i henhold til sine egne ideer.
=== Instrumentalverk ===
Av Telemanns instrumentalmusikk hører ca. 1 000 suiter (126 er bevart), symfonier, konserter, fiolinsoli, sonater, duetter, triosonater, kvartetter, klaviatur- og orgelmusikk.
Instrumentalverkene oppviser ofte sterk innflytelse fra ulike nasjoners musikk; iblant kalles stilen for blandet smak. Enkelte stykker skrev han fullstendig i italiensk eller fransk stil. Den franske, som øvet en spesielt stor innflytelse på Telemann, gav seg utslag i livlig fugerte satser, dansesuiter og franske overtyrer. Også tonemaleriene er delvis av fransk opprinnelse.
Som den første tyske komponist integrerte Telemann i stort omfang elementer fra polsk folkemusikk ved at såvel orkester- som kammermusikken ble preget av slaviske melodier, synkoperte rytmer og hyppige tempovekslinger. Tidvis tok Telemann også i bruk folkloristiske elementer fra andre tradisjoner, for eksempel Spania.
Telemann bidro til å frigjøre en del instrumenter, han skrev for eksempel den første betydelige solokonserten for bratsj og var den første som brukte instrumentet i kammermusikalsk sammenheng. Uvanlig for tiden er komposisjonen Concert à neuf parties med to kontrabasser. Ellers komponerte han den første strykekvartett før begrepet var kjent. Telemann utviklet også samtidig med og uavhengig av Johann Sebastian Bach, en sonatetype hvor cembaloen ikke lengre var continuo, men opptrådte som soloinstrument. Telemanns Nouveaux Quatuors er et tidlig eksempel på at celloen konserterer på like fot med de andre instrumentene.I dag hører Telemanns mest populære instrumentalverk til de han publiserte i Der Getreue Music-Meister og i Essercizii Musici (1739/40) såvel som Hamburger Ebb' und Flut (1723), Alster-Ouvertüre, Tafelmusik (1733) og Nouveaux Quatuors («Pariser Quartette», 1737). I Telemanns samtid var også musikksamlingene Singe- Spiel- und Generalbassübung (1733) og Melodische Frühstunden (1735) godt kjent. I 1730 publiserte han Fast allgemeines Evangelisch-musikalisches Liederbuch som var beregnet på organister og som inneholdt over 2000 salmemelodier i ulike varianter.
=== Kirkelige vokalverk ===
Telemanns 1 750 kirkekantater utgjør nesten halvparten av hans samlede verkliste. I tillegg skrev han 16 messer, 23 Psalmen (komposisjoner med tekster fra Salmenes bok), over 40 pasjoner, 6 oratorier såvel som motetter og andre sakrale verk.
Kantatene til Telemann skiller seg fra den eldre typen som bare var tonesatte koraler og bibeltekster. Tidligere enn Johann Sebastian Bach, og i et ganske annet omfang, festet Telemann seg ved formen Erdmann Neumeister utviklet hvor et innledende bibelvers (Dictum) eller koral ble etterfulgt av resitativ, arier og om nødvendig ariosi, og stort sett munnet ut i en sluttkoral eller en gjentakelse av åpningskoret. Telemann skrev stort sett soloarier, forholdsvis sjelden duetter, og av tersetter og kvartetter finnes det bare enkelteksempler.
Ved siden av firstemmige kor finnes også eksempler på tre- eller femstemmige, sjelden dobbeltkorige. Som i instrumentalmusikken foretrakk Telemann fugerte avsnitt framfor fullstendig utviklede fuger. I det hele finner man ganske mange permutasjonsfuger.
Telemanns oratorier preges av dramatikk og detaljerte tonemalerier. Virkemidlene er en rekke ulike uttrykksformer som gjentatte resitativ, hyppige innstrumentinnsatser for å understreke sjelstilstander og situasjoner, og korte konsertante fraser. Korene settes inn kraftfullt og selvbevisst, og tidvist unisont. Harmonikken er stort sett enklere, men også mer beskrivende og tilpasset den aktuelle situasjonen enn i den eldre barokkstilen.
På hans egen tid var de mest populære kirkemusikalske verk – målt etter dokumenterbare oppføringer og bevarte kildeskrift – Brockes-Passion (1716), Selige Erwägen (1722), Tod Jesu (1755), Donner-Ode (1756), Das befreite Israel (1759), Der Tag des Gerichts (1762) og Der Messias (1759). For å møte kravene fra de svært mange små kirkene, og for undervisningsformål til husbruk, publiserte Telemann også kantatesamlinger med kammermusikalsk besetning, som for eksempel Der harmonische Gottesdienst (1725/26 med fortsettelse i 1731/32).
Telemann skrev også store mengder sørgemusikk for mange av tidens notabiliteter, som for eksempel for kongene August den sterke (Unsterblicher Nachruhm Friederich Augusts (1733)), Georg II av Storbritannia (1760) og de tre tysk-romerske keiserne Karl VI (1740, tapt), Karl VII (1745) og Franz I (1765, tapt). Dessuten skrev han ni for ulike borgermestre av Hamburg (deriblant Schwanengesang for Garlieb Sillem, 1733), to for pastor-ekteparet Elers, såvel som den kjente kantaten Du aber, Daniel, gehe hin (udatert) og syv til som bare kjennes fragmentarisk eller fra tekstbøker.
=== Verdslige vokalverk ===
Verdslige vokalverk kan deles inn i operaer, storslagen festmusikk for offisielle anledninger, kantater etter private bestillinger og kantater med musikk til dramatiske, lyriske eller humoristiske tekster.
Mesteparten av de bevarte operaene hører til den komiske sjangeren. I motsetning til Händel som nesten utelukkende holdt seg til soloarier, tok Telemann i bruk svært ulike stilistiske virkemidler i operaene sine, som da capo-arier, dansbare motiver, syngespill-aktige arier, arie di bravura og stemmeregistre fra bass til kastrat. Karakterer og situasjoner framstilte Telemann konsekvent med tilpasset melodikk, motivikk og instrumentasjon, også her med fantasifull bruk av ulike pittoreske figurer.
De rundt 50 operaene er nå delvis gjenoppdaget. I Telemanns samtid var de mest populære Der geduldige Socrates (1721), Sieg der Schönheit oder Gensericus (1722), Der neumodische Liebhaber Damon (1724), Pimpinone oder Die ungleiche Heirat (1725) og Emma und Eginhard (1728).
Telemanns siste verdslige komposisjoner er høydramatiske og med en uvanlig harmonikk. Kantatene Ino (1765) og Der May – Eine musicalische Idylle (ca. 1761), men også det sene kirkemusikalske verk Der Tod Jesu, bygger opp til en følelsesintensitet som minner om musikken til Christoph Willibald Gluck. Andre verdslige kantater med et visst posthumt ry er Trauer-Music eines kunsterfahrenen Canarienvogels og Der Schulmeister.
I sine siste lieder knytter Telemann an til Adam Kriegers tradisjon og utviklet formen videre tekstlig og melodisk. Melodiene er enkle og ofte oppdelt i uregelmessige perioder. Telemanns lieder representerer det viktigste bindeleddet mellom 1600-tallets lieder og den berlinske liederskole.
=== Musikkteoretiske verk ===
Sent i sin skaperperiode planla Telemann flere musikkteoretiske avhandlinger, blant annet en om resitativet (1733) og en Theoretisch-practischen Tractat vom Componiren (1735). Ingen av disse skriftene er bevart, og det er mulig de aldri ble skrevet.
I 1739 publiserte Telemann skriftet Beschreibung der Augenorgel. «Øyeorgelet» var et instrument designet av matematikeren og jesuittpateren Louis-Bertrand Castel som Telemann fikk se på sin reise til Paris.
Telemann formulerte rammebetingelser for et stemmesystem der oktaven deles opp i 55 like store mikrointervaller. Han var ikke interessert i å løse de relativt kompliserte matematiske beregningene som systemet krevde, men i 1745 beregnet Georg Andreas Sorge ved hjelp av matematikeren Johann Christoph Breitfeld Telemanns mikrointervall. Det er bevart intervalltabeller for systemet som Telemann arbeidet på en måneds tid før sin død, åpenbart basert på arbeider av Johann Adolf Scheibe. Dette arbeidet er teoretisk av natur og ble lite påaktet.
== Mottakelseshistorikk ==
I hele den europeiske kunstmusikken er det knapt noen komponist som har opplevd større svingninger av musikkverdenens vurdering enn Telemann. Mens han i sin levetid kunne glede seg over en stor internasjonal anseelse, forsvant denne bare få år etter hans død. Anerkjennelsen nådde et lavmål under romantikken, da kritikken mot verkene hans gikk over til en ren nedrakking av hans person. Musikkvitere på 1900-tallet startet en nølende rehabilitering av Telemann, etter hvert støttet av verkanalyser. Til slutt har dette ført til en gjenoppdagelse av Telemann, riktignok ledsaget av sporadisk kritikk.
=== Ry i Telemanns levetid ===
Ved siden av de prestisjetunge postene og tilbudene fra hoff- og byborgerkretser, viser også kilder fra kunstneriske og populære kretser at Telemann opplevde en høy og stadig voksende anseelse. Mens han allerede i Frankfurt var kjent langt over bygrensene nådde ryet hans et høydepunkt i Hamburg. Det faktum at han tok i bruk populære musikalske nyskapninger, en sunn forretningssans og en uforferdet måte å omgås personer fra de høyeste sosiale sirkler, har nok vært medvirkende årsaker til hans enestående karriere.
At Telemann var en europeisk berømthet viser seg eksempelvis av bestillingslistene til Tafelmusik og Nouveaux Quatuors, der man finner navn fra Frankrike, Italia, Danmark, Sveits, Nederland, Latvia, Spania og Norge, såvel som Händel fra England. Invitasjoner og komposisjonsoppdrag fra Danmark, Spania, Baltikum og Frankrike viser også hans internasjonale ry, likeså et tilbud fra St. Petersburg om å bygge opp et hoffkapell hos den russiske tsar. Telemanns mest populære verk ble i stort omfang skrevet av, og kom også i piratutgaver.
Ved siden av Telemanns uttrykkskraft og melodiske innfallsrikdom, verdsatte samtiden det internasjonale preget i musikken hans. Johann Adolf Scheibe la vekt på at Johann Sebastian Bachs verk ikke «i noe tilfelle viste slikt ettertrykk, overbevisning og fornuftig ettertenksomhet [...som musikken til Telemann og Graun...] Telemanns fornuftige lidenskap har gjort disse utenlandske komposisjonene kjent og verdsatt i Tyskland, […] og gjennom ham har vi fått oppleve den franske musikkens skjønnhet og ynde […]». Også Mizler, Agricola og Quantz verdsatte det internasjonale tilsnittet i Telemanns musikk.
Under tiden i Hamburg, etter at Händel hadde reist til England, var Telemann den mest kjente komponisten i den tyskspråklige verden. Kirkemusikken hans ble satt spesielt stor pris på, og ble oppført i små og store kirker over hele Tyskland, og til dels i utlandet. Musikkritikeren Jakob Adlung skrev i 1758 at det knapt fantes en tysk kirke som Telemanns kantater ikke hadde blitt oppført i. Under en sammenligning med Bach kalte Friedrich Wilhelm Zachariä Telemann for «Den hellige tonekunsts far». Selv om Telemanns teatralske kirkemusikalske stil opprinnelig møtte motbør, vant den med tida allmenn aksept.
Mattheson hørte til de som mislikte Telemanns musikalske naturskildringer. I motsetning til kritikken mot tonemalerier som satte inn etter Telemanns død, dreide Matthesons innvendinger først og fremst om at han ville beskytte musikk som en menneskelig uttrykksform mot beskrivelsen av den «umusikalske» natur. Den uvanlige harmonikken fikk en blandet mottakelse, men ble stort sett akseptert når den ble brukt som uttrykksfremmende middel. Komikken og mangelen på «skamfølelse» (Mattheson) i Telemanns operaer ble til dels kritisert, likeså den den gang så vanlige blandingen av tysk og italiensk tekst.
=== Endring i musikksyn ===
Den overveiende positive vurderingen av Telemanns musikk i hans egen levetid endret seg fort, og få år etter hans død begynte det å komme mange kritiske synspunkter. Årsaken til stemningsskiftet lå i overgangen fra barokken til Sturm und Drangens tid, og moteendringene som fulgte med den begynnende Wienerklassisismen. Musikkens oppgave var ikke lenger å skildre, men heller å uttrykke subjektive følelser. Musikken skulle ikke lenger ha noen konkret foranledning, og den såkalte leilighetsmusikken ble fortrengt av komposisjoner som ble skrevet for sin egen skyld.
For det første betraktet man kritisk det kirkemusikalske tekstmaterialet Telemann og de andre kirkemusikk-komponistene skrev etter, for også disse måtte nå underordne seg de moderne reglene for diktningen. For det andre ble Telemanns konsekvente musikalske skildring av tekstuelle ideer som hjerteklapp, voldsom smerte og lignende nå heftig kritisert. Ellers betraktet man den komiske opera som et tegn på et angivelig musikalsk forfall.
Representativ for den forandrede oppfatningen om komposisjon og diktning er følgende utsagn av Gotthold Ephraim Lessing: «Telemann overdrev ikke sjelden sine imitasjoner til det vulgære ved å skildre ting musikken slett ikke burde skildre».
Ytterligere kritikk fra musikkmiljøet kom fra Sulzer, Kirnberger, Schulz og andre. Telemanns anseelse dalte hurtig, og andre komponister med ry for å ha en «sartere» smak kom på mote, som for eksempel Graun.
I 1770 ytret litteraturprofessoren Christoph Daniel Ebeling for første gang den svært hyppig gjentatte påstanden at Telemanns enorme produktivitet hadde ført til at kvaliteten på musikken var dårlig. Ebeling angrep Telemanns «skadelig fruktbarhet» med begrunnelsen «sjelden får man fra polygrafer mange mesterverk».Kritikerne var i lengre tid mildere mot Telemanns verdslige og instrumentale verk, men snart omfattet kritikken hele skaperverket hans.
Komponisten og musikkritikeren Johann Friedrich Reichardt oppfattet Telemanns tonemalerier som en konsekvens av hans elskverdighet: «Men om han [Telemann] av franskmennene lærte å føye seg for mye etter smaken til den nasjonen eller det folket man levde hos, så vet jeg også mye nedsettende å si om denne reisen. Han føyde seg virkelig ofte etter folk med den mest avskyelige smak, slik at man innimellom hans utmerkede verk også finner mange middelmådige arbeider, og i disse de monstrøse og latterlige skildreriene».Bare noen isolerte tilfeller med positiv omtale av Telemanns verk fant sted etter at musikksmaken hadde endret seg. Den engelske musikkhistorikeren John Hawkins betegnet Telemann som «den største kirkemusikeren i Tyskland». Også Christian Friedrich Daniel Schubart lovpriste Telemann.
Ernst Ludwig Gerber hadde lite godt å si om Telemann i sitt kjente musikkleksikon fra 1792. Også han protesterte mot «polygrafens» alt for tekstbundne deklamasjon. Gerber ble senere hyppig sitert på sin påstand om at komponistens beste skaperperiode lå i tiden mellom 1730 og 1750.
Etter Telemanns død falt partiturene i sønnesønnens hender, og han oppførte mange av bestefarens verk etter at han hadde fått en post i Riga. For å «redde» musikken bearbeidet han den ofte, dels til det ugjenkjennelige. I tillegg hadde Telemanns musikk nå nærmest kun historisk interesse, musikken ble bare nå og da oppført i Hamburgs kirker og i enkelte konsertsaler. I Paris skjedde den siste oppføringen i 1775, og fra rundt 1830 fantes det knapt noen som hadde lyttet til Telemanns musikk.
Likevel fantes det eksempler på personligheter som viste interesse for Telemanns verk. Forfatteren Carl Weisflog nevner i Phantasiestücke und Historien at han var blitt imponert under en enkeltstående oppføring av Donner-Ode i 1827.
=== Systematisk skittkasting ===
Et typisk trekk ved de musikkhistoriske ytringene om Telemann på 1800-tallet er at de ikke var basert på verkstudier, samt at man gjerne bare forsterket ordbruken for kritiske punkter som var framsatt tidligere. Framfor alt ble Telemanns kirkemusikalske verk anklaget for å mangle alvor – og alvor var åpenbart noe man forventet av en tysk komponist. Carl von Winterfeld betraktet tekstene som lå til grunn for verkene som grunne, patetiske og slitsomt likeartede. Videre betegnet han Telemanns verk som «lette og hastig nedkastet», og uttrykket i de kirkelige vokalverkene som feilaktige og uverdige for kirken:
«Den solide suksessen førte til at et umiskjennelig talent åpenbart bare presterte vulgariteter og følte seg tilstrekkelig belønnet gjennom sine samtidiges glitrende bifall, dette kan likevel ikke rettferdiggjøre absurditene».
Musikksamleren Georg Poelchau overtok partiturene som hadde vært i Georg Michaels besittelse, og i 1841 lyktes det Musikalischen Archiv ved det kongelige bibliotek i Berlin (dagens Staatsbibliothek zu Berlin) å kjøpe samlingen fra Poelchaus dødsbo. Dermed sto sto samlingen til disposisjon for kildegranskere.
Fram til slutten av 1800-tallet skjerpet Telemanns kritikere tonen når de skulle beskrive Telemann og hans verk: Ifølge Ernst Otto Lindner skapte han «ikke kunst, men fabrikkvare». Kritikken ble også overført på Telemanns person: Lindner fordømte Telemanns selvbiografier og valget av det anagrammatiske pseudonymet Signor Melante som forfengelig. Musikkritikeren Eduard Bernsdorf betegnet Telemanns melodier som «svært ofte stive og tørre». Også i dette tilfellet overtok flere andre musikkritikere formuleringen.
På 1800-tallet forherliget man det ensomme og bortglemte geni, og betraktet publikumsyndlinger med skepsis. I musikkverdenen innledet Carl Hermann Bitter, Philipp Spitta og andre en forskning som førte til den historiske gjenoppdagelsen av Johann Sebastian Bach. Dermed begynte en tid hvor mange andre komponister ble foraktet uten at man lot til å bry seg om at man bare kjente til en brøkdel av deres samlede verk, og heller ikke hadde gjennomført grundige verksanalyser. I Telemanns tilfelle baserte musikkviterne seg framfor alt på Ebelings og Gerbers utgaver. Enkelte Bach- og Händelforskere intensiverte sin kritikk mot Telemanns komposisjonsprinsipper for å tydeliggjøre den kvalitative forskjellen mellom disse komponistene.
«Etter Bachs død ble kirkemusikken i usigelig grad forflatet, det var ikke han og Händel som var forbildene man strevet etter, men Telemann og i enda større grad Graun og Hasse. Innflytelse fra italiensk opera og en kontrapunktikk som var blitt helt konvensjonell ble blandet til en mikstur av sanselighet og tørrhet, formene stivnet fordi det ikke fantes substans de kunne fått impulser og liv fra. […] etter Bach begynte instrumentalmusikken å ofre den objektive hengivelsen til tonen og dens naturmessig innebygde allmenne poetiske og innholdsmessige gehalt.».«...men siden [Telemanns] talent for det storartede var lite fruktbart ble han da også sittende her i hverdagen, eller han frambringer bare en karikatur av storhet med sin krampaktige og unaturlige behandling av stemmer og kor. [Komposisjonen faller] fullstendig gjennom sammenlignet med den store originaliteten og den kildeklare friskheten i Bachs musikk»«Den direkte forbindelsen mellom opera og kirke som Telemanns person representerer utøvet straks sin ulykksalige innflytelse […] Telemann, Fasch og andre produktive samtidige var grunne talenter og dermed er deres arbeider ingen tilstrekkelig målestokk for Bachs verk.[…I koralkorene] kunne og skulle ikke Bach akseptere noe fra Telemann, og Telemann ville ikke vært i stand til å komme i nærheten av å gjøre ham noe etter.»«Kan man tenke seg noe mer unaturlig? Hadde den gode Teleman bare den gang hatt en anelse om hvilken skjønnhet Bach skapte ville han vel vanskelig kunne gitt ut slikt søppel».Bachbiografen Albert Schweitzer kunne ikke fatte at Bach tilsynelatende ukritisk skrev av hele kantater av Telemann. Spitta konkluderte etter en analyse av Ich weiß, dass mein Erlöser lebt (BWV 160): Hva Bach har gjort her er en sann juvel med gripende deklamasjoner og herlige melodilinjer. Senere oppdaget man at kantaten var komponert av Telemann. En lignende feil gjorde Schweitzer da åpningskoret So du mit deinem Munde – som viste seg å være av Telemann – fra kantaten Ich lebe, mein Herze, zu deinem Ergötzen (BWV 145) gjorde spesielt stort inntykk på ham.
Fra 1870-årene ble Telemann beskyldt for å være konvensjonell. Lindner skrev at Telemann tilhørte en skole som bevarte gamle musikkformer («altbewährte Schule») og aldri oppnådde egentlig selvstendighet. Hugo Riemann betegnet han som «urbildet på en offisiell tysk komponist» som hadde lite krav på gjenoppdagelse.
Ved utgangen av 1800-tallet nådde Telemanns anseelse i musikkhistoriske kretser et absolutt bunnpunkt.
«Telemann kan skrive veldig retningsløst, uten kraft og saft, uten skaperkraft – han drodler ned det ene stykket mer likt enn det andre».
«I virkeligheten var han bare et talent av det grunneste slag»
=== Forsøk på rehabilitering ===
De første forsøkene på en grundigere analyse av Telemanns verk ble foretatt på begynnelsen av 1900-tallet, og det intensive arbeidet med kildematerialet førte til at et nytt syn på Telemann langsomt vokste fram.
Blant de første musikkviterne som formulerte en fordomsfri vurdering av Telemanns verk var Max Seiffert som i 1899 analyserte noen av komposisjonene for klaviaturinstrumenter på et mer beskrivende enn verdibasert grunnlag. I 1902 karakteriserte Max Friedlaender Telemann slik: Ved hjelp av sangenes «vittige og pikante melodier» viser Telemann seg som en «original, elskverdig, interessant komponist som ofte frigjorde seg fra tidens smak». Dermed tok han det stikk motsatte synspunktet av den hyppig gjentatte kritikken om «sjablongaktighet» og «tørre» melodier. På den andre siden erkjente han også at Telemanns verk var av svært ujevn kvalitet. Arnold Scherins dom over Telemanns instrumentalkonserter var:
«Telemanns konserter er ikke fri for konvensjonelle klisjeer, men inneholder likevel mange originale innfall og formfullendte satser, og røper framfor alt en uutømmelig fantasi.»Max Schneider og andres publikasjoner la grunnlaget for gjenoppdagelsen av Telemann. Schneider var den første som gikk til angrep på den ubegrunnede kritikken av Telemann, og forsøkte å forstå ham i lys av sin egen tid. Han publiserte i 1907 Denkmälern Deutscher Tonkunst med oratoriet Der Tag des Gerichts og solokantaten Ino. I sine kommentarer til Telemanns selvbiografi viste han til den enestående endringen i forståelsen av Telemann som skjedde det foregående århundret. Schneider kritiserte spesielt fordommen om «overfladiske» verk og de skinnundersøkelsene som ironisk nok lå til grunn. Han krevde at man bevisst unngikk vittige og vage utsagn om en mester som hele den dannede verden for to århundrer siden regnet som verdens ypperste på sitt kunstområde, og som hadde krav på sin rette plass i musikkhistorien.
Etter dette publiserte Romain Rolland og Max Seiffert detaljerte verkanalyser og utgivelser av Telemanns verk.
«[Telemann] har bidratt til at den tyske musikken tok inn i seg den franske kunstens intelligens og uttrykksfullhet, og overvant faren med å bli blass og uttrykksløs under det abstrakte skjønnhetsidealet til mestre som Graun. […] Samtidig har han tatt med seg den opprinnelige entusiasmen [...] i den polske og den nye italienske musikken. Det var nødvendig: i all sin storhet stinket den tyske musikken en smule av forråtnelse. […] Uten dette ville de store klassikerne framstå som et mirakel, mens de derimot bare fullfører utviklingen av et helt århundres geniale begavelser.»«Det er ufattelig at man kan eie en slik rikdom og bare la den ligge og samle støv i et hjørne»Foreløpig var ikke det brede publikum oppmerksomme på disse ytringene.
=== Telemann i dag ===
Metodiske undersøkelser av Telemanns samlede verk startet først etter andre verdenskrig. I kjølvannet av de stadig flere arbeidene om komponisten, endret de musikkhistoriske vurderingene seg. I 1952 slo Hans Joachim Moser fast:
«Inntil for få år siden gikk han for å være grunn masseprodusent som komponerte mer enn Bach og Händel tilsammen. [...] Takket være nyutgivelser står han idag rett bak Bach og Händel som en interessant mester fra den mektige generasjonen»I 1953 utga Gesellschaft für Musikforschung første bind av utvalgte Telemann-verk. Prosjektet ble støttet av Musikgeschichtlichen Kommission e.V. fra 1955.
Siden 1962 er Magdeburger Telemann-Festtage blitt arrangert hvert annet år med tallrike arrangementer og konferanser som henvender seg til både musikkvenner, musikere og forskere. I tillegg tildeler byen årlig Georg-Philipp-Telemann-Preis der Landeshauptstadt Magdeburg. I mange byer, som Magdeburg, Frankfurt og Hamburg er det dannet foreninger som befatter seg med forskning og framførelsespraksis.
Ved siden av verkutgivelser og andre publikasjoner nådde snart også plateutgivelser og kringkastingsoverføringer fram til offentligheten. Det første verket som ble spilt inn på plate var en kvartett fra Tafelmusik utgitt på den franske serien Anthologie sonore i 1935. Takket være LP-ens gjennomslag på 1960-tallet og barokkmusikkens salgbarhet ble det spilt inn ca. 200 Telemann-verk fram til 1970, noe som bare representerer en liten brøkdel av Telemanns samlede verk. Selv i dag er innspillingen av hans instrumentalmusikk i beste fall bare i startfasen.
Den historiske oppføringspraksis fikk stor betydning for instrumenteringen av Telemanns verk. Moderne instrumenter gir ikke det klangbildet komponisten hadde i tankene, og den «romantiske» oppføringspraksisen, som til å begynne med var vanlig, forhindret at de musikkinteresserte gjenoppdaget Telemanns musikk i særlig grad. 1900-tallets Telemann-arbeid har med en viss suksess klart å motvirke det bildet av komponisten som festet seg på 1800-tallet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
MonografierGilles Cantagrel: Georg Philipp TELEMANN. Série «Mélophiles». Éditions Papillon, Genève 2003, ISBN 2-940310-15-7
(de) Robert Eitner: «Telemann, Georg Philipp». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 37, Duncker & Humblot, Leipzig 1894, s. 552–555.
Karl Grebe: Georg Philipp Telemann. Rowohlt, Reinbek 2002 (10. opplag), ISBN 3-499-50170-8
Christiane Jungius: Telemanns Frankfurter Kantatenzyklen. Bärenreiter, Kassel 2008
Eckart Kleßmann: Georg Philipp Telemann. Hamburger Köpfe. Ellert und Richter, Hamburg 2004, ISBN 3-8319-0159-7
Werner Menke: Georg Philipp Telemann: Leben, Werk und Umwelt in Bilddokumenten. Heinrichshofen, Wilhelmshaven 1987, ISBN 3-7959-0399-8
Richard Petzoldt: Georg Philipp Telemann – Leben und Werk. VEB Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1967.
Erich Valentin: Georg Philipp Telemann. Bärenreiter, Kassel-Basel 1952.Annen litteratur og dokumentsamlingerGünter Fleischhauer: Die Musik Georg Philipp Telemanns im Urteil seiner Zeit. I: Händel-Jahrbuch. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1967/68, ss. 173–205, 1969/70, ss. 23–73.
Christine Klein: Dokumente zur Telemann-Rezeption 1767 bis 1907. Serie over Midt-Tysklands musikkhistorie. Ziethen, Oschersleben 1998, ISBN 3-932090-31-4
Werner Rackwitz: Georg Philipp Telemann – Singen ist das Fundament zur Music in allen Dingen. Eine Dokumentensammlung. Philipp Reclam jun., Leipzig 1967, 1981, 1985.
== Eksterne lenker ==
(en) Georg Philipp Telemann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Georg Philipp Telemann – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Georg Philipp Telemann på Internet Movie Database
(en) Georg Philipp Telemann hos The Movie Database
(en) Georg Philipp Telemann på Discogs
(en) Georg Philipp Telemann på MusicBrainz
(en) Georg Philipp Telemann på Spotify
(en) Georg Philipp Telemann på Songkick
(en) Georg Philipp Telemann på AllMusic
(de) Verk av og om Georg Philipp Telemann i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Litteratur om Georg Philipp Telemann i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) «Georg Philipp Telemann» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL).
Telemannprosjektet, Harmonischer Gottes-Dienst, et prosjekt av Hans Knut Sveen, Nils Gilje, Frode Thorsen og Wencke Ophaug
Telemann in Magdeburg
Frankfurter Telemann-Gesellschaft
Hamburger Telemann-Gesellschaft
=== Musikkeksempler ===
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Georg Philipp Telemann på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Georg Philipp Telemann i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Georg Philipp Telemann i International Music Score Library Project | Georg Philipp Telemann (født Ved Telemanns fødsel gjaldt den julianske kalenderen i Magdeburg. Georg Philipp Telemann ble døpt den 17. | 5,650 | 5,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Maria_von_Weber | 2023-02-04 | Carl Maria von Weber | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1826', 'Kategori:Fødsler 18. desember', 'Kategori:Fødsler i 1786', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Eutin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske komponister'] | Carl Maria Friedrich Ernst, Freiherr von Weber, (født 18. november 1786 i Eutin i fyrstbispedømmet Lübeck, død 5. juni 1826 i London) var en tysk komponist, dirigent, pianist, gitarist og kritiker, en av de første betydningsfulle komponistene fra romantikken.
| Carl Maria Friedrich Ernst, Freiherr von Weber, (født 18. november 1786 i Eutin i fyrstbispedømmet Lübeck, død 5. juni 1826 i London) var en tysk komponist, dirigent, pianist, gitarist og kritiker, en av de første betydningsfulle komponistene fra romantikken.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Familien til moren, opersasangerinnen og skuespillerinnen Genovefa Weber, stammet fra Marktoberdorf i bayersk Schwaben; forfedrene på farssiden kom fra Stetten. Carl Maria von Weber Webers far Franz Anton von Weber, som antagelig på egen hånd hadde innført adelspredikatet von, var offiser, embedsmann og kapellmeister. Han grunnla en skuespillertrupp og ble omreisende teaterdirektør.
Den unge Weber, fetter til Mozarts hustru Constanze, fikk sin første og grunnleggende musikkundervisning i klaverspill, harmonilære og tonesats av kammermusiker Johann Peter Heuschkel, som var ansatt i kapellet til Hildburghäuser-hertugen Friedrich som organist, pianist og oboist. Blant Webers øvrige lærere var i München Johann Evangelist Wallishauser (kunstlernavn: Valesi; sang) og Johann Nepomuk Kalcher (komposisjon). Johann Michael Haydn, bror til Joseph Haydn, og den bereiste abbé Georg Joseph Vogler var hans viktigste mentorer under hans utdannelse til komponist og musiker.
=== Komponist ===
Webers verker, især hans operaer Der Freischütz, Euryanthe og Oberon, påvirket i stor grad utviklingen av den romantiske operaen i Tyskland. Han var også en innovativ komponist av instrumentalmusikk. Hans komposisjoner for klarinett, som innbefatter to konserter, en concertino, en kvintett og en duo concertante, blir fremført hyppig, mens hans pianomusikk – innbefattet fire sonater, to konserter og Konzertstück (Konsertstykke) i F-moll – påvirket komponister så som Frédéric Chopin, Franz Liszt og Felix Mendelssohn. Konzertstück førte til en ny konsertform med én sats i flere kontrasterende seksjoner. Liszt spilte ofte verket. Igor Stravinskij ble inspirert av verket i hans Capriccio for piano og orkester.
Webers bidrag til vokal- og kormusikk er også betydningsfull. Hans katolske, religiøse musikk, var svært populær på 1800-tallet i Tyskland, og han komponerte en av de tidligste sangsyklusene, Die Temperamente beim Verluste der Geliebten.
Webers orkestrering har også vært prissatt og etterlignet av senere generasjoner av komponister – Hector Berlioz refererte til ham flere ganger i hans Avhandling om Orkestrering, mens Claude Debussy sa at lyden av Webers orkester ble oppnådd gjennom granskningen av hvert instruments sjel.
Hans operaer påvirket verkene til senere operakomponister, spesielt i Tyskland, så som Heinrich Marschner, Giacomo Meyerbeer og Richard Wagner, så vel som flere nasjonalistiske 1800-tallskomponister, så som Glinka. Han har blitt hyllet av 1900-tallskomponister som Debussy, Stravinskij, Gustav Mahler, som fullførte Webers uferdige komiske opera Die drei Pintos og lagde revisjoner av Euryanthe og Oberon, og Paul Hindemith, komponisten av den populære Symfoniske Metamorfoser over Tema av Weber.
Weber var også musikkjournalist, og var interessert i folkemusikk, og lærte litografi for å gravere sine egne verker.
== Liv ==
Weber var fetter av Mozarts kone Constanze. Han studerte i Salzburg med Michael Haydn, i München og i Wien med Joseph Haydn og Abbé Vogler.
I 1804 ble han kapellmester i Breslau. Mellom 1813 og 1816 var han operadirektør i Praha, fra 1816 kongelig kapellmester ved operaen i Dresden. Han ble 1817 gift med sangerinnen Caroline Brandt.
== Verker ==
Operaer
Das stumme Waldmädchen (1800)
Peter Schmoll (1803)
Silvana (1810)
Abu Hassan (1811)
Die drei Pintos (1820, 1888 fullendt av Gustav Mahler)
Der Freischütz (1821, opprinnelig: Die Jägerbraut)
Euryanthe (1823)
Oberon (1826)Klaververker
Aufforderung zum Tanz
SonaterKlarinettkonserter
Konzert für Klarinette und Orchester Nr. 1 f-moll op. 73
Konzert für Klarinette und Orchester Nr. 2 Es-dur op. 74
Quintett B-dur für Klarinette und Streichquartett op. 34
Konzertino in C-moll op. 26
Gran Duo Concertante op. 48
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Carl Maria von Weber – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carl Maria von Weber – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carl Maria von Weber på Internet Movie Database
(sv) Carl Maria von Weber i Svensk Filmdatabas
(en) Carl Maria von Weber på AllMovie
(en) Carl Maria von Weber hos The Movie Database
(en) Carl Maria von Weber hos Internet Broadway Database
(en) Carl Maria von Weber på Apple Music
(en) Carl Maria von Weber på Discogs
(en) Carl Maria von Weber på MusicBrainz
(en) Carl Maria von Weber på Spotify
(en) Carl Maria von Weber på Last.fm
(en) Carl Maria von Weber på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Carl Maria von Weber i International Music Score Library Project | Carl Maria Friedrich Ernst, Freiherr von Weber, (født 18. november 1786 i Eutin i fyrstbispedømmet Lübeck, død 5. | 5,651 | 5,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinrich_von_Kleist | 2023-02-04 | Heinrich von Kleist | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. november', 'Kategori:Dødsfall i 1811', 'Kategori:Fødsler 18. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1777', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Frankfurt am Main', 'Kategori:Prøyssere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske dramatikere', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Heinrich Bernd Wilhelm von Kleist (født 18. oktober 1777 i Frankfurt an der Oder, død 21. november 1811 i Wannsee utenfor Berlin) var en prøyssisk poet, dramatiker og prosaforfatter. Han var den fremste tyske dramatikeren i romantikken.
| Heinrich Bernd Wilhelm von Kleist (født 18. oktober 1777 i Frankfurt an der Oder, død 21. november 1811 i Wannsee utenfor Berlin) var en prøyssisk poet, dramatiker og prosaforfatter. Han var den fremste tyske dramatikeren i romantikken.
== Livet ==
Han var av en fornem prøyssisk adelsfamilie. Han ble foreldreløs som femtenårig, og trådte samtidig inn i Potdamer Garderegiment som fanejunker. Han deltok blant annet i Beleiringen av Mainz 1793, en del av revolusjonskrigene. Etter syv år i hæren avsluttet han sin militære karriere og begynte i 1799 ved universitetet. Han studerte neppe systematisk, men reiste mye: til Sveits, Paris, Weimar, Berlin og Dresden. Fra 1805 til 1806 hadde han en fast stilling ved rettskontoret i Königsberg, ellers var han en hjemløs og rotløs mann.
Kleists korte liv var preget av «nesten utelukkende tapte slag: reiser omfiltret av konflikter, sykdom, brutte vennskap, oppgitte verker […] pengenød» og av at han «var splittet av sjelelige konflikter, som fant utløsning i drastiske handlinger og til slutt i selvmord.» Han tok sitt liv sammen med elskerinnen Henriette Vogel, «en uhelbredelig kvinne som verken åndelig eller erotisk kan ha betydd noe for ham.»Han var fetter til den prøyssiske feltmarskalken Friedrich Heinrich Ferdinand Emil Kleist, greve av Nollendorf, (1763–1823).
== Forfatterskapet ==
«I sine verker vender Kleist stadig tilbake til konflikten mellom statens rett og individets personlige rettsfølelse og moralske plikt». Hans dramatiske hovedverk er «den folkelig realistiske komedien» Den knuste krukken – som er hans eneste lystspill, og tragedien Prins Fredrik av Homburg. I komedien skal en byrettsdommer dømme i en sak hvor han selv er den skyldige. I Prins Fredrik… som er et heroisk drama om rett og plikt, velger hovedpersonen dødsdommen i stedet for en benådning.
Han var misfornøyd med egne arbeider, og brente selv det meste av manuskriptet til det ene av sine åtte skuespill: Robert Guiskard. Skuespillet Die Hermannsschlacht er «et rasende opprop om å beseire Napoleon» og «er inspirert av hans hat til erobringslyst og undertrykkelse».
Goethe, som var sjef ved teatret i Weimar, satte opp Den knuste krukken i 1808, av velvilje, men uten suksess. Goethe anerkjente talentet, men mente at Kleists verk tilhører et fremtidig teaterform.I tillegg til dramatikken huskes Kleist særlig for novellen Michael Kohlhaas, som handler om «krenket rettsfølelse som driver en bonde til opprør mot staten», og er skrevet i et saklig, utgreiende språk.
== Ettertiden ==
Kleists forfatterskap har blitt høyere verdsatt av ettertiden enn det ble i samtiden. «Skälet till att han inte uppskattades av samtiden var kanske att han var så föga romantisk och hade så få kontakter med tidens tongivande kotterier» (klikker).Gustav Ucickys filmatisering av Den knuste krukken fra 1937 regnes som en «moderne filmklassiker». Det er laget tre operaer etter hans drama: Der Prinz von Homburg (1960) av Hans Werner Henze, Der zerbrochne Krug (1968/69) av Fritz Geißler og Penthesilea (1927) av Othmar Schoeck.
== Liste over bøkene ==
ProsaDas Erdbeben von Chili, fortelling, 1807
Die Marquise von O..., fortelling, 1807
Michael Kohlhaas, fortelling, 1810; norsk oversettelse 189?, 1916, 1930 og 1967
Katechismus der Deutschen, anekdoter, 1810-11
Das Bettelweib von Locarno, fortelling, 1810
Die heilige Cäcilie oder die Gewalt der Musik, fortelling, 1810
Die Verlobung von Santo Domingo, fortelling, 1811
Der Findling, fortelling, 1811
Der Zweikampf, fortelling, 1811
Über das Marionettentheater, essay 1810SkuespillDie Familie Schroffenstein, 1804
Robert Guiskard, 1808 – bare bevart i fragment
Der zerbrochne Krug, komedie, 1806; norsk oversettelse ved Trond Winje 1991: Den knuste krukken ISBN 82-03-16712-8
Amphitryon, komedie, 1807; norsk oversettelse ved Trond Winje 1994 ISBN 82-03-17474-4
Die Hermannsschlacht, drama, 1808
Penthesilea , drama, 1808; norsk oversettelse ved Trond Winje 1987 ISBN 82-03-15829-3
Das Käthchen von Heilbronn, oder die Feuerprobe, drama, 1808; norsk oversettelse ved Trond Winje 1996: Kätchen fra Heilbronn, eller Ildprøven ISBN 82-03-17725-5
Prinz Friedrich von Homburg oder die Schlacht bei Fehrbellin, drama, posthumt 1821; norsk oversettelse ved Trond Winje 1986: Prins Fredrik av Homburg ISBN 82-03-15338-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heinrich von Kleist – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heinrich von Kleist – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heinrich von Kleist på Internet Movie Database
(sv) Heinrich von Kleist i Svensk Filmdatabas
(da) Heinrich von Kleist på Scope
(fr) Heinrich von Kleist på Allociné
(en) Heinrich von Kleist på AllMovie
(en) Heinrich von Kleist hos The Movie Database
(en) Heinrich von Kleist hos Internet Broadway Database
(en) Heinrich von Kleist på Discogs
(en) Heinrich von Kleist på MusicBrainz
(no) Yngve Sandhei Jacobsen: Inventarium. Medier og maskiner hos Henrich von Kleist
(de) Heinrich von Kleist i Deutsche Biographie
(de) Tekster av Kleist – Project Gutenberg
(de) Kleist-Museum, Frankfurt (Oder)
(de) Heinrich-von-Kleist-Gesellschaft | Heinrich Bernd Wilhelm von Kleist (født 18. oktoberselv oppga han 10. | 5,652 | 5,652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kronstadt | 2023-02-04 | Kronstadt | ['Kategori:1703 i Russland', 'Kategori:29°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1703', 'Kategori:Byer underlagt den føderale byen Sankt Petersburg', 'Kategori:Russlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02'] | Kronstadt (russisk: Кронштадт, tysk: Kronstadt – «kroneby») er en by i Russland på øya Kotlin i Finskebukta (forbundet med en veidemning til fastlandet) i nærheten av St. Petersburg. Byen hadde 44 401 innbyggere (1. januar 2018).
| Kronstadt (russisk: Кронштадт, tysk: Kronstadt – «kroneby») er en by i Russland på øya Kotlin i Finskebukta (forbundet med en veidemning til fastlandet) i nærheten av St. Petersburg. Byen hadde 44 401 innbyggere (1. januar 2018).
== Historie ==
Peter den store grunnla byen i 1703 eller 1704 som flåtestøttepunkt ved Østersjøen. Byen ble kjent under to matrosopprør, det ene i 1905–1906 på grunn av forholdene i tsarens krigsflåte, og det andre i 1921 mot det bolsjevikiske regimet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ru) Offisielt nettsted
(en) Kronstadt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kronstadt (russisk: Кронштадт, tysk: Kronstadt – «kroneby») er en by i Russland på øya Kotlin i Finskebukta (forbundet med en veidemning til fastlandet) i nærheten av St. Petersburg. | 5,653 | 5,653 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Romsdals_Budstikke | 2023-02-04 | Romsdals Budstikke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1843', 'Kategori:Aviser i Møre og Romsdal', 'Kategori:Medier i Molde', 'Kategori:Polaris Media', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Romsdals Budstikke er en partipolitisk uavhengig, men borgerlig og liberal dagsavis som utgis i Molde. Avisen er en av Norges eldste og har blitt gitt ut siden 1843. Romsdals Budstikke ble våren 2013 kåret til Årets avis av Mediebedriftenes Landsforening.
| Romsdals Budstikke er en partipolitisk uavhengig, men borgerlig og liberal dagsavis som utgis i Molde. Avisen er en av Norges eldste og har blitt gitt ut siden 1843. Romsdals Budstikke ble våren 2013 kåret til Årets avis av Mediebedriftenes Landsforening.
== Organisasjon ==
Romsdals Budstikke eies av Polaris Media ASA og hadde i 2013 opp mot 50 årsverk og en omsetning på 105,5 millioner kroner. Dekningsområdet er kommunene Molde, Rauma, Vestnes, Aukra, Gjemnes og Hustadvika.
I konsernet Romsdals Budstikke inngår også avisene Åndalsnes Avis, Driva og nettavisen rbnett samt lokalradiostasjonen 1 FM.
== Historie ==
Romsdals Budstikke var Romsdals første trykte avis, og kom første gang ut 4. juli 1843 – 80 år etter den første norske avisen, Norske Intelligenz-Seddeler. Den håndskrevne Molde Søndagsblad kom ut i 1830-årene. 12. mai 1848 fikk den unge Bjørnstjerne Bjørnson sin artikkel «Frihedens tale til Moldenserne» på trykk.Fra den første utgivelsen i 1843 til i dag (2020) har Romsdals Budstikke kommet ut sammenhengende, og er den avisen i Norge som utenom Morgenbladet har kommet ut lengst under samme navn. Til å begynne med hadde avisen to utgivelser i uken, men økte etterhvert til tre utgivelser i uken. Fra 1. mars 1919 ble «Budstikka» dagsavis med 6 ukentlige utgaver. Nettutgaven ble lansert i 2000. Øyvind Brunvoll har siden 2006 vært redaktør for digitale medier.
Romsdals Budstikke var opprinnelig en Venstre-avis, men har vært partipolitisk uavhengig siden 1973. Per 2020 er Ole Bjørner Loe Welde ansvarlig redaktør. Torill Skuseth er nyhetsredaktør, Øyvind Brunvoll er digitalredaktør, mens Jan Inge Tomren er reportasjeredaktør.
=== Redaktører ===
(redigert anonymt til 1882)
== Opplag ==
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:
== Romsdals Budstikkes hederspris ==
Romsdals Budstikkes hederspris for fremragende idrettslig prestasjon gis til enkeltutøvere, ledere, lag eller organisasjoner i Romsdals Budstikkes område og som over tid eller ved spesielle anledninger leverer fremragende prestasjoner.
=== Vinnere ===
Molde og Omegn Idrettsforening (1992)
Kjetil Rekdal (1994)
Jim Svenøy (1996)
Kurt Asle Arvesen (1997)
Andrine Flemmen (1998)
Birgitte Sættem (1999)
Henriette Birkeland Kitel (2001)
Håvard Bjerkeli (2003)
Mette Solli (2004)
Molde Fotballklubb (2005)
Knut Anders Fostervold (2006)
Børge Søvik (2008)
Stian Vatne (2009)
Johan Remen Evensen (2011)
Daniel Berg Hestad (2012)
Åge Hareide (2014)
Kari Vikhagen Gjeitnes og Arild Monsen (2015)
Karoline Bjerkeli Grøvdal (2016)
Øyvind Nyhus (2017)
Ragnhild Mowinckel (2018)
== Referanser ==
== Kilder ==
Mediebedriftenes Landsforening: Romsdals Budstikke Besøkt 6. november 2017
== Eksterne lenker ==
Romsdals Budstikke skannet av Nasjonalbiblioteket
Nettutgaven av Romsdals Budstikke, rbnett.no | Romsdals Budstikke er en partipolitisk uavhengig, men borgerlig og liberal dagsavis som utgis i Molde. Avisen er en av Norges eldste og har blitt gitt ut siden 1843. | 5,655 | 5,655 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moldejazz | 2023-02-04 | Moldejazz | ['Kategori:1961 i Norge', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Moldejazz', 'Kategori:Musikkfestivaler i Møre og Romsdal', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1961'] | Molde International Jazz Festival (MIJF), eller Moldejazz, er en festival som blir avholdt hvert år i uke 29 i Molde by. Den er en av Europas eldste jazzfestivaler
og var 1999–2015 nasjonal knutepunktfestival. Den ble etablert av Storyville Jazz Club i 1961 og ble i 1968 så omfattende at den ble skilt ut som egen organisasjon. Festivalsjefer har vært blant andre Thorstein Granly (1994–2001), impressario Jan Ole Otnæs (2001–2013), den svenske trompetist Anders Eriksson (2014) og rockesangeren Hans-Olav Solli (2015–20). Nåværende sjef er Mariann Bjørnelv (2021–).
| Molde International Jazz Festival (MIJF), eller Moldejazz, er en festival som blir avholdt hvert år i uke 29 i Molde by. Den er en av Europas eldste jazzfestivaler
og var 1999–2015 nasjonal knutepunktfestival. Den ble etablert av Storyville Jazz Club i 1961 og ble i 1968 så omfattende at den ble skilt ut som egen organisasjon. Festivalsjefer har vært blant andre Thorstein Granly (1994–2001), impressario Jan Ole Otnæs (2001–2013), den svenske trompetist Anders Eriksson (2014) og rockesangeren Hans-Olav Solli (2015–20). Nåværende sjef er Mariann Bjørnelv (2021–).
== Jazzen ==
=== Kjente jazzartister ===
=== Artist in residence ===
Chick Corea (2000),
Pat Metheny (2001),
Paal Nilssen-Love (2002),
Michael Brecker (2003),
Håvard Wiik (2004),
Arild Andersen (2005),
Joshua Redman (2006),
Terje Rypdal (2007),
Marilyn Mazur (2008),
Arve Henriksen (2009),
Nils Petter Molvær (2010),
Dave Holland (2011/18),
Jon Balke (2012),
Jason Moran (2013),
Sidsel Endresen (2014),
Mats Gustafsson (2015),
Ola Kvernberg (2016),
Vijay Iyer (2017),
Maria Schneider (musiker) (2018),
Gard Nilssen (2019),
Karin Krog (2020),
Ellen Andrea Wang (2021),
John Zorn (2022).
=== Jazzlogen ===
I samarbeid med Ytre Suløens Jassensemble, har man siden 1995 arrangert «Jazzlogen» for fylkets unge artister mellom 14 og 20 år. Molde Janitsjar har i senere tid også vært med på å arrangere «Jazzlogen». Disse spiller også i den daglige Jazzparaden, som forøvrig frem til 2011 ble ledet av New Orleans-musikeren Lionel Batiste (1931–2012) og festivalens åpner, som i senere år har vært
Ellen Horn (2000),
Kjell Magne Bondevik (2003),
Valgerd Svarstad Haugland (2002–2004),
Vigdis Moe Skarstein (2005),
Åse Kleveland (2006),
Ketil Bjørnstad (2007),
Martin Revheim (2008),
Tom Remlov (2009),
Anniken Huitfeldt (2010),
Carl Morten Amundsen (2011),
Eldbjørg Raknes (2012),
Hadia Tajik (2013),
Elisabeth Aspaker (2014),
Torbjørn Røe Isaksen (2015),
Jan Tore Sanner (2016),Linda Hofstad Helleland (2017),
ingen spesiell (2018),
Edvard Hoem (2019),
Abid Raja (2020),
Åse Kleveland (2021),
Anniken Huitfeldt (2022).
=== Jazzplater ===
En rekke konserter er spilt inn, deriblant
Sam Rivers, Live Trio Sessions med Suite for Molde og Arild Andersen (1973),
Carl Magnus Neumanns Live at Moldejazz 1976 (2004),
Muddy Waters, Three concerts (1978),
Bill Evans i 1980 (The Oslo Concerts, 2007),
Arild Andersen og Bill Frisells A Molde concert (1981),
Miles Davis Band Fra Idrettens Hus (DVD, 1984),
Hermeto Pascoal e Grupo (1989),
Rick Danko, Jonas Fjeld og Eric Andersen (One More Shot, 1991/2000),
Siri Gellein (Baby Blue – Absolutely live, 1991),
Farmers Market (Speed/Balkan/Boogie, 1994),
Merzbow/Jazzkammer, Live at Molde (2001),
Michael Brecker (with Farmers Market 2002 og directions in music 03),
Paal Nilssen-Love, Twentyseven years later (2002) og Pipes and Bones (2004),
Trondheim Jazzorkester og Chick Corea, Live in Molde (2005),
Matthew Bourne, The Molde Concert (2005),
Peter Brötzmann, Chicago tentet at Molde 2007,
Ytre Suløens Jassensemble, Live at Moldejazz 2010, James Blood Ulmer With The Thing, Baby Talk (2015).
=== Bestillingsverk ===
De årlige bestillingsverkene vies stor interesse, det første av Erling Aksdal (1980), senere 30-årsmarkeringen Jan Garbarek (Molde canticle, 1990),
Ole Henrik Giørtz, Ab und Zu og Lars Saabye Christensen (Den akustiske skyggen, 1993),
Terje Isungset (Floating Rhythms, 1999),
Kvitretten (2000),
Terje Rypdal (Lux Aeterna, 2000),
Krøyt og Fläskkvartetten (2003),
Jon Balke (2003),
Det store slaget
fra The Brazz Brothers, samt Terje Bjørklund/TrondheimSolistene med Norwegian Sanctus (2006),
Shining/Enslaved (21st Century Schizoid Man av King Crimson, 2008), Liarbird av Ola Kvernberg (2010).
Fra 2011 til 2014 er begrepet borte, mens
Bjørn Alterhaug (Tiden leker og ler, 2015) var delt med Trondheim Jazzfestival.
Melodien Break of day in Molde (1968) er tilegnet festivalen av Johs. Bergh og Karin Krog, etter modell av Carla Bley's Ida Lupino.
== Annen kunst ==
=== Festivalkunst ===
På 1960-tallet ble «Festival of Contemporary Arts» avholdt samtidig.
Senere har den årlige «festivalkunstner» innbefattet
Frans Widerberg (1983),
Kjell Erik Killi Olsen (2001),
Sven Påhlsson (2005),
A K Dolven (2006),
Guttorm Guttormsgaard (2007),
Christine Istad (2008),
Dag Thoresen (2009),
Ane Mette Hol (2010),
Gjertrud Hals (2011),
Kjell Bjørgeengen (2012),
ordningen avsluttet.
=== Lokaliteter ===
I starten var Revehallen og Gjestestova viktige. Senere tilkom hotell Alexandra og resten av byens hoteller,
Molde Kino (1962–85),
Naustet Vårt (1970–1987),
Lucullus (1974–1989),
Idrettens hus (1979–2005),
Rådhusplassen (1989–),
byens gamle kulturhus,
teaterhuset Forum (1992–),
Bjørnsonhuset (ved Seilet hotell, 2003-),
Romsdalsmuseet med «Perspiration Hall» for Dixieland, samt
utescene for pop og friluftskonserter (1989–),
Reknesparken (utescene med morgenkonsert),
Alexandraparken,
Plassen (kulturhus) (2012–).
=== Popartister ===
De senere år har festivalen også arrangert konserter med flere populæreblues-, rock- og pop-musikere, bl.a:
Muddy Waters (1977),
James Brown (1986),
Blues Brothers (1989),
Motorpsycho (1991),
Bob Dylan (1996),
Van Morrison (1996)
Eric Clapton (1997),
Gipsy Kings (1998),
Jeff Healey (1999),
Ray Charles (1999),Buena Vista Social Club (2000),
B.B. King (2001),
Paul Simon (2002),
Santana (2002),
Joe Cocker (2002),
Ibrahim Ferrer (2003),
Stevie Wonder (2004),
Lauryn Hill (2005),
Sting (2006),
Steely Dan/Elvis Costello (2007),
Patti Smith og Mary J. Blige (2008),
Leonard Cohen, Marianne Faithfull og Jamie Cullum (2009),
Jeff Beck, Karpe Diem og Missy Elliott (2010),
Sinéad O'Connor (2011),
Norah Jones og Janelle Monáe(2012),
Sivert Høyem (2014),
Robert Plant (2015),
Karpe Diem og Ane Brun (2016),
Aurora Aksnes og Jarle Bernhoft (2017),
Van Morrison, Di Derre og Motorpsycho (2018),
Madrugada og Blood, Sweat & Tears (2019),
Ane Brun (2020 og 2022).
== Priser ==
Tidligere ble Norsk Jazzforbunds hederspris Buddyprisen utdelt under Moldejazz,
Radka Toneff Minnepris har vært delt ut på Moldejazz.
Jazzintro, deles ut annethvert år av Norsk Jazzforum siden 2008
SpareBank1 har to priser, JazZstipendiat som gir 250 000 kroner til unge lovende (Kobert 2007, Kim Myhr 2008, Magic Pocket 2009, Stian Westerhus 2010, Marius Neset 2011, Albatrosh 2012, Kristoffer Lo 2013, Espen Reinertsen 2014, Anja Lauvdal og Heida Mobeck (SKRAP) 2015, Espen Berg 2016. I 2017 ble 1 million gitt til svenskene Petter Kraft/Tomas Järmyr/Oscar Grönberg (for prosjektet "Trondheim Jazzorkester og The MaxX"). Alf Hulbækmo vant i 2018.
Sparebanken gir også ut prisen JazzTalent som gir 50 000 kroner og konsert neste år. Gitt til unge lovende: Hayden Powell fra Molde i 2006, Stian Westerhus fra Steinkjer i 2007, Daniel Herskedal fra Molde i 2008, Hedvig Mollestad Thomassen fra Ålesund i 2009, Dag Erik Knedal Andersen fra Steinkjer i 2010) , Adrian Løseth Waade fra Verdal 2011, Anja Eline Skybakmoen fra Trondheim i 2012, Dan Peter Sundland fra Oslo i 2013, Kristoffer Tokle fra Molde i 2014, ingen i 2015, Natalie Sandtorv fra Ålesund i 2016, Siril Malmedal Hauge fra Langevåg i 2018
Oljeselskapet Shell utdelte Årets jazzpris på 30 000 kroner til Erling Aksdal i 2011, mot at han holdt konsert året etter. Trygve Waldemar Fiske i 2013. Kristoffer Eikrem i 2015.
Selv mottok festivalen hederspris (2003) fra Reiselivsbedriftenes Landsforening i fylket. Dette ble gjentatt i 2012.
Posten utga i 2010 NK 1759, et 13-kroners frimerke med påtrykket «50. Moldejazz» over Nils Petter Molvær.
=== Molderosen ===
Se egen artikkel: MolderosenUtmerkelsen «Molderosen» tildeles en utenbys person som har bidratt til å sette Molde på kartet.
== Omtale ==
=== Litteratur ===
Festivalens historie har blitt beskrevet i:
Arild Steen, Molde jazz (Gyldendal, 1972)
Terje Mosnes, Jazz i Molde (To bind, 1981 og 1991).
Øyvind Aasgård, Stort miljø i liten by (2003).
Jan Huseby, På jazzspor og sidespor i Molde med omland (Licentia, 2009).
Terje Mosnes og Vidar Ruud, Ut av det blå – 50 år med jazz i Molde (Kagge Forlag, 2010)
=== Radio ===
Med unntak av 1964 har NRK kringkastet alle festivaler.
Konserter fra festivalen har vært kringkastet til EBU, først Guttorm Guttormsens kvintett (1974),
senere Jan Gunnar Hoff Group (1996).
Videre har NRK P2 daglige sendinger herfra.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Moldejazz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
tv.nrk.no/serie/moldejazz med opptak fra festivalene siden 1962 | Molde International Jazz Festival (MIJF), eller Moldejazz, er en festival som blir avholdt hvert år i uke 29 i Molde by. Den er en av Europas eldste jazzfestivaler | 5,656 | 5,656 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_Herdebrei | 2023-02-04 | Håkon Herdebrei | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgerkrigstiden', 'Kategori:Dødsfall i 1162', 'Kategori:Fødsler i 1147', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra middelalderen', 'Kategori:Nordmenn fra norrøn tid', 'Kategori:Nordmenn på 1100-tallet', 'Kategori:Norske monarker'] | Håkon Sigurdsson Herdebrei (tilnavnet betyr «skulderbrei») (født 1147, død 7. juli 1162) var en guttekonge av Norge fra 1159 og til han døde i 1162, 15 år gammel.
| Håkon Sigurdsson Herdebrei (tilnavnet betyr «skulderbrei») (født 1147, død 7. juli 1162) var en guttekonge av Norge fra 1159 og til han døde i 1162, 15 år gammel.
== Biografi ==
Hovedkildene til Håkons liv er Håkon Herdebreis saga og Magnus Erlingssons saga i Snorres Heimskringla.
Håkon var uekte sønn av Sigurd Munn med Tora, ei tjenestejente fra Viken. Ifølge sagaen ble Sigurd lokket til å ligge med Tora fordi hun sang så vakkert. Håkon ble født på gården der Tora arbeidet, hos bonden Simon Torbergsson og kona Gunnhild. Her ble Håkon fostret opp av Simon og Gunnhild, sammen med deres egne sønner Ånund og Andres. Etter at Håkons far Sigurd og farbroren Øystein Haraldsson var blitt drept av den tredje broren Inge Krokrygg, ble unge Håkon tatt til seg av tilhengerne til Sigurd og Øystein. De ga ham kongsnavn på Øretinget i 1159. Flokken rundt Håkon hadde fotfeste først og fremst i Trøndelag, men også på Opplandene og i Viken rundt Ranrike. Med Håkon som konge fortsatte de kampen mot Inge Krokrygg, under ledelse av Sigurd Hallvardsson fra Røyr i Ringsaker. Flokken besto stort sett av ætteløse, lovløse og «markmenn» fra grensetraktene. Da de seilte sørover fra Trøndelag våren 1159 ga de seg til å plyndre og herje på Møre. Dette var første gang på over 150 år at det ble herjet langs kysten, forteller Snorre Sturlason, og enkelte steder samlet bøndene seg til spontan motstand mot Håkon.
Inge Krokrygg hadde støtte i Viken og på Vestlandet. Selv var han ingen hærfører, men i kretsen rundt ham var det to lederskikkelser; den handlekraftige og impulsive Gregorius Dagsson og den slu og beregnende Erling Skakke. Sistnevnte var gift med Kristin Sigurdsdatter, datter av kong Sigurd Jorsalfare. Flokken til Håkon Sigurdsson burde ha vært enkel å overvinne, men de sterke lederne Gregorius og Erling havnet i en krangel om strategi i 1160, våpen kom fram, det ble drept folk på begge sider uten at Inge Krokrygg greide å megle mellom partene, og etterpå dro hæren avsted med Inge og Gregorius mens Erling Skakke ble igjen. Ved en trefning i Ranrike valgte den impulsive Gregorius å gå over isen, men ble drept av en pil da han falt gjennom. En snau måned senere valgte Inge Krokrygg selv å ta kommandoen over hæren, men uvant og uten erfaring ble han drept i slaget ved Ekeberg.Mot alle odds sto da den unge Håkon Herdebrei igjen som seierherre og som den eneste kongssønn. Alle andre kongsemner, yngre frillesønner av hans far, hørte hjemme i hans egne rekker. Håkon ble hyllet som enekonge på Øretinget, og gjorde Sigurd Håvardsson til jarl. Det ble sendt ut folk i hele Norge for å overta krongods og kongsombudene.
Lite av dette var Håkons verk. Han var bare tenåring, altfor liten for den store oppgaven han var blitt tildelt. Snorre gir ham noen vennlige ord: han var en vakker mann, velvoksen, høy og smal og svært bred over skuldrene. Han var glad og omgjengelig, ville gjerne være med på lek og hadde lynne som annen ungdom. Til tross for at han av utseende så ut som en mann var han ikke eldre enn alder tilsa. Det skulle også bli hans bane.
Et års tid kunne tilhengerne rundt Håkon glede seg over sin seier, men mot dem samlet flokken rundt Inge og Gregorius seg om den ene mannen som hadde viljekraft og evner til å samle motstanden; Erling Skakke. Mer enn noen annen hadde han like mye makt, om ikke mer, enn Håkon, men han hadde ikke retten til å styre Norge. Han fikk utnevnt sin unge sønn Magnus Erlingsson som kongsemne gjennom en ny lov: Magnus var ektefødt sønn av en ektefødt kongsdatter, noe kirken så seg tjent med å støtte – for over menneskenes rett sto Guds rett. Unge Magnus hyllet som konge da han ble født, og for ytterligere sikre seg makt bak kravet dro Erling Skakke til Danmark og forhandlet fram støtte fra den danske kongen Valdemar den store i 1161.
Alt den samme sommeren stevnet han nordover med en stor styrke. Håkon og Sigurd forlot da Viken og dro landvegen til Trøndelag. Neste vår bød de leidang og stevnet sørover. Ikke langt fra kjøpsstaden Veøya (som nevnes i kildene for første gang) i Romsdal tok de en pause. Snorre forteller at den unge kongen var opptatt av leik mens lendmennene satte seg ventende i nærheten. Her ble de overrasket over flåten til Erling Skakke som kom brått på dem. I uorden kastet de seg i skipene og dro innover fjorden til øya Sekken hvor det oppsto et uryddig slag. Av en eller annen grunn kom Håkon over på galt skip, og i forvirringen som oppsto ble han drept.
Erling Skakke og hans lille sønn sto da som seierherre. Han dro videre til Trøndelag og Magnus ble hyllet som enekonge på Øretinget. Det var ingen sønner etter guttungen Håkon, og kroppen hans ble først ført i land i Romsdalen, forteller Snorre, og gravlagt der. Senere fikk hans såkalte bror, kong Sverre Sigurdsson, liket hans fraktet til kaupangen i Trøndelag og gravla det i steinveggen i Kristkirken på sørside i koret.Det står bautaer på Sekken og Veøy som ble reist i moderne tid til minne om slaget. På Sekken arrangeres det også hvert år en turmarsj, «Herdebreimarsjen», til minne om Håkon Herdebrei.
== Se også ==
Borgerkrigstiden
Slaget ved Sekken
== Referanser ==
== Stamtavle == | Håkon Sigurdsson Herdebrei (tilnavnet betyr «skulderbrei») (født 1147, død 7. juli 1162) var en guttekonge av Norge fra 1159 og til han døde i 1162, 15 år gammel. | 5,657 | 5,657 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Driva_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Driva (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Driva kan vise til:
Driva – ei elv i Trøndelag og Møre og Romsdal
Driva (avis) – ei lokalavis basert i Sunndal kommune i Møre og Romsdal
Driva kraftverk – et kraftverk i Sunndal kommune i Møre og Romsdal
Driva (bygd) – et bygdelag i bygda Oppdal i Oppdal kommune i Trøndelag
Driva (Jølster) – ei elv i Jølster kommune i Sogn og Fjordane
Driva Snødatter – datter av Snø den gamle | Driva kan vise til:
Driva – ei elv i Trøndelag og Møre og Romsdal
Driva (avis) – ei lokalavis basert i Sunndal kommune i Møre og Romsdal
Driva kraftverk – et kraftverk i Sunndal kommune i Møre og Romsdal
Driva (bygd) – et bygdelag i bygda Oppdal i Oppdal kommune i Trøndelag
Driva (Jølster) – ei elv i Jølster kommune i Sogn og Fjordane
Driva Snødatter – datter av Snø den gamle | Driva kan vise til: | 5,658 | 5,658 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eurofighter_Typhoon | 2023-02-04 | Eurofighter Typhoon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Jagerfly', 'Kategori:Luftfartøy produsert i Storbritannia', 'Kategori:Luftfartøy produsert i Tyskland', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Tomotors jetdrevne luftfartøy'] | Eurofighter Typhoon er et tomotors canard-deltavinge kampfly utviklet av et konsortium av europeiske stater.
Det produseres av Eurofighter GmbH, som ble stiftet i 1983 og har hovedsete i Hallbergmoos i Tyskland. Konsortiet er: britiske British Aerospace (33 % av produksjonen), tyske Daimler-Benz (33 %), italienske Aeritalia (21 %) og spanske EADS CASA (13 %)
Serieproduksjon av Eurofighter er godt i gang og flyet er operativt i både Storbritannia, Italia, Tyskland og Spania. Storbritannias flyvåpen fikk sine første operative Typhoon 18. desember 2003, og vil i løpet av 2007 ha fem operative skvadroner, den fjerde ble aktivert 29. mars, og to til fire til er planlagt utstyrt med Typhoon. Det tyske flyvåpenet har én ving som i 2004 ble utstyrt med Eurofighter, og én ving som vil bli helt utstyrt med Eurofighter i løpet av 2008.[trenger oppdatering] Ytterligere tre vinger vil bli utstyrt med Eurofighter i løpet av 2015. Italias flyvåpen fikk sine første operative Typhoon 23. mars 2004 og har to skvadroner og ytterligere tre som etter hvert skal ta flyet i bruk. Det spanske flyvåpen skal ha i alt 72 en-setere og 15 to-setere, som går under de lokale betegnelsene henholdsvis C.16 Tifón og CE.16 Tifón, og vil ha to vinger utstyrt med flyet i løpet av 2015. I tillegg har Østerrike kjøpt 15 Typhoons, hvorav første fly ble levert 12. juli 2007, og Saudi-Arabia annonserte kjøp av 72 fly i august 2006.
De opprinnelige medlemmene av utviklingsprogrammet var Tyskland, Italia, Spania, Storbritannia og Frankrike. Frankrike trakk seg i 1985 til fordel for det franske prosjektet Avions de Combat Expérimentaux (ACX) (som senere ble Dassault Rafale).
Flyet var, sammen med JAS 39 Gripen og F-35 Lightning II, under vurdering av det norske forsvaret som erstatter av de aldrende F-16-flyene, inntil Eurofighter GmbH trakk seg i desember 2007.
| Eurofighter Typhoon er et tomotors canard-deltavinge kampfly utviklet av et konsortium av europeiske stater.
Det produseres av Eurofighter GmbH, som ble stiftet i 1983 og har hovedsete i Hallbergmoos i Tyskland. Konsortiet er: britiske British Aerospace (33 % av produksjonen), tyske Daimler-Benz (33 %), italienske Aeritalia (21 %) og spanske EADS CASA (13 %)
Serieproduksjon av Eurofighter er godt i gang og flyet er operativt i både Storbritannia, Italia, Tyskland og Spania. Storbritannias flyvåpen fikk sine første operative Typhoon 18. desember 2003, og vil i løpet av 2007 ha fem operative skvadroner, den fjerde ble aktivert 29. mars, og to til fire til er planlagt utstyrt med Typhoon. Det tyske flyvåpenet har én ving som i 2004 ble utstyrt med Eurofighter, og én ving som vil bli helt utstyrt med Eurofighter i løpet av 2008.[trenger oppdatering] Ytterligere tre vinger vil bli utstyrt med Eurofighter i løpet av 2015. Italias flyvåpen fikk sine første operative Typhoon 23. mars 2004 og har to skvadroner og ytterligere tre som etter hvert skal ta flyet i bruk. Det spanske flyvåpen skal ha i alt 72 en-setere og 15 to-setere, som går under de lokale betegnelsene henholdsvis C.16 Tifón og CE.16 Tifón, og vil ha to vinger utstyrt med flyet i løpet av 2015. I tillegg har Østerrike kjøpt 15 Typhoons, hvorav første fly ble levert 12. juli 2007, og Saudi-Arabia annonserte kjøp av 72 fly i august 2006.
De opprinnelige medlemmene av utviklingsprogrammet var Tyskland, Italia, Spania, Storbritannia og Frankrike. Frankrike trakk seg i 1985 til fordel for det franske prosjektet Avions de Combat Expérimentaux (ACX) (som senere ble Dassault Rafale).
Flyet var, sammen med JAS 39 Gripen og F-35 Lightning II, under vurdering av det norske forsvaret som erstatter av de aldrende F-16-flyene, inntil Eurofighter GmbH trakk seg i desember 2007.
== Design ==
=== Konstruksjon og flykontroller ===
Typhoon er en lettvektskonstruksjon, hvorav 82 % (herav 70 % karbonfiber og 12 % forsterket glasskompositt) av flykroppen består av komposittmaterialer, mens resten er stål og aluminium.
=== Radarsignatur ===
Selv om flyet ikke er å regne som en stealth fighter, ble det designet slik at refleksjonen av radarstråler skulle være minimalt, særskilt fra fronten på flyet. Dette gjelder spesielt neseseksjonen, luftinntaket for motorene, og at canardvingene, deltavingene og haleseksjonen har fått en vinkel som reflekterer radarstråler vekk fra flyet. I tillegg er radarabsorberende materiale påført de av flyets deler som vil reflektere signaler. Flyets maskinkanon er integrert slik at det gir minimal radarsignatur, men all våpenlast ellers er utvendig, noe som gir en økt radarrefleksjon, men dette er vurdert opp mot hvor mye mer last en kan frakte slik, mot å skjule våpnene inne i flykroppen.
== Bestillinger ==
== Spesifikasjoner ==
Tekniske data
Mannskap: 1 eller 2Lengde: 15,96 mVingespenn: 10,95 mHøyde: 5,28 mVingeareal: 50 m²Vekt (tom): 9 752 kgVekt (med våpen): 15 550 kgMotor: 2 stk. Eurojet EJ200 turbofan med etterbrennereYtelser
Maksimal hastighet: Mach 2,0+ (2 390 km/t) ved stor høyde; Mach 1,2 (1 470 km/t) ved havnivåRekkevidde: 1 390 kmMaksimum operasjonshøyde: 19 812 mKlatrefart: 255 m/s (15 300m/min)Vingelast: 311 kg/m²Bevæpning
Kanon: 1 x 27 mm Mauser BK-27Luft-til-luft missiler: AIM-9 Sidewinder, AIM-132 ASRAAM, AIM-120 AMRAAM, IRIS-T og i framtiden MBDA MeteorLuft-til-bakke missiler: AGM-84 Harpoon, AGM-88 HARM, ALARMs, Storm Shadow, Brimstone, Taurus, Penguin og i framtiden AGM ArmigerBomber: Paveway 2, Paveway 3, Enhanced Paveway, JDAMLaser designator: f. eks. LITENING pod
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Eurofighter Typhoon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eurofighter Typhoon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Det Norske Luftforsvaret om Eurofighter Typhoon | Eurofighter Typhoon er et tomotors canard-deltavinge kampfly utviklet av et konsortium av europeiske stater. | 5,660 | 5,660 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vigd%C3%ADs_Finnbogad%C3%B3ttir | 2023-02-04 | Vigdís Finnbogadóttir | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Fødsler 15. april', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Islandske politikere', 'Kategori:Islandske presidenter', 'Kategori:Islandske teatersjefer', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mottakere av Nordens språkpris', 'Kategori:Reykjavík', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Æresdoktorer ved NTNU'] | Vigdís Finnbogadóttir (født 15. april 1930 i Reykjavík) er en islandsk politiker som var landets fjerde president, fra 1980 til 1996. Hun var både Islands og Europas første kvinnelige president, og den første demokratisk direktevalgte kvinnelige presidenten i verden. I sin presidentperiode arbeidet hun aktivt for å oppmuntre og fremme nasjonens identitetsfølelse og integritet, det islandske språket og Islands egenartede kultur.
Hun var også forkjemper for ny-planting av skog på eroderte områder på Island. Vigdís Finnbogadóttir ble i 1982 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.
| Vigdís Finnbogadóttir (født 15. april 1930 i Reykjavík) er en islandsk politiker som var landets fjerde president, fra 1980 til 1996. Hun var både Islands og Europas første kvinnelige president, og den første demokratisk direktevalgte kvinnelige presidenten i verden. I sin presidentperiode arbeidet hun aktivt for å oppmuntre og fremme nasjonens identitetsfølelse og integritet, det islandske språket og Islands egenartede kultur.
Hun var også forkjemper for ny-planting av skog på eroderte områder på Island. Vigdís Finnbogadóttir ble i 1982 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hennes far Finnbogi Rútur Þorvaldsson (1891–1973) var professor ved Islands universitet og hennes mor Ásta Sigríður Eiríksdóttir (1894–1986) var sykepleier og aktiv i sykepleierforbundet, blant annet som forbundets ordfører 1930–1955.
Vigdís Finnbogadóttir studerte fransk og fransk dramatisk litteratur ved Universitetet i Grenoble og ved Sorbonne i Paris i årene 1949–1953. Hun studerte teaterhistorie ved Københavns Universitet og fransk og engelsk ved Háskóli Íslands (Universitetet på Island) med hovedvekt på de to språkenes dramatiske litteratur.
=== Karriere ===
Vigdís Finnbogadóttir var leder av teatergruppen Reykjavík Teaterselskap, senere kalt Reykjavíks teater, fra 1972 til 1980.
Hun arbeidet som pressesekretær for Islands Nasjonalteater under årene 1954–1957 og 1961–1964. Hun var turistguide på Island i flere år og koordinator for Islands Turistbyrå, senere gymnaslærer i fransk 1962–1972, og underviste i fransk i språkkurs i Islands fjernsyn (RUV) 1970–1971. Mellom 1972 og 1980 var hun lærer i fransk litteratur ved Islands universitet. Hun var teatersjef for Leikfélag Reykjavíkur (Reykjaviks byteater) 1972–1980. Årene 1976–1980 var hun medlem av Det nordiske kulturråd.
=== Islands president ===
I 1980 ble hun valgt til Islands fjerde president. I presidentvalget var hennes motstandere Guðlaugur Þorvaldsson, Pétur Thorsteinsson og Albert Guðmundsson. Det var det første presidentvalget med flere kandidater. Vigdís Finnbogadóttir var alenemor da hun ble valgt til Islands president; hennes adoptivdatter er Ástríður, født 1972. Hun ble gjenvalgt i 1984 (uten motkandidater), 1988 og 1992 (uten motkandidater). I 1988 vant hun valget med 94 %. I 1996 valgte hun å ikke stille for en ytterligere mandatperiode.
I 1993 ble hun kreert til æresdoktor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).
=== Etter presidentperioden ===
Senere ble hun goodwillambassadør for UNESCO. I 1997 var Vigdís vert for Nobels fredspriskonsert. I 2000 ble hun æresdoktor ved Islands universitet. Hun er i dag også medlem av Club de Madrid.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Vigdís Finnbogadóttir – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Vigdís Finnbogadóttir (født 15. april 1930 i Reykjavík) er en islandsk politiker som var landets fjerde president, fra 1980 til 1996. | 5,661 | 5,661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinrich_B%C3%B6ll | 2023-02-04 | Heinrich Böll | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 16. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Georg Büchners pris', 'Kategori:Medlemmer av Akademie der Künste', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Köln', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske nobelprisvinnere', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Heinrich Böll (født 21. desember 1917 i Köln i Tyskland, død 16. juli 1985 i Kreuzau-Langenbroich) var en tysk forfatter og vinner av nobelprisen i litteratur for 1972.
Böll ble født i en liberal katolsk familie. Han studerte germanistikk og klassisk filologi ved Köln universitet, før han under andre verdenskrig gjorde tjeneste i hæren, og ble såret fire ganger. Som 30-åring begynte han å skrive på fulltid. Hans første novelle, Der Zug war pünktlich, ble publisert i 1949. Mange andre noveller, historier og essaysamlinger fulgte, og i 1972 mottok han nobelprisen. Böll følte dyp tilknytning til hjembyen Köln, med sitt romersk-katolske preg og spesielle humor.
| Heinrich Böll (født 21. desember 1917 i Köln i Tyskland, død 16. juli 1985 i Kreuzau-Langenbroich) var en tysk forfatter og vinner av nobelprisen i litteratur for 1972.
Böll ble født i en liberal katolsk familie. Han studerte germanistikk og klassisk filologi ved Köln universitet, før han under andre verdenskrig gjorde tjeneste i hæren, og ble såret fire ganger. Som 30-åring begynte han å skrive på fulltid. Hans første novelle, Der Zug war pünktlich, ble publisert i 1949. Mange andre noveller, historier og essaysamlinger fulgte, og i 1972 mottok han nobelprisen. Böll følte dyp tilknytning til hjembyen Köln, med sitt romersk-katolske preg og spesielle humor.
== Biografi ==
=== Barndoms- og krigsår (1917-1945) ===
Heinrich Böll ble født i Köln (Neustadt-Süd: Ecke Alteburger Strasse / Teutoburger Strasse). Faren, Viktor Böll, var snekker og moren het Maria (født Hermann). Heinrich var farens åttende barn og tredje sønn, Maria var farens andre hustru. I den småborgerlige familien Böll var romersk-katolsk tro og avvisning av nazismen selvfølgeligheter.Böll gikk i årene 1924 til 1928 på katolsk folkeskole og fortsatte så på det statlige humanistiske Kaiser-Wilhelm-Gymnasium. Etter abitur i 1937 begynte han som bokhandlerlærling hos Math. Lempertz i Bonn, men sluttet allerede etter elleve måneder. I denne perioden gjorde han også sine første forsøk som forfatter. I 1938 ble Heinrich Böll innkalt for ett års tjeneste i Reichsarbeitsdienst. Sommeren 1939 begynte han på studier i germanistikk og klassisk filologi, og skrev sin første roman Am Rande der Kirche. Allerede på sensommeren ble han imidlertid innkalt til militærtjeneste. Böll var soldat i Wehrmacht og ble sendt til Frankrike, Romania, Ungarn og Sovjetunionen. Han ble såret fire ganger, og fikk også en gang tyfusfeber. Etter dette kom han i amerikansk krigsfangenskap i april 1945, men ble løslatt i september samme år.
Under en permisjon fra fronten i 1942, giftet Böll seg med Annemarie Cech som han hadde kjent i lengre tid. Deres første sønn, Christoph, døde allerede i sitt første leveår i 1945. Sønnene Raimund, René og Vincent ble født i 1947, 1948 og 1950.
Under den andre verdenskrig ba han gjentatte ganger i brev fra fronten, sine foreldre om å sende Pervitin (amfetamin), som i begynnelsen av krigen ble utdelt i store mengder til soldatene. Også etter krigen skal han i periode ha vært amfetaminavhengig.
=== Litterær begynnelse (1945-1950) ===
Under krigen skrev Böll for det meste brev. Etter krigens slutt begynte han igjen å skrive skjønnlitterære tekster, men måtte skaffe seg inntekter gjennom forskjellige småjobber. Han immatrikulerte seg ved universitetet, mest for å få tilgang til rasjoneringskuponger for matvarer. I denne perioden var det framfor alt hustruen som var lærer, som stod for familiens faste inntekt. Bölls første etterkrigsroman, Kreuz ohne Liebe, utkom i juli 1946, som bidrag i en konkurranse. Hans første noveller ble publisert i 1947 i tidsskrifter. Deres sentrale temaer var krigen og misforhold i det tyske samfunnet etter krigen. Noen av de beste novellene utkom i 1950 i samlingen Wanderer, kommst du nach Spa..., som gav Böll et navn som novellist. Ytterligere noveller fra de første fredsårene ble publisert i 1983, delvis i bearbeidet form, i samlingen Die Verwundung.
Viktige kilder fra denne perioden er den (for begge posthumt) utgitte brevvekslingen med Bölls nære venn, forfatteren og filmmanusforfatteren (Suleyken) Ernst-Adolf Kunz (alias Philipp Wiebe), som han ble kjent med i krigsfangenskap i Frankrike.
=== De viktigste verkene (1951-1971) ===
Bölls første store suksess var hans debut hos Gruppe 47 i mai 1951. Han hadde riktignok publisert noen verk, men de hadde ikke hatt særlig respons hos det lesende publikum. Etter forslag fra Alfred Andersch ble Böll innbudt til Gruppe 47s møte i Bad Dürkheim. Böll leste satiren Die schwarze Schafe og vant i Bad Dürkheim - om enn knapt over Milo Dor - ved sin første framtreden Gruppe 47s litteraturpris, fikk en prissum på 1 000 mark og som en direkte følge derav også en forlagskontrakt med Kiepenhauer & Witsch.De følgende årene ble Bölls mest produktive. Da utkom blant annet Wo warst du, Adam? (1951), Und sagte kein einziges Wort (1953), Haus ohne Hüter (1954), Irisches Tagebuch (1957), Doktor Murkes gesammeltes Schweigen und andere Satiren (1958), Billard um halbzehn (1959), Ansichten eines Clowns (1963) og Ende einer Dienstfahrt (1966).
=== En offentlig og engasjert person (fra slutten av 1960-årene) ===
I Adenauer-eraen var Böll en uttalt motstander av den konservativt-katolske kansleren og han levde opp til sin venstreprofil også deretter: I 1970 ble han president for den tyske PEN-klubben og kort etter i 1971 til internasjonal president. Det vervet innehadde han til 1974.
I 1972, det året han ble tilldelt nobelprisen i litteratur og et år etter utgivelsen av Gruppenbild mit Dame, skapte han innenrikspolitisk skandale. Han gikk i et essay med tittelen Vil Ulrike ha nåde eller fritt leide? i Der Spiegel inn for en mer menneskelig kurs overfor terroristene i Røde armé-fraksjonen (RAF) og han berørte spesielt Ulrike Meinhofs person og utvikling. I denne sammenheng angrep han også skarpt Springerpressens journalistikk. I konservative kretser ble han deretter betraktet som en «sympatistør i ånden» med terrorismen og fikk unngjelde for det. Forbundsdagsrepresentanten Friedrich Vogel (CDU) talte på den tiden om «Böller og Brücknere» (Peter Brückner) som terrorens intellektuelle medskyldige. Da myndighetene ikke anså det som utelukket at Böll skulle kunne holde i skjul ettersøkte RAF-medlemmer, gjennomførte de den 1. juni 1972 en husransakelse hjemme hos ham i Langenbroich. Han klaget fem dager senere skriftlig hos innenriksminister Hans-Dietrich Genscher. De nøyaktige omstendighetene omkring aksjonen, og særlig antallet medvirkende tjenestemenn, er omstridte. Mens Böll hevdet at opp til tyve politi deltok, mente innsatslederen Helmut Conrads at bare han selv og en kollega fra kriminalpolitiet hadde vært hjemme hos Böll. Robert Spaemann, som den dagen befant seg i Bölls hus, hevdet at han hadde sett et flertall tungt bevæpnede politifolk.I 1974 utkom i Tyskland Bölls formodentlig mest kjente verk, Katharina Blums tapte ære, som var et bidrag til 1970-årenes debatt om samfunnsvold og som særlig skarpt kritiserte Springerpressen. Boken ble oversatt til over tretti språk og ble filmatisert av Volker Schlöndorff.
De følgende årene viet Böll seg stadig mer til politiske problem i hjemlandet, likesom i land som Polen og Sovjetunionen, som han kritiserte hardt. De sovjetiske dissidentene Aleksandr Solzjenitsyn og Lev Kopelev var gjester hjemme hos Böll. Han engasjerte seg på denne tiden også i latinamerikanske problem og forsøkte å megle i forskjellige konflikter. Samtidig ble han syk mens han befant seg i Ecuador og måtte opereres både der og senere i Vest-Tyskland. Mot slutten av 1970-tallet støttet han Rupert Neudeck i dennes engasjement for de vietnamesiske båtflyktningene.Han kritiserte skarpt den katolske kirken og uttrådte demonstrativt i 1976, men uten at å ha forlatt sin katolske tro. Böll støttet fredsbevegelsens kamp mot Natos rustningsbeslutning den 12. desember 1979 og deltok i 1983 i en blokade av rakettbasen Mutlangen.Bölls skrev og gav ut sitt siste verk, Kvinner i flodlandskap, en roman som utspilles i Bonn, i 1985. I dag er denne roman, liksom Das Treibhaus av Wolfgang Koeppen, et litterært minnesmerke over den tyske midlertidige forbundshovedstaden i årene 1949 til 1989, skjønt et på ingen måte smigrende slikt.
=== Sykdom og død ===
I begynnelsen av juli 1985 ble Böll innlagt på et sykehus i Köln for ytterligere en operasjon. Deretter vendte han hjem til Langenbroich og døde morgenen derpå, den 16. juli. Tre dager senere ble han begravet i Merten nordvest for Köln etter katolsk ritual av en prest som var nærstående familien. Det ryktet som så fulgte om at Böll før sin død skulle ha meldt seg inn i kirken igjen, stemmer ikke.Mange kolleger og politikere deltok i begravelsen, deriblant også forbundspresidenten Richard von Weizsäcker.
== Heinrich Bölls ettermæle ==
Bölls første roman, Engelens taushet, som utspiller seg etter andre verdenskrig, ble utgitt posthumt i 1992 av litteraturviteren Werner Bellmann, som også har skrevet et etterord. Romanen ble skrevet i 1949 og var blitt refusert av forlaget Friedrich Middelhauve i 1951. Den kunne imidlertid offentliggjøres kapittelvis og kapitlene fikk utgjøre noveller. Et antall til da helt upubliserte fortellinger utkom i 1995 med tittelen Der blasse Hund og med et etterord av Heinrich Vormweg. Samlingen inneholder også en tekst fra førkrigstiden. Bölls første roman fra etterkrigstiden, Kreutz ohne Liebe, ble publisert i 2002 innen rammen av de samlede verk Kölner Ausgabe. Romanen utspiller seg i nazitiden, såvel før som under krigen. Kölner Ausgabe utkom i 2004 og inneholder også førkrigsromanen Am Rande der Kirche, som foregriper Bölls senere rasende angrep på den katolske kirken som institusjon og på den borgerlige katolisismen, som manifesteres i romanene Engelens taushet og Ansichten eines Clowns.En rekke institusjoner bærer Bölls navn: Partiet Die Grünen nærstående Heinrich-Böll-Stiftung og Heinrich-Böll-Archiv, en dokumentasjons- og informasjonssentral vedrørende Bölls liv og verk. Bölls feriehus på Achill Island og hans hus i Langenbroich utgjør The Böll Cottage og Heinrich Böll Haus der stipendiater får lov å være. Mange skoler er også oppkalt etter forfatteren. Byen Köln har fra 1985 utdelt en Heinrich-Böll-Preis for prestasjoner innen tyskspråklig litteratur.
== Innflytelser på Böll ==
Böll var dypt rotfestet i sin fødeby Köln, med sin sterke katolisisme og sin heller røffe og drastiske humoristiske sans. I den tidlige etterkrigstiden var han sterkt opptatt av inntrykkene fra krigstiden, som hadde satt så sterke spor i alminnelige menneskers liv, både materielt og psykologisk. Slike mennesker ble heltene i hans forfatterskap. Hans katolisisme var av betydning for hans verk på måter som kan minne om forfattere som Graham Greene og Georges Bernanos, til tross for at han ble kritisk og avvisende overfor hjemlandets katolske kirke.Nazistenes overtakelse av Köln gjorde et dypt inntrykk på ham; den så å si drev ham i eksil i egen by. I tillegg ble han påvirket av den allierte bombingen under krigen, som raserte byen. han ble likegyldig til det gjenoppbygde Köln. (Böll synes å ha vært enig med William Morris – han lot det bli kjent at han ville ha foretrukket om Kölnerdomen ble latt stå ufullendt, med den eldgamle byggekranen på toppen, som den stod i 1848). Gjennom hele livet stod han i kontakt med fattig og rik i Köln.
Skurkene i hans fortellinger var gjerne myndighetspersoner - i regjering, forretningsliv og kirke, som han refser noen ganger humoristisk og noen ganger giftig, for det han oppfattet som konformitet, feighet, selvtilfredshet og maktmisbruk.
== Publiserte verker ==
Der Zug war pünktlich, 1947. Norsk oversettelse 1960: Toget var i rute.
Das Vermächtnis, 1948
Wanderer, kommst du nach Spa, 1950 – noveller
Die schwarzen Schafe, 1951
Wo warst du, Adam?, 1951 – roman. Norsk oversettelse 1956: Hvor var du, Adam?.
Der Engel schwieg, 1952
Nicht zur Weihnachtszeit, 1952
Und sagte kein einziges Wort, 1953 – roman. Norsk oversettelse 1957: Og sa ikke et eneste ord.
Haus ohne Hüter, 1954 – roman
Das Brot der frühen Jahre, 1955 – fortelling
Unberechenbare Gäste, 1956 – noveller
So ward Abend und Morgen, 1956 – noveller
Irisches Tagebuch, 1957. Norsk oversettelse 1973: Irsk dagbok.
Die Spurlosen, 1957
Doktor Murkes gesammeltes Schweigen, 1958 – noveller
Im Tal der donnernden Hufe, 1958 – fortelling
Billard um halb zehn, 1959 – roman. Norsk oversettelse 1960: Biljard klokken halv ti.
Der Bahnhof von Zimpren, 1960 – noveller
Brief an einen jungen Katholiken, 1961
Erzählungen, Hörspiele, Aufsätze, 1961
Als der Krieg ausbrach. Als der Krieg zu Ende war, 1962 – noveller.
Ein Schluck Erde, 1962 – skuespill
Ansichten eines Clowns, 1963 – roman. Norsk oversettelse 1964: Som en klovn ser det.
Hierzulande, 1963 – artikler
Entfernung von der Truppe, 1964 – fortelling
Zum Tee bei Dr. Borsig, 1964 – hørespill
Ende einer Dienstfahrt, 1966 – fortelling. Utvalgte noveller og fortellinger på norsk 1970: Slutten på en tjenestereise og andre fortellinger.
Aufsätze, Kritiken, Reden, 1967
Hausfriedensbruch, 1969 – hørespill, essay, skuespill
Bilanz ; Klopfzeichen, 1970 – hørespill
Gruppenbild mit Dame, 1971 – roman. Norsk oversettelse 1972: Gruppebilde med dame.
Der Mann mit den Messern, 1971 – noveller, med selvbiografisk etterord
Gedichte, 1972 – dikt
Neue politische und literarische Schriften, 1972 – artikler
Die verlorene Ehre der Katharina Blum, 1974 – roman. Norsk oversettelse 1974: Katharina Blums tapte ære.
Fürsorgliche Belagerung, 1979 – roman. Norsk oversettelse 1980: Omsorgsfull beleiring
Was soll aus dem Jungen bloß werden?, 1981. Norsk oversettelse 1982: Hva skal det bli av gutten?
Warum haben wir aufeinander geschossen?, 1981 (sammen med Lev Kopelev). Norsk oversettelse 1983: Hvorfor skjøt vi på hverandre?
Das Vermächtnis, 1982 – fortelling. Norsk oversettelse 1983: Testamentet.
Vermintes Gelände, 1982 – essays 1977-1981
Die Verwundung, 1983
Bild, Bonn, Boenisch, 1984
Frauen vor Flusslandschaft, 1985 (posthumt) – roman. Norsk oversettelse 1986: Kvinner i flodlandskap.
Werke. Romane und Erzählungen, 3 bind, 1987
Der Engel schwieg, 1992 (posthumt) – roman. Norsk oversettelse 1993: Engelen var taus.
Kreuz ohne Liebe, 2003 (posthumt) – roman
== Priser ==
1967: Georg Büchner-prisen fra Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung.
1972: Nobelprisen i litteratur.Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte å være blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.
== Litteratur ==
Heinz Ludwig Arnold (Hrsg.): Heinrich Böll. 3. Auflage, Neufassung. edition text + kritik, München 1982.
Bernd Balzer: Das literarische Werk Heinrich Bölls. Einführung und Kommentare. dtv, München 1997, ISBN 3-423-30650-5.
Werner Bellmann (Hrsg.): Das Werk Heinrich Bölls. Bibliographie mit Studien zum Frühwerk. Westdeutscher Verlag, Opladen 1995, ISBN 3-531-12694-6.
Werner Bellmann (Hrsg.): Heinrich Böll, Romane und Erzählungen. Interpretationen. Reclam, Stuttgart 2000. ISBN 3-15-017514-3.
Hans Joachim Bernhard: Die Romane Heinrich Bölls. Gesellschaftskritik und Gemeinschaftsutopie. 2., durchgesehene und erweiterte Auflage, Berlin 1973.
Hanno Beth (Hrsg.): Heinrich Böll. Eine Einführung in das Gesamtwerk in Einzelinterpretationen. 2., überarbeitete und erweiterte Auflage, Königstein i.Ts. 1980.
Alfred Böll: Bilder einer deutschen Familie. Die Bölls. Gustav Lübbe, Bergisch Gladbach 1981.
Lucia Borghese: Invito alla lettura di Heinrich Böll. Mursia, Milano 1980.
Peter Bruhn/Henry Glade: Heinrich Böll in der Sowjetunion 1952–1979. Erích Schmidt, Berlin 1980, ISBN 3-503-01617-1.
Michael Butler (Hrsg.): The Narrative Fiction of Heinrich Böll. Social conscience and literary achievement. Cambridge 1994.
Robert C. Conard: Understanding Heinrich Böll. University of South Carolina Press, Columbia 1992.
Manfred Durzak: Kritik und Affirmation. Die Romane Heinrich Bölls. In: M. D.: Der deutsche Gegenwartsroman. (1971). 3., erw. und veränd. Aufl. Kohlhammer, Stuttgart 1979. (Sprache und Literatur. 70.) S. 55–163.
Frank Finlay: On the Rationality of Poetry: Heinrich Böll‘s Aesthetic Thinking. Rodopi, Amsterdam/Atlanta 1996.
Erhard Friedrichsmeyer: Die satirische Kurzprosa Heinrich Bölls. Chapel Hill 1981.
Christine Hummel: Intertextualität im Werk Heinrich Bölls. Wissenschaftlicher Verlag, Trier 2002.
Manfred Jurgensen (Hrsg.): Böll. Untersuchungen zum Werk. Francke, Bern/München 1975.
Dietrich Kluge: Heinrich Böll und das Hörspiel. Der Läufer auf der Aschenbahn. Diss. Univ. Gießen, Frankfurt a. M. 1993.
Christian Linder: Heinrich Böll. Leben & Schreiben 1917–1985. Kiepenheuer & Witsch, Köln 1986.
Christian Linder: Das Schwirren des heranfliegenden Pfeils. Heinrich Böll. Eine Biographie. Matthes & Seitz Verlag, Berlin 2009. ISBN 978-3-88221-656-1
Ferdinand Melius (Hrsg.): Der Schriftsteller Heinrich Böll. Ein biographisch-bibliographischer Abriß. Kiepenheuer & Witsch, Köln 1959; Erweiterte Ausgabe, neu hrsg. v. Werner Lengning: Deutscher Taschenbuch Verlag (dtv 530), München 1968; 5. Aufl. 1977.
Ihor Prodaniuk: The imagery in Heinrich Böll's novels. Reihe: Abhandlungen zur Kunst-, Musik- und Literaturwissenschaft, 262. Bouvier, Bonn 1979 & John Benjamins, London 1979 ISBN 3-416-01411-1 Volltext (Grundlagenwerk)
Marcel Reich-Ranicki (Hrsg.): In Sachen Böll. Ansichten und Einsichten. Kiepenheuer & Witsch, Köln 1968.
Marcel Reich-Ranicki: Mehr als ein Dichter: über Heinrich Böll. Kiepenheuer & Witsch, Köln 1986. ISBN 3-462-01792-6
J. H. Reid: Heinrich Böll. A German for His Time. Oxford/New York/Hamburg 1988. - Deutsch: Heinrich Böll. Ein Zeuge seiner Zeit. dtv, München 1991. ISBN 3-423-04533-7
Dorothee Römhild: Die Ehre der Frau ist unantastbar. Das Bild der Frau im Werk Heinrich Bölls. Pfaffenweiler 1991.
Klaus Schröter: Heinrich Böll. Rowohlt, Reinbek 1987 (Rowohlts Monographien).
Jochen Schubert: Heinrich Böll. Fink, Paderborn 2011 (UTB Profile). ISBN 978-3-8252-3340-2
Jochen Vogt: Heinrich Böll. 2. Auflage. Beck, München 1987. ISBN 3-406-31780-4
Heinrich Vormweg: Der andere Deutsche. Heinrich Böll. Eine Biographie. Kiepenheuer & Witsch, Köln 2002. ISBN 3-462-02938-X
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Heinrich-Böll-Stiftung
(de) Erbengemeinschaft Heinrich Böll
(de) Heinrich Böll bei dtv
(de) Heinrich-Böll-Archiv der Stadtbibliothek Köln
(de) Linksammlung
(en) Heinrich Böll på Internet Movie Database
(sv) Heinrich Böll i Svensk Filmdatabas
(da) Heinrich Böll på Filmdatabasen
(fr) Heinrich Böll på Allociné
(en) Heinrich Böll på AllMovie
(en) Heinrich Böll hos The Movie Database | Heinrich Böll (født 21. desember 1917 i Köln i Tyskland, død 16. | 5,662 | 5,662 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Havanna | 2023-02-04 | Havanna | ['Kategori:1515 i Nord-Amerika', 'Kategori:23°N', 'Kategori:82°V', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-11', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1515', 'Kategori:Havanna', 'Kategori:Hovedsteder i Nord-Amerika', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Havanna (spansk: San Cristóbal de La Habana, mest kjent som La Habana) er Cubas hovedstad. I tillegg til å være en by er Havanna også en av Cubas 15 provinser. Dette må ikke forveksles med den tidligere provinsen La Habana som omringet byen Havanna.
Havanna ligger nordvest på Cuba og grenser til Floridastredet i nord, provinsen Artemisa i vest og provinsen Mayabeque i sør og øst. Byen Havanna ligger vel 144 km sørvest om Key West i Florida.
| Havanna (spansk: San Cristóbal de La Habana, mest kjent som La Habana) er Cubas hovedstad. I tillegg til å være en by er Havanna også en av Cubas 15 provinser. Dette må ikke forveksles med den tidligere provinsen La Habana som omringet byen Havanna.
Havanna ligger nordvest på Cuba og grenser til Floridastredet i nord, provinsen Artemisa i vest og provinsen Mayabeque i sør og øst. Byen Havanna ligger vel 144 km sørvest om Key West i Florida.
== Grunnleggelse ==
Havanna ble grunnlagt i 1519 av conquistadoren Diego Velázquez de Cuéllar som i 1515 dro fra Hispaniola for å kolonialisere Cuba og slik legge Cuba under spansk herredømme.
Opprinnelig ble Havanna grunnlagt i 1515 på sørkysten nær byen Surgidero de Batabanó (se kart [1]). I 1519 ble den imidlertid flyttet til sin nåværende beliggenhet siden havneforhold og mulighetene til å forsvare byen, var langt bedre på nordkysten.
Havanna skulle fungere som Spanias hovedhavn i erobringen av den nye verden (Amerika). Den første bebyggelsen kom på vestkysten av Havanna-bukta og er i dag kjent som «Gamle Havanna» (Habana Vieja). Her lå byen i vern fra festningene El Morro i nordøst samt Castillo de la Punta og Castillo de las Real Fuerza i vest. På denne måten kunne angrep fra sjørøvere møtes med kryssild fra samtlige tre festningsanlegg.
Det tok imidlertid over 40 år å fullføre festningsanleggene, og innen fullførelsen ble Havanna angrepet og plyndret flere ganger. De største angrepene skjedde i 1538, 1553 og 1555 der store deler av byen ble satt i brann og ødelagt. Rundt 1600 var festningsanleggene fullført.
== Nøkkelen til den nye verden ==
I 1607 ble hovedstaden flyttet til Havanna fra Santiago de Cuba, og gjennom hele det 17. århundre vokste Havannas betydning som handels- og havneby. Skipene som kom med varer til Havanna fra resten av Latin-Amerika og som dro videre til Spania, seilte i konvoier beskyttet av spanske militære fartøyer. Varene omfattet gull og sølv fra især Mexico, alpakkaull fra Andesfjellene, smaragder fra Colombia, mahogni fra Cuba og Guatemala, lær fra gryende kvegfarmer i Mexico og på Cuba, krydder, mais, cassava, tekstilfarger, tobakk og kakao.Nye gater, bydeler og monumentale bygg vokste fram. Heriblant St. Augustin klosteret, Humilladero kirken, kirken Santo Angel, sykehuset San Lazaro og klosteret Santa Teresa. Den 30. november 1665 godkjente dronning Mariana av Østerrike, enken etter Kong Filip IV av Spania, Cubas byvåpen. Det viste innseilingsleden til Havanna og en gullnøkkel som symboliserte at byen representerte nøkkelen til den nye verden.
== Sjuårskrigen ==
Ved utbruddet av sjuårskrigen (1756–1763) kom den første større krig mellom europeiske kolonimakter der det gjaldt å få kontroll over kolonier og handelsprivilegier. Frankrike og England var hovedaktørene i sjuårskrigen, og ved krigens avslutning hadde Frankrike tapt Canada, store deler av midtvesten i dagens USA samt deler av India.
I 1761 gikk Spania inn i krigen mot England, og 6. juni 1762 ble Havanna med sine vel 70 000 innbyggere angrepet og erobret av en engelsk flåtestyrke på over 50 skip og 14 000 sjøfolk og soldater. Den engelske erobringen gjorde slutt på det spanske handelsmonopolet. Cubanske plantasjeeiere, redere og handelshus kunne nå drive handel på et tilnærmet fritt marked og dermed økte fortjenesten.Etter Frankrikes fredslutning med England i februar 1763, ble også freden inngått sommeren 1763 mellom Spania og England. Avtalen innebar at Havanna ble levert tilbake til Spania og at England overtok Florida av Spania. Dermed ble det spanske handelsmonopolet gjeninnført i Havanna, selvsagt under protester fra spansk-cubanske forretningsfolk og plantasjeeiere som nå opplevde det spanske kolonistyret som en hemsko for egen næringsvirksomhet.
Etter freden med England gjorde den spanske kolonimakten Havanna til den sterkest befestede by i den nye verden. Havanna fikk en voksende og bredt sammensatt gruppe av håndverkere, et stort støperi som produserte kanoner og det største skipsverftet i Latin-Amerika som bygde krigs- og handelsskip i stor målestokk (Galeano 1979). I tillegg til forsterkning av de opprinnelig tre festningsanleggene, ble festningen La Cabaña (La Fortaleza de San Carlos de la Cabaña) bygget. Den stod ferdig i 1774 på østre bredd av Havanna-bukta med over tjue kanoner rettet mot innseilingsløpet til Havanna. I perioden 1789 og 1790 ble Cuba delt inn i ulike bispedømmer av den katolske kirken, og i 1796 var Havanna Katedral (La Iglesia Mayor de La Habana) reist og levningene til Christofer Columbus ført til Cuba fra Santo Domingo.
I 1791 under ledelse av Toussaint L'Ouverture gjorde slavene opprør på Saint-Domingue (dagens Haiti) som på det tidspunktet var verdens største sukkerprodusent. Under gjentatte angrep fra den franske kolonimakten og med støtte fra USA som i 1806 innførte handelsblokade av Haiti, ble sukkerproduksjonen lagt i ruiner. Dette medførte at Cuba i løpet av 1820-tallet ble verdens største sukkerprodusent.
== Handelsmonopolet svekkes ==
I løpet av det 18. og 19. århundre ble Cuba i økende grad mentalt avkolonialisert, dvs. at de opprinnelige spanske innvandrerne i økende grad betraktet seg som cubanere og ikke som spanjoler. Etter hvert ble derfor lojaliteten til Spania kraftig redusert. I 1868 brøt den cubanske uavhengighetskrigen under ledelse av Carlos Manuel de Céspedes d.e.. I kjølvannet av en rekke opprør og fredsavtaler mellom Spania og cubanere fram til 1898, ble det lempet på det spanske handelsmonopolet. Dette økte handelen med andre land i Karibien, England og USA, og Havanna gikk inn i en sterk vekstperiode der sukker ble den nye store eksportvaren. Havanna ble en by preget av handel og velstand. Nye praktbygg skjøt opp og byen ble kjent som Antillenes Paris.
På begynnelsen av det 19. århundre kom den prøyssiske naturforskeren Alexander von Humboldt til Havanna og ble imponert over den høye aktiviteten i havneområdet. I 1837 ble Cubas første jernbanestrekningen bygget mellom Havanna og Bejucal. Den var ca. 50 km og ble brukt til transport av sukker. Det innebar at Cuba ble det femte land i verden og det første land i den spansktalende verden som fikk jernbane. Gjennom hele det 19. århundre vokste den kulturelle interessen og en rekke biblioteker og teatre ble bygget.
I 1863 ble bymurene rundt dagens ”Gamle Havanna” revet for å gi plass til ekspansjonen som byen var inne i. De rike og formuende samlet seg mot midten av 1800-tallet i bydelen ’’Vedado’’, og ekspanderte deretter vestover og bygget opp bydelene Miramar og Siboney. I 1898 ble den spanske kolonitiden avsluttet, dels som følge av den cubanske uavhengighetskrigen og dels som følge av den spansk-amerikanske krigen der Cuba ble invadert av tropper fra USA. Det 20. århundre startet derfor med USAs flagg vaiende over Havanna.
== USA overtar Havanna ==
På linje med resten av Cuba ble Havanna okkupert av USA fra 1898 til 1902. Under og etter okkupasjonen økte de amerikanske investeringene med 1930-tallet som den sterkeste ekspansjonstiden. Blant de amerikanske investorene, stod amerikansk mafia i en framtredende rolle. Mafiastørrelser som Santo Trafficante jr., Meyer Lansky og Lucky Luciano så potensialet som fantes i et land der myndighetenes avgjørelser svært enkelt kunne kjøpes for penger.
Med gradvis økende bestikkelser til regimene av samtlige presidenter fra Mario García Menocal på 1920-tallet og fram til Fulgencio Batista på 1950-tallet, ble det bygget en rekke store hoteller, nattklubber og kasinoer, herunder blant annet National Casino, Riviera og Sans-Souci. På 1940- og 1950-tallet framstod Havanna som hovedsenteret i Amerika på organisert kriminalitet som for eksempel gambling, prostitusjon og korrupsjon. Store Hollywood-stjerner som for eksempel Frank Sinatra, Ava Gardner, Marlene Dietrich og Gary Cooper besøkte jevnlig Havanna og ble kjent for å stå på god fot med representanter fra mafiaen.
== Havanna etter 1959 ==
Byens utvikling etter 1959 og fram til våre dager kan grovt sett deles i to. I perioden fram til midten av 1990-tallet ble utviklingen preget av at de statlige ressursene ble satt inn på oppbygging av blant annet skole- og helsevesenet over hele Cuba. Samtidig forlot flere tusen ingeniører landet tidlig på 1960-tallet og slo seg fortrinnsvis ned i Miami. Begge disse utviklingstrekkene førte til at byen forfalt, noe som fortsatt preger mange bygninger.
Fra midten av 1990-tallet var de fleste større utfordringer innen helse- og skolevesenet overvunnet, og ressursene kunne derfor i økt grad settes inn på vedlikehold av bygninger og annen fysisk infrastruktur. Ikke minst fordi det var viktig å skape et attraktivt bymiljø som kunne «smøre» den nye vekstnæringen, turismen.
== Litteratur ==
Kaufmann, William (1951) British Policy and the Independence of Latin America 1804 – 1824, Yale University Press
Galeano, Eduardo (1979) Latin-Amerikas åpne årer. Pax Forlag, ISBN 82-530-1007-9
Perrottet, Tony og Joann, Biondi (1995) Insight Guides Cuba, Apa Productions, ISBN 0-395-71054-5
== Fotnoter == | Havanna (spansk: San Cristóbal de La Habana, mest kjent som La Habana) er Cubas hovedstad. I tillegg til å være en by er Havanna også en av Cubas 15 provinser. | 5,663 | 5,663 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lisboa | 2023-02-04 | Lisboa | ['Kategori:38°N', 'Kategori:9°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Europeiske miljøhovedsteder', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Lisboa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | Lisboa er hovedstad og største by i Portugal. Byen ligger ved nordbredden av elva Tejo, omtrent 15 kilometer fra munningen der Tejo renner ut i Atlanterhavet. Byen ligger på kupert terreng og klimaet er mildt og maritimt.
Navnet Lisboa blir også brukt om et administrativt distrikt Distrito de Lisboa sammensatt av 16 ulike kommuner (portugisisk: concelhos). Én av kommunene omfatter de sentrale delene av byen Lisboa og bærer samme navn.
Storby-kommunen Lisboa har 564 657 innbyggere (per 2001), mens over 3 millioner mennesker er bosatt i bybebyggelse i og rundt den sentrale bykjernen.
| Lisboa er hovedstad og største by i Portugal. Byen ligger ved nordbredden av elva Tejo, omtrent 15 kilometer fra munningen der Tejo renner ut i Atlanterhavet. Byen ligger på kupert terreng og klimaet er mildt og maritimt.
Navnet Lisboa blir også brukt om et administrativt distrikt Distrito de Lisboa sammensatt av 16 ulike kommuner (portugisisk: concelhos). Én av kommunene omfatter de sentrale delene av byen Lisboa og bærer samme navn.
Storby-kommunen Lisboa har 564 657 innbyggere (per 2001), mens over 3 millioner mennesker er bosatt i bybebyggelse i og rundt den sentrale bykjernen.
== Historie ==
Arkeologiske funn kan indikere at Fønikia hadde etablert en bosetning og handelspost ved bredden av Rio Tejo på 1300-tallet f.Kr., i det som nå er bydelen Alfama. Moderne historikere heller imidlertid mer til en teori om at en iberisk eller keltisk bosetning har vokst fram over tid,- en bosetning som på grunn av de gode havneforholdene har hatt kontakt med sjøfarere fra ulike deler av Middelhavet. Én teori om opphavet til navnet Lisboa er at det er avledet av det fønikiske «Allis Ubbo» med betydning «trygg havn» eller «fortryllende havn».Grekerne kjente byen under navnene Olissipo og Olissipona, som de feilaktig trodde var avledet fra Odyssevs. Klassiske forfattere som skrev på gresk eller latin, som Strabo, Solinus og Martianus Capella, viste til legender om at Lisboa var grunnlagt av Odyssevs. Ifølge gresk mytologi grunnla sagnkjempen byen på sin reise fra Troja hjem til Ithaka.
Etter at Hannibal var overvunnet i punerkrigene ønsket Roma å fravriste Karthago det rike landområdet Hispania, som omfattet både det nåværende Portugal og Spania. Under hærtoget i den vestlige delen av Hispania, ledet av Decimus Junius Brutus Callaicus, forsterket den romerske hæren forsvarsverkene i Olissipo og bygde også ut byen. Først under Augustus i det 1.århundre f.Kr. var Hispania helt under romersk kontroll.
Ved slutten av den romerske perioden var Olissipo en by preget av kristendommen. På 400-tallet e.Kr. ble byen invadert av flere germanske folkeslag, både vandaler og svebere.
Maurere startet erobringen av Den iberiske halvøy i 711 og inntok også Lisboa. Bydelen Alfama er fremdeles preget av maurisk byggeskikk, og navnet er avledet av det arabiske «al-hamma». I 1147 ble maurerne fordrevet fra Lisboa av Alfonso Henriques, men mauriske styrker fortsatte fremdeles en tid å plage de gjenværende innbyggerne med raid fra sin base i Andalucía.
Lisboa ble gjort til hovedstad i Portugal i 1255. Kong Dinis I opprettet i 1290 et universitet i Lisboa, som ett av de første i Europa. På grunn av konflikter mellom studenter og innbyggere, og delvis også som et ledd i løsrivelse fra kirken, ble universitetet etter få år flyttet til byen Coimbra.
Under den store portugisiske oppdagelses- og koloniekspansjonen ble Lisboa Europas største havneby. Fra Lisboa startet Vasco da Gama i 1497 ekspedisjonen som fant sjøveien rundt Afrika til India. Krydder, slaver, sukker og tekstiler ble ført i store mengder fra koloniene til havna i Lisboa. Den spanske okkupasjon i perioden mellom 1580 og 1640 førte imidlertid til at byen mistet mye av sin makt og storhet.
=== Jordskjelvet i 1755 ===
Klokken 09.30 1. november 1755 ble byen rammet av tre kraftige jordskjelv. Mange mennesker var samlet til høymesse i byens kirker denne dagen og mange ble sperret inne i kirkeruinene. Skjelvene utløste storbrann og en flodbølge ødela de delene av byen som lå nærmest Rio Tejo. Minst 13 000 mennesker omkom.
=== Andre verdenskrig ===
Lisboa var en av få nøytrale havner ved Atlanterhavet under den andre verdenskrig. Fler enn 100 000 flyktet fra det nasjonalsosialistiske Tyskland via Lisboa.
=== Demokratisering ===
25. april 1974 startet nellikrevolusjonen i Lisboa. Revolusjonen førte til demokrati i Portugal.
== Turist i Lisboa ==
En kjent severdighet i Lisboa er det gamle Alfamaområdet. De trange smugene der trikkene snirkler seg frem har gitt Lisboa tilnavnet «Europas San Francisco». Den modernistiske Expo 1998-parken like utenfor sentrum er annen kjent turistattraksjon. Lisboas dyrehage inneholder en egen hundekirkegård.
Fra byen ser man over på sørsiden av Tejo med statuen Cristo Rei. Dette er en 28 meter høy Kristusfigur på en ca. 89 meter høy pidestall. I et av pidestallens fire bein går det heis opp til statuen.
I bydelen Belém ligger blant annet Belémtårnet, sjøfartsmonumentet Padrao dos Deseobrimentos, et vognmuseum og museum for moderne kunst. Her kan man også smake på den kjente portugisiske kaken Pasteis de Belém.
Jerenimos-klostret er også mye besøkt av turister.
En drøy halvtime med tog fra Lisboa ligger Cascais og Estoril. Dette er badebyer med små strender med fin sand. Togbillett koster rundt 5 euro med returbillett (2012).
== Klima ==
Lisboa har et subtropisk middelhavsklima med milde vintre og varme somre.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lisbon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lisboa – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lisboa hos Wikivoyage | Lisboa er hovedstad og største by i Portugal. Byen ligger ved nordbredden av elva Tejo, omtrent 15 kilometer fra munningen der Tejo renner ut i Atlanterhavet. | 5,664 | 5,664 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friedrich_Nietzsche | 2023-02-04 | Friedrich Nietzsche | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. august', 'Kategori:Dødsfall i 1900', 'Kategori:Friedrich Nietzsche', 'Kategori:Fødsler 15. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1844', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Metafilosofer', 'Kategori:Personer fra Burgenlandkreis', 'Kategori:Personer rundt Richard Wagner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Friedrich Wilhelm Nietzsche (født 15. oktober 1844 i Röcken ved Lützen ikke langt fra Leipzig i Kongeriket Preussen, død 25. august 1900 i Weimar i Det tyske keiserrike) var en tysk filolog, filosof og musiker. Han er i ettertiden mest kjent for sine filosofiske tanker.
Han ble professor i klassisk filologi ved universitetet i Basel i Sveits i en alder av 24 år, men hans første bok, Die Geburt der Tragödie (1872), som han dediserte til komponisten Richard Wagner, fikk en skuffende mottagelse. Han fortsatte imidlertid med å skrive en rekke uvanlige og revolusjonerende verker, ofte flertydige, ofte uttrykt i form av aforismer, som angrep vedtatte sannheter i vestlig intellektuell tradisjon. Blant det han angrep var Gud, moral, sannhet og demokrati. I Ecce Homo, hans egen vurdering av seg selv, beskrev han seg selv som den første umoralist. Komponisten Richard Wagner og filosofen Arthur Schopenhauer øvet tidlig en viktig påvirkning på Nietzsche, men han frigjorde seg senere fra deres tenkning og utviklet den videre. Nietzsche videreutviklet blant annet begrepet nihilisme og kom til å få stor betydning for europeisk filosofi og litteratur omkring forrige århundreskifte.
Hans mest kjente bøker er Also sprach Zarathustra og Jenseits von Gut und Böse. Programmatisk for Nietzsche er setningen Gott ist tot («Gud er død»). Denne frasen stammer ordrett fra teksten «Der tolle Mensch» («Det gale mennesket») fra 1889, men fremsettes også i kapittel to av Also sprach Zarathustra (1883–85), som del av en dialog mellom hovedpersonen og en gammel mann.
Nietzsche var opptatt av musikk og ga ut sin egen komposisjon Hymne til livet (Hymnus an das Leben) i 1887. Det var et verk for kor og orkester. Noen andre komposisjoner ble gitt ut etter hans død. Han var selv en kompetent pianist og spilte. Nietzsche komponerte fra han var barn slik det fremgår av etterlatte notatbøker. Han komponerte i alt rundt 70 musikkstykker og de fleste forble lenge ukjente.Etter et sammenbrudd i Torino, ble Nietzsche sinnssyk (mistet evnen til å snakke og gå) og ble tatt hånd om av sin søster, Elisabeth Förster-Nietzsche. Søsteren, enke etter den anti-semittiske agitatoren Bernhard Förster (begikk selvmord i 1889), opprettet Nietzsche-arkivet og bidro til at brorens navn ble kjent i Europa, men fordreide også deler av filosofien hans for å få den til å stemme bedre overens med egne politiske meninger. I 1930 ble hun medlem av NSDAP og fikk etter hvert god kontakt med Adolf Hitler, med den følge at Nietzsche snart ble en slags husfilosof i Det tredje riket. Dette skjedde på tross av at Nietzsche tydelig hadde avvist anti-semittismen.
| Friedrich Wilhelm Nietzsche (født 15. oktober 1844 i Röcken ved Lützen ikke langt fra Leipzig i Kongeriket Preussen, død 25. august 1900 i Weimar i Det tyske keiserrike) var en tysk filolog, filosof og musiker. Han er i ettertiden mest kjent for sine filosofiske tanker.
Han ble professor i klassisk filologi ved universitetet i Basel i Sveits i en alder av 24 år, men hans første bok, Die Geburt der Tragödie (1872), som han dediserte til komponisten Richard Wagner, fikk en skuffende mottagelse. Han fortsatte imidlertid med å skrive en rekke uvanlige og revolusjonerende verker, ofte flertydige, ofte uttrykt i form av aforismer, som angrep vedtatte sannheter i vestlig intellektuell tradisjon. Blant det han angrep var Gud, moral, sannhet og demokrati. I Ecce Homo, hans egen vurdering av seg selv, beskrev han seg selv som den første umoralist. Komponisten Richard Wagner og filosofen Arthur Schopenhauer øvet tidlig en viktig påvirkning på Nietzsche, men han frigjorde seg senere fra deres tenkning og utviklet den videre. Nietzsche videreutviklet blant annet begrepet nihilisme og kom til å få stor betydning for europeisk filosofi og litteratur omkring forrige århundreskifte.
Hans mest kjente bøker er Also sprach Zarathustra og Jenseits von Gut und Böse. Programmatisk for Nietzsche er setningen Gott ist tot («Gud er død»). Denne frasen stammer ordrett fra teksten «Der tolle Mensch» («Det gale mennesket») fra 1889, men fremsettes også i kapittel to av Also sprach Zarathustra (1883–85), som del av en dialog mellom hovedpersonen og en gammel mann.
Nietzsche var opptatt av musikk og ga ut sin egen komposisjon Hymne til livet (Hymnus an das Leben) i 1887. Det var et verk for kor og orkester. Noen andre komposisjoner ble gitt ut etter hans død. Han var selv en kompetent pianist og spilte. Nietzsche komponerte fra han var barn slik det fremgår av etterlatte notatbøker. Han komponerte i alt rundt 70 musikkstykker og de fleste forble lenge ukjente.Etter et sammenbrudd i Torino, ble Nietzsche sinnssyk (mistet evnen til å snakke og gå) og ble tatt hånd om av sin søster, Elisabeth Förster-Nietzsche. Søsteren, enke etter den anti-semittiske agitatoren Bernhard Förster (begikk selvmord i 1889), opprettet Nietzsche-arkivet og bidro til at brorens navn ble kjent i Europa, men fordreide også deler av filosofien hans for å få den til å stemme bedre overens med egne politiske meninger. I 1930 ble hun medlem av NSDAP og fikk etter hvert god kontakt med Adolf Hitler, med den følge at Nietzsche snart ble en slags husfilosof i Det tredje riket. Dette skjedde på tross av at Nietzsche tydelig hadde avvist anti-semittismen.
== Moral ==
Nietzsche ble kraftig påvirket av Schopenhauer og støttet hans ateisme, men la ikke samme vekt på medlidenheten. Spørsmålet om hvor våre moralske ideer kan ha kommet fra tas opp i Zur Genealogie der Moral (1887). Her setter Nietzsche seg fore å utfordre våre mest grunnleggende moralske antagelser, spesielt oppfatningene om godt og ondt. Han beskriver de altruistiske dydene i kristen tradisjon, medlidenhet, selvfornektelse og selvoppofrelse, simpelthen som de underordnende massers svar på sin stilling. Jøder og kristne hadde opplevd slaveri, så verdiene de sluttet seg til, var ifølge Nietzsche, når det gjelder både opprinnelse og natur, en «slavemoral». Han beklager at disse verdiene erstattet den ledende moralen og krigerverdiene i det gamle Hellas.
Nietzsche anser mye i oppfatningen av hva som er representert som «godt» i Europas kristne kultur som galt. «Hva er det gode?» spør han i Antikrist (1888) og svarer: «Alt som øker følelsen av makt, viljen til makt, makt i seg selv i mennesket. Hva er dårlig? - Alt som følger av svakhet. Hva er lykke? - Følelsen av at effekten øker - at en motstand er overvunnet.»
Håpet, sier han, ligger i en fremvekst av nye sjeler, mennesker som har klart å overvinne moralen, og som vil bane vei for det mennesket Nietzsche kaller Übermensch eller «overmennesket», som igjen hadde sin motsats untermensch.
== Nietzsche og evig gjentakelse ==
Læren om evig gjenkomst, slik Nietzsche presenterer den, er ideen om at verdenshistorien er syklisk. I våre liv kommer vi tilbake til begynnelsen igjen og igjen, dømt til å leve for alltid med situasjonen i livene våre, hva enn det måtte være. Helten vil, ifølge Nietzsche, se på dette som en gledelig tanke. En taper vil fortvile. Nietzsche utviklet sin myte om den evige gjentakelse for å understreke problemet med hvordan mennesker kan finne mening med livet. Er vi villige, spurte han, til å si et så lidenskapelig «Ja!» til hvert enkelt øyeblikk i vår eksistens at vi ville ha tatt alle de samme valgene igjen, selv hvis vi måtte gjenta dem for evig? Han skrev i Die fröhliche Wissenschaft (1882): «Det livet slik du nå lever det, vil du måtte leve en gang til og utallige flere ganger, og alt usigelig lite eller stort i livet ditt vil måtte komme tilbake til deg, alt i samme rekkefølge. Eksistensens evige timeglass blir snudd, og du er inne i det, som et støvkorn.»
== Nietzsche i Norden ==
Utenfor Tyskland var Nietzsche bortimot ukjent. Det var Georg Brandes som brakte Nietzsche til Norden, og det var her Nietzsche ble berømt. Våren 1888 holdt Brandes en rekke forelesninger om Nietzsche på Københavns Universitet og bearbeidet forelesningene til en stor artikkel: Aristokratisk Radikalisme. En avhandling om Friedrich Nietzsche, utgitt året etter. Den kom i tysk oversettelse med samme tittel i 1890 og brakte Nietzsche ut til resten av Europa.
Brandes' artikkel inspirerte Ola Hansson, August Strindberg, Henrik Ibsen, Arne Garborg og andre. Alle skrivende mennesker måtte forholde seg til Nietzsche. Filosofen Harald Høffding kom med motsvar til Brandes' artikkel i 1890: Demokratisk Radikalisme. En Indsigelse. Brandes svarte med Det store Menneske, Kulturens Kilde. Ytterligere artikler ble utvekslet fram til mai 1890 som ble fulgt med stor oppmerksomhet. Oppmerksomheten satte ikke bare Nietzsche på kartet, men også det intellektuelle Norden. Med Ibsens og Strindbergs teaterstykker ble dyrkelsen av den individuelle personligheten økende, som et resultat av interessen for Nietzsche, men også videre og innover i sjelens innerste dybder.
== Gud er død ==
«Gud er død» er kanskje den mest siterte frase fra Nietzsche. Frasen blir først invokert i Den glade vitenskapen, avsnitt 108 (Nye kamper) og i avsnitt 125 (Det gale mennesket), men finnes også, kanskje mest poetisk, i prologen til Slik talte Zarathustra. Den er kanskje en av de oftest diskuterte fraser i litteraturen fra 1800-tallet.
Nietzsche mente at det er positive muligheter for mennesker uten en gud. Å oppgi troen på Gud åpner for menneskets skapende evner til å utvikle seg fullt ut. Den kristne guden, med dens vilkårlige påbud og forbud, vil ikke lenger ha noen posisjon dersom menneskene slutter å vende sine øyne mot et overnaturlig rike og begynner å anerkjenne verdien av vår jord.
== Viljen til makt ==
Uttrykket Viljen til makt (Der Wille zur Macht) er et annet kjent begrep fra Nietzsches forfatterskap. Det presenteres for første gang i hans verk Also sprach Zarathustra, og det var også den planlagte tittelen på et skrift Nietzsche aldri fikk utgitt.
Det viktigste å forstå fra denne filosofien er at alle mennesker utøver «en vilje til makt» eller «en vilje til liv», ulikt andre levende organismer på vår jord. Denne tankegangen utviklet han trolig nok fra Charles Darwins hovedverk, Artenes opprinnelse.
Jeg har funnet styrke hvor man ikke leter: i enkle, milde og hyggelige mennesker, uten det minste ønske om å styre – og omvendt, ønsket om å styre og dominere har ofte vist seg for meg som et tegn på indre svakhet. De frykter sin egen slave-sjel og tildekker den i en kongelig kappe (i enden vil de likevel bli slaver av sine tilhengere, deres berømmelse, etc. – «Der Wille zur Macht».Til tross for denne ydmykheten mente han bestemt at «frie sjeler» likevel måtte fremstå fra massene for å «bli hva de er».
== Filosofiske hovedverker ==
Nietzsches tenkning og verker deles ofte inn i følgende epoker (norske utgivelser i parentes):
Den wagnersk-schopenhauerske tiden (1872–1876), hvor Nietzsche var påvirket av Richard Wagner og Arthur Schopenhauer. Den omfatter disse verkene:
Die Geburt der Tragödie, 1872 (Tragediens fødsel, overs. Arild Haaland. Pax 1969.)
Unzeitgemäße Betrachtungen (Utidsmessige betraktninger, overs. Spartacus 2013):
David Strauß, der Bekenner und der Schriftsteller, 1873
Vom Nutzen und Nachteil der Historie für das Leben, 1874 (Historiens nytte og unytte for livet, overs. Øystein Skar og Bjarne Hansen. Damm 2004. Nynorsk utgave: Bruk og misbruk av historia, overs. Atle Hesmyr. e-bok. Nisus Forlag 2015.)
Schopenhauer als Erzieher, 1874
Richard Wagner in Bayreuth, 1876Den «friåndelige» tiden (1876–1882), hvor Nietzsches tenkning antar en mer vitenskapelig-empiristisk karakter. Dette kalles gjerne hans «positivistiske» periode, og i denne tiden skriver han først og fremst aforismesamlinger.
Menschliches, Allzumenschliches I, 1878
Menschliches, Allzumenschliches II, 1880
Morgenröthe, 1881 (Morgenrøde, overs. Stian M. Landgaard. Spartacus 2007.)
Die fröhliche Wissenschaft, 1882Det sentrale poetiske verket Also sprach Zarathustra (1883–1885) (Slik talte Zarathustra, overs. Amund Hønningstad. Gyldendal 1962.)De senere verkene (1886–1888), hvor Nietzsche skriver mer polemisk enn før. Både aforismesamlinger og lengre avhandlinger forefinnes her:
Jenseits von Gut und Böse, 1886 (Hinsides godt og ondt, overs. Trond Berg Eriksen. Grøndahl og Dreyer 1989.)
Zur Genealogie der Moral, 1887 (Moralens genealogi, overs. Arild Haaland. Gyldendal 1969.)
Der Fall Wagner, 1888
Götzen-Dämmerung, 1888 (Avgudenes ragnarok, overs. Eric L. Wiik. Spartacus 2009.)
Der Antichrist, 1888 (Antikrist, overs. Bjørn Chr. Grønner. Spartacus 2003.)
Ecce Homo, 1888 (Ecce Homo, overs. Trond Berg Eriksen. Gyldendal 1970.)
Nietzsche contra Wagner, 1888
== Øvrige skrifter ==
Diverse skrifter av Nietzsche kommet ut på norsk:
Über die Zukunft unserer Bildungsanstalten, 1872 (Om våre dannelsesinstitusjoners fremtid, overs. Helge Jordheim. Spartacus 1995.)
«Über Wahrheit und Lüge im aussermoralischen Sinne», 1873 («Om sannhet og løgn i en utenommoralsk forstand», overs. Kjeld-Willy Hansen. Agora, nr. 2-3/1989, s. 115-127. Aschehoug 1989.)
«Das Lenzer-Heide-Fragment», 1887 («Lenzer-Heide-fragmentet», overs. Stian M. Landgaard. Agora, nr. 1-2/2005, s. 213-218. Aschehoug 2005.)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Friedrich Nietzsche – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Friedrich Wilhelm Nietzsche – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Friedrich Nietzsche på Internet Movie Database
(en) Friedrich Nietzsche på Apple Music
(en) Friedrich Nietzsche på Discogs
(en) Friedrich Nietzsche på MusicBrainz
(en) Friedrich Nietzsche på Spotify
(en) Friedrich Nietzsche på AllMusic
(en) Friedrich Nietzsche på Facebook
(da) Nietzsches initiale krise Wikiquote: Friedrich Nietzsche – sitater | Friedrich Wilhelm Nietzsche (født 15. oktober 1844 i Röcken ved Lützen ikke langt fra Leipzig i Kongeriket Preussen, død 25. | 5,665 | 5,665 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christofer_Columbus | 2023-02-04 | Christofer Columbus | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Amerikas historie', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Dødsfall 20. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1506', 'Kategori:Fødsler i 1451', 'Kategori:Italienske oppdagere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Genova', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spanske admiraler', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Christofer Columbus, på bokmål Kristoffer Columbus (latin: Christophorus Columbus; født mellom 31. oktober 1450 og 30. oktober 1451, død 20. mai 1506), var en opprinnelig italiensk oppdagelsesreisende og handelsmann. Han var mest sannsynlig fra Genova i Italia, og navnet hans er Cristoforo Colombo på italiensk (Columbus er en latinsk variant av Colombo) og Cristóbal Colón på spansk. Han krysset Atlanterhavet, og nådde Amerika i 1492 under kastiljansk flagg (en del av Spania). Dette var egentlig et forsøk på å nå India, derav navnet «indianere».
Columbus kalte seg guvernør over de områdene han fant, etter avtale med det spanske kongehuset. Selv om mange anså ham for å være en utmerket sjøfarer og navigatør, var det mange i hans samtid som så på ham som en dårlig administrator, og han ble fratatt guvernørtittelen i 1500.
Columbus er en kontroversiell historisk person. Mange mener han er indirekte ansvarlig for at millioner av innfødte døde, at europeerne utnyttet de innfødte amerikanerne, og for slaveriet på De vestindiske øyer. Andre gir ham æren for å være startskuddet for den geografiske utbredelsen og videreutviklingen av den vestlige kultur. Mange regner ham for å ha oppdaget Amerika, siden han åpnet sjøruten til det nye kontinent, selv om Leiv Eiriksson i dag anses for å være den første europeer i Amerika, omkring år 1000, da han reiste for å finne det landet Bjarne Herjolvsson hadde sett i vest. Men det var først da italieneren Amerigo Vespucci etter en ekspedisjon til Brasil i 1500-1501 berettet om sin reise at Europa ble klar over at et nytt kontinent var oppdaget. Kontinentet ble gitt navnet Amerika i 1507 for å hedre Amerigo Vespucci, som ble sett på som den egentlige oppdageren.
Amerikas urbefolkning som var de første menneskene som bosatte seg i den verdensdelen som i dag heter Amerika. Det skjedde for mer enn 10 000 år siden.
| Christofer Columbus, på bokmål Kristoffer Columbus (latin: Christophorus Columbus; født mellom 31. oktober 1450 og 30. oktober 1451, død 20. mai 1506), var en opprinnelig italiensk oppdagelsesreisende og handelsmann. Han var mest sannsynlig fra Genova i Italia, og navnet hans er Cristoforo Colombo på italiensk (Columbus er en latinsk variant av Colombo) og Cristóbal Colón på spansk. Han krysset Atlanterhavet, og nådde Amerika i 1492 under kastiljansk flagg (en del av Spania). Dette var egentlig et forsøk på å nå India, derav navnet «indianere».
Columbus kalte seg guvernør over de områdene han fant, etter avtale med det spanske kongehuset. Selv om mange anså ham for å være en utmerket sjøfarer og navigatør, var det mange i hans samtid som så på ham som en dårlig administrator, og han ble fratatt guvernørtittelen i 1500.
Columbus er en kontroversiell historisk person. Mange mener han er indirekte ansvarlig for at millioner av innfødte døde, at europeerne utnyttet de innfødte amerikanerne, og for slaveriet på De vestindiske øyer. Andre gir ham æren for å være startskuddet for den geografiske utbredelsen og videreutviklingen av den vestlige kultur. Mange regner ham for å ha oppdaget Amerika, siden han åpnet sjøruten til det nye kontinent, selv om Leiv Eiriksson i dag anses for å være den første europeer i Amerika, omkring år 1000, da han reiste for å finne det landet Bjarne Herjolvsson hadde sett i vest. Men det var først da italieneren Amerigo Vespucci etter en ekspedisjon til Brasil i 1500-1501 berettet om sin reise at Europa ble klar over at et nytt kontinent var oppdaget. Kontinentet ble gitt navnet Amerika i 1507 for å hedre Amerigo Vespucci, som ble sett på som den egentlige oppdageren.
Amerikas urbefolkning som var de første menneskene som bosatte seg i den verdensdelen som i dag heter Amerika. Det skjedde for mer enn 10 000 år siden.
== Oppvekst ==
Det hersker en god del usikkerhet om Columbus' liv før 1476. De fleste historikere er enige om at han ble født i september 1451, i Genova, Italia. På den tiden var Genova en svært rik og travel havneby, kjent for sine dyktige karttegnere. Hans far var Domenico Colombo, en ull-handler og ullvever, og hans mor var Susanna Fontanarossa, som også var datter av en ullhandler. Christofer hadde tre yngre brødre, Bartolomeo, Giovanni Pellegrino og Giacomo, samt en yngre søster, Bianchinetta.
En versjon om hans tidlige liv går ut på at hans familie i 1470 flyttet til Spania, der Christofer jobbet for sin far som vever. En mer vanlig versjon er at han og hans familie forble boende i Genova, men at Christofer ganske tidlig i tenårene ble med handelsskip som trafikkerte Italias kyster. Christofer hadde lite formell utdanning, men var en lesehest, og var i stor grad selvlært. Han og hans bror Bartolomeo fikk imidlertid tidlig opplæring i karttegning.
I 1474 ble han med et skip fra Genova som skulle til Khíos i Egeerhavet, det kristne Europas utpost mot Det osmanske riket. Her bodde han i ett år. I 1476 seilte han ut på Atlanterhavet for første gang. Flåten med genuesiske skip skulle på handelsreise til England. Flåten ble imidlertid angrepet av franskmenn ved Kapp St. Vincent, sørvestspissen av Portugal, skipet hans ble satt i brann, og Columbus reddet seg ved å kaste seg i sjøen og svømme i land, hvilende på en mastestokk.
Columbus kom seg derfra til Lisboa i Portugal, der han oppsøkte sin bror Bartolomeo, som jobbet som karttegner i det portugisiske sjøfartsdepartement. Portugal var ledende i europeisk sjøfart, og herfra seilte skip til både England, Irland, Island, Madeira, Azorene og Afrika.
Christofer ble en seilende handelsmann i den portugisiske handelsflåten, og seilte til Island via Irland i 1477, til Madeira i 1478 for å kjøpe sukker, og han seilte langs kysten av Vest-Afrika fra 1482 til 1484.
Columbus giftet seg i 1479 med Felipa Perestello e Moniz, som kom fra en adelig portugisisk familie som drev en sukkerrørplantasje på Azorene. Sammen fikk de sønnen Diego i 1480. Et par år forsøkte han å bidra i familiebedriften, uten særlig hell, da han var mer opptatt av handelsreiser til fjerne strøk. Så forlot han også familien for å delta i en ekspedisjon til det nyoppdagede Elmina i Vest-Afrika (i dagens Ghana) i 1482. Felipa døde i 1485. Så lenge han var gift med henne, var han beskyttet av sin svigerfamilie mot kreditorene som var på jakt etter ham på grunn av gjeld. Da hun døde hadde han ikke noen beskyttelse lenger, og han flyktet til Spania med sin sønn. I Spania møtte han senere Beatriz Enriquez, som han fikk sønnen Ferdinand med i 1488. De ble aldri gift.
En annen teori hevder at Columbus ikke var italiener, men den portugisiske spionen Cristóvão Colombo i tjeneste hos kong Johan II av Portugal.
== Første reise ==
Columbus presenterte sin plan (om å reise til India via Atlanterhavet) for en portugisisk rett i 1485. Kongens eksperter trodde at reiseruten ville være lenger enn det Columbus mente (den faktiske avstanden var enda lenger enn selv det portugiserne trodde), og avviste å støtte hans planer. Etter sin flukt til Spania forsøkte han heller å få støtte fra de to monarkene Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla. De var gift, og styrte disse to kongedømmene sammen.
Det medfører ikke riktighet at Columbus ble møtt med motstand fordi ekspertene mente at jorden var flat. Det var amerikaneren Washington Irvings Columbusbiografi fra 1828 som konstruerte myten om at man på den tid mente at jorden var flat. Selv om denne myten om middelalderens lærde spredte seg raskt, var det en langt mer rasjonell grunn til skepsisen til hans planer - reisemålet Østindia lå etter deres beregninger (som rett var) alt for langt unna til at man kunne regne med å nå målet over uavbrutt åpent hav.
Etter år med lobbyvirksomhet fikk Columbus likevel endelig støtte i 1492. Ferdinand og Isabella hadde akkurat erobret Granada, og tok imot Columbus på slottet sitt i Córdoba, Spania. Der fikk han klarsignal for en ekspedisjon vestover. Halvparten av investeringen skulle komme fra private investorer, som Columbus skaffet seg hos brødrene Pinzon. De skaffet ham de to minste av de tre skipene som til slutt seilte, og de deltok selv på ekspedisjonen som kapteiner. Columbus fikk tittelen admiral, og han fikk styringsretten over de områdene han kom til, samt en andel av all profitten derfra.
Den 3. august 1492 la Columbus ut fra Palos de la Frontera med de tre skipene «Santa Maria», «Niña» og «Pinta». Første stoppested var Kanariøyene, der han ble en måned for å reparere en skade på et av skipenes ror. Deretter startet han på sin 33 dagers tur over Atlanterhavet. Han jukset med loggboken for at mannskapet skulle tro at de hadde reist kortere enn de faktisk hadde og håpet han dermed kanskje kunne stagge mannskapets uro. Colombus fikk imidlertid viktig støtte fra brødrene Pinzón, tre dyktige spanske navigatører som var med på reisen. De ble etter hvert viktige rådgivere for Columbus, og takket være deres hjelp ble reisen en suksess. Det er en del diskusjon om hvilken øy han faktisk nådde først, men han nådde i alle fall Bahamas-øyene 12. oktober 1492.
Idealisert fargelitografi fra 1893 viser Columbus som besetter øya San Salvador, seinere kalt Watling Island, på Bahamas 12. oktober 1492. I bakgrunnen skipene «Santa Maria»,«Niña» og «Pinta».
De innfødte (taino/arawak-indianerne) var fredelige og vennlige. I loggen sin for 14. oktober 1492 kladdet Columbus et brev til Ferdinand og Isabella om tainoene:
«Vuestras Altezas cuando mandaren puedenlos todos llevar a Castilla o tenellos en la misma isla captivos, porque con cincuenta hombres los ternan todos sojuzgados, les haran hazar todo lo que quisieren.»
(«Når Deres Høyheter befaler det, kan alle bringes til Castilla, eller holdes i fangenskap på deres egen øy, for med 50 mann kan man holde dem i underkastelse og få dem til å gjøre akkurat det vi vil.»)Fra Bahamas seilte Columbus sørover og utforsket nordøstkysten av Cuba (han gikk i land 28. oktober) og 6. desember kom han til nordkysten av øya de innfødte kalte Haiti og som Columbus døpte Hispaniola. Her gikk «Santa Maria» på grunn på selveste juledagen 25. desember og måtte forlates. Columbus ble mottatt av en lokal kasik (høvding) som het Guacanagari. Columbus grunnla kolonien «La Navidad», og satte igjen 39 menn der.
4. januar 1493 satte han seil hjemover, og etter en stormfull reise måtte han 4. mars søke nødhavn i Portugal. Forholdet mellom Portugal og Castilla var dårlig på denne tiden, og han ble tatt til fange, men deretter løslatt. Han ankom Spania 15. mars, og viste fram både det gullet han hadde funnet og flere innfødte som han hadde tatt med over. Han beskrev også tobakk, ananas og hengekøyer, som var nytt for europeerne.
Han ble mottatt som en helt i Spania, og nyhetene om "De vest-indiske øyer" spredde seg over hele Europa.
== Andre reise ==
Columbus la ut på sin andre ferd (1493–1496) den 24. september 1493, med 17 skip, forsyninger og 1500 mann for å kolonisere Hispaniola.
Denne gangen la han kursen lenger syd enn på den første reisen, og det første land han så var Dominica. Derfra fulgte han nordvestover kjeden av øyer som har fått navnet De små Antiller, der han ga navn til Guadeloupe, Montserrat, Antigua og Nevis. Disse gjorde han krav på som spansk territorium, på samme måte som Jomfruøyene og Puerto Rico. Deretter dro han til Hispaniola, der han fant La Navidad brent til grunnen og kolonistene drept. Han fant ut at kolonistene hadde kommet i strid med indianerne, som hadde utslettet den første hvite kolonien på amerikansk jord. Han etablerte en ny bosetting ved Isabella, lenger øst på nordsiden av Hispaniola, der skipene stanset opp på grunn av motvind. Columbus anså det som Guds tegn på at det var her kolonien skulle ligge. Den hadde dårlig beliggenhet, og bosettingen varte ikke lenge. Han utforsket de indre deler av øya, og fant litt gull, hvor han etablerte et fort. Senere utforsket han sørkysten av Cuba, men snudde før han nådde vestspissen, og han var derfor sikker på at dette var en halvøy, ikke en øy. Han oppdaget også Jamaica, som han kalte for «Santiago» og Isla de la Juventud, som han kalte for «La Evangelista».
Før han dro ut på den andre reisen, hadde han fått beskjed av Ferdinand og Isabella om å opprettholde et vennlig forhold til de innfødte. Men på turen sendte Columbus et brev tilbake der han foreslo å gjøre noen av de innfødte til slaver, særlig karibene, som bodde på øyene i De små Antiller, fordi de var så aggressive. Dette forslaget ble avvist. Likevel tok han i februar 1495 1600 tainoer til fange. 550 av disse ble sendt til Spania, hvorav 200 døde på reisen. Etter en rettssak ble de som overlevde turen satt fri og sendt tilbake. 500 av fangene ble fordelt som slaver blant kolonistene. Columbus slapp fri de resterende 400 av fangene, de fleste kvinner med små barn, og de flyktet opp i fjellet, slik at de ifølge Columbus gjorde det vanskelig å fange dem igjen senere. Denne ugjerningen var den første store konfrontasjonen mellom spanjoler og innfødte i «den nye verden».
Hovedformålet med denne turen var å finne gull. For å oppnå dette påla Columbus de innfødte i Cibao-fjellene på Haiti et system der alle over 14 år måtte finne en viss mengde gull. Som bevis på oppfylt kvote fikk de et merke rundt halsen. De som ikke oppfylte kvoten sin fikk hendene sine hugget av! Til tross for disse ekstreme virkemidlene var det lite gull som ble hentet ut.
I sine brev til den spanske kongen og dronningen foreslo Columbus flere ganger slaver som en mulighet for å tjene penger på den nyoppdagede øya, men forslagene ble alltid avvist. Kongen og dronningen anså heller de innfødte som framtidige kristne.
Columbus innsatte sin bror Bartolomeo som kommandør i Isabela, og reiste fra Hispaniola tilbake til Spania 10. mars 1496 for å renvaske seg for anklager om vanstyre. Han ankom Cádiz 11. juni.
== Tredje reise og arrestasjonen ==
I 1498 reiste Columbus til den nye verden for tredje gang, sammen med den unge Bartolomé de las Casas, som senere ga verden delvise avskrifter av Columbus' logger. På denne reisen oppdaget de øya Trinidad 31. juli, og Paria-halvøya, som senere viste seg å være del av Sør-Amerikas fastland, før de seilte videre til Hispaniola. Landområdet betraktet Columbus selv som en stor øy.
Columbus sørget nå for etableringen av "repartimento", senere kalt "encomienda"; et formynderskap, der spanjolene ble tildelt eneretten på bruken av arbeidskraften i "sitt" område, i bytte mot at de kristnet de innfødte. Denne politikken skjerpet utnyttelsen av indianerne som slaver betydelig. I mange tilfeller slet indianerne seg til døde, i andre tilfeller døde de av de nye sykdommene spanjolene brakte med seg, eller av underernæring. Overslag på innbyggertall før Columbus kom dit varierer mye. Thomas Cook beregnet antallet tainoer i Hispanola i 1493 til å være 8 millioner, dette er det høyeste overslaget, og trolig for høyt. Bartolomé de las Casas viste i en senere bok til en folketelling i 1496, som gav et overslag på ca. 3 millioner tainoer. Nyere populasjonsanslag, bygget på sannsynlighetsberegning utfra erfaringer fra primitive jakt- og agrarsamfunns behov for landareal for overlevelse, viser at et mer sannsynlig folketall må ha vært rundt 350 000. En spansk folketelling i 1514, 22 år etter de hvite ankomst, viste da kun 22 000 tainoer, og i 1542 ble det talt kun 200 av dem. I siste halvdel av 1500-tallet er det ingen andre spor etter tainoene enn visse genetiske trekk i deler av befolkningen gjennom mestizisering.
Andre erobrere videreførte det samme formynderskap-systemet med tilsvarende resultater også andre steder i Amerika.
På tross av innføringen av det nye system, var mange av de spanske nybyggerne likevel misfornøyde, de så ikke noe til de rikdommene Columbus hadde lovet dem. Columbus måtte stadig kjempe mot opprør fra kolonistene. Noen av kolonistene ble hengt for å ikke adlyde ham. Hjemvendte kolonister drev lobbyvirksomhet mot Columbus i den spanske retten, og anklaget ham for vanstyre. Kongen og dronningen sendte i år 1500 den kongelige administratoren Francisco de Bobadilla over til det nye landet for å overta styret og vurdere forholdene. Det første han møtte var hengte kolonister i galgen på havna, og han arresterte straks Columbus, la ham i lenker og sendte ham tilbake til Spania. Kapteinen ombord på fangeskipet tilbød Columbus å slippe fri fra lenkene på reisen, men han nektet å ta dem av seg. Hans ankomst til Spania i lenker vakte oppsikt, sjokk og avsky, og han ble straks satt fri.
Selv om han ble satt fri, fikk Columbus aldri tilbake den prestisje og respekt han hadde før han ble sendt tilbake til Spania i vanære. Han mistet også sin rett til å styre på Hispaniola eller vende tilbake dit. Som en ytterligere ydmykelse; portugiserne hadde vunnet kappløpet om å seile til India; Vasco da Gama kom tilbake i triumf i september 1499, etter å ha nådd India ved å seile rundt Afrika.
== Siste reise og hans senere liv ==
Etter mye lobbyvirksomhet, fikk endelig Columbus tillatelse til å gjøre en ny reise mot vest, en reise hvor Columbus ønsket å vise at India var like rundt hjørnet. Han forlot Spania 9. mai 1502 med 4 skip, men med streng beskjed om at han ikke var velkommen på Hispaniola. Han måtte likevel søke nødhavn i en bukt på Hispaniola (Boca Chica) for å ri av en orkan.
Hans ansøkning om nødhavn i havna i kolonien på øya ble avslått. På denne reisen hadde han selskap av sin yngste sønn Ferdinand, som senere beskrev denne reisen i en bok.
De seilte videre vestover, men før de nådde østkysten av Yucatán-halvøya, der de ville ha møtt på maya-kulturen, vendte skipene sørover, der de nådde kysten av Honduras. Herfra utforsket de kysten østover til Panama. Utenfor Honduras møtte de på en fullastet flåte, som var «lang som en galei». Dette var det første registrerte møtet mellom spanjoler og innfødte fra Meso-Amerika (befolkningen som holdt til fra Mexico til Sentral-Amerika, herav mayaene og aztekerne). Etter et mislykket forsøk på å etablere en koloni, på grunn av fiendtlige angrep fra de innfødte, uutholdelig varme, sykdommer og skader på skipene, gav Columbus opp forsøket på å finne India og seilte nordover med det siste seilbare skipet for igjen å søke nødhavn på Hispaniola. Skipet hans strandet på revene på kysten av Jamaica. Columbus og hans mannskap ble værende på den strandede båten utenfor Jamaica i et helt år i påvente av hjelp. Han sendte en mann med kano for å hente hjelp på Hispaniola, og i mellomtiden holdt han den fiendtlige lokalbefolkningen i age. Han lyktes til slutt med å vinne deres respekt med korrekt å forutsi en måneformørkelse. Til slutt ble han og det gjenlevende mannskapet reddet, et skip kom og hentet dem til Hispaniola, og der måtte han vente på skipsleide tilbake til Spania, hvor han så ankom i 1504.
Columbus oppga hele tiden omvendelse av ikke-kristne som motiv for sin utforskning av den nye verden. I de senere årene av sitt liv ble han stadig mer religiøs, og hevdet bl.a. at han hørte guddommelige stemmer. Han drømte også om et nytt korstog for å gjenerobre Jerusalem, hadde ofte på seg en fransiskaner-munkekutte, og hevdet at hans oppdagelser av «paradis» var en del av Guds plan, og snart ville resultere i Dommedag og verdens ende.
I hans senere år krevde Columbus at den spanske kronen ga ham 10% av all fortjeneste fra de nye områdene, i tråd med tidligere avtaler. Men siden han var løst fra sine plikter som guvernør, følte ikke den spanske kronen seg bundet av disse kontraktene, og hans krav ble avvist. Familien hans saksøkte senere kronen for en andel av profitten fra Amerika, men tapte saken til slutt – 50 år senere.
20. mai 1506 døde Columbus i Spania, fortsatt overbevist om at hans oppdagelser var øyer langs østkysten av Asia. Selv etter sin død fortsatte hans reiser; Han ble først begravet i Valladolid, deretter i Sevilla. Senere, i 1542 ble han flyttet til Santo Domingo i Den dominikanske republikk, etter ønske fra testamentet til hans sønn Diego. I 1576 ble liket fraktet til Havanna i Cuba. Etter krigen i 1898 ble Cuba uavhengig. Da spanjolene trakk seg ut av Cuba tok de Columbus' levninger med seg, og han ble flyttet tilbake til Sevilla i Spania. Noen hevder imidlertid at han fortsatt er begravd i katedralen i Santo Domingo.
== Arven etter Columbus ==
Christopher Columbus blir tradisjonelt betraktet som oppdageren av Amerika, men flere ulike kulturer og sivilisasjoner av urfolk i Amerika var der lenge før ham. Det er også dokumentert at den vestlige verdens vikinger var her før ham, på L'Anse aux Meadows finnes spor av vikingbosetninger. Columbus regnes mer nøyaktig som den personen som brakte Amerika inn i den vestlige oppmerksomheten. «Columbus krav til berømmelse ligger ikke i at han kom dit først,» forklarer historikeren Martin Dugard, «men at han ble der.» Den populære ideen om at han var den første personen til å se for seg en rundet jord er ikke riktig. Jordens avrundede form hadde vært kjent siden antikken.
Amerigo Vespuccis reisedagbøker, utgitt 1502-4, overbeviste Martin Waldseemüller at stedet som var oppdaget ikke var India, som Columbus trodde, men et nytt kontinent, og i 1507, ett år etter Columbus' død, publiserte Waldseemüller et verdenskart der han kaller det nye kontinentet America etter Vespuccis latinske navn "Americus". Ifølge Paul Lunde var "de europeiske hoffene opptatt med fremgangen til Det osmanske riket i øst, og dette forklarer delvis deres relative mangel på interesse for Columbus oppdagelser i Vesten."Historisk hadde britene bagatellisert Columbus og de understreket heller betydningen av den venetianske Giovanni Caboto som en pioneroppdager, men for det nye USA var Caboto labert materiale for å bli nasjonalhelt. Amerikanernes ærbødighet for Columbus dateres tilbake til kolonitiden. Navnet Columbia for Amerika dukket først opp i en ukentlig utgivelse av debattene i den britiske parlamentet i 1738 . Idéen om Columbus som en av grunnleggerne av Den nye verdens nasjoner og bruken av ordet «Columbia», eller rett og slett navnet «Columbus», spredte seg raskt etter den amerikanske revolusjonen. Columbus' navn ble gitt til den føderale hovedstaden i USA (District of Columbia), hovedsteder i to amerikanske stater (Ohio og Sør-Carolina), og Columbia River. Utenfor USA navnet ble brukt i 1819 for Gran Colombia, en forløper til den moderne republikken Colombia. Mange byer, tettsteder, fylker, gater og torg (kalt Plaza Colón eller Plaza de Colón i hele Latin-Amerika og Spania) har blitt oppkalt etter ham. Columbus ble vurdert kanonisert til helgen i den katolske kirke i 1866, og feiringen av arven etter Columbus nådde kanskje et høydepunkt i 1892 på 400-årsdagen for hans første ankomst til Amerika. Monumenter til Columbus, som Columbian Exposition i Chicago og Columbus Circle i New York City, ble reist over hele USA og Latin-Amerika til has ære.
Nyere syn på Columbus, spesielt indianernes, har en tendens til å være mye mer kritiske. Dette er blant annet fordi de innfødte tainoene på Hispaniola, der Columbus innførte et rudimentært skattesystem for gull og bomull, forsvant så raskt etter kontakten med spanjolene. Dette var delvis på grunn av overarbeid, men mye på grunn av den første pandemien som rammet Hispaniola i 1519, grunnet europeiske sykdommer. Noen anslag antyder at dødeligheten var på 80-90% blant urbefolkningen under koppeepidemier. De innfødte tainoene på øya ble systematisk utnyttet som slaver ved hjelp av encomiendasystemet, som lignet det føydale systemet i middelalderens Europa. Den pre-colombianske befolkningen antas å ha vært kanskje 250 000-300 000. Ifølge historikeren Gonzalo Fernandez de Oviedo y Valdes fra 1548, var det 56 år etter at Columbus ankom færre enn fem hundre tainoer igjen på øya. Et hundreår senere var det kanskje bare en håndfull igjen. Det må likevel sies at noen analyser av spørsmålet om Columbus' arv for indianere ikke klart skiller mellom handlingene til Columbus selv, som døde i god tid før den første pandemien rammet Hispaniola eller høydepunktet til encomiendasystemet, og de av senere europeiske guvernører og kolonister på Hispaniola.
Det er holdepunkter for at den første seilasen også brakte syfilis tilbake fra den nye verden. Mange av besetningsmedlemmene som hadde tjenestegjort på denne turen sluttet seg senere til hæren til kong Karl VIII da han invaderte Italia i 1495, og dette resulterte i spredningen av sykdommen i Europa og så mange som 5 millioner dødsfall.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christopher Columbus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christopher Columbus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Columbus kan sikte til: | 5,666 | 5,666 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kolumbus | 2023-02-04 | Kolumbus | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kollektivtransport i Rogaland', 'Kategori:Kollektivtransportforvaltere i Norge', 'Kategori:Næringsliv i Rogaland', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-08'] | Kolumbus AS er en fylkeskommunalt mobilitetsleverandør som har i oppgave å administrere, markedsføre og informere om rutetilbudet i Rogaland, samt kjøpe transporttjenester fra uavhengige buss- og båtselskaper. Kolumbus har ansvar for den offentlige busstrafikken i Rogaland og for hurtigbåttrafikken i Ryfylke, mellom Byøyene og Stavanger og fra Haugesund til Feøy, Utsira og Røvær.
Kolumbus' busser er lett gjenkjennelige med sin grønne farge, og bussene i bynære strøk bærer i tillegg Kolumbus’ navn og logo. Båtene er også merket med Kolumbus' farger og logo. Selskapet holder til på Byterminalen og Fiskepirterminalen i Stavanger. Direktør er Odd Aksland.
Kolumbus eier ikke bussene og båtene som brukes i rutetrafikken. Det er det de ulike operatørselskapene som jobber på kontrakt for Kolumbus som gjør. Disse består av busselskapene Norgesbuss, Nettbuss, Boreal Transport Sør, Tide Buss AS, Suldal Billag, Kvitsøy helse og Transport, Finnøy Buss, L. Rødne og Sønner og Rørheims Bilruter, samt rederiene Norled, L. Rødne og Sønner, Helgøyskyss, Rutebåten Utsira og Røværfjord.
Kolumbus har myndighet til å gjøre mindre justeringer i rutetilbudet i Rogaland. Større forandringer i eksisterende ruter, samt opprettelse og nedleggelse av ruter, må vedtas politisk av fylkestinget.
| Kolumbus AS er en fylkeskommunalt mobilitetsleverandør som har i oppgave å administrere, markedsføre og informere om rutetilbudet i Rogaland, samt kjøpe transporttjenester fra uavhengige buss- og båtselskaper. Kolumbus har ansvar for den offentlige busstrafikken i Rogaland og for hurtigbåttrafikken i Ryfylke, mellom Byøyene og Stavanger og fra Haugesund til Feøy, Utsira og Røvær.
Kolumbus' busser er lett gjenkjennelige med sin grønne farge, og bussene i bynære strøk bærer i tillegg Kolumbus’ navn og logo. Båtene er også merket med Kolumbus' farger og logo. Selskapet holder til på Byterminalen og Fiskepirterminalen i Stavanger. Direktør er Odd Aksland.
Kolumbus eier ikke bussene og båtene som brukes i rutetrafikken. Det er det de ulike operatørselskapene som jobber på kontrakt for Kolumbus som gjør. Disse består av busselskapene Norgesbuss, Nettbuss, Boreal Transport Sør, Tide Buss AS, Suldal Billag, Kvitsøy helse og Transport, Finnøy Buss, L. Rødne og Sønner og Rørheims Bilruter, samt rederiene Norled, L. Rødne og Sønner, Helgøyskyss, Rutebåten Utsira og Røværfjord.
Kolumbus har myndighet til å gjøre mindre justeringer i rutetilbudet i Rogaland. Større forandringer i eksisterende ruter, samt opprettelse og nedleggelse av ruter, må vedtas politisk av fylkestinget.
== Historie ==
I 2001 ble Kolumbus (Rogaland Kollektivtrafikk FKF (RKT)) vedtatt opprettet i Rogaland fylkesting. 1. januar 2002 ble det fylkeskommunale foretaket etablert.
Første gang busstrafikken i Rogaland ble utsatt for konkurranse, var i 2003. Da ble rutene i Stavanger og på Nord-Jæren lagt ut på anbud. Det ble også store omlegginger av rutene.
1. januar 2006 ble det innført et nytt billettsystem med elektronisk betaling. Oppstartsproblemer bidro til å forklare inntektssvikten Kolumbus opplevde i første kvartal i 2006. Det nye billettsystemet bestod blant annet av Kolumbuskortet, som hadde som mål å effektivisere billetteringsprosessen ved å redusere antall utskrevne papirbilletter og kontantbeholdningen om bord i bussene.
Fra 1. januar 2006 ble kun Minikort brukt. Det hadde funksjonen til Kolumbuskortet helt fram til sommeren 2006, da Kolumbuskortene ble postdistribuert til alle innbyggerne i Rogaland over 16 år. Både Minikortet og Kolumbuskortet hadde oppstartsproblemer. I starten fikk mange passasjerer reise gratis med bussen på grunn av feil med billetteringssystemet.
På tross av lanseringen av Kolumbuskortet, vedvarte enkelte av utfordringene og det ble flere oppslag i media på grunn av endret soneinndeling. Senere ble det også oppdaget at rundt 7 000 av kortene som var sendt ut hadde samme ID-nummer som andre kort som var i omløp. Dette førte til at Kolumbus postdistribuerte nye kort til kundene som hadde fått feil kort. Ved slutten av 2006 var det 11 500 som hadde tegnet Reisekonto.
Tidlig i 2005 ble bussrutene på Haugalandet (Nord-Rogaland) konkurranseutsatt for første gang. Her vant Haugaland Buss (HSD Buss og Gaia Trafikk) alle rutene. Dermed måtte Nettbuss Vest og Suldal Billag trekke seg ut. Tide Buss Haugesund tok over rutekjøringen fra 1. januar 2006, og i april 2010 ble det bestemt at Tide Buss Haugesund fikk forlenget kontrakten for rutebussene på Haugalandet fra januar 2011 til juni 2017.
Fra 1. januar 2007 var det oppstart av ny kontraktsperiode for hurtigbåtene i Ryfylke. Tide Sjø AS hadde vunnet anbudskonkurransen og det ble blant annet satt i drift tre nye hurtigbåter som var banebrytende innen universell utforming. Bakgrunnen for innkjøpet av de nye båtene var en kravspesifikasjon utviklet av Kolumbus i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner. Båtene ble designet og bygget slik at de skulle være tilgjengelige for alle, uavhengig av funksjonsnedsettelser.
I desember 2013 ble det klart at Norled AS (Tidligere Tide Sjø AS) skulle fortsette å kjøre Kolumbus’ hurtigbåtruter i Ryfylke fra og med 1. januar 2015. Norled AS inngikk da, sammen med underoperatørene Lars A. Rødne & Sønner og Helgøy Skyssbåt AS, en åtte år lang kontrakt, med opsjon på forlengelse i inntil tre år.
Sent på høsten 2006 ble det annonsert ny anbudsrunde på fylkeskommunale bussruter (lokalruter) i Sør-Rogaland. Dette inkluderte Jæren og Dalane som for første gang ble konkurranseutsatt. Rutene skulle ikke legges om i større grad slik som i 2003, men det ble gjort enkelte endringer. Blant annet ble det bestemt at samtlige busser som kjører for Kolumbus skal være grønne, slik at de er enkle å kjenne igjen i trafikkbildet. Boreal Transport Sør AS vant anbudsrunden for hele Sør-Rogaland.
I annonseringen 28. mars 2007 ble det sagt at Boreal ble tildelt hele kontrakten for buss på grunn av lavest pris. Ved starten av perioden på fem og et halvt år 1. januar 2008, skulle 70 prosent av bussene være nye. Siden Boreal allerede hadde halvparten av rutene på Nord-Jæren, var det kun Nettbuss AS som måtte trekke seg ut. En av forutsetningene i kontrakten var at sjåfører som mistet jobben i Nettbuss skulle få nyansettelser i Boreal.
1. januar 2008 ble 170 nye busser satt i trafikk på Nord-Jæren. 7 av 10 busser ble erstattet av de nyinnkjøpte bussene. I tillegg ble en god del av rutene lagt om for å utvide tilbudet. Heller ikke dette gikk smertefritt, og en kombinasjon av syke sjåfører hos Boreal, nye busser og nye ruter skapte store utfordringer de første ukene. Boreal måtte gå så langt som å ansette 30 polske sjåfører for å løse krisen.
I februar og mars samme år ble det sagt i media at Boreal fikk rundt 20 millioner i dagbøter for problemene i januar. Ifølge kontrakten på anbudet skulle Boreal få en dagbot på 5 000 kr for hver avgang som ble innstilt (10 000 kr hvis de ikke rapporterte til Kolumbus). Kolumbus fikk inn 921 klager de tre første ukene i 2008 mot 153 klager på samme tid året før.
Sommeren 2013 meddelte Kolumbus at de ønsket å utøve opsjon på forlengelse av buss-kontrakten med Boreal. Opsjonen gjaldt i tre år fra juni 2013 og omfattet rundt 300 busser og 650 sjåfører i Sør-Rogaland.
Styret vedtok å ikke ta ut opsjon eller lyse ut ny konkurranse på hurtigbåten mellom Stavanger og Haugesund da kontrakten utløp i desember 2014. Strekningen trafikkeres dermed utelukkende med buss fra januar 2015.
Bussruteproduksjonen i Strand, Forsand og Hjelmeland ble konkurranseutsatt for første gang i 2014. Kontrakten ble tildelt Boreal Transport Sør AS med oppstart 1. januar 2015 og varighet fram til åpningen av Ryfast.
Kolumbus ble organisert som et AS med nytt styre fra januar 2015. Fra 2001 til og med 2014 var Kolumbus organisert som et fylkeskommunalt foretak (Rogaland Kollektivtrafikk FKF).
I 2015 inngikk Kolumbus kontrakt med Unik Terminal AS om bygging av et nytt bussdepot på Forus. Kolumbus gjorde med dette et eget bussanlegg tilgjengelig for framleie for operatøren på Nord-Jæren fra og med 1. juli 2016. Det nye bussdepotet vil forbedre arbeidsvilkårene for operatøren og samt redusere tomkjøringen. Leieperioden for bussanlegget er 20 år fra overtakelsestidspunktet i henhold til leieavtalen, med opsjon for Kolumbus om forlengelse i inntil 16 år, i åtte år om gangen.
I 2015 ble Norgesbuss tildelt kontrakten for bussrutekjøring på Nord-Jæren, mens Nettbuss ble tildelt kontrakten for Jæren og Dalane. Anbudsoppstart var 1. juli 2016, og kontraktene varer til og med 30. juni 2024 med en opsjon på to år. Samtidig som de nye operatørene overtok, ble rutetilbudet oppgradert, og samtlige busser i anbudsområdene ble byttet ut med splitter nye modeller. 98 av de nye bussene kjører på biodiesel, og i september 2016 ble det satt inn tre nye el-busser. Det vil da kjøre fem el-busser i ordinær rutetrafikk på Nord-Jæren. Kolumbus har som mål at alle bussene være skal være fossilfrie innen 2024. Kontraktssummen for kontrakten med Norgesbuss er på 421 millioner kroner i året. Kontraktssummen for kontrakten med Nettbuss er på 115 millioner i året.
13. juni 2017 bestemte Rogaland fylkeskommune at Kolumbus skal gå fra å være et kollektivselskap til å bli en mobilitetsleverandør. "Det innebærer at vi fortsatt skal ha ansvar for buss- og hurtigbåttrafikken i Rogaland. I tillegg skal vi jobbe for at tog, sykkel, gange og bildeling henger sømløst sammen med buss og båt slik at folk skal komme seg fra A til Å uten bruk av egen bil. Nøkkelordene er korrespondanse samt individuelt tilpasset og oppdatert informasjon." Sier Kolumbus på sine egne sider.7. september 2017 inngikk Kolumbus og Jernbanedirektoratet en avtale om rute-, takst- og billettsamarbeid i Rogaland. Avtalen sikrer en sømløs reise med buss og lokaltog i Rogaland med likt takst- og billettsystem, samt korresponderende avgangstider.Anbudet "Ryfylke Nord" ble i 2018 tildelt til Tide Buss AS og omfatter Suldal, Vindafjord og Sauda. Anbudsoppstart var 1. juni 2018, og kontrakten varer til og med juni 2026. Alle bussene benytter biodiesel av typen HVO (hydrogenerert vegetabilsk olje) De ordinære byrutene i Sauda erstattes av en bestillingsordning for buss. Denne ble lyst ut i et eget anbud.
== Kolumbuskort ==
Kolumbuskortet er et elektronisk reisekort i plast som brukes på kollektivtransporten i Rogaland. Kortet er tilgjengelig som personlig og upersonlig kort (med og uten navn og fødselsdato). Kolumbuskortet kan fylles med Reisepenger, 24-timersbillett Arkivert 19. september 2016 hos Wayback Machine., 7-dagersbillett, 30-dagersbillett og 365-dagersbillett, Ungdomsbillett, Periodebillett båt og Kombibillett. Kolumbuskort med 30-dagersbillett eller 365-dagersbillett er gyldig ikke kun på Kolumbus busser og båter, men også på Jærbanens lokaltog mellom Stavanger og Egersund og på regionstog til Flekkefjord.
Minikort er et pappkort som brukes som engangskort. Dette kan ikke gjenbrukes. Minikortet kan brukes 24-timersbilletten og 7-dagersbilletten, og passer best for turister eller andre som reiser mye i en kort periode.
== Sanntidssystem ==
Med sanntidsinformasjon får reisende oppdateringer om når bussen faktisk ankommer en holdeplass basert på hvor bussen til enhver tid befinner seg langs ruten (bruk av GPS). Slik kan de som venter langs ruten få informasjon om når bussen faktisk kommer til holdeplassen, istedenfor informasjon om når den skulle vært der i henhold til rutetidene.
Inne i bussen leser en stemme fortløpende opp navnet på neste holdeplass, slik at det blir enklere for personer som ikke er kjent i området og for personer med synshemninger å orientere seg. Samtidig vises navnene på de neste holdeplassene, samt avviksmeldinger for den aktuelle strekningen, på en skjerm i bussen. Sanntidsinformasjon er tilgjengelig om bord, på skjermer i enkelte busskur, på nett og via mobil-appene Kolumbus Reise og Kolumbus Sanntid.
Innføringen av sanntidssystemet på bussene i Rogaland startet høsten 2012, men prosjektet ble påbegynt langt tidligere. Rute 1 og 2 i Haugesund fikk installert en pilot av sanntidssystemet allerede i 2006, og det ble siden jobbet for å få fylkespolitikerne til å bevilge penger for å innføre systemet i resten av fylket. Fylkestinget bevilget prosjektmidler i oktober 2010, og prosjektet SIS-2012 kunne da starte.
== Digitale kanaler ==
Ifølge Kolumbus' årsrapport for 2013 fikk Kolumbus ny profil og nye universelt utformede nettsider sommeren 2013. Siden den gang er nettsidene blitt kontinuerlig forbedret og utviklet, og i mai 2015 fikk nettsidene igjen et ansiktsløft i form av nytt design. Kolumbus er svært bevisste på universell utforming og at nettsidene skal være tilgjengelige for alle, og dette er fundamentalt i alle endringer som gjøres.
Høsten 2012 ble nettbutikken for kjøp av bussbilletter lansert. I starten av 2013 ble også nettbestillingsportalen for båtbilletter åpnet.
MinSide ble lansert på kolumbus.no i 2015. Der kan kunder kjøpe billetter/fylle på Kolumbuskortet, samt registrere, sperre og kjøpe nye Kolumbuskort.
I 2015 installerte Kolumbus åtte billettautomater ved ulike knutepunkt.
Kolumbus har vært på Facebook og Twitter siden 2009, og ved utgangen av 2015 hadde de 12 600 følgere på Facebook og 3 150 følgere på Twitter. I 2015 håndterte Kolumbus rundt 21 600 henvendelser på Facebook og 1 800 ytringer via Twitter, til sammen 23 400 henvendelser. For å ta seg av alle innspill og henvendelser i sosiale medier på en effektiv og kundevennlig måte er det blitt opprettet et eget team med sosiale medier som spesialfelt. Kolumbus skal ha tett dialog med kundene, og gjennomsnittlig responstid i sosiale medier er under én time.
Kolumbus har per 2017 tre mobil-apper: Kolumbus Reise, Kolumbus Sanntid og Kolumbus Billett. Reise-appen hjelper deg å finne riktig reiserute og viser sanntidsinformasjon, billett-appen lar deg forhåndskjøpe alle Kolumbus’ bussbilletter, og sanntidsappen gir deg oppdatert informasjon om når bussen kommer til din holdeplass. Reise-appen ble lansert i desember 2010, sanntidsappen i januar 2013 og billett-appen i september 2013.
== Anbud ==
De fleste av Kolumbus’ busser er grønne. Du finner også hvite el-busser og busser med fargerike design, som spesiallaget av gatekunstnere i forbindelse med gatekunstfestivalen Nuart i 2016.
Alle kontrakter hvor Kolumbus er kontraktspart er resultat av en anskaffelsesprosess som følger lov og forskrift om offentlige anskaffelser. Gode, gjennomarbeidede kontrakter skal sikre at våre tjenester holder et høyt nivå. Oppfølging og etablering av nye avtaler skjer gjennom et tverrfaglig samarbeid i Kolumbus. Kolumbus har også et nært samarbeid med, og deltar aktivt i, faggruppen for kontrakt i Kollektivtrafikkforeningen.
I arbeidet med nye kontrakter legger Kolumbus vekt på å være en pådriver for innovative løsninger i kollektivtrafikken. I henhold til miljøstrategien vår har vi fossilfri drift innen 2024 som målsetning. Både i de nye kontraktene som er inngått for buss- og båtdrift og i arbeidet fram mot ferdigstillingen av bussveien stiller vi store krav til leverandører og operatører for å være ledende i arbeidet med en mer miljøvennlig kollektivtransport.
De følgende er eksempler på kontrakter om kjøp av varer og tjenester som er inngått av Kolumbus som et resultat av anbudskonkurranse:
Busskjøring
Båtkjøring
Billettsystem
Billett- og kvalitetskontroll
Kommunikasjon mot bussene/billettmaskiner
Design
== Oversikt over leverandører ==
Her er en oversikt over selskaper som har kontrakt med Kolumbus:
Buss på Nord-Jæren: Norgesbuss
Buss på Jæren og i Dalane: Vy Buss
Buss på Haugalandet: Vy Buss
Buss i Ryfylke nord: Tide Buss.
Buss i Ryfylke sør: Boreal Buss, Finnøy Buss, L. Rødne & Sønner, Rørheims Bilruter.
Båtruter: Norled, L. Rødne & Sønner, John Arne Helgøy, Rutebåten Utsira.
Billettsystem: FARA.
Billett- og kvalitetskontroll: NOKAS.
Design: Knowit
Kommunikasjon mot busser: Telenor Mobil.
Sanntidssystemet: Webstep (og diverse underleverandører)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kolumbus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kolumbus
Boreal Transport Sør
Tide Sjø og Tide Buss
NSB
Fjord1
Suldal Billag
Norway Bussekspress (SørVest Ekspressen, Kystbussen)
Flybussen i Stavanger
Flybussen i Haugesund | Kolumbus AS er en fylkeskommunalt mobilitetsleverandør som har i oppgave å administrere, markedsføre og informere om rutetilbudet i Rogaland, samt kjøpe transporttjenester fra uavhengige buss- og båtselskaper. Kolumbus har ansvar for den offentlige busstrafikken i Rogaland og for hurtigbåttrafikken i Ryfylke, mellom Byøyene og Stavanger og fra Haugesund til Feøy, Utsira og Røvær. | 5,667 | 5,667 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kh%C3%ADos | 2023-02-04 | Khíos | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Det joniske forbund', 'Kategori:Khíos', 'Kategori:Nord-Egeerhavet', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øyer i Hellas'] | Khíos (gresk: Χίος, alternative staving Híos) er den femte største av de greske øyene i Egeerhavet, og ligger omtrent syv km fra kysten av Lilleasia. Øya er skilt fra Tyrkia av Khíosstredet. Det bor 51 930 mennesker (2011)
på den 910 km² store øya. Øya er kjent for sin sjøhandel, sin unike harpiks fra mastikstrær, sine middelalderlandsbyer, sitt landskap og gode klima. De største eksportvarene er oliven, fiken, vin og mastiks. Klosteret Nea Moni fra 1000-tallet på øya står på Verdensarvlisten til UNESCO.
Administrativt utgjør øya et adskilt samfunn innenfor Khíos' periferenhet, som er en del av de nordlige egeiske øyer, Det største byen på øya og setet til kommuneadministrasjonen er byen av samme navn, Khíos. Lokalbefolkningen refererer til byen som «Khora» («Χώρα» som bokstavelig betyr land eller fylke, men vanligvis refererer til hovedstaden eller en bosetning på det høyeste punktet på en gresk øy.)
| Khíos (gresk: Χίος, alternative staving Híos) er den femte største av de greske øyene i Egeerhavet, og ligger omtrent syv km fra kysten av Lilleasia. Øya er skilt fra Tyrkia av Khíosstredet. Det bor 51 930 mennesker (2011)
på den 910 km² store øya. Øya er kjent for sin sjøhandel, sin unike harpiks fra mastikstrær, sine middelalderlandsbyer, sitt landskap og gode klima. De største eksportvarene er oliven, fiken, vin og mastiks. Klosteret Nea Moni fra 1000-tallet på øya står på Verdensarvlisten til UNESCO.
Administrativt utgjør øya et adskilt samfunn innenfor Khíos' periferenhet, som er en del av de nordlige egeiske øyer, Det største byen på øya og setet til kommuneadministrasjonen er byen av samme navn, Khíos. Lokalbefolkningen refererer til byen som «Khora» («Χώρα» som bokstavelig betyr land eller fylke, men vanligvis refererer til hovedstaden eller en bosetning på det høyeste punktet på en gresk øy.)
== Etymologi ==
I antikken var Khíos kjent som Ophioussa (Οφιούσσα, «slangeøya») og Pityoussa (Πιτυούσσα, «furuøya»). I løpet av middelalderen ble øya styrt av et antall ikke-greske makter, og var kjent som Scio (Genova-dialket), Chio (italiensk), og Sakız (صاقيز, osmansk tyrkisk). Hovedstaden har også vært kalt for «Kastro» eller «Kastron» (Καστρον; i betydningen festning, jf. engelske «castle»).
== Geografi ==
Khíos har form som en halvmåne eller nyre, rundt 50 km lang fra nord til sør, 29 km på det bredeste, og dekker et areal på 842 km². Terrenget er hovedsakelig berglendt og skrint og goldt, med en fjellrekke som går gjennom øyas ryggrad. Den høyeste av disse, Pelineon (1297 meter) og Epos (1188 meter) ligger i nord på øya. Midten av øya er delt mellom øst og vest av en rekke med mindre topper, kjent som Provatas.
== Byer på øya ==
Hovedbyen og største by heter Khíos eller Chora, og hadde i 2001 23 779 innbyggere.Øya er delt inn i følgende områder: Homeroupolis, Kardamila, Kampochora, Mastichochoria, Amanis, Ionia og Agiou Mina. De største og viktigste tettstedene utover Chora er: Kardamila, Vrontados, Volissos, Nenita og Pirgi.
Psara og Inousses er øyer i nær tilknytning til Khíos.
== Historie ==
=== Forhistorisk tid ===
Arkeologiske undersøkelser på Khíos har funnet bevis på at øya var bebodd siden minst neolittisk tid (bondesteinalderen). De fremste arkeologiske funnstedene fra denne perioden har vært bosteder i grotter ved Hagio(n) Galas i nord, og en bosetning med et påfølgende gravsted i dagens Emporeio helt i sørenden av øya. Dessverre er det mangel på ytterligere informasjon om denne perioden, og teorier om størrelsen og varigheten av disse tidlige bosetningene har ikke blitt tilfredsstillende etablert.
Den britiske skole i Athen har gjort utgravninger i Emporeio i tidsrommet 1952–1955, og det meste av den eksisterende kunnskapen kommer fra disse undersøkelsene.
Den greske arkeologiske tjeneste (G.A.S.) har gjort periodiske utgravninger på Khíos siden 1970, men mye av deres undersøkelser er ennå ikke publisert.
Den merkbart ensartete størrelsen på husene i Emporeio er hva som hovedsakelig har drevet forskernes teori om at det ikke vært noen større sosiale skiller i løpet av neolittisk tid på øya, og at alle beboerne hadde fordeler av jordbruk med kvegdrift.Det er også fremmet av forskerne at øya ikke var bebodd under mellom-bronsealderen (2300–1600 f.Kr.), skjønt forskerne har nylig foreslått at mangelen på bevis fra denne perioden kan skyldes mangelen på utgravninger på Khíos og i det nordlige Egeerhavet.På i alle fall 1000-tallet f.Kr. var øya styrt som et konge- eller høvdingdømme, og påfølgende overgang til et aristokratisk styre (eller muligens tyrannisk styre) skjedde en gang i løpet av de neste fire århundrene. Ytterligere utgravninger kan avsløre mer informasjon om denne perioden.
Tilstedeværelse fra Euboia og Kypros på 800-tallet f.Kr. på øya er bevitnet av keramikk. En fønikisk tilstedeværelse er fastslått ved Erythrae, den tradisjonelle konkurrenten til Khíos på fastlandet i Anatolia.
=== Arkaisk og klassisk tid ===
Geografen Pherekydes av Leros skrev at øya var besatt av lelegere, innfødte grekere som ble rapportert å være underlagt minoerne på Kreta. De ble til sist fordrevet av jonere som invaderte øya. Khíos var i antikken en jonisk koloni. Under de store greske koloniseringer i middelhavsområdet opprettet også Khíos selv en koloni – Maronea – ved Egeerhavets nordkyst.
Khíos var en av de opprinnelige tolv medlemsstatene i Det joniske forbund som ble opprettet på slutten av 800-tallet f.Kr. Et resultat av at Khíos mot slutten av 600-tallet f.Kr. var en av de første greske statene som begynte å framstille mynter, og etablerte en sfinks som sitt særlige symbol. Øya opprettholdt denne tradisjonen for bortimot 900 år.
På 500-tallet f.Kr. utviklet styresettet på Khíos demokratiske elementer med stemmebasert råd og folkets øvrighetspersoner som ble kalt for damarchoi.I 546 f.Kr. ble Khíos underlagt Persia. Khíos ble med i det joniske opprøret i kamp mot den persiske undertrykkelsen i 499 f.Kr. Khíos' makt til havs i denne perioden ble demonstrert at øya hadde den største flåten av alle jonere i slaget ved Lade i 494 f.Kr. med rundt hundre skip. Ved Lade utenfor Miletos fortsatte khionske flåten utholdende å bekjempe den persiske flåten selv etter at Samos og andre hadde rømt fra slaget. Til sist ble også khionerne nødt til trekke seg tilbake og ble igjen underlagt perserne.Persias nederlag i slaget ved Mykale i 479 f.Kr. betydde frigjøringen av Khíos fra persisk styre. Da Athen dannet det athenske sjøforbundet ble Khíos med som en av få medlemmer som ikke betalte tributt, men isteden srøget for krigsskip til alliansen.Mellom 400- og 300-tallet f.Kr. hadde øya vokst til en beregnet befolkning på over 120 000 mennesker, hvilket er to til tre ganger så mange som befolkningen i 2005, og basert på en stor nekropolis i hovedstaden på Khíos, er det antatt at de fleste bodde i dette området.I 412 f.Kr. under Peloponneskrigen gjorde Khíos opprør mot Athen, og athenerne beleiret Khíos. Avløsning kom først året etter da Sparta var i stand til å løfte beleiringen. På 300-tallet f.Kr. ble Khíos medlem av det andre athenske rike (et maritimt sjøforbund), men gjorde opprør mot Athen under den sosiale krigen (357-355 f.Kr.) og øya ble uavhengig igjen fram til kongeriket Makedonias framvekst.
=== Hellenistisk periode ===
I tiårene umiddelbart forut Makedonias overherredømme av de greske bystatene, var det en retorikkskole på Khíos som var blitt opprettet av Isokrates. Det var dessuten en fraksjon alliert med Sparta. Etter slaget ved Leuktra i 371 f.Kr. ble tilhengerne av Sparta forvist fra øya. Blant disse var retorikeren Theopompos og hans far Damasistratos som hadde utdannelse fra Isokrates' skole og dro videre for å studere med Isokrates i Athen før Theopompos ble historiker. Theopompos flyttet tilbake til Khíos med andre forviste i 333 f.Kr. etter at Aleksander den store hadde invadert Anatolia og bestemt at alle forviste skulle kunne reise tilbake til sin hjemsteder. Samtidig skulle alle persiske tilhengere enten dømmes eller forvises. Etter Aleksanders død ble derimot Theopompos igjen forvist fra Khíos, og han søkte da tilflukt i Egypt.I løpet av denne perioden ble Khíos den fremste eksportør av gresk vin som var kjent for sin relativt høye kvalitet. Khionsk amforaer med sine karakteristiske emblemer med en sfinks og bunter med vindruer har blitt funnet i bortimot hvert eneste land som antikkens grekere drev handel med, fra Gallia, Øvre Egypt og østlige Russland.
=== Romersk periode ===
I løpet av den tredje makedonske krig ble 34 skip, alliert med Romerriket, som fraktet 1000 galatiske soldater, foruten også et antall hester, sendt av Eumenes II av Pergamon til hans bror Attalos II Filadelfos. Etter å ha seilt ut fra Elaea dro de mot havnen i Phanæ for å gå fra borde og mot Makedonia. Imidlertid fanget Perseus av Makedonias marinekommandant Antenor opp flåten mellom Erythrai (på vestkysten av Anatolia) og Khíos.
I henhold til Titus Livius, ble de angrepet fullstendig uforvarende av Antenor. Eumenes' offiserer trodde først at denne flåten var vennligsinnede romere, men spredt fra hverandre forsto de at de ble angrepet av deres makedonske fiende. Noen valgte å forlate skipet og svømme mot Erythrai, mens andre lot skipet gå på grunn mot Khíos og flyktet mot byen.
Khionerne stengte sine porter, noe som økte ulykken. Makedonerne som gikk i land nærmere byen, skar av resten av flåtens mannskap utenfor byportene og vegen som ledet til byen. Av de tusen mennene skal 800 ha blitt drept og 200 bli tatt til fange.
Etter den romerske erobringen av Khíos, ble øya en del av provinsen Asia.
=== Middelalderen ===
Etter at Romerriket ble delt i 395 e.Kr., var Khíos i seks århundrer en del av det gresktalende bysantinske rike. Det opphørte da øya ble kortvarig holdt i årene 1090-1097 av Tzachas eller Çaka Bey, en muslimsk tyrkisk emir fra regionen Smyrna i løpet av tyrkernes første ekspansjon langs kysten av Egeerhavet. Imidlertid ble øya frigjort da tyrkerne ble drevet tilbake fra kysten av Egeerhavet av det første korstoget. Khíos havnet da igjen inn under Det bysantinske rike.
Denne relative stabiliteten kom til en slutt ved herjingen av Konstantinopel av det fjerde korstog i 1204 og løpet av uroen på 1200-tallet ble herredømmet over øya stadig påvirket av maktkampene mellom de regionale maktene.
Etter det fjerde korstog ble Det bysantinske rike delt opp av de latinske herskerne i Konstantinopel. Khíos ble formelt en del av besittelsene til republikken Venezia, men nederlaget for det latinske riket førte til at øya igjen havnet på bysantinske hender i 1225.
=== Genuesisk period (1261–1566) ===
De bysantinske herskerne hadde liten innflytelse og via Nymphaeum-traktaten av 1261 ble myndigheten over øya gitt til republikken Genova. På denne tiden ble øya hyppig angrepet av pirater og ved 1302–1303 ble den også et angrepsmål for tyrkiske skip. For å forhindre tyrkisk ekspansjon, ble øya gjenerobret og holdt som en fornybar besittelse på vegne av den bysantinske keiser Andronikos II av genuesiske Genovese Benedetto I Zaccaria (1304), da admiral for kong Filip IV av Frankrike. Zaccaria innstilte seg selv som hersker av øya i det kortvarige herredømmet Khíos. Han ble etterfulgt av sin nevø Benedetto II Zaccaria og deretter av sin sønn Martino Zaccaria. De forsøkte å vende øya mot de latinske maktene og pavedømmet, og fra den bysantinske innflytelsen. De lokale var fortsatt lojale overfor bysantinerne, svarte til et brev fra keiseren, og til tross for å en stående hær på et tusen infanterister, et hundre kavalerister og to galeier, ble familien Zaccaria forvist fra Khíos i 1329 og lensdømmet ble oppløst.Lokalstyret ble kortvarig. I 1346 ble et selskapet Maona di Chio e di Focea opprettet i Genova for å gjenerobre og utbytte Khíos og nabobyen Fokaia i Lilleasia. Selv om øybeboerne bestemt avviste et innledende tilbud om beskyttelse, ble øya invadert av en genuesisk flåte ledet av Simone Vignoso, og festningen ble beseiret. På nytt ble styret over øya overført fredelig da festningen overga seg den 12. september og fredsavtale signert som ikke fratok de lokale jordeierne noen privilegier så lenge som den nye autoriteten ble akseptert.
Genueserne var mer interessert i profitt enn erobring, kontrollerte handelsposter og lagerhus, særskilt i handelen av mastiks, alun, salt og bek. Andre handelsvarer som korn, olivenolje og tekstiler, og de fleste profesjoner ble drevet i fellesskap med de lokale. Etter et mislykket opprør i 1347 og til tross for å være i klart mindretall (mindre enn 10 prosent av befolkningen i 1395), opprettholdt latinerne en lett kontroll over den lokale befolkningen. De oppholdt seg hovedsakelig i byene og tillot full religiøs frihet. På denne måten forble Khíos på genuesisk kontroll i to århundrer. Ved 1566, da Genova tapte Khíos til det muslimske osmanske rike, var det rundt 12 000 grekere og 2 500 genuesere (20 prosent av befolkningen) på øya.Tidlig på 1400-tallet hadde Lilleasia og de nærmeste øyene langs vestkysten blitt erobret av Det osmanske rike, men genuesiske familier hadde greid å holde på kontrollen over Khíos ved å betale tributt til osmanske sultanen. Ved 1500-tallet hadde den genuesiske kontrollen blitt svekket, handelen med Genova hadde minsket og de lokale italienske herskerne hadde blitt assimilert med den lokale befolkningen. Det hovedsakelig uavhengige styret til genuesiske familier fortsatte fram til 1566 da sultanen besluttet at øya kunne bli benyttet som en base for angrep mot bysantinske Konstantinopel. Khíos ble invadert av osmanske tropper og underlagt Det osmanske rike.
=== Den osmanske perioden ===
Under osmansk styre var lokalstyret og innsamling av skatt igjen i hendene på grekere, og den osmanske garnison var relativ liten og uanselig. Dokumentasjon viser en liten jødisk befolkning som hadde etablert seg fra minst år 1049. De opprinnelige gresk, romaniotiske jøder, antatt brakt over av romerne, ble senere slått sammen med sefardiske jøder som ble ønsket velkommen av osmanerne under den iberiske forvisningen på 1400-tallet.Grunnlaget for rikdommen på Khíos var høstingen av mastikstreet som ga en flytende harpiks som ble benyttet til framstilling av blant annet lakk. Khíos var i stand til å komme med et betydelig bidrag til staten mens det på samme tid holdt et relativt lavt skattenivå. Det osmanske rike betraktet Khíos som en av de mest verdifulle provinser i riket.
=== Moderne tid ===
Se hovedartikkel, KhíosmassakrenDa den greske selvstendighetskrigen brøt ut var de lokale lederne på Khíos motstrebende og tilbakeholdende til å delta i opprøret. De fryktet å miste sin sikkerhet og materielle framgang. I mars 1822 kom det imidlertid flere hundre bevæpnede grekere fra naboøya Samos til Khíos. De proklamerte revolusjonen og angrep tyrkerne. I møte med dette besluttet øyboerne å bli med i kampen.
Tyrkerne landsatte en stor militær styrke på øya få å slå ned opprøret. Det ble utført med nådeløs brutalitet som ikke skilte mellom hva som var målrettet, opprørere eller ikke. Alle grekere uansett alder, kjønn og samfunnsbakgrunn ble inkludert i opprøret. Den tyrkiske massakren involverte å forvise, drepe eller gjøre folk til slaver bestående av fem sjettedeler av den greske befolkningen som da utgjorde rundt 120 000 innbyggere. Khíosmassakren fjernet hele landsbyer og berørte Mastichochoria, Μαστιχοχώρια, gresk for «mastik-landsbyene» sør på øya. De tyrkiske troppene drepte og ødela etter hvert som de for fram. De som var for gamle eller for unge for å løpe i dekning i fjellene ble drept i sine hjem. Lik lå i stabler i gatene. Hvor tyrkerne ikke fant kristne å drepe, ødela og brent de kristne bygninger, gårder, kirker og klostre. Unge kvinner ble imidlertid sendt til det greske fastlandet grunnet deres verdi som slaver. Rundt 2000 kvinner, barn og prester søkte tilflukt i det gamle bysantinske klosteret Nea Moni, men dørene til klosteret ble slått inn og alle innenfor ble enten drept eller brent levende da bygningen ble satt i brann. Deres hodeskaller og beinrester er stilt ut i klosteret.De fryktelige massakrene utløste en enorm bestyrtelse og fordømmelser i resten av Europa, slik som i et maleri som i dag henger i Louvre-museet i Paris av Eugène Delacroix, «Massakren på Khíos», og i skriftene til blant annet Lord Byron og Victor Hugo. Den utløste en enorm bestyrtelse i Europa, noe som også gjenspeiles i tekster som ble skrevet av Lord Byron, Victor Hugo og i Gioacchino Rossinis opera Le Siège de Corinthe. Massakren er også beskrevet i den romantrilogien til gresk-amerikanske Athena Dallas Damis; Islands in the Winds, Windswept og Follow the Wind.
I 1881 ødela et jordskjelv, beregnet til 6,5 på skalaen momentmagnitude, et stort antall av øyas bygninger og førte til tap av mange liv. Rapporter i samtiden snakket om mellom 5 500 og 10 000 omkomne.Khíos ble en del av resten av det uavhengige Hellas etter den første Balkankrigen i 1912. Den greske marinen frigjorde Khíos i november 1912 etter en hard kamp, men kortvarig operasjon. Tyrkia anerkjente Hellas annektering av Khíos og andre øyer i Egeerhavet i Londontraktaten av 1913.
Øya var påvirket av befolkningsutvekslingen etter den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922 med innkomne greske flyktninger som bosatte seg i Kastro (tidligere tyrkisk) og i nye bosetninger som raskt ble bygget sør i byen Khíos.
Under den andre verdenskrig ble Khíos okkupert av det nasjonalsosialistiske Tyskland (1941–1944), noe som resulterte i forsakelser for innbyggerne. Den største andelen av den jødiske befolkningen hadde utvandret tidligere på århundret, men som i alle tyskokkuperte området, ble det jødiske samfunnet forfulgt og fanget inn, og deretter transportert til konsentrasjonsleirer for utryddelse. I 1943 advarte det lokale greske styret på øya den jødiske befolkningen om at Gestapo hadde ordre om å arrestere dem alle og frakte dem til Tyskland. En del jødiske familier tok advarselen på alvor og ble smuglet ut av øya. De gjenværende ble arrestert av Gestapo og ingenting er kjent om deres skjebne, bortsett fra at de ble drept i tyske konsentrasjonsleirer.
Produksjonen av mastik ble truet av den store skogbrannen på Khíos som herjet den sørlige delen av øya i august 2012.I USA er det en aktiv interesseorganisasjon, Chian Federation, for gresk-amerikanere som nedstammer eller har sin opprinnelse på Khíos
== Demografi ==
I henhold til folketelling av 2001 har Khíos en fast bosetning på rundt 52 290 innbyggere (26 589 menn og 25 701 kvinner). Foruten den greske befolkningen er det også en minoritet av utlendinger som lever der, hovedsakelig arbeidere fra land i Øst-Europa som Albania, Bulgaria og tidligere sovjetiske republikker. Det er også et antall flyktninger og ulovlige innvandrere som forsøker å komme seg inn i Europa via Tyrkia.
== Økonomi ==
=== Handel ===
Den lokale gresk eksporten av varer utgjør en reke lokalt framstilte produkter som mastiks, oliven, fiken, vin, mandariner og kirsebær.
== Landemerker og severdigheter ==
Nea Moni er et kloster med enestående mosaikker fra Konstantin IX Monomakhos' styre og tilhører UNESCOs liste over verdensarven.
Khíos' festning, Κάστρο της Χίου
Khíos' bysantinske museum
Khíos' arkeologiske museum
Byen Vrontados er hjemsted for en unik påskefeiring hvor konkurrerende grupper av de lokale samles i byens to (rivaliserende) kirker for fyre opp titusener av hjemlagde raketter mot hverandres kirkeklokker mens påskegudstjenesten foregår. Denne årlige hendelsen har blitt kjent som rouketopolemos, Рουκετοπόλεμος, bokstavelig «rakettkrigen».
== Vennskapsbyer ==
Khíos har følgende vennskapsbyer:
Dinant
Genova (siden 1985)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Chios – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Khíos hos Wikivoyage
Prefecture of Chios en oversikt over kulturminner
Chios Privat nettsted med mye informasjon
Øya Khíos, Hellas: Generell informasjon samt historie, landsbyer og berømte personer
Khíos, Hellas: Mye bra informasjon om Khíos på engelsk og tysk | Khíos (gresk: Χίος, alternative staving Híos) er den femte største av de greske øyene i Egeerhavet, og ligger omtrent syv km fra kysten av Lilleasia. Øya er skilt fra Tyrkia av Khíosstredet. | 5,668 | 5,668 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franz_Kafka | 2023-02-04 | Franz Kafka | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøhmere', 'Kategori:Dødsfall 3. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Fødsler 3. juli', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Jurister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Novellister', 'Kategori:Personer fra Praha', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Franz Kafka (født 3. juli 1883 i Praha, død 3. juni 1924 i Kierling, Klosterneuburg) var en tyskspråklig, tsjekkoslovakisk jurist og forfatter. Hans etterlatte verk, delvis ufullstendige og publisert mot hans vilje, er regnet som noe av de mest innflytelsesrike i vestlig litteratur. Vennen Max Brod tok vare på Kafkas manuskripter, mot Kafkas vilje, og ga i 1937 ut den første biografien. Kafka ble mens han levde vel ansett som forfatter innenfor en liten krets. Max Brods posthume utgivelser gjord Kafka kjent for et bredere publikum internasjonalt og i Tyskland fra rundt 1950.Han var utdannet jurist og hans tematisering av juridiske prosesser og moderne byråkrati sprang blant annet ut av utdanningen og arbeidet i et halvstatlig kontor for ulykkesforsikring. Nazistene i Tyskland satte i 1935 opp Kafkas verker på listen over farlig og skadelig litteratur. Noen brev og tyve notatbøker han skal ha etterlatt i en leilighet i Berlin kan ha blitt brent av nazistene eller av ham selv. Han var forlovet flere ganger og med flere kvinner, men ble ikke gift og bodde hos foreldrene nesten hele livet. Kafka var assimiltert tysktalende jøde i et borgerlig, kristelig miljø og følte han hadde mistet et kulturelt fellesskap med religiøs og åndelig forankring. I møte med jiddisk-talende «østjøder» følte han seg ikke «jødisk nok». Han følte seg tiltrukket av men hadde et tilsvarende ambivalent forhold til sionismen.
| Franz Kafka (født 3. juli 1883 i Praha, død 3. juni 1924 i Kierling, Klosterneuburg) var en tyskspråklig, tsjekkoslovakisk jurist og forfatter. Hans etterlatte verk, delvis ufullstendige og publisert mot hans vilje, er regnet som noe av de mest innflytelsesrike i vestlig litteratur. Vennen Max Brod tok vare på Kafkas manuskripter, mot Kafkas vilje, og ga i 1937 ut den første biografien. Kafka ble mens han levde vel ansett som forfatter innenfor en liten krets. Max Brods posthume utgivelser gjord Kafka kjent for et bredere publikum internasjonalt og i Tyskland fra rundt 1950.Han var utdannet jurist og hans tematisering av juridiske prosesser og moderne byråkrati sprang blant annet ut av utdanningen og arbeidet i et halvstatlig kontor for ulykkesforsikring. Nazistene i Tyskland satte i 1935 opp Kafkas verker på listen over farlig og skadelig litteratur. Noen brev og tyve notatbøker han skal ha etterlatt i en leilighet i Berlin kan ha blitt brent av nazistene eller av ham selv. Han var forlovet flere ganger og med flere kvinner, men ble ikke gift og bodde hos foreldrene nesten hele livet. Kafka var assimiltert tysktalende jøde i et borgerlig, kristelig miljø og følte han hadde mistet et kulturelt fellesskap med religiøs og åndelig forankring. I møte med jiddisk-talende «østjøder» følte han seg ikke «jødisk nok». Han følte seg tiltrukket av men hadde et tilsvarende ambivalent forhold til sionismen.
== Bakgrunn og familie ==
Kafka ble født 3. juli 1883 i en tyskspråklig jødisk familie i Prag (Praha) i Böhmen, da en del av Østerrike-Ungarn, i dag hovedstad i Tsjekkia. Familien var velstående. Faren var Hermann (også skrevet Herrmann) Kafka (1852–1931), forhandler av Galanteriewaren (smykker og moteplagg), og hans mor var Julie Kafka, født Löwy (1856–1934). Kafka-slekten hadde levd i jødiske enklaver omgitt av tsjekkisk bondebefolkning.
=== Familiebakgrunn ===
I 1787 ble jødene pålagt å ta tyske etternavn, mens Kafka-slekten fikk lov til å ta eller beholde et slavisk navn. Navnet «Kafka» kom ifølge familien selv av kavka som er tsjekkisk for fuglen kaie, men det kan også komme av Jakovke jiddisk diminutiv for Jakob. Franz Kafka fikk fornavn til ære for keiser Franz Josef.
Hermann Kafka oppfattet seg som tsjekker etter å ha vokst opp i overveiende tsjekkisk landsby, mens hans kone og hennes familie i Praha var tysktalende, og de sendte sønnen Franz til tysk skole i Praha. Kafka-familien snakket tsjekkisk hjemme og Hermann gikk på en jødisk skole (skolene var på den tiden inndelt etter religion) som var lovpålagt å undervise på tysk. Hermann ble flytende i muntlig tysk, men foretrakk tsjekkisk som han var mer bekvem med. I 1848 ble bosettingspåbudet for jøder opphevet noe som ledet til massemigrasjon av jøder til de større byene; ghettoene landsbyene ble forlatt og storbyens anonymitet ga en viss beskyttelse mot antisemittismen. Hermann Kafka slo seg ned i Josefstadt (Josefov) i Praha. Hermann kom fra en fattig familie i bøhmisk landsby og arbeidet seg opp ved stor egeninnsats og ved gunstig ekteskap. Hermann gikk i synagogen bare i forbindelse med familiehøytiderMoren Julie Löwy kom fra den tsjekkiskdominerte byen Poděbrady ved Elben. I morens slekt var mange svært religiøse (inkludert flere rabbinere) og Franz Kafka mente han arvet flest karaktertrekk fra morssiden. Julies far tjente godt som innehaver et bryggeri i Poděbrady, solgte bryggeriet med gevinst og flyttet til Praha der han fortsatte i samme bransje. Julies far tyskorientert, lite opptatt av ortodoks jødedom og opptatt av å bli assimilert. I Praha bodde Löwy-familien i et staselig bygg i Gamlebyen. Sosialt sto Löwy-familien markert høyere enn Kafka-familien. Hermann og Julie giftet seg 3. september 1883 i Praha. Hermann etablerte manufakturforretning i Praha og utvidet etterhvert denne til å inkludere grossisthandel. Julie gjorde i et viktig bidrag i butikken blant annet med å håndtere kundene.Franz Kafka ble født i et hus i krysset mellom Kaprova og Maiselova midt i Praha. Han vokste opp i sentralt i Praha og familien bodde blant annet i Staré Město (Gamlebyen) og ved Václavplassen. Foreldrene var opptatt med forretningsdriften og Franz ble som liten i stor grad passet på og oppdratt av hushjelper og guvernanter. Franz var eldst av søskenene. Hans brødre Georg (1885–1887) og Heinrich (1887–1888) døde av sykdom før de var fylt 2 år. Kafka flyttet selv eller med familien mange forskjellige steder i Praha. Faren drev autoritær oppdragelse.
=== Forlovelser og sykdom ===
Kafka møtte Felice Bauer i 1912 og de forlovet seg i april 1914 i Berlin; forlovelsen ble brutt juli 1914. I 1916 var de på ferie sammen i Marienbad, de forlovet seg for andre gang i 1917 og han brøt forlovelsen samme år. Bauer bodde i Berlin og beskrives som stødig og praktisk. Brevene fra Kafka til Bauer i disse årene fyller 700 tettskrevne sider. Hans angstpregede forhold til Bauer inspirerte hans viktigste verk blant Dommen, Forvandlingen og Prosessen. Dommen (tysk: Das Urteil. Eine Geschichte für Felice B.) skrev han på en natt kort etter det første brevet til Bauer i september 1912. Kafka skrev i 1913–1914 lidenskapelige brev til Bauers vennine Grete Bloch (født 1892) som viste brevene til Bauer. Bakgrunnen var at Bauer hadde bedt Bloch om å hjelpe med å bedre forholdet. Da Kafka midt i juli 1914 kom til det han trodde var et stevnemøte med Bauer på et hotell i Berlin, ble det i stedet et oppgjør der også Bloch og Erna Bauer (Felices Bauers søster) var tilstede. Diskusjonen pågikk i flere timer og Felice var rasende over Kafkas taushet. Kafka noterte i dagboken at oppgjøret på hotellrommet var som en rettsprosess. Episoden førte til at den første forlovelsen med Felice Bauer ble brutt og inspirerte Prosessen. Bloch og Kafka var tiltrukket av hverandre, men det er uklart om de hadde et intimt forhold. Brevene til Bloch er publisert sammen med brevene til Bauer; brevene fra Bloch til Kafka er tapt. Bauer solgte i 1955 Kafkas brev til forleggeren. Max Brod antok at Kafka var far til Blochs barn som døde i 1921, senere detaljerte granskinger av tidspunkter har konkludert med at det ikke er mulig. Kafka likte Berlin og satte stor pris på kulturlivet der; på denne tiden var Berlin i ferd med å gå forbi Wien som sentrum for tyskspråklig kulturliv.
Kafka ble i 1914 fritatt for militærtjeneste, fritaket blir fornyet i 1915 og i 1916 fordi han ansees som uunnværlig i forsikringsselskapet. I 1919 forlovet han seg med Julie Vohryzkova (også kalt Whoryzek) som var pasient på samme sanatorium som Kafka; han brøt forlovelsen på grunn av farens motvilje. I 1920 møtte han Milena Jesenská første gang (i Merano) og brevvekslingen mellom dem er en viktig kilde til Kafkas liv og virke. Kafka fridde til Jesenská som ikke ønsket å forlate ektemannen Ernst Polak selv om han stadig var utro. Forholdet til Jesenská var mer preget av likeverdighet enn forholdet til Bauer.I 1917 fikk Kafka påvist tuberkulose (ikke livstruende) og 1918 ble han smittet av spanskesyken som førte til sterkt svekket helse. Etter dette oppholdt Kafka seg dels ute av byen av helsegrunner og var i 1920 i Merano for behandling; 1921 var han på sanatorium i Tatra-fjellene. Sommeren 1923 var han i Graal-Müritz nær Rostock ved Østersjøen og ble der kjent med Dora Diamant (også stavet Dymant, Dimont, Dymand) som var jødisk og født nær Łódź i 1898. Fra september 1923 til mars 1924 bodde han sammen med Dora Diamant i Berlin. Ifølge Max Brod satte Kafka stor pris på Diamants kunnskaper om de østlige jødiske tradisjonene. Hun studerte hebraisk som hun lærte videre til Kafka og han diskuterte manusene sine med henne. Han reiste i mars 1924 tilbake til Praha uten Diamant. I 1924 forverret tilstanden seg (han fikk i april påvist tuberkulose i strupehodet) og han reiste til Wienerwald-sanatoriet og deretter til Kierling-sanatoriet i Østerrike. Mens han var sengeliggende ba han Diamants far om å få gifte seg med henne (faren avslo)..Kafka døde 3. juni 1924 i Kierling nær Klosterneuburg ved Wien. Kafka ble gravlagt på den jødiske gravlunden i Praha og Diamant møtte der Kafkas foreldre. Diamant flyktet til Storbritannia rett før andre verdenskrig; hun døde der i 1952 og familien var så fattig at de ikke hadde råd til gravstein.Gestapo ransaket i 1933 Diamants leilighet i Berlin og skal da ha beslaglagt mansukripter og andre dokumenter Kafka hadde etterlatt der. Felice Bauer var av jødisk opphav og flyktet fra Tyskland før andre verdenskrig og døde i USA i 1960. Jesenkas far var antisemittisk og nasjonalistisk, og mislikte at hun giftet seg med Ernst Polak som var jødisk (Polak var i Storbritannia under andre verdenskrig ditt han reiste med Jesenskas hjelp etter at de var skilt).
=== Holocaust ===
Nazistene deporterte i 1941 søstrene Valli og Elli (med ektemenn) til Ghetto Litzmannstadt i Łódź, Polen, der de ble drept. Den yngre søsteren Ottla (Ottilie) var gift med en katolikk og unngikk derfor den første runden med deportasjoner. Ottla skilte seg i august 1942 og ble internert i Theresienstadt. I 1943 ble hun sammen med leger og sykepleier frivillig med en transport av 1260 barn fra Theresienstadt til Auschwitz, der ble alle drept i gasskammer. Flere andre slektninger ble drept i holocaust. Milena Jesenská døde i Ravensbrück i 1944. Fire av Kafkas nieser overlevde holocaust: Ottlas døtre Vera Saudkova og Helena Davidova bodde i Praha, Ellis datter Gerti Hermann flyktet til Canada, og Vallis datter Marianna Steiner som bodde i London Grete Bloch slo seg til i Italia før andre verdenskrig og under den tyske okkupasjonen av Italia fra 1943 ble hun deportert til Auschwitz i 1944 og ble drept der eller underveis.
=== Utdanning ===
Fra 1889 til 1893 gikk Kafka på Deutsche Knabenschule ved Fleischmarkt i Praha og tok sin Matura i 1901. Han begynte å studere kjemi i 1901 før han gikk over til jus ved Karl-Ferdinand Universitetet i Praha og avla eksamen med doktorgraden i juni 1906. I studietiden ble han kjent med Max Brod. Våren 1908 tar han eksamen ved en handelsskole med sværte gode karakterer. Vinteren 1909 tok han kurs i maskintekniske fag ved ingeniørhøyskolen i Praha.Rikshovedstaden Wien dominerte kulturlivet, men Praha hadde et mangfoldig politisk og kulturelt liv i Habsburg-regimets siste fase. Det tsjekkiske flertallet arbeidet hardt for en egen nasjonalstat. Rundt århundreskiftet var 13 % av Prahas innbyggere tysktalende (og de tysktalende utgjorde den dominerende politiske klassen under Habsburgerne). Av de tysktalende var de fleste jøder. De nasjonalistiske tsjekkerne betraktet jødene som tyske, mens de etnisk tyske betraktet jødene som jøder.
== Virke ==
=== Arbeid som jurist ===
Etter utdanning til jurist arbeidet han kort tid hos advokat Richard Löwy og fra oktober 1906 var han ett år ved domstolen i Praha. Fra oktober 1907 til juli 1908 arbeidet han i Assicurazioni Generali, et verdensomspennende italiensk forsikringsselskap. Fra juli 1908 til 1922 arbeidet Kafka ved den halvstatlige forsikringskassen Arbeiter-Unfallversicherungs-Anstalt für das Königreich Böhmen i Prag («Arbeiderens skadeforsikringselskap for kongeriket Bøhmen»). Under første verdenskrig var han i praksis leder for denne institusjonen. Kafka bidro der til betydelig reform av sosialtjenester og lovgivning i Bøhmen som på den tiden var en av de mest industrielt utviklede i Europa. Han bidro til å innføre mange konkret tiltak som forbedret sikkerheten på arbeidsplassene; Kafka var spesielt opptatt av denne delen av jobben og han kom med konkrete forslag blant annet til forbedring av utstyr i sagbruk og forbedring av arbeidsmetoder i steinbrudd. Kafka var frustrert over at forsikringskontoret ikke hadde lovbestemt rett til å inspisere arbeidsplassene. Kafka syntes å sympatisere mest med de skadete arbeiderne og han trodde at likegyldige arbeidsgivere (snarere enn uforsiktige arbeidere) hadde skyld i ulykkene. Denne institusjonen var en syv slike i Østerrike-Ungarn og hadde ansvar blant annet for fastsetting og innkreving av forsikringspremier for alle industribedrifter, gruver og gårdsbruk samt leiegårder med installerte heiser. Forsikringspremiene var basert på ulykkesstatistikk og den enkelte arbeidsgivers samlede lønnskostander. Hans jødiske bakgrunn hemmet karrieren og han hadde i praksis større ansvar enn stilling og lønn tilsa. Kafka skrev mesteparten av sine skjønnelitterære verk mellom 1908 og 1917 mens han arbeidet fulltid i forsikringskontoret. Han beskrev stadig hvor sterkt han mislikte arbeidet, samtidig var han en svært dyktig jurist som gjorde en solid jobb og ble høyt respektert av sine overordnete - han var den eneste jøden med høyere stilling der. Kafka sluttet i forsikringskontoret i 1922 på grunn av dårlig helse og fikk en viss årlig pensjon.
=== Forfatter ===
Kafkas forhold til sin dominerende far var et viktig tema i hans arbeider. I 1923 flyttet han til Berlin i håp om å distansere seg fra familiens innflytelse og konsentrere seg om å skrive.
Kafka mente at verden er absurd og ubegripelig. Han så tilværelsen som en labyrint som mennesket ikke finner noen vei ut av. Det finnes også kafkaforskere som anser at Kafkas tekster for det meste skal ses som en metaforer for hans forsøk på å ta seg inn i skrivingens sfære, en sfære som han aldri anså seg verdig å tilhøre. Mange av Kafkas tanker knytter an til August Strindberg, Søren Kierkegaard, Otto Weininger og Sigmund Freud, som Kafka fikk mange ideer fra, hvilket viser seg i hans verk i form av modernisme. Det er imidlertid ikke full enighet om alle disse tilknytningene. Selv om man for eksempel relativt enkelt kan dra koblinger til Freud i Kafkas tekster, sa han at han ikke var særlig inspirert av dennes tanker. Han forkastet snarere den psykoanalytiske tolkning som Freud hadde gjort av novellen Forvandlingen.
Kafka utviklet under sitt forfatterskap en metode å skrive på som noe forenklet kan kalles skriving uten pause. Hans metode var å skrive som i en flom snarere enn på forhånd å ha hele historien klart for øye. Etter mange mislykkede forsøk og gjentatte skuffelser klarte han til slutt å raffinere denne metoden, og resultatet ble Domen. Alle hans tekster var mer eller mindre skrevet i ett sveip, også romanene som ble skrevet hvert kapittel for seg. Denne metoden er antagelig grunnen til at romanene aldri ble helt sluttført.
Kafkas samtlige tre store verk er ufullført.
I stor grad er den såkalte kafkastemningen Franz Kafkas egen følelse av utenforskap. Ettersom han var tyskspråklig, sto han utenfor den tsjekkiske kulturen. Fordi han var jøde, ble han frosset ut av Prahas tyske koloni, og ettersom han ikke var helt og sant troende, sto han også på siden av det jødiske menighetsliv.
Kafkas forfatterskap er tolket på mange vis. Max Brod hevdet at Kafka var en religiøs dikter. Eksistensialistisk orienterte forfattere som Albert Camus så en sjelsfrende som fanget det absurde i tilværelsen. Psykoanalytikere mente at Kafka var en utforsker av det ubevisste. Marxister som Ernst Fischer mente at han skildrer det fremmedgjorte menneske i det kapitalistiske samfunn. Hermeneutiske forskere har pekt på muligheten av at Kafka skriver om seg selv og sitt forfatterskap. Ifølge Max Brod fortalte Kafka selv aldri hvordan hans fortellinger skulle tolkes.Kafka publiserte bare noen få korte historier mens han levde, og de utgjorde bare en liten del av hans arbeider. Han fikk derfor ikke stor oppmerksomhet i sin levetid. Før han døde ba han vennen Max Brod og sin elskerinne Dora Diamant om å ødelegge alle hans manuskripter. Diamant ødela lojalt de manuskriptene hun hadde, mens Brod ikke fulgte Kafkas instruksjoner og i stedet valgte å publisere dem. Max Brod gjorde seg store anstrengelser for å sammenstille tekstene på en måte som kunne forsvare publikasjon. Også Kafkas brev og dagbøker ble utgitt. Romanen Slottet sies å være et forsøk på en selvbiografi.
Milena Jesenská oversatte flere av hans verker til tsjekkisk, og de to hadde en omfattende brevveksling særlig i 1920. De skrev minst 126 brev til hverandre i løpet av 8 måneder i 1920.I 1913 besøkte han Martin Buber privat i Berlin og de utvekslet senere noen brev. Buber hadde stor respekt for Kafka som forfatter. I 1917 beskrev han Bubers siste bok som «ekkel og avskyelig».
== Bibliografi ==
Brevet til faren (på norsk 1975)
=== Korte fortellinger (utvalg) ===
Das Urteil, 1913 (Dommen)
Die Verwandlung, 1915 (Forvandlingen)
In der Strafkolonie, 1919 (I straffekolonien)
Ein Landarzt, 1920 (En landsens lege)
Ein Hungerkünstler, 1924 (En sultekunstner)
=== Romaner ===
Der Prozess, 1925 (Prosessen, norsk utgave 1933, bokmål oversettelse ved Trond Winje 1992, nynorsk oversettelse ved Jon Fosse 2022)
Das Schloss, 1926 (Slottet, norsk utgave 1950)
Der Verschollene/Amerika (Den forsvunne, kjent under tittelen Amerika, 1927, norsk utgave 1966)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Franz Kafka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Franz Kafka – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Franz Kafka på Internet Movie Database
(sv) Franz Kafka i Svensk Filmdatabas
(da) Franz Kafka på Scope
(fr) Franz Kafka på Allociné
(en) Franz Kafka på AllMovie
(en) Franz Kafka hos The Movie Database
(en) Franz Kafka hos Internet Broadway Database
(en) Franz Kafka hos Internet Broadway Database
(en) Franz Kafka på Apple Music
(en) Franz Kafka på Discogs
(en) Franz Kafka på MusicBrainz
(en) Franz Kafka på AllMusic
(en) Franz Kafka på Facebook
(de) Universität Bonn: Umfassende Information zu Leben und Werk
(de) www.ub.fu-berlin.de/ kommentierte Linksammlung
(de) KomistA Verlag: Leben und Werk sowie Texte von Kafka Arkivert 14. juni 2004 hos Wayback Machine.
(de) "Franz Kafka konkret" Arkivert 14. juni 2004 hos Wayback Machine. Leben und Werk
(en) Das Kafka Projekt
(de) Mange tekster av Kafka i Projekt Gutenberg-DE
(de) Deutsches Historisches Museum: kleine Biographie
(de) Biographie von Xlibris
(de) Lexikon Eintrag zu Kafka
(de) Kafka und Prag
(de) "Versuch über Franz Kafka"
(en) Franz Kafka Wikiquote: Franz Kafka – sitater | Franz Kafka (født 3. juli 1883 i Praha, død 3. | 5,669 | 5,669 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Madeira | 2023-02-04 | Madeira | ['Kategori:17°V', 'Kategori:32°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Madeira', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Portugal', 'Kategori:Øygrupper i Afrika'] | Madeira er ei øy i det østlige Atlanterhavet. Den tilhører Portugal. Madeira er videre navnet på en sjølstyrt region (Região Autónoma da Madeira), som i tillegg består av øya Porto Santo og de to ubebodde øygruppene Selvagensøyene og Desertasøyene.
Øyene har et samla areal på 797 kvadratkilometer og et innbyggertall på omkring 275 000. Hovedstaden heter Funchal.
| Madeira er ei øy i det østlige Atlanterhavet. Den tilhører Portugal. Madeira er videre navnet på en sjølstyrt region (Região Autónoma da Madeira), som i tillegg består av øya Porto Santo og de to ubebodde øygruppene Selvagensøyene og Desertasøyene.
Øyene har et samla areal på 797 kvadratkilometer og et innbyggertall på omkring 275 000. Hovedstaden heter Funchal.
== Navnet ==
Madeira er portugisisk for tømmer. Navnet kan derfor sies å bety «skogkledd».
Dette samsvarer med den første sikre skriftlige omtalen av øya – på et genovesisk kart fra 1351: «Isola della Lolegname» (den skogkledde øya). Det finnes eldre omtaler av øyer i Atlanterhavet, som muligens kan ha vært Madeira. Her brukes betegnelser som «Purpurøyene» og «Den røde øya». Enkelte mener at dette refererer til safta fra dragetreet, som blei brukt som fargestoff.
== Geografi ==
Madeira utgjør, sammen med Asorene, Kanariøyene og Kapp Verde, regionen Makaronesia. Disse øyene er alle av vulkansk opprinnelse og oppsto i tertiærperioden. Øyene har aldri vært landfaste, med mulig unntak for de østligste av Kanariøyene. De var altså aldri en del av kontinentene Europa/Afrika.
Øygruppa Madeira består av disse øyene:
Madeira med to mindre øyer på østspissen (Ilhéu de Agostinho og Ilhéu do Farol), samt en del holmer og skjær langs kysten ellers. I alt 735,7 kvadratkilometer.
Porto Santo med en del omkringliggende øyer, holmer og skjær. De største er Ilhéu de Baixo (Ilhéu da Cal), Ilhéu de Cima (Ilhéu do Farol), Ilhéu das Cenouras og Ilhéu de Ferro. Samla areal 42,2 kvadratkilometer.
Desertasøyene (Ilhas Desertas): Chão, Deserta Grande og Bugio, i alt 13,7 kvadratkilometer.Videre har vi Selvagensøyene (Ilhas Selvagens), som også er administrert under regionen Madeira. Avstanden (280 km) er imidlertid så stor at det kan diskuteres om disse tilhører Madeira som øygruppe. De ligger faktisk nærmere Kanariøyene. De største av Selvagensøyene er Selvagem Grande, Selvagem Pequena og Ilhéu de Fora. Samla areal er rundt 3 kvadratkilometer.
Om vi ser bort fra vitenskapsfolk og vaktstyrker, er det bare Madeira og Porto Santo som er bebodd.
Madeiras posisjon er 32° 38' nord 16° vest (hovedstaden Funchal). Dette er omtrent på linje med både nord- og vestspissen av Afrika. Avstanden er om lag 580 kilometer fra kysten av Afrika, 860 kilometer fra Lisboa, 370 kilometer fra Gran Canaria og 770 kilometer fra Santa Maria, den nærmeste av Asorene.
Øya Madeira har et flateinnhold på 737 kvadratkilometer. Den er om lag 58 kilometer lang og 23 kilometer på det breieste. Øya er svært fjellrik; 90 prosent av arealet er på over 500 meters høyde, og en tredel på over 1000 meter. En fjellkjede danner øyas lengdeakse og deler den tydelig i en nordlig og en sørlig halvdel, blant annet med nokså ulikt klima. Det høyeste punktet er Pico Ruivo på 1863 meter. Fra fjellkjeden stråler det ut sidearmer, og mellom disse løper det dype raviner og daler. Det som i luftlinje ser ut som ei kort avstand, kan i den virkelige verden være lange distanser ned i og opp av dalbunner. Man kan kjøre nesten heilt til toppen av Pico de Arieiro på 1818 meter, herfra er det fine stier hvor man kan vandre ned igjen. Madeiras topografi sammenliknes i blant med et papirark som er krølla sammen.
Den vestlige delen av fjellkjeden danner et høyfjellsplatå, Paúl da Serra, på rundt 22 kvadratkilometer i en høyde av ca. 1400 meter. I øst avsluttes øya med spissen Ponta de São Lourenço. Her er klimaet svært mye tørrere enn ellers, og floraen er svært sparsommelig.
Midt mellom fjellene på øya finner vi Curral das Freiras, Nonnenes dal, som er en geografisk isolert dal omgitt av bratte fjellsider.
Øyas kystlinje består i hovedsak av bratte klipper. Så langt som 100 meter under dagens havnivå har Madeira omtrent samme form som den vi ser på kartet. Ved byen Câmara de Lobos, vest for Funchal, ligger klippa Cabo Girão, som stuper 580 meter rett ned mot ei lita «strand». Dette er verdens nest høyeste havklippe.
Øya Porto Santo er ganske annerledes. Den er 42,2 kvadratkilometer (12 kilometer lang og 5 kilometer på det breieste). Landskapet er mer prega av slakke bakker og åser. Det høyeste punktet er på 517 meter. Mens Madeira knapt har strender, finner vi på Porto Santo nærmere 9 kilometer sandstrand.
Desertasøyene er en slags fortsettelse av Madeira og Ponta de São Lourenço, og flere av øyene har langsgående fjellkjeder.
Havområdene mellom øyene er svært dype: Ned mot 200 meter mellom Madeira og Desertas, og heilt ned mot 2 500 meter mellom Madeira og Porto Santo.
=== Landskapstyper og geologi ===
Madeira-øyene er alle vulkanske. De ligger i nordenden av den afrikanske kontinentalplata, men har aldri hatt landkontakt med Afrika. Øyene har utvikla seg på det som i geologien kalles varmepunkt, og de er en del av den delvis undersjøiske fjellkjeden Madeira–Tore, som strekker seg til det undersjøiske fjellet Tore, 30 mil vest for Lisboa.
Porto Santo er den eldste av øyene, noe en kan se på de atskillig mer eroderte landskapsformene der. En antar at den første vulkanske aktiviteten var for 18–19 millioner år sia, og at øya passerte havoverflata for mellom 13,5 og 14 millioner år sia. Det er usikkert hvor lenge vulkanutbrudda fortsatte, muligens fram til for 8 millioner år sia.
Dannelsen av Madeira skjedde en god del seinere. Øya antas å ha passert havoverflata for noe over 5 millioner år sia, og den vulkanske aktiviteten fortsatte periodevis i lang tid. Det er i det seinere funnet spor av utbrudd så seint som for 6450 år siden.
Selvagensøyene er geologisk nærmere Kanariøyene, og de er dermed atskillig eldre enn Madeira for øvrig. Her kan den vulkanske aktiviteten ha starta så langt tilbake som for 27 millioner år sia.
=== Levada ===
Levadaer er en type vanningsanlegg som er særegent for Madeira. Øya har mer enn 2170 km med kanaler som fører vann fra det fuktige vest og nordvest til de tørrere (men solrikere) jordbruksområdene i sør og sørøst. Langs mange av kanalene er det gangveger, og disse er blitt svært populære for turgåere. Ordet levada betyr «det som bæres».
Det er populært å vandre langs lavadaene, men de er gamle, og enkelte steder er det stor fare for at de raser ut, så det anbefales at det benyttes guide.
=== Klima ===
Klimaet på Madeira er subtropisk, stabilt og behagelig varmt, ofte karakterisert som «evig vår» (et ord som også spiller på at en finner blomstring nesten året rundt). Klimaet styres av høytrykket over Asorene, en av de mest stabile værfaktorer i heile Atlanterhavet. Et avvik med sterkt lavtrykk over Asorene 19. februar 2010 skapte en meget sterk værfront, som 20. februar skylte inn over Madeira og skapte en flomkatastrofe.
Fjellkjeden som går øst-vest langs øya, gjør at klimaet er noe forskjellig i nord og sør. Passatvinden, som blåser fra nordøst, treffer øyas nordkyst. Den varme og fuktige sjølufta tvinges opp i kaldere lag og kondenserer til tåke og eventuelt nedbør. Samtidig beskyttes sørsida mot både vind og nedbør. Funchal har dermed en årsnedbør på bare 500–600 millimeter, mot over 3000 mm i høyereliggende strøk, som er eksponert mot nord.
Middeltemperaturen i Funchal varierer fra 18 °C i januar til 26 °C i august. Maksimumstemperaturen kan om sommeren komme opp i rundt 35 °C, når tørr vind (leste) blåser fra Nord-Afrika.
Om vinteren kommer nedbøren som snø i høyfjellet. Den kan bli liggende til ut i mars. I tidligere tider blei snø samla og lagra i kunstige huler for seinere å brukes til is på hotellene.
=== Flora ===
Madeira har en svært rik flora og betegnes ofte som «den grønne øya» eller «blomsterøya». Undersøkelser viser at det sannsynligvis var noe under 800 ulike arter av bregner og blomsterplanter. Seinere er det importert mer enn 540 arter, som kan sies å ha slått seg ned på øya. Reine hageplanter er da ikke medregna.
I tillegg finnes det (omtrentlige tall) 500 arter av alger, 450 av sopp, 450 av lav, 170 av levermoser og 320 av moser.
Av de opprinnelige plantene regnes 118 som endemiske for øygruppa. Videre er det 69 som er endemiske for Makaronesia.
Mange av de endemiske artene er sjeldne og stiller strenge krav til voksemiljøet. De er derfor trua av urbanisering, avskoging, erosjon og overbeiting. En del av de importerte artene er svært aggressive og utgjør dermed en trussel mot øyenes klassiske flora.
Et spesielt trekk er urskogene av laurbærtrær, laurisilva. Det er funnet fossiler som viser at disse skogene er flere millioner år gamle. Slike skoger fantes i tertiærperioden over store deler av Europa. Disse og andre varmekjære planter trakk seg etter hvert sørover, og mange døde ut. Økologien har fortsatt å endre seg rundt Middelhavet, og laurbærskog finnes nå stort sett bare på Asorene, Madeira og Kanariøyene. (Kapp Verde har for tørt klima.) Også på øyene har urbanisering og avskoging redusert omfanget av disse skogene, og de gjenværende områdene på Madeira er verna gjennom Unescos verdensarvprogram.
Pussig nok er mange av de plantene som på bilder framstår som mest typisk for Madeira, importerte arter. Det gjelder f.eks strelitzia (papegøyeblomst), ulike arter av protea, Agapanthus praecox (Afrikas blå lilje), hortensia og ymse orkideer.
=== Noen av de endemiske artene ===
=== Dyreliv ===
Dyrelivet på Madeira kan virke sparsommelig. Avstanden til fastlandet har vært sterkt begrensende for hvilke større dyr som kan ha kommet til øyene «av seg sjøl». Det antas imidlertid at det finnes i overkant av 3300 arter, og at rundt 900 av disse er endemiske, altså i hovedsak lokale.
Før menneskene kom til Madeira, fantes det antakelig ingen ikke-flygende landpattedyr på øyene. Et mulig unntak er en museart, som en har funnet fossiler av på halvøya Ponta de São Lourenço (muligens Mus musculus). Den er nå utdødd, kan hende utkonkurrert av andre musearter, som kom med skip. Av andre «originale» pattedyr finnes tre flaggermusarter. Alle øvrige landpattedyr må regnes som innført av mennesker (rotter, mus, kaniner, ulike husdyr). Det har også vært forsøk med å importere hjortedyr for jakt, men dette har ikke vært noen suksess.
Ellers finnes ei rekke seler og hvaler i havområdene rundt Madeira. Viktigst å nevne er nok middelhavsmunkeselen (Monachus monachus), på portugisisk lobo marinho (sjøulv). Disse var det opprinnelig overflod av, men jakt har gjort den svært utryddingstrua. På verdensbasis antas bestanden å være på under 500 individer, av disse holder rundt 20 til ved Desertasøyene.
Det er mellom 40 og 50 fuglearter som holder fast til på de madeiranske øyene. Her kan nevnes et utvalg:
Madeirapetrell (Pterodroma madeira), endemisk art, den sjeldneste av alle europeiske sjøfugler (ca. 30 hekkende par)
Musvåk (Buteo buteo harterti), spurvehauk (Accipiter nisus granti) og tårnfalk (Falco tinnunculus canariensis)
Gulnebblire (Calonectris diomedea)
Gulbeinmåke (Larus michahellis), eneste hekkende måkeart på øyene
Makrellterne (Sterna hirundo) og tidvis andre ternearter (rødnebbterner (Sterna paradisaea) stopper i blant under trekk mellom Arktis og Antarktis)
Madeiradue (Columba trocaz), endemisk art
Madeiraringdue (Columba palumbus maderensis) (en underart av ringdue), 1904 †
Tårnseiler (Apus apus)
Kanariseiler (Apus unicolor), endemisk for Makaronesia
Kanaripiplerke (Anthus berthelotii), endemisk for Makaronesia
Vintererle (Motacilla cinerea)
Rødstrupe (Erithacus rubecula)
Svarttrost (Turdus merula)
Munk (Sylvia atricapilla)
Madeirafuglekonge (Regulus ignicapilla madeirensis), endemisk art
Madeirabokfink (Fringilla coelebs madeirensis), underart av bokfink
Kanariirisk (Serinus canaria), endemisk for MakaronesiaSom mange andre øyer på disse breddegrader har Madeira sin endemiske firfisleart, Teira dugesii (lokalt navn: lagartixa). Dette er den eneste krypdyrarten på øyene. Til gjengjeld er den svært vanlig og finnes med et stort utvalg farger.
Frosker (iberisk sjøfrosk; Rana perezi) er ikke uvanlig. De er opprinnelig importert som mat, men enkelteksemplarer har rømt og den lever nå vilt over det meste av øya.
Ferskvannsfisk finnes det lite av. Ål kan tidvis påtreffes i elvene. Det foregår en del oppdrett av ørret, og rømt fisk herfra finnes til tider i elver og levadaer.
Av smådyr finnes det mange:
Gresshopper, sikader og sirisser: 25 arter, hvorav 4 endemiske
Sommerfugler: 14 arter, hvorav 3 endemiske
Møll: mer enn 260 arter, hvorav over femti endemiske
tyskveps
Bier: 19 arter, hvorav 6 endemiske
Edderkopper: Rundt 155 arter, hvorav 55 endemiske
Snegler: Rundt 270 arter, rundt 200 endemisk (til sammenlikning: De britiske øyer har bare 116 sneglearter)(Se ellers artiklene om Porto Santo, Desertasøyene og Selvagensøyene om særegent dyreliv der.)
== Demografi ==
Da portugiserne oppdaga Madeira i 1419 var øya heilt ubebodd av mennesker, uten noen urbefolkning. Øya blei befolka av portugisere, spesielt bønder fra Minho-regionen. Dette betyr at befolkninga på Madeira (portugisisk: Madeirenses), er etnisk portugisiske, selv om de har utvikla sin egen distinkte regionale identitet og kulturelle karaktertrekk.
Regionen har ei samla befolkning på i underkant av 250 000 innbyggere, de fleste av disse bor på hovedøya Madeira, hvor befolkningstettheten er 337/km ². Det bor bare rundt 4 500 mennesker på Porto Santo, hvor befolkningstettheten er 112/km².
=== Språk ===
Portugisisk
== Historie ==
=== Tidligste omtaler ===
Madeira har ingen urbefolkning. De første menneskene kom med skip og traff på øyene nokså tilfeldig. Enkelte arkeologiske funn kan tyde på at dette har skjedd så langt tilbake som for flere tusen år sia. Det finnes også eldre omtaler i skriftlige kilder, som kan vise til Madeira. For eksempel omtaler Plinius «Purpurøyene» med en passende posisjon i forhold til «Lykkeøyene», som var datidas betegnelse på Kanariøyene.
Som den første sikre skriftlige kilden regnes imidlertid et kart fra Genova i 1351. Her er avmerka både det som kalles «Isola della Lolegname» (den skogkledde øya) og, like ved sida av, «Porto Séo» (altså Porto Santo).
=== Tidlig bosetting ===
Tidlig på 1400-tallet blei Portugal ei stormakt på havet. I 1418 blei João Gonçalves (med tilnavnet Zarco) og Tristão Vaz Teixeira satt til å lede en ekspedisjon til Guinea-kysten i Afrika. De blei tatt av en storm, og endte opp på det de kalte Ilha da Madeira («den skogkledde øya)». De valgte imidlertid å søke ly på den mer oversiktlige naboøya, som de kalte Porto Santo («den hellige havna»), før de vendte tilbake til hjemlandet. Året etter dro de, sammen med Bartolomeu Perestrello, i ledelsen for en ny ekspedisjon. Denne gangen var målet Madeira.
I 1425 blei Madeira og Porto Santo formelt en provins under Portugal. Denne blei delt i tre soner under ledelse av hver sin kaptein, nemlig Zarco (med base i Câmara de Lobos, og seinere i Funchal), Teixeira (base i Machico) og Perestrello (på Porto Santo). I 1440 blei Machico erklært som hovedstad.
Madeira var kledd med mye skog, særlig laurbærtrær. Dette vanskeliggjorde dyrking, og bosetterne satte tidlig i gang med skogrydding, både ved hogst og svære branner. Aska fra brannene gjorde jorda svært fruktbar, og i noen år leverte Madeira hvete til Lisboa. Fortjenesten på denne handelen var imidlertid ikke stor nok, og i 1460 blei de første sukkerroene planta. Sukker var på denne tida en luksusvare i Europa, og den gav høy profitt. Til å arbeide på plantasjene innførte en slaver fra Nord-Afrika.
I siste halvdel av 1400-tallet blei de første levadaene konstruert, kanaler som sikra vanning av plantasjene og kraft til møllene.
I 1497 blei kapteinsystemet avvikla, samtidig som hovedstaden blei flytta til Funchal.
=== Sukkerhandel og sjørøveri ===
Sukkerhandelen var svært lønnsom, og Funchal vokste fort. Ved starten på 1500-tallet hadde byen allerede rundt 5000 innbyggere, slaver inkludert. I 1516 blei katedralen (Sé) i Funchal innvia.
Rikdommen førte også til at områdene rundt Madeira blei attraktive for sjørøvere. Myndighetene svarte med å bygge fort og vakttårn, noe som hadde effekt bare til en viss grad. Det følgende hundreåret var øya utsatt for ei rekke alvorlige angrep.
På begynnelsen av 1600-tallet fikk sukkerprodusentene på Madeira sterk konkurranse fra Brasil og Vestindia. Flere og flere gikk derfor over til vindyrking. Det tok imidlertid ei tid før dette blei en suksess. En viktig årsak var Portugals økonomiske og politiske forfall på slutten av 1500-tallet, noe som førte til at den spanske kong Filip 2. i 1581 også blei konge av Portugal (som Filip 1.). Under spansk herredømme blei forsvarsverkene på Madeira og Porto Santo forsterka kraftig. Vinhandelen blei derimot motarbeidd, ettersom Spania hadde en hjemlig produksjon å verne. Tømmereksporten økte på denne tida, da det var stort behov for tømmer til skip, blant annet til Den spanske armada.
Spanias herredømme over Portugal (og dermed Madeira) varte fram til 1640.
=== Vinhandelen blomstrer ===
På 1600-tallet blei sukker bytta ut med vinranker på stadig flere steder. Etter hvert utvikla en også teknologi som sikra en stabil kvalitet på vinen, og rundt 1700 var det vi i dag kaller madeiravin et faktum.
I 1660 vedtok England at all vineksport til britiske kolonier skulle gå via engelsk havn, men i 1663 blei Madeira unntatt fra regelen. Dette medførte at øya fikk nærmest monopol på vinhandel med Nord-Amerika. Forholdet mellom Portugal og England blei styrka av ekteskapet mellom kong Karl 2. og Katerina av Bragança, datter av Johan 4.
Handelen på Madeira blomstra igjen. Portugal bygde på ny opp en kraftig marine, som kunne beskytte mot pirater, og på midten av 1700-tallet blei mye av festningsverkene i Funchal revet. For handelsnæringen så alt lyst ut. I 1748 blei imidlertid hovedstaden ramma av et kraftig jordskjelv, som ødela store deler av byen.
I 1759 blei jesuittene utvist fra Portugal. De eide store jordområder på Madeira, og disse blei nå solgt til privatpersoner. Dette åpna for utvidelse av vinmarkene. Handelen blomstra fortsatt, men det betydde ikke gode tider for alle øyas innbyggere. Under den amerikanske uavhengighetskrigen sank etterspørselen etter vin. Samtidig blei korntrafikken motsatt vei – til Madeira – redusert, noe som førte til både fattigdom og sult blant arbeidere og bønder. Dette stod i kontrast til rikdommen i den britiske befolkninga på øya.
=== Britisk okkupasjon ===
Det portugisisk-britiske samarbeidet fortsatte. Under Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet var Frankrike og Storbritannia i strid. Da Portugal nekta å delta i Frankrikes blokade av britiske havner, angrep franske styrker Lisboa i 1807. Britiske styrker blei satt inn for å forsvare Portugal, og kongefamilien blei evakuert til Brasil.
Fra 1807 til 1814 hadde britene flere tusen soldater stasjonert på Madeira, i realiteten var øya okkupert. Etter hvert trakk britene deler av styrkene tilbake, og da Napoleon var slått, kom Madeira igjen under portugisisk styre.
=== 1800-tallet – skiftende tider ===
1800-tallet var, som så mange andre steder, prega av store ulikheter mellom befolkningsgruppene. Mange av de rike blei stadig rikere, og mange av Madeiras herregårder (quintas) skriver seg fra denne perioden. For fattigfolk var utviklinga gjerne motsatt, en tendens som blei styrka av krig, uro, naturkatstrofer og epidemier. I 1803 blei Funchal utsatt for en svær flom som drepte 600. I 1852 tok en koleraepidemi livet av 7000 innbyggere. Det samme året – og igjen i 1873 – gikk det pest i øyas vingårder.
Det blei nå tatt noen tiltak for å gjøre Madeiras økonomi mindre ensidig avhengig av vindyrkinga. Noen steder gikk en tilbake til sukker, andre steder blei det planta bananer. Håndverk som kurvfletting og broderi blei etter hvert viktige tilleggsnæringer.
Nedgangstidene førte til stor utvandring fra Madeira.
=== Turisme blir en ny hovednæring ===
Turismen på Madeira regnes å ha oppstått ved at velstående briter besøkte øya på veg til eller fra koloniene. Dette skjedde i økende grad utover andre halvdel av 1800-tallet. I begynnelsen bodde gjestene på private herregårder, men mot århundreskiftet blei de første luksushotellene bygd. Turismen hadde også en positiv effekt på næringer som broderi og kurvfletting. Madeira kunne imidlertid bare nås med skip, eller etter hvert – de enda mer kostbare – sjøflyene. Det var først med åpninga av flyplassene på 1960-tallet at det blei grunnlag for masseturisme.
=== Madeira under verdenskriger og militærdiktatur ===
I Portugal vokste den republikanske bevegelsen i styrke rundt 1900. I 1910 måtte den siste portugisiske kongen, Manuel 2., dra i eksil. Portugal blei republikk, og Madeira en del av den.
Tyskland var på denne tida på frierføtter for å utfordre de britiske privilegiene på Madeira. Dette fikk en rask slutt ved utbruddet av første verdenskrig. Portugal forholdt seg imidlertid nøytral de første krigsåra, men gav i 1916 etter for britiske krav om å konfiskere tyske skip som befant seg i portugisiske havner. Dette førte til at Tyskland erklærte krig. På Madeira blei all tysk eiendom konfiskert. Til gjengjeld ble Funchal flere ganger angrepet fra tyske ubåter.
I 1926 førte et statskupp til et militærdiktatur i Portugal. Dette varte – i litt ulike varianter – til et nytt kupp i 1974 gjeninnførte demokratiet (Nellikrevolusjonen).
I 1931 vedtok regimet en lov som nærmest gav noen utvalgte plantasjeeiere monopol på all handel. To lokale banker gikk konkurs, og folk tapte sparepengene sine. Dette førte til raseri og streiker. Det lokale militæret gjennomførte et kupp, men tropper fra fastlandet reetablerte raskt sentralmaktas herredømme. Salazar-regimet blei aldri populært på Madeira.
Under andre verdenskrig var Portugal (og dermed Madeira) nøytralt. Den hadde derfor stort sett bare indirekte innflytelse på Madeira. 2000 briter fra Gibraltar oppholdt seg under krigen på Madeira som flyktninger.
=== Etter nellikrevolusjonen ===
Etter at Salazar-regimet blei kasta i 1974, fikk Det portugisiske kommunistpartiet (som hadde vært forbudt) og venstresida for øvrig økt tilslutning. På Madeira førte dette til en reaksjon ved at ei høyreekstrem separistgruppe blei etablert. Den utførte flere terrorhandlinger og erklærte Madeira som uavhengig stat.
Dette fikk ingen langvarig betydning. I 1976 blei det enighet om å etablere øygruppa som en sjølstyrt politisk region med egen regjering og eget parlament. Alberto João Jardim fra det sosialdemokratiske partiet PSD vant det første lokalvalget, og han er blitt gjenvalgt som president heilt fram til nå.
Etter diktaturets avvikling har øyene opplevd kraftig modernisering både sosialt, økonomisk og infrastrukturmessig.
== Politikk og administrasjon ==
Republikken Portugal består sia 1976 av kommunene på fastlandet og to autonome regioner, Madeira og Asorene.
Regiao Autónoma da Madeira omfatter øyene Madeira, Porto Santo, Desertas og Selvagens med holmer og skjær.
Madeira har et eget regionsparlament med lovgivende myndighet. Det har 59 valgte representanter. I utenriks- og forsvarsspørsmål er Madeira underlagt de nasjonale myndighetene. Ettersom Portugal er EU-medlem, er EUs regelverk styrende og begrensende for regionmyndighetenes virke.
De viktigste politiske partia er:
PSD (sosialdemokratene)
PS (sosialispartiet)
CDS (konservativt)
UDP (kommunistpartiet)PSD har heilt sia det første valget i 1976 hatt reint flertall, og Alberto João Jardim har vært president (Presidente do Governo Regional) heile tida. Presidenten leder ei regjering bestående av ham sjøl, visepresidenten og seks regionalsekretærer (Secretários Regionais).
Fra Madeira velges seks representanter til det portugisiske parlamentet (Assembleia da República).
=== Administrativ inndeling ===
Som Portugal for øvrig er Madeira delt inn i kommuner (município), 11 i tallet. Disse er igjen inndelt i mindre enheter, freguesias.
1) inkluderer Selvagensøyene, som tilhører Se freguesia
2) inkluderer Desertasøyene, som tilhører Santa Cruz freguesia
=== Hovedstad ===
I dag er Funchal en moderne by med ca. 100 000 innbyggere. Funchal ligger i et unikt område der naturlige geologiske egenskaper danner et «amfiteater» rundt byen, som starter på havna og stiger nesten 1 200 meter høyt på milde nedfarter. Dette gir en naturlig ly og var det som tiltrakk de første nybyggerne.
Funchal har vært Madeiras hovedstad i over fem århundrer. Navnet sies å komme av at det vokser en overflod av fennikel (funcho på portugisisk) der.
Havna, klimaet og den utmerka geografiske posisjonen har gjort at Funchal har hatt en rask befolkningsvekst.
Det mest sentrale punktet er sannsynligvis SE-katedralen. Den blei bygd mellom 1493 og 1514 av Pero Annes i Manueline-stil, og representerer en av Madeiras mange skatter.
=== Flagg og våpen ===
Madeiras flagg er delt i tre loddrette felt i henholdsvis blått, gult og blått. Disse symboliserer øya som er omgitt av det blå havet. I midtfeltet er et rødt og hvitt kristusordenkors. Flagget ble innført i 1978.
Madeiras våpen har i midten et skjold med flaggmotivet. Skjoldet holdes av to munkeseler og har en armillarsfære på toppen. Under skjoldet står mottoet Das ilhas as mais belas e livres, «Den vakreste og frieste blant øyer».
=== Forholdet til Norge ===
== Næringsliv ==
Foreløpig tekst, basert på engelsk wp
Opprettingen av skattefrie industrisoner og bedret infrastruktur har ført til en viss oppblomstring av små og mellomstore industribedrifter.
Tjenestesektoren gir det største bidraget til regionens brutto verdiskapning, mens landbrukssektoren har hatt en kontinuerlig nedgang i de seinere åra.
=== Samferdsel ===
==== Fly ====
Øyene har to internasjonale flyplasser: På Madeira ligger Cristiano Ronaldo internasjonale lufthavn (tidligere Madeira lufthavn, også kalt Funchal lufthavn) (FNC) ved byen Santa Cruz øst for hovedstaden, og på Porto Santo ligger Porto Santo lufthavn (PXO). Flytida mellom de to er ca. 15 minutter.
Madeira lufthavn var tidligere svært kort og med vanskelige vindforhold, ved en ulykke i 1977 ble 150 mennesker drept.Større fly tok av herfra med minimalt med drivstoff, for så å mellomlande på den lengre rullebanen på Porto Santo og fylle opp der eller å ha så mye drivstoof at de kunne fylle på fastlandet. Dette er det blitt slutt på etter ei større utbedring av flyplassen på Madeira. Etter dette er det lite internasjonal trafikk som går til Porto Santo.
Madeira lufthavn har nå om lag 2,5 millioner passasjerer årlig og er navet i turisttrafikken.
==== Skip ====
Madeiras plassering i forhold til de atlantiske vindsystemene er svært gunstig. Øyene har siden oppdagelsen vært et viktig hvile- og bunkringssted på vegen mellom Europa og Amerika. Roald Amundsen med «Fram» bunkret i Funchal på vei til Antarktis og sydpolen. Fortsatt er Madeira et naturlig sted å stikke innom for seilskip på langtur.
Dette er en meget populær anløpshavn for cruiseskip så det er mange cruiseturister som besøker øyene.
Det går daglig ferge mellom Funchal og Porto Santo. For øvrig er det et utstrakt båttilbud for turister, med alt fra hypermoderne trimaraner til en kopi av Columbus' Santa Maria.
==== Tog ====
Det er ingen jernbane på Madeira. En periode var det ei linje mellom Funchal sentrum og forstaden Monte høyere opp i fjellsida, men denne blei nedlagt etter flere uhell.
==== Vegtrafikk ====
Madeira har vært prega av smale, bratte og svært svingete veger. Inntil for noen tiår siden måtte busser på enkelte strekninger rygge midtvegs i de krappeste svingene. De seinere åra har det imidlertid vært ei storslått utbygging av hovedvegnettet (Via Rapids) med mange tunneler og bruer. Nå går det dermed raskt å komme seg fram på hovedstrekningene, mens de gamle vegene (noen av dem er også utbedra) er til lokaltrafikk.
Øya har et godt utbygd rutebussystem, men som vanlig er – jo lenger vekk fra sentrum du befinner deg, desto sjeldnere går bussene. Det er fire busselskap som har konsesjon for hver sin del av øya. I tillegg kommer et stort antall hotellbusser og turistturer av ulike slag. Funchal og andre byer har også et godt utbygd drosjesystem.
==== Taubaner ====
Det er i de seinere år etablert to taubaner i Funchal, en 3,2 km lang mellom Funchal sentrum og opp til forstaden Monte og en videre fra Monte til den botaniske hagen. Prisnivået gjør at disse neppe brukes til annet enn turisttrafikk. Ved en del turiststeder som ligger på høye klipper, er det etablert taubaner eller andre innretninger for å frakte gjestene ned til badehus ved sjøen.
==== Sleder ====
Et spesielt transportmiddel i Funchal er sledene på Monte, opprinnelig et transportmiddel for å komme raskt ned til sentrum, nå mest en turistattraksjon. Sleder kjører på glatt brustein nedover de bratte bakkene, mens 1–2 sjåfører står bak og styrer og bremser.
=== Turisme ===
Turisme er en svært viktig næring i regionens økonomi og bidrar med 20 prosent av Madeiras bruttonasjonalprodukt. I tillegg fører turismen til økt aktivitet innen handel, transport og en rekke andre aktiviteter, pluss at det åpner seg et betydelig marked for lokale produkter. Porto Santo er heilt basert på turisme.
De største nasjonalitetene av turister er tyske, skandinaviske og portugisiske. Fra Norge reiser det årlig i underkant av 20 000 turister til Madeira. Madeira har en overvekt av godt voksne turister, og skiller seg slik sett fra Kanariøyene. De fleste turistene bor på hoteller i og like utenfor hovedstaden Funchal, og tettstedene Camaro do Lobos og Canico do Baixo. I sommerhalvåret besøker også en del turister Porto Santo.
Madeira er kjent for sitt fineste og sarte håndbroderi og kurvarbeider er en av hovednæringen til Madeira. Å så må vi ikke glemme Madeira-vinen.
== Kultur ==
=== Idrett ===
Madeira har to lag i toppen av det portugisiske ligasystemet, Marítimo og Nacional.
Marítimo har kommet til UEFA-cupen ved noen anledninger og har der slått lag som Juventus, Leeds og Rangers FC. I 2003–2004 ble Nacional nummer 4 i den portugisiske ligaen, lagets beste plassering gjennom tidene.
Cristiano Ronaldo er opprinnelig fra Madeira og spilte på Nacional tidlig i karrieren.
I de seinere åra har Madeira kunnet vise til gode resultater i profesjonell basketball. CAB Madeira, særlig kvinnelaget, har vunnet flere titler. Madeira Andebol SAD, øyas eneste profesjonelle handball-lag, har hatt en viss suksess nasjonalt.
Andre populære idretter er rallykjøring, sportsfiske og golf.
== Kjente personer fra Madeira ==
Følgende personer er enten født eller har bodd deler av livet sitt på Madeira:
Aires de Ornelas e Vasconcelos, tidligere erkebiskop av den tidligere portugisiske kolonien Goa (i India)
Alberto João Jardim, Madeiras regjeringssjef
Ana da Silva, grunnlegger av post-punk-bandet The Raincoats
António de Abreu, marineoffiser
Artur de Sousa Pinga, tidligere fotballspiller for CS Marítimo og FC Porto
Catarina Fagundes, olympisk deltaker i brettseiling
Cristiano Ronaldo, fotballspiller
Dionisio Pestana, president i Pestana Group
Diego Columbus, visekonge av De vestindiske øyer
Fátima Lopes, motedesigner
Fábio Machado, mandolinspiller
Francisco de Vasconcelos, dikter
Henrique Franco, maler
Jaime Ornelas Camacho, Madeiras første regjeringssjef
Jardim Gonçalves, entreprenør og grunnlegger av BCP
João Fernandes Vieira, offiser i Brasil og Angola
João Rodrigues, olympisk deltaker i brettseiling
Joe Berardo, portugisisk millionær og kunstsamler
José Travassos Valdez, greve av Bonfim, guvernør i 1827–1828
José Vicente de Freitas, offiser og politiker
Karl av Østerrike, østerriksk monark
Luís Jardim, musikkprodusent
Lourdes de Castro, bildekunstner
Marcos Freitas, bordtennisspiller
Manoel Dias Soeyro (Menasseh Ben Israel) (1604–1657), sefardisk rabbi
Moises Henriques, tidligere australsk cricketspiller
Nadia Almada, vinner av britiske Big Brother
Paul Langerhans, tysk patolog og biolog
Pedro Macedo Camacho, komponist
Rigo 23, artist
Rúben Micael, fotballspiller
Stephanie Ferreira, modell
Teodósio Clemente de Gouveia, romersk-katolsk kardinal
Vânia Fernandes, portugisisk politiker
Virgilio Teixeira, skuespiller
André Antoine Bernard, fransk revolusjonær, endte sitt liv i Funchal
== Referanser ==
== Litteratur ==
Peter Sziemer: Madeira's natural history in a nutshell (Francisco Ribeiro 2000)
Matthew Hancock: The Rough Guide to Madeira (Rough Guides 2001)
Insight Guide: Madeira (APA 2004)
Madeira – a short illustrated history (Madeira Stoy Centre 2007)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Madeira – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Madeira – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bilder fra Madeira | Madeira er ei øy i det østlige Atlanterhavet. Den tilhører Portugal. | 5,670 | 5,670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clemens_Brentano | 2023-02-04 | Clemens Brentano | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1842', 'Kategori:Fødsler 8. september', 'Kategori:Fødsler i 1778', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Koblenz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Clemens Wenzeslaus Brentano de La Roche (født 8. september 1778, død 28. juli 1842) var en tysk poet og forfatter. Ved siden av Achim von Arnim var han den viktigste representanten for Heidelberg-romantikerne.
Han var andre sønn av Frankfurt am Main-kjøpmannen Peter Anton Brentano (fra slekten Brentano di Tremezzo) og Maximiliane von La Roche, en av Goethes ungdomsforelskelser.
Brentano studerte i Halle og Jena, og bosatte seg senere i Heidelberg, Wien og Berlin. Han var en nær venn av Christoph Martin Wieland, Johann Gottfried von Herder, Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schlegel, Johann Gottlieb Fichte og Ludwig Tieck.
I 1801 flyttet han til Göttingen, og ble kjent med Achim von Arnim. I 1804 flyttet han igjen til Heidelberg og arbeidet med Arnim med Zeitungen für Einsiedler og Des Knaben Wunderhorn. I årene mellom 1808 og 1818 levde han mest i Berlin, og fra 1819 til 1824 i Dülmen i Westfalen.
Til hans tallrike søsken hørte Bettina Brentano, Georg Brentano, Christian Brentano, Sophie Brentano, Ludovica Brentano («Lulu»), Kunigunde Brentano («Gunda»), som var gift med den romantiske rettsteoretikeren Friedrich Carl von Savigny, samt Magdalene («Meline») Brentano (gift von Guaita).
| Clemens Wenzeslaus Brentano de La Roche (født 8. september 1778, død 28. juli 1842) var en tysk poet og forfatter. Ved siden av Achim von Arnim var han den viktigste representanten for Heidelberg-romantikerne.
Han var andre sønn av Frankfurt am Main-kjøpmannen Peter Anton Brentano (fra slekten Brentano di Tremezzo) og Maximiliane von La Roche, en av Goethes ungdomsforelskelser.
Brentano studerte i Halle og Jena, og bosatte seg senere i Heidelberg, Wien og Berlin. Han var en nær venn av Christoph Martin Wieland, Johann Gottfried von Herder, Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schlegel, Johann Gottlieb Fichte og Ludwig Tieck.
I 1801 flyttet han til Göttingen, og ble kjent med Achim von Arnim. I 1804 flyttet han igjen til Heidelberg og arbeidet med Arnim med Zeitungen für Einsiedler og Des Knaben Wunderhorn. I årene mellom 1808 og 1818 levde han mest i Berlin, og fra 1819 til 1824 i Dülmen i Westfalen.
Til hans tallrike søsken hørte Bettina Brentano, Georg Brentano, Christian Brentano, Sophie Brentano, Ludovica Brentano («Lulu»), Kunigunde Brentano («Gunda»), som var gift med den romantiske rettsteoretikeren Friedrich Carl von Savigny, samt Magdalene («Meline») Brentano (gift von Guaita).
== Dikt ==
Eingang
Frühlingsschrei eines Knechtes
Abendständchen
Lore Lay
Auf dem Rhein
Wiegenlied
An Sophie Mereau
Ich wollt ein Sträusslein binden
Der Spinnerin Lied
Aus einem kranken Herzen
Hast du nicht mein Glück gesehen?
Frühes Lied
Schwanenlied
Nachklänge Beethovenscher Musik
Romanzen vom Rosenkranz
Einsam will ich untergehn
Rückblick
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Clemens Brentano – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Clemens Brentano på Internet Movie Database
(en) Clemens Brentano på Discogs
(en) Clemens Brentano på MusicBrainz | Clemens Wenzeslaus Brentano de La Roche (født 8. september 1778, død 28. | 5,671 | 5,671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kleopatra | 2023-02-04 | Kleopatra | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 30 f.Kr.', 'Kategori:Egyptiske oldtidsmonarker', 'Kategori:Fødsler i 69 f.Kr.', 'Kategori:Herskere på 0-tallet f.Kr.', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Ptolemeiske kongedømme', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kleopatra VII Filopator (gresk: Κλεοπάτρα Φιλοπάτωρ; født i slutten av 69 f.Kr. i Alexandria, død 12. august 30 f.Kr. i Alexandria), kjent i historien som kun Kleopatra, var den siste dronning og farao av det ptolemeiske kongedømme i Egypt og styrte fra 51 f.Kr. til 30 f.Kr. Faren hennes var Ptolemaios XII Auletes og hennes mor var antagelig Auletes' søster, Kleopatra V Tryfaena. Navnet Kleopatra er gresk og betyr «til fars ære». Hennes fulle navn «Kleopatra Thea Filopator» som betyr «gudinnen Kleopatra, elsket av sin far».
Hun var medlem av det hellenistiske ptolemeiske dynasti, en familie av gresk opprinnelse som hadde styrt Egypt etter Aleksander den stores død. Dynastiets grunnlegger er Ptolemaios I Soter. Ptolemeerne var i all deres tid grekere som snakket gresk og nektet å snakke egyptisk, med noen unntak. Dette var også årsaken til at gresk som egyptisk språk ble benyttet på offisielle hoffdokumenter som blant annet Rosettastenen. Kleopatra var dog blant de ptolemeerne som lærte seg å snakke egyptisk og representerte seg selv som reinkarnasjon av den egyptiske gudinnen Isis.
Kleopatra regjerte i begynnelsen sammen med sin far Ptolemaios XII Auletes, og senere sammen med sine to brødre Ptolemaios XIII og Ptolemaios XIV, som hun giftet seg med i henhold til egyptisk skikk for de kongelige, men hun ble til sist enehersker. Som farao hadde hun en kjærlighetsaffære med romerske Julius Cæsar som sikret hennes grep om den egyptiske tronen og forhindret total romersk annektering av Egypt. Hun opphøyde senere sin sønn med Cæsar, Cæsarion, til å bli medhersker, men kun i navnet.
Etter mordet på Cæsar i 44 f.Kr. allierte hun seg med Marcus Antonius i opposisjon til Cæsars lovmessige arving, Gaius Julius Cæsar Octavianus, senere kjent som Augustus. Med Antonius fødte hun tvillingene Kleopatra Selene II og Aleksander Helios, og enda en sønn, Ptolemaios Filadelfos (hennes ekteskap med sine brødre hadde ikke resultert i noen barn). Etter å ha tapt slaget ved Actium i september 31 f.Kr. til Octavianus' styrker, begikk Antonius selvmord. Kleopatra fulgte etter, i henhold til tradisjonen ved å drepe seg selv med et bitt fra giftslange den 12. august 30 f.Kr. Hun ble kortvarig overlevd av Cæsarion som ble erklært farao av sine tilhengere, men ble snart drept på ordre av Octavianus. Egypt ble deretter den romerske provinsen Aegyptus.
Til denne dag har Kleopatra forblitt en populær figur i vestlig kultur. Hennes arv har overlevd i tallrike kunstverker og i mange dramatiseringer av hennes historie i litteraturen, film og andre media, inkludert William Shakespeares Antonius og Kleopatra (1606-1607), Jules Massenets opera Cléopâtre (1914), og Hollywood-filmen Cleopatra (1963), der hun spilles av Elizabeth Taylor. I de fleste beskrivelser er Kleopatra framstilt som en stor skjønnhet og hennes følgende erobringer av verdens mektigste menn er sett på som bevis på hennes estetiske og seksuelle tiltrekning.
| Kleopatra VII Filopator (gresk: Κλεοπάτρα Φιλοπάτωρ; født i slutten av 69 f.Kr. i Alexandria, død 12. august 30 f.Kr. i Alexandria), kjent i historien som kun Kleopatra, var den siste dronning og farao av det ptolemeiske kongedømme i Egypt og styrte fra 51 f.Kr. til 30 f.Kr. Faren hennes var Ptolemaios XII Auletes og hennes mor var antagelig Auletes' søster, Kleopatra V Tryfaena. Navnet Kleopatra er gresk og betyr «til fars ære». Hennes fulle navn «Kleopatra Thea Filopator» som betyr «gudinnen Kleopatra, elsket av sin far».
Hun var medlem av det hellenistiske ptolemeiske dynasti, en familie av gresk opprinnelse som hadde styrt Egypt etter Aleksander den stores død. Dynastiets grunnlegger er Ptolemaios I Soter. Ptolemeerne var i all deres tid grekere som snakket gresk og nektet å snakke egyptisk, med noen unntak. Dette var også årsaken til at gresk som egyptisk språk ble benyttet på offisielle hoffdokumenter som blant annet Rosettastenen. Kleopatra var dog blant de ptolemeerne som lærte seg å snakke egyptisk og representerte seg selv som reinkarnasjon av den egyptiske gudinnen Isis.
Kleopatra regjerte i begynnelsen sammen med sin far Ptolemaios XII Auletes, og senere sammen med sine to brødre Ptolemaios XIII og Ptolemaios XIV, som hun giftet seg med i henhold til egyptisk skikk for de kongelige, men hun ble til sist enehersker. Som farao hadde hun en kjærlighetsaffære med romerske Julius Cæsar som sikret hennes grep om den egyptiske tronen og forhindret total romersk annektering av Egypt. Hun opphøyde senere sin sønn med Cæsar, Cæsarion, til å bli medhersker, men kun i navnet.
Etter mordet på Cæsar i 44 f.Kr. allierte hun seg med Marcus Antonius i opposisjon til Cæsars lovmessige arving, Gaius Julius Cæsar Octavianus, senere kjent som Augustus. Med Antonius fødte hun tvillingene Kleopatra Selene II og Aleksander Helios, og enda en sønn, Ptolemaios Filadelfos (hennes ekteskap med sine brødre hadde ikke resultert i noen barn). Etter å ha tapt slaget ved Actium i september 31 f.Kr. til Octavianus' styrker, begikk Antonius selvmord. Kleopatra fulgte etter, i henhold til tradisjonen ved å drepe seg selv med et bitt fra giftslange den 12. august 30 f.Kr. Hun ble kortvarig overlevd av Cæsarion som ble erklært farao av sine tilhengere, men ble snart drept på ordre av Octavianus. Egypt ble deretter den romerske provinsen Aegyptus.
Til denne dag har Kleopatra forblitt en populær figur i vestlig kultur. Hennes arv har overlevd i tallrike kunstverker og i mange dramatiseringer av hennes historie i litteraturen, film og andre media, inkludert William Shakespeares Antonius og Kleopatra (1606-1607), Jules Massenets opera Cléopâtre (1914), og Hollywood-filmen Cleopatra (1963), der hun spilles av Elizabeth Taylor. I de fleste beskrivelser er Kleopatra framstilt som en stor skjønnhet og hennes følgende erobringer av verdens mektigste menn er sett på som bevis på hennes estetiske og seksuelle tiltrekning.
== Biografi ==
=== Tiltredelse til tronen ===
Slektskapsforholdene til ptolemeerdynastiet er kronglete og vanskelig å følge, blant annet for at nær de alle har samme navn. Nummereringen er en moderne oppfinnelse og innebærer en usikkerhet i seg selv. Kleopatra var gresktalende og født i Alexandria i Egypt. Identiteten til Kleopatras mor er eksempelvis ikke kjent, men hun er generelt antatt å være Kleopatra V Tryfaena, søster eller kusine av Ptolemaios XII Auletes, eller muligens et annet medlem av ptolemeerdynastiet som var datter av Ptolemaios X Aleksander og Kleopatra Berenike III, om Kleopatra V Tryfaena ikke var datter av Ptolemaios X og Berenike III. Kleopatras far Auletes var en direkte etterkommer av Aleksander den stores general Ptolemaios I Soter, som grunnla dynastiet og som senere mannlige herskere ble oppkalt etter. Han var selv sønn av Arsinoe og Lagos, begge makedonere.
Sentraliseringen av makten og utbredt korrupsjon førte til opprør og tapene av Kypros og Kyrenaika gjorde Ptolemaios XII Auletes' styre til et av de mest bedrøvelige i historien til det ptolemeiske kongedømmet. Da Auletes reiste til Roma med datteren Kleopatra grep Kleopatra VI Tryfaena tronen, men døde kort tid etterpå under mistenkelig omstendigheter. Det er antatt, om enn ikke bevist ved historiske kilder, at Berenike IV Epifaneia forgiftet henne for selv å kunne ha tronen alene. Uansett årsak, Berenike styrte alene fram til hennes far kom tilbake i 55 f.Kr. med romerske styrker, erobret Alexandria ved hjelp av den romerske general Aulus Gabinius og tok makten tilbake. Berenike ble fengslet og deretter henrettet kort tid etterpå. Hennes hode ble etter sigende sendt til den kongelige rett på ordre av hennes far. Kleopatra, nå 14 år gammel, ble gjort til medregent og stedfortreder av hennes far, skjønt hennes makt og myndighet på dette tidspunkt var antagelig meget begrenset.
Ptolemaios XII Auletes døde i mars 51 f.Kr. og hans testamente gjorde den 18 år gamle Kleopatra og hennes 10 år gamle bror, Ptolemaios XIII, til medregenter. De første tre årene av deres styre var preget av vanskeligheter grunnet økonomiske vanskeligheter, sult, mangelfull oversvømmelser av Nilen (for jordbruket), og politiske konflikter. Selv om Kleopatra var gift med sin yngre bror, gjorde hun det klar fra begynnelsen at hun slett ikke aktet å dele makten med ham.
I august 51 f.Kr. hadde forholdet mellom Kleopatra og Ptolemaios XIII brutt fullstendig sammen. Hun fjernet hans navn fra offisielle dokumenter og hennes ansikt opptrådte alene på mynter, noe som var på tvers av den ptolemeiske tradisjon for kvinnelige herskere om å være underlagt en mannlig medhersker. I 50 f.Kr. kom Kleopatra i alvorlig konflikt med gabiniani, de mektige romerske troppene som Aulus Gabinius hadde etterlatt i Egypt for å beskytte Auletes etter at han hadde gjenerobret tronen i 55 f.Kr. Da noen av disse soldatene drepte sønnene til den romerske guvernøren av Syria, Marcus Calpurnius Bibulus, da de kom for å be om hjelp fra soldatene mot partierne på vegne av deres far. Kleopatra overleverte morderne i kjettinger til Bibulus, og deretter ble gabinianierne bitre fiender av dronningen. Denne konflikten var en av hovedårsakene til Kleopatras tap av makt kort tid etterpå. Det eneveldige styret til Kleopatra ble til sist avsluttet av en klikk motstandere i hoffet, ledet av evnukken Potheinos, sammen med den halv greske generalen Akillas og Theodotos fra Khíos. Rundt 48 f.Kr. ble Kleopatra yngre bror Ptolemaios XIII gjort til enehersker av Egypt.Kleopatra ga seg ikke uten kamp og forsøkte å sette i gang et opprør i området ved Pelusium, men ble snart tvunget til å flykte til sin eneste gjenværende søster, Arsinoe IV.
=== Forholdet til Roma ===
==== Drapet på Pompeius ====
Mens Kleopatra var i landflyktighet, ble Ptolemaios innviklet i den romerske borgerkrigen. Etter slaget ved Farsalos i nordlige Hellas i begynnelsen av august 48 f.Kr. hvor Julius Cæsar beseiret sin motstander Pompeius' hær og således fikk kontroll over den romerske republikk, flyktet Pompeius fra Cæsars hær og kom seg til Alexandria hvor han ville søke tilflukt. Ptolemaios var en guttunge, kun 13 år gammel, og han fikk satt opp en trone for seg selv i Alexandrias havn, og derfra kunne han se den 29. september 48 f.Kr. at den flyktende romerske hærføreren bli myrdet av en av sine tidligere offiserer, nå i ptolemeisk tjeneste. Han ble stukket ned og halshogd foran sin hustru og sin barn som var om bord i skipet som han nettopp hadde forlatt.Det er antatt at Ptolemaios hadde beordret mordet for å innynde seg overfor Cæsar i håp om å bli hans allierte, men det var en feilslutning. Da Cæsar ankom Egypt to dager senere presenterte Ptolemaios ham hodet til Pompeius. Julius Cæsar ble rasende. Selv om Pompeius var Cæsars fiende, var han også en romersk konsul og enkemann for Cæsars eneste legitime datter Julia (som døde i barsel med Pompeius' sønn). Cæsar tok den egyptiske hovedstaden og framstilte seg selv som en megler mellom de rivaliserende kravene til Ptolemaios og Kleopatra.
==== Forholdet til Cæsar ====
Ivrig etter å dra fordel av Julius Cæsars raseri overfor Ptolemaios, lot Kleopatra seg i all hemmelighet smugle inn i palasset for å møte Cæsar. Historikeren Plutark har i sin biografi Livet til Julius Cæsar gitt en fargerik beskrivelse av hvordan hun kom seg forbi Ptolemaios' vakter ved å være rullet inn i teppe som hennes tjener Apollodoros bar. Det ble presentert for Julius Cæsar av hennes tjenere som rullet ut teppet sammen med Kleopatra. Cæsar ble sjarmert av denne gesten, og hun ble hans elskerinne. Ni måneder etter deres første møte, i 47 f.Kr., fødte Kleopatra deres sønn, Ptolemaios Cæsar, kalt for Cæsarion, hvilket betyr «Lille Cæsar».
Ved dette tidspunkt oppga Cæsar sine planer om å annektere Egypt og isteden støttet han Kleopatras krav på tronen. Etter at Mithridates løftet beleiringen av Alexandria, beseiret Cæsar hæren til Ptolemaios i slaget ved Nilen og lot den unge Ptolemaios drukne i den samme elven. Deretter lot han Kleopatra gjeninnsettes på Egypts trone, men med hennes enda yngre bror Ptolemaios XIV som medregent. Da Cæsar forlot Egypt stasjonerte han en romersk okkupasjonshær på tre legioner under kommando av Rufio.Selv om Kleopatra var 21 år gammel da hun møtte Cæsar og han var 52 år, ble de elskere under Cæsars opphold i Egypt i tiden 48 og 47 f.Kr. Kleopatra hevdet at Cæsar var far til hennes sønn og ville at han skulle gjøre gutten til sin arving, men det nektet Cæsar, og valgte sin grandnevø Octavianus isteden. I løpet av dette forholdet hevdes det også, blant annet av Plinius den eldre, at Kleopatra introduserte Cæsar til hennes astronom Sosigenes som var den første som foreslo skuddårsdag og skuddår, og den som Cæsar konsulterte angående hans juliansk kalender.Kleopatra, Ptolemaios XIV og Cæsarion besøkte Roma sommeren 46 f.Kr. Den egyptiske dronningen bodde i et av Cæsars landssteder. Forholdet mellom Kleopatra og Cæsar var opplagt for det romerske folket og det var en skandale ettersom Cæsar fortsatt var gift med Calpurnia Pisonis. Men Cæsar fikk til og med reist en gyllen statue av Kleopatra representert som Isis i tempelet til Venus Genetrix, den mytiske stammoren til Cæsars familie, og som var plassert utenfor Forum Julium. Den romerske taleren Cicero skrev i et av hans bevarte brev at han hatet den utenlandske dronningen. Kleopatra var også til stede i Roma da Cæsar ble myrdet den 15. mars 44 f.Kr. Hun reiste deretter med sine slektninger tilbake til Egypt. Da Ptolemaios XIV døde – etter sigende forgiftet av sin søster – gjorde Kleopatra sin sønn (i navnet) Cæsarion til sin medregent og etterfølger, og ga ham epitetene Theos Filopator Filometor (= Den far- og morelskende Gud).
==== Kleopatra i den romerske borgerkrig ====
I den romerske borgerkrigen mellom Cæsars fraksjon, ledet av Marcus Antonius og Octavianus, og fraksjonen som omfattet Cæsars mordere, ledet av Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius Longinus, allierte Kleopatra seg naturlig nok med Cæsars fraksjon på grunn av hennes fortid med Cæsar. Brutus og Cassius forlot Italia og seilte øst for Romerriket hvor de erobret store områder og etablerte militærbaser. I begynnelsen av 43 f.Kr. dannet Kleopatra en allianse med lederen for Cæsarpartiet i øst, Publius Cornelius Dolabella. Til gjengjeld anerkjente han Cæsarion som hennes medregent. Men snart ble Dolabella innsirklet i Laodikeia i Anatolia, og følte seg presset nok til å begå selvmord i juli 43 f.Kr. ved å beordre en av sine soldater til å drepe seg.
Cassius ønsket å invadere Egypt for å ta rikdommene som landet hadde og for Kleopatras støtte til Dolabella. Egypt syntes som et enkelt mål ettersom det ikke hadde sterke landstyrker og landet var plaget av sult og sykdommer. Cassius ønsket også å forhindre Kleopatra bringe forsterkninger til Antonius og Octavianus. Men han var ikke i stand til gjennomføre en invasjon av Egypt da Brutus i slutten av 43 f.Kr. tilbakekalte ham til Smyrna. Cassius forsøkte å blokkere Kelopatras sjøveg til sine allierte. I denne hensikten flyttet Lucius Staius Murcus 60 skip og en legion av elitesoldater i posisjon ved Matapan på Hellas' sørligste odde på Peloponnes. Kleopatra seilte sin flåte fra Alexandria og vestover langs kysten av Libya for å møte sine allierte, men ble tvunget til å snu tilbake til Egypt da skipene hennes ble ødelagt av voldsom storm og hun selv ble syk. Staius Murcus fikk høre om dronningens skjebne og så vrakene fra hennes skip ved kysten av Hellas. Han seilte da sine skip inn i Adriaterhavet.
==== Kleopatra og Marcus Antonius ====
I 41 f.Kr. sendte Marcus Antonius, en av triumvirs som styrte Roma i maktvakuumet som fulgte Cæsars død, sin nære venn Quintus Dellius til Egypt for innkalle Kleopatra til møte ham i Tarsus i Anatolia og svare på hennes lojalitet. I løpet av den romerske borgerkrigen hadde etter sigende betalt like mye penger til Cassius. Det synes som om det Antonius virkelig ønskte var hennes løfte om å støtte hans krig mot partierne. Kleopatra kom på storstilt vis og sjarmerte ham slik at han valgte å tilbringe vinteren 41-40 f.Kr. med henne i Alexandria.For trygge seg selv og Cæsarion og trygge sin egen posisjon hadde hun beordret Antonius om å drepte hennes søster Arsinoe som levde ved tempelet til Artemis i Efesos, som da var under romersk kontroll. Henrettelsen av søsteren ble utført i 41 f.Kr. på trappene foran tempelet, og denne grove overtredelsen av tempelets helligdom ble en skandale i Roma. Kleopatra ønsket også å henrette hennes strategos (hærfører) på Kypros, Serapion, som hadde gitt støtte til Cassius imot hennes ønsker.Den 25. desember 40 f.Kr. fødte Kleopatra to tvilling som Antonius var far til: Aleksander Helios og Kleopatra Selene II. Fire år senere besøkte Antonius Alexandria på nytt mens han var på veg til å føre krig mot partierne. Han fornyet sitt vennskap til Kleopatra, og fra dette tidspunktet av var Alexandria hans hjem og base. Han giftet seg med Kleopatra i henhold til egyptisk ritual (et brev sitert hos Suetonius hentyder dette), skjønt han var allerede gift med Octavia Minor, søsteren til hans medtriumvir Octavianus. Antonius og Kleopatra fikk også ytterligere et barn, Ptolemaios Filadelfos.
Donasjonene i Alexandria, en religiøs-politisk avtale i slutten av 34 f.Kr. som etterfulgte Antonius' erobring av Armenia, ble Kleopatra og Cæsarion kronet som felles herskere av Egypt og Kypros; Aleksander Helios ble kronet som hersker av Armenia, Media og Partia; Kleopatra Selene II ble kronet som hersker av Kyrenaika og Libya; og Ptolemaios Filadelfos ble kronet som hersker av Fønikia, Syria og Kilikia. Kleopatra ble også gitt tittelen «Dronning av konger» av Antonius. Hennes fiender i Roma fryktet at Kleopatra «planla en hevnkrig som var stille opp hele Østen mot Roma, etablere henne selv som keiserinne av verden mot Roma, kaste retteferdigheten fra Capitolium, og innføre et nytt universalt kongedømme.» Cæsarion var ikke bare opphøyd til å ha felles styre med Kleopatra, men også gitt mange titler, inkludert «gud, sønn av gud, og konge av konger», og ble avbildet som den egyptiske guden Horus. Egypterne mente at Kleopatra var en reinkarnasjon av gudinnen Isis, og hun kalte seg selv Nea Isis.Forholdet mellom Antonius og Octavianus, som hadde blitt vanskeligere gjennom de siste årene, brøt til sist sammen i 33 f.Kr. Octavianus overbeviste senatet å erklære krig mot Egypt. I 31 f.Kr. ble Antonius' styrker nødt til å møte romerne i et sjøslag utenfor kysten av Actium på den greske vestkysten. Kleopatra var til stede med sin egen flåte. I henhold til Plutark flyktet hun med sin skip på slagets høydepunkt da hun så at Antonius begynte å tape. Da han så hennes skip fjerne seg oppga han kampen og fulgte etter. Etter slaget ved Actium, som ble vendepunktet for Antonius og Kleopatra, invaderte Octavianus Egypt. Mens han nærmet seg Alexandria gikk Antonius' styrker over til Octavianus den 1. august 30 f.Kr.
Det er et antall ikke verifiserte fortellinger om Kleopatra, hvorav en av de best kjente er at ved et overdådig middagsselskap hun delte med Antonius inngikk hun lekent et veddemål med ham om hun kunne bruke ti millioner sestertier på et måltid. Han veddet imot. Den neste kvelden hadde servert et konvensjonelt, helt alminnelig måltid servert, og han latterliggjorde det, og da beordret hun andre servering — kun en kopp med sterk eddik. Deretter fjernet hun en av sin uvurderlig kostbare perleøredobber, slapp den ned i eddiken, lot den oppløse seg selv og drakk det hele. Den tidligste nevnelsen av denne fortellingen kommer fra Plinius den eldre og er datert til rundt 100 år etter middagsselskapet eventuelt skal ha skjedd. Kalsiumkarbonatet i perler lar seg oppløse i eddik, men svært langsomt om ikke perlen først er knust.
==== Død ====
Plutark, som skrev rundt 130 år etter hendelsen, har fortalt om Marcus Antonius' død. Etter at hans hær hadde desertert fra ham og slått seg sammen med Octavianus, skrek han ut at Kleopatra hadde forrådt ham. Hun, som fryktet hans vrede, låste seg selv inne med sine to terner og sendte budbringere til ham om at hun var død. Da Antonius trodde på dette, presset han sverdet sitt inn i maven og la seg på divanen for å dø. Isteden sluttet han å blø og måtte tigge de som var rundt ham og gjøre det av med ha,. Enda en budbringer kom fra Kleopatra med instruksjoner om å frakte ham til henne. Glad over at hun var i live, samtykket. Derimot ville hun ikke åpne døren, men kastet tau ut av vinduet, og etter at Antonius ble løftet opp, trakk Kleopatra og hennes terner ham inn og la ham på en divan. Kleopatra rev av seg klærne og dekket ham med dem. Hun ravet rundt og skrek høyt, banket seg på brystet inntil Antonius ba henne ro seg og ba om et glass vin. Etter at han hadde drukket et døde han.
Plutark rapporterte at Octavianus greide å ta Kleopatra til fange i hennes mausoleum etter at Antonius var død. Han beordret sin frigitt slave Epaphroditus om å vokte henne for å hindre henne i å begå selvmord da han ville presentere henne ydmyket i sitt triumftog i Roma. Men Kleopatra greide å lure Epaphroditus og drepe seg selv likevel. Plutark hevder at hun ble funnet død, hennes terne Iras døende ved hennes føtter, og en annen terne, Karmion, rettet på dronningens krone før hun selv falt overende. Plutark forteller deretter at giftslangen var skjult i en kurv med fikener som var gitt til henne, og etter å ha spist noen av dem, holdt hun ut sin arm for å bli bitt. Andre historier hevder at slangen var skjult i en vase, og at hun ertet den med stengel inntil den beit henne i armen. Til sist hevder Plutark at i Octavianus triumftog ble et bilde av Kleopatra med en slange slynget om armen vist fram for publikum. Bak bildet kom hennes barn med Antonius ført fram i tunge, gylne kjettinger.Antikke kilder, særskilt romerske, er generelt enige om at Kleopatra drepte seg selv ved å få en egyptisk kobraslange til å bite seg. Den eldste kilden er Strabon som levde på den tiden at det skjedde, og kan faktisk også ha vært i Alexandria. Han sier at det var to historier: at hun benyttet giftig salve, eller at hun ble bitt av giftslange (aspis) ved brystet. Flere romerske poeter, som skrev innenfor ti år av hendelsen, nevner alle bitt fra slanger. Det samme gjør Florus, en historiker, rundt 150 år etter. Velleius, også en romersk historiker rundt 60 år etter hendelsen, refererer også til en giftslange. Andre forfattere har stilt spørsmål ved disse redegjørelsene og hevdet at det er mulig at Augustus fikk henne drept.
Aspis, som har gitt det engelsk ordet asp for giftslange, refererte i antikken til en av flere giftige slanger i regionen ved Nilen, men i egyptisk mytologi er det særlig egyptisk kobra som menes. Giftslangen var i løpet av dynastiske Egypt et kongelig symbol, og ble også benyttet både i Egypt som i Hellas til å henrette kriminelle som man mente fortjente en mer verdig død. I henhold til Plutark, sitert av James Ussher, prøvde Kleopatra flere dødelige gifter på dømte mennesker og dyr før hun konkluderte at bittet fra kobraen var den minst forferdelige måten å dø på; den førte til søvn uten smerter.William Shakespeare, som gjenfortalte deler av fortellingen i sin dramatisering, lot Kleopatra presse slangen mot sine bryst. Før ham var det generell enighet om at hun ble bitt i armen.I 2010 har den tyske historikeren Christoph Schaefer utfordret disse teoriene ved å erklære at den egyptiske dronningen faktisk hadde blitt forgiftet og døde ved å drikke en blanding av flere gifter. Etter å ha studert historiske tekster og rådført seg med toksikologer, konkluderte han med at giftslangen kunne ikke ha ført til en langsom og smertefri død ettersom giften fra en egyptisk kobra paralyserer deler av kroppen, begynner med øynene, før døden inntrer. Schaefer med toksikologen Dietrich Mebs mener derfor at Kleopatra benyttet en blanding av skarntyde (giftkjeks), ulvehjelm og opium.Stedet for det nevnte mausoleum er usikkert, men det egyptiske oldtidsministeriet mener at det lå i eller i nærheten av tempelet Taposiris Magna, sørvest for Alexandria.Cæsarion, Kleopatras sønn med Cæsar, ble utropt som farao av egypterne etter at Alexandria ble erobret av Octavianus. Men Cæsarion ble tatt til fange og øyeblikkelig drept. Hans skjebne var forseglet da en av Octavianus' rådgivere ga parafrase på Homer: «Det er skadelig å etterlatte for mange cæsarer.» Dette avsluttet ikke bare den hellenistiske rekken av egyptiske faraoer, men også rekke av alle egyptiske faraoer. De tre barna til Kleopatra og Antonius ble spart og tatt med tilbake til Roma hvor de etter å ha deltatt i triumfparaden til Octavianus ble gitt til Octavia den yngre, søster av Octavianus, og Marcus Antonius' lovmessige romerske hustru. Hun ga dem oppfostring som om de var hennes egne barn. Datteren, Kleopatra Selene II ble giftet bort til Juba II av Mauretania en gang mellom 26-20 f.Kr. Ved den tid hadde kanskje begge brødre død, enten drept eller ved sykdom, da de ikke ble nevnt siden.
== Diskusjon om etnisitet ==
Kleopatras etnisitet og hudfarge har i moderne tid skapt debatt, hovedsakelig i USA, som beskrevet i en artikkel i avisen The Baltimore Sun. Det er også en tilsvarende artikkel i det afroamerikanske magasinet Ebony som hevder å kunne bekrefte spørsmålet. Den er også en artikkel om afrosentrisme fra St. Louis Post-Dispatch som også nevner spørsmålet, men kritiserer påstanden ved å hevde at det er pseudohistorie som reviderer historien på feilaktig vis.Ved å bo i Egypt under afrikansk sol er det høyst sannsynlig at Kleopatra kan ha hatt mørkere hud enn hva eurosentriske avbildninger av henne har framstilt henne som, men alle historiske redegjørelser viser til at hun var av europeisk opprinnelse. Hennes familie var gresk-makedonsk som var sterkt inngiftet (konsangvinitet), men også med innslag fra persisk aristokrati. Identiteten til Kleopatras mor er usikker, og hennes besteforeldre på farsiden er heller ikke helt sikre.Spørsmålet om Kleopatras etnisitet og hudfarge var emne for en hatefull utveksling mellom Mary Lefkowitz, professor emerita i klassiske studier og forfatter av den ikke-afrosentriske boken Not Out of Africa (1996), på den ene siden, og Molefi Kete Asante, professor i afroamerikanske studer, på den andre siden. I svar til Lefkowitzs bok skrev Asante en artikkel kalt Race in Antiquity: Truly Out of Africa hvor han framhevet at han «kan si uten tvil at afrosentrikere ikke kaster bort tid med å argumentere om Sokrates eller Kleopatra var svarte».I 2009 spekulerte en TV-dokumentar på BBC om Arsinoe IV, Kleopatras halvsøster, kan ha vært delvis svart/afrikansk, og videre spekulert om Kleopatras mor, og dermed i forlengelsen også Kleopatra selv, kan ha vært delvis afrikansk. Dette var basert hovedsakelig på forslag og gjetninger fra den østerrikske forskeren Hilke Thür fra Østerrikes vitenskapsakademi i Wien. På 1990-tallet hadde hun undersøkt levningene av skjelett (uten kranium) av et kvinnelig tenåring i grav i Efesos (dagens Tyrkia) som er antatt fra rundt 20 f.Kr. Hun hadde også gamle notater og fotografier av det tapte kraniet. Arsinoe IV og Kleopatra VII hadde samme far, men forskjellige mødre.
Forlengelsen av dette spørsmålet er diskusjonen om hvilken etnisitet den opprinnelige egyptiske befolkningen hadde under dynastisk tid, et spørsmål som er hovedsakelig et produkt av vitenskapelig rasisme på 1700- og 1800-tallet, og som siden er blitt diskreditert.
== Karakter og kulturelle beskrivelser ==
Kleopatra ble vurdert som en stor skjønnhet, selv i den antikke verden. I Plutarks biografi Antonius' liv bemerket han at «bedømt for bevisene som hun hadde før dette av effekten av hennes skjønnhet på Caius Cæsar og Gnaeus sønn av Pompeius, hadde hun håpet at hun ville lett føre Antonius for sine føtter. For Cæsar og Pompeius hadde kjent henne da hun fortsatt var en pike og uerfaren i affærer, men hun gikk for å besøke Antonius i den tid da kvinner har den mest strålende skjønnhet.» Senere i det nevnte verket indikerte Plutark at «hennes skjønnhet, slik er blitt fortalt, var i seg selv verken i det hele tatt usammenlignbart, heller ikke slik at det lammet de som så henne.» Heller var det som gjorde Kleopatra attraktiv var hennes intelligens, sjarm og «søtheten i tonene i hennes stemme.»" Dio Cassius snakket også om Kleopatras sjarm: «For hun var en kvinne av fortrinnlig skjønnhet, og på den tiden da hun var på høyden av sin ungdom, var hun mest påfallende; hun hadde også en mest sjarmerende stemme og visste hvordan hun skulle gjøre seg selv forlokkende overfor alle. Ved å være strålende å se og høre på, med makt til å underkaste alle, selv en kjærlighetsmett mann over sin beste tid, tenkte hun at det ville være i henhold til hennes rolle å møte Cæsar og hun støttet seg på sin skjønnhet for alle sine krav på tronen.» Disse redegjørelsene påvirket senere kulturelle beskrivelser av Kleopatra, som typisk sett presenterte henne som den som benyttet seg av sin sjarm for å påvirke de mest mektige menn i den vestlige verden.
== Slekt og avstamning ==
Den store graden av innavl i ptolemeerdynastiet er også åpenbart når man vurderer Kleopatras umiddelbare familie. Hennes far var sannsynligvis onkel til Kleopatras mor. Det var tre onkel/niese og tre bror/søster-forhold i hennes ætt som gikk tilbake til et enkelt sett av enten oldeforeldre eller tippoldeforeldre, avhengig av hvordan slekten er lest. Det relativt lille antallet forfedre kan ble sett fra det antatte slektstreet nedenfor.
== Litterære beskrivelser ==
Historien om Kleopatra har fascinert mange forfattere og kunstnere opp gjennom århundrene. Mye av hennes appell ligger uten tvil i legenden om henne som en stor forførerske som var i stand til å alliere seg med to av de mektigste mennene (Cæsar og Antonius) i sin tid.
Blant de mest kjente verkene som omhandler henne:
Legenden om gode kvinner (The Legend of Good Women) er et lengre dikt av Geoffrey Chaucer (1343-1400) som gjenforteller ti fortellinger om ærbare kvinner i ni seksjoner, blant dem Kleopatra.
Cléopâtre, en opera fra 1914 av Jules-Émile-Frédéric Massenet
Antonius og Kleopatra, tragisk drama av William Shakespeare fra 1606-1607
All for Love (1678) av John Dryden, en omarbeidelse av Shakespeares Antonius og Kleopatra.
Cléopâtre (1890) av Victorien Sardou sammen med Émile Moreau og musikk av Xavier Leroux. Denne ble grunnlaget for den amerikanske stumfilmen Cleopatra (1917)
Caesar and Cleopatra (1898) av George Bernard Shaw, et drama som første gang ble oppført i 1901.Den tidligste filmen som inneholdt Kleopatra var Antony and Cleopatra (1908) med Florence Lawrence som Kleopatra. Den tidligste filmen om Kleopatra som hovedfigur, var Cleopatra, Queen of Egypt (1912), med Helen Gardner i hovedrollen.
== Film og TV-produksjoner ==
Cleopatra (1917): Theda Bara (Kleopatra), Fritz Leiber (Cæsar), Thurston Hall (Antonius). Regissert av J. Gordon Edwards. Filmen var basert på Émile Moreaus verk Cléopatre, foruten også fra Sardous verk Cléopatre, og Shakespeares Antonius og Kleopatra.
Cleopatra (1934): Claudette Colbert (Kleopatra), Warren William (Cæsar), Henry Wilcoxon (Antonius). Cecil B. DeMille episke film som vant Oscar.
Caesar and Cleopatra (1945): Vivien Leigh (Kleopatra), Claude Rains (Cæsar), Stewart Granger, Flora Robson — Oscar-nominert versjon av George Bernard Shaws drama.
Serpent of the Nile (1953): Rhonda Fleming (Kleopatra), Raymond Burr (Antonius), Michael Fox (Oktavianus).
Cleopatra (1963): Elizabeth Taylor (Kleopatra), Rex Harrison (Cæsar), Richard Burton (Antonius). Oscar-vinnende publikumssuksess som er mest kjent (beryktet) for affæren bak scenen mellom Taylor og Burton. Samtidig er den historiens dyreste film.
Cleopatra (1999): Leonor Varela (Kleopatra), Timothy Dalton (Cæsar), Billy Zane (Antonius). Basert på boken Memoirs of Cleopatra av Margaret George og er mer historisk korrekt mange andre framstillinger.
Teresa Pavlinek portretterte Kleopatra i en episode av History Bites, plassert til tiden ved slaget om Aktium.Historien om alle de syv dronningene som bar navnet Kleopatra ble fortalt i en mini-serien til BBC, The Cleopatras (1983).
== Billedframstillinger ==
Kleopatra har fascinert mange billedkunstnere. Galleriet under viser et utvalg malerier med dronninga som motiv.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bradford, Ernle Dusgate Selby (2000): Cleopatra, Penguin Group, ISBN 978-0-14-139014-7
Burstein, Stanley M. (2004): The reign of Cleopatra, Westport, CT: Greenwood Press, ISBN 0-313-32527-8
Flamarion, Edith; Bonfante-Warren, Alexandra (1997): Cleopatra: The Life and Death of a Pharoah, Harry Abrams, ISBN 978-0-8109-2805-3
Foss, Michael (1999): The Search for Cleopatra, Arcade Publishing, ISBN 978-1-55970-503-5
Fraser, P.M. (1972): Ptolemaic Alexandria, Oxford: Clarendon Press, ISBN 0-19-814278-1
Lindsay, Jack (1972): Cleopatra, New York: Coward-McCann
Nardo, Don (1994): Cleopatra, Lucent Books, ISBN 978-1-56006-023-9
Pomeroy, Sarah B. (1984): Women in Hellenistic Egypt: from Alexander to Cleopatra, New York: Schocken Books, ISBN 0-8052-3911-1
Roller, Duane W. (2010): Cleopatra: a biography, Oxford: Oxford University Press, ISBN 978-0-19-536553-5
Southern, Pat (2000): Cleopatra, Tempus, ISBN 978-0-7524-1494-2
Syme, Ronald (1962): The Roman Revolution, Oxford University Press
Volkmann, H. (1958): Cleopatra: A Study in Politics and Propaganda, overs. T.J. Cadoux, New York: Sagamore Press
Walker, Susan; Higgs, Peter (2001): Cleopatra of Egypt, From History to Myth, British Museum Press, ISBN 978-0-7141-1943-4
Weigall, Arthur (1923): The Life and Times of Cleopatra Queen of Egypt, London: Putnam
== Eksterne lenker ==
«Døde ikke av slangebitt», enkel norsk artikkel om Kleopatras død
«Cleopatra on the Web» Arkivert 29. august 2005 hos Wayback Machine., rundt 470 nettressurser, blant annet antikke og moderne bilder
«Cleopatra VII (VI)» hos LacusCurtius, kapittel XIII of Bevan, E.R. (1923): House of Ptolemy
James Grout: Cleopatra, del av Encyclopædia Romana
«Of the Picture describing the death of Cleopatra» av Thomas Browne (1672)
«On the Antique Portrait of Cleopatra» av John Sartain (1818)
Mynter med hennes portrett | Kleopatra er et svært sjeldent navn, men brukes noe i Hellas (Kleopátra, Κλεοπάτρα). | 5,672 | 5,672 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Farao | 2023-02-04 | Farao | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Egyptiske oldtidsmonarker', 'Kategori:Egyptologi', 'Kategori:Monarki', 'Kategori:Oldtidens Egypt', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Titler'] | Farao er en egyptisk kongetittel som benyttes på alle herskerne i oldtidens Egypt. Tittelen har sin opprinnelse i begrepet pr-aa som betyr «store hus» og det beskriver det kongelige palass. Historisk sett har imidlertid farao begynt bli benyttet som en kongetittel i det nye riket, særskilt i løpet av midten av det 18. dynasti, etter styret til Hatshepsut, den kvinnelige farao.
| Farao er en egyptisk kongetittel som benyttes på alle herskerne i oldtidens Egypt. Tittelen har sin opprinnelse i begrepet pr-aa som betyr «store hus» og det beskriver det kongelige palass. Historisk sett har imidlertid farao begynt bli benyttet som en kongetittel i det nye riket, særskilt i løpet av midten av det 18. dynasti, etter styret til Hatshepsut, den kvinnelige farao.
== Kvinnelige faraoer ==
De aller fleste faraoene var menn, men det var også noen kvinner som påtok seg denne rollen. Det var ikke uvanlig at dronningmødre regjerte i sine sønners navn dersom disse arvet tronen i svært ung alder. Noen dronninger påtok seg også fullt kongelig tittelatur og regjerte i sitt eget navn. Forskerne enes om i hvert fall fire: Nitokris i det 6. dynasti, Sobekneferu i det 12., Hatshepsut i det 18. og Tawosre i det 19. dynasti. I tillegg er det mange som mener at Nefertiti, Akhenatens dronning, også burde føyes til listen.
== Tittelens historie ==
Farao var opprinnelig et begrep som betød «store hus» og ble benyttet om kongens palass. Begrepet stammer fra betegnelsen pr-ˤ3, skrevet med de to hieroglyfene pr («Hus») og ˤ3 («søyle»). Det ble benyttet kun i uttrykk som smr pr-`3 («Hoffmann av Det høye hus»), og refererte da spesifikt til bygninger ved hoffet eller palasset. Fra det 12. dynasti og framover opptrer ordet i følgende ønske-formel: «Det store hus; må det leve, ha framgang, og ha helsen», men fremdeles ble begrepet kun brukt med referanse til det kongelige palass og ikke til den kongelige person.
I regjeringstiden til Thutmosis III (ca. 1479-1425 f.Kr.) i det nye riket skiftet begrepet betydning. Thutmosis III kom på tronen etter at riket hadde vært under utenlandsk herredømme. De fremmede herskerne var hyksos-folket, et folk som kontrollerte Egypt i flere hundre år i løpet av den andre mellomliggende periode. Etter at Thutmosis III hadde besteget tronen ble 'farao' brukt som tiltaleform overfor den kongelige person. Kongen ble ansett som (symbolsk) sønn av guden Ra. «Den egyptiske solguden Ra, betraktet som far til alle faraoer, skal etter sigende ha skapt seg selv fra en pyramideformet jordhaug før han skapte alle andre guder» konstaterte egyptologen Donald B. Redford.Den første gangen som pr-ˤ3 ble benyttet særskilt som tiltaleform overfor herskeren, er i et brev til Amenhotep IV (Akhenaten). Han var hersker fra ca. 1353 til 1336 f.Kr. Brevet var stilet til «Farao, alt liv, framgang og helse!» I løpet av 18. dynasti (1500- til 1300-tallet f.Kr.) ble tittelen farao benyttet i ærbødig omtale av herskeren. Men rundt slutten av 21. dynasti (900-tallet f.Kr.) begynte man å benytte begrepet «farao» alene, og ikke som tidligere i tillegg til andre titler foran herskerens navn. Fra 25. dynasti (700- til 600-tallet f.Kr.) var «farao» – i alle fall i daglig tale – det eneste epitet som ble brukt foran betegnelsen for «konge».Fra det 19. dynasti og framover ble pr-ˤ3 benyttet like jevnlig som hm.f («Majestet»), og betegnelsen utviklet seg derfor fra et ord særskilt for en spesiell bygning til en respektfull betegnelse for herskeren, kanskje særlig fra og med 22. og 23. dynasti.
For eksempel er det første daterbare funnet av en tekst der tittelen farao ble knyttet til en herskers navn, et fragment fra presteannalene i Karnak. Fragmentet er datert til år 17 og knyttet til Siamun, sjette farao av 22. dynasti. Det dreier seg om en persons opptagelse i presteskapet til Amun, og det fremgår av teksten at dette skjer under kongedømmet til farao Siamun. Denne nye praksisen fortsatte under Siamuns etterfølger Psusennes II. Den gamle praksisen med å referere til kongen kun som pr-ˤ3 ble imidlertid videreført i de tradisjonelle egyptiske historieopptegnelsene.
Rekonstruksjoner av talemålet på denne tiden tyder på at den senegyptiske uttalen lød *[par-ʕoʔ]. Fra dette skal man ha avledninger som for eksempel det greske φαραώ, pharaō, og deretter det senlatinske pharaō. Fra senlatinen har ordet «farao» blitt opptatt i vesteuropeiske språk, blant annet i det norske språket.
== Dobbeltkronen ==
Etter sammenslåingen av de to rikene Øvre Egypt og Nedre Egypt var et faktum, begynte faraoene å bære en krone som var laget som en kombinasjon av de to tidligere rikenes herskerkroner. Kronen blir kalt dobbeltkrone eller pschent.
== Se også ==
Liste over faraoer
== Referanser == | Farao er en egyptisk kongetittel som benyttes på alle herskerne i oldtidens Egypt.Beck; Linda Black, Larry S. | 5,673 | 5,673 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MUD | 2023-02-04 | MUD | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Videospillsjangere', 'Kategori:Videospillstubber'] | Multi User Dungeon (MUD) er en form for tekstbasert flerspiller sanntidsrollespill på Internett, som spilles over den gamle Telnet-protokollen. MUD er en av de første formene for nettverksspill og forgjengeren til MMORPG. MUDer kombinerer elementer fra rollespill, «hack and slash»-spill, PvP, og online chat.
| Multi User Dungeon (MUD) er en form for tekstbasert flerspiller sanntidsrollespill på Internett, som spilles over den gamle Telnet-protokollen. MUD er en av de første formene for nettverksspill og forgjengeren til MMORPG. MUDer kombinerer elementer fra rollespill, «hack and slash»-spill, PvP, og online chat.
== Referanser == | Multi User Dungeon (MUD) er en form for tekstbasert flerspiller sanntidsrollespill på Internett, som spilles over den gamle Telnet-protokollen. MUD er en av de første formene for nettverksspill og forgjengeren til MMORPG. | 5,676 | 5,676 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FNs_fredsbevarende_styrker | 2023-02-04 | FNs fredsbevarende styrker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FN-sanksjonerte militære operasjoner og styrker', 'Kategori:Fred', 'Kategori:Mottakere av Olof Palme-prisen', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | FNs fredsbevarende styrker er militære styrker utsendt av FNs sikkerhetsråd. Fra 1948 til 2018 har FN etablert 71 fredsbevarende styrker. 15 operasjoner var i virksomhet ved utgangen av mars 2018. Fra 1947 til 2001 tjenestegjorde om lag 50 000 nordmenn i disse styrkene.
FNs fredsbevarende styrker ble tildelt Nobels fredspris i 1988. Den 29. mai er av FN proklamert som Den internasjonale dagen for FNs fredsbevarende styrker. Dagen feires også i Norge.
| FNs fredsbevarende styrker er militære styrker utsendt av FNs sikkerhetsråd. Fra 1948 til 2018 har FN etablert 71 fredsbevarende styrker. 15 operasjoner var i virksomhet ved utgangen av mars 2018. Fra 1947 til 2001 tjenestegjorde om lag 50 000 nordmenn i disse styrkene.
FNs fredsbevarende styrker ble tildelt Nobels fredspris i 1988. Den 29. mai er av FN proklamert som Den internasjonale dagen for FNs fredsbevarende styrker. Dagen feires også i Norge.
== Styrker med norsk deltakelse ==
== Andre FN-styrker ==
UNEF II: United Nations' Emergency Force I (Midtøsten) 1973–79
== Se også ==
Liste over FNs fredsbevarende styrker
Liste over norske militære bidrag i utenlandsoperasjoner etter 1945
Norbatt
Skadde etter Internasjonale Operasjoner
Fredsprismedaljen 1988
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kristoffer Egeberg: Fredsnasjonen Norge, Kagge forlag, 2017. ISBN 9788248918585
Dag Leraand: Intops. Norske soldater, internasjonale operasjoner. Politisk vilje, militær evne, personlig innsats, Oslo: Forsvarsmuseet, 2012. ISBN 978-82-91218-59-5
== Eksterne lenker ==
(ar) Offisielt nettsted
(en) United Nations peacekeeping missions – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Om fredsbevarende styrker – FN-sambandet
Norge og FNs fredsarbeid besøkt 11. april 2011
United Nations Peacekeeping
Skadde etter Internasjonale Operasjoner
Norsk Veterannettverk – Veteraner fra fredsbevarende styrker | FNs fredsbevarende styrker er militære styrker utsendt av FNs sikkerhetsråd. Fra 1948 til 2018 har FN etablert 71 fredsbevarende styrker. | 5,679 | 5,679 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bayreuth | 2023-02-04 | Bayreuth | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Bayern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bayreuth er en by i den nordlige delen av tyske delstaten Bayern. Denne rolige byen (ca. 70 000 innbyggere) ligger ved elven Roter Main, en sideelv til Main. Bayreuth er hovedstaden i den bayerske regionen Oberfranken.
Bayreuths mest kjente innbygger er Richard Wagner som bodde her fra 1872 til sin død i 1883. Wagners villa «Wahnfried» ble bygget med støtte fra kong Ludwig II av Bayern og har blitt omgjort til et Wagner-museum. Nord for Bayreuth ligger Bayreuther Festspielhaus - knyttet til Festspillene i Bayreuth, et operahus laget spesielt for fremføringer av Wagners operaer. Det var her premierene på operaene Der Ring des Nibelungen og Parsifal fant sted. Onde tunger vil ha det til at Wagner valgte Bayreuth fordi han ønsket seg et sted som ikke var kjent for noe annet. Imidlertid henger nok stedsvalget mer sammen med mulighetene for kongelig finansiering.
Bayreuths historie går tilbake til ca. 1100. I etterkrigstiden havnet Bayreuth i et litt avisides hjørne langt nordøst i Bayern, klemt inne noen mil fra grensen mot DDR i nord og mot Tsjekkoslovakia i øst. Imidlertid passerte autobahn A9 mellom Berlin og München ved siden av, og idag er dette en sterkt trafikkert vei, akkurat som den var da den først ble bygget på 1930-tallet.
Bayreuth er også kjent for at dikteren Jean Paul (alias Johann Paul Richter) hadde tilhold her.
| Bayreuth er en by i den nordlige delen av tyske delstaten Bayern. Denne rolige byen (ca. 70 000 innbyggere) ligger ved elven Roter Main, en sideelv til Main. Bayreuth er hovedstaden i den bayerske regionen Oberfranken.
Bayreuths mest kjente innbygger er Richard Wagner som bodde her fra 1872 til sin død i 1883. Wagners villa «Wahnfried» ble bygget med støtte fra kong Ludwig II av Bayern og har blitt omgjort til et Wagner-museum. Nord for Bayreuth ligger Bayreuther Festspielhaus - knyttet til Festspillene i Bayreuth, et operahus laget spesielt for fremføringer av Wagners operaer. Det var her premierene på operaene Der Ring des Nibelungen og Parsifal fant sted. Onde tunger vil ha det til at Wagner valgte Bayreuth fordi han ønsket seg et sted som ikke var kjent for noe annet. Imidlertid henger nok stedsvalget mer sammen med mulighetene for kongelig finansiering.
Bayreuths historie går tilbake til ca. 1100. I etterkrigstiden havnet Bayreuth i et litt avisides hjørne langt nordøst i Bayern, klemt inne noen mil fra grensen mot DDR i nord og mot Tsjekkoslovakia i øst. Imidlertid passerte autobahn A9 mellom Berlin og München ved siden av, og idag er dette en sterkt trafikkert vei, akkurat som den var da den først ble bygget på 1930-tallet.
Bayreuth er også kjent for at dikteren Jean Paul (alias Johann Paul Richter) hadde tilhold her.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bayreuth – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bayreuth – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Oberfranken | 5,680 | 5,680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UNIFIL | 2023-02-04 | UNIFIL | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:UNIFIL'] | United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) (FNs midlertidige styrke i Libanon), fredsbevarende FN-styrke opprettet av FNs sikkerhetsråd resolusjon 425 av 18. mars 1978 for
å bekrefte israelske styrkers tilbaketrekking fra Sør-Libanon
å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet
å bistå Libanons myndigheter med å gjenopprette en fungerende lokaladministrasjon i områdetUNIFILs mandatperiode forlenges med jevne mellomrom.
Per 31. august 2017 bestod styrken av 10 541 soldater.UNIFIL har hatt deltakelse fra Norge, Nederland, Nigeria, Senegal, Fiji, Irland, Finland, Frankrike, Ghana, Kina, Nepal, Canada, Iran, Sverige, Italia, India, Polen, Ukraina, Estland og en rekke andre land.
Totalt har UNIFIL hatt et tap på 297 mann i uniform, åtte internasjonale sivile og sju lokalt ansatte (per februar 2017). I løpet av de 20 årene Norge bidro med soldater, fra 1978 til 1998, mistet 21 norske FN-soldater livet i UNIFIL.
| United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) (FNs midlertidige styrke i Libanon), fredsbevarende FN-styrke opprettet av FNs sikkerhetsråd resolusjon 425 av 18. mars 1978 for
å bekrefte israelske styrkers tilbaketrekking fra Sør-Libanon
å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet
å bistå Libanons myndigheter med å gjenopprette en fungerende lokaladministrasjon i områdetUNIFILs mandatperiode forlenges med jevne mellomrom.
Per 31. august 2017 bestod styrken av 10 541 soldater.UNIFIL har hatt deltakelse fra Norge, Nederland, Nigeria, Senegal, Fiji, Irland, Finland, Frankrike, Ghana, Kina, Nepal, Canada, Iran, Sverige, Italia, India, Polen, Ukraina, Estland og en rekke andre land.
Totalt har UNIFIL hatt et tap på 297 mann i uniform, åtte internasjonale sivile og sju lokalt ansatte (per februar 2017). I løpet av de 20 årene Norge bidro med soldater, fra 1978 til 1998, mistet 21 norske FN-soldater livet i UNIFIL.
== Ledere ==
23. mars 1978– februar 1981: Emmanuel A. Erskine (Ghana)
Februar 1981–mai 1986: Generalløytnant William «Bull» O'Callaghan (Irland)
Juni 1986–juni 1988: Gustav Hägglund (Finland)
Juli 1988–23. februar 1993: Lars-Eric Wahlgren (Sverige)
23. februar 1993–1. april 1995: Generalmajor Trond Furuhovde (Norge)
1. april 1995–30. september 1997: Stanislaw Franciszek Wozniak (Polen)
1. oktober 1997–30. september 1999: Jioji Konousi Konrote (Fiji)
September 1999–1. desember 1999: James Sreenan (Irland) (fungerende leder)
1. desember 1999–15. mai 2001: Seth Kofi Obeng (Ghana) (f. 1945)
August 2001–17. februar 2004: Lalit Mohan Tewari (India) (f. 1947–d. 2004)
17. februar 2004–2. februar 2007: Alain Pellegrini (Frankrike), (f. 1946)
2. februar 2007: Claudio Graziano (Italia)
== Norsk deltakelse ==
UNIFIL hadde en sterk norsk deltakelse fra 1978 til 1998, med til sammen 21 326 mann, deriblant:
infanteribataljonen Norbatt
verkstedkompaniet Normaintcoy
utrykningsstyrken Force Mobile Reserve
helikoptervingen Norair
feltsykehuskompaniet Normedcoy
kontingentstab
transportledelseelement i Beirut og militærpoliti i NaqouraFra 1993–95 var generalmajor Trond Furuhovde sjef for UNIFIL.
Fra august 2008 til august 2009 – CIMIC Unit
5 offiserer deltar i multinasjonal CIMIC Unit (HQ) – direkte underlagt FC
=== Ettervirkninger av utenlandstjeneste i krigs- og konfliktområder ===
Psykiske ettervirkninger av militær utenlandstjeneste i stridende områder ble først allment kjent etter 2000, selv om det så tidlig som i 1993 ble gjort en stor undersøkelse av tidligere UNIFIL-mannskap der det ble rapportert «stressreaksjoner, som skvettenhet, søvnvansker, mareritt, skyldfølelse og gjenopplevelser av hendelser fra tjenesten». Undersøkelsen viste også at antall selvmord og andre voldsomme dødsfall var høyere enn forventet.
Angstlidelsen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er blitt mer klarlagt og det finnes flere undersøkelser som viser at selvmord og annen voldsom død er høyere blant personell som avtjener og at skilsmisser forekommer hyppigere blant de som har avtjent slik tjeneste.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) United Nations Interim Force in Lebanon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
United Nations Interim Force in Lebanon UNIFILs nye offisielle hjemmeside
United Nations' Interim Force in Lebanon
UiO: Selvmordsforebygging – også i FN-styrkene?
PDF-kart over UNIFILs område
Norsk Veterannettverk – UNIFIL-veteraner | United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) (FNs midlertidige styrke i Libanon), fredsbevarende FN-styrke opprettet av FNs sikkerhetsråd resolusjon 425 av 18. mars 1978 for | 5,681 | 5,681 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Snes | 2023-02-04 | Snes | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flateenheter', 'Kategori:Gamle måleenheter', 'Kategori:Mengdeenheter', 'Kategori:Naturlige tall', 'Kategori:Tallord'] | Se også Super Nintendo Entertainment System (SNES)Et snes er en gammel mengdeenhet som tilsvarer 20 enheter eller stykk. Ordet snes er avledet av det norrøne ordet sneis, som betyr pinne eller tynn kvist. Snes betyr egentlig det antallet av noe som er tredd inn på en pinne.
Eksempler på bruk:
et snes år – cirka tjue år
et snes egg – tjue eggAvledede størrelser:
dusin / tylft = 12
skokk = 5 dusin eller 3 snes = 60
øll – fire snes – 80
storhundre = 10 tylft = 120
gross = 12 dusin = 144
storgross = 12 gross = 1728Andre måleenheter:
tomme = 1/12 romersk fot
linje = 1/12 tomme
skrupel = 1/12 linje
punkt = 1/12 skrupel
| Se også Super Nintendo Entertainment System (SNES)Et snes er en gammel mengdeenhet som tilsvarer 20 enheter eller stykk. Ordet snes er avledet av det norrøne ordet sneis, som betyr pinne eller tynn kvist. Snes betyr egentlig det antallet av noe som er tredd inn på en pinne.
Eksempler på bruk:
et snes år – cirka tjue år
et snes egg – tjue eggAvledede størrelser:
dusin / tylft = 12
skokk = 5 dusin eller 3 snes = 60
øll – fire snes – 80
storhundre = 10 tylft = 120
gross = 12 dusin = 144
storgross = 12 gross = 1728Andre måleenheter:
tomme = 1/12 romersk fot
linje = 1/12 tomme
skrupel = 1/12 linje
punkt = 1/12 skrupel
== Snesland ==
Snes har også vært i bruk som kvadratmål i Skandinavia. I Dalarna i Sverige var et snesland et jordstykke som ga et snes såkorn i avkastning. Før 1665 utgjorde et snesland 9 bandland eller 324 kvadratalen. Etter 1665 var det imidlertid vanlig å definere et snesland som 10 bandland eller 340 kvadratalen. I Sverige tilsvarte dette 1/40 tønneland eller ca. 126,9 m². Et snesland tilsvarte dessuten 1/10 kistland eller 1/20 spannland.
== Eksterne lenker ==
«Gamle norske måleenheter», fra nettstedet maritimt.net | Et snes er en gammel mengdeenhet som tilsvarer 20 enheter eller stykk. Ordet snes er avledet av det norrøne ordet sneis, som betyr pinne eller tynn kvist. | 5,682 | 5,682 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berliner_Dom | 2023-02-04 | Berliner Dom | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:1905 i Tyskland', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor område hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor periode,arkitekturstil hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plassering hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kirker fra 1905', 'Kategori:Kirker i Berlin', 'Kategori:Lutherske kirkebygninger i Tyskland', 'Kategori:Mitte', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Berliner Dom (egentlig: Oberpfarr- und Domkirche zu Berlin) er en evangelisk kirke beliggende ved Lustgarten, på Museumsinsel i Berlin. Kirken er oppført i høyrenessanse-stil og ble innviet i 1905. Berliner dom er byens største kirke. Hovedalteret er utført av Stüler, og orgelet er bygget av verkstedet Sauer.
Kirkens krypt har blitt brukt som gravsted for Hohenzollerne siden 1536. Elisabeth av Danmark, Norge og Sverige er begravet i kirken.
| Berliner Dom (egentlig: Oberpfarr- und Domkirche zu Berlin) er en evangelisk kirke beliggende ved Lustgarten, på Museumsinsel i Berlin. Kirken er oppført i høyrenessanse-stil og ble innviet i 1905. Berliner dom er byens største kirke. Hovedalteret er utført av Stüler, og orgelet er bygget av verkstedet Sauer.
Kirkens krypt har blitt brukt som gravsted for Hohenzollerne siden 1536. Elisabeth av Danmark, Norge og Sverige er begravet i kirken.
== Historie ==
Opprinnelig fantes på stedet en annen kirke for Brandenburgs kurfyrster, senere Preussens kongehus, slekten Hohenzollern.
Den prøyssiske konge og tyske keiser Vilhelm II tegnet grunnskissen. Han ga arkitekten Julius Raschdorff, professor ved Technische Hochschule Charlottenburg, i oppdrag å bygge den nåværende domen på samme sted som den gamle kirken, i italiensk høyrenessansestil. Grunnstenen ble lagt i 1894 og bygningen ble innviet 27. februar 1905.Hovedkirken ble sterkt skadet i 1944, og kunne først i 1993 tas i bruk igjen. Restaureringen ble ferdigstilt den 29. juni 2002. Idag finner det regelmessig sted gudstjenester og konserter i Berliner Dom.
== Utsmykning ==
Hovedalteret er laget av Friedrich August Stüler i 1850, mens Carl Begas den eldre har utført alterbildet.
Rett foran domen, i Lustgarten, ligger et monument til minne om kommunisten Herbert Baum som ble henrettet i 1942. Monumentet, som er en liten hvit kube av sten, er interessant siden det opprinnelig ble reist av den østtyske regjeringen i 1981. Etter gjenforeningen har den tyske stat «korrigert» monumentet med to glassplater festet til sidene av det. Disse gir ytterligere informasjon om Baum og hans kamerater. Den teksten som nå er dekket til forkynner blant annet «Evig vennskap med Sovjetunionen».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Berlin Cathedral – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Berliner Dom – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Berliner Doms offisielle side
Berlins liste over kulturminnesmerker Arkivert 19. januar 2012 hos Wayback Machine. | Berliner Dom (egentlig: Oberpfarr- und Domkirche zu Berlin) er en evangelisk kirke beliggende ved Lustgarten, på Museumsinsel i Berlin. Kirken er oppført i høyrenessanse-stil og ble innviet i 1905. | 5,683 | 5,683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spree | 2023-02-04 | Spree | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:14°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Brandenburg', 'Kategori:Elver i Sachsen', 'Kategori:Elver i Tsjekkia', 'Kategori:Havels vassdragsområde', 'Kategori:Sjøer og kanaler i Berlin'] | Spree (tsjekkisk: Spréva) er en elv og kanal i Tyskland som flyter gjennom delstatene Sachsen, Brandenburg og Berlin. Den starter i Lausitzer Bergland i Sachsen fra tre kilder i Ebersbach, Neugersdorf og ved Kottmar, og munner ut i Berlin-Spandau i Havel. Elven er 382 km lang.
Spree er seilbar i det nedre løpet over en lengde på 150 km. Den er forbundet med Oder gjennom Oder–Spree-kanalen. En mindre del av Sprees nedbørfelt ligger i Tsjekkia, og den utgjør en del av grensen mellom Tyskland og Tsjekkia over en distanse på ca. 600 meter.
| Spree (tsjekkisk: Spréva) er en elv og kanal i Tyskland som flyter gjennom delstatene Sachsen, Brandenburg og Berlin. Den starter i Lausitzer Bergland i Sachsen fra tre kilder i Ebersbach, Neugersdorf og ved Kottmar, og munner ut i Berlin-Spandau i Havel. Elven er 382 km lang.
Spree er seilbar i det nedre løpet over en lengde på 150 km. Den er forbundet med Oder gjennom Oder–Spree-kanalen. En mindre del av Sprees nedbørfelt ligger i Tsjekkia, og den utgjør en del av grensen mellom Tyskland og Tsjekkia over en distanse på ca. 600 meter.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Spree – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Spree – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
TMB Tourismus Marketing Brandenburg GmbH
Berlin Tourismus und Marketing GmbH
Regionalpark Müggel-Spree
Landesanstalt für Großschutzgebiete Brandenburg
Naturwacht in Brandenburg
Mehrmals täglich aktuelle Meßwerte des Instituts für Gewässerökologie und Binnenfischerei für den Müggelsee
Historische s/w-Bilder aus den 70er Jahren vom Müggelsee im DDR-Fotoarchiv | | lengde = 382 | 5,685 | 5,685 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Friedrich_Schinkel | 2023-02-04 | Karl Friedrich Schinkel | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1841', 'Kategori:Fødsler 13. mars', 'Kategori:Fødsler i 1781', 'Kategori:Jernkorset', 'Kategori:Karl Friedrich Schinkel', 'Kategori:Klassisisme', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Neuruppin', 'Kategori:Prøyssere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske malere'] | Karl Friedrich Schinkel (født 13. mars 1781 i Neuruppin i Brandenburg, død 9. oktober 1841 i Berlin) var en prøyssisk arkitekt og maler, som preget nyklassisismen i Tyskland og hadde mange viktige oppdrag særlig i Berlin. Han var en av de mest innflytelsesrike arkitektene i sin blant annet som forbilde for andre arkitekter. Han var utdannet ved Bauakademi i Berlin og lærte de klassiske formprinsippene særlig av David Gilly (1747-1808). For offentlige bygg som museer og universitetsbygg fortrakk han klassisk stil med stram og symmetrisk utforming. For kirker foretrakk han den gotiske stilen der spir og søyler uttrykte menneskets streben mot gud. For boliger la han vekt på det intime og uformelle. Schinkel var en av de ledende arkitekter i første halvdel av 1800-tallet. Schinkels klassisk-romantiske stil omtales som gresk («hellensk») i kontrast til romersk stil. Schinkel er kjent for å gjort upusset teglstein til høyverdig arkitektur. Schinkel satt preg på Berlins bybilde på 1800-tallet.Schinkel designet den først prøyssiske, senere tyske militære dekorasjonen Jernkorset som deles ut ved tapperhet i krig, innstiftet som følge av Napoleonskrigene i 1813.
Han er kjent for en rekke monumentale bygninger i Berlin og Potsdam, blant dem bygningen til Preußische Kriegsakademie mot Unter den Linden, Bauakademie (skadet under 2. ander verdenskrig, revet i 1962) og Nicolai-kirken i Potsdam. Bauakademie i teglstein var i hans personlige stil basert på antikke forbilder. Han hadde blant annet stor betydning for utformingen av en rekke bygninger Prøyssen og i land der prøyssisk kultur hadde innflytelse inkludert Norge.I Norge er Universitetsanlegget ved Karl Johans gate oppført etter Schinkels korrekturtegninger av et i hovedsak tapt forslag av Christian H. Grosch. Hans Ditlev Franciscus von Linstow var tydelig påvirket av Schinkel blant i arbeid med Det kongelige slott. Linstow beundret Schinkel som han møtte i Berlin i 1837. Georg Andreas Bull studerte ved Bauakademi i 1850-årene og ble inspirert av akademiets bygning som var oppført noen år tidligere etter Schinkels tegninger. Schinkels utforming av Altes Museum og Neues Schauspielhaus gjenfinnes i Universitetet i Oslos bygninger ved Karl Johan.
| Karl Friedrich Schinkel (født 13. mars 1781 i Neuruppin i Brandenburg, død 9. oktober 1841 i Berlin) var en prøyssisk arkitekt og maler, som preget nyklassisismen i Tyskland og hadde mange viktige oppdrag særlig i Berlin. Han var en av de mest innflytelsesrike arkitektene i sin blant annet som forbilde for andre arkitekter. Han var utdannet ved Bauakademi i Berlin og lærte de klassiske formprinsippene særlig av David Gilly (1747-1808). For offentlige bygg som museer og universitetsbygg fortrakk han klassisk stil med stram og symmetrisk utforming. For kirker foretrakk han den gotiske stilen der spir og søyler uttrykte menneskets streben mot gud. For boliger la han vekt på det intime og uformelle. Schinkel var en av de ledende arkitekter i første halvdel av 1800-tallet. Schinkels klassisk-romantiske stil omtales som gresk («hellensk») i kontrast til romersk stil. Schinkel er kjent for å gjort upusset teglstein til høyverdig arkitektur. Schinkel satt preg på Berlins bybilde på 1800-tallet.Schinkel designet den først prøyssiske, senere tyske militære dekorasjonen Jernkorset som deles ut ved tapperhet i krig, innstiftet som følge av Napoleonskrigene i 1813.
Han er kjent for en rekke monumentale bygninger i Berlin og Potsdam, blant dem bygningen til Preußische Kriegsakademie mot Unter den Linden, Bauakademie (skadet under 2. ander verdenskrig, revet i 1962) og Nicolai-kirken i Potsdam. Bauakademie i teglstein var i hans personlige stil basert på antikke forbilder. Han hadde blant annet stor betydning for utformingen av en rekke bygninger Prøyssen og i land der prøyssisk kultur hadde innflytelse inkludert Norge.I Norge er Universitetsanlegget ved Karl Johans gate oppført etter Schinkels korrekturtegninger av et i hovedsak tapt forslag av Christian H. Grosch. Hans Ditlev Franciscus von Linstow var tydelig påvirket av Schinkel blant i arbeid med Det kongelige slott. Linstow beundret Schinkel som han møtte i Berlin i 1837. Georg Andreas Bull studerte ved Bauakademi i 1850-årene og ble inspirert av akademiets bygning som var oppført noen år tidligere etter Schinkels tegninger. Schinkels utforming av Altes Museum og Neues Schauspielhaus gjenfinnes i Universitetet i Oslos bygninger ved Karl Johan.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ohff, H. (2000): Karl Friedrich Schinkel oder die Schönheit in Preußen, Piper Verlag
Aslaksby, Truls: «Hvem tegnet Universitetet - Grosch eller Schinkel?». I Byminner nr. 3, 2011, s. 22-27 | Karl Friedrich Schinkel (født 13. mars 1781 i Neuruppin i Brandenburg, død 9. | 5,686 | 5,686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schwaben | 2023-02-04 | Schwaben | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bayerns geografi', 'Kategori:Tyske regioner'] | Schwaben er en historisk region og et språkområde i Tyskland.
| Schwaben er en historisk region og et språkområde i Tyskland.
== Geografi og historie ==
Schwaben finnes ikke på noe kart, siden regionen bare delvis sammenfaller med administrative enheter i Tyskland. Dermed kan det være en viss uenighet om nøyaktig hvor grensen mot Schwaben går. Da dette er en historisk region og språklig område, og ikke en politisk enhet, er det ikke klare grenser for området.
=== Hertugdømmet Schwaben ===
I tidlig middelalder eksisterte hertugdømmet Schwaben. Det omfattet større områder sørvest i det tyskspråklige området, blant annet Baden, Alsace (Elsass), Vorarlberg og det meste av det tyskspråklige Sveits. Dette området tilsvarer omtrent det området hvor det i dag snakkes alemanniske dialekter.
=== Dagens Schwaben ===
Senere har begrepet Schwaben blitt et mer geografisk begrenset område. Hoveddelen av Schwaben ligger i delstaten Baden-Württemberg, hvor de sentrale delene rundt Stuttgart og Heilbronn, samt de østlige og sørlige delene regnes til Schwaben. I tillegg kommer den bayerske regionen Schwaben med byen Augsburg og alperegionen Allgäu. Elva Lech øst for Augsburg er en kraftig dialektgrense mot det egentlige Bayern. I middelalderen ble også det meste av dagens Sveits og Alsace (Elsass) regnet til Schwaben.
=== Slett ikke Schwaben ===
Ikke hele Baden-Württemberg regnes til Schwaben. Områdene langs Rhinen i Baden-Württemberg, med byer som Konstanz, Freiburg og Karlsruhe regnes derimot ikke til Schwaben, men til Baden. Schwarzwald danner her en naturlig grense. De nordøstlige områdene, rundt Tauberbischofsheim hører til Franken. De språklig nærbeslektede Badenser (innbyggerne i Baden), blir fort fornærmet om man ikke hører eller merker forskjellen!
== Kultur og særpreg ==
Schwaben står ikke på noe kart over Tyskland, men er likevel en selvbevisst region med mange kulturelle særdrag som er svært kjent i Tyskland.
=== Språk ===
Dialekten i Schwaben tilhører den alemanniske dialektgruppen, sammen med dialektene i Sveits, Alsace, Vorarlberg i Østerrike og Baden. Blant kjennemerkene på dialekten er den utbredte bruken av sch-lyden. På tysk uttales st- i begynnelsen av et ord som scht- (eks. Stein), men i alemanniske dialekter gjelder dette også midt inne i ordet eller på slutten (eks. Fescht for Fest). Diminutiven -lein/-chen heter -le, for eksempel kalles delstaten Baden-Württemberg humoristisk for Ländle, istedenfor Ländchen (Lille land).
=== Religion ===
De nordvestre områdene rundt Stuttgart er protestantiske, og danner en stor protestantisk øy i det katolskdominerte Sør-Tyskland. Områdene lenger sør, rundt Rottweil og ved Bodensjøen, samt i delstaten Bayern, er katolske. I de katolske områdene finnes det gamle karnevalstradisjoner, som her kalles Fastnet, preget av ild og skremmende kostymer.
=== Mat ===
Kjøkkenet i Schwaben har også en del spesialiteter, blant annet brukes det en god del pasta, eller nudler. Fersk nudeldeig som rives i strimler over kokende vann, kalles ¨Spätzle, og Käsespätzle er det samme tilsatt ost. Schwabens svar på ravioli er schwäbische Maultaschen (avledet av maul, kjeft, og tasche, lomme), som er større, mer kjøttfylte enn sine italienske søskenbarn, og gjerne kokt i kraft. I områdene rundt Stuttgart dyrkes store mengder lett rødvin, som i all hovedsak drikkes av innbyggerne selv, og som derfor er vanskelig å få tak i andre deler av Tyskland.
=== Innstilling ===
Die Schwaben, innbyggerne i Schwaben, har ord på seg for å være gjerrige, eller sparsomme, som de selv sier. De er også arbeidsomme, litt trauste og regnes for å være veldig lojale. De drømmer også om å starte egen bedrift, og ganske visst er store områder i Schwaben preget av driftig industri. Økonomisk er regionen blant de sterkeste i hele Tyskland. | Schwaben er en historisk region og et språkområde i Tyskland. | 5,687 | 5,687 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.