url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Johann Michael Bach (født 9. november 1745 i Struth ved Schmalkalden, død 13. | 6,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Johann Michael Bach er navnet til flere personer av musikerfamilien Bach: | 6,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Johann Elias Bach (født 12. februar 1705 i Schweinfurt, død 30. | 6,802 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helge_R%C3%B8nning | 2023-02-04 | Helge Rønning | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. september', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Medievitere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske litteraturhistorikere og litteraturkritikere', 'Kategori:Personer tilknyttet bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Helge Rønning (født 1. september 1943) er professor ved Universitetet i Oslo, Institutt for medier og kommunikasjon. Ved siden av sitt medievitenskapelige forfatterskap har han også skrevet og redigert flere bøker om og fra afrikansk kultur og samfunn.
Rønning var medlem av regjeringens ytringsfrihetskommisjon (1996-1999).
| Helge Rønning (født 1. september 1943) er professor ved Universitetet i Oslo, Institutt for medier og kommunikasjon. Ved siden av sitt medievitenskapelige forfatterskap har han også skrevet og redigert flere bøker om og fra afrikansk kultur og samfunn.
Rønning var medlem av regjeringens ytringsfrihetskommisjon (1996-1999).
== Bibliografi ==
Dødsdom over et folk. Imperialismen og Biafrakonflikten, sakprosa (1969)
Moderne afrikanske fortellere, sakprosa (1971)
Linjer i nordisk prosa. Norge, sakprosa (1975)
Samtaler i samtiden (red.) sakprosa (1990)
Litteratur og modernitet (medf.) sakprosa (1990)
Verdens Litteraturhistorie bd. 7, sakprosa (1994)
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Helge Rønning i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Helge Rønning i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Helge Rønning i BIBSYS
(no) Om Helge Rønning, fra UiO | Helge Rønning (født 1. september 1943) er professor ved Universitetet i Oslo, Institutt for medier og kommunikasjon. | 6,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Anker_(forsker) | 2023-02-04 | Peder Anker (forsker) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske historikere'] | Peder Johan Anker (født 27. mai 1966) er en norsk historiker og forsker, med bakgrunn fra Universitetet i Oslo. Han er pr 2015 bosatt i USA, tilknyttet Gallatin School of Individualized Study ved New York University.
| Peder Johan Anker (født 27. mai 1966) er en norsk historiker og forsker, med bakgrunn fra Universitetet i Oslo. Han er pr 2015 bosatt i USA, tilknyttet Gallatin School of Individualized Study ved New York University.
== Eksterne lenker ==
Peder Ankers nettsted (engelsk) | Peder Johan Anker (født 27. mai 1966) er en norsk historiker og forsker, med bakgrunn fra Universitetet i Oslo. | 6,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | Johann Lorenz Bach (1695–1773) var en tysk komponist av musikerfamilien Bachs frankiske linje. | 6,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gyrd_L%C3%B8fqvist | 2023-02-04 | Gyrd Løfqvist | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske skuespillere', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra København'] | Gyrd Løfqvist (født 2. juni 1921 i København, død 2. mai 2012) var en dansk skuespiller. Løfqvist debuterte på Det kongelige Teater i 1944 og var så engasjert 1944–1946 ved Det ny Teater.
Siden var han ansatt på Frederiksberg Teater, Allé-Scenen, Aarhus Teater, Svalegangen og Gladsaxe Teater.
På 1970-tallet og 1980-tallet ble Folketeatret hans faste holdepunkt, men stadig med roller på en rekke andre scener.
Pr. 2006 var han stadig aktiv både på teateret og innen filmen.
| Gyrd Løfqvist (født 2. juni 1921 i København, død 2. mai 2012) var en dansk skuespiller. Løfqvist debuterte på Det kongelige Teater i 1944 og var så engasjert 1944–1946 ved Det ny Teater.
Siden var han ansatt på Frederiksberg Teater, Allé-Scenen, Aarhus Teater, Svalegangen og Gladsaxe Teater.
På 1970-tallet og 1980-tallet ble Folketeatret hans faste holdepunkt, men stadig med roller på en rekke andre scener.
Pr. 2006 var han stadig aktiv både på teateret og innen filmen.
== Filmografi ==
=== Spillefilm ===
2006 – Drømmen …. Frits' farfar
2005 – Adams epler …. Poul Nordkap
2003 – Lykkevei …. Saras far
2001 – Ørkenens juvel …. dyrlege
1997 – Ørnens øye …. borgvakt
1995 – Elsker – elsker ikke …. gullbrudgom
1994 – Nattevakten …. den avgående nattevakt
1990 – Casanova …. dørvakt på pleiehjem
1990 – Camping …. eldre mann
1988 – Elvis Hansen - en samfundshjælper …. Valdemar Brodersen - styreformann
1987 – Peter von Scholten …. lege
1983 – Kurt og Valde …. togkonduktør
1983 – Det er et yndig land …. Villy - Knuds far
1982 – Det parallelle lik …. Hr. Mikkelsen
1981 – Historien om Kim Skov …. skolelærer
1978 – Fengslende feriedager …. fylkesvanninspektør
1978 – Hør, var der ikke en som lo? …. kontormannen
1976 – Familien Gyldenkål sprænger banken …. politiadvokat
1975 – Vi er både rigtig og kloge …. voksen
1972 – Man skulle være noe ved musikken …. kafevert
1968 – Det var en lørdag aften …. lege
1966 – Utro …. Lege
1954 – I kongens klær …. Høegh - politibetjent
1952 – Rekrutt 67 Petersen
1951 – Nålen …. filmoperatør
1951 – Alt dette - og Island også …. den tredje hjeperen
1947 – Soldaten og Jenny … politibetjent
1945 – De røde enger …. Gustav, typograf
1945 – En ny dag gryer
1945 – Den usynlige hær
1943 – Kriminalassistent Bloch
=== Kortfilm ===
2001 – Den gode søn .... Otto Christiansen
2001 – Escape - Flugten fra ensomheden
2000 – Hotel Pandemonium .... Ludvigsen
=== TV ===
2001 – Den serbiske Dansker … skolebetjent
2001 – Hotellet .... Ole (1 episode, TV-serie)
1999 – Taxa .... pensjonisten (en episode TV-serie)
1999 – Dybt vand .... Oluf
1999 – Pas på mor – Kæresten .... Ejnar (en episode TV-serie)
1997-98 – Strisser på Samsø (to episoder TV-serie)
1996 – Charlot og Charlotte .... Löfquist, skuespiller TV (mini-TV-serie)
1995 – Onde år
1993 – I en del af verden.... Arnesen
1986 – Kaj Munk .... Rektor (mini-TV-serie)
1984 – Antonsen .... banktilsynsmann (en episode TV-serie)
1978-81 – Matador …. generalkonsul Vangel (en episode TV-serie)
1974 – Mr. President
1974 – Faderen .... presten
1974 – Snart dages det brødre .... Jean Pio
1973 – Tango .... Eugeniusz
1972 – Sandkassen .... far
1972 – Lørdagsrevyen .... forskjellige roller (Tv-serie)
1971 – Til lykke Hansen .... direktør
1971 – Kommunisten .... Juul Jacobsen
1971 – Javel, hr. bøddel .... Carlsen
1970 – De usynlige .... Harlekin
1968-70 – Det drejer sig om - (3 episoder, TV-serie)
1970 – Nattergalen (stemme)
1966 – Hellere en tyv i huset end en kurre på tråden .... mannen
== Eksterne lenker ==
Gyrd Løfqvist hos Filmdelta
Gyrd Løfqvist hos danskefilm.dk
Gyrd Løfqvist hos Danmark Nationalfilmografi
(en) Gyrd Løfqvist på Internet Movie Database
(sv) Gyrd Løfqvist i Svensk Filmdatabas
(da) Gyrd Løfqvist på Filmdatabasen
(da) Gyrd Løfqvist på danskefilm.dk
(da) Gyrd Løfqvist på danskfilmogtv.dk
(fr) Gyrd Løfqvist på Allociné
(en) Gyrd Løfqvist på AllMovie
(en) Gyrd Løfqvist hos The Movie Database
(da) Gyrd Løfqvist hos danskefilmstemmer.dk | | fsted = København, Danmark | 6,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne-Lise_Wang | 2023-02-04 | Anne-Lise Wang | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anne-Lise Wang (født 3. mars 1920 i Kristiania, nåværende Oslo, død 20. mars 1967) var en norsk skuespiller.Hun var engasjert ved Chat Noir og Det Nye Teater. Wang medvirket også i syv langfilmer 1942-1958.Hun var datter av Fritz Wang (1888–1952) og Hertha Olsen (1891–1959). Anne-Lise Wang var fra 1948 gift med teaterlederen Johan Henrik Wiers-Jenssen i hans andre ekteskap.
| Anne-Lise Wang (født 3. mars 1920 i Kristiania, nåværende Oslo, død 20. mars 1967) var en norsk skuespiller.Hun var engasjert ved Chat Noir og Det Nye Teater. Wang medvirket også i syv langfilmer 1942-1958.Hun var datter av Fritz Wang (1888–1952) og Hertha Olsen (1891–1959). Anne-Lise Wang var fra 1948 gift med teaterlederen Johan Henrik Wiers-Jenssen i hans andre ekteskap.
== Filmografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anne-Lise Wang på Internet Movie Database
(no) Anne-Lise Wang hos Sceneweb
(en) Anne-Lise Wang hos The Movie Database | Anne-Lise Wang (født 3. mars 1920 i Kristiania, nåværende Oslo, død 20. | 6,807 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_monitorer | 2023-02-04 | Liste over monitorer | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Monitorer', 'Kategori:Skipslister'] | Dette er en liste over monitorer
| Dette er en liste over monitorer
== Liste over monitorer ==
=== USA ===
==== Monitorene i den amerikanske borgerkrigen ====
USS Monitor Levert den 25. februar 1862
Passaic-klassen monitor: 10 stykker levert 1862-1863
USS Roanoke Levert juni 1863. Tre tårn på ett tidlige fregattskrog
USS Onondaga Levert mars 1864 To tårn
Miantonomoh-klassen monitor: 4 stykker levert 1864-1865 To tårn, bare én monitor så kamp
USS Dictator Levert november 1864 Étt tårn på 95 m lang skip
Canonicus-klassen monitor: 9 stykker levert 1864-1865
Milwaukee-klassen monitor: 4 stykker levert 1864 To tårn
==== Puritan-klassen monitor ====
USS «Puritan» Levert desember 1896
==== Amphitrite-klassen monitor ====
USS «Amphiritrite» Levert april 1895
USS «Monadnock» Levert februar 1896
USS «Terror» Levert april 1896
USS «Miantonomoh» Levert oktober 1891
==== Monterey-klassen monitor ====
USS «Monterey» Levert februar 1893
==== Arkansas-klassen monitor ====
USS «Arkansas» (1900)
USS«Nevada» (1900)
USS «Florida» (1901)
USS «Wyoming» (1900)
==== MON-klassen (Monitor) monitorer for elvekrigføring ====
22 ombygde landingsfartøyer og 42 sjøsatt som monitorer var levert i 1964 til 1967 til amerikanske styrker i Vietnamkrigen
=== Storbritannia ===
==== Cerberus-klassen «breastwork monitor» ====
HMVS «Cerberus» levert september 1870
HMS «Magdala» levert november 1870
==== Abyssinia-klassen «breastwork monitor» ====
HMS «Abyssinia» levert oktober 1870
==== Glatton-klassen «breastwork monitor» ====
HMS «Glatton»
==== Cyclops-klassen «breastwork monitor» ====
HMS «Cyclops» Levert mai 1877
HMS «Gorgon» Levert mars 1874
HMS «Hecate» Levert mai 1877
HMS «Hydra» Levert mai 1876
==== Humber-klassen monitorer for elvekrigføring ====
HMS «Severn» Levert januar 1914, kjøpt fra Brazil, opprinnelig het «Solimoes»
HMS «Humber» Levert november 1913, kjøpt fra Brazil, opprinnelig het «Javary»
HMS «Mersey» levert februar 1914, kjøpt fra Brazil, opprinnelig het «Madeira»
==== Abercrombie-klassen monitorer for bombardementsformål ====
HMS «Abercrombie» Levert mai 1915
HMS «Havelock» Levert juni 1915
HMS «Raglan» Levert juni 1915 Senket av slagkrysseren «Goeben» den 20. januar 1918
HMS «Roberts» Levert juni 1915
==== Lord Clive-klassen monitorer for bombardementsformål ====
HMS «Lord Clive» (M 6) Levert juli 1915
HMS «General Craufurd» (M 7) Levert august 1915
HMS «Earl of Peterborough» (M 8) Levert oktober 1915
HMS «Sir Thomas Piction» (M 12) Levert november 1915
HMS «Prince Eugene» (M 11) Levert september 1915
HMS «Prince Ruper» (M 10) Levert juli 1915
HMS «Sir John Moore» (M 5) Levert juli 1915
HMS «General Wolfe» (M 9) Levert november 1915
==== Marshal Soult-klassen monitorer for bombardementsformål ====
HMS «Marshal Ney» Levert august 1815
HMS «Marshal Soult» Levert november 1915
==== M 15-klassen monitorer for bombardementsformål ====
15 skip bygget fra HMS «M 15» til HMS «M 28», levert juni til november 1915
==== M 29-klassen monitorer for bombardementsformål ====
5 skip bygget fra HMS «M 29» til HMS «M 33» basert på M-15 monitorene, levert juni til juli 1915
==== Erebus-klassen monitorer for bombardementsformål ====
HMS «Erebus» Levert september 1916
HMS «Terror» Levert august 1916
==== Roberts-klassen monitorer for bombardementsformål ====
HMS «Roberts» Levert oktober 1941
HMS «Abercrombie» Levert mai 1943
=== Russland ===
Bronenosetz-klassen monitor: 10 stykker levert 1865-1865, basert på Passaic-klassen.
=== Frankrike ===
==== Tonnerre-klassen «breastwork monitor» ====
«Tonnerre» Levert 1879
«Fulminant» Levert 1882
==== Tempete-klassen «breastwork monitor» ====
«Tempete» Levert 1879
«Vengeur» Levert 1882
=== Nederland ===
==== Heiligerlee-klassen monitor ====
«Heiligerleee» Sjøsatt 1868
«Krokodil» Sjøsatt 1868
«Tijger» Sjøsatt 1868
==== Bloedhond-klassen monitor ====
«Bloedhond» Sjøsatt 1869
«Cerberus» Sjøsatt 1869
==== Adder-klassen monitor ====
«Adder» Sjøsatt 1871
«Haai» Sjøsatt 1871
«Hyena» Sjøsatt 1870
«Luipaard» Sjøsatt 1876
«Panter» Sjøsatt 1870
«Wesp» Sjøsatt 1871
==== Draak-klassen monitor ====
«Draak» Sjøsatt 1878
==== Matador-klassen monitor ====
«Matador» Sjøsatt 1878
==== Reinier Claeszen monitor ====
«Reinier Claeszen» Sjøsatt 1891
=== Italia ===
==== Alfredo Cappellini-klassen monitorer for bombardementsformål ====
«Alfredo Cappelini» Sjøsatt 1915 med 2 381mm skyts
==== Faa di Bruno-klassen monitorer for bombardementsformål ====
«Faa di Bruno» Sjøsatt 1916 med 2 381mm skyts
==== Monfalcone-klassen monitorer for bombardementsformål ====
«Monfalcone» Ombygget fartøy erobret fra Østerrike-Ungarn i 1917 med 1 305mm skyts
==== Monte Santo-klassen monitorer for bombardementsformål ====
«Monte Santo» Ombygget fartøy erobret fra Østerrike-Ungarn i 1918 med 1 381mm skyts
«Sabotino» Ombygget fartøy erobret fra Østerrike-Ungarn i 1918 med 1 381mm skyts
==== Monte Cucco-klassen monitorer for bombardementsformål ====
«Monte Cucco» Ombygget fartøy erobret fra Østerrike-Ungarn i 1917 med 1 305mm skyts
==== Vodice-klassen monitorer for bombardementsformål ====
«Vodice» Ombygget fartøy erobret fra Østerrike-Ungarn i 1917 med 1 305mm skyts
==== Carso-klassen monitorer for bombardementsformål ====
«Carso» Ombygget fartøy erobret fra Østerrike-Ungarn i 1917 med 2 190mm skyts
==== Pasubio-klassen monitorer for bombardementsformål ====
«Pasubio» Ombygget fartøy erobret fra Østerrike-Ungarn i 1918 med 1 152mm skyts
==== Monte Grappa-klassen monitorer for bombardementsformål ====
«Monte Cengio» Sjøsatt desember 1919
«Monte Grappa» Sjøsatt september 1918
«Montello» Sjøsatt desember 1918
«Monte Novegno» Sjøsatt mai 1919
==== Padus-klassen monitorer for bombardementsformål ====
«Padus» Ombygget fartøy erobret fra Østerrike-Ungarn i 1917 med 1 152mm skyts
=== Brazil ===
==== Pernambuco-klassen monitorer for elvekrigføring ====
«Pernambuco» Sjøsatt 1910
=== Romania ===
==== Ion C Bratianu-klassen monitorer for elvekrigføring ====
«Ion C Bratianu» Sjøsatt 1907
«Lascar Catargiu» Sjøsatt 1907
«Michail Kogalniceabu» Sjøsatt 1907
«Alexandru Lahovari» Sjøsatt 1907
=== Sovjetunionen ===
==== Udarnyi-klassen monitorer for elvekrigføring ====
«Udarnyi» Sjøsatt 1932
«Aktivnyi» Sjøsatt 1932
==== Zheleznyakov-klassen monitorer for elvekrigføring ====
6 monitorer levert i 1934 til 1939
=== Polen ===
==== Krakow-klassen monitorer for elvekrigføring ====
«Krakow» Levert 1926
«Wilno» Levert 1926 | Dette er en liste over monitorer | 6,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_panserskip | 2023-02-04 | Liste over panserskip | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Militære lister', 'Kategori:Panserskip', 'Kategori:Skipslister'] | Dette er en liste over panserskip.
| Dette er en liste over panserskip.
== Europa ==
=== Sverige ===
==== Svea-klassen ====
HMS «Svea» Levert september 1886
HMS «Göta» Levert juli 1891
HMS «Thule» Levert desember 1893
==== Oden-klassen ====
HMS «Oden» Levert juni 1897
HMS «Thor» Levert juni 1899
HMS «Niord» Levert februar 1899
==== Dristigheten-klassen ====
HMS «Dristigheten» Levert september 1901
==== Ären-klassen ====
HMS «Ären» Levert september 1902
HMS «Wasa» Levert desember 1902
HMS «Tapperheten» Leverert februar 1903
HMS «Manligheten» Leverert desember 1904
==== Oscar II-klassen ====
HMS «Oscar II» Levert april 1907
==== Sverige-klassen ====
HMS «Sverige» Levert mai 1917
HMS «Drottning Victoria» Levert desember 1921
HMS «Gustaf V» Levert januar 1922
=== Danmark ===
==== Tordenskjold-klassen ====
«Tordenskjold» Levert september 1882 Betegnet også som «torpedobåt» pga. fraværelse av sidepanser.
==== Iver Hvitfeldt-klassen ====
«Iver Hvitfeldt» Levert juni 1887
==== Skjold-klassen ====
«Skjold» Levert mai 1897 Betegnet også som «kystforsvarsskib» med liten fribord
==== Herluf Trolle-klassen ====
«Herluf Trolle» Levert juni 1901 Betegnet også som «kystforsvarsskib» med liten fribord
«Olfert Fischer» Levert mai 1905 Betegnet også som «kystforsvarsskib» med liten fribord
«Peder Skram» Levert september 1908 Betegnet også som «kystforsvarsskib» med liten fribord
==== Niels Iuel-klassen ====
«Niels Iuel» Levert mai 1923. Opprinnelig planlagt med bestykning på 2 305mm kanoner, men ble et «artilleriskip» med 10 15cm skyts.
=== Finland ===
==== Väinämöinen-klassen ====
«Väinämöinen» Levert 1932
«Ilmarinen» Levert 1934
=== Nederland ===
==== Evertsen-klassen ====
HNLMS «Evertsen» Sjøsatt 1894
HNLMS «Piet Hein» Sjøsatt 1894
HNLMS «Kortenaer» Sjøsatt 1894
==== Koningin Regentes-klassen ====
HNLMS «Koningin Regentes» Sjøsatt 1900
HNLMS «De Ruyter» Sjøsatt 1901
HNLMS «Hertog Hendrik» Sjøsatt 1902
==== Marten Harpertzoon Tromp-klassen ====
HNLMS «Marten Harpertzoon Tromp» Sjøsatt 1904
==== Jacob van Heemskerck-klassen ====
HNLMS «Jacob van Heemskerck» Sjøsatt 1906
==== De Zeven Provincien-klassen ====
HNLMS «De Zeven Provincien» Levert oktober 1910 Omdøpt til «Soerabaia» i 1937, senket av japanerne februar 1942.
=== Tyskland ===
==== Siegfried-klassen ====
SMS «Siegfied» Levert april 1890
SMS «Beowulf» Levert april 1892
SMS «Frithjof» Levert februar 1893
SMS «Heimdall» Levert april 1894
SMS «Hildebrand» Levert oktober 1893
SMS «Hagen» Levert oktober 1894
SMS «Odin» Levert juli 1896
SMS «Ägir» Levert januar 1896
==== Deutschland-klassen ====
«Deutschland» Levert april 1933
«Admiral Scheer» Levert november 1934
«Admiral Graf Spee» Levert januar 1936
=== Russland ===
==== Admiral Ushakov-klassen ====
«Admiral Ushakov» Levert 1895, senket under slaget ved Tsushima 1905
«Admiral Seniavin» Levert 1896, erobret av japanerne i 1905. Omdøpt til «Mishima»
«General Admiral Graf Apraksin» Levert 1899, erobret av japanerne i 1905. Omdøpt til «Okinoshima»
=== Frankrike ===
==== Jemmapes-klassen ====
«Jemmapes» Levert 1894
«Valmy» Levert 1894
==== Bouvines-klassen ====
«Bouvines» Levert desember 1894
«Admiral Tréhouart» Levert mai 1896
== Sør-Amerika ==
=== Argentina ===
==== Independenica-klassen ====
«Independenica» Sjøsatt januar 1891
«Libertad» Sjøsatt desember 1890
=== Brazil ===
==== Marshal Deodoro-klassen ====
«Marshal Deodoro» Levert 1900
«Marshal Floriano» Levert 1901
== Asia ==
=== Thailand ===
==== Ratanakosindra-klassen ====
«Ratanakosindra» Levert august 1925 Også betegnet som «pansrede kanonbåt» pga. deres størrelse tross tung bestykning
«Sukhothai» Levert desember 1930
==== Sri Ayuthia-klassen ====
«Sri Ayuthia» Levert juni 1938
«Dhonburi» Levert august 1938 | Dette er en liste over panserskip. | 6,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leirraset_p%C3%A5_Hokstad | 2023-02-04 | Leirraset på Hokstad | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser i 1870', 'Kategori:Leirras i Norge', 'Kategori:Levangers historie'] | Leirraset på Hokstad skjedde om kvelden 23. april 1870; da gikk et større leirras ved Hokstad på Ytterøy i Nord-Trøndelag. Det var flere beboelseshus som raste ut i sjøen, og disse var i hovedsak bygget i forbindelse med drift av kopper- og kisgruver på 1700- og 1800-tallet.Det var totalt 7 omkomne hvorav 5 barn fra 2 familier. De omkomne var: Iochebed Ann Blewett, 2 mnd, Samuel Joseph Blewett, 3 år, Carstinus Brænne, 7 år, Mary Blewett, 9 år, Carl Oskar Brænne, 12 år, Lars Olsen Brænne, 42 år og Mariane E. Brænne, 46 år.
| Leirraset på Hokstad skjedde om kvelden 23. april 1870; da gikk et større leirras ved Hokstad på Ytterøy i Nord-Trøndelag. Det var flere beboelseshus som raste ut i sjøen, og disse var i hovedsak bygget i forbindelse med drift av kopper- og kisgruver på 1700- og 1800-tallet.Det var totalt 7 omkomne hvorav 5 barn fra 2 familier. De omkomne var: Iochebed Ann Blewett, 2 mnd, Samuel Joseph Blewett, 3 år, Carstinus Brænne, 7 år, Mary Blewett, 9 år, Carl Oskar Brænne, 12 år, Lars Olsen Brænne, 42 år og Mariane E. Brænne, 46 år.
== Referanser == | thumb|Bildet viser Hokstadbukta på Ytterøy med omgivelser, sett fra sydvest, kort etter jordskredet natt til 23. april 1870. | 6,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rn_Eivind_Schau | 2023-02-04 | Jørn Eivind Schau | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. november', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fløytister', 'Kategori:Personer fra Fet kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jørn Eivind Schau (født 28. november 1968) er norsk fløytist fra Fetsund i Akershus. Han er utdannet fra Norges musikkhøgskole (NMH) i Oslo og Royal Academy of Music (RAM) i London. Studerte med bla. Per Øien, Ørnulf Gulbransen og Sebastian Bell, og deltok ved William Bennetts fløyteklasser ved RAM.
Siden 1987 har Schau spilt med en rekke norske militær- og symfoniorkestre. Han har spilt regelmessig med Kristiansand Symfoniorkester siden 1999, og var tilknyttet Forsvarets Distriktsmusikkorps Sørlandet (FMKS) fra 1999-2003. Schau medvirker ved en rekke klassiske og kommersielle innspillinger, og er aktiv som solo-og kammermusiker.
Siden 2000 er han ansatt som førstelektor i fløytespill ved Universitetet i Agder (UiA) , Fakultet for kunstfag, Institutt for musikk. Han holder jevnlig mesterklasser i Skandinavia og utlandet, og har levert bidrag til utgivelser, artikler og faglitteratur innen fløytespill. Av bidrag til utgivelser kan nevnes "Instructive Studies for the Modern Flute", som ble utgitt på Edition Svitzer i København – 2009. Denne utgivelsen var et resultat av et samarbeid med komponisten Hans Magne Græsvold. I 2010 leverer han bidrag til professor Dr.Ph. Ewa Murawskas bokutgivelse FLUTE IN NORWAY, samtidig som han er gjestelærer ved Musikkakademiet i Poznan, Polen.
Schau har flere ganger vært invitert til internasjonale fløytefestivaler. Senest i 2010 deltok han ved ”3e CONVENTION INTERNATIONAL DE FLÛTE DE NICE, der han også var jurymedlem med blant andre Maxence Larrieu og Pierre Monty i den nasjonale franske fløytekonkurransen “ 2d concours national de flute & piano”.
| Jørn Eivind Schau (født 28. november 1968) er norsk fløytist fra Fetsund i Akershus. Han er utdannet fra Norges musikkhøgskole (NMH) i Oslo og Royal Academy of Music (RAM) i London. Studerte med bla. Per Øien, Ørnulf Gulbransen og Sebastian Bell, og deltok ved William Bennetts fløyteklasser ved RAM.
Siden 1987 har Schau spilt med en rekke norske militær- og symfoniorkestre. Han har spilt regelmessig med Kristiansand Symfoniorkester siden 1999, og var tilknyttet Forsvarets Distriktsmusikkorps Sørlandet (FMKS) fra 1999-2003. Schau medvirker ved en rekke klassiske og kommersielle innspillinger, og er aktiv som solo-og kammermusiker.
Siden 2000 er han ansatt som førstelektor i fløytespill ved Universitetet i Agder (UiA) , Fakultet for kunstfag, Institutt for musikk. Han holder jevnlig mesterklasser i Skandinavia og utlandet, og har levert bidrag til utgivelser, artikler og faglitteratur innen fløytespill. Av bidrag til utgivelser kan nevnes "Instructive Studies for the Modern Flute", som ble utgitt på Edition Svitzer i København – 2009. Denne utgivelsen var et resultat av et samarbeid med komponisten Hans Magne Græsvold. I 2010 leverer han bidrag til professor Dr.Ph. Ewa Murawskas bokutgivelse FLUTE IN NORWAY, samtidig som han er gjestelærer ved Musikkakademiet i Poznan, Polen.
Schau har flere ganger vært invitert til internasjonale fløytefestivaler. Senest i 2010 deltok han ved ”3e CONVENTION INTERNATIONAL DE FLÛTE DE NICE, der han også var jurymedlem med blant andre Maxence Larrieu og Pierre Monty i den nasjonale franske fløytekonkurransen “ 2d concours national de flute & piano”.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Jørn Eivind Schau i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Jørn Eivind Schau i BIBSYS | Jørn Eivind Schau (født 28. november 1968) er norsk fløytist fra Fetsund i Akershus. | 6,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marie_Antoinette_av_Frankrike | 2023-02-04 | Marie Antoinette av Frankrike | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 16. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1793', 'Kategori:Franske dronninger', 'Kategori:Fødsler 2. november', 'Kategori:Fødsler i 1755', 'Kategori:Henrettede franskmenn', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Huset Bourbon', 'Kategori:Huset Habsburg-Lothringen', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Personer fra den franske revolusjon', 'Kategori:Personer henrettet ved giljotinering', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Denne artikkelen handler om dronning Marie Antoinette, for filmen som ble lansert i Norge i 2007, se Marie Antoinette (film)
Marie Antoinette (uttales /maʀi ɑ̃twanɛt/; født 2. november 1755 i Wien som Maria Antonia Josepha Johanna, henrettet 16. oktober 1793 i Paris) var en østerriksk prinsesse (erkehertuginne) av huset Habsburg-Lothringen og ble gjennom sitt ekteskap med Ludvig XVI i 1774 dronning av Frankrike.
| Denne artikkelen handler om dronning Marie Antoinette, for filmen som ble lansert i Norge i 2007, se Marie Antoinette (film)
Marie Antoinette (uttales /maʀi ɑ̃twanɛt/; født 2. november 1755 i Wien som Maria Antonia Josepha Johanna, henrettet 16. oktober 1793 i Paris) var en østerriksk prinsesse (erkehertuginne) av huset Habsburg-Lothringen og ble gjennom sitt ekteskap med Ludvig XVI i 1774 dronning av Frankrike.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Marie Antoinette var det nest yngste av 16 barn av det tysk-romerske keiserparet Frans I Stefan og Maria Teresia.
Hun vokste opp ved Habsburghoffet i Wien og ble som 12-årig forlovet med den franske kronprins (Dauphin), Ludvig August av Bourbon (Louis Auguste de Bourbon).
=== Ekteskap med Ludvig ===
Marie Antoinette og Ludvig ble gift pr stedfortreder den 19. april 1770 i Wien og personlig den 16. mai 1770 i Versailles. Marie Antoinette var på dette tidspunkt fjorten år gammel, mens Ludvig var seksten. De ble bosatt i slottet i Versailles. Ekteskapet kom i stand som pant på alliansen mellom Frankrike og Østerrike. Alliansen var ikke populær i Frankrike, og Marie Antoinette fikk få venner ved hoffet.
Ekteskapet gikk ikke godt i starten, og det unge kongelige par hadde problemer med å fullbyrde ekteskapet. Fire år etter, i 1774, døde Ludvigs farfar, og Ludvig ble så salvet som konge som nittenåring. Dermed var Marie Antoinette dronning av Frankrike.
=== Dronning av Frankrike ===
Dronningen druknet sine sorger og problemer i fornøyelser. Av omverdenen ble hun dermed ansett som munter og tankeløs. Hun brukte store summer på luksuriøse kjoler, sko og smykker. Hun besøkte jevnlig Paris for å gå på ball og operaer. Hun spilte konstant og stiftet gjeld som hennes mann betalte. Denne oppførselen la grunnlaget for mange rykter om dronningens liv. Hun var ung, naiv, arrogant og nektet å ta hoffritualene seriøst og ble derfor også upopulær ved hoffet.
Det kongelige ekteskap skrantet stadig. Keiserinne Maria Theresa var bekymret og sendte Marie-Antoinettes eldste bror til å rådgi dem. Besøket var en suksess og 16 måneder etter fødte dronningen i 1778 deres første barn. Hun var da knapt 23 år.
Etter Marie Thérése Charlotte fulgte to gutter og en pike. Den første datters fødsel markerte en ny begynnelse i dronningens liv. Hun ble mer opptatt av barnas oppdragelse, og hun trakk seg tilbake fra hoffet til sitt lystslott, Petit Trianon.
Hun er blitt tillagt, sannsynligvis feilaktig, sitatet Qu'ils mangent de la brioche! (la dem spise kake) da hun ble konfrontert med at folket manglet brød. (Påstanden lever imidlertid videre som en faktoide.) Det tok folk som et bevis for hennes ansvarsløshet og hennes naive tankegang i forhold til folket da hun under hungersnøden i Paris kommenterte folkets rop om hjelp om mat. Setningen ble brukt i Jean-Jacques Rousseaus «Les Confessions», da Marie bare var ti år gammel, og de fleste mener at Rousseau selv oppfant det, eller at det var sagt av Maria Theresia av Spania, hustru av Ludvig XIV av Frankrike. Marie-Antoinette var meget upopulær og mange tilskriver henne setningen på grunn av hennes ry som en kald og distansert person.Marie Antoinettes liv er beskrevet som ødselt, ansvarsløst og frivolt. Kildene var primært de beryktede pamfletter, utgitt av dubiøse trykkerier. Et vesentlig kritikkpunkt av nettopp kritikken av hennes livsførsel som for eksempel de forvrengte og lite velvillge gjengivelser av spekulasjoner rundt den såkalte affæren om diamanthalsbåndet og tildels grenseløse spekulasjoner om affærer med hoffolk.
=== Den franske revolusjon ===
Hun ble etter stormen på Bastillen i 1789 ført til Tuileriene i Paris med sin familie. Herfra prøvde hun både å forhandle med grev Mirabeau for å sikre stillingen til kongehuset, og samtidig å få hjelp fra Østerrike for å slå ned revolusjonen. Her bodde hun også både før og etter det mislykkede fluktforsøket i 1791 som var planlagt av dronningen og den svenske adelsmann Axel von Fersen d.y.. Kongen og hans familie ble stoppet i byen Varennes og ført tilbake til Paris. Deretter ble monarkiet vedtatt avskaffet, og kongefamilien ble innesperret i Temple-tårnet i Paris.
Den 21. januar 1793 ble Ludvig henrettet på giljotinen. Marie Antoinette satt fremdeles fengslet og beskrives som apatisk, uten matlyst og kledd i enkeklær. Hun hadde sønnen Ludvig på 8 år hos seg, men i juli ble han tatt fra henne med makt. Utpå sensommeren ble hun overført til la Conciergerie, en borg midt i Paris. Så ble den tidligere dronning stilt for retten, anklaget for forbrytelser mot den franske nasjon, for å holde orgier på slottet Versailles og for incest mot den 8-årige kronprins (den anklagen ble imidlertid frafalt, etter at hun tårevått appellerte til alle Frankrikes mødre). Hun ble dømt den 16. oktober og henrettet.
Hun ble kjørt til skafottet i en åpen kjerre. «Horen var dristig og uforskammet til det siste», skrev en avis dagen etter.
Hennes siste ord på giljotinen, da hun kom til å trå på bøddelens fot, var, i henhold til en usikker overlevering:
Monsieur, jeg ber Dem unnskylde meg; det var ikke min mening å trå på Dem.
== Gravsted ==
Hennes legeme ble slengt i en umerket grav i Madeleine-gravfeltet (cimetière de la Madeleine) i rue d'Anjou. (Dette gravfeltet ble stengt det påfølgende år.)
Både Marie Antoinettes og Ludvig XVIs jordiske levninger ble ekshumert den 18. januar 1815, under Bourbonrestaurasjonen, da comte de Provence var blitt kong Ludvig XVIII. En kristen begravelse av de kongelige levninger fant sted tre dager etter, den 21. januar, i de franske kongers nekropolis i St. Denis-basilikaen.
== Barna ==
Marie Antoinette var mor til fire barn:
Marie-Therese-Charlotte (1778–1851)
Louis-Joseph-Xavier-Francois (1781–1789)
Ludvig XVII (1785–1795)
Marie Sophie Hélène Béatrice (1786–1787)
== Stamtavle ==
== Litteratur ==
Elisabeth Aasen: Opplysningstidens kvinner, Pax forlag, ISBN 82-525-7566-8
Evelyne Lever: Marie Antoinette. Die Biographie. Patmos, 2004, ISBN 3-491-96126-2
Antonia Fraser: Marie Antoinette. DVA, München 2006, ISBN 3-421-04267-5
Vincent Cronin: Ludwig XVI. und Marie-Antoinette. Eine Biographie. List, Berlin 2005, ISBN 3-548-60591-5
(de) Silvia Dethlefs: «Marie Antoinette, Erzherzogin von Österreich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 16, Duncker & Humblot, Berlin 1990, ISBN 3-428-00197-4, s. 183–185 (digitalisering).
Joan Haslip: Marie Antoinette. Ein tragisches Leben in stürmischen Zeiten. Piper, München 2005, ISBN 3-492-24573-0
Franz Herre: Marie Antoinette. Vom Königsthron zum Schafott. Hohenheim, Stuttgart 2004, ISBN 3-89850-118-3
Évelyne Lever: Marie Antoinette. Das geheime Tagebuch. Amalthea, Wien 2004, ISBN 3-85002-517-9
Dorothy Moulton-Mayer: Menuett und Marseillaise. Das Leben der Marie-Antoinette, Erzherzogin von Österreich und Königin von Frankreich. Hamburg 1969
Lea Singer: Die österreichische Hure. 13 Unterhaltungen über Königin Marie-Antoinette und die Pornographie. dtv, München 2005, ISBN 3-423-24454-2
Antal Szerb: Das Halsband der Königin. dtv, München 2005, ISBN 3-423-13365-1
Barbara Vinken: «Die zwei Körper der Königin Marie-Antoinette». I: Gerhard Johann Lischka (utg.): Mode – Kult. Wienand, Köln 2002
Barbara Vinken: «Marie-Antoinette: Kultkörper, verworfen und heilig.» I: Semiotik. 27/3, 2005, S. 269 – 283
Friedrich Weissensteiner: Die Töchter Maria Theresias. Kremayer & Scheriau, Wien 1991
Robert Widl: Marie Antoinette und die französische Revolution. Stieglitz, Mühlacker 2001, ISBN 3-7987-0358-2
Stefan Zweig: Marie Antoinette. Bildnis eines mittleren Charakters.. Insel Verlag, Leipzig 1932 (E-Text)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Marie Antoinette of Austria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marie Antoinette – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marie Antoinette av Frankrike hos The Peerage
(en) Palace of Versailles Marie-Antoinette | Marie Thérèse Charlotte de France (født 19. desember 1778, død 19. | 6,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Staur_(geologi) | 2023-02-04 | Staur (geologi) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geologi'] | En staur er en søyle dannet ved bølgeerosjon av kysten. Søylen består vanligvis av sedimentære bergarter og står tilnærmet loddrett.
De tolv apostler ved kysten av Port Campbell Nasjonalpark i staten Victoria i Australia er en rekke staurer av kalkstein.
| En staur er en søyle dannet ved bølgeerosjon av kysten. Søylen består vanligvis av sedimentære bergarter og står tilnærmet loddrett.
De tolv apostler ved kysten av Port Campbell Nasjonalpark i staten Victoria i Australia er en rekke staurer av kalkstein.
== Se også ==
Rauk
Tindenål | En staur er en søyle dannet ved bølgeerosjon av kysten. Søylen består vanligvis av sedimentære bergarter og står tilnærmet loddrett. | 6,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vekselretter | 2023-02-04 | Vekselretter | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektrisk energiforsyning', 'Kategori:Elektrisk utstyr', 'Kategori:Kraftelektronikk'] | En vekselretter er et apparat som omformer likespenning til vekselspenning, og dermed også likestrøm til vekselstrøm. Den kan betraktes som det motsatte av en likeretter.
Alt etter oppkobling kan vekselrettere være konstruert for å produsere énfaset eller trefaset vekselstrøm. Ved å anvende halvledere av silisiumkarbid kan en virkningsgrad på opp til 98% oppnås.Bruksområder for en vekselretter er for eksempel der det er behov for 230V vekselstrøm i bil, båt eller andre steder der man har kun en likespennings-kilde tilgjengelig. Vekselretter er også en viktig del av en UPS som brukes mye til å strømforsyne servere i datasystemer. Et viktig bruksområde er også å lede likestrømsenergi inn i et vekselstrømsnett, for eksempel fra et fotovoltaisk anlegg.
En vekselretter fungerer som oftest ved at likespenningen først økes til høy spenning i et Chopper/boost ledd, hvorpå den "hakkes opp" i en høyfrekvent puls, som transformeres, moduleres, og glattes til å bli gjenkjennelig som en sinusform på utgangen. Det finnes også enkle vekselrettere som leverer firkantpuls, men disse er ikke mye utbredt, og vil ikke fungere på alle apparater.
| En vekselretter er et apparat som omformer likespenning til vekselspenning, og dermed også likestrøm til vekselstrøm. Den kan betraktes som det motsatte av en likeretter.
Alt etter oppkobling kan vekselrettere være konstruert for å produsere énfaset eller trefaset vekselstrøm. Ved å anvende halvledere av silisiumkarbid kan en virkningsgrad på opp til 98% oppnås.Bruksområder for en vekselretter er for eksempel der det er behov for 230V vekselstrøm i bil, båt eller andre steder der man har kun en likespennings-kilde tilgjengelig. Vekselretter er også en viktig del av en UPS som brukes mye til å strømforsyne servere i datasystemer. Et viktig bruksområde er også å lede likestrømsenergi inn i et vekselstrømsnett, for eksempel fra et fotovoltaisk anlegg.
En vekselretter fungerer som oftest ved at likespenningen først økes til høy spenning i et Chopper/boost ledd, hvorpå den "hakkes opp" i en høyfrekvent puls, som transformeres, moduleres, og glattes til å bli gjenkjennelig som en sinusform på utgangen. Det finnes også enkle vekselrettere som leverer firkantpuls, men disse er ikke mye utbredt, og vil ikke fungere på alle apparater.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) DC/AC Inverters (power) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|En omformer til en solar-montert frittstående anlegg i Speyer, nedover Rhinen. | 6,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Piggf%C3%B8tter | 2023-02-04 | Piggføtter | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bildeler'] | Piggføtter er en plate til å legge under hjulene ved vinsjing av andre biler eller annet når veigrepet er dårlig. Piggføtter er somregel utstyrt med kraftige pigger under, og en stopper så hjulet kan hvile på oversiden. Piggføtter kan øke veigrepet radikalt så lenge veidekket er fast. | Piggføtter er en plate til å legge under hjulene ved vinsjing av andre biler eller annet når veigrepet er dårlig. Piggføtter er somregel utstyrt med kraftige pigger under, og en stopper så hjulet kan hvile på oversiden. Piggføtter kan øke veigrepet radikalt så lenge veidekket er fast. | Piggføtter er en plate til å legge under hjulene ved vinsjing av andre biler eller annet når veigrepet er dårlig. Piggføtter er somregel utstyrt med kraftige pigger under, og en stopper så hjulet kan hvile på oversiden. | 6,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1884/85 var den fjortende sesongen av FA-cupen. 114 lag deltok, men ni lag spilte aldri en kamp. | 6,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kolbotnvannet | 2023-02-04 | Kolbotnvannet | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Nordre Follo', 'Kategori:Sider med kart'] | Kolbotnvannet (eller Kolbotntjernet) er en innsjø som ligger ved tettstedet Kolbotn i Nordre Follo kommune i Viken. Vannet har avløp til Gjersjøen. Lokalt kalles den vanligvis Kolbotntjernet av lokalbefolkningen og Kolbotnvannet av kommunen. Ifølge Statens kartverk er både Kolbotntjernet og Kolbotnvannet offisielle navn, selv om Kolbotnvannet kun er godkjent, men ikke anbefalt fra Kartverket.Vannet inneholder to øyer: Storøya og Vesleøya. Det har vært mye omtalt i lokalpressen på grunn av den dårlige vannkvaliteten, med både alger og koliforme bakterier, som gjør at man ble frarådet å svømme i vannet.Tidligere år har det blitt arrangert et skøyteløp kalt «Kolbotnvannet rundt» på vannet om vinteren.
| Kolbotnvannet (eller Kolbotntjernet) er en innsjø som ligger ved tettstedet Kolbotn i Nordre Follo kommune i Viken. Vannet har avløp til Gjersjøen. Lokalt kalles den vanligvis Kolbotntjernet av lokalbefolkningen og Kolbotnvannet av kommunen. Ifølge Statens kartverk er både Kolbotntjernet og Kolbotnvannet offisielle navn, selv om Kolbotnvannet kun er godkjent, men ikke anbefalt fra Kartverket.Vannet inneholder to øyer: Storøya og Vesleøya. Det har vært mye omtalt i lokalpressen på grunn av den dårlige vannkvaliteten, med både alger og koliforme bakterier, som gjør at man ble frarådet å svømme i vannet.Tidligere år har det blitt arrangert et skøyteløp kalt «Kolbotnvannet rundt» på vannet om vinteren.
== Referanser == | Kolbotnvannet (eller Kolbotntjernet) er en innsjø som ligger ved tettstedet Kolbotn i Nordre Follo kommune i Viken. Vannet har avløp til Gjersjøen. | 6,817 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_land_etter_BNP_per_innbygger | 2023-02-04 | Liste over land etter BNP per innbygger | ['Kategori:Lister over land', 'Kategori:Økonomiske indikatorer'] | Bruttonasjonalprodukt per innbygger kan anses som et produksjons- og velstandsnivå for en stat eller et område, målt som total verdiskaping i løpet av et år, delt på antall hjemhørende innbyggere i landet. Bruttonasjonalproduktet (BNP) viser verdien av alt som produseres i et land i løpet av et år, også kalt verdiskaping. Nasjonalregnskap ble utviklet i Europa i årene før og etter andre verdenskrig, og Verdensbanken data for 1960 gjengir tall fra nasjonale kilder. Det første forsøket på å beregne alle lands BNP per innbygger gjorde Verdensbanken i 1966, for året 1964 For de minst utviklede landene som ikke satte opp egne nasjonalregnskap, måtte Verdensbanken anslå verdiskapingen.
Bruttonasjonalprodukt per innbygger gir en indikasjon av produktiviteten (produksjon per sysselsatt) og inntektsnivået (inntekt per innbygger) i et land, men det er viktig å være klar over at et slikt tall kan skjule både ulikheter i arbeidsdeltakelse og ulikheter i økonomisk fordeling. Når man legger til inntektene et land henter fra utlandet (i form av overføringer, renteinntekter, aksjeutbytte, konsernbidrag, osv), får man det mer komplette begrepet bruttonasjonalinntekt per innbygger, mens begrepet inntekt per innbygger bare innbefatter den delen av verdiskapingen som går til å avlønne folk gjennom lønns- eller kapitalinntekt, delt på antall innbyggere. BNP per innbygger innbefatter også investeringer og nettoeksport som ikke nødvendigvis kommer folk til gode i form av personlig inntekt.
Veksttakten av størrelsen Bruttonasjonalprodukt per innbygger justert for prisstigning, er ensbetydende med begrepet økonomisk vekst, som måles i prosent eller som indeksverdi (100+x). Økonomisk vekst er altså det samme som økt BNP per innbygger målt i faste priser.
Det er bare den bosatte, registrerte befolkningen som regnes som «innbygger» under begrepet - utenlandske midlertidig bosatte, asylsøkere, og flyktninger som ikke har fått opphold, regnes ikke med i grunnlaget for BNP per innbygger.
| Bruttonasjonalprodukt per innbygger kan anses som et produksjons- og velstandsnivå for en stat eller et område, målt som total verdiskaping i løpet av et år, delt på antall hjemhørende innbyggere i landet. Bruttonasjonalproduktet (BNP) viser verdien av alt som produseres i et land i løpet av et år, også kalt verdiskaping. Nasjonalregnskap ble utviklet i Europa i årene før og etter andre verdenskrig, og Verdensbanken data for 1960 gjengir tall fra nasjonale kilder. Det første forsøket på å beregne alle lands BNP per innbygger gjorde Verdensbanken i 1966, for året 1964 For de minst utviklede landene som ikke satte opp egne nasjonalregnskap, måtte Verdensbanken anslå verdiskapingen.
Bruttonasjonalprodukt per innbygger gir en indikasjon av produktiviteten (produksjon per sysselsatt) og inntektsnivået (inntekt per innbygger) i et land, men det er viktig å være klar over at et slikt tall kan skjule både ulikheter i arbeidsdeltakelse og ulikheter i økonomisk fordeling. Når man legger til inntektene et land henter fra utlandet (i form av overføringer, renteinntekter, aksjeutbytte, konsernbidrag, osv), får man det mer komplette begrepet bruttonasjonalinntekt per innbygger, mens begrepet inntekt per innbygger bare innbefatter den delen av verdiskapingen som går til å avlønne folk gjennom lønns- eller kapitalinntekt, delt på antall innbyggere. BNP per innbygger innbefatter også investeringer og nettoeksport som ikke nødvendigvis kommer folk til gode i form av personlig inntekt.
Veksttakten av størrelsen Bruttonasjonalprodukt per innbygger justert for prisstigning, er ensbetydende med begrepet økonomisk vekst, som måles i prosent eller som indeksverdi (100+x). Økonomisk vekst er altså det samme som økt BNP per innbygger målt i faste priser.
Det er bare den bosatte, registrerte befolkningen som regnes som «innbygger» under begrepet - utenlandske midlertidig bosatte, asylsøkere, og flyktninger som ikke har fått opphold, regnes ikke med i grunnlaget for BNP per innbygger.
== Metodologi ==
Bruttonasjonalprodukt kan måles på tre hovedmåter: i løpende priser, i faste priser, eller etter kjøpekraftpariteter. Løpende priser er målet for BNP i faktiske priser, såkalt monetær verdi. BNP i faste priser er fratrukket den del av økningen som skyldes inflasjon, etter såkalt reell verdi. BNP etter kjøpekraftparitet (Purchasing Power Parity) er målet for hvor stor kjøpekraft den aktuelle verdiskapingen gir lokalt, altså justert for lokalt prisnivå og valuta-kurs. Den sistnevnte metoden vil gi høyere tall for fattigere land med lave prisnivåer. BNP etter kjøpekraftpariteter, ofte forkortet BNP (kkp) (engelsk: GDP (ppp)), gir et bedre bilde av levestandarden fordi målet avspeiler forskjeller i kostnadsnivå for livsopphold.
På den annen side er målet også villedende fordi inntekten må brukes til å kjøpe en mengde varer som ikke har forskjellig pris, men som kjøpes til verdensmarkedspris (olje, metaller, biler, elektronikk, osv).
Det er også en utfordring å sammenlikne BNP per innbygger mellom land, fordi man må omregne verdiskapningen fra lokal valuta til en felles valuta - som regel amerikanske dollar. Dermed oppstår det måleutfordringer over tid dersom valutakursene svinger sterkt. Eksempelvis har det norske nasjonalproduktet svingt en del i årene 2010-2016 grunnet svingninger i oljeprisene, men endringene i BNP for Norges del har vært sterkere målt i dollar enn målt i norske kroner, fordi dollarkursen har svingt ekstra mye. Det som tilsynelatende ser ut som store svingninger mål i dollar, kan gi et misvisende bilde hvor det kanskje ikke var svingninger i verdiskapingen i det hele tatt, bare i dollarkursen. I andre tilfeller har BNP vært feilrapportert og har blitt justert ned etter korreksjon av målemetodene, som i tilfellet Hellas.
Flere økonomier, som ikke blir sett på som selvstendige staters (Verden, EU, og enkelte avhengige områder), er inkludert i listen fordi de figurerer i kildene. Disse økonomiene er ikke rangert i de følgende tabeller, men blir oppført i rekkefølge for sammenligning. Ikke-suverene områder, tidligere land, og andre spesielle inndelinger blir markert i kursiv.
== Liste over land og avhengige områder ==
Tabellene nedenfor gjengir data fra Verdensbanken, med unntak av enkelte land hvor kilden er Det internasjonale pengefondet (IMF). Alle tall er i løpende US dollar (US$). Når verdiskaping sammenliknes mellom land med justering for kjøpekraft (PPP) som i høyre tabell, anvendes "internasjonale dollar" som felles verdimål (Int$).
== Se også ==
Bruttonasjonalprodukt
Liste over land etter BNP
Liste over land etter innbyggertall
Livskvalitet
Big Mac-indeks
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Data - World Bank. Database med tidsserier og grafikk for nasjonalregnskap for alle verdens land.
World Economic Outlook Database 2017 - IMF. Database som omfatter de fleste land.
Angus Maddison, Articles and papers, Historical statistics - Groningen Growth and Development Center. Samleside med tilgang til Angus Maddison's viktigste historiske data.
Max Roser, Economic Growth - Our World in Data. | Bruttonasjonalprodukt per innbygger kan anses som et produksjons- og velstandsnivå for en stat eller et område, målt som total verdiskaping i løpet av et år, delt på antall hjemhørende innbyggere i landet. Bruttonasjonalproduktet (BNP) viser verdien av alt som produseres i et land i løpet av et år, også kalt verdiskaping. | 6,818 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kullkraftverk | 2023-02-04 | Kullkraftverk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kullkraftverk', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Kullkraftverk er et varmekraftverk som fyres med kull – eller bitumenøs (hard) steinkull eller antrasitt, eller sub-bitumenøs, mykt brunkull eller lignitt. Hovedprinsippet er at varmen fra forbrenning av kull omdanner vann til damp med høyt trykk og temperatur, som igjen driver en dampturbin. Turbinen driver en generator som lager elektrisitet. Etter å ha passert turbinen kjøles dampen ned i en kondensator, dampen kondenseres og føres tilbake til dampkjelen. Kondensatoren, som er en varmeveksler vil avgi store mengder varmeenergi, såkalt spillvarme.
Dersom spillvarmen gjenbrukes som fjernvarme eller for videre kraftproduksjon gjennom kogenerasjon (cogeneration), er kullkraftverket et kraftvarmeverk. Dette gir om lag 50-60 % høyere virkningsgrad, og er således mer miljøvennlig ved at mindre energi unnslipper som varme. Longyear Energiverk på Svalbard er eksempel på et slikt kull-kraftvarmeverk. Slike moderne kullkraftverk legges ofte nær tettbygde strøk eller i industriområder der denne restvarmen kan utnyttes som fjernvarme eller i industriprosesser.
En nyere type kullkraftverk er basert på en såkalt kombinasjonssyklus. Dette innebærer at kullet gassifiseres, hvorpå kullgass driver en gassturbin under høy temperatur. Deretter ledes gassene inn i en dampkjel og varmer vann til en dampturbin ((CCGT). Prinsippet har høyere virkningsgrad og er mye benyttet i gasskraftverk. Utfordringen for kull er å få til en effektiv gassifisering av kullet.
Noen kullkraftverk har også blokker og kokere som kan fyres med beslektede brennstoff, eksempelvis kullstøv, bildekk eller biomasse.
Et moderne kullkraftverk har typisk en produksjonseffekt på 800 – 1000 MW elektrisitet, noe som gir en årlig kraftproduksjon på 7-10 terawattimer (TWh).
| Kullkraftverk er et varmekraftverk som fyres med kull – eller bitumenøs (hard) steinkull eller antrasitt, eller sub-bitumenøs, mykt brunkull eller lignitt. Hovedprinsippet er at varmen fra forbrenning av kull omdanner vann til damp med høyt trykk og temperatur, som igjen driver en dampturbin. Turbinen driver en generator som lager elektrisitet. Etter å ha passert turbinen kjøles dampen ned i en kondensator, dampen kondenseres og føres tilbake til dampkjelen. Kondensatoren, som er en varmeveksler vil avgi store mengder varmeenergi, såkalt spillvarme.
Dersom spillvarmen gjenbrukes som fjernvarme eller for videre kraftproduksjon gjennom kogenerasjon (cogeneration), er kullkraftverket et kraftvarmeverk. Dette gir om lag 50-60 % høyere virkningsgrad, og er således mer miljøvennlig ved at mindre energi unnslipper som varme. Longyear Energiverk på Svalbard er eksempel på et slikt kull-kraftvarmeverk. Slike moderne kullkraftverk legges ofte nær tettbygde strøk eller i industriområder der denne restvarmen kan utnyttes som fjernvarme eller i industriprosesser.
En nyere type kullkraftverk er basert på en såkalt kombinasjonssyklus. Dette innebærer at kullet gassifiseres, hvorpå kullgass driver en gassturbin under høy temperatur. Deretter ledes gassene inn i en dampkjel og varmer vann til en dampturbin ((CCGT). Prinsippet har høyere virkningsgrad og er mye benyttet i gasskraftverk. Utfordringen for kull er å få til en effektiv gassifisering av kullet.
Noen kullkraftverk har også blokker og kokere som kan fyres med beslektede brennstoff, eksempelvis kullstøv, bildekk eller biomasse.
Et moderne kullkraftverk har typisk en produksjonseffekt på 800 – 1000 MW elektrisitet, noe som gir en årlig kraftproduksjon på 7-10 terawattimer (TWh).
== Miljøpåvirkning ==
I 2018 stod kullkraft for 38,2% av verdens kraftproduksjon og kull stod for 26,9% av verdens energiforsyning. I tillegg til at kullkraft vil stå for en stadig mindre del av verdens kraftforsyning i framtiden, mener IEA at ikke-fossil energi stå for en større del av strømproduksjonen enn kullkraft fra 2020.
Verdens organisasjoner og internasjonale byråer, som IEA, er bekymret for miljømessige konsekvensene av fossile brensler, og da kull i særdeleshet. Forbrenning av kull bidrar mest til sur nedbør og luftforurensning, og har sammenheng med global oppvarming. På grunn av den kjemiske sammensetningen av kull er det vanskelig å fjerne urenheter fra det faste brennstoffet før forbrenningen. Dagens moderne kullkraftverk forurenser mindre enn eldre typer på grunn av nye scrubber-teknologier som filtrerer avtrekksluften før det slippes ut i atmosfæren. Imidlertid er utslipp av ulike miljøgifter allikevel i gjennomsnitt flere ganger større enn fra et gasskraftverk. I de moderne kullkraftverkene kommer forurensninger fra utslipp av gasser slik som karbondioksid, nitrogenoksider og svoveldioksid i luften.
Sur nedbør er forårsaket av utslipp av nitrogenoksider og svoveldioksid. Disse gassene kan være bare svakt sure i seg selv, men når de reagerer med andre stoffer i atmosfæren skaper de sure forbindelser så som svovelsyrling, salpetersyre og svovelsyre som faller ned sammen med nedbøren, derav begrepet sur nedbør. I Europa og USA har strengere utslippskrav og nedgangen i tungindustrien reduserte miljøfarer forbundet med dette problemet, noe som har ført til lavere utslipp etter toppen i 1960.
I 2008 dokumenterte Det europeiske miljøbyrået (EEA) drivstoffavhengige utslippsfaktorer basert på faktiske utslipp fra kraftverk i EU som i tabellen under:
=== Karbondioksid ===
Kraftproduksjon ved hjelp av fosilt brensel står for en stor andel av karbondioksid (CO2) utslippene på verdensbasis. I USA skjer 68 % av kraftproduksjon ved forbrenning av fossilt brensel. I 2012 var kraftsektoren den største kilden til klimagassutslipp i USA, med om lag 32 % av totalen. Av de fossile brensler er kull mye mer karbonintensiv enn olje eller naturgass, noe som resulterer i større volumer av utslipp av karbondioksid per enhet generert elektrisitet. Selv om kull står for ca. 75 % av CO2-utslippene fra kraftsektoren, representerer det bare ca 39 % av elektrisitetsproduksjonen i USA.Utslippene kan reduseres med høyere forbrenningstemperatur og gjennom mer effektiv produksjon av elektrisitet i syklusen. Karbonfangst og -lagring (engelsk forkortet CCS) av utslipp fra kullfyrte kraftverk er et annet alternativ, men teknologien er fortsatt under utvikling og vil øke kostnadene for fossilbasert produksjon av elektrisitet.
=== Svevestøv ===
Et annet problem knyttet til forbrenning av kull er utslipp av svevestøv som kan ha alvorlig innvirkning på folkehelsen. I kraftverk fjernes partikler fra avgassen ved bruk av en støvsamlere eller elektrostatisk utfelling. Flere nyere anlegg bruker en annen prosess kalt «Integrert Gasification Combined Cycle» (IGCC) der syntesegass lages av en reaksjon mellom kull og vann. Syntesegass blir behandlet for å fjerne de fleste forurensninger, og først deretter brukt til å drive en gassturbin. De varme avgassene fra gassturbinen anvendes til å generere damp til å drive en dampturbin. Forurensningsnivåer på slike kraftverk blir drastisk lavere enn i «klassiske» kullkraftverk.Studier har vist at eksponering for svevestøv er knyttet til en økning av dødelighet relatert til luftveis- og hjertesykdommer. Svevestøv kan irritere de små luftveiene i lungene, noe som kan føre til økte problemer med astma, kronisk bronkitt, luftveisobstruksjon og gassutveksling.Det finnes forskjellige typer av partikler fra kullkraftverk med forskjellig kjemiske sammensetning og størrelse. Den dominerende form av svevestøv fra kullkraftverk er flyveaske, men sekundær sulfat og nitrat utgjør også en stor del av svevestøv fra kullkraftverk. Flyveaske er det som er igjen etter at kull har blitt forbrent og består av de ubrennbare materialene som finnes i kull..
Størrelsen og den kjemiske sammensetningen av disse partiklene påvirker og har konsekvenser for menneskers helse. For tiden er grove- (diameter større enn 2,5 mikrometer) og fine- (diameter mellom 0,1 mikrometer og 2,5 mikrometer) partikler er regulert med lover, men ultrafine partikler (diameter mindre enn 0,1 mikrometer) er for tiden uregulert, men de utgjør allikevel mange farer. Imidlertid er fortsatt mye ukjent om hvilke typer partikler som utgjør de største skadene, noe som gjør det vanskelig å komme opp med tilstrekkelig lovgivning for å regulere svevestøv.
=== Radioaktive sporstoffer ===
Kull er en sedimentær bergart dannet hovedsakelig fra akkumulert plantemateriale, og det inneholder mange uorganiske mineraler og elementer som ble avsatt sammen med organisk materiale under dannelsen. Som resten av jordskorpen inneholder kull også lave nivåer av uran, thorium, og andre naturlig forekommende radioaktive isotoper, som ved utslipp i miljøet fører til radioaktiv forurensning. Selv om disse stoffene er tilstede i form av meget små spor av urenheter, vil forbrenning av kull gi en frigivelse av betydelige mengder av disse stoffene. Et kullkraftverk på 1000 MW vil kunne ha et ukontrollert utslipp av så mye som 5,2 tonn per år av uran (som inneholder 34 kg av uran-235) og 12,8 tonn per år av thorium. Til sammenligning vil et kjernekraftverk på 1000 MW generere ca. 30 tonn med høyradioaktivt konsentrert avfall per år
== Virkningsgrad og klimahensyn ==
Oftest er gasskraftverkene nyere enn oljekraftverkene, både fordi oljeutvinning og -utnytting har en lengre historie, og fordi gasskraft har fått et sterkt oppsving med den senere tids fokus på global oppvarming og miljø. Gass har et av de største spesifikke energiinnhold av de fossile brenslene,
og har minst karboninnhold per energiinnhold. Dermed gir avbrenning av gass det minste utslipp av CO2 per produsert energimengde.
Fyring med naturgass er om lag 65 % så utslippsintensivt som kullfyring og om lag 90 % så utslippsintensivt som oljefyring.
Fordi gasskraftverk ofte har nyere og mer effektivt utstyr, kan utslippene være så lave som 30 % av kullfyrte kraftverk per produsert kraftmengde.
Oljefyrte kraftverk ligger omtrent midt mellom gass- og kullkraftverk hva angår CO2-utslipp.
De seneste ti årene har det nesten bare blitt bygget gasskraftverk i Europa og USA, og mange tidligere kull- eller oljekraftverk har blitt omstilt til gassdrift, ofte ved at det er installert gassturbiner til erstatning for dampturbiner.
== Se også ==
Varmekraftverk
Kraftvarmeverk
Oljekraftverk
Gasskraftverk
Liste over verdens største varmekraftverk
Liste over verdens største kullkraftverk
Liste over verdens største olje- og gasskraftverk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Global Energy Observatory - global liste over kullkraftverk. | Kullkraftverk er et varmekraftverk som fyres med kull – eller bitumenøs (hard) steinkull eller antrasitt, eller sub-bitumenøs, mykt brunkull eller lignitt. Hovedprinsippet er at varmen fra forbrenning av kull omdanner vann til damp med høyt trykk og temperatur, som igjen driver en dampturbin. | 6,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_v%C3%A6pnede_arms_orden | 2023-02-04 | Den væpnede arms orden | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Danske ordener', 'Kategori:Opphør i 1648', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1616'] | Den væpnede arms orden var en dansk orden innstiftet 2. desember 1616 av kong Christian IV og tildelt i hans regjeringstid.Den væpnede arm var i dette tilfelle et symbol for kampen for protestantismen, et symbol Christian IV også benyttet i andre sammenhenger. Ordenen hadde én grad, ridder. Ordenen ble etablert i forbindelse med Danmarks seier i Kalmarkrigen. Utnevnelser fant sted ved kun ett tilfelle, 2. desember 1616 i riddersalen på slottet Koldinghus, da 12 adelsmenn som hadde utmerket seg i Kalmarkrigen ble slått til riddere. Blant disse var rikets ledende menn, inkludert kansleren, riksmarskalken, riksadmiralen, stattholderen i Schleswig og Holstein og medlemmer av riksrådet. Ordenstegnet kan ha blitt tildelt året etter. Ordenen ble ikke tildelt senere i Christian IVs tid og etterfølgende monarker videreførte heller ikke ordenen. I stedet ble Dannebrogordenen innstiftet i 1671. Den væpnede arms orden gikk i årene 1633 til 1634 sammen med Elefantordenen på en slik måte at ordenstegnene ble kombinert eller båret i samme kjede.
| Den væpnede arms orden var en dansk orden innstiftet 2. desember 1616 av kong Christian IV og tildelt i hans regjeringstid.Den væpnede arm var i dette tilfelle et symbol for kampen for protestantismen, et symbol Christian IV også benyttet i andre sammenhenger. Ordenen hadde én grad, ridder. Ordenen ble etablert i forbindelse med Danmarks seier i Kalmarkrigen. Utnevnelser fant sted ved kun ett tilfelle, 2. desember 1616 i riddersalen på slottet Koldinghus, da 12 adelsmenn som hadde utmerket seg i Kalmarkrigen ble slått til riddere. Blant disse var rikets ledende menn, inkludert kansleren, riksmarskalken, riksadmiralen, stattholderen i Schleswig og Holstein og medlemmer av riksrådet. Ordenstegnet kan ha blitt tildelt året etter. Ordenen ble ikke tildelt senere i Christian IVs tid og etterfølgende monarker videreførte heller ikke ordenen. I stedet ble Dannebrogordenen innstiftet i 1671. Den væpnede arms orden gikk i årene 1633 til 1634 sammen med Elefantordenen på en slik måte at ordenstegnene ble kombinert eller båret i samme kjede.
== Insignier ==
Ordenstegnet for Den væpnede arms orden var av gull og hadde som motiv en blåemaljert harniskkledd arm som holder et sverd i stål. Armen var besatt med diamanter og hadde kongens monogram i rød og hvit emalje. Årstallet 1617 er påført bakerste del av armen. Armen var opphengt i et kjede som igjen var festet i et bånd til å bære om halsen. Elefantordenens blå bånd ble benyttet også for Den væpnede arms orden. I årene Den væpnede arms orden var kombinert med Elefantordenen forekom det ordenstegn der elefantens dekke var dekorert med den væpnede arm.
== Innehavere ==
De som mottok ordenen var:
Christen Friis, kansler
Jørgen Lunge, riksmarsk
Albret Skeel, riksadmiral
Breide Rantzau, riksråd
Gert Rantzau, stattholder
Anders Bille, riksråd og lensherre
Ditlev Rantzau, hoffmarskalk
Anders Sinklar (Andrew Sinclair), lensherre
Jens Sparre, befalingsmann
Marqvardt Pentz, amtmann
Ulrik Sandberg, befalingsmann
Jørgen Skeel, lensherre
== Referanser ==
== Kilder ==
Jørgen Hein: «Den store bedstefader. Christian V og Christian IV-myten», Historisk Tidsskrift, bind 16, rekke 2, nr. 2, 1993
Jørgen Hein: «Christian VIs arm: Symbol og identitet», Heraldisk tidsskrift, nr. 90, 2004, s. 443–452.
Lars Stevnsborg: Kongeriget Danmarks ordener, medaljer og hederstegn. Kongeriget Islands ordener og medaljer, Syddansk Universitetsforlag, 2005, s. 65–71.
== Eksterne lenker ==
«Chr. 4.s elefantorden», Rosenborg Slot, De Danske Kongers Kronologiske Samling. | Den væpnede arms orden var en dansk orden innstiftet 2. desember 1616 av kong Christian IV og tildelt i hans regjeringstid. | 6,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Gjevang | 2023-02-04 | Anne Gjevang | ['Kategori:Alter', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske operasangere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anne Gjevang
(født 24. oktober 1948)
er en norsk operasanger fra Oslo, kjent for å synge alt ved internasjonale scener.
Gjevang sang under Unni Bugge-Hansen og Marit Isene i hjembyen,
før hun studerte ved Accademia Nazionale di Santa Cecilia i Roma (1968–71) samt ved den musikalske høgskole i Wien (1973).
Hennes operale debut kom 1973 i Klagenfurt.
Hun har gjestet fast på Festspillene i Bayreuth og Metropolitan Opera (Erda i Der Ring des Nibelungen),
La Scala og Royal Opera House (Covent Garden).
Av orkestre hun har sunget med nevnes
Berlinfilharmonien, Wienerfilharmonikerne, BBC Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra.
Hun figurerer også på en rekke plater og ble styremedlem for Den Norske Opera (2008).
Anne Gjevang tar oppdrag over det meste av verden, men har sitt hjem på Nesodden.
| Anne Gjevang
(født 24. oktober 1948)
er en norsk operasanger fra Oslo, kjent for å synge alt ved internasjonale scener.
Gjevang sang under Unni Bugge-Hansen og Marit Isene i hjembyen,
før hun studerte ved Accademia Nazionale di Santa Cecilia i Roma (1968–71) samt ved den musikalske høgskole i Wien (1973).
Hennes operale debut kom 1973 i Klagenfurt.
Hun har gjestet fast på Festspillene i Bayreuth og Metropolitan Opera (Erda i Der Ring des Nibelungen),
La Scala og Royal Opera House (Covent Garden).
Av orkestre hun har sunget med nevnes
Berlinfilharmonien, Wienerfilharmonikerne, BBC Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra.
Hun figurerer også på en rekke plater og ble styremedlem for Den Norske Opera (2008).
Anne Gjevang tar oppdrag over det meste av verden, men har sitt hjem på Nesodden.
== Premier ==
Musikkritikerprisen 1986
Lindemanprisen 1993
== Referanser == | Anne Gjevang | 6,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hemmelig_liv | 2023-02-04 | Hemmelig liv | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1954', 'Kategori:Norske dikt'] | Hemmelig liv er en diktsamling av den norske forfatteren Rolf Jacobsen, utgitt i 1954.
Samlingen var hans fjerde, og den andre etter krigen og landssvikdommen. Den har blitt bekskrevet som «en ny debut, der nesten hvert eneste dikt fortjener omtale og fornyet lesning».Samlingen inneholder blant annet antologigjengangeren «Landskap med gravemaskiner» og det, for Jacobsen, like typiske diktet «Tømmer».
| Hemmelig liv er en diktsamling av den norske forfatteren Rolf Jacobsen, utgitt i 1954.
Samlingen var hans fjerde, og den andre etter krigen og landssvikdommen. Den har blitt bekskrevet som «en ny debut, der nesten hvert eneste dikt fortjener omtale og fornyet lesning».Samlingen inneholder blant annet antologigjengangeren «Landskap med gravemaskiner» og det, for Jacobsen, like typiske diktet «Tømmer».
== Referanser == | Hemmelig liv er en diktsamling av den norske forfatteren Rolf Jacobsen, utgitt i 1954. | 6,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_W._Esherick | 2023-02-04 | Joseph W. Esherick | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sinologer fra USA'] | Joseph W. Esherick er en amerikansk sinolog.
Esherick har sin høyere utdannelse fra Harvard University 1964 og University of California i Berkeley (doktorgrad 1971), og har siden 1990 vært tilknyttet University of California i San Diego.
Hans spesialfelter er moderne kinesisk historie, særlig i skjæringspunktet mellom økonomisk, sosial og politisk historie. Overgangsårene mellom det sene Qing og republikken er et viktig fokus for hans forskning.
Han har publisert verker om bokseropprøret, 1911-revolusjonen, kulturrevolusjonen, kinesiske lokale eliter, kinesiske byer og om kinesiske arkiver.
| Joseph W. Esherick er en amerikansk sinolog.
Esherick har sin høyere utdannelse fra Harvard University 1964 og University of California i Berkeley (doktorgrad 1971), og har siden 1990 vært tilknyttet University of California i San Diego.
Hans spesialfelter er moderne kinesisk historie, særlig i skjæringspunktet mellom økonomisk, sosial og politisk historie. Overgangsårene mellom det sene Qing og republikken er et viktig fokus for hans forskning.
Han har publisert verker om bokseropprøret, 1911-revolusjonen, kulturrevolusjonen, kinesiske lokale eliter, kinesiske byer og om kinesiske arkiver.
== Verker i utvalg ==
Modern China: The Story of a Revolution, New York: Knopf, 1972. (Sammen med Orville Schell)
Reform and Revolution in China: 1911 Revolution in Hunan and Hubei, Berkeley: University of California Press, 1976.
Lost Chance in China: The World War II Despatches of John S. Service, New York: Random House, 1979. (Redaktør)
The Origins of the Boxer Uprising, Berkeley: University of California Press, 1987.
Chinese Local Elites and Patterns of Dominance, Berkeley: University of California Press, 1990. (Redigert sammen med Mary Backus)
Chinese Archives: An Introductory Guide, Berkeley: Center for Chinese Studies, 1996. (Sammen med Ye Wa)
Remaking the Chinese City: Modernity and National Identity, 1900-1950, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000. (Redaktør)
China's Cultural Revolution As History, (sammen med Paul G. Pickowicz og Andrew G. Walder), Stanford University Press, 2006, ISBN 978-0804753500
Empire, Nation, and Beyond: Chinese History in Late Imperial and Modern Times – A Festschrift in Honor of Frederic Wakeman, Berkeley: Center for Chinese Studies, 2006. (Redigert sammen med Wen-hsin Yeh og Madeleine Zelin)
== Referanser == | Joseph W. Esherick er en amerikansk sinolog. | 6,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dropar_i_austavind | 2023-02-04 | Dropar i austavind | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1966', 'Kategori:Norske dikt'] | Dropar i austavind er en diktsamling av den norske forfatteren Olav H. Hauge, utgitt i 1966.Boka var den femte diktsamlinga til Hauge. Den preges av en delvis nyorientering i forfatterskapet: frie dikt, korte og for en stor del «tingdikt» om konkrete emner, slike som «Sleggja», «Øksekjeft», og «Sagi». Det folkekjære diktet «Det er den draumen» finnes også i samlinga.
| Dropar i austavind er en diktsamling av den norske forfatteren Olav H. Hauge, utgitt i 1966.Boka var den femte diktsamlinga til Hauge. Den preges av en delvis nyorientering i forfatterskapet: frie dikt, korte og for en stor del «tingdikt» om konkrete emner, slike som «Sleggja», «Øksekjeft», og «Sagi». Det folkekjære diktet «Det er den draumen» finnes også i samlinga.
== Referanser == | Dropar i austavind er en diktsamling av den norske forfatteren Olav H. Hauge, utgitt i 1966. | 6,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | FA-cupen 1885/86 var den femtende sesongen av FA-cupen. 130 lag deltok, men fem lag spilte aldri en eneste kamp. | 6,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pliosaurus_funkei | 2023-02-04 | Pliosaurus funkei | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Taksopprydning', 'Kategori:Utdødde krypdyr'] | Pliosaurus funkei, midlertidig kjent som Predator X, var et havrovdyr som levde i Juraperioden. Det var først beregnet til 15 meter langt, men dette ble senere moderert til 13 meter. Den veide ca. 45 tonn og hadde tenner på over 30 cm. Den var et farlig rovdyr.
Fossiler av Pliosaurus funkei ble funnet på Svalbard i 2006 og gravd ut i 2007 og 2008 av en norsk gruppe ledet av den norske forskeren Jørn Hurum. Pliosaurus funkei er oppkalt etter ekteparet May-Liss og Bjørn Funke, som deltok i utgravningen og prepareringen av fossilet.
| Pliosaurus funkei, midlertidig kjent som Predator X, var et havrovdyr som levde i Juraperioden. Det var først beregnet til 15 meter langt, men dette ble senere moderert til 13 meter. Den veide ca. 45 tonn og hadde tenner på over 30 cm. Den var et farlig rovdyr.
Fossiler av Pliosaurus funkei ble funnet på Svalbard i 2006 og gravd ut i 2007 og 2008 av en norsk gruppe ledet av den norske forskeren Jørn Hurum. Pliosaurus funkei er oppkalt etter ekteparet May-Liss og Bjørn Funke, som deltok i utgravningen og prepareringen av fossilet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Predator x i Global Biodiversity Information Facility
(en) Predator x hos Fossilworks | Pliosaurus funkei, midlertidig kjent som Predator X, var et havrovdyr som levde i Juraperioden. Det var først beregnet til 15 meter langt, men dette ble senere moderert til 13 meter. | 6,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pteridophyllaceae | 2023-02-04 | Pteridophyllaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hvite blomster', 'Kategori:Ranunculales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pteridophyllaceae har vært anerkjent som en plantefamilie i ordenen Ranunculales, bestående av én eneste kjent art, Pteridophyllum racemosum. I APG III-systemet er familien inkludert i valmuefamilien. Den ene arten er endemisk til Japan. Planten vokser i skogsområder i fjellene, og liker humusjord, god drenasje, og tåler skygge.
Planten er eviggrønn og bladverket har likhet med en bregne. De store, hvite, klokkeforma blomstene samles i vertikale. Blomsterstandene står på separat stengel med bladstenglene rundt denne, blomsterstengelen kan bli 25 cm høy. Bladene blir inntil 30 cm lange.
| Pteridophyllaceae har vært anerkjent som en plantefamilie i ordenen Ranunculales, bestående av én eneste kjent art, Pteridophyllum racemosum. I APG III-systemet er familien inkludert i valmuefamilien. Den ene arten er endemisk til Japan. Planten vokser i skogsområder i fjellene, og liker humusjord, god drenasje, og tåler skygge.
Planten er eviggrønn og bladverket har likhet med en bregne. De store, hvite, klokkeforma blomstene samles i vertikale. Blomsterstandene står på separat stengel med bladstenglene rundt denne, blomsterstengelen kan bli 25 cm høy. Bladene blir inntil 30 cm lange.
== Eksterne lenker ==
(en) Pteridophyllaceae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Pteridophyllaceae hos Fossilworks
(en) Pteridophyllaceae hos Fossilworks
(en) Pteridophyllaceae hos ITIS
(en) Pteridophyllaceae hos NCBI
(en) Pteridophyllaceae hos The International Plant Names Index
(en) Pteridophyllaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Pteridophyllum racemosum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Phoenis Perennials - beskrivelse og bilde av Pteridophyllum racemosum. | Pteridophyllum racemosum | 6,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_hellige_skatts_orden | 2023-02-04 | Den hellige skatts orden | ['Kategori:1880-årene i Japan', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Japanske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1888'] | Den hellige skatts orden (japansk: 瑞宝章, zuihōshō) er en japansk orden. Den ble innstiftet 4. januar 1888 av Mutsuhito, Meiji-keiseren. Navnet henviser til speilet og edelstenene som er en del av de japanske keiserlige regalier og som benyttes som motiv i ordenstegnene. Den hellige skatts orden kan tildeles japanere, såvel som utenlandske statsborgere. Ordenen er rangerer etter Krysantemumsordenen og er jevnbyrdig med Den oppadstigende sols orden.
| Den hellige skatts orden (japansk: 瑞宝章, zuihōshō) er en japansk orden. Den ble innstiftet 4. januar 1888 av Mutsuhito, Meiji-keiseren. Navnet henviser til speilet og edelstenene som er en del av de japanske keiserlige regalier og som benyttes som motiv i ordenstegnene. Den hellige skatts orden kan tildeles japanere, såvel som utenlandske statsborgere. Ordenen er rangerer etter Krysantemumsordenen og er jevnbyrdig med Den oppadstigende sols orden.
== Inndeling ==
Den hellige skatts orden hadde opprinnelig åtte grader. Dette ble i 2002 redusert til seks. Betegnelsene for ordensgradene er for en stor del særjapanske:
Storbånd
Gull- og sølvstjerne
Gylne stråler med bånd om halsen
Gylne stråler med rosett
Gull- og sølvstråler
Sølvstråler
== Insignier ==
Ordenstegnet for består av et sølvspeil satt mot en blåemaljert bakgrunn og omgitt av to sirkler i gull. Midtmedaljongen er omgitt av åtte små og åtte større røde edelstener. Dette er satt på et kors dannet av grupper av fem hvitemaljerte stråler. Ordenstegnet er opphengt i båndet i et ledd dannet av et paulowniablad i hvit emalje med blomster i fiolett. Ordensstjernen er som ordenstegnet for lavere grad, men har flere armer i korset. Ordensbåndet er blått med smale oransje striper ved kantene.
== Tildeling ==
Den hellige skatts orden tildeles i hovedsak statstjenestemenn for utmerkede fortjenester eller for lang tjeneste. Ordenen kan tildeles for sivile eller militære fortjenester. Fra 1919 tildeles den også kvinner. Ordenene tildeles ordinært to ganger om året, 29. april og 3. november. Ekstraordinære tildelinger kan skje utenom dette, for eksempel til utlendinger i forbindelse med statsbesøk. Det er ingen tallmessige begrensninger på tildeling av Den hellige skatts orden.
== Norske innehavere ==
Også nordmenn er tildelt Den hellige skatts orden. Blant disse er Christian Michelsen og Erik Colban.
== Kilder ==
(en) Nyle Monday: «Japan» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, to bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1260–1263.
(en) James W. Peterson: Orders and Medals of Japan and Associated States. San Ramon: Orders and Medals Society of America, 2000, s. 34–37.
== Eksterne lenker ==
«Orders of the Sacred Treasure», Cabinet Office, Government of Japan.
The honors system, Cabinet Office, Government of Japan. | Den hellige skatts orden (japansk: 瑞宝章, zuihōshō) er en japansk orden. Den ble innstiftet 4. | 6,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Suonenjoki | 2023-02-04 | Suonenjoki | ['Kategori:27°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Östra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Norra Savolax', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Suonenjoki er en by og kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 7 457 innbyggere og et areal på 86 235 km². Suonenjoki er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Kuopio, Leppävirta, Pieksämäki, Rautalampi og Tervo.
Et av varemerkene i Suonenjoki er jordbær. Ved siden av jordbær er jordbruket i kommunen kjent for sine bringebær, solbær, tindved og blåbærdyrking.
| Suonenjoki er en by og kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 7 457 innbyggere og et areal på 86 235 km². Suonenjoki er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Kuopio, Leppävirta, Pieksämäki, Rautalampi og Tervo.
Et av varemerkene i Suonenjoki er jordbær. Ved siden av jordbær er jordbruket i kommunen kjent for sine bringebær, solbær, tindved og blåbærdyrking.
== Referanser == | Suonenjoki er en by og kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka Befolkningsdatasystemet 30. | 6,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sabiales | 2023-02-04 | Sabiales | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sabiales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Sabiales er en planteorden i gruppen egentlige tofrøbladete planter («tofrøbladinger», Eudicotes). Ordenen ble definert av Armen Takhtajan i 1997 med to familier: Sabiaceae og Meliosmaceae. Gruppen er i APG III-systemet uplassert og regnes som en basal gruppe tofrøbladinger, og den består i nyere systematikk av bare én familie, Sabiaceae med om lag 55 arter, men 150 arter når man inkluderer slekten Meliosma i den mulige familien Meliosmaceae.
Tidligere inneholdt ordenen også familiene Millingtoniaceae og Wellingtoniaceae, som senere tilregnes til Meliosmaceae-familien. Taksonomien er generelt usikker. Takhtajan plasserte Sabiales i sin underklasse Rosidae, mens Cronquist plasserte familien Sabiaceae i ordenen Ranunculales (Magnoliidae) og Thorne i ordenen Rutales. Sabiales nevnes i APG II som en mulig plassering for familien Sabiaceae (inkludert Meliosmaceae), men i APG III diskuteres familiens mulig plassering i Proteales.. Imidlertid forblir gruppen uplassert i APG III, den anses som en basal gruppe tofrøbladinger i den uformelle gruppa egentlige tofrøbladete planter («tofrøbladinger», Eudicotes).
Plantene er enten lianer eller busker, og de er generelt ikke giftige.
Sabia har 2n = 24 kromosomer og Meliosma 2n = 32.
| Sabiales er en planteorden i gruppen egentlige tofrøbladete planter («tofrøbladinger», Eudicotes). Ordenen ble definert av Armen Takhtajan i 1997 med to familier: Sabiaceae og Meliosmaceae. Gruppen er i APG III-systemet uplassert og regnes som en basal gruppe tofrøbladinger, og den består i nyere systematikk av bare én familie, Sabiaceae med om lag 55 arter, men 150 arter når man inkluderer slekten Meliosma i den mulige familien Meliosmaceae.
Tidligere inneholdt ordenen også familiene Millingtoniaceae og Wellingtoniaceae, som senere tilregnes til Meliosmaceae-familien. Taksonomien er generelt usikker. Takhtajan plasserte Sabiales i sin underklasse Rosidae, mens Cronquist plasserte familien Sabiaceae i ordenen Ranunculales (Magnoliidae) og Thorne i ordenen Rutales. Sabiales nevnes i APG II som en mulig plassering for familien Sabiaceae (inkludert Meliosmaceae), men i APG III diskuteres familiens mulig plassering i Proteales.. Imidlertid forblir gruppen uplassert i APG III, den anses som en basal gruppe tofrøbladinger i den uformelle gruppa egentlige tofrøbladete planter («tofrøbladinger», Eudicotes).
Plantene er enten lianer eller busker, og de er generelt ikke giftige.
Sabia har 2n = 24 kromosomer og Meliosma 2n = 32.
== Taksonomi ==
I APG II-systemet og APG III anerkjennes gruppen som en egen orden med familien Sabiaceae. I Cronquist-systemet var familien og artene derimot plassert i ordenen Ranunculales, og i Dahlgren-systemet var Sabiales plassert i overordenen Roseflorae, før dette i Rutiflorae.
Websiden Angiosperm Phylogeny Website tilordner på den annen side familien Sabiaceae til en annen orden - Proteales.
Andre forskere skiller ut to av slektene i en egen familie eller underfamilie, nemlig Meliosmaceae (Meissn., 1843). Det mellomstatlige Global Biodiversity Information Facility i København anerkjenner Meliosmaceae som egen familie.. Også den britiske Kew Royal Botanic Gardens anerkjenner denne familien.
Watson & Dallwitz mener at familien Meliosmaceae kan være grunnleggende distinkt fra gruppen Sabia utfra rene morfologiske forskjeller.
Tidligere opererte man også med familiene Millingtoniaceae (Wight & Arn) og Wellingtoniaceae (Meissn) i ordenen Sabiales, men disse familiene er senere tatt opp i Meliosmaceae.
Den taksonomiske plasseringen i APG II-systemet, og de nåværende og tidligere slektene i ordenen, omfatter:
Familie: Sabiaceae
Sabia Colebr. – 55 arter – India, Sørøst-Asia, Stillehavet
Androglossa Benth. = Sabia
Eunantia Falc. = Sabia
Menicosta Blume = Sabia
Familie eller underfamilie: Meliosmaceae
Meliosma Blume – 50 arter – Asia, Amerika
Ophiocaryon (Phoxanthus) – 45 arter – Amerika
Tidligere familie: Millingtoniaceae = syn. Meliosmaceae
Millingtonia Roxb. = Meliosma
Tidligere familie: Wellingtoniaceae =syn. Meliosmaceae
Wellingtonia Meissn. = Meliosma
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sabiales i Global Biodiversity Information Facility
(en) Sabiales hos ITIS
(en) Sabiales hos NCBI
(en) Sabiales hos Tropicos
(en) Kategori:Sabiales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Sabiales - Crescent Bloom: Complete Botanica. Besøkt 6. oktober 2015.
Sabiales - Armen Takhtajan, Flowering Plants, 2009.
Sabiales - Global Biodiversity Information Facility, København.
Sabiaceae Arkivert 19. april 2021 hos Wayback Machine. og Meliosmaceae Arkivert 19. april 2021 hos Wayback Machine. hos L. Watson and M.J. Dallwitz Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine.: The families of flowering plants, 1992-.
NCBI Taxonomy Browser: Sabiaceae.
Meliosma myriantha.
Meliosma oldhamii. | Slekter: se teksten | 6,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Varkaus | 2023-02-04 | Varkaus | ['Kategori:1929 i Finland', 'Kategori:27°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Östra Finlands län', 'Kategori:Kommuner etablert i 1929', 'Kategori:Kommuner i Norra Savolax', 'Kategori:Sider med kart'] | Varkaus er en by og kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 23 200 innbyggere og et areal på 524,56 km². Varkaus er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Heinävesi, Jorois, Leppävirta, Rantasalmi og Nyslott.
| Varkaus er en by og kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 23 200 innbyggere og et areal på 524,56 km². Varkaus er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Heinävesi, Jorois, Leppävirta, Rantasalmi og Nyslott.
== Vennskapsbyer ==
Sandviken, Sverige 1945
Rjukan, Norge 1945
Nakskov, Danmark 1945
Pirna, Tyskland 1961
Petrosawodsk, Russland 1965
Rüsselsheim am Main, Tyskland 1977
Zalaegerszeg, Ungarn 1977
Jinotepe, Nicaragua 1988
Luan, Kina 2004
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Varkaus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Varkaus er en by og kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 23 200 innbyggere og et areal på 524,56 km². | 6,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sabiaceae | 2023-02-04 | Sabiaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sabiales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Sabiaceae er en plantefamilie som i APG III-systemet er uplassert på ordensnivå, men som antydes inkludert i en breiere definert Proteales eller eventuelt som eneste familie i ordenen Sabiales. Familien har om lag 150 arter når man inkluderer familien Meliosmaceae slik APG II og III gjør (noen forskere mener at Meliosmaceae bør være en distinkt familie.)
| Sabiaceae er en plantefamilie som i APG III-systemet er uplassert på ordensnivå, men som antydes inkludert i en breiere definert Proteales eller eventuelt som eneste familie i ordenen Sabiales. Familien har om lag 150 arter når man inkluderer familien Meliosmaceae slik APG II og III gjør (noen forskere mener at Meliosmaceae bør være en distinkt familie.)
== Beskrivelse ==
Familiens to deler har flere morfologiske forskjeller: Sabiaceae s.s. består vedaktige klatreplanter (lianer) fra tropisk Sørøst-Asia, mens Meliosmaceae er busker eller trær til 25 m i Mellom-Amerika og Sørøst-Asia.
Den første gruppa har radiærsymmetriske, tvekjønna blomster som er 5- eller 7-tallige. Begerbladene er sammenvokst ved basis, kronbladene er smale og det er fem pollenbærere. Fruktknuten er oversittende og består av to fruktblad som er sammenvokst nederst og som utvikler seg til en steinfrukt som ofte er markert todelt.
Den andre gruppa (Meliosmaceae) har ensymmetriske blomster tvekjønna blomster med 3 eller 5 begerblad og 5 kronblader. Det er normalt fem pollenbærere, men tre er ofte sterile (staminoder).
== Utbredelse ==
Sabiaceae s.s. finnes kun i Sørøst-Asia og ut til Salomonøyene. Hovedutbredelsen er vestlige Himalaya, nordlige Indokina og sørvestre Kina. Økologisk vokser de gjerne i skog opp til 3 300 m. Melismoceae-delen av familien har en todelt utbredelse; 15 arter finnes fra vestlige Himalaya til sørvestre India til Japan og Ny-Guinea og ca 10 arter finnes Mexico og Vest-India til nordlige halvdel av Sør-Amerika. Disse artene finnes i både tørre og fuktige skoger.
== Nytte ==
Blader av slekta Sabia har vært brukt i India for å dempe hevelser, mens de i Ny-Guinea har vært spist som feberdempende. Noen arter av Meliosma har vært brukt som tømmer til for eksempel hjul, mens blad av andre arter kan brukes som grønnsaker.
== Systematikk ==
Familien ble opprettet første gang i 1851 av Karl Ludwig von Blume på basis av slekta Sabia som var beskrevet av Colebrooke med S. lanceolata som type.I Cronquist-systemet fram til 1998 var familien og artene plassert i ordenen Ranunculales. De to slektene Meliosma og Ophiocaryon har vært skilt ut i en egen familie eller underfamilie – Meliosmaceae (synonymer: Millingtoniaceae, Wellingtoniaceae). Fossile arter er kjent fra kritt-tiden inntil 98 millioner år siden.
Takhtajan plasserte Sabiaceae og Meliosmaceae som separate familier i en egen orden som han navnga: Sabiales.
== Slekter og arter ==
Noen av slektene og artene i denne i familien er:
Familie: Sabiaceae
Sabia – 35-55 arter – India, Sørøst-Asia, Stillehavet
Sabia campanulata – Pakistan, India, Nepal, Kina
Sabia cavaleriei – Kina
Sabia schumanniana – Kina
Sabia edulis – Kina
Sabia esquirolii – Kina
Sabia emarginata – Kina
Sabia fasciculata – Kina, Vietnam, Myanmar
Sabia swinhoei – Kina, Taiwan, Vietnam
Sabia nervosa – Kina
Sabia discolor – Kina
Sabia coriacea – Kina
Sabia dielsii – Kina
Sabia campanulata – Kina
Sabia purpurea – Kina, Bangladesh, Bhutan, NE India, Myanmar, Nepal, Thailand
Sabia purpurea subsp. dumicola – Kina (Yunnan)
Sabia japonica – Kina, Japan
Sabia lanceolata – Kina, Bangladesh, Bhutan, India, Myanmar
Sabia limoniacea – Kina, Bangladesh, India, Indonesia, Malaysia, Myanmar, Thailand
Sabia paniculata – Kina, Bangladesh, Bhutan, India, Myanmar, Nepal, Thailand
Sabia parviflora – Kina, India, Indonesia, Myanmar, Nepal, Filippinene, Thailand, Vietnam
Sabia schumanniana – Kina
Sabia transarisanensis – Kina, Taiwan
Sabia yunnanensis – Kina, Bhutan, Nepal
Underfamilie eller separat familie: Meliosmaceae
Meliosma – 50-75 arter – Asia, Amerika
Meliosma alba – Amerika, Kina, Myanmar
Meliosma bogotana – Amerika
Meliosma brasiliensis – Amerika
Meliosma cordata – Panama
Meliosma frondosa – Amerika
Meliosma glaziovii – Brasil
Meliosma itatiaiae – Brasil
Meliosma linearifolia – Panama
Meliosma littlei – Ecuador
Meliosma meridensis – Amerika
Meliosma nesites- Amerika
Meliosma sellowiana – Brasil
Meliosma sellowii – Brasil
Meliosma sinuata – Brasil
Meliosma sirensis – Peru
Meliosma vernicosa – Costa Rica
Meliosma youngii – Peru
Meliosma angustifolia – Kina
Meliosma arnottiana – Kina, Vietnam, Thailand, Nepal, India, Sri Lanka, Indonesia, Malaysia, Filippinene, Korea, Japan
Meliosma beaniana – Asia
Meliosma bifida – Kina
Meliosma callicarpaefolia – Kina, Taiwan
Meliosma cuneifolia – Kina
Meliosma dilleniifolia – Kina, Myanmar, Bhutan, Nepal, India
Meliosma dumicola – Kina, Vietnam, Thailand
Meliosma flexuosa – Kina
Meliosma fordii – Kina, Vietnam, Thailand, Laos, Kambodsja
Meliosma glandulosa – Kina
Meliosma henryi – Kina
Meliosma kirkii – Kina
Meliosma laui – Kina
Meliosma longipes – Kina, Vietnam
Meliosma myriantha – Kina, Korea, Japan
Meliosma oldhamii – Kina, Korea, Japan
Meliosma parviflora – Kina
Meliosma paupera – Kina, Vietnam
Meliosma pinnata – Kina, Myanmar, Bhutan, Bangladesh, India
Meliosma pinnata subsp. arnottiana – Taiwan
Meliosma pungens – Asia
Meliosma rhoifolia – Kina, Taiwan, Japan
Meliosma rigida – Kina, Taiwan, Japan, Vietnam, Laos, Filippinene
Meliosma simplicifolia – Pakistan, India, Kina
Meliosma squamulata – Kina, Taiwan
Meliosma sumatrana – Indonesia
Meliosma thomsonii – Kina, Myanmar, Nepal, India
Meliosma thorelii – Kina, Vietnam, Laos
Meliosma veitchiorum – Kina, Vietnam
Meliosma velutina – Kina, Vietnam
Meliosma yunnanensis – Kina, Bhutan, Myanmar, India
Ophiocaryon (Phoxanthus) – 45 arter
Ophiocaryon barnebyanum – Brasil, Venezuela
Ophiocaryon chironectes –
Ophiocaryon duckei –
Ophiocaryon heterophyllum – Ecuador
Ophiocaryon klugii –
Ophiocaryon maguirei –
Ophiocaryon manausense – Brasil, Ecuador, Peru
Ophiocaryon neillii – Ecuador
Ophiocaryon paradoxum («Snake nut») – Guyana, Brasil
Ophiocaryon pleurothallopsis –
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sabiaceae i Encyclopedia of Life
(en) Sabiaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Sabiaceae hos Artsdatabanken
(en) Sabiaceae hos Fossilworks
(en) Sabiaceae hos ITIS
(en) Sabiaceae hos NCBI
(en) Sabiaceae hos The International Plant Names Index
(en) Sabiaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Sabiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Sabiaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Sabiaceae Arkivert 19. april 2021 hos Wayback Machine. og Meliosmaceae Arkivert 19. april 2021 hos Wayback Machine. hos L. Watson and M.J. Dallwitz Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine.: The families of flowering plants, 1992-.
Flora of Pakistan: Sabiaceae.
Flora of China: Sabia.
Hansen & Rahn Families of Angiosperms: Sabiaceae.
Sabiaceae lenker hos CSDL.
NCBI Taxonomy Browser: Sabiaceae.
Meliosma myriantha.
Meliosma oldhamii. | Slekter: se teksten | 6,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_oppadstigende_sols_orden | 2023-02-04 | Den oppadstigende sols orden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den oppadstigende sols orden'] | Den oppadstigende sols orden (japansk: 旭日章, kyokujitsu shō) er en japansk orden. Den ble innstiftet 10. april 1875 av Mutsuhito, Meiji-keiseren, som den første orden i Japan. Den kan tildeles japanere, såvel som utenlandske statsborgere, og for både sivile og militære fortjenester. Fra 2002 kan ordenen også tildeles kvinner. Ordenen er oppkalt etter soloppgangen, motivet i Japans flagg, og henviser til opphavsmyten der det japanske folk sies å stamme fra solgudinnen Amaterasu. Den oppadstigende sols orden rangerer etter Krysantemumsordenen og er jevnbyrdig med Den hellige skatts orden.
| Den oppadstigende sols orden (japansk: 旭日章, kyokujitsu shō) er en japansk orden. Den ble innstiftet 10. april 1875 av Mutsuhito, Meiji-keiseren, som den første orden i Japan. Den kan tildeles japanere, såvel som utenlandske statsborgere, og for både sivile og militære fortjenester. Fra 2002 kan ordenen også tildeles kvinner. Ordenen er oppkalt etter soloppgangen, motivet i Japans flagg, og henviser til opphavsmyten der det japanske folk sies å stamme fra solgudinnen Amaterasu. Den oppadstigende sols orden rangerer etter Krysantemumsordenen og er jevnbyrdig med Den hellige skatts orden.
== Inndeling ==
Ved stiftelsen i 1875 besto Den oppadstigende sols orden av åtte grader. Sammen med andre ordener ble den reformert i 2002 og fikk da seks grader. Betegnelsene for ordensgradene er for en stor del særjapanske:
Storbånd
Gull- og sølvstjerne
Gylne stråler med bånd om halsen
Gylne stråler med rosett
Gull- og sølvstråler
Sølvstråler
== Insignier ==
Ordenstegnet for Den oppadstigende sols orden består av en midtmedaljong med en rød glasskabosjon omgitt av en gullkant. Denne er innsatt i en stjerne med 32 hvitemaljerte stråler av gull eller sølv. Ordenstegnet er opphengt i båndet i et ledd dannet av et paulowniablad i grønn emalje med blomster i fiolett. Antallet blomster varierer. For de fire høyeste klassene er det 15 blomster (arrangert fire over sju over fire), mens de to laveste gradene har 11 blomster (arrangert tre over fem over tre). Paulownia-blomsten er et keiserlig emblem.
Ordensstjernen har ordenstegnet satt på en ekstra sol med grupper av ni stråler.
Ordensbåndet er hvitt med røde kanter, de japanske flaggfargene.
== Tildeling ==
Den oppadstigende sols orden tildeles i hovedsak medlemmer av Japans nasjonalforsamling og viktige personer i næringslivet. Fra 2002 kan den også tildeles kvinner. Ordenene tildeles ordinært to ganger om året, 29. april og 3. november. Ekstraordinære tildelinger kan skje utenom dette, for eksempel til utlendinger i forbindelse med statsbesøk. Det er ingen tallmessige begrensninger på tildeling av Den oppadstigende sols orden.
== Norske innehavere ==
Også nordmenn er tildelt Den oppadstigende sols orden. Blant disse er Svenn Stray, Åge Bernhard Grutle, Henry Henne og Kirsti Koch Christensen.
== Kilder ==
(en) Nyle Monday: «Japan» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1257–1260.
(en) James W. Peterson: Orders and Medals of Japan and Associated States. San Ramon: Orders and Medals Society of America, 2000, s. 22–27.
== Eksterne lenker ==
«Orders of the Rising Sun», Cabinet Office, Government of Japan.
The honors system, Cabinet Office, Government of Japan. | Den oppadstigende sols orden (japansk: 旭日章, kyokujitsu shō) er en japansk orden. Den ble innstiftet 10. | 6,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8nn_metallsvermer | 2023-02-04 | Grønn metallsvermer | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bloddråpesvermere', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Sommerfugler på norsk rødliste', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Grønn metallsvermer (Adscita statices) er en sommerfugl som tilhører familien bloddråpesvermere (Zygaenidae). Den er den eneste norske representanten for gruppen metallsvermere (Procridinae) og er funnet over mye av Sør-Norge, men ser ut til å være i tilbakegang.
| Grønn metallsvermer (Adscita statices) er en sommerfugl som tilhører familien bloddråpesvermere (Zygaenidae). Den er den eneste norske representanten for gruppen metallsvermere (Procridinae) og er funnet over mye av Sør-Norge, men ser ut til å være i tilbakegang.
== Utseende ==
En middelsstor (vingespenn 22–31 mm, hannen litt større enn hunnen), helt metallgrønn sommerfugl. Den kan ikke forveksles med noen annen sommerfugl i Norge, men lenger sør i Europa har den noen svært like slektninger. Antennene er kraftige, kamtannede hos hannen. Både antennene, hodet, kroppen og forvingen er kledt med metallgrønne skjell, ofte litt blålige. Bakvingen er grå, tynt skjellkledt og delvis gjennomsiktig, også denne med noen metallgrønne skjell.
== Levevis ==
Arten lever på blomsterrike enger. Larvene utvikler seg på syrer (Rumex spp.). De voksne sommerfuglene flyr om dagen fra midten av juni til begynnelsen av august.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa, unntatt lengst i nord, Den iberiske halvøya og Italia, og i det nordlige Asia østover til det vestlige Kina. I Norge finnes den på Sørlandet og på Østlandet nord til Vågå, dessuten er det noen, mest gamle, funn fra Vestlandet nord til Bergens-området.
Arten er ikke spesielt sjelden, men ser ut til å være i tilbakegang.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Norges sommerfugler, grønn metallsvermer: [1]
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Adscita statices på UK moths: [3]
== Eksterne lenker ==
(en) grønn metallsvermer i Global Biodiversity Information Facility
(no) grønn metallsvermer hos Artsdatabanken
(sv) grønn metallsvermer hos Dyntaxa
(en) grønn metallsvermer hos Fauna Europaea
(en) grønn metallsvermer hos NCBI
(en) Kategori:Adscita statices – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Adscita statices – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Grønn metallsvermer (Adscita statices) er en sommerfugl som tilhører familien bloddråpesvermere (Zygaenidae). Den er den eneste norske representanten for gruppen metallsvermere (Procridinae) og er funnet over mye av Sør-Norge, men ser ut til å være i tilbakegang. | 6,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tervo | 2023-02-04 | Tervo | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Norra Savolax', 'Kategori:Sider med kart'] | Tervo er en kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 1 750 innbyggere og et areal på 493,67 km². Tervo er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Keitele, Kuopio, Maaninka, Pielavesi, Rautalampi, Suonenjoki og Vesanto.
| Tervo er en kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 1 750 innbyggere og et areal på 493,67 km². Tervo er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Keitele, Kuopio, Maaninka, Pielavesi, Rautalampi, Suonenjoki og Vesanto.
== Vennskapsbyer ==
Hurdal, Norge 1945
Prioneschsk, Russland 1989 | Tervo er en kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 1 750 innbyggere og et areal på 493,67 km². | 6,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tuusniemi | 2023-02-04 | Tuusniemi | ['Kategori:28°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Norra Savolax', 'Kategori:Sider med kart'] | Tuusniemi er en kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 2 900 innbyggere og et areal på 700 km². Tuusniemi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Heinävesi, Juankoski, Kaavi, Kuopio, Leppävirta og Outokumpu. | Tuusniemi er en kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 2 900 innbyggere og et areal på 700 km². Tuusniemi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Heinävesi, Juankoski, Kaavi, Kuopio, Leppävirta og Outokumpu. | Tuusniemi er en kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 2 900 innbyggere og et areal på 700 km². | 6,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Varpaisj%C3%A4rvi | 2023-02-04 | Varpaisjärvi | ['Kategori:1911 i Finland', 'Kategori:2011 i Finland', 'Kategori:27°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1911', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2011', 'Kategori:Norra Savolax', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Varpaisjärvi er en tidligere kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. I 2008 hadde kommunen 2 996 innbyggere og et areal på 533,20 km². Varpaisjärvi var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Lapinlahti, Nilsiä, Rautavaara, Siilinjärvi og Sonkajärvi.
Den 1. januar 2011 ble Varpaisjärvi innlemmet i Lapinlahti kommune. | Varpaisjärvi er en tidligere kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. I 2008 hadde kommunen 2 996 innbyggere og et areal på 533,20 km². Varpaisjärvi var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Lapinlahti, Nilsiä, Rautavaara, Siilinjärvi og Sonkajärvi.
Den 1. januar 2011 ble Varpaisjärvi innlemmet i Lapinlahti kommune. | Varpaisjärvi er en tidligere kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. I 2008 hadde kommunen 2 996 innbyggere og et areal på 533,20 km². | 6,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vesanto | 2023-02-04 | Vesanto | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Norra Savolax', 'Kategori:Sider med kart'] | Vesanto er en kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 2 400 innbyggere og et areal på 569,83 km². Vesanto er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Keitele, Konnevesi, Rautalampi, Tervo, Viitasaari og Äänekoski.
| Vesanto er en kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 2 400 innbyggere og et areal på 569,83 km². Vesanto er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Keitele, Konnevesi, Rautalampi, Tervo, Viitasaari og Äänekoski.
== Vennskapsbyer ==
Mark, Sverige, 1975
Prioneschsk, Russland, 1989
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vesanto – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Vesanto er en kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 2 400 innbyggere og et areal på 569,83 km². | 6,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/I_skuddlinjen_(1993) | 2023-02-04 | I skuddlinjen (1993) | ['Kategori:Actionthrillere fra USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1993', 'Kategori:Filmer lagt til Washington, DC', 'Kategori:Kriminalfilmer fra USA'] | In the Line of Fire er en amerikansk dramathriller fra 1993 med Clint Eastwood, John Malkovich og Rene Russo i hovedrollene. Regi er ved Wolfgang Petersen.
Filmen ble meget godt mottatt av filmanmelderne og ble også en publikumssuksess i USA. Den gjorde det noe dårligere kommersielt utenfor USA.
| In the Line of Fire er en amerikansk dramathriller fra 1993 med Clint Eastwood, John Malkovich og Rene Russo i hovedrollene. Regi er ved Wolfgang Petersen.
Filmen ble meget godt mottatt av filmanmelderne og ble også en publikumssuksess i USA. Den gjorde det noe dårligere kommersielt utenfor USA.
== Handling ==
Frank Horrigan (Clint Eastwood) er en aldrende agent for Secret Service som enda plages skuddene i Dallas mot president Kennedy 22. november 1963. Horrigan var den gang en fersk agent som skulle beskytte presidenten og klandrer
fortsatt seg selv for at han ikke var på rett plass til rett tid.
30 år senere står en ny presidents liv i fare. Trusselen kommer fra den mentalt syke CIA-agenten Mitch Leary som klandrer presidenten for de traumatiske hendelsene han ble utsatt for som spesial-agent. Horrigan og hans kvinnelige kollega kommer raskt på sporet av eks-agenten, men han synes alltid å ligge ett trekk foran dem. Leary fatter interesse for Horrigans jobb og tar kontakt med ham. Etterhvert utfordrer han Horrigan til en syk duell: Han akter å drepe presidenten dersom ikke han makter å stoppe ham.
Det oppstår et kappløp mot tiden da han blir klar over at Leary akter å drepe presidenten på et nært forestående folkemøte i Los Angeles.
== Om filmen ==
Flere av presidentkampanjescenene ble filmet på faktiske kampanjesteder i forbindelse med Bill Clintons valgkamp i 1992.
Filmen fikk meget bra mottakelse av filmanmelderne og har oppnådde hele 97% på Rotten Tomatoes og 74% på Metacritic (mars 2009). Den kjente amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den nesten toppkarakter og beskrev den som en thriller med «hjerne». VGs anmelder gav den terningkast fire og skrev følgende kommentar: «I skuddlinjen er en riktig storslagen historie: Diger, påkostet, intelligent i plottet og selvfølgelig uklanderlig velsmurt i en ramme av amerikansk valgkamp-liv rundt en president på farten». Dagbladets anmelder gav den terningkast fem.Filmen ble en stor publikumssuksess i USA og innbrakte over $102 millioner på amerikanske kinoer. Den endte dermed opp som den syvende mest innbringende filmen i USA i 1993. Den gjorde det svakere utenfor USA med $74 millioner og endte dermed opp på en total på $177 millioner.
== Priser og nominasjoner ==
Filmen ble i 1994 tildelt en ASCAP Award for "Top Box Office Films"
Den ble nominert til Oscar i tre kategorier (beste mannlige birolle, beste klipp og beste manus). Den ble også nominert til tre BAFTA-priser, en Golden Globe, en Edgar-pris og en Writers Guild of America.
== I rollene ==
Clint Eastwood ... Frank Horrigan
John Malkovich ... Mitch Leary
Rene Russo ... Lilly Raines
Dylan McDermott ... Al D'Andrea
Gary Cole ... Bill Watts
Fred Dalton Thompson ... Harry Sargent
John Mahoney ... Sam Campagna
Gregory Alan Williams ... Matt Wilder
Jim Curley ... USAs President
Sally Hughes ... USAs førstedame
Tobin Bell ... Mendoza
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) In the Line of Fire på Internet Movie Database
(no) In the Line of Fire hos Filmfront
(no) In the Line of Fire på NRK TV
(no) In the Line of Fire på NRK TV
(sv) In the Line of Fire i Svensk Filmdatabas
(da) In the Line of Fire i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) In the Line of Fire på Allociné
(nl) In the Line of Fire på MovieMeter
(en) In the Line of Fire på AllMovie
(en) In the Line of Fire på Turner Classic Movies | In the Line of Fire er en amerikansk dramathriller fra 1993 med Clint Eastwood, John Malkovich og Rene Russo i hovedrollene. Regi er ved Wolfgang Petersen. | 6,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/I_skuddlinjen | 2023-02-04 | I skuddlinjen | ['Kategori:Pekere'] | I skuddlinjen er tittelen på to forskjellige spillefilmer:
I skuddlinjen (James Bond), britisk James Bond-film fra 1987.
I skuddlinjen (In the Line of Fire), am. dramathriller fra 1993 med Clint Eastwood i hovedrollen. | I skuddlinjen er tittelen på to forskjellige spillefilmer:
I skuddlinjen (James Bond), britisk James Bond-film fra 1987.
I skuddlinjen (In the Line of Fire), am. dramathriller fra 1993 med Clint Eastwood i hovedrollen. | I skuddlinjen er tittelen på to forskjellige spillefilmer: | 6,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vierem%C3%A4 | 2023-02-04 | Vieremä | ['Kategori:1922 i Finland', 'Kategori:27°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1922', 'Kategori:Kommuner i Norra Savolax', 'Kategori:Sider med kart'] | Vieremä er en kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 4 000 innbyggere og et areal på 973,62 km². Vieremä er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Idensalmi, Kajana, Kiuruvesi, Pyhäntä og Sonkajärvi. | Vieremä er en kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 4 000 innbyggere og et areal på 973,62 km². Vieremä er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Idensalmi, Kajana, Kiuruvesi, Pyhäntä og Sonkajärvi. | Vieremä er en kommune i landskapet Norra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 4 000 innbyggere og et areal på 973,62 km². | 6,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Troskapsordenen | 2023-02-04 | Troskapsordenen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske ordener', 'Kategori:Opphør i 1770', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1732'] | Troskapsordenen, også kalt Ordenen de l'Union parfaite og Ordre de la Fidélité, var en dansk orden innstiftet 7. august 1732 på elleveårsdagen for bryllupet mellom Christian VI og Sophie Magdalene. Opprettelsen av ordenen skjedde etter initiativ fra dronning Sophie, som også var ordensherre. Inspirasjonen for ordenen kan ha kommet fra l'Ordre de la Sincérité, innstiftet i 1705 i Brandenburg-Bayreuth, og som i 1792 ble til Den røde ørns orden. Navnet ordenen fikk gjenspeiler ekteparets pietisme og tro på det hellige ekteskap. Ved dronningens død i 1770 opphørte ordenen. Troskapsordenen hadde én klasse.
| Troskapsordenen, også kalt Ordenen de l'Union parfaite og Ordre de la Fidélité, var en dansk orden innstiftet 7. august 1732 på elleveårsdagen for bryllupet mellom Christian VI og Sophie Magdalene. Opprettelsen av ordenen skjedde etter initiativ fra dronning Sophie, som også var ordensherre. Inspirasjonen for ordenen kan ha kommet fra l'Ordre de la Sincérité, innstiftet i 1705 i Brandenburg-Bayreuth, og som i 1792 ble til Den røde ørns orden. Navnet ordenen fikk gjenspeiler ekteparets pietisme og tro på det hellige ekteskap. Ved dronningens død i 1770 opphørte ordenen. Troskapsordenen hadde én klasse.
== Insignier ==
Ordenstegnet besto av et hvitemaljert kors med svakt utbøyde armer og kongekroner i korsendene. I midten av korset var det plassert en blå midtmedaljong prydet av kongeparets felles monogram. I to av korsvinklene var plassert Brandenburgs røde ørn med Hohenzollerns brystskjold, i de to øvrige fantes den norske løve. Baksiden bar innskriften «IN FELICISSI MÆ UNIONIS MEMORI AM», hvilket betyr «til minne om den lykkeligste forening». For særlig begunstigede mottakere kunne ordenstegnet utstyres med edelstener eller annet kostbart materiale. Ordensbåndet var lyst blått med sølvkanter.
== Tildeling ==
Troskapsordenen kunne tildeles både menn og kvinner. Ordenen ble i hovedsak tildelt medlemmer av kongefamilien, adelige, embetsmenn og andre høytstående personligheter. Troskapsordenen ble tildelt både dansker og utlendinger. I alt er 374 ordenstildelinger kjent. Trolig ligger antallet tildelinger totalt omkring 400.
== Kilder ==
Lars Stevnsborg: Kongeriget Danmarks ordener, medaljer og hederstegn. Kongeriget Islands ordener og medaljer, Syddansk Universitetsforlag, 2005, s. 186–190. | Troskapsordenen, også kalt Ordenen de l'Union parfaite og Ordre de la Fidélité, var en dansk orden innstiftet 7. august 1732 på elleveårsdagen for bryllupet mellom Christian VI og Sophie Magdalene. | 6,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frankrikes_historie | 2023-02-04 | Frankrikes historie | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-01', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Frankrikes historie handler om en av Europas eldste nasjonalstater. Frankrike har vært befolket siden steinalderen, og allerede med frankerne fra 800-tallet oppstod forløperen til det moderne Frankrike. Opp igjennom historien har landet vært en av de mektigste i Europa, med berømte herskere som Ludvig XIV og Napoléon Bonaparte.
Den franske revolusjon er en av de viktigste hendelser ved inngangen til moderne tid, og satte landet på hodet både kulturelt, politisk og sosialt. På attenhundretallet, under La Belle Époque var Frankrike verdensledende innenfor kunst, litteratur og annen kultur. På første halvdel av nittenhundretallet var landet sentralt i både første og andre verdenskrig.
I etterkrigstiden har Frankrike vært en av de store pådriverne for EU-samarbeidet, samtidig som landet har blitt preget av avkolonialiseringen. Landet har fått en styreform som ofte kalles semipresidensystem.
| Frankrikes historie handler om en av Europas eldste nasjonalstater. Frankrike har vært befolket siden steinalderen, og allerede med frankerne fra 800-tallet oppstod forløperen til det moderne Frankrike. Opp igjennom historien har landet vært en av de mektigste i Europa, med berømte herskere som Ludvig XIV og Napoléon Bonaparte.
Den franske revolusjon er en av de viktigste hendelser ved inngangen til moderne tid, og satte landet på hodet både kulturelt, politisk og sosialt. På attenhundretallet, under La Belle Époque var Frankrike verdensledende innenfor kunst, litteratur og annen kultur. På første halvdel av nittenhundretallet var landet sentralt i både første og andre verdenskrig.
I etterkrigstiden har Frankrike vært en av de store pådriverne for EU-samarbeidet, samtidig som landet har blitt preget av avkolonialiseringen. Landet har fått en styreform som ofte kalles semipresidensystem.
== Forhistorisk tid ==
De eldste bosetningene man har funnet spor av i Frankrike er ca. 25 000 år gamle. I Lascaux har man funnet hulemalerier som er datert til ca. 15 000 år f.Kr.
Fra og med år 5000 f.Kr antas det at datidens folkegrupper begynte med faste bosetninger, en viss samfunnsstruktur samt organisert religion.
I løpet av de neste tusen år begynte jordbrukssamfunnet å utvikle seg, i hovedsak i Parisområdet, i Rhônedalen og i det sørlige Languedoc. Disse samfunnene har etter alt å dømme praktisert handel med andre kulturer og regioner, samt hatt en felles religion.
Arkeologiske funn antyder at i perioden fra 850 f.Kr. ble mange bosetninger oppgitt, i det området gikk inn i jernalderen. Dette indikerer at denne perioden var urolig sosialt og militært.
== Gallia ==
Den keltiske folkegruppen gallerne begynte å befolke området som etterhvert ble kjent som Gallia rundt år 1000 f.Kr. Mer er kjent om gallerne enn om andre tilsvarende folkeslag fra denne perioden; man har en mengde funn av våpen, smykker og redskaper fra denne epoken.
I tillegg til arkeologiske funn har man flere greske og romerske kilder som beskriver det galliske samfunnet. Disse beskriver et velorganisert samfunnssystem, med geografisk store riker med en sterk, styrende krigerklasse. Som andre keltiske grupper hadde gallerne også en sterk presteklasse, druidene.
Gallernes ekspansjon ble begrenset av indre kamper, de sloss like ofte innad som mot andre grupper. Enkelte kriger ble likevel vellykkede, i 387 f.Kr. erobret en gallisk hær under høvdingen Brennus Roma og plyndret byen.
I denne perioden ble også den franske middelhavskysten kolonisert av blant annet fønikere og grekere. Marseille ble grunnlagt som den fønikiske handelskolonien Massilia i ca. år 600 f.Kr.
== Romerne erobrer Gallia ==
Romernes nærvær i Gallia begynte ca. 200 år f.Kr, som en blanding av forsvarstiltak mot aggressive gallere og som egen imperiebygging. Allerede i år 121 f.Kr. var området rundt Lyon og Toulouse innlemmet i Romerriket, og fikk utbygget infrastrukturen etter romersk mønster med akvedukter og romerveier.
I 59 f.Kr. begynte Julius Cæsar å blande seg inn i galliske affærer, noe som førte til et gallisk opprør mot romerne i år 52 f.Kr. under høvdingen Vercingetorix. Etter at opprøret endelig ble slått ned ved Alesia, økte tempoet på latinifiseringen av Gallia. Det nordlige Gallia ble etterhvert underlagt Roma, og det latinske språket utkonkurrerte de keltiske språkene.
== Frankerne ==
I løpet av 400-tallet var Gallia blitt overtatt av germanske stammer, denne perioden kalles folkevandringstiden. Etter at det vestromerske riket gikk til grunne i 476 kom den germanske stammen frankerne inn og fylte maktvakuumet.
Frankernes leder Klodvig ble døpt og gikk over til kristendommen i 498, noe som sikret frankernes maktbase. Etter en rekke felttog og allianser med andre stammer i Gallia fikk Klodvig samlet riket, og gjorde Paris til ny hovedstad. Etter Klodvigs død i 511 ble imidlertid riket delt mellom de fire sønnene hans.
I 751 overtok karolingeren Pipin den yngre som frankisk konge, kastet Klodvigs merovingere fra makten og samlet Frankerriket igjen. I 771 overtok Karl den store tronen, og i år 800 lot han seg krone som tysk-romersk keiser. På Karl den stores tid omfattet Frankerriket både dagens Tyskland og dagens Frankrike; det var ikke før etter sønnen Ludvig den frommes død og den påfølgende traktaten i Verdun i 843 at riket ble delt og konturene av det moderne Frankrike kunne sees.
== Middelalderen ==
Hugo Capet kom til makten i 987. Huset Capet og dets sidegrener Valois-dynastiet og Bourbon-dynastiet beholdt makten i Frankrike i hele 800 år, frem til den franske revolusjonen.
Samtidig ble den franske atlanterhavskysten på denne tiden plaget av vikingraid. Vikingen Gange-Rolv ble gjort til hertug av Hertugdømmet Normandie i 911, mot at han gikk over til kristendommen og forsvarte Seinens munning mot andre vikinger. Gange-Rolvs etterkommer Vilhelm Erobreren dro 155 år senere over Den engelske kanal og erobret den engelske tronen.
Henrik II ble kronet til konge av England i 1154. Samtidig var han også greve av Anjou og hertug av Normandie, og etter et ekteskap fikk han også kontrollen over den franske provinsen Aquitaine. Etter å ha gjort hertugen av Bretagne til sin vasall kontrollerte Henrik nå like mye av Frankrike som den franske kongen, og det var ikke før etter slaget ved Bouvines i 1214 at det ble klart at makten i Frankrike lå i den franske kongen Filip IIs hender.
Etter at Karl IV av Frankrike døde i 1328 uten mannlige arvinger, gikk retten til den franske tronen over til Valois-dynastiet. Dette ble imidlertid bestridt av den engelske kong Edvard III, som så sitt snitt til å gjenvinne kontrollen over Frankrike. I 1337 gikk Edvard til krig mot den franske kongen Filip VI, noe som innledet serien med konflikter som ble kjent som hundreårskrigen.
I 1348 kom også svartedøden til Frankrike. Som de fleste andre steder utryddet denne epidemien store deler av befolkningen, befolkningen på ca. 18-20 millioner i 1328 var nede i ca. 11 millioner 150 år senere. Svartedøden i kombinasjon med krigen førte også til stor sosial uro, et bondeopprør brøt ut i 1358, ledet av bonden Jacques Bonhomme. Jacquerie, som opprøret er blitt kjent som, ble imidlertid relativt raskt slått ned av adelen.
Hundreårskrigens første fase, frem til 1360 og Brétignytraktaten, ble en katastrofe for Frankrike. Franskmennene hadde stor fremgang de neste femti årene, men den knusende engelske seieren i slaget ved Agincourt i 1415 gjorde at den franske kongen etterpå kun hadde makt sør for elven Loire.
Jeanne d'Arcs korte karriere som fransk hærfører gav nytt liv til den franske hæren. På tross av hennes tilfangetagelse og død i 1431 greide franskmennene å gjenerobre Paris i 1436, Normandie i 1450 og Guyenne i 1453. Dette gjorde at det bare var Calais-området som fortsatt var under engelsk kontroll.
Engelskmennenes sorti samt inkorporasjonen av de tidligere uavhengige områdene Bretagne (1532) og Burgund (1477) gjorde at Frankrike ble omgjort fra et løst sammenknyttet rike til en sterk stat med en klar sentralmakt. Frankrike ble etter dette en av de sterkeste maktene i Europa.
== Renessansen ==
1500-tallet var preget av stadige kriger mellom Frankrike og habsburgerne. I perioden mellom 1494 og 1559 var Frankrike en av hovedaktørene i de italienske kriger. Kong Karl VIII
begynte den franske innblandingen i Italia ved å forsøke å overta herredømmet over kongedømmet Napoli, men måtte trekke seg ut av Italia etter tapet i slaget ved Fornovo i 1495.
Kong Frans I brukte den spanske invasjonen av Navarra i 1521 som påskudd til å gå til krig mot den unge tysk-romerske keiseren Karl V. Felttoget utviklet seg imidlertid katastrofalt, i slaget ved Pavia i 1525 tapte Frans og ble tatt til fange og ført til Madrid.
Reformasjonen førte til uro i Frankrike som alle andre steder. De franske protestantene (kalt Hugenotter) økte stadig i antall, spesielt i byene. Rundt 1560 var det ca. en million hugenotter i Frankrike, spesielt i de sørlige og sentrale deler av landet. Hugenottene utgjorde likevel aldri mer enn ca. 10 % av befolkningen i Frankrike.
Religionskrigene i Frankrike brøt ut i 1562, etter at en protestantisk menighet var blitt angrepet i Vassay den 1. mars, med det resultat at flere hundre ble skadet og drept. Denne hendelsen innledet en periode på 30 år med borgerkrig.
Den styggeste hendelsen i denne krigen var det som ble kjent som Bartolomeusnatten. Den 24. august 1572 startet en tre uker lang periode med massakre, blodbadet ble satt i gang i Paris og spredde seg senere til resten av landet. Det anslås at 70 000 mennesker ble drept i disse hendelsene.
Kong Henrik IV garanterte protestantenes religionsfrihet i 1598 gjennom ediktet i Nantes. Dette ediktet ble imidlertid opphevet i 1685, noe som førte til at store mengde protestanter emigrerte fra Frankrike, spesielt til Preussen, England og Nederland.
== Enevelde ==
I løpet av Ludvig XIIIs regjeringstid ble eneveldet innført i Frankrike. Under ledelse av den mektige Kardinal Richelieu ble Frankrike den mektigste staten i Europa, og begynte samtidig å legge under seg kolonier i Afrika og Amerika.
Under tredveårskrigen spilte Frankrike en aktiv rolle. På tross av at landet var katolsk, sørget Richelieu for at Frankrike allierte seg med det protestantiske Sverige. Denne krigen var en fin anledning for Frankrike til å motarbeide sine gamle fiender habsburgerne, men franskmennene hadde undervurdert styrken på de keiserlige arméer. Mellom 1636 og 1643 raste krigen, i løpet av denne tiden ble store deler av Frankrike okkupert av spanske og tyske styrker.
I 1642 døde Richelieu, året etter døde også kongen. Den da fem år gamle Ludvig XIV overtok tronen, med Kardinal Mazarin som Frankrikes nye sterke mann. En serie militære seiere de første årene av Ludvigs regjeringstid gjorde at tredveårskrigen kunne avsluttes med freden i Westfalen i 1648. Et Tyskland i ruiner og den tysk-romerske keiserens svekkede makt gjorde at Frankrike under Ludvig XIV ble Europas ubestridt ledende makt, både politisk og kulturelt.
Ludvig XIV skulle bli kjent som «solkongen». I hans regjeringstid fra 1643 til 1715 økte Frankrikes territorium med blant annet Alsace, Roussillon og deler av de spanske Nederlandene (Flandern).
Det var også under Ludvigs regjeringstid at det storslåtte slottet Versailles ble bygget. I dette praktpalasset blomstret kulturlivet, samtidig som fransk litteratur gikk inn i en gullalder med store diktere som blant annet Molière og Pierre Bayle.
Utover på 1700-tallet beholdt Frankrike sin stilling som Europas senter for kultur. Fransk språk var dominerende blant adel og kongelige i hele Europa, samtidig som opplysningstidens franske filosofer, som blant annet Voltaire, Montesquieu og Rousseau, var ledende i åndslivet.
Militært og politisk gikk det imidlertid noe nedover med Frankrike utover 1700-tallet. Preussen og Storbritannias økende makt truet Frankrike, og med det franske tapet i syvårskrigen 1756–1763 og det påfølgende tapet av Ny-Frankrike overtok britene posisjonen som Europas ledende stormakt.
== Den franske revolusjon ==
Mot slutten av det attende århundre hadde statens overambisiøse militære eventyr ført til store økonomiske problemer. De store samfunnsmessige ulikhetene førte til omfattende sosial uro, adelen og geistligheten hadde store privilegier på bekostning av borgerne og bøndene.
Den økonomiske krisen i kombinasjon med den store matmangelen gjorde at kong Ludvig XVI måtte kalle inn en Stenderforsamling i 1789. Forhandlingene her var mislykkede, og den 17. juni 1789 erklærte tredjestanden seg som Frankrikes parlament.
Den 14. juli ble fengselet Bastillen i sentrum av Paris stormet av de revolusjonære. Den håpløse politiske og militære situasjonen gjorde at kongen måtte gå av, og den franske revolusjonen var i gang.
Etter at kongen var ryddet av veien forsøkte man først å reformere det franske samfunnet. En erklæring om menneskets og borgerens rettigheter ble vedtatt, samtidig som kongen med familie ble henrettet og en folkevalgt nasjonalforsamling ble etablert. Frankrike ble så erklært som republikk.
Den pågående krigen med Preussen og Østerrike gjorde imidlertid at uroen i Frankrike fortsatte. Maximilien de Robespierre grep så makten under det såkalte Skrekkveldet, og satte i gang en knallhard forfølgelse av både reelle og imaginære motstandere. Robespierres linje var så hard at det franske nasjonalkonventet etterhvert måtte kaste ham fra makten. Han ble senere henrettet.
I denne perioden gjorde en ung korsikaner, Napoléon Bonaparte, lynkarriere i hæren. Napoléon ledet Frankrike til mange militære seiere i perioden frem mot 1799, da han sørget for å kaste det sittende styret (kalt Direktoriet) og i praksis gjøre slutt på republikken ved å opprette det såkalte Konsulatet i et statskupp. Konsulatet varte imidlertid ikke lenge, og Napoléon ble snart Frankrikes diktator.
== Napoléon Bonaparte ==
Fra og med august 1802 var Napoléon gjort til konsul på livstid. Det republikanske systemet ble gradvis avviklet, og den 18. mai 1804 gav senatet Napoléon tittelen keiser. Napoléon satte i gang en serie med reformer, med lovsamlingen Code Napoléon kom det nye rettigheter til blant annet personlig frihet, eiendomsrett og regler for ekteskapsinngåelser.
Napoléon satte også i gang en serie kriger, kalt Napoléonskrigene. Den militære fremgangen var stor, etter slaget ved Austerlitz i desember 1805 var Østerrike og Russland slått og Frankrike var kontinentets dominerende makt.
I 1806 knuste Napoléon Sachsen og Preussen i slagene ved Jena og Auerstedt. Napoléon kunne okkupere Berlin, og fortsette fremmarsjen inn i Polen. Etter å ha knust den russiske tsaren kunne Napoléon gjøre Polen til en fransk satellittstat under navnet Hertugdømmet Warszawa.
I 1812 satte Napoléon i gang et felttog for å knekke Russland en gang for alle. Felttoget ble en katastrofe, og nesten hele den 600 000 mann store Grande Armée gikk tapt. En storallianse bestående av Storbritannia, Sverige, Preussen, Østerrike og andre tyske stater sørget høsten 1813 og våren 1814 for Napoléons nederlag. Napoléon måtte så abdisere og trekke seg tilbake til øyen Elba utenfor Italia.
Våren 1815 returnerte Napoléon til Frankrike, der han raskt fikk folket med seg på å kaste den nye kongen Ludvig XVIII. Etter å ha overtatt makten i Frankrike reiste han raskt en ny hær for å kunne gjenoppta krigene med de andre europeiske stormaktene. I slaget ved Waterloo den 18. juni 1815 kom imidlertid Napoléons endelige nederlag, noe som førte til at han ble forvist til St. Helena der han døde seks år senere.
== Restaurasjonen ==
Napoléons nederlag førte til at Ludvig kunne gjeninnsettes på den franske tronen. I løpet av den såkalte «hvite terroren» sørget det nye regimet for å kvitte seg med alle som hadde bånd til revolusjonen eller Napoléon.
I 1824 døde Ludvig, og ble etterfulgt av broren, Karl X. Karl X utnevnte den ultrareaksjonære Jules Armand de Polignac til statsminister, og Polignac satte snart i gang med å erobre Algerie. Polignacs upopulære politikk bidro imidlertid til julirevolusjonen i 1830, en oppstand som førte til at Karl måtte abdisere.
Karls etterfølger ble Ludvig Filip, som konge i det såkalte julimonarkiet. Han ble relativt populær, og fikk tilnavnet «borgerkongen». Kongens makt ble imidlertid begrenset, nasjonalforsamlingen fikk den reelle makten.
I 1848 kom det en ny omveltning, februarrevolusjonen. Ludvig Filip ble tvunget til å abdisere, og en ny grunnlov ble skrevet. Frankrike ble igjen gjort til republikk. Denne republikken ble senere kjent som Den annen franske republikk.
== Napoléon III ==
Louis Napoléon Bonaparte var nevø av Napoléon I, og ble i valget i 1848 valgt inn i den franske nasjonalforsamlingen. Senere samme år ble han valgt til republikkens president.
På grunn av bestemmelser om at en kandidat bare kunne sitte én periode, gjorde Louis Napoléon statskupp i desember 1851. Etter å ha skaffet seg en overlegen seier i en folkeavstemning satte han presidentperioden til ti år og økte samtidig sine egne fullmakter. I 1852 foreslo senatet å gjøre Louis Napoléon til keiser, og etter at han ble kronet i desember under navnet Napoléon III gikk Frankrike inn i perioden kjent som Det andre franske keiserdømme.
Under Napoléons ledelse deltok Frankrike i Krimkrigen fra 1853 til 1856. Det russiske nederlaget ble en stor fransk triumf, og i 1859 gikk Napoléon til krig med Østerrike i forbindelse med Italias samling. Denne krigen førte til at Frankrike kunne utvide territoriet til å omfatte Nice og Savoie. De seiersrike krigene gjorde at Frankrike igjen var en europeisk stormakt å regne med.
Etter at Mexicos statsminister Benito Juárez i 1861 stoppet tilbakebetalingen av deler av statsgjelden, fikk Napoléon en unnskyldning til å invadere Mexico. I januar 1862 ankom franske tropper landet, og etter fremgang det første året kunne franskmennene innta hovedstaden Mexico by i juni 1863.
Napoléon sørget nå for at den franske marionetten Maximilian av Habsburg ble gjort til keiser av Mexico. Motstanden mot Maximilian og Frankrike økte imidlertid i styrke utover i 1865, da slutten på den amerikanske borgerkrigen gjorde at USA kunne forsyne republikanerne med våpen. I 1866 begynte den franske tilbaketrekningen, og året etter ble krigen vunnet av republikanerne.
I 1870 ble Napoléon tvunget til å erklære krig mot Preussen. Den fransk-prøyssiske krig 1870-71 ble et stort nederlag for Frankrike, i slaget ved Sedan ble Napoléon og over 100 000 mann tatt til fange av tyskerne. Dette nederlaget førte til Napoléons fall, etter at general Louis Jules Trochu dannet en nasjonal forsvarsregjering og erklærte Frankrike som republikk igjen. Etter krigen måtte også franskmennene gi fra seg områdene Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) til Preussen.
== Den tredje republikk ==
Krigen med prøysserne fortsatte nå under republikansk ledelse. Etter at Paris hadde vært beleiret i fire måneder, grep en venstreradikal gruppering makten i byen i mars 1871. Disse erklærte så byen som en selvstendig enhet, Pariskommunen.
Preussen så med skepsis på denne sosialistiske revolusjonen, og frigav straks 100 000 franske krigsfanger slik at den franske hæren kunne rykke inn for å knuse opprøret. Den 4. april gikk regjeringen til angrep, men det var ikke før den 28. mai at hele byen var gjenerobret.
Formelt sett ble den tredje franske republikk grunnlagt 30. januar 1875. Et tokammersystem ble innført, samt en statsminister som sto ansvarlig overfor både presidenten og parlamentet. Det var imidlertid ikke gitt at Frankrike nå skulle bli republikk, sterke krefter jobbet for å gjeninnføre monarkiet.
Debatten om å gjeninnføre monarkiet dominerte fransk politikk på hele 1870-tallet, og det var ikke før den monarkivennlige president Patrice Mac-Mahon trakk seg i 1879 at debatten ble lagt død. I 1877 hadde Mac-Mahon sparket den republikkvennlige regjeringen og utskrevet nyvalg i håp om å få parlamentarisk flertall for monarkiet. Dette slo imidlertid feil, og Mac-Mahon og presidentembedet kom så svekket ut av dette at statsministerposten skulle bli Frankrikes viktigste politiske verv helt frem til etter andre verdenskrig.
I løpet av de neste tiårene var Frankrike preget av politisk ustabilitet. De forskjellige regjeringers levetid var svært kort, da sosialister, anarkister, konservative, liberale, republikanere og monarkister stadig kjempet om makten.
På slutten av 1800-tallet begynte en epoke kjent som la Belle Époque. Frankrike var i løpet av denne perioden ikke innblandet i noen kriger, og teknologiske nyvinninger gjorde livet lettere for folk. Det franske kulturlivet blomstret, innenfor kunsten fikk man impresjonismen og innenfor arkitekturen kom stilarten art nouveau.
I 1914 fikk de gode tidene en brå slutt med utbruddet av første verdenskrig. Den 3. august erlærte Tyskland krig mot Frankrike, og krigserklæringen ble fulgt opp av en umiddelbar invasjon. Etter en viss tysk fremgang den første tiden, greide britiske og franske styrker å redde Paris etter seieren ved det første slaget ved Marne 5.-10. september.
Etter dette utviklet krigen seg til å bli en fastlåst skyttergravskrig utover i 1915. I løpet av de fire årene krigen varte ble det små endringer på frontlinjene på vestfronten, på tross av mange store offensiver fra begge sider. Spesielt kjent er den allierte offensiven som ble til slaget ved Somme, sensommeren og høsten 1916 døde en million mann her uten resultater av betydning.
Da krigshandlingene endelig opphørte i november 1918 hadde Frankrike mistet 1,3 millioner mann, i tillegg til 4,2 millioner sårede. I Versailles-traktaten, fredsavtalen etter krigen, tok Tyskland på seg skylden for krigen og gikk med på å betale krigserstatninger. Samtidig ble området Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) overført til Frankrike, etter at man hadde vært tvunget til å avstå området til Preussen etter den fransk-prøyssiske krig.
Etter krigen fortsatte de indre motsetningene i Frankrike, med stadige regjeringsskifter. Felles for alle regjeringene i denne perioden var den sterke anti-tyske politikken som ble ført. Under Raymond Poincaré rykket franske og belgiske tropper inn i Ruhrdistriktet for å okkupere viktige tyske industriområder på bakgrunn av manglende tyske betalinger av krigserstatningene. Samtidig rustet Frankrike seg for en ny krig med Tyskland, i løpet av mellomkrigstiden ble det veldige forsvarssystemet kjent som Maginotlinjen bygget langs den tysk-franske grensen for å kunne motstå et tysk angrep.
I 1933 ble Édouard Daladier fransk statsminister for første gang. Daladier førte en passiv utenrikspolitikk overfor Adolf Hitler og den tyske opprustningen. Daladier var en av arkitektene bak Münchenavtalen i 1938, der Frankrike gikk bort fra sine forpliktelser om å forsvare Tsjekkoslovakia og gav Tyskland rett til å annektere Sudetenland.
== Andre verdenskrig ==
Da Tyskland invaderte Polen den 1. september 1939, svarte Frankrike sammen med Storbritannia med å erklære Tyskland krig. Andre verdenskrigs første åtte måneder var preget av inaktivitet på vestfronten, en situasjon som ble kalt skyggekrigen. Den manglende franske offensive viljen førte til Daladiers fall, han ble erstattet av Paul Reynaud den 19. mars 1940.
I mai 1940 angrep den tyske hæren Vest-Europa, i hva som senere ble kjent som slaget om Frankrike. I løpet av seks uker med lynkrig knuste den tyske hæren de allierte fullstendig, med franske tapstall på 130 000. Den 24. juni kapitulerte Frankrike, etter at Paris hadde falt ti dager før.
Den franske kapitulasjonen førte til at 60 % av landet, inkludert hele atlanterhavskysten, ble okkupert av tyske styrker. Den resterende delen av Frankrike ble gjort om til en tyske marionettstat, det såkalte Vichy-Frankrike. Vichy-regimet ble ledet av marskalk Philippe Pétain, en krigshelt fra første verdenskrig.
Den franske offiseren Charles de Gaulle godtok imidlertid ikke kapitulasjonen, og reiste til London og stilte seg i spissen for De frie franske styrker. De franske koloniene delte seg i synet på hvem som var landets legitime regjering. Kamerun og Fransk Ekvatorial-Afrika støttet de Gaulle, og senere kom også Fransk Polynesia og Ny-Caledonia over på alliert side. Fransk Indokina, Guadeloupe og Martinique forble lojale mot Vichy-regimet.
De Frie franske styrkene kjempet på alliert side i mange felttog i løpet av krigen. De deltok spesielt i kampene i koloniene, og kjempet mot italienske styrker i Etiopia og Vichy-styrker i Syria og Libanon. De Frie franske styrkene forsøkte også å organisere de åtte store motstandsgruppene i tyskokkupert Frankrike til en mer enhetlig motstandsbevegelse.
I juni 1944 invaderte de allierte Normandie. Etter visse vanskeligheter i starten, løsnet det for de allierte da Caen ble frigjort en måned etter landgangen. Etter at Paris ble frigjort den 25. august dannet de Gaulle en midlertidig fransk regjering. De Frie franske styrker fortsatte å bidra i kampene mot Tyskland, og økte stort i antall etter Frankrikes frigjøring. Mot slutten av krigen sto over en million mann under de Gaulles kommando.
Frankrike hadde måttet betale 20 millioner franc om dagen i «okkupasjonskostnader»,en svimlende sum som slukte 25 % av landets nasjonalprodukt (Norge og Belgia måtte likevel ut med 50 % av sitt nasjonalprodukt for å være okkupert). 42 % av Tysklands inntekter fra de okkuperte områdene kom fra Frankrike. 75 % av jernutvinningen, 50% av bauxitten og 15 % av kullproduksjonen i 1943 gikk til Tyskland. 70 % av de franske togene kjørte i tyske ærend.
== Den fjerde republikk ==
Etter frigjøringen fra den tyske okkupasjonen ble en ny fransk konstitusjon vedtatt den 13. oktober 1946. Dette skapte Den fjerde franske republikk. På grunn av de ustabile politiske forholdene i den tredje republikken og de mange skiftende regjeringene forsøkte man å styrke presidentembetet i den nye konstitusjonen, uten at dette fikk den ønskede effekten. De tolv årene den fjerde republikk eksisterte hadde landet hele 17 forskjellige statsministre, fordelt på 22 forskjellige regjeringsdannelser.
Et av de store politiske stridstemaene i denne perioden var dekoloniseringsprosessen. I 1947 begynte den første indokinesiske krig, etter at vietnameserne hadde erklært Vietnam uavhengig i kjølvannet av andre verdenskrig. Denne krigen pågikk frem til 1954, da det katastrofale nederlaget i slaget ved Dien Bien Phu tvang den franske hæren til å trekke seg ut av området.
I 1950 tok den franske utenriksministeren Robert Schuman initiativet til det europeiske kull- og stålfellesskap. Dette fellesskapet var i utgangspunktet tenkt å være et tysk-fransk prosjekt, der man satte administrasjonen av kull- og stålindustri bort til felles institusjoner. Imidlertid sluttet også Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg seg til fellesskapet.
Den 26. mars 1957 ble Romatraktaten underskrevet. Denne traktaten skapte et felles europeisk marked, og ble startskuddet til EU. Traktaten ble underskrevet av de samme seks landene som deltok i kull- og stålfellesskapet.
== Den femte republikk ==
I 1958 var det store problemer i Frankrike på grunn av borgerkrigen i Algerie. Den store franske befolkningen i Algerie motsatte seg kravene om algerisk uavhengighet, og den pågående krigen truet med å velte hele den franske staten. Man anså at krigshelten Charles de Gaulle var den eneste som kunne holde landet sammen, og han fikk frie hender til å utarbeide en ny konstitusjon. Den 28. september 1958 stemte 79,2 % av befolkningen for den nye grunnloven, og de Gaulle kunne innta presidentpalasset. I de Gaulles nye femte republikk fikk presidenten store fullmakter, og ble valgt for en syvårsperiode. Presidenten fikk ansvaret for å danne regjeringer, fikk full kontroll over utenrikspolitikk samt retten til å oppløse nasjonalforsamlingen og skrive ut nyvalg. Voldshandlingene i Algerie spredte seg i 1958 og kulminerte med Massakren i Paris i 1961.De Gaulle førte en aktiv og selvstendig utenrikspolitikk de ti årene han satt med makten. I 1962 sørget han for å avslutte krigen i Algerie, og gav landet dets uavhengighet. I 1960 ble Frankrike en atommakt, og 1965 det tredje landet etter USA og Sovjetunionen som skjøt opp sin egen satellitt. I 1966 trakk de Gaulle Frankrike ut av NATOs felles kommandostruktur, og året etter la han ned veto mot Storbritannias medlemskap i EF (senere EU).
I mai 1968 brøt det ut omfattende opptøyer i Frankrike mot det mange oppfattet som de Gaulles svært autoritære styre og det svært konservative samfunnsklimaet. Urolighetene begynte i studentmiljøene ved Sorbonne i Paris, og etter kort tid hadde problemene spredd seg til hele landet. 10 millioner arbeidere gikk ut i streik, og hundretusener av demonstranter krevde de Gaulles avgang. De Gaulle svarte med å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg i juni. Han beordret også de streikende arbeiderne tilbake på jobb, og truet med unntakstilstand om uroen fortsatte. De Gaulle vant en stor seier i dette valget og fikk 358 av 487 mandater i nasjonalforsamlingen, men etter et nederlag i en folkeavstemning året etter angående endringer i den politiske strukturen gikk de Gaulle av den 28. april 1969.
Ny president ble Georges Pompidou, de Gaulles tidligere statsminister og mannen som hadde ansvaret for den forholdsvis fredelige løsningen på krisen i 1968. Pompidou satt frem til sin død i 1974, og ble etterfulgt av Valéry Giscard d'Estaing. D'Estaing gikk inn for å modernisere Frankrike, og var blant annet ansvarlig for byggingen av høyhastighetstogsystemet TGV. D'Estaing ble bare sittende i én periode, da han tapte valget i 1981 for sosialisten François Mitterrand.
Mitterrand ble den femte republikks første venstreorienterte president, og regjeringen hans ble den første venstreorienterte regjeringen på 23 år. Mitterrand førte straks politikken mot venstre, og sørget for å avskaffe dødsstraffen samt for innføringen av nye skatter. Han sørget også for byggingen av flere prestisjeprosjekter, som blant annet Grande Arche, Bibliothèque nationale og Kanaltunnelen.
Det ble ført en aktiv europapolitikk under Mitterrand. Han var en av arkitektene bak Enhetstraktaten, den første større revisjonen av Romatraktaten. Enhetstraktaten ble undertegnet i 1986; samme år ble også EU utvidet med Spania og Portugal, en utvidelse støttet av Mitterrand. Mitterrand var også en av hovedmennene bak Maastricht-traktaten, traktaten som definerer dagens EU.
Mitterrands presidentperiode sluttet i 1995. Den 17. mai tiltrådte den konservative Jacques Chirac, en tidligere statsminister, som ny president. Chirac fikk sterk kritikk fra internasjonale miljøverngrupper etter å ha gjennomført tester av kjernefysiske våpen på Mururoaatollen i Stillehavet. Året etter uttalte han imidlertid at Frankrike nå «for alltid» hadde gitt opp slike tester.
Chirac ble valgt på et program som innebar økonomiske reformer med tanke på å bekjempe den høye arbeidsledigheten. Reformene til Chirac og statsminister Alain Juppé ble imidlertid svært upopulære, og i parlamentsvalget i 1997 tapte høyresiden slik at sosialisten Lionel Jospin ble ny statsminister. «Samboerskapet» mellom Jospin og Chirac varte i fem år, en periode preget av politiske motsetninger mellom presidenten og regjeringen.
I presidentvalget i 2002 fikk overraskende nok lederen for det høyreradikale partiet Front national, Jean-Marie Le Pen, flere stemmer enn Jospin, og gikk til andre runde sammen med Chirac. I andre runde fikk Chirac hele 82,21 % av stemmene, etter bare å ha fått 19,88 % i første runde. I forkant av andre runde hadde flere hundre tusen franskmenn demonstrert i gatene mot Le Pen, og alle andre kandidater hadde oppfordret sine støttespillere til å stemme Chirac for å hindre Le Pen i å få makten.
I løpet av Chiracs andre periode har han utmerket seg som en skarp kritiker av USAs president George W. Bushs utenrikspolitiske linje, og gjorde det klart at han ville legge ned veto i FNs sikkerhetsråd mot all bruk av våpenmakt mot Irak.
I 2005 var det folkeavstemning i Frankrike angående fransk tilslutning til den nye «EU-grunnloven». Nei-siden vant denne med 55 % av stemmene, noe som var stort nederlag for Chirac og regjeringen. To dager etter avstemningen gikk den upopulære statsministeren Jean-Pierre Raffarin av. Hans etterfølger ble Dominique de Villepin.
I 2007 ble Nicolas Sarkozy valgt til ny president etter Chirac. Den høyreorienterte Sarkozy slo den sosialistiske motkandidaten Ségolène Royal i en knepen seier.
I presidentvalget i 2012 tapte Sarkozy for sosialisten François Hollande. Da var det 17 år siden sist Frankrike hadde hatt en venstreorientert president.
== Referanser == | Frankrikes historie handler om en av Europas eldste nasjonalstater. Frankrike har vært befolket siden steinalderen, og allerede med frankerne fra 800-tallet oppstod forløperen til det moderne Frankrike. | 6,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stj%C3%B8rdalingen | 2023-02-04 | Stjørdalingen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1924', 'Kategori:Aviser nedlagt i 1984', 'Kategori:Kultur i Stjørdal', 'Kategori:Nedlagte aviser i Nord-Trøndelag', 'Kategori:Stjørdals historie'] | Stjørdalingen var en avis som ble utgitt i Stjørdal i Nord-Trøndelag fra 1924 til 1985.
Den første avisen i Stjørdal var Stjørdalens Tidende, som utkom som todagersavis fra 1877 med P.C. Andersen som redaktør og trykker. I 1879 skriver redaktøren at avisen redigeres i «moderat-frisindet Retning». Stjørdalens Tidende gikk inn i 1897 og ble i 1898 avløst av høyreorganet Stjørdalens Avis, som i sin tur gikk inn i 1915. Disse avisene fungerte som korrektiver til det radikale venstreorganet Stjørdalens Blad.Ved organiseringen av bondebevegelsen etter den første verdenskrig ble det mulig å etablere en ny avis. Det første nummeret av Stjørdalingen kom ut den 13. mai 1924. Avisens undertittel lød først «Organ for Norges Bondelag», senere «Organ for bygdefolket». Avisen ble regnet til Bondepartiets presse og tok inn en del stoff fra partiets pressekontor. En av avisens første medarbeidere var den senere stortingsmannen Jon Leirfall.Redaktør Reidar Foss tok parti med NS under okkupasjonen. Ved frigjøringen i mai 1945 ble Foss fjernet som redaktør og erstattet med Johan Arnstad, kjent motstandsmann fra krigsårene, deltaker i felttoget i 1940 og forfatter av boken Beleiringen av Hegra festning (1946). Arnstad sørget for at avisen fikk en bred borgerlig plattform.Aviskonkurransen i Stjørdal ble skjerpet i 1960- og 1970-årene. Stjørdalingen møtte dels konkurransen gjennom et samarbeid med Trønder-Avisa, men dette opphørte sist i 1970-årene. I 1982 hadde Stjørdalingen et opplag på 2 175 eksemplarer, mens Stjørdalens Blad hadde 6 062. Våren 1984 gikk A/S Stjørdalingen konkurs. Noen uker senere ble avisen gjenreist med John Arne Moen som redaktør og disponent og lokallagene for Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og DLF som hovedaksjonærer. Det siste nummeret utkom den 26. juni 1985.Stjørdals-Nytt, som ble etablert i 1984, regnes gjerne som Stjørdalingens etterfølger.
| Stjørdalingen var en avis som ble utgitt i Stjørdal i Nord-Trøndelag fra 1924 til 1985.
Den første avisen i Stjørdal var Stjørdalens Tidende, som utkom som todagersavis fra 1877 med P.C. Andersen som redaktør og trykker. I 1879 skriver redaktøren at avisen redigeres i «moderat-frisindet Retning». Stjørdalens Tidende gikk inn i 1897 og ble i 1898 avløst av høyreorganet Stjørdalens Avis, som i sin tur gikk inn i 1915. Disse avisene fungerte som korrektiver til det radikale venstreorganet Stjørdalens Blad.Ved organiseringen av bondebevegelsen etter den første verdenskrig ble det mulig å etablere en ny avis. Det første nummeret av Stjørdalingen kom ut den 13. mai 1924. Avisens undertittel lød først «Organ for Norges Bondelag», senere «Organ for bygdefolket». Avisen ble regnet til Bondepartiets presse og tok inn en del stoff fra partiets pressekontor. En av avisens første medarbeidere var den senere stortingsmannen Jon Leirfall.Redaktør Reidar Foss tok parti med NS under okkupasjonen. Ved frigjøringen i mai 1945 ble Foss fjernet som redaktør og erstattet med Johan Arnstad, kjent motstandsmann fra krigsårene, deltaker i felttoget i 1940 og forfatter av boken Beleiringen av Hegra festning (1946). Arnstad sørget for at avisen fikk en bred borgerlig plattform.Aviskonkurransen i Stjørdal ble skjerpet i 1960- og 1970-årene. Stjørdalingen møtte dels konkurransen gjennom et samarbeid med Trønder-Avisa, men dette opphørte sist i 1970-årene. I 1982 hadde Stjørdalingen et opplag på 2 175 eksemplarer, mens Stjørdalens Blad hadde 6 062. Våren 1984 gikk A/S Stjørdalingen konkurs. Noen uker senere ble avisen gjenreist med John Arne Moen som redaktør og disponent og lokallagene for Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og DLF som hovedaksjonærer. Det siste nummeret utkom den 26. juni 1985.Stjørdals-Nytt, som ble etablert i 1984, regnes gjerne som Stjørdalingens etterfølger.
== Redaktører ==
Reidar Foss 1924–1945
Johan Arnstad 1945–1967
Kaare Skille (konst.) 1967
Amund Kvam (konst.) 1967–1968
Einar Lyngar 1968–1971
Jon Leirfall 1971–1972
Erik Erstad 1973–1976
Egil Hyldmo 1977–1982
Ole Arnfinn Pettersen 1982
Lars Steinar Ansnes 1982–1984
Ivar Værnesbranden (konst.) 1984
John Arne Moen 1984–1985
== Referanser == | | opplag = | 6,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellbloddr%C3%A5pesvermer | 2023-02-04 | Fjellbloddråpesvermer | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bloddråpesvermere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1792', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Fjellbloddråpesvermer (Zygaena exulans) er en sommerfugl som tilhører familien bloddråpesvermere (Zygaenidae). Den finnes i fjellet over hele Norge, i Nord-Norge også i lavlandet.
| Fjellbloddråpesvermer (Zygaena exulans) er en sommerfugl som tilhører familien bloddråpesvermere (Zygaenidae). Den finnes i fjellet over hele Norge, i Nord-Norge også i lavlandet.
== Utseende ==
En liten til middelsstor (vingespenn 22-33 mm), grå og rød sommerfugl. Kroppen er kullsvart og kledt med ganske lange, utstående hår, bakkroppen er piperenser-aktig. Vingene er ganske tynt skjellkledte og delvis gjennomsiktige. Forvingen er blågrå med fem røde flekker, disse kan være mer eller mindre sammenvokste. Bakvingen er rosa med grå ytterkant. Larven er ganske hårete, svart med en rad av små, gule flekker langs hver side av ryggen.
== Levevis ==
Denne arten er knyttet til heier og skråninger i fjellet, og kan finnes ganske høyt opp der det er lite vegetasjon. Larvene kan leve på mange ulike planter, i Norge trolig mest på musøre (Salix herbacea), men også på krekling, planter i erteblomstfamilien og andre. De bruker to eller tre år på utviklingen. De voksne sommerfuglene svermer i solskinn en gang mellom juni og august, men på en lokalitet er flygetiden ganske kort, høyst to uker. Bestanden varierer kraftig fra år til år, dette synes i alle fall delvis å ha sammenheng med smågnager-syklene fordi store smågnager-bestander dreper mange av larvene. Larven forpupper seg i en hvit, vanntett kokong på et strå like over bakken.
== Utbredelse ==
Arten finnes i fjellområdene i Mellom-Europa, i Skottland, i Fennoskandia og det nordlige Russland, mot øst til Kasakhstan og Sibir. I Norge finnes den trolig i alle fjellområder, og kan enkelte år være meget tallrik. Noen steder har den blitt kalt russeflue, et navn som ellers brukes om hårmyggen russeflue Bibio pomonae. Lengst i nord kan den finnes like ned til havnivå.
== Litteratur ==
Hågvar, S. 1976. Studies on the ecology of Zygaena exulans Hochw. (Lep., Zygaenidae) in an alpine habitat at Finse, south Norway. Norwegian Journal of Entomology 23: 197-202.
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. 2000. Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
== Eksterne lenker ==
(en) fjellbloddråpesvermer i Global Biodiversity Information Facility
(no) fjellbloddråpesvermer hos Artsdatabanken
(sv) fjellbloddråpesvermer hos Dyntaxa
(en) fjellbloddråpesvermer hos Fauna Europaea
(en) fjellbloddråpesvermer hos NCBI
(en) Kategori:Zygaena exulans – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Zygaena exulans – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Zygaena exulans – detaljert informasjon på Wikispecies
Norges sommerfugler – fjellbloddråpesvermer
Svenska Fjärilar - med bildegalleri
UK moths - Zygaena exulans | Fjellbloddråpesvermer (Zygaena exulans) er en sommerfugl som tilhører familien bloddråpesvermere (Zygaenidae). Den finnes i fjellet over hele Norge, i Nord-Norge også i lavlandet. | 6,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seksflekket_bloddr%C3%A5pesvermer | 2023-02-04 | Seksflekket bloddråpesvermer | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bloddråpesvermere', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Seksflekket bloddråpesvermer (Zygaena filipendulae) er en sommerfugl som tilhører familien bloddråpesvermere (Zygaenidae). Den finnes spredt nord til Nordland i Norge, og er den vanligste bloddråpesvermeren i lavlandet i Sør-Norge. Som andre bloddråpesvermere, er den giftig.
| Seksflekket bloddråpesvermer (Zygaena filipendulae) er en sommerfugl som tilhører familien bloddråpesvermere (Zygaenidae). Den finnes spredt nord til Nordland i Norge, og er den vanligste bloddråpesvermeren i lavlandet i Sør-Norge. Som andre bloddråpesvermere, er den giftig.
== Utseende ==
En middelsstor (vingespenn 28 – 39 mm), skarpt farget blåsvart og rød sommerfugl. Den kjennes fra lignende arter på at forvingen har seks røde flekker. Kroppen er svart med en litt blålig, silkeaktig glans. Forvingen er metallisk blåsvart med seks, parvis ordnede, skarpt røde flekker. Bare de to ytterste er noen ganger delvis sammenvokste. Bakvingen er skarpt rød med svart ytterkant. Larven er kort og trinn, lyst gul med en rad av svarte flekker langs hver side av ryggen. Den er kledt med kvaster av korte, hvite hår.
== Levevis ==
Den lever på blomsterenger, lysninger i skogen, veikanter og andre urterike, åpne områder. Larvene utvikler seg på tiriltunge (Lotus corniculatus), sjeldnere på andre planter. Når den er utvokst, forpupper den seg i en karakteristisk, glatt, gul kokong som sitter klistret inntil et strå. De voksne sommerfuglene flyr i solskinn en kort periode i juli eller august. Perioden med høy aktivitet av denne arten varer bare noen dager. Som hos mange andre bloddråpesvermere varierer bestandene mye fra år til år.
== Utbredelse ==
Den er utbredt over det meste av Europa østover til Kaukasus, og i Syria og Iran. I Norge er den ganske vanlig i Sør-Norge nord til Møre og Romsdal, selv om den ser ut til å mangle i noen områder. Dessuten finnes det noen små bestander på Helgeland og i Lofoten.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Norges sommerfugler, seksflekket bloddråpesvermer: [1]
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Zygaena filipendulae på UK moths: [3]
== Eksterne lenker ==
(en) seksflekket bloddråpesvermer i Global Biodiversity Information Facility
(no) seksflekket bloddråpesvermer hos Artsdatabanken
(sv) seksflekket bloddråpesvermer hos Dyntaxa
(en) seksflekket bloddråpesvermer hos Fauna Europaea
(en) seksflekket bloddråpesvermer hos NCBI
(en) Kategori:Zygaena filipendulae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Zygaena filipendulae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Zygaena filipendulae – detaljert informasjon på Wikispecies | Seksflekket bloddråpesvermer (Zygaena filipendulae) er en sommerfugl som tilhører familien bloddråpesvermere (Zygaenidae). Den finnes spredt nord til Nordland i Norge, og er den vanligste bloddråpesvermeren i lavlandet i Sør-Norge. | 6,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geir_Olav_Fl%C3%A5an | 2023-02-04 | Geir Olav Flåan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. desember', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Journalister i norske lokalaviser', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Personer fra Meråker kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Geir Olav Flåan (født 1968) er en norsk journalist og redaktør.
Han kommer fra Gudå, og begynte som journalist i Meråkerposten straks etter videregående skole.Han var ansvarlig redaktør i Malvik-Bladet fra 1994 til 2002, ansvarlig redaktør i Stjørdalens Blad fra 2002 til 2010 og konstituert redaktør i Opdalingen og Malvik-Bladet, alle eid av A-pressen, senere Amedia.
Han har også vært kommunikasjonsrådgiver og frilansjournalist.I 2020 ble han journalist for Trønder-Avisa i Stjørdal, og i 2021 ansvarlig redaktør i Meråkerposten, som Trønder-Avisa AS og Amedia da hadde kjøpt.
| Geir Olav Flåan (født 1968) er en norsk journalist og redaktør.
Han kommer fra Gudå, og begynte som journalist i Meråkerposten straks etter videregående skole.Han var ansvarlig redaktør i Malvik-Bladet fra 1994 til 2002, ansvarlig redaktør i Stjørdalens Blad fra 2002 til 2010 og konstituert redaktør i Opdalingen og Malvik-Bladet, alle eid av A-pressen, senere Amedia.
Han har også vært kommunikasjonsrådgiver og frilansjournalist.I 2020 ble han journalist for Trønder-Avisa i Stjørdal, og i 2021 ansvarlig redaktør i Meråkerposten, som Trønder-Avisa AS og Amedia da hadde kjøpt.
== Referanser == | Geir Olav Flåan (født 1968) er en norsk journalist og redaktør. | 6,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liten_bloddr%C3%A5pesvermer | 2023-02-04 | Liten bloddråpesvermer | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bloddråpesvermere', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Ignaz Schiffermüller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Michael Denis', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775', 'Kategori:Sommerfugler på norsk rødliste'] | Liten bloddråpesvermer (Zygaena viciae) er en sommerfugl som tilhører familien bloddråpesvermere (Zygaenidae). Den finnes på det sørlige Østlandet i Norge, men er sjelden.
| Liten bloddråpesvermer (Zygaena viciae) er en sommerfugl som tilhører familien bloddråpesvermere (Zygaenidae). Den finnes på det sørlige Østlandet i Norge, men er sjelden.
== Utseende ==
En liten til middelsstor (vingespenn 22–31 mm), ganske slank, rød og svart sommerfugl. Arten er noe spinklere enn de andre norske Zygaena-artene og har tynnere antenner. Kroppen er svart med en litt silkeaktig glans. Forvingen er svart med en svak, metallisk glans og fem skarpt røde flekker. Flekken som er nærmest midten av vingen er avlang, ulikt stor bloddråpesvermer der tilsvarende flekk er sirkelrund. Bakvingen er skarpt rød med ganske bred, svart ytterkant.
== Levevis ==
Den lever på blomsterenger, lysninger i skogen og andre urterike, åpne områder. Larvene lever på ulike planter i erteblomstfamilien (Fabaceae) i mai. De voksne sommerfuglene flyr om dagen i juli.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa og i det nordlige Asia østover til Sibir og Mongolia. Den er sjelden de fleste steder og har gått sterkt tilbake i mange land, for eksempel er den i Storbritannia redusert til en enkelt koloni i Argyll, Skottland. I Norge var den tidligere nokså vidt utbredt på Østlandet, men de nordligste bestandene ser ut til å være utdødd, slik at den i dag bare finnes nord til Tyrifjorden. Selv om den kan være lokalt tallrik er den regnet for truet.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Norges sommerfugler, liten bloddråpesvermer: [1]
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Zygaena viciae på UK moths: [3]
== Eksterne lenker ==
(en) liten bloddråpesvermer i Global Biodiversity Information Facility
(no) liten bloddråpesvermer hos Artsdatabanken
(sv) liten bloddråpesvermer hos Dyntaxa
(en) liten bloddråpesvermer hos Fauna Europaea
(en) liten bloddråpesvermer hos NCBI
(en) Kategori:Zygaena viciae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Zygaena viciae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Zygaena viciae – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 6,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A5ndbloddr%C3%A5pesvermer | 2023-02-04 | Båndbloddråpesvermer | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bloddråpesvermere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1921', 'Kategori:Sommerfugler på norsk rødliste'] | Båndbloddråpesvermer (Zygaena osterodensis) er en sommerfugl som tilhører familien bloddråpesvermere (Zygaenidae). Den er funnet i Oppland, Telemark og Sogn og Fjordane i Norge.
| Båndbloddråpesvermer (Zygaena osterodensis) er en sommerfugl som tilhører familien bloddråpesvermere (Zygaenidae). Den er funnet i Oppland, Telemark og Sogn og Fjordane i Norge.
== Utseende ==
En middelsstor (vingespenn 32 – 34 mm), nokså slank, rød og svart sommerfugl. Normalt fargede eksemplarer kjennes lett på at forvingens røde flekker har vokst sammen til tre langstrakte flekker. Kroppen er svart. Forvingen er litt metallisk blåsvart, vanligvis med tre avlange, røde flekker. Enkelte eksemplarer kan ha disse delt opp slik at de blir fem flekker, de er da vanskelige å skille fra andre arter. Bakvingen er skarpt rød med smal, svart ytterkant.
== Levevis ==
Den lever på blomsterenger og på åpne områder i løvskog. Larvene utvikler seg om våren på ulike urter i erteblomstfamilien (Fabaceae). De voksne sommerfuglene flyr om dagen i juni og juli.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa, unntatt lengst i vest, og østover til Mongolia. I Fennoskandia er den funnet i alle landene, men er sjelden. Man kjenner bare tre norske funn: fra Vågå i Oppland, 1961, fra Tokke i Telemark, 1991, og nylig fra Aurland i Indre Sogn. Arten er listet som direkte truet (EN) på Norsk rødliste for arter fra 2006.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Norges sommerfugler, østlig bloddråpesvermer
Svenska Fjärilar, med bildegalleri
== Eksterne lenker ==
(en) båndbloddråpesvermer i Global Biodiversity Information Facility
(no) båndbloddråpesvermer hos Artsdatabanken
(sv) båndbloddråpesvermer hos Dyntaxa
(en) båndbloddråpesvermer hos Fauna Europaea
(en) båndbloddråpesvermer hos NCBI
(en) Kategori:Zygaena osterodensis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Zygaena osterodensis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Zygaena (Zygaena) osterodensis – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 6,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stor_bloddr%C3%A5pesvermer | 2023-02-04 | Stor bloddråpesvermer | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Bloddråpesvermere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1777', 'Kategori:Sommerfugler på norsk rødliste'] | Stor bloddråpesvermer (Zygaena lonicerae) er en sommerfugl som tilhører familien bloddråpesvermere (Zygaenidae). Den finnes fra Kristiansand i sør til nord Møre og Romsdal i Norge.
| Stor bloddråpesvermer (Zygaena lonicerae) er en sommerfugl som tilhører familien bloddråpesvermere (Zygaenidae). Den finnes fra Kristiansand i sør til nord Møre og Romsdal i Norge.
== Utseende ==
En middelsstor (vingespenn 32 – 40 mm), rød og svart sommerfugl. Den er den største av de norske bloddråpesvermerne, og skilles normalt fra alle bortsett fra seksflekket bloddråpesvermer på størrelsen. Fra denne arten skilles den lett på at den har fem, ikke seks, røde flekker på forvingen. Den kan ligne på liten bloddråpesvermer, men skiller seg fra denne, i tillegg til på størrelsen, ved at de tre ytterste røde flekkene i forvingen er temmelig runde. Kroppen er svart med en blålig, silkeaktig glans. Forvingen er metallisk blåsvart med fem skarpt røde flekker, de tre ytterste av disse er kvadratiske til sirkelrunde, ikke avlange. Bakvingen er skarpt rød med en ganske bredt svart ytterkant. Larven ligner sterkt på larven til seksflekket bloddråpesvermer, er lysgul med en rad av svarte flekker på hver side og korte, hvite børster.
== Levevis ==
Arten lever på solrike, åpne områder, som tørrbakker. De gjenlevende norske bestandene holder til på rasmarker ved fjordene på Nordvestlandet, her kan arten være ganske tallrik. Larvene utvikler seg på ulike urter i erteblomstfamilien (Fabaceae). De voksne sommerfuglene flyr om dagen i juli og august.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa og Sibir. I Norge er den funnet over store deler av Sør-Norge bortsett fra den sørligste delen av Vestlandet, men i dag ser den ut til å være utdødd på Østlandet. Det er fortsatt livskraftige bestander i indre fjordstrøk i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Norges sommerfugler, stor bloddråpesvermer: [1]
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Zygaena lonicerae på UK moths: [3]
== Eksterne lenker ==
(en) stor bloddråpesvermer i Global Biodiversity Information Facility
(no) stor bloddråpesvermer hos Artsdatabanken
(sv) stor bloddråpesvermer hos Dyntaxa
(en) stor bloddråpesvermer hos Fauna Europaea
(en) stor bloddråpesvermer hos NCBI
(en) Kategori:Zygaena lonicerae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Zygaena lonicerae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Zygaena lonicerae – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 6,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eikesneglespinner | 2023-02-04 | Eikesneglespinner | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Siegfried Hufnagel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sneglespinnere', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1766', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Eikesneglespinner (Apoda limacodes) er en sommerfugl som tilhører familien sneglespinnere (Limacodidae). Den er funnet ved Oslofjorden og i Vest-Agder i Norge.
| Eikesneglespinner (Apoda limacodes) er en sommerfugl som tilhører familien sneglespinnere (Limacodidae). Den er funnet ved Oslofjorden og i Vest-Agder i Norge.
== Utseende ==
En middelsstor (vingespenn 23-28 mm, hunnen litt større enn hannen), kraftig, rødbrun eller gulbrun spinner. Antennene er trådformede hos begge kjønn og hvite unntatt ved roten. Kroppen er gulbrun og ligner på en spinner (Lasiocampidae). Forvingen er trekantet, gulbrun eller rødbrun, hos hannen med mørk bestøving. Den har to mørke skråstriper, en som går fra bakkanten skrått utover og en fra ytterkanten skrått innover. De møtes nesten ved vingens framkant. Dessuten er det en mindre tydelig skråstripåe mellom disse, parallell med den indre stripen, som når fra bakkanten til omtrent midt på vingen. Bakvingen er mørkere enn forvingen, innerkanten lysere. Vingene har delvis oppstående skjell og virker litt rufsete.
Larven er lysgrønn, oval sett ovenfra, avflatet og litt sneglelignende. Den har to rader av lyse vorter langs ryggen og trekantede utvekster langs sidene, disse blir mindre tydelige etter som larven vokser.
== Levevis ==
Larven lever på bladene av eik (Quercus spp.), sjeldnere bøk. Arten finnes i lysninger i eikeskogen og i eikekratt. De voksne sommerfuglene flyr mest om natten, men kan også av og til fly i solskinn, i juni og juli.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa østover til Ural. I Norge ble den ikke registrert før i 1974, men er nå funnet på en del lokaliteter i Østfold og Vestfold, dessuten ved Kristiansand. Den kan være truet av hogst av eikeskog.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Norges sommerfugler, stor sneglespinner: [1]
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Apoda limacodes på UK moths: [3]
== Eksterne lenker ==
(en) stor sneglespinner i Encyclopedia of Life
(en) stor sneglespinner i Global Biodiversity Information Facility
(no) stor sneglespinner hos Artsdatabanken
(sv) stor sneglespinner hos Dyntaxa
(en) stor sneglespinner hos Fauna Europaea
(en) stor sneglespinner hos NCBI
(en) Kategori:Apoda limacodes – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Apoda limacodes – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Apoda limacodes – detaljert informasjon på Wikispecies | Eikesneglespinner (Apoda limacodes) er en sommerfugl som tilhører familien sneglespinnere (Limacodidae). Den er funnet ved Oslofjorden og i Vest-Agder i Norge. | 6,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dvergsneglespinner | 2023-02-04 | Dvergsneglespinner | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Ignaz Schiffermüller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Michael Denis', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sneglespinnere', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775', 'Kategori:Sommerfugler på norsk rødliste'] | Dvergsneglespinner (Heterogenea asella) er en sommerfugl som tilhører familien sneglespinnere (Limacodidae). Denne lille og uanselige arten er ganske sjelden, i Norge er den funnet i Aust-Agder og Akershus.
| Dvergsneglespinner (Heterogenea asella) er en sommerfugl som tilhører familien sneglespinnere (Limacodidae). Denne lille og uanselige arten er ganske sjelden, i Norge er den funnet i Aust-Agder og Akershus.
== Utseende ==
En ganske liten (vingespenn 14-22 mm) og slank, brunlig sommerfugl. Antennene er trådformede hos begge kjønn, med dette skiller den seg fra hannene av enkelte sekkspinnere (Psychidae) som den ellers ligner mye på. Vingene er ensfargede, mørkbrune hos hannen, okerbrune hos hunnen, bakvingen av og til noe mørkere enn forvingen. De har en del oppstående skjell og virker rufsete. Larven er oval sett ovanfra, flattrykt, grønn med en stor, mer eller mindre korsformet, brun flekk som dekker ryggen.
== Levevis ==
Arten er knyttet til edelløvskog, der larven utvikler seg på ulike trær. Den vanligste næringsplanten er bøk (Fagus sylvatica), men larven kan også leve på eik, lind, hegg, hestekastanje og andre løvtrær. De voksne sommerfuglene flyr fra slutten av juni til slutten av august, og kommer til lys. Denne arten ser ut til å være sjelden overalt i det vide utbredelsesområdet, og kan være truet av hogst.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa, og i det nordlige Asia øst til Amur-området og Japan. I Norge er den bare kjent fra to lokaliteter, i Tvedestrand i Aust-Agder og i Frogn, Akershus.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Norges sommerfugler, liten sneglespinner: [1]
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Heterogenea asella på UK moths: [3]
== Eksterne lenker ==
(en) dvergsneglespinner i Encyclopedia of Life
(en) dvergsneglespinner i Global Biodiversity Information Facility
(no) dvergsneglespinner hos Artsdatabanken
(sv) dvergsneglespinner hos Dyntaxa
(en) dvergsneglespinner hos Fauna Europaea
(en) dvergsneglespinner hos NCBI
(en) Kategori:Heterogenea asella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Heterogenea asella – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 6,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Proteales | 2023-02-04 | Proteales | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Proteales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Proteales er en orden i gruppen egentlige tofrøbladete planter («tofrøbladinger», Eudicotes). Ordenen er uplassert og regnes som en basal gruppe ekte tofrøbladinger. Den består av 3 kjente familier og 82 slekter, med mer enn 2 000 arter.
Proteales-ordenens klassifikasjon er en av de store overraskelsene som de nyere, genetiske metodene innen plantetaksonomien har frambrakt. Alle nyere undersøkelser plasserer nemlig lotusfamilien og platanfamilien som slektninger til proteafamilien slik at det er naturlig at de puttes i samme orden. I tidligere klassifikasjoner som Takhtajan- og Cronquist-systemene var det som regel kun en familie i ordenen (proteafamilien) og de to andre familien var verken plassert nær denne eller nær hverandre.
Særlig er lotusfamilien morfologisk sett svært ulik de to andre. Lotus ligner svært mye på nøkkeroser, mens proteer og plataner er busker og trær (som ikke ligner påfallende på hverandre heller). Den morfologiske likheten mellom nøkkeroser og lotus er et eksempel på konvergent evolusjon og ikke resultat av felles evolusjonær historie.
| Proteales er en orden i gruppen egentlige tofrøbladete planter («tofrøbladinger», Eudicotes). Ordenen er uplassert og regnes som en basal gruppe ekte tofrøbladinger. Den består av 3 kjente familier og 82 slekter, med mer enn 2 000 arter.
Proteales-ordenens klassifikasjon er en av de store overraskelsene som de nyere, genetiske metodene innen plantetaksonomien har frambrakt. Alle nyere undersøkelser plasserer nemlig lotusfamilien og platanfamilien som slektninger til proteafamilien slik at det er naturlig at de puttes i samme orden. I tidligere klassifikasjoner som Takhtajan- og Cronquist-systemene var det som regel kun en familie i ordenen (proteafamilien) og de to andre familien var verken plassert nær denne eller nær hverandre.
Særlig er lotusfamilien morfologisk sett svært ulik de to andre. Lotus ligner svært mye på nøkkeroser, mens proteer og plataner er busker og trær (som ikke ligner påfallende på hverandre heller). Den morfologiske likheten mellom nøkkeroser og lotus er et eksempel på konvergent evolusjon og ikke resultat av felles evolusjonær historie.
== Taksonomi ==
Den taksonomiske plasseringen i APG II-systemet, av familiene og de 82 slektene i gruppen, omfatter:
Orden: Proteales
Familie: Nelumbonaceae (Lotusfamilien) – nordlige halvkule
Slekt: Nelumbo (Lotusslekten)
Familie: Proteaceae (Proteafamilien) – sørlige halvkule
Slekt: Acidonia – vestre Australia
Slekt: Adenanthos – vestre Australia
Slekt: Agastachys
Slekt: Alloxylon – østre Australia
Slekt: Athertonia – Queensland, Australia
Slekt: Aulax
Slekt: Austromuellera – Queensland, Australia
Slekt: Banksia – Australia
Underslekt: Dryandra – Australia
Slekt: Beauprea – Ny-Caledona
Slekt: Beapreopsis
Slekt: Bellendena – Tasmania, Australia
Slekt: Brabejum
Slekt: Buckinghamia – Queensland, Australia
Slekt: Cardwellia – Queensland, Australia
Slekt: Carnarvonia – New South Wales, Australia
Slekt: Cenarrhenes
Slekt: Conospermum
Slekt: Darlingia
Slekt: Diastella
Slekt: Dilobeia
Slekt: Eidothea – sørøstre Australia
Slekt: Embothrium – Chile, Argentina, Peru
Slekt: Eucarpha
Slekt: Euplassa – Peru, Ecuador
Slekt: Faurea – Sør-Afrika, Swaziland
Slekt: Finschia
Slekt: Floydia – sørøstre Australia
Slekt: Franklandia
Slekt: Garnieria
Slekt: Gevuina – Chile, Argentina
Slekt: Grevillea – Australia, Ny-Caledona, Ny-Guinea, Sulawesi
Slekt: Hakea – sørvestre Australia
Slekt: Helicia – Ny-Guinea
Slekt: Heliciopsis – Malaysia, Indonesia
Slekt: Hicksbeachia – sørøstre Australia
Slekt: Hollandaea
Slekt: Isopogon – Australia
Slekt: Kermadecia – Ny-Caledona
Slekt: Knightia – New Zealand, Ny-Caledona
Slekt: Lambertia – Australia
Slekt: Leucadendron – Sør-Afrika
Slekt: Leucospermum – Sør-Afrika, Zimbabwe
Slekt: Lomatia – Australia, Chile, Argentina
Slekt: Macadamia – Australia, Ny-Caledona, Indonesia
Slekt: Malagasia –
Slekt: Mimetes – Sør-Afrika
Slekt: Musgravea – Queensland, Australia
Slekt: Neorites –
Slekt: Opisthiolepis –
Slekt: Oreocallis –
Slekt: Orites – Australia, Tasmania, Chile, Bolivia
Slekt: Orothamnus – Sør-Afrika
Slekt: Panopsis –
Slekt: Paranomus –
Slekt: Persoonia – Australia
Slekt: Petrophile – Australia
Slekt: Placospermum –
Slekt: Protea – Sør-Afrika, Kenya, Zimbabwe, Zambia, Kongo
Slekt: Roupala – Peru, Ecuador
Slekt: Serruria – Sør-Afrika
Slekt: Sleumerodendron –
Slekt: Sorocephalus –
Slekt: Spatalla –
Slekt: Sphalmium –
Slekt: Stenocarpus – Australia, Ny-Caledona, Ny-Guinea
Slekt: Stirlingia – vestre Australia
Slekt: Strangea –
Slekt: Symphionema – New South Wales, Australia
Slekt: Synaphea – vestre Australia
Slekt: Telopea – sørøstre Australia
Slekt: Toronia –
Slekt: Triunia – nordøstre Australia
Slekt: Turrillia –
Slekt: Vexatorella –
Slekt: Virotia –
Slekt: Xylomelum – Australia
Familie: Platanaceae (Platanfamilien) – nordlige halvkule
Slekt: Platanus
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Proteales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Proteales i Encyclopedia of Life
(en) Proteales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Proteales hos Artsdatabanken
(sv) Proteales hos Dyntaxa
(en) Proteales hos Fossilworks
(en) Proteales hos ITIS
(en) Proteales hos NCBI
(en) Proteales hos Tropicos
(en) Kategori:Proteales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Proteales – detaljert informasjon på Wikispecies
Nelumbonaceae Arkivert 1. november 2006 hos Wayback Machine. in L. Watson and M.J. Dallwitz (1992 onwards). The families of flowering plants Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine..
Platanaceae in L. Watson and M.J. Dallwitz (1992 onwards), The families of flowering plants Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine..
Proteaceae i L. Watson and M.J. Dallwitz(1992 onwards), The families of flowering plants Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine.. | Familier: | 6,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huey_Lewis | 2023-02-04 | Huey Lewis | ['Kategori:Alumni fra Cornell University', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. juli', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Huey Lewis (født Hugh Anthony Cregg III, 5. juli 1950) er en amerikansk musiker.
Han er frontfigur for bandet Huey Lewis and the News, og han skriver også sanger for bandet. Han var også med i bandet Clover fra 1972 til 1979. Han har hatt flere mindre roller på film og hatt flere gjesteopptredener i TV-serier.
| Huey Lewis (født Hugh Anthony Cregg III, 5. juli 1950) er en amerikansk musiker.
Han er frontfigur for bandet Huey Lewis and the News, og han skriver også sanger for bandet. Han var også med i bandet Clover fra 1972 til 1979. Han har hatt flere mindre roller på film og hatt flere gjesteopptredener i TV-serier.
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
=== Samlealbum og konsertalbum ===
=== Filmmusikk ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Huey Lewis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Huey Lewis – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Huey Lewis på Internet Movie Database
(sv) Huey Lewis i Svensk Filmdatabas
(fr) Huey Lewis på Allociné
(en) Huey Lewis på AllMovie
(en) Huey Lewis hos Rotten Tomatoes
(en) Huey Lewis hos The Movie Database
(en) Huey Lewis hos Internet Broadway Database
(en) Huey Lewis hos Internet Broadway Database
(en) Huey Lewis på Discogs
(en) Huey Lewis på Discogs
(en) Huey Lewis på MusicBrainz
(en) Huey Lewis på Songkick
(en) Huey Lewis på AllMusic | Huey Lewis (født Hugh Anthony Cregg III, 5. juli 1950) er en amerikansk musiker. | 6,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABFjalir%C2%BB_(1858) | 2023-02-04 | DS «Fjalir» (1858) | ['Kategori:1858 i Norge', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergen havn', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Haugesund Dampskibsselskaps skip', 'Kategori:Hjemmeflåten', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Sjøulykker i 1859', 'Kategori:Sjøulykker i 1899', 'Kategori:Sjøulykker i 1911', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1858', 'Kategori:Skip sluttseilt 1951'] | DS «Fjalir», senere «Brandasund», var et dampskip, bygget i 1858 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Sammen med søsterskipet «Framnæs» skulle «Fjalir» stå for kommunikasjonen innen amtet.
| DS «Fjalir», senere «Brandasund», var et dampskip, bygget i 1858 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Sammen med søsterskipet «Framnæs» skulle «Fjalir» stå for kommunikasjonen innen amtet.
== Overlevering og oppstart ==
Skipet ble bygget av Alexander Denny, Dumbarton i Skottland som byggenummer 58 og kom til Bergen 30. desember 1858. Søsterskipet «Framnæs» var levert en måned tidligere.
Den 5. januar 1859 ble «Fjalir» satt i rute Bergen-Sunnfjord-Nordfjord.
Det første driftsåret grunnstøtte skipet to ganger. Første gang var 2. april 1859 i Alverstraumen og andre gang ved Solvorn i Lustrafjorden. Begge ganger ble skipet reparert og satt tilbake i trafikk.
I 1867 ble «Fjalir» satt i rute Bergen-Nordfjord mens rederiets andre lokalruteskip DS «Hornelen» overtok ruten på Sunnfjord).
== Ombygginger ==
I 1873 ble «Fjalir » ombygd og fikk ny dampkjele og maskin ved Bergens Mek. Verksteder i Bergen. Det ble også gitt en ny innredning og bakken (akterende) ble påbygd. Dampmaskinen var en 2 sylinders compound med 49nhk, 200ihk og en fart på 9 knop.
21 år senere, i 1894 ble «Fjalir» ombygd på nytt. Broen ble løftet og det ble påbygd dekkshus med salong akter. Etter ombyggingen hadde skipet nytt mål på 244 bruttoregister tonn. Bare to år senere ble ny kjele montert, ved Laxevaag Maskin & Jernskibsbyggeri i Bergen.
I 1899 grunnstøtte skipet i Granesundet i Askvoll og i 1911 kolliderte det med motorbåt «Bøtuna» utenfor Eivindviksundet. Motorbåten førte ikke lanterner og to mennesker omkom da denne sank.
Den 25. januar 1919 endret rederiet navn til Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane.
Etterhvert ble Fjalir tatt ut av ruten som reserveskip og lå mye opplagt i Damsgårdsundet i Bergen. Det var også her skipet lå når krigen brøt ut den 9. april 1940. Det ble ikke rekvirert av tyske myndigheter, i oktober 1940 ble Fjalir solgt av Fylkesbaatane.
== Lokalfart i Trøndelag ==
Første eier var Knut Magnus, Bergen betalte kroner 25.500 for «Fjalir». Det ble videresolgt til AS Inger / v. Jacob Kjøde AS, Bergen for kroner 35.000 og tenkt benyttet som losjiskip under fiske, blant annet i Vesterålen. «Fjalir» ble i stedet I stedet utleid til Fosen Dampskibsselskab AS, Trondheim for lokalrutefart i Trøndelag. Skipet skal ha vært upopulær blant de reisende, muligens på grunn av den høye alderen.
== Haugesund ==
I april 1944 ble skipet solgt Haugesund Dampskibsselskab i Haugesund og omdøpt «Brandasund». Kjøpesummen var kroner 125.000. «Brandasund» ble satt inn i rederiets rute mellom Haugesund og Bergen.
Den 20. april 1944 lå «Brandasund» ved Dreggekaien i Vågen i Bergen, da den nederlandske lastebåten «Vorboode» med dynamittlast eksploderte like ved. «Brandasund» fikk store skader. Overbygget ble mer eller mindre blåst av og flodbølgen eksplosjonen skapte løftet «Brandasund» opp og dundret den i kaien så hardt at skrogplatene ble bøyd inn i hele skipets lengde. Natthuset ble funnet på Torget. Alt glass om bord, inkludert vasker og toalett, ble knust. Skipet gikk likevel til Haugesund for egen maskin for reparasjon. Ti måneder senere, i februar 1945 kom «Brandasund» i fart igjen etter reparasjon.
== Etterkrigstiden ==
Sommeren 1947 ble ruten ble overtatt av lokalrutebåt «Landanes» og «Brandasund» ble lagt i opplag. På denne tiden kjøpte skipsreder Ole Andreas Føien Knutsen, Haugesund opp aksjer i Haugesund Dampskibsselskab, og lot sitt fartøy «Landanes» bygge om til lokalrutebåt med HDS’ ruter for øye, men beholdt eierskapet til båten.
Et år senere, i september 1948 ble skipet solgt til Stavanger Skibs-Ophugnings Co. AS i Stavanger og ble nedrigget til lekter. I 1951 ble skroget solgt til Br.Anda, Hundvåg og i 1951 ble det hugget opp.
== Se også ==
Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane
Haugesund Dampskibsselskab
Stavanger Skibs-Ophugnings Co. AS
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Bakka, Dag jr. (1976). Bergenske fjordabåter (norsk). Bergen: Bergens Tidene / J. W. Eides boktrykkeri. ISBN 82-7131-007-0.
Bakka, Dag jr. (1994). Fjordabåten : sjøveiene i Hordaland og Sogn og Fjordane (norsk). Bergen: Seagull. ISBN 9788291258034.
Bakka jr, Dag (1989). «Haugesund damp». Skipet (norsk) (2).
Trygve Eriksen jr.'s arkiv
Sjøfartskontoret, Kristiania (1908). Aarbog for Norges handelsmarine 1907 (norsk). s. 144. Arkivert fra originalen 1. oktober 2012. Besøkt 31. august 2009. [BIBSYS objektid: 920739016]
Torvanger, Helge (2000). 101 fjordabåtar : fartøya til Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane 1858-2000 (norsk). Førde: Selja forlag. ISBN 82-91722-10-2. | Bergen | 6,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Proteaceae | 2023-02-04 | Proteaceae | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1789', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Proteales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Proteafamilien (Proteaceae) er en plantefamilie i ordenen Proteales som er egentlige tofrøbladete planter. Familien har 81 kjente slekter, med noe under 2 000 arter. Platanslekta ble i en periode regnet som en egen underfamilie i proteafamilien, men fra APG III regnes denne som en egen familie Platanaceae. Proteafamilien regnes nå sammen med platanfamilien og lotusfamilien til ordenen Proteales. Tidligere har proteafamilien (og ordenen uten de to andre familiene) vært plassert andre steder i systemet, bl.a. plasserte Cronquist ordenen i Rosidae (slik denne gruppa ble oppfattet da).
Plantene er trær eller busker, med unntak av noen av artene i slekten Stirlingia, som er urter. Pollineringen er ofte ganske spesialisert. Et vanlig trekk er kompliserte, og ofte sterkt fargede og oppsiktsvekkende blomsterformer. Et unntak er slekten Adenanthos som har enkeltstående blomster.
| Proteafamilien (Proteaceae) er en plantefamilie i ordenen Proteales som er egentlige tofrøbladete planter. Familien har 81 kjente slekter, med noe under 2 000 arter. Platanslekta ble i en periode regnet som en egen underfamilie i proteafamilien, men fra APG III regnes denne som en egen familie Platanaceae. Proteafamilien regnes nå sammen med platanfamilien og lotusfamilien til ordenen Proteales. Tidligere har proteafamilien (og ordenen uten de to andre familiene) vært plassert andre steder i systemet, bl.a. plasserte Cronquist ordenen i Rosidae (slik denne gruppa ble oppfattet da).
Plantene er trær eller busker, med unntak av noen av artene i slekten Stirlingia, som er urter. Pollineringen er ofte ganske spesialisert. Et vanlig trekk er kompliserte, og ofte sterkt fargede og oppsiktsvekkende blomsterformer. Et unntak er slekten Adenanthos som har enkeltstående blomster.
== Taksonomi ==
Den taksonomiske plasseringen i APG III-systemet, av familien og de 81 slektene i gruppen, omfatter:
Orden: Proteales
Proteafamilien – sørlige halvkule
Slekt: Acidonia – vestre Australia
Slekt: Adenanthos – vestre Australia
Slekt: Agastachys
Slekt: Alloxylon – østre Australia
Slekt: Athertonia – Queensland, Australia
Slekt: Aulax
Slekt: Austromuellera – Queensland, Australia
Slekt: Banksia – Australia
Underslekt: Dryandra – Australia
Slekt: Beauprea – Ny-Caledona
Slekt: Beapreopsis
Slekt: Bellendena – Tasmania, Australia
Slekt: Brabejum
Slekt: Buckinghamia – Queensland, Australia
Slekt: Cardwellia – Queensland, Australia
Slekt: Carnarvonia – New South Wales, Australia
Slekt: Cenarrhenes
Slekt: Conospermum
Slekt: Darlingia
Slekt: Diastella
Slekt: Dilobeia
Slekt: Eidothea – sørøstre Australia
Slekt: Embothrium – Chile, Argentina, Peru
Slekt: Eucarpha
Slekt: Euplassa – Peru, Ecuador
Slekt: Faurea – Sør-Afrika, Swaziland
Slekt: Finschia
Slekt: Floydia – sørøstre Australia
Slekt: Franklandia
Slekt: Garnieria
Slekt: Gevuina – Chile, Argentina
Slekt: Grevillea – Australia, Ny-Caledona, Ny-Guinea, Sulawesi
Slekt: Hakea – sørvestre Australia
Slekt: Helicia – Ny-Guinea
Slekt: Heliciopsis – Malaysia, Indonesia
Slekt: Hicksbeachia – sørøstre Australia
Slekt: Hollandaea
Slekt: Isopogon – Australia
Slekt: Kermadecia – Ny-Caledona
Slekt: Knightia – New Zealand, Ny-Caledona
Slekt: Lambertia – Australia
Slekt: Leucadendron – Sør-Afrika
Slekt: Leucospermum – Sør-Afrika, Zimbabwe
Slekt: Lomatia – Australia, Chile, Argentina
Slekt: Macadamia – Australia, Ny-Caledona, Indonesia
Slekt: Malagasia –
Slekt: Mimetes – Sør-Afrika
Slekt: Musgravea – Queensland, Australia
Slekt: Neorites –
Slekt: Opisthiolepis –
Slekt: Oreocallis –
Slekt: Orites – Australia, Tasmania, Chile, Bolivia
Slekt: Orothamnus – Sør-Afrika
Slekt: Panopsis –
Slekt: Paranomus –
Slekt: Persoonia – Australia
Slekt: Petrophile – Australia
Slekt: Placospermum –
Slekt: Protea – Sør-Afrika, Kenya, Zimbabwe, Zambia, Kongo
Slekt: Roupala – Peru, Ecuador
Slekt: Serruria – Sør-Afrika
Slekt: Sleumerodendron –
Slekt: Sorocephalus –
Slekt: Spatalla –
Slekt: Sphalmium –
Slekt: Stenocarpus – Australia, Ny-Caledona, Ny-Guinea
Slekt: Stirlingia – vestre Australia
Slekt: Strangea –
Slekt: Symphionema – New South Wales, Australia
Slekt: Synaphea – vestre Australia
Slekt: Telopea – sørøstre Australia
Slekt: Toronia –
Slekt: Triunia – nordøstre Australia
Slekt: Turrillia –
Slekt: Vexatorella –
Slekt: Virotia –
Slekt: Xylomelum – Australia
Platanfamilien
Lotusfamilien
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Proteaceae i Encyclopedia of Life
(en) Proteaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Proteaceae hos Artsdatabanken
(sv) Proteaceae hos Dyntaxa
(en) Proteaceae hos Fossilworks
(en) Proteaceae hos ITIS
(en) Proteaceae hos NCBI
(en) Proteaceae hos The International Plant Names Index
(en) Proteaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Proteaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Proteaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Proteaceae i L. Watson and M.J. Dallwitz(1992 onwards), The families of flowering plants Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine.. | Proteafamilien (Proteaceae) er en plantefamilie i ordenen Proteales som er egentlige tofrøbladete planter. Familien har 81 kjente slekter, med noe under 2 000 arter. | 6,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_S._Service | 2023-02-04 | John S. Service | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Diplomater fra USA', 'Kategori:Dødsfall 3. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chengdu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sinologer fra USA'] | John Stewart Service (født 3. august 1909 i Chengdu i Sichuan i Kina, død 3. februar 1999 i Oakland i California i USA) var en amerikansk diplomat som tjenestegjorde i den amerikanske utenrikstjeneste i Kina forut for og under Annen Verdenskrig.
Han ble på sin tid betraktet av en av Den amerikanske utenrikstjenestes fremste kinakjennere, og var et viktig medlem av USAs «Dixie Mission» til Yan'an, de kinesiske kommunisters og Mao Zedongs hovedkvarter. Service forutså i sine rapporter at kommunistene ville beseire nasjonalistene i den borgerkrig som han antok ville blusse opp etter verdenskrigen. Men det gikk ikke bedre enn at han og andre diplomater ble beskyldt for å ha «tapt Kina» i det amerikanske hysteri etter kommunistenes maktovertakelse i 1949.
I 1950 gikk senator Joseph McCarthy til angrep på Service, noe som førte til granskninger av de rapporter Service hadde sendt hjem mens han var stasjonert i Kina. Han ble avskjediget fra State Department, men en kjennelse i høyesterett førte til hans gjeninnsettelse.
| John Stewart Service (født 3. august 1909 i Chengdu i Sichuan i Kina, død 3. februar 1999 i Oakland i California i USA) var en amerikansk diplomat som tjenestegjorde i den amerikanske utenrikstjeneste i Kina forut for og under Annen Verdenskrig.
Han ble på sin tid betraktet av en av Den amerikanske utenrikstjenestes fremste kinakjennere, og var et viktig medlem av USAs «Dixie Mission» til Yan'an, de kinesiske kommunisters og Mao Zedongs hovedkvarter. Service forutså i sine rapporter at kommunistene ville beseire nasjonalistene i den borgerkrig som han antok ville blusse opp etter verdenskrigen. Men det gikk ikke bedre enn at han og andre diplomater ble beskyldt for å ha «tapt Kina» i det amerikanske hysteri etter kommunistenes maktovertakelse i 1949.
I 1950 gikk senator Joseph McCarthy til angrep på Service, noe som førte til granskninger av de rapporter Service hadde sendt hjem mens han var stasjonert i Kina. Han ble avskjediget fra State Department, men en kjennelse i høyesterett førte til hans gjeninnsettelse.
== Referanser ==
== Litteratur ==
William F. Buckley: McCarthy and His Enemies: The Record and Its Meaning, Regnery Publishing, 1954. ISBN 0-89526-472-2.
Joseph W. Esherick (red.): Lost Chance in China: The World War II Despatches of John S. Service, New York: Random House, 1979.
E. J. Kahn: The China Hands: America’s Foreign Service Officers and What Befell Them, Penguin Books, 1975. ISBN 0140043012.
M. Stanton Evans: Blacklisted by History: The Untold Story of Senator Joe McCarthy and His Fight Against America's Enemies, Crown Publishing Group, 2007. ISBN 9781400081059.
Ronald Radosh: The Amerasia Spy Case: Prelude to McCartheyism, University of North Carolina Press. 1996, ISBN 0807822450.
John S. Service: The Amerasia Papers: Some Problems in the History of US-China Relations, Center for Chinese Studies, University of California, 1971. | John Stewart Service (født 3. august 1909 i Chengdu i Sichuan i Kina, død 3. | 6,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pornografi | 2023-02-04 | Pornografi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Pornografi'] | Pornografi eller forkortet porno er tekster, bilder og filmer med seksuelt eksplisitt innhold som er laget for å virke seksuelt opphissende. Vanligvis er det framstillinger og skildringer av seksuell aktivitet mellom voksne mennesker, med særlig fokus på kjønnsorganer og samleie. Imidlertid omfatter pornografi ei rekke seksuelle handlinger, legninger og spesialiteter, såkalte fetisjer.
Betegnelsen hardporno brukes ofte om pornografi som skildrer seksuell aktivitet direkte og nærgående. Mykporno skildrer sex og nakenhet, ofte mer subtilt. Av erotisk kunst forventes det i tillegg at verket har kunstnerisk egenverdi.
Synet på pornografi gjenspeiler nesten alltid samfunnets seksualsyn for øvrig. Tradisjonelt har porno vært underlagt streng sensur. På 1960-tallet ble lovgivningen liberalisert mange steder i Vesten; først ute til å frigi billedpornografien var Danmark i 1969. Fortsatt er porno likevel omstridt, og mange betrakter den som en uønsket del av den private lavkulturen. Spesielt hevder kritikerne at pornoindustrien utnytter og objektiviserer kvinner, fremmer prostitusjon og skaper et falskt bilde av sex. Den blir òg beskyldt for å gjøre populærkulturen mer sexfiksert og hensynsløs. Forsvarerne mener på sin side at den er et populært hjelpemiddel som stimulerer og frigjør.
Pornoindustrien omfatter produksjon og handel med pornografisk materiale. Den er i dag en del av den internasjonale økonomien og har betydelig omsetning.
Ordet pornografi er satt sammen av det greske porne, «skjøge», og graphein, «skrift», og betyr altså «horebeskrivelse».
| Pornografi eller forkortet porno er tekster, bilder og filmer med seksuelt eksplisitt innhold som er laget for å virke seksuelt opphissende. Vanligvis er det framstillinger og skildringer av seksuell aktivitet mellom voksne mennesker, med særlig fokus på kjønnsorganer og samleie. Imidlertid omfatter pornografi ei rekke seksuelle handlinger, legninger og spesialiteter, såkalte fetisjer.
Betegnelsen hardporno brukes ofte om pornografi som skildrer seksuell aktivitet direkte og nærgående. Mykporno skildrer sex og nakenhet, ofte mer subtilt. Av erotisk kunst forventes det i tillegg at verket har kunstnerisk egenverdi.
Synet på pornografi gjenspeiler nesten alltid samfunnets seksualsyn for øvrig. Tradisjonelt har porno vært underlagt streng sensur. På 1960-tallet ble lovgivningen liberalisert mange steder i Vesten; først ute til å frigi billedpornografien var Danmark i 1969. Fortsatt er porno likevel omstridt, og mange betrakter den som en uønsket del av den private lavkulturen. Spesielt hevder kritikerne at pornoindustrien utnytter og objektiviserer kvinner, fremmer prostitusjon og skaper et falskt bilde av sex. Den blir òg beskyldt for å gjøre populærkulturen mer sexfiksert og hensynsløs. Forsvarerne mener på sin side at den er et populært hjelpemiddel som stimulerer og frigjør.
Pornoindustrien omfatter produksjon og handel med pornografisk materiale. Den er i dag en del av den internasjonale økonomien og har betydelig omsetning.
Ordet pornografi er satt sammen av det greske porne, «skjøge», og graphein, «skrift», og betyr altså «horebeskrivelse».
== Historikk ==
Menneskene har framstilt nakne kropper og formet seksualiserte kunstverk helt siden urtiden, men det er usikkert hva hensikten har vært. Frodige figurer som Venus av Willendorf og erotiske utskjæringer fra indiske Khajuraho har trolig først og fremst vært uttrykk for noe hellig og ikke ment å virke opphissende. Seksualiteten har i slike samfunn antakelig hatt en magisk eller religiøs status som den grunnleggende drivkraften bak alt levende. På den andre sida kan slike erotiske skildringer godt ha fungert som pornografi likevel.
== Pornografi og kunst ==
Spørsmålet om hva som er pornografi og hva som er erotisk kunst har blitt debattert tallrike ganger. At pornoen skal gjøre folk seksuelt opphisset avgrenser den imidlertid fra billedkunst, litteratur, mote, reklame og andre kulturuttrykk som kan inneholde seksuelt materiale uten å ha erotisk stimulans som hovedformål. Når det gjelder forholdet til såkalte erotiske skildringer, er ofte pornografien mer detaljert, beskrivende og direkte, selv om grensene er flytende.
== Pornoindustrien ==
Som i andre kommersielle bransjer, motiveres de fleste aktørene i pornoindustrien av økonomisk gevinst. Med dagens lett tilgjengelige multimediateknologi er det imidlertid heller ikke uvanlig at «amatører» produserer pornografi med egen seksuell tilfredsstillelse som motiv.
== Synet på pornografi ==
== Sensur i Norge ==
Utdypende artikler: Sensur i Norge og Filmsensur.
Det var en strengere sensur i Norge før enn nå, flere bøker ble forbudt på grunn av seksuelle skildringer. Hans Jægers roman Fra Kristiania-Bohêmen ble beslaglagt og brent av myndighetene. Jæger ble i 1886 dømt av Høyesterett til 60 dagers fengsel, han mistet også stillingen som stortingsstenograf. I 1887 ble Jæger igjen dømt til fengsel samt bøter av Høyesterett for å ha gitt ut romanen i Sverige. Christian Krohgs bok Albertine, som kom i 1886, ble også brent og Krohg ble av Høyesterett dømt til bøter. Krohg malt for øvrig også det kjente bilde «Albertine i politilægens venteværelse». Agnar Mykles bok Sangen om den røde rubin som kom ut i 1956 ble forbudt i 1957 som følge av seksualskildringene i den. Agnar Mykle og forlaget ble i juni 1958 frikjent i Høyesterett. Jens Bjørneboes bok Uten en tråd som kom ut i 1967 ble også forbudt. Forbudet ble senere opphevet. Årsaken til forbudet var også her de seksuelle skildringene i boken.
Også bilder og film som viste seksuelle skildringer, kjønnsorganer eller for mye naken hud ble sensurert. I dag er seksuelle handlinger med barn, dyr og vold ulovlig.
== Pornografi i Norge ==
Norge har lenge begrenset produksjonen og framvisinga av pornografi gjennom lovverket. Det meste av pornografi er forbudt å vise offentlig dersom det vekker alminnelig harme, og gjennom tidene har det variert hvor mye som skulle til for å få medhold i sensur hos rettsvesenet. Med henvisning til ytringsfrihet og kunstnerisk frihet blir enkelte ganger litterære, grafiske og filmatiske verk som mange vil kalle pornografiske, lagt fram offentlig for å provosere.
Visse former for pornografi kan være ulovlige å lage, selge, eie eller vise offentlig, slik som barneporno.
Et stort antall pornofilmer som produseres i dag er lovlige og bryter som oftest ikke med gjeldende lovverk. I dag er porno tilgjengelig på Internett i stor grad, og distribusjon av porno på videofilmer minker stadig i takt med der tilgangen til Internett øker.
Mye omtalte rettssaker om utgivelse av pornografi i Norge er saken mot Agnar Mykle for utgivelse av Sangen om den røde rubin i 1957 og saken mot Jens Bjørneboe for utgivelse av Uten en tråd i 1967.
Forretningsmannen Leif Hagen ble mye omtalt i mediene på 1970- og 1980-tallet da han fra 1972 begynte postordresalg av ulovlig hardporno og tjente seg rik på det. Han startet også mykpornobladet Aktuell Rapport i 1976. Av andre pornoblader kan ellers nevnes Lek og Cocktail. Det har eksistert flere slike, ofte kombinert med annet «mannestoff» som kriminalsaker og motorsport. Også flere manneblader, deriblant Alle Menn og Vi menn, har vist nakenmodeller som «utbrettspiker».
I 2002 ble redaktør Stein-Erik Mattsson anmeldt av SV-politiker Lena Jensen for brudd på straffelovens § 204. I juli samme år publiserte han bladet Frie Aktuell Rapport med usladdet (usensurert) hardporno, som han også tildels distribuerte gratis på gaten og til stortingspolitikere. Mattsson ble frifunnet i Oslo tingrett den 19. februar 2004, deretter i Borgarting lagmannsrett den 30. mai 2005, og endelig i Høyesterett den 29. november 2005. Det ble dermed lovlig å vise bilder av normal sex mellom voksne mennesker, og «porno-sladden» forsvant etter dette fra norske pornoblader. Sladden forsvant også fra videofilmer utleid fra eller solgt i butikk. Den 14. mars 2006 ble det formelt lovlig å selge pornofilmer i Norge.Den 20. januar 2006 besluttet Medietilsynet å beholde «porno-sladden» i hardpornofilmer sendt på kabel-TV-kanaler i Norge og på norske hoteller.
== Kjente pornomodeller og -skuespillere ==
Etter at pornografien delvis ble sluppet fri i vestlige land fra 1970-tallet og populærkulturen etter hvert har blitt «pornofisert», har enkelte pornomodeller og -skuespillere blitt kjendiser på linje med andre fotomodeller og skuespillere. Etter at Internett kom i 1994 og pornografi ble tilgjengelig overalt der det er en datamaskin oppkoblet til nettet, har denne utviklingen økt ytterligere. Listen under viser noen pornoaktører med kjente navn fra etter omkring 1970. De aller fleste bruker pseudonymer og artistnavn.
Av norske pornoskuespillere er særlig Tanja Hansen og Thomas Rocco Hansen kjent. Vicky Vette og Sasha Gabor har også tilknytning til Norge. Også glamourmodellen Aylar Lie opptrådte som pornoaktør tidlig i karrieren. Av nakenmodeller kan nevnes Julie Ege, Lillian Müller og Linda Johansen.
=== Kvinner ===
Linda Lovelace
Cicciolina
Teresa Orlowski
Jenna Jameson
Traci Lords
Raven Riley
Silvia Saint
Nina Hartley
Martin Lynn
Asia Carrera
=== Menn ===
John Holmes
Ron Jeremy
Rocco Siffredi
Peter NorthSe ellers kategori: Pornofilmskuespillere og Pornofilmskuespillere fra Norge
== Se også ==
Mykporno
Hardporno
Barneporno
Dyreporno
Pornografisk film
Erotisk kunst
Prostitusjon
Sensur
Kvinnegruppa Ottar
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Internettet flommer over av nettsteder med pornografisk innhold og det har vært foreslått å lage et eget toppdomene .xxx for dette. Her er noen tilfeldige sider som prøver å si noe nyansert for og imot pornografi:
Kvinnefronten om porno
Om pornografi og ytringsfrihet
Bokklubben om Ketil Rolness' bok om pornografi med bildeeksempler
Dagbladet om Marit Synnevågs bok om pornografi | Pornografi eller forkortet porno er tekster, bilder og filmer med seksuelt eksplisitt innhold som er laget for å virke seksuelt opphissende. Vanligvis er det framstillinger og skildringer av seksuell aktivitet mellom voksne mennesker, med særlig fokus på kjønnsorganer og samleie. | 6,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederick_George_Creed | 2023-02-04 | Frederick George Creed | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiere', 'Kategori:Dødsfall 11. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fødsler 6. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1871', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oppfinnere', 'Kategori:Personer fra Nova Scotia'] | Frederick George Creed (født 1871, død 1957) var en kanadisk oppfinner. Han arbeidet primært innen telekommunikasjon og dannet et firma som fremstilte fjernskrivere. Han hadde også et tidlig bidrag til utviklingen av SWATH, delvis nedsenkede fartøyer. Et SWATH-skip i den Canadiske kystvakten, CCGS «Frederick G. Creed», bærer navn etter Creed.
Creed ble født i Mill Village, Nova Scotia. I en alder av 15 år begynte han i Western Union i Canso. Her lærte han seg telegrafi på egen hånd. Han arbeidet en tid for Central and South American Telegraph and Cable Company i Peru og i Chile. Mens han arbeidet ved bedriftens kontor i Iquique i Chile gikk han lei av arbeidet med tungvint telegrafinøkkel og Wheatstone remseskriver. Han fant da opp en skrivemaskinlignende maskin. Når operatøren skrev på tastaturet ble morsekoden generert direkte. På mottakeren ble morsekoden skrevet direkte på remseskriveren.
| Frederick George Creed (født 1871, død 1957) var en kanadisk oppfinner. Han arbeidet primært innen telekommunikasjon og dannet et firma som fremstilte fjernskrivere. Han hadde også et tidlig bidrag til utviklingen av SWATH, delvis nedsenkede fartøyer. Et SWATH-skip i den Canadiske kystvakten, CCGS «Frederick G. Creed», bærer navn etter Creed.
Creed ble født i Mill Village, Nova Scotia. I en alder av 15 år begynte han i Western Union i Canso. Her lærte han seg telegrafi på egen hånd. Han arbeidet en tid for Central and South American Telegraph and Cable Company i Peru og i Chile. Mens han arbeidet ved bedriftens kontor i Iquique i Chile gikk han lei av arbeidet med tungvint telegrafinøkkel og Wheatstone remseskriver. Han fant da opp en skrivemaskinlignende maskin. Når operatøren skrev på tastaturet ble morsekoden generert direkte. På mottakeren ble morsekoden skrevet direkte på remseskriveren.
== Litteratur ==
Huurdeman, Anton A. (2003). The Worldwide History of Telecommunications. Wiley-IEEE. s. 303–304. ISBN 0471205052.
== Eksterne lenker ==
A Nova Scotian's Contribution to Data Communications Technology
A brief chronology of SWATH history
History of Nova Scotia Birth of F.G. Creed | Frederick George Creed (født 1871, død 1957) var en kanadisk oppfinner. Han arbeidet primært innen telekommunikasjon og dannet et firma som fremstilte fjernskrivere. | 6,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strabisme | 2023-02-04 | Strabisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sykdommer i øyet og øyets omgivelser'] | Strabisme, til vanlig kalt skjeling, er en tilstand der øynene ikke er rettet mot samme punkt. Vanligvis rettes det ene øyet mot objektet som pasienten ser på. På grunn av feil lengde eller feil bruk av musklene som bestemmer øyeeplets stilling vil det andre øyet se en annen retning. Bildet som dannes på netthinnen på det andre øyet er så langt unna at hjernen ikke greier å samkjøre de to bildene. Hjernen vil da la være å benytte bildet fra det andre øyet. Ved ubehandlet skjeling vil det andre øyet bli utrent og bildet benyttes ikke. Småbarn med strabisme trenes til å bruke det dårligste øyet ved på dekke det beste øyet med lapp deler av tiden.
| Strabisme, til vanlig kalt skjeling, er en tilstand der øynene ikke er rettet mot samme punkt. Vanligvis rettes det ene øyet mot objektet som pasienten ser på. På grunn av feil lengde eller feil bruk av musklene som bestemmer øyeeplets stilling vil det andre øyet se en annen retning. Bildet som dannes på netthinnen på det andre øyet er så langt unna at hjernen ikke greier å samkjøre de to bildene. Hjernen vil da la være å benytte bildet fra det andre øyet. Ved ubehandlet skjeling vil det andre øyet bli utrent og bildet benyttes ikke. Småbarn med strabisme trenes til å bruke det dårligste øyet ved på dekke det beste øyet med lapp deler av tiden.
== Samsyn ==
Samsyn er en funksjon der øynene stilles mot samme objekt og begge øynenes bilder blir tolket av hjernen. Siden bildene er litt forskjellige på grunn av avstanden mellom øynene oppfatter hjernen et dybdesyn, stereoskopisk syn, som gir en betydelig bedret avstandsbedømmelse.
Det finnes teknikker for stereoskopiske bilder. View-Master er en gammel betraktningsenhet man kunne kjøpe hjul med små bilder der hvert øye har et eget okular og bildene betraktes stereoskopisk.
Skjelingen kan være tilstede på ett eller begge øynene, og kan ha ulik retning (opp, ned, innover, utover). Det vanligste er innoverskjeling. Betydelig sjeldnere er oppad- og nedadskjeling. Dersom skjelingen opptrer konstant, kalles det "manifest strabisme", og vil kunne påvises ved for eksempel Hirschbergtesten. Det eksisterer også en type kalt "intermitterende strabisme" som bare opptrer når personen er trøtt og uopplagt. Dersom skjeling kun kan påvises når en dekker til ett og ett øye ved en såkalt Covertest, foreligger skjult skjeling eller såkalt "latent strabisme".
Hos ungdommer og voksne som har autisme, adhd, utviklingshemmning eller andre utviklingsforstyrrelser i tillegg til skjeling, kan briller med prisme og lapp på det friske øyet prøves før operasjon.
Ca 3-4% av befolkningen i Norge plages av strabisme i en eller annen form.
== Behandling ==
Lappbehandling som beskrevet ovenfor tar sikte på å bevare samsyn og avstandssyn.
Ortoptist er en yrkesgruppe som er utdannet i øyeundersøkelser, optikk og i treningsmetoder for blant annet å kunne gi øvelser for øyeeplets muskler slik at de ved trening skal greie å stille øynene i riktig posisjon. Pasienter som skjeler vil ofte ha nytte av slik trening.
Det er aktuelt å bruke briller med innlagt prisme som tillater øyet å stå i litt feil retning, men som flytter bildet slik at pasienten likevel oppnår samsyn.
Siden musklene som styrer øyeeplet kan være for korte eller for lange, kan en del pasienter med skjeling hjelpes ved å flytte festet av muskelen på øyeeplet. Slik operasjon kan også i noen tilfelle gjøres av hensyn til det kosmetiske, dersom pasienten har store problemer med andres reaksjon på at pasienten skjeler.
== Se også ==
Samsyn
Ortoptist | - | 6,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C4%81rlis_Ulmanis%E2%80%99_femte_regjering | 2023-02-04 | Kārlis Ulmanis’ femte regjering | ['Kategori:1934 i Latvia', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1934', 'Kategori:Latvias historie', 'Kategori:Latviske regjeringer', 'Kategori:Opphør i 1940', 'Kategori:Politikk i 1934', 'Kategori:Politikk i 1940'] | Kārlis Ulmanis' femte regjering ble utnevnt etter at statsminister Ulmanis gjennom et statskupp 15. mai 1934 oppløste Saeima (parlamentet) og opprettet et utøvende ikke-parlamentarisk og autoritært styre, angivelig for å beskytte landet fra et kupp av den høyre-ekstremistiske «Legionen» under oberstløytnant Voldemārs Ozols. Alle de politiske partiene, også hans eget parti Latvijas Zemnieku savienība, ble gjort ulovlige.
Den sittende presidenten Alberts Kviesis ble tillatt å sitte som president for resten av hans embetstid som endte i 1936. Deretter sammensluttet han presidentembetet og statsministerembetet imot grunnloven. Kārlis Ulmanis innførte hva han kalte et «nasjonalistisk diktatur», og ga seg selv tittelen «Tautas Vadonis» (lederen av nasjonen) og «nasjonens fader». Ulmanis regjerte nå landet eneveldig og gjorde beslutninger med ubegrenset makt.
Ulmanis' autoritære styre regjerte inntil den sovjetiske invasjonen og okkupasjonen av Latvia den 17. juni 1940, og gikk av som statsminister tre dager senere. Ulmanis forble derimot president inntil den 21. juli, hvoretter Latvia ble innlemmet i Sovjetunionen som det latviske SSR.
| Kārlis Ulmanis' femte regjering ble utnevnt etter at statsminister Ulmanis gjennom et statskupp 15. mai 1934 oppløste Saeima (parlamentet) og opprettet et utøvende ikke-parlamentarisk og autoritært styre, angivelig for å beskytte landet fra et kupp av den høyre-ekstremistiske «Legionen» under oberstløytnant Voldemārs Ozols. Alle de politiske partiene, også hans eget parti Latvijas Zemnieku savienība, ble gjort ulovlige.
Den sittende presidenten Alberts Kviesis ble tillatt å sitte som president for resten av hans embetstid som endte i 1936. Deretter sammensluttet han presidentembetet og statsministerembetet imot grunnloven. Kārlis Ulmanis innførte hva han kalte et «nasjonalistisk diktatur», og ga seg selv tittelen «Tautas Vadonis» (lederen av nasjonen) og «nasjonens fader». Ulmanis regjerte nå landet eneveldig og gjorde beslutninger med ubegrenset makt.
Ulmanis' autoritære styre regjerte inntil den sovjetiske invasjonen og okkupasjonen av Latvia den 17. juni 1940, og gikk av som statsminister tre dager senere. Ulmanis forble derimot president inntil den 21. juli, hvoretter Latvia ble innlemmet i Sovjetunionen som det latviske SSR.
== Noter ==
== Se også ==
Kārlis Ulmanis
Latvias historie | Kārlis Ulmanis' femte regjering ble utnevnt etter at statsminister Ulmanis gjennom et statskupp 15. mai 1934 oppløste Saeima (parlamentet) og opprettet et utøvende ikke-parlamentarisk og autoritært styre, angivelig for å beskytte landet fra et kupp av den høyre-ekstremistiske «Legionen» under oberstløytnant Voldemārs Ozols. | 6,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adils | 2023-02-04 | Adils | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Nordiske sagnpersoner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Adils (Aðils, Adillus, Aðísl at Uppsölum, Eadgils, Athisl, Athislus, og Adhel) var en semi-legendarisk konge i Sverige som er beregnet til å ha levd en gang på 500-tallet. Adils er nevnt som en hovedfigur i Rolf Krakes saga, særlig Rolf Krakes eventyrlige reise til svenskekongen i Uppsala. I danske sagn kjennes Adils som den som satte «Hundekongen», en hund som konge, til å herske i Danmark.
Både det angelsaksiske diktet Beowulf og norrøne kilder presenterer Adils som sønn av Ottar Vendelkråke (Ohthere) og av den herskende Ynglingeætten. Disse kildene handler også om hans krig mot Åle den opplandske fra Norge (Oppland) eller alternativt fra Sverige (Uppland), i Beowulf kalt for Onela. Adils vant krigen med støtte fra utenlandske krigere: i Beowulf fikk han tronen ved å beseire sin onkel Onela ved hjelp av gøtene, og i tre norrøne kilder (Ynglingesaga, Skaldskaparmål og Skjoldungesaga) får han dansk hjelp for å beseire Åle på isen av innsjøen Vänern. De norrøne kildene handler hovedsakelig om hans forhold til den legendariske danske konge Rolf Krake (norrønt Hrólfr Kraki; angelsaksisk Hroðulf), og Adils blir således presentert i et negativt lys som en rik og grådig konge.
| Adils (Aðils, Adillus, Aðísl at Uppsölum, Eadgils, Athisl, Athislus, og Adhel) var en semi-legendarisk konge i Sverige som er beregnet til å ha levd en gang på 500-tallet. Adils er nevnt som en hovedfigur i Rolf Krakes saga, særlig Rolf Krakes eventyrlige reise til svenskekongen i Uppsala. I danske sagn kjennes Adils som den som satte «Hundekongen», en hund som konge, til å herske i Danmark.
Både det angelsaksiske diktet Beowulf og norrøne kilder presenterer Adils som sønn av Ottar Vendelkråke (Ohthere) og av den herskende Ynglingeætten. Disse kildene handler også om hans krig mot Åle den opplandske fra Norge (Oppland) eller alternativt fra Sverige (Uppland), i Beowulf kalt for Onela. Adils vant krigen med støtte fra utenlandske krigere: i Beowulf fikk han tronen ved å beseire sin onkel Onela ved hjelp av gøtene, og i tre norrøne kilder (Ynglingesaga, Skaldskaparmål og Skjoldungesaga) får han dansk hjelp for å beseire Åle på isen av innsjøen Vänern. De norrøne kildene handler hovedsakelig om hans forhold til den legendariske danske konge Rolf Krake (norrønt Hrólfr Kraki; angelsaksisk Hroðulf), og Adils blir således presentert i et negativt lys som en rik og grådig konge.
== Navnet ==
Den norrøne formene av navnet Adils er basert på eldre urnordisk *Aþagīslaz (hvor *aþa er kort for *aþala i betydning «edel», «fremst», tilsvarende germanske «adel», og *gīslaz i betydning «pilskaft»). Det angelsaksiske navnet er derimot ikke etymologisk identisk. A-S-formen ville ha vært *Ædgils, men Eadgils (urnordisk *Auða-gīslaz, *auða- i betydningen «rikdom») var det eneste tilsvarende navnet som ble benyttet av angelsakserne. Navnet Adils (Aðils) ble deretter økende sjeldent selv i Norden slik at blant bortimot 6000 nordiske runeinskripsjoner er navnet kun dokumentert på tre runesteiner (U 35, DR 221 & Br Olsen;215).
== Gammelengelske kilder ==
=== Beowulf ===
Det angelsaksiske diktet Beowulf, som ble nedskrevet en gang mellom 700-tallet og 1000-tallet, er foruten det norske skaldediktet Ynglingatal fra 800-tallet den eldste kilden som nevner Adils/Eadgils.
Det er underforstått i Beowulf at den svenske kongen Ohthere døde og ble etterfulgt av sin yngre bror Onela ettersom Ohtheres to sønner, Eadgils og Eanmund, måtte søke tilflukt hos Heardred, Hygelacs sønn og etterfølger som gøtenes konge. Dette fikk Onela til å angripe gøtene, og Heardred ble drept. Onela dro hjem og Beowulf etterfulgte Heardred som konge av Gøtaland. I de følgende linjene er Onela referert til som Scylfingenes hjelm og sønn av Ongenþeow mens Eadgils og Eanmund er referert til som sønnene av Ohthere. Senere i diktet blir det fortalt at i løpet av slaget ble Eadgils' bror Eanmund drept av Onelas kjempe Weohstan, Wiglafs far. I de følgende linjene opptrer Eanmund også som sønn av Ohthere og som en brors barn.
Eadgils overlever imidlertid, og senere får Eadgils hjelp av Beowulf med våpen og krigere. Eadgils vant krigen og drepte sin onkel Onela. I de følgende linjene er Eadgils nevnt med navn og som sønn av Ohthere mens Onela er referert til som kongen.
Denne hendelsen opptrer også i de norrøne kildene Skaldskaparmål og Skjoldungesaga som blir behandlet nedenfor.
== Norske og islandske kilder ==
Den hentydende vis som Eadgils og hans slektninger blir referert til i Beowulf, antyder at skop'en (scop) (angelsaksisk skald) forutsatte at hans publikum kjente til Eadgils, Ohthere og Eanmund. Tilsvarende er den noenlunde samtidige norske Ynglingatal blir Adils (Eadgils) kalt for «Åles fiende» (Ála dólgr), noe som tilsvarende antyder at konflikten var velkjent for skalden og hans tilhørere.
Tradisjonen med Adils (Eadgils) og Åle (Onela) dukker opp til overflaten i flere norrøne verker i prosa og poesi, og en annen sak opptrer også: fiendskapet mellom Adils og Rolf Krake (Hrólfr Kraki), som korresponderer til Hroðulf i Beowulf.
=== Ynglingatal ===
Kvadet Ynglingatal er en poetisk framstillingen om Ynglingeætten. De kalles også for «Skilfingar» i diktet i vers 19, et navn som opptrer i dets angelsaksiske form «Scylfingas» i Beowulf når det refereres til Eadgils’ slekt. Det er presentert som kvadet av Tjodolv den kvinværske, gjengitt av Snorre Sturlason i Ynglingesaga.
Kvadets alder har blitt diskutert, men de fleste forskere har kommet fram til at det er fra 800-tallet. Det er blitt bevart i to versjoner: det ene er funnet i det norske historieverket Historia Norvegiæ på latin, og det andre står i Snorres Ynglingesaga i Heimskringla. Her presenteres Adils som etterfølger av faren Ottar og selv etterfulgt av sønnen Øystein Adilsson. Verset om Adils viser til hans fatale ulykke da han falt av hesten:
Merk at Adils' fiendskap med Åle også opptrer i Ynglingatal, hvor Adils blir referert til som Åles dødelige fiende, eller poetisk som «Åles skrekk» (Ála dólgr). Dette fiendskapet er utmeislet i større detaljer i Skjoldungesaga og Skaldskaparmål som følger.
Historia Norwegiæ som er et enkelt sammendrag på latin av Ynglingatal, hevder kun at Adils falt fra hesten og døde i løpet av ofringer. I denne latinske oversettelsen er disene omtalt som den romerske gudinnen Diana:
Den samme informasjonen er funnet i det svenske manuskriptet Prosaiska krönikan (Vetus chronicon sveciæ prosaicum) fra midten av 1400-tallet, der han kalles Adhel. Det er sannsynligvis basert på Ynglingatal-tradisjonen og forteller at han falt fra hesten sin og døde mens han dyrket sin gud.
=== Íslendingabók ===
I Íslendingabók fra begynnelsen av 1100-tallet opptrer Adils som et navn i en oppramsing av konger fra Ynglingeætten ved Uppsala. Grunnen er at forfatteren, Are Frode, sporet sin egen ætt tilbake til Adils, og hans kongerekke er den samme som i Ynglingatal.
«i Yngvi Tyrkjakonungr. ii Njörðr Svíakonungr. iii Freyr. iiii Fjölnir. sá er dó at Friðfróða. v Svegðir. vi Vanlandi. vii Visburr. viii Dómaldr. ix Dómarr. x Dyggvi. xi Dagr. xii Alrekr. xiii Agni. xiiii Yngvi. xv Jörundr. xvi Aun inn gamli. xvii Egill Vendilkráka. xviii Óttarr. xix Aðísl at Uppsölum. xx Eysteinn. xxi Yngvarr. xxii Braut-Önundr. xxiii Ingjaldr inn illráði. xxiiii Óláfr trételgja...»Som det fremgår, er informasjonene i Íslendingabók på linje med den tidligere Ynglingatal og Beowulf i å presentere Adils som etterfølger av Ottar.
=== Skjoldungesaga ===
Skjoldungesaga var en norrøn saga som er antatt blitt skrevet i perioden 1180–1200. Originalen har gått tapt, men fragmenter er bevart i et latinsk sammendrag ved Arngrímur Jónsson.
Jónssons sammendrag forteller at Adils, her kalt Adillus, giftet seg med Yrsa som han fikk datteren Scullda med. Noen år senere angrep den danske kongen Helgo (Helge) Sverige og tok Yrsa til fange, uten å vite at hun var hans egen datter, resultatet av hans voldtekt av Olava (Aaluf), saksernes dronning og Yrsas mor. Han voldtok også Yrsa og tok henne med til Danmark hvor hun fødte sønnen Rolfo (Rolf Krake). Etter noen få år kom dronning Olava på besøk til sin datter Yrsa, og fortalte at Helge var hennes egen far. I avsky dro Yrsa tilbake til Adillus og etterlot sin sønn. Helgo døde da Rolfo var åtte år gammel, Rolfo etterfulgte ham og styrte Danmark sammen med sin onkel Roas (Roar). Ikke lenge etter ble Roas drept av sine halvbrødre Rærecus og Frodo, og da ble Rolfo enekonge av Danmark.
I Sverige giftet Yrsa og Adillus datteren Scullda til kongen av Öland, kalt Hiørvardus/Hiorvardus/Hevardus (Heoroweard). Da hennes halvbror Rolfo ikke var blitt rådført om dette ekteskapet ble hans så rasende at han angrep Öland og underkastet Hiørvardus og hans rike Danmark.
Etter en del tid ble det fiendskap mellom kong Adillus av Sverige og den norske kong Ale (Åle) av Oppland. De besluttet å kjempe på den islagte Vänern. Adillus vant og tok Ales hjelm, brynje og hest som seiersbytte. Adillus vant seier for at han hadde bedt om Rolfos støtte mot kong Ale og Rolfo sendte ham sine berserker. Imidlertid nektet Adillus å betale den avtalte lønna for hjelpen og Rolfo kom da til Uppsala for å kreve vederlag. Etter å ha overlevd en del feller flyktet Rolfo med Adillus' gull, hjulpet av sin mor Yrsa. Da den svenske kongen og hans menn fulgte etter, «sådde» Rolfo gullet på Fyrisvollene slik at svenskekongens menn stoppet opp for å samle gullet. Slik slapp Rolfo og mennene hans unna.
Skjoldungesaga gjenforteller historien om Eadgils (Adils) som slåss mot sin onkel Onela, men i denne versjonen er Onela ikke lenger Eadgils' onkel, men Åle, en norsk småkonge fra Oppland. Denne endringen er betraktet som en senere forvirring mellom den svenske provinsen Uppland og det norske området med et tilsvarende navn, Oppland. Hvor Beowulf forlater det danske hoff med mistanken at Hroðulf (Rolf Krake) vil kreve den danske trone for seg selv når Hroðgar (Roar) er død, så er det nøyaktig hva han gjør i den norrøne tradisjonen. En betydelig forskjell er at i Beowulf mottar Eadgils hjelp fra den gøtiske kongen Beowulf mot Onela mens det er den danske kongen Rolf Krake som gir hjelp i den norrøne tradisjonen.
=== Skaldskaparmål ===
Skaldskaparmål ble skrevet av Snorre Sturlason, en gang rundt 1220 med den hensikt å være et læredikt for å undervise i den gamle kunsten å bruke kjenninger og hva disse betyr. Diktet presenterer Adils i to seksjoner.
Den første er fra Kálfsvísa som Snorre siterer små deler av:
Det er også en referanse til slaget på isen av Vänern hvor Adils drepte Åle og som også fortelles om Skjoldungesaga. Det er også et andre vers hvor Adils rir sin hest Sløngve og Åle sin hest Ravn. Den siste hesten var så bra og dyktig til å løpe at Adils, i henhold til Ynglingesagaen, lot avle en hest som også het Ravn og som ble sendt som gave til kong Godgjest i Hålogaland – noe som var til liten glede for mottakeren: «Godgjest rei den, men han kunne ikke få den til å stanse; så falt han av hesten og døde...».Snorre forteller historien om Adils og Rolf Krake for å forklare betydningen av hvorfor gull var kjent av kjenningen «Rolf Krakes såkorn». Snorre gjenforteller derfor at Adils var i krig med Åle, for her vinner Adils i bytte de gilde rikdommene hjelmen Hildegalt, og brynja Finnsleiv som det ikke jern beit på, og i tillegg hadde Adils gullarmringen Sviagris som han hadde arvet fra forfedrene sine. Disse gjenstandene er den rikdommen som Rolf Krake tar fra Adils etter at han har krevet vederlag for å ha støttet Adils i kampen mot Åle. For å unnslippe forfølgerne når de flykter til hest, særlig fordi Adils har den raske norske hesten Ravn (Ramn), lar Rolf Krake gullet så som såkorn etter seg, og høster at forfølgerne stopper opp for å samle gullet. Denne historien har også den hensikt å ikke bare vise hvor gløgg Rolf Krake er, men også hvor gjerrig og gnien svenskekongen er.
=== Ynglingesaga ===
Ynglingesaga ble skrevet en gang rundt 1225 av Snorre Sturlason og han benyttet Skjoldungesagaen som kilde da han fortalte historien om Adils, den samme historien han også tidligere hadde fortalte om i Skaldskaparmål og det er få avvikende detaljer, men mer utførlig fortalt.
Snorre forteller at Adils etterfulgte sin far Ottar, han plyndret sakserne i Saksland hvor en konge ved navn Geirtjov og hans hustru Ålov den mektige rådde. Kongen og dronningen var ikke hjemme, men Adils og hans menn plyndret stedet og tok krøtter og tjenestefolk med seg. Blant dem var ei jente som var enestående vakker og het Yrsa. Snorre skriver at alle var imponert over henne, og mest var Adils som giftet seg med henne.
En del år senere angrep Helge Halvdansson, som hersket i Lejre i Danmark, Svitjod (Sverige) og tok Yrsa til fange. Da han ikke visste at Yrsa var hans egen datter voldtok han henne og tok henne med til Danmark hvor hun fødte sønnen Rolf Krake. Da gutten var tre år gammel kom Yrsa mor Ålov på besøk og fortalte datteren at hennes ektemann var også hennes far. Yrsa etterlot sønnen og dro tilbake til Adils og hun ble i Sverige resten av livet. Da Rolf var åtte år gammel døde Helge på krigstokt og gutten ble erklært konge.
Adils gikk til krig mot kong Åle fra Oppland og de kjempet på isen på Vänern. Åle døde i dette slaget, og Snorre forteller at det var lang redegjørelse av dette slaget i Skjoldungesagaen, og om hvordan Rolf Krake dro til Uppsala og bruke gullet som såkorn på Fyrisvollene.
Snorre forteller også at Adils likte gode hester og at han hadde de beste hestene i sin tid. Den samtidige gotiske lærde Jordanes noterte at svenskene var berømte for deres gode hester. En god hest var kalt Sløngve og en annen for Ravn som han hadde vunnet fra Åle etter dennes død. Ravn fikk han avlet til enda en hest ved navn Ravn og som han sendte som gave til Godgjest i Hålogaland. Som de fleste som Snorre omtaler i Ynglingesagaen dør Godgjest på ynkelig og til dels underlig vis ved at han faller av hesten. Tilsvarende dør også Adils:
«Adils var til et diseblot og rei hesten omkring disesalen, hesten snublet under ham, og kongen falt framover, hodet slo mot en stein så hausen sprakk, og hjernen fløt ut på steinen, det ble hans bane; han døde i Uppsala og ble hauglagt der, svearne reknet ham for en mektig konge.»Adils ble etterfulgt av sin sønn Øystein, slår Snorre fast, og nevner ikke moren, og av det kan man anta at Yrsa ikke var det.
=== Rolf Krakes saga ===
Rolf Krakes saga er antatt å ha blitt skrevet i tiden mellom 1230 og 1450, men har en lang muntlig tradisjon før den fikk sin skriftlige form. Sagaen forteller at Helge og Yrsa levde lykkelig sammen som ektefeller ved at ingen av dem kjente til at de var far og datter før Yrsa mor Ålov kom til Danmark og avslørte sannheten. Selv om Helge ønsket å fortsette insisterte Yrsa på å forlate ham for å leve alene. Hun ble senere tatt av den svenske kongen Adils som hans dronning. Helge dro til Uppsala for å hendte henne, men ble drept av Adils i et slag. I Lejre ble han etterfulgt av sin sønn Rolf Krake.
Etter en tid ble Rolf Krake oppmuntret av berserken Bodvar Bjarke til å dra til Uppsala for å kreve det gull som Adils hadde tatt fra Helge etter slaget. Rolf dro av sted med 120 menn og sine tolv berserker og underveis ble de testet av en bonde som kalte seg Rane (Odin i forkledning) som rådet Rolf å sende tilbake alle unntatt sine tolv berserker da antall ikke vil hjelpe ham mot Adils.
Danene ble først godt mottatt, men i Adils’ hall ble de hindret med hindringer, lureri og bakholdsangrep, og til slutt utfordret Adils dem om de tålte intens hete. Rolf og berserkene kastet skjoldene på ilden og hoppet over. Adils lurte seg ut bakvegen. Yrsa sendte en mann ved navn Vogg for å underholde danene, og han sa at Rolf Krake hadde et tynt ansikt som en stige, en «kraki», og Rolf likte tilnavnet sitt og ga mannen en gullring for det. Vogg sverget til gjengjeld å hevne danskekongen om han ble drept. Et troll i Adils tjeneste angrep dem i form av et villsvin, men Rolfs hund Gram drepte den.
De fant deretter ut at Adils hadde satte hallen i brann, og da de brøt ut ble de omringet av Adils’ tungt væpnede krigere som de slo tilbake. Yrsa ga Rolf et drikkehorn av sølv fylt med gull og juveler, og den berømte ringen Sviagris. Hun ga dem også Adils’ beste hester og de forsyninger de trengte. Rolf tok farvel med sin mor og red mot kysten.
Over Fyrisvollene oppdaget de at Adils og krigere fulgte etter dem. Rolf Krake brukte da gullet som «såkorn» og sådde det etter seg. Adils oppdaget at hans kostbare Sviagris og gullet lå strødd på bakken, og han stoppet for å plukke ringen opp med spydet sitt. Rolf slo da sverdet mot ryggen hans og skrek at han hadde bøyd ryggen på den mektigste mannen i Sverige.
=== Danske sagn ===
I danske sagn er Adils den som satte en hund til å herske over Danmark, og som jarlen Frøvin av Slesvigs banemann, som til gjengjeld ble drept av jarlens sønner Kæte og Vige. En tilsvarende «hundekonge» ved navn Saur er kjent fra Håkon den godes saga, der den onde Øystein Opplandskonge herjet i Trøndelag og tvang trønderne til å velge hvem de foretrakk som konge — trellen hans, Tore Manke, eller hunden hans, Saur. Trønderne foretrakk hunden som de seidet tre menns vett inn i.
== Dansk kilder ==
=== Chronicon Lethrense og Annales Lundenses ===
Chronicon Lethrense, også kalt Lejrekrøniken (og den inkluderte Annales Lundenses) forteller at da de danske kongene Helghe (Helge) og Ro (Roar) var døde, tvang den svenske kongen Hakon/Athis danskene å utrope en hund som konge. Hunden ble etterfulgt av Rolf Krage.
=== Gesta Danorum ===
Gesta Danorum (bok 2), av Saxo Grammaticus, forteller at Helgo (Helge) slo tilbake en svensk invasjon, drepte den svenske kongen Hothbrodd, og fikk svenskene til å betale skatt. Han begikk derimot selvmord av skam for sitt incestiøse forhold til Urse (Yrsa), og hans sønn Roluo (Rolf Krake) etterfulgte ham.
Den nye kongen av Sverige, Athislus (Adils), tenkte at skatten til danske kunne bli mindre om han giftet seg med den danske kongens mor og han tok Urse som dronning. Senere ble Urse så oppskaket av den svenske kongens gjerrighet at hun planla å rømme fra ham og samtidig frigjøre ham fra hans rikdom. Hun oppmuntret Athislus til å gjøre opprør mot Roluo, og sørget det slik at Roluo bli invitert til Sverige og lovet rike gaver.
Ved banketten ble Roluo først ikke gjenkjent av sin mor, men deres ømhet for hverandre ble deretter kommentert av Athislus og Roluo inngikk et veddemål med svenskekongen for å bevise sin manndomskraft.
Da gjestebudet hadde vart i tre dager rømte Urse og Roluo fra Uppsala tidlig om morgenen og fraktet med seg Athislus’ rikdommer i vogner. For å lette byrden og oppholde etterfølgerne spredde de gullet etter seg. Senere ble denne hendelsen i dette verket referert til å «så Fyrisvollene». Da Athislus oppdaget en kostbar ring liggende på bakken bøyde han seg for å plukke den opp og Roluo var fornøyd med å se kongen av Sverige bøye seg. Deretter unnslapp Roluo i skipene med sin mor.
Senere beseiret Roluo svenskekongen og ga Sverige til en ung mann ved navn Hiartuar (Heoroweard) som ble gift med Roluos søster Skulde. Da Athislus fikk høre at Hiartuar og Skulde hadde drept Roluo feiret han det, men han drakk så mye at han døde.
== Arkeologi ==
I henhold til Snorre Sturlason ble Adils gravlagt i kongehaugene på Gamle Uppsala, og det er antatt han er den som gravlagt i det som kalles for «Adils’ gravhaug», også kjent som «Den vestlige gravhaug» eller «Tors gravhaug», og er en av de største gravhaugene på Uppsala. En utgravningen av denne haugen avslørte at en mann ble gravlagt her en gang rundt år 575 på et bjørneskinn og med to hunder og rike gravgaver. Det var kostbare våpen og andre objekter, både innlandske og importerte, noe som beviser at den gravlagte hadde vært en mektig mann.
Disse levningene omfattet også et frankisk sverd smykket med gull, og et brettspill med romerske brikker gjort av elfenben. Han var kledd i en kostbar drakt gjort av frankisk tøy med gulltråder, og han bar et belte med en kostbar spenne. De var fire kaméer (smykkestein med utskåret bilde i relieff) fra Midtøsten som antagelig var deler av en kiste. Disse funnene viste de fjerne kontaktene som Ynglingeætten hadde på 500-tallet.
Snorre Sturlasons redegjørelse at Adils hadde de beste hestene i sin tid og Jordanes' redegjørelse at svenskene på 500-tallet var berømte for sine hester er støttet av arkeologiske spor. Denne tiden var begynnelsen på Vendeltiden, en arkeologisk periode i Sveriges forhistorie, en tid karakterisert av tilsynekomsten av oppfinnelsen stigbøyle og en mektig krigerelite i Sverige, bevist av rike graver i eksempelvis Valsgärde og Vendel.
== Referanser ==
== Bibliografi og eksterne lenker ==
Engelsk oversettelse fra norrønt av Hrólfs saga kraka ok kappa hans :
The Saga of Hrolf Kraki and his Champions. Overs. Peter Tunstall (2003). Tilgjengelig hos Norse saga: The Saga of Hrolf Kraki og Northvegr: The Saga of Hrolf Kraki.
Originaltekster:
Hrólfs saga kraka ok kappa hans på norrønt hos Heimskringla.no
University of Oregon: Norse: Fornaldarsögur norðurlanda: Hrólfs saga kraka ok kappa hans
Sagnanet: Hrólfs saga kraka
Literary Encyclopedia entry
Nerman, Birger: Det svenska rikets uppkomst, 1925
Beowulf:
Moderne engelsk oversettelse av Francis Barton Gummere
Moderne engelsk oversettelse av John Lesslie Hall
Chronicon Lethrense & Annales Lundense:
Chronicon Lethrense & Annales Lundense i engelsk oversettelse ved Peter Tunstall
Bok 2 av Gesta Danorum hos Online and Medieval & Classical library
The Relation of the Hrolfs Saga Kraka and the Bjarkarimur to Beowulf av Olson, 1916, hos Project Gutenberg]
the Ynglinga saga i engelsk (upresis) oversettelse av Samuel Laing, 1844, hos Northvegr
Gróttasöngr i Thorpes engelske oversettelse
Skáldskaparmál:
Snorre Sturlasons Prosa-Edda i originaltekst
CyberSamurai Encyclopedia of Norse Mythology: Prose-Edda – Skáldskaparmál (norrønt)
Kritiske tekster:'
Krag, C.: Ynglingatal og Ynglingesaga: en studie i historiske kilder (Oslo 1991).
Sundquist, O.: «Freyr"s offspring. Rulers and religion in ancient Svea society». (2004) | Adils (Aðils, Adillus, Aðísl at Uppsölum, Eadgils, Athisl, Athislus, og Adhel) var en semi-legendarisk konge i Sverige som er beregnet til å ha levd en gang på 500-tallet.Dateringen er sluttet fra den indre kronologi fra flere kilder og dateringen av hærtoktet til Hygelac (Chlochilaicus) til Friesland en gang rundt år 516. | 6,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enonkoski | 2023-02-04 | Enonkoski | ['Kategori:28°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Södra Savolax', 'Kategori:Sider med kart'] | Enonkoski er en kommune i landskapet Södra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 1 650 innbyggere og et areal på 419,25 km². Enonkoski er en finskspråklig kommune som grenser til Nyslott.
| Enonkoski er en kommune i landskapet Södra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 1 650 innbyggere og et areal på 419,25 km². Enonkoski er en finskspråklig kommune som grenser til Nyslott.
== Kilder ==
(no) Enonkoski i Store norske leksikon
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Enonkoski – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Enonkoski er en kommune i landskapet Södra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 1 650 innbyggere og et areal på 419,25 km². | 6,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_August_Fleischer | 2023-02-04 | Carl August Fleischer | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. august', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske jusprofessorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Carl August Fleischer (født 26. august 1936) er en norsk jurist, dr.juris og professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo fra 1969 til 2006, nå professor emeritus. Hans viktigste fagområder er folkerett og statsrett
| Carl August Fleischer (født 26. august 1936) er en norsk jurist, dr.juris og professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo fra 1969 til 2006, nå professor emeritus. Hans viktigste fagområder er folkerett og statsrett
== Bakgrunn og virke ==
Fra 1962 var han spesialkonsulent for Utenriksdepartementet i folkerettsspørsmål. Han har deltatt på en rekke internasjonale forhandlinger, som FNs 3. havrettskonferanse og mange forhandlinger om olje- og gassfeltene i Nordsjøen. Han spilte en viktig rolle under forhandlingene om kontinentalsokkelen mellom Norge, Danmark og Storbritannia mot slutten av 1960-årene. Andre viktige aktører her var Leif Terje Løddesøl og Jens Evensen. Fleischer har gitt ut en rekke bøker om folkerettslige spørsmål og har gjort en betydelig innsats for Norge på dette rettsområdet.
Fleischer har spilt en svært sentral rolle i det juridiske miljø, blant annet ved å påpeke det som etter hans mening er faglig uholdbare standpunkter inntatt av andre fagpersoner. Se nærmere om dette i boken Grunnlovens grenser.
Fleischer har aldri vært redd for å ytre sine meninger og har ofte vært i åpen strid med andre sentrale jurister.
Som lærebokforfatter er Fleischer kjent for en lettfattelig og pedagogisk stil og ikke minst for de hyppige innslagene av sterke karakteristikker av det han oppfatter som andre juristers uholdbare faglige standpunkter.Hans far var advokaten og dommeren Carl Johan Seckman Fleischer (1903–1981).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Carl August Fleischer på Internet Movie Database
(no) Publikasjoner av Carl August Fleischer i BIBSYS
(no) Publikasjoner av Carl August Fleischer i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin | Carl Johan Seckman Fleischer (født 3. september 1903 i Fredrikstad, død 1981) var en norsk jurist og dommer som i 1951 ble medlem av Bistillingsutvalget. | 6,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Punkaharju | 2023-02-04 | Punkaharju | ['Kategori:29°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Finland opphørt i 2013', 'Kategori:Sider med kart', "Kategori:Södra Savolax' geografi", 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Punkaharju er en tidligere kommune i landskapet Södra Savolax i Finland. Kommunen hadde cirka 3 900 innbyggere og et areal på 748,71 km². Punkaharju var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Kerimäki, Kesälahti, Parikkala, Ruokolax, Nyslott og Sulkava.
Kommunen har fått sitt navn etter den syv km lange åsryggen Punkaharju. Denne danner en landtunge i Saimens vannsystem og skiller innlandsfjordene Puruvesi og Pihlajavesi fra hverandre. Åsryggen er skogbevokst og rager ikke mer enn 31 m over vannet. Punkaharjuåsen ble kronopark allerede i 1843. I 1991 fikk den status som naturvernområde. Den er et av de 27 offisielle nasjonallandskapene i Finland. Zachris Topelius beskrev formasjonen slik i Kungens handske: «Af alla det sköna Finlands tjusande insjönejder finnes måhända ingen skönare, ingen mera förtjusande, än Punkaharju ås.»
I Punkahaju ligger også kunstmuseet Retretti og skogmuseet Lusto.
Den 1. januar 2013 ble kommunene Kerimäki og Punkaharju slått sammen med Nyslott.
| Punkaharju er en tidligere kommune i landskapet Södra Savolax i Finland. Kommunen hadde cirka 3 900 innbyggere og et areal på 748,71 km². Punkaharju var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Kerimäki, Kesälahti, Parikkala, Ruokolax, Nyslott og Sulkava.
Kommunen har fått sitt navn etter den syv km lange åsryggen Punkaharju. Denne danner en landtunge i Saimens vannsystem og skiller innlandsfjordene Puruvesi og Pihlajavesi fra hverandre. Åsryggen er skogbevokst og rager ikke mer enn 31 m over vannet. Punkaharjuåsen ble kronopark allerede i 1843. I 1991 fikk den status som naturvernområde. Den er et av de 27 offisielle nasjonallandskapene i Finland. Zachris Topelius beskrev formasjonen slik i Kungens handske: «Af alla det sköna Finlands tjusande insjönejder finnes måhända ingen skönare, ingen mera förtjusande, än Punkaharju ås.»
I Punkahaju ligger også kunstmuseet Retretti og skogmuseet Lusto.
Den 1. januar 2013 ble kommunene Kerimäki og Punkaharju slått sammen med Nyslott.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Punkaharju – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Utinaturen: Punkaharju naturskyddsområde
Uppslagsverket Finland: Punkaharju kommun
Uppslagsverket Finland: Punkaharju rullstensås
Miljöministeriet: Finlands nationallandskap | Punkaharju er en tidligere kommune i landskapet Södra Savolax i Finland. Kommunen hadde cirka 3 900 innbyggere og et areal på 748,71 km². | 6,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Even_Rasmussen | 2023-02-04 | Even Rasmussen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Skuespillere i Hotel Cæsar'] | Even Rasmussen (født 1. juni 1961) er en norsk skuespiller fra Mandal.
Han er utdannet ved Statens Teaterhøgskole (1985).
Rasmussen har hatt en rekke roller på teater, i filmer og i TV-serier. Han har også gitt norsk stemme til figurer i to Pokémon-filmer; i én av dem var han stemmen til seriens hovedskurk Giovanni.
Han har også hatt en rolle i TV-serien Mammon.
| Even Rasmussen (født 1. juni 1961) er en norsk skuespiller fra Mandal.
Han er utdannet ved Statens Teaterhøgskole (1985).
Rasmussen har hatt en rekke roller på teater, i filmer og i TV-serier. Han har også gitt norsk stemme til figurer i to Pokémon-filmer; i én av dem var han stemmen til seriens hovedskurk Giovanni.
Han har også hatt en rolle i TV-serien Mammon.
== Teaterroller (utvalg) ==
Kavring i Brødrene Løvehjerte på Teatret vårt i Molde
Ole Brumm i en teaterversjon av Ole Brumm
Kulygin i Tre søstre på Nordland Teater
Læreren i Privattimen av Eugene Ionesco
Relling i Vildanden
Jean i Frøken Julie
Valentin i en teaterversjon av Edderkoppkvinnens kyss
Engstrand i Gengangere
Tredje jurymedlem i en teaterversjon av 12 edsvorne menn
Erling i Skyfri himmel på Kilden teater i Kristiansand
Paleontologen i Walking with Dinosaurs i Oslo Spektrum
Elvis i Cooking with Elvis
Faren i Lars Norens Krig på Rogaland Teater
Lord Evelyn i Anything goes
Jack i Hvem er Ernest på Den Nationale Scene
Bill Sykes i en teaterversjon av Oliver! på Sandnes kulturhus
Frank i Rita på Haugesund Teater
Peter i Anne Franks dagbok
Victor i Først blir man jo født
Relling i Vildanden på Riksteatret
Ragnar i Bygmester Solness på Teater Ibsen
== Filmer og TV-serier ==
1990: Til en ukjent
1996: Aldri mer 13!
1998: Blodsbånd
2000: Hotel Cæsar
2001: Tellefsen
2002: Tyven, tyven
2001: Fox Grønland
2001: Olsenbanden jr. første kupp
2003: Kjell universell
2003: Fremragende timer
2005: Hotel Cæsar – Phillip Guttormsen
2005: Hugo Witt
2005: Slangebæreren
2006: Bakkeflyvere
2009: Siste runde
2021: Farfar sesong 2
=== Stemme ===
Angry Beavers – Norbert
Bobbys Verden – Onkel Ted
Hey Arnold – Mr. Green
Pokémon – Prof. Oak, Giovanni, Pokedex
1999: Pokémon – The First Movie
2000: Digimon – Apocalymon
2001: Pokémon 3 – The Movie
2002: Pokémon 4 Ever – Pokémonjegeren
== Hørespill ==
1988: Døde Menn går i land – Kaptein Jonas Corp, Eivind Dørum
1989: Jonas Fjeld I : De Knyttede Never – Jens
== Referanser ==
== Kilder ==
Even Rasmussen på Filmfront
Even Rasmussen i Nationaltheatrets forestillingsdatabase
== Eksterne lenker ==
(en) Even Rasmussen på Internet Movie Database
(en) Even Rasmussen hos The Movie Database | Even Rasmussen (født 1. juni 1961) er en norsk skuespiller fra Mandal. | 6,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finn_Arnesen_sr._(jurist) | 2023-02-04 | Finn Arnesen sr. (jurist) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske høyesterettsadvokater', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer tilknyttet Vinmonopolet'] | Finn Arnesen (født 5. november 1901, død 20. mai 1975) var en norsk jurist og høyesterettsadvokat. Han var blant annet oppnevnt medlem av den såkalte «Fleischerkommisjonen» (ledet av Carl Johan Seckman Fleischer) som gransket ansvarsforholdene i Industridepartementet, og spesielt byråsjef Harry Lindstrøm, etter Kings Bay-ulykken på Svalbard i 1963.
Han var sønn av lektor Haakon Arnesen (1863–1945) og Else Gamborg (1867–1940). Etter examen artium i 1920 og cand.jur. i 1924, ble han i 1931 høyesterettsadvokat. Fra 1955 til 1960 var han formann i Den norske sakførerforening. Fra 1966 var han styreformann for A/S Vinmonopolet en tid.Finn Arnesen ble i 1927 gift med Louise Johanne Grøndahl (1905–2000), datter av Anders Tander Grøndahl som var medeier i Grøndahl & Søn Forlag. De ble foreldre til høyesterettsadvokat Finn Arnesen jr. (1934–2012), gift med Anne Benedicte Cappelen (datter av Hans Cappelen). De igjen, ble foreldre til professor dr. juris Finn Arnesen (født 1962).
| Finn Arnesen (født 5. november 1901, død 20. mai 1975) var en norsk jurist og høyesterettsadvokat. Han var blant annet oppnevnt medlem av den såkalte «Fleischerkommisjonen» (ledet av Carl Johan Seckman Fleischer) som gransket ansvarsforholdene i Industridepartementet, og spesielt byråsjef Harry Lindstrøm, etter Kings Bay-ulykken på Svalbard i 1963.
Han var sønn av lektor Haakon Arnesen (1863–1945) og Else Gamborg (1867–1940). Etter examen artium i 1920 og cand.jur. i 1924, ble han i 1931 høyesterettsadvokat. Fra 1955 til 1960 var han formann i Den norske sakførerforening. Fra 1966 var han styreformann for A/S Vinmonopolet en tid.Finn Arnesen ble i 1927 gift med Louise Johanne Grøndahl (1905–2000), datter av Anders Tander Grøndahl som var medeier i Grøndahl & Søn Forlag. De ble foreldre til høyesterettsadvokat Finn Arnesen jr. (1934–2012), gift med Anne Benedicte Cappelen (datter av Hans Cappelen). De igjen, ble foreldre til professor dr. juris Finn Arnesen (født 1962).
== Referanser == | Finn Arnesen (født 5. november 1901, død 20. | 6,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solaris | 2023-02-04 | Solaris | ['Kategori:Pekere'] | Solaris kan referere til:
Solaris (roman) fra 1961, av Stanisław Lem
Solaris (1968), en TV-film av Boris Nirenburg etter Lems roman
Solaris (1972), en spillefilm av Andrej Tarkovskij etter Lems roman
Solaris (2002), en spillefilm av Steven Soderbergh etter Lems roman
Solaris (operativsystem), et operativsystem for datamaskiner
Solaris korrigert, diktsamling fra 2004
Solaris Bus & Coach, en polsk bussprodusent.
Solaris (album), musikkalbum utgitt av Slagr i 2007 | Solaris kan referere til:
Solaris (roman) fra 1961, av Stanisław Lem
Solaris (1968), en TV-film av Boris Nirenburg etter Lems roman
Solaris (1972), en spillefilm av Andrej Tarkovskij etter Lems roman
Solaris (2002), en spillefilm av Steven Soderbergh etter Lems roman
Solaris (operativsystem), et operativsystem for datamaskiner
Solaris korrigert, diktsamling fra 2004
Solaris Bus & Coach, en polsk bussprodusent.
Solaris (album), musikkalbum utgitt av Slagr i 2007 | Solaris kan referere til: | 6,868 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sulkava | 2023-02-04 | Sulkava | ['Kategori:28°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1630', 'Kategori:Kommuner i Södra Savolax', 'Kategori:Sider med kart'] | Sulkava er en kommune i landskapet Södra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 3 000 innbyggere og et areal på 769,33 km². Sulkava er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Nyslott, Rantasalmi, Juva, Puumala og Ruokolax. | Sulkava er en kommune i landskapet Södra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 3 000 innbyggere og et areal på 769,33 km². Sulkava er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Nyslott, Rantasalmi, Juva, Puumala og Ruokolax. | Sulkava er en kommune i landskapet Södra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 3 000 innbyggere og et areal på 769,33 km². | 6,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tor_Stenersen | 2023-02-04 | Tor Stenersen | ['Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Krigskorset', 'Kategori:Krigsmedaljen', 'Kategori:Medlemmer av Kompani Linge', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra Vinterkrigen', 'Kategori:Norske offiserer', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Tor Greiner Stenersen (født 29. oktober 1917 i Oslo, død 2. april 1944 i Oslo) var en norsk motstandsmann og løytnant i Kompani Linge.
Av utdannelse hadde Stenersen middelskole og teknisk skole. Han var med i krigen i Finland i 1940 og deltok senere i kampene i Norge. Han dro så til Storbritannia og kom med i Kompani Linge.
| Tor Greiner Stenersen (født 29. oktober 1917 i Oslo, død 2. april 1944 i Oslo) var en norsk motstandsmann og løytnant i Kompani Linge.
Av utdannelse hadde Stenersen middelskole og teknisk skole. Han var med i krigen i Finland i 1940 og deltok senere i kampene i Norge. Han dro så til Storbritannia og kom med i Kompani Linge.
== Kompani Linge ==
Stenersen fikk trening som spesialagent av Special Operations Executive (SOE) i Kompani Linge i England.
I operasjonsordre til «Chaffinch» hadde man foreslått følgende rekkefølge på instruksjonskursene: 1 – Sikkerhet (2 timer), 2 – Våpen (de enkleste først) (9 timer), 3 – Ubevæpnet nærkamp (2 timer + praksis), 4 – Eksplosiver (15 timer), 5 – Ødeleggelse av stridsvogner og armerte kjøretøy (2 timer), 6 – Geriljataktikk (2 timer).
== Operasjoner i Norge ==
Stenersen deltok i Måløyraidet i romjula 1941, da Martin Linge falt.
Sammen med Martin Olsen ledet Stenersen «Operasjon Chaffinch» og «Operasjon Goldfinch». Stenersen hoppet i fallskjerm på Skrim den 17. november 1943 kl. 0200 med de første flybårne våpenlaster til Milorg distrikt 15 i Vestfold. Hans oppdrag under oppholdet i Oslo-traktene var blant annet å motta dropp av utstyr fra Storbritannia, og å trene norske hjemmefrontfolk, deriblant i sabotasje, våpenbruk og nærkamp.
=== Likvideringer ===
Stenersen gjennomgikk som SOE-agent ved Kompani Linge, trening i likvidering. Det var Hjemmefrontens sentralledelse (ledet av Jens Chr. Hauge) som bidro med lister over hvem som skulle likvideres. Som regel var disse lister klarert med Storbritannia. I rapporter til Storbritannia oppgir Stenersen at Sentralledelsen presset ham hardt til å prioritere disse aksjonene, da de ønsket at de skulle gjennomføres av folk fra Storbritannia. Metoden skulle være «den stille», og likene måtte forsvinne sporløst.Stenersen benyttet, som dokumentert i egne rapporter til SOE, gjerne gift, i form av væsker som ble sprøytet i ofre, blandet i mat eller drikke, eller gitt i pilleform. Fra SOE-rapportene kommer det frem at Stenersen selv ønsket å gå hardere til verks, blant annet ved å benytte sprengstoff, hvilket ble avslått av Sentralledelsen, da man ikke ønsket represalier.Sammen med Martin Olsen likviderte Stenersen 8. desember 1943 Elsa Kristoffersen. Hun ble kidnappet hjemme hos sin mor, som deretter ble oppringt og fortalt at datteren skulle smugles til Sverige. Etter å ha avhørt henne i dekkleiligheten i Drammensveien 117B, kjørte gruppen utover mot Sandvika. Ved Nesøya ble Kristoffersen slått i bakhodet med en totensläger, men slaget var ikke hardt nok til at hun ble bevisstløs. Hun ble deretter skutt med pistol i tinningen, og kastet utfor broen til Nesøya. Liket ble funnet av politiet dagen etter på isen under broen.
== Død ==
Stenersen døde under eller etter forsøk på flukt fra fengsling under okkupasjonsmakten.Stenersen ble bisatt 12. juni 1945 med sangene «Norge mitt Norge», «Deilig er jorden», og «Gud signe vårt dyre fedreland».
== Heder ==
Stenersen mottok Krigskorset med sverd og Krigsmedaljen.
== Se også ==
Hans Helmer Ager Ryen, en annen Linge-trent likvidatør.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Erling Jensen, Per Ratvik, Ragnar Ulstein (1948): Kompani Linge – Gyldendal
Ulateig, Egil: Med rett til å drepe Tiden forlag, 1996, ISBN 8210041657
Kjell Sørhus: Milorg D13 i kamp, Orion forlag, 2007, ISBN 9788245808391
Jan Christensen: Oslogjengen – Europas beste sabotørgruppe, 2005, Orion forlag, ISBN 9788245807141
Våre falne 1939–1945; utgitt av Den norske stat 1949–51 | | fsted = Oslo | 6,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kangasniemi | 2023-02-04 | Kangasniemi | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Södra Savolax', 'Kategori:Sider med kart'] | Kangasniemi er en kommune i landskapet Södra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 6 100 innbyggere og et areal på 1 226,75 km². Kangasniemi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Hankasalmi, Hirvensalmi, Joutsa, St. Michel, Pieksämäki og Toivakka.
| Kangasniemi er en kommune i landskapet Södra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 6 100 innbyggere og et areal på 1 226,75 km². Kangasniemi er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Hankasalmi, Hirvensalmi, Joutsa, St. Michel, Pieksämäki og Toivakka.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kangasniemi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kangasniemi er en kommune i landskapet Södra Savolax i Finland. Kommunen har cirka 6 100 innbyggere og et areal på 1 226,75 km². | 6,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABFinn%C3%B8y%C2%BB | 2023-02-04 | MF «Finnøy» | ['Kategori:Pekere'] | «Finnøy» kan vise til flere skip:
MF «Austrheim» (1971) – bilferge eid av Tide. Gikk som MF «Finnøy» 1971 – 1995.
MF «Finnøy» (1999) – bilferge eid av Norled. Går i Høgsfjordsambandet. | «Finnøy» kan vise til flere skip:
MF «Austrheim» (1971) – bilferge eid av Tide. Gikk som MF «Finnøy» 1971 – 1995.
MF «Finnøy» (1999) – bilferge eid av Norled. Går i Høgsfjordsambandet. | «Finnøy» kan vise til flere skip: | 6,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Statskuppet_i_Latvia_1934 | 2023-02-04 | Statskuppet i Latvia 1934 | ['Kategori:Latvias historie', 'Kategori:Statskupp'] | Statskuppet i Latvia 1934 fant sted den 15. mai 1934 da Latvias statsminister Kārlis Ulmanis støttet av den latviske hæren oppløste Saeima (parlamentet) og opprettet et utøvende ikke-parlamentarisk og autoritært styre, angivelig for å beskytte landet fra et kupp av den høyre-ekstremistiske «Legionen» under oberstløytnant Voldemārs Ozols.
| Statskuppet i Latvia 1934 fant sted den 15. mai 1934 da Latvias statsminister Kārlis Ulmanis støttet av den latviske hæren oppløste Saeima (parlamentet) og opprettet et utøvende ikke-parlamentarisk og autoritært styre, angivelig for å beskytte landet fra et kupp av den høyre-ekstremistiske «Legionen» under oberstløytnant Voldemārs Ozols.
== Statskuppet ==
Den 15. mai 1934 oppløste Ulmanis som statsminister Saeima (parlamentet) og opprettet et utøvende ikke-parlamentariske og autoritært styre, angivelig for å beskytte landet fra et kupp av den høyre-ekstremistiske «Legionen» under oberstløytnant Voldemārs Ozols.
Ulmanis ble støttet av adskillige offiserer fra hæren og enheter fra hjemmevernet (Aizsargi), som okkuperte de viktigste regjeringskontorene, kommunikasjons- og transportfasilitetene i byen. Mange av de valgte embetsmennene og militæroffiserer imot kuppet ble ulovlig tilbakeholdt.
Alle de politiske partiene, inkludert hans eget parti Den latviske bondeunionen, ble gjort ulovlige. Deler av den latviske grunnloven og de borgerlige rettighetene ble suspendert. Alle aviser eid av politiske partier og organisasjoner ble lukket. Omkring 2000 sosialdemokrater ble til å begynne med tilbakeholdt av myndighetene, inkludert de fleste av sosialdemokratiske medlemmene av det oppløste Saeima og diverse høyre-ekstremistiske radikale organisasjonene som Pērkonkrusts. I alt ble 369 sosialdemokrater, 95 medlemmer av Pērkonkrusts, pro-nazistiske aktivister fra det baltisk-tyske samfunnet og en rekke politikere fra andre partier internert i en konsentrasjonsleir etablert i Liepājas Karosta-distrikt.
Etter at flere av sosialdemokratene som Bruno Kalniņš hadde blitt være renset for beskyldninger om våpenanklager av domstolene, ble de fleste av disse løslatt over tid. De som ble kjent skyldig i forræderi, som Gustavs Celmiņš, forble fengslet for resten av deres dømte straffer.
== Konsekvenser ==
== Se også ==
Latvias historie
Kārlis Ulmanis | Statskuppet i Latvia 1934 fant sted den 15. mai 1934 da Latvias statsminister Kārlis Ulmanis støttet av den latviske hæren oppløste Saeima (parlamentet) og opprettet et utøvende ikke-parlamentarisk og autoritært styre, angivelig for å beskytte landet fra et kupp av den høyre-ekstremistiske «Legionen» under oberstløytnant Voldemārs Ozols. | 6,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaare_Sandegren | 2023-02-04 | Kaare Sandegren | ['Kategori:Ap-politikere i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byråder i Oslo', 'Kategori:Dødsfall 29. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fødsler 18. mars', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Norske diplomater', 'Kategori:Norske fagforeningspersoner', 'Kategori:Norske jazzmusikere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Kaare Sandegren (født 18. mars 1929, død 29. juli 2021) var en norsk politiker (Ap), dilpomat og i flere år leder av internasjonal avdeling i Landsorganisasjonen i Norge.
| Kaare Sandegren (født 18. mars 1929, død 29. juli 2021) var en norsk politiker (Ap), dilpomat og i flere år leder av internasjonal avdeling i Landsorganisasjonen i Norge.
== Liv og virke ==
Kaare Sandegren tok examen artium i 1947 på Fagerborg gymnas i Oslo og studerte historie. sosialøkonomi støttefag ved Universitetet i Oslo (UiO) og senere statsvitenskap ved University of Oregon og ved Fletcher School of Law and Diplomacy Tufts/Harvard). I 1956 tok han mastergraden (mag.art.) i statsvitenskap ved UiO med avhandling om Kontinentalsokkelen – statspraksis og FNs reguleringsforslag.
han var deretter aspirant til utenrikstjenesten og tjenestegjorde ved Norges delegasjon i NATO i Paris fra 1959 og ved ambassaden i Bangkok 1963-1965. Han ble utnevnt til byråsjef i 1968.
I 1967-1969 var han nestleder ved NUPI. Han var knyttet til LO fra 1971, hvor han hadde en rekke oppgaver, blant annet som LOs internasjonale sekretær, til han gikk av med pensjon i 1994. I 1972 ble han valgt til visegeneralsekretær i Den europeiske faglige samorganisasjon (DEFS). Han var aktiv som representant i Frie Faglige Internasjonale og nordisk/europeiske samorganisasjoner. Seinere hadde han oppdrag for LO og ILO i det sørlige Afrika.
Sandegren var bystyremedlem i Oslo (finans- og byutviklingskomiteene), og var aktiv i Arbeiderpartiet i ulike organisasjoner og verv, bla. i Arbeiderbevegelsens Internasjonale Støttekomite, Internasjonalt utvalg i Arbeiderpartiet, i styret og representantskapet i Oslo Arbeiderparti. Han var næringsbyråd i Rune Gerhardsens byråd i Oslo i 1994.
Han utga bok om Fagbevegelsens internasjonale engasjement (1977) og om etableringen av Den europeiske faglige samorganisasjon (2000). Han var aktiv i offentlig debatt (Aftenposten og Arbeiderbladet/Dagsavisen/Internasjonal Politikk) om sikkerhetspolitikk, næringspolitikk, bypolitikk.
Han var varamedlem i Nobelkomiteen i flere år, og rykket opp som medlem i 1990 og 1993.
=== Musiker ===
Aktiv som musiker, bass, piano, arrangering, særlig innen feltet jazz, i yngre år. Se Kaare Sandegren jazz. "Boken om Jazz" i 1954. Kåserier og foredrag "Hva er hva i jazzen" i NRK radio i førti-og femtiåra. Ny bok i 2010: "Spillesug. En jazzdokumentar. Jazzmiljøet i Osloregionen under og etter krigen, og før. 1940-1950: En gullalder". Boka bygger i hovedsak på intervjuer av 34 veteraner fra førti-og femtiåra, men gjennomgår også jazzens utvikling som kampmusikk og erfaringene fra 1920 og 1930-åra, basert dels på Bjørn Stendahl og Steinar Kristiansens intervjuer (Norsk Jazzarkiv), dels på egne intervjuer. Han var også orkesterleder og arrangør for studentrevyene i 1950 og 1954 i Oslo og for en rekke russerevyer fra 1947 til 1951.
Han var medlem av Norsk Musikerforbund/Norsk Tjenestemannslag
Sandegren sto også bak en rekke plateinnspillinger.
== Verv ==
1971-1973: Representant i Brussel for norsk LO og tjenestemannsorganisasjonene i Sverige, Danmark, Finland, UK, Østerrike, Sveits. Medansvarlig for forhandlingen om Den europeiske faglige samorganisasjon (1973) og Nordens Faglige Samorganisasjon (1972).
1973-1994 Internasjonal sekretær i LO/mesteparten av tida leder for internasjonale avdeling.
1973.. Nestleder i Arbeiderbevegelsens Internasjonale Støttekomite
Leder Ammerud Partilag av DNA i 80-og 90-år
Leder Oslo Arbeidersamfunn
Medlem Internasjonalt utvalg i Arbeiderpartiet
Vararepresentant/dels representant) i Den Norske Nobelkomite i 90-åra
1994-1997: Næringsbyråd i Oslo
1994-1997: Representantskapet Oslo Arbeiderparti
1996-2000: Styret i Oslo AP
1995-2002: Medlem av Oslo bystyre
2004-2006: Leder Internasjonalt Forum, Oslo Arbeiderparti
== Utgivelser ==
Kaare Sandegren, red. (1954). Boken om jazz. Stavanger: Dreyer.
== Referanser ==
== Kilder ==
Omtale på 80-årsdagen i Aftenposten Kultur side 13 18. mars 2009.
== Eksterne lenker ==
Kaare Sandegren hos nobelprize.org | Kaare Sandegren (født 18. mars 1929, død 29. | 6,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Aanensen | 2023-02-04 | Albert Aanensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. april', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Haugesund kommune'] | Albert Aanensen (født 24. april 1972 i Haugesund) er en kristen roots- og countryartist.
Han er født i Haugesund og oppvokst på Karmøy i en stor familie. Aanensens slekt har mye erfaring med musikk, noe som spilt en stor del i livet hans og som har inspirert ham til mye av det han driver med. Aanensen begynte å reise rundt med musikkinnslag allerede som liten gutt.
Aanensen har en musikkstil som kan beskrives som roots/country. Sangene hans har også blitt tatt i bruk av andre artister.
Aanensen har 4 barn fra tidligere ekteskap.
| Albert Aanensen (født 24. april 1972 i Haugesund) er en kristen roots- og countryartist.
Han er født i Haugesund og oppvokst på Karmøy i en stor familie. Aanensens slekt har mye erfaring med musikk, noe som spilt en stor del i livet hans og som har inspirert ham til mye av det han driver med. Aanensen begynte å reise rundt med musikkinnslag allerede som liten gutt.
Aanensen har en musikkstil som kan beskrives som roots/country. Sangene hans har også blitt tatt i bruk av andre artister.
Aanensen har 4 barn fra tidligere ekteskap.
== Diskografi ==
=== Album ===
Han skal stå ved himmelporten
Halleluja, hele himmelen er min
Vingeslag
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Albert Aanensen (født 24. april 1972 i Haugesund) er en kristen roots- og countryartist. | 6,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K9_Thunder | 2023-02-04 | K9 Thunder | ['Kategori:155 mm artilleri', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artilleri brukt av Norges forsvar', 'Kategori:Selvdrevet artilleri'] | K9 Thunder er en sørkoreansk selvdrevet haubits med kaliber 155 mm, utviklet av Hanwha Land Systems. Den ble utviklet for å supplere og deretter erstatte haubitsen K55 i tjeneste i Sør-Koreas forsvar.
| K9 Thunder er en sørkoreansk selvdrevet haubits med kaliber 155 mm, utviklet av Hanwha Land Systems. Den ble utviklet for å supplere og deretter erstatte haubitsen K55 i tjeneste i Sør-Koreas forsvar.
== Norske forhold ==
I desember 2017 signerte Forsvaret en kontrakt på levering av 24 K9-skyts med 6 tilhørende K10 ammunisjonskjøretøy. Disse erstattet Artilleribataljonens aldrende M109A3GNM.
I november 2022 ble det kjent at Artilleribataljonen skal motta 4 nye K9-skyts, samt åtte nye K10 vogner med forventet levering i 2024.
=== Verkstedtjenester ===
Vedlikehold av vognene finner sted ved Bjerkvik Tekniske Verksted i Nordland. Der skal også de finske vognene vedlikeholdes. Verkstedet blir såkalt «center of excellence», som betyr at de blir det nasjonale kompetansesenteret for det nye våpensystemet.
== Brukere ==
Estland
Finland
Sør-Korea
India
Norge
Polen
Tyrkia
== Se også ==
Det norske forsvarets utskifting av M109
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
forsvaret.no Arkivert 20. september 2019 hos Wayback Machine. - Her er K9 Thunder (05.04.2018) | Thunder er en snustype utviklet og produsert av V2 Tobacco. | 6,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dealextreme | 2023-02-04 | Dealextreme | ['Kategori:2005 i Kina', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinesiske selskaper', 'Kategori:Nettbutikker', 'Kategori:Nettsteder', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Selskaper etablert i 2005', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | DealExtreme er en kinesisk nettbutikk og en av verdens største i sin nisje. Selskapet er lokalisert i Hongkong og baserer sin virksomhet på å selge billige produkter til Europa og USA. Nettsidene hadde per 2012 1 348 039 visninger per dag.Butikken selger hovedsakelig småelektronikk til private husholdninger og antas å være verdens billigste nettbutikk. Nettbutikken selger blant annet kopier av kjente merkevarer som iPhone under lignende navn som «sciPhone», «Ifone» og «hiPhone».
I september 2011 åpnet butikken varelagre i USA og Storbritannia, som garanterer tre dagers leveringstid i Vest-Europa og Nord-Amerika. Varelageret i Storbritannia sender til ti land i EU. Norge er ikke med, og varer som bestilles til norske adresser blir fortsatt sendt fra Hongkong. I desember 2011 åpnet Dealxtreme også et varelager i Australia.
Man kan velge å få prisene oppgitt i norske kroner, og for kundene blir det spesielt rimelig da det er fri frakt på alle ordre. Leveringstiden er oppgitt til mellom 10 og 21 virkedager.
| DealExtreme er en kinesisk nettbutikk og en av verdens største i sin nisje. Selskapet er lokalisert i Hongkong og baserer sin virksomhet på å selge billige produkter til Europa og USA. Nettsidene hadde per 2012 1 348 039 visninger per dag.Butikken selger hovedsakelig småelektronikk til private husholdninger og antas å være verdens billigste nettbutikk. Nettbutikken selger blant annet kopier av kjente merkevarer som iPhone under lignende navn som «sciPhone», «Ifone» og «hiPhone».
I september 2011 åpnet butikken varelagre i USA og Storbritannia, som garanterer tre dagers leveringstid i Vest-Europa og Nord-Amerika. Varelageret i Storbritannia sender til ti land i EU. Norge er ikke med, og varer som bestilles til norske adresser blir fortsatt sendt fra Hongkong. I desember 2011 åpnet Dealxtreme også et varelager i Australia.
Man kan velge å få prisene oppgitt i norske kroner, og for kundene blir det spesielt rimelig da det er fri frakt på alle ordre. Leveringstiden er oppgitt til mellom 10 og 21 virkedager.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | DealExtreme er en kinesisk nettbutikk og en av verdens største i sin nisje.WPP – DealExtreme. | 6,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Pierre_Abel-R%C3%A9musat | 2023-02-04 | Jean-Pierre Abel-Rémusat | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 3. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1832', 'Kategori:Franske oversettere', 'Kategori:Franske sinologer', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1788', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jean-Pierre Abel-Rémusat (født 5. september 1788 i Paris i Frankrike, død 3. juni 1832 i Paris) var en fransk sinolog.
I 1826 publiserte Rémusat Iu-kiao-li, ou les deux cousines, roman chinois (玉嬌梨), en av de første kinesiske romaner kjent i Europa (den kinesiske originalen regnes ikke som noe ledende verk). Den ble lest av blant andre Thomas Carlyle, Ralph Waldo Emerson, Goethe og Stendhal.Han døde av kolera i 1830, kort etter at han hadde giftet seg.
| Jean-Pierre Abel-Rémusat (født 5. september 1788 i Paris i Frankrike, død 3. juni 1832 i Paris) var en fransk sinolog.
I 1826 publiserte Rémusat Iu-kiao-li, ou les deux cousines, roman chinois (玉嬌梨), en av de første kinesiske romaner kjent i Europa (den kinesiske originalen regnes ikke som noe ledende verk). Den ble lest av blant andre Thomas Carlyle, Ralph Waldo Emerson, Goethe og Stendhal.Han døde av kolera i 1830, kort etter at han hadde giftet seg.
== Verker i utvalg ==
Note sur quelques épithétes descriptives du Bouddha. Journ. des Sav., 1819, 625 s.
Sur la succession des 33 premiers patriarches de la religion de Bouddha. Journ. des Sav., 1821, 4 s.
Abel-Rémusat et Humboldt, Lettres édifiantes et curieuses sur la langue chinoise, 1821-1831
Les élémens de la grammaire chinoise, 1822
Aperçu d'un Mémoire sur l'origine de la Hiérarchie Lamaique. Journ. As., Vol. IV., 1824, 257 s.
Mélanges Asiatiques, ou Choix de morceaux de critique, et de mémoires relatifs aux religions, aux. sciences, à l'histoire, et à la géographie des nations orientales. Vols. I.- II., Paris, 1825.
Iu-Kiao-Li (Les Deux Cousines), Paris, 1826.
Nouveaux Mélanges Asiatiques, on Recueil de morceaux, &c., Vol. I.-II. 1829.
Observations sur trois Mémoires de De Guignes insérés dans le tome XI. de la Collection de l'Académie des Inscriptions et Belles-Lettres, et relatifs à la religion samanéenne. Nouv. Journ. As., 2e série, Vol. VII. (1831), s. 265, 269, 301.
Observations sur Histoire des Mongols orientaux, de Ssanang-Ssetsen. Paris, 1832.
Foé Koué Ki; ou, Relations des royaumes bouddhiques: voyage dans la Tartarie, dans l'Afghanistan et dans l'Inde, exécuté, à la fin du IVe siècle, par Chy Fa Hian. Traduit du Chinois et Commenté par M. Abel Rémusat. Ouvrage Posthume. Revu, Complété, et Augmenté d'Éclaircissements Nouveaux Par MM. Klaproth et Landresse. Paris, l'Imprimerie Royale, 1836. Den opprinnelige kinesiske tittel er 佛國記.
Mémoires sur un voyage dans l'Asie Centrale, dans le pays des Afghans, et des Beloutches, et dans l'Inde, exécuté à la fin du IVe Síècele de notre ère par plusieurs Samanéens de Chine. Mém. de l'Inst. royal de France, Acad. d. inscr. 1838, 343 s.
Mélanges posthumes d'histoire et de littérature orientales. Paris, 1843.
== Referanser == | Jean-Pierre Abel-Rémusat (født 5. september 1788 i Paris i Frankrike, død 3. | 6,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Dragon_Young | 2023-02-04 | John Dragon Young | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. november', 'Kategori:Dødsfall i 1996', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Hongkongkinesiske politikere', 'Kategori:Kinesiske historikere', 'Kategori:Kinesiske sinologer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hongkong', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Dragon Young (født 1949, død 1996) var en historiker og sinolog som også ble innvalgt som medlem av parlamentet i Hongkong under britisk styre.
| John Dragon Young (født 1949, død 1996) var en historiker og sinolog som også ble innvalgt som medlem av parlamentet i Hongkong under britisk styre.
== Verker ==
Confucianism and Christianity: the Jesuits, their converts, and their critics, 1552-1669 (1976)
«Sun Yat-sen and Hong Kong : the development of his early theories on China's modernization, 1887-1897», i Perspectives on China's modernization : variations on a theme (1984)
Towards a Hong Kong identity : the riots of 1966 and 1967 (1991)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kerrie L. MacPherson: «John Dragon Young (1949–1996)», i The Journal of Asian Studies, Vol. 56, No. 1 (Feb., 1997), s. 294-295. | John Dragon Young (født 1949, død 1996) var en historiker og sinolog som også ble innvalgt som medlem av parlamentet i Hongkong under britisk styre. | 6,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marit_Isene | 2023-02-04 | Marit Isene | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 18. januar', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mezzosopraner', 'Kategori:Norske musikkpedagoger', 'Kategori:Norske musikkprofessorer', 'Kategori:Norske operasangere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden'] | Marit Isene (født 18. januar 1923, død 9. mars 2002), var en norsk operasanger (sopran og mezzosopran).
Etter skolering og Ruudstipend (1941) i hjembyen fikk hun sin konsertdebut i Universitetets Aula (1946). Hennes søster, Ebba Isene, akkompagnerte henne da, såvel som i NRK radio ved en rekke anledninger. Derpå studerte hun med støtte fra A.C. Houens legat i Stockholm (1947) og i Philadelphia (1948–50).
Hennes opera-debut kom ved Stockholmsoperaen (1950) som Santuzza i Cavalleria rusticana. Så var det gjesteopptredener i Helsingfors, før hun ble fast ved Stadtsteateret i Zürich (1954), såvel som gjestende ved europeiske scener, blant annet med Birgit Nilsson. Georg Solti brakte henne til Frankfurt am Main (1956–58).
Isene gikk over til mezzosopran (dramatisk sopran) etter den nyinnsatte operadirektør Kirsten Flagstad hentet henne til det nystartede Den Norske Opera (1958–74). Hun gjestet ellers operaen i Paris og i Toulouse blant annet. Det nystartede Norges musikkhøgskole hyret henne inn som førsteamanuensis (1973), senere professor (1986–92) og medlem i Kassettavgiftsfondet.
| Marit Isene (født 18. januar 1923, død 9. mars 2002), var en norsk operasanger (sopran og mezzosopran).
Etter skolering og Ruudstipend (1941) i hjembyen fikk hun sin konsertdebut i Universitetets Aula (1946). Hennes søster, Ebba Isene, akkompagnerte henne da, såvel som i NRK radio ved en rekke anledninger. Derpå studerte hun med støtte fra A.C. Houens legat i Stockholm (1947) og i Philadelphia (1948–50).
Hennes opera-debut kom ved Stockholmsoperaen (1950) som Santuzza i Cavalleria rusticana. Så var det gjesteopptredener i Helsingfors, før hun ble fast ved Stadtsteateret i Zürich (1954), såvel som gjestende ved europeiske scener, blant annet med Birgit Nilsson. Georg Solti brakte henne til Frankfurt am Main (1956–58).
Isene gikk over til mezzosopran (dramatisk sopran) etter den nyinnsatte operadirektør Kirsten Flagstad hentet henne til det nystartede Den Norske Opera (1958–74). Hun gjestet ellers operaen i Paris og i Toulouse blant annet. Det nystartede Norges musikkhøgskole hyret henne inn som førsteamanuensis (1973), senere professor (1986–92) og medlem i Kassettavgiftsfondet.
== Priser ==
Lindemanprisen 1993 på kroner 40 000
St. Olavs Orden, ridder i 1. klasse, 1998
Æresmedlem i Norsk Tonekunstnersamfund 2000
== Utgivelser ==
Great Norwegian performers 1945-2000, vol. 1 (Simax, 2006). Flere bidrag.
== Referanser == | Marit Isene (født 18. januar 1923, død 9. | 6,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adela_croesella | 2023-02-04 | Adela croesella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Giovanni Antonio Scopoli', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1763', 'Kategori:Svepemøll'] | Adela croesella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er utbredt i Sør-Norge.
| Adela croesella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er utbredt i Sør-Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 10 – 13 mm), fargerik møll med lange antenner. Den kjennes lettest fra lignende arter på at forvingens lyse tverrbånd er kantet med fiolett, dessuten er den mindre enn de fleste andre svepemøll. Antennen hos hannen er trådformet og omtrent dobbelt så lang som forvingen, hos hunnen er den litt lenger enn forvingen, i den innerste halvdelen kledt med svarte, oppstående skjell. Hodet er kledt med lyst rustfargede, oppstående, hårlignende skjell. Forvingen er brunlig med en brunfiolett glans, og mer eller mindre tydelige, lyse (gulaktige) lengdestreker. Midt på har den et rett, gult tverrbånd, dette er bredt kantet med blåfiolett på begge sider. Vingefrynsene er mørkbrune. Bakvingen er mørkbrun med purpuraktig glans.
== Levevis ==
Arten lever i skogkanter og buskrik mark. Larvene lever på busker og løvtrær. Oppgitte næringsplanter er tindved (Hippophaë rhamnoides) og liguster (Ligustrum vulgare), men det er sannsynlig at den har andre vertsplanter i Norge. De spiser mest nedfalne blader, kanskje også på blomster og frø. Larven lever i en avlang, oval og flat hylse av bladrester. De voksne sommerfuglene flyr om dagen i juni og juli. Hunnene sitter mest i ro i vegetasjonen mens hannene med sine lange antenner svermer rundt buskene.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa og Sibir. I Norge er den funnet i Sør-Norge.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 295 – 332. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Adela croesella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Adela croesella i Encyclopedia of Life
(en) Adela croesella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Adela croesella hos Artsdatabanken
(sv) Adela croesella hos Dyntaxa
(en) Adela croesella hos Fauna Europaea
(en) Adela croesella hos NCBI
(en) Kategori:Adela croesella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Adela croesella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er utbredt i Sør-Norge. | 6,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adela_cuprella | 2023-02-04 | Adela cuprella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Ignaz Schiffermüller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Michael Denis', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775', 'Kategori:Svepemøll'] | Adela cuprella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er utbredt på Østlandet og langs kysten til Rogaland i Norge.
| Adela cuprella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er utbredt på Østlandet og langs kysten til Rogaland i Norge.
== Utseende ==
En ganske litenj (vingespenn 14 – 17 mm) bronsefarget møll med lange antenner. Av andre norske arter ligner den mest på Cauchas rufimitrella, men antennene er lengre enn hos denne artan, dessuten er hannens hode svart. Hodet er kledt med oppstående, hårlignende skjell som er svarte hos hannen, gule hos hunnen. Antennen er lang og trådformet, hos hannen over dobbelt så lang som forvingen, hos hunnen litt lengre enn forvingen. Forkroppen er svart hos hannen, bronsefarget hos hunnen. Forvingen er metallisk uten noen flekker eller bånd, gullglinsende innerst og bronse- eller purpurglinsende i den ytre delen. Bakvingen er mørkbrun med purpuraktig glans.
== Levevis ==
Denne arten lever på fuktige steder der det vokser selje (Salix caprea) eller vier-busker (Salix spp.). De voksne sommerfuglene flyr om dagen i april og mai, og hannene svermer rundt buskene. Lengst i nord flyr den like til slutten av juni. Hunnene legger egg på blomstene (gåsunger) til vertsplantene. Når larven er klekket, firer den seg ned til bakken i en silketråd og lever deretter av nedfalne blader. Larven omgir seg med en hylse av planterester.
== Utbredelse ==
Den er utbredt over mesteparten av Europa, østover til Kaukasus. I Norge finnes den på Østlandet, og langs kysten av Sørlandet og Rogaland.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 295 – 332. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Adela cuprella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Adela cuprella i Encyclopedia of Life
(en) Adela cuprella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Adela cuprella hos Artsdatabanken
(sv) Adela cuprella hos Dyntaxa
(en) Adela cuprella hos Fauna Europaea
(en) Adela cuprella hos NCBI
(en) Kategori:Adela cuprella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Adela cuprella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er utbredt på Østlandet og langs kysten til Rogaland i Norge. | 6,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adela_reaumurella | 2023-02-04 | Adela reaumurella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Svepemøll'] | Adela reaumurella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Denne metallgrønne arten er lett å kjenne på de ekstremt lange antennene, som hos hannen er omtrent tre ganger så lange som forvingen.
| Adela reaumurella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Denne metallgrønne arten er lett å kjenne på de ekstremt lange antennene, som hos hannen er omtrent tre ganger så lange som forvingen.
== Utseende ==
En middelsstor (vingespenn 15 – 17 mm), metallgrønn møll med svært lange antenner. Antennene er mørke og trådformede, hos hannen over tre ganger så lange som forvingen, hos hunnen litt lenger enn forvingen. Hos hannen er hode, palper og bein kledt med lange, oppstående, svarte, hårlignende skjell, og virker ganske rufsete. Hunnens hode er brunlig. Forkroppen er svart hos hannen, metallgrønn hos hunnen. Forvingen er ensfarget metallgrønn. Bakvingen er mørkbrun med en svak, purpuraktig glans.
== Levevis ==
Denne arten lever i skogkanter og mellom busker og kratt, der hannene med sine lange, svepeformede antenner svermer. Ofte finner man den rundt eikebusker (Quercus spp.), men det er usikkert hvor sterkt den egentlig er knyttet til eik. De voksne sommerfuglene flyr om dagen i mai og juni. Hunnene legger egg på ulike planter, men de nyklekte larvene slipper seg ned på bakken der de lever av nedfalne blader. Larven omgir seg med et hylster av planterester.
== Utbredelse ==
Den er utbredt over hele Europa og i den asiatiske delen av Tyrkia. I Norge finnes den bare langs kysten av Østlandet og Sørlandet.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 295 – 332. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Adela reaumurella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Adela reaumurella i Encyclopedia of Life
(en) Adela reaumurella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Adela reaumurella hos Artsdatabanken
(sv) Adela reaumurella hos Dyntaxa
(en) Adela reaumurella hos Fauna Europaea
(en) Adela reaumurella hos NCBI
(en) Kategori:Adela reaumurella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Adela reaumurella – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Adela reaumurella – detaljert informasjon på Wikispecies | Adela reaumurella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Denne metallgrønne arten er lett å kjenne på de ekstremt lange antennene, som hos hannen er omtrent tre ganger så lange som forvingen. | 6,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cauchas_fibulella | 2023-02-04 | Cauchas fibulella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Ignaz Schiffermüller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Michael Denis', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775', 'Kategori:Svepemøll'] | Cauchas fibulella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er funnet på Østlandet og i indre fjordstrøk i Norge.
| Cauchas fibulella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er funnet på Østlandet og i indre fjordstrøk i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 7 – 10 mm), bronsefarget møll. Den er den minste av de nordiske svepemøllene og kan kjennes på den hvite flekken ved vingens bakkant. Antennene er forholdsvis kort til svepemøll å være, bare litt lenger enn forvingen hos hannen, den ytterste tredjedelen er hvit. Hodet er kledt med oppstående, svarte, hårlignende skjell og virker rufsete. Forkroppen er bronsefarget. Forvingen er bronsefarget med en hvit flekk ved bakkanten ca. 2/3 ut i vingen. Denne er smal og danner et ufullstendig tverrbånd som dekker litt over halve vingebredden. Ofte er det også en lys flekk nær vingeroten, eller begge flekkene kan mangle. Bakvingen er mørkt brunfiolett og tydelig glinsende. Larven er hvitaktig med mørkbrunt hode og en mørkbrun nakkeplate. Ryggplaten på andre kroppsledd og et par flekker på det bakerste leddet er grå.
== Levevis ==
Arten finnes på enger og andre åpne områder der det vokser tveskjeggveronika (Veronica chamaedrys), som er larvens næringsplante. De voksne sommerfuglene flyr i solskinn i juni. Larvene utvikler seg på tveskjeggveronika, først på frøkapsler, siden på de nederste bladene, på slutten av larvetiden trolig på visne blader på bakken. Larven lever i en avlang, flat hylse av bladrester.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i hele Europa og i den asiatiske delen av Tyrkia. I Norge finnes den på Østlandet og dessuten ved de indre delene av Sognefjorden.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 295 – 332. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Cauchas fibulella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Cauchas fibulella hos Artsdatabanken
(sv) Cauchas fibulella hos Dyntaxa
(en) Cauchas fibulella hos Fauna Europaea
(en) Cauchas fibulella hos NCBI
(en) Kategori:Cauchas fibulella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Cauchas fibulella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er funnet på Østlandet og i indre fjordstrøk i Norge. | 6,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cauchas_rufimitrella | 2023-02-04 | Cauchas rufimitrella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Giovanni Antonio Scopoli', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1763', 'Kategori:Svepemøll'] | Cauchas rufimitrella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er funnet spredt nord til Nordland i Norge.
| Cauchas rufimitrella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er funnet spredt nord til Nordland i Norge.
== Utseende ==
En liten (vingespenn 10–13 mm) møll med nokså lange antenner og ensfarget grønnlig bronsefargede vinger. Antennene er trådformede, hos hannen ca. 1,7 ganger så lange som forvingen, hos hunnen ca. 1,3 ganger så lange. Den ytterste delen er hvitaktig. Hodet er kledt med oppstående, hårlignende skjell som er mer eller mindre rødaktige. Forkroppen og forvingen er mørkt bronsefargede, litt grønnlige. Langs framkanten av forvingen er det en stripe med tydelig kobberfarget eller fiolett glans. Bakvingen er gråaktig med noe purpurglans.
== Levevis ==
Arten finnes på fuktige enger og i åpen skog der det vokser engkarse (Cardamine pratense), som er larvens viktigste næringsplante. De voksne sommerfuglene flyr om dagen i slutten av mai og i juni. Hunnene legger egg på blomsterknopper på næringsplanten. Den nyklekte larven spiser på blomstene, siden kryper den ned til bakken der den lever på engkarsens bladrosett. Den lever i et hylster av bladrester.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i mesteparten av Europa og i det nordlige Asia østover til Altaj. I Norge er det spredte funn i alle landsdeler nord til Lofoten.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 295 – 332. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Cauchas rufimitrella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Cauchas rufimitrella hos Artsdatabanken
(sv) Cauchas rufimitrella hos Dyntaxa
(en) Cauchas rufimitrella hos Fauna Europaea
(en) Cauchas rufimitrella hos NCBI
(en) Kategori:Cauchas rufimitrella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cauchas rufimitrella – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Cauchas rufimitrella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er funnet spredt nord til Nordland i Norge. | 6,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nemophora_degeerella | 2023-02-04 | Nemophora degeerella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Svepemøll'] | Nemophora degeerella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er utbredt i Sør-Norge.
| Nemophora degeerella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er utbredt i Sør-Norge.
== Utseende ==
En middelsstort (vingespenn 15–20 mm, hannen litt større enn hunnen) møll med svært lange antenner, en av de større svepemøllene. Den kan forveksles med Nemophora bellela, men de to artene lever i ulike habitater. Fra Adela croesella skiller den seg ved at den er mye større, og at vingenes gule tverrbånd er smalt kantet med blått. Antennene er trådformede, hos hannen tre og en halv til fire ganger så lange som forvingen, den ytterste delen danner en tynn svepe. Hos hunnen er antennene litt lengre enn forvingen, i de innerste to tredjedelene kledt med svarte, oppstående hår. Hodet er kledt med oppstående, hårlignende skjell som er svarte mellom antennene, ellers gulaktige. Forvingen er gulaktig med mørke lengdestreker og mørk ytterkant. I den indre delen (ut til det gule tverrbåndet) er det også to blålige lengdestriper. Omtrent to tredjedeler ut i vingen er det et bredt, rett, gult tverrbånd, dette er smalt kantet med blått og svart på begge sider. Bakvingen er gråaktig med en svak, fiolett glans.
== Levevis ==
Denne arten lever i løvskog og på lysninger i denne. Larvens næringsplante er ukjent, trolig spiser den mest visne, nedfalne blader. De voksne sommerfuglene flyr fra midtsommer til ut i august, mest i skumringen, men av og til også på ettermiddagen. Hannene svermer flere sammen rundt en hunn, og hviler seg sammen i vegetasjonen imellom sverme-øktene.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa og den asiatiske delen av Tyrkia. I Norge er den nokså vanlig i Sør-Norge.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 295 – 332. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Nemophora degeerella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Nemophora degeerella i Encyclopedia of Life
(en) Nemophora degeerella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Nemophora degeerella hos Artsdatabanken
(sv) Nemophora degeerella hos Dyntaxa
(en) Nemophora degeerella hos Fauna Europaea
(en) Nemophora degeerella hos NCBI
(en) Kategori:Nemophora degeerella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Nemophora degeerella – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Nemophora degeerella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er utbredt i Sør-Norge. | 6,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nemophora_bellela | 2023-02-04 | Nemophora bellela | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Francis Walker', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1863', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svepemøll'] | Nemophora bellela er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Artsnavnet var sannsynligvis ment å være "bellella" (som betyr "den lille vakre"), men i originalbeskrivelsen er det (feil)stavet "bellela", så det er dette som er gjeldende.
| Nemophora bellela er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Artsnavnet var sannsynligvis ment å være "bellella" (som betyr "den lille vakre"), men i originalbeskrivelsen er det (feil)stavet "bellela", så det er dette som er gjeldende.
== Utseende ==
En liten til middelsstort (vingespenn 17 – 20 mm) møll med lange antenner. Antennen er trådformet, hos hannen vel dobbelt så lang som forvingen, hos hunnen litt lengre enn forvingen. Hodet er kledt med gulaktige, oppstående, hårlignende skjell. Forvingen er brungul, i den indre delen med 4 – 6 mørke, delvis blålige, lengdestriper. Litt utenfor midten er det et bredt, gult tverrbånd som ofte er litt innsnevret på midten, smalt kantet med blått på begge sider. I vingens ytre del er det sju mørke (mørkbrune eller blålige) lengdestriper. Bakvingen er mørkgrå med et svakt, fiolett skjær, kantet med lange, mørke frynser.
== Levevis ==
Denne arten lever i områder med kratt av dvergbusker i fjellet. Larvene utvikler seg på dvergbjørk (Betula nana), trolig også på ulike vier-arter (Salix spp.). De voksne sommerfuglene flyr når sola er oppe (dvs. lengst i nord, hele døgnet) i juli.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Fennoskandia og det nordlige Russland, trolig like til Stillehavet, og i Canada. I Norge ser utbredelsen ut til å være to-delt: den forekommer i fjellområdene i Sør-Norge, og nord for Polarsirkelen, der den går like ned til havnivå.
== Referanser ==
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 295 – 332. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Nemophora bellela i Global Biodiversity Information Facility
(no) Nemophora bellela hos Artsdatabanken
(sv) Nemophora bellela hos Dyntaxa
(en) Nemophora bellela hos Fauna Europaea
(en) Nemophora bellela hos NCBI
(en) Kategori:Nemophora bellela – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Nemophora bellela er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Artsnavnet var sannsynligvis ment å være "bellella" (som betyr "den lille vakre"), men i originalbeskrivelsen er det (feil)stavet "bellela", så det er dette som er gjeldende. | 6,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boogiebertil | 2023-02-04 | Boogiebertil | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. september', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske musikere'] | Bertil Jøreng (født 4. september 1951), bedre kjent under artistnavnet Boogiebertil er en norsk musiker og forfatter.
Han spiller piano og munnspill, og har hentet sin pianostil fra New Orleans med vekt på boogie woogie og Professor Longhairs rhumba rock. Han har turnert i Skandinavia siden tidlig 1990-tallet og har samarbeidet med artister som JP West, Knut Nordhagen og Tiger City Jukes. Hans samarbeid med den amerikanske bluesartisten Louisiana Red startet i 1978 og har de siste år blitt gjenopptatt med bandet Elmore James Tribute Band.
Han ga ut CD-n Mumbo Jumbo på Flipside Records med bandet Gumbo Cats i 2000. I 2003 samarbeidet og turnerte han sammen med Tor Einar Bekken som resulterte i albumet The Ticklers (Tickler Records). I 2007 samarbeidet han og var tekstforfatter med Jaga Jazzist-musikerne Martin Horntveth og Mathias Eick for en urframføring av verket «STOMP» sommeren 2008. Han har også siden 2001 forfattet en bok-trilogi under navnet Vinylminner 1 til 3 (Gumbotronic forlag) med fokus på musikk og lokalhistorie. I 2008 forfattet han boken Gimseklosser og Lampæler (Gumbotronic forlag). I kjølvannet av disse bøkene har han produsert flere DVD-utgivelser.
| Bertil Jøreng (født 4. september 1951), bedre kjent under artistnavnet Boogiebertil er en norsk musiker og forfatter.
Han spiller piano og munnspill, og har hentet sin pianostil fra New Orleans med vekt på boogie woogie og Professor Longhairs rhumba rock. Han har turnert i Skandinavia siden tidlig 1990-tallet og har samarbeidet med artister som JP West, Knut Nordhagen og Tiger City Jukes. Hans samarbeid med den amerikanske bluesartisten Louisiana Red startet i 1978 og har de siste år blitt gjenopptatt med bandet Elmore James Tribute Band.
Han ga ut CD-n Mumbo Jumbo på Flipside Records med bandet Gumbo Cats i 2000. I 2003 samarbeidet og turnerte han sammen med Tor Einar Bekken som resulterte i albumet The Ticklers (Tickler Records). I 2007 samarbeidet han og var tekstforfatter med Jaga Jazzist-musikerne Martin Horntveth og Mathias Eick for en urframføring av verket «STOMP» sommeren 2008. Han har også siden 2001 forfattet en bok-trilogi under navnet Vinylminner 1 til 3 (Gumbotronic forlag) med fokus på musikk og lokalhistorie. I 2008 forfattet han boken Gimseklosser og Lampæler (Gumbotronic forlag). I kjølvannet av disse bøkene har han produsert flere DVD-utgivelser.
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside | Bertil Jøreng (født 4. september 1951), bedre kjent under artistnavnet Boogiebertil er en norsk musiker og forfatter. | 6,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nemophora_minimella | 2023-02-04 | Nemophora minimella | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Ignaz Schiffermüller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Michael Denis', 'Kategori:Europas insekter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775', 'Kategori:Sommerfugler på norsk rødliste', 'Kategori:Svepemøll'] | Nemophora minimella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae).
| Nemophora minimella er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae).
== Utseende ==
En liten (vingespenn 11 – 13 mm), spinkel, metallisk farget møll med lange antenner. Antennene er trådformede, mørke i de innerste 2/3, hvitaktige ytterst. Hos hannen er de omtrent dobbelt så lange som forvingen, hos hunnen rundt så lange som forvingen. Hannen har påfallende store fasettøyne, og hodet, labialpalpene og forkroppen er kledt med lange, utstående, svarte hår. Hunnens hode er kledt med gule, oppstående, hårlignende skjell, forkroppen er metallisk grønnaktig. Vingene er metalliske fargede, grønnaktige i den indre halvdelen og bronseaktige i den ytre, med et ganske skarpt skille mellom de to områdene. Bakvingen er tynt skjellkledt, grå med et fiolett skjær.
== Levevis ==
Arten finnes i Norden i to forskjellige miljøer: fuktige enger der det vokser blåknapp (Succisa pratensis), og tørre, blomsterrike sandmarker med arten bakkeknapp (Scabiosa columbaria) (meget sjelden i Norge). Disse er larvens næringsplanter. Hunnen legger egg på blomsterhodene, der larvene spiser den første tiden før de lager seg en hylse av plantedeler, denne holder de seg i resten av larvetiden. De voksne sommerfuglene flyr i juni og juli.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Mellom- og Øst-Europa, og det sørlige Nord-Europa. I Norge er den kjent fra noen få lokaliteter i Østfold, Aust-Agder og Hordaland.
Arten blir vurdert som Sårbar (VU) på Norsk rødliste for arter fra 2015
== Referanser ==
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 295 – 332. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Nemophora minimella på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Nemophora minimella i Encyclopedia of Life
(en) Nemophora minimella i Global Biodiversity Information Facility
(no) Nemophora minimella hos Artsdatabanken
(sv) Nemophora minimella hos Dyntaxa
(en) Nemophora minimella hos Fauna Europaea
(en) Kategori:Nemophora minimella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Artsdatabanken (2021) | 6,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steffen_Kammler | 2023-02-04 | Steffen Kammler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn av tysk opphav', 'Kategori:Nordmenn født i Tyskland', 'Kategori:Norske dirigenter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Steffen Kammler (født 1965) er en norsk korleder, dirigent, lærebokforfatter og høyskolelektor. Kammler har vært ansatt ved blant annet Hamburg statsopera, Den norske Opera og Ballett og Barratt-Due musikkinstitutt. Han er lærebokforfatter i ledelse av musikkensembler.
| Steffen Kammler (født 1965) er en norsk korleder, dirigent, lærebokforfatter og høyskolelektor. Kammler har vært ansatt ved blant annet Hamburg statsopera, Den norske Opera og Ballett og Barratt-Due musikkinstitutt. Han er lærebokforfatter i ledelse av musikkensembler.
== Biografi ==
Kammler ble født i Calbe (Saale) i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt. Han var fra 1975 til 1983 medlem av det 700 år gamle guttekoret Dresdner Kreuzchor i Dresden, hovedstaden i forbundsstaten Sachsen. Han studerte journalistikk ved universitetet i Leipzig og tok diplomeksamen i 1990. Siden utdannet han seg i kordireksjon ved musikkhøgskolen i Weimar under Gert Frischmut, og i orkesterdireksjon ved musikkhøgskolene i Weimar og Leipzig.
Kammler arbeidet fra 1990 til 1997 med Kammerchor Josquin des Prez i Leipzig. Han var ansatt som korleder ved Opernhaus Halle fra 1996 til 1997 og i tilsvarende stilling ved Hamburgische Staatsoper fra 1997 til 2001. I perioden fra 2001 til 2009 var han kormester for Den Norske Opera & Ballett og arbeidet der også med Barnekoret. Kammler har videre dirigert en rekke operaforestillinger for barn og unge, deriblant Benjamin Brittens «Let’s make an opera», Hans Krasas «Brundibar», Kurt Weills «Der Jasager» og Hans Werner Henzes «Pollicino». Han ble norsk statsborger i 2008.
Kammler ble i 2008 dirigent for Oratoriekoret Cæciliaforeningen og har med dette fremført store norske verk for kor og orkester av Bertouch, Reissiger og Valen. Han var fra 2009 til 2011 dirigent for Den norske Studentersangforening og var fra 2009 til 2013 periodevis gjesteprofessor ved universitetet i Shaoxing. Han har siden 2009 arbeidet som lærer på MDD på St. Hallvard videregående skole i Drammen. Fra 2020 er han høyskolelektor (vikar) ved Barratt Due musikkinstitutt, som dirigent ved høyskolens kammerkor.
== Diskografi ==
1998: Direksjon: Die Busspsalmen = The penitential psalms (salmene 6, 38, 130, 143) av Orlando di Lasso. Kammerchor Josquin des Prèz.
1999: Korinnstudering: Wozzeck opera av Alban Berg. Dirigent Ingo Metzmacher, EMI Classics 556 865 2 (liveopptak)
2012: Direksjon: Requiem for kong Karl Johan av Friedrich August Reissiger. Oratoriekoret Cæciliaforeningen.
== Publikasjoner ==
Dirigentboka, Lærebok i ensembleledelse, Norsk Musikforlag AS, Oslo 2021.
== Referanser == | Steffen Kammler (født 1965) er en norsk korleder, dirigent, lærebokforfatter og høyskolelektor. Kammler har vært ansatt ved blant annet Hamburg statsopera, Den norske Opera og Ballett og Barratt-Due musikkinstitutt. | 6,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nematopogon_pilellus | 2023-02-04 | Nematopogon pilellus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Ignaz Schiffermüller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Michael Denis', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775', 'Kategori:Svepemøll'] | Nematopogon pilellus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae).
| Nematopogon pilellus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae).
== Utseende ==
En middelsstor (vingespenn 14 – 17 mm), brunlig eller brungul møll med lange antenner. Antennene er trådformede og hvite, hos hannen to og en halv til tre ganger så lange som forvingen, hos hunnen nær dobbelt så lange som forvingen. Hodet er kledt med gulaktige, oppstående, hårlignende skjell. Hos hannen er forkroppen og forvingen nokså mørkt brune, nokså matte, ofte med et mer eller mindre tydelig, lyst nettmønster i den ytre delen. Hos hunnen er disse vanligvis mye lysere, brungule med et visst bronsekaktig skinn. Bakvingen er grå uten noen påfallende glans, tynt skjellkledt.
== Levevis ==
Arten lever i ulike slags skog, lengst i nord også på myrer. Lite er kjent om biologien til denne arten, men larvene lever sannsynligvis på bladene av ulike busker og trær. De voksne sommerfuglene flyr fra slutten av mai til begynnelsen av juli.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i den nordlige, sentrale og sydøstre Europa, og i Sibir. I Norge er den trolig ganske vanlig nord til det nordlige Nordland, det er dessuten ett isolert funn fra Finnmark.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 295 – 332. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Nematopogon pilellus i Encyclopedia of Life
(en) Nematopogon pilellus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Nematopogon pilellus hos Artsdatabanken
(en) Nematopogon pilellus hos Fauna Europaea
(en) Nematopogon pilellus hos NCBI
(en) Kategori:Nematopogon pilella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nematopogon pilella – detaljert informasjon på Wikispecies | Nematopogon pilellus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). | 6,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nematopogon_schwarziellus | 2023-02-04 | Nematopogon schwarziellus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Philipp Christoph Zeller', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1839', 'Kategori:Svepemøll'] | Nematopogon schwarziellus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er utbredt over hele Norge bortsett fra de indre og østlige delene av Finnmark.
| Nematopogon schwarziellus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er utbredt over hele Norge bortsett fra de indre og østlige delene av Finnmark.
== Utseende ==
En middelsstor (vingespenn 15 – 17 mm), gulaktig møll med lange antenner. Antennene er trådformede og lyse, omtrent dobbelt så lange som forvingen hos hannen og en og en halv gang så lange hos hunnen. Hodet, forkroppen og forvingen er lyst gulbrune hos hannen, lyst okergule hos hunnen, de kan ha antydning til nettmønster. Bakvingen er grå. Larven er hvit, litt rosaaktig, med mørkt gulbrunt hode, en svartbrun nakkeplate på første kroppsledd og litt mørke ryggplater på andre og tredje kroppsledd.
== Levevis ==
Denne arten kan påtreffes i mange ulike habitater, også i fjellet. Hunnene legger egg på ulike urter, men den nyklekte larven firer seg ned på bakken og lever av nedfalne blader. De voksne sommerfuglene flyr i mai – juli.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i hele Europa og i Sibir, og skal dessuten være funnet i Afrika. I Norge er den funnet nord til Alta og mangler bare i de indre og østlige delene av Finnmark.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 295 – 332. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
Nematopogon schwarziellus på UK moths
== Eksterne lenker ==
(en) Nematopogon schwarziellus i Encyclopedia of Life
(en) Nematopogon schwarziellus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Nematopogon schwarziellus hos Artsdatabanken
(sv) Nematopogon schwarziellus hos Dyntaxa
(en) Nematopogon schwarziellus hos Fauna Europaea
(en) Nematopogon schwarziellus hos NCBI
(en) Kategori:Nematopogon schwarziellus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nematopogon schwarziellus – detaljert informasjon på Wikispecies | Nematopogon schwarziellus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er utbredt over hele Norge bortsett fra de indre og østlige delene av Finnmark. | 6,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nematopogon_magnus | 2023-02-04 | Nematopogon magnus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Philipp Christoph Zeller', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1878', 'Kategori:Svepemøll'] | Nematopogon magnus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er utbredt i så godt som hele Norge bortsett fra deler av Finnmark.
| Nematopogon magnus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er utbredt i så godt som hele Norge bortsett fra deler av Finnmark.
== Utseende ==
En middelsstor (vingespenn 15 – 19 mm), gråbrun møll med lange antenner. Den kan ligne på Nematopogon robertellus, men er gjerne litt større og mørkere enn denne. For å bestemme artene i slekten Nematopogon helt sikkert kan det kreves at man dissekerer ut kjønnsorganene og studerer disse. Antennen er trådformet og gulaktig, hos hannen omtrent to og en halv gang så lang som forvingen, hos hunnen rundt dobbelt så lang. Hodet er kledt med gule, oppstående, hårlignende skjell. Forvingen er mørkt gråbrun, i den ytre delen med tydelig nettmønster. Bakvingen er grå.
== Levevis ==
Forholdsvis lite er kjent om biologien til denne arten, som lever i åpen blandingsskog. De voksne sommerfuglene flyr fra midten av mai til begynnelsen av juli, helst i skumringen.
== Utbredelse ==
Den er funnet i Mellom- og Nord-Europa og i Russland østover til Altaj. I Norge er den utbredt så godt som over hele landet, men den er ikke vanlig. Den ser ut til å mangle i Lofoten og i indre og østlige deler av Finnmark.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 295 – 332. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Nematopogon magnus i Encyclopedia of Life
(en) Nematopogon magnus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Nematopogon magnus hos Artsdatabanken
(en) Nematopogon magnus hos Fauna Europaea
(en) Nematopogon magnus hos NCBI
Nematopogon magnus – detaljert informasjon på Wikispecies | Nematopogon magnus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er utbredt i så godt som hele Norge bortsett fra deler av Finnmark. | 6,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nematopogon_metaxellus | 2023-02-04 | Nematopogon metaxellus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1813', 'Kategori:Svepemøll'] | Nematopogon metaxellus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er bare kjent fra kysten vestover til Kristiansand i Norge.
| Nematopogon metaxellus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er bare kjent fra kysten vestover til Kristiansand i Norge.
== Utseende ==
En liten til middelsstor (vingespenn 11–16 mm), gulbrun møll med lange antenner. Ofte må man dissekere ut kjønnsorganene hos Nematopogon-artene for å bestemme arten med sikkerhet. Denne arten kan stort sett kjennes fra de andre, gulaktige artene på at den er mindre, dessuten er framvingene litt bredere og antennene litt lengre. Antennene er trådformede og gulaktige, hos hannen rundt tre ganger så lange som forvingen, hos hunnen rundt to og en halv gang så lange. Hodet, forkroppen og forvingen er okergule, forvingen med mørkere bestøvning i den ytre delen. Den er forholdsvis bred, og vingefrynsene er okergule som resten av vingen. Bakvingen er grå, litt gulaktig i den ytre delen, også denne med okergule frynser.
== Levevis ==
Arten kan finnes i mange ulike habitater, både i skog og mer åpne områder som buskrik mark. De voksne sommerfuglene flyr fra slutten av mai til begynnelsen av juli. Hunnene legger egg på ulike urter, men larvene firer seg ned til bakken så snart de er klekt og lever av nedfalne blader. Larven lever i en hylse av silke, jordpartikler og planterester. Den overvintrer og fullfører utviklingen neste vår.
== Utbredelse ==
Den er utbredt over det meste av Europa, unntatt lengst i nord, østover til Ural og Kaukasus. I Norge er den bare funnet langs kysten av Østlandet og Sørlandet.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 295 – 332. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Nematopogon metaxellus på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Nematopogon metaxellus i Encyclopedia of Life
(en) Nematopogon metaxellus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Nematopogon metaxellus hos Artsdatabanken
(en) Nematopogon metaxellus hos Fauna Europaea
(en) Nematopogon metaxellus hos NCBI
(en) Kategori:Nematopogon metaxella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nematopogon metaxella – detaljert informasjon på Wikispecies | Nematopogon metaxellus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er bare kjent fra kysten vestover til Kristiansand i Norge. | 6,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nematopogon_swammerdamellus | 2023-02-04 | Nematopogon swammerdamellus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Svepemøll'] | Nematopogon swammerdamellus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er vanlig i hele Norge bortsett fra deler av Finnmark. Arten er oppkalt etter den nederlandske naturviteren Jan Swammerdam.
| Nematopogon swammerdamellus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er vanlig i hele Norge bortsett fra deler av Finnmark. Arten er oppkalt etter den nederlandske naturviteren Jan Swammerdam.
== Utseende ==
En middelsstor (vingespenn 17 – 21 mm), brungul møll med lange antenner. Den er den største av Nematopogon-artene som forekommer i Norge, og kan ellers kjennes på at forvingen er nokså markert trekantet (mer avrundet hos de andre artene). Dessuten begynner den å fly tidligere på våren enn de andre artene i slekten. Man må likevel ofte undersøke kjønnsorganene for å bestemme arten med sikkerhet. Antennene er trådformede, gulaktige, omtrent to og en halv gang så lange som forvingen hos hannen og omtrent 1,8 ganger så lange hos hunnen. Hodet, forkroppen og forvingen er okergule. Forvingen er forholdsvis bred og har markert spiss og bakhjørne, slik at den blir tydelig trekantet. Vingefrynsene er gulaktige, blekere enn vingen. Bakvingen er grå med blekgrå vingefrynser. Spissen kan være litt brunlig.
== Levevis ==
Denne møllen lever i skog (gjerne litt åpen løv- og blandingsskog) og hager. Hunnene legger egg på ulike løvtrær. Man tror at larven i det første larvestadiet minerer i bladene, før den slipper seg ned på bakken og lever av nedfalne blader som vanlig for denne slekten, men dette er usikkert. Den utvokste larven lever i en hylse av døde blader. De voksne sommerfuglene flyr fra slutten av april til juni.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i nesten hele Europa, østover til Ural og den asiatiske delen av Tyrkia, men mangler på Den iberiske halvøya. I Norge er den vanlig (trolig den vanligste arten i slekten) nord til Alta, men ser ut til å mangle i deler av Finnmark.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 295 – 332. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Nematopogon swammerdamellus på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Nematopogon swammerdamellus i Encyclopedia of Life
(en) Nematopogon swammerdamellus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Nematopogon swammerdamellus hos Artsdatabanken
(en) Nematopogon swammerdamellus hos Fauna Europaea
(en) Kategori:Nematopogon swammerdamella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Nematopogon swammerdamella – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nematopogon swammerdamella – detaljert informasjon på Wikispecies | Nematopogon swammerdamellus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er vanlig i hele Norge bortsett fra deler av Finnmark. | 6,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nematopogon_robertellus | 2023-02-04 | Nematopogon robertellus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl Alexander Clerck', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1759', 'Kategori:Svepemøll'] | Nematopogon robertellus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er funnet nord til Nordland i Norge.
| Nematopogon robertellus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er funnet nord til Nordland i Norge.
== Utseende ==
En middelsstor (vingespenn 13 – 16 mm), brungrå møll med lange antenner. Den er nokså lett å kjenne på de mørke vingene, som har tydelig nettmønster like til roten og på at hodet ikke er gult. Antennen er trådformet og hvit, hos hannen rundt tre ganger så lang som forvingen, hos hunnen omtrent dobbelt så lang. Hodet er brunlig, kroppen og forvingen brunliog grå. Forvingen har tydelige nettmønster på hele vingeoverflaten, dette er det beste kjennetegnet på arten. Det er dessuten en diffus, lys flekk ved bakhjørnet. Vingefrynsene og bakvingen er ganske mørkt grå. Larven er hvit, litt gul- eller rødaktig.
== Levevis ==
Arten lever i skoger med innslag av gran, kanskje helst blandingsskog. De voksne sommerfuglene flyr fra slutten av mai til slutten av juli. Larvens utvikling er ikke godt kjent, den den lever i en hylse laget av bladstykker.
== Utbredelse ==
den er utbredt i mesteparten av Europa og videre østover til Japan og Øst-Sibir. I Norge ser den ut til stort sett å følge granas naturlige utbredelse, den finnes derfor ikke på Vestlandet eller nord for Nordland.
== Kilder ==
Bengtsson, B.Å., Palmqvist, G. og Johansson, R. (2008) Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar – säckspinnare. Side 295 – 332. ISBN 978-91-88506-60-3
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Nematopogon robertellus i Encyclopedia of Life
(en) Nematopogon robertellus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Nematopogon robertellus hos Artsdatabanken
(en) Nematopogon robertellus hos Fauna Europaea
(en) Nematopogon robertellus hos NCBI
(en) Kategori:Nematopogon robertella – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Nematopogon robertella – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nematopogon robertellus – detaljert informasjon på Wikispecies | Nematopogon robertellus er en sommerfugl som tilhører familien svepemøll (Adelidae). Den er funnet nord til Nordland i Norge. | 6,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karsten_Olsen | 2023-02-04 | Karsten Olsen | ['Kategori:Artikler av tvilsom relevans', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske futsalspillere', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Karsten Olsen er keeper på Sandefjord Futsal. Han spiller også fotball for Sagene IF. Karsten har representert Norge i blant annet futsal-EM. | Karsten Olsen er keeper på Sandefjord Futsal. Han spiller også fotball for Sagene IF. Karsten har representert Norge i blant annet futsal-EM. | Karsten Olsen er keeper på Sandefjord Futsal. Han spiller også fotball for Sagene IF. | 6,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordmanns-Forbundet | 2023-02-04 | Nordmanns-Forbundet | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1907', 'Kategori:Norske ideelle organisasjoner', 'Kategori:Opphør i 2020'] | Nordmanns-Forbundet/Norwegians Worldwide var en verdensomspennende organisasjon for nordmenn i alle land, deres etterkommere, nordmenn midlertidig bosatt i utlandet (expats) og andre norgesinteresserte. Organisasjonens mål var å være en viktig bidragsyter i å fremme Norge, norsk kultur og norske interesser internasjonalt. Organisasjonen var under beskyttelse av kong Harald og ble stiftet i 1907. Den hadde per 2012 medlemmer i 33 land og 21 selvstendige avdelinger, hvorav 17 i USA. I 2020 ble Nordmanns-Forbundet slått sammen med Norge-Amerika Foreningen (NORAM).
| Nordmanns-Forbundet/Norwegians Worldwide var en verdensomspennende organisasjon for nordmenn i alle land, deres etterkommere, nordmenn midlertidig bosatt i utlandet (expats) og andre norgesinteresserte. Organisasjonens mål var å være en viktig bidragsyter i å fremme Norge, norsk kultur og norske interesser internasjonalt. Organisasjonen var under beskyttelse av kong Harald og ble stiftet i 1907. Den hadde per 2012 medlemmer i 33 land og 21 selvstendige avdelinger, hvorav 17 i USA. I 2020 ble Nordmanns-Forbundet slått sammen med Norge-Amerika Foreningen (NORAM).
== Medlemsblad ==
Organisasjonens medlemsblad Norwegians Worldwide omhandler norsk kultur og historie, samt mat, kunst, design, litteratur, reise og film. Det inneholder også intervjuer med aktuelle profiler i det norske samfunnet, som politikere, artister, filmskapere og designere. Bladet utgis fire ganger i året og erstattet The Norseman. Nordmanns-Forbundet utga også tidligere juleheftet Norges jul.
== Aktiviteter ==
Nordmanns-Forbundet arrangerer hver sommer «Norgesskolen», som er en tre ukers sommerskole i norsk språk og kultur for utenlandsboende norske barn og andre interesserte.
== Nøkkelpersonell ==
GeneralsekretærerHanne Aaberg (2012-)
Lasse Espelid (2008–2012)
Georg A. Broch (2004–2008)
Kjetil A. Flatin (2001–2004)
Gunnar Gran (2000–2001)
Johan Fredrik Heyerdahl (1983–2000)
Johan Hambro (1955–1983)
USA: Edvard Hambro (1941–1945)
Arne Kildal (1925-1941 (WWII) og 1945-1955)*
Sigurd Folkestad (1920–1925)
Simon Christian Hammer (1917–1920)
Wilhelm Morgenstierne (1914–1917)
Carl Joachim Hambro (1910–1914)
Thoralv Klaveness (1908–1910)*I krigsårene sa de valgte representantene fra seg sine posisjoner da nazistene tok over.
PresidenterInger E. Prebensen (2014–2020)
Erik Giercksky (2012–2014)
Hallgrim Berg (2005-2012)
Tom Vraalsen (2005–2008)
Lucy Smith (2001–2005)
Kjetil A. Flatin (1998–2001)
Inge Lønning (1988–1998)
Wilhelm Mohr (1980–1988)
Paul Thyness (1974–1980)
Torolv Kandahl (1963–1974)
Aksel Kvam (1960–1963)
Jacob S. Worm-Müller (1954–1960)
Didrik Arup Seip (1946–1954)
Carl J. Hambro (1924-1941 (WWII) og 1945-1946)*
Finn Støren (kommisarisk, 1941-1945)
Fredrik Georg Gade (1915–1924)
Carl Christian Berner (1906–1915)*I krigsårene sa de valgte representantene fra seg sine posisjoner da nazistene tok over.
RedaktørerMaria Vang Ormhaug (2012-)
Anne C. Wangberg (2010–2012)
Harry T. Cleven (2003–2010)
Thor Bjarne Bore (2004–2007)
Glenn Ostling (2000–2001)
Gunnar Gran (2001–2003)
Dina Tolfsby (1988–2000)
Johan Fredrik Heyerdahl (1983–1999)
Johan Hambro (1955–1984)
Oddm Ljone (1950–1955)
Ludvig Saxe (1945–1949)
Carl Garman (1944–1945)
Ingolf Hoel (1941–1944)
Edvard Hambro (1942)
Ludvig Saxe (1924–1941)
Sigurd Folkestad (1920–1924)
S. C. Hammer (1917–1920)
Wilhelm Morgenstierne (1916–1917)
C. J. Hambro (1911–1916)
Fredrik Georg Gade (1908–1911)
== Nordmanns-Reiser ==
Nordmanns-Reiser er en turoperatør som har spesialisert seg på reiser til Amerika og cruise rundt om i verden, og har sitt utspring fra Nordmanns-Forbundet/Norwegians Worldwide. Selskapet ble stiftet i 1983 og overtatt av nåværende hovedaksjoner og daglig leder, Carl-Erik Anfindsen, i 1990. Hovedkontoret ligger i Oslo, og bedriften har en avdeling i Bergen. Det arrangeres turer i fellesskap, slik at medlemmene skal kunne opprettholde kontakt gjennom besøk både i Norge og USA.
== Fusjon ==
I 2020 fusjonerte Nordmanns-Forbundet (NWW) og Norge-Amerika Foreningen (NORAM). Den nye organisasjonen heter Norge-Amerika Foreningen. Norge-Amerika Foreningens formål er å fremme transatlantisk samarbeid gjennom akademisk og kulturell utveksling som sikrer livslang læring.
Foreningen skal arbeide for:
Skoleelever: Fremme norsk språk, kultur og friluftsliv gjennom videre drift av Norgesskolen, en sommerskole i Telemark for elever med tilknytning til Norge, bosatt i utlandet.
Studenter: Fortsette arbeidet med å formidle stipender fra Norge-Amerika Stiftelsen og samarbeidende stiftelser i USA, tilby gratis veiledning om studiemuligheter i Nord-Amerika og Norge, og gi oppdatert informasjon til elever, studenter og rådgivere over hele landet.
Alumni: Etablere nye arenaer og nettverk for å fremme livslang læring.
Nettverk: Styrke og utvikle nettverket i Nord-Amerika for medlemmer og alumni, og med samarbeidsorganisasjoner og universiteter.NWW og NORAM er søsterorganisasjoner, og skal sammen ivareta en mer enn 100-årig historikk bl.a. gjennom en videreføring av samarbeidet med Norsk Utvandrermuseum, American Scandinavian Foundation og andre organisasjoner. Norge-Amerika Foreningen fortsetter som en medlemsforening, der alle med interesse for transatlantisk samarbeid er velkommen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Norgesskolen | Nordmanns-Forbundet/Norwegians Worldwide var en verdensomspennende organisasjon for nordmenn i alle land, deres etterkommere, nordmenn midlertidig bosatt i utlandet (expats) og andre norgesinteresserte. Organisasjonens mål var å være en viktig bidragsyter i å fremme Norge, norsk kultur og norske interesser internasjonalt. | 6,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Push_e-post | 2023-02-04 | Push e-post | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Datakommunikasjon', 'Kategori:Mobiltelefoni', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2018-02'] | Navet push e-post brukes for å beskrive e-postsystemer som tilbyr "alltid pålogget" mulighet slik at ny e-post leveres umiddelbart til sluttbruker og overføres aktivt (push) straks den ankommer e-postserveren. E-postklienter som støtter dette finner man i hovedsak på mobiltelefoner, men push e-post er en tjeneste som også kan tilbys på desktopen dersom man benytter IMAP protokollen.
De fleste telefoner støtter i dag push e-mail, men leverandøren som ble først kjent for dette var Blackberry. | Navet push e-post brukes for å beskrive e-postsystemer som tilbyr "alltid pålogget" mulighet slik at ny e-post leveres umiddelbart til sluttbruker og overføres aktivt (push) straks den ankommer e-postserveren. E-postklienter som støtter dette finner man i hovedsak på mobiltelefoner, men push e-post er en tjeneste som også kan tilbys på desktopen dersom man benytter IMAP protokollen.
De fleste telefoner støtter i dag push e-mail, men leverandøren som ble først kjent for dette var Blackberry. | Navet push e-post brukes for å beskrive e-postsystemer som tilbyr "alltid pålogget" mulighet slik at ny e-post leveres umiddelbart til sluttbruker og overføres aktivt (push) straks den ankommer e-postserveren. E-postklienter som støtter dette finner man i hovedsak på mobiltelefoner, men push e-post er en tjeneste som også kan tilbys på desktopen dersom man benytter IMAP protokollen. | 6,899 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.