url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Taylor_Swift | 2023-02-04 | Taylor Swift | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Countrymusikere fra USA', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Personer fra Reading i Pennsylvania', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Taylor Alison Swift (født 13. desember 1989 i Reading i Pennsylvania) er en amerikansk, Grammy-belønt sanger, gitarist og låtskriver. Hun er også kjent for å skrive detaljerte sanger om sitt personlige liv og har fått mye oppmerksomhet i media på grunn av dette.
Taylor Swift er født og oppvokst i Reading, Pennsylvania, men flyttet til Nashville, Tennessee som 14-åring for å følge drømmen om en karriere innen country-musikk. Hun signerte med Big Machine Records og ble den yngste artisten signert av Sony/ATV Music publishing house.
Taylor Swift gav ut debutplata Taylor Swift i 2006, og den kom på sjetteplass på Billboard-lista. I 2008 utgav hun sin andre plate, Fearless, som er kritikerrost og var på førsteplass på Billboard-lista ni uker på rad. Noen av hennes mest kjente sanger er «Shake it Off», «Blank Space», «Bad Blood» og «You Belong with Me».
I filmen Valentine's Day spiller hun mot Taylor Lautner, hennes daværende kjæreste. Ellers spiller hun i seriene CSI og Law & Order. Hun har også en rolle i Hannah Montana: The Movie, og er i tillegg stemmen til Audrey i filmen "The Lorax".
Hun har vunnet 62 priser, blant annet ti Grammy Awards, 19 American Music Awards, 11 Country Music Association Awards, 8 Academy of Country Music Awards, 22 Billboard Music Awards, 1 Brit Award og 1 Emmy. Hun har også blitt nominert til 94 priser, hvorav femten er Grammy Awards. Taylor Swift har en parfymekolleksjon, Wonderstruck, som har tre varianter i kolleksjonen.
Etter lanseringen av det femte albumet, 1989, ble Swift den eneste artisten som har hatt tre separate album som har solgt over én million eksemplarer i sine respektive lanseringsuker.Dokumentaren Miss Americana, som skildrer en del av Swifts liv og karriere, hadde premiere på Sundance Film Festival 2020 og hadde premiere på Netflix 31. januar 2020. Miss Americana inkluderer sangen «Only the Young», som Swift skrev etter det amerikanske valget i 2018.Swift er den første kvinnelige artisten til å vinne 3 Album Of The Year. Hun er også gitt titler som Woman Of The Decade av Billboard og AMA'S Artist Of The Decade.
| Taylor Alison Swift (født 13. desember 1989 i Reading i Pennsylvania) er en amerikansk, Grammy-belønt sanger, gitarist og låtskriver. Hun er også kjent for å skrive detaljerte sanger om sitt personlige liv og har fått mye oppmerksomhet i media på grunn av dette.
Taylor Swift er født og oppvokst i Reading, Pennsylvania, men flyttet til Nashville, Tennessee som 14-åring for å følge drømmen om en karriere innen country-musikk. Hun signerte med Big Machine Records og ble den yngste artisten signert av Sony/ATV Music publishing house.
Taylor Swift gav ut debutplata Taylor Swift i 2006, og den kom på sjetteplass på Billboard-lista. I 2008 utgav hun sin andre plate, Fearless, som er kritikerrost og var på førsteplass på Billboard-lista ni uker på rad. Noen av hennes mest kjente sanger er «Shake it Off», «Blank Space», «Bad Blood» og «You Belong with Me».
I filmen Valentine's Day spiller hun mot Taylor Lautner, hennes daværende kjæreste. Ellers spiller hun i seriene CSI og Law & Order. Hun har også en rolle i Hannah Montana: The Movie, og er i tillegg stemmen til Audrey i filmen "The Lorax".
Hun har vunnet 62 priser, blant annet ti Grammy Awards, 19 American Music Awards, 11 Country Music Association Awards, 8 Academy of Country Music Awards, 22 Billboard Music Awards, 1 Brit Award og 1 Emmy. Hun har også blitt nominert til 94 priser, hvorav femten er Grammy Awards. Taylor Swift har en parfymekolleksjon, Wonderstruck, som har tre varianter i kolleksjonen.
Etter lanseringen av det femte albumet, 1989, ble Swift den eneste artisten som har hatt tre separate album som har solgt over én million eksemplarer i sine respektive lanseringsuker.Dokumentaren Miss Americana, som skildrer en del av Swifts liv og karriere, hadde premiere på Sundance Film Festival 2020 og hadde premiere på Netflix 31. januar 2020. Miss Americana inkluderer sangen «Only the Young», som Swift skrev etter det amerikanske valget i 2018.Swift er den første kvinnelige artisten til å vinne 3 Album Of The Year. Hun er også gitt titler som Woman Of The Decade av Billboard og AMA'S Artist Of The Decade.
== Oppvekst ==
Taylor Swift ble født og vokste opp på en juletrefarm i Wyomissing i Pennsylvania. Moren hennes heter Andrea Swift og var hjemmeværende, og faren Scott Swift jobbet som selger.
Austin Swift er broren hennes. Bestemoren var den kjente operasangeren Marjorie Finlay. Swift begynte som 10-åring å interessere seg for musikk, og startet allerede da å spille gitar og skrive egne låter. Da hun var 14 år, ble hun den yngste låtskriveren som ble hyret av Sony Tree i Nashville.
== Gjennombruddet ==
I 2006 kom Taylors første singel, Tim McGraw, ut. Den kom på sjetteplass på Billboardlisten i midten av 2006. Debutalbumet, Taylor Swift, ble utgitt 24. oktober 2006, og det ble solgt 39 000 eksemplarer av albumet i USA lanseringsuka. Swift vant priser for albumet og også en CMT Music Award for beste video av en nykommer med sangen Tim McGraw. Albumets andre singel, Teardrops on My Guitar, ble utgitt 24. februar 2007.
Swift vant prisen for Årets låtskriver/artist av The Nashville Songwirters Assn. Intl. i oktober 2007, og hun er den yngste som har vunnet denne prisen. Hennes tredje singel, Our Song, var hele seks uker nummer 1 på Country Charts. Senere dette året gav hun ut julealbumet Sounds of The Season: The Taylor Swift Holiday Collection som ble utgitt av kjøpesenterkjeden Target.
Albumet solgte 45 000 eksemplarer den første uka, 6 000 mer enn debutalbumet hennes.
== Musikkalbum ==
=== Fearless ===
Fearless er det andre albumet til Taylor Swift, og det kom ut 11. november 2008. Albumet solgte nesten 600 000 eksemplarer den første uka, og Taylor er den første country-artisten som har solgt så mye i lanseringsuka. Den første singelen fra albumet, Love Story, ble en stor hit verden over, og Taylor Swift ble et kjent navn over hele verden. Swift har selv sagt at hun skrev sangen på under 20 minutter.
=== Speak Now ===
Speak Now er det tredje albumet til Taylor Swift, og ble gitt ut 25. oktober 2010. Det solgte omtrent 1 047 000 eksemplarer i lanseringsuken. Sangen Mine havnet som nummer tre på Billboard Hot 100, og hun ble den andre kvinnelige artisten som hadde flere sanger på listen samtidig.
=== Red ===
Red er det fjerde albumet til Taylor Swift, utgitt 22. oktober 2012. Både Ed Sheeran og Snow Patrol-vokalist Gary Lightbody var med som gjesteartister på albumet, som solgte 1,2 millioner eksemplarer den første uken. Første singel fra albumet, «We Are Never Ever Getting Back Together» ble hennes første nummer én-singel på Billboard Hot 100. I juli 2013 var det solgt til 6 millioner eksemplarer. Albumet ble nominert til tittelen «Album of the Year» i det 56. Grammy Awards, 2014.
=== 1989 ===
1989 er Swifts femte album, og ble gitt ut 27. oktober 2014. Den første singelen, «Shake It Off», ble sluppet 18. august. Album solgte 1,3 millioner eksemplarer første uka etter lansering, det høyeste salgstallet siden 2002.
=== Reputation ===
Reputation er hennes sjette album, utgitt 10. november 2017. Første singel, «Look What You Made Me Do», ble sluppet 25. august etter at Swift hadde slettet alle poster på sosiale medier. Ed Sheeran og rapperen Future er gjesteartister på sangen «End Game».
=== Lover ===
Lover er Swifts syvende album og ble utgitt 23. august 2019. Den første singel, «Me!», der hun synger med Panic at the Disco-frontfigur Brendon Urie, ble sluppet 26. april. I juni slapp hun den andre singelen «You Need to Calm Down» der hun tar for seg mer politiske temaer enn hun har gjort før.
Det er 18 sanger på albumet, som er mer en det meste hun noen gang har hatt. Lover er også det første albumet Taylor Swift eier selv (de seks tidligere eies nå av Scooter Braun), ettersom hun signerte platekontrakt med Republic Records året før.
=== Folklore ===
Folklore er hennes åttende studio-album og ble utgitt 24. juli 2020. Det kom som et "overraskelsealbum". I kontrast til de syv andre albumene hennes er lydbildet på Folklore beskrevet som indie folk/alternativ rock.
=== Evermore ===
Evermore er hennes niende studioalbum som ble utgitt 11. desember 2020, bare under et halvt år etter Folklore, og ble også utgitt som et "overraskelsesalbum". I likhet med Folklore har hun også skrevet om fiktive personer, som f.eks. i sangen «No Body, No Crime» (som er gjestet av det amerikanske bandet Haim). Albumets første sang, «Willow», ble en stor suksess og havnet på toppen av Billboard Hot 100.
=== Fearless (Taylor’s Version) ===
Fearless (Taylor’s Version) ble utgitt 9. april 2021, og er en nyinnspilling av hennes andre studioalbum Fearless fra 2008. Albumet er det første nyinnspillingen av de seks første studioalbumene hennes, som et mottiltak mot Scooter Brauns overtakelse av de albumene. Den består av de 19 sangene fra originalalbumet, samt «Today Was a Fairytale» fra filmen Valentine’s Day og seks bonusspor som ikke kom med på originalalbumet, som har undertittelen "From the Vault". Colbie Caillat er igjen gjesteartist på nyinnspillingen av «Breathe», mens Maren Morris og Keith Urban er gjesteartister på henholdsvis «You All Over Me» og «That’s When», som er blant bonussporene.
Albumet toppet Billboard 200, og ble det første nyinnspilte albumet til å toppe lista.
=== Red (Taylor's Version) ===
Red (Taylor's Version) ble utgitt 12. november 2022, og er en nyinnspilling av hennes fjerde studioalbum Red fra 2012. Albumet er det andre nyinnspillingen av de seks første studioalbumene hennes. Den består av 30 spor; nyinnspillinger av de 20 sangene fra deluxeversjonen av originalalbumet, samt veldedighetssingelen «Ronan», den ti minutter lange versjonen av «All Too Well» og hennes egne innspillinger av sangene «Better Man» og «Babe» som hun skrev og ble fremført av henholdsvis Little Big Town og Sugarland. Albumet inneholder også seks uutgitte bonusspor med undertittelen "From the Vault". Phoebe Bridgers og Chris Stapleton er gjesteartister på henholdsvis «Nothing New» og «I Bet You Think About Me», mens Ed Sheeran og Gary Lightbody er tilbake som gjesteartister. Sheeran er også gjesteartist på bonussporet «Run».
Albumet ble en stor kommersiell suksess, og toppet albumlistene i USA, Storbritannia, Australia, Canada, Irland, New Zealand og Norge. Den ti minutter lange versjonen av «All Too Well» toppet Billboard Hot 100, og ble med det Swifts åttende nummer én-singel i USA. Den ble også den lengste sangen noensinne som har toppet lista.
=== Midnights ===
Midnights er hennes tiende studioalbum som ble utgitt 21. oktober 2022. Sangeren Lana Del Rey er gjesteartist på det fjerde sporet «Snow on the Beach».
== Instrumenter ==
Taylor Swift spiller gitar og piano. De fleste av sangene hennes er laget på akustiske gitarer. Hun spiller også ofte gitar under opptredener.
== Privatliv ==
Swift har vært sammen med skuespilleren Jake Gyllenhaal. Før denne romansen har Swift blant annet hatt stevnemøter med Taylor Lautner fra sommeren 2009 til begynnelsen av 2010. Hun har også vært koblet til Cory Monteith. Hun hadde dessuten et forhold til Joe Jonas. Swift har skrevet flere sanger om ham, blant annet «Forever and Always». Hun har også vært i et forhold med sangeren, og tidligere medlem i One Direction, Harry Styles.
I mars 2015 begynte Swift å date den skotske DJ-en og plateprodusenten Calvin Harris. Innen juni 2015 ble duoen rangert som det høyeste betalt kjendisparet i løpet av det siste året av Forbes med kombinerte inntekter på over $ 146 millioner. Forholdet ble avsluttet i juni 2016.
Hun har vært i et forhold med skuespiller Joe Alwyn siden 28. September 2016. De har holdt forholdet relativt hemmelig.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sigrid Schei Lorentzen Taylor Swift: hvordan countryprinsessen erobret verden 2012 ISBN 978-82-8268-431-6
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Taylor Swift – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Taylor Swift på Internet Movie Database
(sv) Taylor Swift i Svensk Filmdatabas
(da) Taylor Swift på Scope
(fr) Taylor Swift på Allociné
(en) Taylor Swift på AllMovie
(en) Taylor Swift hos Turner Classic Movies
(en) Taylor Swift hos Rotten Tomatoes
(en) Taylor Swift hos TV Guide
(en) Taylor Swift hos The Movie Database
(en) Taylor Swift hos Behind The Voice Actors
(en) Taylor Swift på Apple Music
(en) Taylor Swift på Boomplay
(en) Taylor Swift på Discogs
(en) Taylor Swift på Discogs
(en) Taylor Swift på MusicBrainz
(en) Taylor Swift på SoundCloud
(en) Taylor Swift på Spotify
(en) Taylor Swift på Songkick
(en) Taylor Swift på Last.fm
(en) Taylor Swift på Genius — sangtekster
(en) Taylor Swift på Twitter
(en) Taylor Swift på Facebook
(en) Taylor Swift på Instagram
(en) Taylor Swift på YouTube
Taylor Swift på Myspace
Taylor Swift på Tumblr
(en) Taylor Swift på TikTok | Taylor Alison Swift (født 13. desember 1989 i Reading i Pennsylvania) er en amerikansk, Grammy-belønt sanger, gitarist og låtskriver. | 6,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ramsum_skole | 2023-02-04 | Ramsum skole | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barneskoler i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Sandefjord', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1874'] | Ramsum skole er en skole i Sandefjord kommune i Vestfold som ble etablert i 1874, da med navnet Ramsheim skole.
Den nåværende skolebygningen ble bygd i 1960, og utvidet for få plass til seksåringene i 1997 og på grunn av økning i elevtallet i 2003.
Det går 47 elever på skolen, fordelt på 1. til 4. klasse.
Skolen har felles ledelse med Bokemoa skole i Virksomhet Bokemoa og Ramsum skoler.
| Ramsum skole er en skole i Sandefjord kommune i Vestfold som ble etablert i 1874, da med navnet Ramsheim skole.
Den nåværende skolebygningen ble bygd i 1960, og utvidet for få plass til seksåringene i 1997 og på grunn av økning i elevtallet i 2003.
Det går 47 elever på skolen, fordelt på 1. til 4. klasse.
Skolen har felles ledelse med Bokemoa skole i Virksomhet Bokemoa og Ramsum skoler.
== Eksterne lenker ==
Stokke kommune om skolen | Ramsum skole er en skole i Sandefjord kommune i Vestfold som ble etablert i 1874, da med navnet Ramsheim skole. | 6,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Snurper | 2023-02-04 | Snurper | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Snurpere'] | En snurper er et større fiskefartøy beregnet på fiske med snurpenot og doryer. Snurpenot brukes ved fiske etter stimfisk som sild, lodde, brisling og makrell. Relevant fra 1904 til ca.1965 da ringnoten overtok i løpet av få år. Noen båter er kombinerte snurpere og linebåter, eller kombinerte trålere og snurpere.Fra rundt 1960 ble en del hvalbåter i Norge bygget om til snurpere. På 1950-s960-tallet ble snurperne lengre og fikk betydelig større lastekapasitet.
| En snurper er et større fiskefartøy beregnet på fiske med snurpenot og doryer. Snurpenot brukes ved fiske etter stimfisk som sild, lodde, brisling og makrell. Relevant fra 1904 til ca.1965 da ringnoten overtok i løpet av få år. Noen båter er kombinerte snurpere og linebåter, eller kombinerte trålere og snurpere.Fra rundt 1960 ble en del hvalbåter i Norge bygget om til snurpere. På 1950-s960-tallet ble snurperne lengre og fikk betydelig større lastekapasitet.
== Snurpenotens forhistorie - USA og Sverige ==
Snurpenoten ble opprinnelig utviklet i USA på midten av 1800-tallet, men kom til Bohuslän i Sverige på 1880-tallet og ble der raskt den dominerende fangstredskapen i fiske etter sild.
== Snurpenoten kommer til Norge ==
På det årvisse sildefisket ved Island hadde i 1903 to fiskefartøy fra Åkrehamn på Karmøy med snurpenøter og gjorde forskjellige forsøk med disse. I neste års Islandsfiske fikk snurpenoten sitt gjennombrudd, særlig blant fiskefartøyene fra Karmøy. I 1905 deltok 25 norske fiskefartøy på Islandsfiske med snurpenot.
The Bergen Canning Co. startet med snurpenot av svensk type etter brisling i 1907. Det hele startet med oppvisningsfiske på Puddefjorden i Bergen med svensk båt og noe norsk mannskap om sommeren. Så fortsatte de med prøvefiske i Osterfjorden med de samme fiskerne om høsten.
På det årlige stor- og vårsildfisket på kysten tok det lengre tid før snurpenoten slo gjennom. Først i 1924 var to fiskefartøy fra Møre utstyrt med snurpenot som de første. Men deretter økte antallet snurpere eksplosivt. I årene like før andre verdenskrig deltok 200-300 snurpere og i 1949 var antallet økt til 440.
== Snurperen i arbeid ==
Et snurpenotbruk besto av et moderfartøy (snurper), to doryer og en lettbåt / basbåt. Snurperen hadde typisk en besetning på drøyt 20 mann. Notlaget hadde to «sjefer»; den første var skipperen som førte snurperen, men viktigere var notbasen som var den som bestemte hvor snurperen skulle dra for å finnes sild. Notbasen satte inne med mye kunnskap, teft, forståelse av ulike tegn på havet. En dyktig notbas var notlagets største ressurs
Doryene måtte de første årene ros, men etter hvert utviklet doryene seg i retning av noenlunde standardiserte, kraftige trebåter på ca. 32 fot med stor bensinmotor. Disse ble bygget på en mengde trebåtbyggerier langs kysten. Når snurperen flyttet seg hang typisk doryene i snurperens daviter forutsatt at snurperen var stor nok for dette. Dersom ikke hang de på slep.
Basbåten var adskillig mindre enn doryene, men var like kraftig bygget. Denne sto basen i når han loddet etter sild (basbåtene kalles derfor gjerne for loddebåter). På femtitallet fikk basbåtene gjerne montert ekkolodd. Når snurperen flyttet seg sto basbåten typisk på lasteluken forut. Den ble sjøsatt med snurperens lossebom.
Når den ikke var i bruk lå selve noten i en pølse på snuperens akterdekk, med en tredjedel oppi hver av doryene i snurperens daviter på en slik måte at doryene kunne sjøsettes med noten. Når basen mente han hadde funnet sild, ble doryene sjøsatt. Doryene med fiskerne om bord gikk så i en halvsirkel, mens noten ble kastet ut, før de gikk sammen igjen slik at noten dannet en pose, -forhåpentligvis rundt en sildestim. Deretter ble noten snurpet sammen i bunn ved hjelp av en line som løp gjennom ringer i bunnen av noten. Så begynte et voldsomt slit for fiskerne med å «tørke noten», -det vil si å dra noten oppi doryene inntil sildestimen man forhåpentlig hadde fanget ble trengt tett sammen i noten. Denne operasjonen ble etter hvert gjort enklere ved at doryene fikk montert spill koblet til motoren. Nøtene, som var laget av barket bomull, ble dessuten byttet ut med nøter av nylon utover femtitallet. Disse var mye lettere å arbeide med. Etter at noten med sildestimen var trengt sammen, ble den fortøyd langs siden på snurperen som så begynte å håve sild fra not til lasterom ved hjelp av en stor håv som kunne åpnes i bunn ved hjelp av en line. Mens snurperen lastet fortsatte fiskerne å tørke noten inntil noten var tom og hele noten var om bord i doryene. Det hendte ofte at notlaget gjorde større kast enn snurperen hadde lastekapasitet. Det var da vanlig å tilkalle andre snurpere eller en eller flere «hjelpere». En «hjelper» var et mindre fiske- eller fraktefartøy som fulgte snurperne nettopp på grunn av dette behovet. Dette ble gjerne kalt å gå på «bommen». Med lasten om bord kunne snurperen sette kurs mot land, hvor fangsten ble innmeldt og snurperen dirigert til et lossested.
== Sesonger ==
Snurperne ble primært benyttet på stor- og vårsildfiske fra juletider til mars-april. Fra sensommer til tidlig høst var snurperne typisk på Islandsfiske, men mange av båtene la om til drivgarn for dette fisket der silden typisk ble tilvirket og saltet i tønner ombord. Mellom sildesesongene fant snurperne ofte beskjeftigelse som fraktefartøy i kystfart. Notbruk, doryer og basbåt ble da tatt i land til fordel for vanlige livbåter og besetningen redusert.
== Slutten på en epoke ==
Stor- og vårsildfiske økte årlig i omfang med rike sildeår i etterkrigsårene. Fisket nådde et voldsomt crescendo med 1956-sesongen med svære fangstkvantum, før fisket raskt gikk tilbake og ebbet ut på midten av sekstitallet. Også Islandsfisket gikk inn i reduksjon og opphørte på slutten av sekstitallet. Dette betød store forandringer i livet langs kysten og all den liv og røre som fulgte stor- og vårsildfisket og utrustning til Islandsfiske i byer som Haugesund, Florø, Måløy og Ålesund opphørte i løpet av ganske få år.
På midten av sekstitallet inntraff også en betydelig endring i teknologi, da ringnoten avløste den konvensjonelle snurpenoten. Nå overtok en motorisert kraftblokk slitet med å hale inn noten, noe som lettet arbeidet betydelig. Samtidig kunne doryene elimineres og besetningen reduseres. I motsetning til de eldre snurperne var ringnotsnurperen var et spesialisert fiskefartøy og fraktfart mellom sesongene var nå ikke lengre mulig. At man slapp å ha 14-15 fiskere som halte noten om bord i småbåter gjorde at fisket nå kunne flyttes til havs. Selve fisket dreide seg nå mot sild og makrell i Nordsjøen og lodde i Barentshavet. Omleggingen til ringnot gikk svært raskt og i løpet av et par års tid var den tradisjonelle snurperen med doryer avleggs. En del av de eldre snurperne ble omrigget til ringnotsnurpere, noen ble ombygd til fraktefartøy, men størsteparten ble kondemnert og opphugget eller senket i omfattende, statlige kondemneringsrunder på midten av sekstitallet. Enhetene ble færre, men også større. De nye ringnotsnurperne som kom til fra midten av sekstitallet og vokste raskt i størrelse, -mye som følge av loddefiskets krav til stor lastekapasitet. Utviklingen i retning av færre og større enheter i ringnotflåten har fortsatt frem til i dag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Alf Johan Kristiansen
Trygve Eriksen jr.s arkiv | En snurper er et større fiskefartøy beregnet på fiske med snurpenot og doryer. Snurpenot brukes ved fiske etter stimfisk som sild, lodde, brisling og makrell. | 6,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manglende_grunntone | 2023-02-04 | Manglende grunntone | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Musikalske teknikker', 'Kategori:Musikkteori'] | Manglende grunntone (Missing fundamental) er en situasjon der en musikalsk tone (kompleks tone) med overtoner ikke inneholder grunntonen.
Denne «merkelige» situasjonen med manglende grunntone (missing fundamental) innebærer at en frekvens som ikke fysisk finnes i rommet likevel «høres» av den menneskelige hørsel, mens overtonene som faktisk er til stede i rommet ikke høres eller i hvert fall ikke oppleves bevisst. Derfor inngår dette fenomenet i det som kalles akustiske paradokser. Når vi derimot forstår den underliggende og mer generelle strukturen av overtoner eller overtonerekka, kan vi forklare både dette paradokset og andre overtone-relaterte fenomener.
Når de fleste (eller mange nok) av overtonene i en overtonerekke «svinger sammen i lufta» vil signalet som helhet (den komplekse tonen) «peke ned» til «sin» manglende grunntone eller fundamental. Hjernen velger rett og slett å høre denne tonen uten grunntone fenomenologisk som denne manglende grunntonen. Hjernen oppfatter overtonene som en helhet eller sammenheng som virker «psykologisk logisk» (overtonerekka) og «matematisk enkel» (overtoner er ekvidistante i forhold til hverandre). I en slik sammenheng vil den menneskelige hørsel redusere lydens eller tonens opplevelse med alle dens overtoner til denne ene bestemte tonehøyde (pitch) selv om den faktisk og akustisk ikke er til stede. En kan kanskje si at grunntonen på en måte «representerer hele overtonegruppen», litt som en ambassadør kan sees på som en typisk og representativ borger av sitt land.
Sammensetningen av overtoner og spesielt deres relative dynamiske forløp (envelope), i tillegg til den karakteristiske oppstarten som gjennom assosiasjon knyttes til et bestemt musikkinstrument (attack), gir mennesket muligheten til å skille mellom lyder fra forskjellige musikkinstrumenter, også når de spiller «samme tonehøyde» (pitch), altså grunntonen til en bestemt overtonerekke. Vi hører overtonens mønster som klangfarge eller timbre av den komplekse tonen, mens vi tolker og opplever bevisst frekvensstrukturen i en harmonisk (eller ekvidistant) overtonerekke som grunntonen av denne.
Dette fenomenet bør ikke forveksles, men gjerne sammenliknes, med klanger der flere komplekse toner inngår, f.eks. i en C-dur akkord. Også her oppstår nemlig et beslektet fenomen der vi kan spille flere av treklangstonene uten grunntonen C. Likevel vil de fleste med musikalsk erfaring eller trening diskriminere denne som C-dur. Også her vil hjernen forsøke å forenkle et fenomen for å sette det i en kjent og musikalsk sett logisk sammenheng. Manglende grunntone som beskrevet ovenfor omtaler derimot det fenomenet der en «overtone» (nemlig grunntonen i overtonerekka) mangler, men altså likevel genereres og «høres» av den menneskelige hjernen.
Overtoner og overtonespektrum forklarer klangfargen eller timbre og er sentrale i en rekke psyko-akustiske forklaringsmodeller i forbindelse med lytting. | Manglende grunntone (Missing fundamental) er en situasjon der en musikalsk tone (kompleks tone) med overtoner ikke inneholder grunntonen.
Denne «merkelige» situasjonen med manglende grunntone (missing fundamental) innebærer at en frekvens som ikke fysisk finnes i rommet likevel «høres» av den menneskelige hørsel, mens overtonene som faktisk er til stede i rommet ikke høres eller i hvert fall ikke oppleves bevisst. Derfor inngår dette fenomenet i det som kalles akustiske paradokser. Når vi derimot forstår den underliggende og mer generelle strukturen av overtoner eller overtonerekka, kan vi forklare både dette paradokset og andre overtone-relaterte fenomener.
Når de fleste (eller mange nok) av overtonene i en overtonerekke «svinger sammen i lufta» vil signalet som helhet (den komplekse tonen) «peke ned» til «sin» manglende grunntone eller fundamental. Hjernen velger rett og slett å høre denne tonen uten grunntone fenomenologisk som denne manglende grunntonen. Hjernen oppfatter overtonene som en helhet eller sammenheng som virker «psykologisk logisk» (overtonerekka) og «matematisk enkel» (overtoner er ekvidistante i forhold til hverandre). I en slik sammenheng vil den menneskelige hørsel redusere lydens eller tonens opplevelse med alle dens overtoner til denne ene bestemte tonehøyde (pitch) selv om den faktisk og akustisk ikke er til stede. En kan kanskje si at grunntonen på en måte «representerer hele overtonegruppen», litt som en ambassadør kan sees på som en typisk og representativ borger av sitt land.
Sammensetningen av overtoner og spesielt deres relative dynamiske forløp (envelope), i tillegg til den karakteristiske oppstarten som gjennom assosiasjon knyttes til et bestemt musikkinstrument (attack), gir mennesket muligheten til å skille mellom lyder fra forskjellige musikkinstrumenter, også når de spiller «samme tonehøyde» (pitch), altså grunntonen til en bestemt overtonerekke. Vi hører overtonens mønster som klangfarge eller timbre av den komplekse tonen, mens vi tolker og opplever bevisst frekvensstrukturen i en harmonisk (eller ekvidistant) overtonerekke som grunntonen av denne.
Dette fenomenet bør ikke forveksles, men gjerne sammenliknes, med klanger der flere komplekse toner inngår, f.eks. i en C-dur akkord. Også her oppstår nemlig et beslektet fenomen der vi kan spille flere av treklangstonene uten grunntonen C. Likevel vil de fleste med musikalsk erfaring eller trening diskriminere denne som C-dur. Også her vil hjernen forsøke å forenkle et fenomen for å sette det i en kjent og musikalsk sett logisk sammenheng. Manglende grunntone som beskrevet ovenfor omtaler derimot det fenomenet der en «overtone» (nemlig grunntonen i overtonerekka) mangler, men altså likevel genereres og «høres» av den menneskelige hjernen.
Overtoner og overtonespektrum forklarer klangfargen eller timbre og er sentrale i en rekke psyko-akustiske forklaringsmodeller i forbindelse med lytting. | Manglende grunntone (Missing fundamental) er en situasjon der en musikalsk tone (kompleks tone) med overtoner ikke inneholder grunntonen. | 6,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eagle_Records | 2023-02-04 | Eagle Records | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Plateselskaper fra USA', 'Kategori:Plateselskapstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Uavhengige plateselskaper'] | Eagle Records er et stort uavhengig plateselskap fra USA. Selskapet eier også Eagle Rock Entertainment.
Direktør i USA er Mike Carden, og direktør i Storbritannia er Lindsay Brown.
| Eagle Records er et stort uavhengig plateselskap fra USA. Selskapet eier også Eagle Rock Entertainment.
Direktør i USA er Mike Carden, og direktør i Storbritannia er Lindsay Brown.
== Artister ==
Gary Moore
Asia
Deep Purple
Willy DeVille
Emerson, Lake and Palmer
Heart (i Storbritannia)
John Lee Hooker
The Levellers
John Mayall
Jethro Tull
Michael Nesmith
Nazareth
Ted Nugent
Thunder
Yes
== Tidligere artister ==
Alice Cooper
Candy Dulfer
The Fall
Pingy
The Pretenders
Simple Minds
Status Quo
Uriah Heep
Barry White
== Eksterne lenker ==
(en) Eagle Records – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Eagle Records er et stort uavhengig plateselskap fra USA. Selskapet eier også Eagle Rock Entertainment. | 6,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SOU | 2023-02-04 | SOU | ['Kategori:Pekere'] | Sou eller SOU kan være:
Statens offentliga utredningar
Sou (bakverk), kinesisk bakverk | Sou eller SOU kan være:
Statens offentliga utredningar
Sou (bakverk), kinesisk bakverk | Sou eller SOU kan være: | 6,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eagle_Rock_Entertainment | 2023-02-04 | Eagle Rock Entertainment | ['Kategori:1997 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 1997', 'Kategori:Plateselskaper fra USA', 'Kategori:Plateselskapstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-02', 'Kategori:Uavhengige plateselskaper'] | Eagle Rock Entertainment Limited ble grunnlagt i april 1997 av tre tidligere kollegaer i plateselskapet Castle Communications, Terry Shand, Geoff Kempin og Julian Paul. Hovedbasen ligger i Aldershot i Hampshire, med kontorer i Hamburg, Paris og New York City. Virksomheten består hovedsakelig av utgivelser av DVD-er, for det meste innen sjangeren «klassisk» rock og av dokumentarfilmer av rockeband via divisjonen Eagle Vision.
Eagle Rock Entertainment ble oppkjøpt av Edel Music tidlig på 2000-tallet og senere solgt til Mercury Private Equity, som nå heter HgCapital.
| Eagle Rock Entertainment Limited ble grunnlagt i april 1997 av tre tidligere kollegaer i plateselskapet Castle Communications, Terry Shand, Geoff Kempin og Julian Paul. Hovedbasen ligger i Aldershot i Hampshire, med kontorer i Hamburg, Paris og New York City. Virksomheten består hovedsakelig av utgivelser av DVD-er, for det meste innen sjangeren «klassisk» rock og av dokumentarfilmer av rockeband via divisjonen Eagle Vision.
Eagle Rock Entertainment ble oppkjøpt av Edel Music tidlig på 2000-tallet og senere solgt til Mercury Private Equity, som nå heter HgCapital.
== Divisjoner ==
Eagle Records Med under-divisjonene:
Eagle Records
Eagle Rock Records
Spitfire RecordsEagle Vision Med under-divisjonene:
Cromwell Productions
Pegasus
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted | Eagle Rock Entertainment Limited ble grunnlagt i april 1997 av tre tidligere kollegaer i plateselskapet Castle Communications, Terry Shand, Geoff Kempin og Julian Paul. Hovedbasen ligger i Aldershot i Hampshire, med kontorer i Hamburg, Paris og New York City. | 6,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eagle_Rock_Records | 2023-02-04 | Eagle Rock Records | ['Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske plateselskaper', 'Kategori:Plateselskaper fra USA', 'Kategori:Plateselskapstubber', 'Kategori:Stubber 2019-05', 'Kategori:Uavhengige plateselskaper', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Eagle Rock Records er et plateselskap eid av Eagle Rock Entertainment med hovedbase i England. Selskapet utgir CD-er med artister innen sjangeren «klassisk» rock.
| Eagle Rock Records er et plateselskap eid av Eagle Rock Entertainment med hovedbase i England. Selskapet utgir CD-er med artister innen sjangeren «klassisk» rock.
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
Offisiell TV-kanal: MUZU TV | Eagle Rock Records er et plateselskap eid av Eagle Rock Entertainment med hovedbase i England. Selskapet utgir CD-er med artister innen sjangeren «klassisk» rock. | 6,207 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_R%C3%A4nge | 2023-02-04 | Ole Ränge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. januar', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Ole Ränge (født Ole Jakob Ränge 21. januar 1950 i Brännkyrka församling, Stockholm) er en svensk skuespiller.
| Ole Ränge (født Ole Jakob Ränge 21. januar 1950 i Brännkyrka församling, Stockholm) er en svensk skuespiller.
== Filmografi ==
1992 – Blueprint TV mini-series .... Simon Hagner, TV Reporter (TV)
1991 – Riktiga män bär alltid slips ... konstabelen
1991 – Kopplingen (TV)
1987 – Hästens öga … mannen i husvognen (TV)
1987 – Lysande landning (TV)
1986 – Hassel - Anmäld försvunnen .... Rixen (TV)
1984 – Mannen fra Mallorca … Persson
== Eksterne lenker ==
(en) Ole Ränge på Internet Movie Database
(sv) Ole Ränge i Svensk Filmdatabas | Brännkyrka församling, Stockholm | 6,208 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julien_El_Fares | 2023-02-04 | Julien El Fares | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske syklister', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Julien El Fares (født 1. juni 1985) er en fransk, tidligere profesjonell syklist. Han ble profesjonell i 2008-sesongen. El Fares vant sin første viktige seier da han vant 1. etappe av Tirreno–Adriatico i 2009, senere vant han også Tour de Wallonie sammenlagt.
| Julien El Fares (født 1. juni 1985) er en fransk, tidligere profesjonell syklist. Han ble profesjonell i 2008-sesongen. El Fares vant sin første viktige seier da han vant 1. etappe av Tirreno–Adriatico i 2009, senere vant han også Tour de Wallonie sammenlagt.
== Seire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Julien El Fares – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Julien El Fares – ProCyclingStats
(en) Julien El Fares – Cycling Archives
(en) Julien El Fares – Cycling Quotient
(en) Julien El Fares – CycleBase
(en) Julien El Fares – TheSports.org | | fsted = Aix-en-Provence | 6,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atco_Records | 2023-02-04 | Atco Records | ['Kategori:1955 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 1955', 'Kategori:Plateselskaper fra USA', 'Kategori:Plateselskaper nedlagt i 1993', 'Kategori:Warner Music-selskaper'] | Atco Records er et plateselskap fra USA etablert av Herb Abramson i 1955 og er nå eid av Rhino Entertainment. Navnet er en forkortelse av Atlantic corporation.
Opprinnelig ble selskapet benyttet til utgivelser av artister som ikke «passet inn» under Atlantic Records. Atlantic ga frem til 1968 ut kun blues-, jazz-, rhythm and blues- og soul-plater. Atco ble dermed pop-divisjonen til Atlantic.
Atco ble i 1993 nedlagt, men gjenoppsto i 2006 som en del av Rhino Entertainment.
| Atco Records er et plateselskap fra USA etablert av Herb Abramson i 1955 og er nå eid av Rhino Entertainment. Navnet er en forkortelse av Atlantic corporation.
Opprinnelig ble selskapet benyttet til utgivelser av artister som ikke «passet inn» under Atlantic Records. Atlantic ga frem til 1968 ut kun blues-, jazz-, rhythm and blues- og soul-plater. Atco ble dermed pop-divisjonen til Atlantic.
Atco ble i 1993 nedlagt, men gjenoppsto i 2006 som en del av Rhino Entertainment.
== Atco Records-artister ==
AC/DC
Steve Arrington / Steve Arrington's Hall Of Fame
The Beatles (USA)
Ginger Baker (Ginger Baker's Air Force) (USA)
Bee Gees (USA)
Mr. Acker Bilk
Black Oak Arkansas
Blind Faith (USA)
Blue Mountain Eagle
Blue Magic
Buffalo Springfield
The Capitols
Change
Eric Clapton (USA)
The Coasters
Arthur Conley
Cream (USA)
Bobby Darin
Spencer Davis Group (USA)
Dr. John
Dream Theater
Julie Driscoll, Brian Auger & The Trinity
Bent Fabric and his Piano
Fatback
The Fireballs
Genesis (USA og Canada)
R.B. Greaves
Tim Hardin
Donny Hathaway
Humble Pie
The Ikettes (USA)
Jørgen Ingmann
INXS (USA og Canada)
Scarlett Johansson
Iron Butterfly
Deon Jackson
Ben E. King
King Curtis
Last Words
Loudness
Lulu
Michel'le
Stevie Nicks
Gary Numan
Otis Redding
Pantera
Pat & The Satelites
The Persuaders
Queensrÿche
Ratt
Bob Rivers
The Robins
The Rose Garden
Shadows Of Knight
Slave
Sonny & Cher
The System
Tangiers
Nino Tempo & April Stevens
Pete Townshend (USA)
The Troggs
Vandenburg
Vanilla Fudge
Dee Dee Warwick
Yes
== Eksterne lenker ==
Diskografi over utgivelser på Atco
Atco Records logo og design på www.collectable-records.ru | Atco Records er et plateselskap fra USA etablert av Herb Abramson i 1955 og er nå eid av Rhino Entertainment. Navnet er en forkortelse av Atlantic corporation. | 6,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Victory_Records | 2023-02-04 | Victory Records | ['Kategori:1989 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 1989', 'Kategori:Plateselskaper fra USA', 'Kategori:Plateselskapstubber', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Uavhengige plateselskaper', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Victory Records er et uavhengig plateselskap fra USA basert i Chicago. Selskapet ble etablert i 1989 av Tony Brummel.
| Victory Records er et uavhengig plateselskap fra USA basert i Chicago. Selskapet ble etablert i 1989 av Tony Brummel.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Victory Records' australske distribusjon | Victory Records er et uavhengig plateselskap fra USA basert i Chicago. Selskapet ble etablert i 1989 av Tony Brummel. | 6,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Doors | 2023-02-04 | The Doors | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1965', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Opphør i 1973', 'Kategori:Rockegrupper fra USA'] | For den amerikanske filmen fra 1991 om bandet, se The Doors (film)The Doors var et amerikansk rockeband, dannet i 1965 i Los Angeles av keyboardisten Ray Manzarek, vokalist Jim Morrison, trommeslager John Densmore, og gitarist Robby Krieger. Bandet har solgt mellom 80 og 100 millioner album på verdensbasis. De var også en av de mest kontroversielle bandene på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, mest på grunn av Morrisons kryptiske tekster og uforutsigbare sceneopptredener.
| For den amerikanske filmen fra 1991 om bandet, se The Doors (film)The Doors var et amerikansk rockeband, dannet i 1965 i Los Angeles av keyboardisten Ray Manzarek, vokalist Jim Morrison, trommeslager John Densmore, og gitarist Robby Krieger. Bandet har solgt mellom 80 og 100 millioner album på verdensbasis. De var også en av de mest kontroversielle bandene på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, mest på grunn av Morrisons kryptiske tekster og uforutsigbare sceneopptredener.
== 1965–1968 ==
=== Begynnelsen ===
The Doors ble dannet etter at Jim Morrison og Ray Manzarek møttes på Venice Beach i Los Angeles i juli 1965. Morrison fortalte at han skrev låter og ble overtalt av Manzarek til å synge en tidlig versjon av «Moonlight Drive». Manzarek ble imponert og ville at de skulle starte et band sammen. I august 1965 kom John Densmore med og i september fikk de med seg Robby Krieger. Bandet tok navnet etter Aldous Huxley's bok, The Doors of Perception.
Bandet spilte konserter på klubben London Fog, og ble senere hus-band på Whisky a Go Go. 18. august 1966 signerte bandet platekontrakt med Elektra Records etter at plateselskapets president Jac Holzman og plateprodusenten Paul A. Rothchild hadde sett dem spille. Senere i august fikk bandet sparken fra Whisky a Go Go etter fremføringen av «The End», der Morrisons vågale opptreden og ødipale avslutning av sangen ble for mye for klubbens eier. Senere ble gruppens tekster, blant annet «The End», sensurert på gruppens debutalbum The Doors. Morrisons utfordrende sceneopptreden vakte også mye oppsikt og ga bandet en del problemer senere.
=== The Doors og Strange Days ===
Bandet spilte inn sitt debutalbum The Doors i løpet av seks dager, fra 24. august til 31. august 1966. Singelen «Break on Through (To the Other Side)» ble utgitt 1. januar 1967, med 126.-plass som høyest på singellistene i USA. Den andre singelen, «Light My Fire» gikk til topps på Billboard Hot 100 og ble bandets store gjennombrudd.
Bandet spilte fra mai til august 1967 inn sitt andre album, Strange Days, og det ble utgitt 25. september. Strange Days ble av bandet sett på som en kreativ triumf, og de var skuffet over det relativt dårlige salget. En av årsakene til den manglende kommersielle suksessen, var at det ikke ble utgitt noen singel fra albumet. Til tross for dette inneholder albumet flere klassiske The Doors-låter. På albumet finnes blant andre tittellåten «Strange Days», «People Are Strange», «Love Me Two Times» og «Moonlight Drive».
=== Arrestert i New Haven ===
9. desember 1967 ble Morrison arrestert under en konsert i New Haven i Connecticut, da han etter en angivelig konfrontasjon med politiet før konserten gikk på scenen og skjelte ut politiet etter noter. Morrison ble hentet ned fra scenen av politiet og siktet for «offentlig uanstendig adferd».
=== Waiting for the Sun ===
Innspillingen av bandets tredje album, Waiting for the Sun, ble preget av Jim Morrisons tiltagende alkoholproblemer og narkotikamisbruk. Allikevel fikk de 1.-plass på singellistene med «Hello, I Love You», men det ble påpekt at melodien var påfallende lik The Kinks' hit «All Day and All of the Night». The Kinks' gitarist Dave Davies tok med en snutt av «Hello, I Love You» under en solofremføring av «All Day...», med en påfølgende sarkastisk kommentar: «Jeg har aldri forstått hvorfor ingen har tatt opp dette noen gang. Men en kan vel ikke si noe sånt om The Doors. Det er jo ikke lov... ».Albumet inneholder flere The Doors-klassikere, som blant andre «Five to One», «Spanish Caravan» og «The Unknown Soldier». Sangen «Waiting for the Sun» ble ikke utgitt før et og et halvt år senere, på albumet Morrison Hotel i 1970.
== 1969–1971 ==
=== The Soft Parade ===
The Doors' fjerde album, The Soft Parade, ble utgitt i juli 1969. Det inneholder mere popinspirert musikk, komplekse arrangementer og det benyttes flere instrumenter, som for eksempel saksofon på «Touch Me». Det tok lang tid å ferdigstille albumet, da Morrison ble vanskeligere å samarbeide med. Han nektet blant annet å synge Robby Kriegers tekst til «Tell All the People», og han ble mer og mer ustabil på grunn av sitt rusmisbruk. Alt tok lengre tid, og studiokostnadene ble etterhvert enorme. Bandet var nær ved å oppløses, men til tross for alle problemene ble albumet en suksess. Morrison bidro mindre enn normalt med låtskriving, og Robby Krieger er kreditert for halvparten av sangene.
=== Arrestert i Miami ===
Under en konsert i Miami i Florida 1. mars 1969 gjorde Morrison sin mest kontroversielle opptreden. Han virket uinteressert i å synge og begynte å skrike og skjelle ut publikum, kom med uærbødige kommentarer om «det meste» og hadde flere følelsesmessige utbrudd på scenen. Fire dager senere ble en arrestordre gitt, der Morrison ble siktet for blotting etter å ha vist sin penis på scenen, i tillegg til «offentlig uanstendig adferd». Han ble senere dømt til seks måneder i fengsel og fikk en bot på 500 dollar. Morrison anket, men han døde før ankesaken ble avgjort.
=== Morrison Hotel, Absolutely Live og L.A. Woman ===
I november 1969 startet The Doors innspillingen av albumet Morrison Hotel, som ble utgitt i februar 1970. Musikken på albumet var en dreining mot bluesrock, og Morrison var tilbake som bandets hoved-låtskriver. Selv uten en hitsingel solgte albumet godt, og kom på 4.-plass på Billboard 200. Dette ble også det albumet som plasserte seg høyest på UK Albums Chart i Storbritannia, med en 12.-plass.
I juli 1970 kom The Doors' første konsertalbum, Absolutely Live, som ifølge produsent Paul A. Rothchild ble et lappeteppe av et album. Enkelte sanger ble «klippet og limt» sammen fra flere forskjellige konsertopptak, da Rothchild prøvde å skape «den perfekte The Doors-konsert». Bandet reiste igjen ut på turné, og til tross for Morrisons rettssak i Miami i august 1970 spilte de under Isle of Wight-festivalen 29. august.
I desember 1970 var bandet tilbake i studio. Bluesrock-stilen ble videreført på The Doors' neste album, L.A. Woman, med sanger som blant andre tittellåten «L.A. Woman», «Love Her Madly» og den stemningsfulle «Riders on the Storm». Albumet ble utgitt i april 1971, og regnes som både et av bandets beste og som et av tidenes beste.
=== Morrisons død ===
The Doors ga sine to siste konserter i desember 1970. Morrison var helt klart ute av stand til å gjennomføre konserter uten å bryte sammen, og de bestemte seg for å slutte å spille offentlig. Innspillingene av L.A. Woman ble avsluttet i januar 1971, og 16. mars flyttet Morrison til Paris i Frankrike. Han fortsatte med sitt misbruk av alkohol og narkotika. 3. juli 1971 ble Jim Morrison funnet død i sin leilighet i Paris, sittende i et badekar.
== 1971–1973 til nåtid ==
Etter Morrisons død i 1971 ga de ut to album, men brøt så opp. De kom sammen igjen i 1978 for å spille inn musikk til diktopplesninger som Jim Morrison hadde lest inn på sin 27-årsdag 8. desember 1970, An American Prayer.
De gjenlevende medlemmene begynte å spille sammen igjen på 1990-tallet, blant annet på VH1-programmet Storytellers. Trommeslager John Densmore forlot gruppen tidlig på 2000-tallet på grunn av indre stridigheter i gruppa. Ray Manzarek og Robbie Krieger fortsatte med ulike vokalister, først under bandnavnet Riders on the Storm og senere som Manzarek-Krieger ettersom Densmore nektet dem å bruke navnet The Doors. Ray Manzarek døde 20. mai 2013 av gallegangskreft.
== Bandmedlemmer ==
Jim Morrison – sang, munnspill, slagverk (1965–1971; død 1971)
Ray Manzarek – keyboard, sang, bakgrunnssang (1965–1973, 1978; død 2013)
Robby Krieger – gitar, sang, bakgrunnssang (1965–1973, 1978)
John Densmore – trommer, slagverk, bakgrunnssang (1965–1973, 1978)
Patty Sullivan – bassgitar (1965)
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
1967 The Doors
1967 Strange Days
1968 Waiting for the Sun
1969 The Soft Parade
1970 Morrison Hotel
1971 L.A. Woman
1971 Other Voices (uten Jim Morrison)
1972 Full Circle (uten Jim Morrison)
1978 An American Prayer (Morrison leser dikt, tonesatt av The Doors)
=== Konsertalbum ===
1970 Absolutely Live
1983 Alive, She Cried
1987 Live at the Hollywood Bowl
1991 In Concert
2012 Live at the Bowl '68 (Utvidet versjon av Live at the Hollywood Bowl)
=== Samlealbum (utvalg) ===
1972 Weird Scenes Inside the Gold Mine
1980 Greatest Hits
1985 The Best of The Doors
1991 The Doors (soundtrack fra filmen The Doors)
2000 The Best of The Doors (2000)
2001 The Very Best of The Doors
2007 The Very Best of The Doors (2007)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) The Doors – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Doors på Internet Movie Database
(en) The Doors på Apple Music
(en) The Doors på Discogs
(en) The Doors på MusicBrainz
(en) The Doors på SoundCloud
(en) The Doors på Spotify
(en) The Doors på Songkick
(en) The Doors på Last.fm
(en) The Doors på Genius — sangtekster
(en) The Doors på AllMusic
The Doors på Twitter
The Doors på Facebook
The Doors på Instagram
The Doors på YouTube
The Doors på Myspace
The Doors på Tumblr
The Doors på TikTok
The Doors tabulatur | The Doors er en amerikansk biografisk dramafilm fra 1991 regissert av Oliver Stone. Filmen handler om livet til den omstridte rockesangeren Jim Morrison som nøt stor popularitet på slutten av 1960-tallet og frem til sin død i 1971. | 6,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Swan_Song_Records | 2023-02-04 | Swan Song Records | ['Kategori:1974 i Storbritannia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Britiske plateselskaper', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 1974', 'Kategori:Plateselskaper nedlagt i 1983', 'Kategori:Plateselskapstubber', 'Kategori:Stubber 2019-04'] | Swan Song Records var et plateselskap startet den 10. mai 1974 av det engelske rockebandet Led Zeppelin.
Det ble drevet av Led Zeppelins manager Peter Grant og skulle være en måte å promotere egne produkter på, samt at de skulle signere artister som hadde vanskeligheter med å få kontrakter hos de store plateselskapene, og de skulle operere som et vanlig plateselskap.
Beslutningen om å starte et eget plateselskap ble tatt da Led Zeppelins kontrakt med Atlantic Records utløp ved utgangen av 1973, men Atlantic fortsatte å distribuere for Swan Song.
I tillegg til å utgi materiale for Led Zeppelin ga Swan Song ut soloplater fra Jimmy Page og Robert Plant samt at de signerte blant andre Bad Company, Dave Edmunds, Detective, Sad Café, Wildlife, The Pretty Things, Mirabai, Maggie Bell og Midnight Flyer.
Swan Song Records ble nedlagt som aktivt operativt selskap i 1983, men eksisterer fremdeles som utgiver for tidligere utgitt materiale fra selskapet. | Swan Song Records var et plateselskap startet den 10. mai 1974 av det engelske rockebandet Led Zeppelin.
Det ble drevet av Led Zeppelins manager Peter Grant og skulle være en måte å promotere egne produkter på, samt at de skulle signere artister som hadde vanskeligheter med å få kontrakter hos de store plateselskapene, og de skulle operere som et vanlig plateselskap.
Beslutningen om å starte et eget plateselskap ble tatt da Led Zeppelins kontrakt med Atlantic Records utløp ved utgangen av 1973, men Atlantic fortsatte å distribuere for Swan Song.
I tillegg til å utgi materiale for Led Zeppelin ga Swan Song ut soloplater fra Jimmy Page og Robert Plant samt at de signerte blant andre Bad Company, Dave Edmunds, Detective, Sad Café, Wildlife, The Pretty Things, Mirabai, Maggie Bell og Midnight Flyer.
Swan Song Records ble nedlagt som aktivt operativt selskap i 1983, men eksisterer fremdeles som utgiver for tidligere utgitt materiale fra selskapet. | Swan Song Records var et plateselskap startet den 10. mai 1974 av det engelske rockebandet Led Zeppelin. | 6,213 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Austrobaileyales | 2023-02-04 | Austrobaileyales | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Austrobaileyales', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste'] | Austrobaileyales er en orden av blomsterplanter med 3 (eller 4) familier og om lag 100 arter. Plantene er vedaktige busker og trær, hvorav den kanskje mest kjente er krydderet stjerneanis.
| Austrobaileyales er en orden av blomsterplanter med 3 (eller 4) familier og om lag 100 arter. Plantene er vedaktige busker og trær, hvorav den kanskje mest kjente er krydderet stjerneanis.
== Klassifisering ==
Ordenen ble opprettet av Takhtajan i 1993 og besto da bare av en familie, Austrobaileyaceae.
I nyere klassifikasjon er ordenen tatt i bruk med et litt annet innhold. Fra APG II-systemet (2003) er ordenen definert slik at den inneholder 2-3 familier i tillegg til Austrobaileyaceae. Dette etter at ordenen ikke ble brukt i det første APG-systemet fra 1998. Slik ordenen defineres i APG II og III består den av flere av de såkalt basale blomsterplantene, dvs. de gruppene man mener er de tidligst evolverte. Austrobaileyales evolverte fra den linja som ble til de to andre basale ordnene, Amborellales og Nymphaeales for 158-179 millioner år siden og den linja som ga opphav til alle de andre blomsterplantene skilte lag fra Austrobaileyales for 153-171 millioner år sidenAustrobaileyales deles i APG III inn i tre eller mulig fire familier, avhengig av om stjerneanisfamilien inkluderes i kadsurafamilien eller ikke.
Orden Austrobaileyales
Austrobaileyaceae – 2 arter (Australia)
Kadsurafamilien (Schisandraceae)
Stjerneanisfamilien (Illiciaceae) – mange arter (Asia, Karibien)
Trimeniaceae – ca. 10 arter (Asia, Australia, Stillehavet)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Austrobaileyales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Austrobaileyales i Encyclopedia of Life
(en) Austrobaileyales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Austrobaileyales hos Artsdatabanken
(en) Austrobaileyales hos Fossilworks
(en) Austrobaileyales hos ITIS
(en) Austrobaileyales hos NCBI
(en) Austrobaileyales hos Tropicos
(en) Kategori:Austrobaileyales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Austrobaileyales – detaljert informasjon på Wikispecies | * Austrobaileyaceae | 6,214 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yrkesetikk | 2023-02-04 | Yrkesetikk | ['Kategori:Arbeidsliv', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etikk', 'Kategori:Menneskelig atferd'] | Yrkesetikk omfatter de moralske forventningene til utøverne i en bestemt yrkesgruppe. Yrkesetikk kan bestå av lovregulerte standarder, av retningslinjer som yrkesgruppen selv har forpliktet seg til, og/eller av uskrevne regler. Yrkesetikk skal på den ene siden sikre et felles verdigrunnlag å arbeide ut fra (innenfor yrkesgruppen) og på den andre siden at yrket bidrar til samfunnets og allmennhetens beste. Som fagdisiplin regnes yrkesetikken som en del av den anvendte etikken.
| Yrkesetikk omfatter de moralske forventningene til utøverne i en bestemt yrkesgruppe. Yrkesetikk kan bestå av lovregulerte standarder, av retningslinjer som yrkesgruppen selv har forpliktet seg til, og/eller av uskrevne regler. Yrkesetikk skal på den ene siden sikre et felles verdigrunnlag å arbeide ut fra (innenfor yrkesgruppen) og på den andre siden at yrket bidrar til samfunnets og allmennhetens beste. Som fagdisiplin regnes yrkesetikken som en del av den anvendte etikken.
== Generelle yrkesetiske prinsipper ==
Selv om ulike yrker har formulert sine yrkesetiske retningslinjer litt forskjellig, har de noen fellestrekk. De fleste yrkesetiske retningslinjer sier noe om:
å respektere alle menneskers likeverd
å opptre ærlig og redelig
å opptre åpent og ansvarlig
å tilstrebe obektivitet
å overholde lover og regler
å vise respekt for kolleger og kunder/klienter
å utvikle seg faglig
å fremme et positivt samarbeid med andre yrkesgrupper
å bidra til samfunnet og allmennhetens beste.
å vise omsorg
== Eksempel: sykepleie ==
For å sikre at man har et felles verdigrunnlag å arbeide ut fra i helse- og sosialsektoren, har de fleste yrker i denne sektoren utarbeidet egne yrkesetiske retningslinjer (se f.eks. legenes hippokratiske ed). Det er regler som sier noe generelt om hvordan en skal opptre på en arbeidsplass i ulike samarbeidsforhold, og hvilke holdninger en forventer av den enkelte i yrkesutøvelsen. De yrkesetiske retningslinjene er med på å gi en yrkesgruppe en felles verdimessig plattform og en felles identitet. Retningslinjene skal også gi pasienter/brukerne trygghet for at ingen skal kunne misbruke stillingen sin, at yrkesutøverne overholder taushetsplikten m.m.
Innen sykepleie vil en ansatt kanskje møte pasienter og pårørende som har andre forventninger om hva god omsorg er, enn det de selv har. Når mennesker fra mange forskjellige land og kulturer arbeider sammen i et flerkulturelt samfunn, er det spesielt viktig å være enig om hvilke verdier som skal gjelde i møte med pasienter/brukere, pårørende, kollegaer og arbeidsgivere.
== Utdypende artikler om konkrete yrker ==
Forskningsetikk
Ingeniøretikk
Medisinsk etikk
Næringslivsetikk
Presseetikk
Rettsetikk
Teknologietikk
== Se også ==
Den hippokratiske ed
Etikk i praksis
== Eksterne lenker ==
Business and Professional Ethics Journal | Yrkesetikk omfatter de moralske forventningene til utøverne i en bestemt yrkesgruppe. Yrkesetikk kan bestå av lovregulerte standarder, av retningslinjer som yrkesgruppen selv har forpliktet seg til, og/eller av uskrevne regler. | 6,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steinstue | 2023-02-04 | Steinstue | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Boligbygninger', 'Kategori:Kulturminner i Færder', 'Kategori:Tjøme'] | Steinstue er betegnelse for en spesiell type bolighus, bygd med naturstein som hovedmateriale. Hustypen er kjent på Østlandet i Norge, og i Sverige. Dette er den opprinnelige svenske backstuga.
I Norge er denne hustypen spesielt knyttet til Tjøme, der den knyttes til innvandring av fattige svensker midt på 1800-tallet.
Steinstuas yttervegger var gjerne gravd inn i en skrånende bakke. Veggene var konstruert som en dobbel mur, stein utvendig og innvendig, med mold til isolasjon mellom. Over stuerommet var det trebjelker som bar et loft. Huset kunne være tekket med torv eller takpanner av tegl.
Enkelte steinstuer eksisterer fremdeles som deler av større bygninger. De er da brukt som kjellere eller bryggerhus under nye bolighus av tre. En fredet steinstue er lokalisert på Humlesekken eller Steinane, nær Verdens Ende på Tjøme.
| Steinstue er betegnelse for en spesiell type bolighus, bygd med naturstein som hovedmateriale. Hustypen er kjent på Østlandet i Norge, og i Sverige. Dette er den opprinnelige svenske backstuga.
I Norge er denne hustypen spesielt knyttet til Tjøme, der den knyttes til innvandring av fattige svensker midt på 1800-tallet.
Steinstuas yttervegger var gjerne gravd inn i en skrånende bakke. Veggene var konstruert som en dobbel mur, stein utvendig og innvendig, med mold til isolasjon mellom. Over stuerommet var det trebjelker som bar et loft. Huset kunne være tekket med torv eller takpanner av tegl.
Enkelte steinstuer eksisterer fremdeles som deler av større bygninger. De er da brukt som kjellere eller bryggerhus under nye bolighus av tre. En fredet steinstue er lokalisert på Humlesekken eller Steinane, nær Verdens Ende på Tjøme.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Anders Bugge: Byggeskik [på Tjømø]. Kap. i Lorens Berg: Tjømø – en bygdebok.
== Eksterne lenker ==
Lise E. Talleraas: Fredete bygninger og anlegg i Vestfold. Vestfold fylke, fylkeskultursjefen. 1992. | Steinstue er betegnelse for en spesiell type bolighus, bygd med naturstein som hovedmateriale. Hustypen er kjent på Østlandet i Norge, og i Sverige. | 6,216 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Isidora_Sekuli%C4%87 | 2023-02-04 | Isidora Sekulić | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. april', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Juzna Backa', 'Kategori:Serbiske forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Isidora Sekulić (serbisk kyrillisk: Исидора Секулић) (født 16. februar 1877, død 5. april 1958) var en serbisk forfatter, essayis, kunstkritiker.
Sekulić ble født i Mošorin, Bačka, i det som nå er den serbiske provinsen Vojvodina.
Hun var den første presidenten av Foreningen for serbiske forfattere, grunnlegger og æresmedlem av PEN i Jugoslavia og det første kvinnelige medlemmet av det serbiske vitenskapsakademiet. For nordmenn er hun særlig interessant som forfatteren av reiseskildringen Brev fra Norge, som kom ut første gang i 1912. Disse brevene er blant de mest kjente og elskede innen serbisk reiselitteratur. Norsk oversettelse ved Zorica Mitic og Jostein Sand Nilsen kom i 2009.
| Isidora Sekulić (serbisk kyrillisk: Исидора Секулић) (født 16. februar 1877, død 5. april 1958) var en serbisk forfatter, essayis, kunstkritiker.
Sekulić ble født i Mošorin, Bačka, i det som nå er den serbiske provinsen Vojvodina.
Hun var den første presidenten av Foreningen for serbiske forfattere, grunnlegger og æresmedlem av PEN i Jugoslavia og det første kvinnelige medlemmet av det serbiske vitenskapsakademiet. For nordmenn er hun særlig interessant som forfatteren av reiseskildringen Brev fra Norge, som kom ut første gang i 1912. Disse brevene er blant de mest kjente og elskede innen serbisk reiselitteratur. Norsk oversettelse ved Zorica Mitic og Jostein Sand Nilsen kom i 2009.
== Verker (oversettelse av titlene i parentes) ==
Saputnici (Medreisende, 1913)
Pisma iz Norveške (Brev fra Norge, 1914). Norsk oversettelse: Brev fra Norge. Norge sett med serbiske øyne i 1914 (Kolofon 2009) ISBN 9788230005330
Đakon Bogorodičine crkve (Ringeren i Notre Dame, 1920)
Kronika palanačkog groblja (En småbys kirkegårds krønike, 1940)
Analitički trenuci i Teme (Analytiske bevegelser og analyser, 1941)
Knjiga duboke odanosti Njegošu (Til Njegoš, en bok av sann hengivenhet 1951)
Mome Narodu (Til mitt folk, 1948)
Govor i jezik kulturna smotra naroda (Tale og språk, en kulturell gjennomgang av et land, 1956)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Isidora Sekulić – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Isidora Sekulić på Internet Movie Database | Isidora Sekulić (serbisk kyrillisk: Исидора Секулић) (født 16. februar 1877, død 5. | 6,217 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sterling_L2A3 | 2023-02-04 | Sterling L2A3 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske skytevåpen', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm'] | Sterling L2A3 er en britisk maskinpistol kamret for ammunisjon i kaliber 9 x 19 mm Luger.
| Sterling L2A3 er en britisk maskinpistol kamret for ammunisjon i kaliber 9 x 19 mm Luger.
== Utvikling ==
Tidlig i 1944 utgav den Britiske General Staff spesifikasjoner for en ny maskinpistol. Ønsket var at våpenet skulle ikke veie over 2.7kg (6lb), var kamret for 9 x 19 mm Luger, skuddtakten skulle ikke overstige 500 rpm og våpenet skulle være presis nok til og plassere 5 skudd innenfor en blink som målte 1x1 fot (30x30xm) på 100 yards ved halvautomatisk ild.
G. W. Patchett, sjefsdesigner ved Sterling Armaments Company i Dagenham, London leverte ett forsøksvåpen kort tid etter, og en ordre på 120 våpen til testing ble levert fra General Staff. Blant annet ble noen av disse testvåpnene brukt ved Arnhem av Britiske Fallskjermjegere og andre steder mot slutt av krigen. Våpenet var på denne tiden kjent som Patchett Submachine Gun, eller bare Patchett Gun.
== Offisiell innføring ==
Ved krigens slutt hadde Storbritannia store mengder Stengun maskinpistoler, og man så på det tidspunktet ingen grunnlag for og øyeblikkelig erstatte Sten med Patchett\Sterling eller andre maskinpistoler. Først i 1947 ble flere design testet, blant annet Patchett\Sterling, ett nytt design fra BSA og et eksperimentelt australsk design med Sten som benchmark. Patchett\Sterling vant til slutt testen, og ble i 1951 offisielt arvtakeren til Sten. Patchett\Sterling begynte og dukke opp i avdelinger i 1953, først som L2A1, senere som den betydelig mer utbredte L2A3 versjonen.
Sterling-maskinpistolen var i bruk av British Army fra 1953 til 1988, da ble den erstattet av SA80. Den har enkel mekanisme med masseretardert sluttstykke som skyter fra åpent sluttstykke, og har våpenmagasin med kapasitet på 34 patroner som settes inn på venstre side, samme som Stengun. Våpenet kan også bruke de rette 32-skudds magasinene fra Sten. Den har foldestokk som foldes inn under våpenet. Våpenet har også omstiller for hel- eller halvautomatisk ild.
Det ble også laget en lyddempet versjon med modellnavn L34A1. Sterling sto for produksjonen for de væpnede britiske styrker og til eksport, mens Royal Ordnance Factories lagde dem kun til det britiske militære. Omtrent 400 000 eksemplarer ble laget. Den ble også laget i Chile, India og Canada på lisens.
== Eksterne lenker ==
(en) Sterling submachine gun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sterling submachine gun – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Sterling SMG - Offisiell brukermanual
Modern Firearms – Sterling L2A3
Video #1 L2A3
Video #2 L2A3
Video #3 L34A1 (lyddempet) | Storbritannia | 6,218 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tisa | 2023-02-04 | Tisa | ['Kategori:Pekere'] | Tisa eller TISA kan referere til:
Trade in Services Agreement - foreslått frihandelsavtale for tjenester
Tisa eller Tisza - stor europeisk elv | Tisa eller TISA kan referere til:
Trade in Services Agreement - foreslått frihandelsavtale for tjenester
Tisa eller Tisza - stor europeisk elv | Tisa eller TISA kan referere til: | 6,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaare_J._For%C3%B8 | 2023-02-04 | Kaare J. Forø | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:DLF-ordførere', 'Kategori:Dødsfall 4. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fødsler 16. juni', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Norske kjøpmenn', 'Kategori:Ordførere i Stjørdal', 'Kategori:Personer fra Lillehammer kommune', 'Kategori:Venstre-ordførere i Nord-Trøndelag'] | Kaare Johan Forø (født 16. juni 1921 i Sigerfjord i Vesterålen, død 4. januar 1997 i Stjørdal) var en norsk kjøpmann, advokat og politiker for Venstre/Det Liberale Folkepartiet. Han var Stjørdals ordfører 1976–1979.
Han ble født i Sigerfjord, vokste opp på Lillehammer, og flyttet til Stjørdal i 1941. Han gikk middelskole og handelsskole, arbeidet som bokholder og kontorsjef, og åpnet i 1950 en frukt- og tobakksforretning på Stjørdalshalsen. Han drev handel og forsikringsagentur sammen med sin ektefelle frem til 1976. Forø tok artium i 1959 og juridisk embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1964. I 1964 åpnet han også sin egen advokatforretning i Stjørdal. Han forsvarte blant andre Storebrand, De Norske Bykredittforeninger og Det norske Handelskammerforbund, og var også juridisk konsulent for Norsk Arbeidsgiverforening.Forø var medlem av Stjørdal kommunestyre 1964–1983, medlem av formannskapet 1968–1983, varaordfører 1972–1975 og Stjørdals ordfører 1976–1979. Han representerte partiet Venstre frem til 1972, da partiet ble splittet i EF-spørsmålet, og Forø tilhørte den delen av partiet som gikk over til Det Nye Folkepartiet/Det Liberale Folkepartiet. Partiene stilte fellesliste i kommunen. Ved stortingsvalget 1981 var han DLFs førstekandidat i Nord-Trøndelag.Forø var ordfører i forstanderskapet i Stjørdal Sparebank 1969–1982, medlem av kontrollkomiteen i Den Nordenfjeldske Bykredittforening 1974–1984 og styreformann i Hotellgården AS fra 1977.
| Kaare Johan Forø (født 16. juni 1921 i Sigerfjord i Vesterålen, død 4. januar 1997 i Stjørdal) var en norsk kjøpmann, advokat og politiker for Venstre/Det Liberale Folkepartiet. Han var Stjørdals ordfører 1976–1979.
Han ble født i Sigerfjord, vokste opp på Lillehammer, og flyttet til Stjørdal i 1941. Han gikk middelskole og handelsskole, arbeidet som bokholder og kontorsjef, og åpnet i 1950 en frukt- og tobakksforretning på Stjørdalshalsen. Han drev handel og forsikringsagentur sammen med sin ektefelle frem til 1976. Forø tok artium i 1959 og juridisk embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1964. I 1964 åpnet han også sin egen advokatforretning i Stjørdal. Han forsvarte blant andre Storebrand, De Norske Bykredittforeninger og Det norske Handelskammerforbund, og var også juridisk konsulent for Norsk Arbeidsgiverforening.Forø var medlem av Stjørdal kommunestyre 1964–1983, medlem av formannskapet 1968–1983, varaordfører 1972–1975 og Stjørdals ordfører 1976–1979. Han representerte partiet Venstre frem til 1972, da partiet ble splittet i EF-spørsmålet, og Forø tilhørte den delen av partiet som gikk over til Det Nye Folkepartiet/Det Liberale Folkepartiet. Partiene stilte fellesliste i kommunen. Ved stortingsvalget 1981 var han DLFs førstekandidat i Nord-Trøndelag.Forø var ordfører i forstanderskapet i Stjørdal Sparebank 1969–1982, medlem av kontrollkomiteen i Den Nordenfjeldske Bykredittforening 1974–1984 og styreformann i Hotellgården AS fra 1977.
== Referanser == | Kaare Johan Forø (født 16. juni 1921 i Sigerfjord i Vesterålen, død 4. | 6,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ba%C4%8Dka | 2023-02-04 | Bačka | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Historiske regioner i Kroatia', 'Kategori:Historiske regioner i Serbia', 'Kategori:Historiske regioner i Ungarn', 'Kategori:Kroatias geografi', 'Kategori:Serbias geografi', 'Kategori:Ungarns geografi'] | Bačka (serbisk: Бачка, ungarsk: Bácska, kroatisk: Bačka, slovakisk: Báčka, ruthensk: Бачка, tysk: Batschka) er et område på Den pannoniske slette mellom elvene Donau og Tisa. Området er delt mellom Serbia og Ungarn, med en liten lomme langs den venstre bredden av Donau som hører til Kroatia, men som har vært under serbisk kontroll siden 1991.
Det meste av dette området danner Vojvodina-regionen i Serbia. Novi Sad, hovedstaden i Vojvodina, ligger ved grensa mellom Bačka og Srem. Ifølge en folketelling i 2002 i Serbia består befolkningen i Bačka av: serbere (54,74 %), ungarere (21,70 %), i tillegg til slovaker, kroater, bunjevci, šokci, ruthinere, montenegrinere, jugoslaver, sigøynere og tyskere. Det totale folketallet i den serbiske delen av Bačka er 1 022 524 (2002). Den mindre nordlige delen av Bačka ligger nå i Bács-Kiskun fylke i Ungarn.
| Bačka (serbisk: Бачка, ungarsk: Bácska, kroatisk: Bačka, slovakisk: Báčka, ruthensk: Бачка, tysk: Batschka) er et område på Den pannoniske slette mellom elvene Donau og Tisa. Området er delt mellom Serbia og Ungarn, med en liten lomme langs den venstre bredden av Donau som hører til Kroatia, men som har vært under serbisk kontroll siden 1991.
Det meste av dette området danner Vojvodina-regionen i Serbia. Novi Sad, hovedstaden i Vojvodina, ligger ved grensa mellom Bačka og Srem. Ifølge en folketelling i 2002 i Serbia består befolkningen i Bačka av: serbere (54,74 %), ungarere (21,70 %), i tillegg til slovaker, kroater, bunjevci, šokci, ruthinere, montenegrinere, jugoslaver, sigøynere og tyskere. Det totale folketallet i den serbiske delen av Bačka er 1 022 524 (2002). Den mindre nordlige delen av Bačka ligger nå i Bács-Kiskun fylke i Ungarn.
== Bilder ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bačka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Bačka (serbisk: Бачка, ungarsk: Bácska, kroatisk: Bačka, slovakisk: Báčka, ruthensk: Бачка, tysk: Batschka) er et område på Den pannoniske slette mellom elvene Donau og Tisa. Området er delt mellom Serbia og Ungarn, med en liten lomme langs den venstre bredden av Donau som hører til Kroatia, men som har vært under serbisk kontroll siden 1991. | 6,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hother_B%C3%B8ttger | 2023-02-04 | Hother Bøttger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1857', 'Kategori:Fødsler 18. mai', 'Kategori:Fødsler i 1801', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske arkitekter', 'Kategori:Ordførere i Skien', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1845–1847', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1857–1858'] | Hother Erich Werner Bøttger (født 1801 i Skien, død 28. oktober 1857 i Skien) var en norsk arkitekt.
| Hother Erich Werner Bøttger (født 1801 i Skien, død 28. oktober 1857 i Skien) var en norsk arkitekt.
== Biografi ==
Han var sønn nr. 2 av organist Johannes Bøttger som i 1796 innvandret fra København til Skien og Mette Marie Schjøth fra Larvik. Bøttger ble utdannet som snekkermester og senere som arkitekt ved Kunstakademiet i København før han ble ansatt som stadskonduktør i Skien og Porsgrunn fra 1834. Bøttger er kjent for en rekke ombygninger som for eksempel Skien kirke og Holden hovedgård samt tegninger til Norges banks bygning i Skien. Han var også stortingsrepresentant og satt som komitésekretær for Stortingets nybygg. I tillegg tegnet han også en rekke ovnstegninger til Ulefos Jernværk i sin periode. Han hadde en poetisk åre, og skal ha vært en interessant og meget populær personlighet.
== Utvalgt virke ==
Ombyggingen av eksteriøret på Skien gamle kirke (1840–1842). Gikk tapt i bybrannen i 1886.
Norges Banks bygning i Skien sammen med Hans D.F Linstow (1849)
Ombyggingen av Skien latinskole (1854). Gikk tapt i bybrannen i 1886.
Ombyggingen av Holden hovedgård (1850-årene)
Tollboden i Skien (1860)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gunnarsjaa, Arne (2007). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt Forlag AS. s. 156. ISBN 978-82-7935-197-9.
== Eksterne lenker ==
(en) Hother Bøttger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Hother Bøttger hos Norsk senter for forskningsdata | Hother Erich Werner Bøttger (født 1801 i Skien, død 28. oktober 1857 i Skien) var en norsk arkitekt. | 6,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haugarhallen | 2023-02-04 | Haugarhallen | ['Kategori:59,3°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor eier mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Haugesund', 'Kategori:Idrettsanlegg i Rogaland', 'Kategori:Idrettshaller i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Haugesund'] | Haugarhallen er en idrettshall i Haugesund som er byens tredje og største fotballhall med en kunstgressbane på 64 x 42 meter som gir hallen mulighet for helårs fotballaktivitet på Sakkestad.
Lørdag 29. desember 2007 ble hallen offisielt innviet av byens ordfører, Petter Steen jr. i regi av Haugars leder, Johannes Stavland.
Etter innvielsen spilte et sammensatt guttelag mot et sammensatt jentelag. Kampen symboliserte Haugars aktiviteter for alle fotballinteresserte, ikke minst for jentene. Klubbens «store sønn», Christian Grindheim, tidligere landslagsspiller, stilte igjen i Haugar-drakt og sørget for 3 av 4 mål for sitt lag da de vant 4-1 i oppvisningskampen.
Haugar er den siste av byens tre fotballklubber som bygger egen treningshall. De to andre, Vard- og Djervhallen, ligger i tilknytning til Haugesund idrettspark med 4 kunstgressbaner og 3 grusbaner.
Hallen har også 4 garderober med dusjer, oppbevaringsrom, toaletter, kiosk, og teknisk rom.
| Haugarhallen er en idrettshall i Haugesund som er byens tredje og største fotballhall med en kunstgressbane på 64 x 42 meter som gir hallen mulighet for helårs fotballaktivitet på Sakkestad.
Lørdag 29. desember 2007 ble hallen offisielt innviet av byens ordfører, Petter Steen jr. i regi av Haugars leder, Johannes Stavland.
Etter innvielsen spilte et sammensatt guttelag mot et sammensatt jentelag. Kampen symboliserte Haugars aktiviteter for alle fotballinteresserte, ikke minst for jentene. Klubbens «store sønn», Christian Grindheim, tidligere landslagsspiller, stilte igjen i Haugar-drakt og sørget for 3 av 4 mål for sitt lag da de vant 4-1 i oppvisningskampen.
Haugar er den siste av byens tre fotballklubber som bygger egen treningshall. De to andre, Vard- og Djervhallen, ligger i tilknytning til Haugesund idrettspark med 4 kunstgressbaner og 3 grusbaner.
Hallen har også 4 garderober med dusjer, oppbevaringsrom, toaletter, kiosk, og teknisk rom.
== Kilder ==
haugalandet.net: Haugars nye storstue | | påbegynt = 2006 | 6,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vaskebj%C3%B8rn | 2023-02-04 | Vaskebjørn | ['Kategori:Arter som tidligere har stått på Norsk svarteliste', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Halvbjørner', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1758'] | Vaskebjørn (Procyon lotor) er et lite rovpattedyr i halvbjørnfamilien som holder til i skogområdene fra Canada til Panama. Arten er den mest vanlige av alle halvbjørnene. Arten listes ikke her med underarter, men mange taksonister regner flere av de andre medlemmene av gruppen / underfamilien vaskebjørner (Procyoninae) som nettopp underarter av Procyon lotor.
Vaskebjørner er grå over det meste av kroppen. De har karakteristiske mønstre i ansiktet og halen. Kroppslengden er på omkring 55 cm og halens lengde er omkring 30 cm. Et kjennetegn på vaskebjørn er at rovtannen er mindre spiss og mindre utviklet enn hos andre rovdyr som er mer spesialiserte kjøttetere. De oppholder seg mest i skogområder og klatrer gjerne i trær. De oppholder seg også i nærheten av vann hvor den fanger fisk. I områdene lengst mot nord sover vaskebjørner vintersøvn.
Vaskebjørner anses iblant som skadedyr. Noen steder har de vært beryktet for tyveri av hønseegg. Vaskebjørner har også vært holdt i fangenskap, og de har kunnet bli svært tamme. Skinnet deres er ettertraktet, og kan nyttiggjøres på flere måter.
Vaskebjørnens paring foregår vanligvis i januar/februar, gjerne i hule trestammer og huler, de får kull på fire til fem unger og føder i april/mai
Vaskebjørner spiser blant annet smådyr som lever i vann, insekter, mark, fugleegg og også bær og frukt.
Forvillede bestander av vaskebjørn finnes i Japan, Kaukasia og Tyskland med tilgrensende områder. Det er flere udokumenterte rapporter om forvillede vaskebjørner i Norge tilbake til 1945. To sikre observasjoner ble gjort i Fana i Bergen i 2004. Det ene dyret ble skutt, og det andre forsvant. Arten er ikke funnet i Norge i ettertid. I Norsk svarteliste 2007 ble vaskebjørn vurdert til høy risiko, men i Fremmedartslista 2018 er den vurdert til å være en dørstokkart med lav risiko på grunn av lite invasjonspotensial og middels økologisk effekt.
| Vaskebjørn (Procyon lotor) er et lite rovpattedyr i halvbjørnfamilien som holder til i skogområdene fra Canada til Panama. Arten er den mest vanlige av alle halvbjørnene. Arten listes ikke her med underarter, men mange taksonister regner flere av de andre medlemmene av gruppen / underfamilien vaskebjørner (Procyoninae) som nettopp underarter av Procyon lotor.
Vaskebjørner er grå over det meste av kroppen. De har karakteristiske mønstre i ansiktet og halen. Kroppslengden er på omkring 55 cm og halens lengde er omkring 30 cm. Et kjennetegn på vaskebjørn er at rovtannen er mindre spiss og mindre utviklet enn hos andre rovdyr som er mer spesialiserte kjøttetere. De oppholder seg mest i skogområder og klatrer gjerne i trær. De oppholder seg også i nærheten av vann hvor den fanger fisk. I områdene lengst mot nord sover vaskebjørner vintersøvn.
Vaskebjørner anses iblant som skadedyr. Noen steder har de vært beryktet for tyveri av hønseegg. Vaskebjørner har også vært holdt i fangenskap, og de har kunnet bli svært tamme. Skinnet deres er ettertraktet, og kan nyttiggjøres på flere måter.
Vaskebjørnens paring foregår vanligvis i januar/februar, gjerne i hule trestammer og huler, de får kull på fire til fem unger og føder i april/mai
Vaskebjørner spiser blant annet smådyr som lever i vann, insekter, mark, fugleegg og også bær og frukt.
Forvillede bestander av vaskebjørn finnes i Japan, Kaukasia og Tyskland med tilgrensende områder. Det er flere udokumenterte rapporter om forvillede vaskebjørner i Norge tilbake til 1945. To sikre observasjoner ble gjort i Fana i Bergen i 2004. Det ene dyret ble skutt, og det andre forsvant. Arten er ikke funnet i Norge i ettertid. I Norsk svarteliste 2007 ble vaskebjørn vurdert til høy risiko, men i Fremmedartslista 2018 er den vurdert til å være en dørstokkart med lav risiko på grunn av lite invasjonspotensial og middels økologisk effekt.
== Litteratur ==
A. Bjärvall (1997). «Vaskebjørn». Pattedyr: Alle Europas arter i tekst og bilde. Illustrert av S. Ullström. Cappelen. s. 164. ISBN 82-02-16287-4.
F.H. van den Brink (1972). Europas pattedyr: Illustrert håndbok. Norsk utgave ved J.A. Pedersen. Tiden. s. 126. ISBN 82-10-00620-7.
«Procyon lotor (raccoon)». Invasive Species Compendium. Besøkt 21. januar 2020.
«Procyon lotor vaskebjørn». FremmedArt2012. Artsdatabanken. Besøkt 21. januar 2020.
«Vaskebjørn Procyon lotor». Fremmedartsbasen 2018. Artsdatabanken. Besøkt 21. januar 2020.
== Eksterne lenker ==
(en) Vanlig vaskebjørn – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Vanlig vaskebjørn i Encyclopedia of Life
(en) Vanlig vaskebjørn i Global Biodiversity Information Facility
(no) Vanlig vaskebjørn hos Artsdatabanken
(sv) Vanlig vaskebjørn hos Dyntaxa
(en) Vanlig vaskebjørn hos Fauna Europaea
(en) Vanlig vaskebjørn hos Fossilworks
(en) Vanlig vaskebjørn hos ITIS
(en) Vanlig vaskebjørn hos NCBI
(en) Kategori:Procyon lotor – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Procyon lotor – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | | dek = | 6,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Achernar | 2023-02-04 | Achernar | ['Kategori:Artikler hvor variabelklasse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med vismag v forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten spektralklasse i infoboks med spektralklasse på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten stjernebilde i infoboks med stjernebilde på Wikidata', 'Kategori:Hovedseriestjerner klasse B'] | Achernar, også kalt Achenar, er den klareste stjernen i stjernebildet Floden (Eridanus på latin) på den sørlige himmelhvelvingen. Det er den åttende klareste stjernen på himmelhvelvingen.
Achernar er en klar, blålig stjerne på 6–8 solmasser som ligger 144 lysår fra solsystemet. Den lyser 3000 ganger sterkere enn vår sol. Achernar roterer svært fort, og er så flattrykt at ekvator-radiusen er 50 % større enn polar-radiusen.
Navnet Achernar kommer av et arabisk ord som betyr «elvas slutt».
| Achernar, også kalt Achenar, er den klareste stjernen i stjernebildet Floden (Eridanus på latin) på den sørlige himmelhvelvingen. Det er den åttende klareste stjernen på himmelhvelvingen.
Achernar er en klar, blålig stjerne på 6–8 solmasser som ligger 144 lysår fra solsystemet. Den lyser 3000 ganger sterkere enn vår sol. Achernar roterer svært fort, og er så flattrykt at ekvator-radiusen er 50 % større enn polar-radiusen.
Navnet Achernar kommer av et arabisk ord som betyr «elvas slutt».
== Referanser == | Achernar, også kalt Achenar, er den klareste stjernen i stjernebildet Floden (Eridanus på latin) på den sørlige himmelhvelvingen. Det er den åttende klareste stjernen på himmelhvelvingen. | 6,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hades | 2023-02-04 | Hades | ['Kategori:Apostlenes gjerninger', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsguder', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Steder i gresk mytologi'] | Hades (gresk ᾍδης (eldre form Ἀϝίδης), Hadēs, opprinnelig Ἅιδης, Haidēs eller Άΐδης, Aidēs (dorisk Ἀΐδας Aidas), i betydning «den usynlige», «den usette» var antikkens greske gud over dødsriket. Genitiv ᾍδου, aidou, var en utelatelse for å angi lokalitet: «Hades[' hus]». Etter hvert kom nevneformen til å betegne de dødes bosted. I gresk mytologi er Hades den eldste sønnen til Kronos og Rhea. Ifølge myten beseiret Hades (sammen med sine brødre Zevs og Poseidon) titanene og krevde herredømme over hele kosmos og verden; over henholdsvis underverdenen, luften og havet, mens selve landjorden som lenge tilhørte Gaia, var tilgjengelig for dem alle tre.
Hades ble også kalt for «Plouton» (gresk: Πλούτων, genitiv: Πλούτωνος, i betydningen «den rike»), et navn som romerne latiniserte til Pluto. Romerne kunne assosiere Hades/Pluto med deres egne ktoniske guder, Dis Pater og Orcus. Den tilsvarende etruskiske guden het Aita, og de døde ble overført til hinthial (bokstavelig «(den som er) nedenunder» eller «hinsides»). Symboler knyttet til Hades var «usynlighetshjelmen», (Ἄϊδος κυνέην (H)aidos kuneēn, bokstavelig «Hades' hundeskinn»), også kjent som «Hades' kappe» og «Mørkets ror»; og en trehodet hund ved navn Kerberos som voktet inngangen til Hades' rike. Begrepet «Hades» i kristen teologi (og i det greske Nytestamente) er en parallell til det hebraiske Sheol (שאול, «grav» eller «jordhull»), de dødes oppholdssted. Den kristne oppfatning av helvete er mer beslektet med den greske oppfatning av Tartaros, en dyp, dyster del av «Hades» benyttet som et fangehull og preget av kval, pine og lidelser. I norrøn mytologi regjerte Hel underverdenen.
| Hades (gresk ᾍδης (eldre form Ἀϝίδης), Hadēs, opprinnelig Ἅιδης, Haidēs eller Άΐδης, Aidēs (dorisk Ἀΐδας Aidas), i betydning «den usynlige», «den usette» var antikkens greske gud over dødsriket. Genitiv ᾍδου, aidou, var en utelatelse for å angi lokalitet: «Hades[' hus]». Etter hvert kom nevneformen til å betegne de dødes bosted. I gresk mytologi er Hades den eldste sønnen til Kronos og Rhea. Ifølge myten beseiret Hades (sammen med sine brødre Zevs og Poseidon) titanene og krevde herredømme over hele kosmos og verden; over henholdsvis underverdenen, luften og havet, mens selve landjorden som lenge tilhørte Gaia, var tilgjengelig for dem alle tre.
Hades ble også kalt for «Plouton» (gresk: Πλούτων, genitiv: Πλούτωνος, i betydningen «den rike»), et navn som romerne latiniserte til Pluto. Romerne kunne assosiere Hades/Pluto med deres egne ktoniske guder, Dis Pater og Orcus. Den tilsvarende etruskiske guden het Aita, og de døde ble overført til hinthial (bokstavelig «(den som er) nedenunder» eller «hinsides»). Symboler knyttet til Hades var «usynlighetshjelmen», (Ἄϊδος κυνέην (H)aidos kuneēn, bokstavelig «Hades' hundeskinn»), også kjent som «Hades' kappe» og «Mørkets ror»; og en trehodet hund ved navn Kerberos som voktet inngangen til Hades' rike. Begrepet «Hades» i kristen teologi (og i det greske Nytestamente) er en parallell til det hebraiske Sheol (שאול, «grav» eller «jordhull»), de dødes oppholdssted. Den kristne oppfatning av helvete er mer beslektet med den greske oppfatning av Tartaros, en dyp, dyster del av «Hades» benyttet som et fangehull og preget av kval, pine og lidelser. I norrøn mytologi regjerte Hel underverdenen.
== Guden av dødsriket ==
I gresk mytologi var Hades gud for underverdenen, sønn av titanene Kronos og Rhea. Han hadde tre søstre, Demeter, Hestia, og Hera, foruten også to brødre, Zevs, den yngste av de tre, og Poseidon, som kollektivt utgjorde de seks opprinnelige olympiske gudene. Da de ble voksne, klarte Zevs å tvinge faren til å gulpe opp sine søsken som han hadde svelget. Etter at de seks yngre gudene ble løslatt, allierte de seg for sammen å utfordre de eldre gudene om makten over kosmos, det skjedde i Titanomakien, den hellige, mytiske krigen mellom de olympiske gudene og titanene.
Poseidon og Hades fikk våpen fra de tre kykloper for å hjelpe dem i krigen: Zevs fikk tordenstrålen, Hades usynlighetshjelmen, Poseidon treforken. Hos Homer har ikke Hades noen hjelm av ulveskinn som sin etruskiske parallell, Aita. Det greske ordet for «hjelm» var kune, trolig opprinnelig «hundehår» eller «hundeskinn» (av kunos = hund). Hades' hjelm var kjent som Aidos kune som gjorde sin bærer usynlig (aidou), hvorav navnet Aides, dvs. Hades. Ikke engang de andre gudene kunne se den som hadde på seg hjelmen. Ifølge Iliadens femte bok lånte Athene hjelmen i trojanerkrigen så ikke Ares skulle oppdage henne. Hesiod mener at Hermes lånte den og lot Persevs bruke den, så han var usynlig under kampen mot gorgonene. Natten før det første slaget mot titanene tok Hades på seg usynlighetshjelmen, og usynlig gikk han over til titanenes leir og ødela deres våpen. Krigen varte i ti år og endte med de yngre gudenes seier. Ifølge et berømt avsnitt i Iliaden hadde Hades og hans to brødre, Poseidon og Zevs, etter denne seieren trukket lodd om fordelingen av landområder. Zevs fikk himmelen, Poseidon havet og Hades underverdenen, det usynlige riket dit de døde drar, foruten at han var herre over alt underjordisk.
Hades fikk til sist sin dronning i Persefone ved lureri, en fortelling som knytter de gamle eleusinske mysterier med det olympisk gudeverden i en opphavsmyte for dødsriket. Helios fortalte den sørgende Demeter at Hades ikke var verdig som ektefelle for Persefone. Ifølge en homersk hymne til Demeter: «Aidoneos, herskeren over mange, er ingen upassende ektemann blant de udødelige guder for ditt barn, være din egen bror og født i den samme slekt; også, for ære, han har den tredje del av hva han mottok da delingen ble gjort i førstningen, og er utpekt herre av de blant som han oppholder seg ved.»
Til tross for den moderne oppfatning av døden som et onde, fremstår mytologiens Hades som ganske uegennyttig, ofte passiv heller enn ond. Hans rolle var ofte å opprettholde en balanse. Han nektet strengt sine undersåtter å forlate sitt rike og ble svært sint om noen forsøkte å dra derfra, eller forsøkte å stjele sjeler fra underverdenen. Hans vrede var like fryktelig på dem som forsøkte å snyte døden eller på andre vis trasse ham, slik Sisyfos og Peirithos til sin sorg fant ut. Ved siden av Herakles var det bare helter som klarte å stige ned i underverdenen og komme levende fra det: Odyssevs, Aineias (fulgt av sibyllen), Orfeus, Thesevs med Peirithos, og i en senere romanse, Psyche. Ingen av dem var tilfreds med hva de ble vitne til i de dødes rike.
== Gud over dødsriket ==
I gresk mytologi var Hades («den usynlige») gud for underverdenen, sønn av titanene Kronos og Rhea. Han hadde tre søstre, Demeter, Hestia, og Hera, foruten også to brødre, Zevs, den yngste av de tre, og Poseidon, som kollektivt utgjorde de seks opprinnelige olympiske gudene. Da de ble voksne, klarte Zevs å tvinge sin far til å gulpe opp sine andre barn som han hadde svelget. Etter at de seks yngre gudene ble løslatt, allierte de seg og utfordret de eldre gudene om makten over kosmos, det skjedde i Titanomakien, den hellige, mytiske krigen mellom de olympiske gudene og titanene.
== Hades ==
Hades, guden for de døde, var fryktinngytende figur for de som fortsatt levde. Det var ingen hast å møte ham, de var forbeholden å sverge eder i hans navn, og vendte bort sine ansikter når de ofret til ham. Ettersom det for mange bare det å si ordet «Hades» var skremmende i seg selv, ble det benyttet eufemismer isteden. Ettersom mange kostbare mineraler kom fra jorden, det vil si fra «underverden» styrt av Hades, ble han betraktet som den som kontrollerte disse også, og ble referert til som Plouton, Πλούτων, «den rike», derav det romerske ordet Pluto. Den greske dramatikeren Sofokles forklarte referansen til «den rike» med disse ordene: «det dystre Hades beriker seg selv med vår stønn og tårer». I tillegg ble han kalt for Klymenos («beryktet»), Polydegmon («den som mottar de mange»), og kanskje også Eubouleos («godt råd» eller «velmenende»),Selv om Hades var en olympisk gud, tilbrakte han det meste av sin tid i sitt mørke rike. I kamp var han overveldende, som i Titanomachien, krigen mellom olymperne mot titanerne, som etablerte Zevs som øverste gud.
Fryktet og avskydd legemliggjorde Hades den ubarmhjertig døden som endemål: «Hvorfor avskyr vi Hades mer enn noen annen gud, om ikke fordi han er så ubøyelig og stiv?» Det retoriske spørsmålet er stilt av Agamemnon i Iliaden. Hades er imidlertid ikke en ond gud, for selv om han var streng og nådeløs, var han først og fremst rettferdig. Han styrte underverden og var derfor assosiert med død og fryktet av menneskene, men var ikke døden i seg selv — dødens legemliggjørelse var Thanatos.
Når grekerne formidlet Hades, slo de sine håndflater mot bakken for å sikre seg at han ville høre dem. Svarte dyr, som svarte sauer, ble ofret til ham. Motviljen mot menneskeofring som mytene uttrykker, kan være et uuttalt minne fra en fjern fortid. Blodet fra alle underjordiske ofringer omfattet de som forsonet Hades ved å legges i en grop eller sprekk i bakken. Person som ofret, måtte snu bort sitt ansikt.En antikk kilde sier at Hades eide usynlighetshjelmen. Hans vogn, trukket av fire svarte hester, var også et fryktinngytende, imponerende syn. Hans andre attributter var plantene narsiss og sypress, nøkkelen til Hades og Kerberos. Han trone var av ibenholt.
Filosofen Heraklit, som forente motsetninger, erklærte at Hades og Dionysos, selv essensen av det uforgjengelige zoë (fra gresk ζωή, i betydningen «liv»), er den samme guden. En annet bevis som den ungarske filologen Karl Kerenyi forteller er at den sørgende gudinne Demeter nektet å drikke vin, noe som var en gave fra Dionysos, etter Persefones bortførelse. På grunn av denne assosieringen og som antyder at Hades kan faktisk ha vært et «dekknavn» for en underverdens Dionysos. Kerenyi foreslår ytterligere at denne dualistiske identiteten kan ha vært kjent for de som i kontakt med mysteriene. En av epitetene til Dionysos var «Chthonios», som betyr «han i undergrunnen».
== Jødisk-kristne Hades ==
I Septuaginta, den tidlige greske oversettelsen av den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) er «Hades» den generelle oversettelsen for Sheol eller Sjeol (hebraisk: שְׁאוֹל, oversatt som «grav» eller «de dødes bolig», som betegnelse på dødsriket. Det samme er tilfelle med betegnelsen hos andre jødiske forfattere i den hellenistiske verden som Josefus, Filon og andre som skrev på gresk eller ble oversatt til gresk.
I den greske versjonen av et uklart jødisk-kristent verk kjent som Tredje Baruk (aldri betraktet som autorisert av noen gruppe), er «Hades» beskrevet som et mørkt, slangelignende monster eller drage som drikker store mengder av vann fra havet hver dag, og er 200 plethra (20 000 greske fot, 6 km) lang.
Som andre jødiske boklærde på 100-tallet e.Kr. benyttet også tidlige kristne det greske ordet «Hades» for å oversette det hebraiske ordet Sheol. Således, i Apostlenes gjerninger 2:27 ble den hebraiske frasen i salme 16:10 «For du skal ikke la min sjel bli i Hades» Død og Hades er gjentatte ganger assosiert i Johannes' åpenbaring i Det nye testamente.Det nye testamente brukte det greske ordet «Haders» for å referere til boligen til de døde, et skyggelignende eksistens glemt av de levende (jf. Apostlenes gjerninger 2:31; Johannes’ åpenbaring 20:13). Kun et avsnitt beskriver «Hades» som et plaget sted, fortellingen om den rike mann og Lasarus i Lukasevangeliet Her framstiller Jesus en ond mann som lider de brennende kvaler i «Hades», som i moderne norsk oversettelse heter «i dødsriket, hvor han var i pine», og et sted som står i kontrast til «Abrahams fang», og hvor det er umulig å bevege seg fra det ene sted og til det andre. Denne lignelse kan reflektere et overveiende intertestamentalt (tiden mellom det gamle og Det nye testamente) jødisk syn på «hades» eller sheol som inneholdt adskilte avdelinger for de onde på den ene siden og de rettmessige på den andre. I Johannes’ åpenbaring 20:13-14 er «hades» eller dødsriket i seg selv «kastet i ildsjøen».
På latin kunne Hades bli oversatt som Purgatorium, noe som ga Purgatory (skjærsilden) på engelsk, etter 1200-tallet, men ingen moderne engelsk oversettelse, som på norsk, knytter Hades til denne betegnelsen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hades – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Kart over underverden (gresk mytologi)Fargekart
Antikk kartGuden HadesDiscourse to the Greeks Concerning Hades av Flavius Josephus
Theoi Project, Hades referanser i klassisk litteratur og antikk kunst
Hades i gresk mytologi, lenker | Hadar - eller Beta Centauri - er den nest klareste stjernen i stjernebildet Kentauren og den tiende klareste stjernen på himmelhvelvingen. | 6,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Hoemsnes | 2023-02-04 | Bjørn Hoemsnes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. mars', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Personer fra Molde kommune'] | Bjørn Norvall Korsan Hoemsnes (født 4. mars 1954 i Molde) er en norsk komponist som vokste opp i Oslo. Hoemsnes startet å komponere i ung alder og orienterte seg tidlig i grenseoverskridende musikkgenre. Likevel er hans musikk preget av tradisjon og tilbakeblikk i kjente genre. Han lager rytmisk populærmusikk like gjerne som klassisk kitsch og eksperimentell-pling-plong-musikk. Tonaliteten er fra A til Å hvor estetikken står i fokus.
| Bjørn Norvall Korsan Hoemsnes (født 4. mars 1954 i Molde) er en norsk komponist som vokste opp i Oslo. Hoemsnes startet å komponere i ung alder og orienterte seg tidlig i grenseoverskridende musikkgenre. Likevel er hans musikk preget av tradisjon og tilbakeblikk i kjente genre. Han lager rytmisk populærmusikk like gjerne som klassisk kitsch og eksperimentell-pling-plong-musikk. Tonaliteten er fra A til Å hvor estetikken står i fokus.
== Eksterne lenker ==
voxgarden.com | Bjørn Norvall Korsan Hoemsnes (født 4. mars 1954 i Molde) er en norsk komponist som vokste opp i Oslo. | 6,227 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Srah_Srang | 2023-02-04 | Srah Srang | ['Kategori:103°Ø', 'Kategori:13°N', 'Kategori:Angkor', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater'] | Srah Srang (khmer: ស្រះស្រង់) er et reservoar i Angkor, Kambodsja, som ligger sør for Østre Baray og øst for Banteay Kdei. Det ble bygget i midten av 10. århundre, og endret i det 12. eller 13. århundre. Ilandføringsplattformen i vestenden av barayen, på motsatt side av inngangen til Banteay Kdei, er et populært sted å se soloppgangen. | Srah Srang (khmer: ស្រះស្រង់) er et reservoar i Angkor, Kambodsja, som ligger sør for Østre Baray og øst for Banteay Kdei. Det ble bygget i midten av 10. århundre, og endret i det 12. eller 13. århundre. Ilandføringsplattformen i vestenden av barayen, på motsatt side av inngangen til Banteay Kdei, er et populært sted å se soloppgangen. | Srah Srang (khmer: ស្រះស្រង់) er et reservoar i Angkor, Kambodsja, som ligger sør for Østre Baray og øst for Banteay Kdei. Det ble bygget i midten av 10. | 6,228 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kerstin_Hellstr%C3%B6m | 2023-02-04 | Kerstin Hellström | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 23. januar', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Uppsala', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske regissører', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Kerstin Hellström Walan (født Kerstin Viktoria Hellström den 23. januar 1950 i Uppsala, død 7. desember 2014) var en skuespiller, lærer i skuespillerkunst og teaterregissør.
Hellström var engasjert ved Atelierteatern 1976–81, Folkteatern 1983–95 med blant annet Peer Gynt regi Lennart Hjulström og Efter föreställningen, regi Bo Widerberg. Ellers diverse roller for film, radio og TV. Hun var medlem av Svensk Teaterförbundet fra 1976.
Som pedagog er hun benyttet blant annet av:
Teaterhögskolan, Göteborg
Institut for Dramatik, Göteborgs universitet
Nordiska folkhögskolan, Kungälv
Skara skolscen
Wendelsbergs Folkhögskola
Amatörteatren Riksförbund
| Kerstin Hellström Walan (født Kerstin Viktoria Hellström den 23. januar 1950 i Uppsala, død 7. desember 2014) var en skuespiller, lærer i skuespillerkunst og teaterregissør.
Hellström var engasjert ved Atelierteatern 1976–81, Folkteatern 1983–95 med blant annet Peer Gynt regi Lennart Hjulström og Efter föreställningen, regi Bo Widerberg. Ellers diverse roller for film, radio og TV. Hun var medlem av Svensk Teaterförbundet fra 1976.
Som pedagog er hun benyttet blant annet av:
Teaterhögskolan, Göteborg
Institut for Dramatik, Göteborgs universitet
Nordiska folkhögskolan, Kungälv
Skara skolscen
Wendelsbergs Folkhögskola
Amatörteatren Riksförbund
== Filmografi ==
=== Spillefilmer ===
2003 – Kopps … barnehangetante - regi Josef Fares
1996 – Harry & Sonja … politikvinne - regi B. Runge
1995 – En på millionen … vinnende nabo - regi Herngren/holm
1994 – Lust … nattlig venn - regi Janne Wallin
1990 – Kurt Olsson - Filmen om mitt liv som meg selv … kaféhjelp
1983 – P&B regi Hans Alfredson
=== TV ===
2007 – Andra avenyn … Barbro Svensson – SVT
2004 – Orka Orka … sosialsekretær – SVT
2003 – De drabbade, del 7, … politimester Jankell – SVT
2003 – Kniven i hjärtat sjef ved Volvo – SVT
2001 – Familjen, del 7, fraskilt nabofrue – SVT
2000 – Sjätte Dagen lege – SVT
1999 – St. Mikael (fackrepr.) – TV4
1999 – Hem till byn ... gjesterolle – SVT
1996 – Hem till Byn ... gjesterolle – SVT
1993 – Polisen och domarmordet ... mistenkt – SVT
1992 – Damen i handsdisken ... kollega, regi Peter Schildt – SVT
199? – En fyra för tre ... sjef – TV4
1990 – På Öppen Gata ... journalist, regi Janne Wallin – TV4
1990 – Ljushelvetet ... fruen, regi A. Lifmark – SVT
1989 – Efter Föreställningen ... Carina, regi: Bo Widerberg – SVT
1988 – Stjärnfall:, singel, regi R.Hedlund – SVT
? – Sparvöga
1986 – Grymme Grändel i Storanskog – SVT
1985 – Den Stora Muren – SVT
1982 – Taxibilder .. Carina regi H. Abramsson – SVT
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kerstin Hellström på Internet Movie Database
(sv) Kerstin Hellström i Svensk Filmdatabas
Amatörteatren riksförbund | Kerstin Hellström Walan (født Kerstin Viktoria Hellström den 23. januar 1950 i Uppsala, død 7. | 6,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ilomants | 2023-02-04 | Ilomants | ['Kategori:1875 i Finland', 'Kategori:30°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1875', 'Kategori:Kommuner i Norra Karelen', 'Kategori:Sider med kart'] | Ilomants (finsk: Ilomantsi) er en kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Kommunen har 5 507 innbyggere (2014) og et areal på 3 172,9 km² hvorav 409 km² er vann. Ilomants er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Joensuu og Lieksa. Den har også en cirka ti mil lang grense mot Russland i øst.
Ilomants er det eneste sted i dagens Finland hvor det var kamper i vinterkrigen og fortsettelseskrigen. De østlige områder av kommunen ble avstått til Russland etter krigen.
I kommunene Ilomants og Tuupovara måtte det vinteren 1996/97 organiseres «ulvevakter» for skolebarna, som ikke lenger torde gå alene på de smale skogsveiene etter at matmangel gjorde lokale ulver aggressive. Flere gårdshunder satte livet da de avverget ulveangrep.
| Ilomants (finsk: Ilomantsi) er en kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Kommunen har 5 507 innbyggere (2014) og et areal på 3 172,9 km² hvorav 409 km² er vann. Ilomants er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Joensuu og Lieksa. Den har også en cirka ti mil lang grense mot Russland i øst.
Ilomants er det eneste sted i dagens Finland hvor det var kamper i vinterkrigen og fortsettelseskrigen. De østlige områder av kommunen ble avstått til Russland etter krigen.
I kommunene Ilomants og Tuupovara måtte det vinteren 1996/97 organiseres «ulvevakter» for skolebarna, som ikke lenger torde gå alene på de smale skogsveiene etter at matmangel gjorde lokale ulver aggressive. Flere gårdshunder satte livet da de avverget ulveangrep.
== Befolkningsutviklingen ==
== Referanser == | Ilomants (finsk: Ilomantsi) er en kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Kommunen har innbyggere (2014) og et areal på km² hvorav 409 km² er vann. | 6,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tycho_Castberg | 2023-02-04 | Tycho Castberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Castbergslekten', 'Kategori:Dødsfall 22. november', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Fødsler 16. juni', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske arkitekter', 'Kategori:Personer fra Meldal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Tycho Dietrich Støren Castberg (født 16. juni 1900 i Meldal, død 22. november 1982 i Oslo) var en norsk arkitekt.Han er kjent for sine tegninger av et større antall bolighus i Trondheim.
Castberg ble uteksaminert ved Norges tekniske høgskole i 1924 og startet umiddelbart sin egen praksis i Tromsø som varte til 1926. Fra 1927 frem til 1932 hadde han egen praksis ved Montréal i Canada, før han fra 1933 flyttet hjem igjen og åpnet praksis i Trondheim. Castberg tegnet sammen med Jørgen Berner utvidelsen av hovedbiblioteket på NTH (1946–1948) og metallurgisk institutt samme sted (1948). Han satt også i Fortidsminneforeningens trønderske avdeling.
| Tycho Dietrich Støren Castberg (født 16. juni 1900 i Meldal, død 22. november 1982 i Oslo) var en norsk arkitekt.Han er kjent for sine tegninger av et større antall bolighus i Trondheim.
Castberg ble uteksaminert ved Norges tekniske høgskole i 1924 og startet umiddelbart sin egen praksis i Tromsø som varte til 1926. Fra 1927 frem til 1932 hadde han egen praksis ved Montréal i Canada, før han fra 1933 flyttet hjem igjen og åpnet praksis i Trondheim. Castberg tegnet sammen med Jørgen Berner utvidelsen av hovedbiblioteket på NTH (1946–1948) og metallurgisk institutt samme sted (1948). Han satt også i Fortidsminneforeningens trønderske avdeling.
== Utvalgt virke ==
Jørunds gate 11 i Trondheim, boligbebyggelse i funksjonalisme (1940)
Persaune hageby (1946)
Utvidelsen av hovedbiblioteket på NTH (1946–1948)
Metallurgisk institutt ved NTH (1948)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gunnarsjaa, Arne (2007). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt Forlag AS. s. 161. ISBN 978-82-7935-197-9.
== Eksterne lenker ==
Tycho Castbergs private arkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket | Tycho Dietrich Støren Castberg (født 16. juni 1900 i Meldal, død 22. | 6,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mimosa | 2023-02-04 | Mimosa | ['Kategori:Pekere'] | Mimosa kan vise til:
Mimosafamilien (Leguminosae-Mimosoideae) – en gruppe planter
Akasieslekten (Acacia) – en gruppe planter
Mimosa (plante) (Acacia pycnantha) – en plante
Mimosaslekten (Mimosa) – en gruppe planter
Mimosa (stjerne) – en stjerne i stjernebildet Sørkorset
«Wind Eagle» – en supertanker som i en periode bar navnet «Mimosa»
FLK «Mimosa» – et flytende hvalkokeri
| Mimosa kan vise til:
Mimosafamilien (Leguminosae-Mimosoideae) – en gruppe planter
Akasieslekten (Acacia) – en gruppe planter
Mimosa (plante) (Acacia pycnantha) – en plante
Mimosaslekten (Mimosa) – en gruppe planter
Mimosa (stjerne) – en stjerne i stjernebildet Sørkorset
«Wind Eagle» – en supertanker som i en periode bar navnet «Mimosa»
FLK «Mimosa» – et flytende hvalkokeri
== Se også ==
Afrikansk månespinner (Argema mimosae) – en sommerfugl
Mengele Zoo – roman med den fiktive sommerfuglarten Mariposa mimosa | Mimosa eller Beta Crucis er den nest klareste stjernen i stjernebildet Sørkorset. Stjernen ligger 353 lysår fra vårt solsystem. | 6,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%B8ran_van_den_Burgt | 2023-02-04 | Gøran van den Burgt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bærum SK', 'Kategori:Fotballspillere for Lyn Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Strømmen IF', 'Kategori:Fødsler 1. januar', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gøran van den Burgt (født 1. januar 1990) er en norsk tidligere fotballspiller. Han spilte sentral midtbane for Lyn Fotball.
Han startet i Linderud IL og spilte deretter for Bjerkealliansen. Under sitt opphold på Norges Toppidrettsgymnas var han kaptein på Lyn/NTG. Sommeren 2008 gikk han til Bærum Sportsklubb da han ikke fikk A-lagskontrakt med Lyn, men 20. desember samme året annonserte Lyn på sin hjemmeside sin intensjon om å endelig gi Gøran A-lagskontrakt. Han fikk sin debut 22. mars 2009 borte mot Start og endte med ti tippeligakamper i 2009 hvorav syv var startopptredener. Hans første mål for Lyn kom i 2-1 tapet mot Lillestrøm 4. oktober på et vakkert og kraftfullt frispark. Etter Lyn sin konkurs skrev han i august 2010 under for Strømmen Idrettsforening.
17. januar 2013 bekreftet Lyn at Gøran hadde signert en ettårskontrakt med klubben. Kontrakten ble i sin helhet finansiert av klubbens supportere.
| Gøran van den Burgt (født 1. januar 1990) er en norsk tidligere fotballspiller. Han spilte sentral midtbane for Lyn Fotball.
Han startet i Linderud IL og spilte deretter for Bjerkealliansen. Under sitt opphold på Norges Toppidrettsgymnas var han kaptein på Lyn/NTG. Sommeren 2008 gikk han til Bærum Sportsklubb da han ikke fikk A-lagskontrakt med Lyn, men 20. desember samme året annonserte Lyn på sin hjemmeside sin intensjon om å endelig gi Gøran A-lagskontrakt. Han fikk sin debut 22. mars 2009 borte mot Start og endte med ti tippeligakamper i 2009 hvorav syv var startopptredener. Hans første mål for Lyn kom i 2-1 tapet mot Lillestrøm 4. oktober på et vakkert og kraftfullt frispark. Etter Lyn sin konkurs skrev han i august 2010 under for Strømmen Idrettsforening.
17. januar 2013 bekreftet Lyn at Gøran hadde signert en ettårskontrakt med klubben. Kontrakten ble i sin helhet finansiert av klubbens supportere.
== Karrierestatistikk ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gøran van den Burgt – Transfermarkt
(no) Gøran van den Burgt – Norges Fotballforbund
(en) Gøran van den Burgt – FBref
Spillerprofil på lynfotball.net (2008-) | Gøran van den Burgt (født 1. januar 1990) er en norsk tidligere fotballspiller. | 6,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juga_kommune | 2023-02-04 | Juga kommune | ['Kategori:1868 i Finland', 'Kategori:29°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1868', 'Kategori:Kommuner i Norra Karelen', 'Kategori:Sider med kart'] | Juga (finsk: Juuka) er en kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Kommunen har 5 138 innbyggere (2014) og et areal på 1 846,32 km² hvorav 342,79 km² er vann. Juga er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Nurmes, Lieksa, Kontiolax, Polvijärvi, Kaavi, Kuopio og Rautavaara.
| Juga (finsk: Juuka) er en kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Kommunen har 5 138 innbyggere (2014) og et areal på 1 846,32 km² hvorav 342,79 km² er vann. Juga er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Nurmes, Lieksa, Kontiolax, Polvijärvi, Kaavi, Kuopio og Rautavaara.
== Befolkningsutviklingen ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fi) Offisielt nettsted
(en) Juuka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Juga (finsk: Juuka) er en kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Kommunen har innbyggere (2014) og et areal på km² hvorav 342,79 km² er vann. | 6,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marit_Bj%C3%B8rgen | 2023-02-04 | Marit Bjørgen | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Best av de beste-deltakere', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2001', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2003', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2005', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2011', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Langrennsløpere tilknyttet Vasaloppet', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Nettavisen-prisen', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Midtre Gauldal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tour de Ski-vinnere', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris'] | Marit Bjørgen (født 21. mars 1980) er en norsk tidligere langrennsløper som med åtte gull-, fire sølv- og tre bronsemedaljer er tidenes mestvinnende vinterolympier.
Hun er mestvinnende VM-medaljør i langrenn med 26 medaljer, hvorav 18 gullmedaljer; én fra 2003, tre fra 2005, fire fra 2011, fire fra 2013, to fra 2015 og fire fra 2017.
Hun ble kalt «VM-dronningen» av Ski-VM 2005 i Oberstdorf med tre gull, én sølv og én bronse. Etter svake resultater i OL 2006, VM 2007 og VM 2009 ble hun «OL-dronning» i OL 2010 i Vancouver med tre gull, én sølv og én bronse. Bjørgen ble dermed den tredje norske utøver gjennom tidene og den første siden 1924 med fem medaljer i ett og samme OL. Både i VM 2011 og VM 2013 vant hun fire gull og én sølv. I OL 2014 i Sotsji vant Bjørgen tre gull, mens hun vant to gull-, en sølv- og to bronsemedaljer i vinter-OL 2018 i Pyeongchang.
Bjørgen har deltatt i verdenscupen i langrenn fra 1999 til 2018 og har vunnet sammenlagt fire ganger, sprintverdenscupen fire ganger og distansecupen to ganger. Hun er med sine 114 seire den langrennsløperen i verden som har vunnet flest verdenscuprenn individuelt. Hun har også 29 verdenscupseire i stafett, samt 25 norske mesterskap i langrenn. Hun vant Tour de Ski 2015. Fra 2020 til 2022 deltok Bjørgen for langløpslaget Team Ragde Eiendom, senere Team Ragde Charge, i Ski Classics der hun ble nummer to i Vasaloppet 2021.
| Marit Bjørgen (født 21. mars 1980) er en norsk tidligere langrennsløper som med åtte gull-, fire sølv- og tre bronsemedaljer er tidenes mestvinnende vinterolympier.
Hun er mestvinnende VM-medaljør i langrenn med 26 medaljer, hvorav 18 gullmedaljer; én fra 2003, tre fra 2005, fire fra 2011, fire fra 2013, to fra 2015 og fire fra 2017.
Hun ble kalt «VM-dronningen» av Ski-VM 2005 i Oberstdorf med tre gull, én sølv og én bronse. Etter svake resultater i OL 2006, VM 2007 og VM 2009 ble hun «OL-dronning» i OL 2010 i Vancouver med tre gull, én sølv og én bronse. Bjørgen ble dermed den tredje norske utøver gjennom tidene og den første siden 1924 med fem medaljer i ett og samme OL. Både i VM 2011 og VM 2013 vant hun fire gull og én sølv. I OL 2014 i Sotsji vant Bjørgen tre gull, mens hun vant to gull-, en sølv- og to bronsemedaljer i vinter-OL 2018 i Pyeongchang.
Bjørgen har deltatt i verdenscupen i langrenn fra 1999 til 2018 og har vunnet sammenlagt fire ganger, sprintverdenscupen fire ganger og distansecupen to ganger. Hun er med sine 114 seire den langrennsløperen i verden som har vunnet flest verdenscuprenn individuelt. Hun har også 29 verdenscupseire i stafett, samt 25 norske mesterskap i langrenn. Hun vant Tour de Ski 2015. Fra 2020 til 2022 deltok Bjørgen for langløpslaget Team Ragde Eiendom, senere Team Ragde Charge, i Ski Classics der hun ble nummer to i Vasaloppet 2021.
== Bakgrunn og oppvekst ==
Marit Bjørgen ble født på E.C. Dahls stiftelse i Trondheim og vokste opp på gården Bjørga i bygda Rognes i Midtre Gauldal kommune i Trøndelag. Bjørga ligger seks kilometer og 260 høydemeter opp fra Gaula og fylkesvei 30 gjennom Gauldalen, på vestsida av dalen. Marit Bjørgen vokste opp sammen med en ett år eldre bror og etter hvert ei seks år yngre søster. Besteforeldre og oldeforeldre bodde også på gården. Foreldrene drev med melkeproduksjon, og Marit Bjørgen var tidlig med i arbeidet på gården, hun fikk både stort ansvar og stor frihet. Hun gikk på Rognes skole og på ungdomsskolen på Støren. Hun søkte og kom inn på NTG Lillehammer, men valgte heller å gå på idrettslinja på Gauldal videregående skole på Støren slik at hun kunne bo hjemme og ha familie og venner rundt seg.Bjørgen er samboer med den tidligere kombinertløperen og olympiske mester Fred Børre Lundberg.
== Karrieren før 2010 ==
Som barn drev Marit Bjørgen allsidig idrett – langrenn, fotball og håndball – hun spilte håndball til hun var 18 år. Hun var sju år gammel da hun deltok i sitt første skirenn, i Budal. Da Marit Bjørgen var ni, opprettet Idar Terje Belsvik ei treningsgruppe for langrenn i Rognes Idrettslag der både Marit og hennes bror var med. Belsvik var hennes trener og smører helt til hun kom inn på juniorlandslaget. Bjørgen likte å trene hardt, og hun hevdet seg godt i aldersbestemte klasser. Første gang hun ikke vant et skirenn, var et skirenn i Funäsdalen da hun som 14-åring tapte for Mariana Handler. Hun kom med på juniorlandslaget i 1998, og i 1999, som attenåring, vant Bjørgen kvinneklassen i det 56 km lange Rensfjellrennet. Hun debuterte i verdenscupen som nittenåring 27. desember 1999 i Engelberg med en 39.-plass i et sprintrenn. I 2000 gikk hun på det norske laget som tok VM-gull i lagtempo på rulleski.
=== Inn i verdenseliten (2002–2005) ===
Bjørgen fikk sitt gjennombrudd i seniorklassen da hun kom på tredjeplass på 5 km klassisk i NM på Steinkjer i 2001, noe som førte til at hun ble tatt ut på Norges lag i VM 2001 i Lahtis. Hun ble tatt opp på Norges Skiforbunds elitelag i 2001. På sprinten i Düsseldorf 26. oktober 2002 vant hun sitt første verdenscuprenn. Etter det ble hun raskt en av verdens beste sprintere. Bjørgen tok tre verdenscupseire i sprintrenn i sesongen 2002/2003, og hun vant sprintverdenscupen denne sesongen. Hun vant sprintøvelsen i VM i 2003, og hun ble tildelt Olavstatuetten i 2003. I sesongen 2003/2004 kom hun på andreplass i verdenscupen sammenlagt. Etter hvert ble hun også bedre på lengre distanser, hun vant sitt første verdenscuprenn i distanselangrenn i Gällivare 20. november 2004. På landslaget var Svein Tore Samdal hennes trener. I sesongforberedelsene delte Bjørgen inn treningen i bolker med opptil tolv dager på rad med intens hardtrening, noen av dagene med to økter.Sesongen 2004/2005 vant hun verdenscupen sammenlagt klart foran Kateřina Neumannová og Virpi Kuitunen. I VM 2005 i Oberstdorf levde hun opp til favorittstempelet og fikk med seg fem medaljer hjem, deriblant gullmedalje på 30 km klassisk, som tidligere ikke hadde vært regnet som en av hennes sterke distanser. Denne sesongen gav henne Aftenpostens gullmedalje og Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn». Hun mottok også Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris for 2005, og hun fikk to priser på Idrettsgallaen 2006: prisen for «styrke, hurtighet og spenst» og «utøvernes pris».
=== Sykdom og nedturer (2006–2009) ===
Under åpningsdagene i OL i Torino 2006, var hun plaget av sykdom, som også noen dager i forveien. Hun klarte en sølvmedalje på 10 km klassisk, bak Kristina Šmigun, men for øvrig ble mesterskapet medaljeløst for Bjørgen. Hun gjorde det bra i og vant verdenscupen også denne sesongen, selv om resultatene fra OL ikke ble helt som forventet.
Nyttårsaften 2006 vant Bjørgen det aller første rennet, sprint fristil, i nyskapningen Tour de Ski. Til tross for at hun ble nummer to i verdenscupen, ble også 2007 et skuffende år for Bjørgen. Hun vant to verdenscuprenn, men var ikke i form i VM i Sapporo og kom hjem uten individuelle medaljer. I et forsøk på forbedring foran neste sesong gikk Bjørgen etter denne sesongen tilbake til den tidligere landslagstreneren Svein Tore Samdal som sin personlige trener mens Egil Kristiansen, som da hadde vært landslagstrener ett år, fortsatte som landslagstrener.Før sesongen 2007/2008 virket Bjørgen å være tilbake i god, gammel form. I verdenscupåpningen på Beitostølen vant hun sin første verdenscupseier i et distanseløp i fristil. Den 2. desember vant hun 10 km klassisk i Kuusamo, hennes 30. verdenscupseier totalt. I Tour de Ski gjorde hun det bra i starten og ledet, men hun ble syk, og måtte avslutte touren. Hun gikk dermed glipp av alle verdenscuppoengene hun så ut til å vinne i de første løpene. Dette ødela hennes sjanse til å vinne verdenscupen, men hun gjennomførte en brukbar sesongavslutning med andreplass på dobbel jaktstart i Falun, og tredjeplass på 10 km klassisk fellesstart i verdenscupfinalen i Bormio. Hun kom på 11.-plass i verdenscupen til slutt. De dårlige resultatene førte til debatt om Bjørgens treningsmetoder.Selv om målet for sesongen 2008/09 var å være i toppform i VM i Liberec, ble sesongen lik den forrige, hun var i toppform i starten av sesongen og så gikk det nedover etter jul. Hun fikk fire pallplasseringer i verdenscupen før jul, to i Tour de Ski, men ingen etter nyttår. De beste verdenscupplasseringene var to andreplasser, bak Charlotte Kalla på 10 km fristil i åpningen i Gällivare og bak Virpi Kuitunen på 10 km klassisk i Oberhof i Tour de Ski. Like før VM ble hun syk, og for første gang siden VM i Lahtis i 2001 endte hun uten medaljer. Fjerdeplass på stafetten ble beste resultat. I VM i Liberec innså hun at hun måtte kutte ut den harde bolktreninga fordi det ble for tungt å ta seg igjen etter de harde periodene. Hun ble nummer ti i verdenscupen sammenlagt denne sesongen.
== Gullsesongen 2009/2010 ==
=== Forsesongen ===
I starten på OL-sesongen 2009/10 var hun igjen i godt slag, selv om OL var det store målet. Før sesongen endret hun treningsopplegget, arbeidet med å komme over skuffelser i fortiden og prioriterte balanse-, koordinasjons- og teknikktrening. Hun gikk inn til suveren seier på begge distanser i den nasjonale åpningen på Beitostølen, og i verdenscupåpningen på samme sted vant hun 10 km fristil, hennes første verdenscupseier på nesten to år. Til gjengjeld vant hun med hele halvminuttet til svenske Charlotte Kalla, mens Anna Haag ble nummer tre.
Etter å ha stått over rennene i Kuusamo, presterte hun godt i de rennene som var igjen før jul. I Düsseldorf ble hun nummer åtte på sprinten, og på 10 km fristil i Davos ble hun nummer fire. På sprinten i fristil samme helg tok hun andreplass, før hun vant den klassiske sprinten i Rogla etter å ha spurtslått polske Justyna Kowalczyk på oppløpet. Det var hennes første verdenscupseier i sprint på tre år, og den første i klassisk på hele fem år. Etter en andreplass på 15 km klassisk, fellesstart kunne Bjørgen ta juleferie med den gule ledertrøya i behold.
Hun mistet verdenscupledelsen siden hun ikke deltok i Tour de Ski, men hun var tilbake med en andreplass bak Kowalczyk i det første rennet etter touren. Distansen var 10 km klassisk og gikk i estiske Otepää.
=== OL i Vancouver ===
I OL i Vancouver gikk Bjørgen inn til bronse på den innledende 10 km fristil, bak Charlotte Kalla og Kristina Šmigun-Vähi. 17. februar 2010 ble hun olympisk mester på sprint klassisk. Hun gikk raskest i prologen og vant både sitt kvartfinale- og semifinaleheat. I finalen gikk hun inn til en klar seier foran Justyna Kowalczyk og Petra Majdič. Bjørgen ble dermed den andre norske kvinne som tok olympisk gull i individuelt langrenn, den første var Bente Skari i OL 2002 i Salt Lake City. Norge hadde dessuten to stafettgull fra tidligere, i 1968 og 1984. 19. februar gikk Bjørgen inn til OL-gull nummer to da hun vant 15 km dobbel jaktstart (fellesstart med skibytte) med 8,9 sekunders margin til Anna Haag med Justyna Kowalczyk på bronseplass.
Bjørgen tok sitt tredje OL-gull 25. februar da hun gikk ankeretappen for det norske laget på 4 × 5 km stafett. Vibeke Skofterud, Therese Johaug og Kristin Størmer Steira var de andre på vinnerlaget. 27. februar tok Bjørgen sølv på 30 km klassisk, kun én meter bak Justyna Kowalczyk. Dermed tok Marit Bjørgen i alt tre gull, én sølv og én bronsemedalje i OL i Vancouver. For tredje gang klarte en norsk utøver å ta fem medaljer i ett og samme OL: Den første var skytteren Otto Olsen som tok tre gull og to sølv i Sommer-OL 1920 i Antwerpen og den andre var skøteløperen Roald Larsen som i vinter-OL 1924 tok to sølv og tre bronse (sølv på 1500 m og sammenlagt, bronse på 500 m, 5000 m og 10000 m). For sine fremragende prestasjoner i OL ble Bjørgen tildelt Fearnleys olympiske ærespris. Prisen ble overrakt på regjeringens fest for de OL-akkrediterte 17. april 2010.I sesongen 2009/2010 hadde Bjørgen tillatelse til å bruke et legemiddel mot astma med et virkestoff som stod på WADAs liste over forbudte substanser, også slik listen var etter revisjonen per 1. januar 2010. En slik tillatelse kan gis etter søknad om medisinsk fritak fra dopinglisten. Bjørgen ble kritisert av Justyna Kowalczyk for dette. Kowalczyk mente at det burde opprettes en felles legeordning for alle langrennsløpere i verden med astma. Bjørgen fortalte at hun hadde fått astmamedisinen godkjent av en spesialist.
=== Sesongavslutningen ===
Etter de olympiske leker var Bjørgen uten sjanse til å vinne verdenscupen sammenlagt, men hun presterte likevel godt. I Lahtis vant hun dobbel jaktstart med omtrent samme margin som i Whistler, 10 sekunder. Hun gikk også siste etappe på det norske stafettlaget som vant verdenscupstafetten på samme sted. Bjørgen fortsatte på medgangsbølgen og vant også den klassiske sprinten i Drammen. Finske Saarinen og Muranen tok de øvrige pallplasseringene i nevnte rekkefølge.
I Holmenkollen 13. mars vant Bjørgen 30 km fellesstart foran Kristin Størmer Steira og Therese Johaug. For første gang på 25 år ble det tredobbelt norsk i verdenscupen i kvinnelangrenn. Forrige gang var også i Holmenkollen, 16. mars 1985, da ble det firedobbelt ved Anette Bøe, Grete Nykkelmo, Brit Pettersen og Anne Jahren. Under Holmenkollarrangementet tildelte Skiforeningen Bjørgen Holmenkollmedaljen. I juryens begrunnelse heter det at «Marit Bjørgen tildeles medaljen for sine topprestasjoner over tid og sin evne til å kjempe seg tilbake til toppen etter formsvikt». 14. mars gikk Bjørgen inn til sin fjerde strake verdenscupseier da hun vant sprint fristil i Holmenkollen.
På sin 30-årsdag 21. mars 2010 gikk Bjørgen inn til sin femte verdenscupseier på rad da hun vant verdenscupfinalen i Sverige. Verdenscupfinalen bestod av klassisk sprint i Stockholm samt 2,5 km klassisk prolog, 10 km duatlon og en avsluttende 10 km fri med jaktstart i Falun. Dermed kom Bjørgen på andreplass i verdenscupen sammenlagt samt både i sprintcupen og distansecupen, i alle på plassen bak Justyna Kowalczyk.
På Idrettsgallaen 2011 ble Marit Bjørgen tildelt prisen for «årets kvinnelige utøver» i 2010.
== Sesongene fra 2010 til 2015 ==
=== Gullsesongen 2010/2011 ===
Sesongen 2010/11 fortsatte Bjørgen der hun slapp foregående sesong, med seier i den nasjonale sesongåpningen på Beitostølen og i de to første verdenscuprennene. I det første i Gällivare vant hun med 41 sekunder på Charlotte Kalla på 10 km fri. I det andre, «mini-Touren» i Kuusamo, vant hun både den klassiske sprinten og 5 km klassisk og gikk inn til en suveren sammenlagtseier etter den avsluttende jaktstarten. Bjørgen hadde dermed vunnet sju verdenscuprenn på rad. Etter å ha stått over sprinten i Düsseldorf, vant Bjørgen også de påfølgende tre rennene i Davos og La Clusaz. Bjørgen hadde dermed vunnet ti verdenscuprenn på rad av dem hun stilte til start i. Som foregående sesong valgte hun å droppe Tour de Ski for i stedet å konsentrere seg om sesongens store mål, VM i Holmenkollen. Hun vant sin 43. verdenscupseier i Otepää 22. januar 2011 og gikk dermed forbi Bente Skari i antall verdenscupseire. Under NM 2011 på Steinkjer gikk hun til topps på alle tre individuelle distanser.
Bjørgen var storfavoritt foran VM i Holmenkollen. Hun innfridde allerede på den innledende sprinten i fristil der hun vant foran Arianna Follis og Petra Majdič. 26. februar tok hun sin andre gullmedalje, da på 15 km dobbel jaktstart. Etter å ha gått sammen med Justyna Kowalczyk og Therese Johaug store deler av løpet, rykket Bjørgen ifra dem like før mål, og vant med margin på 7,5 sekunder på førstnevnte. Bjørgen vant også 10 km klassisk med intervallstart, 4,1 sekund foran Justyna Kowalczyk. Bjørgen gikk ankeretappen på det norske stafettlaget som vant 4×5 km stafett. Der gikk hun sammen med Vibeke Skofterud, Therese Johaug og Kristin Størmer Steira. På den avsluttende 30 km fristil ble Bjørgen nummer to etter at Therese Johaug rykket fra og vant en suveren seier. Bjørgen endte dermed med fire gull og én sølv i VM, og kunne med rette for andre gang tituleres «VM-dronning».
I Lahtis kom Bjørgen på fjerdeplass i duatlon og ble dermed for første gang på over et år beseiret i et verdenscuprenn i distanselangrenn. Hun vant sprinten i Lahtis og tangerte Jelena Välbes 45 seire i verdenscupen. Hun vant verdenscupfinalen i Stockholm og Falun og tangerte dermed Bjørn Dæhlies 46 verdenscupseire. Totalt ble hun nummer to i verdenscupen sammenlagt etter Justyna Kowalczyk. Hun vant også den avsluttende NM-øvelsen i 30 km fristil i Storelva i Tromsø.
Bjørgen ble av sportsjournalister fra 79 land kåret til verdens beste kvinnelige utøver for 2011. På Idrettsgallaen 2012 ble Marit Bjørgen tildelt de to prisene «årets kvinnelige utøver» og «årets forbilde» for innsatsen i 2011.
=== Sesongen 2011/2012 ===
Sesongen 2011/12 startet som den forrige: Bjørgen vant det første verdenscuprennet i 10 km fri foran Charlotte Kalla, men denne gang på Sjusjøen. Dette var hennes 47. seier, hun passerte Bjørn Dæhlie og troner alene på toppen av listen over antall seire i enkeltrenn. En uke senere vant hun både klassisk sprint, 5 km fri og sammenlagt i «mini-touren» i Kuusamo. Bjørgen vant også sesongens tredje distanserenn, 15 km fri i Davos. Bjørgen ble syk og reiste hjem i stedet for å delta i Rogla siste helg før jul.I en mesterskapsfri sesong var Tour de Ski 2011/12 sesongens store mål. Justyna Kowalczyk startet med å vinne de tre første etappene. Bjørgen vant de fire neste før Justyna Kowalczyk slo tilbake og vant den åttende etappen. Før den avsluttende etappen opp slalåmbakken i Val di Fiemme ledet Kowalczyk med elleve sekunder. Bjørgen tok igjen Kowalczyk, men opp slalåmbakken gikk Kowalczyk ifra og vant med 28 sekunder. Kowalczyk var i storform i januar og vant ytterligere tre renn før Bjørgen vant igjen, 10 km fristil i Rybinsk. Etter seieren på 15 klassisk i Nové Město na Moravě tok Bjørgen tilbake ledelsen i verdenscupen. På hjemmebane i Szklarska Poręba vant Kowalczyk igjen og overtok igjen ledertrøya i verdenscupen. I mars kom Bjørgen tilbake i toppform og vant de fire siste verdenscuprennene: i Lahtis, Drammen, Holmenkollen og verdenscupfinalen i Stockholm og Falun. Hun vant verdenscupen sammenlagt, 270 poeng foran Justyna Kowalczyk.
=== Sesongen 2012/2013 ===
Etter å ha blitt slått av Therese Johaug i den norske sesongåpningen på Beitostølen sesongen 2012/13, slo Marit Bjørgen tilbake og vant verdenscupåpningen i Gällivare. Hun vant også sesongen andre verdenscuprenn, «mini-touren» i Kuusamo. Hun valgte å stå over rennene i Canada for å forberede seg til ett av sesongens store mål, Tour de Ski 2012/13. Under trening hjemme i Trøndelag like før jul opplevde hun hjerterytmeforstyrrelse, og på grunn av dette stod hun over Tour de Ski denne sesongen. I «come-backet» etter hjerterytmeforstyrrelsen, i franske La Clusaz, gikk hun til topps på 10 km klassisk, fellesstart. I NM 2013 på Gåsbu i Hamar gikk hun inn til en suveren seier på 10 km fri med individuell start, 37 sekunder foran Therese Johaug. I sprint ble det tredjeplass, mens hun på 15 km duatlon vant sitt 16. NM-gull. Hun tangerte dermed rekorden over norske mesterskap i langrenn som Oddvar Brå hadde fra 1987 og som Bente Skari tangerte i 2003.
I VM 2013 i Val di Fiemme ble det fire gull og én sølv på de fem distansene Bjørgen gikk. På den første VM-distansen, sprint klassisk vant hun foran Ida Ingemarsdotter og Maiken Caspersen Falla. På 15 km duatlon ble det firedobbel norsk seier: Bjørgen vant foran Therese Johaug, Heidi Weng og Kristin Størmer Steira. Det var Bjørgens tiende VM-gull, og hun passerte dermed Bjørn Dæhlies ni VM-gull. På 10 km fri teknikk med individuell start ledet også Bjørgen underveis, men måtte til slutt ta til takke med sølv, slått av Therese Johaug med russiske Julija Tsjekaljova på tredjeplass.
Det norske stafettlaget på 4×5 km var storfavoritter etter de fire løperne på laget var de fire beste på 15 km duatlon. Det ble gull foran Sverige og Russland med Bjørgen på siste etappe etter at Heidi Weng, Therese Johaug og Kristin Størmer Steira hadde gått de tre første. Hun oppnådde sesongens hovedmål, å vinne 30 km klassisk, etter å ha distansert Kowalczyk og Johaug like før mål. Det var Bjørgens tolvte VM-gull, og hun hadde bare Jelena Välbe (14) foran seg på listen over mestvinnende VM-medaljører i langrenn.
=== Sesongen 2013/2014 ===
Marit Bjørgen ble også sesongen 2013/14 slått av Therese Johaug i den norske sesongåpningen på Beitostølen. I likhet med forrige sesong revansjerte Bjørgen seg med seier i verdenscupåpningen som denne gang var «mini-Touren» i Kuusamo. Bjørgen plusset på seiersrekken med to verdenscupseire i Davos. I Tour de Ski 2013/14 vant Bjørgen prologen i Oberhof, men etter de to neste etappene ble hun syk og reiste hjem. I midten av januar ble hun nummer tre på 10 km klassisk i Norgesmesterskapet på ski 2014 som på grunn av snømangel var flyttet fra Molde til Lillehammer. Therese Johaug og Heidi Weng tok de to første plassene. I de siste to verdenscuprennene før vinter-OL 2014 i Sotsji viste Bjørgen gryende storform og vant både 10 km klassisk og sprint fristil.
15 km duatlon var OLs første distanse. Bare Bjørgen klarte å følge Charlotte Kallas rykk i den siste bakken to kilometer før mål. Inn mot mål gikk Bjørgen forbi Kalla og gikk i mål til sitt fjerde OL-gull totalt. Heidi Weng fikk bronse. På sprint fristil tre dager senere ble Bjørgen utslått i semifinalen etter å ha falt på oppløpet. På 10 km klassisk endte hun på en 5.-plass. Justyna Kowalzcyk vant suverent foran Charlotte Kalla og Therese Johaug. På 4 × 5 km stafett var Norge storfavoritter etter å ha vunnet alle stafetter i mesterskap og i verdenscupen de siste tre årene. I det varme været rundt Laura ski- og skiskytingkompleks ble det smørebom på det norske laget; Norge endte på femteplass med Bjørgen på siste etappe etter at Heidi Weng, Therese Johaug og Astrid Uhrenholdt Jacobsen hadde gått de tre første.
Marit Bjørgen og Ingvild Flugstad Østberg representerte Norge i lagsprint for kvinner. Østberg hadde første etappe og Bjørgen hadde ankeretappen. I semifinalen vant de suverent foran Sverige og USA. I finalen var det Norge og Finland som var de største favorittene. Etter en god etappe av Bjørgen ledet de med noen sekunder på Finland. Østberg gjorde det samme på etappene sine og de vant klart foran Finland på 2.-plass og Sverige på 3.-plass.
På 30 km fristil sikret Bjørgen seg sitt tredje gull i Sotsji-OL. Det var denne seieren Bjørgen hadde siktet seg inn mot som et hovedmål i dette OL. Therese Johaug og Kristin Størmer Steira sikret tredobbelt norsk. Det var tolvte gang i OL-historien det ble tredobbelt norsk og første gang i en kvinneøvelse. Dette var Bjørgens sjette OL-gull, hun rykket dermed opp på tredjeplass på listen over mestvinnende vinterolympiere, på plassen bak Bjørn Dæhlie på andre med Ole Einar Bjørndalen på første.
Bjørgen vant både i Lahtis og Holmenkollen og lå 39 poeng bak Therese Johaug i verdenscupsammendraget før verdenscupfinalen i Falun. Bjørgen vant sprinten og lå bare tre poeng bak Johaug før de siste to øvelsene. På 15 km duatlon gikk Johaug ifra Bjørgen og fikk 15 sekunders ledelse før den avsluttende jaktstarten over 10 km fri. Dette klarte Bjørgen aldri å ta igjen, og hun endte opp med andreplass både i verdenscupen sammenlagt og i distansecupen. Bjørgen hadde vunnet flest bonuspoeng i løpet av sesongen og kunne innkassere BMW xDrive-trofeet, en BMW X1.Da Bjørgen vant 30 km fristil i NM del to på Gålå tok Bjørgen sitt syttende NM-gull. Hun er dermed mestvinnende langrennsløper i antall NM-gull.I juli 2014 mottok Bjørgen den internasjonale prisen «Fair Play Mecenate». På Idrettsgallaen 2015 ble hun kåret til Årets kvinnelige utøver for 2014.
=== Sesongen 2014/2015 ===
Sesongen 2014/2015 startet med hard kniving mellom Bjørgen og Therese Johaug. Bjørgen og Johaug vant hvert sitt renn i den nasjonale sesongåpningen på Beitostølen. Av sju konkurranser i verdenscupen før jul vant Bjørgen fire, Johaug to, mens Ingvild Flugstad Østberg vant ett sprintrenn. I Tour de Ski 2015 vant Bjørgen de fem første rennene. Ingen hadde gjort det før henne. Bjørgen vant sammenlagt ett minutt og 39 sekunder foran Therese Johaug, med Heidi Weng på tredjeplass og Ragnhild Haga på fjerde.
Etter seier i sprint og andreplass på 10 km i Östersund i de siste rennene før VM i Falun, hadde Bjørgen allerede vunnet verdenscupen sammenlagt. I VM gikk Bjørgen til topps på den første distansen, sprint klassisk, foran Stina Nilsson og Maiken Caspersen Falla. Det ble sjetteplass på 15 km duatlon, og Bjørgen valgte å stå over lagsprinten. På 10 km fri med intervallstart ble det smørebom på hele det norske laget, og Bjørgen havnet på 31.-plass. Bjørgen gikk fjerde etappe på det norske laget som tok gull på 4 x 5 km stafett. Heidi Weng, Therese Johaug og Astrid Uhrenholdt Jacobsen gikk de første tre etappene. Dette var Bjørgens 14. gullmedalje i VM. Hun gikk dermed forbi Jelena Välbe som mestvinnende VM-medaljør i langrenn, men fortsatt likt i antall gullmedaljer. På den avsluttende 30 km klassisk tok Bjørgen sølv, bak suverene Therese Johaug.
Bjørgen vant begge rennene i Lahtis og den avsluttende tremila i Holmenkollen. Dette var Bjørgens seier nr. 75 i et verdenscuprenn og hennes femte på tremila i Holmenkollen. Bjørgen sikret seg denne sesongen seier både i sprintcupen og i distansecupen i tillegg til i verdenscupen sammenlagt.
Det var lenge usikkert hvorvidt Bjørgen ville legge opp eller ikke etter sesongslutt, men 13. april 2015 gjorde hun det klart at planen var å satse i minst én sesong til. Den 23. juni 2015 kom hun derimot med nyheten om at hun ventet barn med samboeren Fred Børre Lundberg, og dermed ville stå over sesongen 2015/2016. Hun fødte en sønn 26. desember 2015.
I 2015 endret Det internasjonale skiforbundet tellingen av verdenscupseire slik at også etappeseire i «tour»-konkurranser teller som verdenscupseire. Bjørgen hadde dermed ikke 75, men 102 verdenscupseire.
== Karrieren fra 2015 ==
=== Sesongen 2015/16 ===
Bjørgens første skirenn etter fødselen var det lokale Marit Bjørgen-rennet på Støren, et renn på 42 km. Der vant hun klassen K36–40, som eneste deltaker, med tiden 2.16.32. Hun planla å delta i NM del 2 på Beitostølen i mars, men måtte stå over på grunn av belastningsskade i hoften. Samme skade gjorde at hun også måtte stå over Skarverennet. Hun trente etter dette ikke for fullt gjennom sommeren 2016.
=== Sesongen 2016/17 ===
I sesongåpningen på Beitostølen 19. november vant Bjørgen 10 km fristil, elleve sekunder foran Heidi Weng. Hun vant også 10 km klassisk i verdenscuprenn-åpningshelgen i Kuusamo 27. november, hennes 103. verdenscupseier gjennom karrieren. Bjørgen valgte å stå over Tour de Ski 2016/17 for å konsentrere seg om VM i Lahtis. Hun vant verdenscuprennene i Ulricehamn (10 km fri teknikk), i Falun (15 km klassisk) og i Otepää (10 km klassisk) som var det siste rennet før VM. Innimellom dette vant hun også 10 km klassisk og 15 km duatlon i NM på Lygna.
I VM ble hun utslått i kvartfinalen på sprinten, der hun deltok som tittelforsvarer. Hun tok gull på 15 km duatlon; Det var hennes femtende VM-gull, og hun står dermed alene som mestvinnende i antall gullmedaljer i ski-VM. Hun vant også 10 km klassisk med en seiersmargin på 41 sekunder til sølvmedaljevinneren Charlotte Kalla; Det var hennes største seiersmargin på alle hennes til da seksten VM-gull. På 4 × 5 km stafett gikk Bjørgen ankeretappen på det norske laget som tok gull foran Sverige og Finland. Maiken Caspersen Falla, Heidi Weng og Astrid Uhrenholdt Jacobsen gikk de tre første etappene. På avslutningsdistansen 30 km fristil ble det firedobbelt norsk: Marit Bjørgen vant foran Heidi Weng, Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Ragnhild Haga. Det var Bjørgens 18. VM-gull.
Den 12. mars 2017 tok Bjørgen en suveren seier på 30 km klassisk i Holmenkollen. Det var hennes sjette seier på tremila i Holmenkollen, på dagen tolv år etter hennes første. Hun avsluttet verdenscupsesongen med to etappesire og seier sammenlagt i verdenscupfinalen i Quebec. I NM del to på Gålå vant hun 5 km og 30 km og kom opp i 21 NM-gull, alle i individuelt.
=== Sesongen 2017/18 ===
Bjørgen vant både 10 km klassisk og 10 km fristil i sesongåpningen på Beitostølen 17. og 19. november. Hun kom ikke videre fra prologen i verdenscupåpningen i Ruka; Bare to norske kvinner gikk videre, og smøresjef Knut Nystad innrømmet smørebom. På del to av «mini-touren», 10 km klassisk, gikk Bjørgen til topps og sikret seg sin 111. verdenscupseier. Deretter fulgte en del renn der Bjørgen havnet utenfor pallen før hun slo til med seier i det siste verdenscuprennet før jul, 10 km jaktstart i Toblach. Hun gikk ut 22 sekunder bak Charlotte Kalla, men tok henne igjen og spurtslo sine norske lagvenninner Ingvild Flugstad Østberg og Heidi Weng. Det var Bjørgens 112. verdenscupseier. Bjørgen valgte i likhet med de foregående sesongene å stå over Tour de Ski. I Norgesmesterskapet på ski 2018 på Gåsbu vant Bjørgen alle de tre individuelle konkurransene: sprint klassisk, 10 km fri og 15 km duatlon. Bjørgen kom dermed opp i 24 norske mesterskap.
I vinter-OL 2018 fikk hun sølv på åpningsdistansen, 15 km skiathlon, bak Charlotte Kalla. På 10 km fristil med intervallstart tok Bjørgen bronse, bak Ragnhild Haga og Charlotte Kalla. På 4 × 5 km stafett gikk Bjørgen ankeretappen på det norske laget som tok gull. Ingvild Flugstad Østberg, Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Ragnhild Haga gikk de tre første etappene. Bjørgen gikk ut på siste etappe 3,4 sekunder bak Russland og Sverige. Bjørgen gikk opp i teten og dro og rykket på den siste bakketoppen slik at spurtsterke Stina Nilsson ikke klarte å ta henne igjen. På lagsprinten, som gikk i fristil, ble det bronse til det norske laget der Bjørgen gikk sammen med Maiken Caspersen Falla. Bjørgens mål for OL var en individuell gullmedalje. Det lyktes hun med i den avsluttende øvelsen i OL, 30 km langrenn i klassisk stil. Bjørgen gikk tidlig opp i teten, og feltet skrumpet inn. På den andre av fire 7,5 km-runder var det ingen konkurrenter som klarte å henge med. Bjørgen vant til slutt med hele 1 minutt og 49,5 sekunder til finske Krista Pärmäkoski og med svenske Stina Nilsson på tredjeplass. Det var Bjørgens åttende OL-gull, likt med Ole Einar Bjørndalen og Bjørn Dæhlie. Alle tre har fire sølvmedaljer, men Bjørgen har flere bronsemedaljer enn de andre to og er dermed tidenes mestvinnende vinterolympier. Hun klatret også opp på sjetteplass over alle olympiere, etter Michael Phelps med 23 gull og Larisa Latynina, Paavo Nurmi, Mark Spitz og Carl Lewis som alle har ni gull. For andre gang vant Bjørgen fem medaljer i ett OL. Bjørgens OL-gull sikret også at Norge ble beste nasjon i vinter-OL 2018 på plassen foran Tyskland. Bjørgen fikk utdelt gullmedaljen på OLs avslutningsseremoni med 40 000 tilskuere til stede etter at hun var norsk flaggbærer under innmarsjen.
Bjørgen vant tremila i Holmenkollen for sjuende gang etter at hun 1,5 km før mål hadde innhentet et forsprang på 36 sekunder. Bjørgen avsluttet sin verdenscupkarriere med seier i verdenscupavslutningen i Falun. Det var hennes 114. verdenscupseier. I NM del to i Alta 6. april 2018 fortalte Bjørgen at hun ville legge opp som langrennsløper etter denne sesongen. Samme dag vant hun 5 km, noe som ble hennes 25. NM-gull i langrenn. Samme kveld endret NRK TV sitt sendeskjema (Gullrekka) og satte inn et eget hyllestprogram om Marit Bjørgen i stedet for programmet Beat for beat. Dagen etter tok hun sin siste NM-medalje, da hun havnet på 2.-plass i 30 km fristil.
På Idrettsgallaen 2019 ble Bjørgen tildelt tre priser: «Årets kvinnelige utøver» for 2018, «Årets navn» i 2018 som var stemt fram av publikum, og «Idrettsgallaens hederspris» som hun ble tildelt sammen med Ole Einar Bjørndalen. På Adresseavisens nyttårskonsert i 2019 ble Bjørgen tildelt prisen «Årets trønder», etter at hun hadde vært blant de nominerte fem ganger tidligere.
=== To sesonger med langløp (2020–2022) ===
Den 26. mai 2020 informerte Bjørgen om at hun ville gjøre comeback som langrennsløper ved å delta på langløpslaget Team Ragde Eiendom – laget til Anders og Jørgen Aukland. Hun vurderte å delta i Marcialonga 2021, men hadde ikke meldt seg inn igjen i Adams-systemet (Anti-Doping Administration and Management System) i tide for å få lov å delta der. Vasaloppet 2021 ble eneste renn Bjørgen deltok i denne sesongen, der ble det andreplass etter at Lina Korsgren ble for sterk. Bjørgen vurderte å delta på tremila i NM del to i Granåsen, men denne ble avlyst på grunn av koronaen.I sin andre sesong i Ski Classics gikk Bjørgen nok en gang glipp av Marcialonga, denne gang på grunn av covid-19. Hun ble nummer seks i Vasaloppet 2022, nummer fem i Birkebeinerrennet og nummer to i Reistadløpet fra Setermoen til Bardufoss.
== Etter langrennskarrieren ==
Under ski-VM 2021 var Bjørgen ekspertkommentator i TV2.Bjørgen deltok i New York Marathon 2022 der hun løp på 3.08.52. I 2022 gav hun sammen med Guro Strøm Solli ut boka Marits metode som beskriver hennes treningsmetoder.
== Meritter ==
=== Olympiske leker ===
=== Verdensmesterskap ===
.* Duatlon refererer i 2001 til 5 km klassisk med intervallstart etterfulgt av 5 km fristil med jaktstart. Fra 2005 er duatlon fellesstart 7,5 km klassisk etterfulgt av 7,5 km fristil. ** 30 km langrenn for kvinner i 2001 måtte avlyses på grunn av sterk kulde (-23 °C).F = Fristil, K = klassisk stil; Tallet på 4 x 5 km stafett markerer hvilken etappe Bjørgen gikk; 1 og 2 i klassisk stil, 4 i fristil.
== Se også ==
Kongepokalvinnere i skiidrett for kvinner
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over mestvinnende verdenscupvinnere i skisport
Liste over norgesmestere i langrenn
Oversikt over flest vunne gullmedaljer i ett og samme OL
== Fotnoter og referanser ==
== Litteratur ==
Sverker Sörlin (2011). Kroppens geni : Marit, Petter og langrenn som lidenskap. Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-530-3407-2.
Ingerid Stenvold (2021). Vinnerhjerte : Historien om Marit Bjørgen. J.M. Stenersens Forlag. ISBN 9788272017247.
== Eksterne lenker ==
(en) Marit Bjørgen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marit Bjørgen på Internet Movie Database
(de) Marit Bjørgen – Munzinger Sportsarchiv
(en) Marit Bjørgen – Olympics.com
(en) Marit Bjørgen – Olympic.org
(en) Marit Bjørgen – Olympedia
(en) Marit Bjørgen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Marit Bjørgen – FIS (langrenn) | Bjørga eller Bjørgen er et bygdelag og tidligere stasjon på Rørosbanen mellom Singsås og Kotsøy i Midtre Gauldal kommune. Kirkested, barneskole, trevarefabrikk, butikker m. | 6,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kes%C3%A4lahti | 2023-02-04 | Kesälahti | ['Kategori:29°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norra Karelens geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Kesälahti er en tidligere kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Kommunen hadde cirka 5 800 innbyggere og et areal på 582,7 km². Kesälahti var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Kerimäki, Kides, Parikkala, Punkaharju og Savonranta.
Den 1. januar 2013 ble Kesälahti en del av kommunen Kides.
| Kesälahti er en tidligere kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Kommunen hadde cirka 5 800 innbyggere og et areal på 582,7 km². Kesälahti var en finskspråklig kommune som grenset til kommunene Kerimäki, Kides, Parikkala, Punkaharju og Savonranta.
Den 1. januar 2013 ble Kesälahti en del av kommunen Kides.
== Referanser == | Kesälahti er en tidligere kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Kommunen hadde cirka 5 800 innbyggere og et areal på 582,7 km². | 6,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederik_Ndoci | 2023-02-04 | Frederik Ndoci | ['Kategori:Albanske musikere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest 2007', 'Kategori:Fødsler 9. februar', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Shkodër'] | Frederik Ndoci (født 9. februar 1960 i Shkodër, Albania) er en albansk sanger som representerte Albania i Eurovision Song Contest 2007.
Han deltok sammen med sin frue Aida Dyrrah-Ndoci med sangen «Hear My Plea». Paret skilte seg senere og Aida byttet etternavnet sitt til Dyrrah.Ndoci har også vunnet den albanske musikkfestivalen Festivali i Këngës to ganger; i 1989 og 2006.
2011 stilte Ndoci opp i den 50. utgaven av Festivali i Këngës med låten "Oh, jeta ime" (å, mitt liv). I finalen kom han på siste plass. 2013 deltok han i Festivali i Këngës 52 med låten "Një ditë shpresë" (en håpefull dag). I finalen fikk Ndoci 33 poeng og femte plass av 16 deltagere.
| Frederik Ndoci (født 9. februar 1960 i Shkodër, Albania) er en albansk sanger som representerte Albania i Eurovision Song Contest 2007.
Han deltok sammen med sin frue Aida Dyrrah-Ndoci med sangen «Hear My Plea». Paret skilte seg senere og Aida byttet etternavnet sitt til Dyrrah.Ndoci har også vunnet den albanske musikkfestivalen Festivali i Këngës to ganger; i 1989 og 2006.
2011 stilte Ndoci opp i den 50. utgaven av Festivali i Këngës med låten "Oh, jeta ime" (å, mitt liv). I finalen kom han på siste plass. 2013 deltok han i Festivali i Këngës 52 med låten "Një ditë shpresë" (en håpefull dag). I finalen fikk Ndoci 33 poeng og femte plass av 16 deltagere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Frederik Ndoci på Internet Movie Database
(en) Frederik Ndoci på Discogs
(en) Frederik Ndoci på MusicBrainz
(en) Frederik Ndoci på Genius — sangtekster | Frederik Ndoci (født 9. februar 1960 i Shkodër, Albania) er en albansk sanger som representerte Albania i Eurovision Song Contest 2007. | 6,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skolemassakren_i_Winnenden | 2023-02-04 | Skolemassakren i Winnenden | ['Kategori:2009 i Tyskland', 'Kategori:48°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 2009', 'Kategori:Masseskytinger', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skolemassakrer'] | Skolemassakren i Winnenden var en skolemassakre ved Albertville realskole i Winnenden i den tyske delstaten Baden-Württemberg, som fant sted 11. mars 2009. 15 personer ble drept av gjerningsmannen, 17-åringen Tim Kretschmer, som tok sitt liv etter massakren. Massakren i Winnenden fant sted dagen etter en lignende massakre i Alabama i USA.
| Skolemassakren i Winnenden var en skolemassakre ved Albertville realskole i Winnenden i den tyske delstaten Baden-Württemberg, som fant sted 11. mars 2009. 15 personer ble drept av gjerningsmannen, 17-åringen Tim Kretschmer, som tok sitt liv etter massakren. Massakren i Winnenden fant sted dagen etter en lignende massakre i Alabama i USA.
== Hendelsesforløp ==
=== Massakren ved Albertville realskole ===
En bevæpnet gutt i kamuflasjetøy åpnet ild ved Albertville realskole (48°52′07″N 9°23′56″Ø) ca. kl. 09:30 (sentraleuropeisk tid). Øyenvitner fortalte at han skjøt i korridorene og klasserom, og gikk fra rom til rom. Flere personer ble skutt i hodet.
Ni elever (åtte jenter og en gutt), to kvinnelige lærere og en kvinnelig lærerstudent ble drept. Elevene var mellom 14 og 15 år.
Politiet fikk en nødoppringning fra en elev kl. 09:33, og tre politibetjenter kom til åstedet to minutter senere. Gjerningsmannen åpnet da ild mot politibetjentene og flyktet fra skolebygningen.
=== Flukt og nye drap ===
Etter massakren ved Albertville realskole flyktet gjerningsmannen og drepte en gartner som jobbet for en psykiatrisk klinikk i nærheten i en park.
Kl. 12:04 kapret han en bil ved en parkeringsplass, og tvang sjåføren til å kjøre til Wendlingen, 40 km. fra Winnenden. Etter at bilen skled av veien fortsatte han til fots og etterlot bilføreren, som varslet politiet. Til slutt drepte gjerningsmannen en selger og en kunde i en bilforretning. 12:30 kom det til skuddveksling mellom gjerningsmannen og politiet; to politibetjenter ble såret før gjerningsmannen selv ble truffet og deretter begikk selvmord.
== Gjerningsmannen ==
Gjerningsmannen, Tim Kretschmer (26. juli 1991–11. mars 2009) fra nabobyen Leutenbach, hadde vært elev ved Albertville til året før, da han gikk ut med dårlige karakterer. Ifølge politiet hadde han blitt behandlet for depresjon, men dette ble benektet av hans foreldre. Han interesserte seg spesielt for bordtennis, og hadde planer om å bli profesjonell bordtennisspillerPolitiet stormet foreldrehjemmet kl. 10.00. Faren er aktiv i en lokal skyteklubb og hadde 15 lovlige skytevåpen. En Beretta 92 pistol kamret for kaliber 9 x 19 mm Luger og flere hundre runder ammunisjon manglet fra hjemmet.
== Reaksjoner ==
Flere land sendte kondolanser. Kong Harald av Norge sendte kondolansetelegram til president Horst Köhler og uttrykte sin medfølelse med ofrenes familier. Europaparlamentet holdt et minutts stillhet. Det ble holdt en økumenisk gudstjeneste med protestantisk, katolsk og muslimsk prest.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Winnenden school shooting – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Skolemassakren i Winnenden var en skolemassakre ved Albertville realskole i Winnenden i den tyske delstaten Baden-Württemberg, som fant sted 11. mars 2009. | 6,238 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mirfak | 2023-02-04 | Mirfak | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten bilde i infoboks med bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten spektralklasse i infoboks med spektralklasse på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten stjernebilde i infoboks med stjernebilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten variabelklasse i infoboks med variabelklasse på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten vismag v i infoboks med vismag v på Wikidata', 'Kategori:Persevs', 'Kategori:Stjerner'] | Mirfak - eller Alfa persei - er den klareste stjernen i stjernebildet Persevs, sammen med den mer kjente stjernen Algol. Mirfak er en gul-hvit kjempestjerne, som ligger 590 lysår fra solsystemet og er en stjerne i en stjernehop som kalles Alfa Persei-hopen.
Mirfak lyser 5000 ganger sterkere enn vår sol og diameteren er 62 ganger større
Navnet Mirfak er fra arabisk og betyr «albu». | Mirfak - eller Alfa persei - er den klareste stjernen i stjernebildet Persevs, sammen med den mer kjente stjernen Algol. Mirfak er en gul-hvit kjempestjerne, som ligger 590 lysår fra solsystemet og er en stjerne i en stjernehop som kalles Alfa Persei-hopen.
Mirfak lyser 5000 ganger sterkere enn vår sol og diameteren er 62 ganger større
Navnet Mirfak er fra arabisk og betyr «albu». | Mirfak - eller Alfa persei - er den klareste stjernen i stjernebildet Persevs, sammen med den mer kjente stjernen Algol. Mirfak er en gul-hvit kjempestjerne, som ligger 590 lysår fra solsystemet og er en stjerne i en stjernehop som kalles Alfa Persei-hopen. | 6,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Austrobaileyaceae | 2023-02-04 | Austrobaileyaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Austrobaileyales', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste'] | Austrobaileyaceae er en familie av blomsterplanter i ordenen Austrobaileyales som består av bare én kjent slekt – Austrobaileya. Slekten inneholder 1-2 kjente arter som er endemisk(e) i den nørdøstre delen av delstaten Queensland i Australia. Denne familien anses for å være blant de tidligst utskilte ("primitive") grenene blant blomsterplantene.
| Austrobaileyaceae er en familie av blomsterplanter i ordenen Austrobaileyales som består av bare én kjent slekt – Austrobaileya. Slekten inneholder 1-2 kjente arter som er endemisk(e) i den nørdøstre delen av delstaten Queensland i Australia. Denne familien anses for å være blant de tidligst utskilte ("primitive") grenene blant blomsterplantene.
== Utseende ==
Plantene er vedaktige lianer som er eviggrønne og som kan bli opptil 15 m høye. Stammene kan være litt vridd, og grenene er rette og bladrike. Av bladene kan det utvinnes eteriske oljer. Bladverket foretrekker skygge og derfor vokser planten sjelden over «taket» i regnskogen. Artene foretrekker varme og fuktighet. Blomstene er ganske store og har ca 12 lysegrønne, frie kronblader. Blomsten har 6-20 pollenbærere, hvorav de innerste er sterile. Fruktemneene er oversittende og består av 4-14 frie fruktblader. Pollinatorer er trolig tovinger. Fruktene er om lag 7 cm lange, aprikosfargete, avlange og bærformete.
== Utbredelse ==
Arten(e) vokser bare i regnskogen i nordøstre delene av Queensland i Nordøst-Australia.
== Systematikk ==
Familien ble inkludert som eneste familie i ordenen Austrobaileyales i APG II-systemet og dette ble videreført i det oppdaterte APG III-systemet, etter at det første APG-systemet plasserte familien som en basal i blomsterplantene uten noen orden.
Familien består av en eller to arter:
Austrobaileya maculata er et liane-aktig tre som vokser i fuktige habitater i skyggelaget i regnskogen av Queensland.
Austrobaileya scandens kan bli 15 meter høy, og har blå-grønt bladverk. Blomstene er spiralsatt med blekgrønne kronblader. De pollineres av fluer. Arten vokser bare i skogsområdet Daintree i Queensland.Familien ble opprettet av Léon Camille Marius Croizat i 1943 etter at A. scandens var beskrevet av Cyril Tenison White i 1933.
Tidligere systematikere plasserte også familien blant de mest "primitive" blomsterplantene, men med ulike plasseringer i hierarkiene:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Austrobaileyaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Austrobaileyaceae hos Artsdatabanken
(en) Austrobaileyaceae hos Fossilworks
(en) Austrobaileyaceae hos ITIS
(en) Austrobaileyaceae hos NCBI
(en) Austrobaileyaceae hos The International Plant Names Index
(en) Austrobaileyaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Austrobaileyaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Austrobaileyaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Austrobaileyaceae i: L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants: descriptions, illustrations, identification, information retrieval. Versjon: 3. mai 2006. http://delta-intkey.com Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine..
NCBI Taxonomy Browser | Slekt og arter: Se tekst | 6,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Denebola | 2023-02-04 | Denebola | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Hovedseriestjerner klasse A'] | Denebola er den nest klareste stjernen i stjernebildet Løven. Den ligger 36 lysår fra solsystemet og har en lysstyrke på 12 ganger solas. Dens tilsynelatende størrelsesklasse er 2.14. Denebola er en variabel stjerne, lysstyrken varierer litt over en periode på noen få timer.
Navnet er forkortet fra Deneb alased, fra den arabiske setningen "danab al-asad" som betyr "halen til løva", da den ligger på løvehalen i stjernebildet.
Denebola er en relativt ung stjerne med en alder på mindre enn 400 millioner år. Stjernens radius er ca. 1.7 ganger solas, men den sterke rotasjonen (120 km/sek) gir den en flattrykt form. Massen er 1.75 solmasser
Denebola har en skive av støv rundt seg, som Vega, og man kan anta at stjernen kan ha planeter rundt seg.
Denebola er en av stjernene i stjernehopen IC 2391, da disse stjernene har en tilnærmet samme bevegelse gjennom rommet. Mer enn 60 stjerner i denne gruppen har blitt identifisert.
Kilde : engelsk versjon av Wikipedia | Denebola er den nest klareste stjernen i stjernebildet Løven. Den ligger 36 lysår fra solsystemet og har en lysstyrke på 12 ganger solas. Dens tilsynelatende størrelsesklasse er 2.14. Denebola er en variabel stjerne, lysstyrken varierer litt over en periode på noen få timer.
Navnet er forkortet fra Deneb alased, fra den arabiske setningen "danab al-asad" som betyr "halen til løva", da den ligger på løvehalen i stjernebildet.
Denebola er en relativt ung stjerne med en alder på mindre enn 400 millioner år. Stjernens radius er ca. 1.7 ganger solas, men den sterke rotasjonen (120 km/sek) gir den en flattrykt form. Massen er 1.75 solmasser
Denebola har en skive av støv rundt seg, som Vega, og man kan anta at stjernen kan ha planeter rundt seg.
Denebola er en av stjernene i stjernehopen IC 2391, da disse stjernene har en tilnærmet samme bevegelse gjennom rommet. Mer enn 60 stjerner i denne gruppen har blitt identifisert.
Kilde : engelsk versjon av Wikipedia | Denebola er den nest klareste stjernen i stjernebildet Løven. Den ligger 36 lysår fra solsystemet og har en lysstyrke på 12 ganger solas. | 6,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trimeniaceae | 2023-02-04 | Trimeniaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Austrobaileyales', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste'] | Trimeniaceae er en familie av blomsterplanter i den basale ordenen Austrobaileyales. Familien inneholder sannsynligvis bare én slekt – Trimenia med 8 arter. Dette er vedaktige planter som finnes i subtropisk og tropisk skog i Sørøst-Asia, østlige Australia og flere øyer i Stillehavet.
| Trimeniaceae er en familie av blomsterplanter i den basale ordenen Austrobaileyales. Familien inneholder sannsynligvis bare én slekt – Trimenia med 8 arter. Dette er vedaktige planter som finnes i subtropisk og tropisk skog i Sørøst-Asia, østlige Australia og flere øyer i Stillehavet.
== Utseende ==
Familien består av trær, busker og lianer med hele blader som kan ha tagget bladkant. Alle artene har tokjønna blomster, men noen arter har i tillegg rene hannblomster (andromonøci). Blomstene er små og radiærsymmetriske. Blomsterbladene er begerbladlignende - de ytterste ligner blader og de er festet i spiral. Begge dele trekk som oppfattes som opprinnelige («primitive») hos blomsterplantene. Et annet opprinnelig trekk er at antallet blomsterblader og pollenbærere er ubestemt og til dels stort; opptil 25-40. Fruktemnet er oversittende og består som regel av ett fruktblad. Frukten er et lite kjøttfullt bær.
== Utbredelse ==
Artene i familien finnes kun i Sørøst-Asia, Sørøst-Australia og noen øyer i Sørvestre-Stillehavet (Fiji, Samoa, Marquesasøyene).
== Systematikk ==
Det er vanligvis kun en slekt som aksepteres i denne familien; Trimenia, men en slekt til, Piptocalyx har vært brukt for to av artene i familien. Artene i denne familien har tidligere vært inkludert i Monimiaceae.
== Økonomisk betydning ==
Ingen økonomisk betydning er rapportert .
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Trimeniaceae i Encyclopedia of Life
(en) Trimeniaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Trimeniaceae hos Artsdatabanken
(en) Trimeniaceae hos Fossilworks
(en) Trimeniaceae hos ITIS
(en) Trimeniaceae hos NCBI
(en) Trimeniaceae hos The International Plant Names Index
(en) Trimeniaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Trimeniaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Trimeniaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | Trimeniaceae er en familie av blomsterplanter i den basale ordenen Austrobaileyales. Familien inneholder sannsynligvis bare én slekt – Trimenia med 8 arter. | 6,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Christensen | 2023-02-04 | Johan Christensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1935', 'Kategori:Fødsler 23. september', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Johan Christensen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Johan Martinus Christensen (født 1863, død 1935) var en norsk arkitekt som ble uteksaminert ved Technische Hochschule i Hannover i 1887 under ledelse av professor Conrad Wilhelm Hase, som var ledende i Hannoverskolen. I 1894 gikk Christensen inn i et kompaniskap sammen med Lars Solberg under navnet Solberg & Christensen, et samarbeid som varte frem til 1901. Christensen er videre kjent for sitt omfattende virke i Trondheim, hvor han blant annet sammen med Lars Solberg og Johan Osness tegnet E.C. Dahls Stiftelse (1908) av pusset tegl i art nouveau.
| Johan Martinus Christensen (født 1863, død 1935) var en norsk arkitekt som ble uteksaminert ved Technische Hochschule i Hannover i 1887 under ledelse av professor Conrad Wilhelm Hase, som var ledende i Hannoverskolen. I 1894 gikk Christensen inn i et kompaniskap sammen med Lars Solberg under navnet Solberg & Christensen, et samarbeid som varte frem til 1901. Christensen er videre kjent for sitt omfattende virke i Trondheim, hvor han blant annet sammen med Lars Solberg og Johan Osness tegnet E.C. Dahls Stiftelse (1908) av pusset tegl i art nouveau.
== Utvalgt virke ==
Trondhjems Tekniske Læreanstalt i Munkegata 1 i Trondheim sammen med Lars Solberg (1893–1898)
Rønvik sindssygeasyl (i jugendstil) i Bodø sammen med Lars Solberg (1895–1902)
Ombygging av Norges Bank i Kongens gate 1 i Trondheim (1897)
Første byggedel av Bispehaugen skole i Nonnegata 19 sammen med Lars Solberg (1898)
Kluwergården i Olav Tryggvasons gate 40 (i nyromansk stil) sammen med Lars Solberg (1899)
Frimurerlosjen i Kongens gate 3 i Trondheim, sammen med Karl Norum og Lars Solberg (1899–1902)
Håndverkerforeningens hus i Kjøpmannsgata 12 sammen med Lars Solberg (1900)
Trondheim borgerlige realskole (i nyrenessanse) sammen med Lars Solberg (1900)
Strinda kirke (i dragestil) sammen med Lars Solberg (1900)
E.C. Dahls Stiftelse i Sverres gate 7 i Trondheim (1908)
Slakthuset ved Gryta i Trondheim (1918)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gunnarsjaa, Arne (2007). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt Forlag AS. s. 167. ISBN 978-82-7935-197-9.
== Eksterne lenker ==
(en) Johan Christensen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Johan Martinus Christensen (født 1863, død 1935) var en norsk arkitekt som ble uteksaminert ved Technische Hochschule i Hannover i 1887 under ledelse av professor Conrad Wilhelm Hase, som var ledende i Hannoverskolen. I 1894 gikk Christensen inn i et kompaniskap sammen med Lars Solberg under navnet Solberg & Christensen, et samarbeid som varte frem til 1901. | 6,243 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ambanja | 2023-02-04 | Ambanja | ['Kategori:13°S', 'Kategori:48°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Byer på Madagaskar', 'Kategori:Sider med kart'] | Ambanja er en by med beliggenhet i Antsirananaprovinsen i det nordlige Madagaskar. I 2005 hadde byen 29 980 innbyggere. Byen har en flyplass, Ambanja Airport, og en havn. Majoriten av innbyggerne er jordbrukere. | Ambanja er en by med beliggenhet i Antsirananaprovinsen i det nordlige Madagaskar. I 2005 hadde byen 29 980 innbyggere. Byen har en flyplass, Ambanja Airport, og en havn. Majoriten av innbyggerne er jordbrukere. | Ambanja er en by med beliggenhet i Antsirananaprovinsen i det nordlige Madagaskar. I 2005 hadde byen 29 980 innbyggere. | 6,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ambatolampy | 2023-02-04 | Ambatolampy | ['Kategori:19°S', 'Kategori:47°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byer på Madagaskar', 'Kategori:Sider med kart'] | Ambatolampy er en by med beliggenhet i Ambatolampyprovinsen på Madagaskar. I 2005 hadde byen 26 549 innbyggere. | Ambatolampy er en by med beliggenhet i Ambatolampyprovinsen på Madagaskar. I 2005 hadde byen 26 549 innbyggere. | Ambatolampy er en by med beliggenhet i Ambatolampyprovinsen på Madagaskar. I 2005 hadde byen 26 549 innbyggere. | 6,245 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hervor | 2023-02-04 | Hervor | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nordiske sagnpersoner', 'Kategori:Tyrfingsyklusen'] | Hervor er navnet på tre kvinnelige mytologiske figurer i syklusen om det magiske sverdet Tyrfing, presentert i Hervors saga og deler som er funnet i Den eldre Edda. Den første Hervor var datteren til Angantyr. Den andre Hervor var datteren til Heidrek, sønn av den første Hervor. I tillegg er Hervor navnet på en valkyrie som ble gift med Volund smed og blir omtalt blant annet i Volundkvadet i Den eldre Edda.
Kvinnenavnet Hervors første del betyr «strid» eller «hær».
| Hervor er navnet på tre kvinnelige mytologiske figurer i syklusen om det magiske sverdet Tyrfing, presentert i Hervors saga og deler som er funnet i Den eldre Edda. Den første Hervor var datteren til Angantyr. Den andre Hervor var datteren til Heidrek, sønn av den første Hervor. I tillegg er Hervor navnet på en valkyrie som ble gift med Volund smed og blir omtalt blant annet i Volundkvadet i Den eldre Edda.
Kvinnenavnet Hervors første del betyr «strid» eller «hær».
== Hervor, datter av Angantyr ==
=== Barndom ===
Hervor ble født etter at hennes far Angantyr døde som følge av en tvekamp med den svenske helten Hjalmar den hugstore, og vokste opp som en trell. Hun klede seg som en mann, kjempet, drepte, og herjet under sitt mannlige fornavn Hjørvard. Da hun fikk greie på sin fars identitet besluttet hun å leve lik sin far og finne «Tyrfing», det magiske sverdet.
=== Sammenkalle de døde ===
En dag seilte hun inn til Munarvåg (Munarvágr) på Samsø (Samsey) med flåten sin, men hun var den eneste som våget å legge til ved den forheksede øya. Resten av mannskapet hennes fryktet de nattlige hendelsene blant gravhaugene på øya. Da hun nærmet seg gravstedene oppdaget hun en ild som brant over dem, og nærmet seg den største av gravene. Hun talte da med høy stemme og krevde at hennes far skulle vise seg. Hun fortalte at som hans datter hadde hun krav på sin rettmessige arv, Tyrfing. Deretter påkalte hun også sine elleve onkler og krevde å høre sin fars stemme. Faren ba henne om ikke å fortsette sin leting etter sverdet. Hun ga seg ikke, men fortsatte å kreve arven.
=== Krever sin arv ===
Endelig åpnet graven seg og i dens midte skinte en ild. Der så hun sin far, som advarte henne om å ikke be om sverdet. Det ville føre til døden for hele stammen om hun brukte det. Likevel opprettholdt hun kravet. Endelig ble sverdet kastet ut av graven og hun grep det, hilste farvel til sine døde slektninger og gikk mot stranden.
Da hun kom fram var alle skipene borte. Hennes mannskap var blitt skremt unna av ilden og tordendrønnene fra galtene.
Til slutt klarte hun å komme seg fra øya og nådde fram til jotnen Gudmund av Glæsisvoll (Glæsisvellir) i Jotunheimen. Fortsatt var hun kledt i mannsdrakt og kalte seg Hjørvard. Listig hjalp hun jotnen å vinne brettspillet hnefatafl. Imidlertid drepte hun også en mann der som forsøkte å dra Tyrfing ut av sliren etter at hun hadde reist seg fra bordet. Deretter dro hun igjen i viking, og hun reiste langt og fjernt.
Etter en tid gikk hun trett av reisene og dro tilbake til sin fosterfar Bjartmar. Her begynte hun å sy og brodere som andre kvinner, og ble da betraktet som en vakker og hendig pike.
Gudmunds sønn Hofund kom for å be henne gifte seg med ham og hun sa da ja. Gamle Gudmund feiret stort bryllup for paret og overga sitt rike til dem. De levde lykkelig sammen og fikk to sønner som fikk navnene Angantyr og Heidrek.
Sverdet Tyrfing fortsatte å gjøre ondt verk, og Heidrek drepte sin bror Angantyr med det. For de videre hendelsene med sverdet, se artikkelen om Heidrek.
== Hervor, datter av Heidrek ==
Heidrek hadde en datter som han døpte Hervor. Hun var skjoldmø og kommanderte en gotisk festning og hun falt i et slag mot hunerne, se Hlodskvida, sangen om hunernes undergang.
== Hervor, ektefelle av Volund smed ==
Legenden om Volund smed finnes i norrøne kilder som Volundkvadet, et dikt i Den eldre Edda og «Velent-tåtten» i Saga om Didrik av Bern. Han hadde to brødre, Egil og Slagfinn, og de ble alle gift med tre valkyrier, Ladgunn Svankvit, Hervor Alvit og Olrun. De to første var døtrene til kong Lodve, og den siste av kong Kjar i Valland. Volund ble gift med Hervor Alvit. Etter mange år forsvinner kvinnene, og to brødrene drar på letning, unntatt Volund som sitter igjen med Hervors magiske ring som han smir utallige kopier av. Ringen gjør det mulig for ham å fly.
== Referanser ==
== Se også ==
Hervors saga (norrønt Hervǫrs saga, Hervarar saga) | thumb|350px|right|Hervor, datter av Heidrek, dør. Maleri av [[Peter Nicolai Arbo. | 6,246 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89tienne_Bal%C3%A1zs | 2023-02-04 | Étienne Balázs | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. november', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Fødsler 24. januar', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske sinologer'] | Étienne Balázs, opprinnelig Istvan Balázs (født 24. januar 1905 i Budapest i Østerrike-Ungarn, død 29. november 1963 i Paris) var en ungarsk sinolog.
| Étienne Balázs, opprinnelig Istvan Balázs (født 24. januar 1905 i Budapest i Østerrike-Ungarn, død 29. november 1963 i Paris) var en ungarsk sinolog.
== Liv ==
Balazs tilbrakte barndommen og ungdomsårene i Budapest. Gjennom religionshistoriske studier kom han via buddhismen til sinologien. I 1923 fortsatte han i Berlin det studiet han hadde innledet i Budapest, og tok i 1930 doktorgraden under professor Otto Franke med magna cum laude.
På grunn av sitt opposisjonelle arbeid måtte Balazs forlate Tyskland i 1935. Etter at Paris ble okkupert, flyttet han med sin kone i 1940 til Meauzac i department Tarn-et-Garoune. Der ble han i fem år.
En samling av Balazs' artikler er utgitt på fransk av Paul Demiéville under navnet La bureaucratie céleste. Disse artiklene gir en enestående god beskrivelse av den konfucianske stats byråkrati, og går detaljert inn på det komplekse forhold mellom keisere og mandariner. Det var mandarinene som var de virkelige bærere av dette kinesiske statsskikket.
== Verker ==
«Beiträge zur Wirtschaftsgeschichte der T'ang-Zeit», i Mitteilungen des Seminars für Orientalische Sprachen, 34, 1931, s. 1-92, 35, 1932, s. 1-73, 36, 1933, s. 1-62
«Die Inschriften der Sammlung Baron von der Heydt», i Ostasiatische Zeitschrift, Neue Folge zehnter Jahrgang, 1934, s. 24-29, s. 80-96
Karl Bünger: «Review: Quellen zur Rechtsgeschichte der T'ang-Zeit», i Pacific Affairs, Bind 20, Nr. 4, 1947, i. 440-441
«New Light on the History of Chinese Society», i Pacific Affairs, Bind 23, Nr. 2, 1950, s. 318-323
«Le traité économique du 'Souei-chou» (Études sur la société et l'économie de la Chine médiévale I), Bibliothèque de l'institut des Hautes Études Chinoises, Leiden: Brill, 1953
Wolfram Eberhard: «Review: Conquerors and Rulers. Social Forces in Medieval China», i Pacific Affairs, Bind 27, Nr. 1, 1954, s. 74-77
«Le Traité juridique du 'Souei-chou» (Études sur la société et l'économie de la Chine médiévale II), Bibliothèque de l'institut des Hautes Études Chinoises Vol. IX, Leiden: Brill, 1954
Edward H. Schafer: «Review: The Empire of Min», i Journal of the American Oriental Society, bind 76, Nr. 1, 1956, S. 35-37
Herbert Franz Schurmann: «Economic Structure of the Yüan Dynasty. Translation of Chapters 93 and 94 of the Yüan shih», i The Journal of Asian Studies, Bind 19, Nr. 3, 1960, s. 325-327
«Review: Chinese Thought and Institutions», redigert av John K. Fairbank, The Journal of Asian Studies, Bind 19, Nr. 3, 1960, s. 321-325
«The Birth of Capitalism in China», i Journal of Economic and Social History of the Orient, 3, 1960, s. 196-216
«Political Theory and Administrative Reality» i Traditional China, School of Oriental and African Studies, London, 1965
Paul Demiéville: La bureaucratie céleste. Recherches sur l'économie et al société de la Chine traditionelle, Gallimard, Paris 1968
== Referanser ==
== Litteratur ==
Paul Demiéville: «Nécrologie: Étienne Balazs (1905–1963)», i T'oung Pao, 1964, li
Wolfgang Franke: Étienne Balazs in memoriam. Oriens Extremus, 1965, xii
D. C. Twitchett: «Le Traité juridique du 'Souei-chou' by Étienne Balázs», i Bulletin of the School of Oriental and African Studies, 1958, s. 651-652
Harriet T. Zurndorfer: Not Bound to China: Étienne Balazs, Fernand Braudel and the Politics of the Study of Chinese History in Post-War France. Past & Present 185, 2004, S. 189-221
== Eksterne lenker ==
Kort biografi | Étienne Balázs, opprinnelig Istvan Balázs (født 24. januar 1905 i Budapest i Østerrike-Ungarn, død 29. | 6,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ladytron | 2023-02-04 | Ladytron | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1999', 'Kategori:Britiske musikkgrupper'] | Ladytron er et elektrorock-band fra Liverpool i England. Bandet består av fire medlemmer og har gitt ut fire album. Ladytron ble dannet i 1999 da Reuben Wu og Daniel Hunt møtte sangerne Helen Marnie og Mira Aroyo. Bandets navn er tatt fra en sang av Roxy Music.
| Ladytron er et elektrorock-band fra Liverpool i England. Bandet består av fire medlemmer og har gitt ut fire album. Ladytron ble dannet i 1999 da Reuben Wu og Daniel Hunt møtte sangerne Helen Marnie og Mira Aroyo. Bandets navn er tatt fra en sang av Roxy Music.
== Album ==
604 (2001)
Light & Magic (2002)
Witching Hour (2005)
Velocifero (2008)
Gravity the Seducer (2011)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ladytron – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ladytron på Discogs
(en) Ladytron på MusicBrainz
(en) Ladytron på Spotify
(en) Ladytron på Songkick
(en) Ladytron på Last.fm
(en) Ladytron på AllMusic
Ladytron på Twitter
Ladytron på Facebook
Ladytron på Myspace | thumb|right|Ladytron (London, 2003) | 6,248 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lola_Flores | 2023-02-04 | Lola Flores | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1995', 'Kategori:Fødsler 21. januar', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Jerez de la Frontera', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske dansere', 'Kategori:Spanske musikere', 'Kategori:Spanske skuespillere'] | Lola Flores (født María de los Dolores Flores Ruiz den 21. januar 1923, død 16. mai 1995) var en spansk sangerinne, danserinne og skuespillerinne av romaniherkomst.
| Lola Flores (født María de los Dolores Flores Ruiz den 21. januar 1923, død 16. mai 1995) var en spansk sangerinne, danserinne og skuespillerinne av romaniherkomst.
== Profesjonell karriere ==
Flores ble født i Jerez de la Frontera i Cádiz i Spania. Hun ble en kjent danserinne og sangerinne innen andalusisk folkesang/-dans i ung alder, og opptrådte i filmer mellom 1939 og 1987. Hennes største suksesser var i show der hun samarbeidet med Manolo Caracol, hennes artistiske partner fram til 1951.
== Personlig liv ==
I 1958 giftet hun seg med Antonio González el Pescaílla, en gitarist. Hun fikk tre barn, Dolores (sangerinne og skuespillerinne Lolita Flores), rockemusiker, sanger og skuespiller Antonio Flores, og sangerinne og danserinne Rosario Flores.
Lola Flores døde av brystkreft i 1995, 72 år gammel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lola Flores – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lola Flores på Internet Movie Database
(fr) Lola Flores på Allociné
(en) Lola Flores på AllMovie
(en) Lola Flores hos The Movie Database
(en) Lola Flores på Apple Music
(en) Lola Flores på Discogs
(en) Lola Flores på MusicBrainz
(en) Lola Flores på Spotify
(en) Lola Flores på Genius — sangtekster
(en) Lola Flores på AllMusic | Lola Flores (født María de los Dolores Flores Ruiz den 21. januar 1923, død 16. | 6,249 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DR_P2 | 2023-02-04 | DR P2 | ['Kategori:1951 i Danmark', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmarks Radio', 'Kategori:Danske radiokanaler', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Radiokanaler etablert i 1951'] | For den norske radiokanalen med samme navn, se NRK P2.P2 er en dansk radiokanal, eid av Danmarks Radio. Kanalen har fokus på klassisk musikk og jazz. Kanalen sender også snakkeprogrammer om bøker med mere samt radiodrama, likt norske P2.
| For den norske radiokanalen med samme navn, se NRK P2.P2 er en dansk radiokanal, eid av Danmarks Radio. Kanalen har fokus på klassisk musikk og jazz. Kanalen sender også snakkeprogrammer om bøker med mere samt radiodrama, likt norske P2.
== Historie ==
P2 startet sine første sendinger i 1951.
=== Den fjerde radiokanal ===
1. april 2002 ble P2 (under navnet P2 musik og kultur) tildelt konsesjonen til å sende på en rekke frekvenser, som av kulturministeriet i Danmark ble navngitt som «den fjerde radiokanal». DR vant konsesjonen i konkurranse med en rekke andre søkere, på bakgrunn av en kvalitetsvurdering (også kalt «skønhedskonkurrence»).
Den fjerde radiokanal var et resultat av medieforliket mellom Socialdemokraterne, Det radikale venstre, SF og Centrumdemokraterne (CD). Regjeringspartiene og SF ønsket å tildele DR kanalen, slik at P2 og DR P4 hver kunne sende døgnet rundt. CD ønsket imidlertid at radiokanalen skulle på anbud, sånn at andre enn DR kunne få muligheten til å sende. Resultatet ble at radiokanalen kom ut på anbud, med en rekke betingelser om innhold av blant annet klassisk musikk og kulturprogrammer. Venstre og Konservative stemte imot forslaget, idet de ønsket at anbudsbetingelsene skulle være enklere og derfor mer attraktive for private selskaper. De var dessuten imot at DR skulle tildeles frekvensene.
P2 er sånn sett den av de fire FM-kanalene DR sender som har de strengeste kravene til sammensetningen av programinnholdet.
Konsesjonen for P2 utløper 31. mars 2009.[trenger oppdatering]
== Eksterne lenker ==
(da) Offisielt nettsted
(da) Mediesekretariatets sendetilladelse for P2
(da) «Medieaftalen 2001-2004» | | hovedkvarter = DR Byen, København | 6,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Autographa | 2023-02-04 | Autographa | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Metallfly', 'Kategori:Nord-Amerikas insekter', 'Kategori:Palearktiske sone', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1821'] | Autographa spp. er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Plusiinae. Seks arter forekommer i Norge. Den tallrikeste og mest kjente av disse, tross at den kanskje ikke er i stand til å overvintre i Norge, er gammafly (Autographa gamma).
| Autographa spp. er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Plusiinae. Seks arter forekommer i Norge. Den tallrikeste og mest kjente av disse, tross at den kanskje ikke er i stand til å overvintre i Norge, er gammafly (Autographa gamma).
== Utseende ==
Middelsstore (vingespenn 32–43 mm for de artene som forekommer i Norge) nattfly, forvingene gråaktige eller brunlige. Forkroppen har en tverrkjøl av høyt oppstående, hårlignende skjell nær framkanten og en dusk over scutellum. Midt i forvingen er det en eller to sølvhvite flekker, ofte mer eller mindre y-formet. Den bakre delen av vingens midtfelt er gjerne klarere farget enn resten av vinge, rødbrunt eller gulaktig. Nyremerket er vanligvis synlig, sjeldnere ringmerket. Mellomlinjene, som avgrenser vingens midtfelt, er lyse, men gjerne bare tydelige i den bakerste delen. Langs ytterkanten er det vanligvis et lysere område. Bakvingen er mer eller mindre lyst grålig, oftest mørkere ytterst. Larvene er lysgrønne med spredte, oppstående børster.
== Levevis ==
Artene er mest knyttet til åpne områder, men siden de er aktive flygere kan de dukke opp nesten hvor som helst. Larvene, som overvintrer, lever på ulike løvtrær, busker og urter, særlig synes brennesle (Urtica dioica) å være en mye brukt næringsplante. De voksne sommerfuglene besøker gjerne blomster. I alle fall noen av artene flyr nærmest døgnet rundt. Flere av artene, spesielt gammafly, kan foreta lange vandringer.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i den palearktiske sone og i Nord-Amerika. I Norge er artene stort sett utbredt i Sør-Norge, men streifende individer kan dukke opp lenger nord.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Ditrysia
Gruppen Apoditrysia
Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
Overfamilien Noctuoidea
Familien nattfly, Noctuidae
Underfamilien metallfly, Plusiinae
Slekten Autographa Hübner, 1821
Autographa aemula (Denis & Schiffermüller, 1775)
Autographa biloba (Stephens, 1830)
Storflekket metallfly, Autographa bractea (Denis & Schiffermüller, 1775)
Gråbrunt metallfly, Autographa buraetica (Staudinger, 1892)
Autographa excelsa (Kretschmar, 1862)
Gammafly, Autographa gamma (Linnaeus, 1758)
Rødbrunt metallfly, Autographa jota (Linnaeus, 1758)
Gyllenbrunt metallfly, Autographa macrogamma (Eversmann, 1842)
Autographa mandarina (Freyer, 1845)
Fiolettbrunt metallfly, Autographa pulchrina (Haworth, 1809)
== Kilder ==
Norges sommerfugler – Nattfly [1]
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [3]
Utbredelsesdata: [4]
== Eksterne lenker ==
(en) Autographa i Encyclopedia of Life
(en) Autographa i Global Biodiversity Information Facility
(no) Autographa hos Artsdatabanken
(sv) Autographa hos Dyntaxa
(en) Autographa hos Fauna Europaea
(en) Autographa hos ITIS
(en) Autographa hos NCBI
(en) Kategori:Autographa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Autographa – detaljert informasjon på Wikispecies | * gammafly | 6,251 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zwartboek | 2023-02-04 | Zwartboek | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på virkelige hendelser', 'Kategori:Filmer fra 2006', 'Kategori:Filmer om andre verdenskrig', 'Kategori:Hebraiskspråklige filmer', 'Kategori:Krigsfilmer', 'Kategori:Nederlandske dramafilmer', 'Kategori:Nederlandskspråklige filmer', 'Kategori:Thrillerfilmer', 'Kategori:Tyskspråklige filmer'] | «Black Book» omdirigeres hit. For «svarteboken», se The Black Book.Zwartboek (engelsk: Black Book) er en nederlandsk krigsthriller fra 2006 regissert av Paul Verhoeven. Hovedrollene spilles av Carice van Houten, Sebastian Koch, Thom Hoffman og Halina Reijn. Handlingen er hensatt til andre verdenskrig og handler om en ung jødisk kvinne i Nederland som blir spion for motstandsbevegelsen.
Filmen hadde premiere på Filmfestivalen i Venezia. Filmen er ikke blitt satt opp på norske kinoer, men ble lansert på DVD i 2008.
Filmen ble forholdsvis godt mottatt av anmelderne og har 75% på Rotten Tomatoes. Anmelderne i Dagsavisen og Dagbladet gav den terningkast fem, mens Aftenposten gav den fire.Ved filmens utgivelse, var filmen den dyreste nederlandske filmproduksjonen noensinne, og også den mest kommersielt suksessfulle.
| «Black Book» omdirigeres hit. For «svarteboken», se The Black Book.Zwartboek (engelsk: Black Book) er en nederlandsk krigsthriller fra 2006 regissert av Paul Verhoeven. Hovedrollene spilles av Carice van Houten, Sebastian Koch, Thom Hoffman og Halina Reijn. Handlingen er hensatt til andre verdenskrig og handler om en ung jødisk kvinne i Nederland som blir spion for motstandsbevegelsen.
Filmen hadde premiere på Filmfestivalen i Venezia. Filmen er ikke blitt satt opp på norske kinoer, men ble lansert på DVD i 2008.
Filmen ble forholdsvis godt mottatt av anmelderne og har 75% på Rotten Tomatoes. Anmelderne i Dagsavisen og Dagbladet gav den terningkast fem, mens Aftenposten gav den fire.Ved filmens utgivelse, var filmen den dyreste nederlandske filmproduksjonen noensinne, og også den mest kommersielt suksessfulle.
== Handling ==
I 1944 forsøker den nederlandsk-jødiske sangeren Rachel Stein å gjemme seg for nazi-regimet i det okkuperte Nederland. Et våningshus hun har gjemt seg i, blir ødelagt av bombefly. Hun går til en advokat som har hjulpet familien hennes. Hjulpet av en mann som heter Van Gein, blir Rachel gjenforent med familien sin og går om bord i en båt som skal ta dem og flere andre sørover. Imidlertid blir de tatt i bakhold av det tyske SS, som dreper dem og tar verdisaker fra likene. Rachel var den eneste overlevende, men klarer ikke å flykte fra okkupert territorium.
Ved å bruke et ikke-jødisk alias, Ellis de Vries, blir Rachel involvert i en nederlandsk motstandsgruppe i Haag - under ledelse av Gerben Kuipers. Hun samarbeider også tett med en doktor, Hans Akkermans. Når Kuipers sønn og andre medlemmer blir tatt til fange, godtar Ellis å forføre den lokale SD-sjefen Hauptsturmführer Ludwig Müntze. På en fest ved det lokale SD-hovedkvarteret møter hun Obersturmführer Günther Franken, Müntzes brutale stedfortreder. Hun får jobb som sekretær ved SD-hovedkvarteret, og blir forelsket i Müntze. Han innser at hun er jøde, men bryr seg ikke.
Gjennom en skjult mikrofon som Ellis planter på Frankens kontor, innser de at Van Gein er forræderen som forrådte Rachel, hennes familie og de andre jødene til SS. Mot Kuipers ordre bestemmer Akkermans seg for å bortføre Van Gein. Forsøket deres går galt, og Van Gein blir drept. Franken svarer ved å planlegge å drepe 40 gisler. Men Müntze, innser krigen er tapt, og har vært i forhandlinger med motstandsbevegelsen, motarbeider dette. Müntze blir fengslet og dømt til døden. Motstandsbevegelsen planlegger å redde deres arresterte medlemmer. Men planen blir forrådt, og de finner fengselscellene fylt med tyske tropper. Bare Akkermans og et annet medlem klarer å flykte. Ellis blir deretter arrestert og ført til Franken.
== Medvirkende ==
Carice van Houten i rollen som Rachel Stein, alias Ellis de Vries
Sebastian Koch i rollen som Ludwig Müntze
Thom Hoffman i rollen som Hans Akkermans
Halina Reijn i rollen som Ronnie
Waldemar Kobus i rollen som Günther Franken
Derek de Lint i rollen som Gerben Kuipers
Christian Berkel i rollen som general Käutner
Dolf de Vries i rollen som Mr. Smaal
Peter Blok i rollen som Mr. Van Gein, politimann som bedrar menneskene som forsøker å krysse grensen
Michiel Huisman i rollen som Rob, seiler som hjelper Rachel Stein
Ronald Armbrust i rollen som Tim Kuipers, sønn av Gerben Kuipers, en kommunist og medlem av motstandsbevegelsen
Frank Lammers i rollen som Kees, medlem av motstandsbevegelsen
Matthias Schoenaerts i rollen som Joop, medlem av motstandsbevegelsen
Johnny de Mol i rollen som Theo, prektig kristen og medlem av motstandsbevegelsen
Xander Straat i rollen som Maarten, medlem av motstandsbevegelsen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Zwartboek på Internet Movie Database
(no) Zwartboek hos Filmfront
(sv) Zwartboek i Svensk Filmdatabas
(da) Zwartboek i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Zwartboek på Allociné
(nl) Zwartboek på MovieMeter
(en) Zwartboek på AllMovie
(en) Zwartboek på Turner Classic Movies
(en) Zwartboek på Rotten Tomatoes
(en) Zwartboek på Metacritic | 18. mai 2007 (USA)2. | 6,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SimCity_4 | 2023-02-04 | SimCity 4 | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plattform hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Mac OS-spill', 'Kategori:Videospill fra 2003', 'Kategori:Videospill utviklet i USA', 'Kategori:Windows-spill'] | SimCity 4 er et videospill som går ut på å bygge en by. Spillet er utviklet av Maxis, og ble utgitt 14. januar 2003 som den fjerde i SimCity-serien.
Spillet går ut på at man lager en region ved terraforming og så bygger tomter som vokser inn til å bli en by. Tomtene man kan bygge er enten av industriell, næringslivs- eller bostedskarakter. I tillegg må man lage servicetilbud til innbyggerne sine, som for eksempel infrastruktur. Det går også an å forbedre sikkerheten i byene sine ved hjelp av politistasjoner og brannstasjoner.
For at byen skal bestå, må man justere skatter, få folk til å jobbe, og gjøre oppdrag for å få bonusstrukturer som kan forbedre økonomien.
| SimCity 4 er et videospill som går ut på å bygge en by. Spillet er utviklet av Maxis, og ble utgitt 14. januar 2003 som den fjerde i SimCity-serien.
Spillet går ut på at man lager en region ved terraforming og så bygger tomter som vokser inn til å bli en by. Tomtene man kan bygge er enten av industriell, næringslivs- eller bostedskarakter. I tillegg må man lage servicetilbud til innbyggerne sine, som for eksempel infrastruktur. Det går også an å forbedre sikkerheten i byene sine ved hjelp av politistasjoner og brannstasjoner.
For at byen skal bestå, må man justere skatter, få folk til å jobbe, og gjøre oppdrag for å få bonusstrukturer som kan forbedre økonomien.
== Rush Hour ==
Rush Hour er en tilleggspakke til SimCity 4. Spillet tillater en hel del nye funksjoner. Man kan få flere oppdrag å utføre. Noen av de nye kjøreoppdragene er med båt på vannet, tog i høye hastigheter, utrykningskjøretøy som politibil, brannbil og ambulanse, militære kjøretøy som stridsvogner, fly og helikopter i lufta. Det følger også med nye transportmuligheter i denne tilleggspakken som ekspresstog og vanlig tog. Man kan også laget et eget fergesystem med både store og små båter. Mulighetene er også store når det gjelder veiutbygging, da man kan bygge brede avenyer i byen.
Sim City 4 Rush Hour er gitt ut av EA Games med utvikling av Maxis og Will Wright.
== Eksterne lenker ==
(en) SimCity 4 på Steam
(en) SimCity 4 på GOG.com
(en) SimCity 4 hos MobyGames
(en) SimCity 4 hos MobyGames
(en) SimCity 4 på Metacritic
(en) SimCity 4 hos Internet Game Database | SimCity 4 er et videospill som går ut på å bygge en by. Spillet er utviklet av Maxis, og ble utgitt 14. | 6,253 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_McCartney | 2023-02-04 | Paul McCartney | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Chiles fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 18. juni', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Knights Bachelor', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:MusiCares Person of the Year', 'Kategori:Order of the British Empire (MBE)', 'Kategori:Paul McCartney', 'Kategori:Personer fra Liverpool', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Æreslegionen'] | James Paul McCartney (født 18. juni 1942 i Liverpool i England) er en britisk multi-instrumentalist, komponist, skuespiller og låtskriver. Han er mest kjent som ett av de to mest kreative medlemmene i musikkgruppen The Beatles. Ved siden av musikken har han engasjert seg i flere politiske spørsmål, som vegetarianisme og kampen mot landminer.
McCartney begynte sin musikkarriere med bandet The Quarrymen (1957–1960), der John Lennon var ubestridt leder og sologitarist. I en kort periode tok McCartney over som sologitarist, før hans venn George Harrison ble bandets faste sologitarist. Da ble McCartney rytmegitarist, før han gikk inn som bassist etter at den første bassisten sluttet i 1961. Innen da hadde bandet skiftet navn til The Beatles. McCartneys første innspilling (en privat i ett eksemplar), «In Spite of All the Danger», var et samarbeid med Harrison, men deretter samarbeidet han med Lennon. Sammen ble låtskriverparet Lennon/McCartney blant verdenshistoriens mest suksessrike komponistpar. The Beatles hadde til sammen 20 hits som toppet de amerikanske hitlistene. Av disse var McCartney kreditert låtskriver sammen med Lennon for samtlige McCartney spilte mange instrumenter, inkudert sologitar («Taxman»), blokkfløyte («The Fool on the Hill»), trommer («Back in the USSR») og piano («A Day in the Life»). McCartney interesserte seg for moderne musikk, kunst og litteratur, og engasjerte seg i en rekke prosjekter i London.
Etter at The Beatles ble oppløst, begynte han som soloartist, før han så dannet bandet Wings (1971–1980). Etter perioden med Wings har han drevet solokarriere, der han også har samarbeidet med blant andre Stevie Wonder, Michael Jackson og Kanye West. Han har hatt ni listetopper som soloartist eller med Wings. Så sent som i 2018 toppet ett av hans album albumistene til Billboard. Han har også gitt ut flere klassiske verk.
Han startet Liverpool Institute for Performing Arts, en høgskole for scenekunst, musikk og lydteknikk. Han har også en rekke ganger holdt forelesninger for studentene og utdelt diplomer til avgangsstudenter.
McCartney står oppført i Guinness rekordbok som den mest fremgangsrike komponist innenfor moderne populærmusikk. Han har skrevet over 50 sanger som har kommet på «topp ti» på hitlistene. I 1965 ble han, sammen med de andre medlemmene i The Beatles, utnevnt til medlem av Order of the British Empire av dronning Elizabeth II. I 1997 ble han adlet til ridder. Musikkmagasinet Rolling Stone rangerer McCartney som tidenes nest beste låtskriver, foran John Lennon og kun forbigått av Bob Dylan.
| James Paul McCartney (født 18. juni 1942 i Liverpool i England) er en britisk multi-instrumentalist, komponist, skuespiller og låtskriver. Han er mest kjent som ett av de to mest kreative medlemmene i musikkgruppen The Beatles. Ved siden av musikken har han engasjert seg i flere politiske spørsmål, som vegetarianisme og kampen mot landminer.
McCartney begynte sin musikkarriere med bandet The Quarrymen (1957–1960), der John Lennon var ubestridt leder og sologitarist. I en kort periode tok McCartney over som sologitarist, før hans venn George Harrison ble bandets faste sologitarist. Da ble McCartney rytmegitarist, før han gikk inn som bassist etter at den første bassisten sluttet i 1961. Innen da hadde bandet skiftet navn til The Beatles. McCartneys første innspilling (en privat i ett eksemplar), «In Spite of All the Danger», var et samarbeid med Harrison, men deretter samarbeidet han med Lennon. Sammen ble låtskriverparet Lennon/McCartney blant verdenshistoriens mest suksessrike komponistpar. The Beatles hadde til sammen 20 hits som toppet de amerikanske hitlistene. Av disse var McCartney kreditert låtskriver sammen med Lennon for samtlige McCartney spilte mange instrumenter, inkudert sologitar («Taxman»), blokkfløyte («The Fool on the Hill»), trommer («Back in the USSR») og piano («A Day in the Life»). McCartney interesserte seg for moderne musikk, kunst og litteratur, og engasjerte seg i en rekke prosjekter i London.
Etter at The Beatles ble oppløst, begynte han som soloartist, før han så dannet bandet Wings (1971–1980). Etter perioden med Wings har han drevet solokarriere, der han også har samarbeidet med blant andre Stevie Wonder, Michael Jackson og Kanye West. Han har hatt ni listetopper som soloartist eller med Wings. Så sent som i 2018 toppet ett av hans album albumistene til Billboard. Han har også gitt ut flere klassiske verk.
Han startet Liverpool Institute for Performing Arts, en høgskole for scenekunst, musikk og lydteknikk. Han har også en rekke ganger holdt forelesninger for studentene og utdelt diplomer til avgangsstudenter.
McCartney står oppført i Guinness rekordbok som den mest fremgangsrike komponist innenfor moderne populærmusikk. Han har skrevet over 50 sanger som har kommet på «topp ti» på hitlistene. I 1965 ble han, sammen med de andre medlemmene i The Beatles, utnevnt til medlem av Order of the British Empire av dronning Elizabeth II. I 1997 ble han adlet til ridder. Musikkmagasinet Rolling Stone rangerer McCartney som tidenes nest beste låtskriver, foran John Lennon og kun forbigått av Bob Dylan.
== Biografi ==
McCartney kom fra en familie fra Irland og Isle of Man, og vokste opp i fattige kår. Faren, Jim McCartney, var selv musiker, og påvirket Paul McCartney musikalsk. Fjorten år gammel mistet Paul McCartney moren, og ett år senere møtte han John Lennon. De to inkluderte også George Harrison og en roterende gruppe utfyllende bandmedlemmer. Sammen med Pete Best og Stuart Sutcliffe dro de til Hamburg i Tyskland, der de gjennomførte mange svært tøffe konsertprogram i kjellere i Hamburgs røde distrikt. Dette førte til at de ble svært gode til å underholde og opptre. McCartneys styrke som sanger var å synge høye toner, og å kunne synge annenstemmen.
I 1962 fikk The Beatles, etter mange avslag, endelig kontrakt med George Martin i EMIs datterselskap Parlophone, der de lyktes å spille inn egenkomponerte sanger. Fra da av har McCartney fremført i hovedsak egne sanger. McCartney utviklet seg både i The Beatles og etterpå som en låtskriver som kombinerte gode melodier med avansert musikkforståelse, og skapte en rekke banebrytende sanger. I tillegg til solokarriere, hadde han sitt eget band, Wings, på 1970-tallet, og har flere samarbeid med andre artister bak seg.
På et personlig plan var han den eneste i The Beatles som i mesteparten av sin karriere ikke var gift. Han hadde et forhold til skuespilleren Jane Asher, men de to gled fra hverandre, og i 1969 giftet han seg istedet med Linda Eastman og adopterte hennes datter fra et tidligere ekteskap, Heather. Familien, som ble utvidet med Mary i 1969, Stella i 1971 og James (1977), flyttet til Skottland til en liten gård, og etter noen år ble begge overbeviste vegetarianere. Linda døde i 1998, og fire år senere ble Paul McCartney gift med Heather Mills. Dette ekteskapet varte i under seks år, før de skilte seg i 2008. I 2011 giftet McCartney seg for tredje gang, da med Nancy Shivell.
=== Genealogi ===
Paul McCartney har irske røtter på både mors- og farssiden. Hans oldefar på farssiden James McCartney II ble født i Irland ca. 1845. James var sønn av en polstrer som sannsynligvis rømte fra Irland på grunn av den store hungersnøden da James ble født. Vi vet at James møtte Elizabeth Williams, en datter av en kjelemaker, og at de to giftet seg i 1864. To år senere ble Joseph McCartney, Paul McCartneys farfar, født. Oldefaren på farssiden het Owen Moan, og i 1880 fikk han sønnen Owen Mohan (altså med h), som rømte tolv år gammel fra Tullynamalrow i Monaghan i Irland til Glasgow i Skottland. Der jobbet han med å levere kull. Tretten år senere, i 1905, giftet han seg med Mary Theresa Danher, født 1877. Hun ble født i Liverpool etter at faren, John Danher flyttet fra Limerick til England der han reiste om for å installere gasslys. Han var gift med Jane Baines. Owen og Mary Theresa fikk datteren Mary Patricia Mohin den 29. september 1909. Hun var det andre barnet av fire, der tre vokste opp. I 1919 døde Mary Theresa i barsel, og faren dro først hjem til Irland før han giftet seg på nytt, visstnok på grunn av en medgift på £100, og dro tilbake til England. Mary mislikte den nye moren sterkt, og rømte til morens familie.Joseph McCartney jobbet hele livet sitt som bladskjærer på Copes tobakkfabrikk. Selv om det var strengt forbudt, tok han med seg tobakk fra jobben og solgte det i bytte for mat. På fritiden spilte han ess-tuba i fabrikkens brass-band, og ble dermed den første i familien McCartney som opptrådte med å spille musikk. 29 år gammel giftet han seg med 21 år gamle Florence «Florrie» Clegg, datter av fiskehandleren Paul Clegg. Florence og Joseph fikk til sammen ni barn, men bare syv overlevde barndommen. Av disse var James «Jim» McCartney nummer fem i rekken, om enn den tredje som overlevde barndommen. Familien McCartney var tett sammenknyttet, og det var lite krangel internt. Joseph oppfordret barn til å bli med på å synge eller spille instrumenter da han øvde på tuba, og Jim viste seg som en brukbar sanger og en god pianist. Jim var døv på det ene øret etter å ha falt av en mur som ung gutt. Han jobbet også på teater, men hans karriere var innen bomull, en tradisjonelt stor inntektskilde i Liverpool. Jim, ofte kalt «Gentleman Jim» på grunn av sine gode manerer, dannet sitt eget band kalt Jim Mac's Syncopated Band eller bare Jim Mac's Band. I 1925 giftet Mary Mohins fetter, Bert Danher, seg med Jim McCartneys søster Anne. Det tok imidlertid en god stund før da femten år gamle Mary og Jim fattet interesse for hverandre. I mellomtiden valgte Mary å bli jordmor, og utviste stor dyktighetJim og Mary møttes ettersom Mary bodde hos Jims mor. Under et bombeangrep i 1940 rakk de å bli bedre kjent, og de to giftet seg 8. april året etter. Mary McCartney var katolsk, og selv om Jim McCartney var protestantisk, anså han seg som agnostiker. De giftet seg derfor i det katolske kapellet St. Swithin's. Hun tok hans etternavn.
=== Barne- og ungdomsår ===
Fjorten måneder etter at paret giftet seg, ble deres eldste sønn, James Paul McCartney, født på Walton Hospital i den nordlige del av Liverpool der moren jobbet. Fødselen var en komplikasjon der sønnen fikk pusteproblemer av typen som på den tiden ble kalt «hvitlig asfyksi», men etter munn-til-munn-metode og hjertemassasje var han i orden igjen.Familien bodde først i Sunbury Road 10, og så på en rekke adresser på kort tid. Jim McCartney jobbet i forskjellige jobber for å hjelpe til med krigsinnsatsen ettersom bomullsproduksjonen ble redusert på grunn av problemer med import av råvarer. I januar 1944 fikk Paul McCartney en bror, Peter Michael, som fikk kallenavnet Mike. Da krigen var over fikk Jim McCartney tilbake jobben på bomullsfabrikken, men tidene hadde forandret seg, og lønnen var lavere. Moren måtte der for slutte som hjemmeværende for Paul og Mike og i stedet bli helsesøster. I 1947 ble hun bydelsjordmor, noe som inkluderte et nytt hus som de ikke måtte betale leie for i Western Avenue 72 i Speke. Dette var et byggeområde i en relativt fattig del av Liverpool. Byen var en typisk arbeiderklasseby, og McCartney-familien definitivt arbeiderklasse. Det var kaldt og lite mat. Likevel var Western Avenue 72 et av de bedre stedene ettersom de ikke betalte leie og kunne fyre litt ekstra. Siden faren fikk tilbake jobben på bomullsfabrikken etter krigen, ble økonomien også noe bedre. Den nye boligen ble også et sted storfamilien ofte møttes til lystige lag.De flyttet etter hvert Ardwick Road 12. Selv om det var kort unna og uten noen større plass eller fasiliteter, ble det regnet som et bedre strøk. Dette var sannsynligvis mest viktig for moren, Mary. Hun var opptatt av at Paul og Mike ikke skulle snakke bred Liverpool-dialekt og at de skulle være høflige. Familien var stor og kjærlig, musikalsk og glade i sammenkomster. Paul McCartneys favorittante var Ginny, eller Gin.
==== Musikalsk oppvåkning og morens død (1953–1956) ====
Paul McCartney var venstrehendt, noe som tradisjonelt ble forsøkt «korrigert», men på Joseph Williams Primary School ble det aldri et poeng. Paul McCartney fortsatte derfor å skrive og tegne, med et stort talent, med venstre hånd. Paul viste også som sjuåring en klar og sterk sangstemme. Ofte fikk han ofte hovedrollen i skoleforestillinger og under julestanger. Han hadde også blitt lært opp i å synge annenstemme, og han sang ofte en tenkt annenstemme til sanger han hørte på radio. Den 17. april 1953 prøvesang han for Liverpools anglikanske katedrals korsangerlaug. Han bommet på noen av de høye tonene han vanligvis greide uten problemer, sannsynligvis med vilje. I stedet begynte han i koret til St. Barnabas-kirken. Jim ville fortsatt utnytte Pauls musikalske talent, og sendte sønnen til pianoskole. Det skar seg, og pianoskoletiden ble svært kort. I stedet lærte Jim opp Paul selv og tok ham med på janitsjarkonserter. Paul og Mike ble også med i Liverpools 16. og senere 19. byspeidertropp.I 1953 kom Paul inn på Liverpool Institute, og samme år vant han en skrivekonkurranse som handlet om kroningen av dronning Elizabeth II. På Liverpool Institude gjorde han svært godt inntrykk på skoleelever, særlig fordi han var dyktig til å etterlikne komikerne på det populære radioprogrammet «The Goon Show» som var svært populært blant unge. Som elev var han imidlertid svært middels.I 1956 gjennomførte McCartney-familien en form for klassereise geografisk. Fra det kriminelle arbeiderklasseområdet i Speke flyttet de til middelklassestrøket Allerton og Forthlin Road 20. Ett år etter fikk Mary McCartney bekreftet brystkreft, noe hun selv hadde antatt. Den 31. oktober 1956 døde hun, 47 år gammel. Paul McCartney selv fikk vite det kort tid etter. I en tid der man ikke viste følelser, skapte han et skall rundt seg selv. En av de første utsagnene han kom med var «Hvordan skal vi greie oss uten pengene hennes?». Poenget var i og for seg godt, selv om det var upassende. Mary McCartney tjente mest av de to foreldrene.
==== Tidlig karriere (1956–1962) ====
McCartneys første musikkjøp var singlen «Be-Bop-a-Lula» av sangeren Gene Vincent sommeren 1956. Paul McCartney oppdaget Elvis Presley og Little Richard samme år, og ble øyeblikkelig fan av begge. Stemmeleiet til Little Richard gikk høyt, noe som lå godt til for stemmeleiet til Paul McCartney, selv om mange andre mislyktes i å kopiere ham. The Goon Show ble nå byttet ut med rockestandarder når Paul skulle imponere i skolegården. Faren til Paul og Mike lot dem høre på rock ved å gi dem hodefelefoner så de kunne høre på Radio Luxembourg mens faren hørte på sin musikk nede i stuen.Rundt denne tiden ble også Paul bedre kjent med den nesten ni måneder yngre gutten George Harrison. De møttes ofte i andre etajse på 86-bussen på vei til eller fra skolen, da begge gikk på Liverpool Institute. Faren var sjåfør flere ganger. George var allerede da gitarspiller, mens Paul spilte trompet, en bursdagsgave fra faren. Begge hadde latt seg inspirere av en avart av blues kalt skiffle. Skiffle var enkel, krevde få og enkle instrumenter man kunne finne i skuret hjemme (vaskebrett, vaskekjele og tebokser) og var lett å reprodusere. Det var særlig skotske Lonnie Donegan som var stjernen i Storbritannia. Da Donegan gjestet Liverpool i 1956, dro Paul på konserten. Han hang ved inngangen for å få se stjernen, og lot seg imponere da Donegan skrev en melding til sjefen for noen fabrikkarbeidere om at de ikke måtte straffes for å ha dratt på hans konsert i arbeidstiden. Denne vennligheten gjorde sterkt inntrykk, og konserten fikk Paul til å overtale faren til å bytte trompeten til en gitar.McCartney lærte seg stadig flere akkorder og kort tid etter skrev han sin første låt, «I Lost My Little Girl». På tross av at han var låtskriver og en habil gitarist med egen gitar, tok det tid før Paul ble rekruttert til et band. 6. juli 1957, nesten et år etter morens død, ble Paul med en venn fra skolen, Ivan Vaughan, med på en hagefest i Woolton. Ivan bodde vegg i vegg med lederen for et skiffleband som skulle opptre der, og ville introdusere Paul til dem. Paul selv var mer opptatt av å imponere jentene, men ble likevel imponert av bandet, The Quarrymen. Etter første opptreden på hagefesten fikk han møte bandet og bandlederen John Lennon. De to snakket sammen om rock and roll, og Paul viste sine kunster ved å spille «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran, «Be-Bop-a-Lula» av Gene Vincent og en medley av forskjellige Little Richard-hits. Etter en stund fikk Paul tilbud om å bli med i bandet og takket ja. 6. februar 1958 ble George Harrison også med i The Quarrymen etter anbefaling fra Paul. Den 15. juli 1958 døde John Lennons mor, Julia. Paul mente at det at begge hadde mistet sin mor gjorde at de kom tettere sammen.Bandet fikk noen spilleoppdrag, men et gjennomgående tema var at arrangørene mente det ikke holdt med tre gitarer, de trengte også bass og trommer. George Harrison hadde også spilt med et annet band, Les Stewart Quartet, men dette bandet ble oppløst da Stewart ble rasende etter at George kom for sent til en konsert. Dette betydde at de måtte kansellere åpningen av en ny klubb i området, Casbah. George tok i stedet kontakt med Paul og John, og de tre opptrådte både på åpningen av Casbah den 29. august 1959 og mange konserter senere. Et annet tidligere medlem av Les Stewart Quartet, Ken Brown, var også med, men passet ikke inn, og ble etter hvert fjernet. Da John Lennons venn og medstudent fra kunstskolen, Stuart Sutcliffe, solgte sitt abstrakte bilde «Summer Painting» for £90, brukte John, Paul og George mye tid på å overbevise Stuart om å kjøpe enten bass eller trommesett. Selv om Sutcliffe selv ønsket å investere i kunsten, endte han opp med en Hofner 333 firestrengers bassgitar. Sutcliffe kunne ikke spille bass, og anstrengte seg heller aldri stort for å lære det. Det var imidlertid få spilleoppdrag, selv om de hadde en slags manager i Allan Williams og fikk spille av og til på Williams klubb The Jacaranda. 8. august fikk Williams et tilbud fra Bruno Koschmider, en tysk nattklubbeier, om at han ønsket et nytt band etter at Derry and The Seniors hadde blitt et stort navn. De tre første bandene, Cass and the Cassanovas, Gerry & The Pacemakers og Rory Storm and the Hurricanes (bandet til Ringo Starr), takket nei enten fordi de ville (Gerry and thje Pacemakers), ikke kunne (Rory Storm and the Hurricanes) eller begge deler (Cass and the Cassanovas). Dermed fikk The Beatles tilbud om å dra til Hamburg, men under den forutsetning at de hadde med en trommeslager. Paul McCartney ringte selv til Pete Best, en trommeslager de visste om, men som de hadde unngått en stund. Pete var sønn av Mona Best, eieren av Casbah Coffee Club der de hadde spilt, men som de sluttet med på grunn av uenigheter om betalingen. Nå, derimot, trengte de en trommeslager, og den stille gutten var grei nok.
=== Tidlig Beatles: Fra Indra til Indica (1962–1965) ===
For perioden i Hamburg, se The Beatles eller The Beatles i Hamburg
For samarbeidet med John Lennon, se Lennon/McCartney
Hamburg-opplevelsene på Indra Club og Kaiserkeller gjorde dem bedre og mer samkjørte, men samtidig var George, John og særlig Paul kritiske til de to andre. Lennon kommenterte at Paul hatet Sutcliffe. Temaene i kranglene med Pete varierte fra damer til tempo. Forholdet mellom Paul og Stuart (og Stuarts kjæreste Astrid Kirchherr) var svært dårlig utover 1960, samtidig som det var åpenbart for flere at Stucliffes evner var for dårlige. McCartney regnet med at dersom Sutcliffe forlot bandet, måtte han ta over bassen, som han anså som «tykke menneskers instrument». Likevel fortsatte han å presse Sutcliffe, som måtte forsvare seg uten bestevennen John Lennons hjelp. McCartney reflekterte at han ble gitt rollen som syndebukk, enda alle var enige om at Sutcliffe måtte øve for å bli bedre. Han var også skarp mot Pete Best tilbake i Hamburg, men han var ikke alene om å se problemer; Pete sovnet under konsertene på grunn av at han hadde sin egen døgnrytme, og han hadde et svært beskjedent repertoar Til slutt ble Sutcliffe stadig sjeldnere med på konsertene, og McCartney måtte ta over bassen. Han lånte først Sutcliffes store Hofner 333 og kort tid etterpå kjøpte han seg en Hofner 500/1, men denne ble spesiallaget til ham som venstrehendt. For første gang slapp han å bytte strengene eller å spille opp-ned. Kort tid senere ble forholdet mellom McCartney og Sutcliffe så dårlig at de to sloss på scenen. Da The Beatles (som The Beat Brothers) spilte inn sin første single med Tony Sheridan, var det med Paul McCartney på bass. Den 1. juli 1961 var Sutcliffes siste konsert med The Beatles. Fra da av var McCartney bassisten i bandet.Da The Beatles hadde sikret seg en kontrakt med George Martin og Parlophone, inngikk også McCartney og Lennon en avtale om alltid å dele på sangrettighetene og inntektene. Slik ville de få 50% hver av inntektene uavhengig av hvem som skrev mest. Dette var en høyst uvanlig fordeling. De ble enige om at rekkefølgen skulle vektlegge den som skrev mesteparten. I begynnelsen, da «Love Me Do» var den første signlen, var det McCartney/Lennon, og siden også B-siden, «P.S. I Love You» var en McCartney-sang i hovedsak, forble første singel bare McCartney/Lennon. Nettopp denne inndelingen gjorde også at Harrison og Starr ikke fikk stort, selv om de bidro med forslag til de fleste sangene. Harrsion har selv sagt om perioden at han merket at under den tiden (sent i 1962) ble den tidligere likestilte rollen i bandet erstattet gradvis av at Lennon og McCartney dominerte. Fra With The Beatles av ble imidlertid rekkefølgen sementert Lennon/McCartney.Paul ble tidlig gitt rollen som «den søte» i The Beatles, men han var også populær blant pressen. Pressen, som selv var vant til artister med fantasiløse og ferdigskrevne svar på alle intervjuer, satte pris på humoren til The Beatles. De andre hadde en markant Liverpool-aksent og var ofte enten ordknappe (George og Ringo) eller sarkastiske (John), mens Paul hadde tid til alle og svarte høflig på alle spørsmål, selv de kjedelige, med høflighet og åpenhet. Han er beskrevet som et naturltalent for pressen. McCartney var også drivkraften til The Beatles, ofte omtalt som «arbeidsnarkoman» og perfeksjonist, der bandets offisielle leder, John Lennon, var mer avslappet. Dette førte til at både George Martin og deres pressetalsmmann Tony Barrow vurderte å presentere bandet som Paul McCartney & The Beatles (bandnavn var stort sett alltid «hovedsanger og backingband» før The Beatles slo gjennom og i den tidlige suksessen deres, jamfør Elvis Presley & The Jordanaires, Gerry and the Pacemakers, Buddy Holly & The Crickets, Johnny Kidd & the Pirates med flere).
Mot slutten av 1963 ble McCartney kjæreste med skuespilleren Jane Asher. Dette fikk betydning for McCartney blant annet fordi han ble introdusert til finkultur han tidligere ikke kjente til. De gikk på teater og dro etter hvert til Athen. McCartney var svært ofte i Janes families hus i Wimpole Street 57, og det var her han og John Lennon skrev «I Want to Hold Your Hand». På midten av 1960-tallet ble McCartney kjent med Barry Miles og Miles' avantgarde-musikk som eksperimentell jazz og musique concrète. McCartney og Miles røykte hasj og lyttet til eksperimentell musikk av blant andre John Cage og Karlheinz Stockhausen. Dette fikk betydning for McCartneys videre musikalske karriere. Via Miles, Peter Asher (Janes bror) og en annen venn, John Dunbar, ble den alternative bokhandelen Indica til. McCartney var også engasjert, og deltok mye med oppussing. Bøkene som ble kjøpt inn før åpningen, ble lagret i kjelleren til familien Asher, og McCartney leste en rekke av dem. Han ble dermed en del av et nettverk av kulturpersonligheter, og utviklet seg stadig innen motkultur innen musikk, kunst og litteratur. Det var i Indica at John Lennon oppdaget The Psychedelic Experience: A Manual Based on the Tibetan Book of the Death av Timothy Leary, som gjorde at han skrev «Tomorrow Never Knows»George Martin forlangte en single hver tredje måned, i tillegg til at John Lennon og Paul McCartney måtte dermed lage to spillefilmer, turnere og komponere til både singler og to album per år mellom 1963 og 1966. Sangene ble i begynnelsen kreditert med den som bidro mest, men etter kort tid ble krediteringen Lennon/McCartney etablert. Selv om McCartney til tider protesterte på rekkefølgen, ble den etablert som en merkevare, og den hjalp også andre artister. Av disse sangene skrev McCartney alene «Love of the Loved» (nummer 35 i Storbritannia) og «It's For You» til Cilla Black, «I'll Keep You Satisfied» (nummer 4 i Storbritannia, 30 i USA) og «From a Window» (10 i Storbritannia, 23 i USA) til Billy J. Kramer and the Dakotas, ««A World Without Love» (nummer 1 i Storbritannia og USA), «Nobody I Know» (10 i Storbritannia, 12 i USA) og «I Don't Want to See You Again» (16 i USA) for Peter & Gordon (Peter var broren til McCartneys kjæreste Jane Asher), «Like Dreamers Do» til The Applejacks i tillegg til den mislykkede «One and One is Two» for The Strangers med Mike Shannon. Han skrev også «I'll Be on My Way» (nummer 2 i Storbritannia) for Kramer, «I Wanna Be Your Man» (nummer 12 i Storbritannia) for The Rolling Stones og «Tip of My Tounge» (ikke på listen) for Tommy Quickly sammen med Lennon.
=== Midt-Beatles: Revolver til Pepper (1966–1967) ===
Paul bestmte seg tidlig i 1966 for at han ønsket å investere penger i eiendom, både fordi det var skattefordeler av det (The Beatles betalte tidvis over 90 % skatt), og fordi han ønsket å være mest mulig forberedt på tiden etter The Beatles. Han kjøpte High Park Farm på Kintyre i Skottland. Den lå på en halvøy, som lokalt ble kalt en «mull». Han og Jane dro dit fra tid til annen etter at selgerne flyttet ut i november 1966, og det ble mye vedlikehold og oppussing der. Han tilbrakte også en del tid med Tara Browne, arvingen til Guinness-imperiet. De to var i Liverpool da McCartney falt av en moped og skadet overleppen. For å dekke over stingene, anla McCartney en bart, noe de tre andre i the Beatles også gjorde kort tid etterpå.Rett foran første innspillingsdag av albumet Revolver, ble Geoff Emerick utnevnt til ny lydtekniker. Han opplevde at de tre andre i the Beatles var mellomfornøyde, mens Paul McCartney var positiv. Han fikk et inntrykk av at McCartney og George Martin hadde pratet sammen på forhånd, noe som indikerer at McCartney gjerne jobbet bak kulissene for å få til ting som han ønsket. Albumet var også et stort skritt fremover for McCartney. Han traff tidsånden godt med sin eoptimistiske og velkomponerte soulpregede sanger («Got to Get You into My Life», «Good Day Sunshine») og den mer alvorlige «Eleanor Rigby». Han skrev også «Here, There and Everywhere», den eneste McCartney-sangen Lennon innrømmet at han likte. McCartney fikk også inn den kjente hornisten Alan Civil til å spille på «For No One». McCartney hadde også tatt initiativ til å bruke studioet mer aktivt som et instrument i seg selv, og de fire overgikk hverandre i eksperimentering. Paul pratet også med Geoff Emerick om hvordan man kunne få bassen dypere og mer dominerende enn den allerede var, og de hørte på importplater fra USA for å lære. Da Emerick fant ut av det (han brukte en høyttaler som mikrofon), måtte selv McCartney, som var langt mer teknisk begavet enn John, gi opp å forstå. McCartney var også aktiv på andres sanger. Da George Harrison slet med sin egen solo på «Taxman», foreslo George Martin at Paul skulle prøve. Resultatet ble, ifølge Emerick en solo som var «slående i sin råskap - gitarspillet hans hade en flamme og energi som hans yngre bandmedlem sjelden matchet - og ble gjennomført i bare et eller to opptak».En stund etter at albumet var ferdig, diskuterte John og Paul med George Martin. De forklarte at fremtiden nå lå i at de skulle spille inn låter de ikke trengte å fremføre for et publikum, da de ikke lenger skulle dra på turné. Dette skulle bli begynnelsen på «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band». Låtene var nå total fri fra krav om gjennomføring på scene. Da McCartney spilte inn en av sine eldste sanger, «When I'm Sixty-Four», diskuterte han, ifølge Emerick, som vanlig for en McCartney-sang, mye med George Martin. Han hadde klare meninger om hvordan sangene skulle være, i dette tilfellet noe som både ga ham en yngre stemme (litt raskere tempo på båndet) og en litt godmodig stemning (ordnet med klarinetter). På «Penny Lane» hadde han klare ideer om instrumentering. Han ønsket tverrfløyte, trompet, pikkolofløyte, flygelhorn og, etter forslag fra Martin, obo, engelsk horn og dobbel bass. Etter inspirasjon fra Johann Sebastian Bachs andre Brandenburgerkonsert, inkluderte han også en pikkolotrompet. I denne perioden framsto McCartney stadig mer som en perfeksjonist.Dette gikk også utover Martin. Da McCartney ble inspirert til å spille inn «She's Leaving Home» og Martin ikke var tilgjengelig, brukte han en annen arrangør i stedet for å vente én dag. Dette til tross for at de to hadde jobbet sammen tett i fire år Martin har senere kommenterte at det var den en av de gangene i hans liv han følte seg mest såret.
=== Slutten av The Beatles: Apple og Allen (1967–1970) ===
Da The Beatles' manager Brian Epstein døde, ble det McCartney som tok over lederrollen i bandet. Hans lederskap var preget av detaljfiksering og kreativ kontroll, og Lennon forsvant inn i heroinmisbruk mens Harrison ble stadig mer frustrert. Under innspillingen av dobbeltalbumet The Beatles (også kjent som The White Album), var han den eneste som var virkelig engasjert og konsentrert, noe Harrison og Lennon oppfattet som sjefete og masete.McCartney var god med barn, og selv Lennon lot seg imponere over hvor lett han hadde det med å leke med Julian Lennon, Johns sønn med Cynthia Lennon, en sønn som John selv ikke behandlet spesielt godt. Da det ble klart at Cynthia og John Lennon skulle skilles, var McCartney den eneste i den nære kretsen som ikke boikottet henne og sønnen, men tvert imot tok vare på begge. Det var i denne sammenhengen at han skrev «Hey Jude» til Julian Lennon om at han ikke måtte ta all verdens sorger på sine skuldre.Alle i The Beatles hadde investert i Apple Corps, en multibedrift som drev blant annet med klesbutikk og plateselskapet Apple Records. Selv om de andre delene av bedriften ble en fiasko, var plateselskapet verd å ta vare på. I tillegg til egne låter, skapte de låter og karrierer for artister som Mary Hopkin, James Taylor og Badfinger (originalt The Iveys).Etter lang tid med en økonomi på vei over styr, ble det klart at Beatles måtte ha en ny manager. McCartney foreslo Lindas bror John Eastman, mens de andre var skeptiske, og fant Eastman kjølig og uinteressert. Lennon introduserte i stedet Allen Klein, manageren til Rolling Stones. Klein hadde en egen evne til å få mest mulig til sine klienter, og han hadde gjort Stones svært rike. Han lyktes også å smiske med John Lennon for å få ham på sin side. Det at han var assosiert med 50 søksmål mot ham og at han var under etterforskning, dempet ikke Lennon, Harrison eller Starrs begeistring. McCartney prøvde å få Mick Jagger til å komme med motargumenter, ettersom Stones under Kleins managerskap hadde så store skatteutgifter at de måtte emigrere til Frankrike, og flere av deres største hits var kjøpt av Klein fra deres tidligere manager, Andrew Loog Oldham. Jagger trakk seg da han så Klein på møtet, og dermed ble det ingen protester utover McCartneys. Klein fikk lov til å starte en stor opprydning av The Beatles' affærer. McCartney nektet å samarbeide med Klein, og dermed ble mange avtaler ikke gjennomført. Stones selv måtte gjennom rettssak med Klein på 1980-tallet, der de mistet rettighetene til samtlige sanger til og med «Let It Bleed»-albumet.Allen Klein var en av flere grunner til at The Beatles ble oppløst. I 1970 var det bare én ting igjen, å få lappeteppet fra et ett år gammelt studioprosjekt kalt «The Get Back Sessions» til å bli utgitt. Dette ble utgitt som albumet Let It Be, et album som i stor grad hvilte på McCartneys sanger, som tittelsporet, «Get Back» og «The Long and Winding Road». Alt dette ble spilt inn med Phil Spector, og det ble tatt en rekke valg som var sterkt ukarakteristisk for The Beatles, deriblant overdreven bruk av strykere. Dette gjorde en allerede rasende McCartney enda sintere. Han hadde for lengst sluttet å snakke med Klein, og han sendte sin advokat til møtene.
=== Tidlig karriere etter Beatles (1970–1980) ===
For McCartney tok kampen mot sine venner hardt på. Han, Linda og barna dro til Kintyre. De forble der utenfor verdens kunnskap fram til 7. november, da magasinet Life lyktes i å finne ut om ham. Han sa at «Beatles-greia er over». Mot slutten av året dro han tilbake til London.Et stridsaspekt mellom bandmedlemmene handlet om at McCartney skulle slippe sitt eget soloalbum, og da albumet Let It Be ble framskyndet, ba de McCartney om å flytte utgivelsestidspunkt på hans debutalbum, noe han nektet å gjøre. Han ble rasende da Starr kom på besøk for å overtale ham til å gjøre dette. Selve albumet, McCartney, ble skrevet og innspilt av McCartney uten hjelp fra noen. Enkelte av låtene var låter som resten av The Beatles ikke fant verdige til å være med på noe Beatles-album. McCartney var en blanding av solide, hjemmesnekrede låter, men fikk bare lunken mottakelse av musikkritikere og publikum. Sangen «Maybe I'm Amazed» fikk imidlertid glimrende mottakelse, og ble øyeblikkelig ansett som en klassiker. Mest kjent ble kanskje markedsføringen, der han la med et presseskriv formet som et intervju med seg selv. Blant annet kommenterte han at Allen Klein ikke skulle involveres (Klein prøvde å få gitt ut albumet), at han ikke savnet de andre i Beatles, at han sa at soloalbumet muligens var et brudd med the Beatles og at det uansett var et brudd med Lennon/McCartney og at han ikke hadde noe forhold til Klein. Slik var det nesten en krigserklæring, men Daily Mirror erklærte den 10. april at «Paul slutter i The Beatles» med store bokstaver.McCartney visste godt at pengene fra salget av McCartney, i seg selv relativt beskjedent, kom til å gå inn i en felleskasse og Allen Klein ikke ønsket å betale ut dette til ham. Skulle McCartney leve av musikken sin, måtte han komme seg unna Klein. Dessverre for McCartney var det ikke mulig å saksøke Klein, fordi Klein ikke var en part i saken. Han måtte saksøke de som hadde ansatt ham, det vil si de andre tre medlemmene i The Beatles. McCartney levde på Lindas midler, og hadde dermed ingen valg. Nyttårsaften 1970 leverte ha inn stevningen, der han krevde en erklæring om at kompaniskapet be oppløst. Mellom utgivelsen av McCartney og stevningen hadde samtlige andre Beatles-medlemmer gitt ut sine soloalbum, alle med større kommersiell suksess. Lennon ga også ut et invervju der han skjelte ut McCartney-albumet som svært svakt. Da saksøkingen forelå, kom McCartney i enda dårligere lys, også i pressen. Rettssaken begynte 19. februar 1971, og varte i elleve dager. Retten ga McCartney medhold på alle punkter. De tre andre varslet øyeblikkelig at de ønsket å anke, men 26. april ble anken trukket tilbake I 1973 bestemte de tre resterende medlemmene av The Beatles seg for å saksøke Allen Klein.Under rettssaken lyktes det Paul McCartney å utgi sin første single, «Another Day». Denne sangen ble av trommeslageren Denny Seiwell omtalt som «Eleanor Rigby i New York», og omtalte en kvinne som levde et fargeløst liv med «mannen i hennes drømmer som brøt illusjonen» Låta nådde andreplass i Storbritannia og femteplass i USA. McCartney var dermed tilbake på toppen av hitlistene igjen.Singelen «Another Day» ble gitt ut før det nye albumet Ram, men var ikke inkludert på det. Albumet ble en stor kommersiell suksess med førsteplass i Storbritannia og andreplass i USA. Imidlertid ble det ingen suksess blant kritikere, som omtalte det vekselsvis som «utrolig uvesentlig», «følelsesmesig innholdsløst» (Rolling Stone), «et klassisk tilfelle av feilblanding av form og innhold» (Village Voice) og at McCartney valgte «det enkle fremfor substans» (Playboy). Coveret, med bilde av to biller som kopulerte, spilte sannsynligvis på hvordan han følte seg behandlet av de andre i The Beatles (≈«billene»). Det var også enkelte stikk til Lennon (se under).
Albumets singel, «Uncle Albert/Admiral Halsey» nådde førsteplass i USA. Her lot han også musikere i større grad bidra med sine forslag, der han tidligere var kjent for å ha klare ideer.
==== Wings ====
Utpå sommeren i 1971 foreslo McCartney for Seiwell og gitaristen Hugh McCracken at de skulle danne et band. Seiwell takket ja, men McCracken takket nei grunnet sin familiesituasjon. I stedet ble Danny Laine, tidligere fra Moody Blues tilbudt plassen, og han takket ja. Han avslørte etter hvert at Linda McCartney også skulle være med i bandet.Bandet hadde spilt noe sammen og fikk etter hvert navnet Wings, men de begynte konsertopplevelsene ved å ha konserter ved universtiteter i Nottingham og omegn for et lite antall publikum for å få bandet samkjørt. Førstealbumet, Wild Life ble en fiasko hos både musikere og kritikere, men den kom på topp ti i USA og ellevteplass i Storbritannia. Hans nye PR-mann opplevde at McCartney var vanskelig å selge til pressen. Det hjalp ikke at sangene «Give Ireland Back to the Irish» (som riktignok toppet listene i Irland) og en reggae-versjon av barnesangen «Mary had a Little Lamb» ble gitt ut - og slaktet.Neste album skulle opprinnelig ha vært et dobbeltalbum, men McCartney ble overbevist om å korte dette ned til et enkeltalbum ettersom han slet med to narkotikadommer (begge endte bare med bøter). Før albumet ble ferdig, fikk han et tilbud om å skrive tittellåten til James Bond-filmen «Å leve og la dø». Hans sang, «Live and Let Die», var en atypisk Bond-låt, fordi disse stort sett ble framført av kvinnelige eller til tider mannlige croonere, ikke av band. Dessuten var dette en rock-reggae-aktig sang, i seg selv også atypisk. Både denne låten, det neste albumet, Red Rose Speedway og singlen «My Love» toppet listene i USA. McCartney selv var imidlertid ikke spesielt mett av suksess.
Det neste albumet skulle spilles inn på et eksotisk sted, og McCartney valgte Nigeria. Dårlig betaling og konflikter om musikalsk utfoldelse førte til at flere medlemmer forlot bandet før turen startet, og bare Denny Laine ble med. I tillegg ble Geoff Emerick med. Studioet var annenklasses, og måtte fikses med snekkere og Emericks «magiske» evner. McCartney ble ranet, men mistet bare bagen med kassetter og sangtekster, noe McCartney allikevel kunne utenat. Båndene med opptak ble så fraktet til George Martins studio, og etter hvert ble albumet Band on the Run utgitt. Dette ble det kunstneriske gjennombruddet for McCartney. Etter litt tid havnet albumet på toppen av listene både i Storbritannia (albumet lå på listene i tilsammen 124 uker, med tre uker på topp) og i USA (tre separate ganger på topp, og solgte til platinaalbum).Med et nesten helt nytt band ga Paul McCartney og Wings ut to album på kort tid, Venus and Mars og Wings at the Speed of Sound med respektive «Listen to What the Man Said» (Venus and Mars), «Let 'Em In» og «Silly Love Songs» (Wings at the Speed of Sound) som store hits. Det førstenevnte albumet ble en stor suksess, og bandet startet på en internasjonal turné. Under en liten pause i turneen ble album nummer to skerevet og kort tid etter utgitt. I 1977 tok Wings en liten pause mens McCartney ga ut albumet Thrillington under psevdonymet Percy «Thrills» Thrillington samt at han hjalp Denny Laine med et soloprosjekt. Deretter ga Wings ut sangen «Mull of Kintyre» sammen med Laine. Låta ble ingen suksess i USA, men det er den fjerde mest solgte singel i Storbritannia noensinne. Wings var nå et svært suksessrikt band, og bandets to siste album, London Town og Back to the Egg solgte godt. Deretter var det slutt for Wings.
=== Tragedie, film og solokarriere (1980–1985) ===
Åttitallet begynte ikke spesielt godt for Wings og McCartney. I Japan ble han fengslet for narkotikabesittelse og etter ni dager ble han kastet ut av landet, noe som medførte store personlige utgifter. Et lite høydepunkt ble at han spilte alle instrumenter og selv produserte sitt neste soloalbum, McCartney II samme år, og at det gikk rett til topps på hitlistene. Det gjorde også singlen «Coming Up».Langt verre var det at John Lennon ble skutt og drept i New York 8. desember 1980. Dette kom som et sjokk på McCartney. Hans reaksjon til pressen, med «It's a drag» (omtrent «det er noe dritt») ble slaktet, og mange opplevde ham som svært ufølsom. Han forklarte det med at han var svært sjokkert og ute av stand til å uttrykke seg skikkelig. Han ga senere en litt mer følsom kommentar om at han fortsatt ikke kunne begripe det som hadde skjedd, før han så skrøt av Lennons bidrag til kunst, musikk og fred. I realiteten var han svært nervøs i lang tid etterpå.Da McCartney begynte å spille inn musikk igjen, gikk han tilbake til George Martin. Albumet Tug of War (=tautrekking), har blitt omtalt som nettopp det, en tautrekking mellom sort amerikansk soul og hvit europeisk pop, mellom naiv optimisme og kjølig observasjon. Og ikke minst handlet det om samarbeidet mellom McCartney og Stevie Wonder. De to sang duett på to sanger på albumet, den naive listetopp-singlen «Ebony and Ivory» og den elektroniske funk-låten «What's That You're Doing?». Både singlen og albumet ble en kjempesuksess. Innimellom de mer velproduserte sangene var en mer nedtonet låt ved navn «Here Today», en ode til John Lennon. Albumet kom ut på forsommeren 1982.
Låten «The Girl Is Mine» ble spilt inn sammen med Michael Jackson og var med på Jacksons svært suksessrike album Thriller, som også kom ut i 1982. Jackson, som også tidligere hadde fått hjelp av McCartney, bidro på to sanger til Pipes of Peace, McCartneys neste album – «Say Say Say» og «The Man». Samarbeidet mellom Jackson og McCartney ble imidlertid ødelagt av at Jackson kjøpte rettighetene til sangene til The Beatles «foran nesen» på McCartney, som ble svært fornærmet og brøt alle bånd. Det ble observert at McCartney ikke hadde opptrådt særlig profesjonelt under forhandlingene.Albumet Pipes of Peace var en slags Tug of War-«del to» med den todelte tematikken omkring krig og fred. Albumet ble anklaget for å være noe for lettbent, og fikk ikke like god kritikk. Dette var også siste gang i McCartneys karriere (per mars 2021) at han nådde førsteplassen på hitlistene.I 1984 slapp McCartney filmen Give My Regards to Broad Street med seg selv i hovedrollen i det som har blitt beskrevet som «en rotete historie». Den kjente filmkritikeren Roger Ebert ga den én av fire stjerner og anbefalte at man kunne holde seg til filmmusikken. Han omtalte det også som «det nærmeste du kommer en ikke-film». Den ble også slaktet av Variety («Intetsigende, blodfattig og meningsløs») og Washington Post («[så] kvelende kjedelig at du skriker etter luft»). I komiprogrammet Spitting Image ble han servert sin egen film av en kelner som sier «Kalkunen Deres, sir.» Singelen «No More Lonely Nights» nådde sjetteplass i USA.
=== Konsert og gjenforening (1986–1996) ===
Selv om han hadde en rekke suksesser også etter Give My Regards to Broad Street, var det ikke lenger McCartneys musikk som lå på toppen av musikklistene. Det neste albumet, Press to Play, ble heller ingen suksess. Med ny manager, Richard Ogden, ga McCartney ut et samlealbum og fokuserte i større grad på å finne tilbake til åttitallets stil heller enn å prøve å tilfredsstille gamle Beatles-fans. Samlealbumet gikk helt til andreplass og solgte til dobbelt platina. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rockens æresgalleri og McCartney skulle komme, men på grunn av uenigheter etter reforhandling av kontrakten som ga ham 1% mer inntekter enn Ringo, George og Yoko, ble han saksøkt og trakk seg fra seremonien.Det neste albumet var noe pussig. McCartney og nye musikere han skulle bruke hadde varmet opp med mange gamle rockenumre. McCartney ville gi dem ut, men Ogden mente at det hørtes for likt ut som John Lennons album Rock 'n' Roll. Dermed ble det foreslått utgitt som en liksom-russisk-bootleg. Advokatene protesterte, og Ogden fikk i stedet et faktisk russisk plateselskap til å gi den ut. Albumet het Снова в СССР, en russisk oversettelse av sangen «Back in the U.S.S.R.», etter en Beatles-låt han selv spilte trommer på. Denne ble svært vellykket både i Sovjetunionen og utenfor. Deretter samarbeidet han med Elvis Costello med å skrive låter som havnet på albumet Flowers in the Dirt, som ble et stort comeback i Storbritannia og som fikk ham til å turnere etter mange års pause. Turneen, som var strengt vegetarisk, ble en stor suksess. Mye av suksessen lå i at han erkjente sin fortid i The Beatles og spilte mange Beatles-låter på konsertene. Han brukte også turneen til å fortelle sin versjon av blant annet mynten om at det var Lennon som var den eksperimentelle mens han var den trygge. Med hjelp av TV-reklame fra VISA fikk han også stort publikum i USA og i Brasil.McCartney besøkte sin gamle skole for å få inspirasjon, men ble sjokkert over hvor dårlig tilstand skolen var i. Etter litt tenking og samtaler med George Martin, bestemte han seg for å bygge om den falleferdige skolen til Liverpool Institute for Performing Arts eller LIPA på folkemunne. Liverpool kommune var selv ute i et liknende ærend, og dermed gikk samarbeidet raskt. Høyskolen for skuespill, dans, management, musikk, lydteknologi og teaterdesign åpnet 7. juni 1996 av dronning Elisabeth II.
==== Anthology: The Beatles «gjenoppstår» ====
The Beatles' roadie Neil Aspinall hadde blitt administrerende direktør for Apple da det startet opp, og var en av få som overlevde Allen Kleins utvasking. Han drev selskapet godt, og planla tidlig etter at The Beatles brøt opp at det skulle lages en dokumentar om bandet. På grunn av problemer med krav fra de enkelte medlemmene av bandet, hadde prosjektet ligget på hylla. Det forandret seg rundt 1990. Harrison var svært skeptisk til McCartney, og ville ikke samarbeide mer enn han trengte, men økonomien hans var svært dårlig, og han hadde ikke noe valg. Likevel var Harrison alt annet en samarbeidsvillig, og kom med stikk mot McCartney når han kunne. Tittelen på dokumentaren måtte forandres fra «The Long and Winding Road» til mer nøytrale «The Beatles Antologien». Dokumentaren besto av ubrukte klipp fra alle og nye intervjuer med Paul, George og Ringo i tillegg til Aspinall selv, George Martin og pressetalsmannen Derek Taylor. I tillegg til selve dokumentaren, ble tre doble album med materiale fra tidlig Betales-perioden gitt ut, noe som sikret Pete Best gode inntekter, og en bok som samlet opp en rekke sitater fra intervjuer presentert kronologisk gjennom The Beatles' karriere.Utgivelsen av de tre albumene Anthology 1, Anthology 2 og Anthology 3 var i utgangspunktet ment å fjerne ethvert behov for bootleg-utgivelser, og det var nok å ta av. Likevel var det sanger fra svært tidlig av, som «Like Dreamers Do», «You Know What to Do» (en Harrison-sang som skulle ha vært med på «A Hard Day's Night») og «That Means a Lot». En helt ny singel, «Free as a Bird», ble sluppet samtidig som Anthology 1. Låten var basert på en sang fra en demo av Lennon som aldri spilt inn i studio. McCartney fikk opptakene av Yoko Ono da Lennon ble innlemmet i Rockens æresgalleri i 1994, og han tok dem imot forutsatt at det ikke fulgte med noen betingelser. Singelen gikk rett inn på de britiske listenes andreplass da den ble gitt ut, men nådde aldri førsteplass. Den tilhørte McCartneys gamle fiende, Michael Jackson.
=== Lindas død og livet etter (1996– ) ===
For ekteskapet til Linda McCartney eller Heather Mills, se Kjærlighets- og familieliv underMcCartney var sterkt påvirket av Linda McCartneys skrantende helse, men lyktes likevel å holde seg aktiv musikalsk. Han ga ut album med svært varierende stilarter og samarbeidet med flere store navn i musikkverdenen.
==== Lindas siste år (1998–1998) ====
I 1996 tok Linda McCartney inititativ til å få krediteringen til akkurat sangen «Yesterday» forandret til McCartney/Lennon på vegne av Paul. Paul McCartney fikk negativt svar, da Yoko svarte at flere sanger var kreditert med McCartney selv om Lennon hadde skrevet så godt som alt. Selv om det ikke var snakk om å fjerne Lennon fra krediteringen, tolket Ono det i retning av at det ville være et angrep på historien om dem. Denne konflikten kom tilbake igjen med jevne mellomrom, blant annet i 2002, da McCartney byttet om rekkefølgen på krediteringen på Beatles-sangerpå et live-album og Ono truet med å saksøke, en avgjørelse hun senere trakk.Den 11. mars 1997 ble også McCartney slått til ridder for sin innsats for musikkens tjeneste. Hendelsen ble i noen grad overskygget fordi kona Linda kjempet en tøff kamp mot kreft, og var for svak til å kunne være til stede på seremonien. Musikalsk ble det også en opptur. Mellom «Flowers in the Dirt» (1989) og 1997 hadde McCartney sluppet «Off the Ground» til svake resultater både kommersielt og kritisk. Nå var han pålagt ikke å komme med nytt materiale mens han holdt på med Anthology-prosjektet, så i stedet ga han ut låter han hadde skrevet før og ikke gitt ut, inkludert samarbeid med Ringo Starr og sønnen James på gitar. Albumet, «Flaming Pie», sikret McCartney suksess igjen, og han lyktes å nå topp ti i USA for første gang siden 1982.
==== Store konserter igjen (1999–2008) ====
Ett år etter Linda McCartneys død (hun døde 17. april 1998) ble det arrangert en konsert til ære for henne av hennes nære venner, Chrissie Hynde og Carla Lane. Paul McCartney lot seg overbevise av Hynde til å fremføre «Lonesome Boy» av Rick Nelson, hans første opptreden på over ett år.I 1999 gjentok han eksperimentet med å spille covre fra Снова в СССР ti år tidligere, denne gangen med albumet Run Devil Runmed hjelp av blant andre Pink Floyds David Gilmour på gitar og Deep Purples Ian Paice på trommer. Albumet inneholdt tre egne låter og ellers covre fra relativt kjente rockesterjer fra 1950-tallet, om enn ikke de mest åpenbare, slik Lennon gjorde på Rock 'n' Roll, et album han ble sammenliknet med.I 2001 kom to nye tragedier raskt på. Han hadde tilbrakt mye tid i New York, og ble som de fleste andre i byen sjokkert da terrorangrepet 11. september 2001 inntraff. Etter samtale med Harvey Weinstein, ble han medarrangør for konserten The Concert for New York City den 20. oktober samme år. Konserten samlet mange stjerner både fra musikken og andre sjangre. Litt over en måned senere døde George Harrison av kreft. Harrison hadde noen dager tidligere blitt transportert til et privathus som McCartny leide, og det var der han døde, skjult for pressen.Albumet Driving Rain ble sett på som det siste i en triologi etter Flaming Pie og Run Devil Run som taklet Linda McCartneys død i musikk. Albumet ble fulgt av et live-album fra den svært vellykkede turneen, en tendens han hadde lagt til seg siden Flowers in the Rain McCartney deltok også i flere andre konserter, deriblanet en minnekonsert til George Harrison den 29. november 2002, ettårsdagen siden han døde. I tillegg fikk McCartney endelig gitt ut albumet Let it Be som han ville ha det selv, med navnet Let it Be... Naked. Albumet solgte til platina i USA.Det neste albumet, Chaos and Creation in the Backyard, var et nytt album der McCartney gjorde alt selv, akkurat som på McCartney og McCartney II. Albumet ble produsert av Nigel Godrich (som har produsert Radiohead) etter George Martins anbefaling, og det var han som foreslo et mer «vågalt» og «intimt» album. Godrich og McCartney jobbet tett selv om de begge hadde sterke meninger. McCartney uttalte at han måtte gi og ta. Albumetm som er blitt karakterisert som «kunst-pop», nådde sjetteplass i USA (debutplasseringen) og topp ti i Storbritannia.McCartney var et stort navn, og han ble bedt om å være med på Live 8 i juli 2005 akkurat som han var med på Live Aid 20 år senere. Det var han og U2s Bono som startet showet med sangen «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», som starter med linjen «It was twenty years ago today» (det var tyve år siden i dag), med referanse til Live Aid.Ettersom McCartney hadde flere konserter og dessuten et vanskelig ekteskap, ble det ingen nye album før Memory Almost Full (2007). Dette albumet var spesielt fordi det ble spilt inn på EMI Studios, men da dette ble kjøpt opp av et investeringsselskap etter store tap, valgte McCartney å hoppe av. Han befant seg i den vanskelige situasjonen at ingen tradisjonelle plateselskap var villige til å investere i ham. Han lyktes til slutt å gjøre en avtale med Hear Music, plateselskapet til Starbucks kaffekjede, og albumet ble hans første de ga ut. Albumet ble ofte spilt på Starbucks' mange utsalgssteder, og det hjalp McCartney å selgetopp fem både i USA og Storbritannia.Samme år måtte han gjennom en hjerteoperasjon sannsynligvis påvirket av stress etter at han og Heather Mills skilte seg og den påfølgende rettssaken. Rettssaken mot Mills ble avsluttet 18. mars 2008.
==== Etter 2008 ====
McCartney hadde et ukarakteristisk langt opphold mellom popalbum etter Memory Almost Full. Han ga i 2012 ut Kisses on the Bottom, men dette var en innspilling av kjente jazz-låter. Det ble først den 11. oktober 2013 at Paul McCartney ga ut det første studioalbumet med nytt materiale, med den passende tittelen New. Albumet debuterte på 1.-plass på VG-lista i uke 43. Det var første gang siden Flowers in the Dirt fra 1989 at et album av Paul McCartney toppet VGs albumliste. Albumet hadde også langt flere studiomusikere enn de fleste foregådende album. Likevel var McCartney svært aktiv, og står oppført som vokalist og å ha traktert gitar, bassgitar, steel gitar, piano, cembao, celeste, wurlitzer-orgel, synthesiser, mellotron, klokkespill, vibrafon, rørklokker, trommer, slagverk, tamborin, conga, maracas med mer. Albumet nådde tredjeplass i Storbritannia og i USA.Innimellom dette ble han med på en nyinnspilling av sangen «He Ain't Heavy, He's My Brother» med en rekke andre artister under navnet The Justice Collective for å minnes de som døde 25 år tidligere under Hillsborough-tragedien. Sangen toppet de engelske hitlistene. Det var ikke det eneste samarbeidet han hadde. I 2014 samarbeidet han med Kanye West på balladen «Only One», son nådde 35.-plass. Et senere samarbeid ble ifølge McCartney til ved at McCartney klimpret på gitar ved siden av West, og han selv trodde West var uinteressert helt til han oppdaget at West hadde brukt McCartneys gitardeler som del av den nye sangen «FourFiveSeconds». Den ble spilt inn med Rihanna som vokalist kort tid etter. Den nådde fjerdeplass i USA, og var dermed den første topp ti siden 1986.Det neste albumet til McCartney, Egypt Station, kom først fem år senere, den 7. september 2018. Det debuterte på 3.-plass på VG-lista i uke 37. Albumet var McCartneys første topplassering på Billboard Hot 200 siden Tug of War i 1982. Albumet ble omtalt som et konseptalbum inspirert av Sgt. Pepper's, som nylig hadde femtiårsjubileum. Tankene var at sangene er stasjoner på en imaginær rute. Albumet, som ble produsert av Ryan Tedder og Greg Kurstin, er også sett på som McCartneys betraktninger om dødelighet, søken og bekymringer. McCartney uttalte selv at han ble sterkt imotsagt av spesielt Tedder, som ønsket at McCartney fulgte instruksene hans mer.Rett før jul i 2020 utga han albumet «McCartney III». Som på de to foregående «McCartney»-albumene fra 1970 og 1980, spilte han alle instrumentene selv og sto for sang, komposisjon og produksjon. Albumet fikk jevnt over relativt gode kritikker og gikk rett inn på førsteplassen på Billboards salgsliste. Vinylutgaven førte til den tredje største salgsuken for vinylplater siden 1991.
==== Pseudonymer ====
I årenes løp har Paul McCartney utgitt verk under et utall av alter ego-er. Det har som regel dreid seg om arbeider av mer eksperimentell art og av mindre kommersiell verdi.
=== Klassisk musikk ===
Paul McCartney har flere ganger prøvd seg som komponist av mer klassiske verker. Via omveier ble Paul McCartney kjent med komponistern og dirigenten Carl Davis. Davis ville gjerne at McCartney skrev et stykke til ære for at Liverpool filharmoniske orkester fylte 150 år. Davis forventet at de skulle jobbe hver for seg der McCartney sto for melodien og Davis «oversatte» den til passende stil. I stedet jobbet de tett med hverandre for å skape en musikalsk opplevelse. Det var McCartney som bestemte seg for at sjangren var et oratorium, og stykket fikk navnet Paul McCartney's Liverpool Oratorio. Selv om Davis bidro stort, ville McCartney ikke dele sangrettighetene.I 1995–1997 var McCartney knyttet til Anthology-samarbeidet, og pålagt ikke å gi ut klassisk musikk. Denne regelen gjaldt ikke klassiske verk, og i 1997 kom også hans andre klassiske korverk, «Standing Stone», som tok utgangspunkt i McCartneys undring over hvordan keltiske mennesker i gamle dager undret seg over «livets begynnelse og eksistensens mysterium». McCartney forfattet et dikt om emnet som ble utgangspunktet for strukturen for verket, selv om korverket er uavhengig av diktet. Verket toppet de klassiske listene.I forbindelse med Standing Stone skrev McCartney stykket «Stately Horn» for waldhornvirtuosoen Michael Thompson. Stykket, som var selvstendig fra korverket, ble fremført, men aldri spilt inn.
Etter to korverk på rad, kom McCartney i 1999 med et mer instrumentalt verk Working Classical. Dette er en samling kortere stykker av McCartneys populærmusikk omgjort for orkester (London Symphony Orchestra på de tre lengste sporene) og strykerkvartett (Loma Mar Quartet på de øvrige sporene).I 2006 kom nok et klassisk album, også dette et korverk, Ecce Cor Meum (omtrent «Se mitt hjerte»). Albumet ble møtt av den tradisjonelle kritikken for McCartneys klasiske verk at det var flotte melodier, men den klassiske utviklingen og arrangeringen av dem ikke holdt, spesielt i forhold til de største klassiske komponistene.Det femte og hittil siste klassiske verket til McCartney var denne gangen en ballett i samarbeid med datteren, designeren Stella McCartney. Verket fikk navnet Ocean's Kingdom, og debuterte i 2011. Kritikere var skeptiske i begynnelsen, og McCartney og New York Ballet ble begge anklaget for kynisk å utnytte førstnevntes navn. Imidlertid fikk musikken relativt pen gjennomgang, og selv om librettoen ble anklaget for å være en klisjé, ble det også påpekt at balletter sjelden har spesielt originale librettoer. McCartney ble også anklaget og lovprist for å ha latt seg inspirere av store klasisske ballettkomponister, deriblant Pjotr Tsjaikovskij, Maurice Ravel, Samuel Barber og Leonard Bernstein.
=== Elektronika ===
McCartney hadde lenge vært fascinert av moderne musikk og bruk av elektroniske hjelpemidler for å skape en eksperimentell lyd. I 1993 inngikk han et asamarbeid med bassisten i bandet Killing Joke, Martin Glover, med artistnavnet «Youth». Sammen dannet de kjernen i det kollektive psevdonymet The Fireman, hentet fra McCartneys sang «Penny Lane». Hensikten med The Fireman var, som på 'Sg. Pepper, å løsrive seg fra den artisten man var i alles øyne og prøve det man ville. Det var ingen regler, og man kunne prøve alt. Detes første album hadde navnet Strawberries Oceans Ships Forest. Albumet besto i hovesak av mikser fra McCartneys nyeste album, «Off the Ground», men også «Back to the Egg» (fra Wings-perioden) og et par låter McCartney spilte inn i studio for Youth.I 1995 ble flere låter spilt inn til et oppfølgingsalbum, Rushes. Albumnavnet spiller også på «Penny Lane»., men det er også foreslått andre tolkninger. Albumet ble ikke fullført da, men tatt opp igjen på begynnelsen av 1998. Det fikk en naturlig stopp da Linda McCartney døde den 17. april samme år. Albumet ble gitt ut senere på året i 1998. Musikalsk var Rushes mer var iert enn forgjengeren, og besto også i større grad av originale verk. I motsetning til det første albumet, var det nå godt kjent at McCartney var del av The Fireman.I år 2000 kom et nytt album. Selv om han jobbet med Youth igjen, og også bandet Super Furry Animals, ble ikke dette albumet kreditert The Fireman, delvis fordi dette var tungt McCartney-dominert. Albumet, Liverpool Sound Collage, var inspirert av musique concrète, noe McCartney hadde holdt på med siden 1960-tallet. Albumet ble gitt ut i forbindelse med McCartneys utstilling på Tate Modern i Liverpool.McCartney fortsatte å eksperimentere med elektronika, nå med Roy Kerr (eller «The Freelance Hellraiser») på albumet Twin Freaks utgitt i 2005. Dette var gamle låter av ham med tung miksing.Det nyeste albumet, Electric Arguments, kom først i 2008, nå med McCartneys og Youths navn på krediteringen. Youth hadde forelsått at dette albumet skulle ha vokal på, og McCartney, som ikke hadde noen sanger klare, bestemte seg for å improvisere. Selv om det må anses som et elektronika-album, hadde det større variasjon, og hadde trekk fra hard rock, country og gospel.
== McCartney som musiker ==
Paul McCartney er en svært variert musiker med stor kapasitet på en rekke instrumenter. I tillegg til bass, spilte også McCartney minst 25 instrumenter. McCartney var også den som var mest opptatt av hvordan opptaket hørtes etter at de hadde spilt inn en sang. Hans perfeksjonisme som musiker kunne ofte føre til at han irettesatte Starkeys trommespill og Harrisons gitarsoloer.
==== Sanger ====
Paul McCartney var en dyktig sanger. En annen musiker, Tony Carricker, kommenterte at
John var John, men for meg var det Paul som var den mest imponerende av dem, fordi han kunne synge som Little Richard og Presley i Sun-perioden. Han var den åpenbare vokalisten. Paul kunne synge tidlig Presley bedre enn noen andre, bortsett fra Presley selvMcCartney og Lennon var de som oftest sang hovedstemmen og annenstemmen i sangene. Ettersom McCartney hadde en rekkevidde på fire oktaver da han framførte i The Beatles, var det ofte sånn at da Lennon sang hovedstemmen, sang McCartney annenstemmen i et høyere leie, mens dersom McCartney sang hovedstemmen, var Lennon som oftest i et lavere leie. Flere av harmoniene var i uvanlige akkorder og med annerledes vektlegging enn samtidige populære sanger. Til tider kunne annenstemmen til McCartney være en hel oktav over førstestemmen. Inkluderingen av Harrison gjorde at sangstilen ble enda mer uvanlig i forhold til tradisjonelle popsanger.
==== Bass og gitar ====
Paul McCartney spiller for det meste med plekter, og karakteriserer sin spillestil som selvlært, spesielt fingerspill. Han gjorde et forsøk på å lære seg korrekt fingerspill sammen med Lennon, men bare Lennon fikk det til.Selv om McCartney tidlig ble flyttet ned fra sologitar til rytmegitar og derfra til bassgitar, ble han svært god på instrumentet. Da blivende lydtekniker Geoff Emerick hørte dem for første gang i 1962, var han lite imponert over de andre, men mente at «det kraftige og melodiske basspillet sannsynligvis var det mest imponerende gjennom hele framføringen».McCartney har selv oppgitt bassisten James Jamerson som sin største innflytelse, men også Brian Wilson var sentral; Jamerson fordi han var dyktig og melodiøs, Wilson fordi han tok bassen til uante steder. Allerede fra tidlig av viste McCartney stor forståelse for forskjellige typer basspill til de varierte sangene. McCartney spilte i begynnelsen for det meste på sin Höfner 500/1 fiolonbass, men i 1965 fikk han en Rickenbacker bass gratis som promotering fra lederen av Rickenbacker-konsernet. Rickenbacker-bassen var lettere å holde stemt, der Höfner-bassen oftere ble sur hvis man ikke passet på. Med Rickenbacker-bassen ble også McCartneys basslinje mer melodisk allerede på Rubber Soul-albumet. Tradisjonell basstemme gikk ut på å spille tonene i akkordene man spilte i for å understreke melodien, mens melodisk bass legger inn andre noter innimellom for å skape melodi og gjør overgangen både for bassen for de andre instrumentene mykere. Melodisk bass er altså også med på å understreke selve hovedmelodien. Dette så vi blant annet på «Nowhere Man», og det utviklet seg langt mer på albumet «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» der flere tilleggsnoter til akkordnotene ble lagt inn, og der de var av varierende lengde (åttendedelsnoter, halvnoter, fjerdedelsnoter og så videre) i stedet for samme lengde.John Lennon, selv lite kjent for å gi komplimenter, sa følgende om McCartneys basspill i 1980:
Paul var en av de mest innovative bassistene noensinne, og halvparten av det som foregår nå er drirekte stjålet fra hans Beatles-periode. Han var alltid beskjeden om basspillet sitt. Han ver en egoist om alt annet, men basspillet var han alltid litt beskjeden om. Han er en stor musiker som spiller bass som få andre kan.I sin kritikk av Driving Rain beskriver journalist Greg Kot i Rolling Stone McCartney som «one kick-ass bassist».Selv om McCartney spilte både akustisk og elektrisk gitar flere ganger både under Beatles-perioden og etterpå, kommenterte han at han aldri var like opptatt av gitar som av bass, og at han ikke er særlig teknisk.
==== Låtskriver ====
Paul McCartney var sammen med John Lennon hoveddrivkraften bak repetroaret til The Beatles. Av de 214 sangene utgitt av The Beatles er 22 skrevet av George Harrison,, to skrevet av Ringo Starr og 25 covre (inkludert «Maggie Mae», ellers bare beregnet på utgivelse, se The Beatles' diskografi og Past Masters). Det betyr at flesteoarten av sangene er skrevet av McCartney og Lennon. Selv om samtlige sanger er kreditert begge, er det en rekke som var skrevet nesten utelukkende av én av dem. Det er imidlertid også blitt argumentert for at det å splitte opp i helt eller delvis enkeltkomponisters sanger er å misforstå hvordan de to samarbeidet.Det er sagt at deres forskjellige stil gjorde hverandre komplette, og Lennons nærmeste venn (muligens McCartney unntatt) Pete Shotton sa at «Pauls nærver hindret John fra å bevege seg for langt inn i det bskure og selvopptatte, akkurat som Johns innflytelse holdt de enklere og mer sentimentale trekkene i Pauls låtskriving i sjakk». Gjennom provokasjon, oppfordring, støtte, hjelp og konkurranse gjorde de hverandre bedre. Et typisk eksempel på dette er da John Lennon skrev «Strawberry Fields Forever» og McCartney forsto at han måtte øke nivået sitt, og skrev «Penny Lane». Blant alle sangene som ble signert «Lennon/McCartney» var flere av dem skrevet av bare én av dem, som «Yesterday» (McCartney) og «Julia» (Lennon). Det betyr ikke at det alltid er hensiktsmessig å dele opp diskografien mellom de to. I tillegg er sangen «Tomorrow Never Knows» primært tillagt Lennon, men ifølge lydteknikeren Geoff Emerick ble den til som et samarbeid der han selv ordnet lyden av «Dalai Lama som messer på en fjelltopp mange mil unna», Geore Harrison foreslo å bruke en tambura for å gi den karakteristiske basslyden, McCartney og Starkey samarbeidet om den spesielle trommerytmen, Emerick selv skapte den unike trommelyden ved å putte en åtteermet genser inn i basstrommen og plassere mikrofonen nærmere og Paul McCartney sto for lydbåndene som skapte blant annet den karakteristiske «måke»-lyden.Lennon og McCartney hadde likevel klare forskjeller som gjør at det er mulig til en viss grad å identifisere dem. McCartney hadde ofte større intervall mellom høyeste og laveste tone, ettersom han også hadde høyere register. Det var også mer lange melodier med mange noter hos McCartney, mens Lennon ofte hadde mer riff-baserte sanger. I fortsettelse av dette var ofte John rytmebasert også i sangstilen med klar trykk på stavelser, mens McCartneys sangstil og komposisjon hadde en mer flytende bevegelse. Selv om Lennon kunne variere i musikkstiler, var McCartneys repertoar langt større, fra rock and roll til music hall («Honey Pie», «Martha My Dear», parisisk ballade («Michelle», klassisk/samtidsmusikk («Eleanor Rigby» og heavy metal («Helter Skelter»). Samtidig kunne Lennons tekster være subtile, og skapte inntrykk som lytteren selv måtte knytte sammen, mens Paul McCartney skrev tekster som i seg selv var klartekst, og ikke krevde like mye abstraksjon. En annen forskjell var at McCartney skrev musikken først og la til teksten etterpå, mens Lennon gjorde det motsatte. Dette støtter en etablert, men ikke nødvendigvis korrekt, oppfatning om at McCartney er en mer sofsistikert musiker, mens Lennon er en bedre tekstforfatter.
== Andre aktiviteter ==
McCartney har siden midten av 1980-årene vært en ivrig maler, noe som ikke er uvanlig for musikere. McCartneys malerier var av privat art inntil han i april 1999 stilte ut sitt arbeid for første gang i Siegen, Tyskland, hvor de vakte begeistring. McCartney har senere fått stilt ut i England, først og fremst i Liverpool. Kritikerne er delt, enkelte har vært enda mer nådeløse mot ham enn de som vurderte hans klassiske musikk, mens andre ser en «som tenker og føler i maling». Stilen hans er sett på som abastrakt ekspresjonisme, surrealisme og til dels pop art.Som forfatter debuterte McCartney med diktsamlingen «Blackbird Singing». Boken var en blanding av tekster til tidligere sanger, som «Eleanor Rigby» og «Maxwell's Silver Hammer» og egne dikt skrevet uten at de var gitt ut som sanger. Han fikk bedre kritikk for diktene enn for malingen og den klassiske musikken, men fortsatt stor variasjon mellom de enkelte kritikerne. New York Times uttalte at Lennons spøkelse henger over boken i tillegg til Linda McCartneys ånd.
I 2005 utga han sin første barnebok, High in the Clouds: An Urban Furry Tail, som forteller historien om en et ekorn som blir kastet ut av sitt bosted av den onde Gretsch, og søker sammen med en frosk og flere andre dyr etter fabellandet Animalia. Boken var et samarbeid med barnebokforfatteren Philip Ardagh og kunstneren Geoff Dunbar. Den ble lenge vurdert filmet, og i 2019 ble det annonsert at Netflix skulle involveres, og at den skulle slippes i 2022.I 2019 kom hans andre barnebok, «Hey Granddude». Denne handler om en gammel bestefar med magiske evner som tar barnebarna på eventyr.
== Privatliv ==
McCartney var tidlig en kvinnebedårer, og han hadde en rekke forhold før han, som den siste Beatle, giftet seg. Han forble gift med sin første kone, Linda McCartney til hennes død. Deretter giftet han seg med Heather Mills og så Nancy Shevell. Han har til sammen fem barn, ett adoptert, tre med Linda og ett med Heather. Han er en engasjert vegetarianer og han har flere historier med marijuana knyttet til seg. McCartney var, og er, den eneste Beatle som holdt nær kontakt med hjembyen Liverpool.
=== Kjærlighets- og familieliv ===
Paul McCartneys første seriøse forhold ble til mot slutten av 1959 i Casbah, da han møtte Dot Rhone. Tidlig i 1960 ble Rhone gravid, noe som kunne medføre at han måtte gifte seg med henne og avslutte musikkarrieren. Rhone spontanaborterte etter te måneder, og forholdet ble kort tid etter avsluttet. Etter Rhone var den neste seriøse kjæresten Iris Caldwell, søsteren til Roy Caldwell, bedre kjent som Rory Storm (frontmannen i Ringos band før The Beatles). Begge ble for opptatt med sin karriere til at forholde fungerte, og i tidlig 1963 ble det slutt.
==== Jane Asher ====
Jane Asher var en skuespiller fra barn av, og hun ble med på TV-programmet «Juke Box Jury», et program som skulle dømme hva som ble og ikke ble en hit. Gjennom dette ble hun kjent med The Beatles. Det var i hovedsak McCartneys engelskkunnskaper som gjorde inntrykk på henne, og de ble kjærester kort tid etter. Han bodde i et eget rom i boligen deres, der han ble introdusert til mye innen kunst, kultur, musikk og akademia (se over). Da fansen fant ut hvor han bodde, måtte han snike seg ut bakveien, gjennom en nabos leilighet. Det ble etter hvert klart for McCartney at han måte flytte ut, og i april 1965 kjøpte han et hus i Cavendish Avenue 7, men oppussing gjorde at han ikke kunne flytte inn før elleve måneder senere. Det lå kort vei fra studioet i Abbey Road, og heller ikke langt fra West End. Jane Asher ble likt selv fans av McCartney. Asher fikk mange store roller på Old Vic i Bristol, og det ble avstand mellom dem.Forholdet varte godt ut i 1968, selv om de begge hadde vært utro og oppdaget at de vokste fra hverandre. For hennes del var det en ikke navngitt mann i Bristol, mens han hadde innledet et forhold med Maggie McGivern, en skuespiller og modell som jobbet som praktikant hos McCartneys venn John Dunbar og hans kone Marianne Faithfull. Han innledet også et forhold til Francie Schwarz, en amerikansk kvinne som jobbet på Apple.
==== Linda Eastman ====
Den 17. mai 1967 møtte han for første gang den amerikanske fotografen Linda Eastman via bandet The Animals. De møttes også igjen sommeren samme år, og startet et forhold. Forholdet til Jane Asher ble offisielt over den 20. juli 1968, etter at et forsøk på å ordne opp i det mislyktes.Paul og Linda giftet seg den 12. mars 1969 i Marylebone Register Office. De to oppholdt seg både i Kintyre i Skottland og London i England. Den 28. august 1969 fikk de sitt første barn, Mary. Omtrent samtidig ble Heather, Linda McCartneys barn fra et tidligere ekteskap, adoptert av Paul McCartney. Den 13. september, under innspillingen av det som skulle bli det første Wings-albumet, ble Stella McCartney født. James McCartney ble født 12. september 1977.I 1975 kjøpte McCartney eiendommen Waterfall Cottage i East Sussex, i utgangspunktet et helgested. I 1978 flyttet familien dit nesten permanent. Paul og Linda bodde sammen, for det meste i East Sussex, til Linda døde av brystkreft den 17. april 1998.
==== Heather Mills ====
I juni 2002 giftet McCartney seg med Heather Mills, en tidligere modell og talskvinne mot landminer, et prosjekt McCartney også ble involvert i. De fikk datteren Beatrice Milly i 2003, men i mai 2006 ble det kjent at paret skulle skilles. Etter en to år lang rettssak ble skilsmissen endelig i mars 2008.
==== Nancy Shevell ====
Via programlederen Barbara Walters ble McCartney kjent med Nancy Shevell, datter av en logistikkforretningseier og selv visepresident i selskapet i tillegg til å ha jobbet for New Jerseys transportdirektorat. Shevell var selv svært lite opptatt av pressen, og uttalte seg sjelden til media. Paret giftet seg den 9. oktober 2011.
==== Barn ====
Av barna har Stella McCartney hatt den største suksessen. Stella har slått gjennom som klesdesigner både i etablerte selskaper og på egen hånd. Heather Eastman McCartney er en kunstner og pottemaker med flere utstillinger, Mary McCartney er en fotograf og kokebokforfatter, og James McCartney er en musikkartist.
=== Vegetarianisme ===
Paul og Linda McCartney bestemte seg i 1976 for å bli vegetarianere. McCartney og hans kone Linda ble talspersoner for vegetarianisme og aktivister for dyrevern. Ifølge Paul McCartney var det få alternativer for vegetarianere på 1970-tallet, og han og kona begynte å eksperimentere med å lage måltider. Linda McCartney ga ut en egen kokebok i 1991 for å gjøre folk oppmerksom på vegetarianske alternativer. Paul McCartney er vegetarianer, men ikke veganer.McCartney har jobbet for vegetarianisme på flere måter, blant annet startet han og døtrene Mary og Stella i 2009 en kampanje for kjøttfrie mandager. Linda og Paul McCartney deltok i The Simpsons der Lisa Simpson ble vegetarianer på betingelse av at hun forble det.
=== Ulovlig rusbruk ===
I Beatles-perioden hadde McCartney røkt marijuana regelmessig, men han hadde også prøvd både kokain og LSD. Han var den siste Beatle som prøvde det, men han ble symbolet på rockestjerner som brukte ulovlige rusmidler da han i juni 1967 sa i et intervju med magasinet Queen at
Da jeg tok det [LSD], åpnet det øynene mine. Vi bruker bare en tiendedel av hjernen. Bare tenk på hva vi kunne oppnå hvis vi kunne utnytte den skjulte delen. Det ville bli en helt ny verden.
Dette ble den 17. juni trykket av magasinet Life, noe som skapte skandale, og McCartneys forsøk på å rette opp i det ved å gå til angrep på media og spesielt Independent Television News, slo tilbake på ham..McCartney prøvde kokain i en ettårstid, men mislikte ettereffekten av narkotikumet, og sluttet med det frivillig.Det var likevel marijuana som var den store interessen til Paul og Linda McCartney. Selv om de to var svært beskjedne på sitt inntak av rusmidler, fikk de sin første utfordring under en konsert i Göteborg, da en hotellansatt tok kontakt med politiet etter mistanke om narkotikasmugling, noe som var korrekt; Linda hadde ønsket seg litt marijuana, og Seiwell hadde en kontakt i London som hadde sendt det. Samtlige ble arrestert, men slapp unna med en bot på 1 000 britiske pund, siden de påsto de hadde blitt tilsendt stoffet av en fan uten at de visste om det. Da han kom tilbake i Storbritannia viste det seg at hans hus i Kintyre hadde blitt rutinemessig sjekket for ulovlige rusmidler, og store mengder ble funnet. Han sto i fare for å bli fengslet, men på grunn av formelle feil fra påtalemyndighetene ble han bare ilagt en bot på 100 pund. Den 16. januar 1980 ble han tatt på Narita internasjonale flyplass med store mengder marijuana (218 gram) og måtte tilbringe ni dager i fengsel med svært liten kontakt med omverdenen. Dette var også med på å ødelegge for Wings-turneen.I 2015 uttalte McCartney at han ikke røyket marijuana, og at han ikke hadde gjort det på lang tid.
=== Forhold til tidligere bandmedlemmer ===
Ettersom McCartney saksøkte sine tidligere bandmedlemmer, var det et vanskelig forhold han hadde til dem. Tidligere erfaringer med det flere opplevde som McCartneys detaljerte kontroll over innspillingene var også probematiske.
==== John Lennon ====
Forholdet mellom McCartney og Lennon ble av begge parter beskrevet som et familieforhold, og at de sto svært nær hverandre, selv om det var opp- og nedturer.Rett etter at The Beatles ble oppløst var det store konflikter mellom McCartney og de andre, spesielt Lennon. Der Lennon ble irritert fordi McCartney gjorde bandets brudd offisielt i forbindelse med et presseskriv i anledning soloalbumet sitt - noe Lennon uttalte at han skulle ønske at han gjorde først - kontret McCartney at han var den som forlot bandet sist, ettersom Starkey sluttet i to uker i 1968 og Harrison i kortere tid i januar 1969 før Lennon erklærte at bandet var oppløst i september 1969. Krangler rundt utgivelser og Allen Kleins rolle var med på å øke spenningen de to imellom.Dette ble etter hvert også åpenbart innen musikken. Da McCartney ga ut albumet Ram, inneholdt sangen «Too Many People» flere angrep på en unevnt person som preker væremåter, og som tok sin gylne sjanse og delte den i to. Lennon tolket dette som et angrep på ham. Han tolket også flere sanger som ikke handlet om ham, («Dear Boy» (om Lindas eksmann), «3 Legs», «Smile Away» og «The Back Seat of My Car» om Maggie McGivern) som et angrep på ham. Lennon svarte med et sviende angrep på McCartney i sangen «How Do You Sleep?», et angrep som beveger seg langt over i fri fantasi, blant annet der han sa at det eneste McCartney gjorde som var bra var «Yesterday».Året etter, i 1972, dro McCartney til Lennon og de ble enige om å begrave stridsøksen. Deretter fikk de to et lite opphold ettersom Lennon ble forsøkt kastet ut av USA mens McCartney på grunn av narkotikadom ikke kunne dra inn dit. I september 1973 dro imidlertid Yoko Ono til London og ba Paul McCartney om hjelp med John Lennon. Lennon var kastet ut av hjemmet og dro til Los Angeles sammen med sekretæren, May Ping. Ideen var at han skulle feste bort usikkerhet, sjalusi og morskomplekser. Imidlertid taklet begge det dårlig, og Yoko ville at Paul skulle hjelpe John til å komme på rett kjør. Våren 1974 fikk McCartney visum til USA, slik at han rakk både Oscar-utdelingen og å treffe John. Han møtte John flere ganger, og Lennon var i godt humør og tok til seg beskjeden fra Yoko Ono som Paul formidlet. McCartneys budskap kan ha hjulpet, ettersom Lennon var tilbake i New York senere det året. I november framførte Lennon en konsert der han spilte en låt av «En gammel og fjern forlovede av meg ved navn Paul», det vil si «I Saw Her Standing There».McCartney har selv sagt at han fortsatt drømmer om Lennon, og at drømmene er gode.
==== George Harrison ====
Harrison og McCartney var de eldste vennene, men Harrison opplevde at McCartney ble kontrollerende og dominerende. McCartney hadde tidligere latt Harrison spille, men senere i Beatles-perioden hadde McCartney tatt over enkelte soloer og gitt beskjeder om hvordan Harrison skulle spille på andre. Under innspillingen av en av sangene under Get Back-tiden i januar 1969, foregikk følgende replikkveksling fanget på kamera:
Paul: Jeg skjønner at jeg irriterer deg. Men jeg er ikke ute etter å ta deg. Jeg sier bare: Hør, gutter--- bandet. Skal vi gjøre det sånn?
George: OK. Jeg spiller det du vil at jeg skal spille. Jeg behøver ikke spille i det hele tatt. Hva du vil. Jeg skal gjøre det.Forholdet ble ikke bedre etter saksøkingene, og George sa på 70-tallet rett ut at han kunne godt bli med i et band med Lennon igjen, men ikke et med McCartney. Harrison var også selv lite interessert i å bli tilknyttet The Beatles. Bakgrunnen for dette var at Harrison følte seg oversett eller presset av McCartney. En av Harrisons låter fra debutalbumet All Things Must Pass, «Run of the Mill», handler om Harrisons kompliserte forhold til The Beatles og særlig McCartney. Harrison hadde også provosert Lennon som den sterkeste kritikeren til Lennons forhold til Yoko Ono, så det var ikke bare McCartney han hadde problemer med.Paul McCartney sa i samtale med radioverten Howard Stern at han undervurderte Harrison, ettersom Harrison brukte mye lenger tid til å modnes som komponist. McCartney uttalte også at han fortsatt snakker til Harrison via et tre Harrison ga ham.Likevel var det ikke nødvendigvis slik at det bare var dårlige relasjoner. Da George Harrison spilte inn «All Those Years Ago», deltok McCartney (og Linda McCartney og Denny Laine) med backing-vokal. Harrison besøkte McCartney på 80-tallet da de to og Starkey ville besøke Spike Milligan, McCartneys nabo. I 1988 sa Harrison at han og Starkey var glade i Paul. McCarntey møtte Harrison ti dager før han døde, og sa at de to lo og spøkte om sprø saker. Dette ble den siste gangen de møttes.
==== Richard Starkey ====
Da The Beatles var i ferd med å bli oppløst, tok Starkey den 31. mars 1970 et brev fra de andre til Paul for å be ham om å utsette utgivelsen av debutalbumet, noe McCartney ble rasende for, og han kastet ut Starkey. Det er blitt foreslått det det tok flere år for at dette forholdet bedret seg.Starkey ga i 1971 ut singlen «It Don't Come Easy» med «Early 1970» som B-side. På B-siden spør han seg hvordan det går med vennene sine, inkludert den som bor på en gård med mye sjarm, ny kone og familie, det vil si Paul. I teksten lurer Ringo på om Paul kom til å spille med ham (de andre medlemmene fikk også hvert sitt vers). McCartney gjorde det på 1973-albumet Ringo, der også de to andre medlemmene deltok, om enn ingen deltok på samme låt.Siden hadde de to et bedre forhold enn McCartney har hatt med de andre. På 1990-tallet deltok også Starkey på McCartneys album, og McCartney deltok senere både på Starkeys album og en og annen konsert. McCartney uttalte til radiovert Howard Stern at han hadde et nært forhold til Ringo, og at han så på Ringo som en bror. Starkey selv uttalte at det ikke var én spesiell person han følte seg nærmest til, at alle tre var like.
== McCartney i Norge ==
9. august 1972: Paul McCartney og Wings holdt konsert i Njårdhallen i Oslo.
26. september 1989: Paul McCartney holdt konsert i Drammenshallen. Konserten skulle opprinnelig være i Skedsmohallen, men etterspørselen ble for stor for at sistnevnte hall kunne brukes.
27.–28. september 1993: I 1993 var McCartney på turné med The New World Tour, og han holdt to konserter i Oslo Spektrum.
2.–4. februar 1999: McCartney var på privat besøk i Norge.
9.–11. desember 2001:Paul McCartney spilte på Nobels fredspriskonserten til ære for prisvinner Kofi Annan i Oslo Spektrum 11. desember.
13.–14. juni 2004: Paul McCartney holdt konsert på Valle Hovin stadion foran drøyt 25 000 mennesker.
7. juli 2015: McCartney holdt konsert i Telenor Arena.
24. juni 2016: McCartney spilte på Koengen i Bergen for 22 500 tilskuere.
== Diskografi ==
Dette er en oversikt over McCartneys studioalbum med populærmusikk som soloartist. For detaljert diskografi (inkludert Wings, Fireman og andre sjangre), se Paul McCartneys diskografi. For The Beatles-diskografien, se The Beatles' diskografiMcCartney (1970)
Ram (1971)
McCartney II (1980)
Tug of War (1982)
Pipes of Peace (1983)
Press to Play (1986)
Снова в СССР (1988)
Flowers in the Dirt (1989)
Off the Ground (1993)
Flaming Pie (1997)
Run Devil Run (1999)
Driving Rain (2001)
Chaos and Creation in the Backyard (2005)
Memory Almost Full (2007)
Kisses on the Bottom (2012)
New (2013)
Egypt Station (2018)
McCartney III (2020)
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ross Benson: Paul McCartney. Behind the Myth. Victor Gollancz Ltd. London 1992. ISBN 0-575-05200-7
Malcolm Doney: Lennon and McCartney. Midas Books. Kent 1981. ISBN 0 85936 2361
Mark Lewisohn: All Those Years Volume 1: Tune In Extended Special Edition, Little, Brown, London, 2013
Mike McCartney: Thank U Very Much. Mike McCartney's Family Album. Granada Publishing Publishing Limited. London 1982. ISBN 0-586-04920-7
John Mendelsohn: Paul McCartney. A Biography in Words & Pictures. Sire Books, Chappell Music Company. New York 1977.
Philip Norman: Paul McCartney Biografien', Gyldendal Norsk forlag, Oslo, 2017 (pocket)
George Tremlett: The Paul McCartney Story. Futura Publications Limited. London 1995. ISBN 0-8600-7200-2
Alan Williams & William Marshall: The Man Who Gave The Beatles Away. The True Story Of The Beatles' Early Years. Coronet Books. London 1975. ISBN 9780026290500
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Paul McCartney – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Paul McCartney – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Paul McCartney på Internet Movie Database
(sv) Paul McCartney i Svensk Filmdatabas
(da) Paul McCartney på Filmdatabasen
(da) Paul McCartney på Scope
(fr) Paul McCartney på Allociné
(en) Paul McCartney på AllMovie
(en) Paul McCartney hos Turner Classic Movies
(en) Paul McCartney hos Rotten Tomatoes
(en) Paul McCartney hos TV Guide
(en) Paul McCartney hos The Movie Database
(en) Paul McCartney på Apple Music
(en) Paul McCartney på Discogs
(en) Paul McCartney på MusicBrainz
(en) Paul McCartney på SoundCloud
(en) Paul McCartney på Spotify
(en) Paul McCartney på Songkick
(en) Paul McCartney på Last.fm
(en) Paul McCartney på Genius — sangtekster
(en) Paul McCartney på AllMusic
Paul McCartney på Twitter
Paul McCartney på Facebook
Paul McCartney på Instagram
Paul McCartney på YouTube
Paul McCartney på Myspace
Paul McCartney på TikTok
Den Norske Beatles-klubben
Official UK/US Discography
The Liverpool Institute for Performing Arts – McCartneys gamle skole, nå et sted for kunstutdannelse for internasjonale studenter, også norske
The Art of Paul McCartney – Exhibition 2002 | | fødtsted = Belfast | 6,254 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A5rlurvefly | 2023-02-04 | Vårlurvefly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Eugen Johann Christoph Esper', 'Kategori:Nattfly', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1785', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Vårlurvefly (Brachionycha nubeculosa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt nord til Nord-Trøndelag i Norge.
| Vårlurvefly (Brachionycha nubeculosa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt nord til Nord-Trøndelag i Norge.
== Utseende ==
Et ganske stort (vingespenn 49–56 mm), grått nattfly. Arten ser ikke ut som et typisk nattfly, men ligner mer på enkelte tannspinnere (Notodontidae). Hannen har smalt fjærformede antenner. Kroppen er kraftig og tett kledt med grå hår. Forvingen er lysgrå med kraftig grå pudring og mørkere tegninger. Den er temmelig tynt skjellkledt og en tanke gjennomsiktig. Nyremerket er stort, utvidet i nedre del, på undersiden med en kraftig, svart kantstrek. Ringmerket er lite og langt ovalt. Tappmerket, som sitter litt lenger bak, er svartkantet og langt ovalt. Vingen har ikke tydelige tverrlinjer. Bakvingen er uvanlig liten og smal til nattfly å være, grålig med mørkere bestøvning, i midten med en grå flekk. Langs ytterkanten er det en rekke av avrundede, grå flekker. Larven er friskt grønn med hvite flekker og gulaktige tegninger.
== Levevis ==
Arten lever i løv- og blandingsskog. Larvene lever mest på bjørk, men kan også finnes på osp, hegg og lind. De spinner seg inn i en kokong i bakken og forvandler seg til pupper før de overvintrer. De voksne sommerfuglene flyr fra slutten av mars til mai, de er gjerne blant de første sommerfuglene som er ute om våren.
== Utbredelse ==
Vårlurvefly er utbredt i Nord- og Mellom-Europa og det nordlige Asia østover til Japan. I Norge er det nokså vanlig nord til Steinkjer i Nord-Trøndelag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Norges sommerfugler, lurvefly: [1]
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Brachionycha nubeculosa på UK moths: [3]
== Eksterne lenker ==
(en) lurvefly i Encyclopedia of Life
(en) lurvefly i Global Biodiversity Information Facility
(no) lurvefly hos Artsdatabanken
(sv) lurvefly hos Dyntaxa
(en) lurvefly hos Fauna Europaea
(en) lurvefly hos NCBI
(en) Kategori:Brachionycha nubeculosa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Brachionycha nubeculosa – detaljert informasjon på Wikispecies | Vårlurvefly (Brachionycha nubeculosa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt nord til Nord-Trøndelag i Norge. | 6,255 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Irrfly | 2023-02-04 | Irrfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Nattfly', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Irrfly (Allophyes oxyacanthae) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt over det meste av Sør-Norge.
| Irrfly (Allophyes oxyacanthae) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt over det meste av Sør-Norge.
== Utseende ==
Et ganske stort, brunlig nattfly, vingene med flekker av irrgrønne skjell. Hannen har smalt fjærformede antenner. Forkroppen (thorax) er lysgrå på sidene, mørkere i midten. Forvingen er brunlig med flekker av irrgrønn bestøvning. Ved roten er det en kraftig, svart rotstrek. Indre mellomlinje er svart og m-formet, ytre mellomlinje svart, i den bakerste delen hvit langs ytterkanten. Nyre- og ringmerkene er lyse, store og tydelige. Den ytre delen av vingen er ganske lys. Bakvingen er blekgrå med en smal, gråbrun tverrlinje.
== Levevis ==
Irrflyet finnes i løv- og blandingsskog, og i hager. Den overvintrer som egg. Larvenes næringsplante er litt usikker, fra andre land er det kjent at de går på hagtorn og slåpetorn, men den finnes mange steder der disse ikke vokser. Sannsynligvis er den vanligste næringsplanten i Norge rogn (Sorbus aucuparia). De voksne sommerfuglene flyr om natten i september – oktober og kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa, unntatt lengst i nord og lengst i sør, der den blir erstattet av lignende arter. Østover går den til det vestlige Russland og Ukraina. Publiserte funn av denne arten utenfor Europa dreier seg mest sannsynlig om forveksling med lignende arter. I Norge finnes den i de sørlige landsdelene nord til Mjøsa og Sunnmøre.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Norges sommerfugler, irrfly: [1]
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Allophyes oxyacanthae på UK moths: [3]
== Eksterne lenker ==
(en) irrfly i Encyclopedia of Life
(en) irrfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) irrfly hos Artsdatabanken
(sv) irrfly hos Dyntaxa
(en) irrfly hos Fauna Europaea
(en) irrfly hos NCBI
(en) Kategori:Allophyes oxyacanthae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Allophyes oxyacanthae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Allophyes oxyacanthae – detaljert informasjon på Wikispecies | Irrfly (Allophyes oxyacanthae) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt over det meste av Sør-Norge. | 6,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vivendelfly | 2023-02-04 | Vivendelfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Eugen Johann Christoph Esper', 'Kategori:Nattfly', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1789', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Vivendelfly (Xylocampa areola) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt langs kysten fra Østfold til Rogaland i Norge-
| Vivendelfly (Xylocampa areola) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt langs kysten fra Østfold til Rogaland i Norge-
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 33–38 mm), lysgrått nattfly. Kroppen er kort og kraftig, kledt med lysgrå hår. Forvingen er lysgrå med mørkere tegninger. Nyre- og ringmerkene er lyse, mer eller mindre tydelig markerte, forbundet via en avlang, lys flekk i underkant. Ved roten er det en kort, svart rotstrek som har en oval, lys flekk over seg. Langs ytterkanten er den en rad av små, svarte pileflekker. Bakvingen er gråhvit med grå årer, den ytre og fremre delen grått bestøvet.
== Levevis ==
Vivendelflyet lever i skogkanter, åpne områder, berg og urer der det vokser vivendel (Lonicera periclymemum), som er larvenes næringsplante. Arten overvintrer som puppe, og de voksne sommerfuglene flyr nokså tidlig på våren, fra slutten av mars til mai.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Vest-Europa nordover til det sørligste Norge, mot øst til Italia og det vestligste Polen. I Norge finnes den langs kysten fra Østfold til Rogaland. Den er nokså vanlig fra Ytre Oslofjord til Vest-Agder, sjeldnere øst og vest for dette området.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Norges sommerfugler, vivendelfly: [1]
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Xylocampa areola på UK moths: [3]
== Eksterne lenker ==
(en) vivendelfly i Encyclopedia of Life
(en) vivendelfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) vivendelfly hos Artsdatabanken
(sv) vivendelfly hos Dyntaxa
(en) vivendelfly hos Fauna Europaea
(en) vivendelfly hos NCBI
(en) Kategori:Xylocampa areola – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Xylocampa areola – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Xylocampa areola – detaljert informasjon på Wikispecies | Vivendelfly (Xylocampa areola) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt langs kysten fra Østfold til Rogaland i Norge- | 6,257 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fire_vegger | 2023-02-04 | Fire vegger | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Karpe Diem-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | Fire vegger er det andre albumet, men tredje utgivelsen, fra den norske hiphop-duoen Karpe Diem, utgitt i 2008. På coveret poserer Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid sammen med familiene sine, som på et familieportrett. Dette understreker litt av hjem og familietematikken man finner i låtene. Andre temaer er oppvekst og tilhørighet i forbindelse med deres flerkulturelle opphav samt kjærlighet og savn.
Fire Vegger er oppfølgeren til Karpe Diems debutalbum Rett Fra Hjertet som kom i 2006 og er albumet Patel og Abdelmaguid har gitt ut med flest radiosingler.
| Fire vegger er det andre albumet, men tredje utgivelsen, fra den norske hiphop-duoen Karpe Diem, utgitt i 2008. På coveret poserer Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid sammen med familiene sine, som på et familieportrett. Dette understreker litt av hjem og familietematikken man finner i låtene. Andre temaer er oppvekst og tilhørighet i forbindelse med deres flerkulturelle opphav samt kjærlighet og savn.
Fire Vegger er oppfølgeren til Karpe Diems debutalbum Rett Fra Hjertet som kom i 2006 og er albumet Patel og Abdelmaguid har gitt ut med flest radiosingler.
== Sporliste ==
«Stjerner» 2:49
«Regnvær» 3:27
«Fire vegger» 3:25
«Vestkantsvartinga» 3:46
«Under overflaten (som Marit Larsen)» 3:23
«OK» 2:47
«Kaffe» 3:46
«Krølla 50'lapp y'all» 2:53
«Skavanker» 4:14
«Få som vet» 4:02
«Solskinn» 3:34
«Fireogtyvegods» 3:01
«Fly, baba» 3:59
== Eksterne lenker ==
(en) Fire vegger på Discogs
(en) Fire vegger på MusicBrainz
(en) Fire vegger på Spotify
(no) Fire vegger på Rockipedia | Fire vegger er det andre albumet, men tredje utgivelsen, fra den norske hiphop-duoen Karpe Diem, utgitt i 2008. På coveret poserer Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid sammen med familiene sine, som på et familieportrett. | 6,258 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plusia | 2023-02-04 | Plusia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Ferdinand Ochsenheimer', 'Kategori:Metallfly', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1816'] | Plusia spp. er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Plusiinae. Tidligere ble de fleste artene i underfamilien metallfly regnet til denne slekten. To arter forekommer i Norge. Langstreket metallfly finnes på Vestlandet, kortstreket metallfly på Østlandet, begge artene forekommer på Sørlandet.
| Plusia spp. er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Plusiinae. Tidligere ble de fleste artene i underfamilien metallfly regnet til denne slekten. To arter forekommer i Norge. Langstreket metallfly finnes på Vestlandet, kortstreket metallfly på Østlandet, begge artene forekommer på Sørlandet.
== Utseende ==
Middelsstore (vingespenn 31–38 mm for de artene som forekommer i Norge) nattfly, forvingene brunrøde med gulaktige flekker. Forkroppen har en tverrkjøl av høyt oppstående, hårlignende skjell nær framkanten. Midt i forvingen er det to sølvhvite flekker. Vingen har smale, brune tverrstriper og gjerne gulaktige områder ved roten, langs bakkanten og nær vingespissen. I vingespissen er det også en avlang, sølvhvit flekk. Bakvingen er mer eller mindre lyst gråbrun.
== Levevis ==
Disse artene lever i fuktige områder der larvene utvikler seg på forskjellige sumpplanter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i den palearktiske sone og i Nord-Amerika. I Norge er artene stort sett utbredt i Sør-Norge, langstreket metallfly i vest og kortstreket metallfly i øst..
== Systematisk inndeling ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Ditrysia
Gruppen Apoditrysia
Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
Overfamilien Noctuoidea
Familien nattfly, Noctuidae
Underfamilien metallfly, Plusiinae
Slekten Plusia Ochsenheimer, 1816
Plusia contexta Grote, 1873 – Nord-Amerika
Langstreket metallfly, Plusia festucae (Linnaeus, 1758)
Plusia manchurica (Lempke, 1966) – Øst-Asia
Plusia nichollae (Hampson, 1913) – Vestlige Nord-Amerika
Kortstreket metallfly, Plusia putnami (Grote, 1873)
Plusia venusta Walker, 1865 – Nord-Amerika
== Kilder ==
Norges sommerfugler – Nattfly [1]
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [3]
Utbredelsesdata: [4]
== Eksterne lenker ==
(en) Plusia i Encyclopedia of Life
(en) Plusia i Global Biodiversity Information Facility
(no) Plusia hos Artsdatabanken
(sv) Plusia hos Dyntaxa
(en) Plusia hos ITIS
(en) Plusia hos NCBI
(en) Kategori:Plusia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Plusia – detaljert informasjon på Wikispecies | * langstreket metallfly | 6,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rainer_Hartleb | 2023-02-04 | Rainer Hartleb | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. februar', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske regissører'] | Rainer Hartleb (født 29. februar 1944 i Hildburghausen, Tyskland) er en tysk-svensk regissør av dokumentarfilmer som har fulgt en gruppe mennesker i Jordbro, barnen från Jordbro, fra de var sju år og begynte på skolen i 1972, fram til i dag. Dokumentarserien er foreløpig i seks deler. Dokumentarfilmen En pizza i Jordbro har blitt tildelt en guldbagge. 13. januar 2007 ble Hartleb tildelt TV4s filmpris Guldsolen for 2006. Utmerkelsen fikk han for arbeidet med de seks filmene om Jordbrobarna.
| Rainer Hartleb (født 29. februar 1944 i Hildburghausen, Tyskland) er en tysk-svensk regissør av dokumentarfilmer som har fulgt en gruppe mennesker i Jordbro, barnen från Jordbro, fra de var sju år og begynte på skolen i 1972, fram til i dag. Dokumentarserien er foreløpig i seks deler. Dokumentarfilmen En pizza i Jordbro har blitt tildelt en guldbagge. 13. januar 2007 ble Hartleb tildelt TV4s filmpris Guldsolen for 2006. Utmerkelsen fikk han for arbeidet med de seks filmene om Jordbrobarna.
== Filmografi ==
Från en barndomsvärld (1973)
Barnen från Jordbro (1982)
Tillbaka till Jordbro (1988)
Det var en gång... en liten flicka (1992)
En pizza i Jordbro (1994)
Nya barn i Jordbro (2001)
Alla mår bra (2006)
== Eksterne lenker ==
(en) Rainer Hartleb på Internet Movie Database
(sv) Rainer Hartleb i Svensk Filmdatabas
(en) Rainer Hartleb på AllMovie
(en) Rainer Hartleb hos The Movie Database | Rainer Hartleb (født 29. februar 1944 i Hildburghausen, Tyskland) er en tysk-svensk regissør av dokumentarfilmer som har fulgt en gruppe mennesker i Jordbro, barnen från Jordbro, fra de var sju år og begynte på skolen i 1972, fram til i dag. | 6,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hatsan | 2023-02-04 | Hatsan | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Luftvåpen', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Tyrkiske selskaper', 'Kategori:Veldig små stubber', 'Kategori:Våpenprodusenter', 'Kategori:Våpenstubber'] | Hatsan Arms Company er en tyrkisk våpenprodusent som har spesialisert seg på luftvåpen.
De lager også Escort haglegevær. De er mest kjent for sine luftgevær, Hatsan Modell 35, 70, 90, 100 og 125 serien. De har et produksjonsareal på 15 000 m², 400 arbeidere og en maskinpark på totalt 300 maskiner.
| Hatsan Arms Company er en tyrkisk våpenprodusent som har spesialisert seg på luftvåpen.
De lager også Escort haglegevær. De er mest kjent for sine luftgevær, Hatsan Modell 35, 70, 90, 100 og 125 serien. De har et produksjonsareal på 15 000 m², 400 arbeidere og en maskinpark på totalt 300 maskiner.
== Eksterne lenker ==
Hjemmesider | Hatsan Arms Company er en tyrkisk våpenprodusent som har spesialisert seg på luftvåpen. | 6,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glyoksalsyre | 2023-02-04 | Glyoksalsyre | ['Kategori:Aldehyder', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Karboksylsyrer'] | Glyoksalsyre eller etanalsyre er en organisk forbindelse med den kjemiske formel C2H2O3. Den består både av et aldehyd og en karboksylsyre. Saltene av glyoksalsyre heter glyoksylater.
| Glyoksalsyre eller etanalsyre er en organisk forbindelse med den kjemiske formel C2H2O3. Den består både av et aldehyd og en karboksylsyre. Saltene av glyoksalsyre heter glyoksylater.
== Egenskaper ==
Glyoksalsyre er en væske med smeltepunkt på –93 °C og kokepunkt på 111 °C. Den finnes kommersielt tilgjengelig som monohydrat eller vannløsning. Fra vannløsning krystalliserer glyoksylsyre som glyoksylsyrehydrat (dihydoksyeddiksyre).
== Forekomster ==
Glyoksalsyre forekommer i unge grønne blad og umodne frukter (i alle ripser, rabarbra og stikkelsbær).
I iseddik finnes små mengder glyoksalsyre.
== Fremstilling ==
Glyoksalsyre kan fremstilles ved hydrolysering av dikloreddiksyre, elektrolyttisk reduksjon av oksalsyre, oksidasjon av glykolsyre eller ozonolyse av maleinsyre.
== Anvendelser ==
Glyoksalsyre anvendes i syntese av antibiotika, komplekseringsmidler, plantevernmidler, vanillin, allantoin og andre kjemiske produkter.
== Biosynstese ==
Glyoksylater er mellomprodukter i glyoksylatsyklusen, som muliggjør at organismer som bakterier, sopp og planter å omdanne fettsyrer til karbohydrater.
== Referanser == | thumb|right|150px|Strukturformel Glyoksalsyre | 6,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sven_Edvin_Salje | 2023-02-04 | Sven Edvin Salje | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. august', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Olofströms kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere'] | Sven Edvin Salje (født 1914 i Jämshög, Olofströms kommune, Blekinge, død 1998) var en svensk forfatter.
| Sven Edvin Salje (født 1914 i Jämshög, Olofströms kommune, Blekinge, død 1998) var en svensk forfatter.
== Bibliografi ==
Faddergåvan 1938
Dimmorna lyfter 1940
På dessa skuldror 1942 (filmatisert 1948)
Människors rike 1944
Du tysta källa 1946
Korset på vinden 1946
Vingslag i natten 1948 (filmatisert 1953)
De flyendes eldar 1950
Den söker icke sitt 1953
Livets gäster 1955
Kustridaren 1960
Man ur huse 1960
Intill gryningen 1960
Med de våra genom sekler 1963
Dessa dina bröder 1964
Prolog vid kommunsammanslagningen Jämshög-Olofström-Kyrkhult årsskiftet 1966-1967, 1966
Längs livets stränder 1967
Natten och brödet 1968
Lågan i kvällen 1971
Hem till havet 1973
Efter midnatt 1976
Hantverkaregatan 1980
Genom lindens krona 1987
Brev till livet (memoarer) 1993
Händels largo och andra noveller 2001
Brödbakerskans pojke och andra berättelser 2002
== Priser og utmerkelser ==
Landsbygdens författarstipendium 1974
BMF-plaketten 1964
Landsbygdens författarstipendium 1955
æresdoktor ved Sveriges Lantbruksuniversitet i Ultuna
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sven Edvin Salje | Sven Edvin Salje (født 1914 i Jämshög, Olofströms kommune, Blekinge, død 1998) var en svensk forfatter. | 6,263 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mimosa | 2023-02-04 | Mimosa | ['Kategori:Pekere'] | Mimosa kan vise til:
Mimosafamilien (Leguminosae-Mimosoideae) – en gruppe planter
Akasieslekten (Acacia) – en gruppe planter
Mimosa (plante) (Acacia pycnantha) – en plante
Mimosaslekten (Mimosa) – en gruppe planter
Mimosa (stjerne) – en stjerne i stjernebildet Sørkorset
«Wind Eagle» – en supertanker som i en periode bar navnet «Mimosa»
FLK «Mimosa» – et flytende hvalkokeri
| Mimosa kan vise til:
Mimosafamilien (Leguminosae-Mimosoideae) – en gruppe planter
Akasieslekten (Acacia) – en gruppe planter
Mimosa (plante) (Acacia pycnantha) – en plante
Mimosaslekten (Mimosa) – en gruppe planter
Mimosa (stjerne) – en stjerne i stjernebildet Sørkorset
«Wind Eagle» – en supertanker som i en periode bar navnet «Mimosa»
FLK «Mimosa» – et flytende hvalkokeri
== Se også ==
Afrikansk månespinner (Argema mimosae) – en sommerfugl
Mengele Zoo – roman med den fiktive sommerfuglarten Mariposa mimosa | Mimosa kan vise til: | 6,264 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folkvang_skole | 2023-02-04 | Folkvang skole | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barneskoler i Viken', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Utdanning i Halden'] | Folkvang skole er en barneskole i Halden, med ca. 200 elever og 30 ansatte, fordelt fra 1. til 7.klasse. Elevene som går her bor i områdene Hov, Knardal og Eskeviken, kort sagt den sydlige delen av byen. Elevene kommer til skolen ved å gå, sykle, eller kjøre buss. Taxi blir tilbudt elever som man mener har en farlig skolevei.
Elevene får lov til å bevege seg innen skolens grenser som er merket opp med gjerder og røde markeringer. Skolen har også tre gapahuker i gåavstand fra skolen, som elevenes foreldre har bygd på dugnad. Her kan det arrangeres grillturer, naturstier og annet.
Folkvang skole har også skolefritidsordning, SFO.
| Folkvang skole er en barneskole i Halden, med ca. 200 elever og 30 ansatte, fordelt fra 1. til 7.klasse. Elevene som går her bor i områdene Hov, Knardal og Eskeviken, kort sagt den sydlige delen av byen. Elevene kommer til skolen ved å gå, sykle, eller kjøre buss. Taxi blir tilbudt elever som man mener har en farlig skolevei.
Elevene får lov til å bevege seg innen skolens grenser som er merket opp med gjerder og røde markeringer. Skolen har også tre gapahuker i gåavstand fra skolen, som elevenes foreldre har bygd på dugnad. Her kan det arrangeres grillturer, naturstier og annet.
Folkvang skole har også skolefritidsordning, SFO.
== Historie ==
Før 1905 måtte barna i dette området gå langt for å komme til skolen, som da lå på Idd. I 1905 ble Folkvang skole (også kalt Naggelen) bygd, med tre klasserom og en lærerleilighet. Uthusbygg med vedskjul og doer og stor hage med mye dyrking. Etter hvert ble det bygget boliger ved Knardal. Det kom flere elever og de var nødt til å bygge en ny skole. Denne ble også kalt Folkvang og ble bygget på festningens grunn ved Risum. 7. september 1958 ble den nye skolen, der elevene går i dag, åpnet. Den har i senere tid fått flere påbygg, en gang i 1967 og en gang i 1998. I 1998 fikk skolen en ny gymsal og flere klasserom. Den gamle skolen ble fortsatt brukt som framhaldsskole fram til 1970-årene, men ble i senere tid brent ned.
Folkvang skole ligger rett i nærheten av Fredriksten festning. Rundt 1700-tallet og ut på starten av 1800-tallet ble det holdt «slaver» i festningen, straffanger som var dømt til tvangsarbeid. Dette var den nest største straffeanstalten i landet på denne tiden. Litt ovenfor skolen kan du ennå finne Slavekirkegården, som har forbindelse med slaveriene på festningen.
== Stenhoggeri ==
Den kjente skulpturen Monolitten som står i Vigelandsanlegget er hogd ut i nærområdet i 1919. Denne ble hogd ut av fedrene til elevene som gikk på Folkvang. Siden barna gikk på skolen annenhver dag, måtte guttene hjelpe til med hoggingen og jentene hjalp til med husarbeidet (10-12 årsalderen).
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Folkvang skole er en barneskole i Halden, med ca. 200 elever og 30 ansatte, fordelt fra 1. | 6,265 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berge_Furre | 2023-02-04 | Berge Furre | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fødsler 13. april', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Fritt Ords Pris', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Norske historieprofessorer', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Finnøy kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Tromsø', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosialistisk Venstrepartis ledere', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1973–1977', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Rogaland', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra SV'] | Berge Ragnar Furre (født 13. april 1937 i Sjernarøy i Finnøy kommune, død 11. januar 2016)
var en norsk politiker (SV/SF), historiker og teolog. Som ekskludert arbeiderpartipolitiker var han med på grunnleggelsen av Sosialistisk Folkeparti (senere SV) i 1961, og han var partileder for Sosialistisk Venstreparti fra 1976 til 1983.
Som historiker var han kjent for sine oversiktsverk over norsk 1900-tallshistorie. Fra 1971 til 1986 var han ansatt ved Universitetet i Tromsø, fra 1971 som universitetslektor i historie, fra 1975 som dosent og som professor 1985–86. Fra 1991 var han professor i teologi ved Universitetet i Oslo.
| Berge Ragnar Furre (født 13. april 1937 i Sjernarøy i Finnøy kommune, død 11. januar 2016)
var en norsk politiker (SV/SF), historiker og teolog. Som ekskludert arbeiderpartipolitiker var han med på grunnleggelsen av Sosialistisk Folkeparti (senere SV) i 1961, og han var partileder for Sosialistisk Venstreparti fra 1976 til 1983.
Som historiker var han kjent for sine oversiktsverk over norsk 1900-tallshistorie. Fra 1971 til 1986 var han ansatt ved Universitetet i Tromsø, fra 1971 som universitetslektor i historie, fra 1975 som dosent og som professor 1985–86. Fra 1991 var han professor i teologi ved Universitetet i Oslo.
== Tidlige år ==
Berge Furre ble født på Sjernarøy i Ryfylke, men flyttet til Oslo tidlig i tenårene da hans far, Berge Bergesen Furre, døde i 1951. Han gikk på Oslo katedralskole fra 1952 til 1955. Gudleiv Forr skriver i Furres biografi i Norsk biografisk leksikon at han der søkte mot et «karismatisk kristelig miljø». Han begynte på teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo i 1955 med det siktemål å bli prest, men fullførte ikke studiene før han ble cand.philol med historie, statsvitenskap og kristendomskunnskap i 1968.Ifølge Forr kom Furre fra et «høyrehjem», men ble «venstreradikal i den nasjonale, pasifistiske tradisjonen, der utenrikspolitikken bestemte de konkrete politiske veivalg og der Hans Nielsen Hauge var en større inspirator enn Karl Marx.» Bestefaren Johannes Furre var stortingsmann for Moderate Venstre, og stefaren Elisæus Vatnaland var stortingsrepresentant for Senterpartiet. Allerede i gymnastiden ble han medlem av AUF, og han engasjerte seg i Folkereisning mot krig og Kristent fredslag. Han var en av stifterne av gymnasiastmållaget «Von» i Oslo i 1954, og han ble i 1955 formann for Oslo Kristelige Gymnasiastsamband. Han var leder av Den norske studentforening fra 1958. Furre deltok i arbeidsgruppa som ga ut boken Målreising i 1967.Gjennom fredslaget kom han i kontakt med presten Ragnar Forbech, en ledende pasifist og sosialist i 1950-årene. Forbech ble i 1955 tildelt Stalins fredspris (i 1956 omdøpt til Lenins Fredspris) for sitt internasjonale fredsarbeid. Med prisen fulgte det i 1955 formidable beløpet 180 000 kr, som Forbech blant annet brukte til å ansette Furre som sekretær i fredslaget. Forbech skrev selv om prispengene at han hadde «brukt dem til støtte for organisasjoner, særlig fredsarbeid og enkeltpersoner. Når jeg ser på mitt regnskap over pengene gleder jeg meg over alle jeg har kunnet gjøre noe for.» Furre fortalte selv i 2010 at universitetsutdannelsen hans var finansiert av disse pengene.
== Politisk arbeid ==
=== Opprørsk arbeiderpartimann ===
Berge Furre meldte seg inn i Sosialistisk Studentlag ved Universitetet i Oslo da han ble student i 1955. Han beskrev senere studentlaget han kom inn i som «en traust gjeng av gamle folk som skulle ha sine karrierer», og ifølge Ragnar Kvam jr. ble Furre del av en gruppe som «ønsket å gjøre Sos.Stud. til en opposisjonell gruppe innenfor Det norske Arbeiderparti». Frank Rossavik skriver at Furre tidlig bestemte seg for å erobre makten i studentlaget, sammen med blant andre Per Maurseth og Georg Johannesen, som i likhet med Furre var nykommere. Dette lyktes de med, og laget kom deretter i mange spørsmål i opposisjon til Arbeiderpartiet, særlig når det gjaldt spørsmålet om norsk medlemskap i NATO. Furre var formann for Sosialistisk Studentlag fra 1956 til 1957.Furre hadde også andre tillitsverv i Arbeiderpartiet. Han var medlem av representantskapet til Oslo D-lag av AUF 1957-58 og varamedlem til representantskapet i Oslo Arbeiderparti i 1957. I 1957 deltok han også som delegat på Arbeiderpartiets landsmøte. Her stemte han, som den eneste, mot at Haakon Lie skulle gjenvelges som partisekretær.Gjennom studentlaget kom Furre i kontakt med miljøet rundt avisen Orientering. Avisen var særlig i utenrikspolitikken kritisk til Arbeiderpartiet, med markerte skikkelser på venstresiden i AP som helsedirektør Karl Evang, forfatteren Sigurd Evensmo og Knut Løfsnes som toneangivende. Finn Gustavsen var redaksjonssekretær. Et av Furres første bidrag i avisen var en artikkel til forsvar for Ragnar Forbech.Sammen med Kaare Sollund sto Furre i spissen for det såkalte påskeopprøret i Arbeiderpartiet. Sosialistisk studentlag hadde vedtatt en resolusjon mot at Nato-landet Vest-Tyskland skulle få ha atomvåpen. I løpet av påsken 1958 klarte Furre og Sollund, med hjelp fra blant andre Finn Gustavsen og Torild Skard, å få et flertall av stortingsgruppen i Arbeiderpartiet (45 av 78) til å undertegne resolusjonen, trass i at det var i strid med den linje partiledelsen, særlig representert ved utenriksminister Halvard Lange, sto for. Dette vakte stor harme i partiledelsen, og ifølge Viggo Hansteen skal Haakon Lie ha sagt til Furre: «Berge Furre, dette skal bli din grav!». «Eller dykkar» svarte Furre.I mars 1959 var Furre del av en timanns-gruppe under ledelse av Kjell Gjøstein Resi som dro på en studiereise til Øst-Tyskland, organisert av Sambandet Norge-Folkedemokratiene og Georg Rosef. Dette fikk AUF under ledelse av Bjartmar Gjerde til å suspendere medlemskapet til Furre, Resi og Sollund for ett år. Sosialistisk studentlag nektet å akseptere suspensjonene, og resultatet ble at hele studentlaget ble ekskludert fra Arbeiderpartiet.I 1961 ble også Finn Gustavsen, Knut Løfsnes og flere andre ekskludert fra Arbeiderpartiet, og flere ønsket nå å stifte et nytt parti til venstre for AP. Furre var i utgangspunktet skeptisk til å stifte et parti nå. Han mente tiden fram til stortingsvalget i 1961 var for kort, og at «en partidannelse etterfulgt av knall og fall i valget kunne ødelegge alt». Han ville heller at det i første omgang skulle dannes en sosialistisk organisasjon. Da det ble klart at et overveldende flertall i kretsen rundt Orientering, anført av Per Maurseth, Sigbjørn Hølmebakk og Ragnar Wold, ønsket en partistiftelse, ble Furre likevel med.
=== Sosialistisk Folkeparti ===
Sosialistisk Folkeparti ble stiftet lørdag 15. april 1961 under et møte i Norsk bygningsindustriarbeiderforbunds hus. Furre innledet søndag morgen, og sa blant annet: «Det må ikkje bli eit einsidig fredsparti... ...men eit sosialistisk parti basert på norsk røyndom». Under partiets første ordinære landsmøte i juni 1961 ble Knut Løfsnes valgt til formann og Berge Furre til sekretær. Furre var partisekretær og heltidspolitiker fram til 1964. Gustavsen beskrev det som at Furre regjerte «på trange partikontor med trange budsjetter. Han bar partiets arkiver i innerlommene til de sprakk. Men hodet sprakk ikke».Ved valget 11. september fikk det nye partiet 2,4 % oppslutning på landsbasis og i Oslo 6,3 %. Partiet fikk to representanter på Stortinget, Finn Gustavsen fra Oslo og Asbjørn Holm fra Nordland. Det gjorde at partiet kom «på vippen». Arbeiderpartiet var nå avhengig av støtte fra SF for å ha flertall. Kings Bay-ulykken høsten 1962 førte til Kings Bay-saken i Stortinget sommeren 1963, hvor SFs to representanter støttet de borgerlige partienes mistillitsforslag mot Gerhardsenregjeringen. Furre hadde i interne møter i SF vært skeptisk, men støttet til slutt at SF skulle stemme for mistillitsforslaget. Einar Gerhardsen måtte gå av, og John Lyng dannet en borgerlig koalisjonsregjering. John Lyngs regjering ble felt av AP og SF allerede ved tiltredelseserklæringen og så erstattet av en ny Gerhardsenregjering. SF fikk likevel hard kritikk for å ha felt en arbeiderpartiregjering, og som partisekretær arbeidet Furre aktivt for å mobilisere og motivere medlemmer og sympatisører gjennom det han beskrev som «den hardeste kamp vi har hatt siden partiet ble stiftet». I rollen som historiker fastslo Furre 20 år senere at «kommunevalet [i 1963] vart ein kalddusj for regjeringsstormarar av begge slag».. Arbeiderpartiet gikk fram, og både SF og de borgerlige gikk tilbake.
I 1964 trakk Furre seg som partisekretær og gikk tilbake til universitetet, nå som historiestudent. Han hadde nå ingen formelle verv i partiet, før han ble valgt inn i sentralstyret i 1969. I den interne striden i SF på siste del av sekstitallet, som førte til at ungdomsorganisasjonen SUF brøt ut i 1969 under navnet «SUF (m-l)» (forløperen til AKP (m-l)), engasjerte ikke Furre seg før høsten 1968. Han skrev en artikkel i Orientering, kalt «Den indre krisa i SF». Her skriver han at «...eg har alltid vore - og er framleis mot eit brot [med SUF]», men samtidig argumenterer han for at en avklaring er nødvendig og kommer med sterk kritikk av SUFs metoder og politiske plattform. Han iverksatte også «SF-aksjon 1969» - en vervingskampanje som forhindret at SUF og deres støttespillere fikk flertall på årsmøtet i Oslo SF i 1969. Ifølge Gudleiv Forr ble det «en hovedoppgave for Furre å ta kampen opp mot ekstremistene i partiet». I et intervju fra 1981 sa Furre om denne perioden
Å bruke eit heilt år av mitt liv på å nedkjempe ein generasjon av unge, entusiastiske menneske som var forblinda av lyset frå ein kinesisk kulturrevolusjon - det var vondt. Eg trur alltid eg vil ha vanskeleg med å legge det bak meg
Furre ble medlem av sentralstyret fra 1969. Torolv Solheim ble ny leder. Stortingsvalget 1969 ble en katastrofe for SF. De fikk 3,4% av stemmene, nesten en halvering siden 1965, og ingen representanter på tinget. Gustavsen og Holm hadde begge vært på Stortinget siden 1961, og begge hadde takket nei til en ny periode før valget. Særlig at Finn Gustavsen hadde trukket seg helt ut av politikken ble av mange regnet som årsak, sammen med bråket rundt splittelsen, til det dårlige resultatet. Høsten 1970 var det krisestemning i partiet. Furre sendte et brev til Finn Gustavsen «der det ikke ble spart på noe» for å få ham tilbake i partiet og skrev blant annet:«Vi må atterreisa SF som eit tiltrekkande politisk alternativ, og det kan berre du gjera». Det førte fram. Gustavsen kom tilbake og ble leder av partiet i 1971, med Furre og Ola Bonnevie som nestformenn.Kampen mot norsk medlemskap i EF ble avgjørende for revitalisering av SF. «EF berga oss» sa Furre i 2010. Furre satt i styret for Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC og deltok blant annet i en TV-debatt mot daværende kommunalminister Odvar Nordli. Her ble Nordli, ifølge Dagbladets Arne Skouen, «demontert på fjernsynsskjermen» av Furre. Folkeavstemningen i 1972 endte med et klart nei-flertall.
Som nestleder i SF hadde Furre en sentral rolle i prosessen som førte nei-kreftene på venstresiden sammen i Sosialistisk Valgforbund før stortingsvalget 1973. Valgforbundet besto av SF, NKP, AIK (Demokratiske Sosialister) og partiløse venstreorienterte.
=== Stortingsrepresentant og landbrukspolitiker ===
Furre var stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti (SV) fra 1973 til 1977,
. Finn Gustavsen var den eneste av SVs 16 representanter som hadde erfaring fra Stortinget. Arbeiderpartiet var avhengig av deres støtte for å få flertall, men de «hadde få ideer om hva vippeposisjonen skulle brukes til - og hvordan.» Gustavsen ble parlamentarisk leder, og Torild Skard ble lagtingspresident. Berge Furre ble formann for landbrukskomiteen. Han var også medlem av den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité og valgkomitéen. Furre overtok som parlamentarisk leder i 1975 fram til Reidar T. Larsen overtok i 1976.Furre hadde allerede i 1961 skrevet et kapittel om «Full jamstilling for jord- og skogbruk» til SFs første partiprogram. Kravet var at «dei som har jord- og skogbruk til hovudnæring får full økonomisk og sosial jamstelling med andre næringsgreiner». Gudleiv Forr mener likevel at «det var den akademiske tilnærmingen til landbruket som gjorde Berge Furre til landbrukspolitiker» og viser til hans hovedoppgave i historie fra 1968, «Mjølk, bønder og tingmenn».Kravet om jamstilling var på plass også i Valgforbundets program for 1973-75. Det ble støttet av sentrumspartiene, og også Høyre var villige til å være med på det. Arbeiderpartiet var imidlertid mot. Kåre Willoch skriver at Furre som formann i landbrukskomiteen «ga kravene om kroner og øre til næringen en ideologisk overbygning, som ga dem ytterligere gjennomslagskraft». Furre klarte ved hjelp av næringsorganiasjonene og samtaler med de andre partiene å legge press på landbruksminister Torstein Treholt og finansminister Per Kleppe, og Norges Bondelag skrev brev med krav om «opptrapping til industriarbeiderlønn». Natten mellom 1. og 2. desember fattet Stortinget «det historiske jamstillingsvedtaket».Forr beskriver dette som «den nye landbrukspolitikken som Furre ble en drivende kraft bak i Stortinget». Det vedtatte målet om jamstilling med industriarbeiderlønn ble erklært nådd i 1982 og sto seg helt til Gunhild Øyangens tid som landbruksminister på 1990-tallet. Furre sa selv i 1999 at han trodde dette vedtaket «gjorde det mogeleg for jordbruket å overleva Gunhild Øyangen». Furre mottok i 1996 «Norges Bondelags jubileumspris for godt bondevett» og ble i 2011 æresmedlem i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Tidligere leder i Norges Bondelag Harald Milli har omtalt ham som «en helt for norsk landbruk».
=== Leder av SV ===
Sosialistisk Valgforbund møttes til «samlingskongress» 14. mars 1975, og der ble Sosialistisk Venstreparti formelt stiftet. SF ønsket Berge Furre som leder av det nye partiet, men spenningen mellom SF og NKP var stor, og det lå lenge an til kampvotering mellom Furre og Roald Halvorsen. «SF kunne ikke godta Halvorsen, enkelt sagt fordi han var kommunist, mens NKP ikke kunne godta Furre, enkelt sagt fordi han var antikommunist», skriver Rossavik. Etter hektisk møtevirksomhet gjennom natten fant man Berit Ås som kompromisskandidat.I 1976 ble Furre valgt som leder av SV. Han var fortsatt ikke uomstridt, men hadde imponert også mange kritikere som parlamentarisk leder og som mannen bak jamstillingsvedtaket, en av SVs sjeldne seiere på Stortinget. Han skulle bli gjenvalgt som leder tre ganger og satt som leder fram til 1983. I løpet av denne tiden fullførte han den krevende samlingsprosessen og tok ifølge Erik Solheim «full kontroll» over partiet som leder på landsmøtet i 1979. I 1981 hadde Furre fått tilbud om å bli forlagssjef i Det Norske Samlaget og vurderte å trekke seg som partileder. Han ble imidlertid overtalt til å ta en periode til. Furre tok ikke gjenvalg i 1983 og ble etterfulgt av Theo Koritzinsky.
=== Listesaken og Loran C-saken ===
I 1977 var det to kontroversielle saker hvor SV var i fokus, i ettertid kjent som listesaken og Loran C-saken. Furre var i mindre grad involvert i den første, men hovedperson i den andre.
SV-politikeren Ivar Johansen hadde ved hjelp av åpne kilder laget lister over ansatte i overvåkningspolitiet. Dette ble gjort kjent gjennom et intervju med Johansen i Arbeiderbladet 1. august, og Johansen antydet at disse kunne bli offentliggjort i Ny Tid. Furre uttalte til Dagbladet at «Det kan bli aktuelt å offentliggjøre navnene på dem som har overvåket folk på venstresiden i norsk politikk... ...Etter at vi selv er blitt kartlagt, har jeg full forståelse for at Ivar Johansen, Ny Tid og andre kartlegger oss». Dagbladet tok dagen etter på lederplass sterk avstand fra eventuell offentliggjørelse og Furres «velsignelse» av dette. Politiet satte i gang et stort apparat for å oppspore listene og beslagla dem etter det historikeren Jostein Nyhamar beskrev som «en til dels sterkt farsepreget leteaksjon». Ifølge Otto Hauglin hadde også Furre på et tidspunkt kopi av listene.
Navigasjonssystemene LORAN-C og OMEGA ble etablert på norsk territorium på begynnelsen av 1960-årene. Loran C var til stor hjelp for amerikanske ubåter som førte atomvåpen, og etableringen av systemet hadde ikke vært vedtatt i Stortinget. SV mente at etableringen av disse navigasjonssystemene var i strid med norsk base- og atompolitikk, og at opprettelsen av disse anleggene ikke var vedtatt av Stortinget på en konstitusjonelt forsvarlig måte. Etter at Arent M. Henriksen og Finn Gustavsen hadde tatt opp saken i Stortinget satte regjeringen i 1975 ned et utvalg ledet av Andreas Schei som fikk i oppdrag å utrede forhold rundt den konstitusjonelle fremgangsmåten ved etableringen av navigasjonssystemene. Bare en begrenset del av utvalgets rapport ble gjort offentlig, og saken ble behandlet i lukket møte i Stortinget.Sv ønsket at utvalgets rapport skulle offentliggjøres, og Furre gikk ut og truet med at han ville bryte taushetsplikten og offentliggjøre rapporten dersom ikke regjeringen gjorde det. Ifølge Yngvar Ustvedt erklærte Furre og Gustavsen allerede under Stortingets lukkede behandling at de ikke ville respektere hemmeligstemplingen, men fritt sitere fra hele rapporten. Rossavik skriver at Furre og Gustavsen «følte seg bundet av taushetsløftet», men var under hardt press fra hovedstyret i SV hvor særlig Steinar Stjernø sto hardt på at dersom regjeringen ikke selv offentliggjorde fakta skulle SV gjøre dette. Rossaviks framstilling stemmer overens med det Gustavsen skrev i 1979, at beslutningen om å true med offentliggjøring var tatt av Furre alene etter «opphetede diskusjoner i hovedstyret». Furre sa i 2010 til Rossavik at han så det slik at han enten måtte si seg villig til å legge ut om Loran C eller trekke seg som partileder.Ifølge Rossavik likte ikke Finn Gustavsen at Furre hadde lovet å lekke innholdet, men valgte likevel å følge ham. Da regjeringen ikke etterkom Furres ønske, røpet Furre og Gustavsen hemmeligstemplede opplysninger fra rapporten i et åpent møte i Folkets Hus i Oslo den 22. august 1977. Samtidig ble hele Schei-komiteens innstilling offentliggjort av Pax forlag.I 1977 ble det opprettet en protokollkomité (i henhold til Stortingets forretningsorden § 14a) for å vurdere om det skulle reises riksrettstiltale mot Furre og Gustavsen. Komiteens flertall mente at Furre og Gustavsen hadde brutt taushetsplikten ved å røpe hemmeligstemplede opplysninger. Flertallet fant likevel at andre forhold tilsa at det ikke burde reises tiltale, mens komiteens representanter fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mente at det burde reises tiltale. Odelstinget voterte over saken i et møte 1. februar 1979. Forslaget om å henlegge saken ble vedtatt med 47 mot 44 stemmer.Ole Paus skrev visen «Berge Furre Boogie Woogie» om denne saken, utgitt på platen Nye Paus-posten i 1977.
Disse sakene bidro ifølge Nyhamar «utvilsomt sterkt til SVs nederlag ved stortingsvalget i 1977», og «det var særlig Furres og Gustavsens brudd på taushetsplikten velgerne ikke godtok». «Folk ville ganske enkelt ikke godta et løftebrudd» skrev Einar Gerhardsen i 1978. «Aldri, verken før eller siden, har det vært så tungt å drive valgkamp for SV» skrev Erik Solheim i 1999 om situasjonen i 1977. Solheim beskriver Furre og Gustavsens opptreden som «heroisk» og skriver at han moralsk «forsvarer dem fullt ut». Han konkluderer imidlertid med at «det neppe var samsvar mellom betydningen av de nye opplysningene offentligheten fikk del i og den belastningen det hele ble for partiet.» Furre selv oppsummerte etter valget at «Valkampen spora av over på saker vi ikkje kunne vinna».
=== Partiveteran ===
Furre hadde fortsatt verv i SV etter at han gikk av som leder. Han var medlem av hovedstyret fra 1983 til 1987, leder av SVs internasjonale utvalg fra 1987 til 1989 og medlem av samme til 1993. Under de interne stridighetene i SV på 1990-tallet regnes han som en støttespiller for Erik Solheim. Ifølge Solheim var det Furre som ga venstreopposisjonen (av Forr beskrevet som «de gammelsosialistiske tradisjonsbærerne») anført av Hans Ebbing tilnavnet «museumsvokterne».I 1994 ga han ut skriftet Nei til EU i serien «Gyldendals pamfletter.»
== Øvrig liv og virke ==
Han var medlem av Lundkommisjonen 1994–1996. Furre var professor i historie ved Universitetet i Tromsø mellom 1985 og 1986. Han var professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo fra 1991, samtidig som han var medlem i Oslo Bispedømmeråd og hadde en rekke andre kirkelige verv. Som student var han formann (titulert «Formand») av Det Norske Studentersamfund i 1959.
Furre har skrevet en rekke bøker, særlig om historiske og politiske emner. Det er spesielt det 20. århundrets norske historie som er hans tema, med fokus på politisk historie og mellomkrigstiden. Furres bok Norsk historie 1905-1990 : vårt hundreår, er en vanlig innføringsbok i norsk historie på en rekke universiteter og høgskoler.
Hans store biografi om presten og avisgründeren Lars Oftedal kom i 1990, året før han fikk sitt professorat i kirkehistorie. Biografien var i to bind, der fotnotene utgjorde bind 2.
Berge Furre har forsket en del på karismatiske bevegelser i den tredje verden, og var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.
=== Målsaken ===
Berge Furre var tidlig engasjert i målsaken og var som tenåring med å stifte gymnasiastmållaget Von i Oslo. Han brukte nesten konsekvent nynorsk i sitt politiske arbeid, med unntak av noen få brev han sendte som partisekretær. Da han satt i Nobelkomiteen sammen med Ole Danbolt Mjøs ble komiteens erklæringer og annonseringer framført på nynorsk. På slutten av 1960-tallet engasjerte Furre seg for en fornyelse av målbevegelsen, og han har blitt beskrevet som «den sentrale strategen som la det teoretiske grunnlaget for målrørsla i ei ny moderne tid og leidde mållaget inn i 70-tallet med ein ny politikk.» Han var redaktør for debattboken Målreising 1967, hvor sluttkapitlet som innebar en avvisning av tilnærmingslinja til bokmål, «vart ståande som eit arbeidsprogram for Noregs Mållag dei neste åra».Furre har hatt flere sentrale verv i målbevegelsen. Han var formann for Målpolitisk programnemnd i Noregs Mållag i 1966-67, styremedlem i mållaget fra 1968 til 1970, redaktør for Syn og segn fra 1966-71, nestleder for styret i Det Norske Teatret 1986-97 og leder 1997-2004.I 2003 ble Berge Furre tildelt Norsk språkpris av Norsk Språkråd for bøkene Soga om Lars Oftedal og Vårt hundreår. Norsk historie 1905-1990. I begrunnelsen het det blant annet at
Begge desse bøkene veg tungt i den rike norske faghistoriske litteraturen.
Både med dei to verk det her er tale om og i mange samanhengar elles merkjer Furre seg ut som ein framståande nynorskbrukar med klår og stringent framstelling over eit rikt språkleg register. Han legg for dagen eit imponerande herredøme over nynorsk som fagleg bruksspråk. Målbruken hans vitnar om at han er klårt medviten om det som gjer godt nynorsk skriftmål talemålsnært og dermed folkeleg....
...Berge Furres språk og stil kan tena til føredøme for alle som legg vinn på å skriva ein lett, ledug og korrekt nynorsk sakprosa. Der han har ført pennen, kan ein kjenna seg språkleg og stilistisk på trygg grunn.
Han ble også tildelt Storegutprisen i 2003. I forbindelse med hundreårsjubileet til Noregs mållag i 2006 ble Berge Furre utnevnt til æresmedlem («Heidersmedlem»).
=== Nobelkomiteen ===
Furre ble medlem av Den Norske Nobelkomite i 2003, og han etterfulgte da Hanna Kvanmo som representant fra SV. Han var medlem og nestleder av komiteen fram til 2008, i hele perioden med Ole Danbolt Mjøs som leder. Ifølge Geir Lundestad samarbeidet Furre godt med Mjøs, men bidro også til at «venstresiden» dominerte og at Kaci Kullmann Five og Inger-Marie Ytterhorn fikk lite gjennomslag. I årene Furre var medlem ble prisen tildelt Shirin Ebadi, Wangari Maathai, Mohamed ElBaradei/Det internasjonale atomenergibyrået, Muhammad Yunus/Grameen Bank, Al Gore/FNs klimapanel og Martti Ahtisaari. «Det lett å sjå spora av furrehaldningar i fredspristildelinga til Shirin Ebadi, Wangari Maathai og no sist Muhammad Yunus» skrev Olav Garvik i 2007. Furre ble ifølge Lundestad «merkbart svakere» de siste årene han satt i komiteen. «Det var trist å se, men tonen i komiteen ble bedre.»
== Kristen-sosialist ==
Berge Furre tilhørte den politisk radikale delen av norsk kristenliv som ofte kalles kristensosialister. Så lenge han var politisk aktiv, la han seg forholdsvis lavt med denne delen av seg selv, men ble senere et aktivt medlem i kirkelige fora som bispedømmeråd og kirkemøte.
Han var også predikant ved gudstjenester og ble ordinert som prest i Den norske kirke på Hamar i 1998 - 42 år etter teologistudiet. Han var tidlig ute med støtte til de homofile i kirken.
== Berge Furre-saken ==
I 1994 ble Berge Furre oppnevnt til medlem av Lund-kommisjonen som skulle undersøke de hemmelige tjenestene i Norge. Furre hadde da i en årrekke vært mistenkt for å være agent for den østtyske etterretningstjenesten Stasi, på tross av at Stasi-arkivene, som på dette tidspunktet var åpnet, ikke ga holdepunkter for dette. Men Berge Furres politiske samarbeidspartnere gjennom mange år, som Knut Løfsnes og Georg Rosef, la tydelige spor etter seg i Øst-Europa. Det var «en samlet vurdering» av Furres forbindelser i og utenfor Norge som Overvåkingspolitiet mente gav grunnlag for en ekstra granskning av ham, da det ble kjent at han skulle inn i Lund-kommisjonen. Det ble satt i verk etterforskning av Furre mens Lund-kommisjonens arbeid pågikk, uten at Justisdepartementets ledelse ble informert. Senest i perioden 1979 til 1983 hadde han hatt en rekke samtaler med KGB-offiser Stanislav Tsjebotok i Oslo, noe han senere også bekreftet selv.
Avsløringene knyttet til den ekstraordinære granskingen av Furre førte til at daværende leder for Politiets overvåkningstjeneste Hans Olav Østgaard måtte gå av. De var også sterkt medvirkende til at daværende olje- og energiminister Grete Faremo, som hadde vært justisminister mens etterforskningen pågikk, motvillig måtte forlate regjeringen for å markere politisk ansvar for skandalen.
Berge Furre var gift med Torild Skard 1962–1965 og med Elisabeth Aagot Koren fra 1970. Han døde 11. januar 2016 etter lengre tids sykdom.
== Utvalgt bibliografi ==
BiografiArnhild Skre Berge Furre [biografi] Samlaget 2022 ISBN: 9788252192438Av Furre2007 Historia da Noruega, om Noreg på 1900-tallet – er utgitt på portugisisk av universitetet Blumenau, Brasil
2000 Norsk historie 1914-2000 Industrisamfunnet – frå vokstervisse til framtidstvil ISBN 82-521-5187-6
1997 Sant og visst : artiklar, foredrag og preiker ISBN 82-521-4989-8
1994 NEI til EU ISBN 82-05-22598-2
1992 Norsk historie 1905-1990: Vårt Hundreår ISBN 82-521-3487-4
1990 Soga om Lars Oftedal ISBN 82-521-3468-8 Om presten Lars Oftedal (1838–1900)
1971 Norsk historie 1905-1940
== Priser ==
1992 - Fagbokprisen, TANO forlag
1993 - Norsk språkpris
1996 - Norges Bondelags jubileumspris for godt bondevit
2003 - Fritt Ord-prisen
2003 - Storegutprisen
== Kilder ==
Bye, Vegard (18. januar 2016). «Berge Furre og Brasil». Dagsavisen.no. Besøkt 7. oktober 2016.
Forbech, Ragnar (1967). Prest på allfarvei - og utenfor. [Oslo]: Lutherstiftelsen. s. 121.
Friestad, Erlend (12. januar 2016). «En sterk Kristus-forkynner». Vårt Land. Besøkt 7. oktober 2016.
Furre, Berge (1971). Mjølk, bønder og tingmenn: studiar i organisasjon og politikk kring omsetninga av visse landbruksvarer 1929-30. Oslo: Samlaget.
Furre, Berge (1992). Norsk historie 1905-1990: vårt hundreår. Oslo: Samlaget. ISBN 8252134874.
Furre, Berge (1997). Sant og visst: artiklar, foredrag og preiker. Oslo: Samlaget. ISBN 8252149898.
Gustavsen, Finn (1969). Rett på sak. Oslo: Pax.
Gustavsen, Finn (1979). Kortene på bordet. Oslo: Gyldendal. ISBN 8257402982.
Kjeldstadli, Knut (2017). «Berge Furre (1937-2016)». Arbeiderhistorie. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (idunn.no) (1): 141-142.
Kvam, Ragnar (1973). DNA mot splittelse: da venstrefløyen ble ekskludert og SF stiftet. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202027365.
Lahlum, Hans Olav (2009). Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202277260.
Lundestad, Geir (2015). Fredens sekretær. Kagge. ISBN 978-82-489-1707-6.
Nyhamar, Jostein (1990). Nye utfordringer: (1965-1990). Oslo: Tiden. ISBN 8210027506.
Rimehaug, Erling (12. januar 2016). «Stillfaren leiar». Vårt Land. Besøkt 7. oktober 2016.
Rossavik, Frank (2011). SV. Fra Kings Bay til Kongens bord. Spartacus. ISBN 978-82-430-0495-5.
Solheim, Erik (1955-) (1999). Nærmere. [Oslo]: Millennium. ISBN 8251788129.
Strand, Arne (12. januar 2016). «Berge Furre: Den siste høvding». Dagsavisen.no. Besøkt 7. oktober 2016.
Søderlind, Didrik (29. august 2007). «I karismatikkens kraftsentrum». forskning.no. Besøkt 7. oktober 2016.
Thorkildsen, Dag (2008). «Mellom Hauge og Grundtvig - Berge Furre som teolog». Kirke og kultur (idunn.no) (1): 55-65. Besøkt 5. april 2015.
Toft, Martin (16. juni 2004). «Åndeleg globalisering». forskning.no. Besøkt 7. oktober 2016.
Willoch, Kåre (1992). Krisetid: hvorfor meget går galt, og veien videre. Oslo: Schibsted. ISBN 8251614279.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Berge Furre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Berge Furre på Internet Movie Database
(no) Berge Furre hos Stortinget
(no) Berge Furre hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Publikasjoner av Berge Furre i BIBSYS
(no) Publikasjoner av Berge Furre i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) NRK om Berge Furre | De var Furre var: maktspill og spionmistanke – et hemmelig nettverk i selvforsvar er en norsk bok fra 1999. | 6,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/I.D._%C3%85RET | 2023-02-04 | I.D. ÅRET | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-quiz', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1990-årene', 'Kategori:Norske underholdningsprogrammer på TV', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK'] | I.D. ÅRET er et norsk underholdningsprogram med Ivar Dyrhaug som gikk på NRK1 i 1997. I tillegg hadde Alex Rosén faste innslag som stuntreporter under vignetten ARK1.
| I.D. ÅRET er et norsk underholdningsprogram med Ivar Dyrhaug som gikk på NRK1 i 1997. I tillegg hadde Alex Rosén faste innslag som stuntreporter under vignetten ARK1.
== Innhold ==
Programmet besto av quiz-del der kjente personer deltok, en intervjudel og en talentiade. Hver episode tok for seg et bestemt år og varte i ca. 50 minutter. Serien bød på mimring og gjensyn med kjente artister, minner om hendelser i nær fortid. Programmet gikk på lørdagskveldene.
Serien ble etterfulgt av en nordisk talentiade den 22. mars der deltakere fra alle nordiske land deltok.
Talentiadedelen var et samarbeide mellom NRK og Norsk musikkråd.
== Gjester ==
(ufullstendig)
Egil Drillo Olsen (året 1992) (intervju)
Paal Tarjei Aasheim (1992) (quiz)
Per Ståle Lønning (1992) (quiz)
Arne Hjeltnes (1992) (quiz)
Marit Christensen (1992) (quiz)
Marianne Krogness (1982)
Berit Aunli (1982)
== Referanser ==
== Eksterne lenker == | I.D. | 6,267 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lene_Westgaard-Halle | 2023-02-04 | Lene Westgaard-Halle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Høyre-politikere i Buskerud', 'Kategori:Høyre-politikere i Vestfold', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lokalpolitikere i Drammen', 'Kategori:Lokalpolitikere i Larvik', 'Kategori:Norske kommunikasjonsfolk', 'Kategori:Norske statsvitere', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2017–2021', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2021–2025', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Vestfold', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre', 'Kategori:Tillitsvalgte i Unge Høyre'] | Lene Camilla Westgaard-Halle (født 4. juli 1979 i Oslo) er en norsk politiker (H) og stortingsrepresentant for Høyre.
| Lene Camilla Westgaard-Halle (født 4. juli 1979 i Oslo) er en norsk politiker (H) og stortingsrepresentant for Høyre.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Westgaard-Halle vokste opp på Åskollen i Drammen. Hun var aktiv alpinist i Drammen Slalåmklubb i mange år og er datter av landslagsalpinist Dag Lars Westgaard. Hun gikk ut av Hawera High School på New Zealand i 1997, og Drammen videregående skole i 1998. Hun studerte statsvitenskap på Universitetet i Oslo og tok fag ved University of Oxford.
=== Yrke ===
Westgaard-Halle jobbet i flere år som kommunikasjonsrådgiver i Kommunalbanken, deretter som politisk rådgiver på Stortinget. Hun var leder for finans i miljøstiftelsen ZERO da hun ble valgt som stortingsrepresentant i 2017.
=== Politikk ===
Westgaard-Halle ble aktiv i politikken på ungdomsskolen, og var bystyrekandidat første gang i 1999. Hun ledet Drammen Europeisk Ungdom fra 2001 til 2003, Buskerud Unge Høyre fra 2002 til 2004 og Moderat gruppe i Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo fra 2005 til 2007. Hun satt også i ledelsen i studentparlamentet. Hun satt 10 år som representant i Drammen bystyre og som medlem av formannskapet og skolekomiteen, og i Buskerud fylkesting hvor hun var medlem av hovedutvalget for utdanning og fylkesutvalget. Hun var i flere år medlem av Drammen Høyres hovedstyre og styret i Buskerud Høyre. Hun var vararepresentant for Buskerud til Stortinget i perioden 2005–2009.
I Vestfold satt hun i kommunestyret og formannskapet i Larvik fra 2011 til 2015. Westgaard-Halle har vært leder i Larvik Høyre og Vestfold Høyre. Hun har sittet i flere styrer, blant annet styret ved Sykehuset Buskerud HF, universitetsstyret ved Universitetet i Oslo og ledet Vestfold klima- og energiforum.
Hun har vært medlem av fylkestinget i Vestfold siden 2011, hvor hun i en periode var gruppeleder, og har vært nestleder i hovedutvalget for kultur og leder i hovedutvalget for klima, energi og næring.
I 2017 ble hun valgt inn på Stortinget som nummer to av tre representanter i et av Høyres beste valg i Vestfold.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lene Westgaard-Halle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Lene Westgaard-Halle hos Stortinget
(no) Lene Westgaard-Halle hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Lene Westgaard-Halle hos Norsk senter for forskningsdata | Dag Lars Westgaard (født 20. februar 1955 i København) er en norsk fysioterapeut og tidligere alpinist fra Drammen. | 6,268 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Horten | 2023-02-04 | Horten | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Fergesteder i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Horten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | Horten er en norsk kystby og kommune i landskapet Vestfold i Vestfold og Telemark fylke. Den ligger mellom Holmestrand i nord og Tønsberg i sør. Kommunen grenser til Tønsberg i sør og vest, til grunnkretsen Mulvika i Holmestrand i nord, og til Oslofjorden i nord og øst. Horten kommune innbefatter byene Horten og Åsgårdstrand, samt tettstedene Nykirke og Skoppum. Horten var den eneste kommunen i daværende Vestfold fylke som ikke ble slått sammen med andre kommuner i forbindelse med kommunereformen. Horten er Vestfold og Telemark fylkes minste kommune målt i areal, men samtidig den mest tettbefolkede kommunen i fylket.
Kommunen har i øst omkring 40 km kystlinje mot Oslofjorden, med kyststi og flere store friområder. Kommunens areal er ca. 71 km², med ca. 27 000 innbyggere, med hovedtyngden av innbyggerne i gamle Horten by (ca. 17 000). Tettstedet Horten har 20 758 innbyggere per 1. januar 2022. De øvrige tettsteder i kommunen er Åsgårdstrand med 2 944 innbyggere, Skoppum med 1 682 innbyggere og Nykirke med 726 innbyggere.
Horten har vært fergested for fergeruten Horten–Moss helt fra 1582.
| Horten er en norsk kystby og kommune i landskapet Vestfold i Vestfold og Telemark fylke. Den ligger mellom Holmestrand i nord og Tønsberg i sør. Kommunen grenser til Tønsberg i sør og vest, til grunnkretsen Mulvika i Holmestrand i nord, og til Oslofjorden i nord og øst. Horten kommune innbefatter byene Horten og Åsgårdstrand, samt tettstedene Nykirke og Skoppum. Horten var den eneste kommunen i daværende Vestfold fylke som ikke ble slått sammen med andre kommuner i forbindelse med kommunereformen. Horten er Vestfold og Telemark fylkes minste kommune målt i areal, men samtidig den mest tettbefolkede kommunen i fylket.
Kommunen har i øst omkring 40 km kystlinje mot Oslofjorden, med kyststi og flere store friområder. Kommunens areal er ca. 71 km², med ca. 27 000 innbyggere, med hovedtyngden av innbyggerne i gamle Horten by (ca. 17 000). Tettstedet Horten har 20 758 innbyggere per 1. januar 2022. De øvrige tettsteder i kommunen er Åsgårdstrand med 2 944 innbyggere, Skoppum med 1 682 innbyggere og Nykirke med 726 innbyggere.
Horten har vært fergested for fergeruten Horten–Moss helt fra 1582.
== Historie ==
I kommunen finner en spor fra bosetninger helt tilbake til steinalderen. Borrehaugene vitner om at området var et maktsenter i vikingtiden.
Ved kongelig resolusjon av 21. november 1818 ble det bestemt at marinens hovedetablissement skulle anlegges ved gården Horten Gård i datidens prestegjeldet Borre og Nykirke sokn (senere Borre formannskapsdistrikt i 1837). Uten at saken ble forelagt Stortinget, bestemte kronprinsregent Karl Johan seg for at Norges nye hovedetablissement for marinen skulle flyttes fra Fredriksvern ved Stavern til Horten. Det gikk ti år fra kongens beslutning om anleggelse av hovedstasjon på Horten, til det første skip ble sjøsatt. 25. august 1828 gikk byggenummer 1, «Freia», på vannet. Stasjonen fikk navnet Karljohansvern i 1855, etter kong Karl Johan som i sin regjeringstid hadde vedtatt at stasjonen skulle ligge der. Kong Karl Johan døde i 1844; han besøkte aldri stasjonen selv.
Den 1. januar 1858 ble området til Horten Gård og Karljohansvern skilt ut fra Borre formannskapsdistrikt som et eget ladested med navnet Horten. Horten fikk bystatus fra 1907.
Sjøkrigsskolen ble opprettet 1864.
Marinens Hovedverft på Karljohansvern ble senere til Horten Verft, som i en årrekke var selve ryggraden i kommunen, med godt over 2 000 ansatte. Selskapet gikk konkurs i 1987. Etter dette har det store verftsområdet utviklet seg som næringspark med en samling mindre bedrifter.
Marinens hovedbase ble i 1963 flyttet til Haakonsvern utenfor Bergen.
Horten ble ladested i 1858 og by (kjøpstad) i 1907. Borre og Åsgårdstrand kommuner ble sammenslått i 1965 og Horten og Borre sammenslått til Borre kommune 1. januar 1988. 1. juni 2002 skiftet kommunen navn til Horten.
Hortens byvåpen var det første byvåpen kong Haakon VII godkjente. Det skjedde i 1907.
=== Omstridt kommunenavn ===
Da Horten og Borre ble sammenslått godkjente regjeringen Borre som kommunenavn etter innstilling fra kommunestyret (59 mot 29 stemmer). Staten valgte navnet Borre kommune med tanke på historie og at Horten opprinnelig var kun et gårdsbruk (Horten Gård) i Borre kommune på området der Karljohansvern ble bygget på, og som senere skilte seg ut som en egen ladested med samme navn som gården. I årene som fulgte var det flere kampanjer for å arrangere en folkeavstemning med sikte på endring av kommunenavnet til Horten, men disse ble avvist av kommunestyret. I 2000 vedtok også kommunestyret å ikke endre navnet. I 2001 ble så endelig kravet om folkeavstemning vedtatt med 24 mot 17 stemmer, spesielt etter det nystiftede Hortenpartiets iherdige innsats for navnesaken. Hortenpartiet ble sterkt representert i kommunestyret, med navneendring som viktigste sak. Etter folkeavstemning i 2001 ble det vedtatt å endre kommunenavnet til Horten igjen, etter en 51/49-prosent-fordeling av stemmene, og som regjeringen deretter godkjente. Fra 1. juni 2002 heter kommunen igjen Horten. Hortenpartiet nedla sin virksomhet før valget i 2003.
== Naturforhold ==
Horten ligger ved Oslofjorden, og omfatter en rekke øyer: Bastøy, Løvøya, Mellomøya, Østøya og Vealøs. I kommunen ligger også Borrevannet og Adalstjern.
Horten er det stedet i Norge med desidert størst forekomst av misteltein, en plante som lever som parasitt på trær. Misteltein var den første plantearten som ble fredet i Norge. Det skjedde i 1956. Trær med misteltein kan ikke felles eller skades.
== Samferdsel ==
Horten har vært fergested for fergeruten Horten–Moss siden 1582.
Horten var tilknyttet jernbanenettet i Norge via en egen sidelinje, Hortenlinjen fra Vestfoldbanen. Denne ble nedlagt i 2002 etter å ha vært i drift siden 1881, med kun godstrafikk siden 1967.
Liste over alle gater i Horten kommune.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Aktiviteter og næringsliv ==
=== Kultur og idrett ===
I sentrum av byen er Torget, som er startsted for borgertoget hver 17. mai. Inntil torget ligger Horten kino hvor også Horten filmklubb har sine visninger. Kinoen er oppført 1936, tegnet av Kristofer Lange. I 2006 ble det fattet vedtak av kommunestyret om å bygge ut kinoen til et flersalanlegg, kinoen gjenåpnet i ny prakt høsten 2007. Hortens aller første kino åpnet allerede 18. april 1907.
Horten kommunes tusenårssted er Storgata 37. Stedet ble valgt fordi det er et møtested sentralt i byen der hverdagskulturen settes i sentrum. Storgata 37 skal ha rom for alle innbyggere i kommunen. Huset er over 110 år gammelt og rommer mye av Hortens historie. Det har blant annet huset folkeskole, bibliotek og husmorskole.
Norges sentrale fotomuseum, Preus Museum, ligger i Horten.
I Horten finner man også flere kirker, blant annet Løvøy kapell fra middelalderen og Horten Kirke.
Fotballklubbene Ørn-Horten, Borre og Falk holder til i Horten. Kommunen huser også Borre Golfklubb og Borre Golfbane, som har 27 hull.
Håndballklubben Falk-Horten har lag i 1., 2.-, 3-. og 4.-divisjon. Falk G97 (juniorlag) har blant annet vunnet Norden cup, Potatis cup, Skadevi og Peter Wessel cup.
Siden 2009 arrangeres Horten Kammermusikkfest i slutten av juni hvert år. Kanalrock, som er en festival for punkrock, har blitt arrangert hver sommer siden 1991.
=== Økonomi ===
Statistikk fra Kommunaldepartementet viser at Horten er landets fattigste kommune i 2011. Kommunal Rapport skriver; Summen av alle frie inntekter ligger i Horten 12 prosent under landsgjennomsnittet. Det vil si at for hver krone gjennomsnittskommunen, i Norge, har å yte tjenester for, har Horten bare 88 øre.
=== Medier ===
Gjengangeren
=== Grunn- og videregående skoler ===
Det er sju barneskoler i Horten: Fagerheim skole på Nykirke, Lysheim skole på Skoppum, Åsgården skole i Åsgårdstrand, samt Granly, Lillås, Nordskogen og Sentrum skoler på Horten by. De fire ungdomsskolene er Bakkeåsen, Borre, Holtan og Orerønningen ungdomsskoler. Horten videregående skole har to lokasjoner på Horten like ved Lystlunden stadion.
=== Marinen ===
Den militære aktiviteten i Horten er beskjeden nå. Forsvarets forskningsinstitutt har avdelingen for undervannskrigføring i Horten, og forskningsskipet «Marjata» er registrert i Horten. Den administrative delen av Befalsskolen for Sjøforsvaret og Marinemuseet ligger i Horten i tillegg til Kongelige Norske Marines Musikkorps, et av forsvarets fem profesjonelle korps.
=== Elektronikkbedrifter ===
Hortensregionen er kjent for sin store konsentrasjon av elektronikkbedrifter, og omtales ofte som Norges «Silicon Valley». Begrepet «Electronic Coast» er forsøkt lansert som et samlebegrep, men har ikke slått an i nevneverdig grad. I kommunen ligger bl. a. GE Vingmed Ultrasound, som produserer medisinske ultralydscannere og andre medisinske elektronikkinstrumenter, Simrad og Kongsberg Maritime, begge bedrifter i Kongsberg Gruppen, som produserer navigasjonssystemer, simulatorer m.m, Norspace, som produserer elektronikk for romfartsindustrien og Sensonor, som produserer MEMS-gyroer for navigasjon og plattformstabilisering.
=== Bakkenteigen ===
USN, Universitetet i Sørøst-Norge, Campus Vestfold, ligger på Bakkenteigen, midtveis mellom Ra eller Åsgårdstrand og Horten by. Skolen gikk fra høyskolestatus til universitet i 2018. Campus Vestfold tilbyr over 80 studier og har omkring 5000 studenter.
I samme bygg som skolen finner man Bakkenteigen kulturhus som har 450 sitteplasser og brukes til konserter, teater, danseforestillinger, stand-up, foredrag og annet.
== Vennskapsbyer ==
Hillerød. Vennskapsforholdet ble inngått i 1946 eller 1947.
Karlskrona. Vennskapsforholdet ble inngått i 1946 eller 1947.
Lovisa
ÓlafsfjörðurI 2009 ble Horten forespurt om å bli vennskapsby med den polske byen Ostrzeszów.
== Klima ==
== Kjente personer fra Horten ==
Francis Hagerup (1853–1921), politiker (H), statsminister
Arthur Omre (1887–1967), forfatter
Carl O. Petersen (1897–1941), norsk polarfarer
Barthold Halle (1925–), teaterinstruktør
Per Bredesen (1930–2022), fotballspiller
Rolv Wesenlund (1936–2013), skuespiller og underholder
Sigurd Jansen (1932-), pianist, komponist, dirigent
Vidar Lønn-Arnesen (1940–), programleder og underholder
Grethe Kausland (1947–2007), skuespiller, sangerinne og underholder
Jørgen Kosmo (1947–2017), politiker (Ap), stortingspresident, forsvarsminister, riksrevisor
Finn Schjøll (1948–), blomsterdekoratør og TV-personlighet
Kristin Halvorsen (1960–), politiker (SV), tidl. finansminister og kunnskapsminister
Marie Ulven (1999-), artist, også kjent som "Girl in Red
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Horten, Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Horten i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Horten - Statistisk sentralbyrå
(no) Gjengangeren (lokalavis)
=== Kultur ===
(no) Horten bibliotek
(no) Horten filmklubb Arkivert 15. januar 2019 hos Wayback Machine.
(no) Borre Golfbane / Borre Golfklubb
(no) Sportsklubben Falk
(no) Falk Håndball
(no) Ørn-Horten Fotball
(no) Kultur i Horten på kart fra Kulturnett.no
(no) Høgskolen i Vestfold
=== Historie ===
(no) Historiske fotografier fra Horten 1901-1938
(no) Historiske arkiver etter tidligere Horten kommune (1837-1987) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Borre kommune (1837-1987) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Åsgårdstrand kommune (1837-1964) på Arkivportalen
(no) Kulturmiljøer i Horten | Horten videregående skole tilbyr videregående opplæring innenfor 8 ulike utdanningsprogrammer. I tillegg har skolen ansvar for fengselsundervisning og et eget ressurssenter. | 6,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Groms | 2023-02-04 | Groms | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1992', 'Kategori:Heavy metalstubber', 'Kategori:Kristne heavy metal-band', 'Kategori:Norske death metal-band', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Groms var et norsk death metal band fra Kristiansand som gav ut platen Ascension i 1994. De ble dannet i 1991, og ble oppløst i 1996. Før de gav ut albumet sitt, hadde de blant annet turnert i Polen. De gav også ut demokassetten God Rules Over My Soul. Navnet Groms var en forkortelse som stod for dette; God Rules Over My Soul.
| Groms var et norsk death metal band fra Kristiansand som gav ut platen Ascension i 1994. De ble dannet i 1991, og ble oppløst i 1996. Før de gav ut albumet sitt, hadde de blant annet turnert i Polen. De gav også ut demokassetten God Rules Over My Soul. Navnet Groms var en forkortelse som stod for dette; God Rules Over My Soul.
== Eksterne lenker ==
(en) Groms på Discogs
(en) Groms på Encyclopaedia Metallum
(en) Anmeldelse av albumet. | Groms var et norsk death metal band fra Kristiansand som gav ut platen Ascension i 1994. De ble dannet i 1991, og ble oppløst i 1996. | 6,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Missil | 2023-02-04 | Missil | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Militærstubber', 'Kategori:Missiler', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11'] | Et missil er et selvdrevet, styrbart, eksplosivt prosjektil som blir brukt som våpen mot et mål. Missiler blir ofte drevet av raketter, men kan også ha andre motorer som ramjet, turbojet og turbofan. Et missil, i motsetning til en rakett, er alltid utstyrt med et styringssystem, i form av egne sensorer for selvstendig styring eller målsøking, og/eller kommunikasjon med målsøkingsutstyr på utskytingsenheten eller andre steder.
| Et missil er et selvdrevet, styrbart, eksplosivt prosjektil som blir brukt som våpen mot et mål. Missiler blir ofte drevet av raketter, men kan også ha andre motorer som ramjet, turbojet og turbofan. Et missil, i motsetning til en rakett, er alltid utstyrt med et styringssystem, i form av egne sensorer for selvstendig styring eller målsøking, og/eller kommunikasjon med målsøkingsutstyr på utskytingsenheten eller andre steder.
== Etymologi ==
Ordet missil kommer av det latinske verbet mittere som betyr å sende. I militær sammenheng betyr missil at våpenet er utstyrt med en form for styresystem, mens en rakett er et våpen uten styresystem. Et våpen som mangler motor, men har et styresystem blir navngitt styrte bomber (smarte bomber).
== Historikk ==
De første operative missilene som ble brukt var utviklet av Tyskland under 2. verdenskrig. De mest kjente er V1 og V2 som brukte en mekanisk autopilot til å styre missilet langs en forhåndsbestemt rute. Det ble også laget en rekke sjømåls- og luftvernsmissiler basert på radiokontroll, men i et mye mindre antall.
== Teknologi ==
Et missil består av følgende komponenter:
målsøkings- og styresystem
flysystem
motor
stridshode
== Typer av missiler ==
Missiler blir som oftest kategorisert etter oppskytningsplattform og planlagt mål (sjø, luft, land)
=== Mot mål på bakken ===
Luft-til-bakke missil (ASM) / Overflate-til-overflate missil (SSM)
Ballistisk missil
Interkontinental ballistisk missil (ICBM)
Kryssermissil
Sjømålsmissil
Panservernmissil
=== Mot mål i luften ===
Luft-til-luft missil (AAM)
Luftvernmissil (SAM) (Overflate-til-luft missil)
Anti-ballistisk missil (ABM) | Anti-ballistiske missiler forkortet ABM brukes som forsvarsystem mot ballistiske missiler. De er en grunnleggende komponent i det såkalte rakettskjoldet. | 6,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/August_Albertsen | 2023-02-04 | August Albertsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 15. mars', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske arkitekter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | August Albertsen (født 1877, død 1956) var en norsk arkitekt. Han ble uteksaminert fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1900 og utdannet seg videre ved Technische Hochschule i Berlin til 1901. Deretter var han i praksis hos arkitektfirmaet Quedlinburg A/H frem til 1902 før han var byggeleder for Thomas Angells Hus i Bispegata 4 i Trondheim frem til 1904.
I perioden mellom 1904 og 1917 var han verksmester ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, hvor han blant annet tegnet en ny verkstedsbygning som ble oppført i 1914. Da arbeidene med restaureringen stoppet som følge av «systemstriden», begynte Albertsen i en ny stilling som byarkitekt for Trondheim kommune. Her tegnet han blant annet en vaskeribygning, en kjøkkenbygning og Trondhjem yrkesskole samt flere bolighus i nøktern nyklassisime. Han tegnet også Bakke bru sammen med Olaf Nordhagen i 1927. Albertsen ble ansatt som ny byggeleder ved domkirkens restaureringsarbeid fra 1926, og satt i denne stillingen frem til 1948.
| August Albertsen (født 1877, død 1956) var en norsk arkitekt. Han ble uteksaminert fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1900 og utdannet seg videre ved Technische Hochschule i Berlin til 1901. Deretter var han i praksis hos arkitektfirmaet Quedlinburg A/H frem til 1902 før han var byggeleder for Thomas Angells Hus i Bispegata 4 i Trondheim frem til 1904.
I perioden mellom 1904 og 1917 var han verksmester ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, hvor han blant annet tegnet en ny verkstedsbygning som ble oppført i 1914. Da arbeidene med restaureringen stoppet som følge av «systemstriden», begynte Albertsen i en ny stilling som byarkitekt for Trondheim kommune. Her tegnet han blant annet en vaskeribygning, en kjøkkenbygning og Trondhjem yrkesskole samt flere bolighus i nøktern nyklassisime. Han tegnet også Bakke bru sammen med Olaf Nordhagen i 1927. Albertsen ble ansatt som ny byggeleder ved domkirkens restaureringsarbeid fra 1926, og satt i denne stillingen frem til 1948.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gunnarsjaa, Arne (2007). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt Forlag AS. s. 22–23. ISBN 978-82-7935-197-9. | August Albertsen (født 1877, død 1956) var en norsk arkitekt. Han ble uteksaminert fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1900 og utdannet seg videre ved Technische Hochschule i Berlin til 1901. | 6,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lundermoen | 2023-02-04 | Lundermoen | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Lillestrøm', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Tettsteder i Viken', 'Kategori:Vikenstubber'] | Lundermoen (også kalt Lunderåsen) er et tettsted i Lillestrøm kommune i Viken. Tettstedet hadde 1 455 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger omtrent tre kilometer øst for Frogner og 11,5 kilometer nordvest for Sørumsand.
| Lundermoen (også kalt Lunderåsen) er et tettsted i Lillestrøm kommune i Viken. Tettstedet hadde 1 455 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger omtrent tre kilometer øst for Frogner og 11,5 kilometer nordvest for Sørumsand.
== Referanser == | | kommune = Lillestrøm | 6,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_Norske_Frimurerorden | 2023-02-04 | Den Norske Frimurerorden | ['Kategori:1891 i Norge', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2015-12', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Den Norske Frimurerorden', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1891', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Språkvask 2022-09'] | Den Norske Frimurerorden ble etablert i 1891 av seks frimurerloger. Ordenen arbeider etter «det svenske system», og har en klar kristen profil. Den eldste av de seks frimurerlogene ble grunnlagt 24. juni 1749 på Ladegårdsøens Hovedgård, bedre kjent som Bygdø Kongsgård. Logens navn var St. Olai Loge, oppkalt etter Olav den hellige.
For å bli medlem må man være fylt 24 år, være mann med godt omdømme og med en ordnet økonomi, gi sin tilslutning til den kristne tro (uten at det stilles krav til spesielle dogmer eller retninger) og bli anbefalt av minst to frimurere.
Det svenske system består av elleve grader og arbeider i tre skifter- St. Johanneslogene, som også kalles «det blå frimureri», arbeider i de tre første gradene. St. Andreaslogene, som også kalles «det røde frimureri», arbeider fra fjerde til sjette grad. De seks høyeste gradene (kapitelgradene) omfattes av Stewardslogene, Provinciallogene og Den Norske Store Landsloge. Stewardsloger av andre orden arbeider i syvende grad, mens Stewardsloger av første orden arbeider i syvende og åttende grad. Provinciallogene arbeider fra syvende til tiende grad, og styres av en Provincialmester av ellevte grad. Ellevte grad tildeles også alle brødre som er valgt inn i «Det Høye Råd», samt en rekke av Ordenens høyeste embedsmenn. Stormesteren blir valgt av «Det Store Råd» som består av alle brødre med XI grad.
«Stamhuset» ved siden av Stortinget i Oslo er Ordenens hovedsete. Her ligger Den Norske Store Landsloge og her har Ordenens Stormester, samt «Det Høye Råd» sine kontorer. Ordenen hadde anslagsvis 17 000 medlemmer i 2015.
| Den Norske Frimurerorden ble etablert i 1891 av seks frimurerloger. Ordenen arbeider etter «det svenske system», og har en klar kristen profil. Den eldste av de seks frimurerlogene ble grunnlagt 24. juni 1749 på Ladegårdsøens Hovedgård, bedre kjent som Bygdø Kongsgård. Logens navn var St. Olai Loge, oppkalt etter Olav den hellige.
For å bli medlem må man være fylt 24 år, være mann med godt omdømme og med en ordnet økonomi, gi sin tilslutning til den kristne tro (uten at det stilles krav til spesielle dogmer eller retninger) og bli anbefalt av minst to frimurere.
Det svenske system består av elleve grader og arbeider i tre skifter- St. Johanneslogene, som også kalles «det blå frimureri», arbeider i de tre første gradene. St. Andreaslogene, som også kalles «det røde frimureri», arbeider fra fjerde til sjette grad. De seks høyeste gradene (kapitelgradene) omfattes av Stewardslogene, Provinciallogene og Den Norske Store Landsloge. Stewardsloger av andre orden arbeider i syvende grad, mens Stewardsloger av første orden arbeider i syvende og åttende grad. Provinciallogene arbeider fra syvende til tiende grad, og styres av en Provincialmester av ellevte grad. Ellevte grad tildeles også alle brødre som er valgt inn i «Det Høye Råd», samt en rekke av Ordenens høyeste embedsmenn. Stormesteren blir valgt av «Det Store Råd» som består av alle brødre med XI grad.
«Stamhuset» ved siden av Stortinget i Oslo er Ordenens hovedsete. Her ligger Den Norske Store Landsloge og her har Ordenens Stormester, samt «Det Høye Råd» sine kontorer. Ordenen hadde anslagsvis 17 000 medlemmer i 2015.
== De eldste losjene i Norge ==
=== Losjen «St. Olai» (1749) ===
Den første frimurerlosjen i Norge var St. Olai Loge. Mange losjer i frimurerordenen har denne losjen som moderlosje. I 1780 skiftet losjen navn til St. Olaus til den hvide Leopard.
St. Olai Loge ble grunnlagt i 1749 i Christiania av Grev Christian Conrad Danneskiold-Laurvig, sannsynligvis med den danske Kong Fredrik V tilstede. Moderlosjen til St. Olai Loge er den danske losjen St. Martin, og losjen var frem til 1818 underlagt Logedirektoriet i København.
Inntil 1782 praktiserte St. Olaus t.d.h. Leopard høygradene i Den strikte observans og deretter i Det rektifiserte system. I 1818 ble losjen underlagt Den Svenska Stora Landslogen / Svenska Frimurare Orden. Deretter innførte St. Olai Det svenske system.
=== Kapitlet Dovre av den Hellige Kongelige Bue (1784–1803) ===
Uavhengig av St. Olaus til den hvide Leopard eksisterte kapittelet Dovre i årene 1784–1803 i Christiania. Kapitlet praktiserte Royal Arch, som er det eneste høygradssystemet Den Engelske Storlosje anerkjenner.
Kapitlet Dovre ble grunnlagt av Conrad Clausen, eier av Bærums Jernverk, verkseier Haagen Nilson og Peter Vogt Nilson. Grunnleggerne hadde en patent fra den Engelske Storlogen som i 1751 ble grunnlagt i opposisjon mot den første Engelske Storlosje fra 1717. Patentet var datert den 21. august 1784, og logen ble innviet den 6. desember 1784.
Kapitlet hadde 24 medlemmer. Bernt Anker, som også var Ordførende Mester i St.Olaus t.d.h. Leopard, var i denne forbindelse utnevnt til Superintendant for Holy Royal Arch in Denmark and Norway. Andre sentrale medlemmer var Peder Anker, Peter Collett, John Collett og jurist Enevold Falsen.
I den Norske Frimurerordens museum finnes et skjødeskinn fra kapitlet Dovre, som har tilhørte Bernt Anker.
=== Den Norske Store Landsloge (1891) ===
Den Norske Frimurerorden ble opprettet under navnet «Den X provins» den 24. juni 1891, og bestod da av fire St. Johanneslosjer, en St. Andreaslosje og en Stewardslosje av første orden.
Stewardslosje nr. 1 av første orden (VII-XI grad) ble grunnlagt i 1856, underlagt Sverige som den IX frimurerprovins, og med Carl XV som stormester eller Viseste Salomo Vicarius (V.S.V.).
I 1870 ble Stewardslosjen opphøyd til Provinciallosje.
Den 24. juni 1891 ble Provinciallosjen opphøyd til Den Norske Store Landsloge. Norge ble da «den X frimurerprovins» med kong Oscar II som V. S. V. i både den IX (Sverige) og X provins (Norge).
== Den Norske Frimurerorden (1937) ==
I 1937 ble Den X provins omdøpt til «Den Norske Frimurerorden». Ordenen omfatter idag 94 losjer, 3 deputasjonslosjer og 30 broderforeninger. Broderforeningene arbeider etter de samme retningslinjer som losjene, men kan ikke oppta nye medlemmer direkte. I tillegg finnes det 34 frimurergrupper som er for små til å utgjøre en broderforening.
== Fiducia ==
Fiducia er et velferdstilbud for å opprettholde sosial kontakt, enten i form av møter i logens lokaler eller reiser alene eller i grupper. Den Norske Frimurerorden tilbyr dette til enker av frimurere og eldre frimurere. Den enkelte losje bestemmer hvordan virksomheten skal ordnes. Navnet Fiducia er hentet fra Ordenens valgspråk.
== Humanitære St. Johannesloger i Norge (1881–1960) ==
Svenske frimurere mottok et Anerkjennelses-dekret fra London i 1770 for Sverige og dets besittelser. Da unionen mellom Sverige og Norge ble opprettet i 1814, påberopte svenske frimurere seg enerett på å opprette losjer i Norge.
Den 16. desember 1881 ble St Johanneslosjen St. Olaf til det gjenreiste Tempel dannet i Trondheim uavhengig av «den IX provins», Sverige. Utbryterne anerkjente intet svensk monopol på å opprette losjer i Norge. Det gjorde heller ikke tyske storlosjer. Utbryterne ble tildelt en Konstitusjonspatent av storlosjen «Zur Sonne» i Bayreuth.
Det oppstod således en organisasjonsmessig splittelse i Norge mellom losjene under svensk jurisdiksjon og de nye humanitære losjene under tysk jurisdiksjon.
Den tyske storlosjen «Zur Sonne» opprettet følgende humanitære losjer i Norge:
Den Svenska Store Landslogen oppgav kravet om hegemoni i Norge (sprengelretten) i 1898, og anerkjente de nystiftede St. Johannes-losjer som likeverdige med sine egne.
I 1920 ble Den Norske Storloge «Polarstjernen» opprettet som en fri og autonom storloge for St. Johannesgradene og i 1947 ble storlogen «Polarstjernen» tilsluttet Den Norske Frimurerorden og dens medlemmer fikk adgang til å innvies i Den Norske Frimurerordens St. Andreas- og Stewardloger. «Polarstjernen» ble oppløst som egen organisasjon i 1960, og arbeidet etter dette i de samme seremonielle rommene som de øvrige lofene benytter. Unntaket er i Oslo hvor det ble bygget ny logesal i 1960/61 for de tre Polarstjernelogene i tredje etasje av «Stamhuset».
Polarstjernelogene har fått lov til å arbeide med ritualer som avviker noe fra ritualene i de andre St. Johannes logene.
== Den Norske Frimurerorden idag ==
Den Norske Frimurerorden har anslagsvis rundt 17 000 medlemmer (2015). Den har en kristen profil. Ordenen offentliggjør medlemslister i Frimurermatrikkelen. Under unionen med Sverige var den svensk-norske kongen ordenens Viseste Salomos Vicarius (V.S.V.) som tilsvarer dagens Stormesterembede. Johan Gottfried Conradi tok over etter Oscar II i 1905. I annen halvdel av det 20. århundre var Bernhard Paus den mest betydningsfulle stormesteren. Nåværende stormester er Ragnar Tollefsen, som ble valgt 29. november 2018. De som velges til embedet som Stormester, kan sitte til de er 75 år gamle.
== Grader og embedstitler ==
Den Norske Frimurerorden praktiserer det svenske system. Ordenens tre første grader praktiseres i Verdige St. Johannesloger, også kalt «det blå frimureri». Disse gradene er felles for det internasjonale frimureri. Av historiske årsaker avviker likevel St. Johannes-frimureriet i Norge noe fra blant annet Englands forente storloge.
Høygradene har sin opprinnelse i den strikte observans, Starcks klerikat, det rektifiserte system og Eckleffs system. Deres legender fører frimureriets opprinnelse tilbake til tempelridderordenen, rosenkorsordenen og Skottland.
St. Andreasgradene praktiseres i «Lysende Skotske St. Andreasloger», også kalt de «røde losjer». St. Andreasgradene knyttes noen ganger til Tistelordenen, som ifølge sine statutter går tilbake til 800-tallet under navnet «Andreasordenen». I embedskjedet til Ordførende Mester finnes 9 Andreaskors med en krans av tistler og Tistelordenens valgspråk NEMO ME IMPUNE LACESIT (ingen krenker meg ustraffet). En annen legende forteller at apostelen Andreas led martyrdøden under korsfestelsen. St. Andreas er Skottlands skytshelgen, og i Eckleffs system kalles disse gradene for «skotske grader».
Kapittel-gradene praktiseres i Stewardsloger av 2. orden (VII grad), Stewardsloger av 1. orden (VII – VIII grad), Provincialloger (VII – X grad) og Den Norske Store Landsloge (XI grad). I likhet med den strikte observans bygde kapittelet opprinnelig på legenden om frimureriets «ukjente ledere». Denne ble kalt «Viseste Salomo», og Stormesterens tittel frem til 1937 var «Viseste Salomos Vikarius» (V.S.V.).
Kapittel-gradene knytter frimureriets opprinnelse til tempelridderordenen. Før sin død i 1314 hadde deres siste stormester Jacques de Molay, ifølge legenden, videreført frimureriet til nevøen Beaujeu, som bevarte frimureriet blant tempelriddere som flyktet til Skottland under forfølgelsene i Frankrike. I Eckleffs system går legenden ut på at tempelridderne videreformidlet en esoterisk lære som frimurere, som «skotske akasie-brødre» (Tistelordenen) og som rosenkorsere. Legenden er ikke akseptert av Englands forente storlosje.
=== Ordenens Høye Råd ===
Det Høye Råd utgjør ordenens høyeste embedsmenn (ordensofficianter), og består av ni verdslige embedsmenn, to geistlige og fire provincialmestre. Alle ordenens høyeste embedsmenn innehar XI grad.
=== Den Norske Store Landsloge ===
Embedsmennene i Den Norske Store Landsloge består av 12 storofficanter med XI grad, 7 overofficianter med X grad, 7 alminnelige officianter med IX grad og 5 underofficianter med VIII grad.
=== Provinciallogene ===
Hver Provincialloge styres av en Provincialmester, med en Deputert Provincialmester som varamann. Hver losje har 14 officianter, hvorav 6 er overofficianter, 3 alminnelige officianter og 5 underofficianter. De 6 overofficiantene er:
=== Embedsmenn ===
I tillegg til Ordførende Mester, er 7 embedsmenn felles for alle loger:
St. Andreaslogene og Stewardlogene har i tillegg to embedsmenn:
Den siste embedstittelen er felles for St. Johanneslogene og St. Andreaslogene:
=== Tjenestetid innen de forskjellige gradene ===
== Forholdet til andre ordener ==
Det finnes også andre lukkede ordener i Norge, deriblant Tempelridderordenen, Mariaordenen, Ordenen Riddere av det hvite kors, Druidordenen, Le Droit Humain, Den Norske Odd Fellow Ordenen og Rosenkorsordenen A.M.O.R.C.. I noen tilfeller leier de lokaler av Den Norske Frimurerorden.
== Kritikk av den norske frimurerordenen ==
Den 27. oktober 2008 viste TV 2 en dokumentar, der tidligere frimurere kritiserte ordenen. Roger Aase (tidligere frimurer av IX grad) hevdet at de som stiller kritiske spørsmål ved ordenen blir frosset ut som fiender. Han forteller også om fordeler ved å være medlem, som da han ble stoppet av politiet for å kjøre for fort. Politibetjenten som stoppet ham var losjemedlem, og han slapp å betale boten. Han hevdet at dette var vanlig blant frimurere.
Aase hevdet at medlemmer i politiet sjekker om nye medlemmer har plettfri vandel, noe som er et krav for å bli medlem. Leder for Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, mener dette er problematisk: «Det er jo rimelig klare regler når du skal gå inn å søke i et politiregister og hva det skal brukes til, så det må jeg si jeg reagerer på.» Pressetalsmann for Den Norske Frimurerorden, Helge Qvigstad, benektet at losjens politifolk sjekker vandelen til nye medlemmer i politiets register. Det som sjekkes er referanser som søkeren selv oppgir, ifølge Qvigstad, som ikke vil kommentere enkelttilfeller som Roger Aase.
Jan Borgen i Transparency International mener at politifolk ikke bør være medlemmer, fordi det kan skade politiets arbeid: «Når du er underkastet av et til de grader hierarkisk system, så vil da vurderingsevnen svekkes, det er jeg helt overbevist om».Den Finance Credit-dømte Trond Kristoffersen (tidligere III grad) hevdet i dokumentaren at frimurerne er usunn nettverksdannelse. Også den tidligere makkeren Torgeir Stensrud (tidligere X grad) har bakgrunn som frimurer. Det hadde også tingrettsdommer Torstein Hellesnes, som avsa dommen i saken mot Kristoffersen. Mange frimurere var ansatte i Finance Credit, og et stort antall frimurere hadde kontrakter med selskapet. Kristoffersen mente at det norske samfunnet er naive i forhold til frimureriet: «Jeg stiller meg forundret over at norsk rettsvesen i sin visdom og allmektighet ikke har kommet opp med noen retningslinjer. En frimurerbroder som dommer, som forsvarer, som aktor, er de hildet til å føre en rettssak», sa Kristoffersen, som syntes det var betenkelig at en frimurerbroder skulle lede rettssaken mot to andre brødre. Torstein Hellesnes avviste påstandene og hevdet at det ble tatt en rettslig avgjørelse på at han ikke var inhabil. Han uttalte videre at han kjente verken Stensrud eller Kristoffersen fra før, og ikke visste at sistnevnte var frimurer før saken kom opp.I 2013 varslet en politimann om straffesaker som hadde blitt trenert eller fått utfall i lave straffer, i forbindelse med at tiltalte, etterforskere og dommere var frimurere.
== Stormestere ==
== Se også ==
Frimureri
Det svenske Frimurersystem
St. Johannesloge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Den Svenske Frimurerorden ble opprettet i 1759 og består idag av én Landsloge, åtte Provincialloger, to Stewardsloger, 21 St. Andreasloger, 51 St. | 6,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Syngrapha | 2023-02-04 | Syngrapha | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Metallfly', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1821'] | Syngrapha spp. er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Plusiinae. De fleste av disse artene lever langt mot nord og i fjellet. Fem arter forekommer i Norge. Skogmetallfly finnes i lavlandet, de andre artene i fjellet eller langt mot nord. Polarmetallfly og dvergbjørkmetallfly forekommer bare i nord i Norge. Myrmetallfly og fjellmetallfly finnes mest i høyereliggende områder i Sør-Norge.
| Syngrapha spp. er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Plusiinae. De fleste av disse artene lever langt mot nord og i fjellet. Fem arter forekommer i Norge. Skogmetallfly finnes i lavlandet, de andre artene i fjellet eller langt mot nord. Polarmetallfly og dvergbjørkmetallfly forekommer bare i nord i Norge. Myrmetallfly og fjellmetallfly finnes mest i høyereliggende områder i Sør-Norge.
== Utseende ==
Små til middelsstore (vingespenn 23–38 mm for de artene som forekommer i Norge) nattfly, forvingene gråaktige med et mørkere midtfelt. Forkroppen har en tverrkjøl av høyt oppstående, hårlignende skjell nær framkanten. Midt i forvingen er det en eller to sølvhvite flekk(er) som ofte er mer eller mindre v-formet. Bakvingen er ofte gulaktig eller lysbrun med mørk ytterkant.
== Levevis ==
Disse artene lever i åpne områder som myrer og heier, de fleste i fjellet eller langt mot nord. De fleste har larver som utvikler seg på dvergbusker som dvergbjørk og blokkebær. De voksne sommerfuglene flyr midt på sommeren, gjerne om dagen i solskinn.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i den palearktiske sone og i Nord-Amerika. Flere av artene finnes i begge områder (holarktisk utbredelse).
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Ditrysia
Gruppen Apoditrysia
Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
Overfamilien Noctuoidea
Familien nattfly, Noctuidae
Underfamilien metallfly, Plusiinae
Slekten Syngrapha Hübner, 1821
Syngrapha ain (Hochenwarth, 1785)
Syngrapha devergens (Hübner, 1813)
Fjellmetallfly, Syngrapha diasema (Boisduval, 1829)
Polarmetallfly, Syngrapha hochenwarthi (Hochenwarth, 1785)
Skogmetallfly, Syngrapha interrogationis (Linnaeus, 1758)
Myrmetallfly, Syngrapha microgamma (Hübner, 1823)
Dvergbjørkmetallfly, Syngrapha parilis (Hübner, 1809)
Syngrapha rilaecacuminum Varga & Ronkay, 1982 – bare kjent fra Bulgaria
== Kilder ==
Norges sommerfugler – Nattfly [1]
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [3]
Utbredelsesdata: [4]
== Eksterne lenker ==
(en) Syngrapha i Encyclopedia of Life
(en) Syngrapha i Global Biodiversity Information Facility
(no) Syngrapha hos Artsdatabanken
(sv) Syngrapha hos Dyntaxa
(en) Syngrapha hos Fauna Europaea
(en) Syngrapha hos ITIS
(en) Syngrapha hos NCBI
(en) Kategori:Syngrapha – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Syngrapha – detaljert informasjon på Wikispecies | * polarmetallfly | 6,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirgisistans_riksv%C3%A5pen | 2023-02-04 | Kirgisistans riksvåpen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kirgisistan', 'Kategori:Riksvåpen'] | Kirgisistans riksvåpen ble vedtatt av Kirgisistans parlament 14. januar 1994.
Våpenet er sirkelformat blått med en sølv rand. Sentralmotivet er en sølv falk foran innsjøen Issyk kol, fjellkjeden Tian Shan og en oppstigende sol. Omkring våpenet ligger hveteaks og bomullsplanter, viktige jordbruksprodukter som også inngår i nabolandene Tadsjikistans, Turkmenistans og Usbekistans riksvåpen. Mellom planeten er det felt inn to ord Кыргыз Республикасы (Republikken Kirgisistan på kirgisisk).
Riksvåpenet har beholdt flere av elementene fra Kirgisiske SSRs våpen fra 1937. | Kirgisistans riksvåpen ble vedtatt av Kirgisistans parlament 14. januar 1994.
Våpenet er sirkelformat blått med en sølv rand. Sentralmotivet er en sølv falk foran innsjøen Issyk kol, fjellkjeden Tian Shan og en oppstigende sol. Omkring våpenet ligger hveteaks og bomullsplanter, viktige jordbruksprodukter som også inngår i nabolandene Tadsjikistans, Turkmenistans og Usbekistans riksvåpen. Mellom planeten er det felt inn to ord Кыргыз Республикасы (Republikken Kirgisistan på kirgisisk).
Riksvåpenet har beholdt flere av elementene fra Kirgisiske SSRs våpen fra 1937. | Kirgisistans riksvåpen ble vedtatt av Kirgisistans parlament 14. januar 1994. | 6,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mads_Mikkelsen | 2023-02-04 | Mads Mikkelsen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bodilprisen for beste mannlige hovedrolle', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Danske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 22. november', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordre des Arts et des Lettres', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Robertprisen for årets mannlige hovedrolle', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:The Game Awards-vinnere'] | Mads Dittmann Mikkelsen (født 1965) er en dansk skuespiller. Han har medvirket i en lang rekke danske og internasjonale film- og TV-produksjoner som Pusher-triologien, En kongelig affære, Jakten, Et glass til, Retfærdighedens ryttere, Doctor Strange og Fabeldyr: Humlesnurrs hemmeligheter.
Etter at han ble utdannet fra Aarhus Teaterskole i 1996, medvirket han i teaterforestillinger ved Aarhus Teater, Aveny-T og Østre Gasværk Teater. Han fikk sitt nasjonale gjennombrudd i 1996, da han var med i den første Pusher-filmen. Et tiår senere fikk han sitt internasjonale gjennombrudd med rollen som skurken Le Chiffre i James Bond-filmen Casino Royale (2006) og har siden medvirket i internasjonale film- og TV-produksjoner som Coco Chanel & Igor Stravinsky (2008), Hannibal (2013–2015), Doctor Strange (2016), Rogue One: A Star Wars Story (2016) og Fabeldyr: Humlesnurrs hemmeligheter (2022).
Gjennom sin karriere har Mikkelsen mottatt mange priser og nominasjoner, som BAFTA- og Cannes-nomineringer for beste mannlige skuespiller og Den europeiske filmprisen-, Bodilprisen- og Robert-priser, og han ble i 2010 utnevnt til ridder av Dannebrogordenen.
| Mads Dittmann Mikkelsen (født 1965) er en dansk skuespiller. Han har medvirket i en lang rekke danske og internasjonale film- og TV-produksjoner som Pusher-triologien, En kongelig affære, Jakten, Et glass til, Retfærdighedens ryttere, Doctor Strange og Fabeldyr: Humlesnurrs hemmeligheter.
Etter at han ble utdannet fra Aarhus Teaterskole i 1996, medvirket han i teaterforestillinger ved Aarhus Teater, Aveny-T og Østre Gasværk Teater. Han fikk sitt nasjonale gjennombrudd i 1996, da han var med i den første Pusher-filmen. Et tiår senere fikk han sitt internasjonale gjennombrudd med rollen som skurken Le Chiffre i James Bond-filmen Casino Royale (2006) og har siden medvirket i internasjonale film- og TV-produksjoner som Coco Chanel & Igor Stravinsky (2008), Hannibal (2013–2015), Doctor Strange (2016), Rogue One: A Star Wars Story (2016) og Fabeldyr: Humlesnurrs hemmeligheter (2022).
Gjennom sin karriere har Mikkelsen mottatt mange priser og nominasjoner, som BAFTA- og Cannes-nomineringer for beste mannlige skuespiller og Den europeiske filmprisen-, Bodilprisen- og Robert-priser, og han ble i 2010 utnevnt til ridder av Dannebrogordenen.
== Oppvekst ==
Mikkelsen ble født i København som sønn av Henning Mikkelsen og Bente Christiansen. Storebroren Lars Mikkelsen ble født året før, i 1964, og de vokste opp på Nørrebro. Som barn og ung drev Mikkelsen med gymnastikk og var senere gymnastikktrener i Gymnastikforeningen Gefion i elleve år. Etter at han ble student fra Metropolitanskolen i 1984, var han en del av den profesjonelle moderne dansegruppen Micado danse Ensemble i følgende åtte år, som han blant annet opptrådte sammen med i Cirkusrevyen i 1990.
== Karriere ==
=== 1996–2000: Gjennombrudd, Pusher, Blinkende lykter ===
Etter at han fikk ut fra teaterskolen medvirket han i i forestillingen Kunst ved Aarhus Teater, Paradis (1997), Længe siden (1999) og Fiaskospiralen (1999) ved Aveny-T og i Romeo og Julie ved Østre Gasværk Teater i 1998.Mikkelsen spilte i to kortfilmer i 1996; i Café Hector som Anders og i Blomsterfangen i rollen som Max. Blomsterfangen vant Robertprisen for årets korte novellefilm i 1997.Mikkelsen slo igjennom i 1996 med filmen Pusher, som var regissør Nicolas Winding Refns filmdebut, hvor Mikkelsen spilte Tonny og medspillerne var Kim Bodnia, Laura Drasbæk og Slavko Labovic. Refn hadde sett Mikkelsen opptre i en teaterforestilling på Aarhus Teater og syntes at måten han snakket på, hurtig københavnsk, passet godt til rollen. Mikkelsen ble dermed tilbudt rollen som Tonny.
Mikkelsen har senere uttalt at filmen var definerende for hans karriere:
«... Jeg har meget svært ved at forestille mig min karriere uden den film. Jeg var selvfølgelig kommet i gang på en anden måde, men udover at den film viste folk, at her var jeg som skuespiller, hvilket jo var vigtigt, var det også måden, vi arbejdede på. Den var så rigtig og inspirerende for mig, at havde jeg ikke startet med den, ved jeg ikke, om jeg havde fundet den måde at arbejde på meget senere. .. [..] ..Man kan næsten ikke bedømme, hvor meget den har betydet for mig. Næsten alt..»Mikkelsens prestasjon som Tonny la kimen til noen av hans etterfølgende roller, som i filmen Bleeder fra 1999 og Blinkende lykter fra 2000. I Bleeder spiller Mikkelsen igjen med Kim Bodnia i regi av Nicolas Winding Refn, i rollen som den sjenerte og sky filmnerden Lenny. I Anders Thomas Jensens Blinkende lykter spilte han den skyteglade og voldelige Arne og medspillere var Søren Pilmark, Ulrich Thomsen og Nikolaj Lie Kaas, som sammen utgjør en kriminell bande, og kjøper en nedslitt restaurant.
=== 2001–2005: De grønne slagtere, Rejseholdet ===
I 2001 medvirket Mikkelsen i komedien Monas verden, regissert av Jonas Elmer. Samme år var han også med i komedien En kort en lang, skrevet og regissert av Hella Joof. Her spilte han den homoseksuelle Jacob, som på kvelden for offentliggjøringen av forlovelsen med kjæresten Jørgen (Troels Lyby) forelsker seg i deres felles venninne Caroline (Charlotte Munck). Mikkelsen vant sin første Zulu Award i kategorien årets danske skuespiller for rollen i 2002.I 2002 spilte Mikkelsen i det skandinaviske dramaet Jeg er Dina, regissert av Ole Bornedal, hvor han hadde rollen som Dinas stesønn, Niels.Samme år var han også med i det romantiske dramaet Elsker dig for evigt i rollen som legen Niels, som innleder et forhold med kjæresten til en pasient, som Niels' kone på tragisk måte har kjørt ned. Filmen er regissert av Susanne Bier, og har også Sonja Richter, Nikolaj Lie Kaas og Paprika Steen på rollelisten. Rollen ga Mikkelsen hans første Bodil- og Robertpris-nomineringer, begge i kategorien beste mannlige hovedrolle. I 2002 var han også med i det dansk-skotske dramaet Wilbur begår selvmord, som er skrevet av Lone Scherfig og Anders Thomas Jensen, og regissert av Scherfig. Mikkelsen spiller rollen som den danske psykologen Horst.Mikkelsen spilte i komedien De grønne slagtere i 2003. Her hadde han rollen som slakteren Svend, som sammen med kompanjongen Bjarne, (Nikolaj Lie Kaas), kjemper for å få slaktebutikken til å gå, inntil de en dag får tak i noe helt spesielt kjøtt, som snart blir ettertraktet av kundene i byen. Filmen er skrevet og regissert av Anders Thomas Jensen og mottok overveiende positive anmeldelser, men levde ifølge kritikere ikke opp til forventningene etter suksessen med filmen Blinkende lykter. Mikkelsen ble nominert til Bodilprisen for beste mannlige hovedrolle for rollen i 2004.I 2003 var han også med i den spansk-dansk komedien Torremolinos 73, hvor han hadde en mindre rolle som dansken Magnus. Samme år medvirket han også i Ole Bornedals stykke Mænd uden noget på Aveny-T, sammen med Dejan Čukić.Fra 2000 til 2004 spilte Mikkelsen i den danske TV-serien Rejseholdet, hvor han fremstilte kriminalassistent Allan Fischer. TV-serien ble sendt i fire sesonger, hvor Mikkelsen medvirket i alle 32 episodene. I 2002 mottok serien en Emmy Award i kategorien beste internasjonale dramaserie og samme år vant Mikkelsen prisen for beste skuespiller under Copenhagen TV Festival for sin prestasjon. Mikkelsen har uttalt at han likte den tiden han var med på å lage serien:
«.. Vi elskede at være sammen, og det var vildt for det er ikke så tit, at man har fast job i et helt år som skuespiller. Det var ret unikt dengang. Jeg ville elske at komme tilbage og lave noget med Lars Brygmann og Waage Sandø, om det så er Rejseholdet eller noget andet.»I 2004 gjenopptok Mikkelsen sin gjennombruddsrolle som Tonny i filmen Pusher II, som er en fortsettelse av Pusher fra 2000. Nicolas Winding Refn var igjen regissør, og filmen har denne gang Tonny som hovedperson, som vender tilbake til sitt gamle liv etter en fengselsdom for å finne ut at han har en nyfødt sønn. Mikkelsen vant for første gang Bodilprisen for beste mannlige hovedrolle og Robertprisen for årets mannlige hovedrolle for sin prestasjon i 2005. I 2004 spilte han også i den amerikanske filmen King Arthur i rollen som Tristan, en av Kong Arthurs riddere av det runde bord, hvor han spilte sammen med blant annet Clive Owen og Keira Knightley.I 2005 medvirket Mikkelsen igjen i en film regissert av Anders Thomas Jensen; Adams æbler, hvor han spiller presten Ivan med Ulrich Thomsen, Nicolas Bro, Paprika Steen, Ali Kazim og Ole Thestrup. Mikkelsen ble nominert til Robertprisen for årets mannlige birolle for rollen i 2006. Samme år var han også med i ungdomsserien Julie, hvor han spilte Julies far, Harald.
=== 2006–2010: Internasjonalt gjennombrudd, Casino Royale ===
I 2006 spilte Mikkelsen mot Stine Stengade og Jana Plodková i Ole Christian Madsens film Praha. For rollen som Christoffer ble han nominert til Bodilprisen for beste mannlige hovedrolle og Robertprisen for årets mannlige hovedrolle i 2007 og han vant en Zulu Award i en lignende kategori. Samme år fikk Mikkelsen sin første store internasjonale suksess i rollen som skurken Le Chiffre i James Bond-filmen, Casino Royale. I 2006 hadde Mikkelsen hovedrollen i Susanne Biers drama Efter brylluppet hvor han spilte sammen med Sidse Babett Knudsen, Rolf Lassgård og Stine Fischer Christensen. Filmen ble nominert til Oscar for beste internasjonale film i 2007. For sin rolle som Jakob vant han prisen for beste skuespiller ved den internasjonale filmfestivalen i Palm Springs, og mottok både en European Film Award- og en Robert-nominasjon.I 2008 fremstilte Mikkelsen den danske motstandskjemperen Jørgen Haagen Schmith i Ole Christian Madsens Flammen & Citronen. Thure Lindhardt spilte Bent Faurschou Hviid. Filmen er løst basert på virkelige hendelser som involverte de to mest aktive motstandskjemperne fra den danske motstandsgruppen Holger Danske under andre verdenskrig.
I 2008 la Mikkelsen også stemme til Le Chiffre-karakteren i videospillet 007: Quantum of Solace. Det følgende år, 2009, spilte han komponisten Igor Stravinskij med Anna Mouglalis i Jan Kounens film Coco Chanel & Igor Stravinsky. Historien er basert på romansen mellom komponisten og motedesigneren Coco Chanel i 1920-årenes Frankrike. Som forberedelse til rollen, måtte Mikkelsen i løpet av få uker lære seg selv fransk og russisk og å spille klaver.I 2009 var Mikkelsen igjen med i en Nicolas Winding Refn-produksjon, hvor han spiller den nordiske krigeren One-Eye, under korstogene i filmen Valhalla Rising og Draco, en selvoppofrende leder av kongens hær i den britiske filmen Clash of the Titans fra 2010.I 2010 inngikk Mikkelsen også i en reklame for reisebyrået Star Tour, hvor han under slagordet «Dage du aldrig glemmer» reklamerte for byråets dengang nyeste resort på Koh Samet i Thailand, hvor reklamen også ble tatt opp.
=== 2011–2015: Jakten, En kongelig affære, Hannibal ===
Mikkelsen spilte i 2011 rollen som Comte de Rochefort i De tre musketerer.I 2012 hadde han hovedrollen som Lucas i Thomas Vinterbergs prisbelønte film Jakten. Lucas blir urettmessig
beskyldt for seksuelle overgrep mot et barn. Filmen mottok flere priser og nominasjoner og Mikkelsen selv fikk Bodilprisen for beste mannlige hovedrolle og Robertprisen for årets mannlige hovedrolle i 2012. Han vant også prisen for beste mannlige skuespiller ved Cannes Film Festival samme år.I 2012 spilte Mikkelsen også med i det historiske dramaet En kongelig affære, hvor han hadde rollen som den preussiske livlegen Johann Friedrich Struensee, som innledet et forhold med dronning Caroline Mathilde, mens han behandlet den psykiske syke danske kongen, Christian VII. Filmen ble også en internasjonal suksess, og mottok en Sølvbjørn.
Den var nominert til Beste fremmedspråklige film ved Den 70. Golden Globe-utdelingen og til Oscar for beste internasjonale film i 2013.Mikkelsen spilte Hannibal Lecter i NBCs TV-serie Hannibal (2013–2015), hvor han blant annet spilte sammen med Hugh Dancy. Anmelderne hos NRK P3s Filmpolitiet ga serien terningkast fem og Mikkelsens innsats som Lecter fikk svært god omtale.I 2013 medvirket han i den romantiske dramafilmen The Necessary Death of Charlie Countryman hvor han spilte sammen med Shia LaBeouf og Evan Rachel Wood.
Samme år hadde han tittelrollen i filmen Michael Kohlhaas.I 2014 spilte han i den danske western The Salvation, som ble regissert av Kristian Levring. Her spilte han sammen med Eva Green, Jeffrey Dean Morgan og den danske sangeren, Nanna Øland Fabricius.Mikkelsen spilte i 2015 i sin fjerde Anders Thomas Jensen-produksjon med filmen Mænd og høns, hvor også Nikolaj Lie Kaas, Nicolas Bro, David Dencik og Søren Malling medvirker. Samme år medvirket han også i den amerikanske sangeren Rihannas musikkvideo til sangen «Bitch Better Have My Money», hvor han spiller rollen som hennes revisor.
=== 2016–: Marvel, Star Wars, Et glass til ===
I 2016 var Mikkelsen tatt ut til å være en del av hovedkonkurransens jury under Filmfestivalen i Cannes, etter at han i 2012 fikk prisen for beste mannlige skuespiller for Jakten.I 2016 spilte Mikkelsen rollen som superskurken Kaecilius i Marvel-filmen Doctor Strange, blant andre medvirkende var Benedict Cumberbatch og Rachel McAdams. Samme år hadde han rollen som Galen Erso i filmen Rogue One: A Star Wars Story.Mikkelsen har i omganger vært frontfigur for det danske ølmerket Carlsberg. I 2017 var han med i en reklamefilm primært rettet mot
det britiske markedet, hvor han syklet rundt i Københavns gater under slagordet «The Danish Way». Han inngikk i 2020 et nytt samarbeid med Carlsberg.I 2018 spilte han den eneste overlevende etter et flystyrt i Arktis i thrilleren Arctic og hadde en mindre birolle i Julian Schnabels biografiske film om Vincent van Gogh, At Eternity's Gate, med Willem Dafoe som Van Gogh.Mikkelsen la stemme til Hideo Kojimas videospill Death Stranding i 2019 og samme år var han med i Jonas Åkerlunds actionfilm Polar.Etter fem år vendte Mikkelsen i 2020 tilbake til dansk film, og var med i Thomas Vinterbergs film Et glass til, hvor han spilte sammen med Thomas Bo Larsen, Lars Ranthe og Magnus Millang. Filmen vant Oscar for beste internasjonale film i 2021. Dette var Mikkelsens fjerde medvirkning i en film som har blitt nominert til en Oscar (Efter brylluppet (2007), En kongelig affære (2013) og Jakten (2014)). Mikkelsen mottok en BAFTA-nominering for beste mannlige hovedrolle og vant Bodilprisen, Robertprisen og European Film Awards i samme kategori.I 2020 var Mikkelsen også med i sin femte Anders Thomas Jensen-regisserte film med filmen Retfærdighedens ryttere,. I filmen spilte han med Nicolas Bro, Nikolaj Lie Kaas og Lars Brygmann. Mikkelsen ble nominert til Robertprisen for årets mannlige hovedrolle.I 2021 spilte Mikkelsen i den amerikanske actionfilmen Chaos Walking, med Daisy Ridley og Tom Holland.I 2022 hadde han rollen som Gellert Grindelwald i Fabeldyr: Humlesnurrs hemmeligheter. Mikkelsen overtok rollen fra Johnny Depp som spilte Grindelwald i tidligere Fabeldyr-filmer, men som i november 2020 ble bedt om å trekke seg.
== Filmografi ==
=== Spillefilmer ===
=== Kortfilmer ===
=== TV-serier ===
=== Danske stemmer til tegnefilmer ===
=== Videospill ===
Filmografien er fra oversikter hos Danskefilm.dk, Det Danske Filminstitut og IMDb.
== Utmerkelser (utvalg) ==
=== Øvrige ===
I 2010 ble Mikkelsen slått til ridder av Dannebrogordenen og i 2016 til ridder av den franske Ordre des Arts et des Lettres.
== Privatliv ==
Mikkelsen er gift med danser og koreograf Hanne Jacobsen og har to barn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mads Mikkelsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mads Mikkelsen på Internet Movie Database
(no) Mads Mikkelsen hos Filmfront
(sv) Mads Mikkelsen i Svensk Filmdatabas
(da) Mads Mikkelsen på Filmdatabasen
(da) Mads Mikkelsen på danskefilm.dk
(da) Mads Mikkelsen på danskfilmogtv.dk
(da) Mads Mikkelsen på Scope
(fr) Mads Mikkelsen på Allociné
(en) Mads Mikkelsen på AllMovie
(en) Mads Mikkelsen hos Rotten Tomatoes | | fødested = Stavanger | 6,277 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holmestrand | 2023-02-04 | Holmestrand | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Fergesteder i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Holmestrand', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Holmestrand er en kommune og by i landskapet Vestfold i Vestfold og Telemark fylke. Kommunen grenser i øst til Oslofjorden, i nord til Drammen og Øvre Eiker, i nordvest til Kongsberg og i sør til Horten, Tønsberg og Larvik. En person fra Holmestrand kalles holmestranding.
Tettstedet Holmestrand har 8 023 innbyggere per 1. januar 2022. Andre tettsteder i kommunen er blant annet Gullhaug og Kleiverud som lå i tidligere Holmestrand kommune, Hof, Sundbyfoss og Eidsfoss som lå i tidligere Hof kommune, samt Sande, Galleberg, Klevjerhagen og Selvik som lå i tidligere Sande kommune.
I forbindelse med kommunereformen ble Holmestrand og Hof kommuner slått sammen fra 1. januar 2018, og fra 1. januar 2020 slo Holmestrand seg sammen med Sande kommune.
| Holmestrand er en kommune og by i landskapet Vestfold i Vestfold og Telemark fylke. Kommunen grenser i øst til Oslofjorden, i nord til Drammen og Øvre Eiker, i nordvest til Kongsberg og i sør til Horten, Tønsberg og Larvik. En person fra Holmestrand kalles holmestranding.
Tettstedet Holmestrand har 8 023 innbyggere per 1. januar 2022. Andre tettsteder i kommunen er blant annet Gullhaug og Kleiverud som lå i tidligere Holmestrand kommune, Hof, Sundbyfoss og Eidsfoss som lå i tidligere Hof kommune, samt Sande, Galleberg, Klevjerhagen og Selvik som lå i tidligere Sande kommune.
I forbindelse med kommunereformen ble Holmestrand og Hof kommuner slått sammen fra 1. januar 2018, og fra 1. januar 2020 slo Holmestrand seg sammen med Sande kommune.
== Historie ==
Historien til Holmestrand, «Byen under fjellet», er særlig knyttet til trelasthandel, seilskuter og aluminiumsindustri.
Holmestrand utgjorde en naturlig havn ved Oslofjorden der nederlenderne hentet tømmer allerede fra rundt 1550. I 1638 hadde Holmestrand eget tollsted, men i 1663 ble eksporthavnens tollsted opphevet og underlagt Tønsberg og i 1713 ladested. Holmestrand fikk byprivilegier 31. desember 1744 og 10. november 1752 og ble kjøpstad.
Våren 1801 ble det anlagt et batteri med kanoner på odden Gaasetange for å beskytte byen. Batteriet ble bygd opp igjen og forsterket i 1808 og 1814, men forfalt etter 1815.
I 1880 hadde Holmestrand 40 fartøyer på tilsammen 10 292 tonn og med 341 manns besetning, men etter økonomisk nedgang og vanskeligere tider, ble næringslivet svekket mot slutten av århundret. Byen opplevde også en ødeleggende bybrann i 1884 da søndre del ble lagt i aske. I 1905 bestod byens handelsflåte av 15 fartøyer på 3431 bruttotonn, deriblant tre dampskip på 1064 tonn. I 1927 var flåten på fem dampskip på tilsammen 672 bruttotonn. Byens innbyggertall falt også svakt fra 2535 innbyggere i 1900 til 2204 i 1920 og 2146 i 1928.
Holmestrands plassering ved fjorden og nærhet til Oslo, samt byens frodige hager og utsikt fra fjellet, sørget også for sommerturisme med ferie- og badeliv. Som tredje by i Norge fikk Holmestrand sitt første kurbad i 1840, og hadde både varme og kalde havbad inn på 1900-tallet.
I 1881 ble Holmestrand stasjon åpnet med togforbindelse til Drammen og Oslo over Jarlsbergbanen, (etter 1930 kalt Vestfoldbanen). Fra 1902 til 1938 var stasjonen også tilknyttet Holmestrand-Vittingfossbanen (HVB) via et forbindelsesspor mellom Holmestrand stasjon (HVB). Holmestrand-Vittingfossbanen som blant annet fraktet tremasse fra Hvittingsfoss til utskipning i Holmestrand.
I 1899 stod Holmestrand offentlige skole for døve ferdig. Den startet opprinnelig som en privat taleskole for døve i Oslo i 1881. Skolen var i nyere tid en del av Nedre Gausen kompetansesenter. I 1899 fikk byen også et lærerseminar, Holmestrand seminar som ble flyttet fra Asker. Fra før hadde byen den ærverdige latinskolen Den Tordenskioldske Borgerskole, opprettet av Johan Henrik Tordenskiold (1757–1820), i slekt med sjøkrigshelten Peter Wessel Tordenskjold som lå i havn og oppholdt seg en del i byen. Den tordenskjoldske skolen ble i 1915 omdøpt til Holmestrand realskole og fra 1946 Holmestrand Gymnas. Den ble lagt ned i 1971.
Etter andre verdenskrig opplevde byen igjen vekst, både i folketallet og næringslivet. En fabrikk for videreforedling av aluminium ble bygd rett sør for byen allerede i 1919. Bedriften ble i 1967 en del av Årdal og Sunndal Verk (ÅSV), for siden å bli kjøpt opp av Norsk Hydro i 1986. Fabrikken lagde aluminiumsprodukter, blant annet under det kjente varemerket HØYANG, med aluminium fra Høyanger. Råstoffet er i dag returmateriale.
Dagens kommune ble dannet i 2020 da Sande kommune og Holmestrand ble slått sammen. Kommunen er et resultat av tidligere kommuneendringer fra 1964 da Botne og Holmestrand ble slått sammen og fra 2018 da Hof og Holmestrand ble slått sammen.
== Byvåpen ==
Holmestrands byvåpen ble tegnet av Andreas Bloch i 1898. Den sølvfargede eller hvite ørnen er hentet fra adelsvåpenet til Johan Henrik Tordenskiold. Han var i slekt med sjøhelten Peter Wessel Tordenskjold som erobret fregatten Hvide Ørn fra svenskene i 1715. Byvåpenet har tydelige symboler fra byens historie og flere detaljer enn moderne kommunevåpen:
Murkronen, som var en nyhet i Norge i 1890-årene, er sjelden når det gjelder kommunevåpen.
Motivet i Holmestrands byvåpen er en sølv ørn på rød bunn. I ørnens hjerteskjold er fregatten "Hvide Ørn" avbildet i sølv på blå bunn.
Ørnens høyre klo holder et skipsanker i gull. Dette symboliserer at Holmestrand er en 400 år gammel sjøfartsby.
Ørnen holder i sin venstre klo en Æskulapstav i gull - som symboliserer legekunstens gud i den greske mytologi. Slangestaven symboliserer byens kurbad som ble etablert i 1840. Kommunen overtok badet i 1920 og holdt det åpent om sommeren fram til 1950-årene.
== Geologi ==
Holmestrand har en todelt berggrunn av avsetningsbergarter og størkningsbergarter. Eldst er avsetningsbergartene
sandstein, skifer og konglomerat. Sandstein fra Silurtida ligger som ei smal stripe langs kysten, og under bysentrum, og ble til for 420 millioner år siden av elvesand fra fjellkjeden Kaledonidene i vest. Oppå denne ligger skiferlag og konglomerat fra karbontida for 300 millioner år siden. Disse lagene er for det meste skjult under ur og leiremasse, langs foten av brattskrenten. De inneholder fossiler av planter som levde på frodige elvesletter. Dette livet ble utslettet av basaltlavaer som kom opp fra revner i jordskorpa, og som bygde Holmestrandsfjellet og litt av platået inn til linja Solumås-Gjøklep-Vollsås-Brannåsen. Derfra og vestover ligger de litt yngre lagene av rombeporfyrlavaer som ble til under vulkanismens høydepunkt i Oslofeltet.
Brattskrenten fra Falkenstein til Sande er en erosjonskant som ble til ved at de bløte skiferlagene under lavafjellet ble gravd ut av elver og isbreer slik at det oppsto svære overheng som raste ned i store blokker(Paven feks). Prosessen fortsatte så lenge rasmassene ble fjernet av elver eller breer, helt til skrenten ble slik vi ser den nå. I Hillestad fins rester etter eksplosjonsartet vulkanisme i området
Hillestadvannet-Eplerød. Trolig var det en vulkan der, en gang for 250-300 millioner år siden.
== Næringsliv ==
Næringslivet i kommunen er preget av jordbruk og byens industri, særlig Hydros fabrikk for aluminiumsforedling, som på folkemunne kalles Nordisk. Ellers pendler mange til arbeid i Tønsberg, Drammen og Oslo.
== Samferdsel ==
Holmestrand stasjon rett nord for bysenteret ble anlagt i 1881 som en jernbanestasjon på Vestfoldbanen. En ny stasjon er bygget i tunnel inne i fjellet.
Nye Holmestrand stasjon åpnet for trafikk 28. november 2016. Stasjonen ligger inne i fjellet og har tre innganger:
Nordre inngang: Har kollektivterminal utenfor. Søndre inngang: Midt i Holmestrand sentrum. Fjellheis: Fra toppen av fjellet og ned til stasjonen, 70 meter under.
Toget bruker 1 time inn til Oslo S. Avgang én gang i timen fra 05 til 23 på hverdager. I tillegg kjøres ekstratog i rushtiden. Togene betjener også Oslo lufthavn Gardermoen og Sandefjord lufthavn Torp.
E18, som er hovedfartsåre for biltrafikken gjennom Vestfold sørover fra Oslo, gikk tidligere rett gjennom byen. Den ble imidlertid lagt i tunnel utenom bykjernen i 1983. I 2001 ble E18 flyttet vest i kommunen, og den 1 862 meter lange Holmestrandtunnelen ble del av Riksvei 313, siden 2010 fylkesvei, som går langs fjorden.
== Kultur ==
Forfatteren Olav Duun bodde i Holmestrand fra 1908 til sin død i 1939, og Olav og Emma Duuns hus er nå museum.
Byen er ellers kjent for kunstnersøstrene Harriet Backer og Agathe Backer Grøndahl, forfatteren Nils Kjær og maleren Søren Onsager.
=== Bibliotek ===
9. juni i 2017 åpnet det nye biblioteket i Holmestrand av daværende biblioteksjef Berit Borgen. Biblioteket ligger på Dr. Graaruds plass, med lekeplass, park og torg utenfor dørene. Nytt bibliotek hadde vært utredet i flere omganger siden 1990-tallet. Det ble endelig vedtatt av bystyret sommeren 2015, og kom i stand gjennom et offentlig-privat samarbeid. Holmestrand kommune sto som oppdragsgiver og Holmestrand utvikling AS bygget det. I 2015, mens biblioteket fortsatt lå i Backergården, hadde holmestrandingene lavest bibliotekbruk i Vestfold, med 3,1 utlån i året. To måneder etter åpningen, hadde biblioteksjefen registrert like mange besøkende som hele året før - en seksdobling av besøkende. Bibliotekets egne tall viste også at det var lånt ut 17.548 bøker på disse to månedene. I hele 2016 ble 25.268 bøker lånt ut ved Holmestrand bibliotek. Under pandemien i 2020 og 2021 var biblioteket stengt lenge.
=== Tusenårssted ===
I forbindelse med opprettelse av tusenårssted ble aksjonen «Prosjekt 1000-års-sted» satt igang. Aksjonen var et initiativ tatt av Holmestrand Rotaryklubb. I samarbeid med kommunen har de skapt plassen «Nysgjerrig» som ligger sentralt på bryggen i Holmestrand sentrum. Plassen er skapt som en forlengelse av Dr. Graaruds plass og sammen utgjør disse tusenårsstedet i kommunen. I sentrum for plassen står en statue med samme navn, som ble kjøpt inn til kommunens 250-årsjubileum.
Tusenårsstedet er opprettet på bakgrunn av ønsket om å profilere Holmestrand på en positiv måte, etter flere år med negativ omtale i pressen.Parkeringsplassene på området er fjernet, og den har blitt hellelagt og statuen er blitt belyst. Bryggefronten er forbedret, og deler av bryggen har fått trapper ned til vannet – som et amfi. Det er blitt utsikt utover sjøen. Det vil ikke lengre være opplagsplass for båter om vinteren utenfor denne delen av bryggen.Planene for plassen er laget av landskapsarkitekt Gullik Gulliksen AS i samarbeid med kunstneren Asbjørn Høglund. Prosjektet er kostnadsberegnet til ca. 2,5 millioner kroner. Av dette har kommunen bevilget 1,5 millioner. «Aksjon 1000-års-sted» hadde som mål å samle inn de resterende en million kroner, og i forbindelse med avdukingen av statuen «Nysgjerrig» den 7. juni 2005 overleverte de 1 047 503 kroner til daværende ordfører Gerd Monsen.
== Utdanning ==
Kommunen har åtte barneskoler; Botne skole, Ekeberg skole, Kleiverud skole, Hof skole (barne- og ungdomsskole), Haga skole, Galleberg skole, Selvik skole og Kjeldås skole nord i kommunen. I tillegg finnes den private skolen Holmestrand Internasjonale Montessoriskole. Det er tre ungdomsskoler; i tillegg til Hof skole, ligger også Gjøklep ungdomsskole, Sande ungdomsskole. I tillegg ligger Holmestrand videregående skole og Sande videregående skole også i kommunen.
== Politikk ==
Kommunevalget 2019 for den nye sammenslåtte kommunen Holmestrand som inkluderer Sande kommune og den tidligere sammenslåtte kommunen av Holmestrand og Hof kommune 2019.
Antall stemmeberettigede ved kommunevalget 2019 i Holmestrand er 19 439. Antall forhåndsstemmer var 3 389.
Opptalte stemmer: 100 %. Resultat sist endret 10. september 2019 kl. 19:04.
Det ble talt opp 12 344 avgitte stemmer hvorav 12 198 var partistemmer og 146 var blanke og 70 ble forkastet.
a: For kommunestyrevalget er fremmøteprosenten beregnet på grunnlag av det høyeste tallet av antall stemmegivninger og antall godkjente stemmesedler.Etter en søknad høsten 2022 fra varaordfører Ødeskaug så ble hun fritatt fra sitt mandat som varaordfører. Ny varaordfører, Camilla Maria Brekke (Ap), ble valgt i kommunestyremøtet den 28. september samme år.
== Medier ==
Jarlsberg Avis, etablert allerede i 1843, kommer ut med tre nummer hver uke.
Sande Avis, etablert i 1981, kommer ut med ett nummer hver uke.
== Kirker ==
Holmestrand kommune har flere kirker:
Tilhørende Den norske kirkeHolmestrand kirke – Y-formet kirke fra 1674, innredet i empirestil, under restaurering per 2010.
Botne kirke – steinkirke fra middelalderen 4 km vest for sentrum
Hillestad kirke – trekirke fra 1724
Sande kirke (Vestfold) – langkirke i stein fra 1093.
Bekkestranda kapell – kapell i tre fra 1902
Hof kirke – er en langkirke fra ca. 1150 i middelalderen.
Vassås kirke – er en langkirke fra 1200 i middelalderen.
Eidsfoss kirke – er en korskirke fra 1904 og feiret sitt 100-årsjubileum ganske nylig.PinsemenighetFiladelfiakirken Holmestrand – fra 1935
=== Vennskapsbyer ===
Holmestrand er med i den største av alle nordiske vennskapsbykjeder, og har følgende vennskapsbyer:
Herning
Kangasala
Siglufjördur
Vänersborg
Åland
Eiði
Arsuk
Husby
Kielce
== Kjente personer med tilknytning til Holmestrand ==
Personene er ordnet kronologisk etter fødselsår
Frederik Holst (1791, død i Kristiania, 4. juni 1871), medisinsk vitenskapsmann
Morten Müller (1828–1911), landskapsmaler født i Holmestrand
Harriet Backer (1845–1932), maler født i Holmestrand
Agathe Backer Grøndahl (1847–1907), komponist født i Holmestrand
Nils Kjær (1870–1924), kritiker og forfatter født i Holmestrand
Olav Duun (1876–1939), forfatter bosatt i Botne ved Holmestrand fra 1908 til sin død
Søren Onsager (1878–1946), maler født i Holmestrand
Signe Heide Steen (1881–1959), skuespiller født i Holmestrand
Thomas Bache-Gabrielsen (1883–1942), konjakkprodusent
Martin L. Reymert (1883–1953), professor (psykologi) ved Wittenberg University, Springfield (Ohio). Se Reymert (slekt)
Gunnar Graarud (1886–1960), operasanger
Kåre Holt (1916–1997), forfatter
Bergljot Hobæk Haff (1925-2016), forfatter
Tor Braun (1926–), jazzmusiker (gitarist) født i Holmestrand
Finn Gustavsen (1926-2005), politiker og journalist
Odd Børretzen (1926–2012), forfatter og visesanger bosatt i Holmestrand fra 2005
Astrid Murberg Martinsen (1932–1991), stortingsrepresentant (Ap) 1969-1985
Karin Lian (1942–), stortingsrepresentant (Ap) 1985-1997
Anne Tryti (1949–), grafisk designer og illustratør bosatt i Holmestrand
Terje Andersen (1952–), tidl. skøyteløper, president i Norges Skøyteforbund
Morten Juvet (1953–), maler og grafiker
Christine Sagen Helgø (1968-), ordfører (H) i Stavanger 2011-2019
Steinar Johansen (1972–), skøyteløper, OL-deltaker
Mikael Flygind Larsen (1982–), tidligere skøyteløper og OL-deltaker
Selda Ekiz (1984-), fysiker og programleder
Alf Halvor Kalmoe (1905–1974), populærforfatter
Sven Furberg (1920-1983, professor i kjemi ved UiO
Petter Furberg (1923-1999), stortingsrepresentant (Ap) 1969-1981
Kai Zahl (1932–2015), musiker
Knut Th. Gleditsch (1938-2001), journalist og sportskommentator (NRK og TV3)
Karl Einar Haslestad (1952-), ordfører i Sande kommune i 24 år, fra 1991 til 2015
Rune Høydahl (1969– ), terrengsyklist
Lars Erik Blokkhus (1977–), vokalist og gitarist i partybandet Plumbo
== Referanser ==
== Litteratur ==
Graarud, Gunnar (1907). Holmestrand og omegn: en historisk oversigt. Bind 1 og 2. Kristiania: Forlaget Norge. s. 272 i 1. del, og s. 36 i 2. del. [Tilgang for alle / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Graarud, Gunnar (1929). Holmestrand og omegn: en historisk oversigt. Bind 3, del 1. Kristiania: Forlaget Norge. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Graarud, Gunnar (1928). Holmestrand og omegn: en historisk oversigt. Bind 3, del 2. Kristiania: Forlaget Norge. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Ringard, Morten (1952). Byen under fjellet: Holmestrand 1752 - 10. november - 1952 : festskrift. Oslo: Aschehoug. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Unneberg, Sigurd H. (1953). Botne bygdebok. 1 : Gårds- og slektshistorie. Botne: Botne historielag. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Sanner, Egil Kristoffer, red. (1960). Botne bygdebok. 2 : Bygdehistorien for Botne, Våle, Ramnes og Hof inntil ca. 1540. Botne: Botne, Våle, Ramnes og Hof kommuner. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Sanner, Egil Kristoffer (1967). Botne bygdebok. 3 : Bygdehistorie for Botne fra ca. 1540 fram til våre dager. Botne: Botne historielag. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Botne bygdebok : Foreningslivet i Botne : tillegg til Botne bygdebok. Botne: Botne bygdeboknemnd. 1967. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Aadne, Gunnar H. (1916-2010) (1987). Sjøfartsbyen Holmestrand. Skien: Genius. ISBN 8299129222. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Bergun, Kristian (1913-) (1999). Gatelangs: i dr. Graaruds fotspor gjennom 100 år. Holmestrand: K. Bergun. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Holmestrand – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no)Detaljert statistikk for Holmestrand kommune
=== Nyheter ===
(no) Jarlsberg avis med nyheter fra Nordre Vestfold, Hof og Holmestrand
(no) Holmestrand-nyheter i Tønsbergs Blad
=== Kultur og historie ===
(no) Kultur i Holmestrand på kart fra Kulturnett.no
(no) Holmestrand kulturfestival
(no) Holmestrand museum
(no) Bilder fra gamle Holmestrand
(no) Holmestrand Sykkelklubb
(no)Fotografier 1902-1956 fra Holmestrand og omegn i Nasjonalbibliotekets arkiv
(no) Kort artikkel i Nordisk familjebok fra 1909 (på svensk)
(da) Kort artikkel i Salmonsens konversationslekskion fra 1921 (på dansk, med kart)
(no) Om Tordenskjold og Holmestrand
(no) Holmestrand offentlige skole for døve
(no) Holmestrand aluminiummuseum
«DigitaltMuseum: Søk: 'holmestrand'». DigitaltMuseum. Besøkt 15. august 2012.
(no) Historiske arkiver etter nåværende Holmestrand kommune (1964-) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Holmestrand kommune (1837-1963) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Botne kommune (1837-1963) på Arkivportalen | Holmestrand videregående skole holder til «oppe på fjellet» ved Hvitstein stadion i Holmestrand kommune. Holmestrand videregående skole er en skole med et bredt tilbud og et godt oversiktelig innhold. | 6,278 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Severo_Ochoa | 2023-02-04 | Severo Ochoa | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Biologer fra USA', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Kjemikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Molekylærbiologer', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysiologi eller medisin)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Asturias', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spanske kjemikere', 'Kategori:Spanske nobelprisvinnere', 'Kategori:Stubber 2021-01'] | Severo Ochoa (født 24. september 1905 i Luarca, Asturias, Spania, død 1. november 1993 i Madrid) var en spansk-amerikansk biokjemiker. I 1959 mottok han Nobelprisen i fysiologi eller medisin.
| Severo Ochoa (født 24. september 1905 i Luarca, Asturias, Spania, død 1. november 1993 i Madrid) var en spansk-amerikansk biokjemiker. I 1959 mottok han Nobelprisen i fysiologi eller medisin.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1959 hos Nobelprize.org
(en) Severo Ochoa hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1959 | Severo Ochoa (født 24. september 1905 i Luarca, Asturias, Spania, død 1. | 6,279 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cape_Fear | 2023-02-04 | Cape Fear | ['Kategori:Pekere'] | Cape Fear har flere alternativer:
| Cape Fear har flere alternativer:
== Geografi ==
Cape Fear, et fremskutt nes på Nord-Carolinas kyst.
Cape Fear, en elv i delstaten Nord-Carolina i USA.
Cape Fear, et kystområde i Nord-Carolina.
== Film ==
I fryktens skygge (originaltittel Cape Fear), en amerikansk filmthriller fra 1962 med Robert Mitchum i en av hovedrollene.
Cape Fear (1991), en amerikansk filmthriller fra 1991 med Robert de Niro i en av hovedrollene (nyinnspilling av filmen fra 1962). | Cape Fear har flere alternativer: | 6,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matinfeksjon | 2023-02-04 | Matinfeksjon | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Immunologi', 'Kategori:Mikrobiologi', 'Kategori:Snevre artikler'] | Matinfeksjon skyldes bakterier og virus som gir infeksjoner i tarmsystemet.
Bakterier som gir matinfeksjon er: Campylobakter, Yersinia, Escheria Coli, Shigella, Salmonella. Salmonella er den vanligste årsaken til matinfeksjoner. Det mest kjente tilfellet av matinfeksjon i Norge er E. coli-saken i 2006.En blir rammet av matinfeksjon i opptil 72 timer. Det er viktig å få i seg tilstrekkelig med væske. Dehydrering kan forårsake nyresvikt.
| Matinfeksjon skyldes bakterier og virus som gir infeksjoner i tarmsystemet.
Bakterier som gir matinfeksjon er: Campylobakter, Yersinia, Escheria Coli, Shigella, Salmonella. Salmonella er den vanligste årsaken til matinfeksjoner. Det mest kjente tilfellet av matinfeksjon i Norge er E. coli-saken i 2006.En blir rammet av matinfeksjon i opptil 72 timer. Det er viktig å få i seg tilstrekkelig med væske. Dehydrering kan forårsake nyresvikt.
== Se også ==
Matforgiftning | Matinfeksjon skyldes bakterier og virus som gir infeksjoner i tarmsystemet. | 6,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trollkrittet | 2023-02-04 | Trollkrittet | ['Kategori:Bøker fra 1948', 'Kategori:Norske barnebøker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Trollkrittet er ei barnebok fra 1948 av den norske forfatteren Zinken Hopp (1905–1987). Malvin Neset illustrerte den første utgaven, mens Reidar Johan Berle stod for en ny, fargeillustrert utgave i 1968.
Sjangermessig er Trollkrittet først og fremst inspirert av engelsk nonsenslitteratur, men passer også inn i et mønster av nonsensaktige barnedikt og barnebøker i Norden i årene etter 1945: Pippi Langstrømpe, Mummitrollet og dikt av Lennart Hellsing og Halfdan Rasmussen. Boka sies å ha introdusert nonsensdiktning på norsk, og har ført til at Hopp er den eneste internasjonalt kjente norske nonsensforfatter.
| Trollkrittet er ei barnebok fra 1948 av den norske forfatteren Zinken Hopp (1905–1987). Malvin Neset illustrerte den første utgaven, mens Reidar Johan Berle stod for en ny, fargeillustrert utgave i 1968.
Sjangermessig er Trollkrittet først og fremst inspirert av engelsk nonsenslitteratur, men passer også inn i et mønster av nonsensaktige barnedikt og barnebøker i Norden i årene etter 1945: Pippi Langstrømpe, Mummitrollet og dikt av Lennart Hellsing og Halfdan Rasmussen. Boka sies å ha introdusert nonsensdiktning på norsk, og har ført til at Hopp er den eneste internasjonalt kjente norske nonsensforfatter.
== Innhold ==
Trollkrittet begynner med at Jon finner et magisk kritt på gaten; med dette krittet tegner han både den nye kameraten Sofus og en port inn i eventyrenes verden. Handlingen i boka «er bygd over en reise gjennom et landskap, i konfrontasjon med forskjellige figurer av menneske- og dyreart.» Blant figurene de møter er en krokodille, en belærende ugle, en bestemor, trollet Komle og ei prinsesse.
Reisen er likevel bare den strukturelle rammen. «I Trollkrittet finnes det et utall av sjangrer. Det er vel knapt skrevet noe om denne boka som ikke nevner akkurat det. Inne i den store fortellingen finnes det dikt, eventyr, sanger og parodier.» Her er «rebus og leker og spill fra barnekulturen, røverspråk, hemmelig språk, litt spansk og tysk.» Her finnes også «gåter, fikserbilder, optiske bedrag og labyrinter. […] Mer enn eventyr- eller drømmeland, konstituerer Trollkrittets fiksjon et fristed, et lekeland, der barna styrer magien med krittet». Boka har også trekk fra aktivitetshefter og ukebladenes barnesider.Et særlig element i boka er de nonsens-aktige bruddene med «datidens etablerte, voksenskapte barnekultur»: melodiene til kjente barnesanger, som Margrethe Munthes «Herman er en lystig fyr», får en ny tekst, preget av brudd med tradisjon og autoritet.Historien avsluttes med at Jon ønsker seg ut av fortellingen, og tilbake til mor på kjøkkenet hjemme. Mor steker kjøttkaker og «er trygg og hjemlig, slik mødre skal være, bare litt opptatt av slike ting som orden og renslighet, klokkeslett og ørevask.»
== Tolkning ==
Trollkrittet framstår som en verbal lek basert på et annet logisk prinsipp: «Dette er språkets umiddelbare logikk, og den er bokstavelig. Barn kjenner denne logikken godt, den danner grunnlaget for mange vitser og gåter.» Noen av gåtene har form av leserhenvendelser.Boka leses også som en omvendt dannelsesfortelling hvor Sofus framstår som en negativ projeksjon av Jon: Sofus «representerer alle Jons ønskedrømmer og negative sider. Men samtidig sitter Jon så fast i de normer han er oppdratt i, at han prøver å innpode i Sofus de sentenser for veloppdragenhet som han er blitt innprentet.» Harald Bache-Wiig «mener at de to guttenes vandring iscenesetter psykologisk konfliktstoff som Jon er bærer av. […] mellom sensur (Jon) og lyst (Sofus), mellom virkelighet og drøm, mellom rasjonalitet og fantasiutfoldelse.»Sissel Veggeland finner fire former for «bruksverdi» i boka:
den kulturelle: Boka kommenterer og bryter med trekk i samtidens kultur; noe som er nødvendig i nonsenslitteratur, fordi nonsens trenger kulturens fortellinger for å ha noe å forvrenge.
den eksistensielle: Hovedpersonen(e) opplever farer og vanskelige situasjoner hvor de må søke løsninger
den estetiske: forfatteren utnytter ulike sjangre, bruker rim og andre poetiske språkfunksjoner
den kognitive: forfatteren gir leseren flere utfordringer knyttet til forståelse av tall, språk og andre meningsbærende symboler
== I ettertid ==
Oppfølgeren Jon og Sofus utkom i 1959; her er guttenes kontrasterende personligheter videreført: Sofus er kunstner og opptatt av utfordringer, mens Jon er jordnær. «Boka er mer fabulerende, uten Trollkrittets klare struktur, bortsett fra reisen som det narrative grep.»Trollkrittet omtales regelmessig som en klassiker, og er gjenutgitt flere ganger. Boka er blant annet inkludert i samlingsverket Bokklubbens Barnebibliotek (2006). Trollkrittet er oversatt til 12 eller 20 språk.
Trollkrittet er dramatisert av Morten Jostad og oppført på Den Nationale Scene i 1987. Jostads dramatisering ble først satt opp i en tidlig versjon på DS «Skibladner» i 1979 og under Festspillene i Bergen i 1980.Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere deler fra 2010 ut prisen Trollkrittet til en debutant innen sjangeren barne- og ungdomslitteratur.
== Referanser == | Trollkrittet er ei barnebok fra 1948 av den norske forfatteren Zinken Hopp (1905–1987). Malvin Neset illustrerte den første utgaven, mens Reidar Johan Berle stod for en ny, fargeillustrert utgave i 1968. | 6,282 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Re | 2023-02-04 | Re | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Re', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Re var en kommune i tidligere Vestfold fylke, med Revetal som sentrum. Re kommune besto av de fem bygdene Vivestad, Undrumsdal, Fon, Våle og Ramnes. Kommunen grenset i nord til Holmestrand, i øst til Horten, i sør til Tønsberg, Nøtterøy og Sandefjord, og i vest til Sandefjord og Larvik.
Re kommune ble opprettet i 2002, men ble 1. januar 2020 slått sammen med Tønsberg til Tønsberg kommune. Grunnkretsen Mulvika ble samtidig overført til den nye kommunen som ble dannet da Holmestrand ble slått sammen med Sande. Kommunen hadde da kun hatt én ordfører.
| Re var en kommune i tidligere Vestfold fylke, med Revetal som sentrum. Re kommune besto av de fem bygdene Vivestad, Undrumsdal, Fon, Våle og Ramnes. Kommunen grenset i nord til Holmestrand, i øst til Horten, i sør til Tønsberg, Nøtterøy og Sandefjord, og i vest til Sandefjord og Larvik.
Re kommune ble opprettet i 2002, men ble 1. januar 2020 slått sammen med Tønsberg til Tønsberg kommune. Grunnkretsen Mulvika ble samtidig overført til den nye kommunen som ble dannet da Holmestrand ble slått sammen med Sande. Kommunen hadde da kun hatt én ordfører.
== Historie ==
Re kommune ble opprettet 1. januar 2002 da de to kommunene Våle og Ramnes slo seg sammen. Re var det best kjente stedsnavnet i den nye kommunen, derfor ble Re valgt som kommunenavn.Slagene på Re i 1163 og 1177 omtales i Snorre Sturlasons Heimskringla. Den avslutter med en skildring av slaget på Re mellom kong Magnus Erlingson og birkebeinerkongen Øystein Øysteinson. Området slaget stod på, antas å ligge mellom kirken og prestegården i Ramnes. Nøyaktig hvor i Ramnes kampene skal ha foregått, har imidlertid lenge vært uklart, men arkeologiske funn gjort av Kjersti Jacobsen i 2010-2013 på et jorde på gården Søndre Linnestad tyder på at slaget på Re i 1163 har foregått et sted nærmere Linnestad øst for Ramnes kirke.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Samfunn ==
Gratisavisen ReAvisa ble etablert i 2008.
I tillegg til Re videregående skole og Revetal ungdomsskole hadde kommunen fire offentlige barneskoler fordelt på seks skolekretser: Kirkevoll, Røråstoppen, Ramnes og Solerød skoler. Fon skole ble nedlagt sommeren 2009. Elever fra Vivestad skolekrets gikk på skole i nabokommunen Sandefjord fram til 31. desember 2019. I dag er Vivestad en del av Ramnes skolekrets, og elevene går på Ramnes skole. Den private grunnskolen Bjerkely skole drives av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn.
== Grender og byggefelt ==
Bergsåsen
Brekkeåsen
Brår
Fon
Gretteåsen
Kirkevoll
Linnestad
Revetal
Rånerudåsen
Svinevoll
Sørby
Søbyåsen
Undrumsdal
Valleåsen
Vivestad
Skjeggestadåsen
== Kirker ==
I Re er det tre middelalderkirker av stein. De ble bygd i romansk stil (rundbuestil) på 1100-tallet.
== Kjente personer fra Re ==
Anders Larsen Bakke (1815–1899), oppfinner av Jarlsbergosten
Kåre Holt (1916–1997), forfatter fra Våle
Lene Nystrøm Rasted (1973–), popsanger fra Ramnes (vokalist i Aqua)
Harald Solberg (1976–), fra Våle. Statssekretær (KrF) i Bondevik II-regjeringen og administrerende direktør i Dagsavisen
Joshua French (1982), tidligere leiesoldat
Pål Alexander Kirkevold (1990–), fotballspiller fra Ramnes (landslagsspiller og toppscorer i Superligaen i Danmark)
== Tusenårssted ==
Kommunen ble dannet av de tidligere Våle og Ramnes kommuner, og har to tusenårssteder.
nå Vestfold og Telemark,
I gamle Ramnes kommune er Mølledammen og områdene omkring tusenårssted. Området er under regulering. Kulturtjenesten vil i løpet av våren 2006 sette opp to minnetavler over slaget på Re ved kirken. De er tenkt å inngå i tusenårsstedet ved Mølledammen og kan eventuelt flyttes dit senere.
Gamle Våle kommunes tusenårssted er Våle prestegård.
== Se også ==
Grunnkretser i Re kommune
Våle
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Re kommune - Store norske leksikon
Historiske arkiver etter Re kommune kommune på Arkivportalen | Re videregående skole ligger ved Revetal i Tønsberg kommune (inntil 31. desember 2019 lå den i Re kommune). | 6,283 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cape_Fear_(1991) | 2023-02-04 | Cape Fear (1991) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1991', 'Kategori:Filmer regissert av Martin Scorsese', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA'] | Cape Fear er en amerikansk filmthriller fra 1991 regissert av Martin Scorsese. Hovedrollene spilles av Nick Nolte, Robert De Niro, Jessica Lange og Juliette Lewis. Cape Fear er en nyinnspilling av filmen med samme tittel fra 1962. Begge filmene er basert på John D. MacDonalds kriminalroman The Executioners fra 1957.
Filmen ble relativt godt mottatt av anmelderne og ble også populær på kino. Robert De Niro og Juliette Lewis ble nominert til hver sin Oscar og Golden Globe for sine prestasjoner i filmen.
| Cape Fear er en amerikansk filmthriller fra 1991 regissert av Martin Scorsese. Hovedrollene spilles av Nick Nolte, Robert De Niro, Jessica Lange og Juliette Lewis. Cape Fear er en nyinnspilling av filmen med samme tittel fra 1962. Begge filmene er basert på John D. MacDonalds kriminalroman The Executioners fra 1957.
Filmen ble relativt godt mottatt av anmelderne og ble også populær på kino. Robert De Niro og Juliette Lewis ble nominert til hver sin Oscar og Golden Globe for sine prestasjoner i filmen.
== Handling ==
Max Cady (Robert de Niro) er en nylig frigitt langtidsfange som har sitte innesperret i 14 år for en grov voldtekt. Friheten benytter han til å terrorisere sin tidligere advokat Sam Bowden (Nick Nolte), som han mener sviktet ham som forsvarer. Bowden setter i gang flere avskrekkningmanøvre for å stoppe Max, men ingenting synes å skremme ham vekk. Når Bowdens familie blir truet av Max ser han seg nødt til å ta i bruk ukonvensjonelle metoder som fører til en uforglemmelig måling av krefter ved Cape Fear.
== Om filmen ==
=== Anmelderne og publikum ===
Filmen ble godt mottatt av anmelderne og har mottatt 73% på Metacritic og 76% på Rotten Tomatoes (mars 2009). Den kjente amerikanske filmkritikeren Roger Ebert gav den tre av fire stjerner og beskrev den som et «imponerende» stykke filmarbeid som viser at Scorsese er en «mester» i å lage filmer i tradisjonell «Hollywood-format».Cape Fear ble en publikumssuksess på kino og innbrakte $79 millioner på amerikanske kinoer alene og over $182 millioner på verdensbasis. Den havnet på 12.-plass over de mest innbringende filmene på amerikanske kinoer i 1991.
=== Priser og nominasjoner ===
Juliette Lewis ble tildelt en KCFCC Award og en CFCA Award for sin rolle. Hun ble i tillegg nominert til både en Oscar, Golden Globe og MTV Movie Award. Robert De Niro ble nominert til både en Oscar og en Golden Globe i kategorien beste mannlige hovedrolle. Han ble også nominert til tre MTV Movie Award. Martin Scorsese ble nominert til Gullbjørnen ved Filmfestivalen i Berlin. Filmen ble i 1993 nominert til to BAFTA-priser for henholdsvis foto og klipp.
Den vant en BMI Film Music Award (Bernard Herrmann) i 1992.
=== I Norge ===
Den ble dårlig mottatt av Dagbladets anmelder som gav den terningkast en. VGs anmelder var noe mer positiv og gav den terningkast tre med følgende kommentar: «Cape Fear består av en rekke strålende elementer: en god historie, strålende skuespillere, høyt nivå bak kamera og ved klippebod. Men når det skal skapes en helhet av disse brokker og biter tar effektmakeriet overhånd. Dermed blir det så altfor lett for oss å feie filmen av som overdramatisk og ufarlig». Filmsiden Cinerama gav den i 2002 terningkast fem med følgende overskrift: «Fryktelig god, fryktelig film». Anmelderen skrev vider at: «Filmens største styrke ligger nok i skuespillerprestasjonene. Robert De Niro stråler som psykopaten Cady, og selv om han har hatt lignende roller tidligere, har han aldri lagt seg slik i selen for å virke troverdig som her. Nick Nolte er også mesterlig i rollen som advokaten Sam Bowden. Jessica Lange oppfyller også kravene og vel så det i sin tolkning av Bowdens kone. Hun viser her at hun har stort repertoar å spille på; hun klarer både irritasjon, sinne og frykt på strak arm». Hvem Hva Hvor beskrev filmen som en dyktig og «manipulerende» nyinnspilling av den klassiske thrilleren fra 1962. De kom også med kommentarer som: «En skremmende og tett psykopatstudie fra Niro».
== I rollene ==
Nick Nolte ... Sam Bowden
Robert De Niro ... Max Cady
Jessica Lange ... Leigh Bowden
Juliette Lewis ... Danielle Bowden
Joe Don Baker ... Claude Kersek
Robert Mitchum ... Lieutenant Elgart
Gregory Peck ... Lee Heller
Martin Balsam... Dommer
Illeana Douglas ... Lori Davis
Fred Thompson ... Tom Broadbent
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Cape Fear på Internet Movie Database
(no) Cape Fear hos Filmfront
(no) Cape Fear på NRK TV
(sv) Cape Fear i Svensk Filmdatabas
(da) Cape Fear i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Cape Fear på Allociné
(nl) Cape Fear på MovieMeter
(en) Cape Fear på AllMovie
(en) Cape Fear på Turner Classic Movies
(en) Cape Fear på Rotten Tomatoes | Cape Fear er en amerikansk filmthriller fra 1991 regissert av Martin Scorsese. Hovedrollene spilles av Nick Nolte, Robert De Niro, Jessica Lange og Juliette Lewis. | 6,284 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_R%C3%B8ed | 2023-02-04 | Per Røed | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Medlemmer av Milorg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norsk etterretning', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavsmedaljen med ekegren'] | Per Røed (født i Oslo 1919, død 1992) var en norsk motstandsmann, sabotør under andre verdenskrig, sivilingeniør og etterretningsmann etter krigen.
| Per Røed (født i Oslo 1919, død 1992) var en norsk motstandsmann, sabotør under andre verdenskrig, sivilingeniør og etterretningsmann etter krigen.
== Andre verdenskrig ==
=== Felttoget i Norge i 1940 ===
Røed tok Befalsskolen for kavaleriet i 1939. Han var mobiliseringsdisponert i Akershus dragonregiment nr. 1 (DR 1). Da hans avdeling mobiliserte gikk han inn i Vang eskadron i Oppland dragonregiment (DR 2). Han fulgte eskadronen i kampene gjennom Gudbrandsdalen og Romsdalen fram til demobiliseringen den 4. mai.
=== Aks.13.000 ===
Røed var kontinuerlig operativ leder av den Oslo-baserte sabotasjegruppen Aks.13.000, Milorg D-13s (Stor-Oslo) aksjonskommando så lenge gruppen besto. Aksjonskommandoen gjennomførte 102 sabotasjeaksjoner det siste året av krigen. Per Røed, som gikk under dekknavnet «Jan», var med på planleggingen av det meste og ledet selv 25 aksjoner.
I motsetning til mer kjente spesialagenter og sabotører som Gunnar Sønsteby og Max Manus, gjennomgikk ikke Røed trening hos SOE og Kompani Linge.
Per Røed var medlem av Lingeklubben.
== Livvakt for Quisling under landssviksaken ==
Fra 20. august 1945 da rettssaken mot Vidkun Quisling startet til 7. september da dommen falt hadde Røeds Milorg-avdeling ansvaret for Quislings sikkerhet. Quisling ble hver dag eskortert fra dengang Oslo kretsfengsel avd. A i Møllergata 19 til Gamle Logen på Grev Wedels plass der rettssaken fant sted. Under behandlingen i Eidsivating lagmannsrett var Røed personlig livvakt for Quisling. Røed satt i de tre uker saken pågikk bak Quisling i rettssalen og eskorterte tiltalte til og fra fengselscellen på Akershus festning. I september 1945 ble Røed forespurt av Lars L'Abée-Lund, leder for Landssvikavdelingen, om han ville stille pelotong og lede eksekusjonen av Vidkun Quisling. Røed avsto fra dette.
== Bistand ved krigsskadeerstatning ==
Etter krigen brukte Per Røed og dr. Per Giertsen åtte år fra 1950 på å få en av D-13s skadede aksjonsfolk godkjent som krigsskadet av Rikstrygdeverket og Nasjonalhjelpens fond.
== Stay-Behind og etterretning ==
Per Røed var en av flere som tok initiativ til etablering av Norges «Stay Behind». Rundt 1948 møtte Røed med forsvarsminister Jens Christian Hauge. Et par dager senere sendte han ministeren et memorandum som beskrev i nærmere detalj hva han og et knippe bekjente hadde i tankene vedrørende forberedelsesarbeid som kan gjøres med utsikt til fullstendig eller delvis fiendtlig okkupasjon av landet. Hensikten var å etablere en organisasjon for etterretning og sabotasje bak fiendens linjer, og memorandumet understreket at både organisasjonen og det tekniske utstyr nødvendig ..under ingen omstendigheter kunne improviseres, men måtte forberedes i god tid i forveien.
== Arbeid ==
Røed utdannet seg til ingeniør og arbeidet i en årrekke i norsk industri.
== Utmerkelser ==
For sin innsats under krigen ble Røed tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulateig, Egil: Med rett til å drepe Tiden forlag, 1996, ISBN 8210041657
Kjell Sørhus: Milorg D13 i kamp, Orion forlag, 2007, ISBN 9788245808391
Per Røed: Per Røed – den ukjente sabotør, Ernst G. Mortensens forlag, 1988, ISBN 82-527-1003-4 | Per Røed (født i Oslo 1919, død 1992) var en norsk motstandsmann, sabotør under andre verdenskrig, sivilingeniør og etterretningsmann etter krigen. | 6,285 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lieksa | 2023-02-04 | Lieksa | ['Kategori:1973 i Finland', 'Kategori:30°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1973', 'Kategori:Byer i Östra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Norra Karelen', 'Kategori:Sider med kart'] | Lieksa er en by og en kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Byen ligger ved østbredden av innsjøen Pielisjärvi. Kommunen har cirka 12 900 innbyggere og et areal på 4 067,7 km². Lieksa er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ilomants, Joensuu, Kontiolax, Juga, Nurmes og Kuhmo. Den grenser også til Russland i øst (Republikken Karelia).
Til kommunen hører også en bit av Pielisjärvis vestbredd, med fjellet Koli som er en av landets fremste turistattraksjoner. Her finnes skianlegg og en nasjonalpark sør for dette.
| Lieksa er en by og en kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Byen ligger ved østbredden av innsjøen Pielisjärvi. Kommunen har cirka 12 900 innbyggere og et areal på 4 067,7 km². Lieksa er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Ilomants, Joensuu, Kontiolax, Juga, Nurmes og Kuhmo. Den grenser også til Russland i øst (Republikken Karelia).
Til kommunen hører også en bit av Pielisjärvis vestbredd, med fjellet Koli som er en av landets fremste turistattraksjoner. Her finnes skianlegg og en nasjonalpark sør for dette.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lieksa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Lieksa er en by og en kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Byen ligger ved østbredden av innsjøen Pielisjärvi. | 6,286 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hatsan_Modell_125 | 2023-02-04 | Hatsan Modell 125 | ['Kategori:Artikler hvor land mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Geværer', 'Kategori:Luftvåpen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-06', 'Kategori:Våpenstubber'] | Hatsan Modell 125 er et kraftig enkeltskudds luftgevær av typen «brekk-løp».
Luftgeværet har stokk av komposittmateriale med støtdempende kolbe. Siktemidlene er av typen skur/korn med TRUGLO og fast fremre- / justerbart baksikte. Våpen i kaliber 4,5 mm har en utgangshastighet på 475 m/s. | Hatsan Modell 125 er et kraftig enkeltskudds luftgevær av typen «brekk-løp».
Luftgeværet har stokk av komposittmateriale med støtdempende kolbe. Siktemidlene er av typen skur/korn med TRUGLO og fast fremre- / justerbart baksikte. Våpen i kaliber 4,5 mm har en utgangshastighet på 475 m/s. | Tyrkia | 6,287 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Outokumpu | 2023-02-04 | Outokumpu | ['Kategori:29°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Östra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Norra Karelen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Må ikke forveksles med industriselskapet Outokumpu Oy.Outokumpu (før 1968: Kuusjärvi) er en by og en kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Kommunen har cirka 7 500 innbyggere og et areal på 584,37 km². Outokumpu er en finskspråklig kommune.
| Må ikke forveksles med industriselskapet Outokumpu Oy.Outokumpu (før 1968: Kuusjärvi) er en by og en kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Kommunen har cirka 7 500 innbyggere og et areal på 584,37 km². Outokumpu er en finskspråklig kommune.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Outokumpu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Outokumpu (før 1968: Kuusjärvi) er en by og en kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Kommunen har cirka 7 500 innbyggere og et areal på 584,37 km². | 6,288 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Helmer_Ager_Ryen | 2023-02-04 | Hans Helmer Ager Ryen | ['Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:Fødsler 13. april', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Medlemmer av Kompani Linge', 'Kategori:Medlemmer av Milorg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hans Helmer Ager Ryen (født 13. april 1917, død 28. juni 1990) fra Oslo gjorde tjeneste i Kompani Linge. Før krigen seilte han som sjømann.
Under krigen deltok Ager Ryen i en rekke aksjoner mot okkupasjonsmakten. Han var videre flittig brukt av motstandsbevegelsen i likvidasjonsoppdrag, både mot nordmenn og tyskere. Mot slutten av krigen reduserte han sin aktivitet innen denne virksomhet.
Ager Ryen nektet etter krigen å motta medaljer for sin tjeneste, og kritiserte Milorg og Jens Chr. Hauge på grunn av organisasjonens indre politikk og den lemfeldige benyttelsen av likvidasjon mot slutten av krigen. Som andre norske likvidatører uttrykte Ager Ryen at det var vanskelig å leve med opplevelsene.Ifølge Gunnar Sønsteby deltok Ager Ryen ikke i likvidasjonsoppdrag.
| Hans Helmer Ager Ryen (født 13. april 1917, død 28. juni 1990) fra Oslo gjorde tjeneste i Kompani Linge. Før krigen seilte han som sjømann.
Under krigen deltok Ager Ryen i en rekke aksjoner mot okkupasjonsmakten. Han var videre flittig brukt av motstandsbevegelsen i likvidasjonsoppdrag, både mot nordmenn og tyskere. Mot slutten av krigen reduserte han sin aktivitet innen denne virksomhet.
Ager Ryen nektet etter krigen å motta medaljer for sin tjeneste, og kritiserte Milorg og Jens Chr. Hauge på grunn av organisasjonens indre politikk og den lemfeldige benyttelsen av likvidasjon mot slutten av krigen. Som andre norske likvidatører uttrykte Ager Ryen at det var vanskelig å leve med opplevelsene.Ifølge Gunnar Sønsteby deltok Ager Ryen ikke i likvidasjonsoppdrag.
== Referanser == | Hans Helmer Ager Ryen (født 13. april 1917, død 28. | 6,289 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kentaur | 2023-02-04 | Kentaur | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fabelvesen', 'Kategori:Overnaturlige vesener', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vesener i gresk mytologi'] | Kentaur (gresk: Κένταυρος, Kéntauros; latin: centaurus) eller hippokentaur er et fabeldyr eller daimon fra gresk mytologi som er tenkt som et vesen som er delvis hest og delvis menneske; den har et menneskes overkropp og hode, som sitter på kroppen av en hest i stedet for hestens hode og hals. De er framstilt som en vill og ubehersket rase, som er fullstendig underlagt de dyriske kreftene i seg.
I tidlige attiske og boiotiske vasemalerier (se nedenfor) er de avbildet med bakenden av en hest og i senere gjengivelser er de oppfattet som overkroppen og torosen til et menneske festet på en hests ryggkam hvor hestens hals normalt er. Denne tilstanden av halvt menneske og halvt hest har fått mange forfattere til å behandle dem som liminale vesener, fanget mellom to naturer og kontrasterende myter, begge som legemliggjørelse av den utemmede natur, slik som i deres kamp med lapittere (deres slektninger), eller omvendt som lærere, slik som Kheiron.
Kentaurene ble vanligvis sagt å ha vært født av lapittkongen Ixion og Nefele (skyen gjort i bildet av Hera). En annen versjon hevder imidlertid at de er avkommet av en bestemt Kentauros som besteg hestehopper i Magnesia. Denne Kentauros var enten selv en sønn av Ixion og Nefele (innsettelse av en mellomliggende generasjon) eller av Apollon og Stilbe, datter av elveguden Peneios. I en senere versjon av fortellingen var hans tvillingbror Lapithes, stamfar av lapitterne, således gjøre de stridende folkene til slektninger.
Kentaurene ble sagt å holde til i Thessalia og ved fjellet Pilion i Thessalia, i eikeskogen Foloi i Elis, og i sørlige Lakonia. De fortsatte å opptre i litterære former i romersk mytologi.
| Kentaur (gresk: Κένταυρος, Kéntauros; latin: centaurus) eller hippokentaur er et fabeldyr eller daimon fra gresk mytologi som er tenkt som et vesen som er delvis hest og delvis menneske; den har et menneskes overkropp og hode, som sitter på kroppen av en hest i stedet for hestens hode og hals. De er framstilt som en vill og ubehersket rase, som er fullstendig underlagt de dyriske kreftene i seg.
I tidlige attiske og boiotiske vasemalerier (se nedenfor) er de avbildet med bakenden av en hest og i senere gjengivelser er de oppfattet som overkroppen og torosen til et menneske festet på en hests ryggkam hvor hestens hals normalt er. Denne tilstanden av halvt menneske og halvt hest har fått mange forfattere til å behandle dem som liminale vesener, fanget mellom to naturer og kontrasterende myter, begge som legemliggjørelse av den utemmede natur, slik som i deres kamp med lapittere (deres slektninger), eller omvendt som lærere, slik som Kheiron.
Kentaurene ble vanligvis sagt å ha vært født av lapittkongen Ixion og Nefele (skyen gjort i bildet av Hera). En annen versjon hevder imidlertid at de er avkommet av en bestemt Kentauros som besteg hestehopper i Magnesia. Denne Kentauros var enten selv en sønn av Ixion og Nefele (innsettelse av en mellomliggende generasjon) eller av Apollon og Stilbe, datter av elveguden Peneios. I en senere versjon av fortellingen var hans tvillingbror Lapithes, stamfar av lapitterne, således gjøre de stridende folkene til slektninger.
Kentaurene ble sagt å holde til i Thessalia og ved fjellet Pilion i Thessalia, i eikeskogen Foloi i Elis, og i sørlige Lakonia. De fortsatte å opptre i litterære former i romersk mytologi.
== Kentauromakhía ==
Kentaurene er best kjent for sin krig mot lapitterne, kentauromakhía, en strid som ble utløst av deres forsøk på å frakte vekk Hippodamia (Ἱπποδάμεια, fra ἵππος, hippos, «hest» og δαμάζειν, damazein «å temme») og alle andre lapittiske kvinner på dagen da Hippodamia skulle gifte seg med Peirithoos, konge av lapitterne, og selv en sønn av Ixion. Thesevs, den greske helten og grunnleggeren av byer, var tilfeldigvis tilstede og kastet seg inn i kampen, og endret balansen i krigen til fordel for tingenes rette orden. Kentaurene ble drevet tilbake eller drept. En annen lapittisk helt, Kainevs, som var usårbar for våpen, ble slått til jorden av at kentaurene kastet store steiner og veltede trær.
Kentaurene ble framstilt i mange greske myter som like ville som utemmede hester. Kentauromakhi, kampen med kentaurene, er en parallell til titanomakhía, de olympiske gudenes kamp mot titanene. Kentaurkrigen er således en metafor for konflikten mellom de primitive og mer siviliserte sidene i menneskeheten, kampen mellom barbari og sivilisasjon.
Kentauromakhía er i kunsten mest berømt framstilt i metope på Parthenon av billedhuggeren Feidias, og senere i renessansen ved en skulptur av Michelangelo.
== Tidligste representasjoner ==
Den forsøksmessige identifiseringen av to fragmentariske mykenske terrakottastatuetter som kentaurer blant de omfattende mykenske keramikken som er funnet i oldtidsbyen Ugarit ved kystregionen av dagens Syria, antyder en bronsealderopprinnelse for myten om disse vesene. En malt terrakottakentaur ble funnet ved «heltegraven» i Lefkandi på den greske øya Evvia, og ved figurer av kentaurer fra den geometriske periode som er blant de første visuelle framstillinger malt på greske vaser. En ofte omtalt bronsefigur fra den geometriske periode av en kriger ansikt til ansikt med en kentaur er i dag ved Metropolitan Museum of Art i New York.
== Teorier om opphav ==
Den mest vanlige teorien framhever at forestillingen om kentaurer kommer fra den første reaksjonen til en sivilisasjon som ikke kjente til muligheten å ri på hester, slik som i den minoiske kulturen ved Egeerhavet i møte med nomader og deres hester. Teorien foreslår at slike ryttere ville framstå som halvt menneske, halvt hester. Til sammenligning rapporterte den spanske conquistadoren Bernal Díaz del Castillo at aztekere hadde den villfarelsen i møtet med spanske kavaleri. Tamme hester og ridekultur oppsto først i på det sørlige steppelandskapet i Sentral-Asia, kanskje omtrentlig i området til det som i dag er Kasakhstan.
Lapittstammen i Thessalia, som i myten var slektninger av kentaurene, ble beskrevet som oppfinnere av å ri på hester av greske forfattere. Stammene i Thessalia hevdet også at deres hesteraser var etterkommere fra kentaurene.
Av de ulike antikke forfatterne som nevner kentaurer var Pindaros den første som beskrive utvilsomt et kombinert vesen. Tidligere forfattere som Homer benyttet ord som pheres (sammenlign med theres, «beist»/«dyr») som også kunne bety ordinære vill menn som red på ordinære hester. Imidlertid kan samtidige representasjoner hybride kentaurer bli funnet i arkaisk gresk kunst.
Den romerske poeten Lucretius fra hans filosofiske dikt De Rerum Natura (Om tingenes natur) fra 100-tallet e.Kr. benektet eksistensen av slike vesen som kentaurer basert på mennesker og hester ulike vekstmengde og hastighet. Han hevdet at tre år gamle hester er i sin beste alder i sitt liv mens tre gamle mennesker er ikke mer enn småbarn, noe som gjør hybride dyr en umulighet.Robert Graves, ved å støtte seg på arbeidet til Georges Dumezil, spekulerte i å kunne spore kentaurene tilbake til indiske gandharva, og disse ble et svak og uklar minne i førgresk brødre-jordkult som hadde hesten som sitt totem. En lignende teori ble lagt inn i Mary Renaults roman The Bull from the Sea (1962). Det indiske eposet Mahabharata omtaler kongeriket Kinnara, en henvisning til et eksotiske kongerike og stammer i Himalaya. Disse var på mystisk vis knyttet til hester og nevnt som vesener med hestenakke, noe som synes å være en form for kentaurer i indisk mytologi, og opptrer i ulike gamle tekster, foruten i kunst som skulpturer over hele India. De viser også en hest med torsoen til et menneske hvor hestens hode ellers ville være, likt med den gresk myten.Det greske ordet kentauros er generelt ansett å være fra en uklar opprinnelse. Etymologien fra ken – tauros, «gjennomborende oksestikkere» var en evhemerisk forslag i Palaifatos' rasjonalisering av gresk mytologi, Om usannsynlige fortellinger (Περὶ ἀπίστων): ridende bueskyttere fra en landsby kalt for Nefele drepte en flokk med okser som var en plage for kongeriket til Ixion.En annen mulig beslektet etymologi kan være «okse-dreper». En annen teori hevdet at da grekerne tok stjernebildet Kentauren og dets navn «gjennomborende okse» fra Mesopotamia hvor det symboliserte guden Baal som representerte regn og fruktbarhet, slåss med og gjennombåret med hornene demonen Mot som representerte sommertørken. I antikkens Hellas ble stjernebildet Kentauren nedtegnet av Eudoksos fra Knidos på 300-tallet f.Kr. og av Aratos på 200-tallet f.Kr.
== Kvinnelige kentaurer ==
Selv om kvinnelige kentaurer, kentaurider, ikke er nevnt i tidlig gresk litteratur og kunst, opptrer de likevel i senere i antikken. En makedonsk mosaikk fra 300-tallet f.Kr. er en av de tidligste eksempler av kentaurider i kunsten. Ovid nevner også en kentauride ved navn Hylonome som begikk selvmord da hennes ektefelle Kyllaros ble drept i krigen mot lapittene.I beskrivelse av et maleri i Neapolis, beskrev den greske retorikeren Filostratos fra Lemnos dem som søstre og hustruer av mannlige kentaurer som levde på fjellet Pelion med sitt avkom:
«Hvor vakre kentauridene er, selv hvor de er hester; for en del vokser ut av hvite hopper, andre er knyttet til kastanjebrune hopper, og pelsen på andre er skimlet, men de funkler som de hester som er godt tatt vare på. Det er også hvite kvinnelige kentaurer som vokser ut av svarte hopper, og selve opposisjonen i fargene bidrar til å frambringe den forente skjønnheten til det hele.»Ideen, eller muligheten, av kvinnelige kentaurer var helt bestemt kjent i tidlig moderne tid, noe som er åpenbart i William Shakespeares drama Kong Lear, akt IV, scene vi, linje 124–125: «Down from the waist they're centaurs, / Though women all above» («Ned fra midjen var de kentaurer, / Skjønt kvinner oventil»). I den animerte Disney-filmen Fantasia, i løpet av Pastoralsymfonien eller Beethovens symfoni nr. 6 i F-dur, er en del av figurene kvinnelige kentaurer. Imidlertid kalte Disneystudioet dem for «kentauretter» framfor «kentaurider».
== Vedholdenhet i middelalderen ==
Kentaurer bevarte en dionysisk forbindelse i 1100-tallets utskårne kapiteler fra romansk arkitektur i det franske klosteret Saint-Pierre Mozac i Auvergne. De andre kapitelene avbildet innhøstning, gutter som red på geiter (ytterligere et dionysisk tema) og griffer som voktet beholderne med vinen.
Kentaurer ble også vist på et antall piktiske utskårne steiner i nordøstlige Skottland, det vil si i Meigle og Perthshire, reist på 700-800-tallet e.Kr. Selv om det var utenfor Romerriket synes disse å være avledet fra klassiske prototyper.
Hieronymus' versjon av Livet til Antonius den store, en eremittmunk fra Egypt, skrevet av Athanasius av Alexandria, ble i stor grad spredt i middelalderen. Den vedrører Antonius' møte med en kentaur som utfordrer helgenen, men ble tvunget til å innrømme at de gamle guder var veltet. Episoden ble ofte avbildet; mest kjent i Møtet til sankt Antonius abbeden og sankt Paulus eremitten av Stefano di Giovanni, en kunstner som også ble kalt for «il Sassetta», av to episodiske beskrivelser i et enkeltpanal av eremitten Antonius' reise for å møte eremitten Paulus, en av hans møter langs veien var med den demoniske figuren av en kentaur i en skog.
En kentaur-lignende halvt menneskelig vesen som ble kalt for Polkan opptrer i russisk folkeminne, framstilt i kunst og i luboktrykk mellom 1600- og 1800-tallet. Polkan var opprinnelig basert på Pulikane, en halvhund fra Andrea da Barberinos dikt I Reali di Francia, som en gang var populær i den slaviske verden i oversettelser til prosa.
== Billedgalleri ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Grant, M. & Hazel, J. (1979): Who's Who in Greek Mythology. David McKay & Co Inc.
Rose, Carol (2001): Giants, Monsters, and Dragons: An Encyclopedia of Folklore, Legend, and Myth. New York, New York: W. W. Norton & Company, Inc. ISBN 0-393-32211-4. s. 72.
Harry Potter, bøkene 1, 3, 4, 5, 6, og 7.
Krønikene om Narnia, bok 2.
Parker, Frédérick S. (2010): Finding the Kingdom of the Centaurs.
== Eksterne lenker ==
(en) Centaurs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Kentauroi Thessalioi», Theoi Project
«Centaurides», om kvinnelige kentaurer
«Centaurs» Arkivert 21. februar 2009 hos Wayback Machine., MythWeb
«Harry Potter Lexicon», artikkel om kentaurer i universet til bøkene om Harry Potter
Erich Kissing's centaurs, samtidskunst | Kentaur kan vise til | 6,290 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steyr_MPi_69 | 2023-02-04 | Steyr MPi 69 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm', 'Kategori:Østerrikske skytevåpen'] | Steyr MPi 69 er en østerriksk maskinpistol ifra våpenprodusenten Steyr.
Den er utformet som mange andre maskinpistoler med teleskopisk sluttstykke, som MAC-10 og Uzi. Den har vertikalt pistolgrep hvor man våpenmagasinet står, og horisontalt fremre håndgrep, og foldestokk. Våpenet er kamret for ammunisjon i kaliber 9 x 19 mm Luger, og har en skuddtakt på 550 skudd/min.
Den ble etter hvert erstattet av Steyr TMP i produksjonslinjen, som senere gikk ut av produksjon og ble solgt til Brugger & Thomet.
| Steyr MPi 69 er en østerriksk maskinpistol ifra våpenprodusenten Steyr.
Den er utformet som mange andre maskinpistoler med teleskopisk sluttstykke, som MAC-10 og Uzi. Den har vertikalt pistolgrep hvor man våpenmagasinet står, og horisontalt fremre håndgrep, og foldestokk. Våpenet er kamret for ammunisjon i kaliber 9 x 19 mm Luger, og har en skuddtakt på 550 skudd/min.
Den ble etter hvert erstattet av Steyr TMP i produksjonslinjen, som senere gikk ut av produksjon og ble solgt til Brugger & Thomet.
== Varianter ==
MPi 81 er en mer moderne oppgradert utgave av MPi 69, og har økt skuddtakt (700 skudd/min)
== Eksterne lenker ==
Modern Firearms – Steyr MPi 69 | Østerrike | 6,291 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gullfisk | 2023-02-04 | Gullfisk | ['Kategori:Akvariefisk', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Europas ferskvannsfisker', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Høyrisikoarter på fremmedartslista', 'Kategori:Karpefamilien'] | Gullfisk (Carassius auratus) er en art i gruppen karpefisker.
Det er en populær akvariefisk, og en av de første artene av fisk som ble domestiserte. Tidspunktet er imidlertid fortsatt usikkert.Gullfisken er et relativt lite medlem av karpefamilien, og når en maksimal lengde på 59 cm og en vekt på 3 kg. De fleste individene blir under halvparten så store. Gullfisker har svært bra reaksjonsevne og kanskje en av karpefamiliens beste. Det finnes mer enn 80 former gullfisk. Gullfisk har omtrent 70 000 gener, langt flere enn for eksempel sebrafisk (ofte brukt i vitenskapelig forskning), som har omtrent 26 000 gener.Siden arten har en lang historie som akvariefisk, har den også vært gjenstand for mye selektiv avl, og det finnes mange avlsvarianter. Flere varianter blir betraktet som etisk tvilsomme; mange har forkortet ryggsøyle, noe som fører til problemer med de indre organene og gjør det vanskelig for fisken å svømme. Slør (forvokste finner) er også en fremavlet egenskap som gjør fisken dårligere egnet til å bevege seg. Andre varianter har utstående øyne som lett blir skadet, og som fisken ikke kan se ordentlig med.
Gullfisk ble introdusert i Europa sent i det 17. århundre. Den er forvillet flere steder i Norge, men forsvinner ofte etter kort tid. I Fremmedartslista 2018 er den vurdert til høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og liten økologisk effekt.
| Gullfisk (Carassius auratus) er en art i gruppen karpefisker.
Det er en populær akvariefisk, og en av de første artene av fisk som ble domestiserte. Tidspunktet er imidlertid fortsatt usikkert.Gullfisken er et relativt lite medlem av karpefamilien, og når en maksimal lengde på 59 cm og en vekt på 3 kg. De fleste individene blir under halvparten så store. Gullfisker har svært bra reaksjonsevne og kanskje en av karpefamiliens beste. Det finnes mer enn 80 former gullfisk. Gullfisk har omtrent 70 000 gener, langt flere enn for eksempel sebrafisk (ofte brukt i vitenskapelig forskning), som har omtrent 26 000 gener.Siden arten har en lang historie som akvariefisk, har den også vært gjenstand for mye selektiv avl, og det finnes mange avlsvarianter. Flere varianter blir betraktet som etisk tvilsomme; mange har forkortet ryggsøyle, noe som fører til problemer med de indre organene og gjør det vanskelig for fisken å svømme. Slør (forvokste finner) er også en fremavlet egenskap som gjør fisken dårligere egnet til å bevege seg. Andre varianter har utstående øyne som lett blir skadet, og som fisken ikke kan se ordentlig med.
Gullfisk ble introdusert i Europa sent i det 17. århundre. Den er forvillet flere steder i Norge, men forsvinner ofte etter kort tid. I Fremmedartslista 2018 er den vurdert til høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og liten økologisk effekt.
== Levealder og størrelse ==
Under optimale forhold kan gullfisk leve i over 40 år (verdensrekorden oppgis til 41, 43 eller 45 år), men de fleste «tamme» gullfisk blir bare seks til åtte år gamle fordi eierne holder dem i akvarier som er for små. Avlsvarianter blir gjerne ikke like store, og sjelden eldre enn fem år.
== Adferd ==
Adferden kan variere fordi gullfisk holdes i varierte miljøer, og fordi adferden kan kondisjoneres av eierne.
Det er en myte at gullfisk har tre sekunders hukommelse.
Vitenskapelige studier har vist at gullfisk har sterke assosiative læreevner, såvel som sosiale læreevner. I tillegg har de et godt utviklet syn, noe som gjør dem i stand til å skille mellom forskjellige mennesker. Gullfisk er også det første virveldyret som man har påvist er i stand til å se polarisert lys.
Det er fullt mulig at eiere kan observere at fisken reagerer positivt på dem (svømmer frem til glasset eller går opp til overflaten og snuser etter mat), mens den vil gjemme seg når andre personer nærmer seg akvariet. Over tid lærer gullfisken seg å assosiere eieren og andre mennesker med mat.
Gullfisk er også sosiale dyr. Når nye fisk blir satt inn i akvariet, kan man noen ganger se aggressiv adferd fra gullfisken. Dette gir seg vanligvis etter noen dager. Fisk som har levd sammen kan ofte begynne å vise stimadferd. De vil også begynne å bruke de samme strategiene for å lete etter mat.
Gullfisk som har konstant visuell kontakt med mennesker ser ut til å slutte å betrakte dem som en trussel. Når man har hatt en gullfisk i noen uker, blir det mulig å få dem til å komme og spise fra hånden uten å vise frykt. Noen gullfisk har blitt trent opp til å svømme gjennom labyrinter, dytte en ball gjennom en ring, eller til og med synkronsvømme.
Adferden til gullfisk, både som grupper og som individer, stammer fra karpene i naturen. De er en lite spesialisert art med varierte adferder for å lete etter mat, formere seg og unngå fiender. De er relativt fredelige seg imellom, det hender sjelden at en gullfisk skader en annen gullfisk.
Det kan imidlertid bli problemer ved fôringstid. Raske varianter kan fort ete opp alt fôret før de mer deformerte variantene når frem. Man bør derfor sørge for at gullfiskene som man har i samme akvarium ligger på omtrent samme nivå når det gjelder kroppstype og svømmeferdigheter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) gullfisk – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) gullfisk i Encyclopedia of Life
(en) gullfisk i Global Biodiversity Information Facility
(no) gullfisk hos Artsdatabanken
(sv) gullfisk hos Dyntaxa
(en) gullfisk hos Fauna Europaea
(en) gullfisk hos FishBase
(en) gullfisk hos ITIS
(en) gullfisk hos NCBI
(en) Kategori:Carassius auratus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Carassius auratus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Gullfisk eller Gullfisken kan vise til | 6,292 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Genesis | 2023-02-04 | Genesis | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 1967', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Progressive band'] | Genesis kan også vise til Første Mosebok.Genesis er en engelsk rockegruppe som ble startet i 1967, og deres produksjon mellom 1970 og 1977 regnes som noe av den beste og viktigste innen progressiv rock . Etter å ha spilt progressiv rock i syv år, skiftet de gradvis stil noen år etter at Peter Gabriel hadde forlatt bandet. Den nye stilen som ble påbegynt på slutten av 1970-tallet, hadde større innslag av pop og rendyrket rock. Mellom 1980 og 1992 var de et av verdens mest-selgende band, og selv konserter på de største arenaene i verden ble utsolgt.
Gruppen ble i praksis oppløst i 1998, selv om dette ikke ble bekreftet offisielt.
Sommeren 2007 sto Genesis igjen på scenen sammen. Da la Phil Collins, Mike Rutherford og Tony Banks ut på sin «Turn It On Again Tour». Rundt 25 konserter i Europa og like mange konserter i Nord-Amerika sto på spilleplanen. Første konsert gikk av stabelen 11. juni 2007 på Olympiastadion i Helsingfors, og turneen ble avsluttet 14. oktober i Hollywood Bowl, California. I Roma spilte Genesis for 500 000 mennesker på Circo Massimo – den største Genesis-konserten noensinne.
| Genesis kan også vise til Første Mosebok.Genesis er en engelsk rockegruppe som ble startet i 1967, og deres produksjon mellom 1970 og 1977 regnes som noe av den beste og viktigste innen progressiv rock . Etter å ha spilt progressiv rock i syv år, skiftet de gradvis stil noen år etter at Peter Gabriel hadde forlatt bandet. Den nye stilen som ble påbegynt på slutten av 1970-tallet, hadde større innslag av pop og rendyrket rock. Mellom 1980 og 1992 var de et av verdens mest-selgende band, og selv konserter på de største arenaene i verden ble utsolgt.
Gruppen ble i praksis oppløst i 1998, selv om dette ikke ble bekreftet offisielt.
Sommeren 2007 sto Genesis igjen på scenen sammen. Da la Phil Collins, Mike Rutherford og Tony Banks ut på sin «Turn It On Again Tour». Rundt 25 konserter i Europa og like mange konserter i Nord-Amerika sto på spilleplanen. Første konsert gikk av stabelen 11. juni 2007 på Olympiastadion i Helsingfors, og turneen ble avsluttet 14. oktober i Hollywood Bowl, California. I Roma spilte Genesis for 500 000 mennesker på Circo Massimo – den største Genesis-konserten noensinne.
== Historie ==
=== Starten 1967–1969 ===
Bandet ble startet i 1967, av en vennegjeng fra Godalming i Surrey i England som gikk på skole sammen. Vokalist Peter Gabriel og keyboardist Tony Banks fikk med seg medlemmer fra bandene Garden Wall og The Anon der flere av vennene deres spilte, og dermed var Genesis en realitet. Den opprinnelige tanken var at de kun skulle skrive musikk og tekster, og ikke opptre selv. Men etter en stund fant de ut at ingen andre ville spille inn det de hadde skrevet, slik at de måtte spille det inn selv.
Den første utgaven av bandet besto av Gabriel, Banks, Mike Rutherford på bass, Anthony Phillips på gitar og Chris Stewart på trommer. Det første forsøket på å spille inn et album resulterte i et merkelig psykedelisk pop-album kalt From Genesis to Revelation i 1969. Deres manager på den tiden, Jonathan King, eier fremdeles rettighetene til låtene på albumet, og har siden den gang gitt det ut under et mangfold av forskjellige titler. Under innspillingen ble trommeslager Stewart erstattet av John Silver, men før neste runde i studio ble Silver erstattet av John Mayhew.
=== Progressive år 1970–1974 ===
Etter det mindre vellykkede debutalbumet var Genesis nå i gang med sitt andre musikalske hamskifte. Progressiv rock var en musikalsk form som ga de kreative sjelene i bandet større rom å utfolde sine ideer i. Den teatralske Gabriel fant snart på de merkeligste stunt på scenen, og skapte merkelige personligheter under presentasjonen av låter under konserter. Albumet Trespass fra 1970 ga en liten forsmak på hva som ville komme. Her finnes den progressive klassikeren «The Knife», med en spillelengde på over ni minutter.
På grunn av en kombinasjon av dårlig helse og sceneskrekk, valgte Anthony Phillips å forlate Genesis i 1970. Dette fikk Gabriel og Banks til å vurdere å legge ned bandet, men de valgte å lete etter en ny gitarist, og etter en stund fikk Steve Hackett jobben. Samtidig ønsket de også å bytte ut trommeslager Mayhew, og en ung og lovende trommeslager ved navn Phil Collins ble ansatt. I 1971 utga de albumet Nursery Cryme, som ga bandet et lite gjennombrudd. Dette er et album med utstrakt bruk av mellotron, gitarsoli og vekslende taktarter. Med Collins' intrikate og særegne spillestil og Steve Hacketts til dels virtuose gitarspill, hadde bandet nå en besetning som kunne realisere ambisjonene til et musikalsk avansert band.
Denne besetningen skulle gjøre Genesis til et av de mest betydningsfulle bandene innen progressiv rock på 1970-tallet, og Nursery Cryme var i så måte et godt fundament å bygge videre på. På dette albumet finnes låten «The Musical Box», som har vært en del av konsert-programmet på nesten alle turneene siden. Her finnes også «Return of the Giant Hogweed» og «The Fountain of Salmacis», som tydelige eksempler på progrock-sjangeren; klassisk inspirert musikalsk oppbygging, vekslende taktarter, polyrytmikk, virtuost spill, og lange instrumentale partier. En annen låt, «Harold the Barrel», viste bandets musikalske mangfold, og ikke minst deres humoristiske sans.
Albumet Foxtrot ble utgitt høsten 1972, og gjorde Genesis til superstjerner. Under en konsert i Irland kom Peter Gabriel på scenen utkledd som en kvinnelig rev, med rød kjole, slik som på platecoveret til Foxtrot. Dette skapte mye blest om bandet, og de gikk fra å være et band med trofaste fans, til å bli et internasjonalt fenomèn. Alle ville nå se og høre bandet med den eksentriske sangeren.
På albumet Foxtrot finnes klassikere som «Watcher of the Skies», «Supper's Ready» og «Get 'em out by Friday». På sistnevnte låt viser Gabriel seg som sosialt engasjert og tar et oppgjør med eiendoms-haier som tenker profitt foran mennesker. «Supper's Ready» regnes av mange fans som Genesis' musikalske høydepunkt. Det er en 23 minutter lang komposisjon, med stor musikalsk og dynamisk variasjon, klassisk oppbygging, og vekslende taktarter. Bandets musikalske kreativitet vises ikke minst mot slutten, når akkompagnements ostinat spilles i 9/8, mens keyboardist Banks orgelsolo spilles i 4/4. På konsertene gikk Gabriel stadig lenger i sine introduksjoner, og med finslipt fortellerevne ble låtene satt inn i en større og teatralsk sammenheng.
I 1973 kom det kritikerroste albumet Selling England by the Pound. Dette albumet ble også en kommersiell suksess. Betydelige komposisjoner er «Firth of Fifth», «Dancing with the Moonlit Knight» og «The Cinema Show», i tillegg til en noe overraskende singel-hit med låten «I Know What I Like (In Your Wardrobe)». Gabriel presenterte nå varierte tekster om middelalder-mystikk, sosialrealisme og seksuell fetisjisme. På scenen var Gabriel en udiskutabel frontfigur, men musikalsk bidro alle sterkt som musikere og låtskrivere.
Det doble konseptalbumet The Lamb Lies Down on Broadway fra 1974 handler om puertoricaneren Rael som er bosatt i New York City, og hans forsøk på å redde sin bror John fra storbyens farer. Men etterhvert viser det seg at Rael egentlig har en splittet personlighet, og er på leting etter manglende sider ved seg selv. Konseptets innhold gikk over hodet på mange, men dobbeltalbumet rangeres høyt blant både fans og kritikere. Gabriel insisterte på å skrive all teksten alene, mens Banks, Rutherford og Collins sto for det meste av musikken. Steve Hackett likte ikke denne settingen, og var lite involvert i låtskrivingen.
Albumet markerer slutten på Peter Gabriels kreativitet som Genesismedlem, og et vendepunkt i hans karriere. Selv om bandet nå var blant verdens mestselgende og mest sette, var ikke Gabriel interessert i å fortsette. Ironisk nok hadde han begynt å føle baksiden av alle sine merkelige scenepersonligheter: han mente det tok for mye av oppmerksomheten bort fra musikken.
=== Progressive uten Gabriel 1975–1977 ===
Etter å ha prøvd over 400 sangere på audition, (visstnok ble også Jahn Teigen kontaktet av Michael Rutherford, med forespørsel om å komme på audition), endte bandet med å gi trommeslager Phil Collins jobben som sanger i bandet. Han hadde tidligere vist at han kunne synge, både ved koring, og også som solosanger på «More Fool Me» og «For Absent Friends» i bandet. På konserter overtok Bill Bruford trommene, en musiker med fortid i Yes og King Crimson. Men allerede etter den første turneen, overtok Chester Thompson hans plass.
Det var stor spenning, og skepsis, knyttet til om bandet kunne forsette uten Peter Gabriel. Gabriel hadde vært hjernen bak historiene, figurene og mystikken bak Genesis. Men med Collins som vokalist gav de ut albumet A Trick of the Tail i februar 1976, som ble godt mottatt av både kritikere og publikum.
Albumet Wind & Wuthering kom i januar 1977 og regnes av mange som det siste progrock-albumet til Genesis. Etter å ha gitt ut sitt første soloalbum The Voyage of the Acolyte, følte Steve Hackett at han ikke fikk nok av bidragene sine med i Genesis. Etter den påfølgende turneen til Wind & Wuthering sluttet han, for å konsentrere seg om sin solo-karriere. Han har senere uttalt: «Jeg ville også finne ut hvor god jeg var på egen hånd».
=== ... og så var de bare tre... Prog/pop-årene 1978–1980 ===
Etter at Steve Hackett forlot bandet, var de nå blitt redusert til en trio. Denne gangen bestemte de seg for ikke å søke etter nye medlemmer til bandet. På turneer ble gitaristen Daryl Stuermer hyret inn, og Chester Thompson fortsatte som sessiontrommeslager. I studio fungerte bassist Rutherford nå også som gitarist.
Nå innledet bandet sin mest suksessrike periode, kommersielt sett. I løpet av de neste ti årene gav Genesis ut flere rekord-selgende album. Tittelen på det første albumet som trio, ...And Then There Were Three... utgitt i 1978, henspiller på at Hackett hadde sluttet og at de nå bare var tre tilbake i bandet. Musikkstilen tok med dette albumet en dreining mot mindre avansert rock og pop.
Albumet Duke fra 1980 var variert og hadde både lengre prog-inspirerte låter og korte pop-låter. Duke regnes av mange som bandets siste progrock-album, selv om det første store musikalske skillet kom etter at Hackett sluttet. På Duke finnes både hit-låten «Turn It On Again» og progrock-suiten «Duke's Travels».
=== Millionselgere 1981–1998 ===
I 1981 ga Genesis ut albumet Abacab, som ble deres første rene pop/rock-album. Her serveres hits på løpende bånd, og låtene «Man On The Corner», «Keep It Dark» og «No Reply At All» ble store hits over hele verden. På «No Reply At All» medvirket blåserekken fra Earth, Wind and Fire, og var en slags pop-funk låt, mens «Man On The Corner» var en nynnbar ballade. Bandet fikk nå en ny skare med tilhengere, men mange av den «gamle» fansen ikke syntes noe om stilskiftet.
Konsertalbumet Three Sides Live ble utgitt i 1982, og Genesis fremsto nå mer som et hitband enn et avansert rockeband. Selv om Genesis spilte enkelte låter fra prog-perioden, var hovedvekten nå på deres etterhvert mange hits.
Genesis kom ut i 1983, og nå ble bandet et av verdens mestselgende. Fra å være et band for «spesielt interesserte» ble de nå allemanns-eie. For første gang hadde alle medlemmene i bandet jobbet sammen på samtlige låter, og her finner vi hits som «Mama», «That's All», «Illegal Alien» og «Taking It All Too Hard». Bandets musikkvideoer gikk med «heavy rotation» på MTV, millioner av mennesker kjøpte albumet og hundretusener møtte opp på konsertene.
Suksessen fortsatte i 1986 med albumet Invisible Touch, der hits som «Land of Confusion», tittelsporet «Invisible Touch», «Tonight, Tonight, Tonight», «In Too Deep» og «Anything She Does» stadfestet bandets status som millionselgende hit-makere. På dette albumet forsøkte de å gi både den nye og den gamle fansen noe å høre på, og låten «Domino» er en slags begynnelse på moderne progrock. Genesis ble i 1987 det første bandet som solgte ut fire konserter på rad på Wembley Stadium i London.
Etter en lang pause ga bandet ut albumet We Can't Dance i 1991, noe som ble Phil Collins' siste album med Genesis. «No Son Of Mine», «Hold On My Heart», «I Can't Dance» og «Jesus He Knows Me» ble store hits. Tekstene var nå blitt sterkt sosial-realistiske kommentarer, der blant annet misbruk av barn («No Son Of Mine») og TV-evangelister med dobbeltmoral («Jesus He Knows Me») var temaer. En god del selvironi og humor kunne man finne på låten «I Can't Dance».
Hele perioden fra 1980 til 1992 var en eneste lang triumf-ferd for Genesis, og samtlige album fra denne perioden havnet på førsteplass på de britiske salgslistene. Samtidig var de nå blitt så store at selv arena-konsertene straks ble utsolgt. I den samme perioden hadde Collins etablert seg som soloartist, med salgstall og popularitet på høyde med Genesis, og i 1996 sa han takk for seg. Han trengte en ny musikalsk retning å jobbe med, og nevnte at han ville prioritere filmmusikk og jazz-prosjekter ved siden av sin solo-karriere.
Dermed var det opp til Tony Banks og Mike Rutherford å videreføre bandet. Mange fryktet at det var slutten på Genesis, da Banks hadde sine soloprosjekter, og Rutherford allerede hadde stor suksess med sitt prosjekt Mike + The Mechanics.
Etter at Collins takket for seg, var Banks og Rutherford nå på leting etter en ny vokalist. De fant Ray Wilson fra bandet Stiltskin. De spilte inn albumet Calling All Stations i 1997, med påfølgende turne. Salgsmessig var albumet ingen suksess, men bandet fikk en mindre hit med låten «Congo». Det virket som om publikum ikke brydde seg om Genesis etter at Phil Collins forsvant, og det ble stille rundt bandet fra 1998.
=== Gjenforening og framtidsplaner ===
I 2006 gikk det rykter om en gjenforening med Peter Gabriel og Steve Hackett, men dette ble snart dementert. I stedet for oppsto en situasjon som ga 1980-talls og 1990-talls-trioen med Banks, Collins og Rutherford lyst og vilje til å gi konserter igjen. Sommeren 2007 var Genesis igjen på turné, og «Turn It On Again»-turneen ble en stor suksess.
I februar 2009 kunne musikkmagasinet Classic Rock melde at Peter Gabriel ikke lenger var prinsipiell motstander av en gjenforening med Genesis.20
I 2009 kunngjorde Phil Collins at fremtidig turnering vil bli sterkt begrenset, da han lider av Tinnitus. Collins annonserte 4. mars 2011 at hans karriere som musiker er avsluttet grunnet sviktende helse.
I perioden 2020-2022 gjennomførte Genesis igjen en turne i Europa og USA ("The Last Domino?").
== Medlemmer ==
Tony Banks – keyboards (1967–2000, 2006-2007, 2020-)
Phil Collins - vokal, trommer (1970-1996, 2006-2007, 2020-)
Mike Rutherford – bass, gitar (1967–2000, 2006-2007, 2020-)
=== Tidligere medlemmer ===
Peter Gabriel – vokal, fløyte (1967–1975)
Anthony Phillips – gitar (1967–1970)
Steve Hackett – gitar (1970–1977)
Mick Barnard – gitar (1970–1971)
Ray Wilson – vokal (1996–2000)
Chris Stewart – trommer (1967–1968)
John Silver – trommer (1968–1969)
John Mayhew – trommer (1969–1970)
=== Studiomusikere ===
Nick D'Virgilio – trommer (1996–1997) på Calling All Stations
Nir Zidkyahu – trommer (1996–1997) på Calling All Stations
=== Turnémusikere ===
Bill Bruford – trommer (1976)
Chester Thompson – trommer (1977–2007)
Daryl Stuermer – gitar, bass (1978–2022)
Anthony Drennan – gitar, bass (1997)
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
From Genesis to Revelation (1969)
Trespass (1970)
Nursery Cryme (1971)
Foxtrot (1972)
Selling England by the Pound (1973)
The Lamb Lies Down on Broadway (1974)
A Trick of the Tail (1976)
Wind & Wuthering (1976)
...And Then There Were Three... (1978)
Duke (1980)
Abacab (1981)
Genesis (1983)
Invisible Touch (1986)
We Can't Dance (1991)
Calling All Stations (1997)
=== Konsertalbum ===
Genesis Live (1973)
Seconds Out (1977)
Three Sides Live 1981(1982)
The Mama Tour 1982-1983
The Invisible Touch Live At Wembley Stadium Live 1987
The Way We Walk - Volume One: The Shorts (1992)
The Way We Walk - Volume Two: The Longs (1992)
Genesis Turn It On Again Live Over Europe 2007 In Rome
=== Andre Genesis-utgivelser ===
The Silent Sun (Genesis' første singel) (1968)
Spot the Pidgeon (EP) (1977)
3x3 (EP, kun utgitt i Storbritannia) (1981)
Archive 1967-75 (4 CD-boks) (1998)
Archive #2 1976-1992 (3 CD-boks) (2000)
=== Hyllestalbum og annet ===
The London Symphony Orchestra – We Know What We Like - The Music of Genesis (1987)
Supper's Ready (tribute) (1995)
Steve Hackett – Genesis Revisited (1996)
Yngve Guddal og Roger T. Matte – Genesis For Two Grand Pianos (2002) og Genesis For Two Grand Pianos – Volume Two (2005)
== Konserter i Norge ==
Ekeberghallen – 19. februar 1975
Ekeberghallen – 8. juni 1978
Oslo Spektrum – 2. april 1998
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Genesis (band) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Genesis (band) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Genesis på Internet Movie Database
(en) Genesis på Apple Music
(en) Genesis på Discogs
(en) Genesis på MusicBrainz
(en) Genesis på Spotify
(en) Genesis på Spotify
(en) Genesis på Songkick
(en) Genesis på Last.fm
(en) Genesis på Genius — sangtekster
(en) Genesis på AllMusic
Genesis på Twitter
Genesis på Twitter
Genesis på Twitter
Genesis på Facebook
Genesis på Facebook
Genesis på Instagram
Genesis på YouTube
Genesis på YouTube
Genesis News
World of Genesis | lenke | 6,293 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Mancienne | 2023-02-04 | Michael Mancienne | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Burton Albion FC', 'Kategori:Fotballspillere for Chelsea FC', 'Kategori:Fotballspillere for Hamburger SV', 'Kategori:Fotballspillere for New England Revolution', 'Kategori:Fotballspillere for Nottingham Forest FC', 'Kategori:Fotballspillere for Queens Park Rangers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Wolverhampton Wanderers FC', 'Kategori:Fødsler 8. januar', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Michael Ian Mancienne (født 8. januar 1988 i Isleworth i London) er en engelsk fotballspiller som spiller for Burton Albion FC.Som 9-åring ble han plukket opp av Chelsea FC, og han sluttet i fotballklubben Kingston, til fordel for Chelsea. Han spiller midtstopper og høyreback. Han har hatt fire kamper for Chelseas førstelag.
Den 25. august 2010 ble det klart at Mancienne fortsetter på lån hos Wolverhampton fra Chelsea for tredje år på rad.
| Michael Ian Mancienne (født 8. januar 1988 i Isleworth i London) er en engelsk fotballspiller som spiller for Burton Albion FC.Som 9-åring ble han plukket opp av Chelsea FC, og han sluttet i fotballklubben Kingston, til fordel for Chelsea. Han spiller midtstopper og høyreback. Han har hatt fire kamper for Chelseas førstelag.
Den 25. august 2010 ble det klart at Mancienne fortsetter på lån hos Wolverhampton fra Chelsea for tredje år på rad.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Michael Mancienne – Major League Soccer
(en) Michael Mancienne – Transfermarkt
(en) Michael Mancienne – national-football-teams.com
(en) Michael Mancienne – WorldFootball.net
(en) Michael Mancienne – Soccerbase.com
(en) Michael Mancienne – FootballDatabase.eu
(de) Michael Mancienne – fussballdaten.de
(en) Michael Mancienne – Soccerway
(en) Michael Mancienne – FBref
(es) Michael Mancienne – as.com | | draktnummer = 38 | 6,294 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kiihtelysvaara | 2023-02-04 | Kiihtelysvaara | ['Kategori:2005 i Finland', 'Kategori:30°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2005', 'Kategori:Norra Karelens geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Kiihtelysvaara er en tidligere kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Den 1. januar 2005 ble den og Tuupovaara slått sammen med Joensuu.
| Kiihtelysvaara er en tidligere kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Den 1. januar 2005 ble den og Tuupovaara slått sammen med Joensuu.
== Eksterne lenker ==
(en) Kiihtelysvaara – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kiihtelysvaara er en tidligere kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Den 1. | 6,295 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Miroslav_Stoch | 2023-02-04 | Miroslav Stoch | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Al Ain FC', 'Kategori:Fotballspillere for Bursaspor KD', 'Kategori:Fotballspillere for Chelsea FC', 'Kategori:Fotballspillere for FC Nitra', 'Kategori:Fotballspillere for FC Slovan Liberec', 'Kategori:Fotballspillere for FC Twente', 'Kategori:Fotballspillere for Fenerbahçe SK', 'Kategori:Fotballspillere for PAOK FC', 'Kategori:Fotballspillere for Zagłębie Lubin', 'Kategori:Fødsler 19. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nitra', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slovakiske fotballspillere', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2016', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2010'] | Miroslav Stoch (født 19. oktober 1989) er en slovakisk fotballspiller som spiller for den tsjekkiske klubben Slovan Liberec.I 2009/2010-sesongen var han på lån fra Chelsea FC til nederlandske FC Twente. Stoch ble tildelt årets Puskás i 2012 for volley-målet mot Gençlerbirliği i Süper Lig.
| Miroslav Stoch (født 19. oktober 1989) er en slovakisk fotballspiller som spiller for den tsjekkiske klubben Slovan Liberec.I 2009/2010-sesongen var han på lån fra Chelsea FC til nederlandske FC Twente. Stoch ble tildelt årets Puskás i 2012 for volley-målet mot Gençlerbirliği i Süper Lig.
== Landslaget ==
Han ble tatt ut i Slovakias EM-tropp til EM i Frankrike 2016.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Miroslav Stoch – FIFA
(en) Miroslav Stoch – UEFA
(en) Miroslav Stoch – Transfermarkt
(en) Miroslav Stoch – national-football-teams.com
(en) Miroslav Stoch – WorldFootball.net
(en) Miroslav Stoch – Soccerbase.com
(en) Miroslav Stoch – FootballDatabase.eu
(en) Miroslav Stoch – Soccerway
(en) Miroslav Stoch – EU-Football.info
(tr) Miroslav Stoch – Mackolik.com | | kamper3 = 32| mål3 = 10 | 6,296 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tuupovaara | 2023-02-04 | Tuupovaara | ['Kategori:1910 i Finland', 'Kategori:2005 i Finland', 'Kategori:30°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1910', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2005', 'Kategori:Norra Karelens geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finland'] | Tuupovaara er en tidligere kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Den 1. januar 2005 ble den og Kiihtelysvaara slått sammen med Joensuu. | Tuupovaara er en tidligere kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Den 1. januar 2005 ble den og Kiihtelysvaara slått sammen med Joensuu. | Tuupovaara er en tidligere kommune i landskapet Norra Karelen i Finland. Den 1. | 6,297 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Canellaceae | 2023-02-04 | Canellaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canellales'] | Canellalaceae er en familie av blomsterplanter i ordenen Canellales. Siden 2003 er familien klassifisert under klassen Magnoliidae i APG II-systeemt og dette opprettholdes i det oppdaterte APG III-systemet (2009). Familien har seks kjente slekter, med 16 kjente arter. De fleste artene er dvergbusker eller (oftere) trær, og svært aromatiske. Noen er epifytter, og de fleste inneholder eteriske oljer.
Artene innenfor familien er utbredt i tropisk Sør-Amerika, Karibien, Florida, Øst-Afrika og på Madagaskar.
| Canellalaceae er en familie av blomsterplanter i ordenen Canellales. Siden 2003 er familien klassifisert under klassen Magnoliidae i APG II-systeemt og dette opprettholdes i det oppdaterte APG III-systemet (2009). Familien har seks kjente slekter, med 16 kjente arter. De fleste artene er dvergbusker eller (oftere) trær, og svært aromatiske. Noen er epifytter, og de fleste inneholder eteriske oljer.
Artene innenfor familien er utbredt i tropisk Sør-Amerika, Karibien, Florida, Øst-Afrika og på Madagaskar.
== Slekter og arter ==
Slektene, og 12 av de antatt 16 artene i familien, omfatter:
Canella
Canella winteriana
Capiscodendron
Capsicodendron dinisii
Cinnamodendron
Cinnamodendron ekmanii
Cinnamosma
Cinnamosma madagascariensis
Pleodendron
Pleodendron costaricense
Pleodendron ekmanii
Pleodendron macranthum
Warburgia
Warburgia breyeri
Warburgia elongata
Warburgia salutaris
Warburgia stuhlmannii
Warburgia ugandensis
== Eksterne lenker ==
(en) Canellaceae i Encyclopedia of Life
(en) Canellaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Canellaceae hos Artsdatabanken
(en) Canellaceae hos Fossilworks
(en) Canellaceae hos ITIS
(en) Canellaceae hos NCBI
(en) Canellaceae hos The International Plant Names Index
(en) Canellaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Canellaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Canellaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Pamela S. Soltis og Douglas E. Soltis: «The origin and diversification of angiosperms», i American Journal of Botany, 2004;91:1614-1626. | Canellalaceae er en familie av blomsterplanter i ordenen Canellales. Siden 2003 er familien klassifisert under klassen Magnoliidae i APG II-systeemt og dette opprettholdes i det oppdaterte APG III-systemet (2009). | 6,298 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trespass_(album) | 2023-02-04 | Trespass (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Genesis-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1970', 'Kategori:Progressiv rock-album'] | Trespass er det andre studioalbumet fra det engelske bandet Genesis, innspilt og utgitt i 1970. Dette er det eneste albumet der trommeslager John Mayhew medvirker. Han erstattet Chris Stewart og John Silver som begge hadde medvirket på debutalbumet From Genesis to Revelation. Dette er også det siste albumet som gitarist Anthony Phillips er med på.
Musikkstilen er her en sterk tilnærmelse mot progressiv rock, og komposisjonene er lengre og mer komplekse enn på debutalbumet. Genesis tar i bruk mellotron og 12-strengers gitar samt vokale harmonier. Fløyte, piano og hammondorgel er også med på skape et «typisk» lydbilde som assosieres med progressiv rock.
For første gang merkes Peter Gabriels bitende satire og humoristiske bemerkninger i tekstene, hovedsakelig i albumets høydepunkt «The Knife». Musikken er aggressiv og bombastisk og et varsel om hva som var i vente fra Genesis i fremtiden. | Trespass er det andre studioalbumet fra det engelske bandet Genesis, innspilt og utgitt i 1970. Dette er det eneste albumet der trommeslager John Mayhew medvirker. Han erstattet Chris Stewart og John Silver som begge hadde medvirket på debutalbumet From Genesis to Revelation. Dette er også det siste albumet som gitarist Anthony Phillips er med på.
Musikkstilen er her en sterk tilnærmelse mot progressiv rock, og komposisjonene er lengre og mer komplekse enn på debutalbumet. Genesis tar i bruk mellotron og 12-strengers gitar samt vokale harmonier. Fløyte, piano og hammondorgel er også med på skape et «typisk» lydbilde som assosieres med progressiv rock.
For første gang merkes Peter Gabriels bitende satire og humoristiske bemerkninger i tekstene, hovedsakelig i albumets høydepunkt «The Knife». Musikken er aggressiv og bombastisk og et varsel om hva som var i vente fra Genesis i fremtiden.
== Sporliste ==
Alle sangene er skrevet av Tony Banks, Peter Gabriel, Anthony Phillips og Mike Rutherford.
«Looking for Someone» – 7:06
«White Mountain» – 6:45
«Visions of Angels» – 6:51
«Stagnation» – 8:50
«Dusk» – 4:13
«The Knife» – 8:56
== Personell ==
Peter Gabriel: vokal, fløyte, perkusjon
Anthony Phillips: gitar, vokal
Mike Rutherford: bass, elektrisk gitar, akustisk gitar, vokal
Tony Banks: Hammondorgel, Mellotron, piano, gitar, vokal
John Mayhew: trommer, perkusjon, vokal
== Ny-utgivelser ==
Super Audio CD (SACD) / dobbel-DVD (nye 5.1 og stereo-mikser) (2008)
== Eksterne lenker ==
Crawdaddy! Magazines anmeldelse fra 2008 | lenke | 6,299 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.