id
int64 0
353k
| url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 2
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 6
741k
⌀ | article
stringlengths 6
741k
⌀ |
|---|---|---|---|---|---|---|
352,500 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,501 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,502 | https://no.wikipedia.org/wiki/Kategori:Nordmakedonske_spillerstallmaler_for_volleyball | 2023-02-01 | Kategori:Nordmakedonske spillerstallmaler for volleyball | ['Kategori:Nordmakedonske spillerstallmaler', 'Kategori:Nordmakedonske volleyballnavigasjonsmaler', 'Kategori:Spillerstallmaler for volleyball'] | null | null |
352,503 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,504 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,505 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,506 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,507 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,508 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,509 | https://no.wikipedia.org/wiki/Praggnanandhaa | 2023-02-01 | Praggnanandhaa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 2005', 'Kategori:Indiske sjakkspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chennai', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stormestere i sjakk'] | Rameshbabu «Pragg» Praggnanandhaa (født 10. august 2005) er en indisk profesjonell sjakkspiller som i 2016 ble den yngste internasjonale mesteren i historien; 10 år, 10 måneder og 19 dager gammel.23. juni 2018 ble han den nest yngste stormesteren i historien etter Sergej Karjakin; 12 år, 10 måneder og 13 dager gammel. | Rameshbabu «Pragg» Praggnanandhaa (født 10. august 2005) er en indisk profesjonell sjakkspiller som i 2016 ble den yngste internasjonale mesteren i historien; 10 år, 10 måneder og 19 dager gammel.23. juni 2018 ble han den nest yngste stormesteren i historien etter Sergej Karjakin; 12 år, 10 måneder og 13 dager gammel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Praggnanandhaa – FIDE
(en) Praggnanandhaa – US Chess Federation
(en) Praggnanandhaa – chessgames.com
(en) Praggnanandhaa – Chess.com
(en) Praggnanandhaa – 365Chess.com
Praggnanandhaa på Twitter
Praggnanandhaa på Facebook |
352,510 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,511 | https://no.wikipedia.org/wiki/Gukesh_D | 2023-02-01 | Gukesh D | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. mai', 'Kategori:Fødsler i 2006', 'Kategori:Indiske sjakkspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chennai', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stormestere i sjakk'] | Dommaraju Gukesh (født 29. mai 2006 i Chennai), kjent som Gukesh D, er en indisk sjakkspiller, som ble stormester i mars 2019 – den nest yngste i historien etter Sergej Karjakin.
| Dommaraju Gukesh (født 29. mai 2006 i Chennai), kjent som Gukesh D, er en indisk sjakkspiller, som ble stormester i mars 2019 – den nest yngste i historien etter Sergej Karjakin.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gukesh D – FIDE
(en) Gukesh D – chessgames.com
(en) Gukesh D – Chess.com
(en) Gukesh D – 365Chess.com
Gukesh D på Twitter |
352,512 | https://no.wikipedia.org/wiki/Praggnanandhaa | 2023-02-01 | Praggnanandhaa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 2005', 'Kategori:Indiske sjakkspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chennai', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stormestere i sjakk'] | Rameshbabu «Pragg» Praggnanandhaa (født 10. august 2005) er en indisk profesjonell sjakkspiller som i 2016 ble den yngste internasjonale mesteren i historien; 10 år, 10 måneder og 19 dager gammel.23. juni 2018 ble han den nest yngste stormesteren i historien etter Sergej Karjakin; 12 år, 10 måneder og 13 dager gammel. | Rameshbabu «Pragg» Praggnanandhaa (født 10. august 2005) er en indisk profesjonell sjakkspiller som i 2016 ble den yngste internasjonale mesteren i historien; 10 år, 10 måneder og 19 dager gammel.23. juni 2018 ble han den nest yngste stormesteren i historien etter Sergej Karjakin; 12 år, 10 måneder og 13 dager gammel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Praggnanandhaa – FIDE
(en) Praggnanandhaa – US Chess Federation
(en) Praggnanandhaa – chessgames.com
(en) Praggnanandhaa – Chess.com
(en) Praggnanandhaa – 365Chess.com
Praggnanandhaa på Twitter
Praggnanandhaa på Facebook |
352,513 | https://no.wikipedia.org/wiki/Praggnanandhaa | 2023-02-01 | Praggnanandhaa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 2005', 'Kategori:Indiske sjakkspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chennai', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stormestere i sjakk'] | Rameshbabu «Pragg» Praggnanandhaa (født 10. august 2005) er en indisk profesjonell sjakkspiller som i 2016 ble den yngste internasjonale mesteren i historien; 10 år, 10 måneder og 19 dager gammel.23. juni 2018 ble han den nest yngste stormesteren i historien etter Sergej Karjakin; 12 år, 10 måneder og 13 dager gammel. | Rameshbabu «Pragg» Praggnanandhaa (født 10. august 2005) er en indisk profesjonell sjakkspiller som i 2016 ble den yngste internasjonale mesteren i historien; 10 år, 10 måneder og 19 dager gammel.23. juni 2018 ble han den nest yngste stormesteren i historien etter Sergej Karjakin; 12 år, 10 måneder og 13 dager gammel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Praggnanandhaa – FIDE
(en) Praggnanandhaa – US Chess Federation
(en) Praggnanandhaa – chessgames.com
(en) Praggnanandhaa – Chess.com
(en) Praggnanandhaa – 365Chess.com
Praggnanandhaa på Twitter
Praggnanandhaa på Facebook |
352,514 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,515 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,516 | https://no.wikipedia.org/wiki/TotalEnergies | 2023-02-01 | TotalEnergies | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Franske oljeselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 1924', 'Kategori:Selskaper notert på New York Stock Exchange', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | TotalEnergies SE (NYSE: TTE) er et fransk oljeselskap etablert i 1924, som er et av de fire største oljeselskapene i verden, sammen med Royal Dutch Shell, BP og ExxonMobil.
Selskapet har sitt hovedkvarter i Paris og utgjør del av aksjeindeksen CAC 40. Aksjen er også notert på New York-børsen. De opererer i 130 land og har 96 000 ansatte.Statens pensjonsfond eier pr. 2005 0,18 % av aksjene i selskapet. I 2004 eide fondet 0,68 % av aksjene men solgte flere av dem etter anbefaling fra etikkrådet. Dette skyldes selskapets virksomhet i Myanmar.Selskapet ble i oktober 2007 partnere med daværende Statoil og russiske Gazprom om gassutvinning i Nordishavet, med prosentfordeling på respektive 25 %, 24 % og 51 %.
| TotalEnergies SE (NYSE: TTE) er et fransk oljeselskap etablert i 1924, som er et av de fire største oljeselskapene i verden, sammen med Royal Dutch Shell, BP og ExxonMobil.
Selskapet har sitt hovedkvarter i Paris og utgjør del av aksjeindeksen CAC 40. Aksjen er også notert på New York-børsen. De opererer i 130 land og har 96 000 ansatte.Statens pensjonsfond eier pr. 2005 0,18 % av aksjene i selskapet. I 2004 eide fondet 0,68 % av aksjene men solgte flere av dem etter anbefaling fra etikkrådet. Dette skyldes selskapets virksomhet i Myanmar.Selskapet ble i oktober 2007 partnere med daværende Statoil og russiske Gazprom om gassutvinning i Nordishavet, med prosentfordeling på respektive 25 %, 24 % og 51 %.
== Historikk ==
Etter første verdenskrig ville den franske statsministeren Raymond Poincaré opprette et eget fransk oljeselskap, i stedet for å samarbeide med Shell. Ernest Mercier, som hadde studert elektrisk industri ved École polytechnique i Paris, samlet støtte fra 90 banker og selskaper til å starte Compagnie française des pétroles (CFP) i mars 1924.
I 1985 skiftet selskapet navn til Total CFP. Selskapet ble slått sammen med belgiske Petrofina i 1999 og endret navn til Total Fina. Senere kjøpte selskapet franske Elf Aquitaine og skiftet navn til TotalFinaElf, før det ble endret tilbake til Total i 2003. I mai 2021 annonserte selskapet ny navneendring til TotalEnergies, for å markere overgangen til fornybar energi.I desember 2022 sendte de frivillige organisasjonene Friends of the Earth, Survie og fire ugandiske frivillige organisasjoner oljekonsernet for retten og anklaget de for å ha brutt loven om store franske selskapers årvåkenhetsplikt når det gjelder menneskerettigheter og miljø.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) TotalEnergies – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
TotalEnergies på Twitter
TotalEnergies på Facebook
TotalEnergies på Instagram
TotalEnergies på YouTube |
352,517 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,518 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,519 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,520 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,521 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,522 | https://no.wikipedia.org/wiki/Jared_Diamond | 2023-02-01 | Jared Diamond | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Evolusjonsbiologi', 'Kategori:Fødsler 10. september', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Boston', 'Kategori:Personer fra USA av polsk opphav', 'Kategori:Sakprosaforfattere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jared Mason Diamond (født 10. september 1937 i Boston i USA) er en amerikansk sakprosaforfatter, evolusjonsbiolog, fysiolog og biogeograf. Han er best kjent for boken Våpen, pest og stål - Menneskenes historie gjennom 13 000 år, som han ble tildelt Pulitzer-prisen for i 1998. I boken påvises påvirkning på dagens internasjonale situasjon fra prosesser som startet i en tidlig moderne periode, da avanserte sivilisasjoner innledet en periode med dominans av mindre avanserte sivilisasjoner i andre deler av verden. Diamonds hovedtese er, uten å ty til rasebiologiske forklaringer, å påvise årsakene til at avanserte sivilisasjoner kun utviklet seg i Eurasia og ikke Australia, Afrika eller Amerika. Det er i de ultimate årsakene Diamond finner forklaringen på at det var innbyggerne på det euroasiatiske kontinent som fra år 1500 og utover rådet over våpen, bakterier og stål, de direkte («proximate») faktorene som gjorde det mulig å dominere verden.
I boken Collapse – how societies choose to fail or survive analyserer Diamond ulike samfunn i fortid og nåtid ut fra fem faktorer (økologi, klima, fiendtlige omgivelser, vennligskapelige forbindelser, egen evne til omstilling) og viser at svikt i kun én av faktorene er nok til at et samfunn kan kollapse. Boken inneholder også en gjennomgang av veksten og sammenbruddet til den norrøne sivilisasjonen på Grønland.
| Jared Mason Diamond (født 10. september 1937 i Boston i USA) er en amerikansk sakprosaforfatter, evolusjonsbiolog, fysiolog og biogeograf. Han er best kjent for boken Våpen, pest og stål - Menneskenes historie gjennom 13 000 år, som han ble tildelt Pulitzer-prisen for i 1998. I boken påvises påvirkning på dagens internasjonale situasjon fra prosesser som startet i en tidlig moderne periode, da avanserte sivilisasjoner innledet en periode med dominans av mindre avanserte sivilisasjoner i andre deler av verden. Diamonds hovedtese er, uten å ty til rasebiologiske forklaringer, å påvise årsakene til at avanserte sivilisasjoner kun utviklet seg i Eurasia og ikke Australia, Afrika eller Amerika. Det er i de ultimate årsakene Diamond finner forklaringen på at det var innbyggerne på det euroasiatiske kontinent som fra år 1500 og utover rådet over våpen, bakterier og stål, de direkte («proximate») faktorene som gjorde det mulig å dominere verden.
I boken Collapse – how societies choose to fail or survive analyserer Diamond ulike samfunn i fortid og nåtid ut fra fem faktorer (økologi, klima, fiendtlige omgivelser, vennligskapelige forbindelser, egen evne til omstilling) og viser at svikt i kun én av faktorene er nok til at et samfunn kan kollapse. Boken inneholder også en gjennomgang av veksten og sammenbruddet til den norrøne sivilisasjonen på Grønland.
== Bibliografi ==
(no) Publikasjoner av Jared Diamond i BIBSYS
=== Bøker ===
Kollaps - Hvordan samfunn går under eller overlever norsk oversettelse 2012, ISBN 978-82-430-0691-1. Oversettelse ved Anne Arneberg av Collapse: How Societies Choose to Fail or Succeed (2004) ISBN 0-670-03337-5
Guns, Germs, and Steel Reader's Companion (2003) ISBN 1-58663-863-7
Våpen, pest og stål - Menneskenes historie gjennom 13 000 år norsk oversettelse 2011, ISBN 9788243005266. Norsk oversettelse ved Mie Hidle av Guns, Germs and Steel: The Fates of Human Societies (1997) ISBN 0-393-31755-2
Den tredje sjimpansen - Menneskets evolusjon og framtid (2014), ISBN 9788243008281. Norsk oversettelse ved Alexander Leborg.
Verden fram til i går - Hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn (2013), ISBN 9788243007611. Norsk oversettelse ved Alexander Leborg.
Why is Sex Fun? The Evolution of Human Sexuality (1997)
The Third Chimpanzee: The Evolution and Future of the Human Animal (1992) ISBN 0-06-098403-1
The Birds of Northern Melanesia: Speciation, Ecology, & Biogeography (med Ernst Mayr, 2001) ISBN 0-19-514170-9
Avifauna of the Eastern Highlands of New Guinea, Publications of the Nuttall Ornithological Club, No. 12, Cambridge, Mass., pp. 438 (1972)
=== Artikler ===
Curse and Blessing of the Ghetto (mars 1991) Discover, ss. 60-66
The Worst Mistake in the History of the Human Race (mai 1987) Discover ss. 64-66
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Jared Diamond – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jared Diamond – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jared Diamond på Internet Movie Database
(en) Jared Diamond hos The Movie Database
(no) forskning.no Totalkollaps bokanmeldelse av Collapse av Erik Tunstad 2.2.2005
(no) prosa.no Menneskets store epos essay om Diamonds bøker av Bjarne Robberstad
(en) Diamonds side på institutt for geografi, UCLA
(en) EvoWiki: Jared Diamond |
352,523 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,524 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,525 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,526 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,527 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,528 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,529 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,530 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,531 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,532 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,533 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,534 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,535 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,536 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,537 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,538 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,539 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,540 | https://no.wikipedia.org/wiki/Seadrill | 2023-02-01 | Seadrill | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:John Fredriksen', 'Kategori:Seadrill', 'Kategori:Selskaper etablert i 2005', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Seadrill er et internasjonalt boreentreprenørselskap med base i Stavanger og Bermuda.
| Seadrill er et internasjonalt boreentreprenørselskap med base i Stavanger og Bermuda.
== Historikk ==
Selskapet ble opprettet i mai 2005 av hovedeier John Fredriksen og notert på Oslo Børs og New York Stock Exchange. Det har gjennom oppkjøp i 2005–06 av Odfjeld Invest, Smedvig og Mosvold Drilling vokst til å bli verdens største riggselskap. Seadrill har også majoritet i Eastern Drilling. Selskapet kontrollerer over halvparten av aksjene i North Atlantic drilling. I 2010 la Seadrill inn bud på hele Scorpion Offshore.
Sammen med partnere eier og driver selskapet 43 borerigger hvorav 15 er under bygging. Boreriggene opererer internasjonalt. Seadrills flåte består av halvt nedsenkbare og oppjekkbare boreplattformer, boreskip og tenderrigger. Selskapet har ca. 7000 ansatte fra 25 forskjellige nasjoner og opererer i 15 land på fem kontinent.
Seadrill er notert på Oslo Børs, der selskapets markedsverdi per 16. desember 2009 var kroner 57 794 024 000 (57,8 milliarder kroner).
== Flåte ==
4 boreskip, 1 av disse under bygging ved Samsung-verftet
10 halvt nedsenkbare borerigger hvorav 2 under bygging ved Jurong
12 oppjekkbare borerigger, hvorav 2 nybygg ved Keppel FELS og 2 ved PPL
17 tenderrigger, hvorav 5 er 49 % eiet og 3 er under bygging
=== «West Atlas» ===
Den oppjekkbare boreriggen «West Atlas» var plassert på Montarafeltet, rundt 690 kilometer utenfor byen Darwin i Australia, da det brøt ut i brann 1. november 2009 etter at oljefeltet hadde lekket olje i ti uker. Operatør på feltet var det thailandske selskapet PTTEP. Død fisk og oljeklumper ble funnet nær den indonesiske kysten. «West Atlas» ble levert fra Kffelverftet høsten 2007.
Oljesølet skjedde i Timorsjøen utenfor Vest-Australia siden 21. august 2009 og utviklet seg til et av Australias verste. Oljefeltet ligger utenfor Kimberley-kysten, 250 kilometer nord for Truscott, og 690 kilometer vest for Darwin.Australias Department of Resources, Energy, and Tourism beregnet oljesølet til 2000 fat per dag.
=== «West Sirius» ===
«West Sirius» er en halvt nedsenkbar borerigg som kan bore på havdyp større enn 10 000 fot.
Den 24. juli 2008 startet Seadrills nye «West Sirius» på jobb for Devon Energy i Mexicogolfen. «West Sirius» ble levert 31. mars 2008 fra Jurong Shipyard i Singapore og har seksårskontrakt med Devon Energy for drift i Gulf of Mexico. «West Sirius» er den første av åtte dypvannsrigger som Seadrill har bestilt fra Jurong-verftet.
Ved Deepwater Horizon-utblåsningen lå «West Sirius» i nærheten av ulykkesbrønnen og fikk boreforbud. «West Sirius» ble brukt til å installere frittstående stigerør.
=== Plattformer i flåten ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Selskapets hjemmeside
Artikkel i Store norske leksikon |
352,541 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,542 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,543 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,544 | https://no.wikipedia.org/wiki/Paul-Marie_Richaud | 2023-02-01 | Paul-Marie Richaud | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere på Andre Vatikankonsil', 'Kategori:Dødsfall 5. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Franske kardinaler', 'Kategori:Franske katolske biskoper', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1887', "Kategori:Linjen d'Estouteville", 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Versailles', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Paul-Marie Richaud (født 16. april 1887 i Versailles i Frankrike, død 5. februar 1968 i Bordeaux) var en av den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Bordeaux 1950–1968.
| Paul-Marie Richaud (født 16. april 1887 i Versailles i Frankrike, død 5. februar 1968 i Bordeaux) var en av den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Bordeaux 1950–1968.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Paul Richaud kom fra en familie som slo seg ned i Versailles under Den franske revolusjonen. Hyacinthe Richaud, en kjøpmann, var valgt til borgermester i byen i 1791, og var deretter stedfortreder for nasjonalkonvensjonen og til slutt deputert til Femhundrerådet.
Paul-Maries far, Jules-Marie Richaud, som døde 85 år gammel den 11. februar 1933, var visepresident for Commission des Hospices de Versailles. Paul Richaud hadder en søster, Jeanne Richaud, som ble dominikanerinne med ordensnavnet søster Marie de la Trinité. Han hadde også to prestenevøer, sønner av Albert, hans eldste bror, som var advokat i Orléans.
=== Prest ===
Paul Richaud studerte fra 1909 katolsk teologi og filosofi i Versailles, og ble presteviet der den 28. juni 1913. Deretter tok han tilleggsstudier fra 1913 til 1915 ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma.
Fra 1915 var han menighetssjelesørger i bispedømmet Versailles, og i 1931 ble han det generalvikar.
=== Hjelpebiskop i Versailles ===
Den 19. desember 1933 utnevnte pave Pius XI ham til titulærbiskop av Irenopolis in Isauria og til hjelpebiskop i Versailles. Han ble bispeviet av Versailles' biskop Benjamin-Octave Roland-Gosselin i Saint-Louis-katedralen i Versailles; Medkonsekratorer var Pierre Gerlier, biskop av Tarbes, og Georges Louis, biskop av Périgueux. Den 27. juli 1938 utnevnte Pius XI ham til biskop av Laval.
=== Erkebiskop av Bordeaux ===
Pave Pius XII utnevnte Richaud til erkebiskop av Bordeaux den 10. februar 1950.
=== Kardinal ===
Den 15. desember 1958 opptok pave Johannes XXIII ham i kardinalkollegiet som kardinalprest med tittelkirken Santi Quirico e Giulitta. Richaud deltok på konklavet 1963, som valgte pave Paul VI. Likeså deltok han på Andre Vatikankonsil.
Kardinal Richaud døde i en alder av 80 år i Bordeaux, og ble bidatt i katedralen der.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483)
Pave Sixtus IV (1414-1484) * bispeviet 1471
Pave Julius II (1443-1513) *1481
Kardinal Raffaele Sansoni Riario (1461-1521) *1504
Pave Leo X ( 1475-1521) *1513
Pave Paul III (1468-1549) *1519
Kardinal Francesco Pisani (1494-1570) *1527
Kardinal Alfonso Gesualdo di Conza (Gonza) (1540-1603) *1564
Pave Klemens VIII (1536-1605) *1592
Kardinal Pietro Aldobrandini (1571-1621 *1604
Biskop Laudivio Zacchia (1565-1637) *1605
Kardinal Antonio (Marcello) Barberini den eldre, O.F.M. Cap. (1569-1646) *1625
Erkebiskop Nicolò Guidi di Bagno (1583-1663) *1644
Erkebiskop François de Harlay de Champvallon (1625-1695) *1651
Erkebiskop Louis-Antoine de Noailles (1651-1729) *1679
Biskop Jean-François Salgues de Valderies de Lescure 1644-1723) *1699
Erkebiskop Louis-Jacques Chapt de Rastignac (1690-1750) *1722
Erkebiskop Christophe de Beaumont du Repaire (1703-1781) *1741
Biskop César-Guillaume de La Luzern (1738-1821) *1770
Erkebiskop Gabriel Cortois de Pressigny (1745-1823) *1786
Erkebiskop Hyacinthe-Louis de Quélen (1778-1839) *1817
Biskop Louis-Charles Féron (1794-1879) *1834
Biskop Pierre-Alfred Grimardias (1818-1896) *1866
Kardinal Guillaume-Marie-Romain Sourrieu (1825-1899) *1882
Kardinal Léon-Adolphe Amette (1850-1920) *1899
Biskop Bishop Benjamin-Octave Roland-Gosselin (1870-1952) *1919
Kardinal Paul-Marie-Alexandre Richaud (1887-1968) *1934
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church |
352,545 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,546 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,547 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,548 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,549 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,550 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,551 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,552 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,553 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,554 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,555 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,556 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,557 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,558 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,559 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,560 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,561 | https://no.wikipedia.org/wiki/Holandsvika_stasjon | 2023-02-01 | Holandsvika stasjon | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Nordland', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1989', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Nordlandsbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1941', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Vefsn'] | Holandsvika stasjon på Nordlandsbanen (Nyland i planen) åpnet 15. mars 1941 og ble nedgradert til holdeplass 4. november 1957. Holdeplassen mistet persontrafikken 1. januar 1989 og ble nedlagt 28. mai samme år.
En stasjonsbygning tegnet ved NSB Arkitektkontor er solgt, ifølge Banedata 2004. Denne er ikke tatt med i NSBs bygningsregistrering fra 1993, som i stedet omtaler to vokterboliger. Den ene (ved 419,37 km) er tegnet av Ralph Werenskiold og er av en type som finnes flere steder på strekningen (en videreutvikling av Erik Glosimodts vokterboliger for Dovrebanen). Den andre (ved 419,42 km) skal være tegnet av Gunnar Nordtvedt, og mellom dem sies det å stå et uthus. Også linjebu og leskur omtales.
| Holandsvika stasjon på Nordlandsbanen (Nyland i planen) åpnet 15. mars 1941 og ble nedgradert til holdeplass 4. november 1957. Holdeplassen mistet persontrafikken 1. januar 1989 og ble nedlagt 28. mai samme år.
En stasjonsbygning tegnet ved NSB Arkitektkontor er solgt, ifølge Banedata 2004. Denne er ikke tatt med i NSBs bygningsregistrering fra 1993, som i stedet omtaler to vokterboliger. Den ene (ved 419,37 km) er tegnet av Ralph Werenskiold og er av en type som finnes flere steder på strekningen (en videreutvikling av Erik Glosimodts vokterboliger for Dovrebanen). Den andre (ved 419,42 km) skal være tegnet av Gunnar Nordtvedt, og mellom dem sies det å stå et uthus. Også linjebu og leskur omtales.
== Litteratur ==
Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 126–127. ISBN 82-90286-28-7.
Aasmund Dahl, red. (1993). NSBs bygningsregistrering: Trondheim distrikt: Nordlandsbanen. 2. NSB Arkitektkontoret. s. 43–50.
== Eksterne lenker ==
(no) Holandsvika stasjon i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase
(no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Nordlandsbanen |
352,562 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,563 | https://no.wikipedia.org/wiki/Jakob_den_rettferdige | 2023-02-01 | Jakob den rettferdige | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibelske personer', 'Kategori:De sytti disipler', 'Kategori:Dødsfall i 62', 'Kategori:Katolisisme', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nytestamentlige helgener', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jakob den rettferdige eller Jakob av Jerusalem (hebraisk: יעקב, Ya'akov; gresk: Ἰάκωβος, Iákōbos) er regnet som den første biskopen av Jerusalem og forfatteren av Jakobs brev i Det nye testamentet, og er omtalt som bror av Jesus. Han er i eldre kristen tradisjon betraktet som identisk med apostelen Jakob den yngre, men sannsynligvis var dette to ulike personer.
Merkedagen hans var tidligere feiret ved gauksmesse 1. mai, som for Jakob den yngre. I dag feirer Den katolske kirke merkedagen hans den 25. oktober.
Den hellige Jakob, «Herrens bror» er omtalt mange ganger i Det nye testamentet sammen med Josef, Simon og Judas og noe søsken. Han kan ha vært sønn til Josef og er slik Jesu bror eller halvbror, men betegnelsen «bror» kunne også bli brukt om en fetter eller andre mannlige slektninger. Jakob ser ut til å ha vært en leder for den første kirken i Jerusalem.Jakob led martyrdøden i Jerusalem i år 62 (eller 60 eller 64). Biskop Jakob skal ha blitt steinet og slått til døde etter å ha blitt dømt av Sanhedrin (det høye rådet).
| Jakob den rettferdige eller Jakob av Jerusalem (hebraisk: יעקב, Ya'akov; gresk: Ἰάκωβος, Iákōbos) er regnet som den første biskopen av Jerusalem og forfatteren av Jakobs brev i Det nye testamentet, og er omtalt som bror av Jesus. Han er i eldre kristen tradisjon betraktet som identisk med apostelen Jakob den yngre, men sannsynligvis var dette to ulike personer.
Merkedagen hans var tidligere feiret ved gauksmesse 1. mai, som for Jakob den yngre. I dag feirer Den katolske kirke merkedagen hans den 25. oktober.
Den hellige Jakob, «Herrens bror» er omtalt mange ganger i Det nye testamentet sammen med Josef, Simon og Judas og noe søsken. Han kan ha vært sønn til Josef og er slik Jesu bror eller halvbror, men betegnelsen «bror» kunne også bli brukt om en fetter eller andre mannlige slektninger. Jakob ser ut til å ha vært en leder for den første kirken i Jerusalem.Jakob led martyrdøden i Jerusalem i år 62 (eller 60 eller 64). Biskop Jakob skal ha blitt steinet og slått til døde etter å ha blitt dømt av Sanhedrin (det høye rådet).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bauckham, Richard (1999): James: Wisdom of James, disciple of Jesus the sage. London: Routledge. ISBN 0-415-10369-X (-3); Jude and the Relatives of Jesus in the Early Church. London: T & T Clark, 1990, 2004. ISBN 0-567-08297-0 (uinnb.).
Brown, Raymond E. (1997): An Introduction to the New Testament. New York: Doubleday, ISBN 0-385-24767-2
Eisenman, Robert (1997): James the Brother of Jesus: The Key to Unlocking the Secrets of Early Christianity and the Dead Sea Scrolls, Viking Penguin.
Painter, John (1997): Just James. Columbia: University of South Carolina, ISBN 1-57003-174-6.
Shanks, Hershel; Witherington, Ben (2003): The Brother of Jesus. New York: HarperSanFrancisco, ISBN 0-06-055660-9
== Eksterne lenker ==
«Den hellige Jakob den Rettferdige, «Herrens Bror»», Katolsk.no |
352,564 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,565 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,566 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,567 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,568 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,569 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,570 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,571 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,572 | https://no.wikipedia.org/wiki/Occupational_Personality_Questionnaires | 2023-02-01 | Occupational Personality Questionnaires | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Psykologi'] | Occupational Personality Questionnaires (OPQ), også kjent som OPQ32 eller OPQ32r, er en personlighetstest som for å beskrive en persons typiske måte å handle, tenke og føle på i jobbsammenheng. Testen har 32 skalaer og 34 støtteskalaer, og bruker probabilistisk testteori (item response theory) for korte ned spørreskjemaet til under 30 minutter. Den hevder å gi et nyansert og pålitelig bilde for bruk ved rekruttering og utvikling av ledere og fagspesialister.
| Occupational Personality Questionnaires (OPQ), også kjent som OPQ32 eller OPQ32r, er en personlighetstest som for å beskrive en persons typiske måte å handle, tenke og føle på i jobbsammenheng. Testen har 32 skalaer og 34 støtteskalaer, og bruker probabilistisk testteori (item response theory) for korte ned spørreskjemaet til under 30 minutter. Den hevder å gi et nyansert og pålitelig bilde for bruk ved rekruttering og utvikling av ledere og fagspesialister.
== Historie ==
I 1984 ble testen lansert av Saville and Holdsworth Ltd, og distribueres i dag av SHL Group Limited. Det var en av de første kommersielt tilgjengelige testene basert på femfaktormodellen ("Big Five"). Testen ble utviklet av psykologen Peter Saville i samarbeid med flere, inkludert Roger Holdsworth, Gill Nyfield, Lisa Cramp og Bill Mabey.
== Bruk ==
OPQ32 gir en indikasjon et individ sin foretrukne atferdsstil på jobben, og kan brukes for å hjelpe arbeidsgivere med å måle hvor godt en kandidat vil passe inn i visse arbeidsmiljø, hvordan de vil jobbe med andre mennesker og hvordan de vil takle forskjellige jobbkrav. OPQ32 brukes i seleksjon, utvikling, lagbygging, etterfølgerplanlegging og organisasjonsendring.
== Referanser == |
352,573 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,574 | https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8lgeskjema | 2023-02-01 | Følgeskjema | ['Kategori:Brev', 'Kategori:Verdipapir'] | Et følgeskjema, følgebrev eller følgeskriv er et dokument som følger med noe annet, for eksempel som et vedlegg som er påkrevd i tillegg til hovedskjemaet. Det kan være et "forklarende skriv som følger med sending, dokument, illustrasjon eller lignende". I Norge er begrepet gjerne kjent i forbindelse med utfylling av søknader og dokumenter til offentlige etater.
I finansmarkedet brukes følgeskjema av verdipapirholderen for å følge sammen med sertifikater som veksles eller når det skal gjøres endringer på verdipapirer (egenkapital eller gjeld) utstedt av selskapet.Følgeskjema har ofte mottakerens adresse, avsenderens adresse, distribusjonsliste, hilsen og avslutning. Det beskriver vanligvis hvorfor det bør leses av mottakeren, og hva leseren bør gjøre med det. Følgedokumentet gir mottakeren en spesifikk kontekst for hoveddokumentet, og gir samtidig senderen et dokument (artefakt) som dokumenterer at materialet har blitt sendt.
| Et følgeskjema, følgebrev eller følgeskriv er et dokument som følger med noe annet, for eksempel som et vedlegg som er påkrevd i tillegg til hovedskjemaet. Det kan være et "forklarende skriv som følger med sending, dokument, illustrasjon eller lignende". I Norge er begrepet gjerne kjent i forbindelse med utfylling av søknader og dokumenter til offentlige etater.
I finansmarkedet brukes følgeskjema av verdipapirholderen for å følge sammen med sertifikater som veksles eller når det skal gjøres endringer på verdipapirer (egenkapital eller gjeld) utstedt av selskapet.Følgeskjema har ofte mottakerens adresse, avsenderens adresse, distribusjonsliste, hilsen og avslutning. Det beskriver vanligvis hvorfor det bør leses av mottakeren, og hva leseren bør gjøre med det. Følgedokumentet gir mottakeren en spesifikk kontekst for hoveddokumentet, og gir samtidig senderen et dokument (artefakt) som dokumenterer at materialet har blitt sendt.
== Referanser == |
352,575 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,576 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,577 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,578 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,579 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,580 | https://no.wikipedia.org/wiki/The_Beatles | 2023-02-01 | The Beatles | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1960 i Storbritannia', 'Kategori:1970 i Storbritannia', 'Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1960', 'Kategori:Britiske popgrupper', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Merseybeat', 'Kategori:Opphør i 1970', 'Kategori:Rockeartikler på UA-nivå', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.Bandet, som vokste fra et skiffleband, var de to første årene et rent rock'n'roll-band som holdt konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. De hadde McCartney, Lennon og Harrison på gitar, Stuart Sutcliffe på bass i begynnelsen og med forskjellige trommeslagere før de endte med Pete Best. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 da Ringo Starr overtok for Best på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med deres andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske listene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962–1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt i midten av 1960-årene, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, raga rock, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock. Særlig var albumene Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, The Beatles (også kjent som The White Album) og Abbey Road nyskapende innen pop og rock.
The Beatles fikk 17 nummer 1-sanger i Storbritannia og 20 førsteplasser i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. De påvirket etterkrigstidens «gledesbarn-generasjon» i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.
De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også tatt med i Rock and Roll Hall of Fame, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin kom med i 1999 for sin innsats som produsent.
| The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.Bandet, som vokste fra et skiffleband, var de to første årene et rent rock'n'roll-band som holdt konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. De hadde McCartney, Lennon og Harrison på gitar, Stuart Sutcliffe på bass i begynnelsen og med forskjellige trommeslagere før de endte med Pete Best. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 da Ringo Starr overtok for Best på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med deres andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske listene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962–1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt i midten av 1960-årene, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, raga rock, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock. Særlig var albumene Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, The Beatles (også kjent som The White Album) og Abbey Road nyskapende innen pop og rock.
The Beatles fikk 17 nummer 1-sanger i Storbritannia og 20 førsteplasser i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. De påvirket etterkrigstidens «gledesbarn-generasjon» i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.
De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også tatt med i Rock and Roll Hall of Fame, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin kom med i 1999 for sin innsats som produsent.
== Medlemmer ==
Paul McCartney (født 18. juni 1942)– bass, vokal, gitar, piano
John Lennon (født 9. oktober 1940 død 8. desember 1980) – gitar, vokal, piano, munnspill
George Harrison (født 25. februar 1943 død 29. november 2001) – gitar, vokal, sitar
Ringo Starr (født 7. juli 1940) – trommer, tamburin, vokal
=== Medlemmenes instrumenter ===
Mens Starr stort sett holdt seg til samme trommeprodusent, byttet de tre andre ofte mellom gitarer fra ulike produsenter. Likevel hadde de sine klare favoritter. McCartney spilte tidlig for det meste på sin Höfner 500/1 bassgitar og Gibson Epiphone FT 79 kassegitar. I 1965 kjøpte han en Gibson Epiphone Casino, noe de andre medlemmene også gjorde etterpå. Han byttet også til Rickenbacker 4001S bass, som han brukte ut karrieren i The Beatles. Harrison varierte mellom forskjellige Gretsch-gitarer til Rickenbacker 360, Gibson SG og til slutt Gibson Epiphone Casino og til dels Fender Stratocaster mot slutten av Beatles-perioden. Lennon brukte stort sett Rickenbacker 325, men fra 1966 av og resten av karrieren var Epiphone Casino hovedmerket. Starr brukte konsekvent Ludwig etter at bandet slo gjennom, og holdt seg stort sett til Zildjian cymbaler. Da Starr i april 1963 trengte et nytt trommesett, ble det gjort en avtale mellom Epstein og butikkens innehaver Ivor Arbiter at Starr skulle bytte inn det gamle trommesettet med et nytt og logoen til Ludwig skulle stå på som reklame. Epstein insisterte på at Beatles' navn også skulle stå på stortrommen, og Arbiter designet raskt det som skulle bli Beatles logo, med stor B og senket T.
=== Tidligere medlemmer ===
Nedenfor nevnes medlemmer i perioden etter at bandet skiftet navn til «The Beatles». Medlemmer av The Quarrymen er ikke inkludert. Studiomusikere som Andy White er sløyfet, og Eric Clapton og Billy Preston, som bidro i enkeltsanger, er heller ikke tatt med.
Stuart Sutcliffe – bass, vokal (1959–1960)
Tommy Moore – trommer (1960)
Johnny Hutchinson - trommer (1960, 1962)
Cliff Roberts - trommer (mai 1960)
Pete Best – trommer, vokal (1960–1962)
Chas Newby – bass (1960–1961)
Norman Chapman – trommer (1960)
Jimmie Nicol – trommer (1964)Hutchinson og Roberts stilte opp på enkeltoppdrag da The Beatles' trommeslager Tommy Moore kom for sent. Norman Chapman fikk en jobb i hæren etter tre konserter, og takket derfor nei til videre deltakelse. En hittil uidentifisert person omtalt som «Ronnie» deltok på bandets første konsert uten Moore da Lennon spurte om noen kunne spille trommer. Ettersom Ronnie var gjengleder og fysisk stor, torde ingen å si nei, men det ble med en kort opptreden.
== Historie ==
Den historiske gjennomgangen vil fokusere på fire hoveddeler: Tiden frem til 1960, da bandet tok form; 1960–1963, tiden da bandet var på grensen til nasjonalt og internasjonalt gjennombrudd; 1963–1967, fra Beatlemania og frem til Brian Epsteins død og til sist 1967–1970, bandet går mot oppløsning.
Den historiske gjennomgangen vil også fokusere på de britiske utgivelsene, ettersom det var disse The Beatles forholdt seg til. De amerikanske albumene vil kun bli nevnt unntaksvis.
=== 1956–1960: Fra Quarrymen til The Beatles ===
John Lennon øvde litt på gitar, men begynte først å spille i band etter at han hørte Lonnie Donegan si at «alt man trenger er tre akkorder og noe å slå på». Han startet raskt «skiffle»-gruppen The Quarrymen, som er oppkalt etter Quarry Bank High School der han var elev.
Paul McCartney så the Quarrymen spille under en landsbyfestival ved St. Peter's Church i Woolton den 6. juli 1957. McCartney syntes at bandet spilte bra og at Lennon, som var den eneste som han opplevde som skilte seg ut, var en god hovedvokalist. I pausen mellom de to showene, imponerte Paul John med å kunne stemme en gitar med gitarstemmingsarrangement. Lennon hadde brukt banjogrep og banjostemmingsarrangment på gitaren. I tillegg spilte Paul «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran, Be-Bop-a-Lula av Gene Vincent og en medley av forskjellige Little Richard-hits.Etter to ukers drøfting, ble McCartney invitert med i bandet av Lennon. McCartney viste seg å være en perfeksjonist der Lennon var en bohem. Den 6. februar 1958 tok McCartney med seg den unge og meget dyktige gitaristen George Harrison. På tross av skepsis fra Lennon, ettersom Harrison ikke hadde fylt 15 ennå, ble Harrison med. På denne tiden sluttet og startet folk med jevne mellomrom, og de eneste medlemmene som var med over lengre tid var Lennon, McCartney og Harrison. Dermed hadde bandet tre faste gitarister og flere andre medlemmer som byttet.
Bandet forandret stil med denne nye sammensetningen og med et moteskift bort fra skiffle til rock. Dette ga dem noe økt status lokalt. The Quarrymen byttet senere navn flere ganger. Utviklingen er omtrent som følger:
The Quarrymen (- oktober 1959)
Johnny and the Moondogs (oktober 1959 - januar 1960)
The Beatals (januar - mai 1960, med Stuart Sutcliffe på bass)
The Nerk Twins (23. - 24. april 1960, bare John og Paul)
The Silver Beetles (mai - juni 1960)
The Silver Beatles (juli - august 1960)
The Beatles (august 1960-)I tillegg var Harrison med i andre band som i The Les Stewart Quartet i 1959 i perioder når Quarrymen manglet oppdrag. På denne tiden besto the Quarrymen stort sett Lennon og McCartney som komponerte sanger.Navnet «The Beatles» kom i det minste delvis fra Lennon. Han forklarte selv hvordan i første utgave av bladet Mersey Beat:
«Mange mennesker spør hva er Beatles? Hvorfor Beatles? Eh, Beatles, hvordan dukket navnet opp? Så nå skal vi fortelle deg. Det kom i en visjon - en mann dukket opp i en brennende pai og sa til dem 'Fra denne dagen er dere Beatles'. 'Takk, herr Mann, sa de, og takket ham.»En mer sannsynlig forklaring var at Sutcliffe foreslo et navn a la «The Crickets» (sirissene) etter backingbandet til Buddy Holly, og at de gikk via insektrelaterte navn før de endte på Beetles. De tok navnet «Beatals» tidlig i 1960. Brian Casser fra bandet Cass and The Cassanovas mente at navnet var klønete, og at de heler burde hete «Long John and the Silver Beetles» etter «Skatten på sjørøverøya». John mislikte «Long John»-referansen, men de beholdt The Silver Beetles, før enten John eller Sutcliffe foreslo «The Silver Beatles». Lennon avmystifiserte det senere med kommentaren: «Det er bare et navn, som «Sko». Vi kunne ha hett «The Shoes»».
=== 1960–1963: The Beatles slår an ===
I begynnelsen av perioden var The Beatles på ingen måte noe toppband. De store navnene var særlig Cass and the Cassanovas og Rory Storm and the Hurricanes. The Beatles hadde lite til sin fordel, og selv om de skrev egne låter, var de ikke av samme kvalitet som senere verker. McCartney forklarte at dette skyldtes at de lette etter sitt neste nye lydbilde.Rent instrumentelt slet de også. De hadde ingen fast trommeslager, og bassisten, Sutcliffe, var ikke på langt nær god nok. Da de til slutt fikk ordnet en trommespiller, fikk The Beatles erfare tøft program og høye krav til å skape liv og show i Hamburg. Konsertene hjalp sterkt både på sceneopptreden og på deres musikalske utvikling. Da de kom tilbake, ble de langt mer populære, og de vant en kåring av det mest populære bandet i Liverpool i tidsskrifet Mersey Beat.Bandet ble også mer profesjonalisert etter at å ha møtt Brian Epstein. Han startet å utvikle dem ved å forandre stilen deres fra et økende populært lokalt band til et band med nasjonal appell. Epstein lette etter muligheter til å prøvespille for å få kontrakt, noe de til slutt oppnådde. Mot slutten av perioden var også bandets endelige oppsetning klar.
==== Første tur til Hamburg ====
I mai 1960 ble de involvert med Allan Williams, som fungerte som et sted mellom manager og booking-agent. Williams hadde lyktes i å sende flere band til klubbeier Bruno Koschmider i Hamburg i Vest-Tyskland, med stor suksess. Særlig var Tony Sheridan og Derek and The Seniors populære. Koschmider ba om flere band, men Williams hadde vanskeligheter med å finne band som ikke var opptatt og som ikke hadde noe imot å dra utenlands. Han så ikke på The Beatles som den viktigste gruppen i stallen, men de var i ferd med å bli de eneste. Vokalisten i Derry and The Seniors protesterte at en så dårlig gruppe som The Beatles ville ødelegge for den gode flyten engelske band hadde i Hamburg. Williams ignorerte protesten, og skaffet The Beatles faste spillejobber hver kveld hos Koschmider.
De fire medlemmene fikk bli med, McCartney etter familiediplomati, Harrison med støtte, Lennon etter å ha valgt bort kunstskolen og Sutcliffe gjennom samtaler med skolen. De fikk beskjed om at det var krav om å ha med en trommeslager. The Beatles hadde hatt en eldre trommeslager i Tommy Moore, men etter en mislykket Skottland-turné der Moore mistet tennene, og etter gjentatte verbale angrep fra Lennon, sluttet han. The Beatles var ikke en ettertraktet gruppe, og det var ikke lett å få tak i trommeslagere. Den 6. august ble deres spilleoppdrag kansellert, og de endte på Casbah, en lokal klubb som moren til Pete Best eide. Best spilte trommer i sin gruppe, The Blackjacks, men gruppen var i oppløsning. Ettersom the Beatles trengte en trommeslager, og ettersom folk med egne trommesett var vanskelige å få tak i, fikk Best tilbudet. Pete Best ble med den 12. august 1960.The Beatles kom til Hamburg den 17. august 1960, og spilte i 48 dager på Indra Club fra 17. august til 3. oktober. På grunn av klager, i hovedsak fra damen som bodde over Indra Club, ble bandet flyttet til Kaiserkeller. Lennon omtalte turen til Hamburg som avgjørende fordi de måtte utvikle seg på egen hånd for å holde interessen. Konkurransen om kundene var stor; med andre band, strippebarer og andre former for underholdning, så man hadde svært kort tid på å få publikummere. Koschmider og flere andre kommenterte hele tiden «Mach Schau», lag moro/show. Ett av påfunnene til Lennon var å stille opp i bare underbukse og med et toalettsete rundt hodet, et annet å rope «Heil Hitler» til publikum. Også McCartney kunne komme med kommentarer. Ettersom publikum enten besto av tyskere som ikke forsto engelsk eller amerikanere som jublet, fikk The Beatles svært godt betalt for disse kommentarene. For å holde seg våkne gjennom settene i den harde timeplanen, som også involverte soving på en kino i nærheten, ble The Beatles introdusert til sentralstimulerende midler. Bandet, minus Best, gikk på noen piller opprinnelig beregnet som slankepiller, preludin, kalt «prellies» i miljøet. Nettopp The Beatles' tendens til å skape show gjorde at de etter hvert fikk et stort publikum, særlig etter at de flyttet til Kaiserkeller .I tillegg var Hamburg et betydelig arnested for Beatles' musikalske påvirkning og utvikling, da de ble introdusert til mange nye typer musikk som de inkluderte i sine show. Resultatet ble at de gjorde et så stort inntrykk at mange mennesker kom tilbake og hørte på dem flere ganger. Sheridan omtalte The Beatles som «ganske dårlige, men de hadde potensialet, og det var ganske åpenbart».Oppholdet fikk også en annen betydning, da i den estetiske utformingen av bandet. I Hamburg var det lett å få tak i lær, og bandet kjøpte lærjakker og lærbukser. I tillegg kom den unge kunstneren Klaus Voormann innom dem. Etter mye frem og tilbake fikk han med seg venninne og ekskjæreste Astrid Kirchherr, en kunstfotograf. De ble godt kjent med bandet, og Kirchherr utviklet raskt varme følelser for Sutcliffe. Hun var også med på å introdusere hårsveisen som var populær blant eksistensialistiske studenter i området, som etter hvert ble the Beatles' kjennetegn. Hårsveisen ble først prøvd på Sutcliffe, så Harrison. McCartney og Lennon fikk hårsveisen på en inpromptu tur til Paris der de møtte Jürgen Vollmer, en venn av Kirchherr og Voormann som lot seg overbevise om at de også skulle få Beatles-sveisen. Best var den eneste som beholdt rock'n'roll-stilen, ifølge Kirchherr fordi håret hans var for krøllete for at det ville fungert. Med Kirchherr som fotograf lyktes det også the Beatles å få gode bilder til publisitetsstunt.Kontrakten med Koschmider gikk ut 16. oktober, men de fikk fornyet den til 31. desember. Den fastsatte imidlertid at de ikke skulle spille eller gjøre avtaler om å spille andre steder. På tross av dette, ordnet The Beatles en egen avtale med den konkurrerende Top Ten Club. Koschmider fant ut dette, og ble rasende. Han avsluttet kontrakten fra og med 1. desember. Muligens på grunn av Koschmiders innvirkning, kom politiet på Kaiserkeller for å undersøke en klage på brannstiftelse. De oppdaget at Harrison var for ung til å spille der, og at bandet dessuten ikke hadde arbeidstillatelse. Den 21. november ble Harrison sendt hjem. McCartney og Best ble ni dager senere sendt hjem etter at brannstiftelsessaken ble fulgt opp, da det var McCartney som ved en feiltakelse satte fyr på noe tøystykke (eller en kondom i noen varianter). selv om politiet var enige i at dette ikke var en sak i seg selv, ble McCartney og Best kastet ut.. Best måtte dra uten trommesettet.
==== Andre Hamburg-tur ====
Lennon ble til 10. desember, mens Sutcliffe ble i Hamburg sammen med Kirchherr. Sutcliffe kom tilbake i en kort periode i januar, men dro ned igjen i mars, der han forberedte bandets andre Hamburg-periode ved å jobbe seg gjennom papirarbeid med Kirchherr. Sutcliffe var aldri noen musikalsk dyktig spiller, og særlig McCartney lot seg irritere av dette. Da Sutcliffe uansett var mer opptatt av kunst enn av musikk, gled han ut av bandet tidlig i 1961.The Beatles dro over til Hamburg igjen i april 1961, nå med McCartney på bass. Hans nye bass hadde et noe fiolinaktig utseende, og ble kalt «fiolinbass». De spilte nå på Top Ten Club i nittito netter fra 1. april til 1. juli. Gruppen hadde jobbet mye med Tony Sheridan under dette og det forrige oppholdet, og Sheridan hadde hjulpet George på gitar. Mot slutten av oppholdet ble bandet tilbudt stt første offisielle opptak, som «The Beat Brothers» i et backingband til Sheridan. Av dette kom singelen «My Bonnie», som solgte i stort opplag i Tyskland. The Beatles fikk også tatt opp enkelte sanger uten Sheridan, blant annet jazz-standarden «Ain't She Sweet».
==== Brian Epstein og Ringo Starr: Bandet profesjonaliseres ====
Tilbake i Liverpool spilte The Beatles flere steder, men stadig oftere i Cavern Club. På det daværende tidspunkt var forholdet mellom The Beatles og Allan Williams svært kjølig som resultat av at the Beatles hadde ordnet egne spillejobber og ikke ga noen penger til Williams.Den 9. november 1961 møtte gruppen for første gang Brian Epstein, som på denne tiden ledet en avdeling av NEMS (North End Music Stores) i Liverpool. Hvordan Epstein ble kjent med bandet er noe uklart. Epstein skal ha fortalt at etterspørselen etter singelen «My Bonnie» gjorde at han hørte på den, og likte backingbandet, om enn han kunne styre seg for Sheridan. Det er også mulig at han hadde plukket opp navnet, som ofte dukket opp i bladet Mersey Beat, inkludert referanser til «My Bonnie». Epstein var en ivrig innkjøper av Mersey Beat, og han averterte ofte der. Bill Harry, redaktøren for Mersey Beat, mente at Epstein møtte ham og snakket om The Beatles allerede i juli 1961. Epstein overbeviste uansett seg selv om at han kunne være manager for dem. Den 10. desember tok han kontakt, og det ble avgjort at han skulle ha en femårskontrakt som manager.Epstein fikk også jobbet The Beatles ut av fokuset på Liverpool og Hamburg ved å forlange at de skiftet klesstil, kuttet ut obskøne vitser og kommentarer på scenen, sluttet å spise på scenen, hadde et forberedt materiale og ikke øvde på sanger mens de fremførte, og at de møtte opp tidsnok til sett. Slik var Epstein ansvarlig for profesjonaliseringen av The Beatles. Enda Lennon ikke likte forandringen, passet den McCartney, som mente at lærdraktene begynte å bli gammeldagse og at folk lo av dem.
Epstein skaffet bandet raskt prøvespilling for Decca Records etter at deres assisterende lydprodusent hadde fått et positivt inntrykk på The Cavern. The Beatles prøvespilte for dem 1. januar 1962, ifølge Pete Best forsinkede og bakfulle etter å ha feiret nyttårsaften dagen før. Ifølge Tony Barrow, The Beatles' presseansvarlig fra 1962 til 1968, hadde Epstein nektet dem å spille de store rockelåtene fra The Cavern, og heller mente at de måtte holde seg til «mer sofistikert materiale». Resultatet ble at The Beatles' prøvespill var godt under pari, og de fremsto dårligere enn de pleide. Agenten Dick Rowe takket nei, og forklarte rett ut at «For å være ærlig, herr Epstein, vi liker ikke lyden til guttene dine. Grupper med gitarister er på vei ut. Du har en bra plateforretning i Liverpool. Hold deg til det.». Decca valgte heller å satse på Brian Poole and The Tremeloes som holdt til i Dagenham, en forstad til London. På det daværende tidspunkt var det sterke fordommer mot Liverpool, som opplevdes som svært provinsiell. Demotapen fra Decca ble sendt rundt til andre plateselskap som også takket nei. Senere ble innspillingen gitt ut på diverse bootleg-album, før den ble gitt ut lovlig som The Complete Silver Beatles i 1982.
I april 1962 dro The Beatles tilbake til Hamburg, nå for tredje gang. De fikk vite kort tid etter at de gikk av flyet fra Kirchherr at Sutcliffe døde av det man antar var hjerneblødning. The Beatles gjennomførte konserter på Star Club denne gangen, ut mai 1962. The Beatles hadde møtt Richard Starkey gjentatte ganger under sine opphold i Hamburg, og de kom godt overens mens han spilte for Rory Storm and the Hurricanes. Storm hadde krevd stadig mer salgbare og kommersielle navn, og Starkey, som het Richie under deler av oppholdet, fikk mot slutten av perioden scenenavnet Rings, og så «Ringo Starr». Ringo stilte opp 5. februar 1962 da han hadde fri fra bandet og Best var syk. Imidlertid spilte Ringo fortsatt for Rory Storm and the Hurricanes frem til midten av 1962.
==== George Martin: Lydbildet kommer på plass ====
Etter noe opptreden på radio og en tur til London, fikk Epstein ordnet prøvespilling med George Martin og Parlophone, et platemerke under EMI. Martin satte datoen til den 6. juni. The Beatles fikk kontrakt 18. juni, enda det er tegn på at kontrakten forelå tidligere, kanskje så tidlig som i mai. Martin likte det han hørte, men mente at Best ikke holdt nivået. De kunne bruke ham på konserter, men under opptak måtte de bruke en studiomusiker. Det ble avgjort at Best fikk sparken, og Epstein fikk den vanskelige jobben med å fortelle ham det, noe Lennon senere har omtalt som feigt. Ringo var førstevalget til å ta over, enda han hadde blitt med i Rory Storm & The Hurricanes igjen. Etter en prat med Lennon, ble han med i The Beatles.«Love Me Do» var en av sangene George Martin hadde lagt merke til fra prøvespillingen, og det ble avtalt at det var denne som skulle spilles inn. Sangen var egentlig skrevet i 1958 av McCartney, men ble fullført med hjelp av Lennon før opptaket. Opprinnelig var det en sang Lennon sang, men da Martin la på munnspill, ble Lennon gitt oppgaven å spille munnspill, og da måtte McCartney synge. Opprinnelig ville Martin heller at The Beatles skulle synge «How do you do it», men bandmedlemmene likte den ikke, og gjennomførte en lite engasjert fremføring før de overbeviste Martin om at sangen var helt feil for dem og deres image. Sangen ble gitt til Gerry & The Pacemakers, som fikk en nummer 1-hit med sangen.Martin var heller ikke voldsomt begeistret for Starr på trommer, og «Love Me Do» ble spilt inn både som single, med Ringo på trommer, og som albumversjon med Andy White på trommer og Ringo på tamburin. Singelen, med Starr, ble utgitt 4. oktober 1962. Den klatret til 17.-plass i Storbritannia, visstnok kjøpte Epstein inn 10 000 kopier av singelen. Andy Whites versjon ble sluppet i USA i 1964.The Beatles' andre single var «Please Please Me», en sang skrevet av Lennon med hensikt å høres ut som Roy Orbison. Martin likte sangen, men mislikte denne fremstillingen, og ba om at de satte opp tempoet og sang i tett harmoni. Etter forslag fra Lennon ble også munnspill lagt på, og de brukte Starr som trommeslager. Singelen slik den kom ut ble tatt opp 26. november 1962. Den ble gitt ut 17. januar 1963. «Please Please Me» nådde førsteplass på enkelte hitlister og andreplass på den hitlisten som talte mest i Storbritannia. Uansett var The Beatles i ferd med å bli et nasjonalt fenomen.
I begynnelsen av november dro The Beatles for siste gang til Hamburg for å fullføre kontrakten de hadde. Det ble et delt opphold der de dro tilbake til England blant annet for å ta opp «Please Please Me» i de siste to ukene av november. De kom tilbake igjen til Hamburg i de to siste ukene i desember. Deres siste konsert var den 31. desember. Opptak fra dette oppholdet ble utgitt i 1977.
=== 1963–1967: Beatlemania og kunstnerisk fremgang ===
I og med deres første toppsingle var mye av grunnarbeidet gjort. The Beatles startet en bevegelse av band fra Liverpool og omegn som fikk betegnelsen «Merseybeat» uten at det var klart nøyaktig hva, utover dialekten, bandene hadde til felles. The Beatles fulgte opp med mye turnering og svært høy produksjon av låter og album i tiden fremover. Det ble også tid til to filmer i perioden, men mot slutten merket bandet alvorlig at berømmelsen tok på, og de kuttet ut konserter.
Den ekstreme utviklingen fra begynnelsen til slutten av denne perioden kan beskrives ved at den begynte da The Beatles dro hjem fra deres aller siste opptreden i Hamburg, og ble avsluttet med at de stilte opp for BBC på et internasjonalt TV-show som ble vist til 350 millioner mennesker.
==== Debutåret på LP: Please Please Me og With The Beatles ====
The Beatles ga raskt ut sitt første album, Please Please Me, den 22. mars 1963. Albumet besto i hovedsak av låter de hadde spilt tidligere på Cavern Club og andre steder, og ti av sangene ble spilt inn på én dag. Sangene på albumet var fordelt mellom åtte egne låter av Lennon og McCartney (på albumet sto det «McCartney - Lennon») og seks av diverse andre band, inkludert «Twist and Shout», en sang som nær ødela stemmebåndet til Lennon. De to første singlene og deres B-sider var begge på albumet. I mai 1963 gikk albumet til topps i Storbritannia og ble liggende i toppen i lang tid. Med suksessen til førstealbumet, flyttet The Beatles til London.Den neste hiten de ga ut var «From Me To You», en sang som ble til i turbussen da de turnerte med Helen Shapiro i England. Sangen inneholdt den etter hvert så typiske «Wooo» som man også finner på flere senere hits. Tanken var at alle singlene skulle involvere personlige pronomen i første eller andre person, og etter Love Me Do og Please Please Me, hadde denne altså «You». Singelen gikk også til topps på listene. Deres neste hit var «She Loves You», som fulgte både «Wooo»- og pronomen-formularet, men som også inneholdt «Yeah, yeah, yeah», som ble svært populært. Det ble også singelen, som i 14 år hadde rekorden som den mestselgende singelen i Storbritannia.
Det var vanlig praksis i nittensekstiårene å ikke å gi ut en låt på album om den allerede var utgitt som single, og derfor ble The Beatles' neste album laget uten noen av de to hitene. Det var heller ingen låter fra andrealbumet With The Beatles som ble gitt ut som single i ettertid. Albumet besto, som førstealbumet, av en kombinasjon av åtte egne låter og seks nyinnspillinger (men fra nå av Lennon/McCartney i stedet for omvendt). Det inneholdt også den første Harrison-låten i «Don't Bother Me». Albumet ble en øyeblikkelig suksess som gikk rett til toppen av albumlisten, der den erstattet Please Please Me. Flere av låtene var favoritter på Cavern Club, inkludert avslutningssangen «Money (That's What I Want)», som hadde mye av samme funksjon som avslutningsnummer som «Twist and Shout». Albumet ble tatt opp i hovedsak i oktober, og utgitt den 22. november 1963.
Oktober var en travel tid for The Beatles. Innimellom opptak dro de blant annet til Sverige for å holde konsert og være med på TV og radio. De hadde blant annet en innspilling av sju sanger, inkludert både «Money» og «Twist and Shout», noe som var en stor utfordring for Lennons stemmebånd, til ære for radiolyttere og de 100 publikummerne til stede i Karlaplanstudion den 24. oktober.
==== Begynnende Beatlemania ====
Rett etter at albumet ble gitt ut, fulgte The Beatles opp med nok en stor hit i «I Want to Hold Your Hand». Som den fjerde singelen på rad med personlig pronomen og som også inkluderte «Yeah», ble også denne en stor suksess med forhåndsbestilling på omtrent en million. Den nådde ikke førsteplassen i første forsøk, da den kom på andre bak «She Loves You», men etter to uker ble sangen den første i britisk pophistorie som avløste en annen sang av samme utøver som nummer én.Konsertene hadde blitt så populære og fansen, i hovedsak jenter i tenårene, så hysteriske at begrepet «Beatlemania» ble lansert i oktober 1963. Den 4. november hadde manien nådd nye høyder da de opptrådte på det veletablerte «Royal Variety Performance». Konserten ble en stor suksess for The Beatles, og huskes kanskje mest for Lennons berømte kommentar «Tilskuerne på de billigste plassene kan klappe i hendene, dere andre kan klirre med juvelene» som innledning til «Twist and Shout».Dette var i tråd med The Beatles', og særlig Lennons, humor, svært inspirert av The Goon Show. I tillegg var de alle del av den skarpe humoren fra Liverpool, ofte i form av duell om hvem som har den skarpeste tungen. The Beatles brukte denne absurde og utfordrende humoren i intervjuer. De ble fort et uforutsigbart og forfriskende element for pressen, som var vant til å intervjue både britiske og amerikanske artister som i sammenhengen fremsto som kjedelige. Det er også blitt foreslått at denne humoren var The Beatles måte å takle repetitive spørsmål fra journalister og å skape et samhold som holdt verden på avstand.
==== Beatles og USA: Fra ignorerte til superstjerner ====
I september 1963 dro Harrison på besøk til sin søster Lou sør i Illinois i USA. Han var totalt ukjent der, og da søsteren bestemte seg for å drive promotering for The Beatles, måtte hun jobbe en god del bare for å få tak i en single. Nord-Amerika hadde vært uutforsket for The Beatles, og deres tre første hits og deres første album ble ikke utgitt der. Da først albumene kom, var det forskjellige utgaver i Canada og USA. I USA var det spesielt forvirrende ettersom Please Please Me-albumet tilhørte et annet plateselskap enn de andre låtene og ettersom USA ikke fulgte engelsk kutyme ved ikke å gi ut singler på plater. Dermed ble det forvirring mellom amerikanske og britiske utgaver som varte til 1966. I Canada var de tidligere ute med å gi ut The Beatles, og derfor ble de første tre utgivelsene annerledes. Deretter fulgte Canada de amerikanske utgivelsene (se også plateutgivelser for oversikt).
Den 6. desember 1963 ble albumet Beatlemania! With The Beatles sluppet i Canada med akkurat samme sanger i akkurat samme rekkefølge og med nesten identisk omslag som det engelske albumet With The Beatles. I USA gikk det noe tregere. EMI tilbød the Beatles blant flere artister til sitt amerikanske datterselskap Capitol, som takket nei. Dermed ble Vee-Jay Records kontaktet etter at de hadde gitt ut flere hits i det siste. Vee-Jay hadde i utgangspunktet større fokus på jazz, soul og gospel, men hadde i det siste begynt å ta imot popmusikk som Frankie Valli and The Four Seasons. Vee-Jay utsatte selve albumet etter managementproblemer og kansellering av kontrakter. De ga ut «Please Please Me» som single (under navnet The Beattles) med «Ask me why» som B-side. Denne slo ikke an, men etter hvert begynte Epstein å presse Capitol Records, som lovte å gi den ut den 26. desember. I tiden fremover hadde, takket være 15 år gamle Marsha Albert, «I Want to Hold Your Hand» hatt stor suksess på uavhengige radiokanaler. Etter hvert ga Capitol Records seg og ga ut singelen to uker før planen.Vee-Jay hadde fortsatt rettighetene til albumet Please Please Me, og i kjølvannet av den voksende populariteten til the Beatles, fikk Vee-Jay hastverk med å komme med albumet i USA. Ettersom tittellåten allerede var gitt ut som single og amerikanske album ofte hadde 12 sanger, ble de to sangene sløyfet og albumet skiftet navn til «Introducing... The Beatles». De rakk å gi ut platen tidlig i januar 1964, rett før Capitol ga ut Meet the Beatles!. Den sistnevnte kom først til førsteplassen, mens Introducing... The Beatles kom på plassen bak. Vee-Jay fikk etter hvert kontrakten sin kansellert etter store juridiske problemer.I tillegg til at The Beatles var blitt oppdaget av amerikanske fans, hadde også ungdomsbladene og etter hvert også media generelt fått med seg The Beatles, og i opptakten til bandets tur i USA ble det trykket stadig flere saker om dem.
Den 1. februar 1964 klatret «I Want to Hold Your Hand» opp på toppen av Billboard Hot 100. The Beatles var i Paris da de fikk nyheten, som ble behørig feiret. Seks dager senere forlot The Beatles Storbritannia og landet på John F. Kennedy internasjonale lufthavn til flere tusen fans og et skeptisk pressekorps som raskt myknet opp til deres vittige svar. De ble kjørt til et hotell og skulle dukke opp på Ed Sullivans show to dager etter. Sullivan hadde vist interesse for bandet siden han selv var på besøk i Storbritannia 31. oktober året før. Nå hadde han en avtale med Epstein om at de skulle opptre.Selve showet satte rekorder, og det var nær umulig å få billetter. Det er antatt at nesten 74 millioner så showet, som hadde kommet etter flere uker med amerikansk Beatlemania og som startet «Den britiske invasjonen». Det regnes med at 45,3 % av alle husholdninger som hadde TV så på showet og at 60 % av alle som hadde fjernsynet på, så på Ed Sullivan Show. Dermed var The Beatles enda større enn Elvis Presley som hadde slått gjennom der selv. Etter to uker i USA dro The Beatles tilbake til England. Da hadde de både nummer 1 og nummer 2 på Billboard, og i motsetning til i England var det «I Want to Hold Your Hand» som holdt «She Loves You» fra førsteplassen.
==== A Hard Day's Night og Beatles for Sale ====
Tilbake i Storbritannia startet The Beatles sin første spillefilm: A Hard Day's Night den 2. mars. Filmen, regissert av Richard Lester, var en spillefilm i dokumentarisk stil med mye humor som handlet om en typisk dag i The Beatles' liv. Med regionale vittigheter, opprør mot autoriteter som eldre, politiet, fjernsynsarrangører med flere og en dynamisk kvartett som fikk både mye tid sammen og hver for seg (Lennon hadde en passiar med en skuespillerinne som syntes at han liknet litt på John Lennon, Harrison fikk en egen scene der han ble bedt om å prøve en skjorte han mislikte og Starr fikk en der han vandret gatelangs og fikk innfall; McCartneys scene fungerte ikke og ble sløyfet) ble filmen en øyeblikkelig suksess. Den opprørske og anarkistiske humoren fikk enkelte til å sammenlikne bandet med Brødrene Marx, noe Lennon tok avstand fra.A Hard Day's Night hadde uansett brodd, som da de rømte fra en pressekonferanse med uinteressante spørsmål fra fantasiløse journalister. Filmen skildrer også det klaustrofobiske med å være jaget av fans. I tillegg har filmen flere hensiktsmessig feilaktige fremstillinger av The Beatles og folkene rundt. Ett av eksemplene er at Paul McCartneys bestefar er med fordi Pauls mor mente at det ville hjelpe ham å komme tilbake etter kjærlighetssorg. I filmen er også gentlemanaktige Brian Epstein erstattet av langt mer arbeiderklasse- og no-nonsense-aktige Norm (Norman Rossington).
Filmen ble ferdig tatt opp 24. april 1964. Filmen hadde premiere 6. juli 1964 i Storbritannia og 11. august 1964 i USA. The Beatles skrev sanger til filmen og jobbet med resten av albumet A Hard Day's Night omtrent samtidig. Den engelske utgaven hadde 13 sanger, de sju fra filmen, «I'll Cry Instead» som ble kuttet ut i siste liten, og fem andre sanger. Den amerikanske har ikke med de siste fem sangene, men i stedet fire instrumentallåter fra filmen. Begge utgavene gikk til topps i sine respektive markeder kort etter at de ble utgitt i juni (USA) og juli (Storbritannia). Filmen ble en stor sukess, og den hadde gått med overskudd allerede før første visning på grunn av det store forhåndssalget av filmmusikken i USA. I sluttfasen av miksingen til albumet dro The Beatles på turné til Danmark, Nederland, Hongkong og Australia.Noen av sangene fra filmen var allerede utgitt, blant dem «Can't Buy Me Love», den første singelen som også ble gitt ut på album siden The Beatles startet å gi ut album. På de amerikanske hitlistene hadde «She Loves You» og «I Want to Hold Your Hand» kranglet om førsteplassen, men den 4. april gikk «Can't Buy Me Love» foran begge og ble nummer 1. Nummer 2 var «Twist and Shout» før «She Loves You» på tredje, «I Want to Hold Your Hand» på fjerde og «Please Please Me» på femte. Dermed var de fem mestselgende singlene alle Beatles-singler - en rekord aldri før oppnådd eller siden gjentatt. Mens de i USA ga ut gamle singler, ble det gitt ut nye i Storbritannia, først av disse tittelsporet «A Hard Day's Night». Den 19. juni ga også The Beatles ut en EP, Long Tall Sally, med tittelsporet, to andre covere og «I Call Your Name». Sistenvente hadde de selv skrevet og opprinnelig gitt til bandet Billy J. Kramer and The Dakotas.
På grunn av et svært tett tidsskjema, ble Beatles for Sale spilt inn i syv dager spredt innimellom konserter i USA, Canada og Storbritannia. Formatet var tilbake til det tradisjonelle med åtte originale sanger og seks covere. Under oppholdet i USA, møtte The Beatles Bob Dylan den 28. august. Han introduserte dem til cannabis etter en misforståelse om teksten til «I Want to Hold Your Hand», der han trodde at de sang «I get high, I get high, I get high» (teksten er originalt «I can't hide, I can't hide, I can't hide»).Rett før Beatles for Sale ble gitt ut, ga The Beatles ut enda en single som ikke dukket opp på et album; «I Feel Fine» med «She's a Woman» som B-side. Også den gikk til topps på listene. I England var det ingen singler fra albumet, men i USA ble «Eight Days a Week» utgitt som single tidlig året etter, og også den gikk til topps. Selve albumet hadde en dystrere og blekere tone, delvis fordi Lennon hadde latt seg inspirere av Dylan.
==== Help!: Lettbent film og avansement på album ====
Dette året ble i stor grad en kopi av 1964 med store konserter i USA, to album og en film. Det var likevel markante forskjeller. Borte var albumene med nesten halvparten coverlåter. De to albumene som kom viste også en utvikling vekk fra standard kjærlighetssanger, med Lennon som mer introvert og Harrison i utvikling som låtskriver. Særlig representerte årets andre album, Rubber Soul, en tydelig stilendring for bandet, med nye instrumenter, toneganger og temaer. Filminnspillingen ble den rake motsetningen, og enda filmen Help! ble en publikumssuksess, var den langt fra like gjennomført som førstefilmen.
Ved årets begynnelse fikk de en topplåt med «Eight Days a Week». Imidlertid var året så fullt av turneer at det ifølge Hunter Davis betød at de ikke hadde noe liv. Innimellom turnering, filming og opptak, rakk bandet å få med seg at de fikk en utmerkelse av dronningen.
I februar begynte de innspillingen av både filmen og albumet Help!. Albumet var det siste studioalbumet som hadde coverversjoner (om man ser bort ifra folkevisa «Maggie Mae» på Let It Be), og det hadde to låter av Harrison. Likevel er det McCartney-sangen «Yesterday» som er best husket; sangen er spilt inn minst 2500 ganger.«Yesterday» ble ikke utgitt som single i Storbritannia, men den gikk rett til topps i USA. Det var den tredje sangen fra albumet som ble gitt ut som single. Før den hadde først «Ticket to Ride» og så tittelsporet nådd førsteplassen på begge sider av Atlanterhavet. Albumet hadde en ny vending i fortsettelsen av utviklingen fra Beatles For Sale med musikkstil som varierer fra akustisk visepop til Dylan-inspirert folk rock («You've Got to Hide Your Love Away») til country («I've Just Seen a Face») til rå rock («You're Going to Lose That Girl»). Sangene hadde også en mer introspektiv karakter.Selve filmen ble svært forskjellig fra forgjengeren i det at verken The Beatles eller kritikerne likte den, men den var en stor suksess rent kommersielt. Den dårlige kvaliteten skyldtes sannsynligvis delvis dårlig planlegging og det faktum at alle medlemmene i bandet røykte store mengder mariuhana.Etter premieren var det igjen konserter, og det var særlig konserten på Shea Stadium den 15. august som skilte seg ut. Det var første gang et band spilte på et stadion, og med 55 600 fans var dette en klar rekord. I tillegg fikk de vite at de hadde kommet med på listen over utnevnelser til Member of the Most Excellent Order of the British Empire den 12. juni. Statsminister Harold Wilson sto sannsynligvis bak forslaget for å bli bedre akseptert som statsminister. The Beatles var uansett svært overrasket over utnevnelsen.
==== Rubber Soul: Brudd med fortiden ====
Etter det useriøse filmprosjektet og det seriøse albumprosjektet, satset The Beatles på et nytt album som skulle utforske videre musikalske utfordringer. Det var stor utfordring både i valg av musikkinstrumenter (sitar, cembalo), melodi, inspirasjon og tema, blant annet var Lennons «Nowhere Man» den første Beatles-sangen som ikke hadde noen åpenbar referanse til kjærlighet. Det var i stor grad Lennon som viste utvikling på dette albumet. Albumet var også inspirert av både Dylan og The Byrds, og enda kjærlighet var tema også i de fleste sangene, var det andre aspekter, ofte mer introspektive. I tillegg var albumet spesielt fordi det var det første som for det meste ble spilt inn over en lang periode i stedet for når det ble tid til oversTidlig i opptakene, den 26. oktober, ble bandet kalt til Buckingham Palace for å motta sine ordenstegn som medlemmer av Order of the British Empire (MBE) av Elisabeth II. The Beatles arrangerte der etter en pressekonferanse ved Saville Theatre. Lennon påsto senere at medlemmene hadde røykt marihuana før de mottok ordenen, men Harrison og delvis Starr benektet dette. Flere tidligere mottakere av ordenen protesterte mot utmerkelsen ved å sende tilbake sine ordenstegn.Albumet fikk navnet Rubber Soul som et ordspill på uttrykket «plastic soul», som sorte musikere beskrev hvite engelske musikeres forsøk på å synge deres sanger. På coveret sto også navnet på albumet som et fotavtrykk, for å ta med ordspillet «rubber sole», altså «gummisåle». Rubber Soul hadde heller ingen typiske hits, men «Nowhere Man» ble gitt ut i USA. Rett etter at albumet ble utgitt, ble imidlertid dobbel-A-singelen «Day Tripper»/«We Can Work It Out» gitt ut. Det ble deres ellevte nummer 1-hit i USA, og den toppet også i Storbritannia.
==== Revolver: Popmusikken forandres ====
The Beatles hadde en langt roligere inngang til 1966 enn året før. I en artikkel skrevet av Maureen Cleave, en nær venn av The Beatles og journalist i Evening Standard, får man inntrykk av en gjeng som møtes for å nyte fritiden sammen. I den artikkelen kommenterte Lennon at kristendommen var på vei ut og at The Beatles nå var mer populære enn Jesus. Dette var del av en refleksjon om avkristningen av verden, og det skapte lite oppmerksomhet i hjemlandet. Artikkelen inkluderte langt mer betenkelige kommentarer, blant annet om sønnen og utlendinger.Harrison, som spilte sitar med vestlig stemming på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», møtte den svært dyktige sitarspilleren Ravi Shankar på fest. Siden dro de to til India og California i USA, der Harrison lærte seg å spille sitar. Dette preget Harrison i 1966 og 1967.I april gikk de i studio igjen. Singelen «Paperback Writer»/«Rain» med den førstnevnte som A-side ble den eneste singelen det året som ikke var knyttet til et album. Det var også McCartneys første sang som ikke handlet om kjærlighet, men heller om en relativt dårlig forfatter som er desperat etter å få gitt ut boken sin. Bakgrunnen for dette var visstnok at McCartneys tante egget ham til å skrive om noe annet enn kjærlighet.I tillegg begynte The Beatles opptaket av Revolver. Alle utviklet seg under arbeidet med albumet, men det var særlig McCartney som kom til sin rett. Hans sanger fortsatte å handle om annet enn kjærlighet, og han utviklet seg både musikalsk og lyrisk. Albumet begynner med Harrisons rockelåt «Taxman», der sologitaristen tok et oppgjør mot det han opplevde som en urettferdig skattepolitikk (i teksten sier han «There's one for you, nineteen for me», noe som langt på vei var korrekt). Harrison hadde for første gang tre bidrag, i tillegg til «Taxman« hadde han også den sterkt indiskinpirerte «Love You To» og mer tilgjengelige rockeballaden «I Want to Tell You» om at han ikke lykkes å få sagt det han ønsker å si.
Lennons bidrag, «She Said She Said» (om et dårlig møte han hadde med Peter Fonda), «I'm Only Sleeping» (om at han sov mye mer enn tidligere) og «And Your Bird Can Sing» (muligens et motangrep på Frank Sinatra eller kritikk av The Rolling Stones fordi de kopierte The Beatles), fortsatte å være introspektive. Det fantes unntak fra regelen, som Doctor Robert, en kommentar på en lege som har en vidundermedisin og «Tomorrow Never Knows» inspirert av Timothy Learys bok «The Psychedelic Experience» og inntak av LSD. Samtlige av låtene eksperimenterte i stor grad med mulighetene i studio, især «Tomorrow Never Knows».
Imidlertid er det McCartney som dominerer albumet. «Eleanor Rigby» var McCartneys store gjennombrudd, en sang om ensomhet, særlig blant eldre, i samfunnet. I tillegg var den barokkinspirerte «For No One», en sang om død kjærlighet, blant McCartneys beste. Pauls ballade «Here, There and Everywhere» ble regnet av Lennon som en av hans favorittsanger av The Beatles. «Good Day Sunshine», inspirert av The Lovin' Spoonful, er en vaudeville/honky-tonk-aktig feelgoodsang og «Got to Get You into My Life» er en soulfull Motown-aktig sang med aktiv bruk av messingblåsere. Til slutt kan nevnes barnesangen «Yellow Submarine» han skrev spesifikt for Starrs stemmeleie.Albumet ble gitt ut i august 1966, den amerikanske versjonen uten tre av låtene: «I'm Only Sleeping», «And Your Bird Can Sing» og «Doctor Robert», som var utgitt på Yesterday and Today tidligere på året. For å understreke McCartneys dominans og utvikling som låtskriver, var den eneste singelen fra albumet dobbelt-A-siden «Eleanor Rigby»/«Yellow Submarine», begge McCartney-låter. Revolver blir ofte rangert i toppen av lister over de beste albumene i rockehistorien. Coveret på albumet, laget av Klaus Voorman, vant en Grammy.
==== Kontroverser førte til konsertstopp ====
Sommeren 1966 ble en tid med kontroverser og ubehagelige situasjoner for The Beatles. Under en turné i Asia fikk de store problemer i begynnelsen av juli. Først gikk det galt da de var i Japan, da de spilte på Bodukan, et sted flere anså som hellig og konserten som en vanhelligelse. Verre gikk det da de takket høflig nei til en avtale med Imelda Marcos på Filippinene, og de måtte skynde seg vekk i frykt for livet. Konsertene der ble et tapsprosjekt ettersom de måtte betale høye skatter, og de fikk ingen hjelp til noe med bagasje og service.
Den 29. juli trykket det da ukjente ungdomsbladet Datebook sitatet til Lennon om Jesus tatt ut av sammenheng, og Beatles-skeptikere klarte å vri sitatet slik at det hørtes ut som om Lennon hadde sagt at The Beatles var større enn Jesus. Dette medførte i august at flere radiostasjoner og butikker boikottet Beatles-plater. I Sør-Afrika og Spania ble bandet boikottet fra statlig hold. I Sør-Afrika og sør i USA ble det gjennomført bål der de brente Beatles-effekter. Ku Klux Klan brente også Beatles-dukker. Den 12. august måtte Lennon beklage og oppklare utsagnet, og det hjalp noe på stormen. Som en kuriositet bestemte KLUE radiostasjon i Texas seg samme dag for å arrangere et bålbrann den 13. august. Dagen etter ble radiostasjonen truffet av et lynnedslag og var ute i et par dager, og innen da var nyheten gammel.Turneen i USA ble av flere årsaker ubehagelig. Dette, blandet med den musikalske utviklingen som krevde større tilstedværelse i studio, det faktum at fans hylte så mye at de ikke kunne høre seg selv spille på konsertene og det at de var så populære at turneer var overflødig, var avgjørende til at The Beatles bestemte seg for at deres konsert i Candlestick Park i San Francisco ble deres siste. Ifølge Lennon sang de ikke engang på Candlestick Park, ettersom ingen hørte dem uansett.
==== Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band - musikk blir kunst ====
Fri fra turneringslivet tok The Beatles' medlemmer tre måneders ferie før de i november 1966 gikk inn i platestudio igjen. Tanken var nå å ta avstand fra det tradisjonelle Beatles, bandet som var blitt populært med lette popsanger. McCartney var klart inspirert av The Beach Boys' album «Pet Sounds». Det er også tegn på at han var inspirert av The Kinks. For å gjenskape bandet, gikk McCartney så langt at han den 19. november 1966 foreslo at de skulle utgi seg for å være et helt annet band, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Ideen varte imidlertid bare de to første sangene før ideen ble droppet. Dette ble også det første albumet der det var McCartney som var den kunstneriske drivkraften, dette delvis fordi Lennon var tungt inne i LSD-rus.Opprinnelig skulle også «Strawberry Fields Forever» (skrevet av Lennon) og «Penny Lane» (McCartney) være med på albumet, men EMI forlangte en hit, og de to sangene ble bandets tredje dobbel-A-single, noe George Martin i ettertid omtalte som «en grusom feil» Singelen ble den første siden «Love Me Do» som ikke fikk en førsteplass i Storbritannia, da den ble holdt nede på andreplass av Engelbert Humperdinck. Singelen ble imidlertid en nummer 1-hit i USA. Singelens to sanger markerte også noe nytt, da det var en av de første klare tegn på en mer splittende utvikling, der Lennons og McCartneys lydbilde var dramatisk forskjellig.Selve albumet, som noe upresist blir omtalt som et konseptalbum, ble en ansamling av låter knyttet nært til en tradisjonell engelsk, muligens liverpudlisk, bakgrunn. Utover det er det stor variasjon og lite felles mellom sangene. Litt som med singelen, var det også her klart forskjell mellom flere av låtene avhengig av om de var skrevet av Lennon eller McCartney. Lennon var sterkt kreativ på sangene «Being for the Benefit of Mr. Kite!» om en sirkusforestilling fra 1843 (sangen benytter seg av damporgel), og «Lucy in the Sky with Diamonds», en sang inspirert av sønnen Julian Lennons tegning da Julian gikk i barnehage. Begge disse sangene var musikalsk nytenkende sanger, og de surrealistiske bildene de to, især sistnevnte, skapte, var med på å skape teorier om at de handlet om ulovlig rusmiddelbruk. Uavhengig av handlingen til disse sangene, var det et brudd med fortiden for Lennon, som ikke skrev introspektivt. Begge låtene regnes også blant bandets mer psykedeliske. Hans tredje bidrag, «Good Morning Good Morning» er muligens tilbake til det introspektive. Handlingen er lagt til et typisk kjedelig forstadsliv basert på en TV-serie og en reklame for en frokostblanding.McCartney bidro med tittelsporet, «Fixing a Hole», «Getting Better», «She's Leaving Home», «When I'm Sixty-Four» (egentlig en gammel sang de brukte da forsterkerne streiket tidlig i 1960-årene) og «Lovely Rita». Låtene varierte stort i stil og instrumentering. Også tematikken varierer. «Getting Better» handler om en sint ung mann som overbeviser seg om at han er bedre og har sluttet å slå kona. «She's Leaving Home» handler om jente som føler seg fanget i et gullbur og rømmer uten helt klare fremtidsutsikter.Enda Lennon og McCartney i stadig større grad skrev låter nesten helt hver for seg, var det sanger de samarbeidet godt på her. Dette gjelder i sær «A Day in the Life», regnet av mange som albumets beste, og «With a Little Help from My Friends», en klassiker, særlig i Joe Cockers versjon.
Harrison var den i bandet som var minst fornøyd med albumet. Mentalt var han i India, og han foretrakk de to foregående albumene, delvis fordi det ble mer spredd her. Hans eneste bidrag, «Within You Without You» er sterkt indiskinspirert og ikke fullt så tilgjengelig, og bryter således med det mer parodisk-nostalgiske i de andre sangene. Sangen regnes ikke blant hans beste. Starr var mer optimistisk, enda han innrømmet at det ble nok dødtid til at han rakk å lære seg sjakk underveis.Resultatet ble uansett et album som eksperimenterte vellykket i alle retninger, der de blandet stilarter, lekte seg med tekst, fikk mest mulig ut av studioteknikken og på alle måter lyktes i å sprenge grensene for populærmusikk. Etter at dette albumet kom ut 1. juni 1967 var alt mulig innen popmusikk, og Sgt. Pepper var langt på vei ansvarlig for konseptalbum og art rock. Som Revolver, er også Sgt. Pepper på toppen av de fleste lister over de beste eller viktigste albumene. Selv plateomslaget, der medlemmene, nå med bart, i paradeuniformer i pastell og med en rekke kjente personer som har vært viktig for en eller flere i The Beatles gjennom tidene (Bob Dylan, Marilyn Monroe, Karl Marx, Edgar Allan Poe med flere) var nytenkende. Den ellers sterkt kreative britiske musikkscenen «..stoppet helt. Man hørte ikke bare på singlene, man hørte på albumet», oppsummerte Tony Calder, The Beatles' første presseansvarlig.En måned etter at albumet ble gitt ut, kom neste single fra bandet, Lennons «All You Need is Love», egentlig beregnet på TV-programmet «Our World». Singelen, med «Baby, You're a Rich Man» som B-side, gikk rett til topps, som første single etter «Penny Lane»/«Strawberry Fields Forever». Resultatet av singelen og albumet var at Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band ble lydsporet til «Summer of Love», og «All You Need is Love» som sommerens lovsang.Den kulturelle oppvåkningen både Beatlemania og Beatles' kunstneriske utvikling hadde, viste seg også i fremvoksningen av Liverpool-poetene. Disse fokuserte særlig på beat-poesi, men også i band, ofte med et komisk tilsnitt, som Liverpool Scene og The Scaffold, sistnevnte med McCartneys bror Michael under navnet Mike McGear. De komiske og kunstneriske bandene fikk også frem London-bandet Bonzo Dog Doo-Dah Band, som samarbeidet med The Beatles i deres neste film.
==== Brian Epsteins død. Møte med Maharishi Mahesh Yogi ====
Epstein hadde vært svært flink innen markedsføring og reklame, men hadde rotet bort rettigheter til sanger og effekter grunnet manglende kunnskaper innen juss. Han var best innen det å ordne spillejobber til dem, og ettersom Beatles nå hadde droppet spillejobber, ble Epstein av mindre viktighet. Epstein, som allerede slet med gambling og rusmiddelbruk, prøvde å slutte, men det gikk svært dårlig, og han døde av overdose, sannsynligvis et uhell, 27. august 1967. Epstein hadde vært avgjørende for å få Beatles frem, og mye av The Beatles suksess skyldtes ham.Da Epstein døde, var Beatles i Bangor i Wales for å høre på den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi. Epstein skulle møte dem i Wales. Et par dager tidligere hadde de, minus Starr, oppdaget Yogi i London og fått et privat møte med ham etter hans foredrag om transcendental meditasjon. Yogi likte samarbeidet med Beatles, og foreslo at de skulle dra på turné igjen for å spre budskapet, noe The Beatles takket høflig nei til. Likevel var oppholdet en suksess for begger parter.
Medlemmene ble konfrontert med nyheten om Epsteins død, og særlig Lennon og Harrison reagerte med svar i tråd med sin nye filosofi. Likevel var det klart at dette gikk hardt inn på bandmedlemmene. Senere kommentarer fra medlemmene viser at de var sjokkerte og i vantro etter å ha mistet en veldig god venn. I ettertid oppsummerte Lennon reaksjonen med at han var redd, og irritert over Maharishi Yogis fokus på å være lykkelige. Dette viste seg langt på vei å være begynnelsen på slutten for The Beatles. Ettersom Lennon hadde begynt å gli fra gruppen, var det McCartney som tok opp lederskapet.
=== 1967-1970: Slutten på bandet ===
The Beatles hadde sluttet å turnere, og fikk dermed mer tid til overs. Allerede fra 1966 av begynte de enkelte medlemmene å gjennomføre egne prosjekter mens de fortsatt var medlemmer av The Beatles. Dette fortsatte utover resten av tiden til bandet.
Bandet hadde også vært gjenstand for politisk spill, delvis fra Harold Wilson, men også hans etterkommere. Da The Beatles i september 1967 vurderte å kjøpe en gresk øy, ga det britiske finansdepartementet bandet dispensasjon fra restriksjonene på å ta penger ut av landet. Dette ble forsvart med at The Beatles genererte mange penger på salg. Også den greske regjeringen utnyttet The Beatles i propagandaøyemed.The Beatles hadde brukt LSD en god del, men uttalte den 26. august 1967 at de var ferdige med det. Den offisielle grunnen var at de ville bruke læren til Maharishi Mahesh Yogi og meditasjon for å oppnå en rusmiddelfri euforisk opplevelse. For Lennon handlet det også om ettervirkningene etter stort inntak av LSD. For Lennon var avbrekket kort, og i 1968 begynte han i stedet på heroin.De valgte å ikke utnevne en ny manager etter Epstein, men tok seg av sin karriere på egen hånd. Dette medførte ulønnsomme investeringer og ble en belastning for dem. Belastningen ble ikke mindre da de i 1969 ville skaffe seg en ny manager, uten å bli enige om hvem. Heller ikke samarbeidet med Maharishi Yogi endte godt. Det musikalske var like eksperimentelt som før, og til tider ble svært gode produkter laget, men bandet gikk på sin første fiasko med filmen Magical Mystery Tour. I tillegg kom flere musikalske eksperimenter med vekslende hell. Dette gjaldt særlig på periodens to første album som var med på å skape uenigheter som til slutt ble medvirkende til bruddet. Ettersom The Beatles den 27. januar 1967 hadde inngått en niårskontrakt med EMI, er det lite som peker på at de hadde ønsker om å gå hvert til sitt før perioden begynte. Imidlertid begynte splittelsen å merkes allerede under innspillingen av The Beatles i 1968, og deres faste lydtekniker Geoff Emerick gikk i protest mot den svært dårlige stemningen.
==== Magical Mystery Tour: Fiasko og suksess ====
Etter Sgt. Pepper hadde Beatles startet på Magical Mystery Tour-EP-en og på et par andre sanger som skulle brukes som singler. Filmatiseringen begynte imidlertid ikke før i september, etter Epsteins død. Filmen besto av at medlemmene i The Beatles tok med seg flere skuespillere i en buss, kjørte ut på landsbygda og filmet det hele uten at det fantes noen nedskrevet dialog. Skuespillerne måtte derfor improvisere frem dialogen, basert på hva samtalene skulle dreie seg om, blant annet en krangel mellom Starr og hans tante og McCartney i offisersuniform som hørte på meningsløst prat fra en annen offiser. Filmen ble avsluttet av at bandet Bonzo Dog Doo-Dah Band spilte den lett absurde sangen «Death Cab For Cutie» under en striptease, og sangen ga navnet til bandet med samme navn Konseptet var inspirert av Ken Kesey (forfatteren av Gjøkeredet) and His Merry Pranksters som kjørte rundt i en buss malt i psykedeliske mønstre. Gitt gruppens profesjonalitet både i de to foregående filmene og i de mange albumene og singlene de hadde laget, er det et overraskende ustrukturert produkt. Den fargesprakende filmen ble vist på sort-hvitt på BBC 2. juledag, og handlingen var forvirrende, slik at filmen ble en fiasko. Senere ble det imidlertid en kulthit i USA.Imidlertid gikk EP-en, med sangene «Magical Mystery Tour», «Your Mother Should Know», «Blue Jay Way», «The Fool on the Hill», «Flying» og «I am the Walrus» og singelen «Hello, Goodbye» (med «I am the Walrus» som B-side) svært bra. De tok respektive 1.-plass (singelen) og 2.-plass (EP-en). «I am the Walrus» hadde et avansert lydbilde og en surrealistisk tekst som ble villig tolket, men det er tegn på at den betød relativt lite. Lennon ble selv svært skuffet da han fikk høre at «I am the Walrus» ble B-side. I USA var ikke EP et særlig brukt medium, så de la på singlen og de to foregående singlene («All You Need is Love», «Baby, You're a Rich Man», «Penny Lane», «Strawberry Fields Forever») og gjorde den om til en LP. Denne gikk rett inn på 1.-plass.
==== Brudd med Mahareshi Yogi og fremveksten av Apple ====
I midten av februar 1968 dro først Lennon og Harrison og så Starr og McCartney til Rishikesh i India for å fortsette å lære under Maharishi Mahesh Yogi sammen med andre artister og noen skuespillere. Det gikk imidlertid ikke særlig bra for Starr. Han trakk seg etter ni dager, visstnok på grunn av diettproblemer og konas problemer med de mange insektene. McCartney ble ut mesteparten av mars før han dro hjem etter skepsis mot opplegget. Lennon og Harrison ble lenger. Lennon kommenterte samtidig at «Jeg er her for å finne ut hva min rolle blir. Jeg skulle like å vite hvor langt jeg kan komme. George ligger et hestehode foran» og noe senere at «Det var nemlig kappestrid i Maharishi-leiren: Hvem kom til å bli kosmisk først». Lennons utålmodige søken gjorde at han mente at Maharishi Yogi satt på en hemmelig livsvisdom som Lennon måtte prøve å oppdage.Det gikk rykter om at Yogi hadde vært svært seksuell aggressiv mot damene, og Lennon konfronterte ham. Ingenting ble innrømmet, men Lennon var overbevist om at Yogi var en bløffmaker og at det ikke var noen hemmelighet. Likevel tok bandet med seg meditasjon som et nyttig verktøy videre. Harrison kommenterte senere at han sterkt betvilte anklagene mot Maharishi Yogi, men at Lennon ville dra, og at dette var en like god unnskyldning som noen. Også McCartney valgte å tvile på anklagene, og i 1990-årene beklaget begge anklagene mot ham. Det ble uansett klart at under oppholdet ble alle ferdige med LSD, og de skrev veldig mange låter etter tidligere å ha hatt en idétørke.Mot slutten av 1967 åpnet Beatles også «Apple Boutique», en slags kles- og smykkedesignbutikk som tillot bytte og salg av varer. Butikken var dårlig styrt og gikk med store tap delvis på grunn av butikktyveri. Etter åtte måneder stengte Beatles butikken og ga bort det som var igjen.I april 1968 annonserte gruppen at de hadde startet firmaet Apple Corps. Firmaet hadde en rekke funksjoner, inkludert ansvaret for Apple Records og flere andre Beatles-relaterte funksjoner. I begynnelsen var det også på leting etter talent, og fikk svært god respons, enda det ikke ble noen kontrakt av det, og flesteparten av båndene de fikk inn ble ikke lyttet til.
==== Lady Madonna og Hey Jude ====
Singelen «Lady Madonna»/«The Inner Light» ble spilt inn tidlig i februar og utgitt i midten av måneden. Singelen gikk til topps i Storbritannia, mens den fikk fjerdeplass som høyest i USA. «Lady Madonna» var i hovedsak skrevet av McCartney, mens «The Inner Light» var Harrisons første sang som ble lansert på single. Førstnevnte var boogie-woogie og rock, mens den sistnevnte var sterkt indiskinspirert. Det var også Harrison siste sang med dominerende indiske instrumenter og dominerende indisk lydbilde, enda indisk musikk fortsatt hadde indirekte inspirasjon videre i karrieren.
The Beatles var tilbake i studio kort tid etter reisen til India. I mellomtiden hadde Lennon møtt Yoko Ono, og i mai 1968 hadde vennskapet utviklet seg til et forhold. Dette medførte at Lennon tok ut separasjon fra Cynthia Lennon, som han hadde vært gift med siden 1962 og vært i av-og-på-forhold med siden hun var nitten (hun var omtrent ett år eldre enn John). McCartney besøkte Cynthia og parets sønn Julian Lennon, og på veien komponerte han sangen som skulle bli «Hey Jude».Sangen handlet imidlertid ikke bare om Julian Lennon. John Lennon trodde sangen handlet om ham og Yoko eller om McCartney og hans vanskelige samarbeid, og likte den svært godt. McCartney forklarte at sangen handlet om McCartneys egne problemer i forhold, og Lennon forsto det dithen at den handlet om begges situasjon. Sangen ble gitt ut 26. august 1968 som Apple Records første single med «Revolution» som B-side. Sangen var en rockelåt med et oppgjør med metodene flere anti-krigs-protestanter benyttet seg av, som støtte av diktatorer og ødeleggelse. Singelen slo voldsomt an, og i USA ble den liggende på topp i ni uker, en personlig rekord for Beatles. I Storbritannia lå den på topp i tre uker, før den ble erstattet av «Those Were the Days» med Mary Hopkin, også den gitt ut av Apple, og produsert av McCartney.
I juni 1968 kom tegnefilmen «Yellow Submarine», en surrealistisk film som ble laget rundt bandets sanger og en tynn handling om at fantasilandet Pepperland ble invadert av The Blue Meanies. Beatles gjorde lite på denne filmen, og var bare med i et par sekunder mot slutten. Sangene de bidro med var i hovedsak spilt inn ett år tidligere.
==== The Beatles ====
Om oppholdet i Rishikesh ikke var den åndelige opplevelsen gruppen håpet på, var det en konstruktiv tid der mange av sangene til det neste albumet ble skrevet. Albumet, som offisielt het The Beatles, men som oftest ble kalt The White Album, var et dobbeltalbum med tretti spor med medlemmene på et svært kreativt plan. Etter de mystiske titlene og fargesprakende coverne på de forrige albumene, Sgt. Pepper og Magical Mystery Tour, var både det helhvite coveret og den enkle tittelen et nytt brudd. Dette skyldtes at kunstner Richard Hamilton, som var hentet inn, ble lei av å vente, og da det endelig var hans tur, foreslo han i ren irritasjon at albumet skulle være helhvitt. Til Hamiltons overraskelse var McCartney enig, og da foreslo Hamilton at de like gjerne kunne kalle albumet bare «The Beatles».
Musikalsk var albumet en sterk kontrast fra det enkle album- og navnevalget. McCartney hadde igjen lekt seg med sjangre, som hans overraskende harde låter (The Beach Boys/Chuck Berry-flørten «Back in the USSR» og proto-heavy metal-låten «Helter Skelter»), hans skøyeraktige mock-country-sang «Rocky Raccoon», de sjarmerende balladene «Blackbird» (om rasemotsetninger i USA) og «I Will», music hall-låten Honey Pie og ska-flørten Ob-La-Di, Ob-La-Da. Lennon på sin side var svært personlig i «Julia» (om moren som han mistet i tenårene), den vakre balladen Dear Prudence den jakt-kritiske The Continuing Story of Bungalow Bill, begge inspirert av opplevelser i Rikishi, blueslåta som tok et oppgjør med overtolkninger av Beatles-låter Glass Onion, blues-parodien Yer Blues, den svært avanserte rocke-medleyen Happiness Is A Warm Gun. Harrison satset på mer vestlige rock- og balladelåter som «While My Guitar Gently Weeps» (i samarbeid med Eric Clapton), valseballaden «Long, Long, Long», den lett samfunnskritiske «Piggies» og rockelåten «Savoy Truffle». Starr debuterte som låtskriver med country/publåten «Don't Pass Me By».Albumet inneholdt også en del eksperimenter som skiller seg fra tradisjonelle spor. Dette inkluderte McCartneys korte spor «Wild Honey Pie» og «Why Don't We Do It in the Road» og Lennons lange «Revolution 9». På grunn av det store spennet av vekslende stilarter, personlig utvikling, eksperiment med lydklipp, inkludering av låter som fremstår som uferdige og store mengder av låter, er begrepet «White Album» blitt brukt om flere andre band som har tenkt i samme retning. George Martin likte langt fra alle låtene, og mente at man drastisk burde ha kuttet ned antall låter. Samtlige bandmedlemmer var uenige i dette forslaget, og dermed ble alle sporene inkludert. Albumet ble også omtalt som bestående av fire soloister, og ikke en gruppe.Lennons valg av Yoko Ono som samboer fikk imidlertid andre konsekvenser enn «Hey Jude». Tidligere hadde verken venner eller koner sluppet til under innspillingene i studio, men Ono var svært til stede, og til dels satt på forsterkeren til McCartney. Hun hadde også meninger om innspillingene, noe som irriterte de andre medlemmene. Dette forsterket følelsen av en gruppe som var ferdige med hverandre. Mens Harrison var i det kreative hjørnet med fire sanger, var Ringo misfornøyd med egen innsats og samholdet, og den 22. august forlot han bandet midlertidig etter å ha sagt fra til de andre. Han ferierte i nærheten av Sardinia på Peter Sellers' yacht, men kom tilbake da de tre andre sendte et telegram til ham og ba ham om å komme tilbake. Da han kom, hadde Harrison lagt blomster over hele trommesettet hans. Starr var ikke den første som gikk, lydprodusenten Geoff Emerick forlot prosjektet allerede tidlig, da han opplevde den anstrengte atmosfæren: «Jeg mistet interessen for the White Album fordi de bare kranglet med hverandre og bannet til hverandre. Kraftuttrykkene fløy virkelig.».Albumet ble gitt ut i november 1968, og ble en stor suksess. Kritikere har omtalt verket som et mer postmoderne verk der medlemmene låner fra forskjellige sjangre nettopp for å skape et fragementert verk i motsetning til for eksempel «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», som var mer helhetlig.
==== Get Back og økonomistyring: To mislykkede prosjekter ====
Beatles planla et prosjekt som skulle bli en TV-konsert i desember 1968. Dette ble skrinlagt, men allerede 2. januar 1969 startet øvinger med opptak til nytt materiale. Da TV-konserten ikke ble noe av, satset The Beatles heller på filmopptak fra flere øvinger i Twickenham studios og til slutt en konsert på taket av Apple Studios. Ideen bak opptakene var å finne tilbake til sine røtter, og derfor ble navnet på opptakene og filmatiseringen «Get Back». Sangene som ble inkludert involverte mange av de låtene som senere ble gitt ut på Abbey Road og Let It Be. Den 30. januar spilte de en konsert på taket, men konserten varte bare i 42 minutter før den ble avbrutt av politiet. Beatles' medlemmer lot Martin og Glyn Johns klippe sammen melodien og Michael Lindsay-Hogg til å ta seg av videoopptakene, som raskt ble midlertidig skrinlagt. Imidlertid var det noe som kom ut av det, singelen «Get Back»/«Don't Let Me Down», den eneste singelen siden gjennombruddet som var kreditert sammen med en annen artist, da også Billy Preston deltok og ble nevnt for innsatsen.
Under opptakene var atmosfæren svært spent, og Harrison opplevde på hver sin måte både McCartney og Lennon som vanskelige å samarbeide med. Den 10. januar sluttet han i bandet. Etter forhandlinger den 15. januar ble han med igjen mot å få innfridd flere krav.Den 17. januar 1969 kom filmmusikken til Yellow Submarine, med musikk allerede innspilt av Beatles i 1967. Det var nok til fire uutgitte («All Together Now», «Only a Northern Song», «It’s All Too Much» og «Hey Bulldog») og to gamle sanger, mens resten av filmmusikken, side 2 på LP-en, var filmmusikk signert George Martin.
Økonomien gikk stadig dårligere for The Beatles, og de trengte noen med kunnskaper innen juss for å hjelpe dem. McCartney foreslo tidlig i februar Eastman and Eastman til å representere dem. De signerte, men de tre andre hadde betenkeligheter med å bruke advokatfirmaet til forloveden, og etter 12. mars, kona, til McCartney. De benyttet seg i stedet av Allen Klein, som var kjent for å ha gjort The Rolling Stones rike på gode avtaler. Med to representanter, Klein for Lennon, Starr og Harrison og Eastman and Eastman for McCartney, ble det et kaos som gjorde at Beatles fikk til lite. Flere oppkjøp ble ødelagt enten av klønete håndtering ved Apple eller internkrangling, spesielt da Lennon nektet å gjøre avtaler med forretningsfolk.Det var tendenser til oppløsning og egne prosjekter, og den neste singelen, «The Ballad of John and Yoko», var en beretning om bryllupet til paret. Det ble bandets siste nummer 1 i Storbritannia. B-siden var George Harrisons «Old Brown Shoe», skrevet i januar i «Get Back»-perioden.
==== Abbey Road: En ryddig musikalsk avslutning ====
Det ble etter hvert klart at Beatles var på vei til å oppløses, og de dro hvert til sitt i mai for å møtes igjen i juli for å ta opp det som alle regnet med ble deres siste album, Abbey Road. Opprinnelig skulle albumet hete Everest, delvis etter røykemerket til lydteknikeren Geoff Emerick, delvis symbolsk for å vise folk som hadde avskrevet dem allerede i 1963. Ideen var også at de skulle bli tatt bilde av på toppen av Mount Everest. Etter mye om og men, ble imidlertid de mange ideene for mye, og de bestemte seg for å ta bildet utenfor studioene i Abbey Road og oppkalle albumet etter gaten etter forslag fra McCartney. McCartney og Lennon forhandlet med Martin, og de lovet at den interne kranglingen var tilbakelagt og at innspillingene skulle bli som tidligere. Til slutt gikk Martin med på å bli produsent. Også Geoff Emerick var tilbake. Opptakene gikk også overraskende bra, bortsett fra at Lennon protesterte mot den sammenhengende rapsodiaktige måten å knytte flere uferdige sanger sammen. Lennon selv kuttet ofte sammen små biter til en sang, som på «Happiness Is A Warm Gun» og «I Want You (She's So Heavy)». Et helt album ble imidlertid i meste laget. Som kompromiss ble førstesiden enkeltlåter og andresiden, etter to selvstendige sanger, sammenhengende.Resultatet ble et album som regnes blant Beatles beste. Det startet med Lennons tøffe rockelåt «Come Together», fulgt av Harrison-låten«Something» (som Lennon mente var albumets beste og McCartney Harrisons beste), tullesangene «Maxwell's Silver Hammer» (skrevet av McCartney) og «Octopus's Garden» (Starr), do-wop/blueslåta «Oh! Darling», Lennons eksperimentelle og skjøtede «I Want You (She's So Heavy)», med svært tidlig bruk av MOOG synthesizer, avsluttet førstesiden. Harrisons gladsang «Here Comes The Sun» begynte andresiden, fulgt av Lennons Beethoven-inspirerte «Because» og McCartneys medley av korte sanger skrevet av ham eller Lennon.
«Something» ble, sammen med «Come Together», singelen som ble utgitt. Den nådde fjerdeplass i Storbritannia og førsteplass til slutt i USA den 29. november 1969.Gjennom mesteparten av 1969 etter Abbey Road hadde medlemmene i The Beatles tatt midlertidige pauser eller hintet i retning av at de skulle forlate gruppen. Lennon var klarest på dette da han skjelte ut McCartney da McCartney prøvde å få til et par live-show. Uenigheter, særlig rundt Allen Klein og økonomi, ødela mye for bandet. Lennon hadde ellers lite til overs for McCartneys «bestemorslåter» som «Maxwell's Silver Hammer» og «Ob-La-Di Ob-La-Da».
==== Let It Be blir utgitt og The Beatles blir offisielt oppløst ====
Den 4. januar 1970 ble siste opptak med Beatles, minus Lennon denne gang, som gruppe. De spilte inn «Let It Be» til det forestående albumet med samme navn Det var også siste gang to eller flere medlemmer opptrådte sammen som The Beatles. Ettersom dette ble en plate som ble til som et lappeverk av tidligere opptak og til slutt satt sammen av Phil Spector, var det tilbake til den tradisjonelle LP-en med enkeltstående sanger. Av disse var det særlig «Let It Be», «Get Back», «The Long and Winding Road», «Two of Us» av McCartney (sistnevne i harmoni med Lennon), og Lennons «Dig a Pony», «Across the Universe» og I've Got a Feeling som skiller seg ut.
Spectors miks bar preg av hans måte å tenke Wall of Sound, det vil si et dominerende lydbilde, gjerne med strykere, i motsetning til det mer enkle uttrykket som Beatles hadde valgt i innspillingen av låtene i januar 1969. Dette, pluss det ujevne materialet, gjorde at Let It Be fikk til dels negativ kritikk. Albumet ble gitt ut 8. mai 1970, og filmen, basert på opptakene i januar 1969 inkludert The Rooftop Concert, kom kort tid etter. Filmen var det siste originalmaterialet av The Beatles. Filmen viser uenigheter og krangling som skildrer at Beatles allerede i 1969 var på vei vekk fra hverandre.
McCartney bekjentgjorde at han forlot The Beatles i forbindelse med at han lanserte sitt første soloalbum, McCartney en måned før «Let It Be» utkom. Han sirkulerte et ferdigskrevet intervju med seg selv til medier, slik at de visste hva som kom. Han sa ikke at han så bort ifra samarbeid med Beatles, men benektet skrivesamarbeid med Lennon. Media tolket imidlertid dette som at Beatles hadde gått hvert til sitt. Ettersom dette ble gjort før Let It Be, følte de andre medlemmene at dette var unødvendig. McCartney, som ikke jobbet med Allan Klein og ikke var særlig begeistret for tanken på at Phil Spector skulle mikse albumet, hadde ikke noe forhold til utgivelsesdatoen, som var en avgjørelse tatt av Klein. Da Ringo prøvde å forhandle med McCartney om dette, ble han kastet ut.
=== Tiden etterpå ===
Samtlige medlemmer hadde mer eller mindre vellykkede musikkarrierer etter The Beatles. Samtidig var det et marked for Beatles fortsatt. Klein samlet og ga ut de doble samlealbumene 1962–1966 (ofte kalt «det røde album») og 1967-1970 («det blå album») på Apple. Dette var den første samlingen med Beatles-singler som ikke var gitt ut på album, og begge samleplatene solgte til platina. Det kom også en rekke film- og sceneshow på denne tiden, inkludert filmen Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, en film der handlingen ble drevet frem av Beates' sanger. Filmen ble slaktet av kritikere og ble en flopp.Etter at Lennon ble skutt den 8. desember 1980, ga Harrison ut «All Those Years Ago» for å minnes Lennon. Sangen hadde Ringo på trommer og McCartney som backingvokalist, om enn de tre ikke var samtidig i studio. McCartney ga selv ut «Here Today» for å gjøre ære på sin tidligere komponistkollega.
Kleins to samlealbum var ikke de eneste samlealbumene som ble gitt ut av EMI, men de var de eneste som overlevde da EMI i 1987 standardiserte sine album da CD tok over som foretrukket medium. Dette gikk også utover de amerikanske utgivelsene, som ikke ble utgitt på CD. Året senere ble The Beatles inkludert i Rock and Roll Hall of Fame, de ble tatt inn på første forsøk da de var valgbare, som i henhold til regelverket er 25 år etter første album.
Etter at de fleste juridiske uenigheter var unnagjort, ble det i 1994 først gitt ut et nytt album, Live at the BBC, og ett år senere Anthology-prosjektet. Dette prosjektet involverte en rekke gamle innspillinger, en miniserie og en bok. I anledning serien ble også to demoer av Lennon («Free As A Bird» og «Real Love») brukt, fullført av McCartney og spilt inn med McCartney, Harrison og Starr slik at sangene fremsto som Beatles-singler.
I 2000 ble albumet 1 sluppet ut. Albumet var en samling med sanger som hadde nådd førsteplassen enten i USA eller i Storbritannia. Albumet ble en øyeblikkelig suksess, og 15 år senere selger den fortsatt godt.
Kort tid etter døde Harrison av lungekreft, og Eric Clapton og Harrisons enke arrangerte Concert for George kort tid etterpå, der Starr og McCartney deltok. I 2003 kom «Let It Be... Naked» ut. Dette var en versjon av «Let It Be» slik McCartney ønsket den, uten strykere. Filmen Across the Universe med handling lagt til 1960-årene rundt Beatles' tekster, kom i 2007 til brukbare kritikker og besøkstall.
Siden har flere gjeninnspillinger i stereo og mono, pluss videospill og samarbeid med iTunes, kommet på plass.
== Musikkstil og utvikling ==
Fra tidlig av var medlemmene i The Beatles opptatt av selv å skrive sanger. Lennon og McCartney skrev flesteparten av sangene de spilte inn frem til og med Beatles for Sale. På Help! hadde de én cover, og i de resterende albumene var det bare egne låter. Dermed var The Beatles selv ansvarlige for sin musikalske utvikling. Den musikalske utviklingen skjedde også i et svært raskt tempo, fra de slo gjennom nasjonalt til de lagde den banebrytende Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band tok det bare fire og et halvt år.
Walter Everett deler inn Beatles' musikalske utvikling i to, fra 1956 til 1965 og 1966-1970. I den første perioden produserte de velsmidde låter som inspirerte pubertetsfans med «yeah, yeah, yeah», og de mestret de musikalske utfordringene fra tidligere artister, og ble selv hyppig kopiert. Fra 1966 og utover ble deres ønske om originalitet en drivkraft for produksjon av sanger og album, og de ble avgjørende for å forandre målsetningen til rockegrupper fra grunnen av.
=== Inspirasjon gjennom karrieren ===
Bandmedlemmene begynte som fans av amerikanske rockestjerner som Buddy Holly, Elvis Presley, Chuck Berry, Roy Orbison, Larry Williams, Little Richard og Carl Perkins. Særlig gjalt dette Berry og Holly. Holly var indirekte bak navnevalget via backingbandet The Crickets, og begge var en inspirasjon fordi de sang, spilte og skrev egne sanger. Også soul-jentegrupper som The Shirelles var en stor inspirasjon for bandet. The Beatles sang covre av flere av disse, og ga ut på single, EP eller album sanger av Holly, Williams, Richard, Perkins, Berry, Shirelles og Marvelettes, i tillegg til flere andre artister og standardnumre innen soul, rock og musicals. Nettopp deres evne til å takle et bredt spekter med sjanger og stiler var viktig for deres utvikling. De covret for eksempel markant forskjellige sanger med tanke på rythm and blues og rock and roll: «Chains», «Twist and Shout», «Money», «Long Tall Sally», «Boys» og «Devil in Her Heart»; The Beatles mestret alle.Da The Beatles slo gjennom og åpnet for andre britiske band, gjorde de det stort sett ved å selge amerikansk musikk (i liverpudlisk forkledning) til amerikanerne. Imidlertid var det ikke slik at The Beatles solgte bare covere eller en blek kopi av sine helter. I stor grad kan man snakke om emulasjon, det vil si at de lærte seg stilen til bandene som kom før og utviklet den videre til noe bedre.I overgangsperioden mellom den tidligere og den senere delen, lot også The Beatles seg påvirke i stadig større grad av samtidige. Lennon sa selv «Jeg er som en kameleon... påvirket av hva enn som foregår». Bob Dylan og The Byrds var begge viktige innflytelser på The Beatles for eksempel på Rubber Soul. Det samme gjaldt i høyeste grad Beach Boys og Brian Wilson på senere album.The Beatles' utvikling handler også om andre inspirasjonskilder enn samtidige rock- og popgrupper. Både Lennon og McCartney var også inspirert av klassisk musikk, særlig McCartney, som var opptatt av både Bach og Karlheinz Stockhausen. Også Antonio Vivaldi ble introdusert til bandet via McCartneys kjæreste Jane Asher. Dikt var også en vesentlig kilde til inspirasjon allerede fra tidlig av. I tillegg var indisk musikk viktig i utviklingen.
=== Komposisjon ===
The Beatles var fra tidlig av nesten selvforsynt med egne låter. Riktinok var George Martin skeptisk, da han mente at de ikke hadde noen sanger av høy kvalitet. Dette løste medlemmene med å jobbe videre med sangen i stedet for å gi den opp, som for eksempel «Please Please Me», som ble helt omgjort.. En av styrkene til The Beatles gjennom hele perioden var deres evne til å bruke tid og flid på komposisjonene sine.Komposisjonene var dominert av Lennon og McCartney. Det var også en form for vennlig «konkurranse» mellom de to, slik at de ville overgå hverandre. Nettopp deres harde arbeid med sanger gjorde at The Beatles redefinerte LPen som noe mer enn bare noen få hitsanger polstret ut med fyllstoff. Lennon og McCartney hadde forskjellig innfallsvinkel til musikk. Everett skiller de to slik at McCartney skrev gode låter som virket enklere enn de var, mens Lennon eksperimenterte musikalsk og skrev introspektive tekster. Likevel lå styrken i hovedsak i samarbeid og utvikling, og begge kunne levere både svært gode tekster og svært gode melodier nesten på egen hånd. Visse stilarter var imidlertid klart mer tilhørende den ene enn den andre. McCartney skrev lite psykedelisk musikk, og Lennon skrev få music hall-viser. Verken Lennon eller McCartney kunne lese noter, noe som delvis kan forklare deres evne til å tenke utenfor tradisjonell musikkteori.Hvorvidt sangene var skrevet sammen, separat eller at den ene skrev mesteparten og den andre hjalp til mot slutten er det delte meninger om. Lennon sa i 1973 at det var store forskjeller, men i 1980 korrigerte han seg og innrømmet at det var en grov overdrivelse og at mesteparten av det de skrev var «eyeball to eyeball». Enkelte sanger vet vi imidlertid klart tilhørte en av dem. Paul McCartneys sanger inkluderer «Yesterday» (1965), «Hey Jude» (1968), «Helter Skelter», «Back in the U.S.S.R.» med flere. Lennons inkluderer «Tomorrow Never Knows» (1966), «Strawberry Fields Forever», «Lucy in the Sky with Diamonds» og «Revolution 9»Flesteparten av sangene ser likevel ut til å være sanger der de to samarbeidet og lærte av hverandre. En tradisjonell oppfatning av samarbeidet har vært at McCartney var best på melodi og Lennon best på lyrikk, at Lennon var mest rock og McCartney mest ballade og at tekstene til McCartney sjelden var like dype som Lennons. Disse forskjellene er overdrevne: det finnes mange eksempler på det motsatte, for eksempel skrev McCartney tekstene til «Hey Jude» og «Eleanor Rigby» og Lennon melodien til «This Boy» og «In My Life», og McCartney skrev rockelåter som «Helter Skelter» og «I'm Down» der Lennon skrev ballader som «Julia» og «Girl». Lennon selv sa i et intervju med tidsskriftet Playboy at
«Det var en periode da jeg trodde at jeg ikke skrev melodier, at Paul skrev dem og at jeg skrev enkel høylytt rock 'n' roll. Men, selvfølgelig, når jeg ser på noen av mine sanger... «In My Life» eller noe av de tidligere sakene ... «This Boy». Jeg skrev melodier så godt som noen»I tillegg kom Harrison stadig mer med. Harrison kunne heller ikke lese noter, og han uttalte senere at for mye musikkteori ville ødelegge låtskriverprosessen. Harrison hadde få bidrag i begynnelsen, men han utviklet seg stort mot slutten av perioden. Av de 22 sangene Harrison skrev som ble gitt ut av The Beatles, er det bare én fra de fire første albumene i 1963-64, mens han hadde to på hver av de to neste i 1965 og tre på «Revolver» fra 1966. Bare to rene Harrison-låter ble utgitt i 1967, men både i 1968 og i 1969 ble fem låter gitt ut av Harrison, og to sanger kom med på «Let It Be» i 1970. Harrison lot seg tidlig inspirere av andre band og annen musikkstil, og gikk bort fra rene kjærlighetssanger allerede på «Rubber Soul», før McCartney gjorde det i 1966 med «Paperback Writer». Harrison utviklet seg også i stor grad både parallelt med og utenfor Lennon og McCartneys retninger. Harrisons mest markante egne utvikling var hans sterkt indiskinspirerte periode. Enda bare tre av de 20 sangene var markant musikalsk indiskinspirerte, ble utviklingen nært forbundet med ham. To av sangene på «The Beatles» er riktignok også åndelige uten at de er direkte knyttet til hinduisme eller annen østlig mystikk. Det var imidlertid da han gikk vekk fra indisk musikk og tilbake til kjærlighetssanger igjen at Harrison opplevde sin største suksess i bandet.
Der The Beatles tidlig kopierte rock og pop, beveget de seg senere vekk fra standard pop- og rockelåter. Et eksempel på dette er tempo. Tradisjonell takt innen pop og rock er 4/4. Flere av sangene til The Beatles beveger seg imidlertid langt utenfor dette, og de kan også variere mellom forskjellig dur eller mellom dur og moll inne i sangen. I «Strawberry Fields Forever» går takten fra 4/4 - 2/4 - 6/8 - 2/4 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4. «Good Morning Good Morning» går i 5/4 mesteparten av tiden. «A Day in the Life» går i midtpartiet i 4/8, mens «Something» bytter fra E-dur til A-dur og «Martha My Dear» fra alla breve til 3/2 og 4/4 og fra Ess-dur til D-moll. I tillegg eksperimenterte de med en rekke sjangre. Deres interesse spredte seg til psykedelisk musikk («Tomorrow Never Knows», «Lucy in the Sky with Diamonds»), vals («Long, Long, Long»), ska («Ob-La-Di, Ob-La-Da»), heavy metal («Helter Skelter») og avant garde («Revolution 9»). Likevel ble disse musikalske eksperimentene relativt kortvarige. Den psykedeliske perioden begrenset seg stort sett til Lennon og Harrison, og varte fra 1966 til 1967, og til dels 1968.
=== Instrumentering og produksjon ===
Som musikere var The Beatles særlig banebrytende av flere årsaker. McCartney var egentlig en gitarist som tok med seg dette over til bassen og var svært tidlig ute med en melodisk basslinje. Harrison var inspirert av country-, jazz-, blues- og rockegitar, og han benyttet seg ofte av septim og liten septim i stedet for standarden dominant-kvart-kvint. Han brukte også «fingerpicking» gitarstil, det vil si at han brukte fingre i stedet for plektrum, etter å ha blitt inspirert av Chet Atkins. De tette harmoniene fra McCartney, Lennon og Harrison var også svært unike i en tid der man enten var instrumentalister eller sang a cappella. Starrs styrke som perkusjonist var at han lyktes i svært stor grad å levere det de andre medlemmene ønsket mens musikken deres ble stadig mer komplisert. The Beatles viste også at de var en gruppe først og fremst, der summen var større enn delene. Dette blir understreket av at tromme- og gitarsoloer er fraværende helt frem til nest siste spor på Abbey Road, og at samtidig bidrar tromme, gitar og bass til å løfte sangene til å bli noe mer enn standard poplåter uten at noen av instrumentene dominerer. Slik var Starr klart å foretrekke enda alle kunne spille trommer.Inspirasjonen fra de mange forskjellige musikkstilene medførte at The Beatles benyttet seg av andre instrumenter enn de tradisjonelle. De var tidlig ute med sitar på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», og inspirerte mange til å følge etter. Bruk av instrumenter vanligvis funnet i klassisk musikk ble også naturlig for dem, som strykere i «Yesterday» og «Eleanor Rigby», der McCartney er tillagt å ha spilt en viktig rolle i å tette gapet mellom klassisk og popmusikk og å gjøre bruk av strykeinstrumenter populært igjen. De inkluderte også cembalo på «Fixing a Hole» (og indirekte på «In My Life»), og var igjen tidlig ute med det som etter hvert ble en utvikling for dette instrumentet. De benyttet seg også av pikkolotrompet på «Penny Lane», waldhorn på «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» og fløyte på «You've Got to Hide Your Love Away». I tillegg brukte de mer avanserte instrumenter som primitiv synthesizer, bassmunnspill, mellotron og damporgel.
«I begynnelsen var det som om jeg var læreren med sine elever og de gjorde det jeg ba dem om. De visste ingenting om opptak, men gudene vet at de lærte raskt så fort at jeg ble tjeneren og de herskapet». - George MartinGeorge Martin spilte også en veldig viktig rolle i å introdusere Beatles til musikkproduksjon. Martin oppfordret The Beatles til å eksperimentere, han transponerte, noterte og arrangerte sanger og han ble flere ganger spurt om tilbakemelding. Bandet utviklet dermed en nysgjerrighet for mulighetene innen opptaksteknikk slik at de utnyttet det til det fulle - og langt utover det som var tidligere kjent. De kunne se mulighetene ved å bruke en firebåndsopptaker til å spille inn flere bånd på ett, og så spille det igjen og legge til enda mer lyd. En av fordelene med dette var at man kunne legge på for eksempel basslinjen etter vokaldelen, slik at hvert enkelt medlem kunne bidra med sin vri i stedet for at alt ble tatt opp på en gang. Det betydde også at man kunne spille inn sanger og så skjøte dem sammen senere. For eksempel i «In My Life» ble cembalo-delen, som egentlig var et piano spilt inn i dobbelt tempo, lagt til flere dager etter at resten av sangen ble spilt inn. Deres lek med lydeffekter, en rekke instrumenter, koring og mange andre måter å forstå musikk på, gjorde at de stadig utviklet seg og tenkte utenfor hindringene som lå for dagen. The Beatles' styrke lå blant annet i at de prøvde det folk sa at de ikke kunne gjøre eller få til.
== Ettermæle ==
Folk ser fortsatt på Picasso. Folk ser fortsatt på kunstnere som brøt gjennom begrensningene for deres tidsperiode og kom opp med noe som var unikt og originalt. Innen den formen de jobbet for, innen populærmusikk, vil ingen være mer revolusjonære, mer krative og mer karakteristiske enn The Beatles var.Slik omtalte Robert Greenfield, tidligere redaktør av tidsskriftet Rolling Stone, og forfatter av Beatles-verk, påvirkningen til The Beatles. Rock and Roll Hall of Fame sier at «The Beatles' påvirkning har ofte blitt kommentert, men kan ikke overdrives» Dirigenten og komponisten Leonard Bernstein omtalte The Beatles som «vår tids Schubert» og «de beste låtskriverne siden Gershwin».The Beatles tok vare på rock'n'roll i en tid der det nesten ikke ble spilt lenger og utviklet rock til å bli mer spennende og utfordrende. Da The Beatles kom på scenen, var regelen den at folk ikke skrev sanger selv, etter deres gjennombrudd ble det motsatt. I en tid der mange artister fikk låter skrevet fra Brill Building eller andre tilsvarende steder, åpnet selvstendig låtskriving for å finne sin egen stil og være uavhengig av eksterne agenter, produsenter, låtskrivere med mer. Nile Rodgers fra Chic omtalte The Beatles' musikk som et «paradigmeskifte», og Peter Asher fra Peter & Gordon beskrev dem som «svært eventyrlystne; når de kom på noe, prøvde de det med en gang». Da Elvis Costello beskrev The Beatles til magasinet Rolling Stone i anledning at de toppet de 100 største artistene, sa han at «Sangene var ikke deres lenger. De tilhørte alle».I tillegg var The Beatles banebrytende i den såkalte British Invasion, det vil si de mange britiske bandene som dukket opp på amerikanske hitlister. Disse bandene kopierte ofte looken til The Beatles, da gjerne hårstil og dresskode. Koring og harmoni ble også akseptert i stadig større grad. Enkelte band tok markant forskjellig stil fra Beatles, som Manfred Mann (med Voormann på bass 1966-1969), The Who, Rolling Stones, The Kinks, The Yardbirds med flere, men likevel var deres økte betydning i stor grad takket være The Beatles. I tillegg var The Beatles store inspirasjonskilder til band som fortsatte med progressiv rock i 1970-årene.Enkelte band og artister fikk ekstra drahjelp av The Beatles da de sang sanger skrevet spesielt for dem av Lennon, McCartney eller begge, deriblant Peter & Gordon og Billy J. Kramer. Samtidig viste det seg at flere av disse bandene og andre band som var med på den britiske invasjonen av amerikanske hitlister og amerikansk kultur ikke overlevde da The Beatles forandret stil mellom «Rubber Soul» og «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band»The Beatles hadde også stor påvirkning på band som kom etter dem. Artister som har innrømmet å være inspirert av The Beatles inkluderer Alice Cooper, The Rolling Stones, Ozzy Osbourne, Nirvana, Gene Simmons, Billy Joel, Oasis, Bruce Springsteen, The Bee Gees, Joni Mitchell, Elton John, Jimi Hendrix, David Bowie, Lemmy Kilmister, The Byrds, Pink Floyd, The Stone Roses, Electric Light Orchestra, Cheap Trick, Slade, Steely Dan, XTC, Bono og mange flere.
I tillegg hadde The Beatles blitt talsmenn for en hel generasjon. Riktignok varierte støtten fra ytterliggående venstreside,, men mange lot seg rive med av Beatles' budskap om motkultur og kjærlighet. I tillegg var The Beatles fremskyndere av manglende ærbødighet mot autoriteter, for eksempel i filmen A Hard Day's Night og generelt i intervjuer og uttalelser. Dette opprøret gikk sjelden i dybden, og Beatles fikk kritikk for ikke å være aktive nok, om enn Timothy Leary mente at «Sgt. Pepper» viste at de gamle tradisjonene var på vei ut. The Beatles ble også forkjempere for psykedelia og bruk av den da lovlige substansen LSD. På sett og vis kan man også argumentere for at The Beatles var tidlige innen musikkvideoer, særlig igjen gjennom deres første film. Også platecovere hadde de stor innvirkning på, for ikke å snakke om hårfrisyrer, da særlig for menn.The Beatles har også hatt en rekke rekorder, og flere av disse, som flest Nr.1 hits på Billboard Hot 100 (20), flest singler av samme artist samtidig på samme liste (17), flest singler på rad på de øverste plassene (1-5) og flest album solgt (over 1 milliard) står fortsatt. De har vunnet 7 Grammy Awards, en Oscar og 13 platinaalbum i Storbritannia. I USA har The Beatles 6 diamant-, 26 multi-platina-, 41 platina- og 47 gullalbum. The Beatles ble også det første bandet som passerte 1 milliard album, noe de gjorde i 1984, tre år før albumene kom ut på CD.
== Teorier, begrep og myter ==
The Beatles var del av den kollektive bevissheten i lang tid, og det har dukket opp en rekke meninger, teorier, uttrykk og begrep. Mens enkelte er åpenbart feilaktige (Paul is Dead) og andre er tvilsomme (Yoko Ono brøt opp The Beatles), er andre begrep (Hvem var den femte beatle? Var det rivalisering mellom Beatles og Stones?) i det minste vanskelig å svare kategorisk på.
=== Paul Is Dead ===
I desember 1965 hadde McCartney et uhell på sin moped, og fikk et hakk i tannen. Den 7. januar 1967 krasjet McCartneys Mini Cooper, men ikke med McCartney i bilen (den var lånt av kunststudenten Mohammed Hadjij, mens McCartney kjørte med Mick Jagger). Disse i utgangspunktet usammenhengende og trivielle hendelsene ble grobunn for myten at McCartney var død og erstattet av en annen. Hadjij ble sendt til sykehus, men kom seg raskt. Imidlertid startet ulykken ryktet om at McCartney var død, og dette ble raskt avkreftet.Myten startet imidlertid ikke på alvor før 1969, og var full av tvilsomme «bevis». Mye tyder på at myten tok av som en spøk av Fred LaBour, en spøkefull ansatt i universitetsavisen Michigan Today. På tross av at LaBour gjentatte ganger har avskrevet artikkelen som spøk, har myten fått sitt eget liv. Mytene tok utgangspunkt i svært kreativ tolkning av platecoverne til Sgt. Pepper's Lonely Heart Club Band, Magical Mystery Tour og Abbey Road, sistnevnte med det noe pussige regnestykket at på den hvite VW Boblen på det sistnevnte coveret hadde bilskiltet «LMW 281F», som skulle bety «Linda McCarntey Widow 28 if», altså at McCartneys kone (som han hadde møtt over ett år etter at han visstnok døde) var enke, og at McCartney hadde vært 28 år om han hadde levd (han hadde vært 27).Teorien holdt på en stund, og da det kanadiske progrockbandet Klaatu kom ut med «3:47 EST», verserte det rykter om at bandet egentlig var The Beatles under psevdonym. Dette ble raskt latterliggjort av New Musical Express med overskriften «Døv idiotjournalist starter Beatles-rykte».
=== The Fifth Beatle ===
Begrepet «The Fifth Beatle» er brukt om George Martin, Brian Epstein, Billy Preston, Stuart Sutcliffe, Pete Best og en rekke andre.Det er vanskelig å forsvare én av disse foran de andre, særlig ettersom begrepet er konstruert og ikke ble særlig brukt av Beatles selv. Om det skal handle om personer som ikke var medlemmer, men som var nær knyttet opp til gruppen gjennom deres utvikling, er Martin og Epstein mer naturlige valg. McCartney sa selv at «hvis noen var den femte beatle, var det Brian», på tross av at McCartney ikke var noen større fan av Epstein. Lennon likte dårlig at folk tok æren for Beatles' musikk, og brukte ikke betegnelsen. Harrison brukte betegnelsen spøkefullt én gang om den amerikanske DJ-en Murray the K, delvis ansvarlig for at Beatles ble oppdaget i USA. Starr har heller ikke brukt betegnelsen særlig mye.
Tony Barrow mener at Neil Aspinall var det åpenbare valget. Aspinall begynte med å ordne transport til bandet i tillegg å få inn penger for gigs og andre tur-relaterte oppgaver. Han ble senere road manager, og i 1968 ble han The Beatles' personlige assistent og leder for Apple Corps, der han siden har passet på at The Beatles gjenværende medlemmer og arvinger har fått royalties og at navnet deres er blitt beskyttet. Barrow argumenterer også med at Aspinall var en personlig venn av The Beatles og ofte kom på besøk på fritiden også, i motsetning til Epstein.
=== Yoko Ono og Beatles' brudd ===
Yoko Onos rolle i Beatles' historie er svært tvetydig. Enkelte har anklaget henne for å ha vært aktiv i å splitte gruppen. Da hun først kom inn i Lennons liv, tok hun også en aktiv del under innspillingen av albumet The Beatles. Lennons avant-garde forsøk innen musikk, som «Unfinished Music No.1: Two Virgins», og diverse bed-ins, ble ansett som Onos påvirkning. Lewisohn har foreslått at Ono direkte oppfordret Lennon til å utforske sin karriere, slik at han kom til konklusjonen at det å være medlem av The Beatles ble en begrensning for ham som kunstner. Bill Harry mente at Lennons musikalske kreativitet ble avsluttet av Ono fordi hun brukte ham som et middel for å fremme sine egne ideer, mens Lennons søster Julia kommenterte at hun ikke pratet direkte med broren på flere år etter 1968.Det er også kommentert at Ono skapte et anstrengt forhold mellom henne og de tre andre medlemmene i The Beatles. Dette kan skyldes Lennons sjalusi, som medførte at hun ikke fikk gå noen steder uten ham. Lennon ble også såret over de andres, da Harrisons og McCartneys, behandling av Ono. Det er også påstått at McCartney så på Yoko Ono som ansvarlig for at Lennons musikk hadde utviklet seg til å bli hard, umelodiøs og unødvendig provokativ. Et annet spørsmål er om Ono ubevisst sådde splid i gruppen. Mens Starr hadde få problemer med Ono etter at Lennon forklarte det nye forholdet, hadde Harrison, McCartney og delvis Martin problemer med den nye situasjonen i studio selv om de i ettertid innså at dette handlet om deres uvilje til å forandre seg.Dette er uansett bare deler av situasjonen. Under perioden skrev for eksempel Lennon både «Julia» og «Happiness is a Warm Gun», og ingen av disse passer til beskrivelsen til McCartney. På den annen side skrev McCartney stort sett gode låter, men både «Ob-La-Di, Ob-La-Da» og «Maxwell's Silver Hammer» var mislikt av samtlige andre enn McCartney. Harrison syntes at det var betenkelig at disse sangene ble foretrukket foran mye av det han hadde skrevet. Lennon mente selv at musikken til McCartney hadde blitt «søt og smakløs».. Starr sa at enda det bare tok et par dager å ta opp «Maxwell's Silver Hammer», føltes det som flere uker. De tre andre nektet McCartney å gi ut «Ob-La-Di, Ob-La-Da» på single. Lennons argument om at McCartney skrev søte og smakløse sanger kan virke pussig gitt at Lennon selv skrev «Cry Baby Cry» og «Good Night», som begge kunne plasseres i samme sjanger.I tillegg fantes det også andre «Slanger i paradis». Oppfinneren Yanni Alexis Mardas, kjent i miljøet som «Magic Alex», sjarmerte seg inn i 1967. Han snakket om at han kunne forbedre studioet og ordne 72-spors opptak der Beatles hadde en 9-spors tilgjengelig. Det er også mulig at Alex var ansvarlig for ryktet at Yogi var seksuelt aggressiv, og han skapte intriger ved å innynde seg på Cynthia Lennon. Da Beatles ga Magic Alex lov til å sette opp studioet deres i Baker Street, viste det seg da Martin inspiserte det at studio var nesten ubrukelig. Lennon uttalte senere at etter å ha introdusert Mardas til gruppen, gikk ting fra vondt til verre.Et annet problem var manager Allan Klein. Hans økonomiske krumspring og manipulering av Lennon, Starr og Harrison, skapte en splid mellom bandmedlemmene. På tross av at Klein allerede hadde forsynt seg grovt av inntektene til The Rolling Stones, anbefalte Mick Jagger The Beatles å ta ham som rådgiver. The Sunday Times beskrev ham som «en av de største snikene i popjungelen». Daily Mail omtalte ham i 2009 som rockens store svengali.I et intervju med David Frost sa imidlertid McCartney i 2012 at Yoko Ono ikke var skyld i Beatles' oppbrudd, og at enda han mislikte at hun blandet seg i studio, var Klein et større problem, og intern krangling var det avgjørende. Samtidig er det ikke usannsynlig at spliden mellom Lennon og McCartney i stor grad handlet om nettopp Ono og Klein.
=== Beatles vs. Stones ===
Da de to bandene The Beatles og The Rolling Stones var i starten av sin popularitet, var mange fans delt mellom hvem som var favoritten, og det var en slags rivalisering mellom fans av Beatles og fans av Rolling Stones. Det har vært mange uttalelser om hvem som var best, tøffest, best live og flinkest til å skrive sanger.
I utgangspunktet er imidlertid debatten om rivaliseringen litt pussig. Begge band innrømmet gjerne at det ikke var noen rivalisering, og at de to egentlig var venner og hadde gjensidig respekt. Det var også slik at det var Harrison som gjorde agent Dick Rowe oppmerksom på The Rolling Stones. I tillegg var det Lennon og McCartney som skrev The Rolling Stones' andre single og deres første topp 20-hit, «I Wanna Be Your Man», som endte på 12.-plass. Dette ble også startsskuddet for samarbeidet mellom Mick Jagger og Keith Richards som låtskrivere. I en periode samarbeidet også Stones og Beatles slik at de ikke utga singler samtidig.
Likevel fantes det stikk. Det var for eksempel Jagger som anbefalte Allen Klein til The Beatles. Lennon kommenterte i 1963 at han var lei av folk som kopierte dem:
Det hjelper ikke at de sier at de er studenter, og at det er derfor de lar håret gro. Vi var alle studenter før vi flyttet til London, og vi hadde ikke denne typen frisyre den gang, eller hva? (...) På toppen av det hele surfer visse band videre på den amerikanske rythm'n'blues-bølgen--- den typen musikk vi spilte for to år siden.Dette kan virke som pussig kritikk ettersom Lennon faktisk fikk hårsveisen, via Astrid Kirchherr, fra et studentmiljø, og ettersom han knapt hadde vært student. Rolling Stones kjente heller ikke til The Beatles i 1961, og kunne derfor ikke vite hva slags musikk de spilte da. Han fortsatte kritikken også etter oppløsningen av The Beatles:
Jeg kunne gjerne ramse opp alt hva vi gjorde i studio og hva The Stones gjorde to måneder etterpå - på hvert jævlige album - Mick etterliknet absolutt alt vi gjorde. Han imiterte oss. Og jeg vil gjerne understreke for dere i undergrunnspressen (sic) at - Satanic Majesties er Pepper, 'We Love You' - det mest håpløse makkverket - er 'All You Need Is Love' Igjen er det litt pussig at akkurat «We Love You» ble angrepet, ettersom Lennon og McCartney hjalp dem med den. I tillegg er det slik at mens covere eller titler kan minne (også tittelen «Let It Bleed» er mistenkelig lik «Let It Be»), er musikken lite lik. Imidlertid var det flere kritikere som mente at Their Satanic Majesties Request var «surrogat-Beatles» og et mislykket hippie-forsøk.En uenighet handler også om bandenes image. Ifølge journalisten Tom Wolfe «ville Beatles holde hånden din, mens Stones ville brenne byen din». Beatles var de rene guttene, mens Stones var de skitne og uoppdragne. I tillegg ble det påstått av Stones-fans at Rolling Stones var et langt bedre live-band. Dette er også en merkelig sammenlikning, ettersom The Beatles knapt kunne høre hverandre spille under sin popularitet. Lemmy Kilminster hadde en annen oppfatning om konkurransen:
«Beatles var også harde gutter. Brian Epstein fikset dem opp for masseforbruk, men de var alt annet enn pyser. De kom fra Liverpool (...) en hard sjøfarerby med alle disse sjauerne og seilerne som banket livskiten ut av deg om du så mye som så på dem feil.(...) Jeg likte Stones, men de var aldri i nærheten av the Beatles - ikke innen humor, originalitet, sanger eller presentasjon.»Likhetene er imidlertid større enn forskjellene. The Beatles hadde langt mer skjulte meninger bak «I Want To Hold Your Hand» enn antatt. I tillegg har Kilmister rett i at The Beatles i sine tidligere dager var langt mer viltre enn de ble etter Epsteins makeover. Image var uansett i stor grad pressestyrt: Beatles passet hos alle, mens The Stones var tenåringsgenerasjonens talerør. Dette gjorde også sitt til det McMillian kaller et særegent snobbefenomen, «rockisme», dukket opp, der rock var bra og pop var dårlig og Stones var derfor å foretrekke. Samtidig var The Beatles langt fra så uskyldige som man kunne få inntrykk av. Tenåringsbladet Boyfriend beskrev dem som «Nesten skremmende unge menn», og mente at de så ondskapsfulle ut i en slags 1700-tallsmåte. The Beatles ble på ingen måte skremt av den skitne fellesleiligheten til The Stones, McCartney så ut som om han hadde vært et likende sted før.En av forskjellene var måten bandene fungerte på. The Beatles var et team, de var venner. The Stones hadde interne krangler særlig mellom Jagger/Richards på den ene siden og Jones på den andre. Jones var den mest talentfulle, men han var også en sosiopat. Der alle i Beatles sang, tre av dem godt, var det bare Mick Jagger som kunne synge i The Stones.
== Plateutgivelser ==
The Beatles ga ut elleve album, en dobbelt-EP, 12 EP-er, et filmmusikkalbum med fire nye sanger og en rekke singler i Storbritannia. I oversikten under er disse albumene angitt på bekostning av de amerikanske, kanadiske og samlealbum fra andre deler av verden. Se diskografien for en mer helhetlig gjennomgang. Magical Mystery Tour som LP er imidlertid tatt med, slik den ble utgitt på det amerikanske markedet.
Ettersom The Beatles, EMI, Parlophone og Apple ikke har gitt ut noen offisielle konsertalbum bortsett fra Anthology er ikke disse tatt med i denne oversikten.
=== Studioalbum ===
Please Please Me (1963)
With The Beatles (1963)
A Hard Day's Night (1964)
Beatles for Sale (1964)
Help! (1965)
Rubber Soul (1965)
Revolver (1966)
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967)
Magical Mystery Tour (1967)
The Beatles («The White Album») (1968)
Yellow Submarine (1969)
Abbey Road (1969)
Let It Be (1970)
=== Samlinger ===
Samlealbum1962–1966 (1973)
1967–1970 (1973)
Past Masters (1988)
Anthology 1 (1995)
Anthology 2 (1996)
Anthology 3 (1996)
Yellow Submarine Songtrack (1999)
1 (2000)SamlebokserThe Beatles Collection (1978)
The Beatles Box Set (1988)
The Capitol Albums, Volume 1 (2004)
The Capitol Albums, Volume 2 (2006)
Love (2006)
The Beatles Stereo Boxed Set (2009)
The Beatles in Mono (2009)
=== Andre album ===
The Beatles Christmas Album (US Fan Club) eller From Then To Us (UK Fan Club) (1970)
The Complete Silver Beatles (fra «The Decca Tapes» (1962), utgitt lovlig i 1982)
Let It Be ... Naked (2003)
== Filmografi ==
A Hard Day's Night (1964)
Help! (1965)
Magical Mystery Tour (1967)
Yellow Submarine (1968)
Let It Be (1970)
The Beatles Anthology (1995)
All Together Now (2008)
== Referanser ==
== Litteratur ==
The Beatles-antologien. Redigert av Brian Roylance mfl. Cappelen, 2000. ISBN 82-02-20257-4
The Compleat Beatles. Music arranged and edited by Milton Okun. 2 bind. Deliah/ATV/Bantham, Toronto/New York, 1981 ISBN 0-553-01329-7. Noter for piano og gitar
Tony Barrow: John,Paul, George, Ringo & Me - The Real Beatles Story, André Deutsch, London, 2005. ISBN 9781780121383
Hunter Davies (1969). Beatles. Oslo: Cappelen. Engelsk utgave: The Beatles - The Authorized Biography, 1968
Jim DeRogatis: Turn on Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock, 2003, Hal Leonard Corporation, Milwaukee, USA. ISBN 0-634-05548-8
Walter Everett: The Beatles as Musicians - Revolver through the Anthology, Oxford University Press 1999, Oxford. ISBN 0-19-509553-7
Walter Everett: The Beatles as Musicians - The Quarry Men through Rubber Soul, Oxford University Press 2001, Oxford. ISBN 0-19-514104-0
Gillian G. Gaar: 100 Things Beatles Fans Should Know & Do Before They Die, Triumph Books, Chicago, 2013. ISBN 9781600787997
Chris Ingham The Rough Guide to The Beatles, Rough Guide, London, 2006. ISBN 9781843537205
Allan Kozinn: The Beatles, Phaidon Press, 1995. ISBN 0714832030
Mark Lewisohn: The complete Beatles chronicle, Hamlyn, London, 1995 ISBN 1-85152-975-6
John McMillian: Beatles vs. Stones : hva skjedde egentlig?, Schibsted forlag, 2014 ISBN 978-82-516-8306-7
Philip Norman: Shout! : boken om The Beatles, Gyldendal, 1983. ISBN 82-05-14282-3. Engelsk utgave: Shout! The True Story of The Beatles, 1981
Howard Sounes: Paul McCartney : -bak scenen, Libretto forlag, 2013. ISBN 978-82-7886-259-9. Engelsk utgave: Fab: An Intimate Life of Paul McCartney, 2010
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) The Beatles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Beatles – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Beatles på Internet Movie Database
(fr) The Beatles på Allociné
(en) The Beatles på AllMovie
(en) The Beatles hos Rotten Tomatoes
(en) The Beatles på Apple Music
(en) The Beatles på Discogs
(en) The Beatles på MusicBrainz
(en) The Beatles på SoundCloud
(en) The Beatles på Spotify
(en) The Beatles på Songkick
(en) The Beatles på Last.fm
(en) The Beatles på Genius — sangtekster
(en) The Beatles på AllMusic
(en) The Beatles på Twitter
(en) The Beatles på Facebook
(en) The Beatles på Instagram
(en) The Beatles på YouTube
(en) The Beatles på Myspace
(en) The Beatles på TikTok
(no) Den Norske Beatles-klubben
(en) The Beatles Interviews Database
(en) The Beatles' sanger på hitlistene |
352,581 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,582 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,583 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,584 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,585 | https://no.wikipedia.org/wiki/Fl%C3%A5klypa_Grand_Prix | 2023-02-01 | Flåklypa Grand Prix | ['Kategori:Animerte actionfilmer', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilfilmer', 'Kategori:Filmer fra 1975', 'Kategori:Filmer regissert av Ivo Caprino', 'Kategori:Kjell Aukrust', 'Kategori:Norske animerte barnefilmer', 'Kategori:Norske animerte eventyrfilmer', 'Kategori:Norske animerte filmkomedier', 'Kategori:Norske familiefilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norskspråklige filmer', 'Kategori:Stop motion-filmer'] | Flåklypa Grand Prix er en norsk dukkefilm fra 1975 produsert og regissert av Ivo Caprino. Den handler om et billøp i den oppdiktede bygda Flåklypa. Filmen er basert på forfatteren Kjell Aukrusts humoristiske persongalleri som ble skapt i avisspalten Våre Duster i Mannskapsavisa på 1950- og 1960-tallet.Filmen er den mest sette norske filmen gjennom tidene – det er antatt at det har blitt solgt rundt fem millioner kinobilletter. Den har også blitt en juletradisjon på NRK 1 og siden TV 2, der den nå sendes hvert år på henholdsvis julaften og 1. juledag.
| Flåklypa Grand Prix er en norsk dukkefilm fra 1975 produsert og regissert av Ivo Caprino. Den handler om et billøp i den oppdiktede bygda Flåklypa. Filmen er basert på forfatteren Kjell Aukrusts humoristiske persongalleri som ble skapt i avisspalten Våre Duster i Mannskapsavisa på 1950- og 1960-tallet.Filmen er den mest sette norske filmen gjennom tidene – det er antatt at det har blitt solgt rundt fem millioner kinobilletter. Den har også blitt en juletradisjon på NRK 1 og siden TV 2, der den nå sendes hvert år på henholdsvis julaften og 1. juledag.
== Bakgrunn ==
Egentlig var samarbeidet mellom filmregissøren og animatøren Caprino og tegneren og forfatteren Aukrust ment for prosjektet Flåklypa TV og radio, en TV-serie som skulle bestå av sketsjer uten en sammenhengende historie.
I programmet Lørdagskveld med Erik Bye den 1. mai 1971 viste Aukrust og Caprino frem både modellbilen Il Tempo Gigante og dukkene som var laget til bruk i fjernsynsserien. Caprino opplyste at det var Bjarne Sandemose som hadde bygget modellbilen, mens dukkemakeren Ingeborg Isdahl Riser hadde laget dukkene. Caprino fortalte også at teamet hadde holdt på i halvannet år med å få ferdig alle figurene og bilen, og bekreftet at de håpet å ha ferdigstilt noen episoder en eller annen gang utpå høsten 1971. Resultatet ble vist fram for sjefene i NRKs underholdningsavdeling, Erik Diesen og Sverre Christophersen. NRK mente at det som ble laget ikke holdt mål, og TV-visningen ble avlyst.
Etter ett års tenkepause besluttet Caprino at animasjonsstudioet hans måtte begynne å lage reklamefilmer igjen, siden den planlagte NRK-serien bortfalt. Hans sønn Remo fikk da ideen om å benytte Flåklypa-figurene som stod klare til bruk, i en spillefilm og søke spillefilmstøtte. Det eneste som trengtes var et nytt manuskript. Idéen slo an, og de bestemte seg for å gjøre et forsøk.
I juli 1972 ble Caprino invitert med på sommertur med sin tremenning Lillerut Bryn i hennes Colin Archer-skute, den tidligere redningsskøyta RS 14 Stavanger. Caprino og Aukrust var da i gang med planlegging av Flåklypa som helaftens kinofilm, så Aukrust ble med på sommerturen hvor de samtidig jobbet med den første dreieboka til kinofilmen. Dagbladet omtalte turen i en reportasje i 1972:«Caprino-filmen utvides til helaftens spillefilm. – Og nettopp i disse maritime omgivelser skal de to fullføre manus til fargefilmen "Flåklypa Radio/TV Norway". Det er nemlig store muligheter for at de to kommer til å lage en helaftens kinofilm av dette i stedet for korte episoder for TV. En halvtime av filmen er allerede ferdig innspilt, og den ble så bra at de to har bestemt seg for å prøve å lage en helaftens film om "Flåklypa Radio/TV Norway".»Dagbladet skrev også at de ønsket å satse internasjonalt og at det ville få føringer på handlingen i filmen.En spent gruppe på fire satte seg ned for å skrive manuskriptet til det som skulle bli til spillefilmen Flåklypa Grand Prix. Forfatterkollegiet besto av Ivo og Remo Caprino og Kjell Aukrust og hans gode venn og samarbeidspartner gjennom mange år Kjell Syversen. Det skulle vise seg å bli en særdeles vellykket kombinasjon. At den danske populærkomponisten Bent Fabricius-Bjerre kom til som komponist, gjorde bare sakene enda bedre. Filmen ble tatt opp med 24 bilder per sekund i en stop-motion-teknikk. Den ferdige filmen inneholder 112 320 enkeltbilder og 1 258 750 bevegelser.
== Handling ==
«Sjuogtredve mil nordover, litt øst og oppover, ligger Flåklypa, ei lita fjellbygd under himmelhvelvingen. Sjølberga med både dampysteri og campingplass, lokalavis og egen TV-sender. Fritt for vær og vind, akkurat der morgensola renner opp over Storjuvet, bor sykkelreparatør Reodor Felgen.»
Assistentene er «Solan Gundersen», en morgenfugl og født optimist, og «Ludvig», b-menneske og født pessimist. Sponset av oljesjeiken «Ben Redic Fy Fazan», som er på ferie i traktene, bygger de racerbilen «Il Tempo Gigante» til århundrets billøp: Flåklypa Grand Prix.
Laget til Felgen møter flere problemer underveis. Det mest alvorlige er når en viktig del, den såkalte superretometerfordeleren, ryker på grunn av sabotasje fra Rudolf Blodstrupmoen og hans kompanjong Mysil Bergsprekken. Ludvig må trosse sin fryktsomme natur, og holde den viktige delen sammen under siste runde av løpet.
=== Deltakere ===
Deltakere i billøpet er: Rudolf Blodstrupmoen, Ronny Medelsvensson, Carlos Fandangio, Jimmy McQuick, Heinrich von Schnellfahrer, Rufino Gasolini og Reodor Felgen.
Mens de utenlandske navnene stort sett er humoristiske ordspill, er noen av de norske tatt fra nærmiljøet til Kjell Aukrust: Flåklypa ligger i Lom i Ottadalen. Kjell Aukrust var fra Alvdal i Østerdalen, men hadde røtter i Lom, og eide også en kvadratmeter av riksveien i Flåklypa. Aftenposten skrev i 2019 om at øvrige navn kommer fra Alvdal:«– Blostrupmoen er navnet på et gårdsbruk i Alvdal. Det var til og med noen som het dette til etternavn også. Navnet Reodor finnes også i dette området, det sies å komme fra Teodor eller Lodver baklengs. Det ble først til Reodol, så ble det til slutt til Reodor, sier Utne.»
=== Rolleliste ===
=== Produksjonsstab (utvalg) ===
Figurer og miljø: Kjell Aukrust
Manus: Kjell Aukrust, Ivo Caprino, Kjell Syversen, Remo Caprino
Foto: Charles Patey, Ivo Caprino, Per Hauger
Kameraassistent: Per Vestaby
Modellkonstruksjon, kulissemontage og teknisk leder: Bjarne Sandemose
Modellør: Ingeborg Riser
Drakter og dekor: Gerd Alfsen
Regiassistent og produksjonsleder: Remo Caprino
Musikk: Bent Fabricius-Bjerre
Munnspill: Tommy Reilly
Lydteknisk assistanse: Jacob Trier
Produksjonsassistenter: Sissel Johansen, Ivonne Caprino
Laboratorium: Johan Ankerstjerne A/S
Utleie: Norenafilm
Regi, klipp og animasjon: Ivo Caprino
== Mottakelse i inn- og utland ==
Flåklypa Grand Prix ble svært godt mottatt av både publikum og kritikere da den kom på norske kinoer i 1975. Filmen har siden også kommet ut som video i VHS-format og som DVD og er den norske filmen som er blitt sett av flest. I november 2013 ble filmen utgitt på Blu-ray Disc. Filmen hadde da vært gjenstand for en større restaureringsprosess som løftet bildekvaliteten kraftig. Denne versjonen er den eneste som viser filmen i sin opprinnelige form med 24 bilder per sekund. Dette gjør filmen flere minutter lenger enn tidligere versjoner på DVD og VHS.Filmen er oversatt til 13 språk og har blitt vist i 30 land. På dansk blir den kalt Bjergkøbing Grand Prix, på tysk Hintertupfinger Grand Prix og på engelsk Pinchcliffe Grand Prix.
== Spin off-produkter ==
I kjølvannet av filmsuksessen ble det også laget flere spinoff-produkter, deriblant en leketøysmodell av racerbilen Il Tempo Gigante. Det ble også bygd en kjørbar versjon av bilen i full størrelse for å markedsføre filmen i utlandet. Den ble vist som reklame og egen attraksjon på flere messer og andre arrangementer rundt om i Norge. Bilen ble deretter utstilt på Hunderfossen Familiepark i Øyer rett nord for Lillehammer.
== Videospill ==
Det har også vært utviklet flere videospill basert på historien i filmen:
Flåklypa Grand Prix (PC-spill) (utgitt i desember 2000)
Flåklypa Grand Prix (Nintendo DS-spill) (utgitt i mai 2010)
Flåklypa Grand Prix (videospill fra 2021 til PC og Nintendo Switch) (utgitt i november 2021)
== Dokumentaren «Dra meg baklengs inn i fuglekassa» ==
I 1976 sendte NRK en dokumentar kalt Dra meg baklengs inn i fuglekassa som inneholdt klipp og bakgrunnsmateriale fra produksjonen av Flåklypa. Programmet ble produsert som et samarbeid mellom Caprino og Aukrust, med Johnny Bergh som regissør.Dokumentarens tittel var basert på en kjent replikk som figuren Solan Gundersen har i filmen. I filmen Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa er replikken omskrevet og tillagt Reodor Felgen, som sier «Dra meg baklengs inn i verktøykassa»
== Filmer om Flåklypa-universet ==
1975: Flåklypa Grand Prix
1998: Solan, Ludvig og Gurin med reverompa
2013: Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa
2015: Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa
2018: Månelyst i Flåklypa
2022: Rekorden (kortfilm)
TBA: Flåklypa – Jorda rundt på 8 dager
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Haddal (1993). Ivo Caprino! : Et portrett av askeladden i norsk film. Hjemmets bokforlag.
== Eksterne lenker ==
(en) Flåklypa Grand Prix på Internet Movie Database
(no) Flåklypa Grand Prix i Nasjonalbibliotekets filmografi
(no) Flåklypa Grand Prix hos Filmfront
(sv) Flåklypa Grand Prix i Svensk Filmdatabas
(da) Flåklypa Grand Prix i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Flåklypa Grand Prix på Allociné
(nl) Flåklypa Grand Prix på MovieMeter
(en) Flåklypa Grand Prix på AllMovie
(en) Flåklypa Grand Prix på Rotten Tomatoes
Flåklypa Grand Prix på Caprino.no
Flåklypa Grand Prix hos Filmweb.no Wikiquote: Flåklypa Grand Prix – sitater |
352,586 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,587 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,588 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,589 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,590 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,591 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,592 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,593 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,594 | https://no.wikipedia.org/wiki/Svingerudsteinen | 2023-02-01 | Svingerudsteinen | ['Kategori:Hole', 'Kategori:Runesteiner i Norge', 'Kategori:Runesteinsbilde mangler'] | Svingerudsteinen er trolig verdens eldste runestein og ble funnet høsten 2021 under en arkeologisk utgravning av et gravfelt ved Tyrifjorden, nærmere bestemt ved Svingerud på Røyse i Hole kommune i Viken. Runesteinen er risset på en 31 x 32 cm stor steinblokk av rødbrun ringerikssandstein og gravfunnet er tidfestet med radiokarbondatering til år 1–250 e.Kr.Gravfeltet bestod av fire gravhauger og to flatmarksgraver fra eldre jernalder. Graven der runesteinen ble funnet var en flatmarksgrav under den ene gravhaugen. Denne inneholdt kremerte menneskebein, trekull og stein, inkludert runesteinen som ble først ble synlig da arkeologene begynte å grave seg ned i graven. Trekull og gravgods i graven ble radiokarbondatert til årene 25–250 e.Kr., men de menneskelige beinrestene ble radiokarbondatert til årene 25–120 e.Kr. Dette sammenfaller med eldre romertid. Graven inneholdt også en rytterspore som dateres til samme tidsrom. Radiokarbondateringene fra både gravhaugen og flatmarksgraven faller innenfor romertid (år 1–400 e.Kr.).På steinens framside er det risset inn åtte runer, som ble tolket av runolog Kristel Zilmer (professor i skriftkultur ved KHM) som «idiberug». Arkeologene er usikre på om steinen er laget til minne om «for Idibera», eller om det var meningen å skrive navnet «Idibergu» eller «Idiberung» (det siste kanskje et slektsnavn). Siden skrivemåtene har variert betydelig opp gjennom århundrene er det krevende å tolke budskapet, sier arkeologene. Steinen har dessuten flere innrissinger som ikke tolkes som runer, men det er uklart om de kan ha noen betydning eller om det en form for skriblerier. De tre første bokstavene i runealfabetet «f u þ a r k» finnes imidlertid også på Svingerudsteinen; ᚠ (f), ᚢ (u) og ᚦ (th).Det er Kulturhistorisk museum (KHM) som har utført de arkeologiske utgravningene i Hole, som følge av Nye Veiers planlagte utbygging av ny vei og jernbane mellom Sandvika og Hønefoss. Svingerudsteinen er den eneste som er oppdaget i en funnsammenheng som kan dateres til tiden før år 300, og dateringen av den har fått forskere til å lure på om også andre runesteiner kan være eldre enn tidligere antatt.
| Svingerudsteinen er trolig verdens eldste runestein og ble funnet høsten 2021 under en arkeologisk utgravning av et gravfelt ved Tyrifjorden, nærmere bestemt ved Svingerud på Røyse i Hole kommune i Viken. Runesteinen er risset på en 31 x 32 cm stor steinblokk av rødbrun ringerikssandstein og gravfunnet er tidfestet med radiokarbondatering til år 1–250 e.Kr.Gravfeltet bestod av fire gravhauger og to flatmarksgraver fra eldre jernalder. Graven der runesteinen ble funnet var en flatmarksgrav under den ene gravhaugen. Denne inneholdt kremerte menneskebein, trekull og stein, inkludert runesteinen som ble først ble synlig da arkeologene begynte å grave seg ned i graven. Trekull og gravgods i graven ble radiokarbondatert til årene 25–250 e.Kr., men de menneskelige beinrestene ble radiokarbondatert til årene 25–120 e.Kr. Dette sammenfaller med eldre romertid. Graven inneholdt også en rytterspore som dateres til samme tidsrom. Radiokarbondateringene fra både gravhaugen og flatmarksgraven faller innenfor romertid (år 1–400 e.Kr.).På steinens framside er det risset inn åtte runer, som ble tolket av runolog Kristel Zilmer (professor i skriftkultur ved KHM) som «idiberug». Arkeologene er usikre på om steinen er laget til minne om «for Idibera», eller om det var meningen å skrive navnet «Idibergu» eller «Idiberung» (det siste kanskje et slektsnavn). Siden skrivemåtene har variert betydelig opp gjennom århundrene er det krevende å tolke budskapet, sier arkeologene. Steinen har dessuten flere innrissinger som ikke tolkes som runer, men det er uklart om de kan ha noen betydning eller om det en form for skriblerier. De tre første bokstavene i runealfabetet «f u þ a r k» finnes imidlertid også på Svingerudsteinen; ᚠ (f), ᚢ (u) og ᚦ (th).Det er Kulturhistorisk museum (KHM) som har utført de arkeologiske utgravningene i Hole, som følge av Nye Veiers planlagte utbygging av ny vei og jernbane mellom Sandvika og Hønefoss. Svingerudsteinen er den eneste som er oppdaget i en funnsammenheng som kan dateres til tiden før år 300, og dateringen av den har fått forskere til å lure på om også andre runesteiner kan være eldre enn tidligere antatt.
== Se også ==
Eggesteinen
Hønensteinen
Knestangsteinen
Runesteinene på Tanberg
== Referanser == |
352,595 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,596 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,597 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352,598 | https://no.wikipedia.org/wiki/Besteforeldre | 2023-02-01 | Besteforeldre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Familie'] | Besteforeldre er far og mor til ens egen far eller mor; henholdsvis bestefar eller bestemor.
Faren og moren til en persons far er henholdsvis farfar og farmor. Faren og moren til en persons mor er henholdsvis morfar og mormor. En person har fire besteforeldre, biologisk sett, men nye familiekonstellasjoner og gjengifte kan lett utvide antallet.
Et barnebarn er et barn av et av ens egne barn, f.eks. sønnesønn, sønnedatter, dattersønn og datterdatter.
| Besteforeldre er far og mor til ens egen far eller mor; henholdsvis bestefar eller bestemor.
Faren og moren til en persons far er henholdsvis farfar og farmor. Faren og moren til en persons mor er henholdsvis morfar og mormor. En person har fire besteforeldre, biologisk sett, men nye familiekonstellasjoner og gjengifte kan lett utvide antallet.
Et barnebarn er et barn av et av ens egne barn, f.eks. sønnesønn, sønnedatter, dattersønn og datterdatter.
== Oldeforeldre ==
Oldeforeldre er foreldrene til en persons besteforeldre; henholdsvis oldefar og oldemor. En person har åtte oldeforeldre.
Tippoldeforeldre er foreldrene til en persons oldeforeldre, henholdsvis tippoldefar og tippoldemor. En person har 16 tippoldeforeldre.
Et oldebarn er et barnebarn av et av ens egne barn.
== Se også ==
Mormor
Ane
Familie |
352,599 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
Subsets and Splits