url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Command_%26_Conquer | 2023-02-04 | Command & Conquer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Command & Conquer', 'Kategori:Videospill utviklet i USA'] | Command & Conquer er en serie sanntidsstrategispill, i tillegg til et førstepersonsskytespill. Westwood Studios utviklet spillene i serien frem til 2003, da selskapet ble lagt ned av Electronic Arts som hadde kjøpt dem opp i 1998. Etter det har Electronic Arts utviklet spillene i serien. I februar 2006 ga Electronic Arts ut en samlepakke, Command & Conquer: The First Decade, inneholdende de fleste spillene i serien.
Spillene i Command & Conquer-serien foregår i tre forskjellige spillunivers.
| Command & Conquer er en serie sanntidsstrategispill, i tillegg til et førstepersonsskytespill. Westwood Studios utviklet spillene i serien frem til 2003, da selskapet ble lagt ned av Electronic Arts som hadde kjøpt dem opp i 1998. Etter det har Electronic Arts utviklet spillene i serien. I februar 2006 ga Electronic Arts ut en samlepakke, Command & Conquer: The First Decade, inneholdende de fleste spillene i serien.
Spillene i Command & Conquer-serien foregår i tre forskjellige spillunivers.
== Tiberian-serien ==
Tiberian-serien introduserte Command & Conquer-serien med Command & Conquer i 1995. I dette universet kjemper FN-støttede Global Defense Initiative mot terroristorganisasjonen Brotherhood of Nod. Command & Conquer: Renegade er det eneste førstepersonsskytespillet i serien. Den 18. april 2006 annonserte Electronic Arts Command & Conquer 3: Tiberium Wars.
=== Spillene i serien ===
Command & Conquer (31. august 1995)
The Covert Operations (utvidelsespakke, 30. april 1996)
Command & Conquer: Sole Survivor (30. november 1997)
Command & Conquer: Tiberian Sun (27. august 1999)
Firestorm (utvidelsespakke, 7. mars 2000)
Command & Conquer: Renegade (26. februar 2002)
Command & Conquer 3: Tiberium Wars (26. mars 2007)
Command & Conquer 3: Kane's Wrath (utvidelsespakke, 13. november 2009)
Command & Conquer 4: Tiberiun Twilight (2010)
== Red Alert-serien ==
I Red-Alert-serien finner Albert Einstein opp en tidsmaskin og drar tilbake i tiden for å drepe Adolf Hitler før han kommer til makten i Tyskland, så andre verdenskrig aldri skal finne sted. Stalin og Sovjetunionen ser nå imidlertid muligheten til å overta Europa. Alle spillene i serien omhandler kamper mellom Sovjetunionen og den frie verden, med USA i spissen.
=== Spillene i serien ===
Command & Conquer: Red Alert (oktober 1996)
Counterstrike (utvidelsespakke, 31. mars 1997)
The Aftermath (utvidelsespakke, 30. september 1997)
Retaliation (konsollversjon, 28. august 1998)
Command & Conquer: Red Alert 2 (27. oktober 2000)
Yuri's Revenge (utvidelsespakke, 10. oktober 2001)
Command & Conquer: Red Alert 3 (oktober 2008)
== Generals-serien ==
Generals-serien ble utviklet av Electronic Arts, og brøt på mange punkter med resten av Command & Conquer-serien. Likevel har spillene solgt bedre enn noen andre sanntids strategispill. I dette universet er det tre sider: USA, Kina og terroristorganisasjonen Global Liberation Army.
=== Spillene i serien ===
Command & Conquer: Generals (14. februar 2003)
Zero Hour (22. september 2003)
== Se også ==
Enheter i Command & Conquer-serien
== Eksterne lenker ==
(en) Command & Conquer hos Giant Bomb
(en) Command & Conquer hos MobyGames
(en) Command & Conquer hos GameFAQs | Command & Conquer: Red Alert 3 er et videospill som er en direkte etterfølger etter Red Alert 2. Her er det istedenfor to fraksjoner blitt tre, med Japan som et supplement til de allierte og Sovjet. | 4,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Terje_H._Tretnes | 2023-02-04 | Terje H. Tretnes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. juni', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sametingspolitikere'] | Terje Hallgeir Tretnes (født 18. juni 1960 i Karasjok) er en samisk politiker. Han var partileder i Samefolkets parti, og har vært representant fra Karasjok for partiet sitt i Sametinget. Tretnes er et av medlemmene i den såkalte «firerbanden» – en gruppe på fire énpartirepresentanter som utgjorde deler av Norske Samers Riksforbunds parlamentariske grunnlag.Han satt også på Sametinget i perioden 2001-05.
| Terje Hallgeir Tretnes (født 18. juni 1960 i Karasjok) er en samisk politiker. Han var partileder i Samefolkets parti, og har vært representant fra Karasjok for partiet sitt i Sametinget. Tretnes er et av medlemmene i den såkalte «firerbanden» – en gruppe på fire énpartirepresentanter som utgjorde deler av Norske Samers Riksforbunds parlamentariske grunnlag.Han satt også på Sametinget i perioden 2001-05.
== Referanser == | Terje Hallgeir Tretnes (født 18. juni 1960 i Karasjok) er en samisk politiker. | 4,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjelmhodeskinker | 2023-02-04 | Hjelmhodeskinker | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av André Marie Constant Duméril', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Gabriel Bibron', 'Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1839', 'Kategori:Skinker'] | Hjelmhodeskinker er en slekt av små skinker som forekommer på Ny-Guinea og naboøyene. De har en rød eller oransje ring rundt øynene som voksne, og et stort, trekantet hode. Hjelmhodeskinker skiller seg fra andre skinker ved å ha ru hud, og fire rader med forstørrede skjell med tagger langs rygg og hale, som gir dem en overflatisk likhet med krokodiller. De er også blant de få øgler som kan skrike høyt.
| Hjelmhodeskinker er en slekt av små skinker som forekommer på Ny-Guinea og naboøyene. De har en rød eller oransje ring rundt øynene som voksne, og et stort, trekantet hode. Hjelmhodeskinker skiller seg fra andre skinker ved å ha ru hud, og fire rader med forstørrede skjell med tagger langs rygg og hale, som gir dem en overflatisk likhet med krokodiller. De er også blant de få øgler som kan skrike høyt.
== Eksterne lenker ==
(en) Hjelmhodeskinker i Encyclopedia of Life
(en) Hjelmhodeskinker i Global Biodiversity Information Facility
(en) Hjelmhodeskinker hos NCBI
(en) Kategori:Tribolonotus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Tribolonotus – detaljert informasjon på Wikispecies The Reptile Database: Tribolonotus
Pacific Biodiversity Information Forum: Tribolonotus Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
Reptile Planet: Crocodile Skink
Deans Crocodile skinks | * Tribolonotus annectens | 4,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Synn%C3%B8ve_Solbakken-H%C3%A4rk%C3%B6nen | 2023-02-04 | Synnøve Solbakken-Härkönen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. mai', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:NSR-politikere', 'Kategori:Norske sametingspolitikere'] | Synnøve Solbakken-Härkönen (født 10. mai 1958) er sametingsrepresentant for Norske Samers Riksforbund i perioden 2005-2009.
Hun har tidligere vært rektor ved Samisk videregående skole i 7 år. Hun er gift med Seppo Härkönen og har et barn.
| Synnøve Solbakken-Härkönen (født 10. mai 1958) er sametingsrepresentant for Norske Samers Riksforbund i perioden 2005-2009.
Hun har tidligere vært rektor ved Samisk videregående skole i 7 år. Hun er gift med Seppo Härkönen og har et barn.
== Eksterne lenker ==
Biografi hos Sametinget | Synnøve Solbakken-Härkönen (født 10. mai 1958) er sametingsrepresentant for Norske Samers Riksforbund i perioden 2005-2009. | 4,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frydenlund_(Bergen) | 2023-02-04 | Frydenlund (Bergen) | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bergenhus', 'Kategori:Bergens historie', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Gamle Bergen Museum', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Lyststeder i Bergen', 'Kategori:Sandviken i Bergen', 'Kategori:Ytre Sandviken'] | Frydenlund er et lyststed som tidligere lå i Frydenlundsveien 9, i 1882-1976 navn på en bratt bakke fra Sandviksveien opp til lyststedet Frydenlund, på «Holmen» i den midtre delen av Sandviken i Bergen. Bygningen ble demontert og gjenreist på Gamle Bergen Museum 1949-1951.
| Frydenlund er et lyststed som tidligere lå i Frydenlundsveien 9, i 1882-1976 navn på en bratt bakke fra Sandviksveien opp til lyststedet Frydenlund, på «Holmen» i den midtre delen av Sandviken i Bergen. Bygningen ble demontert og gjenreist på Gamle Bergen Museum 1949-1951.
== Bygningen ==
Lyststedet ble oppført av kjøpmann Lorentz Holtermann (1768–1837) mellom 1797-1799. En tegning av Johan F. L. Dreier viser at dette var en enetasjes bygningen med valmtak og en midtark som har saltak med sterk svai. Tapetet i salen er dekorert med malte ranker og medaljonger av Johan Georg Müller (1771–1822). Opprinnelig var det en hage foran huset med geometrisk formete bed på begge sider av en vei som førte frem til hovedinngangen. Lyststedet Frydenlund ble modell for mange mindre hus i grendene i Sandviken.
== Eiere ==
Fra 1832 hadde eiendommen ulike eiere. Kjøpmann Christian Joachim Mohn (1802–1894) eide huset fra 1849 og frem til kjøpmann Gerhard Stoltz overtok eiendommen i 1870. Stoltz satte i stand huset og tok det i bruk som helårsbolig. Dette medførte noen endringer, men planen i første etasje ble ikke endret, og bygningen beholdt sine opprinnelige detaljer. I 1947 solgte familien Stoltz grunnen til et byggeselskap. Huset, på tross av at det hadde blitt fredet i 1927, ble flyttet til Gamle Bergen Museum.
== Litteratur ==
Bjerknes, Kristian: Gamle borgerhus i Bergen, Bergen 1961
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bergen byleksikon på nett, om Frydenlund (lyststed)
Arkitekt Egil Øfstegaards oppmålingstegning av hovedfasade, 1943
Tegning av huset med opprinnelig plassering
Tegning av huset
Om huset
Kunsthistorie.com: Interiørbilder fra huset på Gamle Bergen Museum
«Frydenlund (Bergen)». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | thumb|Sal med malte ranker og medaljonger av [[Johan Georg Müller]] | 4,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_tropiske_stormen_Allison | 2023-02-04 | Den tropiske stormen Allison | ['Kategori:2001 i Nord-Amerika', 'Kategori:2001 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den atlantiske orkansesongen 2001', 'Kategori:Naturkatastrofer i USA', 'Kategori:Tropiske sykloner i Nord-Amerika'] | Den tropiske stormen Allison var en tropisk storm som rammet Sørøst-Texas i orkansesongen i juni 2001. Den var første storm i sesongen, i tillegg varte Allison uvanlig lenge for en junistorm, og den holdt seg tropisk eller subtropisk i 15 dager. Stormen utviklet seg fra en tropisk bølge i nordlige Mexicogulfen den 4. juni 2001, og traff øvre Texas-kysten like etter. Den drev nordover gjennom staten, snudde mot sør, og drev tilbake ut i Mexicogolfen. Stormen fortsatte videre mot øst-nordøst, gjorde landfall i Louisiana, og fortsatte sørøst i USA og Midtatlanteren. Allison var første storm siden Tropisk Storm Frances i 1998 som rammet kystlinjen i nordlige Texas.Stormen etterlot kraftige regnskyll med opptil 1 000 mm nedbør i Texas. Verst flom forekom i Houston, der Allison gjorde mest skade: 30 000 mennesker ble hjemløse etter at stormen flommet over 70 000 hus og ødela 2 744 hjem. Sentrum av Houston var oversvømmet og forårsaket skade på sykehus og næringsbygninger. Tjuetre mennesker døde i Texas. Allison forårsaket $ 5,5 milliarder i skade og 41 dødsfall. Bortsett fra Texas var Louisiana og sørøstlige Pennsylvania verst rammet.
I etterkant av stormen erklærte President George W. Bush 75 counties langs Allisons vei som katastrofeområder, slik at innbyggerne kunne søke om hjelp. Allison er den eneste tropiske storm som har beholdt sitt navn historisk uten å ha nådd orkan styrke.
| Den tropiske stormen Allison var en tropisk storm som rammet Sørøst-Texas i orkansesongen i juni 2001. Den var første storm i sesongen, i tillegg varte Allison uvanlig lenge for en junistorm, og den holdt seg tropisk eller subtropisk i 15 dager. Stormen utviklet seg fra en tropisk bølge i nordlige Mexicogulfen den 4. juni 2001, og traff øvre Texas-kysten like etter. Den drev nordover gjennom staten, snudde mot sør, og drev tilbake ut i Mexicogolfen. Stormen fortsatte videre mot øst-nordøst, gjorde landfall i Louisiana, og fortsatte sørøst i USA og Midtatlanteren. Allison var første storm siden Tropisk Storm Frances i 1998 som rammet kystlinjen i nordlige Texas.Stormen etterlot kraftige regnskyll med opptil 1 000 mm nedbør i Texas. Verst flom forekom i Houston, der Allison gjorde mest skade: 30 000 mennesker ble hjemløse etter at stormen flommet over 70 000 hus og ødela 2 744 hjem. Sentrum av Houston var oversvømmet og forårsaket skade på sykehus og næringsbygninger. Tjuetre mennesker døde i Texas. Allison forårsaket $ 5,5 milliarder i skade og 41 dødsfall. Bortsett fra Texas var Louisiana og sørøstlige Pennsylvania verst rammet.
I etterkant av stormen erklærte President George W. Bush 75 counties langs Allisons vei som katastrofeområder, slik at innbyggerne kunne søke om hjelp. Allison er den eneste tropiske storm som har beholdt sitt navn historisk uten å ha nådd orkan styrke.
== Referanser == | Den tropiske stormen Allison var en tropisk storm som rammet Sørøst-Texas i orkansesongen i juni 2001. Den var første storm i sesongen, i tillegg varte Allison uvanlig lenge for en junistorm, og den holdt seg tropisk eller subtropisk i 15 dager. | 4,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gamle_Uppsala | 2023-02-04 | Gamle Uppsala | ['Kategori:Arkeologiske steder i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn tid', 'Kategori:Sveriges historie', 'Kategori:Uppsala', 'Kategori:Vikingtiden i Sverige'] | Gamle Uppsala er et historisk område i Uppland i Gamle Uppsala sogn, Uppsala kommune i Uppsala län. Der finnes blant annet de kjente Uppsalahaugene og Gamla Uppsala kirke, som har vært både domkirke og erkebispesete.
Gamle Uppsala er også en del av tettstedet Uppsala som en forstad eller strøk, men har også tidligere vært et eget tettsted.
| Gamle Uppsala er et historisk område i Uppland i Gamle Uppsala sogn, Uppsala kommune i Uppsala län. Der finnes blant annet de kjente Uppsalahaugene og Gamla Uppsala kirke, som har vært både domkirke og erkebispesete.
Gamle Uppsala er også en del av tettstedet Uppsala som en forstad eller strøk, men har også tidligere vært et eget tettsted.
== Gamla Uppsala som kommunedel ==
Uppsala kommune var i mange år oppdelt i kommunedeler, noe som tilsvarte for en stor del av den kommunale forvaltningen. Fra og med 2003 er kommunedelene avskaffet, og delvis erstattet av distriktsnemnder. I Gamle Uppsala var kommunedelen stort sett samme geografiske utstrekning som Gamle Uppsala sogn, og det finnes nå en distriktsnemnd med ansvar for deler av skolen og sosialtjenesten. Den viktigste endringen i geografisk grensedragning mellom sogn og kommunedel var at sognets tunabergsdistrikt, det vil si stadsdelene Svartbäcken og Tunabackar, som ble inndelt i en kommunedel.
Innenfor store deler av den gamle kommunedelen finnes del en del tettstedsidentifikasjon blant beboerne. De største bostadsområdene er Löten, deler av Gränby (hvis andre områder tilhører Vaksala), Nyby centrum, Nyby gård og villaområdet i Gamla Uppsala. Den største lokale forretningsvirksomheten skjer i Gamla Upsala sportklubb (GUSK).
== Historisk område ==
Gamle Uppsala var antagelig en sentralt sted innenfor det forhistoriske maktstrukturen i dagens Svealand. I den eldre jernalder lå stedet nord for en fjord som forente vannstrømmen fra det østlige Attundaland med viken fra Mälaren i sør. Nord fra stranden og Gamle Uppsala rant dagens Fyrisån, hvilket etter en kort trekking av båter åpnet vegen for ferd i Tiundaland. Stedets posisjon tilsvarte Stockholms senere posisjon, et lås mot de indre vannvegene og et religiøst og administrativt handelssentrum med forbindelse mot havet. Etter at domkirken brant ned i 1251 ble det besluttet å flytte erkebispesetet til dagens Uppsala. Overføringen av relikvier skjedde i 1273. Flyttingen minsket Gamle Uppsalas betydning og kan ha hatt begrunnelse i at vannvegene ble endret på grunn av landhevingen.
=== Fornminner ===
==== Kungshögarna ====
I Gamle Uppsala finnes det tre store gravhauger som ofte kalles Kungshögarna eller «Uppsala högar». I henhold til mytologi og folkeminne er de reist over de gamle sveakongene på 500-tallet. Haugene er 55 – 70 meter i diameter og sju til elleve meter høye, og er dermed blant de største i Sverige, bare Anundshaugen er større. Noen myter vil til og med ha det til det skal være de norrøne gudene Tor, Odin og Frøy som ligger i haugene. Arkeologen Birger Nerman argumenterte for at de er reist over tre navngitte konger nevnt i Ynglingatal; Adils, Aun og Egil. I dag kalles de helst med det mer nøytrale Vesthaugen, Midthaugen og Østhaugen.
To av haugene er undersøkt. Østhaugen ble gravet ut under ledelse av riksantikvar Bror Emil Hildebrand i 1846. Under en mektig kappe av matjord lå det en kjernerøys som igjen inneholdt en branngrav. Vesthaugen ble undersøkt i 1874, den inneholdt også en branngrav med brente bein samlet i et laggekar. Selv om gravgavene er kraftig påvirket av varmen på likbålet viser de tegn på å tilhøre det aller høyeste sosiale skikt. Her er fragment av en hjelm med stor likhet til prakthjelmen fra Sutton Hoo, og gullgjenstander med filigransarbeid. Gjenstandene dateres til merovingertiden; mellom 550 og 625.
==== Tinghaugen ====
Øst for kirken ligger Tinghaugen (Tingshögen), en lav flat haug som etter tradisjonen ikke har vært et gravminne, men samlingsplass for tinget. Dersom dette er riktig kan den ha spilt en stor seremoniell rolle ved fortidens kongevalg. Ved flere anledninger har Tinghaugen vært brukt av Gustav Vasa som talerstol ved viktige anledninger.
Rundt Gamle Uppsala finnes også gravfelt som er beregnet til å ha inneholdt 200-300 graver, og levninger nær og under kirken.
Det er funnet over 1000 fornminner i Gamle Uppsala. En større mengde har også blitt fjernet ved jordbruk. Det finnes branngraver og spredte steinsettinger, noe som tyder på bosetning fra bronsealderen. De fleste fornminnene ligger på et gravfelt fra eldre og yngre jernalder. Særskilt bør tre av gravfeltene framheves. Det fremste feltet er kongehaugene. Dette gravfeltet ligger på åsen sør for kirken. Det andre gravfeltet ligger øst for kirkebyen. Der finnes et gravfelt fra eldre jernalder. Det har rundt 200 graver. Det tredje er Valsgärde. Dette gravfeltet ligger rundt 3 km nord for kirken, inntil Fyrisån. Det har skipsgraver fra yngre jernalder. Dessuten finnes det rester av flere gravfelt rundt kirkebyen. Det finnes også oppbygde terrasser etter kongsgården som fortsatt kan bli sett.
=== Tro og religion ===
Gamle Uppsala synes å ha vært et religiøst sentrum for åsatroen før kristendommen ble innført. Da landet ble kristnet ble sluttfasen for en stor del avgjort ved Uppsala hvor i henhold til landets lover at kongen ble valgt (om ikke ved Morasteinen som det senere ble lovlagt). Ved Uppsala skulle den valgte kongen forrette det årlige blotet, og minst en kristen konge, Inge den eldre, skal ha bli avsatt da han verget seg å fullføre denne plikten.
Landets endelige kristning skjedde ved at makten i Gamle Uppsala ble konvertert til kristendommen og deretter ble Gamle Uppsala først et bispesete som ble flyttet dit fra Sigtuna. Senere, i år 1164 ble Gamle Uppsala også et sete for erkebispestol. Domkirken, den nåværende Gamle Uppsala kirke kan ha bli reist på stedet hvor det tidligere sto et hedensk tempel, omtalt av Adam av Bremen som Uppsala tempel omkring 1076. I henhold til denne skribenten skal tempelet ha ligget en dagsreise fra såvel Sigtuna som Birka. Stedet for de kjente Uppsalahaugene kan også tyde på dette, dessuten støttet av arkeologiske funn.
Siden år 2000, da Svenska kyrkan opphørte å være en statskirke, har Sveriges Asatrosamfunn hatt årlige blot ved Uppsalahaugene. Vårblotet skjer under påskehelgen.
=== Gamla Uppsala kirkes senere historie ===
Den nåværende kirkebygget består av et «stympat» sentraltårn og av et kor med apside (som i dag benyttes som langhus og kor). Både absidekoret og sentraltårnet stammer fra den opprinnelig langt større kirken som kan ha bli blitt påbegynt på midten av 1100-tallet og stått ferdig på 1240-tallet. Deler av det bevarte treinventaret fra kirken kan stamme fra 1100-tallet, blant annet et sammenlagt tre som kalles for triumfkrusifiks.
I 1273 ble erkebispesetet offisielt flyttet til dagens Uppsala der Uppsala domkirke hadde blitt påbegynt før den tid. Dit flyttet også navnet Uppsala som tidligere hadde blitt kalt Östra Aros. Kirken, som da var en katedral med tre skip med korsarmer ble degradert ned til en sognekirke. I løpet av 1400-tallet fikk kirken sitt nåværende utsende da langhuset med og korsarmene ble revet etter ytterligere en brann.
== Myte og historie ==
Den historiske skildringen av Gamle Uppsalas rolle på den tiden da Sverige ble forent er preget av at det knapt finnes troverdige kilder. For tiden før år 800 er det meste mytologi og sagn, noe som åpner opp for både historisk forsiktighet og spekulasjon. Det som finnes av skriftlig informasjon foreligger utenfor Sveriges grenser.
I henhold til det norske kvadet Ynglingatal skal Ynglingeætten ha regjert fra Uppsala fra tiden før Kristus og fram til en gang på 600-tallet. Noenlunde den samme informasjonen finnes i Gesta Danorum som plasserer Frøys sønner i Uppsala. Islandske Snorre Sturlason forteller at kongene Aun, Egil og Adils fra 400- og 500-tallet skal ligge begravd på Gamle Uppsala, noe som er forenlig med den arkeologiske dateringen av gravene. Andre kilder er det angelsaksiske epos Beowulf med røtter førkristen muntlig tradisjon, den norsk slektsoppregningen Historia Norvegiæ, omtalte Ynglingatal, Heimskringla, den danske Gesta Danorum og Rolv Krakes saga hvor navn og steder omtales.
Gamle Uppsalas posisjon som Sveriges vugge var antagelig dominerende i tidlig svensk historieoppfatning og sto uimotsagt fram til den sterkt omdiskuterte Västgötaskolan kom på banen og som hevder at Sveriges vugge tvert imot lå i Västergötland.
== Annet ==
Plassen ligger i tilknytning til andre viktige samtidige funnsteder, eksempelvis gravfeltet på Valsgärde og, lengre opp langs den gamle handelsvegen, Vendel.
Gamla Uppsala Museum ble åpnet i år 2000 og viser de myter og historier som har tilknytning til stedet.
I 1874 ble jernbanen mellom Uppsala og Gävle åpnet av det private selskapet Uppsala-Gävle Järnväg. En av stasjonene langs banen lå i Gamle Uppsala. Selv om det er lenge siden toget stoppet på stasjonen finnes den fortsatt der som møtestasjon fram til inn på 1990-tallet. Jernbanen har ett spor gjennom Gamle Uppsala og på grunn av nærheten av gravhaugene er det vanskelig å bygge den ut. I dag studerer det svenske Banverket to alternativer, å bygge et nedgravd dobbeltspor eller bygge et dobbeltspor gjennom Gamle Uppsala. Samtidig planlegges det for en jernbanestasjon for pendeltog i Gamle Uppsala.
Dagens Uppsala ligger på det opprinnelige stedet for Gamle Uppsalas havn, Östra Aros.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gamla Uppsala – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gamla Uppsala – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Arkeologisk informasjon Gamle Uppsala, av Riksantikvarieämbetet, RAÄ.
Uppsala official site.
Riksantikvarieämbetet, Gamla Uppsala
Kirkesognets offisielle nettsted
Fotevikens Museums database «Vikingarnas landskap» Arkivert 14. juni 2008 hos Wayback Machine.
Bilder på Gamla Uppsala
Gamla Upsala Hembygdsförening | Gamle Uppsala er et historisk område i Uppland i Gamle Uppsala sogn, Uppsala kommune i Uppsala län. Der finnes blant annet de kjente Uppsalahaugene og Gamla Uppsala kirke, som har vært både domkirke og erkebispesete. | 4,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Angistri | 2023-02-04 | Angistri | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Hellas', 'Kategori:Saroniske øyer', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Hellas'] | Angistri (gresk: Αγκίστρι; «fiskekrok») er en liten gresk øy og kommune som ligger i Saroniabukta utenfor Athen. Den tilhører den regionale enheten Øyene.
| Angistri (gresk: Αγκίστρι; «fiskekrok») er en liten gresk øy og kommune som ligger i Saroniabukta utenfor Athen. Den tilhører den regionale enheten Øyene.
== Bosetning ==
Øya var bosatt i antikken, noe som er bevitnet ved noen arkeologiske steder.
Det er kun tre bosetninger på Angistri: Milos (Megalokori), Skala og Limenaria. Milos med en befolkning på 566 mennesker er hovedlandsbyen og hvor flertallet av øyboerne bor. Skala med 448 innbyggere ligger tyve minutters gange fra Milos langs en kystvei. Skala er stedet hvor de fleste turistfasilitetene og hotellene er. Limenaria er den minste landsbyen med kun 128 beboere og ligger på motsatt side av øya med svært lite turister. Øyas totale befolkning i henhold til folketellingen av 2011 var på 1142 beboere. I sommermånedene kan antallet mennesker ofte tredobles. Dets landareal er på 13,367 km².
== Geografi ==
Angistri er en øy i Saroniabukta. Den ligger omtrent 35 km sørvest for Pireus og seks km sørvest for øya Egina. Halvøya Methana ligger seks km sør for det greske fastlandet på Peloponnes som er 14 km øst. Agistri er seks km lang og opptil tre km bred. Det er dekket av furuskog og er kupert. Det høyeste punktet er på 294 meter.
Angistri ligger meget nær de større øyene i øygruppen De saroniske øyer som Egina. Angistri kan bli nådd fra Egina med båt på rundt ti minutter. Det går en rekke båter, blant annet fra Angistri Express og en rekke båtdrosjer. Øya ligger også en times båttur fra Athens havneby Pireus. Den nærmeste flyplassen ligger ved Athen. Det går ferge til Pireus og hydrofoilbåt mellom Egina og Angistri.
== Økonomi ==
Angistri er en meget populær ferieøy hvor både grekere og utenlandske besøkende kommer for å tilbringe somrene. Det finnes flere store strender på øya. Den største er utenfor landsbyen Skala. Den er meget langgrunn og blir ansett som mest barnevennlig. Det finnes også en nudiststrand som kalles for Halikada. Ved denne finnes det ingen servering som ved andre strender. Da den ligger i skjul nedenfor noen klipper er den noe møysommelig å ta seg ned til. Agistri er også egnet for spaserturer og flere ulike stier.
For noen få tiår siden var fiske det viktigste industrien. Grunnet overfiske og forurensning av farvannet rundt har fiskeindustrien drept seg selv. Landbruket som tidligere drev på med dyrking av oliven, korn og frukt, foruten også harpiks, har også dødd ut.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Angistri – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | (gresk) | 4,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eldar_V%C3%A5gan | 2023-02-04 | Eldar Vågan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. august', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske popmusikere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Norske sangtekstforfattere', 'Kategori:Personer fra Østre Toten kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere', 'Kategori:Vazelina Bilopphøggers-medlemmer'] | Eldar Vågan (født 30. august 1960 på Kapp) er en norsk låtskriver, gitarist og illustratør. Han er mest kjent som frontfigur i Vazelina Bilopphøggers.
| Eldar Vågan (født 30. august 1960 på Kapp) er en norsk låtskriver, gitarist og illustratør. Han er mest kjent som frontfigur i Vazelina Bilopphøggers.
== Biografi ==
Vågan er fra Kapp på Østre Toten og bor på Jar i Bærum. Han er samboer og har to barn. Han begynte å spille piano i femårsalderen, og drev senere med cello, noe han fortsatt anser som sitt hovedinstrument.Han var gitarist, komponist og låtskriver i bandet Vazelina Bilopphøggers fra starten i romjula 1979 til slutten i oktober 2022. Før Vazelina ble dannet var han medlem i bandet Baiage, som deltok på NM i rock i 1979. Han startet Vazelina sammen med bl.a. Bjørn Berg, den tidligere bassisten i Baiage. Han har også vært gitarist og vokalist i Eldar Vågan and The Eldarados siden 2004.
Vågan er også illustratør og skuespiller. Han spilte karakteren Torstein i Karl & Co. Våren 2009 deltok han i TV-programmet Zebra Grand Prix. I 2012 var Vågan deltaker i TV-programmet Skal vi danse, hvor han tok en fjerdeplass med danseren Elena Bokoreva Wiulsrud. I 2017 var han med i sjette sesong av Hver gang vi møtes.Han mottok Vidar Sandbecks kulturpris i 2015., Prøysenprisen i 2018 og Leonardstatuetten i 2019. Han vant årets synkronisering under Musikkforleggerprisen 2021, for låta «Min kjære du» fra albumet Musikk tel arbe’ som ble brukt i første sesong av Rådebank, og ble tildelt Tekstforfatterfondets ærespris i 2022.
== Diskografi ==
=== Under eget navn ===
AlbumTrøbbel (1982)
En herre med bart (1985)
Leva livet, som Eldar i en Elvis-film (2012)SinglerK.F.U.M./Je angrer meg (1982)
Alt je har å si/K.F.U.M. (1982)
Je har itte bruk for giftering/Bigamist i kveld (1985)
Smørja ski/Ligningssjefen (1985)
Hilde og Eldar: Rull'n ut! (2004), med Hilde Lyrån
Sugemerke (2011)
Nybarbert begge to (2012)
Innlandet (midt i væla) (2021), med Sigbjørn Johnsen
=== Baiage ===
Baiage x 4 (1979)
=== Vazelina Bilopphøggers ===
24 timers service (1980)
Slitin i knea (1981)
Blå lys (1982)
På tur (1983)
Fem fyrer med ved (1984)
5 års jubileum (1985)
Musikk tel arbe' (1986)
Gå for gull! (1987)
Tempo (1989)
Full behandling (1990)
11 år uten kvinnfolk (1992)
Rock-A-Doodle (1994)
Gammel Oppland (1994)
Hææærli' på toppen ta væla (1996)
Hjulkalender (2000)
Bedre hell' all medisin! (2005)
Bensin på bålet (2007)
=== Deltar på ===
== Film & TV ==
=== Filmografi ===
1982 – Fifty-Fifty ... Johnny
1982 – Krypskyttere ... Johan Lunden
1983 – Hockeyfeber ... Parkeringsvakt
1988 – Showbiz eller hvordan bli kjendis på en-to tre! ... Se og Hør-journalist
2006 – Biler ... Klank (stemme)
2009 – Pelle politibil går i vannet ... bilmekaniker (stemme)
2011 – Arthurs julegaverace ... Skremt Mann (stemme)
2015 – Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin ... Skjelettet (stemme)
2018 - Troll – Kongens hale ... Grimmers far
2019 - Operasjon Mumie ... Bestefar
=== TV-serier ===
1994 – 1814 (NRK) ... Johan Friedrich Haffner
1994 – Seier'n er vår (NRK) ... Ola Skuggedal
1994 – Brødrene Dal og legenden om Atlant-Is (NRK) ... Birger
1998 – Karl & Co (TV 2) ... Torstein
2000 – Vazelina Hjulkalender (TV 2) ... Eldar Vågan
=== TV ===
Zebra Grand Prix (deltaker) (TV 2, 2009)
Halvkjørt løp (eget TV-Show) (TV 2, 2010)
Skal vi danse (deltaker) (TV 2, 2012)
Hver gang vi møtes (TV 2, 2017)
== Illustrasjoner (utvalg) ==
Vazelina Bilopphøggers. Fem fyrer. Schibsted, 1985.
Øystein Sunde. Kjekt å ha – 1. Ex Libris Forlag, 1990.
Øystein Sunde. Kjekkere å ha – 2. Ex Libris forlag, 1992.
Hans Rotmo. Tekstforfattaren: handbok for skriving av songtekstar. Samlaget, 1993.
Arne Moslåtten. Stev på hjernen. Samlaget, 1996.
Øystein Sunde. Du må'kke komme her og komme her. Ex Libris forlag, 1997.
Hanssen, Halvard C. Gift med Lullen. Ex Libris forlag, 1998.
Birger Sivertsen. Er de norske fjordene åpne om natten?. Frifant forlag, 1998.
Øystein Sunde. Sånn er'e bare. Blåmann, 2006.
Odd Nordhaug. Eksamensperler. Forlag 1, 2008
Hans-Ivar Kristiansen. Talerens Bok. Forlag1, 2009
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Eldar Vågan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eldar Vågan på Internet Movie Database
(en) Eldar Vågan på Discogs
(en) Eldar Vågan på MusicBrainz
(en) Eldar Vågan på Songkick | Eldar Vågan and The Eldarados er et norsk rockabilly- og underholdningsband. | 4,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85kerfly | 2023-02-04 | Åkerfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Åkerfly (Tholera spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Hadeninae. To arter, gulringet åkerfly og hvitribbet åkerfly, forekommer i det sørligste Norge.
| Åkerfly (Tholera spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Hadeninae. To arter, gulringet åkerfly og hvitribbet åkerfly, forekommer i det sørligste Norge.
== Utseende ==
Middelsstore (vingespenn 32 – 46 mm for de norske artene), kraftige nattfly, grå, brune eller svartaktige på farge. Hannene har smalt fjærformede antenner.
== Levevis ==
Artene har larver som lever på gras og finnes helst på grasmarker, men de to som forekommer i Norge er ikke spesielt knyttet til dyrket mark, så navnet åkerfly er misvisende. De to norske artene flyr i august – september.
== Utbredelse ==
== Systematisk inndeling ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Ditrysia
Gruppen Apoditrysia
Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
Overfamilien Noctuoidea
Familien nattfly, Noctuidae
Underfamilien Hadeninae
Stammen Hadenini
Slekten åkerfly, Tholera Hübner, 1821
Tholera americana (Smith, 1894) – vestlige Nord-Amerika
gulringet åkerfly, Tholera cespitis (Denis & Schiffermüller, 1775)
hvitribbet åkerfly, Tholera decimalis (Poda, 1761)
Tholera gracilis Kostrowicki, 1963 – beskrevet fra Israel
Tholera hilaris (Staudinger, 1901) – Tyrkia
== Kilder ==
Norges sommerfugler – Nattfly [1]
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [3]
== Eksterne lenker ==
(en) Åkerfly i Encyclopedia of Life
(en) Åkerfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) Åkerfly hos Artsdatabanken
(sv) Åkerfly hos Dyntaxa
(en) Åkerfly hos Fauna Europaea
(en) Åkerfly hos ITIS
(en) Åkerfly hos NCBI
(en) Kategori:Tholera – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Tholera – detaljert informasjon på Wikispecies | * gulringet åkerfly | 4,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Holm | 2023-02-04 | Bjørn Holm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 13. mai', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske popmusikere'] | Bjørn Holm (født 13. mai 1971) er en norsk musiker (bass og gitar). Han spiller bass i blant annet Eldar Vågan and The Eldarados, Vidar Busk and his True Believers og Knut Reiersrud Band.
| Bjørn Holm (født 13. mai 1971) er en norsk musiker (bass og gitar). Han spiller bass i blant annet Eldar Vågan and The Eldarados, Vidar Busk and his True Believers og Knut Reiersrud Band.
== Diskografi ==
=== Bretteville ===
AlbumBretteville in Time (1996)
Universe (2011)Singler/EP-erIf You Want to Drive Me Crazy (1995)
Big Time (1996)
In Time (1996)
Dangerous Neighbourhood (1996)
=== The Respatexans ===
AlbumAlmost Famous (1998)
Shine On (2005)
Songs From Hellbilly Heaven (2010)Singler/EP'erThe Final Country Song (1998)
Hardship Volunteer (1998)
Woman In Rags/Blind Willie McTell/Something Broken (2005)
=== Hem ===
Once in a Very Blue Mood (2000)
=== Hemisfair ===
AlbumBlue Blue Grass of Home (2007)Singler/EP'erHelluva Heartache (2007)
=== Deltar på ===
Nickels & Dimes: Bad Bad Little Lamb (1993)
Eli Kristin Hanssveen: Slik som du (1995)
Tim Scott: Everywhere I've Been (1996)
Marianne Kostøl: Ta natta tilbake (1997)
Vidar Busk & His True Believers: Hold on (1999)
Vidar Busk & His True Believers: Sho' Nuff (1999)
Vidar Busk & His True Believers: Atomic Swing (1999)
Kristin Berglund: Rib Bone of My Own (1999)
S2 Records: Frozen – A Selection of Polarized Country (1999)
Torill & Olav Tofte: Mystery Train (2001)
Eda-Pelle: Vita äljen (2001)
Paal Flaata: Have a Heart (2002)
Paal Flaata: No One Has to Know (2002)
Paal Flaata: In Demand (2002)
Morris: Ingen ringere enn... (2002)
Frelsesarmeen: Stolpesko (2002)
Vidar Sandbeck-hyllest: Gull i fra grønne skoger (2003)
Ronnie Jacobsen vs. Salvador Sanchez: Told You So/Big Desert (2003)
Roy Martin: Right Where I Need to Be (2003)
Ronnie Jacobsen & Salvador: Adjust Your Stereo (2003)
Odd Nordstoga: Kveldssong for deg og meg (2004)
Odd Nordstoga: Luring (2004)
Ronnie Jacobsen: Soulified (2005)
Tone Damli Aaberge: Somewhere Soft to Land (2005)
Kjetil Fredriksen: On Every Corner (2005)
Gunstein Draugedalen: Djupe spor (2005)
Tone Damli Aaberge: The Bliss Song (2005)
Øystein Sunde: Sånn er’e bare (2005)
Ornand Altenburg: Backseat Driver (2005)
Tone Damli Aaberge: Bliss (2005)
Kid Andersen: The Dirt People (2006)
Vidar Vang: 1 (2006)
Kid Andersen: Greaseland (2006)
Vidar Vang: Stand Up (2006)
Odd Nordstoga: Heim te mor (2006, singel)
Vidar Vang: Vidar Vang (2006)
Ottar Johansen: Drømmeland (2006)
Odd Nordstoga: Heim te mor (2006)
Ornand Altenburg: Catfish Row (2007, singel)
DAT O.S.: Ima Ipmasat (2007)
Ornand Altenburg: Catfish Row (2007)
Blues News: Norsk blues 1997–2007 (2007)
Knut Nordhagen: Vinterblod (2008)
Kirkelig Kulturverksted: Sanger om sårbarhet – Modum Bad 150 år (2008)
Rita Engedalen: Where Does Everybody Go (2008)
Prince-hyllest: Shockadelica – 50th Anniversary Tribute to the Artist Known as Prince (2008)
Ornand Altenburg ft. Hilde Marie Kjersem: Golden Sun & Heavy Rain (2008)
Øystein Sunde: Han hadde båt (2008)
Rita Engedalen: The Tree Still Standing (2008)
Øystein Sunde: Meget i sløyd (2008)
Krokfoss & Golten: That Blues (2008)
Knut Reiersrud: Voodoo Without Killing Chicken (2008)
Lars Bremnes: Sirkel (2008)
Guren Hagen: Sammarsmårrå (2008)
Olav H. Hauge-hyllest: For du skin ikkje for deg sjølv – Norske artistar tolkar Olav H. Hauge (2008)
Lars Bremnes: Stayer (2008)
Martine Lund Hoel: Hidden Shore (2008)
Guren Hagen: Takke meg tel (2009, singel)
Narum: Samma hen du fær (2009)
Guren Hagen: Takke meg tel (2009)
Asbjørn Ribe: Ornand vet hvordan (2009)
Jeffrey & The Free Radikals: Jeffrey & The Free Radikals (2009)
Bjørn Eidsvåg: Nede for telling (2010)
Guren Hagen: Alle de beste (2010)
Bjørn Eidsvåg: Rundt neste sving (2010)
Narum: En million mil (2010)
Narum: Ælt som var søkk borte (2010)
Knut Reiersrud & Mighty Sam McClain: One Drop Is Plenty (2011)
Eldar Vågan: Sugemerke (2011)
Sigvart Dagsland: Deprimert (2012)
Sigvart Dagsland: Om eg ikkje visste (2012)
Sigvart Dagsland: Villa Nordraak (2012)
Narum: Ælt som var søkk borte (2012, singel)
Onkel Tuka: Woodys verden – en hyllest til Woody Guthrie 100 år (2012)
Torbjørn Dyrud: Nå kjæm lyset (2012)
Eldar Vågan: Leva livet, som Eldar i en Elvis-film (2012)
Tone Damli: Looking Back (2012)
Asbjørn Ribe: Jeg ser bare deg (2012)
Knut Reiersrud Band & TrondheimSolistene: Infinite Gratitude (2012)
Øystein Sunde: Puslespill (2012)
Thorbjørn Egner-hyllest: Vi har den ære – en hyllest til Thorbjørn Egner (2012)
Torbjørn Dyrud: Detti var sangen vår (2013)
Asbjørn Ribe & De: 1400 Ski (2013)
Torbjørn Dyrud: Detti er heme (2013)
Budding Rose: Where Were Ye All? (2013)
Frida Ånnevik: Hu som han vil ha (2013)
Bjørn Eidsvåg & Kurt Nilsen: På rett kjøl (2013)
Frida Ånnevik: Ville ord (2013)
Bjørn Eidsvåg: Far faller (2013)
Asbjørn Ribe: Ja, så er det jul (2013)
Bjørn Eidsvåg-hyllest: Bauta – en hyllest til Bjørn Eidsvåg (2014)
Julie Dahle Aagård: Sommarføggel i magan (2014)
Lars Bremnes: Kenneth i Fiskefjord (2014)
Inger Lise Rypdal & Viggo Sandvik: Prøysen og øss (2014)
Julie Dahle Aagård: Dains (2014)
Lars Bremnes: Under en rosa sky (2014)
Julie Dahle Aagård: Lauvet (2015)
Knut Reiersrud & Mighty Sam McClain: Tears of the World/Friends (2015)
Kirkelig Kulturverksted: Fabler om en åpen kirke (2015)
Knut Reiersrud & Mighty Sam McClain: Tears of the World (2015)
Lars Bremnes: Himmel nok tel alle (2015)
Asbjørn Ribe: Kabalen (2015)
ACT: Magic Moments 8 – Sing Hallelujah (2015)
Asbjørn Ribe: En glad mann (2015)
Dylan Mondegreen: Every Little Step (2016, singel)
Vidar Busk: Tung ørn flyr lavt – Best of Busk (2016)
Dylan Mondegreen: Mens i føl de hæm (2016)
Dylan Mondegreen: Every Little Step (2016)
Bendik Hofseth: IX Remastret (2016)
Bjørn Eidsvåg: Ingen var så trygg i fare (2016)
Bjørn Eidsvåg: Etterlyst: Jesus (2016)
Senjahopen: Himmel og hav (2016)
Benoni & Big Hand: Good Ol' Boys (2016)
Benoni & Big Hand: Benoni & Big Hand (2017)
Geirr Lystrup m/Maren Aarskog: Lyden av Mjøsa (2017)
Magnus Grønneberg: Tårnhøye bølger – Magnus Grønneberg synger Egil Hovland (2017)
Knut Reiersrud: Sacred Mama (2017)
Knut Reiersrud: Heat (2018)
Asbjørn Ribe: Født av samme mor (2018)
Asbjørn Ribe: Ett skritt av gangen (2018)
Asbjørn Ribe: Forsiktig/Siste gangen (2018)
Øystein Sunde: Øystein Sundes samlede riller (2018)
Asbjørn Ribe: Blått & grønt & gult (2019)
== Eksterne lenker ==
Bjørn Holm på Totenmusikken.no | Bjørn Holm (født 13. mai 1971) er en norsk musiker (bass og gitar). | 4,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marie_Therese_Nordsletta_Aslaksen | 2023-02-04 | Marie Therese Nordsletta Aslaksen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske sametingspolitikere', 'Kategori:SBS-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Marie Therese Nordsletta Aslaksen (født 19. mars 1979) er en norsk samisk politiker, som representerte Samer bosatt i Sør-Norge (SbS) på Sametinget i perioden 2009–2013 og 2013–2017. I perioden 2009–2013 var hun da medlem i plan- og finanskomiteen. I tillegg var hun leder av tilskuddsstyret.
Hun var også sametingsrepresentant i periodene 1997–2001 og 2005–2009, men da for Arbeiderpartiet. For perioden 2001–2005 var hun 1. vararepresentant, og var samtidig nestleder i tilskuddsstyret.
Hun er utdannet sosionom og bedriftsøkonom, og jobber som lærer ved Volla skole.
| Marie Therese Nordsletta Aslaksen (født 19. mars 1979) er en norsk samisk politiker, som representerte Samer bosatt i Sør-Norge (SbS) på Sametinget i perioden 2009–2013 og 2013–2017. I perioden 2009–2013 var hun da medlem i plan- og finanskomiteen. I tillegg var hun leder av tilskuddsstyret.
Hun var også sametingsrepresentant i periodene 1997–2001 og 2005–2009, men da for Arbeiderpartiet. For perioden 2001–2005 var hun 1. vararepresentant, og var samtidig nestleder i tilskuddsstyret.
Hun er utdannet sosionom og bedriftsøkonom, og jobber som lærer ved Volla skole.
== Familie ==
Hun er mor til Aina Madelén Nordsletta Aslaksen, som stilte som kandidat for Nordkalottfolket ved sametingsvalget i 2021.
== Referanser ==
== Kilder ==
Hætta, Odd Mathis (1998). Sametinget i navn og tall. no#: Sametinget. ISBN 8291200025.
Hætta, Odd Mathis (2002). Sametinget i navn og tall. no#: Sametinget. ISBN 8291200033.
== Eksterne lenker ==
Marie Therese Nordsletta Aslaksens biografi på Sametingets nettsider (besøkt 11. mai 2015) | }} | 4,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_strikte_observans | 2023-02-04 | Den strikte observans | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1751', 'Kategori:Høygrader', 'Kategori:Opphør i 1781', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den strikte observans, også kalt den strikte tempelobservans, var et høygradssystem som ble praktisert innenfor en grein av frimureriet på 1700-tallet. Den knyttet frimureriets opprinnelse til tempelherrene. Før sin død i 1314 hadde deres siste stormester Jacques de Molay, ifølge legenden, videreført frimureriet til nevøen Beaujeu, som bevarte frimureriet blant tempelriddere som flyktet til Skottland under forfølgelsene i Frankrike.
Legenden er aldri blitt akseptert av Englands forente storlosje. På 1700-tallet ble den populær blant frimurere i Frankrike og Tyskland som ønsket å gjeninsette Stuartslekten på den engelske tronen.
I 1743 dukket tempelridder-legenden opp i graden «riddere av Kadosh» i en frimurerorden i Lyon. Samme år ble baron Karl Gotthelf von Hund innviet som «skotsk ridder» i en fransk frimurerlosje, og det har vært spekulert i en mulig sammenheng mellom disse hendelsene.
| Den strikte observans, også kalt den strikte tempelobservans, var et høygradssystem som ble praktisert innenfor en grein av frimureriet på 1700-tallet. Den knyttet frimureriets opprinnelse til tempelherrene. Før sin død i 1314 hadde deres siste stormester Jacques de Molay, ifølge legenden, videreført frimureriet til nevøen Beaujeu, som bevarte frimureriet blant tempelriddere som flyktet til Skottland under forfølgelsene i Frankrike.
Legenden er aldri blitt akseptert av Englands forente storlosje. På 1700-tallet ble den populær blant frimurere i Frankrike og Tyskland som ønsket å gjeninsette Stuartslekten på den engelske tronen.
I 1743 dukket tempelridder-legenden opp i graden «riddere av Kadosh» i en frimurerorden i Lyon. Samme år ble baron Karl Gotthelf von Hund innviet som «skotsk ridder» i en fransk frimurerlosje, og det har vært spekulert i en mulig sammenheng mellom disse hendelsene.
== Uviss opprinnelse ==
Den franske historikeren Claude Antoine Thory trodde at von Hund ble innviet av kapittelet i Clermont. Problemet med denne forklaringen er at kapittelet ikke ble opprettet før den 24. november 1754. Karl Gotthelf von Hund forlot Frankrike siste gang mellom desember 1742 og september 1743, og opprettet sitt «tempel-kapittel» i Unwurde, Tyskland i 1751. Baron von Hunds tittel «ridder av den røde fjær» (latin: Eques a penna rubra), er heller ikke er dokumentert hos kapittelet i Clermont.
Von Hund hevdet å ha blitt innviet med den britiske tronpretendenten Charles Edward Stuart til stede (som ikke var i Frankrike på denne tiden). Von Hund kan ha blitt et offer for jakobittenes intriger i Paris, og deres planer som brøt sammen i Culloden i Skottland i 1746.
Von Hund mottok sine instruksjoner fra Lord Kilmarnock; han var derfor ikke «oppfinneren» av den strikse observans, men snarere dens ytre talsmann. Hans forgjenger i Tyskland, C. G. Marschall von Bieberstein, grunnla losjen «de tre hammere» i Naumburg i 1749 og en annen i Dresden. Begge losjene opererte med tempelherre-titler. Von Hund erklærte seg ikke som provinsiell stormester før etter Marschalls bortgang.
== Innhold og betydning ==
Ordenen ble i 1751 grunnlagt i den tyske byen Unwurde under navnet «det rektifiserte frimureri». Syvårskrigen satte en demper på dens utbredelse, og i 1763 hadde den bare 30 medlemmer i Tyskland. Allerede i 1752 ble dens ritualer imidlertid praktisert av de danske losjene St. Martin, Zorobabel og deretter Zorobabel til Nordstjernen.
Den strikse observans hadde syv grader. I 1752 begynte St.Olai Loge gradvis å praktisere den strikte observans. Systemet var ferdig utbygd i Norge i 1762, og ble praktisert av St. Olai i samarbeid med danske frimurelosjer frem til 1782. Høygradene i den strikse obsersvans ble senere inkorporerte i det svenske Frimurersystem.
I 1764 skiftet den navn til den strikte observans, og omtalte den forente engelske landslosje som «den sene [den nyere tids] observans». Ordenen appellerte til tysk nasjonalfølelse, og opptok medlemmer som ikke tilhørte adelen.
Den strikte observans betraktet seg selv som tempelherrenes videreføring. Under ritualene var medlemmene ikledt tempelherrenes drakter, våpen og dekorasjoner. Medlemmene av 6 º bar en hvit underkledning av ull, og over denne en hvit kappe med det røde tempelkorset på venstre side. De bar også en purpurfarget frakk med ni små innsydde gyldne sløyfer. Under denne var det en lyseblå vest. Om halsen bar de et rødt kors hengende i et rødt bånd.
Ordenen inndelte Europa i ni provinser, med hver sin stormester. Disse ni stormestrene utgjorde ordenens Høye Råd. Deler av Tyskland utgjorde provins VII. Danmark var provins VIII og Sverige provins IX. Denne inndelingen ble senere overtatt av det svenske systemet, og da Den Norske Store Landsloge ble opprettet den 24. juni 1891 ble derfor Norge omtalt som «den X frimurerprovins». Denne navneformen ble brukt frem til 1937, da den ble erstattet av navnet Den Norske Frimurerorden.Et annet særpreg ved den strikte observans, var at den hevdet at frimureriet ble styrt av det som ble betegnet som de «ukjente overordnede».
== Infiltrasjon ==
I 1763 hadde en person ved navn Becker eller Leucht, under pseudonymet «Mr. Johnson», overbevist en avdeling av kapittelet i Clermont, i den tyske byen Jena, om at han var utsendt av tempelherrene for å reorganisere den strikse observans i Tyskland. Dette fikk han Von Hund til å tro på, og den 3. januar 1764 anerkjente Von Hund skriftlig hans påståtte posisjon. Under ordenens konvent i Altenberg den 26. mai 1764 utropte han Von Hund til ordenens fremtidige overordnede.
Von Hund oppfattet aldri seg selv som en av ordenens «ukjente overordnede». Den 24. februar 1765 ble «Mr. Johnson» arrestert, anklaget av Von Hund for bedrageri. Uten rettssak ble han den 18. april overført til et fengsel i Wartburg, hvor han døde den 13. mai 1775.
Konventet anerkjente Von Hund som «provinsiell stormester», og ordenen utbredte seg raskt, med losjer i Russland, Nederland, Italia og Sveits. Blant medlemsmassen var også tyske prinser som sverget troskap til ordenens «ukjente overordnede» og dens provinsielle stormester Von Hund.
== Starcks klerikat ==
I 1767 opprettet J. A. Starck fra Wismar høygradsystemet «Starks klerikat». Starck ga aldri Von Hund innsyn i ordenens dokumenter, og de to systemene ble aldri forent til én institusjon. De henger likevel sammen som forløpere til det svenske systemet. Det svenske systemet hentet den ytre ridderdrakten fra den strikte observans, mens ritualene i «Starcks klerikat» ble fordelt i kapittelgradene. Skillet mellom riddere og prester innenfor det svenske system, er også hentet fra «Starcks klerikat».
Ordenenlegenden går ut på at pave Alexander III i 1172 hadde frisatt Patriarken av Jerusalem som den geistlige leder av Tempelridderordenen, og gitt tempelherrene tillatelse til å innvie sine egne prester. Disse prestene forkynte at menneskene kunne få et dypere og renere forhold til Gud, dersom de befridde seg fra det jordiske og materien. Esséerne skal ha overlevert sine kunnskaper til dette klerikatet, ved at syv kristne fra Syria hadde søkt tilflukt hos tempelridderne.Enkelte av de rituelle aktene i 6 º, hadde Starck tatt med seg hjem fra St. Petersburg. Historikeren Ferdinand Runkel beskrev gradenes ritualer, lære og undervisning som en blanding av rosenkors-tradisjoner, alkymi, kristen kabbala og opplysningstidens tradisjonelle elementer.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Robert Freke Gould, History of Freemasonry, 1887, CD-utgave fra Archive CD Books Ltd, 2006, ISBN 9781845943073 | Den strikte observans, også kalt den strikte tempelobservans, var et høygradssystem som ble praktisert innenfor en grein av frimureriet på 1700-tallet. Den knyttet frimureriets opprinnelse til tempelherrene. | 4,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Andersen_B%C3%A6hr | 2023-02-04 | Per Andersen Bæhr | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyttsameliste-politikere', 'Kategori:Fødsler 28. januar', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sametingspolitikere', 'Kategori:Samiske politikere'] | Per Andersen Bæhr (født 28. januar 1944 i kautokeino) er en samisk politiker.
Han er representant for Flyttsamelista sin liste på Sametinget for perioden 2013-17, der han er medlem i Nærings- og kulturkomiteen. Han var også sametingsrepresentant de fire foregående periodene; 1997-2001, 2001-05, 2005-09 og 2009-13.
Siden 2009 har han vært nestformann i distriktsstyret for Spálca, og han har vært styremedlem for reinbeitedistrikt 30 B siden 2010.I tillegg til Sametinget har han vært medlem i styret for Finnmarkseiendommen, og var fra 2003 til 2007 varamedlem i fylkestinget i Finnmark for Høyre. Han har også vært formannskapsmedlem i Kautokeino kommune fra 1991 til 2005. Han har også vært bl.a. leder i styringsgruppen ved distriktsinndelingsprosjektet for Vest-finnmark, varaordfører i Kautokeino kommune og leder i Kautokeino flyttsamelag.
Ved siden av politikken er han også reineier. Han er gift og har ett barn.
| Per Andersen Bæhr (født 28. januar 1944 i kautokeino) er en samisk politiker.
Han er representant for Flyttsamelista sin liste på Sametinget for perioden 2013-17, der han er medlem i Nærings- og kulturkomiteen. Han var også sametingsrepresentant de fire foregående periodene; 1997-2001, 2001-05, 2005-09 og 2009-13.
Siden 2009 har han vært nestformann i distriktsstyret for Spálca, og han har vært styremedlem for reinbeitedistrikt 30 B siden 2010.I tillegg til Sametinget har han vært medlem i styret for Finnmarkseiendommen, og var fra 2003 til 2007 varamedlem i fylkestinget i Finnmark for Høyre. Han har også vært formannskapsmedlem i Kautokeino kommune fra 1991 til 2005. Han har også vært bl.a. leder i styringsgruppen ved distriktsinndelingsprosjektet for Vest-finnmark, varaordfører i Kautokeino kommune og leder i Kautokeino flyttsamelag.
Ved siden av politikken er han også reineier. Han er gift og har ett barn.
== Referanser ==
== Kilder ==
Odd Mathis Hætta: Sametinget i navn og tall : Høsten 1997 - høsten 2001
Odd Mathis Hætta: Sametinget i navn og tall : Høsten 2001 - høsten 2005
== Eksterne lenker ==
Sametinget - Biografi | }} | 4,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thule | 2023-02-04 | Thule | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nord-Norge'] | Thule (Θούλη, Tuli, Tile eller Tyle)
er et geografisk begrep i gresk mytologi og (noe senere) i romersk mytologi. Thule er et sted langt mot nord, først nevnt av den greske geograf og oppdager Pytheas fra Massalía (Marseille), på reiser han angivelig foretok nordover rundt år 330 f.Kr.. Ifølge ham lå Thule seks dagers seilas nord for Storbritannia, og han beskriver islagt hav, nordlys og en forunderlig midnattssol. Han skildrer også et vått klima med innendørs tresking av korn i noe som kan ha vært låver. På returen sørover kan han ha overvintret i Trondheimsfjorden.
Vergil brukte i sin Georgica Thule for å angi hvor langt bosetningen strakte seg, altså rekkevidden av keiserens makt; et Ultima Thule eller l'Estrema Thule som et sted «bortenfor verdens grenser». Historikere har foreslått vestkysten av Norge (Smøla), mens andre mer heller til at det kan ha vært Shetland, Færøyene, Island, eller Saaremaa (Ösel). I Procopius var Thule en stor øy mot nord, bebodd av tjuefem stammer. Dette var sannsynligvis skandinaviske vest-gøtere og samer (Scrithiphinoi).
| Thule (Θούλη, Tuli, Tile eller Tyle)
er et geografisk begrep i gresk mytologi og (noe senere) i romersk mytologi. Thule er et sted langt mot nord, først nevnt av den greske geograf og oppdager Pytheas fra Massalía (Marseille), på reiser han angivelig foretok nordover rundt år 330 f.Kr.. Ifølge ham lå Thule seks dagers seilas nord for Storbritannia, og han beskriver islagt hav, nordlys og en forunderlig midnattssol. Han skildrer også et vått klima med innendørs tresking av korn i noe som kan ha vært låver. På returen sørover kan han ha overvintret i Trondheimsfjorden.
Vergil brukte i sin Georgica Thule for å angi hvor langt bosetningen strakte seg, altså rekkevidden av keiserens makt; et Ultima Thule eller l'Estrema Thule som et sted «bortenfor verdens grenser». Historikere har foreslått vestkysten av Norge (Smøla), mens andre mer heller til at det kan ha vært Shetland, Færøyene, Island, eller Saaremaa (Ösel). I Procopius var Thule en stor øy mot nord, bebodd av tjuefem stammer. Dette var sannsynligvis skandinaviske vest-gøtere og samer (Scrithiphinoi).
== Moderne tid ==
I dag finner vi kommunen Thule på Grønland, navngitt etter det mytiske stedet. Thulefolket har paleo-eskimoisk kultur, en forgjenger til de moderne inuitter, som fikk navnet etter Thuleområdet. I 1953 ble Thule Air Force Base etablert av det amerikanske luftvåpen, hvilket tvang de fastboende til å flytte til Qaanaq, 50 km nordover.
Thule Island er en del av de tre øyene som utgjør Southern Thule i Sør-Sandwichøyene i det sørlige Atlanterhav. Den ubebodde øygruppen er britisk territorium.
På gælisk heter Island Innis Tile, direkte oversatt «øyen Thule».
== Annen bruk ==
Begrepet Thule er av mytisk art og har vakt interesse, også hos nazi-grupperinger som har søkt etter et Thule som skal ha vært arneområdet for den ariske rase. Det har vært spekulert i om Thule og Atlantis var det samme. «Ultima Thule» er et svensk rockeband (se Ultima Thule (band)); tegneserien Prins Valiant har en hovedperson benevnt «Prinsen av Thule», og den spanske Capitán Truenos venninne er en viking-prinsesse født i Thule. Det nordnorske bandet Thule har eksistert siden 80-tallet, og Black metal-bandet Taake het opprinnelig Thule.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Miklegard, Kåre Edgar P. 2009; Thule. "Om Pytheas sin reise til Thule år 325 f.kr. Hvor var Thule? Tjeldøya?"
== Eksterne lenker ==
uit.no om Pytheas' reise til Thule
tromsøflaket har samlingen Ultima Thule med gamle kart og bøker (04/2002) | , som er et britisk oversjøisk territorium | 4,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stranda_stadion | 2023-02-04 | Stranda stadion | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler hvor eier mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Vågan', 'Kategori:Fotballstadioner i Norge', 'Kategori:Idrettsanlegg i Nordland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Vågan'] | Stranda stadion er et fotballstadion i Svolvær i Vågan i Lofoten. Det er hjemmebane for FK Lofoten, Svolvær IL og Knausen FK. Tilskuerkapasiteten er på 3000. | Stranda stadion er et fotballstadion i Svolvær i Vågan i Lofoten. Det er hjemmebane for FK Lofoten, Svolvær IL og Knausen FK. Tilskuerkapasiteten er på 3000. | Stranda stadion er et fotballstadion i Svolvær i Vågan i Lofoten. Det er hjemmebane for FK Lofoten, Svolvær IL og Knausen FK. | 4,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/To_Kingdom_Come | 2023-02-04 | To Kingdom Come | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum produsert av John Simon', 'Kategori:Samlealbum fra 1989', 'Kategori:The Band-album'] | For sangen med samme navn av The Band, se «To Kingdom Come»To Kingdom Come: The Definitive Collection er et samlealbum fra det kanadisk-amerikanske rockebandet The Band, utgitt i september 1989. Albumet består av 31 spor, hovedsakelig fra gruppens åtte album på Capitol Records. Det presenterte et definitivt portrett av gruppen. Gruppens bedre kjente sanger; «The Weight», «Up on Cripple Creek», «Chest Fever», «The Night They Drove Old Dixie Down», «The Shape I'm in», «Life Is a Carnival» og «It Makes No Difference». Rarieteter som «Loving You Is Sweeter Than Ever», «Get Up Jake» og «Back to Memphis» finnes også på platen.
Albumet er oppkalt etter en låt på gruppens debutalbum Music From Big Pink, en av de veldig få sangene sunget av gitarist og hovedskribent Robbie Robertson. Albumet ble gitt ut på tre LP-er og to CD-er. Albumet er nå ute av print.
| For sangen med samme navn av The Band, se «To Kingdom Come»To Kingdom Come: The Definitive Collection er et samlealbum fra det kanadisk-amerikanske rockebandet The Band, utgitt i september 1989. Albumet består av 31 spor, hovedsakelig fra gruppens åtte album på Capitol Records. Det presenterte et definitivt portrett av gruppen. Gruppens bedre kjente sanger; «The Weight», «Up on Cripple Creek», «Chest Fever», «The Night They Drove Old Dixie Down», «The Shape I'm in», «Life Is a Carnival» og «It Makes No Difference». Rarieteter som «Loving You Is Sweeter Than Ever», «Get Up Jake» og «Back to Memphis» finnes også på platen.
Albumet er oppkalt etter en låt på gruppens debutalbum Music From Big Pink, en av de veldig få sangene sunget av gitarist og hovedskribent Robbie Robertson. Albumet ble gitt ut på tre LP-er og to CD-er. Albumet er nå ute av print.
== Sporliste ==
«Back to Memphis» (C. Berry)
«Tears of Rage» (B. Dylan-R. Manuel)
«To Kingdom Come» (R. Robertson)
«Long Black Veil» (M. Wilkin-D. Dill)
«Chest Fever» (R. Robertson)
«The Weight» (R. Robertson)
«I Shall Be Released» (B. Dylan)
«Up on Cripple Creek» (R. Robertson)
«Loving You Is Sweeter Than Ever» (S. Wonder-I. J. Hunter)
«Rag Mama Rag» (R. Robertson)
«The Night They Drove Old Dixie Down» (R. Robertson)
«The Unfaithful Servant» (R. Robertson)
«King Harvest (Has Surely Come)» (R. Robertson)
«The Shape I'm in» (R. Robertson)
«The W. S. Walcott Medicine Show» (R. Robertson)
«Daniel And The Sacred Harp» (R. Robertson)
«Stage Fright» (R. Robertson)
«Don't Do It» (B. Holland-L. Dozier-E. Holland)
«Life Is a Carnival» (R. Danko-L. Helm-R. Robertson)
«When I Paint My Masterpiece» (B. Dylan)
«4% Pantomime» (R. Robertson-V. Morrison)
«The River Hymn» (R. Robertson)
«Mystery Train» (H. Parker, Jr.-S. Phillips, ytterligere lyrikk er skrevet av R. Robertson)
«Endless Highway» (R. Robertson)
«Get Up Jake» (R. Robertson)
«It Makes No Difference» (R. Robertson)
«Ophelia» (R. Robertson)
«Acadian Driftwood» (R. Robertson)
«Christmas Must Be Tonight» (R. Robertson)
«The Saga of Pepote Rouge» (R. Robertson)
«Knockin' Lost John» (R. Robertson)
== Personell ==
The Band – Plateprodusent (spor 1, 9, 14-31)
John Simon -Plateprodusent (spor 2-8, 10-13)
Rick Danko – Bass, fiolin, gitar, vokal
Levon Helm – Trommer, mandolin
Garth Hudson – Orgel, piano, trekkspill, klavinett, blåseinstrumenter
Richard Manuel – Piano, orgel, klavinett, trommer, munnspill, vokal
Robbie Robertson – Gitar, autoharpe, vokal
John Simon – Saksofon, tuba, bariton horn, piano
Van Morrison – Vokal
Allen Toussaint – Messingblåseinstrumenter
Billy Mundi – Trommer
Byron Berline – Fiolin
Se individuelle album for kreditering av lydteknikere.
== Eksterne lenker ==
(en) To Kingdom Come på Discogs
(en) To Kingdom Come på MusicBrainz | lenke | 4,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r-Georgia_og_S%C3%B8r-Sandwich%C3%B8yene | 2023-02-04 | Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene'] | Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene (engelsk: South Georgia and the South Sandwich Islands) er et britisk oversjøisk territorium i Sør-Atlanteren, som består av øya Sør-Georgia og øygruppen Sør-Sandwichøyene med 11 mindre øyer.
Sør-Georgia ble oppdaget av Antoine de la Roché i april 1675, fartøyet hans var kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England. Øya ble sett på ny av spanjolen Gregorio Jerez i 1756. James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1775 og var den første som gikk i land på øya. De 8 sørligste av Sør-Sandwichøyene ble oppdaget i 1775 av James Cook, og de tre nordligste i 1819 av Fabian Gottlieb von Bellingshausen.
Argentina gjør krav på Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og resten av de britiske territoriene i Sør-Atlanteren.
Øyene blir administrert av en britisk kommissær som har tilhold på Falklandsøyene. Siden 1982 har øyene hatt 14. juni som frigjøringsdag. En grunnlov ble vedtatt 3. oktober 1985. Lovgivningen er basert på britisk lov.
Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken på Sør-Georgia som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904. Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomhetene var dominert av nordmenn. I desember 1965 forlot de siste hvalfangerne øya.
| Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene (engelsk: South Georgia and the South Sandwich Islands) er et britisk oversjøisk territorium i Sør-Atlanteren, som består av øya Sør-Georgia og øygruppen Sør-Sandwichøyene med 11 mindre øyer.
Sør-Georgia ble oppdaget av Antoine de la Roché i april 1675, fartøyet hans var kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England. Øya ble sett på ny av spanjolen Gregorio Jerez i 1756. James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1775 og var den første som gikk i land på øya. De 8 sørligste av Sør-Sandwichøyene ble oppdaget i 1775 av James Cook, og de tre nordligste i 1819 av Fabian Gottlieb von Bellingshausen.
Argentina gjør krav på Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og resten av de britiske territoriene i Sør-Atlanteren.
Øyene blir administrert av en britisk kommissær som har tilhold på Falklandsøyene. Siden 1982 har øyene hatt 14. juni som frigjøringsdag. En grunnlov ble vedtatt 3. oktober 1985. Lovgivningen er basert på britisk lov.
Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken på Sør-Georgia som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904. Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomhetene var dominert av nordmenn. I desember 1965 forlot de siste hvalfangerne øya.
== Geografi ==
Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene består av 12 hovedøyer, Sør-Georgia og de 11 øyene Zavodovski, Leskov, Visokoi, Candlemas, Vindication, Saunders, Montagu, Bristol, Bellingshausen, Cook og Thule som utgjør Sør-Sandwichøyene.
=== Sør-Georgia ===
Sør-Georgia ligger sør for den antarktiske konvergensen på mellom 53,58º og 54,53º sørlig breddegrad og 35,57º og 38,01º vestlig lengdegrad. Sør-Georgias sørlige breddegrad tilsvarer Kiels nordlige breddegrad og det er like langt fra Sør-Georgia til Sydpolen som fra Hamburg til Nordpolen. Det er 1 390 km til Falklandsøyene som ligger i nord-nordvest, 2 150 km til Kapp Horn og 4 800 km til Kapp det gode håp.
Sør-Georgia har med de små omkringliggende øyene et areal på 3 756 km², et areal tilnærmet like stort som Alta kommune og som utgjør 96 % av Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes areal (3 903 km²). Selve øya Sør-Georgia har et areal på 3 528 km². Øya er 170 km lang og fra 2 til 40 km bred. Øya har to fjellkjeder, Allardyce Range og Salvesen Range. Det høyeste fjellet er Mount Paget på 2 934 moh som ble besteget for første gang i 1964. I alt elleve fjelltopper er høyere enn 2 000 meter. Fjellkjedene og den bratte sørkysten skjermer nordkysten for vind og lavtrykk som kommer fra Drakestredet i vest og Antarktis i sør. Noen av øyene og holmene rundt Sør-Georgia er Albatrossøya, Annenkovøya, Birdøya, Cooperøya, Pickersgilløyene, Welcome Islands og Willisøyene. I tillegg regnes de avsidesliggende klippene Shag Rocks (med Black Rock) og Clerke Rocks som en del av øygruppen. Store deler av øyas kyststripe er vanskelig tilgjengelig for ilandstigning. Om sommeren er 75 % av øya er dekket av snø og is og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele øya snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskjöldbreen er den største. Sør-Georgia ligger ca. 1390 km sørøst for Falklandsøyene. Det samlede arealet er på 4066 km². Det er et fjellete landskap med 11 topper over 2000 meter.
Havdybden rundt Sør-Georgia er opptil 4 000 meter.Seks landstasjoner og en oppankringshavn ble etablert på øya under hvalfangertiden, alle på øyas nordøstkyst.
=== Sør-Sandwichøyene ===
Sør-Sandwichøyene består av 11 øyer som danner en kjede av øyer fra nord til sør i området 56°18'–59°27'S, 26°23'–28°08'W, mellom 563 km og 805 km sørøst for Sør-Georgia.
Nordlige Sør-Sandwichøyene består av Traversay Islands og Candlemas Islands, mens sørlige Sør-Sandwichøyene består av øygruppen Southern Thule. De tre største øyene, Saunders, Montagu og Bristol, ligger mellom disse øygruppene. Nordvest for Zavodovskiøya ligger Protector Shoal, en undersjøisk vulkan.
Sør-Sandwichøyene høyeste punkt er Mount Belinda på 1 370 moh på Montaguøya.
Sør-Sandwichøyene er ubebodd, men en helårsbemannet argentinsk forskningsstasjon fantes på Thule fra 1976 til 1982.
De 11 mindre øyene som danner Sør-Sandwichøyene er, fra nord mot sør:
== Biologi ==
Sør-Georiga og Sør-Sandwichøyene har store hekkende bestander av fugler, og mange av disse utgjør en betydelig del av verdensbestanden. I tillegg har Sør-Georgia fugler som er endemiske, som sørgeorgiapiplerken og sørgeorgiaspissand. På Sør-Georgia vokser ca. 50 forskjellige frøplanter, noe som er langt fra den rikdommen arktisk flora kan oppvise. I havet rundt øya finnes det 20 blekksprutarter og 120 fiskearter.
=== Fugler ===
På Sør-Georgia er det 30 millioner fugler som hekker, fordelt på 31 arter hvorav 27 er sjøfugler. Det er observert 81 fuglearter. Øya har om lag halvparten av verdensbestanden av gulltoppingvin, gråhodealbatross, nordkjempepetrell, hvithakepetrell og antarktishvalfugl, hvor bestanden av antarktishvalfugl på øya er 22 millioner. Det meste av verdensbestanden av sørgeorgiaskarv (Phalacrocorax georgianus) lever her. Sørgeorgiapiplerken er endemisk for øya og finnes kun i rottefrie områder. Bestanden er på 3-4 000. Sørgeorgiaspissand er en underart av spisshaleand og er også endemisk for øya og bestanden er på kun 1 000.Hekkebestanden av verdens største sjøfugl, vandrealbatrossen, er på 4 000 par og utgjør 15 % av verdensbestanden. Gråhodealbatrossens hekkebestand på Sør-Georgia er 80 000 par og utgjør 46 % av verdensbestanden. I tillegg hekker gråalbatross (5–8 000 par) og svartbrynalbatross (100 000 par).Snøpetrellen holder til i fjellene på Sør-Georgia på over 1 000 meters høyde. Nord- og sørkjempepetrellene holder til rundt de store sel- og pingvinkoloniene og livnærer seg på døde dyr. Kjempepetrellene teller henholdsvis 3 000 og 5 000 par.
=== Pingviner ===
På Sør-Georgia hekker det 400 000 kongepingvinpar og øya er den viktigste hekkeplassen for arten i verden. Den største kolonien er på 39 000 par og kolonien på Salisbury Plain er på 27 000 par. Bestanden av kongepingvin har økt med 5 % hvert eneste år de siste 80 årene.På Birdøya og i bukta Elsehul hekker 2,7 millioner gulltoppingviner. Bestanden av gulltoppingvin er redusert med 50 % de siste 25 årene.Sør på Sør-Georgia hekker 105 000 par bøylepingviner og 6 000 par ringpingviner
=== Seler ===
I oktober hvert år kommer halvparten av verdens 600 000 sydlige sjøelefanter til Sør-Georgia å yngle. Sjøelefanten kan bli opptil 6 meter lang og veie 4 000 kg. Sjøelefanten ble utsatt for omfattende jaktvirksomhet på grunn av oljen i fettet og omkring 1870 var det nesten ikke sjøelefant igjen på øya.Den antarktiske pelsselen (Arctocephalus gazella) var nær ved å bli utryddet på begynnelsen av 1900-tallet på grunn av overbeskatning og bestanden på Sør-Georgia var nede i 100 individer. På 1960-tallet økte bestanden med 16 % i året og i 1976 hadde bestanden økt til 100 000. Bestanden fortsetter å øke og er nå passert 2,5 millioner. 95 % av verdensbestanden holder til på øya. Den største tettheten av antarktisk pelssel er på Birdøya hvor det er en sel for hver sjette kvadratmeter, totalt 65 000.
=== Introduserte pattedyr ===
Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene hadde opprinnelig ikke landbaserte pattedyr, men under både sel- og hvalfangstperioden ble det gjort forsøk på å introdusere dyr til Sør-Georgia. Noen dyr ble introdusert som husdyr, mens andre ble forsøkt satt ut i naturen. Blant dyrene som ble introdusert er hester, rein, storfe, sau, geit, griser, fjærkre, gjess, katter, hunder, rødrev og til og med en ape. Kun reinen har overlevd, i tillegg er brunrotte og husmus utilsiktet introdusert som følge av skipsanløp.De første ti reinsdyrene ble satt ut av Lauritz Larsen på oppdrag fra Carl Anton Larsen. Hovedmålet var å ha naturlig tilgang til kjøtt. De første ti reinsdyrene var tamrein kjøpt fra en bonde i Valdres i 1911 og satt ut ved Ocean Harbour på Barffhalvøya. I 1912 ble det satt ut fem reinsdyr i Leith Harbour og økte etter kort tid til 20, men alle ble tatt av et snøskred på begynnelsen av 1920-tallet. I 1925 ble det hentet syv reinsdyr fra Hardangervidda til Husvik. På det meste var det 3 000 reinsdyr på øya. I dag utgjør reinsdyrstammen 2 300 dyr, hvor 500 er ved Strømnesfjorden og 1 800 er i området rundt Grytviken og Cumberland Bay. De to reinsdyrstammene er atskilt av fjell. Reinsdyr spiser vanligvis mose og lav, men det er det lite av på Sør-Georgia, slik at kostholdet er lagt om til gress. Reinsdyrene i Cumberland Bay er vesentlig mindre av vekst enn reinsdyr på Hardangervidda, noe som kan tyde på at det er for mange dyr. Reinsdyrene i Strømnesfjorden er større enn de i Cumberland Bay. På oppdrag fra britiske myndigheter ble hele reinsdyrstammen skutt av innleide norske jegere i 2013-2014.
Sør-Georgia var det eneste stedet i verden hvor man kunne se villrein sammen med pingviner. Sørgeorgiske reinsdyrkalver har blitt hentet til Falklandsøyene for reindrift.Husmus finnes i Shallop Cove i Queen Maud Bay på øyas nordvestside. Husmusa har utviklet et tykt fettlag, noe som tyder på at den tilpasser seg det kalde klimaet.Brunrotta ble utilsiktet introdusert på slutten av 1700-tallet i forbindelse med skipsanløp og finnes i dag på store deler av øya, men konsentrasjonen er størst i de nedlagte hvalfangststasjonene. Det er ingen rovdyr på Sør-Georgia ut over sørhavsjo (Stercorarius antarcticus), slik at tilveksten av brunrotter begrenses av mattilgangen. Fuglereder på bakken er et lett bytte for brunrottene og mange av fuglene har forsvunnet fra rotteområdene og flyttet til rottefrie områder.
== Klima ==
På Sør-Georgia kommer dagtemperaturen ved sjøen vanligvis ikke over 2°C om vinteren (august) og 10°C om sommeren (januar). Minimumstemperaturen om vinteren er normalt -4°C og kommer sjeldent under -10°C. Laveste målte temperatur er -19,4°C i Grytviken. Årlig nedbør er ca. 1500 mm og det meste kommer i form av sludd eller snø. Om sommeren er 75 % av Sør-Georgia dekket av snø og is og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele Sør-Georgia snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskiöldbreen er den største. Ved fønvind kommer vinden opp vestsiden av fjellene og ned på østsiden, hvor vinden blir varmere og tørrere. Dette kan føre til temperaturer opp til 20°C om sommeren. Den varmeste målte temperaturen er på 23,5°C i GrytvikenFarvannet rundt Sør-Georgia er kaldt året rundt på grunn av havstrømmer fra Antarktis. Farvannene er som regel fri for pakkis om vinteren, men tynn is kan samle seg i beskyttede bukter. Isfjell forekommer hyppig. Sjøtemperaturen synker til 0°C i slutten av august og stiger til 4°C i begynnelsen av april.
Klimatabell for Sør-Georgia
== Historie ==
=== Øyene oppdages ===
Sør-Georgia antas først å ha blitt sett i 1675 av londonkjøpmannen Antoine de la Roché. Øya ble på nytt sett av spanjolen Gregorio Jerez på handelsskipet «León» som kom fra Saint-Malo 28. eller 29. juni 1756.James Cook kom frem til Annenkovøya utenfor Sør-Georgia 14. januar 1775 og tre dager senere ankret han utenfor en bukt som fikk navnet Possession Bay. Cook og hans mannskap gikk i land og kartla øya og tok den i besittelse på vegne av Storbritannia. Øya ble navngitt Isle of Georgia etter Storbritannias daværende konge Georg III.
James Cook trodde først han hadde oppdaget det antarktiske kontinent, men etter å ha rundet sørspissen av øya gjenkjente de Annenkovøya. Det ble klart at de hadde kommet til en øy og øyas sørspiss ble navngitt Cape Disappointment.
Ville klipper hevet seg med sine høye topper til de forsvant i skyene, og dalene lå dekket av evig sne. Ikke et tre eller en busk var å se, nei, ikke engang stor nok til å lage en tannpirker. Jeg landet på tre forskjellige steder, heiste flagget og tok landet i besittelse i Hans Majestets navn under avfyring av en geværsalve.
James Cook seilte videre sørover og oppdaget Clerke Rocks og de åtte sørligste øyene i Sør-Sandwichøyene. Øyene ble fikk navnet Sandwich Land etter 4. jarl av Sandwich, John Montagu. 45 år senere oppdaget en russisk ekspedisjon under ledelse av Fabian von Bellingshausen de tre nordligste øyene i øygruppen.
=== Sel- og hvalfangst ===
Den første selfangeren som antas å ha kommet til Sør-Georgia var engelskmannen Thomas Delano, som reiste ut fra London i 1786. I perioden som fulgte ble selfangsten dominert av amerikanere fra østkysten av Nord-Amerika. Ut over 1800-tallet var det flere oppgangs- og nedgangstider på Sør-Georgia. I 1881 ble den første fangstbegrensningen i Antarktis innført av de britiske myndighetene på Falklandsøyene da de la begrensninger på selfangsten på Sør-Georgia. Selbestanden var sterkt truet og i 1886 rapporterte fangstskuta «Express» at de hadde kun sett én sel på hele Sør-Georgia. En tysk ekspedisjon i 1928 rapporterte om det samme. I dag er bestanden av sel på over tre millioner individer.
Den tyske vitenskapsmannen Georg Forster var med på Cooks jordomseiling og spådde i 1775 at hvis Nordishavet en gang ble tomt for hval, kunne hvalfangerne fange så mange de ønsket i Sørishavet. Meldingen om særdeles store mengder hval førte i første omgang ikke til særlig interesse for hvalfangst. Først i 1890-årene ble de første hvalfangstekspedisjonene til Antarktis utrustet, med blant annet Robert Kinnes fra Dundee i Skottland, Christen Christensen fra Sandefjord med to «Jason»-ekspedisjoner og Svend Foyn fra Tønsberg med «Antarctic». De to «Jason»-ekspedisjonene ble utført i 1892-93 og 1893-94 med Carl Anton Larsen som kaptein.Etter hjemkomsten etter den andre «Jason»-ekspedisjonen kontaktet Carl Anton Larsen engelske myndigheter med tanke på å sette opp en landstasjon på Sør-Georgia. Etter ti år klarte han å realisere planene. Med hjelp fra det argentinske hvalfangstselskapet Compañia Argentina de Pesca etablerte Carl Anton Larsen den første landstasjonen i Antaktis i Grytviken på Sør-Georgia i 1904. Med seg hadde han 60 vestfoldinger. I løpet av tre måneder ble 165 tonn hvalolje produsert og i det første driftsåret fanget selskapets eneste skute 183 hval. Senere ble landstasjonene Strømnes (1906), Husvik (1907), Leith Harbour (1909), Ocean Harbour (1909) og Prince Olav Harbour (1911) etablert, samt oppankringshavnen Godthul (1908). Hvalfangstvirksomheten på Sør-Georgia var hovedsakelig drevet, men norsk arbeidskraft og med norsk, britisk, sørafrikansk og argentinsk kapital.
Carl Anton Larsen gjorde undersøkelser på Sør-Sandwichøyene i 1908. Han observerte mye hval, men rapporterte om mangel på brukbare havner. Ferguson Bay på Thule kunne være en mulighet, men den var isfri bare en liten del av sesongen. I tillegg rapporterte han at flere av øyene hadde vulkansk aktivitet, og under ilandstigning på Zavodovski skal han ha blitt syk av den svovelholdige luften.Først da de britiske myndighetene i 1910 gjorde det klart at det ikke ville bli utstedt flere fangstlisenser på Sør-Georgia eller Sør-Shetlandsøyene, kom det søknader om å drive hvalfangst ved Sør-Sandwichøyene. Av de innvilgede lisensene, var det imidlertid kun Christen Christensens selskap A/S Kosmos som tok sin i bruk sesongen 1911/12. Ekspedisjonen ble imidlertid omringet av is før de kom frem til sitt bestemmelsessted Ferguson Bay og den ene av ekspedisjonens to skuter sank. Videre interesse i området rundt Sør-Sandwichøyene uteble, og ingen av de seks lisensene som var innvilget for sesongen 1912/13 ble tatt i bruk.
I 1927 ble Anglo-Norse Company Ltd innvilget en femårs-lisens for å operere med et flytende hvalkokeri ved Sør-Sandwichøyene. Selskapet ble administrert av Hans Borge i Tønsberg, men det var britiske finansinstitusjoner som hadde aksjemajoriteten gjennom et holdingselskap. Kokeriet «Anglo Norse» opererte i sesongen 1927/28 langs iskanten mellom Sør-Sandwichøyene og Sør-Orknøyene. I 1929 ble konsesjonen overført til et nytt selskap, Falkland Shipowners Ltd fra London. Selskapet ble ledet av Anton von der Lippe fra Tønsberg, som også hadde interesser i Tønsbergs Hvalfangeri. Anglo-Norse Co. Ltd. stod imidlertid fremdeles for fangsten, da selskapet leide det nye kokeriet av Falkland Shipowners, også dette ved navn «Anglo Norse». Igjen ble det fanget langs iskanten, og i løpet av de to sesongene før industrien kollapset i 1931, ble det fanget over 1 700 hval fra fem hvalbåter.
Av Sør-Georgias landstasjoner var Grytviken lengst i drift, fra 1904 til 1965. Godthul var i drift fra 1908 til 1917 og igjen fra 1922 til 1929. Ocean Harbour var i drift fra 1909 til 1920. Leith Harbour startet opp i 1909, stengte for ett år i 1933 og under andre verdenskrig og avviklet driften i 1964. I Husvik var det drift fra 1907 til 1931 og fra 1945 til 1960, med unntak av 1957–58-sesongen. Strømnes ble etablert uten landfast virksomhet i 1906 og to år senere startet byggingen av landstasjonen. Hvalfangstvirksomheten i Strømnes opphørte i 1931 og stedet fungerte som reparasjonshavn frem til 1961. Prince Olav Harbour var i drift fra 1907 til 1934, hvor landstasjonen først var ferdigbygd i 1919.
Av den totale hvalfangsten i Antarktis, stod landstasjonene på Sør-Georgia for 10 %.
=== Ernest Shackleton ===
Ernest Shackleton ville gjenerobre Englands posisjon som verdens polarnasjon etter at Robert Scott tapte kappløpet til Sydpolen mot Roald Amundsen. Hans Endurance-ekspedisjon skulle krysse hele det antarktiske kontinent på nesten 3 000 km fra Weddellhavet til Rosshavet. På vei ned til Weddellhavet ankom Ernest Shackletons «Endurance» Grytviken 5. november 1914. De ble værende i fire uker og fikk supplert materialer, brensel og hunder fra Hudson's Bay Company. De dro fra Grytviken 5. desember.
Når jeg kommer tilbake til England, skal jeg opprette et selskap for hvalfangst på Sør-Georgia. Med en investering på 50 000 pund, kan man garantert tjene 50–100 000 pund netto pr. år. Dette er en gullgruve som bare få mennesker kjenner til
Fartøyet ble imidlertid skrudd ned av isen. Deler av ekspedisjonen klarte gjennom en seilas på 1 300 km, i en liten båt på 22 fot, fra Elefantøya å nå Sør-Georgia. En stor fjellkjede deler øya og hvalfangststasjonene lå på nordkysten. Høye bølger og undervannsrev gjorde at de ikke kunne gå til land og det var for risikabelt å prøve å runde øya. Om natten blåste det opp til storm og orkan neste morgen med ti meter høye bølger. Nok en natt ble tilbrakt i livbåten. Ut på ettermiddagen neste dag, 10. mai 1916 kl 17.00 gikk de i land i King Haakon Bay etter å ha vært på en 17-dagers lang seilas fra Elefantøya. Åtte dager etter ilandstigningen startet Ernest Shackleton, Tom Crean og Frank Worsley kryssingen av øya, noe ingen hadde gjort før dem. De tre andre ble igjen på stranda. I mangel av ryggsekk ble proviant og utstyr puttet i lommene. Isbrodder ble laget ved å skru skruene fra livbåten inn i støvlene. Etter å gått i et døgn satte de seg ned for å hvile, og de hadde utsikt over Fortuna Bay. De visste ikke hvor de var, men mente å dra kjensel på noen av fjellene lengre øst etter besøket på øya i november 1914. De hørte en svak revelje i det fjerne og konstaterte at den tilhørte en hvalfangststasjon. Noen timer og et fjellpass senere så de ned på den norske hvalfangststasjonen Strømnes. Fjellturen tok 36 timer i det som i ettertid viste seg å være den eneste finværsperioden på flere uker. I Strømnes kom de i kontakt med stasjonsbestyreren og en båt ble umiddelbart sendt rundt øya for å hente de tre som hadde blitt igjen. Tre dager senere seilte Shackleton av gårde for å hente mannskapet på Elefantøya.
Ernest Shackleton besøkte Sør-Georgia i alt tre ganger og alle besøkene var et resultat av at hans opprinnelige plan hadde feilet. Den første gangen la han om kursen fra Falklandsøyene til Sør-Georgia for å unngå tyske krigsskip. Det andre besøket var i 1916 med livbåten «James Caird» etter forliset av «Endurance». Tredje gang var med skipet «Quest» i 1922 som var i dårlig forfatning med en dødssyk Ernest Shackleton ombord.
=== Argentinsk okkupasjon av Sør-Georgia ===
Innledningen til Falklandskrigen startet i Leith Harbour 19. mars 1982. Christian Salvesen Ltd hadde gitt den argentinske skraphandleren Constantino Davidoff i oppdrag å rydde opp skrapmetaller fra Husvik, Strømnes og Leith Harbour for £115 000. Til oppdraget hadde Davidoff med seg 41 arbeidere som ble fraktet til Leith Harbour av det argentinske marineskipet ARA «Bahía Buen Suceso». Skipet rapporterte ikke sin ankomst til den britiske garnisonen i Grytviken. Argentinske soldater ble satt i land og det argentinske flagget heist. Deretter startet Davidoff og hans menn oppdraget med oppryddingen.2. april invaderte argentinske styrker Falklandsøyene og dagen etter seilte ARA «Bahía Buen Suceso» og ARA «Guerrico» til Grytviken og satte i land 200 soldater. Britenes styrke i Grytviken utgjorde 22 soldater. Det argentinske angrepet varte i to timer og ble avsluttet da britene overga seg. Alle britiske soldater og vitenskapsmenn ble deretter tatt som krigsfanger.Britene igangsatte Operasjon Paraquet under ledelse av major Guy Sheridan. En stor britisk marinestyrke ble samlet på Ascension hvor de seilte sammen til Sør-Georgia. HMS «Antrim», RFA «Tidespring» og HMS «Endurance» ankom øya 20. april. Marinesoldater fra Special Boat Squadron ble ilandsatt for oppklaringsoppdrag dagen etter. Neste dag krasjet to britiske helikoptre på Fortunabreen under værforhold med dårlig sikt og sterk vind.23. april fikk britene inn en ubåt på sonaren og videre operasjoner ble innstilt og RFA «Tidespring» ble sendt lengre til havs for å unngå sammenstøt. 24. april regrupperte de britiske styrkene seg med mål å angripe ubåten. Tidlig om morgenen 25. april ble den argentinske ubåten ARA «Santa Fe» sett av et helikopter fra HMS «Antrim», som angrep ubåten med en synkemine. Ytterligere angrep ble utført av et helikopter fra HMS «Brilliant» som avfyrte en torpedo og HMS «Endurance» og HMS «Plymouth» som avfyrte flere sjømålsmissiler, hvor en sjømålsmissil traff. Ubåten fikk store skader og seilte inn til King Edward Points brygge hvor den ble forlatt.
En militærstyrke på 75 menn ble samlet sammen på HMS «Antrim» og fløyet inn til Hestesletten utenfor King Edward Point med ildstøtte fra HMS «Antrim» og HMS «Plymouth». Den argentinske garnisonen overga seg uten kamp og 137 soldater ble tatt til fange på ettermiddagen 25. april. Den lille argentinske garnisonen i Leith Harbour overga seg til HMS «Plymouth» og HMS «Endurance» neste dag.Etter Falklandskrigen ble bevilgningene til British Antarctic Survey økt med 60 %.
== Politikk ==
=== Administrasjon ===
I 1985 ble Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene utskilt som et eget britisk oversjøisk territorium med en egen kommissær som er dronningens øverste representant og med ansvar for administrasjon, rettsvesen, økonomi og myndighetsutøvelse for øygruppen. Frem til 1985 var Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene underlagt Falklandsøyene.Kommissæren og hans administrasjon er lokalisert i Stanley på Falklandsøyene. To av kommissærens ansatte er stasjonert i King Edward Point utenfor Grytviken på Sør-Georgia, med ansvar for havnen, toll, immigrasjon, fiske og turisme. Politiske råd og veiledninger kommer fra Storbritannias regjering via Utenriksdepartementet i London. I forsvarsrelaterte saker får kommissæren støtte fra kommandøren av de britiske styrkene på Falklandsøyene, som er underlagt Forsvarsministeriet.Forskere fra British Antarctic Survey i King Edward Point finansieres av både de lokale myndighetene og Utenriksdepartementet, men er administrativt underlagt British Antarctic Surveys hovedkontor i Cambridge.Fra oktober 2010 har Nigel Haywood vært Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes kommissær.
=== Suverenitet ===
Suvereniteten over Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene kreves av både Storbritannia og Argentina, hvor Storbritannia utøver de facto kontroll over øya og har gjort dette siden øya ble annektert i 1908. Argentina har krevd suverenitet over Sør-Georgia siden 1927 og for Sør-Sandwichøyene siden 1938.James Cook og hans mannskap tok Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene i besittelse på vegne av Storbritannia i 1775, men Storbritannia gjorde lite for å følge opp sitt krav frem til 1843 da et kongelig brev («Letters Patent») ble utstedt for hvordan Falklandsøyene med Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene skulle administreres. Det kongelige brevet ble revidert i 1876 og 1892.
På bakgrunn av en henvendelse fra norske myndigheter om suvereniteten over områdene som var dekket av Britisk Antarktis, utga britiske myndigheter et oppdatert kongelig brev i 1908 hvor de fastslo at «Sør-Orknøyene, Graham Land, Sør-Georgia og Sør-Shetlandsøyene i Sørishavet sør for 50°S og mellom 20°V og 80°V» var en del av Falklandsøyene. 28. mars 1917 ble et nytt kongelig brev utstedt for å ekskludere alt land nord for 58°S og vest for 50°V, da deler at dette terrioriet omfattet den søramerikanske fastlandet. Både Argentina og Chile fikk på forespørsel overlevert det kongelige brevet fra 1908, men ingen av landene protesterte på det britiske kravet.
Det argentinskregistrerte hvalfangstselskapet Compañía Argentina de Pesca som var ledet av nordmannen Carl Anton Larsen var det første selskapet til å starte virksomhet på øya i 1904. I 1906 signerte Compañía Argentina de Pesca en leieavtale med myndighetene på Falklandsøyene og etter annekteringen i 1908 kjøpte selskapet britiske lisenser for å drive virksomhet på øya.Storbritannia tok i 1947, 1951, 1953 og 1954 initiativ til å bringe suverenitetsspørsmålet til Den internasjonale domstolen i Haag på bakgrunn av de argentinske kravene om suverenitet. Henvendelsen ble avvist av Argentina. Da Storbritannia ensidig tok saken til domstolen 4. mai 1955 avslo Argentina å samarbeide og påberopte seg at domstolen manglet jurisdiksjon.Argentina etablerte en militærbase, Corbeta Uruguay, på Thule Island helt sør på Sør-Sandwichøyene i november 1976. Militærbasen ble oppdaget av Storbritannia i desember og protesterte via diplomatiske kanaler. En spesialstyrke med oppdragsnavnet Operasjon Journeyman ble sendt til Falklandsøyene november 1977 for å hindre en potensiell invasjon. Corbeta Uruguay var under argentinsk kontroll frem til 20. juni 1982.
Christian Salvesen Plc hadde gitt et argentinsk selskap i oppdrag å rydde opp i skrapmetaller i Leith Harbour, Husvik og Strømnes. Det argentinske marinefartøyet som transporterte arbeiderne rapporterte ikke sin ankomst 19. mars 1982 til den britiske garnisonen i Grytviken. Arbeiderne ble satt i lang sammen med argentinske soldater og det argentinske flagget heist. 3. april ble 200 argentinske soldater satt i land i Grytviken. To britiske marinefartøyer angrep Grytviken 25. april og den argentinske garnisonen overga seg uten kamp og 137 soldater ble tatt til fange. Den lille argentinske garnisonen i Leith Harbour overga seg neste dag.Argentina anser øyene som en del av departementet Islas del Atlántico Sur som er en del av provinsen Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur. Kravet på øyene er nedfelt i den argentinske grunnloven fra 1994, men har siden 1995 fastholdt at de ikke vil bruke militærmakt for å oppnå suverenitet over øyene.25. juni 1996 kom Mercosurlandene Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay, samt Bolivia og Chile med en felleserklæring hvor de sammen støtter Argentinas krav til suverenitet over Falklandsøyene, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene med omkringliggende havområder. 19. januar 2007 ble felleserklæringen gjentatt.
== Næringsliv ==
=== Fiskerivirksomhet ===
Etter problemer med tyvfiske besluttet øygruppens myndigheter i 1993 å utvide den økonomiske sonen til 200 nautiske mil. I forbindelse med utvidelsen av den økonomiske sonen ble det innført en bevarings- og forvaltningsplan for å styre tilgangen til områdets fiskeressurser. Alle fartøyer som ønsker å fiske i den økonomiske sonen må ha lisens fra det britiske Fiskeridirektoratet. Antall tildelte lisenser og fangstkvote fastsettes årlig av Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR). Hovedartene som det er tillatt å fiske er patagonisk tannfisk, antarktisk isfisk, krill og krabber.
=== Turisme ===
De fleste turistene som besøker Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene kommer til Sør-Georgia med cruiseskip, men noen kommer også med egne båter. Det er ingen ordinær offentlig transport til øya. Totalt er det 30 cruiseskip med 2 000 passasjerer som besøker Sør-Georgia hvert år. De mest besøkte stedene er Grytviken, Strømnes og Salisbury Plain. Det er ikke nødvendig med visum for å besøke øya, men alle besøkende, uavhengig av nasjonalitet, må søke om ilandstigningstillatelse 60 dager i forkant. Ilandstigningsavgiften er på £100 pr person..
=== Økonomi ===
Myndighetenes totale inntekter for Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene var i 2006 på £4,4 millioner og utgiftene var på £4,5 millioner. De viktigste inntektskildene var salg av fiskekort, havneavgifter fra skip og besøkende, salg av frimerker og minnemynter. De største utgiftspostene var knyttet til fiskerivirksomheten, som administrasjon, forskning og bevaring, samt bevaringsprosjekter, produksjon av frimerker og støtte til museet i Grytviken.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kilder til artikkelen:
Svend Einar Hansen: Hvalfangerkirken. Genesis forlag, 1999. ISBN 82-476-0109-5
Arild Pettersen: Syd Georgia – Eventyrernes øy. Færder forlag, 1999. ISBN 82-7911-015-1
Tom Schandy: Syd Georgia – Kongenes øy. Kulturhistorisk forlag, 2001. ISBN 82-92069-10-0
Jeff Rubin: Antarctica. Lonely Planet, 2000. ISBN 0-86442-772-7Videre lesing:
Robert K. Headland: The Island of South Georgia. Cambridge University Press, 1984. ISBN 0-521-25274-1
== Eksterne lenker ==
(en) South Georgia and the South Sandwich Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) South Georgia and the South Sandwich Islands – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Offisiell hjemmeside
(en) CIA World Factbook om Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene Arkivert 13. august 2015 hos Wayback Machine.
(en) James Cook, Chart of the Discoveries made in the South Atlantic Ocean, in His Majestys Ship Resolution, under the Command of Captain Cook, in January 1775, W. Strahan and T. Cadel, London, 1777. | , som er et britisk oversjøisk territorium | 4,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mount_Andromeda | 2023-02-04 | Mount Andromeda | ['Kategori:Pekere'] | Mount Andromeda kan vise til:
Mount Andromeda (Alberta) – i Canada
Mount Andromeda (Sør-Sandwichøyene) | Mount Andromeda kan vise til:
Mount Andromeda (Alberta) – i Canada
Mount Andromeda (Sør-Sandwichøyene) | Mount Andromeda kan vise til: | 4,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1891 | 2023-02-04 | Filmåret 1891 | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med filmlenker hvor P345 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker med P345 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1891', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1891', 'Kategori:Utgivelser fra 1891', 'Kategori:Verk fra 1891'] | Filmåret 1891 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1891.
| Filmåret 1891 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1891.
== Årets filmer ==
Dickson Greeting
Duncan and Another, Blacksmith Shop
Duncan or Devonald with Muslin Cloud
Duncan Smoking
Men Boxing
Monkey and Another, Boxing
Newark Athlete
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
== Referanser == | Filmåret 1891 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1891. | 4,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Quadrant_Peak | 2023-02-04 | Quadrant Peak | ['Kategori:26°V', 'Kategori:57°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Fjell på Sør-Sandwichøyene', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Quadrant Peak er det høyeste punktet på øya Vindication i Sør-Sandwichøyene, som er en del av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Quadrant Peak er 430 moh.
Fjelltoppen ble navngitt av UK Antarctic Place-Names Committee (UK-APC) i 1971 og fikk navnet etter sitt kvadratiske utseende. | Quadrant Peak er det høyeste punktet på øya Vindication i Sør-Sandwichøyene, som er en del av det britiske oversjøiske territoriumet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Quadrant Peak er 430 moh.
Fjelltoppen ble navngitt av UK Antarctic Place-Names Committee (UK-APC) i 1971 og fikk navnet etter sitt kvadratiske utseende. | , som er et britisk oversjøisk territorium | 4,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flyttsamelista | 2023-02-04 | Flyttsamelista | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier i Norge', 'Kategori:Samisk politikk'] | Flyttsamelista (nordsamisk: Johttisápmelaččaid Listu) er et samisk politisk parti i Norge. Partiet stiller bare liste i Ávjovárri valgkrets, som består av kommunene Karasjok, Kautokeino og Porsanger .
| Flyttsamelista (nordsamisk: Johttisápmelaččaid Listu) er et samisk politisk parti i Norge. Partiet stiller bare liste i Ávjovárri valgkrets, som består av kommunene Karasjok, Kautokeino og Porsanger .
== Representanter på Sametinget ==
Per Andersen Bæhr, satt fra 1997 til 2017
Anders Somby jr. var valgt i periodene 2009-13 og 2017–21
Berit Marie Eira er valgt i perioden 2021-25
== Referanser == | Flyttsamelista (nordsamisk: Johttisápmelaččaid Listu) er et samisk politisk parti i Norge. Partiet stiller bare liste i Ávjovárri valgkrets, som består av kommunene Karasjok, Kautokeino og Porsanger . | 4,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Omar_Barboza | 2023-02-04 | Omar Barboza | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. juli', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Partiledere', 'Kategori:Personer fra Maracaibo', 'Kategori:Venezuelanske politikere'] | Omar Barboza er partileder for det politiske opposisjonspartiet Un Nuevo Tiempo (En Ny Tid) i Venezuela som er i opposisjon til Hugo Chávez som sitter som president i Venezuela.
Etter den andre folkeavstemningen 14. februar 2009, der 54 prosent av de stemmeberettigede i Venezuela stemte for å endre grunnloven i Venezuela slik at president Hugo Chávez kan stille til gjenvalg som president i Venezuela så mange ganger han vil, uttalte Barboza til The Associated Press at «Vi er demokrater. Vi aksepterer resultatet.», men la til at «I praksis blir dette et diktatur. Det er kontroll over all makt, manglende maktdeling, skruppelløs bruk av statlige ressurser og forfølgelse av motstandere».
| Omar Barboza er partileder for det politiske opposisjonspartiet Un Nuevo Tiempo (En Ny Tid) i Venezuela som er i opposisjon til Hugo Chávez som sitter som president i Venezuela.
Etter den andre folkeavstemningen 14. februar 2009, der 54 prosent av de stemmeberettigede i Venezuela stemte for å endre grunnloven i Venezuela slik at president Hugo Chávez kan stille til gjenvalg som president i Venezuela så mange ganger han vil, uttalte Barboza til The Associated Press at «Vi er demokrater. Vi aksepterer resultatet.», men la til at «I praksis blir dette et diktatur. Det er kontroll over all makt, manglende maktdeling, skruppelløs bruk av statlige ressurser og forfølgelse av motstandere».
== Referanser == | Omar Barboza er partileder for det politiske opposisjonspartiet Un Nuevo Tiempo (En Ny Tid) i Venezuela som er i opposisjon til Hugo Chávez som sitter som president i Venezuela. | 4,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wiebke_Synn%C3%B8ve_Sl%C3%A5tsveen | 2023-02-04 | Wiebke Synnøve Slåtsveen | ['Kategori:Ap-politikere i Finnmark', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 26. april', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lokalpolitikere i Lebesby', 'Kategori:Norske sametingspolitikere', 'Kategori:Personer tilknyttet TINE'] | Wiebke Synnøve Slåtsveen (født 26. april 1967) er sametingsrepresentant for Arbeiderpartiet i perioden 2005-2009. Hun er også medlem av Plan- og finanskomiteen.
Hun har tidligere hatt flere kommunale verv i Lebesby kommune, og har jobbet hos TINE i Alta, bl.a. som hygieneansvarlig og kvalitetssjef. I dag er hun bonde ved siden av politikken.
Hun er gift med Svein Slåtsveen og har to barn.
| Wiebke Synnøve Slåtsveen (født 26. april 1967) er sametingsrepresentant for Arbeiderpartiet i perioden 2005-2009. Hun er også medlem av Plan- og finanskomiteen.
Hun har tidligere hatt flere kommunale verv i Lebesby kommune, og har jobbet hos TINE i Alta, bl.a. som hygieneansvarlig og kvalitetssjef. I dag er hun bonde ved siden av politikken.
Hun er gift med Svein Slåtsveen og har to barn.
== Eksterne lenker ==
Biografi på Sametinget | Wiebke Synnøve Slåtsveen (født 26. april 1967) er sametingsrepresentant for Arbeiderpartiet i perioden 2005-2009. | 4,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Petasekund | 2023-02-04 | Petasekund | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Multipler av SI-enheter', 'Kategori:Tidsenheter'] | Petasekund er en SI-enhet for måling av tid.
Et petasekund er lik 1015 sekunder eller 31 688 764 år, 195 døgn, 10 timer, 23 minutter og 59 sekunder.
Symbolet for petasekund er Ps.
1 petasekund er lik:
1 000 terasekunder
0,001 exasekunder
0,000 001 zettasekunder
0,000 000 001 yottasekunderOg motsatt:
1 terasekund = 0,001 petasekunder
1 exasekund = 1 000 petasekunder
1 zettasekund = 1 000 000 petasekunder
1 yottasekund = 1 000 000 000 petasekunder | Petasekund er en SI-enhet for måling av tid.
Et petasekund er lik 1015 sekunder eller 31 688 764 år, 195 døgn, 10 timer, 23 minutter og 59 sekunder.
Symbolet for petasekund er Ps.
1 petasekund er lik:
1 000 terasekunder
0,001 exasekunder
0,000 001 zettasekunder
0,000 000 001 yottasekunderOg motsatt:
1 terasekund = 0,001 petasekunder
1 exasekund = 1 000 petasekunder
1 zettasekund = 1 000 000 petasekunder
1 yottasekund = 1 000 000 000 petasekunder | Petasekund er en SI-enhet for måling av tid. | 4,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Individuelle_klagesalmer | 2023-02-04 | Individuelle klagesalmer | ['Kategori:Salmenes bok'] | Individuelle klagesalmer er en sjangerbetegnelse benyttet til å kategorisere salmetekster fra Salmenes bok i Det gamle testamente og tilsvarende tekster som uttrykker en klage og en bønn fra en enkeltperson til en gud. Denne type salmer er de det finnes flest av i Det gamle testamente. Ifølge Hermann Gunkels bok «Einleitung in die Psalmen» kan følgende 54 salmer regnes til denne kategorien: Salme 3; 4; 5; 6; 7; 11; 12; 13; 17; 22; 26; 27; 28; 31; 35; 36; 38; 39; 40; 41; 42/43; 51; 52; 54; 55; 56; 57; 58; 59; 61; 62; 63; 64; 69; 70; 71; 73; 75; 77; 84; 86; 88; 94; 102; 109; 120; 121; 130; 139; 140; 141; 142; 143. Denne typen bønner finnes også i andre gammeltestamentlige tekster, og andre nærorientalske tekstfunn.
| Individuelle klagesalmer er en sjangerbetegnelse benyttet til å kategorisere salmetekster fra Salmenes bok i Det gamle testamente og tilsvarende tekster som uttrykker en klage og en bønn fra en enkeltperson til en gud. Denne type salmer er de det finnes flest av i Det gamle testamente. Ifølge Hermann Gunkels bok «Einleitung in die Psalmen» kan følgende 54 salmer regnes til denne kategorien: Salme 3; 4; 5; 6; 7; 11; 12; 13; 17; 22; 26; 27; 28; 31; 35; 36; 38; 39; 40; 41; 42/43; 51; 52; 54; 55; 56; 57; 58; 59; 61; 62; 63; 64; 69; 70; 71; 73; 75; 77; 84; 86; 88; 94; 102; 109; 120; 121; 130; 139; 140; 141; 142; 143. Denne typen bønner finnes også i andre gammeltestamentlige tekster, og andre nærorientalske tekstfunn.
== Formelementer i en individuell klage ==
Den individuelle klagen består av bestemte sjangerelementer. De typiske komponentene i en individuell klage er [1] Tilrop, [2] Selvbeskrivelse (Elendighetsskildring), [3] Bønn, [4] Tillitsutsagn, [5] Argumenter for Guds inngripen (Beveggrunner), [6] Løfter og [7] Takk og Lovsang Hvert av disse momentene har sin retoriske funksjon i bønnen.
Salmer blir kategorisert som individuelle klager fordi de hovedsakelig består av disse elementene. Det har forøvrig vært en diskusjon hvorfor det finnes et vendepunkt i alle individuelle klagesalmer i Salmenes bok (utenom Salme 88), hvor bønnen går over i takk og lovsang. Det finnes tre ulike måter å forstå disse takk- og lovsangsmomentene i salmene, og disse representerer måter å oversette verbet i Salme 13:6 «jeg har satt min lit til» (בטחתי). Det kan enten tolkes som et ordinært perfektum (som oversettelsen), eller det kan tolkes som et perfectum confidentia (også kalt perfectum propheticum): «Men jeg stolte på din trofasthet» underforstått at den som ber skal tenke seg at hjelpen allerede har inntruffet ved at bønnen er fremført. Den tredje måten å oversette dette på er som et Perfectum coincidentiae: «Jeg stolte på din trofasthet», i betydningen fortid, hvor man uttrykker at bønnhørelsen allerede har funnet sted. I så fall vil vers 6 være et tillegg som er satt inn etter at bønnen har blitt oppfylt. Hver av disse måtene å forklare stemningsomslagene i de individuelle klagesalmene har hatt sine tilhengere. Men den forklaringen som har vært mest populær, og som bl. a. Hermann Gunkel stod for var den andre av disse løsningene: perfectum confidentiae eller profeticum hvor bønnhørelsen ble forutsatt som en del av bønnehandlingen.
== Hvem har benyttet disse bønnene? ==
Det er et vesentlig problem ved disse tekstene at alle, med unntak av Salme 13 inneholder sjangerforstyrrende momenter. Det finnes uttrykk i disse tekstene som bryter med bønnesjangeren, og som omhandler andre ting. Disse momentene regnes å være innskudd i eldre tekster. De opprinnelige tekstene var følgelig bønner som man bad i nødsituasjoner, men tekstene synes videre å ha blitt benyttet som lesetekster for å huske gudens under.
Det finnes ingen fortellende tekster i Det gamle testamente hvor det står at den nødlidende leste en bønn, eller at en profet eller prest leste en bønn for vedkommende. Det typiske er at den som er i nød enten selv sier en improvisert bønn, eller at en profet fremførte en improvisert bønn på den nødlidendes vegne. I mange av de babylonske bønnene følger det omfattende instruksjoner med hva slags rituelle handlinger som skal utføres sammen med bønnen. I de fleste av disse instruksjonene er det benyttet tiltaleform «Du skal...» underforstått at den som skal be bønnen er av det lavere presteskapet, og at teksten er til opplæringsformål. Det er rimelig å tenke at det også er slik flere av grunnsjiktene i de individuelle klagene i Det gamle testamentet opprinnelig er blitt til. Et annet fenomen man kjenner fra babylonia er at kongelige bønner blir skrevet ned i nødssituasjoner. Det er også mulig at noen av bønnene kan ha blitt til på en slik måte. Vi har en bønn i 2 Kongebok 20:2 hvor en konge (Hiskia) ber en bønn når han er syk, men denne er kort og improvisert. Så det er altså mulig at bønner kan ha blitt nedskrevet til bruk i en bestemt situasjon, men man har ikke gammeltestamentlige eksempler til støtte for dette.
== Hvor ble disse bønnene benyttet? ==
Selve salmetekstene synes altså å ha vært benyttet i opplærings- og gudstjenestesammenhenger, men sjangeren individuell klage har sin opprinnelse og plass i livet i virkelige bønner (1 Samuelsbok 1:11). Det forekommer i enkelte fortellinger at slike bønner blir uttalt ved et helligsted. Men dette kunne ikke være tilfelle om personer var synlig syke, for da ble man utestengt fra helligstedene. Selv ikke kongen fikk tilgang til tempelet når han var syk (2 Kongebok 20:2). Det synes mer typisk at disse bønnene ble bedd i hjemmet, enten av en selv (Jesaja 44:17), eller av en profet (2 Kongebok 20:2).
== Referanser == | Individuelle klagesalmer er en sjangerbetegnelse benyttet til å kategorisere salmetekster fra Salmenes bok i Det gamle testamente og tilsvarende tekster som uttrykker en klage og en bønn fra en enkeltperson til en gud. Denne type salmer er de det finnes flest av i Det gamle testamente. | 4,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Espen_Grjotheim | 2023-02-04 | Espen Grjotheim | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Deltakere i Stjernekamp', 'Kategori:Fødsler 20. september', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske Idol-deltakere', 'Kategori:Norske musikalartister', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Norske skuespillere'] | Espen Grjotheim (født 20. september 1976) er en norsk sanger og skuespiller fra Grimstad, bosatt i Oslo. Han har medvirket i en lang rekke scene-, musikk- og TV-produksjoner, og har hatt bærende roller i flere av de aller største musikkteateroppsetningene i Norge.
| Espen Grjotheim (født 20. september 1976) er en norsk sanger og skuespiller fra Grimstad, bosatt i Oslo. Han har medvirket i en lang rekke scene-, musikk- og TV-produksjoner, og har hatt bærende roller i flere av de aller største musikkteateroppsetningene i Norge.
== Karriere ==
Han var Norges første Phantom i The Phantom of the Opera, og har spilt i oppsetninger av Mamma Mia, We Will Rock You, Chess, Les Misérables, Kristina från Duvemåla, Fame, Jesus Christ Superstar, La Cage Aux Folles, I blanke messingen. Han portretterte Amy Winehouse i teaterkonserten 27 the Club og spilte rollen som Serge i Yasmina Rezas Kunst.
Grjotheim har også spilt i showkonsertene Vi elsker ABBA og Store Norske, begge på Edderkoppen Scene i Oslo. Han har dessuten medvirket i flere forestillinger utenfor Norge, blant annet i Tyskland og Storbritannia.
Han har vært gjestevokalist for Secret Garden, og han har medvirket på flere av deres innspillinger og turneer, både nasjonalt og internasjonalt.Han ble nominert til norsk musikkteaterpris i 2015 og 2016 og 2019. I 2018 mottok han Broadway Worlds regionale utmerkelse for beste skuespiller i en musikal, for sin innsats i The Phantom of the Opera.
== Scene og film ==
Playmobil The Movie (norsk), Maximus (DMG Entertainment
Chess, Freddie Trumper (Folketeateret)
Løvenes konge (norsk), Simba (Walt Disney Pictures)
The Phantom of the Opera, Phantom (Folketeateret)
Rock Dog (norsk), Angus (Dream Factory Group)
Store Norske (Edderkoppen Scene)
Trolls (norsk), Bekk (Dreamworks)
Jungelboken, Gråbror (Chateau Neuf)
Vi elsker ABBA (Edderkoppen Scene)
Kunst av Yasmina Reza, Serge (Agder Teater, Kilden)
The Book of Life (norsk), Manolo (20th Century Fox)
27 the Club, Amy Winehouse (Brageteateret)
Chess, Freddie Trumper ( NOSO Tromsø)
Jesus Christ Superstar, Jesus (Lørenskog Hus)
Les Miserables Jean Valjean (Kilden/Sandnes Kulturhus/Rogaland Teater)
We Will Rock You, Gallileo (Folketeatret)
Inger Lise elsker 70-tallet (2010, Edderkoppen teater)
Prinsessen og frosken, Prins Naveen (Disney)
Mamma Mia!, Sky (2009, Folketeatret)
Secret Garden World Tour (2008)
Musical Starlights (2008, europaturné)
Jul i Barne-TV (2007, norgesturné, NRK Aktivum)
Kristian And fra Herli Land, Kristian And (2007, Kristiansand Dyrepark)
La Cage aux folles, Jean Michelle (2004, Oslo Nye Teater)
Fame, Nick (2003, Chat Noir)
I blanke messingen, Buddy Walsh (2002, DNS)
Saucy Jack and the Space Vixens, Mitch (2002, London/ Edinburgh)
Fire of Dance (2001, europaturné)
Nasareeren, Jesus (2000, Fjæreheia)
Sugar, Knuckles (1999, Chateau Neuf)
Jesus Christ Superstar, Apostel (1998, Oslo Spektrum)
Folk og røvere i Kardemomme by, Tommy (1988, Riksteatret)
== Diskografi ==
2019: Løvenes konge, norsk innspilling (Walt Disney Records)
2019: Helene Bøksle og Espen Grjotheim, Live in Symphony (Laterna)
2019: Secret Garden, Storyteller (Universal Music)
2016: Secret Garden, Live at Kilden (Dreamcatcher)
2011: Secret Garden, Winter Poem (Universal Music)
2009: Secret Garden, Inside I'm Singing (Universal Music)
2008: Diverse artister, Dyreparkens barnesanger (Egmont Serieforlag)
2003: Diverse artister: Idol 03 (BMG)
2002: Diverse artister: Saucy Jack and the Space Vixens (offisiell innspilling)
2000: Diverse artister: Fire of Dance (Gigolo Records)
2000: Stray, Up All Night (VIRGIN RECORDS)
1999: Stray, Lifetime (VIRGIN RECORDS)
== Privat ==
Espen Grjotheim er gift og har fire døtre. Han er bosatt i Oslo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Espen Grjotheim på Internet Movie Database
(no) Espen Grjotheim hos Sceneweb | Espen Grjotheim (født 20. september 1976) er en norsk sanger og skuespiller fra Grimstad, bosatt i Oslo. | 4,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sir_Vereda | 2023-02-04 | Sir Vereda | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Gehenna-medlemmer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske black metal-musikere', 'Kategori:Norske trommeslagere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sir Vereda er artistnavnet til Thomas Haraldstad (født 1976), en av de tre grunnleggerne av det kjente norske bandet Gehenna. Han spilte trommer for bandet i 1993 før han forlot bandet rett før debutalbumet First Spell.
| Sir Vereda er artistnavnet til Thomas Haraldstad (født 1976), en av de tre grunnleggerne av det kjente norske bandet Gehenna. Han spilte trommer for bandet i 1993 før han forlot bandet rett før debutalbumet First Spell.
== Diskografi ==
Black Seared Heart (Demo, 1993)
Ancestor of the Darkly Sky (EP, 1993)
Black Seared Heart (Studioalbum, 1993)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sir Vereda på Discogs
(en) Sir Vereda på Encyclopaedia Metallum | Sir Vereda er artistnavnet til Thomas Haraldstad (født 1976), en av de tre grunnleggerne av det kjente norske bandet Gehenna. Han spilte trommer for bandet i 1993 før han forlot bandet rett før debutalbumet First Spell. | 4,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lasionycta | 2023-02-04 | Lasionycta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Christopher Aurivillius', 'Kategori:Hadeninae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1892', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Fjellfly (Lasionycta spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Hadeninae. Fire arter er funnet i Norge, av disse er tre forholdsvis sjeldne, nordlige arter, mens smellefjellfly (Lasionycta proxima) er nokså vanlig i lavlandet.
| Fjellfly (Lasionycta spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Hadeninae. Fire arter er funnet i Norge, av disse er tre forholdsvis sjeldne, nordlige arter, mens smellefjellfly (Lasionycta proxima) er nokså vanlig i lavlandet.
== Utseende ==
Små til middelsstore (vingespenn 21 – 34 mm for de norske artene), kraftige nattfly, stort sett mørkgrå på farge. Forvingen har gjerne utydelige tegninger på grunn av den mørke grunnfargen. Bakvingen er ofte lys med bredt mørk ytterkant.
== Levevis ==
De fleste av artene lever i nordlige skoger, på fjell og tundra, der larvene utvikler seg på ulike lave planter. De voksne sommerfuglene har en ganske kort flygetid på høysommeren.
== Utbredelse ==
Slekten forekommer i det nordlige Palearktis og i Nord-Amerika, der de fleste artene lever.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Slektene Eriopygodes og Anartomima blir ofte inkludert i Lasionycta.
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Ditrysia
Gruppen Apoditrysia
Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
Overfamilien Noctuoidea
Familien nattfly, Noctuidae
Underfamilien Hadeninae
Stammen Hadenini
Slekten Eriopygodes Hampson, 1905
rødknappfly, Eriopygodes imbecilla (Fabricius, 1794)
Slekten Anartomima Boursin, 1952
båndfjellfly, Anartomima secedens (Walker, 1858)
Slekten Lasionycta Aurivillius, 1892
Lasionycta calberlai (Staudinger, 1883) – Italia og Frankrike
Lasionycta impar (Staudinger, 1870) – Russland
klippefjellfly, Lasionycta leucocycla (Staudinger, 1857)
smellefjellfly, Lasionycta proxima (Hübner, 1809)
dvergbjørk-fjellfly, Lasionycta skraelingia (Herrich-Schäffer, 1852)
heifjellfly, Lasionycta staudingeri (Aurivillius, 1891)
== Referanser ==
== Kilder ==
Norges sommerfugler – Nattfly [1]
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [3]
== Eksterne lenker ==
(en) Lasionycta i Encyclopedia of Life
(en) Lasionycta i Global Biodiversity Information Facility
(no) Lasionycta hos Artsdatabanken
(sv) Lasionycta hos Dyntaxa
(en) Lasionycta hos Fauna Europaea
(en) Lasionycta hos ITIS
(en) Lasionycta hos NCBI
(en) Kategori:Lasionycta – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Lasionycta – detaljert informasjon på Wikispecies | * dvergbjørk-fjellfly | 4,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alan_Huckle | 2023-02-04 | Alan Huckle | ['Kategori:Anguilla', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer med tilknytning til Falklandsøyene', 'Kategori:Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene'] | Alan Edden Huckle (født 15. juni 1948) er en britisk guvernør og kommissær. Han var kommissær for Det britiske territoriet i Indiahavet og Britisk Antarktis fra 2001 til 2004, da han ble Anguillas guvernør. Han ble utnevnt til Anguillas guvernør i juli 2003 og tjenestegjorde fra 28. mai 2004 til juli 2006.
I juli 2005 ble han utnevnt til guvernør over det britiske oversjøiske territoriumet Falklandsøyene og kommissær for Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Andrew George etterfulgte ham som guvernør i Anguilla 10. juli 2006.
Nigel Haywood tiltrådte som guvernør over Falklandsøyene og kommissær for Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene etter Huckle den 16. oktober 2010.
| Alan Edden Huckle (født 15. juni 1948) er en britisk guvernør og kommissær. Han var kommissær for Det britiske territoriet i Indiahavet og Britisk Antarktis fra 2001 til 2004, da han ble Anguillas guvernør. Han ble utnevnt til Anguillas guvernør i juli 2003 og tjenestegjorde fra 28. mai 2004 til juli 2006.
I juli 2005 ble han utnevnt til guvernør over det britiske oversjøiske territoriumet Falklandsøyene og kommissær for Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Andrew George etterfulgte ham som guvernør i Anguilla 10. juli 2006.
Nigel Haywood tiltrådte som guvernør over Falklandsøyene og kommissær for Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene etter Huckle den 16. oktober 2010.
== Referanser == | | fsted = | 4,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Exasekund | 2023-02-04 | Exasekund | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Multipler av SI-enheter', 'Kategori:Tidsenheter'] | Exasekund er 1 trillion sekunder, eller 1018 sekunder. Enheten og er satt sammen av SI-prefikset exa, og sekund, SI-enheten for måling av tid.
Symbolet for exasekund er Es.
1 exasekund er lik:
1 000 000 terasekunder
1 000 petasekunder
0,000 001 zettasekunder
0,000 000 001 yottasekunderOg motsatt:
1 terasekund = 0,001 exasekunder
1 petasekund = 0,000 001 exasekunder
1 zettasekund = 1 000 exasekunder
1 yottasekund = 1 000 000 exasekunder | Exasekund er 1 trillion sekunder, eller 1018 sekunder. Enheten og er satt sammen av SI-prefikset exa, og sekund, SI-enheten for måling av tid.
Symbolet for exasekund er Es.
1 exasekund er lik:
1 000 000 terasekunder
1 000 petasekunder
0,000 001 zettasekunder
0,000 000 001 yottasekunderOg motsatt:
1 terasekund = 0,001 exasekunder
1 petasekund = 0,000 001 exasekunder
1 zettasekund = 1 000 exasekunder
1 yottasekund = 1 000 000 exasekunder | Exasekund er 1 trillion sekunder, eller 1018 sekunder. Enheten og er satt sammen av SI-prefikset exa, og sekund, SI-enheten for måling av tid. | 4,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Concert_for_George_(album) | 2023-02-04 | Concert for George (album) | ['Kategori:Anoushka Shankar-album', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Billy Preston-album', 'Kategori:Eric Clapton-album', 'Kategori:George Harrison-album', 'Kategori:Jeff Lynne-album', 'Kategori:Konsertalbum fra 2003', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Jeff Lynne', 'Kategori:Paul McCartney-album', 'Kategori:Ringo Starr-album', 'Kategori:Tom Petty-album'] | Concert for George er et konsertalbum til ære for George Harrison, gitt ut i 2003 i forbindelse med DVD-en med samme navn. Albumet består av liveopptredener fra mange av Harrisons velkjente sanger, fremført av hans nærmeste musikervenner. Concert for George blir sett på som en passelig og hjertlig feiring av Harrisons karriere.
| Concert for George er et konsertalbum til ære for George Harrison, gitt ut i 2003 i forbindelse med DVD-en med samme navn. Albumet består av liveopptredener fra mange av Harrisons velkjente sanger, fremført av hans nærmeste musikervenner. Concert for George blir sett på som en passelig og hjertlig feiring av Harrisons karriere.
== Struktur og utgivelse ==
Spilt inn i Royal Albert Hall den 29. november 2002 – første jubileum for Harrisons død – konserten inneholdt en del musikere som kjente Harrison godt. Eric Clapton, en av Harrisons næreste venner, ikke bare spiller, men er også musikalsk leder for showet. Ravi Shankar og hans datter Anoushka Shankar representerer Indisk musikk, en viktig innflytelse på Harrisons sound. Blant Harrisons rock and roll-kolleger er Jeff Lynne, Gary Brooker, Joe Brown, Tom Petty and the Heartbreakers, Billy Preston og to av Harrisons tidligere bandkompiser i The Beatles, Paul McCartney og Ringo Starr.
Concert for George ble gitt ut i november 2003, og markerte det to-årsdagen for Harrisons død. Albumet ble godt mottatt av publikum, den nådde nummer 97 i USA. I 2005 ble DVD-en med konserten tildelt en Grammy for «Best Long Form Music Video». DVD-en inneholder ytterligere materiale med blant annet; «Sit On My Face» og «The Lumberjack Song» av Monty Python, og «Horse To The Water» fremført av Jools Holland med vokal av Sam Brown, datter av den britiske sangeren Joe Brown. Disk 1 inneholder kinoversjonen av filmen, mens disk 2 er den fullstendige konserten.
I 2008 ble albumet lagt ut på iTunes med alle sangene nedenfor samt «Horse To The Water». Monty Python-sangene fra konserten var de eneste som ikke var med. iTunes krediterer feilaktig Paul McCartney som hovedutøver på sangen «Your Eyes». McCartney spiller ikke på sangen.
== Sporliste ==
Alle sanger er skrevet av George Harrison, unntatt hvor annet står.
=== Disk 1 ===
«Sarve Shaam» (Ravi Shankar) – 3:18
«Your Eyes (Sitar Solo)» (Ravi Shankar), fremført av Anoushka Shankar – 8:23
«The Inner Light», fremført av Jeff Lynne og Anoushka Shankar – 3:02
Originalt B-siden til The Beatles' singel «Lady Madonna» fra 1968
«Arpan» (Ravi Shankar), ledet av Anoushka Shankar – 23:02
=== Disk to ===
«I Want to Tell You», fremført av Jeff Lynne – 2:53
Originalt fra The Beatles' album Revolver fra 1966
«If I Needed Someone», fremført av Eric Clapton – 2:29
Originalt fra The Beatles' album Rubber Soul fra 1965
«Old Brown Shoe», fremført av Gary Brooker – 3:48
Originalt B-siden til The Beatles' singel «The Ballad of John and Yoko» fra 1969
«Give Me Love (Give Me Peace on Earth)», fremført av Jeff Lynne – 3:29
Originalt fra Harrisons album Living in the Material World fra 1973
«Beware of Darkness», fremført av Eric Clapton – 4:01
Originalt fra Harrisons album All Things Must Pass fra 1970
«Here Comes the Sun», fremført av Joe Brown – 3:09
Originalt fra The Beatles' album Abbey Road fra 1969
«That's the Way It Goes», fremført av Joe Brown – 3:40
Originalt fra Harrisons album Gone Troppo fra 1982
«Taxman», fremført av Tom Petty and the Heartbreakers – 3:11
Originalt fra The Beatles' album Revolver fra 1966
«I Need You», fremført av Tom Petty and the Heartbreakers – 3:00
Originalt fra The Beatles' album Help! fra 1965
«Handle with Care» (Harrison, Bob Dylan, Jeff Lynne, Tom Petty, Roy Orbison), fremført av Tom Petty and the Heartbreakers med Jeff Lynne og Dhani Harrison – 3:27
Originalt fra Traveling Wilburys' album Traveling Wilburys Vol. 1 fra 1988
«Isn't It a Pity», fremført av Billy Preston – 6:58
Originalt fra Harrisons album All Things Must Pass fra 1970
«Photograph» (Harrison, Richard Starkey), fremført av Ringo Starr – 3:57
Originalt fra Ringo Starrs album "Ringo" fra 1973
«Honey Don't» (Carl Perkins), fremført av Ringo Starr – 3:04
Originalt fra The Beatles' album Beatles for Sale fra 1964
«For You Blue», fremført av Paul McCartney – 3:05
Originalt fra The Beatles' album Let It Be fra 1970
«Something», fremført av Paul McCartney og Eric Clapton – 4:26
Originalt fra The Beatles' album Abbey Road fra 1969
«All Things Must Pass», fremført av Paul McCartney – 3:33
Originalt fra Harrisons album All Things Must Pass fra 1970
«While My Guitar Gently Weeps», fremført av Paul McCartney og Eric Clapton – 5:57
Originalt fra The Beatles' dobbeltalbum, The Beatles fra 1968
«My Sweet Lord», fremført av Billy Preston – 5:03
Originalt fra Harrisons album All Things Must Pass fra 1970
«Wah-Wah», fremført av Eric Clapton og Band – 6:06
Originalt fra Harrisons album All Things Must Pass fra 1970
«I'll See You in My Dreams» (Isham Jones, Gus Kahn), fremført av Joe Brown – 4:02
== Eksterne lenker ==
(en) Concert for George på Discogs
(en) Concert for George på MusicBrainz
(en) Concert for George på Spotify
(en) Concert for George på AllMusic | lenke | 4,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steffen_Simenstad | 2023-02-04 | Steffen Simenstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Gehenna-medlemmer', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske bassister', 'Kategori:Norske black metal-musikere', 'Kategori:Norske death metal-musikere', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Norske viking metal-musikere', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Tom Steffen Voetmann Simenstad, (født 1. desember 1976) også kjent under artistnavnet «Dolgar», er norsk bassist, vokalist og gitarist fra Hundvåg ved Stavanger.
Han er en av de tre grunnleggerne av det norske bandet Gehenna. Han har også spilt i band som Forlorn og Twin Obscenity.
Simenstad var privatist ved Kongsgård skole i Stavanger.
| Tom Steffen Voetmann Simenstad, (født 1. desember 1976) også kjent under artistnavnet «Dolgar», er norsk bassist, vokalist og gitarist fra Hundvåg ved Stavanger.
Han er en av de tre grunnleggerne av det norske bandet Gehenna. Han har også spilt i band som Forlorn og Twin Obscenity.
Simenstad var privatist ved Kongsgård skole i Stavanger.
== Diskografi ==
=== Gehenna ===
Black Seared Heart (Demo, 1993)
Ancestor of the Darkly Sky (EP, 1993)
First Spell (Studioalbum, 1994)
Seen Through the Veils of Darkness (The Second Spell) (Studioalbum, 1995)
Malice (Our Third Spell) (Studioalbum, 1996)
Black Seared Heart (Samlealbum, 1996)
Deadlights (EP, 1998)
Adimiron Black (Studioalbum, 1998)
Murder (Studioalbum, 2000)
WW (Studioalbum, 2005)
== Referanser == | | død = | 4,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fairytale | 2023-02-04 | Fairytale | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bidrag til Eurovision Song Contest 2009', 'Kategori:Norges bidrag til Eurovision Song Contest', 'Kategori:Sanger fremført på Hver gang vi møtes', 'Kategori:Vinnersanger i Melodi Grand Prix'] | «Fairytale» (norsk: eventyr) er en norsk folkemusikk-inspirert popsang som vant Melodi Grand Prix 2009 og deretter Eurovision Song Contest samme år. Sangen ble skrevet og fremført av Alexander Rybak, akkompagnert av to støttevokalister og tre dansere fra fridansgruppen Frikar.
| «Fairytale» (norsk: eventyr) er en norsk folkemusikk-inspirert popsang som vant Melodi Grand Prix 2009 og deretter Eurovision Song Contest samme år. Sangen ble skrevet og fremført av Alexander Rybak, akkompagnert av to støttevokalister og tre dansere fra fridansgruppen Frikar.
== Melodi Grand Prix ==
Låten er skrevet av Alexander Rybak som sendte den inn til Melodi Grand Prix høsten 2008. Musikalsk ansvarlig for konkurransen, Per Sundnes, likte sangen øyeblikkelig og fikk med danserne Hallgrim Hansegård, Sigbjørn Rua og Torkjell Børsheim fra fridansgruppen Frikar til å skape en ekstra norsk ramme rundt låten. Koristene Karianne Kjærnes og Jorunn Hauge akkompagnerte Rybak på vokalen.
Da sangen deltok i Delfinale 3 i Skien 7. februar 2009, ble den en øyeblikkelig hit. «Fairytale» kvalifiserte seg direkte til finalen og gikk inn på en tredjeplass på VG-lista uka etter. I finaleuken gikk «Fairytale» til topps på listen, og dette er første gang en deltakerlåt har toppet salgslisten før den norske finalen.I finalen i Oslo Spektrum lørdag 21. februar var «Fairytale» det sjette bidraget ut på scenen og kvalifiserte seg til gullfinalen. Der vant låten den mest knusende seieren i Melodi Grand Prix' historie. «Fairytale» fikk til sammen 747 888 stemmer – mer enn seks ganger så mange stemmer som Tone Damli som ble nummer to. Alexander Rybak fikk over 77 prosent av de 925 507 telefonstemmene som kom inn til de fire gullfinalistene.«Fairytale» ble liggende på VG-lista i hele 22 uker, hvorav ti uker som nummer én. Dette er den største suksessen til en norsk vinner noen gang.
== Veien mot Eurovision ==
Frem mot Eurovision Song Contest i Moskva ble «Fairytale» en stadig større favoritt til å vinne. Rybak ble raskt en stor kjendis i Norge, og norsk presse skrev om alt de kom om over – alt fra å finne jenta han sang om, til å analysere teksten og språket i sangen. Også utlandet fattet interesse for Alexander Rybak, og han ble overøst med blomster, brev og lykkeønskinger fra hele Europa. Sangeren preget både hitlister, forsider og ble til og med parodiert i VG Netts animasjonsserie Fanthomas.På plass i Moskva ble Alexander Rybak også raskt den mest omtalte deltakeren i Eurovision Song Contest, og også konkurrentene hyllet den norske artisten. Norsk presse fotfulgte Rybak og skrev side opp og ned om artisten i dagene før konkurransen. Den voldsomme mediainteressen kom blant annet til syne da Rybak drakk vodka hos den russiske fagdommeren og popstjernen Filipp Kirkorov. Seansen endte i førstesideoppslag i VG som mente festen sådde tvil om den russiske juryens habilitet. Til slutt endte det med at EBU ville sjekke saken, men Kirkorov trakk seg som jurymedlem før EBU fikk tatt stilling til saken. Pressen skrev også flere saker om at en norsk seier ville koste NRK dyrt – og det før konkurransen i det hele tatt hadde startet.
== Eurovision Song Contest ==
Alexander Rybak deltok i den andre semifinalen i Moskva torsdag 14. mai 2009. Der hadde han startnummer 6, og han vant semifinalen med 201 poeng. Dermed kvalifiserte han seg til finalen lørdag 16. mai.
I finalen hadde Rybak startnummer 20, og han stilte på scenen med det velkjente kostymet og fela si. Som i den norske finalen fikk Rybak støtte fra Frikar-danserne Hallgrim Hansegård, Sigbjørn Rua og Torkjell Børsheim samt koristene Karianne Kjærnes og Jorunn Hauge.
Da avstemningen startet, tok Norge ledelsen fra start. Etter at resultatene fra ti land var kommet inn, ledet Norges bidrag med dobbelt så mange poeng som andreplassen, og til slutt vant låten suverent med 16 tolvere og hele 387 poeng. Dette var 169 poeng mer enn Island som kom på andreplass. Poengsummen var tidenes høyeste i konkurransen, og den ble ikke slått før i 2016, da poengsystemet ble endret. Seieren var Norges tredje i konkurransen, de to første var «La det swinge» i 1985 og «Nocturne» i 1995.
== Om sangen ==
=== Teksten ===
Sangen handler om at Rybak ser tilbake til sin ungdomsforelskelse. Med tiden gled de to fra hverandre, men han har ikke kommet over henne. Når han finner henne, skal han vinne henne tilbake, for hun er hans «eventyr». Jenta i teksten er Rybaks ekskjæreste, fiolinisten Ingrid Berg Mehus, som selv deltok i Melodi Grand Prix ti år senere.
=== Andre versjoner ===
En rekke artister har laget egne versjoner av «Fairytale», og Lars Lillo-Stenberg spilte inn sangen i norsk versjon. Denne har tittelen «Eventyr» og ble fremført i TV 2-programmet Hver gang vi møtes i 2014. Rybak har også gitt ut «Fairytale» i russisk versjon, kalt «Skazka» (russisk: «Сказка», norsk: eventyr).
== Salgssuksess ==
«Fairytale» ble første gang spilt på norsk radio 9. januar 2009 og samtidig gjort tilgjengelig for nedlastning for mobilkundene til Telenor, som hadde inngått en eksklusiv avtale med NRK. 12. januar 2009 ble låten offisielt utgitt for digital nedlastning i Norge.«Fairytale» debuterte på en tredjeplass på VG-lista etter å ha deltatt i delfinalen i Skien, og uken før finalen toppet den listen. Dette var første gang en Melodi Grand Prix-låt toppet Norges offisielle salgsliste før finalen. Låten forble på listen i 22 uker, hvorav ti uker som nummer én. «Fairytale» ble også A-listet på flere norske radiokanaler, blant annet P3.Etter seieren kom også «Fairytale» inn på en rekke europeiske hitlister og nådde en tredjeplass på den europeiske topplisten og en tiendeplass på den britiske singellisten. Låten gikk til topps i Sverige, Danmark, Finland, Russland, Belgia og Island. Seieren banet også vei for en kjendistilværelse i Russland og nabolandene, og Rybak har siden deltatt i en rekke tv-programmer, filmer og show i regionen. I Norge ble Rybak kåret til Årets Spellemann under Spellemannprisen 2009.
=== Listeplasseringer ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sangteksten til Fairytale (diggiloo.net) | 29. mai 2009 (CD-singel) | 4,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ellinor_Hamsun | 2023-02-04 | Ellinor Hamsun | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. august', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler 23. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Knut Hamsun', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere'] | Ellinor Hamsun (født 23. oktober 1916, død 27. august 1987 i Danmark) var en norsk skuespillerinne. Hun var datter av Marie og Knut Hamsun.
Ellinor Hamsun arbeidet som skuespiller i Berlin fra 1936, og var fra 1938 til 1943 gift med den tyske filmregissøren Richard Schneider-Edenkoben. Hun forlot Tyskland i 1943 og dro hjem til Nørholm. Hun hadde store psykiske problemer, og led blant annet av bulimi. Hun ble lobotomert to ganger.Ellinor Hamsun levde nesten halvparten av sitt liv på pleieinstitusjoner i Danmark. Ellinor Hamsun etterlot ved sin død betydelige midler samt sine rettigheter til Marie og Knut Hamsuns verk til Ellinor Hamsuns Legat til Nørholms bevaring. Sammen med Stiftelsen Nørholm og familien Hamsun forvalter legatet eiendommen Nørholm ved Grimstad som et minne om Marie og Knut Hamsun, samtidig som eiendommen fungerer som privat hjem for familien.
Professor Gerd Høst har skrevet om sin ungdoms vennskap med Ellinor Hamsun i boka Mange slags kjærlighet (Aschehoug forlag, 2004)
| Ellinor Hamsun (født 23. oktober 1916, død 27. august 1987 i Danmark) var en norsk skuespillerinne. Hun var datter av Marie og Knut Hamsun.
Ellinor Hamsun arbeidet som skuespiller i Berlin fra 1936, og var fra 1938 til 1943 gift med den tyske filmregissøren Richard Schneider-Edenkoben. Hun forlot Tyskland i 1943 og dro hjem til Nørholm. Hun hadde store psykiske problemer, og led blant annet av bulimi. Hun ble lobotomert to ganger.Ellinor Hamsun levde nesten halvparten av sitt liv på pleieinstitusjoner i Danmark. Ellinor Hamsun etterlot ved sin død betydelige midler samt sine rettigheter til Marie og Knut Hamsuns verk til Ellinor Hamsuns Legat til Nørholms bevaring. Sammen med Stiftelsen Nørholm og familien Hamsun forvalter legatet eiendommen Nørholm ved Grimstad som et minne om Marie og Knut Hamsun, samtidig som eiendommen fungerer som privat hjem for familien.
Professor Gerd Høst har skrevet om sin ungdoms vennskap med Ellinor Hamsun i boka Mange slags kjærlighet (Aschehoug forlag, 2004)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ellinor Hamsun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ellinor Hamsun på Internet Movie Database | Ellinor Hamsun (født 23. oktober 1916, død 27. | 4,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zettasekund | 2023-02-04 | Zettasekund | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Multipler av SI-enheter', 'Kategori:Tidsenheter'] | Zettasekund er 1021 sekunder, og er satt sammen av det nest største SI-prefikset zetta, og sekund, SI-enheten for måling av tid.
Symbolet for zettasekund er Zs.
1 zettasekund er lik:
1 000 000 000 terasekunder
1 000 000 petasekunder
1 000 exasekunder
0,001 yottasekunderOg motsatt:
1 terasekund = 0,000 000 001 zettasekunder
1 petasekund = 0,000 001 zettasekunder
1 exasekund = 0,001 zettasekunder
1 yottasekund = 1 000 zettasekunder | Zettasekund er 1021 sekunder, og er satt sammen av det nest største SI-prefikset zetta, og sekund, SI-enheten for måling av tid.
Symbolet for zettasekund er Zs.
1 zettasekund er lik:
1 000 000 000 terasekunder
1 000 000 petasekunder
1 000 exasekunder
0,001 yottasekunderOg motsatt:
1 terasekund = 0,000 000 001 zettasekunder
1 petasekund = 0,000 001 zettasekunder
1 exasekund = 0,001 zettasekunder
1 yottasekund = 1 000 zettasekunder | Zettasekund er 1021 sekunder, og er satt sammen av det nest største SI-prefikset zetta, og sekund, SI-enheten for måling av tid. | 4,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tollvesen | 2023-02-04 | Tollvesen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tollvesen'] | Et tollvesen er en offentlig myndighet med ansvar for grensekontroll og vareførsel, det vil si kontroll og tilretteleggelse av import og eksport over grenser, herunder innkreving av toll. Tollvesenet er en av de tidligste historiske former for økonomisk forvaltning.Ansvaret for eksportkontroll kan være lagt til tollvesenet.Til utførelse av oppgavene kan tollvesenet gjerne benytte tolltjenestehunder.
| Et tollvesen er en offentlig myndighet med ansvar for grensekontroll og vareførsel, det vil si kontroll og tilretteleggelse av import og eksport over grenser, herunder innkreving av toll. Tollvesenet er en av de tidligste historiske former for økonomisk forvaltning.Ansvaret for eksportkontroll kan være lagt til tollvesenet.Til utførelse av oppgavene kan tollvesenet gjerne benytte tolltjenestehunder.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Tove Wihlborg Andersen og Gunnar Jakobsen. Dansk Toldhistorisk Bibliografi - 1982. Direktoratet for Toldvæsenet, 1981.
Mikael Venge m.fl., Dansk toldhistorie, 5 bind, Toldhistorisk Selskab, 1987-1990. ISBN 87-87796-07-4.
Zise - Told- og Skattehistorisk Tidsskrift. 1978-. ISSN 001 05-8355
Ole Degn. Toldarkiver før 1969. Vejledning og nøgle til toldarkiverne i landsarkiverne. Statens Arkiver & Told- og Skattehistorisk Selskab 1993. ISBN 87-87796-23-6
Anders Monrad Møller: "Kongerigske toldregnskaber fra det 18. århundrede" (Fortid og Nutid, bind XXVI, s. 86-103). | Et tollvesen er en offentlig myndighet med ansvar for grensekontroll og vareførsel, det vil si kontroll og tilretteleggelse av import og eksport over grenser, herunder innkreving av toll. Tollvesenet er en av de tidligste historiske former for økonomisk forvaltning. | 4,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tom_Petty | 2023-02-04 | Tom Petty | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2017', 'Kategori:Fødsler 20. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gainesville i Florida', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tom Petty', 'Kategori:Traveling Wilburys'] | Thomas Earl Petty (født 20. oktober 1950 i Gainesville i Florida i USA, død 2. oktober 2017) var en amerikansk låtskriver og gitarist.
Han var frontmann i Tom Petty & the Heartbreakers og medlem av bandet Mudcrutch. Han var også medlem av supergruppen The Traveling Wilburys, hvor han hadde pseudonymet Charlie T. Wilbury, Jr. Han stod bak en rekke hit-singler, mange som fortsatt spilles på radiostasjoner dedikert til klassisk rock. Petty var også en kritiker av dagens musikkindustri og at antallet uavhengige radiostasjoner er blitt redusert.Petty spilte hovedsakelig i The Heartbreakers det meste av sin karriere, men ga også ut solomateriale, eksempelvis albumet Highway Companion fra 2006, hvor han spilte de fleste instrumentene selv. Noen medlemmer fra The Heartbreakers spilte også på hans soloalbumer, og bandet backet ham alltid på turneer. Han turnerte også med Mudcrutch for å promotere debutalbumet. Den 3. februar 2008 spilte Tom Petty & the Heartbreakers i hovedpausen på Super Bowl XLII.I 2017 dro Tom Petty & the Heartbreakers på 40-årsjubileumsturné, turneen ble avsluttet 25. september med en opptreden på Hollywood Bowl. Denne konserten skulle bli Tom Petty sin siste, han døde 2. oktober 2017.
| Thomas Earl Petty (født 20. oktober 1950 i Gainesville i Florida i USA, død 2. oktober 2017) var en amerikansk låtskriver og gitarist.
Han var frontmann i Tom Petty & the Heartbreakers og medlem av bandet Mudcrutch. Han var også medlem av supergruppen The Traveling Wilburys, hvor han hadde pseudonymet Charlie T. Wilbury, Jr. Han stod bak en rekke hit-singler, mange som fortsatt spilles på radiostasjoner dedikert til klassisk rock. Petty var også en kritiker av dagens musikkindustri og at antallet uavhengige radiostasjoner er blitt redusert.Petty spilte hovedsakelig i The Heartbreakers det meste av sin karriere, men ga også ut solomateriale, eksempelvis albumet Highway Companion fra 2006, hvor han spilte de fleste instrumentene selv. Noen medlemmer fra The Heartbreakers spilte også på hans soloalbumer, og bandet backet ham alltid på turneer. Han turnerte også med Mudcrutch for å promotere debutalbumet. Den 3. februar 2008 spilte Tom Petty & the Heartbreakers i hovedpausen på Super Bowl XLII.I 2017 dro Tom Petty & the Heartbreakers på 40-årsjubileumsturné, turneen ble avsluttet 25. september med en opptreden på Hollywood Bowl. Denne konserten skulle bli Tom Petty sin siste, han døde 2. oktober 2017.
== Tidlig liv ==
Tom Petty ble født og vokste opp i Gainesville, Florida. Han gikk på Gainesville High School. Hans interesse for rock & roll begynte i en alder av 10 da han møtte Elvis Presley. Det var sommeren 1961, onkelen hans jobbet på settet på Presleys film Follow That Dream i nærheten av Ocala, Florida og inviterte Petty til å komme ned på settet. Han ble en Elvis Presley-fan og byttet sin Wham-O sprettert mot en boks med Elvis plater. I et intervju fra 2006 på National Public Radio-programmet Fresh Air, fortalte Petty at han visste han ville være i et band da han så The Beatles på The Ed Sullivan Show. En av hans første gitarlærere var Don Felder, som senere skulle bli med i The Eagles.Som ung mann jobbet Petty på Universitetet i Florida, men var aldri en student. Et tre som han plantet da han jobbet på universitetet er nå kalt «The Tom Petty tree».
== Plateartist ==
=== Tom Petty & the Heartbreakers (1976–1987) ===
For mer utdypende artikkel, se Tom Petty & the Heartbreakers
Etter å ha jobbet med hans tidlige band The Sundowners, The Epics og Mudcrutch (den tredje med trommeslageren Randall Marsh, og fremtidige medlem av the Heartbreakers Mike Campbell og Benmont Tench). Han begynte innspillingskarrieren med the Heartbreakers (Mike Campbell, Benmont Tench, Ron Blair, Stan Lynch) med debutalbumet Tom Petty & the Heartbreakers i 1976. Albumet fikk i begynnelsen ingen spesiell popularitet i USA. Men sangen «American Girl» er i ettertid blitt en av gruppens klassikere og den er coveret av over 40 andre artister og benyttet i filmer og tv-serier som en referanse på musikk fra denne tiden. Singelen Breakdown ble gjenutgitt i 1977 og nådde #40 tidlig i 1978 etter at bandet hadde turnert i England sammen med Nils Lofgren. Debutalbumet ble gitt ut av Shelter Records, som på den tiden ble distribuert av ABC Records.
Gruppas andre album, You're Gonna Get It!, ble bandets første Top 40-album og inneholdt singlene «I Need to Know» og «Listen to Her Heart». Deres tredje album, Damn the Torpedoes solgte til platina, hvilket tilsvarte nesten to millioner solgte kopier; og inneholder singlene «Don't Do Me Like That» og «Refugee».I september 1979 spilte Tom Petty and the Heartbreakers på en konsert i Madison Square Garden i New York kalt «Forente musikere for trygg energi». Deres fremførelse av «Cry To Me» endte opp på det offisielle albumet fra konserten, No Nukes (Nei til atomkraft).Hard Promises fra 1981 ble en topp-ti hit, den gikk til platina og inneholdt hitsingelen «The Waiting». Albumet hadde også Pettys første duet, «Insider» med Stevie Nicks.
Bassisten Ron Blair sluttet i gruppen og ble erstattet på det femte albumet (Long After Dark fra 1982) av Howie Epstein; denne daværende oppsetningen varte fram til 1994. I 1985 deltok bandet på Live Aid, der de spilte fire sanger på John F. Kennedy Stadium i Philadelphia. Samme året ga de ut platen Southern Accents, som hadde hitsingelen «Don't Come Around Here No More», som var produsert av Dave Stewart. Videoen hadde Petty utkledt som den gale hattemakeren fra filmen Alice i Eventyrland, som ertet og jagde Alice, deretter kuttet de henne opp og spiste henne som om hun var en kake. Den følgende turneen ble til et konsertalbum, Pack Up the Plantation: Live! og en invitasjon til å turnere med Bob Dylan. Tom Petty & the Heartbreakers ble med Dylan på hans True Confessions-turne og spilte også noe sammen med Grateful Dead i 1986 og 1987. I 1987 ga gruppen ut albumet Let Me Up (I've Had Enough). Den inneholder sangen «Jammin' Me» hvor Petty sang sammen med Dylan.
=== Traveling Wilburys, solokarriere, og med Heartbreakers (1988–1991) ===
I 1988 ble Petty et av medlemmene i sammensetningen The Traveling Wilburys, sammen med Bob Dylan, George Harrison, Roy Orbison, og Jeff Lynne. Bandets første sang «Handle with Care» var ment som en B-side på en av Harrisons singler, men musikerne mente at den var for god og at det var så moro å spille den slik at de fortsette. De spilte deretter inn ytterligere ni sanger til de hadde et helt album, Traveling Wilburys Vol. 1. Deres andre album, sluppet i 1990, Traveling Wilburys Vol. 3 ble spilt inn uten den da nylig avdøde Orbison. Albumet ble hetende Vol. 3 som et svar på piratkopier fra studioinnspillinger som ble solgt som «Travelling Wilburys Vol. 2». I senere år har Petty begynt å spille Travelling Wilburys-sanger på turneene sine, blant annet «Handle with Care» på konserter i 2003–2006 og «End of the Line» i 2008.
I 1989 ga Petty ut Full Moon Fever, som hadde sanger som «I Won't Back Down», «Free Fallin'» og «Runnin' Down a Dream». Det var hans første soloalbum, selv om flere Heartbreakers og andre kjente musikere spilte: Mike Campbell produserte albumet sammen med Petty og Jeff Lynne kjent fra Electric Light Orchestra, musikere på platen var blant annet Campbell, Lynne, og Roy Orbison og George Harrison. (Ringo Starr dukker opp på trommer i videoen for «I Won't Back Down», men Phil Jones var den som egentlig spilte). Ettersom alle originale medlemmene fra The Traveling Wilburys med unntak av Bob Dylan deltok på albumet er albumet stundom blitt sett på som en uoffisiell oppfølger til Wilburys debutalbum.
Petty kom sammen med the Heartbreakers igjen for sitt neste album, Into the Great Wide Open, i 1991. Det ble produsert sammen med Lynne og hadde hitsinglene «Learning to Fly» og «Into The Great Wide Open», den siste hadde Johnny Depp, Gabrielle Anwar, Faye Dunaway, og Matt LeBlanc i videoen.
=== Overgang til Warner Bros. Records (1991 – 2017) ===
I 1989, mens han var under kontrakt med plateselskapet MCA signerte Petty i hemmelighet en lønnsom kontrakt med Warner Bros. Records. Hans første album på det nye selskapet var Wildflowers fra 1994, det hadde singlene «You Don't Know How It Feels», «You Wreck Me», «It's Good to Be King» og «A Higher Place». Albumet, som var produsert av Rick Rubin ble en stor suksess og solgte 3 millioner eksemplarer i USA.
I 1996 ble Petty gjenforent med the Heartbreakers og ga ut plate med musikken fra filmen She's the One (Cameron Diaz og Jennifer Aniston. Albumets singler var «Walls (Circus)» (sammen med Lindsey Buckingham), «Climb that Hill» og en sang skrevet av Lucinda Williams, «Change the Locks». Albumet inneholdt også en coverversjon av låten «Asshole», en sang av gruppa Beck. Samme år spilte bandet sammen med Johnny Cash på Unchained, som Cash vant en Grammy for Beste country-album (Cash kom senere til å spille inn sin versjon av Pettys sang «I Won't Back Down» på American III: Solitary Man).
I 1999 slapp Tom Petty & the Heartbreakers sitt siste album med Rubin som produser, Echo. To sanger ble gitt ut som singler i USA, «Room at the Top» og «Free Girl Now». Albumet nådde 10.-plass på de amerikanske musikklistene.
Tom Petty & the Heartbreakers spilte inn sangen «I Won't Back Down» på America: A Tribute to Heroes, en veldedighetskonsert for ofrene av 11. september-angrepene. Det følgende året spilte de «Taxman», «I Need You», og «Handle With Care» (den siste sammen med Jeff Lynne, Dhani Harrison (George Harrisons sønn), og Jim Keltner) på Concert for George, en hyllestkonsert til Pettys venn George Harrison.
Sangen The Last DJ fra 2002 hadde flere angrep på musikkindustrien, kritikk av grådighet, utvanning av musikken, og tåpelige popmusikkutgivelser av altfor unge jenter. Albumet nådde 9.-plass på de amerikanske musikklistene.
I 2005 startet Tom Petty sitt eget radioshow, «Buried Treasure» på XM Radio hvor han fremmet egen musikksmak og utvalg fra sin personlige platesamling.
I februar 2006 ble Tom Petty & The Heartbreakers hovedbandet på den femte årlige Bonnaroo Music Festival Music and Arts Festival. I juli 2006 ga Petty ut et nytt soloalbum, Highway Companion, som inneholdt hitlåten «Saving Grace». Albumet debuterte som nummer 4 på Billboard-listene, dette ble Pettys høyeste listeplassering siden introduksjonen av Nielsen SoundScan-systemet for sporing av albumsalg i 1991. I 2006 hyret American Broadcasting Company Petty for å lage musikk til dekningen av National Basketball Association playoffs.
I løpet av sommeren 2007 ble Tom Petty igjen forent med sine gamle bandkompiser Tom Leadon og Randall Marsh sammen med Heartbreakers Benmont Tench & Mike Campbell for å gjenforene bandet Mudcrutch. De fire spilte inn et nytt album sammen som ble sluppet 29. april 2008 og ble kalt Mudcrutch. Albumet inneholdt 14 sanger. «Vi spilte sammen og deretter begynte vi å prate om gamle dager», har Tom Leadon sagt.
I januar 2008 ble det kunngjort at Tom Petty & The Heartbreakers skulle holde en turne i USA og Canada som skulle begynne 30. mai.3. februar 2008 opptredte Tom Petty & the Heartbreakers i hovedpausen på Super Bowl XLII (Super Bowl 42) på University of Phoenix Stadium. I løpet av showet spilte de «American Girl», «I Won't Back Down», «Free Fallin'», og «Runnin' Down a Dream», i den rekkefølgen. «I Won't Back Down» ble brukt i rulleteksten i BBC2s kringkasting.
I april 2008 slapp Mudcrutch albumet de hadde spilt inn da de gjenforente i 2007. Bandet ble dannet i 1967 i Gainesville, Forida før de flyttet til California, hvor de ga ut en single i 1974 før de skilte lag. Bandet hadde Petty på bassgitar og vokal, fremtidige Heartbreakere Mike Campbell på gitar og Benmont Tench på keyboard pluss andre. Bandet promoterte albumet med en kort turne i California tidlig i 2008 før Petty gjenopptok en planlagt turne med Heartbreakers i løpet av juni-august 2008.
I 2010 kom bandets tolvte album Mojo, som nådde nummer to på Billboard 200 albumlisten. Utgivelsen av Mojo ble etterfulgt av en nordamerikansk sommerturné. I 2012 dro bandet på en verdensturné som inkluderte deres første europeiske opptreden på 20 år.Tom Petty and the Heartbreakers sitt trettende studioalbum, Hypnotic Eye, kom i 2014. Albumet debuterte som nummer én på Billboard 200, og ble det første Tom Petty and the Heartbreakers-albumet som noensinne har toppet listen.I 2017 la The Heartbreakers ut på en 40-årsjubileumsturné i USA. Turneen begynte 20. april i Oklahoma City og ble avsluttet 25. september med en opptreden på Hollywood Bowl i Hollywood, California. Hollywood Bowl-konserten, som skulle bli Heartbreakers' siste show, ble avsluttet med en fremføring av "«American Girl».28. september 2018 ga Reprise Records ut An American Treasure, et 60-spors karrierespennende bokssett med dusinvis av tidligere uutgitte innspillinger, alternative versjoner av klassiske sanger, rariteter og historiske liveopptredener.
== Utmerkelser ==
Petty har blitt hedret med 18 Grammy Award-nominasjoner siden 1982. Det året fikk han sin første nominasjon for «Stop Draggin' My Heart Around» i kategorien «Beste rockeframførelse av duo eller gruppe med vokal». Som medlem av Traveling Wilburys fikk han en tilsvarende Grammy i 1989for Traveling Wilburys Volume One. I 1995 fikk han ytterligere en Grammy for «Beste mannlige rockevokal» for sangen «You Don't Know How It Feels».
Han fikk utmerkelsen Wildflowers for «Beste mannlige video» for sangen med videoen «You Don't Know How It Feels» på MTV Video Music Awards for 1995. Tom Petty & The Heartbreakers vant den samme prisen i 1994 for videoen til låten «Mary Jane's Last Dance».
I 1994 ble You Got Lucky, et hyllestalbum for Tom Pettys sanger gitt ut, med musikere som Everclear og Silkworm.
I april 1996 fikk Petty UCLAs «George and Ira Gershwin Award» for «Livslang musikalsk utførelse». Neste måned vant Petty American Society of Composers, Authors and Publishers' Golden Note Award.
I 1999 fikk Tom Petty & the Heartbreakers en stjerne på Hollywood Walk of Fame for sitt bidrag til musikkindustrien.
I 2002 ble Tom Petty and the Heartbreakers innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. 6. desember 2005 fikk Petty «Billboard Century Award» for sitt livslange arbeid. Samme år ble Conversations with Tom Petty, en muntlig historie og biografi satt sammen av intervjuer gjort i årene 2004 og 2005 med Petty av musikkjournalisten Paul Zollo utgitt. (ISBN 1-84449-815-8).
21. september 2006 fikk Tom Petty and the Heartbreakers nøklene til byen Gainesville, Florida, hvor han og hans bandvenner enten vokste opp eller hadde bodd. Fra juli 2006 til 2007 hadde ock and Roll Hall of Fame i Cleveland, Ohio en utstilling av Tom Pettys gjenstander verdt å se. Mange av disse var gitt av Petty. 14. oktober 2007, hadde Peter Bogdanovichs dokumentarfilm om Pettys karriere, (Runnin' Down A Dream premiere på New York Film Festival. 2. februar, 2008 spilte Tom Petty and the Heartbreakers i løpet av Super Bowl XLII halftime show.
Petty ble hedret som Årets person i MusiCares i februar 2017 for sine bidrag til musikk og for sin filantropi.En uke etter hans død i 2017 ble en hyllest til Petty malt på Gainesvilles Southwest 34th Street Wall. Den lyder "Elsker deg alltid, Gainesville nr. 1 sønn, takk, Tommy".I oktober 2018, på det som ville vært Pettys 68-årsdag, ga byen Gainesville nytt navn til den tidligere Northeast Park, en park der en ung Petty ofte hadde vært, til Tom Petty Park.I desember 2021 bestemte University of Floridas styre å posthumt tildele Petty en æresdoktor fra skolen.Tre av Tom Petty & the Heartbreakers sine album er på Rolling Stone magazines sin liste 500 Greatest Albums of All Time-liste, Wildflowers (nr. 214), Damn the Torpedoes (nr. 231) og Full Moon Fever (nr. 298). Gruppen har også en sanger på samme magasins 500 Greatest Songs of All Time-liste. «American Girl» (nr. 169), og Tom Petty har som soloartist en sang, «Free Fallin'» (nr. 219) på samme liste.
== Syn på kunstnerisk kontroll ==
Petty er kjent som en beskytter av sin kreative kontroll og kunstneriske frihet. I 1979 ble han dratt inn rettslig uenighet da ABC Records ble solgt til MCA Records. Han nektet å bli overflyttet til et annet plateselskap uten sitt samtykke. I mai 1979 slo han seg selv konkurs og signerte deretter på MCAs underselskap Backstreet Records. Tom Petty holdt samtidig på med et nytt album med The Heartbreakers, Damn the Torpedoes, en tittel som viste til det harde presset fra MCA. En mindre USA turne som ble gjennomført mens Tom Petty var i rettstvist med MCA gikk under navnet "Why MCA? The Lawsuit Tour". For at MCA ikke skulle få kloa i de originale lydopptaka til Damn the Torpedoes, fikk Petty produsenten Jimmy Iovine til å kjøre rundt med disse under den pågående rettssaken, slik at Petty kunne sverge at han ikke visste hvor de befant seg.
Tom Pettys plateutgivelse sammen med Heartbreakers i 1981, det som skulle bli Hard Promises, var den neste MCA utgivelsen med en standardpris på $9.98. Denne såkalte «superstjerneprisingen» var 1 dollar dyrere enn den vanlige standardprisen på plater på $8.98. Petty fortalte hva han mente om prisforskjellen til pressen og saken ble populær blant musikkfans. Det ble vurdert å ikke distribuere albumet og muligens kalle det for Eight Ninety-Eight, men MCA bestemte seg da for å bruke vanlig pris.I 1987 saksøkte Petty dekkbedriften B.F. Goodrich for 1 millioner dollar for bruk av en sang som lignet veldig på hans egen sang «Mary's New Car» i en TV-reklame. Reklamebyrået som produserte reklamen hadde tidligere søkt tillatelse for å bruke Pettys sang, men det ble avslått. En dommer dømte et forbud mot å bruke reklamenDet ble hevdet at Red Hot Chili Peppers' single Dani California, utgitt i mai 2006, er veldig lik Pettys Mary Jane's Last Dance. Petty fortalte til magasinet Rolling Stone, «Jeg tviler seriøst på at det er noen negativ hensikt der. Og en mengde rockesanger høres like ut. Spør Chuck Berry. The Strokes brukte 'American Girl' for sin sang 'Last Nite' og jeg så et intervju med dem hvor de faktisk innrømmet det. Det fikk meg til å le høyt. Jeg tenkte, 'Okei, bra fra for dere'... Om noen tok en av mine sanger, note for note, og stjal den ondskapsfullt vil jeg saksøke. Men jeg tror ikke så mye på rettssaker. Jeg tror det er nok meningsløse rettssaker i dette landet uten at folk trenger å slåss over popmusikk».
== Film opptrender ==
Pettys første opptreden i film var i FM i 1978 hvor han hadde en cameo. Han hadde senere en liten rolle i Made in Heaven fra 1987 og dukket opp i flere episoder av It's Garry Shandling's Show mellom 1987 og 1990, og spilte seg selv som en av Garry Shandlings naboer.Petty dukket også opp i 1997-filmen The Postman, regissert av og med Kevin Costner i hovedrollen, som Bridge City ordføreren (fra dialogen antydes det at han spiller en fremtidig versjon av seg selv).I 2002 var han med i Simpsons i episoden "How I Spent My Strummer Vacation", sammen med Mick Jagger, Keith Richards, Lenny Kravitz, Elvis Costello og Brian Setzer. Petty gjør narr av seg selv som lærer for Homer Simpson i kunsten å skrive tekst, og han komponerte en kort sang om en full jente som kjører nedover veien mens hun bekymret seg over tilstanden til den offentlige skolen. Senere i episoden mister han en tå under et opprør.Petty hadde en rolle som stemmen til Elroy "Lucky" Kleinschmidt i flere episoder i den animerte komedieserien King of the Hill fra 2004 til 2009.I 2010 gjorde Petty en fem-sekunders cameo opptreden med komikeren Andy Samberg i en musikalsk video med tittelen "Great Day" på bonus-DVDen som en del av The Lonely Islands album Turtleneck & Chain.
== Personlig liv ==
Tom Pettys første ekteskap var med Jane Benyo og varte i 22 år. Han brukte mesteparten av de årene til å jobbe, enten på turne eller i studio. Han har to døtre, Adria og Anna Kim, fra dette ekteskapet. Siden 2001 har han vært gift med Dana York, som han møtte noen år tidligere da hun kom til en av hans konserter.I 1987 satt en brannstifter fyr på Pettys hus i Encino, California. Brannen kostet 1 million dollar i skader, men brannmannskapet klarte å redde kjellerstudioet og de originale tapene lagret der, såvel som Pettys Gibson Dove akustiske gitar. Petty gjenbygde huset senere.Petty ble funnet bevisstløs i hjemmet sitt, med hjertestans, tidlig på morgenen 2. oktober 2017. Han ble gjenopplivet og ført til UCLA Medical Center i Santa Monica, California, hvor han døde klokken 20:40, allerede før hans død hadde flere nyhetsmedier meldt om hans død.En minnegudstjeneste ble avholdt ved Self-Realization Fellowship Lake Shrine i Pacific Palisades, Los Angeles, 16. oktober 2017, fire dager før hans 67-årsdag.Dødsårsaken var flerorgansvikt på grunn av en overdose av en kombinasjon av medikamenter. På hans offisielle nettside uttalte Pettys kone, Dana Petty, og datter, Adria Petty, at han hadde en rekke medisinske problemer, inkludert emfysem, kneproblemer og en hofteskade, han hadde fått foreskrevet smertestillende medisiner for disse problemene og hofteskaden hans var forverret slik at smerten rett og slett var uutholdelig. Rettsmedisineren fant at det var en uheldig ulykke.
== Utstyr ==
Tom Petty eide og hadde brukt en god del musikkutstyr opp gjennom årene. Fra 1976 til 1982 var hans hovedinstrument en Sunburst 1963 Fender Stratocaster. I løpet av Highway Companion-turneen i 2006 brukte Tom den gamle gitaren sin for et par sanger. Han har også brukt et antall Rickenbacker gitarer fra 1979 og oppover, blant andre Rose Morris-modellene 1993 og 1997 og 360/12- og 660/12-modellene. Rickenbacker 660/12 var designet av Petty selv (gitarhalsen) og hadde hans signatur fra 1991 til 1998. Petty har også brukt flere Gibson Firebirds, Fender Telecasters, Gibson SGs, en Vox Mark III og en del ulike Gretsch-gitarer. Av akustiske gitarer har Petty hatt en signatur på C.F. Martin HD-40, og har praktisk talt skrevet alle sine sanger på en Gibson Dove akustisk gitar. Petty brukte også en Vox AC-30 og Vox Super Beatle amp.
== Diskografi ==
Studioalbum med The HeartbreakersFor komplett liste over album med The Heartbreakers, se Tom Petty and the Heartbreakers diskografi
Tom Petty and the Heartbreakers (1976)
You're Gonna Get It! (1978)
Damn the Torpedoes (1979)
Hard Promises (1981)
Long After Dark (1982)
Southern Accents(1985)
Let Me Up (I've Had Enough) (1987)
Into the Great Wide Open (1991)
Echo (1999)
The Last DJ (2002)Mojo (2010)
Hypnotic Eye (2014)
Nobody's Children (2015)SoloalbumFull Moon Fever (1989)
Wildflowers (1994)
Highway Companion (2006)Live, samlealbum og andre utgivelserPack Up the Plantation: Live! (1985)
Greatest Hits (1993)
Playback (1995)
Songs and Music from "She's the One" (1996)
Anthology: Through the Years (2000)Med The Traveling WilburysTraveling Wilburys Vol. 1 (1988)
Traveling Wilburys Vol. 3 (1990)
The Traveling Wilburys Collection (2007)Med MudcrutchMudcrutch (2008)
Extended Play Live (2008) (EP)Posthumt utgitte albumAn American Treasure (2018)
The Best of Everything (2019)
Wildflowers & All the Rest (2020)
Finding Wildflowers: Alternate Versions (2021)
Angel Dream (Songs and Music from the Motion Picture 'She's the One') (2021)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Tom Petty – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tom Petty på Internet Movie Database
(en) Tom Petty hos Rotten Tomatoes
(en) Tom Petty hos The Movie Database
(en) Tom Petty hos Behind The Voice Actors
(en) Tom Petty på Apple Music
(en) Tom Petty på Discogs
(en) Tom Petty på Discogs
(en) Tom Petty på Discogs
(en) Tom Petty på MusicBrainz
(en) Tom Petty på Spotify
(en) Tom Petty på Songkick
(en) Tom Petty på Last.fm
(en) Tom Petty på AllMusic
Tom Petty på Twitter
Tom Petty på Facebook
Tom Petty på Instagram
Tom Petty på YouTube
Offisiell Fan klubb
Mudcrutch Farm – Fan Community
Tom Petty på Myspace
Tom Petty på YouTube Wikiquote: Tom Petty – sitater | lenke | 4,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jason_Ringenberg | 2023-02-04 | Jason Ringenberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 22. november', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Henry County i Illinois', 'Kategori:Sangere fra USA'] | Jason Ringenberg (født 22. november 1958 i Kewanee i Illinois) er en vokalist, gitarist, låtskriver og tidligere frontfigur i 1980-talls bandet Jason & the Scorchers. The Scorchers introduserte «cow-punk»-musikken og hadde suksess i USA og Europa. Jason har også sitt alter-ego i skikkelsen Farmer Jason hvor han opptrer for barn med utgangspunkt i dyr på gården og sanger rundt dette.
Ringenberg vokste opp i tøffe kår hvor han og broren måtte passe familiens griser fra morgen til langt på kveld. Han bestemte seg tidlig for å bli sanger og flyttet til Nashville i ungdommen. Etterhvert fikk han etablert The Scorchers og de skapte en helt ny sound, «cow punk».
| Jason Ringenberg (født 22. november 1958 i Kewanee i Illinois) er en vokalist, gitarist, låtskriver og tidligere frontfigur i 1980-talls bandet Jason & the Scorchers. The Scorchers introduserte «cow-punk»-musikken og hadde suksess i USA og Europa. Jason har også sitt alter-ego i skikkelsen Farmer Jason hvor han opptrer for barn med utgangspunkt i dyr på gården og sanger rundt dette.
Ringenberg vokste opp i tøffe kår hvor han og broren måtte passe familiens griser fra morgen til langt på kveld. Han bestemte seg tidlig for å bli sanger og flyttet til Nashville i ungdommen. Etterhvert fikk han etablert The Scorchers og de skapte en helt ny sound, «cow punk».
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jason Ringenberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jason Ringenberg på Discogs
(en) Jason Ringenberg på MusicBrainz
(en) Jason Ringenberg på Songkick | Jason Ringenberg (født 22. november 1958 i Kewanee i Illinois) er en vokalist, gitarist, låtskriver og tidligere frontfigur i 1980-talls bandet Jason & the Scorchers. | 4,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dinas_bok | 2023-02-04 | Dinas bok | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1989', 'Kategori:Norske romaner'] | «-Æ veit ikkje, Anders. Æ trur æ vil vetta ka kara e laga a...Ka de tenke...»
Dinas bok er en roman av den norske forfatteren Herbjørg Wassmo, utgitt i 1989. Romanen var den første i trilogien om Dina, og ble fulgt av Lykkens sønn (1992) og Karnas arv (1997).
Romanens hovedperson Dina Grønelv vokser opp som enebarn og arving til en stor gård i Nordland, på 1800-tallet. Hun er preget av en barndom hvor hun som 5-åring blir skyld i morens død, etter å ha veltet et kar med lut over henne. Senere blir hun som nygift ung frue muligens skyld i sin eldre ektemanns død. Hovedpersonen utfolder seg i spennet mellom det skadeskutte barnet, og en kvinnelig koloss, som utfolder seg innen alle dyder som tradisjonelt tilhører mennenes sfære: forføringskunst og elskere, jakt, hester, sigarer, husbondsrollen, dømmende myndighet over sine og sine omgivelser, hun musiserer og hun driver handel.
Dagbladets kritiker mente at «Det er noe ved Dina som likner en feministisk urdrøm», og at «Hele «Dinas bok» kan leses som et forsøk på å forstå de mørke sidene ved kjærlighetsdriften, både hos mann og hos kvinne. Metoden Herbjørg Wassmo bruker er å gå tilbake i tid, og anvende som sentralfigur en kvinne som istedenfor å la seg knekke av det sterkt patriarkalske og autoritære gamle mannsamfunnet sjøl gjør seg sterk og hard og mannhaftig». Aftenpostens kritiker Erik Fosnes Hansen mente at «Wassmos visjon av Dina altså [er] så sterk at man ikke kan unngå å ta denne skikkelsen inn over seg. Selv om hun til tider fremstår som så overmenneskelig, uredd, valkyrieaktig og månestyrt at hun kan få et noe sjablongmessig preg. Men her er også brå søkk av følelse, ømhet og en sinnets spenning og poesi som trekker oss helt inn til henne. Hun opplever å bli skyld i at andre mennesker dør eller skades, fordi hun har kjempet seg frem til frihet. Og et fritt menneske med sterke motsetninger i seg er farlig og fruktbart samtidig. Dina fremstår i det hele som levende og uberegnelig»; men pekte også på at boken «krenger faretruende mot det banale, det hultklingende føljetongaktige». VGs anmelder Tinic Talén peker på at «Mens Tora var offer for «farligheten», er Dina farligheten selv. Hun har makten, og bruker den. Nådeløst og uten barmhjertighet som en gammeltestamentlig gud. Hun har skapende krefter i seg, og kan velge det gode.».Ved Bokklubben Nye Bøkers 25-årsjubileum i 2001 ble Dinas bok valgt av bokklubbens medlemmer til den mest populære boken i klubbens historie.
| «-Æ veit ikkje, Anders. Æ trur æ vil vetta ka kara e laga a...Ka de tenke...»
Dinas bok er en roman av den norske forfatteren Herbjørg Wassmo, utgitt i 1989. Romanen var den første i trilogien om Dina, og ble fulgt av Lykkens sønn (1992) og Karnas arv (1997).
Romanens hovedperson Dina Grønelv vokser opp som enebarn og arving til en stor gård i Nordland, på 1800-tallet. Hun er preget av en barndom hvor hun som 5-åring blir skyld i morens død, etter å ha veltet et kar med lut over henne. Senere blir hun som nygift ung frue muligens skyld i sin eldre ektemanns død. Hovedpersonen utfolder seg i spennet mellom det skadeskutte barnet, og en kvinnelig koloss, som utfolder seg innen alle dyder som tradisjonelt tilhører mennenes sfære: forføringskunst og elskere, jakt, hester, sigarer, husbondsrollen, dømmende myndighet over sine og sine omgivelser, hun musiserer og hun driver handel.
Dagbladets kritiker mente at «Det er noe ved Dina som likner en feministisk urdrøm», og at «Hele «Dinas bok» kan leses som et forsøk på å forstå de mørke sidene ved kjærlighetsdriften, både hos mann og hos kvinne. Metoden Herbjørg Wassmo bruker er å gå tilbake i tid, og anvende som sentralfigur en kvinne som istedenfor å la seg knekke av det sterkt patriarkalske og autoritære gamle mannsamfunnet sjøl gjør seg sterk og hard og mannhaftig». Aftenpostens kritiker Erik Fosnes Hansen mente at «Wassmos visjon av Dina altså [er] så sterk at man ikke kan unngå å ta denne skikkelsen inn over seg. Selv om hun til tider fremstår som så overmenneskelig, uredd, valkyrieaktig og månestyrt at hun kan få et noe sjablongmessig preg. Men her er også brå søkk av følelse, ømhet og en sinnets spenning og poesi som trekker oss helt inn til henne. Hun opplever å bli skyld i at andre mennesker dør eller skades, fordi hun har kjempet seg frem til frihet. Og et fritt menneske med sterke motsetninger i seg er farlig og fruktbart samtidig. Dina fremstår i det hele som levende og uberegnelig»; men pekte også på at boken «krenger faretruende mot det banale, det hultklingende føljetongaktige». VGs anmelder Tinic Talén peker på at «Mens Tora var offer for «farligheten», er Dina farligheten selv. Hun har makten, og bruker den. Nådeløst og uten barmhjertighet som en gammeltestamentlig gud. Hun har skapende krefter i seg, og kan velge det gode.».Ved Bokklubben Nye Bøkers 25-årsjubileum i 2001 ble Dinas bok valgt av bokklubbens medlemmer til den mest populære boken i klubbens historie.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Utgaven fra 1991 | 1998 hos Nasjonalbiblioteket. | Dinas bok er en roman av den norske forfatteren Herbjørg Wassmo, utgitt i 1989. Romanen var den første i trilogien om Dina, og ble fulgt av Lykkens sønn (1992) og Karnas arv (1997). | 4,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Hall_Gr%C3%B8terud | 2023-02-04 | Anders Hall Grøterud | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. juni', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Journalister i Aftenposten', 'Kategori:Journalister i VG', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Norske trenere'] | Anders Hall Grøterud (født 28. juni 1970) er leder av Senter for talentutvikling Barratt Due, daglig leder av Aktivitetsalliansen og selvstendig konsulent for utøvere innen musikk, idrett og ledelse. Han underviser i prestasjonspsykologi og øvingsprosess ved Barratt Due musikkinstitutt.
Grøterud har tidligere jobbet i kommunikasjonsbyrået Gambit Hill + Knowlton.som seniorrådigver og leder av fagområdene sport, sponsing og folkehelse. Han har vært pressetalsmann og informasjonsdirektør i SATS, landslagstrener i triathlon og jobbet som journalist i blant annet Aftenposten, Dagbladet og VG.
Han har hovedfag i idrettspsykologi fra Norges idrettshøgskole og har utgitt boken Sporty business – hvordan lykkes på jobb med toppidrettens metoder på Hegnar Media i 2005 sammen med Geir Jordet.
Ble i 1995 tildelt Norges Triathlonforbunds hederspris, samt Kulturprisen for Bygdøy-Frogner i 1990.
| Anders Hall Grøterud (født 28. juni 1970) er leder av Senter for talentutvikling Barratt Due, daglig leder av Aktivitetsalliansen og selvstendig konsulent for utøvere innen musikk, idrett og ledelse. Han underviser i prestasjonspsykologi og øvingsprosess ved Barratt Due musikkinstitutt.
Grøterud har tidligere jobbet i kommunikasjonsbyrået Gambit Hill + Knowlton.som seniorrådigver og leder av fagområdene sport, sponsing og folkehelse. Han har vært pressetalsmann og informasjonsdirektør i SATS, landslagstrener i triathlon og jobbet som journalist i blant annet Aftenposten, Dagbladet og VG.
Han har hovedfag i idrettspsykologi fra Norges idrettshøgskole og har utgitt boken Sporty business – hvordan lykkes på jobb med toppidrettens metoder på Hegnar Media i 2005 sammen med Geir Jordet.
Ble i 1995 tildelt Norges Triathlonforbunds hederspris, samt Kulturprisen for Bygdøy-Frogner i 1990.
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Anders Hall Grøterud i BIBSYShttp://www.ballade.no/sak/tidligere-landslagstrener-i-triathlon-blir-leder-for-senter-for-talentutvikling-barratt-due/ | Anders Hall Grøterud (født 28. juni 1970) er leder av Senter for talentutvikling Barratt Due, daglig leder av Aktivitetsalliansen og selvstendig konsulent for utøvere innen musikk, idrett og ledelse. | 4,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8gt_gras | 2023-02-04 | Høgt gras | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Sula', 'Kategori:Norske rockegrupper', 'Kategori:Sulas historie'] | Høgt Gras var et viserock- og progrock-band fra Sula, utenfor Ålesund. Bandet var aktivt på slutten av 1970-tallet og starten av 1980-tallet. Bandet ga ut én plate på en egen label (HGMS 001) i 1982 med tittelen Frihet.
Musikere som har spilt i Høgt Gras er Øysten (vokal, gitar, perkusjon), Numan (bass, congas), Kjell (trommer) og Pelle (gitar, fløyte, perkusjon og vokal)
Høgt Gras var et av hovedbandene på den første og siste utendørs rockefestivalen i Ålesund.
| Høgt Gras var et viserock- og progrock-band fra Sula, utenfor Ålesund. Bandet var aktivt på slutten av 1970-tallet og starten av 1980-tallet. Bandet ga ut én plate på en egen label (HGMS 001) i 1982 med tittelen Frihet.
Musikere som har spilt i Høgt Gras er Øysten (vokal, gitar, perkusjon), Numan (bass, congas), Kjell (trommer) og Pelle (gitar, fløyte, perkusjon og vokal)
Høgt Gras var et av hovedbandene på den første og siste utendørs rockefestivalen i Ålesund.
== Eksterne lenker ==
'Frihet' hos Discogs.com | Høgt Gras var et viserock- og progrock-band fra Sula, utenfor Ålesund. Bandet var aktivt på slutten av 1970-tallet og starten av 1980-tallet. | 4,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eric_Engstam | 2023-02-04 | Eric Engstam | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 2. januar', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lessebo kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske sangere', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Eric Engstam (født Erik Karlsson 2. januar 1891 i Ljuders socken, Kronobergs län, død 21. juli 1944 i Stockholm) var en svensk sangtekstforfatter, visesanger og skuespiller.
Engstam begynte umiddelbart etter artium i 1909 ved teateret. Han var ansatt som skuespiller ved ulike stockholmsscener som Södermalmsteatern, Kristallsalongen, Mosebacketeatern og Casino-teateret og på landsbygden hos Carl Deurell, John Liander og Knut Lindroth. Dessuten tilbrakte han flere somrer på turneer som visesanger. Blant de roller han har spilt er "Stol-Pelle" i Skeppargatan 40, "Carlsson" i Hemsöborna av August Strindberg "Slinken" i 33.333, "Ernst" i Fjärde budet og "Sjöholm" i Skärgårdsflirt av Gideon Wahlberg.
| Eric Engstam (født Erik Karlsson 2. januar 1891 i Ljuders socken, Kronobergs län, død 21. juli 1944 i Stockholm) var en svensk sangtekstforfatter, visesanger og skuespiller.
Engstam begynte umiddelbart etter artium i 1909 ved teateret. Han var ansatt som skuespiller ved ulike stockholmsscener som Södermalmsteatern, Kristallsalongen, Mosebacketeatern og Casino-teateret og på landsbygden hos Carl Deurell, John Liander og Knut Lindroth. Dessuten tilbrakte han flere somrer på turneer som visesanger. Blant de roller han har spilt er "Stol-Pelle" i Skeppargatan 40, "Carlsson" i Hemsöborna av August Strindberg "Slinken" i 33.333, "Ernst" i Fjärde budet og "Sjöholm" i Skärgårdsflirt av Gideon Wahlberg.
== Diskografi ==
78-plater
«Med Friskt Humör» / «Isabella» (med Sigrid Brandel, 1925)
«Ett Sjömansbrev» / «Rallarefröjd» (1925)
«Flickorna I Småland» / «De' Ä' Inte Mö'et, Men De' Ä' Allti' Nå't» / «Två Eller Fyra» (ukjent)
«Fleckeras Vals» / «Min Egen Lilla Sommarvisa» (ukjent)
«Våran Vals» / «Storbönnernas Vals» (ukjent)
== Filmografi (utvalg) ==
1925 – Brødrene Østermans huskors .... Jan Vestman
1932 – Brødrene Østermans huskors .... Westman
1942 – Vårat gäng .... radiolyttere med høretelefoner (ikke kreditert)
1942 – En eventyrer ... den trettekjære bondedrengen hos Grijp
1943 – Kungsgatan ... munter gjest i 60-årskalas (ikke kreditert)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eric Engstam på Internet Movie Database
(sv) Eric Engstam i Svensk Filmdatabas | Ljuders socken, Kronobergs län, Sverige | 4,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cyberbase | 2023-02-04 | Cyberbase | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Petroleumsvirksomhet'] | Cyberbase er en operatørstasjon som brukes når man skal bore etter olje. Den styrer maskinene som blir brukt i boreprosessen. Den ser ut som en avansert kontrollstol. Den har to skjermer som viser operatøren viktig informasjon. For å styre maskinene er det to armlener med joystikker og knapper som operatøren kan bruke.
Utviklet og produseres av Natinal Oilwell Varco Norway | Cyberbase er en operatørstasjon som brukes når man skal bore etter olje. Den styrer maskinene som blir brukt i boreprosessen. Den ser ut som en avansert kontrollstol. Den har to skjermer som viser operatøren viktig informasjon. For å styre maskinene er det to armlener med joystikker og knapper som operatøren kan bruke.
Utviklet og produseres av Natinal Oilwell Varco Norway | Cyberbase er en operatørstasjon som brukes når man skal bore etter olje. Den styrer maskinene som blir brukt i boreprosessen. | 4,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Staveteig | 2023-02-04 | Ole Staveteig | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. april', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Personer fra Flora kommune'] | Ole Staveteig (født 3. april 1968) er en norsk gitarist fra Florø i Sogn og Fjordane. Han har spesialisert seg på spilleteknikken tapping.
Staveteig gikk på musikklinja ved Firda videregående skole på Sandane fra 1985 til 1988. I 1995 ble Staveteig observert på Lekter'n på Aker Brygge av Christer Falck . Han fikk deretter kontrakt med på Falcks C+C Records. I 1996 flyttet Staveteig til Australia. I 1998 ble det laget en dokumentar-film for NRK om Staveteig og teknikken hans. Blant flere var australske Tommy Emmanuel gjest i dokumentaren.
| Ole Staveteig (født 3. april 1968) er en norsk gitarist fra Florø i Sogn og Fjordane. Han har spesialisert seg på spilleteknikken tapping.
Staveteig gikk på musikklinja ved Firda videregående skole på Sandane fra 1985 til 1988. I 1995 ble Staveteig observert på Lekter'n på Aker Brygge av Christer Falck . Han fikk deretter kontrakt med på Falcks C+C Records. I 1996 flyttet Staveteig til Australia. I 1998 ble det laget en dokumentar-film for NRK om Staveteig og teknikken hans. Blant flere var australske Tommy Emmanuel gjest i dokumentaren.
== Diskografi ==
2006, "Down", C+C Records, feat. Terje Rypdal på Tango Fandango
2004, "Best Of Tap", C+C Records
2003, «Plays Jimi Hendrix», med gjesteopptredener av Ole Paus, Karen Jo Fields og Vidar Busk
2000, «Ave Maria», (juleplate)
1997, «Mass», C+C Records
1995, «Tap», C+C Records
1992, «End Of August»
== Se også ==
Liste over kjente elever ved Firda videregående skole
== Eksterne lenker ==
På Scenen.no | Ole Staveteig (født 3. april 1968) er en norsk gitarist fra Florø i Sogn og Fjordane. | 4,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frikar_Dance_Company | 2023-02-04 | Frikar Dance Company | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dansegrupper', 'Kategori:Etableringer i 2005'] | Frikar Dance Company er en norsk dansegruppe som bruker tradisjonell dans fra Norge og andre land i en moderne uttrykksform. Dansegruppen ble etablert i 2006 av koreograf Hallgrim Hansegård.
I 2009 består gruppen av fjorten lausdansere (hallingdansere), fem breakdansere, fem capoeirister, to sirkusakrobater, fem samtidsdansere, tre fiolinister og tre trommister.Dansekompaniet har en intensjonsavtale med Rff-senteret ved NTNU om spesialisering av 2-klassinger som studerer til graden bachelor i dans. Det er planer om å lage et større produksjonslokale for dans i Rogne.
| Frikar Dance Company er en norsk dansegruppe som bruker tradisjonell dans fra Norge og andre land i en moderne uttrykksform. Dansegruppen ble etablert i 2006 av koreograf Hallgrim Hansegård.
I 2009 består gruppen av fjorten lausdansere (hallingdansere), fem breakdansere, fem capoeirister, to sirkusakrobater, fem samtidsdansere, tre fiolinister og tre trommister.Dansekompaniet har en intensjonsavtale med Rff-senteret ved NTNU om spesialisering av 2-klassinger som studerer til graden bachelor i dans. Det er planer om å lage et større produksjonslokale for dans i Rogne.
== Bakgrunn for uttrykket ==
Uttrykket «frikar» som navnet bygger på, kommer av en gammel ærestittel for en danser, – han kunne danse de andre av gulvet med «godkarsstykker». Uttrykket har også noen dystrere undertoner. En frikar var også en som var vanskelig å hanskes med, han var slåsskjempe og gikk sine egne veier.
En nyere tolking kommer fra engelsk og er knyttet til en uttrykt klesstil, gjerne ukonvensjonell og uvøren, og er ikke i samme grad knyttet til den opprinnelige, norske betydningen av ordet.
== Historie ==
Danseoppsettingen Laus ble laget i 2006 på bestilling av Norsk Folkemusikkuke, og ble oppført av syv av landets beste lausdansere. I fortsettelsen av dette, stiftet Hansegård dansekompaniet Frikar, og målet var å gi de akrobatiske dansene en kunstnerisk utforming.
Eg kallar det berre for å mala snus.
Året etter ble noen av Norges beste breakdancere, capoeiristas og lausdansere samlet og sammen dannet de The snuff grinders. Før ble det å spinne på hodet kalt å male snus av lausdansere. Samme bevegelsen finnes også i break dance og capoeira.Produksjonene Bastard og Kruk! ble også til dette året, den første er en samtidsproduksjon, mens den andre er en lausdansproduksjon. For dette ble Hansegård utropt til «Årets folkemusikkartist».Idéen til å lage Kruk! oppstod mens Hansegård og Ljones arbeidet i Egypt med den store Peer Gynt-forestillinga ved Sfinksen i Kairo.Utover i 2008 ble det økt konsentrasjon på Kruk! og The snuff grinders. En ny produksjon, JAMSÍIS ble koreografert av Sølvi Edvardsen og gruppen var også med på videoinstallasjonen Virvelvind. Den var også med i Norske Talenter 2008 på TV 2.
=== Melodi Grand Prix 2009 ===
I 2009 koreograferte Hallgrim Hansegård sceneshowet til låten «Fairytale» for Alexander Rybak. Rybak hadde fått i oppdrag fra NRKs programleder Per Sundnes å foreslå en låt som passa til Frikar fordi de fire beste innslagene i den internasjonale finalen året før hadde hatt mannlige dansere på scenen. Sammen med Torkjell Børsheim og Sigbjørn Rua danset Hansegård Rybak fram til seier i den norske finalen av Melodi Grand Prix. Sangen de danset til var en egenkomponert kjærlighetssang av Alexander Rybak. Den 16. mai 2009 danset de, da Rybak vant den internasjonale finalen av konkurransen med nesten dobbelt så mange poeng som neste land på lista. Dette ble det store nasjonale gjennombruddet for dansegruppen Frikar Dance Company.
== Kommende produksjoner ==
Under Festspillene i Bergen skal Frikar fremføre Yr sammen med Ragnhild Hemsing.
Gruppa fremførte en forestilling kalt TiderÅ (tidas elv) under Peer Gynt-stemnet 5. til 9. august 2009. Denne forestillingen foregår i juvet Bergsveinhølen i Frya. Totalt 18 dansere er med; dels ute på en flåte, dels på stolper, dels på bergvegger og dels på en wire over juvet.
Det er også kjent at gruppa skal fremføre Kruk! i Operaen i Bjørvika. I denne forestillingen, som inkluderer seks dansere og to musikere, skal felespilleren Anders Ljones ta baklengs salto mens han spiller fele.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Fra produksjonen av Funcoms «Conan»
Aftenposten: Spektakulær dans digitaliseres
Aftenposten: Et kast for Conan | Frikar Dance Company er en norsk dansegruppe som bruker tradisjonell dans fra Norge og andre land i en moderne uttrykksform. Dansegruppen ble etablert i 2006 av koreograf Hallgrim Hansegård. | 4,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kommunefritt_omr%C3%A5de | 2023-02-04 | Kommunefritt område | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner'] | Kommunefritt område kalles et område som ligger utenfor kommuneinndelningen i et land og således ikke tilhører noen kommune. Slike områder kan for eksempel være store ubebodde områder eller militære øvelsesfelt, direkte underlagt respektive lands krigsmakt.
Forekomsten av kommunefrie områder er uvanlig i Europa. Likevel finnes de både i Danmark og Norge. I Danmark utgjør Ertholmene et slikt område. Det inngår ikke i Bornholms kommune men er direkte underlagt det danske forsvarsministeriet, og de 96 innbyggerne (2008) betaler ikke sundhedsbidrag (en slags statlig helseskatt).
I Norge ligger Jan Mayen og Svalbard utenfor landets kommunale inndeling. På Svalbard har dog Longyearbyen siden år 2004 en kommunelignende lokal administrasjon, kalt Longyearbyen lokalstyre.
I USA og Canada kalles et landområde «ikke-inkorporert» (unincorporated area) om det ikke inngår i noen kommune. Å «inkorporere» betyr i denne sammenheng å danne en kommunal sammenslutning, det vil si en by (city eller town) som har sin egen administrasjon. En ikke-inkorporert by har altså vanligvis ikke et eget bystyre som kan beslutte om for eksempel beskatning, og byen sorterer som regel heller ikke under noen nærliggende by. I stedet kan byen sortere direkte under et county. (Et eksempel fra USA er Crystal City i Virginia.)
Også i Tyskland forekommer kommunefrie områder (gemeindefreie Gebiete). Disse områdene er ofte ubebodde, for eksempel større skogsområder eller innsjøer. Det største kommunefrie området i Tyskland ligger i Oberharz i Niedersachsen og heter Harz (Landkreis Goslar); det har et areal på 371,84 kvadratkilometer. Totalt finnes 247 kommunefrie områder i Tyskland (per 1. januar 2004). De dekker et areal på totalt cirka 1,2 prosent av hele landets areal. Det sammenlagte antall innbyggere i disse områdene er kun 1 854 (per 31. desember 2004).
I Australia finnes «ikke-inkorporerte» områder (unincorporated areas) i Nortern Territory. Store deler av delstaten Sør-Australia hører til det «ikke-inkorporerte» Outback Areas Community Development Trust. De vestligste og nordligste delene av delstaten New South Wales kalles Far West Region og er for det meste «ikke-inkorporerte». Også i delstaten Victoria, finnes noen mindre «ikke-inkorporerte» områder.
| Kommunefritt område kalles et område som ligger utenfor kommuneinndelningen i et land og således ikke tilhører noen kommune. Slike områder kan for eksempel være store ubebodde områder eller militære øvelsesfelt, direkte underlagt respektive lands krigsmakt.
Forekomsten av kommunefrie områder er uvanlig i Europa. Likevel finnes de både i Danmark og Norge. I Danmark utgjør Ertholmene et slikt område. Det inngår ikke i Bornholms kommune men er direkte underlagt det danske forsvarsministeriet, og de 96 innbyggerne (2008) betaler ikke sundhedsbidrag (en slags statlig helseskatt).
I Norge ligger Jan Mayen og Svalbard utenfor landets kommunale inndeling. På Svalbard har dog Longyearbyen siden år 2004 en kommunelignende lokal administrasjon, kalt Longyearbyen lokalstyre.
I USA og Canada kalles et landområde «ikke-inkorporert» (unincorporated area) om det ikke inngår i noen kommune. Å «inkorporere» betyr i denne sammenheng å danne en kommunal sammenslutning, det vil si en by (city eller town) som har sin egen administrasjon. En ikke-inkorporert by har altså vanligvis ikke et eget bystyre som kan beslutte om for eksempel beskatning, og byen sorterer som regel heller ikke under noen nærliggende by. I stedet kan byen sortere direkte under et county. (Et eksempel fra USA er Crystal City i Virginia.)
Også i Tyskland forekommer kommunefrie områder (gemeindefreie Gebiete). Disse områdene er ofte ubebodde, for eksempel større skogsområder eller innsjøer. Det største kommunefrie området i Tyskland ligger i Oberharz i Niedersachsen og heter Harz (Landkreis Goslar); det har et areal på 371,84 kvadratkilometer. Totalt finnes 247 kommunefrie områder i Tyskland (per 1. januar 2004). De dekker et areal på totalt cirka 1,2 prosent av hele landets areal. Det sammenlagte antall innbyggere i disse områdene er kun 1 854 (per 31. desember 2004).
I Australia finnes «ikke-inkorporerte» områder (unincorporated areas) i Nortern Territory. Store deler av delstaten Sør-Australia hører til det «ikke-inkorporerte» Outback Areas Community Development Trust. De vestligste og nordligste delene av delstaten New South Wales kalles Far West Region og er for det meste «ikke-inkorporerte». Også i delstaten Victoria, finnes noen mindre «ikke-inkorporerte» områder.
== Se også ==
Census designated place | Kommunefritt område kalles et område som ligger utenfor kommuneinndelningen i et land og således ikke tilhører noen kommune. Slike områder kan for eksempel være store ubebodde områder eller militære øvelsesfelt, direkte underlagt respektive lands krigsmakt. | 4,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yottasekund | 2023-02-04 | Yottasekund | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Multipler av SI-enheter', 'Kategori:Tidsenheter'] | Yottasekund er en kvadrillion (1024) sekunder, og er satt sammen av det største SI-prefikset yotta og SI-enheten for måling av tid.
Symbolet for yottasekund er Ys.
1 yottasekund er lik:
1 000 000 000 000 terasekunder
1 000 000 000 petasekunder
1 000 000 exasekunder
1 000 zettasekunderOg motsatt:
1 terasekund = 0,000 000 000 001 yottasekunder
1 petasekund = 0,000 000 001 yottasekunder
1 exasekund = 0,000 001 yottasekunder
1 zettasekund = 0,001 yottasekunder | Yottasekund er en kvadrillion (1024) sekunder, og er satt sammen av det største SI-prefikset yotta og SI-enheten for måling av tid.
Symbolet for yottasekund er Ys.
1 yottasekund er lik:
1 000 000 000 000 terasekunder
1 000 000 000 petasekunder
1 000 000 exasekunder
1 000 zettasekunderOg motsatt:
1 terasekund = 0,000 000 000 001 yottasekunder
1 petasekund = 0,000 000 001 yottasekunder
1 exasekund = 0,000 001 yottasekunder
1 zettasekund = 0,001 yottasekunder | Yottasekund er en kvadrillion (1024) sekunder, og er satt sammen av det største SI-prefikset yotta og SI-enheten for måling av tid. | 4,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hier_Kommt_Alex | 2023-02-04 | Hier Kommt Alex | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger fra 1988', 'Kategori:Tyske sanger'] | «Hier Kommt Alex» er en rockesang av den tyske rockegruppen Die Toten Hosen fra 1988. Den var første tittel på albumet Ein kleines bisschen Horrorschau. Musikken er av Andreas Meurer, teksten av Campino. «Alex» er Alexander Delarge, protagonisten i Anthony Burgess sin dystre framtidsroman A Clockwork Orange fra 1962. Boken ble i 1971 filmet av Stanley Kubrick. Alex er leder av en ungdomsbande som hver kveld jakter på forsvarsløse borgere. Han er besatt av Ludwig van Beethovens musikk, særlig av hans niende symfoni.
Sangen er med i Guitar Hero III: Legends of Rock som bonusspor. | «Hier Kommt Alex» er en rockesang av den tyske rockegruppen Die Toten Hosen fra 1988. Den var første tittel på albumet Ein kleines bisschen Horrorschau. Musikken er av Andreas Meurer, teksten av Campino. «Alex» er Alexander Delarge, protagonisten i Anthony Burgess sin dystre framtidsroman A Clockwork Orange fra 1962. Boken ble i 1971 filmet av Stanley Kubrick. Alex er leder av en ungdomsbande som hver kveld jakter på forsvarsløse borgere. Han er besatt av Ludwig van Beethovens musikk, særlig av hans niende symfoni.
Sangen er med i Guitar Hero III: Legends of Rock som bonusspor. | «Hier Kommt Alex» er en rockesang av den tyske rockegruppen Die Toten Hosen fra 1988. Den var første tittel på albumet Ein kleines bisschen Horrorschau. | 4,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8disk_mytologi | 2023-02-04 | Jødisk mytologi | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Jødisk mytologi', 'Kategori:Mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jødisk mytologi er generelt de hellige og tradisjonelle fortellingene som hjalp til å forklare og symbolisere den jødiske religion hvor jødisk folkeminne og sagn består av folkelige fortellinger og legender som eksisterte i den generelle jødiske kulturen. Det er dog svært lite tidlig folkeminne som er atskilt fra Aggadah-litteraturen. Imidlertid har mytologi og folkeminne har overlevd og utfoldet seg blant jødiske folk i alle tider av deres historie.
| Jødisk mytologi er generelt de hellige og tradisjonelle fortellingene som hjalp til å forklare og symbolisere den jødiske religion hvor jødisk folkeminne og sagn består av folkelige fortellinger og legender som eksisterte i den generelle jødiske kulturen. Det er dog svært lite tidlig folkeminne som er atskilt fra Aggadah-litteraturen. Imidlertid har mytologi og folkeminne har overlevd og utfoldet seg blant jødiske folk i alle tider av deres historie.
== Tanakh ==
Tanákh (Den hebraiske Bibelen) er de grunnleggende jødiske tekstene. De inneholder alt av den hellige jødiske kunnskap fra skapelsen til grunnleggelsen av egen stat og til tapet av statshøyhet, inkludert Guds direkte inngripen, hans pakt, lover, rituelle krav, og mirakler som er bevart i Tora, og hovedsakelig den historiske redegjørelse for den jødiske nasjon som sporer historiene til Israels tolv stammer tilbake til Adam og Eva. Mens det store flertallet av verdens myter skjer før den nedskrevne historien til de respektive samfunn begynner er det meste av Tanakh-jødenes nedskrevne historie, og hvor kun en liten del er dedikert førjødisk historie. Mens Tanakh inneholder en betydelig andel kunnskap som kan bli sagt er «hellige fortellinger i den forståelse at de bidrar til tankesystemer og verdier, og at folk knytter religiøs eller åndelig betydning til det», inneholder det også en stor andel av kunnskap av strengt tatt praktisk verdi som byggekoder, reguleringer om menneskelig hygiene og matinntak og diett, finans og måleenheter og annet. Faktisk er det som blir betraktet som åndelig av et moderne samfunn, den jødiske Kabbala, kom i gang før i Misjná-perioden (ca. 200-tallet), og hadde ikke nådd sitt aksepterte høydepunkt som en del av det religiøse system i sin helhet før i middelalderen.
I en bred definisjon av mytologi som folkeminne er selve kjernen i de jødiske tradisjoner, eller Minhag-tradisjonen, som utgjør en overgangseksistens, nådde sjelden til Tanakh-perioden.
Bortimot ingen «kultur» kan bli sporet fra dagens moderne jødiske samfunn til Tanakh. Den vide differensiering som kan bli sett selv innenfor ortodokse haredi-samfunn understreker mangelen på en felles «kultur» til tross for den jevne befolkningen i området Kol Torah blant deres ledere som Agudath Israel («Den verdensjødiske union»).
Selv om «atferd» er noe som er avledet fra Tanakh av oppmerksomme jøder er de mange ritualer som kan bli betraktet som folkeminne og sagn kan ikke svinne hen i mangelen av tilgjengelighet av et egnt sted som tempelet i Jerusalem. Disse ritualene har blitt erstattet av andre, mer rasjonelle ritualer som minner lite om de aksepterte former for folkeminne eller mytologi i andre samfunn.
== Talmud ==
Det jødiske folks tendens til tilpasse seg naboenes hedenske skikker, til tross for at det har blitt fordømt av jødiske profeter, kom tilbake med stor styrke i løpet av den talmudiske tid. Imidlertid er bortimot ingen mytologi lånt før i tidene med Midrash og Talmud da det kan bli beskrevet som mystisisme framsto i de kabbaliske skolene. Et slikt aspekt var framtoningen av «Shedim», eller demoner, som ble allestedsnærværende for jøder flest med den økende tilgangen til studier av Talmud etter at trykkeriprosessen ble oppfunnet.
Et eksempel på typisk mytologi i Talmud (חולין נט ע"ב - ע"ב, Chullin 59b) eksisterer som en diskusjon om en gigantisk hjort og en gigantisk løve som begge oppholder seg i en mytisk skog kalt «Dvei Ilai». Hjorten er kalt for «keresh», løven for «tigris», og det ble sagt at løven var så stor at det var et mellomrom på ni fot i flikene av lungene hans. Den romerske keiser Hadrian spurt en gang en rabbiner om å vise am en løve ettersom alle løver kan bli drept, men rabbineren avslo og pekte ut at dette var ikke en normal og ordinær løve. Keiseren insisterte og rabbineren tilbød ham da løven i «Dvei Ilai». Denne brølte en gang fra en 400 amot og bymurene i Roma falt i grus. Deretter kom ham til 300 amot og brølte igjen og fortennene og kinntennene til Romas menn falt ut. Fortellingen skal ikke bli fortolket bokstavelig, men er typisk for en rekke av tilsvarende tilsynelatende mytiske fortellinger som går igjen gjennom hele Talmud og som er en felles kilde for materialer for jødisk eksegese (skriftfortolkninger).
Autoritetene på Talmud synes å være særlig påvirket av populære begreper innenfor folkelig medisin. Troen på «det onde øye» var også rådende i talmudisk tid og stundom ble varsler tatt alvorlig, skjønt i en del tilfeller gjenkjent som kun populære trosforestillinger. Således mens det var erklært at det førte med seg uhell å gjøre ting to ganger, som spise, drikke, eller vaske, rabbiner Dunai anerkjente dette som en eldre tradisjon. En bemerkelsesverdig sedvane som er nevnt i Talmud er skikken med å plante et tre når et barn blir født og tvinner sammen for å danne en huppah når de gifter seg, skjønt denne vanen kan være av persisk opprinnelse og den er også gjenfunnet i IndiaDet kan være mulig å skille ut i de haggadiske legender med bibelske figurer de delene som sannsynligvis dannet deler av de opprinnelige redegjørelser fra de som har blitt utviklet av skriftfortolkninger av haggadistene.
De unike i den talmudiske stilen, både det som angår den nedtegnet mening og det som er avledet av skriftfortolkninger, som de mange steder som synes være mytologiske komponenteter av en langt større Halakha-innhold, er det innhold som er svært ulike andre kulturers rene fortellende historier.
== Tiden etter Talmud ==
Etter at jødene ble fordrevet ble det jødiske folket spredt over hele kloden og ble påvirket av andre kulturer. Mytografer har studert hvordan jødisk mytologi begynte å låne eller tilpasse historier og tanker fra andre kulturer. Mytologi ble naturlig opptatt og tilpasset i henhold til tid og sted.
Det esoteriske skriftet Sefer jetsira, som antagelig er fra 900-tallet, består av spekulasjoner om jordens skapelse, og har hatt stor utbredelse.
En variasjon i sedvane er stundom funnet blant en gruppe jøder og andre som tillater å avgjøre opprinnelsen til disse. Således har eksempelvis engelske jøder stundom vist en ulyst til å sette seg ved et bord hvor det er tretten tilstede, en vane sannsynligvis opptatt fra deres kristne naboer som er forbundet til en overtro med Jesus’ siste nattverd; mens russiske jøder betrakter tretten som et særlig lykketall, ettersom det er gematri av «echad» (ett), det siste og aller viktigste ord i Shema, den hebraiske trosbekjennelsen. [aleph (1) + khet (8) + daled (4) = 13]
På den annen side, mange fortellinger er spesielt jødiske i sitt vesen og opprinnelse. Eksempelvis troen at gjenoppstandelsen av de døde vil skje dalen Jehoshaphat og at derfor må likene ha en gaffel med tre tenner for grave seg en tunnel til Jerusalem om man er gravlagt utenfor Det hellige land. Det er en særlig jødisk konsekvens av deres fortellinger som angår etterlivet og en ærefrykt for Jerusalem.
== I oldtidens folkeeventyr ==
Jødiske folkeeventyr var de fortellinger som vanligvis inneholdt innslag med overmenneskelige figurer, spredt blant folket enten i form av de eldre eller fra fremmede. Folkeeventyr er karakterisert av tilstedeværelse av uvanlige figurer som dverger og kjemper, feer og alver, ånder og spøkelser, og lignende, og som ved brå forvandling ble omdannet til uhyrer eller omvendt. Det var også uvanlige hendelser som flygende hester, søvn som varte i hundre år og lignende. Av tilsvarende form er barneværelsets komiske spøkefugl som vanligvis besto av en rekke enkle «svindlere». Et antall av de haggadiske fortellingene har trekk fra folkeeventyrene, særlig de som var relatert til Og, en mytologisk konge av Bashan, som hadde de samme overdrivelser som «Lügenmärchen» i moderne tyske folkeeventyr. Det er tegn på at en rekke fabler ble overtatt av rabbinerne fra enten gresk, eller indirekte fra indiske kilder.
== I middelalderen ==
Det er betydelige bevis på at de jødiske folk bidro til å spre orientalske og østlige folkeeventyr i Europa. Foruten disse fortellingene fra fremmede kilder samlet eller diktet jøder andre fortellinger som ble fortalt i alle de europeiske ghettoene, og disse ble samlet på jiddisch i boken Maasebücher. Et antall av de folkeeventyrene som ble samlet i slike verk ble også utgitt hver for seg. Det er imidlertid vanskelig å karakterisere mange av disse som folkeeventyr i den mening gitt overfor da det ikke skjer noe som er alveaktig eller overnaturlig i dem.
== Legender ==
Det er noen få definitivt jødiske legender fra middelalderen som har trekkene til folkeeventyr, eksempelvis de om den jødiske pave Andreas og om golem, eller de som er knyttet muren til Rashi-kapellet som flyttet bakover for å berge livet til en fattig kvinne som sto i fare for å bli kjørt over en av en bil i en trang gate. Flere av disse legender ble samlet av i verket Sagen und Legenden der Jüdischen Vorzeit.
På slutten av 1800-tallet ble mange folkeeventyr samlet blant jøder eller utgitt fra hebraiske manuskripter av Israel Lévi i Revue des Etudes Juives i Revue des Traditions Populaires, og i Melusine; av Moses Gaster i Folk-Lore og i en rekke andre avhandlinger. Rundt seksti eller sytti jødiske folkeeventyr har blitt funnet, men i de fleste tilfeller kan de bli sporet tilbake til tilsvarende eventyr i nabokulturene. Således er fortellingen om «Kunz og hans gjeter» som opptrer på engelsk som «Kong Johan og abbeden av Canterbury»; og «Trollmannens læregutt» er også funnet i mange andre versjoner. Den velkjente fortellingen om «Fuglenes språk» er også funnet i andre versjoner. Fortellingen «Kjempens datter» har blitt sporet tilbake til legenden om Medea, en kvinne i gresk mytologi. Både «Ibycus’ fugler» og «Polycrates’ ring» har på samme vis blitt sporet tilbake til klassiske kilder, mens en velkjent episode i «Det takknemlige uhyre» har blitt sporet over hele Europa og tilbake til indiske kilder av den tyske filologen Theodor Benfey. Selv i fortellinger som har en komisk avslutning er det ingen tegn på en særegen jødisk opprinnelse. De første av fortellingene som ble samlet er «Mannen i sekken» som kommer seg ut av vanskeligheter ved å fortelle forbipasserende at han har motvillig blitt dømt til å gifte seg med en prinsesse.
== Komparativ mytologi ==
Jødisk mytologi inneholder likheter med myter fra andre kulturer, og den kan ha tatt opp i seg elementer fra andre mytologier i oldtidens Midtøsten og Orienten. Jødedommen hadde også reaksjoner mot disse mytologier og søkte å rense sin egen mytologi fra «hedenske» elementer. I tillegg hadde jødisk mytologi gjennomgripende innflytelse på kristen og islamsk mytologi foruten på vestlige kultur generelt. Kristen mytologi arvet direkte mange jødiske fortellinger og delte felles fortellinger fra Det gamle testamente, særlig de som fortalte om jordens skapelse og om folk og trosforestillinger om en Gud som en himmelsk far. Islamsk mytologi oppsto etter den jødiske og deler således flere av de samme fortellingene; eksempelvis legenden om Abraham, og fortellingene om Moses og israelittene.
== Kontraster til hedensk mytologi ==
Oldtidens hebreere (folket som er definert som etterkommere av Bibelens patriark Abraham, igjen en etterkommer av Noah) deltok ofte i de religiøse praksisene til deres naboer i Midtøsten, dyrket andre guder samtidig med deres egen gud Jahve. Eksempelvis i løpet av Esekiels tid (eksiltiden) deltok hebraiske kvinner i dyrkelsen av Tammuz, en babylonsk fruktbarhetsgud. Disse hedenske religionene var former for naturdyrkelser: deres guddommer var personifiseringer av naturlige fenomener som stormer og fruktbarhet. Nettopp på grunn av deres tilknytning til naturen, argumenterer Mircea Eliade, uttrykte de orientalske religionene i Midtøsten seg selv i «rike og dramatiske mytologier» som fremmet «sterke og dynamiske guder» og «orgastiske guddommer».De bibelske profeter, inkludert Jesaja, Esekiel, og Jeremia, hadde et konsept om at det guddommelige som skilte seg fra de omgivende naturreligionene. I henhold til jødisk mytologi var deres liv preget av mirakler, tegn og visjoner fra Jahve som opprettholdt jødisk religion, holdt den levende, voksende og forskjellig fra naboenes religioner. Istedenfor å se på Jahve som deres egen stammegud, en gud blant andre, så disse profetene Ham som Den Ene Gud i hele universet.Profetene fordømte at hebreere deltok i hedensk dyrkelse og de nektet helt og holdent å identifisere det guddommelige med naturkreftene. Ved dette la de grunnlaget for en helt ny form for mytologi – en mytologi som inneholdt kun en eneste gud (Jahve) som eksisterte hinsides den naturlige verden. I motsetningen til Tammuz, som dør og gjenopplever sammen med grøden var den guden som profetene fremmet hinsides naturen og derfor ikke bundet til naturens sesonger og skiftninger:
«Hvor de babylonske gudene var opptatt i en evig kamp mot kaosets krefter, og trengte ritualene ved festivalene for det nye året for å få tilbake sine krefter, kunne Jahve rett og slett hvile seg på den syvende dagen; hans verk var fullført».
Gjennom profetenes innflytelse portretterte jødisk mytologi i økende grad Gud som fjern fra naturen og handlet uavhengig av naturkreftene. På den ene siden skapte dette en mytologi som varm, i en mening, mer kompleks eller abstrakt. Istedenfor i evig tid gjenta en sesongbetont syklus av handlinger sto Jahve utenfor naturen og grep inn i den og skapte nye, historisk enestående handlinger:
«Det var teofani av en ny type, hittil helt ukjent – Jahves innblanding i historien. Det var derfor noe uomstøtelig og ikke repeterbart. Jerusalems fall repeterte ikke Samarias fall: Jerusalems ruiner presenterte en ny historisk teofani, Jahves andre «vrede». (...) Jahve står ut fra en verden av abstraksjoner, av symboler og av alminneligheter; han handler i historien og går inn i forhold med faktiske historiske figurer.».
På den annen side, denne oversanselige Gud var absolutt unik og vanskelig for menneskene å forholde seg til. Mytene som omga ham var, i en mening, mindre komplekse: de involverte ikke handlingene til et mangfold av antropomorfistiske (menneskelignende) guder. I denne mening var «Jahve ikke omgitt av mangfoldige og varierte myter», og delte ikke den «rike og dramatiske mytologiene» til hans hedenske motstykker.
De hebraiske profetene måtte kjempe mot naturgudenes popularitet, og jødisk mytologi reflekterer den kampen. Den del jødiske myter synes å ha blitt bevisst formet for reflektere konflikten mellom hedendommen og den nye, kompromissløse monoteismen. I salme 82 står Gud opp blant andre guder og fordømmer hedenske guddommer: «Dere er guder, (...) Men som mennesker skal dere dø, som en av fyrstene skal dere falle.». Skapelsesmyten kan tolkes som «som en rolig, behersket polemikk mot gamle krigførende kosmogonier», særlig den babylonske skapelsesmyten. Den babylonske Enuma Elish beskriver guden Marduk som skaffer seg herredømme over andre guder, bekjemper uhyret Tiamat, og skaper verden fra hennes lik. I kontrast finnes det i første Mosebok (og i boken til Jesaja som beskriver Jahves seier over sjøuhyret Leviatan), «solen, månen, stjernene og jorden er ikke guder i deres egen rett, fiendtlig til Jahve. De er underordnet ham og skapt helt og holdent av praktiske årsaker. Sjøuhyret er intet Tiamat, men er Guds skapning og gjør hans befaling».
== Forbindelser til hedensk mytologi ==
En del komparative mytologer mener at jødisk mytologi har tatt til seg elementer fra hedensk mytologi selv om jødene motsto hedensk dyrkelse i seg selv. Om jødedommen faktisk absorberte hedensk forestillinger eller ikke, inneholder jødiske myter likheter med myter fra andre kulturer.
=== Syndeflod ===
Den hebraiske fortellingen om Noahs ark og oversvømmelsen har likheter med oldtidsfortellinger om oversvømmelser fortalt verden over. En av de nærmeste paralleller er den mesopotamiske myten om en verdensoversvømmelse, nedtegnet i eposet om Gilgamesj. I den hebraiske Bibelens fortelling om syndefloden (Første Mosebok 6:5-22), beslutter Gud å oversvømme verden og begynne på nytt på grunn av menneskenes synder. Noah blir advart av Gud og bedt om å bygge en ark, og befaler ham å ta med seg i arken minst to av alle slags dyr, sammen med sin familie. Floden kommer og dekker verden. Etter 40 dager sender Noah en ravn for sjekke om vannet har begynt å synke, deretter en due; etter å ha forlatt skipet gir Noah et offer til Gud som luktet som «den behagelige duften» og lovte å aldri mer ødelegge jorden med vann igjen, – og skapte regnbuen som et symbol på dette løftet.
Tilsvarende i det mesopotamiske epos Gilgamesj forstyrrer menneskenes travelhet gudene som bestemmer seg for å sende oversvømmelse over dem. Advart av gudene bygger en mann ved navn Utnapishtim en båt og tar med seg sin familie og dyr av alle slag ombord. Etter oversvømmelsen sender Utnapishtim en due, deretter en svale, og så en ravn for å sjekke om vannet har sunket. Etter å ha gått fra borde gir Utnapishtim et offer til gudene som lukter som «den søteste lukt» og de angrer på deres valg av å sende oversvømmelsen.
En annen oldtidsmyte om en oversvømmelse er den hinduistiske fortellingen om fisken Matsya. I henhold til denne fortellingen tar guden Vishnu form som en fisk og advarer stamfaren Manu om en kommende oversvømmelse. Han forteller Manu å ta med seg alle skapninger på jorden i en båt. I motsetningen til den bibelske og mesopotamiske oversvømmelsen er ikke denne oversvømmelsen en unik hendelse som kommer på grunn av guddommelig valg; isteden er det en hendelse av destruksjon og gjenskapelse i universet som skjer med faste mellomrom i hinduistisk mytologi.
=== Tvekampmyten ===
Mange av hebreernes hedenske naboer hadde en myte om en tvekamp mellom den gode gud som bekjempet kaosets demoner; et eksempel er den babylonske Enuma Elish. I henhold til historikeren Bernard McGinn har tvekampmyten påvirket jødisk mytologi. Myten om Hashems triumf over Leviatan (et uhyre og et symbol på kaos) har form av en tvekampmyte. I tillegg mener McGinn at hebreerne anvendte motivet tvekampen til forholdet mellom Gud og Satan: opprinnelig en underordnet ved Guds hoff, utpekt til fungere som menneskehetens «anklager» (satan betyr «å motsette seg»), utviklet Satan seg til et vesen med «et tilsynelatende uavhengig rike for virksomheter som en kilde for ondskap» – ikke lenger Guds underordnete, men hans motstander i en kosmisk kamp.Selv fortellingen om utvandringen (Andre Mosebok) viser påvirkninger. McGinn mener at «Sjøens sang» som hebreerne sang etter å ha sett Gud drukne den egyptiske hæren i Rødehavet innbefatter «motiver og språk fra tvekampmyten brukt for å framheve betydningen av den grunnleggende hendelsen i Israels religiøse identitet: kryssingen av Rødehavet og befrielsen fra farao». Likeledes noterer Armstrong likheten mellom hedenske myter hvor gudene «deler sjøen i to når de skaper verden» og fortellingen om utvandringen fra Egypt hvor Moses deler Rødehavet – «skjønt hva som blir brakt inn i væren i Exodus er ikke et kosmos, men et folk». Uansett, motiv med Gud som «den himmelske kriger» som kjemper på Israels side er opplagt tilstede i Sjøens sang (Andre Mosebok, 15). Dette motivet er tilbakevendende i poesien i de hebraiske skriftene (I Samuelsbøkene 2; Sakarjas bok 9:11-16;14:3-8).
=== Andre forbindelser med annen mytologi ===
En fortellingen i første Mosebok (6:4) om kjemper kan også muligens ha en opprinnelse fra hedensk mytologi. I henhold til denne fortellingen hadde gudene, «gudesønnene», en gang sin opprinnelse på jorden, ble inngiftet med menneskene og produserte nefilim, «veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne». Jødisk tradisjon i henhold til disse guddommelige vesener ser på dem som onde engler. Men denne myten kan være et fragment fra hedensk mytologi om guder som får barn med mennesker for å skape helter.Joseph Campbell noterte at fortellingen om det forbudte treet i Paradiset er et eksempel på et motiv som er «svært populær i eventyr, kjent for studenter av folkeminne som Den forbudte tingen». Et annet eksempel om Den forbudte tingen, se det russiske eventyret Bash Chelik hvor helten blir forbudt å åpne en bestemt død, men han åpner den uansett og således slipper løs en kjeltring. En parallell er den klassiske fortellingen om Pandoras eske som eksisterte i antikkens greske mytologi.
== Oppfatning av tid ==
=== Jødisk mytologi og tidslinje ===
I henhold til midtøstenspesialisten William A. Irwin presenterer den hebraiske Bibelen historien som «en storstilt virkelighet» reist «til den største viktighet». Tiden er lineær i jødisk mytologi, og jødiske skrifter sporer forfedre og stamtavler.
I andre tradisjonelle kulturer begrenses mytiske hendelser til tidens begynnelse, og så viktige historiske hendelser som gjentagelser av disse mytologiske hendelsene. I kontrast til dette er betydningsfulle hendelser i jødisk mytologi ikke begrenset til en fjern opphavlig tidsalder: jødiske myter og legender strekker «ut av den fjerne fortid og inn i en evig framtid». I henhold til Mircea Eliade har de hebraiske profetene gjort historien til et spørsmål om tapperhet hvor historiske hendelser ble sett på som episoder i en uavbrutt himmelsk åpenbaring. Dette betyr ikke at alle historiske hendelser har betydning i jødedommen, men i jødisk mytologi skjer imidlertid betydningsfulle hendelsen gjennom hele historien, og de er ikke kun gjentagelser av hverandre; hver betydelige hendelse er en ny gjerning av Gud:
«Samarias fall skjedde faktisk i historien (...) Det var derfor noe uomstøtelig og noe som ikke kunne gjentas. Jerusalems fall var ikke en gjentagelse av Samaria: ruinene av Jerusalem presenterte en ny historisk teofani».
Ved å portrettere tiden som hendelsenes lineære progresjon heller enn en evig gjentagelse antydet jødisk mytologi muligheten for progresjon.Dette synet på historien var svært nyskapende for tiden. Kristendommen arvet dette synet og har satt dype spor i vestlig filosofi og kultur. Selv angivelige sekulære eller politiske vestlige bevegelser har fungert innenfor dette verdenssynet på progresjon og lineær historie arvet fra jødedommen. På grunn av denne arven har religionshistorikeren Mircea Eliade argumentert at «de jødisk-kristne har gjort en nyvinning av største betydning» i mytologi.
=== Muligheten for påvirkning fra zoroastrisme ===
Mytologen Joseph Campbell mener at den jødisk-kristne tanken om lineær, progressiv historie har sin opprinnelse med den persiske religionen zoroastrisme. I mytologiene fra India og Det fjerne østen har «verden ikke blitt reformert, men kun kjent, aktet og dens lover adlydt». I kontrast er den nåværende verden for zoroastrisme «korrupt (...) og til å bli endret av menneskelig handling». I henhold til Campbell kan dette «progressive synet på kosmisk historie» «bli hørt som ekko og nye ekko på gresk, latin, hebraisk, og arameisk, og på hvert eneste tungemål i vesten».R. C. Zaehner, en professor av østlige religioner, argumenterer for zoroastrismens direkte påvirkning av jødisk eskatologiske myter, særlig gjenoppstandelsen av de døde med belønning og straff.Mircea Eliade tror hebreere hadde en mening om lineær tid før deres kontakt med zoroastrismen. Imidlertid er han enig med Zaehner at jødedommen utdypet dens mytologi om lineær tid med eskatologiske elementer som hadde sin opprinnelse i zoroastrismen. I henhold til Eliade omfattet disse elementene etisk dualisme, myten om en frelser, og «en optimistisk eskatologi som proklamerte det godes endelige triumf».
== Aggadah og folkeminnesamlinger ==
Legendene om jødene, av rabbi Louis Ginzberg, er en nyskapende syntese av en omfattende mengde aggadah fra Misjná, de to Talmoder og Midrash. Ginzberg hadde en leksikalsk kunnskap om all rabbinsk litteratur, og hans mesterverk omfatter en stor mengde aggadot. Imidlertid skapte han ikke en antologi som viste disse aggadot tydelig, men isteden skrev han parafraser og omskrev dem til en fortløpende fortelling som dekket fem bind, fulgt av to bind med fotnoter som oppga bestemte kilder.
Ein Yaakov er en samling av aggadisk materiale fra den babylonske Talmud sammen med kommentarer.
Sefer Ha-Aggadah, «Legendenes bok», er en klassisk samling av aggadah fra Misjná, de to Talmuder og Midrash-litteraturen. Den ble redigert av Hayim Nahman Bialik og Yehoshua Hana Ravnitzky. De arbeidet for å sette sammen en omfattende og representativt oversikt av aggadah; et arbeid som tok hele tre år. Da de fant den samme aggadah mangfoldige utgaver fra ulike kilder valgte de stort sett de senere formen, den som ble funnet i den babylonske Talmud. Imidlertid presenterte de også en god del aggadot sekvensielt, ga dem en tidlig form fra den jerusalemske Talmud, og senere versjoner fra den babylonske Talmud, og fra en klassisk midrash-samlinger. I hvert tilfelle for hver aggadah er det oppgitt dens originale kilde. I deres første utgave oversatte de arameisk aggadot til moderne hebraisk. Sefer Ha-Aggadah ble først utgitt i november 1908 i Odessa, Russland, og deretter gjenopptrykket gjentatte ganger i Israel. I 1992 ble den oversatt til engelsk som «The Book of Legends», av William G, Braude.
Mimekor Yisrael, av Micha Josef (bin Gorion) Berdyczewski. Berdyczewski var interessert i å samle og sette sammen folkeminne og legender fra det jødiske folk fra de eldste tider og opptil den moderne tidsalder. Hans samling omfattet en stor gruppe av aggadot, skjønt de var begrenset til de han betraktet som innenfor feltet folkeminne.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jewish Encyclopedia. Red. Cyrus Adler, et al. JewishEncyclopedia.com.
Armstrong, Karen: A Short History of Myth. NY: Canongate, 2005.
Ausubel, Nathan, red.: A Treasury of Jewish Folklore: The Stories, Traditions, Legends, Humor, and Wisdom of the Jewish People NY: Crown Publishers, 1990.
Campbell, Joseph: The Masks of God: Occidental Mythology. NY: Penguin Compass, 1991.
Dennis, Geoffrey: The Encyclopedia of Jewish Myth, Magic, and Mysticism. MN: Llewellyn Worldwide, 2007.
Eliade, Mircea:
A History of Religious Ideas. Bind. 1. Overs. Willard R. Trask. Chicago: University of Chicago Press, 1978.
Myth and Reality. New York: Harper & Row, 1968.
Myths, Dreams and Mysteries. New York: Harper & Row, 1967.
Irwin, William A.: «The Hebrews». (Frankfort et al. The Intellectual Adventure of Ancient Man. Chicago: U. of Chicago P., 1977. ss. 221-360.)
Mimekor Yisrael: Classical Jewish Folktales, Micha Joseph bin Gorion, oversatt av I. M. Lask, 3 bind. Bloomington, Indiana University Press, 1976
Mimekor Yisrael: Classical Jewish Folktales Abridged and Annotated Edition Micha Joseph bin Gorion. Dette er en ett-bindsutgave, forkortet og kommentert versjon, med introduksjon og innledende resyme av Dan Ben-Amos. Indiana University Press, 1990. ISBN 0-253-31158-6.
Folktales of Israel Red. Dov Noy, med støtte fra Dan Ben-Amos. Chicago: Chicago University Press, 1963
Jewish Folktales from Morocco, Red. Dov Noy, Jerusalem, 1964.
Jewish Folktales from Tunisia, Red. Dov Noy, Jerusalem, 1964.
«Hebrew Parallels to Indian Folktales», Journal of the Assam Research Society, 15 (1963), ss. 37-45.
Magoulick, Mary: «What is Myth?» Folklore Connections. Georgia College State University. 22 May 2008.
McGinn, Bernard: Antichrist: Two Thousand Years of the Human Fascination with Evil. NY: HarperCollins, 1994.
Mintz, Jerome R.: Legends of the Hasidim: An Introduction to Hasidic Culture and Oral Tradition in the New World Chicago: Chicago University Press, 1968
Four Master Folklorists And Their Major Contributions Peninnah Schram, fra Opening Worlds of Words, Peninnah Schram and Cherie Karo Schwartz
Segal, Robert A.: Myth: A Very Short Introduction. Oxford: Oxford UP, 2004.
Zong In-Sob.: Folk Tales From Korea. Elizabeth: Hollym International, 1982.
Graves, Robert: «Introduction», New Larousse Encyclopedia of Mythology (overs. Richard Aldington and Delano Ames), London: Hamlyn, 1968, ss. v-viii.
The Epic of Gilgamesh. Overs. N.K. Sandars. NY: Penguin, 1960.
Classical Hindu Mythology. Red. & overs. Cornelia Dimmitt & J.A.B. van Buitenen. Philadelphia: Temple UP, 1978.
New American Bible. St Joseph Edition. NY: Catholic Publishing Co. (Benyttet som kilde for en del forskningsinformasjon om komparativ mytologi funnet i dens fotnoter.)
Harris, Robert, Virtual Salt: A Glossary of Literary Terms, 2002 | 270px|thumb|right|[[Elia drar opp i Himmelen, av Gustave Doré (1832–1883), basert på en fortelling fra den hebraiske Bibelen, 2 Konger 2:11.]] | 4,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfredfjellet | 2023-02-04 | Alfredfjellet | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:74°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell på Bjørnøya', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Alfredfjellet er et fjell på Bjørnøya. Det har en høyde på 420 meter over havet. Fjellet har navn etter den svenske polarforskeren Alfred Gabriel Nathorst.
| Alfredfjellet er et fjell på Bjørnøya. Det har en høyde på 420 meter over havet. Fjellet har navn etter den svenske polarforskeren Alfred Gabriel Nathorst.
== Referanser == | Alfredfjellet er et fjell på Bjørnøya. Det har en høyde på 420 meter over havet. | 4,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frikar_(dans) | 2023-02-04 | Frikar (dans) | ['Kategori:Norske ord og uttrykk', 'Kategori:Titler'] | Andre betydninger: frikarFrikar er en gammel ærestittel for en danser – han kunne danse de andre av gulvet med «godkarsstykker». Uttrykket har også noen dystrere undertoner. En frikar var også en som var vanskelig å hanskes med, han var kjempekar og gikk sine egne veier.
| Andre betydninger: frikarFrikar er en gammel ærestittel for en danser – han kunne danse de andre av gulvet med «godkarsstykker». Uttrykket har også noen dystrere undertoner. En frikar var også en som var vanskelig å hanskes med, han var kjempekar og gikk sine egne veier.
== Referanser == | Frikar er en gammel ærestittel for en danser – han kunne danse de andre av gulvet med «godkarsstykker». Uttrykket har også noen dystrere undertoner. | 4,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hallgrim_Hanseg%C3%A5rd | 2023-02-04 | Hallgrim Hansegård | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. januar', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dansere', 'Kategori:Personer fra Øystre Slidre kommune'] | Hallgrim Hansegård (født 28. januar 1980) er en norsk koreograf og danser. Han stiftet Frikar Dance Company i 2006, og var var modell for dansebevegelsene i onlinespillet Age of Conan. Hansegård ble i 2009 tildelt prisen for beste koreografi under Eurovision-konkurransen. Han var hovedartist under Festspillene i Bergen 2010 og ble norgesmester i lausdans (hallingdans) i 2011, 2012 og 2013. I 2013 ble Hansegård tildelt Sølvprisen i Prix Italia i kategorien "Performing Arts".
. Under Landskappleiken på Fagernes i 2015 vant han Kongepokalen som da var satt opp i klassen halling.Hansegård studerte to år ved Nordland kunst- og filmfagskole i Kabelvåg og tre år på Akademiet for Digital Kunst i Firenze. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd som kunstner med en animasjon for bestillingsverk på Veneziabiennalen 2003. Siden produserte han flere animasjoner og dokumentarfilmer som senere er vist på norske kinoer og på Skandinavisk Panorama 2005.
| Hallgrim Hansegård (født 28. januar 1980) er en norsk koreograf og danser. Han stiftet Frikar Dance Company i 2006, og var var modell for dansebevegelsene i onlinespillet Age of Conan. Hansegård ble i 2009 tildelt prisen for beste koreografi under Eurovision-konkurransen. Han var hovedartist under Festspillene i Bergen 2010 og ble norgesmester i lausdans (hallingdans) i 2011, 2012 og 2013. I 2013 ble Hansegård tildelt Sølvprisen i Prix Italia i kategorien "Performing Arts".
. Under Landskappleiken på Fagernes i 2015 vant han Kongepokalen som da var satt opp i klassen halling.Hansegård studerte to år ved Nordland kunst- og filmfagskole i Kabelvåg og tre år på Akademiet for Digital Kunst i Firenze. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd som kunstner med en animasjon for bestillingsverk på Veneziabiennalen 2003. Siden produserte han flere animasjoner og dokumentarfilmer som senere er vist på norske kinoer og på Skandinavisk Panorama 2005.
== Priser ==
2005: 3.-plass SUPERDOK
2005: Torleiv Bolstads minnestipend for yngre, talentfulle hardingfelespillere
2007: Statens Kunstnerstipend
2007: «Artist of the year» på The Norwegian Folk Music Awards 2007
2009: «Award for best choreography», Eurovision 2009
2010: Ambassadør for Dansens Dag
2011: Norgesmester i hallingdans, 1.-plass på FRIKAR-tevlinga og Jørn Hilme-stemnet
2012: Norgesmester i hallingdans
2012-2013: Statens Kunstnerstipend
2013: Norgesmester i hallingdans
2013: Sølvprisen i "Performing arts", Prix Italia
2015: Kongepokalen i hallingdans under Landskappleiken.
2017: Anders Jahres kulturpris
== Kritikker ==
«Wildly Inventive, thrilling performance.» (National Geographic)
«Kanskje den mest toneangivende kunstneren under årets Festspillene i Bergen…» (Bergens Tidende)
«Nyskapende koreograf med en sterk vilje til å gjøre egne ting og en velsignet frimodighet i forhold til å bryte grenser» danseanmelder Karen Frøsland Nystøyl (NRK)
«Naturtalent.» danseanmelder Sidsel Pape (frilans)
«I ferd med å skaffe seg et solid navn innen danseverden – vel fortjent!» (Nordlys)
«Hallgrim Hansegård tilfører samtidsdansen et friskt og litt rufsete uttrykk.. Innovativt, lekende og eksperimenterende.» danseanmelder Silje Birgitte Folkedal (Bergens Tidende)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hallgrim Hansegård på Internet Movie Database
Video: NRK om koreograf Hallgrim Hansegård
Frikar Dance Companys hjemmeside om Hansegård
Video: Hallgrim Hansegårds vinnende dans under NM i Folkemusikk / Landskappleiken 2011
Video: Hansegård framfører JAMSIIS med Terje Isungset under Festspillene i Bergen 2010 | Hallgrim Hansegård (født 28. januar 1980) er en norsk koreograf og danser. | 4,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Head_Not_Found | 2023-02-04 | Head Not Found | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Heavy metal-plateselskaper', 'Kategori:Norske plateselskaper', 'Kategori:Plateselskapstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-02'] | Head Not Found er et norsk plateselskap og datterselskap av Voices Music & Entertainment. Plateselskapet har spesialisert seg innen heavy metal-undersjangre.
| Head Not Found er et norsk plateselskap og datterselskap av Voices Music & Entertainment. Plateselskapet har spesialisert seg innen heavy metal-undersjangre.
== Artister ==
Atrox
Carpe Tenebrum
Enslavement of Beauty
Gehenna
Merciless
Ragnarok
The Kovenant
Trelldom
Twin Obscenity
Ulver
Valhall
Windir
== Eksterne lenker ==
Voices Music & Entertainment nettside | Head Not Found er et norsk plateselskap og datterselskap av Voices Music & Entertainment. Plateselskapet har spesialisert seg innen heavy metal-undersjangre. | 4,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Godkar | 2023-02-04 | Godkar | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:Norske ord og uttrykk'] | Godkar var en litt nedsettende betegnelse på en frikar som gjorde ekstra for å fremheve seg selv, ofte kalt godkarsstykke. I dans kunne han ta vanskelige, spesielle dansetrinn. Men det kunne også være å løfte tunge steiner, kalt lyfte.Begrepet godkar er også blitt brukt om spillemenn som utmerker seg, slik som Bendik i Nø'n. Han er kjent for å ha spilt med Jørn Hilme, og skal ha målt krefter med Karl IV.
| Godkar var en litt nedsettende betegnelse på en frikar som gjorde ekstra for å fremheve seg selv, ofte kalt godkarsstykke. I dans kunne han ta vanskelige, spesielle dansetrinn. Men det kunne også være å løfte tunge steiner, kalt lyfte.Begrepet godkar er også blitt brukt om spillemenn som utmerker seg, slik som Bendik i Nø'n. Han er kjent for å ha spilt med Jørn Hilme, og skal ha målt krefter med Karl IV.
== Referanser == | Godkar var en litt nedsettende betegnelse på en frikar som gjorde ekstra for å fremheve seg selv, ofte kalt godkarsstykke. I dans kunne han ta vanskelige, spesielle dansetrinn. | 4,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Voices_Music_%26_Entertainment | 2023-02-04 | Voices Music & Entertainment | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norske plateselskaper', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 2001', 'Kategori:Plateselskapstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Voices Music & Entertainment var et norsk plateselskap (og i en periode plateforretning) fra Grünerløkka i Oslo. Det ble stiftet som
selskap under navnet Voices of Wonder Records ANS 01.01.1988 av Dag Krogsvold, Ketil Sveen og Per-Thomas Lund.
Voices of Wonder Records ANS ble aksjeselskap i 1992, og endret senere navn til Voices Music & Entertainment i 2001.
| Voices Music & Entertainment var et norsk plateselskap (og i en periode plateforretning) fra Grünerløkka i Oslo. Det ble stiftet som
selskap under navnet Voices of Wonder Records ANS 01.01.1988 av Dag Krogsvold, Ketil Sveen og Per-Thomas Lund.
Voices of Wonder Records ANS ble aksjeselskap i 1992, og endret senere navn til Voices Music & Entertainment i 2001.
== 1988 – 1990 ==
Oslo hadde i 1988 en rekke indie-rock band, og Voices of Wonder utga en rekke av dem, som Sister Rain, Popcorn Explosion, Men of
Courage, Lost at Sea, Spacelings. Til tross for gode anmeldelser og mediaoppmerksomhet slet selskapet med underskudd de første årene, og det ble finansiert av selskapets eiere. Selskapets første kontoradresse var en leilighet på Grünerløkka. Senere flyttet man til lokaler sammen
med Ekstra Verksted i Sagveien, og siden delte man kontorer med managementselskapet Link Unlimited i Skippergata. Voices of Wonder drev på denne tiden sin egen distribusjon, og begynte også å distribuere andre norske utgivelser, bl.a. T23 Records og Turbonegers første utgivelser Route Zero og Turboloid. Dessuten distruberte man noen utenlandske utgivelser med indieartister som The Chairs og Groove Farm.
== 1990 – 1996 ==
For å sikre fortsatt drift startet man i 1990 plateforretningen Voices of Wonder Records på Olaf Ryes Plass på Grünerløkka. Omtrent samtidig ble en av Oslos ledende platebarer, Rock Shop på Aker Brygge, nedlagt og Voices of Wonder Records på Grünerløkka.
VoW flyttet i 1990 tilbake på Grünerløkka til kontorer i Olaf Ryes Plass 8. Samtidig begynte selskapet å distribuere utenlandske labels som Earache og Glitterhouse (som representerte SubPop i Europa).
I 1991 utga Voices of Wonder Records Motorpsychos debutalbum Lobotomizer. Motorpsycho var en viktig prioritet i de neste tre årene, og oppnådde gode salgstall i Norge og Tyskland, særlig Demon Box i 1993.
I 1992 begynte VME å distribuere selskapet Deathlike Silence Productions som bl.a. utga de første norske Black Metal-utgivelsene, herunder Mayhem, for å få hjelp til distribusjon. Norsk Black Metal fikk raskt oppmerksomhet i inn- og utland. Motorpsycho avsluttet samarbeidet med Voices of Wonder, og gikk over til EMI.
Voices of Wonder og Motorpsycho endte senere i konflikt som endte for domstolene, hvor den ble avgjort til Voices of Wonders fordel i Byretten og Lagmannsretten. Motorpsychos anke ble avvist av Høyesterett.Voices of Wonder begynte å distribuere en rekke nye uavhengige engelske plateselskaper særlig innen elektronica-genren, som Ninja Tune, Warp, Ministry of Sound og React.
Voices of Wonder Records ble i 1992 aksjeselskap, og fra dette året gikk selskapet med økonomisk overskudd i alle år frem til 2012.
== 1996 – 2007 ==
Voices of Wonder begynte å prioritere salg og markedsføring av utenlandske labels. Selskapet representerte i denne perioden blant annet Nuclear Blast, Century Media, Metal Blade, SPV, Epitaph, Snapper, Sanctuary og Ryko, og etterhvert PIAS og Union Square Music.
En viktig artist i denne perioden var The 3rd & the Mortal fra Trondheim, som solgte meget godt i utlandet.
I 1996 overtok man virksomheten til Pingo Distribution i Danmark og etabelerte Voices of Wonder Records Denmark ApS.
I 1999 fikk VoW sin første nummer én på VG-listen med Tom Waits' «Mule Variations».
Fra 1999 begynte man et samarbeid med DJ Beat Records fra Sveits, og oppnådde gode salgstall med innen Trance & Techno genren, særlig
compilationserien Goliath (ca. 100 000 solgte). Senere ble DJ Beat Records Scandinavia etablert i Norge og var en periode et datterselskap av VME. DJ Beat Records hadde fra 2004 suksess med compilationserien Hard Dance Mania.
I 2001 skiftet VoW navn til Voices Music & Entertainment AS (VME).
I 2003 fikk VME sin første gullplate med singlen «Utadæsjælåpplevelse» med Folk & Røvere + Ravi.
Fra 2002 markedsførte Voices of Wonder seg med tv-kampanjer for bl.a. Kinks Ultimate Collection, Black Sabbaths Best of og Uriah Heeps The Ultimate Collection. Blant andre VME-distribuerte internasjonale artister med suksess kan nevnes Arcade Fire, Anthony & The Johnsons, Josh Rouse, First Aid Kit.
I 2004 utga VME Østfold-bandet Wig Wam, som vant den norske Melodi Grand Prix finalen og representerte Norge i Kyiv med sangen «In
My Dreams». Albumet Hard to be a Rock´n´Roller (in Kiev) solgte til platina.
VME samarbeidet i denne perioden tett med de norske lablene Beatservice, Head Not Found, Smalltown Supersound og Jester Recordings.
VME var i denne perioden en betydelig markedsfører av musikk i Norge og hadde i 2005 en omsetning på 38 millioner kroner.
== 2007 – ==
Som en følge av den begynnende nedgangen i CD-salget som særlig rammet indiebransjen begynte VME å satse på distribusjon av DVD, og var med å starte selskapet Another World Entertainment ApS i Danmark. Another World Entertainments virksomhet omfatter nå også Dessuten begynte man igjen å satse mer på norske artister, og hadde suksess med bl.a. John Olav Nilsen & Gjengen som gikk til nummer én på VG-listen i 2011 med albumet «Det Nærmeste Du Kommer». Andre profilerte artister i VMEs artist-roster er Thom Hell, Folk & Røvere, Pål Angelskår, Claudia Scott, Backstreet Girls, Petter Baarli, Ronny Pøbel, Run Dog Run, Dog Age, Sørgekåpe.
I 2013 nedla VME sin distribusjon av CD og DVD, og flyttet den til Diskos.
== Underselskaper ==
Beatservice Records
Bad Afro Records
DJ Beat Records Scandinavia
Euphonious Records
Jester Records
Music for Dreams
Head Not Found
Voices of Wonder
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Voices Music & Entertainment var et norsk plateselskap (og i en periode plateforretning) fra Grünerløkka i Oslo. Det ble stiftet som | 4,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivan_Trofimovitsj_Pokinboroda | 2023-02-04 | Ivan Trofimovitsj Pokinboroda | ['Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetere fra andre verdenskrig'] | Leonid Dnjeprovskij eller Ivan Trofimovitsj Pokinboroda som sannsynligvis var hans virkelige navn, var en rømt sovjetisk krigsfange fra Odessa i Ukraina, som ble sabotør i den norske motstandsbevegelsen Osvald-gruppen. Han fikk oppholdstillatelse i Norge som statsløs flyktning i 1946, og bodde i landet inntil han ble deportert i 1958.
Han arbeidet som revisor i Nord-Kaukasus og Sibir inntil han forsvant i 1972. Han døde i 1982.
Kjente dekknavn var «Leonid Dnjeprovskij» og «David Daazenko» som var hans offisielle navn i Norge.
| Leonid Dnjeprovskij eller Ivan Trofimovitsj Pokinboroda som sannsynligvis var hans virkelige navn, var en rømt sovjetisk krigsfange fra Odessa i Ukraina, som ble sabotør i den norske motstandsbevegelsen Osvald-gruppen. Han fikk oppholdstillatelse i Norge som statsløs flyktning i 1946, og bodde i landet inntil han ble deportert i 1958.
Han arbeidet som revisor i Nord-Kaukasus og Sibir inntil han forsvant i 1972. Han døde i 1982.
Kjente dekknavn var «Leonid Dnjeprovskij» og «David Daazenko» som var hans offisielle navn i Norge.
== Litteratur ==
Abraham, Ole-Jacob: «Forelebig udö!» Sovjetiske krigsfangar, norske partisanar og russaren «Nils», Kapabel Forlag 2007. ISBN 978-82-8163-015-4. | Leonid Dnjeprovskij eller Ivan Trofimovitsj Pokinboroda som sannsynligvis var hans virkelige navn, var en rømt sovjetisk krigsfange fra Odessa i Ukraina, som ble sabotør i den norske motstandsbevegelsen Osvald-gruppen. Han fikk oppholdstillatelse i Norge som statsløs flyktning i 1946, og bodde i landet inntil han ble deportert i 1958. | 4,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Operasjon_Mountain_Fury | 2023-02-04 | Operasjon Mountain Fury | ['Kategori:2006 i Afghanistan', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 2006', 'Kategori:Konflikter i 2007', 'Kategori:NATO-operasjoner i Afghanistan'] | Operasjon Mountain Fury var en NATO-ledet operasjon som varte fra den 16. september 2006 til den 15. januar 2007. Operasjonen ble utført av ISAF og den afghanske hæren som en oppfølger til Operasjon Medusa for å nedkjempe Taliban-opprørere som hadde gravd seg ned langs grensen til Pakistan i de østlige provinsene Paktika, Paktia, Khost, Ghazni, Lowgar og Nurestan. Et annet fokus for operasjonen var å muliggjøre gjenoppbyggingsprosjekter av skoler, helsevesenfasiliteter, og domstoler i de målrettede provinsene.
| Operasjon Mountain Fury var en NATO-ledet operasjon som varte fra den 16. september 2006 til den 15. januar 2007. Operasjonen ble utført av ISAF og den afghanske hæren som en oppfølger til Operasjon Medusa for å nedkjempe Taliban-opprørere som hadde gravd seg ned langs grensen til Pakistan i de østlige provinsene Paktika, Paktia, Khost, Ghazni, Lowgar og Nurestan. Et annet fokus for operasjonen var å muliggjøre gjenoppbyggingsprosjekter av skoler, helsevesenfasiliteter, og domstoler i de målrettede provinsene.
== Canada gjenopptar kampene i Panjwaii ==
SAF-styrkne begynte gjenoppbyggingsarbeidet etter at de største militæroperasjonene i Operasjion Medusa hadde opphørt. Men de britiske og canadiske styrkene fortsatte med å støte inn i Taliban-opprørere, som blant annet angrep dem ved Panjwaii og i Kandahar med bakholdsangrep, veisidebomber og selvmordsbombere, som kostet flere canadiske og amerikanske soldater livet. Den canadiske deltakelsen i Operasjon Mountain Fury ble trappet opp da de den 15. desember 2006 igangsatte sin egen operasjon kalt Operasjon Falcon Summit. Styrker fra Canada, Storbritannia, Danmark og Estland forberedet seg på opretholde presset den tidligere Operasjon Medusa hadde lagt på Taliban, og rydde distrikterne Panjwaii og Zhari for Taliban-styrker. I operasjonen vant de canadiske ISAF-styrkene kontrollen av flere hovedlandsbyer omkring Panjwaii som tidligere ble brukt som tilfluktssteder av Taliban. Et område ved byen Howz-e-Madad, med omkring 400 Taliban-opprørere, ble omringet. I den første uken av operasjonen ble massive canadisk artilleri- og stridsvognsbeskytning benyttet med stor suksess for å nedkjempe kommer med Taliban-opprørere.. Den 2. januar 2007 erklærede lederen af de canadiske tropper at operationen var en suksess og at distriktene hadde blitt sikret.
== Amerikanerne går på offensiven ==
Den 16. september 2006 igangsatte amerikanerne «Operasjon Mountain Fury» for å bekjempe Taliban-opprørere som hadde gravd seg ned langs grensen til Pakistan i de østlige provinsene Paktika, Paktia, Khost, Ghazni, Lowgar og Nurestan. 10th Mountain Division ledet operasjonen ledet operasjonen med å etablere mange eksterne utposter i områder som tidligere var dominert av Taliban. Disse utpostene og de amerikanske patruljene kom under nesten kontinuerlige angrep som medførte at de amerikanske soldatene ble påført 16 døde og 190 sårede i de to og en halv måned som operasjonen varte.
== Det britiske angrepet blir slått tilbake ==
== Mullah Osmani blir drept ==
Den 19. desember ble Mullah Akhtar Mohammad Osmani, lederen for Talibans operasjoner i Sør-Afghanistan, og to andre drept i et luftangrep da NATO-fly angrep bilen de befannt seg i Helmand-provinsen.
== Britene angriper igjen ==
== Tidslinje ==
== Noter ==
== Se også ==
Koalisjonsstyrkenes militære operasjoner i Afghanistan i 2006 | USA • Storbritannia • Canada • Nederland • Italia • Estland Afghan National Army | 4,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Operasjon_Anaconda | 2023-02-04 | Operasjon Anaconda | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 2002', 'Kategori:Militære operasjoner som involverer Norge', 'Kategori:Militærhistoriestubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag med deltagelse av New Zealand', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01'] | Operasjon Anaconda er kodenavnet for en operasjon tidlig i mars 2002 hvor militære styrker fra en amerikansk-ledet koalisjonsstyrke, støttet av CIA-paramilitære og allierte afghanske militære styrker, forsøkte å nedkjempe og ødelegge al-Qaida- og Taliban-styrker i Shahi-Kot-dalen og Arma-fjellene sørøst for Zormat. Denne operasjonen var det første store slaget krigen i Afghanistan siden slaget om Tora Bora i desember 2001. Dette var den første operasjonen felttoget i Afghanistan som involvere et stort antall konvensjonelle (dette vil si ikke-spesialstyrker) amerikanske styrker som deltok i direkte strid. Norske FSK deltok også i Operasjon Anaconda.Mellom 2. og 16. mars 2002 bekjempet 1700 luftbårne styrker og 1000 regjeringsstyrker fra Afghanistan mer enn 1000 krigere fra al-Qaeda og Taliban om kontrollen over dalen. Sistnevnte trakk seg tilbake til huler og sprekker i fjellterrenget og skjøt på de amerikanske styrkene i et forsøk på sikre området med bombekastere og tunge maskingevær. Den afghanske kommandanten Maulavi Saifur Rehman Mansoor ledet forsterkninger fra Taliban inn i kampene. USA har beregnet styrken til opprørerne i Shahi-Kot-dalen til mellom 150-200, men senere beregninger har antydet at den egentlige styrken var på mellom 500 og 1000 mann. USA beregnet at de drepte rundt 500 opprørere i løpet av kampen.
| Operasjon Anaconda er kodenavnet for en operasjon tidlig i mars 2002 hvor militære styrker fra en amerikansk-ledet koalisjonsstyrke, støttet av CIA-paramilitære og allierte afghanske militære styrker, forsøkte å nedkjempe og ødelegge al-Qaida- og Taliban-styrker i Shahi-Kot-dalen og Arma-fjellene sørøst for Zormat. Denne operasjonen var det første store slaget krigen i Afghanistan siden slaget om Tora Bora i desember 2001. Dette var den første operasjonen felttoget i Afghanistan som involvere et stort antall konvensjonelle (dette vil si ikke-spesialstyrker) amerikanske styrker som deltok i direkte strid. Norske FSK deltok også i Operasjon Anaconda.Mellom 2. og 16. mars 2002 bekjempet 1700 luftbårne styrker og 1000 regjeringsstyrker fra Afghanistan mer enn 1000 krigere fra al-Qaeda og Taliban om kontrollen over dalen. Sistnevnte trakk seg tilbake til huler og sprekker i fjellterrenget og skjøt på de amerikanske styrkene i et forsøk på sikre området med bombekastere og tunge maskingevær. Den afghanske kommandanten Maulavi Saifur Rehman Mansoor ledet forsterkninger fra Taliban inn i kampene. USA har beregnet styrken til opprørerne i Shahi-Kot-dalen til mellom 150-200, men senere beregninger har antydet at den egentlige styrken var på mellom 500 og 1000 mann. USA beregnet at de drepte rundt 500 opprørere i løpet av kampen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bahmanyar, Mir: Afghanistan Cave Complexes 1979–2004: Mountain strongholds of the Mujahideen, Taliban & Al Qaeda. Osprey Publishing, 2004.
Bahmanyar, Mir: Shadow Warriors: A History of the US Army Rangers. Osprey Publishing, 2005.
Bahmanyar, Mir: US Army Ranger 1983-2002. Osprey Publishing, 2003.
Friedman, Brandon (2007): The War I Always Wanted: The Illusion of Glory and the Reality of War: A Screaming Eagle in Afghanistan and Iraq, Zenith Press, ISBN 0760331502
Hersh, Seymour: Chain of Command, The Road from 911 to Abu Ghraib, Harper Collins, 2004
MacPherson, M. (2005): Roberts Ridge : A Story of Courage and Sacrifice on Takur Ghar Mountain, Afghanistan, Delacorte, ISBN 0-553-80363-8
Naylor, Sean (2005): Not a Good Day to Die : The Untold Story of Operation Anaconda, Berkley Hardcover ISBN 0-425-19609-7.
US Army Center for Military History: The U.S. Army in Afghanistan Operation Enduring Freedom Arkivert 21. november 2007 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
Combat Films and Research
https://web.archive.org/web/20040728014146/http://www.stripesonline.com/
BBC News: Al Qaeda 'executed US serviceman'
USAF Operation Anaconda: An Air Power Perspective (pdf)
Strategypage interview of Col. Wiercinski
Press report on sniper kill
Executive Summary of the Battle of Takur Ghar (pdf)
VFW Magazine: Valor in the Face of the Enemy - Air Force Cross awarded to Senior Airman Jason Dean Cunningham and Tech. Sgt. John Chapman | USA • Storbritannia • Canada • Tyskland • Australia • New Zealand • Norge • Danmark • Frankrike • Afghan National Army | 4,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Operasjon_Mountain_Thrust | 2023-02-04 | Operasjon Mountain Thrust | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Konflikter i 2006', 'Kategori:Krigen i Afghanistan (2001–2021)', 'Kategori:Kriger', 'Kategori:Slag i Afghanistan'] | Operasjon Mountain Thrust var en NATO-ledet operasjon i Afghanistan som varte fra 15. mai til 31. juli 2006.
Operasjonen ble utført av ISAF og den afghanske hæren mot Taliban- og Al-Qaida- styrker. Dette var den største operasjonen siden Talibans fall i 2001. Operasjonens hovedmål var å stoppe Taliban-opprøret sør i Afghanistan. 155 NATO-soldater mistet livet i operasjonen, mens 106 ble såret og 43 tilfangetatt. 1 134 Taliban- og Al Qaida-soldater mistet livet og 387 ble tilfangetatt.
| Operasjon Mountain Thrust var en NATO-ledet operasjon i Afghanistan som varte fra 15. mai til 31. juli 2006.
Operasjonen ble utført av ISAF og den afghanske hæren mot Taliban- og Al-Qaida- styrker. Dette var den største operasjonen siden Talibans fall i 2001. Operasjonens hovedmål var å stoppe Taliban-opprøret sør i Afghanistan. 155 NATO-soldater mistet livet i operasjonen, mens 106 ble såret og 43 tilfangetatt. 1 134 Taliban- og Al Qaida-soldater mistet livet og 387 ble tilfangetatt.
=== Historie ===
Det var harde kamper i juni og juli 2006, og Afghanistan opplevde den blodigste perioden siden Taliban-regimets fall. Taliban viste stor koordinering i sine angrep, og kontroll over to distrikter i provinsen Helmand i slutten av juli 2006, som ble gjentatt noen dager senere. Taliban led under kampene mer enn 1 100 drepte opprørere, og nærmere 400 tatt til fange. Tung bombing fra luften var den viktigste faktoren til disse tapene. Men likevel hadde de vestlige koalisjonsstyrkene nærmere 150 soldater drept, og 40 afghanske politimenn tatt til fange av Taliban.
Til slutt klarte ikke operasjonen å slå ned Taliban-opprøret i området. Kontroll over regionen ble overført fra amerikanerne, til NATO-styrker. Angrepene fortsatte, og ble til og med intensivert. Den første dagen NATO tok over kontroll, 1. august 2006, ble en britisk patrulje truffet av kraftig fiendtlig ild i Helmand-provinsen. Tre allierte soldater ble drept, og en annen soldat ble såret.
Samme dag ble 18 Taliban-opprørerne, og en afghansk politimann, drept i en anti-Taliban koalisjonsoperasjon i samme provins. I tillegg ble 15 afghanske politimenn tatt til fange av Taliban, når politi-bejentene forsøkte å overgi seg i Zabul-provinsen når en Taliban-styrke forberedte seg på å angripe politi-utposten deres. Også to dager senere var det flere hendelser i og rundt Kandahar, inkludert en selvmordsbombing som drepte 21 sivile innbyggere. I de andre angrepene, i og rundt Kandahar, ble fire kanadiske soldater drept - samt 10 som ble såret i forskjellig grad. | USA • Storbritannia • Canada • Nederland • Australia • Romania Afghan National Army | 4,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A4hren | 2023-02-04 | Mähren | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Mähren', 'Kategori:Sider med kart'] | Morava er også navnet på en elv i regionen.
Mähren, eller Morava (tsjekkisk: Morava uttale , latin: Moravia), er en historisk region i Sentral-Europa. Sammen med den historiske regionen Böhmen og Tsjekkisk Schlesien utgjør den staten Tsjekkia siden opprettelsen i 1993. Regionens historiske hovedstad er Brno. Regionen er oppkalt etter elven Morava som omgir den, hvor slaviske stammer slo seg ned på et tidspunkt etter år 500. Mähren utgjør ikke lenger noen administrativ enhet.
Stormähren var et slavisk kongerike som omfattet dagens Mähren, Böhmen, Ungarn og Slovakia mellom 833 og begynnelsen av det 10. århundre. Riket ble etter hvert svekket, og madjarene (ungarere), som kom fra det vestlige Asia, ødela det i 907. Den vestlige delen ble annektert av kongeriket Böhmen i 955, tatt over av Polen i 999, og ble endelig en del av Böhmen i 1019. Dens befolkning ble stort sett tsjekkifisert på 1800-tallet. Den østlige delen, dagens Slovakia, ble i syd erobret av madjarere i 920-årene, og i 1000 eller 1001 ble hele dagens Slovakia tatt over av Polen under Bolesław I. Polens overhøyhet tok slutt i 1025 eller 1029, og i 1030 ble den sydlige halvdelen igjen tatt av ungarerne, som beholdt den til slutten av det 14. århundre.
Mähren var senere en del av keiserriket Østerrike-Ungarn, under betegnelsen markgrevskapet Mähren. Ved første verdenskrigs slutt gikk Østerrike-Ungarn i oppløsning, og Mähren ble en del av Tsjekkoslovakia. Under andre verdenskrig var Mähren en del av det tyske protektoratet Böhmen-Mähren. Etter oppløsningen av Tsjekkoslovakia i 1993 var det tilløp til separatisme i Mähren. Det viste seg imidlertid snart at entusiasmen for å opprette et selvstendig Mähren var heller laber.
Dialektene i Mähren (moravisk) regnes som overgangsformer mellom tsjekkisk og slovakisk språk.
| Morava er også navnet på en elv i regionen.
Mähren, eller Morava (tsjekkisk: Morava uttale , latin: Moravia), er en historisk region i Sentral-Europa. Sammen med den historiske regionen Böhmen og Tsjekkisk Schlesien utgjør den staten Tsjekkia siden opprettelsen i 1993. Regionens historiske hovedstad er Brno. Regionen er oppkalt etter elven Morava som omgir den, hvor slaviske stammer slo seg ned på et tidspunkt etter år 500. Mähren utgjør ikke lenger noen administrativ enhet.
Stormähren var et slavisk kongerike som omfattet dagens Mähren, Böhmen, Ungarn og Slovakia mellom 833 og begynnelsen av det 10. århundre. Riket ble etter hvert svekket, og madjarene (ungarere), som kom fra det vestlige Asia, ødela det i 907. Den vestlige delen ble annektert av kongeriket Böhmen i 955, tatt over av Polen i 999, og ble endelig en del av Böhmen i 1019. Dens befolkning ble stort sett tsjekkifisert på 1800-tallet. Den østlige delen, dagens Slovakia, ble i syd erobret av madjarere i 920-årene, og i 1000 eller 1001 ble hele dagens Slovakia tatt over av Polen under Bolesław I. Polens overhøyhet tok slutt i 1025 eller 1029, og i 1030 ble den sydlige halvdelen igjen tatt av ungarerne, som beholdt den til slutten av det 14. århundre.
Mähren var senere en del av keiserriket Østerrike-Ungarn, under betegnelsen markgrevskapet Mähren. Ved første verdenskrigs slutt gikk Østerrike-Ungarn i oppløsning, og Mähren ble en del av Tsjekkoslovakia. Under andre verdenskrig var Mähren en del av det tyske protektoratet Böhmen-Mähren. Etter oppløsningen av Tsjekkoslovakia i 1993 var det tilløp til separatisme i Mähren. Det viste seg imidlertid snart at entusiasmen for å opprette et selvstendig Mähren var heller laber.
Dialektene i Mähren (moravisk) regnes som overgangsformer mellom tsjekkisk og slovakisk språk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Moravia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | land = Tsjekkia | 4,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Digerud | 2023-02-04 | Digerud | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Frogn', 'Kategori:Oslofjorden', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Vikenstubber'] | Digerud er både en tettbebyggelse, bryggested og geografisk område i Frogn kommune i Akershus fylke.
| Digerud er både en tettbebyggelse, bryggested og geografisk område i Frogn kommune i Akershus fylke.
== Geografi ==
Digerud ligger i Nordre Frogn mellom Hallangen i sør og Fagerstrand i Nesodden kommune i nord. Området ligger i nordre ende av Drøbaksundet og har derfor kystlinje mot Oslofjorden i vest. Digerud deles gjerne inn i to områder av topografiske grunner: Digerud Gårdene er uten kystlinje og kjennetegnes for sitt gårdsbruk, dyrket mark og relativt flatere landskap. Digerud Brygge (og nærliggende tettbebyggelse) kjennetegnes for en stor andel av hytter og ferieboliger, samt generelt lavere topografisk beliggenhet.
== Kjennemerker og severdigheter ==
== Historie ==
Flere kunstige tjern ble bygd på Digerud for bruk til isdrift (ishandel). Digerud lå nær Oslofjorden og var et godt egnet sted for denne type industri. Is var det viktigste kjøleelementet før det elektriske kjøleskapet ble oppfunnet og da isdriften nådde en topp i 1898 var Norge verdens største eksportør av is. Tjernene eksisterer fortsatt og flere av dem består av store demninger, noen av tjernene kan ikke nås med bil.
Tidligere eksisterte det både butikk, posthus og skole på Digerud, men alt er nedlagt eller flyttet på grunn av sentraliseringen på 1900-tallet.
== Referanser == | Digerud er både en tettbebyggelse, bryggested og geografisk område i Frogn kommune i Akershus fylke. | 4,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plze%C5%88 | 2023-02-04 | Plzeň | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Böhmen', 'Kategori:Byer i Plzeň (region)', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Tsjekkiastubber'] | Plzeň (tysk: Pilsen, tsjekkisk: Plzeň ) er en by i regionen Plzeň vest i Tsjekkia med 168 733 innbyggere (2022). Den ligger omkring 90 kilometer via motorvei sørvest for Praha. Fire elver løper sammen ved byen og danner elven Berounka.
Byen er kjent for sine bryggerier som produserer øltypen pilsner, hvorav det mest kjente foretaket er Plzeňsky Prazdroj (grunnlagt 1842) som produserer Pilsner Urquell, den opprinnelige pilsen.
Selskapet Škodaverkene ble grunnlagt i 1859, og har fortsatt en omfattende produksjon. Škoda-biler har siden 1924 ikke blitt tilvirket i Plzeň, men i Mladá Boleslav. Verkstedene i Plzeň har i stedet produsert trolleybusser, lokomotiver og jernbanevogner. Tidligere fantes det også en omfattende våpenproduksjon.
Plzeň ligger i det fruktbare Plzeň-bekkenet ved samløpet av elvene Mže, Radbuza (med Úhlava) og Úslava. Byen fikk byrettigheter i 1292 og ble raskt et betydelig handelssted på grunn av sin beliggenhet i møteplassen mellom flere viktige ferdselsårer. Etter en periode med nedgang fikk byen et nytt løft på 1800-tallet, da betydelige kullforekomster i nærområdet begynte å bli utnyttet. Senere ble Plzeň en betydelig industriby, der Škodaverkene alene hadde rundt 15 000 ansatte på 1920-tallet.
Byens synagoge er den nest største i Sentral-Europa (etter den i Budapest). Imidlertid ble de fleste av byens jøder sendt til Theresienstadt konsentrasjonsleir i 1942. Historisk sett har en stor andel av befolkningen vært tysktalende, men denne ble utvist etter slutten av andre verdenskrig, i samsvar med Potsdamavtalen.
Sammen med den belgiske byen Mons var Plzeň Europeisk kulturhovedstad i 2015.
| Plzeň (tysk: Pilsen, tsjekkisk: Plzeň ) er en by i regionen Plzeň vest i Tsjekkia med 168 733 innbyggere (2022). Den ligger omkring 90 kilometer via motorvei sørvest for Praha. Fire elver løper sammen ved byen og danner elven Berounka.
Byen er kjent for sine bryggerier som produserer øltypen pilsner, hvorav det mest kjente foretaket er Plzeňsky Prazdroj (grunnlagt 1842) som produserer Pilsner Urquell, den opprinnelige pilsen.
Selskapet Škodaverkene ble grunnlagt i 1859, og har fortsatt en omfattende produksjon. Škoda-biler har siden 1924 ikke blitt tilvirket i Plzeň, men i Mladá Boleslav. Verkstedene i Plzeň har i stedet produsert trolleybusser, lokomotiver og jernbanevogner. Tidligere fantes det også en omfattende våpenproduksjon.
Plzeň ligger i det fruktbare Plzeň-bekkenet ved samløpet av elvene Mže, Radbuza (med Úhlava) og Úslava. Byen fikk byrettigheter i 1292 og ble raskt et betydelig handelssted på grunn av sin beliggenhet i møteplassen mellom flere viktige ferdselsårer. Etter en periode med nedgang fikk byen et nytt løft på 1800-tallet, da betydelige kullforekomster i nærområdet begynte å bli utnyttet. Senere ble Plzeň en betydelig industriby, der Škodaverkene alene hadde rundt 15 000 ansatte på 1920-tallet.
Byens synagoge er den nest største i Sentral-Europa (etter den i Budapest). Imidlertid ble de fleste av byens jøder sendt til Theresienstadt konsentrasjonsleir i 1942. Historisk sett har en stor andel av befolkningen vært tysktalende, men denne ble utvist etter slutten av andre verdenskrig, i samsvar med Potsdamavtalen.
Sammen med den belgiske byen Mons var Plzeň Europeisk kulturhovedstad i 2015.
== Vennskapsbyer ==
Plzeň har følgende vennskapsbyer:
Birmingham, USA
Liège, Belgia
Limoges, Frankrike
Regensburg, Tyskland
Takasaki, Japan
Winterthur, Sveits
Žilina, Slovakia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pl) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(de) Offisielt nettsted
(en) Plzeň – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Plzeň – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | land = Tsjekkia | 4,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B6hmen | 2023-02-04 | Böhmen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Böhmen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Böhmen, eller Čechy, (tysk: Böhmen; tsjekkisk: Čechy uttale ; latin og engelsk: Bohemia; fransk: Bohême) er en historisk region i Sentral-Europa og et tidligere kongerike som i mange århundrer var en del av det tysk-romerske rike og Habsburgerriket (senere Østerrike). Den viktigste byen og historiske hovedstaden er Praha. Det er den vestligste og største historiske region av tsjekkisk land i dagens republikk Tsjekkia, men i bredere betydning er Böhmen tidvis referert til hele det tsjekkisk området, inkludert Mähren og Tsjekkisk Schlesien, særlig i en historisk kontekst som landet til kongeriket Böhmen. Tsjekkisk land (tsjekkisk: České země) består således av de tre regionene Böhmen, Mähren og Tsjekkisk Schlesien, og utgjort republikken Tsjekkia siden 1. januar 1993. Böhmen har et areal på 52 065 km2 og har rundt regnet 6,5 millioner av Tsjekkias 10,5 millioner innbyggere.
Böhmens historie er tett knyttet til Mähren, selv om Mähren er en egen historisk region. Som geografisk region er Böhmen i dag også kjent under det tsjekkiske navnet Čechy. Böhmen grenser i nord til den historiske regionen Schlesien (i dag i Polen), i øst mot Mähren, i sør mot Østerrike og i vest og nordvest mot Bayern og Sachsen (i dag i Tyskland).
Böhmen var tidligere hertugdømme i Stormähren, senere et uavhengig fyrstedømme, et kongerike innenfor det tysk-romerske rike, deretter en del av Habsburgmonarkiet og det østerrikske rike. Etter den første verdenskrig og etableringen av uavhengig tsjekkisk stat, ble Böhmen en del av Tsjekkoslovakia. Mellom 1938 og 1945 ble grenseregionene med en betydelig tyskspråklig minoritet i alle de tre tsjekkiske regionene slått sammen med Nazi-Tyskland som Sudetenland.Det gjenværende tsjekkisk land ble Den andre tsjekkiske republikk og ble deretter okkupert som Riksprotektoratet Böhmen og Mähren. I 1969 ble tsjekkisk land (inkludert Böhmen) gitt selvstyre innenfor Tsjekkoslovakia som Den sosialistiske tsjekkiske republikk. I 1990 ble navnet endret til Den tsjekkiske republikk (Tsjekkia), som deretter ble en adskilt stat i 1993 ved oppløsningen av Tsjekkoslovakia.
| Böhmen, eller Čechy, (tysk: Böhmen; tsjekkisk: Čechy uttale ; latin og engelsk: Bohemia; fransk: Bohême) er en historisk region i Sentral-Europa og et tidligere kongerike som i mange århundrer var en del av det tysk-romerske rike og Habsburgerriket (senere Østerrike). Den viktigste byen og historiske hovedstaden er Praha. Det er den vestligste og største historiske region av tsjekkisk land i dagens republikk Tsjekkia, men i bredere betydning er Böhmen tidvis referert til hele det tsjekkisk området, inkludert Mähren og Tsjekkisk Schlesien, særlig i en historisk kontekst som landet til kongeriket Böhmen. Tsjekkisk land (tsjekkisk: České země) består således av de tre regionene Böhmen, Mähren og Tsjekkisk Schlesien, og utgjort republikken Tsjekkia siden 1. januar 1993. Böhmen har et areal på 52 065 km2 og har rundt regnet 6,5 millioner av Tsjekkias 10,5 millioner innbyggere.
Böhmens historie er tett knyttet til Mähren, selv om Mähren er en egen historisk region. Som geografisk region er Böhmen i dag også kjent under det tsjekkiske navnet Čechy. Böhmen grenser i nord til den historiske regionen Schlesien (i dag i Polen), i øst mot Mähren, i sør mot Østerrike og i vest og nordvest mot Bayern og Sachsen (i dag i Tyskland).
Böhmen var tidligere hertugdømme i Stormähren, senere et uavhengig fyrstedømme, et kongerike innenfor det tysk-romerske rike, deretter en del av Habsburgmonarkiet og det østerrikske rike. Etter den første verdenskrig og etableringen av uavhengig tsjekkisk stat, ble Böhmen en del av Tsjekkoslovakia. Mellom 1938 og 1945 ble grenseregionene med en betydelig tyskspråklig minoritet i alle de tre tsjekkiske regionene slått sammen med Nazi-Tyskland som Sudetenland.Det gjenværende tsjekkisk land ble Den andre tsjekkiske republikk og ble deretter okkupert som Riksprotektoratet Böhmen og Mähren. I 1969 ble tsjekkisk land (inkludert Böhmen) gitt selvstyre innenfor Tsjekkoslovakia som Den sosialistiske tsjekkiske republikk. I 1990 ble navnet endret til Den tsjekkiske republikk (Tsjekkia), som deretter ble en adskilt stat i 1993 ved oppløsningen av Tsjekkoslovakia.
== Språk ==
Tsjekkisk språk er først dokumentert skriftlig i Böhmen på 1100-tallet i form av ordlister, litterære verker på 1200-tallet og administrative dokumenter mot slutten av 1300-tallet. De første bibeloversettelser kom også i denne epoken. Det var ingen standardiserende skille mellom tsjekkisk og slovakisk før 1400-tallet, men det ble merkbart på 1500-tallet. Bible kralická, den første komplette oversettelsen av Bibelen, kom i 1579-1593 og ble avgjørende for standardiseringen av tsjekkisk i de påfølgende århundrene.I 1615 ble det forsøkt å få erklært tsjekkisk som det eneste offisielle språket i kongedømmet. Etter det bøhmiske opprør (1618–1620), hovedsakelig drevet av den protestantiske adelen, ble slått ned av Habsburgmonarkiet i 1620 måtte de protestantiske intellektuelle forlate landet. utvandringen sammen med konsekvensene av tredveårskrigen fikk en negativ effekt på utbredelsen og anvendelsen av tsjekkisk språk. I 1627 ble tsjekkisk og tysk offisielle språk i kongeriket Böhmen, og på 1700-tallet ble tysk dominerende i Böhmen og Mähren, særlig blant de øverste samfunnskalssene.
== Historie ==
=== Oldtidens Böhmen ===
Böhmen (latin: Bohemia) har navn etter oldtidsfolket boierne (latin flertall Boii), et stort keltisk folk kjent av romerne for deres folkevandringer og bosetninger i nordlige Italia og andre steder. Andre deler av dette folket bevegde seg vestover sammen med helvetikere (latin: Helvētiī) inn i sørlige Frankrike, noe som var en av hendelsene som førte til Julius Cæsars galliske krig i 58 f.Kr. Han forteller om hendelsene til konflikten i de innledende seksjonene av Commentarii de Bello Gallico (Opptegnelser om gallerkrigen). Ved at disse keltisketalende folkegruppene forlot det som i dag er sørlige Tyskland og Böhmen, ble de spredte befolkede gjenværende områdene åpent for germansktalende svebere som bosatte seg og ble dominerende i de forlatte områdene. I sør, over elven Donau, strakte romerne sitt rike, og i sørøst, i det som i dag er Ungarn, var sarmatere, opprinnelig et iransk folk.
I området til dagens Böhmen ble den germanske stammen markomannere og andre svebiske stammer ledet av deres kong Maroboduus etter å ha lidt et nederlag for romerske styrker i Tyskland. Han dro fordel av det naturlige forsvaret av fjellene og skogene i områdene. De opprettholdt allianser med stammer i nærheten og var tidvis delvis kontrollert av romerne og andre ganger i krig med dem, som i tiden da de kjempet mot hæren til keiser Marcus Aurelius.
I senantikken og tidlig middelalder i folkevandringstiden var det to nye svebiske stammer som dukket opp vest for Böhmen i sørlige Tyskland: alamannerne og bavarere (latin: Baiuvarii). Sistnevnte ga navn til Bayern (latin: Bavaria). Mange svebiske stammer fra regionen Böhmen deltok i folkevandringene vestover, noen bosatte seg så langt unna som Spania og Portugal. Det var også stammer som forflyttet seg østover, vandaler og alanere. Andre grupper igjen bevegde seg sørover mot Pannonia. Den siste kjente omtalen av kongeriket til markomannerne er om en dronning ved navn Fritigil på 300-tallet. Det er antatt at hun levde i eller nær Pannonia. Svebiske langobarder, som i flere generasjoner hadde bevegd seg fra Østersjøen via Elben og Pannonia til nordlige Italia, er nedtegnet i Origo Gentis Langobardorum, langobardernes historie, for en tid tilbrakt ved «Bainaib», et uklart sted som kanskje kan identifiseres som Böhmen.Etter denne folkevandringstiden var Böhmen delvis avbefolket på 500-tallet, og til sist ble området fylt om slaviske folk som kom fra øst, og deres språk begynte å erstatte de eldre germanske og keltiske språkene. Disse forfedrene til dagens tsjekkere, skjønt graden av slavisk innvandring er et emne for akademisk diskusjon. Den slaviske innvandringen synes å ha skjedd i to eller tre bølger. Den første kom fra sørøst og øst da germanske langobarder forlot Böhmen rundt 568. På begynnelsen var det antagelig en ny bølge av slavere som kjempet mot avarer fram til framveksten av riket til Samos rike, i henhold til Fredegars krønike. Det var en rike eller en stammesammenslutning av slaviske folk ved Samo som eksisterte fra 623. Samos død i 658 markerte slutten på den gamle slaviske riket eller forbundet. Den andre forsøket på å etablere et lignende slavisk forbund var Karantania (658–828) i sørlige Østerrike og nordøstlige Slovenia.
Kristendommen ble introdusert tidlig på 800-tallet, men ble først dominerende langt senere, på 900- eller 1000-tallet. 800-tallet var avgjørende for Böhmens framtid. Herregodssystem under føydalismen fikk en kraftig nedgang som det også gjorde i Bayern. Innflytelsen til sentrale «fraganeo-tsjekkere» (Bydgoszcz) vokste som resultat av et viktig kultsenter i deres område. De var slavisktalende og bidro således til omformingen av befolkningen til en ny nasjon med en forent slavisk bevissthet.
=== Přemyslidiske dynasti ===
Böhmen ble gjort til en del av den tidlige slaviske staten av Stormähren under styret til Svatopluk I (870–894). Etter hans død ble Stormähren svekket av år med innbyrdeskrig og brøt til sist sammen og fragmenterte grunnet stadige invasjoner fra de nomadiske madjarer. At Böhmen ble en del av Stormähren førte til en omfattende kristning av befolkningen. Et innfødt monarki kom på tronen, og Böhmen kom inn under styret til det přemyslidiske dynasti, som kom til å styre tsjekkisk land for flere århundrer.Přemyslidene sikret grensene fra restene av asiatiske invasjoner etter sammenbruddet til Mähren ved å underlegge seg som vasall for frankiske herskere. Denne alliansen var muliggjort ved Mähren var blitt et kristent rike fra og med 800-tallet. I 806 ble behaimiene (= bøhmerne) nødt til å underkaste seg karolingerne, og betale en årlig skatt på fem hundre mål sølv og 120 okserNære kontakter med ble videreutviklet med Østfrankerriket som igjen utviklet seg til det karolingiske storrike, og ble til sist det tysk-romerske rike.
Etter en avgjørende seier for det tysk-romerske rike og Böhmen over invaderende madjarer i 995 i Lechfeldslaget, ble hertug Boleslav I av Böhmen gitt markgreveskapet Mähren (tsjekkisk: Markrabství moravské), en grensestat, av keiser Otto den store. Böhmen forble i stor grad en selvstyrt stat under det tysk-romerske rike i flere tiår. Jurisdiksjonen til det tysk-romerske rike ble bestemt gjennomført da Jaromir ble gitt kongeriket Böhmen som et len av keiser Henrik II av Det tysk-romerske rike, og med løftet om at han skulle kunne holde det som en vasall straks han okkupert Praha på nytt med en tysk hær i 1004 og avsluttet styret til Bolesław I av Polen. Borgerne av Praha tok imot ved byens port og mottok bekreftelse fra ham på deres rettigheter.De første som benyttet tittelen «konge av Böhmen» var přemyslidehertugene Vratislav II (1085) og Vladislav II (1158), men deres arvinger kom til å gå tilbake til tittelen som hertug. Tittelen som konge ble arvelig først under Ottokar I (1198). Hans sønnesønn Ottokar II (konge i tiden 1253–1278) erobret et kortvarig rike som besto av dagens Østerrike og Slovenia. På midten av 1200-tallet begynte en innvandring av tyskere, senere kalt for deutschböhmen, noe som ble oppmuntret av myndighetene da hoffet søkte å erstatte tapene fra en kortvarig invasjon av mongoler i Europa i 1241-1242. Tyskerne bosatte seg hovedsakelig langs de nordlige, vestlige og sørlige grensene i Böhmen, skjønt mange søkte også til de større byene over hele riket.
=== Luxembourg-dynastiet ===
Huset Luxembourg aksepterte invitasjonen til å overta tronen i Böhmen ved å gifte seg med přemyslideprinsessen og arvingen Elizabeth, datter av Václav III av Böhmen. Johan, sønn av Henrik VII av Det tysk-romerske rike, ble kronet i 1310. Hans sønn Karl ble konge av Böhmen i 1346. To år senere grunnla han Karlsuniversitetet (tsjekkisk: Univerzita Karlova), den første universitetet i Sentral-Europa.Hans styre løftet Böhmen til dens topp, både politisk og i totalt areal, noe som resulterte at han var den første konge i Böhmen som ble valgt til tysk-romersk keiser. Under hans styre kontrollerte kronen i Böhmen svært mangfoldige områder som Mähren, Schlesien, Oberlausitz, Niederlausitz, Brandenburg, et område rundt Nürnberg kalt Ny-Böhmen, Luxembourg, og flere mindre byer spredt rundt om i Tyskland.
=== Husittiske Böhmen ===
I løpet av konsilet i Konstanz i 1415 ble Jan Hus, rektor ved Karlsuniversitetet og en framtredende reformator og religiøs tenker, dømt til dømt til å bli brent levende som kjetter. Dommen ble vedtatt til tross for det faktum at Hus var gitt formell beskyttelse av keiser Sigismund av Det tysk-romerske rike før han reiste til kirkemøtet. Hus var blitt invitert til møte ved konsilet for å forsvare seg selv og de tsjekkiske posisjoner i en religiøs domstol, men med keiserens godkjennelse ble han henrettet den 6. juli 1415. Henrettelsen av Jan Hus, foruten fem påfølgende pavelige korstog mot tilhengere av ham, tvang böhmerne til å forsvare seg selv. Deres forsvar og opprør mot katolikker er kjent som husittkrigene Jan Hus ble en forløper til reformasjonen i Böhmen og «legemliggjorde alle håp til hele tsjekkiske folk».Opprøret mot de keiserlige styrkene ble ledet av en tidligere leiesoldat, Jan Žižka fra Trocnov. Som leder av husitthæren benyttet han innovativ taktikk og våpen, slik som haubitser, pistoler, og befestede vogner, noe som var revolusjonerende i samtiden, og det etablerte Žižka som en stor general som aldri tapte et slag.
Etter at Žižka døde i 1424 tok Andreas Prokop over kommandoen av hæren og under hans ledelse var husittene seierrike i ytterligere ti år til ren skrekk for det katolske Europa. Husittenes sak ble gradvis splittet i to fraksjoner, de moderate utrakvistene (fra latin utraque, «begge deler») som kjempet for at lekmenn skulle få ta del i nattverden i begge former, det vil si både brød og vin) og de mer uforsonlige taborittene (som har navn etter byen Tábor). Utrakvistene begynte å forhandle om en avtale med den katolske kirke og opplevde de radikale synspunktene til taborittene smakløse. Grunnet krigstretthet greide utrakvistene å beseire taborittene i slaget ved Lipany, øst for Praha, i 1434. Keiser Sigismund uttalte etter slaget at «kun böhmere kan beseire böhmere.» Slaget betydde slutten på husittkrigen.Til tross for en tilsynelatende seier for katolikkene var de bøhmske utrakvistene fortsatt sterke nok til å forhandle religionsfrihet i 1436. Det skjedde i Basel i Sveits hvor det ble erklært fred og frihet mellom katolikker og utrakvister. Det varte dog bare en viss tid da pave Pius II erklærte avtalen for ugyldig i 1462.
I 1458 ble Georg av Podiebrad (tsjekkisk: Jiří z Poděbrad) valgt til å overta kongetronen i Böhmen. Han var tsjekkernes eneste husittiske konge og huskes for han forsøkte å oppnå varig fred ved å danne et felleseuropeisk «kristent forbund» som skulle samle alle statene i Europa til et samfunn basert på religion. I forhandlingsprosessen utnevnte han adelsmannen Zdeněk Lev av Rožmitál til å reise rundt i de europeiske hoffene og inngå samtaler. Det skjedde ikke. Alle forsøk på å oppnå fred med pavedømmet i Roma strandet på pavens uforsonlighet, men Pius II plan om et korstog mot Böhmen lyktes heller ikke. Etter at Pius II døde i 1462 forsøkte kong Georg på nytt, men den nye pave Paul II viste seg som en like uforsonlig og umedgjørlig. Georgs radikale fredsforslag kan betraktes som et forslag før sin tid av en europeisk union, og som en historisk visjon om en europeisk enhet som var en forløper til Den europeiske union (EU).
=== Habsburgmonarkiet ===
Etter at kong Ludvig II av Ungarn og Böhmen døde i slaget ved Mohács i 1526 i kamp mot osmanene, ble erkehertug Ferdinand I av Østerrike den nye kongen av Böhmen, og landet ble en bestanddel av Habsburgmonarkiets rike.
Böhmen kunne nyte religionsfrihet mellom 1436 og 1620, og ble et av de mest liberale land i den kristne verden i løpet av denne perioden. I 1609 ble den tysk-romerske keiser Rudolf II, som hadde gjort Praha til tysk-romersk hovedstad på denne tiden, og som selv var katolikk, beveget av adelen i Böhmen til publisere Maiestas Rudolphina som bekreftet den eldre Confessio Bohemica (tsjekkisk: Česká konfese) av 1675.Etter keiser Matthias og deretter Böhmens kong Ferdinand II (senere tysk-romersk keiser) begynte å undertrykke rettighetene til protestantene i Böhmen førte det til det böhmiske opprør (1618–1620) mot Habsburg-herskerne, og det utløste igjen tredveårskrigen i 1618. Kurfyrste Fredrik V av Pfalz, som var protestant, ble valgt av adelen i Böhmen til erstatte Ferdinand som konge i landet, da han var et ledende medlem av Den protestantiske union, som hans far hadde tatt initiativ til for å beskytte protestantene i riket. Hans tid ble kort, som tysk-romersk keiser fra 1610 til 1623, og som konge av Böhmen fra 1619 til 1620 da han ble tvunget til abdisere fra begge titlene. Grunnet den korte tiden fikk han tilnavnet «vinterkongen» (tsjekkisk: Zimní král). Hans hustru, den populære Elizabeth Stuart, datter av kong Jakob VI av Skottland (og fra 1603 også konge av England), ble kjent som «vinterdronningen» eller «hjerterdame». Fredriks tid som konge endte med slaget på Det hvite berg den 8. november 1620 – et år og fire dager etter at han ble kronet. Han bodde resten av livet i landflyktighet med sin familie.
Etter Fredriks nederlag i slaget på Det hvite berg ble 27 bøhmiske ledere sammen med Jan Jesenius, rektor ved Karlsuniversitetet i Praha, henrettet på torget i gamlebyen den 21. juni 1621. Resten ble forvist fra landet og deres eiendommer konfiskert og gitt til katolikker. Det endte den reformistiske bevegelsen i Böhmen og avsluttet Prahas rolle som hovedstad i det tysk-romerske rike.I den såkalte «fornyete konstitusjonen» av 1627 ble tysk språk etablert som andre offisielle språk i tsjekkiske land. Tsjekkisk forble første språk i kongedømmet, men både tysk og latin var i stor grad snakket av den herskende klasse, og tysk ble i økende grad dominerende mens tsjekkisk ble snakket på landsbygda.
Den formelle uavhengigheten til Böhmen ble ytterligere truet da diet, rådsforsamlingen, i Böhmen godkjente administrative reformer i 1749. Det omfattet blant annet en sentraliseringen av styret. I all vesentlighet betydde det at det kongelige bøhmiske kanselliet ble slått sammen med det østerrikske kanselliet.Mot slutten av 1700-tallet begynte den nasjonale tsjekkiske bevegelse og i samarbeid med deler av adelen Böhmen en kampanje for gjenopprettelse av kongerikets historiske rettigheter. Blant annet ville de gjenopprette tsjekkiske språks historiske rolle og erstatte tysk som administrasjonsspråk. Det opplyste eneveldet til Josef II og Leopold II, som innførte mindre språkkonsesjoner, viste løfter for den tsjekkiske bevegelsen, men mange av disse reformene ble senere ikke noe av eller trukket tilbake. I løpet av revolusjonene i 1848 som rammet Europa var det mange tsjekkiske nasjonalister som krevde selvstyre for Böhmen fra habsburgernes Østerrike. En rekke revolusjoner skjedde i det østerrikske rike fra mars 1848 og fram til november 1849. Riket som ble styrt fra Wien besto av etniske tyskere, ungarere, slovenere, polakker, tsjekkere, slovaker, rumenere, kroater og andre. Revolusjonen i Böhmen ble slått ned og den gamle bøhmiske diet, en av de siste levningene fra uavhengigheten, ble oppløst, men tsjekkisk språk fikk en gjenfødelse da den romantiske nasjonalismen bredte seg hos tsjekkerne.I 1861 ble et nyvalgt bøhmisk diet, rådsforsamling, etablert. Fornyelsen av den bøhmiske kronen (kongeriket Böhmen, markgrevskapet Mähren, og hertugdømmet øvre og nedre Schlesien) ble det offisielle politiske programmet til både tsjekkiske politikere og flertallet til det bøhmiske aristokratiet, men partier som representerte tyske mindretallet og mindre deler av aristokratiet proklamerte deres lojalitet til den sentralistiske konstitusjon, det såkalte verfassungstreue, «forfatningstro»).Etter at Østerrike tapte i den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 oppnådde ungarske politikere Ausgleich («Kompremisset») i 1867 som skapte likhet mellom de østerrikske og ungarske halvdelene av riket i form av statssammenslutningen og dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Et forsøk fra tsjekkerne å få opprettet et trippelmonarki (Østerrike-Ungarn-Böhmen) mislykket i 1871. Programmet for statsrettigheter forble den offisielle plattformen for alle tsjekkiske politiske partier, unntatt sosialdemokratene, fram til 1918.
=== 1900-tallet ===
Etter den første verdenskrig (1914-1918) ble Böhmen (som det største og mest folkerike området) kjernen i det nyopprettede statsdannelsen Tsjekkoslovakia, som kombinerte Böhmen, Mähren, Tsjekkisk Schlesien, Øvre Ungarn (dagens Slovakia), og Karpato-Ruthenia i en stat. Under dens første president, Tomáš Masaryk, ble Tsjekkoslovakia en liberaldemokratisk republikk, men alvorlig vanskeligheter oppsto i forholdet mellom den tsjekkiske flertallets forhold til de innenlandske tysk og ungarske minoriteter.
Som følge av Münchenavtalen i 1938 ble grenseregionene til Böhmen, som historisk sett har vært befolket av etniske tyskere (Sudetenland), annektert av Nazi-Tyskland. Dette var den eneste gangen i bøhmisk historie hvor dets territorier ble delt. De gjenværende områdene av Böhmen og Mähren ble deretter annektert av Nazi-Tyskland i 1939 mens slovakisk land ble den adskilte slovakiske republikk, en servil satellittstat av Nazi-Tyskland som eksisterte fra 1939 til 1945. I samme epoke, fra 1939 til 1945, var Böhmen (uten Sudetenland) sammen med Mähren Det tyske protektoratet Böhmen og Mähren (tysk: Reichsprotektorat Böhmen und Mähren).Enhver opposisjon av den tyske okkupasjonsmakten ble brutalt slått ned av de nazistiske myndighetene. Mange tsjekkiske patrioter ble henrettet som resultat av små og større hendelser. Etter at den andre verdenskrig ble avsluttet i 1945 ble den store majoriteten av de gjenværende tyskere forvist med makt på ordre fra den reetablerte sentralregjeringen i Tsjekkoslovakia, basert på Potsdamavtalen, og deres eiendommer ble konfiskert. Den omfattende avbefolkningen av området førte til at fra dette øyeblikket ble de lokale kun referert til ved deres tsjekkiske ekvivalenter uansett deres tidligere demografiske sammensetning.
Kommunistpartiet vant de fleste stemmene i de frie demokratiske valgene, men ikke et enkelt flertall. Klement Gottwald, kommunistenes leder, ble statsminister i en koalisjonsregjering. I februar 1948 gikk de ikke-kommunistiske regjeringsmedlemmene av i protest mot de vilkårlige grepene til kommunistene og deres sovjetiske beskyttere i mange av statens institusjoner. Gottwald og kommunistene svarte med et statskupp og opprettet en prosovjetisk og autoritær stat. I 1949 opphørte Böhmen å være en administrativ enhet i Tsjekkoslovakia da landet ble inndelt i ny administrative regioner som ikke fulgte de historiske grensene.
Etter oppløsningen av Tsjekkoslovakia i 1993 forble området Böhmen i Tsjekkia. Den nye forfatningen i Tsjekkia førte til at høyere administrative enheter ble etablert, noe som ga muligheten for Böhmen som en administrativ enhet, men spesifiserte ikke hvilken form de vill få. En konstitusjonell liv i 1997 avviste gjenopprettelsen av selsstyrte historiske tsjekkiske landområder og besluttet for å ta i bruk det regionale systemet som har vært gjeldende siden 2000. Petr Pithart, tidligere tsjekkisk statsminister og president av senatet på den tid, forble en av de fremste forkjempere av landsystemet, og hevdet at hovedgrunnen for at det ble avvist var frykten for en mulig separatisme for Mähren.Böhmen forble således en historisk region, og dens administrasjon er delt mellom Praha, regionene Sentral-Böhmen, Plzeň, Karlovy Vary, Ústí nad Labem, Liberec, og Hradec Králové, foruten deler av regionene Pardubice, Vysočina, Syd-Böhmen og Syd-Mähren. I tillegg til deres bruk i navnene i regionene, forblir historiske stedsnavn også i bruk ved kommuner, matrikkelområder, jernbanestasjoner, eller geografiske navn. Skille og grense mellom tsjekkisk land er også bevart i lokale dialekter.
== Se også ==
Böhmens regenter
Böhmen-Mähren
Liste over historiske stater
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hugh, Agnew (2004): The Czechs and the Lands of the Bohemian Crown. Hoower Press, Stanford. ISBN 0-8179-4491-5
== Eksterne lenker ==
(en) Bohemia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Unesco - Tsjekkia, YouTube
Bohemia and the Čechs, av Will Seymour Monroe. 1910, Boston
Bohemia under hapsburg misrule, Čapek, 1915, New York | | bilde = Jindrichuv hradec 2.jpg | 4,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frank_Brunner_(billedkunstner) | 2023-02-04 | Frank Brunner (billedkunstner) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. juni', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune'] | Frank Brunner (født 30. juni 1971 i Kristiansand) er en norsk billedkunstner.
Han var tidligere bosatt i New York, men per 2021 er han bosatt i Oslo.Brunner har mer enn ti års klassisk figurativ utdannelse bak ved Statens kunstakademi i Oslo, Ilja Repin-akademiet i St. Petersburg, Russland, og Yale University, hvor han tok sin mastergrad i 2000.
Da han var ferdig på Kunstakademiet i 2001 ble han invitert av Stenersenmuseet til å holde sin første separatutstilling. Han ble raskt tatt opp av Galleri Haaken i Oslo, og har vært i deres stall siden. Hans originalarbeider formidles av Galleri Haaken, mens hans grafiske arbeider er å finne hos flere av de store, seriøse galleriene.
Brunners motiver har ofte en tvetydighet i seg, og uttrykker noe bakenforliggende. I tillegg kombinerer han motsetningene mellom det beregnede uttrykk og det impulsive anslaget. Trapper, som vender oppover eller nedover i et bilde, er et stadig tilbakevendende motiv, likeså kofferter og stiger. Betrakteren blir tatt med inn i en verden der man selv må fullføre historien. Kunstneren gir antydninger, at noen er på vei et sted. Et menneske har plassert en stige foran et hus, kofferter på perrongen har også noen plassert, og trapper som fører mennesker inn og ut av hus, opp en bakke eller ned til en subway i New York. I enkelte motiver ser vi spor av mennesker, men i de fleste kan vi kun ane at mennesker ikke er så langt unna.
Brunner har malt flere serier med speilingsteknikk, der samme motiv vises fra to vinkler, ofte opp-ned med en figurativ versjon og en abstrahert versjon. En av de mest kjente speilingsseriene i denne teknikk er maleriene fra Botanisk hage i Brooklyn sett i sommer og høstlys, og fra Central Park i vinterlys, alle fra bildeserien 45°. Tittelen henspiller på den vinkelen som skal til for å gi en perfekt matematisk speiling. Tittelen sier også noe om hvor mye vi ser av et bilde, eller i et annet menneske, og vår egen oppfatning av oss selv.
Selv om Brunner er mest kjent som maler, er han også grafiker, med spesialisering i den eldgamle dyptrykksteknikken etsning.
| Frank Brunner (født 30. juni 1971 i Kristiansand) er en norsk billedkunstner.
Han var tidligere bosatt i New York, men per 2021 er han bosatt i Oslo.Brunner har mer enn ti års klassisk figurativ utdannelse bak ved Statens kunstakademi i Oslo, Ilja Repin-akademiet i St. Petersburg, Russland, og Yale University, hvor han tok sin mastergrad i 2000.
Da han var ferdig på Kunstakademiet i 2001 ble han invitert av Stenersenmuseet til å holde sin første separatutstilling. Han ble raskt tatt opp av Galleri Haaken i Oslo, og har vært i deres stall siden. Hans originalarbeider formidles av Galleri Haaken, mens hans grafiske arbeider er å finne hos flere av de store, seriøse galleriene.
Brunners motiver har ofte en tvetydighet i seg, og uttrykker noe bakenforliggende. I tillegg kombinerer han motsetningene mellom det beregnede uttrykk og det impulsive anslaget. Trapper, som vender oppover eller nedover i et bilde, er et stadig tilbakevendende motiv, likeså kofferter og stiger. Betrakteren blir tatt med inn i en verden der man selv må fullføre historien. Kunstneren gir antydninger, at noen er på vei et sted. Et menneske har plassert en stige foran et hus, kofferter på perrongen har også noen plassert, og trapper som fører mennesker inn og ut av hus, opp en bakke eller ned til en subway i New York. I enkelte motiver ser vi spor av mennesker, men i de fleste kan vi kun ane at mennesker ikke er så langt unna.
Brunner har malt flere serier med speilingsteknikk, der samme motiv vises fra to vinkler, ofte opp-ned med en figurativ versjon og en abstrahert versjon. En av de mest kjente speilingsseriene i denne teknikk er maleriene fra Botanisk hage i Brooklyn sett i sommer og høstlys, og fra Central Park i vinterlys, alle fra bildeserien 45°. Tittelen henspiller på den vinkelen som skal til for å gi en perfekt matematisk speiling. Tittelen sier også noe om hvor mye vi ser av et bilde, eller i et annet menneske, og vår egen oppfatning av oss selv.
Selv om Brunner er mest kjent som maler, er han også grafiker, med spesialisering i den eldgamle dyptrykksteknikken etsning.
== Separatutstillinger ==
2009: Abaton Part 2, Galleri Haaken, Oslo
2009: Abaton Part 1, Galerie Zidoun, Paris
2007: Nye malerier, Galleri Haaken, Oslo
2005: 45º Part 2, Galleri Haaken, Oslo
2005: 45º Part 1, Cynthia Broan Gallery, New York
2003: And this also, has been one of the dark places of the earth, Galleri Haaken, Oslo
2001: Display, Galleri Haaken, Oslo
2000: New Haven, Stenersenmuseet, Oslo
== Gruppeutstillinger ==
2008: Galleri Zidoun, Paris
2008: Galleri Zidoun, Luxemburg
2008: Gallery salomon, Hamptons, New York
2008: Realime, Haugar Kunstmuseum, Norge
2008: Lillesand Kunstforening, med Lars Elling, Norge
2007: Galleri Jennestad, med Vibeke Slyngstad, Norge
2007: Organiske strukturer, Drammen Museum, Norge
2006: Galleri Ismene, Trondheim, Norge
2005: Oslo Kunstforening, Oslo
2005: Off My Biscuit, Destroy Your District!, Samson Project, Boston, USA
2005: 10 x 10, Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand
2004: Stiftung Stadtmuseum Berlin, Ephraim Palais, Berlin
2004: 3 Gallerier, Høvikodden
2004: The Stray Show, Chicago, rep. by Cynthia Broan Gallery
2004: Scope NY, NYC; rep. by Cynthia Broan Gallery
2004: Art Miami, Miami, FL; represented by Cynthia Broan Gallery
2003: Haakens samling, Sal Haaken, Høvikodden
2003: Lillesand Kunstforening, med Petter Hepsø
2003: Art Chicago, Chicago, represented by Cynthia Broan Gallery
2002: Bomuldsfabrikken Kunsthall, Arendal
2002: Haugar Vestfold Kunstmuseum, Tønsberg
2001: Bomuldsfabrikken Kunsthall, Arendal
2000: Yale University (thesis show), New Haven, CT
1999: A and A Gallery, New Haven, CT
1999: The Love Show, Cynthia Broan Gallery, NYC, USA
1999: Norfolk Art Center, Nordfolk, CT
1998: Stenersenmuseet (thesis show), Oslo
1998: Public Art Work, Nordvold Senteret
1997: Høstustillingen, Oslo
1996: Sørlandsutstillingen
1995: CoStOs, Galleri F15, Jeløya, Moss
1995: UKS, Oslo
1995: Norsk Samtidskunst, Flå
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Frank Brunner på Internet Movie Database
Frank Brunner CV og biografi
Suksess med maleriske dobbeltbunner
Dyptrykket sanselighet
Frank Brunners hjemmeside
Galleri Haaken
Galerie Zidoun (fransk) | Frank Brunner (født 30. juni 1971 i Kristiansand) er en norsk billedkunstner. | 4,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orkla_Fotballklubb | 2023-02-04 | Orkla Fotballklubb | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1998', 'Kategori:Fotballag i Trøndelag', 'Kategori:Kvinnefotballag', 'Kategori:Sport i Norge i 1998', 'Kategori:Sport i Orkland'] | Orkla Fotballklubb er en fotballklubb fra Orkland i Trøndelag som ble stiftet i 1998 som en sammenslåing av all senior- og juniorfotball i Orkdal Idrettslag og Orkanger Idrettsforening. Dette varte frem til 2010 da Orkanger IF trakk seg ut av samarbeidet etter flere år med interne uenigheter og sviktende resultater, spesielt på herresiden.
| Orkla Fotballklubb er en fotballklubb fra Orkland i Trøndelag som ble stiftet i 1998 som en sammenslåing av all senior- og juniorfotball i Orkdal Idrettslag og Orkanger Idrettsforening. Dette varte frem til 2010 da Orkanger IF trakk seg ut av samarbeidet etter flere år med interne uenigheter og sviktende resultater, spesielt på herresiden.
== Herrelaget ==
I 1999 kom herrelaget på 4.-plass i 2. divisjon avd. 6, men året etter rykket de ned til 3. divisjon, der de har spilt siden i avdeling 19. I 2003 vant de serien, men tapte kvalifiseringen mot Kolstad Idrettslag. Herrelaget rykket ned til 4. divisjon i 2010 og opp til 3. divisjon igjen i 2012.
=== Tabellen ===
== Kvinnelaget ==
Kvinnelaget rykket opp til den regionale 1. divisjon i 1999, men rykket ned året etter fordi de forskjellige divisjonene skulle flettes sammen til én divisjon, og da holdt det ikke med en 4.-plass. Deretter ble det 2. divisjon for Orkla. Med unntak av en 5.-plass i 2002 har Orkla alltid tilhørt toppen. Orkla spilte kvalifisering i 2004 (tap mot Træff), 2005 (tap mot Manglerud/Star) og 2007 (tap mot Gjøvik uten å lykkes. I 2008 vant Orkla nok en gang serien, og spilte kvalifisering mot Sola. Orkla vant både hjemme og borte, og spiller 2009-sesongen i 1. divisjon. Klubben har tatt mål av seg å bli tidligere Sør-Trøndelags sjette toppserielag. Kvinnelaget rykket derimot ned i 2010, men fikk beholde plassen i 1. divisjon likevel da Donn ikke fikk fornyet sin lisens.
== Tilbake til gamle dager ==
Lenge har ulike miljø i moderklubbene Orkanger IF og Orkdal IL forsøkt å danne seniorlag innenfor gamleklubbene. Vinteren 2009 toppet det hele seg, med lederkrise i Orkla FK. Krefter på Fannrem hadde allerede dannet et kompislag under navnet Fannrem Fotballklubb, som senere på grunn av regler fra sammenslåingen og mangel på administrative krefter gikk inn i Orkla under navnet Orkla 3. På Orkanger er det miljøet rundt Glimt og sterke Orkangerpatrioter som kjemper sterkest for seniorfotball under Orkanger IF. Mangelen på resultater og engasjement rundt laget på herresiden var åpenbar, men ledelse og styret i Orkla har hittil vært lite lydhøre overfor den skarpe kritikken som har kommet blant annet på Facebook-grupper og internettfora hos lokalavisa Avisa Sør-Trøndelag. Orkla fikk etter hvert stablet sammen en ledelse i 2010, men møtte fortsatt motbør på grunn et lukket miljø og dårlig økonomi og nedrykk for både kvinnelaget og herrelaget. Senhøsten 2010 gikk Orkanger IF ut av samarbeidet med Orkla, og hele intensjonen med et topplag i regionen falt i grus. Orkla FK fortsetter som egen klubb, mens Orkanger IF danner to herrelag i 6. divisjon samt gjenoppretter all annen fotballaktivitet. Orkanger IF har også kvinnelag.
Orkla FK fikk nytt styre desember 2010. Dette «restartet» klubben på mange måter og i fra sesongen 2011 så tok også Orkla FK over ungdomsavdelingen til Orkdal IL.(13 - 16 år). Dette medførte en ny start for Orkla FK og har utviklet seg til en suksess. Dette har gjort at klubben en ledende klubb i distriktet. I 2012 kom Nils Arne Eggen inn i klubben for fullt og det gjorde at OFK fikk enda en opptur.
Orkla FK har i dag 19 lag i forskjellige årsklasser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Orkla FK Kvinner | Orkla Fotballklubb er en fotballklubb fra Orkland i Trøndelag som ble stiftet i 1998 som en sammenslåing av all senior- og juniorfotball i Orkdal Idrettslag og Orkanger Idrettsforening. Dette varte frem til 2010 da Orkanger IF trakk seg ut av samarbeidet etter flere år med interne uenigheter og sviktende resultater, spesielt på herresiden. | 4,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veronika_V%C3%ADtkov%C3%A1 | 2023-02-04 | Veronika Vítková | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkia under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2008', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2009', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2011', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2012', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2013', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2015', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2016', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2017', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2019', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Tsjekkia', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere i skiskyting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Tsjekkia', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere i skiskyting', 'Kategori:Personer fra Okres Trutnov', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Tsjekkiske skiskyttere', 'Kategori:Verdensmestere i skiskyting'] | Veronika Vítková (født 9. desember 1988) er en tsjekkisk skiskytter. Hun ble født i Vrchlabí, men hun bor i Jilemnice og representerer klubben KB Jilemnice. Hun var med på Tsjekkias lag som ble verdensmester på mix-stafett under VM i skiskyting 2015 i Kontiolax. Under Vinter-OL 2014 i Sotsji var hun på laget som tok sølv på mix-stafett.
Vítková begynte med skiskyting i 2003 og gull på normaldistansen i Junior-VM i 2006. Hun debuterte i verdenscupen i sesongen 2006/07. Vítková deltok i verdensmesterskapene i Östersund i 2008 og Pyeongchang i 2009, og hennes beste resultat ble en femteplass på normaldistansen i 2009. Hun tok sin første seier i et verdenscuprenn da hun vant sprinten i Oberhof 9. januar 2015.
Hun tok bronse på sprint under Vinter-OL 2018 i Pyeongchang.
| Veronika Vítková (født 9. desember 1988) er en tsjekkisk skiskytter. Hun ble født i Vrchlabí, men hun bor i Jilemnice og representerer klubben KB Jilemnice. Hun var med på Tsjekkias lag som ble verdensmester på mix-stafett under VM i skiskyting 2015 i Kontiolax. Under Vinter-OL 2014 i Sotsji var hun på laget som tok sølv på mix-stafett.
Vítková begynte med skiskyting i 2003 og gull på normaldistansen i Junior-VM i 2006. Hun debuterte i verdenscupen i sesongen 2006/07. Vítková deltok i verdensmesterskapene i Östersund i 2008 og Pyeongchang i 2009, og hennes beste resultat ble en femteplass på normaldistansen i 2009. Hun tok sin første seier i et verdenscuprenn da hun vant sprinten i Oberhof 9. januar 2015.
Hun tok bronse på sprint under Vinter-OL 2018 i Pyeongchang.
== Meritter ==
(Per 7. mars 2015)
=== Verdensmesterskap ===
=== Juniorverdensmesterskap ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Veronika Vítková – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Veronika Vítková – Olympics.com
(en) Veronika Vítková – Olympic.org
(en) Veronika Vítková – Olympedia
(en) Veronika Vítková – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cz) Veronika Vítková – Tsjekkias olympiske komité
(en) Veronika Vítková – FIS (langrenn)
(en) Veronika Vítková – IBU
(en) Veronika Vítková – biathlon.com.ua | }} | 4,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volsungesaga | 2023-02-04 | Volsungesaga | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fornaldersagaer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Volsungesaga er en norrøn fornaldarsaga fra siste del av 1200-tallet hvor sagnene om den legendariske frankerkongen Volsungs etterkommere blir knyttet sammen med en rekke andre sagn, blant annet bygger sagaen på heltediktene i Den eldre Edda. Hovedpersonen i sagaen er helten Sigurd Fåvnesbane, som vi følger i sagaens midtre tredel. Den første tredelen handler om Sigurds forfedre, mens den siste tredjedelen skildrer Sigurds enke Gudrun Gjukesdatter og hennes slektninger.
| Volsungesaga er en norrøn fornaldarsaga fra siste del av 1200-tallet hvor sagnene om den legendariske frankerkongen Volsungs etterkommere blir knyttet sammen med en rekke andre sagn, blant annet bygger sagaen på heltediktene i Den eldre Edda. Hovedpersonen i sagaen er helten Sigurd Fåvnesbane, som vi følger i sagaens midtre tredel. Den første tredelen handler om Sigurds forfedre, mens den siste tredjedelen skildrer Sigurds enke Gudrun Gjukesdatter og hennes slektninger.
== Bakgrunn ==
Forfatteren eller skriveren av Volsungesaga er en ukjent islending som har komponert sagaen ved å støtte seg på tidligere sykluser av heltekvad og lagt inn i prosaen et antall poetiske vers og et nær fullstendig dikt som også er nedtegnet i Den eldre Edda. Sagaen har blitt beskrevet som «i alt væsentlig en omskrift til prosa av Eddadigtningen om Sigurd Fåvnesbane, om Gjukungerne, Atle og Jormunrekk» og «hovedsakelig med grunnlag i heltedikt som er overlevert i Den eldre Edda.»Men sagnkretsen er langt eldre enn som så. I sagnene blir han satt i forbindelsen med fyrstene i Burgunderriket som levde på 400-tallet. Sagnene om Sigurd Fåvnesbane har vært kjent i hele den germanske kulturkretsen, inkludert det norrøne området i vikingtiden, Norden, Island, og vesterhavsøyene. Særlig kjent er det tyske Nibelungenlied. Om det skjuler seg en historisk skikkelse bak sagnene er uvisst, men noen av hendelsene som omtales er historiske nok. I tysk tradisjon heter han Siegfried [uttales 'Siigfriid']. I Eddadiktene er det skikkelser fra denne tradisjonen, det samme i det angelsaksiske heltediktet Beowulf.
Et anslag er at 75 % av Volsungesagaen bygger på Eddadikt, og at prosateksten følger diktene nøye, noen ganger slik at også ordlyden skinner gjennom. Noen steder er det tydelig at prosaforfatteren har basert sin fortelling på en sammenredigering av opplysninger fra flere heltedikt. Forfatteren har valgt en skrivestil som minner om islendingesagaer fra 1200-tallet, «det virker som forfatteren ønsker å skrive historie.»De delene av sagaen som ikke har grunnlag i Eddadiktene er kapittel 1-7 om volsungenes eldste generasjoner, kapittel 11-13 om Sigmunds siste kamp og Sigurds fødsel, kapittel 15 («Regin lager Gram»), kapittel 17, 23-31 og 42. Kapittel 23 er trolig et lån fra Didrikssagaen, og Didrikssagaen har ellers både mye fellesstoff med Volsungesaga og noen avsnitt hvor fremstillingen avviker. Sigurdmyten gjengis også i Tåtten om Norne-Gjest.
Det er ulike oppfatninger om hvorvidt det har eksistert en eldre prosafortelling, en Sigurds saga, som både Eddakvadene og Volsungesagaen bygger på. Finnur Jónsson mente at «foruden eddadigte er også uden tvivl en saga om Sigurd fafnisbane benyttet», og han viser også til andre sagatekster som synes å bekrefte eksistensen av en slik saga. Halvorsen, i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, er avvisende.
== Innhold ==
Sagaen begynner med en sønn av Odin som het Sigi/Sige, men handler hovedsakelig om to ætter, volsungene og gjukungene, kong Gjukes sønner (niflungene eller germansk Nibelungene). En tredje ætt er Budlungene. Volsungesaga kan bli delt i to eller helst tre deler:
Den første delen er om Volsunge-ætten, forfedrene til Sigurd Fåvnesbane.
Den andre delen handler om Sigurd Fåvnesbane, Volsungesagaens viktigste figur.
Etter Sigurds død handler fortellingen om Sigurds hustru Gudrun og hans svogre, ætten i Burgunderriket, gjukungene.Det er flere gjennomgående tema i sagaen: hamskifte, magiske drikker, spådommer og skjebnefatalisme.
=== Volsungene ===
Ættens stamfar Volsung, som neppe har levd, var angivelig oldebarn av Odin, sønnesønn av Sige og farfar til Sigurd. I motsetning til fortellingene om gjukungene, som muligens er inspiret av faktiske hendelser i en burgundisk kongeslekt på 400-tallet, har Volsung og hans forfedre ingen historiske motstykker. «Dei høyrer då òg heims i den delen av soga som har flest eventyrlege og overnaturlege innslag, kap. 1-8»Særlig fortelles det om Sigurds foreldre, moren Hjørdis og faren Sigmund som igjen var sønn av Volsung, i henhold til sagaen konge av Hunaland, et fiktivt land, eller et mytologisk land et sted i frankernes land, deler av Tyskland og Frankrike, og således sammensatt av flere inntrykk. Også de andre etterkommerne til Volsung omtales.
=== Helten Sigurd Fåvnesbane ===
Sagaens hovedhandling er den kjente fortellingen om helteskikkelsen Sigurd Fåvnesbane som dreper dragen Fåvne og tar gullskatten som dragen har voktet. Sigurd blir født i sagaens 13. kapittel, og brent på likbål i det 33. av 44 kapitler.
«I den norrøne Sigurd-diktninga er fleire segner knytte saman: Ei segn om Sigurd som drep ormen, ei om Sigurd som vinn gullskatten, og ei om undergangen til gjukungane i kamp mot hunane.» En gammel mann, Odin i forkledning, gir Sigurd råd om hvordan han skal overvinne dragen.
Sigurd møter Brynhild, en skjoldmø, men i sagaen er det ikke klart om hun er valkyrie eller på noe vis overnaturlig. Når han møter Gudrun glemmer han Brynhild, og gifter seg med henne. Senere anklager Brynhild Sigurd for at han har hatt seksuell omgang med henne, og Gudruns bror Guttorm gir Sigurd banesår mens han ligger i sengen, men Sigurd klarer å drepe Guttorm før han selv dør: «Og nå er det hendt, som lenge var spådd, og som vi nektet å tro, men ingen kan overvinne sin skjebne.» Brynhild dreper siden Sigurds tre år gamle sønn og dør så selv av egen vilje. Et stort likbål reises.
=== Etter Sigurd: Gjukungene ===
Etter Sigurds død sørger Gudrun i «sju halvår», før hun aksepterer et frieri fra Kong Atle (som antagelig henspiller på hunerkongen Attila). Dette forholdet ender i strid og blod, og hun gifter seg på nytt med kong Jonaker.
== Teksthistorie og etterliv ==
Sagaen dateres til 1260, 1200-tallet, «annen halvdel av 1200-tallet». Rangeringen som den eldste av fornaldersagaene har imidlertid også blitt problematisert: «there is nothing in its content to attest such a great age, while the style and diction indicate a later period, and the trreatment links it with later stories of other kinds.»Det eneste gjenværende manuskriptet av sagaen (Ny kgl. Saml. 1824 b 4to) er nedskrevet en gang rundt 1400. I dette manuskriptet leder sagaen direkte over i Ragnar Lodbroks saga (Ragnars saga loðbrókar); Ragnar Lodbrok ble gift med Sigurd Fåvnesbanes datter Åslaug Sigurdsdatter. I middelalderen ble disse to sagaene ansett som én sammenhengende saga. Et «mellomkapittel» om Heime og Aslaug blir i noen utgaver tatt med i Volsungesaga og i noen utgaver i Ragnars saga.
En av tidligste kjente visuelle representasjonene av Sigurdtradisjonen er i Ramsundhelleristningen i Sverige, fra ca. år 1000. Helten Sigurd overlevde religionskiftet og ble videreført i middelalderens ikonografi. Utskjæringene i tre på portalen på den nå nedrevne Hylestad stavkirke i Setesdal fra 1200-tallet er i dag på Historisk museum i Oslo.
Det middelhøytyske eposet Nibelungenlied er basert i stor grad på eldre fortellinger som var kjent av alle i de germanske landene i tidlig middelalder, men omarbeidet inn i en høvisk middelaldersetting. Richard Wagners operaverk Nibelungenringen (1854–74). bygger på en kombinasjon av Nibelungenlied og Volsungesagaen. Også den engelske kunstneren William Morris var inspirert av verket, var selv med på å lage en engelsk oversettelse og skrev selv det episke diktet «Sigurd the Volsung».
Sagaen er flere ganger oversatt til norsk; først av Sophus Bugge i 1865 og senere som Oldsagn om Vølsunger og Gjukunger i 1872. En moderne oversettelse finnes bare til nynorsk: Soga om volsungane, 1974, ved Magnus Rindal, som avløste en eldre oversettelse ved Torleiv Hannaas fra 1907.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Volsungesagaen på norsk (bokmål) og norrønt (norsesaga.no)
R. G. Finch: The Saga of the Volsungs. 1965. Pdf, med parallell norrøn og engelsk tekst
Volsunga Saga, tidlig engelsk (fri) oversettelse av William Morris og Eirikr Magnusson. | Volsungesaga er en norrøn fornaldarsaga fra siste del av 1200-tallet hvor sagnene om den legendariske frankerkongen etterkommere blir knyttet sammen med en rekke andre sagn, blant annet bygger sagaen på heltediktene i Den eldre Edda. Hovedpersonen i sagaen er helten Sigurd Fåvnesbane, som vi følger i sagaens midtre tredel. | 4,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frank_Brunner_(serietegner) | 2023-02-04 | Frank Brunner (serietegner) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA'] | Frank Brunner (født 21. februar 1949) er en amerikansk tegneseriekunstner og illustratør. Han er best kjent for sitt arbeid ved Marvel Comics på 1970-tallet.
Brunner begynte sin karriere som tegneserieskaper med serier i svart-hvitt for horror-bladene Web of Horror, Creepy, Eerie og Vampirella. Hans best kjente arbeid i fargeserier er hans samarbeid i Marvel Comics med Steve Englehart om den overnaturlige helten Doctor Strange i Marvel Premiere fra 1972 til 1973, og i Doctor Strange vol. 2, i 1974. Av hans andre verk fra Marvel-tiden er antologiene Chamber of Chills, Haunt of Horror og Unknown Worlds of Science Fiction; den overnaturlige serien The Tomb of Dracula; sumpmonster-serien Man-Thing og science fiction-serien Silver Surfer.
Også for Marvel laget Brunner den 42 sider lange «The Scarlet Citadel», basert på Robert E. Howards «sword-and-sorcery»-helt Conan, og tegnet mange omslag for de lignende seriene Red Sonja og Savage Sword of Conan.
Brunner og forfatteren Michael Moorcock samarbeidet om en tegneserieversjon av Moorcocks «sword-and-sorcery»-helt Elric i magasinet Heavy Metal.
Brunner flyttet senere til Hollywood og startet på en karriere innen animasjon for film og TV, og arbeidet på prosjekter for Hanna-Barbera (Jonny Quest), Walt Disney (Tomorrowland), Warner Bros. (pre-produksjon design for Batman) og DreamWorks (Invasion USA). Han var leder for karakterdesign for Fox-tegneserien X-Men.
| Frank Brunner (født 21. februar 1949) er en amerikansk tegneseriekunstner og illustratør. Han er best kjent for sitt arbeid ved Marvel Comics på 1970-tallet.
Brunner begynte sin karriere som tegneserieskaper med serier i svart-hvitt for horror-bladene Web of Horror, Creepy, Eerie og Vampirella. Hans best kjente arbeid i fargeserier er hans samarbeid i Marvel Comics med Steve Englehart om den overnaturlige helten Doctor Strange i Marvel Premiere fra 1972 til 1973, og i Doctor Strange vol. 2, i 1974. Av hans andre verk fra Marvel-tiden er antologiene Chamber of Chills, Haunt of Horror og Unknown Worlds of Science Fiction; den overnaturlige serien The Tomb of Dracula; sumpmonster-serien Man-Thing og science fiction-serien Silver Surfer.
Også for Marvel laget Brunner den 42 sider lange «The Scarlet Citadel», basert på Robert E. Howards «sword-and-sorcery»-helt Conan, og tegnet mange omslag for de lignende seriene Red Sonja og Savage Sword of Conan.
Brunner og forfatteren Michael Moorcock samarbeidet om en tegneserieversjon av Moorcocks «sword-and-sorcery»-helt Elric i magasinet Heavy Metal.
Brunner flyttet senere til Hollywood og startet på en karriere innen animasjon for film og TV, og arbeidet på prosjekter for Hanna-Barbera (Jonny Quest), Walt Disney (Tomorrowland), Warner Bros. (pre-produksjon design for Batman) og DreamWorks (Invasion USA). Han var leder for karakterdesign for Fox-tegneserien X-Men.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Frank Brunner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Frank Brunner (født 21. februar 1949) er en amerikansk tegneseriekunstner og illustratør. | 4,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frank_Brunner | 2023-02-04 | Frank Brunner | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Frank Brunner er navnet til flere personer:
Frank Brunner (billedkunstner) – en norsk billedkunstner
Frank Brunner (serietegner) – en amerikansk tegneserieskaper og illustratør | Frank Brunner er navnet til flere personer:
Frank Brunner (billedkunstner) – en norsk billedkunstner
Frank Brunner (serietegner) – en amerikansk tegneserieskaper og illustratør | Frank Brunner er navnet til flere personer: | 4,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kong_Georg_VIs_kroningsmedalje | 2023-02-04 | Kong Georg VIs kroningsmedalje | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske utmerkelser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1937'] | Kong Georg VIs kroningsmedalje er en britisk medalje innstiftet i 1937 i anledning av kroningen av Georg VI av Storbritannia. Den ble utdelt i stort antall som ledd i feiringen av kroningen, som fant sted i London 12. mai 1937.
| Kong Georg VIs kroningsmedalje er en britisk medalje innstiftet i 1937 i anledning av kroningen av Georg VI av Storbritannia. Den ble utdelt i stort antall som ledd i feiringen av kroningen, som fant sted i London 12. mai 1937.
== Utforming ==
Kong Georg VIs kroningsmedalje ble tilvirket i sølv og bærer på forsiden portrett av kong Georg VI og dronning Elizabeth. Begge bærer krone og er kledd i kroningsskrud. Baksiden prydes av Georg VIs kongemonogram og bærer innskriften «CROWNED 12 MAY 1937», samt omskriften «GEORGE VI QVEEN ELIZABETH».Medaljebåndet er blått med striper i hvitt, rødt og hvitt langs kantene.Medaljen ble designet av Percy Metcalf. Den ble produsert hos Royal Mint.
== Tildeling ==
Kong Georg VIs kroningsmedalje ble tildelt i stort antall til kongelige, ledende politikere, statstjenestemenn, folkevalgte på ulike nivåer, militære og medlemmer av politistyrkene i Storbritannia, i landets oversjøiske besittelser og i samveldeland. Hvert land og område fikk et bestemt antall medaljer til disposisjon for tildeling etter bestemmelse av de politiske myndigheter i det enkelte land og område. Det ble i alt tildelt 90 279 eksemplarer av Kong Georg VIs kroningsmedalje.Kong Olav ble tildelt Kong Georg VIs kroningsmedalje.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
British Commonwealth Jubilee and Coronation Medals – The Coronation Medal 1937, New Zealand Defence Force.
King George VI Coronation Medal (1937), Veterans Affairs Canada. | Kong Georg VIs kroningsmedalje er en britisk medalje innstiftet i 1937 i anledning av kroningen av Georg VI av Storbritannia. Den ble utdelt i stort antall som ledd i feiringen av kroningen, som fant sted i London 12. | 4,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frode_Clausen | 2023-02-04 | Frode Clausen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. juni', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Gehenna-medlemmer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bassister', 'Kategori:Norske black metal-musikere', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske gothic metal-musikere', 'Kategori:Norske trommeslagere'] | Frode Clausen (født 30. juni 1974) også kjent under artistnavnene «Amok» og «Schulak», er en norsk black metal-musiker. Han er kjent som bassist og gitarist, men har også vært trommeslager. Han er tidligere medlem av det norske bandet Gehenna og har også vært medlem i Dismal Euphony, Imperium, Haggis og Desspo.
| Frode Clausen (født 30. juni 1974) også kjent under artistnavnene «Amok» og «Schulak», er en norsk black metal-musiker. Han er kjent som bassist og gitarist, men har også vært trommeslager. Han er tidligere medlem av det norske bandet Gehenna og har også vært medlem i Dismal Euphony, Imperium, Haggis og Desspo.
== Diskografi ==
=== Gehenna ===
WW (Studioalbum, 2005)
=== Haggis ===
Stormtroopers of Hate (Studioalbum, 2003)
=== Desspo ===
Obscured by Metal (EP, 2004)
=== Dismal Euphony ===
Autumn Leaves: The Rebellion of Tides (Studioalbum, 1997)
All Little Devils (Studioalbum, 1999)
Lady Ablaze (EP, 2000)
Python Zero (Studioalbum, 2001)
=== Imperium ===
Demo (Demo, 1995)
Imperium (Demo, 1996)
Imperium (EP, 2004)
== Eksterne lenker ==
(en) Frode Clausen på Discogs | Frode Clausen (født 30. juni 1974) også kjent under artistnavnene «Amok» og «Schulak», er en norsk black metal-musiker. | 4,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elizabeth_II_av_Storbritannia | 2023-02-04 | Elizabeth II av Storbritannia | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bilmekanikere', 'Kategori:Britiske monarker', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 8. september', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Familien Mountbatten-Windsor', 'Kategori:Fødsler 21. april', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Huset Sachsen-Coburg-Gotha', 'Kategori:Huset Windsor', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Order of the Nile', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden'] | Elizabeth II (født Elizabeth Alexandra Mary; 21. april 1926, død 8. september 2022) var fra 1952 til sin død i 2022 regjerende dronning av Storbritannia, Canada, Australia, New Zealand og elleve land som ble uavhengige etter tiltredelsen; Antigua og Barbuda, Bahamas, Belize, Grenada, Jamaica, Papua Ny-Guinea, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, Salomonøyene og Tuvalu. Dronningen var symbolsk overhode for Samveldet av nasjoner.
Elizabeth II ble dronning da faren, kong Georg VI, døde av lungekreft den 6. februar 1952. På dette tidspunktet befant hun og ektemannen Philip seg i Kenya. Kroningen fant sted den 2. juni 1953 i Westminster Abbey.
Dronning Elizabeth II giftet seg i 1947 med prins Philip (d. 2021), som tilhørte huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.
Dronning Elizabeth II døde 8. september 2022, i en alder av 96 år. Hun hadde da vært monark i over 70 år som er det lengste noen britisk monark har regjert. Hennes sønn Charles overtok straks som konge av Storbritannia.
| Elizabeth II (født Elizabeth Alexandra Mary; 21. april 1926, død 8. september 2022) var fra 1952 til sin død i 2022 regjerende dronning av Storbritannia, Canada, Australia, New Zealand og elleve land som ble uavhengige etter tiltredelsen; Antigua og Barbuda, Bahamas, Belize, Grenada, Jamaica, Papua Ny-Guinea, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, Salomonøyene og Tuvalu. Dronningen var symbolsk overhode for Samveldet av nasjoner.
Elizabeth II ble dronning da faren, kong Georg VI, døde av lungekreft den 6. februar 1952. På dette tidspunktet befant hun og ektemannen Philip seg i Kenya. Kroningen fant sted den 2. juni 1953 i Westminster Abbey.
Dronning Elizabeth II giftet seg i 1947 med prins Philip (d. 2021), som tilhørte huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.
Dronning Elizabeth II døde 8. september 2022, i en alder av 96 år. Hun hadde da vært monark i over 70 år som er det lengste noen britisk monark har regjert. Hennes sønn Charles overtok straks som konge av Storbritannia.
== Oppvekst ==
Elizabeth ble født i Mayfair i London. Faren var prins Albert, hertug av York (senere kong Georg VI), nest-eldste sønn av kong Georg V og dronning Mary. Moren var hertuginnen av York (født lady Elizabeth Bowes-Lyon), datter av Claude Bowes-Lyon, 14. jarl av Strathmore og Kinghorne.
Hun nedstammet fra fyrstehuset Sachsen-Coburg-Gotha.
Den unge prinsesse Elizabeth ble ikke sendt til vanlig skole, men fikk privat hjemmeundervisning sammen med søsteren Margaret. Den første læreren hennes var Marion Crawford (1909–1988). C.H.K. Marten, professor ved Eton College, var historielærer. Hun lærte seg fransk av belgiske og franske guvernanter. Prinsessen ble undervist i religion av erkebiskopen av Canterbury.Elizabeth var 13 år da andre verdenskrig brøt ut. Prinsessen og den kongelige familie ble evakuert til slottet Windsor. Det forelå visse planer om å evakuere henne til Nord-Amerika eller Canada, men den kongelige familien vegret seg mot dette. I 1940 fremstod hun for første gang på radio i BBC.
I 1945 begynte hun i Auxiliary Territorial Service, en kvinnelig del av den britiske armé. Hun var inntil 2015 det eneste kvinnelige medlem i det britiske kongehus som hadde tjenestegjort i hæren. Elizabeth var for det meste bilsjåfør og ble utdannet til bilmekaniker i forsvaret.
== Tronarving ==
Da faren ble kong Georg VI i 1936 etter at broren Edvard VIIIs abdiserte, ble hun først i den britiske tronfølgen.
Prinsesse Elizabeth foretok sin første offisielle utenlandsreise i 1947. Den gikk til Sør-Afrika der hun og faren besøkte blant annet Cape Town og Taffelberget. Statsminister Jan Smuts var vert for besøket.
Elizabeth hadde møtt sin tilkommende mann prins Philip i 1934 og 1937 ved slektssamlinger i Danmark. Begge nedstammer fra Christian IX av Danmark og er samtidig også etterkommere etter dronning Viktoria. I 1939, da Elizabeth var 13 år, traff hun Philip i England. Hun ble forelsket, og de begynte å brevveksle.Elizabeth forlovet seg med løytnant Philip Mountbatten den 9. juli 1947 og giftet seg den 20. november samme år. Philip hadde avsagt seg tittelen prins av Hellas og Danmark og tok familienavnet Mountbatten etter sin mor Alice, som var søster av Louis Mountbatten og kronprinsesse Louise av Sverige. I samband med bryllupet fikk Philip tittelen Hans Kongelige Høyhet, Hertug av Edinburgh av sin svigerfar. Han ble britisk prins i 1957. Etter bryllupet bosatte de seg i Clarence House i London.
Fra 1946 til 1953 var Philip stasjonert på Malta, da en britisk besittelse, mens han tjenestegjorde i flåten. Hans onkel lord Mountbatten hadde kjøpt Villa Gwardamangia i landsbyen Gwardamanġia i 1929. Elizabeth bodde der fra 1949 til 1951 da hun besøkte sin make.Den 14. november 1948 fødte Elizabeth deres første barn, Charles.
== Dronning ==
Den 6. februar 1952 døde Elizabeths far, kong Georg VI. Elizabeth og Philip befant seg da i Kenya, som da var en britisk koloni. Prinsesse Elizabeth ble utropt til dronning Elizabeth II. Hun ble kronet den 2. juni 1953 i Westminster Abbey. Kroningsseremonien var den første i Storbritannia som ble fjernsynsoverført. Farens kroning i 1937 var bare blitt filmet for filmavisen.Ved uavhengigheten forble den britiske monarken Pakistans statsoverhode representert ved en generalguvernør som var fungerende statsoverhode. Elizabeth var Pakistans monark fra 1952 til 1956 da Pakistan ble republikk.Som Canadas dronning åpnet hun De olympiske sommerleker i 1976 i Montréal.
I 1977 feiret landet Elizabeth IIs 25 år på tronen, sølvjubileum.
1992 ble, ifølge henne selv i en tale i Londons Guildhall, et annus horribilis, da deres tre eldste barn ble separert fra sine respektive maker og Windsor Castle delvis brant ned.
I 2002 feiret hun 50 år på tronen, gulljubileum, i 2012 60 år, diamantjubileum og i 2022 70 år, platinajubileum.
Hun utnevnte Liz Truss til statsminister to dager før hun døde.
== Sykdom og død ==
Den 8. september 2022 meddelte hoffet at dronningen var syk og trengte hvile. Nære familiemedlemmer reiste til hennes gods Balmoral Castle i Skottland, noe som vakte bekymring og internasjonal pressedekning.
Hoffet kunngjorde klokken 19.30 norsk tid at dronning Elizabeth II var avgått ved døden på ettermiddagen 8. september. BBC meldte dødsfallet klokken 19.33 norsk tid.Ved dronningens død tok hennes privatsekretær kontakt med landets statsminister og statsoverhodene i de 54 statene i Samveldet av nasjoner og overbragte den kodede meldingen London Bridge is down. Denne beskjeden utløste London Bridge, et godt forberedt og planlagt program av handlinger og arrangementer, som vil kulminere i en statsbegravelse med hovedseremoni i Westminster Abbey i London.
== Utmerkelser ==
Elizabeth ble i 1955 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.
== Kongelige titler ==
Verdighetstitler og Kongelige titler
21. april 1926 - 11. desember 1936: Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Elizabeth av York
11. desember 1936 - 20. november 1947: Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Elizabeth av Storbritannia
20. november 1947 - 6. februar 1952: Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Elizabeth, Hertuginne av Edinburgh
6. februar 1952 - 8. september 2022: Hennes Majestet Dronningen
=== Som dronning ===
Antigua og Barbuda:
Norsk: Elizabeth den annen, av Guds nåde dronning av Antigua og Barbuda og Hennes andre riker og territorier, overhode av samveldet.
Engelsk: Elizabeth the Second, by the Grace of God Queen of Antigua and Barbuda and of Her other Realms and Territories, Head of the Commonwealth.Australia:
Norsk: Elizabeth den Annen, av Guds Nåde Dronning av Australia og Hennes andre Riker og Territorier, Overhode av Samveldet.
Engelsk: Elizabeth the Second, by the Grace of God Queen of Australia and Her other Realms and Territories, Head of the Commonwealth.Bahamas:
Norsk: Elizabeth den Annen, av Guds Nåde Dronning av Samveldet Bahamas og Hennes andre Riker og Territorier, Overhode av Samveldet.
Engelsk: Elizabeth the Second, by the Grace of God Queen of the Commonwealth of The Bahamas and of Her other Realms and Territories, Head of the CommonwealthBelize:
Norsk: Elizabeth den Annen, av Guds Nåde Dronning av Belize og Hennes andre Riker og Territorier, Overhode av Samveldet.
Engelsk: Elizabeth The Second, by the Grace of God Queen of Belize and of Her other Realms and Territories, Head of the Commonwealth.Canada:
Norsk: Elizabeth den Annen, av Guds Nåde, av Det forente kongedømme, Canada og Hennes andre Riker og Territorier Dronning, Overhode av Samveldet, Forsvarer av Troen.
Engelsk: Elizabeth the Second, by the Grace of God, of the United Kingdom, Canada and Her other Realms and Territories Queen, Head of the Commonwealth, Defender of the Faith.
Fransk: Elizabeth Deux, par la grâce de Dieu, Reine du Royaume-Uni, du Canada et de ses autres royaumes et territoires, Chef du Commonwealth, Défenseur de la Foi.Grenada:
Norsk: Elizabeth den Annen, av Guds Nåde Dronning av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland og av Grenada og Hennes andre Riker og Territorier, Overhode av Samveldet.
Engelsk: Elizabeth the Second, by the Grace of God Queen of the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland and of Grenada and Her other Realms and Territories, Head of the Commonwealth.Jamaica:
Norsk: Elizabeth den Annen, av Guds Nåde, av Jamaica og Hennes andre Riker og Territorier Dronning, Overhode av Samveldet.
Engelsk: Elizabeth the Second, by the Grace of God, of Jamaica and of Her other Realms and Territories Queen, Head of the Commonwealth.New Zealand:
Norsk: Elizabeth den Annen, av Guds Nåde Dronning av New Zealand og Hennes andre Riker og Territorier, Overhode av Samveldet, Forsvarer av Troen.
Engelsk: Elizabeth the Second, by the Grace of God Queen of New Zealand and of Her other Realms and Territories, Head of the Commonwealth, Defender of the Faith.Papua Ny-Guinea:
Norsk: Elizabeth den Annen, Dronning av Papua Ny-Guinea og Hennes andre Riker og Territorier, Overhode av Samveldet.
Engelsk: Elizabeth the Second, Queen of Papua New Guinea and of Her other Realms and Territories, Head of the Commonwealth.Saint Kitts og Nevis:
Norsk: Elizabeth den Annen, av Guds Nåde Dronning av Saint Kitts og Nevis og Hennes andre Riker og Territorier, Overhode av Samveldet.
Engelsk: Elizabeth the Second, by the Grace of God Queen of Saint Kitts and Nevis and of Her other Realms and Territories, Head of the Commonwealth.Saint Lucia:
Norsk: Elizabeth den Annen, av Guds Nåde Dronning av Saint Lucia og Hennes andre Riker og Territorier, Overhode av Samveldet.
Engelsk: Elizabeth the Second, by the Grace of God Queen of Saint Lucia and of Her other Realms and Territories, Head of the Commonwealth.Saint Vincent og Grenadinene:
Norsk: Elizabeth den Annen, av Guds Nåde Dronning av Saint Vincent og Grenadinene og Hennes andre Riker og Territorier, Overhode av Samveldet.
Engelsk: Elizabeth the Second, by the Grace of God Queen of Saint Vincent and the Grenadines and of Her other Realms and Territories, Head of the Commonwealth.Salomonøyene:
Norsk: Elizabeth den Annen, av Guds Nåde Dronning av Salomonøyene og Hennes andre Riker og Territorier, Overhode av Samveldet.
Engelsk: Elizabeth the Second, by the Grace of God Queen of the Solomon Islands and of Her other Realms and Territories, Head of the Commonwealth.Tuvalu:
Norsk: Elizabeth den Annen, av Guds Nåde Dronning av Tuvalu og Hennes andre Riker og Territorier, Overhode av Samveldet.
Engelsk: Elizabeth the Second, by the Grace of God Queen of Tuvalu and of Her other Realms and Territories, Head of the Commonwealth.Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland:
Norsk: Elizabeth den Annen, av Guds Nåde, av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland og Hennes andre Riker og Territorier Dronning, Overhode av Samveldet, Forsvarer av Troen.
Engelsk: Elizabeth the Second, by the Grace of God, of the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland and of Her other Realms and Territories Queen, Head of the Commonwealth, Defender of the Faith.
Latin: Elizabeth II, Dei Gratia Britanniarum Regnorumque Suorum Ceterorum Regina, Consortionis Populorum Princeps, Fidei Defensor.
== Stamtavle ==
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jennie Bond (2006). Elizabeth: Eighty Glorious Years. London: Carlton Publishing Group.
Sarah Bradford (2012). Queen Elizabeth II: Her Life in Our Times. London: Penguin.
Gyles Brandreth (2004). Philip and Elizabeth: Portrait of a Marriage. London: Century.
Marion Crawford (1950). The Little Princesses. London: Cassell & Co.
Robert Hardman (2011). Our Queen. London: Hutchinson.
Tim Heald (2007). Princess Margaret: A Life Unravelled. London: Weidenfeld & Nicolson.
Robert Lacey (2002). Royal: Her Majesty Queen Elizabeth II. London: Little, Brown.
Andrew Marr (2011). The Diamond Queen: Elizabeth II and Her People. London: Macmillan.
Ben Pimlott (2001). The Queen: Elizabeth II and the Monarchy. London: HarperCollins.
Andrew Roberts (2000). The House of Windsor. London: Cassell & Co.
William Shawcross (2002). Queen and Country. Toronto: McClelland & Stewart.
== Eksterne lenker ==
(en) Elizabeth II of the United Kingdom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Queen Elizabeth II – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Elizabeth II på Internet Movie Database
(fr) Elizabeth II på Allociné
(en) Elizabeth II på AllMovie
(en) Elizabeth II hos Rotten Tomatoes
(en) Elizabeth II hos TV Guide
(en) Elizabeth II hos The Movie Database
(en) Elizabeth II på Discogs
(en) Elizabeth II på MusicBrainz
(en) Elizabeth II på Last.fm
(en) Elizabeth II på AllMusic
(en) Elizabeth II hos The Peerage
(en) Elizabeth II – Olympedia | Dronning Elizabeth IIs kroningsmedalje er en britisk medalje innstiftet i 1953 i anledning av kroningen av Elisabeth II av Storbritannia. Den ble utdelt i stort antall som ledd i feiringen av kroningen, som fant sted i London 2. | 4,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Basstone | 2023-02-04 | Basstone | ['Kategori:Musikkteori', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Basstonen er den dypeste tonen i en akkord. Den må ikke forveksles med grunntonen som alltid er tonen på første trinnet til den skalaen akkorden tilhører. En F-dur-akkord har F som grunntone, men ikke nødvendigvis som basstone. Dette gjelder for samtlige moll- og dur-akkorder.
| Basstonen er den dypeste tonen i en akkord. Den må ikke forveksles med grunntonen som alltid er tonen på første trinnet til den skalaen akkorden tilhører. En F-dur-akkord har F som grunntone, men ikke nødvendigvis som basstone. Dette gjelder for samtlige moll- og dur-akkorder.
== Litteratur ==
Bjerkestrand, Nils E. og Nesheim, Eilif: Grunnbok i musiklære Norsk musikforlag A/S, 1986. ISBN 82-7093-050-4 | Basstonen er den dypeste tonen i en akkord. Den må ikke forveksles med grunntonen som alltid er tonen på første trinnet til den skalaen akkorden tilhører. | 4,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Beatles | 2023-02-04 | The Beatles | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1960 i Storbritannia', 'Kategori:1970 i Storbritannia', 'Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1960', 'Kategori:Britiske popgrupper', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Merseybeat', 'Kategori:Opphør i 1970', 'Kategori:Rockeartikler på UA-nivå', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.Bandet, som vokste fra et skiffleband, var de to første årene et rent rock'n'roll-band som holdt konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. De hadde McCartney, Lennon og Harrison på gitar, Stuart Sutcliffe på bass i begynnelsen og med forskjellige trommeslagere før de endte med Pete Best. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 da Ringo Starr overtok for Best på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med deres andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske listene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962–1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt i midten av 1960-årene, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, raga rock, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock. Særlig var albumene Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, The Beatles (også kjent som The White Album) og Abbey Road nyskapende innen pop og rock.
The Beatles fikk 17 nummer 1-sanger i Storbritannia og 20 førsteplasser i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. De påvirket etterkrigstidens «gledesbarn-generasjon» i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.
De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også tatt med i Rock and Roll Hall of Fame, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin kom med i 1999 for sin innsats som produsent.
| The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av Paul McCartney (bass, vokal), John Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Ringo Starr (egentlig Richard Starkey, trommer og vokal). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.Bandet, som vokste fra et skiffleband, var de to første årene et rent rock'n'roll-band som holdt konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. De hadde McCartney, Lennon og Harrison på gitar, Stuart Sutcliffe på bass i begynnelsen og med forskjellige trommeslagere før de endte med Pete Best. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 da Ringo Starr overtok for Best på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med deres andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske listene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».
Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962–1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt i midten av 1960-årene, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, raga rock, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock. Særlig var albumene Rubber Soul, Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, The Beatles (også kjent som The White Album) og Abbey Road nyskapende innen pop og rock.
The Beatles fikk 17 nummer 1-sanger i Storbritannia og 20 førsteplasser i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. De påvirket etterkrigstidens «gledesbarn-generasjon» i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.
De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også tatt med i Rock and Roll Hall of Fame, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin kom med i 1999 for sin innsats som produsent.
== Medlemmer ==
Paul McCartney (født 18. juni 1942)– bass, vokal, gitar, piano
John Lennon (født 9. oktober 1940 død 8. desember 1980) – gitar, vokal, piano, munnspill
George Harrison (født 25. februar 1943 død 29. november 2001) – gitar, vokal, sitar
Ringo Starr (født 7. juli 1940) – trommer, tamburin, vokal
=== Medlemmenes instrumenter ===
Mens Starr stort sett holdt seg til samme trommeprodusent, byttet de tre andre ofte mellom gitarer fra ulike produsenter. Likevel hadde de sine klare favoritter. McCartney spilte tidlig for det meste på sin Höfner 500/1 bassgitar og Gibson Epiphone FT 79 kassegitar. I 1965 kjøpte han en Gibson Epiphone Casino, noe de andre medlemmene også gjorde etterpå. Han byttet også til Rickenbacker 4001S bass, som han brukte ut karrieren i The Beatles. Harrison varierte mellom forskjellige Gretsch-gitarer til Rickenbacker 360, Gibson SG og til slutt Gibson Epiphone Casino og til dels Fender Stratocaster mot slutten av Beatles-perioden. Lennon brukte stort sett Rickenbacker 325, men fra 1966 av og resten av karrieren var Epiphone Casino hovedmerket. Starr brukte konsekvent Ludwig etter at bandet slo gjennom, og holdt seg stort sett til Zildjian cymbaler. Da Starr i april 1963 trengte et nytt trommesett, ble det gjort en avtale mellom Epstein og butikkens innehaver Ivor Arbiter at Starr skulle bytte inn det gamle trommesettet med et nytt og logoen til Ludwig skulle stå på som reklame. Epstein insisterte på at Beatles' navn også skulle stå på stortrommen, og Arbiter designet raskt det som skulle bli Beatles logo, med stor B og senket T.
=== Tidligere medlemmer ===
Nedenfor nevnes medlemmer i perioden etter at bandet skiftet navn til «The Beatles». Medlemmer av The Quarrymen er ikke inkludert. Studiomusikere som Andy White er sløyfet, og Eric Clapton og Billy Preston, som bidro i enkeltsanger, er heller ikke tatt med.
Stuart Sutcliffe – bass, vokal (1959–1960)
Tommy Moore – trommer (1960)
Johnny Hutchinson - trommer (1960, 1962)
Cliff Roberts - trommer (mai 1960)
Pete Best – trommer, vokal (1960–1962)
Chas Newby – bass (1960–1961)
Norman Chapman – trommer (1960)
Jimmie Nicol – trommer (1964)Hutchinson og Roberts stilte opp på enkeltoppdrag da The Beatles' trommeslager Tommy Moore kom for sent. Norman Chapman fikk en jobb i hæren etter tre konserter, og takket derfor nei til videre deltakelse. En hittil uidentifisert person omtalt som «Ronnie» deltok på bandets første konsert uten Moore da Lennon spurte om noen kunne spille trommer. Ettersom Ronnie var gjengleder og fysisk stor, torde ingen å si nei, men det ble med en kort opptreden.
== Historie ==
Den historiske gjennomgangen vil fokusere på fire hoveddeler: Tiden frem til 1960, da bandet tok form; 1960–1963, tiden da bandet var på grensen til nasjonalt og internasjonalt gjennombrudd; 1963–1967, fra Beatlemania og frem til Brian Epsteins død og til sist 1967–1970, bandet går mot oppløsning.
Den historiske gjennomgangen vil også fokusere på de britiske utgivelsene, ettersom det var disse The Beatles forholdt seg til. De amerikanske albumene vil kun bli nevnt unntaksvis.
=== 1956–1960: Fra Quarrymen til The Beatles ===
John Lennon øvde litt på gitar, men begynte først å spille i band etter at han hørte Lonnie Donegan si at «alt man trenger er tre akkorder og noe å slå på». Han startet raskt «skiffle»-gruppen The Quarrymen, som er oppkalt etter Quarry Bank High School der han var elev.
Paul McCartney så the Quarrymen spille under en landsbyfestival ved St. Peter's Church i Woolton den 6. juli 1957. McCartney syntes at bandet spilte bra og at Lennon, som var den eneste som han opplevde som skilte seg ut, var en god hovedvokalist. I pausen mellom de to showene, imponerte Paul John med å kunne stemme en gitar med gitarstemmingsarrangement. Lennon hadde brukt banjogrep og banjostemmingsarrangment på gitaren. I tillegg spilte Paul «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran, Be-Bop-a-Lula av Gene Vincent og en medley av forskjellige Little Richard-hits.Etter to ukers drøfting, ble McCartney invitert med i bandet av Lennon. McCartney viste seg å være en perfeksjonist der Lennon var en bohem. Den 6. februar 1958 tok McCartney med seg den unge og meget dyktige gitaristen George Harrison. På tross av skepsis fra Lennon, ettersom Harrison ikke hadde fylt 15 ennå, ble Harrison med. På denne tiden sluttet og startet folk med jevne mellomrom, og de eneste medlemmene som var med over lengre tid var Lennon, McCartney og Harrison. Dermed hadde bandet tre faste gitarister og flere andre medlemmer som byttet.
Bandet forandret stil med denne nye sammensetningen og med et moteskift bort fra skiffle til rock. Dette ga dem noe økt status lokalt. The Quarrymen byttet senere navn flere ganger. Utviklingen er omtrent som følger:
The Quarrymen (- oktober 1959)
Johnny and the Moondogs (oktober 1959 - januar 1960)
The Beatals (januar - mai 1960, med Stuart Sutcliffe på bass)
The Nerk Twins (23. - 24. april 1960, bare John og Paul)
The Silver Beetles (mai - juni 1960)
The Silver Beatles (juli - august 1960)
The Beatles (august 1960-)I tillegg var Harrison med i andre band som i The Les Stewart Quartet i 1959 i perioder når Quarrymen manglet oppdrag. På denne tiden besto the Quarrymen stort sett Lennon og McCartney som komponerte sanger.Navnet «The Beatles» kom i det minste delvis fra Lennon. Han forklarte selv hvordan i første utgave av bladet Mersey Beat:
«Mange mennesker spør hva er Beatles? Hvorfor Beatles? Eh, Beatles, hvordan dukket navnet opp? Så nå skal vi fortelle deg. Det kom i en visjon - en mann dukket opp i en brennende pai og sa til dem 'Fra denne dagen er dere Beatles'. 'Takk, herr Mann, sa de, og takket ham.»En mer sannsynlig forklaring var at Sutcliffe foreslo et navn a la «The Crickets» (sirissene) etter backingbandet til Buddy Holly, og at de gikk via insektrelaterte navn før de endte på Beetles. De tok navnet «Beatals» tidlig i 1960. Brian Casser fra bandet Cass and The Cassanovas mente at navnet var klønete, og at de heler burde hete «Long John and the Silver Beetles» etter «Skatten på sjørøverøya». John mislikte «Long John»-referansen, men de beholdt The Silver Beetles, før enten John eller Sutcliffe foreslo «The Silver Beatles». Lennon avmystifiserte det senere med kommentaren: «Det er bare et navn, som «Sko». Vi kunne ha hett «The Shoes»».
=== 1960–1963: The Beatles slår an ===
I begynnelsen av perioden var The Beatles på ingen måte noe toppband. De store navnene var særlig Cass and the Cassanovas og Rory Storm and the Hurricanes. The Beatles hadde lite til sin fordel, og selv om de skrev egne låter, var de ikke av samme kvalitet som senere verker. McCartney forklarte at dette skyldtes at de lette etter sitt neste nye lydbilde.Rent instrumentelt slet de også. De hadde ingen fast trommeslager, og bassisten, Sutcliffe, var ikke på langt nær god nok. Da de til slutt fikk ordnet en trommespiller, fikk The Beatles erfare tøft program og høye krav til å skape liv og show i Hamburg. Konsertene hjalp sterkt både på sceneopptreden og på deres musikalske utvikling. Da de kom tilbake, ble de langt mer populære, og de vant en kåring av det mest populære bandet i Liverpool i tidsskrifet Mersey Beat.Bandet ble også mer profesjonalisert etter at å ha møtt Brian Epstein. Han startet å utvikle dem ved å forandre stilen deres fra et økende populært lokalt band til et band med nasjonal appell. Epstein lette etter muligheter til å prøvespille for å få kontrakt, noe de til slutt oppnådde. Mot slutten av perioden var også bandets endelige oppsetning klar.
==== Første tur til Hamburg ====
I mai 1960 ble de involvert med Allan Williams, som fungerte som et sted mellom manager og booking-agent. Williams hadde lyktes i å sende flere band til klubbeier Bruno Koschmider i Hamburg i Vest-Tyskland, med stor suksess. Særlig var Tony Sheridan og Derek and The Seniors populære. Koschmider ba om flere band, men Williams hadde vanskeligheter med å finne band som ikke var opptatt og som ikke hadde noe imot å dra utenlands. Han så ikke på The Beatles som den viktigste gruppen i stallen, men de var i ferd med å bli de eneste. Vokalisten i Derry and The Seniors protesterte at en så dårlig gruppe som The Beatles ville ødelegge for den gode flyten engelske band hadde i Hamburg. Williams ignorerte protesten, og skaffet The Beatles faste spillejobber hver kveld hos Koschmider.
De fire medlemmene fikk bli med, McCartney etter familiediplomati, Harrison med støtte, Lennon etter å ha valgt bort kunstskolen og Sutcliffe gjennom samtaler med skolen. De fikk beskjed om at det var krav om å ha med en trommeslager. The Beatles hadde hatt en eldre trommeslager i Tommy Moore, men etter en mislykket Skottland-turné der Moore mistet tennene, og etter gjentatte verbale angrep fra Lennon, sluttet han. The Beatles var ikke en ettertraktet gruppe, og det var ikke lett å få tak i trommeslagere. Den 6. august ble deres spilleoppdrag kansellert, og de endte på Casbah, en lokal klubb som moren til Pete Best eide. Best spilte trommer i sin gruppe, The Blackjacks, men gruppen var i oppløsning. Ettersom the Beatles trengte en trommeslager, og ettersom folk med egne trommesett var vanskelige å få tak i, fikk Best tilbudet. Pete Best ble med den 12. august 1960.The Beatles kom til Hamburg den 17. august 1960, og spilte i 48 dager på Indra Club fra 17. august til 3. oktober. På grunn av klager, i hovedsak fra damen som bodde over Indra Club, ble bandet flyttet til Kaiserkeller. Lennon omtalte turen til Hamburg som avgjørende fordi de måtte utvikle seg på egen hånd for å holde interessen. Konkurransen om kundene var stor; med andre band, strippebarer og andre former for underholdning, så man hadde svært kort tid på å få publikummere. Koschmider og flere andre kommenterte hele tiden «Mach Schau», lag moro/show. Ett av påfunnene til Lennon var å stille opp i bare underbukse og med et toalettsete rundt hodet, et annet å rope «Heil Hitler» til publikum. Også McCartney kunne komme med kommentarer. Ettersom publikum enten besto av tyskere som ikke forsto engelsk eller amerikanere som jublet, fikk The Beatles svært godt betalt for disse kommentarene. For å holde seg våkne gjennom settene i den harde timeplanen, som også involverte soving på en kino i nærheten, ble The Beatles introdusert til sentralstimulerende midler. Bandet, minus Best, gikk på noen piller opprinnelig beregnet som slankepiller, preludin, kalt «prellies» i miljøet. Nettopp The Beatles' tendens til å skape show gjorde at de etter hvert fikk et stort publikum, særlig etter at de flyttet til Kaiserkeller .I tillegg var Hamburg et betydelig arnested for Beatles' musikalske påvirkning og utvikling, da de ble introdusert til mange nye typer musikk som de inkluderte i sine show. Resultatet ble at de gjorde et så stort inntrykk at mange mennesker kom tilbake og hørte på dem flere ganger. Sheridan omtalte The Beatles som «ganske dårlige, men de hadde potensialet, og det var ganske åpenbart».Oppholdet fikk også en annen betydning, da i den estetiske utformingen av bandet. I Hamburg var det lett å få tak i lær, og bandet kjøpte lærjakker og lærbukser. I tillegg kom den unge kunstneren Klaus Voormann innom dem. Etter mye frem og tilbake fikk han med seg venninne og ekskjæreste Astrid Kirchherr, en kunstfotograf. De ble godt kjent med bandet, og Kirchherr utviklet raskt varme følelser for Sutcliffe. Hun var også med på å introdusere hårsveisen som var populær blant eksistensialistiske studenter i området, som etter hvert ble the Beatles' kjennetegn. Hårsveisen ble først prøvd på Sutcliffe, så Harrison. McCartney og Lennon fikk hårsveisen på en inpromptu tur til Paris der de møtte Jürgen Vollmer, en venn av Kirchherr og Voormann som lot seg overbevise om at de også skulle få Beatles-sveisen. Best var den eneste som beholdt rock'n'roll-stilen, ifølge Kirchherr fordi håret hans var for krøllete for at det ville fungert. Med Kirchherr som fotograf lyktes det også the Beatles å få gode bilder til publisitetsstunt.Kontrakten med Koschmider gikk ut 16. oktober, men de fikk fornyet den til 31. desember. Den fastsatte imidlertid at de ikke skulle spille eller gjøre avtaler om å spille andre steder. På tross av dette, ordnet The Beatles en egen avtale med den konkurrerende Top Ten Club. Koschmider fant ut dette, og ble rasende. Han avsluttet kontrakten fra og med 1. desember. Muligens på grunn av Koschmiders innvirkning, kom politiet på Kaiserkeller for å undersøke en klage på brannstiftelse. De oppdaget at Harrison var for ung til å spille der, og at bandet dessuten ikke hadde arbeidstillatelse. Den 21. november ble Harrison sendt hjem. McCartney og Best ble ni dager senere sendt hjem etter at brannstiftelsessaken ble fulgt opp, da det var McCartney som ved en feiltakelse satte fyr på noe tøystykke (eller en kondom i noen varianter). selv om politiet var enige i at dette ikke var en sak i seg selv, ble McCartney og Best kastet ut.. Best måtte dra uten trommesettet.
==== Andre Hamburg-tur ====
Lennon ble til 10. desember, mens Sutcliffe ble i Hamburg sammen med Kirchherr. Sutcliffe kom tilbake i en kort periode i januar, men dro ned igjen i mars, der han forberedte bandets andre Hamburg-periode ved å jobbe seg gjennom papirarbeid med Kirchherr. Sutcliffe var aldri noen musikalsk dyktig spiller, og særlig McCartney lot seg irritere av dette. Da Sutcliffe uansett var mer opptatt av kunst enn av musikk, gled han ut av bandet tidlig i 1961.The Beatles dro over til Hamburg igjen i april 1961, nå med McCartney på bass. Hans nye bass hadde et noe fiolinaktig utseende, og ble kalt «fiolinbass». De spilte nå på Top Ten Club i nittito netter fra 1. april til 1. juli. Gruppen hadde jobbet mye med Tony Sheridan under dette og det forrige oppholdet, og Sheridan hadde hjulpet George på gitar. Mot slutten av oppholdet ble bandet tilbudt stt første offisielle opptak, som «The Beat Brothers» i et backingband til Sheridan. Av dette kom singelen «My Bonnie», som solgte i stort opplag i Tyskland. The Beatles fikk også tatt opp enkelte sanger uten Sheridan, blant annet jazz-standarden «Ain't She Sweet».
==== Brian Epstein og Ringo Starr: Bandet profesjonaliseres ====
Tilbake i Liverpool spilte The Beatles flere steder, men stadig oftere i Cavern Club. På det daværende tidspunkt var forholdet mellom The Beatles og Allan Williams svært kjølig som resultat av at the Beatles hadde ordnet egne spillejobber og ikke ga noen penger til Williams.Den 9. november 1961 møtte gruppen for første gang Brian Epstein, som på denne tiden ledet en avdeling av NEMS (North End Music Stores) i Liverpool. Hvordan Epstein ble kjent med bandet er noe uklart. Epstein skal ha fortalt at etterspørselen etter singelen «My Bonnie» gjorde at han hørte på den, og likte backingbandet, om enn han kunne styre seg for Sheridan. Det er også mulig at han hadde plukket opp navnet, som ofte dukket opp i bladet Mersey Beat, inkludert referanser til «My Bonnie». Epstein var en ivrig innkjøper av Mersey Beat, og han averterte ofte der. Bill Harry, redaktøren for Mersey Beat, mente at Epstein møtte ham og snakket om The Beatles allerede i juli 1961. Epstein overbeviste uansett seg selv om at han kunne være manager for dem. Den 10. desember tok han kontakt, og det ble avgjort at han skulle ha en femårskontrakt som manager.Epstein fikk også jobbet The Beatles ut av fokuset på Liverpool og Hamburg ved å forlange at de skiftet klesstil, kuttet ut obskøne vitser og kommentarer på scenen, sluttet å spise på scenen, hadde et forberedt materiale og ikke øvde på sanger mens de fremførte, og at de møtte opp tidsnok til sett. Slik var Epstein ansvarlig for profesjonaliseringen av The Beatles. Enda Lennon ikke likte forandringen, passet den McCartney, som mente at lærdraktene begynte å bli gammeldagse og at folk lo av dem.
Epstein skaffet bandet raskt prøvespilling for Decca Records etter at deres assisterende lydprodusent hadde fått et positivt inntrykk på The Cavern. The Beatles prøvespilte for dem 1. januar 1962, ifølge Pete Best forsinkede og bakfulle etter å ha feiret nyttårsaften dagen før. Ifølge Tony Barrow, The Beatles' presseansvarlig fra 1962 til 1968, hadde Epstein nektet dem å spille de store rockelåtene fra The Cavern, og heller mente at de måtte holde seg til «mer sofistikert materiale». Resultatet ble at The Beatles' prøvespill var godt under pari, og de fremsto dårligere enn de pleide. Agenten Dick Rowe takket nei, og forklarte rett ut at «For å være ærlig, herr Epstein, vi liker ikke lyden til guttene dine. Grupper med gitarister er på vei ut. Du har en bra plateforretning i Liverpool. Hold deg til det.». Decca valgte heller å satse på Brian Poole and The Tremeloes som holdt til i Dagenham, en forstad til London. På det daværende tidspunkt var det sterke fordommer mot Liverpool, som opplevdes som svært provinsiell. Demotapen fra Decca ble sendt rundt til andre plateselskap som også takket nei. Senere ble innspillingen gitt ut på diverse bootleg-album, før den ble gitt ut lovlig som The Complete Silver Beatles i 1982.
I april 1962 dro The Beatles tilbake til Hamburg, nå for tredje gang. De fikk vite kort tid etter at de gikk av flyet fra Kirchherr at Sutcliffe døde av det man antar var hjerneblødning. The Beatles gjennomførte konserter på Star Club denne gangen, ut mai 1962. The Beatles hadde møtt Richard Starkey gjentatte ganger under sine opphold i Hamburg, og de kom godt overens mens han spilte for Rory Storm and the Hurricanes. Storm hadde krevd stadig mer salgbare og kommersielle navn, og Starkey, som het Richie under deler av oppholdet, fikk mot slutten av perioden scenenavnet Rings, og så «Ringo Starr». Ringo stilte opp 5. februar 1962 da han hadde fri fra bandet og Best var syk. Imidlertid spilte Ringo fortsatt for Rory Storm and the Hurricanes frem til midten av 1962.
==== George Martin: Lydbildet kommer på plass ====
Etter noe opptreden på radio og en tur til London, fikk Epstein ordnet prøvespilling med George Martin og Parlophone, et platemerke under EMI. Martin satte datoen til den 6. juni. The Beatles fikk kontrakt 18. juni, enda det er tegn på at kontrakten forelå tidligere, kanskje så tidlig som i mai. Martin likte det han hørte, men mente at Best ikke holdt nivået. De kunne bruke ham på konserter, men under opptak måtte de bruke en studiomusiker. Det ble avgjort at Best fikk sparken, og Epstein fikk den vanskelige jobben med å fortelle ham det, noe Lennon senere har omtalt som feigt. Ringo var førstevalget til å ta over, enda han hadde blitt med i Rory Storm & The Hurricanes igjen. Etter en prat med Lennon, ble han med i The Beatles.«Love Me Do» var en av sangene George Martin hadde lagt merke til fra prøvespillingen, og det ble avtalt at det var denne som skulle spilles inn. Sangen var egentlig skrevet i 1958 av McCartney, men ble fullført med hjelp av Lennon før opptaket. Opprinnelig var det en sang Lennon sang, men da Martin la på munnspill, ble Lennon gitt oppgaven å spille munnspill, og da måtte McCartney synge. Opprinnelig ville Martin heller at The Beatles skulle synge «How do you do it», men bandmedlemmene likte den ikke, og gjennomførte en lite engasjert fremføring før de overbeviste Martin om at sangen var helt feil for dem og deres image. Sangen ble gitt til Gerry & The Pacemakers, som fikk en nummer 1-hit med sangen.Martin var heller ikke voldsomt begeistret for Starr på trommer, og «Love Me Do» ble spilt inn både som single, med Ringo på trommer, og som albumversjon med Andy White på trommer og Ringo på tamburin. Singelen, med Starr, ble utgitt 4. oktober 1962. Den klatret til 17.-plass i Storbritannia, visstnok kjøpte Epstein inn 10 000 kopier av singelen. Andy Whites versjon ble sluppet i USA i 1964.The Beatles' andre single var «Please Please Me», en sang skrevet av Lennon med hensikt å høres ut som Roy Orbison. Martin likte sangen, men mislikte denne fremstillingen, og ba om at de satte opp tempoet og sang i tett harmoni. Etter forslag fra Lennon ble også munnspill lagt på, og de brukte Starr som trommeslager. Singelen slik den kom ut ble tatt opp 26. november 1962. Den ble gitt ut 17. januar 1963. «Please Please Me» nådde førsteplass på enkelte hitlister og andreplass på den hitlisten som talte mest i Storbritannia. Uansett var The Beatles i ferd med å bli et nasjonalt fenomen.
I begynnelsen av november dro The Beatles for siste gang til Hamburg for å fullføre kontrakten de hadde. Det ble et delt opphold der de dro tilbake til England blant annet for å ta opp «Please Please Me» i de siste to ukene av november. De kom tilbake igjen til Hamburg i de to siste ukene i desember. Deres siste konsert var den 31. desember. Opptak fra dette oppholdet ble utgitt i 1977.
=== 1963–1967: Beatlemania og kunstnerisk fremgang ===
I og med deres første toppsingle var mye av grunnarbeidet gjort. The Beatles startet en bevegelse av band fra Liverpool og omegn som fikk betegnelsen «Merseybeat» uten at det var klart nøyaktig hva, utover dialekten, bandene hadde til felles. The Beatles fulgte opp med mye turnering og svært høy produksjon av låter og album i tiden fremover. Det ble også tid til to filmer i perioden, men mot slutten merket bandet alvorlig at berømmelsen tok på, og de kuttet ut konserter.
Den ekstreme utviklingen fra begynnelsen til slutten av denne perioden kan beskrives ved at den begynte da The Beatles dro hjem fra deres aller siste opptreden i Hamburg, og ble avsluttet med at de stilte opp for BBC på et internasjonalt TV-show som ble vist til 350 millioner mennesker.
==== Debutåret på LP: Please Please Me og With The Beatles ====
The Beatles ga raskt ut sitt første album, Please Please Me, den 22. mars 1963. Albumet besto i hovedsak av låter de hadde spilt tidligere på Cavern Club og andre steder, og ti av sangene ble spilt inn på én dag. Sangene på albumet var fordelt mellom åtte egne låter av Lennon og McCartney (på albumet sto det «McCartney - Lennon») og seks av diverse andre band, inkludert «Twist and Shout», en sang som nær ødela stemmebåndet til Lennon. De to første singlene og deres B-sider var begge på albumet. I mai 1963 gikk albumet til topps i Storbritannia og ble liggende i toppen i lang tid. Med suksessen til førstealbumet, flyttet The Beatles til London.Den neste hiten de ga ut var «From Me To You», en sang som ble til i turbussen da de turnerte med Helen Shapiro i England. Sangen inneholdt den etter hvert så typiske «Wooo» som man også finner på flere senere hits. Tanken var at alle singlene skulle involvere personlige pronomen i første eller andre person, og etter Love Me Do og Please Please Me, hadde denne altså «You». Singelen gikk også til topps på listene. Deres neste hit var «She Loves You», som fulgte både «Wooo»- og pronomen-formularet, men som også inneholdt «Yeah, yeah, yeah», som ble svært populært. Det ble også singelen, som i 14 år hadde rekorden som den mestselgende singelen i Storbritannia.
Det var vanlig praksis i nittensekstiårene å ikke å gi ut en låt på album om den allerede var utgitt som single, og derfor ble The Beatles' neste album laget uten noen av de to hitene. Det var heller ingen låter fra andrealbumet With The Beatles som ble gitt ut som single i ettertid. Albumet besto, som førstealbumet, av en kombinasjon av åtte egne låter og seks nyinnspillinger (men fra nå av Lennon/McCartney i stedet for omvendt). Det inneholdt også den første Harrison-låten i «Don't Bother Me». Albumet ble en øyeblikkelig suksess som gikk rett til toppen av albumlisten, der den erstattet Please Please Me. Flere av låtene var favoritter på Cavern Club, inkludert avslutningssangen «Money (That's What I Want)», som hadde mye av samme funksjon som avslutningsnummer som «Twist and Shout». Albumet ble tatt opp i hovedsak i oktober, og utgitt den 22. november 1963.
Oktober var en travel tid for The Beatles. Innimellom opptak dro de blant annet til Sverige for å holde konsert og være med på TV og radio. De hadde blant annet en innspilling av sju sanger, inkludert både «Money» og «Twist and Shout», noe som var en stor utfordring for Lennons stemmebånd, til ære for radiolyttere og de 100 publikummerne til stede i Karlaplanstudion den 24. oktober.
==== Begynnende Beatlemania ====
Rett etter at albumet ble gitt ut, fulgte The Beatles opp med nok en stor hit i «I Want to Hold Your Hand». Som den fjerde singelen på rad med personlig pronomen og som også inkluderte «Yeah», ble også denne en stor suksess med forhåndsbestilling på omtrent en million. Den nådde ikke førsteplassen i første forsøk, da den kom på andre bak «She Loves You», men etter to uker ble sangen den første i britisk pophistorie som avløste en annen sang av samme utøver som nummer én.Konsertene hadde blitt så populære og fansen, i hovedsak jenter i tenårene, så hysteriske at begrepet «Beatlemania» ble lansert i oktober 1963. Den 4. november hadde manien nådd nye høyder da de opptrådte på det veletablerte «Royal Variety Performance». Konserten ble en stor suksess for The Beatles, og huskes kanskje mest for Lennons berømte kommentar «Tilskuerne på de billigste plassene kan klappe i hendene, dere andre kan klirre med juvelene» som innledning til «Twist and Shout».Dette var i tråd med The Beatles', og særlig Lennons, humor, svært inspirert av The Goon Show. I tillegg var de alle del av den skarpe humoren fra Liverpool, ofte i form av duell om hvem som har den skarpeste tungen. The Beatles brukte denne absurde og utfordrende humoren i intervjuer. De ble fort et uforutsigbart og forfriskende element for pressen, som var vant til å intervjue både britiske og amerikanske artister som i sammenhengen fremsto som kjedelige. Det er også blitt foreslått at denne humoren var The Beatles måte å takle repetitive spørsmål fra journalister og å skape et samhold som holdt verden på avstand.
==== Beatles og USA: Fra ignorerte til superstjerner ====
I september 1963 dro Harrison på besøk til sin søster Lou sør i Illinois i USA. Han var totalt ukjent der, og da søsteren bestemte seg for å drive promotering for The Beatles, måtte hun jobbe en god del bare for å få tak i en single. Nord-Amerika hadde vært uutforsket for The Beatles, og deres tre første hits og deres første album ble ikke utgitt der. Da først albumene kom, var det forskjellige utgaver i Canada og USA. I USA var det spesielt forvirrende ettersom Please Please Me-albumet tilhørte et annet plateselskap enn de andre låtene og ettersom USA ikke fulgte engelsk kutyme ved ikke å gi ut singler på plater. Dermed ble det forvirring mellom amerikanske og britiske utgaver som varte til 1966. I Canada var de tidligere ute med å gi ut The Beatles, og derfor ble de første tre utgivelsene annerledes. Deretter fulgte Canada de amerikanske utgivelsene (se også plateutgivelser for oversikt).
Den 6. desember 1963 ble albumet Beatlemania! With The Beatles sluppet i Canada med akkurat samme sanger i akkurat samme rekkefølge og med nesten identisk omslag som det engelske albumet With The Beatles. I USA gikk det noe tregere. EMI tilbød the Beatles blant flere artister til sitt amerikanske datterselskap Capitol, som takket nei. Dermed ble Vee-Jay Records kontaktet etter at de hadde gitt ut flere hits i det siste. Vee-Jay hadde i utgangspunktet større fokus på jazz, soul og gospel, men hadde i det siste begynt å ta imot popmusikk som Frankie Valli and The Four Seasons. Vee-Jay utsatte selve albumet etter managementproblemer og kansellering av kontrakter. De ga ut «Please Please Me» som single (under navnet The Beattles) med «Ask me why» som B-side. Denne slo ikke an, men etter hvert begynte Epstein å presse Capitol Records, som lovte å gi den ut den 26. desember. I tiden fremover hadde, takket være 15 år gamle Marsha Albert, «I Want to Hold Your Hand» hatt stor suksess på uavhengige radiokanaler. Etter hvert ga Capitol Records seg og ga ut singelen to uker før planen.Vee-Jay hadde fortsatt rettighetene til albumet Please Please Me, og i kjølvannet av den voksende populariteten til the Beatles, fikk Vee-Jay hastverk med å komme med albumet i USA. Ettersom tittellåten allerede var gitt ut som single og amerikanske album ofte hadde 12 sanger, ble de to sangene sløyfet og albumet skiftet navn til «Introducing... The Beatles». De rakk å gi ut platen tidlig i januar 1964, rett før Capitol ga ut Meet the Beatles!. Den sistnevnte kom først til førsteplassen, mens Introducing... The Beatles kom på plassen bak. Vee-Jay fikk etter hvert kontrakten sin kansellert etter store juridiske problemer.I tillegg til at The Beatles var blitt oppdaget av amerikanske fans, hadde også ungdomsbladene og etter hvert også media generelt fått med seg The Beatles, og i opptakten til bandets tur i USA ble det trykket stadig flere saker om dem.
Den 1. februar 1964 klatret «I Want to Hold Your Hand» opp på toppen av Billboard Hot 100. The Beatles var i Paris da de fikk nyheten, som ble behørig feiret. Seks dager senere forlot The Beatles Storbritannia og landet på John F. Kennedy internasjonale lufthavn til flere tusen fans og et skeptisk pressekorps som raskt myknet opp til deres vittige svar. De ble kjørt til et hotell og skulle dukke opp på Ed Sullivans show to dager etter. Sullivan hadde vist interesse for bandet siden han selv var på besøk i Storbritannia 31. oktober året før. Nå hadde han en avtale med Epstein om at de skulle opptre.Selve showet satte rekorder, og det var nær umulig å få billetter. Det er antatt at nesten 74 millioner så showet, som hadde kommet etter flere uker med amerikansk Beatlemania og som startet «Den britiske invasjonen». Det regnes med at 45,3 % av alle husholdninger som hadde TV så på showet og at 60 % av alle som hadde fjernsynet på, så på Ed Sullivan Show. Dermed var The Beatles enda større enn Elvis Presley som hadde slått gjennom der selv. Etter to uker i USA dro The Beatles tilbake til England. Da hadde de både nummer 1 og nummer 2 på Billboard, og i motsetning til i England var det «I Want to Hold Your Hand» som holdt «She Loves You» fra førsteplassen.
==== A Hard Day's Night og Beatles for Sale ====
Tilbake i Storbritannia startet The Beatles sin første spillefilm: A Hard Day's Night den 2. mars. Filmen, regissert av Richard Lester, var en spillefilm i dokumentarisk stil med mye humor som handlet om en typisk dag i The Beatles' liv. Med regionale vittigheter, opprør mot autoriteter som eldre, politiet, fjernsynsarrangører med flere og en dynamisk kvartett som fikk både mye tid sammen og hver for seg (Lennon hadde en passiar med en skuespillerinne som syntes at han liknet litt på John Lennon, Harrison fikk en egen scene der han ble bedt om å prøve en skjorte han mislikte og Starr fikk en der han vandret gatelangs og fikk innfall; McCartneys scene fungerte ikke og ble sløyfet) ble filmen en øyeblikkelig suksess. Den opprørske og anarkistiske humoren fikk enkelte til å sammenlikne bandet med Brødrene Marx, noe Lennon tok avstand fra.A Hard Day's Night hadde uansett brodd, som da de rømte fra en pressekonferanse med uinteressante spørsmål fra fantasiløse journalister. Filmen skildrer også det klaustrofobiske med å være jaget av fans. I tillegg har filmen flere hensiktsmessig feilaktige fremstillinger av The Beatles og folkene rundt. Ett av eksemplene er at Paul McCartneys bestefar er med fordi Pauls mor mente at det ville hjelpe ham å komme tilbake etter kjærlighetssorg. I filmen er også gentlemanaktige Brian Epstein erstattet av langt mer arbeiderklasse- og no-nonsense-aktige Norm (Norman Rossington).
Filmen ble ferdig tatt opp 24. april 1964. Filmen hadde premiere 6. juli 1964 i Storbritannia og 11. august 1964 i USA. The Beatles skrev sanger til filmen og jobbet med resten av albumet A Hard Day's Night omtrent samtidig. Den engelske utgaven hadde 13 sanger, de sju fra filmen, «I'll Cry Instead» som ble kuttet ut i siste liten, og fem andre sanger. Den amerikanske har ikke med de siste fem sangene, men i stedet fire instrumentallåter fra filmen. Begge utgavene gikk til topps i sine respektive markeder kort etter at de ble utgitt i juni (USA) og juli (Storbritannia). Filmen ble en stor sukess, og den hadde gått med overskudd allerede før første visning på grunn av det store forhåndssalget av filmmusikken i USA. I sluttfasen av miksingen til albumet dro The Beatles på turné til Danmark, Nederland, Hongkong og Australia.Noen av sangene fra filmen var allerede utgitt, blant dem «Can't Buy Me Love», den første singelen som også ble gitt ut på album siden The Beatles startet å gi ut album. På de amerikanske hitlistene hadde «She Loves You» og «I Want to Hold Your Hand» kranglet om førsteplassen, men den 4. april gikk «Can't Buy Me Love» foran begge og ble nummer 1. Nummer 2 var «Twist and Shout» før «She Loves You» på tredje, «I Want to Hold Your Hand» på fjerde og «Please Please Me» på femte. Dermed var de fem mestselgende singlene alle Beatles-singler - en rekord aldri før oppnådd eller siden gjentatt. Mens de i USA ga ut gamle singler, ble det gitt ut nye i Storbritannia, først av disse tittelsporet «A Hard Day's Night». Den 19. juni ga også The Beatles ut en EP, Long Tall Sally, med tittelsporet, to andre covere og «I Call Your Name». Sistenvente hadde de selv skrevet og opprinnelig gitt til bandet Billy J. Kramer and The Dakotas.
På grunn av et svært tett tidsskjema, ble Beatles for Sale spilt inn i syv dager spredt innimellom konserter i USA, Canada og Storbritannia. Formatet var tilbake til det tradisjonelle med åtte originale sanger og seks covere. Under oppholdet i USA, møtte The Beatles Bob Dylan den 28. august. Han introduserte dem til cannabis etter en misforståelse om teksten til «I Want to Hold Your Hand», der han trodde at de sang «I get high, I get high, I get high» (teksten er originalt «I can't hide, I can't hide, I can't hide»).Rett før Beatles for Sale ble gitt ut, ga The Beatles ut enda en single som ikke dukket opp på et album; «I Feel Fine» med «She's a Woman» som B-side. Også den gikk til topps på listene. I England var det ingen singler fra albumet, men i USA ble «Eight Days a Week» utgitt som single tidlig året etter, og også den gikk til topps. Selve albumet hadde en dystrere og blekere tone, delvis fordi Lennon hadde latt seg inspirere av Dylan.
==== Help!: Lettbent film og avansement på album ====
Dette året ble i stor grad en kopi av 1964 med store konserter i USA, to album og en film. Det var likevel markante forskjeller. Borte var albumene med nesten halvparten coverlåter. De to albumene som kom viste også en utvikling vekk fra standard kjærlighetssanger, med Lennon som mer introvert og Harrison i utvikling som låtskriver. Særlig representerte årets andre album, Rubber Soul, en tydelig stilendring for bandet, med nye instrumenter, toneganger og temaer. Filminnspillingen ble den rake motsetningen, og enda filmen Help! ble en publikumssuksess, var den langt fra like gjennomført som førstefilmen.
Ved årets begynnelse fikk de en topplåt med «Eight Days a Week». Imidlertid var året så fullt av turneer at det ifølge Hunter Davis betød at de ikke hadde noe liv. Innimellom turnering, filming og opptak, rakk bandet å få med seg at de fikk en utmerkelse av dronningen.
I februar begynte de innspillingen av både filmen og albumet Help!. Albumet var det siste studioalbumet som hadde coverversjoner (om man ser bort ifra folkevisa «Maggie Mae» på Let It Be), og det hadde to låter av Harrison. Likevel er det McCartney-sangen «Yesterday» som er best husket; sangen er spilt inn minst 2500 ganger.«Yesterday» ble ikke utgitt som single i Storbritannia, men den gikk rett til topps i USA. Det var den tredje sangen fra albumet som ble gitt ut som single. Før den hadde først «Ticket to Ride» og så tittelsporet nådd førsteplassen på begge sider av Atlanterhavet. Albumet hadde en ny vending i fortsettelsen av utviklingen fra Beatles For Sale med musikkstil som varierer fra akustisk visepop til Dylan-inspirert folk rock («You've Got to Hide Your Love Away») til country («I've Just Seen a Face») til rå rock («You're Going to Lose That Girl»). Sangene hadde også en mer introspektiv karakter.Selve filmen ble svært forskjellig fra forgjengeren i det at verken The Beatles eller kritikerne likte den, men den var en stor suksess rent kommersielt. Den dårlige kvaliteten skyldtes sannsynligvis delvis dårlig planlegging og det faktum at alle medlemmene i bandet røykte store mengder mariuhana.Etter premieren var det igjen konserter, og det var særlig konserten på Shea Stadium den 15. august som skilte seg ut. Det var første gang et band spilte på et stadion, og med 55 600 fans var dette en klar rekord. I tillegg fikk de vite at de hadde kommet med på listen over utnevnelser til Member of the Most Excellent Order of the British Empire den 12. juni. Statsminister Harold Wilson sto sannsynligvis bak forslaget for å bli bedre akseptert som statsminister. The Beatles var uansett svært overrasket over utnevnelsen.
==== Rubber Soul: Brudd med fortiden ====
Etter det useriøse filmprosjektet og det seriøse albumprosjektet, satset The Beatles på et nytt album som skulle utforske videre musikalske utfordringer. Det var stor utfordring både i valg av musikkinstrumenter (sitar, cembalo), melodi, inspirasjon og tema, blant annet var Lennons «Nowhere Man» den første Beatles-sangen som ikke hadde noen åpenbar referanse til kjærlighet. Det var i stor grad Lennon som viste utvikling på dette albumet. Albumet var også inspirert av både Dylan og The Byrds, og enda kjærlighet var tema også i de fleste sangene, var det andre aspekter, ofte mer introspektive. I tillegg var albumet spesielt fordi det var det første som for det meste ble spilt inn over en lang periode i stedet for når det ble tid til oversTidlig i opptakene, den 26. oktober, ble bandet kalt til Buckingham Palace for å motta sine ordenstegn som medlemmer av Order of the British Empire (MBE) av Elisabeth II. The Beatles arrangerte der etter en pressekonferanse ved Saville Theatre. Lennon påsto senere at medlemmene hadde røykt marihuana før de mottok ordenen, men Harrison og delvis Starr benektet dette. Flere tidligere mottakere av ordenen protesterte mot utmerkelsen ved å sende tilbake sine ordenstegn.Albumet fikk navnet Rubber Soul som et ordspill på uttrykket «plastic soul», som sorte musikere beskrev hvite engelske musikeres forsøk på å synge deres sanger. På coveret sto også navnet på albumet som et fotavtrykk, for å ta med ordspillet «rubber sole», altså «gummisåle». Rubber Soul hadde heller ingen typiske hits, men «Nowhere Man» ble gitt ut i USA. Rett etter at albumet ble utgitt, ble imidlertid dobbel-A-singelen «Day Tripper»/«We Can Work It Out» gitt ut. Det ble deres ellevte nummer 1-hit i USA, og den toppet også i Storbritannia.
==== Revolver: Popmusikken forandres ====
The Beatles hadde en langt roligere inngang til 1966 enn året før. I en artikkel skrevet av Maureen Cleave, en nær venn av The Beatles og journalist i Evening Standard, får man inntrykk av en gjeng som møtes for å nyte fritiden sammen. I den artikkelen kommenterte Lennon at kristendommen var på vei ut og at The Beatles nå var mer populære enn Jesus. Dette var del av en refleksjon om avkristningen av verden, og det skapte lite oppmerksomhet i hjemlandet. Artikkelen inkluderte langt mer betenkelige kommentarer, blant annet om sønnen og utlendinger.Harrison, som spilte sitar med vestlig stemming på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», møtte den svært dyktige sitarspilleren Ravi Shankar på fest. Siden dro de to til India og California i USA, der Harrison lærte seg å spille sitar. Dette preget Harrison i 1966 og 1967.I april gikk de i studio igjen. Singelen «Paperback Writer»/«Rain» med den førstnevnte som A-side ble den eneste singelen det året som ikke var knyttet til et album. Det var også McCartneys første sang som ikke handlet om kjærlighet, men heller om en relativt dårlig forfatter som er desperat etter å få gitt ut boken sin. Bakgrunnen for dette var visstnok at McCartneys tante egget ham til å skrive om noe annet enn kjærlighet.I tillegg begynte The Beatles opptaket av Revolver. Alle utviklet seg under arbeidet med albumet, men det var særlig McCartney som kom til sin rett. Hans sanger fortsatte å handle om annet enn kjærlighet, og han utviklet seg både musikalsk og lyrisk. Albumet begynner med Harrisons rockelåt «Taxman», der sologitaristen tok et oppgjør mot det han opplevde som en urettferdig skattepolitikk (i teksten sier han «There's one for you, nineteen for me», noe som langt på vei var korrekt). Harrison hadde for første gang tre bidrag, i tillegg til «Taxman« hadde han også den sterkt indiskinpirerte «Love You To» og mer tilgjengelige rockeballaden «I Want to Tell You» om at han ikke lykkes å få sagt det han ønsker å si.
Lennons bidrag, «She Said She Said» (om et dårlig møte han hadde med Peter Fonda), «I'm Only Sleeping» (om at han sov mye mer enn tidligere) og «And Your Bird Can Sing» (muligens et motangrep på Frank Sinatra eller kritikk av The Rolling Stones fordi de kopierte The Beatles), fortsatte å være introspektive. Det fantes unntak fra regelen, som Doctor Robert, en kommentar på en lege som har en vidundermedisin og «Tomorrow Never Knows» inspirert av Timothy Learys bok «The Psychedelic Experience» og inntak av LSD. Samtlige av låtene eksperimenterte i stor grad med mulighetene i studio, især «Tomorrow Never Knows».
Imidlertid er det McCartney som dominerer albumet. «Eleanor Rigby» var McCartneys store gjennombrudd, en sang om ensomhet, særlig blant eldre, i samfunnet. I tillegg var den barokkinspirerte «For No One», en sang om død kjærlighet, blant McCartneys beste. Pauls ballade «Here, There and Everywhere» ble regnet av Lennon som en av hans favorittsanger av The Beatles. «Good Day Sunshine», inspirert av The Lovin' Spoonful, er en vaudeville/honky-tonk-aktig feelgoodsang og «Got to Get You into My Life» er en soulfull Motown-aktig sang med aktiv bruk av messingblåsere. Til slutt kan nevnes barnesangen «Yellow Submarine» han skrev spesifikt for Starrs stemmeleie.Albumet ble gitt ut i august 1966, den amerikanske versjonen uten tre av låtene: «I'm Only Sleeping», «And Your Bird Can Sing» og «Doctor Robert», som var utgitt på Yesterday and Today tidligere på året. For å understreke McCartneys dominans og utvikling som låtskriver, var den eneste singelen fra albumet dobbelt-A-siden «Eleanor Rigby»/«Yellow Submarine», begge McCartney-låter. Revolver blir ofte rangert i toppen av lister over de beste albumene i rockehistorien. Coveret på albumet, laget av Klaus Voorman, vant en Grammy.
==== Kontroverser førte til konsertstopp ====
Sommeren 1966 ble en tid med kontroverser og ubehagelige situasjoner for The Beatles. Under en turné i Asia fikk de store problemer i begynnelsen av juli. Først gikk det galt da de var i Japan, da de spilte på Bodukan, et sted flere anså som hellig og konserten som en vanhelligelse. Verre gikk det da de takket høflig nei til en avtale med Imelda Marcos på Filippinene, og de måtte skynde seg vekk i frykt for livet. Konsertene der ble et tapsprosjekt ettersom de måtte betale høye skatter, og de fikk ingen hjelp til noe med bagasje og service.
Den 29. juli trykket det da ukjente ungdomsbladet Datebook sitatet til Lennon om Jesus tatt ut av sammenheng, og Beatles-skeptikere klarte å vri sitatet slik at det hørtes ut som om Lennon hadde sagt at The Beatles var større enn Jesus. Dette medførte i august at flere radiostasjoner og butikker boikottet Beatles-plater. I Sør-Afrika og Spania ble bandet boikottet fra statlig hold. I Sør-Afrika og sør i USA ble det gjennomført bål der de brente Beatles-effekter. Ku Klux Klan brente også Beatles-dukker. Den 12. august måtte Lennon beklage og oppklare utsagnet, og det hjalp noe på stormen. Som en kuriositet bestemte KLUE radiostasjon i Texas seg samme dag for å arrangere et bålbrann den 13. august. Dagen etter ble radiostasjonen truffet av et lynnedslag og var ute i et par dager, og innen da var nyheten gammel.Turneen i USA ble av flere årsaker ubehagelig. Dette, blandet med den musikalske utviklingen som krevde større tilstedværelse i studio, det faktum at fans hylte så mye at de ikke kunne høre seg selv spille på konsertene og det at de var så populære at turneer var overflødig, var avgjørende til at The Beatles bestemte seg for at deres konsert i Candlestick Park i San Francisco ble deres siste. Ifølge Lennon sang de ikke engang på Candlestick Park, ettersom ingen hørte dem uansett.
==== Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band - musikk blir kunst ====
Fri fra turneringslivet tok The Beatles' medlemmer tre måneders ferie før de i november 1966 gikk inn i platestudio igjen. Tanken var nå å ta avstand fra det tradisjonelle Beatles, bandet som var blitt populært med lette popsanger. McCartney var klart inspirert av The Beach Boys' album «Pet Sounds». Det er også tegn på at han var inspirert av The Kinks. For å gjenskape bandet, gikk McCartney så langt at han den 19. november 1966 foreslo at de skulle utgi seg for å være et helt annet band, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Ideen varte imidlertid bare de to første sangene før ideen ble droppet. Dette ble også det første albumet der det var McCartney som var den kunstneriske drivkraften, dette delvis fordi Lennon var tungt inne i LSD-rus.Opprinnelig skulle også «Strawberry Fields Forever» (skrevet av Lennon) og «Penny Lane» (McCartney) være med på albumet, men EMI forlangte en hit, og de to sangene ble bandets tredje dobbel-A-single, noe George Martin i ettertid omtalte som «en grusom feil» Singelen ble den første siden «Love Me Do» som ikke fikk en førsteplass i Storbritannia, da den ble holdt nede på andreplass av Engelbert Humperdinck. Singelen ble imidlertid en nummer 1-hit i USA. Singelens to sanger markerte også noe nytt, da det var en av de første klare tegn på en mer splittende utvikling, der Lennons og McCartneys lydbilde var dramatisk forskjellig.Selve albumet, som noe upresist blir omtalt som et konseptalbum, ble en ansamling av låter knyttet nært til en tradisjonell engelsk, muligens liverpudlisk, bakgrunn. Utover det er det stor variasjon og lite felles mellom sangene. Litt som med singelen, var det også her klart forskjell mellom flere av låtene avhengig av om de var skrevet av Lennon eller McCartney. Lennon var sterkt kreativ på sangene «Being for the Benefit of Mr. Kite!» om en sirkusforestilling fra 1843 (sangen benytter seg av damporgel), og «Lucy in the Sky with Diamonds», en sang inspirert av sønnen Julian Lennons tegning da Julian gikk i barnehage. Begge disse sangene var musikalsk nytenkende sanger, og de surrealistiske bildene de to, især sistnevnte, skapte, var med på å skape teorier om at de handlet om ulovlig rusmiddelbruk. Uavhengig av handlingen til disse sangene, var det et brudd med fortiden for Lennon, som ikke skrev introspektivt. Begge låtene regnes også blant bandets mer psykedeliske. Hans tredje bidrag, «Good Morning Good Morning» er muligens tilbake til det introspektive. Handlingen er lagt til et typisk kjedelig forstadsliv basert på en TV-serie og en reklame for en frokostblanding.McCartney bidro med tittelsporet, «Fixing a Hole», «Getting Better», «She's Leaving Home», «When I'm Sixty-Four» (egentlig en gammel sang de brukte da forsterkerne streiket tidlig i 1960-årene) og «Lovely Rita». Låtene varierte stort i stil og instrumentering. Også tematikken varierer. «Getting Better» handler om en sint ung mann som overbeviser seg om at han er bedre og har sluttet å slå kona. «She's Leaving Home» handler om jente som føler seg fanget i et gullbur og rømmer uten helt klare fremtidsutsikter.Enda Lennon og McCartney i stadig større grad skrev låter nesten helt hver for seg, var det sanger de samarbeidet godt på her. Dette gjelder i sær «A Day in the Life», regnet av mange som albumets beste, og «With a Little Help from My Friends», en klassiker, særlig i Joe Cockers versjon.
Harrison var den i bandet som var minst fornøyd med albumet. Mentalt var han i India, og han foretrakk de to foregående albumene, delvis fordi det ble mer spredd her. Hans eneste bidrag, «Within You Without You» er sterkt indiskinspirert og ikke fullt så tilgjengelig, og bryter således med det mer parodisk-nostalgiske i de andre sangene. Sangen regnes ikke blant hans beste. Starr var mer optimistisk, enda han innrømmet at det ble nok dødtid til at han rakk å lære seg sjakk underveis.Resultatet ble uansett et album som eksperimenterte vellykket i alle retninger, der de blandet stilarter, lekte seg med tekst, fikk mest mulig ut av studioteknikken og på alle måter lyktes i å sprenge grensene for populærmusikk. Etter at dette albumet kom ut 1. juni 1967 var alt mulig innen popmusikk, og Sgt. Pepper var langt på vei ansvarlig for konseptalbum og art rock. Som Revolver, er også Sgt. Pepper på toppen av de fleste lister over de beste eller viktigste albumene. Selv plateomslaget, der medlemmene, nå med bart, i paradeuniformer i pastell og med en rekke kjente personer som har vært viktig for en eller flere i The Beatles gjennom tidene (Bob Dylan, Marilyn Monroe, Karl Marx, Edgar Allan Poe med flere) var nytenkende. Den ellers sterkt kreative britiske musikkscenen «..stoppet helt. Man hørte ikke bare på singlene, man hørte på albumet», oppsummerte Tony Calder, The Beatles' første presseansvarlig.En måned etter at albumet ble gitt ut, kom neste single fra bandet, Lennons «All You Need is Love», egentlig beregnet på TV-programmet «Our World». Singelen, med «Baby, You're a Rich Man» som B-side, gikk rett til topps, som første single etter «Penny Lane»/«Strawberry Fields Forever». Resultatet av singelen og albumet var at Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band ble lydsporet til «Summer of Love», og «All You Need is Love» som sommerens lovsang.Den kulturelle oppvåkningen både Beatlemania og Beatles' kunstneriske utvikling hadde, viste seg også i fremvoksningen av Liverpool-poetene. Disse fokuserte særlig på beat-poesi, men også i band, ofte med et komisk tilsnitt, som Liverpool Scene og The Scaffold, sistnevnte med McCartneys bror Michael under navnet Mike McGear. De komiske og kunstneriske bandene fikk også frem London-bandet Bonzo Dog Doo-Dah Band, som samarbeidet med The Beatles i deres neste film.
==== Brian Epsteins død. Møte med Maharishi Mahesh Yogi ====
Epstein hadde vært svært flink innen markedsføring og reklame, men hadde rotet bort rettigheter til sanger og effekter grunnet manglende kunnskaper innen juss. Han var best innen det å ordne spillejobber til dem, og ettersom Beatles nå hadde droppet spillejobber, ble Epstein av mindre viktighet. Epstein, som allerede slet med gambling og rusmiddelbruk, prøvde å slutte, men det gikk svært dårlig, og han døde av overdose, sannsynligvis et uhell, 27. august 1967. Epstein hadde vært avgjørende for å få Beatles frem, og mye av The Beatles suksess skyldtes ham.Da Epstein døde, var Beatles i Bangor i Wales for å høre på den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi. Epstein skulle møte dem i Wales. Et par dager tidligere hadde de, minus Starr, oppdaget Yogi i London og fått et privat møte med ham etter hans foredrag om transcendental meditasjon. Yogi likte samarbeidet med Beatles, og foreslo at de skulle dra på turné igjen for å spre budskapet, noe The Beatles takket høflig nei til. Likevel var oppholdet en suksess for begger parter.
Medlemmene ble konfrontert med nyheten om Epsteins død, og særlig Lennon og Harrison reagerte med svar i tråd med sin nye filosofi. Likevel var det klart at dette gikk hardt inn på bandmedlemmene. Senere kommentarer fra medlemmene viser at de var sjokkerte og i vantro etter å ha mistet en veldig god venn. I ettertid oppsummerte Lennon reaksjonen med at han var redd, og irritert over Maharishi Yogis fokus på å være lykkelige. Dette viste seg langt på vei å være begynnelsen på slutten for The Beatles. Ettersom Lennon hadde begynt å gli fra gruppen, var det McCartney som tok opp lederskapet.
=== 1967-1970: Slutten på bandet ===
The Beatles hadde sluttet å turnere, og fikk dermed mer tid til overs. Allerede fra 1966 av begynte de enkelte medlemmene å gjennomføre egne prosjekter mens de fortsatt var medlemmer av The Beatles. Dette fortsatte utover resten av tiden til bandet.
Bandet hadde også vært gjenstand for politisk spill, delvis fra Harold Wilson, men også hans etterkommere. Da The Beatles i september 1967 vurderte å kjøpe en gresk øy, ga det britiske finansdepartementet bandet dispensasjon fra restriksjonene på å ta penger ut av landet. Dette ble forsvart med at The Beatles genererte mange penger på salg. Også den greske regjeringen utnyttet The Beatles i propagandaøyemed.The Beatles hadde brukt LSD en god del, men uttalte den 26. august 1967 at de var ferdige med det. Den offisielle grunnen var at de ville bruke læren til Maharishi Mahesh Yogi og meditasjon for å oppnå en rusmiddelfri euforisk opplevelse. For Lennon handlet det også om ettervirkningene etter stort inntak av LSD. For Lennon var avbrekket kort, og i 1968 begynte han i stedet på heroin.De valgte å ikke utnevne en ny manager etter Epstein, men tok seg av sin karriere på egen hånd. Dette medførte ulønnsomme investeringer og ble en belastning for dem. Belastningen ble ikke mindre da de i 1969 ville skaffe seg en ny manager, uten å bli enige om hvem. Heller ikke samarbeidet med Maharishi Yogi endte godt. Det musikalske var like eksperimentelt som før, og til tider ble svært gode produkter laget, men bandet gikk på sin første fiasko med filmen Magical Mystery Tour. I tillegg kom flere musikalske eksperimenter med vekslende hell. Dette gjaldt særlig på periodens to første album som var med på å skape uenigheter som til slutt ble medvirkende til bruddet. Ettersom The Beatles den 27. januar 1967 hadde inngått en niårskontrakt med EMI, er det lite som peker på at de hadde ønsker om å gå hvert til sitt før perioden begynte. Imidlertid begynte splittelsen å merkes allerede under innspillingen av The Beatles i 1968, og deres faste lydtekniker Geoff Emerick gikk i protest mot den svært dårlige stemningen.
==== Magical Mystery Tour: Fiasko og suksess ====
Etter Sgt. Pepper hadde Beatles startet på Magical Mystery Tour-EP-en og på et par andre sanger som skulle brukes som singler. Filmatiseringen begynte imidlertid ikke før i september, etter Epsteins død. Filmen besto av at medlemmene i The Beatles tok med seg flere skuespillere i en buss, kjørte ut på landsbygda og filmet det hele uten at det fantes noen nedskrevet dialog. Skuespillerne måtte derfor improvisere frem dialogen, basert på hva samtalene skulle dreie seg om, blant annet en krangel mellom Starr og hans tante og McCartney i offisersuniform som hørte på meningsløst prat fra en annen offiser. Filmen ble avsluttet av at bandet Bonzo Dog Doo-Dah Band spilte den lett absurde sangen «Death Cab For Cutie» under en striptease, og sangen ga navnet til bandet med samme navn Konseptet var inspirert av Ken Kesey (forfatteren av Gjøkeredet) and His Merry Pranksters som kjørte rundt i en buss malt i psykedeliske mønstre. Gitt gruppens profesjonalitet både i de to foregående filmene og i de mange albumene og singlene de hadde laget, er det et overraskende ustrukturert produkt. Den fargesprakende filmen ble vist på sort-hvitt på BBC 2. juledag, og handlingen var forvirrende, slik at filmen ble en fiasko. Senere ble det imidlertid en kulthit i USA.Imidlertid gikk EP-en, med sangene «Magical Mystery Tour», «Your Mother Should Know», «Blue Jay Way», «The Fool on the Hill», «Flying» og «I am the Walrus» og singelen «Hello, Goodbye» (med «I am the Walrus» som B-side) svært bra. De tok respektive 1.-plass (singelen) og 2.-plass (EP-en). «I am the Walrus» hadde et avansert lydbilde og en surrealistisk tekst som ble villig tolket, men det er tegn på at den betød relativt lite. Lennon ble selv svært skuffet da han fikk høre at «I am the Walrus» ble B-side. I USA var ikke EP et særlig brukt medium, så de la på singlen og de to foregående singlene («All You Need is Love», «Baby, You're a Rich Man», «Penny Lane», «Strawberry Fields Forever») og gjorde den om til en LP. Denne gikk rett inn på 1.-plass.
==== Brudd med Mahareshi Yogi og fremveksten av Apple ====
I midten av februar 1968 dro først Lennon og Harrison og så Starr og McCartney til Rishikesh i India for å fortsette å lære under Maharishi Mahesh Yogi sammen med andre artister og noen skuespillere. Det gikk imidlertid ikke særlig bra for Starr. Han trakk seg etter ni dager, visstnok på grunn av diettproblemer og konas problemer med de mange insektene. McCartney ble ut mesteparten av mars før han dro hjem etter skepsis mot opplegget. Lennon og Harrison ble lenger. Lennon kommenterte samtidig at «Jeg er her for å finne ut hva min rolle blir. Jeg skulle like å vite hvor langt jeg kan komme. George ligger et hestehode foran» og noe senere at «Det var nemlig kappestrid i Maharishi-leiren: Hvem kom til å bli kosmisk først». Lennons utålmodige søken gjorde at han mente at Maharishi Yogi satt på en hemmelig livsvisdom som Lennon måtte prøve å oppdage.Det gikk rykter om at Yogi hadde vært svært seksuell aggressiv mot damene, og Lennon konfronterte ham. Ingenting ble innrømmet, men Lennon var overbevist om at Yogi var en bløffmaker og at det ikke var noen hemmelighet. Likevel tok bandet med seg meditasjon som et nyttig verktøy videre. Harrison kommenterte senere at han sterkt betvilte anklagene mot Maharishi Yogi, men at Lennon ville dra, og at dette var en like god unnskyldning som noen. Også McCartney valgte å tvile på anklagene, og i 1990-årene beklaget begge anklagene mot ham. Det ble uansett klart at under oppholdet ble alle ferdige med LSD, og de skrev veldig mange låter etter tidligere å ha hatt en idétørke.Mot slutten av 1967 åpnet Beatles også «Apple Boutique», en slags kles- og smykkedesignbutikk som tillot bytte og salg av varer. Butikken var dårlig styrt og gikk med store tap delvis på grunn av butikktyveri. Etter åtte måneder stengte Beatles butikken og ga bort det som var igjen.I april 1968 annonserte gruppen at de hadde startet firmaet Apple Corps. Firmaet hadde en rekke funksjoner, inkludert ansvaret for Apple Records og flere andre Beatles-relaterte funksjoner. I begynnelsen var det også på leting etter talent, og fikk svært god respons, enda det ikke ble noen kontrakt av det, og flesteparten av båndene de fikk inn ble ikke lyttet til.
==== Lady Madonna og Hey Jude ====
Singelen «Lady Madonna»/«The Inner Light» ble spilt inn tidlig i februar og utgitt i midten av måneden. Singelen gikk til topps i Storbritannia, mens den fikk fjerdeplass som høyest i USA. «Lady Madonna» var i hovedsak skrevet av McCartney, mens «The Inner Light» var Harrisons første sang som ble lansert på single. Førstnevnte var boogie-woogie og rock, mens den sistnevnte var sterkt indiskinspirert. Det var også Harrison siste sang med dominerende indiske instrumenter og dominerende indisk lydbilde, enda indisk musikk fortsatt hadde indirekte inspirasjon videre i karrieren.
The Beatles var tilbake i studio kort tid etter reisen til India. I mellomtiden hadde Lennon møtt Yoko Ono, og i mai 1968 hadde vennskapet utviklet seg til et forhold. Dette medførte at Lennon tok ut separasjon fra Cynthia Lennon, som han hadde vært gift med siden 1962 og vært i av-og-på-forhold med siden hun var nitten (hun var omtrent ett år eldre enn John). McCartney besøkte Cynthia og parets sønn Julian Lennon, og på veien komponerte han sangen som skulle bli «Hey Jude».Sangen handlet imidlertid ikke bare om Julian Lennon. John Lennon trodde sangen handlet om ham og Yoko eller om McCartney og hans vanskelige samarbeid, og likte den svært godt. McCartney forklarte at sangen handlet om McCartneys egne problemer i forhold, og Lennon forsto det dithen at den handlet om begges situasjon. Sangen ble gitt ut 26. august 1968 som Apple Records første single med «Revolution» som B-side. Sangen var en rockelåt med et oppgjør med metodene flere anti-krigs-protestanter benyttet seg av, som støtte av diktatorer og ødeleggelse. Singelen slo voldsomt an, og i USA ble den liggende på topp i ni uker, en personlig rekord for Beatles. I Storbritannia lå den på topp i tre uker, før den ble erstattet av «Those Were the Days» med Mary Hopkin, også den gitt ut av Apple, og produsert av McCartney.
I juni 1968 kom tegnefilmen «Yellow Submarine», en surrealistisk film som ble laget rundt bandets sanger og en tynn handling om at fantasilandet Pepperland ble invadert av The Blue Meanies. Beatles gjorde lite på denne filmen, og var bare med i et par sekunder mot slutten. Sangene de bidro med var i hovedsak spilt inn ett år tidligere.
==== The Beatles ====
Om oppholdet i Rishikesh ikke var den åndelige opplevelsen gruppen håpet på, var det en konstruktiv tid der mange av sangene til det neste albumet ble skrevet. Albumet, som offisielt het The Beatles, men som oftest ble kalt The White Album, var et dobbeltalbum med tretti spor med medlemmene på et svært kreativt plan. Etter de mystiske titlene og fargesprakende coverne på de forrige albumene, Sgt. Pepper og Magical Mystery Tour, var både det helhvite coveret og den enkle tittelen et nytt brudd. Dette skyldtes at kunstner Richard Hamilton, som var hentet inn, ble lei av å vente, og da det endelig var hans tur, foreslo han i ren irritasjon at albumet skulle være helhvitt. Til Hamiltons overraskelse var McCartney enig, og da foreslo Hamilton at de like gjerne kunne kalle albumet bare «The Beatles».
Musikalsk var albumet en sterk kontrast fra det enkle album- og navnevalget. McCartney hadde igjen lekt seg med sjangre, som hans overraskende harde låter (The Beach Boys/Chuck Berry-flørten «Back in the USSR» og proto-heavy metal-låten «Helter Skelter»), hans skøyeraktige mock-country-sang «Rocky Raccoon», de sjarmerende balladene «Blackbird» (om rasemotsetninger i USA) og «I Will», music hall-låten Honey Pie og ska-flørten Ob-La-Di, Ob-La-Da. Lennon på sin side var svært personlig i «Julia» (om moren som han mistet i tenårene), den vakre balladen Dear Prudence den jakt-kritiske The Continuing Story of Bungalow Bill, begge inspirert av opplevelser i Rikishi, blueslåta som tok et oppgjør med overtolkninger av Beatles-låter Glass Onion, blues-parodien Yer Blues, den svært avanserte rocke-medleyen Happiness Is A Warm Gun. Harrison satset på mer vestlige rock- og balladelåter som «While My Guitar Gently Weeps» (i samarbeid med Eric Clapton), valseballaden «Long, Long, Long», den lett samfunnskritiske «Piggies» og rockelåten «Savoy Truffle». Starr debuterte som låtskriver med country/publåten «Don't Pass Me By».Albumet inneholdt også en del eksperimenter som skiller seg fra tradisjonelle spor. Dette inkluderte McCartneys korte spor «Wild Honey Pie» og «Why Don't We Do It in the Road» og Lennons lange «Revolution 9». På grunn av det store spennet av vekslende stilarter, personlig utvikling, eksperiment med lydklipp, inkludering av låter som fremstår som uferdige og store mengder av låter, er begrepet «White Album» blitt brukt om flere andre band som har tenkt i samme retning. George Martin likte langt fra alle låtene, og mente at man drastisk burde ha kuttet ned antall låter. Samtlige bandmedlemmer var uenige i dette forslaget, og dermed ble alle sporene inkludert. Albumet ble også omtalt som bestående av fire soloister, og ikke en gruppe.Lennons valg av Yoko Ono som samboer fikk imidlertid andre konsekvenser enn «Hey Jude». Tidligere hadde verken venner eller koner sluppet til under innspillingene i studio, men Ono var svært til stede, og til dels satt på forsterkeren til McCartney. Hun hadde også meninger om innspillingene, noe som irriterte de andre medlemmene. Dette forsterket følelsen av en gruppe som var ferdige med hverandre. Mens Harrison var i det kreative hjørnet med fire sanger, var Ringo misfornøyd med egen innsats og samholdet, og den 22. august forlot han bandet midlertidig etter å ha sagt fra til de andre. Han ferierte i nærheten av Sardinia på Peter Sellers' yacht, men kom tilbake da de tre andre sendte et telegram til ham og ba ham om å komme tilbake. Da han kom, hadde Harrison lagt blomster over hele trommesettet hans. Starr var ikke den første som gikk, lydprodusenten Geoff Emerick forlot prosjektet allerede tidlig, da han opplevde den anstrengte atmosfæren: «Jeg mistet interessen for the White Album fordi de bare kranglet med hverandre og bannet til hverandre. Kraftuttrykkene fløy virkelig.».Albumet ble gitt ut i november 1968, og ble en stor suksess. Kritikere har omtalt verket som et mer postmoderne verk der medlemmene låner fra forskjellige sjangre nettopp for å skape et fragementert verk i motsetning til for eksempel «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», som var mer helhetlig.
==== Get Back og økonomistyring: To mislykkede prosjekter ====
Beatles planla et prosjekt som skulle bli en TV-konsert i desember 1968. Dette ble skrinlagt, men allerede 2. januar 1969 startet øvinger med opptak til nytt materiale. Da TV-konserten ikke ble noe av, satset The Beatles heller på filmopptak fra flere øvinger i Twickenham studios og til slutt en konsert på taket av Apple Studios. Ideen bak opptakene var å finne tilbake til sine røtter, og derfor ble navnet på opptakene og filmatiseringen «Get Back». Sangene som ble inkludert involverte mange av de låtene som senere ble gitt ut på Abbey Road og Let It Be. Den 30. januar spilte de en konsert på taket, men konserten varte bare i 42 minutter før den ble avbrutt av politiet. Beatles' medlemmer lot Martin og Glyn Johns klippe sammen melodien og Michael Lindsay-Hogg til å ta seg av videoopptakene, som raskt ble midlertidig skrinlagt. Imidlertid var det noe som kom ut av det, singelen «Get Back»/«Don't Let Me Down», den eneste singelen siden gjennombruddet som var kreditert sammen med en annen artist, da også Billy Preston deltok og ble nevnt for innsatsen.
Under opptakene var atmosfæren svært spent, og Harrison opplevde på hver sin måte både McCartney og Lennon som vanskelige å samarbeide med. Den 10. januar sluttet han i bandet. Etter forhandlinger den 15. januar ble han med igjen mot å få innfridd flere krav.Den 17. januar 1969 kom filmmusikken til Yellow Submarine, med musikk allerede innspilt av Beatles i 1967. Det var nok til fire uutgitte («All Together Now», «Only a Northern Song», «It’s All Too Much» og «Hey Bulldog») og to gamle sanger, mens resten av filmmusikken, side 2 på LP-en, var filmmusikk signert George Martin.
Økonomien gikk stadig dårligere for The Beatles, og de trengte noen med kunnskaper innen juss for å hjelpe dem. McCartney foreslo tidlig i februar Eastman and Eastman til å representere dem. De signerte, men de tre andre hadde betenkeligheter med å bruke advokatfirmaet til forloveden, og etter 12. mars, kona, til McCartney. De benyttet seg i stedet av Allen Klein, som var kjent for å ha gjort The Rolling Stones rike på gode avtaler. Med to representanter, Klein for Lennon, Starr og Harrison og Eastman and Eastman for McCartney, ble det et kaos som gjorde at Beatles fikk til lite. Flere oppkjøp ble ødelagt enten av klønete håndtering ved Apple eller internkrangling, spesielt da Lennon nektet å gjøre avtaler med forretningsfolk.Det var tendenser til oppløsning og egne prosjekter, og den neste singelen, «The Ballad of John and Yoko», var en beretning om bryllupet til paret. Det ble bandets siste nummer 1 i Storbritannia. B-siden var George Harrisons «Old Brown Shoe», skrevet i januar i «Get Back»-perioden.
==== Abbey Road: En ryddig musikalsk avslutning ====
Det ble etter hvert klart at Beatles var på vei til å oppløses, og de dro hvert til sitt i mai for å møtes igjen i juli for å ta opp det som alle regnet med ble deres siste album, Abbey Road. Opprinnelig skulle albumet hete Everest, delvis etter røykemerket til lydteknikeren Geoff Emerick, delvis symbolsk for å vise folk som hadde avskrevet dem allerede i 1963. Ideen var også at de skulle bli tatt bilde av på toppen av Mount Everest. Etter mye om og men, ble imidlertid de mange ideene for mye, og de bestemte seg for å ta bildet utenfor studioene i Abbey Road og oppkalle albumet etter gaten etter forslag fra McCartney. McCartney og Lennon forhandlet med Martin, og de lovet at den interne kranglingen var tilbakelagt og at innspillingene skulle bli som tidligere. Til slutt gikk Martin med på å bli produsent. Også Geoff Emerick var tilbake. Opptakene gikk også overraskende bra, bortsett fra at Lennon protesterte mot den sammenhengende rapsodiaktige måten å knytte flere uferdige sanger sammen. Lennon selv kuttet ofte sammen små biter til en sang, som på «Happiness Is A Warm Gun» og «I Want You (She's So Heavy)». Et helt album ble imidlertid i meste laget. Som kompromiss ble førstesiden enkeltlåter og andresiden, etter to selvstendige sanger, sammenhengende.Resultatet ble et album som regnes blant Beatles beste. Det startet med Lennons tøffe rockelåt «Come Together», fulgt av Harrison-låten«Something» (som Lennon mente var albumets beste og McCartney Harrisons beste), tullesangene «Maxwell's Silver Hammer» (skrevet av McCartney) og «Octopus's Garden» (Starr), do-wop/blueslåta «Oh! Darling», Lennons eksperimentelle og skjøtede «I Want You (She's So Heavy)», med svært tidlig bruk av MOOG synthesizer, avsluttet førstesiden. Harrisons gladsang «Here Comes The Sun» begynte andresiden, fulgt av Lennons Beethoven-inspirerte «Because» og McCartneys medley av korte sanger skrevet av ham eller Lennon.
«Something» ble, sammen med «Come Together», singelen som ble utgitt. Den nådde fjerdeplass i Storbritannia og førsteplass til slutt i USA den 29. november 1969.Gjennom mesteparten av 1969 etter Abbey Road hadde medlemmene i The Beatles tatt midlertidige pauser eller hintet i retning av at de skulle forlate gruppen. Lennon var klarest på dette da han skjelte ut McCartney da McCartney prøvde å få til et par live-show. Uenigheter, særlig rundt Allen Klein og økonomi, ødela mye for bandet. Lennon hadde ellers lite til overs for McCartneys «bestemorslåter» som «Maxwell's Silver Hammer» og «Ob-La-Di Ob-La-Da».
==== Let It Be blir utgitt og The Beatles blir offisielt oppløst ====
Den 4. januar 1970 ble siste opptak med Beatles, minus Lennon denne gang, som gruppe. De spilte inn «Let It Be» til det forestående albumet med samme navn Det var også siste gang to eller flere medlemmer opptrådte sammen som The Beatles. Ettersom dette ble en plate som ble til som et lappeverk av tidligere opptak og til slutt satt sammen av Phil Spector, var det tilbake til den tradisjonelle LP-en med enkeltstående sanger. Av disse var det særlig «Let It Be», «Get Back», «The Long and Winding Road», «Two of Us» av McCartney (sistnevne i harmoni med Lennon), og Lennons «Dig a Pony», «Across the Universe» og I've Got a Feeling som skiller seg ut.
Spectors miks bar preg av hans måte å tenke Wall of Sound, det vil si et dominerende lydbilde, gjerne med strykere, i motsetning til det mer enkle uttrykket som Beatles hadde valgt i innspillingen av låtene i januar 1969. Dette, pluss det ujevne materialet, gjorde at Let It Be fikk til dels negativ kritikk. Albumet ble gitt ut 8. mai 1970, og filmen, basert på opptakene i januar 1969 inkludert The Rooftop Concert, kom kort tid etter. Filmen var det siste originalmaterialet av The Beatles. Filmen viser uenigheter og krangling som skildrer at Beatles allerede i 1969 var på vei vekk fra hverandre.
McCartney bekjentgjorde at han forlot The Beatles i forbindelse med at han lanserte sitt første soloalbum, McCartney en måned før «Let It Be» utkom. Han sirkulerte et ferdigskrevet intervju med seg selv til medier, slik at de visste hva som kom. Han sa ikke at han så bort ifra samarbeid med Beatles, men benektet skrivesamarbeid med Lennon. Media tolket imidlertid dette som at Beatles hadde gått hvert til sitt. Ettersom dette ble gjort før Let It Be, følte de andre medlemmene at dette var unødvendig. McCartney, som ikke jobbet med Allan Klein og ikke var særlig begeistret for tanken på at Phil Spector skulle mikse albumet, hadde ikke noe forhold til utgivelsesdatoen, som var en avgjørelse tatt av Klein. Da Ringo prøvde å forhandle med McCartney om dette, ble han kastet ut.
=== Tiden etterpå ===
Samtlige medlemmer hadde mer eller mindre vellykkede musikkarrierer etter The Beatles. Samtidig var det et marked for Beatles fortsatt. Klein samlet og ga ut de doble samlealbumene 1962–1966 (ofte kalt «det røde album») og 1967-1970 («det blå album») på Apple. Dette var den første samlingen med Beatles-singler som ikke var gitt ut på album, og begge samleplatene solgte til platina. Det kom også en rekke film- og sceneshow på denne tiden, inkludert filmen Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, en film der handlingen ble drevet frem av Beates' sanger. Filmen ble slaktet av kritikere og ble en flopp.Etter at Lennon ble skutt den 8. desember 1980, ga Harrison ut «All Those Years Ago» for å minnes Lennon. Sangen hadde Ringo på trommer og McCartney som backingvokalist, om enn de tre ikke var samtidig i studio. McCartney ga selv ut «Here Today» for å gjøre ære på sin tidligere komponistkollega.
Kleins to samlealbum var ikke de eneste samlealbumene som ble gitt ut av EMI, men de var de eneste som overlevde da EMI i 1987 standardiserte sine album da CD tok over som foretrukket medium. Dette gikk også utover de amerikanske utgivelsene, som ikke ble utgitt på CD. Året senere ble The Beatles inkludert i Rock and Roll Hall of Fame, de ble tatt inn på første forsøk da de var valgbare, som i henhold til regelverket er 25 år etter første album.
Etter at de fleste juridiske uenigheter var unnagjort, ble det i 1994 først gitt ut et nytt album, Live at the BBC, og ett år senere Anthology-prosjektet. Dette prosjektet involverte en rekke gamle innspillinger, en miniserie og en bok. I anledning serien ble også to demoer av Lennon («Free As A Bird» og «Real Love») brukt, fullført av McCartney og spilt inn med McCartney, Harrison og Starr slik at sangene fremsto som Beatles-singler.
I 2000 ble albumet 1 sluppet ut. Albumet var en samling med sanger som hadde nådd førsteplassen enten i USA eller i Storbritannia. Albumet ble en øyeblikkelig suksess, og 15 år senere selger den fortsatt godt.
Kort tid etter døde Harrison av lungekreft, og Eric Clapton og Harrisons enke arrangerte Concert for George kort tid etterpå, der Starr og McCartney deltok. I 2003 kom «Let It Be... Naked» ut. Dette var en versjon av «Let It Be» slik McCartney ønsket den, uten strykere. Filmen Across the Universe med handling lagt til 1960-årene rundt Beatles' tekster, kom i 2007 til brukbare kritikker og besøkstall.
Siden har flere gjeninnspillinger i stereo og mono, pluss videospill og samarbeid med iTunes, kommet på plass.
== Musikkstil og utvikling ==
Fra tidlig av var medlemmene i The Beatles opptatt av selv å skrive sanger. Lennon og McCartney skrev flesteparten av sangene de spilte inn frem til og med Beatles for Sale. På Help! hadde de én cover, og i de resterende albumene var det bare egne låter. Dermed var The Beatles selv ansvarlige for sin musikalske utvikling. Den musikalske utviklingen skjedde også i et svært raskt tempo, fra de slo gjennom nasjonalt til de lagde den banebrytende Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band tok det bare fire og et halvt år.
Walter Everett deler inn Beatles' musikalske utvikling i to, fra 1956 til 1965 og 1966-1970. I den første perioden produserte de velsmidde låter som inspirerte pubertetsfans med «yeah, yeah, yeah», og de mestret de musikalske utfordringene fra tidligere artister, og ble selv hyppig kopiert. Fra 1966 og utover ble deres ønske om originalitet en drivkraft for produksjon av sanger og album, og de ble avgjørende for å forandre målsetningen til rockegrupper fra grunnen av.
=== Inspirasjon gjennom karrieren ===
Bandmedlemmene begynte som fans av amerikanske rockestjerner som Buddy Holly, Elvis Presley, Chuck Berry, Roy Orbison, Larry Williams, Little Richard og Carl Perkins. Særlig gjalt dette Berry og Holly. Holly var indirekte bak navnevalget via backingbandet The Crickets, og begge var en inspirasjon fordi de sang, spilte og skrev egne sanger. Også soul-jentegrupper som The Shirelles var en stor inspirasjon for bandet. The Beatles sang covre av flere av disse, og ga ut på single, EP eller album sanger av Holly, Williams, Richard, Perkins, Berry, Shirelles og Marvelettes, i tillegg til flere andre artister og standardnumre innen soul, rock og musicals. Nettopp deres evne til å takle et bredt spekter med sjanger og stiler var viktig for deres utvikling. De covret for eksempel markant forskjellige sanger med tanke på rythm and blues og rock and roll: «Chains», «Twist and Shout», «Money», «Long Tall Sally», «Boys» og «Devil in Her Heart»; The Beatles mestret alle.Da The Beatles slo gjennom og åpnet for andre britiske band, gjorde de det stort sett ved å selge amerikansk musikk (i liverpudlisk forkledning) til amerikanerne. Imidlertid var det ikke slik at The Beatles solgte bare covere eller en blek kopi av sine helter. I stor grad kan man snakke om emulasjon, det vil si at de lærte seg stilen til bandene som kom før og utviklet den videre til noe bedre.I overgangsperioden mellom den tidligere og den senere delen, lot også The Beatles seg påvirke i stadig større grad av samtidige. Lennon sa selv «Jeg er som en kameleon... påvirket av hva enn som foregår». Bob Dylan og The Byrds var begge viktige innflytelser på The Beatles for eksempel på Rubber Soul. Det samme gjaldt i høyeste grad Beach Boys og Brian Wilson på senere album.The Beatles' utvikling handler også om andre inspirasjonskilder enn samtidige rock- og popgrupper. Både Lennon og McCartney var også inspirert av klassisk musikk, særlig McCartney, som var opptatt av både Bach og Karlheinz Stockhausen. Også Antonio Vivaldi ble introdusert til bandet via McCartneys kjæreste Jane Asher. Dikt var også en vesentlig kilde til inspirasjon allerede fra tidlig av. I tillegg var indisk musikk viktig i utviklingen.
=== Komposisjon ===
The Beatles var fra tidlig av nesten selvforsynt med egne låter. Riktinok var George Martin skeptisk, da han mente at de ikke hadde noen sanger av høy kvalitet. Dette løste medlemmene med å jobbe videre med sangen i stedet for å gi den opp, som for eksempel «Please Please Me», som ble helt omgjort.. En av styrkene til The Beatles gjennom hele perioden var deres evne til å bruke tid og flid på komposisjonene sine.Komposisjonene var dominert av Lennon og McCartney. Det var også en form for vennlig «konkurranse» mellom de to, slik at de ville overgå hverandre. Nettopp deres harde arbeid med sanger gjorde at The Beatles redefinerte LPen som noe mer enn bare noen få hitsanger polstret ut med fyllstoff. Lennon og McCartney hadde forskjellig innfallsvinkel til musikk. Everett skiller de to slik at McCartney skrev gode låter som virket enklere enn de var, mens Lennon eksperimenterte musikalsk og skrev introspektive tekster. Likevel lå styrken i hovedsak i samarbeid og utvikling, og begge kunne levere både svært gode tekster og svært gode melodier nesten på egen hånd. Visse stilarter var imidlertid klart mer tilhørende den ene enn den andre. McCartney skrev lite psykedelisk musikk, og Lennon skrev få music hall-viser. Verken Lennon eller McCartney kunne lese noter, noe som delvis kan forklare deres evne til å tenke utenfor tradisjonell musikkteori.Hvorvidt sangene var skrevet sammen, separat eller at den ene skrev mesteparten og den andre hjalp til mot slutten er det delte meninger om. Lennon sa i 1973 at det var store forskjeller, men i 1980 korrigerte han seg og innrømmet at det var en grov overdrivelse og at mesteparten av det de skrev var «eyeball to eyeball». Enkelte sanger vet vi imidlertid klart tilhørte en av dem. Paul McCartneys sanger inkluderer «Yesterday» (1965), «Hey Jude» (1968), «Helter Skelter», «Back in the U.S.S.R.» med flere. Lennons inkluderer «Tomorrow Never Knows» (1966), «Strawberry Fields Forever», «Lucy in the Sky with Diamonds» og «Revolution 9»Flesteparten av sangene ser likevel ut til å være sanger der de to samarbeidet og lærte av hverandre. En tradisjonell oppfatning av samarbeidet har vært at McCartney var best på melodi og Lennon best på lyrikk, at Lennon var mest rock og McCartney mest ballade og at tekstene til McCartney sjelden var like dype som Lennons. Disse forskjellene er overdrevne: det finnes mange eksempler på det motsatte, for eksempel skrev McCartney tekstene til «Hey Jude» og «Eleanor Rigby» og Lennon melodien til «This Boy» og «In My Life», og McCartney skrev rockelåter som «Helter Skelter» og «I'm Down» der Lennon skrev ballader som «Julia» og «Girl». Lennon selv sa i et intervju med tidsskriftet Playboy at
«Det var en periode da jeg trodde at jeg ikke skrev melodier, at Paul skrev dem og at jeg skrev enkel høylytt rock 'n' roll. Men, selvfølgelig, når jeg ser på noen av mine sanger... «In My Life» eller noe av de tidligere sakene ... «This Boy». Jeg skrev melodier så godt som noen»I tillegg kom Harrison stadig mer med. Harrison kunne heller ikke lese noter, og han uttalte senere at for mye musikkteori ville ødelegge låtskriverprosessen. Harrison hadde få bidrag i begynnelsen, men han utviklet seg stort mot slutten av perioden. Av de 22 sangene Harrison skrev som ble gitt ut av The Beatles, er det bare én fra de fire første albumene i 1963-64, mens han hadde to på hver av de to neste i 1965 og tre på «Revolver» fra 1966. Bare to rene Harrison-låter ble utgitt i 1967, men både i 1968 og i 1969 ble fem låter gitt ut av Harrison, og to sanger kom med på «Let It Be» i 1970. Harrison lot seg tidlig inspirere av andre band og annen musikkstil, og gikk bort fra rene kjærlighetssanger allerede på «Rubber Soul», før McCartney gjorde det i 1966 med «Paperback Writer». Harrison utviklet seg også i stor grad både parallelt med og utenfor Lennon og McCartneys retninger. Harrisons mest markante egne utvikling var hans sterkt indiskinspirerte periode. Enda bare tre av de 20 sangene var markant musikalsk indiskinspirerte, ble utviklingen nært forbundet med ham. To av sangene på «The Beatles» er riktignok også åndelige uten at de er direkte knyttet til hinduisme eller annen østlig mystikk. Det var imidlertid da han gikk vekk fra indisk musikk og tilbake til kjærlighetssanger igjen at Harrison opplevde sin største suksess i bandet.
Der The Beatles tidlig kopierte rock og pop, beveget de seg senere vekk fra standard pop- og rockelåter. Et eksempel på dette er tempo. Tradisjonell takt innen pop og rock er 4/4. Flere av sangene til The Beatles beveger seg imidlertid langt utenfor dette, og de kan også variere mellom forskjellig dur eller mellom dur og moll inne i sangen. I «Strawberry Fields Forever» går takten fra 4/4 - 2/4 - 6/8 - 2/4 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4. «Good Morning Good Morning» går i 5/4 mesteparten av tiden. «A Day in the Life» går i midtpartiet i 4/8, mens «Something» bytter fra E-dur til A-dur og «Martha My Dear» fra alla breve til 3/2 og 4/4 og fra Ess-dur til D-moll. I tillegg eksperimenterte de med en rekke sjangre. Deres interesse spredte seg til psykedelisk musikk («Tomorrow Never Knows», «Lucy in the Sky with Diamonds»), vals («Long, Long, Long»), ska («Ob-La-Di, Ob-La-Da»), heavy metal («Helter Skelter») og avant garde («Revolution 9»). Likevel ble disse musikalske eksperimentene relativt kortvarige. Den psykedeliske perioden begrenset seg stort sett til Lennon og Harrison, og varte fra 1966 til 1967, og til dels 1968.
=== Instrumentering og produksjon ===
Som musikere var The Beatles særlig banebrytende av flere årsaker. McCartney var egentlig en gitarist som tok med seg dette over til bassen og var svært tidlig ute med en melodisk basslinje. Harrison var inspirert av country-, jazz-, blues- og rockegitar, og han benyttet seg ofte av septim og liten septim i stedet for standarden dominant-kvart-kvint. Han brukte også «fingerpicking» gitarstil, det vil si at han brukte fingre i stedet for plektrum, etter å ha blitt inspirert av Chet Atkins. De tette harmoniene fra McCartney, Lennon og Harrison var også svært unike i en tid der man enten var instrumentalister eller sang a cappella. Starrs styrke som perkusjonist var at han lyktes i svært stor grad å levere det de andre medlemmene ønsket mens musikken deres ble stadig mer komplisert. The Beatles viste også at de var en gruppe først og fremst, der summen var større enn delene. Dette blir understreket av at tromme- og gitarsoloer er fraværende helt frem til nest siste spor på Abbey Road, og at samtidig bidrar tromme, gitar og bass til å løfte sangene til å bli noe mer enn standard poplåter uten at noen av instrumentene dominerer. Slik var Starr klart å foretrekke enda alle kunne spille trommer.Inspirasjonen fra de mange forskjellige musikkstilene medførte at The Beatles benyttet seg av andre instrumenter enn de tradisjonelle. De var tidlig ute med sitar på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», og inspirerte mange til å følge etter. Bruk av instrumenter vanligvis funnet i klassisk musikk ble også naturlig for dem, som strykere i «Yesterday» og «Eleanor Rigby», der McCartney er tillagt å ha spilt en viktig rolle i å tette gapet mellom klassisk og popmusikk og å gjøre bruk av strykeinstrumenter populært igjen. De inkluderte også cembalo på «Fixing a Hole» (og indirekte på «In My Life»), og var igjen tidlig ute med det som etter hvert ble en utvikling for dette instrumentet. De benyttet seg også av pikkolotrompet på «Penny Lane», waldhorn på «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» og fløyte på «You've Got to Hide Your Love Away». I tillegg brukte de mer avanserte instrumenter som primitiv synthesizer, bassmunnspill, mellotron og damporgel.
«I begynnelsen var det som om jeg var læreren med sine elever og de gjorde det jeg ba dem om. De visste ingenting om opptak, men gudene vet at de lærte raskt så fort at jeg ble tjeneren og de herskapet». - George MartinGeorge Martin spilte også en veldig viktig rolle i å introdusere Beatles til musikkproduksjon. Martin oppfordret The Beatles til å eksperimentere, han transponerte, noterte og arrangerte sanger og han ble flere ganger spurt om tilbakemelding. Bandet utviklet dermed en nysgjerrighet for mulighetene innen opptaksteknikk slik at de utnyttet det til det fulle - og langt utover det som var tidligere kjent. De kunne se mulighetene ved å bruke en firebåndsopptaker til å spille inn flere bånd på ett, og så spille det igjen og legge til enda mer lyd. En av fordelene med dette var at man kunne legge på for eksempel basslinjen etter vokaldelen, slik at hvert enkelt medlem kunne bidra med sin vri i stedet for at alt ble tatt opp på en gang. Det betydde også at man kunne spille inn sanger og så skjøte dem sammen senere. For eksempel i «In My Life» ble cembalo-delen, som egentlig var et piano spilt inn i dobbelt tempo, lagt til flere dager etter at resten av sangen ble spilt inn. Deres lek med lydeffekter, en rekke instrumenter, koring og mange andre måter å forstå musikk på, gjorde at de stadig utviklet seg og tenkte utenfor hindringene som lå for dagen. The Beatles' styrke lå blant annet i at de prøvde det folk sa at de ikke kunne gjøre eller få til.
== Ettermæle ==
Folk ser fortsatt på Picasso. Folk ser fortsatt på kunstnere som brøt gjennom begrensningene for deres tidsperiode og kom opp med noe som var unikt og originalt. Innen den formen de jobbet for, innen populærmusikk, vil ingen være mer revolusjonære, mer krative og mer karakteristiske enn The Beatles var.Slik omtalte Robert Greenfield, tidligere redaktør av tidsskriftet Rolling Stone, og forfatter av Beatles-verk, påvirkningen til The Beatles. Rock and Roll Hall of Fame sier at «The Beatles' påvirkning har ofte blitt kommentert, men kan ikke overdrives» Dirigenten og komponisten Leonard Bernstein omtalte The Beatles som «vår tids Schubert» og «de beste låtskriverne siden Gershwin».The Beatles tok vare på rock'n'roll i en tid der det nesten ikke ble spilt lenger og utviklet rock til å bli mer spennende og utfordrende. Da The Beatles kom på scenen, var regelen den at folk ikke skrev sanger selv, etter deres gjennombrudd ble det motsatt. I en tid der mange artister fikk låter skrevet fra Brill Building eller andre tilsvarende steder, åpnet selvstendig låtskriving for å finne sin egen stil og være uavhengig av eksterne agenter, produsenter, låtskrivere med mer. Nile Rodgers fra Chic omtalte The Beatles' musikk som et «paradigmeskifte», og Peter Asher fra Peter & Gordon beskrev dem som «svært eventyrlystne; når de kom på noe, prøvde de det med en gang». Da Elvis Costello beskrev The Beatles til magasinet Rolling Stone i anledning at de toppet de 100 største artistene, sa han at «Sangene var ikke deres lenger. De tilhørte alle».I tillegg var The Beatles banebrytende i den såkalte British Invasion, det vil si de mange britiske bandene som dukket opp på amerikanske hitlister. Disse bandene kopierte ofte looken til The Beatles, da gjerne hårstil og dresskode. Koring og harmoni ble også akseptert i stadig større grad. Enkelte band tok markant forskjellig stil fra Beatles, som Manfred Mann (med Voormann på bass 1966-1969), The Who, Rolling Stones, The Kinks, The Yardbirds med flere, men likevel var deres økte betydning i stor grad takket være The Beatles. I tillegg var The Beatles store inspirasjonskilder til band som fortsatte med progressiv rock i 1970-årene.Enkelte band og artister fikk ekstra drahjelp av The Beatles da de sang sanger skrevet spesielt for dem av Lennon, McCartney eller begge, deriblant Peter & Gordon og Billy J. Kramer. Samtidig viste det seg at flere av disse bandene og andre band som var med på den britiske invasjonen av amerikanske hitlister og amerikansk kultur ikke overlevde da The Beatles forandret stil mellom «Rubber Soul» og «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band»The Beatles hadde også stor påvirkning på band som kom etter dem. Artister som har innrømmet å være inspirert av The Beatles inkluderer Alice Cooper, The Rolling Stones, Ozzy Osbourne, Nirvana, Gene Simmons, Billy Joel, Oasis, Bruce Springsteen, The Bee Gees, Joni Mitchell, Elton John, Jimi Hendrix, David Bowie, Lemmy Kilmister, The Byrds, Pink Floyd, The Stone Roses, Electric Light Orchestra, Cheap Trick, Slade, Steely Dan, XTC, Bono og mange flere.
I tillegg hadde The Beatles blitt talsmenn for en hel generasjon. Riktignok varierte støtten fra ytterliggående venstreside,, men mange lot seg rive med av Beatles' budskap om motkultur og kjærlighet. I tillegg var The Beatles fremskyndere av manglende ærbødighet mot autoriteter, for eksempel i filmen A Hard Day's Night og generelt i intervjuer og uttalelser. Dette opprøret gikk sjelden i dybden, og Beatles fikk kritikk for ikke å være aktive nok, om enn Timothy Leary mente at «Sgt. Pepper» viste at de gamle tradisjonene var på vei ut. The Beatles ble også forkjempere for psykedelia og bruk av den da lovlige substansen LSD. På sett og vis kan man også argumentere for at The Beatles var tidlige innen musikkvideoer, særlig igjen gjennom deres første film. Også platecovere hadde de stor innvirkning på, for ikke å snakke om hårfrisyrer, da særlig for menn.The Beatles har også hatt en rekke rekorder, og flere av disse, som flest Nr.1 hits på Billboard Hot 100 (20), flest singler av samme artist samtidig på samme liste (17), flest singler på rad på de øverste plassene (1-5) og flest album solgt (over 1 milliard) står fortsatt. De har vunnet 7 Grammy Awards, en Oscar og 13 platinaalbum i Storbritannia. I USA har The Beatles 6 diamant-, 26 multi-platina-, 41 platina- og 47 gullalbum. The Beatles ble også det første bandet som passerte 1 milliard album, noe de gjorde i 1984, tre år før albumene kom ut på CD.
== Teorier, begrep og myter ==
The Beatles var del av den kollektive bevissheten i lang tid, og det har dukket opp en rekke meninger, teorier, uttrykk og begrep. Mens enkelte er åpenbart feilaktige (Paul is Dead) og andre er tvilsomme (Yoko Ono brøt opp The Beatles), er andre begrep (Hvem var den femte beatle? Var det rivalisering mellom Beatles og Stones?) i det minste vanskelig å svare kategorisk på.
=== Paul Is Dead ===
I desember 1965 hadde McCartney et uhell på sin moped, og fikk et hakk i tannen. Den 7. januar 1967 krasjet McCartneys Mini Cooper, men ikke med McCartney i bilen (den var lånt av kunststudenten Mohammed Hadjij, mens McCartney kjørte med Mick Jagger). Disse i utgangspunktet usammenhengende og trivielle hendelsene ble grobunn for myten at McCartney var død og erstattet av en annen. Hadjij ble sendt til sykehus, men kom seg raskt. Imidlertid startet ulykken ryktet om at McCartney var død, og dette ble raskt avkreftet.Myten startet imidlertid ikke på alvor før 1969, og var full av tvilsomme «bevis». Mye tyder på at myten tok av som en spøk av Fred LaBour, en spøkefull ansatt i universitetsavisen Michigan Today. På tross av at LaBour gjentatte ganger har avskrevet artikkelen som spøk, har myten fått sitt eget liv. Mytene tok utgangspunkt i svært kreativ tolkning av platecoverne til Sgt. Pepper's Lonely Heart Club Band, Magical Mystery Tour og Abbey Road, sistnevnte med det noe pussige regnestykket at på den hvite VW Boblen på det sistnevnte coveret hadde bilskiltet «LMW 281F», som skulle bety «Linda McCarntey Widow 28 if», altså at McCartneys kone (som han hadde møtt over ett år etter at han visstnok døde) var enke, og at McCartney hadde vært 28 år om han hadde levd (han hadde vært 27).Teorien holdt på en stund, og da det kanadiske progrockbandet Klaatu kom ut med «3:47 EST», verserte det rykter om at bandet egentlig var The Beatles under psevdonym. Dette ble raskt latterliggjort av New Musical Express med overskriften «Døv idiotjournalist starter Beatles-rykte».
=== The Fifth Beatle ===
Begrepet «The Fifth Beatle» er brukt om George Martin, Brian Epstein, Billy Preston, Stuart Sutcliffe, Pete Best og en rekke andre.Det er vanskelig å forsvare én av disse foran de andre, særlig ettersom begrepet er konstruert og ikke ble særlig brukt av Beatles selv. Om det skal handle om personer som ikke var medlemmer, men som var nær knyttet opp til gruppen gjennom deres utvikling, er Martin og Epstein mer naturlige valg. McCartney sa selv at «hvis noen var den femte beatle, var det Brian», på tross av at McCartney ikke var noen større fan av Epstein. Lennon likte dårlig at folk tok æren for Beatles' musikk, og brukte ikke betegnelsen. Harrison brukte betegnelsen spøkefullt én gang om den amerikanske DJ-en Murray the K, delvis ansvarlig for at Beatles ble oppdaget i USA. Starr har heller ikke brukt betegnelsen særlig mye.
Tony Barrow mener at Neil Aspinall var det åpenbare valget. Aspinall begynte med å ordne transport til bandet i tillegg å få inn penger for gigs og andre tur-relaterte oppgaver. Han ble senere road manager, og i 1968 ble han The Beatles' personlige assistent og leder for Apple Corps, der han siden har passet på at The Beatles gjenværende medlemmer og arvinger har fått royalties og at navnet deres er blitt beskyttet. Barrow argumenterer også med at Aspinall var en personlig venn av The Beatles og ofte kom på besøk på fritiden også, i motsetning til Epstein.
=== Yoko Ono og Beatles' brudd ===
Yoko Onos rolle i Beatles' historie er svært tvetydig. Enkelte har anklaget henne for å ha vært aktiv i å splitte gruppen. Da hun først kom inn i Lennons liv, tok hun også en aktiv del under innspillingen av albumet The Beatles. Lennons avant-garde forsøk innen musikk, som «Unfinished Music No.1: Two Virgins», og diverse bed-ins, ble ansett som Onos påvirkning. Lewisohn har foreslått at Ono direkte oppfordret Lennon til å utforske sin karriere, slik at han kom til konklusjonen at det å være medlem av The Beatles ble en begrensning for ham som kunstner. Bill Harry mente at Lennons musikalske kreativitet ble avsluttet av Ono fordi hun brukte ham som et middel for å fremme sine egne ideer, mens Lennons søster Julia kommenterte at hun ikke pratet direkte med broren på flere år etter 1968.Det er også kommentert at Ono skapte et anstrengt forhold mellom henne og de tre andre medlemmene i The Beatles. Dette kan skyldes Lennons sjalusi, som medførte at hun ikke fikk gå noen steder uten ham. Lennon ble også såret over de andres, da Harrisons og McCartneys, behandling av Ono. Det er også påstått at McCartney så på Yoko Ono som ansvarlig for at Lennons musikk hadde utviklet seg til å bli hard, umelodiøs og unødvendig provokativ. Et annet spørsmål er om Ono ubevisst sådde splid i gruppen. Mens Starr hadde få problemer med Ono etter at Lennon forklarte det nye forholdet, hadde Harrison, McCartney og delvis Martin problemer med den nye situasjonen i studio selv om de i ettertid innså at dette handlet om deres uvilje til å forandre seg.Dette er uansett bare deler av situasjonen. Under perioden skrev for eksempel Lennon både «Julia» og «Happiness is a Warm Gun», og ingen av disse passer til beskrivelsen til McCartney. På den annen side skrev McCartney stort sett gode låter, men både «Ob-La-Di, Ob-La-Da» og «Maxwell's Silver Hammer» var mislikt av samtlige andre enn McCartney. Harrison syntes at det var betenkelig at disse sangene ble foretrukket foran mye av det han hadde skrevet. Lennon mente selv at musikken til McCartney hadde blitt «søt og smakløs».. Starr sa at enda det bare tok et par dager å ta opp «Maxwell's Silver Hammer», føltes det som flere uker. De tre andre nektet McCartney å gi ut «Ob-La-Di, Ob-La-Da» på single. Lennons argument om at McCartney skrev søte og smakløse sanger kan virke pussig gitt at Lennon selv skrev «Cry Baby Cry» og «Good Night», som begge kunne plasseres i samme sjanger.I tillegg fantes det også andre «Slanger i paradis». Oppfinneren Yanni Alexis Mardas, kjent i miljøet som «Magic Alex», sjarmerte seg inn i 1967. Han snakket om at han kunne forbedre studioet og ordne 72-spors opptak der Beatles hadde en 9-spors tilgjengelig. Det er også mulig at Alex var ansvarlig for ryktet at Yogi var seksuelt aggressiv, og han skapte intriger ved å innynde seg på Cynthia Lennon. Da Beatles ga Magic Alex lov til å sette opp studioet deres i Baker Street, viste det seg da Martin inspiserte det at studio var nesten ubrukelig. Lennon uttalte senere at etter å ha introdusert Mardas til gruppen, gikk ting fra vondt til verre.Et annet problem var manager Allan Klein. Hans økonomiske krumspring og manipulering av Lennon, Starr og Harrison, skapte en splid mellom bandmedlemmene. På tross av at Klein allerede hadde forsynt seg grovt av inntektene til The Rolling Stones, anbefalte Mick Jagger The Beatles å ta ham som rådgiver. The Sunday Times beskrev ham som «en av de største snikene i popjungelen». Daily Mail omtalte ham i 2009 som rockens store svengali.I et intervju med David Frost sa imidlertid McCartney i 2012 at Yoko Ono ikke var skyld i Beatles' oppbrudd, og at enda han mislikte at hun blandet seg i studio, var Klein et større problem, og intern krangling var det avgjørende. Samtidig er det ikke usannsynlig at spliden mellom Lennon og McCartney i stor grad handlet om nettopp Ono og Klein.
=== Beatles vs. Stones ===
Da de to bandene The Beatles og The Rolling Stones var i starten av sin popularitet, var mange fans delt mellom hvem som var favoritten, og det var en slags rivalisering mellom fans av Beatles og fans av Rolling Stones. Det har vært mange uttalelser om hvem som var best, tøffest, best live og flinkest til å skrive sanger.
I utgangspunktet er imidlertid debatten om rivaliseringen litt pussig. Begge band innrømmet gjerne at det ikke var noen rivalisering, og at de to egentlig var venner og hadde gjensidig respekt. Det var også slik at det var Harrison som gjorde agent Dick Rowe oppmerksom på The Rolling Stones. I tillegg var det Lennon og McCartney som skrev The Rolling Stones' andre single og deres første topp 20-hit, «I Wanna Be Your Man», som endte på 12.-plass. Dette ble også startsskuddet for samarbeidet mellom Mick Jagger og Keith Richards som låtskrivere. I en periode samarbeidet også Stones og Beatles slik at de ikke utga singler samtidig.
Likevel fantes det stikk. Det var for eksempel Jagger som anbefalte Allen Klein til The Beatles. Lennon kommenterte i 1963 at han var lei av folk som kopierte dem:
Det hjelper ikke at de sier at de er studenter, og at det er derfor de lar håret gro. Vi var alle studenter før vi flyttet til London, og vi hadde ikke denne typen frisyre den gang, eller hva? (...) På toppen av det hele surfer visse band videre på den amerikanske rythm'n'blues-bølgen--- den typen musikk vi spilte for to år siden.Dette kan virke som pussig kritikk ettersom Lennon faktisk fikk hårsveisen, via Astrid Kirchherr, fra et studentmiljø, og ettersom han knapt hadde vært student. Rolling Stones kjente heller ikke til The Beatles i 1961, og kunne derfor ikke vite hva slags musikk de spilte da. Han fortsatte kritikken også etter oppløsningen av The Beatles:
Jeg kunne gjerne ramse opp alt hva vi gjorde i studio og hva The Stones gjorde to måneder etterpå - på hvert jævlige album - Mick etterliknet absolutt alt vi gjorde. Han imiterte oss. Og jeg vil gjerne understreke for dere i undergrunnspressen (sic) at - Satanic Majesties er Pepper, 'We Love You' - det mest håpløse makkverket - er 'All You Need Is Love' Igjen er det litt pussig at akkurat «We Love You» ble angrepet, ettersom Lennon og McCartney hjalp dem med den. I tillegg er det slik at mens covere eller titler kan minne (også tittelen «Let It Bleed» er mistenkelig lik «Let It Be»), er musikken lite lik. Imidlertid var det flere kritikere som mente at Their Satanic Majesties Request var «surrogat-Beatles» og et mislykket hippie-forsøk.En uenighet handler også om bandenes image. Ifølge journalisten Tom Wolfe «ville Beatles holde hånden din, mens Stones ville brenne byen din». Beatles var de rene guttene, mens Stones var de skitne og uoppdragne. I tillegg ble det påstått av Stones-fans at Rolling Stones var et langt bedre live-band. Dette er også en merkelig sammenlikning, ettersom The Beatles knapt kunne høre hverandre spille under sin popularitet. Lemmy Kilminster hadde en annen oppfatning om konkurransen:
«Beatles var også harde gutter. Brian Epstein fikset dem opp for masseforbruk, men de var alt annet enn pyser. De kom fra Liverpool (...) en hard sjøfarerby med alle disse sjauerne og seilerne som banket livskiten ut av deg om du så mye som så på dem feil.(...) Jeg likte Stones, men de var aldri i nærheten av the Beatles - ikke innen humor, originalitet, sanger eller presentasjon.»Likhetene er imidlertid større enn forskjellene. The Beatles hadde langt mer skjulte meninger bak «I Want To Hold Your Hand» enn antatt. I tillegg har Kilmister rett i at The Beatles i sine tidligere dager var langt mer viltre enn de ble etter Epsteins makeover. Image var uansett i stor grad pressestyrt: Beatles passet hos alle, mens The Stones var tenåringsgenerasjonens talerør. Dette gjorde også sitt til det McMillian kaller et særegent snobbefenomen, «rockisme», dukket opp, der rock var bra og pop var dårlig og Stones var derfor å foretrekke. Samtidig var The Beatles langt fra så uskyldige som man kunne få inntrykk av. Tenåringsbladet Boyfriend beskrev dem som «Nesten skremmende unge menn», og mente at de så ondskapsfulle ut i en slags 1700-tallsmåte. The Beatles ble på ingen måte skremt av den skitne fellesleiligheten til The Stones, McCartney så ut som om han hadde vært et likende sted før.En av forskjellene var måten bandene fungerte på. The Beatles var et team, de var venner. The Stones hadde interne krangler særlig mellom Jagger/Richards på den ene siden og Jones på den andre. Jones var den mest talentfulle, men han var også en sosiopat. Der alle i Beatles sang, tre av dem godt, var det bare Mick Jagger som kunne synge i The Stones.
== Plateutgivelser ==
The Beatles ga ut elleve album, en dobbelt-EP, 12 EP-er, et filmmusikkalbum med fire nye sanger og en rekke singler i Storbritannia. I oversikten under er disse albumene angitt på bekostning av de amerikanske, kanadiske og samlealbum fra andre deler av verden. Se diskografien for en mer helhetlig gjennomgang. Magical Mystery Tour som LP er imidlertid tatt med, slik den ble utgitt på det amerikanske markedet.
Ettersom The Beatles, EMI, Parlophone og Apple ikke har gitt ut noen offisielle konsertalbum bortsett fra Anthology er ikke disse tatt med i denne oversikten.
=== Studioalbum ===
Please Please Me (1963)
With The Beatles (1963)
A Hard Day's Night (1964)
Beatles for Sale (1964)
Help! (1965)
Rubber Soul (1965)
Revolver (1966)
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967)
Magical Mystery Tour (1967)
The Beatles («The White Album») (1968)
Yellow Submarine (1969)
Abbey Road (1969)
Let It Be (1970)
=== Samlinger ===
Samlealbum1962–1966 (1973)
1967–1970 (1973)
Past Masters (1988)
Anthology 1 (1995)
Anthology 2 (1996)
Anthology 3 (1996)
Yellow Submarine Songtrack (1999)
1 (2000)SamlebokserThe Beatles Collection (1978)
The Beatles Box Set (1988)
The Capitol Albums, Volume 1 (2004)
The Capitol Albums, Volume 2 (2006)
Love (2006)
The Beatles Stereo Boxed Set (2009)
The Beatles in Mono (2009)
=== Andre album ===
The Beatles Christmas Album (US Fan Club) eller From Then To Us (UK Fan Club) (1970)
The Complete Silver Beatles (fra «The Decca Tapes» (1962), utgitt lovlig i 1982)
Let It Be ... Naked (2003)
== Filmografi ==
A Hard Day's Night (1964)
Help! (1965)
Magical Mystery Tour (1967)
Yellow Submarine (1968)
Let It Be (1970)
The Beatles Anthology (1995)
All Together Now (2008)
== Referanser ==
== Litteratur ==
The Beatles-antologien. Redigert av Brian Roylance mfl. Cappelen, 2000. ISBN 82-02-20257-4
The Compleat Beatles. Music arranged and edited by Milton Okun. 2 bind. Deliah/ATV/Bantham, Toronto/New York, 1981 ISBN 0-553-01329-7. Noter for piano og gitar
Tony Barrow: John,Paul, George, Ringo & Me - The Real Beatles Story, André Deutsch, London, 2005. ISBN 9781780121383
Hunter Davies (1969). Beatles. Oslo: Cappelen. Engelsk utgave: The Beatles - The Authorized Biography, 1968
Jim DeRogatis: Turn on Your Mind: Four Decades of Great Psychedelic Rock, 2003, Hal Leonard Corporation, Milwaukee, USA. ISBN 0-634-05548-8
Walter Everett: The Beatles as Musicians - Revolver through the Anthology, Oxford University Press 1999, Oxford. ISBN 0-19-509553-7
Walter Everett: The Beatles as Musicians - The Quarry Men through Rubber Soul, Oxford University Press 2001, Oxford. ISBN 0-19-514104-0
Gillian G. Gaar: 100 Things Beatles Fans Should Know & Do Before They Die, Triumph Books, Chicago, 2013. ISBN 9781600787997
Chris Ingham The Rough Guide to The Beatles, Rough Guide, London, 2006. ISBN 9781843537205
Allan Kozinn: The Beatles, Phaidon Press, 1995. ISBN 0714832030
Mark Lewisohn: The complete Beatles chronicle, Hamlyn, London, 1995 ISBN 1-85152-975-6
John McMillian: Beatles vs. Stones : hva skjedde egentlig?, Schibsted forlag, 2014 ISBN 978-82-516-8306-7
Philip Norman: Shout! : boken om The Beatles, Gyldendal, 1983. ISBN 82-05-14282-3. Engelsk utgave: Shout! The True Story of The Beatles, 1981
Howard Sounes: Paul McCartney : -bak scenen, Libretto forlag, 2013. ISBN 978-82-7886-259-9. Engelsk utgave: Fab: An Intimate Life of Paul McCartney, 2010
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) The Beatles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Beatles – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Beatles på Internet Movie Database
(fr) The Beatles på Allociné
(en) The Beatles på AllMovie
(en) The Beatles hos Rotten Tomatoes
(en) The Beatles på Apple Music
(en) The Beatles på Discogs
(en) The Beatles på MusicBrainz
(en) The Beatles på SoundCloud
(en) The Beatles på Spotify
(en) The Beatles på Songkick
(en) The Beatles på Last.fm
(en) The Beatles på Genius — sangtekster
(en) The Beatles på AllMusic
(en) The Beatles på Twitter
(en) The Beatles på Facebook
(en) The Beatles på Instagram
(en) The Beatles på YouTube
(en) The Beatles på Myspace
(en) The Beatles på TikTok
(no) Den Norske Beatles-klubben
(en) The Beatles Interviews Database
(en) The Beatles' sanger på hitlistene | lenke | 4,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Wefring | 2023-02-04 | Gunnar Wefring | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1981', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Løten kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gunnar Wefring (født 24. mai 1900 i Løten, død 20. mars 1981) var en norsk billedkunstner. Han hadde flere separatutstillinger og var representert på en lang rekke utstillinger, blant annet femten ganger på Høstutstillingen.
| Gunnar Wefring (født 24. mai 1900 i Løten, død 20. mars 1981) var en norsk billedkunstner. Han hadde flere separatutstillinger og var representert på en lang rekke utstillinger, blant annet femten ganger på Høstutstillingen.
== Liv og virke ==
Wefring var sønn av medisineren og politikeren Karl Wilhelm Wefring og Johanne Christine Meyer (1874-1930). Gunnar Wefrings hustru, Signe (1898–1977), var datter av Ivar Mortensson-Egnund og Karen Nielsen. Sammen fikk Gunnar og Signe barna Ivar og Inger Johanne, henholdsvis jazzpianist og tekstildesigner.I årene 1919–21 studerte Wefring ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og i 1920–22 ved Kunstakademiet under Christian Krohg og Halfdan Strøm. Senere studerte han med Per Krohg og Georg Jacobsen. Han foretok et titall studiereiser utenlands.
Gunnar Wefring debuterte med maleriet Broen på Høstutstillingen i 1924. I 1931 var han med på Finn Devolds tur til Grønland, i 1932 med Adolf Hoel til Eirik Raudes Land, og i 1936 var han på Svalbard. Malerier fra de to første ble vist på separatutstillinger i Oslo 1931 og 1932, og noen tegninger av inuitter ble stilt ut på høstutstillingen i 1931.Foruten å skrive to bøker under eget navn, skrev Wefring tidsskrift- og bokbidrag, holdt kurs innen bildende kunst og hadde mange kunstneriske og kunstpedagogiske tillitsverv.
Først og fremst var Wefring landskapsmaler, men han malte også portretter, akter, stilleben og interiører. Med en sterk fargebruk og et snev av konstruktivisme over seg, er Wefrings arbeider holdt i en naturalistisk stil.
== Villa Fimbu ==
Familien bodde i Villa Fimbu på Stabekk. Dragestilhuset, som i dag omfattes av kulturminnevernet, er tegnet av Holger Sinding-Larsen og ble oppført i 1898-1902.
Opp gjennom årene har huset vært i flere kjente personers eie: Karen og Ivar Mortensson-Egnund eide det fra 1914 inntil Wefrings overtok det i 1926. Etter at Gunnar Wefring døde i 1981, ble det solgt til revyartisten Dag Frøland, som igjen solgte det til hjerneforskeren Theodor Blackstad. Senere bodde kunstnerparet Geir Stahl og Elisabeth Gyllensten i huset.Jo Benkow, som vokste opp i nabolaget og var venn av Wefrings barn, forteller i sin selvbiografi at han i 1942 fikk gjemme seg i et hemmelig rom i huset før han kom seg over til Sverige.
== Utgivelser ==
Maling som hobby (Fabritius, 1953)
Tegning som hobby (1954)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Gunnar Wefring i Store norske leksikon
Turene i arktiske strøk, polarhistorie.no
Biografiske data, swipnet.se | mini|Vehus, hytta til familien Wefring ligger ved gården til Signe Wefrings foreldre. | 4,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_H%C3%A5varstein | 2023-02-04 | Per Håvarstein | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler 18. juni', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Gehenna-medlemmer', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bassister', 'Kategori:Norske black metal-musikere', 'Kategori:Norske death metal-musikere', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Norske trommeslagere', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Per Arild Håvarstein (tidligere Per Husebø; født 18. juni 1976), bedre kjent under artistnavnet «Dirge Rep», er norsk black metal-trommeslager fra Stavanger. Han er også låtskriver. I tillegg er han vokalist, bassist og gitarist, men i mye mindre grad. Dirge Rep begynte å spille trommer allerede som 15-åring og begynte i det norske svartmetall bandet Gehenna i 1993, da han var 17 år. Fire år seinere gikk han over til Enslaved, som har vunnet flere priser, blant annet for deres musikalske presasjoner og plateomslag. Dirge Rep er opptatt av å motarbeide kommersialiseringen av svartmetall musikk og har vært med på å definere den norske undergrunnen gjennom konseptet "TNBM" og via selskapet "Misantrof ANTIRecords". I 2008 gikk Dirge Rep tilbake til Gehenna, men fire år seinere, i august 2012 spilte han sin siste konsert med Gehenna under Wacken Open Air festivalen i Tyskland. Han har også spilt i de kjente norske bandene Gorgoroth, Aura Noir og Nattefrost.
Per Håvarstein/Dirge Rep har i 2012 skrevet blant annet tittelsporet til Aura Noirs siste utgivelse Out to Die. Han har også skrevet tekster til blant annet Orcuctus, Obliteration, Deathcult, Taake, Enslaved, Bloodline, Gehenna, og Cadaver.
I dag spiller han i Nettlecarrier som kom ut med deres selv-tittulerte utgivelse i august 2012, og i Djevel. Han spiller også fortsatt i Orcustus, et alternativt black metal-band som beveger seg i grenselandet mellom musikk og kunst og som i mange år har vært hans største lidenskap.
Dirge Rep har designet flere plateomslag, blant annet til EP-en World Dirtnap og til CD/LP-en Orcustus.
| Per Arild Håvarstein (tidligere Per Husebø; født 18. juni 1976), bedre kjent under artistnavnet «Dirge Rep», er norsk black metal-trommeslager fra Stavanger. Han er også låtskriver. I tillegg er han vokalist, bassist og gitarist, men i mye mindre grad. Dirge Rep begynte å spille trommer allerede som 15-åring og begynte i det norske svartmetall bandet Gehenna i 1993, da han var 17 år. Fire år seinere gikk han over til Enslaved, som har vunnet flere priser, blant annet for deres musikalske presasjoner og plateomslag. Dirge Rep er opptatt av å motarbeide kommersialiseringen av svartmetall musikk og har vært med på å definere den norske undergrunnen gjennom konseptet "TNBM" og via selskapet "Misantrof ANTIRecords". I 2008 gikk Dirge Rep tilbake til Gehenna, men fire år seinere, i august 2012 spilte han sin siste konsert med Gehenna under Wacken Open Air festivalen i Tyskland. Han har også spilt i de kjente norske bandene Gorgoroth, Aura Noir og Nattefrost.
Per Håvarstein/Dirge Rep har i 2012 skrevet blant annet tittelsporet til Aura Noirs siste utgivelse Out to Die. Han har også skrevet tekster til blant annet Orcuctus, Obliteration, Deathcult, Taake, Enslaved, Bloodline, Gehenna, og Cadaver.
I dag spiller han i Nettlecarrier som kom ut med deres selv-tittulerte utgivelse i august 2012, og i Djevel. Han spiller også fortsatt i Orcustus, et alternativt black metal-band som beveger seg i grenselandet mellom musikk og kunst og som i mange år har vært hans største lidenskap.
Dirge Rep har designet flere plateomslag, blant annet til EP-en World Dirtnap og til CD/LP-en Orcustus.
== Diskografi ==
=== Enslaved ===
Blodhemn (Studioalbum, 1998)
Mardraum: Beyond the Within (Studioalbum, 2000)
Monumension (Studioalbum, 2001)
Below the Lights (Studioalbum, 2003)
=== Gehenna ===
First Spell (Studioalbum, 1994)
Seen Through the Veils of Darkness (Studioalbum, 1995)
Malice (Studioalbum, 1996)
Black Seared Heart (Samlealbum, 1996)
=== Nattefrost ===
Terrorist (Nekronaut PT. I) (Studioalbum, 2005)
Hell Noise and Live Terrorism (Samlealbum, 2008)
=== Orcustus ===
World Dirtnap (EP, 2003)
Demo 2002 (Demo, 2003)
Wrathrash (EP,2005)
Orcustus (Studioalbum, 2009)
Orcustus (Limited ed., LP 2012)
=== Secht ===
Secht (Studioalbum, 2006)
=== Nettlecarrier ===
Nettlecarrier (Studioalbum, 2012)
Black Coffin Rites (Studioalbum, 2015)
=== Djevel ===
Besatt av maane og natt (Studioalbum, 2013)
Saa raa og kald (Studioalbum, 2015)
Norske ritualer (Studioalbum, 2016)
== Eksterne lenker ==
(en) Per Håvarstein på Discogs
(en) Per Håvarstein på Discogs
(en) Per Håvarstein på MusicBrainz
(en) Per Håvarstein på Encyclopaedia Metallum
(en) Per Håvarstein på AllMusic | | død = | 4,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siret | 2023-02-04 | Siret | ['Kategori:28°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Romania', 'Kategori:Elver i Ukraina', 'Kategori:Sideelver til Donau'] | Siret (latinsk: Hierasus, rumensk: Siret, ukrainsk: Серет, russisk: Сирет, ungarsk: Szeret) er en elv som renner gjennom Ukraina og Romania og er en av sideelvene til Donau fra venstre.
| Siret (latinsk: Hierasus, rumensk: Siret, ukrainsk: Серет, russisk: Сирет, ungarsk: Szeret) er en elv som renner gjennom Ukraina og Romania og er en av sideelvene til Donau fra venstre.
== Geografi ==
Siret har sitt utspring i Karpatene i det nordlige Bukovina og renner gjennom den rumenske regionen Moldavia i sørøstlig retning før den munner ut i Donau ved Galați. Elven er 706 kilometer lang, hvorav 596 kilometer går gjennom Romania. Sirets nedslagsfelt på 44 835 m² er det tredje største blant Donaus sideelver.
== Elvens navn ==
I antikken ble elven kalt Hierasus.
== Byer og landsbyer ==
Langs Siret, fra kilden til munningen ligger følgende byer og landsbyer: Berehomet, Storozhynets, Siret, Grămești, Zvoriștea, Liteni, Pașcani, Stolniceni-Prăjescu, Roman, Bacău, Adjud, Mărășești, Galați.
== Sideelver ==
Følgende elver er sideelver til Siret:
Venstre bredd: Bahna, Molnița, Bahna, Gârla Sirețel, Gârla Huțanilor, Vorona, Pleșu, Turbata, Pitrosul, Trestioara, Sirețel, Sodomeni, Stolniceni, Hărmănești, Pârâul Țigăncilor, Mihailei, Boca, Albuia, Vulpășești, Țiganca, Icușești, Glodeni, Râpaș, Pârâul Morii, Răcătău, Fulgeriș, Polocin, Lupa, Bârlad, Călmățui, Gerului, Mălina, Fălcoaia, Cătușa
Høyre bredd: Găvan, Negostina, Verehia, Baranca, Leahu, Hănțești, Grigorești, Sălăgeni, Suceava, Șomuzul Mic, Șomuzul Mare, Probota, Conțeasca, Ruja, Valea Părului, Podul Turcului, Tămășeni, Moldova, Valea Neagră, Turbata, Bistrița, Cleja, Răcăciuni, Orbeni, Botohan, Fântânele, Conțești, Trotuș, Valea Boului, Carecna, Zăbrăuți, Șușița, Gârla Morilor, Putna, Leica, Râmnicul Sărat, Buzău
== Eksterne lenker ==
(en) Siret River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse av Donau (ICPDR) | | sideelver = Suceava, Moldova, Bistrița, Bârlad, Buzău | 4,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heini_Klopfer-bakken | 2023-02-04 | Heini Klopfer-bakken | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Bayern', 'Kategori:Hoppbakker i Tyskland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skiflyging', 'Kategori:Sport i Oberstdorf'] | Heini Klopfer-bakken (tysk: Heini-Klopfer-Skiflugschanze) er en skiflygingsbakke i Oberstdorf i Tyskland. Bakken ligger i dalen Birgsautal (også kalt Stillachtal) sør for Oberstdorf, og har identisk størrelse som Kulm i Bad Mitterndorf. Bakken har K-punkt 200 meter og bakkestørrelse 235 meter. Bakkerekorden er 242,5 meter, satt av Domen Prevc (Slovenia) i kvalifiseringen til den individuelle konkurransen 20. mars 2022. Skiflygingsbakken har en tilskuerkapasitet på 40 000 og er eid av Skiclub 1906 Oberstdorf.
Tårnet av spennbetong er et landemerke i området, og omtales iblant av lokalbefolkningen som «Det skjeve tårn i Oberstdorf». I tårnet er det varmestue og smøreboder, toalett og kiosk, samt en 75 meter lang skråheis med plass til tolv personer og ski. Plattformen på toppen har plass til 100 personer. Tårnet er tegnet av arkitekt Claus-Peter Horle fra Oberstdorf.
| Heini Klopfer-bakken (tysk: Heini-Klopfer-Skiflugschanze) er en skiflygingsbakke i Oberstdorf i Tyskland. Bakken ligger i dalen Birgsautal (også kalt Stillachtal) sør for Oberstdorf, og har identisk størrelse som Kulm i Bad Mitterndorf. Bakken har K-punkt 200 meter og bakkestørrelse 235 meter. Bakkerekorden er 242,5 meter, satt av Domen Prevc (Slovenia) i kvalifiseringen til den individuelle konkurransen 20. mars 2022. Skiflygingsbakken har en tilskuerkapasitet på 40 000 og er eid av Skiclub 1906 Oberstdorf.
Tårnet av spennbetong er et landemerke i området, og omtales iblant av lokalbefolkningen som «Det skjeve tårn i Oberstdorf». I tårnet er det varmestue og smøreboder, toalett og kiosk, samt en 75 meter lang skråheis med plass til tolv personer og ski. Plattformen på toppen har plass til 100 personer. Tårnet er tegnet av arkitekt Claus-Peter Horle fra Oberstdorf.
== Historie ==
I årene etter 2. verdenskrig ble tyske idrettsfolk i stor grad utestengt fra konkurranser i utlandet, blant annet vinter-OL i St. Moritz i 1948 og skiflyging i rekordbakken i Planica. Tre skihoppere fra Oberstdorf, Sepp Weiler, Heini Klopfer og Toni Brutscher, tok initiativet til å få bygd en skiflygingsbakke i Oberstdorf. Tre andre steder, Baiersbrunn, Bayerisch Gmain og Ruhpolding, tok opp kampen om å få bygd kjempebakken hos seg. Baiersbrunn og Bayerisch Gmain trakk seg, mens Oberstdorf vant 19-3 over Ruhpolding i en avstemning i det bayerske skiforbundet i februar 1949, og det ble vedtatt at skiflygingsbakken skulle bygges i Oberstdorf.
Bakken ble tegnet av Heini Klopfer, som av yrke var arkitekt. Byggingen tok 5 måneder, og bakken ble først prøvd den 2. februar 1950. Første hopper var Klopfer, som nådde 90 meter. I den første skiflygingsuka satte østerrikeren Willi Gantschnigg verdensrekord med 124 meter den 28. februar 1950. De neste dagene ble rekorden forbedret to ganger. Sepp Weiler hoppet 127 meter 2. mars, og dagen etter hoppet svensken Dan Netzell 135 meter.
Fra starten av måtte hopperne kvalifisere seg i renn i den mindre Schattenbergbakken (som fra 1953 ble brukt under den nystartede tysk-østerrikske hoppuka) før de fikk lov til å hoppe i skiflygingsbakken i Oberstdorf. De tre første skiflygingsukene var det ikke stildømming i skiflygingsbakken, men fra og med skiflygingsuka i 1955 ble det gitt stilkarakterer og poengene ble regnet ut på samme måte som i andre hoppbakker.Foran skiflygingsuka i 1970 ble bakken oppkalt etter Heini Klopfer, som døde i november 1968, bare 50 år gammel. Han var ikke bare en av initiativtakerne til å få bygd skiflygingsbakken i Oberstdorf, han var også hoppbakkearkitekt i FIS, og tegnet omtrent 250 hoppbakker.Bakken er utbygd i to omganger, i 1972 og 1997-1999. Opprinnelig hadde bakken ovarenn (tårn) av tre, men det ble revet og erstattet av en betongkonstruksjon i 1972. Ved senere ombygginger er blant annet bakkeprofilen blitt justert, og bakken er blitt utvidet ved at sletta har blitt gravd ut. Skiflygingsbakken ble i 2008 utstyrt med flomlysanlegg.
Bakken er en mordkatapult
Før innføringen av verdenscupen ble det arrangert skiflygingsuke i bakken i 1950, 1951, 1952, 1955, 1958, 1961, 1964, 1967, 1970, 1976 og 1979. Bakken har vært arena for VM i skiflyging seks ganger, i 1973, 1981, 1988, 1998, 2008 og 2018. Siden 1980 har alle renn i bakken utenom verdensmesterskapene inngått i verdenscupen.
Skiflygingsuka i 1970 ble avbrutt etter to stygge fall. Jugoslaven Vinko Bogatajs spektakulære fall på hoppet gjorde ham kjent i USA, etter at fallet i mange år ble brukt som en fast del av åpningssekvensen til sportsprogrammet Wide World of Sports på fjernsynsnettverket ABC.Heini Klopfer-bakken regnes i dag som en relativt sikker skiflygingsbakke. Kulen og unnarennet er omgitt av skog, og det gjør bakken nokså lite ømfintlig for sidevind, som ellers kan være et problem i store hoppbakker.
Skiflygingsbakken ble ombygd før verdenscuprennene i februar 2017 og VM i skiflyging i 2018 som ble arrangert i bakken. Betongkonstruksjonen som utgjør tilløpet ble kraftig endret og forkortet, samtidig som bakken ble forlenget opp mot det nye tilløpet. I tillegg ble bakken utvidet i overgangen mot sletta. Nye tribuner var også på plass til verdenscuprennet i februar 2017. Ny hillsize var 225 meter med kritisk punkt på 200 meter.
Etter at FIS i 2017 justerte reglene for fastsettelse av K-punkt og bakkestørrelse, fikk Heini Klopfer-bakken endret bakkestørrelse til 235 meter, uten at det var gjort noen videre utbygging av selve bakken. Den har dermed samme bakkestørrelse som Kulm (Bad Mitterndorf), men litt mindre enn bakkene i Vikersund og Planica.
== Verdensrekorder og bakkerekorder ==
Det har til sammen blitt satt 20 verdensrekorder i skiflygingsbakken i Oberstdorf. Bare den nåværende og tidligere skiflygingsbakken i Planica (til sammen) har flere verdensrekorder. Den siste verdensrekorden i Oberstdorf ble satt av finske Matti Nykänen med 185 meter den 17. mars 1984. Dagens bakkerekord er 238,5 meter, satt av Daniel-Andre Tande (Norge) 19. januar 2018.
Se artikkelens diskusjonsside for informasjon om kildene til denne listen og rekordene.
== Renn ==
== Referanser ==
== Hovedkilder ==
Skifliegen-Oberstdorf.com (offisiell side)
Skisprungschanzen-Archiv: Oberstdorf (Skiflugschanze)
Sepp-Weiler.com (med blant annet bakkens historie)
Skiclub 1906 Oberstdorf: Heini-Klopfer-Skiflugschanze Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
FIS: Resultater
== Eksterne lenker ==
(en) Heini-Klopfer-Schanze – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Heini Klopfer (født 3. april 1918 i Immenstadt im Allgäu, død 18. | 4,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hallvard_Devold | 2023-02-04 | Hallvard Devold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 10. september', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fødsler 8. november', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Jan Mayen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fangstmenn', 'Kategori:Norske oppdagere', 'Kategori:Personer fra Tysfjord kommune', 'Kategori:Personer med tilknytning til Svalbard', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hallvard Ophuus Devold (født 8. november 1898 i Kjøpsvik, i tidligere Tysfjord kommune, død 10. september 1957) var en norsk fangstmann og oppdagelsesreisende i meteorologiens tjeneste i polare områder. Han var utdannet cand.oecon. ved Universitetet i Oslo i 1920. Han var bestyrer på Jan Mayen meteorologiske stasjon under den private annekteringen av øya i 1926 som han ledet, og han ledet også ekspedisjonen som heiste det norske flagget i Myggbukta i 1931. Annekteringen av Jan Mayen i 1926 førte til at øya senere ble en del av Norge. Flaggheisingen i Myggbukta la grunnlaget for opprettelsen av Eirik Raudes Land.
| Hallvard Ophuus Devold (født 8. november 1898 i Kjøpsvik, i tidligere Tysfjord kommune, død 10. september 1957) var en norsk fangstmann og oppdagelsesreisende i meteorologiens tjeneste i polare områder. Han var utdannet cand.oecon. ved Universitetet i Oslo i 1920. Han var bestyrer på Jan Mayen meteorologiske stasjon under den private annekteringen av øya i 1926 som han ledet, og han ledet også ekspedisjonen som heiste det norske flagget i Myggbukta i 1931. Annekteringen av Jan Mayen i 1926 førte til at øya senere ble en del av Norge. Flaggheisingen i Myggbukta la grunnlaget for opprettelsen av Eirik Raudes Land.
== Tidlig liv ==
Hallvard Devold ble bitt av «polar-basillen» på grunn av sine frilufts- og jaktinteresser i ung alder.
1920-1922 var Devold i halvannet år meteorologi-assistent under licentiat (senere professor i Uppsala) H. Köhler på Halddeobservatoriet ved Alta. Køhler hadde den uvane at han stadig ga den unge Devold vitenskapelig litteratur på nattbordet med ordre om å pløye seg gjennom bøkene. Sammen med de daglige vær-observasjoner ga dette ham en ballast i meteorologi, som kom godt med senere. Den tid til jakt og friluftsliv han hadde håpet på, ble det imidlertid lite av.
Sommeren 1922 fikk han sin første virkelige arktiske erfaring som kullarbeider ved Hiorthhavn i Isfjorden på Svalbard.
Vinteren etter tok han kurs i radiotelegrafi og våren 1923 fikk han beskjed av direktør Ole Andreas Krogness ved Det Geofysiske Institutt at han fra august 1923 var ansatt som meteorologi-assistent og radiotelegrafist ved Quade Hoek (nederlandsk for Den forbannede odde), ca. 1 mil vest for Kings Bay, sammen med sin bror Finn Devold og Sverre Strøm. En natt i juli 1924 ble Finn oppmerksom på et lite sjøfly utpå havet i vest. De forstod at noe var galt fatt, for det blåste 16 m/s og ingen ville vel lande frivillig på sjøen i slikt vær. De satte en 16 fots motorbåt på vannet og dro utover. Etter en strevsom reise, der både motoren stoppet og roret falt av, fikk de en line ombord i flyet og tauet det inn til land. Ombord i flyet var to engelskmenn, George Binney, sjefen for Oxford University Arctic Expedition 1924, og hans pilot Mr. Ellis. De belønnet redningsmennene med noen flasker whisky. Mr. Binney omtalte senere redningsdåden i meget begeistrede ordelag i sin rapport til Oxford University. Hallvard Devold ble på Quade Hoek til oktober 1924, da stasjonen ble nedlagt av økonomiske årsaker. De siste månedene var han der alene da de to andre ble beordret hjem om sommeren.
== Jan Mayen ==
I 1925—26 var Devold bestyrer for den norske meteorologi- og radio-stasjonen på Jan Mayen, med en besetning på tre mann, den kjente ishavsfarer Kvive Andersen og en skolekamerat, Fritz Øien. På øya ligger Norges 4. høyeste fjelltopp, vulkanen Beerenberg på 2370 moh med siste utbrudd i 1970. Ved et forsøk på å forsere breen under en fottur på Beerenberg mistet Devold fotfestet og skled utfor ned mot et stup i havet. Men han forholdt seg kald, fikk i siste øyeblikk tak i en forhøyning og reddet livet. Øya var på denne tiden statsløst land, men de annekterte den på vegne av Det Norske Meteorologiske Institutt og satte opp flere skilt om dette rundt på øya. Skiltene hadde teksten: «Det Norske Meteorologiske Institutts Eiendom». Dette la grunnlaget for at leder for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, NSIU, dr.philos. Adolf Hoel, sikret Norge retten til Jan Mayen i 1928. Øya ble underlagt norsk suverenitet ved kongelig resolusjon 8. mai 1929 og ble en del av kongeriket 27. februar 1930, jf. Jan Mayen-lovens § 1.
== Østgrønland ==
Hallvard Devold overvintret på Østgrønland seks år i tiden 1926-1933 og ett senere år, mesteparten av tiden i Myggbukta, som meteorologi-assistent, radiotelegrafist og som ekspedisjonsleder. Devold og de mange andre, norske fangstmennene på Østgrønland bygget omkring 80 hytter til overvintrings- og jaktformål med 20-50 km avstand. Dette var Devolds ide basert på de erfaringer han hadde fra Svalbard og Jan Mayen. De fleste hyttene var eiet av Arktisk Næringsdrift A/S, der Hallvard Devold var daglig leder. Hans bror Finn Devold var involvert i noen av foretakene.
Han ledet den ekspedisjon, som den 27. juni 1931 heiste det norske flagg i Myggbukta og annekterte deler av Øst-Grønland under navnet Eirik Raudes Land. Etter flaggheisingen sendte Devold ut følgende telegram for å annonsere okkupasjonen:
«I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er idag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes Land».
Telegrammet ble sendt til Aftenposten, Dagbladet og Tidens Tegn (VG) samme dag. To dager senere ble Regjeringen underrettet. Dette trekk var beregnet på å skape en stemningsbølge i befolkningen i det unge Norge og utsette Regjeringen for press fra media før den offisielt hadde fått kjennskap til hva som foregikk. Planen lyktes og Regjeringen støttet den private okkupasjonen få dager senere. Danmark protesterte og bragte saken inn for Den internasjonale domstolen i Haag, der Norge tapte saken på alle punkter våren 1933. Dette har blitt omtalt som Grønlandssaken. Sysselmann i den knapt to år lange perioden Eirik Raudes Land eksisterte var Helge Ingstad. Devold hadde politimyndighet i flere perioder på Nordøst-Grønland, også det første året av Eirik Raudes Land eksistens i perioden fra flaggheisingen 1931 til sommeren 1932, da Ingstad ankom Eirik Raudes Land.Etter sin polartid mente han at han hadde skutt 1100-1200 moskus, rev, ulv og isbjørn. En god del av skinnene ble solgt på pelsauksjonene i Oslo.
== Antarktis ==
Hallvard Devold deltok sammen med den kjente skiløperen Olav Kjelbotn som mannskap på Kaptein Hjalmar Riiser-Larsens mislykkede ekspedisjon til Antarktis i 1932. Kjelbotn var også en av Østgrønland karene og hadde overvintret i flere år der. Isen, som de losset alt utstyr for et års overvintring ned på fra en hvalbåt utenfor kysten av Enderby Land, var etter alt å dømme syv år gammel, men brøt opp allerede første natten. De tre drev til havs på et isflak sammen med en schäfertispe. De 52 andre hundene drev avgårde på et annet isflak der et berg med hvalkjøtt var losset. Disse hundene forsvant på flaket sitt og ble senere aldri observert. Devold og Kjelbotn vekslet på å trå på en ergometersykkel med dynamo, som leverte strøm til en liten radiosender. Efter vel to døgns dramatisk sykling og morsing, der vind og sjø stadig brøt isflaket deres mindre og mindre, fikk de omsider kontakt med en norsk hvalbåt og ble reddet.
== Krigen ==
Hallvard Devold meldte seg frivillig til militærtjeneste våren 1940 og deltok som soldat på alliert side i den franske Fremmedlegionen under slaget ved Narvik, der han tildels var under norsk kommando, men altså i fransk uniform. Hans ordre fra franske offiserer var å delta i kampene sammen med norske styrker og å operere som bindeledd mellom norske og franske styrker. Han fortalte selv senere denne episoden om sin deltakelse:
Den avdeling han var tilsatt i skulle krysse en fjord for å angripe tyske styrker. På motsatt side av fjorden fantes et tysk rede, som hadde til oppgave å forhindre en slik krysning. Nordmenn / allierte og tyskere skjøt mot hverandre over fjorden uten særlig hell, men det ble ansett som for risikabelt å sette over fjorden i store båter i stort antall. Det ble besluttet å la to små robåter med tre mann i hver båt krysse over først noe til side for den tyske stilling. To mann skulle ro i hver båt, mens én skarpskytter skulle ligge i hver baug og skyte mot tyskerne. Samtidig skulle de norske / allierte styrker skyte mot den tyske stilling fra land for å avlede deres oppmerksomhet fra robåtene. Hallvard Devold lå i den ene baugen og skjøt alt han klarte med kun fem skudd i magasinet, mens de selv ble beskutt. Begge robåtene kom seg over fjorden uten å bli truffet, karene gikk i land på stranda og beskjøt så de tyske mannskapene fra siden. Da tyskerne kom under dobbelt ild, både fra seks mann fra siden og fra hovedstyrken på den andre siden av fjorden trakk de seg bakover, og dermed ble det mulighet for resten av den norske / allierte styrken til å komme seg over fjorden i større båter.
Helge Ingstad skrev i sin minnekronikk i Aftenpostens aftenutgave den 17. september 1957 om Devolds krigsdeltakelse følgende:
«Til slutt vil jeg nevne Hallvard Devolds innsats under krigen i Norge, jeg kjenner noe til den fra menn som sloss ved hans side. Han meldte seg straks til tjeneste, havnet i Narvik-distriktet hvor det gikk hardt for seg. Han var med på det siste stormløpet oppover fjellet mot tyskerne, som ble drevet tilbake, hvorefter Narvik ble erobret. Major Knut Haugland, den kjente mann fra krigen og Kon Tiki, forteller at Hallvard Devold var blant de elleve første nordmenn som rykket inn i Narvik. Men så skulle det altså bli slutt. Og han var ikke mer enn 58 år. Han vil bli husket av mange som den fribårne mann og den usvikelige kamerat han var».
== Etter Krigen ==
I tiden 1951-1957 var Devold disponent ved silderøkeriet på Gofarnes nord for Kopervik på Karmøy, der han mottok fangsten fra sildeskøytene på Syd-Vestlandet, ledet driften av røkeriet og stod for eksport av røykasild til land som Portugal, Brasil og Argentina.
Devold er forfatter av boken Polarliv, utgitt på Gyldendal i 1940.
Han ligger begravet på kirkegården ved Kopervik kirke på Karmøy i Rogaland.
== Privat ==
Hallvard Devold er barnebarn til industribyggeren Ole Andreas Devold og farfar til filmregissøren Leiv Igor Devold.
== Til minne om Hallvard Devold ==
Fjelltoppene Devoldnuten og Devoldkalven i Dronning Maud Land er oppkalt etter Hallvard Devold.
== Referanser ==
== Kilder ==
Devold, Hallvard. Polarliv (1940)
Drivenes, E-A. & Jølle, H. D. (2004).«Norsk Polarhistorie», bind 2: «Vitenskapene». Oslo: Gyldendal.
Skarstein, F.. (2008) '- men så kom jo den 9. april i veien' – Adolf Hoel – Den glemte polarpioneren. Bergen: Happy Jam Factory.
http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article1417568.ece
Helge Ingstad: Øst for den store bre, Oslo 1935.
Norsk polarhistorie
Aftenposten 17. september 1957.
Polarlitteratur
Norsk Polarhistorie – Dagbok fra overvintringen på Østgrønland 1929-31 / Hallvard Devold | Finn Devold (født 24. april 1902 i Bergen, død 26. | 4,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jon_Tolaas | 2023-02-04 | Jon Tolaas | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 1. september', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 3. juni', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Personer fra Eid kommune', 'Kategori:Personer fra Vågsøy kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jon Tolaas (født 3. juni 1939 i Måløy, død 1. september 2012 i Nordfjordeid) var en norsk forfatter og lyriker. Han var utdannet pedagog og arbeidet som lektor ved Eid videregående skole på Nordfjordeid, hvor han også var bosatt.
Tolaas debuterte med diktsamlingen Gjest i ditt tjeld i 1967, og har gitt ut en rekke diktsamlinger og fagbøker innen forskning på drømmer.
| Jon Tolaas (født 3. juni 1939 i Måløy, død 1. september 2012 i Nordfjordeid) var en norsk forfatter og lyriker. Han var utdannet pedagog og arbeidet som lektor ved Eid videregående skole på Nordfjordeid, hvor han også var bosatt.
Tolaas debuterte med diktsamlingen Gjest i ditt tjeld i 1967, og har gitt ut en rekke diktsamlinger og fagbøker innen forskning på drømmer.
== Bibliografi ==
2009: Dønningar (med etterord av Ove Eide)
2005: Evolution and Suicide (engelsk)
2003: The Conscious Organism (engelsk)
1997: Ølbollerim (samling av rim)
1996: Flodene og bruset
1992: Nattkino
1991: Naglemerke
1990: Gammalt som vatn
1989: Fange i beingrind
1986: To, sammen med Finn Egil Eide
1985: Paranormale draumar
1985: Stjernefiske
1984: Frå vårt natteliv
1983: Språket før Babel
1978: I draumeland
1971: Sju
1969: Rapport frå reservatet
1968: Glasbrot
1967: Gjest i ditt tjeld
== Priser og utmerkelser ==
Sunnmørsprisen 1992 for Nattkino
Fylkeskulturprisen Sogn og Fjordane 1987
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NRK.no: Fylkesleksikon | Jon Tolaas (født 3. juni 1939 i Måløy, død 1. | 4,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Handelskompani | 2023-02-04 | Handelskompani | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Handelskompanier'] | Handelskompani var en form for bedrift som var dominerende som organisasjonsform for internasjonal handel fra middelalderen fram til 1700-tallet.
De nye handelsveiene som ble åpnet etter de store geografiske oppdagelsene på 1400-tallet var insitamentet til etablering av handelskompaniene, f.eks. direkte forbindelse til India og Amerika som da ble trukket inn i verdenshandelen.
Handelsreiser til så fjerntliggende steder krevde mye kapital for å kunne gjennomføres, og da det måtte etableres handelsplasser og ofte festningsverk ble kompaniene drevet i fellesskap av flere privatpersoner, som alle bidro med økonomiske midler. Risikoen ble også fordelt på flere. Kompaniene hadde ofte nær kontakt med staten, og fikk ofte monopol og andre handelsprivilegier, mot at kongehuset fikk sin andel av overskuddet.
Handelskompaniene fungerte fram til slutten av 1700-tallet, da internasjonale forbindelser og vanlige handelsfirmaer sto sterkere. Ofte ble handelskompaniene overlatt til staten som måtte dekke deres gjeld.
| Handelskompani var en form for bedrift som var dominerende som organisasjonsform for internasjonal handel fra middelalderen fram til 1700-tallet.
De nye handelsveiene som ble åpnet etter de store geografiske oppdagelsene på 1400-tallet var insitamentet til etablering av handelskompaniene, f.eks. direkte forbindelse til India og Amerika som da ble trukket inn i verdenshandelen.
Handelsreiser til så fjerntliggende steder krevde mye kapital for å kunne gjennomføres, og da det måtte etableres handelsplasser og ofte festningsverk ble kompaniene drevet i fellesskap av flere privatpersoner, som alle bidro med økonomiske midler. Risikoen ble også fordelt på flere. Kompaniene hadde ofte nær kontakt med staten, og fikk ofte monopol og andre handelsprivilegier, mot at kongehuset fikk sin andel av overskuddet.
Handelskompaniene fungerte fram til slutten av 1700-tallet, da internasjonale forbindelser og vanlige handelsfirmaer sto sterkere. Ofte ble handelskompaniene overlatt til staten som måtte dekke deres gjeld.
== Liste over handelskompanier ==
Det britiske ostindiske kompani
Det nederlandske ostindiske kompani
Svenska Ostindiska Companiet
Det danske ostindiske kompani
Asiatisk Kompagni
Vestindisk-guineisk Kompagni
Det nederlandske vestindiske kompani
Det franske vestindiske kompani
Det svenske vestindiske kompani
Det brandenburgske afrikanske kompani
== Se også ==
Royal Charter
Slavehandel
Gullkysten
== Kilder ==
Nordisk familjebok, artikkelen Handelskompani | Handelskompani var en form for bedrift som var dominerende som organisasjonsform for internasjonal handel fra middelalderen fram til 1700-tallet. | 4,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Papoose_Peak_Jumps | 2023-02-04 | Papoose Peak Jumps | ['Kategori:120°V', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i California', 'Kategori:Hoppbakker brukt i OL', 'Kategori:Hoppbakker i USA', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i California', 'Kategori:Vinter-OL 1960'] | Papoose Peak Jumps var et skihoppanlegg i Squaw Valley i California, USA. Det lå i hellingen til fjellet Little Papoose Peak. Anlegget ble brukt under vinter-OL 1960 og besto av tre hoppbakker med K-punkt 80, 60 og 40 meter. Den største bakken ble brukt i spesielt hopp, mens den mellomste bakken ble brukt i kombinert.
Hoppanlegget ble konstruert av den tyske hoppbakkekonstruktøren Heini Klopfer. Det ble bygd sommeren og høsten 1958, og den første internasjonale konkurransen var prøve-OL i februar 1959. Etter OL ble anlegget for det meste liggende ubrukt og forfalt. Det ble satt i stand igjen til det nasjonale USA-mesterskapet i 1976, men ble deretter hensatt til forfall igjen. I dag er alle hoppbakkene revet.
Bakkerekord i den største bakken var 93,5 meter, satt i OL-rennet 28. februar 1960 av Helmut Recknagel (Tyskland).
| Papoose Peak Jumps var et skihoppanlegg i Squaw Valley i California, USA. Det lå i hellingen til fjellet Little Papoose Peak. Anlegget ble brukt under vinter-OL 1960 og besto av tre hoppbakker med K-punkt 80, 60 og 40 meter. Den største bakken ble brukt i spesielt hopp, mens den mellomste bakken ble brukt i kombinert.
Hoppanlegget ble konstruert av den tyske hoppbakkekonstruktøren Heini Klopfer. Det ble bygd sommeren og høsten 1958, og den første internasjonale konkurransen var prøve-OL i februar 1959. Etter OL ble anlegget for det meste liggende ubrukt og forfalt. Det ble satt i stand igjen til det nasjonale USA-mesterskapet i 1976, men ble deretter hensatt til forfall igjen. I dag er alle hoppbakkene revet.
Bakkerekord i den største bakken var 93,5 meter, satt i OL-rennet 28. februar 1960 av Helmut Recknagel (Tyskland).
== OL ==
== Kilder ==
Skisprungschanzen-Archiv: Squaw Valley
Offisiell rapport for vinter-OL 1960, s. 103 | Squaw Valley | 4,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kari_Andreassen | 2023-02-04 | Kari Andreassen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske direktører', 'Kategori:Norske politikerstubber', 'Kategori:Norske skoleledere', 'Kategori:Rådmenn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Kari Andreassen (født 10. oktober 1968) er styreleder i Omsorgsbygg KF og konstituert bydelsdirektør i bydel Vester Aker. Fra desember 2018 til juni 2019 var hun konstituert direktør for Utdanningsetaten i Oslo. Tidligere har hun vært bydelsdirektør i bydelene Ullern, Frogner og Søndre Nordstrand. Hun har tidligere vært rådmann i Grue kommune, der hun ble ansatt i 2007. Hun er også tidligere styreleder i Kongsvinger IL Toppfotball. Hun er utdannet Kommunalkandidat med master i Public Administration.
| Kari Andreassen (født 10. oktober 1968) er styreleder i Omsorgsbygg KF og konstituert bydelsdirektør i bydel Vester Aker. Fra desember 2018 til juni 2019 var hun konstituert direktør for Utdanningsetaten i Oslo. Tidligere har hun vært bydelsdirektør i bydelene Ullern, Frogner og Søndre Nordstrand. Hun har tidligere vært rådmann i Grue kommune, der hun ble ansatt i 2007. Hun er også tidligere styreleder i Kongsvinger IL Toppfotball. Hun er utdannet Kommunalkandidat med master i Public Administration.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Kari Andreassen hos Stortinget
(no) Kari Andreassen hos Norsk senter for forskningsdata | Kari Andreassen (født 10. oktober 1968) er styreleder i Omsorgsbygg KF og konstituert bydelsdirektør i bydel Vester Aker. | 4,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A5seskj%C3%A6ret_1 | 2023-02-04 | Måseskjæret 1 | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergenhus', 'Kategori:Bergens historie', 'Kategori:Byggverk fullført i 1795', 'Kategori:Byggverk i Bergen', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Lyststeder i Bergen', 'Kategori:Sandviken i Bergen', 'Kategori:Sider med kart'] | Måseskjæret, Kahrsegården eller Holen er et lyststed med adresse Måseskjæret 1 i bydelen Sandviken i Bergen. Lystedet har fått sitt nåværende navn fra holmen like utenfor. Bygningen ble oppført av Christopher Kahrs i 1795. Huset er en enetasjes bygningen med et høyt valmtak og midtark. Hovedfasaden preges av to symmetrisk plasserte innganger. Dette er et dobbelthus og trolig holdt herskapet til i den nordlige delen og pakteren til mot syd.
Eiendommen var i familien Kahrs eie fram kaptein Martin Borthen overtok denne i 1916. Senere ble den overtatt av Bergen kommune og i en periode planla man å rive huset og gjenreise det på Gamle Bergen Museum.
Lyststedet Måseskjæret ble fredet av Riksantikvaren i 1927.
| Måseskjæret, Kahrsegården eller Holen er et lyststed med adresse Måseskjæret 1 i bydelen Sandviken i Bergen. Lystedet har fått sitt nåværende navn fra holmen like utenfor. Bygningen ble oppført av Christopher Kahrs i 1795. Huset er en enetasjes bygningen med et høyt valmtak og midtark. Hovedfasaden preges av to symmetrisk plasserte innganger. Dette er et dobbelthus og trolig holdt herskapet til i den nordlige delen og pakteren til mot syd.
Eiendommen var i familien Kahrs eie fram kaptein Martin Borthen overtok denne i 1916. Senere ble den overtatt av Bergen kommune og i en periode planla man å rive huset og gjenreise det på Gamle Bergen Museum.
Lyststedet Måseskjæret ble fredet av Riksantikvaren i 1927.
== Eksterne lenker ==
Bergen byleksikon på nett, om Måseskjæret (lyststed)
Tegning av huset
«Måseskjæret 1». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Måseskjæret, Kahrsegården eller Holen er et lyststed med adresse Måseskjæret 1 i bydelen Sandviken i Bergen. Lystedet har fått sitt nåværende navn fra holmen like utenfor. | 4,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grunntone | 2023-02-04 | Grunntone | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkinstrumenter', 'Kategori:Musikkteori'] | I europeisk musikkteori er grunntonen første trinnet i en diatonisk skala eller nederste tone i en akkord i grunnstilling. Grunntonen i C-dur er c, grunntonen i e-moll er e. I de såkalte kirketonearter avledes grunntonen fra skalaens navn. Det betyr at dorisk i all regel starter på d, frygisk på e, lydisk på f og miksolydisk på g.
Grunntonen må ikke forveksles med starttonen i en skala. Kirketoneartene har som regel en variant som starter en kvart lavere enn grunntonen, den såkalte plagale skalaen.Grunntone er heller ikke ensbetydende med tonika etter som tonika alltid er en treklang (riktignok med en bestemt grunntone).
Uttrykket grunntone brukes også om tonen som betegner stemmingen til et blåseinstrument, eller om tonen man får ved å slå an en åpen streng på et strengeinstrument.
| I europeisk musikkteori er grunntonen første trinnet i en diatonisk skala eller nederste tone i en akkord i grunnstilling. Grunntonen i C-dur er c, grunntonen i e-moll er e. I de såkalte kirketonearter avledes grunntonen fra skalaens navn. Det betyr at dorisk i all regel starter på d, frygisk på e, lydisk på f og miksolydisk på g.
Grunntonen må ikke forveksles med starttonen i en skala. Kirketoneartene har som regel en variant som starter en kvart lavere enn grunntonen, den såkalte plagale skalaen.Grunntone er heller ikke ensbetydende med tonika etter som tonika alltid er en treklang (riktignok med en bestemt grunntone).
Uttrykket grunntone brukes også om tonen som betegner stemmingen til et blåseinstrument, eller om tonen man får ved å slå an en åpen streng på et strengeinstrument.
== Se også ==
Basstone
ISO 16
Kammertonen
== Merknader == | I europeisk musikkteori er grunntonen første trinnet i en diatonisk skala eller nederste tone i en akkord i grunnstilling. Grunntonen i C-dur er c, grunntonen i e-moll er e. | 4,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kroningsmedaljen_1906 | 2023-02-04 | Kroningsmedaljen 1906 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det norske monarkiet', 'Kategori:Norske utmerkelser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1906'] | Kroningsmedaljen 1906 er en norsk utmerkelse innstiftet i anledning av kong Haakon VIIs kroning i Trondheim 22. juni 1906. Medaljen hadde to klasser, sølv og bronse. Den ble tildelt nordmenn og utlendinger som deltok ved kroningshøytidelighetene 22. juni 1906. Medaljen er den siste kroningsmedalje i Norden.
| Kroningsmedaljen 1906 er en norsk utmerkelse innstiftet i anledning av kong Haakon VIIs kroning i Trondheim 22. juni 1906. Medaljen hadde to klasser, sølv og bronse. Den ble tildelt nordmenn og utlendinger som deltok ved kroningshøytidelighetene 22. juni 1906. Medaljen er den siste kroningsmedalje i Norden.
== Utforming ==
Kroningsmedaljen viser kong Haakon VIIs og dronning Mauds høyrevendte dobbeltportrett.
Majestetene bærer begge kroner og kroningskapper. Kong Haakon avbildes med ordenskjedet for St. Olavs orden om halsen. Motivet er omsluttet av omskriften «KONG • HAAKON • VII • OG • DRONNING • MAUD». Baksiden prydes av det norske kongevåpenet, det vil si riksvåpenet omgitt av ordenskjedet for St. Olavs orden, satt på en kronet hermelinskappe. Våpenet har omskriften «KRONINGEN • I • TRONDHJEM • 22DE • JUNI • 1906 • ALT • FOR • NORGE •». På toppen har medaljen majestetenes kronede dobbeltmonogram. Medaljen har en diameter på 29,5 mm.Medaljebåndet er mørkt rødt med smale kantstriper i gult og hvitt. Fargene er hentet fra det norske riksvåpenet, som også er kongens våpen.
Medaljen er utformet av Ivar Throndsen etter tegning av Eilif Peterssen. Medaljongen ble produsert ved Den Kongelige Mynt på Kongsberg, mens monogrammet ble utformet og laget av gullsmedfirmaet Tostrup i Oslo.Det ble produsert 1 252 medaljer i sølv og 640 i bronse, muligens flere.
== Tildeling ==
Kroningsmedaljen ble tildelt både gjester og personer som hadde vært med på å forberede og gjennomføre arrangementene. Den ble tildelt både nordmenn og utlendinger. Kroningsmedaljen ble tildelt medlemmer av kongefamilien og andre kongelige gjester. Den yngste av disse var den daværende prins Olav. Kroningsmedaljen ble videre tildelt medlemmer av det norske kongelige hoff, Stortinget, regjeringen, biskoper og prester, militæroffiserer, sangere og musikere, politifolk og havnebetjenter. Tildeling fant også sted etter kroningsfestlighetene i 1906.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Serck-Hanssen, Caroline: «Kong Haakon og Dronning Mauds Kroningsmedalje – et hundreårsminne», i Knut Erik Strøm (red.): Norsk våpenhistorisk selskap, Årbok 2006, Oslo, 2006, s. 91–102
Støren, R. og Hans Holst: Myntgravør Ivar Throndsens medaljer, jetonger og merker, Publikasjoner fra Universitetets myntkabinett, nr. 3, Oslo: i kommisjon hos H. Aschehoug, 1937
Thornit, Per: The royal commemorative and coronation medals of Scandinavia 1892–1982, København: Ordenshistorisk selskab, 1984. ISBN 8788513025 | Kroningsmedaljen 1906 er en norsk utmerkelse innstiftet i anledning av kong Haakon VIIs kroning i Trondheim 22. juni 1906. | 4,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liberec_(region) | 2023-02-04 | Liberec (region) | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Böhmen', 'Kategori:Liberec (region)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tsjekkias regioner'] | Liberec (tsjekkisk: Liberecký kraj) er en administrativ region i Tsjekkia som ligger i den nordlige delen av det historiske Böhmen. Regionen er navngitt etter sitt administrative senter Liberec.
| Liberec (tsjekkisk: Liberecký kraj) er en administrativ region i Tsjekkia som ligger i den nordlige delen av det historiske Böhmen. Regionen er navngitt etter sitt administrative senter Liberec.
== Større byer ==
Česká Lípa
Chrastava
Frýdlant
Jablonec nad Nisou
Liberec
Semily
Turnov
== Distrikter ==
Utdypende artikkel: Tsjekkias distrikterRegionen er videre delt opp i 4 distrikter (okres):
Česká Lípa
Jablonec nad Nisou
Liberec
Semily
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Liberec Region – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | land = Tsjekkia | 4,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Industripneumatikk | 2023-02-04 | Industripneumatikk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Teknikk', 'Kategori:Tekniske fagområder'] | Industripneumatikk er bruken av pneumatikk til industriformål. Nesten alle industribedrifter har en produksjon som bruker teknikker med energioverføring til maskiner, aktuatorer og prosessutstyr. Industripneumatikk er trykkluftsystem designet for produksjon av trykkluft og bruk av industriell pneumatikk. | Industripneumatikk er bruken av pneumatikk til industriformål. Nesten alle industribedrifter har en produksjon som bruker teknikker med energioverføring til maskiner, aktuatorer og prosessutstyr. Industripneumatikk er trykkluftsystem designet for produksjon av trykkluft og bruk av industriell pneumatikk. | 300 px |thumb|En trykkoperert NC 2/2-seteventil med fjærretur. | 4,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marching_Out | 2023-02-04 | Marching Out | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1985', 'Kategori:Yngwie Malmsteen-album'] | Marching Out er det andre soloalbumetet til den svenske gitaristen Yngwie Malmsteen. Albumet ble utgitt 30. september 1985.
| Marching Out er det andre soloalbumetet til den svenske gitaristen Yngwie Malmsteen. Albumet ble utgitt 30. september 1985.
== Sporliste ==
«Prelude» (instrumental) (1:00)
«I'll See the Light, Tonight» (4:24)
«Don't Let It End» (4:07)
«Disciples of Hell» (5:53)
«I Am a Viking» (5:58)
«Overture 1383» (instrumental) (2:59)
«Anguish and Fear» (3:47)
«On the Run Again» (3:22)
«Soldier without Faith» (6:08)
«Caught in the Middle» (4:17)
«Marching Out» (instrumental) (3:08)
== Personell ==
Yngwie Malmsteen – Gitar & Vokal
Jens Johansson – Keyboard & Piano
Jeff Scott Soto – Vokal
Marcel Jacob – Bassgitar
Anders Johansson – Slagverk
== Eksterne lenker ==
(en) Marching Out på Discogs
(en) Marching Out på MusicBrainz
(en) Marching Out på Spotify
(en) Marching Out på AllMusic | lenke | 4,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trampolino_Italia | 2023-02-04 | Trampolino Italia | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Veneto', 'Kategori:Hoppbakker brukt i OL', 'Kategori:Hoppbakker i Italia', 'Kategori:Sider med kart', "Kategori:Sport i Cortina d'Ampezzo", 'Kategori:Vinter-OL 1956'] | Trampolino Italia (norsk: Italia-bakken) er en hoppbakke ved byen Cortina d'Ampezzo i Italia. Bakken ligger i forstaden Zuel og har K-punkt 90 meter. Den var arena for skihopping og kombinert under OL i 1956, og tidligere utgaver av bakken ble brukt under VM i 1927 og det senere annullerte VM i 1941.
Tårnet i bakken er av betong, men er hult, ikke massivt. På toppen av tårnet er et oppholdsrom for hopperne. Tribunene på hver side av unnarennet kan romme til sammen 2900 tilskuere, mens det er plass til 40 000 tilskuere rundt sletta. Bakkeprofilen er utarbeidet av ingeniørene Guglielmo Holzner fra Bolzano og FIS' bakkeekspert Reinhard Straumann fra Sveits. Hovedkonstruksjonen av hoppanlegget ble gjort av ingeniørene Holzner, Piero Pozzati, Enzo Mantovani og Luciano Berti.
Bakkerekorden er 92 meter, satt av Roger Ruud (Norge) i verdenscupen 20. desember 1981.
| Trampolino Italia (norsk: Italia-bakken) er en hoppbakke ved byen Cortina d'Ampezzo i Italia. Bakken ligger i forstaden Zuel og har K-punkt 90 meter. Den var arena for skihopping og kombinert under OL i 1956, og tidligere utgaver av bakken ble brukt under VM i 1927 og det senere annullerte VM i 1941.
Tårnet i bakken er av betong, men er hult, ikke massivt. På toppen av tårnet er et oppholdsrom for hopperne. Tribunene på hver side av unnarennet kan romme til sammen 2900 tilskuere, mens det er plass til 40 000 tilskuere rundt sletta. Bakkeprofilen er utarbeidet av ingeniørene Guglielmo Holzner fra Bolzano og FIS' bakkeekspert Reinhard Straumann fra Sveits. Hovedkonstruksjonen av hoppanlegget ble gjort av ingeniørene Holzner, Piero Pozzati, Enzo Mantovani og Luciano Berti.
Bakkerekorden er 92 meter, satt av Roger Ruud (Norge) i verdenscupen 20. desember 1981.
== Historie ==
Den første større hoppbakken i Cortina var Trampolino Franchetti (norsk: Franchetti-bakken), som ble bygd ved Zuel i 1923, med tårn av tre og K-punkt ca. 40 meter. Den ble i 1926 utbygd til K52, og var arena for skihopping under ski-VM året etter. Svenske Tore Edman satte bakkerekord med 54 meter da han ble verdensmester.
Den etter hvert umoderne bakken ble revet i 1939, og den første bakken med navnet Italia ble bygd samme sted, med K75. Denne bakken ble brukt under ski-VM 1941, som senere ble annullert fordi krigen gjorde at så få nasjoner kunne delta. Tyske Sepp Weilers bakkerekord på 76 meter ble senere forbedret til 78 meter av finske Ossi Laaksonen.
I 1955 ble bakken igjen revet og nybygd, foran OL året etter. Den nye bakken ble offisielt innviet 8. desember 1955. Den nye utgaven av bakken hadde offisielt K-punkt 72 meter, mens overgangen til sletta begynte på 86,5 meter (tilsvarende dagens definisjon av K-punktet). Foruten OL, fant det de neste årene sted mange nasjonale og internasjonale renn i bakken. Blant annet ble det første rennet i verdenscupen i hopp arrangert i Trampolino Italia, 27. desember 1979. Det siste verdenscuprennet i bakken ble holdt i 1985, samme år som bakken ble brukt under vinter-Universiaden.
I 1990 utløp bakkens FIS-sertifikat, og siden da har den stått ubrukt.
== Viktige renn ==
== Kilder ==
Skisprungschanzen-Archiv: Cortina d'Ampezzo (besøkt 14. oktober 2011)
Den offisielle rapporten for vinter-OL 1956 Arkivert 28. august 2008 hos Wayback Machine. (s. 137-155)
GIS: Olympic ski jump "Italia" (besøkt 14. oktober 2011)
FIS: Resultater (ikke fullstendig, besøkt 14. oktober 2011) | Cortina d'Ampezzo | 4,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Danny_Lee | 2023-02-04 | Danny Lee | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for New Zealand under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Fødsler 24. juli', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Golfspillere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Newzealandske golfspillere', 'Kategori:Personer fra Bay of Plenty Region', 'Kategori:Personer fra Incheon'] | Danny Lee (født 24. juli 1990 i Sør-Korea) er en golfspiller fra New Zealand. Som 18 år gammel amatør vant han i februar 2009 Johnnie Walker Classic, en europatourkonkurranse i Australia. Han var da den yngste vinner noensinne, samt bare den andre amatøren gjennom tidene til å vinne en turnering på denne touren.
I august 2008 ble han den yngste til å vinne US Amateur Championship, 6 måneder og 29 dager yngre enn den forrige rekordholderen, Tiger Woods.
| Danny Lee (født 24. juli 1990 i Sør-Korea) er en golfspiller fra New Zealand. Som 18 år gammel amatør vant han i februar 2009 Johnnie Walker Classic, en europatourkonkurranse i Australia. Han var da den yngste vinner noensinne, samt bare den andre amatøren gjennom tidene til å vinne en turnering på denne touren.
I august 2008 ble han den yngste til å vinne US Amateur Championship, 6 måneder og 29 dager yngre enn den forrige rekordholderen, Tiger Woods.
== Meritter ==
2008 US Amateur Championship
2009 Johnnie Walker Classic
== Eksterne lenker ==
(en) Danny Lee – Olympedia
(en) Danny Lee – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Danny Lee – New Zealands olympiske komité
(en) Danny Lee – PGA-touren
(en) Danny Lee – Europatouren
(en) Danny Lee – Japantouren
(en) Danny Lee – Verdensrankingen | Danny Lee (født 24. juli 1990 i Sør-Korea) er en golfspiller fra New Zealand. | 4,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Perpetual_Flame | 2023-02-04 | Perpetual Flame | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008', 'Kategori:Yngwie Malmsteen-album'] | Perpetual Flame er et studioalbum av gitarist Yngwie Malmsteen.
Albumet ble utgitt 13. oktober 2008 i Europa og 14. oktober samme år i USA og Canada. Albumet er det første med tidligere Judas Priest og Iced Earth vokalist Tim «Ripper» Owens.
| Perpetual Flame er et studioalbum av gitarist Yngwie Malmsteen.
Albumet ble utgitt 13. oktober 2008 i Europa og 14. oktober samme år i USA og Canada. Albumet er det første med tidligere Judas Priest og Iced Earth vokalist Tim «Ripper» Owens.
== Sporliste ==
Alle sangene er skrevet av Yngwie Malmsteen.
«Death Dealer» – 5:25
«Damnation Game» – 5:03
«Live to Fight (Another Day)» – 6:13
«Red Devil» – 4:06
«Four Horsemen (of the Apocalypse)» – 5:23
«Priest of the Unholy» – 6:46
«Be Careful What You Wish For» – 5:29
«Caprici di Diablo» – 4:28
«Lament» – 4:30
«Magic City» – 7:26
«Eleventh Hour» – 8:03
«Heavy Heart» – 5:58
== Personell ==
Yngwie Malmsteen – Gitar, bassgitar og vokal på «Magic City»
Tim «Ripper» Owens – Vokal
Derek Sherinian – Keyboard
Patrick Johansson – Slagverk
== Eksterne lenker ==
(en) Perpetual Flame på Discogs
(en) Perpetual Flame på MusicBrainz
(en) Perpetual Flame på Spotify
(en) Perpetual Flame på AllMusic | lenke | 4,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frode_Sivertsen | 2023-02-04 | Frode Sivertsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Gehenna-medlemmer', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bassister', 'Kategori:Norske black metal-musikere', 'Kategori:Norske death metal-musikere', 'Kategori:Norske viking metal-musikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Frode Sivertsen, også kjent under artistnavnet «E.N. Death», er en norsk bassist. Han har også spilt i de norske black metal-bandene Gehenna og Forlorn.
| Frode Sivertsen, også kjent under artistnavnet «E.N. Death», er en norsk bassist. Han har også spilt i de norske black metal-bandene Gehenna og Forlorn.
== Diskografi ==
=== Gehenna ===
Malice (Our Third Spell) (Studioalbum, 1996)
Deadlights (EP, 1998)
Adimiron Black (Studioalbum, 1998)
Murder (Studioalbum, 2000)
=== 122 Stab Wounds ===
The Deity of Perversion (Studioalbum, 1996)
=== The Deviant ===
Intimate Skinning (Demo, 2004)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Frode Sivertsen på Discogs
(no) Frode Sivertsen på Rockipedia | Norsk | 4,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Unleash_the_Fury | 2023-02-04 | Unleash the Fury | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2005', 'Kategori:Yngwie Malmsteen-album'] | Unleash the Fury er et studioalbum av gitaristen Yngwie Malmsteen utgitt 26. juli 2005.
Navnet på albumet er tatt fra en hendelse da bandet satt på et fly til Tokyo. Malmsteen hadde vært uhøflig og full og fikk et glass vann kastet på seg av en kvinnelig medpassasjer. Malmsteen ble rasende og skrek blant annet «You've released the fucking fury». Hendelsen ble tatt opp på bånd.
| Unleash the Fury er et studioalbum av gitaristen Yngwie Malmsteen utgitt 26. juli 2005.
Navnet på albumet er tatt fra en hendelse da bandet satt på et fly til Tokyo. Malmsteen hadde vært uhøflig og full og fikk et glass vann kastet på seg av en kvinnelig medpassasjer. Malmsteen ble rasende og skrek blant annet «You've released the fucking fury». Hendelsen ble tatt opp på bånd.
== Sporliste ==
Alle sangene er skrevet av Yngwie Malmsteen.
«Locked & Loaded» – 3:46
«Revolution» – 4:17
«Cracking the Whip» – 3:50
«Winds of War (Invasion)» – 5:05
«Crown of Thorns» – 4:24
«The Bogeyman» – 3:57
«Beauty and a Beast» – 3:18
«Fuguetta» – 1:01
«Cherokee Warrior» – 5:29
«Guardian Angel» – 3:20
«Let the Good Times Roll» – 4:03
«Revelation (Drinking with the Devil)» – 5:38
«Magic and Mayhem» – 4:39
«Exile» – 3:52
«The Hunt» – 4:20
«Russian Roulette» – 4:10
«Unleash the Fury» – 5:42
«Paraphrase» – 3:49
== Eksterne lenker ==
(en) Unleash the Fury på Discogs
(en) Unleash the Fury på MusicBrainz
(en) Unleash the Fury på Spotify
(en) Unleash the Fury på AllMusic | lenke | 4,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Egil_Fosse | 2023-02-04 | Jan Egil Fosse | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. september', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 8. august', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Gehenna-medlemmer', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske black metal-musikere', 'Kategori:Norske death metal-musikere', 'Kategori:Norske trommeslagere', 'Kategori:Norske viking metal-musikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Jan Egil Fosse (født 8. august 1975, død 4. september 2018), også kjent under artistnavnet «Blod», var en norsk trommeslager. Han spilte blant annet i de norske black metal-bandene Gehenna og Forlorn.
| Jan Egil Fosse (født 8. august 1975, død 4. september 2018), også kjent under artistnavnet «Blod», var en norsk trommeslager. Han spilte blant annet i de norske black metal-bandene Gehenna og Forlorn.
== Diskografi ==
=== Gehenna ===
Deadlights (EP, 1998)
Adimiron Black (Studioalbum, 1998)
Murder (Studioalbum, 2000)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jan Egil Fosse på Discogs | Jan Egil Fosse (født 8. august 1975, død 4. | 4,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Josef_Ingmar_Vedhugnes | 2023-02-04 | Josef Ingmar Vedhugnes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 3. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sametingspolitikere fra Ap', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Josef Ingmar Vedhugnes (født 3. oktober 1948 i Igeldas i Porsanger, død 18. mai 2018 i Hammerfest) var en norsk politiker.
Han satt på Sametinget for Arbeiderpartiet i perioden 2005-2009, for Porsanger valgkrets. Han var også innvalgt i periodene 1997-2001 og 2001-2005.
Tidligere var han bl.a. leder i Samisk språkråd.
| Josef Ingmar Vedhugnes (født 3. oktober 1948 i Igeldas i Porsanger, død 18. mai 2018 i Hammerfest) var en norsk politiker.
Han satt på Sametinget for Arbeiderpartiet i perioden 2005-2009, for Porsanger valgkrets. Han var også innvalgt i periodene 1997-2001 og 2001-2005.
Tidligere var han bl.a. leder i Samisk språkråd.
== Referanser ==
== Kilder ==
Odd Mathis Hætta: Sametinget i navn og tall : Høsten 1989 - høsten 1993
Odd Mathis Hætta: Sametinget i navn og tall : Høsten 1997 - høsten 2001
Odd Mathis Hætta: Sametinget i navn og tall : Høsten 2001 - høsten 2005
== Eksterne lenker ==
Profil på Sametinget | Josef Ingmar Vedhugnes (født 3. oktober 1948 i Igeldas i Porsanger, død 18. | 4,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Igman-Olympiabakkene | 2023-02-04 | Igman-Olympiabakkene | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hoppbakker brukt i OL', 'Kategori:Hoppbakker i Bosnia-Hercegovina', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vinter-OL 1984'] | Igman-Olympiabakkene er et skihoppanlegg ved Sarajevo i Bosnia-Hercegovina. Anlegget ligger i hellingen til fjellet Igman, og ble brukt under OL i Sarajevo i 1984. Anlegget består av to hoppbakker med K-punkt 112 og 90 meter. Disse hoppbakkene var og er de største i Bosnia-Hercegovina, men er ikke i bruk i dag.
Byggingen av bakkene startet 1. juni 1981, og anlegget sto ferdig 1. desember 1982. Etter OL er det ikke blitt arrangert internasjonale konkurranser i anlegget, og hoppbakkene er blitt stående å forfalle. De skal også ha fått skader under Bosnia-krigen.
Bakkerekorden i K112-bakken er 116 meter, satt av Matti Nykänen (1963-2019) (Finland) under OL 18. februar 1984. I K90-bakken er rekorden 95 meter, satt av Primož Ulaga (Jugoslavia) i prøve-OL 12. februar 1983. Under OL hadde Matti Nykänen det lengste hoppet, 91 meter, den 12. februar 1984.
| Igman-Olympiabakkene er et skihoppanlegg ved Sarajevo i Bosnia-Hercegovina. Anlegget ligger i hellingen til fjellet Igman, og ble brukt under OL i Sarajevo i 1984. Anlegget består av to hoppbakker med K-punkt 112 og 90 meter. Disse hoppbakkene var og er de største i Bosnia-Hercegovina, men er ikke i bruk i dag.
Byggingen av bakkene startet 1. juni 1981, og anlegget sto ferdig 1. desember 1982. Etter OL er det ikke blitt arrangert internasjonale konkurranser i anlegget, og hoppbakkene er blitt stående å forfalle. De skal også ha fått skader under Bosnia-krigen.
Bakkerekorden i K112-bakken er 116 meter, satt av Matti Nykänen (1963-2019) (Finland) under OL 18. februar 1984. I K90-bakken er rekorden 95 meter, satt av Primož Ulaga (Jugoslavia) i prøve-OL 12. februar 1983. Under OL hadde Matti Nykänen det lengste hoppet, 91 meter, den 12. februar 1984.
== Viktige renn ==
== Kilder ==
Skisprungschanzen-Archiv: Sarajevo (besøkt 21. juli 2011)
Offisiell rapport for vinter-OL 1984 (s. 107)
Adam Kwieciński: Resultater (besøkt 22. juni 2015) | Igman ved Sarajevo | 4,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Black_Seared_Heart_(demo) | 2023-02-04 | Black Seared Heart (demo) | ['Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gehenna-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1993'] | Black Seared Heart er den første demoen til det norske black metal bandet Gehenna.
| Black Seared Heart er den første demoen til det norske black metal bandet Gehenna.
== Sporliste ==
«Intro» (0:46)
«Two Demons Eight Spirits» (2:30)
«Black Seared Heart» (3:44)
«Angelwings and Ravenclaws» (2:41)
«The Chariots That Carried Her to the Grave» (5:30)
«Outro I» (2:31)
«Outro II» (0:38)
== Artister ==
== Eksterne lenker ==
(en) Black Seared Heart på Discogs | Black Seared Heart er den første demoen til det norske black metal bandet Gehenna. | 4,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samisk_spr%C3%A5kr%C3%A5d | 2023-02-04 | Samisk språkråd | ['Kategori:Sametinget (Norge)', 'Kategori:Samiske språk', 'Kategori:Tidligere norske statlige myndigheter'] | Samisk språkråd (sam. Sámi giellaráđđi) var et organ for normering av de samiske skriftspråkene i Norge. Språkrådet bestod av fem representanter for nordsamene, en for lulesamene og en for sørsamene.
Det ble, sammen en del andre samiske råd, lagt inn under Sametinget i 2002, reorganisert under namnet Sametingets språkavdeling (Sámi giellaossodat). Leder for Sametingets språkavdeling er Anne Britt Hætta. | Samisk språkråd (sam. Sámi giellaráđđi) var et organ for normering av de samiske skriftspråkene i Norge. Språkrådet bestod av fem representanter for nordsamene, en for lulesamene og en for sørsamene.
Det ble, sammen en del andre samiske råd, lagt inn under Sametinget i 2002, reorganisert under namnet Sametingets språkavdeling (Sámi giellaossodat). Leder for Sametingets språkavdeling er Anne Britt Hætta. | Samisk språkråd (sam. Sámi giellaráđđi) var et organ for normering av de samiske skriftspråkene i Norge. | 4,399 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.