url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Pichat | 2023-02-04 | Pichat | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internett-protokoller'] | Pichat er en chat-programvare og protokoll som brukes for kommunikasjon i et P2P-nettverk. Du kan også opprette din egen web-chatting på internett, chatting kan skje i egne chatterom (praterom). Det krever ingen nedlasting til å chatte, alt du trenger er en nettleser med JavaScript. Alternativet er telnet-programvare for å chatte. Standard port for en chat-server er 9009/TCP, programvaren ble påbegynt i 2002.
| Pichat er en chat-programvare og protokoll som brukes for kommunikasjon i et P2P-nettverk. Du kan også opprette din egen web-chatting på internett, chatting kan skje i egne chatterom (praterom). Det krever ingen nedlasting til å chatte, alt du trenger er en nettleser med JavaScript. Alternativet er telnet-programvare for å chatte. Standard port for en chat-server er 9009/TCP, programvaren ble påbegynt i 2002.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Pichat – Offisiell hjemmeside | Pichat er en chat-programvare og protokoll som brukes for kommunikasjon i et P2P-nettverk. Du kan også opprette din egen web-chatting på internett, chatting kan skje i egne chatterom (praterom). | 6,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folkerettslig_sedvane | 2023-02-04 | Folkerettslig sedvane | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkerett'] | Folkerettslig sedvane er regler som er så allmenne at de brukes i rettspraksis selv som de ikke nødvendigvis står skrevet ned i noen avtale eller lov. Dette var hovedgrunnlaget for mellomstatlig samkvem frem til 1960-tallet.
Ved FN-pakten ble forbudet mot krig konvensjonsfestet og det ble for første gang opprettet en internasjonal organisasjon som hadde suverenitet til å gripe inn ved konflikter og intern uro som truer verdensfreden. Ved Wien-konvensjonen om traktatretten ble statspraksis når det gjelder tolking av avtaler kodifisert og utestående spørsmål løst ved konsensus. Konvensjoner om Menneskerettigheter regulerer forholdet mellom en stat og borgere av andre stater, og begrepet folkerettslig sedvane har i dag mistet mye av sin betydning.
| Folkerettslig sedvane er regler som er så allmenne at de brukes i rettspraksis selv som de ikke nødvendigvis står skrevet ned i noen avtale eller lov. Dette var hovedgrunnlaget for mellomstatlig samkvem frem til 1960-tallet.
Ved FN-pakten ble forbudet mot krig konvensjonsfestet og det ble for første gang opprettet en internasjonal organisasjon som hadde suverenitet til å gripe inn ved konflikter og intern uro som truer verdensfreden. Ved Wien-konvensjonen om traktatretten ble statspraksis når det gjelder tolking av avtaler kodifisert og utestående spørsmål løst ved konsensus. Konvensjoner om Menneskerettigheter regulerer forholdet mellom en stat og borgere av andre stater, og begrepet folkerettslig sedvane har i dag mistet mye av sin betydning.
== Eksterne lenker ==
Folkerettslig sedvane, via FN-sambandet | Folkerettslig sedvane er regler som er så allmenne at de brukes i rettspraksis selv som de ikke nødvendigvis står skrevet ned i noen avtale eller lov. Dette var hovedgrunnlaget for mellomstatlig samkvem frem til 1960-tallet. | 6,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kantar_TNS | 2023-02-04 | Kantar TNS | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1946', 'Kategori:Meningsmålingsselskaper', 'Kategori:Norske tjenesteselskaper', 'Kategori:WPP'] | Kantar AS, tidligere Kantar TNS AS og TNS Gallup AS, er Norges største markedsanalysebyrå, i henhold til omsetningsstatistikk fra Norsk Markedsanalyse Forening. Selskapet kan ses som en videreføring av Norsk Gallup Institutt AS, som ble stiftet 20. februar 1946.
Bjørn Balstad var selskapets første disponent og senere eier. Balstad innførte George Gallups metoder for utvalgsundersøkelser i Norge og var en pioner i den norske markedsanalysebransjen. Han var også en av grunnleggerne av Gallup International Association i 1947, en verdensomspennende organisasjon for Gallup-selskaper.
I 1976 fusjonerte Norsk Gallup Institutt med Norges Dagligvareindeks og Fakta til Norges Markedsdata A/S. Ved en senere splittelse opprettet Balstad Norsk Opinionsinstitutt og tok tilbake navnet Norsk Gallup Institutt. I 1997 ble selskapet overtatt av TNS med base i London.
I oktober 2008 ble TNS overtatt av WPP plc, ett av verdens største selskaper innenfor markedsinformasjon, og TNS ble en del av Kantar Group, WPPs divisjon for innsikt og rådgivning. I mars 2009 fusjonerte TNS med Research International, og det fusjonerte selskapet tok navnet TNS. I Norge skjedde en tilsvarende lokal fusjon ved at Research International fusjonerte med TNS Gallup og videreførte navnet TNS Gallup.
| Kantar AS, tidligere Kantar TNS AS og TNS Gallup AS, er Norges største markedsanalysebyrå, i henhold til omsetningsstatistikk fra Norsk Markedsanalyse Forening. Selskapet kan ses som en videreføring av Norsk Gallup Institutt AS, som ble stiftet 20. februar 1946.
Bjørn Balstad var selskapets første disponent og senere eier. Balstad innførte George Gallups metoder for utvalgsundersøkelser i Norge og var en pioner i den norske markedsanalysebransjen. Han var også en av grunnleggerne av Gallup International Association i 1947, en verdensomspennende organisasjon for Gallup-selskaper.
I 1976 fusjonerte Norsk Gallup Institutt med Norges Dagligvareindeks og Fakta til Norges Markedsdata A/S. Ved en senere splittelse opprettet Balstad Norsk Opinionsinstitutt og tok tilbake navnet Norsk Gallup Institutt. I 1997 ble selskapet overtatt av TNS med base i London.
I oktober 2008 ble TNS overtatt av WPP plc, ett av verdens største selskaper innenfor markedsinformasjon, og TNS ble en del av Kantar Group, WPPs divisjon for innsikt og rådgivning. I mars 2009 fusjonerte TNS med Research International, og det fusjonerte selskapet tok navnet TNS. I Norge skjedde en tilsvarende lokal fusjon ved at Research International fusjonerte med TNS Gallup og videreførte navnet TNS Gallup.
== TNS Gallups mediemålinger ==
TNS Gallup foretar målinger for internett, kringkasting, aviser, fagpresse og mobilt internett.
Sentralt i TNS Gallups arbeid står målinger av TV-seing, radiolytting, mobilt mediebruk og offisielle trafikkmålingene på internett i Norge. I tillegg har TNS Gallup og Fagpressen (DNFF) en avtale om måling av norske fagblader. Statistikk publiseres fortløpende, samt at TNS Gallup foretar spesielle brukerundersøkelser som barns mediebruk og daglig dekning for mediehus. Hovedundersøkelsen er Forbruker & Media som kartlegger nordmenns medievaner samt forbruk/markedsinformasjon.
=== Seertall/ TV-målinger ===
TNS Gallup leverer de offisielle seertallene i Norge på oppdrag fra TV-kanalene. Målingene foretas elektronisk per minutt for over 125 kanaler ved hjelp av et landrepresentativt panel på 1 000. I praksis betyr dette at 1 000 norske husstander har en fjernkontroll som registrerer hvilket husstandsmedlem som ser på TV og hvilken kanal som står på fjernsynet. Hvert medlem i husstanden har «sin» knapp og gjester i husstanden kan registrere seg med alder og kjønn.
TNS Gallup har på forhånd registrert omfattende demografisk informasjon for alle husstandsmedlemmene, samt noe informasjon om holdninger og interesser. Husstandene som er med i TV-målingene verves av TNS Gallup og utgjør i dag 1 000 husstander, dvs. ca. 2 200 personer. Utvalget skal representere Norge i et miniatyr. Husstandsmedlemmene belønnes etter et incentiv-opplegg/poengsystem.
=== Lyttertall/ Radio-målinger ===
Deltakerne i radiomålingene velges på samme måte av TNS Gallup og består i dag av 1000 personer. Disse bærer med seg en liten PPM-måler (på størrelse med en personsøker) som registrerer all radiolyd innenfor en viss radius. PPM representerer en unik identifisering av ulike lydkilder (analogt, digitalt og via internett) som gir TNS Gallup en sikker identifisering av den enkelte radiokanal.
=== Trafikkmålinger/ Internettbruk ===
TNS Gallup foretar de offisielle trafikkmålingene på Internett i Norge på oppdrag fra Mediebedriftenes Landsforening. Ved hjelp av browsermålingen TNS Metrix presenteres Topplistene som viser gjennomsnittlige dagtall. Denne listen viser imidlertid kun de som betaler for undersøkelsen, et nettsted som Wikipedia er derved utelukket og vises ikke på listen.
=== Lesertall/ Fagpresse ===
Sammen med Fagpressen (DNFF) foretar TNS Gallup målinger av norske fagblader. De større titlene blir samlet inn i Forbruker & Media, mens de andre blir rapportert gjennom «Fagpresseknappen». Det er mulig å få informasjon om lesertall gjennom verktøyet fagpressekatalogen hos Fagpressen (DNFF)
=== Forbruker & Media ===
Undersøkelsen inneholder dekningstall for norske aviser, magasiner, radio, TV, Internett, kino og direkte reklame. I tillegg kartlegger undersøkelsen hva den norske befolkningen over 15 år gjør i fritiden og i tillegg inneholder den informasjon om livsstil, forbruk, merkevarer, kapitalvarer, beslutningsmyndighet i forhold til arbeid/yrke, samt demografi og geografi.
Undersøkelsen er basert på kvalitative intervjuer. Minst 30 000 personer intervjues per telefon, 100 per dag i 345 dager i året. Intervjuene tar ca. 18-19 minutter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
TNS Gallup AS
Gallup International Association
TNS' internasjonale nettsted Arkivert 23. februar 2011 hos Wayback Machine.
WPPs nettsted
Fagpressens nettsted | Gallup har flere betydninger: | 6,402 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Reinkind | 2023-02-04 | Harald Reinkind | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Fødsler 17. august', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Håndballspillere under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske håndballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2014 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2016 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2018 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2020 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2022 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2019 for menn'] | Harald Reinkind (født 17. august 1992) er en norsk håndballspiller som spiller for THW Kiel. Han har gått på Norges Toppidrettsgymnas. Den tidligere Gneist- og Fyllingen-spilleren debuterte i eliteserien som 16-åring. Reinkind har spilt 80 kamper på aldersbestemte landslag for Norge og debuterte på Norges herrelandslag i håndball mot Tyskland 16. april 2011. Han spilte på Norges lag som tok sølv i VM 2019 og bronse i EM 2020.
Med Kiel vant han mesterligaen i håndball for menn sesongen 2019/2020. På grunn av koronaviruspandemien ble semifinalene og finalen spilt først i desember 2020. Reinkind scoret ett mål i kampen der Kiel slo Barcelona 33–28.
| Harald Reinkind (født 17. august 1992) er en norsk håndballspiller som spiller for THW Kiel. Han har gått på Norges Toppidrettsgymnas. Den tidligere Gneist- og Fyllingen-spilleren debuterte i eliteserien som 16-åring. Reinkind har spilt 80 kamper på aldersbestemte landslag for Norge og debuterte på Norges herrelandslag i håndball mot Tyskland 16. april 2011. Han spilte på Norges lag som tok sølv i VM 2019 og bronse i EM 2020.
Med Kiel vant han mesterligaen i håndball for menn sesongen 2019/2020. På grunn av koronaviruspandemien ble semifinalene og finalen spilt først i desember 2020. Reinkind scoret ett mål i kampen der Kiel slo Barcelona 33–28.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Harald Reinkind – Munzinger Sportsarchiv
(en) Harald Reinkind – Olympics.com
(en) Harald Reinkind – Olympedia
(en) Harald Reinkind – Det europeiske håndballforbundet (EHF)
(en) Harald Reinkind – Norges Håndballforbund | }} | 6,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St%C3%B8psel | 2023-02-04 | Støpsel | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Stikkforbindelser'] | Støpsel er betegnelsen på den elektriske pluggen eller kontakten som settes inn i en stikkontakt. I Norge benyttes denne typen kontakter på ledninger til elektrisk utstyr som krever tilkobling til 230 V spenning.
Lavspenningsplugger finnes i mange varianter. Den vanligste benevnelsen for slike forbindelser er hannplugg om den delen som stikkes inn i enten en hunnplugg på en skjøteledning/overgang, eller i en hunnkontakt i veggen på en boks eller et apparat. Hannkontakter brukes for eksempel på utsiden av en campingvogn for å få 220 V inn i vogna, eller på en bil for å få lysnettforsyning til en motorvarmer.
Det er viktig at kabelen som går inn i en plugg, ikke blir utsatt for mye bevegelse. En gummiskjerm på et par cm kan stive opp den innerste delen av kabelen, slik at bøyingen skjer over et litt lengre parti av kabelen. Det er videre verdt å merke seg at man ikke skal blande jordet og ujordet støpsel/stikkontakt. Man kan manipulere stikk og eller støpsler, men dette kan medføre brannfare/personskade ved berøring i forbindelse med en jordfeil.
Kabelen man monterer på, eller som er ferdigmontert ved kjøp, må samsvare med vernet som er montert for kursen og utstyret som kobles til. Noen kommer ferdig montert med kabel og kan ikke åpnes, men man kan også finne støpsel med mange diverse former og farger som er til å montere selv.
| Støpsel er betegnelsen på den elektriske pluggen eller kontakten som settes inn i en stikkontakt. I Norge benyttes denne typen kontakter på ledninger til elektrisk utstyr som krever tilkobling til 230 V spenning.
Lavspenningsplugger finnes i mange varianter. Den vanligste benevnelsen for slike forbindelser er hannplugg om den delen som stikkes inn i enten en hunnplugg på en skjøteledning/overgang, eller i en hunnkontakt i veggen på en boks eller et apparat. Hannkontakter brukes for eksempel på utsiden av en campingvogn for å få 220 V inn i vogna, eller på en bil for å få lysnettforsyning til en motorvarmer.
Det er viktig at kabelen som går inn i en plugg, ikke blir utsatt for mye bevegelse. En gummiskjerm på et par cm kan stive opp den innerste delen av kabelen, slik at bøyingen skjer over et litt lengre parti av kabelen. Det er videre verdt å merke seg at man ikke skal blande jordet og ujordet støpsel/stikkontakt. Man kan manipulere stikk og eller støpsler, men dette kan medføre brannfare/personskade ved berøring i forbindelse med en jordfeil.
Kabelen man monterer på, eller som er ferdigmontert ved kjøp, må samsvare med vernet som er montert for kursen og utstyret som kobles til. Noen kommer ferdig montert med kabel og kan ikke åpnes, men man kan også finne støpsel med mange diverse former og farger som er til å montere selv.
== Referanser == | Støpsel er betegnelsen på den elektriske pluggen eller kontakten som settes inn i en stikkontakt. I Norge benyttes denne typen kontakter på ledninger til elektrisk utstyr som krever tilkobling til 230 V spenning. | 6,404 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andoany | 2023-02-04 | Andoany | ['Kategori:13°S', 'Kategori:48°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byer på Madagaskar', 'Kategori:Sider med kart'] | Andoany, tidligere og også bedre kjent som Hell-Ville (etter Anne Chrétien Louis de Hell), er en by på Madagaskar med 30 000 innbyggere. Byen ligger på øya Nosy Be, hvor den også er viktigste by. | Andoany, tidligere og også bedre kjent som Hell-Ville (etter Anne Chrétien Louis de Hell), er en by på Madagaskar med 30 000 innbyggere. Byen ligger på øya Nosy Be, hvor den også er viktigste by. | Andoany, tidligere og også bedre kjent som Hell-Ville (etter Anne Chrétien Louis de Hell), er en by på Madagaskar med 30 000 innbyggere. Byen ligger på øya Nosy Be, hvor den også er viktigste by. | 6,405 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antalaha | 2023-02-04 | Antalaha | ['Kategori:14°S', 'Kategori:50°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer på Madagaskar', 'Kategori:Sider med kart'] | Antalaha er en by med beliggenhet i Antsirananaprovinsen på Madagaskar. I 2005 hadde byen 32 496 innbyggere. Det er en havn i byen. | Antalaha er en by med beliggenhet i Antsirananaprovinsen på Madagaskar. I 2005 hadde byen 32 496 innbyggere. Det er en havn i byen. | Antalaha er en by med beliggenhet i Antsirananaprovinsen på Madagaskar. I 2005 hadde byen 32 496 innbyggere. | 6,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Lamb_Lies_Down_on_Broadway | 2023-02-04 | The Lamb Lies Down on Broadway | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Genesis-album', 'Kategori:Konseptalbum', 'Kategori:Musikkalbum fra 1974', 'Kategori:Musikkalbum fra Atco Records'] | The Lamb Lies Down on Broadway er det sjette studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Genesis, utgitt i november 1974. Dette er et dobbelt konseptalbum, og det er det siste albumet der vokalist Peter Gabriel medvirker.
Konseptet er en historie skrevet av Peter Gabriel, som handler om unggutten Rael. Rael er halvt puerto-ricansk og bor i New York City, der han er på leting etter sin bror John for å redde ham fra storbyens farer. Flere av hendelsene er basert på drømmer som Gabriel skrev ned, og er derfor noe surrealistiske og absurde. Det viser seg etter hvert at Rael har en splittet personlighet, og at han egentlig er på leting etter seg selv.
Peter Gabriel insisterte på å skrive det meste av tekstene alene og overlot musikken til de andre i bandet. Dette irriterte Mike Rutherford, som hadde en helt annen idé om hva albumet skulle omhandle. Dessuten forlangte de som skrev musikken, at Gabriel måtte endre på noen av tekstene for at de skulle passe inn med musikken, noe som skapte friksjoner mellom Gabriel og de andre medlemmene. Gabriel hadde også en del problemer i privatlivet, og til sammen gjorde dette at han nå ønsket seg vekk fra bandet.
Det var allerede klart at Peter Gabriel kom til å forlate Genesis 27. mai 1975, etter siste konsert på turneen. Dette ble ikke offentliggjort før i august, og i mellomtiden startet bandet med auditioner for å finne en ny vokalist. Etter utallige auditioner sa Phil Collins at han gjerne ville forsøke seg, og han ble dermed den nye vokalisten i Genesis. Peter Gabriel fortsatte som soloartist og har siden gitt ut mange suksessfulle album og hitsingler.
| The Lamb Lies Down on Broadway er det sjette studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Genesis, utgitt i november 1974. Dette er et dobbelt konseptalbum, og det er det siste albumet der vokalist Peter Gabriel medvirker.
Konseptet er en historie skrevet av Peter Gabriel, som handler om unggutten Rael. Rael er halvt puerto-ricansk og bor i New York City, der han er på leting etter sin bror John for å redde ham fra storbyens farer. Flere av hendelsene er basert på drømmer som Gabriel skrev ned, og er derfor noe surrealistiske og absurde. Det viser seg etter hvert at Rael har en splittet personlighet, og at han egentlig er på leting etter seg selv.
Peter Gabriel insisterte på å skrive det meste av tekstene alene og overlot musikken til de andre i bandet. Dette irriterte Mike Rutherford, som hadde en helt annen idé om hva albumet skulle omhandle. Dessuten forlangte de som skrev musikken, at Gabriel måtte endre på noen av tekstene for at de skulle passe inn med musikken, noe som skapte friksjoner mellom Gabriel og de andre medlemmene. Gabriel hadde også en del problemer i privatlivet, og til sammen gjorde dette at han nå ønsket seg vekk fra bandet.
Det var allerede klart at Peter Gabriel kom til å forlate Genesis 27. mai 1975, etter siste konsert på turneen. Dette ble ikke offentliggjort før i august, og i mellomtiden startet bandet med auditioner for å finne en ny vokalist. Etter utallige auditioner sa Phil Collins at han gjerne ville forsøke seg, og han ble dermed den nye vokalisten i Genesis. Peter Gabriel fortsatte som soloartist og har siden gitt ut mange suksessfulle album og hitsingler.
== Sporliste ==
Alle sangene er skrevet av Tony Banks, Phil Collins, Peter Gabriel, Steve Hackett og Mike Rutherford.
== Personell ==
Peter Gabriel: vokal, fløyte, obo
Tony Banks: keyboard
Phil Collins: trommer, perkusjon, vibrafon, vokal
Steve Hackett: gitar
Mike Rutherford: bass, 12-strengers gitar, basspedal
== Ny-utgivelser ==
1994 – CD (remaster) – Virgin
2008 – SACD / dobbel-DVD (med nye 5.1 og stereomikser) – Virgin
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The Lamb Lies Down on Broadway på Genesis-music.com
The Lamb Lies Down on Broadway - den komplette historien, av Peter Gabriel
The Annotated Lamb Lies Down on Broadway – en tolkning av The Lamb Lies Down on Broadway
The Lamb Lies Down on Broadway på Allmusic
The Lamb Lies Down in Wonderland | lenke | 6,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Monsen | 2023-02-04 | Georg Monsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. april', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fotballspillere for Viking FK', 'Kategori:Fotballtrenere for Viking FK', 'Kategori:Fødsler 19. desember', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Frankrike', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Telenor'] | Georg «Goggen» Monsen (født 19. desember 1922 i Stavanger, død 10. april 2015 samme sted) var en norsk telemontør og fotballspiller, og en av de første nordmenn som spilte profesjonell i utlandet.
Georg Monsen spilte 147 kamper og skåret 66 mål for Viking FK. I 1950 skrev han under proffkontrakt med den franske klubben Nancy, omtrent samtidig med flere andre norske: Per Figved, Inge Paulsen, Torgeir Torgersen og Gunnar Stensland fra Stavanger og Villy Andresen fra Sarpsborg. Monsen og Stensland gikk til FC Nancy (fra 1967 kalt AS Nancy), der Monsen hadde avtale om en årslønn på 42 000 kroner.
Monsen forlot klubben i oktober samme år grunnet kontraktbrudd fra klubbens side (manglende lønnsutbetaling) og han gikk for 250 000 kroner til Racing Club de Besançon. Han spilte 43 A-kamper (10-12 mål) i fransk fotball. Som tidligere proffspiller, ble Monsen utestengt fra norsk fotball på grunn av NFFs amatørbestemmelser.Målvakten Torgeir Torgersen og Monsen spilte deres første A-kamp for Viking siden suspensjonen 12. april 1958, Monsen som indre venstre, mot Vålerengens Idrettsforening. Hans bror Arvid Monsen spilte også i løperrekka for Viking på denne tiden. Georg Monsen var nå 35 år gammel, og spilte bare to A-kamper dette året. Han ble senere trener, og ledet Viking til seier i Norgesmesterskapet (cupen) i 1953 og 1959. Han var trener for Viking i flere perioder frem til 1965, foruten et kort treneropphold hos Stålkameratene på Mo i Rana. Utenfor fotballbanen var Monsen telefonmontør.
Monsen døde 10. april 2015, 92 år gammel.
| Georg «Goggen» Monsen (født 19. desember 1922 i Stavanger, død 10. april 2015 samme sted) var en norsk telemontør og fotballspiller, og en av de første nordmenn som spilte profesjonell i utlandet.
Georg Monsen spilte 147 kamper og skåret 66 mål for Viking FK. I 1950 skrev han under proffkontrakt med den franske klubben Nancy, omtrent samtidig med flere andre norske: Per Figved, Inge Paulsen, Torgeir Torgersen og Gunnar Stensland fra Stavanger og Villy Andresen fra Sarpsborg. Monsen og Stensland gikk til FC Nancy (fra 1967 kalt AS Nancy), der Monsen hadde avtale om en årslønn på 42 000 kroner.
Monsen forlot klubben i oktober samme år grunnet kontraktbrudd fra klubbens side (manglende lønnsutbetaling) og han gikk for 250 000 kroner til Racing Club de Besançon. Han spilte 43 A-kamper (10-12 mål) i fransk fotball. Som tidligere proffspiller, ble Monsen utestengt fra norsk fotball på grunn av NFFs amatørbestemmelser.Målvakten Torgeir Torgersen og Monsen spilte deres første A-kamp for Viking siden suspensjonen 12. april 1958, Monsen som indre venstre, mot Vålerengens Idrettsforening. Hans bror Arvid Monsen spilte også i løperrekka for Viking på denne tiden. Georg Monsen var nå 35 år gammel, og spilte bare to A-kamper dette året. Han ble senere trener, og ledet Viking til seier i Norgesmesterskapet (cupen) i 1953 og 1959. Han var trener for Viking i flere perioder frem til 1965, foruten et kort treneropphold hos Stålkameratene på Mo i Rana. Utenfor fotballbanen var Monsen telefonmontør.
Monsen døde 10. april 2015, 92 år gammel.
== Referanser == | Georg «Goggen» Monsen (født 19. desember 1922 i Stavanger, død 10. | 6,408 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Homer_H._Dubs | 2023-02-04 | Homer H. Dubs | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. august', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer fra USA', 'Kategori:Misjonærer i Kina', 'Kategori:Personer fra Hunan', 'Kategori:Personer fra Lake County i Illinois', 'Kategori:Protestantiske misjonærer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sinologer fra USA'] | Homer Hasenpflug Dubs, oftest kjent som Homer H. Dubs (født 1892 i Deerfield i Illinois i USA; død 1969) var en britisk sinolog av amerikanisk herkomst.
Homer H. Dubs, slik som så mange andre foregangsmennene innen tidlig amerikansk sinologi, ble eksponert for emnet under sin oppvekst som misjonærbarn i Kina. Han tilbragte sin barndom i provinsen Hunan.
Han studerte først ved Oberlin College og fortsatte så filosofi ved Yale University der han ble uteksaminert i 1914. Senere tok han flere akademiske grader ved Columbia University og Union Theological Seminary i New York City. Han returnerte til Kina som misjonær, og studerte kinesisk i Nanjing før han dro inn til misjonsfeltet i Hunan. Etter hjemkomsten fra Kina tok Dubs doktorgrad i filosofi i 1925 ved University of Chicago med en dissertasjon om den kinesiske filosofen Xun Zi (Hsün-tzu). Etterpå underviste han i filosofi ved University of Minnesota (1925–27) og så ved Marshall College (1927–34).
Dubs ble senere professor for kinesisk ved Oxford University. Han er kjent for sin oversettelse av de første bøkene av Det tidlige Han-dynastiets historie (History of the Former Han Dynasty; kinesisk: Hanshu). Han viet sin allsidige forskning i stor grad til utviklingen av tidlig kinesisk filosofi, ikke minst den kinesiske filosofen Xun Zis liv og virke.
| Homer Hasenpflug Dubs, oftest kjent som Homer H. Dubs (født 1892 i Deerfield i Illinois i USA; død 1969) var en britisk sinolog av amerikanisk herkomst.
Homer H. Dubs, slik som så mange andre foregangsmennene innen tidlig amerikansk sinologi, ble eksponert for emnet under sin oppvekst som misjonærbarn i Kina. Han tilbragte sin barndom i provinsen Hunan.
Han studerte først ved Oberlin College og fortsatte så filosofi ved Yale University der han ble uteksaminert i 1914. Senere tok han flere akademiske grader ved Columbia University og Union Theological Seminary i New York City. Han returnerte til Kina som misjonær, og studerte kinesisk i Nanjing før han dro inn til misjonsfeltet i Hunan. Etter hjemkomsten fra Kina tok Dubs doktorgrad i filosofi i 1925 ved University of Chicago med en dissertasjon om den kinesiske filosofen Xun Zi (Hsün-tzu). Etterpå underviste han i filosofi ved University of Minnesota (1925–27) og så ved Marshall College (1927–34).
Dubs ble senere professor for kinesisk ved Oxford University. Han er kjent for sin oversettelse av de første bøkene av Det tidlige Han-dynastiets historie (History of the Former Han Dynasty; kinesisk: Hanshu). Han viet sin allsidige forskning i stor grad til utviklingen av tidlig kinesisk filosofi, ikke minst den kinesiske filosofen Xun Zis liv og virke.
== Verker ==
Hsüntze, the Moulder of Ancient Confucianism, London 1927/28
Hsüntze, the Moulder of Ancient Confucianism (Probsthain's Oriental Series; 15)
The works of Hsüntse (Probsthain's Oriental Series; 16)
«Did Confucius Study the Book of Changes?», i T'oung Pao 25 (1928): 82-90.
«The Failure of the Chinese to Produce Philosophic Systems», i T'oung Pao 26 (1929): 96-109.
«‘Nature’ in the Teaching of Confucius», Journal of the American Oriental Society 50 (1930): 233-37.
Rational Induction: An Analysis of the Method of Science and Philosophy. Chicago: The University of Chicago Press, 1930.
«A Comparison of Greek and Chinese Philosophy», i Chinese Social and Political Science Review 17.2 (1933): 307-27.
«Solar Eclipses During the Former Han Period», i Osiris 5 (1938): 499-532.
«The Victory of Han Confucianism», i Journal of the American Oriental Society 58 (1938): 435-39.
The History of the Former Han Dynasty / Ku Pan. - London, Kegan Paul, Trench, Trubner 1938-1955 Digitalisert tekst. (Digitalisert tekst beholder ikke sidenummer, og endrer Dubs' fotnotenummerering.) Glossary. Arkivert 4. desember 2008 hos Wayback Machine.
Vol. 1 First Division: The Imperial Annals; Chapters I – V 1938
Vol. 2 First Division: The Imperial Annals; Chapters VI – X / Ku Pan. – Reprinted. – 1954
Vol. 3 Imperial Annals XI and XII and the Memoir of Wang Mang / Ku Pan. – 1955
«Wang Mang and His Economic Reforms», i T’oung Pao 35 (1940): 219-65.
«An Ancient Military Contact Between Romans and Chinese», i American Journal of Philology 42 (1941): 322-30.
«An Ancient Chinese Mystery Cult», i Harvard Theological Review 35 (1942): 221-40.
«A Military Contact Between Chinese and Romans in 36 B.C.», i T’oung Pao 36 (1942): 64-80.
«The Political Career of Confucius», i Journal of the American Oriental Society 66 (1946): 273-82.
«The Reliability of Chinese Histories», i Far Eastern Quarterly 6.1 (1946): 23-43.
«Taoism», i H. F. MacNair, red. China. United Nations Series. Berkeley: University of California Press, 1946: 266-89.
«The Beginnings of Alchemy», i Isis 38 (1947): 62-86.
China. The Land of Humanistic Scholarship. An Inaugural Lecture delivered before the University of Oxford on February 1948, Oxford, Clarendon Press 1949
«The Date of Confucius’ Birth», i Asia Major (new series) 1.2 (1949): 139-46.
«The Date of the Shang Period», i T’oung Pao 40.4-5 (1951): 323-35.
«Mencius and Sun-dz on Human Nature», i Philosophy East and West 6 (1956): 213-22.
A Roman City in Ancient China, China Society Sinological Series 5, London, 1957.
«The Beginnings of Chinese Astronomy», i Journal of the American Oriental Society 78 (1958): 295-300.
«The Archaic Royal Jou Religion», i T’oung Pao 46 (1958): 217-59.
«Han ‘Hill Censers’», i Søren Egerod og Else Glahn: Studia Serica Bernhard Karlgren Dedicata. Sinological Studies Dedicated to Bernhard Karlgren on His Seventieth Birthday, October Fifth, 1959. København: E. Munksgaard, 1959, 259-64.
«Theism and Naturalism in Ancient Chinese Philosophy,» i Philosophy East and West (1959–1960) 9.3-4:163-172.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Derk Bodde: «Obituaries Homer Hasenpflug Dubs, 1892-1969», i: Journal of the American Oriental Society 90, 1970, s. 633-634
== Eksterne lenker ==
Materials from Homer Hasenpflug Dubs and the Han Dynasty History Project Arkivert 4. desember 2008 hos Wayback Machine. | Homer Hasenpflug Dubs, oftest kjent som Homer H. Dubs (født 1892 i Deerfield i Illinois i USA; død 1969) var en britisk sinolog av amerikanisk herkomst. | 6,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anita_Wold | 2023-02-04 | Anita Wold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. september', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Anita Marie Wold, nå Anita Marie Wold Jensen, (født 21. september 1956) er en norsk tidligere skihopper som representerte Byåsen IL i Trondheim. Hun var aktiv på 1970-tallet, som en av få kvinnelige skihoppere på den tiden. Anita Wold var blant Norges beste juniorhoppere og satte flere verdensrekorder for kvinner. Hun var prøvehopper i den tysk-østerrikske hoppuka 1975/76, og fikk også tilbud om å være prøvehopper i skiflygingsbakken i Vikersund i 1976. Anita Wold var også den første kvinnelige hopper som fikk hoppe i Holmenkollen, da hun åpnet Holmenkollrennet i 1974 som prøvehopper.Verdensrekorder:
73 meter, 22. mars 1973, Kløvsteinbakken i Meldal
82,5 meter, 3. februar 1974, Kløvsteinbakken i Meldal
94 meter, 1974, MS 1970 i Štrbské Pleso, Tsjekkoslovakia
97,5 meter, 14. januar 1975, Ōkurayama-bakken i Sapporo, Japan
| Anita Marie Wold, nå Anita Marie Wold Jensen, (født 21. september 1956) er en norsk tidligere skihopper som representerte Byåsen IL i Trondheim. Hun var aktiv på 1970-tallet, som en av få kvinnelige skihoppere på den tiden. Anita Wold var blant Norges beste juniorhoppere og satte flere verdensrekorder for kvinner. Hun var prøvehopper i den tysk-østerrikske hoppuka 1975/76, og fikk også tilbud om å være prøvehopper i skiflygingsbakken i Vikersund i 1976. Anita Wold var også den første kvinnelige hopper som fikk hoppe i Holmenkollen, da hun åpnet Holmenkollrennet i 1974 som prøvehopper.Verdensrekorder:
73 meter, 22. mars 1973, Kløvsteinbakken i Meldal
82,5 meter, 3. februar 1974, Kløvsteinbakken i Meldal
94 meter, 1974, MS 1970 i Štrbské Pleso, Tsjekkoslovakia
97,5 meter, 14. januar 1975, Ōkurayama-bakken i Sapporo, Japan
== Se også ==
Kvinner i skihopping
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for sportsdatabaser i Wikidata | Anita Marie Wold, nå Anita Marie Wold Jensen, (født 21. september 1956) er en norsk tidligere skihopper som representerte Byåsen IL i Trondheim. | 6,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stikkontakt | 2023-02-04 | Stikkontakt | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektrisitet', 'Kategori:Stikkforbindelser'] | En stikkontakt er en fastmontert elektrisk kontakt med hull der et støpsel (kontaktplugg) kan plugges inn. Begrepet benyttes vanligvis om kontakter som muliggjør tilkobling til det offentlige strømnettet. Stikkontakter finnes for eksempel på vegguttak, skjøtekabler og strømpadder.
I Norge benyttes stikkontakter med 230 volt spenning (50 hertz vekselstrøm) i vanlige hus. Blant produsenter av stikkontakter i Norge er ELKO, Norwesco og Etman. Designet på en stikkontakt varierer blant annet etter land, spenning og type ustyr som er ment å kunne kobles til. Noen typer stikkontakter, som for eksempel den nye europeiske Schuko-standarden, har en fordypning som bidrar til å minske risikoen for elektrisk støt.
| En stikkontakt er en fastmontert elektrisk kontakt med hull der et støpsel (kontaktplugg) kan plugges inn. Begrepet benyttes vanligvis om kontakter som muliggjør tilkobling til det offentlige strømnettet. Stikkontakter finnes for eksempel på vegguttak, skjøtekabler og strømpadder.
I Norge benyttes stikkontakter med 230 volt spenning (50 hertz vekselstrøm) i vanlige hus. Blant produsenter av stikkontakter i Norge er ELKO, Norwesco og Etman. Designet på en stikkontakt varierer blant annet etter land, spenning og type ustyr som er ment å kunne kobles til. Noen typer stikkontakter, som for eksempel den nye europeiske Schuko-standarden, har en fordypning som bidrar til å minske risikoen for elektrisk støt.
== Sikkerhetsutfordringer ==
=== Sikring ===
Stikkontakter er vanligvis kablet ut fra et sikringsskap til ulike punkter i husets vegger. Sikringene skal sørge for at strømmen blir brutt hvis det er for høyt strømtrekk i forhold til det anlegget er dimensjonert for, og dermed hindre overbelastning i forhold til det de strømførende ledningene er dimensjonert for. Tørketromler og andre store apparater trenger sikringer med høyere kapasitet, enten 15 eller 16 Ampere sikring. I dag brukes det stort sett automatsikringer som kan vippes opp igjen med en bryter når årsaken til feilen er funnet. Før i tiden ble brukt smeltesikring som måtte byttes ut hvis den røk.
=== Jordet eller ujordet stikkontakt? ===
Norske forskrifter krever i dag at alle nye installasjoner skal ha jordede stikkontakter(med unntak av eurostikk-uttak), men på grunn av at det er forbudt å blande jordede og u-jordede kontakter(med unntak av stikkontakt til varmepumpe som skal ha jordet stikkontakt uansett -og kun brukes til dette) skal det fortsatt brukes u-jordet stikkontakt når det monteres flere nye stikkontakter i eldre hus. Man oppfordres til å bytte ut eldre stikkontakter til jordet type når dette er mulig. Det krever da at en jordleder trekkes til hver stikkontakt og forbindes til jordingsskinnen i sikringsskapet. Det er mulig å gjøre dette rom for rom, så lenge man ikke blander u-jordede og jordede kontakter i samme rom.
=== Jordfeilbryter ===
Jordfeilbryter er en sikkerhetsmekanisme som kan installeres på en elektrisk installasjon for å overvåke lekkasjestrømmer mot jord og dermed beskytte personer mot støt.
=== Polarisering ===
Polarisering refererer til om det er viktig at pluggen kun skal kunne settes inn én vei (hvilken pinne som går i hvilket hull). Vanlige norske stikkontakter til vekselstrøm er ikke polarisert, men polariserte stikkontakter finnes i noen land.
== Typer brukt internasjonalt ==
Det finnes over 15 typer stikkontakter og plugger internasjonalt. Stikkontakter og støpsler er utformet for å møte en eller flere standarder for sikkerhet og pålitelighet. Farer kan oppstå hvis utstyr fra forskjellige land blandes, for eksempel hvis man plugger elektronisk utstyr med norsk støpsel inn i en utenlandsk stikkontakt.
=== Reiseadaptere ===
Det finnes mange forskjellige typer reiseadaptere, og man skal være klar over at feil bruk kan medføre livsfare. Den vanligste faren er billige adaptere med dårlig elektrisk design som gjør det mulig å berøre utildekte strømførende deler.
En annen, og kanskje mindre åpenbar fare, er hvis man via adaptere tar bort jording på utstyr hvor jording er en viktig del av det sikkerhetsmessige elektriske designet. For visse typer utstyr er det ytterst nødvendig med jording for at det skal fungere trygt. En jukseplugg (engelsk: cheater plug) tar bort jording, og slike overganger er ulovlig eller i gråsonen i mange land. Stabling av adaptere (engelsk: adapter stacking) vil si å sette en reiseadapter inni en annen, og uheldig stabling av godkjente adaptere kan føre til samme resultat ved at jording tas bort. Av denne grunn kom det i 2012 et appendiks til den sveitsiske SEV 1011:2009-standarden som gjør stabling av reiseadaptere ulovlig. Adaptere som muliggjør stabling ble forbudt å selge i Sveits etter utløpet av 2018.
=== Oversiktstabell ===
Bokstavene i tabellen under er hentet fra den Internasjonale Elektrotekniske Kommisjonens nettsted som gir klassifikasjonsbokstaver som ligner oversikten til det amerikanske handelsdepartementet. Bokstavinndelingen er lite detaljert og gir kun en grov oversikt over mekanisk kompatibilitet. De fleste typer husholdsningskontakter dekkes av en av bokstavene.
Type A og B i USA
Spenningen i USA er 120 V / 60 Hz. Nesten alle bygninger i USA har stikkontakter som aksepterer både ujordet (2 pin) og jordet (3 pin) støpsel. Amerikanske stikkontakter har polarisering ved at det er forskjellig størrelse på de to strømførende pinnene (line og neutral). Den amerikanske standarden for stikkontakt og støpsel er anbefalt av IEC i standard 60906-2 på generell basis for for 120 V / 60 Hz installasjoner. Lignende standarder brukes også i Mexico, Panama, Mellom-Amerika, Karibia, nordlige Sør-Amerika (Colombia, Ecuador, Venezuela, i deler av Brasil), til en liten grad i Japan, Taiwan, Filippinene og Saudi-Arabia.
Selv om det er mest vanlig med 110 V i USA så er større apparater som komfyr eller tørketromler faktisk ofte installert med egne 220 V uttak.
Type A og B i Japan
Stømnettet i Japan er 100 V og enten 50 eller 60 Hz avhengig av hvor man befinner seg. Japanske støpsel og plugger (standard «JIS C 8303» for både type A og B) er lignende, men ikke lik de amerikanske typene (standard «NEMA 1-15 P» for type A, «NEMA 5-15 P» for type B). For det første er japanske stikkontakter upolariserte, som betyr at pinnene er like store og det har dermed ikke har noe å si hvilken retning pluggen settes inn. Polariserte amerikanske plugger vil derimot ikke kunne settes inn i en japansk upolarisert plugg. For det andre er vegguttak i Japan nesten utelukkende ujordet (2 pinner), og vil ikke akseptere en amerikansk jordet 3 pins plugg.
Jordet stikkontakt finnes stort sett bare på klimaanlegg, bad og kjøkken. Fra 2005 stilles det krav til at nye hus bygges med jordet stikkontakt for bad og kjøkken, men selv i disse nyere husene er det vanlig med bare ujordet stikkontakt ellers i huset. Mens jordet 3 pins vegguttak formelt sett er en standard i Japan sees den ytterst sjeldent. Istedenfor er det vanlig å ha et 2 pins uttak pluss et separat tilkoblingspunkt hvor man kan skru på egen løs jordingsledning.
Mangelen på 3 pins jordet stikkontakt kan skape problemer for turister som ønsker å koble til utenlands jordet utstyr (som f.eks. europeisk utstyr med Schuko-plugg) ettersom det stilles krav til at reiseadaptere for jordet utstyr ikke skal tillate tilkobling til ujordet vegguttak. Man må derfor kjøpe en overgang med løs jordingsledning. Det finnes også såkalte "juksplugger" som gjør at man kan koble jordet utstyr til ujordet uttak, men slike overganger kan være farlig avhengig av hvilket utstyr som kobles til, og er i gråsonen eller forbudt i enkelte land.
Type C
Type C pluggen er også kalt «europlug», og brukes til ujordet utstyr i Europa og mange andre steder i verden.
Type D
Type D er en jordet kontakt som brukes til 220/ 230 V i India, Sri Lanka, Nepal, Namibia og en del andre land.
Type E
Type E er en jordet plugg som brukes i Frankrike, Belgia, Slovakia, Tunisia og en del andre land.
Type F
Type F, også kjent som Schuko, er en jordet plugg som brukes i Tyskland, Østerrike, Nederland, Norge og en del andre land.
Type G
Type G brukes i Storbritannia, Irland, Kypros, Malta, Malaysia, Singapore, Hongkong og en del andre land. Pluggen brukes til 220, 230 og 240 V i alle land, unntatt Belize hvor den brukes både til 110 og 220 V.
Type H
Type H brukes bare i Israel og på vestbredden hvor strømnettet er 230 V / 50 Hz. Eldre utstyr har tre flate pinner, mens nyere utstyr tre runde pinner. Mange nyere vegguttak vil også akseptere type C ujordet europlugg, men er egentlig for trange for type E og F Schuko-plugger.I tillegg til type H brukes også type C og M i Israel.
Type I
Type I
brukes i Australia, New Zealand, Kina, Papua New Guinea, Argentina og en del andre land. Pluggen har V-formede flatpinner, tre for jordet plugg og to for ujordet plugg. Pluggen brukes bare til 220, 230 og 240 V systemer, bortsett fra Amerikansk Samoa som har 120 V.
Type J
Type J brukes i Sveits, Lichtenstein og et par andre land. Pluggen brukes bare til 230 V systemer, bortsett fra Madagascar som bruker den til både 127 og 220 V. Ujordet type C europlugg passer i type J.
Type J ligner på den sørafrikanske type N, men forskjellige dimensjoner og plassering av jordingspinnen gjør at de to standardene ikke går om hverandre.
Type K
Type K brukes i Danmark, Grønland og et par andre land.
Type L;Type L brukes i Italia og et par andre land. Det finnes en stor og en liten versjon av L-pluggen for forskjellige strømstyrker og som passer i egne stikkontakter. I Italia brukes det i økende grad kombikontakter som både aksepterer type C europlugg, type E og F Schuko, samt begge type L pluggene.
Type M
Type M brukes i Sør-Afrika (gammel standard), Swaziland, Lesotho og et par andre land.
Type N
Type N ble foreslått av IEC i 1986 til å bli en verdensstandard (IEC 60906-1) for alle systemer mellom 200 og 250 V, men har sålangt bare blitt tatt i bruk av Sør-Afrika. De sørafrikanske myndighetene gjorde dette til den foretrukne pluggen i 2013, og har anslått de vil være ferdige med å konvertere til den nye standarden en gang mellom 2025 og 2035.
Brasil bruker en veldig lik plugg som hovedstandard på nye anlegg, men denne har noen små forskjeller fra IEC-standarden og brukes i Brasil både for 127 og 220 V.
== Se også ==
Støpsel
Adapter
Frekvensomformer
Transformator
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Elfag - fagstoff innen elektro, humor og almenn interesse
skyscanner.no - Alt du trenger vite om internasjonale stikkontakter og reiseadaptere | En stikkontakt er en fastmontert elektrisk kontakt med hull der et støpsel (kontaktplugg) kan plugges inn. Begrepet benyttes vanligvis om kontakter som muliggjør tilkobling til det offentlige strømnettet. | 6,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ta%E2%80%99veren | 2023-02-04 | Ta’veren | ['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Tidshjulet'] | En Ta'veren er i bokserien Tidshjulet en person som med sitt nærvær påvirker det som skjer rundt seg i stor grad. I bøkene beskrives dette som at verdensveven former seg etter disse personene. I bøkene møter vi de tre vennene Rand al'Thor, Mattrim Cauthon og Perrin Aybara. Alle disse er Ta'veren. | En Ta'veren er i bokserien Tidshjulet en person som med sitt nærvær påvirker det som skjer rundt seg i stor grad. I bøkene beskrives dette som at verdensveven former seg etter disse personene. I bøkene møter vi de tre vennene Rand al'Thor, Mattrim Cauthon og Perrin Aybara. Alle disse er Ta'veren. | En Ta'veren er i bokserien Tidshjulet en person som med sitt nærvær påvirker det som skjer rundt seg i stor grad. I bøkene beskrives dette som at verdensveven former seg etter disse personene. | 6,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/A_Trick_of_the_Tail | 2023-02-04 | A Trick of the Tail | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Genesis-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1976', 'Kategori:Progressiv rock-album'] | A Trick of the Tail er det syvende studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Genesis, utgitt i februar 1976. Dette er det første albumet der Phil Collins er hovedvokalist, etter at Peter Gabriel forlot bandet i mai 1975.
Etter at Gabriel forlot Genesis, holdt bandet utallige auditioner for å finne en ny vokalist. Av cirka 400 sangere, blant andre Jahn Teigen, var det Mick Strickland som fikk prøve seg, men etter et kort samarbeide ble Strickland og Genesis enige om at de ikke passet sammen allikevel. Phil Collins måtte noe motvillig gjøre et forsøk, og bandet bestemte seg for at Collins skulle være vokalist.
Det var naturlig nok stor spenning blant kritikere og publikum rundt denne utgivelsen, men bekymringen viste seg grunnløs. Gode kritikker og godt salg slo fast at det var et liv for Genesis også uten Peter Gabriel.
| A Trick of the Tail er det syvende studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Genesis, utgitt i februar 1976. Dette er det første albumet der Phil Collins er hovedvokalist, etter at Peter Gabriel forlot bandet i mai 1975.
Etter at Gabriel forlot Genesis, holdt bandet utallige auditioner for å finne en ny vokalist. Av cirka 400 sangere, blant andre Jahn Teigen, var det Mick Strickland som fikk prøve seg, men etter et kort samarbeide ble Strickland og Genesis enige om at de ikke passet sammen allikevel. Phil Collins måtte noe motvillig gjøre et forsøk, og bandet bestemte seg for at Collins skulle være vokalist.
Det var naturlig nok stor spenning blant kritikere og publikum rundt denne utgivelsen, men bekymringen viste seg grunnløs. Gode kritikker og godt salg slo fast at det var et liv for Genesis også uten Peter Gabriel.
== Sporliste ==
«Dance on a Volcano» (Tony Banks/Phil Collins/Steve Hackett/Mike Rutherford) – 5:54
«Entangled» (Tony Banks/Steve Hackett) – 6:27
«Squonk» (Tony Banks/Mike Rutherford) – 6:27
«Mad Man Moon» (Tony Banks) – 7:34
«Robbery, Assault and Battery» (Tony Banks/Phil Collins) – 6:16
«Ripples» (Tony Banks/Mike Rutherford) – 8:04
«A Trick of the Tail» (Tony Banks) – 4:35
«Los Endos» (Tony Banks/Phil Collins/Steve Hackett/Mike Rutherford) – 5:47
== Personell ==
Phil Collins: vokal, trommer, perkusjon
Steve Hackett: gitarer
Tony Banks: Hammondorgel, synthesizere, piano, vokal, 12-strengers gitar, Mellotron
Mike Rutherford: bass, basspedal, 12-strengers gitar
Bill Bruford: trommer, perkusjon (kun under konserter)
== Ny-utgivelser ==
2007 – hybrid SACD / CD (remaster med nye mikser) – Virgin
== Eksterne lenker ==
(en) A Trick of the Tail på Discogs
(en) A Trick of the Tail på MusicBrainz
(en) A Trick of the Tail på AllMusic | lenke | 6,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gustaw_Herling-Grudzi%C5%84ski | 2023-02-04 | Gustaw Herling-Grudziński | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 4. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2000', 'Kategori:Fødsler 20. mai', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kielce', 'Kategori:Polske diktere', 'Kategori:Polske forfattere', 'Kategori:Polske journalister', 'Kategori:Polske offiserer', 'Kategori:Polskspråklige forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gustaw Herling-Grudziński [grudʒ’injski] (født 20. mai 1919 i Kielce i Polen, død 4. juli 2000 i Napoli i Italia) var en polsk essayist, litteraturkritiker og intellektuell. Han er mest kjent for å ha skrevet en personlig skildring av livet under den sovjetiske gulag – En annen verden.
| Gustaw Herling-Grudziński [grudʒ’injski] (født 20. mai 1919 i Kielce i Polen, død 4. juli 2000 i Napoli i Italia) var en polsk essayist, litteraturkritiker og intellektuell. Han er mest kjent for å ha skrevet en personlig skildring av livet under den sovjetiske gulag – En annen verden.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han ble født i Kielce og viet seg til polsk litteratur ved Universitetet i Warszawa, men fikk ved begynnelsen av andre verdenskrig et avbrudd i studiene. I løpet av høsten 1939 var han med på å grunnlegge en undergrunnsorganisasjon, "Polska Ludowa Akcja Niepodległościowa, PLAN".
=== Arrestert som spion ===
Som organisasjonskurér reiste han til det sovjetiskokkuperte Lvov, men ble i mars 1940 arrestert av NKVD da han prøvde å krysse grensen for å tilslutte seg den polske hær i Frankrike, og ble etter falske beskyldninger dømt for spionasje. Herling-Grudziński ble plassert i Vitsebsk, og fikk gjennom påfølgende fengselsopphold i Leningrad og arbeidsleir i Arkhangelsk stifte kjennskap til gulag.
To år senere skjedde omveltningen i det tyskerne gikk til angrep på Sovjetunionen. Herling-Grudziński led av sult og skjørbuk da han som del av Sikorski-Majskij-avtalen ble løslatt i 1942.
=== Krigshelt ===
Mot slutten av andre verdenskrig gikk Herling-Grudziński inn i general Władysław Anders' polske hær, og deltok blant annet i felttoget mot Monte Cassino i Italia. For sin innsats i kampene ble han dekorert med Ordenen Virtuti Militari, Polens høyeste militære orden.
=== Journalist og essayist ===
I 1946 startet han sammen med Jerzy Giedroyc i Roma det såkalte Polske litteraturinstittutet og forlaget og det politiske og kulturelle emigrantmagasinet ved samme navn, Kultura. Når magasinet flyttet til Maisons-Laffitte i Frankrike i 1947, bosatte han seg først som journalist i London (der han bodde mellom 1948 og 1952 sammen med sin første kone, kunstmaleren Krystyna Domańska) og München (der han arbeidet mellom 1952 og 1955 for Radio Free Europe), men slo seg i 1955 ned i Napoli, hvor han ble boende resten av livet. Han giftet seg med Lidia Croce, en datter av Benedetto Croce, i 1954 i London.Han skrev flere bøker med italienske motiv, for eksempel kortromanen Pietà dell' Isola (1960). Handlingen er lagt til Capri, hvor kvinnen Immacolara i den avsluttende scenen sørger over sin døende forlovede, mureren Sebastiano. Ved et ulykkestilfelle under renoveringen av Certosaklosteret får han ulesket kalk over seg. Sebastiano blir blind og døv, og lider under hukommelsestap. Immacolara er i tillegg gravid, men det fremgår etter hvert at Sebastiano ikke er faren, men derimot landsbypresten Padre Rocca. Det viser seg dessuten at ulykken med kalken nettopp har med det ureglementerte og upassende farskapet å gjøre.
Arne Melberg refererer fra innholdet og ser dateringen av ulykken, 19. september 1933, som en parallell til Napolis skytshelgen San Gennaros minnedag, da hans blødende kropp ble båret gjennom Napolis gater, men kanskje vel så relevant med tanke på intrigen er Felix’ og Constantias felles martyrdød i Nocera Inferiore, under keiser Nero den 19. september omkring år 65 e.Kr.:
Den [ulykken] forvandler Sebastiano til en stum og forvirret einstøing som vandrer rundt på øya i filler og uten kontakt med noe menneskelig vesen. Så etter hvert nærmer han seg igjen klosteret og 17 år etter ulykken, enda en gang den 19. september, hjelper han til med å bære den liggende Maria-statuen som har gitt fortellingen dens navn, i en prosesjon. Anstrengelsen gir ham stemmen tilbake, samtidig som den tar livet hans og utløser Immacolatas klagesang – samtidig som Padre Rocca forsvinner over et stup på den berglendte øya.
Herling-Grudziński forteller lakonisk og mangetydig, men hva som egentlig foregikk i trekantforholdet mellom dem forblir uklart. I tillegg blir Sebastianos skjebne dobbelteksponert gjennom blikket til en jødisk lege som under andre verdenskrig hadde flyktet ut til øya.
=== Litterært liv og hederspriser ===
Herling-Grudziński mottok en rekke litterære priser: Kultura (1958), Jurzykowski (1964), Kościelskis (1966), The News (1981), den italienske Premio Viareggio prisen, den internasjonale Prix Gutenberg, og den franske PEN-Club. I 1998 (eller 1995) ble han tildelt Den hvite ørns orden, som er den høyeste utmerkelse en polsk borger kan få.Hans mest berømte bok, A World Apart (1951), ble forfattet i London, og ble oversatt til engelsk av Andrzej Ciolkosz og utgitt samtidig i Polen og England, med forord av Bertrand Russell. Til den første engelske utgaven etter Herling-Grudzińskis død kom verket med nytt forord av Anne Applebaum (2005). Den svenske utgaven, En värld för sig, kom i 1952, og den norske utgaven, En annen verden, i 1953. Her beskriver han livsforhold i det sovjetiske gulag, basert på egne erfaringer fra fangeleiren, og gir samtidig en grundig innsikt i forutsetningene for Det sovjetiske kommunistsystemet. I sluttordet får vi vite at det for ikke å bukke under for systemet og råskapen er umulig å opphøre å tro på mennesket og på meningen med å kjempe for å forbedre sine lodd på jorden.
=== En annen verden ===
Professor Arne Melberg refererer fra handlingsgangen i En annen verden:
Som man kan vente seg, fengsles han på et absurd vilkårlig grunnlag: I russisk transkripsjon likner navnet hans [på] Hermann Göring. Ettersom han dessuten gikk i offisersaktige støvler, anklages han for antisovjetisk virksomhet. Medfangene hans er enten vanlige forbrytere eller politiske fanger, de fleste ofre for like vilkårlige anklager. De verste forbryterne danner en slags mafia i leiren, der de utøver vold mot medfangene, legger beslag på matrasjoner, spiller bort eiendelene deres og voldtar kvinnene. Nettopp kvinnenes skjebner skildres i noen nedslående episoder: Blir de ikke voldtatt av forbryterne, er de fritt vilt for vakter og befal.
Herling forteller om brakkelivet, arbeidet, og ikke minst om de stedene og hendelsene som innebærer små unntak fra arbeidet: sykestuen, ”møtehuset”, ”hviledagen”, ”konserten. Han forteller i episoder, [som ]oftest er fokusert på en enkelt medfange og hans skjebne. Til sammen får vi et helt galleri av sørgelige eksistenser, presentert gjennom fortellinger som er saklig informative, følelsesmessig tilbakeholdne, men likevel – eller nettopp derfor voldsomt effektive.
Vi får dessuten konturene av en analyse av GULAG-systemets logikk. Det handler jo ikke om utryddelsesleirer, som i de tyske konsentrasjonsleirenes siste fase, men om arbeidsleire. Men i tillegg til slavearbeidet finner Herling at formålet deres er å bryte ned fangenes individualitet og personlighet. Hver fange utsettes for tortur, sult og mangler for til slutt å gjennomgå det han kaller Den Store Forandringen: For å overleve må han forlate alt det han kan tenkes å ha hatt av moral, anstendighet og medmenneskelighet.
Livet i fangeleiren blir først normalt når alle medmenneskelige vurderinger og fangenes sinne og minne er slettet fra deres bevissthet. Sykestua blir tilfluktssted og fører til selvskading for å komme dit, mens møtehuset, hvor en konfronteres med den virkelige verden både representerer en pause fra fangelivet, men samtidig også blir en ubehagelig påminnelse om den frihet de ikke får del i. I boka beskriver Herling-Grudziński den råtnende kroppen sin i de siste dagene som fange i grafiske detaljer. Han befinner seg svært nær endestasjonen, likhuset.
Verket utkom ti år før Aleksandr Solzjenitsyns En dag i Ivan Denisovitsj' liv (One Day in the Life of Ivan Denisovich).
En annen verden ga Gustaw Herling-Grudziński internasjonal heder, men også en god del motstand. Den franske oversettelsen av boka ble ikke utgitt før i 1985, og den italienske i 1994. Den franske oversettelsen fikk Liberté-premien gitt av den franske PEN-klubben i 1986.
Dødsangsten og det smertefulle skriket fra medfanger forplantet seg videre gjennom Herling-Grudzińskis forfatterskap, og fortsetter i flere marerittliknende skildringer. Et utvalg fra Dagbok skrevet om Natten 6 bind (1973–97), som han utga gjennom 30 år, ble i 1997 oversatt til engelsk og publisert under tittelen Volcano and Miracle. En samling noveller, The Noonday Cemetery and Other Stories, ble post mortem oversatt til engelsk av Bill Johnston i 2003.
Gustaw Herling-Grudziński ble flere ganger nominert til Nobels litteraturpris.
Mellom 1974 og 1992 var Herling-Grudziński redaksjonsmedlem av Kontinent, et russisk emigrantmagasin.
== Bibliografi ==
En annen verden (1953)
Dagbok skrevet om natten (5 bd., 1973–93) ble påbegynt i 1971 og avsluttet ved hans død.
Inny świat, zapiski sowieckie (1985, 1996)
Samlede fortellinger (1988)
Żywi i umarli (1991)
Wyjścia z milczenia (1993)
The Island; Three Tales. Penguin Books, reprint edition. (1994). ISBN 0140232796.
Skrzydła ołtarza : opowiadania (1995)
Dziennik pisany nocą 1973-1979 (1995)
Dziennik pisany nocą 1980-1983 (1996)
A World Apart: Imprisonment in a Soviet Labor Camp During World War II, Penguin Books, reprint edition. (1996). ISBN 0140251847.
Volcano and Miracle: A Selection from the Journal Written at Night, Penguin Books, reprint edition. (1997). ISBN 0140236155.
The Noonday Cemetery and Other Stories, New Directions Publishing. (2003) ISBN 0811215296.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Zdzisława Kudelskiego: Pisma zebrane (1993)
Krzysztof Pomian: Dziennik pisany nocą 1971-1972 (1995)
Włodzimierz Bolecki: Ciemna miłość, szkice do portretu Gustawa Herlinga-Grudzińskiego (2005)
Arne Melberg: Livstidsfange uten lenker (s. 10-11). Klassekampen nr. 62, fredag, 13. mars 2009. | Gustaw Herling-Grudziński [grudʒ’injski] (født 20. mai 1919 i Kielce i Polen, død 4. | 6,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiendegods | 2023-02-04 | Fiendegods | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Folkerett', 'Kategori:Krig', 'Kategori:Menneskerettigheter'] | Fiendegods, eller fiendtlig eiendom, er eiendom som tilhører eller kontrolleres fienden i en krig.
Under den allierte okkupasjonen ble i tillegg til tysk, østerriksk og japansk statseiendom også privatformue tilhørende borgere av disse stater samt personer som hadde blitt fratatt sitt norske statsborgerskap ved provisorisk anordning av 17. august 1945 konfiskert. Beslaget gikk ufattelig langt, selv møbler og husgeråd ble tatt og satt under forvaltning av Direktoratet for fiendtlig eiendom. Også arv som i årene før 1945 hadde tilfalt tyskgifte kvinner, men som ikke var blitt overført fra Norge ble beslaglagt. Lov om fiendegods av 22. mars 1946 gjorde konfiskasjonen permanent. Loven er ikke opphevet, men er siste gang tatt inn i lovsamlingen for 1981. | Fiendegods, eller fiendtlig eiendom, er eiendom som tilhører eller kontrolleres fienden i en krig.
Under den allierte okkupasjonen ble i tillegg til tysk, østerriksk og japansk statseiendom også privatformue tilhørende borgere av disse stater samt personer som hadde blitt fratatt sitt norske statsborgerskap ved provisorisk anordning av 17. august 1945 konfiskert. Beslaget gikk ufattelig langt, selv møbler og husgeråd ble tatt og satt under forvaltning av Direktoratet for fiendtlig eiendom. Også arv som i årene før 1945 hadde tilfalt tyskgifte kvinner, men som ikke var blitt overført fra Norge ble beslaglagt. Lov om fiendegods av 22. mars 1946 gjorde konfiskasjonen permanent. Loven er ikke opphevet, men er siste gang tatt inn i lovsamlingen for 1981. | Fiendegods, eller fiendtlig eiendom, er eiendom som tilhører eller kontrolleres fienden i en krig. | 6,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/En_dag_i_Ivan_Denisovitsj%E2%80%99_liv | 2023-02-04 | En dag i Ivan Denisovitsj’ liv | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – skriftlig verk', 'Kategori:Bøker fra 1959', 'Kategori:Filmatiserte romaner', 'Kategori:Russiske romaner'] | For filmen, se En dag i Ivan Denisovitsj' liv (film)En dag i Ivan Denisovitsj' liv (russisk originaltittel Оди́н день Ива́на Дени́совича) er en russisk roman som ble skrevet av Aleksandr Solzjenitsyn (1918-2008) i 1959 og publisert første gang i 1962 i det russiske litterære tidsskriftet Novy Mir. Romanen skildrer én dag i livet til en vanlig fange i en spesialleir i gulagsystemet på 1950-tallet, en arbeidsleir for politiske fanger.
Utgivelsen ble svært omstridt i Sovjetunionen, og den vakte stor internasjonal oppmerksomhet. Aldri var Stalins undertrykkelse blitt beskrevet offentlig, og både forfatteren, forleggeren og flere mennesker i omgangskretsen deres løp stor risiko. Solzjenitsyns forfatterskap skulle senere sende ham i eksil. Forfatteren ble forøvrig tildelt nobelprisen i litteratur i 1970.
En dag i Ivan Denisovitsj' liv ble publisert på norsk for første gang i 1963.
| For filmen, se En dag i Ivan Denisovitsj' liv (film)En dag i Ivan Denisovitsj' liv (russisk originaltittel Оди́н день Ива́на Дени́совича) er en russisk roman som ble skrevet av Aleksandr Solzjenitsyn (1918-2008) i 1959 og publisert første gang i 1962 i det russiske litterære tidsskriftet Novy Mir. Romanen skildrer én dag i livet til en vanlig fange i en spesialleir i gulagsystemet på 1950-tallet, en arbeidsleir for politiske fanger.
Utgivelsen ble svært omstridt i Sovjetunionen, og den vakte stor internasjonal oppmerksomhet. Aldri var Stalins undertrykkelse blitt beskrevet offentlig, og både forfatteren, forleggeren og flere mennesker i omgangskretsen deres løp stor risiko. Solzjenitsyns forfatterskap skulle senere sende ham i eksil. Forfatteren ble forøvrig tildelt nobelprisen i litteratur i 1970.
En dag i Ivan Denisovitsj' liv ble publisert på norsk for første gang i 1963.
== Handling ==
Ivan Denisovitsj Sjukhov er dømt til å sone straff ved en fangeleir i det sovjetiske Gulag-systemet. Han ble beskyldt for å bli spion etter å ha sittet fanget av tyskerne som krigsfange under andre verdenskrig. Selv om han egentlig var uskyldig, blir han dømt til 10 år i en arbeidsleir etter at han ble løslatt til Sovjet. Dagen begynner med at Sjukhov våkner. Fordi han sto opp alt for seint, blir han pålagt arrest, men slipper unna med å rengjøre vakthuset til vaktene. Når Sjukhov endelig kan forlate vakthuset, går han på sykestuen for å melde seg syk, men blir nektet sykemelding.
Resten av romanen handler hovedsakelig om Sjukhov og hans tropp (som består av 24 mann), deres troskap til troppslederen, og arbeidet som fangene gjør i håp om å få tak i ekstra mat eller andre forsyninger. For eksempel murer de vegger på en byggeplass der mørtelen fryser hvis den ikke blir påført raskt nok. Tjurin, formann for troppen, er streng, men også godt likt fordi han gjør sitt beste for å sørge for fangene. Sjukhov er en av de mest hardtarbeidende i hele troppen, og har flere ferdigheter som er etterspurt - så han er generelt respektert.
Rasjonene de mottar er sparsomme; Fangetroppene mottar næringsmidler på grunnlag av hvor produktivt de arbeider (eller sovjetiske myndigheter tror de gjør), men på slutten av dagen blir Sjukhovs spesielle tjenester etterspurt av Cæsar Markovitsj, en intellektuell som får arbeide på kontoret og slipper kroppsarbeid. Cæsar er imidlertid mest kjent for å motta matpakker fra familien, og Sjukhov får til slutt en liten porsjon mat av Cæsar for ulike ytelser. Sjukhov reflekterer til slutt over dagen, som delvis var gledelig, og samtidig lik alle andre dager.
== Filmatisering ==
Gjennom et norsk-britisk samarbeid ble boken filmatisert i 1970; One Day in the Life of Ivan Denisovich ble spilt inn på Røros. | En dag i Ivan Denisovitsj' liv (originaltittel One Day in the Life of Ivan Denisovich) er en norsk-britisk dramafilm fra 1970 basert på Aleksandr Solzjenitsyns Nobelprisbelønte roman, En dag i Ivan Denisovitsj' liv (1959). Hovedrollen spilles av Tom Courtenay. | 6,416 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Allmenn_teori_om_sysselsetting,_rente_og_penger | 2023-02-04 | Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bøker fra 1936', 'Kategori:Økonomibøker'] | Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger (engelsk: The General Theory of Employment, Interest and Money) er en bok om samfunnsøkonomi skrevet av den britiske samfunnsøkonomen John Maynard Keynes, og utgitt i 1936.
Teoriene i boken forklarer hvordan en stat kan utføre motkonjunkturpolitikk, og gikk i mot de gjeldende teorier på den tiden ved å oppfordre til økt statlig forbruk ved nedgangstider, og sparing i gode økonomiske tider. En statlig stimulering av etterspørselen vil ifølge Keynes medføre en multiplikatoreffekt som påvirker samfunnet i mye større grad enn det den opprinnelige stimuleringen var. | Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger (engelsk: The General Theory of Employment, Interest and Money) er en bok om samfunnsøkonomi skrevet av den britiske samfunnsøkonomen John Maynard Keynes, og utgitt i 1936.
Teoriene i boken forklarer hvordan en stat kan utføre motkonjunkturpolitikk, og gikk i mot de gjeldende teorier på den tiden ved å oppfordre til økt statlig forbruk ved nedgangstider, og sparing i gode økonomiske tider. En statlig stimulering av etterspørselen vil ifølge Keynes medføre en multiplikatoreffekt som påvirker samfunnet i mye større grad enn det den opprinnelige stimuleringen var. | Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger (engelsk: The General Theory of Employment, Interest and Money) er en bok om samfunnsøkonomi skrevet av den britiske samfunnsøkonomen John Maynard Keynes, og utgitt i 1936. | 6,417 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sydney | 2023-02-04 | Sydney | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:151°Ø', 'Kategori:1788 i Oseania', 'Kategori:33°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1788', 'Kategori:Byer i New South Wales', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sydney', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | For fornavnet, se Sidney.Sydney er Australias største og eldste by (etablert 1788). Med over 4 millioner innbyggere, er Sydney-metropolen den største og mest innflytelsesrike av de to finansielle, transport-, handels- og kulturelle sentrene i Australia (det andre er Melbourne).
For mange er Sydney selve symbolet på Australia. Over 20 % av Australias innbyggere er bosatt i Sydney, og over to tredjedeler av alle turister som besøker landet tar en tur innom denne byen.
Sydney er en betydelig global og nasjonal turistdestinasjon og blir ofte omtalt som en av de flotteste og mest pulserende byene i verden. Sydney var vertssted for Sommer-OL 2000.
Sydney er også kjent for sine flotte strender som ligger like ved byen, mest kjent er nok Bondi Beach og Manly Beach.
Sydney er en av verdens mest multikulturelle byer, noe som reflekteres av dens rolle som et viktig mål for innvandrere som ankommer Australia. Sydney er Australias dyreste by å bo i og kommer på 21. plass over dyreste byer i verden.Mange slags fester og festivaler foregår i Sydney. 1. januar feires sommeren med The Festival of Sydney. Da foregår det veldig mange konserter, det er mye musikk i gatene, og det er kappseilas på sjøen.
Nasjonaldagen Australia Day feires 26. januar. Datoen representerer etableringen av kolonien New South Wales ved Sydney Cove etter at skipene tilhørende First Fleet seilte inn i Port Jackson.
| For fornavnet, se Sidney.Sydney er Australias største og eldste by (etablert 1788). Med over 4 millioner innbyggere, er Sydney-metropolen den største og mest innflytelsesrike av de to finansielle, transport-, handels- og kulturelle sentrene i Australia (det andre er Melbourne).
For mange er Sydney selve symbolet på Australia. Over 20 % av Australias innbyggere er bosatt i Sydney, og over to tredjedeler av alle turister som besøker landet tar en tur innom denne byen.
Sydney er en betydelig global og nasjonal turistdestinasjon og blir ofte omtalt som en av de flotteste og mest pulserende byene i verden. Sydney var vertssted for Sommer-OL 2000.
Sydney er også kjent for sine flotte strender som ligger like ved byen, mest kjent er nok Bondi Beach og Manly Beach.
Sydney er en av verdens mest multikulturelle byer, noe som reflekteres av dens rolle som et viktig mål for innvandrere som ankommer Australia. Sydney er Australias dyreste by å bo i og kommer på 21. plass over dyreste byer i verden.Mange slags fester og festivaler foregår i Sydney. 1. januar feires sommeren med The Festival of Sydney. Da foregår det veldig mange konserter, det er mye musikk i gatene, og det er kappseilas på sjøen.
Nasjonaldagen Australia Day feires 26. januar. Datoen representerer etableringen av kolonien New South Wales ved Sydney Cove etter at skipene tilhørende First Fleet seilte inn i Port Jackson.
== Historie ==
Selv om det har bodd mennesker i området i rundt 40 000 år, begynner ikke Sydneys moderne historie før i 1770, da kaptein James Cook seilte inn i Botany Bay med skipet Endeavour. Han kalte landet New South Wales og gjorde krav på det for England, som på denne tiden var på utsikt etter et sted å deportere sine bråkmakere til.
18 år senere, i 1788, ankom kaptein Arthur Phillip med det første skipet som var fylt med tusen dømte fanger, og grunnla en straffekoloni på Sydney Cove på Port Jackson. Kolonien ble oppkalt etter politikeren Thomas Townsend, Lord Sydney, som hadde gitt kaptein Phillip oppgaven. Kolonien var stadig i strid med de lokale aboriginene, og svært mange av disse døde av sykdommer britene hadde med seg. Kolonien vokste raskt og ble i 1842 erklært som Australias første by.
I 1851 ble det funnet gull 20 mil vest for Sydney, og dette førte til en massiv immigrasjon. I løpet av de neste tjue årene ble befolkningen mer enn femdoblet. I 1870 var det rundt 200 000 innbyggere i Sydney. I dag har Sydney vokst til en stor by med over 4,2 millioner innbyggere og er Australias økonomiske senter. Sydney er også landets fremste turistattraksjon, først og fremst verdenskjent for de to landemerkene Operahuset og Harbour Bridge.
== Klima ==
Sydneys årstider er motsatte av den nordlige halvkule og byen har et fuktig subtropisk klima med varme somre og kaldere vintre, og regn spredt jevnt gjennom året. Været modereres jo lenger bort fra kysten en kommer, med større temperaturforskjeller i de vestlige bydelene inn i landet.
Varmeste måned er januar, med snitt temperatur målt ved Sydney sentrums Observatory Hill på mellom 18-26 °C. I snitt er det 15 dager i året med mer enn 30 °C. Varmeste temperatur målt er 45.3 °C 14. januar i 1939, men så sent som 1. nyttårsdag 2006 ble det også målt 45 °C i Sydney. Kaldeste måned er juli, med lavest temperatur målt ved Observatory Hill på 2.1 °C. Temperaturen i de vestlige bydelene er som regel høyere om sommeren og lavere om vinteren.
I snitt faller det ca. 1217 mm regn i løpet av året, og det er nedbør i snitt 138 dager i året. Det har ikke snødd i Sydney siden 1836, men vind- og haglstormer forekommer som kan forårsake store ødeleggelser. I 1999 ble Sydneys østre og sentrumsbydeler truffet av en slik storm med hagl på 9 cm i diameter. Stormen forårsaket ødeleggelser verdt omkring AUD 1.7 milliarder i løpet av 5 timer.Mange områder i og rundt Sydney som ligger nært bushland er utsatt for skogbranner, spesielt om sommeren. De største av nyere tid skjedde i 1994 og 2001-2002.
== Mat og drikke ==
Mat i Australia og Sydney har blitt påvirket av bakgrunnen til immigrantene som har kommet til landet. Sydney er i dag en metropol med alle typer mat og drikke, men det finnes lite mat og drikke som er spesiell kun for Sydney. I tidlige kolonitider handlet man med brennevinet rom, noe som førte til det såkalte «Rum Rebellion» i 1808. Både nå og i tidligere tider fantes det vinproduksjon innen området av dagens stor-Sydney. Det store vindistriktet Hunter Valley ligger nord for byen og Tooheys øl produseres i byen. Sydney feirer hvert år matfestivalen Sydney Food and Wine Fair med over 30000 besøkende.Større restaurantdistrikt finner man i Darling Harbour, The Rocks, Leicharts Norton St, Parramattas Church Street og mer spredt i sentrumskjernen. Sydneys store Chinatown har en rekke kina-restauranter. Kjente meriterte restauranter i Sydney inkluderer Tetsuya's som ble kåret til verdens 5. beste, og Rockpool som ble nummer 33. Doyles i Watson Bay er berømt og meritert for fisk og sjømat.
== Kultur ==
=== Operahuset ===
Sydneys mest kjente landemerke er Sydney Opera House. Operahuset ligger på Bennelong Point, omgitt av sjø på tre kanter, med Circular Quay til sørvest og Royal Botanic Gardens til sørøst.
Operahuset er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon som i 2003 fikk arkitekturens gjeveste pris, Pritzker Architecture Prize. Bygget kostet AUD $102 millioner. da det ble åpnet i 1973 og har flere saler, den største konsertssalen har 2679 seter. Bygningen og dens omgivelser er et ikon for Australia. Taket som former de runde skjell-seksjonene minner om en flåte av hvite seilskip som man ofte ser i Sydneys havn.
Foruten å sette opp teater, ballett og musikaler huser Operabygningen kontorene for Opera Australia, Sydney Theatre Company og Sydney Symphony Orchestra. Bygningen blir administrert av Opera House Trust, under New South Wales (NSW) Ministry of the Arts.
=== Festivaler og andre kulturelle innslag ===
Sydney holder årlig mange forskjellige og noen av Australias største sosiale og kulturelle innslag. Disse inkluderer; Sydney Festival, Australias største kunstfestival i januar; Big Day Out, en festival med rock musikk; homoparaden Gay and Lesbian Mardi Gras langs Oxford Street i februar; Sydney Film Festival og kortfilmfestivalen Tropfest; Archibald Prize for beste porttrettmaleri; Australian Fashion week i april/mai og Sydney Royal Easter Show hver påske som nå holdes i Sydney Olympic Park.
== Attraksjoner ==
Sydney har en rekke attraksjoner i tillegg til Operahuset.
=== Australian Museum ===
Australian Museum i Sydney er Australias eldste museum, grunnlagt i 1827, og er internasjonalt ledende innenfor naturhistorie, antropologi og naturvitenskap. Museet fikk sitt nåværende navn i 1836, flyttet til sin nåværende bygning i 1849, og åpnet for allmennheten i 1859.
=== Bondi Beach ===
Bondi Beach er en av verdens mest kjente strender og en av de mest besøkte i hele Australia. Stranden er ca. en kilometer lang og deles inn i en nordlig og sørlige ende. Den sørlige enden er reservert for surfing på grunn av større bølger her, og farlige strømmer for badeturister, mens den nordlige enden av stranden er den tryggeste for badeturister. Surf Life Saving Australia og Bondi Rescue patruljerer stranden. Stranden har hai-nett under vann om sommeren, mens en i oktober av og til kan se hval og delfiner i bukten utenfor. Bondi Beach ble lagt til Australias liste over beskyttede historiske steder i 2008.
=== Harbour Bridge ===
Sydney Harbour Bridge er en stålbro med bil-, tog- og passasjer-trafikk som spenner over Sydney Harbour fra Sydney sentrum til North Sydney. Broen er 1149 meter lang og 49 meter bred, og har en seilingshøyde på 49 meter. Fra åpningen i 1932 til 1967 var den Sydneys høyeste bygning med sine da 134 meter. Broen er som Sydney Opera House et verdensberømt landemerke og er hver nyttårsaften sentrum for fyrverkeriet i Sydney. Turistattraksjonen Bridgeclimb har siden 1998 tatt turister opp på den sørlige halvdelen av brostrukturen.
=== Hyde Park ===
Denne store parken er oppkalt etter sitt motstykke i London og har vært fritidsområde i Sydney siden 1792. Den har en fortid som både cricketbane og hesteløpsbane. Den ligger øst for sentrum og er et grønt og fredelig område med velstelte hager, den majestetiske Archibaldfontenen, minnesmerker, en James Cook-statue og en 40 meter høy obelisk med egyptiske inskripsjoner.
=== Museum of Sydney ===
Museet tar for seg Sydneys historie fra kolonitiden gjennom multimedier, gjenstander, kart og bilder, og er bygget på stedet der byens første guvernør Arthur Phillip bodde. Huset hans var bygget i 1788 og var Australias første regjeringsbygg, og ble avdekket under arkeologiske utgravninger i 1983. Museet ble åpnet i 1994.
=== Powerhouse Museum ===
Powerhouse Museum ligger i bydelen Ultimo og er Sydneys Vitenskaps- og teknologimuseum. Museet flyttet til sitt nåværende sted i 1988 og navnet stammer fra den gamle strømstasjonen som museet ligger i. Blant de 400 000 utstilte gjenstandene finnes New South Wales første damplokomotiv «Locomotive 1» bygget av Robert Stephenson i 1854, og verdens eldste fungerende dampmaskin fra 1785.
=== Sydney Aquarium ===
Sydney Aquarium er et offentlig akvarium som ligger på bysiden av Darling Harbour nord for Pyrmont Bridge. Akvariet har over 650 forskjellige skapninger fra australske hav og elver, og er et av verdens største akvarier. Hovedutstillingen inkluderer store basseng med hai og fisk med akrylglasstunneler under vannet som besøkende kan gå igjennom. Akvariet har også utstillinger av krokodiller, blekksprut og sel, og et stort akvarium med 2,6 millioner liter vann som huser en gjenskaping av Great Barrier Reef med over 6000 dyr.
=== Sydney Tower ===
Sydney Tower (også kjent som AMP Tower og Centrepoint Tower) er Sydneys høyeste frittstående byggverk, og Australias nest høyeste etter Q1 på Gold Coast. Tårnet ligger midt i sentrum, i 100 Market Street, og ruver 305 meter over bakken. Det har vært en av Sydneys fremste turistattraksjoner siden åpningen i 1981, og er både et orienteringspunkt og et utsiktstårn. Et observasjonsdekk ligger på 250 meter som blant annet inkluderer en roterende restaurant. Turistattraksjonen Sydney Tower Skywalk tar besøkende på utsiden av tårnet på 268 meters høyde. Hvert år arrangeres trappeløpet Sydney Tower Run-Up hvor deltakere løper opp de 1504 trappene til observasjonsdekket.
=== Taronga Zoo ===
Taronga Zoo er en dyrehage i bydelen Mosman som ble åpnet i 1916. Med over 2600 dyr fordelt på 340 arter og 283 hektar er den en av verdens største dyrehager. Dyrehagen har utstillinger med de særaustralske dyrene som koala, kenguru, dingo, tasmanske djevler, platypus og emu. Australia har flere giftige dyr enn noe annet land, blant dem både slanger, edderkopper og skorpioner. Dyrehagen har også en avdeling vest for Sydney i byen Dubbo som går under navnet Western Plains Zoo.
== Transport ==
Sydney og de omkringliggende regionene er dekket av et stort nettverk av offentlig transport. Sydney har Australias største offentlige transportsystem, og offentlig transport står for nesten dobbelt så høy andel reiser i Sydney som i andre større byer. Nettverket er regulert av New South Wales Ministry of Transport, som jobber for å integrere nettverkene som betjener Sydney, Newcastle, Central Coast, Blue Mountains, Wollongong og Illawarra. Sydney fikk tidlig offentlig transport, med de første jernbanelinjene etablert i 1855. Dagens billettsystem for de statlig styrte transportørene er like og bruker billetter med magnetstriper. Prisene varierer etter lengde på reisen.
=== Ferge ===
Sydney Ferries, en statlig eid organisasjon, har en rekke pendler og turistferger i Sydney Harbour og opp langs elven Parramatta River. Sydney Ferries opererer ni ruter, med omtrent 14 millioner passasjerer hvert år. Fergene opererer ut fra Circular Quay Ferry Terminal, med vanlige passasjerferger til en rekke bydeler og både vanlige passasjerferger og hurtiggående katamaraner til bydelen Manly. Sydney Ferries har også sightseeing-cruise for turister. Flere mindre aktører driver passasjerferger til øyer og bydeler andre steder i Sydney, og ved Sydneys ytterkanter finnes også bilferger som krysser blant annet elven Hawkesbury River.
=== Buss ===
Busstransport står for ca. halvparten av alle reiser med offentlig transport i løpet av en ukedag i byen. Største operatør er State Transit Authority of New South Wales (STA), med en rekke mindre private aktører.
Transportdepartementet overser et integrert storbysystem av busser som strekker fra Newcastle i nord til Wollongong i sør. Hurtigbusser med egne bussfiler og bussveier kjøres mellom Liverpool og Parramatta og i de nordvestre bydelene. Bussene i Sydney er nummerert med tre-sifrede tall, der det første tallet peker mot en bestemt region av byen. Nattbusser erstatter togene mellom midnatt og 05:00. På noen ruter i de østre bydelene må en kjøpe billetter fra kiosker eller billettmaskiner før påstigning.
=== Taxi ===
New South Wales har en flåte av ca. 6000 taxier med over 22000 taxisjåfører. Flåten er den største i Australia og mesteparten av disse finnes i Sydney. De fleste taxiene er eiet av mindre aktører som er en del av større kjeder.
=== Tog ===
==== Jernbane ====
Sydneys første jernbanelinje mellom Sydney og Parramatta Junction åpnet 26. september 1855. De første togene på nettverket ble elektrifisert i 1926. Nettverket har gjennom årene blitt kraftig utvidet, og Sydney-regionen er nå dekket av elleve jernbanelinjer som kjøres av CityRail. Sydney har ikke et separat metro-system, men togene kjører under grunnen i bykjernen og på de to nyeste linjene mellom Epping og Chatswood og til flyplassen. På de fleste linjene går det passasjertog hvert kvarter eller halvtime utenom i rushtiden, med flere tog i morgen- og ettermiddagsrushet. Sydney er også en viktig omlastningsterminal for frakt til andre deler av landet, og det går også mye containergodstrafikk på linjene. De lengste togene med kullmalm som skipes ut fra Sydney er på opptil 1,5 km lang. Det finnes ikke tog i Northern Beaches eller Eastern Suburbs. Interurban-tog til omkringliggende byer som Newcastle og Central Coast, Blue Mountains og Illawarra, samt Countrylink-tog til Melbourne, Brisbane, Adelaide, Perth og andre deler av innlandet i NSW går fra Central Station.
==== Bybane og Monorail ====
Som en del av utviklingen av Darling Harbour før 200-årsjubileumet for Australia i 1988 ble en monorail bygget for å binde sammen turistattraksjonene i området med bysentrum. Monorailen hadde 8 stasjoner på 3,6 km linje som gikk i en sløyfe fra Sydney sentrum til vestsiden av Darling Harbour. Stasjoner fantes blant annet ved store attraksjoner som Powerhouse Museum, Sydney Aquarium og Sydney Convention and Exhibition Centre. Monorailen transporterte ca. 4 millioner passasjerer årlig, men ble stengt for godt 1. juli 2013.
I 1997 ble en kort bybane kalt Sydney Light Rail åpnet mellom sentrum og Inner West bydelene Darling Harbour, Ultimo og Pyrmont. Linjen ble utvidet til Lillyfield i 2000. Linjen som nå heter Metro Light Rail har 14 stopp over 7,2 kilometer, med stopp ved blant annet Central Station, Star City Casino, Sydney Fish Market og ved Monorailen i byen. Bybanen har rundt 3,5 millioner passasjerer årlig.
=== Luftfart ===
==== Kingsford Smith internasjonale lufthavn ====
Kingsford Smith internasjonale lufthavn i er Australias største flyplass, og er også en av verdens eldste som fortsatt er i bruk. Flyplassen var den 28. mest travleste flyplassen i verden i 2003, men har siden det vært på topp 30 listen, med nesten 32 millioner passasjerer i 2007. Flyplassen ligger tett i tett med den store drabantbyen Mascot sør for Sydney Sentrum. Flyplassen er også hovedbase for flyselskapet Qantas, som er verdens nest eldste flyselskap, etter KLM Royal Dutch Airlines.
==== Andre lufthavner ====
Sydney har også flere mindre lufthavner, de viktigste er Bankstown Airport som tar imot privatfly og småfly. Det finnes også en mindre flystripe ved Camden, samt flystripen Hoxton Park Aerodrome. Militærbasen RAAF Base Richmond ligger nordvest i byen. Det diskuteres om hvorvidt Sydney trenger en hovedflyplass nummer to, og hvor denne skal ligge. Land har blitt avsatt til dette ved Badgerys Creek i vest, men også sør for Sydney rundt Moss Vale har blitt foreslått.
== Sport og utendørsaktiviteter ==
Sydney har mange åpne plasser og god tilgang til strandsonen, samt mange naturområder selv helt i sentrum. Innen Sydney sentrum finnes Hyde Park, The Domain, Royal Botanic Gardens og Chinese Garden of Friendship. Metropolområdet er også hjem til flere nasjonalparker, blant dem Royal National Park som er den nest eldste nasjonalparken i verden, verdensarvlistede Blue Mountains og flere andre nasjonalparker i og rundt storbyområdet.
Sydney var vert for Sommer-OL 2000 og har velutbygde fasiliteter for mange idretter. Større idrettsanlegg inkluderer ANZ Stadium, Sydney Cricket Ground (SCG), Sydney Football Stadium, Eastern Creek Raceway, Royal Randwick og Rosehill Gardens Racecourse. Byen holder hvert år et gateløp fra Sydney sentrum til Bondi Beach, kjent som City to Surf.
=== Fotball ===
Australia og Sydney utover 4 forskjellige typer fotball. Den mest populære sporten i Sydney er Rugby League som er importert fra England. National Rugby League (NRL) begynte i Sydney i 1908 er i dag den største rugbykonkurransen i verden. Sydney er hjem til ni av de seksten lagene i serien. Rugby Union og europeisk fotball er også populære sporter, og byen har også elitelag i Australian Football League (AFL), den nasjonale basketligaen og i sporten netball. Som hovedstad i New South Wales er byen også sete for delstatslagene i cricket og rugby league.
=== Vannsport ===
Forskjellige typer vannsport er populært og på Sydneys strender kan man drive med surfing, seiling og dykking. Surfing er en meget populær sport blant australiere, og Sydney har en rekke strender med gode forhold. Bondi Beach og Manly Beach er to av de mest kjente, blant lokalbefolkningen er i tillegg Bronte, Coogee og Maroubra populære i de østlige bydelene, Cronulla Beach i de sørlige bydelene, og Dee Why, Collaroy og Avalon Beach populære i de nordlige bydelene. Båtsport i Sydney Harbour er også populært, blant annet arrangeres flere regattaer og seilaser her. Det mest kjente er Sydney to Hobart Yacht Race som starter annen juledag hvert år fra Sydney.
=== Golf ===
Sydney har golfbaner spredt over hele byen. Banen til Australian Golf Club i bydelen Rosebery mellom Sydney sentrum og flyplassen er en av Australias eldste fra 1882, og har vært vert 17 ganger for turneringen Australian Open, senest i 2007.
== Økonomi og næringsliv ==
Sydney er Australias største by i både folketall og omfang på økonomien. Den er listet som en beta world city av Loughborough Universitys 1999 måling og på 16.-plass blant globale byer av Foreign Policys 2008 Global Cities Index. Australias største og viktigste flyplass Kingsford Smith International Airport ligger her, og de fleste av Sydneys og Australias turister og immigranter ankommer via byen. Sydney tok imot 7,8 millioner besøkende og 2,5 millioner utenlandske besøkende i 2004. Ifølge Mercers Cost of Living undersøkelse er Sydney Australias dyreste by og den 15. dyreste i verden.De største sektorene innen økonomi i Sydney, målt etter antall ansatte, inkluderer blant annet eiendom, varehandel og service, vareproduksjon, og helse og sosialtjenester. Siden 1980-årene har flere og flere arbeidsplasser blitt flyttet fra industri til IT og service-næringen. Sydney står for ca. 25 % av Australias totale BNP. Børsene Australian Stock Exchange og Australian Securities Exchange og sentralbanken Reserve Bank of Australia ligger i byen, likeså er byen sete og hovedkontor for over 90 banker og mer enn halvparten av Australias største firma, i tillegg til å være regionkontor for mer enn 500 multinasjonale firma.
Sydney Futures Exchange (SFE) er en av Asia-Pacifics største finansielle institusjoner, med 64,3 millioner handler i 2005. Det er det 12. største futures markedet i verden og det 19. største når en inkluderer opsjoner.Byen har den høyeste gjennomsnittinntekten for husholdninger i de store byene i Australia. Per 20. september 2007 hadde Sydney den høyeste gjennomsnittlige husprisen i Australia med AUD $559000. Sydney har også de høyeste gjennomsnittlige leieprisene i Australske byer med AUD $450 per uke.
Større handelssteder i sentrum finner en i Queen Victoria Building og gågaten Pitt Street Mall, med internasjonale luksusbutikker i den nordlige enden av Castlereagh Street. De største bydelene i stor-Sydney har også store handlesentre, med sentrene i Parramatta, Bondi Junction og Chatswood som noen av de største.
Større grupper med høyhus og næringsliv finner en foruten Sydney sentrum også i North-Sydney, Parramatta, Chatswood og Macquarie Park.
== Utdanning ==
Sydney er hjemby til noen av de største og beste universitetene i Australia, og Australias første universitet University of Sydney ble etablert her i 1850. Det er fem andre offentlige universitet med hovedsete i Sydney; Australian Catholic University (2 av sine seks campuser i byen), Macquarie University, University of New South Wales, University of Technology Sydney og University of Western Sydney. En rekke andre australske universitet har mindre avdelinger i Sydney.
Det finnes også fire offentlige Technical and Further Education (TAFE) institutter i Sydney som tilbyr utdanning innen spesifikke ikke-akademiske fagfelt på universitetsnivå. Sydney har offentlige, religionsbestemte og uavhengige skoler. Offentlige skoler, inkludert førskoler, grunnskole og videregående skole og spesialskoler er styrt av New South Wales Department of Education and Training. Av de 30 såkalte selektive videregående skolene i NSW er 25 av dem i Sydney.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Sydney – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sydney – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sydney hos Wikivoyage
Sydney Opera House webside
Sydney Aquarium webside
Sydney Olympic Park webside
Været i Sydney
Sydney Morning Herald, Sydneys største avis
Satellittbilder Sydney 1975 og 2002 | Sydney Harbour Bridge er et av Australias mest kjente landmerker. Broen ble påbegynt i 1923 og sto ferdig 19. | 6,418 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kyberrommet | 2023-02-04 | Kyberrommet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Engelske ord og uttrykk', 'Kategori:Kunstig virkelighet'] | Kyberrommet (engelsk: cyberspace) er en betegnelse på en «verden» av sammenkoplede datasystemer og informasjonsressurser.
| Kyberrommet (engelsk: cyberspace) er en betegnelse på en «verden» av sammenkoplede datasystemer og informasjonsressurser.
== Historie ==
Betegnelsen ble brukt første gang av William Gibson i romanen Neuromancer fra 1982. Gibson definerte kyberrommet som en verden av sammenkoblede datasystemer. I dag brukes begrepet normalt om internett, både om det fysiske nettet og den tenkte verdenen. Det fysiske nettet er den fysiske delen av internett, som selve datamaskinen og nettverket. Den tenkte verdenen er det virtuelle rommet, som internett representerer.
Gibsons så for seg kyberrommet som et rom av overflater, bilder, simuleringer og tomme tegn. Dette rommet består av databasert informasjon og danner en virtuell verden som utvikler seg i tråd med den virkelige verden. Gibson kalte kyberrommet for The Matrix (se også The Matrix, amerikansk film fra 1999).
== Etymologi ==
Ordet kyberrom er avledet fra kybernetikk som igjen kommer fra det greske ordet kubernetes som betyr «den som styrer» eller styrmann. Begrepet kybernetikk ble første gang brukt i 1948 i boken «Cybernetics or Control and Communication in the Animal and the Machine» av Norbert Wiener (1894–1964). | Kyberrommet (engelsk: cyberspace) er en betegnelse på en «verden» av sammenkoplede datasystemer og informasjonsressurser. | 6,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dyreplageri | 2023-02-04 | Dyreplageri | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyrevern', 'Kategori:Dyrs rettigheter', 'Kategori:Lovbrudd'] | Dyreplageri betegner det å påføre dyr smerte eller plage de unødvendig. I Norge kan dyreplageri i henhold til lov om dyrevern straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder.
| Dyreplageri betegner det å påføre dyr smerte eller plage de unødvendig. I Norge kan dyreplageri i henhold til lov om dyrevern straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder.
== Eksterne lenker ==
(no) «Sanksjonsmuligheter ved dyreplageri» fra Dyrebeskyttelsen Norge
(no) «Lov om dyrevern» fra Lovdata
(no) «Dyreplageri på norske slakterier» fra Aftenposten (2004) | Dyreplageri betegner det å påføre dyr smerte eller plage de unødvendig. I Norge kan dyreplageri i henhold til lov om dyrevern straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder. | 6,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fangstdagbok | 2023-02-04 | Fangstdagbok | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fiske i Norge', 'Kategori:Juridisk terminologi'] | Fangstdagbok var en papirbasert protokoll som fiskere med fartøy over en viss størrelse pliktet å føre for at Kystvakten og Fiskeridirektoratet skulle kunne kontrollere om gjeldende bestemmelser ble fulgt. Fangstdagboken skulle føres mens fiskebåten bedrev fangstaktivitet på feltet.
Den papirbaserte fangstdagboken ble erstattet av elektronisk rapportering fra 1. oktober 2010 for fartøy over 21 meter og 1. januar 2011 for fartøy over 15 meter. Det er Fiskeridirektoratet som har bestemt dette i forskriften [1] Arkivert 6. august 2010 hos Wayback Machine. J-43-2010 og senere versjoner av denne forskriften.
Fra 1. januar 2022 gjelder forskriften alle fartøy over 11 meter, og fra 1. september 2022 alle fartøy over 10 meter. Se forskriften Arkivert 10. april 2021 hos Wayback Machine..
| Fangstdagbok var en papirbasert protokoll som fiskere med fartøy over en viss størrelse pliktet å føre for at Kystvakten og Fiskeridirektoratet skulle kunne kontrollere om gjeldende bestemmelser ble fulgt. Fangstdagboken skulle føres mens fiskebåten bedrev fangstaktivitet på feltet.
Den papirbaserte fangstdagboken ble erstattet av elektronisk rapportering fra 1. oktober 2010 for fartøy over 21 meter og 1. januar 2011 for fartøy over 15 meter. Det er Fiskeridirektoratet som har bestemt dette i forskriften [1] Arkivert 6. august 2010 hos Wayback Machine. J-43-2010 og senere versjoner av denne forskriften.
Fra 1. januar 2022 gjelder forskriften alle fartøy over 11 meter, og fra 1. september 2022 alle fartøy over 10 meter. Se forskriften Arkivert 10. april 2021 hos Wayback Machine..
== Elektronisk fangstdagbok ==
Obligatorisk elektronisk loggføring og rapportering av fangst og fangstaktivitet for fartøy over 15 meter gjelder uansett hvor fartøyet fisker, dvs både innenfor og utenfor Norges økonomiske sone. Fartøy som fisker i Skagerrak, må rapportere elektronisk dersom størrelsen er over 12 meter.
=== Grunnleggende rapporteringskrav norske fiskefartøy må følge ===
Fiskeridirektoratet har i forskrifter (J-meldinger) bestemt at følgende elektroniske meldinger skal sendes fra fiskefartøy i ulike situasjoner:DEP - avgang fra havn: Senest 2 timer etter avgang.DCA - daglig fangst: Senest kl 23:59 UTC hver dag etter at DEP er sendt.POR - havneanløp: Senest 2 timer før anløp til kai.TRA - omlasting: Fartøy som skal avgi fangst skal senest 24 timer (2 timer ved låssetting) før omlasting påbegynnes sende en TRA. Fartøy som har mottatt fangst skal senest 1 time etter omlastningen er avsluttet sende en TRA.
=== Krav ved fiske utenfor Norges økonomiske sone ===
Ved fiske utenfor Norges økonomiske sone, skal fiskefartøy sende de samme meldingene. Men i tillegg må norske fiskefartøy sende meldinger som er definert gjennom avtaler Norge har med EU, Island, NEAFC, NAFO,CCAMLR og Færoya
=== Godkjente rapporteringssystemer i Norge ===
Per 2022 er følgende programvare godkjent for bruk ombord i norske fiskefartøy:
- MarineSmart™ 1.0 (Marine Dynamics AS)- eFangst 3.0 og eCatch 1.1 (Dualog Fisknett AS)
- iFisk 1.0.2 (Bytek Nordic AS)
- Track Well Fangstdagbok versjon 2.6.9.0 (Navy AS)
=== Rapporteringskrav i andre land og områder ===
EU har krav om elektronisk rapportering for fiskefartøy over 12 meter. Også i Island, USA, Australia og New Zealand finnes krav om elektronisk rapportering av fangst og fangstaktivitet.
== Eksterne lenker ==
Fiskeridirektoratet har en samleside for elektronisk rapportering Arkivert 29. oktober 2013 hos Wayback Machine.. | Fangstdagbok var en papirbasert protokoll som fiskere med fartøy over en viss størrelse pliktet å føre for at Kystvakten og Fiskeridirektoratet skulle kunne kontrollere om gjeldende bestemmelser ble fulgt. Fangstdagboken skulle føres mens fiskebåten bedrev fangstaktivitet på feltet. | 6,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moroni_(engel) | 2023-02-04 | Moroni (engel) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Personer i Mormons bok'] | Profeten Moroni er engelen som viste seg for den amerikanske profeten Joseph Smith og viste han veien til de mystiske gullplatene i 1827 som Smith skulle oversette på mirakuløst vis og utgi som Mormons bok; Smiths bok ble det religiøse grunnlaget for og en av de hellige skriftene innen den kristne trosretningen Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige («mormonene»).
Joseph Smith påstod at engelen Moroni opprinnelig skal ha vært sønn av den jødiske generalen Mormon som angivelig levde i dagens USA på 400-tallet. Gullplatene inneholdt nedtegnelser der Mormon og Moroni blant annet beskrev folkets historie fra omkring år 600 f. Kr.
| Profeten Moroni er engelen som viste seg for den amerikanske profeten Joseph Smith og viste han veien til de mystiske gullplatene i 1827 som Smith skulle oversette på mirakuløst vis og utgi som Mormons bok; Smiths bok ble det religiøse grunnlaget for og en av de hellige skriftene innen den kristne trosretningen Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige («mormonene»).
Joseph Smith påstod at engelen Moroni opprinnelig skal ha vært sønn av den jødiske generalen Mormon som angivelig levde i dagens USA på 400-tallet. Gullplatene inneholdt nedtegnelser der Mormon og Moroni blant annet beskrev folkets historie fra omkring år 600 f. Kr.
== Se også ==
Mormons bok
Gullplatene | thumb|Tegning fra 1880-tallet som framstiller hvordan [[engelen Moroni angivelig skal ha overlevert gullplatene med teksten til Mormons bok til den amerikanske profeten Joseph Smith jr. i 1827. | 6,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wind_%26_Wuthering | 2023-02-04 | Wind & Wuthering | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Genesis-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1976', 'Kategori:Progressiv rock-album'] | Wind & Wuthering er det åttende studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Genesis, utgitt i desember 1976 i Europa og i januar 1977 i resten av verden. Dette er det siste albumet der gitarist Steve Hackett medvirker. Dette er også det siste rene progrock-albumet fra Genesis, selv om visse elementer fra sjangeren fulgte med videre.
Store deler av albumet har henvisninger til Emily Brontës roman Stormfulle høyder, uten at det kan kalles for et konseptalbum. Nok en gang ga Genesis ut et album som ble godt mottatt av både kritikere og fans.
Den første sangen på albumet, «Eleventh Earl of Mar», handler om John Erskine, 22. jarl av Mar.
| Wind & Wuthering er det åttende studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Genesis, utgitt i desember 1976 i Europa og i januar 1977 i resten av verden. Dette er det siste albumet der gitarist Steve Hackett medvirker. Dette er også det siste rene progrock-albumet fra Genesis, selv om visse elementer fra sjangeren fulgte med videre.
Store deler av albumet har henvisninger til Emily Brontës roman Stormfulle høyder, uten at det kan kalles for et konseptalbum. Nok en gang ga Genesis ut et album som ble godt mottatt av både kritikere og fans.
Den første sangen på albumet, «Eleventh Earl of Mar», handler om John Erskine, 22. jarl av Mar.
== Sporliste ==
«Eleventh Earl of Mar» (Tony Banks/Steve Hackett/Mike Rutherford) – 7:41
«One for the Vine» (Tony Banks) – 10:00
«Your Own Special Way» (Mike Rutherford) – 6:19
«Wot Gorilla?» (Tony Banks/Phil Collins) – 3:19
«All in a Mouse's Night» (Tony Banks) – 6:37
«Blood on the Rooftops» (Steve Hackett/Phil Collins) – 5:27
«Unquiet Slumbers for the Sleepers...» (Steve Hackett/Mike Rutherford) – 2:23
«...In That Quiet Earth» (Steve Hackett/Mike Rutherford/Tony Banks/Phil Collins) – 4:50
«Afterglow» (Tony Banks) – 4:12
== Personell ==
Phil Collins – trommer, perkusjon, vokal
Steve Hackett – gitarer, kalimba, autoharpe
Tony Banks – keyboard
Mike Rutherford – bass, gitarer, basspedal
Chester Thompson – trommer, perkusjon (kun under konserter)
== Ny-utgivelser ==
2007 – hybrid SACD / CD (remaster med nye mikser) – Virgin
== Eksterne lenker ==
(en) Wind & Wuthering på Discogs
(en) Wind & Wuthering på MusicBrainz
(en) Wind & Wuthering på Spotify
(en) Wind & Wuthering på AllMusic | lenke | 6,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wild_Things | 2023-02-04 | Wild Things | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Erotiske thrillere fra USA', 'Kategori:Filmer fra 1998', 'Kategori:Filmer lagt til Florida'] | Wild Things er en erotisk thriller fra 1998, med Matt Dillon, Kevin Bacon, Denise Richards, Neve Campbell og Bill Murray i hovedrollene. Den ble regissert av John McNaughton.
I noen land ble filmen sluppet under tittelen Sex Crimes. En lengre versjon av filmen, men 7 ekstra minutter ble sluppet på DVD i 2004.
| Wild Things er en erotisk thriller fra 1998, med Matt Dillon, Kevin Bacon, Denise Richards, Neve Campbell og Bill Murray i hovedrollene. Den ble regissert av John McNaughton.
I noen land ble filmen sluppet under tittelen Sex Crimes. En lengre versjon av filmen, men 7 ekstra minutter ble sluppet på DVD i 2004.
== Handling ==
To kvinnelige studenter, den populære Kelly Van Ryan (Denise Richards) og gothutseende Suzie Toller (Neve Campbell) anklager Sam Lombardo (Matt Dillon), en rådgiver på high school for voldtekt. Før dette, gir Sam Kelly en kjøretur hjem. Under rettssaken avslører Suzie at Mr. Lombardo ikke voldtok henne og at Kelly fabrikkerte påstandene fordi hun var forelsket i han og sint fordi han hadde elsket med hennes mor. Rettssaken latterliggjør Van Ryan og hele hennes familie, og Lombardo får en stor erstatning ($8.5 million), som han bruker til å pensjonere seg tidlig. Det blir så avslørt at Sam, Kelly og Suzie arrangerte skandalen med mål om å få penger fra rettssaken. De tre drar til en dårlig motellrom, og har trekant-sex.
Da police sergeant Ray Duquette (Kevin Bacon) blir mistenkelig, blir Suzie mer og mer nervøs og Sam bekymrer seg for at hun vil undergrave planen deres. Kelly og Suzie slåss, og Kelly drukner nesten Suzie, før de to elsker sammen i svømmebassenget. Sam og Kelly tar henne med til stranden, der Sam myrder Suzie med en vinflaske. I etterforskingen av Suzies forsvinning, finner politiet blod og tenner fra henne ved sjøkanten. Ray oppdager at Sam er morderen og drar til Kellys hus for å beskytte Kelly fra Sam. Men Kelly er mistenkelig overfor Ray. I konfrontasjonen mellom Kelly og Ray, blir begge to skutt, Kelly dødelig. Ray forklarer hvordan hun skjøt mot han, og at han måtte skyte i selvforsvar. Ray blir permittert fra politistyrken på grunn av hendelsen, mens Sam tilbringer tid på et tropisk feriested. Sam går på rommet sitt, og finner Ray der, da Ray og Sam har samarbeidet hele tiden.
De to drar så senere på et cruise i Sams båt, der Sam slår Ray ut i sjøen. Når Ray klatrer tilbake ombord, i live og nå med blondt hår, skyter Suzie han med et spydgevær, og Ray faller tilbake og forsvinner i vannet. Før han forsvinner, trygler han Sam for hjelp. Sam svarer han med å si «you should not have killed Kelly», og signaliserer at han og Suzie ikke hadde noen hindringer eller problemer med å drepe Ray. Da Sam slapper av, gir Suzie han en forgiftet drink og kaster han overbord. Hun seiler så båten alene tilbake til land.
En serie med tilbakeblikk forklarer historien. Suzie utvikler planen, der hun ønsker å få tak i pengene fra rettssaken, som erstatning for hennes stesøster Sandra Van Ryan (Kellys mor) for å ha blitt forlatt av deres far. Suzie ønsket også å drepe Ray som hevn for at han tidligere hadde drept hennes venn, Davie. Hun manipulerte alle de andre i plottet, og gjorde det slik at Sam trodde han var mannen bak plottet, samt forfalsket sin egen død. Hun ble undervurdert pågrunn av sin fattige bakgrunn. De som kjente henne, sa at hennes IQ var omtrent 200 og hvis hun bestemte seg for noe, kunne «hun gjøre hva som helst». Når det gjaldt Kellys død, så skjøt Ray henne først, og plasserte så en pistol i hånden hennes, for å få det til å se ut som om hun skjøt først på han.
== Skuespillere ==
Matt Dillon som Sam Lombardo
Kevin Bacon som Sergeant Ray Duquette
Neve Campbell som Suzie Marie Toller
Theresa Russell som Sandra Van Ryan
Denise Richards som Kelly Lanier Van Ryan
Daphne Rubin-Vega som Detective Gloria Perez
Robert Wagner som Tom Baxter
Bill Murray som Kenneth Bowden
== Produksjon ==
=== Scener ===
Omtrent alle scene på high school, inklusive mange scener i svømmebassenget, ble filmet på Ransom Everglades school i Coconut Grove, Florida.
== Eksterne lenker ==
(en) Wild Things på Internet Movie Database
(no) Wild Things hos Filmfront
(sv) Wild Things i Svensk Filmdatabas
(da) Wild Things i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Wild Things på Allociné
(nl) Wild Things på MovieMeter
(en) Wild Things på AllMovie
(en) Wild Things på Turner Classic Movies
(en) Wild Things på Rotten Tomatoes
(en) Wild Things på Metacritic | Wild Things er en erotisk thriller fra 1998, med Matt Dillon, Kevin Bacon, Denise Richards, Neve Campbell og Bill Murray i hovedrollene. Den ble regissert av John McNaughton. | 6,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_Burmakomit%C3%A9 | 2023-02-04 | Den norske Burmakomité | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norske ideelle organisasjoner', 'Kategori:Opphør i 2020', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1992'] | Den norske Burmakomité (NBK) ble dannet i 1992 og avviklet i 2020. Komiteens formål var å støtte opp om og styrke den burmesiske demokratibevegelsen i eksil og i Burma/Myanmar. Burmakomiteen skiftet i 2016 navn til Den norske Myanmarkomité.Komiteen arbeidet for å fremme demokrati i Myanmar ved å gi økonomisk støtte til prosjekter i Myanmar, holde kurs for politiske partier og informasjonsarbeid i Norge for å dele kunnskap overfor norske myndigheter, bedrifter, opinion, presse og relevante organisasjoner.
Myanmarkomiteens styre bestod av personer med kunnskap om Myanmar og annen relevant fagkompetanse. Styremedlemmene ble valgt i kraft av sine egne standpunkter og ikke profesjonell tilhørighet, og representerte kun seg selv i styret.
Hallvard Kuløy, en venn av Aung San Suu Kyi, var komiteens første leder.
| Den norske Burmakomité (NBK) ble dannet i 1992 og avviklet i 2020. Komiteens formål var å støtte opp om og styrke den burmesiske demokratibevegelsen i eksil og i Burma/Myanmar. Burmakomiteen skiftet i 2016 navn til Den norske Myanmarkomité.Komiteen arbeidet for å fremme demokrati i Myanmar ved å gi økonomisk støtte til prosjekter i Myanmar, holde kurs for politiske partier og informasjonsarbeid i Norge for å dele kunnskap overfor norske myndigheter, bedrifter, opinion, presse og relevante organisasjoner.
Myanmarkomiteens styre bestod av personer med kunnskap om Myanmar og annen relevant fagkompetanse. Styremedlemmene ble valgt i kraft av sine egne standpunkter og ikke profesjonell tilhørighet, og representerte kun seg selv i styret.
Hallvard Kuløy, en venn av Aung San Suu Kyi, var komiteens første leder.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Den norske Burmakomité (NBK) ble dannet i 1992 og avviklet i 2020. Komiteens formål var å støtte opp om og styrke den burmesiske demokratibevegelsen i eksil og i Burma/Myanmar. | 6,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gautreks_saga | 2023-02-04 | Gautreks saga | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fornaldersagaer'] | Gautreks saga er en legendarisk saga som ble skrevet eller satt sammen på slutten av 1200-tallet på Island, men er blitt bevart i langt senere manuskripter. Handlingen begynner i Sverige, men tittelfiguren, kong Gautrek, er en mindre figur i sagaen som først framstår fram som en samling av ulike og til dels selvstendige fortellinger kun løslig knyttet sammen. De mest minneverdige figurene er den tragiske Starkad og den Espen Askeladden-lignende Gave-Ref.
| Gautreks saga er en legendarisk saga som ble skrevet eller satt sammen på slutten av 1200-tallet på Island, men er blitt bevart i langt senere manuskripter. Handlingen begynner i Sverige, men tittelfiguren, kong Gautrek, er en mindre figur i sagaen som først framstår fram som en samling av ulike og til dels selvstendige fortellinger kun løslig knyttet sammen. De mest minneverdige figurene er den tragiske Starkad og den Espen Askeladden-lignende Gave-Ref.
== Sagaens utviklingshistorie ==
Den synes å ha hatt som hensikt å være en samling av ulike tradisjonelle fortellinger, ofte humoristiske, og hvor kong Gautrek av Västergötland tjente som en form for rød tråd som knyttet de ulike fortellingene sammen. De legendariske figurene Starkad og Ref opptrer mer som hovedperson enn Gautrek selv. Selve sagaen synes også å fungere som en forløper, en fortelling om hovedpersonene på et tidligere tidspunkt, til den allerede eksisterende sagaen Rolf Gautrekssons saga (norrønt Hrólfs saga Gautrekssonar).
Det synes som om sagaen er ufullført. Avslutningsvis i andre kapittel kommer den med et løfte at sagaen vil bevege seg tilbake til Gautland og kong Gautrek og sønnene hans og til «Den samme sagaen fortelles i Sviariket, og vidt og bredt andre steder.». Men dette løftet blir ikke holdt. Annet enn en referanse til Rolv Gautrekssons saga blir ingen sønner nevnt. Det synes riktig som sagaen hevder i et avsnitt mot slutten at Gautrek var nevnt i mange andre fortellinger da han «var navngjeten for gavmildhet og djervskap, men det ble aldri sagt at han var noen dyp tenker.» Antagelig var det mange flere populære anekdoter som de islandske forfatterne ikke inkluderte.
Fortellingen om Vikar kan synes å ha vært en opprinnelig norsk historie som senere ble plassert sammen med fortellingen om Starkad av den anonyme forfatteren, eller forfatterne, på Island. I motsetningen til Gesta Danorum er Starkad i Gautreks saga en norsk helt som er født i Agder og vokste opp i Hordaland.Sagaens moderne historie begynte i Sverige på midten av 1600-tallet da den islandske studenten Jón Rúgman ved et tilfelle havnet i Uppsala. Med seg hadde han et antall islandske manuskripter som lesestoff, noe som fikk betydning for svensk historiografi og sagaforskning. Sammen med den svenske historikeren Olof Verelius redigerte Jón Rúgman den første moderne sagautgave i 1664.Sagaen er på mange måter et underlig og atypisk verk, men dens mange fortellinger må ha vært populære i samtiden da sagaen er blitt bevart i mer enn 30 manuskripter. Dens historiske kjerne er har knapt vært diskutert som kilde blant norske forskere siden 1930-tallet. En viss overensstemmelse synes det iallfall å være mellom det arkeologiske materialet og fornaldersagaens vektlegging av regionale maktstrukturer i det sørvestlige Norge. Men sagaens betydning trenger ikke ligge i dens historiske eller litterære verdi, men som en nyttig kilde for dens kulturelle og mytologiske informasjon. Kanskje mer enn de fleste andre sagaer forteller den mer om Island på den tiden den ble skrevet enn om den tid og geografi som den faktisk beskriver, eller at den er basert på tidligere historiske skikkelser men blitt skrevet om for å gi leseren en mer kjennelig kontekst som passer for 1200-tallet og ikke for 5. århundre og 6. århundre, og at sagen er et "samleverk" av flere sagaer som nå har forsvunnet.
Mange av de ulike fortellingene i sagaen finnes spredt i mange andre kilder, noe som har gitt muligheter til interessante sammenligninger av litterære tekster. Gautreks saga i seg selv finnes i to utgaver, en eldre og en yngre utgave, og den sistnevnte er betydelig lengre på en del sentrale punkter, blant annet tillegget hvor kong Vikar blir ofret til Odin av Starkad. På grunn av sagaens usammenhengende forløp har mesteparten av forskningen basert seg på sammenligninger mellom Gautreks saga og hovedsakelig den latinske Gesta Danorum, skrevet av Saxo Grammaticus på slutten av 1100-tallet i Danmark. Flere av fortellingenes sammenheng i sagaen har blitt betraktet som kuriøse og merkelige, og hvor den tematiske strukturen er knyttet lite komfortabelt sammen ved hjelp av slektstrær.Religionshistoriker Bruce Lincoln har forsøkt å lese hele sagaen som en rekke med kontraster: mellom de statiske og mobile, mellom innlandet og kysten, mellom det asosiale og sosiale, mellom fortiden og nåtiden, og så videre. Antropologen Paul Durrenberger har forsøkt lese hele sagaen som en vekselvirkning og manglen på det samme. Den danske forskeren Preben Meulengracht Sørensen har fokusert på den innledende fortelling som i utgangspunktet skal forklare Gautreks opprinnelse, men som Sørensen har studert med utgangspunkt i motsetningen mellom samfunnet og samfunnets utgrupper. Ved å sammenligne typene Gautrek, som han kaller «den positive helten», og Starkad, «den negative helten», ser Sørensen Gaukrek som en forklaring til gudenes opphav mens Starkad er benyttet for forklare gudenes endelikt.
== Sagaens innhold ==
=== Skogfolket ===
Sagaen begynner med en forklaring på Gautreks opphav i det som kalles for skogfolkfortellingen. Gautreks far, kong Gaute av Västergötland, gikk seg bort på jakt og tilbrakte natten i huset til et merkelig, tilsynelatende smårar familie som lå isolert i skogen. Husets bonde het Skafnortung, «Gjerrigknark», og hans illeluktende kone Totra, «Fillerye», deres tre sønner og tre døtre. Den samme natten gjør Gaute den eldste datteren Snotra, «Klok», med barn.
Fortellingen ristes av burlesk humor etterhvert som den forteller om hvordan den ene etter den andre av familiemedlemmene begår selvmord ved å ofre seg selv til Odin, noe skjer ved å kaste seg utenfor et stup. Til slutt er det kun Snotra og hennes barn igjen. Hun tar barnet med seg til Gaute og mange år senere på sotteseng gjør Gaute sin sønn til sin arving. Denne sagafortellingen var senere medvirkende til forestillinger om såkalte ættestup.
=== Starkad ===
Sagaen går deretter over til en annen historie i en annen stilistisk stil til Starkads ætt, fødsel og opplevelser; kanskje en av de mørkeste og merkeligste legendariske heltene i middelalderens Norden. Denne fortellingen er antagelig hentet fra eller gjenfortalt fra en tapt saga om Starkad, og inkludert her kun på grunn av den norske småkongen Vikar Haraldsson som får en større rolle, tilsynelatende fordi Vikars sønn Neri spiller en betydelig rolle i den etterfølgende teksten. En annen grunn er at den svenske kongen Eirik, som også opptrer i teksten, har en framtredende rolle i Rolv Gautrekssons saga.
Et høydepunkt i denne delen er når Vikar trekkes ut ved lodd til å bli ofret til Odin. I en stemningsfull episode blir Starkad vekket om natten og ført til en øy, hvor tolv menn sitter i et råd, og den tolvte er Odin selv. I en lang dialog går gudene Odin og Tor i ordkrig med hverandre, hvor de vekselvis forbanner og velsigner Starkad. Dermed forsegles hans skjebne, som vist i følgende utdrag:
Odin svarte: «Det bestemmer jeg at han skal eie de beste våpen og klær.»
Tor sa: «Det bestemmer jeg at han skal verken eie land eller rikdom.»
Odin sa: «Det bestemmer jeg at han skal eie løsøre.»
Tor sa: «Det legger jeg på ham at han skal aldri synes han eier nok.»Sagaen forteller deretter om Gautreks ekteskap med Alfhild, datter av kong Harald av Vendland, og Alfhilds påfølgende død av sykdom år senere, som førte til at Gautrek ble sinnssyk av sorg og mistet interessen for sitt rike, og tilbrakte all sin tid sittende på Alfhilds gravhaug sammen med hauken sin.
=== Gave-Ref ===
Den siste seksjonen av sagaen er en eventyrlignende fortellingen om Ref, den skitne og late sønnen av en bonde, gir sin fars store okse på den gjerrige og kloke jarl Neri, og krever kun Neris råd som gjengave. Neri aksepterer aldri gaver ettersom han var kjent for å være for gjerrig til gjenyte dem, men han tar imot oksen og gir Ref et bryne. Han forteller ham at han skal gi brynet som en gave til kong Gautrek for å oppnå større rikdom. På dette rådet oppsøker Ref først Gautrek, og deretter konge etter konge som han i hvert tilfelle gir deler eller det hele han har mottatt fra den forrige kongen og mottar en enda større gave tilbake. Til sist, ved Neris lure råd, blir Ref også gift med Gautreks datter Helga og det jarledømmet som Neri holdt for Gautrek.
== Legendarisk kronologi ==
Snorre Sturlason nevner både Gaut (Gaute) og Gautrek i sin Ynglingesaga hvor «Gaut, som Gautland har fått navn etter», og Snorres utgave kalles Gauts sønn for «Gautrek den milde». Snorre forteller at Gautrek er far til Algaut som igjen er far til Gauthild som ble gift med Ingjald Illråde, sønn av Anund Yngvarsson, konge i Svitjod, også kalt Braut-Anund.
Dette vil plassere Gautrek tidlig på 600-tallet, omtrentlig samtidig med Anunds far Yngvar eller muligens med Yngvars far Øystein som var, i henhold til Snorre, samtidig med den danske konge Rolf Krake. Og sistnevnte Rolf Krake er en av de konger som Ref besøker i sagaen. En annen konge som får besøk av Ref er «Ella av England». Den historiske engelske småkongen Ælla av Deira kunne godt være en samtidig med den legendariske Rolf Krake i Danmark. men også Ælle av Sussex er en mulig kandidat da han også levde rundt denne tiden men før Ælla av Deira men regjerte rundt samme tid som Rolf Krake. Imidlertid i den seksjonen som omhandler Starkad er kongene i Sverige brødrene Eirik og Alrek, noe som vil plassere Gautrek en generasjon tidligere om man tar hensyn til den kongerekke som Snorre oppgir i Ynglingesagaen, men sagaen sier aldri at Vikar, Eirik, Alrek og Gautrek lever på samme tid. Bare at Jarl Neri og Gautrek gjør det og da er Neri muligens en eldre mann, siden han dør før Gautrek noe som vil stadfeste Gautreks regjeringstid rund 500 - 510, og Vikar, Eirik og Alreks regjeringstider på 400-tallet.
Men sagaen Hrólfs saga Gautrekssonar sier at Kong Eirik levde enda mens sønnene til Grautreks regjerte, noe som gjør Eirik veldig gammel men professor i nordisk filologi Finnur Jónsson hevder imidlertid at personene i Hrólfs saga Gautrekssonar er oppdiktede og at tilknytningen til den sannsynligvis historiske Gautrek er nokså løs.Imidlertid, i den legendariske sagaen Saga om Bose og Herraud (Bósa saga ok Herrauds) er Gautrek oppgitt å være halvbror av Ring som er en samtidig med den historiske kong Harald Hildetann av Danmark, noe som selvsagt kompliserer kronologien igjen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Heimskringla.no: Fornaldarsögur Norðurlanda: Gautreks saga (original tekst)
Heimskringla.no: Gautreks saga. Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Árni Ólafsson, 2007
Gautreks saga, noe tilfeldig engelsk oversettelse | Gautreks saga er en legendarisk saga som ble skrevet eller satt sammen på slutten av 1200-tallet på Island, men er blitt bevart i langt senere manuskripter. Handlingen begynner i Sverige, men tittelfiguren, kong Gautrek, er en mindre figur i sagaen som først framstår fram som en samling av ulike og til dels selvstendige fortellinger kun løslig knyttet sammen. | 6,426 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skollenborg | 2023-02-04 | Skollenborg | ['Kategori:59,6°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Kongsberg', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Tidligere tettsteder i Viken', 'Kategori:Vikenstubber'] | Skollenborg er et sted i Kongsberg kommune i Buskerud, ca. 7 kilometer sør for bysenteret. Stedet ligger i veiskiftet mellom Rv. 40 (Geilo–Larvik) og Rv. 286, som fører inn på E134 ved Krekling, 7 kilometer mot nordøst. Skollenborg stasjon er stasjon på Sørlandsbanen. Vest for tettstedet ligger Skollenborg kraftverk i Lågen (88 MW), og et vassdragsmuseum. Navnet Skollenborg kommer antagelig av det norrønet verbet «skolla» som betyr «ruve», grunnet gårdens relativt høye beliggenhet. Fra 2015 er det ikke lenger regnet som et eget tettsted, men som en del av Kongsberg tettsted.
| Skollenborg er et sted i Kongsberg kommune i Buskerud, ca. 7 kilometer sør for bysenteret. Stedet ligger i veiskiftet mellom Rv. 40 (Geilo–Larvik) og Rv. 286, som fører inn på E134 ved Krekling, 7 kilometer mot nordøst. Skollenborg stasjon er stasjon på Sørlandsbanen. Vest for tettstedet ligger Skollenborg kraftverk i Lågen (88 MW), og et vassdragsmuseum. Navnet Skollenborg kommer antagelig av det norrønet verbet «skolla» som betyr «ruve», grunnet gårdens relativt høye beliggenhet. Fra 2015 er det ikke lenger regnet som et eget tettsted, men som en del av Kongsberg tettsted.
== Referanser == | Skollenborg er et sted i Kongsberg kommune i Buskerud, ca. 7 kilometer sør for bysenteret. | 6,427 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dario_Zahora | 2023-02-04 | Dario Zahora | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Fotballspillere for Bnei Sakhnin FC', 'Kategori:Fotballspillere for Ergotelis FC', 'Kategori:Fotballspillere for FC Koper', 'Kategori:Fotballspillere for GNK Dinamo Zagreb', 'Kategori:Fotballspillere for NK Domžale', 'Kategori:Fotballspillere for NK Interblock Ljubljana', 'Kategori:Fotballspillere for NK Lokomotiva', 'Kategori:Fotballspillere for NK Osijek', 'Kategori:Fotballspillere for NK Slaven Belupo', 'Kategori:Fotballspillere for PFC Lokomotiv Plovdiv', 'Kategori:Fotballspillere for Rosenborg BK', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Kroatiske fotballspillere', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vukovar', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Utenlandske fotballspillere i Norge'] | Dario Zahora (født 21. mars 1982 i Vukovar) er en kroatisk spiller som for tiden spiller for Ergotelis FC. Zahora signerte for Rosenborg BK den 14. mars 2009 etter å ha vært i klubbens søkelys en periode og vært med laget på treningsleir. Zahora ble kjøpt fra klubben Dinamo Zagreb der han fikk lite spilletid. Zahora har vært på utlån i den Slovenske toppdivisjonen de to siste sesongene før han ble kjøpt av Rosenborg. Han ble toppscorer i den Slovenske toppdivisjonen i 2007/2008-sesongen med 22 mål på 33 kamper for NK Domzale. Den 25. mars ble han enig med Rosenborg om og bli løs fra kontrakten.
| Dario Zahora (født 21. mars 1982 i Vukovar) er en kroatisk spiller som for tiden spiller for Ergotelis FC. Zahora signerte for Rosenborg BK den 14. mars 2009 etter å ha vært i klubbens søkelys en periode og vært med laget på treningsleir. Zahora ble kjøpt fra klubben Dinamo Zagreb der han fikk lite spilletid. Zahora har vært på utlån i den Slovenske toppdivisjonen de to siste sesongene før han ble kjøpt av Rosenborg. Han ble toppscorer i den Slovenske toppdivisjonen i 2007/2008-sesongen med 22 mål på 33 kamper for NK Domzale. Den 25. mars ble han enig med Rosenborg om og bli løs fra kontrakten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dario Zahora – Transfermarkt
(en) Dario Zahora – Soccerway
(hr) Dario Zahora – Det kroatiske fotballforbundet
(en) Dario Zahora – FBref
Spillerprofil på RBK.no | | fsted = Vukovar, Kroatia | 6,428 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dyrefors%C3%B8k | 2023-02-04 | Dyreforsøk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dyrevern', 'Kategori:Dyrs rettigheter', 'Kategori:Eksperimenter'] | Dyreforsøk er bruk av dyr i forskjellige typer vitenskapelig forskning. Det anslås at det verden over hvert år brukes titalls millioner av dyr i ulike forsøk knyttet til forskning ved universiteter, sykehus, farmasøytiske selskaper og militære forskningsinstitusjoner.
Det er allmenn enighet blant forskere at dyreforsøk er nødvendig for å utvikle nye medisiner. Praksis med dyreforsøk har møtt en viss motstand fra ulike grupper.
På verdensbasis brukes et betydelig antall forsøksdyr til testing av ikke-medisinske produkter, slik som kosmetikk, toalettprodukter, vaskemidler, mattilsetningsstoffer, plantevernmidler, fargestoffer, alkohol, tobakk og våpen.Hovedandelen av forsøksdyrene benyttet i Norge er fisk.
| Dyreforsøk er bruk av dyr i forskjellige typer vitenskapelig forskning. Det anslås at det verden over hvert år brukes titalls millioner av dyr i ulike forsøk knyttet til forskning ved universiteter, sykehus, farmasøytiske selskaper og militære forskningsinstitusjoner.
Det er allmenn enighet blant forskere at dyreforsøk er nødvendig for å utvikle nye medisiner. Praksis med dyreforsøk har møtt en viss motstand fra ulike grupper.
På verdensbasis brukes et betydelig antall forsøksdyr til testing av ikke-medisinske produkter, slik som kosmetikk, toalettprodukter, vaskemidler, mattilsetningsstoffer, plantevernmidler, fargestoffer, alkohol, tobakk og våpen.Hovedandelen av forsøksdyrene benyttet i Norge er fisk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norecopa (Nasjonal konsensus-plattform for erstatning, reduksjon og forbedring av dyreforsøk)
Dyrebeskyttelsen Norge | Dyreforsøk er bruk av dyr i forskjellige typer vitenskapelig forskning. Det anslås at det verden over hvert år brukes titalls millioner av dyr i ulike forsøk knyttet til forskning ved universiteter, sykehus, farmasøytiske selskaper og militære forskningsinstitusjoner. | 6,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Schumann | 2023-02-04 | Robert Schumann | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1856', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1810', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Zwickau', 'Kategori:Personer rundt Johannes Brahms', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister'] | Robert Schumann (født 8. juni 1810 i Zwickau, Kongeriket Sachsen, død 29. juli 1856 i Endenich, nå en bydel i Bonn) var en tysk romantisk komponist. Hans komposisjoner hadde begrenset suksess i samtiden, men i dag regnes han som en av den tyske høyromantikkens fremste representanter. Opprinnelig komponerte han hovedsakelig for klaver, men senere skrev han verker i nesten alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
Schumann fikk pianoundervisning fra han var sju år gammel. Meningen var at han skulle studerte jus i årene 1828–1830, men i realiteten komponerte han, studerte musikkteori og fikk undervisning i pianospill hos Friedrich Wieck. En fingerskade ødela karrieren som pianovirtuos, og han satset i stedet på å komponere.
I 1834 grunnla Schumann musikktidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik, hvor han gav uttrykk sine ideer om en «høyere», poetisk musikk. Schumann sto oppriktig og bestemt på sitt romantisk-idealistiske kunstsyn, på denne tiden var han mest kjent som musikkritiker – som komponist var han nesten ukjent.
Mot pianolærerens vilje giftet hans datter, Clara Wieck, og Schumann seg i 1840. Hun var allerede en av Europas største klavervirtuoser. Samme år komponerte Schumann et stort antall lieder.
Felix Mendelssohn Bartholdy hjalp i 1843 Schumann til et professorat ved konservatoriet i Leipzig, i 1844 ble Schumann korleder i Dresden. På 1850-tallet var han musikkdirektør i Düsseldorf.
Schumann led sannsynligvis av en bipolar lidelse, og etter at broren og svigerinnen døde i 1833 var han plaget av angst som tidvis slo ut i en psykose. Han forsøkte å begå selvmord i 1854, og lot seg legge inn på en psykiatrisk klinikk ved Bonn. Sykejournalene derfra tyder på at de psykiske problemene hadde sammenheng med syfilis. Schumann kom aldri ut igjen fra klinikken, og døde der i 1856.
Tidlig i karrieren skrev Schumann stort sett klavermusikk: Kinderszenen, Kreisleriana, Papillons og Sinfonische Etüden, samt pianokonserten som hører til en av genrens mest kjente. Fra 1840 skrev han liedersykluser og kammermusikk, og dessuten symfonier, kirke- og scenemusikk.
| Robert Schumann (født 8. juni 1810 i Zwickau, Kongeriket Sachsen, død 29. juli 1856 i Endenich, nå en bydel i Bonn) var en tysk romantisk komponist. Hans komposisjoner hadde begrenset suksess i samtiden, men i dag regnes han som en av den tyske høyromantikkens fremste representanter. Opprinnelig komponerte han hovedsakelig for klaver, men senere skrev han verker i nesten alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
Schumann fikk pianoundervisning fra han var sju år gammel. Meningen var at han skulle studerte jus i årene 1828–1830, men i realiteten komponerte han, studerte musikkteori og fikk undervisning i pianospill hos Friedrich Wieck. En fingerskade ødela karrieren som pianovirtuos, og han satset i stedet på å komponere.
I 1834 grunnla Schumann musikktidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik, hvor han gav uttrykk sine ideer om en «høyere», poetisk musikk. Schumann sto oppriktig og bestemt på sitt romantisk-idealistiske kunstsyn, på denne tiden var han mest kjent som musikkritiker – som komponist var han nesten ukjent.
Mot pianolærerens vilje giftet hans datter, Clara Wieck, og Schumann seg i 1840. Hun var allerede en av Europas største klavervirtuoser. Samme år komponerte Schumann et stort antall lieder.
Felix Mendelssohn Bartholdy hjalp i 1843 Schumann til et professorat ved konservatoriet i Leipzig, i 1844 ble Schumann korleder i Dresden. På 1850-tallet var han musikkdirektør i Düsseldorf.
Schumann led sannsynligvis av en bipolar lidelse, og etter at broren og svigerinnen døde i 1833 var han plaget av angst som tidvis slo ut i en psykose. Han forsøkte å begå selvmord i 1854, og lot seg legge inn på en psykiatrisk klinikk ved Bonn. Sykejournalene derfra tyder på at de psykiske problemene hadde sammenheng med syfilis. Schumann kom aldri ut igjen fra klinikken, og døde der i 1856.
Tidlig i karrieren skrev Schumann stort sett klavermusikk: Kinderszenen, Kreisleriana, Papillons og Sinfonische Etüden, samt pianokonserten som hører til en av genrens mest kjente. Fra 1840 skrev han liedersykluser og kammermusikk, og dessuten symfonier, kirke- og scenemusikk.
== Tidlige år ==
=== Ungdomstid ===
«Jeg drømte jeg druknet i Rhinen». Denne setningen noterte Schumann i sin dagbok da han var 19 år, på en tid han ikke kunne vite at han senere skulle slå seg ned i nærheten av Rhinen, og forsøke å begå selvmord ved å hoppe i elva.
Schumann var det femte og siste barnet i søskenflokken, de andre var Emilie (1796), Eduard (1799), Carl (1801) og Julius (1805). Moren Christiane ble regnet som svært musikalsk uten at hun behersket noe instrument, og faren August var bokhandler.
Ved siden av begavelsen han hadde for klaverspill og musikk, var Robert litterært interessert, og han skrev mye allerede fra tidlig alder. Interessen for det skrevne ord fikk han nok fra sin far: August Schumann så på seg selv som en «homme de lettres», han skrev romaner og ble en kjent oversetter av engelskspråklig litteratur, og sammen med sine brødre drev han fra 1807 forlagsbokhandelen «Gebrüder Schumann» i Zwickau. Firmaet ble kjent for å fremme allmenndannelse ved å publisere pocketutgaver av klassikere fra alle nasjoner. August Schumann skal ha hatt et stort privatbibliotek med klassisk litteratur fra hele verden. Hans eldste sønner gikk alle inn i forleggerbransjen, og også den yngste forsøkte å følge i farens fotspor: 14 år gammel skrev Robert Schumann et essay om musikkestetikk og bidro til et verk faren redigerte som bar tittelen «Portrett av berømte menn». Han skrev også dikt, romanfragmenter og selvkritiske tekster. Allerede som skolegutt i Zwickau leste han verk av de tyske poetene/filosofene Friedrich Schiller og Johann Wolfgang von Goethe, såvel som Lord Byron og greske tragedier. Hans største og varige litterære inspirasjonskilde var Jean Paul; påvirkningen fra ham kan man finne i Schumanns ungdomsromaner Juniusabende, fullført i 1826, og Selene.
August Schumann støttet opp under avkommets musikalske ambisjoner. Han kjøpte et flygel til ham, hørte ham gjerne spille, og forsøkte – om enn forgjeves – å få Carl Maria von Weber til å gi ham klaverundervisning. «Jeg hadde fordelen av å få den mest grundige og kjærlige oppdragelse».
I 1826 døde August Schumann, 53 år gammel. Han etterlot seg en liten formue; Roberts andel ble forvaltet av tøy- og jernvarehandleren Gottlob Rudel fra Zwickau. Robert fikk en omfattende skolegang med undervisning i latin, gresk og fransk, og han ble regnet som et usedvanlig språktalent. Men hans musikalske utdannelse var fram til 1828 nærmest for dilettantisk å regne. Da han etterhvert spilte klaver bedre enn sin lærer, anbefalte denne ham selvstudium, og Schumann gikk på musikalske framføringer og leste partiturer og omarrangerte orkesterverk for klaver. Han grunnla et skoleorkester, samt et litterært selskap hvor han leste ulike verk sammen med sine medelever, blant annet åtte dramaer av Friedrich Schiller der de fordelte rollene seg imellom. Hvor alvorlig han tok det kan vi se av foreningsstatuttene han hadde laget: De innebar at det ble skrevet ut bøter for «usømmelig latter» under opplesingene.
Artium tok Schumann med nestbeste karakter «omnino dignus». I mellomtiden hadde moren i samråd med formynderen besluttet at Schumann skulle studere rettsvitenskap, da ingen av dem kunne se at hans hang til kunst, og i særdeleshet musikk, kunne ha noen framtid. Schumann føyde seg, og skrev seg 29. mars 1828 inn som jusstudent ved Universität Leipzig og ble medlem av det gamle studentbrorskapet i Leipzig.
=== Upopulært studium ===
Leipzig, som den gang hadde rundt 41 000 innbyggere var Sachsens nest største by etter Dresden, og Schumann likte det han så: Messenes by, bokhandlene og trykkeriene; velrenommerte forlag som Brockhaus, Reclam-Verlag og Breitkopf & Härtel holdt til her. Det berømte Gewandhausorkesteret briljerte med oppføringer som Schumann aldri hadde opplevd før. Han skrev til sin mor at han «gikk regelmessig på instituttet», men tiden tilbrakte han med musikk, skriving og lesing, han gikk innimellom på forelesninger i filosofi, og tilbrakte også mange formiddager med «lyrisk dagdriveri» iført sin slåbrok. Schumann holdt seg nok unna lokaler der det ble holdt juridiske forelesninger, og det gav ham ofte samvittighetskvaler, noe dagboka vitner om:
«Det går kaldt gjennom meg når jeg tenker på hva det skal bli av meg.»Og senere:
«Svak vil jeg og kan jeg ikke være. Når mennesket bare vil – klarer det jo ALT.»På denne tiden ble Schumann kjent med en mann som kom til å forandre livet hans: Friedrich Wieck. Wieck, som opprinnelig studerte teologi, hadde fått ry som en fremragende klaverpedagog. Konseptet hans med praktisk undervisning ved klaveret og musikkteoretisk utdannelse, hadde han med stort hell prøvd ut på sin egen datter Clara. Robert Schumann besluttet å la Wieck ta seg av sin musikalske videreutdanning, men det viste seg at Schumann manglet det nødvendige piano- og komposisjonstekniske grunnlaget. Skuffelsen var stor, han måtte stadig oftere unnskylde seg for manglende oppmøte, og til slutt avsluttet Schumann like godt undervisningen.
Schumann ønsket å få en slutt på «det ødeleggende slendrianet» i yrkesutdannelsen, og flyttet til Heidelberg for å konsentrere seg om jus-studiene. Men rent jus-faglig ble det en bortkastet tid. Blant professorene var det bare juristen Thibaut som fant gjenklang hos Schubert, og det skyldtes hans musikalitet og fordi han regelmessig organiserte musikkaftener, særlig med verk av Palestrina og Händel. Dessuten ble det plutselig svært viktig å foreta en reise gjennom Italia akkurat nå, og han klarte å få moren til å gi ham reisepenger. «Italia, Italia, nynnet det fra barnsben av i mitt hjerte» skrev han til henne. Det som dro ham dit var «det helt fantastiske, pulserende, levende livet.» Han ville lære å kjenne de «de hvite, glitrende byer», «de appelsinduftende, sydlige blomster». Og naturligvis ville han bli kjent med «de italienske kvinnene med sine ildfulle, smektende øyne.» Han lot seg imponere over La Scala i Milano, men fikk ikke noe ut av den italienske musikken, og spesielt ikke av Gioacchino Rossinis.
== Omvending ==
Tilbake i Heidelberg skrev Schumann etter lang tids indre kamp et brev til sin mor den 30. juli 1830, hvor han forklarte at han tok sikte på å slå inn på en løpebane som musiker. «Følger jeg min muse, så viser den meg til min kunst, og jeg tror det er den rette veien.» Innen seks år ville han kunne «konkurrere mot hvilken som helst annen pianist.» På hans bønner vendte moren seg til Friedrich Wieck «med angst og beven», for hun mente at Robert burde ha startet på en pianistløpebane ti år tidligere om musikken skulle kunne bli et levebrød. Wieck svarte allerede innen to dager: han lovte at på tre år skulle han gjøre Schumann til en av Europas største pianister; han ville da spille mer åndfullt enn Ignaz Moscheles og mer storartet enn Johann Nepomuk Hummel. Men han knyttet en betingelse til dette: Schumann måtte få kontroll over sin «tøylesløse fantasi og skiftende framtidsplaner», og stille regelmessig på øvelsene. Full av gode forsetter for framtiden reiste Schumann tilbake til Leipzig og bosatte seg til å begynne med i et rom i Wiecks hus.
=== Pianistdrømmen brister ===
Schumanns begynte nå en så innbitt kamp for å bli pianovirtuos at det endte med at han ødela fremtidsutsiktene: Stadig mer irritert over at fingrene ikke beveget seg fullstendig uavhengig av hverandre utviklet han en mekanisk innretning som skulle gi hver enkelt finger sin egen kraftfulle uavhengighet. Kveld etter kveld testet han apparatet med høyre hånd helt til han pådro seg en så alvorlig seneskjedebetennelse at han ble ute av stand til å bevege fingrene. Da hånden begynte å bli bedre viste det seg at langfingeren var så svekket at han ikke lengre kunne håpe på å bli en profesjonell pianist. Den gang ble kvikksølv brukt i behandlingen av syfilis, og et av symptomene på kvikksølvforgiftning er koordinasjonsproblemer, noe som kan forklare problemene som førte til at han startet den alt for intense treningen.
=== Nye veier ===
Fra nå av konsentrerte Schumann seg om å lære seg komposisjonsteknikker; Johann Sebastian Bachs Das Wohltemperierte Klavier var et verdifullt studiemateriale. Til å begynne med komponerte Schumann nesten utelukkende for klaver, hans opus 1 var ABEGG-Variationen som han bygde opp rundt noterekka A-B-E-G-G og dediserte fantasipersonen «Comtesse d'Abegg». Til de første komposisjonene som vitner om Schumanns personlige stil hører også Papillons (op. 2), som han tilegnet tre kvinner i sin nærmeste bekjentskapskrets. Selv antydet han at disse miniatyrene var inspirert av Jean Pauls roman Flegeljahre («Ungdomsår»). Av tidlige komposisjoner er Toccata (op. 7) verd å nevne; et svært virtuost stykke som stiller høye krav til de svakeste fingrene, dvs ring- og lillefinger. I 1883 påbegynte han Etüden im Orchestercharakter som i 1837 ble utgitt under navnet det har hatt siden, Sinfonische Etüden. De er ikke egentlig etyder i bokstavelig forstand, heller variasjoner over et tema som presenteres i starten.
Sammen med Friedrich Wieck, pianisten Ludwig Schuncke og noen andre venner grunnla Schumann i 1834 Neue Zeitschrift für Musik, en konkurrent til Allgemeine Musikalische Zeitung – også det basert i Leipzig. Siden de andre ikke hadde tid til overs, falt nesten alt arbeid på Schumann. Som kritiker og musikkviter skapte han en ny målestokk, med en skarp brodd mot middelmådighet og overflatisk virtuoseri. Schumanns varemerke var en poetiserende kritikk. Han var ikke alene om den i samtiden; E. T. A. Hoffmann som allerede hadde skrevet for Allgemeine musikalische Zeitung under pseudonymet Johannes Kreisler forsøkte seg også på en lignende stil. Men Schumann utviklet denne skrivemåten til en egen genre. Han var notorisk ordknapp; Clara bemerket senere i deres felles dagbok at man måtte spørre ham tre ganger «hva sa du?» for å forstå ham, men skriftlig var han i sitt ess, og viste en språklig ekvilibrisme hvor ingen nyanse var ham fremmed. I tekstene hans finner man alt fra seriøs diskusjon, via mild spott til hånende kritikerslakt.
De imaginære figurene Florestan (den lidenskapelige Schumann), Eusebius (den introverte Schumann) og Meister Raro (rådgiver – Friedrich Wieck var den opprinnelige modellen for denne figuren) spilte en viktig rolle både i tidsskriftet og i komposisjonene hans. Schumann brukte de ulike karakterene til å få fram forskjellige synspunkter på verkene.
=== Davidsbündler ===
Allerede i 1833 hadde Schumann samlet en krets yngre kunstnere som regelmessig møttes i lokalet Zum Arabischen Coffe Baum i Leipzig. De kalte seg Davidsbündler (Davidsforbundet), og så på seg selv som motpolen til filistrene, som representerte spissborgerne. I tråd med det som var vanlig i tidens populære hemmelige forbund, gav de hverandre fantasinavn. Forbundet var alltid til stede i Schumanns verk, eksempelvis i Davidsbündlertänze op. 6, som Schumann tilegnet sin venn komponisten Walther Wolfgang von Goethe, og i Carnaval op. 9.
== Privatliv ==
=== Kjærlighetsliv ===
Da Schumann første gang ble kjent med Wiecks datter Clara under oppholdet i Wiecks hus i 1830, var hun elleve år, så den gang begrenset forholdet mellom dem seg til spaserturer og eventyrstunder der Schumann fortalte selvlagede historier til Clara og brødrene. Men Schumann kunne også med forbauselse observere hvordan Clara modnet som menneske og musiker. Han hadde et par kjærlighetsaffærer, og det var nok på denne tiden han pådro seg en sykdom han ikke snakket om før i 1855, men som var medansvarlig for hans tidlige død: syfilis.
I 1834 forlovet Schumann seg med en av Wiecks elever, Ernestine von Fricken (født. von Zedtwitz), som han den gang trodde var datter av en rik böhmisk baron. Det viste seg imidlertid at Ernestine var adoptert og etter tidens regler ikke hadde arverett, så Schumann opphevet forlovelsen etter et år. Likevel gav han henne et musikalsk minnesmerke i Carnaval. Familien von Fricken stammet fra den böhmiske byen Aš, og dette stedsnavnet (i sin tyske form Asch) danner grunnlaget for Carnaval gjennom bruk av tonerekkene a-ess-c-h og ass-c-h. Et stykke bærer navnet Estrella (Ernestine), et annet er tilegnet Chiarina (Clara), selv Marsch der Davidsbündler gegen die Philister er med som kronen på verket. Åpningen av stykket, Preambule, og miniatyrene med titlene Chopin og Paganini danner unntakene fra denne tematikken.
=== Ekteskap ===
Mot slutten av 1835 utviklet det seg en romanse mellom Schumann og den nå 16 år gamle Clara Wieck, og i 1837 ba Schumann om Wiecks samtykke til å ekte den ennå ikke myndige Clara. Men Wieck var på ingen måte beredt til å gi henne til den pengelense unge mannen, særlig fordi han ikke hadde noen fast ansettelse og hadde pådratt seg en kronisk fingerskade som forhindret en karriere som pianist. Ikke engang det faktum at Schumann hadde vært sentral under grunnleggelsen av Neue Zeitschrift für Musik og var ganske vellykket som musikkredaktør av tidsskriftet kunne få faren til å ombestemme seg. Derimot gjorde han alt for å hindre kontakt mellom de nyforelskede; å se hverandre eller å korrespondere var forbudt. Full atskillelse klarte han først å oppnå ved å booke opp en rekke konsertturneer for Clara.
I september 1839 la Clara og Robert inn en rettslig klage med et forslag om at enten fikk Wieck samtykke i ekteskapsinngåelse, eller så ble ekteskapet inngått ex officio. Det tok tid før det skjedde noe, ikke minst takket være Friedrich Wiecks uthalingstaktikk, men 1. august 1840 samtykket retten endelig til ekteskapsinngåelse. Bryllupet sto 12. september 1840, dagen før Clara fylte 21 år. I 1843 ble Schumanns forsonet med Wieck etter at faren tok det første skrittet.
== Avvisning ==
Schumann fullførte Kreisleriana i 1838. Stykket er trolig dedisert forfatteren E.T.A. Hoffmann, som brukte Kapellmeister Johannes Kreisler både som litterær karakter og pseudonym når han skrev for Allgemeine Musikalische Zeitung. Schumann var en stor beundrer av Frédéric Chopin, og som et tegn på sin musikalske aktelse tilegnet han ham verket.Chopin på sin side ble aldri noen stor beundrer, og også andre pianister forholdt seg nokså kjølig overfor Schumanns komposisjoner: Franz Liszt tok noen av verkene hans inn i repertoaret, men fortalte selv at det ble en «stor fiasko». Årsaken var nok at Liszts publikum ikke forventet at han skulle fortolke vanskelig tilgjengelig musikk, men kom på konsertene hans for å oppleve en risikovillig showmann utfolde seg ved pianoet. Selv Clara, som senere bidro vesentlig til å gjøre Schumanns klaververker kjent, spilte på denne tiden bare sjelden et og annet av Schumanns stykker på konsertene sine. Tilhørerne ville høre musikk som passet med tidens smak, og i ettertid er det lett å se at Schumann ikke skrev slik musikk. Ludwig van Beethoven ble beundret, Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Scarlatti var omtykt, og Sigismund Thalberg, Friedrich Kalkbrenner, ja selv Henri Herz hørte til tidens hyppig spilte komponister. Schumann foraktet Herz på grunn av hans platte klavermusikk.
I 1838/1839 forsøkte Schumann å etablere Neue Zeitschrift für Musik i Wien, men på grunn av de strenge østerrikske sensurmyndighetene mislyktes han. I Wien gjenoppdaget han flere av Schuberts glemte komposisjoner, blant annet G-dursymfonien. Året etter, i 1840, opplevde Schumann i det minste en anerkjennelse i og med at universitet i Jena tildelte ham et æresdoktorat ved det filosofiske fakultet.
== Ved Claras side ==
Schumann forsøkte stadig å påvirke Clara Schumanns liv og kunstneriske utøvelse. Han ønsket ikke at hun – en av Europas mest feirede pianister – skulle fortsette sin turnévirksomhet. Han ville også at hennes egne komposisjoner skulle bli mer seriøse, så langt hadde de tilfredsstilt publikums romantiske musikksmak. Mer spesifikt ønsket han at hun skrev mer som ham selv; målet hans var musikalsk tosomhet i enhet. I 1841 gav han ut en liedersyklus med komposisjoner av begge to, og klarte å bringe kritikerne i forlegenhet da de ikke var i stand til å finne ut hvem av dem som var ansvarlig for de enkelte stykkene.
=== Skapertid ===
Det er liten tvil om at samlivet med Clara var en inspirasjonskilde for Schumann på denne tiden. Han skrev Symfoni nr 1 i B-dur på svært kort tid. Den såkalte Frühlingssinfonie ble oppført 31. mars 1841 under ledelse av dirigenten Felix Mendelssohn Bartholdy. Allerede samme år fullførte Schumann en symfoni i d-moll som opprinnelig hadde med en gitar. Uroppførelsen 6. desember 1841 var ingen stor suksess, og 12 år senere omarbeidet Schumann symfonien til den versjonen som nå er kjent som hans 4. og siste symfoni.
I 1841 ble deres første barn, Marie, født. Tilsammen fikk de åtte barn; da det siste barnet, Felix, kom til verden var Schumann lagt inn på psykiatrisk sykehus. Barnet ble på hans ønske oppkalt etter Felix Mendelssohn Bartholdy.
=== Fortvilelsens tid ===
I 1843 var Schumann for en kort tid lærer ved konservatoriet i Leipzig. Men paret var vant til å ha god råd og trengte snart større inntekter. Så Clara reiste igjen på konsertturne, blant annet til Russland, og spilte inn 6000 taler. Schumann ledsaget henne på turneen, men for Claras beundrere var han bare ektefellen til en av Europas mest kjente pianister. Det fortelles at i Russland ble Schumann en gang spurt om også han var en musiker, og folk skal ved flere anledninger ha stukket til ham penger. For Schumann var dette en fryktelig ydmykende situasjon, og han ble aldri helt komfortabel med at kona nøt en større internasjonal berømmelse enn han selv gjorde.
I 1844 ble Schumanns forhåpninger om å bli Mendelssohn Bartholdys etterfølger ved Leipzigs berømte Gewandhausorkester knust. I den påfølgende tiden og fram til 1846 var livet hans preget av sykdom. Han klaget over utmattethet, nevrasteni, anfall av angst og svimmelhet – og han ble tungsindig. Robert Schumann led av noe man i dag sannsynligvis ville kalle en bipolar lidelse og det er heller ikke utenkelig at syfilis bidro til sykdomsbildet. Under store anstrengelser fullførte han Symfoni i C-dur (i dag kjent som nr 2), og uroppførte den i Leipzigs Gewandhaus den 5. november. I symfonien, som ikke ble noen suksess i Schumanns samtid, framstiller han utmattelse, tvangstanker og depresjon, men han lar verket kulminere i en Beethovensk triumf. Samme år utgav han også Pianokonsert i a-moll (op. 54), opprinnelig utgitt som Fantasi for piano og orkester, og dette er en av de mest populære og oftest innspilte av alle pianokonserter.
I 1846 følte han seg restituert. Han besøkte Wien om vinteren, reiste til Praha og Berlin våren 1847 og til Zwickau om sommeren. I Zwickau fikk han en entusiastisk mottakelse, en gledelig opplevelse siden han på den tiden bare var en berømthet i Leipzig og Dresden.
Bestrebelser på å få en fast stilling i et konsert- eller operahus i Sachsen mislyktes. Først i desember 1849 fikk Schumann et akseptabelt tilbud om å bli Ferdinand Hillers etterfølger som byen Düsseldorfs musikkdirektør. Clara og Robert nølte, for Sachsen var de fortrolig med, men Rheinland virket så langt unna. Likevel forlot de Dresden den 1. september 1850 i retning Düsseldorf.
== I Rheinland ==
=== Lyse sider ===
Robert Schumann ble møtt med entusiasme i Düsseldorf: både kor og orkester hadde innøvd noen av hans stykker og holdt et ball og en supé bare for ham. Hiller introduserte personlig Schumann for byens kunstnerkretser. Den entusiastiske mottakelsen inspirerte Schumann til å komponere som besatt: I løpet av en måned skisserte han sin 3. symfoni i Ess-dur, den såkalte «Rhinlandske». I henhold til Beethovens oppfatning om toneartene er Ess-dur den «heroiske» tonearten, og i symfonien beskriver Schumann sine første inntrykk av sine nye bekjentskaper, satsene 1, 2 og 5 er fulle av entusiasme. Den 3. satsen med tempobetegnelsen Nicht schnell har en intermessolignende karakter og er av samme type som Schumanns klaverminiatyrer. Sats nr 4 har et seremonielt preg som gjør at man får assosiasjoner til en festgudstjeneste i stor katedral, og knyttes i blant til kardinal-vielsen av erkebiskop Johannes von Geissel i Kölnerdomen den 12. november 1850. Schumann selv var imidlertid ikke tilstede.
=== Skyggesider ===
Like fort som Schumann lot seg sjarmere av den rhinlandske mentaliteten, like fort ble han desillusjonert. Han fikk problemer med orkestermedlemmenes nonchalante innstilling til å møte på øvingene, og skulle orkesteret være fulltallig kjempet han mot slapp innstilling. En gang messingblåserne grep til et instrument som var transponert i feil toneart, førte det til en krangel i stedet for at det ble ordnet opp i den enkle saken med en gang. Og koret småsnakket og lo under prøvene. Schumann følte at han ikke ble tatt alvorlig. Mot slutten av 1851 vurderte han å si fra seg posten, men så meldte et sjette barn sin ankomst.
Etter at Schumann kom tilbake som dirigent etter en pause i desember 1852 kom de første kravene om at han måtte tre tilbake. Schumann ble dypt såret. Pinsen 1853 omarbeidet han symfoni i d-moll, og i denne versjonen ble verket tatt godt imot av publikum.
=== En beundrer fra Hamburg ===
Samme år fikk Schumanns besøk av en ung og fram til da ukjent musiker fra Hamburg: Johannes Brahms. Schumann ble begeistret over Brahms ferdigheter som pianist og komponist, og gjorde musikkforlaget Breitkopf & Härtel oppmerksom på ham slik at de publiserte noen av Brahms' verker. Dessuten skrev Schumann en artikkel i Neue Zeitschrift für Musik (som lenge hadde vært drevet av andre) under tittelen Neue Bahnen («Nye veier»). Schumann beskrev Brahms i panegyriske ordelag; han var «utvalgt til å frembringe tidens høyeste uttrykk på en ideell måte.» For Brahms førte Schumanns profetiske ord til en økende selvkritikk som gav seg utslag i at han brente opp flere av sine komposisjoner. I årene som fulgte førte Brahms tendenser hos den sene Schumann videre, eksempelvis hans interesse for tidligmusikk, særlig Johann Sebastian Bachs polyfone satsteknikk. Schumanns komposisjoner hadde en pregende virkning på Brahms, for eksempel er det en likhet mellom første satsene av Brahms' første klaverkonsert og Schumanns fiolinkonsert.
Clara Schumann, og muligens også Johannes Brahms, forhindret at Schumanns dypsindige fiolinkonsert i d-moll fra 1853 ble publisert. Grunnen var at den berømte fiolinisten Joseph Joachim fant et for stort sprik mellom spilleteknisk vanskelighetsgrad og musikalsk substans, spesielt i 3. sats, og anså at konserten ikke var egnet til å publiseres. En medvirkende årsak kan også være at samtidens anmeldere mente å finne spor av åndelig og kreativt forfall i Schumanns senere verk. For Clara Schumanns del kan kontrasten mellom den lyse, dansbare sistesatsen og ektemannens siste tragiske leveår ha vært for smertefull. Først i 1937 ble konserten trykket, og uroppført i Berlin.
== Slutten ==
Schumanns psykiske problemer, som man i dag vet skyldtes en kombinasjon av syfilis og bipolar lidelse, utviklet seg i rykk og napp over lengre tid. Fra februar 1854 forverret situasjonen seg. Han klaget over «hørselsaffekter»: toner, akkorder, hele musikkstykker tumlet i hodet hans og berøvet ham hans søvn, og han så engler og demoner.
Clara og barna våket over ham dag og natt, og han fikk tett oppfølging av lege. Likevel klarte han å forlate huset i et ubevoktet øyeblikk den 27. februar 1854. Selv om det var Rosenmontag, høydepunktet under det rhinlandske karnevalet, og gatene var fulle av folk, tok ingen notis av skikkelsen som ilte mot Oberkasseler Pontonbrücke. Schumann klatret over rekkeverket på brua, kastet gifteringen i Rhinen og fulgte selv etter. Mannskapet på en elvebåt plukket opp den livstrøtte mannen, og han ble geleidet hjem. En tilkalt lege fikk ansvar for ham mens Clara og barna søkte tilflukt hos en venninne. Da Schumann ble innlagt på sanitetslege Dr. Franz Richarz' nye klinikk i Endenich ved Bonn, forble hans stilling som musikkdirektør først ubesatt, og lønna fortsatt utbetalt til familien.
Ulike biografier har gått ut fra at Schumann så på seg selv som en «forbryter» som var redd for at han skulle skade Clara, noe som skal ha ført til at han selv valgte å legge seg inn ved klinikken. Det finnes imidlertid ikke belegg for dette, for eksempel er det ikke nevnt i Schumanns detaljerte dagboksopptegnelser. Den opprinnelige kilden til påstanden er Clara Schumanns første biograf, Berthold Litzmann, men de dagbøker og brev Litzmann hevdet å ha brukt som underlagsmateriale skal være brent. Flere har gått ut fra at Litzmann tolket Claras Schumann opptreden etter at ektemannen ble lagt inn slik at Schumann representerte en risiko for familien. Etter at sykejournalene ble publisert virker det rimelig å anta at det er slik det henger sammen.
Under det første året av klinikkoppholdet spilte Schumann gjerne klaver. Han studerte Brahms' komposisjoner og leste mye. Han led likevel under tiltakende vanviddsforestillinger som førte til raseriutbrudd og vold mot pleierne. Bettina von Arnim, Joseph Joachim og Johannes Brahms besøkte ham, og de ga ulike beretninger om tilstanden hans.
Clara besøkte Schumann 27. juli 1856 – han hadde på det tidspunktet begynt å nekte å ta til seg føde. 29. juli døde han uten at noen var til stede. Kvelden 31. juli 1856 ble Robert Schumann gravlagt ved Alter Friedhof i Bonn.
Clara overlevde sin mann med 40 år. Etter hans død egnet hun seg hovedsakelig til å fortolke ektemannens musikk, og hun redigerte hans verker for Breitkopf & Härtel. Clara og Robert er gravlagt ved siden av hverandre i den felles æresgraven.
== Musikalsk arv ==
Schumann øvet en betydelig innflytelse på 1800-tallsmusikken, og også senere, selv om han tok i bruk nokså konservative komposisjonsprinsipper etter han giftet seg. Han etterlot seg en rekke verk i alle musikalske former som var kjent på hans tid. Schumanns ideer og musikalske vokabular ble spredt vidt omkring, delvis på grunn av protégéen Brahms' innsats. Den engelske komponisten Sir Edward Elgar kalte Schumann «my ideal.»
Schumann og den østerrikske komponisten Franz Schubert blir ikke ofte blandet sammen, men i 1956 utgav DDR to frimerker med Schumanns bilde trykt over et notebilde med Schuberts musikk. Frimerkene ble snart erstattet med musikk av Schumann.
== Annet ==
Robert Schumann var gjennom livet, helt til tiden i Endenich, en ivrig sjakkspiller. Det viser opptegnelser i dagbøkene hans om spillere fra studietiden i Leipzig, partifragmenter og bokavskrifter fra sluttspill.
== Verk ==
=== Klavermusikk ===
Acht Polonaisen for firhendig klaver uten op. (1828)
Abegg-Variationen op. 1 (1829/1830)
Papillons op. 2 (1829–1832)
Studien für das Pianoforte nach Capricen von Paganini op. 3 (1832)
Intermezzi op. 4 (1832)
Impromptus über eine Romanze von Clara Wieck op. 5 (1. versjon: 1833, 2. versjon: 1850)
Davidsbündlerdanser. 18 karakterstykker op. 6 (1837)
Toccata op. 7 (Tidlig versjon: 1829/1830, Endelig versjon: 1833)
Allegro op. 8 (1831–1832)
Carnaval op. 9 (1833 og vinter 1834/1835)
Sechs Konzert-Etüden nach Capricen von Paganini op. 10 (1832/1833)
Sonate nr. 1 fiss-moll op. 11 (1832–1835)
Fantasiestücke op. 12 (1837; Nr. 7: sannsynligvis allerede 1836)
12 symfoniske etyder op. 13 (1. versjon: 1834–1835, kanskje også 1836, 2. versjon: 1849–1851)
Konsert uten orkester (sonate nr. 3 f-moll) op. 14 (1. versjon: 1835/1836, 2. versjon: mellom april 1850 og juni 1852)
Kinderszenen op. 15 (1838; nr. 6 und 9: sannsynligvis allerede 1837)
Kreisleriana op. 16 (1838)
Fantasie op. 17 (1836/1838)
Arabeske op. 18 (1838–1839)
Blumenstück op. 19 (1838–1839)
Humoreske op. 20 (1838–1839)
Novelletten op. 21 (1838)
Sonate Nr. 2 g-Moll op. 22 (juni 1830, 1833, oktober 1835 og desember 1838)
Nachtstücke op. 23 (1839/1840)
Faschingsschwank aus Wien. Fantasibilder for klaver op. 26 (nr. 1-4: 1839; nr. 5: antakeligvis vinter 1839/1840)
Tre romanser op. 28 (1839)
Scherzo, Gigue, Romanze og Fughette op. 32 (nr. 1-3: 1838; Nr. 4: oktober 1839)
Andante und Variationen B-Dur für zwei Klaviere op. 46 (1843) (Originalversjon for to klaverer, to celli og horn)
Studien für Pedalflügel. Seks stykker i kanonisk form op. 56 (1845)
Skizzen für Pedalflügel op. 58 (1845)
6 fuger over BACH for orgel eller pedalflygel op. 60 (1845; Revidert: 1846)
Bilder aus Osten. Seks impromptus op. 66 (firhendig) (1848)
Album für die Jugend op. 68 (1848)
Fire fuger op. 72 (1845)
Fire marsjer op. 76 (1849)
Waldszenen. Ni stykker op. 82 (1848–1849)
Zwölf Klavierstücke zu vier Händen für kleine und große Kinder op. 85 (1849)
Bunte Blätter. Fjorten klaverstykker op. 99 (1834/1835(?)-1849, samlet i albumet: Ende 1850)
Ball-Szenen. Ni karakteristiske stykker (firhendig) op. 109 (1849/1851)
Drei Fantasiestücke op. 111 (1851)
Drei Klaviersonaten für die Jugend op. 118 (1853)
Albumblätter. 20 klaverstykker op. 124 (1832/1833, 1835–1839, 1841, 1843, 1845, 1853)
Sieben Klavierstücke in Fughettenform op. 126 (1853)
Kinderball. Seks lette dansestykker (firhendig) op. 130 (1853; Nr. 3: sannsynligvis 1850)
Gesänge der Frühe. Fem klaverstykker op. 133 (1853)
Thema mit Variationen in Es-Dur (Geistervariationen) (1854)
=== Symfonier ===
1. symfoni op. 38, Frühlingssinfonie (1841)
2. symfoni op. 61, (1845/1846, Revision 1846/1847)
3. symfoni op. 97, Rheinische (1850)
4. symfoni op. 120 (Første versjon 1841, omarbeidet til endelig versjon 1851)
Jugendsinfonie alternativt Zwickauer i g-Moll (1832/1833)
=== Konsertante verk ===
Konsert for klaver og orkester i a-Moll op. 54 (Originalversjon 1. sats: mai 1841; revisjon: august 1841, januar 1843, og til slutt mot slutten av 1845; 2. og 3. sats: 1845)
Konsertstykke for fire horn og stort orkester F-dur op. 86 (18. februar til 11. mars 1849); også en versjon for klaver og orkester
Introduksjon og allegro appassionato. Konsertstykke for klaver og orkester op. 92 (18.–26. september 1849)
Konsert for cello og orkester i a-moll op. 129 (oktober/november 1850); også en versjon for fiolin og orkester
Konsert-allegro med introduksjon for klaver og orkester op. 134 (24.–30. august 1853)
Konsert for fiolin og orkester i d-moll WoO 23 (21. september til 3. oktober 1853)
=== Orkesterverk og korverk med orkester (utvalg) ===
Ouverture, Scherzo und Finale für Orchester op. 52 (1841/45)
Manfred. Dramatisk dikt i tre avdelinger etter Lord Byron op. 115 (1848)
Das Paradies und die Peri. Dikt fra «Lalla Rookh» av Thomas Moore for soli, kor og orkester op. 50 (tekst: 1841–1842; skisse og utarbeidelse: 1843)
Der Rose Pilgerfahrt (Heinrich Moritz Horn) for soli, blandet kor og orkester op. 112 (1851)
Des Sängers Fluch. Ballade etter Ludwig Uhland for soli, kor og orkester op. 139 (Tekst: 1851; Skisser og partitur: januar 1852; revidert 9. oktober 1852)
Missa sacra (Messe i c-Moll) for soli, kor og orkester op. 147 (februar til april 1852; Offertorium og versjon med orgelakkompagnement: mars 1853)
Requiem for soli, kor og orkester op. 148 (1852)
Szenen aus Goethes Faust for soli, kor og orkester WoO 3 (1844–1853)
=== Kammermusikk ===
Tre strykekvartetter op. 41, nr. 1 a-moll, nr. 2 F-dur, nr. 3 A-dur (1842)
Klaverkvintett i Ess-dur op. 44 (september/oktober 1842)
Klaverkvartett Ess-dur op. 47 (oktober/november 1842)
Trio for klaver, fiolin og cello nr. 1 d-moll op. 63 (1847)
Adagio og allegro for klaver og horn (fiolin eller cello ad libitum) op. 70 (14.–17. februar 1849)
Tre Fantasiestücke op. 73 for klaver og klarinett (fiolin eller cello ad libitum) op. 73 (11.–13., kanskje 15. februar 1849)
Trio for klaver, fiolin og cello nr. 2 F-dur op. 80 (Skissert og utarbeidet: 2.–4. august 1847, revisjon: 26. september til 1. november 1847 og 5.–9. april 1849)
Fantasiestücke op. 88 for klaver, fiolin og cello
Tre romanser for obo og klaver (fiolin eller klarinett ad libitum) op. 94 (7.–12. desember 1849)
Fem folketoner for cello (fiolin ad libitum) og klaver op. 102 (13.–15. og 17. april 1849)
Fiolinsonate Nr. 1 a-moll op. 105 (12.–16. september 1851)
Trio for klaver, fiolin og cello nr. 3 g-moll op. 110 (2.–9. oktober 1851)
Märchenbilder for klaver og bratsj (fiolinad libitum) op. 113 (1.–4. mars 1851)
Fiolinsonate nr. 2 d-moll op. 121 (26. oktober til 2. november 1851)
Märchenerzählungen for klarinett (fiolin ad libitum), bratsj og klaver op. 132 (9.–11. oktober 1853)
Fiolinsonate nr. 3 a-moll WoO 2 (inklusive sats II og IV fra F.A.E.-Sonate, en felleskomposisjon av Robert Schumann, Johannes Brahms og Albert Dietrich) (21. oktober til 1. november 1853)
=== Lieder (utvalg) ===
Liederkreis etter Heinrich Heine for en sangstemme og klaver op. 24 (februar 1840)
Myrthen. Liedersyklus for sangstemme og klaver op. 25 (januar til april 1840)
Tre dikt etter Emanuel Geibel for flerstemt sang og klaver op. 29 (nr. 1 og 2: sent i juli/begynnelsen av august 1840; Nr. 3: oktober 1840)
Tre dikt etter Emanuel Geibel for en sangstemme og klaver op. 30 (31. juli til 2. august 1840)
Tre sanger etter Adelbert von Chamisso for en sangstemme og klaver op. 31 (13. og 14. juli 1840)
Tolv lieder etter Justinus Kerner. En serie med lieder for en sangstemme og klaver op. 35 (20. november til 29. desember 1840)
Tolv dikt fra Friedrich Rückerts Liebesfrühling for sang og klaver (sammen med Clara Schumann) op. 37 (1841)
Liedersyklus op. 39 etter Joseph Freiherrn von Eichendorff for en sangstemme og klaver (1. til 20. mai 1840; revidert 1849)
Frauenliebe und -leben. Åtte sanger etter Adelbert von Chamisso for en sangstemme og klaver op. 42 (skissert 11. og 12. juli, utarbeidet: august 1840, revidert: 7. mai 1843)
Dichterliebe. Liedersyklus fra Heinrich Heines Buch der Lieder for en sangstemme og klaver op. 48 (24. mai til 1. juni 1840)
Belsatzar. Ballade etter Heinrich Heine for en dyp sangstemme og klaver op. 57 (7. februar 1840)
Lieder für die Jugend op. 79 (sent april – sent juni 1849)
Gedichte der Königin Maria Stuart for en sangstemme og klaver op. 135 (9.–10., 13.–15. og 16. desember 1852)
=== Kormusikk ===
Romanser og ballader for blandet kor, hefte 1 og 2 op. 67/op. 75 (mars/april 1849)
Romanser og ballader for kor, hefte 3 og 4 op. 145/op. 146 (1849)
Fire dobbelkorige sanger for blandet kor a cappella op. 141
=== Opera ===
Genoveva op. 81 (1847/48)
== Fotnoter og referanser ==
Originaltekster til sitater
Fotnoter
Referanser
== Litteratur ==
På engelskFuller-Maitland, John Alexander. (1884). Schumann. S. Low, Marston, Searle & Rivington (gjenutgitt av Cambridge University Press, 2009; ISBN 978-1-108-00481-7)
Ostwald, Peter (1985). Schumann, The Inner Voices of a Musical Genius. Northeastern University Press. ISBN 1-55553-014-1.
Perrey, Beate (red.) (2007). The Cambridge Companion to Schumann. Cambridge University Press. ISBN 0521789508.
Worthen, John (2007). Robert Schumann: Life and Death of a Musician. Yale University Press. ISBN 0300111606. :Forfatteren argumenterer for at Schumann var mentalt sunn hele livet, inntil han mot slutten ble akutt psykisk syk som følge av syfilis-infeksjonen.På tysk
(de) Wilhelm Joseph von Wasielewski: «Schumann, Robert». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 33, Duncker & Humblot, Leipzig 1891, s. 44–55.
Siegfried Kross: Robert Schumann im Spannungsfeld von Romantik und Biedermeier. I: Bonner Geschichtsblätter. bind 33 (1981), Bonner Heimat- und Geschichtsverein und Stadtarchiv Bonn
Barbara Meier: Robert Schumann. Überarbeitete Neuausgabe, Rowohlt Verlag, Reinbek 2010, ISBN 978-3-499-50714-4
Leander Hotaki: Robert Schumanns Mottosammlung. Übertragung, Kommentar, Einführung. Freiburg i.Br. 1998, ISBN 3-7930-9173-2
Ernst Burger: Robert Schumann – Eine Lebenschronik in Bildern und Dokumenten. Schott Verlag, Mainz 1998, ISBN 3-7957-0343-3
Arnfried Edler: Robert Schumann und seine Zeit. 3. korrigierte und erweiterte Auflage. Laaber-Verlag, 2008, ISBN 978-3-89007-653-9
Wolfgang Boetticher: Robert Schumann – Leben und Werk. Noetzel Verlag 2004, ISBN 3-7959-0804-3 [1]
Udo Rauchfleisch: Robert Schumann – Eine psychoanalytische Annäherung. Verlag Vandenhoeck & Ruprecht, 2004, ISBN 3-525-01627-1
Helmut Loos (red.): Robert Schumann. Interpretationen seiner Werke. 2 Bände, Laaber-Verlag, 2005, ISBN 3-89007-447-2
Ulrich Tadday (red.): Schumann Handbuch. Kassel und Stuttgart 2006, ISBN 3-476-01671-4
Gerd Nauhaus und Ingrid Bodsch (red.): Dichtergarten für Musik. Eine Anthologie für Freunde der Literatur und Musik. StadtMuseum Bonn, Bonn und Stroemfeld-Verlag, Frankfurt-Basel 2007, ISBN 3-86600-003-0 / 978-3-86600-003-2 [erhältlich im Buchhandel und beim StadtMuseum Bonn]
Bernhard R. Appel (red.): Robert Schumann in Endenich (1854–1856). Krankenakten, Briefzeugnisse und zeitgenössische Berichte. Verlag Schott, Mainz 2006, ISBN 3-7957-0527-4
Ingrid Bodsch/ Gerd Nauhaus (red.): Zwischen Poesie und Musik. Robert Schumann – früh und spät. Begleitbuch zur gleichnamigen Sonderausstellung. StadtMuseum Bonn, Bonn und Stroemfeld-Verlag, Frankfurt-Basel 2006, ISBN 3-86600-000-6 [kan fåes i bokhandlere og hos StadtMuseum Bonn]
Gerd Nauhaus/ Ingrid Bodsch/ Ute Bär/ Susanna Kosmale (red.): Clara Schumann. Blumenbuch für Robert. StadtMuseum Bonn, Bonn und Stroemfeld-Verlag, Frankfurt-Basel 2006, ISBN 3-86600-001-4
Gerd Nauhaus/ Ingrid Bodsch (red.): Clara und Robert Schumann. Ehetagebücher. StadtMuseum Bonn, Bonn und Stroemfeld-Verlag, Frankfurt-Basel 2007, ISBN 3-86600-002-2 [kan fåes i bokhandler og hos StadtMuseum Bonn]
Edda Burger-Güntert: Robert Schumanns Szenen aus Goethes Faust – Dichtung und Musik. Rombach Verlag, Freiburg i.Br. 2006, ISBN 3-7930-9455-3
Martin Demmler: Robert Schumann. «Ich hab' im Traum geweinet». Eine Biografie. Reclam, Leipzig, 2006, ISBN 978-3-379-00869-3
== Eksterne lenker ==
(en) Robert Schumann på Apple Music
(en) Robert Schumann på Discogs
(en) Robert Schumann på MusicBrainz
(en) Robert Schumann på Spotify
(en) Robert Schumann på AllMusic
(en) Robert Schumann på Internet Movie Database
(no) Robert Schumann hos Sceneweb
(da) Robert Schumann på Filmdatabasen
(en) Robert Schumann hos The Movie Database
(en) Robert Schumann hos Internet Broadway Database
=== Media ===
Lydfiler for Kinderszenen.
=== Liv og arbeid ===
«Robert Schumann – The World's Greatest Composer» Arkivert 22. juni 2013 hos Wayback Machine. En personlig oppfatning
Fullstendig verkliste
Musical Rules at Home and in Life – Tekst av Robert Schumann
German Label Troubadisc i SACD og biografi om Robert Schumann
Schumann-Portal
Sächsische Akademie der Wissenschaften zu Leipzig: edition of all letters written by Robert and Clara Schumann
The Lied and Art Song Texts Page – Created and mantained from Emily Ezust Texts of Schumann's Lieder with translations in various languages
The city of Robert Schumann
Listings of live performances at Bachtrack
=== Noter ===
Pianonoter i PDF
(en) Fritt tilgjengelige noter av Robert Schumann i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Robert Schumann i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Robert Schumann på Mutopia-prosjektet
(en) Verker av Robert Schumann i Prosjekt Gutenberg
=== Opptak og MIDI ===
Voksrullopptak av Schumann fra Cylinder Preservation and Digitization Project ved University of California, Santa Barbaras bibliotek.
Opptak av Kinderszenen
verk for orgel og pedalpiano spilt på et virtuelt orgel
Utvalgte lieder (MIDI)
Kunst der Fuge Robert Schumann (MIDI)
Herbert von Karajan / Wienfilharmonikerne øver på Schumanns 4. symfoni | Schumann er opprinnelig et tysk slektsnavn. Den mest kjente personen i denne er komponisten og pianisten Robert Schumann (1810–1856). | 6,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Virtuositet | 2023-02-04 | Virtuositet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk', 'Kategori:Musikkterminologi'] | Virtuositet er fremragende teknisk dyktighet. En virtuos (fra italiensk virtuoso, latin virtuosus og latin virtus som betyr ferdighet, manndom, glimrende) er en musiker med særlige evner på sitt instrument. Virtuosen briljerer med særdeles god teknisk kontroll, og kan utføre lange og raske løp eller spesielt høye toner tilsynelatende uten vanskeligheter.
| Virtuositet er fremragende teknisk dyktighet. En virtuos (fra italiensk virtuoso, latin virtuosus og latin virtus som betyr ferdighet, manndom, glimrende) er en musiker med særlige evner på sitt instrument. Virtuosen briljerer med særdeles god teknisk kontroll, og kan utføre lange og raske løp eller spesielt høye toner tilsynelatende uten vanskeligheter.
== Referanser == | Virtuositet er fremragende teknisk dyktighet.En virtuos (fra italiensk virtuoso, latin virtuosus og latin virtus som betyr ferdighet, manndom, glimrende) er en musiker med særlige evner på sitt instrument]. | 6,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Martin_Michelsen | 2023-02-04 | Ole Martin Michelsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. februar', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske håndballspillere'] | Ole Martin Michelsen (født 4. februar 1993 i Bergen) er en norsk håndballspiller. Han har spilleplassen midtback. Den tidligere Nornen og Fyllingen Håndballspilleren spiller i dag for Sandefjord Håndball. I løpet av 2008-års sesongen har han klart å etablere seg på det norske ungdomslandslaget, LM 92.
Michelsen er spådt en lysende karriere i norsk og internasjonal håndball.
| Ole Martin Michelsen (født 4. februar 1993 i Bergen) er en norsk håndballspiller. Han har spilleplassen midtback. Den tidligere Nornen og Fyllingen Håndballspilleren spiller i dag for Sandefjord Håndball. I løpet av 2008-års sesongen har han klart å etablere seg på det norske ungdomslandslaget, LM 92.
Michelsen er spådt en lysende karriere i norsk og internasjonal håndball.
== Eksterne lenker ==
(en) Ole Martin Michelsen – Det europeiske håndballforbundet (EHF) | Ole Martin Michelsen (født 4. februar 1993 i Bergen) er en norsk håndballspiller. | 6,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elverum | 2023-02-04 | Elverum | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Elverum', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Elverum er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Elverum grenser mot kommunene Åmot i nord, Trysil i nordøst, Våler i sør og Løten i vest.
Elverum kommune dekker 1229 km² og store deler av dette er dekket av skog.
Det bor 21 086 innbyggere i Elverum kommune; mens kommunesenteret Elverum per 1. januar 2022 hadde 15 432 innbyggere. Kommunen har hatt en jevn vekst i innbyggertallet gjennom hele etterkrigstiden. Folkeveksten skyldes i særlig grad økt offentlig tjenesteyting, gjennom Sykehuset Innlandet, Høgskolen i Innlandet og Forsvaret.
Håndballaget Elverum Håndball og fotballaget Elverum Fotball kommer fra Elverum.
| Elverum er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Elverum grenser mot kommunene Åmot i nord, Trysil i nordøst, Våler i sør og Løten i vest.
Elverum kommune dekker 1229 km² og store deler av dette er dekket av skog.
Det bor 21 086 innbyggere i Elverum kommune; mens kommunesenteret Elverum per 1. januar 2022 hadde 15 432 innbyggere. Kommunen har hatt en jevn vekst i innbyggertallet gjennom hele etterkrigstiden. Folkeveksten skyldes i særlig grad økt offentlig tjenesteyting, gjennom Sykehuset Innlandet, Høgskolen i Innlandet og Forsvaret.
Håndballaget Elverum Håndball og fotballaget Elverum Fotball kommer fra Elverum.
== Geografi ==
Elverum ligger i Sør-Østerdal i Østerdalen som deles av elven Glåma. Kommunen består av mye skog, men det er også større flater og kulturlandskap med jordbruksområder i Heradsbygd og Jømna sør for tettstedet Elverum. Dyrket areal er i stor grad lagt på elveavsetninger langs Glåma. Lenger øst er det mange flotte berg og store skogsområder med et rikt dyreliv som brukes som turområder og til jakt og fiske.
Boligfelta i tettstedet Elverum er Hanstad, Mastmoen, Fjeldsetlia, Bryggeriberget, Leiret, Øverleiret, Ydalir, Vestad, Løvbergsmoen, Søbakken, Strandstykket og Strandmoen. Bygdene ellers i Elverum er Jømna, Melåsberget, Sørskogbygda, Hernes, Bergeberget, Nordskogbygda, Heradsbygd og Strandbygda.
=== Klima ===
Elverum har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.
== Befolkning ==
Det bor 21 292 personer i Elverum kommune. I kommunen er det to tettsteder; Elverum, per 1. januar 2022 hadde 15 432 innbyggere, og Heradsbygd med 405 innbyggere. 18 063 av kommunens innbyggere bor på østsida av Glåma, mens det bor 3 229 på vestsida.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Kommunen har ni grunnskoler, deriblant én kombinert barne- og ungdomsskole og én sentral ungdomsskole.
Elverum videregående skole (ELVIS) er en av Innlandets største videregående skoler, og hadde i 2021 i alt 1150 elever fordelt på ni studieretningsfag. Skolen ble bygget i 1975, på tomten som tidligere ble brukt av Elverum kommunale høyere allmennskole (EKHAS).
Høgskolen i Innlandet (INN) har sentraladministrasjon og en avdeling på Campus Elverum, plassert i det nye Terningen Arena. Avdeling for folkehelsefag ligger her, med ca. 110 ansatte og 1300 studenter. På INN kan man utdanne seg i blant annet sykepleiefag, psykisk helse, idrett og friluftsliv. Fra 1892 lå lærerskolen på Elverum ved Torvet, men om lag 100 år senere ble undervisningen flyttet til Campus Hamar.
Elverum folkehøgskule har 130 elevplasser og ligger langs Strandbygdvegen. Skolen har ni ulike linjevalg og 30 valgfag.
=== Forsvaret ===
I Elverum ligger militærleiren Terningmoen, som sammen med Rena leir utgjør Østerdal Garnison. Terningmoen var tidligere standkvarter for bl.a. Skyte- og vinterskolen, Oppland Regiment og Infanteriinspektoratet.
I dag huser Terningmoen blant annet Gardeskolen (rekruttskolen for Hans Majestet Kongens Garde), deler av Hærens våpenskole (deriblant Forsvarets Vinterskole), Krigsskolen (førsteårskullet for gjennomgående), Heimevernet, AFA-kontoret med mer. Opplandske Heimevernsdistrikt 05 (HV-05) har sitt hovedkvarter på Terningmoen.
Terningen Arena (ved Terningmoen) er et militært/sivilt samarbeidsprosjekt om et flerbruksanlegg for blant andre Forsvaret, Høgskolen, kommunen og Hjelpemiddelsentralen.
== Næringsliv ==
Kommunen er «skoghovedstaden» på Østlandet, med flere mindre treindustribedrifter, her er hovedkontor for Glommen skogeierforening og regionkontor for Norsk skogbruksforening. Kommunen har to glassforedlingsbedrifter, næringsmiddelindustri, produksjon av legemidler/kosmetikk og sagbruk. Metallstøperi, betongbedrifter og grustak finnes også. I sentrum er det to kjøpesenter og på Vestad finnes bil-, maskin-, møbel- og byggevaresalg.
== Historie ==
Grunnen til Elverum sentrums («Leiret») beliggenhet, er Christiansfjeld festning. Soldater kom dit for å bosette seg, og etterhvert som det kom flere soldater, kom det også kremmere og salgsmenn. Dette dannet grunnlaget for befolkningsveksten.
=== Idre og Särna ===
De svenske grensebygdene Idre og Särna i Dalarnas län var tidligere del av Norge under Elverums administrasjon. Disse bygdene ble annektert av svenskene under ett kupp i 1644. Bygdene ble ikke offisielt bekreftet som en del av Sverige før grensereguleringen i 1751. I 1675 samlet kaptein Frantz Wilhelm Volkersahm et kompani på 60 frivillige menn fra Østerdalen for å «gjenerobre» Idre og Särna, og returnere bygdene til Norge. Turen deres ble en ren plyndringstokt, og de tidligere norske bygdene ble ikke returnert til norsk overherredømme.
=== Militærets historie i Elverum ===
På 1600-tallet begynte den norske hær å utarbeide et stort fortifikasjonsnettverk mot grensa mellom Sverige. Terningen skanse på vestsida av Glåma ble bygget i 1673 og var forsvarets nordligste flanke i et stort forsvarssystem som strakte seg helt fra Halden til Elverum. Hovedformålet med disse fortifikasjonene var å beskytte vitale landsdeler hvis det brøt ut krig med Sverige. Hammersborg skanse ble anlagt i 1683 og skiftet navn til Christiansfjeld festning under kong Christian V av Danmark og Norges inspeksjon av skansen i 1685. Festningen var fast bemannet med en garnison av varierende størrelse ettersom hvor spent situasjonen mellom Danmark-Norge og Sverige var. I 1689 var det 1000 mann stasjonert på festningen. Festningen ble nedlagt i 1742, men ble igjen satt i bruk og bemannet i 1811 før den ble nedlagt for godt i 1815.På Elverum folkehøgskole den 9. april 1940, samme dag som Tyskland invaderte Norge sa kong Haakon sitt berømte nei til den tyske sendemannen Bräuer. Og det var her – og på Hamar – at stortingspresident C. J. Hambro holdt de to siste stortingsmøtene i frihet samme dag. Møtet munnet ut i Elverumsfullmakten. Den 11. april, utslettet 19 tyske bombefly det meste av bydelen Leiret. 41 mennesker omkom. Konge og regjering flyktet videre til Nybergsund i Trysil som også ble bombet.
Terningmoen ble oppretta som ekserserplass for Østerdalens bataljon i 1879. Militærleiren utgjør nå Østerdal Garnison sammen med Rena leir i nabokommunen Åmot.
Elverum erklærte seg som by 30. september 1996.
== Kultur ==
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted var Rådhusplassen, som ble restaurert i 2007. I den tilliggende Elvarheimparken ble Tusenårstreet plantet; dette var et asketre.
=== Museer ===
Det nasjonale Norsk Skogmuseum og distriktsmuseet Glomdalsmuseet ligger på hver sin side av Glomma ved Elverum sentrum, heholdsvis i Leiret og på Vestad. Museene er knyttet sammen med bruer til museumsøya Prestøya som eies av Skogmuseet, hvor det er en større samling koier, staller, ljørkoier og andre skoghusvær. I begynnelsen av august arrangeres de årlige Nordiske jakt- og fiskedager. Glomdalsmuseet har utstilt en vesentlig bygningsmasse fra Østerdalen og Glåmdalen med tradisjonsbygg. Glomdalsmuseet har også nasjonal utstilling om taternes kultur og historie, Latjo Drom. Uteområdene på begge museene er velegnet til fotturer, i tillegg til mer kulturhistorisk orienterte aktiviteter.
=== Gallerier ===
Galleri T ble etablert i 2016 på adressen Gamle Trysilveg 3b. Galleriet huser en permanent salgsutstilling med bilder fra mer enn 30 kjente norske kunstnere, og har eget rammeverksted og kafé.
Galleri Nysted på den gamle gården Nysted midt i sentrum er base for Elverum Kunstforening. Galleriet viser utstillinger av kunstnere fra alle kanter av Norge.
=== Andre severdigheter ===
Christiansfjeld festning
=== Festivaler og aktiviteter ===
Grundsetmartn første uke i mars er et av landets eldste markeder, nevnt allerede i Færøyingasaga. Tradisjonelt var dette et møtested hvor hester, korn fra flatbygdene og kolonialvarer fra det sentrale østlandet ble solgt eller byttet mot skinn og andre handelsvarer fra dalene (Østerdalen og Gudbrandsdalen). I dag er det i stadig større grad et marked som alle andre, selv om det fremdeles omsettes skinn og landbruksmaskiner.
Movies on War arrangeres årlig i slutten av november. Filmfestivalen har blitt arrangert siden 2011.
Festspillene i Elverum arrangeres årlig i begynnelsen av august. Ungdomssymfonikerne er et fast innslag i festspillene.
Volumfestivalen ble avholdt årlig i Elvarheimsparken og på diverse klubbscener i byen. Den ble i 2018 arrangert for trettende og siste gang.
Starmoen Fritidspark øst for sentrum rommer Nordens største utendørs go-kartsenter, 18-hulls golfbane, travbane, motorcrossanlegg, småflyplass, Rikssenteret for seilfly i Norge, hyttelandsby, med mer.
== Idrett ==
Elverum Håndball ble seriemestre i håndball for herrer i sesongene 2012/2013, 2016/2017, 2017/2018 og 2019/2020. Laget ble i mange år trent av senere landslagssjef Christian Berge.
==== Idrettslag i kommunen ====
DK Leiret (fotball)
Hernes Idrettslag fotball, håndball, langrenn og skiskyting.
Elverum Fotball
Elverum Håndball
Elverum Hopp
Elverum Idrettslag fotball, håndball, hopp, turn og svømming.
Elverum Innebandyklubb
Elverum skytterlag
Strandbygda Idrettslag skigruppa.
== Kjente elverumsinger ==
Gerhard Munthe (1849–1929), kunstmaler og tegner
Margrethe Munthe (1860–1931), forfatter, sangforfatter og lærer; søster av Gerhard Munthe
Dagfinn Grønoset (1920–2008), forfatter
Reidar Hjermstad (1937–), langrennsløper
Knut Storberget (1964–), stortingsrepresentant (Ap), justisminister, fylkesmann/statsforvalter
Bjørn Dæhlie (1967–), langrennsløper
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Elverum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Elverum i Store norske leksikon
(en) Miljøstatus i Elverum kommune
(no) Kommunefakta Elverum - Statistisk sentralbyrå | Team Elverum er en lokal liste som stiller til valg i Elverum kommune. Lista ble opprettet i mars 2009, da sju medlemmer av Elverum Arbeiderparti meldte seg ut av partiet i protest mot lederen i lokallaget, Bjørn Jarle Røberg-Larsen. | 6,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vanntinden | 2023-02-04 | Vanntinden | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Karlsøy', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Vanntinden er det høyeste fjellet på øya Vanna i Karlsøy kommune i Troms og Finnmark. Det ligger på øyas sørvestre del, og har ei høyde på 1 031 meter over havet.
| Vanntinden er det høyeste fjellet på øya Vanna i Karlsøy kommune i Troms og Finnmark. Det ligger på øyas sørvestre del, og har ei høyde på 1 031 meter over havet.
== Se også ==
Liste over skandinaviske fjell med størst primærfaktor
== Fotnoter ==
== Referanser == | | kommune = Karlsøy | 6,434 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ectodini | 2023-02-04 | Ectodini | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1986', 'Kategori:Iktyologistubber', 'Kategori:Pseudocrenilabrinae', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-10', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tanganyikasjøens endemiske fauna'] | Ectodini er en gruppe ciklider.
De er endemisk til Tanganyikasjøen.
De fleste slektene i dette tribuset er monotypiske.
| Ectodini er en gruppe ciklider.
De er endemisk til Tanganyikasjøen.
De fleste slektene i dette tribuset er monotypiske.
== Eksterne lenker ==
(en) Ectodini hos NCBI
(en) Kategori:Ectodini – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ectodini – detaljert informasjon på Wikispecies | * Aulonocranus | 6,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shen_Buhai | 2023-02-04 | Shen Buhai | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 337 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler i 385 f.Kr.', 'Kategori:Kinesiske filosofer', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Zhengzhou', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Shen Buhai (kinesisk: 申不害, pinyin: Shēn Bùhài, Wade-Giles: Shen Pu-hai; født ca. 385 i Xingyang i Kina, død 337 f.Kr.) – også kalt Shenzi (申子) – var en filosof og politiker fra den kinesiske oldtidsstat Zheng i de stridende rikers tid. Han anses som en av grunnleggerne av det filosofiske system legalismen. Da han døde, var han kansleren til hertug Zhao i staten Han.
Shen behersket den politiske finesses kunst når det gjaldt å få gjennomført et politisk mål (Shu 術). Hans filosofi står, likesom Han Feizis filosofi, nær den daoistisk pregede Huang-Lao-skolen.
Et verk som kalles Shenzi (申子) tilskrives ham.
| Shen Buhai (kinesisk: 申不害, pinyin: Shēn Bùhài, Wade-Giles: Shen Pu-hai; født ca. 385 i Xingyang i Kina, død 337 f.Kr.) – også kalt Shenzi (申子) – var en filosof og politiker fra den kinesiske oldtidsstat Zheng i de stridende rikers tid. Han anses som en av grunnleggerne av det filosofiske system legalismen. Da han døde, var han kansleren til hertug Zhao i staten Han.
Shen behersket den politiske finesses kunst når det gjaldt å få gjennomført et politisk mål (Shu 術). Hans filosofi står, likesom Han Feizis filosofi, nær den daoistisk pregede Huang-Lao-skolen.
Et verk som kalles Shenzi (申子) tilskrives ham.
== Litteratur ==
Herrlee G. Creel: Shen Pu-hai: A Chinese Political Philosopher of the Fourth Century B.C. ISBN 0-226-12027-9
Pan Fuen: „Shen Buhai“. Encyclopedia of China (Philosophy Edition), 1st ed.
Zhang Guohua: „Shen Buhai“. Encyclopedia of China (Law Edition), 1st ed.
Li Shen: „Shenzi“. Encyclopedia of China (Chinese History Edition), 1st ed.
== Eksterne lenker ==
Hong Kong University Philosophy Department, Shen Buhai | Shen Buhai (kinesisk: 申不害, pinyin: Shēn Bùhài, Wade-Giles: Shen Pu-hai; født ca. 385 i Xingyang i Kina, død 337 f. | 6,436 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfred_Christian_Dahl | 2023-02-04 | Alfred Christian Dahl | ['Kategori:Alfred Christian Dahl', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1940', 'Kategori:Fødsler 28. april', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nes kommune i Akershus', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alfred Christian Dahl (født 28. april 1857 i Veblungsnes, død 18. mars 1940 i Oslo) var en norsk arkitekt som er kjent for en rekke tegninger av kirker. Dahl ble utdannet ved den bygningstekniske linjen på Trondhjems Tekniske Læreanstalt i perioden 1874 til 1879, før han dro videre til Berlin og Königlich Technische Hochschule hvor han studerte i perioden 1885 til 1888. Etter å ha arbeidet som arkitektstudent i både Kristiania og Liverpool begynte han med egen praksis i Kristiania hvor han tegnet flere boliggårder, Filtvet kirke i laftet tømmer i 1894 samt gravkapellet på Vestre gravlund i 1902. I denne perioden hadde han også Arnstein Arneberg som assistent.
Dahl tegnet også flere kirker i østlandsområdet som Åros kirke, Bingen kapell og Grua kirke. I 1904 etablerte han arkitektkontoret Michalsen & Dahl sammen med Carl Michalsen i Ålesund, hvor de bemerket seg som et av de viktigste arkitektkontorene i gjenreisningen etter bybrannen med rundt 20 bygninger i ulik jugendstil og senhistorisme.
| Alfred Christian Dahl (født 28. april 1857 i Veblungsnes, død 18. mars 1940 i Oslo) var en norsk arkitekt som er kjent for en rekke tegninger av kirker. Dahl ble utdannet ved den bygningstekniske linjen på Trondhjems Tekniske Læreanstalt i perioden 1874 til 1879, før han dro videre til Berlin og Königlich Technische Hochschule hvor han studerte i perioden 1885 til 1888. Etter å ha arbeidet som arkitektstudent i både Kristiania og Liverpool begynte han med egen praksis i Kristiania hvor han tegnet flere boliggårder, Filtvet kirke i laftet tømmer i 1894 samt gravkapellet på Vestre gravlund i 1902. I denne perioden hadde han også Arnstein Arneberg som assistent.
Dahl tegnet også flere kirker i østlandsområdet som Åros kirke, Bingen kapell og Grua kirke. I 1904 etablerte han arkitektkontoret Michalsen & Dahl sammen med Carl Michalsen i Ålesund, hvor de bemerket seg som et av de viktigste arkitektkontorene i gjenreisningen etter bybrannen med rundt 20 bygninger i ulik jugendstil og senhistorisme.
== Utvalgt virke ==
Filtvet kirke i Hurum i laftet tømmer (1894)
Gravkapellet på Vestre Gravlund med fasade av råkopp (1902)
Åros kirke i Røyken (1903)
Bingen kapell i Øvre Eiker (1924)
Grua kirke i Lunner (1924)
Nærsnes kirke i Røyken (ombygging av tidligere bedehus) (1924)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gunnarsjaa, Arne (2007). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt Forlag AS. s. 179. ISBN 978-82-7935-197-9.
== Eksterne lenker ==
Artemisia.no – Arkitekthistorie, Alfred Christian Dahl (1857–1940) | Alfred Christian Dahl (født 28. april 1857 i Veblungsnes, død 18. | 6,437 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haplochromini | 2023-02-04 | Haplochromini | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Max Poll', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1986', 'Kategori:Haplochromini', 'Kategori:Iktyologistubber', 'Kategori:Malawisjøens endemiske fisker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Haplochromini er en gruppe ciklider.
Mange er endemiske til Malawisjøen.
| Haplochromini er en gruppe ciklider.
Mange er endemiske til Malawisjøen.
== Slekter (utvalg) ==
Astatoreochromis
Astatotilapia
Haplochromis
Cheilochromis
Pseudocrenilabrus
Pseudotropheus
Serranochromis
=== Endemisk til Malawisjøen ===
Aristochromis
Aulonocara
Buccochromis
Caprichromis
Champsochromis
Chilotilapia
Copadichromis
Corematodus
Ctenopharynx
Cyrtocara
Dimidiochromis
Diplotaxodon
Docimodus
Eclectochromis
Exochochromis
Fossorochromis
Hemitaeniochromis
Hemitilapia
Lethrinops
Lichnochromis
Mylochromis
Naevochromis
Nimbochromis
Nyassachromis
Otopharynx
Pallidochromis
Placidochromis
Protomelas
Rhamphochromis
Sciaenochromis
Stigmatochromis
Taeniochromis
Taeniolethrinops
Tramitichromis
Trematochromis
Tyrannochromis
== Eksterne lenker ==
(en) Haplochromini hos NCBI
(en) Kategori:Haplochromini – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Haplochromini – detaljert informasjon på Wikispecies
TRIBE Haplochromini – uniprot.org | se tekst | 6,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Presidentvalget_i_El_Salvador_2009 | 2023-02-04 | Presidentvalget i El Salvador 2009 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Valg i 2009', 'Kategori:Valg i El Salvador'] | Presidentvalget i El Salvador 2009 ble avholdt i El Salvador 15. mars 2009. Valget ble vunnet av den sosialistiske kandidaten Mauricio Funes, som fikk 51,29% av stemmene. Han representerer partiet FMNL. Hans motkandidat var den konservative Rodrigo Ávila, leder for ARENA. Den daværende presidenten i landet, Antonio Saca, representerer ARENA.
Funes overtok som president fra 1. juni 2009.
Dager før valget var det jevnt, med et lite forsprang til ARENA. Likevel så det dagen etter valget ut til at Funes vant. Med 91,1% av stemmene telt hadde Funes 51,3% av stemmene mens Ávila hadde fått 48,7%.
| Presidentvalget i El Salvador 2009 ble avholdt i El Salvador 15. mars 2009. Valget ble vunnet av den sosialistiske kandidaten Mauricio Funes, som fikk 51,29% av stemmene. Han representerer partiet FMNL. Hans motkandidat var den konservative Rodrigo Ávila, leder for ARENA. Den daværende presidenten i landet, Antonio Saca, representerer ARENA.
Funes overtok som president fra 1. juni 2009.
Dager før valget var det jevnt, med et lite forsprang til ARENA. Likevel så det dagen etter valget ut til at Funes vant. Med 91,1% av stemmene telt hadde Funes 51,3% av stemmene mens Ávila hadde fått 48,7%.
== Resultat ==
Det endelige valgresultatet ble følgende:
== Se også ==
Liste over El Salvadors presidenter
== Referanser == | Presidentvalget i El Salvador 2009 ble avholdt i El Salvador 15. mars 2009. | 6,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flekket_knurremalle | 2023-02-04 | Flekket knurremalle | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Edward Drinker Cope', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1870', 'Kategori:Iktyologistubber', 'Kategori:Maller', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Flekket knurremalle er en art i gruppen maller.
Det er en ferskvannsfisk som blir ca. 11-15 cm lang og 20-30 år gammel.
| Flekket knurremalle er en art i gruppen maller.
Det er en ferskvannsfisk som blir ca. 11-15 cm lang og 20-30 år gammel.
== Eksterne lenker ==
(en) Flekket knurremalle – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Flekket knurremalle i Encyclopedia of Life
(en) Flekket knurremalle i Global Biodiversity Information Facility
(en) Flekket knurremalle hos FishBase
(en) Flekket knurremalle hos ITIS
(en) Flekket knurremalle hos NCBI
(en) Kategori:Agamyxis pectinifrons – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Agamyxis pectinifrons – detaljert informasjon på Wikispecies
(no) Agamyxis pectinifrons - Prikket knurremalle - akvaforum.no
(en) Agamyxis pectinifrons - Whitebarred catfish - FishBase
(en) Agamyxis pectinifrons (Cope, 1870) - scotcat.com | Flekket knurremalle er en art i gruppen maller. | 6,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Superior_(%C3%B8lmerke) | 2023-02-04 | Superior (ølmerke) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Meksikanske ølmerker'] | Superior er et meksikansk ølmerke fra bryggeriet Cervecería Cuauhtémoc Moctezuma som har vært på markedet siden 1896. Dette er et av Mexicos eldste ølmerker som produseres i dag. Ølmerket er også meget godt kjent for sin spesielle markedsføring, spesielt med blondinen «La Rubia Superior».
Superior betyr på spansk «overordnet», «foresatt», eksempelvis i en munkeorden. | Superior er et meksikansk ølmerke fra bryggeriet Cervecería Cuauhtémoc Moctezuma som har vært på markedet siden 1896. Dette er et av Mexicos eldste ølmerker som produseres i dag. Ølmerket er også meget godt kjent for sin spesielle markedsføring, spesielt med blondinen «La Rubia Superior».
Superior betyr på spansk «overordnet», «foresatt», eksempelvis i en munkeorden. | Superior er et meksikansk ølmerke fra bryggeriet Cervecería Cuauhtémoc Moctezuma som har vært på markedet siden 1896. Dette er et av Mexicos eldste ølmerker som produseres i dag. | 6,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ove_Ekman | 2023-02-04 | Ove Ekman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Fødsler 10. september', 'Kategori:Fødsler i 1847', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ove Ekman', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ove Laurentius Ekman (født 10. september 1847 i Christiania, død 19. juni 1921 på Bygdøy ved Kristiania) var en norsk arkitekt.
| Ove Laurentius Ekman (født 10. september 1847 i Christiania, død 19. juni 1921 på Bygdøy ved Kristiania) var en norsk arkitekt.
== Familie ==
Ove Ekman var sønn av hattemaker Lorentz Peter Ekman og Ingeborg Birgitte Olsen. Moren giftet seg senere med Kristiania-kjøpmannen Jens Emil Smith.
Han var halvbror av operasangerinnen Anna Smith og av arkitekten Einar Smith, som han startet arkitektpraksis med.I 1875 giftet han seg i Bergen med Augusta Margareta Ludt.
== Utdannelse ==
Ekman var utdannet ved Den kongelige Tegneskole i Kristiania i perioden 1862 til 1866 før han fortsatte sin utdannelse ved Höxter Bauschule i Westfalen i 1866 og Kunstakademie München fra 1867 til 1868.
== Arkitektpraksis ==
I 1871 etablerte han egen praksis i Kristiania, men var i perioden 1872 til 1873 assistent av Jacob Wilhelm Nordan.
Etter praksisperioden tegnet han blant annet en kontorbygning for Damm & Søn i Øvre Slottsgate samt skolene Uranienborg skole og Bjølsen skole, begge i pusset tegl i nyrenessanse.
I 1890 var Ekman medstifter av arkitektkontoret Ekman & Smith sammen med halvbroren Einar Smith, og i 1910 var han med på å stifte Ekman, Smith & Michalsen sammen med Carl Michalsen.
== Arbeider (utvalg) ==
Kontorbygning for Damm & Søn i Øvre Slottsgate 6 (1877)
Uranienborg skole i pusset tegl (nyrenessanse) i Briskebyveien 6 (1886)
Bjølsen skole i pusset tegl (nyrenessanse) i Maridalsveien 172 (1887)
Kampen skole i Gamle Oslo (1888)
Vestheim skole (1893)
Bragernes folkeskole i Drammen (1893)
Bygård Pilestredet 55 (1893)
Strømsø folkeskole i Drammen (1893)
Lillehammer Sparebank og Festivitetslokale (1896)
Svaneapoteket i Karl Johans gate 13 (1896)
Kontor– og portbygning til Schous bryggeri (1897)
St. Hanshaugen skole og gymnas (1897)
Christiania Glasmagasin i Stortorvet 9 (1898)
Magnusgården i Karl Johans gate 33 (1899)
Frogner høiere almenskole (1899)
Reguleringsplanen for Huk Aveny, for eiendomsselskapet Huk Aktieselskab (1899)
Brødrene Ottesens Eftf Dampchokoladefabrik i Nedre Vaskegang 2 (1898)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gunnarsjaa, Arne (2007). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt Forlag AS. s. 208–209. ISBN 978-82-7935-197-9.
== Eksterne lenker ==
Artemisia.no – Arkitekthistorie, Ove Laurentius Ekman (1847–1921)
(no) Ove Ekman i Norsk biografisk leksikon | Ove Laurentius Ekman (født 10. september 1847 i Christiania, død 19. | 6,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heavy_metal-t%C3%B8dler | 2023-02-04 | Heavy metal-tødler | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Heavy metal', 'Kategori:Tegn'] | Heavy metal-tødler, (engelsk: rock dots/heavy metal umlauts, humoristisk röck döts/ hëävÿ mëtäl ümläüts), er bruken av tødler som dekorasjon i heavy metal-bandnavn.
Kjente band som benytter seg av tødler i bandnavnet er Blue Öyster Cult, Mötley Crüe, Queensrÿche, Crashdïet og Motörhead. Heavy metal-tødler har opp gjennom årene blitt parodiert i filmer som This Is Spinal Tap, der tødlene ble plassert over 'n'-en.
| Heavy metal-tødler, (engelsk: rock dots/heavy metal umlauts, humoristisk röck döts/ hëävÿ mëtäl ümläüts), er bruken av tødler som dekorasjon i heavy metal-bandnavn.
Kjente band som benytter seg av tødler i bandnavnet er Blue Öyster Cult, Mötley Crüe, Queensrÿche, Crashdïet og Motörhead. Heavy metal-tødler har opp gjennom årene blitt parodiert i filmer som This Is Spinal Tap, der tødlene ble plassert over 'n'-en.
== Historikk ==
Skikken med å skrive bandnavn med tødler i frakturstil i heavy metal-sammenheng begynte med, avhengig av kilde, det amerikanske bandet Blue Öyster Cult, alternativt britiske Black Sabbath, begge 1970. Bruken av slike tegn er ment å føre tankene til germanere, vikinger og gotikk, som tradisjonelt i hardrockkretser fremkaller assosiasjoner til stereotype egenskaper som mot og styrke. Heavy metal-tødler brukes vanligvis ikke for å forandre uttalen av bandnavnet, men har en utelukkende dekorativ hensikt.
== Referanser == | Heavy metal-tødler, (engelsk: rock dots/heavy metal umlauts, humoristisk röck döts/ hëävÿ mëtäl ümläüts), er bruken av tødler som dekorasjon i heavy metal-bandnavn. | 6,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bent_Berger | 2023-02-04 | Bent Berger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske høyesterettsdommere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sorenskrivere'] | Bent Berger (født 6. mai 1898 i Oslo, død 2. mai 1985) var en norsk embetsmann og høyesterettsdommer.
Han ble cand. jur. 1919, dommer ved overretten i Trondheim 1928, sorenskriver i Namdal 1936 og ble utnevnt til høyesterettsdommer i 1945. Fra mai til desember 1945 var han konstituert som fylkesmann i Nord-Trøndelag.
Berger gjorde seg bemerket som den eneste som tok dissens da Høyesterett i 1955 stadfestet konfiskasjonen av tyskgifte kvinners formue.
| Bent Berger (født 6. mai 1898 i Oslo, død 2. mai 1985) var en norsk embetsmann og høyesterettsdommer.
Han ble cand. jur. 1919, dommer ved overretten i Trondheim 1928, sorenskriver i Namdal 1936 og ble utnevnt til høyesterettsdommer i 1945. Fra mai til desember 1945 var han konstituert som fylkesmann i Nord-Trøndelag.
Berger gjorde seg bemerket som den eneste som tok dissens da Høyesterett i 1955 stadfestet konfiskasjonen av tyskgifte kvinners formue.
== Kilder ==
Nekrolog i Aftenposten 9. mai 1985
Nord-Trøndelag, amtmenn og fylkesmenn 1804-1972. Steinkjer, 1972 | Bent Berger (født 6. mai 1898 i Oslo, død 2. | 6,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eirik_og_Alrek | 2023-02-04 | Eirik og Alrek | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske sagnkonger', 'Kategori:Sveriges historie', 'Kategori:Ynglingeætten'] | Eirik og Alrek (norrønt Eiríkr ok Alrekr) var to brødre av Ynglingeætten som var legendariske konger i Sverige, i henhold til Ynglingesagaen. De var sønner av Agne Dagsson (Skjalfarbonde), sønn av Dag den vise. Eirik og Alrek slo hverandre i hjel med hvert sitt hestebissel.
| Eirik og Alrek (norrønt Eiríkr ok Alrekr) var to brødre av Ynglingeætten som var legendariske konger i Sverige, i henhold til Ynglingesagaen. De var sønner av Agne Dagsson (Skjalfarbonde), sønn av Dag den vise. Eirik og Alrek slo hverandre i hjel med hvert sitt hestebissel.
== I Ynglingesagaen ==
I henhold til Snorre Sturlasons Ynglingesaga var Eirik og Alrek sønner og arvinger av de tidligere kongen Agne Dagsson og dennes hustru Skjålve som Agne hadde røvet i Finland. Brødrene delte kongedømmet, og Snorre gir dem godt skussmål ved at de var dyktige både som krigere og i idrett. De var spesielt dyktige ryttere og konkurrerte med hverandres hester. En dag red de ut og da de senere ble funnet hadde begge knuste skaller. De ble ikke funnet våpen, «uten hestebeksla, og folk tror de må ha drept hverandre med dem.». De ble etterfulgt av Alreks sønner Yngve og Alv.
I et stykke av Ynglingatal som ble kvedet av Tjodolv den kvinværske, og som Snorre siterer, blir det slått fast at «Alrek falt, / der også Eirik / bane fikk, / for brors våpen» (Fell Alrekr, / þar er Eiríki / bróður vápn / at bana urðu)
Imidlertid, i andre kilder kan det synes som om det er kun Alrek som dør. Historia Norwegiæ, en latinsk middelalderhistorie gir en oppsummering av Ynglingatal, eldre enn Snorres sitat:
Historia Norwegiæ uten feil. Hogna er en feil for Agne. I motsetning til Ynglingatal oppgir Historia Norwegiæ Dag den vise som Alreks forgjenger og far. Isteden går Alrek forut Agne og Agne blir etterfulgt av Yngve (feilaktig kalt Ingialdr). Selv den enda tidligere kilden Íslendingabók siterer setningen som viser til ættelinjen i Ynglingatal og gir den samme rekkefølge som i Historia Norwegiæ: xi Dagr. xii Alrekr. xiii Agni. xiiii Yngvi.
== I Gautreks saga og Rolv Gautrekssons saga ==
Den legendariske sagaen Gautreks saga gjør også Alrek og Eirik til sønner av Agne med Skjålve, og de er samkonger. Det var til disse som krigeren Starkad flyktet til etter at han hadde ofret Vikar Haraldsson til Odin. Starkad tjente dem først som følge på deres ferd i viking, og deretter etter at Alrek og Eirik hadde slått seg til ro, dro han på nye ekspedisjoner alene.
Alrek fikk derimot et kort liv, i henhold til Gautreks saga: «Kong Alrek døde snart, og det var fordi at kong Eirek, bror hans, slo han i hjel med det bislet som de hadde ridd med for å temme hestene sine. Etter dette styrte kong Eirek lenge alene over Svitjod.».Rolf Gautrekssons saga introduserer Torbjørg, datter av kong Eirik og dronning Ingegerd, som var en dyktig skjoldmø og styrte over deler av kongedømmet. Torbjørg kalte seg faktisk for «kong Torberg», men til slutt ble hun forelsket i Rolf, Gautreks sønn, og sa ja til å gifte seg med ham. Hun ga da opp sin våpen til faren Eirik og begynte isteden med kvinnesysler som broderi.
== I Gesta Danorum ==
Saxo Grammaticus i Bok 5 av hans Gesta Danorum introduserer Ericus Desertus, som er Eirik den veltalende, sønn av en kjempe kalt Regnerus (Ragnar), begge nordmenn i tjeneste hos kong Gøtarus (Götar) i Norge, en monark som ellers det ikke finnes noe informasjon om. Denne Eirik er antagelig denne samme Eirik den veltalende eller Eirik den ordhage (vis i ord) som er nevnt av Snorre Sturlason i Skaldskaparmål: «Av nivlingætta var Gjuke, av odlingætta var Kjår, av ylvingætta var Eirik den ordhage». Denne har ellers ikke gitt noen nedtegnelse i den bevarte norrøne litteraturen.
Saxo forsøker å bøte på dette ved å fortelle omfattende om Eiriks muntre dåder. Han forteller om hvordan Eirik som en luring narret alle sine fiender med dyktige triks og ble rådgiver for Frode, sønn av Fridleif, konge av Danmark. Eiriks reiser på vegne av Frode gikk alle godt på grunn av Eiriks lure og listige vett. Han ble til slutt gift med Frodes søster Gunvara og Eiriks halvbror Rollerus (Roller) ble gjort til konge av Norge (!).
Saxo fører deretter inn en konge i Sverige kalt Alricus (Alrik) som samsvarer med Alrek i den norrøne tradisjonen. Alrik var i krig med Gestiblindus, konge av Gøtaland, og Gestiblindus søkte Frodes støtte. I den norrøne Hervors saga (Hervarar saga) er Gestumblindi et navn som Odin benytter for å hemmeligholde seg selv, men om Gestiblindus også er Odin er i forkledning synes ikke sannsynlig av sammenhengen, skjønt navnet kan være tatt fra denne tradisjonen.
Eirik og en Skalk fra Skåne gikk inn i krigen og drepte Alriks sønn Gunthiovus (antagelig norrøne Gunnþjófr) som ledet mennene fra Vermland (Värmland) og Soleyar (Solør). Deretter kom det forhandlinger mellom Alrik og Eirik hvor førstnevnte forsøkte å få Eirik over på sin side. Da dette ikke lyktes ber Alrik om at krigen avgjøres med en tvekamp mellom ham selv og Gestiblindus. Eirik avslår dette da Gestiblindus er gammel og utfallet ville være gitt, men tilbyr seg selv som motstander. Tvekampen kommer straks i gang. Alrik ble drept og Eirik synes dødelig såret slik at det blir fortalt til Frode at Eirik er død. Det tok tid før Eirik ble frisk og han kunne fortelle at Frode nå også var konge av Sverige, Värmland, Helsingland, og Solør. Frode ga alle disse landområdene til Eirik som han kun styre for ham, foruten også samenes land, Finland og Estland som len.
Saxo forklarer at denne Eirik var den første svenske konge som ble kalt for Eirik, men etter ham ble det et vanlig navn blant svenske konger. Han skriver også at Eirik møtte og hjalp berserken Arngrim, noe som blir bekreftet av Hervors saga hvor Arngrims sønner møtte Eiriks etterfølger Yngve (se Angantyr og Hjalmar den hugstore).
At tvekampen skjedde etter «hemmelige samtaler» kan være en antydning om at Alrik og Eirik var alene da de kjempet, akkurat som deres motparter i de norrøne redegjørelsene. At Eirik var antatt å ha dødd antyder en kunnskap om Ynglingesagaens versjon hvor begge kjempet til de døde. Hestebislene som våpen blir ikke nevnt. Men Erik er ikke ellers nevnt som en duellant, men heller som en luring som vinner ved krigslist og smarte ord og det kan være at Saxo eller hans kilde overså en krigslist hvor hestebissel spilte en rolle.
Saxo nevner også Starkads opphold i Sverige i Bok 6 i sammendraget av Starkads liv opp til dette punktet av sin historie. Men Saxo gir ingen indikasjon om hvilken konge eller konger som da styrte Sverige, og sier kun: «... han gikk inn i landet til svenskene hvor han levde i syv år sammen med sønnene til Frø.» Frø er her guden Frøy, stamfaren til de svenske kongene.
Ved begynnelsen av Bok 6 noterer Saxo at Eirik døde av sykdom og ble etterfulgt av sin sønn Haldanus (Halvdan). Halvdan blir senere drept av tronranere, men krigeren Starkad får etablert Halvdans arving Siward som den nye kongen. Siwards datter Signe ble gift med kong Harald av Danmark som var samkonge med sin bror Frode. Senere dreper Haralds sønn Halvdan, nå konge av Danmark, Siward i en krig, men Siwards sønnesønn Eirik, sønn av Halvdans onkel Frode med Signe, den direkte arvingen til tronen, sto da opp mot Halvdan. Etter en lang krig ble denne andre Eirik tatt til fange av Halvdan og ført i lenker inn i skogene for å bli spist av villdyr. Med ham, synes det som, om den svenske ættelinja til Eirik den ordhage kom til sin slutt, i henhold til Saxo.
== Avslutningsvis ==
Det er uklart hvordan nedtegnelsene i Gesta Danorum og Ynglingesaga om den danske kongen Halvdan som ble konge i Sverige er beslektet, se Halvdan Frodesson.
Tradisjonen med tvillingbrødre som er forbundet sammen med hester er et vanlig tema i indoeuropeiske kulturer og fungerer som opphavsmyter om to tvillingbrødre hvor den ene dreper den andre, se også Kain og Abel. Det er mulig at Alrek og Eirik er en refleksjon av disse tradisjonene.
Saxos identifisering av den legendariske Eirik den ordhage med den legendariske svenske kongen Eirik (bror av Alrek) har antagelig hatt sin opprinnelse fra en urdansk eller urnorsk fortelling.
== Referanser == | Eirik og Alrek (norrønt Eiríkr ok Alrekr) var to brødre av Ynglingeætten som var legendariske konger i Sverige, i henhold til Ynglingesagaen. De var sønner av Agne Dagsson (Skjalfarbonde), sønn av Dag den vise. | 6,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Teknologihistorie | 2023-02-04 | Teknologihistorie | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Teknologihistorie'] | Teknologihistorie er historien om utviklingen av verktøy og teknikker, og er tilsvarende også historien om menneskeheten. Mennesker har fra tidlige tider oppfunnet ulike verktøy, dels ved å forbedre eksisterende naturlige verktøy og dels ved spesialisert kunnskap for å utvikle verktøy. Mange vitenskapelige bestrebelser har blitt mulig gjennom teknologier som har hjulpet mennesker til å reise til steder hvor vi ellers ikke har kunnet komme til, og undersøke verden langt mer detaljert enn hva våre naturlige sanser tillater.
Teknologiske gjenstander er produkter av en økonomi, en drivkraft for økonomisk vekst, og stor andel av alles hverdagsliv. Effekten av teknologiske innovasjon og nyvinninger er påvirket av et samfunns kulturelle tradisjoner. De er også virkemidler for å utvikle og drive fram militær teknologi og kraft.
Teknologihistorie er et fag under historiefaget som er opptatt av teknologiens utvikling og dens innflytelse på samfunnet. Faget vektlegger teknologi og mennesker, samfunn og natur fra antikken og fram til i dag med typisk fokus på historiske vendepunkter som blant annet innføring av trykkepresse, naturvitenskapene, den industrielle revolusjon og datamaskinenes betydning i det moderne samfunn. I Norge blir undervist i vitenskapshistorie og teknologihistorie hos blant annet NTNU og på universitetene. Teknologihistorie er også grunnlaget for Norsk Teknisk Museum i Oslo, et moderne museum for industri, vitenskap, teknologi og medisin.
Mange sosiologer og antropologer har fremmet sosiale teorier som oppholder seg ved den sosial og kulturelle evolusjon. Noen, som eksempelvis Lewis H. Morgan, en pioner innen amerikansk antropologi; Leslie White, også antropolog og kjent for sine teorier om kulturell evolusjon, sosiokulturell evolusjon, og særlig nyevolusjonisme; og sosiologen Gerhard Lenski, med sine bidrag om blant annet økologisk evolusjonsteori knyttet til kulturell evolusjon, har fremmet at det teknologiske framskritt er den fremste faktoren som drevet fram utviklingen til den menneskelige sivilisasjon.
Morgan introduserte den kritiske forbindelsen mellom sosial framgang med teknologisk framgang. Morgans sammenheng av tre betydelige stadier av sosial evolusjon (villskap, barbari og sivilisasjon) kan bli inndelt ved teknologiske milepæler som eksempelvis ilden, buen, og keramikk i den ville tidsalder; domestisering av dyr, jordbruk og metallarbeid i den barbariske tidsalder; og alfabetet og skrivekunsten i den siviliserte tidsalder.Istedenfor særskilte oppfinnelser har White kommet fram til at målet for hvordan man kan bedømme kulturens evolusjon, er energi. For White er «kulturens primære funksjon å temme og kontrollere energi». White skiller mellom fem stadier i menneskelig utvikling: først benyttet mennesker energien i deres egne muskler; i den andre benyttet de energien til domestiserte dyr; i den tredje benyttet de energien til planter (jordbruksrevolusjonen); i den fjerde brukte de energien fra naturlige ressurser som kull, olje og gass; i den femte utnyttet de kjernefysisk energi.White introduserte formelen P=E*T, hvor E er et mål for konsumert energi per hode, og T er målet for nytteeffekten av den anvendte energi, mens P representerer graden av kulturell utvikling i henhold til de produkter som blir produsert. Eller i hans egne ord, «Den kulturelle evolusjonens grunnleggende lov» er at «kultur utvikles som den mengde med energi som årlig blir utnyttet per hode er økende, eller som nyttevirkningen av de instrumentelle midlene av å la energi arbeide er økende.»Whites argument for teknologiens betydninger er:
Teknologi er et forsøk på løse problemene med overlevelse.
Dette forsøket betyr til sist å skape nok energi og fordele den for menneskelige behov.
Samfunn som skaper mer energi og bruker den mer effektivt har en fordel over andre samfunn.
Derfor er disse samfunnene mer avansert i en evolusjonær betydning.Lenski har tatt en mer moderne tilnærming i den forstand at han fokuserer på informasjonssamfunnet. Jo mer informasjon og kunnskap (særlig av det som gjør det mulig å endre det naturlige miljøet) et gitt samfunn har, jo mer avansert er det. Han identifiserer fire stadier for menneskelig utvikling basert på framveksten i kommunikasjons historie. I det første stadiet er informasjon formidlet via genene. I den andre når mennesker oppnår sansebevissthet slik at de kan lære og formidle informasjon via erfaring. I den tredje når mennesker begynner å benytte tegn og utvikler logikk. I den fjerde kan de skape symboler, utvikle språk og skrift. Framgang i informasjonsteknologi oversettes til framvekst i økonomiske og politiske system, fordeling av rikdom, sosial ulikhet og andre sfærer innenfor det sosiale livet. Han skiller også samfunn basert på deres ulike nivåer av teknologi, kommunikasjon og økonomi:
Jegere og samlere
Primitivt jordbruk (hortikultur eller hagekultur, mangler plog)
Avansert jordbruk
Industri
Spesielle (som samfunn basert på fiske)
Lenski hevder at medlemmene i et samfunn er forent av en felles kultur, skjønt kulturelle mønstre blir mer mangfoldige etter hvert som et samfunn oppnår mer kompleks teknologi og informasjon. Forholdet mellom befolkning og produksjon står i sentralt i Lenskis tenkning. Befolkningsveksten er begrenset i menneskenes matproduksjon. Det er forholdene mellom befolkning, produksjon og miljø som driver den sosialkulturelle evolusjon.Til sist, fra slutten av 1970-tallet har sosiologer og antropologer som forfatteren og futuristen Alvin Toffler, blant annet med Framtidssjokket (1970) om problemene vi skulle få med å takle de stadig hurtigere samfunnsforandringene i kjølvannet av ny teknologi; sosiologen Daniel Bell, kjent for sine bidrag om post-industrialismen og ideologienes død; og John Naisbitt med sine framtidsstudier.
Felles er tilnærmingen til teorier om det postindustrielle samfunn som argumenterer at den nåværende tidsalderen til de industrielle samfunn er kommet mot slutten, og at servicetjenester og informasjon er blitt mer viktig enn industri og varer. En av de mer ekstreme visjoner om det postindustrielle samfunn, særlig innenfor skjønn- og populærlitteraturen, er påfallende lik visjonene om et framtidssamfunn bestående av teknologisk singularitet, hvilket er en teoretisk framtid karakterisert av teknologisk framskritt uten motstykke, delvis forsaket gjennom maskinenes evne til forbedre seg selv gjennom kunstig intelligens.
| Teknologihistorie er historien om utviklingen av verktøy og teknikker, og er tilsvarende også historien om menneskeheten. Mennesker har fra tidlige tider oppfunnet ulike verktøy, dels ved å forbedre eksisterende naturlige verktøy og dels ved spesialisert kunnskap for å utvikle verktøy. Mange vitenskapelige bestrebelser har blitt mulig gjennom teknologier som har hjulpet mennesker til å reise til steder hvor vi ellers ikke har kunnet komme til, og undersøke verden langt mer detaljert enn hva våre naturlige sanser tillater.
Teknologiske gjenstander er produkter av en økonomi, en drivkraft for økonomisk vekst, og stor andel av alles hverdagsliv. Effekten av teknologiske innovasjon og nyvinninger er påvirket av et samfunns kulturelle tradisjoner. De er også virkemidler for å utvikle og drive fram militær teknologi og kraft.
Teknologihistorie er et fag under historiefaget som er opptatt av teknologiens utvikling og dens innflytelse på samfunnet. Faget vektlegger teknologi og mennesker, samfunn og natur fra antikken og fram til i dag med typisk fokus på historiske vendepunkter som blant annet innføring av trykkepresse, naturvitenskapene, den industrielle revolusjon og datamaskinenes betydning i det moderne samfunn. I Norge blir undervist i vitenskapshistorie og teknologihistorie hos blant annet NTNU og på universitetene. Teknologihistorie er også grunnlaget for Norsk Teknisk Museum i Oslo, et moderne museum for industri, vitenskap, teknologi og medisin.
Mange sosiologer og antropologer har fremmet sosiale teorier som oppholder seg ved den sosial og kulturelle evolusjon. Noen, som eksempelvis Lewis H. Morgan, en pioner innen amerikansk antropologi; Leslie White, også antropolog og kjent for sine teorier om kulturell evolusjon, sosiokulturell evolusjon, og særlig nyevolusjonisme; og sosiologen Gerhard Lenski, med sine bidrag om blant annet økologisk evolusjonsteori knyttet til kulturell evolusjon, har fremmet at det teknologiske framskritt er den fremste faktoren som drevet fram utviklingen til den menneskelige sivilisasjon.
Morgan introduserte den kritiske forbindelsen mellom sosial framgang med teknologisk framgang. Morgans sammenheng av tre betydelige stadier av sosial evolusjon (villskap, barbari og sivilisasjon) kan bli inndelt ved teknologiske milepæler som eksempelvis ilden, buen, og keramikk i den ville tidsalder; domestisering av dyr, jordbruk og metallarbeid i den barbariske tidsalder; og alfabetet og skrivekunsten i den siviliserte tidsalder.Istedenfor særskilte oppfinnelser har White kommet fram til at målet for hvordan man kan bedømme kulturens evolusjon, er energi. For White er «kulturens primære funksjon å temme og kontrollere energi». White skiller mellom fem stadier i menneskelig utvikling: først benyttet mennesker energien i deres egne muskler; i den andre benyttet de energien til domestiserte dyr; i den tredje benyttet de energien til planter (jordbruksrevolusjonen); i den fjerde brukte de energien fra naturlige ressurser som kull, olje og gass; i den femte utnyttet de kjernefysisk energi.White introduserte formelen P=E*T, hvor E er et mål for konsumert energi per hode, og T er målet for nytteeffekten av den anvendte energi, mens P representerer graden av kulturell utvikling i henhold til de produkter som blir produsert. Eller i hans egne ord, «Den kulturelle evolusjonens grunnleggende lov» er at «kultur utvikles som den mengde med energi som årlig blir utnyttet per hode er økende, eller som nyttevirkningen av de instrumentelle midlene av å la energi arbeide er økende.»Whites argument for teknologiens betydninger er:
Teknologi er et forsøk på løse problemene med overlevelse.
Dette forsøket betyr til sist å skape nok energi og fordele den for menneskelige behov.
Samfunn som skaper mer energi og bruker den mer effektivt har en fordel over andre samfunn.
Derfor er disse samfunnene mer avansert i en evolusjonær betydning.Lenski har tatt en mer moderne tilnærming i den forstand at han fokuserer på informasjonssamfunnet. Jo mer informasjon og kunnskap (særlig av det som gjør det mulig å endre det naturlige miljøet) et gitt samfunn har, jo mer avansert er det. Han identifiserer fire stadier for menneskelig utvikling basert på framveksten i kommunikasjons historie. I det første stadiet er informasjon formidlet via genene. I den andre når mennesker oppnår sansebevissthet slik at de kan lære og formidle informasjon via erfaring. I den tredje når mennesker begynner å benytte tegn og utvikler logikk. I den fjerde kan de skape symboler, utvikle språk og skrift. Framgang i informasjonsteknologi oversettes til framvekst i økonomiske og politiske system, fordeling av rikdom, sosial ulikhet og andre sfærer innenfor det sosiale livet. Han skiller også samfunn basert på deres ulike nivåer av teknologi, kommunikasjon og økonomi:
Jegere og samlere
Primitivt jordbruk (hortikultur eller hagekultur, mangler plog)
Avansert jordbruk
Industri
Spesielle (som samfunn basert på fiske)
Lenski hevder at medlemmene i et samfunn er forent av en felles kultur, skjønt kulturelle mønstre blir mer mangfoldige etter hvert som et samfunn oppnår mer kompleks teknologi og informasjon. Forholdet mellom befolkning og produksjon står i sentralt i Lenskis tenkning. Befolkningsveksten er begrenset i menneskenes matproduksjon. Det er forholdene mellom befolkning, produksjon og miljø som driver den sosialkulturelle evolusjon.Til sist, fra slutten av 1970-tallet har sosiologer og antropologer som forfatteren og futuristen Alvin Toffler, blant annet med Framtidssjokket (1970) om problemene vi skulle få med å takle de stadig hurtigere samfunnsforandringene i kjølvannet av ny teknologi; sosiologen Daniel Bell, kjent for sine bidrag om post-industrialismen og ideologienes død; og John Naisbitt med sine framtidsstudier.
Felles er tilnærmingen til teorier om det postindustrielle samfunn som argumenterer at den nåværende tidsalderen til de industrielle samfunn er kommet mot slutten, og at servicetjenester og informasjon er blitt mer viktig enn industri og varer. En av de mer ekstreme visjoner om det postindustrielle samfunn, særlig innenfor skjønn- og populærlitteraturen, er påfallende lik visjonene om et framtidssamfunn bestående av teknologisk singularitet, hvilket er en teoretisk framtid karakterisert av teknologisk framskritt uten motstykke, delvis forsaket gjennom maskinenes evne til forbedre seg selv gjennom kunstig intelligens.
== Historisk teknologiframskritt ==
=== Forhistorisk teknologi ===
I løpet av paleolittisk tidsalder, den første perioden i steinalderen, hadde alle mennesker en livsstil som involverte begrenset bruk av redskaper og få faste bosetninger. De første betydelige teknologier var knyttet til overlevelse, jakt, og tilberedning av mat i dette miljøet. Ild, steinredskaper og våpen, og klær var de teknologiske utviklingene av størst betydning i løpet av denne utviklingen. Steinalderkulturene utviklet musikk, og var engasjert i organisert krigføring. En undergruppe av steinalderens samfunn, inkludert ngarofolket (sjøfarende australske aboriginer) utviklet en skipsteknologi bestående av utriggerkanoer som taklet åpent hav, noe som førte til utvandring vestover langs Malayahalvøya over Indiahavet og til Madagaskar, og den motsatte vegen over Stillehavet. Det krevde kunnskap om havstrømmer, meteorologisk mønstre, seiling, navigering etter stjernene, og stjernekart.
Den tidlige steinalderen er beskrevet som epipaleolitisk eller meolittisk. Førstnevnte er generelt benyttet for å beskrive den tidlige steinalderen i områder med begrenset innvirkning av istiden. Den senere steinalderen hvor de grunnleggende formene for jordbruksteknologi ble utviklet er kalt for den neolittiske tidsalder. I løpet av denne perioden ble det framstilt polerte steinredskaper som ble produsert fra et mangfold av harde steinsorter som blant annet flint, jade, jadeit og grønnstein, hovedsakelig ved arbeid i steinbrudd, men senere ble verdifulle steinsorter gravd fram fra underjordiske tunneler, den første utviklingen i en gruvedriftteknologi. Polerte økser ble benyttet for fjerne skog og etablere åkermarker, og disse redskapene var så effektive at de var fortsatt i bruk selv etter at bronse- og jernteknologien var blitt utviklet. Keramikk er det første eksempel på hvordan mennesket endret materialets natur framfor kun dets form, som med steinredskaper. Med hendene ble våt leire formet og deretter gjort hardt ved brenning på ild. Steingods i form av kurver kunne oppbevare vann eller korn.Selv om de paleolittiske kulturene ikke har etterlatt seg skriftlige nedtegnelser har endringen fra et nomadisk liv som jegere og samlere til fast bosetning og jordbruk blitt avdekket i et mangfold av arkeologiske spor. Slike bevis består av forhistoriske redskaper, hulemalerier, og annen forhistorisk kunstlevninger som eksempelvis skulpturen Venus fra Willendorf. Menneskelige levninger har også gitt direkte bevis, både ved undersøkelser av bein og skjelett som studiet av mumier . Selv om konkrete bevis er begrenset har vitenskapen og forskningen vært i stand til å danne betydelige slutninger om leveviset og kulturen til ulike forhistoriske mennesker, og den rollen som teknologien spilte i deres liv.
=== Steinalderjordbruket og de første byene ===
Se hovedartikler, Den neolittiske revolusjonen og Den fruktbare halvmåneDen neolittiske revolusjonen var den første jordbruksrevolusjonen. Det var den gradvise overgangen fra nomadiske samfunn av jegere og samlere i steinalderen til et samfunn av jordbruk og fast bosetning. Arkeologiske data har indikerte at ulike former for kultivering av planter og domestisering av dyr har utviklet seg uavhengig ved minst seks forskjellige steder i verden rundt 10 000 år siden, en gang mellom 8 000 og 5 000 f.Kr. Det tidligste kjente spor er funnet i de tropiske og subtropiske områdene i sørvestlige og sørlige Asia, nordlige og sentrale Afrika og i Mellom-Amerika.
Prosessen med fast bosetning og kultivering av planter og domestisering av dyr skjedde flere steder en gang for 10 000 år siden. I den såkalte fruktbare halvmåne, området nord og øst for den arabiske ørken og i Mesopotamia og langs Middelhavet i Midtøsten, inkludert også Nildalen i Egypt oppsto jordbruket i større skala som trolig det første sted i verden, en gang mellom 9 600 og 8 500 f.Kr. Plantedyrking skjedde antagelig før husdyrholdet i Midtøsten. Hvete var en nøkkelfaktor i framveksten av bybaserte samfunn ved sivilisasjonenes begynnelse ettersom det var den første avling som med enkelhet kunne bli kultivert i stor skala og i tillegg hadde fordelen av en høsting som gjorde det mulig å lagre mat. Fra hvete ble det produsert flere typer brød og benyttet til fermentering (gjæring) for å produsere alkoholbaserte drikker som øl. Kultivering og gjentatt høsting og såing av ville plantesorter førte til teknologi som fremmet domestiserte typer, som muterte former av hvete som var større og ga bedre utbytte ved jevnlig forbedring via bevisst utvelgelse av de tidlige bøndene.
Husdyrholdet synes i stor grad å ha erstattet proteinkilden som menneskene fikk fra jakt på ville dyr, og i tillegg ga domestisert dyr verdifull gjødsel som må ha økt planteproduksjonen. Det synes som om geit ble temmet først av slaktedyrene, lenge før 7 000 f.Kr. i de østlige og mest tørre områdene som vestlige Iran. I oldtidens Egypt ble geit temmet fra ca. 5 600 f.Kr. Sauer ble også temmet i god tid før 7 000 f.Kr. i de sørøstlige delene av Tyrkia og nordlige Syria, mens i Egypt ble sau temmet fra rundt 5 600 f.Kr. Storfe ble temmet før 7 000 f.Kr. i sørøstlige Tyrkia og antagelig omtrent samtidig i Egypt.
Mennesket inngikk i en form for symbiose med både planter og husdyr, hvor menneskets seleksjon og avl etter hvert gjorde de nye artene ute av stand til å formere seg uten menneskelig medvirkning. Sauene hadde ennå ikke lang ull, det ble framavlet først langt senere. Tamdyr er også mindre enn de ville artene, noe som gjorde dem lettere å håndtere.
Den neolittiske revolusjon at menneskene tilpasset seg stedbundne, urbaniserte samfunn basert i landsbyer og byer, som krevde samarbeid og framskaffelse av teknikker for vanning av åkrer for å kunne produsere økte avling. Denne utviklingen la grunnlaget for bosetninger med et stort konsentrat av mennesker, spesialiserte og med en kompleks fordeling av arbeidsoppgaver. Med dette framsto handelsøkonomi, utviklingen av kunst, arkitektur, og kultur, sentraliserte administrasjoner og politiske strukturer, hierarkiske ideologier, og skriftsystemer. De første fullt utviklede manifestasjoner av fullstendige neolittiske komplekser er sett i Midtøstens sumeriske byer (ca. 3 500 f.Kr.) og disse innledet også slutten på den forhistoriske neolittiske perioden.
=== Bronsealderens teknologi ===
Steinalderen utviklet seg til bronsealderen etter den neolittiske revolusjonen. De endringer som skjedde med opprettelsen av jordbruket gjorde det også mulig å utvikle teknologi for å framskaffe, smelte og produsere metall. Bronse ble framskaffet ved å smelte kobber og tinn i en legering, skjønt polerte steinøkser ble fortsatt benyttet i en betydelig tid ettersom råmaterialet var lett tilgjengelig sammenlignet med metaller, særlig tinn som var sjeldent. Den teknologiske utviklingen oppsto i den fruktbare halvmåne i Midtøsten og spredte seg derfra, men systemet med tre tidsaldre, steinalder, bronsealder og jernalder, kan ikke med nøyaktighet beskrive den teknologiske historie utenfor Eurasia. Noen steder hadde aldri overgangen til bronsealder.
I løpet av bronsealderen var spiselige vekster fra villmarken fortsatt en betydelig næringstillegg til den vanlige dietten. Jordbruk omfatter omfattende kultivering av landområder i stor målestokk, organisert irrigasjon (vanning) og bruk av en spesialisert arbeidsstyrke. Geografiske områder hvor disse faktorer kom sammen var i de første elvekulturene; i første rekke i Sumer, en sivilisasjon som oppsto mellom de store elvene Tigris og Eufrat, midt i den såkalte «sivilisasjonens vugge». Elvene var forutsetningen for den eldste kulturen vi kjenner: Sumer, Egypt, India og Kina. Jordbrukets første stadier var i praksis små hagebruk, sentralisert rundt en familie eller klan. Etter hvert vokste befolkningen og førte til stadig større åkeranlegg som trengte kunstig vanning, «det hydraulistiske samfunnet». Ved hjelp av demninger, kanaler, sluseanlegg og dreneringsprosjekter ledet disse sivilasasjonene vann fra elvene til jordbrukenes marker. Vann var den viktigste produksjonsfaktoren. Når man brukte den regelmessig og rikelig, fikk man høy avkastning pr. mål og pr. arbeidskalori. I fredelige tider kunne de samme ressursene og arbeidskreftene ble satt til andre oppgaver som å reise de mektige pyramidene i Egypt eller den store muren i nordlige Kina.
=== Jernalderens teknologi ===
Jernalderen involverte tilpasningen til jernteknologi. Generelt erstattet denne bronse og gjorde det mulig å produsere redskaper som var både sterkere og langt billigere enn de tilsvarende av bronse. Mange kulturer i Eurasia var jernalderen det siste betydelige utviklingsfasen før utviklingen av skriftsystemer og skriftkultur, skjønt det var ikke tilfelle alle steder. Det var ikke mulig å masseprodusere stål ettersom de høye temperaturene som var nødvendig i smelteovn, men stål kunne bli produsert ved smiing av jernemner for å redusere karboninnholdet på en kontrollerbar måte. Jernmalm var langt mer utbredt enn kobber eller tinn. I Europa ble det bygd store festninger eller bygdeborger, enten som tilfluktssted og forsvarsverk i tider med uro og krig, eller noen ganger som fast bosted. I en del tilfeller ble eksisterende festningsverker fra bronsealderen utvidet og forstørret i jernalderen. Hastigheten i rydning av land for åkermarker ble mer effektivt med økser av jern, som i tilfellet med Norge, som aldri hadde noen større bronsealderkultur, og økt åkerområder ga grunnlag for større befolkning, som igjen ga grunnlag for større spesialisering av yrkesgrupper som igjen ga grunnlaget for utviklinger av særskilte teknologier.
== Antikkens teknologi ==
Det var en vekst i antikkens sivilisasjoner som skapte de fremste teknologisk framganger, blant annet i ingeniørkunst, en framgang som stimulerte andre samfunn til å etterligne og tilpasse seg nye levevis, kultur og styresett.
Oldtidens egyptere oppfant og brukte mange enkle og grunnleggende maskiner og prinsipper, slik som skråplanrampe og vektstang i byggearbeider. De benyttet reip i fagverket, bæresystemet bestående av et rammeverk med staver som tar strekk eller trykk, og strammet opp dekksbredden på skip. Egyptisk papir, gjort fra papyrus, og keramikk ble masseprodusert i egne fabrikker og eksportert over hele Middelhavet. Hjulet dukket derimot ikke opp før utenlandske makter invaderte landet og introduserte hestetrukne stridsvogner på 1500-tallet f.Kr. Egypterne spilte også en viktig rolle i utviklingen av en maritim teknologi i Middelhavet som omfattet både skip og fyrtårn.
Induskulturen, som lå i et ressursrikt område, er kjent for sin tidlig bruk av byplanlegging og teknologier for sanering og kloakk. Oldtidens India var også tidlig ute med teknologi for sjøfart — en tavle funnet ved Mohenjo-Daro avbilder et havfartøy. Denne sivilisasjonen drev handel over store distanser som mulig grunnet oppfinnelsen av plankebygde skip, utstyrt med enkeltstående midtmast med et seil gjort av vevd siv eller tøy.
En sofistikert og teknologisk avansert bykultur er åpenbar i Induskulturen. Kvaliteten i byplanleggingen antyder en kunnskap i byplanlegging og effektive myndigheter som prioriterte hygiene. Indisk konstruksjon og arkitektur kalles for Vaastu Shastra, en oldtidslære som består av forskrifter om hvordan naturens lover påvirker menneskelige boliger, noe som peker på en gjennomgående forståelse for materialer, ingeniørkunst, hydrologi og sanering.
Kineserne var ansvarlig for en rekke teknologiske oppdagelser og utviklinger. Betydelig teknologiske bidrag fra Kina omfatter blant annet tidlig seismologiske detektorer, fyrstikker, papir, støpejern, jernplogen, flerrørs såmaskin, hengebro, naturgass som drivstoff, magnetiske kompass, relieffkart (tredimensjonal representasjon av et terreng), propell, armbrøst, sørpekende hestevogn, og krutt. Blant alle innovasjonene i Kina framheves gjerne «de fire store oppfinnelser» for deres historiske betydning og fungerer som symboler på Kinas avanserte vitenskap og teknologi i oldtiden; Kompasset, kruttet, papirframstilling, og trykkekunsten.
Gresk og hellenistiske ingeniører oppfant mange teknologier og forbedret allerede eksisterende teknologier. Særlige i den hellenistiske perioden hadde skarp stigning i teknologisk oppfinnsomhet, fostret av et klima av åpenhet til nye ideer, kongelig støtte for mekanisk filosofi, og etableringen av biblioteket i Alexandria og dets nære tilknytning til det tilstøtende museion. I kontrast til den typiske anonyme oppfinneren fra tidligere tidsaldre, er innovative sinn som Arkimedes, Filon, Heron, Ktesibios og Arkhytas fortsatt kjente navn.
Antikkens gresk oppfinnelser var særskilt langt fremme i mekanisk teknologi, inkludert banebrytende oppfinnelser som vannmøllen som utgjorde det første menneskeskapte redskap, bortsett fra seil, som ikke var avhengig av menneskelig muskelkraft. Greske innovasjoner var også de første som eksperimenterte med vindkraft (se Herons vindhjul) og faktisk skapte den tidligste dampmaskin, eolipile eller Heronkule (se illustrasjon), noe som åpnet for helt nye muligheter i å utnytte naturkrefter, men deres fulle potensial ble først utnyttet under den industrielle revolusjonen. Av særskilt betydning for å drive mekaniske innretninger ble tannhjulet og akslingen, ved at et tannhjulet kunne overføre mekanisk kraft fra en aksel til en annen. Ved å bruke tannhjul med forskjellig antall tenner, kan man endre både rotasjonsretning, -hastighet og kraftmomentet som kan overføres til neste aksling.
Antikkens jordbruk, som i enhver periode før moderne tidsalder, var effekten av produksjonen avhengig av dens irrigasjonsmetoder, og disse ble betydelig mer avansert med oppfinnelsen av en rekke tidligere ukjente innretninger for å løfte vann, slik som det vertikale vannhjulet, vannturbinen, Arkimedes' skrue, spannkjede, pumpe, vakuumpumpe, stempelpumpe, og muligens også kjedepumpe.
Innenfor musikken ble vannorgelet, pipeorgler hvor spilleluftens trykk blir regulert ved hjelp av trykket fra en vannsøyle, oppfunnet av Ktesibios, eller som til sist forbedret og fremmet det tidligste eksempelet på en tangentinstrument. I tidtakingen ble introduksjonen av et klepsydia eller et vannur og dens mekanisering av soluret og sanduret (timeglasset). Den enkleste formen besto av en beholder fylt med vann og et avløp hvor man kunne avlese vannhøyden. Ktesibios konstruerte en mer avansert utgave hvor vannmengden og vannet som rant ut var konstant ved at det utledende vannet ble ledet i en ny beholder.Den nå berømte Antikythera-mekanismen er en konstruksjon som var langt forut sin egen tid, som arbeidet med differensial gir og astrolabium som viste framragende forbedring i astronomisk vitenskap. Det ble forutsi sol- og måneformørkelser, og er datert til ca. 87 f.Kr.. Den er kalt verdens første analoge datamaskin.Greske ingeniører var også de første til benytte seg av avansert automatikk i form av en selvopererende maskin som i eksempelvis vareautomater, automatiske vaskeservanter og dører, men kanskje hovedsakelig i leketøy som imidlertid benyttet mange nyttige mekanismer som hjulknaster og slingrebøyler.
Innenfor andre felter kom greske oppfinnere opp med oppfinnelser som katapulten og den håndholdte gastrafetes (gresk γαστραφέτη), «maveutløser», en form for armbrøst, som begge deler bygget på de samme prinsipper. I motsetningen til senere romerske og middelalderske armbrøster ble våpenet ikke spent ved å trekke til seg strengen, men ved å trykke ned en detaljert glidebrytermekanisme. I metallurgien oppfant de hulkabelteknikk i bronsestøping, det astronomiske instrumentet dioptra for å måle vinkler, fyrtårn, sentralvarmeanlegg, grave tunneler fra begge sider ved vitenskapelige beregning (Eupalinos' tunnel), diolkos som var et kunstig spor som trakk skip 6,4 km over landbroen ved Korint og unngikk således den lange og til dels farlige reisen rundt Peloponnes. De oppfant også tørrdokken, et basseng som kan bli tømt for vann, vanligvis ved hjelp av porter og pumper, slik at skip kunne repareres under vannlinjen. Innenfor horisontalvertikal og transport kom det stor framgang ved oppfinnelsen av heisekranen, vinsjen, trillebåren og kilometertelleren (se trippteller (bil)).
Andre nye teknikker og hjelpemidler var spiraltrappen, kjedetrekk (kjedeoverføring), skyvelære (et måleverktøy som brukes til å måle lengder på objekter og med en nøyaktighet på ca. 1/10 mm), og dusjer.
Romerne utviklet et omfattende og avansert landbruk, ekspanderte eksisterende teknologi jernarbeid og metallurgi, opprettet lovverk som støttet eierskap, avansert byggteknologi med murerarbeid, avansert vegbygging som ble overgått først på 1800-tallet, militær og sivil ingeniørkunst, spinning og veving og flere ulike maskiner som gallisk skurtresker som bidro til å øke produktivitet innenfor mange sektorer av romersk økonomi.
Romerske ingeniører var de første som bygde monumentale buer og hvelvinger, amfiteatre (som var en videreutvikling av de gresk), akvedukter, offentlige varme bad (termer), ekte buebroer, havner, dammer eller kunstige innsjøer, hvelv og kuppel i en meget stor skala. Bemerkelsesverdig romerske oppfinnelser er blant annet boken, kodeks (i motsetning til de greske bokruller), glassblåsing og betong, det siste et viktig bindemiddel og byggemateriale for gjennomføring av romersk arkitektur. Ettersom Roma lå på en vulkansk halvøy med sand som inneholdt velegnet krystallinsk, kornet sand, var den betong som romerne frambrakte særlig varig. En del av deres bygninger har holdt seg stående i 2000 år, opp til i dag.
Romersk teknologi var dog selvmotsigende, og de forsto ikke alltid å utnytte de ferdigheter de hadde. Det var eksempelvis først i romertidens siste del, hvor tilførselen av slaver grunnet erobringer ebbet ut at bruken av vannmøller ble alminnelig kjent. I Kina var derimot vanndrevne rismøller og blåsebelger til høyovner og esser tatt i bruk allerede på 100-tallet f.Kr.
Ingeniørkunnskapen hos Mayariket i Mellom-Amerika og Inkariket i Sør-Amerika var store, selv etter dagens standarder. Et eksempel er stedet Machu Picchu hvor steintemplene som ble bygget av inkaingeniører ved hjelp av en mørtelfri konstruksjon hadde steiner som passet så perfekt sammen at selv ikke en kniv kan bli presset mellom dem. Den tette tilpasningen og konkaviteten til de nedre steinene gjorde byggverket særdeles stabilt. Landsbyene benyttet vanningskanaler og dreneringssystemer som gjorde jordbruket meget effektivt. Mens det har vært hevdet at inkaene var de første oppfinnere av hydroponisk jordbruk, det vil si hydroponi eller vannkultur, hvor planter dyrkes i næringsløsning uten at jord til stede, var deres jordbrukskultur fortsatt jordbasert, om enn avansert. Selv om mayasivilisasjonen verken hadde metallurgi eller hjulet, utviklet de kompleks skrift- og astrologisk system, og skapte avanserte skulpturer i stein og flint.
Som inkaene hadde også mayaene en rimelig avansert jordbruks og konstruksjonsteknologi. I løpet av hele denne tidsperioden var mye av disse konstruksjonene gjort utelukkende av kvinner da mennene i mayakulturen mente at kvinner var ansvarlig for skapelsen av alle nye ting. Hovedbidraget til aztekiske styret i det sentrale Mexico var et kommunikasjonssystem mellom de byene de erobret. I Mesoamerika som ikke hadde muskelkraft fra tamdyr for trekkraft eller transport (og av den grunn heller ikke kjøretøyer på hjul), var vegene bygget for reise til fots, akkurat som inka- og mayasivilisasjonene.
== Middelalderens teknologi ==
Europeisk teknologi i middelalderen kan bli best beskrevet som en symbiose av traditio et innovatio. Mens teknologien i middelalderen har lenge blitt beskrevet som et skritt bakover i utviklingen i Vestens teknologiframgang, tidvis uaktsomt fremmet av moderne forfattere i den hensikt å fordømme den kristne kirke som fiendtlig eller antagonistisk overfor vitenskapelig progresjon (se myten om den flate jord), har en generasjon av middelalderforskere i kretsen rundt den amerikanske vitenskapshistorikeren Lynn White fra 1940-tallet og framover betont viktigheten av det innovative vesen i mange av middelalderens teknikker.
Europa fikk en rask og vedvarende befolkningsvekst i middelalderen som stimulerte nytenkning og mens klostervesenet sto fram som lokale sentre som opprettholdt tekniske ferdigheter og håndverksmessig dyktighet oppe, særlig innen landbruk, smedkunst, papirframstilling, glassmakeri, silkefabrikasjon og arkitektur. Genuine bidrag i middelalderen er blant annet mekaniske klokker, briller, og vertikale vindmøller. Middelalderens skarpsindighet ble også vist i oppfinnelsen av tilsynelatende uanselige ting som vannmerke på papir, hestesko og den funksjonelle trykknapp (en anordning for å kontrollere ting, eksempelvis elektrisitet). I navigasjon i skipsfarten ble grunnlaget for den påfølgende tidsalder av oppdagelser og utforskning av verdenshavene lagt ved innføringen av svingror, latinerseil, tørrkompass, og astrolabium (astronomisk instrument for å bestemme himmellegemers plassering og dermed beregne tid på døgnet, eller dersom tiden er kjent bestemme lengdegraden). Krutt for bruk i krig ble oppdaget i Europa rundt 500 år etter Kina. Alkohol ble første gang destillert fra vin i Italia på 1000-tallet, og svovel og salpetersyre ble oppdaget av alkymistene på 1100-tallet.Betydelige framganger ble også gjort i militær teknologi med utviklingen av rustning i plater, armbrøst av stål, motvekts valslynge (beleiringsvåpen) og kanon. Middelalderen er kanskje best kjent for sin arkitektoniske arv: mens oppfinnelsen av ribbehvelv og spissbue ga opphav til den høytstigende gotisk arkitektur, var de allestedsnærværende middelalderske befestningsverkene tiden dens mest karakteristiske tilnavn som «borgenes tidsalder». (Se borg)
Papirproduksjon var opprinnelig en kinesisk oppfinnelse i 105 e.Kr. som kom fram til den muslimske verden på 700-tallet, spredte seg videre til Den iberiske halvøy på 900-tallet. En papirmølle ble etablert på Sicilia på 1100-tallet, og derfra til det kristne Italia. I Europa kom fibre for skape bløtmassen som det ble produsert papir fra, hovedsakelig fra lin- og bomullsrester. Lynn White har gitt æren til spinnerokken for det økende tilførselen av tøyfiller som igjen ble benyttet for å produsere papir. I middelalderens Europa var pergament fra dyreskinn det foretrukne materialet for å produsere bøker, men mot slutten av tidsalderen økte andelen papir og ble til sist en viktig faktor i oppfinnelsen av boktrykkerpressen på 1400-tallet. (Se papirets historie)
== Tidlig moderne tid ==
=== Renessansens teknologi ===
Tiden er markert av slike omfattende tekniske framganger som sentralperspektiv, patentlovgivning, dobbelkuppelen og stjernefestning. Notatbøkene fra renessansekunstnerne, Taccola og Leonardo da Vinci, som også var ingeniører, gir en dyp innsikt i den mekaniske teknologien som til da var kjent og i anvendelse. Arkitekter og ingeniører var inspirert av konstruksjonene fra antikkens Roma, og menn som Filippo Brunelleschi skapte den store kuppelen på katedralen i Firenze som et resultat. Han ble belønnet med en av de første patenter som noen gang ble utstedt for å beskytte den oppfinnsomme heisekranen han hadde konstruert for å løfte store mursteiner til toppen av strukturen.
Militær teknologi utviklet seg raskt med utstrakt bruk av armbrøst og enda kraftigere artilleri da bystatene i Italia var stadig i militær konflikt med hverandre. Mektige familier som Medici i Firenze var også store beskyttere av kunsten og vitenskapene. Vitenskapen i renessanse bidro til å fremme den vitenskapelige revolusjonen; vitenskap og teknologi begynte en syklus med gjensidig videreutvikling og framgang.
En del viktige teknologier som ble utviklet under renessansen, både nyvinninger og forbedringer av eksisterende teknologier, var økt industrialisering av gruvedrift og metallurgi; masovn som gjorde det mulig å produsere jern i betydelige mengder; ferskherding av råjern som gjorde det mulig å framstille stangjern og forsiret jern; slisseverk mekaniserte produksjonen av jernstenger for nagler og spiker; og smelteverk økte produksjonen av bly i henhold til tidligere metoder.
Oppfinnelsen av boktrykkerpresse med løse typer ca. 1441 førte etterhvert til en enorm økning i antallet bøker og antall utgitte titler. Med økt opplag utgivelser økte også antallet lesere, og gjorde generelt kunnskap tilgjengelig for langt flere. En avløper fra trykkeriprosessen og bokproduksjonen var avisen. I løpet av 1500-tallet kom det et økende behov for oppdatert informasjon som ikke lenger kunne bli effektivt dekket av å sirkulere håndskrevne beskjeder eller fra munn-til-munn. Trykte aviser begynte først i Tyskland med Johann Carolus i Strassburg i 1605, og fra 1618 og framover begynte nederlandske trykkere å skaffe det engelske og franske markedet med oversatte nyheter.
=== Oppdagelsestiden ===
Se hovedartikkel, Oppdagelsestiden
Oppdagelsestiden mellom 1400-tallet og til begynnelsen av 1600-tallet var den tid da flere lange sjøreiser endret europeernes bilde på verden. Den var samtidig med renessansen. Seilskip som karakken, et handelsfartøy som hadde to eller tre master, ble utviklet på 1400-tallet, gjorde oppdagelsestiden mulig og førte til blant annet europeernes kolonisering av Amerika, illustrert i Francis Bacons utopiske roman Det nye Atlantis (1624). Pionerer som Vasco da Gama, Cabral, Magellan og Christofer Columbus utforsket verden i letingen etter nye handelsruter for sine varer, og kontakten med Afrika, India og Kina fikk kortere reise sammenlignet med de tradisjonelle reisene over land. De oppdaget også Amerika. Det ble produsert nye kart over både kjente og ukjente områder av verden som gjorde det mulig for andre reisende å seile lengre med større sikkerhet. Navigasjon var generelt vanskelig grunnet problemet med lengdegrad og fraværet av nøyaktige kronometre.
Kontakten mellom den gamle og den nye verden fikk en omfattende endring i det som kalles for den columbianske utveksling: den enorme verdensomfattende utveksling av planter, dyr, matvarer, befolkningsflytninger (også slavehandel), sykdommer, ideer og teknologi mellom kontinentene. Hesten og hjulet var noe av det første som europeerne innførte til Amerika. Tomatsaus, fremstilt fra tomater fra den nye verden, ble en nasjonal ingrediens i italiensk kjøkken som ketchup, mens kaffe fra Afrika og sukkerrør fra Asia ble den viktigste avlingene på plantasjene i Latin-Amerika. Før den colombianske utveksling var det ingen appelsiner i Florida, ikke bananer i Ecuador, ikke paprika i Ungarn, ingen tomater i Italia, ikke ananas på Hawaii, gummitrær fantes ikke i Afrika, heller ikke kyr i Texas, esel (burro) var ukjent i Mexico, og Thailand og India kjente ikke til chili, Frankrike visste ikke om sigaretter, og Sveits var fritt for sjokolade.
=== Den industrielle revolusjon ===
Se hovedartikkel, Den industrielle revolusjon
Den industrielle revolusjon i Storbritannia er karakterisert av utviklingen i områder som tekstilframstilling, gruvedrift, metallurgi og transport drevet fram av utviklingen av dampmaskinen. Det begynte i Storbritannia, og spredte seg deretter over hele Vest-Europa, til Nord-Amerika, Japan og til sist til resten av verden. Den industrielle revolusjon markerer et vendepunkt i historien. Bortimot alle aspekter av dagliglivet ble påvirket, blant annet en voldsom vekst befolkningstallet.
Fram for alt var utviklingen drevet fram ved billig energi i form av kull, produsert i stadig økende mengder fra rikelige ressurser i Storbritannia. Kull konvertert til koks gjorde smelteovner som masovn for fremstilling av råjern, og ble den sentrale produksjonsenheten på et jernverk, og støpjern kunne produseres i langt større mengder enn tidligere. Fra støpjern kunne det konstrueres langt kraftigere og større konstruksjoner, som jernbanebroen. Billig kull betydde at industrien ikke lenger var avhengig av vannressurser drevet av møller, skjønt disse fortsatte å være en verdfull kilde til kraft. Dampmaskinen sørget for at de dype gruvene kunne bli tappet slik at stadig flere kullreserver kunne bli utnyttet og produksjonen av kull økte. Utviklingen av høytrykksdampmaskinen gjorde det mulig å framstille lokomotiver, og dermed også jernbane, og en transportrevolusjon fulgte i kjølvannet av den industrielle revolusjon.
Den første industrielle revolusjon, som begynte på 1700-tallet, gikk opp i den andre industrielle revolusjon en gang rundt 1850 da den teknologiske og økonomiske utvikling fikk særlig framdrift med utviklingen av dampskip, jernbaner, og senere på 1800-tallet med forbrenningsmotoren og elektrisk kraft.
== Moderne tid ==
=== 1800-tallet ===
I 1831 oppdaget Michael Faraday ved ved å kombinere to av tre faktorer: magnetisme, elektrisitet og bevegelse, oppdaget han prinsippet for dynamoen og elektromotorens prinsipp. I løpet av et år var den første mekaniske generator demonstrert i Paris.Siste halvdel av 1800-tallet opplevde en akselererende utvikling innenfor transport-, konstruksjon- og kommunikasjonsteknologier som hadde sin opprinnelse i Europa, særlig i Storbritannia. Dampmaskinen som hadde eksistert siden begynnelsen av århundret, ble praktisk benyttet for både dampskip og jernbanetransport. Den første jernbanelinje ble åpnet mellom Manchester og Liverpool i 1830, Robert Stephensons lokomotiv, kalt for «The Rocket», og kunne gå rundt 40 km/t, enestående for sin tid, var en av de første virksomme lokomotiver på denne linjen. Telegrafen ble også utviklet til en praktisk teknologi på denne tiden, mellom 1838 og 1868 for jernbanedriften til signaltelegraf, noe som bidro til at trafikken kunne bli driftet og utført trygt og uten ulykker.I 1876 hadde den skotskfødte amerikaner Alexander Graham Bell utviklet den første vellykte telefon. På 1890-tallet begynte blant andre Nikola Tesla å eksperimentere med trådløs telegrafi. I 1899 klarte italieneren Guglielmo Marconi å sendte bokstaven «S» over Atlanterhavet fra England til Newfoundland. I 1901 lyktes han i den første transatlantiske trådløse overføringen og fikk Nobelprisen i fysikk sammen med Karl Ferdinand Braun i 1909. Alfred Nobel, som opprettet Nobelprisen innenfor en rekke fagområder, begynte først å arbeide som kjemiker ved farens verksted og videreutviklet sprengstoffet glyserolnitrat (nitroglyserin) og startet industriell produksjon av dette i 1864. I 1867 fikk han patent på en type sprengstoff han ga navnet dynamitt. Denne oppfinnelsen fikk stor betydning for anleggsvirksomhet i mange land og la grunnlaget for Nobels store formue.
Andre teknologier ble utforsket for første gang, blant annet glødelampe (lyspære). Oppfinnelsen av glødelampen, å sende ut lys ved at strøm sendes i gjennom en tynn leder, hadde en gjennomgående effekt på arbeidsplassene ettersom fabrikker kunne da ha arbeider som gikk både to og tre skift i løpet av døgnet. Thomas Alva Edison, sto bak oppfinnelsen av glødetråden sammen med Joseph Swan, men også fonografen i 1877 som i dag kjennes som grammofonplate. I 1898 fulgte prinsippet for båndopptakeren. Den første symaskin ble bygget av Isaac Singer i 1851 mens den første skrivemaskin ble konstruert i Frankrike på 1830-tallet, skjønt det var i USA problemet med at typearmene som støtte sammen ble løst. De hyppigst brykte bokstavene ble plassert lengre fra hverandre, hvilket ble QWERTY-tastaturet som fortsatt brukes, men nå som tastatur for PC. Skipsproduksjonen ved taljesystem ved verktøysmaskiner gjort helt av metall som ved Portsmouth i England innførte en masseproduserende tidsalder. Masseproduksjon og effektiv produksjonsteknikk innenfor verktøymaskiner som ble framstilt og benyttet av ingeniører for å fabrikkere deler begynte på det første tiåret av århundret, mest kjent ved Richard Roberts og Joseph Whitworth. Utviklingen av utbyttbare deler og høy grad av mekanisering, hva som nå er kalt for det amerikanske systemet av produksjonstilvirkning, begynte innenfor den amerikanske våpenindustrien allerede tidlig på 1800-tallet og var omfattende i bruk ved slutten av århundret.
I naturen finnes det en rekke stoffer som kan formes med trykk utenfra og som således kan kalles for plastisk, blant annet leire, horn, rav og lignende, men det første plastiske stoff som mennesker framstilte var celluloid. Det begynte med en annonse i 1863 i en amerikansk avis som med løfte om en stor belønning søkte etter en erstatning for elfenbein som materiale for biljardkuler. Etter syv års arbeid greide brødrene John Wesley Hyatt og Isaiah Hyatt i New York å framstille celluloid. I 1880 kom galalitt, og deretter i 1906 kom bakelitt. Disse tre kunststoffene ble utgangspunktet for tre store familier av plaststoffer ble framstilt med tre ulike teknikker.Dampskip ble etter hvert fullstendig bygd av jernplater, og spilte en rolle i åpne Japan og Kina for handel med Vesten. Den andre industrielle revolusjonen, som er betegnelsen på alle endringene som skjedde i perioden fra 1871 til 1914, så en særdeles rask teknologiutvikling innfor kjemi, elektrisitet, petroleum og stål, knyttet til meget strukturert teknologiforskning. Alle land i Vesten bygde ut sine tekniske høyskoler, og Storbritannia ble i denne tiden tatt igjen av andre land i den industrielle utviklingen, og etter hvert pekte Tyskland og til dels USA seg ut som ledende innen industriutviklingen. Den industrielle revolusjonen kom også til Norge for fullt først i denne tiden, med industri som ble bygd opp med grunnlag i vannkraft. Norges tekniske høgskole ble eksempelvis opprettet i 1910 i Trondheim for å utdanne sivilingeniører og sivilarkitekter.
=== 1900-tallet ===
1900-tallets teknologi utviklet seg raskt. Kommunikasjonsteknologi, transportteknologi, allmenn undervisning og realisering av vitenskapelig metode, og økende forskning bidro samlet til å fremme moderne vitenskap og teknologi. Grunnet de vitenskapelige gevinstene knyttet til militær forskning og utvikling, førte til teknologier inkludert elektronisk beregning utviklet seg grunnet krig eller oppbygging til krig. Radio, radar, og tidlig lydinnspilling var nøkkelteknologier som gjorde veg for telefon, faksmaskinen, og magnetisk lagring av data. Bedringer i energi og maskinteknologi var også omfattende, inkludert kjernekraft, utviklet etter Manhattanprosjektet. Transport med raketteknikk; det meste av dette arbeidet skjedde i Tyskland (Hermann Oberth), Sovjetunionen (Konstantin Tsiolkovskij) og USA (Robert Goddard). Ved hjelp av komputere og datamaskiner og avanserte forskningslaboratorier har moderne vitenskap funnet sammenstillingen av DNA, den viktigste kjemiske bestanddelen i kromosomene og er materialet som våre gener er bygget opp av.
Amerikanske National Academy of Engineering (NAE), «Det nasjonale amerikanske akademi for ingeniørkunst», har etablert den følgende rangeringen av de viktigste teknologiske utviklingene på 1900-tallet ved avstemning blant eksperter:
Fraværende fra listen over er den systematiske metode med masseproduksjon som bidro til det bortimot alle av de nevnte teknologier.
=== 2000-tallet ===
Tidlig på 2000-tallet var den fremste teknologien som ble utviklet elektronikk. Internett via bredbånd for høyhastighets dataoverføring ble vanlig i industrilandene, det samme ble å koble hjemmekomputere opp mot musikkdatabaser og mobiltelefoner.
Bioteknologi er et relativt nytt felt som fortsatt antas å innebære uante muligheter.
Det foregår forskning på kvantedatamaskiner, nanoteknologi, bioteknikk, kjernefysisk fusjon, avanserte materialer (som grafén, skramjeten (en ny type jetmotor med få eller ingen bevegelige deler, og fungerer først ved overlydshastighet), og hovedsakelig for militært bruk: railgun (elektrisk kanon) og høyenergistråler. I tillegg er superleder, memristor (en passiv komponent i elektroniske kretser), og grønne teknologier som alternative energikilder eller drivstoff (eksempelvis brenselceller, laddhybridbiler) og mer effektive lysdioder og solceller.
Forståelsen av partikkelfysikk er også forventet å øke gjennom akseleratorprosjekter som eksempelvis Large Hadron Collider – det største vitenskapprosjektet i verden, og nøytrinodetektorer som ANTARES. Teoretisk fysikk undersøker på 2000-tallet kvantgravitasjon ved prosjekter som M-teori (foreløpig bare delvis kjent rammeverk som forener de fem ulike strengteoriene i fysikken), superstrengteori, og loopkvantgravitasjon. Det er håp om at det underliggende fenomen i M-teori, supersymmetri, kan bli eksperimentelt bekreftet med International Linear Collider. Mørk materie er også i prosessen å bli funnet via detektorer under bakken (for å forhindre støy fra kosmiske stråler). LIGO (forkortelse for Laser Interferometer Gravitational-Wave Observatory) er et forsøk på å detektere gravitasjonsbølger.
Romskipdesign er også i utvikling, som med Orion. James Webb-teleskopet som fra 2018 vil forsøke å identifisere tidlige galakser foruten også den nøyaktige lokaliseringen av solsystemet innenfor vår galakse ved hjelp av infrarødt teleskop. Den ferdigstilte internasjonale romstasjonen ISS vil gi intermediær (mellomliggende) plattform for ekspedisjoner ut i verdensrommet og eksperimentering med null gravitasjon. Til tross for utfordringene og kritikken, planlegger både NASA og ESA en bemannet ekspedisjon til Mars en gang på 2030-tallet. VASIMR er en elektromagnetisk framdriftsenhet, eller en plasmaraketmotor, som er utviklet av NASA under ledelse av astronauten og plasmafysikkeren Franklin Chang-Diaz. Hensikten er ny drivkraft for romskip og er mer enn fem ganger raskere enn tradisjonell drivkraftteknologi. Det forventes å prøves i 2015.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oversikt over teknologihistorie (engelsk) Arkivert 9. februar 2006 hos Wayback Machine. | Teknologihistorie er historien om utviklingen av verktøy og teknikker, og er tilsvarende også historien om menneskeheten. Mennesker har fra tidlige tider oppfunnet ulike verktøy, dels ved å forbedre eksisterende naturlige verktøy og dels ved spesialisert kunnskap for å utvikle verktøy. | 6,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konfiskasjon | 2023-02-04 | Konfiskasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Eierskap', 'Kategori:Juridisk terminologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Konfiskasjon kommer fra latin confiscare som betød å inndra til det keiserlige skattkammer, fiscus . Konfiskasjon innebærer at en verdi eller en gjenstand med verdi overføres til noen andre og som regel til en offentlig autoritet. Overføringen av verdien skjer ved hjelp av midler som autoriteten lovlig kan bruke. Verdien eller verdien av eiendelen går tapt for den opprinnelige eieren som ikke får verdien erstattet.
Konfiskasjon vil i Norge i fredstid komme i strid med Grunnloven § 105 om erstatning. Ved ekspropriasjon overtar det offentlig en verdi, men det skal betales full erstatning. Ordet konfiskasjon eller å konfiskere brukes ikke i norske lover.
Juridiske begreper som ligner er inndragning og beslag. Beslag i en straffesak innebærer at politiet tar hånd om en gjenstand eller verdi for en tid. Beslag kan inndras. Utbytte av straffbar handling skal inndras. En inndratt verdi kan både være eiendom og penger. Inndragning brukes også om inndragning av en tillatelse.
Inndragning kan skje til fordel for fornærmede.Konfiskasjon er brukes i mange forskjellige sammenhenger i den politiske debatten.
| Konfiskasjon kommer fra latin confiscare som betød å inndra til det keiserlige skattkammer, fiscus . Konfiskasjon innebærer at en verdi eller en gjenstand med verdi overføres til noen andre og som regel til en offentlig autoritet. Overføringen av verdien skjer ved hjelp av midler som autoriteten lovlig kan bruke. Verdien eller verdien av eiendelen går tapt for den opprinnelige eieren som ikke får verdien erstattet.
Konfiskasjon vil i Norge i fredstid komme i strid med Grunnloven § 105 om erstatning. Ved ekspropriasjon overtar det offentlig en verdi, men det skal betales full erstatning. Ordet konfiskasjon eller å konfiskere brukes ikke i norske lover.
Juridiske begreper som ligner er inndragning og beslag. Beslag i en straffesak innebærer at politiet tar hånd om en gjenstand eller verdi for en tid. Beslag kan inndras. Utbytte av straffbar handling skal inndras. En inndratt verdi kan både være eiendom og penger. Inndragning brukes også om inndragning av en tillatelse.
Inndragning kan skje til fordel for fornærmede.Konfiskasjon er brukes i mange forskjellige sammenhenger i den politiske debatten.
== Referanser ==
== Kilder ==
Bokmålsordboka på internett https://web.archive.org/web/20121214233435/http://nob-ordbok.uio.no/perl/ordbok.cgi
Ordbog over det danske Sprog. Historisk ordbog1700 til 1950.http://ordnet.dk/ods
The Shorter Oxford English Dictionary, 3rd edition. Oxford University Press 1973. ISBN 0 19 861126 9
Grunnloven, Lovdata på internett http://www.lovdata.no/
Straffeloven av 1902, Lovdata på internett http://www.lovdata.no/ | Konfiskasjon kommer fra latin confiscare som betød å inndra til det keiserlige skattkammer, fiscus Bokmålsordboka lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }} Ordbog over det danske Sprog [http://ordnet.dk/ods/ordbog? | 6,447 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludwig_Stiller | 2023-02-04 | Ludwig Stiller | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 10. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 24. august', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Historikere fra USA', 'Kategori:Jesuitter fra USA', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Katolske prester fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer fra USA', 'Kategori:Misjonærer i Nepal', 'Kategori:Personer fra Columbiana County i Ohio'] | Ludwig F. Stiller (født 24. august 1928 i Salem i Ohio i USA, død 10. mars 2009 i Katmandu i Nepal) var en amerikansk prest, historiker og Nepal-misjonær tilhørende jesuittordenen.
| Ludwig F. Stiller (født 24. august 1928 i Salem i Ohio i USA, død 10. mars 2009 i Katmandu i Nepal) var en amerikansk prest, historiker og Nepal-misjonær tilhørende jesuittordenen.
== Liv og virke ==
Han var sekularprestkandidat ved St. Meinrad's seminar i Indiana før han vekslet over til jesuittenes skoler. Han tjenestegjorde i U.S. Army som militærpoliti i Manila fra 1946 til 1947.
Hat trådte formelt inn i jesuittordenen i deres novisiat i Milford i Ohio den 18. august 1949. I 1953 ble han bestemt for tjeneste i Nepal. På grunn av visaproblemer gjorde han først ferdig sine filosofistudier ved West Baden College i Indiana (stengt i 1964). Han kom så til Nepal i 1956 for to år ved St. Xavier's Godavari School i Katmandu før han dro til India for teologistudier ved St. Mary's i Kurseong fra 1959 til 1963. Han ble presteviet av biskop Augustine Francis Wildermuth den 19. mars 1962.
I 1964 vendte han tilbake til Nepal og virket bed St. Xavier's Godavari School i to år, og grunnal den senere svært viktige Godavari Alumni Association. Imens tok han doktorgrad i historie fra Tribhuvan University.
Han ble en av pilarene for det universitetets forskningssenter. Han nøt stor respekt også blant sepalesiske hinduledere og muslimske ledere.Han utgav en rekke bøker som betraktes som sentrale for forståelsen av særlig nyere nepalsk historie.
== BVerker i utvalg ==
Prithwinarayan Shah in the Light of Dibya Upadesh, 1968
The Rise of the House of Gorkha: a Study in the Unification of Nepal, 1768-1816 , 1973
The Silent Cry, the People of Nepal 1816-39, 1973
Letters from Kathmandu : the Kot Massacre, 1981
Nepal: Growth of a Nation, 1993
Planning for people : a study of Nepal's planning experience, 1993 | Ludwig F. Stiller (født 24. | 6,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Olsen | 2023-02-04 | John Olsen | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | John Olsen er navnet til flere personer:
John Olsen (filmperson), dansk manusforfatter, regissør og grunnlegger av Saga Studierne (1888–1959).
John Olsen (billedkunstner), dansk kunster som arbeider med tegning, grafikk, skulptur, foto og installasjoner (f. 1938).
John Andreas Olsen, norsk offiser og forfatter | John Olsen er navnet til flere personer:
John Olsen (filmperson), dansk manusforfatter, regissør og grunnlegger av Saga Studierne (1888–1959).
John Olsen (billedkunstner), dansk kunster som arbeider med tegning, grafikk, skulptur, foto og installasjoner (f. 1938).
John Andreas Olsen, norsk offiser og forfatter | John Olsen er navnet til flere personer: | 6,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Olsen_(billedkunstner) | 2023-02-04 | John Olsen (billedkunstner) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske kunstnere', 'Kategori:Dødsfall 29. august', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Eckersbergmedaljen', 'Kategori:Mottakere av Thorvaldsenmedaljen', 'Kategori:Personer fra Roskilde', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | For andre personer med samme navn, se John Olsen.John Olsen (født 25. mai 1938 i Roskilde) er en dansk billedkunstner. John Olsen var i mange år bosatt på Fyn.
| For andre personer med samme navn, se John Olsen.John Olsen (født 25. mai 1938 i Roskilde) er en dansk billedkunstner. John Olsen var i mange år bosatt på Fyn.
== Biografi ==
John Olsen er utdannet fra Den Kgl. Porcelainsfabrik i 1959 og videreutdannet på Det Kongelige Danske Kunstakademi i 1960–67. Han arbeider og lever med og i naturen. Olsen arbeider hovedsakelig med tegning, grafikk og skulpturer, men også med fotografi og installasjoner.
John Olsen var lærer ved Det Jyske Kunstakademi, grafikklinjen 1979-84, og skulpturlinjen 1984-85. Olsen var medlem av Kunstnersammenslutningen Kammeraterne 1970-79, og så av Den Frie Udstilling.
I 1995 deltok han i biennalen i Venezia.
== Priser og legatutdelinger (utvalg) ==
1997 – Thorvaldsenmedaljen
1993 – Ole Haslunds Kunstnerfond
1992 – Ole Haslunds Kunstnerfond
1985 – Eckersbergmedaljen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
John Olsen - kunstnerbiografi fra kunstonline.dk
John Olsen - kunstindeks Danmark | John Olsen (født 25. mai 1938 i Roskilde) er en dansk billedkunstner. | 6,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Olsen_(filmperson) | 2023-02-04 | John Olsen (filmperson) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske manusforfattere', 'Kategori:Danske regissører', 'Kategori:Dødsfall 9. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Fødsler 12. august', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra København'] | For andre personer med navnet John Olsen, se John Olsen.John Olsen (født 12. august 1888 i København, død 9. desember 1959), var en dansk manusforfatter, regissør og filmprodusent.
Han grunnla i 1942 Saga Studierne i Charlottenlund i Danmark.
Han skrev blant annet manuskript og dreiebok til filmene Rekrutt 67 Petersen, Det var på Rundetårn, Færgekroen, Styrmann Karlsen.
Filmen Baronessen fra bensinstasjonen ble hans siste film.
Hans sønn Flemming John Olsen forsatte etter hans død ledelsen av Saga.
Han er gravlagt på Frederiksberg Ældre Kirkegård.
| For andre personer med navnet John Olsen, se John Olsen.John Olsen (født 12. august 1888 i København, død 9. desember 1959), var en dansk manusforfatter, regissør og filmprodusent.
Han grunnla i 1942 Saga Studierne i Charlottenlund i Danmark.
Han skrev blant annet manuskript og dreiebok til filmene Rekrutt 67 Petersen, Det var på Rundetårn, Færgekroen, Styrmann Karlsen.
Filmen Baronessen fra bensinstasjonen ble hans siste film.
Hans sønn Flemming John Olsen forsatte etter hans død ledelsen av Saga.
Han er gravlagt på Frederiksberg Ældre Kirkegård.
== Filmografi ==
=== Dreiebok ===
1950 – Unge piker forsvinner i København
1950 – Historien om Hjortholm
=== Dreiebok og manus ===
1958 – Styrmann Karlsen
1956 – Kristiane af Marstal
1956 – Færgekroen
1955 – Eventyret
1955 – Det var på Rundetårn
1955 – Der kom en dag
1954 – Hendes store aften
1951 – Rekrutt 67 Petersen
1951 – En natts feiltrinn
1951 – Fra den gamle købmandsgård
=== Manus ===
1959 – Onkel Bill fra New York
1957 – Tre piker fra Jylland
1957 – Tag til marked i Fjordby
1954 – I kongens klær
1953 – Kriminalsaken Tove Andersen
1953 – Ved Kongelunden
1953 – Den gamle mølle på Mols
1951 – Lyntoget
1944 – Lev livet let
=== Ide og manus ===
1960 – Baronessen fra bensinstasjonen
=== Ide ===
1958 – Mariannes bryllup
=== Manusforfatter og produsent ===
1936 – Sol over Danmark
== Eksterne lenker ==
(en) John Olsen på Internet Movie Database
(sv) John Olsen i Svensk Filmdatabas
(da) John Olsen på Filmdatabasen
(da) John Olsen på danskefilm.dk
(da) John Olsen på danskfilmogtv.dk
(da) John Olsen på Scope
(en) John Olsen hos The Movie Database | Roskilde, Danmark | 6,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/All_You_Need_Is_Cash | 2023-02-04 | All You Need Is Cash | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske filmkomedier', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1978', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:The Beatles'] | All You Need Is Cash (også titulert The Rutles) er en parodisk fjernsynsdokumentar, bygget på historien om The Beatles’ eventyrlige suksess fra tiden som ukjent rockeband i Hamburg og frem til gruppa ble oppløst på høyden av sin karriere i 1969.
Filmen ble først sendt på amerikanske NBC 22. mars 1978, men vakte i første omgang merkelig liten interesse. En knapp uke senere hadde filmen, med atskillig større suksess, premiere på engelske BBC Two. Samtidig ble lydsporet utgitt på et eget album.
Senere har seriens popularitet vokst. Filmen har også flere ganger blitt vist av NRK Fjernsynet og finnes dessuten utgitt både som video og i ulike DVD-formater, foruten på vanlig CD. Filmen og musikken har nærmest fått kultstatus, og regnes for å være den mest intelligente Beatlesparodien som noen gang er skapt.
I sin biografi I Me Mine, kommenterte George Harrison oppløsningen av The Beatles med gi ros til komikerne i kretsen omkring The Rutles for å ha fylt tomrommet:
«They filled that empty space for me; after 1968, 1969, they really kept me going, you know. What should have happened is that the Bonzos and the Beatles should have turned into one great Rutle band with all the Pythons and had a laugh. Instad, we had to laugh on the other side of our face.»
Ideen til filmen kom gjennom et samarbeid mellom Neil Innes og Eric Idle i fjernsynsserien Rutland Weekend Television. Som medlem av The Bonzo Dog Band hadde Neil Innes vært med The Beatles på innspillingen av Magical Mystery Tour. Eric Idle en av kjernemedlemmene i Monty Python, og her ble Innes etterhvert regnet som assosiert medlem (ofte omtalt som den sjuende ”Python”). Sammen med ”The Bonzo”s trommeslager Legs Larry Smith var de dessuten nære venner av George Harrison, som også var blant dem som bidro med soloopptredener for Rutland Weekend Television. I anledning «1975 Christmas Special», opptrådte Neil Innes blant bakgrunnsmusikerne for Harrison.
Som musikalske innslag i fjernsynsserien kom Innes også til å gjøre lykke med noen Beatlesparodier. Et av høydepunktene var Cheese and Onion (en tydelig kommentar til John Lennons A Day in the Life.
| All You Need Is Cash (også titulert The Rutles) er en parodisk fjernsynsdokumentar, bygget på historien om The Beatles’ eventyrlige suksess fra tiden som ukjent rockeband i Hamburg og frem til gruppa ble oppløst på høyden av sin karriere i 1969.
Filmen ble først sendt på amerikanske NBC 22. mars 1978, men vakte i første omgang merkelig liten interesse. En knapp uke senere hadde filmen, med atskillig større suksess, premiere på engelske BBC Two. Samtidig ble lydsporet utgitt på et eget album.
Senere har seriens popularitet vokst. Filmen har også flere ganger blitt vist av NRK Fjernsynet og finnes dessuten utgitt både som video og i ulike DVD-formater, foruten på vanlig CD. Filmen og musikken har nærmest fått kultstatus, og regnes for å være den mest intelligente Beatlesparodien som noen gang er skapt.
I sin biografi I Me Mine, kommenterte George Harrison oppløsningen av The Beatles med gi ros til komikerne i kretsen omkring The Rutles for å ha fylt tomrommet:
«They filled that empty space for me; after 1968, 1969, they really kept me going, you know. What should have happened is that the Bonzos and the Beatles should have turned into one great Rutle band with all the Pythons and had a laugh. Instad, we had to laugh on the other side of our face.»
Ideen til filmen kom gjennom et samarbeid mellom Neil Innes og Eric Idle i fjernsynsserien Rutland Weekend Television. Som medlem av The Bonzo Dog Band hadde Neil Innes vært med The Beatles på innspillingen av Magical Mystery Tour. Eric Idle en av kjernemedlemmene i Monty Python, og her ble Innes etterhvert regnet som assosiert medlem (ofte omtalt som den sjuende ”Python”). Sammen med ”The Bonzo”s trommeslager Legs Larry Smith var de dessuten nære venner av George Harrison, som også var blant dem som bidro med soloopptredener for Rutland Weekend Television. I anledning «1975 Christmas Special», opptrådte Neil Innes blant bakgrunnsmusikerne for Harrison.
Som musikalske innslag i fjernsynsserien kom Innes også til å gjøre lykke med noen Beatlesparodier. Et av høydepunktene var Cheese and Onion (en tydelig kommentar til John Lennons A Day in the Life.
== Mockumentary - fra Rutles til Brian ==
Denne formen for parodiske paralleller til kjente historiske hendelser og fenomen er på engelsk blitt omtalt som «mockumentary». Fjernsynsfilmen kan sees som en direkte forløper for det grepet Monty Python valgte for kinofilmen Life of Brian, i det Brian blir født i stallen ved siden av Jesus og lever et liv, preget av de samme omgivelser og utfordringer som Bibelen plasserer Frelseren i. Brian har ingen ambisjoner om å være sannsiger, helbreder og menneskehetens frelser, noe som gir seg mange rare utfall og en annerledes historie. Likevel fører tilfeldighetene til at også Brian blir korsfestet. Komikken både i Life og Brian og All You Need Is Cash består for en stor del i de alternative løsningene på skjebnen som fører dem opp i de samme historiske utfordringene som de respektive berømtheter.
=== «The Four mop-topped scousers» ===
I dette tilfellet er det den britiske rockegruppa The Rutles som, helt parallelt til de forskjellige begivenhetene i The Beatleshistorien, forholder seg "«purely and intentional»" til de situasjoner som gjorde The Fab Four verdensberømte.
Ron Nasty, Dirk McQuickly, Stig O'Hara and Barry Wom starter karrieren i Hamburg, der de befinner seg «far from home and far from talented'». Filmen følger så deres turbulente liv via eksperimenteringer med te, komposisjoner, vittige pressekonferanser og trange bukser, til deres oppsiktsvekkende Sgt Rutter's Only Darts Club Band til oppløsningen av gruppa The Rutles med albumet, takkonserten og filmen Let it Rut, hvor de alle gikk hver til sitt.
Humoren og kvaliteten på dokumentaren om de ikke fullt så vellykkede og noe mindre populære The Rutles, ble ikke fullt ut forstått ved lanseringen, ettersom såkalte «mockumentaries» var en helt ny og uvant genre for presse og publikum, men filmen og filmmusikken har bare vokst i anseelse. Høydepunktene i The Beatles’ karriere er på genialt vis blitt gjenskapt ned til den minste detalj, men med de små signifikante avvik som gjør den til filmatisk klassisker. Selv tegnefilmen Yellow Submarine har blitt parodiert i Yellow Submarine Sandwich, der de fire Rutles, som animerte figurer, farer avsted i et mykt lag av ost, skinke og salatblader, trygt anbrakt inne i en baguette.
All You Need Is Cash var den første filmen av denne typen. Den påstås også å ha inspirert Rob Reiner til å lage den suksessfulle kultkomedien This Is Spinal Tap (1984).
=== «Relive Rutlemania!» Sangene på DVD-en ===
Selv sangene er så genialt vridd til i komposisjonene og lydbildet at de til tross for å være selvstendige, melodiøse sanger av høy kvalitet ikke er vanskelig å forstå hvilke konkrete Beatleslåter de slekter på:
"Goose-Step Mama" = "Some Other Guy"
"Number One" = "Twist and Shout"
"Baby Let Me Be"
"Hold My Hand" = "I Want To Hold Your Hand"
"Blue Suede Schubert" = "Roll Over Beethoven"
"I Must Be In Love"
"With A Girl Like You" = "If I Fell"
"Between Us"
"Living in Hope" = "Don't let me down" (?)
"Ouch!" = "Help!
"It' Looking Good" = "I'm Looking Through You"
"Doubleback Alley" = "Penny Lane"
"Good Times Roll" = "Lucy in the Sky with Diamonds"
"Nevertheless" = "Love you to" og litt "Within You Without You"
"Love Life" = "All You Need Is Love"
"Piggy in the Middle" = "I Am the Walrus"
"Another Day"
"Cheese And Onions" = "A Day in the Life"
"Get Up And Go" = "Get Back"
"Let's Be Natural" = "Something"
=== All You Need Is Cash (Rhino R2 976641) ===
=== Bonusmateriale ===
Audio Commentary By Eric Idle
Eric Idle Introduction
Deleted Scenes
=== 30th Anniversary Edition (Second Sight 2NDVD 3159) ===
=== Bonusmateriale ===
Get Up and Go – The Making of The Rutles
Inside Shabby Road – The Music of The Rutles
Audio commentary by Eric Idle
Eric Idle Intro
Deleted Scenes
== Tilblivelse ==
I de første sketsjene for Rutland Weekend Television besto The Rutles av bandmedlemmene: Ron Nasty (John Lennon), spilt av musiker og komponist Neil Innes, Dirk McQuickly (Paul McCartney), spilt av komiker Eric Idle, Barry Wom (Ringo Starr) spilt av trommis John Halsey og Stig O’Hara (George Harrison), spilt av David Battley. Rollen som Stig O’Hara ble i filmen overtatt av gitaristen Ricky Fataar.
All You Need Is Cash oppsto primært som en rekke sketsjer og påfunn, som hver for seg skulle illustrere ulike sider ved den fiktive og mislykkede supergruppa The Rutles’ historie, og som fulgte tett på kronologien i The Beatles' suksessfulle liv. Den samlende tråden i filmen er sangene til Neil Innes. Han satte seg resolutt ned og skapte 19 sanger til for filmen. Hver og en av dem en nærskyldt pastisj til den enkelte Beatlessang eller en bestemt sjangere. 14 av sangene ble utgitt på et vinylalbum som kom med en meget forseggjort innpakning, mens CD-en inkluderte seks sanger mer som opprinnelig var blitt holdt unna plateutgivelsen.
Lydsporalbumet fikk både gode kritikker og ble en salgssuksess. Den ble også nominert til en Grammy Award som "The Best Comedy Recording of the Year". Orkestreringen og arrangementene til samtlige låter ble skrevet ut av filmkomponisten John Altman.
== George Harrison og Michael Palin ==
Filmen er også kjent for sine mange gjesteopptredener av kjente britiske og amerikanske komikere, inkludert dem med bånd til Monty Python, Saturday Night Live og til Rutland Weekend Television, og fremfor alt George Harrison, som har rollen som TV-reporter, som forsøker å intervjue direktør Eric Manchester (Michael Palin) utenfor hovedkvarteret Rutle Corps, og benekter svinn, mens en strøm av mennesker bærer stjålet gods ut fra kontorbygningen. Scenen refererer til hvordan The Beatles' berømte Apple Boutique måtte gi bort hele kolleksjonen og vareutvalget, og Apple-hovedkvarteret tapte store summer. Intervjuet ender brått ved at også mikrofonen blir stjålet ut av hånden til reporteren.
== Andre berømtheter i serien ==
Filmen har gjesteopptredener fra Python-kompanjong Michael Palin, Gilda Radner, John Belushi, Bill Murray, Dan Aykroyd, Al Franken, komiker Tom Davis, Bianca Jagger, som Dirk McQuicklys kone Martini, og Ronnie Wood som et medlem av Hell's Angels, foruten Mick Jagger og Paul Simon som seg selv.
Også The Beatles presseapparat ble parodiert. Før filmen ble sendt ble det hengt opp plakater i områdene rundt London som fortalte at «The Rutles are Coming», slik det tidligere sto «The Beatles are Coming» for å varsle deres ankomst til stedet.
== Artister ==
Eric Idle som Dirk McQuickly / forteller / tidvis gjesteprofessor Stanley J. Krammerhead III,Jr. (ekspert i anvendt narkotika ved the University of Please Yourself CA).
John Halsey som Barry Wom (eller Barrington Womble).
Ricky Fataar som Stig O'Hara.
Neil Innes som Ron Nasty.
Michael Palin som Eric Manchester, pressetalsmann for Rutle Corp.
George Harrison som reporter
Bianca Jagger som Martini McQuickly
John Belushi som Ron Decline, (verdens mest fryktede impressario).
Dan Aykroyd som Brian Thigh, (den tidliger plateprodusenten som avslo å tegne kontrakt med The Rutles).
Gilda Radner som Mrs. Emily Pules.
Bill Murray som Bill Murray the K.
Gwen Taylor som Mrs. Iris Mountbatten / Chastity (kyskhet).
Ron Wood som en Hell's Angel.
Terence Bayler som Leggy Mountbatten.
Henry Woolf som Arthur Sultan, (mystikeren fra Surrey).
Ollie Halsall som Leppo, (den "femte Rutle")
== Påfølgende gjenutgivelser ==
Showet er blitt gjenutgitt på DVD. Først den originale 66 minutters versjonen inkludert fjernsynsteasere, og senere i "spesialutgave" restaurert i full lengde til en 72 minutters film med ekstra stoff og en kommentar fra Eric Idle. Fullversjonen erstatter et falskt nyhetsinnslag kommentert av Eric Idle med en amerikansk annonsørstemme.
Soundtrackalbumet ble relansert på CD med tilleggsspor fra den originale fjernsynsforestillingen, remixet i stereo ved Neil Innes. Innes, Fataar og Halsey kom sammen igjen i 1996 for å spille inn The Rutles Archaeology, uten deltakelse fra Eric Idle. Idle sto derimot for en oppfølger til filmen, som han titulerte The Rutles 2: Can't Buy Me Lunch (2002).
== Se også ==
Archaeology (album)
Fiktive Rutlesalbum
The Rutles
The Rutles 2: Can't Buy Me Lunch
The Rutles (soundtrack)
== Referanser ==
== Kilder ==
George Harrison: I Me Mine. Ganga Publishing B.V. London 1980. ISBN 0 491 02886 5
David Cavanagh: «The Rutles – Rock's fabbest fake. And Now For Something Completely Similar...» (s. 62-66). Uncut Take 138. November 2008.
The Rutles: All You Need Is Cash (1978). Warner Bros. (Album)
The Rutles: The Rutles (1990). Rhino Records R2 75760 (CD)
The Rutles: All You Need Is Cash. Palace Video PVC 2065A (Video)
The Rutles: All You Need Is Cash. Rhino Home Video #R2 976641 (DVD)
== Eksterne lenker ==
(en) All You Need Is Cash på Internet Movie Database
(sv) All You Need Is Cash i Svensk Filmdatabas
(fr) All You Need Is Cash på Allociné
(nl) All You Need Is Cash på MovieMeter
(en) All You Need Is Cash på AllMovie
(en) All You Need Is Cash på Turner Classic Movies
(en) All You Need Is Cash på Rotten Tomatoes
Innespiration – The Rutles på Neil Innes' offisielle fansite. Wikiquote: All You Need Is Cash – sitater | All You Need Is Cash (også titulert The Rutles) er en parodisk fjernsynsdokumentar, bygget på historien om The Beatles’ eventyrlige suksess fra tiden som ukjent rockeband i Hamburg og frem til gruppa ble oppløst på høyden av sin karriere i 1969. | 6,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Osumiene | 2023-02-04 | Osumiene | ['Kategori:130°Ø', 'Kategori:30°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kagoshima prefektur', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Japan'] | Ōsumiøyene (大隈諸島 - Ōsumi Shotō) er en japansk øygruppe blant Satsunanøyene, som er del av Ryukyuøyene i det nordvestlige Stillehavet. Øygruppen har et areal på rundt 1030 km² og består av seks store øyer samt et par mindre småøyer.
| Ōsumiøyene (大隈諸島 - Ōsumi Shotō) er en japansk øygruppe blant Satsunanøyene, som er del av Ryukyuøyene i det nordvestlige Stillehavet. Øygruppen har et areal på rundt 1030 km² og består av seks store øyer samt et par mindre småøyer.
== Geografi ==
Geografisk er øygruppen av vulkansk opprinnelse, og har et subtropisk klima. Det høyeste punktet er Miyanoura-dake på Yakushima, med sine 1 935 meter over havet.
Øygruppen består av 6 større øyer, samt en del mindre ubebodde øyer:
Tanegashima, hovedøyen og den østligste av øyene, ca. 453 km²
Yakushima, ca. 504 km²
Kuchinoerabu-jima, ca. 38 km²
Kuroshima, den vestligste av øyene, ca. 15 km²
Iojima, ca. 12 km²
Takeshima, ca. 4 km²
Mageshima, ubeboddBefolkningen er i dag på rundt 50 000, hvorav 19 000 bor i byen Nishinoomote på Tanegashima. Området tilhører administrativt Kagoshima Prefektur på Kyushu.
Den viktigste flyplassen ligger på Tanegashima, og det eksisterer fergeforbindelser mellom alle øyene og Kagoshima på Kyushu.
== Historie ==
Det er stor usikkerhet omkring når øyene ble oppdaget, men de er nevnt for første gang i Nihonshoki fra 720-tallet.
I 1543 strandet et kinesisk fartøy på den sydlige delen av Kap Kadokura, som ligger på den sydlige delen av Tanegashima. Med seg om bord hadde skipet portugiseren Mendes Pinto, som introduserte ildvåpenet og sukkerrøret til Japan. Hans besøk markerte starten på handelsforbindelser mellom Portugal og Japan, som først opphørte i 1638. Da isolerte Japan seg fra omverdenen, og tillot kun handel med Nederland.
Osumiene var i lang tid en del av øyriket Ryukyu, som hersker over det meste av Ryukyu-øyene. Inntil det i 1609 ble invadert satsumaklanen fra den sydlige delen av Japan. I 1624 ble øygruppen underlagt Satsumariket.
I 1879, under Meijirestaurasjonen, ble området en del av Japan, først som en del av Osumi Provins, senere som en del av Kagoshima Prefektur.
Osumiene ble besatt av USA under andre verdenskrig, i våren 1945. USA forvaltet området etter krigen, helt til øyene ble gitt tilbake til Japan i 1953.
I 1969 ble Tanegashima Space Center (TNSC) åpnet på den sørlige delen av Tanegashima, av NASDA (National Space Development Agency of Japan), romfartssenteret ble senere overtatt av JAXA (Japan Aerospace Exploration Agency).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Osumi Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | bilde = Osumi-Islands-Tanegashima-Japan.png | 6,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seminom | 2023-02-04 | Seminom | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kreft'] | Seminom er en type kreft som oftest oppstår i testikler, men som også kan oppstå andre steder i kroppen. En lignende kreftform som utvikles fra ovarier kalles dysgerminom. Testikkelkreft som oppstår i kjønnscellene, cellene som skal bli sædceller, er enten av typen seminom, nonseminom, eller en blanding av disse. Celler i seminomer har karakteristikker (uttrykk av gener og proteiner) som minner om stamceller. Til forskjell fra stamceller, og fra nonseminomer, har ikke seminomer samme evnen til å utvikle seg videre til andre celletyper.
Seminomer er generelt mer sensitive til strålebehandling enn mange andre kreftformer. | Seminom er en type kreft som oftest oppstår i testikler, men som også kan oppstå andre steder i kroppen. En lignende kreftform som utvikles fra ovarier kalles dysgerminom. Testikkelkreft som oppstår i kjønnscellene, cellene som skal bli sædceller, er enten av typen seminom, nonseminom, eller en blanding av disse. Celler i seminomer har karakteristikker (uttrykk av gener og proteiner) som minner om stamceller. Til forskjell fra stamceller, og fra nonseminomer, har ikke seminomer samme evnen til å utvikle seg videre til andre celletyper.
Seminomer er generelt mer sensitive til strålebehandling enn mange andre kreftformer. | Seminom er en type kreft som oftest oppstår i testikler, men som også kan oppstå andre steder i kroppen. En lignende kreftform som utvikles fra ovarier kalles dysgerminom. | 6,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nonseminom | 2023-02-04 | Nonseminom | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kreft'] | Nonseminom er en type kreft som oftest oppstår i testikler, men kan også oppstå andre steder i kroppen, samt fra ovarier. Testikkelkreft som oppstår i kjønnscellene, cellene som skal bli sædceller, er enten av typen seminom, nonseminom, eller en blanding av disse.
Nonseminomer kan bestå av en eller flere av ulike vevssammensetninger som kalles embryonalt karsinom, plommesekktumor, choriokarsinom og teratom. Embryonale karsinomer har karakteristikker (uttrykk av gener og proteiner) som minner om stamceller, og særlig embryonale stamceller. Forskere mener at de andre typene nonseminomer utvikles fra embryonalt karsinom på lignende måte som ulike celletyper og organer utvikles fra en befruktet eggcelle i den tidlige fosterutviklingen. | Nonseminom er en type kreft som oftest oppstår i testikler, men kan også oppstå andre steder i kroppen, samt fra ovarier. Testikkelkreft som oppstår i kjønnscellene, cellene som skal bli sædceller, er enten av typen seminom, nonseminom, eller en blanding av disse.
Nonseminomer kan bestå av en eller flere av ulike vevssammensetninger som kalles embryonalt karsinom, plommesekktumor, choriokarsinom og teratom. Embryonale karsinomer har karakteristikker (uttrykk av gener og proteiner) som minner om stamceller, og særlig embryonale stamceller. Forskere mener at de andre typene nonseminomer utvikles fra embryonalt karsinom på lignende måte som ulike celletyper og organer utvikles fra en befruktet eggcelle i den tidlige fosterutviklingen. | Nonseminom er en type kreft som oftest oppstår i testikler, men kan også oppstå andre steder i kroppen, samt fra ovarier. Testikkelkreft som oppstår i kjønnscellene, cellene som skal bli sædceller, er enten av typen seminom, nonseminom, eller en blanding av disse. | 6,455 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tawassol | 2023-02-04 | Tawassol | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Islam', 'Kategori:Uforståelige artikler'] | Tawassol er en praksis som man søker nærheten til noen via.
Det er nesten en full enighet blant muslimene at tawassol er tillatt.
Tawassol lukker ikke Guds nådes dører, men den åpner dem mer. Man kan for all del be til Gud direkte, men det er en mer likt handling å be via Guds kjære.
Tawassol, også kalt å gi wasila, er en handling når man ber til Gud (Allah) via f.eks. en profet eller en helgen, i Islam. Denne handlingen blir sett på som tillatt innen for de fleste retninger i Sjia- og sunni Islam. Det er vanlig å be til Gud via Profeten Muhammed.
| Tawassol er en praksis som man søker nærheten til noen via.
Det er nesten en full enighet blant muslimene at tawassol er tillatt.
Tawassol lukker ikke Guds nådes dører, men den åpner dem mer. Man kan for all del be til Gud direkte, men det er en mer likt handling å be via Guds kjære.
Tawassol, også kalt å gi wasila, er en handling når man ber til Gud (Allah) via f.eks. en profet eller en helgen, i Islam. Denne handlingen blir sett på som tillatt innen for de fleste retninger i Sjia- og sunni Islam. Det er vanlig å be til Gud via Profeten Muhammed.
== Eksterne lenker ==
Tawassol | Tawassol er en praksis som man søker nærheten til noen via. | 6,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6ttinger_Sieben | 2023-02-04 | Göttinger Sieben | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tysklands historie (1814–1871)'] | Göttinger Sieben (tysk: «De syv fra Göttingen») var en gruppe professorer som i 1837 protesterte mot opphevelsen av forfatningen i Kongeriket Hannover, noe som medføre at de ble fratatt sine stillinger. Flere ble også landsforvist.Revolusjonen i 1830 fikk også innflytelse på kongeriket Hannover, som var i personalunion med Storbritannia. Liberale borgerlige krefter i universitetsbyen gjorde i 1831 væpnet opprør for å fjerne det føydale styringssystemet. Opprøret ble slått ned, men det ble likevel opprettet en ny stenderforsamling der de liberale kreftene fikk dominere. I 1833 vedtok stenderforsamlingen en ny og liberal grunnlov.Etter Wilhelm IVs død kom den konservative Ernst August I av Hannover (1771-1851) til makten. Han oppløste landdagen og innledet på vegne av monarkiet en blokade av den nye forfatningen. Friedric Christoph Dahlmann som var medforfatter av grunnloven nektet å følge blokade og fikk følge av Albrecht, Ewald, Gevinus, Weber og brødrene Grimm. Samtlige av de sju ble deretter avskjediget.
| Göttinger Sieben (tysk: «De syv fra Göttingen») var en gruppe professorer som i 1837 protesterte mot opphevelsen av forfatningen i Kongeriket Hannover, noe som medføre at de ble fratatt sine stillinger. Flere ble også landsforvist.Revolusjonen i 1830 fikk også innflytelse på kongeriket Hannover, som var i personalunion med Storbritannia. Liberale borgerlige krefter i universitetsbyen gjorde i 1831 væpnet opprør for å fjerne det føydale styringssystemet. Opprøret ble slått ned, men det ble likevel opprettet en ny stenderforsamling der de liberale kreftene fikk dominere. I 1833 vedtok stenderforsamlingen en ny og liberal grunnlov.Etter Wilhelm IVs død kom den konservative Ernst August I av Hannover (1771-1851) til makten. Han oppløste landdagen og innledet på vegne av monarkiet en blokade av den nye forfatningen. Friedric Christoph Dahlmann som var medforfatter av grunnloven nektet å følge blokade og fikk følge av Albrecht, Ewald, Gevinus, Weber og brødrene Grimm. Samtlige av de sju ble deretter avskjediget.
== Deltakere ==
Navnene på disse syv professorene ved Georg-August-Universität var:
Wilhelm Eduard Albrecht, Statsrett
Friedrich Christoph Dahlmann, Historiker
Heinrich Ewald, Orientalist
Jacob Grimm, Germanistikk
Wilhelm Grimm, Germanistikk
Georg Gottfried Gervinus, Litteraturhistorie
Wilhelm Eduard Weber, Fysikk
== Referanser == | thumb|Göttinger Sieben: (1) Wilhelm Grimm (2) Jacob Grimm (3) Wilhelm Eduard Albrecht (4) Friedrich Christoph Dahlmann (5) Georg Gottfried Gervinus (6) Wilhelm Eduard Weber (7) Heinrich Georg August Ewald | 6,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milton_Bradley | 2023-02-04 | Milton Bradley | ['Kategori:42°N', 'Kategori:72°V', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Næringsliv i Massachusetts', 'Kategori:Selskaper etablert i 1860', 'Kategori:Selskaper fra USA', 'Kategori:Sider med kart'] | Milton Bradley Company er et amerikansk spill-selskap etablert av Milton Bradley i Springfield, Massachusetts i 1860. I 1920 overtok selskapet spillproduksjonen til McLoughlin Brothers, tidligere den største spillprodusenten i USA. I 1987 kjøpte de Selchow and Righter, som blant annet lagde Scrabble.
Milton Bradley ble tatt over av Hasbro, Inc. i 1984, men navnet brukes fortsatt som et av Hasbros varemerker for brettspill, og noen ganger også videospill.
I 1973 kjøpte firmaet rettighetene til terningspillet Yatzy (eng. Yahtzee). | Milton Bradley Company er et amerikansk spill-selskap etablert av Milton Bradley i Springfield, Massachusetts i 1860. I 1920 overtok selskapet spillproduksjonen til McLoughlin Brothers, tidligere den største spillprodusenten i USA. I 1987 kjøpte de Selchow and Righter, som blant annet lagde Scrabble.
Milton Bradley ble tatt over av Hasbro, Inc. i 1984, men navnet brukes fortsatt som et av Hasbros varemerker for brettspill, og noen ganger også videospill.
I 1973 kjøpte firmaet rettighetene til terningspillet Yatzy (eng. Yahtzee). | Milton Bradley Company er et amerikansk spill-selskap etablert av Milton Bradley i Springfield, Massachusetts i 1860. I 1920 overtok selskapet spillproduksjonen til McLoughlin Brothers, tidligere den største spillprodusenten i USA. | 6,458 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Isaach_Isaachsen | 2023-02-04 | Isaach Isaachsen | ['Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. august', 'Kategori:Dødsfall i 1828', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1774', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1818–1820'] | Isaach Isaachsen (født 25. mai 1774, død 15. august 1828) var en norsk stortingsrepresentant og konsul. Han satt på Stortinget fra 1818 til 1821. Han var sønn av Daniel Isaachsen, en av Norges rikeste menn, og hans første kone, Christiane Hedevig Christensen. Han er av forfedrene til Norges tidligere statsminister Kåre Willoch.
| Isaach Isaachsen (født 25. mai 1774, død 15. august 1828) var en norsk stortingsrepresentant og konsul. Han satt på Stortinget fra 1818 til 1821. Han var sønn av Daniel Isaachsen, en av Norges rikeste menn, og hans første kone, Christiane Hedevig Christensen. Han er av forfedrene til Norges tidligere statsminister Kåre Willoch.
== Jacobineren ==
Isaachsen oppholdt seg i Frankrike fra 1790 til 1792 og var da medlem av Jakobinerklubben. Dette endte med at han ble hentet hjem:
«Da Faderen blev ængstelig for ham, sendte han et skiv til Dunkirk. Skipperen, en 'stærk' baatsmand og en eller to matroser kjørte til Paris, 'bandt' ham og kjørte ham tilbage til skibet, hvormed han blev bragt hjem.»Han var resten av livet preget av revolusjonens idealer.
== Stortingsrepresentanten ==
I 1818 ble han valgt til stortinget som 1. representant for Lister og Mandals amt. Han viste en imponerende aktivitet, med det ene radikale reformforslag etter det andre. De aller fleste henlagt mot en stemme. Av de kuriøse forslag var å legge alle bevegelige helligdager mellom jul og nyttår, for da var bonden ledig. Han foreslå også borgerlig vielse.
På Stortinget i 1818 møtte Isaach Isaachsen fra Lister og Mandals Amt. Han var i Paris under revolusjonen og meldte seg inn i Jacobinerklubben, de mest revolusjonære av de revolusjonære. På Stortinget gikk han inn for full religionsfrihet, borgerlig ekteskap, landreform til nytte for fattige bønder og endog stemmerett for kvinner. Han fikk aldri mer enn sin egen stemme. Gjenvalg kunne han bare glemme.
Det endte med at hans tremenning og kollega på stortinget, Samuel Simonsen Fedde, til slutt fikk alvorlig
«... paalæg om at sørge for at Isaachsen ikke kom til at blive gjenvalgt, thi en slig galning vilde de ikke vide af paa thinget.»
Han fikk kun en periode.
== Familie ==
Isaachsen giftet seg i 1799 med Hedevig Elisabeth Hansen, datter av biskop Peder Hansen. De fikk fire barn:
Christiane Hedvig Isaachsen, 1800-1849, gift med Christen von Steven, Russisk Hofraad. Flyttet til Russland.
Daniel Peter Christian Isaachsen (1802–1881) som ble sorenskriver i Mandal. Han giftet seg med Cecilie Marie Watne og de fikk sønnen Olaf, som siden er blitt kjent som maleren Olaf Isaachsen.
Abel Marie Isaachsen (1803–1883), gift med Ole Wilhelm Erichsen, admiral og statsråd.
Isaach Isaachsen, 1807-1827. Døde ugift.Isaachsen er bestefar til kunstmalerne Hedevig Lund og Olaf Isaachsen.
Kåre Isaachsen Willoch, tidligere Norges statsminister i to perioder, er etterkommer av Isaach Isaachsen, som var hans «rabiate tipptippoldefar» og «Jeg gleder meg over at jeg er enig i alt han foreslo.»
== Litteratur ==
Frognes, Ingeborg Nome: Fru Barbara til Andøen og andre beretninger fra det gamle Kristiansand, Bærum 2005 kapittel 6 ISBN 82-303-0538-2
Holst, J. Wilhelm I.; Som barn av Isaach smed, Oslo 1987/1989 ISBN 82-991898-0-2
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Isaach Isaachsen hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Isaach Isaachsen i Folketellingen 1801 fra Digitalarkivet. (Kristiansand prestegjeld) | Isaach Isaachsen (født 25. mai 1774, død 15. | 6,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Springfield | 2023-02-04 | Springfield | ['Kategori:Pekere'] | Springfield kan ha flere forskjellige betydninger:
Springfield (Illinois)
Springfield (Massachusetts)
Springfield (Missouri)
Springfield (Kentucky)
Springfield (Ohio)
Springfield (Vermont)
Springfield (Skottland), landsby i Fife.
Springfield (New Zealand)
Springfield (Simpsons), den fiktive byen der TV-serien The Simpsons finner sted.
Springfield Armory, amerikansk nasjonal våpenprodusent etablert i 1794.
Springfield M1903, amerikanske rifle ifra 1903.
Springfield Armory Inc, amerikansk våpenprodusent etablert i 1974. | Springfield kan ha flere forskjellige betydninger:
Springfield (Illinois)
Springfield (Massachusetts)
Springfield (Missouri)
Springfield (Kentucky)
Springfield (Ohio)
Springfield (Vermont)
Springfield (Skottland), landsby i Fife.
Springfield (New Zealand)
Springfield (Simpsons), den fiktive byen der TV-serien The Simpsons finner sted.
Springfield Armory, amerikansk nasjonal våpenprodusent etablert i 1794.
Springfield M1903, amerikanske rifle ifra 1903.
Springfield Armory Inc, amerikansk våpenprodusent etablert i 1974. | | fylke = Hampden County | 6,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Malberg | 2023-02-04 | Henrik Malberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske skuespillere', 'Kategori:Dødsfall 28. september', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Fødsler 4. desember', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Aarhus', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Henrik Martin Marinus Malberg (født 4. desember 1873 i Århus, død 28. september 1958) var en dansk skuespiller.
Han ble født i Skolegade 7 som sønn av Peter Broch Malberg og Catrine Marie Scheibye. Hans bror er skuespiller Peter Malberg. Den 11. mai 1906 ble han gift med Anna Augusta Hansenmeyer. Datteren er skuespiller Ellen Malberg.
Han begynte som maskinarbeider i fødebyen og debuterte som skuespiller på det gamle Aarhus Teater i 1896. Deretter dro han på turné noen år. I 1902-5 var han fast ansatt ved Århus Teater. I 1905–10 var han en av de førende skuespillerne ved Dagmarteatret. I 1910–12 var han direktør for et teaterselskap, som turnerte rundt om i Danmark, og ble så ble han igjen ansatt ved Dagmarteatret i 1912–14 og ved Alexandrateatret i 1914–17. I perioden 1917–50 var han ansatt ved Det kongelige Teater. Han arbeidet som frilanser i sine siste år.
Henrik Malberg var en typisk teaterskuespiller og mottok i den egenskap en mengde hedersbevisninger. Han debuterte som filmskuespiller i 1910 i stumfilmen Dorian Grays portræt, men medvirket for øvrig i langt færre filmer enn sin yngre bror. Han var medforfatter til skuespillene Bolettes Brudefærd (med Orla Bock) og Gamle Postgaard (med Axel Frische).
| Henrik Martin Marinus Malberg (født 4. desember 1873 i Århus, død 28. september 1958) var en dansk skuespiller.
Han ble født i Skolegade 7 som sønn av Peter Broch Malberg og Catrine Marie Scheibye. Hans bror er skuespiller Peter Malberg. Den 11. mai 1906 ble han gift med Anna Augusta Hansenmeyer. Datteren er skuespiller Ellen Malberg.
Han begynte som maskinarbeider i fødebyen og debuterte som skuespiller på det gamle Aarhus Teater i 1896. Deretter dro han på turné noen år. I 1902-5 var han fast ansatt ved Århus Teater. I 1905–10 var han en av de førende skuespillerne ved Dagmarteatret. I 1910–12 var han direktør for et teaterselskap, som turnerte rundt om i Danmark, og ble så ble han igjen ansatt ved Dagmarteatret i 1912–14 og ved Alexandrateatret i 1914–17. I perioden 1917–50 var han ansatt ved Det kongelige Teater. Han arbeidet som frilanser i sine siste år.
Henrik Malberg var en typisk teaterskuespiller og mottok i den egenskap en mengde hedersbevisninger. Han debuterte som filmskuespiller i 1910 i stumfilmen Dorian Grays portræt, men medvirket for øvrig i langt færre filmer enn sin yngre bror. Han var medforfatter til skuespillene Bolettes Brudefærd (med Orla Bock) og Gamle Postgaard (med Axel Frische).
== Filmografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Henrik Malberg på Internet Movie Database
(sv) Henrik Malberg i Svensk Filmdatabas
(da) Henrik Malberg på Filmdatabasen
(da) Henrik Malberg på danskefilm.dk
(da) Henrik Malberg på danskfilmogtv.dk
(da) Henrik Malberg på Scope
(fr) Henrik Malberg på Allociné
(en) Henrik Malberg på AllMovie
(en) Henrik Malberg hos The Movie Database | Århus, Danmark | 6,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bjelke_(heraldisk) | 2023-02-04 | Bjelke (heraldisk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Heraldikk'] | Bjelke er i våpenskjold en geometrisk figur i et skjold. Bjelker i våpen er kjent helt fra middelalderen, i alle land med europeisk heraldikk, samt i både private og offentlige våpen.
En bjelke består av et vannrett felt som går fra sidekant til sidekant i skjoldet. En bjelke kan være såkalt «svevende», dvs at den ikke berører skjoldkantene. Når det er bare en bjelke i et skjold, så er den mindre enn en tredjedel av skjoldflaten. Når det er to eller flere bjelker i et skjold, blir de mindre, for eksempel i våpnene til kongeslekten Oldenburg, Aust-Agder fylke og slekten Bjelke.
I mange skjold er det figurer over og under bjelken, bl.a i det opprinnelig franske slektsvåpenet Aubert.
En helt smal bjelke i et skjold, kalles en streng.
En bjelke kan være formet med bølgesnitt eller andre snitt, den kan være avkuttet, forskjøvet og formet på andre måter.
Mens en bjelke er vannrett, er den tilsvarende loddrette figuren en stolpe, for eksempel i kommunevåpenet Ørskog. Når bjelken går fra et øvre skjoldhjørne på skrå til et nedre hjørne, er den en skråbjelke, for eksempel i slektsvåpenet Huitfeldt.
| Bjelke er i våpenskjold en geometrisk figur i et skjold. Bjelker i våpen er kjent helt fra middelalderen, i alle land med europeisk heraldikk, samt i både private og offentlige våpen.
En bjelke består av et vannrett felt som går fra sidekant til sidekant i skjoldet. En bjelke kan være såkalt «svevende», dvs at den ikke berører skjoldkantene. Når det er bare en bjelke i et skjold, så er den mindre enn en tredjedel av skjoldflaten. Når det er to eller flere bjelker i et skjold, blir de mindre, for eksempel i våpnene til kongeslekten Oldenburg, Aust-Agder fylke og slekten Bjelke.
I mange skjold er det figurer over og under bjelken, bl.a i det opprinnelig franske slektsvåpenet Aubert.
En helt smal bjelke i et skjold, kalles en streng.
En bjelke kan være formet med bølgesnitt eller andre snitt, den kan være avkuttet, forskjøvet og formet på andre måter.
Mens en bjelke er vannrett, er den tilsvarende loddrette figuren en stolpe, for eksempel i kommunevåpenet Ørskog. Når bjelken går fra et øvre skjoldhjørne på skrå til et nedre hjørne, er den en skråbjelke, for eksempel i slektsvåpenet Huitfeldt.
== Litteratur ==
Hallvard Trætteberg: «Fylkesmerker». Forslag fra Norges Bondelags fylkesmerkenevnd, Oslo 1930
Hallvard Trætteberg: «Norske by- og adelsvåben», utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933
Hans Cappelen: «Norske slektsvåpen», Oslo 1969 (2. opplag 1976)
Herman L. Løvenskiold: «Heraldisk nøkkel», Oslo 1978
Hans Cappelen og Knut Johannessen: «Norske kommunevåpen», Oslo 1987 med tilleggshefte 1988
Jan Raneke (redaktør): «Nordisk heraldisk terminologi», Lund 1987 (med heraldiske faguttrykk på bokmål og nynorsk)
Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim , Trondheim 1990Andre land
Poul Bredo Grandjean: «Dansk Heraldik», København 1919 (bare dansk-norsk adelsheraldikk og i dag å anse som foreldet)
le Baron Stalins: «Vocabulaire-Atlas Héraldique en six Langues: Francais-English-Deutsch-Español-Italiano-Nederlandsch», Paris 1952
Carl-Alexander von Volborth: «Alverdens heraldik i farver», Politikens Forlag, København 1972 (oversatt av Sven Tito Achen)
Ottfried Neubecker: «Heraldik. Kilder, brug, betydning», København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)
Carl Alex. von Volborth: «Heraldry – Customs, Rules and Styles», Dorset 1981
Magnus Bäckmark och Jesper Wasling: «Heraldiken i Sverige», Lund 2001 | Bjelke er i våpenskjold en geometrisk figur i et skjold. Bjelker i våpen er kjent helt fra middelalderen, i alle land med europeisk heraldikk, samt i både private og offentlige våpen. | 6,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ollie_Halsall | 2023-02-04 | Ollie Halsall | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Engelske gitarister', 'Kategori:Fødsler 14. mars', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Peter John «Ollie» Halsall (født 14. mars 1949 i Southport, død 29. mai 1992 i Madrid) var en venstrehånds guitarist, og er trolig best kjent for rollen som Leppo, den femte Rutle, og for å ha vært medlem av bandene Patto, Timebox, Boxer og for sitt bidrag til Kevin Ayers. Han har også gjort seg bemerket som en av svært få som trakterte vibrafon i rockemusikken.
Han fikk klengenavnet Ollie fordi han uttalte etternavnet sitt med tydelig utelatelse av initialen H. I 1985 ble Ollie Halsallarkivet opprettet i den hensikt å dokumentere og promotere arbeidet til en unik musiker.
| Peter John «Ollie» Halsall (født 14. mars 1949 i Southport, død 29. mai 1992 i Madrid) var en venstrehånds guitarist, og er trolig best kjent for rollen som Leppo, den femte Rutle, og for å ha vært medlem av bandene Patto, Timebox, Boxer og for sitt bidrag til Kevin Ayers. Han har også gjort seg bemerket som en av svært få som trakterte vibrafon i rockemusikken.
Han fikk klengenavnet Ollie fordi han uttalte etternavnet sitt med tydelig utelatelse av initialen H. I 1985 ble Ollie Halsallarkivet opprettet i den hensikt å dokumentere og promotere arbeidet til en unik musiker.
== Karriere ==
Ollie var kanskje ikke verdens beste gitarist, men han var helt sikkert blant de to fremste, påsto John Halsey i 1997
Halsall kom til London i 1967 for å spille vibrafon for poprockutfordrerne Timebox, sammen med bassisten Clive Griffiths og keyboardisten 'Professor' Chris Holmes. Halsall begynte å spille gitar, og de fikk med seg Mike Patto som vokalist og 'Admiral' John Halsey på trommer.
Det er blitt hevdet at den suggestive elektriske gitaren på Donovans psykedeliske hitsingle "The Hurdy Gurdy Man" (1968) ble traktert av Halsall.
I 1970 fulgte han med Chris Holmes og Mike Patto ut av Timebox og var med på å danne bandet Patto, som spilte progressiv jazzrock. Ollie Halsalls måte å traktere gitaren på ga gruppa en nesten legendarisk status.
I 1973 forlot Halsall gruppa for bli medlem av Jon Hisemans Tempest. Etter mindre enn ett år sluttet han for å bli sessionmusiker for blant annet Kevin Ayers, men kom snart til å få fast plass i Ayers band The Soporifics.
I 1975 ble Patto gjenforent for å spille kun tre veldedighetskonserter. Samspillet mellom Halsall og Patto førte imidlertid samme år til dannelsen av Boxer. De nådde aldri å bli skikkelig etablert ettersom Mike Patto brått døde i 1979 midt under bandets kontraktmessige forpliktelser med Virgin Records. Gruppa huskes mest for debutalbumet Below The Belt med et noe kontroversielt omslagsdesign.
Trolig er Halsall mest berømt gjennom sitt solide arbeid for The Rutles' All You Need Is Cash i 1978, hvor han spilte en rekke instrumenter, og sto for både vokalinnslag og koring på låter som «Doubleback Alley», «With a Girl Like You» og «Get Up and Go». Eric Idle tok som skuespiller Halsalls plass i filmen, hvor han kun var å se i en liten rolle som Leppo, den femte Rutle, som gikk seg vill og ble mistet i Hamburg.
I 1976 tok Halsall dessuten opp samarbeidet med Ayers. De to fortsatte å spille sammen i seksten år. I 1989 overtok han også for Enrique Sierra, som var blitt syk, og spilte i det spanske rockebandet Radio Futura.
Halsall døde av en overdose heroin i 1992.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The Ollie Halsall Archive
The Patto Fan Site | | beskjeftigelse = | 6,463 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gammelsei | 2023-02-04 | Gammelsei | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fiskeprodukter', 'Kategori:Norsk tradisjonsmat'] | Gammelsei er moden saltet sei på tønne. Seien fiskes i sommerhalvåret og saltes uten å bløgges, og den skal ha en viss modningstid. Gammelsei har vært en velkjent del av sjølberging langs kysten, men produktet har i mindre grad vært markedsført ut over det regionale. Bare i begrenset grad er denne svært varierende skikken dokumentert. I dag markedsføres gammelsei som tradisjonsfisk.
| Gammelsei er moden saltet sei på tønne. Seien fiskes i sommerhalvåret og saltes uten å bløgges, og den skal ha en viss modningstid. Gammelsei har vært en velkjent del av sjølberging langs kysten, men produktet har i mindre grad vært markedsført ut over det regionale. Bare i begrenset grad er denne svært varierende skikken dokumentert. I dag markedsføres gammelsei som tradisjonsfisk.
== Flere navn ==
Gammelsei er et produkt som er basert på konserveringsmetoder fra før moderne fryseteknikk. Det dreide seg også om rasjonelle arbeidsmetoder når store fangster ble brakt på land, og har store likheter til handtering av sild, som også ble tatt i store fangster, noe betegnelsen spekasei går på.
Saltet sei på tønne hadde mange ulike navn: Saltsei, rausei eller rødsei, spikkjesei eller spekasei, gammelsei, gammelsalta sei.
== Seifiske ==
Langs hele norskekysten har det foregått seifiske i sommerhalvåret. Dette var et svært variert fiske, fra små robåter der det ble fisket med trover, til notlag som fisket med søkkenot.
Om sommeren beitet seien på rauåte, og dette skapte karakteristiske variasjoner i produktet.
For salting har sei av en viss størrelse blitt foretrukket.
== Salting ==
I sommerhalvåret var tørking av fisk en usikker metode fordi insektangrep kunne gjøre store skader. Kun i Troms og Finnmark ble sommerseien hengt til tørrfisk fordi den, fram til 1920, kunne selges til Russland gjennom pomorhandelen. Lenger sør på kysten måtte fisken saltes om kvaliteten skulle bli akseptabel. Den kunne da saltes og tørkes som klippfisk, eller den kunne bli liggende i tønna og modnes. Det ble gjerne gjort på den måten at fisken ble flekket og lagt lagvis med grovt salt.
Fisken skal ikke bløgges, for blodet skal være med. Den skal ikke sløyes straks, men ligge fem-seks timer før innmat og hode fjernes. Fisken skal ikke vaskes, og må heller ikke komme i berøring med jord.Kildene har ulik opplysning om sporen skal være med, og om en del av ryggbeinet skal fjernes.
Gammelsei i tønne trenger et helt år for å oppnå den rette smaken, og den regnes som best to år gammel. Men gammelseien kunne bli liggende i opptil fire år uten å ta skade. dersom en klarte å holde oppbevaringstemperaturen lav nok i sommervarmen.
== Markedsføring ==
Salt sei, rødsei og gammelsei har ikke vært et fiskeprodukt for eksport. Det har vært hverdagsmat for folk langs kysten og for de mindre velstående i byene. Saltseien har også inngått i et varebytte mellom folk på kysten og fjordfolket. I dag markedsføres gammelsei som tradisjonsmat i kystnorge, både på spisesteder og som vakumpakket dagligvare.
== Litteratur ==
Astrid Riddervold: Innenfor fellesskapet. Dagliglivet på gården i Indre Salten i gammel tid. Skjerstad og Fauske bygdeboknemnd 1996. s. 122 - 126.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Astrid Riddervold .. i Bokhylla.no
Kokt gammelsei, oppskrift | Gammelsei er moden saltet sei på tønne. Seien fiskes i sommerhalvåret og saltes uten å bløgges, og den skal ha en viss modningstid. | 6,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Namibias_herrelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Namibias herrelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Namibia', 'Kategori:Herrelandslag i fotball'] | Namibias herrelandslag i fotball, kalt Brave Warriors (Modige krigere), er landslaget til Namibia og kontrolleres av Namibias Fotballforbund. Laget ledes av belgieren Tom Saintfiet, og har aldri kvalifisert seg for VM.
| Namibias herrelandslag i fotball, kalt Brave Warriors (Modige krigere), er landslaget til Namibia og kontrolleres av Namibias Fotballforbund. Laget ledes av belgieren Tom Saintfiet, og har aldri kvalifisert seg for VM.
== Meritter ==
COSAFA Cup :
Tapende finalist to ganger (1997 & 1999)
== VM-historikk ==
1930 til 1990 – Deltok ikke
1994 to 2010 – Ikke kvalifisert
== Afrikamesterskapet ==
1957 til 1994 – Deltok ikke
1996 – Ikke kvalifisert
1998 – Gruppespillet
2000 til 2006 – Ikke kvalifisert
2008 – Gruppespillet
2010 – Ikke kvalifisert
== Kjente spillere ==
Collin Benjamin
Brian Brendell
Razundara Tjikuzu
Mohammed Ouseb
Gervatius Uri Khob
Ronie Kanalelo
Bimbo Tjihero
Eliphas Shivute
== Eksterne lenker ==
FIFA.com – Namibias profil Arkivert 21. august 2012 hos Wayback Machine. | Namibias herrelandslag i fotball, kalt Brave Warriors (Modige krigere), er landslaget til Namibia og kontrolleres av Namibias Fotballforbund. Laget ledes av belgieren Tom Saintfiet, og har aldri kvalifisert seg for VM. | 6,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikolai_Hagen | 2023-02-04 | Nikolai Hagen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Manglerud Star Toppfotball', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-02'] | Nikolai Hagen (født 28. januar 1988) er en norsk fotballspiller som spiller for 2.-divisjonslaget Manglerud Star.
| Nikolai Hagen (født 28. januar 1988) er en norsk fotballspiller som spiller for 2.-divisjonslaget Manglerud Star.
== Eksterne lenker ==
(en) Nikolai Hagen – Transfermarkt Mal:Manglerud Star Toppfotball | | fødtsted = ukjent | 6,466 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mike_Dumboya | 2023-02-04 | Mike Dumboya | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bryne FK', 'Kategori:Fotballspillere for Manglerud Star Toppfotball', 'Kategori:Fotballspillere for Moss FK', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 10. mai', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sierraleonske fotballspillere', 'Kategori:Stubber 2021-06'] | Mike Dauda Dumbuya (født 10. mai 1983) er en sierraleonsk fotballspiller som spiller for den norske klubben Oslo City. Han opererer som oftest som sentral midtbanespiller, men kan også spille som back i tillegg som offensiv vingspiller som et resultat av hans anvendige spillerstil.
Han har tidligere spilt for Austrått IL Lura IL og Moss FK, før Manglerud Star fattet interesse for spilleren og hentet han til klubben.
| Mike Dauda Dumbuya (født 10. mai 1983) er en sierraleonsk fotballspiller som spiller for den norske klubben Oslo City. Han opererer som oftest som sentral midtbanespiller, men kan også spille som back i tillegg som offensiv vingspiller som et resultat av hans anvendige spillerstil.
Han har tidligere spilt for Austrått IL Lura IL og Moss FK, før Manglerud Star fattet interesse for spilleren og hentet han til klubben.
== Landslag ==
Mens Mike Dauda Dumbuya spilte i Adeccoligaen har han vært aktuell for eventuell landslagsspill for Sierra Leone, på lik linje som Umaru Bangura (Hønefoss BK) og Alfred Sankoh (Strømsgodset). Men han har per dags dato ingen landslagskamper for landet, selv om han i flere sammenhenger har blitt nevnt som en mulig kandidat til midtbanerollen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mike Dumboya – Transfermarkt | Lura IL, Moss FK, Manglerud Star, Freetown Vikings, Bryne FK | 6,467 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lorenzo_Caroprese | 2023-02-04 | Lorenzo Caroprese | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Drøbak-Frogn IL', 'Kategori:Fotballspillere for Lørenskog IF', 'Kategori:Fotballspillere for Manglerud Star Toppfotball', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 13. august', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn av italiensk opphav', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-08'] | Lorenzo Caroprese (født 13. august 1976) er en norsk fotballspiller som spilte midtstopper. Han har spilt for Vålerenga, Lørenskog IF, Drøbak/Frogn og Manglerud Star.
Hans sønn, Alessandro Caroprese, spilte også aldersbestemt fotball for Vålerenga, til og med siste års junior.
| Lorenzo Caroprese (født 13. august 1976) er en norsk fotballspiller som spilte midtstopper. Han har spilt for Vålerenga, Lørenskog IF, Drøbak/Frogn og Manglerud Star.
Hans sønn, Alessandro Caroprese, spilte også aldersbestemt fotball for Vålerenga, til og med siste års junior.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lorenzo Caroprese – Transfermarkt
Profil hos altomfotball.no | Lorenzo Caroprese (født 13. august 1976) er en norsk fotballspiller som spilte midtstopper. | 6,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maskingev%C3%A6r | 2023-02-04 | Maskingevær | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Maskingeværer'] | Maskingevær er et helautomatisk skytevåpen som kan avfyre skudd i rask rekkefølge uten at operatøren trenger å ta ladegrep eller trykke inn avtrekkeren på nytt for hvert skudd. Normalt bruker maskingeværer rifleammunisjon, vanligvis i samme kaliber som styrkens automatgevær eller rifler.
I motsetning til automatgeværer og maskinpistoler er maskingevær ment å avgi lengre byger, gjerne kontinuerlige. Maskingevær kan monteres på kjøretøy og avfyres derfra, eller de kan bæres av fotsoldaten under forflytning og settes på et to- eller trefots stativ når man for eksempel er i en forsvarsstilling.
Man kan videre dele maskingevær inn i to typer – magasinmatede og beltematede.
Førstnevnte er gjerne i bruk på lette maskingevær, belter brukes gjerne på middels tunge og tunge maskingevær. En mitraljøse (fransk: mitrailleuse) er det norske forsvarets betegnelse på et tungt maskingevær, normalt montert på stativ. Denne norske bruken av mitraljøse avviker fra de fleste andre land der maskingevær (ty) og mitraljøse (fr) oppfattes som synonymer. Engelsktalende land har en lignende distinksjon som den norske med light machine gun og heavy machine gun. Mitraljøsen er blant annet ment til å gi dekningsild for å hindre fienden i å kunne flytte på seg under kamp.
Maskingevær skilles fra maskinkanoner som har kaliber fra 20 mm og oppover og prosjektiler med sprengstoff, samt maskinpistoler, som skyter pistolammunisjon.
| Maskingevær er et helautomatisk skytevåpen som kan avfyre skudd i rask rekkefølge uten at operatøren trenger å ta ladegrep eller trykke inn avtrekkeren på nytt for hvert skudd. Normalt bruker maskingeværer rifleammunisjon, vanligvis i samme kaliber som styrkens automatgevær eller rifler.
I motsetning til automatgeværer og maskinpistoler er maskingevær ment å avgi lengre byger, gjerne kontinuerlige. Maskingevær kan monteres på kjøretøy og avfyres derfra, eller de kan bæres av fotsoldaten under forflytning og settes på et to- eller trefots stativ når man for eksempel er i en forsvarsstilling.
Man kan videre dele maskingevær inn i to typer – magasinmatede og beltematede.
Førstnevnte er gjerne i bruk på lette maskingevær, belter brukes gjerne på middels tunge og tunge maskingevær. En mitraljøse (fransk: mitrailleuse) er det norske forsvarets betegnelse på et tungt maskingevær, normalt montert på stativ. Denne norske bruken av mitraljøse avviker fra de fleste andre land der maskingevær (ty) og mitraljøse (fr) oppfattes som synonymer. Engelsktalende land har en lignende distinksjon som den norske med light machine gun og heavy machine gun. Mitraljøsen er blant annet ment til å gi dekningsild for å hindre fienden i å kunne flytte på seg under kamp.
Maskingevær skilles fra maskinkanoner som har kaliber fra 20 mm og oppover og prosjektiler med sprengstoff, samt maskinpistoler, som skyter pistolammunisjon.
== Mekanismer ==
.
=== Mekaniske maskingevær ===
De første maskingeværene hadde mekanismer som var drevet av en ekstern kraftkilde, ofte i form av en håndsveiv. Den mest vellykkede og mest kjente av de mekaniske mekanismene, er gatlingmekansimen, der en krans av løp rundt en sentral akse ble dreid rundt med sveiv. Det fantes imidlertid andre, mindre praktiske mekanismer. Montigny mitraljøse ble brukt under den fransk-prøyssiske krig i 1870. Den besto av en rekke løp med et felles sluttstykke i form av en jernplate med patroner. Mekanismen avfyrte ett og ett løp. Gardner- og Nordenfelt maskingevær var også begge orgelbøsser med mekaniske repetermekanisme drevet av en håndkrank.
Moderne mekaniske maskingevær bygger på Gatlings system og har kjedemekanisme, der en elektrisk motor driver våpenet i stedet for håndkraft. Slike våpen kan ha en ekstrem høy skuddtakt, og er ofte brukt om bord på marinefartøyer. De fleste moderne jagerfly og angrepsfly er utstyrt med roterende kanoner, som også har mekanisk drevne mekanismer.
=== Rekyldreve maskingevær ===
Revolusjonen i maskingeværkonstruksjon kom med røyksvak ammunisjon, som gjorde det mulig med rekylmekanisme. Hiram Maxims maskingevær var den første mekanismen, og skuddtakten var adskillig høyere enn for de tidligere mekanisme-maskingeværene. Slike maskingevær ble første gang brukt i krig under den første matabelekrigen i 1893. Under slaget ved Shangani ble 1 600 matabeler drept mot fire briter. Våpenet gjorde så stort inntrykk at flere av de overlevende Matabele-høvdingene begikk selvmord etterpå. Forskjellige rekyldrevne varianter av Maxims mekanisme ble utbredt på begynnelsen av 1900-tallet og endret fullstendig måten krig ble ført på, særlig på vestfronten under første verdenskrig. Rekyldrevne maskingevær var vanlige fram til etter andre verdenskrig.
=== Gassdreve maskingevær ===
Maskingevær med gassmekanisme dukket opp i opptakten til første verdenskrig. De var i utgangspunktet konstruert som mindre og lettere våpen som soldatene kunne frakte med seg under angrep. En av de første var det franske Hotchkiss maskingevær som hadde et gasstempel under løpet. Enda lettere våpen, som Lewis maskingevær, brukt av britene, og Browning automatrifle, som ble utviklet for den amerikanske hæren, la grunnlaget for nyere maskingeværer produsert etter andre verdenskrig, slik som FN Minimi og Ultimax.
== Skuddtakt og varme ==
=== Flere løp ===
Den høye skuddtakten til maskingevær fører til at løpene fort kan gå varme og selv det beste stål vil bøye seg. De første mekaniske maskingeværene, som de fra Gatling og Gardner, hadde flere løp og relativt lav skuddtakt. En av fordelene med denne konstruksjonen er at det er flere løp som bytter på å avfyre skudd og hvert av dem får således mer tid til å avkjøles mellom hvert skudd.
=== Vannkjøling ===
Innføringen av rekyldrevne maskingevær, Maxim maskingevær, førte til at skuddtakten økte og alle skudd gikk gjennom ett enkelt løp. For at løpet ikke skulle smelte, hadde det en omliggende kappe som var fylt med vann. Så lenge kappen ble etterfylt med vann, ville temperaturen aldri stige over 100 grader, vel innenfor tåletoleransen til stålet. Ved å lede dampen fra kjølekappen ned i en vanntank kunne vannet gjenvinnes, hva som er viktig i tørre strøk, og dampen fra kjølekappen avslørte ikke posisjonen til maskingeværet. Vannkappen gjorde imidlertid maskingeværene tunge, og de fleste varianter av Maxim-maskingevær var konstruert for å fylle rollen som mitraljøse fra en fast posisjon.
=== Luftkjøling ===
På begynnelsen av 1900-tallet ble det klart at det var behov for lettere, mer mobile maskingevær. Under første verdenskrig ble det vanlig med lette maskingeværer uten vannkjøling. Disse var luftkjølte og hadde forskjellige innretninger. Lewis' maskingevær hadde et rør rundt løpet, slik at at munningsflammen trakk luft gjennom det, mens Hotchkiss M1914 hadde ekstra tungt løp og kjøleribber av messing på løpet. Luftkjøling er mindre effektiv enn vannkjøling, og lette maskingevær er ikke egnet for rollen som mitraljøse som krever vedvarende ildgivning.
=== Løpsbytte ===
En løsning på kjøleproblemet er å bytte løpet når det blir for varmt. Allerede på de tidlige vannavkjølte maskingeværene ble løpet byttet. Vickers MG kunne skyte sammenhengende en hel dag sålenge den hadde kjølevann og det ble byttet løp for hvert 10 000ende skudd. I løpet av andre verdenskrig ble det vanlig å bytte løp som eneste kjølemetode. Denne måten for avkjøling av løp er i dag nesten enerådende.
== Lette og tunge maskingevær ==
Man deler gjerne maskingevær inn i lette, middels og tunge. Lette maskingevær er for eksempel FN Minimi som er et enmannsvåpen, middelstunge er for eksempel MG-3, som er et lagsvåpen (to mann som betjener våpenet, skytter og mg-toer). Tunge maskingevær kalles for mitraljøse, og er normalt fastmontert eller står på stativ (f.eks M2 Browning maskingevær). De første tunge maskingevær var enten tunge manuelle mekaniske gatlingvåpen eller rekylopererte og vannkjølte modeller slik som Maxim maskingeværet. I tillegg var den luftavkjølte Hotchkiss M1914 blant de tidligste. Rundt første verdenskrig kom en rekke lettere våpen til bruk for infanteri, og utviklingen tok senere to forskjellige veier. Vannkjølte maskingevær var vanlige til ut på 1960-tallet. Siden overtok luftkjølte våpen.
== Maskingevær i Norge ==
Det vanligste maskingeværet i det norske forsvaret var lenge det tyske MG-3. Per 2019 var MG-3 kun i bruk i Heimevernet. Hærens avdelinger brukte tidligere MG-3, herunder på flere typer kjøretøy, men har faset ut MG-3 til fordel for maskingeværet FN MAG på grunn av slitasje på mange maskingevær, økonomiske grunner og NATO-standardisering. Forsvaret benytter heller ikke lenger MG3 på stativ (MITR-3).
Mitraljøser i bruk i det norske forsvaret i dag er M2 Browning i kaliber 12,7 x 99 mm NATO. Våpenet er modifisert fra originalvåpenet ved at løpet kan skiftes ut uten pipejustering (såkalt hurtig pipeskift, «HPS»), samt at avfyring skjer med åpent sluttstykke.
== Se også ==
Liste over maskingeværer
Liste over automatgeværer
Ammunisjonsbelte
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Machine guns – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Book of the Machine Gun, 1917 fra Internet Archive | USA | 6,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Indrel%C3%B8per | 2023-02-04 | Indreløper | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Posisjon (fotball)'] | En indreløper er en midtbanespiller i fotball som dekker stort sett hele den sentrale midtbanen i lengderetningen, dog er det ofte en noe mer offensivt orientert rolle. Å være indreløper krever først og fremst stor løpskraft.
En indreløper er forbundet med spillere som spiller på begge sider av den sentrale midtbanespiller i en 4-3-3 formasjon. Begrepet må derfor ikke forveksles med den sentrale midtbanespilleren, som gjerne kalles anker, sentral midtbanespiller eller sittende midtbanespiller.
| En indreløper er en midtbanespiller i fotball som dekker stort sett hele den sentrale midtbanen i lengderetningen, dog er det ofte en noe mer offensivt orientert rolle. Å være indreløper krever først og fremst stor løpskraft.
En indreløper er forbundet med spillere som spiller på begge sider av den sentrale midtbanespiller i en 4-3-3 formasjon. Begrepet må derfor ikke forveksles med den sentrale midtbanespilleren, som gjerne kalles anker, sentral midtbanespiller eller sittende midtbanespiller.
== Kjente indreløpere ==
Roar Strand
Per Ciljan Skjelbred
Markus Henriksen
Øyvind Leonhardsen | En indreløper er en midtbanespiller i fotball som dekker stort sett hele den sentrale midtbanen i lengderetningen, dog er det ofte en noe mer offensivt orientert rolle. Å være indreløper krever først og fremst stor løpskraft. | 6,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vangr%C3%B8fta | 2023-02-04 | Vangrøfta | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:11°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Os', 'Kategori:Elver i Trøndelag', 'Kategori:Glommavassdraget', 'Kategori:Midtre Gauldals geografi'] | Vangrøfta er ei elv i Os kommune i Innlandet. Den munner ut i Glomma ved Os i Østerdalen. Elva er 41,3 km lang, og har et nedbørfelt på 359,47 km². Middelvannføringen ved munningen er 5,72 m³/s.Berggrunnen i nedbørfeltet inneholder kambro-silurske bergarter i Trondheimsfeltet, noe som gir en artsrik og variert flora, blant annet med sjeldne orkidéer.
Vangrøfta danner fossene Brufoss og Breanfoss.
Elva er freda gjennom Verneplan IV for vassdrag ned til og med samløpet med Langsåa.
| Vangrøfta er ei elv i Os kommune i Innlandet. Den munner ut i Glomma ved Os i Østerdalen. Elva er 41,3 km lang, og har et nedbørfelt på 359,47 km². Middelvannføringen ved munningen er 5,72 m³/s.Berggrunnen i nedbørfeltet inneholder kambro-silurske bergarter i Trondheimsfeltet, noe som gir en artsrik og variert flora, blant annet med sjeldne orkidéer.
Vangrøfta danner fossene Brufoss og Breanfoss.
Elva er freda gjennom Verneplan IV for vassdrag ned til og med samløpet med Langsåa.
== Sideelver ==
Hver linje inneholder elvas navn og hvor den munner ut. Sideelver er innrykket i forhold til hovedelva.
Langsåa – ved Vangrøfta, fra sørvest
Hongåa – 2 km nordvest for Dalsbygda, fra nord
Tverrelva – 11 km nordvest for Dalsbygda, fra nord
Snudda – 11 km nordvest for Dalsbygda, fra vest
Svartbekken – 14 km nordvest for Dalsbygda, fra vest
== Referanser == | | munning = Samløp med Glåma | 6,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maisild | 2023-02-04 | Maisild | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Europas ferskvannsfisker', 'Kategori:Fisk i Middelhavet', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Sildefisker'] | Maisild (Alosa alosa) er en anadrom sildefisk som lever vest i Middelhavet og i Atlanterhavet ved Europakysten. Arten skal visstnok smake svært godt, men inneholder mange bein. I norske farvann forekommer fisken som en sjelden gjest.
| Maisild (Alosa alosa) er en anadrom sildefisk som lever vest i Middelhavet og i Atlanterhavet ved Europakysten. Arten skal visstnok smake svært godt, men inneholder mange bein. I norske farvann forekommer fisken som en sjelden gjest.
== Kjennetegn ==
Maisilda er sølvglinsende med 1–6 svake flekker på sidene. Kroppen er noe sammentrykt, med bukfinner om lag rett under ryggfinnene. Halefinnene er dypt kløftet. Arten blir ofte forvekslet med stamsilda, men har mange flere gjellestaver.
Maisild kan bli opp til 83 cm lang og når en vekt på 3–4 kg.
== Levesett ==
Maisilda er en stimfisk som lever pelagisk i kystnære farvann i saltvann. Her lever den av dyreplankton, særlig rauåte og krill.
I mai går stimen opp i elver for å gyte. Dette foregår om natta nær overflaten, helst i sterk strøm. En hunn kan gyte mellom 50 000 og 600 000 rogn med en diameter på 1–2 mm. Etter tre dager til en uke klekker den 7–12 mm lange yngelen, som vanligvis holder seg i elven i om lag et år. I begynnelsen av utvandringen lever de helst i elvemunningen.
== Kilder ==
Jonsson, Bror: «Sildefisker» i Norges dyr – Fiskene 1 Cappelen 1992
(en) Alosa alosa (Linnaeus, 1758) Allis shad - FishBase
== Eksterne lenker ==
(en) Maisild – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Maisild i Global Biodiversity Information Facility
(no) Maisild hos Artsdatabanken
(sv) Maisild hos Dyntaxa
(en) Maisild hos Fauna Europaea
(en) Maisild hos FishBase
(en) Maisild hos ITIS
(en) Maisild hos NCBI
(en) Kategori:Alosa alosa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Alosa alosa – detaljert informasjon på Wikispecies | Maisild (Alosa alosa) er en anadrom sildefisk som lever vest i Middelhavet og i Atlanterhavet ved Europakysten. Arten skal visstnok smake svært godt, men inneholder mange bein. | 6,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Troms_reinbeiteomr%C3%A5de | 2023-02-04 | Troms reinbeiteområde | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Næringsliv i Nordland', 'Kategori:Næringsliv i Troms og Finnmark', 'Kategori:Reindrift'] | Troms reinbeiteområde er en del av reindriftsforvaltningen i Norge. Reinbeiteområdet er delt inn i 15 reinbeitedistrikter, som ligger i deler av Troms og nord i Nordland. Reinbeiteområdene ledes av et områdestyre med medlemmer oppnevnt av Fylkestinget og Sametinget.
Fire av reinbeitedistriktene har beite i Nordland fylke. I tillegg er det tre distrikt som har tilgang på vinterbeite i Sverige. Svenske samebyer har til gjengjeld rett til sommerbeite i Troms.
Troms reinbeiteområde grenser til Vest-Finnmark reinbeiteområde og Nordland reinbeiteområde.
| Troms reinbeiteområde er en del av reindriftsforvaltningen i Norge. Reinbeiteområdet er delt inn i 15 reinbeitedistrikter, som ligger i deler av Troms og nord i Nordland. Reinbeiteområdene ledes av et områdestyre med medlemmer oppnevnt av Fylkestinget og Sametinget.
Fire av reinbeitedistriktene har beite i Nordland fylke. I tillegg er det tre distrikt som har tilgang på vinterbeite i Sverige. Svenske samebyer har til gjengjeld rett til sommerbeite i Troms.
Troms reinbeiteområde grenser til Vest-Finnmark reinbeiteområde og Nordland reinbeiteområde.
== Eksterne lenker ==
Reindriftsforvaltningen i Norge - om reinbeiteområdene | Troms reinbeiteområde er en del av reindriftsforvaltningen i Norge. Reinbeiteområdet er delt inn i 15 reinbeitedistrikter, som ligger i deler av Troms og nord i Nordland. | 6,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordland_reinbeiteomr%C3%A5de | 2023-02-04 | Nordland reinbeiteområde | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Næringsliv i Nordland', 'Kategori:Reindrift', 'Kategori:Sørsamene'] | Nordland reinbeiteområde er en del av reindriftsforvaltningen i Norge. Reinbeiteområdet følger litt andre grenser enn Nordland fylke. Kommunene nord for Ballangen og Narvik ligger i Troms reinbeiteområde, til gjengjeld går området litt inn i Nord-Trøndelag. Bortsett fra Lofoten og Andøya og noen øyer på Helgelandskysten er hele Nordland fylke reinbeiteområde. Reinbeiteområdet ledes av et områdestyre med medlemmer oppnevnt av Fylkestinget og Sametinget.
Totalt dekker Nordland reinbeiteområde 34 kommuner fordelt på 12 reinbeitedistrikter. De to sørligste strekker seg inn i Nord-Trøndelag fylke. Nord for Rombaksfjorden i Narvik ligger det fem reinbeitedistrikt innenfor Nordland fylke, som tilhører Troms reinbeiteområde. I tillegg har en rekke svenske samebyer beiterettigheter på norsk side i barmarkssesongen; i alt blir ni områder i Nordland brukt til sommerbeite for svensk rein.
De tolv distriktene er, regnet fra sør til nord:
Voengelh-Njaarke reinbeitedistrikt
Byrkijen sijte
Jillenn-Njaarken sijte
Ildgruben reinbeitedistrikt
Røssåga/Toven reinbeitedistrikt
Hestmannen/Strandtindene reinbeitedistrikt
Saltfjellet reinbeitedistrikt
Balvatn reinbeitedistrikt
Duokta reinbeitedistrikt
Staigjo og Habmer Reinbeitedistrikt
Frostisen reinbeitedistrikt
Skjomen reinbeitedistriktDe fleste reinbeitedistriktene flytter reinen vestover til kysten om vinteren, ofte ved hjelp av bil og ferge. Distriktene som ikke har tilgang på kystbeite flytter reinen innover i landet mot svenskegrensa. De to nordligste reinbeitedistriktene har en mer stasjonær driftsform med korte flyttinger mellom årstidsbeitene.
Nordland reinbeiteområde grenser til Troms reinbeiteområde og Nord-Trøndelag reinbeiteområde.
| Nordland reinbeiteområde er en del av reindriftsforvaltningen i Norge. Reinbeiteområdet følger litt andre grenser enn Nordland fylke. Kommunene nord for Ballangen og Narvik ligger i Troms reinbeiteområde, til gjengjeld går området litt inn i Nord-Trøndelag. Bortsett fra Lofoten og Andøya og noen øyer på Helgelandskysten er hele Nordland fylke reinbeiteområde. Reinbeiteområdet ledes av et områdestyre med medlemmer oppnevnt av Fylkestinget og Sametinget.
Totalt dekker Nordland reinbeiteområde 34 kommuner fordelt på 12 reinbeitedistrikter. De to sørligste strekker seg inn i Nord-Trøndelag fylke. Nord for Rombaksfjorden i Narvik ligger det fem reinbeitedistrikt innenfor Nordland fylke, som tilhører Troms reinbeiteområde. I tillegg har en rekke svenske samebyer beiterettigheter på norsk side i barmarkssesongen; i alt blir ni områder i Nordland brukt til sommerbeite for svensk rein.
De tolv distriktene er, regnet fra sør til nord:
Voengelh-Njaarke reinbeitedistrikt
Byrkijen sijte
Jillenn-Njaarken sijte
Ildgruben reinbeitedistrikt
Røssåga/Toven reinbeitedistrikt
Hestmannen/Strandtindene reinbeitedistrikt
Saltfjellet reinbeitedistrikt
Balvatn reinbeitedistrikt
Duokta reinbeitedistrikt
Staigjo og Habmer Reinbeitedistrikt
Frostisen reinbeitedistrikt
Skjomen reinbeitedistriktDe fleste reinbeitedistriktene flytter reinen vestover til kysten om vinteren, ofte ved hjelp av bil og ferge. Distriktene som ikke har tilgang på kystbeite flytter reinen innover i landet mot svenskegrensa. De to nordligste reinbeitedistriktene har en mer stasjonær driftsform med korte flyttinger mellom årstidsbeitene.
Nordland reinbeiteområde grenser til Troms reinbeiteområde og Nord-Trøndelag reinbeiteområde.
== Eksterne lenker ==
Reindrift i Nordland; fylkesmannen.no
Distriktsplanar; Fylkesmannen i Nordland | Nordland reinbeiteområde er en del av reindriftsforvaltningen i Norge. Reinbeiteområdet følger litt andre grenser enn Nordland fylke. | 6,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord-Tr%C3%B8ndelag_reinbeiteomr%C3%A5de | 2023-02-04 | Nord-Trøndelag reinbeiteområde | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Næringsliv i Trøndelag', 'Kategori:Sørsamisk reindrift'] | Nord-Trøndelag reinbeiteområde er en del av reindriftsforvaltningen i Norge. Reinbeiteområdet omfatter deler av Fosen og Nord-Trøndelag fylke. Reinbeiteområdet ledes av et områdestyre med medlemmer oppnevnt av Fylkestinget og Sametinget.
I alt har Nord-Trøndelag reinbeiteområde et beiteareal på 22 300 km², fordelt på 6 reinbeitedistrikter:
Fovsen Njaarken sijte (Fosen), kystreindrift
Åarjel-Njaarken sijte (Vestre Namdal), kystreindrift
Gaske-laanten sijte (Færen) i kommunene Meråker, Stjørdal, Levanger og Verdal, fjellreindrift
Skæhkeren sijte (Skjækerfjella), i kommunene Snåsa, Steinkjer og Verdal, fjellreindrift
Låarten sijte (Luru), i kommunene Snåsa, Grong og Lierne, fjellreindrift
Tjåehkeren sijte (Østre Namdal), i Namsskogan, Grong, Lierne, Snåsa, Overhalla, Namsos, Namdalseid, Steinkjer, Grane og Hattfjelldal, fylkefjellreindriftKystreindrifta har vinterbeitene mot kysten, mens fjellreindrifta har alle sine årstidsbeite i innlandet. Tjåehkeren sijte har tilgang på sommerbeite i Sverige.
Nord-Trøndelag reinbeiteområde grenser til Sør-Trøndelag og Hedmark reinbeiteområde og Nordland reinbeiteområde.
| Nord-Trøndelag reinbeiteområde er en del av reindriftsforvaltningen i Norge. Reinbeiteområdet omfatter deler av Fosen og Nord-Trøndelag fylke. Reinbeiteområdet ledes av et områdestyre med medlemmer oppnevnt av Fylkestinget og Sametinget.
I alt har Nord-Trøndelag reinbeiteområde et beiteareal på 22 300 km², fordelt på 6 reinbeitedistrikter:
Fovsen Njaarken sijte (Fosen), kystreindrift
Åarjel-Njaarken sijte (Vestre Namdal), kystreindrift
Gaske-laanten sijte (Færen) i kommunene Meråker, Stjørdal, Levanger og Verdal, fjellreindrift
Skæhkeren sijte (Skjækerfjella), i kommunene Snåsa, Steinkjer og Verdal, fjellreindrift
Låarten sijte (Luru), i kommunene Snåsa, Grong og Lierne, fjellreindrift
Tjåehkeren sijte (Østre Namdal), i Namsskogan, Grong, Lierne, Snåsa, Overhalla, Namsos, Namdalseid, Steinkjer, Grane og Hattfjelldal, fylkefjellreindriftKystreindrifta har vinterbeitene mot kysten, mens fjellreindrifta har alle sine årstidsbeite i innlandet. Tjåehkeren sijte har tilgang på sommerbeite i Sverige.
Nord-Trøndelag reinbeiteområde grenser til Sør-Trøndelag og Hedmark reinbeiteområde og Nordland reinbeiteområde.
== Eksterne lenker ==
Reinbeitedistrikt og tamreinlag i vårt forvaltningsområde; Statsforvalteren i Trøndelag | Nord-Trøndelag reinbeiteområde er en del av reindriftsforvaltningen i Norge. Reinbeiteområdet omfatter deler av Fosen og Nord-Trøndelag fylke. | 6,475 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bu%C3%B8ya | 2023-02-04 | Buøya | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Arendal'] | Buøya er en øy og et friluftsområde på Eydehavn i Arendal kommune. Øya har Tromøysund mot sør/øst og Gartafjorden mot vest/nord. Øya er forbundet med tettbebyggelsen på Eydehavn med ei smal bru, veien heter Claes Gill vei.
Helt tilbake til 1600-tallet er det sporet gruvedrift etter jernmalm i området, og det var gruver på Buøya. Malmen ble fraktet bort med skip. Gruvedriften opphørte på siste halvdel av 1800-tallet. Buøya var boligområde for funksjonærfamiliene som var ansatt ved Nitriden på Eydehavn. Det spesielle var at dette området helt var forbeholdt bedriftenes funksjonærer. Ved brua til Buøya sto et skilt som forbød uvedkommende adgang. På 1800-tallet hørte Buøya til Holt kommune.
Idag brukes Buøya til rekreasjon og fritidsaktiviteter. Det er flere badestrender på øya, og Arendal kommune har rustet opp den innerste med påfyll av sand og oppsetting av toalett, benker og bord. Det er laget gangveier og bruer over til de mindre øyene Skarsholmen og Furuholmen som ligger nord for Buøya.
Høyeste punkt på øya er 31 meter over havet.
| Buøya er en øy og et friluftsområde på Eydehavn i Arendal kommune. Øya har Tromøysund mot sør/øst og Gartafjorden mot vest/nord. Øya er forbundet med tettbebyggelsen på Eydehavn med ei smal bru, veien heter Claes Gill vei.
Helt tilbake til 1600-tallet er det sporet gruvedrift etter jernmalm i området, og det var gruver på Buøya. Malmen ble fraktet bort med skip. Gruvedriften opphørte på siste halvdel av 1800-tallet. Buøya var boligområde for funksjonærfamiliene som var ansatt ved Nitriden på Eydehavn. Det spesielle var at dette området helt var forbeholdt bedriftenes funksjonærer. Ved brua til Buøya sto et skilt som forbød uvedkommende adgang. På 1800-tallet hørte Buøya til Holt kommune.
Idag brukes Buøya til rekreasjon og fritidsaktiviteter. Det er flere badestrender på øya, og Arendal kommune har rustet opp den innerste med påfyll av sand og oppsetting av toalett, benker og bord. Det er laget gangveier og bruer over til de mindre øyene Skarsholmen og Furuholmen som ligger nord for Buøya.
Høyeste punkt på øya er 31 meter over havet.
== Bilder ==
== Referanser == | |geografi = Norway Counties Aust-Agder Position.svg | 6,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reinbeitedistrikt | 2023-02-04 | Reinbeitedistrikt | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Reindrift'] | Et reinbeitedistrikt er i norsk reindriftsforvalting et geografisk område hvor reindriftsutøvere kan drive reindrift.
De aktuelle reindriftsområdene i Norge er inndelt i seks reinbeiteområder: Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag og Hedmark. Hver av disse områdene er igjen oppdelt i flere reinbeitedistrikter.
Reinbeitedistrikt opprettes av Landbruksdirektoratet med hjemmel i reindriftslovens §§ 6 og 42. Distriktene skal etter loven inndeles med utgangspunkt i sedvanemessig bruk. Antall reinbeitedistrikt varierer, men har de siste årene (2007) ligget rundt 80.I hvert distrikt skal det være et distriktsstyre valgt av og blant de aktive reindriftsutøverne i distriktet. Samtidig med valget av medlemmer til distriktsstyret skal det avgjøres hvem som skal være leder og nestleder. Distriktsstyret fører liste over reineierne i distriktet og tallet på rein. Styret skal se til at reindrifta i distriktet foregår i samsvar med gjeldende lover og forskrifter, og kan påby eller sette i verk samling, merking, skilling og telling av rein dersom reineierne ikke blir enige og selv gjennomfører slike tiltak. Lederen i distriktsstyret representerer reinbeitedistriktets interesser og kan bl.a. inngå forlik, saksøke og bli saksøkt på vegne av reineierne i saker som gjelder dem alle.
Hvert reinbeitedistrikt kan bestå av flere siida, driftsenheter. Driftsenhetene har tillatelse til beite for et visst antall rein innenfor distriktets beiteland.
De tilsvarende svenske reindriftsenhetene heter samebyer.
| Et reinbeitedistrikt er i norsk reindriftsforvalting et geografisk område hvor reindriftsutøvere kan drive reindrift.
De aktuelle reindriftsområdene i Norge er inndelt i seks reinbeiteområder: Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag og Hedmark. Hver av disse områdene er igjen oppdelt i flere reinbeitedistrikter.
Reinbeitedistrikt opprettes av Landbruksdirektoratet med hjemmel i reindriftslovens §§ 6 og 42. Distriktene skal etter loven inndeles med utgangspunkt i sedvanemessig bruk. Antall reinbeitedistrikt varierer, men har de siste årene (2007) ligget rundt 80.I hvert distrikt skal det være et distriktsstyre valgt av og blant de aktive reindriftsutøverne i distriktet. Samtidig med valget av medlemmer til distriktsstyret skal det avgjøres hvem som skal være leder og nestleder. Distriktsstyret fører liste over reineierne i distriktet og tallet på rein. Styret skal se til at reindrifta i distriktet foregår i samsvar med gjeldende lover og forskrifter, og kan påby eller sette i verk samling, merking, skilling og telling av rein dersom reineierne ikke blir enige og selv gjennomfører slike tiltak. Lederen i distriktsstyret representerer reinbeitedistriktets interesser og kan bl.a. inngå forlik, saksøke og bli saksøkt på vegne av reineierne i saker som gjelder dem alle.
Hvert reinbeitedistrikt kan bestå av flere siida, driftsenheter. Driftsenhetene har tillatelse til beite for et visst antall rein innenfor distriktets beiteland.
De tilsvarende svenske reindriftsenhetene heter samebyer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Arkivverket Samisk arkiv Kirsti Strøm Bulls kildesamling til reindriftens rettshistorie | Et reinbeitedistrikt er i norsk reindriftsforvalting et geografisk område hvor reindriftsutøvere kan drive reindrift. | 6,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hervors_saga | 2023-02-04 | Hervors saga | ['Kategori:Fornaldersagaer', 'Kategori:Tyrfingsyklusen'] | Hervors og Hedreks saga (norrønt Hervarar saga ok Heiðreks), eller ofte referert til som kun Hervors saga (Hervarar saga), er en legendarisk saga fra slutten av 1200-tallet som kombinerer emner og ulike fortellinger fra flere eldre sagaer. Det som knytter sagaen sammen er det magiske sverdet Tyrving/Tyrfing, som gjør den som bærer det uovervinnelig, og det går i arv fra generasjon til generasjon. Fortellingen har sterke mytologiske innslag. De islandske forfatterne er ukjente, og teksten er blitt bevart i tre ulike varianter, håndskriftene «R», «H» og «U».
Det er en verdifull saga av flere ulike grunner foruten dens litterære kvaliteter. Den inneholder tradisjonene om krigene mellom goterne og hunerne fra 300-tallet, og den siste delen i U-håndskriften er benyttet som en kilde for svensk middelalderhistorie, skjønt denne er antagelig et sent tillegg. I tillegg er den en viktig kilde som inspirasjon for Tolkien da han satte sammen sine legender om Midgard. Imidlertid kan sagaen være mest verdsatt for sin minneverdige billedbruk, eller for å sitere fra når hunerne invaderer:
Hervor står i soloppgangen på toppen av tårnet og ser sørover mot skogen; Angantyr stiller opp sine menn for kamp og bemerker tørt at det vil være bruk for flere av dem når det er snakk om mjøddrikking, store skyer av støv ruller over sletten, hvor det blinker i hvite brystharnisk og gylne hjelmer når den huniske horden kommer ridende inn.
| Hervors og Hedreks saga (norrønt Hervarar saga ok Heiðreks), eller ofte referert til som kun Hervors saga (Hervarar saga), er en legendarisk saga fra slutten av 1200-tallet som kombinerer emner og ulike fortellinger fra flere eldre sagaer. Det som knytter sagaen sammen er det magiske sverdet Tyrving/Tyrfing, som gjør den som bærer det uovervinnelig, og det går i arv fra generasjon til generasjon. Fortellingen har sterke mytologiske innslag. De islandske forfatterne er ukjente, og teksten er blitt bevart i tre ulike varianter, håndskriftene «R», «H» og «U».
Det er en verdifull saga av flere ulike grunner foruten dens litterære kvaliteter. Den inneholder tradisjonene om krigene mellom goterne og hunerne fra 300-tallet, og den siste delen i U-håndskriften er benyttet som en kilde for svensk middelalderhistorie, skjønt denne er antagelig et sent tillegg. I tillegg er den en viktig kilde som inspirasjon for Tolkien da han satte sammen sine legender om Midgard. Imidlertid kan sagaen være mest verdsatt for sin minneverdige billedbruk, eller for å sitere fra når hunerne invaderer:
Hervor står i soloppgangen på toppen av tårnet og ser sørover mot skogen; Angantyr stiller opp sine menn for kamp og bemerker tørt at det vil være bruk for flere av dem når det er snakk om mjøddrikking, store skyer av støv ruller over sletten, hvor det blinker i hvite brystharnisk og gylne hjelmer når den huniske horden kommer ridende inn.
== Sammendrag ==
Sagaen handler om sverdet Tyrving og om hvordan det ble smidd og forbannet av dvergene Dvalin og Durin for kong Svaverlame (Svafrlami). Han gifter bort datteren Eyfura (Øyfura), som er den vakreste av alle møyer, samt gir han bort det mektige sverdet til Arngrim på Bolm. De reiser til øya Bólmr, identifisert som Bolmsö i Småland – skjønt i senere utgaver av sagaen hevdes det å være en øy ved navn «Bolm» i Hålogaland.
Arngrim ga sverdet til sin sønn Angantyr. Angantyr døde i en kamp på den danske øya Samsø mot den svenske helten Hjalmar den hugstore. Imidlertid blir Hjalmar så sterkt såret at også han dør. Hjalmars venn Orvar-Odd begravde det forheksede sverdet i gravhaugen sammen med Angantyr. Fra gravhaugen ble sverdet tatt tilbake av Angantyrs datter, skjoldmøen Hervor som stevnet sin døde far for å kreve sin arv.
Deretter fortsetter sagaen med Hervor og hennes sønn Heidrek, konge av Reidgotaland («goternes land»). Mellom Heidreks sønner Angantyr og Lad (Hlod, Hlöd) skjer det en stor kamp om deres fars arv, og Lad får støtte fra hunerne. Imidlertid blir Lad beseiret og drept.
Mot slutten av sagaen fortelles det at Angantyr hadde sønnen Heidrek Ulveham (Heidhrekr Ulfhamr), som siden var konge av Reidgotaland i lang tid. Han hadde datteren Hild som var mor til Halvdan Raske som igjen var far til Ivar Vidfamne. Etter Ivar Vidfamne er det en liste av svenske semilegendariske konger opp til Filip Halstensson. Dette var sannsynligvis skrevet ved et langt senere tidspunkt enn resten av sagaen og lagt til av en senere redaksjon
== Versjoner ==
Sagaen er bevart i flere manuskripter, men det er tre adskilte versjoner som kalles for håndskriftene «H», «R», og «U», og hvor H og R er bevart på pergamentpapir. H er bevart i Hauksbók (A.M. 544, 4to), av Haukr Erlendsson (død 1334), fra ca. 1325. R eller MS 2845, 4to er fortsatt oppbevart i Det Kongelige Bibliotek i København og det er datert til 1400-tallet. Det er også en versjon kalt U som er detvis bevart som R:715 i universitetsbiblioteket ved Uppsala universitet; Carolina Rediviva, og som AM 203 fol. i universitetsbiblioteket i København. Denne versjonen er fra midten av 1600-tallet og ble skrevet av Síra Jón Erlendsson i Villingaholt på Island (død 1672).
Alle disse kildene skiller seg fra hverandre. Eksempelvis er R betraktet som den som ligger nærmest den opprinnelige versjonen og er mer lik U enn til H, men mangler det første kapitelet og en avslutning. På den andre siden inneholder den Hjalmars dødskvad. H slutter med Gestumblindi og R avsluttes rett før slutten på kapittel 12. Imidlertid er det to kopier av H, AM 281, 4to (h1) og AM 597b, 4to (h2), fra 1600-tallet, og disse to kopiene har bevart gåtene til Gestumblindi fra H-versjonen.
Alle svenske oversettelser med unntak av den siste bygger på U-håndskriften fra 1600-tallet. Den første oversettelsen ble gjort av Olof Verelius i 1672. På 1800-tallet ble sagaen oversatt på nytt av Arvid August Afzelius og i 1888 atter av Albert Ulrik Bååth. Den aller siste svenske oversettelsen ble gjort i 1995 av Lars Lönnroth i boken Isländska mytsagor og ble gjort på grunnlag av R-håndskriften fra 1400-tallet.
== Alder ==
Hendelsene i goterkrigene med hunerne er av betydelig alder, og er basert på hendelser tidlig eller på midten av 300-tallet som ble videreformidlet i mer enn tusen år.
Det er et tegn på sagaens høye alder at navnene opptrer i ekte germanske former og ikke i en form som påvirket av latin. Navnene for gotere synes å ha gått ut av bruk etter 390, eksempelvis Grýting (østgotisk, tilsvarende den latinske formen Greutungi) og Tyrfing (vestgotisk, tilsvarende den latinske formen Tervingi). Hendelsene skjer der goterne holdt til i løpet av krigene med hunerne. Den gotiske hovedstaden Arheimar er lokalisert ved elven Dnepr («...á Danparstöðum á þeim bæ, er Árheimar heita...»), kong Heidrek dør i fjellkjeden Karpatene («...und Harvaða fjöllum») og slaget med hunerne skjer på slettene ved Donau («...á vígvöll á Dúnheiði í Dylgjudölum»). Det mytiske Myrkviðr (norrønt for «mørk skog») som skiller goterne fra hunerne kan tilsvare det antikke stedsnavnet Palus Maeotis, det vil si der hvor elven Don renner ut i Azovhavet.
Selv om navnene peker mot et historisk grunnlag er hendelsene slik de er beskrevet i sagaen sterkt forvrengt og vanskelig å sette sammen med andre kilder. Ettersom navnet Heidrek (norrønt Heiðrekr) er kvasisynonymt med Ermanarik (død 376), en østgotisk konge (heiðr betyr «ære» / «heder», og Aírman-, norrønt Jormund betyr «stor»), er en mulig sidestilling at Heidrek den vises sønnesønn Heidrek Ulveham tilsvarer Ermanarik. Etter sigende skal Heidrek Ulveham ha styrt over goterne for en lang tid og Jordanes forteller at Ermanarik levde i 110 år. Om det er så kan Hervors saga reflektere en del av gotisk historie som ikke er dekket av andre kilder.
== Tolkien ==
Det er mye i denne sagaen som lesere av Tolkiens verk vil kjenne igjen. Det er for eksempel Rohirrim, tapre skjoldmøyer, Myrkviðr (engelsk «Mirkwood»), hjemsøkte gravhauger som kaster fra seg forheksede sverd, et episk slag, et flammende sverd og to dverger ved navn «Dwalin og Durin». Tolkiens yngste sønn Christopher Tolkien oversatte sagaen i 1960 og ga oversettelsen tittelen The Saga of King Heidrek the Wise.
== Se også ==
Tyrfingsyklusen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hervarar Saga ok Heidreks. Red. (E.O.) G. Turville-Petre. London: University College London, for the Viking Society for Northern Research, 1956; introduksjon ved Christopher Tolkien.
The Saga of King Heidrek the Wise. Overs. av Christopher Tolkien. London: Thomas Nelson & Sons (Icelandic Texts), 1960. [30 Jun 60], tilgjengelig på nettet (tung nedlasting)
== Eksterne lenker ==
Hervarar saga ok Heiðreks på norrønt fra Heimskringla.no
Saga Heiðreks konungs ins vitra på norrønt fra Heimskringla.no
Hervars och Hedreks saga, i Albert Ulrik Bååths svenske oversettelse
Tunstalls engelske oversettelse av Hervarar saga | Hervors og Hedreks saga (norrønt Hervarar saga ok Heiðreks), eller ofte referert til som kun Hervors saga (Hervarar saga), er en legendarisk saga fra slutten av 1200-tallet som kombinerer emner og ulike fortellinger fra flere eldre sagaer. Det som knytter sagaen sammen er det magiske sverdet Tyrving/Tyrfing, som gjør den som bærer det uovervinnelig, og det går i arv fra generasjon til generasjon. | 6,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98st-Finnmark_reinbeiteomr%C3%A5de | 2023-02-04 | Øst-Finnmark reinbeiteområde | ['Kategori:Næringsliv i Troms og Finnmark', 'Kategori:Reindrift'] | Øst-Finnmark reinbeiteområde er en del av reindriftsforvaltningen i Norge. Reinbeiteområdet har et totalt areal på 30 700 km², i området fra Karasjok i vest til grensa mot Russland i øst. Reinbeiteområdet er inndelt i 15 reinbeitedistrikter. Reinbeiteområdet ledes av et områdestyre med medlemmer oppnevnt av Fylkestinget og Sametinget.
I Varanger/Polmak har hvert av disse distriktene både vinter- og sommerbeite. Vinterbeitinga skjer hovedsakelig i innlandet og sommerbeitinga ved kysten eller på øyene. Distriktene i Karasjok flytter reinen mellom sommerbeite langs kysten til felles vinterbeite i innlandet. Reinbeitedistriktene har sitt eget sommerbeite, mens høst-, vinter- og vårbeiting foregår på fellesbeitene i Karasjok.
Øst-Finnmark reinbeiteområde grenser til Vest-Finnmark reinbeiteområde.
| Øst-Finnmark reinbeiteområde er en del av reindriftsforvaltningen i Norge. Reinbeiteområdet har et totalt areal på 30 700 km², i området fra Karasjok i vest til grensa mot Russland i øst. Reinbeiteområdet er inndelt i 15 reinbeitedistrikter. Reinbeiteområdet ledes av et områdestyre med medlemmer oppnevnt av Fylkestinget og Sametinget.
I Varanger/Polmak har hvert av disse distriktene både vinter- og sommerbeite. Vinterbeitinga skjer hovedsakelig i innlandet og sommerbeitinga ved kysten eller på øyene. Distriktene i Karasjok flytter reinen mellom sommerbeite langs kysten til felles vinterbeite i innlandet. Reinbeitedistriktene har sitt eget sommerbeite, mens høst-, vinter- og vårbeiting foregår på fellesbeitene i Karasjok.
Øst-Finnmark reinbeiteområde grenser til Vest-Finnmark reinbeiteområde.
== Eksterne lenker ==
Reindriftsforvaltningen i Norge - om reinbeiteområdene | Øst-Finnmark reinbeiteområde er en del av reindriftsforvaltningen i Norge. Reinbeiteområdet har et totalt areal på 30 700 km², i området fra Karasjok i vest til grensa mot Russland i øst. | 6,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Black_Clouds_%26_Silver_Linings | 2023-02-04 | Black Clouds & Silver Linings | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dream Theater-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2009', 'Kategori:Roadrunner Records-album'] | Black Clouds & Silver Linings er det tiende musikkalbumet fra det amerikanske progressiv metal-bandet Dream Theater.
Albumet er det tiende studioalbumet i rekken, og ble utgitt 23. juni 2009 på Roadrunner Records. Det er produsert av trommeslager Mike Portnoy og gitarist John Petrucci, mens Paul Northfield som også mikset Systematic Chaos (2007) var tilbake som mikser. Albumet ble innspilt i Avatar Studios i New York.
Albumet blir utgitt som CD, 3-disk Special Edition, hvor den ene er med coverlåter og den andre instrumentaler, og på vinyl (LP).
Black Clouds & Silver Linings debuterte på 6.-plass på Billboard Top 200 albumlisten, og solgte 40 285 eksemplarer den første uken. Begge deler er det høyeste i bandets historie, og bandets største suksess.
| Black Clouds & Silver Linings er det tiende musikkalbumet fra det amerikanske progressiv metal-bandet Dream Theater.
Albumet er det tiende studioalbumet i rekken, og ble utgitt 23. juni 2009 på Roadrunner Records. Det er produsert av trommeslager Mike Portnoy og gitarist John Petrucci, mens Paul Northfield som også mikset Systematic Chaos (2007) var tilbake som mikser. Albumet ble innspilt i Avatar Studios i New York.
Albumet blir utgitt som CD, 3-disk Special Edition, hvor den ene er med coverlåter og den andre instrumentaler, og på vinyl (LP).
Black Clouds & Silver Linings debuterte på 6.-plass på Billboard Top 200 albumlisten, og solgte 40 285 eksemplarer den første uken. Begge deler er det høyeste i bandets historie, og bandets største suksess.
== Sporliste ==
«A Nightmare to Remember» (John Petrucci) 16:10
«A Rite of Passage» (John Petrucci) 8:35
«Wither» (John Petrucci) 5:25
«The Shattered Fortress» (Mike Portnoy) 12:49
«The Best of Times» (Mike Portnoy) 13:07
«The Count of Tuscany» (John Petrucci) 19:16Bonusdisk 1 (coverlåter)
«Stargazer», (Ronnie James Dio, Ritchie Blackmore), Rainbow 8:10
«Tenement Funster / Flick of the Wrist / Lily of the Valley», (Roger Taylor, Freddie Mercury), Queen 8:17
«Odyssey», (Instrumental) The Dixie Dregs 7:59
«Take Your Fingers from My Hair», (Randy Jackson), Zebra 8:18
«Larks' Tongues in Aspic, Part Two», (Instrumental), King Crimson 6:30
«To Tame a Land», (Steve Harris), Iron Maiden 7:15Bonusdisk 2 (instrumental)
«A Nightmare to Remember» 15:39
«A Rite of Passage» 8:36
«Wither» 5:28
«The Shattered Fortress» 12:47
«The Best of Times» 13:20
«The Count of Tuscany» 18:47
== Personell ==
James LaBrie – Vokal
John Myung – Bass
John Petrucci – Gitar
Mike Portnoy – Trommer, Perkusjon
Jordan Rudess – Keyboard
== Listeplasseringer ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Black Clouds & Silver Linings på Discogs
(en) Black Clouds & Silver Linings på MusicBrainz
(en) Black Clouds & Silver Linings på Encyclopaedia Metallum | lenke | 6,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sosialistisk_Venstreparti | 2023-02-04 | Sosialistisk Venstreparti | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1975', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosialistisk Venstreparti', 'Kategori:Sosialistiske partier'] | SV – Sosialistisk Venstreparti er et norsk politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk parti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti». SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU).
Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i Sosialistisk Folkeparti (SF), som ble etablert i 1961, og i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund (1973–1975), som i tillegg til SF omfattet NKP og en liten gruppe venstreutbrytere fra Arbeiderpartiet. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt arbeidet for vennskapelige forbindelser med østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformatorisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet var nær ved å splittes i 1999, da partiledelsen og stortingsgruppen støttet NATOs krig mot Jugoslavia. Fra 2005 til 2013 deltok partiet i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg.
I stortingsvalget 2017 fikk partiet 6,0 % oppslutning og partiets stortingsgruppe består av 11 representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,0 % oppslutning, og én ordfører (i Oslo). Audun Lysbakken er partileder og parlamentarisk leder. I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, men ikke så langt til venstre som Rødt.
| SV – Sosialistisk Venstreparti er et norsk politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk parti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti». SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU).
Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i Sosialistisk Folkeparti (SF), som ble etablert i 1961, og i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund (1973–1975), som i tillegg til SF omfattet NKP og en liten gruppe venstreutbrytere fra Arbeiderpartiet. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt arbeidet for vennskapelige forbindelser med østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformatorisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet var nær ved å splittes i 1999, da partiledelsen og stortingsgruppen støttet NATOs krig mot Jugoslavia. Fra 2005 til 2013 deltok partiet i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg.
I stortingsvalget 2017 fikk partiet 6,0 % oppslutning og partiets stortingsgruppe består av 11 representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,0 % oppslutning, og én ordfører (i Oslo). Audun Lysbakken er partileder og parlamentarisk leder. I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, men ikke så langt til venstre som Rødt.
== Politisk plattform ==
SV definerer seg som et sosialistisk, feministisk og antirasistisk miljø- og fredsparti. Partiet er tilhenger av radikal omfordeling, tiltak mot klimaendringer, likestilling mellom kjønnene, nedrustning, avkriminalisering av ulovlige rusmidler og antirasisme. Partiet er motstander av oljeboring i Lofoten og Vesterålen, privatisering og konkurranseutsetting, og norsk medlemskap i NATO, EU og EØS. I regjering har partiet prioritert arbeidet med barnehagereformen. Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 var SV motstander av å støtte Ukraina med våpen, men åpnet for å revurdere holdningen til NATO-medlemskap.I prinsipprogrammet beskrives fem hovedmål for partiets politikk:
«Et Norge som deler godene»
«Frihet for alle, ikke for de få»
«En økologisk bærekraftig økonomi»
«Feminisme – frigjøring og likestilling»
«Global rettferdighet»
== Stortingsrepresentanter ==
SV har 13 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025.
== Ordførere ==
Marianne Borgen i Oslo (fra 2015)
Aase Refsnes i Steigen (fra 2019)
Yvonne Wold i Rauma (fra 2019)
Jan Olsen i Nordkapp (fra 2019)
Alf Normann Hansen i Gamvik (fra 2019)
Bjørnar Tollan Jordet i Tolga (fra 2019)
== Historie ==
SVs forhistorie startet for en stor del i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets historie inneholder en rekke ideologiske splittelser, blant annet i kjølvannet av den russiske revolusjon. Internasjonale spørsmål, slik som forholdet til Sovjetunionen, og verdispørsmål, slik som partiets rolle i forhold til det individuelle partimedlem, var sentrale konfliktsaker. Etter andre verdenskrig ble Norge medlem av NATO og inngikk i den USA-allierte vestblokken, som stod i motsetning til den Sovjet-allierte østblokken. NATO-medlemskapet aksentuerte de utenrikspolitiske konfliktene i Arbeiderpartiet. Denne opposisjonen kom særlig til uttrykk i kretsen rundt ukeavisen Orientering. Denne grupperingen lanserte det de kalte «det tredje standpunkt»: Et ønske om mest mulig uavhengighet fra både USA og Sovjetunionen. I 1961 ble de som var medlemmer av Arbeiderpartiet i Orienterings-kretsen ekskludert fra partiet. Eksklusjonen ga startskuddet til etableringen av Sosialistisk Folkeparti (SF).SF etablerte seg som en radikal utenrikspolitisk opposisjon til Vietnamkrigen, USA og NATO, og ble også samlingspunkt for politisk opposisjon til venstre for Arbeiderpartiet. Partiets to stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i 1961, med Finn Gustavsen i spissen, valgte å stemme sammen med de borgerlige partiene i Kings Bay-saken, og felte dermed Einar Gerhardsen som statsminister. I andre spørsmål sto partiet for en radikal, sosialistisk politikk.
EF-striden fra 1970-72 skapte turbulens i det norske politiske systemet. Dette ga som resultat at Sosialistisk Valgforbund, bestående av SF, NKP, Demokratiske Sosialister (AIK) og flere uavhengige sosialister ved stortingsvalget i 1973 gjorde et godt valg, og fikk 16 mandater. Sosialistisk Valgforbund ble etablert som eget politisk parti under navnet Sosialistisk Venstreparti på samlingskongressen i Trondheim i mars 1975. Det nye partiet besto av Sosialistisk Folkeparti (SF), Demokratiske Sosialister (AIK) (deler av Arbeiderpartiets nei-side), Norges Kommunistiske Parti (NKP) og uavhengige sosialister. På sitt landsmøte i oktober samme år vedtok (NKP) at partiet ikke kunne oppløses eller trappe ned sin virksomhet og trakk seg ut av samarbeidet. NKPs formann Reidar T. Larsen og hans støttespillere forlot da landsmøtet og sluttet seg til det nye partiet SV. AIKs leder Berit Ås ble ved partidannelsen valgt til SVs første partileder. Avisen Orientering gikk inn i Ny Tid fra samme tid, og begge avisene var heleid av henholdsvis SF og SV, fram til Ny Tid ble solgt til forlaget Damm i 2006. SVs medlemsavis i dag heter Venstre Om.
Gjennom 1970- og 80-tallet markerte partiet seg innen kvinnesak, fred, motstand mot atomvåpen og miljø. Partiets oppslutning ved stortingsvalgene svingte, med valget i 1989 som neste høydepunkt, etter 1973. I 1985 ble «Del godene» for første gang brukt som slagord i valgkampen. Det var jappetid og for SV var det viktig å bekjempe arbeidsledighet og økonomiske forskjeller. Fram mot folkeavstemningen om EU i 1994 sto SV sentralt i motstanden mot norsk medlemskap i EU.Mot slutten av 90-tallet tok SV i bruk slagordet «Barn og unge først». SV gjorde svært gode valg i 2001 og 2003 (12,5 og 13 %), og partileder Kristin Halvorsens popularitet økte. Valget i 2005 ble historisk, ved at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet en rødgrønn flertallsregjering, til tross at SV gikk kraftig tilbake i valget.
=== Forholdet til østblokken ===
Sosialistisk Venstrepartis forløper, Sosialistisk Folkeparti (SF), ble dannet på grunn av Arbeiderpartiets utenrikspolitikk som innebar at Norge ble en del av Vestblokken. SF arbeidet å fremme vennskap med Østblokken og mange medlemmer var involvert i organisasjoner som Sambandet Norge-Folkedemokratiene. Overvåkingspolitiet oppfattet SF som en de facto videreføring av Norges Kommunistiske Parti, og Overvåkingspolitiet hadde mistanke om at SF ble brukt som et redskap for Sovjetunionen. Frem til 1964 ble det derfor opprettet politisak på alle SFs kandidater, dvs. registrering i Overvåkingspolitiets register over politiske ekstremister, og det ble fortsatt opprettet slike observasjonssaker frem til 1970-tallet.Ved stiftelsen av SV i 1975 het det i programmet at «arbeidarrørsla må bryta med klassesamarbeidet og setja strevet for å utvikla og kjempe fram revolusjonære reformer». Partiet erklærte at det ville kjempe for marxismen. I et studiehefte gitt ut av partiet heter det: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land». Under arbeidet med stiftelsen av SV arbeidet NKP og flere partiløse for å erklære SV som et revolusjonært klassekampparti og avvise parlamentarismen som utgangspunkt for å skape et sosialistisk samfunn. I partiets utenrikspolitiske program formulert i 1977 het det at partiet arbeidet for «full avvæpning av militærmakta i Norge» og «norsk utmelding av NATO». Overvåkningspolitiet foretok tildels registreringer av hvem som hadde tillitsverv i SV på 1970-tallet.I tiden etter den kalde krigen har det versert flere debatter om norsk venstresides forhold til de autoritære og totalitære kommunistiske regimene i øst. Mens det ser ut til å være nær konsensus om at AKP (ml) ga ukritisk støtte til venstreekstreme diktaturer, er det fortsatt uenighet om hvordan SVs arbeid under den kalde krigen skal vurderes. I en studie gjort av Kåre Dahl Martinsen og Pål Veiden om SVs forhold til østblokken, publisert i Arbeiderhistorie (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 2007), pekes det på hvordan Berit Ås, SVs første leder, beskrev Sovjetunionen som «en fredspioner» i 1977. Historikeren Einar Kr. Steffenak har hevdet at AKP (ml)s støtte til venstreekstreme diktaturer og den påfølgende kritikk av denne, har skygget for det faktum at også SV har støttet eller latt være å kritisere sosialistiske diktaturer. SVs forhenværende nestleder, Bård Vegar Solhjell, er enig i denne kritikken, samtidig som han har anført at debatten etter hans syn bør ta et generelt oppgjør med både høyre- og venstresidens forsømmelser under den kalde krigen.
=== Jugoslavia-krigen ===
I 1999 var partiet nær ved å splittes i forbindelse med partiledelsens og Stortingsgruppas støtte til NATOs krig mot Jugoslavia (Kosovokrigen), og blant andre den tidligere stortingsrepresentanten Reidar T. Larsen forlot partiet i forbindelse med denne saken. Debatten i SV hadde sine paralleller i flere andre europeiske venstrepartier. Samtidig markerte standpunktet partiet endte opp med på Jugoslaviakrigen et skifte i partiets utenrikspolitikk, gjennom en støtte til NATO som partiet ble dannet for å bekjempe, og til norsk offisiell utenrikspolitikk.
=== Deltagelse i Regjeringen Jens Stoltenberg II ===
I forkant av stortingsvalget i 2005 inngikk partiet en avtale om regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, under ledelse av Jens Stoltenberg. Valget ble en skuffelse for SV, som endte opp med en oppslutning på 8,8 %, tilbake fra 12,5 % ved forrige stortingsvalg. Likevel fikk Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet til sammen et knapt flertall og kunne danne regjering (Jens Stoltenbergs andre regjering). I regjering har bl.a. deltagelsen i krigen i Afghanistan vært en vanskelig sak for partiet, som har møtt partiintern kritikk.
Ved stortingsvalget i 2009 fikk partiet 6,2 % av stemmene og 11 mandater på Stortinget, en ytterligere tilbakegang fra 2005 og mer enn en halvering siden 2001. Til tross for tilbakegangen fikk regjeringspartiene til sammen et knapt flertall og kunne fortsette i regjering.
Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 gjorde SV sitt dårligste valg noensinne med et resultat på 4,1 og 4,3 %, og Kristin Halvorsen varslet samme dag at hun ville trekke seg som partileder ved det kommende landsmøtet. Audun Lysbakken, Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås lanserte sine kandidaturer til å bli ny partileder, men Solhjell trakk seg raskt. 5. mars 2012 måtte Lysbakken forlate regjeringen etter den såkalte Lysbakken-saken, hvor han hadde bevilget penger til en organisasjon hvor han satt i styret i strid med habilitetsreglene. Lysbakken ble imidlertid valgt som partileder på landsmøtet noen uker senere, og leder partiet fra sin plass på Stortinget. I forbindelse med lederkandidaturet uttalte han samtidig at han ikke lenger var revolusjonær og marxist.
Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde SV 4,1 %, og var nær ved å falle under sperregrensa for utjevningsmandater. Tilbakegang for regjeringspartnerne Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjorde at de rødgrønne ikke klarte å fornye stortingsflertallet, og SV fortsetter derfor i opposisjon etter det dårligste stortingsresultatet i partiets historie.
== Sosialistisk Venstrepartis ledere ==
Audun Lysbakken 2012-
Kristin Halvorsen 1997–2012
Erik Solheim 1987–1997
Theo Koritzinsky 1983–1987
Berge Furre 1976–1983
Berit Ås 1975–1976
== Parlamentariske ledere ==
Audun Lysbakken 2012 -
Bård Vegar Solhjell 2009 – 2012
Inge Ryan 2005–2009
Kristin Halvorsen 1997–2005
Kjellbjørg Lunde 1989–1997
Hanna Kvanmo 1977–1989For perioden 1975–1977, se Sosialistisk Valgforbund.
== Partisekretærer ==
Audun Herning 2017–
Kari Elisabeth Kaski 2015–2017
Silje Schei Tveitdal 2009–2015
Edle Daasvand 2005–2009
Bård Vegar Solhjell 2001–2005
Turid Leirvoll 1993–2001
Bente Sandvig 1989–1993
Hilde Vogt 1985–1989
Erik Solheim 1981–1985
Liss Schanche 1979–1981
Lasse Jahnsen 1977–1979
Rune Fredh 1975–1977
== Valghistorikk ==
Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.
== Litteratur ==
Frank Rossavik SV fra Kings Bay til Kongens bord (SVs historie fra 1961 til 2011) Spartacus 2011 ISBN 9788243004955
Derek W. Urwin The Norwegian Party System from the 1880s to the 1990s i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5
Bernt O. Aardal og Henry Valen The Storting Elections of 1989 and 1993: Norwegian Politics in Perspective i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(se) Offisielt nettsted
(en) Sosialistisk Venstreparti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
SU – Sosialistisk Ungdom
Valgresultater for SV i kommune- og fylkestingsvalget 2007 (NRK)
Artikkelen har ingen egenskaper for sosiale medier i Wikidata | . | 6,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Narconon | 2023-02-04 | Narconon | ['Kategori:Organisasjoner innen alternativ behandling', 'Kategori:Rusmiddelavhengighet', 'Kategori:Scientologi'] | Narconon (NN) er en internasjonal non-profit-organisasjon som rehabiliterer mennesker med narkotika- og alkoholavhengighet. Behandlingen er ganske omstridt og det har ikke lykkes dem å etablere seg i Norge og blitt godkjent som behandlingsform av myndighetene. Narconon-sentre finnes både i Danmark og Sverige, samt titalls andre land. Selv om det benektes så har NN tette bånd til scientologi og scientologikirken. Behandlingen NN tilbyr er omtrent lik hva et nytt scientologmedlem må gjøre i starten for å lære basicen, men også helt vitale steg ifølge kirken for at den det gjelder skal få fremgang.
| Narconon (NN) er en internasjonal non-profit-organisasjon som rehabiliterer mennesker med narkotika- og alkoholavhengighet. Behandlingen er ganske omstridt og det har ikke lykkes dem å etablere seg i Norge og blitt godkjent som behandlingsform av myndighetene. Narconon-sentre finnes både i Danmark og Sverige, samt titalls andre land. Selv om det benektes så har NN tette bånd til scientologi og scientologikirken. Behandlingen NN tilbyr er omtrent lik hva et nytt scientologmedlem må gjøre i starten for å lære basicen, men også helt vitale steg ifølge kirken for at den det gjelder skal få fremgang.
== Referanser == | Narconon (NN) er en internasjonal non-profit-organisasjon som rehabiliterer mennesker med narkotika- og alkoholavhengighet. Behandlingen er ganske omstridt og det har ikke lykkes dem å etablere seg i Norge og blitt godkjent som behandlingsform av myndighetene. | 6,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pr%C3%B8veforelesning | 2023-02-04 | Prøveforelesning | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Utdanning'] | Prøveforelesning er en forelesning som holdes ved et universitet eller lignende institusjon i forbindelse med forsvaret av en akademisk grad, eller i forbindelse med en ansettelsesprosess. Hensikten er å vurdere kandidatens evne til å opptre som foreleser på universitetsnivå.
Ved tildeling av doktorgraden dr. philos. må doktoranden ved norske universiteter holde to prøveforelesninger, én over et oppgitt emne og én over et selvvalgt emne. For den mindre omfattende doktorgraden ph.d., som ble innført i forbindelse med «Kvalitetsreformen», kreves bare én prøveforelesning, som gjerne er over samme tema som doktorgraden. Prøveforelesningene eller prøveforelesningen kommer i tillegg til disputasen. Frem til 2003 ble det benyttet to prøveforelesninger for alle doktorgrader i Norge, en over oppgitt og en over selvvalgt emne.
Ved tildeling av magistergraden ble det også benyttet prøveforelesning.
En del akademiske institusjoner bruker prøveforelesning i forbindelse med ansettelse av nye professorer eller andre i (fortrinnsvis høyere) vitenskapelige stillinger, for å danne seg et bilde av kandidatenes evne til å undervise. Prøveforelesningene avholdes etter at det foreligger en innstilling fra sakkyndig utvalg, og kan tildels ha preg av en formalitet idet det er sjelden at andre enn den først innstilte tilbys stillingen.
| Prøveforelesning er en forelesning som holdes ved et universitet eller lignende institusjon i forbindelse med forsvaret av en akademisk grad, eller i forbindelse med en ansettelsesprosess. Hensikten er å vurdere kandidatens evne til å opptre som foreleser på universitetsnivå.
Ved tildeling av doktorgraden dr. philos. må doktoranden ved norske universiteter holde to prøveforelesninger, én over et oppgitt emne og én over et selvvalgt emne. For den mindre omfattende doktorgraden ph.d., som ble innført i forbindelse med «Kvalitetsreformen», kreves bare én prøveforelesning, som gjerne er over samme tema som doktorgraden. Prøveforelesningene eller prøveforelesningen kommer i tillegg til disputasen. Frem til 2003 ble det benyttet to prøveforelesninger for alle doktorgrader i Norge, en over oppgitt og en over selvvalgt emne.
Ved tildeling av magistergraden ble det også benyttet prøveforelesning.
En del akademiske institusjoner bruker prøveforelesning i forbindelse med ansettelse av nye professorer eller andre i (fortrinnsvis høyere) vitenskapelige stillinger, for å danne seg et bilde av kandidatenes evne til å undervise. Prøveforelesningene avholdes etter at det foreligger en innstilling fra sakkyndig utvalg, og kan tildels ha preg av en formalitet idet det er sjelden at andre enn den først innstilte tilbys stillingen.
== Referanser == | Prøveforelesning er en forelesning som holdes ved et universitet eller lignende institusjon i forbindelse med forsvaret av en akademisk grad, eller i forbindelse med en ansettelsesprosess. Hensikten er å vurdere kandidatens evne til å opptre som foreleser på universitetsnivå. | 6,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_du_veit | 2023-02-04 | Den du veit | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 1981', 'Kategori:Marius Müller-album', 'Kategori:Norske debutalbum'] | Den du veit er et musikkalbum utgitt av Marius Müller i 1981.
| Den du veit er et musikkalbum utgitt av Marius Müller i 1981.
== Låtliste ==
Side 1«Vær deg sjæl» (Marius Müller)
«Flåkjeft» (Marius Müller)
«Lang tid» (Marius Müller)
«Karina» (Marius Müller)
«Nå er'e oss» (Marius Müller/Svein Dag Hauge)Side 2«Den du veit» (Marius Müller)
«Frigjorte damer» (Marius Müller)
«Lei av deg» (Marius Müller)
«Verden vil bedras» (Marius Müller)
(«Bli hos meg) i natt» (Marius Müller/Svein Dag Hauge)
== Medvirkende ==
=== Musikere ===
Marius Müller – gitarer, sang, kor, låtskriver, produsent
Svein Dag Hauge – gitar, kor, låtskriver, produsent
Rolf Graf – bass
Per Hillestad – trommer
Geir Langslet – tangenter
Amund Enger – kor
Sigurd Køhn – sax på «(Bli hos meg) i natt»
Arild Stav – sax på «Nå er'e oss»
== Medvirkende og annet ==
Innspilt i Rosenborg Studios i februar/mars 1981
Teknikere Hans Petter Danielsen og Tore Tambs Lyche
Fotograf: Dagfinn Tranberg
Lacquer cut: Ivar Finsen
Design: Paal Ekerby
== Eksterne lenker ==
(en) Den du veit på Discogs | Den du veit er et musikkalbum utgitt av Marius Müller i 1981. | 6,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Rutles | 2023-02-04 | The Rutles | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske musikkgrupper', 'Kategori:The Beatles'] | The Rutles oppsto i 1976, som musikalsk innslag med parodier på Beatles i TV-showet Rutland Television Weekend. Programleder var Eric Idle, og Neil Innes kapellmester. Blant gjestene var George Harrison, som fremførte «The Pirat Song» blandet med My Sweet Lord, som kommentar til saken om opphavsrett til den låta. Til eget pianoarrangement fremførte Neil Innes sin egen komposisjon, «Cheese And Onions», som hadde en slående likhet med John Lennons A Day in the Life.
Parodien slo så godt an at Innes fulgte opp med å komponere en hel serie låter med umiskjennelig preg av velkjente Lennon-McCartney-låter, mens Eric Idle skrev manus til en parodisk dokumentar som en komisk parallell til Beatles fra John møtte Paul McCartney til gruppa ble oppløst i 1970. Filmen fikk tittelen All You Need Is Cash, og på rollelisten sto en rekke kjente rockeartister, som John Belushi, Dan Aykroyd, Bill Murray, Ron Wood og George Harrison, samt Idles kollega fra Monty Python, Michael Palin. Mick Jagger og Paul Simon ble intervjuet som seg selv, men forholdt seg til The Rutles som om de erstattet et ikke-eksisterende The Beatles og var deres mer håpløse, talentløse brødre. Både musikken og filmen har oppnådd den reneste kultstatus blant Beatles-fans som tidenes mest intelligente Fab Four-parodi.
En ny giv skjedde da Beatles utga sin Anthology-serie på DVD og tre doble CDer. The Rutles utga da sin Archaeology. De har opp gjennom årene holdt mange konserter, riktignok uten Eric Idle. I 2007 bestemte de seg for å gravlegge prosjektet med en avskjedskonsert i England. Men Neil Innes sluttet ikke å spille sine Rutles-låter på konsert. Han opptrådte stadig med ulike musikere som en slags The Rutles, og fikk også med seg John Halsey igjen. I 2014 utga de konsertalbumet Live + Raw. I 2018 kom 50-års jubileumsutgivelsen av The Beatles (White Album), noe som The Rutles besvarte med The Wheat Album. På alle disse senere albumene resirkulerte Neil Innes låter han hadde laget som soloartist, men arrangerte dem slik at de fikk en følelse av lydbildet til The Beatles. Mulighetene for nye Rutles-opptredener varte ved like til Neil Innes nokså overraskende døde helt på tampen av året 2019.
| The Rutles oppsto i 1976, som musikalsk innslag med parodier på Beatles i TV-showet Rutland Television Weekend. Programleder var Eric Idle, og Neil Innes kapellmester. Blant gjestene var George Harrison, som fremførte «The Pirat Song» blandet med My Sweet Lord, som kommentar til saken om opphavsrett til den låta. Til eget pianoarrangement fremførte Neil Innes sin egen komposisjon, «Cheese And Onions», som hadde en slående likhet med John Lennons A Day in the Life.
Parodien slo så godt an at Innes fulgte opp med å komponere en hel serie låter med umiskjennelig preg av velkjente Lennon-McCartney-låter, mens Eric Idle skrev manus til en parodisk dokumentar som en komisk parallell til Beatles fra John møtte Paul McCartney til gruppa ble oppløst i 1970. Filmen fikk tittelen All You Need Is Cash, og på rollelisten sto en rekke kjente rockeartister, som John Belushi, Dan Aykroyd, Bill Murray, Ron Wood og George Harrison, samt Idles kollega fra Monty Python, Michael Palin. Mick Jagger og Paul Simon ble intervjuet som seg selv, men forholdt seg til The Rutles som om de erstattet et ikke-eksisterende The Beatles og var deres mer håpløse, talentløse brødre. Både musikken og filmen har oppnådd den reneste kultstatus blant Beatles-fans som tidenes mest intelligente Fab Four-parodi.
En ny giv skjedde da Beatles utga sin Anthology-serie på DVD og tre doble CDer. The Rutles utga da sin Archaeology. De har opp gjennom årene holdt mange konserter, riktignok uten Eric Idle. I 2007 bestemte de seg for å gravlegge prosjektet med en avskjedskonsert i England. Men Neil Innes sluttet ikke å spille sine Rutles-låter på konsert. Han opptrådte stadig med ulike musikere som en slags The Rutles, og fikk også med seg John Halsey igjen. I 2014 utga de konsertalbumet Live + Raw. I 2018 kom 50-års jubileumsutgivelsen av The Beatles (White Album), noe som The Rutles besvarte med The Wheat Album. På alle disse senere albumene resirkulerte Neil Innes låter han hadde laget som soloartist, men arrangerte dem slik at de fikk en følelse av lydbildet til The Beatles. Mulighetene for nye Rutles-opptredener varte ved like til Neil Innes nokså overraskende døde helt på tampen av året 2019.
== Medlemmer ==
Ron Nasty (John Lennon-parodi, spilt av Neil Innes)
Dirk McQuickly (Paul McCartney-parodi, spilt av Eric Idle)
Stig O'Hara (George Harrison-parodi, spilt av Ricky Fataar)
Barry Wom (Ringo Starr-parodi, spilt av John Halsey)
== Replikker fra filmen ==
"I think it was their trousers."
"It was actually here that they actually met."
"I have had tea. Lots of tea. Indian tea. And biscuits."
"We're shocked and stunned."
"Let It Rot was released as a film, an album, and a lawsuit."
"What's it like to be such an asshole?"
"In 1970, Dirk sued Stig, Nasty, and Barry; Barry sued Dirk, Nasty, and Stig; Nasty sued Barry, Dirk, and Stig; and Stig sued himself accidentally."
== Se også ==
All You Need Is Cash
Archaeology
Fiktive Rutlesalbum
The Rutles 2: Can't Buy Me Lunch
The Rutles (soundtrack)
== Vinyl - Diskografi ==
I Must Be In Love / Cheese & Onions – With A Girl Like You Warner Bros. K17125 1978
Let's Be Natural / Piggy In The Middle Warner Bros. K17180 1978
(Dirk & Stig:) Ging Gang Goolie / Mr. Sheene EMI 2852 1978
== CD - Diskografi ==
The Rutles (1978)
Archaeology (1996)
Shangri-La - EP (1996)
Live + Raw (2014)
The Wheat Album (2018)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) The Rutles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Rutles på Discogs
(en) The Rutles på MusicBrainz
(en) The Rutles på Songkick
(en) The Rutles på Last.fm
(en) The Rutles på AllMusic | Can't Buy Me Lunch er en gjenfortelling av 1978 dokumentaren All You Need Is Cash, i moderne setting. | 6,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tiina_Lehtola | 2023-02-04 | Tiina Lehtola | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Finske fotballspillere', 'Kategori:Finske skihoppere', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-04'] | Tiina Lehtola (født 3. august 1962) er en finsk tidligere skihopper og fotballspiller. Hun ble den første kvinne som hoppet over 100 meter på ski da hun hoppet 110 meter i Rukatunturi-bakken i Kuusamo i Finland 29. mars 1981. Senere byttet hun til fotball, og spilte blant annet for den svenske klubben AIK og på det finske landslaget.
| Tiina Lehtola (født 3. august 1962) er en finsk tidligere skihopper og fotballspiller. Hun ble den første kvinne som hoppet over 100 meter på ski da hun hoppet 110 meter i Rukatunturi-bakken i Kuusamo i Finland 29. mars 1981. Senere byttet hun til fotball, og spilte blant annet for den svenske klubben AIK og på det finske landslaget.
== Se også ==
Kvinner i skihopping
== Referanser ==
== Kilder ==
Skisprungschanzen-Archiv: Die Geschichte des Frauenskispringens
Ilta-Sanomat: Naisjalkapalloilija hyppäsi Rukan suurmäestä 110 metriä Arkivert 2. april 2015 hos Wayback Machine. (20. desember 2013, besøkt 2. mars 2015) | Tiina Lehtola (født 3. august 1962) er en finsk tidligere skihopper og fotballspiller. | 6,486 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A5rd_Benum | 2023-02-04 | Bård Benum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 11. august', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske konsernsjefer', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske sivilingeniører', 'Kategori:Personer tilknyttet DNB'] | Bård Benum (født 11. august 1962) er en norsk sivilingeniør.
Han tok eksamen ved linja for industriell økonomi ved NTH i 1988, og har etterpå hatt lederstillinger i Reitangruppen, Vital Forsikring og DnB NOR. Fra 2007 til 2018 var Benum administrerende direktør i Powel. Fra 2018 er Benum CEO og partner i VitalThings.I unge dager var Benum en god skiløper, med to femteplasser (30 km og 50 km), og én sjetteplass (15 km) fra ski-NM i 1985. Han sitter i styret for Rosenborg Ballklub og Rosenborg Sport.
| Bård Benum (født 11. august 1962) er en norsk sivilingeniør.
Han tok eksamen ved linja for industriell økonomi ved NTH i 1988, og har etterpå hatt lederstillinger i Reitangruppen, Vital Forsikring og DnB NOR. Fra 2007 til 2018 var Benum administrerende direktør i Powel. Fra 2018 er Benum CEO og partner i VitalThings.I unge dager var Benum en god skiløper, med to femteplasser (30 km og 50 km), og én sjetteplass (15 km) fra ski-NM i 1985. Han sitter i styret for Rosenborg Ballklub og Rosenborg Sport.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Presentasjon på Powels hjemmeside
NA24: Fra Vital til Powel | Bård Benum (født 11. august 1962) er en norsk sivilingeniør. | 6,487 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ricky_Fataar | 2023-02-04 | Ricky Fataar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Durban', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sørafrikanske musikere', 'Kategori:The Beach Boys-medlemmer', 'Kategori:Trommeslagere'] | Ricky Fataar (født Rikki Fataar 5. september 1952 i Durban) er en sørafrikansk multiinstrumentalist av Cape Malays-slekt, som har spilt både gitar og trommer i en rekke grupper i Sør-Afrika, Australia, USA og Storbritannia. han ble berømt som skuespiller i filmen All You Need Is Cash der han deltok som medlem av bandet The Rutles.
Fataar's første band var The Flames, et band fra Fataars fødested, Durban i Sør-Afrika, som startet i 1963. Han var ni år da han ble medlem i The Flames
Han oppnådde dessuten suksess som skuespiller i fjernsynskomedien All You Need Is Cash, hvor han som medlem av det fiktive bandet The Rutles parodierte The Beatles.
Han er også kjent for sine opptredener med The Beach Boys (sammen med Blondie Chaplin, tidligere kamerat fra The Flames) mellom 1971 og 1974 på slagverk og har arbeidet både som plateprodusent og med filmproduksjon, filmmusikk og fjernsyn. Bandet gjorde noen innspillinger før de startet med turneringer over hele Sør-Afrika, og ble populære der.
| Ricky Fataar (født Rikki Fataar 5. september 1952 i Durban) er en sørafrikansk multiinstrumentalist av Cape Malays-slekt, som har spilt både gitar og trommer i en rekke grupper i Sør-Afrika, Australia, USA og Storbritannia. han ble berømt som skuespiller i filmen All You Need Is Cash der han deltok som medlem av bandet The Rutles.
Fataar's første band var The Flames, et band fra Fataars fødested, Durban i Sør-Afrika, som startet i 1963. Han var ni år da han ble medlem i The Flames
Han oppnådde dessuten suksess som skuespiller i fjernsynskomedien All You Need Is Cash, hvor han som medlem av det fiktive bandet The Rutles parodierte The Beatles.
Han er også kjent for sine opptredener med The Beach Boys (sammen med Blondie Chaplin, tidligere kamerat fra The Flames) mellom 1971 og 1974 på slagverk og har arbeidet både som plateprodusent og med filmproduksjon, filmmusikk og fjernsyn. Bandet gjorde noen innspillinger før de startet med turneringer over hele Sør-Afrika, og ble populære der.
== Diskografi ==
Se også The Beach Boys' diskografi.
Album med Bonnie Raitt
1982: – Green Light
1989: – Nick of Time
1991: – Luck of the Draw
1994: – Longing in Their Hearts
1994: – Road Tested (livealbum)
2002: – Silver Lining
2005: – Souls Alike
2012: – Slipstream
2016: – Dig In Deep
2022: – Just Like That...Album med Keb' Mo'
1996: – Just like YouAlbum med Tim Finn
1983: – Escapade
1994: – Before & AfterAlbum med Anne Murray
1996: – Anne MurrayAlbum med Peter Cetera
1981: – Peter CeteraAlbum med Etta James
1989: – Seven Year ItchAlbum med Ryan Adams
2004: – Love Is HellAlbum med Jennifer Warnes
1978: – Shot Through the HeartAlbum med Pops Staples
1992: – Peace to the NeighborhoodAlbum med Jenny Morris
1987: – Body and Soul
1989: – Shiver
1991: – HoneychildAlbum med Boz Scaggs
1994: – Some Change
1996: – Fade into Light
1997: – Come On Home
2018: – Out of the BluesAlbum med Delbert McClinton
2001: – Nothing PersonalAlbum med Tim Hardin
1980: – UnforgivenAlbum med Phoebe Snow
1989: – Something RealAlbum med Robert Palmer
1988: – Heavy NovaAlbum med Elton John
1993: – DuetsAlbum med Steve Harley
1978: – Hobo with a Grin
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ricky Fataar på Internet Movie Database
(en) Ricky Fataar hos The Movie Database
(en) Ricky Fataar på Discogs
(en) Ricky Fataar på MusicBrainz
(en) Ricky Fataar på Spotify
(en) Ricky Fataar på Songkick
(en) Ricky Fataar på AllMusic | Ricky Fataar (født Rikki Fataar 5. september 1952 i Durban) er en sørafrikansk multiinstrumentalist av Cape Malays-slekt, som har spilt både gitar og trommer i en rekke grupper i Sør-Afrika, Australia, USA og Storbritannia. | 6,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kim-Rune_Hellesund | 2023-02-04 | Kim-Rune Hellesund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bryne FK', 'Kategori:Fotballspillere for Løv-Ham Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Nest-Sotra', 'Kategori:Fotballspillere for Sogndal Fotball', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere'] | Kim-Rune Hellesund (født 15. august 1980) er en norsk fotballspiller som spiller for Nest-Sotra. Han har tidligere spilt for blant annet Bryne, Sogndal og senest Løv-Ham.
Hellesund spiller som angriper og skåret 19 mål på 21 kamper for Nest-Sotra i 2008-sesongen, på tross av at han slet med en skade deler av vårsesongen. Foran 2009-sesongen gikk han til Løv-Ham, men gikk tilbake igjen til Nest-Sotra midtveis i 2010-sesongen på grunn av liten spilletid.
| Kim-Rune Hellesund (født 15. august 1980) er en norsk fotballspiller som spiller for Nest-Sotra. Han har tidligere spilt for blant annet Bryne, Sogndal og senest Løv-Ham.
Hellesund spiller som angriper og skåret 19 mål på 21 kamper for Nest-Sotra i 2008-sesongen, på tross av at han slet med en skade deler av vårsesongen. Foran 2009-sesongen gikk han til Løv-Ham, men gikk tilbake igjen til Nest-Sotra midtveis i 2010-sesongen på grunn av liten spilletid.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kim-Rune Hellesund – Transfermarkt | | fødtsted = | 6,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/AGCO | 2023-02-04 | AGCO | ['Kategori:34°N', 'Kategori:84°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Industriselskaper fra USA', 'Kategori:Landbruksselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Georgia (USA)', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:USA-stubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | AGCO (Allis-Gleaner Company Corporation) er fabrikant og leverandør av landbruksutstyr, basert i Duluth i Georgia i USA. Deres største merker er bl.a. Massey Ferguson, Valtra, Challenger og Fendt.
| AGCO (Allis-Gleaner Company Corporation) er fabrikant og leverandør av landbruksutstyr, basert i Duluth i Georgia i USA. Deres største merker er bl.a. Massey Ferguson, Valtra, Challenger og Fendt.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) AGCO – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | AGCO (Allis-Gleaner Company Corporation) er fabrikant og leverandør av landbruksutstyr, basert i Duluth i Georgia i USA. Deres største merker er bl. | 6,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Adolph_Dahl | 2023-02-04 | Carl Adolph Dahl | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 3. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1819', 'Kategori:Eidsvollsmenn', 'Kategori:Fødsler 21. august', 'Kategori:Fødsler i 1769', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Personer fra Halden kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1818–1820', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Fredrikshald'] | Se også Carl Adolf Dahl (1828–1907), stadsingeniør i TrondheimCarl Adolph Dahl (født 11. august 1769 på strandstedet Åve i Rekefjord i Sokndal kommune, død 3. juni 1819 i Fredrikshald) var eidsvollsmann, stortingsrepresentant og byskriver i Fredrikshald (Halden).
Dahl var jurist med eksamen fra Universitetet i København i 1791.
Han arbeidet som byskriver i Fredrikshald og hadde vært med i krigen mot svenskene i 1808–1809.På Riksforsamlingen på Eidsvoll knyttet han seg ikke til noe bestemt parti, og både i samtiden og senere ble han anklaget for å støtte Christian Frederik samtidig som han støttet svenskene. På sensommeren i 1814 var han med og forsvarte Fredrikshald mot svenske angrep.
Han ble valgt inn på Stortinget som 1. representant fra Fredrikshald for perioden 1818-1820, men kunne ikke møte på grunn av sykdom.Carl Adolph Dahl var gift med Johanne Theodora Stang (1780–1835). De kjøpte i 1808 gården Vevlen i Idd som lystgård til sommerbruk og fikk der oppført en stor herskapelig hovedbygning av tegl i årene 1811–14, aldri helt fullført. Deres sønnesønn var stadsingeniør i Trondheim Carl Adolf Dahl.
Dahl var ridder av Dannebrogordenen og Nordstjerneordenen.
| Se også Carl Adolf Dahl (1828–1907), stadsingeniør i TrondheimCarl Adolph Dahl (født 11. august 1769 på strandstedet Åve i Rekefjord i Sokndal kommune, død 3. juni 1819 i Fredrikshald) var eidsvollsmann, stortingsrepresentant og byskriver i Fredrikshald (Halden).
Dahl var jurist med eksamen fra Universitetet i København i 1791.
Han arbeidet som byskriver i Fredrikshald og hadde vært med i krigen mot svenskene i 1808–1809.På Riksforsamlingen på Eidsvoll knyttet han seg ikke til noe bestemt parti, og både i samtiden og senere ble han anklaget for å støtte Christian Frederik samtidig som han støttet svenskene. På sensommeren i 1814 var han med og forsvarte Fredrikshald mot svenske angrep.
Han ble valgt inn på Stortinget som 1. representant fra Fredrikshald for perioden 1818-1820, men kunne ikke møte på grunn av sykdom.Carl Adolph Dahl var gift med Johanne Theodora Stang (1780–1835). De kjøpte i 1808 gården Vevlen i Idd som lystgård til sommerbruk og fikk der oppført en stor herskapelig hovedbygning av tegl i årene 1811–14, aldri helt fullført. Deres sønnesønn var stadsingeniør i Trondheim Carl Adolf Dahl.
Dahl var ridder av Dannebrogordenen og Nordstjerneordenen.
== Litteratur ==
Svandal, Trond: "Carl Adolph Dahl og lystgården Vevlen i Halden". I: Jørn Holme (red.), De kom fra alle kanter - eidsvollsmennene og deres hus. Oslo: Cappelen Damm, 2014
Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med eidsvollsmannens biografi, slekt, underskrift, bilde og beskrivelse av hans segl på Grunnloven 17. mai 1814
Hans Cappelen: «Hva seglene på Grunnloven av 17. mai 1814 kan vise oss», Heraldisk Tidsskrift, bind 11, nr. 110, København oktober 2014, side 452-467, med fotografi og omtale av hans segl med våpenskjold på side 454
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Carl Adolph Dahl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Carl Adolph Dahl hos Norsk senter for forskningsdata | Carl Adolph Dahl (født 11. august 1769 på strandstedet Åve i Rekefjord i Sokndal kommune, død 3. | 6,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cairhien | 2023-02-04 | Cairhien | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Tidshjulet', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Cairhien er en fiktiv nasjon, og navnet på hovedstaden i nasjonen, i bokserien Tidshjulet. | Cairhien er en fiktiv nasjon, og navnet på hovedstaden i nasjonen, i bokserien Tidshjulet. | Cairhien er en fiktiv nasjon, og navnet på hovedstaden i nasjonen, i bokserien Tidshjulet. | 6,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mattrim_Cauthon | 2023-02-04 | Mattrim Cauthon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Tidshjulet'] | Mattrim Cauthon er en fiktiv person i bokserien Tidshjulet, og er en av de tre mest sentrale personene. Han er kjennetegnet av å ha mye flaks. Iblant opplever han noe som beskrives som terninger som ruller i hodet hans. Dette er alltid tegn på at noe viktig kommer til å skje, men han vet ikke hva. Noenganger selv ikke etter at det har skjedd. Han er også en Ta'veren. | Mattrim Cauthon er en fiktiv person i bokserien Tidshjulet, og er en av de tre mest sentrale personene. Han er kjennetegnet av å ha mye flaks. Iblant opplever han noe som beskrives som terninger som ruller i hodet hans. Dette er alltid tegn på at noe viktig kommer til å skje, men han vet ikke hva. Noenganger selv ikke etter at det har skjedd. Han er også en Ta'veren. | Mattrim Cauthon er en fiktiv person i bokserien Tidshjulet, og er en av de tre mest sentrale personene. Han er kjennetegnet av å ha mye flaks. | 6,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hasbro | 2023-02-04 | Hasbro | ['Kategori:1923 i USA', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hasbro', 'Kategori:Selskaper etablert i 1923', 'Kategori:Selskaper notert på New York Stock Exchange', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Hasbro, Inc. er et amerikansk, børsnotert selskap som produserer og selger leketøy. Hovedkontoret ligger i Pawtucket, Rhode Island, USA. I 2007 hadde selskapet en omsetning på nesten fire milliarder dollar, og er en av verdens største leketøysprodusenter. Hasbro ble etablert i 1923 som Hassenfeld Brothers som ble forkortet til Hasbro Industries i 1968. I 1984 tok de over Milton Bradley.
Verdens mest populære brettspill, monopol, utgis av Hasbro.
Blant selskapets produkter er G.I. Joe, Lite-Brite, Littlest Pet Shop, Monopoly, Mr. Potato Head, My Little Pony, Play-Doh, Scrabble, Transformers og Trivial Pursuit.
| Hasbro, Inc. er et amerikansk, børsnotert selskap som produserer og selger leketøy. Hovedkontoret ligger i Pawtucket, Rhode Island, USA. I 2007 hadde selskapet en omsetning på nesten fire milliarder dollar, og er en av verdens største leketøysprodusenter. Hasbro ble etablert i 1923 som Hassenfeld Brothers som ble forkortet til Hasbro Industries i 1968. I 1984 tok de over Milton Bradley.
Verdens mest populære brettspill, monopol, utgis av Hasbro.
Blant selskapets produkter er G.I. Joe, Lite-Brite, Littlest Pet Shop, Monopoly, Mr. Potato Head, My Little Pony, Play-Doh, Scrabble, Transformers og Trivial Pursuit.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Hasbro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Hasbro, Inc. er et amerikansk, børsnotert selskap som produserer og selger leketøy. | 6,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_%C3%98rn_Blom | 2023-02-04 | Hans Ørn Blom | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1885', 'Kategori:Fødsler 22. desember', 'Kategori:Fødsler i 1817', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Personer fra Holmestrand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hans Ørn Blom (født 22. desember 1817 ved Holmestrand, død 11. mai 1885) var en norsk forfatter.
Hans Ørn Blom var sønn av eidsvollsmannen Gustav Peter Blom (1785–1869) (som tilhørte slekten Blom fra Hurum) og Valborg Marie Ørn (1783–1859). Hans Ørn Blom ble student i 1835 og cand. jur. i 1843. I 1848 deltok han som frivillig i den første slesvigske krig, og kom i den anledning opp i en voldsom polemikk med den daværende sjøløytnanten Ketil Motzfeldt. Saken førte til at han ble erklært sinnssyk og anbragt på en sinnssykeanstalt. Etter å ha blitt utskrevet var han en tid amtsfullmektig i Buskerud, deretter underrettssakfører og til slutt ekstraskriver i finansdepartementet. I 1866 tok han avskjed og levde siden som pensjonist og som forlegger og forhandler av sine egne bøker. På sine eldre dager ble Blom regnet som en av Kristianias originaler. Han beskjeftiget seg med matematiske problemer som «vinkelens tredeling» og skrev franske avhandlinger om dette emnet.
Blom debuterte som forfatter i 1839 med komedien Den hjemkomne Søn eller en Nutidens Jean de France, og skrev senere en rekke mindre dramatiske arbeider, som utkom i tre bind i 1864. Særlig gjorde Tordenskjold lykke. Blom deltok i striden mellom Wergeland og Welhaven med ed antiwelhavensk innlegg, Upartisk Betragtning af vor Litteratur (1840).
I ettertid er han blitt berømt for et par linjer i et hånlig svardikt rettet mot Ibsen, som hadde skrevet et «Aabent Brev til digteren H. Ø. Blom»:
Men jeg er H. Ø. Blom, se det er Tingen!Og du er Henrik Ibsen – ikke meer!
| Hans Ørn Blom (født 22. desember 1817 ved Holmestrand, død 11. mai 1885) var en norsk forfatter.
Hans Ørn Blom var sønn av eidsvollsmannen Gustav Peter Blom (1785–1869) (som tilhørte slekten Blom fra Hurum) og Valborg Marie Ørn (1783–1859). Hans Ørn Blom ble student i 1835 og cand. jur. i 1843. I 1848 deltok han som frivillig i den første slesvigske krig, og kom i den anledning opp i en voldsom polemikk med den daværende sjøløytnanten Ketil Motzfeldt. Saken førte til at han ble erklært sinnssyk og anbragt på en sinnssykeanstalt. Etter å ha blitt utskrevet var han en tid amtsfullmektig i Buskerud, deretter underrettssakfører og til slutt ekstraskriver i finansdepartementet. I 1866 tok han avskjed og levde siden som pensjonist og som forlegger og forhandler av sine egne bøker. På sine eldre dager ble Blom regnet som en av Kristianias originaler. Han beskjeftiget seg med matematiske problemer som «vinkelens tredeling» og skrev franske avhandlinger om dette emnet.
Blom debuterte som forfatter i 1839 med komedien Den hjemkomne Søn eller en Nutidens Jean de France, og skrev senere en rekke mindre dramatiske arbeider, som utkom i tre bind i 1864. Særlig gjorde Tordenskjold lykke. Blom deltok i striden mellom Wergeland og Welhaven med ed antiwelhavensk innlegg, Upartisk Betragtning af vor Litteratur (1840).
I ettertid er han blitt berømt for et par linjer i et hånlig svardikt rettet mot Ibsen, som hadde skrevet et «Aabent Brev til digteren H. Ø. Blom»:
Men jeg er H. Ø. Blom, se det er Tingen!Og du er Henrik Ibsen – ikke meer!
== Verker ==
Den hjemkomne Søn eller En Nutidens Jean de France (1839) NBdigital
Upartisk Betragtning af vor Litteratur (1840)
Markedsgjæsterne og Samfundsballet (1847)
Digtninger (1864)
Lystspil og Polemiker (1864)
Nyere Digtninger (1864)
Bifrost: en poetisk Samling (1872)
Guds finger (1875)
Efterslæt: en poetisk Samling (1881)
== Referanser ==
== Kilder ==
Salmonsens konversationsleksikon, 1. utg., bind III, s. 165. Kjøbenhavn: Brødrene Salmonsen, 1894.
Illustreret norsk litteraturhistorie, bind 2, s. 288–293. Kristiania: Hjalmar Biglers forlag, 1896.
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Hans Ørn Blom i BIBSYSHans Ørn Blom i Scenewebarkivet | Hans Ørn Blom (født 22. desember 1817 ved Holmestrand, død 11. | 6,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludvig_Aubert | 2023-02-04 | Ludvig Aubert | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Fødsler 22. november', 'Kategori:Fødsler i 1838', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske jusprofessorer', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æresdoktorer ved Uppsala universitet'] | Ludvig Mariboe Benjamin Aubert (født 22. november 1838 i Christiania, død 5. februar 1896 i samme by) var en norsk jurist.
| Ludvig Mariboe Benjamin Aubert (født 22. november 1838 i Christiania, død 5. februar 1896 i samme by) var en norsk jurist.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ludvig Aubert var sønn av språkforskeren Ludvig Cæsar Martin Aubert (1807–87), bror av kunsthistorikeren Andreas Aubert og gift med Elise Aubert, som var en populær forfatterinne.
=== Karriere ===
Han var professor i lovkyndighet ved universitetet i Kristiania fra 1864, med en avbrytelse i 1884, da han var justisminister i Schweigaards ministerium (Aprilministeriet) fra april til juni. 1877–79 var han formann i den norske veksellovkommisjonen, og fikk dermed stor innflytelse på utformingen av de nordiske veksellovene av 1880.
Aubert skrev flere verker om juridiske spørsmål. Han leverte også to innlegg i striden om Norges statsrettslige stilling i unionen med Sverige, avhandlingene Kielertraktatens opgivelse som unionens retslige grundlag (1894) og La Norvège devant le Droit international (1896). Etter hans død utga Ebbe Hertzberg hans monografi om Norges folkeretslige stilling (1897). I 1883 utga han et arbeid om A. M. Schweigaards barndom og ungdom.
Aubert ble utnevnt til æresdoktor ved Uppsala universitet i 1877 og ved universitetet i Berlin i 1890.
Aubert var på Lom prestegård da Henrik Ibsen kom dit i 1862 på sin lange fottur. De to gikk sammen over Sognefjellet, en tur som ga Ibsen mange inntrykk til diktingen.
== Verker ==
Kontraktspantets historiske udvikling, især i dansk og norsk ret (1872)
De norske retskilder og deres anvendelse (1877)
Den nordiske vekselret (1880–82)
A. M. Schweigaards barndom og ungdom (1883)
Den norske obligationsrets specielle del (1890–1900)
Grundbøgernes historie i Norge, Danmark og til dels Tyskland (1892)
Kielertraktatens opgivelse som unionens retslige grundlag (1894)
La Norvège devant le Droit international (1896)
Norges folkeretslige stilling (1897)
== Referanser ==
== Kilder ==
Salmonsens konversationsleksikon, 2. utg., bind II, s. 352. København: J. H. Schultz, 1915.
== Eksterne lenker ==
(no) Ludvig Aubert hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Ludvig Aubert | Ludvig Mariboe Benjamin Aubert (født 22. november 1838 i Christiania, død 5. | 6,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Andreas_Benneche | 2023-02-04 | Hans Andreas Benneche | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. september', 'Kategori:Dødsfall i 1893', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1811', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filantroper', 'Kategori:Norske kjøpmenn', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune'] | Hans Andreas Benneche (født 22. september 1811 i Trondhjem, død 10. september 1893 i Kristiania) var en norsk kjøpmann og filantrop. Han er kjent for å ha opprettet Benneches legat.
Benneche opprettet en rekke legater og stiftelser med vitenskapelige, kunstneriske og veldedige formål. Han skjenket universitetet 80 000 kroner, vitenskapsselskapene i Kristiania og Trondhjem henholdsvis 80 000 og 20 000 kroner, Skulpturmuseet i Kristiania 40 000 kroner, Diakonisseanastalten i Kristiania 20 000 kroner, Kristiania barnehjem 40 000 kroner og Kristiania blindeinstitutt 40 000 kroner. Han opprettet også tre legater for trengende personer i Trondhjem på til sammen omtrent 315 000 kroner.
| Hans Andreas Benneche (født 22. september 1811 i Trondhjem, død 10. september 1893 i Kristiania) var en norsk kjøpmann og filantrop. Han er kjent for å ha opprettet Benneches legat.
Benneche opprettet en rekke legater og stiftelser med vitenskapelige, kunstneriske og veldedige formål. Han skjenket universitetet 80 000 kroner, vitenskapsselskapene i Kristiania og Trondhjem henholdsvis 80 000 og 20 000 kroner, Skulpturmuseet i Kristiania 40 000 kroner, Diakonisseanastalten i Kristiania 20 000 kroner, Kristiania barnehjem 40 000 kroner og Kristiania blindeinstitutt 40 000 kroner. Han opprettet også tre legater for trengende personer i Trondhjem på til sammen omtrent 315 000 kroner.
== Benneches legat ==
I ettertid er Benneche kanskje mest kjent for å ha opprettet «H.A. Benneches legat for norsk kunst», oftest omtalt som Benneches legat, på 80 000 kroner. I bestemmelsene var det fastslått at legatets midler bare skulle tildeles kunstnere som sto på kristendommens grunn. Denne bestemmelsen førte siden til den såkalte Benneche-saken på 1930-tallet, en strid i Den norske forfatterforening om hvem som burde tildeles midlene fra legatet.
Benneches gate i Oslo er oppkalt etter Hans Andreas Benneche.
== Kilder ==
Illustreret norsk konversationsleksikon, bind 1, sp. 854. Kristiania: Aschehoug, 1907. | Hans Andreas Benneche (født 22. september 1811 i Trondhjem, død 10. | 6,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sjur_Sexe | 2023-02-04 | Sjur Sexe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1888', 'Kategori:Fødsler 14. august', 'Kategori:Fødsler i 1808', 'Kategori:Glasiologer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske geografiprofessorer', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Ordførere i Kongsberg', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sjur Aamundssøn Sexe (født 14. august 1808, død 17. februar 1888) var en norsk matematiker og geograf. Fra 1860 til 1876 var han professor ved universitetet i Kristiania. Han var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania.
| Sjur Aamundssøn Sexe (født 14. august 1808, død 17. februar 1888) var en norsk matematiker og geograf. Fra 1860 til 1876 var han professor ved universitetet i Kristiania. Han var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania.
== Liv ==
Sexe kom fra en av Seksegårdene ved Sørfjorden i Hardanger, og lærte seg som gutt matematikk på egen hånd. I 20-årsalderen ble han kjent med læreren Lyder Sagen i Bergen, som fattet interesse for ham og skaffet ham hjelp til å studere.
Sexe studerte bergvitenskap og tok i 1840 eksamen som cand.miner. Han arbeidet først som bergmester i Trondheim, før han i 1846 ansatt som bergmester ved Kongsberg Sølvverk. Her hadde direktøren, Bøbert, iverksatt en plan som etter Sexes mening var uheldig. Etter en avispolemikk mellom de to ble Sexe avsatt som bergmester av regjeringen, men opposisjonen på Stortinget bevilget ham ventepenger og fikk et par år senere opprettet en professorstilling i fysisk geografi til ham. Fra denne stillingen tok han avskjed i 1876. Han satt som ordfører i Kongsberg fra 1. januar til 14. mars 1851.
Sexes gate på Tøyen i Oslo og Sexes gate i Kongsberg er oppkalt etter ham.
== Arbeid ==
Sexe var som geograf en banebrytende forsker innen fagområdet glasiologi. Han skrev avhandlinger om isbreer, istidsfenomener, landhevning, strandlinjer og jettegryter. Han forfattet også noen mindre oppsatser om matematikk. I 1879 utga han en liten samling av Gamle Salmer i forynget Form. Han skrev også en del artikler i morgenbladet på landsmål, og var med det en av de første som brukte landsmål.
== Se også ==
Liste over ordførere i Kongsberg
== Referanser ==
== Kilder ==
Salmonsens konversationsleksikon, 2. utg., bind XXI, s. 300. København: J. H. Schultz, 1926.
http://runeberg.org/nfce/0135.html
http://www.tfb.no/db/personalhistorie/3_7_20070228_153436.pdf
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Sjur Sexe i BIBSYS
Kongsberg kommune
http://www.tfb.no/db/personalhistorie/3_7_20070228_153436.pdf
Chr. Thaulow. Personalhistorie for Trondhjems by og omegn i et tidsrum af circa 1 1/2 aarhundrede. Trondhjem 1919. sid 686 | Sjur Aamundssøn Sexe (født 14. august 1808, død 17. | 6,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parker_Brothers | 2023-02-04 | Parker Brothers | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Etableringer i 1883', 'Kategori:Industriselskaper fra USA', 'Kategori:Leketøyprodusenter', 'Kategori:Næringsliv i Massachusetts', 'Kategori:Varemerker'] | Parker Brothers er en amerikansk produsent av leketøy og spill, samt et varemerke for disse. Selskapet har gitt ut mer enn 1800 spill, og blant de mest kjente er Monopol, Cluedo, Risk og Trivial Pursuit. Parker Brothers er et heleid datterselskap av Hasbro.
Parker Brothers ble grunnlagt av George S. Parker i 1883 i hjembyen Salem, Massachusetts. Georges bror Charles ble med fra 1888, derav navnet. | Parker Brothers er en amerikansk produsent av leketøy og spill, samt et varemerke for disse. Selskapet har gitt ut mer enn 1800 spill, og blant de mest kjente er Monopol, Cluedo, Risk og Trivial Pursuit. Parker Brothers er et heleid datterselskap av Hasbro.
Parker Brothers ble grunnlagt av George S. Parker i 1883 i hjembyen Salem, Massachusetts. Georges bror Charles ble med fra 1888, derav navnet. | Parker Brothers er en amerikansk produsent av leketøy og spill, samt et varemerke for disse. Selskapet har gitt ut mer enn 1800 spill, og blant de mest kjente er Monopol, Cluedo, Risk og Trivial Pursuit. | 6,499 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.