url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Skjeberg_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Skjeberg (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Skjeberg har flere betydninger:
Skjeberg (tettsted), tettsted i Sarpsborg kommune.
Skjeberg (kommune), slått sammen med Sarpsborg i 1992. | Skjeberg har flere betydninger:
Skjeberg (tettsted), tettsted i Sarpsborg kommune.
Skjeberg (kommune), slått sammen med Sarpsborg i 1992. | Skjeberg har flere betydninger: | 5,826 | 5,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trom%C3%B8y | 2023-02-04 | Tromøy | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1992', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1878', 'Kategori:Raet nasjonalpark', 'Kategori:Ratrinnet', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Aust-Agder', 'Kategori:Øyer i Arendal'] | Tromøy er den største øya på Sørlandet, tidligere selvstendig kommune, og er i dag en del av Arendal kommune. Hove ligger på den sørvestligste delen av Tromøy, og langs kystlinjen mot Skagerrak ligger Raet nasjonalpark. Tromøybrua ga veiforbindelse med fastlandet i 1961. Tidligere gikk det bilferge fra Barbu til Skilsø på Tromøy. Nå går det passasjerferje mellom Arendal sentrum og Skilsø. Øya er i nord adskilt fra fastlandet av Tromøysund som er ca. 12 km langt, og i vest mot Hisøy av Galtesund som er litt over 2 km langt. Tromøya har et areal på 28,34 km².1. januar 1992 ble Tromøy, Hisøy, Moland og Øyestad kommuner slått sammen med Arendal til den nye Arendal kommune. Tromøy hadde da en befolkning på 4 711 og et areal på 30 km.
Kommunesenteret var Færvik.
Berggrunnen består av grunnfjell, og er dekt med kystbarskog som er mye bebygd og oppdyrket. Det store norske raet som strekker seg langs kysten av Skagerrak, er landfast på Jomfruland og Tromøya, og danner her rullesteinsstrender. Landskapet er som ellers langs Agder-kysten kupert med mange bukter og viker, preget av den milliard år gamle skandinaviske fjellfoldingen og skurt av innlandsisen i siste istid. I 2012 startet diskusjoner om raet her bør bli nasjonalpark.
| Tromøy er den største øya på Sørlandet, tidligere selvstendig kommune, og er i dag en del av Arendal kommune. Hove ligger på den sørvestligste delen av Tromøy, og langs kystlinjen mot Skagerrak ligger Raet nasjonalpark. Tromøybrua ga veiforbindelse med fastlandet i 1961. Tidligere gikk det bilferge fra Barbu til Skilsø på Tromøy. Nå går det passasjerferje mellom Arendal sentrum og Skilsø. Øya er i nord adskilt fra fastlandet av Tromøysund som er ca. 12 km langt, og i vest mot Hisøy av Galtesund som er litt over 2 km langt. Tromøya har et areal på 28,34 km².1. januar 1992 ble Tromøy, Hisøy, Moland og Øyestad kommuner slått sammen med Arendal til den nye Arendal kommune. Tromøy hadde da en befolkning på 4 711 og et areal på 30 km.
Kommunesenteret var Færvik.
Berggrunnen består av grunnfjell, og er dekt med kystbarskog som er mye bebygd og oppdyrket. Det store norske raet som strekker seg langs kysten av Skagerrak, er landfast på Jomfruland og Tromøya, og danner her rullesteinsstrender. Landskapet er som ellers langs Agder-kysten kupert med mange bukter og viker, preget av den milliard år gamle skandinaviske fjellfoldingen og skurt av innlandsisen i siste istid. I 2012 startet diskusjoner om raet her bør bli nasjonalpark.
== Tromøy kommune ==
Fra 1837 var Tromøy sammen med Barbu og Stokken en del av Austre Moland formannskapsdistrikt. 1. mai 1878 ble Barbu og Tromøy skilt ut som egne kommuner. Folketallet i Tromøy kommune var da 2 320. Fra 1878 til 1992 var Tromøy selvstendig kommune. Kommunen Tromøy omfattet i tillegg til øya med samme navn flere mindre øyer, blant annet Merdø, Skilsø og Tromlingene.
1. januar 1992 ble Tromøy, Hisøy, Moland og Øyestad kommuner slått sammen med Arendal til den nye Arendal kommune. Tromøy hadde da en befolkning på 4 711.
== Eldre historie ==
Navnet Tromøy kommer fra «Thruma» som betyr tram; en kant som stiger fram av havet.
Hoveodden menes å være et gammelt hov fra oldtiden og det er funnet i overkant av 60 gravhauger i området, samt boplasser og løsfunn fra 1800 f.kr til 1000 e.kr. Dette tyder på at det har vært bosetting siden steinalderen. De eldste gårdene som er dokumentert er Gjervold og Sandum fra 1320, og Hove, Bjelland og Lien fra 1593Ynglingesagaen forteller at Harald Granraude (konge i Agder på 800-tallet) hadde sitt kongssete på Tromøy og at dronning Åsa Haraldsdatter tok med seg den ett år gamle Halvdan Svarte tilbake til Tromøy etter Gudrød Veidekonges død. Det er flere stedsnavn på Tromøy som stammer fra vikingtid; Tettstedet Kongshavn med 772 innbyggere (pr. 1. januar 2006), Alve og Hove for eksempel.
== Fritidstilbud ==
Tromøy har fritidstilbud som blant annet inkluderer idrettslag, diskotek, mulighet for paintball-kamper og kor.
Idrettsforeningen Trauma er øyas største idrettsforening. De to største gruppene i Trauma er fotballgruppa og håndballgruppa. Begge gruppene har mange aldersbestemte lag i tillegg til seniorlag. Trauma Håndball er den håndballklubben på Sørlandet med flest aldersbestemte lag.
Utenom Trauma er nok Tromøy fritidsklubb den mest populære fritidstilbyderen, som arrangerer alt fra diskotek til regelmessige softgun-kamper. Ellers driver Tromøy menighet flere aktiviteter som Mini-Sing, Ten Sing og Maxi-Sing.
Tromøy skolemusikkorps er Tromøys eget musikkorps, og ble stiftet i 1936.
Sommeren 2007 ble Hovefestivalen avholdt for første gang. Med 72 000 festivaldeltakere ble den Norges største festival.
== Kirker ==
Tromøy er stadig eget kirkesogn i Arendal prosti, og har 2 kirker, Tromøy kirke, en middelalderkirke i stein fra 1150 ligger øst for Hove, og Færvik kirke fra 1884 som ligger på Færvik. På Kongshavn ligger Kongshavn kapell.
== Skogflåttencefalitt ==
Tromøya er et av få steder i Norge der det er påvist smitte av TBE-virus via skogflått, som kan forårsake skogflåttencefalitt (en form for hjernebetennelse). Det er bare 0,1–1 % av flåtten i risikoutsatte områder som er infisert.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tromøy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Tromøy kommune på Arkivportalen | thumb|upright|[[Kommunevåpen for den tidligere selvstendige kommunen Tromøy i Aust-Agder, fra 1992 del av storkommunen Arendal.]] | 5,828 | 5,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98yestad | 2023-02-04 | Øyestad | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Arendals historie', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1992', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Tidligere kommuner i Aust-Agder'] | Øyestad er en tidligere kommune i Aust-Agder. Ved opphør i 1992 strakte kommunen seg fra Rykene og Løddesøl i vest til Stoa og Strømmen i øst, og fra Nedenes i sør til Rise og Libru i nord.
1. januar 1992 ble Øyestad, Hisøy, Moland og Tromøy kommuner slått sammen med Arendal til den nye Arendal kommune. Øyestad hadde da en befolkning på 8 679 og et areal på 96 km.
Kommunesenteret var Bjorbekk.
| Øyestad er en tidligere kommune i Aust-Agder. Ved opphør i 1992 strakte kommunen seg fra Rykene og Løddesøl i vest til Stoa og Strømmen i øst, og fra Nedenes i sør til Rise og Libru i nord.
1. januar 1992 ble Øyestad, Hisøy, Moland og Tromøy kommuner slått sammen med Arendal til den nye Arendal kommune. Øyestad hadde da en befolkning på 8 679 og et areal på 96 km.
Kommunesenteret var Bjorbekk.
== Kommunehistorikk ==
Kommunen ble etablert som Øyestad formannskapsdistrikt i 1837 og bestod da av prestegjeldene Fjære, Froland og Hisøy i tillegg til Øyestad. Fjære ble skilt ut som egen kommune i 1846. I 1850 ble også Froland skilt ut, og Øyestad og Hisøy utgjorde Øyestad formannskapsdistrikt. Området hadde på dette tidspunktet 5 215 innbyggere.
1. januar 1881 ble så Øyestad og Hisøy delt slik at begge ble selvstendige kommuner. Øyestad hadde da 4 474 innbyggere og Hisøy 2 652.
1. januar 1962 ble eiendommen Salvestjønn skilt ut fra Øyestad og tillagt Landvik kommune.
1. januar 1992 ble Øyestad, som da hadde 8.679 innbyggere, innlemmet i Arendal bykommune sammen med Hisøy, Moland og Tromøy.
== Skoler ==
Følgende skoler lå i Øyestad ved kommunesammenslåingen i 1992:
BarneskolerBråstad skole
Nedenes skole
Asdal barneskole
Rykene skole
Løddesøl skole
Strømmen skoleUngdomsskolerLunderød ungdomsskole (tidligere Øyestad ungdomsskole)
Nedenes skole
== Se også ==
Øyestad IF
== Eksterne lenker ==
(no) Øyestad kommune på Arkivportalen | thumb|upright|[[Kommunevåpen for den tidligere selvstendige kommunen Øyestad i Aust Agder, fra 1992 del av storkommunen Arendal.]] | 5,830 | 5,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r%C3%B8ysund | 2023-02-04 | Sørøysund | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Delområder i Hammerfest kommune', 'Kategori:Hammerfests historie', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1992', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1852', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-06', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finnmark', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber'] | Sørøysund er en tidligere kommune i Finnmark. Hammerfest by og landdistrikt ble i 1852 delt opp i Hammerfest by og Hammerfest landdistrikt. 1. juli 1869 ble Kvalsund skilt ut som egen kommune, og i 1916 fikk det gjenværende Hammerfest landdistrikt det nye navnet Sørøysund. 1. januar 1992 ble Sørøysund slått sammen med Hammerfest kommune. Sørøysund kommune omsluttet Hammerfest fullstendig, og kommuneadministrasjonen lå i Hammerfest. | Sørøysund er en tidligere kommune i Finnmark. Hammerfest by og landdistrikt ble i 1852 delt opp i Hammerfest by og Hammerfest landdistrikt. 1. juli 1869 ble Kvalsund skilt ut som egen kommune, og i 1916 fikk det gjenværende Hammerfest landdistrikt det nye navnet Sørøysund. 1. januar 1992 ble Sørøysund slått sammen med Hammerfest kommune. Sørøysund kommune omsluttet Hammerfest fullstendig, og kommuneadministrasjonen lå i Hammerfest. | thumb|Kommunevåpen for Sørøysund. Motiv: I blått tre sølv båter, 2-1 | 5,831 | 5,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lesotho | 2023-02-04 | Lesotho | ['Kategori:1966 i Afrika', 'Kategori:28°Ø', 'Kategori:29°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Enklaver', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Lesotho', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1966'] | Kongedømmet Lesotho (engelsk: Kingdom of Lesotho; sesotho: Muso oa Lesotho), som regel bare kalt Lesotho, er en innlandsstat i det sørlige Afrika og en enklave i Sør-Afrika. Landet ble selvstendig fra Storbritannia i 1966, men er helt avhengig av Sør-Afrika, som omgir Lesotho på alle kanter. Landets viktigste eksport er arbeidskraft, da bortimot halvparten av den mannlige befolkningen er gjestearbeidere i Sør-Afrika.
Navnet Lesotho kan betydningsmessig oversettes «landet til folket som snakker sesotho». Ba- og le- er forstavelser i bantuspråk.
| Kongedømmet Lesotho (engelsk: Kingdom of Lesotho; sesotho: Muso oa Lesotho), som regel bare kalt Lesotho, er en innlandsstat i det sørlige Afrika og en enklave i Sør-Afrika. Landet ble selvstendig fra Storbritannia i 1966, men er helt avhengig av Sør-Afrika, som omgir Lesotho på alle kanter. Landets viktigste eksport er arbeidskraft, da bortimot halvparten av den mannlige befolkningen er gjestearbeidere i Sør-Afrika.
Navnet Lesotho kan betydningsmessig oversettes «landet til folket som snakker sesotho». Ba- og le- er forstavelser i bantuspråk.
== Naturgeografi ==
Lesotho er det eneste uavhengige landet i verden som fullstendig ligger i over 1000 meters høyde. Laveste punkt er 1400 moh, og over 80 prosent av landet ligger over 1800 moh. Høyeste punkt er Thabana Ntlenyana som ligger 3482 meter over havet.
På grunn av høyden er Lesotho kjøligere året rundt enn Sør-Afrika, og om sommeren fører tordenvær til stort regnfall. Vintrene kan være kalde, med ned mot –7 °C i lavlandet, og –18 °C i høylandet. Snø er vanlig i fjellene og fjelldalene i perioden mai til september, og fjelltoppene kan ha snø året rundt. Maseru og lavlandene rundt kan ofte komme opp i +30 °C i sommermånedene.
== Demografi ==
Over 99 prosent av Lesothos befolkning er etniske basothoer. Andre etniske grupper er europeere og asiater. 80 prosent av landets befolkning er kristne, hvorav de fleste er katolikker. Andre religioner er islam, hinduisme og lokale naturreligioner. Sesotho og engelsk er offisielle språk. Andre språk er zulu og xhosa.
== Historie ==
De tidligste innbyggerne i området var jegere og samlere av khoisan-folket. De ble etter hvert stort sett erstattet av bantustammer under bantuenes migrasjoner. Dagens Lesotho oppsto som en politisk stat under en høvding i 1822, og landet ble anerkjent av Storbritannia 13. desember 1843. Den 12. mars 1868 ble landet til det britiske protektoratet Basutoland. Allerede før dette ble Lesotho kalt Basutoland etter sin viktigste etniske og språklige gruppe, sotho-folket. Fra 11. august 1871 til 18. mars 1884 var landet annektert som del av den britiske Kappkolonien (Sør-Afrika) som territoriet Basutoland. 18. mars 1884 dukket Basutoland opp på nytt som en separat koloni som en av høykommissærens territorier.
=== Selvstendigheten og uroen etter ===
30. april 1965 fikk landet selvstyre. Navnet ble endret da Lesotho fikk full uavhengighet fra Storbritannia 4. oktober 1966. I januar 1970 tapte det styrende Basotho National Party (BNP) det første valget etter uavhengigheten, med 23 representanter mot Basutoland Congress Party (BCP) sine 36. Statsminister Leabua Jonathan nektet å gi fra seg makten til BCP og erklærte seg selv tono kholo (statsminister) og fengslet deretter lederskapet til BCP.
BCP startet et opprør i januar 1974 og fikk trent opp frigjøringshæren LLA i Libya under dekke av å være soldater fra Azanian People's Liberation Army (APLA) til Pan Africanist Congress (PAC). Frarøvet våpen og forsyninger av fraksjonen til David Sibeko i PAC i 1978, ble den 178 mann sterke LLA reddet fra en base i Tanzania takket være støtte fra en maoistisk PAC-offiser. LLA satte i gang en geriljakrig med en håndfull gamle våpen. Hovedstyrken ble beseiret i det nordlige Lesotho. Deretter gjennomførte geriljaen sporadiske, men lite effektive angrep. Kampanjen ble kraftig svekket da Ntsu Mokhehle, BCP-lederen, gikk over til Pretoria.
BNP regjerte landet gjennom et dekret frem til januar 1986, da et militært statskupp tvang fra dem makten. Militærrådet som kom til makten, ga kong Moshoeshoe II utøvende makt. Kongen hadde frem til da kun hatt en seremoniell rolle. Kongen ble imidlertid tvunget i eksil etter å ha falt i unåde hos hæren i 1987. Hans sønn ble innsatt som kong Letsie III.
=== Demokrati og statskupp ===
Militærjuntaens formann, generalmajor Justin Metsing Lekhanya, ble styrtet i 1991. Han ble erstattet av generalmajor Elias Phisoana Ramaema, som ga makten til en demokratisk valgt regjering fra BCP i 1993. Moshoeshoe II returnerte fra eksil i 1992 som en vanlig borger. Etter at demokratiet var gjenopprettet, forsøkte kong Letsie III forgjeves å overtale BCP-regjeringen til å gjeninnsette hans far som statsoverhode. I august 1994 igangsatte Letsie III et statskupp som ble støttet av militæret og avsatte BCP-regjeringen. Den nye regjeringen fikk liten internasjonal anerkjennelse, og Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC) fikk i gang forhandlinger med mål om å gjeninnsette BCP-regjeringen. En av betingelsene kong Letsie III stilte, var at hans far skulle gjeninnsettes som statsoverhode. Etter lange forhandlinger ble til slutt BCP-regjeringen gjeninnsatt, og kongen abdiserte til fordel for sin far i 1995. Men Moshoeshoe II døde i en bilulykke i 1996 og ble igjen etterfulgt av sin sønn, Letsie III. Året etter ble BCP splittet som følge av lederstrid.
Statsminister Ntsu Mokhehle dannet et nytt parti, Lesotho Congress for Democracy (LCD), og fikk med seg de fleste medlemmene i parlamentet, slik at han kunne danne ny regjering. LCD vant valget i 1998 under lederskapet til Pakalitha Mosisili. Han hadde etterfulgt Mokhehle som partileder. Til tross for at valgene ble vurdert som frie og rettferdige av lokale og internasjonale observatører, samt en etterfølgende spesialkommisjon utnevnt av SADC, avviste opposisjonspartiene resultatet.
Opposisjonsprotestene i landet økte kraftig og kulminerte i en fredelig demonstrasjon utenfor kongens palass i august 1998. Det videre hendelsesforløpet er uklart.
Eksakte detaljer av det som fulgte er svært omstridt, selv i Sør-Afrika. I september 1998 gikk en South African National Defence Force (SADC)-styrke på ordre fra usikker opprinnelse inn i hovedstaden. Mens tropper fra Botswana ble ønsket velkommen, var motstanden mot tropper fra SADC svært sterk og resulterte i kamper. Tilfeller av sporadiske opptøyer ble intensivert da sørafrikanske tropper heiste et sørafrikansk flagg over det kongelige palasset. Da SADC-styrkene trakk seg ut i mai 1999, la de store deler av Maseru i ruiner, og i de sørlige provinshovedstedene Mafeteng og Mohale's Hoek var en tredjedel av kommersielle eiendommene lagt i grus. Et antall sørafrikanere og basothoer døde også i kampene.
En interim, politisk autoritet (IPA), med oppdrag å se gjennom valgstrukturen i landet, ble opprettet i desember 1998. IPA foreslo et proporsjonalt valgsystem som skulle sikre at det var opposisjon i nasjonalforsamlingen. Det nye systemet beholdt de eksisterende 80 valgte representantene, men la til 40 seter som skulle fylles på proporsjonalt grunnlag. Valgene ble holdt etter dette nye systemet i mai 2002, og LCD vant igjen med 54 % av stemmene. For første gang vant opposisjonen et betydelig antall seter, og til tross for noen irregulariteter og trusler om vold fra generalmajor Lekhanya, opplevde Lesotho sitt første fredelige valg. Ni opposisjonspartier hadde nå alle de proporsjonelle setene, BNP hadde den største andelen på 21. LCD hadde 79 av de 80 valgkretsbaserte setene. Selv om deres valgte medlemmer deltar i nasjonalforsamlingen, har BNP satt i gang flere rettslige utfordringer til valgene, inkludert krav om en gjenopptelling, men ingen har lyktes.
== Politikk og administrasjon ==
Lesotho er et konstitusjonelt monarki. Statsministeren er regjeringssjef og har utøvende autoritet. Kongen har hovedsakelig kun en seremoniell rolle og har ingen utøvende myndighet.
Lesotho Congress for Democracy (LCD) har flertallet i nasjonalforsamlingen (underhuset i parlamentet), med Basotho National Party (BNP), Lesotho Peoples Congress og National Independent Party blant de ni opposisjonspartiene som er representert. Overhuset i parlamentet, kalt senatet, består av 22 høvdinger som arver senatsplassen, og 11 representanter utnevnt av kongen. Senatet handler etter råd fra statsministeren.
Et uavhengig domstolsapparat er nedfelt i grunnloven, og den dømmende makt består av ankedomstolen, høyesterett, magistratretten samt tradisjonelle domstoler som eksisterer først og fremst i landlige områder. Alle unntatt én av dommerne i ankedomstolen er sørafrikanske jurister. Der er ingen rettssak med jury, dommerne dømmer alene. Unntaket er alvorlige kriminalsaker, der dommeren dømmer med to andre dommere som observatører. Grunnloven gir også grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, pressen og religionsfrihet.
=== Administrativ inndeling ===
Lesotho er delt inn i ti distrikter, der hvert distrikt blir ledet av en distriktssekretær. Hvert distrikt har en hovedstad kjent som en camptown.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Lesothos geografiske plassering gjør det svært sårbart for politisk og økonomisk utvikling i Sør-Afrika. Landet er medlem av mange regionale økonomiske organisasjoner som Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC) og Den sørafrikanske tollunionen (SACU). Lesotho er også med i FN, Den afrikanske union, Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, Samveldet og flere andre internasjonale organisasjoner. Sør-Afrika, Storbritannia, USA, Libya, Irland (generalkonsulat), Kina og EU har bosatte diplomatiske utsendinger i Lesotho. FN er representert av en utsending til landet, det samme gjelder UNDP, UNICEF, WHO, FAO, WFP og UNAIDS.
Lesotho har historisk sett hatt nære forbindelser med Storbritannia (særlig Wales), Tyskland, USA og andre vestlige stater. I 1990 brøt Lesotho forbindelsene med Kina og gjenetablerte i stedet forbindelser med Taiwan, men gjenopptok siden sine diplomatiske forbindelser til Kina. Lesotho anerkjente også Palestina som stat og var en sterk tilhenger av å få slutt på apartheid i Sør-Afrika. Landet ga også mange sørafrikanske flyktninger politisk asyl i apartheidtiden.
Landet forsvares av Lesothos forsvar (LDF) på rundt 3500 soldater samt den ridende politistyrken LMPS. Forsvaret har en hær, en luftstyrke og en paramilitær ving. Forsvaret er underlagt statsministeren, som også er forsvarsminister, nasjonal sikkerhetsminister og minister for offentlige tjenester. Det ridende politiet svarer til innenriksministeren. Lesotho har også en nasjonal sikkerhetstjeneste (NSS) og en etterretningstjeneste som rapporterer til statsministeren. Forholdet mellom politiet og hæren har til tider vært anspent, og i 1997 ble hæren kalt ut for å stoppe et omfattende mytteri i politiet.
== Næringsliv ==
Lesothos økonomi er basert på eksport av vann og elektrisitet til Sør-Afrika, foredling av ulike råvarer, landbruk, oppdrett og til en viss grad inntektene fra fremmedarbeidere i Sør-Afrika. Lesotho eksporterer også diamanter, ull og mohair. Geografisk er Lesotho omringet av Sør-Afrika, og økonomien er derfor tett integrert med økonomien i nabolandet.
De fleste husholdningene består av jordbrukere eller pendlere, hovedsakelig gruvearbeidere som jobber i Sør-Afrika i 3–9 måneder i året. Det meste av jordbruket foregår i de vestlige lavlandene. Nesten halvparten av befolkningen skaffer også inntekter gjennom avlinger eller husdyr, og over halvparten av landets inntekter kommer fra landbrukssektoren.
Vann er Lesothos eneste store naturressurs. Mye av vannet hentes gjennom Lesotho Highlands Water Project (LHWP) som ble satt i gang i 1986. LHWP er bygget for å samle inn, lagre og transportere vann fra Oranje-elvesystemet og frakte det til Sør-Afrikas Free State og Johannesburg-området. Disse regionene huser mye av den sørafrikanske industri, befolkning og landbruk. Første fase i prosjektet har gjort Lesotho nærmest selvforsynt på elektrisitet og har gitt 24 millioner dollar i årlige inntekter på salg av elektrisitet og vann til Sør-Afrika. Verdensbanken, Den afrikanske utviklingsbanken, Den europeiske investeringsbanken og mange andre bilaterale donorer har finansiert LHWP-prosjektet. Lesotho har dratt fordel av African Growth and Opportunity Act (AGOA) ved å bli den største eksportøren av klær til USA fra Afrika sør for Sahara. Eksporten var på totalt 320 millioner dollar i 2002. Asiatiske investorer eier de fleste fabrikkene.
Lesotho har fått økonomisk bistand fra en rekke kilder, blant annet USA, Verdensbanken, Irland, Storbritannia, EU og Tyskland.
Lesotho har nesten 6000 km med uasfalterte veier og moderne helårsveier. Landet har en kort godsjernbane som forbinder Lesotho med Sør-Afrika, og denne linjen er heleid og drevet av Sør-Afrika. Lesotho er medlem av Den sørafrikanske tollunion (SACU), der tollbarrierene er fjernet mellom medlemslandene Botswana, Namibia, Sør-Afrika og Swaziland. Lesotho, Swaziland, Namibia og Sør-Afrika har også innført en slags felles pengeverdi og vekslingskontrollområde kjent som Common Monetary Area (CMA). Sørafrikansk rand brukes på linje med loti, Lesothos valuta (flertall: maloti). 1 loti er 100 lisente. Lotien har samme kurs som rand.
== Samfunn ==
=== Helse ===
Lesotho har den siste tiden slitt med HIV og AIDS. Hele 23,8% av deres voksne befolkning har HIV, som er en av de største prosentene i verden. Den store epidemien har redusert levealderen kraftig, og gjort mange barn foreldreløse. I 2003 nådde forventet levealder ett bunnpunkt på gjennomsnittlig 46 år. De siste årene har det økt sakte, og er nå på 51 år for menn og 55 år for kvinner.Regjeringen i Lesotho var sen med å forstå alvoret av hiv/aids-krisen, og dens forsøk på å bekjempe spredningen av sykdommen har hatt liten suksess. I 1999 fullførte regjeringen en strategisk plan mot hiv/aids, blant annet ved å fremme utdanning, prevensjon, rådgivning og behandlingsbehovet for befolkningen. Sent i 2003 annonserte regjeringen at den dannet en ny aids-kommisjon for å koordinere omfattende tiltak mot sykdommen. Regjeringen i Lesotho var også vertskap for SADCs ekstraordinære hiv/aids-konferanse i 2003.
Programmer for distribuering av antiretrovirale medisiner har blitt satt i gang i 2005–2006. Et slikt program er i Hlotse, Leribe ved Motebang sykehus. Men slike programmer forblir ressursmessig begrenset og har relativt få deltakere.
Regjeringen i Lesotho har også startet en kampanje under navnet «Kjenn din status», for å teste alle personer i landet for hiv. Testingsprogrammet blir finansiert av Clinton Foundation. [1]
=== Største byer ===
== Kultur ==
Tradisjonelle musikkinstrumenter inkluderer lekolulo, en slags fløyte brukt av gjetergutter, setolo-tolo, et munninstrument som menn spiller på og kvinnenes strengeinstrument thomo.
Nasjonalsangen til Lesotho er «Lesotho fatše la bo-ntata rona» (Lesotho, landet til våre fedre).
Morija kunst- og kulturfestival er en viktig musikkfestival til sothoene. Den avholdes årlig i den historiske byen Morija, hvor de første misjonærene ankom i 1833.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Drakensberg parken
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 79. ISBN 8251607450.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lesotho – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lesotho – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Lesotho i FN-sambandets nettsted Globalis.noSotho bloggere om Lesotho, Basotho og Sesotho
Lesotho Government Online offisiell styresmaktsside
allAfrica – Lesotho lenker til nyhetsoverskrifterBBC News – Country Profile: Lesotho
CIA World Factbook – Lesotho Arkivert 12. juni 2007 hos Wayback Machine.
Open Directory Project – Lesotho
US State Department – Lesotho inkluderer bakgrunn, studier av landet og større rapporter | Kongedømmet Lesotho (engelsk: Kingdom of Lesotho; sesotho: Muso oa Lesotho), som regel bare kalt Lesotho, er en innlandsstat i det sørlige Afrika og en enklave i Sør-Afrika. Landet ble selvstendig fra Storbritannia i 1966, men er helt avhengig av Sør-Afrika, som omgir Lesotho på alle kanter. | 5,832 | 5,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Niger | 2023-02-04 | Niger | ['Kategori:17°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Niger', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960'] | Niger er et land vest i Afrika, nord for Nigeria og Benin, øst for Mali og Burkina Faso, sør for Algerie og Libya og vest for Tsjad. Dette landet må ikke forveksles med Nigeria. Landet er navngitt etter elven Niger. Hovedstaden er Niamey. Landet er verdens fattigste land i henhold til HDI (Indeks for menneskelig utvikling). Det meste av befolkningen bor helt sør i landet ved den nevnte elva Niger. Landet var tidligere en del av Fransk Vest-Afrika, og ble selvstendig i 1958. David Livingstone var en av de første europeerne som seilte opp elva Niger. Niger har vært utsatt for tørkeperioder helt siden slutten av 1960-tallet. Landets hovedsakelig muslimske befolkningen på rundt 15 millioner mennesker er stort sett sammenklemt i sør og vest av landet. Forventet levealder for menn er 42,9 år, for kvinner er det 46,1 år.
| Niger er et land vest i Afrika, nord for Nigeria og Benin, øst for Mali og Burkina Faso, sør for Algerie og Libya og vest for Tsjad. Dette landet må ikke forveksles med Nigeria. Landet er navngitt etter elven Niger. Hovedstaden er Niamey. Landet er verdens fattigste land i henhold til HDI (Indeks for menneskelig utvikling). Det meste av befolkningen bor helt sør i landet ved den nevnte elva Niger. Landet var tidligere en del av Fransk Vest-Afrika, og ble selvstendig i 1958. David Livingstone var en av de første europeerne som seilte opp elva Niger. Niger har vært utsatt for tørkeperioder helt siden slutten av 1960-tallet. Landets hovedsakelig muslimske befolkningen på rundt 15 millioner mennesker er stort sett sammenklemt i sør og vest av landet. Forventet levealder for menn er 42,9 år, for kvinner er det 46,1 år.
== Naturforhold ==
Ørkenområdene i Sahara dekker to tredjedeler av Niger. Klimaet er varmt og for det meste tørt, men det varierer mye, både etter årstid og landsdel. Hele den nordlige delen av landet består av et tørt høylandsområde, som er en del av en fjellkjede som strekker seg fra Algerie til Tsjad. Mot øst ligger ørkenen, men sanddyner og enorme områder av stein. Bare i sørvest, der elva Niger krysser landet, finnes det fruktbar jord, som oversvømmes i den korte regntiden.
Niger har et rikt planteliv, med mange slags trær, samt daddelpalmer i utkanten av ørkenen. Av ville dyr finnes det antiloper, løver, bøfler og et fåtall elefanter. Det finnes også noen få sjiraffer som er Vest-Afrikas siste flokk. Langs elva Niger finnes det krokodiller og flodhester. Mange arter er imidlertid truet, men det blir gjort svært lite for å verne plante- og dyrelivet i landet.
=== Klima ===
De nordlige områdene i Niger strekker seg inn i Saharaørkenen, mens de sørlige områdene er en del av savannelandskapet Sahel, som får regntid mellom mai og september. Regnmengdene kan derimot variere en god del fra år til år. De nordlige områdene får derimot svært lite nedbør. Niamey, som ligger helt sør i landet har en årlig gjennomsnittsnedbør på 554 mm.
== Historie ==
Selv om det meste av det som i dag er Niger har blitt underordnet det barske og ugjestmilde Sahara de siste to tusen årene, besto den nordlige delen av landet stort sett av fruktbare sletter inntil for 5000 år siden. Pastoralistere og jordbruksfolk har etterlatt seg malerier av rikt dyreliv, domestiserte tamdyr, vogner, og en kompleks kultur som har sin opprinnelse tilbake til 10 000 f.Kr. Flere tidligere nordlige landsbyer og arkeologiske steder fra den neolittiske grønne Sahara-perioden fra rundt 7 500-7 000 til 3 500-3000 f.Kr.De første folkeslagene som slo seg ned i Niger var fulani-og tuareg-nomader fra nord, og hausaer fra øst. Dette er også i dag de største etniske gruppene. Mot slutten av 1800-tallet tok Frankrike gradvis over kontrollen av landet. Niger ble i 1922 en del av Fransk Vest-Afrika, og i 1946 ble området et fransk oversjøisk territorium.
Etter frigjøringen i 1960 bestemte den første presidenten Hamani Diori for å opprettholde de økonomiske forbindelsene med Frankrike. I 1974 gjennomførte oberst Seyni Kountche et kupp, og innførte militærdiktatur. Han døde i 1987, etter en serie kuppforsøk utført av kolleger innen hæren. Han ble etterfulgt av den mer moderate og populære general Ali Seybou. Nigers republikanske grunnlov ble avskaffet i 1974, og all politisk virksomhet ble forbudt. I 1988 ble det satt i gang arbeid mot å innføre en ny grunnlov basert på et ettpartisystem, og i 1989 ble sivilt styre gjeninnført. I 1992 ble det kunngjort at et flerpartisystem skulle innføres, som en reaksjon på urolighetene i landet. I 1993 ble det første demokratiske presidentvalget i landets historie gjennomført.
I 1999 ble Tandja Mamadou valgt til president, og i 2004 ble han gjenvalgt. I august 2009 oppløste han nasjonalforsamlingen og innførte endringer i grunnloven slik at han kunne sitte mer enn to perioder. Dette var tidligere erklært grunnlovsstridig av høyesterett, noe som resulterte i at presidenten oppløste høyesterett. Noen dager senere ble nye medlemmer til høyesterett utnevnt. Protester og uroligheter fulgte, og forhandlinger mellom opposisjonen og regjeringen brøt sammen 14. februar 2010. Fire dager senere ble det meldt om skyting i hovedstaden Niamey, og landets grenser ble stengt. Militære ledere kunngjorde at presidenten og regjeringen var tatt til fange, og at unntakstilstand og et nattlig portforbud var innført. En militærjunta under ledelse av Salou Djibo tok makten. Etter frie valg i 2011 overtok Mahamadou Issoufou presidentmakten.
== Økonomi ==
Storparten av Nigers befolkning arbeider i jordbruket, til tross for at bare en liten del av jorden er fruktbar. Før tørkeperiodene på 1980-tallet var Niger praktisk talt selvforsynt med mat. De viktigste avlingene er ulike kornslag og ris. Peanøtter, bomull og storfe blir eksportert. De viktigste industriproduktene er landbruksprodukter, tekstiler og kjemikalier. Det produseres elektrisk kraft, men drivstoff må importeres. Niger har store forekomster av uranmalm, som eksporteres, men økonomien ble mer ustabil etter 1980, da prisene på uran sank på verdensmarkedet. Det er nå bygd veier gjennom ørkenen og frem til gruvene, og landet har et omfattende rutenett for innenlandsfly.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Aïr og Ténéré naturreservat – bergkunst, landskapsvern av ørken
Gamlebyen i Agadez – tradisjonell arkitektur og utgangspunkt for transsaharisk handel
W-Arly-Pendjari – sammenhengende naturvernområder; sammen med Burkina Faso og BeninMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2014 – Spøkefulle tradisjon
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 42. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 37. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Niger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Niger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Niger i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Niger er et land vest i Afrika, nord for Nigeria og Benin, øst for Mali og Burkina Faso, sør for Algerie og Libya og vest for Tsjad. Dette landet må ikke forveksles med Nigeria. | 5,833 | 5,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dave_Grohl | 2023-02-04 | Dave Grohl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Foo Fighters', 'Kategori:Fødsler 14. januar', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Grunge-musikere', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nirvana-medlemmer', 'Kategori:Personer fra Warren i Ohio', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Trommeslagere fra USA'] | David Eric Grohl (født 14. januar 1969) er en amerikansk rockemusiker som er kjent som medlem i Nirvana og senere Foo Fighters.
Grohl spilte i flere relativt ukjente band som Freak Baby, som senere ble til Mission Impossible, som igjen ble til Fast. Etter at Fast ble oppløst ble Dave medlem i Dain Bramage, og da han var 16 år ble han medlem i bandet Scream. Scream begynte fort å turnere både i USA og Europa, men de ble aldri veldig store. På en konsert med Scream i Europa i 1990 var Kurt Cobain og Krist Novoselic fra Nirvana blant publikum. Kurt var ikke helt fornøyd med Chad Channing som spilte trommer i Nirvana, men ble veldig begeistret over spillingen til Dave, så etter konserten fikk de snakket med Dave Grohl, og de spurte om han ville bli med i Nirvana. Dave ble med ettersom Nirvana var et litt større band selv om de enda ikke hadde hatt det store gjennombruddet. Han spilte trommer i grungebandet Nirvana fra 1990 til bandet ble oppløst etter Kurt Cobains død i 1994.
Etter Nirvanas oppløsning startet han gruppen Foo Fighters, som egentlig ikke var ment å bli et kjempestort rockeband. På den første platen spiller til og med Dave alle instrumentene selv. Foo Fighters er i dag et av verdens største band, som gikk videre med den samme punk-influerte rockmusikken. I 2000 var de oppvarmingsband for Red Hot Chili Peppers på flere konserter.
I 2003 startet Grohl på siden et eksperimentelt heavy metal-prosjekt han kalte Probot og ga ut plate med dette prosjektet i februar 2004. På denne platen har han laget alle melodiene og skrevet tekstene selv, og han spiller også flere av instrumentene. Han har på hver melodi fått med seg en kjent metal-vokalist, blant annet Lemmy fra Motorhead.
Grohl har også turnert som trommeslager for Queens of the Stone Age. Han var også trommeslager på deres album Songs for the Deaf. I 2009 startet han supergruppen Them Crooked Vultures sammen med Josh Homme og John Paul Jones.
| David Eric Grohl (født 14. januar 1969) er en amerikansk rockemusiker som er kjent som medlem i Nirvana og senere Foo Fighters.
Grohl spilte i flere relativt ukjente band som Freak Baby, som senere ble til Mission Impossible, som igjen ble til Fast. Etter at Fast ble oppløst ble Dave medlem i Dain Bramage, og da han var 16 år ble han medlem i bandet Scream. Scream begynte fort å turnere både i USA og Europa, men de ble aldri veldig store. På en konsert med Scream i Europa i 1990 var Kurt Cobain og Krist Novoselic fra Nirvana blant publikum. Kurt var ikke helt fornøyd med Chad Channing som spilte trommer i Nirvana, men ble veldig begeistret over spillingen til Dave, så etter konserten fikk de snakket med Dave Grohl, og de spurte om han ville bli med i Nirvana. Dave ble med ettersom Nirvana var et litt større band selv om de enda ikke hadde hatt det store gjennombruddet. Han spilte trommer i grungebandet Nirvana fra 1990 til bandet ble oppløst etter Kurt Cobains død i 1994.
Etter Nirvanas oppløsning startet han gruppen Foo Fighters, som egentlig ikke var ment å bli et kjempestort rockeband. På den første platen spiller til og med Dave alle instrumentene selv. Foo Fighters er i dag et av verdens største band, som gikk videre med den samme punk-influerte rockmusikken. I 2000 var de oppvarmingsband for Red Hot Chili Peppers på flere konserter.
I 2003 startet Grohl på siden et eksperimentelt heavy metal-prosjekt han kalte Probot og ga ut plate med dette prosjektet i februar 2004. På denne platen har han laget alle melodiene og skrevet tekstene selv, og han spiller også flere av instrumentene. Han har på hver melodi fått med seg en kjent metal-vokalist, blant annet Lemmy fra Motorhead.
Grohl har også turnert som trommeslager for Queens of the Stone Age. Han var også trommeslager på deres album Songs for the Deaf. I 2009 startet han supergruppen Them Crooked Vultures sammen med Josh Homme og John Paul Jones.
== Tenacious D ==
Grohl spilte også trommer for bandet Tenacious D som består av Jack Black og Kyle Gass, og han spilte også demonen på videoen Tribute.
I filmen Tenacious D in The Pick of Destiny 2006 spiller han også rollen som Satan. I 2010 spilte han for første gang en full konsert med Tenacious D på Blizzcon.
== Familieliv ==
I 1994 giftet Grohl seg med Leigh Youngblood. De ble separert i 1996 og skilt i 1997.
Grohl giftet seg med Jordyn Blum i 2003, og de ble påskeaften 15. april 2006 foreldre for første gang da de fikk ei jente som heter Violet. Hun er oppkalt etter Grohls bestemor. 17. april 2009 fikk han datteren Harper Willow. Hans tredje barn er datteren Ophelia Saint som han fikk 1. august 2014.
== Bøker ==
5. oktober 2021 utgav Grohl boken "The Storyteller: Tales of Life and Music". Boken er også utgitt som lydbok hvor han selv leser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Dave Grohl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dave Grohl på Internet Movie Database
(sv) Dave Grohl i Svensk Filmdatabas
(da) Dave Grohl på Filmdatabasen
(da) Dave Grohl på Scope
(da) Dave Grohl på Scope
(fr) Dave Grohl på Allociné
(en) Dave Grohl på AllMovie
(en) Dave Grohl hos The Movie Database
(en) Dave Grohl på Discogs
(en) Dave Grohl på MusicBrainz
(en) Dave Grohl på Encyclopaedia Metallum
(en) Dave Grohl på Spotify
(en) Dave Grohl på Songkick
(en) Dave Grohl på Last.fm
(en) Dave Grohl på Genius — sangtekster
(en) Dave Grohl på AllMusic
Dave Grohl på YouTube | David Eric Grohl (født 14. januar 1969) er en amerikansk rockemusiker som er kjent som medlem i Nirvana og senere Foo Fighters. | 5,834 | 5,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stanley_Kubrick | 2023-02-04 | Stanley Kubrick | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 7. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Filmfotografer fra USA', 'Kategori:Filmprodusenter fra USA', 'Kategori:Fødsler 26. juli', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Manusforfattere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Regissører fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sjakkspillere fra USA'] | Stanley Kubrick (1928–1999) var en amerikansk filmregissør, filmprodusent og fotograf. Han laget 13 spillefilmer og er blant annet kjent for 2001: En romodyssé, A Clockwork Orange, Ondskapens hotell og Full Metal Jacket. Han er ansett for å være blant de ledende filmskapere på 1900-tallet. Kubrick laget filmer i mange sjangre og stiler der hver ny film var helt ulik den forrige og filmene brøt ofte konvensjonene. Han omtales som en perfeksjonist som laget relativt få, men gjennomarbeidete filmer i sin lange karriere. Filmene hans ble til sammen tildelt åtte Oscar, men ingen for beste regi.
Kubrick vokste opp i et jødisk miljø i New York og var selvlært som fotograf og filmskaper. Allerede som tenåring laget han fotoreportasjer for fotomagasinet Look. Han arbeidet først i USA, men ble misfornøyd med filmindustrien der og flyttet til England for godt. Kubrick døde seks dager etter at den endelige versjonen av Eyes Wide Shut var klar for kino.
Kubricks spillefilmer etter 1956 er basert på romaner og noveller, ikke på manus skrevet spesielt for film, og blant disse er Lolita. Alle hans filmer ble laget med sikte på bred distribusjon, og etter 1955 ble produksjonene finansiert av de store filmselskapene. Med unntak av Spartacus hadde han selv kontroll over alle ledd i produksjonen fra ide til ferdig film. Hans arbeidsform var omstendelig, der han selv gjorde et omfattende forarbeid som strakk seg over år eller i noen tilfeller tiår.
Tematisk omhandler filmene blant annet krig og militærvesen, ekteskap og familieforhold, science fiction, vold og kriminalitet. Filmene har et kjølig, distansert preg med innslag av svart humor, og Kubrick hadde en viss interesse for det uvanlige og bisarre. Filmene er kjent for både realisme i fremstilling og tydelige formelle trekk. Kubricks filmer er særlig kjent for nyskapende og gjennomarbeidet foto, og for bruk av musikk og levende bilder som helhet.
| Stanley Kubrick (1928–1999) var en amerikansk filmregissør, filmprodusent og fotograf. Han laget 13 spillefilmer og er blant annet kjent for 2001: En romodyssé, A Clockwork Orange, Ondskapens hotell og Full Metal Jacket. Han er ansett for å være blant de ledende filmskapere på 1900-tallet. Kubrick laget filmer i mange sjangre og stiler der hver ny film var helt ulik den forrige og filmene brøt ofte konvensjonene. Han omtales som en perfeksjonist som laget relativt få, men gjennomarbeidete filmer i sin lange karriere. Filmene hans ble til sammen tildelt åtte Oscar, men ingen for beste regi.
Kubrick vokste opp i et jødisk miljø i New York og var selvlært som fotograf og filmskaper. Allerede som tenåring laget han fotoreportasjer for fotomagasinet Look. Han arbeidet først i USA, men ble misfornøyd med filmindustrien der og flyttet til England for godt. Kubrick døde seks dager etter at den endelige versjonen av Eyes Wide Shut var klar for kino.
Kubricks spillefilmer etter 1956 er basert på romaner og noveller, ikke på manus skrevet spesielt for film, og blant disse er Lolita. Alle hans filmer ble laget med sikte på bred distribusjon, og etter 1955 ble produksjonene finansiert av de store filmselskapene. Med unntak av Spartacus hadde han selv kontroll over alle ledd i produksjonen fra ide til ferdig film. Hans arbeidsform var omstendelig, der han selv gjorde et omfattende forarbeid som strakk seg over år eller i noen tilfeller tiår.
Tematisk omhandler filmene blant annet krig og militærvesen, ekteskap og familieforhold, science fiction, vold og kriminalitet. Filmene har et kjølig, distansert preg med innslag av svart humor, og Kubrick hadde en viss interesse for det uvanlige og bisarre. Filmene er kjent for både realisme i fremstilling og tydelige formelle trekk. Kubricks filmer er særlig kjent for nyskapende og gjennomarbeidet foto, og for bruk av musikk og levende bilder som helhet.
== Bakgrunn ==
=== Liv og familiebakgrunn ===
Stanley Kubrick ble født 26. juli 1928 i New York City og vokste opp i en sekulær jødisk middelklassefamilie i New York. Oldefaren kom til USA i 1899 som innvandrer fra Probuzna i det østlige Galicja (da en del av det habsburgske Østerrike, tilhører nå Ukraina). Faren Jacob («Jacques» eller «Jack») Kubrick (1902–1985) var lege. Moren Sadie Gertrude («Gert») Perveler (1903–1985) kom fra Galicja. Stanley Kubrick vokste opp i et jødisk miljø med hovedsakelig jødiske venner. I nabolaget bodde det dessuten en stor del italienske og irske nye innvandrere.Kubricks slekt var del av en stor utvandringsbølge på rundt én million mennesker (hvorav en fjerdedel jøder) fra daværende Galicja rundt år 1900. Størstedelen av de gjenværende 600 000 jødene i det østlige Galicia ble drept under holocaust. En stor del av de galisiske jødene som utvandret slo seg ned i USA. I mellomkrigstiden var det tiltagende antisemittisme i USA. Stanley Kubrick vokste opp i det jødiske strøket i Bronx, der han ikke fikk noen form for religiøs oppdragelse og ikke noen bar mitzvah. Han hadde planer om en å lage en film om holocaust og samlet i mange år materiale og drev forberedende undersøkelser med sikte på en slik film.Stanley Kubrick flyttet til Los Angeles i 1954 der han laget de to første profesjonelt produserte filmene. I begynnelsen av 1960-årene bosatte Kubrick seg i Hertfordshire, England sammen med kone og barn, og ble der resten av livet. Han holdt media stort sett på avstand og ga noen få intervjuer. Kubrick bekjentgjorde ingen partipolitiske preferanser, bortsett fra at han var erklært tilhenger av parlamentarisk demokrati og mente at staten burde skape både offentlig sikkerhet og frihet for borgerne. Han døde i Hertfordshire og ble gravlagt på godset sitt der.
=== Ekteskap ===
Kubrick giftet seg med Toba Metz i 1948 da han var 19 år gammel (de var naboer og gikk på samme skole). De bodde sammen i Greenwich Village i New York til de ble skilt i 1951. Metz var datter av jødiske innvandrere fra Latvia og kom til USA via Belgia. Hun medvirket til Fear and Desire.Kubricks andre hustru var Ruth Sobotka (1925–1967), som hadde flyktet fra Østerrike sammen med familien i 1938 etter Anschluss. Sobotka var ballettdanser, skuespiller, kostymedesigner og maler. Han møtte Sobotka i 1947 som fotograf i Look og de hadde et forhold fra 1952. Sobotka var aktiv i New Yorks miljø av avantgardekunstnere og introduserte Kubrick for mange sentrale personer. De ble gift i 1955 og skilt i 1957. Sobotka medvirket i som ballerinaen Iris i Killer's Kiss (1954) og som scenograf/art director i Spillet er tapt. Sobotka hadde hadde stor innflytelse på Kubrick på denne tiden og tipset ham blant annet om Traumnovelle av Arthur Schnitzler. Kubrick skal ha sett tydelige likheter mellom sitt forhold til Sobotka og hovedpersonen i Traumnovelle (realisert som filmen Eyes Wide Shut i 1999).Kubrick møtte sin tredje kone, Christiane Susanne Harlan (født 1932 i Braunschweig, Tyskland), under innspilling av Ærens vei i Tyskland i 1957. Hun er skuespiller og fikk en mindre rolle i filmen etter at Kubrick hadde sette henne på tysk fjernsyn. Christiane Kubrick ble senere også kjent som maler. Ifølge historieprofessor Geoffrey Cocks hadde Kubrick et ambivalent forhold til Tyskland. Dette hadde dels med Tysklands historie på 1900-tallet og dels med hans familieforhold å gjøre. Kubrick selv lærte seg ikke tysk. Christianes far Fritz Harlan var medlem av NSDAP og arbeidet ved det tyske teateret i Haag under den tyske okkupasjonen. Teateret var et ledd i nazistenes utbredelse av tysk kultur i Europa. Farens leilighet i Haag tilhørte jøder som var deportert til Auschwitz.Christianes onkel Veit Harlan var propagandafilmprodusent for minister Joseph Goebbels og nazistene, særlig kjent for den antisemittiske propagandafilmen Jud Süss. Stanley og jeg kom fra ulike, så grotesk motsatte bakgrunner, uttalte Christiane. Hun mente at onkelen var en begavet kunstner, men et stort fjols som ble lurt av Goebbels. Onkelens historie forsterket hennes og Stanleys skepsis til personer som har eller higer etter makt. Thomas Harlan, sønn av Veit Harlan, medvirket til etterforskning av forbrytelsene under holocaust.Jan Harlan, Christianes bror, arbeidet som produsent (executive producer) for Kubrick. Vivian Kubrick (født 1960), datter av Christiane og Stanley Kubrick, komponert musikk til Full Metal Jacket under pseudonymet Abigail Mead. Vivian Kubrick (da 17 år gammel) laget for BBC en halvtimes The Making of The Shining om innspillingen av The Shining (norsk Ondskapens hotell). Dette er den eneste dokumentaren laget om Kubricks produksjoner. Kubrick ble ikke intervjuet i dokumentaren og han sørget selv for å klippe bort mindre flatterende fremstillinger av seg selv. Vivian Kubrick hadde som barn (fem år gammel) en ukreditert rolle i 2001.Kubrick vurderte å lage en film om Nazi-Tyskland fra Veit Harlans perspektiv og de to møttes. Kubrick var fascinert av Veit Harlans «pakt med djevelen» og den snikende, hverdagslige og banale ondskapen. Kubrick ga opp prosjektet fordi han ikke fikk til et godt manus. Christiane Kubrick og Jan Harlan medvirket i en dokumentar om onkelens virksomhet for naziregimet.
=== Unge år ===
Faren sendte ham 12 år gammel til en onkel i Pasadena, California, fordi han håpet at Stanelys svake skoleprestasjoner ville bli bedre etter et opphold i California. Han avsluttet utdanningen i 1946 med svake karakterer fra high school og hadde ikke mulighet til å kunne komme inn på college. Han ble filmskaper etter å ha arbeidet fem år som fotograf for et fotomagasinet Look. Kubrick var selvlært som fotograf og filmskaper.Han var en ivrig sjakkspiller som ung, konkurrerte som halvprofesjonell og som pengelens fikk han en kjærkommen liten ekstrainntekt ved sjakkspill i parker på Manhattan. På fine sommerdager kunne Kubrick tilbringe 12 timer om dagen ved de utendørs sjakkbordene. Sjakk forble en av hans store interesser og gjenspeiles i flere filmer.
==== Innflytelse på Kubricks filmsyn ====
Han fortalte som voksen at han så store mengder film på den lokale kinoen, opptil åtte spillefilmer i uken. En stor del av disse var ordinære, masseproduserte filmer fra Hollywood. Kubrick syntes mange av filmene var skikkelig dårlige og ble overbevist om at dersom han prøvde seg som filmregissør ville han neppe lage noe dårligere selv.
Etter andre verdenskrig så han mye avantgardefilm og utenlandsk film i New York, blant annet på Museum of Modern Art. I løpet av de ti årene før han flyttet til Los Angeles i 1955, opparbeidet han preferanse for visse regissører, stiler og filmer. På Museum of Modern Art kunne han se alt fra tidlig film til samtidsfilm blant annet av D.W. Griffith, Charlie Chaplin, Erich von Stroheim, Ernst Lubitsch, Carl Th. Dreyer, Roberto Rossellini, Akira Kurosawa og Robert Bresson.Kubrick hadde som ung en mangfoldig filmsmak, men han var selv særlig påvirket av den visuelle eksperimenteringen i tysk ekspresjonistisk film. Den tyske ekspresjonismen vokste frem i stumfilmperioden etter første verdenskrig og brukte ofte sterkt stilisert og fantasifull scenografi, lyssetting og kostymer. Den første var Caligaris kabinett (1919) som med forvridde vinkler i scenografien reflekterte det indre opprøret hos personene. Kubrick mente selv at filmens ekspressive potensial og effekt på underbevisstheten gikk tapt ved overgang til lydfilm. Kubricks arbeid som filmskaper er også påvirket av Neue Sachlichkeit i tysk film. Kubrick var særlig inspirert av Fritz Lang, Georg Wilhelm Pabst og Max Ophüls hvor han satte sistnevnte høyest. Fritz Lang var, blant annet i M, i sin tur inspirert av George Grosz' groteske karikaturer. Kubrick mente Sergej Eisensteins fotografering og redigering utmerket seg, men avviste Eisensteins film som bare form uten innhold. Kubrick poengterte i et intervju at filmskaping henter mye fra andre kunstarter som skjønnlitteratur og teater, mens klipping og redigering er unikt for film.
== Fotograf for Look ==
Faren var en ivrig amatørfotograf og ga Stanley et Graflex-kamera med belg til 13-årsdagen. Nabogutten Marvin Traub hadde mørkerom og sammen lærte de to kameratene fototeknikk. Kubrick begynte å selge fotografier 16 år gammel og straks etter krigen ble han en vellykket fotograf. Knapt 17 år gammel forsto han betydningen av fotografiets uttrykk og form. Han fotograferte blant annet en sørgmodig og nedtrykt avisselger ved siden av avisoppslaget «Roosevelt dead» og solgte det til magasinet Look som publiserte bildet i juni 1945. Kubrick hadde da instruert avisselgeren nøye om hvordan han skulle posere for fotografen. Kubrick vurderte våren 1945 å selge sine første fotografier til tabloidavisen New York Daily News i stedet.
=== Look ===
Look var etter Life et ledende fotomagasin i USA og begge var preget av fotojournalistikk snarere enn tradisjonelle reportasjer. Look handlet mer om nærbilder av livet og var åpne for å dokumentere sosiale problemer i samtidens USA, mens Life handlet mer om nyheter og store begivenheter på grunnlag av langt større stab og internasjonale korrespondenter. Look ga ut sin egen lærebok i fotojournalistikk The Technique of the Picture Story i 1945 som Kubrick trolig var kjent med.
Look ble etablert i 1937 og hadde omtrent 60 ansatte hvorav 10 fotografer og 10 skribenter. I Look var den vanlige arbeidsformen av fotograf og skribent var ute på oppdrag sammen, og arbeidet i fellesskap med å lage en serie fotografier til en historie. Utgiveren Mike Cowles var republikaner med liberale ideer. Look kom ut med to nummer i måneden. I Look hadde fotografene og fotoredaktøren stor medvirkning i redigeringen av magasinet.I Look var det svært vanlig med en serie fotografier av en person i aktivitet, noe som minner om film og som kan tyde på at fotografene tenkte og arbeidet nesten som filmfotografer. Bildeseriene hadde ofte forklarende tekst som i tegneserie eller fortellerstemme i film. Fotografene, inkludert Kubrick, brukte ofte et «maskingeværkamera» som var et modifisert filmkamera med rask lukker, brukt særlig til å fotografere sportsbegivenheter. I 1947 publiserte for eksempel Look en fotohistorie over 11 sider med 23 bilder (fotografert av Frank Bauman) basert på Willard Motleys bok Knock on any door. I 1949 kom filmen Knock on any door regissert av Nicholas Ray og med Humphrey Bogart i hovedrollen. Fremstillingen i Look inspirerte Bogart til å få laget film av Motleys bok og produksjonen var basert på Baumans fotografier inkludert film noir-stilen i fotohistorien i Look. Etter filmpremieren trykket Look en sammenligning av filmen og deres egen fotohistorie bilde-for-bilde. I november 1947 hadde Look trykket en tilsvarende sammenligning av deres egen fotohistorie med Mellom gentlemenn samtidig som filmen hadde premiere.
=== Kubricks læretid ===
Kubrick ble våren 1946 ansatt som fotolærling i Look som egentlig ikke hadde et lærlingeprogram for high-school-studenter. Fotoredaktør Helen O'Brian tok beslutningen om å ansette Kubrick. Han ble etter bare seks måneder som lærling fullverdig medlem av redaksjonen i januar 1947, men læretiden fortsatte i realiteten ett år til. Look hadde på den tiden åtte ansatte fotografer. Arthur Rothstein var Kubricks sjef og hadde trolig stor innflytelse på Kubricks utvikling blant annet ved oppdragene Kubrick ble tildelt og de to arbeidet sammen på flere oppdrag. Rothstein var på den tiden en av USAs fremste fotojournalister og ble berømt i 1930-årene da han under den store depresjonen dokumenterte den vanskelige situasjonen for landbruksbefolkningen i regi av Farm Security Administration (FSA) på oppdrag fra Franklin D. Roosevelts New Deal-administrasjon. Rothsteins kollega fra FSA, John Vachon, arbeidet også i Look etter krigen. Look og Life overtok stil og teknikk fra FSA, blant annet en usminket, dokumentarisk stil. Kubrick lånte Rothsteins bøker om levende film og hvor Kubrick gjorde egne notater og understrekninger. Rothstein fortalte senere at han og Kubrick hadde tre felles interesser (sjakk, foto og film) der Kubrick var en mye bedre sjakkspiller mens han selv kunne mer om film. Rothstein inkluderte i sin fotografier ofte skilt som fungerte som kommentarer til motivet ellers; Kubrick brukte samme metode for eksempel i fotografiet av en sørgmodig avisselger ved siden av oppslaget «Roosevelt er død». Rothstein fotograferte i 1937 en familie med bilvinduet som en ekstra ramme, Kubrick kopierte komposisjonen for Look i 1950. Rothsteins foto av Dallas’ sentrum i 1942 benytter en velkjent fotojournalistisk med symmetriske linjer og perspektiv, Kubrick tok et lignende foto av Chicago i 1949 («city of contrasts»). Hos Rothstein lånte Kubrick blant annet Vsevolod Pudovkins Film Technique and Film Acting (1929) som Kubrick senere beskrev som den mest lærerike boken om filmestetikk.Kubrick fortalte senere at arbeidet i Look var en viktig læretid, der han ble fortrolig med fotografering og der han fikk erfaring med hvordan ting skjer i den virkelige verden. I Look viste han sitt talent for oppstilte foto, men lærte seg også den diskret, naturalistiske fotograferingen i fotojournalistikk. Den dokumentariske realismen han vektla som filmregissør ble trolig innlært på denne tiden. Han modnet som fotojournalist og viste tydelige ferdigheter i komposisjon, lyssetting og kameravinkel, dessuten fikk ha teft for atmosfære og timing. Kubrick tok omtrent 15.000 fotografier for Look.
=== Kubricks arbeid og stil ===
Han arbeidet fem år for Look og tok mange titusen fotografier. Han fotograferte overalt i New York: venterom hos tannlegen, hos frisøren, på undergrunnsbanen, i kjøpesentre, på gaten, veddeløpsbanen, sirkus og boksekamper. For eksempel besto en fotoreportasje om en skopusser av en serie på 250 bilder: satt etter hverandre fremstår de som en dokumentar. Stilen var direkte, klar og litt kjølig distansert. Det er bevart noen fotografier der Kubrick selv er med i speilbilder. Allerede som tenåring ble han kjent for sin omstendelige og målbevisste arbeidsform: Han forbløffet professorene ved Columbia University ved å kommandere dem rundt til en fotoreportasje. Kubrick laget en fotohistorie «The Teacher puts 'Ham' in Hamlet» om engelsklæreren sin fra high school med sitat fra Shakespeares skuespill som bildetekst. Kubrick brukte kontraster i sin fotoreportasjer, for eksempel et velstående par som spiser middag sammenstilt med en utligger som spiser brød. Foto av Kubricks kjæreste (senere kone) Toba Metz er med i Look 10. desember 1946. I januar 1947 trykket Look Kubricks foto av Ruth Sobotka (hans andre kone) sammen med Kubricks onkel David Perveller.
Som fotoreporter brukte han først et standard 35 millimeter-kamera og senere et mellomformatkamera. Den første tiden fotograferte han med lite dybdeskarphet, senere brukte han mer dybde og uttrykksfulle perspektiver. Han brukte også dramatiske skygger og harde kontraster. Kubricks arbeidsform lignet på Robert Capas og Henri Cartier-Bresson. Kubricks stil kan minne om film noir med et anstrøk av kynisme og diskret humor. Kubrick ble påvirket av og arbeidet samtidig med en løst definert «New York school» innenfor fotografering som var humanistisk orientert og preget av tøff stil. Til denne uformelle gruppen hørte blant andre Diane Arbus og «Weegee» (pseudonym for Arthur Fellig, 1899–1968). Senere ansatte Kubrick Weegee i arbeidet med Dr. Strangelove og foto av tvillingen i Ondskapens hotell var inspirert av Arbus' arbeid.I 1948 møtte Kubrick maleren George Grosz som hadde flyktet fra nazistene i Tyskland. Kubrick tok et kjent foto for Look av Grosz sittende på en pinnestol på Fifth Avenue i New York. Redaktøren kommenterte: «I think you just took the picture of the year […] George Grosz parked on a Chair in the middle of the Fifth Avenue traffic (With a NO PARKING sign alongside) is IT!». Fotografiet av Grosz viste Kubricks talent og stil som fotograf: Vidvinkelobjektivet fanger gatebildet og leder blikket langs gatens og husrekkenes perspektivlinjer dypt innover. Kubricks filmer har et stort antall slike bilder. I 1948 reiste han til Portugal sammen med et ektepar fra New York og laget der en fotoreportasje, blant annet fra den lille byen Nazaré.Ifølge Financial Times viser Kubricks metode med å lage fotoreportasjonene som stillbilder fra en filmscene hans begrensing som fotograf og noen av hans ferdigheter som regissør. Ifølge Financial Times glimter noen av reportasjene til med det brilliante og Kubricks kjølige observerende stil som filmregissør finnes i hans fotoreportasjer. Kubrick var en dyktig, men konvensjonell fotograf og ble overgått av en del andre fotografer som drev virtuost gatefoto på den tiden. Kubrick mente selv at årene hos Look i ungdomsårene var en viktig læretid som andre tilbragte på college.Kubrick sluttet hos Look i 1951 etter at han laget de korte dokumentarfilmene Day of the Fight og Flying Padre. En av de siste fotoreportasjene for Look var om bokserne Walter Cartier og Rocky Graziano (Cartier medvirket senere i spillefilmen om Graziano). Fotoreportasjen ble storyboard for den korte dokumentaren Day of the Fight (1951) om Cartier. Cartier var en fotogen lovende bokser og Kubricks reportasje gikk over syv sider med 22 foto fra privatlivet, boksetrening og til slutt en kamp.
== Filmskaper ==
Kubricks tidlige virke og læretid som filmskaper varte til om lag 1955 da han gikk fra fotojournalistikk og kortfilm, til spillefilm. Den andre fasen i karrieren var det kommersielle gjennombruddet i samarbeid med produsenten James B. Harris. De to arbeidet sammen til 1962 i partnerskapet Harris-Kubrick Pictures. Harris’ oppgave var særlig å skaffe finansiering til Kubricks prosjekter. Kubrick ble kjent med Harris gjennom deres felles venn Alexander Singer. Harris arbeidet senere på egen hånd som produsent og regissør.I den siste fasen var Kubrick en ledende og uavhengig filmskaper i amerikansk film og var produsent, regissør og til dels manusforfatter. I alt laget han fire korte dokumentarfilmer og 13 spillefilmer. Blant annet publiserte han en bildebok fra produksjonen av A Clockwork Orange. I omfang var det meste av hans produksjon til 1964, mens de siste 20 årene av karrieren produserte han bare tre filmer.Kubrick søkte bredt og stadig etter historier han kunne lage film av. Han brukte nesten bare bøker som grunnlag, i stedet for å bestille manus skrevet spesielt for film. Med unntak av de svært dyre produksjonene 2001 og Barry Lyndon, var Kubricks produksjoner bare middels kostbare. I den siste fasen av karrieren arbeidet han med profilerte filmstjerner. Kubricks kommersielle suksess gjorde at han kunne arbeide relativt langsomt med prosjektene sine. Han brukte mange år på forarbeid, utvikling av manus, fotografering og klipping på de syv filmene han produserte etter 1964. For eksempel begynte forarbeidet til Eyes Wide Shut på slutten av 1960-årene. Kubrick hadde ambisjoner om å nå et størst mulig publikum, noe som passet godt med Hollywoods kommersielle orientering.
=== Karriere ===
==== Tidlige arbeider ====
Kubrick laget tre kortfilmer tidlig i 1950-årene. Day of the Fight (sort-hvit, 12 minutter) og Flying Padre (9 minutter) (begge 1951) ble distribuert til kinoene av RKO. Kubrick laget Day of the Fight om bokseren Walter Cartier med grundig forarbeid: Han tilbragte tid sammen med Cartiers tvillingbror Vincent og boksetreneren, og han hadde et par år tidligere laget en fotoreportasje om Cartier for Look. Han tilbragte tid hjemme hos brødrene for å bli kjent med deres daglige rutine. Boksekampen ble filmet med to kameraer og den ferdige filmen var preget av livlig klipping og fotografering som skiller den fra datidens filmavis. I en scene i Day of the Fight går brødrene Cartier mot kameraet mens kameraet trekker seg bakover i et såkalt reverse tracking shot som ble en av Kubricks karakteristiske kamerabevegelser som filmskaper. Kubrick fotograferte og klippet filmen selv. Day of the Fight kostet ham 3900 dollar og han solgte den til RKO med noen hundre dollar i tap. Pressen kommenterte knapt filmen da den kom på kino i april 1951. Walter Cartier vant ikke noen store seire som bokser, men arbeidet senere som skuespiller i blant annet Somebody Up There Likes Me (1956) og A Face in the Crowd (1957).Flying Padre er ni minutter lang og handler om en katolsk prest som hadde så mange og spredte menigheter å se til i New Mexico at han reiste rundt i et småfly. Filmen preges av elegant fotografering (som Kubrick selv sto for) og hadde som Day of the Fight en unkonvensjonell fortellerstemme. Flying Padre er polert og profesjonelt laget, men mindre sofistikert enn Day of the Fight. Kamerakjøring og komposisjon er tildels inspirert av Georg Heyers fotoreportasje «Flying Priest» fra 1946 og Arthur Rothsteins «Flying Doctor». Filmen ble laget på oppdrag fra Burton Benjamin som produserte en serie slike filmer for RKO. Kubrick kalte den opprinnelig for «Sky Pilot» som er slang for prest. Han fikk betalt 1500 dollar for prosjekt som han ikke tjente særlig på. RKO satte den opp på kino fra mars 1951.The Seafarers (farger, 1953) er en dokumentarfilm på 30 minutter laget for fagforeningen Seafarers International Union med Lester Cooper som produsent. Fagforeningen ønsket med filmen å vise fordelene med å være medlem. The Seafarers viser i enkelte scener Kubricks ferdigheter i foto og klipping, og har blant annet en scene med montasjeteknikk i samme stil som Sergej Eisensteins Oktober (1927) og Streik (1925). Kubrick hadde foto og regi, mens ansatte i fagforeningens avis ledet produksjonen og sluttresultatet har en typisk markedsføringsfilm. På den tiden medvirket Kubrick som regiassistent på fjernsynsserien Mr. Lincoln vist på CBS i november 1952.I 1952 medvirket Kubrick til en kort dokumentarfilm om den internasjonale organisasjonen World Assembly of Youth (en forløper for Peace Corps etablert i 1961) for USAs utenriksdepartement. Det er ingen kjente kopier av filmen.Den første langfilmen (65 minutter) var anitkrigsfilmen Fear and Desire (1953) og ble laget med svært lite budsjett. De store selskapene avviste å distribuere den. Filmen ble laget med egne penger vunnet i sjakkspill og penger lånt fra venner og slektninger. Kubrick og onkelen Martin Perveler var produsenter. Tyske uniformer, tyske våpen og landskap viser at handlingen foregår i Europa under andre verdenskrig, selv om det ifølge fortellerstemmen foregår «utenfor historien». Filmen ble innspilt i San Gabriel Mountains i løpet av fem uker og produksjonen involverte bare 15 personer (hvorav fem skuespillere). Kubrick selv sto for produksjon, foto, regi og klipping, mens hans kone Toba Metz var sekretær og tok seg av det finansielle. Fear and Desire fikk middels kritikk og blir beskrevet som amatørmessing, men Kubrick ble anerkjent for sitt naturlige talent som regissør særlig fotograferingen. New York Times anmeldte filmen og fremholdt Kubricks ferdigheter som fotograf. Professor Mark Van Doren skrev om noen scener i filmen: «...noe slikt har aldri vært gjort på film tidligere og dette alene garanterer at Stanley Kubrick er verdt å følge med på for den som vil oppdage stort talent i det øyeblikk det dukker opp.» I disse tidlige billige produksjonen medvirket ofte venner og bekjente foran kamera, mens Kubrick gjorde mesteparten av arbeidet bak kamera.Langfilmen Killer’s Kiss (sort/hvitt, 67 minutter, 1955) var privat finansiert og var inspirert av tysk ekspresjonisme og amerikansk film noir. Den har et lite troverdig plot, men ifølge film- og litteraturkritiker Arnstein Bjørkly svært god fotografering. Killer’s Kiss var en god prestasjon fra en uavhengig filmmaker, men hadde en tynn historie med svakt skuespill. Kubrick solgte filmen til United Artists for 75 000 dollar noe som ga Kubrick litt fortjeneste. Killer’s Kiss ble produsert av Kubrick sammen med Morris Brousel med manus av Howard Sackler. Tema og stilistiske grep som er kjent fra flere senere filmer inngår i Killer's Kiss blant annet personer fanget i omstendighetene og filmen fungerer som en tradisjonell film noir med Kubricks ferdigheter i foto og evne til å skape atmosfære.Generelt regnes disse tidlige arbeidene som umodne.
==== Gjennombrudd ====
Gjennombruddet var den relativt tradisjonelle gangsterfilmen Spillet er tapt (The Killing, 1956) som ble filmet i sort/hvitt, med film noir-stil. Filmen var laget på lite budsjett finansiert av United Artists og James B. Harris sammen med faren. Spillet er tapt skiller seg fra inspirasjonskilden Asfaltjungelen (1950) med en rekke «karnevalske» eller groteske figurer og bilder. Bjørkly mener dette er en av beste noir-filmene som er laget.Filmen var en kommersiell fiasko og Harris-Kubrick inngikk da kontrakt med Bryna Productions (Kirk Douglas’ filmselskap) om å lage fem filmer. Kubrick fikk da tilgang til Hollywoods produksjonsapparat, stjernen Douglas og større budsjett til sin neste film: Ærens vei (engelsk: Paths of Glory; 1957), som omhandlet en lite ærerik fransk manøver under første verdenskrig. Skuespiller og regissør Clint Eastwood kalte den en stor antikrigsfilm. Filmen var lenge forbudt i Frankrike og var kontroversiell i USA på grunn av antikrigsperspektivet. Ærens vei var radikal i datidens USA, som var dominert av verdensbilde fra Mccarthyismen og filmer av John Wayne.Ærens vei var Kubricks første verk som særegen filmkunstner. Douglas hadde hovedrollen og den omtales som en av Douglas’ beste. Dette var første gangen Kubrick arbeidet med en stor filmstjerne, og det opprinnelige manuset ble skrevet om slik at Douglas rollefigur ble løftet frem. Paths of Glory var ingen kommersiell suksess og Kubrick skulle etter dette være innleid regissør for Pennebaker (Marlon Brandos produksjonsselskap).Spartacus (1960) hadde igjen Douglas i hovedrollen, og han var også produsent. Spartacus hadde mange stjerneskuespillere, svært stort budsjett og regnes som Kubricks minst personlige verk. Spartacus ble en stor kommersiell suksess, den ble nominert til seks og tildelt fire Oscar og ble godt mottatt av kritikerne, noe som styrket Kubricks status i Hollywood. Spartacus ble produsert for Universal av Douglas’ filmselskap Bryna Productions og ikke av Kubrick-Harris Pictures. Douglas løste etter dette Kubrick fra kontrakten med Bryna Productions, og de to samarbeidet ikke mer. Etter skuffelsen over Hollywood i forbindelse med Spartacus flyttet Kubrick til England for godt.
==== Etter Spartacus ====
Lolita (1962) over Vladimir Nabukovs roman med samme navn, var et krevende prosjekt. Det skyldtes for det første den pedofile tematikken romanen omhandlet, men også at romanens språklige form var vanskelig å overføre til en rettlinjet filmfortelling. Nabokovs første utkast til manus ville ha gitt en film på 7 timer. Lolita var Kubricks første film produsert i Storbritannia. Den ble laget sammen med det kanadiske selskapet Seven Arts for MGM, og var en kommersiell og kunstnerisk suksess. Nabokov ble nominert til Oscar for manuset og James Mason ble nominert til BAFTA for beste skuespiller. Kubrick selv ble nominert til beste regissør ved Golden Globe og ved Filmfestivalen i Venezia.Kubrick gjorde stor suksess med Dr. Strangelove (1964) der undertittelen – or how I learned to stop worrying and love the bomb signaliserte at det var en satire. Dr. Strangelove fanget opp den politiske atmosfære under den kalde krigen og Kubrick selv skal ha vært oppriktig redd for atomkrig. Regissør Francis Ford Coppola har uttalt at filmen viser at Kubrick både var en viktig stilskaper og en original tenker.Fra og med Lolita ble Kubricks filmer mer kompliserte og tvetydige: Fra å lage gode genrefilmer ble han mer filosofisk og pretensiøs. Særlig etter Dr. Strangelove ble dialogen mindre viktig og filmene preget av stilistisk eksperimentering. Den kommersielle suksessen med Lolita, Spartacus og Dr. Strangelove ga Kubrick frihet til å velge tema og styre filmprosjektene.2001 – en romodysse ble først dårlig mottatt av kritikerne, men populær blant det yngre publikum og omtales som et kulturelt generasjonsskifte. Filmens abstrakte og formelle preg var typisk for Kubricks oppfatning at film skulle være mer som musikk, enn som skjønnlitteratur; tema og innhold skulle være underordnet stemninger og følelser. Filmen representerte noe nytt med sin kombinasjon av bilder og musikk, og bare en fjerdedel av filmen har replikker. Regissør Alain Resnais uttalte at Kubrick fikk tilskueren til å føle at 2001 var en dokumentar.A Clockwork Orange (1971) er basert på Anthony Burgess roman og tematiserer det ondes problem, er pessimistisk og uten sympatiske karakterer. Reaksjonen på filmen var sprikende og den ble bredt debattert i Norge. A Clockwork Orange var en relativt billig produksjon, den første produsert for Warner og det var en kommersiell suksess. Filmen ble beskyldt for å glorifisere vold og trukket fra visning i Storbritannia etter rapporter om at den hadde inspirert voldsepisoder som etterlignet filmen. Kubricks filmatisering gjorde romanen kjent for et bredt publikum og boken ble Burgess mest kjente.Barry Lyndon (1975) kjennetegnes av bildekomposisjoner inspirert av store malerier fra 1700-tallet med langsomme og velkomponerte opptak. Mottakelsen blant kritikerne i samtiden var blandet og den regnes ikke som en kommersiell suksess. Den ble tildelt fire Oscar og var nominert til syv, og er den mest prisbelønte av Kubricks filmer. Barry Lyndon har langsomt fått større anerkjennelse i ettertid. Produksjonen var kostbar og tekniske nyskapende. Karakterenes sosiale og psykologiske situasjon fremstilles med fotografiske virkemidler mer enn av skuespillerne. Kubricks engelsklærer fra gymnaset konstaterte tilfreds at Kubrick med denne filmen hadde oppfylt sin uvanlig stor litterære ambisjoner.
==== Slutten av karrieren ====
The Shining (1980; norsk tittel: Ondskapens hotell) basert på Stephen Kings roman begynner som en skrekkfilm og får preg av psykologisk thriller med komiske aspekter. Det var til da Kubricks mest kommersielt anlagte film, men ulik tradisjonelle skrekkfilmer med sin lengde (142 minutter), rytme og minimalt med vold. Som forgjengeren utmerker den seg i komposisjon og foto. Bruken av den da nye teknologien for stabilisering av kamera, kjent somsteadicam, gir en urovekkende følelse. Filmen ble opprinnelig dårlig mottatt.Full Metal Jacket (1987; basert på The Short-Timers, 1979 av Gustav Hasford) var Kubricks bidrag til serien av Vietnam-filmer og den sammenlignes særlig med Apokalypse nå! (1979). Etter dette lanserte han ikke noen ny film på tolv år og strevet på den tiden blant annet med prosjekter som ikke ble realisert. Full Metal Jacket er dels en omarbeiding av filmen Fear and Desire.Kubrick var fascinert av den østerriksk forfatteren Arthur Schnitzlers Traumnovelle og hadde siden 1950-årene tenkt å lag en film basert på boken. Det ble hans siste film og fikk tittelen Eyes Wide Shut (1999). I stedet for en seksuell thriller (som Basic Instinct) fikk publikum en langsom, komplisert og drømmeaktig fortelling om undertrykkelse og kompromissene som følger med ekteskap. Anmeldelsene var stort sett negative. Noen kritikere har vurdert den som typisk for Kubricks kunstige, kalde og distanserte skildring av mennesker, andre som overraskende humanistisk.Kubrick døde seks dager etter at den endelige versjonen av Eyes Wide Shut ble vist for Tom Cruise og Nicole Kidman som hadde hovedrollene, samt toppsjefene i Warner Bros.
=== Urealiserte prosjekter ===
Kubrick var konstant på utkikk etter gode historier han kunne omarbeide til filmmanus og arbeidet løpende med flere ideer, hvorav de fleste ikke ble realisert. Han arbeidet intensivt over flere år med særlig tre prosjekter som ikke ble noe av: «Supertoys/A.I.», «Wartime Lies/Aryan Papers» og «Napoleon». Til sammen hadde han over 20 prosjekter som ikke ble realisert.
==== A.I. ====
Fra tidlig i 1980-årene arbeidet han i flere år med et filmprosjekt basert på novellen «Supertoys Last All Summer Long» (1969) av Brian Aldiss. Kubrick kjøpte filmrettene i 1982 og arbeidet til å begynne med sammen med Aldiss på et filmmanus, senere fortsatte samarbeidet med romanforfatterne Ian Watson og Sara Maitland. Aldiss’ novelle er i utgangspunktet på bare ti sider. Med hjelp fra kunstneren Chris Baker laget Kubrick 1500 tegninger av scener i den tiltenkte filmen.I Kubrick-arkivet er det et manus av William Kotzwinkle fra 1989 med tittelen «NANNI» (A og I er uthevet i manuset). Han bestemte seg for tittelen «A.I.» i 1993. Kotzwinkle hadde også skrevet manus til Steven Spielbergs E.T.. Kubrick diskuterte A.I. med sin venn Spielberg over flere år (fra 1984) og det endte med at A.I.: kunstig intelligens ble filmatisert av Spielberg året etter at Kubrick døde. Spielberg brukte deler manus utarbeidet av Kubrick og baserte scenografien til dels på Bakers tegninger. Den ferdige filmen begynner med en stadfesting at det var en Spielberg/Kubrick-produksjon.
==== Napoleon ====
I 1960-årene utarbeidet Kubrick manus for en film om den franske lederen Napoléon Bonaparte. I 1972 ble Napoleon omtalt som hans neste film. Forarbeidet til Napoleon pågikk over flere år. Kubrick opparbeidet med hjelp fra assistenter blant annet en stor katalog bestående av 25 000 kort med opplysninger, hvert kort var 10–12 cm stort, og hadde informasjon om praktisk talt hver eneste dag i Napoleons liv. Kubrick-arkivet inneholder 18 000 bøker og dokumenter om Napoleon. Manus var på 800 sider og han hadde utarbeidet detaljer om kostymer, fotografert innspillingssteder og gjort det meste klart til å sette i gang innspilling. Jack Nicholson var utpekt til tittelrollen og 30 000 rumenske infanterister skulle fremstille Napoleons hær. I mellomtiden laget Sergej Bondartsjuk Waterloo med Rod Steiger i hovedrollen. Bondartsjuks film var en kommersiell fiasko og MGM skrinla Kubricks prosjekt.Mye av forarbeidet i Napoleon-prosjektet ble brukt i Barry Lyndon i stedet. Kubrick hadde trolig planlagt at filmen om Napoleon ville sett ut omtrent som Barry Lyndon.Napoleon var det eneste prosjektet han ikke fikk finansiert etter 1964. Taschen har gitt ut boken Stanley Kubrick's Napoleon: The Greatest Movie Never Made (2009) om prosjektet. I 2013 ble det meldt at Kubricks venn Spielberg skulle fullføre prosjektet som en kort fjernsynsserie.
==== Holocaust ====
I 1962 avslo Kubrick tilbud om å regissere en film om holocaust basert på romanen The Pawnbroker (1961) av Edward Lewis Wallant. Filmskaperne Karel Reisz og Franco Zeffirelli avslo tilsvarende forespørsel, og filmen ble deretter spilt inn i USA av Sidney Lumet. I 1975 leste Kubrick Raul Hilbergs The Destruction of the European Jews (1961), og Kubrick forespurte Isaac Bashevis Singer om hjelp til å skrive filmmanus basert på boken, men Singer avslo. Senere foreslo Hilberg selv Adam Czerniakóws dagbok fra Warszawagettoen som grunnlag for en film. Kubrick var redd dette ville fremstå antisemittisk fordi Czerniakow iverksatte nazistenes ordrer. I 1980-årene lette han gjennom et stort antall romaner om holocaust som mulig grunnlag for en film.På begynnelsen av 1990-årene arbeidet han med planer om en film (arbeidstittel «Aryan Papers») basert på romanen Wartime Lies (1991) av Louis Begley. Romanen omhandler hendelser relatert til holocaust under andre verdenskrig og var motivert av Kubricks langvarige interesse for temaet. Hovedpersonen i Begleys roman kom fra Ternopil i Galicja, like ved byen Kubrick-slekten forlot da de utvandret. Kubrick hadde detaljerte planer for innspillingen inkludert innspillingssteder og skuespillere (Johanna ter Steege og Joseph Mazzello var tiltenkt sentrale roller). Kubrick fotograferte selv Steege i tidsriktige antrekk og han besøkte Brno i Tsjekkia som han planla skulle forestille Warszawa under krigen. Han ga opp dette prosjektet få uker før innspilling etter at Spielberg lanserte Schindlers liste. Kubricks kone var glad for at han ga opp holocaust-filmen fordi det gjorde ham svært deprimert å arbeide med stoffet. Trolig var det også personlig et vanskelig stoff å arbeide med for Kubrick.
==== Andre prosjekter ====
I 2018 kom et forsvunnet manus, Burning Secret, for dagen. Kubrick baserte manus på kortromanen Brennendes Geheimnis (norsk for begge språk: brennende hemmelighet) av Stefan Zweig og skal være så gjennomarbeidet at det kan settes i produksjon. Manuset er datert 24. oktober 1956, et tidspunkt da Kubrick var relativt ukjent. Kubrick vurderte flere verk opprinnelig publisert på tysk, blant annet av Arthur Schnitzler (i tillegg til den som ble filmatisert som Eyes Wide Shut) samt verk av Stefan Zweig, Richard Wagner og Hans Hellmut Kirst. Kubricks urealiserte prosjekter omhandler ofte mannlige hovedpersoner og deres voldelige eller kriminelle atferd samt dysfunksjonelle heteroseksuelle forhold. Midt i 1950-årene arbeidet han med Zweigs novelle og Natural Child (av Calder Willingham) og disse ledet til interesse for Nabokovs Lolita.Kubrick og kameraten Alexander Singer arbeidet med ideer til filmprosjekter på slutten av 1940-årene da de knapt hadde fylt 20 år. De arbeidet blant annet med filmmanus basert på Homers Iliaden. I partnerskapet med James B. Harris arbeidet Kubrick med omkring 20 film- og fjernsynsprosjekter som ikke ble realisert. Planer om å lage film av Lionel Whites roman The Snatchers ble straks avvist i henhold til Motion Picture Production Code (Hollywoods selvsensurordning) på grunn av at filmen omhandlet kidnapping som var et uakseptabelt tema. Også Killer’s Kiss og Spillet er tapt var gjenstand for denne sensurordningen, men ble godkjent etter endringer i manus og noe redigering. Flere av Kubricks prosjekter stred mot Hollywoods sensurregler samtidig som disse ble forsiktig myket opp på den tiden.På slutten av 1950-årene arbeidet Kubrick og den amerikanske krigsveteranen Richard Adams med manus til filmprosjektet «The German Lieutenant». Kubrick hadde blinket ut Orson Welles og Alan Ladd til hovedrollene, og han hadde satt i gang leting etter innspillingssteder i Tyskland da prosjektet ble avblåst på grunn av innspilling av Spartacus. Jack Palance kjøpte manuset uten å lage filmen. I 1958 ble Kubrick engasjert av Marlon Brando til å bearbeide manus basert på The Authentic Death of Hendry Jones (Charles Neider, 1956) og regissere filmen. Kubrick arbeidet på prosjektet i seks måneder inntil han to uker før innspilling trakk seg eller ble sparket. Brando endte med å regissere filmen selv og den ble lansert med Kubricks tittel One-Eyed Jacks. Calder Willingham ble på Kubricks anbefaling satt til å fullføre manus. Willingham hadde skrevet manus til Ærens vei og arbeidet senere på blant annet Spartacus og The Graduate (norsk: Manndomsprøven).I slutten av 1950-årene forsøkte Kubrick sammen med Kirk Douglas å få rettighetene til å filme Doktor Zhivago av Boris Pasternak. Kubrick skrev til Pasternak i januar 1959 noen måneder etter at Pasternak fikk nobelprisen i litteratur. Manuskriptet hadde blitt smuglet ut og ble utgitt i Italia i 1957. Douglas håpte på tillatelse til å gjøre innspillingen i Sovjetunionen. Istedenfor ble Doctor Zhivago regissert av David Leans og lansert 1965.
=== Særtrekk ===
Kubrick laget filmer basert på romaner eller noveller i en rekke sjangre og stiler, der hver ny film var helt ulik den forrige. Filmene hans er særlig kjent for elegant fotografering og bruk av musikk. Alle hans filmer, inkludert de tidlige lavbudsjettproduksjonene, ble laget med sikte på bred distribusjon gjennom de ledende filmselskapene i Hollywood. Etter 1955 ble produksjonene (unntatt Lolita) også finansiert av de store selskapene. Med unntak av Spartacus hadde han selv kontroll over produksjonen fra ide til ferdig film. Han hadde omdømme som perfeksjonist med en omstendelig arbeidsform. Filmene hans ble til sammen tildelt åtte Oscar, men ingen for beste regi. Kubricks rolle som uavhengig filmskaper sammenfalt med dreiningen fra fokus på filmstjerner til regissør, og han var en av de første som ble gjenstand for den økte prestisjen.I et intervju med Playboy i 1968 svarte han på spørsmålet om den dypere meningen med 2001: «Hvor høyt hadde vi verdsatt Mona Lisa hvis Leonardo hadde skrevet nederst på lerretet: ‘Damen smiler så vidt fordi hun har råtne tenner’ eller ‘fordi hun skjuler en hemmelighet for sin elskede’?»Vanlig trekk i Kubricks filmer er tilskuerens distansering fra historien og bruk av ironi. Fragmentert fortellerstruktur er også vanlig sammen med veksling mellom stilnivåer. Tydelig bruk av rytme og hastighet som stilistisk element er typisk for hans filmer.Kubrick siterte eller kopierte seg selv flere ganger: I Lolita henvises det sarkastisk til Spartacus, i A Clockwork Orange kan man i platebutikken se plateomslaget for soundtrack til 2001, Bullingdon i Barry Lyndon er antrukket nesten som Alex i A Clockwork Orange, indoktrineringen av rekruttene i første del av Full Metal Jacket minner om indoktrineringen av Alex i siste del av A Clockwork Orange (men med motsatt hensikt).Kubrick mente at dialogen hadde fått for mye plass etter innføring av lydfilm og hadde ambisjon om å lage ordløse filmer. I 2001 er det dialog i bare en tredjedel av filmen, mens i A Clockwork Orange og Barry Lyndon er fortellerstemmen tydelig. I A Clockwork Orange (1971) lot Kubrick og Anthony Burgess hovedpersonen Alex være forteller. I Barry Lyndon er fortelleren en anonym tredjeperson med uklar forbindelse til figurene i handlingen.
==== Tema og genre ====
Tematisk omhandler filmene krig og militærvesen, ekteskap og familieforhold, science fiction, vold og kriminalitet. Filmene omhandler vanskelige tema, om kamp mellom gode og onde krefter, både innad i mennesket og i samfunnet, og er befolket av usympatiske personer. Dr. Strangelove, 2001 og A Clockwork Orange er forlengelser av samtidens situasjon til den nære tenkte fremtid og kan regnes som science fiction. Forholdet mellom menneske og maskin behandles i flere filmer, blant annet i 2001 der datamaskinen HAL fremstår minst like menneskelig som astronautene, samt i Dr. Strangelove (den sovjetiske «dommedagsmaskinen»).
Voldelig handling er vanlig i filmene og alle hovedpersoner er menn. Det er ofte mannspregede miljøer som beskrives, for eksempel i Ærens vei der en unge jente som tvinges til å opptre for soldatene er den eneste kvinnen. Full Metal Jacket er til dels dokumentarisk i fremstillingen av rekruttskolen og tittelen er en metafor for soldater med et hardt ytre. Noen av filmene tematiserer forholdet mellom mor og barn, blant annet Lolita, Barry Lyndon og Ondskapens hotell samt Spartacus. Filmene har et kjølig preg med innslag av satire og svart humor, og han hadde en viss interesse for det uvanlige og bisarre. Personene har ofte alvorlig karakterbrist, er kriminelle eller er groteske av utseende eller atferd.Opprør av ulike former er et gjennomgangstema i filmene, som ofte beskriver en verden der menneskene er styrt av krefter utenfor seg selv, ifølge biografien av professor David Mikics ved University of Houston. Kunstig intelligens, maskulin vold og krig var et gjennomgående tema i Kubricks filmer. Han var tilbakeholden med å beskrive kjærlighet. Kubrick fjernet rutinemessige jødiske karakterer fra manus fordi han siktet filmene inn mot et kristelig amerikansk publikum.Tvetydighet og paradokser er gjennomgangstemaer i Kubricks filmer: Alex i A Clockwork Orange elsker klassisk musikk og er samtidig en primitiv voldsutøver; Full Metal Jacket kan sees som en antikrigsfilm (Kubrick avskydde krigføringen i Vietnam) samtidig som den viser en fascinasjon for krig og militærvesen. Kubrick var fascinert av store menn som Napoleon og mente at militær voldsbruk var nødvendig, for eksempel overfor Hitler-Tyskland. I 2001 er datamaskinen HAL det mest menneskelige innslaget med egenskaper som omtanke, sjalusi og kanskje galskap. I A Clockwork Orange manipuleres tilskueren til å få sympati med forbryteren, mens i Barry Lyndon manipuleres tilskueren til å like den opportunistiske Barry og mislike hans kuede unge stesønn.Kubrick laget i sin karrière filmer i flere genre og hver film kan som regel plasseres i en genre, med mulig unntak for Eyes Wide Shut. Samtidig brøt han genrekonvensjonene, noe som er særlig tydelig fra og med 2001. Et fellestrekk for Kubricks filmer er tematisering av eksistensielle spørsmål, og at hovedpersonene er sammensatte anti-helter snarere enn helter. Etter Spartacus (1961) hadde Kubrick full kontroll over alle ledd av filmproduksjonen.Kubrick var tidlig ute med å utnytte tekniske nyvinninger filmatisk, blant annet spesielt lyssterke objektiver og steadicam. Han samarbeidet med Cinema Products Corporation om utvikling av nye kameraer. Kubricks vekt på filmens formelle trekk og hans tematisering av dehumanisering ga ham omdømme som kald, intellektuell og menneskefiendtlig. I motsetning til dette hevdet filmteoretikeren Robert Kolker at Kubricks filmer var nøye utformet for å skape distanse til publikum og for å skape bestemte følelsesmessige og intellektuell reaksjoner. Til og med Dr. Strangelove (med unntak av Spartacus) filmet Kubrick i svart-hvitt.Kubrick regnes som en intellektuell filmskaper, men har nesten ikke skrevet noe selv og hans egne refleksjoner kommer derfor frem i noen få intervjuer. Kubrick ønsket å fortelle med bilder og drømte om film nesten uten ord som han mente var trivielle sammenlignet med bilder. Dialog og til dels skuespill har liten plass i mange av hans filmer. Dialogen har ofte et ukonvensjonelt eller absurd preg ved at dialogen er langsom og hver replikk får lik vekt, noe som virker fremmedgjørende på tilskueren. Mange av hans filmer har historier om vekst og fall, ofte med et pessimistisk syn på menneskeheten. Filmene hans regnes for å være følelsesmessige kjølige eller kalde. En av de vanligste kritikken mot Kubricks filmer er mangel på dybde i karakterene og deres utvikling gjennom filmen slik konvensjonen er i moderne film og litteratur.
==== Foto ====
Kubricks fotostil var ofte preget av store kontraster («hardt lys») kombinert med dybdeskarphet og bilder med god oppløsning. Han brukte ofte vidvinkelobjektiv og lange tagninger omtrent på samme måte som Orson Welles for å skape en dynamisk og til dels overdrevet romfølelse. Som Welles og Max Ophüls hadde Kubrick gode ferdigheter i bruk av bevegelig kamera. I tracking shots følger Kubricks kamera aktørene fra siden mens kamera passerer gjenstander i forgrunnen eller kamera følger aktørene i bevegelsesretningen. I tillegg brukte han håndholdt kamera ofte i underlige vinkler og i forbindelse med voldshandlinger; Kubrick brukte en karakteristisk veksling mellom rigide tracking shots og løst kamera.Baklengs tracking shot (der personene følges sett forfra) er et dramatiserende virkemiddel brukt i flere filmer. Forlengs tracking der personene beveger seg innover i landskapet, var også et vanlig virkemiddel. Langsom forflytting av kamera bakover (eller langsom baklengs zoom) slik at perspektivet utvides, er et karakteristisk virkemiddel særlig i Barry Lyndon. Hurtig zoom mot ansikter, er et virkemiddel han brukt gjentatte ganger. Nærbilder av oppsperrede eller forvridde ansikter var vanlig. I innledning til 2001 både tilter han kamera og gjør et berømt «assosiasjonsklipp» fra forhistoriske mennesker som kaster et bein i luften til et romskip i verdensrommet, ved at det er form og bevegelse som forbinder scenene.
==== Litterære forelegg ====
Alle Kubricks spillefilmer etter 1956 er basert på romaner og noveller, ikke på manus skrevet spesielt for film. De litterære foreleggene spenner fra 1800- til 1900-tallet, men hovedsakelig nylige amerikanske eller britiske utgivelser. Noen er moderne klassikere som Lolita og A Clockwork Orange (Anthony Burgess, 1962) og med ett unntak er all bøkene opprinnelig skrevet på engelsk. Dr. Strangelove er basert på Two Hours to Doom (Peter Bryant, 1958, som Red Alert i USA) som han tilpasset til den siste utviklingen i den kalde krigen. Arthur C. Clarkes novelle «The Sentinel» (1951) ble utgangspunkt for Clarkes manus til 2001. Stephen Kings The Shining (1977) ble til manus for Ondskapens hotell som i tillegg var inspirert av Franz Kafkas Slottet. Kafka var Kubricks favorittforfatter. Manus til Full Metal Jacket er basert på The Short-Timers (1979) av Gustav Hasford. Kubrick overførte Arthur Schnitzlers Traumnovelle fra 1920-årenes Wien til New York på 1990 for filmen Eyes Wide Shut.Kubrick er oppført som manusforfatter for de fleste spillefilmene, og i praksis hadde han samarbeidet nært med andre forfattere. I fire tilfeller samarbeidet han om manus med forfatterne av det litterære forelegget, blant andre Vladimir Nabokov. Han bearbeidet og tilpasset forelegget slik at det ofte avvek betydelig fra originalen. For eksempel ordleken i romanen Lolita er det lite igjen av i filmen Lolita. Kubrick innrømmet selv at filmen ikke fanget magien i Nabokovs bok: «Lolita er et godt eksempel på at stor litteratur rett og slett ikke blir stor film.» I 1964 tok Kubrick kontakt med Arthur C. Clarke og de to hadde lange samtaler. Deretter samarbeidet de om manus til 2001.I Ondskapens hotell fikk Kubrick mer ut av ideen enn King i forelegget. Hos Burgess er utformingen av en egen dialekt en viktig del av romanen, mens i filmen A Clockwork Orange er dette underordnet. Manuset til Barry Lyndon avvek vesentlig fra hovedtrekk i William Makepeace Thackerays pratsomme roman og med inspirasjon fra Thackerays neste roman Vanity Fair, ble filmen kunstnerisk mer interessant enn forelegget. Filmen førte til fornyet interesse for Thackerays roman, som etter filmlanseringen ble utgitt i flere utgaver.Både i Full Metal Jacket og 2001 er det sprang eller hull i historien, mens sprangene i førstnevnte også finnes i det litterære forelegget, der Arthur C. Clarkes manus beskriver overgangen fra steinalder til romalder i 2001. I flere av Kubricks filmer har plottene symmetrier og geometri som ikke nødvendigvis finnes i foreleggene. For eksempel i A Clockwork Orange speiler slutten av filmen begynnelsen. Slike symmetrier kan gi inntrykk av at karakterene er passive og fanget. Forvirrende geometrier eller labyrinter finnes for eksempel i Ondskapens hotell, der filmtagninger følger hotellets endeløse korridorer og labyrinten utenfor, og i Full Metal Jacket med brakkene i rekruttskolen og ruinene i krigssonen.Mens Clarkes roman forsyner leseren med tekniske detaljer er Kubricks 2001 en poetisk fremstilling av romferden. I Kings roman er hendelsene klart overnaturlige i tråd med skrekksjangerens konvensjoner, mens i Kubricks Ondskapens hotell gjør den drømmeaktige fremstillingen det uklart om hendelsene er overnaturlige.Kubrick fortalte at hans tidlige filmer fulgte en dialogdrevet konvensjon omtrent som teaterstykker. Kubrick mente at jo mer «cinematisk» en film, er desto kjedeligere og mindre ordrike vil manus være. For eksempel beskriver manus til Barry Lyndon en scene med en enkelt setning: «Barry Lyndon duellerer med stesønnen». Duellscenen varer i seks minutter, vises i realtid og er en av de mest interessante i moderne film.
==== Kontroll over produksjonen ====
Med unntak av Spartacus hadde han selv kontroll over produksjonen fra ide til ferdig film. Kubrick brukte skriveprosessen til å prøve ut ideer og endringer fra forelegget, og i en del tilfeller gikk han tilbake til teksten i originalen. Kubrick er oppført som manusforfatter for de fleste spillefilmene, og i praksis hadde han samarbeidet nært med andre forfattere.I fire tilfeller samarbeidet han om manus med forfatterne av det litterære forelegget, blant andre Nabokov. I 1962 arbeidet Kubrick sammen med Peter Bryant (også kjent som Peter George) på manus til Dr. Strangelove og de fant da på å lage en helt ny historie med humoristisk tone og mange seksuelle referanser. Sommeren 1962 gikk Kubrick tilbake til sin opprinnelige ide og laget et manus som lå nær forelegget, hvorpå han ombestemte seg igjen og tok inn flere elementer fra den humoristiske historien han hadde arbeidet med. Manus til Dr. Strangelove ble videreutviklet mens innspillingen pågikk og den endelige historien var klar bare noen uker før filmen hadde premiere.Kubricks tendens til perfeksjonisme gjorde ofte produksjonen omstendelig og tidkrevende. Særlig de senere filmene og de urealiserte prosjektene ble det gjort et tidkrevende forarbeid med hensyn til alle detaljer før innspillingen kunne begynne. I noen tilfeller skal han ha filmet en scene 100 ganger før han var fornøyd. Til Ondskapens hotell brukte han 1,3 millioner fot med råfilm, som tilsvarer 1 % av den ferdige filmen, mens det vanlige på den tiden var 10–20 %. I forarbeidet til Eyes Wide Shut fotograferte Kubricks assistenter flere hundre dører i London. Dørscenen i den endelige filmen varer bare noen sekunder.De færreste filmregissører er involvert i teksting og dubbing av filmene til andre språk, mens Kubrick involverte seg i oversettelser av filmene. Kubrick behersket stort sett bare engelsk og fikk fremmedspråklige versjoner oversatt tilbake til engelsk slik at han hadde kontroll. Han arbeidet i denne forbindelse sammen med utvalgte oversettere, dubberegissører og han godkjente til dels selv stemmeskuespillerne som sto for dubbingen blant annet til spansk. For eksempel ved dubbing av Full Metal Jacket til japansk oppdaget Kubrick at det grove språket forsvant fra manus og han forlangte da en ny oversettelse som Kubrick selv godkjente linje for linje. Filmregissøren Edgar Reitz hadde tilsyn med dubbingen av Eyes Wide Shut til tysk.Kubricks ønske om full kontroll over produksjonen kan ha medvirket til mange urealiserte prosjekter som han ikke fikk beveget fra planlegging til gjennomføring.
==== Musikk ====
Kubrick er kjent for tydelig bruk av musikk i filmene, for eksempel Beethovens 9. symfoni i A Clockwork Orange og musikk av Händel og Schubert i Barry Lyndon. Musikken er ofte fremtredende og overdøver i noen tilfeller tale og annen lyd.
Kubrick brukte ofte ferdigkomponert musikk og satte særlig pris på klassikerne i musikkhistorien, men brukte også moderne musikk av Ligeti, Penderecki og Bartok.Musikken til de første filmene ble laget av Gerald Fried (født i 1928) og Fried laget tradisjonell tematisk filmmusikk med ledemotiv. De to ble etterhvert uenig om bruk av originalt komponert musikk eller eksisterende komposisjoner. Etter Ærens vei satset Kubrick mer på eksisterende musikk, men samarbeidet gjerne med komponister som forsto hans visjoner og aksepterte at han arbeidet med musikk på samme måte som han arbeidet med bilder.For den modne Kubrick var musikk mye mer enn stemningsskaper eller overgang mellom scener, musikk var et viktig formelement i fortellingen. I 2001 brukte han wienervals i en sjanger assosiert med modernistisk musikk: Det var et uvanlig grep å la et romskip snurre i verdensrommet til en Strauss-vals. Bruken av musikk gir filmene til dels et koreografert eller operaktig preg.I A Clockwork Orange er Beethovens niende symfoni i originalt arrangement knyttet til Alex' egen voldsbruk, mens den elektroniske musikken er knyttet til den volden Alex blir utsatt for. I A Clockwork Orange brukte Kubrick også musikk av Rossini, Henry Purcell og Edward Elgar samt «Singing in the Rain» av Freed og Brown – på en måte som musikkforsker Jon-Roar Bjørkvold kaller en tilsynelatende smakløs lapskaus. Pomp and Circumstance Marches av Elgar akkompagnerer innenriksministerens besøk i fengselet og Purcells Music for the Funeral of Queen Mary innleder filmen.Til Barry Lyndon brukte han epokeriktig musikk og bestilte et stort antall ferdige innspillinger som han hørte gjennom. Produsent Jan Harlan bearbeidet Schuberts piano trio nummer 2 (opus 100) og fikk den spilt inn spesielt til bruk i filmen. I Barry Lyndon er ulike musikkstiler knyttet til faser eller situasjoner i Barrys liv. I Eyes Wide Shut knyttes avbrudd i musikken til forstyrrelser i hovedpersonens liv. Kubrick lot ofte musikken være uendret og klippet i sluttproduksjonen av filmen for å passe til musikken – noe som ofte skaper en følelse av at filmen er koreografert og skaper distanse mellom tilskueren de ubehagelige hendelsene i filmen.
==== Realisme og formalisme ====
Kubrick la vekt på en realisme i den konkrete fremstillingen, også i absurde historier som Dr. Strangelove og overnaturlige som Ondskapens hotell. Han uttalte at de faktisk og praktiske detaljene skulle være nøyaktig og riktig gjengitt for slik å gjøre tilskueren mer mottakelig for de spekulative og visjonære aspektene ved historien. Kubrick poengterte at også i fantastiske historier, må alt fremstå så realistisk og alminnelig som mulig for å være troverdig. Kubrick henvist blant annet til at Kafkas historier er allegoriske og fantastiske, mens Kafkas skriftlige stil er enkel og rett frem, nesten journalistisk. For eksempel søker Full Metal Jacket å gi et overbevisende bilde av de konkrete sidene ved militæret. Den fransk regissøren Alain Resnais uttalte at Kubrick med 2001 klarte å få tilskueren til å oppleve filmen som en dokumentar; når Kubrick hadde fremstilt romreisen som virkelig, lykkes han med å få tilskueren til å akseptere overgang til det imaginære.Ifølge Anstein Bjørkly laget Kubrick oversiktlige filmer til tross for at plottet ofte er løsrevet fra hovedpersonenes motivasjon: Det er lett for tilskueren å holde overblikket over hvor man til enhver tid er i fortellingen. Resnais uttalte at Kubricks filmer er preget av et stramt grep og at den ferdige filmen ikke var resultat av medarbeidernes samlede anstrengelse, men av den eneveldige keisers ambisjoner. Resnais kalte Kubricks arbeidsform «napoleonisme». For eksempel er Barry Lyndon preget av en tydelig formell oppbygging med symmetrier og gjentakelser. Full Metal Jacket har to klart adskilte deler med innslag av symmetri og gjentakelse. Fremrykningene i andre del fremstår koreograferte med uklart skille mellom film og krigsrealitet. Resnais var særlig imponert over denne filmen, som han mente var den mest abstrakte og kunstferdige av Kubricks filmer: særlig andre del er stram som en arkitekttegning og Kubrick økonomiserte med virkemidlene ved få personer på ett sted. De formelle sidene ved Kubricks filmer minner om den britiske regissøren Ken Russell som var Kubricks samtidige og som begynte karrieren som dokumentarfotograf.
==== Kunstnerisk vurdering ====
Vurderingen av Kubrick som filmkunstner er blandet. For noen var han en udiskutabel ener. Andre vurderte filmene hans som pretensiøse, kjølige, langsomme og kunstige. Kubricks filmer er til dels preget mer av visjoner og ideer enn av menneskelig drama. Kubrick vektla det vanskelige og overfladiske ved det mellommenneskelige.Den ledende amerikanske filmkritikeren Pauline Kael var skeptisk til Kubricks filmer og mente han strebet etter å bevise at han kunne vri og vrenge på en sjanger bedre enn alle andre. Federico Fellini hadde stor sans for Kubrick og sendt et gratulasjonstelegram etter å ha sett 2001. New York Times kritiker skrev etter Barry Lyndon at dårlig mottakelse antakelig skyldes at Kubricks filmer brøt med konvensjoner og dermed med tilskuernes forventning om hvordan en film skal være.Mike Leigh mener Kubrick var en stor humorist. Kubricks er særlig humoristisk når han beskriver blind rasjonalitet som i Dr. Strangelove og A Clockwork Orange.Thomas Allen Nelson skrev i år 2000, at Kubrick fra og med 2001: En romodyssé, fremstår som komplett filmkunstner med beherskelse av språk, bilder og musikk under ett.Kubrick fremhevet selv at han var påvirket av Vsevolod Pudovkin og Sergej Eisenstein. De lange elegante kamerabevegelsen lærte Kubrick særlig av Max Ophüls. I 1963 listet Kubrick opp sine favorittfilmer: Øverst var I Vitelloni (Dagdriverne, Fellini), deretter Smultronstället (Bergmann) og Citizen Kane (Orson Welles). Andre favoritter var Sierra Madres skatt (John Huston), City Lights (Chaplin), Henry V (Olivier) og La Notte (Antonioni).Arnstein Bjørkly skriver at Kubrick var preget av europeisk kunstfilm samtidig som han bygget på Hollywoods historiefortelling og markedsorientering. Ifølge Bjørkly arbeidet Kubrick med en generals eller arkitekts overblikk over helheten. Kubrick var like radikal i brudd med konvensjonen som sine samtidige i 1960- og 1970-årene, men han inkluderte lite av dagliglivets spontanitet og tilfeldigheter.
== Filmografi ==
1951: Flying Padre, kortfilm (også manus)
1951: Day of the Fight, kortfilm
1953: Fear and Desire (også manus) – senere trukket tilbake
1953: The Seafarers, kortfilm
1955: Drepende kjærlighet (en.: Killer's Kiss) (også synopsis)
1956: Spillet er tapt (original: The Killing) (også manus)
1957: Ærens vei (en.: Paths of Glory) (også manus)
1960: Spartacus
1962: Lolita
1964: Dr. Strangelove (en.: Dr. Strangelove, or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb) (også manus)
1968: 2001: En romodyssé (en.: 2001: A Space Odyssey) (også manus)
1971: A Clockwork Orange (også manus)
1975: Barry Lyndon (også manus)
1980: Ondskapens hotell (original: The Shining) (også manus)
1987: Full Metal Jacket (også manus)
1999: Eyes Wide Shut (også manus)
== Ettermæle ==
Kubrick regnes blant de ledende filmskapere på 1900-tallet og har en særskilt status i filmhistorien. Han har blitt beundret for visuell eleganse, filmfaglig håndverk, bearbeiding av tema og integrert bruk av musikk. Antallet publikasjoner om Kubrick og hans filmer er på høyde med publikasjoner om Alfred Hitchcock, Orson Welles og Charlie Chaplin. Forskning på filmene har særlig sett på tema som ensomhet, eksistensialisme, jødiskhet, historie og politikk, samt Kubricks ambisjoner og arbeidsmetoder. Kubricks tidlige virke som fotograf i Look har vært lite vektlagt i ettertidens studier og dokumentasjonsarbeid.Filmhistorikeren Peter Wollen vurderte i 1972 Kubrick som auteur. Da A Clockwork Orange ble lansert i 1971 hadde han oppnådd en status som overgikk hans samtidige i «New Hollywood». New Hollywood er også kjent som den amerikanske bølgen der regissørene snarere enn produksjonsselskapet hadde kontrollen med filmproduksjonen. Filmene Bonnie and Clyde og The Graduate holdes frem som tidlige eksempler. Kubrick lanserte filmene med sitt eget navn over filmens tittel for å vise at det var hans eget personlige verk.Kubricks filmer ble sjelden bredt og ubetinget godt mottatt, og det gikk ofte mange år før de oppnådde anerkjennelse. Ondskapens hotell tjente inn 65 millioner dollar i USA og ble regnet som en suksess på den tiden. 2001, A Clockwork Orange og Full Metal Jacket var kommersielle suksesser. Kubricks ungdomsarbeider som fotograf i Look anerkjennes for godt håndverk.Filmhistorikeren Paul Duncan skriver at mange kritikere opprinnelig ikke forsto Kubricks filmer som bildende kunst (visual art) og Duncan kaller Kubrick visual poet.Kubrick ble stadig beskyldt for å være misantrop fordi karakterene mangler dybde og fordi han syntes å være mest interesserte i intellektuelle øvelser og formell struktur, enn i ekte mennesker. Filmene har blitt beskrevet som pretensiøse, overkontrollerte, langsomme, kunstige, inhumane, blodfattige og kalde. Den amerikanske forfatteren Susan Sontag mente at filmene hans var nærmest fascistiske i måten enkeltmennesket ble underkastet de store kreftene. Kubrick selv avviste kritikken med at det er et skille mellom liv og kunst og «You don't have to make Frank Capra movies to like people.» Kubrick vokste opp og virket i et situasjon preget av modernisme og særlig fra og med 2001 var han særlig opptatt av form og av dekonstruksjon av klassisk fortellerstil som preget Hollywood. Stephen King uttalte til Playboy i 1983 at han beundret Kubrick, men mente at Kubricks kjølige, rasjonelle tilnærming ikke klarte å fange ondskapen i det overnaturlige.Kubricks formelle presisjon har frembragt bilder som har blitt ikoniske kulturuttrykk. Kubrick avsto stort sett fra å kommentere tolkningen av filmene. I intervju med filmkritikeren Michel Ciment forklarte Kubrick at A Clockwork Orange omhandler spørsmålet om menneskets frie vilje og at hovedpersonen Alex representerte det ubevisste, mennesket i sin naturlige tilstand.2001, Dr. Strangelove, A Clockwork Orange og Spartacus er på American Film Institutes liste over det 100 viktigste amerikanske spillefilmene (henholdsvis 15., 39., 70. og 81. plass i 2007). Boken 1001 filmer du må se før du dør nevner av alle ti av Kubricks filmer etter gjennombruddet fra og med Ærens vei til og med Eyes Wide Shut. Newsweeks anmelder mener at Barry Lyndon, Dr. Strangelove og Spillet er tapt er Kubricks beste, med Spillet er tapt som favoritt. The Guardian rangerer 2001, Dr. Strangelove og Barry Lyndon som de tre beste, med Eyes Wide Shut og Spartacus rangert blant hans svakeste. The Independent plasserer Eyes Wide Shut nesten nederst, med 2001, Dr. Strangelove og Ærens vei som de tre beste. Dr. Strangelove er regissøren Roman Polanskis favoritt blant Kubricks filmer.Den amerikanske filmkritikeren Pauline Kael likte ikke Kubricks filmer og kunne ikke fordra hans «arktiske holdning» (engelsk: arctic spirits). Om 2001 skrev hun: «It’s a bad, bad sign when a movie director begins to think of himself as a mythmaker.» Kael kalte A Clockwork Orange for pornografisk fordi den dehumaniserte ofrene og skapte sympati for gjerningsmannens egne lidelser.De siste 20 årene unngikk han media og holdt seg stort sett på godset sitt utenfor London. Dette ga ham rykte for å være en eksentrisk einstøing – ufortjent ifølge familien som avviser at Kubrick var nevrotisk. Vennen Steven Spielberg uttalte at Kubrick privat ikke var en einstøing, han var sosial og godmodig ifølge Spielberg og holdt kontakt med folk over hele verden i sitt virke. Kirk Douglas kalte en gang Kubrick for a cold bastard (en kald drittsekk). Kubrick omtales som eksentrisk og hans frykt for blant annet ulykker gjorde at han unngikk å reise. Det er mulig at han ikke hadde flyskrekk og ganske enkelt foretrakk å være hjemme.Vietnamkrigen ble fremstilt i et nedlagt gassverk i London slik at Kubrick kunne bo hjemme under innspillingen av Full Metal Jacket. Ondskapens hotell ble innspilt i Elstree Studio i Hertfordshire. Fordi han hadde holdt seg unna media og det ikke fantes nyere foto av ham, kunne han gå på butikken i nabolaget uten å bli gjenkjent. I England utga en mann seg for å være Kubrick og det gikk flere måneder før han ble avslørt. Eyes Wide Shut ble innspilt i London og New Yorks Greenwich Village ble gjenskapt i Londons East End.Selv om filmene formidler et skeptisk eller realistisk syn på verden, var ikke Kubrick personlig kynisk eller menneskefiendtlig skriver Cocks. Den amerikanske krigskorrespondenten Michael Herr, som medvirket til manus for Full Metal Jacket, skrev i 2000 den korte biografien Kubrick. Herr skriver at Kubrick privat var omgjengelig og livlig med en sær form for humor, og avviser oppfatningen av Kubrick som en kald person. Da filmene hans hadde premiere i England skal han ha gått rundt til kinoene i London for å sjekke at lyd og bilde var perfekt, og kunne skjelle ut kinomaskinisten inntil han var fornøyd. I 1977 var Kubrick innom Pinewood studio der Bond-filmen The Spy Who Loved Me ble produsert. Britiske Ken Adam var ansvarlig for scenografi og ba Kubrick komme for å gi ham råd i hemmelighet. Etter Barry Lyndon hadde Adam bestemt seg for aldri mer å jobbe for Kubrick fordi det var for utmattende, blant annet på grunn av Kubrick var kravstor og perfeksjonistisk. Michael Fitzgerald, irsk professor i psykiatri, har konkludert med at Kubrick trolig hadde asperger syndrom.
=== Dokumentasjon ===
Kubrick kastet aldri noe av det materialet han opparbeidet i forbindelse med forarbeid og gjennomføring av filmproduksjon. Privatarkivet omfatter også hans materiale fra tiden som fotograf i magasinet Look. Etter hans død leide familien en arkivar som brukt åtte måneder på å gjennomgå og ordne materialet.Brev fra fansen er bevart og Kubrick selv ordnet den store mengden fanbrev alfabetisk etter avsenderens bosted. På godset i Hertfordshire var det ett eget rom bare med materiale innsamlet som forarbeid til den urealiserte filmen om Napoleon. Kubrick var ikke fornøyd med arkivboksene som var tilgjengelig på markedet og fikk derfor produsert 400 bokser etter eget design. Hans privatarkiv finnes nå ved University of the Arts London. Arkivet er bare tilgjengelig for UALs studenter og ansatte. Arkivet fyller 800 hyllemeter.Jan Harlan, Kubricks svoger og assistent, laget dokumentaren A Life in Pictures (2001) om Kubricks liv og virke. I samarbeid med familien ga Taschen ut The Stanley Kubrick Archives (2005) basert Kubricks etterlatte arkiv.
=== Innflytelse ===
Han regnes som en av de mest innovative filmskaperne på 1900-tallet.Coen-brødrene omtales blant de tydeligste arvtakerne etter Kubrick. Han er en av de filmskaperne med en tydelig innflytelse på deres arbeid. Coen-brødrene stadige bestrebelser på å gjøre noe nytt i hver film sammenlignes med Kubricks sjangerskifter; i likhet med Kubrick har Coen-brødrene vrengt og utviklet fortellerstilen. Joel Coen setter særlig pris på Kubricks svarte humor som i Dr. Strangelove. Deres film Barton Fink er inspirert blant annet av Ondskapens hotell. Coen-brødrene har vært kritisert for å produsere meningstomme filmer med dyktig håndverk, og har i likhet med Kubrick avstått fra kommentere meningen i filmene de lager. I likhet med Kubrick har Coen-brødrene jødisk bakgrunn og det antas at de ved slik å stå utenfor det overveiende kristelige USA får et eget distansert, ironisk blikk på verden. I likhet i Kubrick slutter Coen-brødrenes filmer ofte tvetydig og etterlater rom for tolkning.Regissøren Ridley Scott var inspirert av Barry Lyndon med sin debut Duell. Scott har som Kubrick arbeidet med flere genre Gladiator (Spartacus) og Alien (2001). James Cameron, som beundrer Kubrick, kopierte tydelig 2001 i Aliens (1986). Den koreograferte begynnelsen på Melancholia av Lars von Trier er tydelig inspirert av romskipenes «ballet» i 2001. Danny Boyle siterer i Sunshine tydelig 2001 visuelt. Gaspar Noé har 2001 som sin favorittfilm og har forsøkt å gjenskape den psykedeliske reisen i flere av sine filmer. Steven Soderbergh gjorde med The Return of W. De Rijk (2015) en fullstendig omredigering av 2001. Regissøren Martin Scorsese er tydelig om sin beundring av Kubricks arbeid og Raging Bull (1980) er inspirert av Kubricks ungdomsarbeid Day of the Fight. Det visuelt storslåtte og spesialeffektene i 2001 la grunnlaget for George Lucas' Star Wars.Paul Thomas Andersons There Will Be Blood (2007) er preget av Kubricks innflytelse, blant annet i form av gjennomført men sparsommelig formalisme. Anderson og komponisten Jonny Greenwod diskuterte The Shining som inspirasjon for musikk til filmen. Filmens innledning minner om innledning («Dawn of Man») til 2001. Både i Andersons Magnolia (1999) og i Eyes Wide Shut fremstiller Tom Cruise personens forhold til sex og kvinner.Kurbicks bruk av musikk har inspirert andre filmskapere blant andre Terrence Malick. Kubricks filmer særlig 2001 og The Shining har inspirert produsenter av kino- og fjernsynsreklame.
== Litteratur ==
Arnstein Bjørkly (red.) (2000). Kubrick: overblikk og labyrint. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203182909.
Cocks, Geoffrey (2004). The Wolf at the Door: Stanley Kubrick, History, & the Holocaust. New York: Peter Lang.
Duncan, Paul (2003). Stanley Kubrick: visual poet 1928-1999. Taschen.
Hughes, David (2000). The Complete Kubrick. Random House. ISBN 9781448133215.
After Kubrick: A Filmmaker's Legacy, edited by Jeremi Szaniawski, Bloomsbury, 2020.
Rasmussen, Randy (2005). Stanley Kubrick: Seven Films Analyzed. Jefferson: McFarland.
McQuiston, Kate (2013). We'll Meet Again: Musical Design in the Films of Stanley Kubrick. Oxford University Press. ISBN 9780199767656. doi:10.1093/acprof:oso/9780199767656.001.0001.
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stanley Kubrick – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stanley Kubrick på Internet Movie Database
(sv) Stanley Kubrick i Svensk Filmdatabas
(da) Stanley Kubrick på Filmdatabasen
(da) Stanley Kubrick på Scope
(fr) Stanley Kubrick på Allociné
(en) Stanley Kubrick på AllMovie
(en) Stanley Kubrick hos Turner Classic Movies
(en) Stanley Kubrick hos Rotten Tomatoes
(en) Stanley Kubrick hos The Movie Database
Stanley Kubrick Cinephile, British Film Institute
Stanley Kubrick Archive, University of the Arts, London | Stanley Kubrick (1928–1999) var en amerikansk filmregissør, filmprodusent og fotograf. Han laget 13 spillefilmer og er blant annet kjent for 2001: En romodyssé, A Clockwork Orange, Ondskapens hotell og Full Metal Jacket. | 5,835 | 5,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blizzard_Entertainment | 2023-02-04 | Blizzard Entertainment | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Blizzard Entertainment', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Spike Video Game Awards-vinnere', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Blizzard Entertainment er en amerikansk videospillutvikler. Selskapet ble stiftet i februar 1991, under navnet Silicon & Synapse, av tre avgangselever på UCLA; Michael Morhaime, Allen Adham og Frank Pearce. Selskapet holder til i Irvine, California, og fokuserte opprinnelig primært på å portere spill for andre studioer, før de begynte å utvikle sine egne spill i 1993. Deres første spill var Rock N' Roll Racing og The Lost Vikings. I 1994 skiftet selskapet navn til Blizzard Entertainment, før de inngikk samarbeid med distributøren Davidson & Associates. Kort tid senere ga Blizzard ut tittelen som skulle bli deres gjennombrudd, Warcraft: Orcs & Humans. Blizzard fortsatte å lage spill med stor suksess, med titler som Warcraft, Starcraft, og Diablo. Deres største suksess så langt er deres MMORPG, World of Warcraft, og deres strategispill, StarCraft.
Den 9. juli 2008 ble Activision slått sammen med Vivendi Games, noe som førte til at varemerket Blizzard ble inkludert i navnet på det nye selskapet. Blizzard Entertainment er fortsatt et eget selskap med uavhengig ledelse. De holder egne arrangementer der de kan møte spillere og annonsere nye spill. Blizzcon er deres hovedattraksjon, og arrangeres i California. I andre land arrangeres Blizzard Worldwide Invitational. I oktober 2018 annonserte medgrunnlegger Michael Morhaime at han trakk seg som Blizzards president. Han ble erstattet av tidligere World of Warcraft-sjef J. Allen Brack.
| Blizzard Entertainment er en amerikansk videospillutvikler. Selskapet ble stiftet i februar 1991, under navnet Silicon & Synapse, av tre avgangselever på UCLA; Michael Morhaime, Allen Adham og Frank Pearce. Selskapet holder til i Irvine, California, og fokuserte opprinnelig primært på å portere spill for andre studioer, før de begynte å utvikle sine egne spill i 1993. Deres første spill var Rock N' Roll Racing og The Lost Vikings. I 1994 skiftet selskapet navn til Blizzard Entertainment, før de inngikk samarbeid med distributøren Davidson & Associates. Kort tid senere ga Blizzard ut tittelen som skulle bli deres gjennombrudd, Warcraft: Orcs & Humans. Blizzard fortsatte å lage spill med stor suksess, med titler som Warcraft, Starcraft, og Diablo. Deres største suksess så langt er deres MMORPG, World of Warcraft, og deres strategispill, StarCraft.
Den 9. juli 2008 ble Activision slått sammen med Vivendi Games, noe som førte til at varemerket Blizzard ble inkludert i navnet på det nye selskapet. Blizzard Entertainment er fortsatt et eget selskap med uavhengig ledelse. De holder egne arrangementer der de kan møte spillere og annonsere nye spill. Blizzcon er deres hovedattraksjon, og arrangeres i California. I andre land arrangeres Blizzard Worldwide Invitational. I oktober 2018 annonserte medgrunnlegger Michael Morhaime at han trakk seg som Blizzards president. Han ble erstattet av tidligere World of Warcraft-sjef J. Allen Brack.
== Titler ==
== Se også ==
Warcraft-universet
Battle.net
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Blizzard Entertainment – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Blizzard Entertainment er en amerikansk videospillutvikler. Selskapet ble stiftet i februar 1991, under navnet Silicon & Synapse, av tre avgangselever på UCLA; Michael Morhaime, Allen Adham og Frank Pearce. | 5,836 | 5,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Winstrup | 2023-02-04 | Peder Winstrup | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske lutherske biskoper', 'Kategori:Dødsfall 28. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1679', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1605', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Peder Pedersen Winstrup (født 30. april 1605 i København, død 28. desember 1679 i Lund) var biskop i Lund 1638-79.
Han var unik på den måte at han virket under to danske konger og to svenske. Winstrup var dansk, men viste ingen større bitterhet over at Skåne i 1658 kom under den svenske krone. Han var straks parat til å samarbeide med sin nye herre. Det betalte seg. Da Karl X Gustav den 5. mars 1658 gikk i land i Helsingborg og for første gang betrådte sitt nyerobrede land, ble han mottatt på kaien av Winstrup og en delegasjon av stiftets prester i fullt ornat. Med svulstige vers på latin ble erobreren budt velkommen. Winstrup hadde ikke tatt lignende ord i sin munn siden han ti år tidligere var med og hyldet Frederik III i København.
| Peder Pedersen Winstrup (født 30. april 1605 i København, død 28. desember 1679 i Lund) var biskop i Lund 1638-79.
Han var unik på den måte at han virket under to danske konger og to svenske. Winstrup var dansk, men viste ingen større bitterhet over at Skåne i 1658 kom under den svenske krone. Han var straks parat til å samarbeide med sin nye herre. Det betalte seg. Da Karl X Gustav den 5. mars 1658 gikk i land i Helsingborg og for første gang betrådte sitt nyerobrede land, ble han mottatt på kaien av Winstrup og en delegasjon av stiftets prester i fullt ornat. Med svulstige vers på latin ble erobreren budt velkommen. Winstrup hadde ikke tatt lignende ord i sin munn siden han ti år tidligere var med og hyldet Frederik III i København.
== Adlet ==
Karl X Gustav forstod å lønne en landssviker efter fortjeneste og overrakte straks ved det første møte en svær guldkjede og adlet ham under navnet Himmelstierna. Winstrup påbød stiftets prester å skifte alle danske navn ut med svenske i deres forbønn for det kongelige hus. Og da Karl X Gustav det følgende år angret at han hadde tatt til takke med Danmarks østensundske landsdeler og besluttet å ta hele landet, påla biskop Winstrup prestene å kreve lydighet mot svenske myndigheter av deres sognebarn, og velsignet uten å nøle de svenske våpen. Han bad herskernes herre om å lykksaliggøre den
«højvigtigste krigsekspedition den kongelige majestæt til et højpriseligt navn og det ganske rige til velstand.»
== Dårlig svensker ==
Under Karl XIs formynderregjering ble han på tross av denne innstilling sterkt mistenkt for å være en «dårlig svensker». En av årsakene var hans protester mot den svenske okkupasjonsmakts kamp mot det danske språk i Skåne. Winstrup var også mistenkt for å stå i hemmelig forbindelse med danskene og i 1666 var det ikke langt fra at en plan for å avsette Winstrup ble gjennomført.
== Lunds universitet ==
Winstrup var en av dem som stod bak grunnleggelsen av Lund universitet. Det var ham som fikk overbevist Karl X Gustavs efterfølger, den nye konge Karl XI, om det formålstjenlige i å opprette et universitet i Lund. Tro mot vanen fortsatte Skånes unge med å dra til universitetet i København, men hvis Skåne skulle være svensk, måtte landsdelen utdanne sine egne prester, mente biskop Winstrup. Intet ble så betydningsfullt for de følgende årtiers forsvenskning som universitetet i Lund, da de fjerntliggende læreanstalter i Uppsala og Stockholm ikke ville ha trukket mange skåninger til seg.
Han ble i 1671 prokansler ved universitetet og hadde denne stilling frem til den skånske krigs utbrudd. Winstrups troskap mot de nye svenske herrer var utenfor all tvil, men Karl XI hadde allikevel sterke betenkeligheter ved Winstrups lojalitet, og det var alltid mange svensker som virket for å avsette Winstrup fra biskopsembedet. Det mislykkedes imidlertid og den gamle danske biskop beholdt sitt embede til sin død den 28. desember 1679.
== Grav ==
Winstrup ble opprinnelig gravsatt i Det Winstrupske familiegravkoret i Lunds domkirke, hvorettet han ble flyttet et par ganger pga. ombygninger. I 1875 ble han plassert i krypten hvor han befant seg frem til 2014, hvor den naturlig mumifiserte kroppen ble tatt frem for en vitenskapelig undersøkelse. Det viste seg at hans organer var intakte, og ved hans fotende lå et 5–6 månder gammelt foster. I desember 2015 ble mumien utstilt en dag i Lunds universitets historiska museum med mange besøkende. Den 12. desember samme år ble han gjenbegravet i Domkirken, denne gang i det nordlige tårnet.
== Kjente verk ==
Oratio synodica de academiis …a Petro Winstrupio". London 1668
== Referanser == | Peder Pedersen Winstrup (født 30. april 1605 i København, død 28. | 5,838 | 5,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hazz%C3%A1n | 2023-02-04 | Hazzán | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Sangere'] | En hazzán (hebraisk חזן) er en jødisk profesjonell forsanger og bønneleder i synagogen. | En hazzán (hebraisk חזן) er en jødisk profesjonell forsanger og bønneleder i synagogen. | En hazzán (hebraisk ) er en jødisk profesjonell forsanger og bønneleder i synagogen. | 5,839 | 5,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Probot | 2023-02-04 | Probot | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2001', 'Kategori:Doom metal-band fra USA', 'Kategori:Groove metal-band fra USA', 'Kategori:Stoner metal-band', 'Kategori:Tradisjonell metal-band fra USA'] | Probot (probe + robot) er et eksperimentelt heavy metal-prosjekt med Dave Grohl (kjent fra Nirvana, Queens of the Stone Age og Foo Fighters) som frontfigur og drivkraft. Grohl samlet sammen sine egne favorittvokalister blant heavy metal-sjangeren, og spilte inn en CD sammen med dem. Musikken i hver enkelt sang er tilpasset vokalistens hovedband og musikken varierer i flere sjangere, både groove, stoner, doom og heavy metal. Alle sangene er skrevet av Grohl selv, og han spiller instrumentene på samtlige spor, mens hver sang har hver sin vokalist. Noen av de som gjester albumet er vokalistene Lemmy Kilmister (Motörhead), Tom G. Warrior (Celtic Frost/Hellhammer), Cronos (Venom), Max Cavalera (Sepultura/Soulfly), Kim Bendix Petersen (Mercyful Fate/King Diamond) og Kim Thayil fra Soundgarden.
CD-en fikk navnet Probot og kom ut 10. februar 2004, og prosjektet står foreløpig på hold og det er usikkert om Dave Grohl noen gang vil lage mer musikk under navnet.
Grohl ønsket også å ha med Slayer sin vokalist Tom Araya på albumet, men det ble ikke noe av ettersom Tom Araya ikke hadde tid og mulighet.
| Probot (probe + robot) er et eksperimentelt heavy metal-prosjekt med Dave Grohl (kjent fra Nirvana, Queens of the Stone Age og Foo Fighters) som frontfigur og drivkraft. Grohl samlet sammen sine egne favorittvokalister blant heavy metal-sjangeren, og spilte inn en CD sammen med dem. Musikken i hver enkelt sang er tilpasset vokalistens hovedband og musikken varierer i flere sjangere, både groove, stoner, doom og heavy metal. Alle sangene er skrevet av Grohl selv, og han spiller instrumentene på samtlige spor, mens hver sang har hver sin vokalist. Noen av de som gjester albumet er vokalistene Lemmy Kilmister (Motörhead), Tom G. Warrior (Celtic Frost/Hellhammer), Cronos (Venom), Max Cavalera (Sepultura/Soulfly), Kim Bendix Petersen (Mercyful Fate/King Diamond) og Kim Thayil fra Soundgarden.
CD-en fikk navnet Probot og kom ut 10. februar 2004, og prosjektet står foreløpig på hold og det er usikkert om Dave Grohl noen gang vil lage mer musikk under navnet.
Grohl ønsket også å ha med Slayer sin vokalist Tom Araya på albumet, men det ble ikke noe av ettersom Tom Araya ikke hadde tid og mulighet.
== Sangene på Probot-albumet ==
«Centuries of Sin» med Cronos (Venom)
«Red War» med Max Cavalera (Soulfly, Sepultura)
«Shake Your Blood» med Lemmy Kilmister (Motörhead)
«Access Babylon» med Mike Dean (Corrosion of Conformity)
«Silent Spring» med Kurt Brecht (D.R.I.)
«Ice Cold Man» med Lee Dorrian (Cathedral, Napalm Death, Teeth of Lions Rule the Divine) og Kim Thayil (Soundgarden)
«The Emerald Law» med Wino (Saint Vitus, The Obsessed, Spirit Caravan, Place of Skulls, The Hidden Hand)
«Big Sky» med Tom G. Warrior (Apollyon Sun, Hellhammer, Celtic Frost)
«Dictatosaurus» med Snake (Voivod)
«My Tortured Soul» med Eric Wagner (Trouble)
«Sweet Dreams» med King Diamond (King Diamond, Mercyful Fate)
«I Am the Warlock» (skjult bonussang) med Jack Black (Tenacious D)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Probot på Discogs
(en) Probot på MusicBrainz
(en) Probot på Encyclopaedia Metallum
(en) Probot på Songkick
(en) Probot på Last.fm
(en) Probot på Genius — sangtekster
(en) Probot på AllMusic | Probot (probe + robot) er et eksperimentelt heavy metal-prosjekt med Dave Grohl (kjent fra Nirvana, Queens of the Stone Age og Foo Fighters) som frontfigur og drivkraft. Grohl samlet sammen sine egne favorittvokalister blant heavy metal-sjangeren, og spilte inn en CD sammen med dem. | 5,840 | 5,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mass_Distraction | 2023-02-04 | Mass Distraction | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 2003', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Span-album', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Mass Distraction er debutalbumet til det norske bandet Span, og kom ut i 2003.
| Mass Distraction er debutalbumet til det norske bandet Span, og kom ut i 2003.
== Sporliste ==
«Found»
«Don't Think the Way They Do»
«Peaceful»
«Papa»
«Stay As You Are»
«Missing In Stereo»
«On My Way Down»
«Buckle Under Pressure»
«Baby's Come Back»
«Wildflower»
«When She Stares»
«The End» 11 Er kun med på spesialutgaven.
== Kilder ==
(en) Mass Distraction på Discogs | Mass Distraction er debutalbumet til det norske bandet Span, og kom ut i 2003. | 5,841 | 5,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hannelore_Kohl | 2023-02-04 | Hannelore Kohl | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Ektefeller av Tysklands forbundskansler', 'Kategori:Fødsler 7. mars', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Johanna Eleonore Kohl, kalt Hannelore, (født 7. mars 1933 i Berlin, død 5. juli 2001 Ludwigshafen) var gift med Tysklands tidligere kansler Helmut Kohl, og var i hans 16 år lange regjeringstid Tysklands kanslerfrue.
| Johanna Eleonore Kohl, kalt Hannelore, (født 7. mars 1933 i Berlin, død 5. juli 2001 Ludwigshafen) var gift med Tysklands tidligere kansler Helmut Kohl, og var i hans 16 år lange regjeringstid Tysklands kanslerfrue.
== Liv og virke ==
Hun vokste opp i Leipzig, hvor hennes far, Wilhelm Renner, var direktør for Hugo Schneider AG (HASAG), den største våpenfabrikanten i Midt-Tyskland fra 1939 til slutten av andre verdenskrig. Ved slutten av krigen flyktet familien til de vestlige okkupasjonssonene.
Under en klassefest i Ludwigshafen ble hun i 1948 kjent med den da 18 år gamle Helmut Kohl, som hun ble gift med 27. juni 1960 etter tolv års bekjentskap og et stort antall kjærlighetsbrev.
Hun studerte språk og snakket fransk og engelsk flytende – i motsetning til sin mann, som ikke snakket noen fremmedspråk. Med sin mann fikk hun sønnene Walter (1963) og Peter (1965). I hennes manns regjeringstid grunnla hun Kuratorium ZNS, som i 2005 ble omdøpt til ZNS - Hannelore Kohl Stiftung. Stiftelsen arbeider for å hjelpe ulykkesskadede med skader i sentralnervesystemet.
Den 5. juli 2001 ble hun funnet død i Kohlfamiliens hjem i Ludwigshafen. Hun hadde trolig begått selvmord etter å ha lidd av en svært sjelden og smertefull lysallergi siden 1993, som hadde tvunget henne til å unngå alt solskinn i flere år. Sykdommen var muligens blitt utløst etter et penicillininntak, men kan også ha vært en psykosomatisk senreaksjon på grunn av krigstraumer.Hun mottok Baden-Württembergs fortjenstorden, og etter hennes død ble i mai 2004 en elvepromenadei Ludwigshafen ved Rhinen oppkalt etter henne. Hennes liv er behandlet i et teaterstykke av Johann Kresnik og en opera av Dea Loher.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kujacinski, Dona og Peter Kohl: Hannelore Kohl, Köln, 2002 (ISBN 3-426-27271-7)
Clough, Patricia: Hannelore Kohl, Stuttgart, 2002. (ISBN 3-421-05615-3)
== Eksterne lenker ==
(en) Hannelore Kohl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hannelore Kohl på Internet Movie Database
(de) Verk av og om Hannelore Kohl i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) http://www.hannelore-kohl-stiftung.de/ | Johanna Eleonore Kohl, kalt Hannelore, (født 7. mars 1933 i Berlin, død 5. | 5,842 | 5,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zheng_He | 2023-02-04 | Zheng He | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Admiraler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1433', 'Kategori:Fødsler i 1371', 'Kategori:Kinesiske evnukker', 'Kategori:Kinesiske oppdagere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ming-dynastiets historie', 'Kategori:Personer fra Kunming', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Zheng He (klassisk kinesisk: 鄭和, pinyin: Zhèng Hé, EFEO: Tch'eng Ho, Wade-Giles: Cheng Ho, arabisk: حجّي محمود [Hajji Mahmud]; ble også kalt San Bao; født 1371 i Kunming i provinsen Yunnan i Kina, død 1433 til sjøs) var en berømt kinesisk embetsmann og leder av flere sjøekspedisjoner. Hans hjemstavn i Kina var Jinning, også i Yunnan. Zheng He ble født i det som er dagens Yunnan provins i Kina i 1371. Han kom fra en muslimsk familie, og bestefaren og faren hans dro ofte på pilegrimsferder til Mekka. Disse pilegrimsferdene skal ha bidratt til den utdannelsen den unge Zheng He fikk. I oppveksten lærte han seg både arabisk og kinesisk. I tillegg lærte han om landene mot vest.
Han levde under Ming-dynastiet (1368–1644). Dette var den perioden med Kinas største maritime ekspansjon, men det skulle senere også markere avslutningen av en fire hundre år lang periode som Asias fremste sjømakt.
| Zheng He (klassisk kinesisk: 鄭和, pinyin: Zhèng Hé, EFEO: Tch'eng Ho, Wade-Giles: Cheng Ho, arabisk: حجّي محمود [Hajji Mahmud]; ble også kalt San Bao; født 1371 i Kunming i provinsen Yunnan i Kina, død 1433 til sjøs) var en berømt kinesisk embetsmann og leder av flere sjøekspedisjoner. Hans hjemstavn i Kina var Jinning, også i Yunnan. Zheng He ble født i det som er dagens Yunnan provins i Kina i 1371. Han kom fra en muslimsk familie, og bestefaren og faren hans dro ofte på pilegrimsferder til Mekka. Disse pilegrimsferdene skal ha bidratt til den utdannelsen den unge Zheng He fikk. I oppveksten lærte han seg både arabisk og kinesisk. I tillegg lærte han om landene mot vest.
Han levde under Ming-dynastiet (1368–1644). Dette var den perioden med Kinas største maritime ekspansjon, men det skulle senere også markere avslutningen av en fire hundre år lang periode som Asias fremste sjømakt.
== Oppvekst ==
Det som er dagens Yunnan var den siste befestningen i Yuan-Dynastiet før Ming-dynastiet overtok. Zheng He ble tatt av styrker fra Ming-dynastiet i 1381. Det var bare noen få år før Yuan-Dynastiet falt. Han ble kastet i fengsel, og ble der i tre år. Men etter en stund skal vaktene ha blitt imponert over hvor intelligent han var. Han ble tatt i tjeneste hos prins Zhu Di av Yan, den fjerde sønnen til Ming-dynastiets første keiser. Etter at Zheng He som tiåring ble tatt i tjeneste, ble han for øvrig også kastrert. Datidens embetsmenn ble ofte rekruttert fra hoffevnukkene.
== Ekspedisjoner ==
Som sjøoffiser utmerket Zheng He seg i Zhu Dis kamp for å nå keisermaktens tinder. Da hans kamp hadde blitt kronet med hell og han var blitt Ming-dynastiets tredje keiser, beordret Zhu Di sin admiral til å lede sju ekspedisjoner mellom 1405 og 1433; de gikk til Stillehavet, Indiahavet, Rødehavet og Persiabukten, og til og med til Afrikas østkyst. Målene for ekspedisjonene var sammensatte. De store styrkene ble brukt til å fremme tributthandel; dessuten ble pirater nedkjempet for å trygge alminnelig handel i Sørøst-Asia. Sist men ikke minst reiste de til fjerne strøk for å skaffe eksotiske varer til det kinesiske hoffet.
Hver ekspedisjon skal ifølge datidige kilder ha talt over 300 skip med nærmere 30 000 mann. Skipene ble kalt djunker og de største var cirka 150 m lange med ni master. Skipene hadde blant annet vanntette skott, noe som ikke ble vanlig i europeisk skipsbygging før på 1900-tallet.
Reisenes kommersielle nytte var imidlertid begrenset, og i 1433, altså kort tid etter Yongle-keiserdømmets tid var omme, ble flåtepolitikken lagt om. Ming-herskerne bestemte seg for heller å konsentrere seg om å utvikle jordbruk enn handel til sjøs. Det var da bare noen få tributtland som landet fremdeles handlet med: Korea, kongedømmet Ryukyu, Sumatra, Malakka og Burma. Dette skulle ifølge hai jin-politikken være et rent offentlig anliggende; all privat sjøfartshandel ble forbudt.
Det var også andre grunner til at Kina etterhvert reduserte sitt nærvær til havs. En grunn var piratraidene fra Japan, Ryukyuøyene og noen sørøstasiatiske land som stadig ble hyppigere. Men fremfor alt var det frykten for landinvasjon fra de mongolske områder i nord. Dette var også en medvirkende årsak til at hovedstaden ble flyttet fra Nanjing og nordover til Beijing. Fokus på land- på bekostning av sjømilitære styrker ble ytterligere forsterket etter at Jingtai-keiseren ble tatt til fange av mongolene i 1453. Oppgivelsen av slik sjøfart fikk etterhvert også den konsekvens at det ble stort spillerom for vestlige handelsinteresser i Øst-Asia.
I forbindelse med sin siste sjøreise fikk han tilnavnet San Bao og det er spekulert i om det var fordi han lignet på Sinbad fra arabiske sagn. Hans reiser ble også kjent som evnukken San Baos reiser i Vesterhavet (三保太監下西洋). Det er imidlertid et faktum at persisk, som var lingua franca i Asia på den tiden, betegnet handelsmenn som sartha vak og oversatt til kinesisk ble det San Bao.
Zheng Hes gravmæle er en krypt utenfor Nanjing i Kina. Men krypten er tom med unntak av hans sko: Han døde til sjøs og liket ble senket i havet.
== Betydning ==
Som admiral for Ming-dynastiets flåte oppnådde Zheng He en god del. Ved å ta med seg gaver til fyrstene og keiserne til de landene han reiste til, fikk han spredd kinesisk kultur. Zheng var også interessert i geografi og astronomi, og ved å utføre disse reisene hentet han kunnskaper om andre land hjem til Kina.
Han skal også i en viss grad ha bidratt til handel mellom Kina og andre land, men det er ikke det største han gjorde, ettersom han var mer en kriger og flåteleder enn en handelsmann. Dette bidro også til en sterkere kinesisk økonomi. Ettersom det trengtes mange folk til flåtene hans, fikk han mange mennesker ut i arbeid. Han styrket også Kinas forhold til de landene flåten hans dro til. Det har sammenheng med at han var interessert i å løse konflikter og utfordringer som en diplomat.
Zheng He var selv muslim, og derfor var det naturlig for ham å fremme den muslimske troen på sine reiser. Men han bidro også til byggingen av et buddhistisk tempel og et taoistisk monument.
== Liste over ekspedisjonene ==
=== Første reise (1405–1407) ===
Første skatteflåte bestod av 62 skip. Den la ut høsten 1405 med et mannskap på 27 800 mann. Målet var Calicut i India, for å handle inn pepper i bytte mot silke og porselen. Flåten var innom Vietnam, Java, Malakka og Sti Lanka. På hjemreisen bekjempet de pirater; tok mange av deres anførere til fange og halshugde dem.
Oversetteren Ma Huan var med på denne reisen, og på flere andre, og hans rapporter er den beste kilden til de reiser han var med på.
=== Annen reise (1407–1409) ===
Denne reisen gikk også til Calicut. Zheng He deltok ikke personlig, fordi han da hadde oppsikt med istandsettelsen av templer i Kina.
=== Tredje reise (1409–1411) ===
På den tredje reisen (for Zheng He den andre) var det med 48 skip med ca. 30 000 mann. Den fulgte en lignende kurs som den første. Kongen på Sri Lanka viste seg fiendlig. Det kom til kamp, og kongen ble tatt til fange og ført tilbake til Nanjing.
=== Fjerde reise (1413–1415) ===
Rett før årsskiftet 1413/1414 seilte den fjerde flåten ut, med 63 skip og 28 560 mann. Den dro til Hormuzstredet, kjent for sine perler og edelsteiner. En del av flåten seilte ned Afrikakysten så langt sør som til Mosambik. Diplomater fra de fjerne land ble tatt med tilbake til Kina.
=== Femte reise (1417–1419) ===
Den femte reise skulle blant annet bringe de besøkende diplomater hjem til sine land. Flåten kom via Persiagulfen til Øst-Afrika og besøkte blant annet Mogadishu.
=== Sjette reise (1421–1422) ===
Reisen gikk via Sørøst-Asia, India og Persiabukten atter til Afrika. Zheng He selv vendte tilbake til Kina i 1421, det meste av flåten kom tilbake i 1422.
=== Syvende reise (1431–1433) ===
Etter keiserskiftet ble ekspedisjonene innstilt, men ikke før en siste reise var gjennomført. Den bestod av 100 skip og 27 500 mann, og gikk til Malakka og Thailand.
== Se også ==
Zhenghe
== Referanser ==
== Litteratur ==
Harald Bøckman: «De store kinesiske sjøreisene på 1400-tallet», i Historie, nr. 4, 2005.
Jacques Gernet: Le monde chinois. 2. L'époque moderne X siècle – XIX siècle. Armand Colin, Paris 2005, ISBN 2-266-16133-4.
Geoffrey J. Martin, Preston E. James: All Possible Worlds. A History of Geographical Ideas. Odyssey Pr., Indianapolis 1972; John Wiley & Sons, New York 1993; Oxford University Press, New York 2005. ISBN 0-471-06121-2, ISBN 0-19-516870-4.
J. V. Mills (utg.): Ma Huan. Ying Yai Sheng Lan. The Overall Survey of the Ocean's Shores. 1433. Cambridge 1970
Leo Philip: Die Armada des Kaisers. i: GeoEpoche H 8 – Das alte China. GEO, Hamburg 2000
Louise Levathes: When China ruled the seas: the treasure fleet of the dragon throne 1405-1433. Simon & Schuster, New York 1994, ISBN 0-671-70158-4.
Qihuang Xie og andre: «Zhongguo shaoshu minzu lishi renwu zhi di yi ji», i: Historische Persönlichkeiten der Minderheiten-Völker Chinas. Bind 1, Beijing 1983, s. 101–105
Claudine Salmom, Roderich Ptak: «Zheng He; Images & Perceptions», i: Roderich Ptak, Thomas Höllmann (utg.): South China and Maritime Asia Volume 15. O. Harrasowitz Verlag, Wiesbaden 2005
Shusen Qiu: «Zheng He», i: Zhongguo Huizu da cidian. Nanjing 1992, s. 1018
Michael Yamashita: Zheng He. Die Drachenflotte des Admirals. Frederking & Thaler, 2006, ISBN 3-89405-666-5.
== Eksterne lenker ==
Nygaard, Knut A.: «Kineserne kan ha drevet Afrika-handel lenge før Europa», Aftenposten, 18. oktober 2010 | Zheng He (klassisk kinesisk: 鄭和, pinyin: Zhèng Hé, EFEO: Tch'eng Ho, Wade-Giles: Cheng Ho, arabisk: حجّي محمود [Hajji Mahmud]; ble også kalt San Bao; født 1371 i Kunming i provinsen Yunnan i Kina, død 1433 til sjøs) var en berømt kinesisk embetsmann og leder av flere sjøekspedisjoner. Hans hjemstavn i Kina var Jinning, også i Yunnan. | 5,843 | 5,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johanna_Spyri | 2023-02-04 | Johanna Spyri | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barnebokforfattere', 'Kategori:Dødsfall 7. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1901', 'Kategori:Fødsler 12. juni', 'Kategori:Fødsler i 1827', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra kanton Zürich', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sveitsiske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Johanna Louise Spyri (født Heusser 12. juni 1827 i Hirzel, Zürich, død 7. juli 1901 i Zürich) var en sveitsisk forfatter, mest kjent for de to romanene om Heidi (1880 og 1881).
Fra debuten i 1871 til sin død i 1901 utga hun 31 bøker.
| Johanna Louise Spyri (født Heusser 12. juni 1827 i Hirzel, Zürich, død 7. juli 1901 i Zürich) var en sveitsisk forfatter, mest kjent for de to romanene om Heidi (1880 og 1881).
Fra debuten i 1871 til sin død i 1901 utga hun 31 bøker.
== Liv ==
Spyri var det fjerde av seks barn av legen Johann Jacob Heusser og lyrikeren Meta Heusser-Schweizer. Hun vokste opp i Hirzel i kantonen Zürich, og som barn tilbragte hun mange somre i området rundt Chur i Graubünden, hvor mange av hennes senere fortellinger er henlagt.
Fra hun var 16 til hun var 18 bodde hun i Yverdon, hvor hun lærte fransk. Fra hun var 18 til 25 bodde hun hjemme og bisto moren i husholdningen. I 1852 giftet hun seg med advokaten og redaktøren Bernhard Spyri (1821–1884), fra 1868 byskriver i Zürich. Bernhard Spyri var en venn av Johanna Heussers eldre bror Theodor, og også av Richard Wagner. Johanna Spyris første litterære arbeid var et anonymt dikt til Wagners 40-årsdag i 1853.Ekteparet fikk en sønn, Bernhard, i 1855. Ektemannen gikk opp i arbeidet, og Johanna Spyri mistrivdes i ekteskapet. Både ektemannen Johann og sønnen Bernhard døde i 1884. Som enke skriver hun flere barnebøker, og etablerer et vennskap med forfatteren Conrad Ferdinand Meyer.
== Bøker ==
På oppfordring fra en venn av moren begynte hun å skrive. Debutboken Ein Blatt auf Vronys Grab (1871) er en dyster skildring av en kvinne som blir mishandlet av sin forfyllede ektemann. Boken ble en suksess.
Fra 1875 til 1892 satt hun i tilsynsnemnda for pikeskolen i Zürich. Hennes første barnebok, Heimathlos utkom i 1878. Det er den første av hennes bøker med sjangerbestemmelsen «Eine Geschichte für Kinder und auch für Solche, welche die Kinder lieb haben» (En fortelling for barn og for de som elsker barn) på tittelsiden. Det ble senere en gjentatt formulering på flere av bøkene.
I 1880 utga hun Heidis Lehr- und Wanderjahre, som ble en verdenssuksess. Boken var skrevet i løpet av noen korte sommeruker i 1879. I 1881 fulgte oppfølgeren Heidi kann brauchen was es gelernt hat. Denne boken ble også svært meget lest. Bøkene om Heidi er en «Askepotthistorie» om en foreldreløs pike som kommer for å leve sammen med bestefaren, en eksentrisk type som bor avsides i de sveitsiske alpene. Hun blir senere selskapspike for en svakelig pike fra en rik familie i Frankfurt am Main. Verket har bidratt til å preget utlandets bilde av Sveits som få andre litterære verker, men har også blitt kritisert for konservative, likestillingsfiendlige holdninger, og for sin sort/hvitt-aktige personskildringer og for å idyllisere det landlige livet.
Bibliografi (originaltitler)1871 Ein Blatt auf Vrony's Grab
1872 Ihrer Keines vergessen.
1872 Nach dem Vaterhause!
1872 Verirrt und gefunden (Aus dem Leben) (noveller)
1873 Aus früheren Tagen.
1878 Heimathlos. (med historiene Am Silser- und am Gardasee og Wie Wiseli's Weg gefunden wird)
1879 Aus Nah und Fern. (med historiene Der Mutter Lied og Peppino, fast eine Räubergeschichte)
1879 Verschollen, nicht vergessen. Ein Erlebnis, meinen guten Freundinnen, den jungen Mädchen
1880 Heidis Lehr- und Wanderjahre.
1880 Aus unserem Lande. (med historiene Daheim und wieder draussen og Wie es in Waldhausen zugeht)
1880 Im Rhonethal
1881 Am Sonntag
1881 Heidi kann brauchen, was es gelernt hat.
1881 Ein Landaufenthalt von Onkel Titus.
1882 Kurze Geschichten für Kinder und auch für Solche, welche die Kinder lieb haben. (med fortellingene Beim Weiden-Joseph, Rosen-Resli, Der Toni von Kandergrund, Und wer nur Gott zum Freunde hat, dem hilft er allerwegen! og In sicherer Hut)
1883 Zwei Volksschriften (med tekstene Ein goldener Spruch og Wie einer dahin kam, wo er nicht hin wollte)
1883 Wo Gritlis Kinder hingekommen sind.
1884 Gritlis Kinder kommen weiter.
1885 Aus dem Leben eines Advocaten
1886 Kurze Geschichten für Kinder und auch für Solche, welche die Kinder lieb haben. Zweiter Band. (med fortellingene Moni der Geissbub, Was der Grossmutter Lehre bewirkt, Vom This, der doch etwas wird, Am Felsensprung og Was Sami mit den Vögeln singt)
1887 Was soll denn aus ihr werden? Eine Erzählung für junge Mädchen
1888 Aus den Schweizer Bergen. (med fortellingene In Hinterwald, Die Elfe von Intra og Vom fröhlichen Heribli)
1888 Arthur und Squirrel.
1889 Was aus ihr geworden ist. Eine Erzählung für junge Mädchen.
1890 Cornelli wird erzogen.
1891 Volksschriften von Johanna Spyri. Zweiter Band. (med tekstene In Leuchtensee og Wie es mit der Goldhalde gegangen ist)
1892 Schloss Wildenstein
1901 Die Stauffer-Mühle
== Ettermæle ==
Bøkene om Heidi er filmet en rekke ganger, blant annet den tysk-sveitsisk-australske tv-serien Heidi (1978), i 2005 med Max von Sydow og i 1937 med Shirley Temple.
Da det sveitsiske barnebokinstituttet ble stiftet i 1968 tok det sitt navn etter henne: Johanna Spyri-Stiftung.Et Johanna Spyri-Museum ble i 1981 etablert i skolebygningen i Hirzel der hun selv hadde vært elev.I 2010 ble det påvist gjennom en avhandling at Spyris Heidi-bøker kan være inspirert av Hermann Adam von Kamps «Adelaide, das Mädchen vom Alpengebirge« (1830).
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Regine Schindler: «Spyri, Johanna.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 24, Duncker & Humblot, Berlin 2010, ISBN 978-3-428-11205-0, s. 772 f. (digitalisering).
(de) Verena Rutschmann: «Spyri, Johanna» i Historisches Lexikon der Schweiz
== Eksterne lenker ==
(en) Johanna Spyri – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johanna Spyri på Internet Movie Database
(sv) Johanna Spyri i Svensk Filmdatabas
(fr) Johanna Spyri på Allociné
(en) Johanna Spyri på AllMovie
(en) Johanna Spyri hos The Movie Database
(en) Johanna Spyri på Discogs
(en) Johanna Spyri på MusicBrainz
(de) Verk av og om Johanna Spyri i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Biografi, fembio.org | Johanna Louise Spyri (født Heusser 12. juni 1827 i Hirzel, Zürich, død 7. | 5,845 | 5,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/GSG_9 | 2023-02-04 | GSG 9 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Taktiske politienheter', 'Kategori:Tysk politi'] | GSG 9 der Bundespolizei er en tysk antiterrorstyrke underlagt det tyske føderale politiet. Den anses som en av de beste antiterrorstyrkene i verden, og har særlig stor erfaring i å bekjempe venstreekstrem terrorisme (se RAF).
GSG 9 ble dannet etter mønster fra det britiske SAS etter Münchenmassakren i 1972, som følge av politiets dårlige håndtering av denne situasjonen. GSG 9 spilte en viktig rolle i terrorbekjempelse under «den tyske høsten» i 1977. Under kapringen av Landshut ble GSG 9 satt inn for å befri flyet i Mogadishu, noe gruppen lyktes med uten at gisler mistet livet. Mange andre antiterrorenheter er organisert med GSG 9 som forbilde.
GSG 9 stod opprinnelig for Grenzschutzgruppe 9, og GSG 9 var organisert som en gruppe i Bundesgrenzschutz. Etter at Bundesgrenzschutz ble omdannet til Bundespolizei i 2005 beholdt gruppen navnet GSG 9, med tillegget «der Bundespolizei», men navnet GSG9 brukes nå bare i initialform og står ikke offisielt for noe. | GSG 9 der Bundespolizei er en tysk antiterrorstyrke underlagt det tyske føderale politiet. Den anses som en av de beste antiterrorstyrkene i verden, og har særlig stor erfaring i å bekjempe venstreekstrem terrorisme (se RAF).
GSG 9 ble dannet etter mønster fra det britiske SAS etter Münchenmassakren i 1972, som følge av politiets dårlige håndtering av denne situasjonen. GSG 9 spilte en viktig rolle i terrorbekjempelse under «den tyske høsten» i 1977. Under kapringen av Landshut ble GSG 9 satt inn for å befri flyet i Mogadishu, noe gruppen lyktes med uten at gisler mistet livet. Mange andre antiterrorenheter er organisert med GSG 9 som forbilde.
GSG 9 stod opprinnelig for Grenzschutzgruppe 9, og GSG 9 var organisert som en gruppe i Bundesgrenzschutz. Etter at Bundesgrenzschutz ble omdannet til Bundespolizei i 2005 beholdt gruppen navnet GSG 9, med tillegget «der Bundespolizei», men navnet GSG9 brukes nå bare i initialform og står ikke offisielt for noe. | GSG 9 der Bundespolizei er en tysk antiterrorstyrke underlagt det tyske føderale politiet. Den anses som en av de beste antiterrorstyrkene i verden, og har særlig stor erfaring i å bekjempe venstreekstrem terrorisme (se RAF). | 5,846 | 5,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bourree | 2023-02-04 | Bourree | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Danser', 'Kategori:Musikalske former'] | Bourrée var en populær dans i Auvergne og Bizkaia i Spania i det 17. århundre. Den ble danset i rask todelt takt og kan sammenlignes med gavotten. Den musikalske formen ble også brukt av enkelte komponister; ofte som en dansesats i en suite, men også som selvstendige stykker. Frédéric Chopin komponerte to bourréer for piano. | Bourrée var en populær dans i Auvergne og Bizkaia i Spania i det 17. århundre. Den ble danset i rask todelt takt og kan sammenlignes med gavotten. Den musikalske formen ble også brukt av enkelte komponister; ofte som en dansesats i en suite, men også som selvstendige stykker. Frédéric Chopin komponerte to bourréer for piano. | Bourrée var en populær dans i Auvergne og Bizkaia i Spania i det 17. århundre. | 5,848 | 5,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Videospill | 2023-02-04 | Videospill | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Videospill'] | Videospill eller dataspill (ofte også kalt TV-spill) er spill der deltakeren bruker elektronisk utstyr og en bildeskjerm. Slike spill innebærer interaksjon med et brukergrensesnitt for å generere en visuell tilbakemelding på en grafisk elektronisk enhet.
«Video» i ordet «videospill» refererer vanligvis til en rasterskjerm. De elektroniske systemene som brukes for å spille kalles plattformer. Dette kan være personlige datamaskiner eller rene spillkonsoller. De rangerer fra store datamaskiner til håndholdte enheter, slik som mobiltelefoner og PDAer. Spesialiserte videospill, slik som arkadespill var tidligere vanlige, men har med tiden blitt mindre populære.
Styremekanismen er kalt en spillkontroller og den varierer etter plattform. En konsollkontroller kan for eksempel bare bestå av en knapp og en joystick eller et dusin knapper og flere joysticker. Mange tidlige dataspill brukte maskinens tastatur som brukergrensesnitt og noen behøvde også en joystick med minst en knapp. De fleste moderne dataspill lar spilleren bruke tastatur og mus samtidig, eller bytte over til håndkontroll gjennom spillets menyer (options).
Bortsett fra visuell tilbakemelding bruker videospill også andre systemer for å tilby interaksjon og informasjon til spilleren. Et par eksempler er lyd og vibrering i spillkontrolleren.
| Videospill eller dataspill (ofte også kalt TV-spill) er spill der deltakeren bruker elektronisk utstyr og en bildeskjerm. Slike spill innebærer interaksjon med et brukergrensesnitt for å generere en visuell tilbakemelding på en grafisk elektronisk enhet.
«Video» i ordet «videospill» refererer vanligvis til en rasterskjerm. De elektroniske systemene som brukes for å spille kalles plattformer. Dette kan være personlige datamaskiner eller rene spillkonsoller. De rangerer fra store datamaskiner til håndholdte enheter, slik som mobiltelefoner og PDAer. Spesialiserte videospill, slik som arkadespill var tidligere vanlige, men har med tiden blitt mindre populære.
Styremekanismen er kalt en spillkontroller og den varierer etter plattform. En konsollkontroller kan for eksempel bare bestå av en knapp og en joystick eller et dusin knapper og flere joysticker. Mange tidlige dataspill brukte maskinens tastatur som brukergrensesnitt og noen behøvde også en joystick med minst en knapp. De fleste moderne dataspill lar spilleren bruke tastatur og mus samtidig, eller bytte over til håndkontroll gjennom spillets menyer (options).
Bortsett fra visuell tilbakemelding bruker videospill også andre systemer for å tilby interaksjon og informasjon til spilleren. Et par eksempler er lyd og vibrering i spillkontrolleren.
== Opprinnelse ==
Videospillenes opprinnelse kan spores tilbake til slutten av 1940-årene da ideen om et videospill ble unnfanget og patentert av Thomas T. Goldsmith jr. og Estle Ray Mann. I 1958 ble William Higinbothams Tennis for Two utviklet og i 1962 ble Spacewar! utviklet. Sistnevnte er sett på som det første dataspillet. I 1972 ble Magnavox Odyssey, den første spillkonsollen, utgitt. Ralph Baer blir kreditert som skaperen av den første spillkonsollen, «the brown box», som var prototypen for Magnavox Odyssey.
== Plattformer ==
I dagligtale er et dataspill et spill som spilles på en datamaskin som er koblet til en høyoppløselig monitor. Et konsollspill blir spilt på en elektronisk innretning som kobles til en vanlig TV eller videomonitor. En håndholdt spillkonsoll er et selvfungerende elektrisk apparat som kan holdes i brukerens hender. Arkadespill refererer vanligvis til et spesialisert type elektrisk apparat som er laget for å spillet bare et spill og det er installert i et kabinett med en monitor. Disse forskjellene er ikke alltid klare og det kan være noen spill som krysser plattformer. Det finnes også apparater med skjermer som kan spille spill, men som ikke er utviklet spesielt for det. Disse kan være mobiltelefoner, PDA-er, grafiske kalkulatorer, GPS-mottakere, MP3-spillere, digitalkameraer og klokker.
== Sjangre ==
Et videospill, likt mange andre former for media, kan deles inn i forskjellige sjangre basert på blant annet hvilken oppbygning spillet har og målene i spillet.
Spill har ofte vært enklere å klassifisere innen visse sjangre på grunn av begrensningene på forskjellige plattformer og kommersielt press. I senere tid har man imidlertid sett en økende sjangerblanding som visker ut de tradisjonelle grensene. Særlig har elementer som tradisjonelt forbindes med rollespillsjangeren lekket over i andre sjangre, som for eksempel nivåprogresjon, muligheten til å låse opp nye ferdigheter og tilpasse spillfigurer med nytt og bedre utstyr. Grunnen til dette er trolig den motiverende effekten dette skaper for spilleren.
De vanligste sjangrene i dag er følgende:
Plattformspill, hvor man styrer en figur som skal komme seg fra sted til et annet sted (gjerne hoppe) mellom plattformer og landskap. Kjente plattformspill er Super Mario Bros. og Prince of Persia.
Rollespill eller RPG (Role Playing Game) er spill hvor hovedfiguren(e) utvikler seg i ferdigheter, egenskaper og ved hjelp av utstyr den skaffer til veie i spillet. Kjente rollespillserier inkluderer Final Fantasy, Pokémon, Baldur's Gate, Icewind Dale, Fallout, Diablo, MDK, Neverwinter Nights, The Elder Scrolls, Planescape: Torment, Deus Ex og Dungeon Siege. Nyere spill i denne sjangeren er Star Wars: Knights of the Old Republic I og II og Jade Empire.
MMORPG (Massively Multiplayer Online Roleplaying Game) er et rollespill over nettet med tusenvis av spillere som man spiller sammen med og kan chatte med. Noen av disse er EverQuest, World of Warcraft, Anarchy Online, EVE Online, The Lord of the Rings Online, Guild Wars, Age of Conan: Hyborian Adventures, Runescape og Tibia
Actionspill er spill hvor man blir kastet inn i spennende oppdrag og omgivelser. De fleste actionspillene er også tredjepersons skytespill, for å skape mer spenning. Populære spill og serier innen sjangeren er Uncharted, Enslaved, Tomb Raider, Grand Theft Auto, Red Dead Redemption, Assassin's Creed, Mirror's Edge og mange flere. Sammen med skyte- og rollespill er denne sjangeren en av de mest populære.
Eventyrspill er spill hvor målet er å løse oppdrag eller skride fram i en historie ved hjelp av problemløsning. Spillene er ikke basert på action eller fingerferdiget, men på kløkt og detektivvirksomhet. Klassiske eventyrspill er Monkey Island-, The Legend of Zelda- og King's Quest-spillene. Blant moderne eventyr finnes det Fable 2, Fable 3, The Elder Scrolls Oblivon , Borderlands, World of Warcraft og veldig, veldig mange flere.
Skytespill er spill hvor man skal skyte fienden for å lykkes. Hovedpersonen kan være et menneske, en robot, et fly eller liknende. Undersjangeren førstepersonsskytespill (FPS) er en av de mest populære spillsjangrene, med klassiske spill som DOOM, Quake, Half-Life og Counter-Strike. Nyere spill innen denne sjangeren rangerer fra Call of Duty-serien, Battlefield-serien, Far Cry 2, Half-Life 2, F.E.A.R 2, AVP 2, Quake 4 og Crysis. En annen undersjanger er tredjepersonsskytespill, hvor seriene Resident Evil, Gears of War og Tomb Raider står sentralt.
Strategispill er spill hvor man løser oppgaver eller utkonkurrerer en fiende ved hjelp av strategi. Det kan enten dreie seg om oppbygging av en sivilisasjon eller en fornøyelsespark, eller man kan styre en hær i kampen mot en annen. Klassiske strategispill er Age of Empires-spillene, Civilization Anno, Red Alert og mange flere. Eksempler på moderne strategispill er The Sims (også et simulatorspill) og Railroad Tycoon.
Sanntids strategispill (engelsk: Real Time Strategy (RTS)-spill) som Dune II og Command & Conquer er strategispill som ikke er trekkbaserte og som legger særlig vekt på tempo i spillet. I flerspiller sanntidsstrategispill som League of Legends (LoL), Defense of the Ancients 2 (DotA 2) og Smite skjer spillet på en bane. På engelsk kalles de derfor Multiplayer Online Battle Arena (MOBA). Dette er spill der du gjerne kan velge mellom mange forskjellige karakterer med forskjellige evner og ferdigheter. Målet kan være åødelegge motstanderlagets tårn så du kan vinne spillet ved å innta deres base.
Sportsspill er spill som prøver å simulere en sport, enten den er virkelig eller oppfunnet. Det finnes svært mange forskjellige sporter som er gjort til videospill med vekslende hell, men noen viktige er fotball (FIFA og Pro Evolution Soccer), skateboard (Electronic Arts' "Skate" og Tony Hawk's Pro Skater) og golf (Tiger Woods's PGA, Everybody's Golf, Mario Golf, Deluxe Ski Jump).
Simulatorspill setter spilleren i førersetet på et framkomstmiddel, for eksempel en bil, et fly eller et tog. Særlig bilspill er svært populære, hvor serier som Gran Turismo og Forza Motorsport setter realismen i høysetet, mens Burnout spillene er mindre realistisk. Flysimulator som Flight Simulator fra Microsoft prøver å være så nøyaktig som mulig i sin etterlikning av virkelig flyving.
Slåssespill handler om å slåss ved hjelp av knappekombinasjoner og joystick-bevegelser. Eksempler på slåssepill er Tekken, Dead or Alive og Mortal Kombat, Super Smash Bros. og Street Fighter.
Puzzle er mindre omfattende spill som i svært liten grad forteller historier, men heller består av enkel spillmekanikk som repeteres med for eksempel økende tempo. For eksempel: Tetris, Frogger osv.
Rytmespill er spill der gameplayet går etter musikken og du må gjøre bestemte bevegelser i takt med rytmen, for eksempel trykke på knapper når markører vises på skjermen. Eksempler på rytmespill er Parappa the Rapper, Dance Dance Revolution, Guitar Hero, Rhythm Paradise, Elite Beat Agents, Space Channel 5.
Utvidet virkelighetspill (eller UV-spill, engelsk: Augmented Reality (AR)-spill), som Pokemon Go bruker mobilt datautstyr til å utvide spillerens fysiske omgivelser med spillinnhold. Pokemon Go bruker skjermen på en vanlig mobiltelefon til dette, men man kan også tenke seg UV-spill som bruker andre typer utstyr, for eksempel utvidet-virkelighetsbriller.
== Spillbransjen ==
Det finnes få store spillutviklingsselskaper i Norge. Funcom, som står bak blant annet Drømmefall og Den lengste reisen, i tillegg til Anarchy Online og Age of Conan: Hyborian Adventures som er MMORPG. Funcom holder nå på med et enormt rollespill ved navn The Secret World. Electronic Arts vil gjerne samarbeide med dem. I tillegg finnes selskaper som Innerloop, Fifth Season, Ravn Studio, Krillbite Studio og Caprino Video Games.
Videospillindustrien er internasjonalt svært stor. De viktigste landene for spillutvikling er Japan, USA og Storbritannia. Noen av de største videospilldistributørene, som Electronic Arts, er etablert med eget kontor i Norge, men de fleste blir representert av norske distributører. Viktige spilldistributører i Norge er (i tillegg til Electronic Arts) Nordisk Film Interactive, KE Media, Bergsala og Vivendi Universal Games. Distributørene er gjerne organisert gjennom Norges Spill- og Multimedia-leverandørforening (NSM).
Spillbransjen er i dag like stor som filmbransjen og ventes å bli større enn musikkbransjen i løpet av de neste årene.
=== Gullstikka ===
Hvert år arrangerer Norsk spill- og multimediaforening en prisutdeling i Norge for videospill kalt Gullstikka. Dette arrangementet har funnet sted siden 2003.
=== E-sport ===
Idretten e-sport er videospill i en formalisert form for konkurranse eller prestasjonsutøvelse.
== Se også ==
Spillkonsoll
Pedagogiske spill
E-sport
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Den norske spillbransjen - utredning for Kulturdepartementet 9.2.18
Verdens første dataspill - artikkel fra forskning.no 1.3.04
Dataspill og -spilling; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) | Videospill Sinneproblemer og vold Nyheter|url = http://www.hjelptilhjelp. | 5,850 | 5,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/StarCraft | 2023-02-04 | StarCraft | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:D.I.C.E. Awards-vinnere', 'Kategori:Mac OS-spill', 'Kategori:Nintendo 64-spill', 'Kategori:Sanntidsstrategispill', 'Kategori:Videospill fra 1998', 'Kategori:Videospill utviklet av Blizzard Entertainment', 'Kategori:Videospill utviklet i USA', 'Kategori:Windows-spill'] | StarCraft er et sanntidsstrategispill utviklet av Blizzard Entertainment, utgitt våren 1998 til Windows, og senere til Macintosh og Nintendo 64. I november 1998 kom utvidelsespakken Brood War.
I StarCraft velger man å styre en av tre fraksjoner, Terran, Protoss eller Zerg, hver av rasene med sine egne spesialiteter og taktiske fordeler. Ingen rase er har noen bestemte fordeler i dette spillet, og derfor går Starcraft mest ut på din evne til å både bygge opp en hær raskest mulig (macro), og forsvare deg selv mot fienden (micro). Jo fortere du får etablert en hær, jo fortere får du ned fienden og vinner spillet, men du må huske på å ta vare på resursene til senere bygging og oppgradering av troppene.
| StarCraft er et sanntidsstrategispill utviklet av Blizzard Entertainment, utgitt våren 1998 til Windows, og senere til Macintosh og Nintendo 64. I november 1998 kom utvidelsespakken Brood War.
I StarCraft velger man å styre en av tre fraksjoner, Terran, Protoss eller Zerg, hver av rasene med sine egne spesialiteter og taktiske fordeler. Ingen rase er har noen bestemte fordeler i dette spillet, og derfor går Starcraft mest ut på din evne til å både bygge opp en hær raskest mulig (macro), og forsvare deg selv mot fienden (micro). Jo fortere du får etablert en hær, jo fortere får du ned fienden og vinner spillet, men du må huske på å ta vare på resursene til senere bygging og oppgradering av troppene.
== Historien i spillet ==
=== Terran ===
StarCraft er satt i framtiden. Og det som har skjedd på jorda er ganske enkelt det at planeten er blitt overbefolket gjennom det 21 århundre. Som en reaksjon på både overfylt planet og fengsel, samt som et vitenskapelig eksperiment blir en gruppe dødsdømte fanger sendt ut for å kolonisere en annen planet. 40–000 fanger ble sendt ut i verdensrommet, og takket være en kritisk feil i navigasjonssystemene deres havnet de langt utenfor de planlagte koordinatene, og måtte til slutt bruke nødsystemer for å i hele tatt lande noen plass. De som overlevde turen, dannet en konføderasjon i sin nye verden. Ikke lenge etter, ble de angrepet av ukjente vesener som totalt ødela en av konføderasjonens utposter. Før de rakk å angripe en andre utpost, trakk disse vesenene, som kalte seg selv protoss, seg unna av ukjente grunner. Grunnen fant de kort tid etterpå, da en annen rase ble funnet på planeten, nemlig rasen "Zerg".
=== Protoss ===
Den enigmatiske rasen kjent som Xel'Naga gikk en gang ned på planeten Aiur, der de utviklet sitt nye eksperiment de kalte Protoss. De styrte evolusjonen av dyrene i Aiur's dype jungler ved hjelp av genetiske midler, og mente de kunne skape den fysisk perfekte skapning her. Men Protossene utviklet seg raskere enn de hadde regnet med, og begynte etter hvert å stå opp mot sine mestre. Xel'naga innså at de hadde strukket eksperimentet sitt for langt, og stakk av fra planeten Aiur, der de lot sine nye kreasjoner leve for seg selv.
Da den menneskelige faksjonen kom seilende gjennom rommet, var Protossene såpass utviklet at de lett kunne spionere på dem fra sine egne utposter. De ble fort fascinert over denne rasen, som ikke hadde på langt nær den samme teknologien som Protossene hadde, og som stadig kriget med hverandre, men likevel klarte å tilpasse seg miljøet rundt seg og trives der. I 200 år studerte de menneskene nysgjerrig, helt til en tredje rase kom til en av menneskenes planeter. Denne tredje rasen infesterte menneskene og brukte dem for å vokse seg sterkere, og Protossene ble skremt av deres effektivitet. Protossen Tassadar fikk i oppdrag å sende en krigsflåte for å utrydde all Terran befolkning på de planetene de hadde kolonisert. Men etter å ha utryddet en planet for liv, begynte Tassadar å tvile på at dette var det rette å gjøre. Derfor snudde han før angrepet på den neste menneske-bebodde planeten, bestemt på å heller bekjempe den tredje rasen uten å måtte utrydde uskyldige folkeslag.
=== Zerg ===
Etter Xel'Nagaenes flukt fra Aiur, bosatte de seg på den vulkanske planeten Zerus, for å fortsette sine evolusjonære prosjekter. Denne nye insekt-lignende rasen de lagde, kalte de Zerg. Zergene hadde egenskapen at de kunne ta over andre dyr, og brukte den egenskapen for å overleve på planeten, og manipulere omgivelsene sine.
Xel'Nagaene husket godt fiaskoen med Protossene, og bestemte seg for å lage en Overhjerne som kunne kontrollere alle zergene for å unngå de opprørske tendensene som gjorde Protossene uomgjengelige. Men denne Overhjernen utviklet etter hvert en egen personlighet og høye ambisjoner om å videreutvikle rasen den hadde blitt satt overfor, og til slutt angriper Zergene Xel'nagaene, som blir helt overrasket over angrepet fra det de trodde var et vellykket eksperiment. Overhjernen lærte av Xel'Nagaenes logger av tidligere eksperiment at en annen rase, Protossene fantes, og bestemte seg for at de også måtte bli assimilert til en del av Zerg rasen. Dermed la de ut på en ferd mot Protossenes hjemverden Aiur..
== StarCrafts oppbygning ==
Blizzard gjorde stor suksess med Warcraft II, men det store minuset med Warcraft var at det bestod av to raser med enheter som tilsvarte hverandre, slik at variasjonen på taktikker var minimal, og begge lag hadde samme styrker og svakheter. Med StarCraft snur de på den trenden og lager stor variasjon i mulige strategier. StarCraft ble en stor suksess fordi de tre rasene har helt forskjellige enheter, men likevel er svært jevnt balansert og ingen av dem var betydelig overlegne. Nettopp fordi hver rase har så mange forskjellige enheter, så finnes det alltid en metode for å lett bekjempe motstanderens oppbygde forsvar eventuelt angrep.
== StarCraft verden rundt ==
Da Blizzard ga ut utvidelsespakken Brood War, kunne spillet holde seg populært i mange år til, og det ble holdt turneringer verden over. Dette er også mye takket være Blizzards brukervennlige og velbrukte nettservere på Battle.net. Spesielt populært ble spillet i Sør-Korea, der offisielle turneringer fortsatt eksisterer, og profesjonelle StarCraft-spillere blir betraktet som kjendiser.
== Eksterne lenker ==
Blizzards hjemmeside
Battle.net
Starcraft News | StarCraft er et sanntidsstrategispill utviklet av Blizzard Entertainment, utgitt våren 1998 til Windows, og senere til Macintosh og Nintendo 64. I november 1998 kom utvidelsespakken Brood War. | 5,851 | 5,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ellen_Moen | 2023-02-04 | Ellen Moen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 6. desember', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Omkomne i ulykker'] | Ellen Moen (født 6. desember 1946, død 1. juli 2004 i Spania) var en norsk forsvarsadvokat og journalist.Moen var journalist i Morgenbladet fra 1969 til 1972, da hun begynte som reporter og etter hvert ankerkvinne i Dagsrevyen i NRK. I 1985 gikk hun over i jusen og ble fullmektig og senere kompanjong hos Tor Erling Staff (firma Staff & Moen AS). Fra 1998 drev hun eget advokatfirma.
Moen ble i 2000 valgt til president i Kongelig Norsk Automobilklub (KNA).
Moen døde i en rideulykke.
| Ellen Moen (født 6. desember 1946, død 1. juli 2004 i Spania) var en norsk forsvarsadvokat og journalist.Moen var journalist i Morgenbladet fra 1969 til 1972, da hun begynte som reporter og etter hvert ankerkvinne i Dagsrevyen i NRK. I 1985 gikk hun over i jusen og ble fullmektig og senere kompanjong hos Tor Erling Staff (firma Staff & Moen AS). Fra 1998 drev hun eget advokatfirma.
Moen ble i 2000 valgt til president i Kongelig Norsk Automobilklub (KNA).
Moen døde i en rideulykke.
== Referanser == | Ellen Moen (født 6. desember 1946, død 1. | 5,852 | 5,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thor_Hushovd | 2023-02-04 | Thor Hushovd | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Aust-Agder fylkes kulturpris', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Fødsler 18. januar', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Kongepokalvinnere i sykkelsport', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i fellesstart', 'Kategori:Norgesmestere i tempo', 'Kategori:Norske etappevinnere i Tour de France', 'Kategori:Norske landeveissyklister', 'Kategori:Norske syklister', 'Kategori:Personer fra Grimstad kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Verdensmestre i landeveisritt'] | Thor Hushovd (født 18. januar 1978 i Grimstad) er en norsk tidligere landeveissyklist.
Han ble verdensmester i landeveissykling i Geelong i Australia i 2010 og vant grønn trøye i Tour de France 2005 og 2009. Han har totalt ti etappeseire fra Tour de France, og var i alle årene fra 2003 til 2011 blant de fem beste i poengkonkurransen.
Hushovd ble profesjonell i 2000 og syklet for det franske laget Crédit Agricole fra 2000 og fram til laget ble lagt ned etter 2008-sesongen. Han syklet deretter to sesonger for det sveitsiske laget Cervélo TestTeam frem til det ble slått sammen med daværende Garmin-Transitions til Garmin-Cervélo før 2011-sesongen. Foran 2010-sesongen startet han sitt eget sykkellag, Plussbank Cervélo. Laget har som mål å utvikle talenter fra Sørlandet. Hushovd har signert kontrakt med BMC Racing Team for 2012-sesongen. Hushovd opplyste 27. juni 2014 at han hadde bestemt seg for å legge opp etter 2014-sesongen. 20. september 2014 syklet han sitt siste proffløp, det belgiske endagsrittet «GP Impanis-Van Petegem».
Han annonserte i et intervju med TV 2 under Tour de France 2015 at han ønsket et norskbasert profflag fra og med 2017.
I starten av sin karriere var han mest kjent som en temporytter og spurtspesialist, men har med alderen blitt en sterkere klassikerrytter, og har blant annet kommet på pallen i Paris–Roubaix to ganger. I tillegg ble han etter hvert en bedre klatrer. Hushovd er tidligere elev ved NTG Bærum (1994-1996).
| Thor Hushovd (født 18. januar 1978 i Grimstad) er en norsk tidligere landeveissyklist.
Han ble verdensmester i landeveissykling i Geelong i Australia i 2010 og vant grønn trøye i Tour de France 2005 og 2009. Han har totalt ti etappeseire fra Tour de France, og var i alle årene fra 2003 til 2011 blant de fem beste i poengkonkurransen.
Hushovd ble profesjonell i 2000 og syklet for det franske laget Crédit Agricole fra 2000 og fram til laget ble lagt ned etter 2008-sesongen. Han syklet deretter to sesonger for det sveitsiske laget Cervélo TestTeam frem til det ble slått sammen med daværende Garmin-Transitions til Garmin-Cervélo før 2011-sesongen. Foran 2010-sesongen startet han sitt eget sykkellag, Plussbank Cervélo. Laget har som mål å utvikle talenter fra Sørlandet. Hushovd har signert kontrakt med BMC Racing Team for 2012-sesongen. Hushovd opplyste 27. juni 2014 at han hadde bestemt seg for å legge opp etter 2014-sesongen. 20. september 2014 syklet han sitt siste proffløp, det belgiske endagsrittet «GP Impanis-Van Petegem».
Han annonserte i et intervju med TV 2 under Tour de France 2015 at han ønsket et norskbasert profflag fra og med 2017.
I starten av sin karriere var han mest kjent som en temporytter og spurtspesialist, men har med alderen blitt en sterkere klassikerrytter, og har blant annet kommet på pallen i Paris–Roubaix to ganger. I tillegg ble han etter hvert en bedre klatrer. Hushovd er tidligere elev ved NTG Bærum (1994-1996).
== Karriere ==
=== Junior ===
Hushovd begynte å sykle som 10-åring, og vant sitt første ritt på tempoetappen over 5 kilometer i Vårtråkken i 1988. Han syklet også terrengsykkelritt som junior. På det norske juniorlandslaget vant han i 1995 en etappe i Tour of Frankfurt, og i 1996 ble han juniornorgesmester i både tempo- og landeveisritt. Han kom også på tiendeplass på temporittet i juniorverdensmesterskapet dette året.
=== U23/amatør ===
I 1997, i hans første år som U23-rytter, tok Hushovd fire etappeseiere i Ringerike Grand Prix, og ble dermed den yngste vinneren av rittet med sine 19 år. Året etter vant han U23-verdensmesterskapet i temporitt og U23-utgaven av Paris–Roubaix og Paris–Tours (+ verdenscupen). I 1999 tok han i alt 22 seiere som amatørrytter, og igjen Ringerike Grand Prix, inkludert tre etappeseiere.
=== 2000–2005 ===
Hushovd ble profesjonell for Crédit Agricole i 2000. Som året før tok han tre etappeseire i Ringerike Grand Prix, men ble bare nummer to sammenlagt.
Han deltok for første gang i de Olympiske leker under Sydney-OL i 2000, og kom på syvendeplass på temporittet.Hushovd debuterte i Tour de France i 2001. Han var med på laget som vant lagtempoen på 5. etappe, men måtte bryte på den 12. etappen pga. kneskade etter å ha kollidert med et tre tidligere i uka.26. juli 2002 tok han sin første etappeseier i Tour de France da han slo Christophe Mengin som han hadde vært i brudd sammen med på målstreken på den 18. etappen.2003 var ikke et suksessrikt år. Tidlig på sesongen led han av overtrening og mistet vårklassikerne. Han mistet også siste del av sesongen inkludert VM på grunn av en velt.I 2004 ble han norgesmester både på tempo og landeveisritt, og vant den franske cupen (Coupe de France) sammenlagt. På den tredje etappen i Tour de France fikk han som første nordmann i historien æren av å kjøre med den gule ledertrøya. Han vant også den åttende etappen som gikk til Quimper.
I 2005 tok han blant annet etappeseier i Catalonia rundt, Firedagers i Dunkerque, Critérium du Dauphiné Libéré og Tour du Limousin. Han kom også på tredjeplass i Milano–Sanremo, og ble norsk mester på tempo for tredje gang. I Tour de France vant han den grønne trøya til tross for at han ikke vant en eneste etappe.
I Vuelta a España 2005 vant han 5. etappe. Han ledet poengkonkurransen da han trakk seg etter ti etapper.
=== 2006 ===
2006 var en bra sesong med seier i Gent–Wevelgem og etappeseire i blant annet Critérium du Dauphiné Libéré, Tirreno–Adriatico og Catalonia rundt.
I Tour de France 2006 vant han prologen og kunne dermed igjen ikle seg gul trøye. Han tapte trøya etter et uhell i spurten på første etappe der han ble truffet av en papphånd og ble sendt til sykehus. Den gule trøya tok han tilbake etter andre etappe. Etter tredje etappe mistet han den igjen. Hushovd vant også den prestisjefylte sisteetappen opp Champs-Élysées, men måtte nøye seg med tredjeplass i poengkonkurransen.
I Vuelta a España 2006 vant han 6. etappe og ble nummer to på 2., 3., 4., 13. og 21. etappe. Han syklet i den gyldne ledertrøya fra 3. til 5. etappe og vant poengtrøya.
=== 2007 ===
Hushovd stilte til start i Giro d'Italia for første gang i Giro d'Italia 2007. Hushovd krysset mållinjen som nummer to på etappe nummer sju, men ettersom vinneren av etappen Alessandro Petacchi senere ble tatt i doping, ble Hushovd tilkjent seieren. Hushovd ga seg på 12. etappe.
9. juli 2007 var han involvert i en massevelt på andre etappe av Tour de France 2007, men bare to dager senere, 11. juli 2007 vant han igjen ved en massespurt på fjerde etappe.
=== 2008 ===
I 2008 tok Hushovd viktige seire i blant annet prologen og poengkonkurransen i både Paris–Nice og Catalonia rundt, samt etappeseire i Tour Méditerranéen og Firedagers i Dunkerque.Foran Tour de France var han blant de største favorittene til å vinne den grønne trøya. Han vant 2. etappe, og etter 5. etappe kunne han iføre seg grønn trøye, men ble til slutt slått av Oscar Freire med 50 poeng.
Hushovd stilte ikke til start i sommer-OL i 2008, selv om han egentlig var tatt ut på OL-landslaget. Etter sykdom og utmattethet etter Tour de France 2008, bestemte han seg for å trekke seg fra lekene og fra VM senere på sesongen.Crédit Agricole ble lagt ned etter 2008-sesongen, og Hushovd gikk over til det sveitsiske laget Cervélo TestTeam.
=== 2009 ===
2009-sesongen startet med seier i Omloop Het Nieuwsblad, og fortsatte med tredjeplass i Milano–Sanremo og tredjeplass i Paris–Roubaix på tross av at han veltet i en sving 15 km før mål, og etappeseire i blant annet Tour of California og Catalonia rundt (2).
9. juli vant han sin sjuende etappeseier i Tour de France da han spurtet først inn på den sjette etappen med målgang i Barcelona. Hushovd vant poengkonkurransen igjen etter å ha kjempet om den med Mark Cavendish igjennom hele rittet. Cavendish så lenge ut til å vinne, men Hushovd sanket med seg viktige poeng på noen av de harde etappene i fjellene, blant annet da han var i brudd på 8. etappe. Dermed kunne Hushovd stige opp på podiet på Champs-Élysées etter å ha vunnet den grønne trøya med 280 poeng, 10 poeng foran Cavendish.
=== 2010 ===
2010-sesongen startet med en sjetteplass i en svært kald utgave av Kuurne–Brussel–Kuurne. Det ble også en sjetteplass i Milano–Sanremo. I Paris–Roubaix måtte han nøye seg med en andreplass bak Fabian Cancellara. I mai brakk han kragebeinet, men var tilbake på sykkelen i tide til å bli norsk mester på fellesstart for andre gang.
På andre etappe av Tour de France var Hushovd i god posisjon til å ta over den grønne trøya, men på grunn av en velt ble spurten nøytralisert til stor irritasjon fra Hushovd. Neste dag var han tilbake og tok etappeseieren på tredje etappe, en 210 kilometer lang etappe mellom Wanze og Arenberg Porte du Hainaut, preget av flere strekninger med brostein. Dette var hans åttende etappeseier i Tour de France. Han var med i Vuelta a España 2010 som forberedelse til VM og vant der 6. etappe.
Hushovd ble verdensmester 3. oktober 2010 i Geelong i Australia. 32-åringen satt trygt plassert i hovedfeltet i hele det 259,9 kilometer lange rittet. Da alle bruddene ble innhentet og Hushovd klarte å komme seg med en gruppe på cirka 15 ryttere som spurtet om verdensmestertittelen, var han suveren og vant med over en sykkellengde til danske Matti Breschel, som ble nummer to.
Etter at Cervélo TestTeam måtte legge ned satsingen etter 2010-sesongen, grunnet mangel på hovedsponsor, valgte Thor Hushovd og store deler av restene av laget å gå videre til Garmin-Cervélo.
=== 2011 ===
Hushovd hadde igjen som mål å vinne Paris–Roubaix og stilte som kaptein for et sterkt lag, men i stedet ble det hans lagkamerat Johan Vansummeren som stakk av med den. Hushovd tok ikke sin første seier før i Sveits rundt, 14. juni.
Før Tour de France var det klart at Hushovd ikke skulle gå for den grønne trøya, men i stedet satse på etappeseire og gul trøye. Han startet med å bli nummer tre på første etappe, og etter at Garmin-Cervélo vant lagtempoetappen, fikk han den gule trøya for tredje gang. Den beholdt han til og med åttende etappe. På 13. etappe var han i brudd, og kom alene til mål. På 16. etappe var Hushovd igjen i brudd, denne gangen vant han et spurtoppgjør mot Edvald Boasson Hagen, og tok sin tiende etappeseier.
=== 2014 ===
Hushovd opplyste 27. juni 2014 at han hadde bestemt seg for å legge opp etter sesongen. Han la opp 20. september 2014 etter det belgiske endagsrittet «GP Impanis-Van Petegem».
== Norsk profflag ==
Den 24. juli 2015 offentliggjorde han at han jobbet med å starte et norsk profflag på WorldTour nivå. Prosjektet landet imidlertid ikke de nødvendige sponsorer, og Hushovd er ikke involvert med Norges første profesjonelle lag på kontinentalnivå, Uno-X Pro Cycling Team.
== Priser ==
2007: «Aust-Agder fylkes kulturpris» (Aust-Agder fylkeskommune)
2010: Aftenpostens gullmedalje for seieren i VM i konkurranse med elleve andre utøvere som hadde utmerket seg i idrettsåret 2010.
2010: «Årets navn» (Verdens Gang)
2010: «Folkets idrettspris» (Dagbladet)
2010: «Årets idrettsnavn» (Sportsjournalistenes statuett).
2010: «Årets mannlige utøver», «Utøvernes pris» og «Årets navn» (Idrettsgallaen 2011)Hushovd er ambassadør for Kreftforeningen i Norge, og han ga bort pengeprisen på 50 000 for «Årets navn» 2010 fra Verdens Gang til en lokal innsamlingsaksjon for kreftrammede Gunn Selma Kvinge i Grimstad, sammen med sin signerte vinnertrøye fra da han vant tredje etappen i Tour de France 2010. Trøya ble auksjonert bort for 50 000 kr.
== Privatliv ==
Hushovd giftet seg med Susanne Haaheim i 2007. De er bosatt i Monaco med sine to barn; én datter og én sønn.
== Meritter ==
== Litteratur ==
Best på sykkel, utgitt 16. april 2007 sammen med eksproff Dag Otto Lauritzen og de to journalistene Bjørn Atle Eide og Roald Ankersen. Boka gir tips om trening, motivasjon og kosthold, samt har flere historier fra syklistenes karrierer.
Thor, biografi fortalt ærlig til fetter Jostein Ravnåsen. (2014)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thor Hushovd – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thor Hushovd – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thor Hushovd på Internet Movie Database
(de) Thor Hushovd – Munzinger Sportsarchiv
(en) Thor Hushovd – Olympedia
(en) Thor Hushovd – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Thor Hushovd – ProCyclingStats
(en) Thor Hushovd – Cycling Archives
(en) Thor Hushovd – Cycling Quotient
(en) Thor Hushovd – CyclingDatabase.com
(en) Thor Hushovd – CycleBase
Thor Hushovd på Twitter | | Giro = 1 etappeseier | 5,853 | 5,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frantz_Saksvik | 2023-02-04 | Frantz Saksvik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune'] | Frantz Olav Saksvik (født 16. april 1937 i Drammen, død 1. juli 2004 i Drammen) var programsekretær i Norsk rikskringkasting i 30 år, fram til 2001. Han var også forfatter, konsulent og hadde bakgrunn som lærer. Saksvik var særlig kjent for fjernsynsprogrammet Unnskyld at jeg spør. Han sto også bak programmene Åpen post og Kveldsforum som var Norges første talkshow. Han ledet også TV-aksjonen for Flyktningerådet.
| Frantz Olav Saksvik (født 16. april 1937 i Drammen, død 1. juli 2004 i Drammen) var programsekretær i Norsk rikskringkasting i 30 år, fram til 2001. Han var også forfatter, konsulent og hadde bakgrunn som lærer. Saksvik var særlig kjent for fjernsynsprogrammet Unnskyld at jeg spør. Han sto også bak programmene Åpen post og Kveldsforum som var Norges første talkshow. Han ledet også TV-aksjonen for Flyktningerådet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Frantz Saksvik på Internet Movie Database | Frantz Olav Saksvik (født 16. april 1937 i Drammen, død 1. | 5,854 | 5,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henning_Kraggerud | 2023-02-04 | Henning Kraggerud | ['Kategori:Alumni fra Barratt Due musikkinstitutt', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bratsjister', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Pedagoger ved Barratt Due musikkinstitutt', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Henning Kraggerud (født 23. juni 1973) er en norsk fiolinist, bratsjist og komponist.
Kraggerud ble født i Oslo som sønn av filologen Egil Kraggerud og Ellen Beate Sinding-Larsen. Han gikk på Rudolf Steinerskolen i Oslo, debuterte i 1992, og er en profilert kammermusiker. Han har også vært solist med alle norske symfoniorkestre og en rekke utenlandske. Han har gjort flere innspillinger, blant annet av Edvard Grieg sine sonater. Han har også utgitt konsertene til Sibelius og Christian Sinding, som han forøvrig er i fjern slekt med.
Se Sinding for slekta.Som kammermusiker har han samarbeidet med musikere som bl.a. Leif Ove Andsnes, Martha Argerich, Stephen Kovacevich, Bugge Wesseltoft, Truls Mørk og Kathryn Stott. Sammen med pianisten Helge Kjekshus har Kraggerud gitt konserter i USA i abonnementseriene til ledende arrangører i San Francisco, Washington D.C., Chicago og New York, og i London Wigmore Hall Young Masters Series.
Kraggerud deltar også i dokumentarfilmen om Ole Bull. Han spiller ikke personen Ole Bull, men fiolinisten tolker Bulls musikk, og blir dermed en gjennomgangsfigur i filmen.
Henning Kraggerud fikk Griegprisen i 1998, og var festspillmusiker i Bergen i 2004. For albumet Eugéne Ysaÿe: Six Sonatas For Solo Violin fikk han Spellemannprisen 2008 i klassen klassisk musikk. Han fikk Gammleng-prisen i klassen kunstmusikk i 2011.
Siden 2000 er han professor ved Barrat Due musikkinstitutt i Oslo. Fra høsten 2012 er han kunstnerisk leder i Nordnorsk Opera og Symfoniorkester. Siden 2015 har han vært tilknyttet Royal Northern College of Music i Manchester som «International Chair in Violin». Han er også kunstnerisk leder for kammerorkesteret til Arktisk Filharmoni.
| Henning Kraggerud (født 23. juni 1973) er en norsk fiolinist, bratsjist og komponist.
Kraggerud ble født i Oslo som sønn av filologen Egil Kraggerud og Ellen Beate Sinding-Larsen. Han gikk på Rudolf Steinerskolen i Oslo, debuterte i 1992, og er en profilert kammermusiker. Han har også vært solist med alle norske symfoniorkestre og en rekke utenlandske. Han har gjort flere innspillinger, blant annet av Edvard Grieg sine sonater. Han har også utgitt konsertene til Sibelius og Christian Sinding, som han forøvrig er i fjern slekt med.
Se Sinding for slekta.Som kammermusiker har han samarbeidet med musikere som bl.a. Leif Ove Andsnes, Martha Argerich, Stephen Kovacevich, Bugge Wesseltoft, Truls Mørk og Kathryn Stott. Sammen med pianisten Helge Kjekshus har Kraggerud gitt konserter i USA i abonnementseriene til ledende arrangører i San Francisco, Washington D.C., Chicago og New York, og i London Wigmore Hall Young Masters Series.
Kraggerud deltar også i dokumentarfilmen om Ole Bull. Han spiller ikke personen Ole Bull, men fiolinisten tolker Bulls musikk, og blir dermed en gjennomgangsfigur i filmen.
Henning Kraggerud fikk Griegprisen i 1998, og var festspillmusiker i Bergen i 2004. For albumet Eugéne Ysaÿe: Six Sonatas For Solo Violin fikk han Spellemannprisen 2008 i klassen klassisk musikk. Han fikk Gammleng-prisen i klassen kunstmusikk i 2011.
Siden 2000 er han professor ved Barrat Due musikkinstitutt i Oslo. Fra høsten 2012 er han kunstnerisk leder i Nordnorsk Opera og Symfoniorkester. Siden 2015 har han vært tilknyttet Royal Northern College of Music i Manchester som «International Chair in Violin». Han er også kunstnerisk leder for kammerorkesteret til Arktisk Filharmoni.
== Diskografi (utvalg) ==
Grieg: Violin Sonatas Nos. 1-3 (1997)
Sibelius: Violin Concerto / Sinding: Violin Concerto No. 1 (2004)
Eugéne Ysaÿe: Six Sonatas For Solo Violin (2007)
Sinding: Violin and Piano Music (2008)
Last Spring (2012, med Bugge Wesseltoft)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Henning Kraggerud på Discogs
(en) Henning Kraggerud på MusicBrainz
(en) Henning Kraggerud på Spotify
(en) Henning Kraggerud på Songkick
(en) Henning Kraggerud på AllMusic
(en) Biografi | Henning Kraggerud (født 23. juni 1973) er en norsk fiolinist, bratsjist og komponist. | 5,855 | 5,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gresskar | 2023-02-04 | Gresskar | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frukt', 'Kategori:Gresskarfamilien', 'Kategori:Gule blomster', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Gresskar er en frukt fra planteslekten Cucurbita som tilhører gresskarfamilien. Det finnes ca. 20 arter, men den mest kjente er kjempegresskar (Cucurbita maxima) med sin store størrelse og klare oransje farge.
| Gresskar er en frukt fra planteslekten Cucurbita som tilhører gresskarfamilien. Det finnes ca. 20 arter, men den mest kjente er kjempegresskar (Cucurbita maxima) med sin store størrelse og klare oransje farge.
== Matlaging ==
Gresskar kan fint brukes i matlagingen. På grunn av konsistensen er det ikke så vanlig å spise gresskar i rå form. Det er vanligere at gresskar stekes, kokes eller dampes. Om man heller melk og sirup ned i et gresskar og rører rundt så vil det etter hvert danne seg en velsmakende pudding. Gresskar brukes også i blant annet suppe, salat, marmelade, pai, puré, scones og kake.
== Halloween ==
Bruken av gresskar går igjen i mange tradisjoner rundt om i verden. De brukes som oftest ved feiring av halloween i USA, der man tar ut fyllet, skjærer ut grimaser i skallet og legger stearinlys eller elektriske glødelamper i gresskaret. Dette er en gammel tradisjon som stammer fra det keltiske samfunnet og som ble bragt med til USA av emigrerende irer.
== Størrelse ==
Gresskar finnes nær sagt i alle størrelser. Mini-gresskar, i USA ofte kalt gourds, er på størrelse med pærer, mens kjempegresskar er en populær grønnsak å dyrke blant dem som har hang til å sette rekorder. Verdensrekorden innehar tyskeren Mathia Willemijn. 9. oktober 2016 under en europeisk innveiing, presenterte han ett gresskar på hele 1190,5 kg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gresskar i Encyclopedia of Life
(en) Gresskar i Global Biodiversity Information Facility
(no) Gresskar hos Artsdatabanken
(sv) Gresskar hos Dyntaxa
(en) Gresskar hos ITIS
(en) Gresskar hos NCBI
(en) Gresskar hos The International Plant Names Index
(en) Gresskar hos Tropicos
(en) Kategori:Cucurbita – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cucurbita – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cucurbita – detaljert informasjon på Wikispecies
Canadisk gresskarrekord fra 2011 | * Cucurbita maxima | 5,858 | 5,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bjarte_Engeset | 2023-02-04 | Bjarte Engeset | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 25. august', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dirigenter', 'Kategori:Personer fra Larvik kommune', 'Kategori:Personer fra Ørsta kommune'] | Bjarte Engeset (født 25. august 1958) er en norsk dirigent.
Engeset er fra Ørsta og har studert direksjon med Jorma Panula ved Sibelius-akademiet. (diplomeksamen i 1989). I 1991 ble han innbudt til dirigentseminaret i Tanglewood i USA med lærere som Seiji Ozawa, Gustav Meier, Simon Rattle og Marek Janowski.
Engeset har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Ålesund Symfoniorkester, Tromsø symfoniorkester og for Det Norske Blåseensemble. I en årrekke var han kunstnerisk leder for Nordlysfestivalen og Opera Nord og permanent gjestedirigent for det flamske radiosymfoniorkester. I perioden 2007–2012 var han sjefdirigent og kunstnerisk leder for Sveriges DalaSinfonietta. Han er siden høsten 2014 kunstnerisk leder og musikkdirektør for Kongelige Norske Marines Musikkorps.I juni 2008 ledet han DalaSinfoniettaens første turne i USA blant annet på Worchester-festivalen ved Boston og i Washington D.C. Under Festspillene i Bergen 2011 ga Engeset og DalaSinfoniettan tre konserter med kjente solister som Ida Haendel, Henning Kraggerud, Oleg Kogan, Truls Mørk, Arve Tellefsen, Vilde Frang og Lars Anders Tomter.
Konsertene hans med Baltimore Symphony Orchestra i Baltimore og Strathmore ble mottatt med svært rosende omtale i blant annet The Washington Post. Han har dirigert Moskvas radiosymfoniorkester under gjestespill på den østerrikse Wörthersee Classics-festivalen i Klagenfurt. I 2010 gjestet han Russlands nasjonalfilharmoni i Moskva med reengasjement i 2012. I oktober 2014 ledet han åpningskonserten til Bergen Filharmoniens 250 års jubileumssesong. I 2011 ledet han 100-års jubileumskonsertene for Johan Svendsen med Bergen Filharmonien og Kristiansand Symfoniorkester.Han er faglig leder for Norsk musikkarvs arbeid med kritiske noteutgaver.Engeset har gjort over 40 CD-innspillinger, blant annet Johan Svendsens symfonier med Bournemouth Symphony Orchestra. (Naxos), De fire CD-innspillingene av Geirr Tveitts Orkestersuiter fra «100 Hardingtonar» og klaverkonserter (solist Håvard Gimse) med Royal Scottish National Orchestra (Naxos) har oppnådd flere «Editor´s Choice» i Gramophone og høyeste utmerkelser i BBC Music Magazine. «Norske Orkesterfavoritter» med Island Symfoniorkester. (Naxos). Engeset har også samarbeidet med Eikanger-Bjørsvik Musikklag EMI og den portugiske gruppen Madredeus, .
| Bjarte Engeset (født 25. august 1958) er en norsk dirigent.
Engeset er fra Ørsta og har studert direksjon med Jorma Panula ved Sibelius-akademiet. (diplomeksamen i 1989). I 1991 ble han innbudt til dirigentseminaret i Tanglewood i USA med lærere som Seiji Ozawa, Gustav Meier, Simon Rattle og Marek Janowski.
Engeset har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Ålesund Symfoniorkester, Tromsø symfoniorkester og for Det Norske Blåseensemble. I en årrekke var han kunstnerisk leder for Nordlysfestivalen og Opera Nord og permanent gjestedirigent for det flamske radiosymfoniorkester. I perioden 2007–2012 var han sjefdirigent og kunstnerisk leder for Sveriges DalaSinfonietta. Han er siden høsten 2014 kunstnerisk leder og musikkdirektør for Kongelige Norske Marines Musikkorps.I juni 2008 ledet han DalaSinfoniettaens første turne i USA blant annet på Worchester-festivalen ved Boston og i Washington D.C. Under Festspillene i Bergen 2011 ga Engeset og DalaSinfoniettan tre konserter med kjente solister som Ida Haendel, Henning Kraggerud, Oleg Kogan, Truls Mørk, Arve Tellefsen, Vilde Frang og Lars Anders Tomter.
Konsertene hans med Baltimore Symphony Orchestra i Baltimore og Strathmore ble mottatt med svært rosende omtale i blant annet The Washington Post. Han har dirigert Moskvas radiosymfoniorkester under gjestespill på den østerrikse Wörthersee Classics-festivalen i Klagenfurt. I 2010 gjestet han Russlands nasjonalfilharmoni i Moskva med reengasjement i 2012. I oktober 2014 ledet han åpningskonserten til Bergen Filharmoniens 250 års jubileumssesong. I 2011 ledet han 100-års jubileumskonsertene for Johan Svendsen med Bergen Filharmonien og Kristiansand Symfoniorkester.Han er faglig leder for Norsk musikkarvs arbeid med kritiske noteutgaver.Engeset har gjort over 40 CD-innspillinger, blant annet Johan Svendsens symfonier med Bournemouth Symphony Orchestra. (Naxos), De fire CD-innspillingene av Geirr Tveitts Orkestersuiter fra «100 Hardingtonar» og klaverkonserter (solist Håvard Gimse) med Royal Scottish National Orchestra (Naxos) har oppnådd flere «Editor´s Choice» i Gramophone og høyeste utmerkelser i BBC Music Magazine. «Norske Orkesterfavoritter» med Island Symfoniorkester. (Naxos). Engeset har også samarbeidet med Eikanger-Bjørsvik Musikklag EMI og den portugiske gruppen Madredeus, .
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bjarte Engeset på Discogs
(en) Bjarte Engeset på MusicBrainz
(en) Bjarte Engeset på Songkick
(en) Bjarte Engeset på AllMusic
(en) Biografi | Bjarte Engeset (født 25. august 1958) er en norsk dirigent. | 5,860 | 5,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Schopenhauer | 2023-02-04 | Arthur Schopenhauer | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. september', 'Kategori:Dødsfall i 1860', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1788', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gdańsk', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske filosofer'] | Arthur Schopenhauer (født 22. februar 1788 i Danzig i Preussen, død 21. september 1860 i Frankfurt am Main) var en tysk filosof, og sønn av forfatteren Johanna Schopenhauer.
| Arthur Schopenhauer (født 22. februar 1788 i Danzig i Preussen, død 21. september 1860 i Frankfurt am Main) var en tysk filosof, og sønn av forfatteren Johanna Schopenhauer.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Arthur Schopenhauer, som var født i Danzig, vokste opp i Hamburg og ble tidlig sendt til handelsskoleutdannelse av faren, som var en formuende grossist.
Sommeren 1800 begav hele familien seg ut på en lang reise gjennom Sentraleuropa; faren ville at den unge Arthur skulle lese i «verdens bok» og ikke bare i skolebøkene. Deretter foretok den unge Schopenhauer nok en lang europareise, som varte fra 1803 til 1804. Denne gangen besøkte han Holland, England, Frankrike, Sveits, Østerrike, Schlesien og Preussen.
Fra september til desember 1804 var han i lære ved et handelshus i Danzig (nå den polske byen Gdansk), etter ønske fra faren. Moren var i Danzig sammen med ham under dette oppholdet. I begynnelsen av 1805 dro de begge tilbake til Hamburg, og Arthur Schopenhauer fortsatte læretiden i handelsfaget i en handelsbedrift i Hamburg. Allerede i april samme år begikk imidlertid faren selvmord. Arthurs mor Johanna, som var innflytelsesrik forfatterinne, flyttet så til Weimar, som den gang var senteret for tysk litteratur. Arthur Schopenhauer ble værende i Hamburg, men var nå fri til selv å bestemme om han skulle bli forretningsmann slik faren hadde villet, eller slå inn på en intellektuell karriere.
Han flyttet etter til sin mor til Weimar etter bare ett år. Han kom aldri riktig godt ut av det med sin mor; da dikteren Goethe, som var en venn av Johanna Schopenhauer, fortalte henne at han mente hennes sønn var forutbestemt til å utrette store ting, protesterte Johanna: Hun hadde aldri hørt om at det noensinne ville kunne være to genier i én enkelt familie.
Arthur Schopenhauer kastet seg over bøkene og fikk i løpet av få år lest seg i gjennom store deler av den klassiske litteratur, og lærte å beherske det latinske språk perfekt. Goethe hadde ikke oppgitt ham etter morens kommentar, og innlot seg på en samtale med ham da de møttes i morens salong den 6. november 1813, da han blant annet innviet ham i sin fargeteori. Allerede neste dag kom Schopenhauer på besøk hos Goethe, og de arbeidet på fargeteoretiske tanker sammen. Om de enn endte i uenighet, idet Schopenhauer hovedsakelig betraktet fargene og verden i det hele tatt som vår menneskelige forestilling, anså derimot Goethe fargene for å ha en mer objektiv natur, var dette møtet for Arthur enda et skritt mot filosofien som livsbeskjeftigelse.
Schopenhauer ble elev på universitetet i Göttingen i 1809. Der studerte han metafysikk og psykologi hos Gottlob Ernst Schulze, en av de første kritikere av Immanuel Kants transcendentalfilosofi. Han rådet ham til å konsentrere seg om Platon og Kant. Dette valg av filosofer ble helt avgjørende for Schopenhauers videre filosofi.
=== Filosofi ===
Da Schopenhauer skrev sitt hovedverk var han ennå ikke fylt 30 år, og så selvsikker var han at han la sine forelesninger på samme tid som den store og berømte filosofen Hegel. Det gikk dårlig, både med forelesningene og med mottakelsen av det filosofiske verket. Først som gammel mann ble Schopenhauer berømt, særlig med de to aforismebindene Parerga und Paralipomena, og fra hans død og fremover feide det en veritabel Schopenhauer-feber over Europa.
Schopenhauers filosofi tar utgangspunkt i Immanuel Kants filosofi og viderefører den så i retning buddhisme og andre østlige tankeganger. I likhet med Kant mener han at sansene våre bedrar oss, at det vi oppfatter av verden aldri kan gi visshet om den, at det Kant kalte Das Ding an sich («tingen i seg selv») er skjult bakenfor våre sanseinntrykk. Men når Kant stopper der, går Schopenhauer videre og sier at vi faktisk kan vite noe om denne tingen.
Argumentet er forenklet slik: Alt i verden er i et subjekt-objekt-forhold. Subjektet, det såkalt transcendentale subjektet, kan aldri se seg selv. Det vi som subjekter oppfatter av objektene vil dermed være indirekte, formidlet av subjektets tolkninger eller oppfattelser av objektet. Alt vi oppfatter av verden er innenfor tid, rom og styrt av kausalitet, det vil si de kategoriene Kant mente tilkom tingen i seg selv bare gjennom vår objektgjøring av den. Men, sier Schopenhauer, det er en måte vi kan komme bakenfor dette, bakenfor tid og rom og kausalitet. Siden tingen i seg selv er alt (utenfor tid og rom er ingenting forskjellig fra noe annet), er vi også tingen i seg selv, på et nivå. Og den måten vi merker dette nivået, er i vår vilje.
Dette viljesbegrepet hos Schopenhauer er den ikke-kantianske delen av filosofien hans. (Den kantianske er forestilling (på tysk Vorstellung), det er derfor hovedverket hans heter Verden som vilje og forestilling.) Det er et begrep som Friedrich Nietzsche senere videreutviklet (vilje til makt) og som på visse måter foregriper det vitenskapelige begrepet energi.
At Schopenhauer har hatt mye å si for vitenskapen eller fagfilosofien er derimot en overdrivelse. Tre store filosofer har mottatt avgjørende impulser av ham: Friedrich Nietzsche, Henri Bergson og Ludwig Wittgenstein, ellers har fagfilosofer stort sett ignorert ham. Men forfattere og kunstnere (og en psykolog) har hele tiden funnet veien til hans verker. Samuel Beckett, Jorge Luis Borges, August Strindberg, Richard Wagner, Thomas Mann, Italo Svevo, Leo Tolstoj, Marcel Proust, Sigmund Freud: alle disse og mange andre kunstnere har lest Schopenhauer og blitt fengslet av hans pessimisme, hans opphøyning av kunst (og særlig musikk) i sitt filosofiske system, hans misogyni, hans prosa som mange har betegnet som noe av den tyske kulturhistoriens fineste.
For Über die Freiheit des menschlichen Willens fikk han gullmedalje fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
== Bibliografi (utvalg) ==
Über die vierfache Wurzel des Satzes vom zureichenden Grunde, 1813
Über das Sehn und die Farben, 1816
Die Welt als Wille und Vorstellung, 1818/1819, vol 2 1844
Über den Willen in der Natur, 1836
Über die Freiheit des menschlichen Willens, 1839
Über die Grundlage der Moral, 1840
Parerga und Paralipomena, 1851
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The Art of Controversy | Die Kunst, Recht zu behalten - The Art Of Controversy (tospråklig) | Johanna Schopenhauer, opprinnelig Johanna Trosiener, (født 9. juli 1766 i Danzig, død 17. | 5,862 | 5,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%B8re_og_Romsdal | 2023-02-04 | Møre og Romsdal | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Manglende vertikalstrek', 'Kategori:Møre og Romsdal', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder URL-feil', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Møre og Romsdal er et av Norges fylker og valgkrets til stortingsvalg. Det regnes i noen sammenhenger til Midt-Norge og i andre sammenhenger til landsdelen Vestlandet. Møre og Romsdal grenser i øst til Trøndelag, i sørøst til Innlandet og i sørvest til Vestland.
Fylkesgrensen ble flyttet 1. januar 2019 ved at Rindal kommune ble en del av Trøndelag. Dette ble besluttet av et enstemnig Storting den 13. juni 2018. Hornindal i Sogn og Fjordane ble 1. januar 2020 en del av Volda kommune i Møre og Romsdal, samtidig ble Halsa en del av kommunen Heim i Trøndelag.Ålesund er fylkets største by, Molde er sete for
fylkesadministrasjonen, mens Kristiansund er oljebyen i Møre og Romsdal. Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes er de yngste byene i fylket. Møre og Romsdal er fra naturens side delt av fjorder og fjell, og dette preger mange forhold. Fylkets tre distrikter (tidligere fogderier) heter Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Hornindal, som fra 2020 inngår i Volda kommune, ligger i Nordfjord.
| Møre og Romsdal er et av Norges fylker og valgkrets til stortingsvalg. Det regnes i noen sammenhenger til Midt-Norge og i andre sammenhenger til landsdelen Vestlandet. Møre og Romsdal grenser i øst til Trøndelag, i sørøst til Innlandet og i sørvest til Vestland.
Fylkesgrensen ble flyttet 1. januar 2019 ved at Rindal kommune ble en del av Trøndelag. Dette ble besluttet av et enstemnig Storting den 13. juni 2018. Hornindal i Sogn og Fjordane ble 1. januar 2020 en del av Volda kommune i Møre og Romsdal, samtidig ble Halsa en del av kommunen Heim i Trøndelag.Ålesund er fylkets største by, Molde er sete for
fylkesadministrasjonen, mens Kristiansund er oljebyen i Møre og Romsdal. Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes er de yngste byene i fylket. Møre og Romsdal er fra naturens side delt av fjorder og fjell, og dette preger mange forhold. Fylkets tre distrikter (tidligere fogderier) heter Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Hornindal, som fra 2020 inngår i Volda kommune, ligger i Nordfjord.
== Geografi ==
Fylket består tradisjonelt av tre deler som svarer til historiske fogderier: Sunnmøre (fra Stad til Romsdalsfjorden), Romsdal (landet omkring Moldefjorden/Romsdalsfjorden med forgreninger og dalfører) og Nordmøre (kystområdet fra Hustadvika til og med Smøla, og landet omkring Halsafjorden og Tingvollfjorden med forgreninger og dalfører innenfor). Store dalfører er blant annet Sunndal (med elven Driva) og Surnadal på Nordmøre, og Romsdalen (med elven Rauma) og Eikesdalen (med Eira-Aura-vassdraget) i Romsdal. Drivas øvre del er i Oppdal kommune i Trøndelag. Rauma har utspring i Lesjaskogsvatnet i Innlandet fylke. Aura har utspring i Aursjøen som ligger delvis i Lesja kommune i Innlandet. Surna flyter fra Rindal kommune (i Trøndelag fylke siden 2019) til Surnadal. Deler av Tafjordvassdraget ligger i Skjåk og i tillegg overføres noe vann fra østsiden av vannskillet til kraftverkene i Tafjord.En stor del av bosetningen, særlig på Sunnmøre og Nordmøre, er på øyer. Nordøyane, øyene nord for Ålesund by og utenfor munningen av Romsdalsfjorden, regnes som del av Sunnmøre, sammen med Sørøyane Hareidlandet og Gurskøya. I Romsdal er Otrøya og Gossa store øyer, mens Smøla er fylkets største øy.
=== Klima ===
Klimatisk ligner fylket på de andre vestlandsfylkene og Trøndelag. Nærheten til Atlanterhavet og Golfstrømmen fører til relativt liten forskjell mellom temperaturene sommer og vinter. Vekstsesongen er lang, men temperaturen er ikke spesielt høy. Middeltemperaturen for sommersesongen er 1–2 ℃ høyere i indre strøk sammenlignet med ytre. Det faller mest nedbør i ytre strøk med 1200–2500 mm i gjennomsnitt, mens det i indre strøk ligger rundt 1000 mm eller lavere. Det er minst nedbør om sommeren særlig mai–juli. De ytterste øyene (som Ona) har mindre nedbør enn «midtre» strøk som Skodje og Ørsta, dette skyldes at mest nedbør faller der den fuktige lufta fra havet presses opp av fjellene. Det er litt mindre nedbør i Møre og Romsdal enn lenger sør på Vestlandet. På grunn av vekslende temperatur og mange lavtrykk er det lite stabilt vintervær. På indre og høyere strøk kan det bli store snømengder.De fleste målestasjoner ved sjønivå har middeltemperatur over 0°C også om vinteren. Ved kysten er middeltemperaturen om vinteren 10-20°C høyere enn det som er vanlig på denne breddegraden noe som særlig skyldes Golfstrømmen. På øyene er middeltemperaturen i januar omkring 3 ℃. Et særtrekk for enkelte fjordbygder i Møre og Romsdal er perioder med svært høye temperaturer i vinterhalvåret, noe som skyldes kombinasjonen av høye fjell og fønvind. Dette forholdet har resultert i at de høyeste temperaturene som er målt i Norge i månedene fra oktober til februar alle er målt i Møre og Romsdal. Høyeste oktober-temperatur i Norge er målt i Molde (25,6 ℃), høyeste november-temperatur er målt i Tafjord (21,8 ℃), tilsvarende for desember Sunndalsøra (18,3 ℃), januar Sunndalsøra (19,0 ℃ i 2020) og februar Sunndalsøra (18,9 ℃). I månedene september til januar har Tafjord den høyest registrerte døgnmiddeltemperaturen for et enkeltdøgn. I 2005 var det 10 «nordiske sommerdager» i oktober (der maksimumstemperaturen er lik eller større enn 20,0 ℃). Høyeste temperatur i Tafjord er 33,8°C målt 16. juli 1945 og er den høyeste temperaturen målt i Møre og Romsdal.Møre og Romsdal ligger nord for værskillet Stad og særlig ved lavtrykk fra sørvest kan det være vanskelig å varsle været. Fjell og fjorder skaper store lokale forskjeller i vær og klima. Stad og Hustadvika er lite skjermet mot vind og bølger fra havet. Ved nordlig vind kan det av og til danne seg små sterke lavtrykk som er vanskelig å varsle og som er særlig farlig for fiskere. På 1950-tallet ble det derfor opprettet et en egen stasjon i Ålesund med varslingstjeneste for fiskefeltene. Været varsles ofte separat for indre og ytre strøk, for eksempel om sommeren kan det være surt vær med tåke på kysten og varmt vær med sol på indre fjordstrøk. Linge i Valldal dyrker frukt og har et høyt antall soltimer. Solgangsvind om sommeren, kalt «utrøne» i Romsdal, fører ofte med seg fuktig og kjølig luft fra havet. Tafjordfjella er på grensen til det svært tørre innlandsklimaet i Skjåk og det fuktige vestlandsklimaet. På varme sommerdager med stor forskjell på temperaturen i sjøen og på land forekommer kraftige tordenvær med regnbyger om ettermiddagen på indre strøk. Om sommeren kan temperaturen på Svinøy fyr noen dager ligge 10 ℃ under temperaturen i de indre bygdene. For månedene mai til juli ligger Svinøy 2 ℃ under Tafjord i gjennomsnitt, mens for desember–februar ligger Svinøy 2°C over Tafjord. Variasjonen mellom natt og dag, og mellom sommer og vinter er størst på indre strøk.Det er mest vind i vinterhalvåret. Svinøy har omkring halvparten av dagene i vinterhalvåret med minst liten kuling, tre ganger så ofte som Tafjord, Svinøy har vind av storm styrke 3–4 ganger hver måned om vinteren. Om sommeren har indre strøk sjelden vind over bris styrke. Daler med utløp mot vest (særlig i fra sørøst mot nordvest) for eksempel Romsdalen eller Tafjord er i kaldt vintervær utsatt for østavinden «skjelle» - «… en skarp, kold Vind, som jævnlig blæser frå Dalstrøgene mod søen i Frostveir» ifølge Ivar Aasens ordbog. Innerst i Romsdalsfjorden kan denne østavinden komme opp til storms styrke.
=== Geologi og landformer ===
Ytterst mot Atlanterhavet er landformene preget av småknudrete berg med vide torvmyrer og en rad lave øyer, den såkalte strandflaten. Øyene Smøla, Gossa og Vigra hører til denne bremmen. Etter den postglasiale landhevingen har store sandhjeller eller sandflater kommet mange meter eller titalls meter over havflaten, og gir opphav til flyvesand som på Sandblåst i Farstad. Under istiden strakk trolig innlandsisen seg et stykke ut på kontinentalsokkelen, og bare de høyeste tindene inne i landet stakk opp som nunataker. Samtidig kan deler av kysten i ha vært helt isfri slik funn av lapprosen (Norges eneste ville rhododendron) i Tafjord og Lesja tyder på. Lapprose finnes ellers bare på Grønland og i Nord-Amerika.Under den store israndavsetningen for vel 10 000 år siden, da raene ved Oslofjorden ble avsatt, nådde isbreen i Møre og Romsdal trolig bare de indre fjordstrøkene der det finnes store morener og sandrygger. Den marine grensen er omkring 50 meter ved kysten og 150 meter på indre strøk. På indre Nordmøre er det leire opp til 100 meter over havnivå, mens ut ved kysten når leiren opp til bare et par meter. På Gjermundnes mer enn 50 meter over havet er det funnet et stort antall steiner av flint og hornfels som ikke finnes i den lokale berggrunnen og har trolig vært fraktet med isfjell som har fulgt havstrømmer nordover fra Oslofeltet og fra Danmark. Også langs kysten finnes flint og andre steiner fra Oslofeltet. Store elvesletter, dannet før landhevingen, er synlige i dag som grus- og sandterrasser i dalene og langs fjordene. Særlig store og synlige terrasser finnes der Romsdalen og Isterdalen munner ut i fjorden ved Åndalsnes. Sandflatene i Grødalen ble trolig dannet i en bredemmet innsjø. Da breen i Sunndalen minket brøt innsjøen gjennom og grov ut dype gjel ved Jenstad.På Sunnmøre og i Romsdal har botnbreer gravd seg inn i fjellsidene og dannet et stort antall egger og spisse tinder. De lange fjordene skjærer dypt inn i landet. Geirangerfjordens ende ved Geiranger er bare 6 km fra vannskillet til Østlandet og Glommavassdraget. Alle kommunene i fylket har kontakt med havet. Generelt er det lite høytliggende vidder. Det er noe mindre nedbør enn områdene lenger sør på Vestlandet. Ålesund, Molde og Kristiansund har 1200-1400 millimeter årlig nedbør i gjennomsnitt, mens indre strøk som Sunndal og Tafjord har 700-800 millimeter. Ålesund har 7°C i årlig middeltemperatur.
De store fjordene og dalene som dominerer landskapet ble trolig gravd ut av elver og breer i svakhetssoner i berggrunnen. Fjorder med retning vest/sydvest-øst/nordøst går på langs av skifrighet og bånd i bergartene. På indre strøk går noen landformer rett nord-sør blant annet Sunnylvsfjorden, Eikesdalsvatnet og Litledalen. De mest tydelige landformene er spor av isbreenes arbeid i nyere geologisk tid, for eksempel de bratte fjellsidene, u-formede daler, botner og hengende daler. De høye fossene på indre strøk kommer nesten alltid fra hengende daler eller botner. Noen hundre små isbreer i botner gnager fortsatt på berggrunnen. Disse botnbreene finnes på indre strøk og særlig i nord- og østvendte hellinger og holdes ved like av snøfall og vindtransportert snø. De eksisterende breene ble dannet noen hundre år før vår tidsregning og har variert med klimaet, særlig i en periode rundt 1750 rykket de frem og gjorde stor skade på gårder og dyrket mark. Myrene er blant de yngste geologiske fenomen i Møre og Romsdal, og særlig på strandflaten er det store og dype myrer. Myrene langs havet kan være flere meter dype og inneholder rester av trestubber som viser at strandflaten en gang har vært dekket av stor skog. Disse myrene langs havet kan ha et rikt fugleliv. Noen områder langs kysten fikk innlagt elektrisk strøm etter andre verdenskrig og torv ble lenge brukt til brensel. De store myrene er bare delvis oppdyrket.
Kjell Steinsvik og hans «Ytre Romsdalshalvøyas Jorddyrkings- og Jernbanekomite» arbeidet omkring 1950 for å dyrke opp de store myrene ute ved havet. De mente at 200 000 dekar myr i Hustad-området (i Fræna) kunne dreneres til åkerjord (fylket er i alt omkring 500 000 dekar jordbruksareal hvorav omkring 5 % er åker). Kalkforekomsten i området skulle brukes til å gjøre den sure myrjorda grøderik. Dette var bakgrunnen for Hustadmarmor der Hustad Bruk ble stiftet i 1948 med datterselskapene Hustadjord AS og Hustad Kalk og Marmor AS.En av de største naturkatastrofene i landet skjedde i 1934 da et fjellparti raste ut i Tafjorden og flodbølgen tok livet av 40 personer. Tjelle-skredet skapte i 1756 en flodbølge i Langfjorden og 32 personer omkom. Et ustabilt fjellparti ved Åkerneset ventes å rase ut i Sunnylvsfjorden og skape en flodbølge. Myndighetene har der utviklet et system for overvåkning og varsling. Ved Mannen (fjell i Romsdal) overvåkes også et fjellparti som ventes å falle ned i dalbunnen.
==== Berggrunn ====
Fjellgrunnen i fylket er dominert av hard gneisbergarter, med til dels næringsfattig sammensetning. Strukturen i berggrunnen skaper de mange sørvest/nordøstgående landskapsformene. I Eide og Fræna finnes den kalkrike bergarten marmor. Denne marmoren består et enkelt mineral, kalkspat. Ved Larsnes, på Hustad og i Eide brytes marmor som brukes til jordbrukskalk, som tilslag ved produksjon av tremasse og papir, og som dekorativ stein ved husbygging. Giske kirke og Borgund kirke ble oppført med marmor fra området.
På Sunnmøre er det forekomster av eklogitt og olivin. Peridot, en variant av olivin, er den mest verdifulle edelstein i Norge. Olivinstein er et verdifullt materiale og den knuses til sand til bruk i stålstøperier og til varmemagasinering. Stein utvinnes i Åheim og i Norddal, den eksporteres og utgjør størstedelen av den olivinproduksjonen i Europa. Synlig olivinstein omdannes til serpentinitt som har en rød-brun farge og er ofte opphav til stedsnavn med «raud» eller «rød». I Bjørkedal finnes asbest sammen med olivinstein og i Åheim var det en periode kommersiell drift av asbestgruver. Kleberstein finnes ofte i tilknytning til de mest omdannede olivinforekomstene. Kleber har vært brukt blant annet til gryter og mange forekomster har vært utnyttet fra forhistorisk tid. Eklogitt finnes blant annet ved Ulsteinvik. I tilknytning til olivin finnes også bergarten anorthositt (som er nesten ren kalknatron-feltspat), blant annet ved Åheim. Det har vært drevet utvinning av jerntitan i liten skala flere steder, blant på Fiskå, på Rødsand og i Tafjord. Rødsand Gruber har vært i drift fra før 1900 og malmen er relativt fattig på jern, men med stort innslag av vanadium som er nyttig i visse legeringer. På Sjøholt ble det i 1873 brutt 1500 tonn jernmalm, og på Solnør antas det å være en reserve på 6 millioner tonn malm. På Averøya og Smøla ble kobber forsøkt utvunnet på 1700-tallet. Holmene i Moldefjorden består i stor grad av en skiferaktig bergart som ellers finnes i mest i Trondheimsfeltet og forekomsten ved Molde antas å henge sammen med Trondheimsfeltet gjennom folding. Surnadal er dominert av næringsrik grønnstein og glimmerskifer.
=== Verneområder ===
Ved årsskiftet 2012/13 var 215 områder vernet i Møre og Romsdal. 15 områder har artsfredning av dyr eller planter og 4 enkeltrær er vernet som naturminner. To nasjonalparker ligger delvis i Møre og Romsdal og fylket har 13 landskapsvernområder, noen av disse er tilknyttet nasjonalparkene.
Trollheimen landskapsvernområde (opprettet 1987) og Innerdalen landskapsvernområde (1967)
Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. På Gjøra ligget Sunndal Nasjonalparksenter.
Reinheimen nasjonalpark. I vest ligger Trollstigen landskapsvernområde. Den nasjonale turistvegen Geiranger-Trollstigen går gjennom dette verneområdet.
Geiranger – Herdalen. Sammen med Nærøyfjorden utgjør dette landskapsvernområdet verdensarvområdet Vestnorsk fjordlandskap. I Geiranger ligger Norsk Fjordsenter med utstilling og informasjon om verdensarvområdet.
Raudøya. En forekomst med kristtorn er verna som reservat.
Veøy. Et historisk kulturlandskap med særpreget naturmiljø rundt Veøy kyrkje
Sør-Smøla et egenartet, vakkert og internasjonalt verneverdig natur- og kulturlandskap. Kystlynghei.
Haverøya
=== Areal ===
Produktiv skog 2.800 km² (19 % av totalarealet)
Skrapskog 800 km² (5 % av arealet)
Myr 800 km² (5 % av arealet)Jordbruksarealet utgjør 4,3 % av fylkets areal, mot 3,5 % for Norge samlet (Trøndelag og Innlandet har 4,2 % og Vestland fylke 3 %), og 2,2 % av arealet er bebygd. Skog dekker 31 % av fylket og åpen fastmark utgjør 41 %. Bart fjell og blokkmark dekker 13,5 % av arealet mot 7,4 % for hele landet. Det er 3,8 % myr, mot 10,8 % i Trøndelag. Andelen produktivt land (jordbruksareal og produktiv skog) er det høyeste på Vestlandet. De indre strøkene består for en stor del av fjell. Av arealet ligger 42 % mellom 600 og 2000 meter over havet. Øyene i havet utgjør 12 % av det fylkets areal. Eikesdalsvatnet er største innsjø.
=== Største tettsteder ===
De største tettstedene i fylket er, rangert etter innbyggertall 1. januar 2019 (kommune i parentes):
Ålesund – 54 983 (Sula, Ålesund)
Molde – 21 417 (Molde)
Kristiansund – 18 047 (Kristiansund)
Ørsta – 7 252 (Ørsta)
Volda – 6 891 (Volda)
Ulsteinvik – 5 936 (Ulstein)
Sykkylven – 4 314 (Sykkylven)
Nordstrand – 4 083 (Giske)
Sunndalsøra – 3 907 (Sunndal)
Fosnavåg – 3 466 (Herøy)
Hareid – 3 467 (Hareid)
Stranda – 2 898 (Stranda)
Surnadalsøra – 2 809 (Surnadal)
Rensvik – 2 484 (Kristiansund)
Elnesvågen – 2 625 (Fræna)
Skodje – 2 491 (Skodje)
Brattvåg – 2 450 (Haram)
Vestnes – 2 471 (Vestnes)
Åndalsnes – 2 388 (Rauma)
Vatne – 2 457 (Haram)Ålesund, Molde, Kristiansund, Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes har bystatus. For en oversikt over samtlige tettsteder i fylket, se artikkelen Tettsteder i Møre og Romsdal.
== Kommuner ==
Møre og Romsdal er fra 1. januar 2020 inndelt i 26 kommuner:
=== Endringer i 2020 ===
Ålesund, Haram, Sandøy, Skodje og Ørskog ble slått sammen til nye Ålesund kommune med virkning fra 1. januar 2020.
Norddal og Stordal ble slått sammen til Fjord kommune.
Hornindal i Nordfjord (Sogn og Fjordane) ble slått sammen med Volda til Volda kommune.
Molde, Midsund og Nesset ble slått sammen til nye Molde kommune.
Eide og Fræna ble slått sammen til Hustadvika kommune.
Halsa ble overført til Trøndelag og inngår i Heim kommune
=== Tidligere endringer ===
Rindal kommune ble 1. januar 2019 overført til Trøndelag fylke.
== Administrative inndelinger ==
Møre og Romsdal svarer til Møre bispedømme, Sunnmøre politidistrikt og Nordmøre og Romsdal politidistrikt samt Sunnmøre domssogn, Romsdal domssogn og Nordmøre domssogn. Regionalt er fylket en del av Frostating lagdømme, Helse Midt-Norge, Statens vegvesen region Midt, og møter i Vestlandsrådet.
Regionråd:
Sunnmøre regionråd: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Sandøy, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Vestnes, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Romsdal regionråd: Aukra, Eide, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes.
Ordfører- og Rådmannskollegiet for Nordmøre (ORKidé): Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.
Næringsregioner:
Søre Sunnmøre næringsregion: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørsta.
Storfjord næringsregion: Norddal, Stordal, Stranda, Sykkylven, Ørskog.
Ålesund næringsregion: Giske, Haram, Sandøy, Skodje, Sula, Ålesund.
Romsdal næringsregion: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes.
Nordmøre næringsregion: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.
Prostier, under Møre bispedømme i Den norske kirke:
Søre Sunnmøre prosti: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørsta.
Austre Sunnmøre prosti: Norddal, Skodje, Stordal, Stranda, Sykkylven, Ørskog.
Nordre Sunnmøre prosti: Giske, Haram, Sula, Ålesund.
Molde domprosti: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Sandøy.
Indre Romsdal prosti: Nesset, Rauma, Vestnes.
Ytre Nordmøre prosti: Aure, Averøy, Eide, Halsa, Kristiansund, Smøla.
Indre Nordmøre prosti: Gjemnes, Rindal, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Tingretter, under Frostating lagdømme:Møre og Romsdal tingrett med rettssted i Kristiansund, Molde, Ålesund og Volda dekker hele fylket. Inntil 26. april 2021 var det fire tingretter:
Søre Sunnmøre tingrett: Herøy, Sande, Vanylven, Volda, Ørsta.
Sunnmøre tingrett: Giske, Haram, Hareid, Norddal, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Ørskog, Ålesund.
Romsdal tingrett: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Sandøy, Vestnes.
Nordmøre tingrett: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Politidistrikter:
Sunnmøre politidistrikt: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Vestnes, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Nordmøre og Romsdal politidistrikt: Aukra, Aure, Averøy, Eide, Fræna, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Rindal, Sandøy, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Helsedistrikter, under Helseregion Midt-Norge:
Helse Møre og Romsdal: Alle kommuner i fylket.Veidistrikter, under Veiregion Midt-Norge:
Sunnmøre veidistrikt: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Nordmøre og Romsdal veidistrikt: Aukra, Aure, Averøy, Eide, Fræna, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Rindal, Sandøy, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll, Vestnes.Tidligere Fogderier:
Søndmør fogderi: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Romsdal fogderi: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Sandøy, Vestnes.
Nordmør fogderi: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Økonomiske regioner:
Molde: Aukra, Eide, Fræna, Gjemnes, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes
Kristiansund: Aure, Averøy, Kristiansund, Smøla
Ålesund: Giske, Haram, Norddal, Sandøy, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ørskog, Ålesund
Ulsteinvik: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven
Ørsta/Volda: Volda, Ørsta
Sunndalsøra: Sunndal, Tingvoll
Surnadal: Halsa, Rindal, Surnadal
== Politikk ==
=== Fylkestinget 2015–2019 ===
Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 47 representanter.Jon Aasen (Ap) er fylkesordfører og Gunn Berit Gjerde (V) er fylkesvaraordfører.
Se også Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 i Møre og Romsdal.
=== Stortingsrepresentanter ===
Møre og Romsdal har åtte stortingsrepresentanter i perioden 2021-2025:
Se også Stortingsvalget 2017 i Møre og Romsdal. For tidligere representanter se Stortingsvalget 2013 i Møre og Romsdal.
Historisk representasjon på Stortinget fra Møre og Romsdal siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Møre og Romsdal siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
=== Sittende statsråder fra fylket ===
=== Ungdomspolitikk ===
Ungdommen i Møre og Romsdal har sitt eget politiske organ som er partipolitisk nøytralt; Ungdomspanelet i Møre og Romsdal.
== Samferdsel ==
Møre og Romsdal har fire flyplasser med sivil rutetrafikk. Langs kysten og i fjordene går det en rekke båtruter. Fylket har også jernbane.
Joakim Anderssen fra Ålesund satt i juryen ved verdensutstillingen i Philadelphia der Alexander Graham Bell viste frem oppfinnelsen sin. Anderssen kjøpte to telefonapparater som han sendte hjem til sin 16 år gamle sønn Jens. Norges første telefonsamtale ble trolig gjennomført i Ålesund i 1876. Jens Anderssen tok telegrafkurs i juli 1877 og startet telefonsentral i Ålesund i 1883. Anlegget i Ålesund ble solgt til telegrafbestyrer Edv. Endresen i 1885 da Jens Anderssen reiste til England for å studere. Det er usikkert om telefoner ble brukt eller vist offentlig i Ålesund før 1884.
=== Flyplasser ===
På øya Gossa anla okkupasjonsmakten under andre verdenskrig en flyplass. En av tre planlagte rullebaner ble ferdige. Okkupasjonsmakten hadde opprinnelig sett seg ut området Moa ved Spjelkavik i Borgund øst for Ålesund. Lokale myndigheter hadde før krigen prosjektert en flyplass på Moa, også Vigra ble på 1930-tallet vurdert som egnet sted. Etter krigen ble det vurdert å satse på videre utbygging av Gossa, men i stedet ble det utbygging på Vigra. Utbyggingen på Vigra var dels et resultat av at næringslivet raskt stilte kapital til rådighet. Senere ble det anlagt flyplasser på Kvernberget ved Kristiansund og på Årø i Molde.
Kristiansund lufthavn, Kvernberget
Molde lufthavn, Årø
Ørsta/Volda lufthavn, Hovden
Ålesund lufthavn, Vigra
=== Jernbane ===
Raumabanen åpnet i 1924 er fylkets eneste jernbanestrekning, Den går mellom Dovrebanen ved Dombås og endestasjonen på Åndalsnes. Forlengelse av Raumabanen til kysten og byene var lenge et politisk stridstema. Fra 1924 fram til 1970-årene var Raumabanen hovedkommunikasjonsåren for person- og posttrafikk mellom Møre og Romsdal og hovedstaden. Fra Åndalsnes var det bussforbindelse til Ålesund, Molde og Kristiansund til og fra hver avgang og ankomst. Da Ålesund lufthavn på Vigra åpnet i 1960 og noen år senere flyplassene ved Molde og Kristiansund, fikk jernbanen konkurranse i reisetid til Oslo. Før Raumabanen gikk mye av persontrafikken fra Sunnmøre og Romsdal til Østlandet om Trondheim og videre med Rørosbanen. Fra 1908 gikk det rutebuss mellom Molde og Batnfjordsøra, der det var korrespondanse med rutebåt til Trondheim. Ruten ble betjent av Aarø Automobilselskap var Norges første rutebilforbindelse. Med buss Molde-Batnfjordsøra unngikk reisende den værhard Hustadvika. Post og passasjerer fra Ålesund kom med båt til Hjelset og ble der kjørt med over Fursetfjellet. Da Raumabanen i 1921 var ferdig til Bjorli ble det satt inn større båt Ålesund-Molde-Åndalsnes og mer av trafikken gikk gjennom Romsdalen.Politikerne vurderte også «Sunndalslinjen» med tilknytning til Dovrebanen på Oppdal og forbindelse til Molde. Etter mange års diskusjon valgte Stortinget i 1908 Raumalinjen med mulighet til forlengelse til Ålesund. På Nordmøre var det også ønske om linje Meldal-Surnadal.
=== Vei ===
Europaveiene E39 og E136 går gjennom fylket, som ikke har noen motorveistrekninger. Da tunnelene mellom Innfjorden og Veblungsnes ble tatt i bruk etter andre verdenskrig (dagens E136) fikk Ålesund og omland sammenhengende veiforbindelse til Østlandet og til jernbanestasjonen på Åndalsnes. Åpningen av Geirangervegen 1889 ga kjørevei fra Geiranger til Skjåk, Otta og Stryn. I 1822 ble det opprettet postvei mellom Tofte (Dovre) og Veblungsnes (samme trase som E136), og i 1825 klassifisert som hovedvei. Omkring 1850 skal veien ha vært fullt kjørbare gjennom hele Romsdalen, var da sammen med veien over Filefjell til Lærdalsøra de eneste kjøreveiene mellom Østlandet og Vestlandet.
=== Båt og ferje ===
Da jernbane og biltrafikk kom i første halvdel av 1900-tallet ble det investert i nye båter for å betjene nye strekninger. Møre og Romsdal fylkesbåtar hadde tre såkalte sjøbusser der den ene gikk i rute helt fra Syvde til Åndalsnes, en annen gikk ruten Ålesund-Molde-Åndalsnes og den tredje gikk fra Kristiansund til Trondheim. Dampskipene ble etterhvert erstattet av motorfartøyer. På 1950-tallet kom den store utbyggingen av bilferjer.Sjøen er stadig viktig for kommunikasjonen i Møre og Romsdal. Fylkets tre store byer, Ålesund, Molde og Kristiansund er viktige havnebyer, med anløp av Hurtigruten to ganger daglig. Hurtigruten anløper også Torvik i Herøy. Fylket er stadig et stort fergefylke.
Tre av landets ti mest trafikkerte ferjestrekninger er i fylket: Sykkylven–Magerholm, Molde–Vestnes og Ferjesambandet Hareid–Sulesund. I 2012 var det 24 ferjesamband i drift, bare Nordland med 28 har flere. MF «Glutra» ble i 2000 satt inn på Sølsnes-Åfarnes som den første gassdreven bilferjen i verden.
Etter Vardøtunnelen som den første i Norge kom Valderøytunnelen i 1987 og den inngikk i ferjeavløsning for Vigra og Valderøya. Sambandet ble videreført til Giske og Godøya i 1989. Eiksundtunnelen avløste ferja mellom Volda/Ørsta og øyene utenfor, det er verdens dypeste undersjøiske tunnel. Atlanterhavsvegen går over en rekke øyer og skjær, den åpnet i 1989 og avløste ferjesamband Ørjan-Tøvik (mellom Averøya og Eide). Fannefjordtunnelen og Bolsøybrua avløste ferjesambandet Lønset–Grønnes. Krifast består av en tunnel og to broer, ga fastlandsforbindelse til Kristiansund og Frei, og avløste flere ferjer. Krifast er et av de mest kompliserte veiprosjektene gjennomført i fylket. Bergsøysundbrua var den første flytebroen i Norge.
=== Busstrafikk ===
Fylkeskommunen har ansvar for busstrafikken i fylket som organiseres under navnet Fram. Fram selger billetter. All operativ drift blir utført av ulike operatørselskap som kjører på kontrakt for Fram innenfor samme billett- og prissystem.
== Næringsliv ==
=== Jordbruk ===
Møre og Romsdal har 548 806 dekar jordbruksareal av dette er 449 438 fulldyrket (tall for 2012). Omkring 22 000 dekar brukes til åker og resten til slått og beite. Surnadal er den største jordbrukskommunen i fylket og med de beste forholdene for korndyrking. En god del av jordbruket foregår på øyene og på land helt ute ved kysten.
=== Kraftverk ===
Av Norges samlede kraftproduksjon på 144000 GWh (2015) ble 6200 GWh produsert innenfor fylket. Av dette kom omkring 5600 GWh fra vannkraft og 400 GWh fra vindkraft (Norge hadde i 2015 en samlet vindkraftproduksjon på 2500 GWh).
Ålesund fikk sin første elektriske strøm fra dampkraftverk (1896). O.A. Devold fikk strøm fra eget vannkraft til sin fabrikk i Langevåg i 1883. Hovednak stolfabrikk satte opp et eget verk i 1903 utenfor daværende Moldes grenser. De først vannkraftverkene var små og leverte strøm lokalt. Molde by anla vannkraftverk i Molde-elva med en effekt på 200 kW. Hotelleier Karl Mjelva i Geiranger satte i 1906 opp vannkraftverk for å forsyne Hotel Union. Mjelva begynte deretter lage elektriske varmeovner og komfyrer, denne virksomheten havnet etter hvert i Ørsta under navnet Grepa og Mjelva Fabrikker under ledelse av Havtor Hovden. I Ørsta ble det bygget kraftverk i 1908 i tilknytning til ullvarefabrikken og i 1914 sto et kommunalt verk på 340 hestekrefter klart, mens nabobygda fikk kommunalt verk på 800 kW i 1917. Stranda fikk et lite vannkraftverk i 1912 og en liten tønnefabrikk ble satt i gang i tilknytning til verket. På Dyrkorn ble det satt opp et lite vannkraftverk for redskapsfabrikken på stedet. Den første store utbyggingen var det A/S Aura (med britisk kapital i ryggen) som sto for, firmaet kjøpte fallretter i Romsdal og på Nordmøre, og fikk konsesjon til å bygge ut 200 000 hestekrefter på Sunndalsøra. I forbindelse med utbyggingen økte folketallet på Sunndalsøra fra 1500 til 5000. Første byggetrinn, Dalen 1, ble satt i drift i 1914 og i 1916 stanset utbyggingen opp. Den neste store utbyggingen var i Tafjord der Ålesund og landkommunene rundt kjøpte fallretter og fikk i gang kraftproduksjon i 1923. Samtidig var det satt opp overføringslinjer over fjellet helt til Ålesund.Aura kraftverk ble satt i produksjon i 1953 og leverer omkring 1600 GWh av fylkets samlede produksjon på 5600 GWh. Den elektriske kraften går særlig til Norsk Hydros aluminiumsverk på Sunndalsøra (tidligere Årdal og Sunndal Verk).
Senere store vannkraftverk er blant annet Tussa i Ørsta/Volda, Driva kraftverk i Sunndal og elven Bøvra og Surna er også utnyttet. Utbyggingen Grytten kraftverk med overføring av vann fra Mardalsfossen utløste en av de første store naturvernaksjonene i Norge.
=== Olje og gass ===
Ormen Lange-feltet er den nest største gassforekomsten i drift på norsk sokkel. Feltet ligger utenfor kysten av Nordmøre og gassen føres i land og prosesseres i Nyhamna i Aukra.
Gass fra Heidrunfeltet føres i land og prosesseres på Tjeldbergodden i Aure på Nordmøre.
=== Industri ===
Etter Rogaland og Hordaland hadde Møre og Romsdal i 2013 flest sysselsatte i tradisjonell industri i Norge.Møre og Romsdal er Norges største fiskerifylke målt i eksportverdi. I 2016 ble det eksportert fisk for rundt 17 milliarder kroner. Oppdrettsnæringen sto i 2016 for omkring 4,8 milliarder kroner i salgsverdi for slaktet fisk. Innenfor oppdrett har Hordaland og Nordland hver minst dobbel så stor produksjon. I 1950 gikk 37 % av landets fiskeeksport gjennom fylkets tre tollstasjoner, og størstedelen av eksporten (målt i verdi) fra fylket var da fisk. Fylket hadde da 90 % av landets eksport av klippfisk og saltet fisk.Møre og Romsdal er et betydelig industrifylke, særlig innen maritime industrier og møbelproduksjon. Petroleumsindustrien har også etterhvert fått et fotfeste i fylket, og Kristiansund er baseby for operasjonene i Norskehavet. Sunndalsøra har Nord-Europas største aluminiumsverk. Okkupasjonsmakten hadde arbeidet med utbyggingen av Aura kraftverk under krigen og den ble vedtatt av Stortinget i 1947. Olav Oksvik var en pådriver for det store prosjektet. Aluminiumsverket begynte produksjonen i 1954 og verket med de store hallene dominerer Sunndalsøra. Stedet har blitt en liten industriby med 5000 innbyggere.Deler av industrien hadde i naturlige forutsetninger, for eksempel møbelindustrien på Sunnmøre eller konfeksjonsindustrien i indre Romsdal. P.I. Langlo på Stranda var en foregangsmann i møbelindustrien. I 1947 var det omkring 1300 årsverk i møbelindustrien i fylket, av i alt 8000 årsverk i hele landet. I 1940 var det 120 møbelprodusenter på Sunnmøre. Mange av disse hadde lært faget av Langlo og etablerte møbelbedrifter i Sykkylven, Ørsta, Stordal og Borgund. I 1950 var møbel- og innredningsproduksjon konsentrert i Sykkylven (omkring 600 årsverk) samt Stranda, Ørsta og Borgund med omkring 300 årsverk hver; ialt hadde fylket 26 % av landets sysselsetting i bransjen. Møbelbedriften var stort sett små og omkring halvparten av sysselsettingen var i bedrifter med under 20 ansatte.I 1950 var sysselsettingen i skotøy- og bekledningsbransjen konsentrert i Hen, Grytten, Vestnes og Molde i Romsdal. Kristiansund, Ålesund, Borgund og Stranda hadde også en del sysselsetting i bransjen. I 1950 sto bedriftene i fylket for 30 % av landets produksjon av herreklær og arbeidsklær. Tekstilindustrien sysselsatte mange i Borgund (10 bedrifter med omkring 1000 ansatte til sammen, Borgund omfattet på den tiden Sula) og Ørsta. 25 % av landets fiskevegn ble produsert i fylket. På den tiden var næringsmiddelindustrien (inkludert sildeoljefabrikker og trandamperier) konsentrert i Ålesund (som på den tiden ikke omfattet Borgund), Kristiansund og Herøy. Fylket sto for 30 % av landets produksjon av tran og av frossen fisk. Verftsindustrien var konsentrert i Ålesund, i tillegg var det en del virksomhet i Bolsøy, Kristiansund og Ulstein.
=== Turisme ===
I 1820-1830 ble kystrøkene med Molde beskrevet i engelske reiseskildringer, mens indre strøk av Romsdal første gang ble beskrevet av den engelske marineoffiseren W. Breton etter en reise i 1834 (Scandinvian Sketches, or a Tour in Norway). Breton ble svært imponert og brukte en tegning av Vengetindene på tittelbladet. Den tyske forfatteren Theodor Mügge besøkte Romsdal omkring 1840 og skrev poetiske beskrivelser av opplevelsen. Thomas Bennett ga i 1858 ut en engelsk reisehåndbok for Norge og han opprettet ruter med vognskyss blant annet Oslo-Lillehammer-Gudbrandsdalen-Romsdalen der trafikken begynte i 1868 eller tidligere.
Den tidlig turisttrafikken besto blant annet av velstående engelske laksefiskere særlig i elven Rauma på 1800-tallet. Vinprodusenten Sandeman fisket i Surnadal og var fast gjest på Gulla gård. Arne Mjelva på Åndalsnes hadde vært i USA og lært seg engelsk, han ble agent for Thomas Cook. Norges første golfbane skal ha blitt anlagt i 1905 ved Hølgenes hotel (senere Park hotel) ved Åndalsnes av den daværende engelske innehaveren. Keiser Wilhelm besøkte Romsdalen åtte ganger. Keiseren bidro til å gjøre Romsdalen kjent og hans besøkt alene var et stor bidrog til turisttrafikken. Særlig Romsdalen har tiltrukket fjellturister. William Cecil Slingsby besøkt Romsdalen rundt 1875 og senere. Fra slutten av 1800-tallet var Molde en viktig destinasjon for utenlandske cruiseskip og yachter. De første turistskipene til Veblungsnes var «Ceylon» og «Chimborazo» i 1883. Cruiseturistene ble fraktet opp Romsdalen med hest og vogn til Flatmark og Ormem.Fylket har noen av landets mest kjente turistmål med Trollstigvegen og Atlanterhavsveien. Geiranger er en av landets største cruiseskipdestinasjoner og Geirangerfjorden står på UNESCOs verdensarvliste. Geiranger har årlig besøk av 150–200 cruiseskip, noe som gjør bygda til Norges tredje største cruisehavn (bare Oslo og Bergen er større). I 2010 gikk 157 cruiseskip til Geiranger, mot 241 i Bergen. I 2012 var tallet oppe i 312 000 og Geiranger gikk da forbi Oslo som cruisehavn. I 2013 var det 159 anløp (med knapt 300 000 passasjerer) til Oslo mot 206 anløp til Geiranger. I 1906 var det totalt 12 600 besøkende til Geiranger, av dette 4955 med engelske skip. Norge tok i 1905 i mot totalt 25.000 utenlandske turister, hvorav en stor andel besøkte Geiranger. Sommeren 1869 seilte yachten «Nereid» til Norge som en av de første, utenlandske turistbåtene som besøkte landet. Ombord var blant andre båtens eier, bankmannen og kvekeren Edward Backhouse (1808-1879). De besøkte blant annet Ålesund og Geiranger, i tillegg til Stavanger og Ryfylke.I 1953 hadde Sunnylven (inkludert Geiranger) med 260 senger størst hotellkapasitet i fylket, dernest Molde, Grytten og Ålesund. I alt var det 1150 senger ved hotellene og like mange ved andre overnattingssteder.Hjørundfjorden er omkranset av fjellene som regnes som Sunnmørsalpenes kjerneområde, hvor nesten urørt natur innbyr til
toppturer både til fots og på ski, så vel som aktiviteter på fjorden. Her finner du også Hotel Union Øye, bygget i 1881, som blant annet har hatt besøk av Dronning Wilhelmina av Nederland, Keiser Wilhelm II av Tyskland, Kong Oscar II, Dronning Maud og Kong Haakon VII.
== Fylkets navn ==
Navnet Møre kommer av den gammelnorske dativsformen Mǿri av et ikke belagt *Mǿrr. Substantivet mǿrr er kjent fra skaldediktingen, i betydningen «(flatt) land», og har trolig sammenheng med marr, som betyr «hav». Mǿrr er antatt å kunne bety «myr» eller «bløtland». Dette har gitt to ulike tolkninger av navnet Møre – «landet ved havet» og «myrlandet» (kan hende etter myrlendte områder som Hustad og Smøla). Navnet var brukt om hele kyststrekningen fra Stad nesten til Namdalen i tidlig middelalder, men kan være så mye som 2000 år gammelt. Den sørlige delen av området gikk under navnet Sunnmǿri (gjengitt i kildene som Sunnmœri) og hørte til Gulatinget, mens den nordlige delen gikk under navnet Norðmǿri og hørte til Trøndelag. Innbyggernavnet er møring (på gammalnorsk mǿrir, flertall) og preposisjonen er på («på Møre»).Hans Strøm mente at navnet kunne komme av gården Muri i Valldal. Han viste til at gården ifølge Snorres saga om Olav den hellige tidligere ble kalt Møre. Den ligger ved munningen av den største elven på Sunnmøre, og Strøm holdt det derfor ikke urimelig at navnet Møre for distriktet kunne ha oppstått av denne slik navnet Romsdalen for nabofogderiet gjorde av Rauma.Området som stort sett utgjør dagens Møre og Romsdal fylke gikk under navnet Romsdals amt fra 1689, oppkalt etter Romsdalen, det største dalføret i området, og delt inn i de tre fogderiene Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Ved innføringen av fylkene i 1919 ble Romsdals amt videreført som Møre fylke, og i 1935 fikk det sitt nåværende navn, Møre og Romsdal fylke.
== Heraldikk ==
Møre og Romsdal fylkesvåpen består av tre stiliserte vikingskip, ett for hvert fogderi. Våpenet er imidlertid ikke formelt godkjent av Kongen, da skipene ses forfra og dette er i strid med heraldikkens regelverk.
== Kultur ==
Møre og Romsdal tilhører dels det vestlandske og dels det trønderske med hensyn til dialekt og tradisjoner. Nordmøre kan regnes til den trønderske hovedgruppen av dialekter, mens sunnmørsdialekt regnes som til den vestnorske hovedgruppen. Romsdalsdialekt har trekk av både østnorsk og vestnorsk. På søre Sunnmøre finnes fortsatt rest av gammelnorsk stungen d som i «sauð», mens det lenger nord på Sunnmøre heter «saud» og i Romsdal og på Nordmøre «sau» som ellers i landet. En øy som Midøy har en dialektgrense tvers over. Historisk falt disse grensene sammen med bispedømmegrense mellom Nidaros og Bjørgvin bispedømmer til 1983 da Møre bispedømme ble opprettet med Molde som bispedømmesete.
Tradisjonell byggeskikk på Nordmøre og indre Romsdal minner om den trønderske lån, mens våningshusene på Sunnmøre tradisjonelt er lavere som en røykstove også etter at skorstein ble tatt i bruk.Fylket har tre bevarte stavkirker: Grip, Kvernes og Rødven. Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I stedet for åpen takstol som har vært vanlig ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene og himling festet til disse. Uvanlig er også avstivningen med skorder – grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken. Det er usikkert om skordene i Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er opprinnelige. I stedet for bueknær har en del hatt skråbånd til avstiving. Christie kaller disse for «stavkirker med forenklede konstruksjoner». Ifølge Lorentz Dietrichson var de yngste stavkirkene av «Møretypen» de største. Han beregnet grunnplan og areal for 79 kirker, og de ni største var alle på Sunnmøre med Hjørundfjord, Volda og Norddal på over 280 m². Dette er tre ganger større enn for eksempel Urnes stavkirke. Ifølge Dietrichson var de store arealene for stavkirkene på Sunnmøre til dels et resultat av senere utvidelser. Ifølge Håkon Christie hadde disse kirkene av Møretypen en enklere konstruksjon og var både større og lenger enn de andre typer.
Grindbygg, som var vanlig i løer, naust og andre uthus på Vestlandet og i Nord-Norge til 1900, er oppført etter samme prinsipp som stavkirkene, særlig Møre-typen. I de grindbygde uthusene sto imidlertid stavene rett på steinfundamentet, og ikke på sviller i en bunnramme som i stavkirkene. Også i grindbyggene kalles de bærende vertikale elementene tildels for «staver» og de er bundet sammen av stavliner eller stavlegjer. Grindbygde løer omtales også som «stavløer». Roar Hauglid pekte på likhetstrekk mellom de treskipede vestnorske stavløer/grindløer, blant annet i form av tilføyde sideskip med eget sperretak, men mente at stavkirker med forhøyet midtrom er avhengig av sideskipene for avstiving til forskjell fra grindløene der midtrommet står av seg selv.Fra middelalderen er det bevart steinkirker: Borgund, Giske, Veøy, Edøy og Tingvoll. Sankt Jetmund kirke ble revet og gjenreist etter 100 år. Ulstein gamle kirke var i stein og ble revet. I Borgundkaupangen var det flere steinkirker som er forsvunnet. Steinkirkene var i de regionale sentra eller ute ved kysten, ingen inne i fjordbygdene.Den oktogonale kirkeformen som ble vanlig på 1700-tallet fikk størst utbredelse i Møre og Romsdal. Av de 20 åttekantede kirkene som ble reist står 16 fortsatt.
== Historie ==
=== Møre og Romsdal som administrativ enhet ===
I 1671 ble Norge inndelt i fire stiftamt med åtte underamt og 56 fogderi (fogdene ble også kalt futer). Romsdals amt bestående av de tre fogderiene ble da opprettet under Trondhjems stiftamt. Samtidig var Sunnmøre fogderi under Bergen stiftamt og futen på Sunnmøre forholdt seg til stiftamtskontoret i Bergen. Fra 1774 forholdt futen på Sunnmøre seg til Trondheim i økonomiske saker, mens på det rettslige, geistlige og militære området var Sunnmøre fortsatt knyttet til Bergen. Fra 1815 var Sunnmøres infanteri sammen med Nordfjord en del av infanteribrigaden for Bergensområdet, mens Nordmøre og Romsdal militært var knyttet til infanteriregimentet i Trøndelag. Fra 1910 var Sunnmøre militært administrert av Trondheim. Den siste futen for Sunnmøre døde i 1914 og embetet ble avskaffet i 1917. Fra og med 1918 var Sunnmøre del av Romsdals amt på alle saksområder (politimesteren i Ålesund hadde fortsatt ansvar som svarte til det gamle Sunnmøre fogderi).Med formannskapslovene i 1837 ble fylkeskommunen opprettet i form av amtsformannskap som omfattet landkommunene i amtet. Til 1940 hadde fylkeskommunen begrenset betydning. Etter andre verdenskrig fikk fylkeskommunen flere oppgaver og i I 1964 kom bykommunene med i fylkeskommunen.
=== Forhistorie ===
Den første spor av Fosnakulturen i Norge ble funnet i Kristiansund i 1909. I Sunndal og i Rauma (Holm, Sandnes og Seljevold) er det påvist boplasser nær den marine grense (havets nivå like etter istiden) og disse antas derfor å være svært gamle. Det er påvist fangstboplasser fra steinalderen i fjellet i blant annet i Ulvådalen og Sandgrovbotnen. I Kvalsund i Herøy kommune er det funnet deler av en båt fra 600-700-tallet. Dette «Kvalsundskipet» ble rekonstruert og en kopi i full størrelse på 1970-tallet. Kvalsundskipet er trolig eksempel på første trinn mot havgående fartøyer.
=== Middelalder ===
Navn på noen som utvandret til Island før år 1000 er kjent, blant andre Torbjørn Sur sønn av Torkjell Skjerauke i Surnadal. Det var utvandring også fra Romsdal og Sunnmøre.I middelalderen var Borgundkaupangen og Veøya de eneste bydannelsene mellom Bergen og Trondheim. Disse forsvant senere som handelssteder og Veøya er nå ubebodd. Byen Ålesund vokste frem i nærheten av Borgund et par hundre år senere. Bud var etter middelalderen et vesentlig handelssted mellom Bergen og Trondheim. Ålesund fikk fulle byretter i 1848 og er den yngste av tre hovedbyene i fylket. Molde og Kristiansund fikk full bystatus i 1742. Hele Ålesund brant ned i 1904 og byen ble gjenreist i karakteristisk murbebyggelse, vesentlige deler av Molde sentrum ved elven brant ned i 1916 (Molde brant på nytt under krigshandlingen i april 1940).Et par år på 1600-tallet var dette grensa også riksgrense. Det ble da bygd et solid steingjerde tvers over Midøy.
=== Andre verdenskrig ===
==== Invasjonen ====
Da Norge ble invadert av Tyskland i april 1940 ble Oslo, Bergen og Trondheim raskt besatt. Ingen byer eller havner i Møre og Romsdal ble besatt (til tross for at det ikke var noen befestninger og stående styrker) og fylket forble fritt område mens kamper pågikk i Trøndelag og på Østlandet. Falkenhorst forklarte etter krigen at mangel på skip var grunnen til Åndalsnes og Møre-byene ikke ble besatt umiddelbart (i likhet med Bodø og Namsos). Falkenhorst anså dette som viktige havnebyer, men de ble ikke prioritert ved invasjonen på grunn av for få skip til å transportere soldater og materiell. Dagen før invasjonen kunngjorde britiske myndigheter at Stad og Hustadvika (ved Bud) var minelagt. Mineleggingen på Mørekysten viste seg å være en bløff eller avledningsmanøver.Infanteriregiment nummer 11 mobiliserte uhindret på Setnesmoen ved Åndalsnes, og soldater fra fylket deltok i slaget ved Dombås og i kamper nedover i Gudbrandsdalen. KNM «Sleipner» (1936) kom til Molde 11. april og opererte på Romsdalsfjorden før den gikk til Shetland 26. april. Britiske krigsskip kom til Molde 13. april og 15. april ble havnen bombet av tyske fly første gang (målet for bombingen var særlig torpedobåten Trygg). Frivillig evakuering av byen hadde begynt 11. april og da bombingen tiltok ble det tvungen evakuering av barn, syke og gamle. Den britiske marine satt opp en marinekommando i Molde 18. april og det norske sjøforsvarets overkommando kom til byen 21. april. Britiske styrker ble landsatt på Åndalsnes fra 18. april og sendt østover med tog. Tyske fly begynte bombing av Åndalsnes og Veblungsnes 20. april. Jernbanevogner med Norges Banks gullbeholdning kom på denne tiden til Åndalsnes. Martin Linge ble såret ved Åndalsnes og ble evakuert til Storbritannia der han senere medvirket til oppbygging av en norsk styrke under britisk kommando. Britene forlot Åndalsnes 2. mai og tyske styrker inntok Åndalsnes straks. Deler av gullbeholdningen ble lastet på britisk skip på Åndalsnes, mens resten av gull- og kontantbeholdningen ble 25. april sendt videre til Molde. Den norske regjeringen, den militære overkommandoen, kongen og kronprinsen reiste gjennom Romsdalen via Åndalsnes og videre til Molde 23. april. Da deler av sentraladministrasjonen også var på plass var Molde i realiteten landets hovedstad. En hektisk aktivitet kom igang for å sikre kommunikasjonslinjer for den sivile og militære ledelsen.Da Ålesund kystradiostasjon ble brukt i kommunikasjon med Storbritannia, ble den og Vigra kringkaster bombet av tyske fly. Britene sendte noen få fly til Norge, blant annet en skvadron Gloster Gladiator som opererte fra Lesjaskogsvatnet. På Setnesmoen ved Åndalsnes ble det i løpet av et par dager fra 21. april opparbeidet en provisorisk flyplass med hjelp fra lokale sivilister. Til slutt var det bare fem brukbare Gloster-fly igjen på Lesjaskog og disse opererte 26. april fra Setnesmoen leir ved Veblungsnes.Etter den britiske landgangen på Åndalsnes ble vei og jernbane mellom Åndalsnes og Lillehammer bombet intensivt for å hindre de britiske styrkene å nå hovedfronten på Østlandet. Opptil 60-70 bombefly deltok i de daglige toktene. De tyske flyene opererte uten særlig fare for antiluftskyts og ble bare truffet av sporadiske geværkuler. Britiske Blackburn Skua fra et hangerskip bidro med sikring av luftrommet over Åndalsnes 24. april, og 25. april var flystripen på Lesjaskogsvatnet klar. Tyske fly rekognoserte over og bombet Sunndalsøra av frykt for at en britisk landgang der ville true Trondheim.Statsrådene, kongen og kronprinsen oppholdt seg noen dager i Molde der det også franske og britiske diplomater. Byen fungerte da som landets hovedstad. Under et bombeangrep mot Molde 28. april søkte kongen og kronprinsen ly i et skogholt ved byen, og det kjente bildet ved «Kongebjørka» ble tatt. Forsvaret av Sør-Norge ble oppgitt i slutten av april og britiske styrker ble trukket ut via Åndalsnes og Molde. Halvdan Koht kommenterte etter krigen at bombingen var folkerettslig akseptabel i og med at den norsk sjøkommandoen og andre militære myndigheter holdt til i byen. De utenlandske diplomatene som holdt til i byen kritiserte den omfattende bombingen som de mente bare delvis var militært begrunnet. Den mest omfattende bombingen skjedde 29. april da spreng- og brannbomber ble droppet over byen og det brant overalt. En brannbombe traff kirketårnet som brant ned og tok kirken med seg (en del av inventaret ble reddet ut). Kongen og regjeringen ble informert om at britiske styrker skulle evakueres fra Romsdalen. Den britiske sendemannen Cecil F. J. Dormer inviterte kongen, kronprinsen, regjeringen og andre det var plass til ombord i krysseren «Glasgow» og frakte dem til det frie Nord-Norge. Siste statsråd ble holdt på «Knausen» klokken 21:00 den 29. april. Deler av gullbeholdningen ble lastet om bord. Kongen, medlemmer av regjeringen og sentraladministrasjonen, og utenlandsk diplomater ble under kraftig bombeangrep sent på kvelden 29. april og natt til 30. april ble evakuert fra Molde av den britiske krysseren «Glasgow» med kurs for Tromsø. Molde sto i brann mens evakueringen pågikk. Medlemmer av den britiske, franske, polske og danske legasjonen samt britiske soldater ble evakuert samtidig. Deler av gullbeholdningen og en del tjenestemenn reiste med dampbåten «Driva» under ledelse av Einar Gerhardsen.Åndalsnes, Molde og Kristiansund ble ødelagt av bombing og brann i slutten av april 1940. Molde ble bombet første gang 15. april og hardt bombet fra 25. april, hele sentrum og noen boligstrøk ble ødelagt. Ingen omkom under bombingen av Kristiansund etter at 12000 innbyggere ble evakuert. Innbyggerne flyttet tilbake og bodde i brakker, kjeller og provisoriske bosteder resten av krigen. Byen var offisielt gjenreist i 1964. Sunndalsøra ble bombet og 60 eiendommer rasert. Kringkasteren på Vigra ble bombet og ødelagt fra 14. april. Ålesund ble bombet fra 21. april uten brannbombene gjorde særlig skade på murbebyggelsen, mens Kristiansund i stor grad var bygget i treverk. Da den britiske marinen forlot Molde med konge og regjering var krigshandlingene over i Møre og Romsdal stort sett over. Fra 15. til 29. april falt rundt 300 sprengbomber over Molde, seks personer omkom og 217 bygninger ble helt ødelagt (over 90 % av Molde sentrum). I Molde ellers ble 34 bolighus totalskadet. Nesten samtlige av øvrige bygninger hadde mindre skader. Byen ble bombet på nytt 30. april og 1. mai og traff særlig Confectionsfabrikken, Solemdals Møbelfabrikk og Brunvolls Motorfabrikk. Mange av de norske soldatene evakuert fra Åndalsnes kom til Molde. De britiske skipene forlot Åndalsnes 2. mai og ble forsøkt bombet av tyske fly.Fylkesforsyningsnemnda hadde satt i verk rasjonering av mel og brød i april. Evakueringen fra Kristiansund, Molde og Åndalsnes hadde doblet folketallet i bygdene rundt og forsyningssituasjonen var vanskelig fordi forsyningslinjen over både land og sjø lenge var sperret. Sjøveien til Bergen var sperret til ut på sommeren 1940. Forsyningene av mel ble bedre da krigshandlingene tok slutt, men mangel på transportmidler hemmet tilførsel. I april trykket Romsdals fellesbank pengesedler, «nødsedler», etter ordre fra fylkesmann Trygve Utheim. En tysk styrke kom til Molde 14. mai for å besette byen. Molde ble tildelt 53 ferdighus fra Sverige som et bidrag til gjenreisingen, husene ble reist og står i «Svenskebyen». Kristiansund fikk 70 hus, mens Åndalsnes og Sunndalsøra fikk 50 hus til sammen.
==== Krigsårene ====
I mars 1942 ble jøder i Møre og Romsdal arrestert (etter aksjonene mot englandsfarten fra distriktet). Disse ble overført til Falstad eller Trandum. Blant annet ble Israel Steinfeld (Ålesund), Abraham Borøchstein og Herman Fischer (begge fra Kristiansund) holdt fengslet i Ålesund, før de sommeren 1942 ble sendt til Trondheim. Herman Fischers eiendom i Kristiansund ble overtatt av en frontkjemper. Interneringen av Herman Fischer førte til protester i Kristiansund, og et brev undertegnet av 104 av byens innbyggere gikk til justisminister Riisnæs. Flere av de som signerte, var fremstående borgere av byen, blant dem en NS-ordfører, og personlige bekjente av Riisnæs fra hans tjenestetid i byen. Riisnæs svarte at han vanskelig kunne gjøre noe med saken. I alt ble 30 jøder fra Møre og Romsdal deportert til Auschwitz og de fleste drept der. Blant de overlevende fra Norge var Otto Eisler, Leo Eitinger, og brødrene Fritz og Hans Lustig som oppholdt seg på Nesjestranda etter å ha flyktet fra Tsjekkoslovakia. Ephraim Wolff Koritzinsky ble arrestert i 1941 og døde av kreft våren 1942. Resten av familien ble boende i Selbu til de ble kastet ut i 1944 fordi Rinnanbanden skulle ha huset. Moren og barna, blant dem den senere SV-lederen Theo Koritzinsky, overlevde krigen. De tre Borøchstein-brødrene ble etter ordrer fra Sverre Riisnæs tatt ut av køen ved ombordstigning på «Donau» 26. november fordi de var «halvjøder». De tre og en fjerde bror ble sluppet fri og sendt hjem.Joachim Rønneberg og en gruppe sabotører lå i skjul i Tafjordfjella i forbindelse med Operasjon Fieldfare. Operasjon Fieldfare forsøkte å sprenge Stuguflåtbrua i januar 1945 for å hemme tysk jernbanetransport gjennom Romsdalen. Brua fikk mindre skader og ble åpnet etter tre uker.Størstedelen av øya Gossa ble brukt til flyplass av tyske styrker og det var opp mot 2000 soldater, 850 krigsfanger, 1500 utskrevne nordmenn og 600 sivile i tillegg til 1200 fastboende. Flyplassen skulle etter planen ha tre rullebaner i stjerneform og bli en av de største i landet. Der ble Sven Sømme i august 1941 vervet som fylkesleder for etterretningsorganisasjonen XU. Samtidig som Sven Sømme begynte oppbygging av et omfattende agentnett på deler av Nordmøre og Sunnmøre samt alle kommuner i Romsdal startet han utgivelse av den hemmelige avisen Q-posten Mot slutten av 1941 hadde Sømme fått et agentnett på vel 60 personer på Møre-kysten og i Romsdalen, For å beskytte innseilingen til Molde og Åndalsnes anla okkupasjonsmakten stillinger på hver side av Otrøya, først ved Julsundet (mai 1940) og deretter på Klauset ved Midjforden. Ved Julsundet var det både kanoner (fra den tyske båten «Albatros» som ble skadet ved Horten i aprildagene) og torpedobatteri. Sømme ble i juni 1944 avslørt da han fotograftet torpedobatteriet ved Klauset på Otrøya. Han fryktet dødsom og unnslapp på Åndalsnes fangetransporten. Med hjelp fra blant Arne Randers Heen kom Sømme seg over fjellet til Eikesdal og Aursjøen og derifra videre til Sverige etter 40 dager på flukt.Stasjonen Frey II var bemannet av brødrene Ole Snefjellå og Tore Snefjellå. Det var en alliert observasjonspost og radiostasjon på Gurskøya fra april 1944 til januar 1945. De to agentene opererte for Secret Intelligence Service og rapporterte om okkupasjonsmaktens flåtebevegelser i skipsleia på Møre-kysten. Deres lokale medhjelpere ble avslørt, torturert og internert på Falstad.
==== Gjenreising ====
Skadene på bebyggelsen etter krigshandlingene fordelte seg slik etter areal:
Kristiansund 290000 m2
Molde 80600 m2
Åndalsnes 32900 m2
Veblungsnes 11800 m2
Bud 6180 m2Til 1953 var det bygget 700 000 m2 bolighus og en del av dette var rene nybygg. Gjenreisingen innebar en del standardheving. I 1953 var det fortsatt noen som bodde i brakker i Kristiansund og på Åndalsnes, og en del næringsvirksomhet holdt til i brakker lenge etter krigen. Samtidig pågikk det stort anleggsarbeid i Sunndal med kraftverk og aluminiumsfabrikk, dette arbeidet sysselsatte opp mot 2000 personer omkring 1950.
== Lydopptak av dialekter i Møre og Romsdal ==
==== Sunnmøre ====
==== Romsdal ====
==== Nordmøre ====
== Se også ==
Distrikter i Norge
Statsforvalteren i Møre og Romsdal
== Referanser ==
== Litteratur ==
Borøchstein, Ove (2000). J: historien om kristiansundsjødene. Kristiansund: Ibs forl. ISBN 8299574404.
Pio Larsen, red. (1977). Møre og Romsdal. Gyldendal. ISBN 8205091617 utgivelsessted = Oslo. CS1-vedlikehold: Manglende vertikalstrek (link)
Torvik, Arne Inge (2000). Om samferdsel i Møre og Romsdal: Møre og Romsdal fylkesbåtar 1920-1995. [Molde]: Møre og Romsdal fylkesbåtar. ISBN 8279550208.
== Eksterne lenker ==
Møre og Romsdal fylke
Om enhetsfylkeforsøket i Møre og Romsdal
Om Ungdomspanelet i Møre og Romsdal
Turistinformasjon for Møre og Romsdal
https://www.fylkesmannen.no/nb/More-og-Romsdal/Nyheter/2019/02/Rigmor-Broste-ny-fylkesmann-i-More-og-Romsdal/ Arkivert 27. mars 2019 hos Wayback Machine. | Romsdal er et distrikt i den midtre delen Møre og Romsdal fylke, mellom Sunnmøre i sørvest og Nordmøre i nordøst. Romsdal er omfatter Romsdalsfjorden med forgreninger og tilliggende landområder (inkludert dal- og fjellstrøk) samt øyene ved Romsdalsfjordens munning. | 5,864 | 5,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marcel_Proust | 2023-02-04 | Marcel Proust | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. november', 'Kategori:Dødsfall i 1922', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Fødsler 10. juli', 'Kategori:Fødsler i 1871', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Marcel Proust (født Valentin Louis Georges Eugène Marcel Proust; 10. juli 1871, død 18. november 1922) var en fransk forfatter, kritiker og essayist, mest kjent for sitt store verk På sporet av den tapte tid (fransk: À la recherche du temps perdu). Det ble publisert i femten deler fra 1913 til 1927 (syv deler på norsk).
Proust levde fra 1905 et isolert liv, i prinsippet helt avskjermet fra omverden. Hans livsverk På sporet av den tapte tid strekker seg over nær 3000 sider i sju deler. Det skildrer avslutningen på 1800-tallet og århundreskiftet, La belle époque, i det franske sosietetsliv. Teksten inneholder en dybdestudie av fortelleren, hvor Proust, nærmest med en psykoanalytisk innstilling, analyserer sitt eget sjelsliv. Blant de bøker som ble brent på de nasjonalsosialistiske bokbål i 1933 var Prousts verker.
| Marcel Proust (født Valentin Louis Georges Eugène Marcel Proust; 10. juli 1871, død 18. november 1922) var en fransk forfatter, kritiker og essayist, mest kjent for sitt store verk På sporet av den tapte tid (fransk: À la recherche du temps perdu). Det ble publisert i femten deler fra 1913 til 1927 (syv deler på norsk).
Proust levde fra 1905 et isolert liv, i prinsippet helt avskjermet fra omverden. Hans livsverk På sporet av den tapte tid strekker seg over nær 3000 sider i sju deler. Det skildrer avslutningen på 1800-tallet og århundreskiftet, La belle époque, i det franske sosietetsliv. Teksten inneholder en dybdestudie av fortelleren, hvor Proust, nærmest med en psykoanalytisk innstilling, analyserer sitt eget sjelsliv. Blant de bøker som ble brent på de nasjonalsosialistiske bokbål i 1933 var Prousts verker.
== Liv og virke ==
=== Tidligste år ===
Proust ble født i Auteuil i hjemmet til sin grandonkel, to måneder etter freden i Frankfurt, som formelt endte den fransk-prøyssiske krig. Hans barndom sammenfaller med sammenfatningen av Den tredje franske republikk. Store deler av På sporet av den tapte tid omhandler de store forandringene i denne perioden, spesielt aristokratiets fall og middelklassens framvekst som finner sted under Den tredje franske republikk.
Prousts far, Achille Adrien Proust, var en prominent patolog og epidemiolog, i tillegg til at han var forfatter av mange artikler og bøker om medisin og hygiene. Prousts mor, Jeanne Clémence Weil, var datter av en rik og kulturell jødisk familie fra Alsace. Hun var belest, og hennes brev viser en velutviklet sans for humor. Hennes engelskkunnskaper var tilstrekkelige til å gi sønnen den nødvendige kompetansen for å oversette John Ruskin.
Da Proust var ni år, fikk han sitt første alvorlige astmaanfall. Etter dette ble han sett på som et sykelig barn. Proust tilbrakte lange ferier i landsbyen Illiers. Denne landsbyen, kombinert med minner fra hans grandonkels hus i Autenil, ble modellen for den oppdiktede byen Combray, hvor noen av de viktigste scener i På sporet av den tapte tid finner sted. I 1882 ble Proust elev ved Lycée Condorcet, men hans utdannelse ble avbrutt på grunn av hans sykdom. Til tross for dette utmerket han seg i litteratur, og fikk en pris det siste året. Det var gjennom noen klassekamerater han fikk adgang til noen av salongene hos det øvre borgerskapet, som ga ham mye materiale til På sporet av den tapte tid.
Til tross for hans svake helse, tjenestegjorde Proust et år i den franske hæren (1889–90) stasjonert ved Coligny Caserne i Orléans, en opplevelse som resulterte i den lengre episode i del tre av hans roman. Som ung mann var Proust en dilettant og en klatrer i samfunnet, hvis ambisjoner som forfatter ble bremset av hans mangel på disiplin. Hans omdømme fra denne tiden, som en snobb og en amatør, ga ham problemer med å få utgitt den første delen av sin storslåtte roman, utgitt i 1913.
Proust hadde et nært forhold til sin mor. For å blidgjøre sin far, som insisterte på at han skulle gjøre karriere, skaffet han seg en stilling ved Bibliothèque Mazarine sommeren 1896. Etter mye innsats skaffet han seg sykefravær, som ble utsatt i flere år til man antok at han hadde sluttet. Han arbeidet aldri på jobben sin, og flyttet aldri hjemmefra før begge foreldrene var døde. Proust, som var homoseksuell, var en av de første europeiske forfattere som snakket åpent om homofili.
Hans liv og familie endret seg kraftig mellom 1900 og 1905. I februar 1903 ble Prousts bror Robert gift og forlot hjemmet. Hans far døde i november samme år. Til slutt hendte det han tok tyngst, Prousts elskede mor døde i 1905. Hun etterlot ham en betydelig arv. I denne perioden ble helsen hans stadig forverret. Proust tilbrakte de siste tre årene av sitt liv på rommet sitt. Han sov om dagen og arbeidet om natten, for å fullføre sin roman. Han døde av lungebetennelse i 1922. Han ble gravlagt på gravlunden Père Lachaise i Paris.
=== Tidlig forfatterskap ===
Proust ble involvert i skriving og utgivelser i tidlig alder. I tillegg til de litterære magasinene han var tilknyttet, og som han utga under studiene, skrev Proust en fast spalte i Le Mensuel. I 1892 var han involvert i å opprette et nytt litterært tidsskrift, Le Banquet (også den franske tittelen på Platons Symposion). I de neste årene utga Proust jevnlig mindre tekststykker i Le Banquet og det prestisjetunge La Revue Blanche. I 1896 ble Les Plaisirs et les Jours, et kompendium av mange av disse tidlige stykkene utgitt. Boken inneholdt et forord av Anatole France og illustrasjoner av Mme. Lemaire. Produksjonen var så overdådig at boken kostet dobbelt så mye som andre bøker av samme størrelse.
Det året begynte Proust også arbeidet på en roman, som ikke ble utgitt før 1954 under tittelen Jean Santeuil av utgiveren. Mange av temaene man senere finner i På sporet av den tapte tid finner man først i dette ufullførte verket. Blant annet spørsmålet om hukommelse og nødvendigheten av refleksjon. Flere deler av På sporet av den tapte tid kan man allerede finne i Jean Santeuil. Beskrivelsen av foreldrene i Jean Santeuil er ganske krast, i skarp kontrast til den beundringen vi finner i hans mesterverk. Som følge av den dårlige mottagelsen av Les Plaisirs et les Jours, og egne problemer rundt handlingsgangen, forlot Proust gradvis prosjektet i 1897 og avsluttet arbeidet helt i 1899.
Fra 1895 brukte Proust mange år på å lese Thomas Carlyle, Ralph Waldo Emerson, og John Ruskin. Gjennom dene lesningen begynte Proust å få klarhet i sine egne teorier angående kunstnerens rolle i samfunnet. Ruskins arbeider ble spesielt viktig for Proust og han hevdet å kunne flere av hans verker utenat, blant annet The Seven Lamps of Architecture, The Bible of Amiens, og Praeterita.
Proust begynte på oversettelsen av to av Ruskins verker til fransk, men ble stanset av en utilstrekkelig beherskelse av engelsk. For å kompensere for dette gjorde han oversettelsen til en gruppearbeid. Først lagde moren et utkast som så ble gjennomgått av Proust, deretter av Marie Nordlinger, den engelske kusinen av hans venn og til tider Reynaldo Hahn, før de til slutt ble finpusset av Proust. En gang utgiveren konfronterte ham med prosessen svarte Proust, «Jeg hevder ikke at jeg kan engelsk, jeg hevder at jeg kan Ruskin». The Bible of Amiens ble utgitt på fransk i 1904 med Prousts introduksjon. Både oversettelsen og introduksjonen ble svært godt mottatt, Henri Bergson kalte Prousts introduksjon «et viktig bidrag til Ruskins psykologi» og ga tilsvarende kritikk til. Ved publiseringen arbeidet Proust allerede på Ruskins Sesame and Lilies, som han fullførte i juni 1905, rett før sin mors død, og ble utgitt i 1906. Historikere og kritikere har fastsatt at, bortsett fra Ruskin, var Prousts hovedinnflytelse Saint-Simon, Montaigne, Stendhal, Flaubert, George Eliot, Fjodor Dostojevskij, og Leo Tolstoj.
1908 var et viktig år for Prousts utvikling som forfatter. Under den første delen av året publiserte han pastisjer av andre forfattere i ulike magasiner. Disse øvelsene i etterligning kan ha hjulpet Proust i å utvikle sin egen stil. I våren og sommeren begynte han også sitt arbeid på mange ulike fragmenter som senere ble sammenfattet under arbeidstittelen Contre Saint-Beuve. Proust beskrev det han arbeidet på i et brev til en venn: «Jeg arbeider på: en studie av nobiliteten, en parisisk roman, et essay om Sainte-Beuve og Flaubert, et essay om kvinner, et essay om pederasti, en studie av glassmalerier, en studie av gravstener og en studie av romanen.»
Fra disse ulike fragmentene begynte Proust å utvikle en roman som han arbeidet på ustanselig gjennom denne perioden. Det grove omrisset av verket omhandlet en førstepersons forteller, ute av stand til å sovne, som gjennom natten husker hvordan han som et barn ventet på at moren skulle komme inn om morgenen. Romanen skulle avsluttes med en kritisk undersøkelse av Sainte-Beuve og en fornektelse av hans teori om at en kunstners biografi skulle være viktig for å forstå hans verk. I de ufullførte manuskriptene er flere elementer som samsvarer med deler av På sporet av den tapte tid. Problemer med å finne en utgiver ledet Proust til å arbeide på et annet verk som omhandlet mange av de samme temaer. I 1910 hadde hans arbeid begynt på På sporet av den tapte tid.
=== På sporet av den tapte tid ===
På sporet av den tapte tid består av femten bind på omkring 3200 sider, utgitt i 12 bind på norsk i oversettelse av Anne-Lisa Amadou. Verket inneholder mer enn 2000 karakterer. Graham Greene kalte Proust for «den største romanforfatteren på 1900-tallet», og W. Somerset Maugham karakteriserte den som «den største fiksjon til dags dato». Proust døde før han fikk muligheten til å fullføre de siste delene av verket, de siste tre delene ble utgitt etter hans død og revidert av hans bror Robert.
== Bibliografi ==
Portraits de femmes
1896 – Les plaisirs et les jours
1913–1927 – À la recherche du temps perdu (På sporet av den tapte tid)
1913 – Du côté de chez Swann (Veien til Swann)
1918 – À l'ombre des jeunes filles en fleur (I skyggen av piker i blomst)
1920 – Le côté de Guermantes (Veien til Guermantes)
1922 – Sodome et Gomorrhe (Sodoma og Gomorra)
1923 – La prisonnière (Fangen)
1925 – Albertine disparue (Albertine forsvunnet; opprinnelig tittel: La fugitive, Flyktningen)
1927 – Le temps retrouvé (Den gjenfundne tid)
1919 – Pastiches et mélanges
1954 – Contre Sainte-Beuve
1954 – Jean Santeuil (uferdig)
== Priser (utvalg) ==
1919 – Goncourt-prisen for À l'ombre des jeunes filles en fleur (I skyggen av piker i blomst) (bind 2 av À la recherche du temps perdu (På sporet av den tapte tid)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aciman, André (2004): The Proust Project. New York: Farrar, Straus and Giroux
Adorno, Theodor (1967): Prisms. Cambridge, Mass.: MIT Press
Adorno, Theodor (1991): «Short Commentaries on Proust» i: Notes to Literature, oversatt av S. Weber-Nicholsen, New York: Columbia University Press.
Albaret, Céleste (2003): Monsieur Proust. Overs. Barbara Bray. New York: The New York Review of Books
Benjamin, Walter (1969): «The Image of Proust» i: Illuminations, overs. Harry Zohn (New York: Schocken Books, s. 201-215.
Bernard, Anne-Marie (2002): The World of Proust, as seen by Paul Nadar. Cambridge, Mass.: MIT Press
Carter, William C. (2002): Marcel Proust: a life. New Haven: Yale University Press
Chardin, Philippe (2006): Proust ou le bonheur du petit personnage qui compare. Paris: Honoré Champion
Davenport-Hines, Richard (2006): A Night at the Majestic. London: Faber and Faber ISBN 9780571220090
De Botton, Alain (1998): How Proust Can Change Your Life. New York: Vintage Books
== Eksterne lenker ==
(en) Marcel Proust – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marcel Proust – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marcel Proust på Internet Movie Database
(en) Marcel Proust hos The Movie Database
(en) Marcel Proust hos Internet Broadway Database
(en) Marcel Proust på Discogs
(en) Marcel Proust på MusicBrainz
(en) Marcel Proust på Facebook
Marcel Proust i Open Directory Project
(en) Verk av eller om Marcel Proust i bibliotekene i (WorldCatkatalog)
(en) In Our Time, lydfil hos BBC Radio 4, Radio 4.
(en) Proust's In Search of Lost Time
(en) The Kolb-Proust Archive for Research. University of Illinois.
(en) Verker av Marcel Proust, engelsk | Marcel Proust (født Valentin Louis Georges Eugène Marcel Proust; 10. juli 1871, død 18. | 5,865 | 5,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riga | 2023-02-04 | Riga | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-05', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Havnebyer i Latvia', 'Kategori:Havnebyer ved Østersjøen', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Riga', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Riga (latvisk: Rīga; russisk: Рига; estisk: Riia; polsk, litauisk: Ryga) er hovedstad og største by i Latvia. Med sine 665 222 innbyggere (2021) er Riga Baltikums største by, og en av de største i Nord-Europa. Mer enn en tredel av Latvias befolkning bor i Riga. Riga er en viktig havneby, samt et senter for industri, handel, kultur og finans i Baltikum. Byen ligger i Rigabukten, ved munningen av elven Daugava. Riga dekker et areal på 307,17 km², og har en beliggenhet på en til ti meter over havet, på en flat slette av sand.
Latvias nasjonalforsamling Saeima, regjering og president holder også til her.
Elva Daugava går gjennom byen, som har tre hoveddeler: Gamlebyen og sentrum på nordbredden og Pardaugava på sørbredden. Gamlebyen og sentrum har mange bygninger i art nouveau-stil, og gamlebyen har i tillegg mange bygninger fra middelalderen. Byen er relativt flat, og over takene rager spirene på de mange kirkene, samt det 368,5 meter høye TV-tårnet, den høyeste konstruksjonen i byen og det tredje høyeste tårnet i Europa.
Forstedene er dominert av brede gater og boligblokker fra sovjettiden.
Byen har hatt norsk ambassade siden 1992. Den ligger sentralt i gamlebyen, ved Livu torg, og hadde i 2005 11 ansatte.
| Riga (latvisk: Rīga; russisk: Рига; estisk: Riia; polsk, litauisk: Ryga) er hovedstad og største by i Latvia. Med sine 665 222 innbyggere (2021) er Riga Baltikums største by, og en av de største i Nord-Europa. Mer enn en tredel av Latvias befolkning bor i Riga. Riga er en viktig havneby, samt et senter for industri, handel, kultur og finans i Baltikum. Byen ligger i Rigabukten, ved munningen av elven Daugava. Riga dekker et areal på 307,17 km², og har en beliggenhet på en til ti meter over havet, på en flat slette av sand.
Latvias nasjonalforsamling Saeima, regjering og president holder også til her.
Elva Daugava går gjennom byen, som har tre hoveddeler: Gamlebyen og sentrum på nordbredden og Pardaugava på sørbredden. Gamlebyen og sentrum har mange bygninger i art nouveau-stil, og gamlebyen har i tillegg mange bygninger fra middelalderen. Byen er relativt flat, og over takene rager spirene på de mange kirkene, samt det 368,5 meter høye TV-tårnet, den høyeste konstruksjonen i byen og det tredje høyeste tårnet i Europa.
Forstedene er dominert av brede gater og boligblokker fra sovjettiden.
Byen har hatt norsk ambassade siden 1992. Den ligger sentralt i gamlebyen, ved Livu torg, og hadde i 2005 11 ansatte.
== Geografi og demografi ==
Byen ligger på en sandslette ved elva Daugavas utløp. Arealet på 307,17 km² er fordelt på 67 km² boligområder (21,8 %), 54,45 km² industriområder (17,0 %), 24,64 km² veier og gater (8,0 %), 57,54 km² parker (19,0 %) og 48,50 km² vann (15,8 %). Elva går gjennom byen, og på nedsiden av gamlebyen kan man spasere langs elvebredden.
Riga har et maritimt klima, ganske likt det man finner i Stockholm med milde, våte vintre. Gjennomsnittstemperaturene er −4,9 °C i januar og +16,9 °C i juli.
Av innbyggerne er 55,4 % kvinner og 44,6 % menn. Fødselsraten i 2001 var 7,1 per 1000.
I 2020 var 44,5 % etniske latviere og 36,5 % russere. Resten var hovedsakelig av polsk, hviterussisk og ukrainsk opphav. Det er noe spenninger mellom folkegruppene, men det fører sjelden til voldelige episoder. Bare noen få sammenstøt har hendt mellom folkegruppene.
== Historie ==
Se utdypende artikkel: Rigas historie
Riga hadde lenge en sterkt tyskkulturell tilknytning. Tyske kjøpmenn etablerte Riga allerede i 1158 som et handelssted, i nærheten av lokale stammer. Byen regner sitt grunnleggelsesår som 1201, da den fikk byprivilegier av erkebiskop Albert av Buxhoeveden-Bremen, som flyttet hit fra Ikšķile (tysk: Üxküll). Den egentlige bydannelsen hadde først funnet sted der, men ved korstogene i Baltikum på 1100-tallet kom elvemunningen til å ligge i brennpunktet for sammenstøt mellom hedninger i nord, nykristne i sør og russisk-ortodokse mot øst, og de nye store skipene kunne heller ikke seile så langt opp i elven – så biskop Albert flyttet like godt femti km nedover elven og grunnla Riga der, hjulpet av en gruppe korsfarere fra Danmark, Tyskland og Frisland. Litauernes overhoder ble i den anledning invitert til å feire fredsslutningen, men ble overraskende sperret inne og truet til å gi fra seg sine sønner som gisler. Slik fikk Riga fred, og ble hovedstad i Livland som tilhørte Den tyske orden, et rike med flytende grenser som strakte seg over store deler av Baltikum og senere Preussen. Biskop Alberts nystiftede ridderorden, Sverdbrødrene, var organisert som tempelherrene, og voktet hans misjonsområde, som i de neste 35 år strakte seg helt til Estland. På det fjerde kirkemøtet i Lateranet i 1215 klarte Albert videre å overbevise Vatikanet om at hans misjonsområde var jomfru Marias arveland og nesten likestilt med Det hellige land. Følgelig strømmet pilegrimer til byens Mariakirke som ble erkesete på midten av 1200-tallet. Tysk var byens eneste offisielle språk frem til 1891.
Riga med sine befestninger ble base for tyske framstøt mot de baltiske stammene. I løpet av 1200-tallet økte handelen, da paven utstedte forbud mot handel i andre av regionens byer, og Riga ble et av de viktigste knutepunkter mellom øst og vest. De første jødiske menighetene etablerte seg i løpet av 1200-tallet.
Fra 1289 var byen med i den mektige Hansaen. Hansaens proteksjonisme ga Riga et solid økonomisk fundament fram til slutten av 1300-tallet, da Hansaens mange konkurrenter svekket dens innflytelse. Den siste Hansadagen (hanseatisk parlament) ble satt i 1669.
På 1500-tallet, i Martin Luthers tid, ble området protestantisk. Etter en periode som fri by (1561–1581) under det tysk-romerske rike, kom Riga under kontroll av Det polsk-litauiske samveldet. Mellom 1621 og 1710 tilhørte den Sverige og var i denne tiden det svenske rikets største by. Deretter kom den under Russland. Etter den store nordiske krig vokste Riga til en ledende havneby, og senere industriby, innenfor det russiske rike. I 1900 hadde Riga en befolkning på 283 943, og var den nest største byen vest i det russiske imperiet (etter St. Petersburg). Av befolkningen var halvparten latviere, en fjerdedel baltiske tyskere og en sjettedel russere. En folketelling for 1897 viste at byen hadde 282 330 innbyggere. Av disse var 45 % (127 046) latviere, 24 % (67 286) baltiske tyskere, 16 % (44 452) russere og 6 % (16 922) jøder.1914–1920 ble byen hardt rammet av krigen, da beliggenheten var helt på frontlinjen. 200 000 arbeidere ble sammen med familiene sine og produksjonsmidlene evakuert til mer sentrale strøk.
Senere fulgte den russiske revolusjonen og påfølgende borgerkrig. 18. desember 1918 ble Latvia erklært som en suveren stat, og Riga ble dens hovedstad. Både byen og landet ellers var sterkt preget av krigens herjinger, men i løpet av 1920-tallet bygde Riga seg opp til å bli et senter for handel, utdanning og kultur.
Dette varte frem til annen verdenskrig, da Sovjetunionen under Stalin invaderte Latvia og igangsatte massedeportasjoner av både latviere og tyskere og en brutal russifisering av landet. I krigens løp ble russerne kastet ut av landet av tyske styrker som også deporterte eller drepte Rigas betydelige jødiske befolkning. Mot slutten av krigen erobret Stalin landet på nytt. Det forble okkupert av Sovjet frem til Sovjetunionen gikk i oppløsning 45 år senere. I mellomtiden ble landet forsøkt kolonisert med russere, mens mange latviere ble deportert til Sibir, og det bor derfor i dag 36 % russere i byen.
Byens våpen (se infoboksen øverst) ble godkjent 31. oktober 1925 og fornyet i 1988. Det viser en åpen port og to tårn som symboliserer byens uavhengighet. Over porten er to svarte nøkler i kryss som symboliserer herredømmet til paven, og over nøklene er et gyllent kors og en gyllen krone som symboliserer underdanighet overfor biskopen. Den store versjonen av våpenet holdes av to gylne løver.
== Politikk ==
Byen administreres av en borgermester og et byråd. Borgermesteren velges av byrådet blant sine 60 medlemmer. Borgermesteren er blant annet byrådets ordfører under debatter og representant overfor rettsvesenet og staten.
Fra 29. mars 2005 til 19. februar 2007 var Aivars Aksenoks borgermester. Han ble etterfulgt av Jānis Birks og Nils Ušakovs. I 2020 ble Mārtiņš Staķis borgermester.
Byrådet er delt mellom forskjellige partier og lister, og velges av innbyggerne i byen hvert 4. år. Byadministrasjonen ledes av en direktør (i 2022 Jānis Lange).Byrådet i Riga har en lang historie: De nevnes allerede i dokumenter fra 1210. De første sporene av et byråd med formell makt stammer fra dokumenter fra 1225. På 1200-tallet styrte byrådet byen og virket som lovgivende makt, men fra 1300-tallet tok de også over dømmende makt. I begynnelsen av 1200-tallet var rådsmedlemmene valgt for ett år av gangen, men etter hvert begynte de å velge sine egne etterfølgere, og til slutt var rådsmann et livslangt yrke. Uansett så var byrådet representant for den tyske overklassen.
Etter 1581, da de ble liggende under Polen-Litauen, ble rettighetene til byrådet innskrenket. I slutten av 1500-tallet var også byrådet i klammeri med de mektige laugene om hvordan byen skulle styres, noe som toppet seg i «kalenderopptøyene» i perioden 1584–1589. I begynnelsen av 1600-tallet ble byrådet støttet av svenskekongen (Riga var da under Sverige), og det ble uro på nytt.
Riga falt under det russiske tsardømmet i 1710 og ble en provins, og etter reformer i 1783 var det generalguvernøren som styrte. Byrådet forsøkte med vekslende hell å tilegne seg makt igjen i årene som fulgte, men først i en reform i byadministrasjonen i 1870 ble de en maktfaktor igjen. I 1877 ble denne reformen også implementert i Riga. Byrådet ble nydannet sammen med byadministrasjonen, og en borgermester ble valgt. Dette systemet ble også brukt da Latvia var selvstendig første gang (1918–1940).
Under sovjetisk okkupasjon ble byen delt i seks soner, og etter hvert ble det satt inn et «folkeråd». Dette rådet ble i teorien valgt av folket, men i praksis iverksatte de bare tiltak beordret av sovjetmyndighetene.
På territoriet til Riga er det et område med en spesiell økonomisk status - Frihavn of Riga. Det betyr blant annet store skattelettelser for selskaper som opererer innenfor frihavnssonen, ingen moms på de fleste varer og tjenester og ingen drivstoffavgifter. Den eneste andre frihavnen i landet er Ventspils, men Rēzekne og Liepaja er spesielle økonomiske soner.
== Næringsliv og utdanning ==
Nesten alle viktige finansinstitusjoner i Latvia ligger i Riga, inkludert nasjonalbanken, Latvijas Banka. Import- og eksportvirksomhet har alltid vært viktig for byen, og tok seg opp enda mer da Latvia gikk inn i EU 1. mai 2004. Riga står for omtrent halvparten av produksjonen i Latvia. Hovednæringsveier er finans, offentlige tjenester, mat og drikke, farmasøytisk industri, trelast, trykking og forlagsvirksomhet, tekstiler og møbler og telekommunikasjon.
Frihavnen er lagt i nærheten av Riga, og er isfri hele året. Kapasiteten til havnen er (i 2005) 20 millioner tonn i året. Frihavnen ekspanderer for tiden, og er medlem av IAPH, ESPO, BPO og Europe Cruise Organization.
Siden uavhengigheten har også norsk næringsliv etablert seg i byen. Tydelig i bybildet er kioskkjeden Narvesen, supermarkedene RIMI og REMA 1000, kleskjedene Cubus og Dressmann og bensinstasjoner fra Statoil.
En rekke akademiske institusjoner er hjemmehørende i byen, inkludert Universitetet i Latvia, Rigas tekniske universitet, Riga Stradins universitet (Rīgas Stradiņa Universitāte) og Riga-avdelingen til Handelshøyskolen i Stockholm.
== Turistattraksjoner ==
Se utdypende artikkel: Rigas turistattraksjonerDe viktigste severdighetene i Riga dreier seg rundt byens historie, og spesielt gamlebyen. Byens opprinnelse fra middelalderen sees fremdeles tydelig i arkitekturen, sammen med spor av gotisk arkitektur, barokk arkitektur og art nouveau. Senteret av byen regnes som den beste samlingen av Art Nouveau-bygninger i Europa og står på UNESCOs liste over verdensarven.
Det står blant annet 24 lagerbygninger fra middelalderen i gamlebyen fremdeles, men det mest kjente eksemplet på middelalderarkitektur kalles «Tre brødre». Den eneste gjenværende byporten kalles «Svenskeporten».
Sentralt i gamlebyen står Dome-katedralen, påbegynt i 1211. Gjennom århundrene har katedralen blitt bygget på, og fremstår i dag som en blanding av romansk, renessanse, barokk og klassisk arkitektur. Katedralens orgel med nesten 7000 piper er en av verdens største, og fremdeles i jevnlig bruk.
Andre kirker er det mange av, men den mest kjente er St. Peter, som med sitt 137 meter høye spir rager over byen. Den mest fremtredende russisk-ortodoks kirken blir kalt «planetariet» på folkemunne, ettersom sovjetmyndighetene brukte bygningen til dette formålet under okkupasjonen.
19 % av byens flate er dekket av parker, noe som blir over 54 km².
Riga har om lag 50 større og mindre museer. Et av de viktigste er Latvia nasjonale historiske museum, som ligger i Riga festning (Riga pils) og viser Latvias historie fra istiden til i dag. Riga by- og sjøfartsmuseum ligger vegg i vegg med Domkirken, og regner sin historie tilbake til 1700-tallet. Det er dermed et av Europas eldste museer. Okkupasjonsmuseet ligger like utenfor gamlebyen, og bygningen er et eksempel på sovjetisk arkitektur. Det knytter seg en viss kontrovers til om bygningen bør bli stående slik den er, som et minne om okkupasjonstiden, eller om den bør rives og erstattes av en bygning som passer mer til de historiske omgivelsene. Krigsmuseet ligger i Kruttårnet (Pulvertornis) nær den gamle bymuren. Litt utenfor sentrum ligger motormuseet, med blant annet Stalins og Leonid Bresjnevs biler. Utenfor byen ligger et stort friluftsmuseum, Latvias folkemuseum, et etnografisk museum i friluft. Riga har også to store kunstmuseer.
Blant få gjenværende minner fra sovjettiden kan man se minnesmerket over latviske geværmenn (strelnieki) utenfor okkupasjonsmuseet, og en mye mindre skulptur som hedrer de falne fra revolusjonen i 1905 på østsiden av elva.
Det mest kjente monumentet er Frihetsmonumentet, reist som et symbol for latvisk frihet og uavhengighet i 1935. Det er en søyle med en kvinneskikkelse som holder tre stjerner, symboler på de tre opprinnelige landskapene i Latvia. På forsiden er en inskripsjon, «Tēvzemei un Brīvībai» («for fedreland og frihet»). Monumentet ble ikke revet under sovjettiden, men ifølge populær anekdote, sovjetiske myndigheter oversatte betydningen til at kvinneskikkelsen var moder Russland og de tre stjernene var de baltiske republikkene.
== Sport ==
Riga har hatt en sterk posisjon innen idretten, blant annet ble det russiske tsardømmets interne olympiade i 1914 arrangert i Riga. Gamle idrettsklubber inkluderer Rigas skytterlag (stiftet 1859), Riga gymnastikklubb (1862), Riga roklubb (1872), Riga keiserlige seilerklubb (1878) og Riga sykkelforening (1886). Latvias sportsunion ble stiftet i Riga 6. mars 1921, og ble senere til Latvias forente sportsforeninger, som representerte landet internasjonalt, for eksempel ovenfor IOC. Under verdenskrigene var det ingen organisert idrettsaktivitet i byen, og etter 1945 ble all organisert idrett overtatt av sovjetiske myndigheter.
Inntil 2006 var Skonto Stadion Rigas største arena for sport. Det sto ferdig i 1996, og ble renovert til Eurovision Song Contest i 2003. Det rommer 6 500 tilskuere og består av fire haller. Det arrangeres mesterskap i fotball, ishockey og andre grener her.
Et større stadion, kalt Arena Riga, åpnet i 2006. Det rommer 12 500 tilskuere på et område på 58 000 m², hvorav over 22 000 m² er under tak.
Ishockey er Latvias nasjonalidrett og Dinamo Riga (Kontinental Hockey League) det mest fremtredende i landet. Det finnes også et fotballag Skonto Riga (stiftet 1991), som også det var av landets beste. De har vunnet ligaen alle år fra 1991 til 2003, og cupen sju ganger i samme intervall.
== Transport ==
Trafikken til Riga har økt betydelig i senere år, etter som infrastrukturen har blitt forbedret. Riga som havneby er et knutepunkt for logistikk, og et senter i vei- og jernbanenettet. Flyplassen Riga internasjonale lufthavn er hjemmehavn for AirBaltic. Det er fergeforbindelse til Stockholm, Kiel og Lübeck.
Kollektivtransporten i byen omfatter busser, trolleybusser, trikker (Škoda 15T) og minibusser. Sovjetmyndighetene hadde planer om t-bane i Riga, men miljøverngrupper fikk satt en stopper for planene i 1986.
De første hestetrukne bussene begynte å kjøre i 1852. Trikkene som kom i 1882 var også hestetrukne.
== Bilder ==
== Kjente personer fra Riga ==
Mikhail Barysjnikov – danser og skuespiller
Isaiah Berlin – Oxford-utdannet filosof
Sergei Eisenstein – russisk regissør
Heinz Erhardt – tysk komiker
Laila Freivalds – svensk utenriksminister
Meinhard von Gerkan – arkitekt
Artūrs Irbe – ishockeyspiller i NHL
Mariss Jansons – dirigent
Jānis Lūsis – fire ganger olympisk deltaker
Wilhelm Ostwald – kjemiker, nobelprisvinner (1909)
Sandis Ozoliņš – ishockeyspiller i NHL
Arkady Raikin – sovjetisk komiker
Mikhail Tal – den åttende verdensmester i sjakk
Sergei Zholtok – ishockeyspiller i NHL
Vadim Demidov – fotballspiller
Sergej Demidov – håndballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Riga – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rīga – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (latvisk, russisk, engelsk)
(en) Riga hos Wikivoyage
Den norske ambassaden
Riga Wiki (engelsk)
UNESCOs side om gamlebyen (engelsk)
Skonto fotballklubb (latvisk, engelsk, russisk) | Riga (latvisk: Rīga; russisk: Рига; estisk: Riia; polsk, litauisk: Ryga) er hovedstad og største by i Latvia. Med sine 665 222 innbyggere (2021)lgia. | 5,866 | 5,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hansaforbundet | 2023-02-04 | Hansaforbundet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Hanseatene', 'Kategori:Pages using div col with unknown parameters', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysklands historie'] | «Hansa» omdirigeres hit. Se også Hansa bryggeri og Hansa (bilmerke)
Hansaforbundet var et handelslaug som arbeidet for beskyttelser av handelsprivilegier, og som i en periode dominerte handelen i det nordlige Europa. Deres innflytelse strakk seg fra Baltikum til Nordsjøområdet og med tilhørende innland fra senmiddelalderen og inn i tidlig moderne tid. Det har fått navn etter det lavtyske ordet hanse, som betyr gruppe, følge, eller (handels)selskap.
Forbundet ble etablert for å beskytte de økonomiske interessene og diplomatiske privilegiene i de deltakende byene og statene. Hansabyene hadde eget lovsystem og utstyrte egne hærer og militære flåter for gjensidig beskyttelse og hjelp. Til tross for dette var ikke organisasjonen noen statsdannelse, heller ikke kan den kalles en konføderasjon av bystater, da det var bare få av byene som deltok som hadde egen suverenitet og uavhengighet tilsvarende det som senere var hos de frie riksstedene.
| «Hansa» omdirigeres hit. Se også Hansa bryggeri og Hansa (bilmerke)
Hansaforbundet var et handelslaug som arbeidet for beskyttelser av handelsprivilegier, og som i en periode dominerte handelen i det nordlige Europa. Deres innflytelse strakk seg fra Baltikum til Nordsjøområdet og med tilhørende innland fra senmiddelalderen og inn i tidlig moderne tid. Det har fått navn etter det lavtyske ordet hanse, som betyr gruppe, følge, eller (handels)selskap.
Forbundet ble etablert for å beskytte de økonomiske interessene og diplomatiske privilegiene i de deltakende byene og statene. Hansabyene hadde eget lovsystem og utstyrte egne hærer og militære flåter for gjensidig beskyttelse og hjelp. Til tross for dette var ikke organisasjonen noen statsdannelse, heller ikke kan den kalles en konføderasjon av bystater, da det var bare få av byene som deltok som hadde egen suverenitet og uavhengighet tilsvarende det som senere var hos de frie riksstedene.
== Dagens bruk av Hansanavnet ==
I dag har byene Hamburg, Lübeck, Bremen og Rostock Hansestadt som en del av det offisielle bynavnet; Hamburg og Bremen er fortsatt bystater med delvis suverenitet. Ofte omtales de tre byene kollektivt som hanseatiske. Man finner begrepet i en rekke institusjonsnavn, f.eks. Hamburgs øverste domstol Hanseatisches Oberlandesgericht. Den tradisjonelle eliten i disse byene, som hadde konstitusjonelle privilegier til 1918–19, kalles også hanseater.
I dag går hansa-benevnelsen igjen i flere navn. Noen kjente eksempler er det tyske flyselskapet Lufthansa, fotballaget Hansa Rostock, Hanze universitet for anvendt vitenskap i Groningen i Nederland, Hansa bryggeri i Bergen, Hansapank i Baltikum (i dag en del av Swedbank) og seilbåtfestivalen Hanse Sail i Mecklenburg.
Tidligere eksisterte også det store rederiet DDG Hansa, som eksisterte fra det ble stiftet i 1881 til det gikk konkurs i 1980 og flyprodusenten Hansa-Brandenburg under første verdenskrig.
== Historie ==
=== Tidlige hansasammenslutninger ===
Handelsmenn fra ulike steder i Westfalen etablerte seg på 1100-tallet i Visby på Gotland, på grunn av den gunstige geografiske plasseringen i forhold til handelsstedene i Novgorod. Handelsmenn fra hele det tyske området var også med på de rike fiskeriene rundt Skåne. Tyskerne i Visby sluttet seg sammen i en «Hansa» og hadde medlemmer fra mer enn 30 byer, fra Köln og Utrecht i vest til Reval i øst. Det oppsto også en tilsvarende sammenslutning i Brugge som i 1252 fikk handelsprivilegier av greven av Flandern med gyldighet for «det romerske rikes kjøpmenn». Blant disse var det særlig tre viktige grupper, handelmenn fra Westfalen, fra Lübeck og hansaen i Visby.
=== Grunnleggelse av forbundet ===
De første sporene til en fastere handelsorganisasjon oppsto i Lübeck i 1159 under den mektige Henrik Løve som hadde erobret landeiendommer fra Adolf II av Holstein . Hansaforbundet oppstod derfor med utgangspunkt i det rike Lübeck på 1200-tallet med herredømmet over saltkildene i Lüneburg og sølvhandel som den kapitalsterke hovedkraften. I 1282 slo Kölns, Lübecks og Hamburgs hansa i London seg sammen til et felles forbund som omfattet alle de tyske handelsmennene. Det sterke fellesskapet og de handelsprivilegiene som fellesskapet etter hvert fikk, gjorde at også moderbyene fikk en sterke tilknytning til hverandre. Det ble utviklet avtaler og traktater om felles opptreden for å sikre privilegiene og felles organisering av virksomheten i utlandet.
Byene etablerte egne hærer og hjalp hverandre om nødvendig. Handelsskipene ble også brukt til å frakte soldater. Også egen flåte i kamp mot kaprere kunne bli utrustet og særlig kjent er sjøslaget 22. april 1401 hvor en flåte fra Hansaforbundet ledet av Simon av Utrecht slo en flåte fra vitaliebrødrene, under ledelse av Klaus Störtebeker i nærheten av Helgoland.
Lübeck hadde blitt et handelssenter for handelsmenn fra Sachsen og Westfalen som drev handel nord- og særlig østover mot de mindre økonomisk utviklede områdene i de østlige delene av Østersjøen. Disse områdene hadde rikelig tilbud av tømmer, voks, rav, harpiks, pels, samt rug og hvete som ble fraktet fra havnebyenes omland til markedene i havnene.
Deler av grunnlaget for hansaens handelsimperium var kontrollen over landforbindelsen over Holstein fra Lübeck til Hamburg. Den ble i 1398 utbygget med den formodentlig eldste kanal i Europa: Stecknitzkanalen, som forbinder elven Trave med Elben. Lübecks hegemoni var på sitt høyeste på 1400-tallet.
=== Ekspansjon ===
Lübecks nærhet til Østersjøen og Nordsjøen åpnet for handelsforbindelser både med Skandinavia og Kievriket, og som slik i direkte konkurranse med skandinavene som tidligere hadde kontrollert handelsrutene i Østersjøen. En traktat med hansaen i Visby avsluttet denne konkurransen, da handelsfolk fra Lübeck gjennom denne fikk adgang til Republikken Novgorods havn hvor hansaen etablerte et kontor. Tilsvarende allianser ble etablert innenfor Det tysk-romerske rike. Etterhvert ble det utviklet et nettverk av allianser og avtaler og mellom 70 og 170 byer var, i varierende grad, med i dette nettverket.I tillegg lyktes forbundet å etablere faktorier i Brugge i Flandern, Bergen og i London, og disse handelspostene ble viktige enklaver. Hansaen i England er første gang nevnt i kildene fra 1282 som Hansa Almaniae (en «tysk hansa»), som nok var mer en bosetning enn en formell etablering. I 1303 fikk denne hansaen skatte- og tollinnrømmelser av kong Edvard I. I 1320 ble det etablert et formelt kontor i London på nordbredden av Themsen hvor Walbrook rant ut i Themsen, rett vest for London Bridge på tomten hvor dagens Cannon Street stasjon ligger.
Londonkontoret fikk særlig innpass i eksporten av både engelsk ull og engelskproduserte ferdige tekstiler, og hansaen fikk kontrollen over tekstilindustrien i Colchester og andre industristeder. Londonkontoret vokste etterhvert til et eget, avgrenset samfunn med varehus, veiehus, kirker, kontorer og boliger, og den store etableringen viser viktigheten og det store aktivitetsnivået som var her. Det ble etter hvert kalt the Steelyard (fra tysk: der Stahlhof) og de eldste referansene til dette navnet finnes i kilder fra 1422. Etableringen i Bergen kom 40 år senere enn i London, i 1360 og håndterte hovedsakelig tørrfiskhandel. Det fantes også faktorier i Oslo og Tønsberg.
=== Innflytelse ===
Hansaens hovedhandelsartikkel i handelen med Norge var tørrfisken, som ble eksportert fra Norge til Sentral- og Sør-Europa. Hansaen var en økonomisk stormakt i samtidens Nord-Europa og en betydelig maktfaktor i Skandinavia. Det er spekulert i om Kalmarunionen var et skandinavisk mottiltak mot den økende tyske innflytelsen i skandinavisk politikk.
Hansaen grunnla en rekke byer, særlig i Baltikum, og en varig virkning av den hanseatiske handelsvirksomheten var den sterke tyske kulturelle og språklige påvirkningen i Skandinavia.
I Bergen hadde tyskerne fra først av bare hatt tillatelse til å «sitte» (dvs. handle) i tiden mellom korsmesse om våren (3. mai) og korsmesse om høsten (14. september); men gradvis ble de «vintersittere». Omkring 1259 overvintret flere av dem likevel i Bergen, som leietakere hos norske gårdeiere på Bryggen, og en tysker ble snart huseier selv. Vintersittingen muliggjorde fordelaktige oppkjøp i vinterhalvåret og tidlig utskiping om våren. Likevel nektet tyskerne å betale tiende i Bergen, så kong Håkon forordnet at fremmede som leide hus i byen i 12 måneder, måtte regnes som fastboende og var pliktige å yte tiende og annet på lik linje med nordmenn. I 1250 var det sluttet freds- og handelsavtale mellom kong Håkon og Lübeck som garanti for gjensidige frihandel mellom nordmenn og lybekkere, gjensidig hjelp mot overfallsmenn og vilkår i Norge som det tidligere hadde vært. Tyskerne var imidlertid ikke fornøyd med rettssikkerheten de opplevde. Norsk vrakrett utsatte hanseatene for regulær plyndring når skipene deres forliste langs norskekysten. I tillegg mente kjøpmenn fra Hamburg seg utsatt for en falsk drapsanklage i Bergen. Denne frikjente Magnus Lagabøte dem for senere.I 1340 støttet hanseatene Valdemar Atterdag da han tok makten i Danmark. Hansaen ønsket redusert makt til grevene i Holstein, som satt med Danmark i pant. Grevene kontrollerte så store områder at de truet sentrale fjernhandelsruter. Kong Atterdag avstod motvillig Skåne til Magnus Eriksson i 1343. Dette var i hanseatenes interesse, siden det var til deres fordel at ikke den samme kongen hersket over begge sider av Øresund. Eriksson var også svært mye rausere mot dem når det gjaldt tilgang til det innbringende Skånemarkedet. Også de hanseatiske privilegiene i Norge ble fornyet ved Erikssons overtakelse av Skåne. Men i 1360 angrep kong Atterdag Skåne, og Magnus Eriksson mistet både Skåne, Halland og Blekinge, men fikk til gjengjeld løfte om Valdemar Atterdags støtte mot den svenske opposisjonen. Dette ble stadfestet med en ekteskapsavtale mellom Erikssons sønn Håkon Magnusson og Valdemars datter, prinsesse Margrethe. Atterdag ville imidlertid utvide sin makt i Østersjøen, og 1361 erobret han Gotland i slaget ved Visby. Nå var ikke lenger Valdemar Atterdag til nytte for hanseatene. Tvert om representerte han en alvorlig trussel ved sin tilstedeværelse i Østersjøen og ved å sitte med makten over begge sider av Øresund.Da forbundet var på sitt sterkeste, ble det på et møte i Köln i 1367 besluttet en felles kamp mot kongene Valdemar Atterdag av Danmark og Håkon Magnusson av Norge.
De utenlandske faktoriene i Novgorod, Bergen, London og Brugge ble etterhvert kalt kontorer og direkteunderlagt forbundet.Det er anslått at av en befolkning på rundt 10 000 i middelalderens Bergen var kanskje så mye som en tredjedel utlendinger – de fleste sannsynligvis våpenføre unge menn tilsluttet Hansaforbundet.
Dette oppmuntret hanseatene til lokalt maktmisbruk. I 1440 innkom det klager på at tyske kjøpmenn som satte opp hollenderboder på Stranden, jaget hollenderne vekk og slengte varene deres i sølen. Mer enn hundre bevæpnede hanseater skulle også ha trengt inn på Bergens rådstue tirsdag etter St. Peters dag (23. februar), og jaget rådmennene med økser og kårder. Konfliktene i Bergen toppet seg med Olav Nilsson som høvedsmann på Bergenhus. Han opprettholdt en uforsonlig linje mot hanseatene og ble avsatt i 1453; men alt i 1455 var han tilbake etter å ha presset Erik av Pommern til å gjeninnsette seg. I mellomtiden hadde han drevet som kaprer og plyndret hanseatiske skip. Vel kunne Nilsson påpeke at hanseatene bare motvillig innordnet seg norsk lov; men en tidligere sjørøver som høvedsmann kunne de ikke tolerere. I 1455 var byen vitne til at bevæpnede hanseater jaget Nilsson, biskopen og følget deres utover mot Nordnes der de søkte tilflukt i Munkeliv kloster. Mens Nilsson klatret opp i tårnet, satte hanseatene klosteret i brann. De betalte for å få gjenoppbygget klosteret, men boten til Nilssons etterlatte nektet de å betale. Nok forelå det rettskraftig dom om slik bot, men kong Christian I forfulgte ikke saken ettersom han hadde tatt opp store lån av hanseatene til krigføringen sin.
=== Tilbakegang og avslutning ===
I 1494 stengte de russiske makthaverne hansaens kontor i Novgorod. På denne tiden tapte også fiskeriene ved Skåne mye av sin betydning og i 1530-årene ble hansaens faktorier i Oslo og Tønsberg lagt ned. Dette førte til at handelen på Østlandet i større grad ble overtatt av nederlendere og dansker. Rundt 1560 ble de tyske handelsmenn og håndverkere i Bergen en del av den norske borgerstanden, og selv om hansaens kontor fortsatte sin eksistens, var makten sterkt redusert og norske borgere overtok stadig større deler av handelen med Nord-Norge.
Etter at Brugge, Antwerpen og Nederland ble en del av De burgundiske Nederlandene ble kontoret i Brugge i 1545 flyttet til Antwerpen, og hansaens posisjon ble sterkt utfordret av nederlandske handelsmenn. Handelen fra Antwerpen, hvor hansaen hadde sitt kontor, ble helt lammet i 1585 gjennom den spanske erobringen og stengningen av Schelde under Åttiårskrigen. I 1598 stengte dronning Elisabeth I av England the Steelyard i London og de motstridene interessene mellom hansabyene ble etter hvert større, noe som ble den mest avgjørende årsaken til at hansaforbundet ble oppløst. Den økende skipsfarten rundt Jylland ble viktigere utover 1400-tallet og dette svekket Lübecks posisjon, samtidig som misnøyen med byens monopolstilling økte. Dette økte nederlendernes og engelskmennenes innflytelse i Østersjøen. Lübecks nederlag overfor Danmark under Grevefeiden i 1536, samt de store sosiale og politiske endringene som følge av reformasjonen, gjorde at hansaforbundet bare eksisterte i navnet. Lübecks forsøk på å ta tilbake noe av sin maktposisjon under den nordiske syvårskrig mislyktes, og den siste hansadag ble holdt så sent som i 1669.
Handelsstrukturen og systemet fortsatte derimot mange steder, men disse var bare løsere tilknyttet hverandre. Et stadig sterkere Sverige overtok mye av den tidligere tyske kontrollen i Østersjøen. Det ble i Bergen opprettet «Det Norske Kontor», hovedsakelig av hanseatiske kjøpmenn som hadde tatt borgerbrev i byen.
Dette var i praksis en direkte videreføring av det hanseatiske systemet, og det ble styrt av de samme folkene som før. Det eneste som var nytt var navnet, og at kjøpmennene i økende grad tok borgerskap i Bergen. «Det Norske Kontor»s handelsprivilegier ble formelt opphevet av Stortinget først ut på 1800-tallet.
== Organisasjon ==
=== Medlemskap ===
Medlemmene i hansaen og innbyggerne i hansabyene (el. hansastadene) ble kalt hanseater. En kjøpmann i hansaen ble på tysk og dansk fra 1500-tallet ofte omtalt som «pebersvend» og «Pfeffersack» etter handelen med pepper og andre krydder.
Medlemmene i Hansaforbundet var både handelsmennene og de byene (bortsett fra Dinant) hvor disse handelsmennene hadde borgerskap. Ikke alle byer med tyske handelsmiljøer var med, for eksempel ble byene, med tilhørende handelmenn, Emden, Memel, Vyborg og Narva aldri medlem av Hansaforbundet. På den annen side kunne også enkeltpersoner som kom fra andre deler bli medlem, gitt at de var født av tyske foreldre, underlagt tysk lovgivning og handelsutdannet. Forbundet arbeidet for å utvide og trygge medlemmenes felles interesser, selv om disse kunne være ganske ulike, både med hensyn til størrelse av handelsvirksomheten, og politisk med hensyn til uavhengighet fra den styrende adelen.
=== Beslutninger ===
Beslutninger og aktive handlinger på vegne av forbundet ble fattet konsensusbasert. Når det dukket opp aktuelle saker ble medlemmene invitert til et sentralt møte, kalt Tagfahrt (egentlig «møtetur», og noen ganger etter 1358 kalt Hansetag. De lokale medlemssammenslutningene valgte da representanter, kalt Ratssendeboten «råd-sendebud» til det aktuelle møtet. Ikke alle sendte representanter, og de som reiste fikk ofte fullmakt til å representere flere. Det å bygge både lokal konsensus, og konsensus på Tagfahrt-nivået var i tråd med tradisjonen i Niedersachsen kalt Einung, hvor konsensus ble forstått som fraværet av protester. I hansaforbundet ble det forslaget som etter en diskusjon fikk tilstrekkelig oppslutning lest opp høyt for de tilstedeværende og vedtatt som bindende Rezess (resess) dersom ingen av de tilstedeværende protesterte, og de som ikke hadde lyktes å få tilstrekkelig støtte til sine forslag var forpliktet til å forholde seg i ro under denne prosedyren. Dersom en ikke lyktes å etablere konsensus på denne måten til en sak, ble konsensus oppnådd ved at noen medlemmer av forbundet ble pekt ut med fullmakt til å finne en felles løsning.
=== De enkelte kontorene ===
De ulike hanseatiske kontorene hadde sine egne kasserere, rett og segl. Som laug, ble kontorene ledet av Ältermänner (entall: Ältermann «oldermann». Londonkontoret var spesielt, da det hadde både en hanseatisk og en engelsk ältermann. I 1347 endret Brussel-kontoret sine bestemmelser for å sikre en lik representasjon av forbundets medlemmer. Fram til dette, var medlemmene delt i hver sin Drittel («tredjedel»): den vendiske og saksiske tredjedel, den westfaliske og prøyssiske tredjedel og den gotlandske, livlandske og svenske tredjedel. handelmenn fra hver tredjedel valgte to ältermänner og seks medlemmer til «åttemannsrådet» (Achtzehnmännerrat) til å administrere et kontor for en bestemt periode. I 1356 ble denne ordningen bekreftet under et hanseatisk møte for å forberede den første Tagfahrt. Denne inndelingen i tredjedeler ble tatt opp og innført i hele forbundet.
Tagfahrt eller Hansatag var den eneste sentrale institusjonen i Hansaforbundet. Imidlertid ga inndelingen i tredjedeler de respektive medlemmene anledning til å møtes i egne møter, kalt Dritteltage til å utarbeide felles standpunkter til et kommende Tagfahrt. Medlemmene møttes også på et mer lokalt nivå, og selv om slike lokale møter ikke var formalisert innen Hansaforbundet, ble de stadig viktigere i forberedelse og gjennomføring av beslutningene fra Tagfahrt.Fra 1554 gikk man i stedet over til den firedeling for å redusere de interne ulikhetene annen hver enhet, og slik fremme samarbeidet og kontakten innen hver del og gjøre beslutningsgangen mer effektiv. Siden antallet ble økt til fire, ble hver enhet kalt en Quartiere (kvart):
Denne inndelingen ble imidlertid ikke innført ved de mindre representasjonskontorene (kontore), som ved sine behov, som valg av ältermänner, grupperte medlemmene på ulike måter.
=== Hanseatere som konfliktløsere ===
Konflikter som oppstod mellom handelspartnere, byer og styremakter kunne fort føre til forsinkelser i handelen og vareleveringen. Dette betydde tapte penger for handelsmennene, derfor var det i fleres interesse at konflikter ble løst på en rask og tilfredsstillende måte.
Hanseatene løste mange konflikter gjennom megling. Konfliktene dreide seg gjerne rundt varer, logistikk og ansvarsfordeling, samt konflikter mellom byer og styresmakter og annen politikk. De hadde naturlig nok en spesiell funksjon og rolle som konfliktløsere og meglere på kontorene, som var deres hovedkontor i de ulike byene, men hanseatene var også meglere mellom byer som var i strid seg i mellom og mellom byer og styresmakter. Målet til hanseatene var naturlig nok at handelen skulle gå så smertefritt som mulig. Konflikter og uenigheter kunne føre til forsinkelser i handel og transport, noe som betydde tapte penger. Derfor var konflikthåndtering en prioritet hos hanseatene. Det ble gjerne kalt "verhansung" når hanseatene hadde meglet og funnet løsninger på konflikter. Hanseatenes funksjon som meglere var kjærkomment og et gode for de andre Hansebyene.
== Hansabyer ==
De forskjellige kvartenes navn har blitt forkortet i denne tabellen slik:
Vendisk: Vendisk og pommersk (eller bare vendisk) Quartiere
Sachsen: Saksisk, thüringsk og brandenburgisk (eller bare saksisk) Quartiere
Baltikum: Prøyssisk, livlandsk og svensk (eller østbaltisk) Quartiere
Westfalen: Rhin-Westfalen og Nederland (eller Rhinland) Quartiere
Kontor: Kontorene var forbundets utenlandske handelsposter i byer som ikke selv var tilknyttet forbundet.Søylen «Territorium» viser til jurisdiksjonen som byen var underlagt på det tidspunktet; søylen «I dag en del av» oppfører hvilken stat byen idag ligger i, og søylene «Fra» og «Til» viser hvilke datoer byen ble med og/eller forlot forbundet.
=== Havner med en hanseatisk handelspost ===
Berwick-upon-Tweed
Bristol
Boston, Lincolnshire
Damme
Leith
Hull
Newcastle
Great Yarmouth
York
=== Andre byer med et Hansasamfunn ===
== Se også ==
Vitaliebrødrene
Peppersvenn
Bergenfarere
== Referanser ==
== Kilder ==
Absalon Pedersson Beyer: Bergens Kapitelsbok
== Eksterne lenker ==
(en) Hanseatic League – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Hansaforbundets offisielle side
Hanseatisk museum i Bergen
Bergen byleksikon på nett, om Hansaforbundet
Oppslagsordet «Hansa» i Nordisk familjebok fra 1909 (på svensk)
Omtale av Hansa på Store norske leksikon
Fiskeeventyret, om hansaen i Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no | Hansaforbundet var et handelslaug som arbeidet for beskyttelser av handelsprivilegier, og som i en periode dominerte handelen i det nordlige Europa. Deres innflytelse strakk seg fra Baltikum til Nordsjøområdet og med tilhørende innland fra senmiddelalderen og inn i tidlig moderne tid. | 5,867 | 5,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jiddisch | 2023-02-04 | Jiddisch | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Germanske språk', 'Kategori:Jiddisch', 'Kategori:Jødiske språk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språk i Argentina', 'Kategori:Språk i Israel', 'Kategori:Språk i Russland', 'Kategori:Språk i Tyskland'] | Jiddisch eller jiddisk er et germansk språk som tales av over tre millioner mennesker, hovedsakelig askenasiske jøder, over hele verden. Språket oppstod i Sentral-Europa i høymiddelalderen, som en blanding av middelhøytysk og sentraltyske dialekter, og med mange lånord fra hebraisk, senere også fra slaviske språk. Navnet jiddisch betyr «jødisk» og er opprinnelig en kortform for ייִדיש טיַיטש «jidish taitsh», eller «jødisk tysk». Ordforrådet består av ca. 80 % gjenkjennelige tyske ord, enkelte står nærmere standard høytysk enn mange høytyske dialekter; jiddisch betraktes av og til også som en tysk dialekt. Jiddisch skrives vanligvis med det hebraiske alfabetet.
Fram til andre verdenskrig var både østjiddisch og vestjiddisch dialekt i bruk. Vestjiddisch, som ble talt i Tyskland, Italia, Østerrike, Nederland, Frankrike og andre land, er i dag nesten utdødd: De fleste som talte denne dialekten ble utslettet i holocaust.
Forfatteren Isaac Bashevis Singer (1904–1991), som skrev på jiddisch, fikk nobelprisen i litteratur i 1978. Den jiddischspråklige lingvisten Max Weinreich formulerte den meget siterte aforismen «A shprakh iz a diyalekt mit an armey un a flot» («Et språk er en dialekt med en armé og en flåte»).
| Jiddisch eller jiddisk er et germansk språk som tales av over tre millioner mennesker, hovedsakelig askenasiske jøder, over hele verden. Språket oppstod i Sentral-Europa i høymiddelalderen, som en blanding av middelhøytysk og sentraltyske dialekter, og med mange lånord fra hebraisk, senere også fra slaviske språk. Navnet jiddisch betyr «jødisk» og er opprinnelig en kortform for ייִדיש טיַיטש «jidish taitsh», eller «jødisk tysk». Ordforrådet består av ca. 80 % gjenkjennelige tyske ord, enkelte står nærmere standard høytysk enn mange høytyske dialekter; jiddisch betraktes av og til også som en tysk dialekt. Jiddisch skrives vanligvis med det hebraiske alfabetet.
Fram til andre verdenskrig var både østjiddisch og vestjiddisch dialekt i bruk. Vestjiddisch, som ble talt i Tyskland, Italia, Østerrike, Nederland, Frankrike og andre land, er i dag nesten utdødd: De fleste som talte denne dialekten ble utslettet i holocaust.
Forfatteren Isaac Bashevis Singer (1904–1991), som skrev på jiddisch, fikk nobelprisen i litteratur i 1978. Den jiddischspråklige lingvisten Max Weinreich formulerte den meget siterte aforismen «A shprakh iz a diyalekt mit an armey un a flot» («Et språk er en dialekt med en armé og en flåte»).
== Jiddisch i geografien ==
Tyske jøder betegnes som askenasiske, mens de sefardiske kommer fra Spania og Portugal. Forklaringen på disse betegnelsene kan hentes fra Det gamle testamente, der Asjkenas var sønnesønn av Jafet, den eldste sønnen til Noa. I 551 utga historikeren Jordanes verket Getica om goterne, der han i avsnitt 1,4 omtaler Skandinavia med betegnelsen Skandza. Likheten mellom Asjkenas og Skandza er slående når man skriver dem på hebraisk, altså uten vokaler. Avstanden mellom Skandinavia og Tyskland er heller ikke stor.
Sefarad var området der jødene levde i eksil etter at babylonerne inntok Judea. Konsonantene i Sefarad og Spania minner om hverandre, siden f og p ble stavet med samme bokstav både i hebraisk og arameisk.
Enda mer underfundig er forklaringen på at slaviske og baltiske områder kalles Knaan på jiddisch. Kanaan var navnet både på lavlandet ut mot Middelhavet og på en av sønnene til Kam, Noas andre sønn. 1. Moseboks 9. kapittel forteller hvordan Noa drakk seg så full at han kledde seg naken, og sønnene Sem, Kam og Jafet måtte dekke ham til. Da han våknet av rusen, ropte han i sinne: «Lovet være Herren, Sems Gud! Kanaan skal være hans slave!» Man hentet altså assosiasjonen Kanaan = slave fra Bibelen, samtidig som slaverne som bor i de baltiske land, er opphav til vårt ord slave i betydningen trell.I en folketelling i Sovjetunionen fra 1959, oppgav 470 000 at de hadde jiddisch som morsmål.
== Ordbøker ==
Den eldste kjente ordboken der jiddisch var et av språkene ble publisert i 1542 med jiddisch, hebraisk, tysk og latin som varianter.I 1891 ble den første engelsk-jiddische ordboken publisert, av Alexander Harkavy. Denne ordboken ble stadig revidert, og den siste utgave, som også inkluderer hebraisk, er fra 1928.En nyere ordbok er Modern English-Yiddish Yiddish-English Dictionary, av Uriel Weinreich, utgitt i 1968.
== Kjente forfattere og poeter ==
En av de første forfatterne som begynte å skrive bøker på det jiddiske språket var Salomon Abramovitsj, bedre kjent som Mendele Moicher Sforim.
Andre kjente forfattere er:
Sholem Ash
S. Anski
Sholem Aleichem
Ester Kreitman
I.J. Singer
Isaac Bashevis Singer
Chaim GradeBlant kjente jiddisch-språklige poeter kan nevnes:
Mordechai Gebirtig
Jacob Glatstein
Hirsh Glick
Abraham Goldfaden
Pinchus Kahanovitsj, bedre kjent som Der Nister
Itzik Manger
Abraham Sutzkever
== Referanser ==
== Litteratur ==
W.B. Lockwood: Lehrbuch der modernen jiddischen Sprache. Mit ausgewählten Lesestücken, Hamburg 1995.
Marion Aptroot; Holger Nath: Einführung in die jiddische Sprache und Kultur, Hamburg 2002.
Solomon A. Birnbaum: Yiddish. A Survey and a Grammar, Toronto 1979.
Salomo A. Birnbaum: Die jiddische Sprache. Ein kurzer Überblick und Texte aus acht Jahrhunderten, Hamburg 1974, 2. Aufl. 1986.
Dovid Katz: Grammar of the Yiddish Language, London 1987.
Uriel Weinreich: Modern English-Yiddish Yiddish-English Dictionary, New York 1968 (seither mehrfach neu aufgelegt).
Ronald Lötzsch: Jiddisches Wörterbuch, Leipzig 1990 (seither neu aufgelegt als Duden-Taschenbuch).
Hans Peter Althaus: Mauscheln. Ein Wort Als Waffe, Berlin 2003.
Leo Rosten: Jiddisch. Eine kleine Enzyklopädie, München 2002.
Ulf Diederichs (Hrsg.): Das Ma'assebuch – Altjiddische Erzählkunst, München 2003, 848 S., ISBN 3-423-13143-8
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20040811172144/http://members.surfeu.at/veitschegger/texte/hebr..htm
http://www.jiddischkurs.org/
http://www.jiddisch.org/
http://www.yiddishculture.org/basiclesson/index.html
http://www.compactmemory.de/ – Online-Archiv jüdischer Zeitschriften
http://hagalil.org/hagalil/jidish/cf-jid1.htm – umfangreicher Vortrag über die Entwicklung der jiddischen Sprache
Di Velt fun Yidish: Audio Stories Arkivert 13. april 2009 hos Wayback Machine. | |land= | 5,870 | 5,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Isaac_Bashevis_Singer | 2023-02-04 | Isaac Bashevis Singer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 24. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 14. juli', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Jiddischspråklig litteratur', 'Kategori:Jødiske forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Novellister fra USA', 'Kategori:Personer fra Nowy Dwór Mazowiecki fylke', 'Kategori:Personer fra USA født i Polen', 'Kategori:Polske nobelprisvinnere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Isaac Bashevis Singer (jiddisch: יצחק באַשעװיס זינגער, født 21. november 1902 i Leoncin i Tsar-Russland, nå Polen, død 24. juli 1991 i Surfside i Miami-Dade County i Florida i USA) var en amerikansk forfatter og vinner av Nobelprisen i litteratur.
Singer skrev sine bøker på jiddisch. Han bodde det meste av sitt liv i USA.
| Isaac Bashevis Singer (jiddisch: יצחק באַשעװיס זינגער, født 21. november 1902 i Leoncin i Tsar-Russland, nå Polen, død 24. juli 1991 i Surfside i Miami-Dade County i Florida i USA) var en amerikansk forfatter og vinner av Nobelprisen i litteratur.
Singer skrev sine bøker på jiddisch. Han bodde det meste av sitt liv i USA.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Isaac Bashevis Singer hadde bakgrunn innen den jødiske fromhetsretningen hasidismen. Han var sønn av en rabbi og bror av forfatteren Israel Joshua Singer og forfatteren Esther Kreitman. Han vokste opp i et fattig jiddisch-språklig kvarter i Warszawa, og i den jødiske småbyen (shtetlen, jiddisch דער שטעטל der shtetl) Biłgoraj.
=== Journalist og forfatter ===
Som den eldre broren Israel Joshua Singer begynte han tidlig å publisere journalistikk og skjønnlitterære fortellinger.
I 1935 utvandret han fra Polen til USA, der han kom til å skrive for den jiddischspråklige sosialistiske New York-avisen Forverts (jiddisch פֿאָרװערטס, engelsk Forward), og publiserte mange romaner og noveller.Hans noveller og romaner kretser ofte rundt problemet som oppstår i møtet mellom den gamle jødiske verden og livsoppfattelse og den nye tid med materialisme og manglende tro. Novellen De små skomakere er et eksempel. Møtet mellom gammelt og nytt finner man også i romantrilogien Familien Moskat som var medvirkende til at Singer fikk Nobelprisen i litteratur i 1978.Fortellingene hans er ofte fantasifulle, med sterk dragning til livets mysterier og mystifikasjoner. De er skrevet for et publikum som kjenner til europeiske jødiske tradisjoner såvel som den jiddiske kultur som hadde sin mest fruktbare periode i begynnelsen av 1900-tallet.Blant de mest kjente verkene kan nevnes Satan i Goraj, en historisk roman om hendelser omkring Sabbatai Zvi, Trollmannen frs Lublin (roman) og de selvbiografiske romanene En dag full av glede og På villspor i Amerika. Novellen Jentl, om en ung kvinne som kler seg ut som mann for å få studere, har også blitt filmatisert. Novellen er også utgangspunktet for teaterstykket Yentl.
Singer skrev så godt som bare på jiddisch.
== Verker ==
Singer var en produktiv forfatter og utga både skjønnlitteratur for voksne, barnebøker og erindringslitteratur. Utgivelsene i engelsk oversettelse kom i en rekke tilfeller mange år etter at originalverket ble utgitt på jiddisch. I verkslisten nedenfor er utgivelsesåret for den engelske oversettelsen angitt.
=== Romaner ===
Satan in Goray (1935)
Eulogy to a Shoelace
The Family Moskat (1950)
The Magician of Lublin (1960)
The Slave (1962)
The Manor (1967)
The Estate (1969)
Enemies, a Love Story (1972)
The Wicked City (1972)
Shosha (1978)
Old Love (1979)
Reaches of Heaven: A Story of the Baal Shem Tov (1980)
The Penitent (1983)
Teibele and Her Demon (1983) (play)
The King of the Fields (1988)
Scum (1991)
The Certificate (1992)
Meshugah (1994)
Shadows on the Hudson (1997)
=== Novellesamlinger ===
Gimpel the Fool and Other Stories (1957)
The Spinoza of Market Street (1963)
Short Friday and Other Stories (1963)
The Séance and Other Stories (1968)
A Friend of Kafka and Other Stories (1970)
The Fools of Chelm and Their History (1973)
A Crown of Feathers and Other Stories (1974) — tildelt en delt National Book Award i klassen for skjønnlitteratur, sammen med Gravity's Rainbow av Thomas Pynchon
Passions and Other Stories (1975)
Old Love (1979)
The Collected Stories (1982)
The Image and Other Stories (1985)
The Death of Methuselah and Other Stories (1988)
=== Bøker for barn og unge ===
Zlateh the Goat and Other Stories, illustrert av Maurice Sendak (1966) — nominert til the Newbery Medal (Newbery Honor Book)[39]
Mazel and Shlimazel, illustrert av Margot Zemach (1967)
The Fearsome Inn, illustrert av Nonny Hogrogian (1967) — Newbery Honor Book[39]
When Shlemiel Went to Warsaw and Other Stories, illustrert av Margot Zemach (1968) — Newbery Honor Book[39]
The Golem, illustrert av Uri Schulevitz (1969)
Elijah the Slave: A Hebrew Legend Retold, illustrert av Antonio Frasconi (1970)
Joseph and Koza: or the Sacrifice to the Vistula, illustrert av Symeon Shimin (1970)
Alone in the Wild Forest, illustrert av Margot Zemach (1971)
The Topsy-Turvy Emperor of China, illustrert av William Pène du Bois (1971)
The Wicked City, illustrert av Leonard Everett Fisher (1972)
The Fools of Chelm and Their History, illustrert av Uri Shulevitz (1973)
Why Noah Chose the Dove, illustrert av Eric Carle (1974)
A Tale of Three Wishes, illustrert av Irene Lieblich (1975)
Naftali and the Storyteller and His Horse, Sus, illustrert av Margot Zemach (1976)
The Power of Light - Eight Stories for Hanukkah, illustrert av Irene Lieblich (1980)
Yentl the Yeshiva Boy, illustrert av Uri Shulevitz (1983)
Stories for Children (1984) – samling av historier.
Shrew Todie and Lyzer the Miser and Other Children's Stories (1994)
The Parakeet Named Dreidel (2015)
=== Sakprosa ===
The Hasidim (1973)
=== Selvbiografier ===
In My Father's Court, NY: Farrar, Straus & Giroux (1963, 1967)
A Day of Pleasure, Stories of a Boy Growing Up In Warsaw, New York: Doubleday (1969). National Book Award, Children's Literature
A Little Boy in Search of God, New York: Doubleday (1976)
A Young Man in Search of Love, New York: Doubleday (1978)
Lost in America, New York: Doubleday (1981)
Love and exile, New York: Doubleday (1984)
More Stories from My Father's Court, NY: Farrar, Straus & Giroux (1999)
=== Norske utgivelser ===
Attesten (1993)
Åkrenes konge (1989)
Familien Moskat (1987, 1990)
Kjærlighet og eksil (1987)
Fiender : en kjærlighetshistorie (1977, 1980, 1985)
Fortapt i Amerika (1982), originaltittel Lost in America, oversatt av Kjell Risvik og Kari Risvik
Ung mann søker kjærligheten (1981)
Trollmannen fra Lublin (1980)
Sjosja (1979)
Den usette : fortellinger (1976)
Hvorfor Noa valgte duen (1974)
Geita Zlateh : og andre historier (1970)
Slaven : roman (1965, 1979)
== Filmer basert på verkene ==
Enemies, A Love Story (1989)
Love Comes Lately (2007)
The Magician of Lublin (1979)
Yentl (1983)
Mr. Singer's Nightmare or Mrs. Pupkos Beard (1973)
== Andre dramatiseringer ==
Fool's Paradise (Opera, 1994)
== Bibliografier ==
David Neal Miller: Bibliography of Isaac Bashevis Singer, 1924–1949. Peter Lang, New York u. a. 1984.
Roberta Saltzman: Isaac Bashevis Singer, A Bibliography of His Works in Yiddisch and English, 1960–1991. The Scarecrow Press, Lanham, Maryland, and London 2002.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Isaac Bashevis Singer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Isaac Bashevis Singer på Internet Movie Database
(sv) Isaac Bashevis Singer i Svensk Filmdatabas
(da) Isaac Bashevis Singer på Scope
(fr) Isaac Bashevis Singer på Allociné
(en) Isaac Bashevis Singer på AllMovie
(en) Isaac Bashevis Singer hos The Movie Database
(en) Isaac Bashevis Singer hos Internet Broadway Database
(en) Isaac Bashevis Singer på Discogs
(en) Isaac Bashevis Singer på Discogs
(en) Isaac Bashevis Singer på MusicBrainz
(en) Isaac Bashevis Singer hos American National Biography | Isaac Bashevis Singer (jiddisch: יצחק באַשעװיס זינגער, født 21. november 1902 i Leoncin i Tsar-Russland, nå Polen, død 24. | 5,871 | 5,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aker_Stadion | 2023-02-04 | Aker Stadion | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1998', 'Kategori:Byggverk i Molde', 'Kategori:Fotballstadioner i Norge', 'Kategori:Idrettsanlegg i Møre og Romsdal', 'Kategori:Kjell Inge Røkke', 'Kategori:Molde Fotballklubb', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart'] | Aker stadion (sponsornavn, tidligere Molde stadion eller Nye Molde stadion) er et fotballstadion i Molde, og Molde Fotballklubbs hjemmebane. Anlegget blir i noen medier kalt Røkkeløkka.
| Aker stadion (sponsornavn, tidligere Molde stadion eller Nye Molde stadion) er et fotballstadion i Molde, og Molde Fotballklubbs hjemmebane. Anlegget blir i noen medier kalt Røkkeløkka.
== Historie ==
Anlegget ble gitt som gave til byen av forretningsmennene Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten. Kjell Kosberg var arkitekt for byggverket, som sto ferdig i 1998. Det ble nominert til FIABCIs Prix d'Excellence i 1999, vant den norske City-prisen samme år, og fikk i 2007 Equalitasprisen for god tilrettelegging for funksjonshemmede.Anlegget til 212 millioner kroner huser også kontorer for idrettsorganisasjoner, forretningslokaler, kafeteria og restaurant. Stadionet ble offisielt innviet av daværende statsminister Kjell Magne Bondevik den 18. april 1998, da Molde slo Lillestrøm 4–0. 13 010 tilskuere var til stede på åpningskampen, hvor det første målet var et selvmål av Lillestrøms Tommy Berntsen. Banen har vært åsted for to A-landskamper: Norge–Saudi-Arabia (6–0) i 1998 og Norge–Skottland (0–1) i 2013.
Molde Fotballklubbs gamle hjemmebane kalles i dag Molde idrettspark og brukes av byens øvrige fotballag, samt til andre idretter. Aker stadion ble opprinnelig kalt Molde stadion, og fikk sitt nåværende navn 3. mai 2006 etter hovedsponsor Kjell Inge Røkkes firma Aker Holding, som igjen har navn etter nå nedlagte Akers mekaniske Verksted i Oslo. Navneendringen fulgte en trend som var forholdsvis ny i Norge (tidligere hadde Aalesunds Color Line Stadion vært det eneste stadionet i Tippeligaen som var oppkalt etter en næringslivsbedrift), men som er blitt mer og mer utbredt i Europa. I forbindelse med navneendringen kunngjorde Aker at de også ville gi seks millioner kroner til en fotballhall på Årø i Molde, som har fått navnet Akerhallen. Kommunen bidro med 3,5 millioner kroner og tomt.
I oktober 2013 bestemte klubben seg for å legge kunstgress på banen, og det ble ferdigstilt før seriestart i 2014. Da begynte Moldes kvinnelag å spille hjemmekamper på Aker stadion.
== Tekniske detaljer ==
Aker stadion har publikumskapasitet på 11 249, hvorav 10 100 er sitteplasser. Tilskuerrekorden er på 13 308 og ble satt mot Rosenborg den 26. september 1998. I 1999 kvalifiserte Molde seg til Mesterligaen i fotball for menn, noe som førte til at ståtribunen ble erstattet av sitteplasser og kapasiteten redusert.
Banens mål er 105×68 meter, tilsvarende UEFAs standard banestørrelse for spill i de forskjellig europacupene.
Anlegget har elektrisk undervarme og flomlys som yter 1 200 lux.
Lydanlegget består av 226 små høyttalere og 32 større høyttalergrupper. Gruppene består av to horn og en basshøyttaler. Den samlede forsterkerkraften er 32 kW.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aker Stadion – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Molde Fotballklubb | | | 5,872 | 5,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baltikum | 2023-02-04 | Baltikum | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Baltikum'] | Baltikum (muligens av baltisk baltai (baltere) «de hvite») er en fellesbetegnelse for en region og utgjøres av de tre nasjonene Estland (cirka 1,3 millioner innbyggere), Latvia (cirka 1,9 millioner innbyggere) og Litauen (cirka 2,8 millioner innbyggere). Regionen utgjør cirka 175 000 km² og omhandler i alt cirka 6 millioner innbyggere. Den ligger langs østbredden av Østersjøen (også kalt Det baltiske hav) og grenser i øst mot Russland, i sørøst mot Hviterussland, og i sør mot den russiske oblasten Kaliningrad og Polen.
De baltiske statene var en del av det tidligere Sovjetunionen, men etter Sovjetunionens fall (1991) har de gjenoppstått som selvstendige nasjoner. Historisk regnes også Øst-Preussen med til Baltikum, men dette området ble delt etter andre verdenskrig og inngår nå i henholdsvis Polen og som Kaliningrad oblast i Russland.
Baltikum har tradisjonelt stått sentralt for all handel i denne delen av Europa, og regionen er i dag i ferd med å vinne tilbake denne posisjonen. Estland, Latvia og Litauen har siden Sovjetunionens fall hatt høyere økonomisk vekst enn andre land i Europa.
| Baltikum (muligens av baltisk baltai (baltere) «de hvite») er en fellesbetegnelse for en region og utgjøres av de tre nasjonene Estland (cirka 1,3 millioner innbyggere), Latvia (cirka 1,9 millioner innbyggere) og Litauen (cirka 2,8 millioner innbyggere). Regionen utgjør cirka 175 000 km² og omhandler i alt cirka 6 millioner innbyggere. Den ligger langs østbredden av Østersjøen (også kalt Det baltiske hav) og grenser i øst mot Russland, i sørøst mot Hviterussland, og i sør mot den russiske oblasten Kaliningrad og Polen.
De baltiske statene var en del av det tidligere Sovjetunionen, men etter Sovjetunionens fall (1991) har de gjenoppstått som selvstendige nasjoner. Historisk regnes også Øst-Preussen med til Baltikum, men dette området ble delt etter andre verdenskrig og inngår nå i henholdsvis Polen og som Kaliningrad oblast i Russland.
Baltikum har tradisjonelt stått sentralt for all handel i denne delen av Europa, og regionen er i dag i ferd med å vinne tilbake denne posisjonen. Estland, Latvia og Litauen har siden Sovjetunionens fall hatt høyere økonomisk vekst enn andre land i Europa.
== Etymologi ==
Baltia (Ba'ltia) ble først nevnt av den greske forfatteren Xenofon av Lampsakos som en enorm øy, som ligger tre dagers reise fra kysten av Skytia. Andre greske forfattere nevner et annet Baltia liggende på vestkysten av Schleswig eller Holstein, muligens med henvisning til en av øyene Sylt eller Helgoland. Den romerske forfatteren og naturfilosofen Plinius den eldre snakker også om en øy som heter Baltia. I nyere tid har det blitt antatt at med dette navnet ble det referert til den skandinaviske halvøy, snarere enn Samland på den prøyssiske kysten, nordvest for dagens Kaliningrad.I Adam av Bremen (1000-tallet) forekommer navnet Det baltiske hav (av lat. Mare Balticum) for Østersjøen. Navnebeskrivelsene Baltia og Balticum kommer sannsynligvis fra samme rot som det latinske ba'lteus, som betyr «belte». Adam av Bremen mener at Det baltiske hav (altså Østersjøen) har fått navnet sitt fordi det er formet som et belte. Ifølge en annen tolkning kan navnet Mare Balticum også tolkes som havet som nås ved å seile gjennom et belte (med referansene til Storebelt, Lillebelt eller Fehmarnbelt).
== Språklig sammensetning ==
Esterne lengst i nord taler estisk, som er et østersjøfinsk språk. Latvierne og litauerne, som utgjør områdene for det sørligste baltiske folket, taler baltiske språkene latvisk og litauisk. Dette er to språk som innbyrdes er omtrent like forståelige seg imellom som norsk og tysk.
Selv etter Sovjetunionens fall er det fortsatt mange etniske russere bosatt i Baltikum, og disse snakker primært russisk. Litauen har også en polsktalende minoritet. Estland og Latvia hadde en tysktalende overklasse, men denne forsvant etter andre verdenskrig. Minoritetsspråkene estlandssvensk og livisk er gått ut av bruk.
== Nasjonsflaggene i Baltikum ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Statistical data based on 2000/2001 censuses
vifanord – a digital library that provides scientific information on the Nordic and Baltic countries as well as the Baltic region as a whole. | Baltikum (muligens av baltisk baltai (baltere) «de hvite») er en fellesbetegnelse for en region og utgjøres av de tre nasjonene Estland (cirka 1,3 millioner innbyggere), Latvia (cirka 1,9 millioner innbyggere) og Litauen (cirka 2,8 millioner innbyggere). Regionen utgjør cirka km² og omhandler i alt cirka 6 millioner innbyggere. | 5,873 | 5,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_store_nordiske_krig | 2023-02-04 | Den store nordiske krig | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1700', 'Kategori:Konflikter i 1721', 'Kategori:Store nordiske krig'] | Den store nordiske krig (dansk: Den Store Nordiske Krig, tysk: Großer Nordischer Krieg, svensk: Stora nordiska kriget ) var en serie med kriger som ble ført i Nord- og Øst-Europa fra 1700 til 1721 mellom på den ene siden Sverige og på den andre en stor og skiftende koalisjon bestående av Sachsen-Polen, Danmark-Norge (1700 og 1709-1720) og
Tsar-Russland, samt fra 1715 også Preussen og Hannover. Krigen begynte med et koordinert angrep på Sverige fra koalisjonen i 1700 og ble avsluttet ved freden i Nystad i 1721. Norge ble krigsskueplass i 1716 og 1718, da svenskekongen Karl XII invaderte landet. Sverige mistet sin stormaktsstilling som følge av krigen, mens Tsar-Russland etablerte seg som en europeisk stormakt og den dominerende makt i Østersjøområdet.
| Den store nordiske krig (dansk: Den Store Nordiske Krig, tysk: Großer Nordischer Krieg, svensk: Stora nordiska kriget ) var en serie med kriger som ble ført i Nord- og Øst-Europa fra 1700 til 1721 mellom på den ene siden Sverige og på den andre en stor og skiftende koalisjon bestående av Sachsen-Polen, Danmark-Norge (1700 og 1709-1720) og
Tsar-Russland, samt fra 1715 også Preussen og Hannover. Krigen begynte med et koordinert angrep på Sverige fra koalisjonen i 1700 og ble avsluttet ved freden i Nystad i 1721. Norge ble krigsskueplass i 1716 og 1718, da svenskekongen Karl XII invaderte landet. Sverige mistet sin stormaktsstilling som følge av krigen, mens Tsar-Russland etablerte seg som en europeisk stormakt og den dominerende makt i Østersjøområdet.
== Bakgrunn ==
Mellom 1560 og 1660 skapte Sverige et Østersjøimperium (perioden er kjent som Stormaktstiden) sentrert rundt Finskebukta, bestående av provinsene Karelen, Ingermanland, Estland og Livland. Under tredveårskrigen skaffet Sverige seg besittelser i Tyskland, bl.a. Vestpommern, Wismar, hertugdømmene Bremen og Verden. Samtidig erobret Sverige danske og norske provinser nord for Øresund, bl.a. den gamle danske provinsen Skåne. Disse erobringene skyldtes i stor grad den svenske armeens gode trening. Den svenske hær var langt mer profesjonell enn de fleste kontinentale arméer og kunne skyte betydelig bedre på grunn av sin våpentrening. Imidlertid klarte ikke Sverige å støtte og opprettholde hærens slagkraft når krigene ble langvarige, og omkostningene ved krigføringen ikke kunne belastes de okkuperte landene.
I 1617 hadde freden i Stolbovo til Sveriges fordel hindret Russlands tilgang til Østersjøen, og i første halvdel av 1600-tallet førte den interne striden i Russland til at landet ikke var i stand til å utfordre Sverige for å vinne tilbake disse områdene. Senere i århundret ble Russland styrket, særlig under Peter den store, som ønsket å vinne tilbake de tapte områdene og gjenetablere et russisk nærvær i Østersjøen. På slutten av 1690-tallet klarte eventyreren Johann Patkul å få i stand en allianse mellom Russland, Danmark og Sachsen, og i 1700 angrep de tre landene Sverige.
=== Norge ===
Fra og med 1709 ble Norge i større grad påvirket av konflikten, og både i 1716 og 1718 ble Norge invadert av Karl XII. Konflikten og invasjonene førte til at befolkningen i Norge ble pålagt store økonomiske byrder. I perioden 1709–1720 økte skattetrykket, og mange menn ble utskrevet til militærtjeneste, enten som soldater i hæren eller matroser i den dansk-norske flåten. Mange unge menn jobbet på gårder eller som tjenestefolk. Utskrivningen av menn fikk dermed konsekvenser for gårdsdriften mange steder i Norge, siden det var færre til å utføre arbeidet. Det var en generell mangel på tjenestefolk, mange gårdsbruk ble liggende øde, og mange ugifte kvinner og eldre manglet forsørgere.For Finnmark og Troms fikk krigen store indirekte følger. Russerne brente ned byene innerst i Bottenviken. De fór hardt frem, mennene ble systematisk drept, kvinnene og barna tatt med til fangenskap i Russland. Dette førte til en stor innvandring av finner og samer til Norge.
Norske soldater var utplassert nær grensen fra og med 1709. Mellom 1716 og 1719 ble mange danske og tyske soldater innkvartert rundt om på norsk side. Forholdet mellom bøndene og de fremmede soldatene var preget av flere konflikter. Soldatene ble anklaget for å spise for mye, drikke for mye, ikke betale for seg, og for å ødelegge bøndenes inventar og jorder. Det økte skattetrykket, utskrivningen og innkvarteringen av soldater, sammen med de mange ekstraskattene, førte til at befolkningen i Follo var under et sterkt økonomisk press.
Sverige invaderte Norge i 1716 i det første Norgesfelttoget. De svenske soldatene beslagla mat, penger og andre forsyninger fra lokalbefolkningen, blant annet i Vestby og Ås. Enkelte storgårder ble plyndret, men det var generelt få overgrep mot befolkningen. Mange bønder flyktet allikevel fra de svenske styrkene.
Det ble utplassert svenske avdelinger i Son for å bevokte forbindelseslinjene til Sverige. Oberstløytnanten Erik Rydningsvård hadde svensk kommando i Son og prøvde å samle inn mat, penger og andre forsyninger fra befolkningen. Mange bønder nektet å betale de svenske soldatene, og det førte til at okkupantene prøvde å ta til seg forsyningene med makt. Etterhvert begynte de få gjenværende bøndene å yte motstand mot den svenske okkupasjonen. Etter det mislykkede forsøket på å erobre Fredriksten festning i 1716 trakk svenskene seg ut. Karl XII invaderte Norge igjen i 1718.
== Svenske seire ==
Fra begynnelsen av den store nordiske krig led Sverige under kong Karl XIIs manglende evne til å se situasjonen fra annet enn sitt personlige synspunkt. Han var så besatt av trangen til å hevne seg på sine fiender at det overskygget alle andre vurderinger. Igjen og igjen under disse atten årene med krig unnlot han å utnytte mulighetene til å oppnå en fordelaktig fred for Sverige. Første del av krigen ga Sverige en rekke seire. Danmark ble beseiret sommeren 1700 under krigens første store slag, og det så grundig at landet ikke kunne delta i krigen på flere år. Deretter fulgte Russland, som led et knusende nederlag i slaget ved Narva i november.
Etter at han hadde oppnådd å oppløse den første koalisjonen mot ham ved freden i Travendal og seieren i Narva, så den svenske kansellipresidenten Bengt Gabrielsson Oxenstierna en gyllen mulighet til å få avsluttet krigen og etablere seg som Europas megler. Sjansen bød seg fordi andre europeiske land, særlig Frankrike og sjømaktene som stod på terskelen til den spanske arvefølgekrig, ønsket tilslutning fra Sverige. På denne tiden tilbød representantene for Polen-Litauen (som anså seg som nøytrale til tross for sin konges aktive deltagelse i den anti-svenske koalisjonen) å være meglere mellom den svenske kongen og August den sterke. Men Karl, som var oppsatt på å avsette August fra den polske tronen, holdt seg stolt borte og angrep Polen. Med dette endte Polens nøytralitet, og landet gikk inn i krigen på sin konges side. Fem år senere, den 24. september 1706, sluttet Karl XII likevel fred med Polen ved traktaten i Altranstädt. Men denne traktaten var ikke til fordel for Sverige, som ikke fikk noen kompensasjon for seks års krigføring, og som derfor led et politisk nederlag.
== Russiske seire ==
Mellom 1700 og 1707 ble to av Sveriges baltiske provinser, Estland og Ingermanland, erobret av tsaren, og en tredje, Livland, var lagt i ruiner. For å sikre sine besittelser grunnla Peter byen St. Petersburg i Ingermanland i 1703. Han begynte å bygge opp en marine og en moderne hær, basert hovedsakelig på infanteri trent i bruk av skytevåpen.
Men selv nå kunne Karl med et pennestrøk ha fått tilbake nesten alt han hadde tapt. I 1707 var Peter villig til å tilbakelevere alt bortsett fra St. Petersburg og Neva-linjen. Igjen ønsket Karl imidlertid å risikere alt for å redde en større del av sine tidligere baltiske besittelser. Året etter invaderte han Russland, men møtte kraftig motstand fra general Mensjikov og dro med hæren sin til Ukraina for vinteren. Der ble hans styrker svekket av det kalde klimaet og Peters bruk av den brente jords taktikk. Da han fortsatte kampanjen våren 1709, hadde Karl mistet en tredjedel av hæren, og han led et knusende nederlag for Peter i slaget ved Poltava. Etter slaget måtte han flykte til Det osmanske rike, hvor han tilbrakte fem år i eksil i Bender (Tighina i det nåværende Moldova). Peters seier kom overraskende på de europeiske stormaktene, og på én dag hadde Russland etablert seg som en av dem.
Dette svenske nederlaget avsluttet ikke krigen, men det avgjorde den. Danmark-Norge og Sachsen gikk inn i krigen igjen, og August den sterke gjenvant den polske tronen med hjelp av Boris Kurakin. Peter fortsatte sin kampanje i Østersjøområdet og bygget opp en mektig marine. I 1714 klarte Peters marine å erobre en del av den svenske marinen da Russland første gang seiret i et sjøslag ved Hangöudd, og dette førte til at Finskebukta ble stengt for svenske fartøyer og Finland forble okkupert av Russland gjennom resten av krigen.
== Stralsunds fall ==
Bare besluttsomheten til kansleren, grev Arvid Horn, gjorde at Sverige kunne fortsette krigen helt til Karl endelig returnerte fra Det osmanske rike. Kongen kom til den svenskkontrollerte byen Stralsund i november 1714. Sverige var da i krig med hele Nord-Europa, og Stralsund var dømt til å falle. Karl ble der til desember 1715 og flyktet bare få dager før Stralsund falt.
På dette tidspunktet ble Karl av mange ansett som gal, ettersom han ikke ville tenke på fred, og Sverige allerede hadde betalt en fryktelig pris for krigen, uten noe håp i sikte. Alle Sveriges baltiske og tyske besittelser var tapt.
== Avslutning ==
Selv om Karl etter hjemkomsten i 1715 tok personlig kontroll over krigføringen, oppnådde han lite. Året etter angrep han Norge og marsjerte gjennom store deler av Østlandet før han besatte Christiania og beleiret Akershus festning. Men den svenske hær måtte heve beleiringen og trekke seg tilbake etter at Tordenskiold ødela den svenske forsyningsflåten i Dynekilen. En ny svensk invasjon i 1718 kom ikke lenger enn til Halden, hvor Fredriksten festning ble beleiret. Her ble Karl XII drept om natten 11. desember 1718 mens han var i løpegraven foran festningen.
I mellomtiden hadde også Preussen og Hannover sluttet seg til koalisjonen mot Sverige i håp om landevinninger ved fredsslutningen, men samarbeidet ble svekket av rivalisering og av britisk intervensjon. Britene ville hindre et fullstendig svensk sammenbrudd for å sikre maktbalansen i Nord-Europa. De siste krigshandlingene var en serie russiske og danske herjinger langs den svenske kysten, bl.a. i Stockholms skjærgård. Sverige ble til slutt tvunget til forhandlingsbordet, hvor Storbritannia og Frankrike dikterte betingelsene. Ved fredsslutningen med Danmark på Frederiksborg slott i 1720 fikk Danmark beholde de gottorpske delene av Slesvig, som formelt ble annektert i 1721, men ellers ble alt som det hadde vært før krigen.
Den endelige avslutningen av den store nordiske krig var freden i Nystad i 1721. Sverige hadde mistet alle de oversjøiske besittelsene som landet hadde erobret i 1600-årene og var ikke lenger en europeisk stormakt. Russland vant Sveriges baltiske besittelser og var fra da den sterkeste makten i Øst-Europa. Sveriges utilfredshet med krigens resultat førte til Den russisk-svenske krig (1741–1743) og Gustav IIIs russiske krig.
== Slag under den store nordiske krig ==
slaget ved Narva, 30. november 1700
slaget ved Düna, 19. juli 1701
slaget ved Rauge, 5. september 1701
slaget ved Kliszów, 19. juli 1702
slaget ved Pułtusk, 1. mai 1703
slaget ved Jakobstadt, 5. august 1704
slaget ved Poznań, 19. august 1704
slaget ved Punitz, 7. november 1704
slaget ved Gemauerthof, 26. juli 1705
slaget om Grodno, 25. januar 1706
slaget ved Fraustadt, 13. februar 1706
slaget ved Kalisz, 29. oktober 1706
slaget ved Golovtsjin, 14. juli 1708
slaget ved Moljatitsji, 10. september 1708
slaget ved Lesnaja, 9. oktober 1708
slaget ved Poltava, 8. juli 1709
kapitulasjonen ved Perevolotsjna, 11. juli 1709
slaget ved Helsingborg, 10. mars 1710
slaget ved Gadebusch, 20. desember 1712
sammenstøtet i Bender, 12. februar 1713
slaget ved Pälkäne, 17. oktober 1713
slaget ved Storkyro, 2. mars 1714
slaget ved Hangöudd, 7. august 1714
slaget om Stralsund, 2. november – 23. desember 1715
slaget i Dynekilen, 8. juli 1716
beleiringen av Fredriksten festning, 20. november – 14. desember 1718
karolinernes dødsmarsj, januar 1719
slaget ved Ösel, 4. juni 1719
slaget ved Stäket, 24. august 1719
slaget i Ledsund, 7. august 1720
Slaget ved Selånger, 5. juni 1721Alle datoene er i henhold til gregoriansk kalender.
== Tidslinje ==
1700 Krigsutbruddet, Karl XII setter i land tropper på Sjælland, slaget ved Narva
1701 Den svenske hær går inn i Livland, slaget ved Düna
1702 Polen-Litauen angripes, slaget ved Kliszów
1703 Grunnleggelsen av St. Petersburg. Russerne erobrer Narva
1704 Sverige og Polen slutter formell fred, Sachsen fortsetter kampen
1706 Svensk seier over sakserne ved Fraustadt, freden i Altranstädt, Sachsen trekker seg ut av krigen
1708 Karl XII begynner angrepet på Russland, slaget ved Lesnaja
1709 Slaget ved Poltava, Karl XII til Tyrkia, Danmark og Polen-Litauen atter inn i krigen
1710 Slaget ved Helsingborg. Store russiske erobringer i Baltikum
1712 De allierte fører krig i Nordtyskland, slaget ved Gadebusch
1713 Den svenske hær kapitulerer i Gottorp. Preussen med på alliert side
1714 Gottorp besettes, erobringen av Nord-Tyskland fortsetter
1715 De siste svensk-tyske besittelser erobres. Karl XII vender hjem
1716 Mislykket svensk angrep på Norge, Tordenskjolds seier i slaget i Dynekilen. Peter den store besøker Danmark
1717 To mislykkede danske offensiver mot Göteborg og Strömstad. Peter den store på storpolitisk besøk i Frankrike
1718 Svensk-russiske forhandlinger om separatfred på Ålandsøyene. Andre svenske offensiv mot Norge. Karl XII blir drept foran Fredriksten festning
1719 Russiske herjinger langs svenskekysten. Tordenskjold tar Marstrand
1720 Dansk-svensk fred på Fredensborg. Prøyssisk-svensk fred i Stockholm.
1721 Russisk-svensk fred i Nystad
1732 Formell polsk-svensk fred 11 år etter krigens avslutning
== Se også ==
Karl XII
August den sterke
Peter den store
Freden i Nystad
Liste over svensk-danske kriger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Great Northern War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Great Northern War – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norgeshistorie.no:
Norge i den store nordiske krig
Krigsbyrder i Norge under den store nordiske krig
De svenske invasjonene av Norge i 1716 og 1718
Rettsoppgjøret i Norge etter den store nordiske krig
Kaperfarten i Norge under den store nordiske krig
Summering av det Stora Nordiska Kriget 1700 – 1721
Stora nordiska kriget
Det stora nordiska kriget (1700–1721)
Great Northern War Timeline
Svenskt Militärhistoriskt Biblioteks summering av Stora Nordiska Kriget
Matros Nils Trosners dagbok 1711-1713
Norge og den store nordiske krigen 1700-1721, Frode Lindgjerdet | Sverige Det osmanske riket 1710–1714 Polen-Litauen 1704–1709 Zaporizjzjiske kosakker 1707–1709 |enhet2=| | 5,874 | 5,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Freden_i_Nystad | 2023-02-04 | Freden i Nystad | ['Kategori:1720-årene i Russland', 'Kategori:1720-årene i Sverige', 'Kategori:1721 i Europa', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Store nordiske krig', 'Kategori:Svenske fredsavtaler', 'Kategori:Traktater av 1721'] | Freden i Nystad er navnet på freden som ble sluttet mellom Sverige og Russland den 30. augustjul./ 10. september 1721greg. i byen Nystad i Finland, og dermed avsluttet den store nordiske krig. Sverige hadde da allerede sluttet fred med de andre motstanderne i Stockholm og Frederiksborg.
Under krigen hadde Peter av Russland okkupert alle de svenske områdene på østsiden av Østersjøen. I de ny-okkuperte områdene lå blant annet den nye hovedstaden St. Petersburg (grunnlagt 1703).
I freden måtte Sverige (representert ved Fredrik I av Sverige) avstå til Russland deler av Viborgs og Kexholms län og hele Ingermanland, Estland (med øyene Ösel og Dagö) samt Livland. Resten av Finland fikk Sverige, samt to millioner sølv-dalar. Freden i Nystad markerte et avgjørende skifte i maktbalansen i Europa. Det svenske imperiet var over, mens Russland oppsto som et nytt imperium. | Freden i Nystad er navnet på freden som ble sluttet mellom Sverige og Russland den 30. augustjul./ 10. september 1721greg. i byen Nystad i Finland, og dermed avsluttet den store nordiske krig. Sverige hadde da allerede sluttet fred med de andre motstanderne i Stockholm og Frederiksborg.
Under krigen hadde Peter av Russland okkupert alle de svenske områdene på østsiden av Østersjøen. I de ny-okkuperte områdene lå blant annet den nye hovedstaden St. Petersburg (grunnlagt 1703).
I freden måtte Sverige (representert ved Fredrik I av Sverige) avstå til Russland deler av Viborgs og Kexholms län og hele Ingermanland, Estland (med øyene Ösel og Dagö) samt Livland. Resten av Finland fikk Sverige, samt to millioner sølv-dalar. Freden i Nystad markerte et avgjørende skifte i maktbalansen i Europa. Det svenske imperiet var over, mens Russland oppsto som et nytt imperium. | Freden i Nystad er navnet på freden som ble sluttet mellom Sverige og Russland den i byen Nystad i Finland, og dermed avsluttet den store nordiske krig. Sverige hadde da allerede sluttet fred med de andre motstanderne i Stockholm og Frederiksborg. | 5,875 | 5,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schleswig-Holstein | 2023-02-04 | Schleswig-Holstein | ['Kategori:1946 i Tyskland', 'Kategori:54°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Schleswig-Holstein', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1946'] | Schleswig-Holstein (dansk og norsk: Slesvig-Holsten og Lauenborg, nedertysk: Sleswig-Holsteen) og Lauenburg er den nordligste tyske delstaten. Historisk omfattet Schleswig-Holstein også Sønderjyllands amt i Danmark (Nord-Slesvig). De tidligere hertugdømmene Slesvig (dansk len) og Holsten (tysk-romersk len) var lenge i personalunion med Danmark og Norge, og er historisk og kulturelt svært nært knyttet til de skandinaviske landene, særlig Danmark. En minoritet har dansk som førstespråk.
| Schleswig-Holstein (dansk og norsk: Slesvig-Holsten og Lauenborg, nedertysk: Sleswig-Holsteen) og Lauenburg er den nordligste tyske delstaten. Historisk omfattet Schleswig-Holstein også Sønderjyllands amt i Danmark (Nord-Slesvig). De tidligere hertugdømmene Slesvig (dansk len) og Holsten (tysk-romersk len) var lenge i personalunion med Danmark og Norge, og er historisk og kulturelt svært nært knyttet til de skandinaviske landene, særlig Danmark. En minoritet har dansk som førstespråk.
== Geografi ==
Schleswig-Holstein utgjør i Nord-Tyskland geografisk den sydlige del av halvøyen Jylland, og grenser mot Nordsjøen i vest, Østersjøen og Mecklenburg-Vorpommern i øst, Hamburg og Niedersachsen i syd og Danmark i nord. Kystlinjen tilsvarer 3,2 % av den samlede europeiske kystlinjen.
Landskapet Schleswig-Holstein inndeles i, fra vest til øst, marskland, geest og bakkelandskap (med bl.a. Angeln og Holsteinische Schweiz). Den største elven er Ejderen (tysk Eider), og det høyeste punket er Bungsberg (168 moh.). Østkysten er gjennom fjorder og bukter inndelt i landskapene Angeln, Schwansen, Dänischer Wohld og halvøyen Wagrien.
Historisk-politisk har Schleswig-Holstein det siste årtusen bestått av to deler, Schleswig og Holstein. Grensene mellom landskapene markeres av Ejderen og Levensau. Hertil kommer hertugdømmet Lauenburg (siden Kielfreden i 1815) og hansabyen Lübeck (siden 1937).
Nasjonalparken Schleswig-Holsteinisches Wattenmeer er den største nasjonalpark i Sentral-Europa.
== Demografi ==
Schleswig-Holsteins befolkning utgjør 2,82 millioner mennesker. Befolkningstettheten er den 6. tynneste i Tyskland. I delstaten lever både danske (hovedsakelig i Syd-Slesvig) og frisisiske (hovedsakelig ved den nordlige Nordsjøkysten) minoriteter. Ved slutten av annen verdenskrig tok Schleswig-Holstein imot et stort antall flyktninger fra de tyske østområdene, særlig fra Pommern.
=== Språk ===
Høytysk (standardtysk) er offisielt språk i staten. I tillegg finnes nedertysk, dansk, frisisk og sønderjysk (plattdansk). Dansk og frisisk benyttes hovedsakelig i Schleswig. I kretsen Nordfriesland er geografiske skilt tospråklige.
Den sørøstlige del av landet var frem til 1100-tallet befolket av slaviske folk. Det dreide seg om vendere som senere ble assimilert i den tysk-danske befolkningen. Den slaviske opprinnelse kan fremdeles ses på mange stedsnavn, bl.a. Lübeck, Eutin, Preetz og Ratzeburg.
=== Religion ===
Schleswig-Holstein er i likhet med de skandinaviske land overveiende protestantisk. I 2000 tilhørte 63,8 % av befolkningen den evangelisk-lutherske kirke, mens 6,1 % var katolikker. Frikirkene har rundt 15 000 medlemmer, den danske kirken har rundt 6 800 medlemmer, 15 000 mennesker er muslimer og 1 800 jøder.
== Politikk ==
=== Valget i 2009 ===
Etter valget til delstatsparlamentet, Schleswig-Holsteins landdag 27. oktober 2009, besto regjeringen av medlemmer fra CDU og FDP, ledet av ministerpresident Peter Harry Carstensen. Koalisjonen hadde én representant mer i parlamentet enn de øvrige partiene. Opposisjonen var ledet av Ralf Stegner fra SPD.
=== Valget i 2012 ===
Torsten Albig var førstekandidat for SPD i delstatsvalget 6. mai 2012 og partiet oppnådde 30,2 % av stemmene. Dette var mindre enn CDU som fikk 30,8 %. FDP som regjerte sammen med CDU, falt imidlertid i oppslutning fra 14,9 til 8,2 % og dermed mistet regjeringen sitt flertall. Som følge av Piratpartiets inntog kunne det heller ikke bli noen koalisjon mellom SPD og de Grønne. Sammen med SSW kunne imidlertid SPD og de Grønne danne et flertall med 35 av 69 stemmer. Albig ble deretter valgt til ministerpresident, forøvrig med et flertall på 37 stemmer og dermed med to stemmer også fra opposisjonen.
=== Valget i 2017 ===
Ved delstatsvalget i 2017 ble CDU landdagens største parti med 32 % av stemmene, en fremgang på 1,8 %. SPD fikk 27,1 % av stemmene, som var en relativt stor tilbakegang sammenholdt med valgresultatet i 2012, da partiet fikk 30,4 %. AfD kom inn i landdagen for første gang. Piratpartiet kom under sperregrensen og gikk ut av parlamentet.
== Administrativ inndeling ==
Schleswig-Holstein er inndelt i elleve landkretser (Landkreise) som igjen er delt i 119 amt og 1 130 kommuner (Gemeinde). De fire største byene er egne administrative enheter – såkalte kretsfrie byer (Kreisfreie Städte).
=== Kretser ===
(Administrasjonssentrum i parentes)
Dithmarschen (Heide)
Herzogtum Lauenburg (Ratzeburg)
Nordfriesland (Husum)
Ostholstein (Eutin)
Pinneberg (Pinneberg)(med Helgoland)
Plön (Plön)
Rendsburg-Eckernförde (Rendsburg)
Schleswig-Flensburg (Schleswig)
Segeberg (Bad Segeberg)
Steinburg (Itzehoe)
Stormarn (Bad Oldesloe)
=== Kretsfrie byer ===
Flensburg
Kiel
Lübeck
Neumünster
== Historie ==
Fra bronsealderen til vikingtiden utviklet det seg i dagens Schleswig-Holstein fire språk- og folkegrupper: Nordgermanske dansker (i Slesvig eller Sønderjylland), friser (i Nordfrisland), vestgermanske sakser (i Holstein) og slaviske obodriter (i Østholstein). Mellom år 768 og 811 kom det stadig til konfrontasjoner mellom den kristne keiser Karl den store og de hedenske nordgermanerne (skandinavene). Da Karl den store erobret hele Gamle Sachsen rundt år 800, garanterte han området nord for Eider til danene gjennom traktaten i Heiligen av 811 med Hemming av Danmark og i tidlig middelalder ble Holstein delt i grevskapene Stormarn, Holstein og Ditmarsken. Grensen mistet senere sin praktiske betydning, men eksisterte juridisk frem til Det tysk-romerske rikes oppløsning i 1806.
Som den første danske anla Knut Lavard den europeiske føydaltittelen hertug. Han hadde vokst opp hos Lothar III av Sachsen og blitt påvirket av det tyske. Av Lothar fikk han Henriks holsteinsk rike i len, noe som gjorde situasjonen uoversiktlig da Danmarks grensevokter mot syd også ble Tysklands forpost mot nord.
Holsteins senere historie er preget av tallrike arvedelinger og hjemfall. Da den siste mannlige arvingen til grevskapet døde i 1459, ble det igangsatt forsøk på at de to landområdene skulle stå sammen ovenfor den danske tronen. 5. mars 1460 ble derfor Christian I valgt av adelmennene i Slesvig og Holstein til hertug av Slesvig og greve av Holsten. Slik kom disse områdene i personalunion med Danmark. Forutsetningen var imidlertid at Christian måtte anerkjenne de holstenske stormenns rettigheter, at de to områdene alltid skulle høre sammen, samt innkalle dem til råd én gang i året. Dermed oppstod Schleswig-Holstein som de facto forent stat, selv om Slesvig ble et dansk og Holstein et tysk len.
Denne personalunionen med Danmark varte til 1864, da hertugdømmene ble erobret av Preussen og Østerrike under andre slesvigske krig, og to år senere innlemmet i Preussen som Provinsen Schleswig-Holstein. Etter Tysklands nederlag under første verdenskrig, arrangerte de allierte en folkeavstemning i det nordlige og det sentrale Schleswig. I Nord-Schleswig ble det avholdt en folkeavstemning den 10. februar 1920 og 75 % av befolkningen stemte til fordel for gjenforening med Danmark og 25 % stemte for gjenforening med Tyskland. Sentralt i Schleswig ble det avholdt en folkeavstemning den 14. mars 1920, men her var resultatene motsatt, 80 % stemte for gjenforening med Tyskland, men bare 20 % stemte for Danmark. Det ble ikke avholdt noen folkeavstemning i det sørlige Schleswig, selv om dette var planlagt. Etter folkeavstemmningen i 1920 kom den nordlige delen av Schleswig (Nordslesvig og Sønderjylland) tilbake under dansk styre.
== Økonomi ==
Kilde: Tyske Statistikkbyrå, www.destatis.de.
== Symboler ==
=== Flagg ===
Flagget er en trikolor. Den øverste stripe er blå, den midterste hvit og den nederste rød. Farvene stammer fra våpenet. Flagget ble første gang brukt i 1840 da det i hertugdømmene var forsøk på å rive seg løs fra den danske kongens herredømme. Etter gjenopprettelsen av Schleswig-Holstein som stat ble flagget innført i 1949.
=== Våpen ===
Schleswig-Holsteins våpen viser i venstre felt to blå brølende løver over hverandre stående vendt mot høyre på gyllen bakgrunn, og i høyre felt et sølv nesleblad på rød bakgrunn. Løvevåpenet er Schleswigs våpen, neslevåpenet Holsteins. I Schleswigs «normale» våpen er løvene egentlig vendt mot venstre, men av «heraldisk courtoise» (høflighet) er løvene som følge av en forordning fra Otto von Bismarck i 1880-årene vendt mot det andre våpenet.
=== Hymne ===
Schleswig-Holsteins nasjonalsang heter offisielt «Wanke nicht mein Vaterland», men omtales i alminnelighet som «Schleswig-Holstein meerumschlungen». Teksten er forfattet av Matthäus Friedrich Chemnitz og melodien komponert av Carl Gottlieb Bellmann.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Schleswig-Holstein – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Schleswig-Holstein – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kart over Schleswig-Holstein i 1730 | | areal = 24.3 | 5,879 | 5,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hertugd%C3%B8mmet_Slesvig | 2023-02-04 | Hertugdømmet Slesvig | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Schleswig-Holsteins historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1058', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1866'] | Hertugdømmet Slesvig, først Hertugdømmet Sønderjylland, var først et jarldømme mellom Eider i syd og Skodborg Å (senere Kongeå) i nord. Med Knud Lavard ble det endret til et hertugdømme, en europeisk adelstittel som også hadde spredt seg til Norden. Etter 1386 ble det mer alminnelig for danskene å benevne stedsnavnet som Slesvig (fra tysk Schleswig) framfor det danske Sønderjylland. Det har senere vært kjent under dette navnet.
| Hertugdømmet Slesvig, først Hertugdømmet Sønderjylland, var først et jarldømme mellom Eider i syd og Skodborg Å (senere Kongeå) i nord. Med Knud Lavard ble det endret til et hertugdømme, en europeisk adelstittel som også hadde spredt seg til Norden. Etter 1386 ble det mer alminnelig for danskene å benevne stedsnavnet som Slesvig (fra tysk Schleswig) framfor det danske Sønderjylland. Det har senere vært kjent under dette navnet.
== Historie ==
Fra slutten av 1000-tallet ble Sønderjylland styrt og ikke minst forsvart av egen grensejarl. Da kong Nils av Danmark, på grunn av forræderiet til områdets jarl Elilf, hadde gått på et stort nederlag mot fyrst Henrik av venderne, innsatte kongen i 1115 sin unge nevø Knut Lavard som grensejarl. Det ble en suksess. Venderne ble drevet ut og Sønderjylland blomstret opp.Som den første danske anla Knut Lavard den europeiske føydaltittelen hertug. Han hadde vokst opp hos Lothar III av Sachsen og blitt påvirket av det tyske. Av Lothar fikk han Henriks holsteinsk rike i len, noe som gjorde situasjonen uoversiktlig da Danmarks grensevokter mot syd også ble Tysklands forpost mot nord.
Etter at Knud Lavard ble myrdet i 1131 av sin fetter, kong Nils' sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen, fikk Lothar et påskudd til å blande seg inn i danske forhold. Danmark kom i 50 år under tysk lenshøyhet. Likevel fortsatte praksisen med å gi Slesvig som et hertugdømme til et yngre medlem av kongehuset. Med utnevnelse av Abel av Danmark i 1232 begynte den tysk innflytelsen i Sønderjylland for alvor. Abel giftet seg inn i den holsteinske hertugslekten Schauenburg og støttet sine tyske svogre i kampen mot broren Erik Plogpenning. Etter at kong Erik var blitt drept ble Abel selv Danmarks konge, mens hans tid ble den korteste av alle danske konger. Han ble drept etter å ha forsøkt å inndrive skatt hos friserne i det vestlige Slesvig. Holsteinerne fikk tvunget igjennom, mot danskekongens vilje, at Abels eldste sønn Valdemar III av Slesvig skulle arve hertugdømmet. Det ble deretter betraktet som arvelig for Abel-slekten.
Abel-slekten ble en konstant trussel mot den danske tronen, delvis av at de selv mente seg arveberettiget til tronen ved at Abels sønn ble forhindret til å bli valgt, og delvis ved at slekten samarbeidet med de tyske schauenburgerne mot kronen. Den rike holsteinske adelen skaffet seg stadig mer land og gods i Sønderjylland, og ble til det slesvig-holsteinske ridderskap, en militær og økonomisk maktgruppe på begge sider av den danske riksgrense.
Under Valdemar Sejer ble rettsforholdene organisert og Sønderjylland kom under den Jyske Lov. Etter 1386 ble navnet Slesvig mere og mere alminnelig, oppkalt etter hovedbyen Slesvig.
Forbindelsen mellom kongeriket Danmark og hertugdømmet Slesvig ble til både et lensforhold og en personalunion, men samtidig var Eider Danmarks historiske sydgrense.
== Etter 1920 ==
Etter grensefastsettelsen 1920 brukes betegnelsen Sønderjylland (eller offisielt de sønderjyske landsdele) om den danske del, men prinsipielt er Sønderjylland og Slesvig samme område, med unntak av øyene Ærø og Femern, som også inngikk i Slesvig. Den danske delen kalles også Nordslesvig, den tyske Sydslesvig. På begge sider av grensa lever i dag nasjonale mindretall og i sørvest dessuten frisere.
Stednavnforskningen har godtgjort at området nord for Trenen, Slien og i Svans opprinnelig var bebodd av dansker, mens området ut mot Nordsjøen var frisisk og Stapelholm og naboområdene langs Ejderen var saksiske. Påvirkning sydfra gjennom det meste av senmiddelalderen og især etter reformasjonen, da tysk ble kirkespråk i Sydslesvig fortrengte etterhånden dansk som hovedspråk til fordel for plattysk. Området lød Jyske Lov (først på dansk, senere på plattysk) inntil innføringen av Preussische Landesgesetz i 1866. Noen få regler i Jyske Lov gjelder fremdeles. I 1864 ble hertugdømmet Slesvig erobret av Preussen og Østerrike under andre slesvigske krig, i 1867 ble Slesvig (Schleswig) forent med Holstein som den prøyssiske provinsen Schleswig-Holstein. I 1920 ble den nordlige halvdelen av Slesvig gjenforent med Danmark etter folkeavstemmingen om Slesvig.
== Se også ==
Hertuger av Slesvig
Slesvig (by)
Schleswig-Holstein
Holsten
== Litteratur ==
Esben Albrectsen: Herredømmet over Sønderjylland 1375-1404; København 1981; ISBN 87-87462-18-4
H.V. Gregersen og Lorenz Rerup: Slesvig og Holsten, bd. 1 indtil 1830, bd. 2 efter 1830, København 1981-82.
Hans Schultz Hansen, Lars N. Henningsen og Carsten Porskrog Rasmussen (ed.): Sønderjyllands historie, bd. 1 indtil 1815, bd. 2 efter 1815, Åbenrå 2008.
N.H. Jacobsen: Skibsfarten i det danske Vadehav. En erhvervsgeografisk Studie; Kjøbenhavn 1937
Helge Paludan: "Slesvig" (i: KLNM bind 16, sp. 214-219)
Carsten Porskrog Rasmussen: "Godsejermagt eller naturtilpasning?" (i: Per Grau Møller og Mette Svart Kristiansen (red.): Bygder. Regionale variationer i det danske landbrug fra jernalder til 2000; Landbohistorisk Selskab 2006; ISBN 87-7526-206-1; s. 41-62)
Alexander Scharff: Geschichte Schleswig-Holsteins, Freiburg 1991.
Statistisches Tabellen-Werk. Herausgegeben von der allerhöchst ernannten Commission, Erstes Heft; Kopenhagen 1842
Statistisk Tabelværk, Ny Række, Tolvte Bind, Anden Afdeling indeholdende Tabeller over Folkemængden efter Kjøn, ugift eller gift Stand og Alder i Kongeriget Danmark, Hertugdømmet Slesvig og Hertugdømmerne Holsten og Lauenborg, den 1ste Februar 1855; Kjøbenhavn 1856
Statistisk Tabelværk, Ny Række, Tolvte Bind, Anden Afdeling indeholdende Tabeller over Folkemængden i Kongeriget Danmark, Hertugdømmet Slesvig og Hertugdømmerne Holsten og Lauenborg, efter Næringsvei og Stilling den 1ste Februar 1855; Kjøbenhavn 1857
Fr. Thaarup: Statistisk Udsigt over den danske Stat i Begyndelsen af Aaret 1825; (Kjøbenhavn 1825)
J.P. Trap: Statistisk-topographisk Beskrivning af Kongeriget Danmark, bind I: Almindelig Deel; Kjøbenhavn 1860
J.P. Trap: Statistisk-topografisk Beskrivelse af Hertugdømmet Slesvig, bind I-II; Kjøbenhavn 1864
Meddelelser fra Det statistiske Bureau, Sjette Samling: Folketællingen i Kongeriget Danmark, Hertugdømmet Slesvig og Hertugdømmet Holsten og Hertugdømmet Lauenborg den 1ste Februar 1860; Kjøbenhavn 1861 | Hertugdømmet Slesvig, først Hertugdømmet Sønderjylland, var først et jarldømme mellom Eider i syd og Skodborg Å (senere Kongeå) i nord. Med Knud Lavard ble det endret til et hertugdømme, en europeisk adelstittel som også hadde spredt seg til Norden. | 5,880 | 5,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Eugene_de_Croy | 2023-02-04 | Charles Eugene de Croy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1702', 'Kategori:Franske offiserer', 'Kategori:Fødsler i 1651', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Soignies', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles Eugène de Croÿ (eller Karl Eugen de Croy) (født 1651 i Le Roeulx, Hainaut, Belgia, død 30. januar 1702 i Tallinn, Estland) var en hertug, feltmarskalk, offiser fra Nederlandene offiser av fransk opprinnelse.
Han deltok på den danske siden i slaget ved Lund 1676.
Han kjempet med stor fremgang i den keiserlige hær mot tyrkerne og deltok både ved Wiens frigjøring i 1683 og ved stormen av Beograd i 1690. Han ble forfremmet til keiserlig generalfeltmarskalk for sine fortjenester.
I 1697 gikk han inn i tsar Peter den stores tjeneste og ble øverstkommandør for hans styrker i Livland. og hadde kommandoen over de russiske troppene i slaget ved Narva den 20. november 1700, da han også overgav seg og ble tatt til fange av svenskene under kong Karl XII.
Han døde i svensk krigsfangenskap i 1702.
| Charles Eugène de Croÿ (eller Karl Eugen de Croy) (født 1651 i Le Roeulx, Hainaut, Belgia, død 30. januar 1702 i Tallinn, Estland) var en hertug, feltmarskalk, offiser fra Nederlandene offiser av fransk opprinnelse.
Han deltok på den danske siden i slaget ved Lund 1676.
Han kjempet med stor fremgang i den keiserlige hær mot tyrkerne og deltok både ved Wiens frigjøring i 1683 og ved stormen av Beograd i 1690. Han ble forfremmet til keiserlig generalfeltmarskalk for sine fortjenester.
I 1697 gikk han inn i tsar Peter den stores tjeneste og ble øverstkommandør for hans styrker i Livland. og hadde kommandoen over de russiske troppene i slaget ved Narva den 20. november 1700, da han også overgav seg og ble tatt til fange av svenskene under kong Karl XII.
Han døde i svensk krigsfangenskap i 1702.
== Referanser == | Charles Eugène de Croÿ (eller Karl Eugen de Croy) (født 1651 i Le Roeulx, Hainaut, Belgia, død 30. januar 1702 i Tallinn, Estland) var en hertug, feltmarskalk, offiser fra Nederlandene offiser av fransk opprinnelse. | 5,882 | 5,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Narva | 2023-02-04 | Narva | ['Kategori:28°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 1171', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Ida-Viru fylke', 'Kategori:Narva', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Narva er den tredje største byen i Estland. Den utgjør en egen bykommune og ligger i fylket Ida-Viru i det nordøstre hjørnet av landet ved den nåværende grensen mot Russland. Narvaelven ligger øst for byen, og danner grensen mot Russland.
Narva har 65 886 innbyggere (per 1. januar 2009). Majoriteten (80 prosent) er etniske russere, som et resultat av Stalins koloniseringspolitikk mens Estland var okkupert. Det er cirka 4 prosent etniske estere i byen. På den andre siden av Narvaelven på russisk side ligger Ivangorod, en by med 10 000 innbyggere.
Elven Narva ga kraft til industrialiseringen. I dag ledes vannet i kanaler til kraftverket, og Narvafossen er tørr det meste av året. Narvas største industriforetak er Kreenholmi Valduse, en svenskeiet tekstilfabrikk anlagt allerede i 1857 på en øy ved fossen. Det er også stor utvinning av oljeskifer i Narvaområdet. Oljekraftverkene i Narva står for det meste av Estlands kraftforsyning.
| Narva er den tredje største byen i Estland. Den utgjør en egen bykommune og ligger i fylket Ida-Viru i det nordøstre hjørnet av landet ved den nåværende grensen mot Russland. Narvaelven ligger øst for byen, og danner grensen mot Russland.
Narva har 65 886 innbyggere (per 1. januar 2009). Majoriteten (80 prosent) er etniske russere, som et resultat av Stalins koloniseringspolitikk mens Estland var okkupert. Det er cirka 4 prosent etniske estere i byen. På den andre siden av Narvaelven på russisk side ligger Ivangorod, en by med 10 000 innbyggere.
Elven Narva ga kraft til industrialiseringen. I dag ledes vannet i kanaler til kraftverket, og Narvafossen er tørr det meste av året. Narvas største industriforetak er Kreenholmi Valduse, en svenskeiet tekstilfabrikk anlagt allerede i 1857 på en øy ved fossen. Det er også stor utvinning av oljeskifer i Narvaområdet. Oljekraftverkene i Narva står for det meste av Estlands kraftforsyning.
== Historie ==
=== Tidlig historie ===
Det har vært bosetting i området siden det 5. til 4. årtusen f.kr., og denne kulturen er kalt Naravakulturen etter byens navn. Den forsterkede bebyggelse ved Narva Joaoru er den eldste kjente i Estland, datert til ca. 1000 f.Kr. Den tidligste skriftlige referanse til Narva er i første Novgorod Kronikkel som i år 1172 beskriver en bydel i Novgorod kalt Nerevsky eller Narovsky konets (verksted). Ifølge historikere, kommer dette navnet fra navnet på Narva eller Narvaelven og indikerer at en hyppig brukt handelsrute gikk gjennom Narva, men det er ikke påvist at det var bebyggelse her på denne tiden.
=== Middelalderen ===
Da danskene regjerte det nordlige Estland ble det i løpet av andre halvdel av det 13. århundre bygget en borg som var forløperen til dagens Hermannsfeste. Borgen er tidligst nevnt fra 1277. Narvia er nevnt i den danske boken, Kong Valdemars jordebok, i 1241. Narva fikk i 1345 Lübeck byrettigheter fra danske kongen Valdemar IV. Områdene i Nord-Estland ble solgt til den livlandske orden i 1346. I 1492 etablerte Ivan III av Russland Ivangorod festning på andre siden av Narvaelven.
Handel med hanseatiske byer ble veldig viktig for Narva i hele middelalderen. På grunn av motstand fra Tallinn, ble aldri Narva en del av Hansaforbundet, og innbyggertallet i Narva var derfor forholdsvis lavt. Det er anslått at byen hadde 600–750 innbyggere i 1530.
=== Svensk og russisk styre ===
Narva ble tatt av russerne i Livlandskrigen i 1558, og for en kort periode var Narva en viktig havn og handelssted for Russland. Russisk styre ble avsluttet i 1581 da svenskene under kommando av Pontus De la Gardie erobret byen og det ble en del av Sverige.Under svensk styre ble gamlebyen i Narva bygget. Etter en stor brann i 1659, som nesten fullstendig ødela byen, ble det kun tillatt å bygge i stein i sentrum. Gamlebyen ble gjenoppbygget i løpet av kort tid i barokk stil. Gamlebyen gjennomgikk praktisk talt ingen endringer før andre verdenskrig, og var berømt for sin arkitektoniske stil i Europa. Mot slutten av det svenske styret ble forsvarsstrukturene i Narva sterkt utbygget og forbedret. Forsvarsanleggene ble planlagt av den anerkjente svenske militære ingeniøren Erik Dahlbergh, og var en av de største i Nord-Europa.Under den store nordiske krigen ble et av de første slagene mellom styrkene til Karl XII av Sverige og tsar Peter I av Russland utkjempet i Narva, hvor de tallmessig underlegne svenske styrken vant slaget. Narva ble erobret av Russland i 1704. I løpet av det russiske styre var Narva en del av St. Petersburgs område.
I midten av det 19. århundre gjennomgikk Narva en storstilt industriell utvikling. Kreenholm tekstilindustri ble etablert av Ludwig Knoop i 1857. Fabrikken utnyttet vannkraft ved en foss i Narvaelven, og ble anlagt på en øy mellom strykene. Kreenholm var et av de største tekstilbedriftene i Europa og verden med 10 000 ansatte ved århundreskiftet. I 1872 ble den første streiken i Estland holdt ved Kreenholm. På slutten av det 19. århundre var Narva den ledende industrielle byen i Estland der 41 % av industriarbeiderne i Estland arbeidet i Narva.Den baltiske jernbane, den første jernbanen i Estland, som gikk mellom St. Petersburg og Tallinn, går via Narva. Banen ble ferdigstilt i 1870.
=== 20. århundre ===
Etter den første verdenskrig ble Narva en del av det uavhengige Estland. Under den estiske uavhengighetskrigen som startet i Narva 28. november 1918 ble byen tatt av den røde hær. Russland beholdt kontrollen over byen til 19. januar 1919.Det var kraftige slag ved Narva under den andre verdenskrig da byen ble nesten fullstendig ødelagt. Byen ble første gang bombet i 1941, men holdt seg relativt uskadd helt til februar 1944. Den mest ødeleggende bombingen skjedde 6. mars 1944 da russisk flyangrep ødela gamlebyen. De sivile tapene var lave da tyske styrker allerede hadde evakuert byen i januar samme år. Tyskerne brente også bygninger ved tilbaketrekningen, og ved tilbaketrekningen i slutten av juli 1944 var 98 % av Narva ødelagt (ref 10). Flere norske frontkjempere falt på tysk side under slaget ved Narva, og det er minnesmerker etter disse i nærheten av Narva.
Etter krigen kunne man ha restaurert flere av bygningene, men tidlig på 1950-tallet bestemte sovjetiske myndigheter at ruinene skulle rives for å gjøre plass til blokkbebyggelse. Bare tre av bygningene i gamlebyen overlevde, deriblant det gamle rådhuset.De tidligere innbyggerne i Narva fikk ikke lov til å returnere til byen etter krigen. Hovedårsaken til dette var planer om å bygge et hemmelig prosesseringsanlegg for uran i byen, som ville gjøre Narva til en lukket by. Men allerede i 1947 ble Sillamäe som ligger i nærheten av Narva valgt istedenfor. Den planlagte uranfabrikken og gjenoppbyggingen av Kreenholm var drivkraften bak tilstrømningen av innvandrere fra andre deler av Sovjetunionen, i hovedsak fra Russland, Hviterussland og Ukraina.Før andre verdenskrig ble Ivangorod (på estisk kalt Jaanilinn) administrert som del av Narva. I januar 1945 ble Ivangorod administrativt adskilt fra resten av Narva, og territoriet ble overført til Leningrad oblast i den russiske sovjetrepublikken.Etter at Estland gjenvant sin selvstendighet i 1991, ble grensen mellom Estland og Russland trukket på bakgrunn av Tartu-traktaten av 1920. Narva ble grenseelv, og Ivangorod forble en del av Russland.
== Demografi ==
Per 1. januar 2008 hadde Narva 66 621 innbyggere. Befolkningen var i 1992 på 83 000, og innbyggertallet har falt hvert eneste år etter uavhengigheten i 1991 (ref 1). Av dagens befolkning er 93,85 prosent russisktalende, og 80 prosent er etniske russere. Etniske estere utgjør bare 4 prosent av den totale befolkningen.Mye av byen ble ødelagt under andre verdenskrig og i flere år forbød sovjetiske myndigheter at tidligere estiske innbyggere fikk bosette seg i Narva. I 1934 bodde det 23 512 i Narva, og 64,8 prosent av byens befolkning var estisk.I dag har 45 prosent av befolkningen estisk statsborgerskap, 34 prosent russisk og 20 prosent annet statsborgerskap.
== Geografi ==
Narva ligger i nordøst i Estland, 210 km øst fra Estlands hovedstad Tallinn og 130 km sørvest fra St. Petersburg i Russland. Hovedstaden i Ida-Viru fylke, Jõhvi, ligger 50 km mot vest. Narvaelven som renner øst for byen Narva danner grensen mot Russland. Narvaelven renner ut i Finskebukta ca. 13 km nedstrøms for byen ved Narva-Jõesuu.
Narva er på 84,54 km² inkl. et vannreservoar. Selve byen er på 62 km².
== Landemerker ==
Narva er dominert av festningen Hermannsfeste, med det 51-meter høye Hermanntårnet som det i mest øynefallende landemerke. Kreenholm-fabrikken som ligger i nærheten av et fossefall er en av de største tekstilfabrikker fra det 19. århundre. Andre kjente bygninger er svensk gods fra det 17. århundre, gamle rådhuset (1671), og rester av Erik Dahlbergs festningsanlegg.
På andre siden av Narvaelven på russisk side ligger Ivangorod festning, grunnlagt av Ivan III av Moskva i 1492.
== Se også ==
Slaget ved Narva
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Narva – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Narva Museum på estisk, russisk og engelsk¨
Turistinformasjon om Narva på flere språk
QTVR fullscreen panorama av festningen i Narva
Satellittfoto av Narva, via Google Maps
Richard Landwehr: Slaget om Narva i 1944 | Narva er den tredje største byen i Estland. Den utgjør en egen bykommune og ligger i fylket Ida-Viru i det nordøstre hjørnet av landet ved den nåværende grensen mot Russland. | 5,883 | 5,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/August_II_av_Polen | 2023-02-04 | August II av Polen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 1. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1733', 'Kategori:Fødsler 12. mai', 'Kategori:Fødsler i 1670', 'Kategori:Huset Wettin', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordenen av det gyldne skinn', 'Kategori:Personer fra Dresden', 'Kategori:Personer fra den store nordiske krig', 'Kategori:Personer fra den store tyrkiske krig', 'Kategori:Polske monarker', 'Kategori:Regenter av Sachsen', 'Kategori:Riddere av Elefantordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Storfyrster av Litauen'] | Friedrich August I eller August den sterke (polsk August II Mocny) (født 12. mai 1670 i Dresden, død 1. februar 1733 i Warszawa) var kurfyrste av Sachsen 1694-1733, og som August II dessuten storfyrste av Litauen og konge av Polen 1697-1704 og 1709-1733.
| Friedrich August I eller August den sterke (polsk August II Mocny) (født 12. mai 1670 i Dresden, død 1. februar 1733 i Warszawa) var kurfyrste av Sachsen 1694-1733, og som August II dessuten storfyrste av Litauen og konge av Polen 1697-1704 og 1709-1733.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han var sønn av Johan Georg III av Sachsen og Anna Sofia av Danmark, fetter av svenske kongen Karl XII. Ettersom han ikke stod først i tronfølgen, fikk han en annen slags utdannelse enn sin eldre bror. Den var imidlertid standmessig nok. Han hadde blant annet de følgende oppdragere og lærere:
Johann Ernst von Knoch for fremmedspråk italiensk, fransk og spansk.
Christoph Bernhardi for musikk.
Wolf Caspar von Klengell for militærvesen, tegning, fortifikasjonsvesen og matematikk.Derutover fikk han undervisning i teologi og historie, fremfor alt om de regjerende herskerdynastier i Europa.
=== Kurfyrste ===
I 1694 ble August kurfyrste av Sachsen da han var 24 år, etter at hans barnløse bror plutselig døde. Idet August ikke hadde stått nærmest tronen hadde han fått en helt annen oppdragelse enn broren. Den gikk ikke i særlig grad i politisk retning. Han hadde som prins foretatt langs reiser og besøkt Østerrike, Frankrike, Spania og Italia, der han nøt det gode liv. Etter trontiltredelsen fortsatte han å vie seg til fornøyelser i det sted han oftest residerte, på jaktslottet Moritzburg, og holdt seg med flere elskerinner. Den mest kjente av dem var den svenskfødte Aurora von Königsmarck.
=== Kunstnerisk begavelse ===
August var ikke uten begavelse på det kunstneriske område og fremla et arkitekturforslag til slottet Zwinger i Dresden, og var byggherre for den del av prosjektet. Hans praktlyst gjorde at han forsøkte å etterligne det franske hoff fra Ludvig XIVs glanstid.Meissens porselensindustri tilkom delvis på Augusts initiativ og han viste på flere måter sin interesse for Sachsen, men det gikk imidlertid tilbake med landet på grunn av de langvarige krigene. Det lyktes ham dog å bevare hemmelighetene om porselenfremstillingen, som første gang ble utviklet i Europa i 1710 i Dresden og Meissen. I religiøst henseende var August temmelig likegyldig.
=== Konge ===
Han var 1695 og 1696 øverstkommanderende over den keiserlige armé som kjempet mot tyrkerne, men like lite nå som senere viste han noe større feltherretalent. Han skaffet seg tilgang til den polske krone takket være støtte fra fremmede stormakter. August ble valgt i 1697 til regent i den polsk-litauiske realunion på betingelse av at han gikk over til katolisismen. Han skaffet i 1699 Polen viktige landskaper mot sør.
Han lot seg styre kun av dynastiske interesser og ble en av hovedpersonene i kampen mot svenskene i den store nordiske krig. Hans inntreden i krigen førte til svensk invasjon og resulterte i omfattende ødeleggelser i Polen. Han måtte etter flere nederlag i 1704 abdisere til fordel for Stanisław I Leszczyński, som stod i spissen for en gruppe svenskvennlige adelsmenn som ønsket å slutte fred med Karl XII av Sverige. August kom med russisk støtte igjen på tronen i Polen etter den russiske seier over Sverige i slaget ved Poltava i 1709, og han forble på tronen til sin død - skjønt uten sin gamle makt.
Den polske tronfølgekrig brøt ut etter hans død. I kapusinerkirken i Warszawa er en sarkofag med August IIs indre organer.
=== August den sterke ===
Tilnavnet «den sterke» sies å være utløst av hans evne til at ved gjestebud, ofte i beruset tilstand, å kunne bende og rette ut hestesko med bare hendene. Epitetet bruker også å forklares med hans mange uekte barn, som i visse kilder påstås å ha vært 354 erkjente uekte barn og ett barn innen ekteskap, men hvor mange det egentlig gjaldt har vært meget omdiskutert.
=== Ekteskap, barn ===
Friedrich August II var gift med Christiane Eberhardine av Brandenburg-Bayreuth.
Ektefødt barn: Friedrich August II av Sachsen.Utenfor ekteskap fikk han mange barn. Det mest kjente fikk han med Aurora von Königsmarck: Sønnen Moritz av Sachsen, marskalk av Sachsen, som ble en fremtredende general i fransk tjeneste.
== Referanser == | Friedrich August I eller August den sterke (polsk August II Mocny) (født 12. mai 1670 i Dresden, død 1. | 5,884 | 5,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moritzburg_(Sachsen) | 2023-02-04 | Moritzburg (Sachsen) | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Sachsen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Moritzburg er en kommune i Sachsen. Frem til 1934 het den Eisenberg. Borgermester er Georg Reitz (CDU).
| Moritzburg er en kommune i Sachsen. Frem til 1934 het den Eisenberg. Borgermester er Georg Reitz (CDU).
== Distrikter ==
Auer
Boxdorf
Friedewald
Moritzburg
Reichenberg
Steinbach
== Kultur og severdigheter ==
Viltpark
Gestüt Moritzburg (stutteri)
=== Byggverk ===
Jagdschloß Moritzburg
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Moritzburg (Sachsen) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Moritzburg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Moritzburg er en kommune i Sachsen. Frem til 1934 het den Eisenberg. | 5,885 | 5,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schloss_Moritzburg | 2023-02-04 | Schloss Moritzburg | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Landkreis Meißen', 'Kategori:Slott i Sachsen'] | Schloss Moritzburg (norsk: Moritzburg slott) er et jaktslott i barokkstil i Landkreis Meissen nærheten av Dresden i Sachsen i Tyskland.
Kurfyrst Moritz av Sachsen fikk i 1542 reist et jaktslott i renessansestil. I 1661 bygde Johan Georg II slottskapellet. August den sterke satte i 1723 i gang med omfattende ombygging av slottet i barokkstil. Matthäus Daniel Pöppelmann var arkitekt for arbeidene. Kunstige innsjøer ble anlagt sammen med viltinnhegninger og fasaneri. Slottet fikk sju saler og over 200 rom. Fredrik August I fortsatte arbeidene på slottsanlegget med omgivelser. Fasanenschlösschen ble reist og det ble anlagt havn med fyrtårn.
Slottet var fra 1933 til 1945 brukt som bolig av Ernst Heinrich von Sachsen.
I Norge er Schloss Moritzburg særlig kjent som kongeslottet i filmen Tre nøtter til Askepott, en tysk-tsjekkoslovakisk samproduksjon fra 1973.
| Schloss Moritzburg (norsk: Moritzburg slott) er et jaktslott i barokkstil i Landkreis Meissen nærheten av Dresden i Sachsen i Tyskland.
Kurfyrst Moritz av Sachsen fikk i 1542 reist et jaktslott i renessansestil. I 1661 bygde Johan Georg II slottskapellet. August den sterke satte i 1723 i gang med omfattende ombygging av slottet i barokkstil. Matthäus Daniel Pöppelmann var arkitekt for arbeidene. Kunstige innsjøer ble anlagt sammen med viltinnhegninger og fasaneri. Slottet fikk sju saler og over 200 rom. Fredrik August I fortsatte arbeidene på slottsanlegget med omgivelser. Fasanenschlösschen ble reist og det ble anlagt havn med fyrtårn.
Slottet var fra 1933 til 1945 brukt som bolig av Ernst Heinrich von Sachsen.
I Norge er Schloss Moritzburg særlig kjent som kongeslottet i filmen Tre nøtter til Askepott, en tysk-tsjekkoslovakisk samproduksjon fra 1973.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Moritzburg Castle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Moritzburg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Slottets internettside
Moritzburgfestivalen
Dresdenbilder | Schloss Moritzburg (norsk: Moritzburg slott) er et jaktslott i barokkstil i Landkreis Meissen nærheten av Dresden i Sachsen i Tyskland. | 5,886 | 5,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schloss_Bellevue | 2023-02-04 | Schloss Bellevue | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Mitte', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Slott i Berlin'] | Schloss Bellevue er et slott i Tiergarten i Berlin og fra 1994 residensen til Tysklands president. Ved Tysklands gjenforening i 1990 var Bonn Tysklands hovedstad. Etter at Berlin var valgt som ny hovedstad i landet, ble det også bestemt at presidentens residens skulle være i byen. Villa Hammerschmidt som til da hadde vært presidentens residens, ble beholdt som residens i Bonn.
Slottet finnes i Berlins sentrum like ved elven Spree og i utkanten av parken Grosser Tiergarten, med kort avstand til Siegessäule, Riksdagsbygningen og Brandenburger Tor. Det ble bygget av prins Ferdinand av Preussen, den yngre broren av kong Fredrik den store.
President Roman Herzog er den eneste av Tysklands presidenter som ikke bare arbeidet, men også bodde i Schloss Bellevue. Av sikkerhetsgrunner er presidentens bolig lagt til en villa i Berlin-Dahlem.
| Schloss Bellevue er et slott i Tiergarten i Berlin og fra 1994 residensen til Tysklands president. Ved Tysklands gjenforening i 1990 var Bonn Tysklands hovedstad. Etter at Berlin var valgt som ny hovedstad i landet, ble det også bestemt at presidentens residens skulle være i byen. Villa Hammerschmidt som til da hadde vært presidentens residens, ble beholdt som residens i Bonn.
Slottet finnes i Berlins sentrum like ved elven Spree og i utkanten av parken Grosser Tiergarten, med kort avstand til Siegessäule, Riksdagsbygningen og Brandenburger Tor. Det ble bygget av prins Ferdinand av Preussen, den yngre broren av kong Fredrik den store.
President Roman Herzog er den eneste av Tysklands presidenter som ikke bare arbeidet, men også bodde i Schloss Bellevue. Av sikkerhetsgrunner er presidentens bolig lagt til en villa i Berlin-Dahlem.
== Referanser == | | navn = Bellevue slott | 5,888 | 5,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tiergarten | 2023-02-04 | Tiergarten | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1861', 'Kategori:Mitte', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Tidligere bydeler i Berlin', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Tiergarten har flere betydninger.Tiergarten er en ortsteil i den administrative bydelen Mitte i Berlin i Tyskland. Ortsteil Tiergarten omfatter også Tiergarten-Süd. Som egen administrativ bydel (Bezirk) fram til 2001 omfattet Tiergarten i tillegg Hansaviertel og Moabit som begge er ortsteiler idag.
I Tiergarten finnes viktige bygninger som Riksdagsbygningen, Kanslerbygningen, den tyske presidentens residens Schloß Bellevue, og en rekke ambassader, som for eksempel de nordiske ambassader i Berlin. Brandenburger Tor og Potsdamer Platz ligger ved Tiergartens østlige grense. Poststadion ligger også i denne bydelen.
Tiergarten har sitt navn fra parken Großer Tiergarten. Parken var opprinnelig et skogsområde og viltreservat der fyrster og andre adelige kunne drive jakt. Berlins zoologiske hage ligger i vestre ende av parken.
| Tiergarten har flere betydninger.Tiergarten er en ortsteil i den administrative bydelen Mitte i Berlin i Tyskland. Ortsteil Tiergarten omfatter også Tiergarten-Süd. Som egen administrativ bydel (Bezirk) fram til 2001 omfattet Tiergarten i tillegg Hansaviertel og Moabit som begge er ortsteiler idag.
I Tiergarten finnes viktige bygninger som Riksdagsbygningen, Kanslerbygningen, den tyske presidentens residens Schloß Bellevue, og en rekke ambassader, som for eksempel de nordiske ambassader i Berlin. Brandenburger Tor og Potsdamer Platz ligger ved Tiergartens østlige grense. Poststadion ligger også i denne bydelen.
Tiergarten har sitt navn fra parken Großer Tiergarten. Parken var opprinnelig et skogsområde og viltreservat der fyrster og andre adelige kunne drive jakt. Berlins zoologiske hage ligger i vestre ende av parken.
== Minnesmerker ==
Sovjetisk krigsminnesmerke
Minnesmerket over sintier og romer under nasjonalsosialismen | Tiergarten er en ortsteil i den administrative bydelen Mitte i Berlin i Tyskland. Ortsteil Tiergarten omfatter også Tiergarten-Süd. | 5,889 | 5,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Askenaser | 2023-02-04 | Askenaser | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Den jødiske diaspora', 'Kategori:Jøder', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Askenaser, også kjent som askenasiske jøder (engelsk: Ashkenazi; hebraisk: אַשְׁכְּנַזִּים; tysk: Aschkenasim/Aschkenasen) er et jødisk diasporasamfunn, som utgjort et distinkt samfunn i tysklandene langs Rhinen og i Nord-Frankrike, da del av Det tysk-romerske rike, rundt slutten av det første årtusenet. Askenasenes tradisjonelle språk er jiddisk (som inneholder flere dialekter), mens hebraisk inntil nylig kun ble brukt som et sakralspråk.
Askenasene bosatte og etablerte samfunn på tvers av Sentral- og Øst-Europa, som var hovedområdet for jødisk bosetning fra middelalderen til nyere tid. De utviklet en særegen kultur og diasporiske identiteter. Opp gjennom sin tid i Europa har askenasene gitt mange viktige bidrag innen filosofi, litteratur, kunst, musikk, vitenskap og lærdom.I senmiddelalderen flyttet askenasbefolkningens tyngdepunkt stødig østover, da gjennom utvandring fra Det tysk-romerske rike til Det jødiske bosetningsområdet (bestående av deler av dagens Hviterussland, Latvia, Litauen, Moldova, Polen, Russland og Ukraina). I løpet av det sene 1700- og 1800-tallet opplevde de gjenværende eller tilbakevendte jøder i tysklandene en kulturell nyorientering; under påvirkning av den jødiske opplysningstiden og kampen om frigjøring, samt den intellektuelle og kulturelle oppstanden i urbane senter. Stadig færre snakket jiddisk, samtidig som det ble utviklet en ny form for jødisk intellektuelt liv og kulturell identitet.Folkemordet Holocaust (utryddelsen av seks millioner jøder under andre verdenskrig) raserte askenasene og deres kultur, og påvirket nærmest hver eneste jødiske familie. Det er blitt estimert at askenasene utgjorde kun tre prosent av verdens jødiske befolkning på 1000-tallet, mens de på sitt høydepunkt i 1931 utgjorde 92 prosent av alle jøder. Like før Holocaust, var antallet jøder i verden omtrent 16.7 millioner. Statistiske tall varierer angående askenasenes nåværende demografi, og varierer mellom ti millioner og 11,2 millioner. Sergio DellaPergola antyder, i en omtrentlig beregning av sefarder og mizrahimjøder, at askenasiske jøder utgjør mindre enn 74 prosent av verdens jøder. Andre estimater foreslår omtrent 75 prosent.Genstudier på askenaser – der både mannlig og kvinnelig slektslinjer undersøkes – peker på en betydelig andel midtøstisk opphav. Studiene har kommet til ulike konklusjoner angående både graden av og kildene til deres europeiske opphav, og har generelt sett fokusert på graden av europeisk genmateriale funnet i askenasiske morslinjer. Askenaser settes ofte i kontrast til sefarder (også kalt sefardiske jøder), som er etterkommere av jøder fra Den iberiske halvøy (selv om andre jødiske undergrupper eksisterer). Det finnes visse forskjeller i uttale av hebraiske bokstaver og ritualer.
| Askenaser, også kjent som askenasiske jøder (engelsk: Ashkenazi; hebraisk: אַשְׁכְּנַזִּים; tysk: Aschkenasim/Aschkenasen) er et jødisk diasporasamfunn, som utgjort et distinkt samfunn i tysklandene langs Rhinen og i Nord-Frankrike, da del av Det tysk-romerske rike, rundt slutten av det første årtusenet. Askenasenes tradisjonelle språk er jiddisk (som inneholder flere dialekter), mens hebraisk inntil nylig kun ble brukt som et sakralspråk.
Askenasene bosatte og etablerte samfunn på tvers av Sentral- og Øst-Europa, som var hovedområdet for jødisk bosetning fra middelalderen til nyere tid. De utviklet en særegen kultur og diasporiske identiteter. Opp gjennom sin tid i Europa har askenasene gitt mange viktige bidrag innen filosofi, litteratur, kunst, musikk, vitenskap og lærdom.I senmiddelalderen flyttet askenasbefolkningens tyngdepunkt stødig østover, da gjennom utvandring fra Det tysk-romerske rike til Det jødiske bosetningsområdet (bestående av deler av dagens Hviterussland, Latvia, Litauen, Moldova, Polen, Russland og Ukraina). I løpet av det sene 1700- og 1800-tallet opplevde de gjenværende eller tilbakevendte jøder i tysklandene en kulturell nyorientering; under påvirkning av den jødiske opplysningstiden og kampen om frigjøring, samt den intellektuelle og kulturelle oppstanden i urbane senter. Stadig færre snakket jiddisk, samtidig som det ble utviklet en ny form for jødisk intellektuelt liv og kulturell identitet.Folkemordet Holocaust (utryddelsen av seks millioner jøder under andre verdenskrig) raserte askenasene og deres kultur, og påvirket nærmest hver eneste jødiske familie. Det er blitt estimert at askenasene utgjorde kun tre prosent av verdens jødiske befolkning på 1000-tallet, mens de på sitt høydepunkt i 1931 utgjorde 92 prosent av alle jøder. Like før Holocaust, var antallet jøder i verden omtrent 16.7 millioner. Statistiske tall varierer angående askenasenes nåværende demografi, og varierer mellom ti millioner og 11,2 millioner. Sergio DellaPergola antyder, i en omtrentlig beregning av sefarder og mizrahimjøder, at askenasiske jøder utgjør mindre enn 74 prosent av verdens jøder. Andre estimater foreslår omtrent 75 prosent.Genstudier på askenaser – der både mannlig og kvinnelig slektslinjer undersøkes – peker på en betydelig andel midtøstisk opphav. Studiene har kommet til ulike konklusjoner angående både graden av og kildene til deres europeiske opphav, og har generelt sett fokusert på graden av europeisk genmateriale funnet i askenasiske morslinjer. Askenaser settes ofte i kontrast til sefarder (også kalt sefardiske jøder), som er etterkommere av jøder fra Den iberiske halvøy (selv om andre jødiske undergrupper eksisterer). Det finnes visse forskjeller i uttale av hebraiske bokstaver og ritualer.
== Navn og opprinnelse ==
Navnet «askenaser» er avledet fra den bibelske figuren Asjkenas, Gomers førstefødte sønn, og en jafetisk patriark i henhold til kapittelet «Folkeslagene på jorden» i Første Mosebok. I den rabbinske litteraturen er kongedømmet til Asjkenas (hebraisk אשכנז ’Aškənaz) først assosiert med skytiske regioner, deretter og senere med slaviske Europa, og fra 1000-tallet og framover, med nordlige Europa og Tyskland. Jødene som levde i disse regionene assosiert med Asjkenas' kongedømme, kom således til å kalle seg askenasiske jøder. Senere kom jøder fra vestlige og sentrale Europa også til å kalle seg det samme, ettersom de fremste sentrene for jødisk lærdom befant seg i Tyskland. Askenas er således det eldre hebraiske ordet for Tyskland, særlig området langs Rhinen hvor alemannerne bodde (sammenlign det franske navnet for Tyskland, Allemagne). «Askenasiske jøder» hadde derfor tilleggsbetydningen «tyske jøder».
De jødiske samfunn i tre byer langs Rhinen, Speyer, Worms, og Mainz, opprettet forbundet SHUM (etter de første hebraiske bokstavene av Shpira, Vermayza, og Magentza). Disse SHUM-byene er betraktet som krybben for den særskilte askenasiske kulturen og liturgien. Askenasisk jødedom skiller seg ut fra sefardisk jødedom hovedsakelig i ritualet for rosj hasjaná og jom kippúr, i uttalen av hebraisk og arameisk, i terminologibruk, i tolkningen av halakhá og i en del andre liturgiske detaljer. Mange askenasiske jøder bevegde seg østover og opprettet samfunn i områder som ikke snakket tysk, blant annet Böhmen, Ungarn, Polen, Hviterussland, Litauen, Russland, Ukraina og Romania mellom 1000-tallet og 1800-tallet. De tok med seg et etter hvert mangfoldig jiddisch språk, et høytysk språk som benyttet det hebraiske alfabetet. Det hadde utviklet seg i middelalderen som et lingua franca blant askenasiske jøder.
== Etnisitet ==
Selv om askenasiske jøder på 1000-tallet utgjorde kun rundt 3 prosent av verdens jødiske befolkning, utgjorde de på sitt meste i 1931 hele 92 prosent. I dag utgjør de anslagsvis 80 prosent av jødene verden over. De fleste jødiske samfunn med utvidet historie i Europa er askenasiske, unntatt de som er knyttet til middelhavsregionen. Flertallet av jødene som utvandret fra Europa til andre kontinenter i de siste to århundrene er askenasiske, særlig fra Øst-Europa. En gjennomgang av 11 000 prøver av mitokondrisk DNA fra 67 nasjonaliteter, viste at ca 40 prosent av dagens askenasiske jøder – rundt 3,5 millioner mennesker – nedstammer fra bare fire jødiske kvinner som dro fra Midtøsten til Italia i de to første hundreårene e.Kr. Disse fire kvinnenes genetiske signatur gjenfinnes i dag hos deres etterkommere, men er sjelden hos ikke-askenasiske jøder og nærmest fraværende hos ikke-jøder.
== Se også ==
Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland
== Referanser ==
== Litteratur ==
Goldberg, Harvey E. (2001): The Life of Judaism, University of California Press. ISBN 0-520-21267-3.
Silberstein, Laurence (2000): Mapping Jewish Identities New York University Press. ISBN 0-8147-9769-5.
Wettstein, Howard (2002): Diasporas and Exiles: Varieties of Jewish Identity University of California Press. ISBN 0-520-22864-2.
Wex, Michael (2005): Born to Kvetch: Yiddish Language and Culture in All Its Moods St. Martin's Press. ISBN 0-312-30741-1.
== Eksterne lenker ==
Om askenasiske jøder (engelsk) | Askenaser, også kjent som askenasiske jøder (engelsk: Ashkenazi; hebraisk: אַשְׁכְּנַזִּים; tysk: Aschkenasim/Aschkenasen) er et jødisk diasporasamfunn, som utgjort et distinkt samfunn i tysklandene langs Rhinen og i Nord-Frankrike, da del av Det tysk-romerske rike, rundt slutten av det første årtusenet.Askenaser. | 5,890 | 5,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jiddisch_musikk | 2023-02-04 | Jiddisch musikk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Jiddisch', 'Kategori:Musikksjangre'] | Jiddisch musikk refererer hovedsakelig til folkemusikk og viser med jiddisch tekst, men kan også referere til sanger med hebraisk tekst sunget av askenasiske jøder. Musikksjangeren er nært beslektet med klezmermusikk, eller askenasisk instrumental folkemusikk. Den jiddische musikken kan deles inn i flere undertyper: Jiddisch teatermusikk er innslag av vokalmusikk i jiddisch teater; jiddische t’chines er sanger basert på jiddische bønner for kvinner; jiddische barnesanger er sanger for barn på jiddisch; jiddische ballader er sanger med fortellende, gjerne episk innhold. En kategori som oppstod i 1930-årene er jiddische holocaustsanger.
| Jiddisch musikk refererer hovedsakelig til folkemusikk og viser med jiddisch tekst, men kan også referere til sanger med hebraisk tekst sunget av askenasiske jøder. Musikksjangeren er nært beslektet med klezmermusikk, eller askenasisk instrumental folkemusikk. Den jiddische musikken kan deles inn i flere undertyper: Jiddisch teatermusikk er innslag av vokalmusikk i jiddisch teater; jiddische t’chines er sanger basert på jiddische bønner for kvinner; jiddische barnesanger er sanger for barn på jiddisch; jiddische ballader er sanger med fortellende, gjerne episk innhold. En kategori som oppstod i 1930-årene er jiddische holocaustsanger.
== T’chines ==
== Barnesanger ==
Jiddische barnesanger ligner i mangt og meget barnesangene fra nabokulturene i Sentral- og Øst-Europa, men skiller seg ut særlig ved sin askenasisk-jødiske kulturelle og religiøse ramme. Overgangen mellom barnesanger og politiske sanger kan noen ganger være flytende — noe vi ser i sangen «Ott azoi neit a shnaider, en sang som utgjør en typisk barnesang med sine korte og symmetriske strofer, sitt begrensede melodiomfang, sin enkle tekst og rolleillustrerende innhold: “Slik som dette syr skredderen, slik som dette syr han.” Men det politiske innholdet blir meget tydelig i fortsettelsen: “Han syr og syr hele dagen lang og tjener tæring, ikke penger.” Andre sanger kan være surrealistiske rim (“Jeg har et par okser; oi, de har bukser...”)
== Teatermusikk ==
== Fortellende sanger ==
=== Holocaustsanger ===
De mest kjente forfattere av holocaustsanger, eller sanger om og/eller fra jødeforfølgelsene og etterhvert folkemordet på jøder av nazistene før og under andre verdenskrig, var Mordechaj Gebirtig og Hirsch Glik. Særlig kjente sanger inkluderer «Partizanerlid» av Hirsch Glik (gjendiktet på norsk som «Jødisk partisansang» av Georg Johansen og «S’brennt» av Mordechaj Gebirtig.
== Utøvere ==
Den mest kjente utøveren i Norge er norsk-jødiske sangeren og skuespilleren Bente Kahan, men også dikteren Øystein Wingaard Wolf er kjent som utøver av dette repertoaret — hovedsakelig i hans egne gjendiktninger til norsk.
Internasjonalt er Ben Zimet, Chava Alberstein og Wolf Krakowski kjente navn innenfor sjangeren.
== Se også ==
Jiddisch språk
Jiddisch teater
Klezmermusikk
Askenasiske jøder | Jiddisch musikk refererer hovedsakelig til folkemusikk og viser med jiddisch tekst, men kan også referere til sanger med hebraisk tekst sunget av askenasiske jøder. Musikksjangeren er nært beslektet med klezmermusikk, eller askenasisk instrumental folkemusikk. | 5,891 | 5,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A4r_Lagerkvist | 2023-02-04 | Pär Lagerkvist | ['Kategori:Alumni fra Uppsala universitet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. mai', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Medlemmer av Svenska Akademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Växjö', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske nobelprisvinnere', 'Kategori:Svenske novellister'] | Pär Lagerkvist (født 23. mai 1891, død 11. juli 1974) var en svensk forfatter, medlem av Svenska Akademin og vinner av nobelprisen i litteratur for 1951. Et tilbakevendende tema i forfatterskapet er menneskets relasjon til Gud. Dette kommer blant annet frem i de sene romanene Dvergen, Barabbas og Sibyllan.
| Pär Lagerkvist (født 23. mai 1891, død 11. juli 1974) var en svensk forfatter, medlem av Svenska Akademin og vinner av nobelprisen i litteratur for 1951. Et tilbakevendende tema i forfatterskapet er menneskets relasjon til Gud. Dette kommer blant annet frem i de sene romanene Dvergen, Barabbas og Sibyllan.
== Biografi ==
Pär Lagerkvist var sønn av stasjonsmester Anders Johan Lagerkvist og Johanna Blad. Han ble født i Växjö i Småland som den yngste av sju søsken i en dypt religiøs familie.
Lagerkvist studerte ett år på universitetet i Uppsala. Deretter bodde han i korte perioder i Italia og Frankrike, før han returnerte til Sverige.Han har skildret barndomsmiljøet i romanen Gäst hos verkligheten (1925).
== Forfatterskap ==
Diktsamlingen Ångest (1916) er omtalt som hans første betydelige verk; det handler om angsten for samtidens hendelser og omveltninger, med den kjente diktlinjen «Ångest, ångest är min arvedel / min strupes sår, / mitt hjärtas skri i världen.» Med Bödeln (1933) «steg han ned fra elfenbenstårnet» og tok et politisk standpunkt mot den begynnende politiske brutaliseringen i Europa.Hans store gjennombrudd som forfatter kom med romanen Dvergen i 1944, hvor handlingen er lagt til renessansens Italia, og hvor hovedpersonen er vitne til Leonardo da Vincis arbeide med maleriet «Mona Lisa»; det er ikke vanskelig å se sammenlikningen mellom den tvers igjennom onde dvergen - bokens protagonist - og Adolf Hitler.
Romanen Barabbas er historien om Barabbas, som ble dømt til korsfestelse, men som ble sluppet fri i stedet for Jesus. Her spør Lagerkvist: «Hvem var han? Og hva skjedde med ham?»Pär Lagerkvist-Samfundet ble stiftet 8. oktober 1989 til minne om hans liv og forfatterskap.
== Bibliografi ==
Människor (1912)
Ordkonst och bildkonst (1913)
Två sagor om livet (1913)
Motiv (1914)
Järn och människor (1915)
Ångest (1916)
Sista människan (1917)
Teater (1918)
Kaos (1919)
Det eviga leendet (1920)
Den lyckliges väg (1921)
Den osynlige (1923)
Onda sagor (1924)
Gäst hos verkligheten (1925)
Hjärtats sånger (1926)
Det besegrade livet (1927)
Han som fick leva om sitt liv (1928)
Kämpande ande (1930)
Konungen (1932)
Vid lägereld (1932)
Bödeln (1933)
Den knutna näven (1934)
I den tiden (1935)
Människan utan själ (1936)
Genius (1937)
Seger i mörker (1939)
Den befriade människan (1939)
Sång och strid (1940)
Dvärgen (1944)
Låt människan leva (1950)
Barabbas (1950)
Aftonland (1953)
Sibyllan (1956)
Ahasverus död (1960)
Pilgrim på havet (1962)
Det heliga landet (1964)
Mariamne (1967)
En hjältes död (novelle)
== Priser og utmerkelser ==
Nobelprisen i litteratur 1951
BMF-plaketten 1951
Bellmanprisen 1945
Æresdoktor ved Göteborgs universitet 1941
Medlem av Svenska Akademien 1940
De Nios stora pris 1928
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pär Lagerkvist – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pär Lagerkvist på Internet Movie Database
(en) Pär Lagerkvist hos The Movie Database
(sv) Pär Lagerkvist-samfundet
(en) Nobelprize.org, Nobelpriset i litteratur 1951
(sv) Böcker om... | | dsted = Lidingö, Stockholms län | 5,892 | 5,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skrues_liv | 2023-02-04 | Skrues liv | ['Kategori:Disney-tegneserier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Skrues liv (også utgitt samlet som Skrue McDucks liv og levnet) er en serie med historier om tegneseriefiguren Skrue McDuck utgitt i Donald Duck & Co mellom 1992 og 1994, tegnet og skrevet av Don Rosa. Historiene følger de største begivenhetene i Skrue McDucks (oftest bare omtalt som onkel Skrue) liv mellom 1867 og 1947, inkludert nesten alle referanser Carl Barks hadde i sine historier om onkel Skrue fram til 1947. Don Rosa satte seg fore å få med så mange referanser som overhodet mulig, men måtte ta seg noen "kunstneriske friheter". Enkelte årstall i Barks-historiene, særlig tidlige historier før Skrue var etablert som figur, måtte endres for å passe inn i Rosas egen tidslinje.
Rosa la inn informasjon om bakgrunnen og opprinnelsen til flere av figurene vi finner igjen i andre historier om onkel Skrue, men kun som tilføyelser til Barks' egne historier. Rosa endret ikke noe som Barks hadde skrevet selv.
De tolv originalkapitlene ble først utgitt i bokform i 1997 under navnet Skrue McDucks liv og levnet (ISBN 82-429-1436-2). Siden 1994 har Rosa lagt til flere kapitler, som også er utgitt i Donald Duck & Co. I 2016 ble de opprinnelige kapitlene, sammen med tilleggskapitlene, samlet og gitt ut som en praktutgave med stive permer på Egmont.
| Skrues liv (også utgitt samlet som Skrue McDucks liv og levnet) er en serie med historier om tegneseriefiguren Skrue McDuck utgitt i Donald Duck & Co mellom 1992 og 1994, tegnet og skrevet av Don Rosa. Historiene følger de største begivenhetene i Skrue McDucks (oftest bare omtalt som onkel Skrue) liv mellom 1867 og 1947, inkludert nesten alle referanser Carl Barks hadde i sine historier om onkel Skrue fram til 1947. Don Rosa satte seg fore å få med så mange referanser som overhodet mulig, men måtte ta seg noen "kunstneriske friheter". Enkelte årstall i Barks-historiene, særlig tidlige historier før Skrue var etablert som figur, måtte endres for å passe inn i Rosas egen tidslinje.
Rosa la inn informasjon om bakgrunnen og opprinnelsen til flere av figurene vi finner igjen i andre historier om onkel Skrue, men kun som tilføyelser til Barks' egne historier. Rosa endret ikke noe som Barks hadde skrevet selv.
De tolv originalkapitlene ble først utgitt i bokform i 1997 under navnet Skrue McDucks liv og levnet (ISBN 82-429-1436-2). Siden 1994 har Rosa lagt til flere kapitler, som også er utgitt i Donald Duck & Co. I 2016 ble de opprinnelige kapitlene, sammen med tilleggskapitlene, samlet og gitt ut som en praktutgave med stive permer på Egmont.
== Kapitteloversikt ==
=== Originalkapitler ===
Del 1 – Den siste av McDuck-klanen 1867-1880 (originaltittel: The Last of the Clan McDuck)Skrue vokser opp i Skottland der han møter et gjenferd av McDuck-klanen og motiveres til å søke lykken i Amerika.
Del 2 – Mississippis herre 1880-1882 (The Master of the Mississippi)Skrue møter sin onkel Angus McDuck og tar etterhvert over som skipper på en elvebåt. Han møter også B-gjengen for første gang samt Petter Smarts bestefar (Julius Smart).
Del 3 – Badlands' ukronte konge 1882-1883 (The Buckaroo of the Badlands)Skrue reiser vestover og blir cowboy. Møter U.S.As kommende president; Theodore Roosevelt.
Del 4 – Kongen på kobberhaugen 1883-1885 (The Raider of the Copper Hill)En arbeidsløs Skrue begynner å grave etter kobber, veiledet av Rikeruds far.
Del 5 – Den nye godseieren 1885 (The New Laird of Castle McDuck)Skrue returnerer til Skottland for å redde McDuck-slottet. Nytt gjensyn med McDuck-klanens gjenferd.
Del 6 – Transvaals skrekk 1886-1889 (The Terror of the Transvaal)Skrue søker lykken i Sør-Afrika. Han møter og kjemper mot Gulbrand Gråstein for første gang.
Del 7 – Nebbdyret fra drømmetiden/Drømmen om gull 1893-1896 (The Dreamtime Duck of the Never-Never)Skrue graver etter gull i Australia. Han inspireres av en aboriginsk sjaman til å søke lykken i Klondike.
Del 8 – Sølvstrømmen 1896-1897 (The Argonaut of White Agony Creek)Skrue begynner en suksessfull gulljakt i Klondike. Her møter han Gyldne Gulda for første gang. Hans mor går bort.
Del 9 – Milliardæren 1898-1902 (The Billionaire of Dismal Downs)Skrue blir rik og returnerer til Skottland, men bestemmer seg for å dra tilbake til Amerika sammen med søstrene (Lillegull McDuck) og (Penny McDuck). Hans far (Fergus McDuck) går bort kort etter avreise.
Del 10 – Slaget om Andebyfortet 1902 (The Invader of Fort Duckburg)Skrue og søstrene ankommer Andeby der han slår seg ned. Møter igjen B-gjengen.
Del 11 – Verdens rikeste mann 1909-1930 (The Richest Duck in the World)Skrue begynner å vise sine mørke sider, reiser verden rundt, blir verdens rikeste mann og mister kontakten med familien sin.
Del 12 – Eneboeren på herregården 1947 (The Recluse of McDuck Manor)En desillusjonert Skrue møter Donald Duck, Ole, Dole og Doffen Duck for første gang. Sammen bekjemper de B-gjengen. Inspirert av nevøene bestemmer Skrue seg for å forfølge idealene sine igjen.
=== Kapitler som er lagt til senere ===
Del 0 – Ta en mynt og la den vandre (Of Ducks and Dimes and Destinies) – Magica fra Tryll reiser i tiden for å stjele lykkeskillingen før Skrue tjener den, men ting går ikke helt som planlagt.
Del 3B – Skipper'n på Cutty Sark (The Cowboy Captain of Cutty Sark) – Skrue importerer kyr til Java på klipperen "Cutty Sark". Nytt møte med Petter Smarts bestefar (Julius Smart).
Del 6B – Oppgjør i Bløff (The Vigilante of Pizen Bluff) – Skrue leter etter gull i det ville vesten, men ender med å jakte banditter sammen med Buffalo Bill, Geronimo og Anne Oakley. Nytt møte med onkel Angus McDuck.
Del 8B – Fangen i Sølvdalen (The Prisoner of White Agony Creek) – Innsyn i Gyldne Guldas opphold på Skrues skjerp.
Del 8C – I hjertet av Yukon (Hearts of the Yukon) – Gyldne Gulda prøver å erobre Skrue, ved å anmelde ham for slaveri.
Del 10B – Skjerperen i Culebra (The Sharpie of the Culebra Cut) – Theodore Roosevelt overser gravingen av Panama-kanalen. Men det er et problem; Skrue graver etter gull midt i veien.
== Referanser == | Skrues liv (også utgitt samlet som Skrue McDucks liv og levnet) er en serie med historier om tegneseriefiguren Skrue McDuck utgitt i Donald Duck & Co mellom 1992 og 1994, tegnet og skrevet av Don Rosa. Historiene følger de største begivenhetene i Skrue McDucks (oftest bare omtalt som onkel Skrue) liv mellom 1867 og 1947, inkludert nesten alle referanser Carl Barks hadde i sine historier om onkel Skrue fram til 1947. | 5,893 | 5,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Astronomisk_enhet | 2023-02-04 | Astronomisk enhet | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Astronomiske måleenheter', 'Kategori:Himmelmekanikk', 'Kategori:Lengdeenheter'] | En astronomisk enhet (AE eller AU, engelsk: Astronomical Unit) er en lengdeenhet som tilsvarer den omtrentlige middelavstanden mellom jorden og solen. Verdien av en AE er bestemt til 149 597 870 691 meter (omtrent 150 millioner kilometer).
Jordens bane er ikke en sirkel, men en ellipse; opprinnelig var en AE definert som lengden av halvparten av storaksen i en beskrevet jordbane. Den internasjonale astronomiske union (IAU) omdefinerte i 1976 en AE til å være den distansen fra solen som en partikkel med neglisjerbar masse med en omløpstid på 365,2568983 dager (et gaussisk år) ville ha i en uforstyrret sirkulær bane.
Siden 2012 har enheten vært definert som nøyaktig 149 597 870 700 meter. Avstanden mellom jorden og solen er imidlertid ikke konstant. Fordi solen taper masse, blir gravitasjonskraften gradvis svakere, og jorden blir derfor lengre unna, selv om dette ikke er mer enn 1,37 cm per år. Men for Merkur blir dette mer merkbart. Det er derfor foreslått å få en mer nøyaktig definisjon av astronomisk enhet, for eksempel ut fra verdien av solens masse i 2000
| En astronomisk enhet (AE eller AU, engelsk: Astronomical Unit) er en lengdeenhet som tilsvarer den omtrentlige middelavstanden mellom jorden og solen. Verdien av en AE er bestemt til 149 597 870 691 meter (omtrent 150 millioner kilometer).
Jordens bane er ikke en sirkel, men en ellipse; opprinnelig var en AE definert som lengden av halvparten av storaksen i en beskrevet jordbane. Den internasjonale astronomiske union (IAU) omdefinerte i 1976 en AE til å være den distansen fra solen som en partikkel med neglisjerbar masse med en omløpstid på 365,2568983 dager (et gaussisk år) ville ha i en uforstyrret sirkulær bane.
Siden 2012 har enheten vært definert som nøyaktig 149 597 870 700 meter. Avstanden mellom jorden og solen er imidlertid ikke konstant. Fordi solen taper masse, blir gravitasjonskraften gradvis svakere, og jorden blir derfor lengre unna, selv om dette ikke er mer enn 1,37 cm per år. Men for Merkur blir dette mer merkbart. Det er derfor foreslått å få en mer nøyaktig definisjon av astronomisk enhet, for eksempel ut fra verdien av solens masse i 2000
== Eksempler ==
Pluto er 39,5 AE fra solen.
Jupiter er 5,2 AE fra solen.
Middeldiameteren av Betelgeuse er 2,57 AE.
Månen er 0,0026 AE fra jorden.Noen omtrentlige omregningsfaktorer:
1 AE = 149 600 000 km = 8,317 lysminutter
1 ly (lysår) = 63 241 AE
== Referanser ==
== Se også ==
Lysår
Parsec | En astronomisk enhet (AE eller AU, engelsk: Astronomical Unit) er en lengdeenhet som tilsvarer den omtrentlige middelavstanden mellom jorden og solen. Verdien av en AE er bestemt til 149 597 870 691 meter (omtrent 150 millioner kilometer). | 5,894 | 5,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rosj_hasjan%C3%A1 | 2023-02-04 | Rosj hasjaná | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hebraiske ord og uttrykk', 'Kategori:Jødiske høytider'] | Rosj hasjaná eller rosh hashana (hebraisk ראש השנה rōš haššānā) er jødisk nyttår og feires på den 1. og 2. dagen (blant reformjøder og samaritaner kun den 1. dagen) av måneden tisjré — den sjuende måneden i det jødiske året.
| Rosj hasjaná eller rosh hashana (hebraisk ראש השנה rōš haššānā) er jødisk nyttår og feires på den 1. og 2. dagen (blant reformjøder og samaritaner kun den 1. dagen) av måneden tisjré — den sjuende måneden i det jødiske året.
== Eksterne lenker ==
Om rosj hasjaná, fra nettsidene til Yad Vashem | Rosj hasjaná eller rosh hashana (hebraisk rōš haššānā) er jødisk nyttår og feires på den 1. og 2. | 5,895 | 5,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alkoholer | 2023-02-04 | Alkoholer | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alkoholer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Funksjonelle grupper'] | Denne artikkelen handler om alkohol som kjemisk stoff. Se også alkoholholdig drikke og alkoholisme.I organisk kjemi er alkoholer en fellesbetegnelse for stoffer som har en hydroksylgruppe, en -OH gruppe, som er bundet kovalent til et karbonatom. Den generelle formelen for alkoholer er ROH, hvor R betegner en alkylgruppe. Primære alkoholer har en terminal -OH gruppe, sekundære alkoholer har en -OH gruppe innebygget i karbonkjeden, mens tertiære alkoholer har en -OH gruppe ved en forgrening til karbonkjeden. Alle alkoholer får endingen -ol.
Alkoholer kjennetegnes ved at de generelt har et høyere smelte- og kokepunkt enn alkaner med tilsvarende molekylmasse. Grunnen til dette ligger i elektronfordelingen i hydroksylgruppen. Siden oksygen har en elektronegativitet på 3,5, mens hydrogen har en elektronegativtet på 2,1 vil oksygen trekke mer på elektronene i OH-bindingen enn hydrogen. Dette fører til at hydroksylgruppen blir polar. Dermed vil det dannes hydrogenbindinger mellom alkohol-molekylene og dette er altså grunnen til det høye koke- og smeltepunktet.
Alkoholer med korte karbonkjeder vil også være løselige i vann. Fordi både vannmolekyler og hydroksylgruppen er polare vil det også her dannes hydrogenbindinger. Hydroksylgruppen vil spille en mindre og mindre rolle når karbonkjeden blir lengre. Dermed mister molekylet sin polaritet og vil ikke lenger være løselig med vann. Alkoholer med mer enn fem karbonatomer i alkylkjeden er svært lite løselige i vann.
Primære alkoholer, sekundære alkoholer og aldehyder kan påvises ved å oksidere dem med MnO4-. Videre kan en skille alkoholer og aldehyder ved at alkoholer ikke reagerer med tollensreagens eller fehlings væske.
| Denne artikkelen handler om alkohol som kjemisk stoff. Se også alkoholholdig drikke og alkoholisme.I organisk kjemi er alkoholer en fellesbetegnelse for stoffer som har en hydroksylgruppe, en -OH gruppe, som er bundet kovalent til et karbonatom. Den generelle formelen for alkoholer er ROH, hvor R betegner en alkylgruppe. Primære alkoholer har en terminal -OH gruppe, sekundære alkoholer har en -OH gruppe innebygget i karbonkjeden, mens tertiære alkoholer har en -OH gruppe ved en forgrening til karbonkjeden. Alle alkoholer får endingen -ol.
Alkoholer kjennetegnes ved at de generelt har et høyere smelte- og kokepunkt enn alkaner med tilsvarende molekylmasse. Grunnen til dette ligger i elektronfordelingen i hydroksylgruppen. Siden oksygen har en elektronegativitet på 3,5, mens hydrogen har en elektronegativtet på 2,1 vil oksygen trekke mer på elektronene i OH-bindingen enn hydrogen. Dette fører til at hydroksylgruppen blir polar. Dermed vil det dannes hydrogenbindinger mellom alkohol-molekylene og dette er altså grunnen til det høye koke- og smeltepunktet.
Alkoholer med korte karbonkjeder vil også være løselige i vann. Fordi både vannmolekyler og hydroksylgruppen er polare vil det også her dannes hydrogenbindinger. Hydroksylgruppen vil spille en mindre og mindre rolle når karbonkjeden blir lengre. Dermed mister molekylet sin polaritet og vil ikke lenger være løselig med vann. Alkoholer med mer enn fem karbonatomer i alkylkjeden er svært lite løselige i vann.
Primære alkoholer, sekundære alkoholer og aldehyder kan påvises ved å oksidere dem med MnO4-. Videre kan en skille alkoholer og aldehyder ved at alkoholer ikke reagerer med tollensreagens eller fehlings væske.
== Alkoholer i industri ==
Alkoholer med opp til fire karbonatomer i kjeden blir fabrikkert i stor skala i industrien. De er viktige i seg selv, men blir også brukt til å fremstille andre viktige kjemikalier. Metanol var en av dem som ble produsert fra treverk ved destillering og blir også den dag i dag kalt for tresprit. I dag blir metanol fremstilt fra karbonmonoksid og hydrogen ved 400 °C, 150 atm sammen med ZnO og Cr2O3.
CO + 2H2 → CH3OH
USA produserer omtrent 5,3 milliarder liter hvert år. Mesteparten blir brukt til å produsere formaldehyd og andre kjemikalier, som for eksempel løsemidler og frysevæske. Etanol (den vi i dagligtale kaller for alkohol) er også viktig innen industrien og blir laget ved gjæring av sukker.
C12H22O11 + H2O → 4CH3CH2OH + 4CO2
Det finnes flere måter å produsere etanol på. Dette gjøres ved syrekatalysert hydrisering av etylen. Denne metoden, sammen med svovelsyre eller en annen syre som katalysator, blir benyttet til en årlig produksjon av ca. 525 millioner liter etanol i USA.
Alkohol i industrien er en konstant kokende mikstur av 95% etanol og 5% vann og kan ikke bli renere ved destillasjon. For å fjerne resterende vannmengde for å oppnå absolutt alkohol (100%) tilsettes ulesket kalk (CaO), som reagerer med vannet og danner kalsiumhydroksid, men som ikke reagerer med etanol. Etanol blir også brukt som løsemiddel, sterilisering, og ved fremstilling av etere og etyl estere. Den kan også benyttes som drivstoff.
2-propanol (isopropyl alkohol) blir fremstilt fra syrekatalyse hybribisering av propen. 2-propanol er hovedproduktet i denaturert alkohol, blir også brukt i mange husholdningsprodukter og kosmetikk.
== Viktige alkoholer i biologi ==
Hydroksylgruppen er innhold i mange biologisk viktige molekyler. 3-metyl-2-buten-1-ol, 3-metyl-3-buten-1-ol, geraniol og farnesol er eksempel på fire umettede og primære alkoholer som er metabolisk viktig.
Geraniol og farnesol er av en gruppe kalt terpen. Terpen forbindelser forekommer i mange planter og blomsterplanter. Farnesol er med å gi duft hos roser. Geraniol og farnesol blir brukt i parfymer.
Kombinasjon av to farnesol enheter gis squalene, et 30-karbon langt hydrokarbon og som er innhold i små menger i leveren hos høyere organismer. Squalene er den biologiske forløperen til steroider.
Merk: Noen av navnene er på engelsk.
== Enverdige alkoholer ==
Metanol
Etanol
Propanol
Butanol
Pentanol
Heksanol
Heptanol
Oktanol
Nonanol
Dekanol
Undekanol
Dodekanol
Tridekanol
Tetradekanol
Pentadekanol
Heksadekanol
Heptadekanol
Oktadekanol
Nonadekanol
Eicosanol
Heneicosanol
Docosanol
Tricosanol
Tetracosanol
Pentacosanol
Heksacosanol
Heptacosanol
Oktacosanol
Nonacosanol
Triacontanol
Hentriacontanol
Dotriacontanol
Tritriacontanol
Tetratriacontanol
Pentatriacontanol
Heksatriacontanol
== Flerverdige alkoholer ==
Alkoholer med mer enn en OH-gruppe kalles for flerverdige alkoholer.
=== Toverdige ===
Glykol (C2H4(OH)2) Brukes blant annet i frostvæske.
=== Treverdige ===
Glyserol (C3H5(OH)3) Brukes blant annet i salver og i kosmetikk.
== Spesielle alkoholer ==
Isopropanol
== Se også ==
Fusel
100 proof
Forgjæring
== Referanser ==
== Litteratur ==
Harold Hart, Lesilie E. Craine, David J. Hart, Christopher M. Hadad (2007). Organic Chemistry, A short course. Houghton Mifflin Company. ISBN 0-618-59073-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Biologiske virkningsmekanismer og noen kliniske effekter av alkohol
Norsk nettskole | I organisk kjemi er alkoholer en fellesbetegnelse for stoffer som har en hydroksylgruppe, en -OH gruppe, som er bundet kovalent til et karbonatom. Den generelle formelen for alkoholer er ROH, hvor R betegner en alkylgruppe. | 5,900 | 5,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hebraisk | 2023-02-04 | Hebraisk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Hebraisk', 'Kategori:Kanaanittiske språk'] | «Hebraisk» kan også referere til hebreere og jøder.Hebraisk (עִבְרִית, ‘ivrit) er et semittisk språk i den afro-asiatiske språkfamilien. Det brukes av mer enn syv millioner mennesker i Israel og jødiske samfunn verden rundt. Hebraisk er offisielt språk i Israel, der det er språket statens og befolkningens de facto-språk. Det benyttes av et flertall i befolkningen.
Hoveddelen av Tanakh (den hebraiske Bibelen תנ"ך) er skrevet på klassisk hebraisk, og mye av dens nåværende form er nærmere bestemt dialekten bibelsk hebraisk, som man tror ble talt omkring 500-tallet f.Kr., nær det babylonske fangenskapet i tid. Av den grunn har hebraisk fra gammelt av blitt kalt Lĕshôn Ha-Qôdesh (לשון הקודש), «det hellige språket».
På 500-tallet ødela det nybabylonske riket Jerusalem og flyttet befolkningen til Babylon, før det persiske riket tillot dem å vende tilbake. De fleste språkforskere er enige om, at det bibelske språket som kjennes fra Bibelen, etter den tid ble erstattet i daglig bruk av nye dialekter av hebraisk og en lokal variant av arameisk. Etter 100-tallet e.Kr., da Romerriket fordrev den jødiske befolkningen i Jerusalem og deler av Bar Kokhba-staten, opphørte hebraisk gradvis å være talespråk, men det forble et viktig skriftspråk. Brev, kontrakter, vitenskap, filosofi, medisin, poesi og lover ble skrevet på hebraisk, som utviklet seg ved å låne og oppfinne nye uttrykk.
Da hebraisk lenge hadde vært utdødd utenfor jødisk liturgi, lærdom og som lingua franca i forretningssammenheng, ble det gjenopplivet som et litterært og fortellende språk av haskalá-bevegelsen fra slutten av 1700-tallet. På slutten av 1800-tallet begynte den jødiske språkforskeren Eliezer Ben-Yehuda under påvirkning av sionismen, og i et miljø i det nåværende Israel der sefardisk hebraisk allerede var veletablert som handelsspråk, å gjeninnføre hebraisk som familiespråk og som et moderne tale- og skriftspråk. Til slutt erstattet det en rekke språk som på den tiden ble brukt av jøder, slik som arabisk, ladino (også kalt judezmo), jiddisk, russisk og andre språk som ble brukt av den jødiske diasporaen.
Fordi hebraisk hadde vært ute av bruk som dagligspråk i familiesammenheng i så mange århundrer, manglet språket mange moderne ord. Mange ble opptatt som neologismer fra den hebraiske Bibelen eller lånt fra jiddisk eller andre språk av Eliezer Ben-Yehuda. Moderne hebraisk ble et offisielt språk i det britisk-styrte Palestine i 1921 (sammen med engelsk og arabisk), og ble så i 1948 et offisielt språk i den nyopprettede staten Israel.
| «Hebraisk» kan også referere til hebreere og jøder.Hebraisk (עִבְרִית, ‘ivrit) er et semittisk språk i den afro-asiatiske språkfamilien. Det brukes av mer enn syv millioner mennesker i Israel og jødiske samfunn verden rundt. Hebraisk er offisielt språk i Israel, der det er språket statens og befolkningens de facto-språk. Det benyttes av et flertall i befolkningen.
Hoveddelen av Tanakh (den hebraiske Bibelen תנ"ך) er skrevet på klassisk hebraisk, og mye av dens nåværende form er nærmere bestemt dialekten bibelsk hebraisk, som man tror ble talt omkring 500-tallet f.Kr., nær det babylonske fangenskapet i tid. Av den grunn har hebraisk fra gammelt av blitt kalt Lĕshôn Ha-Qôdesh (לשון הקודש), «det hellige språket».
På 500-tallet ødela det nybabylonske riket Jerusalem og flyttet befolkningen til Babylon, før det persiske riket tillot dem å vende tilbake. De fleste språkforskere er enige om, at det bibelske språket som kjennes fra Bibelen, etter den tid ble erstattet i daglig bruk av nye dialekter av hebraisk og en lokal variant av arameisk. Etter 100-tallet e.Kr., da Romerriket fordrev den jødiske befolkningen i Jerusalem og deler av Bar Kokhba-staten, opphørte hebraisk gradvis å være talespråk, men det forble et viktig skriftspråk. Brev, kontrakter, vitenskap, filosofi, medisin, poesi og lover ble skrevet på hebraisk, som utviklet seg ved å låne og oppfinne nye uttrykk.
Da hebraisk lenge hadde vært utdødd utenfor jødisk liturgi, lærdom og som lingua franca i forretningssammenheng, ble det gjenopplivet som et litterært og fortellende språk av haskalá-bevegelsen fra slutten av 1700-tallet. På slutten av 1800-tallet begynte den jødiske språkforskeren Eliezer Ben-Yehuda under påvirkning av sionismen, og i et miljø i det nåværende Israel der sefardisk hebraisk allerede var veletablert som handelsspråk, å gjeninnføre hebraisk som familiespråk og som et moderne tale- og skriftspråk. Til slutt erstattet det en rekke språk som på den tiden ble brukt av jøder, slik som arabisk, ladino (også kalt judezmo), jiddisk, russisk og andre språk som ble brukt av den jødiske diasporaen.
Fordi hebraisk hadde vært ute av bruk som dagligspråk i familiesammenheng i så mange århundrer, manglet språket mange moderne ord. Mange ble opptatt som neologismer fra den hebraiske Bibelen eller lånt fra jiddisk eller andre språk av Eliezer Ben-Yehuda. Moderne hebraisk ble et offisielt språk i det britisk-styrte Palestine i 1921 (sammen med engelsk og arabisk), og ble så i 1948 et offisielt språk i den nyopprettede staten Israel.
== Historie ==
Som språk henviser hebraisk til en av flere dialekter i det kanaanittiske språket. Hebraisk (Israel) og moabittisk (Jordan) kan kalles sydlige kanaanittiske dialekter, mens fønikisk (Libanon) kan kalles en nordlig kanaanittisk dialekt. Kananittisk er nært beslektet med arameisk og i mindre grad med arabisk. Mens andre kanaanittiske språk har blitt utryddet, har hebraisk overlevd. Hebraisk hadde sin blomstringstid som talespråk i Israel fra 900-tallet f.Kr. inntil tiden like forut for den bysantinske perioden på 200- eller 300-tallet e.Kr. Siden fortsatte hebraisk å være skriftspråk inntil moderne tid, da språket ble gjenopplivet som talespråk på 1800-tallet.
=== Opphav ===
Hebraisk er et semittisk språk, og som sådan medlem av den store afroasiatiske språkfamilien.
Innenfor semittisk grupperte de nordvestsemittiske språkene, som ble dannet omkring 2000-tallet f.Kr., seg sammen med de arabiske språkene som sentralsemittisk. De kanaanittiske språkene, en gruppe innenfor nordvestsemittisk, dukket opp i Levanten på 1000-tallet f.Kr., idet de gradvis adskilte seg fra aramaisk og ugarittisk.
Innenfor den kanaanittiske gruppen tilhører hebraisk undergruppen som også omfatter edomittisk, ammonittisk og moabittisk: se hebraiske språk. En annen kanaanittisk undergruppe omfatter fønikisk og dets etterkommer punisk.
=== Hebraisk som en kanaanittisk dialekt ===
Det første skrevne vitnesbyrd om hebraisk, Gezer-kalenderen, stammer fra 900-tallet f.Kr., på begynnelsen av kongetiden, David og Salomos tid. Kalenderen, som klassifiseres som arkaisk bibelsk hebraisk, er en liste over årstidene og deres tilhørende jordbruksaktiviteter. Gezer-kalenderen (oppkalt etter byen der den ble funnet) er skrevet i et gammel semittisk alfabet, i slekt med det fønikiske som gjennom grekerne og etruskerne senere ble til det latinske alfabetet. Gezer-kalenderen er skrevet uten vokaler, og benytter ikke konsonanter for å betegne vokaler, selv ikke der hvor senere hebraisk staving krever det.
Tallrike eldre tavler har blitt funnet i området, med lignende alfabeter på andre semittiske språk, for eksempel protosinaittisk. Det antas at alfabetets opprinnelige form går tilbake til hieroglyffene i det egyptiske skriftsystemet, skjønt de fonetiske verdiene i stedet er inspirert av det akrofoniske prinsippet. Det hebraiske og fønikiske språkets felles opphav kalles kanaanittisk, og var det første som brukte et semittisk alfabet som adskilte seg fra det egyptiske. Et gammelt dokument er den berømte Mesha-stelen skrevet i moabittisk dialekt; Siloam-inskripsjonen, funnet i nærheten av Jerusalem, er et tidlig eksempel på hebraisk. Yngre prøver på arkaisk hebraisk er ostraka funnet i nærheten av Lakish, som beskriver hendelser fra tiden før Jerusalem endelig ble erobret av Nebukadnesar i 586 f.Kr..
=== Klassisk hebraisk ===
I den videste betydning betegner klassisk hebraisk talespråket i det gamle Israel mellom 900-tallet f.Kr. og 300-tallet e.Kr. Det omfatter flere skiftende og overlappende dialekter. Utviklingsfasene i klassisk hebraisk navngis ofte etter de viktige litterære verkene som knyttes til dem.
Arkaisk bibelsk hebraisk fra 900- til 500-tallet f.Kr. tilsvarer kongetiden inntil det babylonske fangenskapet og representeres ved visse tekster i den hebraiske Bibelen (Tanakh), spesielt Mose sang (2. Mosebok 15) og Deboras sang (Dommernes bok 5). Perioden kalles også gammelhebraisk. Historisk bruktes en form av det fønikiske alfabetet.
Bibelsk hebraisk omkring 500-tallet f.Kr. tilsvarer det babylonske fangenskapet og representeres ved hoveddelen av den hebraiske Bibelen, som nådde mye av dens nåværende form på denne tiden. Perioden kalles også klassisk bibelsk hebraisk. Man brukte det arameiske alfabetet.
Sent bibelsk hebraisk fra 500- til 300-tallet f.Kr., tilsvarer den persiske perioden og representeres ved visse tekster i den hebraiske Bibelen, spesielt Esras og Nehemjas bøker.
Dødehavsrullenes hebraisk fra 200-tallet f.Kr. til det første århundre e.Kr. tilsvarer de hellenistiske og romerske periodene, forut for ødeleggelsen av Tempelet i Jeruslaem, og representeres ved Qumran-rullene som utgjør mesteparten av Dødehavsrullene. Perioden kalles også Qumran-hebraisk. Det arameiske alfabetet fra de tidligere rullene fra 200-tallet utviklet seg til det hebraiske alfabetet fra rullene i det første århundret e.Kr. Dette alfabetet brukes ennå i dag.
Misjnaisk hebraisk fra det første århundre til 200- eller 300-tallet e.Kr., tilsvarer den romerske perioden etter ødeleggelsen av Tempelet i Jerusalem og representeres ved hoveddelen av Misjna og Tosefta innenfor Talmud og ved Dødehavsrullene, særlig Bar Kokhba-brevene og kobberrullen. Perioden kalles også tannaittisk hebraisk eller tidlig rabbinsk hebraisk.Av og til forenkles de ovenstående fasene av klassisk hebraisk til «bibelsk hebraisk» (innbefattet flere dialekter fra 900-tallet f.Kr. til 100-tallet e.Kr. og i visse av Dødehavsrullene) og «misjnaisk hebraisk» (innbefattet flere dialekter fra 200-tallet f.Kr. til 200-tallet e.Kr. i visse av Dødehavstullene). Men i dag klassifiserer de fleste hebraiske språkforskere Dødehavsrullenes hebraisk som en gruppe dialekter som utviklet seg fra sent bibelsk hebraisk til misjnaisk hebraisk, slik at det omfatter elementer fra begge, men allikevel er forskjellig. Ved begynnelsen av den bysantinske perioden på 300-tallet e.Kr. opphørte klassisk hebraisk å være talespråk, omtrent et århundre etter nedtegnelsen av Misjna. Språket hadde åpenbart gått tilbake siden avslutningen av den katastrofale Bar Kokhba-krigen omkring 135 e.Kr.
=== Moderne/israelsk hebraisk ===
Israelsk hebraisk eller moderne hebraisk blir betraktet som et «gjenopplivet» språk. Sionisten Eliezer Ben-Yehuda var en nøkkelfigur i gjenopplivningen av det hebraiske språket i dagligtale. Hans prosjekt kan sammenlignes med Ivar Aasens norskisme. Nyere forskning påpeker at Eliezer Ben-Yehuda i og for seg ikke hadde særlig suksess med sitt prosjekt. Gjennom nær 20 års arbeid med gjenopplivelsen av hebraisk som dagligspråk klarte han kun å overbevise 10 familier til å bruke språket i oppdragelse av sine barn. Eliezer Ben-Yehuda har til sammen skapt 300 nye ord. Disse brukte han i oppdragelsen av sin sønn, Ben-Zion Ben-Yehuda (som senere endret navn til Itamar Ben-Yehuda). Ordene tilsvarer ting som man ikke kunne finne ord for i Tanákh, som for eksempel: glida (is) og ofanyim (sykkel).
== Tre syn på israelsk hebraisk ==
Et relativt utbredt syn er den konservative leiren som hevder at israelsk hebraisk er et rent semittisk språk og at alle avvik fra bibelsk hebraisk er å betrakte som substandard variasjon.
Lingvisten Paul Wexler (forfatter av de kontroversielle bøkene The Schizoid Nature of Modern Hebrew: A Slavic Language in Search of a Semitic Past (1991), The Ashkenazic Jews: A Slavo-Turkic People in Search of a Jewish Identity (1993), og The Non-Jewish Origins of the Sephardic Jews (1996)) representerer den revisjonistiske leiren som hevder at moderne hebraisk egentlig er jiddisch med hebraisk vokabular — og i tillegg at jiddisch egentlig er et slavisk språk.
Lingvisten Ghil'ad Zuckermann (D.Phil., Oxford; forfatter av Language Contact and Lexical Enrichment in Israeli Hebrew (2003)
) mener at israelsk hebraisk er et semittisk/indoeuropeisk hybridspråk med hebraisk og jiddisch som primære utgangsspråk og språk som russisk, polsk, engelsk, Djudeo-espanjol («ladino») og arabisk som sekundære kilder.
== Fonologi ==
=== Vokaler ===
Det hebraiske ordet for vokaler er tenu‘ot. Tegnene for disse vokalene kalles nikkud. Israelsk hebraisk har 6 vokalfonemer:
/a/ – Vokalene kamats (ָ) og pataḥ (ַ)
/e/ – Vokalene segol (ֶ) og ṣere (ֵ)
/i/ – Vokalen ḥirik (ִ)
/o/ – Vokalen ḥolam (ֹ)
/u/ – Vokalene shuruq (וּ) og kubbuṣ (ֻ)
/ə/ – Vokalen sheva na‘' (ְ)I bibelsk hebraisk hadde hver vokal tre former: kort, lang og avbrutt (ḥataf). Men det er ingen hørlig forskjell mellom disse tre i moderne israelsk hebraisk, bortsett fra at ṣere ofte uttales [eɪ] i askenasisk hebraisk.
=== Konsonanter ===
Det hebraiske ordet for konsonanter er ‘iṣṣurim (עיצורים).
== Skriftsystem ==
Hovedartikkel: Det hebraiske alfabetetModerne hebraisk skrives fra høyre mot venstre ved hjelp av det hebraiske alfabetet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hebrew - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).
Modern Hebrew - ressurser for studenter på hebraisk (engl.) | Det hebraiske alfabetet er en form av den semittiske skriften og brukes i dag av dem som snakker språkene hebraisk, jødisk-arameisk, jødearabisk, djudíospanjol (ladino), jiddisch med flere. Skriften leses fra høyre mot venstre. | 5,901 | 5,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordpolen | 2023-02-04 | Nordpolen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Arktis', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Geografi', 'Kategori:Nordishavet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verdens geografiske ytterpunkter'] | Den geografiske nordpol er planeten Jordens nordligste punkt. Aksen mellom Nordpolen og Sydpolen utgjør Jordens rotasjonsakse. Punktet ligger ikke i ro. Variasjonens typiske svingeperiode er målt til 433 dager med utslag i størrelsesorden 15 meter.
| Den geografiske nordpol er planeten Jordens nordligste punkt. Aksen mellom Nordpolen og Sydpolen utgjør Jordens rotasjonsakse. Punktet ligger ikke i ro. Variasjonens typiske svingeperiode er målt til 433 dager med utslag i størrelsesorden 15 meter.
== Geografi ==
Den geografiske Nordpolens faste grunn ligger 4807 meter under havoverflaten og blir dekket av en tre til fire meter tykk drivende iskappe på havoverflaten. Polbassenget er omkranset av langt grunnere randhav med kontinentalsokkel, der olje-, gass- og mineralressurser er tilgjengelige.
Det nærmeste land sies vanligvis å være Kaffeklubbøya, utenfor den nordlige kysten av Grønland ca. 700 km bort fra polpunktet, selv om noen ikke-permanente grusbanker kan ligge litt lenger nord.
== Den magnetiske nordpol ==
Jordens magnetiske nordpol er det punkt på den nordlige halvkule der retningen av den magnetiske akse skjærer jordoverflaten. Nåla i et magnetisk kompass vil dreie seg slik at den ene enden peker mot jordas magnetiske nordpol. Denne enden av kompassnåla er innen fysikken definert som nålas nordpol. Derav følger at det vi omtaler som jordas magnetiske nordpol innen fysikken egentlig er en magnetisk sydpol.
Dette punktet sammenfaller ikke helt med den geografiske nordpol. Den magnetiske nordpol var i 2003 på 78°18' nord, 104° vest, nær Ellef Ringnes' øy, en av Dronning Elizabeth-øyene i Canada og flytter seg gradvis.
== Ekspedisjoner til den geografiske nordpol ==
=== Før 1800 ===
Så tidlig som på 1500-tallet, trodde enkelte at selve polpunktet befant seg i åpent hav og ikke på fastland som var den tradisjonelle oppfatningen. Flere håpte derfor at en passasje til polpunktet kunne bli funnet gjennom ishavet i sommerhalvåret. Flere ekspedisjoner, fortrinnsvis ledet av skippere på hvalfangstfartøyer kjent i arktiske farvann, gjorde mer eller mindre halvhjertede forsøk på å finne en vei til polpunktet. En nederlandsk ekspedisjon ledet av Willem Barents nådde 79°49’ N den 16. juni 1596. Den 13. juli 1607 passerte Henry Hudson med stor sannsynlighet 80°N.
=== 1800–1900 ===
William Parry ledet i 1827 en av de første ekspedisjonene som hadde som hovedintensjon å finne polpunktet. Parry kom imidlertid ikke lengre nord enn til 82°45'. I 1871 ledet Charles Francis Hall en ekspedisjon med skipet «Polars» som endte i katastrofe idet besetningen og da spesielt kapteinen ble rammet av sykdom og skipet ble skrudd ned i isen. I årene 1879-1881 ledet amerikaneren George Washington DeLong en ekspedisjon med fartøyet «Jeanette». Ekspedisjonen feilet da «Jeanette» ble skrudd ned i isen nord for Nysibirøyene og over halvparten av besetningen, inkludert ekspedisjonens leder, omkom.
Vrakgods etter «Jeanette» ble senere funnet på Grønlandskysten, noe som beviste at det finnes en transpolar strøm i det arktiske hav. Dette, sammen med en artikkel av Henrik Mohn inspirerte Fridtjof Nansen til å drive over polhavet med den spesialbygde skuta «Fram». «Fram» forlot Norge fra Vardø 21. juli 1893 og seilte østover nordøstpassasjen langs nordkysten av Sibir til 133° 37' grader øst. Den 22. september 1893 frøs skuta fast i isen og ble drevet med over Polhavet i tre år. Etter to overvintringer i «Fram» forlot Nansen og Hjalmar Johansen, skipet den 14. mars 1895 for å gå den 600 km lange turen mot nordpolen på ski og med hundespann. Den 7. april snudde de på 86° 14' nordlig bredde, da de fant ut at de ikke ville rekke å gå til nordpolen og tilbake i løpet av den korte arktiske sommeren. 86° 14' var Nansens egen måling, senere er dette korrigert til 86° 04'.
I 1897 forsøkte den svenske ingeniøren Salomon August Andrée og to følgesvenner å nå nordpolen i hydrogenballongen Örnen, men strandet 300 km nord for Kvitøya. Mannskapet hadde ikke utstyr for å klare seg gjennom vinteren og omkom høsten 1897. Levningene ble funnet i 1930 av mannskapet på fangstskuta «Bratvaag».
Den italienske hertugen Luigi Amedeo di Savoia (Duca degli Abruzzi) og kaptein Umberto Cagni seilte med det ombygde hvalskipet «Stella Polare» fra Norge i 1899. En overvintringsleir ble etablert på Frans Josefs land, men da hertugen mistet to fingre i løpet av overvintringen, tok kaptein Umberto Cagni over ledelsen av sledeturen som nådde 86° 34’ den 25. april 1900, nesten 56 kilometer lenger nord enn Nansens rekord fra 1895.
=== 1900–1940 ===
Den amerikanske oppdageren og polfareren Frederick Albert Cook forsøkte sammen med inuittene Ahwelah og Etukishook å nå polpunktet våren 1908. Cook hevdet å ha nådd polen den 21. april, 1908 etter å ha gått en rute nordover fra Axel Heibergs land. Underveis levde på de dyr de kunne jakte på. Tilbaketuren fra Nordpolen gikk til Devon Island; og videre krysset de Naresstredet til en liten eskimoplass, Annoatok på Grønland som de nådde våren 1909, nesten døende av sult. Hans påstand om å ha nådd Nordpolen ble umiddelbart betvilet. Cook kunne aldri fremlegge noen bevis, eller på annen måte i form av pålitelige navigasjonsdagbøker at de virkelig hadde nådd målet. Dessuten ga Cooks eskimoledsagere ulike opplysninger om hvor de hadde vandret sammen med Cook, og Cooks påstand ble senere underkjent av en dansk kommisjon.
En annen amerikaner, marineoffiseren Robert Peary, hevdet å ha nådd polpunktet den 6. april 1909 sammen med Matthew Henson og fire inuitter. I ettertid er det omstridt hvorvidt Peary nådde polpunktet eller ei. De distanser og hastigheter som Peary hevdet å ha oppnådd på sin ferd mot polpunktet etter at siste støttegruppe returnerte, var nesten tre ganger den hastigheten som de hadde oppnådd så langt. Dessuten var ingen i gruppen trent i navigasjon og kunne uavhengig bekrefte Pearys beregninger.
I 1925 gjorde Roald Amundsen et forsøk på å nå polpunktet med de to flybåtene «N 24» og «N 25». Den 21. mai 1925 startet de to flybåtene fra Ny-Ålesund på Svalbard. På «N 25» var Hjalmar Riiser-Larsen flyger, Roald Amundsen navigatør, og Karl Feucht mekaniker. På «N 24» var Leif Ragnar Dietrichson flyger, Lincoln Ellsworth navigatør og Oskar Omdal mekaniker. De landet på 87° 44' nord, men hadde store vanskeligheter med å komme i lufta igjen. «N 24» var skadet og måtte etterlates. Først 15. juni hadde de fått laget en provisorisk startbane på 500 meter på isen der de maktet å ta av med «N 25» med alle seks om bord og komme velberget tilbake til Spitsbergen.Den 9. mai 1926 gjorde den amerikanske marineoffiseren Richard E. Byrd og piloten Floyd Bennett et forsøk på å fly over Nordpolen. Ved tilbakekomst til Ny-Ålesund hevdet de å ha vært over polen, men de var ikke istand til å presentere navigasjonsdata som kunne bekrefte deres påstand. Senere granskning av deres dagbøker, reisetiden, flyets fart og analyser av vær- og vindforhold førte til at bl.a. Bernt Balchen fremsatte betydelig tvil om de virkelig nådde Nordpolen. Ikke desto mindre skaffet flygningen Byrd berømmelse og sikret ham finansiell støtte for videre fremstøt mot Sydpolen
På samme tid som Byrd gjorde Amundsen sitt andre forsøk på å fly over polpunktet. Denne gang med luftskipet «Norge». Luftskipet forlot Ny-Ålesund den 11. mai 1926 og passerte den geografiske nordpol neste dag kl 2.20 og fortsatte videre til Teller i Alaska. Luftskipet var tegnet og bygget av den italienske ingeniøren Umberto Nobile. Nobile førte luftskipet fra Roma, Italia, til Kings Bay, hvor Amundsen og den norske delen av besetningen gikk ombord, og så videre til Alaska. «Norge» hadde en besetning på 16. Sponsoren Lincoln Ellsworth var med som navigatør, Jakob Bjerknes var ekspedisjonens meteorolog, og Oskar Omdal var mekaniker. Ettersom alle de tre ekspedisjonene som tidligere hevdet å ha nådd polpunktet, er omdiskutert, er det sannsynlig at Amundsen ledet den første ekspedisjonen som nådde Nordpolen. Udiskutabelt er det at Amundsen og rormann Oscar Wisting var de to første i verden som nådde begge polpunktene.
=== 1940–2000 ===
Om man ser bort fra Pearys omdiskuterte erobring av polpunktet, kan de første som satte sine ben på polpunktet ha vært en sovjetisk gruppe. Ifølge forskjellige kilder kan den første ha vært Pavel Gordiyenko (eller Geordiyenko) og tre eller fem følgesvenner. Andre kilder hevder at den første var Aleksandr Kuznetsov og 23 andre, som landet et eller flere fly ved polpunktet den 23. april 1948.
Den 3. mai 1952 landet de amerikanske offiserene Joseph O. Fletcher og William P. Benedict, sammen med forskeren Albert P. Crary, et modifisert C-47 Skytrain på nordpolen. Enkelte kilder hevder at det var denne gruppen, og ikke den sovjetiske, som var den første til å lande ved selve nordpolen.Den amerikanske ubåten USS «Nautilus» dykket ned i Barrow Sea Valley den 1. august 1958 og den 3. august 1958, klokken 2315 (EDST) ble hun det første skip (neddykket eller overflate) som nådde den geografiske nordpolen. Fra Nordpolen fortsatte «Nautilus» videre og etter 96 timer og 2 945 km (1 590 nmi) under isen, gikk hun opp til overflaten nordøst av Grønland, etter å ha gjennomført den første suksessfulle neddykkede reisen under polisen. Året etter, den 17. mars 1959 ble USS «Skate» (SSN-578) den første ubåten som trengte igjennom isen ved polpunktet.
Den første ekspedisjon som nådde polpunktet etter å ha gått over isen ble gjort av Ralph Plaisted, Walt Pederson, Gerry Pitzl og Jean Luc Bombardier, som reiste over isen med et beltekjøretøy, og nådde polpunktet den 19. april 1968. United States Air Force bekreftet posisjonen.
Den 6. april 1969 ble Wally Herbert og hans kompanjonger fra den britiske «Trans-Arctic Expedition» de første til å nå polpunktet til fots. Imidlertid hadde gruppen hjelp av hundespann og forsyninger som ble droppet fra fly. Etter å ha vært på selve polpunktet fortsatte de og gjennomførte den første kryssing av polhavet, fra Barrow, Alaska til Svalbard.
Det første overflateskipet som nådde nordpolen var den russiske atomdrevne isbryteren «Arktika», som nådde polpunktet den 17. august 1977.
I 1982 ble Ranulph Fiennes og Charles Burton de første til å krysse polhavet i en og samme sesong. De dro fra Cape Crozier, Ellesmereøya, den 17. februar 1982 med ski og snøscooter og ankom nordpolen den 10. april 1982. Ekspedisjonen til nordpolen var avslutningen på Fiennes og Burtons «Transglobe expedition» 1979-1982, som også inkluderte en tur til sydpolen.
8. mars–4. mai 1990 gikk Børge Ousland sammen med Geir Randby og Erling Kagge over polisen fra Ellesmere Island til nordpolen, uten hunder og uten å motta forsyninger underveis. Geir Randby skadet ryggen underveis og ble hentet ut med fly. I luftlinje er denne turen 800 km, en strekning som Ousland og Kagge gjennomførte i løpet av 58 dager. Ingen hadde tidligere gjort en slik tur til nordpolen uten hunder, etterforsyninger eller hjelp utenfra. Bergingen av Randby førte imidlertid til anklager om at ekspedisjonen hadde mottatt støtte utenfra underveis.
Børge Ouslands andre ekspedisjon til nordpolen startet på Kapp Arktichesky i Nord-Sibir 2. mars 1994. Turen foregikk denne gang alene og uten etterforsyning, og endte på polpunktet 22. april 1994.
=== Etter 2000 ===
I de senere årene har reiser til polpunktet enten med helikopter, fly eller isbryter blitt relativt vanlige. Polpunktet er også et eksotisk reisemål og til en viss grad har turisme blitt mulig gjennom spesielle reiseselskaper.
I 2000 ble Rune Gjeldnes og Torry Larsen, to norske marinejegere, de første i verden til å krysse polhavet uten etterforsyninger. Turen gikk fra Severnaja Semlja, via den geografiske nordpol til Ward hunt Island. Bragden ble dokumentert gjennom tre dokumentarfilmer på TV 2 kalt «Verdens verste skitur»". Selv om det i ettertid har vært gjennomført flere krysninger av polhavet, er Rune Gjeldnes og Torry Larsen fremdeles de eneste som har gjennomført bragden uten etterforsyninger.
I 2001 ble Børge Ousland den første til å krysse polhavet alene. Etter få dagers reise fra Kapp Arktichesky, det nordligste punktet på Sibir, måtte Ousland bytte pulk og måtte gi opp betegnelsen «uten støtte utenfra», men etter å ha tilbakelagt en reise på 82 dager nådde han endelig Ward hunt Island.
Den 29. mai 2002 ble svensken Tina Sjögren første kvinne i verden til å nå nordpolen på ski og uten hjelp av hunder. Første kvinne noensinne var Ann Bancroft som kom til nordpolen ved hjelp av hunder i 1986. Tina Sjögrens tur ble gjennomført sammen med ektemannen Tom Sjögren.
I 2005, brøt den amerikanske ubåten USS «Charlotte» seg igjennom den 155 cm tykke isen på nordpolen og tilbrakte 18 timer der.20. januar til 23. mars 2006 gikk Børge Ousland sammen med Mike Horn fra Kapp Artichesky, til nordpolen. De ble med dette de første som noensinne har tatt turen på ski i vintermørket.
24. april 2006 ble Cecilie Skog den første kvinne til å nå nordpolen fra fastlandet etter å ha startet den 6. mars fra Ellesmere Island sammen med Rolf Bae og Per Henry Borch. Med denne bragden ble hun i tillegg første norske kvinne på nordpolen og den andre kvinne i verden (etter Tina Sjögren) til å ha erobret de «tre poler»: Nordpolen, sydpolen og Mount Everest.Seilbåten «Tara» frøs inn i pakkisen nord for Sibir 3. september 2006 og drev med isen på samme måte som Fridtjof Nansens «Fram» i 1893. I likhet med Nansen, nådde ikke ekspedisjonen selve polpunktet. Men mens «Fram» brukte tre år på å passere polhavet, tilbakela «Tara» samme distanse på 507 dager og beviste at isen nå beveger seg hurtigere gjennom polhavet enn i Nansens tid.
I april 2007 sto den nederlandske performanseartisten Guido van der Werve et døgn på polpunket. I løpet av disse 24 timene snudde han seg gradvis mot klokken, motsatt vei av jordrotasjonen.I juli 2007 gjennomførte den britiske langdistansesvømmeren Lewis Gordon Pugh en svømmetur på 1 km i en råk på polpunket. Hensikten med den kalde svømmeturen var å skape oppmerksomhet rundt den effekten klimaendringene har hatt på issmeltingen i arktis.En russisk ekspedisjon plantet det russiske flagget på havbunnen under nordpolen den 2. august 2007. En metallkapsel med det russiske flagget ble lagt igjen på 4 261 meters dyp i havet under polpunktet ved hjelp av miniubåten «MIR». En av hovedhensiktene med ekspedisjonen var å understreke Russlands krav på ressurser i nordområdene. Flere land, blant annet USA, Canada og Norge, bestrider noen av russernes krav.
== Kulturell betydning ==
Både selve polpunktet og området rundt, har hatt stor mytisk betydning i engelskspråklig kultur. Det er gjenspeilet både i bøker og i filmer. Mary Shelleys debutroman «Frankenstein» fra 1818 starter med at sjøkaptein Robert Walton reiser med sitt mannskap fra den russiske byen Arkhangelsk en gang på 1700-tallet for å finne selve nordpolen, en besettelse han må få gjennomført og vil ofre alt for. Til og med mannskapets liv. Etterhvert fisker mannskapet opp vitenskapsmannen Victor Frankenstein fra det iskalde vannet og Walton begynner utforske mannens bakgrunn.
Ifølge moderne, amerikansk tradisjon framstilt i bøker og filmer bor Julenissen på nordpolen der han lager gaver sammen med små hjelpere. Hvert år adresserer flere barn sine ønskelister med «Julenissen, Nordpolen». Men Julenissen er ikke alene om å bo i dette kalde ødelandet. Også Supermann har sitt hemmelige tilholdssted her. I filmen «Superman II» reiser Supermann til nordpolen for å samle krefter før sin kamp mot superskurkene fra Krypton.
== Se også ==
Magnetiske nordpol
Nordishavet
Arktis
Sydpolen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fleming, Fergus (2001). Ninety Degrees North. Granta Books, London. ISBN 1 86207 449 6.
Holland, Clive (1999). Farthest North. Robinson Publishing Ltd, London. ISBN 1 84119 099 3. | Den geografiske nordpol er planeten Jordens nordligste punkt. Aksen mellom Nordpolen og Sydpolen utgjør Jordens rotasjonsakse. | 5,902 | 5,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kumkvat | 2023-02-04 | Kumkvat | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asias flora', 'Kategori:Rutefamilien', 'Kategori:Sitrusfrukt', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Kumkvat (også skrevet kumquat) er frukter fra små trær i slekta Fortunella i rutefamilien. Av utseende ligner den en appelsin med oval form, men i motsetning til appelsin sitter det meste av søtsmaken i skallet hos kumkvaten. Slekta Fortunella oppfattes av noen som del av sitrusslekten.
| Kumkvat (også skrevet kumquat) er frukter fra små trær i slekta Fortunella i rutefamilien. Av utseende ligner den en appelsin med oval form, men i motsetning til appelsin sitter det meste av søtsmaken i skallet hos kumkvaten. Slekta Fortunella oppfattes av noen som del av sitrusslekten.
== Opprinnelse ==
Kumkvat stammer opprinnelig fra Øst-Asia, nærmere sagt fra Kina, men dyrkes i dag i subtropiske strøk i det meste av verden. Navnet kumkvat kommer fra et kantonesisk ord som betyr "gyllen appelsin".
Frukten ble først dokumentert i Kina på 1100-tallet. I 1846 ble den innført til Europa av Robert Fortune, og ble kort tid senere også innført i Nord-Amerika.
Kumkvat vokser på busker eller korte trær som kan bli fra 2,5 til 4,5 meter høye. Treet/busken har tette grener og kan ofte ha små torner. Det har hvite blomster og kan har som regel fra 80 til 100 frukter per tre/busk.
Kumkvat vokser svært sakte og finnes i to varianter. Den ene er rund med mørkt oransje skall, mens den andre, også kanskje mest kjente, er lysere og mer oval. Fruktkjøttet er delt i fire – fem båter og inneholder vanligvis steiner, og smaken er sursøt og ganske bitter.
Opprinnelig tilhørte kumkvat sitrusslekten, men ble i 1915 overført til slekten Fortunella.
== Kumkvat i dagliglivet ==
=== Bruksområde ===
Kumkvat spises vanligvis rå med skallet på. Skallet beholdes fordi det er der det meste av søtsmaken sitter. Frukten kan også syltes, marineres eller kandiseres. Den er pen og er velegnet som pynt på desserter og middagsretter.
Skiver av kumkvat kan legges i drinker, eller fryses før man kan bruke dem som isbiter.
=== Oppbevaring ===
Kumkvat har lang holdbarhetstid og oppbevares best ved 8-12 °C, men trenger ikke å oppbevares i kjøleskap.
Kumkvat er tilgjengelig hele året. Den bør være fast og ha et skinnende oransje/gult, tett skall når den kjøpes.
=== Næringsinnhold ===
Kumkvat har det samme næringsinnholdet som appelsin, blant annet C-vitamin og kalsium. Kumkvat er likevel sunnere enn appelsinen fordi skallet også spises. Og som i mange andre frukter og grønnsaker sitter mye av næringen i skallet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) kumkvat i Global Biodiversity Information Facility
(en) kumkvat hos NCBI
(en) kumkvat hos The International Plant Names Index
(en) kumkvat hos Tropicos
(en) Kategori:Citrus japonica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Citrus japonica – detaljert informasjon på Wikispecies | }} | 5,903 | 5,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Japansk_mispel | 2023-02-04 | Japansk mispel | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frukt', 'Kategori:Maleae'] | Japansk mispel eller loquat (Eriobotrya japonica) er et lite tre med spiselige, pæreliknende frukter. Arten tilhører rosefamilien og stammer opprinnelig fra Kina.
Du kan kjøpe frukten i tyrkiske butikker og fruktbutikker rundt april. Sesongen er kort. Frukten er lys orange med en eller to steiner og har dårlig holdbarhet. Umoden frukt smaker bittert, men er den passe moden er den søt og frisk.
| Japansk mispel eller loquat (Eriobotrya japonica) er et lite tre med spiselige, pæreliknende frukter. Arten tilhører rosefamilien og stammer opprinnelig fra Kina.
Du kan kjøpe frukten i tyrkiske butikker og fruktbutikker rundt april. Sesongen er kort. Frukten er lys orange med en eller to steiner og har dårlig holdbarhet. Umoden frukt smaker bittert, men er den passe moden er den søt og frisk.
== Kilder ==
H. Vedel (1977). Trær og busker ved Middelhavet. Cappelen. s. 54–55. ISBN 82-02-03708-5.
T. Kristoffersen (1970). Stueplantene i farger. Aschehoug. s. 218.
«Eriobotrya japonica». Flora of China. Besøkt 12. november 2016.
== Eksterne lenker ==
(en) Japansk mispel i Encyclopedia of Life
(en) Japansk mispel i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Japansk mispel hos Dyntaxa
(en) Japansk mispel hos ITIS
(en) Japansk mispel hos NCBI
(en) Japansk mispel hos The International Plant Names Index
(en) Japansk mispel hos Tropicos
(en) Kategori:Eriobotrya japonica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Eriobotrya japonica – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Rhaphiolepis bibas – detaljert informasjon på Wikispecies | Japansk mispel eller loquat (Eriobotrya japonica) er et lite tre med spiselige, pæreliknende frukter. Arten tilhører rosefamilien og stammer opprinnelig fra Kina. | 5,904 | 5,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stjerneeple | 2023-02-04 | Stjerneeple | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frukt', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Sapodillefamilien'] | Stjerneeple er frukten fra treet Chrysophyllum cainito i sapodillefamilien.
Treet er eviggrønt og blir 15–20 m høyt. Frukten er kulerund, 5–10 cm i diameter og grønn til purpurfarget. Den inneholder 3–8 frø som ligger i hvitt, søtt fruktkjøtt. Frukten er delt inn i 8 segmenter som danner et stjerneformet mønster når den deles på tvers.
Arten vokser naturlig i Karibia og Mellom-Amerika. Den er avhengig av et fuktig, tropisk klima og er vanlig dyrket i Sørøst-Asia.
| Stjerneeple er frukten fra treet Chrysophyllum cainito i sapodillefamilien.
Treet er eviggrønt og blir 15–20 m høyt. Frukten er kulerund, 5–10 cm i diameter og grønn til purpurfarget. Den inneholder 3–8 frø som ligger i hvitt, søtt fruktkjøtt. Frukten er delt inn i 8 segmenter som danner et stjerneformet mønster når den deles på tvers.
Arten vokser naturlig i Karibia og Mellom-Amerika. Den er avhengig av et fuktig, tropisk klima og er vanlig dyrket i Sørøst-Asia.
== Galleri ==
== Litteratur ==
«Chrysophyllum cainito». World Agroforestry Centre. Besøkt 3. mai 2020.
Navn på frukt, bær og nøtter. Ås: Statens fagtjeneste for landbruket. 1993. s. 24. ISSN 0803-2173.
== Eksterne lenker ==
(en) stjerneeple i Encyclopedia of Life
(en) stjerneeple i Global Biodiversity Information Facility
(en) stjerneeple hos ITIS
(en) stjerneeple hos NCBI
(en) stjerneeple hos The International Plant Names Index
(en) stjerneeple hos Tropicos
(en) Kategori:Chrysophyllum cainito – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Chrysophyllum cainito – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Chrysophyllum cainito – detaljert informasjon på Wikispecies | Stjerneeple er frukten fra treet Chrysophyllum cainito i sapodillefamilien. | 5,906 | 5,906 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carambole | 2023-02-04 | Carambole | ['Kategori:Pekere'] | Carambole kan være:
En frukt, se Stjernefrukt
Et biljardspill, se Carambole (spill)
Et plateselskap og lydstudio i Oslo, se Carambole (plateselskap)
En kriminalroman av Håkan Nesser, se Carambole (bok)
En langfilm basert på Håkan Nessers roman, se Carambole (film) | Carambole kan være:
En frukt, se Stjernefrukt
Et biljardspill, se Carambole (spill)
Et plateselskap og lydstudio i Oslo, se Carambole (plateselskap)
En kriminalroman av Håkan Nesser, se Carambole (bok)
En langfilm basert på Håkan Nessers roman, se Carambole (film) | Carambole kan være: | 5,907 | 5,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ITunes | 2023-02-04 | ITunes | ['Kategori:Apple-programvare', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Multimedieavspillere'] | iTunes er en digital multimedieavspiller, mediebibliotek, nettradiospiller, podkastspiller, nettbutikk og synkroniseringsprogram for Apple-produkter og er tilgjengelig på forskjellige plattformer, inklusiv macOS, Apple TV, Microsoft Windows, med flere.
3. juni 2019 kunngjorde Apple at iTunes for macOS kom til å bli utfaset til fordel for tre separate programmer, «Music», «Podcasts» og «TV».iTunes lar brukeren organisere all sin digitale musikk på ett sted, med mulighet for å opprette spillelister for ulike anledninger. Det er også mulig å brenne CD-er direkte fra iTunes, enten fra spillelister eller ved å markere enkeltsanger.iTunes støtter lydkomprimeringsmetodene AAC, AIFF, Apple Lossless, MP3 og WAV (støtter i tillegg konvertering av WMA til MP3 i Windows-versjonen).
iTunes støtter også bonjour (tidligere rendezvous), som støtter deling av musikken over lokalnettverket til og fra andre maskiner med iTunes eller annen programvare som benytter Digital Audio Access Protocol (DAAP).
| iTunes er en digital multimedieavspiller, mediebibliotek, nettradiospiller, podkastspiller, nettbutikk og synkroniseringsprogram for Apple-produkter og er tilgjengelig på forskjellige plattformer, inklusiv macOS, Apple TV, Microsoft Windows, med flere.
3. juni 2019 kunngjorde Apple at iTunes for macOS kom til å bli utfaset til fordel for tre separate programmer, «Music», «Podcasts» og «TV».iTunes lar brukeren organisere all sin digitale musikk på ett sted, med mulighet for å opprette spillelister for ulike anledninger. Det er også mulig å brenne CD-er direkte fra iTunes, enten fra spillelister eller ved å markere enkeltsanger.iTunes støtter lydkomprimeringsmetodene AAC, AIFF, Apple Lossless, MP3 og WAV (støtter i tillegg konvertering av WMA til MP3 i Windows-versjonen).
iTunes støtter også bonjour (tidligere rendezvous), som støtter deling av musikken over lokalnettverket til og fra andre maskiner med iTunes eller annen programvare som benytter Digital Audio Access Protocol (DAAP).
== iTunes Store ==
I enkelte land (Norge, Sverige, Danmark, Frankrike, Portugal, Nederland, Sveits, Hellas, Spania, Tyskland, Italia, Luxembourg, USA, Storbritannia, Østerrike, Belgia og Finland) kan iTunes-brukere kjøpe musikk over internett fra Apple igjennom iTunes Store.
== Se også ==
Apple Inc.
QuickTime Player
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) ITunes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Apple Norge
Kundestøtte for QuickTime Player på Apples nettsider | iTunes er en digital multimedieavspiller, mediebibliotek, nettradiospiller, podkastspiller, nettbutikk og synkroniseringsprogram for Apple-produkter og er tilgjengelig på forskjellige plattformer, inklusiv macOS, Apple TV, Microsoft Windows, med flere. | 5,910 | 5,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Traktaten_i_Berlin | 2023-02-04 | Traktaten i Berlin | ['Kategori:Pekere'] | Traktaten i Berlin viser vanligvis til den endelige avtalen fra Berlin-kongressen i 1878, men er også brukt til å beskrive den separate freden etter første verdenskrig mellom USA og Tyskland fra 25. august 1921, og avtalen fra 24. april 1926 mellom Tyskland og Sovjetunionen, som lovet hverandre nøytralitet i tilfelle angrep fra en tredjepart.
Traktaten i Berlin, 1878
Traktaten i Berlin, 1921
Traktaten i Berlin, 1926 | Traktaten i Berlin viser vanligvis til den endelige avtalen fra Berlin-kongressen i 1878, men er også brukt til å beskrive den separate freden etter første verdenskrig mellom USA og Tyskland fra 25. august 1921, og avtalen fra 24. april 1926 mellom Tyskland og Sovjetunionen, som lovet hverandre nøytralitet i tilfelle angrep fra en tredjepart.
Traktaten i Berlin, 1878
Traktaten i Berlin, 1921
Traktaten i Berlin, 1926 | Traktaten i Berlin viser vanligvis til den endelige avtalen fra Berlin-kongressen i 1878, men er også brukt til å beskrive den separate freden etter første verdenskrig mellom USA og Tyskland fra 25. august 1921, og avtalen fra 24. | 5,911 | 5,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berlin-kongressen | 2023-02-04 | Berlin-kongressen | ['Kategori:1878 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Berlins historie', 'Kategori:Europas historie', 'Kategori:Hendelser i 1878', 'Kategori:Opptakten til første verdenskrig', 'Kategori:Politikk i 1878'] | Må ikke forveksles med Berlin-konferansen 1884-1885
Berlin-kongressen i 1878 ble holdt på initiativ av Otto von Bismarck i Berlin, hvor representanter for stormaktene Tyskland, Østerrike-Ungarn, Frankrike, Italia, Storbritannia, Russland og Det osmanske riket var til stede.
Formålet var å revidere Traktaten fra San Stefano. Kongressen førte til Berlin-traktaten.
Russland hadde manipulert den opprinnelige avtalen etter seieren over Det osmanske rike i Den russisk-tyrkiske krigen 1877-1878, for å skape et svært stort Bulgaria, formelt underlagt Det osmanske rike, men åpenbart under sterk russisk innflytelse. Denne staten hadde tilgang til Egeerhavet og utgjorde en stor del av Makedonia. De andre stormaktene, særlig Storbritannia, kunne ikke akseptere dette.
| Må ikke forveksles med Berlin-konferansen 1884-1885
Berlin-kongressen i 1878 ble holdt på initiativ av Otto von Bismarck i Berlin, hvor representanter for stormaktene Tyskland, Østerrike-Ungarn, Frankrike, Italia, Storbritannia, Russland og Det osmanske riket var til stede.
Formålet var å revidere Traktaten fra San Stefano. Kongressen førte til Berlin-traktaten.
Russland hadde manipulert den opprinnelige avtalen etter seieren over Det osmanske rike i Den russisk-tyrkiske krigen 1877-1878, for å skape et svært stort Bulgaria, formelt underlagt Det osmanske rike, men åpenbart under sterk russisk innflytelse. Denne staten hadde tilgang til Egeerhavet og utgjorde en stor del av Makedonia. De andre stormaktene, særlig Storbritannia, kunne ikke akseptere dette.
== Eksterne lenker ==
Burkhard Asmuss: Der Berliner Kongress 1878. Deutsches Historisches Museum besøkt 18. oktober 2015 | Berlin-kongressen i 1878 ble holdt på initiativ av Otto von Bismarck i Berlin, hvor representanter for stormaktene Tyskland, Østerrike-Ungarn, Frankrike, Italia, Storbritannia, Russland og Det osmanske riket var til stede. | 5,912 | 5,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Traktaten_i_Berlin,_1878 | 2023-02-04 | Traktaten i Berlin, 1878 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Berlins historie', 'Kategori:Britiske traktater', 'Kategori:Franske traktater', 'Kategori:Internasjonale avtaler', 'Kategori:Italienske traktater', 'Kategori:Osmanske traktater', 'Kategori:Russiske traktater'] | Traktaten i Berlin i 1878 var den endelige avtalen fra kongressen i Berlin (13. juni-13. juli 1878), holdt på initiativ fra Otto von Bismarck, hvor stormaktene Tyskland, Østerrike-Ungarn, Storbritannia, Frankrike, Italia, Russland og Det osmanske riket reviderte traktaten fra San Stefano, signert 3. mars samme år.
Avtalen anerkjente uavhengigheten til fyrstedømmene Romania, Serbia og Montenegro. Det nordlige Bulgaria ble et autonomt fyrstedømme under formell osmansk overhøyhet, mens søndre del, Øst-Rumelia, forble en osmansk provins med mer begrenset autonomi, som et mottrekk mot russiske planer for et «stor-Bulgaria». Den osmanske provinsen Bosnia-Hercegovina og det tidligere Novi Pazar-Sandsjak (militærdistrikt) ble plassert under østerriksk-ungarsk okkupasjon, selv om begge områder formelt forble deler av Det osmanske riket.
De tre nye uavhengige statene erklærte seg deretter som kongeriker (Romania i 1881, Serbia i 1882 og Montenegro i 1910), mens Bulgaria krevet full uavhengighet i 1908 etter å ha blitt forent med Øst-Rumelia i 1885. Østerrike-Ungarn annekterte Bosnia-Hercegovina (som kondominium) i 1908, noe som førte til en stor europeisk krise.
| Traktaten i Berlin i 1878 var den endelige avtalen fra kongressen i Berlin (13. juni-13. juli 1878), holdt på initiativ fra Otto von Bismarck, hvor stormaktene Tyskland, Østerrike-Ungarn, Storbritannia, Frankrike, Italia, Russland og Det osmanske riket reviderte traktaten fra San Stefano, signert 3. mars samme år.
Avtalen anerkjente uavhengigheten til fyrstedømmene Romania, Serbia og Montenegro. Det nordlige Bulgaria ble et autonomt fyrstedømme under formell osmansk overhøyhet, mens søndre del, Øst-Rumelia, forble en osmansk provins med mer begrenset autonomi, som et mottrekk mot russiske planer for et «stor-Bulgaria». Den osmanske provinsen Bosnia-Hercegovina og det tidligere Novi Pazar-Sandsjak (militærdistrikt) ble plassert under østerriksk-ungarsk okkupasjon, selv om begge områder formelt forble deler av Det osmanske riket.
De tre nye uavhengige statene erklærte seg deretter som kongeriker (Romania i 1881, Serbia i 1882 og Montenegro i 1910), mens Bulgaria krevet full uavhengighet i 1908 etter å ha blitt forent med Øst-Rumelia i 1885. Østerrike-Ungarn annekterte Bosnia-Hercegovina (som kondominium) i 1908, noe som førte til en stor europeisk krise.
== Litteratur ==
Anderson, M.S. The Eastern Question, 1774–1923: A Study in International Relations (1966) online
Goldfrank, David M. (2003). «Berlin, Congress of». I Millar, James R. Encyclopedia of Russian History. Macmillan Reference USA. ISBN 978-0028656939.
Langer, William L. European Alliances and Alignments: 1871-1890 (1950) pp 151–70. Online
Millman, Richard (1979). Britain and the Eastern question, 1875–1878. Clarendon Press. ISBN 978-0-19-822379-5.
Medlicott, W. N. (1963). The Congress of Berlin and After: A Diplomatic History of the Near East Settlement, 1878–1880 (Second utg.). London: Frank Cass. , Focus on the aftermath.
Munro, Henry F. The Berlin congress (1918) online free, 41pp of text, 600 pp of documents
Stavrianos, Leften Stavros. The Balkans since 1453 (1958).
Taylor, A. J. P. (1954). The struggle for mastery in Europe: 1848–1918. Oxford University Press.
War and Diplomacy: The Russo-Turkish War of 1877–1878 and the Treaty of Berlin. University of Utah Press. 2012. ISBN 978-1-60781-150-3. | Traktaten i Berlin i 1878 var den endelige avtalen fra kongressen i Berlin (13. juni-13. | 5,913 | 5,913 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stefan_George | 2023-02-04 | Stefan George | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1933', 'Kategori:Fødsler 12. juli', 'Kategori:Fødsler i 1868', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Mainz-Bingen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Stefan George (født 12. juli 1868, død 4. desember 1933) var en tysk dikter og forfatter. Han ble født i Büdesheim ved Bingen am Rhein, som sønn av en vinhandler, og døde i Minusio ved Locarno.
| Stefan George (født 12. juli 1868, død 4. desember 1933) var en tysk dikter og forfatter. Han ble født i Büdesheim ved Bingen am Rhein, som sønn av en vinhandler, og døde i Minusio ved Locarno.
== Liv og virke ==
Georges poesi var karakterisert av en aristokratisk og fjern ethos; hans vers var formelle i stil, lyriske i tone og ofte mystiske i språk, inspirert av klassiske greske diktformer, som opprør mot datidens realisme i tysk litteratur. George mente at poesiens formål var distanse fra verden, og var en sterk tilhenger av kunst for kunstens skyld. Hans diktning hadde mange forbindelser til den franske symbolisme-bevegelsen, og han var også inspirert av Nietzsche.
Georges diktning ble lagt merke til fra 1890-årene, og han grunnla et tidsskrift kalt Blätter für die Kunst. Rundt dette tidsskriftet oppstod en litterær krets, George-kretsen, som inkluderte den store østerrikske dikter Hugo von Hofmannsthal og blant annet også Claus von Stauffenberg. Også Franz Kafka skal ha blitt påvirket av Stefan George. En annen person i kretsen var Friedrich Gundolf.
George var en viktig bro mellom det 19. århundre og tysk modernisme, selv om han var en sterk kritiker av den daværende moderniteten.
Hans diktning la vekt på selvoppofrelse, heroisme og makt. Han ble en populær dikter i høyreorienterte kretser, og er av noen blitt ansett som en proto-fascist. Selv emigrerte han fra Tyskland, og flyttet til Sveits da nazistene kom til makten, i protest mot at de tok hans diktning til inntekt for deres politikk.
Hans best kjente diktsamling var kalt Algabal, en referanse til den romerske keiser Elagabalus. George var også en viktig oversetter; han oversatte Dante, Shakespeare og Baudelaire til tysk.
George skal ha vært homofil.
== Utvalgte verker ==
Hymnen (1890)
Pilgerfahrten (1891)
Algabal (1892)
Das Jahr der Seele (1897)
Der Teppich des Lebens und die Lieder von Traum und Tod (1900)
Die Fibel (1901)
Tage und Taten (1903)
Der siebente Ring (1907)
Der Stern des Bundes (1914)
Der Krieg (1917)
Drei Gesaenge: An die Toten, Der Dichter in Zeiten der Wirren, Einem jungen Führer im ersten Weltkrieg (1921)
Das neue Reich (1928)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stefan George – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stefan George – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Linksammlung
STEFAN-GEORGE-GESELLSCHAFT E.V. Bingen
Der George-Kreis Arkivert 13. juni 2004 hos Wayback Machine. | Stefan George (født 12. juli 1868, død 4. | 5,914 | 5,914 |
https://no.wikipedia.org/wiki/20._juli-attentatet | 2023-02-04 | 20. juli-attentatet | ['Kategori:Andre verdenskrig', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bombeanslag', 'Kategori:Det tredje rikes historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske motstandsgrupper under det tredje rike'] | 20. juli-attentatet var et bombeattentat og et mislykket forsøk på statskupp fra en rekke høyere offiserer innen Wehrmacht, det regulære forsvaret i det nasjonalsosialistiske Tyskland, 20. juli 1944. Planene omfattet likvidering av landets leder og nazistpartiets fører Adolf Hitler, avsettelse av nazistpartiet og arrestasjon av sentrale representanter for naziregimet, dannelse av en ny ikke-nazistisk regjering og umiddelbar innledelse av forhandlinger med de vestallierte for å avslutte krigen i vest. De fleste aktive konspiratørene var yrkesoffiserer med et konservativt politisk ståsted, men støttespillerne omfattet også sosialdemokrater, liberale og kristendemokrater. Generalfeltmarskalk Erwin von Witzleben var tiltenkt rollen som ny leder for Wehrmacht. Attentatet mot Hitler skjedde på Wolfsschanze i Rastenburg i Øst-Preussen, et av hovedkvarterene for den tyske ledelsen under andre verdenskrig, og ble utført av oberst grev Claus von Stauffenberg. Synet på 20. juli-attentatet har vært preget av den kalde krigen; i Vest-Tyskland og det gjenforente Tyskland blir konspiratørene bak attentatet æret som helter i etterkrigstiden og overlevende konspiratører var sentrale i grunnleggelsen av Bundeswehr; i DDR og østblokken ble konspiratørene sett på som «reaksjonære agenter for den amerikanske imperialismen». | 20. juli-attentatet var et bombeattentat og et mislykket forsøk på statskupp fra en rekke høyere offiserer innen Wehrmacht, det regulære forsvaret i det nasjonalsosialistiske Tyskland, 20. juli 1944. Planene omfattet likvidering av landets leder og nazistpartiets fører Adolf Hitler, avsettelse av nazistpartiet og arrestasjon av sentrale representanter for naziregimet, dannelse av en ny ikke-nazistisk regjering og umiddelbar innledelse av forhandlinger med de vestallierte for å avslutte krigen i vest. De fleste aktive konspiratørene var yrkesoffiserer med et konservativt politisk ståsted, men støttespillerne omfattet også sosialdemokrater, liberale og kristendemokrater. Generalfeltmarskalk Erwin von Witzleben var tiltenkt rollen som ny leder for Wehrmacht. Attentatet mot Hitler skjedde på Wolfsschanze i Rastenburg i Øst-Preussen, et av hovedkvarterene for den tyske ledelsen under andre verdenskrig, og ble utført av oberst grev Claus von Stauffenberg. Synet på 20. juli-attentatet har vært preget av den kalde krigen; i Vest-Tyskland og det gjenforente Tyskland blir konspiratørene bak attentatet æret som helter i etterkrigstiden og overlevende konspiratører var sentrale i grunnleggelsen av Bundeswehr; i DDR og østblokken ble konspiratørene sett på som «reaksjonære agenter for den amerikanske imperialismen».
== Attentatet ==
Planen innebar at Stauffenberg plasserte en tidsinnstilt bombe nær Hitlers stol ved Wolfsschanze-hovedkvarteret, og deretter straks reiste til Berlin for å kommandere troppene under opprøret. En ny regjering var allerede dannet. Kodenavnet for operasjonen var «operasjon Valkyrie», basert på reservehærens operasjonsplan («Ersatzheer») ved situasjoner med nasjonalt kaos.
Det var Wilhelm Keitels tilstedeværelse som gjorde attentatet mulig. Stauffenberg visste at når han ble eskortert inn i sperreområdet av Keitel, generalfeltmarskalk og øverste sjef for Wehrmacht, slapp han å få mappen undersøkt. «Min fører, De lever!» var Keitels første ord etter eksplosjonen. Alfred Jodl (sjef for den operative staben og assistent for Keitel), som pådro seg en mindre hodeskade, mintes at Keitel «tok Hitler i sine armer og med fullkommen ro førte ham ut i det fri, varsomt som med et barn.»Imidlertid førte tre forhold til at Hitler overlevde bomben:
Det ene var at møtet fant sted i en betongforsterket trebrakke, «kartrommet», istedenfor i den underjordiske bunkeren det var tiltenkt. Dette var ikke uventet for Stauffenberg - han kjente til at møtene var midlertidig flyttet til «kartrommet» fra en konferanse bare fem dager tidligere - men det førte til at trykket fra eksplosjonen tok veien ut gjennom vinduer og dører, mens det komprimerte trykket inne i en solid bunker ville ha tatt livet av alle deltakerne.
Videre hadde oberst Heinz Brandt ved en tilfeldighet flyttet Stauffenbergs veske som stod i veien for ham, bak et solid bordben etter at Stauffenberg hadde forlatt brakken, og dette bordbenet tok av så mye for eksplosjonen at det forhindret det splintregnet som bordplaten ville ha skapt.
Dernest var bare én av de to bombene som Stauffenberg og hans adjutant og medkonspirator, Oberleutnant Werner von Haeften, hadde med seg, blitt klargjort; de var blitt avbrutt mens de aktiverte luntene til bombene. Luntene var av britisk fabrikat med 30 minutters brenntid, og ble valgt fordi de var de eneste tilgjengelige som var lydløse. Hadde begge bombene blitt aktivert, ville de to første tilfeldighetene neppe spilt noen rolle. Fire av møtedeltakerne ble imidlertid drept i attentatet, og nesten alle tilstedeværende skadet; men Hitler selv fikk bare sprengt trommehinnene og skadet høyre arm. Stauffenberg ble først klar over dette da han var tilbake i Berlin; han hadde selv sett et lik svøpt i Hitlers frakk bli båret ut av brakken før han kom seg av gårde.Flere ganger tidligere hadde sprengladningen vært sendt til Hitlers hovedkvarter og returnert på grunn av teknisk defekt.
== Mussolinis besøk samme dag ==
Samme dag, 20. juli, var Mussolini ventet på besøk i Rastenburg. Da toget ankom tidlig på ettermiddagen, stod Hitler likblek på perrongen og tok imot. Han fortalte Mussolini om sin mirakuløse redning få timer tidligere. Åstedet var da et eneste virvar, siden barakken hadde tatt fyr etter eksplosjonen, og taket var falt ned. Etter en runde i ruinen var det tid for te kl 17. Himmlers representant i Italia, SS-mannen Eugen Dollmann, har gitt en skildring av dette teselskapet, der Ribbentrop og Karl Dönitz skjelte ut generalene, mens generalene kjeftet tilbake. Hitler og Mussolini forholdt seg tause inntil noen plutselig nevnte et annet kupp, Röhm-affæren i 1934, og utrenskningen etterpå. Brått sprang Hitler opp og raste i en halvtime foran de målløse gjestene. Han skrek at forsynet igjen hadde utpekt ham som den utvalgte, og raste om drakoniske straffer «mot kvinner og barn», uten at noen forstod hva de hadde med saken å gjøre. «Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke straks gikk over til de allierte,» sa en av gjestene senere. Hele tiden gikk hvitkledde tjenere rundt og skjenket te.
Opptrinnet ble avbrutt av en telefon fra Berlin, der Goebbels forsøkte å ordne opp. Hitler skrek inn i røret at alle skulle skytes: «Jeg begynner å tvile på om det tyske folk er mine høye idealer verdig!» Straks begynte gjestene å forsikre ham om sin lojalitet. Ifølge Dollmann langet Göring ut etter Ribbentrop med marskalk-staven sin, mens Ribbentrop ropte: «Jeg er fremdeles utenriksminister, og mitt navn er von Ribbentrop!» Nå var det bare Hitler som satt taus, bare med enkelte utbrudd med trusler om blod og konsentrasjonsleire, mens Mussolini var brydd.
== Resultatet av kuppet ==
I antagelsen om at Hitler var død, fløy Stauffenberg og Haeften til Berlin for å møtes med sine sammensvorne i krigsministeriet i Bendlerblock. General Friedrich Olbricht hadde hørt radiomeldinger om attentatet og at Hitler hadde overlevd, og hadde derfor ikke satt i gang «operasjon Valkyrie» umiddelbart etter likvideringsforsøket, selv om Stauffenberg hadde rapportert at Hitler var død. Dermed kunne det først startes fire timer senere, da Stauffenberg ankom. Det var en alvorlig feil ved planen at Stauffenberg både skulle utføre attentatet og lede aksjonen fra Berlin. Meldingen om at Hitler fremdeles var i live, lammet de sammensvorne, når de burde ha aksjonert som om han var død. Først ved Stauffenbergs ankomst til Berlin begynte Valkyrie-ordren å gå ut, men da var kontraordrene allerede utsendt, og sjansen forspilt. Bare i Wien og Paris ble overtakelsen gjennomført. Andre steder nølte man med å arrestere SS- og partifolk, noe som viser hvor nazifisert hæren etterhvert var blitt.Under opprøret klarte ikke konspiratorene å ta kontroll over radiostasjoner, og dermed ikke å undertrykke nyheten at Hitler hadde overlevet. Reservestyrker i Berlin, som først hadde adlydt Stauffenbergs ordrer, nektet snart å gjøre dette, og kuppforsøket kollapset.
Da attentatet ble kjent, samlet ca. 350.000 mennesker seg i Wien for å vise sin støtte til regimet. I Paderborn samlet en femtedel av innbyggerne seg i en støttedemonstrasjon for nazi-styret. Også i byer som hadde vært utsatt for voldsomme allierte bombetokt, som Hamburg og Stuttgart, markerte store deler av befolkningen sin avsky for attentatet. Flere tyske soldater falt mellom 20. juli 1944 og 8. mai 1945 enn i de foregående fem årene. Så lenge krigen varte i 1945, ble i gjennomsnitt tusen sivile drept hver dag. Togene fortsatte å rulle mot konsentrasjonsleirene så lenge infrastrukturen tillot det. Når lojaliteten mot Hitler var såpass stor hos gjennomsnittstyskeren, kan det jevnføres med observasjonene i den britiske journalisten John Gunthers bok Europa bak kulissene fra 1936, der han skrev at tyskerne «identifiserer seg med Føreren. Hvert eneste individ får del i hans autoritet(...)Tyskerne påstår f.eks. at det ikke er de som kjemper for Hitler, men Hitler som kjemper for dem.»
== Følgene for de impliserte ==
Stauffenberg, Haeften, general Friedrich Olbricht og oberst Albrecht Mertz von Quirnheim ble arrestert og henrettet i bakgården i Bendlerbock samme natt etter en hastig standrett organisert av generaloberst Friedrich Fromm. Generaloberst Ludwig Beck hadde fått beholde sin pistol «til personlig bruk», men feilet i to forsøk på selvmord. Han fikk til slutt nådeskudd av en Feldwebel. Minneplaten i Bendlerblock inneholder derfor fem navn. General Erich Hoepner ble hengt, mens kone og barn etter reglene for Sippenhaft ble sendt i konsentrasjonsleir. Generalfeltmarskalk Erwin Rommel, som var mistenkt for delaktighet, ble tvunget til å begå selvmord, da myndighetene ikke ønsket en åpen rettssak på grunn av Rommels umåtelige popularitet.
Hele generalstaben var implisert eller under mistanke. Mer enn femti generalstabsoffiserer døde. Hundrevis av personer ble i stillhet forflyttet. Günther von Kluge tok sitt liv. Også friherre Wessel Freytag von Loringhoven som var leder av sabotasjeavdelingen og hadde skaffet sprengstoffet derfra, tok sitt liv. Hans forgjenger, Erwin von Lahousen, unnslapp ved et mirakel og forklarte seg om saken under Nürnbergprosessen. Franz Halder ble kastet i fengsel og så ikke dagslys på fire måneder. Carl-Heinrich von Stülpnagel som lot SS og Gestapo i Paris arrestere, skjøt seg i en skog ved Verdun, men ble bare skadet og siden henrettet.
Hitler var etter attentatet først svært oppstemt over å ha overlevd, og mente dette var skjebnebestemt. I den første forvirringen var det ulike teorier om hendelsen, da det hvite lysglimtet i eksplosjonen avslørte at det var britisk sprengstoff, og man antok at bomben kunne ha blitt kastet inn i rommet av en britisk agent eller ved heldig presisjonsbombing. Sjokket var derfor stort, da det utpå ettermiddagen ble klart at sentrale krefter innen Wehrmacht sto bak. Dette førte til at Hitlers tillit til Wehrmacht ble ytterligere svekket.
Jesuittpateren Alfred Delp ble også arrestert av nasjonalsosialistene, mistenkt for medviten eller medvirkning. Delp ble senere henrettet. Det er imidlertid bortimot sikkert at pater Delp, som kjente enkelte av de sammensvorne, ikke selv var involvert.
Kaltenbrunner-granskningene om sammensvergelsens omfang og medlemmer kom til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne ... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle». Selv om det var et sannhetskorn i dette, betød det slett ikke at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre.
At Kaltenbrunners granskning hverken avdekket eller i liten grad reflekterte over Stauffenbergs rolle som attentatmann, skyldtes at den som opprinnelig var tiltenkt denne rolle, i siste øyeblikk ble beordret bort fra Wolfsschanze, og denne offiseren var en bekjennende protestantisk kristen. Konspirasjonen mot Hitler var altså ikke et gjennomgående katolsk prosjekt, selv om både Stauffenbergs og andre deltakeres motivasjon var tuftet på deres katolske etikk og bakgrunn.
De første månedene etter attentatet stod Himmler tydelig frem, og det gikk rykter om at Hitler faktisk var blitt drept av bomben, eller ble holdt fanget av Himmler.
== Til stede på møtet da bomben eksploderte ==
Adolf Hitler (lettere skadet)
Generalløytnant Adolf Heusinger: Sjef for operasjonsavdelingen og fungerende sjef for hærens generalstab (lettere skadet)
General Günther Korten: Sjef for Luftwaffes generalstab (drept)
Oberst Heinz Brandt: Generalstabsoffiser; stedfortreder for Heusinger (drept)
General Karl-Heinrich Bodenschatz: Forbindelsesoffiser for Luftwaffes ledelse i Førerkvarteret (alvorlig skadet)
Generalløytnant Rudolf Schmundt: Sjefsadjutant for Wehrmacht hos Hitler og sjef for hærens personalavdeling (drept)
Oberstløytnant Heinrich Borgmann: Adjutant for Hitler (alvorlig skadet)
Kontreadmiral Karl-Jesco von Puttkamer: Marineadjutant hos Hitler (lettere skadet)
Stenograf Heinrich Berger (drept)
Kapitän zur See Heinz Assmann: Admiralstabsoffiser i Wehrmachts ledelse (lettere skadet)
Generalmajor Walter Scherff: Hitlers ansvarlige for militære dokumentasjon og historieskriving (lettere skadet)
General Walther Buhle: Sjef for hærstaben i Wehrmachts overkommando
Kontreadmiral Hans-Erich Voss: Representant for Kriegsmarines øverstkommanderende i Førerkvarteret
SS-Gruppenführer Hermann Fegelein: Representant for Waffen-SS i Førerkvarteret
Oberst Nicolaus von Below: Hitlers Luftwaffe-adjutant
SS-Hauptsturmführer Otto Günsche: Hitlers adjutant
Stenograf Kurt Hagen
Oberstløytnant Ernst John von Freyend: Adjutant for Keitel
Major Herbert Büchs: Adjutant for Jodl
Oberstløytnant Heinz Waizenegger: Adjutant for Keitel
Ministerråd Franz Edler von Sonnleithner: Representant for Auswärtiges Amt i Førerkvarteret
General Walter Warlimont: stedfortredende sjef for Wehrmachts operative stab, Jodls nestkommanderende
Generaloberst Alfred Jodl: Sjef for Wehrmachts operative stab (lettere skadet)
Generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel: Sjef for Wehrmachts overkommando
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 20 July plot – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Tysk side med billedgalleri av deltakerne | 20. juli-attentatet var et bombeattentat og et mislykket forsøk på statskupp fra en rekke høyere offiserer innen Wehrmacht, det regulære forsvaret i det nasjonalsosialistiske Tyskland, 20. | 5,915 | 5,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laviken_Rock-_og_RusleClub | 2023-02-04 | Laviken Rock- og RusleClub | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Namsos', 'Kategori:Musikk i Trøndelag'] | Laviken Rock- og RusleClub ble dannet da Bjørn Tore Hals og Steinar Gismerøy Olafsen tok seg en rusletur rundt i gatene i Namsos i julen 1998. Konseptet til klubben er slik de beskriver det selv "Konseptet skulle være at ungdommen står på scenen og spiller gammal musikk for oss gamlingene." Unge lokale musikere stiller opp gratis og spiller rock fra den gang klubbens medlemmer var unge. Overskuddet fra arrangementet går til et lokalt tiltak som har med ungdom og rock å gjøre. Dette konseptet har hatt stor suksess, antagelig fordi det er en vinn/vinn-situasjon for alle parter. De gamle får mimret litt, de unge musikerne får prøvd seg på scenen, publikum får en fin kveld, og lokale ungdommer får økonomisk støtte.
I starten arrangerte klubben slike konserter to ganger i året, men etter 2001, da Namsos rockfestival ble startet og klubbens medlemmer har fått annet å sysle med på vårparten, har man gått ned til å nøye seg med bare en hvert år.
| Laviken Rock- og RusleClub ble dannet da Bjørn Tore Hals og Steinar Gismerøy Olafsen tok seg en rusletur rundt i gatene i Namsos i julen 1998. Konseptet til klubben er slik de beskriver det selv "Konseptet skulle være at ungdommen står på scenen og spiller gammal musikk for oss gamlingene." Unge lokale musikere stiller opp gratis og spiller rock fra den gang klubbens medlemmer var unge. Overskuddet fra arrangementet går til et lokalt tiltak som har med ungdom og rock å gjøre. Dette konseptet har hatt stor suksess, antagelig fordi det er en vinn/vinn-situasjon for alle parter. De gamle får mimret litt, de unge musikerne får prøvd seg på scenen, publikum får en fin kveld, og lokale ungdommer får økonomisk støtte.
I starten arrangerte klubben slike konserter to ganger i året, men etter 2001, da Namsos rockfestival ble startet og klubbens medlemmer har fått annet å sysle med på vårparten, har man gått ned til å nøye seg med bare en hvert år.
== Arrangementer ==
Vår 1999: Bob Dylan-aften
Høst 1999: Neil Young-aften
Vår 2000: Women in Rock
Høst 2000: British Rock
Vår 2001: Tom Waits-aften
Høst 2001: Beatles-aften
Vår 2002: Rolling Stones-aften
Høst 2002: Leonard Cohen-aften
2003: Dead Rock-Heroes tribute
2004: --Avlyst på grunn av uforutsette hendelser--
2005: Skandinavisk Rock fra 60- 70- og 80-årene
2007: Behind the music
2011: Bob Dylan 70 års bursdagsfest. (Arrangert i samarbeid med Namdal Musikerlag og ungdomsklubben Lagre i Namsos
2012: Rolling Stones 50 år - En hyllestkonsert. (Arrangert i samarbeid med Namdal Musikerlag og ungdomsklubben Lagre i Namsos
2015: Konsert med Dylantolkeren Kim Eikenes på Ullvaren Kulturkafe, Namsoos
== Eksterne lenker ==
RusleRock.com | Laviken Rock- og RusleClub ble dannet da Bjørn Tore Hals og Steinar Gismerøy Olafsen tok seg en rusletur rundt i gatene i Namsos i julen 1998. Konseptet til klubben er slik de beskriver det selv "Konseptet skulle være at ungdommen står på scenen og spiller gammal musikk for oss gamlingene. | 5,916 | 5,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Claus_von_Stauffenberg | 2023-02-04 | Claus von Stauffenberg | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere i 20. juli-attentatet', 'Kategori:Dødsfall 21. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 15. november', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Henrettede tyskere', 'Kategori:Huset Schenk von Stauffenberg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militære opposisjonelle under det tredje rike', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1939)', 'Kategori:Personer fra Landkreis Günzburg', 'Kategori:Personer henrettet ved skyting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser mot det tyske nazi-regimet', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg (født 15. november 1907 i Jettingen-Scheppach i Bayern, Tyskland, død 21. juli 1944 i Berlin) var en tysk offiser (sist oberst i generalstaben) og sentral i motstandsarbeidet blant offiserene i Wehrmacht mot det nasjonalsosialistiske regimet. Han ledet det Wehrmacht-baserte attentatet og statskuppforsøket mot Adolf Hitler i 1944, kjent som 20. juli-attentatet. Stauffenberg plasserte selv bomben i Hitlers møterom i hovedkvarteret Wolfsschanze ved Rastenburg i Øst-Preussen, men ble arrestert da han kom tilbake til Berlin med fly samme kveld og henrettet ved skyting. Stauffenbergs nærmeste familie ble satt i konsentrasjonsleir resten av krigen og de minste barna skulle adopteres bort.
Attentatet medvirket til en alvorlig svekkelse av Hitlers fysiske og mentale tilstand og til at Hitler i økende grad mistrodde Wehrmacht. I tillegg ble en rekke Wehrmacht-offiserer henrettet etter summariske rettssaker i Volksgerichtshof under ledelse av den beryktede Roland Freisler.
| Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg (født 15. november 1907 i Jettingen-Scheppach i Bayern, Tyskland, død 21. juli 1944 i Berlin) var en tysk offiser (sist oberst i generalstaben) og sentral i motstandsarbeidet blant offiserene i Wehrmacht mot det nasjonalsosialistiske regimet. Han ledet det Wehrmacht-baserte attentatet og statskuppforsøket mot Adolf Hitler i 1944, kjent som 20. juli-attentatet. Stauffenberg plasserte selv bomben i Hitlers møterom i hovedkvarteret Wolfsschanze ved Rastenburg i Øst-Preussen, men ble arrestert da han kom tilbake til Berlin med fly samme kveld og henrettet ved skyting. Stauffenbergs nærmeste familie ble satt i konsentrasjonsleir resten av krigen og de minste barna skulle adopteres bort.
Attentatet medvirket til en alvorlig svekkelse av Hitlers fysiske og mentale tilstand og til at Hitler i økende grad mistrodde Wehrmacht. I tillegg ble en rekke Wehrmacht-offiserer henrettet etter summariske rettssaker i Volksgerichtshof under ledelse av den beryktede Roland Freisler.
== Bakgrunn ==
Utdypende artikkel: Schenk von StauffenbergClaus Schenk Graf von Stauffenberg ble født som den yngste av tre sønner i Jettingen i Schwaben i nærheten av Ulm, i Kongeriket Württemberg, i en av de eldste og fornemste sørtyske og katolske aristokratiske familier. Hans foreldre var Württembergs siste overhoffmarskalk, grev Alfred Schenk von Stauffenberg, og Caroline von Üxküll-Gyllenband. Gjennom sin mor nedstammet han også fra prøyssiske protestanter, som den berømte prøyssiske generalen og hærreformatoren August von Gneisenau. Hans navn Schenk er en adelstittel som henviser til rollen som leder for kongelige husholdninger (jamfør det norske ordet munnskjenk), mens det siste navnet viser til Burg Stauffenberg, et tidligere slott i Württemberg. Den katolske fyrstbiskopen Johann Franz Schenk von Stauffenberg var fra samme familie.
Stauffenbergs oppvekst var hovedsakelig i Stuttgart, hvor familien bodde i en tjenesteleilighet i Altes Schloss og om sommeren på familiegodset ved Albstadt-Lautlingen, ca. 100 km sør for byen. Han vokste opp sammen med de to år eldre tvillingbrødrene Berthold og Alexander. Også Claus hadde en tvillingbror, Konrad Maria, men han døde dagen etter fødselen.
== Utdannelse og politisk utvikling ==
Stauffenberg fikk sin skolegang på de beste skolene i Stuttgart. Han og brødrene tilhørte kretsen rundt Stefan George, med særlig fokus på europeisk litteratur, kunst, filosofi og historie. Slik ville de være med på å skape det nye åndelige Tyskland. Til tross for disse interessene og en noe svak helse valgte han en militær karriere. Etter abitur i 1926 forlot han Stuttgart og ble medlem av familieregimentet i Bamberg, i rytter- og kavaleriregiment 17.
Han ble etter det første året av offisersutdannelsen tildelt seremoniell sabel for særlig gode resultater, og ble samtidig utnevnt til løytnant. Hans overordnede beskrev ham «som svært intelligent og med over gjennomsnittlige evner, både taktisk og teknisk forståelse» og «en ekspert i å løse uenigheter ved å opptre som mellommann og glatte ut krangler».
Stauffenberg og hans miljø var konservative, tyske patrioter, og da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933 var Stauffenberg ikke i fullstendig opposisjon til deres ideer. Særlig var han positiv til ønsket om å løfte den tyske nasjonale selvbevissthet, men en del aspekter ved bevegelsen frastøtte ham. Han reagerte sterkt på den politiske ensrettingen etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen og bokbålet 10. mai 1933 på Opernplatz i Berlin da blant andre bøker av Heinrich Mann, Erich Maria Remarque, Karl Marx, Heinrich Heine, Ernst Bloch, Erich Kästner og Sigmund Freud ble brent. Viktig for ham var også de katolske biskopenes protest mot regimets krenkelser av kirkens uavhengighet. I denne kampen stod særlig biskop Clemens August von Galen sentralt. Etter De lange knivers natt i 1934 markerte Stauffenberg sin avsky ved å forlate et politisk møte hvor han representerte sitt regiment, da talerne begynte med jødehatske innlegg. Den kirkelige protesten mot regimet fikk sitt høydepunkt i 1937 da pave Pius XI utstedet encyklikaen Mit brennender Sorge («Med brennende sorg»).
Stauffenberg ble tatt opp ved hærens generalstabsskole i Berlin i 1936, og gikk ut som kullets beste elev i 1938 og ble knyttet til generalstaben.
Krystallnatten i november 1938 mente han brakte en stor skam over Tyskland. Disse hendelsene krenket dypt hans moral og rettferdighetsfølelse. Behandlingen av jødene og det nasjonalsosialistiske menneskesynet med den medfølgende undertrykkelsen av religionutøvelse førte til at den dypt religiøse katolikken Stauffenberg distanserte seg stadig mer fra det nasjonalsosialistiske styret.
== Offiserskarrière ==
Etter generalstabsskolen ble han utnevnt til kaptein, en grad han hadde de neste tre årene. Han arbeidet en periode ved generalstaben, men deltok sammen med sitt regiment, som ble del av den 6. panserdivisjonen, i inntoget i Sudetenland, samt felttoget i Polen i 1939. Under felttoget i Frankrike tjenestegjorde han i generalstaben og ble tildelt Jernkorset første klasse 31. mai 1940.
Graf von Stauffenberg var en hardhaus av de sjeldne. Han nektet blant annet å ta imot morfin under en operasjon der han amputerte høyre arm og flere fingre på venstre hånd. Han ble skadet under et angrep mot panserdivisjonen hans da han tjenestegjorde i Nord-Afrika.
1. januar 1941 ble han utnevnt til major. Under angrepet på Sovjetunionen den følgende sommeren tjenestegjorde han ved Oberkommando des Heeres. Den 1. januar 1943 ble han forfremmet til oberstløytnant, og overført til Afrikakorpset under ledelse av Erwin Rommel under Felttoget i Nord-Afrika. Der ble han 7. april 1943 truffet av britiske granater under et speideoppdrag og ble sterkt skadet. Han tilbrakte tre måneder på sykehus i München etter å ha mistet det venstre øyet, høyre hånd og den fjerde og femte fingeren på hans venstre hånd. Selv spøkte han senere med at han ikke visste hva han hadde gjort med alle ti fingre da han hadde dem. Han ble dekortert med Såretmerket i gull 14. april 1943 og Det tyske kors i gull 8. mai 1943.
== Politisk motstandsarbeid ==
Da hans onkel, grev Nikolaus von Üxküll-Gyllenband, ba ham bli medlem av motstandsbevegelsen mot nasjonalsosialistene i 1939, var det Stauffenbergs samvittighet og religiøse forpliktelse som førte til at han sluttet seg til denne. Utover i 1942 delte han den utbredte oppfatningen innen hærens offiserskorps at Hitler førte Tyskland mot undergang og var ansvarlig for et ufattelig tap av menneskeliv. Hitler måtte fjernes fra makten for å redde Tyskland fra den undergangen Hitler ledet dem mot. Som praktiserende katolikk hadde Stauffenberg lenge religiøse skrupler med tanke på drap, men etter katastrofen ved Stalingrad kom han til at det å ikke fjerne Hitler ville være mer moralsk forkastelig, og fant etter hvert ingen annen måte å nøytralisere Hitler på enn å måtte ta livet av ham. Ettertiden ga kanskje dette resonnementet rett, siden flere tyske liv gikk tapt i de ni månedene krigen varte etter 20. juli-attentatet enn i de foregående fem årene.
Selv om Graf von Stauffenberg bare var oberst av rang regnes han som operasjon Valkyries leder med en egen evne til å få med seg offiserer av høyere rang på attentatplanene.
I begynnelsen følte han seg maktesløs og ikke i posisjon til å hjelpe med å organisere et kupp, men forandret holdning under sitt lange sykehusopphold. Stauffenberg tok kontakt med motstandsbevegelsen mot det nasjonalsosialistiske styret og tilførte motstandsbevegelsen ny vitalitet. Da han ble frisk nok til å vende tilbake i aktiv tjeneste, var det som stabsoffiser ved overkommandoen for reservehæren i krigsministeriet i Bendlerblock i Berlin. Her var en av hans overordnede general Friedrich Olbricht, et aktivt medlem av Wehrmachts motstandsbevegelse. Dette ga dem en unik posisjon til å organisere et kupp. Reservestyrkene var formelt autorisert til å ta kontrollen over riket i tilfelle av uroligheter hvor kommunikasjon med den militære overkommandoen var blokkert.
== Attentatet 20. juli ==
Utdypende artikkel: 20. juli-attentatetStauffenbergs plan forutsatte at han var ved kontoret i Bendlerstrasse for å telefonere til regulære hærenheter og beordre dem til å arrestere ledere av politiske organisasjoner som Sicherheitsdienst og Gestapo, på den annen side var Stauffenberg den eneste av konspiratorene som hadde fast adgang til Hitlers daglige møter med den militære toppledelsen. Selv med bare tre fingre godtok Stauffenberg, som i 1944 ble forfremmet til oberst, å utføre attentatet selv. Det fant sted ved den militære overkommandoen «Wolfsschanze» i Rastenburg i Øst-Preussen den 20. juli 1944. Stauffenberg hadde med seg en dokumentveske pakket med to bomber og en enkel 10 til 15 minutters tidsutløser. Bombene var laget av uregistrert, beslaglagt engelsk sprengstoff fra nedskutte fly, skaffet til veie av oberst Wessel Freytag von Loringhoven.
Stauffenberg gikk inn i konferanserommet og plasserte dokumentvesken under bordet og forlot deretter rommet hurtig og ubemerket. Sammen med sin adjutant oberleutnant Werner von Haeften forlot de området og dro mot flyplassen, da de visste at det ville bli avsperret etter eksplosjonen. Da de i bilen hørte eksplosjonen og så røykutviklingen, var de overbevist om at ingen kunne ha overlevet. De var imidlertid ikke kjent med at vesken med bomben var blitt flyttet bak et kraftig bordben, og dette tok av så mye for eksplosjonen at Hitler reddet livet. Stauffenberg og Haeften fikk argumentert seg til en tillatelse til å forlate det sterkt bevoktede området og fly tilbake til Berlin. Mens de var i luften utgikk en ordre fra hovedkvarteret om å skyte ned flyet, men ordren havnet på bordet til deres medkonspirator, Friedrich Giorgi fra [[[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffes]] stab, og han sørget for at den ble ignorert.
Hitler overlevde attentatet og kringkastet straks en melding på statsradioen som gjorde det åpenbart at kuppforsøket var mislykket. Straks etter ble konspiratorene overmannet i krigsministeriet, mens Stauffenberg ble skutt i skulderen.
== Henrettet ==
Generaloberst Friedrich Fromm, øverstkommanderende for reservestyrkene, kjente til planene, men hadde forholdt seg passiv. Da kuppet mislyktes, holdt han hasterettssak og dømte konspiratorene til døden. Dermed avslørte han sin kjennskap til planene og sin egen passivitet i forkant av attentatet, og ble selv dømt for høyforræderi og skutt.
Stauffenberg ble skutt samme natt, sammen med general Friedrich Olbricht, oberleutnant Werner von Haeften og oberst Albrecht Mertz von Quirnheim på gårdsplassen i krigsministeriet i Bendlerblock på en improvisert standplass, bare opplyst av lyskasterne fra en lastebil. Da hans tur til å bli skutt kom, ropte Stauffenberg sine siste ord: Es lebe unser heiliges Deutschland! («Leve vårt hellige Tyskland!»). Fromm lot de henrettede få en ærefull begravelse med medaljer, men dagen etter ble likene tatt opp og brent uten medaljene. Stauffenbergs eldste bror og sentral deltaker i kuppforsøket, advokaten Berthold Schenk von Stauffenberg, ble henrettet 10. august ved langsom hengning i en pianostreng. Av brødrene overlevet bare Alexander Schenk von Stauffenberg, som var gift med piloten Melitta Schenk von Stauffenberg, og etter krigen ble professor i klassisk historie.
== Kaltenbrunners granskning ==
Sjef for det tyske Reichssicherheitshauptamt (RSHA) Ernst Kaltenbrunner hadde i kraft av sitt embede oppdraget å granske sammensvergelsens omfang. Han var kommet til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne ... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle». Selv om det var et sannhetskorn i dette, var det slett ikke slik at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre.
Kaltenbrunners granskning avdekket eller reflekterte i liten grad at Stauffenbergs rolle som attentatmann skyldtes at den som opprinnelig var tiltenkt denne rolle i siste øyeblikk var blitt beordret bort fra Wolfsschanze, og at denne var en bekjennende protestantisk kristen. Konspirasjonen mot Hitler var altså ikke et gjennomgående katolsk prosjekt, selv om den personlige begrunnelsen for både Stauffenberg og andre for å delta var tuftet på deres katolske etikk og bakgrunn. For Stauffenberg selv framstod det som en unnlatelsessynd å ikke prøve å stoppe tyranniet, etter at han fikk anledning til dette gjennom sin adgang til de daglige møtene i Wolfsschanze.
Kaltenbrunners granskning bærer preg av at den ga Hitler de konklusjonene som han ønsket å få, ved å betone forankringen i de deler av offiserskorpset som Hitler avskydde mest, nemlig de velutdannede, tradisjonsbundne offisersfamiliene med adelig og religiøs bakgrunn. Særlig ble den katolske tilknytningen vektlagt av Kaltenbrunner, og dette må sees på bakgrunn av den motstanden og manglende gjennomslaget nasjonalsosialistene hadde i de katolske miljøene. Konspiratørene selv hadde et mer politisk perspektiv og så dette som en nasjonal redningsaksjon, selv om den individuelle begrunnelsen for å delta, for Stauffenberg og andre, var forankret i deres religiøsitet.
Når det gjelder sprengstoffet som var anvendt i attentatet, virket det som om det stammet fra minst fire ulike kilder. Takket være attentatmennenes forholdsregler klarte Gestapo bare å spore to av disse.
== Familien ==
Claus von Stauffenberg giftet seg med friherrinne (baronesse) Nina von Lerchenfeld den 26. november 1933 i Bamberg. De hadde fem barn, Berthold, Heimeran, Franz-Ludwig, Valerie og Constanze.
Himmler planla å utrydde konspiratørenes familier og navn fullstendig. Den planlagte blodhevnen ble imidlertid oppgitt. Stauffenbergs gravide hustru og hans eldste sønn Berthold ble sammen med alle familiemedlemmer over 15 år deportert til konsentrasjonsleir, hvor det femte barnet, Constanze, ble født i 1945. De yngre barna ble anbrakt i et barnehjem ved Bad Sachsa i Niedersachsen, og det var planer om å bortadoptere dem til nasjonalsosialistiske familier. Barna fikk andre etternavn (Stauffenberg-barna ble kalt Meister), og ble værende i barnehjemmet til krigens slutt. I krigens siste dager planla SS å henrette Stauffenbergs kone og barn, men gav opp planene da de oppdaget at britiske soldater var like i nærheten.
Enken Nina døde 2. april 2006. Deres sønn Berthold tok opp familietradisjonen og ble offiser. Han er nå pensjonert generalmajor.
Idag er Bendlerstraße i Berlin kjent som Stauffenbergstraße, adressen til Bendlerblock hvor han arbeidet og ble henrettet. Både Stuttgart, Karlsruhe, Hamburg, Tübingen, Augsburg, Leipzig, Leverkusen, Neu-Ulm og en rekke mindre steder har gater oppkalt etter Stauffenberg. Flere skoler og andre offentlige bygninger er oppkalt etter Stauffenberg, blant annet en kaserne for Bundeswehr i Sigmaringen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hoffmann, Peter: Claus Schenk Graf von Stauffenberg und seine Brüder. Stuttgart 1992, ISBN 3-421-06533-0
Venohr, Wolfgang: Stauffenberg, Symbol des Widerstands, Eine politische Biographie. ISBN 3-7766-2156-7
Beevor, Antony, Berlin: Nederlaget 1945 ISBN 82-04-09992-4
== Eksterne lenker ==
(en) Claus Schenk Graf von Stauffenberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Stauffenberg minnested i Stuttgart
Biografi på minnested for den tyske motstandbevegelsen | Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg (født 15. november 1907 i Jettingen-Scheppach i Bayern, Tyskland, død 21. | 5,917 | 5,917 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baden-Baden | 2023-02-04 | Baden-Baden | ['Kategori:48°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Baden-Württemberg', 'Kategori:Kilder', 'Kategori:Kursteder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdensarven i Tyskland'] | Baden-Baden er en by i delstaten Baden-Württemberg i det sørvestre Tyskland. Byen har en utstrekning på 140,21 km² og en befolkning på ca. 54 000 innbyggere (2004). Byen ligger ved motorveien A5 ca. 40 km sør for Karlsruhe.
Byen er verdenskjent som kursted og med sin vakre beliggenhet i den vestre enden av Schwarzwald og med utsikt over Rhindalen er det et populært kur- og turiststed med badehotell og kasino. I byen finnes det blant annet et termalbad som har fått navnet Caracalla-Therme etter den romerske keiseren som anla Caracallas termer. Fram til 1931 het byen bare Baden, men den ble ofte omtalt som Baden in Baden for å skille den fra Baden ved Wien og Baden i Sveits. Helt siden 1800-tallet ble byen omtalt som Baden-Baden – og slik ble dagens dobbeltnavn skapt. Baden-Baden er siden 1997 en olympisk by etter at den ble tildelt denne tittelen av IOK.
| Baden-Baden er en by i delstaten Baden-Württemberg i det sørvestre Tyskland. Byen har en utstrekning på 140,21 km² og en befolkning på ca. 54 000 innbyggere (2004). Byen ligger ved motorveien A5 ca. 40 km sør for Karlsruhe.
Byen er verdenskjent som kursted og med sin vakre beliggenhet i den vestre enden av Schwarzwald og med utsikt over Rhindalen er det et populært kur- og turiststed med badehotell og kasino. I byen finnes det blant annet et termalbad som har fått navnet Caracalla-Therme etter den romerske keiseren som anla Caracallas termer. Fram til 1931 het byen bare Baden, men den ble ofte omtalt som Baden in Baden for å skille den fra Baden ved Wien og Baden i Sveits. Helt siden 1800-tallet ble byen omtalt som Baden-Baden – og slik ble dagens dobbeltnavn skapt. Baden-Baden er siden 1997 en olympisk by etter at den ble tildelt denne tittelen av IOK.
== Bilder ==
== Kjente personer ==
Hector Berlioz, komponist
Pierre Boulez, komponist
Johannes Brahms, komponist
Pierre de Coubertin, ideer for de moderne OL
Fjodor Dostojevskij, forfatter tilbrakte mye tid her
Wilhelm Furtwängler, dirigent
Rudolf Höss, kommandant for konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau
Clara Schumann, pianist
Robert Stolz, komponist
Ivan Turgenjev, forfatter
Davey Scatino, rollefigur fra The Sopranos
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Baden-Baden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Baden-Baden | Baden er et område i den sydvestlige delen av det nåværende Tyskland, og utgjør grovt sett den vestlige delen av den nåværende delstaten Baden-Württemberg. Markgrevene av Baden var en gammel fyrsteslekt med navn etter borgen Hohenbaden i Baden-Baden. | 5,918 | 5,918 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heidi_L%C3%B8ke | 2023-02-04 | Heidi Løke | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Best av de beste-deltakere', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Europamestere i håndball', 'Kategori:Håndballspillere for Aalborg DH', 'Kategori:Håndballspillere for Gjerpen IF', 'Kategori:Håndballspillere for Győri Audi ETO KC', 'Kategori:Håndballspillere for Larvik HK', 'Kategori:Håndballspillere for Storhamar Håndball', 'Kategori:Håndballspillere for Vipers Kristiansand', 'Kategori:Håndballspillere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Håndballspillere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Norske håndballspillere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i håndball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Personer fra Sandefjord kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2008 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2010 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2012 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2014 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2018 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2020 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2009 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2011 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2013 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2015 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2017 for kvinner', 'Kategori:Verdensmestere i håndball'] | Heidi Løke (født 12. desember 1982) er en norsk håndballspiller som spiller for Vipers Kristiansand i Eliteserien i håndball for kvinner. Hun ble toppscorer med Larvik HK i eliteserien i håndball for kvinner (Postenligaen) i både 2008/09-sesongen, 2009/2010 og 2010/2011-sesongen med henholdsvis 216, 204 og 221 mål. Hun ble også kåret til Postenligaens beste strekspiller og Årets Postenligaspiller i alle disse tre sesongene.
Hun debuterte på A-landslaget mot Ungarn den 7. april 2006, men etablerte seg aldri på landslaget før i forkant av EM-sluttspillet i Makedonia i desember 2008 etter at Else-Marthe Sørlie Lybekk ga seg på landslaget. Løke ble premiert med gull sammen med resten av det norske laget i EM 2008. Det samme skjedde i EM 2010, og der ble hun kåret til mesterskapets beste strekspiller for første gang. Senere har også Løke vunnet gull i VM 2011 og OL 2012, hvor hun også ble kåret til mesterskapets beste strekspiller. I tillegg har hun en VM-bronse fra 2009 og et EM-sølv fra 2012. Hun ble Norges nest beste målscorer med 37 mål da Norge vant EM 2014.
Norge fikk bronse ved Sommer-OL 2016, etter tap for Russland i semifinalen og seier mot Nederland i bronsefinalen, og Løke ble av IHF kåret til mesterskapets beste strekspiller.Heidi Løke signerte en 2 års kontrakt med Vipers Kristiansand den 14. juni 2019.
Løkes storebror Frank Løke er tidligere profil på det norske herrelandslaget, og lillesøster Lise Løke spiller for Storhamar. Søstrene spilte også sammen i Gjerpen. Alle de tre søsknene er strekspillere. Løke fikk en sønn med håndballtrener Leif Gautestad i 2007, og en sønn med den allsidige idrettsutøver og massør, Bjørn Olsson i 2017.
Heidi Løke vant også underholdningskonkurransen Best av de beste som gikk på TV 2 i julen/romjulen 2010.
| Heidi Løke (født 12. desember 1982) er en norsk håndballspiller som spiller for Vipers Kristiansand i Eliteserien i håndball for kvinner. Hun ble toppscorer med Larvik HK i eliteserien i håndball for kvinner (Postenligaen) i både 2008/09-sesongen, 2009/2010 og 2010/2011-sesongen med henholdsvis 216, 204 og 221 mål. Hun ble også kåret til Postenligaens beste strekspiller og Årets Postenligaspiller i alle disse tre sesongene.
Hun debuterte på A-landslaget mot Ungarn den 7. april 2006, men etablerte seg aldri på landslaget før i forkant av EM-sluttspillet i Makedonia i desember 2008 etter at Else-Marthe Sørlie Lybekk ga seg på landslaget. Løke ble premiert med gull sammen med resten av det norske laget i EM 2008. Det samme skjedde i EM 2010, og der ble hun kåret til mesterskapets beste strekspiller for første gang. Senere har også Løke vunnet gull i VM 2011 og OL 2012, hvor hun også ble kåret til mesterskapets beste strekspiller. I tillegg har hun en VM-bronse fra 2009 og et EM-sølv fra 2012. Hun ble Norges nest beste målscorer med 37 mål da Norge vant EM 2014.
Norge fikk bronse ved Sommer-OL 2016, etter tap for Russland i semifinalen og seier mot Nederland i bronsefinalen, og Løke ble av IHF kåret til mesterskapets beste strekspiller.Heidi Løke signerte en 2 års kontrakt med Vipers Kristiansand den 14. juni 2019.
Løkes storebror Frank Løke er tidligere profil på det norske herrelandslaget, og lillesøster Lise Løke spiller for Storhamar. Søstrene spilte også sammen i Gjerpen. Alle de tre søsknene er strekspillere. Løke fikk en sønn med håndballtrener Leif Gautestad i 2007, og en sønn med den allsidige idrettsutøver og massør, Bjørn Olsson i 2017.
Heidi Løke vant også underholdningskonkurransen Best av de beste som gikk på TV 2 i julen/romjulen 2010.
== Meritter landslag ==
EM 2020 – Gull
OL 2016 – Bronse
VM 2015 – Gull
EM 2014 – Gull
VM 2013 – 5.
EM 2012 – Sølv
OL 2012 – Gull
VM 2011 – Gull
EM 2010 – Gull
VM 2009 – Bronse
EM 2008 – Gull
== Utmerkelser og priser ==
Postenligaens toppscorer: 2009, 2010, 2011
Årets Postenligaspiller: 2009, 2010, 2011
Postenligaens beste strekspiller: 2009, 2010, 2011
All Star Team, beste strekspiller EM: 2010, 2012, 2014
All Star Team, beste strekspiller VM: 2011, 2015
All Star Team, beste strekspiller OL: 2012, 2016
IHF Player Of The Year: 2011 (nominert også i 2012)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Heidi Løke / Stig Aasvik gi aldri opp!, 2012 ISBN 978-82-92526-85-9
== Eksterne lenker ==
(en) Heidi Løke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heidi Løke på Internet Movie Database
(de) Heidi Løke – Munzinger Sportsarchiv
(en) Heidi Løke – Olympics.com
(en) Heidi Løke – Olympic.org
(en) Heidi Løke – Olympedia
(en) Heidi Løke – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Heidi Løke – Det europeiske håndballforbundet (EHF)
(en) Heidi Løke – Norges Håndballforbund | Heidi har flere betydninger: | 5,919 | 5,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heidi_(bok) | 2023-02-04 | Heidi (bok) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barnebøker', 'Kategori:Bøker fra 1880', 'Kategori:Bøker fra 1881', 'Kategori:Litterære figurer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sveitsisk litteratur'] | Heidi (tysk Heidis Lehr- und Wanderjahre) er en barnebok fra 1880 av den sveitsiske forfatteren Johanna Spyri (1827–1901). Heidi blir fulgt videre i oppfølgeren Heidi får bruk for det hun har lært (Heidi kann brauchen was es gelernt hat, 1881); bøkene utgis ofte samlet.
Hovedpersonen Heidi er en foreldreløs pike som kommer for å leve sammen med bestefaren, en eksentrisk type som bor avsides i de sveitsiske alpene. Hun blir senere selskapspike for en svakelig pike fra en rik familie i Frankfurt. Den tyske tittelen Heidis Lehr- und Wanderjahre er en referanse til Goethes bøker Wilhelm Meisters Lehrjahre (1796) og Wilhelm Meisters Wanderjahre (1807/1821).
| Heidi (tysk Heidis Lehr- und Wanderjahre) er en barnebok fra 1880 av den sveitsiske forfatteren Johanna Spyri (1827–1901). Heidi blir fulgt videre i oppfølgeren Heidi får bruk for det hun har lært (Heidi kann brauchen was es gelernt hat, 1881); bøkene utgis ofte samlet.
Hovedpersonen Heidi er en foreldreløs pike som kommer for å leve sammen med bestefaren, en eksentrisk type som bor avsides i de sveitsiske alpene. Hun blir senere selskapspike for en svakelig pike fra en rik familie i Frankfurt. Den tyske tittelen Heidis Lehr- und Wanderjahre er en referanse til Goethes bøker Wilhelm Meisters Lehrjahre (1796) og Wilhelm Meisters Wanderjahre (1807/1821).
== Handling ==
Heidi er fem år gammel når historien begynner; foreldrene hennes er døde og tante Dete kan ikke lenger ta vare på henne. Derfor blir hun satt bort til bestefaren, som bor alene i en hytte oppe i fjellet. Bestefaren er preget av at han i yngre år drakk og spilte, og av at sønnen hans, Tobias, døde som barn. Folket i landsbyen ser en sammenheng mellom alkoholbruken og dødsfallet; dette har bidratt til bestefarens bitterhet og isolasjon. Oppe i fjellet blir hun kjent med den litt eldre gjetergutten Peter; han er godhjertet, men er også sjalu på Heidis øvrige venner. Han beskrives som den mest realistiske og mangesidige av personene i boka.Dete dukker opp igjen, og bringer Heidi til Frankfurt, hvor hun skal være «selskapsdame» for den sykelige Clara, datteren i en overklassefamilie. Hos familien Sesemann møter Heidi både vennlighet, særlig hos Claras bestemor, og en kald, ukjærlig disiplin, representert ved guvernanten frøken Rottenmeier. Heidi lider av hjemlengsel og begynner å gå i søvne. Når herr Sesemann oppdager dette, bestemmer han at Heidi skal få vende hjem til bestefar i fjellene.
Året etter kommer Clara på besøk til Heidi i fjellene. Her blir hun frisk, og kan bevege seg uten rullestol. Dette foregår i den andre av bøkene, Heidi får bruk for hva hun har lært.
== Tema ==
Et tema i bøkene er naturens helsebringende virkning, og hvordan natur- og bygdebarn er sunnere og friskere enn bybarn. Et beslektet tema er gleden over det enkle, landlige livet.Boka kan beskrives som en dannelsesroman, med vekt på Heidis sjelelige utvikling. Flere peker også på Heidis rolle i de andre personenes positive utvikling. Heidi er medvirkende til at bestefaren kommer ut av sitt tungsinn og destruktive liv. Heidis opplevelser er også med på å belyse og drøfte de moralnormene og verdiene som flere av personene i boka representerer. Noen litteraturhistorikere beskriver dette som bokas didaktiske element.
== Bøkenes etterliv ==
Bøkene er oversatt til mer enn 50 språk, og har sterkt preget bildet av Sveits i store deler av verden.Den første norske oversettelsen var ved søstrene Emma og Augusta Hagerup, og utkom i 1882 og 1883. Blant flere andre oversettelser kan nevnes at Halldis Moren Vesaas oversatte til nynorsk i 1969, med tegninger av Tonje Strøm, og at Sverre Dahl oversatte til bokmål i 2015. Den første oversettelsen til engelsk kom i 1882.I Maria Parrs bok Tonje Glimmerdal (2009) er det lagt inn flere tydelige referanser til Heidi, både når det gjelder tap av omsorgspersoner og naturens frigjørende kraft.Bøkene er filmet 15-20 ganger, først i 1920, sist som 3D-animasjon i 2015. Blant filmene kan nevnes den tysk-sveitsisk-australske tv-serien Heidi (1978), en film i 2005 med Max von Sydow og en i 1937 med Shirley Temple. Etter at filmen fra 1937 ble filmet i Engadindalen, har dalen blitt forbundet med Heidi-bøkene.I 2005 hadde musikalen Heidi urpremiere i Walenstadt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heidi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heidi's Lehr und Wanderjahre – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Heidi (tysk Heidis Lehr- und Wanderjahre) er en barnebok fra 1880 av den sveitsiske forfatteren Johanna Spyri (1827–1901). Omslag fra førsteutgaven; Bibliotheca Augustana Heidi blir fulgt videre i oppfølgeren Heidi får bruk for det hun har lært (Heidi kann brauchen was es gelernt hat, 1881); bøkene utgis ofte samlet. | 5,920 | 5,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helsingborg | 2023-02-04 | Helsingborg | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Havnebyer i Sverige', 'Kategori:Havnebyer ved Østersjøen', 'Kategori:Helsingborg', 'Kategori:Helsingborg kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skåne läns geografi', 'Kategori:Øresundsregionen'] | Helsingborg (mellom 1912 og 1971 stavet Hälsingborg) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Helsingborg er administrasjonssenter for Helsingborg kommune og er Skånes nest største by, etter Malmö. I 2015 hadde Helsingborg 104 250 innbyggere.Byen ligger ved Öresunds smaleste strede, og byens navn kommer sannsynligvis av ordet «helsing» som betyr hals og viser til den smale passasjen i Öresund mellom Helsingborg på østsiden og Helsingør i Danmark på vestsiden. I 1070-årene er byen omtalt i et brev av Adam av Bremen, og den 21. mai 1085 nevnes byen Helsingborg (da skrevet Helsingaburgh) i et gavebrev fra den danske kongen Knut den hellige. I 1362 foregikk et større sjøslag mellom Danmark og hanseatene her, se Slaget ved Helsingborg 1362.
Den 26. februar 1658 ble byen svensk – Freden i Roskilde. I 1709 ble den inntatt av danske tropper ledet av Christian Ditlev Reventlow. Slaget ved Helsingborg 1710 var det siste dansk-svenske slaget i Skåne.
Helsingborgs historie strekker seg tilbake til vikingtiden. Øresund på sitt smaleste har hatt en strategisk posisjon i militær sammenheng. I mellomkrigstiden var byen og dens slott et av Nordens mektigste steder, og dermed innblandet i maktspill. I de siste århundrer har Helsingborg vært en skueplass for flere politiske konflikter og stridigheter. Den stadige krigføringen har også formet byens bebyggelse og severdigheter. I dag har Helsingborg utviklet seg til å bli en av Sveriges raskest voksende byer, på grunn av sin plassering som en viktig industri- og handelplass, samtidig som havnen er et knutepunkt for internasjonal handel.
| Helsingborg (mellom 1912 og 1971 stavet Hälsingborg) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Helsingborg er administrasjonssenter for Helsingborg kommune og er Skånes nest største by, etter Malmö. I 2015 hadde Helsingborg 104 250 innbyggere.Byen ligger ved Öresunds smaleste strede, og byens navn kommer sannsynligvis av ordet «helsing» som betyr hals og viser til den smale passasjen i Öresund mellom Helsingborg på østsiden og Helsingør i Danmark på vestsiden. I 1070-årene er byen omtalt i et brev av Adam av Bremen, og den 21. mai 1085 nevnes byen Helsingborg (da skrevet Helsingaburgh) i et gavebrev fra den danske kongen Knut den hellige. I 1362 foregikk et større sjøslag mellom Danmark og hanseatene her, se Slaget ved Helsingborg 1362.
Den 26. februar 1658 ble byen svensk – Freden i Roskilde. I 1709 ble den inntatt av danske tropper ledet av Christian Ditlev Reventlow. Slaget ved Helsingborg 1710 var det siste dansk-svenske slaget i Skåne.
Helsingborgs historie strekker seg tilbake til vikingtiden. Øresund på sitt smaleste har hatt en strategisk posisjon i militær sammenheng. I mellomkrigstiden var byen og dens slott et av Nordens mektigste steder, og dermed innblandet i maktspill. I de siste århundrer har Helsingborg vært en skueplass for flere politiske konflikter og stridigheter. Den stadige krigføringen har også formet byens bebyggelse og severdigheter. I dag har Helsingborg utviklet seg til å bli en av Sveriges raskest voksende byer, på grunn av sin plassering som en viktig industri- og handelplass, samtidig som havnen er et knutepunkt for internasjonal handel.
== Se også ==
Helsingborgs IF
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Helsingborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Helsingborg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Helsingborg hos Wikivoyage | Slaget ved Helsingborg den var et avgjørende slag i den store nordiske krig. Det var også det endelige oppgjøret mellom Danmark og Sverige etter Roskildefreden fra 1658 om de tidligere danske provinsene Skåne, Halland og Blekinge. | 5,921 | 5,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Gemauerthof | 2023-02-04 | Slaget ved Gemauerthof | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1705', 'Kategori:Slag med deltagelse av Russland under den store nordiske krig', 'Kategori:Slag under den store nordiske krig'] | Slaget ved Gemauerthof (nå: Mūrmuiža) fant sted 15. julijul./ 16. julisve./ 26. juli 1705greg. i det nåværende Latvia under den store nordiske krig. En svensk armé under generalmajor Adam Ludwig Lewenhaupt beseiret en russisk armé under feltmarskalk Boris Sjeremetev. | Slaget ved Gemauerthof (nå: Mūrmuiža) fant sted 15. julijul./ 16. julisve./ 26. juli 1705greg. i det nåværende Latvia under den store nordiske krig. En svensk armé under generalmajor Adam Ludwig Lewenhaupt beseiret en russisk armé under feltmarskalk Boris Sjeremetev. | | | 5,922 | 5,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Fraustadt | 2023-02-04 | Slaget ved Fraustadt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1706', 'Kategori:Militærhistoriestubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Slag i Tyskland', 'Kategori:Slag med deltagelse av Russland under den store nordiske krig', 'Kategori:Slag med deltagelse av Sachsen', 'Kategori:Slag under den store nordiske krig', 'Kategori:Stubber 2016-07'] | Slaget ved Fraustadt under den store nordiske krig fant sted 2. februarjul./ 3. februarsve./ 13. februar 1706greg. ved Fraustadt (nå: Wschowa) i Polen like ved grensen til Schlesien. Slaget ble utkjempet mellom svenske styrker under ledelse av general Carl Gustaf Rehnskiöld og saksiske styrker under ledelse av grev von der Schulenburg. En russisk hjelpetropp på 6400 mann bistod de saksiske styrkene.
General Rehnskiöld gjennomførte en knipetangsmanøver og vant en overlegen seier. Følgen av slaget ble at August II gjennom freden i Altranstädt mistet sin innflytelse i Polen og at den svenskvennlige Stanisław Leszczyński overtok embetet som polsk regent. | Slaget ved Fraustadt under den store nordiske krig fant sted 2. februarjul./ 3. februarsve./ 13. februar 1706greg. ved Fraustadt (nå: Wschowa) i Polen like ved grensen til Schlesien. Slaget ble utkjempet mellom svenske styrker under ledelse av general Carl Gustaf Rehnskiöld og saksiske styrker under ledelse av grev von der Schulenburg. En russisk hjelpetropp på 6400 mann bistod de saksiske styrkene.
General Rehnskiöld gjennomførte en knipetangsmanøver og vant en overlegen seier. Følgen av slaget ble at August II gjennom freden i Altranstädt mistet sin innflytelse i Polen og at den svenskvennlige Stanisław Leszczyński overtok embetet som polsk regent. | | | 5,923 | 5,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Gadebusch | 2023-02-04 | Slaget ved Gadebusch | ['Kategori:1712 i Danmark', 'Kategori:1712 i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1712', 'Kategori:Slag i Mecklenburg-Vorpommern', 'Kategori:Slag med deltagelse av Danmark', 'Kategori:Slag med deltagelse av Sachsen', 'Kategori:Slag under den store nordiske krig'] | Slaget ved Gadebusch fant sted 9. desemberjul./ 20. desember 1712greg. under den store nordiske krig mellom Sverige på den ene siden og Danmark og Sachsen på den andre.
| Slaget ved Gadebusch fant sted 9. desemberjul./ 20. desember 1712greg. under den store nordiske krig mellom Sverige på den ene siden og Danmark og Sachsen på den andre.
== Bakgrunn ==
Sverige hadde i 1712 mistet alle sine besittelser sør for Østersjøen til Danmark, Sachsen og Russland. Wismar og Stettin var beleirede. Sverige så det som svært viktig å ikke miste Stralsund, hvor de andre, allierte landene allierte landene hadde samarbeidet om beleiringen.
Den svenske generalen Magnus Stenbock hadde derfor utarbeidet et plan om å få overført en svensk hær til Pommern for å komme Stralsund til unnsetning. I september ble det sendt soldater sjøveien fra Karlshamn til Rügen, men forsyningene ble værende på skipene og disse ble angrepet og senket av den danske flåten. Det gikk fire uker innen den svenske hæren klarte å komme seg over fra Rügen til fastlandet. Stenbock bestemte da å dra vestover mot Mecklenburg for å unngå å måtte angripe den sterke russisk-saksiske hæren sør for Stralsund. Han fikk dermed friheten til å både kunne holde hæren samlet, eller dele den opp for slik å unngå at motstanderen kunne samle sin hær i et motangrep.
I begynnelsen av november slo svenskene leir vest for Rostock. Det ble inngått en fjorten dagers våpenhvile og denne gjorde at Stenbocks styrke gjenvant sin slagkraft, men samtidig fikk de danske styrkene under ledelse av Jobst von Scholten anledning til å rykke nærmere sine russisk-saksiske alliertes styrker. 3. desember nådde danskene frem til Gadebusch, og den 8. desember slo svenskene lei rundt 10 km øst for byen. Danskene flyttet da den etterfølgende natten til en bedre stilling tre km lengre sør.
== Slaget ==
Den følgende morgenen dro den svenske oberst Bassewitz med en kavaleristyrke på 200 mann til hest ut for å undersøke fiendens plassering og styrke, og deretter fulgte resten av den svenske hæren i fem kolonner.
Da oberst Bassewitz traff på en fiendtlig feltvakt, som umiddelbart trakk seg tilbake, og Bassewitz kom da så nær at han kunne observere de danske stillingene.
Danske hadde i løpet av natten mellom 8. og 9. desember trukket seg ut av sin leir ved Gadebusch og tatt oppstilling i slagorden på et høydedrag i nærheten. På den ene siden hadde de en stor skog og på den andre siden var de beskyttet av elven som renner gjennom byen. Da den svenske obersten vendte tilbake med sin rapport, dro Stenbock selv ut på observasjon, til tross for at han fortsatt var svekket av sykdom. Han fant at danskene hadde tatt en slik oppstilling at han ikke kunne angripe flankene. Bakkedraget til høyre var besatt av noen danske bataljoner støttede av kavaleri og artilleri-enheter, kun rett i front var det en åpning som ikke var bredere enn rundt 300 meter som den svenske hæren måtte trenge igjennom under beskytning fra danskene. Danskene hadde imidlertid kun kanoner på sin høyre side, men ingen i skogen til venstre, og Stenbock bestemte seg for å beskyte de danske stillingene med kanoner og deretter rykke fram i front.
Klokken tolv om formiddagen rykket oberstløytnant Carl Cronstedt fram med 12 kanoner og begynte beskytningen av de danske stillingene på høydedraget. Da danskene trakk seg noe tilbake, ble angrepet i front innledet rundt kl. 13.00. Det ble harde kamper, og særlig det svenske Dalregementet mistet en stor del av sine offiserer. Det danske kavaleriet var de første til å vike plassen og begynne å trekke seg tilbake, mens de danske styrkene på den andre flanken hadde framgang. Men de måtte trekke seg tilbake sammen med kavaleriet. Samtidig begynte det å snø i løpet av formiddagen, og da danskene trakk seg tilbake i firetiden var det blitt for mørkt for svenskene til å oppta forfølgelsen. I tillegg var svenskene svekket etter store tap.
Generalløytnant Carl Gustaf Dücker, som lede svenskenes venstre flanke, fikk under slaget en kule i venstre kinnben, og kulen ble sittende fast i halsen hans. Oberst Palmfelt, som ledet svenske Västgöta-Dals regimentet fikk en kule i mellomgulvet og døde noen dager etter slaget.
På den danske side klarte de to øverstkommanderende grev Jakob Heinrich von Flemming og den danske kongen Frederik IV og komme seg unna, mens generalmajor Daa og brigader Bülow døde. Generalmajor Mörner ble tatt til fange, men ble senere løslatt.
== Virkninger ==
Slaget ble ble ingen avgjørende seier for svenskene i og med at en stor del av de danske og sachiske styrkene klarte å slippe unna- Likevel oppnådde Stenbock å bryte den jernring som motstanderne hadde lagt rundt Sverige. Dette var den siste store for det svenske stormaktsveldet, men fikk ikke så stor strategisk betydning.
Videre førte seieren til at osmanene satte fri Karl XII da meldingen om denne nådde osmanene. Karl XII var holdt i fangenskapet etter sammenstøtet i Bender, og han kunne planlegge tilbakereisen til Sverige. | Danmark Sachsen | | 5,924 | 5,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhinforbundet | 2023-02-04 | Rhinforbundet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske klientstater under Napoleon', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1806', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1813', 'Kategori:Tysklands historie'] | Rhinforbundet (tysk: Rheinbund; fransk: Confédération du Rhin) var et forbund av tyske fyrstedømmer som hadde trådt ut av det tusenårige tysk-romerske rike som ble oppløst i 1806. Rhinforbundet ble etablert i Paris i 1806 under påtrykk fra Frankrikes keiser Napoléon Bonaparte noen måneder etter at han beseiret Østerrike og Russland i slaget ved Austerlitz. ,Det var i praksis vasallstater under Frankrike inntil slaget ved Waterloo og varte fra 1806 til 1813.Grunnleggerne av konføderasjonen var tyske fyrster av det tysk-romerske rike. De fikk senere selskap av 19 andre, som til sammen styrte over 15 millioner undersåtter. Dette ga en betydelig strategisk fordel til det franske imperiet på dets østgrense ved å gi en buffer mellom Frankrike og de to største tyske statene, kongeriket Preussen og keiserriket Østerrike (som også kontrollerte betydelige ikke-tyske land).
| Rhinforbundet (tysk: Rheinbund; fransk: Confédération du Rhin) var et forbund av tyske fyrstedømmer som hadde trådt ut av det tusenårige tysk-romerske rike som ble oppløst i 1806. Rhinforbundet ble etablert i Paris i 1806 under påtrykk fra Frankrikes keiser Napoléon Bonaparte noen måneder etter at han beseiret Østerrike og Russland i slaget ved Austerlitz. ,Det var i praksis vasallstater under Frankrike inntil slaget ved Waterloo og varte fra 1806 til 1813.Grunnleggerne av konføderasjonen var tyske fyrster av det tysk-romerske rike. De fikk senere selskap av 19 andre, som til sammen styrte over 15 millioner undersåtter. Dette ga en betydelig strategisk fordel til det franske imperiet på dets østgrense ved å gi en buffer mellom Frankrike og de to største tyske statene, kongeriket Preussen og keiserriket Østerrike (som også kontrollerte betydelige ikke-tyske land).
== Bakgrunn ==
Rivaliseringen mellom de tyske statene Østerrike og Preussen fortsatte på 1800-tallet, noe som vanskeliggjorde en samling av Tyskland. Begge stater kjempet først mot de franske revolusjonshærene, og deretter mot Napoleon. I 1803 ble 103 tyske stater strøket av kartet, og ca. 130 000 km² landområde delt på nytt etter Napoleons ordre. Russland, Storbritannia og Østerrike dannet i 1805 den tredje koalisjon, mens Preussen forholdt seg passiv. Etter Napoleons seier over Østerrike samme år ble Württemberg og Bayern, som hadde støttet Napoleon, opphøyet til kongeriker, og dannet kjernen i Rhinforbundet, som Napoleon kontrollerte.
== Etablering ==
Med undertegningen av Rheinbundakten fra 12. juli 1806 løsrev opprinnelig 16 syd- og vesttyske riksstender seg fra riket og grunnla en konføderasjon under «beskyttelse» av Napoleon. Få dager senere la Franz II Josef ned kronen som tysk-romersk keiser; han hadde imidlertid i 1804 proklamert seg som keiser av Østerrike. Han fulgte dermed et ultimatum fra Napoleon.
I de følgende årene sluttet ytterligere 23 tyske stater seg til Rhinkonføderasjonen. Bare Østerrike, Preussen, dansk Holsten og svensk Pommern valgte å stå utenfor. Rhinforbundet var i det vesentlige et militærforbund, og dets medlemmer var forpliktet til å stille store militærkontingenter til Frankrikes rådighet.
De fikk som gjenytelse rangforhøyelser – Baden, Hessen-Darmstadt, det nye hertugdømmet Nassau, Kleve og Berg ble storhertugdømmer, Württemberg og Bayern ble kongeriker – og dessuten til dels betraktelige territorielle utvidelser gjennom såkalt mediatisering (Mediatisierung) av mindre Reichsstände.
I henhold til Rhinforbundsakten skulle Rhinforbundet også få felles forfatningsorganer, noe som imidlertid ble forhindret av de store fyrstene som ønsket ubegrenset suverenitet. Den av Karl Theodor von Dalberg foreslåtte Forbundsdagen (Bundestag) møttes aldri. Etter det prøyssiske nederlaget mot Frankrike i 1806 trådte også mange midt- og nordtyske småstater inn i forbundet. I 1808 hadde det sin største utstrekning, og omfattet fire kongeriker, fem storhertugdømmer, 13 hertugdømmer, 17 fyrstedømmer og hansabyene Hamburg, Lübeck og Bremen. I 1810 ble store deler av Nord-Tyskland med områdene hvor Ems, Weser og Elben munner ut okkupert av Frankrike for å kunne overvåke den såkalte kontinentalsperren mot England bedre. I 1813, etter Napoleons nederlag i folkeslaget ved Leipzig, falt Rhinforbundet fra hverandre.
== Oppløsning ==
Etter Napoleons nederlag, erklærte Paris-traktaten av 1814 de tyske statene som uavhengige. Etter Wienerkongressen året etter ble Europas grenser tegnet på nytt, og dette la grunnlaget for Det tyske forbund.
== Virkninger ==
Selv om Rhinforbundet primært kan karakteriseres som et system for undertrykkelse og utbytting, innebar det en viss sentralisering av Tyskland som varte også etter Frankrikes nederlag, blant annet sammenslutning av et stort antall ministater i flere større, innføringen av Code Civil og en gjennomgripende modernisering av næringsliv og forvaltning.
I 1814–1815 tegnet Wienerkongressen det europeiske kontinentets politiske kart på nytt. Napoleons kreasjoner som det enorme kongeriket Westfalen, storhertugdømmet Berg og hertugdømmet Würzburg ble avskaffet; undertrykte stater, inkludert Hannover, hertugdømmene Brunswick, Hessen-Kassel og Oldenburg, ble gjeninnsatt. På den annen side overlevde de fleste medlemmene av Rhinforbundet i det sentrale og sørlige Tyskland med mindre grenseendringer. De, sammen med de gjeninnsatte statene, Preussen og Østerrike, dannet det tyske forbund.
== Medlemmer ==
Stiftere av Rhinforbundet:
Senere medlemmer:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Rheinbund-Akte, tysk tekst
Karte des Rheinbunds 1812, kart fra Institut für Europäische Geschichte - Mainz)
Engelsk oversettelse av avtalen, som etablerte Rhintraktaten
Fransk versjon traktaten som Rhintraktaten | | | 5,925 | 5,925 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lothar_de_Maizi%C3%A8re | 2023-02-04 | Lothar de Maizière | ['Kategori:Adelige tyskere', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-03', 'Kategori:CDU-politikere', 'Kategori:DDR-politikere', 'Kategori:Fødsler 2. mars', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nordhausen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske føderale ministre', 'Kategori:Tyske ministre for særlige oppgaver', 'Kategori:Tyskere fra den kalde krigen'] | Lothar de Maizière (født 2. mars 1940 i Nordhausen i Thüringen) er en tysk kristeligdemokratisk politiker, som var DDRs siste og eneste demokratisk utpekte statsminister og etter den tyske gjenforeningen føderal minister for særlige oppgaver i Helmut Kohls regjering.
| Lothar de Maizière (født 2. mars 1940 i Nordhausen i Thüringen) er en tysk kristeligdemokratisk politiker, som var DDRs siste og eneste demokratisk utpekte statsminister og etter den tyske gjenforeningen føderal minister for særlige oppgaver i Helmut Kohls regjering.
== Bakgrunn og utdannelse ==
Lothar de Maizière tilhører en adelig fransk hugenottisk familie som kom til Preussen i det 17. århundre. Han er sønn av advokaten Clement de Maizière, og nevø av generalen Ulrich de Maizière, som var vesttysk forsvarssjef. Hans fetter Thomas de Maizière satt i Angela Merkels regjering. Lothar de Maizière er gift og har tre døtre.
Etter å ha tatt Abitur i 1958 studerte han fra 1959 til 1965 bratsj ved musikkhøyskolen i Øst-Berlin, og virket frem til 1975 som bratsjist i flere orkestre. På grunn av en nerveskade i armen som vanskeliggjorde hans virke som musiker studerte han fra 1969 til 1975 samtidig jus ved Humboldt-universitetet, og fikk i 1975 advokatbevilling. Fra 1987 var han nestleder for advokatkollegiet i Øst-Berlin under Gregor Gysi. Han hadde samtidig møterett for DDRs høyesterett i saker som gjaldt militær strafferett. Som advokat representerte han hovedsakelig ungdommer som ble forfulgt fordi de nektet å gjøre militærtjeneste for kommunistene eller deltok i pasifistiske aktiviteter.
== Politisk karrière ==
Maizière ble allerede i 1956 medlem av CDU i DDR, et av de såkalte «blokkpartiene», dvs. et parti uten virkelig makt og uten mulighet til å føre noen annen politikk enn det herskende kommunistpartiet. Hans far var også et ledende medlem av CDU i DDR.
Mellom 1986 og 1990 var han visepreses for den protestantiske kirkesynoden i DDR.
Etter murens fall ble Lothar de Maizière i slutten av november 1989 valgt til formann for CDU i DDR, og kort etter utnevnt til minister for kirkespørsmål og viseformann for ministerrådet (visestatsminister) i Hans Modrows regjering i DDR.
Etter det første og siste frie valget til Folkekammeret (parlamentet), hvor koalisjonen Allianz für Deutschland som hans parti deltok i vant en stor seier, ble han 12. april 1990 valgt til DDRs første og siste demokratiske formann for ministerrådet (statsminister). Da han stilte til valg som toppkandidat for Allianz für Deutschland var han forholdsvis ukjent, og den store valgseieren skyldtes hovedsakelig DDR-befolkningens forventninger om tysk gjenforening og D-marken, og ikke minst den personlige populariteten til Helmut Kohl, som støttet Maizières valgkamp.
Angela Merkel startet sin politiske karrière som regjeringstalskvinne for Maizière. Fra august var Maizière også DDRs utenriksminister.
På dagen for gjenforeningen, den 3. oktober 1990, ble Maizière utnevnt til minister uten portefølje i Helmut Kohls føderale regjering. På grunn av påstander om samarbeid med Stasi gikk han av allerede 17. desember 1990. Maizière var medlem av Forbundsdagen fra gjenforeningen til 15. oktober 1991.
Han er nå formann for Stiftung Denkmalschutz Berlin. Fra 1996 har han arbeidet som advokat i Berlin.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lothar de Maizière – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Lothar de Maizière (født 2. mars 1940 i Nordhausen i Thüringen) er en tysk kristeligdemokratisk politiker, som var DDRs siste og eneste demokratisk utpekte statsminister og etter den tyske gjenforeningen føderal minister for særlige oppgaver i Helmut Kohls regjering. | 5,926 | 5,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Klestil | 2023-02-04 | Thomas Klestil | ['Kategori:Ambassadører til USA', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 6. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:FN-ambassadører', 'Kategori:Fødsler 4. november', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikes presidenter', 'Kategori:Østerrikske ambassadører', 'Kategori:Østerrikske diplomater'] | Thomas Klestil (født 4. november 1932 i Wien, død 6. juli 2004 samme sted) var en østerriksk diplomat og politiker fra det konservative partiet. Han ble valgt til president i 1992, og gjenvalgt i 1998. Han døde to dager før hans siste presidentperiode skulle gå ut den 8. juli 2004, og ble etterfulgt av Heinz Fischer.
| Thomas Klestil (født 4. november 1932 i Wien, død 6. juli 2004 samme sted) var en østerriksk diplomat og politiker fra det konservative partiet. Han ble valgt til president i 1992, og gjenvalgt i 1998. Han døde to dager før hans siste presidentperiode skulle gå ut den 8. juli 2004, og ble etterfulgt av Heinz Fischer.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han ble født i Wien som yngste av fem barn til en sporveisbetjent og en garterske i arbeiderbydelen Erdberg. Sammen med skolegameraten Joe Zawinul gikk han på GRG 3 Hagenmüllergasse i dritten Bezirk i Wien, tok matura i Bundesrealgymnasium i elften Wiener Gemeindebezirk og studerte deretter ved Hochschule für Welthandel. I studietiden ble han medlem av den katolske studentgruppen K.A.V. Bajuvaria Wien og trådte inn i Österreichische Volkspartei (ÖVP).Han tok doktorgraden i økonomi i 1957.
Han trådte så inn i statstjenesten, og arbeidet blant annet i OECD. Han ble Østerrikes FN-ambassadør fra 1978 til 1982, og var deretter ambassadør til USA frem til 1987.
=== President ===
Etter å ha blitt nominert av det konservative Østerrikske Folkepartiet (ÖVP), etterfulgte han Kurt Waldheim som president den 8. juli 1992. Imidlertid økte motsetningene mellom Klestil og hans eget parti, særlig senere kansler Wolfgang Schüssel. Klestil hadde under valgkampen lovet å være en aktiv president, og kritiserte stadig den konservative regjeringen som var utgått fra hans eget parti og Jörg Haiders Østerrikske Frihetsparti (FPÖ).
Klestil mottok i 1998 Den hvite ørns orden fra Polens president.Thomas Klestil, som hadde tre voksne barn fra sitt første ekteskap, skilte seg fra sin kone gjennom mange år kort etter at han ble valgt til president, og giftet seg på nytt i 1998 med sin kollega Margot Klestil-Löffler.
Thomas Klestil hadde lidd av lungeproblemer siden 1996. Han ble innlagt på sykehus etter å ha hatt en hjertestans 6. juli 2004, og døde aftenen dagen etter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell side for Østerrikes president
Biografi | Thomas Klestil (født 4. november 1932 i Wien, død 6. | 5,927 | 5,927 |
https://no.wikipedia.org/wiki/August_von_Gneisenau | 2023-02-04 | August von Gneisenau | ['Kategori:Adelige tyskere', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 23. august', 'Kategori:Dødsfall i 1831', 'Kategori:Fødsler 27. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1760', 'Kategori:Generalfeltmarskalker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1813)', 'Kategori:Offiserer', 'Kategori:Personer fra Landkreis Nordsachsen', 'Kategori:Personer fra Napoleonskrigene', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Prøyssere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | August Wilhelm Antonius greve Neidhardt von Gneisenau (født 27. oktober 1760 i Schildau, Sachsen, død 23. august 1831 i Posen) var en prøyssisk generalfeltmarskalk under den sjette koalisjonskrigen og var en hærreformator. Han var sjef for den prøyssiske generalstaben i perioden 28. juni 1813 til 3. juni 1814.
Han spilte en viktig i rolle i seieren over Frankrike i slaget ved Waterloo og var også lederen for forsvaret av Kolberg i 1809. Her ble han også generalløytnant.
Både panserkrysseren SMS «Gneisenau» fra 1908 og slagskipet «Gneisenau» fra 1934 ble oppkalt etter ham, foruten en rekke gater («Gneisenaustrasse») i flere tyske byer.
| August Wilhelm Antonius greve Neidhardt von Gneisenau (født 27. oktober 1760 i Schildau, Sachsen, død 23. august 1831 i Posen) var en prøyssisk generalfeltmarskalk under den sjette koalisjonskrigen og var en hærreformator. Han var sjef for den prøyssiske generalstaben i perioden 28. juni 1813 til 3. juni 1814.
Han spilte en viktig i rolle i seieren over Frankrike i slaget ved Waterloo og var også lederen for forsvaret av Kolberg i 1809. Her ble han også generalløytnant.
Både panserkrysseren SMS «Gneisenau» fra 1908 og slagskipet «Gneisenau» fra 1934 ble oppkalt etter ham, foruten en rekke gater («Gneisenaustrasse») i flere tyske byer.
== Bakgrunn ==
Gneisenau ble født i byen Schildau, ikke langt fra den større byen Torgau i det nordvestlige Sachsen. Hans far var August William Neidhardt som var løytnant i det saksiske artilleriet, og moren Maria Eva Neidhardt, født Müller. Han vokste opp under enkle kår i Schildau og i byene Würzburg og Erfurt. Selv om han familiemessig kom fra en familie fra høyere sosiale lag, hadde familien svak økonomi.I 1777 begynte han ved universitetet i Erfurt hvor han studerte matematikk og militære fag som artilleri, fortifikasjon og kartografi. To år senere sluttet han seg til det østerrikske militære husarregimentet «Graf Wurmser» som var stasjonert i byen som følge av den bayerske arvefølgekrig som sluttet samme år.
I 1782 tok han navnet Gneisenau etter Schloss Gneisenau 30 km nordøst for Linz i Østerrike som tidligere hadde vært i familiens eie, samtidig med at han gikk i tjeneste som offiser hos markgreve Karl Alexander av Brandenburg-Ansbach-Bayreuth.
== Den amerikanske uavhengighetskrigen ==
Markgreve Karl Alexander, som en del andre tyske fyrster, meldte av økonomiske årsaker sine tropper til disposisjon som leiesoldater for Storbritannia under den amerikanske uavhengighetskrigen. Gneisenau reiste som løytnant til Nord-Amerika i 1782. På dette tidspunktet var krigen nesten over, og Gneisenau tilbrakte det meste av tiden i Québec hvor han var stasjonert. Mot slutten av 1783, vendte han tilbake til Europa og Bayreuth hvor han gikk inn i infanteriet.
== I prøyssisk tjeneste ==
I 1786 søkte han seg over til den prøyssiske hæren, i tjeneste i Fredrik den stores stab i Potsdam. Senere ble han sendt som oberleutnant til tjeneste i Schlesien. I sine ulike tjenester lærte han seg både engelsk, fransk og polsk, og han videreførte på denne tiden sine militærteoretiske studier, samt studerte også historie og litteratur.I 1790 ble han utnevnt til Stabskapitän og fra 1792 til 1795 tjenestegjorde han i Polen sammen med russiske styrker i forbindelse med Polens andre deling.
I 1796 giftet han seg med den adelige Karoline von Kottwitz, som han i de følgende årene fikk fire døtre og tre sønner med. Som en del av ivaretakelsen av sin kones gods, studerte han landutvikling og jordbruksteknikker, i tillegg til videreutdannelsen i militære fag.
== Napoleonskrigene ==
10. oktober 1806 deltok Gneisenau som stabsoffiser under kommando av prins Louis Ferdinand av Preussen (1772–1806) i slaget ved Saalfeld hvor prinsen falt, og deretter i slaget ved Jena-Auerstedt under kommando av Friedrich Ludwig, fyrste av Hohenlohe-Ingelfingen og hvor han var en av medarbeiderne til general Ernst von Rüchel. Etter de prøyssiske nederlagene kom Gneisenau seg til samlingspunktet i Grudziądz. Han ble her forfremmet til major og forlagt ved grensen mot Russland. Han analyserte de feil prøysserne hadde gjort i de foregående slagene og utformet på denne bakgrunnen en ny militær taktikk.Kong Fredrik Vilhelm III av Preussen utnevnte ham til kommandant over styrkene i Kolberg, hvor han til tross for vanskelige forutsetninger organiserte forsvaret av byen slik at de greide å holde Napoléons styrker unna fram til freden i Tilsit. For denne fortjenesten ble han tildelt Preussens høyeste militære utmerkelse Pour le Mérite og forfremmet til oberstløytnant.Den nye situasjonen etter Tilsit og hans egne forfremmelser førte til at flere muligheter åpnet seg for Gneisenau. Han ble på oppfordring av Gerhard von Scharnhorst knyttet til Scharnhorsts kommisjon for å reorganisere den prøyssiske hæren. Han ble forfremmet til oberst i 1809 og etter en del utenlandsreiser, vendte han tilbake til Berlin og spilte både en politisk og militærfaglig rolle. I mars 1811 ble han utpekt av den prøyssiske statsminister Karl August von Hardenberg til rådgiver i forbindelse med den tilspissede situasjonen mellom Frankrike og Russland og den prøyssiske motstanden mot franskmennene og forsøkene på å etablere en allianse med britene. På vegne av kongen la han ut på en lengre reise via Wien og Vilnius for å møte den russiske tsar Aleksander I av Russland. Deretter dro han via Stockholm til London hvor han var i forhandlinger med den britiske regjeringen. 13. mars 1813 meldte han seg ved det prøyssiske hoffet som da befant seg i Breslau.
Etter det franske nederlaget i Russland fikk Preussen fritt spillerom til å iverksette den hærreformen som også Gneisenau hadde arbeidet med. I mars 1813 kunne kong Fredrik Vilhelm III erklære Frankrike krig. Gneisenau ble utnevnt til generalmajor og knyttet til Gebhard Leberecht von Blücher som dennes nestkommanderende ved staben. Gneisenau deltok i den prøyssiske innmarsjen i rhinforbundstaten Sachsen, hvor de møtte stor fransk motstand. 5. april stod det et større slag ved byen Möckern, og i slaget ved Lützen 2. mai kommanderte Gneisenau kavaleriet på venstre flanke. Da stabssjef Scharnhorst falt i slaget, overtok Gneisenau som prøyssisk generalstabssjef.Gneisenau deltok i en rekke slag utover 1813, og 18. desember ble han utnevnt til generalløytnant etter folkeslaget ved Leipzig. De prøyssiske militære disposisjonene bygde i stor del på hans strategiske og taktiske tenkning. 1. januar 1814 krysset den prøyssiske hæren Rhinen og marsjerte mot Frankrike. Gneisenau advarte mot å føre fredsforhandlinger med Napoleon, men forhandlinger ble innledet i februar. 31. mars ble Paris okkupert av prøyssiske og russiske styrker, og Napoleon ble sendt til Elba. For sine fortjenester ble Gneisenau adlet til greve og tildelt Den sorte ørns orden. 3. august 1814 ble han utnevnt til æresdoktor ved en rekke tyske universiteter. Hans opplevelser og refleksjoner under krigene er dokumentert i en rekke brev han sendte.
Da Napoleon kom tilbake i 1815, var Gneisenau stabssjef i Blüchers hær. Han ble imidlertid dypt såret over at han ikke fikk noen egen kommando, da det ble satt ut beskyldninger om at han var «jakobiner», et nedsettende uttrykk for å antyde at han ikke var politisk pålitelig. Dette hadde blant annet sin bakgrunn i hans tidligere plan om å bevæpne befolkningen mot de franske okkupantene. Han gikk imidlertid med stor energi inn for modernisering av de prøyssiske styrkenes utstyr og bekledning, samtidig som han sørget for etableringen av de britisk/nederlandske og de prøyssiske styrkene under alliert kommando under hertugen av Wellington. Etter en rekke slag, kulminerte den allierte krigen mot Napoleon i slaget ved Waterloo, hvor det prøyssiske flankeangrepet skulle vise seg avgjørende for utfallet. Etter slaget, i juli samme år, ble Gneisenau utnevnt til general der Infanterie, som var den tredje høyeste graden, under generalfeltmarskalk og generaloberst.
== Senere liv ==
Etter krigen var Gneisenau plaget med gikt og trakk seg tilbake til sitt gods ikke langt fra Hirschberg i Schlesien. Men han var også politisk kontroversiell og ble ansett i konservative/reaksjonære kretser for å være for «radikal». Gneisenau opprettholdt kontakter med fremskrittsvennlige intellektuelle kretser i Berlin. Han søkte kongen om avskjed, men anmodningen ble avslått og kongen ga i stedet Gneisenau «ferie på ubestemt tid». I 1818 utnevnte kongen ham til stillingen som «guvernør av Berlin», hovedsakelig en æresstilling med representative oppgaver. I tillegg utnevnte kongen ham til medlem av det prøyssiske statsrådet.18. juni 1825, på 10-årsdagen for slaget ved Waterloo, ble Gneisenau utnevnt til generalfeltmarskalk. I tillegg fikk han i gave fra kongen godset Sommerschenburg i Sachsen.
Under kampene i Polen i forbindelse med novemberoppstanden, ble Gneisenau øverstkommanderende for de prøyssiske styrkene som overvåket grensen mot Polen, og hans stabssjef var Carl von Clausewitz. Ved Posen ble han rammet av koleraepidemien som herjet Europa på den tiden, og døde.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) August Neidhardt von Gneisenau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) August Neidhardt von Gneisenau – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(ty) Nettside om Gneisenau | August Wilhelm Antonius greve Neidhardt von Gneisenau (født 27. oktober 1760 i Schildau, Sachsen, død 23. | 5,928 | 5,928 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skrue_McDuck | 2023-02-04 | Skrue McDuck | ['Kategori:Animerte figurer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Figurer fra Disney-tegneserier'] | Skrue McDuck (engelsk Scrooge McDuck, ofte stilisert $crooge), best kjent som onkel Skrue da han er Donald Ducks onkel, er en oppdiktet figur skapt av Carl Barks i 1947. Han er mest kjent fra tegneseriene om Donald Duck, men har også medvirket i flere tegnefilmer og tegneserier, og hadde hovedrollen i tegnefilmserien Ole, Dole og Doffen på eventyr. Inspirasjonen til Skrue McDuck kom fra den gjerrige hovedpersonen Ebenezer Scrooge i Charles Dickens' «En julefortelling».
Skrue McDuck bor i byen Andeby i den fiktive amerikanske delstaten Calisota. I Disney-kontinentet er han verdens rikeste and / verdens rikeste mann. Store deler av formuen sin har han samlet og oppbevarer som kontanter i en enorm pengebinge. Skrue forsøker alltid å være hardere enn de harde og tøffere enn de tøffe, men å gjøre alt på ærlig vis. Han er imidlertid kjent som en gjerrigknark som lar de ansatte jobbe for dårlige lønninger. Når han ikke er hjemme i Andeby og forsvarer formuen sin mot skurker, drar han ofte ut i verden på skattejakt sammen med nevøen sin, Donald og grandnevøene Ole, Dole og Doffen.
Som andre Disney-figurer blir ikke Skrue eldre, men holder cirka samme alder i alle historiene han opptrer i. Akkurat hvor gammel han er vet man ikke, men Carl Barks viste en gang i en tegneserie at Skrue feiret 75-årsdag. Don Rosas Skrue-biografi forutsetter derimot at Skrue var 80 år da han først dukket opp i seriene i 1947, og på seriefigurers vis har han hatt en ganske stabil alder i alle år siden.
Skrue er tegnet som Donald med kinnskjegg. Standardantrekket hans består av vadmelsfrakk (i skandinavisk fargelegging er denne rød), flosshatt, briller (pincenez, det vil si lorgnett til å klemme på nesa), spaserstokk og gamasjer, draktelementer som er hentet fra den vestlige herremoten på 1800-tallet og ofte symboliserte rik kapitalist i populærkulturen tidlig på 1900-tallet.
Skrue har en rekke fiender i tillegg til vanskelige økonomiske situasjoner og forandringer i verdensmarkedet som stadig truer formuen hans. En rekke skurker forsøker stadig å stjele Skrues penger. Kanskje i hovedsak B-gjengen, men også de konkurrerende finansfyrstene Gulbrand Gråstein, Rikerud og dessuten heksa Magica fra Tryll viser også sin interesse for Skrues skatter. Finansfyrstene ønsker begge selv å bli verdens rikeste mann, og for å vinne denne kampen går de ikke av veien for å bruke skitne metoder. Magica fra Tryll vil ha tak i Skrues første tiøring, da denne ved hjelp av en trylleformel kan smeltes om til en amulett som vil gjøre alt hun rører ved til gull.
I en rekke tegneserier, blant dem Carl Barks' «Å, du gamle tiøringen min!», har det blitt vist at denne mynten bringer lykke og slik er talismanen som har gjort Skrue rik. Imidlertid er kanon i dagens historier – og mange av datidens – at mynten for andre enn Magica fra Tryll ikke har annet enn affeksjonsverdi, og at Skrue rett og slett er en and som har bygd opp formuen sin fra bunnen av kun ved hjelp av hardt arbeid uten en lykkeamulett til å hjelpe seg.
I amerikanske tegnefilmer får Skrue stemmen sin fra stemmeskuespilleren Alan Young. I norske oversettelser er det Harald Mæle som har Skrues stemme.
| Skrue McDuck (engelsk Scrooge McDuck, ofte stilisert $crooge), best kjent som onkel Skrue da han er Donald Ducks onkel, er en oppdiktet figur skapt av Carl Barks i 1947. Han er mest kjent fra tegneseriene om Donald Duck, men har også medvirket i flere tegnefilmer og tegneserier, og hadde hovedrollen i tegnefilmserien Ole, Dole og Doffen på eventyr. Inspirasjonen til Skrue McDuck kom fra den gjerrige hovedpersonen Ebenezer Scrooge i Charles Dickens' «En julefortelling».
Skrue McDuck bor i byen Andeby i den fiktive amerikanske delstaten Calisota. I Disney-kontinentet er han verdens rikeste and / verdens rikeste mann. Store deler av formuen sin har han samlet og oppbevarer som kontanter i en enorm pengebinge. Skrue forsøker alltid å være hardere enn de harde og tøffere enn de tøffe, men å gjøre alt på ærlig vis. Han er imidlertid kjent som en gjerrigknark som lar de ansatte jobbe for dårlige lønninger. Når han ikke er hjemme i Andeby og forsvarer formuen sin mot skurker, drar han ofte ut i verden på skattejakt sammen med nevøen sin, Donald og grandnevøene Ole, Dole og Doffen.
Som andre Disney-figurer blir ikke Skrue eldre, men holder cirka samme alder i alle historiene han opptrer i. Akkurat hvor gammel han er vet man ikke, men Carl Barks viste en gang i en tegneserie at Skrue feiret 75-årsdag. Don Rosas Skrue-biografi forutsetter derimot at Skrue var 80 år da han først dukket opp i seriene i 1947, og på seriefigurers vis har han hatt en ganske stabil alder i alle år siden.
Skrue er tegnet som Donald med kinnskjegg. Standardantrekket hans består av vadmelsfrakk (i skandinavisk fargelegging er denne rød), flosshatt, briller (pincenez, det vil si lorgnett til å klemme på nesa), spaserstokk og gamasjer, draktelementer som er hentet fra den vestlige herremoten på 1800-tallet og ofte symboliserte rik kapitalist i populærkulturen tidlig på 1900-tallet.
Skrue har en rekke fiender i tillegg til vanskelige økonomiske situasjoner og forandringer i verdensmarkedet som stadig truer formuen hans. En rekke skurker forsøker stadig å stjele Skrues penger. Kanskje i hovedsak B-gjengen, men også de konkurrerende finansfyrstene Gulbrand Gråstein, Rikerud og dessuten heksa Magica fra Tryll viser også sin interesse for Skrues skatter. Finansfyrstene ønsker begge selv å bli verdens rikeste mann, og for å vinne denne kampen går de ikke av veien for å bruke skitne metoder. Magica fra Tryll vil ha tak i Skrues første tiøring, da denne ved hjelp av en trylleformel kan smeltes om til en amulett som vil gjøre alt hun rører ved til gull.
I en rekke tegneserier, blant dem Carl Barks' «Å, du gamle tiøringen min!», har det blitt vist at denne mynten bringer lykke og slik er talismanen som har gjort Skrue rik. Imidlertid er kanon i dagens historier – og mange av datidens – at mynten for andre enn Magica fra Tryll ikke har annet enn affeksjonsverdi, og at Skrue rett og slett er en and som har bygd opp formuen sin fra bunnen av kun ved hjelp av hardt arbeid uten en lykkeamulett til å hjelpe seg.
I amerikanske tegnefilmer får Skrue stemmen sin fra stemmeskuespilleren Alan Young. I norske oversettelser er det Harald Mæle som har Skrues stemme.
== Biografi ==
=== Skrue McDucks liv og levnet ===
Hovedartikkel: Skrues livI årene 1991–1993 laget serieskaperen Don Rosa, på oppdrag fra forlaget Egmont, en serie på tolv kapitler over Skrues liv fra barndommen og frem til slik vi kjenner ham i dagens tegneserier, basert på henvisninger fra Carl Barks' historier.
Her blir det fortalt at Skrues vei mot rikdom startet i en alder av 10 år da han tjente sin første mynt, en amerikansk dime, som skopusser i Glasgow i Skottland. Denne mynten ga ham inspirasjon til å bli rik på ærlig vis. Tre år senere reiste unge Skrue til Amerika for å prøve lykken, og etter mange eventyr og forskjellige jobber rundt om i verden, reiste han til Klondike for å være med på gullrushet. Der fant han en gullklump på størrelse med et strutseegg, og i løpet av det neste året hadde han tjent sin første million.
Noen år etter gullrushet endte Skrue opp i Andeby hvor han bygde den berømte pengebingen på toppen av Daudbilbakken (tidligere Daudhestbakken) hvor det gamle Andeby-fortet hadde stått. I årene som fulgte reiste Skrue rundt i verden på forretningsreiser på stadig jakt etter nye rikdommer. Da Skrue igjen returnerte til Andeby mange år senere, var han blitt verdens rikeste mann. Han hadde imidlertid forandret personlighet siden han reiste, og var blitt mer fiendtlig innstilt overfor omgivelsene. På bakgrunn av dette forlot familien hans ham kort tid etter han kom hjem.
Senere avsluttet Skrue all sin forretningsvirksomhet og trakk seg tilbake til en villa i Andeby hvor han bodde i ensomhet helt til han møtte Donald og Ole, Dole og Doffen igjen en 1. juledag. (Gjenforeningen er delvis skildret i den første SMcD-historien "Jul på Bjørnefjell" (Carl Barks), delvis i Don Rosas "Eneboeren på herregården".) Etter denne gjenforeningen reiste Skrue igjen ut på mange nye eventyr, og på mange av de nye reisene tok han med seg Donald og guttene.
I sin opprinnelige utgivelse var seriene i Skrue McDucks liv og levnet ikke daterte, da forlaget ønsket å holde serien tidløs og derfor ikke etablere fødselsår og fastspikre årstall for høydepunktene i Skrues liv. Enkelte hendelser i serien er likevel faktiske historiske hendelser, og i senere utgaver har imidlertid serien blitt utgitt med kommentarer av serieskaperen selv, så man har likevel et klart bilde av hvilken tidslinje Skrue McDucks liv og levnet er basert på. I den siste utgivelsen (vedlegg til Donald Duck & Co 28/2011) tok utgiverne også med en oversikt over «Skrues utvikling» der de uttrykkelige årstallene var inkludert, noe som formodentlig innebærer at de nå er fullt ut kanoniske:
1867: Skrue blir født i Glasgow i Skottland.
1877: Skrue tjener sin første mynt (en amerikansk dime) som skopusser. Mynten inspirerer ham til å bli rik på ærlig vis. (Se lykketiøringen)
1880: Skrue reiser til USA for å jobbe på onkelens elvebåt, noe som blir starten på en rekke eventyr og jobber. Dette både i ulike deler av USA og i resten av verden.
1886: Skrue møter Gulbrand Gråstein for første gang i Sør-Afrika.
1898: Skrue har kommet til Klondike og blir rik under gullrushet.
1902: Skrue etablerer seg i Andeby og bygger Pengebingen der.
1930: Etter å ha reist jorden rundt og tjent penger i mange år, vender Skrue tilbake til Andeby som verdens rikeste mann.
1942: McDuck-imperiet stenger sin virksomhet.
1947: Skrue møter nevøene sine og blir inspirert til å ta opp igjen forretningsdriften.I sine egne notater har Don Rosa også fastsatt 1967 som Skrues dødsår, men dette har aldri blitt nevnt eller bekreftet i vanlige serieutgivelser. De normale utgivelsene forutsetter at Skrue lever i beste velgående på 2000-tallet, i tråd med det vanlige prinsippet om at seriefigurers alder står på stedet hvil (slik Ole, Dole og Doffen har vært barn siden 1940-tallet). Enkelte serier har operert med helt andre tidslinjer, som når en pocket-historie fra åttitallet antyder at Skrue var ung på 1950-tallet. Man må tenke seg at ikke alle Skrue-serier foregår i riktig samme univers, og at historiene alltid kommer fra en verden der Skrue er en eldre mann i "nåtiden" og lar fortiden flyte tilsvarende.
Ett paradoks er at de fleste serieskapere fastholder Carl Barks' konsept om at den unge Skrue ble rik under gullrushet i Klondike (som skjedde sent på 1890-tallet). Dette gav en meningsfull kronologi da Barks utviklet Skrue-figuren rundt 1950, men er problematisk hvis Skrue ennå skal være i live på 2000-tallet. For det meste velger serieskaperne (og leserne) bare å overse dette.
=== Andre kilder ===
Ettersom Disney-serier ikke bare blir produsert av en rekke ulike forfattere, men også av en rekke ulike forlag, har det eksistert flere kanoner samtidig, og kanoner har brått blitt avløst av hverandre.
Et eksempel på dette er Guido Martinas og Guido Scalas historie «Spesialkaka» der det kom fram at Skrue var lillebroren til Bestemor Duck. Slektskapet ble bekreftet og forsterket i Marco Rotas Donald Duck-biografi «Mitt liv i et eggeskall». Begge disse historiene er utgitte i Skandinavia. Da Don Rosa skrev Skrue McDucks liv og levnet, var han imidlertid ikke klar over at et slikt slektskap eksisterte i Europa, noe som medførte at Skrue og Bestemor Duck ikke er søsken i denne serien. Etter at Don Rosas serie ble utgitt har slektskapet blitt gjort om til heller ikke å vært tilfelle i skandinavisk kanon, men det er egentlig ingen strenge forsøk på å være konsekvent. I 2011 publiserte det ukentlige bladet vedlegg med både «Mitt liv i et eggeskall» og Don Rosas Skrue McDucks liv og levnet med bare noen måneders mellomrom, uten å gjøre noe poeng av at historiene fremstiller Skrues slektsforhold til Bestemor på helt motstridende måter.
== Skrue McDuck på andre språk ==
Arabisk: عم دهب
Dansk: Joakim von And
Engelsk: $crooge McDuck
Estisk: Robert McPart
Finsk: Roope Ankka
Fransk: Balthazar Picsou (Frankrike, Canada), Jérémie Picsou (Belgia)
Færøysk: Gírikur McGvagg
Gresk: Σκρουτζ Μακ Ντακ (Skroutz Mak Dak)
Indonesisk: Gober Bebek
Islandsk: Jóakim Aðalönd
Italiensk: Paperon de' Paperoni
Japansk: スクルージおじさん
Kinesisk: 史古奇
Kroatisk: Tvrdica McTwrdy
Latvisk: Knaps MakDaks
Litauisk: Skrudžas MakDakas
Nederlandsk: Dagobert Duck
Polsk: Sknerus McKwacz
Portugisisk: Patinhas McPato
Russisk: Скрудж Макдак
Samisk: Hánes Eahki
Serbisk: Baja Patak
Slovensk: Stric Skopušnik
Spansk: Gil McPato (Spania), Rico McPato (Chile, Colombia), Rico mac Pato (Mexico)
Svensk: Joakim von Anka
Tsjekkisk: Strýček Skrblík
Tysk: Dagobert Duck
Ungarsk: Dagobert McCsip
Vietnamesisk: Bác Scrooge
== Se også ==
Skrues liv
Bombastium
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Scrooge McDuck – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Portrett på Donald Duck & Cos hjemmesider – www.disney.no
Skrue McDuck – www.dagobert-duck.com
Onkel Skrue Arkivert 17. mars 2011 hos Wayback Machine. – duckman.pettho.com (siden er på engelsk)
Onkel Skrue i Inducks – www.coa.inducks.org | Skrue McDuck (engelsk Scrooge McDuck, ofte stilisert $crooge), best kjent som onkel Skrue da han er Donald Ducks onkel, er en oppdiktet figur skapt av Carl Barks i 1947. Han er mest kjent fra tegneseriene om Donald Duck, men har også medvirket i flere tegnefilmer og tegneserier, og hadde hovedrollen i tegnefilmserien Ole, Dole og Doffen på eventyr. | 5,930 | 5,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vulva | 2023-02-04 | Vulva | ['Kategori:Anatomistubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjønnsorganer', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Seksualitetstubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Vulva er de ytre kjønnsorganer til et individ av hunkjønn. I dagligtale brukes ordet «vagina» ofte upresist for å referere til vulva eller de kvinnelige kjønnsorganer generelt. Derimot er vagina en bestemt indre struktur, skjeden, og vulva kun de ytre kjønnsorganene.
| Vulva er de ytre kjønnsorganer til et individ av hunkjønn. I dagligtale brukes ordet «vagina» ofte upresist for å referere til vulva eller de kvinnelige kjønnsorganer generelt. Derimot er vagina en bestemt indre struktur, skjeden, og vulva kun de ytre kjønnsorganene.
== Lingvistikk ==
=== Etymologi ===
Ordet «vulva» kommer fra det middelalderlatinske volva eller vulva, «skjød, kvinnelig kjønnsorgan», derifra sannsynligvis fra latin, volvere, «å rulle». Fra sanskrit kommer det lignende ulva, «skjød».En alternativ betegnelse, også fra latin, er genitalia feminina externa, de ytre kvinnelige kjønnsorganer.
== Struktur ==
Hos mennesker består vulva av følgende:
Venusberget
Kjønnslepper, bestående av store ytre (labia majora) og små indre (labia minora).
Klitoris og klitorisforhud
Urinrørets åpning
Vaginaens åpning
Jomfruhinnen/skjedekransen
Bartholinske kjertler som fukter vagina ved seksuell aktivitet
Mellomkjøttet (perineum) området mellom vagina og anus
== Se også ==
Fitte
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl Gleden med skjeden Aschehoug 2017 ISBN 9788203296741
== Eksterne lenker ==
«Sigrid har vestibulitt» (07. mai 2015) Nrk Radio
www.vulva.no | Vulva er de ytre kjønnsorganer til et individ av hunkjønn. I dagligtale brukes ordet «vagina» ofte upresist for å referere til vulva eller de kvinnelige kjønnsorganer generelt. | 5,931 | 5,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Olav_Brendberg | 2023-02-04 | Hans Olav Brendberg | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hans Olav Brendberg (født 1969) er en norsk lærer, oversetter, skribent og nynorskforkjemper. Han er tidligere leder av Norsk målungdom (1989-1990) og styremedlem i Noregs Mållag, og har tidligere vært aktiv i RV og AKP i en årrekke. Han var også den siste landsmøtevalgte lederen i Noregs Kommunistiske Studentforbund.
| Hans Olav Brendberg (født 1969) er en norsk lærer, oversetter, skribent og nynorskforkjemper. Han er tidligere leder av Norsk målungdom (1989-1990) og styremedlem i Noregs Mållag, og har tidligere vært aktiv i RV og AKP i en årrekke. Han var også den siste landsmøtevalgte lederen i Noregs Kommunistiske Studentforbund.
== Dokumentar ==
Brendberg og kona Line flyttet til Sørburøy, en øy med 30 fastboende på Trøndelagskysten, på midten av 2000-tallet, der ekteparet driver den lokale skolen, Sørburøy skole. Familien Brendberg ble portrettert i NRKs dokumentar Kaia og Sigvart på øya fra 2012.
== Utmelding fra AKP og RV ==
I 2004 meldte han seg ut av AKP og RV etter at de satte i verk eksklusjonsprosesser mot ham. Bakgrunnen var blant annet at han i debattfora hadde publisert innhold som etter begrunnelsen fra arbeidsutvalget i RV «helt klart er anti-semittisk og rasistisk» og at han hadde oversatt en bok av Israel Shamir, Blomar frå Galilea, utgitt på Samlaget i 2002. Prosessen bidro til en hel del uro i begge partiene, og en del til dels fremtredende RV-medlemmer og -sympatisører lanserte et offentlig opprop for å få RV-ledelsen til å stanse prosessen.
== Bibliografi ==
Blomar frå Galilea; essay frå kanten av avgrunnen av Israel Shamir, oversettelse til nynorsk, Samlaget 2002, ISBN 82-521-6111-1
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Jødedom og sionisme», artikkel av Brendberg i AKP-arkivet | Hans Olav Brendberg (født 1969) er en norsk lærer, oversetter, skribent og nynorskforkjemper. Han er tidligere leder av Norsk målungdom (1989-1990) og styremedlem i Noregs Mållag, og har tidligere vært aktiv i RV og AKP i en årrekke. | 5,933 | 5,933 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8p,_Lola,_l%C3%B8p! | 2023-02-04 | Løp, Lola, løp! | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Berlin i kunsten', 'Kategori:Filmer fra 1998', 'Kategori:Thrillerfilmer', 'Kategori:Tyske filmer', 'Kategori:Tyskspråklige filmer'] | Løp, Lola, løp! (originaltittel Lola rennt) er en tysk filmthriller fra 1998 av regissøren Tom Tykwer, med Franka Potente i hovedrollen.
| Løp, Lola, løp! (originaltittel Lola rennt) er en tysk filmthriller fra 1998 av regissøren Tom Tykwer, med Franka Potente i hovedrollen.
== Handling ==
Filmen, som foregår i Berlin, er sentrert rundt «Lolas» forsøk på å skaffe 100 000 tyske mark på tyve minutter for å redde kjæresten «Mannis» liv. Pengene tilhører kriminelle, som han har glemt igjen på T-banen i et hodeløst øyeblikk. Han ringer «Lola», og spør om hun kan hjelpe. Faren hennes er bankdirektør. «Lola» løper rundt i Berlin for å nå farens bank, og få pengene av ham. Når planen ikke lykkes, raner hun og «Manni» en butikk, og «Lola» blir skutt av en politimann.
Mens hun dør, starter filmen tilsynelatende på nytt, den hopper tilbake til der hun snakket med «Manni» i telefonen, og igjen prøver hun å få pengene fra faren. Imidlertid skjer en liten handling annerledes i begynnelsen, og resultatet blir fullstendig forskjellig. Hun kommer inn på farens kontor idet han og hans kollega krangler om deres forhold. Hun går derifra, men nede i resepsjonen tar hun pistolen fra vakten og ender opp med å rane faren. Hun bringer pengene til «Manni», men da han passerer gaten blir han kjørt ned av en ambulanse.
Filmen starter en tredje gang. Hun kommer frem til farens bank bare for å se ham kjøre vekk. Hun løper da gjennom byen og ber om hjelp fra djevelen. Hun kommer til et kasino og vinner pengene, men når hun treffer «Manni» har han i mellomtiden fått dem tilbake fra den hjemløse mannen som stjal dem fra ham, og situasjonen er under kontroll. Filmen ender når «Manni» spør «Lola» hva som er i bagen hennes.
Gjennom hele filmen dumper «Lola» hele tiden inn i folk, snakker til dem, eller passerer dem, og livene deres blir fullstendig endret som et åpenbart resultat (i et scenario vinner en kvinne lotteriet og blir rik, i et annet forblir kvinnen fattig og barnet hennes tas fra henne av sosialarbeidere). Det er i stor grad en film om konsekvenser og samhandling, og den ser ut til å benekte eksistensen av skjebne, eller å definere skjebne som noe tenkbart, som gjennom hver enkelt beslutning et menneske foretar kan endres.
== Rolleliste ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Run Lola Run – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Løp, Lola, løp! på Internet Movie Database
(no) Løp, Lola, løp! hos Filmfront
(sv) Løp, Lola, løp! i Svensk Filmdatabas
(da) Løp, Lola, løp! i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Løp, Lola, løp! på Allociné
(nl) Løp, Lola, løp! på MovieMeter
(en) Løp, Lola, løp! på AllMovie
(en) Løp, Lola, løp! på Turner Classic Movies
(en) Løp, Lola, løp! på Rotten Tomatoes
(en) Løp, Lola, løp! på Metacritic | 20. august, 1998, 18. | 5,935 | 5,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anatomi | 2023-02-04 | Anatomi | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anatomi', 'Kategori:Anatomistubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Anatomi er læren om oppbyggingen av menneskers, dyrs og andre organismers kropp og struktur. En person med spesialkunnskaper i anatomi kalles en anatom.
| Anatomi er læren om oppbyggingen av menneskers, dyrs og andre organismers kropp og struktur. En person med spesialkunnskaper i anatomi kalles en anatom.
== Historie ==
Grunnleggeren av den moderne anatomien kan sies å ha vært Andreas Vesalius (1514–1564), som i 1543 utga boka «De humani corporis fabrica» («Om kroppens strukturer»). Fram til dette ble Galenos (ca. 130-ca. 200) regnet som den største autoriteten innen anatomien. Også Leonardo da Vinci (1452–1519) var viktig for den moderne anatomien, i og med at han fra 1489 begynte å lage en serie anatomiske tegninger der nøyaktigheten overgikk alle tidligere kjente forsøk på å beskrive menneskekroppen.
== Ulike anatomier ==
Menneskets anatomi
Hundens anatomi
== Se også ==
Anatomiske retningsbeskrivelser
Morfologi
Fysiologi
Legeme
== Referanser ==
== Litteratur ==
Budowick, Bjålie, Rolstad, Toverud Anatomisk atlas Universitetsforlaget 1992 (1.utg), ISBN 9788200037705
Hansen, John T. (2014). Netter's Anatomy coloring book (2 utg.). Philadelphia, PA. Elsevier. ISBN 978-0-323-18798-5.
Gray, Henry; Carter, H.V. (2010). Gray's Anatomy (15 utg.). New York, NY. Barnes&Noble. ISBN 978-1-4351-1493-7.
== Eksterne lenker ==
(en) Anatomy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Zygote's 3D Anatomy interaktiv medisinsk simulator med 3D visning av menneskets anatomi | Anatomi er læren om oppbyggingen av menneskers, dyrs og andre organismers kropp og struktur. En person med spesialkunnskaper i anatomi kalles en anatom. | 5,936 | 5,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Menneskets_anatomi | 2023-02-04 | Menneskets anatomi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Menneskets anatomi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Anatomi (fra Gresk, temnein som betyr å kutte) inkluderer de strukturer som kan sees uten hjelp av mikroskop og også de strukturene som kan bli sett ved hjelp av et mikroskop. Men vanligvis brukes begrepet anatomi kun om makroskopisk anatomi, det vil si studiet av de strukturene som kan sees uten hjelp av et mikroskop. Mikroskopisk anatomi, eller histologi, er studiet av celler og vev ved hjelp av et mikroskop.
| Anatomi (fra Gresk, temnein som betyr å kutte) inkluderer de strukturer som kan sees uten hjelp av mikroskop og også de strukturene som kan bli sett ved hjelp av et mikroskop. Men vanligvis brukes begrepet anatomi kun om makroskopisk anatomi, det vil si studiet av de strukturene som kan sees uten hjelp av et mikroskop. Mikroskopisk anatomi, eller histologi, er studiet av celler og vev ved hjelp av et mikroskop.
== Hvordan studere anatomi ==
Anatomi kan bli studert ved å ta en regional tilnærming eller en systemisk tilnærming
Ved en regional tilnærming blir hver region av kroppen studert separat, og alle deler av den regionen blir studert samtidig. Det vil si at ved studiet av brystkassen så blir alle dens strukturer studert. Dette inkluderer blodkar, nerver, ben, muskler og alle andre strukturer og organer som er lokalisert i brystkassen. Etter man har studert denne regionen så blir de andre regionene (magen, bekkenet, overekstremitetene, underekstremitetene, ryggen, hode og hals) studert på samme måte.
Ved en systemisk tilnærming derimot, blir hvert system i kroppen studert og fulgt gjennom hele kroppen. For eksempel ved studiet av sirkulasjonssystemet så vil man kikke på hjertet i brystkassen og følge blodkarene ut i resten av kroppen. Det samme kan gjøres med nervesystemet, respirasjonssystemet, skjelettsystemet, fordøyelsessystemet og lymfesystemet.
== Viktige anatomiske termer ==
Den anatomiske utgangsstillingen brukes som referanse når man beskriver posisjonene til ulike strukturer. Kroppen er i den anatomiske utgangsstillingen når man står oppreist med benene sammen, hendene inntil kroppen og ansiktet rettet fremover. Håndflatene og tærne skal vises/rettes fremover.
Anatomiske plan brukes for å dele kroppen inn i ulike deler.
Koronarplanet er orientert vertikalt og deler kroppen inn i en fremre og bakre del. Kalles også frontalplanet ettersom planet er parallelt med panna (lat. frons panne).
Sagittalplanet er også orientert vertikalt, men står vinkelrett på koronarplanet slik at kroppen deles inn en høyre og venstre halvdel. Planet som deler kroppen inn i eksakt like store halvdeler er det mediale sagitalplanet.
Transvers-, horisontal- eller aksialplanet deler kroppen inn i en øvre og nedre del.
Begreper som beskriver lokalisasjonen av strukturer i forhold til kroppen som helhet eller til andre strukturer
Anteriort (eller ventralt) og posteriort (eller dorsalt) beskriver posisjonen av strukturer i forhold til kroppens fremre del eller kroppens bakre del. For eksempel er nesen en anterior struktur, mens ryggsøylen er en posterior struktur. I tillegg er nesen anterior for øynene og ryggsøylen er posterior til brystbenet.
Medialt og lateralt beskriver posisjonen av strukturer i forhold til det mediane sagitalplan. For eksempel er nesen i det mediane sagitalplan. Mens øynene er lateralt for nesen og medialt for ørene.
Superior og inferior beskriver strukturer i forhold til den vertikale akse i kroppen. For eksempel er hodet superiort for skuldrene mens låret er inferiort for lysken.
Proksimalt og distalt blir brukt for å beskrive om noe er nærmere eller lenger vekke fra en strukturs opprinnelse. For eksempel armen, hvor hånden er distalt for albueleddet, mens skulderleddet er proximalt for albueleddet.
Overfladisk (eng. superficial) (lat. superficialis) og dypt (eng. deep) (lat. profundus) bruker kroppens overflate som referansepunkt. For eksempel er brystbenet overfladisk i forhold til hjertet, mens magesekken er dypt for abdominalveggen.Jf. også artikkel om anatomiske retningsbeskrivelser.
== Medisin og nomenklatur ==
I Norge brukes hovedsakelig nomenklatur definert i Terminologia Anatomica vedtatt av blant andre International Federation of Associations of Anatomists. Nomenklaturen bygger på en kombinasjon av latinske og greske ord og uttrykk, og kan betegnes ortodokse medisinske termer. Norske hevdnavn brukes også, og er spesielt relevant i kommunikasjon mellom medisinsk fagpersonell og lekfolk. I økende grad brukes også engelske betegnelser, som gjerne er anglofiserte versjoner av de ortodokse termene. For eksempel så heter det arteria coronaria dextra i TA, den høyre koronararterien på norsk og the right coronary artery på engelsk.
== Ledd ==
Et ledd oppstår ved stedet hvor to skjelettdeler kommer sammen. Man skiller mellom tre kategorier av ledd: synovialledd, fibrøse forbindelser og bruskforbindelser
Synovialledd er forbindelser mellom skjelettflater hvor skjelettflatene er skilt ved et lite hulrom. Et lite lag med hyalinbrusk ligger på skjelettflatene og en kapsel, som består av en indre synovialmembran og en ytre fibrøs membran, omgir leddet. Synovialmembranen danner synovialvæske som er med på å smøre leddet.
Synovialledd blir beskrevet ved hvordan leddet ser ut morfologisk: glideledd, hengsleledd, dreieledd, ellipseledd, saddelledd, eggledd og bi-condylarledd.
Og på måten leddet beveger seg: uni-aksielt (bevegelse i et plan), bi-aksielt (bevegelse i to plan) og multi-aksielt (bevegelse i flere plan)
Solide ledd er forbindelser mellom skjelettflater hvor skjelettflatene er koblet sammen enten ved bindevev (fibrøse ledd) eller brusk (bruskledd), vanligvis fibrobrusk. Bevegelse ved denne type ledd er mer skrenket. Fibrøse ledd inkluderer suturer, gomphoser og syndesmoser. Mens bruskledd inkluderer synchondroser og symfyser.
== Bevegelser ==
== Kroppens celler ==
Alle vev i menneskekroppen er bygget opp av celler. Nyere forskning har funnet ut at menneskekroppen består av 37,2 x 1013 celler. Særlig i bein- og støttevev skiller cellene ut en substans som ligger utenfor cellene og som er med å danne strukturen i vevet. Tydeligst er dette i skjelettet og særlig i tennene, der de levende cellene ligger i små kamre i beinsubstansen.Kroppens celler varierer sterkt i størrelse. Røde blodceller utgjør over 80 % av kroppens celler, men bare 3,5 % av kroppsvekten. Til sammenlikning utgjør fettcellene omkring 1 % av antall celler i kroppen, men 18 % og oppover av kroppsvekten. De største cellene i menneskekroppen er eggceller, som er rundt en 0,1 mm i diameter. Kroppen inneholder også en stor mengde bakterier, slik at det er omtrent like mange bakterieceller som det er av kroppens egne eukaryote celler. Bakterieceller er imidlertid svært små, slik at de utgjør en liten del av kroppsvekten.
== Visualisering av strukturer ==
Man kan visualisere kroppens indre strukturer ved hjelp av ulike metoder.
Røntgenstråling
Ultralyd
CT
MR
== Regional tilnærming ==
Ryggregionen
Brystkasseregionen
Mageregionen
Overekstremitetene
Underekstremitetene
Hode-/Halsregionen
== Systemisk tilnærming ==
Nervesystemet
Sirkulasjonssystemet
Respirasjonssystemet
Lymfesystemet
Muskelsystemet
Immunsystemet
Fordøyelsessystemet
== Organer ==
Hjernen
Hjerte
Hud
Kjønnsorganer
Lunge
Mage
Nese
Nyre
Tunge
Øye
Øre
Lever
Milt
== Trivia ==
Luften som presses ut av lungen når du hoster, kan komme opp i 96 km/t. Et nys er mye raskere og kan komme opp i hele 160 km/t. Det er nærmest umulig å holde øynene åpne når du nyser. Øynene lukkes som resultat av en refleks forårsaket av vibrasjoner.
Et gjennomsnittsmenneske drikker over 60 000 liter vann i løpet av livet. Og går på do seks ganger om dagen.
Av alle typer hår er det skjegg som gror raskest.
Alle mennesker mister 600 000 hudpartikler hver eneste time. Dette er veldig små partikler, og blir i løpet av et år ca. 680 gram hud, eller 48 kg i løpet av 70 år.
Den største cellen i kroppen er eggcellen. Den minste er sædcellen. En eggcelle veier 175 000 ganger mer enn sædcellen.
Fingernegler vokser fire ganger så fort som tåneglen.
Det har lenge blitt trodd at neglene fortsetter å vokse etter man er død. Dette skyldes egentlig bare at huden skrumper inn slik at neglene virker lengre.
Nyfødte babyer har 300 knokler, mens voksne har 206.
I løpet av livet produserer et gjennomsnittsmenneske over 23 000 liter spytt.
I gjennomsnitt finnes det nesten 5 millioner bakterier på hver kvadratcentimenter av kroppen.
Dersom du er stengt inne i et helt tett rom, så vil du dø av karbondioksid-forgiftning før oksygenet tar slutt.
Kroppens største indre organ er tynntarmen. Helt utstrekt er den over 6 meter lang.
Hjernen har ca. 100 000 000 000 hjerneceller, og 1 000 000 000 000 sammenbindinger mellom hverandre.
Med 400 millioner sædceller pr ejakulasjon (sæduttømming), kan en mann i teorien fordoble jordens befolkning med 16 ejakulasjoner.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Budowick, Bjålie, Rolstad, Toverud Anatomisk atlas Universitetsforlaget 1992 (1.utg), ISBN 9788200037705
== Eksterne lenker ==
Zygote's 3D Anatomy interaktiv medisinsk simulator med 3D visning av menneskets anatomi | Anatomi (fra Gresk, temnein som betyr å kutte) inkluderer de strukturer som kan sees uten hjelp av mikroskop og også de strukturene som kan bli sett ved hjelp av et mikroskop. Men vanligvis brukes begrepet anatomi kun om makroskopisk anatomi, det vil si studiet av de strukturene som kan sees uten hjelp av et mikroskop. | 5,937 | 5,937 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kj%C3%B8nnsorgan | 2023-02-04 | Kjønnsorgan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kjønnsorganer'] | Kjønnsorganer er de deler av en organisme som inngår i forplantning. De er spesialiserte organer eller organsystemer for kjønnet formering. Både planter og dyr kan ha spesialiserte forplantningsorganer. Et annet ord er genitalia som et fellesnavn for mannlige og kvinnelige ytre forplantningsorganer for alle pattedyrartene. For menneskene som sosialt vesen har de fleste kulturer hatt sterke restriksjoner på å vise disse fram offentlig. Unntak finnes fortsatt, blant annet i Afrika.
I dyreverdenen forøvrig varierer det sterkt. Hvalene viser trolig ikke genitalia utenom paringssesongen, mens en del apearter har sterkt avvikende farge spesielt rundt hunnenes genitalia.
| Kjønnsorganer er de deler av en organisme som inngår i forplantning. De er spesialiserte organer eller organsystemer for kjønnet formering. Både planter og dyr kan ha spesialiserte forplantningsorganer. Et annet ord er genitalia som et fellesnavn for mannlige og kvinnelige ytre forplantningsorganer for alle pattedyrartene. For menneskene som sosialt vesen har de fleste kulturer hatt sterke restriksjoner på å vise disse fram offentlig. Unntak finnes fortsatt, blant annet i Afrika.
I dyreverdenen forøvrig varierer det sterkt. Hvalene viser trolig ikke genitalia utenom paringssesongen, mens en del apearter har sterkt avvikende farge spesielt rundt hunnenes genitalia.
== Dyrs kjønnsorganer ==
Hos dyr er disse organene oftest utformet ulikt hos hanner og hunner, ofte slik at overføring av spermier fra hannen til hunnen skjer ved at hannens reproduksjonsorgan føres inn i hunnens reproduksjonsorgan, hvoretter spermiene deponeres inne i hunnen. De fleste dyr som har indre befruktning, har ytre kjønnsorganer, men ikke alle; hos majoriteten av fugler skjer forplantningen ved at spermier overføres fra hannens kloakkåpning til hunnens kloakkåpning.
== Pattedyrs kjønnsorganer ==
Forplantningsorganer består hos hunner av pattedyr av tre hoveddeler: 1) eggstokker (ovarier) som danner egg, 2) livmor (uterus) der forsterutviklingen foregår og 3) skjede (vagina) som er et mottaksapparat for spermier. Hos hanner av pattedyr består forplantningsorganene oftest hovedsakelig av 1) to testikler som produserer spermier, 2) prostata som produserer sædvæske og 3) penis som fungerer som leveringsapparat for spermier.
Kjønnsorganene brukes også til urinering. Hos hannindivider tjener åpningen på penis til både sæduttømming og urinering, mens hunnindivider har en særskilt urinåpning som befinner seg mellom klitoris og vagina.
== Menneskelige kjønnsorganer ==
Hos mannen: penis (inkludert forhuden), testiklene, prostataen, sædlederne, sædblærene
Hos kvinnen: vulva (først og fremst klitoris), kjønnsleppene, vagina, egglederne, eggstokk, livmor
== Kjønnsorganer hos insekter ==
Hos insekter heter hannens forplantningsorgan aedeagus.
== Se også ==
Forplantningssystem
== Eksterne lenker ==
VG.no januar 2023: Her ser du kvinnens underliv (3D-modell av ytre og indre kjønnsorganer hos kvinner, med forklaringer på flere språk) | Kjønnsorganer er de deler av en organisme som inngår i forplantning. De er spesialiserte organer eller organsystemer for kjønnet formering. | 5,938 | 5,938 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volker_Schl%C3%B6ndorff | 2023-02-04 | Volker Schlöndorff | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Brandenburgs fortjenstorden', 'Kategori:Den bayerske fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 31. mars', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Medlemmer av Akademie der Künste', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wiesbaden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske regissører'] | Volker Schlöndorff (født 31. mars 1939 i Wiesbaden) er en tysk regissør, filmprodusent og dreiebokforfatter. Han var en framtredende bidragsyter til den nye tyske filmen i Vest-Tyskland på 1960- og 1970-tallet. I 1979 vant han Oscar og gullpalmen i Cannes for sin filmatisering av Günter Grass' Danzig-roman Blikktrommen. Fra 1971 til 1991 var han gift med den tyske filmskaperen Margarethe von Trotta.
Han har også produsert tallrike dokumentarfilmer og var formann for UFA-studioet i Babelsberg.
I 2000 fikk han den renommerte tyske fjernynssprisen Goldene Kamera. Han har mottatt Den bayerske fortjenstorden. I 2008 ble han tildelt Brandenburgs fortjenstorden.
| Volker Schlöndorff (født 31. mars 1939 i Wiesbaden) er en tysk regissør, filmprodusent og dreiebokforfatter. Han var en framtredende bidragsyter til den nye tyske filmen i Vest-Tyskland på 1960- og 1970-tallet. I 1979 vant han Oscar og gullpalmen i Cannes for sin filmatisering av Günter Grass' Danzig-roman Blikktrommen. Fra 1971 til 1991 var han gift med den tyske filmskaperen Margarethe von Trotta.
Han har også produsert tallrike dokumentarfilmer og var formann for UFA-studioet i Babelsberg.
I 2000 fikk han den renommerte tyske fjernynssprisen Goldene Kamera. Han har mottatt Den bayerske fortjenstorden. I 2008 ble han tildelt Brandenburgs fortjenstorden.
== Filmografi ==
1966: Den unge Törless (1966) (også dreiebok)
1967: Ungdom uten nåde
1969: Rebellen
1970: Baal
1971: De fattige i Kombachs plutselige rikdom
1972: Die Moral der Ruth Halbfass
1972: Strohfeuer
1974: Übernachtung in Tirol
1975: Katharina Blums tapte ære
1976: Nådeskuddet
1978: Deutschland im Herbst
1979: Blikktrommen (også dreiebok)
1980: Der Kandidat (Dokumentarfilm)
1981: Forfalskningen
1982: Krieg und Frieden (Dokumentarfilm)
1984: Swanns kjærlighet
1985: En handelsreisendes død
1987: Det endelige oppgjøret
1990: En tjenesterinnes beretninger
1991: Innhentet av fortiden
1996: Alvekongen (også dreiebok)
1998: Palmetto
2000: Stillheten etter skuddet (også dreiebok)
2002: Ten Minutes Older (en sekvens)
2004: Der neunte Tag
2007: Strajk – Die Heldin von Danzig
2007: Ulzhan
2014: Mannen som reddet Paris
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Volker Schlöndorff – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Volker Schlöndorff på Internet Movie Database
(sv) Volker Schlöndorff i Svensk Filmdatabas
(da) Volker Schlöndorff på Filmdatabasen
(da) Volker Schlöndorff på Scope
(fr) Volker Schlöndorff på Allociné
(en) Volker Schlöndorff på AllMovie
(en) Volker Schlöndorff hos Turner Classic Movies
(en) Volker Schlöndorff hos The Movie Database | Volker Schlöndorff (født 31. mars 1939 i Wiesbaden) er en tysk regissør, filmprodusent og dreiebokforfatter. | 5,940 | 5,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Babelsberg | 2023-02-04 | Babelsberg | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Potsdam'] | Babelsberg er den største bydelen i Potsdam, og er først og fremst kjent som et viktig film- og mediesenter. Filmstudioet Babelsberg ligger her, det samme gjør blant annet. Hochschule für Film und Fernsehen Potsdam og hovedkvarteret til Rundfunk Berlin-Brandenburg (RBB).
Babelsberg er også kjent for parken og slottet Babelsberg, og villaområdet Neubabelsberg, utbygget fra omkring 1900.
| Babelsberg er den største bydelen i Potsdam, og er først og fremst kjent som et viktig film- og mediesenter. Filmstudioet Babelsberg ligger her, det samme gjør blant annet. Hochschule für Film und Fernsehen Potsdam og hovedkvarteret til Rundfunk Berlin-Brandenburg (RBB).
Babelsberg er også kjent for parken og slottet Babelsberg, og villaområdet Neubabelsberg, utbygget fra omkring 1900.
== Eksterne lenker ==
(en) Potsdam-Babelsberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Babelsberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Babelsberg er den største bydelen i Potsdam, og er først og fremst kjent som et viktig film- og mediesenter. Filmstudioet Babelsberg ligger her, det samme gjør blant annet. | 5,941 | 5,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eikefjord | 2023-02-04 | Eikefjord | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Kinn', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kinns historie', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1923', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-11', 'Kategori:Tidligere kommuner i Sogn og Fjordane'] | Eikefjord er ei bygd og tidligere kommune i Kinn kommune i Vestland.
Sentral i bygda er Eikefjord kirke, oppført i 1812, og ombygd i 1874 til korskirke med 350 sitteplasser.
27. april 2016 ble den nye skolen åpnet.
| Eikefjord er ei bygd og tidligere kommune i Kinn kommune i Vestland.
Sentral i bygda er Eikefjord kirke, oppført i 1812, og ombygd i 1874 til korskirke med 350 sitteplasser.
27. april 2016 ble den nye skolen åpnet.
== Eikefjord kommune 1923 - 1964 ==
Eikefjord ble 1. januar 1923 skilt ut fra Kinn som egen kommune. 1. januar 1964 ble den slått sammen med Kinn, Bru og Florø til Flora kommune.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Eikefjord.net | Eikefjord er ei bygd og tidligere kommune i Kinn kommune i Vestland. | 5,943 | 5,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jim_Davis | 2023-02-04 | Jim Davis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. juli', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Grant County i Indiana', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA', 'Kategori:Tegneseriestubber'] | Jim Davis (født 28. juli 1945) er en amerikansk serieskaper. Han er mest kjent for å ha skapt tegneserien Pusur (engelsk Garfield).
Jim Davis ble født i Marion i Indiana og vokste opp på en gård ved Fairmont – omgitt av minst 25 katter. Fra 1969 assisterte han Tom Ryan på stripeserien Tumbleweed hvor han tegnet bakgrunner, rammer og bobler. Han prøvde også å lage en humorstripe om insekter. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Gikk på Ball State University
| Jim Davis (født 28. juli 1945) er en amerikansk serieskaper. Han er mest kjent for å ha skapt tegneserien Pusur (engelsk Garfield).
Jim Davis ble født i Marion i Indiana og vokste opp på en gård ved Fairmont – omgitt av minst 25 katter. Fra 1969 assisterte han Tom Ryan på stripeserien Tumbleweed hvor han tegnet bakgrunner, rammer og bobler. Han prøvde også å lage en humorstripe om insekter. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Gikk på Ball State University
== Priser (Utvalg) ==
1989: Reuben Award
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jim Davis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jim Davis på Internet Movie Database
(en) Jim Davis hos The Movie Database | Jim Davis (født 28. juli 1945) er en amerikansk serieskaper. | 5,944 | 5,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marija_Sjarapova | 2023-02-04 | Marija Sjarapova | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Russland under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Dopingsaker', 'Kategori:Fødsler 19. april', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Russland', 'Kategori:Personer fra Khanty-Mansia', 'Kategori:Russiske tennisspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tennisspillere under Sommer-OL 2012'] | Marija Jurjevna Sjarapova (russisk Мария Юрьевна Шарапова; født 19. april 1987 i Njagan i Sibir) er en tidligere russisk profesjonell tennisspiller. Hun er én av seks kvinner som har vunnet alle fire Grand Slam-titlene i løpet av karrieren. Dette klarte hun 9. juni 2012 da hun endelig tok sin første singletittel på Roland-Garros (French Open).
Sjarapova var flaggbærer under åpningen av Sommer-OL i London i 2012.
| Marija Jurjevna Sjarapova (russisk Мария Юрьевна Шарапова; født 19. april 1987 i Njagan i Sibir) er en tidligere russisk profesjonell tennisspiller. Hun er én av seks kvinner som har vunnet alle fire Grand Slam-titlene i løpet av karrieren. Dette klarte hun 9. juni 2012 da hun endelig tok sin første singletittel på Roland-Garros (French Open).
Sjarapova var flaggbærer under åpningen av Sommer-OL i London i 2012.
== Bakgrunn ==
Sjarapovas foreldre kommer opprinnelig fra Homel i Den hviterussiske sovjetrepublikk (Belarus), men familien flyttet til Russland i 1986 etter Tsjernobylulykken.
Hun er 188 cm høy.
== Tennis-karriere ==
=== 2004 ===
I 2004 ble Sjarapova den nest yngste kvinnelige Wimbledon-vinneren gjennom tidene (etter Martina Hingis) ved å slå tittelforsvareren Serena Williams i strake sett (6-1, 6-4). Hun ble samtidig den første russiske spilleren som vant Wimbledon-turneringen.
=== 2006 ===
I 2006 vant hun sin neste Grand Slam-turnering ved å slå Justine Henin-Hardenne i finalen i US Open.
=== 2007 ===
Hun tapte finalen i Australian Open i 2007 mot Serena Williams med 1-6, 2-6.
=== 2008 ===
I januar 2008 vant hun sin tredje Grand Slam-turnering, da hun vant Australian Open. Hun tapte ikke et eneste sett i turneringen og i finalen beseiret hun serbiske Ana Ivanović med 7-5, 6-3.
=== 2011 ===
I Wimbledon-turneringen 2011 kom hun igjen til finalen, men ble der slått av tsjekkeren Petra Kvitová.
=== 2012 ===
Vant sin første French Open-tittel på Roland-Garros-banene i Paris etter 6-3, 6-2 over italienske Sara Errani.
=== 2014 ===
Hun vant sin andre tittel på Roland-Garros-banene etter en seier mot Simona Halep.
== Doping ==
7. mars 2016 offentliggjorde Sjarapova at hun hadde testet positivt på stoffet meldonium. Stoffet ble satt på listen over forbudte stoffer av WADA 1. januar samme år, og hun hevdet at hun var uvitende om det siste tillegget til dopinglisten. Hun fikk i seg stoffet gjennom en medisin legen hadde gitt henne siden 2006 grunnet magnesiummangel, en familiehistorie med diabetes, og en uregelmessig EKG.
== OL-medaljer ==
2012 London - Sølv i tennis, single damer Russland
== Grand Slam-titler ==
Wimbledon:
Single damer – 2004 (hun beseiret Serena Williams med 6-1, 6-4 i finalen)
US Open:
Single damer – 2006 (hun beseiret Justine Henin med 6-4, 6-4 i finalen)
Australian Open:
Single damer – 2008 (hun beseiret Ana Ivanović med 7-5, 6-3 i finalen)
French Open:
Single damer – 2012 (hun beseiret Sara Errani med 6-3, 6-2 i finalen)
Single damer – 2014 (hun beseiret Simona Halep med 6-4, 6-7, 6-4 i finalen)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Maria Sharapova – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maria Sharapova – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marija Sjarapova på Internet Movie Database
(en) Marija Sjarapova hos Rotten Tomatoes
(en) Marija Sjarapova hos TV Guide
(en) Marija Sjarapova hos The Movie Database
(en) Marija Sjarapova på Twitter
(en) Marija Sjarapova på Facebook
(en) Marija Sjarapova på Instagram
(en) Marija Sjarapova på Myspace
(de) Marija Sjarapova – Munzinger Sportsarchiv
(en) Marija Sjarapova – Olympics.com
(en) Marija Sjarapova – Olympic.org
(en) Marija Sjarapova – Olympedia
(en) Marija Sjarapova – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Marija Sjarapova – WTA Tennis
(en) Marija Sjarapova – ITF Tennis
(en) Marija Sjarapova – FedCup
(es) Marija Sjarapova – as.com | Marija Jurjevna Sjarapova (russisk Мария Юрьевна Шарапова; født 19. april 1987 i Njagan i Sibir) er en tidligererussisk] [[profesjonell tennisspiller. | 5,945 | 5,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Potsdam | 2023-02-04 | Potsdam | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 993', 'Kategori:Potsdam', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Potsdam er hovedstaden i delstaten Brandenburg i Tyskland. Byen har 163 668 innbyggere. Byen grenser til Berlins sørvestlige del og ligger i et elve- og innsjølandskap ved elven Havel.
Potsdam ble antagelig grunnlagt allerede i det 10. århundre og byen nevnes første gang i 993. Den forble en ubetydelig landsby inntil den ble valgt som residens av kurfyrst Fredrik Vilhelm I i 1660. Byen ble senere også valgt som residens for Preussens kongefamilie.
Byens mange slott ble i hovedsak bygget under Fredrik den store, med Sanssouci som det mest kjente. Selv om Berlin var den offisielle hovedstaden i Preussen, og senere i keiserdømmet Tyskland, residerte hoffet for det meste i Potsdam. Byen mistet imidlertid sin status som en annen hovedstad i 1918 da Tyskland ble republikk.
Potsdam var setet for Potsdamkonferansen mellom de allierte kort tid etter slutten av den andre verdenskrig. På slottet Cecilienhof møttes Josef Stalin, Winston Churchill (senere Clement Attlee) og Harry S. Truman for å diskutere hvordan det okkuperte Tyskland skulle forvaltes.
Museum FLUXUS+ i Schiffbauergasse er Potsdams første museum for moderne kunst.
Komponisten Arthur Ney ble født i Potsdam.
| Potsdam er hovedstaden i delstaten Brandenburg i Tyskland. Byen har 163 668 innbyggere. Byen grenser til Berlins sørvestlige del og ligger i et elve- og innsjølandskap ved elven Havel.
Potsdam ble antagelig grunnlagt allerede i det 10. århundre og byen nevnes første gang i 993. Den forble en ubetydelig landsby inntil den ble valgt som residens av kurfyrst Fredrik Vilhelm I i 1660. Byen ble senere også valgt som residens for Preussens kongefamilie.
Byens mange slott ble i hovedsak bygget under Fredrik den store, med Sanssouci som det mest kjente. Selv om Berlin var den offisielle hovedstaden i Preussen, og senere i keiserdømmet Tyskland, residerte hoffet for det meste i Potsdam. Byen mistet imidlertid sin status som en annen hovedstad i 1918 da Tyskland ble republikk.
Potsdam var setet for Potsdamkonferansen mellom de allierte kort tid etter slutten av den andre verdenskrig. På slottet Cecilienhof møttes Josef Stalin, Winston Churchill (senere Clement Attlee) og Harry S. Truman for å diskutere hvordan det okkuperte Tyskland skulle forvaltes.
Museum FLUXUS+ i Schiffbauergasse er Potsdams første museum for moderne kunst.
Komponisten Arthur Ney ble født i Potsdam.
== Viktige bygninger ==
Schloß Sanssouci, sommerresidens for den prøyssiske kongelige familie.
Orangerieschloss, tidligere gjesteslott for kongelige.
Pfaueninsel (bydel Berlin/Wannsee).
Neues Palais, bygget i 1769, sommerresidens for den tyske keiserlige familien fra Wilhelm II.
Charlottenhof, et slott bygget av Karl Friedrich Schinkel i 1826.
Neuer Garten med to slott, Cecilienhof og Marmorpalais.
Gamlebyen med Brandenburger Tor (1770, ikke å forveksle med det likelydende byggverket i Berlin).
Nikolaikirche (1850),
Potsdamer Stadtschloss (1662-69), rekonstruert og åpnet 2014 som sete for delstatsforsamlingen.
Altes Rathaus (1753).
Bydelen Babelsberg med filmstudioer og Schloss Babelsberg.
Alexandrowka på verdensarvlisten.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Potsdam – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Potsdam – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | areal = 187 | 5,946 | 5,946 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spansdalen | 2023-02-04 | Spansdalen | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Lavangen', 'Kategori:Daler i Troms og Finnmark'] | Spansdalen (nordsamisk: Ruŋgu eller Ruŋgovuopmi) er en dal i Lavangen kommune i Troms. Spansdalen er den største canyonen i Norge, og er ca. 8,5 kilometer lang, utgravd av Spansdalselva. I dalbunnen av canyonen ligger Sneveien (100 moh.) øverst, og nederst til under Holmen (30 moh.). Fjellet på nordsiden er Trosen (1217 moh.), og på sørsiden av dalen ligger Spanstind (1457 moh.) (Čohkka/Stuor(ra)čohkka/Ruŋggučohkka) med fossen Henrikkafossen (Heandrihkágorži). Fylkesvei 84 går nede i bunnen av dalen. (Ta av E6 på Fossbakken, etter 1 kilometer går fylkesvei 84 ned i dalen.)
I dag er det mest vanlig å bruke den korte formen av det samiske stedsnavnet. I nedre del av Spansdalen ligger bygda med samme navn (nordsamisk Ruŋgu). Navnet Ruŋgu betegner topografien på stedet.
De fleste av bygdas ca. 100 innbyggere (2009) er etterkommere etter svenske reindriftssamer som for ca. 200 år siden ble bofaste i det som hadde vært deres sommerbeiteland. Det er først i folketellingen av 1825 at de første bofaste samene kommer til syne i skriftlige kilder, men man kan regne med at de ble mer bofaste her fra slutten av 1700-tallet.
| Spansdalen (nordsamisk: Ruŋgu eller Ruŋgovuopmi) er en dal i Lavangen kommune i Troms. Spansdalen er den største canyonen i Norge, og er ca. 8,5 kilometer lang, utgravd av Spansdalselva. I dalbunnen av canyonen ligger Sneveien (100 moh.) øverst, og nederst til under Holmen (30 moh.). Fjellet på nordsiden er Trosen (1217 moh.), og på sørsiden av dalen ligger Spanstind (1457 moh.) (Čohkka/Stuor(ra)čohkka/Ruŋggučohkka) med fossen Henrikkafossen (Heandrihkágorži). Fylkesvei 84 går nede i bunnen av dalen. (Ta av E6 på Fossbakken, etter 1 kilometer går fylkesvei 84 ned i dalen.)
I dag er det mest vanlig å bruke den korte formen av det samiske stedsnavnet. I nedre del av Spansdalen ligger bygda med samme navn (nordsamisk Ruŋgu). Navnet Ruŋgu betegner topografien på stedet.
De fleste av bygdas ca. 100 innbyggere (2009) er etterkommere etter svenske reindriftssamer som for ca. 200 år siden ble bofaste i det som hadde vært deres sommerbeiteland. Det er først i folketellingen av 1825 at de første bofaste samene kommer til syne i skriftlige kilder, men man kan regne med at de ble mer bofaste her fra slutten av 1700-tallet.
== Referanser == | thumb|Spansdalen og Spanselva sett i retning mot [[Tennevoll.]] | 5,947 | 5,947 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luftforsvarets_Hovedverksted_Kjeller | 2023-02-04 | Luftforsvarets Hovedverksted Kjeller | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Luftforsvaret', 'Kategori:Opphør i 2011'] | Luftforsvarets hovedverksted Kjeller (LHK) var inntil 15. desember 2011 en avdeling i Forsvaret. Verkstedet drev med reparasjon og vedlikehold av blant annet fly, flymotorer, flyinstrumenter, aggregater, radarer og radio-, tele- og datautstyr for Forsvaret. Virksomheten var lokalisert på Kjeller flyplass utenfor Lillestrøm.
LHK ble lagt under FLOs divisjon Tungt vedlikehold 1. januar 2004. Den 15. desember 2011 ble LHK omdannet til et statsforetak med navnet Aerospace Industrial Maintenance Norway SF (AIM Norway). Verkstedet hadde omkring 400 ansatte ved omdanningen. | Luftforsvarets hovedverksted Kjeller (LHK) var inntil 15. desember 2011 en avdeling i Forsvaret. Verkstedet drev med reparasjon og vedlikehold av blant annet fly, flymotorer, flyinstrumenter, aggregater, radarer og radio-, tele- og datautstyr for Forsvaret. Virksomheten var lokalisert på Kjeller flyplass utenfor Lillestrøm.
LHK ble lagt under FLOs divisjon Tungt vedlikehold 1. januar 2004. Den 15. desember 2011 ble LHK omdannet til et statsforetak med navnet Aerospace Industrial Maintenance Norway SF (AIM Norway). Verkstedet hadde omkring 400 ansatte ved omdanningen. | Luftforsvarets hovedverksted Kjeller (LHK) var inntil 15. desember 2011 en avdeling i Forsvaret. | 5,950 | 5,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finn_Iunker | 2023-02-04 | Finn Iunker | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. mars', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Ibsenprisen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Teaterstubber'] | Finn Iunker (født Finn Iunker Andersen 27. mars 1969 i Oslo) er en norsk dramatiker og gjendikter.
Hans første skuespill, The Answering Machine, kom i 1994. Han har også skrevet stykkene Ifigeneia og Dealing with Helen. Iunker er en hyppig spilt dramatiker på europeiske scener, blant annet i Nederland.
Radioteatrets oppsetning av Ifigeneia fikk i 2006 sølv i radioprisen Prix Italia. I 2006 satte den norske teatergruppen Verk Produksjoner opp Ifigeneia på Black Box teater i Oslo. Denne oppsetningen vant Danse- og Teatersentrums scenekunstpris for 2007, og ble også nominert til Hedda-prisen. Vinteren 2008 satte Verk Produksjoner opp The Answering Machine, og høsten 2008 fulgte de opp med Dealing with Helen.
Iunker ble tildelt Ibsenprisen i 2006 sammen med Liv Heløe.
| Finn Iunker (født Finn Iunker Andersen 27. mars 1969 i Oslo) er en norsk dramatiker og gjendikter.
Hans første skuespill, The Answering Machine, kom i 1994. Han har også skrevet stykkene Ifigeneia og Dealing with Helen. Iunker er en hyppig spilt dramatiker på europeiske scener, blant annet i Nederland.
Radioteatrets oppsetning av Ifigeneia fikk i 2006 sølv i radioprisen Prix Italia. I 2006 satte den norske teatergruppen Verk Produksjoner opp Ifigeneia på Black Box teater i Oslo. Denne oppsetningen vant Danse- og Teatersentrums scenekunstpris for 2007, og ble også nominert til Hedda-prisen. Vinteren 2008 satte Verk Produksjoner opp The Answering Machine, og høsten 2008 fulgte de opp med Dealing with Helen.
Iunker ble tildelt Ibsenprisen i 2006 sammen med Liv Heløe.
== Bibliografi ==
The Answering Machine (1994)
Ventiler, prosa (Kolon, 1995, ISBN 8205232091)
Tre skuespill, dramatikk (Cappelen, 2004)
Fortellinger, noveller (Cappelen, 2006)
Det skjendige drapet i Skippergata, dramatikk (Cappelen Damm, 2007)
Arbeider for scenen, skuespill, (1993–2015)
Fortellinger (2015)
Stemmer fra Israel, prosa (2017)
Praksis, essays (2019)
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Finn Iunker i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
Finn Iunker hos Kolon Forlag
Biografi på Kulturnett
Finn Iunker hos Norske Dramatikeres Forbund
Verk Produksjoner
Digitaliserte bøker av Finn Iunker i Nasjonalbiblioteket | Finn Iunker (født Finn Iunker Andersen 27. mars 1969 i Oslo) er en norsk dramatiker og gjendikter. | 5,951 | 5,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sanssouci | 2023-02-04 | Sanssouci | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Brandenburg', 'Kategori:Peter Joseph Lenné', 'Kategori:Slott i Brandenburg', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Verdensarven i Tyskland'] | Slottet Sanssouci (fra fransk sans souci, norsk: uten sorg eller uten bekymring vanlig oversatt: Sorgenfri) ligger i den østlige delen av Park Sanssouci og er et av de mest berømte Hohenzollernslott i Potsdam, hovedstaden i Brandenburg. Den prøyssiske kong Fredrik den store fikk i årene 1745–1747 oppført et lite sommerslott i rokokko. Bygningen ligger på toppen av en endemorene, vendt mot sør og med en stor terrasse mot hagen. Arkitekt Georg Wenzeslaus von Knobelsdorff ble pålagt å utføre oppdraget etter kongens planer.
Under Fredrik Wilhelm IV ble slottet Sanssouci fra 1840–1842 utvidet ved ombygging og forlengelse av de to sidefløyene. Ludwig Persius utarbeidet skissetegningene. Ferdinand von Arnim fikk oppdraget med det stedlige byggetilsynet.
Fra 1990 har Sanssouci med sine slott og sin vidstrakte slottspark vært oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv under overskriften Slott og parker i Potsdam og Berlin. Organisasjonen begrunner dette slik: "Slott og park av Sanssouci, ofte beskrevet som 'det prøyssiske Versailles', er en syntese av det 18. århundrets kunstretninger i Europas byer og hoff. Anlegget er et fremragende eksempel på arkitektur og landskapsutforming når det gjelder den åndelige bakgrunn for den monarkistiske statsidé."
| Slottet Sanssouci (fra fransk sans souci, norsk: uten sorg eller uten bekymring vanlig oversatt: Sorgenfri) ligger i den østlige delen av Park Sanssouci og er et av de mest berømte Hohenzollernslott i Potsdam, hovedstaden i Brandenburg. Den prøyssiske kong Fredrik den store fikk i årene 1745–1747 oppført et lite sommerslott i rokokko. Bygningen ligger på toppen av en endemorene, vendt mot sør og med en stor terrasse mot hagen. Arkitekt Georg Wenzeslaus von Knobelsdorff ble pålagt å utføre oppdraget etter kongens planer.
Under Fredrik Wilhelm IV ble slottet Sanssouci fra 1840–1842 utvidet ved ombygging og forlengelse av de to sidefløyene. Ludwig Persius utarbeidet skissetegningene. Ferdinand von Arnim fikk oppdraget med det stedlige byggetilsynet.
Fra 1990 har Sanssouci med sine slott og sin vidstrakte slottspark vært oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv under overskriften Slott og parker i Potsdam og Berlin. Organisasjonen begrunner dette slik: "Slott og park av Sanssouci, ofte beskrevet som 'det prøyssiske Versailles', er en syntese av det 18. århundrets kunstretninger i Europas byer og hoff. Anlegget er et fremragende eksempel på arkitektur og landskapsutforming når det gjelder den åndelige bakgrunn for den monarkistiske statsidé."
== Anlegg med vinbergterrasser ==
Sanssoucis berømte haveprospekt oppsto etter Fredrik den stores avgjørelse om å anlegge et terrassert vinberg på sydsiden av det opprinnelige høydedraget. Tidligere vokste eiketrær på det lille høydedraget. På soldatkongen Fredrik Wilhelm I's tid ble trærne felt og brukt til forsterkning av den myrlendte grunnen ved utvidelsen av byen Potsdam. Den 10. august 1744 ga Fredrik den store ordre om å dyrke opp det karrige (øde) fjellet gjennom anlegget av seks vinterrasser.
Skråningene ned fra slottet er inndelt i seks brede terrasser ved midten av den svingete muren. Dette er gjort for å utnytte solstrålene i størst mulig grad. På veggen av støttemuren var det espalierer med forskjellige vinranker fra Portugal, Italia og Frankrike, men også fra Ruppin. Det vokste fikenranker og frukttrær i 168 innglassede nisjer. Foran var terrassepartiene beplantet med plenstriper og figurformede barlind i pyramideform. En hekk med frukttrær avgrenset det hele. På midten førte 120 (i dag 132) trappetrinn nedover den seksdelte terrassen, og på begge sider var en oppkjørselsrampe.
Nedenfor bakken, ved Parterre, ble det anlagt en barokk prydhage i 1945. I midten av denne har det siden 1748 vært et basseng med en stor fontene. Denne så Fredrik aldri i funksjon, siden de som laget fonteneanlegget, ikke behersket teknikken. Fra 1750 var bassenget omgitt av marmorstatuer, gudefigurene Venus, Merkur, Apollon, Diana, Juno, Jupiter, Mars og Minerva og de allegoriske fremstillingene av de fire antikke elementer, ild, vann, luft og jord. Venus og Merkur var utført av billedhugger Jean-Baptiste Pigalle. To jaktgrupper, allegoriene til luft og vann var laget av Lambert-Sigisbert Adam og forøvrig gaver fra den franske kong Ludvig XV. De øvrige figurene kom fra verkstedet til François Gaspard Adam, broren til Lambert-Sigisbert Adam. F.G. Adam var sjef for Fredrik den stores franske billedhuggeratelier i Berlin. Ferdigstillelsen av den såkalte franske Rondell varte til 1764.
I nærheten var det en kjøkkenhage som Fredrik Wilhelm I. anla allerede i 1715. Denne enkle nyttehagen kalte soldatkongen litt spydig for "mitt Marly", med referanse til det flotte hageanlegget Marly-le-Roi til den franske solkongen Ludvig XIV. I hele parkanlegget tilla Fredrik II. forbindelsen mellom pryd- og nyttehagen stor verdi. Utslagsivende for dette var, ved siden av hans forkjærlighet for frisk frukt, hans oppfatning om at kunst og natur skulle danne en enhet.
== Slottet Sanssouci ==
Harmonien mellom menneske og omgivelser speilte seg også i slottet Sanssoucis beliggenhet og utforming på høyden av et vinberg. Vindyrkingen, som var svært vanlig i Brandenburg fra det 13. århundre, fikk utover dette ingen sentral plass i den kunstneriske utformingen av fyrstelige lysthager. I Sanssouci skulle den imidlertid bli midtpunkt i parken ved anlegget av vinterrassene, som ble "kronet" med et lite slott som Fredrik den store kalte "min vinbergshytte".
Med god utsikt over landskapet midt i naturen ville den prøssiske kongen sans souci (uten bekymring) oppholde seg der om sommeren og følge sine personlige og kunstneriske interesser. Samtidig ville han følge med i statsanliggender. En bukkvindmølle som 1736 ble oppført på den samme høyden og understreket den landlige idyllen i området, syntes Fredrik var en pryd for slottet.
=== Sanssouci i Fredrik den stores tid ===
Den 13. januar 1745 bestemte Fredrik II i en Kabinettsordre bygging av et «lysthus til Potsdam». Etter kongens egne skisser presenterte arkitekten Georg Wenzelslaus von Knobelsdorff et utkast. Deretter foreslo Knobelsdorff at bygningen skulle forhøyes gjennom en sokkeletasje. Slottet skulle ha en vinkjelle og dessute ligge nær kanten av den øverste terrassen. Dermed fikk byggets utseende fra Parterre en bedre virkning. Fredrik motsatte seg dette. Han ønsket ingen representativ bygning, heller et intimt boslott i rokokkostil som bare innfridde hans egne behov. Det skulle være et bygg på bakkeplan med fjellet som sokkel og et «maison de plaisance». Slottet skulle være uten en mengde trappetrinn og med direkte tilgang til den brede terrassen og derfra rett til hagen. En nær forbindelse mellom boligkultur og den frie natur.
Fredrik den store gjorde selv inngrep, både administrativt og kunstnerisk, i alle de byggverk han bestilte i Potsdam og Berlin. Etter hans ordrer ble det laget utkast av tegninger, og før hver byggestart ble det laget kostnadsoverslag. Først etter godkjenning av kongen kunne arbeidet påbegynnes. Han blandet seg inn i stort og smått, og ville stadig bli orientert om alle enkeltheter. Dette førte ofte til misstemning mellom arkitekten og kongen. Den autoritære holdningen hos Fredrik den store, begrenset den kunstneriske frihet hos Knobelsdorff. Han måtte i praksis omsette de arkitektoniske synspunktene til sin egenrådige oppdragsgiver.
Etter bare to års byggetid fant innvielsen av vinbergslottet sted 1. mai 1747, selv om ikke alle rommene var ferdigstilt. Det opprinnelige slottet hadde bare tolv rom, alle på ett plan. Bortsett fra under krigen, bodde Fredrik der i sommerhalvåret fra slutten av april til begynnelsen av oktober. Bygningen ble brukt bare av ham og hans utvalgte gjester. Da han overtok tronen i 1740 ville han bo separat fra sin gemalinne Elisabeth Christine von Braunschweig-Bevern, som han giftet seg med i 1733. Han henviste henne til slott Schönhausen i østkanten av Berlin, mens Potsdam med Sanssouci ligger vest for hovedstaden. Sanssouci var dermed «sans femmes», uten kvinner.
Byslottet Potsdamer Stadtschloss i Potsdam ble foretrukket til representasjon. Dette slottet ble oppført i tidsrommet 1662 til 1669 av kurfyrste Fredrik Wilhelm. Fredrik den store bodde der i vintermånedene. Samtidig ble byslottet Potsdam ombygd. Potsdam utviklet seg til å bli den egentlige residensby og Berlin kom i annen rekke. I Berlin foretrakk kongen slottet Charlottenburg. Her bodde han i en kort periode og lot bygge den såkalte nye fløy på østsiden av slottet. (Potsdamer Stadtschloss ble forøvrig bombet og ødelagt av allierte fly i 1945.)
I Sanssouci komponerte, musiserte og filosoferte den prøyssiske monarken. Han regjerte sitt land med disiplin og levde beskjedent uten pompøsitet. Med alderen gikk hans beskjedenhet over i ren gjerrighet. Mens han levde tillot Fredrik inge fasadereparasjoner og bare motvillig innvendige reparasjoner. Hans oppfatning var at "det skal bare vare i min tid".
Johann Wolfgang von Goethe, som 20. mai 1778 var på gjennomreise i Potsdam, bemerket i et brev etter å ha besiktiget Sanssouci: «Tusen lys har gått opp for meg. Og jeg har kommet nær 'Den Gamle Fritz', der forsto jeg hans vesen, hans gull, sølv, marmor, aper, papegøyer og fillete forheng, og fikk høre det store menneske resonnere om hans egne uslinger».
I Sanssouci hadde kongen av Preussen levd, der hadde han dødd, og ved siden av sitt lille vinbergshus ville han bli begravd.
=== Gravkjelleren til Fredrik den store ===
Den gamle Fritz, som han ble kalt på folkemunne, døde 17. august 1786 i lenestolen i sitt arbeidsrom på slottet Sanssouci. Han ønsket ifølge testamentet å bli bisatt i sin egen gravkjeller ved siden av yndlingshundene sine.
I sin 46 år lange regjeringstid beskjeftiget Fredrik seg hele tiden med døden. I sitt politiske testament av 1752 forfattet han for hvert slag og for hver krig, nye bestemmelser til den minste detalj, både med hensyn til det familiære og det finansielle. På samme måte gjentok han anvisningen for sin begravelse: "som filosof vil jeg begraves, uten festligheter, uten pomp og prakt, jeg vil hverken ha offentlig begravelse eller bli balsamert. Man skal begrave meg på Sanssouci på høyden over terrassen i krypten som jeg har gjort i stand...Dør jeg i krigstid eller på reise skal man bisette meg i første og beste landsby, og bringe meg til Sanssouci til vinteren." Hans nevø og etterfølger Fredrik Wilhelm II fulgte ikke onkelens anordning og la hans levninger i Potsdam Garnisonkirche ved siden av sin far, soldatkonge Fredrik Wilhelm I.
Fredik IIs grav ligger ved den øverste terrassen (slottsterrassen). Ved siden av kongen er elleve av yndlingshundene hans gravlagt.
=== Sanssouci i Fredrik Wilhelms IV. tid ===
Park Sanssouci ble utvidet mellom 1826 og 1828 etter planer av landskapsarkitekt Peter Joseph Lenné. Parken inneholder fontener, skulpturer og flere berømte byggverk, blant annet et tehus i rokokkostil og lystslottet Charlottenhof tegnet av Karl Friedrich Schinkel.
I slottsparken Sanssouci ligger slottene Neue Kammern og Bildergalerie, rett ved siden av selve slottet Sanssouci. I vestlig retning fra slottet Sanssouci finnes en vindmølle og et stort orangeri fra 1800-tallet. Lengst vest i slottsparken ligger det store slottet Neues Palais. I et område som ble lagt til parken 1826 ligger det lille slottet Charlottenhof tegnet av Karl Friedrich Schinkel, for kronprins Friedrich-Wilhelm IV. Friedenskirche fra 1845 er inspirert av italiensk arkitektur.
== Bildegalleri ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Schloss Sanssouci – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sanssouci – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Fotografier fra Sanssouci Arkivert 22. mai 2011 hos Wayback Machine. | Slottet Sanssouci (fra fransk sans souci, norsk: uten sorg eller uten bekymring vanlig oversatt: Sorgenfri) ligger i den østlige delen av Park Sanssouci og er et av de mest berømte Hohenzollernslott i Potsdam, hovedstaden i Brandenburg. Den prøyssiske kong Fredrik den store fikk i årene 1745–1747 oppført et lite sommerslott i rokokko. | 5,952 | 5,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongsberg | 2023-02-04 | Kongsberg | ['Kategori:59,6°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kongsberg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kongsberg (opprinnelig Konningsberg) er en bykommune og historisk bergstad i landskapet Buskerud i nåværende Viken fylke. Den ligger øverst i Lågendalen og nederst i Numedal. Den grenser i nord til Flesberg, i øst mot Øvre Eiker og Holmestrand, i sør mot Skien, Siljan og Larvik, og i vest mot Notodden og Midt-Telemark kommuner. Kongsberg har 27 013 innbyggere (pr. 1. januar 2016). Nabobyene er Rjukan, Notodden, Hokksund og Drammen.
Kongsberg ble etablert som industriby med utgangspunkt i sølvgruver som ble etablert i 1623; fra 1683 var Kongsberg en av to bergsteder i Norge (ved siden av Røros). Kongsberg ble innlemmet i Buskerud amt i 1760. Kongberg var Norges største bergverkssamfunn og landets eldste industriby, og var ved midten av 1700-tallet Norges nest største by. Tradisjonene fra Kongsberg Våpenfabrikk har gitt byen betydelige fagmiljøer innen produksjon av høyteknologivåpen, bildeler og utstyr til skipsfart, luftfart og olje- og gassindustrien. Kongsbergindustrien omsetter årlig for nær 40 milliarder NOK . De største selskapene er Kongsberg Gruppen (Kongsberg Defence & Aerospace og Kongsberg Maritime), FMC Technologies og Kongsberg Automotive.Numedalslågen deler byen i to. Vestsiden ('Vestsia') er den eldste og mest opprinnelige delen av bergverksstaden, med den unike barokk-kirken som et landemerke ragende over den øvrige bebyggelse. Østsiden (Nymoen) har et mer moderne sentrumspreg med handlegater, skoler, hoteller og buss- og jernbanestasjon.
Til tross for sin industri har Kongsberg store naturområder med skog og fjell. Mot sør ser man Skrimfjell, mot nord ligger Blefjell. Et alpinanlegg og velutbygget skiløypenett ligger rett ved bykjernen. Den historiske gruveåsen med Jonsknuten mot vest er et fredet kulturlandskap som med sin særegne natur og mange kulturminner fra bergverkstiden er et populært friluftsområde hele året.
| Kongsberg (opprinnelig Konningsberg) er en bykommune og historisk bergstad i landskapet Buskerud i nåværende Viken fylke. Den ligger øverst i Lågendalen og nederst i Numedal. Den grenser i nord til Flesberg, i øst mot Øvre Eiker og Holmestrand, i sør mot Skien, Siljan og Larvik, og i vest mot Notodden og Midt-Telemark kommuner. Kongsberg har 27 013 innbyggere (pr. 1. januar 2016). Nabobyene er Rjukan, Notodden, Hokksund og Drammen.
Kongsberg ble etablert som industriby med utgangspunkt i sølvgruver som ble etablert i 1623; fra 1683 var Kongsberg en av to bergsteder i Norge (ved siden av Røros). Kongsberg ble innlemmet i Buskerud amt i 1760. Kongberg var Norges største bergverkssamfunn og landets eldste industriby, og var ved midten av 1700-tallet Norges nest største by. Tradisjonene fra Kongsberg Våpenfabrikk har gitt byen betydelige fagmiljøer innen produksjon av høyteknologivåpen, bildeler og utstyr til skipsfart, luftfart og olje- og gassindustrien. Kongsbergindustrien omsetter årlig for nær 40 milliarder NOK . De største selskapene er Kongsberg Gruppen (Kongsberg Defence & Aerospace og Kongsberg Maritime), FMC Technologies og Kongsberg Automotive.Numedalslågen deler byen i to. Vestsiden ('Vestsia') er den eldste og mest opprinnelige delen av bergverksstaden, med den unike barokk-kirken som et landemerke ragende over den øvrige bebyggelse. Østsiden (Nymoen) har et mer moderne sentrumspreg med handlegater, skoler, hoteller og buss- og jernbanestasjon.
Til tross for sin industri har Kongsberg store naturområder med skog og fjell. Mot sør ser man Skrimfjell, mot nord ligger Blefjell. Et alpinanlegg og velutbygget skiløypenett ligger rett ved bykjernen. Den historiske gruveåsen med Jonsknuten mot vest er et fredet kulturlandskap som med sin særegne natur og mange kulturminner fra bergverkstiden er et populært friluftsområde hele året.
== Areal og befolkning ==
I 1964 ble Kongsberg, Øvre Sandsvær, Ytre Sandsvær, Jondalen i Flesberg og Øvre Jondalen i Gransherad slått sammen til den nye Kongsberg kommune. Kommunen har et areal på 792,0 km², og 1. april 2010 var det 24 738 innbyggere. De fleste innbyggerne bor i tilknytning til bykjernen, eller i de omkringliggende områdene Heistadmoen, Skollenborg, Saggrenda, Hvittingfoss og Passebekk.
Kongsberg er Norges 6. største innlandsby, det vil si uten kystlinje. Den er som innlandsby kun forbigått av Sarpsborg, Skien, Lillehammer, Hamar og Gjøvik hva gjelder folketall. De største boligområdene i Kongsberg er Gamlegrendåsen, Madsebakken/Hindtåsen og Raumyr. Tettstedet Kongsberg har 22 568 innbyggere og et areal på 13,73 km² per 1. januar 2022.
=== Gater og veier ===
Se utdypende artikkel Liste over Kongsbergs gater
== Historie ==
I vikingtiden lå stedet der byen Kongsberg senere ble grunnlagt helt i ytterkanten av Vestfold, et av fylkene som da utgjorde Viken (eller Vika). Fra middelalderen lå området i Akershus len, som fra 1600-tallet ble videreført som Akershus stiftamt frem til 1919. Kongsberg ble i 1760 innlemmet i Buskerud amt, et underamt til Akershus.
=== 1600-tallet ===
Kongsberg ble grunnlagt av kong Christian IV i 1624 etter at det var blitt funnet sølv der året før. Bergstaden Konningsberg og kongelig sølvverk ble anlagt året etter. Den offisielle historien vil ha det til at det var gjeterbarna Jacob Grosvold og Helga Værp som oppdaget sølvet en sommerdag i 1623. Senere forskning har funnet indikasjoner på at det også før dette var lokal kjennskap til eksistensen av edle metaller i traktene.Til Kongsberg Sølvverk hentet Christian IV tyskere fra sølvgruvene i Sachsen og Harz. I tillegg kom det tyskere fra andre gruver i Norge. Tyskerne kom for å bistå med essensiell kunnskap om gruvedrift, og dette var spesielt viktig i oppstartfasen for bergstaden Kongsberg. Før 1623 var området der byen nå ligger utmark for gårder i storbygda Sandsvær.
Fire år etter grunnleggelsen av Sølvverket var de fleste av de 150 arbeiderne og funksjonærene ennå tyskere. Nordmenn fikk gradvis innpass i arbeidsstokken, og ble ansatt som arbeidsledere (stigere). I 1636 arbeidet 137 tyskere og 160 nordmenn ved verket, i 1648 150 tyskere og 240 nordmenn. Gruvene skiftet eiere de første årene, i andre halvdel av 1600-tallet drev for eksempel hertugdømmet Kurland i dagens Latvia gruver på Kongsberg og Eidsvoll. Det var under denne perioden Kongsberg fikk kallenavnet "Koenig" av de tyske arbeiderne.I 1683 ble Sølvverket statens eiendom for godt. Rask utbygging gjorde at antallet arbeidere mot slutten av 1600-tallet steg betraktelig. Andelen nordmenn i arbeidsstokken økte, men funksjonærstillingene fortsatte lenge å være tyskdominerte. Kongsberg ble nærmest et lite stykke Tyskland i Norge: Gruvene fikk tyske navn, gudstjenesten var først kun på tysk, senere både på tysk og på dansk. På Kongsberg rettet man seg dessuten etter den tyske bergrettsordningen. Juridisk innebar dette at byen ble styrt etter forordninger som delvis fristilte bergverkssamfunnet fra landets øvrige lovgivning. Tyskerne brakte med seg en egen bergmannsdrakt og en sosial ordning (Knappschaft) med bl.a. gratis legehjelp, pensjonsordninger, sykelønn for arbeiderne og lørdagsfri. Kongsbergs særegne løkkejordbruk var trolig også inspirert fra Tyskland. Det ga status å være ikke-norsk. Michael Heltzen, Sølvverkets første norske direktør (Oberberghauptmann) ledet verket i dets storhetstid. Han hadde opprinnelig et norsk navn, men da han som ung dro på dannelsesreise til tyske bergverk, forandret han sitt egentlige navn Mikkel Hellesen til Michael Heltzen.
Inntektene fra Sølvverket gav verdifulle tilskudd til den slunkne danske statskassen. Det er blitt hevdet at Danmark-Norge i vesentlig grad finansierte de stadige krigene mot Sverige med sølv fra Kongsberg. Det edle metallet ble dessuten stadig viktigere i den dansk-norske statens valutaproduksjon. For å komme nærmere råvarekilden ble derfor Den Kongelige Mynt i 1686 flyttet fra Akershus til Kongsberg.
=== 1700-tallet ===
Under den store nordiske krig var byen i 1716 et hovedmål for Karl XIIs felttog som ble stanset ved Gjellebekk skanse på Lierskogen og ved Norderhov på Ringerike.
Kongsberg var med 8.086 innbyggere ved Folketellingen 1769 Norges nest største by etter Bergen, og arbeiderne utgjorde rundt 90 % av byens befolkning. I 1770 sysselsatte Sølvverket 4.200 mann. Kongsberg var i denne perioden et tydelig sosialt hierarki, der majoriteten bestod av arbeidere ved Sølvverket, organisert i et strengt rangsystem basert på ulike yrkestitler og ansvarsmengde tilknyttet gruvedriften. I tillegg omfattet bergverksamfunnet også den lokale bondestand, håndverkere og en mer eksklusiv krets med borgerskap og den dansk-norske statens embetsmenn. Formet etter Christian IVs ordre om kvartalform fikk bysentrumet sin konsentrasjon på vestsiden av Numedalslågen. Her lå arbeiderboliger, staselige patrisierhus, smelteverk og Den Kongelige Mynt. En latinskole ble opprettet i 1719, og i 1757 ble Bergseminaret etablert, Norges første høyere utdanningsinstitusjon.
Ned- og oppgangstider i Sølvverket gjorde at innbyggertallet svingte tilsvarende gjennom årene. 1750-årene og 1760-årene var de virkelig gode årene. Den vakre Kongsberg kirke, innviet 1761, vitner om den velstand og fremtidstro som preget byen i denne tiden. Dens størrelse, byggkvalitet og rike utsmykninger viser at den var beregnet på en kommende storby.
Imidlertid var kirkegården helt utilstrekkelig i forhold til byens innbyggertall. Den danskfødte legen Hans Rosted (1761–1816), som var virksom som bergmedicus (bergverkslege) på Kongsberg i tiårsperioden 1792-1802, skrev: «Der var sammenpakket så mange Liig, at de døde, som skulde jordes, undertiden næppe kom halvanden alen dybt i jorden.» Kirkens nabolag var derfor sterkt plaget av likstank på varme sommerdager.Berglegen Rosted så en nød og elendighet blant arbeiderne som rystet ham, og som han beskrev i Forsøg til en medicinsk topographie over bergstaden Kongsberg, utgitt i København i 1814. Kongsbergs større og konkurransen med andre byer drev prisene på matvarer i været, selv om byens øvighet hadde satt makspriser som ikke måtte overskrides. Markeder og torgdager skulle sikre rimelige vareleveranser, men de fleste arbeiderne opparbeidet likevel gjeld hos leverandørene. Kostholdet var ensidig og dårlig. Mot slutten av 1700-tallet ble poteter og sild vanlig, men ennå var melmat og vassvelling det det ble spist mest av. Kjøtt var sjeldent, fisk enda sjeldnere. Om vinteren kom det iblant en slede med torsk fanget i fjorden. Berglegen nevner skjørbuk, diaré, forstoppelse og parasitter som de vanligste sykdommene ved siden av «brystsvakhet» og yrkesskader. Rosted skrev at bergverksarbeideren mer lignet «en vandrende skygge enn et menneske». Barna var bleke og gustne, med oppblåste mager.1600-tallets selvforsyning var ikke lenger mulig. De små inngjerdede løkkene der bergmannsfamiliene hadde avlet litt korn og nok høy til en ku som skaffet frisk melk, var solgt eller pantsatt til leverandørene for å gjøre opp gjeld. Byens borgerskap satt på det meste av jorden og satte opp sommerhus på løkkene. Slik kunne de unnslippe den usunne byluften i sommervarmen. Røyk hang over byen når ertsen ble røstet. Røstingen skjedde i åpne ovner med malm og trekull lagt lagvis over veden nederst. Slik drev man svovelen ut av malmen. Den svovelholdige røyken herdet tømmeret og gjorde husene holdbare, men var plagsom for folk med luftveissykdommer. Arbeiderfamiliene trykket seg sammen i ettroms boliger der våte klær ble tørket foran ovnen, med utlufting kun gjennom døren. Dysenteri og tyfoidfeber tok livet av mange, siden arbeiderne alt var så svekket av underernæring og usunne boligforhold. Hans Rosted bebreidet kvinnene for urensligheten og vanstellet han så i hjemmene. Ettersom løkkejordbruket var borte, hadde de ikke annet å ta seg til enn matlaging, klesvask og barnepass, og Rosted opplevde å komme inn i en tømmerstue og se tre koner sitte rundt bordet, opptatt med et kortspill de knapt så opp fra. Ofte tok de med seg barna som tilskuere ved vielser og begravelser. Men guttebarna ble tidlig satt i arbeid. Nedre grense for sysselsetting i gruvene var 12 år; men en kunne se 8-9-åringer opptatt med «ertsskjeiding» (utskillelse av erts fra bergmasse) og i pukkverkene. Barnas lønn kom vel med i de fattige hjemmene, og en 12-åring tjente 1,75 riksdaler i måneden og steg årlig i lønn til han som 17-åring tjente 3,5 riksdaler. Tidlige ekteskap var dermed vanligere på Kongsberg enn i bygdene. Hans Rosted påpekte på de triste konsekvensene av unge mødre: Svakelige barn og store barneflokker. Kongsberg ble en lukket verden der arbeidet gikk i arv fra far til sønn, og få søkte seg ut.
=== Barnedødelighet og sultkatastrofen i 1773 ===
I 1770 kostet en tønne rug knapt 3 riksdaler på Kongsberg, men året etter sviktet avlingene i Norden, og rugprisen doblet seg i 1772/73. Men på Kongsberg stod lønningene stille, og ble i en periode bare delvis utbetalt. Sultedøden ble en reell trussel for befolkningen, og i 1772 steg antallet døde i byen til 400. I 1773 toppet det seg med 768, dvs. at hver tiende innbygger i Kongsberg omkom. Samtidig falt fødselstallet voldsomt. I april 1773 steg antallet begravelser fra rundt 40 i et normalår til 100, og denne overdødeligheten holdt seg til august 1773, da det nærmet seg normalen igjen. Kirkebøkene meldte om en koppeepidemi fra mai 1773 og ut året. 84 omkom, derav 77 yngre enn fem år. I 1767/77 døde hver tredje baby på Kongsberg i sitt første leveår. Men i 1773 døde mer enn halvparten i sitt første leveår. Selv internasjonalt teller Kongsberg blant de med den aller høyeste barnedødeligheten på 1700-tallet. I 1773 står det «meget fattig» ved siden av navnet til svært mange av de døde. Krisen sammenfaller med månedene da fjorårets matforsyninger slapp opp før ny innhøstning, i mindre grad med koppeepidemien. Det er snakk om en sultkatastrofe. Sølvverket fikk igjennom at begravelser bare fikk foregå om lørdagen, for å redusere arbeidsfraværet. Berglegen Hans Rosted forklarte: «Naar der hos fattige Folk døe Børn eller halv-voxne, søge Forældrene, for at spare Begravelsesomkostninger, at faa eet eller to af disse lagt i Kisten hos et andet Liig. På denne måde jordes undertiden 2-3 Liig i en og samme Kiste.» Rosted deltok ved en slik tredobbel gravferd. Presten utførte da jordpåkastelsen tre ganger etter hverandre fordi det lå tre døde i kisten.
=== 1800-tallet og fremover ===
Men tidene endret seg. I 1802 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter. Begynnelsen av 1800-tallet ble likevel spesielt vanskelig for Kongsberg. Sølvverkets fallende produksjon og stigende driftsunderskudd, kombinert med Danmark-Norges alvorlige økonomiske og politiske problemer, gjorde situasjonen prekær. I 1805 ble verket nedlagt og mesteparten av gruvedriften innstilt. Krisen forverret seg ytterligere ved den store bybrannen i 1810. Det ble stor nød, og folketallet falt drastisk.
I 1814 ble Kongsberg Våpenfabrikk grunnlagt for å bøte på arbeidsløsheten og gjøre den nyetablerte norske staten selvforsynt med våpen. I 1816 ble gruvedriften gjenopptatt. I tiårene som fulgte, fant man uventet store sølvforekomster i det såkalte Overberget. I 1830-årene finansierte inntektene fra Kongsbergs gruvedrift om lag 10 % av Norges statsbudsjett. Produksjonen nådde en topp med 10-12 tonn sølv pr år, men utover på 1900-tallet bar det nedover med lønnsomheten. Da Sølvverket ble endelig nedlagt i 1958, var totalt 1.350 tonn rent sølv hentet ut.1. januar 1964 ble Kongsberg bykommune, Øvre og Ytre Sandsvær herredskommuner, samt enkelte andre arealer, slått sammen til én bykommune.[2],[3]
Etter andre verdenskrig utviklet Kongsberg Våpenfabrikk (KV) seg til å bli et internasjonalt industrikonsern. I tillegg til våpenproduksjonen utviklet og leverte KV datasystemer, gassturbiner, utstyr til oljeindustrien, navigasjonsutstyr, samt fly- og bildeler. På midten av 1980-tallet opplevde selskapet en dramatisk finansiell krise og var i teknisk forstand konkurs. Samtidig ble det anklaget for brudd på CoCom-reglene ved salg av sensitiv teknologi til Østblokken. I 1987 ble fabrikken som en konsekvens delt opp og dels solgt til private investorer, dels omorganisert under statlig eierskap. I dag lever store deler av virksomheten videre, og utgjør en sentral høyteknologisk industriklynge i Norge. Kongsberg Gruppen og Kongsberg Automotive er børsnoterte selskap.
Den 13. oktober 2021 fant massedrapet på Kongsberg sted, da Espen Andersen Bråthen drepte fem mennesker og skadet tre andre, med stikkvåpen og pil og bue.
== Næring ==
Næringslivet på Kongsberg var opprinnelig basert på sølvgruvedrift. I dag er det ennå sølv i fjellene rundt Kongsberg, men metallprisene på verdensmarkedet og det norske kostnadsnivået har ikke gjort forekomstene drivverdige så langt. Gruveåsen har dessuten status som fredet kulturminne. I 2011/12 ble det imidlertid meldt om ny interesse for gamle felt som ligger mot Flesberg. Våren 2013 viste nye prøver at berget ennå kan inneholde betydelige sølvmengder. Kongsberg har også andre verdifulle mineraler. Berget inneholder bl.a. kobberkis, kobolt og blyglans. Det har nylig vært på tale å starte opp igjen utvinning av flusspat.
Etter at sølvgruvedriften ble lagt ned, har annen industri tatt over. Den mest kjente er KV (Kongsberg våpenfabrikk) som etterhvert utviklet seg til Kongsberggruppen og KDA (Kongsberg Defence and Aerospace). Kongsberggruppen består av flere store, internasjonale bedrifter, inkludert KDA. Blant det som lages og/eller utvikles på Kongsberg, kan nevnes raketteknologi, avanserte smartmissiler som NSM, NASAMS2 og Penguin, våpensystemer som CROWS, deler til F-35 (JSF), robotteknologi, jetmotorproduksjon, bildeler og offshore-teknologi (FMC Technologies). Byen omtaler ofte seg selv som teknologibyen Kongsberg.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
=== Ordførere ===
Se utdypende artikkel, Liste over ordførere i Kongsberg
== Samfunn ==
=== Kongsberg Brann- og Redningstjeneste ===
Kongsberg Brann- og Redningstjeneste drives av kommunen og har to aktive brannstasjoner, Kongsberg brannstasjon og Hvittingfoss brannstasjon.
== Severdigheter ==
Museer
Norsk Bergverksmuseum
Kongsberg Sølvverk
Lågdalsmuseet
Vassdragsmuseet Labro
Kongsberg Kirke
Kronene i Håvet
== Kultur ==
Byen er kjent for sine skitradisjoner, teknologibedrifter og den internasjonale Kongsberg Jazzfestival, som har blitt arrangert hvert år siden 1964. To nye festivaler har også blitt startet på Kongsberg på 2000-tallet: Glogerfestspillene (fra 2001) og Kongsberg Krim (fra 2004). Musikkhuset EnergiMølla er Kongsbergs musikk- og kulturscene. Her arrangerer flere av byens kulturforeninger forestillinger året rundt.
Kongsbergmarken har vært en sentral kulturbegivenhet i byens liv siden 1633. Her har norske folkemusikere møtt hverandre jevnlig siden 1700-tallet.
Etter en årelang prosess med tildels opphetet diskusjon blant kommunens innbyggere og politikere, stod «Krona» ferdig i 2015. Dette er Kongsbergs Kunnskaps- og Kultursenter (KKP).
== Idrett ==
Utøvere fra Kongsberg har i lang tid utmerket seg innen vinteridretter som skihopp, skiskyting og snowboard. Eksempler på kjente vintersportutøvere fra distriktet er Birger Ruud, Sigmund Ruud, Asbjørn Ruud, Daniel-André Tande, Silje Norendal, Stian Sivertzen og Erlend Bjøntegaard.
Kongsberg har også Norges beste eliteserielag i basketball, Kongsberg Miners, som har vunnet to seriegull og to NM-gull i BLNO de siste årene.
Det er også et stort motorsportmiljø på Basserudåsen Motorsenter, som ligger på veg mot Kongsberg fra Drammen før man kjører ned mot byen. Der er det blant annet anlegg for bilcross, motocross, gokart, supermotard og speedway. Det er NMK Kongsberg som driver senteret.Kongsberg Idrettsforening (KIF) satser også på cheerleading som konkurranseidrett, og har oppnådd gode resultater både som lag og med individuelle utøvere. Blant annet tok et av lagene fra KIF sølvmedalje i EM i cheerleading i 2017. KIF har også kvalifisert seg til VM i cheerdance.
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted er Kirketorget, som ligger sentralt på Vestsida. Torget ble opprustet og «reåpnet» i 2003 og er idag kommunal storstue.
== Verneområder ==
Verneområder i Kongsberg kommune (alfabetisk):
Barmen naturreservat, opprettet 2. september 2005, 15 567 da
Eikermoen naturminne, opprettet 29. januar 1951, punktobjekt
Finnvolldalen naturreservat, opprettet 24. april 1992, 1 958 da
Haugene naturreservat, opprettet 24. april 1992, 534 da
Kolknuten naturreservat, opprettet 22. desember 2006, 6 586 da
Krona naturreservat, opprettet 24. april 1992, 21 da
Muggerudkleiva naturminne, opprettet 15. januar 1988, 8 da
Mysutjernene naturreservat, opprettet 24. april 1992, 97 da
Rosstjern naturreservat, opprettet 24. april 1992, 34 da
Rønningsfossene naturreservat, opprettet 15. januar 1988, 48 da
Sandågjelet naturreservat, opprettet 24. april 1992, 28 da
Sandågrotta naturreservat, opprettet 24. april 1992, 25 da
Skrimfjella landskapsvernområde, opprettet 8. november 2002, 32 1557 da
Skrim og Sahueradfjella naturreservat, opprettet 19. desember 2008, 123643 da
Sondalsfjell naturreservat, opprettet 9. juli 1993, 14 163 da
Ullebergåsen naturreservat, opprettet 24. april 1992, 1 113 da
== Undervisning ==
Kongsberg har 11 barneskoler (hvorav en er privat og en er barne- og ungdomsskole), tre ungdomsskoler samt videregående skole og Universitet.
Se her for oversikt over skolene i Kongsberg.
=== Videregående skoler ===
Alle de fire videregående skolene i Kongsberg er slått sammen til en.Se utdypende artikkel om Kongsberg videregående skole
=== Høyere utdanning ===
Bergseminaret på Kongsberg, som ble opprettet 19. september 1757, regnes som Norges første høyskole. Det var også Europas første undervisningsanstalt for høyere utdanning innen bergvitenskap.
Universitetet i Sørøst-Norge har ett av sine åtte campuser i byen. I tillegg til teknologi/ingeniørfag og økonomi- og ledelsefag, tilbys her landets eneste utdanning innen optometri.
== Forsvaret ==
Forsvaret opprettholder aktivitet på Heistadmoen, men aktiviteten har blitt trappet kraftig ned de siste årene.
== Kjente personer fra Kongsberg ==
Se utdypende artikkel kjente personer fra KongsbergChristian Sinding (1856–1941), komponist
Erik Brofoss (1908–1979), statsråd og sentralbanksjef
Birger Ruud (1911–1998), skihopper
Per Theodor Haugen (1931–2018), skuespiller
Anne Marie Ottersen (1945–), skuespiller
Roar Flaathen (1950–), LO-leder
Morten Harket (1959–), sanger og låtskriver
Daniel-André Tande (1994–), skihopper
== Vennskapsbyer ==
Køge
Kristianstad
Esbo
Skagafjörður
Gouda
Red Wing
Chitose
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kongsberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kongsberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kongsberg i Store norske leksikon
(no) Kongsberg på NLIs Lokalhistoriewiki.
(no) Tall om Kongsberg (SSB)
(no) Portal for Kongsbergs innbyggere og innpendlere
(no) Historiske bilder av byen
(no) Laagendalsposten, lokalavis
(no) Kultur i Kongsberg kommune på kart fra Kulturnett.no
(no) nasjonalbibliotekets historiske fotografier fra Kongsberg ca. 1880-1948
(no) Historiske arkiver etter nåværende Kongsberg kommune (1964-) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Kongsberg kommune (1837-1963) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Ytre Sandsvær kommune (1837-1963) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Øvre Sandsvær kommune (1908-1963) på Arkivportalen | Kongsberg Jazzfestival er Norges største jazzfestival og har blitt arrangert årlig i Kongsberg i Buskerud siden 1964. | 5,953 | 5,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sport | 2023-02-04 | Sport | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sport'] | «Sport» og «sporten» har flere betydninger
Sport og idrett er nær synonyme begrep som brukes om alle former for fysisk aktivitet som gjennom uformell eller organisert deltakelse, tar sikte på å uttrykke eller bedre fysisk kondisjon og mental velvære, danner sosiale relasjoner eller oppnå resultater i konkurranse på alle nivåer. Enkelte ikke-fysiske aktiviteter har også status som sport. Den internasjonale olympiske komité anerkjenner for eksempel både bridge og sjakk som sport.
Det eksisterer hundrevis av forskjellige sporter og idretter. SportAccord, en sammenslutning av internasjonale sportsføderasjoner, kategoriserer sport i fem hovedgrupper. Disse er primært fysiske sporter, primært tankesporter, primært motoriserte sporter, primært koordinative sporter og primært dyresporter.
Sports- og idrettskonkurranser er styrt av et sett med regler. Reglene brukes til å sikre en rettferdig konkurranse og til å avgjøre hvem som vinner. Hvem som vinner kan bestemmes av fysiske hendelser, som å krysse en mållinje først eller score flest mål, eller ved dommeravgjørelser. Dommere kan for eksempel vurdere en prestasjon opp mot kriterier for teknisk ytelse eller kunstnerisk uttrykk.
| «Sport» og «sporten» har flere betydninger
Sport og idrett er nær synonyme begrep som brukes om alle former for fysisk aktivitet som gjennom uformell eller organisert deltakelse, tar sikte på å uttrykke eller bedre fysisk kondisjon og mental velvære, danner sosiale relasjoner eller oppnå resultater i konkurranse på alle nivåer. Enkelte ikke-fysiske aktiviteter har også status som sport. Den internasjonale olympiske komité anerkjenner for eksempel både bridge og sjakk som sport.
Det eksisterer hundrevis av forskjellige sporter og idretter. SportAccord, en sammenslutning av internasjonale sportsføderasjoner, kategoriserer sport i fem hovedgrupper. Disse er primært fysiske sporter, primært tankesporter, primært motoriserte sporter, primært koordinative sporter og primært dyresporter.
Sports- og idrettskonkurranser er styrt av et sett med regler. Reglene brukes til å sikre en rettferdig konkurranse og til å avgjøre hvem som vinner. Hvem som vinner kan bestemmes av fysiske hendelser, som å krysse en mållinje først eller score flest mål, eller ved dommeravgjørelser. Dommere kan for eksempel vurdere en prestasjon opp mot kriterier for teknisk ytelse eller kunstnerisk uttrykk.
== Etymologi ==
Idrett er et særnordisk begrep, opprinnelig sammensatt av substantivene «ið» og «þrôtt». Førsteleddet «ið» betyr syssel eller gjerning og finnes i dag igjen i det beslektede begrepet gidde (orke). Andreleddet «þrôtt» betyr kraft eller utholdenhet og finnes i dag igjen i det beslektede begrepet trøtt (trett, sliten, dvs. mangel på kraft eller utholdenhet).Det gammelnorske «îþrôtt» ble brukt om både åndelige og legemlige ferdigheter. Kong Harald Hardråde (1015-1066) ramser i en av sine gamanvísur opp åtte idretter han behersker (Íþróttir kannk átta). Disse er diktning, ridning, svømming, skiløping, bueskyting, roing, harpespill og å fremføre dikt. Orknøyjarlen Ragnvald Kale Kolsson (1100-1158) ramser i en av sine lausavísur opp ni idretter han behersker (Tafl emk ǫrr at efla). Disse er «tafl» (hnefatafl eller sjakk), runeskrift, lesing og/eller skriving, smedkunst, skiløping, skyting, roing, harpespill og diktning. Det norrøne idrettsbegrepet inkluderer dermed aktiviteter som ligger i grensen av det moderne idrettsbegrepet, slik som brettspill som f.eks. sjakk. Det norrøne idrettsbegrepet inkluderer i tillegg aktiviteter som i dag vil falle inn under «kunst og kultur», slik som diktning og musikk.
Idrettsbegrepet er senere blitt snevret inn til å i all hovedsak legge vekt på fysiske kroppsøvinger. I moderne språkbruk legges det derfor gjerne til grunn at det må være et minimum av fysiske kroppsøvinger før en aktivitet kan defineres som idrett. Hvor stort innslag av fysiske kroppsøvinger som må til før en aktivitet kan defineres som idrett, er det imidlertid ingen enighet om.
Sport er et låneord fra engelsk og betyr opprinnelig spill eller fornøyelse. Sport er en forkortelse av «disport» som igjen kommer fra gammelfransk «desporter». Dette begrepet betyr egentlig bære bort og er beslektet med det moderne deportere. Sport betyr dermed opprinnelig det som får en bort fra arbeidet, altså fritidsbeskjeftigelse eller adspredelse. I sport legges det stor vekt på konkurranseelementet, jf. uttrykket «å la det gå sport i noe».På slutten av 1800-tallet var det et motsetningsforhold mellom «idrett» og «sport». Med idrett forsto man fysisk fostring mens sport ble brukt om konkurranser mot andre og jakten etter rekorder. En skitur i marka ville derfor bli regnet som idrett, mens å konkurrerer med andre om å gå 50 km på ski så fort som mulig (gjerne i korte sløyfer som blir gått mange ganger) ville bli regnet som sport. Fridtjof Nansen var en av dem som sto for dette synet.
Idretten har også mistet en del av sitt verd derve, at kappelysten er blitt altfor dominerende; derved er den omdannet til sport, og alt som heter sport og rekord er ikke av det gode. Istedenfor å skape sunde, uavhengige menn avler sporten forfengelighet. Idrettens opgave skulde jo være å utdanne og styrke legeme og sjel, samtidig med at den fører oss ut i naturen. Men mange av våre sportsmenn er jo blitt til muskelmaskiner, «veddeløpshester» som på store stevner strever med å slå rekorder og å nå, den ene noen meter foran den annen.
Utover på 1900-tallet har idrett og sport vært nær synonyme begrep. Begrepet sport har imidlertid gjerne også omfattet aktiviteter hvor et hjelpemiddel er helt sentralt i aktiviteten, slik som motorsport og hestesport.
== Definisjon ==
Det finnes ingen allment akseptert definisjon av hva som skiller sport fra andre fritidsaktiviteter. Mange ordbøker og leksika referere til sport som en fysisk aktivitet, som ofte inneholder et element av konkurranse. Andre kilder inkluderer også tankesport og motorsport hvor fysisk aktivitet er mindre dominerende. Sport kan også grense opp mot kunst, særlig gjelder dette aktiviteter hvor dommere bedømmer utøverens prestasjon opp mot kriterier for god stil. Dans kan for eksempel både være sport i form av sportsdans og kunst i form av ballett.
De forente nasjoners (FN) Inter-Agency Task Force on Sport for Development and Peace definerte i 2003 sport i utviklingssammenheng som «alle former for fysisk aktivitet som bidrar til fysisk form, mental trivsel og sosialt samspill, for eksempel lek, rekreasjon, organisert eller konkurranseidrett, og urfolks sport og spill.»Europarådet definerer sport som «alle former for fysisk aktivitet som gjennom uformell eller organisert deltakelse, tar sikte på å uttrykke eller bedre fysisk kondisjon og mental velvære, danner sosiale relasjoner eller oppnå resultater i konkurranse på alle nivåer.»SportAccord, en sammenslutning av internasjonale sportsføderasjoner, har utarbeidet et sett med kriterier som en aktivitet må tilfredsstille, før den kan bli ansett som sport og bli tatt opp som medlem av organisasjonen. Målet er ikke å ha en generell, vitenskapelig eller statisk definisjon, men heller å ha en klar og pragmatisk beskrivelse av aktiviteter som kan anses som sport. De fem kriteriene er:
1. En sport skal inneholde et element av konkurranse.
2. En sport skal ikke ha noe element av flaks integrert i sporten.
3. En sport skal ikke utgjøre noen unødig risiko for helsen og sikkerheten til sine utøvere eller deltagere.
4. En sport skal på ingen måte være skadelig for noen levende skapning.
5. En sport skal ikke være avhengig av utstyr levert av en bestemt aktør.Dette innebærer at rene mosjonsaktiviteter uten konkurranse faller utenfor sports-begrepet til SportAccord (kriterium 1). Kortspill og terningspill vil også falle utenfor fordi spillene inneholder et element av flaks (2). Enkelte kampsporter vil også kunne falle utenfor sports-begrepet til SportAccord fordi helsen til utøverne settes i unødig fare (3). Enkelte sporter med dyr (f.eks. hester og hunder) kan også kunne falle utenfor fordi dyrenes liv og helse settes i fare (4).
SportAccord kategoriserer sport i fem hovedgrupper:
primært fysiske sporter (f.eks. friidrett og svømming)
primært tankesporter (f.eks. sjakk og go)
primært motoriserte sporter (f.eks. bilsport)
primært koordinative sporter (f.eks. biljard)
primært dyresporter (f.eks. hestesport)Det kommer stadig nye aktiviteter som omtales som sport. Et eksempel er E-sport (elektronisk sport), det vil si konkurranser i videospill.
Det finnes ingen allment akseptert definisjon av hva som skiller idrett fra andre fritidsaktiviteter. Mange ordbøker og leksika referere til idrett som en fysisk aktivitet, som ofte inneholder et element av konkurranse. Konkurranseaktiviteter hvor fysisk aktivitet er mindre dominerende, slik som tankesport og motorsport faller ofte utenfor idrettsbegrepet. Idrett kan også grense opp mot kunst, særlig gjelder dette aktiviteter hvor dommere bedømmer utøverens prestasjon opp mot kriterier for god stil. Dans kan for eksempel både være idrett i form av sportsdans og kunst i form av ballett.
Norges idrettsforbund definerer idrett som aktiviteter som oppfyller følgende tre vilkår:
1. Det er fysisk aktivitet av konkurranse-, trenings- og/eller mosjonskarakter.
2. Aktiviteten er som konkurranseaktivitet målbar etter godkjent regelverk.
3. Aktiviteten tilfredsstiller de etiske normer idretten i Norge bygger sin aktivitet på.Det avgjørende for om en aktivitet kan defineres som idrett eller ikke er ikke hvilke muskler som blir brukt eller hvordan de blir brukt. Det avgjørende er meningen med muskelbruken. Når vi løper for å rekke bussen, bruker vi de samme musklene og de samme senene som når vi løper for å konkurrere på en 60-meter. De fleste vil imidlertid mene at å løpe etter bussen ikke er idrett, men å løpe en 60-meter er idrett.
== Historie ==
Idrettens historie strekker seg tusener av år bakover i tid, og trolig drev kineserne med idrettslige aktiviteter så tidlig som 4000 år f.Kr. Gymnastikk ser ut til å ha vært populært i det gamle Kina. Statuer og monumenter fra faraoene vitner om at også de gamle egypterne drev med idrett som svømming og fisking. Den egyptiske idretten inneholdt trolig også spydkast, høydehopp og bryting. Det gamle persiske riket drev med tradisjonell Iransk kampsport kalt Zourkhaneh. Idretter med opphav i Persia er blant annet polo.
=== 776 f.Kr - antikkens olympiske leker ===
For utdypende artikkel, se: Olympiske lekerSelv om mange idretter allerede var etablert før antikkens Hellas var det den greske militære kulturen som tok grep om utviklingen av idrett og konkurranser. Idrett ble så sentralt i den greske kulturen at de olympiske lekene ble etablert, og arrangert hvert fjerde år i den lille byen Peloponnesus kalt Olympia. Fra år 776 f.Kr. var lekene tett knyttet til religiøse ritualer og større folkefester. Sentrale konkurranseøvelser var løp, hopp og kast, men også boksing, bryting, og konkurranser til hest.
=== 1500-tallet ===
Den første bruken av begrepet sport kom til i beskrivelsen av den britiske overklassens fritidsaktiviteter. Aktivitet for fornøyelsens skyld var et resultat av overklassens behov for adspredelse.
=== 1800-tallet ===
Gymnastikk ble innført som begrep for aktiviteter der systematiske øvelser var ment å styrke kroppens muskler for helsemessig vinnings skyld. Dette stod i kontrast til idrettens konkurranser og resultatmåling av prestasjoner. Skillet mellom gymnastikk og idrett forsvant igjen ved at konkurranseaspektet gjennom turn, kroppsgymnastikk og rytmisk gymnastikk fjernet gymnastikkens opprinnelighet. Gymnastikkens opprinnelige grunntanke ble opprettholdt gjennom militære øvelser i skolens kroppsøvelse og i mosjonsidrett.
Ulike ballspill fikk i denne perioden standardiserte regler for å samordne alle de ulike lokale variantene. Dette medførte at skoler kunne konkurrere mot hverandre. Organiserte klubber og foreninger hvor utøvere kunne samles, bygge egne lag og møte andre i til konkurranse i ulike aktiviteter ble etter hvert vanlig i Storbritannia. Denne britiske modellen ble spredt til resten av Europa og til USA. Aktivitetene overtok det gamle begrepet sport. Behovet for å kåre mestere kom naturlig, og lokale, regionale, nasjonale og etterhvert internasjonale mesterskap ble etablert frem mot århundreskiftet.
Den britiske gentlemansidretten ville ikke bli assosiert med den rå konkurranseidretten som fremstod blant sportsmen. Skillet mellom amatøridrett og professionell idrett ble tydeligere. Boksere og roere var gjerne yrkesutøvere, og mange mente dette ikke passet inn i et ideal om vennligsinnet kappestrid hvor man skulle vinne og tape med æren i behold.
=== 1896 - de moderne olympiske leker ===
Med utgangspunkt i antikkens olympiske leker fikk Baron Pierre de Coubertin ideen om å etablere moderne leker. Han kom selv fra overklassen og amatøridretten skulle bli sentral i lekene der gentlemansidealet om at det viktigste er å delta stod i sentrum. Stiftelsen av den moderne internasjonale olympiske komité var i 1894, og lekene gjenoppstod i Hellas i 1896.
=== 1960 - de paralympiske leker ===
Den første organiserte idrettskonkurransen for utøvere med funksjonshemning ble holdt i Stoke Mandeville, England, i 1948, og ble kalt de '1948 Internasjonale rullestol lekene'. De da nasjonale lekene ble holdt på samme tidspunkt som de olympiske lekene. Det var Dr. Ludwig Guttmann, ved Stoke Mandeville sykehus, som organiserte lekene for 2. verdenskrig veteraner med ryggmargskader. Hans målsetting var å skape en elite konkurranse for utøvere med funksjonshemning, likestilt med de olympiske lekene. De første internasjonale lekene kom i 1952, da også nederlandske veteraner deltok. De første offisielle paralympiske lekene ble holdt i Roma i 1960. De første paralympiske vinterleker ble holdt i 1976 i Örnsköldsvik, Sverige.
== Sport og politikk ==
Se også: Sport og politikk og Olympiske leker og politikkSport og politikk sies ofte å være adskilt, spesielt i olympisk sammenheng. Historien viser noe annet. Sportslig suksess blir gjerne ansett som anerkjennelse av et lands politiske styring, og dermed landets regjering. Sammenhengen mellom sportslig suksess og et lands nasjonalsfølelse og identitetsbygging er så sterk at det synes vanskelig for politikere å holde dette adskilt.
Sommer-OL var på 1970-tallet og 1980-tallet ofte gjenstand for ulike former av boikott. Med slutten av den kalde krigen på 1990-tallet, ble «spenningsnivået» mellom øst og vest redusert, og det samme gjaldt behovet for politiske markeringer gjennom sport. Sikkerhetsovervåkning av større sportevenementer, særskilt i USA, ble trappet opp igjen etter terrorangrepet 11. september 2001 2001 i USA.
I 2008 ble fotballkamper mellom danske og egyptiske ungdomslandslag i fotball ble avlyst etter at aviser igjen trykket kontroversielle Muhammedkarikaturer.
== Idrett i Norge ==
Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug var Norges første landsomfattende idrettsorganisasjon, stiftet i 1861. Organiseringen av idretten var motivert av en politikk for styrking av det norske forsvaret. Centralforeningen lå da også sortert under Forsvarsdepartementet, noe den gjorde helt frem til 1929. Inn mot 1880-tallet ble også norsk idrett påvirket av den etablerte britiske sporten, og nye idretter kom til med krav om spesialisering og prestasjoner. Slike idretter var friidrett og gymnastikk.
Skiidretten er sagt å være den urnorske idrett. Det ble trolig konkurrert sporadisk mange år før de første organiserte løpene, men det som er kjent er at verdens første virkelige hopprenn ble arrangert i Husebybakken i 1879, en kombinert variant med både langrenn og hopprenn. Rennet ble kalt Husebyrennet og skulle bli en årlig skifestival. I 1892 ble rennene flyttet til Holmenkollen og er det vi i dag kjenner som de tradisjonelle Holmenkollrennene.
De første organiserte klubbene i Norge var skytterklubber, og den første skiidretten ble ofte organisert gjennom disse. 20. mai 1861 ble Trysil Skytte- og Skiløberforening stiftet som en kominert klubb, men det ble vanlig å skille disse mot slutten av århundret. Som eksempel var skiidretten i Bærum organisert gjennom Bærum skytterlag midt på 1860-tallet, men senere ble det vanlig at skiklubbene stod for seg selv, og 19. desember 1885 gjorde Bærumidretten som mange andre, og stiftet Bærums Skiklub.
Begrepet sport erstattet idrett i mellomkrigsårene, skisport, skøytesport og svømmesport ble vanligere begreper. Idrett ble mer brukt som et synonym for friidrett.
== Se også ==
Liste over sports- og idrettsgrener
Toppidrett
Lek
Spill
Doping
Britisk sport
Norsk sport
Tilskuere i sportsturneringer
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hjalmar Falk og Alf Torp (1991 (1903–1906)). Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat. ISBN 8290520166.
Rune Slagstad (2008). (Sporten) - En idéhistorisk studie. Oslo: Pax forlag. ISBN 9788253030951.
== Eksterne lenker ==
(en) Sports – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sport – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av idrettsutøver | Idrett fra norrøn opprinnelse der "id" betyr virksomhet eller aktivitet, og "drott" betyr kraft, utholdenhet. Opprinnelig viste "idrott" til all form for høyt ansett dyktighet, senere ble kroppslig utfoldelse og fysisk prestasjon mer sentralt. | 5,954 | 5,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mannskap | 2023-02-04 | Mannskap | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Beskjeftigelser', 'Kategori:Sjøfart'] | Mannskap er betegnelsen på en arbeidsstyrke som under felles ledelse eller kommando skal løse et oppdrag eller gjennomføre konkrete oppgaver, som f.eks besetningen på fartøyer, båt og fly, ulike former for utposter som fyr, meteorologiske stasjoner, militære enheter og andre former for arbeidslag som tjenestegjør i en operativ enhet.
På skip regnes gjerne hele besetningen, unntatt skipsføreren, til mannskapet. I muntlig, maritim språkbruk er det imidlertid vanlig å ikke regne noen av offiserene til mannskapet. På seilskip refererte mannskap til de sjøfolkene som hadde kvarter foran masten.
I artistisk sammenheng kan et mannskap bli betegnet med det engelske ordet crew, for eksempel vil et band crew utføre det manuelle arbeidet knyttet til å gjennomføre en konsert med et band.
| Mannskap er betegnelsen på en arbeidsstyrke som under felles ledelse eller kommando skal løse et oppdrag eller gjennomføre konkrete oppgaver, som f.eks besetningen på fartøyer, båt og fly, ulike former for utposter som fyr, meteorologiske stasjoner, militære enheter og andre former for arbeidslag som tjenestegjør i en operativ enhet.
På skip regnes gjerne hele besetningen, unntatt skipsføreren, til mannskapet. I muntlig, maritim språkbruk er det imidlertid vanlig å ikke regne noen av offiserene til mannskapet. På seilskip refererte mannskap til de sjøfolkene som hadde kvarter foran masten.
I artistisk sammenheng kan et mannskap bli betegnet med det engelske ordet crew, for eksempel vil et band crew utføre det manuelle arbeidet knyttet til å gjennomføre en konsert med et band.
== Se også ==
Besetning
Bestmann
Dekksoffiser
Kaptein
Navigatør
Salongservitør
Hyre | right|thumb|225px | 5,956 | 5,956 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kodein | 2023-02-04 | Kodein | ['Kategori:ATC N02A', 'Kategori:ATC R05D', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Infoboks legemiddel med en uspesifisert ATC-kode', 'Kategori:Opioider'] | Kodein er et legemiddel som virker smertelindrende og hostedempende. Kodein utvinnes fra opiumsvalmuen eller syntetiseres fra tebain. Kodein finnes i en rekke medisiner, som smertestillende tabletter (for eksempel Paralgin forte) samt Kodein 25 mg uten Paracet, og hostesafter. Det finnes to kodein typer, kodeinfosfathemhydrat og kodeinfosfatsequihydrat.
| Kodein er et legemiddel som virker smertelindrende og hostedempende. Kodein utvinnes fra opiumsvalmuen eller syntetiseres fra tebain. Kodein finnes i en rekke medisiner, som smertestillende tabletter (for eksempel Paralgin forte) samt Kodein 25 mg uten Paracet, og hostesafter. Det finnes to kodein typer, kodeinfosfathemhydrat og kodeinfosfatsequihydrat.
== Farmakokinetikk ==
Som smertestillende er kodein et såkalt prodrug, det vil si at det omdannes i kroppen til det aktive stoffet morfin. Siden bare omtrent 10 % av kodeinet blir omdannet regnes det som svakere enn morfin, og har også mindre fare for avhengighetsutvikling.
Teorietisk må kodein administreres i en dose på 200 mg peroralt for å oppnå en tilsvarende smertestillende effekt som 30 mg morfin peroralt, men ingen preparater i salg har høyere kodeininnhold enn 60 mg per dose. Den smertestillende effekten øker ikke proporsjonalt med dosen, og ved omtrent 450 mg over 24 timer flater effekten ut.
Omdanningen av kodein til morfin skjer i leveren, og katalyseres av cytokrom P450-enzymet CYP2D6. Omtrent 6–10 % av befolkningen har ikke velfungerende CYP2D6, og hos disse har kodein liten smertestillende effekt, mens bivirkningene i stor grad er de samme. Enkelte legemidler er CYP2D6-inhibitorer, og reduserer eller eliminerer effekten av kodein. De mest vanlige av disse er selektive serotoninreopptakshemmere som fluoksetin (Fontex) og citalopram (Cipramil).
== Misbruk ==
Kodein regnes som svakere enn morfin, og mindre avhengighetsdannende. Kulturelle referanser til misbruk av kodein finnes imidlertid blant annet i sangen «Waiting Around to Die» av Townes Van Zandt, «Righteous» av Juice WRLD og «Codeine Dreaming» av Kodak Black.
== Se også ==
Psykoaktivt stoff
== Litteratur ==
Dewick, Paul M. (2009). Medicinal Natural Products : A Biosynthetic Approach. (3 utg.). Chichester: John Wiley & Sons, Ltd. ISBN 978-0-470-74168-9.
Samuelsson, Gunnar; Bohlin, Lars (2009). Drugs of natural origin : a treatise of pharmacognosy (6 utg.). Stockholm: Apotekarsocieteten. ISBN 978-91-976510-5-9.
Heinrich, Michael; Barnes, Joanne; Gibbons, Simon; Williamson, Elizabeth M. (2012). Drugs of natural origin : a treatise of pharmacognosy (2 utg.). Edinburgh: Elsevier, Churchill Livingstone. ISBN 978-0-7020-3388-9.
Rang, H. P.; Dale, M. M.; Ritter, J. M.; Moore, P. K. (2003). Pharmacology (5 utg.). Edinburgh New York: Elsevier Limited. ISBN 0-443-07145-4.
Rang, H. P.; Dale, M. M.; Ritter, J. M.; Flower, R. J.; Henderson, G. (2012). Rang and Dale's pharmacology (7 utg.). Edinburgh New York: Elsevier/Churchill Livingstone. ISBN 978-0-7020-3471-8. | Kodein er et legemiddel som virker smertelindrende og hostedempende. Kodein utvinnes fra opiumsvalmuen eller syntetiseres fra tebain. | 5,958 | 5,958 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elektron | 2023-02-04 | Elektron | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Elektrisitet', 'Kategori:Elementærpartikler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For den russiske tråleren, se «Elektron», for magnesiumlegeringen, se Elektron (legering).Elektronet er en elementær subatomær partikkel med en negativ elektrisk ladning. I et atom er kjernen av protoner og nøytroner omgitt av elektroner i en elektronkonfigurasjon. Ordet elektron ble først brukt i 1894 og har sin opprinnelse i det greske ordet ἤλεκτρον, som betyr rav. Elektrostatisk ladning kan skapes ved å gni rav med dyreskinn. -on-endelsen, som er felles for navnene på de fleste subatomære partiklene, ble brukt i analogi til ordet ion.
Elektroner i bevegelse utgjør elektrisk strøm som kan brukes til å måle mange fysiske egenskaper. Elektrisk strøm over tid er en form for energi (elektrisitet) og utnyttes som en praktisk måte å utføre arbeid på.
Variasjoner i elektriske felt som skapes ved varierende antall elektroner og forskjellige konfigurasjoner i atomer bestemmer de kjemiske egenskapene til elementene. Disse feltene spiller en grunnleggende rolle i kjemiske bindinger og kjemi.
Hver gang vi har endret vår oppfatning av elektroners vesen, har grunnen vært lagt for ny teknologi. Den gangen elektroner ble oppfattet som små planeter i bane i et miniatyr-solsystem, oppfant man den elektriske motor, lyspærer og telefonen. Da man gikk over til å se på elektroner som utgangspunkt for stråling, fikk man oppfinnelser med navn etter radiation (engelsk for «stråling»), slik som radar og radio. I foreløpig siste runde, der man har oppdaget elektronenes evne til å teleportere (forsvinne for å dukke opp igjen et helt annet sted), fikk vi datamaskinen.
| For den russiske tråleren, se «Elektron», for magnesiumlegeringen, se Elektron (legering).Elektronet er en elementær subatomær partikkel med en negativ elektrisk ladning. I et atom er kjernen av protoner og nøytroner omgitt av elektroner i en elektronkonfigurasjon. Ordet elektron ble først brukt i 1894 og har sin opprinnelse i det greske ordet ἤλεκτρον, som betyr rav. Elektrostatisk ladning kan skapes ved å gni rav med dyreskinn. -on-endelsen, som er felles for navnene på de fleste subatomære partiklene, ble brukt i analogi til ordet ion.
Elektroner i bevegelse utgjør elektrisk strøm som kan brukes til å måle mange fysiske egenskaper. Elektrisk strøm over tid er en form for energi (elektrisitet) og utnyttes som en praktisk måte å utføre arbeid på.
Variasjoner i elektriske felt som skapes ved varierende antall elektroner og forskjellige konfigurasjoner i atomer bestemmer de kjemiske egenskapene til elementene. Disse feltene spiller en grunnleggende rolle i kjemiske bindinger og kjemi.
Hver gang vi har endret vår oppfatning av elektroners vesen, har grunnen vært lagt for ny teknologi. Den gangen elektroner ble oppfattet som små planeter i bane i et miniatyr-solsystem, oppfant man den elektriske motor, lyspærer og telefonen. Da man gikk over til å se på elektroner som utgangspunkt for stråling, fikk man oppfinnelser med navn etter radiation (engelsk for «stråling»), slik som radar og radio. I foreløpig siste runde, der man har oppdaget elektronenes evne til å teleportere (forsvinne for å dukke opp igjen et helt annet sted), fikk vi datamaskinen.
== Elektroner i praksis ==
=== Klassifisering av elektroner ===
Elektronet hører til en familie av elementærpartikler kalt leptoner. Som andre små partikler, kan også elektronet oppføre seg som bølger; dette kalles bølge-partikkel dualiteten. Det kan vises at elektroner kan interferere med hverandre, for eksempel i dobbeltspalteforsøket.
Positronet er elektronets antipartikkel. Det har samme masse, men positiv ladning. Begrepet negatron blir noen ganger brukt for å referere til vanlige elektroner, slik at begrepet elektron kan brukes for å beskrive både positroner og negatroner, som foreslått av Carl D. Anderson. Under vanlige omstendigheter, refererer elektron kun til den negativt ladde partikkelen.
=== Elektronets egenskaper og oppførsel ===
Elektroner har en negativ elektrisk ladning på −1.6 × 10−19 coulomb, og en masse på 9,11 × 10−31 kg (0.51 MeV/c2), som er omtrent 1⁄1836 av protonets masse. Elektronet er vanligvis representert som e−.
Elektroner (og ladning generelt) i bevegelse kalles elektrisk strøm. De fleste elektroner på jorden finnes bundet i atomer. Disse kan som regel ikke bevege seg fritt, siden de fleste stoffer er isolatorer. Derimot kan ledningselektronene i metaller bevege seg fritt mellom atomene/molekylene, og metaller er dermed elektriske ledere. Elektroner kan også bevege seg samlet gjennom vakuum som en elektronstråle. Elektroner i metaller og andre ledere ligger ikke i ro. De beveger seg i alle frie retninger og med forskjellige hastigheter. Denne aktiviteten stiger proporsjonalt med den absolutte temperaturen. Statistisk sett er det ingen netto bevegelse, her går ingen netto strøm. Disse tilfeldige bevegelsene er årsaken til støy i elektroniske komponenter.
Elektroner i bevegelse har et sirkulært magnetfelt som står på tvers av bevegelsesretningen. Dette kan enkelt demonstreres ved å holde en magnet inntil en bilderørskjerm, slik at bildet avbøyes (vris) sirkulært rundt magneten. Elektronets magnetiske egenskaper utnyttes blant annet i spoler, såkalte elektromagneter. Ved å indusere en elektronstrøm i en superleder, får man en supersterk magnet.
Statisk elektrisitet er ikke en strøm av elektroner. Statisk elektrisitet henviser til et legeme som har flere eller færre elektroner enn det som skal til for å balansere atomkjernenes positive ladning. Når det er overflødige elektroner, sies objektet å være negativt ladet. Når det er færre elektroner enn protoner, sies objektet å være positivt ladet. Når antall elektroner og protoner er likt, sies objektet å være elektrisk nøytralt.
Elektronet er en elementærpartikkel— det betyr at det ikke har noen substruktur (i hvert fall har ikke eksperimenter funnet noen så langt, og det er god grunn til å tro at det ikke finnes noen). Derfor blir elektronet vanligvis beskrevet som punkt-liknende, dvs. uten romlig utstrekning. Men hvis en kommer veldig nært et elektron, merker en at dets egenskaper (ladning og masse) tilsynelatende forandrer seg. Dette er en effekt felles for alle elementærpartikler: Partikkelen har en innflytelse på vakuumfluktuasjonene i nærheten, slik at egenskapene en observerer fra langt unna, er summen av egenskapene og vakuumeffektene (se renormalisering). Elektroner og positroner kan tilintetgjøre hverandre og produsere to fotoner, og omvendt. To fotoner med høy energi kan omdannes til ett elektron og ett positron i en prosess som kalles parproduksjon.
Elektronet har spinn ½, som medfører at det er et fermion, dvs., oppfyller Fermi-Dirac statistikken. Som konsekvens av dette kan to elektroner aldri kan være i samme kvantetilstand (pauliprinsippet).
Elektroner kan enten være bundne eller frie.
Bundne elektroner finner vi f.eks. i atomer hvor tiltrekningen fra atomkjernen er sterk nok til å binde elektronene. Et bundet elektron vil til enhver tid være i en kvantetilstand karakterisert ved energi, angulært moment og spinn, hvor verdien til disse ifølge kvantemekanikken er kvantisert, dvs. de kan bare ta visse verdier. De lovlige tilstandene til energi, angulært moment og spinn definerer det periodiske system. Bundne elektroner lar seg ikke beskrive klassisk, men til gjengjeld gir kvantemekanikken en meget god beskrivelse.
Det er en fysisk konstant kalt den klassiske elektronradiusen, med en verdi på 2.8179 × 10−15 m. Merk at dette er radiusen som en kan slutte fra dets ladning hvis fysikken kun er beskrevet med den klassiske teorien om elektrodynamikk og ikke kvantemekanikk (dermed er dette et utdatert konsept som likevel noen ganger er nyttig i utregninger).
Andre typer tiltrekninger kan også binde elektroner, f. eks. magnetfelt (såkalt Landau-kvantisering) og gjennom gitterviberasjoner (fononer) i et krystallgitter, noe som gir opphav til supraledning.
Frie elektroner finner vi i vakuum og som frie ledningselektroner i metaller. Frie elektroner kan i motsetning til de bundne ha vilkårlige verdier for kvantetilstandene energi og angulært moment. Dette ligger dermed nærmere bildet av klassiske partikler.
Et resultatet fra kvantemekanikken er at elektronets nøyaktige bevegelsesmengde og posisjon kan ikke samtidig bestemmes. Dette er en begrensning beskrevet av Heisenbergs uskarphetsrelasjon, som sier at jo mer nøyaktig vi kjenner posisjon til en partikkel, dess mindre nøyaktig kan vi kjenne partikkelens bevegelsesmengde, og omvendt.
Elektronets fart i vakuum kan nærme seg, men vil aldri nå, c, lyshastigheten i vakuum. Dette er en virkning av spesiell relativitetsteori. Spesiell relativitetsteori er basert på en størrelse kjent som gamma eller Lorentz faktoren. Gamma er en funksjon av v, partikkelens hastighet, og c. Det følgende er en formel for gamma:
γ
=
1
/
1
−
(
v
2
/
c
2
)
{\displaystyle \gamma =1/{\sqrt {1-(v^{2}/c^{2})}}}
Energien som skal til for å akselerere en partikkel er gamma minus en ganget med hvilemassen. For eksempel, den lineære akseleratoren ved Stanford kan akselerere et elektron til omtrent 51 GeV. Dette gir en gamma på 100 000 gitt at hvilemassen av et elektron er 0.51 MeV/c² (den relativistiske massen av dette hurtige elektronet er 100 000 ganger dets hvilemasse). Ved å løse likningen ovenfor for elektronets fart får vi:
(
1
−
1
2
γ
−
2
)
c
{\displaystyle (1-{\frac {1}{2}}\gamma ^{-2})c}
= 0.999 999 999 95 c.(Denne formelen gjelder for store verdier av γ.)
=== Elektroner i universet ===
Trolig finnes det minst 1079 elektroner i det kjente universet. Dette antallet tilsvarer en tetthet på cirka et elektron per kubikkmeter i rommet.
Basert på den klassiske elektronradiusen og ved å anta en tett sfæreinnpakkning, kan det regnes at antallet elektroner som vil passe i det synlige univers være på mengden 10130. Selvfølgelig er dette tallet enda mindre meningsfullt enn den klassiske elektronradiusen selv.
=== Elektroner i industri ===
Elektronstråler brukes i sveising så vel som i litografi.
== Elektroner på laboratoriet ==
=== Grunnleggende eksperimenter ===
Det at ladning er kvantisert ble observert av Robert Millikan i Oljedråpeeksperimentet i 1909.
=== Bruk av elektroner på laboratoriet ===
Elektronmikroskop brukes til å forstørre detaljer opptil 500 000 ganger. Elektronenes kvantevirkninger brukes i Scanning tunneling mikroskop til å studere kjennetegn på atomnivået.
== Elektroner i teori ==
I kvantemekanikk, beskrives elektronet av Dirac-likningen. I Standardmodellen for partikkelfysikk, former det en doublet i SU(2) med elektron nøytrinet, da disse vekselvirker gjennom svak vekselvirkning. Elektronet har enda to enorme partnere, med samme ladning, men annen masse: myonet og tau-leptonet.
Antimaterie motstykket til elektronet er dets antipartikkel, positronet. Positronet har like stor elektrisk ladning som elektronet, bortsett fra at ladningen er positiv. Det har samme masse og spinn som elektronet. Når et elektron og et positron møtes kan de annihilere hverandre, og gi opphav til to gammastråle-fotoner, hver med energi på 0.511 MeV (511 keV). Se også Elektron-positron-annihilering.
Elektroner er også et nøkkelelement i elektromagnetisme, en tilnærmet teori som nøyer seg for makroskopiske systemer.
== Historie ==
Elektronet som en enhet for ladning i elektrokjemien ble foreslått av G. Johnstone Stoney i 1874. Han oppfant også selve ordet elektron i 1894.
Elektronet ble oppdaget av Joseph John Thomson i 1897 i Cavendish Laboratory ved University of Cambridge i forbindelse med en undersøkelse av det man kalte «katodestråler», som egentlig er elektronstråler. Med innflytelse fra James Clerk Maxwell, og oppdagelsen av røntgenstråler, sluttet han katodestrålenes eksistens og at de var negativt ladde «partikler», som han kalte «korpuskler». Han publiserte sin oppdagelse i 1897.
Periodeloven sier at elementenes kjemiske egenskaper stort sett gjentar seg selv periodisk, og er grunnlaget for periodetabellen. Loven ble først forklart ved atommassene til elementene. Men fordi det fantes enkelte anomalier i tabellen, lette man etter en bedre forklaring. I 1913 introduserte Henry Moseley konseptet atomtall, og forklarte periodeloven gjennom antallet protoner hvert av elementene har. Samme året viste Niels Bohr at elektroner er det egentlige fundamentet i tabellen. II 1916 forklarte Gilbert Newton Lewis og Irving Langmuir elementenes kjemiske bindinger ved elektronenes vekselvirkninger.
== Se også ==
Standardmodell
Elementærpartikkel
Subatomær partikkel
Proton
Positron
Nøytron
Fotoelektrisk effekt
Lyn
Katodestråler
Elektrisitet
Fermion felt
Galvanisk skille
== Referanser ==
== Litteratur ==
Griffiths, David J. (2004). Introduction to Quantum Mechanics (2nd ed.). Prentice Hall.
Tipler, Paul, Llewellyn, Ralph (2002). Modern Physics (4th ed.). W. H. Freeman. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Brumfiel, G. (6. januar 2005). Can electrons do the splits? I Nature, 433, 11.
== Eksterne lenker ==
Elektronets oppdagelse Arkivert 16. mars 2008 hos Wayback Machine. fra The American Institute of Physics History Center
Particle Data Group
Stoney, G. Johnstone, «Om 'Elektronet,' eller Elektrisitetens Atom». Philosophical Magazine. Serie 5, Volum 38, s. 418-420 Oktober 1894.
Eric Weisstein's World of Physics: Elektron | |- | 5,960 | 5,960 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.