url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen | 2023-02-04 | FA-cupen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871'] | FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
| FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London.
Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.
== Tidligere vinnere av FA-cupen ==
Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.
Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset.
=== Resultater fra samtlige finaler ===
Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | England Wales | 200,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Teofilos_(Lukas) | 2023-02-04 | Teofilos (Lukas) | ['Kategori:Apostlenes gjerninger', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibelske personer', 'Kategori:Lukasevangeliet'] | Teofilos eller Theophilos er i Det nye testamente adressat for evangeliet etter Lukas (jfr 1,3-4) og for Apostlenes gjerninger (Apg 1,1).
Hvem dette er, har det vært spekulert over. Blant forklaringene finner man dem som heller til at den var en jøde bosatt i Alexandria, en romersk embedsmann (noen nevner da Titus Flavius Sabinus), en jødisk prest, en advokat i Roma, eller at det ikke var en person i det hele tatt men et litterært grep hvorved Lukas henvender seg til ikke-jøder.
Det greske ordet Teofilos betyr «Guds venn» eventuelt «venn av Gud», og det kan således også være et tilnavn - skjønt det ikke utelukker noen av de ovennevnte spekulasjonene.
| Teofilos eller Theophilos er i Det nye testamente adressat for evangeliet etter Lukas (jfr 1,3-4) og for Apostlenes gjerninger (Apg 1,1).
Hvem dette er, har det vært spekulert over. Blant forklaringene finner man dem som heller til at den var en jøde bosatt i Alexandria, en romersk embedsmann (noen nevner da Titus Flavius Sabinus), en jødisk prest, en advokat i Roma, eller at det ikke var en person i det hele tatt men et litterært grep hvorved Lukas henvender seg til ikke-jøder.
Det greske ordet Teofilos betyr «Guds venn» eventuelt «venn av Gud», og det kan således også være et tilnavn - skjønt det ikke utelukker noen av de ovennevnte spekulasjonene.
== En av argumentasjonstrekkene ==
I Lukasevangeliet blir han tiltalt som «ærede Teofilos» (κράτιστε Θεόφιλε). Dette er en tiltale som er mer spesifikk enn det den kan synes på norsk: Den var ellers benyttet skriftlig og muntlig overfor romerske keisere, senatorer, riddere og prokuratorer, som i Bibelen for eksempel for Felix i Apg 23,26 og for Festus i Apg 26,25. Dermed er det mulig å anta at Theophilos var en fornem mann.Av den omstendighet at han vare tiltales slik i Lukasevangeliet og at det i Apostlenes gjerninger mer enkelt står «o Theophilos» (ὦ Θεόφιλε), er det enkelte eksegeter som antar at Teofilos har omvendt seg til den kristne tro mellom tiden da evangeliet hadde funnet sin form og apostelgjerningene tilkomst. Men man kan også tenke seg at etter som evangelium og apostelhistorie på sett og vis er del av ett og samme forfatterprosjekt, har forfatteren latt være å gjenta ærbødighetsformenen når den først var benyttet (unnagjort).Teofilos nevnes i Bibelen bare av forfatteren Lukas. I pseudoklementinene er det imidlertid nevnt at det i Antiokia bodde en Teofilos, som var høyere ansett enn byens mektigste menn, og at han hadde stilt sin portikus til rådighet for Peter som prekelokale.Vedrørende Teofilos' herkomst fremfører bibelteologen Fritz Rienecker at Lukas åpenbart forutsetter allerede kjent for sin adressat området Søritalia til Roma og Sicilia. Likeså en beskrevet reise fra Antiokia til Kypros og gjennom Lilleasia til Troas er beskrevet slik at man kan tillate seg å anta at Teofilos var kjent med (og på?) disse steder. På den annen side beskriver Lukas meget detaljert skikker og lokale forhold i Judea, Kreta, Makedonia og Athen, som adressaten - Teofilos - til synes ikke var kjent med.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Christoph Heil, in Zusammenarbeit mit Thomas Klampfl: Theophilos (Lk 1,3; Apg 1,1), in: „Licht zur Erleuchtung
der Heiden und Herrlichkeit für dein Volk Israel“. Studien zum lukanischen Doppelwerk (Bonner Biblische Beiträge 151), hg.v. Christoph Gregor Müller, Hamburg 2005, 7–28. | Teofilos eller Theophilos er i Det nye testamente adressat for evangeliet etter Lukas (jfr 1,3-4) og for Apostlenes gjerninger (Apg 1,1). | 200,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Tipping | 2023-02-04 | Norsk Tipping | ['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Norsk Tipping', 'Kategori:Selskaper etablert i 1948'] | Norsk Tipping AS er et heleid statlig aksjeselskap underlagt Kulturdepartementet. Selskapet ble stiftet i 1947 og har hovedkontor på Hamar.
Norsk Tipping har statlig, nasjonalt monopol på en rekke pengespill, og Kulturdepartementet avgjør selskapets spilleregler og hvor stor andel av innsatsbeløpet som skal gå til gevinster. Selskapets overskudd, de såkalte spillemidlene, fordeles i dag mellom idrett, kultur og humanitære formål. Midlene til idrettsformål fordeles av regjeringen, mens midler til kulturformål fordeles med to tredeler av Stortinget og en tredel av regjeringen. Gjennom Grasrotandelen kan i tillegg den enkelte spilleren gi et beløp tilsvarende 7 prosent av egen innsats til en lokal klubb eller forening.
Selv om selskapets overskudd sørger for grunnleggende finansiering av deler av frivillig virksomhet i Norge, er det selskapets sosialpolitiske formål som er det viktigste. Dette er regulert gjennom Lov om pengespill, der § 1 slår fast følgende:
(…) «Loven skal sikre at pengespill avholdes i betryggende former under offentlig kontroll, med sikte på å forebygge negative konsekvenser av pengespill, samtidig som det legges til rette for at overskuddet fra spillene kan gå til formål som nevnt i § 10.»
Norsk Tippings enerett er begrunnet med at pengespill har potensial til å skape sosiale problemer for kundene, og det har vært bred politisk enighet om at sterk statlig regulering av pengespill er nødvendig av forbrukervern-hensyn. Eneretten er oppe til diskusjon med jevne mellomrom og flere partier har tatt til orde for å slippe til flere aktører, f.eks. gjennom lisensiering. Lotteritilsynet har i en utredning 2015 konkludert med at enerettsmodellen trolig er den beste for å forebygge pengespill-problemer, mens en annen statlig utredning konkluderer med at det neppe blir mer penger til overskuddsformålene ved en liberalisering av markedet. En utredning finansiert av den private spillbransjen hevder det motsatte. I desember 2016 la regjeringen fram stortingsmeldingen «Alt å vinne». Der konkluderte Regjeringen med at enerettsmodellen skal videreføres.
| Norsk Tipping AS er et heleid statlig aksjeselskap underlagt Kulturdepartementet. Selskapet ble stiftet i 1947 og har hovedkontor på Hamar.
Norsk Tipping har statlig, nasjonalt monopol på en rekke pengespill, og Kulturdepartementet avgjør selskapets spilleregler og hvor stor andel av innsatsbeløpet som skal gå til gevinster. Selskapets overskudd, de såkalte spillemidlene, fordeles i dag mellom idrett, kultur og humanitære formål. Midlene til idrettsformål fordeles av regjeringen, mens midler til kulturformål fordeles med to tredeler av Stortinget og en tredel av regjeringen. Gjennom Grasrotandelen kan i tillegg den enkelte spilleren gi et beløp tilsvarende 7 prosent av egen innsats til en lokal klubb eller forening.
Selv om selskapets overskudd sørger for grunnleggende finansiering av deler av frivillig virksomhet i Norge, er det selskapets sosialpolitiske formål som er det viktigste. Dette er regulert gjennom Lov om pengespill, der § 1 slår fast følgende:
(…) «Loven skal sikre at pengespill avholdes i betryggende former under offentlig kontroll, med sikte på å forebygge negative konsekvenser av pengespill, samtidig som det legges til rette for at overskuddet fra spillene kan gå til formål som nevnt i § 10.»
Norsk Tippings enerett er begrunnet med at pengespill har potensial til å skape sosiale problemer for kundene, og det har vært bred politisk enighet om at sterk statlig regulering av pengespill er nødvendig av forbrukervern-hensyn. Eneretten er oppe til diskusjon med jevne mellomrom og flere partier har tatt til orde for å slippe til flere aktører, f.eks. gjennom lisensiering. Lotteritilsynet har i en utredning 2015 konkludert med at enerettsmodellen trolig er den beste for å forebygge pengespill-problemer, mens en annen statlig utredning konkluderer med at det neppe blir mer penger til overskuddsformålene ved en liberalisering av markedet. En utredning finansiert av den private spillbransjen hevder det motsatte. I desember 2016 la regjeringen fram stortingsmeldingen «Alt å vinne». Der konkluderte Regjeringen med at enerettsmodellen skal videreføres.
== Historie ==
I England ble profesjonell fotball innført i 1882, og den engelske liga ble startet i 1888. Det la grunnlaget for de første private, engelske tippeselskapene. Organisert spilling på idrett begynte i Skandinavia i 1920-årene, og de første illegale tippeselskapene spredte seg fra Sverige til Norge. Som motvekt mot dette ble det i Sverige i 1934 etablert et offentlig tippeselskap – hvoretter en del av de illegale selskapene flyttet seg til Norge.
I 1935 ble ideen lansert om å opprette et legalt tippeselskap under statlig kontroll i Norge, men forslaget ble nedstemt i 1937. Først i 1941 ble Det Norske Tippeselskap startet – av det daværende Departement for arbeidstjeneste og idrett. Men NS-tiltaket ble boikottet og måtte innstille allerede i 1944. Straks etter frigjøringen ble tanken tatt opp igjen, denne gang av Norges Idrettsforbund. Forslaget ble vedtatt, og 24. oktober 1946 ble Norsk Tipping dannet. Virksomheten ble startet i ei brakke fra krigens dager ved Nedre Smestad Dam i Oslo, men ble besluttet flyttet til Hamar i september 1962 av Finansdepartementets «Utvalg til behandling av spørsmålets om utflytting av statsinstitusjoner fra Oslo». Flyttingen ble gjennomført i 1975.
Lørdag 13. mars 1948 var det klart for den første spilleomgangen, med tolv engelske kamper på kupongen. Rekkeprisen var 25 øre og omsetningen stoppet på 52 892,50 kroner. En av kampene ble ikke spilt, så det ble utbetaling på elleve, ti og ni rette. Premien for elleve rette var 4 407 kroner. Omsetningen økte jevnt, fra vel 18 millioner i selskapets første driftsår til 96 millioner etter ti års drift.
Selskapets internettsider ble lansert i januar 1999, med resultatservice og daglig oppdatert informasjon for spillere og andre interesserte. Etter å ha testet løsningen i et drøyt år, åpnet Norsk Tipping i mai 2002 for spill via Internett. Man benytter en egenutviklet smartkortteknologi for identifikasjon av spillere. Fra oktober 2005 er smartkortteknologien tatt i bruk også for kundene som spiller hos kommisjonær. Kundene får dermed tilgang til sine spill og premier både hos kommisjonær og via elektroniske kanaler. Fra nyttår 2006 har selskapet permanent konsesjon for formidling av de fleste av spillene via mobiltelefon, og i november 2005 åpnet selskapet denne muligheten.
Den 12. juni 2003 vedtok Stortinget å gi Norsk Tipping enerett til å drive spilleautomater i Norge fra 2006. Driften av de nye automatene kom i gang i løpet av 2008.
Fra en omsetning på vel 37 millioner kroner i selskapets første hele driftsår i 1949, passerte Norsk Tipping 2 milliarder kroner i samlet årsomsetning i 1986, 3 milliarder i 1988 og 4 milliarder i 1991. I 2013 var selskapets brutto omsetning mer enn 21 milliarder kroner.
Den 24. november 2009 ble Lars Sponheim utnevnt til styreleder av Kulturdepartementet, dette på grunn av at Sigbjørn Johnsen ble utnevnt til ny finansminister. Sponheim satt som styreleder til generalforsamlingen i 2015, da Linda Bernander Silseth overtok.
Den 10. februar 2011 ble det innført 18-årsgrense på alle spill hos Norsk Tipping. Fra 3. oktober 2016 er det innført tapsgrenser på tvers av alle spill, og en maksimal tapsgrense på 20.000 kroner på en måned.
Torbjørn Almlid overtok som direktør i Norsk Tipping fra 1. januar 2009. Han ble etterfulgt av Åsne Havnelid, som overtok som adm. dir. 3. oktober 2016. Thor Gjermund Eriksen overtok som adm. dir. fra 12. september 2022.
== Overskudd ==
Hele Norsk Tippings overskudd går til formål som idrett, kultur og frivillige, humanitære organisasjoner. Pengene fordeles av regjeringen og kulturdepartementet etter en fordelingsnøkkel som er lovfestet i Lov om pengespill. Denne nøkkelen, den såkalte tippenøkkelen, har vært endret flere ganger, og per 2015 får idretten 64 %, kultur 18 % og humanitære, frivillige organisasjoner 18 %. Før fordeling etter denne nøkkelen, trekkes 6,4 prosent som går til helse- og rehabiliteringsformål (Stiftelsen Dam). I tillegg fordeles overskuddet fra Belago (spillterminaler i bingohaller) til bingohallenes overskuddsformål. Grasrotandelen gir den enkelte kunde mulighet til å fordele noe av overskuddet. Denne ordningen gir den enkelte spillere mulighet til å fordele et beløp tilsvarende sju prosent av egen spill-innsats til en lokal klubb eller forening som spilleren selv velger. Denne fordelingen går ikke utover spillerens innsats eller eventuelle premier.
== Betalingsforbudet ==
Den 1. juni 2010 innførte Norge et forbud mot pengetransaksjoner mellom norske banker og enhver form for utenlandske spillselskaper. Norge er det eneste landet i Europa som har innført et betalingsforbud, et forbud som krever norske banker og kredittinstitusjoner å stenge all form for overføring til utenlandske konkurrenter av Norsk Tipping og Norsk Rikstoto. Noen av de utenlandske spillselskapene har dog løsninger som gjør at det fortsatt er mulig for nordmenn å spille hos dem.Den 7. mai 2018 vedtok Stortinget å begrense norske spilleres tilgang til utenlandske spilleselskaper på nettet. Tiltaket har som mål å beskytte Norsk Tipping fra utenlandsk konkurranse. Allikevel er det mange som tror det kun er et spørsmål om tid før monopolet avvikles. Dette har nå skjedd både i Sverige og Danmark som før hadde tilsvarende ordninger. Ved å tillate konkurranse, og innvilge private aktører lisens til å operer fullt lovlig i Norge vil man kunne skattlegge nordmenns spilleutgifter som nå forsvinner til selskaper med lisens fra andre land, som for eksempel Malta.. Offentlige utredninger viser imidlertid at det totalt sett neppe blir mer penger til formålene ved en slik modell.
== Nettbaserte spill ==
I 2012, fikk Norsk Tipping i oppdrag fra Kulturdepartementet å lansere nettbaserte spill for å kanalisere nordmenns spillelyst inn i tryggere omgivelser. Ettersom uregulerte spillselskaper omsetter for milliarder av kroner hvert år, er ambisjonen å tilby samme typer spill, men i trygge rammer og begrensninger. I tillegg går overskuddet til gode formål som Norsk Tippings øvrige inntekter.
Nettsatsingen forøvrig består av et stort spillutvalg, og inkluderer blant annet følgende kategorier:
Hjulspill
Bordspill
Video Poker
Lotterier
Sport
Flax
Bingoria
== KongKasino ==
2016 ble Norsk Tippings casinosatsning KongKasino lansert. Her finnes ca 350 casinospill med spilleautomater och varianter av de klassiske bordsspillene som Blackjack og Roulette. De forskjellige spillene er kategorisert i Hjulspill, Bordsspill, Spill med Jackpot og Alle spill. Noterbart er at det ikke finnes et live casino. De har brukt spill fra spillerutviklerne NetEnt, PushGaming og IGT.
== Styre ==
Styreledere
Sigmund Thue (1997–2008)
Sigbjørn Johnsen (2008–2009)
Lars Sponheim (2009–2015)
Linda Bernander Silseth (2015–)Styret for Norsk Tipping fra 2022:
Linda Bernander Silseth (leder)
Per Olav Monseth (nestleder)
Linda Wøllestad Westbye
Aysegül Cin
Dag Westby
Per Øivind Skard
Thomas Breen
Linda Reinhardsen Frisvold
== Spill ==
Norsk Tipping har følgende spill:
Tipping
Oddsen
Lotto
Vikinglotto
Joker
Extra
Flax-lodd
Keno
Multix (spillterminaler)
Eurojackpot
Belago (spillterminaler)
Nabolaget
FantasyTidligere spillMåltips
Pengelotteriet
== Se også ==
Det Norske Pengelotteriet
Norsk Rikstoto
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norsk Tipping A/S 1948 - 1973 : I idrettens og vitenskapens tjeneste, redaksjon Leif K. Nilsen og Odvar Moen. Oslo 1973.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Nabolaget er et spill arrangert av Norsk Tipping. Bare registrerte spillere bosatt i Norge kan delta, siden vinnernes adresse ifølge folkeregistret er avgjørende for fordeling av gevinster. | 200,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Concord_Rangers_FC | 2023-02-04 | Concord Rangers FC | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag i England'] | Concord Rangers F.C. er en engelsk fotballklubb fra Canvey Island i Essex, England som spiller i Conference South. Klubben ble stiftet i 1966, og spilte en sesong uten et klubbnavn. «The Beach Boys», som er kallenavnet til Concord Rangers, har siden 1985 spilt hjemmekampene sine på The Aspect Arena i Convey Island.
| Concord Rangers F.C. er en engelsk fotballklubb fra Canvey Island i Essex, England som spiller i Conference South. Klubben ble stiftet i 1966, og spilte en sesong uten et klubbnavn. «The Beach Boys», som er kallenavnet til Concord Rangers, har siden 1985 spilt hjemmekampene sine på The Aspect Arena i Convey Island.
== Historie ==
Concord Rangers F.C har aldri vært høyere enn Conference South i det engelske ligasystemet, men klubben har en rekke titler i lokale cup-turneringer og ligaer.
=== Oppstarten ===
Albert Lant fikk jobben som klubbens første manager i 1967. Concord Rangers spilte denne sesongen i Thundermite Boys Football League.
I 1979 vant klubben Essex Sunday Junior Trophy etter en 4-0 seier mot Bishops Park fra Brentwood. I den samme sesongen deltok klubben i Mid Essex League.
Etter flere år uten en fast hjemmebane, sikret klubben sammen med Jack Smith ett landområde på Thames Road sentralt i Canvey Island i 1985. Sammen med en rekke frivillige bygget klubben en fotballbane og klubbhus.
=== Deltakelse på nivå 9 ===
I 1991 deltok Concord Rangers for første gang på det niende nivået i det engelske ligasystemet. Den første cuptriumfen kom i 1997 da Ford United ble slått 1-0 i Essex Senior League Cup. I sesongen 1997-98 vant Concord Rangers Essex Senior League for første gang, men ett opprykk var ikke økonomisk mulig for klubben.
Etter en periode på noen år uten titler, kom Concord Rangers på andreplass i Essex Senior League i 2002-03. Sesongen som fulgte endte med seier i Essex Senior League. Heller ikke etter denne sesongen hadde klubben økonomisk mulighet til opprykk.
=== Opprykk ===
I 2007-08 sesongen vant Concord Rangers nok en gang Essex Senior League og klubben rykket opp til Ryman League Division 1 North, nivå 8 i det engelske ligasystemet.
På tross av å være et nyopprykket lag vist Concord Rangers god form gjennom hele sesongen og sikret seg playoff-plass. Semifinalen endte med 1-0 seier mot East Thurrock United. Playoff-finalen endte med en nervepirrende 4-5 tap på straffespark mot Waltham Abbey.
Sesongen 2009-10 var nok en god sesong for The Beach Boys. De vant playoff-finalen mot Enfield Town 3-1, og rykket opp til Ryman Premier Division.
=== Overlevelse og opprykkskamp ===
På tross av lave forventninger foran sesongen, gjorde Concord Rangers en god innsats i ligaen. Sesongen 2010-11 endte med en 8.-plass, to poeng utenfor playoff. Den påfølgende sesongen ble ødelagt av en rekke skader på viktige spillere, og klubben endte på 14.-plass.
Den tredje sesongen på nivå 8 skulle vise seg å bli den mest suksessfulle sesongen i klubbens historie. Etter en svak start på sesongen jobbet laget seg oppover på tabellen. Etter å ha sikret en playoff-plass og finaleplass i Ryman League Cup, sikret klubben seg seier i cupen og opprykk til Conference South.
=== Klubbens beste sesong ===
Sesongen 2013-14 var klubbens første sesong i Conference South og nok en gang gjorde laget en god innsats i ligaen. Concord Rangers endte på 9.-plass og vant i tillegg Essex Senior Cup etter å ha vunnet mot Braintree Town i finalen.
== Stadion ==
Concord Rangers spiller sine hjemmekamper på Thames Road (The Aspect Arena etter sponsoravtale) på Canvey Island i Essex, England. Thames Road har en publikumskapasitet på 3250.
== Meritter ==
Essex Senior League Cup
Vinner 2013-14
Isthmian League Premier Division
Playoff-vinner 2012-13
Isthmian League Division One North
2.-plass 2009-10
Essex Senior League
Vinner 1997-98, 2003-04, 2007-08
2.-plass 2002-03
Essex Intermediate League
Vinner 1990-91
== Referanser == | Concord Rangers F.C. | 200,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albano_Sant%E2%80%99Alessandro | 2023-02-04 | Albano Sant’Alessandro | ['Kategori:45°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i provinsen Bergamo', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Albano Sant'Alessandro er en kommune i provinsen Bergamo i Lombardia i Italia.
Våpenskjoldet til Albano Sant'Alessandro viser en sølvstjerne på gult til venstre og en gyllen soldat (Alexander av Bergamo) på rød til høyre.
| Albano Sant'Alessandro er en kommune i provinsen Bergamo i Lombardia i Italia.
Våpenskjoldet til Albano Sant'Alessandro viser en sølvstjerne på gult til venstre og en gyllen soldat (Alexander av Bergamo) på rød til høyre.
== Befolkningsutvikling ==
Tall fra ISTAT
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Albano Sant'Alessandro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albano Sant'Alessandro – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Albano Sant'Alessandro
Ciriguarda.info: Nettside laget av personer fra Albano Sant'Alessandro | Albano Sant'Alessandro er en kommune i provinsen Bergamo i Lombardia i Italia. | 200,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musette_(obo) | 2023-02-04 | Musette (obo) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Treblåseinstrumenter'] | Musette eller pikkoloobo er en variant av obo i D, Ess, F eller G. Den er kortere enn en vanlig obo og derfor stemt høyere.
I barokken var D og Ess-musetter et moteinstrument som framfor alt ble tilvirket i Paris. Senere falt instrumentet stort sett i glemsel, men en G-versjon ble framstilt og anvendt på 1800-tallet for å imitere klangen til great Highland pipes. På 1800-tallet og i 1930-årene ble det gjort forsøk på å gjeninnføre de gamle Ess-stemte instrumentene, men forsøkene mislyktes.
I andre halvdel av 1900-tallet tok interessen seg opp igjen og nyere komponister som Paolo Renosto og Bruno Maderna har skrevet enkelte verk for instrumentet. Pikkoloobo er tatt i bruk igjen i orkestre for dobbeltrørbladinstrumenter, såkalte bandes de hautbois.
| Musette eller pikkoloobo er en variant av obo i D, Ess, F eller G. Den er kortere enn en vanlig obo og derfor stemt høyere.
I barokken var D og Ess-musetter et moteinstrument som framfor alt ble tilvirket i Paris. Senere falt instrumentet stort sett i glemsel, men en G-versjon ble framstilt og anvendt på 1800-tallet for å imitere klangen til great Highland pipes. På 1800-tallet og i 1930-årene ble det gjort forsøk på å gjeninnføre de gamle Ess-stemte instrumentene, men forsøkene mislyktes.
I andre halvdel av 1900-tallet tok interessen seg opp igjen og nyere komponister som Paolo Renosto og Bruno Maderna har skrevet enkelte verk for instrumentet. Pikkoloobo er tatt i bruk igjen i orkestre for dobbeltrørbladinstrumenter, såkalte bandes de hautbois.
== Litteratur ==
Th. Baker: A Dictionary of Musical Terms. Read books, 2007, ISBN 978-1-4067-6292-1, S. 135. (ettertrykk)
Geoffrey Burgess, Bruce Haynes: The Oboe. Yale University Press, 2004, ISBN 0-300-09317-9, s. 188 (Geoffrey Burgess, Bruce Haynes: The Oboe, Yale University Press, 2004, ISBN 0-300-09317-9, s. 188)
Piccolo Oboe (in F), F.Loree, Paris | Musette eller pikkoloobo er en variant av obo i D, Ess, F eller G. Den er kortere enn en vanlig obo og derfor stemt høyere. | 200,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VEKA | 2023-02-04 | VEKA | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kultur i Volda', 'Kategori:Studentkultur i Norge'] | VEKA er en studentfestival i Volda arrangert av Studentsamfunnet i Volda. Festivalen ble for første gang arrangert i 1985, og siden da har Vekerevyen, skidag, åpen mic, Vekekviss og konserter vært faste innslag. Frem til 2010 ble festivalen arrangert på høsten, fra 2011 har den blitt arrangert i februar. VEKA drives av frivillige fra Studentsamfunnet i Volda.
| VEKA er en studentfestival i Volda arrangert av Studentsamfunnet i Volda. Festivalen ble for første gang arrangert i 1985, og siden da har Vekerevyen, skidag, åpen mic, Vekekviss og konserter vært faste innslag. Frem til 2010 ble festivalen arrangert på høsten, fra 2011 har den blitt arrangert i februar. VEKA drives av frivillige fra Studentsamfunnet i Volda.
== Artister == | VEKA er en studentfestival i Volda arrangert av Studentsamfunnet i Volda. Festivalen ble for første gang arrangert i 1985, og siden da har Vekerevyen, skidag, åpen mic, Vekekviss og konserter vært faste innslag. | 200,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/National_Highways | 2023-02-04 | National Highways | ['Kategori:2°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske selskaper med offentlig eierskap', 'Kategori:Britiske transportselskaper', 'Kategori:Etableringer i 2015', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veiselskaper'] | National Highways, tidligere Highways England, er et britisk statlig selskap som ble opprettet i april 2015 gjennom en omdannelse av Englands offentlige veivesen, Highways Agency. Etableringen av selskapet ble kunngjort av den britiske regjeringen 27. juni 2013.Selskapet er underlagt Department for Transport, mens Office of Rail and Road har ansvar for tilsyn med stamveinettet.
| National Highways, tidligere Highways England, er et britisk statlig selskap som ble opprettet i april 2015 gjennom en omdannelse av Englands offentlige veivesen, Highways Agency. Etableringen av selskapet ble kunngjort av den britiske regjeringen 27. juni 2013.Selskapet er underlagt Department for Transport, mens Office of Rail and Road har ansvar for tilsyn med stamveinettet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en-GB) Offisielt nettsted | National Highways, tidligere Highways England, er et britisk statlig selskap som ble opprettet i april 2015 gjennom en omdannelse av Englands offentlige veivesen, Highways Agency.Newly-named Highways England to save £1. | 200,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liguster | 2023-02-04 | Liguster | ['Kategori:Arter som tidligere har stått på norsk rødliste', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oljetrefamilien', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753'] | Liguster (Ligustrum vulgare) er en plante i oljetrefamilien.
Den er en løvfellende eller halvveis eviggrønn busk som blir én–tre meter høy. Veksten er opprett med tette grener. Barken er glatt og gråaktig. Bladene er lansettformede, tynne og helrandede med kort stilk. Blomstene er hvite og sitter i tette kjegleformede blomsterstander; de har en kvalm lukt som minner om blomstene hos rogn. Bærene er svarte og giftige.
Liguster vokser i skogkanter, kratt, hekker og vegkanter. Den er utbredt i Europa, Marokko, Tyrkia, Transkaukasia og Nord-Iran. Mot nord finnes den til Irland, Skottland, sørøst i Norge og Bohuslän og nordre Halland i Sverige. Arten forekommer ikke naturlig i Danmark og Nord-Tyskland, så de isolerte norske og svenske forekomstene må være relikter fra en periode med varmere klima.
I Norge finnes liguster opprinnelig kun omkring midtre og ytre Oslofjorden fra Hvaler og Moss til Tjøme og Hurum og kanskje til nedre Grenland. Den er vanlig dyrket i hager, der den blant annet brukes til klipte hekker, og finnes forvillet andre steder i Sør-Norge.Når liguster plantes i andre verdensdeler, fører toleransen for ulike vekstforhold og den rike fruktproduksjonen der frøene spres med fugler, til at planten kan fortrenge naturlig vegetasjon. Den regnes som en invaderende art i Canada, USA, Argentina, sørlige Brasil, Australia og New Zealand.
| Liguster (Ligustrum vulgare) er en plante i oljetrefamilien.
Den er en løvfellende eller halvveis eviggrønn busk som blir én–tre meter høy. Veksten er opprett med tette grener. Barken er glatt og gråaktig. Bladene er lansettformede, tynne og helrandede med kort stilk. Blomstene er hvite og sitter i tette kjegleformede blomsterstander; de har en kvalm lukt som minner om blomstene hos rogn. Bærene er svarte og giftige.
Liguster vokser i skogkanter, kratt, hekker og vegkanter. Den er utbredt i Europa, Marokko, Tyrkia, Transkaukasia og Nord-Iran. Mot nord finnes den til Irland, Skottland, sørøst i Norge og Bohuslän og nordre Halland i Sverige. Arten forekommer ikke naturlig i Danmark og Nord-Tyskland, så de isolerte norske og svenske forekomstene må være relikter fra en periode med varmere klima.
I Norge finnes liguster opprinnelig kun omkring midtre og ytre Oslofjorden fra Hvaler og Moss til Tjøme og Hurum og kanskje til nedre Grenland. Den er vanlig dyrket i hager, der den blant annet brukes til klipte hekker, og finnes forvillet andre steder i Sør-Norge.Når liguster plantes i andre verdensdeler, fører toleransen for ulike vekstforhold og den rike fruktproduksjonen der frøene spres med fugler, til at planten kan fortrenge naturlig vegetasjon. Den regnes som en invaderende art i Canada, USA, Argentina, sørlige Brasil, Australia og New Zealand.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
«Liguster». Den virtuella floran. Besøkt 12. februar 2015.
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 302–303. ISBN 82-512-0355-4. }}
== Eksterne lenker ==
(en) Liguster i Encyclopedia of Life
(en) Liguster i Global Biodiversity Information Facility
(no) Liguster hos Artsdatabanken
(sv) Liguster hos Dyntaxa
(en) Liguster hos ITIS
(en) Liguster hos NCBI
(en) Liguster hos The International Plant Names Index
(en) Liguster hos Tropicos
(en) Kategori:Ligustrum vulgare – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ligustrum vulgare – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ligustrum vulgare – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 200,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volda | 2023-02-04 | Volda | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Volda'] | Volda er en kommune i Møre og Romsdal. Den grenser i nord til Ørsta og Ulstein, i sør til Stad kommune og Stryn, i øst til Stranda og i vest til Vanylven. Det er også grense mot Herøy ved at grensene mellom Volda, Ulstein, Herøy og Vanylven møtes i Rovdefjorden. «Nye» Volda kommune er fra 2020 sammensatt av de tidligere kommunene Volda på Sunnmøre og Hornindal i Nordfjord (Sogn og Fjordane fylke) samt Bjørke og Viddalen grunnkretser fra Ørsta kommune. De to grunnkretsene hadde 105 innbyggere per 1. januar 2019.
Tettsteder i Volda kommune er Volda (6 891 per 1. januar 2022), Mork (476 innb.) og Grodås (480 innb.). Grensen mot Ulstein er i den undersjøiske Eiksundtunnelen.
Grensen mellom daværende Hornindal kommune og Stryn kommune ble 1. januar 2019 justert av regjeringen slik at grenda Maurset i Kjøs krins ble en del av Stryn.
| Volda er en kommune i Møre og Romsdal. Den grenser i nord til Ørsta og Ulstein, i sør til Stad kommune og Stryn, i øst til Stranda og i vest til Vanylven. Det er også grense mot Herøy ved at grensene mellom Volda, Ulstein, Herøy og Vanylven møtes i Rovdefjorden. «Nye» Volda kommune er fra 2020 sammensatt av de tidligere kommunene Volda på Sunnmøre og Hornindal i Nordfjord (Sogn og Fjordane fylke) samt Bjørke og Viddalen grunnkretser fra Ørsta kommune. De to grunnkretsene hadde 105 innbyggere per 1. januar 2019.
Tettsteder i Volda kommune er Volda (6 891 per 1. januar 2022), Mork (476 innb.) og Grodås (480 innb.). Grensen mot Ulstein er i den undersjøiske Eiksundtunnelen.
Grensen mellom daværende Hornindal kommune og Stryn kommune ble 1. januar 2019 justert av regjeringen slik at grenda Maurset i Kjøs krins ble en del av Stryn.
== Næringsveier ==
Kommunesenteret Volda har høgskole, sykehus og høyteknologisk industri. Den offentlige sektoren står særlig sterkt, og andelen av arbeidsstyrken som jobber i den, er over både lands- og fylkesgjennomsnittet.
Brunvollkonsernet, som leverer ulike typer systemer til maritim sektor, har en produksjonsavdeling i Volda. Det er i tillegg flere andre små og mellomstore industribedrifter i kommunen.
Tradisjonelt har landbruk vært en viktig næringsvei, men den sysselsetter en stadig lavere andel av arbeidsstyrken.
=== Media ===
Avisa Møre, som kommer ut i Volda, er Norges eldste lokalavis og Norges nest eldste avis som fremdeles kommer ut, bare slått av Adresseavisen i Trondheim. Norsk Landboeblad var forløperen til dagens avis, og den kom ut i perioden 1810 – 1817. Dette var både det første trykkeriet og den første avisa på landsbygda i Norge og trolig det femte trykkeriet i landet.
Trykkeriet som trykte Norsk Landboeblad, og som i dag utgir avisa Møre, heter Aarflots Prenteverk. Trykkeriet ligger nå i Volda sentrum, men startet opp i bygda Egset, hvor det i dag ligger et museum – Sivert Aarflot-museet – som inneholder gamle trykkerimaskiner fra Aarflots prenteverk.
== Severdigheter ==
På Kleppekleiva ligger Astronomisenteret Kometland.
I Bjørkedalen er båtbyggertradisjonene levende, og publikum kan se båtbyggere i arbeid og få en tur i en kopi av et vikingskip på Bjørkedalsvatnet.
I Dalsfjorden ligger Fyrmuseet, men per februar 2022 har Stiftinga Viti og Kystverket varslet at museumsgjenstandene vil bli fjernet derfra og bli lagret i Ålesund.
I Austefjorden ligger Årsetøy-samlinga, et museum der den gamle bygdekulturen og næringslivet er dokumentert.
I Volda sentrum ligger Volda Bygdetun, Haualeitet, med mange eldre bygninger og utstillingslokale.
På Egset ligger Sivert Aarflot-museet; Sivert Aarflot var grunnleggeren av det første trykkeriet på landsbygda i Norge.
På Grodås ligger Anders Svor Museum, som er viet til billedhuggeren Anders Svor.
== Sport og fritid ==
Det er to skisenter i kommunen; Volda Skisenter og Hornindal skisenter. Flere av bygdelaga har også lysløyper. Det er et godt utvalg av merkede turstier i kommunen, og i Vassbotn er det en ni-hulls golfbane. Volda har og tre fotballbaner, Mork har ei fotballbane og Hornindal har både ei fotballbane og ei friidretts bane
== Årlige arrangement ==
Dei Nynorske Festspela er en festival for nynorsk litteratur og kultur. Festspillarrangementene blir i hovedsak holdt i Ivar Aasen-tunet, men også andre steder i Volda og Ørsta. Programmet består blant annet av opplesninger, litteratursamtaler, språkdebatter, prisutdelinger, konserter og kunstutstillinger. Festspillene arrangeres siste uka i juni.
Den norske dokumentarfilmfestivalen er den største og eldste dokumentarfilmfestivalen i Norge. Festivalen gikk av stabelen for første gang i 1997. Det vises ca. 50–60 filmer under arrangementet. Festivalen arrangeres i slutten av april.
Veka er et arrangement som består av konserter, bokbad, revy, dabatter osv. Arrangementet er ment for både lokalbefolkning og studenter. Veka går over ni dager hver høst og arrangeres av studentmedlemmene av Studentsamfunnet i Volda i samarbeid med Studenthuset Rokken.
X2 er en sport- og musikkfestival i hjerte av Sunnmørsalpene. Andre konkurranser er luftsport (paraglider, akro), longboard, sykling og elvepadling. Arrangementet arrangeres på vårparten i Volda og Ørsta.
== Naturlandskap ==
=== Fjorder ===
Austefjorden
Dalsfjorden
Voldsfjorden
Kilsfjorden
=== Fjell ===
Kvitegga, 1 699 moh.
Jakta, 1588 moh.
Hornindalsrokken, 1 527 moh.
Eidskyrkja, 1 482,5 moh.
Sunndalsnipa, 1 350 moh.
Matøskja, 1 321 moh.
Blåfjellet(Sandhornet), 1 065 moh.
Melshornet, 807 moh
Rotsethornet, 652 moh.
Helgehornet på Mork, Egset, 623 moh.
Lidaveten, 592 moh.
Galten / Heidakollen, 570 moh.
=== Innsjøer ===
Bjørkedalsvatnet
Dinglavatnet
Rotevatnet
Tyssevatnet
Hornindalsvatnet
== Historikk ==
Volda ble etablert som Volda formannskapsdistrikt i 1837. 1. august 1883 ble Ørsta fradelt og etablert som egen kommune. Volda hadde på dette tidspunktet 3 485 innbyggere, mens Ørsta hadde 2 070.
1. januar ble gården Ytrestølen i Ørsta med 13 innbyggere tilbakeført til Volda.
1. juli 1924 ble Dalsfjord fradelt som egen kommune med 960 innbyggere. Volda hadde 4 715 innbyggere etter fradelingen.
1. januar 1964 ble Dalsfjord igjen en del av Volda kommune.
1. januar 2020 ble Volda og Hornindal kommuner slått sammen, samtidig ble grunnkretsen Bjørke og Viddal overført fra Ørsta.
== Politikk ==
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
Arild Iversen (Krf) var ordfører 2011-2015.
== Kommunevåpen ==
Voldas kommunevåpen er en nedvendt sølv pennesplitt på blå bakgrunn. Forslaget til kommunevåpen ble vedtatt i 1987 etter et forslag av Helge Kragset med tittelen "det opplyste bondevelde". Kommunevåpenet utdanning og kunnskap, antagelig med referanse til Voldas historie som skolested og som sentrum for den nynorske skriftkulturen.
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted er Uppheimsplassen i Volda sentrum. I dette området vet man at det har vært aktivitet så lenge Volda har vært bebodd. Dette er et areal på et par mål, omkranset av kirken, den gamle banken og eldre trehus. I 2007 blir plassen opparbeidet til parkområde med gangveier og beplanting. Kunstverket «Tellusegget» av Astrid Eidset Rygh er plassert i glassmonter på området. Dette kunstverket var utgangspunktet for «Jordklodeegget» som var sentralt under åpningen av OL på Lillehammer.
== Tettstedet Volda, og bygdene i kommunen ==
Tettstedet Volda har 6 891 innbyggere per 1. januar 2022 og er det 5. største tettstedet i Møre og Romsdal etter Ålesund, Molde, Kristiansund og Ørsta,.Bjørkedalen
Mork
Lidabygda
Dalsbygd
Dravlaus
Folkestad
Fyrde
Hjartåbygda
Høydalen
Straumshamn
Ulvestadbygda
Hornindalen med tettstedet Grodås
== Kjente voldinger ==
Sivert Aarflot (1759–1817), lærer, lensmann, boktrykker og folkeopplysningsmann
Johannes Barstad (1857–1931) prest, grunnlegger og redaktør av Stille Stunder
Henrik Kaarstad (1865–1927), skolemann, rektor og lokalpolitiker
Rasmus P. Mork (1866–1950), meieripioner
Anders Vassbotn(1868–1944) bonde, dikter og politiker (V), stortingsrepresentant 1913–1930
Oline Vassbotn Drabløs (1894–1989), bunadsforkjemper og bondekvinne
Per Riste (1917–2008), journalist, utenriksredaktør i NRK 1966–1985
Harald Eidheim (1925–2012), professor (sosialantropologi)
Olav Riste (1933–2015), historiker, grunnlegger av Institutt for forsvarsstudier
Oddvar Nes (1938–2016), professor (nordisk språkvitenskap) ved UiB
Harald Haugen (1941–2016), bokhandler
Dag Frøland (1945–2010), revyartist og forfatter, teatersjef
Ingvild Øye (1945–), professor (arkeologi) ved UiB
Knut B. Aarseth (1947–) astronom
Anders Folkestad (1949-), lektor og fagforeningsleder, leder av hovedorganisasjonen Unio 2001–2015
Petter Løvik (1949–2007), stortingsrepresentant (H) 1997–2007
Magnar Åm (1952–), komponist, organist
Beate S. Lech (1974–), jazzvokalist, komponist og tekstforfatter
Håvard B. Øvregård (1975–), leder av Noregs Mållag 2009–2013
Jon Georg Dale (1984–), landbruks- og matminister (FrP) 2015-2018, samferdselsminister 2018–2020
Ørjan Nyland (1990–), fotballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
(en) Volda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Volda i Store norske leksikon | Studentsamfunnet i Volda ble stiftet i 1978 og har i dag det overordna ansvaret for å skaffe frivillige til Studenthuset Rokken. Studentsamfunnet samarbeider tett med ledergruppa på Rokken og drifter huset på kveldstid. | 200,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Garstang | 2023-02-04 | John Garstang | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske arkeologer', 'Kategori:Britiske egyptologer', 'Kategori:Dødsfall 12. september', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 5. mai', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Hettittologer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Blackburn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Garstang (født 5. mai 1876 i Blackburn, død 12. september 1956 i Beirut) var en britisk arkeolog.
| John Garstang (født 5. mai 1876 i Blackburn, død 12. september 1956 i Beirut) var en britisk arkeolog.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
John Garstang var sønn av Walter Garstang fra Blackburn og var yngre bror av professor Walter Garstang, som var marinbiolog og zoolog. Han fikk sin utdannelse ved Queen Elizabeth's i Blackburn og Jesus College i Oxford. Etter matematiske studier i Oxford vendte han sin interesse mot arkeologien.
=== Karriere ===
Fra 1897 til 1908 var han med eller ledet utgravninger av romerske anlegg i Storbritannia, i Egypt, Nubia, Lilleasia og nordlige Syria; i Sudan og Meroe mellom 1909 og 1914, så i Palestina i Ashkelon (1920–1921) og ved Jeriko (Tell es-Sultan) i 1930–1936.Han forestod utgravningene av det hetittiske Sakje-Genzi i Lilleasia i 1908 og 1911.
Garstang var fra 1907 professor ved universitetet i Liverpool. I årene 1920-26 var han leder for det britiske Department of achæology i Jerusalem. Dessuten var han leder for British School of Archaeology in Jerusalem (1919–1926). Han underviste ved egyptologiavdelingen da den ble etablert i 1920-årene. En av hans studenter var den senere ledende koptologen Pahor Labib, som ble leder for Coptic Museum i Kairo.Senere, i 1947, grunnla Garstang British Institute of Archaeology i Ankara og var dets første direktør (han ble etterfulgt av Seton Lloyd).Blant Garstangs skrifter, som behandler emner innen egyptisk og hettitisk arkeologi og historie, kan nevnes The Burial Customs of Ancient Egypt (1907), The Land of the Hittites (1910), samt The Hittite Empire (1929).
== Verker i utvalg ==
The Foundations of Biblical History: Joshua and Judges
The Land of the Hittites (1910)
The Hittite Empire (1929)
Medarbeider til Index of Hittite Names (1923)
Mahâsna and Bêt Khallâf (1902)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Svensk uppslagsbok, Malmö 1932 | John Garstang (født 5. mai 1876 i Blackburn, død 12. | 200,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musette_de_cour | 2023-02-04 | Musette de cour | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske musikkinstrumenter', 'Kategori:Sekkepiper'] | Musette de cour (også barokkmusette) er en liten sekkepipetype som var på moten på 1600- og 1700-tallet, framfor alt i franske hoff- og adelskretser.
| Musette de cour (også barokkmusette) er en liten sekkepipetype som var på moten på 1600- og 1700-tallet, framfor alt i franske hoff- og adelskretser.
== Historie ==
De første musettene kom på slutten av 1500-tallet. Michael Praetorius avbildet en tidlig, enkel variant i De Organographia, bind 2 av Syntagma musicum (1619).
I barokken ble instrumentet svært populært, særlig i forbindelse med hyrdedyrkingen, en moteretning som innebar at medlemmer av de høyere sosiale lag la sin elsk på alt de regnet som et typisk landlig levesett. Også bondebefolkningens musikkinstrumenter, som sekkepiper, dreielirer og enhåndsfløyter vant innpass, men for å tilfredsstille tidens og de høyere stenders forfinede smak, ble småfolkets enkle sekkepiper videreutviklet både teknisk og utseendemessig. Spesielt medlemmer av instrumentbyggefamilien Hotteterre bidro til den tekniske utviklingen av musetten.
Mot slutten av 1700-tallet gikk hyrdedyrkingen av moten, og dermed mistet musetten og andre folkelige instrumenter hurtig sin betydning, men mange lokale sekkepipevarianter var blitt påvirket av utviklingen, eksempelvis ulike smallpipe-varianter på De britiske øyer og den franske cornemuse du Centre.
Betegnelsen musette de cour ble ikke brukt i tidens verk, man brukte bare musette, noe også den høytklingende pikkolooboen ble kalt. Tillegget de cour (fransk for «noe som tilhører hoffet») knytter denne sekkepipetypen til et aristokratisk stilideal.
== Oppbygning og bruk ==
Med et omfang på nesten to oktaver, to sylindriske spillepiper med dobbeltrørblad og en rankettbordun med opp til fem dobbeltrørblad og ventiler for inn- og utsjalting og stemming av bordunen er instrumentet konstruert for en kunstferdig musikk. Begge spillepipene er utstyrt med klaffer, den andre pipa klinger bare dersom en av klaffene er trykt inn, og dermed er tostemmig spill mulig i et visst omfang. Videre er musetten utstyrt med en sydd lærsekk kledd med fløyelstoff, samt en blåsebelg for lufttilførselen.
Musette de cour har et relativt lavt volum og kan spilles innendørs, i likhet med eksempelvis uilleann pipes.
== Repertoar ==
Musetten ble brukt både av adelige amatører og av profesjonelle hoffmusikere, derfor finnes blant det bevarte repertoaret alt fra enkle transkripsjoner av populære sanger til svært krevende komposisjoner av tidens mest kjente komponister, eksempelvis Joseph Bodin de Boismortier, Nicolas Chédeville, Philibert de Lavigne, Jacques-Martin Hotteterre og Jean-Philippe Rameau.
== Litteratur ==
Anthony Baines: Bagpipes (Occasional Papers on Technology; bind. 9). Oxford University Press, Oxford 1960, s. 125 ff.
== Eksterne lenker ==
(en) Musette de cour – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
SackpfeifenClub: Musette de Cour Arkivert 12. februar 2015 hos Wayback Machine.
Musikkeksempel
Musettespilleren Silke Drabon om musetten | Musette de cour (også barokkmusette) er en liten sekkepipetype som var på moten på 1600- og 1700-tallet, framfor alt i franske hoff- og adelskretser. | 200,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benzon_(adelsslekt) | 2023-02-04 | Benzon (adelsslekt) | ['Kategori:Adelige slekter', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske slekter'] | Benzon er en dansk adelsslekt. Dens mest kjente medlem var stattholder i Norge Jacob Benzon. Tre linjer av slekten ble adlet i 1679 og en annen linje i 1717.
| Benzon er en dansk adelsslekt. Dens mest kjente medlem var stattholder i Norge Jacob Benzon. Tre linjer av slekten ble adlet i 1679 og en annen linje i 1717.
== Historie ==
Slekten stammer fra kjøpmann i Hamburg Bent Bentsen, hvis sønn Hans Bentsen i Ribe var far til borgermester Bent Hansen Bentsen (død 1622) i Randers, og til rådmann samme sted Hans Hansen Bentsen (1541–1625). Bent Hansen Bentsen var far til dr.med. Niels Benzon (1609–1674), hvis sønn var generalprokurør Niels Benzon (1646–1708), som 15. desember 1679 fikk våpenbrev og ble opptatt i adelstanden. Han var stamfar til 1. adelige linje av 1679. Blant hans barn var deputert Lars Benzon (1687–1741) og stattholder i Norge Jacob Benzon (1688–1775) samt høyesterettsassessor Peder Benzon (1684–1735) til Aggersvold m.fl., som var far til Christian Benzon (1718–1801) til Christiansdal. Dennes sønner var amtmann Jens Benzon (1767–1839) og major Lars Benzon (1763–1823) til Caden, som var far til genealog Frederik Vilhelm Casper Benzon (1791–1832). En yngre sønn av dr.med. Niels Benzon (1609–1674) var Peder Benzon (1652–1701) til Havnø m. m., stamfar til 2. adelige linje av 1679. Han var far til Niels Benzon (1684–1709) til Havnø.
Ovennevnte rådmann i Randers Hans Hansen Bentsen (1541–1625) hadde sønnene Søren Bentzon (1618–1668), som var sogneprest og prost i Randers, og Mads Bentzon, hvis sønn Hans Bentzon (1650–1704) kjøpte Skærsø og var stamfar til 3. adelige linje av 1679. Han var far til Johan (Jochum) Severin Bentzon (1692–1741) til Estvadgård, som var gift med sin kusine Frederikke Louise Bentzon, f. Glud (1702–1745), som opprettet Estvadgaards Stiftelse. Ovennevnte prost Søren Bentzon (1618–1668) var far til assessor Hans Benzon (1657–1715), hvis barn 22. februar 1717 ble opphøyet i adelstanden. Familien skriver seg, likesom de adelige linjer av 1679, Benzon. Av hans barn var konferensråd Johannes Benzon (1712–1784) til Sohngårdsholm, far til oberstløytnant Hans Peter Benzon (1749–1817), hvis sønnesønn var nasjonaløkonomen Peter Tamm Julius Benzon-Buchwald (1821–1877).
=== von Nissen-Benzon og von Fischer-Benzon ===
Adelsslekten von Nissen førte navnet von Nissen-Benzon fra 1754, etter å ha arvet stamhuset Skærsø. Stamhuset ble opprettet av den barnløse Christian Benzon (1696–1730), av denne slekten, i 1722, og det var i opprettelsesbrevet bestemt at dersom personer utenfor Benzonfamilien tiltrådte stamhuset, skulle de ta det benzonske navn og våpen. Slekten Nissen var imidlertid ikke etterkommere etter slekten Benzon. Den nålevende danske adelsslekten von Fischer‑Benzon (adlet 1805) er etterkommere etter slekten von Nissen-Benzon, og tok navnet Benzon etter at de arvet Skærsø.
== Slektstre ==
== Se også ==
Benzon (borgerlig slekt), dansk apotekerfamilie
== Referanser ==
== Litteratur ==
Danmarks Adels Aarbog, 1937, LIV
Benzon i Den store danske (leksikon).
A. Thiset og P.L. Wittrup: Nyt dansk Adelslexikon, København 1904
H. Storck: Dansk Vaabenbog, København 1910
Sven Tito Achen: Danske adelsvåbener, København 1973
== Eksterne lenker ==
(en) Benzon family – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Benzon er en dansk adelsslekt. Dens mest kjente medlem var stattholder i Norge Jacob Benzon. | 200,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benzon_(adelsslekt) | 2023-02-04 | Benzon (adelsslekt) | ['Kategori:Adelige slekter', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske slekter'] | Benzon er en dansk adelsslekt. Dens mest kjente medlem var stattholder i Norge Jacob Benzon. Tre linjer av slekten ble adlet i 1679 og en annen linje i 1717.
| Benzon er en dansk adelsslekt. Dens mest kjente medlem var stattholder i Norge Jacob Benzon. Tre linjer av slekten ble adlet i 1679 og en annen linje i 1717.
== Historie ==
Slekten stammer fra kjøpmann i Hamburg Bent Bentsen, hvis sønn Hans Bentsen i Ribe var far til borgermester Bent Hansen Bentsen (død 1622) i Randers, og til rådmann samme sted Hans Hansen Bentsen (1541–1625). Bent Hansen Bentsen var far til dr.med. Niels Benzon (1609–1674), hvis sønn var generalprokurør Niels Benzon (1646–1708), som 15. desember 1679 fikk våpenbrev og ble opptatt i adelstanden. Han var stamfar til 1. adelige linje av 1679. Blant hans barn var deputert Lars Benzon (1687–1741) og stattholder i Norge Jacob Benzon (1688–1775) samt høyesterettsassessor Peder Benzon (1684–1735) til Aggersvold m.fl., som var far til Christian Benzon (1718–1801) til Christiansdal. Dennes sønner var amtmann Jens Benzon (1767–1839) og major Lars Benzon (1763–1823) til Caden, som var far til genealog Frederik Vilhelm Casper Benzon (1791–1832). En yngre sønn av dr.med. Niels Benzon (1609–1674) var Peder Benzon (1652–1701) til Havnø m. m., stamfar til 2. adelige linje av 1679. Han var far til Niels Benzon (1684–1709) til Havnø.
Ovennevnte rådmann i Randers Hans Hansen Bentsen (1541–1625) hadde sønnene Søren Bentzon (1618–1668), som var sogneprest og prost i Randers, og Mads Bentzon, hvis sønn Hans Bentzon (1650–1704) kjøpte Skærsø og var stamfar til 3. adelige linje av 1679. Han var far til Johan (Jochum) Severin Bentzon (1692–1741) til Estvadgård, som var gift med sin kusine Frederikke Louise Bentzon, f. Glud (1702–1745), som opprettet Estvadgaards Stiftelse. Ovennevnte prost Søren Bentzon (1618–1668) var far til assessor Hans Benzon (1657–1715), hvis barn 22. februar 1717 ble opphøyet i adelstanden. Familien skriver seg, likesom de adelige linjer av 1679, Benzon. Av hans barn var konferensråd Johannes Benzon (1712–1784) til Sohngårdsholm, far til oberstløytnant Hans Peter Benzon (1749–1817), hvis sønnesønn var nasjonaløkonomen Peter Tamm Julius Benzon-Buchwald (1821–1877).
=== von Nissen-Benzon og von Fischer-Benzon ===
Adelsslekten von Nissen førte navnet von Nissen-Benzon fra 1754, etter å ha arvet stamhuset Skærsø. Stamhuset ble opprettet av den barnløse Christian Benzon (1696–1730), av denne slekten, i 1722, og det var i opprettelsesbrevet bestemt at dersom personer utenfor Benzonfamilien tiltrådte stamhuset, skulle de ta det benzonske navn og våpen. Slekten Nissen var imidlertid ikke etterkommere etter slekten Benzon. Den nålevende danske adelsslekten von Fischer‑Benzon (adlet 1805) er etterkommere etter slekten von Nissen-Benzon, og tok navnet Benzon etter at de arvet Skærsø.
== Slektstre ==
== Se også ==
Benzon (borgerlig slekt), dansk apotekerfamilie
== Referanser ==
== Litteratur ==
Danmarks Adels Aarbog, 1937, LIV
Benzon i Den store danske (leksikon).
A. Thiset og P.L. Wittrup: Nyt dansk Adelslexikon, København 1904
H. Storck: Dansk Vaabenbog, København 1910
Sven Tito Achen: Danske adelsvåbener, København 1973
== Eksterne lenker ==
(en) Benzon family – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Benzon er navnet på flere danske slekter: | 200,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marienlundveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Marienlundveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Marienlundveien (1–19, 4–12C) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Kongsveien til Sandstuveien.
Bekkelaget skole er i nr. 1.
| Marienlundveien (1–19, 4–12C) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Kongsveien til Sandstuveien.
Bekkelaget skole er i nr. 1.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Marienlundveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 357. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Marienlundveien (1–19, 4–12C) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Kongsveien til Sandstuveien. | 200,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malerhaugveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Malerhaugveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Malerhaugveien (1A–25, 2A–34F) er en vei på Malerhaugen/Ensjø i bydel Gamle Oslo. Den går fra Malerhaugen gård (nær Strømsveien) til Grenseveien. Navnet er etter gården. Mellom nummer 18 og 20 er veien idag stengt for gjennomkjøring.
I nr. 2A er våningshuset på Malerhaugen gård. I nr. 10A er våningshuset på Ensjø gård. I nr. 10B er Ensjøtunet bo- og servicesenter, med et påbygg i nr. 12 fra 1996.
| Malerhaugveien (1A–25, 2A–34F) er en vei på Malerhaugen/Ensjø i bydel Gamle Oslo. Den går fra Malerhaugen gård (nær Strømsveien) til Grenseveien. Navnet er etter gården. Mellom nummer 18 og 20 er veien idag stengt for gjennomkjøring.
I nr. 2A er våningshuset på Malerhaugen gård. I nr. 10A er våningshuset på Ensjø gård. I nr. 10B er Ensjøtunet bo- og servicesenter, med et påbygg i nr. 12 fra 1996.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Malerhaugveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 351. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Malerhaugveien (1A–25, 2A–34F) er en vei på Malerhaugen/Ensjø i bydel Gamle Oslo. Den går fra Malerhaugen gård (nær Strømsveien) til Grenseveien. | 200,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manglerudveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Manglerudveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Manglerud', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Manglerudveien (1A–93, 2–148) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Svartdalsveien i vest og ender i en snuplass øst for Høyenhallveien.
Veien fikk navn i 1917 etter Manglerud-gårdene.
Veien har blokk- og småhusbebyggelse oppført 1947–54 i OBOS-borettslagene Manglerud.
| Manglerudveien (1A–93, 2–148) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Svartdalsveien i vest og ender i en snuplass øst for Høyenhallveien.
Veien fikk navn i 1917 etter Manglerud-gårdene.
Veien har blokk- og småhusbebyggelse oppført 1947–54 i OBOS-borettslagene Manglerud.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Manglerudveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 353. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Manglerudveien | 200,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Margrethe_Munthe | 2023-02-04 | Margrethe Munthe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1931', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1860', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Margrethe Munthe', 'Kategori:Norsk barnekultur', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Personer fra Elverum kommune'] | Margrethe Aabel Munthe (født 27. mai 1860 i Elverum, død 20. januar 1931) var en norsk forfatter og lærer, blant annet på Bolteløkka skole i Oslo.
| Margrethe Aabel Munthe (født 27. mai 1860 i Elverum, død 20. januar 1931) var en norsk forfatter og lærer, blant annet på Bolteløkka skole i Oslo.
== Biografi ==
Margrethe Munthe var det niende barnet i en stor søskenflokk. En av hennes brødre var maleren og tegneren Gerhard Munthe. Faren, distriktslege Christian Pavels Munthe, hadde i alt fjorten barn, men det var 13 som vokste opp. Margrethes mor Christine Margrethe var født Aabel, og Margrethe var kusine av Hauk Aabel.Doktor Munthe kjøpte en husmannsplass i Elverum som han døpte Alfheim og som ble barndomshjemmet til Margrethe og hennes søsken. I dag drives Alfheim under firmanavnet Munthegaarden. Familien Munthes husjomfru var Laura Katrine Bjølstad, som senere skulle bli mor til maleren Edvard Munch. Jomfru Bjølstad traff sin tilkommende, doktor Munch, på Alfheim.Margrethe Munthe var ugift, og forsørget seg som lærerinne ved Bolteløkken skole i Oslo, som den gang het Kristiania. I 1920 gikk hun av med pensjon, og bodde deretter flere år i Italia. Hennes oversettelse av Pinocchio direkte fra italiensk må antagelig sees i sammenheng med dette utenlandsoppholdet. Boken utkom i hennes oversettelse for første gang på norsk i 1921.
== Forfatter og oversetter ==
Margrethe Munthe ble i 1905 den første forfatteren i Norge til å utgi en barnesangbok.
Hun skrev også eventyrkomedier for barn og flere samlinger barnesanger, blant annet Kom skal vi synge! 1–3 (1905–1918), Saa leker vi litt! (1911) og Sanger om dyrene (1916).
I dag huskes hun best som forfatter av bursdagssangen Hurra for deg som fyller ditt år, På låven sitter nissen med sin julegrøt, Den gamle nissen (satt så trist på låven julekveld), Tulla (Vi har en tulle), Å tenk at gråpus har fire små, Å jeg vet en seter, 17. mai er jeg så glad i, Hei hører du hanefar og Jeg snører min sekk, men også sanger som Da klokken klang eller Luen av (med åpningsstrofene Nei, nei, gutt – dette må bli slutt! Ikke storme inn i stuen uten å ta av deg luen). Sangen Å jeg vet en seter skrev hun på Anestølen i Sogndal, men i mange av sangene hentet hun inspirasjon ifra sitt barndomshjem i Elverum.
Mange av Munthes sanger ble trykket i Nordahl Rolfsens Lesebok for Folkeskolen, som kom i et stort antall opplag fra førsteutgivelsen i 1892 og langt ut på 1950-tallet. Dette leseverket bidro nok sterkt til at flere generasjoner av norske skolebarn ble kjent med Munthes sanger.
Margrethe Munthe stod også bak den første oversettelsen til norsk av den italienske boken Pinocchio; hennes oversettelse kom i 1921 under tittelen Pinockio og hans forunderlige eventyr.
== Ettermæle ==
I 2018 ble et auditorium ved Oslomet – storbyuniversitetet gitt navnet «Margrethe Munthes auditorium».
Munthe har også blitt hedret med Margrethe Munthes plass i Oslo, ved krysset mellom Stensgata og Thereses gate.
Ole Paus skrev den satiriske «Slektens gang», som Ole Paus selv introduserte som «Margrethe Munthe revival» om hennes samtids strenge, borgerlige oppdragelsesformer.
I 1972 produserte og sendte NRK TV-programmet «Mot jul», der sangerne Ingebrigt Davik og Åse Thoresen opptrådte som foreldre til en stor barneflokk. Dette programmet var bygget på Margrethe Munthes erindringer og sanger om tiden før jul. Thoresen og Davik ga i 1974 ut grammofonplata «Kom la oss danse», der de også fremførte Margrethes Munthes barnesanger.
== Sangtekster (utvalg) ==
Hans og Per (på trykk første gang i 1905)
På låven sitter nissen (på trykk første gang i 1911)
Hurra for deg som fyller ditt år! (på trykk første gang i 1911)
Den gamle nissen (satt så trist på låven julekveld)
Å tenk at Gråpus har fire små
Sladrehank skal selv ha bank
Da klokka klang så fort vi sprang
Syttende mai er jeg så glad i
Geiterams (best kjent som Å, jeg vet en seter...)
Rødhette (første gang på trykk i 1918)
Skivise (best kjent som Jeg snører min sekk... – melodi: Mads Berg
Akevise (med innledningen Kom, kom skal jeg si deg no' ...)
Tulla (Vi har en tulle med øine blå)
En dag jeg gikk fra skolen hjem (også kjent som Når det er gjort er det for sent, på trykk første gang i 1917)
== Verker ==
1905: Kom, skal vi synge. Barnesanger for hjem og skole
1907: Kom, skal vi synge, 2. samling
1911: Saa leker vi litt. Sang- og gymnastikleker
1912: Aase fiskerpike. Eventyrkomedie med sange til norske folkemelodier – illustrert av Andreas Bloch
1916: Nu synger vi om dyrene vore (3. opplag 1948)
1917: Askepot og Den nysgjerrige kone. Barnekomedier – illustrert av Per Aabel
1918: Kom, skal vi synge, 3. samling
1923: Prinsessen og det halve rike. Barnekomedie
1946: Kom skal vi synge, samleutg. – illustrert av Olav Engebrigtsen (22. opplag 2002)
2010: Bukke nikke neie, jubileumsutgave – illustrert av Eli Hovdenak
== Oversettelser av andres verker ==
1921: Pinockio og hans forunderlige eventyr, oversettelse fra italiensk av boken Pinocchio, 1921Pinocchio
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Margrethe Munthe på Internet Movie Database
(en) Margrethe Munthe på Discogs
(en) Margrethe Munthe på MusicBrainz
(en) Margrethe Munthe på AllMusic
(en) Margrethe Munthe på AllMusic
(no) Margrethe Munthe i Oslo-skolen (Oslo byarkiv)
(no) Nei, nei, gutt! (filmsnutt i Digitalt museum om korporlig avstraffelse og Margrethe Munthes lærergjerning)
(no) Omtale på Munthegaardens sider
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Margrethe Munthe | | navn = Margrethe Munthes plass | 200,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mariholtveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Mariholtveien (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Mariholtveien (91–131, 200) er en vei på Ellingsrud (bydel Alna) og i Østmarka i Oslo. Den går sørover fra Gamle Strømsvei mot turisthytta Mariholtet. Etter Nuggerud er den bomvei.
Veien fikk navn i 1974 etter Mariholtet.
Langs veien ligger de tidligere husmannsplassene Nuggerud (gnr./br. 109/1), Bråten (gnr./bnr. 109/3) og Engen (gnr./bnr. 109/7).
| Mariholtveien (91–131, 200) er en vei på Ellingsrud (bydel Alna) og i Østmarka i Oslo. Den går sørover fra Gamle Strømsvei mot turisthytta Mariholtet. Etter Nuggerud er den bomvei.
Veien fikk navn i 1974 etter Mariholtet.
Langs veien ligger de tidligere husmannsplassene Nuggerud (gnr./br. 109/1), Bråten (gnr./bnr. 109/3) og Engen (gnr./bnr. 109/7).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Mariholtveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 358. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Mariholtveien (91–131, 200) er en vei på Ellingsrud (bydel Alna) og i Østmarka i Oslo. Den går sørover fra Gamle Strømsvei mot turisthytta Mariholtet. | 200,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vekslerveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Vekslerveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grünerløkka'] | Vekslerveien (1–7; ingen partallsadresser) er en vei på Løren i bydel Grünerløkka i Oslo. Den går fra Peter Møllers vei til Lørenvangen.
Veien fikk navn i 2005. Det henspiller på vekslere, som ble produsert ved Televerkets bygg i området.
| Vekslerveien (1–7; ingen partallsadresser) er en vei på Løren i bydel Grünerløkka i Oslo. Den går fra Peter Møllers vei til Lørenvangen.
Veien fikk navn i 2005. Det henspiller på vekslere, som ble produsert ved Televerkets bygg i området.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Vekslerveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 611. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Vekslerveien (1–7; ingen partallsadresser) er en vei på Løren i bydel Grünerløkka i Oslo. Den går fra Peter Møllers vei til Lørenvangen. | 200,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordahl_Grieg | 2023-02-04 | Nordahl Grieg | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler 1. november', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordahl Grieg', 'Kategori:Nordmenn fra den spanske borgerkrig', 'Kategori:Norsk militærpersonell drept under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske aktivister', 'Kategori:Norske journalister under andre verdenskrig', 'Kategori:Omkomne etter nedskytninger av fly', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stalinister'] | Johan Nordahl Brun Grieg (født 1. november 1902 i Bergen, skutt ned over Berlin 2. desember 1943) var en norsk lyriker, forfatter, dramatiker, journalist og politisk aktivist. Han var en av Norges mest markante diktere i sin levetid, og rakk å være produktiv i 21 år, før han selv ble en av «de unge døde», 41 år gammel. Samtidig ble Grieg på 1930-tallet politisk kontroversiell på grunn av sitt stalinistiske ståsted og sitt mangeårige engasjement for Sovjetunionens regime, formidlet gjennom en rekke polemiske artikler og en roman. Hans politiske engasjement fant særlig uttrykk i organisasjonen Sovjetunionens venner, som han ledet. Han var bror av forleggeren Harald Grieg og forfatterne Ingeborg Rolfsen Grieg og Johanne Grieg Cederblad, samt grandnevø av skolemannen Nordahl Rolfsen. Han var gift med skuespilleren Gerd Egede-Nissen fra 1940 til sin død.
| Johan Nordahl Brun Grieg (født 1. november 1902 i Bergen, skutt ned over Berlin 2. desember 1943) var en norsk lyriker, forfatter, dramatiker, journalist og politisk aktivist. Han var en av Norges mest markante diktere i sin levetid, og rakk å være produktiv i 21 år, før han selv ble en av «de unge døde», 41 år gammel. Samtidig ble Grieg på 1930-tallet politisk kontroversiell på grunn av sitt stalinistiske ståsted og sitt mangeårige engasjement for Sovjetunionens regime, formidlet gjennom en rekke polemiske artikler og en roman. Hans politiske engasjement fant særlig uttrykk i organisasjonen Sovjetunionens venner, som han ledet. Han var bror av forleggeren Harald Grieg og forfatterne Ingeborg Rolfsen Grieg og Johanne Grieg Cederblad, samt grandnevø av skolemannen Nordahl Rolfsen. Han var gift med skuespilleren Gerd Egede-Nissen fra 1940 til sin død.
== Biografi ==
=== Tidlig liv ===
Som yngstemann i en søskenflokk på fire vokste Nordahl Grieg opp i Bergen, byen som for alltid skulle stå ham nærmest og sette sitt merke på hans diktning og livsform. Foreldrene, Peter Lexau Grieg (1864–1924) og Helga Vollan (1869–1949), hadde kalt ham opp etter hans tipp-tippoldefar, bergensbiskopen og dikteren Johan Nordahl Brun. Faren Peter Grieg, som var lektor, hadde sterk interesse for litteratur. Selv begynte Nordahl å vise tendenser som lyriker og skribent allerede i gymnastiden ved Bergen katedralskole. Etter hvert fikk han en sterk trang etter å oppleve verden.
Da Nordahl Grieg i 1920 ble student dro han samtidig til sjøs. Som lettmatros ombord på lasteskipet DS «Henrik Ibsen» (Vilhelm Torkildsens rederi, Bergen) reiste han til Afrika, Australia og tilbake gjennom Suezkanalen i 1920–1921. I 1922 debuterte han med diktsamlingen Rundt Kap det gode Haap, før romanen Skibet gaar videre utkom to år senere. Sistnevnte ble innen få år oversatt til språk som svensk, finsk, russisk, engelsk, tysk og flamsk. Begge arbeidene bar sterkt preg av de inntrykkene han satt igjen med fra sjømannslivet. Skibet gaar videre skulle ifølge Grieg tjene som en hyllest til sjømannsyrket, men han møtte i stedet hard kritikk fra sjømenn som følte seg såret over hans fremstilling av deres profesjon. Derimot fikk romanen stort sett positive kritikker i avisene. Han fulgte i 1925 opp med enda en diktsamling, Stene i strømmen, bestående av kjærlighetsdikt, dikt med bibelske motiver og noen pasifistiske dikt.
I denne første fasen av sitt forfatterskap studerte Nordahl Grieg filologi. Språklig-filosofisk embedseksamen tok han ved Universitetet i Oslo i 1925 med engelsk som hovedfag. I tillegg skrev han for flere aviser, deriblant Tidens Tegn. Hans reisevirksomhet rundt om i Europa resulterte i flere reisebrev. Allerede nå viste han sin tilbøyelighet til å ville være der hvor verdensbegivenhetene fant sted. I 1927 reiste han til Kina der en borgerkrig var i emning. Boken Kinesiske dage ble fruktene av dette oppholdet.
=== I Sovjetunionen ===
Da Nordahl Grieg i 1933 reiste til Sovjetunionen, ble han værende der i to år, lenge nok til å bevitne Moskvaprosessene. Oppholdet ble starten på et livsvarig politisk engasjement for Sovjetunionen. Han ble aldri medlem av Norges Kommunistiske Parti og deltok heller aldri i deres valgkamparbeid, men etablerte like fullt tette bånd til kommunismen. Selv sa han i 1935: «Jeg har studert marxismen. Og jo mer jeg trengte inn i den, så jeg at den sosialistiske radikalisme er en livsbejaende radikalisme, ikke en defensiv eller skeptisk radikalisme» Men samtidig kan det pekes på at Nordahl Grieg begrenset seg til å kommentere de ytre hendelsene i Sovjetunionen, og at han ikke røpet noen teoretiske innsikter i kommunismen. Peder Furubotn, som oppholdt seg i Moskva på samme tid, uttalte senere: «Nordahl Grieg skrev fine artikler om Sovjetunionen, mens han var der – og senere (…) Jeg kjente han jo så godt, og hadde så mange samtaler med han: noen dypere forståelse av innholdet i kommunismen hadde han ikke.»
=== Politisk skribent i Norge ===
Tilbake i Bergen i 1935 innledet han et samarbeid med teatersjef og instruktør Hans Jacob Nilsen. Her hadde Nordahl Grieg det sovjetiske avantgardeteateret som forbilde. Det ble brukt virkemidlene som bruk av lys, lyd og montasje av kontrasterende scener, lik dem som ble brukt i samtidens film. Nordahl Grieg skapte dramaer der samtiden ble skarpt kommentert og publikum tvunget til å ta standpunkt.
Mellom 1936 og 1937 utgav Nordahl Grieg det politiske tidsskriftet Veien Frem, og fikk i begynnelsen med seg flere kjente størrelser, men de aller fleste falt fra etter at tidsskriftet fikk en klar stalinistisk profil i diskusjonene om Moskvaprosessene. Et vendepunkt var Griegs kraftige kritikk i 1937 av åtte norske forfattere som kritiserte Moskvaprosessene. Prosessene utgjorde også grunnlaget for hans roman Ung må verden ennu være. De overgrep i Sovjetunionen han var vitne til bidro ikke til å forandre hans syn på landets kommunistregime. Han oppfattet Stalins politikk, herunder forfølgelsen av motstandere, som et nødvendig onde i arbeidet med å bygge kommunismen. Grieg delte det offisielle sovjetiske synet på Trotskij», og skrev en rekke artikler der han refset personer som hadde kommet med sympatierklæringer til Trotskij. I perioden 1935–40 var han også formann i Sovjetunionens Venner, som samarbeidet med NKP og var blitt etablert etter initiativ fra Komintern i 1928. Grieg engasjerte seg også mot humanismen som Nansenskolen presenterte som sin filosofi og livsholdning på slutten av 1930-tallet, og mente i likhet med mange kommunister at humanismen var en reaksjonær og borgerlig ideologi.
=== Den spanske borgerkrigen ===
I 1937 dro Grieg som krigskorrespondent til Spania for å oppleve den spanske borgerkrigen på nært hold. Dette resulterte i reportasjeboken Spansk sommer.
=== Griegs siste år og andre verdenskrig ===
Nordahl Grieg hadde en sterk fascinasjon for Finnmark, og i 1939 hadde han en større Finnmarks-roman under planlegging. Realiseringen av denne ble forpurret da han i oktober samme år ble innkalt til nøytralitetsvakt i Alta bataljon. Der ble han værende frem til nyåret 1940.Etter fullført tjeneste i Finnmark gikk han i gang med arbeidene på et historisk skuespill, Svaneskriket, som hadde tema fra Wergelandstiden. Den 8. april 1940 presenterte han et utkast for Hans Jacob Nilsen i Oslo. Ytre hendelser skulle imidlertid føre til at manuskriptet gikk tapt. For med Tysklands invasjon av Norge påfølgende natt fikk helt andre tanker gjelde for Grieg. Grieg ønsket ikke å flykte og reiste til Gudbrandsdalen 10. april der Gerd allerede befant seg. Han meldte seg til tjeneste for den norske hær på Ringebu, men ble bedt om å "komme tilbake om et par dager". Han meldte seg 14. april på Jørstadmoen og ble der med i troppen på 30 mann som var vaktmannskap da gullbeholdningen til Norges Bank ble fraktet ut av Norges Banks hvelv på Lillehammer og nordover til Åndalsnes, Molde og Tromsø. Underveis til Tromsø med båten «Alfhild» skrev Grieg diktene «Kongen» og «17 mai 1940» (I dag står flaggstangen naken...), Grieg leste diktet første gang 16. mai for mannskapet ombord. «17. mai 1940» ble kringkastet fra Tromsø radio 17. mai.
Vel fremme i Storbritannia, og da fremfor alt fra London, fortsatte han sitt erklærte mål om å kjempe for Norges frihet, denne gangen med pennen og stemmen som våpen. Han skrev artikler og dikt, og dro på opplesningturneer der hvor det var stasjonert nordmenn: i USA, Canada, Island og Jan Mayen. På denne måten styrket han nordmenns moral og oppildnet deres kampvilje. Nok en gang vendte han tilbake til sin gjerning som krigskorrespondent og nå fikk han anledninger til å betrakte krigshandlingene både til lands og i luften. Etter å ha gjennomført flere offiserskurs ble Nordahl Grieg vinteren 1942 forfremmet til kaptein.
=== Død ===
Høsten 1943 startet de allierte opp en storstilt bombeoffensiv mot Berlin. Det meldte seg et sterkt ønske hos Grieg om å få være med på et av bombetoktene mot Tysklands hovedstad. Til slutt fikk han grønt lys til å være med ombord på et bombefly av typen Avro Lancaster tilhørende 460 Squadron RAAF, som korrespondent under et nattlig bomberaid mot Berlin. En forventningsfull Grieg nølte ikke med å gripe denne sjansen, enda det britiske flyvåpenet hadde lidt uvanlig store tap under disse bombeangrepene.
Ved 20-tiden fikk Grieg ta Berlin i øyesyn fra luften, men etter at lasten var sluppet over målet, ble bombeflyet truffet av granater fra luftvernkanoner stående i utkanten av hovedstaden. Flyet tok fyr og styrtet i bakken nær Hakeburg slott. Ingen av de åtte ombord overlevde. Omtrent 90 av de anslagsvis 1 000 britiske flyene som hadde satt kursen mot Berlin denne natten ble skutt ned i løpet av bombetoktet.
Tross bombenattens herjinger tok tyskerne seg bryderiet med å begrave de omkomne flymannskapene og registrere deres navn. De syv australske besetningsmedlemmene ble alle identifisert. På den åttende omkomne kunne det bare bemerkes at han bar en sølvamulett rundt halsen som var prydet med navnet «Nordahl», den samme identifiseringen som Nordahl Grieg hadde lovet sin kone, Gerd Egede-Nissen, å bære. Han hadde med overlegg lagt igjen sine identitetspapirer i London.
Vel vitende om hans betydning som nasjonalt samlingssymbol, la norske myndigheter etter krigen ned betydelige anstrengelser for å lokalisere liket, slik at det kunne finnes og bringes hjem. Verken denne innsatsen eller senere arbeid lyktes i å oppnå dette målet. Det foreligger motstridende opplysninger om hva som ble den videre skjebnen til Nordahl Griegs legeme. Det ble først antatt at Nordahl Grieg ble gravlagt i en massegrav som ble ødelagt under anleggingen av en motorvei på stedet. I 2002 kom det derimot for dagen informasjon som tydet på at gravstedet hans befinner seg på en forhenværende kirkegård i Dallgow-Döberitz. De synlige sporene etter kirkegården er imidlertid utradert, noe som ytterligere vil vanskeliggjøre et eventuelt søk etter Nordahl Griegs hvilested.
== Nordahl Grieg som dikter ==
Nordahl Grieg var en forfatter under stadig utvikling. I 1920-årene var han splittet mellom det ytre og det indre livs temaer. I 1930-årene var han splittet mellom tro og tvil, og mellom handling og skriving som virkemiddel i kampen mot fascismen. Tvilen ble sterkere i 1940-årene, særlig når det gjaldt spørsmålet om hva et enkelt menneske kunne klare å utrette.
I hans debutroman beskrives forholdene ombord på et lasteskip. Det er de dystre sidene ved sjømannslivet som er fremtredende: kjønnsykdommer, ville slagsmål, hardt arbeid, brå dødsfall og selvmord. Men det finnes også solfylte sjøskildringer. Nordahl Grieg fremstiller mennesket som systemets slaver. Mange bukker under, men skipet går ubønnhørlig videre, som en ond kraft i seg selv.
Deretter ble Nordahl Grieg sterkt opptatt av menneskenes indre liv. I diktsamlingen «Stene i strømmen», skildres den vanskelige kjærligheten. I skuespillet «Barrabas» lar Nordahl Grieg det velkjente bibelske temaet gjenspeile det problematiske valget mellom de gode og de langt sterkere onde kreftene. Skuespillet «En ung mands kjærlighet» handler om en mann som trekkes mellom tre ulike kvinner.
Under en reise til Nord-Norge ble han begeistret over å oppdage sitt hjemland på en ny måte. Forut for sin neste diktsamling, som fikk navnet «Norge i våre hjerter», reiste han rundt i Norge for å høste inspirasjon. Diktsamlingen var en kjærlighetserklæring til det gode Norge, og forherliget folks levekår i fedrelandet. Kritikernes reaksjoner hadde sine kontraster: Av enkelte kritikere ble han hyllet som den kanskje største fedrelandsdikteren siden Henrik Wergeland, mens det fra venstreorientert hold kom urettmessige beskyldninger om at han sympatiserte med Fedrelandslaget. Følgelig fikk Nordahl Grieg nok av å være fedrelandsdikter, inntil videre.
Han vendte tilbake til gamle temaer. Skuespillet «Atlanterhavet» handler om en forelsket ung mann som føler uro over tidens stadige teknologiske fremskritt. Men Grieg følte ubehag over at poesien var fraværende i skuespillet, og mente at karakterskildringene var for svake. Senere skulle imidlertid Nordahl Grieg føle at han med «Atlanterhavet» og «En ung mands kjærlighet» navigerte ut på farvann som han ikke behersket, og besluttet derfor at disse to verkene skulle utgå fra hans produksjon. De er av den grunn ikke å finne i hans samlede verker.
Men med denne fiaskoen trakk han lærdommer som skulle komme ham til gode i sine to fremtidige dramaer, «Vår ære og vår makt» og «Nederlaget». De ble da også atskillig bedre mottatt. Kampen mot det onde representerte også en tilbakevending til det grunnleggende temaet i hans første roman, «Skibet gaar videre». Akkurat som i «Vår ære og vår makt» rettes det i romanen «Ung må verden ennu være» et kraftig angrep mot krigsprofitørene og kapitalismen. Hovedpersonen Leonard Ashley i Griegs siste roman, «Ung må verden ennu være», har innledningsvis klare likheter med Benjamin Hall fra «Skibet gaar videre». Begge møter en verden som er ukjent for dem, men til forskjell fra Leonard velger Benjamin å ta ansvar og bekjempe de umenneskelige kreftene som råder. De er begge menn som velger destruktive og selvdestruktive utveier i skuffelsen over uinnfridde forventninger. Etter angrepet på pasifistene i «Nederlaget», lot Nordahl Grieg sin romanfigur i «Ung må verden ennu være» stå som eksempel på det han oppfattet som pasifismens skadelige, feilslåtte og fånyttige sider.
I 1936, midt imellom «Vår ære og vår makt» og «Nederlaget», utkom dramaet «Men imorgen», som var nok et resultat av Nordahl Griegs nye politiske dagsorden etter Moskva-oppholdet. Stykket ble ikke den samme suksessen som de to andre dramaene, selv om Grieg kom til å anse det som sitt favorittdrama. Temaet er den fremvoksende rustningsindustrien og hvordan utenlandsk kapital legger føringer for den. En familiebedrift starter produksjon av giftgass, men et feilslått fabrikkeksperiment tar livet av noen av arbeiderne. De påfølgende konfliktene og forandringene som i stykket skildres gjennom direktørens familie, avslørte imidlertid kontrasten mellom hans besteborgerlige røtter og politiske standpunkter.
Til slutt skulle derimot Nordahl Griegs evner som fedrelandsdikter vise seg uvurderlige, da Tysklands invasjon og okkupasjon av Norge frembragte et nytt vendepunkt i hans videre produksjon. Dikteren hyllet nå flagget, nordmannen og Norge. Og han gjorde det på måter som ga ham en varig plass i den norske folkebevisstheten så vel som i den norske litterære kanon.
== Ettermæle ==
I 1945 ble det utgitt en samling av Nordahl Griegs dikt, «Friheten», som fremdeles er den mestselgende norske diktsamling noensinne.På østsiden av Den Nationale Scene i Bergen, ble det den 10. november 1957 avduket en Nordahl Grieg-statue. Musikalen «Nordahl i våre hjerter», skrevet av Erling Gjelsvik og Knut Skodvin, ble satt opp samme sted i 1990.
I Kleinmachnow i Tyskland ble det i 2003 reist en minnestein over Nordahl Grieg på stedet der flyet hans falt ned. Hver første helg i desember avholdes Nordahl Griegs minneløp, et ti kilometer langt løp som passerer minnesteinen.
En videregående skole i Rådal som åpnet i 2010 ble også oppkalt etter ham.Nordahl Grieg er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
I etterkant av terrorangrepet i Norge 2011 var Nordahl Griegs dikt «Til ungdommen» (i versjonen tonesatt av Otto Mortensen etter hans død) ett av flere dikt og sanger som ble mye brukt under minneseremonier. Griegs rolle som «Norges nye folkedikter» etter 22. juli var likevel ikke ukontroversiell. Idéhistoriker Gudmund Skjeldal uttalte til Morgenbladet at Grieg også er blitt «Nato-paktens dikter, forfatteren som kan brukes til å velsigne Norges deltagelse i en krig i Afghanistan» og mente dette er problematisk på bakgrunn av hans forsvar for Stalin. Skjeldal sammenlignet Nordahl Grieg med Knut Hamsun, og uttalte at «hvis vi skal være spesielt aktpågivende overfor Hamsuns tekster, bør vi i hvert fall stille spørsmål også ved Grieg». Skjeldal mente at Grieg i «Til ungdommen» «maner frem et uforsonlig og herdet menneske som ideal, som det ikke er lett å bekjenne seg til i dag». Skjeldal skildret i sin biografi Diktaren i bombeflyet fra 2012 en motsetningsfylt personlighet: «Fra en grunnfestet beundring av det britiske imperiet og alt britisk, kombinert med høystemt kjærlighet til nasjonen og landet Norge, til et uforstyrrelig og hardhudet forsvar for stalinismens myrderier og rettslige overgrep.» Han så i Nordahl Grieg en forfatter som kastet vrak på humanismen. I eftertid tok Nordahl Grieg selv avstand fra sitt dikt "Til ungdommen", og skrev diktet "Øya i ishavet".
== Bibliografi ==
Rundt Kap det gode Håp: Vers fra sjøen, Gyldendal, 1922. Lyrikk.
Bergenstoget plyndret i natt, 1923. Skrevet under pseudonymet Jonathan Jerv sammen med Nils Lie.
Skibet gaar videre, Gyldendal, 1924. Roman.
Stene i strømmen, Gyldendal, 1925. Lyrikk.
Kinesiske dage, Gyldendal, 1927.
En ung manns kjærlighet, Gyldendal, 1927. Skuespill; oppført ved Den Nationale Scene 1927.
Barabbas, Gyldendal, 1927. Skuespill; oppført ved Nationaltheatret 1927.
Norge i våre hjerter, Gyldendal, 1929
Nordahl Grieg, Herman Wildenvey, Tore Ørjasæter, Arnulf Øverland: Dikter, 1930
Atlanterhavet, 1932. Skuespill; oppført ved Nationaltheatret 1932.
De unge døde, Gyldendal, 1932.
Vår ære og vår makt, Gyldendal, 1935. Skuespill; uroppført ved Den Nationale Scene i 1935.
Men imorgen, Gyldendal, 1936. Skuespill; oppført ved Den Nationale Scene 1936.
«Til Ungdommen», 1936
Nederlaget: Et skuespill om Pariser-kommunen, 1937. Skuespill; oppført ved Nationaltheatret 1937.
Spansk sommer, 1937
Ung må verden ennu være, Gyldendal, 1938. Roman.Posthume verkerFriheten, Gyldendal, 1945. Dikt.
Flagget, Gyldendal, 1945
Håbet, Gyldendal, 1946. Dikt.
Veien Frem, Gyldendal, 1947. Artikler i utvalg ved Odd Hølaas
Længselen, ukjent utgiver, 1957. Trykt med tillatelse av Gyldendal. Skrevet i 1930 til en konkurranse om en kantate i Nidaros domkirke til minne om Olav den hellige.
Langveisfra. Græske breve, Kinesiske dager, Spansk sommer, 1964.
Morgen over Finnmarksvidden, 1967.
Et varig vennskap: 46 brev fra Nordahl Grieg til Nils Lie, 1981. Redigert av Brikt Jensen
Reise gjennom vår egen tid : Nordahl Grieg om kultur og politikk 1933-1940. 1982. Artikkelsamling redigert av Martin Nag og Finn Pettersen.
Nordahl Grieg om seg selv. Redigert av Helge Vold. 1983
Større kriger ; Edvard Grieg, 1989. Originaltitler: Greater wars ; Edvard Grieg. – Utkast til to filmmanuskripter skrevet i London 1940-41 og gjenfunnet i Oslo 1989
== Referanser ==
== Litteratur ==
Edvard Hoem. Til ungdommen : Nordahl Griegs liv. Gyldendal, 1989. ISBN 82-05-18405-4
Jan Tveita. Om Vår ære og vår makt av Nordahl Grieg. Ad notam Gyldendal, 1999 ISBN 82-417-0864-5 – Les i fulltekst hos Nasjonalbiblioteket
Erling T. Gjelsvik. Nordahl i våre hjerter : en musikal over Nordahl Griegs liv. Eide, 1990 ISBN 82-514-0361-8
Martin Nag. Ung må Nordahl Grieg ennå være. Solum , 1989 ISBN 82-560-0655-2
Martin Nag. Streiflys : Nordahl Grieg på ny : Essays. Ny dag, 1967
Fredrik J. Haslund. Nordahl Grieg : En dikter og hans tid. Gyldendal, 1962
Gerd Grieg. Nordahl Grieg – slik jeg kjente ham. Gyldendal, 1957
Harald Grieg. Nordahl min bror : Et kapitel av «En forleggers erindringer». Oslo, 1956
Kjølv Egeland. Nordahl Grieg. Gyldendal, 1953
Johan Borgen. Nordahl Grieg. Gyldendal, 1945, Først utgitt på svensk, 1944
Arvid G. Hansen. Nordahl Grieg. Bokcentralen, 1939. Beslaglagt under krigen
Gudmund Skjeldal, Diktaren i bombeflyet : ein biografi om Nordahl Grieg. Cappelen Damm 2012 ISBN 9788202335113
== Kilder ==
Grieg, Harald (1963). Nordahl, min bror (norsk). Oslo: Gyldendal norsk forlag.
Hoem, Edvard (25. april 2005). «Nordahl Grieg - diktar og soldat» (norsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 8. oktober 2010.
== Eksterne lenker ==
(en) Nordahl Grieg på Internet Movie Database
(no) Nordahl Grieg hos Sceneweb
Den danske artisten Kim Larsens noe frie versjon av «Til Ungdommen» i rockeversjon
NRK: Lydfiler med Nordahl Grieg
Nordahl Grieg i Dagbladet Forfatter
Nordahl Grieg i NRK Forfatter
Digitaliserte bøker av Grieg og Digitaliserte bøker om Grieg i Nasjonalbiblioteket.
Bilder av Nordal Grieg 1930, Oslo museum
Nordahl Grieg utdypningsartikkel fra Store norske leksikon / Norsk biografisk leksikon | Nordahl Rolfsens plass er lekeplassen på nordøstsiden av Uranienborg skole i Oslo. Plassen har navn etter skolemannen Nordahl Rolfsen. | 200,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordseter_terrasse_(Oslo) | 2023-02-04 | Nordseter terrasse (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Nordseter terrasse (1–37, 2–46) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Lambertseterveien til Lindbäckveien.
Navnet ble vedtatt i 1947.
| Nordseter terrasse (1–37, 2–46) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Lambertseterveien til Lindbäckveien.
Navnet ble vedtatt i 1947.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nordseter terrasse». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 392. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nordseter terrasse (1–37, 2–46) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Lambertseterveien til Lindbäckveien. | 200,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordsetergrenda_(Oslo) | 2023-02-04 | Nordsetergrenda (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Nordsetergrenda (1A–25D, 10A–10B) en gangvei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Lambertseterveien til Ivar Knustsons vei.
Navnet ble vedtatt i 1982.
Veien har terrasseblokker og rekkehus fra 1980–81 i OBOS-borettslaget Fjellhytta.
| Nordsetergrenda (1A–25D, 10A–10B) en gangvei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Lambertseterveien til Ivar Knustsons vei.
Navnet ble vedtatt i 1982.
Veien har terrasseblokker og rekkehus fra 1980–81 i OBOS-borettslaget Fjellhytta.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nordsetergrenda». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 392. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nordsetergrenda (1A–25D, 10A–10B) en gangvei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Lambertseterveien til Ivar Knustsons vei. | 200,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordseterstien_(Oslo) | 2023-02-04 | Nordseterstien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Nordseterstien (5, 2–12) en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Nordseterveien.
Navnet ble vedtatt i 1952.
| Nordseterstien (5, 2–12) en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Nordseterveien.
Navnet ble vedtatt i 1952.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nordseterstien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 392. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nordseterstien (5, 2–12) en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Nordseterveien. | 200,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordseterveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Nordseterveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Nordseterveien (1–31B, 2A–34) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Raschs vei og ender som blindvei sør for Seterhøyveien. Veien var opprinnelig planlagt å fortsette til Lambertseterveien ved Nordseter gård.
Navnet ble vedtatt i 1922
| Nordseterveien (1–31B, 2A–34) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Raschs vei og ender som blindvei sør for Seterhøyveien. Veien var opprinnelig planlagt å fortsette til Lambertseterveien ved Nordseter gård.
Navnet ble vedtatt i 1922
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nordseterveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 392. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nordseterveien (1–31B, 2A–34) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Raschs vei og ender som blindvei sør for Seterhøyveien. | 200,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordtvetbakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Nordtvetbakken (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Nordtvetbakken (1, 2) er en vei på Nordtvet i bydel Grorud. Den går fra Gangstuveien til Nordlisletta.
Navnet ble vedtatt i 1959.
| Nordtvetbakken (1, 2) er en vei på Nordtvet i bydel Grorud. Den går fra Gangstuveien til Nordlisletta.
Navnet ble vedtatt i 1959.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nordtvetbakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 394. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nordtvetbakken (1, 2) er en vei på Nordtvet i bydel Grorud. Den går fra Gangstuveien til Nordlisletta. | 200,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordtvetveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Nordtvetveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Nordtvetveien (5–21, 8–46) er en vei på Nordtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som en fortsettelse av Rødtvetveien sør for Trondheimsveien til litt forbi Nordlisletta, der den ender som blindvei.
Navnet ble vedtatt i 1951.
| Nordtvetveien (5–21, 8–46) er en vei på Nordtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som en fortsettelse av Rødtvetveien sør for Trondheimsveien til litt forbi Nordlisletta, der den ender som blindvei.
Navnet ble vedtatt i 1951.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nordtvetveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 394. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nordtvetveien (5–21, 8–46) er en vei på Nordtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som en fortsettelse av Rødtvetveien sør for Trondheimsveien til litt forbi Nordlisletta, der den ender som blindvei. | 200,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_137_%C2%ABKristian_Gerhard_Jebsen%C2%BB | 2023-02-04 | RS 137 «Kristian Gerhard Jebsen» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 2006'] | RS 137 «Kristian Gerhard Jebsen» er en redningsskøyte i Fosen-klassen tilhørende Redningsselskapet. Den ble finansiert med økonomisk bidrag fra Kristian Gerhard Jebsen Skipsrederi AS.
Båten ble bygget i aluminium ved Båtservice Mandal AS i 2006. RS 137 «Kristian Gerhard Jebsen» har en lengde på 22,5 meter, bredde 6,38 meter og dypgang på 1,43 meter. Den har to hovedmotorer (MTU 12V396TE 74L) med en samlet totaleffekt på 3 000 kW. Båten har en maksimalfart på 26 knop, og rekkevidden er 600 nautiske mil.
Redningsskøyta har en besetning på tre: skipsfører, styrmann og maskinist.
| RS 137 «Kristian Gerhard Jebsen» er en redningsskøyte i Fosen-klassen tilhørende Redningsselskapet. Den ble finansiert med økonomisk bidrag fra Kristian Gerhard Jebsen Skipsrederi AS.
Båten ble bygget i aluminium ved Båtservice Mandal AS i 2006. RS 137 «Kristian Gerhard Jebsen» har en lengde på 22,5 meter, bredde 6,38 meter og dypgang på 1,43 meter. Den har to hovedmotorer (MTU 12V396TE 74L) med en samlet totaleffekt på 3 000 kW. Båten har en maksimalfart på 26 knop, og rekkevidden er 600 nautiske mil.
Redningsskøyta har en besetning på tre: skipsfører, styrmann og maskinist.
== Se også ==
Redningsselskapets redningsskøyter
== Referanser == | | navn = RS 137 «Kristian Gerhard Jebsen» | 200,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pontus_Nordenberg | 2023-02-04 | Pontus Nordenberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Nyköpings BIS', 'Kategori:Fotballspillere for Ungmennafélagið Víkingur', 'Kategori:Fotballspillere for Åtvidabergs FF', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Pontus Bent Olov Nordenberg (født 16. februar 1995) er en svensk fotballspiller som spiller for Nyköpings BIS.
| Pontus Bent Olov Nordenberg (født 16. februar 1995) er en svensk fotballspiller som spiller for Nyköpings BIS.
== Karriere ==
Nordenberg startet karrieren i Ålberga GIF, og var også innom IFK Norrköping som juniorspiller. I 2011-sesongen spilte Nordenberg elleve kamper for Nyköpings BIS Division 2, sesongen etter spilte han 21 kamper og scoret tre mål for klubben.
Det ble 2. august 2012 kjent at Nordenberg hadde signert for Åtvidabergs FF, og at han kom til å spille for klubben fra sesongen etter. Han spilte første kamp i Allsvenskan for klubben 25. april 2014, da de møtte Örebro SK. Nordenberg fikk sammenlagt tolv kamper i Allsvenskan i løpet av 2014-sesongen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pontus Nordenberg – Transfermarkt
(en) Pontus Nordenberg – Soccerway
(en) Pontus Nordenberg – FBref
«Pontus Nordenberg», profil på Åtvidabergs FFs hjemmeside (sv)
«Pontus Nordenberg», profil på SvFFs hjemmeside (sv) | Pontus Bent Olov Nordenberg (født 16. februar 1995) er en svensk fotballspiller som spiller for Nyköpings BIS. | 200,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kevin_Hart | 2023-02-04 | Kevin Hart | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Philadelphia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Kevin Darnell Hart (født 6. juli 1979 i Philadelpia i Pennsylvania) er en amerikansk skuespiller, komiker, filmprodusent, manusforfatter og musikkprodusent.
Debuten som skuespiller var i fjernsynsfilmen North Hollywood fra 2001. I 2002 spilte han CJ i spillefilmen Scary Movie 3, en rolle som han gjentok i Scary Movie 4 i 2006.
| Kevin Darnell Hart (født 6. juli 1979 i Philadelpia i Pennsylvania) er en amerikansk skuespiller, komiker, filmprodusent, manusforfatter og musikkprodusent.
Debuten som skuespiller var i fjernsynsfilmen North Hollywood fra 2001. I 2002 spilte han CJ i spillefilmen Scary Movie 3, en rolle som han gjentok i Scary Movie 4 i 2006.
== Filmografi ==
Hart gjorde sin debut som skuespiller i Paper Soldiers i 2002. Han gjorde mindre roller i flere spillefilmer i årene etterpå, blant annet i Scary Movie-serien, 40 Year-Old Virgin og Verre enn verst.
=== Spillefilm ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Kevin Hart – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kevin Hart på Internet Movie Database
(sv) Kevin Hart i Svensk Filmdatabas
(da) Kevin Hart på Filmdatabasen
(da) Kevin Hart på Scope
(fr) Kevin Hart på Allociné
(en) Kevin Hart på AllMovie
(en) Kevin Hart hos Turner Classic Movies
(en) Kevin Hart hos Rotten Tomatoes
(en) Kevin Hart hos The Movie Database | Kevin Darnell Hart (født 6. juli 1979 i Philadelpia i Pennsylvania) er en amerikansk skuespiller, komiker, filmprodusent, manusforfatter og musikkprodusent. | 200,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_formenn_av_Organisasjonen_for_afrikansk_enhet | 2023-02-04 | Liste over formenn av Organisasjonen for afrikansk enhet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Den afrikanske union', 'Kategori:Lister over politiske ledere'] | Dette er en liste over formenn av Organisasjonen for afrikansk enhet, som var forløperen til Den afrikanske union. Se Liste over formenn av Den afrikanske union for en liste over formennene siden denne ble opprettet.
| Dette er en liste over formenn av Organisasjonen for afrikansk enhet, som var forløperen til Den afrikanske union. Se Liste over formenn av Den afrikanske union for en liste over formennene siden denne ble opprettet.
== Liste == | Dette er en liste over formenn av Organisasjonen for afrikansk enhet, som var forløperen til Den afrikanske union. Se Liste over formenn av Den afrikanske union for en liste over formennene siden denne ble opprettet. | 200,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Progressive_Conservative_Association_of_Alberta | 2023-02-04 | Progressive Conservative Association of Alberta | ['Kategori:1905 i Canada', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konservative partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1905', 'Kategori:Politiske partier i Alberta'] | Progressive Conservative Association of Alberta (også kjent som Progressive Conservative Party of Alberta) er et politisk parti i provinsen Alberta i Canada. Partiet er et sentrum-høyre-parti, og regjerte i Alberta sammenhengende fra 1971 til 2015. Ingen andre partier på provinsnivå har styrt sammenhengende så lenge.I motsetning til i de fleste land er partier på føderalt nivå bare løst tilknyttet partier på provinsnivå, sjøl om navnene er like.
Partiet ble stiftet utfra Northwest Territories Liberal-Conservative Party, som eksisterte fra 1898 til 1905. Partiet var i opposisjon de første 70 årene, selv med gode valg i blant annet 1913 (45% av stemmene) og 1917 (41% av stemmene). I valget i 1963 fikk de ingen representanter, men under partileder Peter Lougheed, som tok over i 1965, snudde ting. I 1967 fikk de valgt inn seks representaner i den lovgivende forsamlingen i Alberta, og i 1971 vant de valget for første gang, med 46 prosent av stemmene og 49 av 75 seter.
| Progressive Conservative Association of Alberta (også kjent som Progressive Conservative Party of Alberta) er et politisk parti i provinsen Alberta i Canada. Partiet er et sentrum-høyre-parti, og regjerte i Alberta sammenhengende fra 1971 til 2015. Ingen andre partier på provinsnivå har styrt sammenhengende så lenge.I motsetning til i de fleste land er partier på føderalt nivå bare løst tilknyttet partier på provinsnivå, sjøl om navnene er like.
Partiet ble stiftet utfra Northwest Territories Liberal-Conservative Party, som eksisterte fra 1898 til 1905. Partiet var i opposisjon de første 70 årene, selv med gode valg i blant annet 1913 (45% av stemmene) og 1917 (41% av stemmene). I valget i 1963 fikk de ingen representanter, men under partileder Peter Lougheed, som tok over i 1965, snudde ting. I 1967 fikk de valgt inn seks representaner i den lovgivende forsamlingen i Alberta, og i 1971 vant de valget for første gang, med 46 prosent av stemmene og 49 av 75 seter.
== Partiledere ==
Northwest Territories Liberal-Conservative Party
Frederick Haultain (1897–1905)Alberta Conservative Party
Richard Bedford Bennett (1905)
Albert Robertson (1905–1909)
Richard Bedford Bennett (1909–1910)
Edward Michener (1910–1917)
George Hoadley (1917–1920)
James Ramsey (1920–1921)
Albert Ewing (1921)
John Smith Stewart (1921-1923) (husleder)
William John Blair (1923-1925)
Alexander McGillivray (1925–1930)
David Milwyn Duggan (1930–1942)
Ledighet (1942-1952) (i koalisjon med Liberal Party)
John Percy Page (1952-1958)Alberta Progressive Conservative Party
Cam Kirby (1958-1959)
Ernest Watkins (1959–1962) midlertidige
Milt Harradence (1962–1965)
Peter Lougheed (1965–1985)
Don Getty (1985–1992)
Ralph Klein (1992–2006)
Ed Stelmach (2006–2011)
Alison Redford (2011–2014)
Dave Hancock (fung.) (2014)
Jim Prentice (2014-2015)
Ric McIver (2015-2017) midlertidige
Jason Kenney (2017)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | | forsamling1år = 2015 | 200,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kulob | 2023-02-04 | Kulob | ['Kategori:37°N', 'Kategori:69°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i Tadsjikistan', 'Kategori:Kulturhovedsteder (SUS)', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Silkeveien'] | Kulob (tadsjikisk: Кӯлоб, russisk: Куляб, persisk: کولاب og engelsk: Kulob) er en by i Tadsjikistan. Den ligger i provinsen Khatlon i vestre del av landet, om lag tre mil nord og vest for grensen mot Afghanistan. Byen ligger ved elven Jaksu, som senere munner ut i elven Amu Darja. Innbyggertallet er cirka 82.000. Byen sier seg å være fra ca 700 år før Kristus. Det finnes et universitet i byen.
Bynavnet før ca 1750 var Khatlān.
| Kulob (tadsjikisk: Кӯлоб, russisk: Куляб, persisk: کولاب og engelsk: Kulob) er en by i Tadsjikistan. Den ligger i provinsen Khatlon i vestre del av landet, om lag tre mil nord og vest for grensen mot Afghanistan. Byen ligger ved elven Jaksu, som senere munner ut i elven Amu Darja. Innbyggertallet er cirka 82.000. Byen sier seg å være fra ca 700 år før Kristus. Det finnes et universitet i byen.
Bynavnet før ca 1750 var Khatlān.
== Historie ==
Byen nevnes i en kilde i 737 e.Kr., av historikeren Muhammad ibn Jarir al-Tabari. Byen var et betydelig kulturelt, vitenskapelig og åndelig sentrum i Sentral-Asia og viktig handelsby på den såkalte Silkeveien. Den var del av Bukhara-khanatet (1500–1785) og Bukhara-emiratet (1785–1920).
Den 15. mars 1921 inntok russiske styrker byen. I 1934 ble Kulob hovedstad for en provins av samme navn. Etter Sovjetunionens oppløsning og sammenslåingen av provinsene Kulob og Qurghonteppa til den nye provinsen Chatlion i 1992 gikk denne status over til Qurghonteppa.Byens mest kjente landemerke og attraksjon er mausoleet til den muslimske dikter og lærde Mir Sayyid Ali Hamadani.
== Litteratur ==
Habib Borjian: Kulab, i Encyclopædia Iranica (https://web.archive.org/web/20090105160404/http://iranica.com/%29.
Kulob. I: Kamoludin Abdullaev, Shahram Akbarzadeh: Historical Dictionary of Tajikistan. Scarecrow Press, Lanham (Maryland), 2010, s. 211
Baymirza Hayit: Turkestan im XX. Jahrhundert, Darmstadt 1956
Michael Kemper, Anke von Kügelgen, Dmitriy Yermakov: Muslim Culture in Russia and Central Asia from the 18th to the Early 20th Centuries. Klaus Schwarz, Berlin 1996 | Kulob (tadsjikisk: Кӯлоб, russisk: Куляб, persisk: کولاب og engelsk: Kulob) er en by i Tadsjikistan. Den ligger i provinsen Khatlon i vestre del av landet, om lag tre mil nord og vest for grensen mot Afghanistan. | 200,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord%C3%A5ssl%C3%B8yfa_(Oslo) | 2023-02-04 | Nordåssløyfa (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmlia'] | Nordåssløyfa (1A–37C, 2–52D) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Nordåsveien til Lusetjernveien. Det meste av veien er gangvei.
Navnet ble vedtatt i 1982 og viser til Nordre Ås gård.
| Nordåssløyfa (1A–37C, 2–52D) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Nordåsveien til Lusetjernveien. Det meste av veien er gangvei.
Navnet ble vedtatt i 1982 og viser til Nordre Ås gård.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nordåssløyfa». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 395. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nordåssløyfa (1A–37C, 2–52D) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Nordåsveien til Lusetjernveien. | 200,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord%C3%A5sveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Nordåsveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmlia'] | Nordåsveien (1–173, 72–422) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Holmliaveien og ender i en snuplass et stykke etter Åsbråten.
Veien fikk navn i 1982 etter Nordre Ås gård.
Lusetjern skole er i nr. 1 og Holmlia skole i nr. 3. For øvrig har veien en rekke OBOS-blokker i borettslagene Søndre og Nordre Åsgården (oppført 1985–87). | Nordåsveien (1–173, 72–422) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Holmliaveien og ender i en snuplass et stykke etter Åsbråten.
Veien fikk navn i 1982 etter Nordre Ås gård.
Lusetjern skole er i nr. 1 og Holmlia skole i nr. 3. For øvrig har veien en rekke OBOS-blokker i borettslagene Søndre og Nordre Åsgården (oppført 1985–87).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nordåsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 395. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Nordåsveien | 200,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Noreveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Noreveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Noreveien (15A–27, 10–26) er en vei på Montebello i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Ullernchausseen til Husebybakken.
Veien fikk navn i 1935 inspirert av Oslo Lysverkers mottaksstasjon for kraft fra Nore I kraftverk i Numedal (i nr. 24–26).
| Noreveien (15A–27, 10–26) er en vei på Montebello i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Ullernchausseen til Husebybakken.
Veien fikk navn i 1935 inspirert av Oslo Lysverkers mottaksstasjon for kraft fra Nore I kraftverk i Numedal (i nr. 24–26).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Noreveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 395. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Noreveien (15A–27, 10–26) er en vei på Montebello i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Ullernchausseen til Husebybakken. | 200,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nuggerudveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Nuggerudveien (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Nuggerudveien (1–23E, 2A–38) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Høybråtenveien til forbi Ellingsrudveien.
Veien fikk navn i 1952 etter den tidligere husmannsplassen Nuggerud (gnr./br. 109/1) i Mariholtveien. Før dette het den Elveveien.
| Nuggerudveien (1–23E, 2A–38) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Høybråtenveien til forbi Ellingsrudveien.
Veien fikk navn i 1952 etter den tidligere husmannsplassen Nuggerud (gnr./br. 109/1) i Mariholtveien. Før dette het den Elveveien.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nuggerudveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 402. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nuggerudveien (1–23E, 2A–38) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Høybråtenveien til forbi Ellingsrudveien. | 200,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nybrottveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Nybrottveien (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Nybrottveien (1–7B, 2–12B) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den går fra Stovnerveien til Hagaveien.
Navnet ble vedtatt i 1928.
| Nybrottveien (1–7B, 2–12B) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den går fra Stovnerveien til Hagaveien.
Navnet ble vedtatt i 1928.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nybrottveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 402. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nybrottveien (1–7B, 2–12B) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den går fra Stovnerveien til Hagaveien. | 200,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nyjordeveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Nyjordeveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Nyjordeveien (1–15, 2–54) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går østover fra Slimeveien og ender i en snuplass der Nyjordstubben fortsetter sørøstover.
Veien fikk navn i 1985 etter Nyjordet, tidligere en husmannsplass under Slime.
| Nyjordeveien (1–15, 2–54) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går østover fra Slimeveien og ender i en snuplass der Nyjordstubben fortsetter sørøstover.
Veien fikk navn i 1985 etter Nyjordet, tidligere en husmannsplass under Slime.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nyjordeveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 406. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nyjordeveien (1–15, 2–54) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går østover fra Slimeveien og ender i en snuplass der Nyjordstubben fortsetter sørøstover. | 200,538 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nyjordstubben_(Oslo) | 2023-02-04 | Nyjordstubben (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand'] | Nyjordstubben (1–173, 2–172) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørøstover og deretter sørover fra Nyjordeveien.
Veien fikk navn i 1985 etter Nyjordet, tidligere en husmannsplass under Slime.
| Nyjordstubben (1–173, 2–172) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørøstover og deretter sørover fra Nyjordeveien.
Veien fikk navn i 1985 etter Nyjordet, tidligere en husmannsplass under Slime.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nyjordstubben». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 406. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nyjordstubben (1–173, 2–172) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørøstover og deretter sørover fra Nyjordeveien. | 200,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nypeveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Nypeveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordberg (Oslo)'] | Nypeveien (1–9, 2–8) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Nilserudkleiva til Østhornveien.
Navnet ble vedtatt i 1939. I området finnes også andre veier med plantenavn.
Veien har villabebyggelse fra 1950-årene.
| Nypeveien (1–9, 2–8) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Nilserudkleiva til Østhornveien.
Navnet ble vedtatt i 1939. I området finnes også andre veier med plantenavn.
Veien har villabebyggelse fra 1950-årene.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nypeveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 406. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommune – Bydelsoversikt | Nypeveien (1–9, 2–8) er en vei på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Nilserudkleiva til Østhornveien. | 200,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nyquistveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Nyquistveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Nyquistveien (1–31, 2–32H) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går i vinkel fra Ekebergveien til Lambertseterveien.
Den (nord)vestre delen mot Ekebergveien het Lambertstien inntil 1989, men er nå skiltet som Nyquistveien, og husene regnes deretter. Det gamle navnet finnes imidlertid fortsatt i kartverk, f.eks. Goggle Maps og Finn Kart. Denne delen av veien er todelt på langs og har fartshumper i kjøredelen.
| Nyquistveien (1–31, 2–32H) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går i vinkel fra Ekebergveien til Lambertseterveien.
Den (nord)vestre delen mot Ekebergveien het Lambertstien inntil 1989, men er nå skiltet som Nyquistveien, og husene regnes deretter. Det gamle navnet finnes imidlertid fortsatt i kartverk, f.eks. Goggle Maps og Finn Kart. Denne delen av veien er todelt på langs og har fartshumper i kjøredelen.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nyquistveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 406. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nyquistveien (1–31, 2–32H) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går i vinkel fra Ekebergveien til Lambertseterveien. | 200,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8ttekneika_(Oslo) | 2023-02-04 | Nøttekneika (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Nøttekneika (3–5; ingen partallsadresser) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Rosendalsvveien til Midtåsen.
Navnet ble vedtatt i 1952.
| Nøttekneika (3–5; ingen partallsadresser) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Rosendalsvveien til Midtåsen.
Navnet ble vedtatt i 1952.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nøttekneika». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 407. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nøttekneika (3–5; ingen partallsadresser) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Rosendalsvveien til Midtåsen. | 200,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8tteveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Nøtteveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Røa'] | Nøtteveien (1–11A, 2–8B) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Kristian Auberts vei til Finnhaugveien.
Navnet ble vedtatt i 1936 og viser til en tidlligere hasselskog i området.
| Nøtteveien (1–11A, 2–8B) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Kristian Auberts vei til Finnhaugveien.
Navnet ble vedtatt i 1936 og viser til en tidlligere hasselskog i området.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nøtteveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 407. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nøtteveien (1–11A, 2–8B) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Kristian Auberts vei til Finnhaugveien. | 200,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vekterveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Vekterveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Vekterveien (1A–101, 6A–32B) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går for en stor del parallelt med Enebakkveien, fra Havreveien til Plogveien.
Navnet ble vedtatt i 1955 og har sin bakgrunn i at bebyggelsen i veien ble oppført av et byggelag tilknyttet politiet.
| Vekterveien (1A–101, 6A–32B) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går for en stor del parallelt med Enebakkveien, fra Havreveien til Plogveien.
Navnet ble vedtatt i 1955 og har sin bakgrunn i at bebyggelsen i veien ble oppført av et byggelag tilknyttet politiet.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Vekterveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 611. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Vekterveien (1A–101, 6A–32B) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går for en stor del parallelt med Enebakkveien, fra Havreveien til Plogveien. | 200,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rabakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Rabakken (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Korsvoll'] | Rabakken (1–5, 2–6B) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Tåsenveien til Korsvollbråtan.
Veien fikk navn i 1954 etter raet som det er rester av i området.
| Rabakken (1–5, 2–6B) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Tåsenveien til Korsvollbråtan.
Veien fikk navn i 1954 etter raet som det er rester av i området.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Rabakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 457. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Rabakken (1–5, 2–6B) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Tåsenveien til Korsvollbråtan. | 200,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rabbeveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Rabbeveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke'] | Rabbeveien (1B–21, 4–12C) er en vei på Risløkka i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Risøkkveien til Nordalveien.
Navnet ble vedtatt i 1920.
| Rabbeveien (1B–21, 4–12C) er en vei på Risløkka i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Risøkkveien til Nordalveien.
Navnet ble vedtatt i 1920.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Rabbeveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 457. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Rabbeveien (1B–21, 4–12C) er en vei på Risløkka i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Risøkkveien til Nordalveien. | 200,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Radioveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Radioveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Radioveien (3–29; ingen partallsadresser) er en vei på Brekke i bydel Nordre Aker i Oslo. Den begynner og slutter i Brekkeveien og går i bue på sørsiden av denne.
Veien fikk navn i 1951 etter Tandbergs Radiofabrikk, som ble oppført ved Kjelsåsveien i 1952.
| Radioveien (3–29; ingen partallsadresser) er en vei på Brekke i bydel Nordre Aker i Oslo. Den begynner og slutter i Brekkeveien og går i bue på sørsiden av denne.
Veien fikk navn i 1951 etter Tandbergs Radiofabrikk, som ble oppført ved Kjelsåsveien i 1952.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Radioveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 459. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Radioveien (3–29; ingen partallsadresser) er en vei på Brekke i bydel Nordre Aker i Oslo. Den begynner og slutter i Brekkeveien og går i bue på sørsiden av denne. | 200,547 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hypopholis | 2023-02-04 | Hypopholis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1847', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Hypopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Nylig har disse artene blitt ført til slekten Pegylis.
| Hypopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Nylig har disse artene blitt ført til slekten Pegylis.
== Utseende ==
Middelsstore (ca. 18 millimeter), blanke, brunlige oldenborrer. Oversiden er hvelvet, tett og fint punktert.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda. De voksne billene er nattaktive og kommer til lys. De kan gjære en del skade ved å gnage på bladene på hageplanter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Artene er nylig plassert i slekten Pegylis.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Melolonthini Samouelle, 1819
Slekten Hypopholis Erichson, 1847
Hypopholis sommeri Burmeister, 1855
Hypopholis uelensis Burgeon, 1946
Hypopholis vittata Fåhraeus, 1857
== Kilder ==
Harrison, J. du G. 2014: Review of the South African species of Pegylis Erichson, 1847 (Coleoptera: Scarabaeidae: Melolonthinae) commonly known as large wattle chafers. African entomology, 22(4): 685-713. doi: 10.4001/003.022.0416.
== Eksterne lenker ==
Bilde av Hypopholis sommeri
(en) Hypopholis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Hypopholis hos NCBI
Hypopholis – detaljert informasjon på Wikispecies | Hypopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 200,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Da_er_det_skj%C3%B8nt_%C3%A5_v%C3%A6re_til | 2023-02-04 | Da er det skjønt å være til | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger fra 1971', 'Kategori:Singler fra 1972'] | «Da er det skjønt å være til» (Schön ist es auf der Welt zu sein) er en sang skrevet av David Hall, Elisabeth Bertram og Werner Twardy som ble spilt inn og gitt ut på singel med Anita Hegerland og Roy Black i 1972. Singelen lå 30 uker på VG-lista og hadde 3.-plass som beste plassering. | «Da er det skjønt å være til» (Schön ist es auf der Welt zu sein) er en sang skrevet av David Hall, Elisabeth Bertram og Werner Twardy som ble spilt inn og gitt ut på singel med Anita Hegerland og Roy Black i 1972. Singelen lå 30 uker på VG-lista og hadde 3.-plass som beste plassering. | «Da er det skjønt å være til» (Schön ist es auf der Welt zu sein) er en sang skrevet av David Hall, Elisabeth Bertram og Werner Twardy som ble spilt inn og gitt ut på singel med Anita Hegerland og Roy Black i 1972. Singelen lå 30 uker på VG-lista og hadde 3. | 200,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Loppersum | 2023-02-04 | Loppersum | ['Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Groningen (provins)', 'Kategori:Kommuner i Groningen (provins)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Loppersum er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
| Loppersum er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Loppersum er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen. | 200,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Marne | 2023-02-04 | Slaget ved Marne | ['Kategori:1914 i Frankrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Konflikter i 1914', 'Kategori:Slag under første verdenskrig (Vestfronten)'] | Slaget ved Marne var et slag ved elva Marne i Frankrike i begynnelsen av første verdenskrig, 5.-9. september 1914, som stanset den tyske offensiven mot Paris. Krigen på vestfronten ble etter dette slaget hovedsakelig en stillingskrig.
| Slaget ved Marne var et slag ved elva Marne i Frankrike i begynnelsen av første verdenskrig, 5.-9. september 1914, som stanset den tyske offensiven mot Paris. Krigen på vestfronten ble etter dette slaget hovedsakelig en stillingskrig.
== Bakgrunn ==
Etter fiendtlighetens innledning den 3. august satte den tyske krigsmakten inn sitt hovedangrep i Belgia og nordre Frankrike i henhold til Schlieffenplanen gjennom slaget om grensene. Etter å ha inntatt nøkkelposisjonen Liège forflyttet de tyske første, andre og tredje arméer seg gjennom Belgia inn i nordre Frankrike. Mot dem sto den belgiske arméen, som trakk seg tilbake til Antwerpen, det britiske ekspedisjonskorpset og den franske 5. armé. Franskmennene og britene ble beseiret i slagene ved Sambrai og Mons 21.-24. august og tvunget til å gjøre retrett.
I mellomtiden hadde den franske offensiven øst i Elsass-Lothringen, som skulle følge Plan XVII mislyktes. Den franske øverstkommanderende, general Joseph Joffre, hadde innsett faren i nord og forsøkte å dra ut forband i strid i øst for å transportere dem vestover for å stoppe tyskernes offensiv. Joffre forsøkte å samle de retretterende troppene til et slag for å stoppe tyskerne, men den raske tyske fremmarsjen gjorde at han hele tiden måtte trekke linjen bakover. Samtidig samlet Paris' militærguvernør, general Joseph Gallieni sammen forband for byens forsvar.
I slaget ved St Quentin 29. august lyktes den franske 5. arméen i å stoppe den tyske 2. arméens offensiv. Den behøvde å hvile seg en dag for å organisere seg. Samtidig så den tyske 1. arméens øverstkommanderende, general von Kluck, muligheten til å angripe den franske 5. arméen i flanken. Det hadde også oppstått en luke til 2. armé. Denne luken ble kun dekket av kavaleri. Kursendringen innebar at Schlieffenplanens idé om å gå vest for Paris ble gitt opp.
== Slagets forløp ==
Takket være flyspaning var luken mellom de tyske 1. og 2. arméer kjent av franskmennene. Joffre beordret den 6. armén til å angripe den tyske 1. armé i flanken og presse dem over Ourcq samtidig som BEF angrep i luken mellom arméene i retning mot Montmiral. Den britiske feltmarskalken John French var riktignok misfornøyd med å måtte sette inn sine tropper i kampene ettersom de var meget slitne, men han gikk med på å angripe.
BEF hadde likevel et godt stykke frem før de kunne angripe og i mellomtiden ble den franske 6. arméen hardt presset av Klucks 1. armé. I et kritisk øyeblikk ble de reddet av en artilleridivisjon under kommando av Nivelle og av Paris garnison som hadde blitt kjørt dit i drosjebiler. Nå virket det som om Schlieffenplanen fungerte og at Paris skulle falle. Men Klucks offensiv hadde gjort luken mellom 1. og 2. arméen enda større og BEF kunne nesten uforstyrret marsjere mot Marne.
Tyskerne så ut til å ha overtaket i kampene da ordren om en retrett kom fra den tyske arméens hovedkvarter som hadde vurdert situasjonen som uholdbar. Tyskerne trakk seg tilbake til Aisne og begynte å bygge befestninger. Shlieffenplanen hadde dermed mislyktes og øverstkommanderende von Moltke ble erstattet av Erich von Falkenhayn.
== Deltagende arméer ==
Fra vest til øst
== Kilder ==
David, Daniel, The 1914 Campaign, August-October 1914 (1987)
Keegan, John, Det första världskriget (1998)
== Eksterne lenker ==
«The Marne, 1914», foredrag av professor Holger Herwig (YouTube) | De Marne er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen. | 200,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marum | 2023-02-04 | Marum | ['Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Groningen (provins)', 'Kategori:Kommuner i Groningen (provins)', 'Kategori:Sider med kart'] | Marum er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
| Marum er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside Arkivert 13. februar 2015 hos Wayback Machine. | Marum er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen. | 200,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Menterwolde | 2023-02-04 | Menterwolde | ['Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Groningen (provins)'] | Menterwolde er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
| Menterwolde er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Menterwolde er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen. | 200,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gyasi_Zardes | 2023-02-04 | Gyasi Zardes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Los Angeles Galaxy', 'Kategori:Fotballspillere fra USA', 'Kategori:Fødsler 2. september', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gyasi Zardes (født 2. september 1991) er en amerikansk fotballspiller som spiller for Colorado Rapids.
Den 28. januar 2015 fikk han sin debutkamp for USA mot Chile.
20. januar 2018 signerte Zardes kontrakt med Columbus Crew i en avtale for 2018 sesongen hvor han ble byttet med Ola Kamara som gikk til Zardes gamle lag LA Galaxy.
Avtalen innebar at Columbus Crew mottok Zardes og US$ 400 000, LA Galaxy fikk Ola Kamara og i tillegg ville Columbus Crew motta US$ 100 000 hvis Kamara skoret 12 eller flere mål for LA Galaxy.
| Gyasi Zardes (født 2. september 1991) er en amerikansk fotballspiller som spiller for Colorado Rapids.
Den 28. januar 2015 fikk han sin debutkamp for USA mot Chile.
20. januar 2018 signerte Zardes kontrakt med Columbus Crew i en avtale for 2018 sesongen hvor han ble byttet med Ola Kamara som gikk til Zardes gamle lag LA Galaxy.
Avtalen innebar at Columbus Crew mottok Zardes og US$ 400 000, LA Galaxy fikk Ola Kamara og i tillegg ville Columbus Crew motta US$ 100 000 hvis Kamara skoret 12 eller flere mål for LA Galaxy.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gyasi Zardes – Major League Soccer
(en) Gyasi Zardes – Transfermarkt
(en) Gyasi Zardes – national-football-teams.com
(en) Gyasi Zardes – WorldFootball.net
(en) Gyasi Zardes – FootballDatabase.eu
(en) Gyasi Zardes – Soccerway
(en) Gyasi Zardes – FBref | Gyasi Zardes (født 2. september 1991) er en amerikansk fotballspiller som spiller for Colorado Rapids. | 200,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nita_Englund | 2023-02-04 | Nita Englund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Dickinson County i Michigan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere fra USA', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 2018'] | Nita Englund (født 10. juni 1992 i Iron Mountain) er en amerikansk skihopper, som representerer Steamboat Springs Winter Sports Club og trenes av nordmannen Kjell Ivar Magnussen.
Etter flere sesonger i kontinentalcupen debuterte Englund i verdenscupen den 12. januar 2014 i Sapporo, hvor hun endte nest sist på en 48. plass. Et drøyt år senere tok hun sin første pallplass i verdenscupen, etter et hopp på 94 meter i normalbakken i Râșnov i Romania, som resulterte i en andreplass bak japanske Sara Takanashi.
Hun deltok ved Ski-VM 2015, der hun kom på 7. plass i laghopp mixlag og 12. plass i normalbakke.
| Nita Englund (født 10. juni 1992 i Iron Mountain) er en amerikansk skihopper, som representerer Steamboat Springs Winter Sports Club og trenes av nordmannen Kjell Ivar Magnussen.
Etter flere sesonger i kontinentalcupen debuterte Englund i verdenscupen den 12. januar 2014 i Sapporo, hvor hun endte nest sist på en 48. plass. Et drøyt år senere tok hun sin første pallplass i verdenscupen, etter et hopp på 94 meter i normalbakken i Râșnov i Romania, som resulterte i en andreplass bak japanske Sara Takanashi.
Hun deltok ved Ski-VM 2015, der hun kom på 7. plass i laghopp mixlag og 12. plass i normalbakke.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nita Englund – Olympedia
(en) Nita Englund – USAs olympiske komité
(en) Nita Englund – FIS (skihopping)
(pl) Nita Englund – skijumping.pl | | fødested = Iron Mountain, Michigan, USA | 200,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musette_(musikk) | 2023-02-04 | Musette (musikk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkedanser', 'Kategori:Folkelige musikkformer', 'Kategori:Fransk musikk'] | Musette (fransk også bal-musette) er en fransk folkedans og folkelig musikkform som ble populær i 1880-årene.
| Musette (fransk også bal-musette) er en fransk folkedans og folkelig musikkform som ble populær i 1880-årene.
== Barokken ==
I barokkmusikken blir mellomspill i gavotter og menuetter iblant kalt musette på grunn av en stående bass-stemme som etterligner bordunen til sekkepipeinstrumentet musette de cour.Musetter for klaver finnes i Johann Sebastian Bachs Engelsk suite nr. 3, «Gavotte I – II (ou la Musette G-dur) – I» og i Johannes Brahms' «Var. XXII 4⁄4, Alla Musette» av Variasjoner og fuge over et tema av Händel. Tredje sats av Georg Friedrich Händels orkesterverk Concerto Grosso op. 6 nr. 6 HWV 324 er påskrevet «Musette (Larghetto)».
== Litteratur ==
René Maquet: Im Land der Musett-Musik. Preissler Verlag, München 1961.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bach - English Suite No. 3 in G minor, BWV 808 (Maria João Pires), youtube | Musette (fransk også bal-musette) er en fransk folkedans og folkelig musikkform som ble populær i 1880-årene. | 200,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Banff_Park_Museum | 2023-02-04 | Banff Park Museum | ['Kategori:115°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor sted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Alberta', 'Kategori:Etableringer i 1895', 'Kategori:Museer etablert i 1890-årene', 'Kategori:Sider med kart'] | Banff Park Museum National Historic Site, ligger i sentrum av Banff, og har utstilt gjenstander knyttet til Banff nasjonalpark. Muséet ble etablert i 1895 for å huse en samling av dyr, planter og mineraler med tilknytning til parken. Museumsbyginingen, som ble reist i 1903 var tegnet ingeniøren John Stocks, og er et tidlig eksempel på den rustikke arkitekturen som begynte å bli populær i parkene i Nord-Amerika.I 1896 ble Norman Bethune Sanson ansatt som muséets kurator. Han hadde stillingen til 1932, og var ansvarlig for å utvide samlingen fra åtte pattedyr, 259 fugler, en skilpadde og et antall eksemplarer av planter og mineraler til dagens samling på 5000 arter. Bygningen beskrives som «jernbanepagode», og har synlig tømmerramme og rustikke detaljer. Det er den eldste gjenværende bygningen i Banff. Muséet ble erklært som en såkalt National Historic Site of Canada i 1985 og ble klassifisert som et historisk byggverk det påfølgende år.Fra 1905 til 1937 var det en liten dyrehage, med en liten samling dyr, mange av dem eksotiske og ikke stedegne, på området bak muséet. På det meste, i 1914, var det 36 fugler og 50 pattedyr. Dyrehagen minket i 1930-årene, ble stengt i 1937, og ble revet i 1939. Førtiseks dyr ble gitt til Calgary Zoo da dyrehagen i Banff stengte, inkludert ulver, gaupe, svartbjørn, brunbjørn og isbjørn.
| Banff Park Museum National Historic Site, ligger i sentrum av Banff, og har utstilt gjenstander knyttet til Banff nasjonalpark. Muséet ble etablert i 1895 for å huse en samling av dyr, planter og mineraler med tilknytning til parken. Museumsbyginingen, som ble reist i 1903 var tegnet ingeniøren John Stocks, og er et tidlig eksempel på den rustikke arkitekturen som begynte å bli populær i parkene i Nord-Amerika.I 1896 ble Norman Bethune Sanson ansatt som muséets kurator. Han hadde stillingen til 1932, og var ansvarlig for å utvide samlingen fra åtte pattedyr, 259 fugler, en skilpadde og et antall eksemplarer av planter og mineraler til dagens samling på 5000 arter. Bygningen beskrives som «jernbanepagode», og har synlig tømmerramme og rustikke detaljer. Det er den eldste gjenværende bygningen i Banff. Muséet ble erklært som en såkalt National Historic Site of Canada i 1985 og ble klassifisert som et historisk byggverk det påfølgende år.Fra 1905 til 1937 var det en liten dyrehage, med en liten samling dyr, mange av dem eksotiske og ikke stedegne, på området bak muséet. På det meste, i 1914, var det 36 fugler og 50 pattedyr. Dyrehagen minket i 1930-årene, ble stengt i 1937, og ble revet i 1939. Førtiseks dyr ble gitt til Calgary Zoo da dyrehagen i Banff stengte, inkludert ulver, gaupe, svartbjørn, brunbjørn og isbjørn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Banff Park Museum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Parks Canada | Banff Park Museum National Historic Site, ligger i sentrum av Banff, og har utstilt gjenstander knyttet til Banff nasjonalpark. Muséet ble etablert i 1895 for å huse en samling av dyr, planter og mineraler med tilknytning til parken. | 200,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8daland | 2023-02-04 | Grødaland | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gårder i Hå', 'Kategori:Sider med kart'] | Grødaland er for det meste et jordbruks-område i Hå kommune på Jæren i Rogaland som grenser til Nord-Varhaug i sør og sørøst, - og Sør-Reime i nord og nordøst.
I tillegg til jordbruk finner man også et industriområde nede ved havet.
På Grødaland finner man i tillegg Grødalandstunet, som det er skiltet til ved fylkesveg 44.
| Grødaland er for det meste et jordbruks-område i Hå kommune på Jæren i Rogaland som grenser til Nord-Varhaug i sør og sørøst, - og Sør-Reime i nord og nordøst.
I tillegg til jordbruk finner man også et industriområde nede ved havet.
På Grødaland finner man i tillegg Grødalandstunet, som det er skiltet til ved fylkesveg 44.
== Næring ==
Norsk Protein har ett av sine tre anlegg på Grødaland.IVAR IKS har bygget et biogassanlegg for ulike typer slam, - matavfall, - og annet organisk avfall på Grødaland.Solør Bioenergi har én av sine avdelinger og ett anlegg på Grødaland.
Anlegget på Grødaland i Rogaland ble overtatt i januar 2010, og anlegget leverer i dag damp til Norsk Protein AS. Kapasitet er 45 GWh/år, damp og fjernvarme.
== Museum ==
Hå Bygdemuseum har ansvar for det gamle gårdstunet på Grødaland, som er fra 1700- og 1800-tallet.
== Referanser == | Grødaland er for det meste et jordbruks-område i Hå kommune på Jæren i Rogaland som grenser til Nord-Varhaug i sør og sørøst, - og Sør-Reime i nord og nordøst. | 200,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Senterleder | 2023-02-04 | Senterleder | ['Kategori:Pekere'] | Senterleder er tittelen til en person som er den daglige lederen for et kjøpesenter.
Betegnelsen benyttes også om
en person som er leder for et forskningsenter tilknyttet en akademisk institusjon.
den indre kjerne i en koaksialkabel | Senterleder er tittelen til en person som er den daglige lederen for et kjøpesenter.
Betegnelsen benyttes også om
en person som er leder for et forskningsenter tilknyttet en akademisk institusjon.
den indre kjerne i en koaksialkabel | Senterleder er tittelen til en person som er den daglige lederen for et kjøpesenter. | 200,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roald_Amundsen | 2023-02-04 | Roald Amundsen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 18. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1928', 'Kategori:Forsvunne personer', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Kongressens gullmedalje', 'Kategori:Luftfartspionerer', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske flyvere', 'Kategori:Norske kapteiner', 'Kategori:Norske oppdagere', 'Kategori:Norske polfarere', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Omkomne i luftfartsulykker', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Polarforskere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statsstipendiater', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden'] | Roald Engelbregt Gravning Amundsen (født 16. juli 1872 i Borge i Østfold, forsvant rundt 18. juni 1928 nær Bjørnøya i øygruppen Svalbard) var en norsk polfarer og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha ledet den første ekspedisjonen som nådde frem til det geografiske Sydpolpunktet i desember 1911 og for å ha seilt Nordvestpassasjen for første gang i 1903.
Amundsen ble, i likhet med sin kollega Fridtjof Nansen, feiret som nasjonalhelt i det nylig selvstendige Norge i årene etter uavhengigheten i 1905. Han var den første personen til å nå Sydpolen og mest sannsynlig også Nordpolen. Han seilte som den første kjente gjennom Nordvestpassasjen, og var blant de første som tok i bruk luftskip og fly i utforskingen av polare strøk. Roald Amundsen forsvant i juni 1928 da han deltok i en redningsaksjon etter sin rival Umberto Nobile. Det antas at flyet han var om bord i, havarerte nær Bjørnøya. Det er rimelig å anta at han ikke ble eldre enn 55 år gammel.
| Roald Engelbregt Gravning Amundsen (født 16. juli 1872 i Borge i Østfold, forsvant rundt 18. juni 1928 nær Bjørnøya i øygruppen Svalbard) var en norsk polfarer og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha ledet den første ekspedisjonen som nådde frem til det geografiske Sydpolpunktet i desember 1911 og for å ha seilt Nordvestpassasjen for første gang i 1903.
Amundsen ble, i likhet med sin kollega Fridtjof Nansen, feiret som nasjonalhelt i det nylig selvstendige Norge i årene etter uavhengigheten i 1905. Han var den første personen til å nå Sydpolen og mest sannsynlig også Nordpolen. Han seilte som den første kjente gjennom Nordvestpassasjen, og var blant de første som tok i bruk luftskip og fly i utforskingen av polare strøk. Roald Amundsen forsvant i juni 1928 da han deltok i en redningsaksjon etter sin rival Umberto Nobile. Det antas at flyet han var om bord i, havarerte nær Bjørnøya. Det er rimelig å anta at han ikke ble eldre enn 55 år gammel.
== Biografi ==
Roald Amundsen ble født 16. juli 1872 i Borge, som yngste sønn av skipsreder Jens Amundsen og fogdedatter Gustava Sahlquist. Faren døde da Amundsen var 14 år. Hans tre eldre brødre gikk i farens spor i skipsfart, selv påbegynte han, etter morens ønske, studier i medisin. Da moren døde, droppet han legestudiene i en alder av 21 år. Han ble inspirert av Fridtjof Nansens kryssing av Grønland i 1888 og bestemte seg for å vie livet sitt til oppdagelsesreiser.
Han måtte skaffe seg erfaring fra sjøen, og hans første hyre var om bord i et selfangstskip. Styrmannseksamen fikk han ved Christiania Sjømandsskole 1. mai 1895. Skippereksamen tok han i 1905, i forbindelse med forberedelsene til toktet med «Fram». Det var de arktiske og antarktiske områdene som opptok ham.Selv om Roald Amundsen aldri giftet seg, var han likevel en stund fosterfar for to små inuittjenter som han hadde tatt med seg hjem fra Sibir. Den ene hadde mistet sin mor, og den andre skulle holde henne med selskap. De het Camilla og Kakonitta. De bodde på «Uranienborg» på Svartskog fra 1922 til 1924, da han sendte dem bort. De gikk på Bålerud skole på Svartskog i Oppegård kommune, og var meget flinke elever.
Roald Amundsen holdt sitt privatliv skjult for offentligheten. Det er først i ettertid at historikerne har gravd frem hans romanser med gifte kvinner. I Bomann-Larsens bok nevnes tre kvinner: først Sigrid Castberg. Hun forlot sin mann, men da mistet Amundsen interessen. Den neste var Kiss Bennett – norskfødt i Trondheim, bosatt i England og gift med en velstående britisk trelasthandler. Henne hadde han en langvarig forbindelse med, men også hun ble oppgitt. Den tredje var Bess Magids, en kvinne Amundsen hadde møtt i Alaska under Maud-ferden og skutas lange opphold i Nome i forbindelse med gjennomseilingen av Nordøstpassasjen. Bess Magids var gift med stedets landhandler og var en fremragende hundekjører. Etter at hun ble enke, kom hun først en tur til Norge hvor hun bodde vinteren 1926 inkognito på Svartskog. Hun og Amundsen må ha inngått en avtale om at hun skulle komme tilbake til Norge for godt. «Bruden fra Alaska», som hun er blitt kalt, var på vei til Oslo med «Stavangerfjord» i 1928 og ankom landet mens søket etter Amundsen pågikk. Da det ble klart at Amundsen aldri ville vende tilbake, returnerte hun til Alaska.Amundsen kjøpte en eiendom ved Bunnefjorden i 1908. Han gav stedet navnet Uranienborg etter foreldrehjemmet. Her ble alle ekspedisjonene planlagt. Hytta som senere skulle bli «Framheim», ble bygd og demontert på plenen utenfor huset før den ble fraktet om bord i «Fram», som lå ankret opp i Bunnefjorden. Han bodde der til sin død i 1928. Huset er i dag museum.
Da Norsk Aero Klubb ble stiftet i 1928, ble Amundsen klubbens første formann.
== Belgica-ekspedisjonen 1897–1899 ==
Amundsen var kjent med at den belgiske forskeren Adrien de Gerlache hadde planer om et tokt til Antarktis med «Belgica». Målet med ekspedisjonen skulle være å finne den magnetiske sydpol.
Han oppsøkte Gerlache, mønstret på som ulønnet matros den 16. august 1896 og ble forfremmet til andrestyrmann og videre til førstestyrmann før avreise. Ekspedisjonen var den første som noen gang overvintret i Antarktis, og selv om det ikke var planlagt, frøs skipet fast i isen. I løpet av tiden skipet var fast i isen, var Amundsen med på flere kortere sledeturer med varighet opp imot én uke.
Etter Amundsens mening ble ekspedisjonen reddet fra skjørbuk ved at legen om bord, Frederick Cook, bedrev jakt og serverte ferskt sel- og pingvinkjøtt til ekspedisjonsmedlemmene. Dette ble nyttig kunnskap ved senere ekspedisjoner. Forholdet til de Gerlache ble problematisk i løpet av overvintringen. Dette skjedde blant annet på grunn av at ekspedisjonslederen hadde skrevet under på en kontrakt om at ekspedisjonen alltid skulle være under belgisk ledelse, som innebar at dersom de to over Amundsen på rangstigen døde, ville han ikke kunne ta ledelsen av ekspedisjonen. Belgica-ekspedisjonen var den eneste gangen Amundsen ikke var leder for en ekspedisjon han var med på.
Amundsen fikk i løpet av ekspedisjonen et nært vennskap til Cook, et vennskap som skulle vare livet ut.
Da han mønstret av «Belgica» 13 måneder senere, ble han tildelt den belgiske Leopoldsordenen. Etter dette begynte han å forberede sin egen ekspedisjon, som ble gjennomført med skipet «Gjøa».
== Nordvestpassasjen 1903–1906 ==
Amundsen ledet i 1903 den første ekspedisjonen som kom seg gjennom Nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet med «Gjøa». Med på ekspedisjonen var (foruten Amundsen) Anton Lund, Helmer Hanssen, Peder Ristvedt, Godfred Hansen, Gustav Juel Wiik og Henrik Lindstrøm. Hanssen og Lindstrøm fulgte også Amundsen på senere ekspedisjoner.
Ekspedisjonen, som reiste via Baffinbukten, Lancaster, Peelsundet, James Ross og Raestredet, tilbrakte to vintre i isen. De kunne dermed utforske land og isområder fra Gjøahavn, stedet som i dag kalles Gjoa Haven, i Nunavut i Canada. Under ekspedisjonen utførte mannskapet blant annet flere målinger for bestemmelse av posisjonen til den magnetiske nordpolen. 26. april 1904 nådde Amundsen og Ristvedt med hundespann den posisjonen James Clark Ross tidligere hadde fastslått at polpunktet lå på, og tre uker senere fant de den nye posisjonen. Amundsen ble dermed andremann på den magnetiske nordpol og den første som beviste at de magnetiske poler flytter på seg.
I løpet av de to vintrene studerte Amundsen Netsilik-befolkningen i området for å lære seg arktiske overlevelsesteknikker, og han studerte blant annet deres klesvaner. Han lærte også å bruke trekkhunder fra denne befolkningsgruppen.
De fortsatte syd for Victoriaøya, og skipet forlot den arktiske øygruppen 17. august 1905, men måtte stoppe for vinteren før det kunne fortsette til Nome på Alaskas stillehavskyst. I Eagle City i Alaska, som lå 800 km unna, var det en telegraf-stasjon, og dit reiste Amundsen over land for å sende et telegram om at han hadde nådd sitt mål 5. desember 1905. Nome ble nådd 31. august 1906. De måtte gjennom farvann hvor vanndybden enkelte steder bare var én meter, så et større skip kunne ikke ha gjennomført reisen.
== Sydpolekspedisjonen 1910–1912 ==
Etter å ha seilt gjennom Nordvestpassasjen med «Gjøa» i 1903–1906 planla Amundsen en ekspedisjon til Nordpolen. Han fikk låne Nansens «Fram», og utrustet den for en nordpolsferd. Men etter å ha mottatt nyheten om at Robert Peary hadde nådd polpunktet, valgte han å satse på Sydpolen. Amundsen fryktet at Nansen ville ta tilbake «Fram» dersom han fikk kjennskap til de endrede planene, og fortalte derfor bare sin bror og kapteinen på «Fram», Thorvald Nilsen, om at Sydpolen var målet. Først da «Fram» kom til Madeira, fortalte Amundsen resten av mannskapet om planene. Samtlige valgte å følge med Amundsen til Antarktis.
Ekspedisjonen bestod ved siden av Amundsen selv av Olav Bjaaland, Hjalmar Johansen, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, kokken Henrik Lindstrøm, Kristian Prestrud, snekker Jørgen Stubberud og Oscar Wisting. Amundsens storebror Leon Amundsen var ikke med på ekspedisjonen, men som forretningsfører var han helt sentral, og styrte økonomi og kontakten med pressen og samfunnet for øvrig.
Den 14. januar 1911 ankom «Fram» Antarktis, og det ble satt opp en base som ble døpt Framheim. Her var han 96 kilometer nærmere polpunktet enn Robert Falcon Scotts ekspedisjon, som hadde etablert sin base lenger vest. I løpet av februar, mars og begynnelsen av april la Amundsens menn ut en rekke depoter langs den planlagte ruten mot Sydpolen. Dette gav mannskapet god trening i å mestre forholdene, og de fikk testet utstyret. Til sammen ble det lagt ut 3040 kilo med proviant og utstyr i depotene.
Amundsen var særlig nøye med hvordan depotene ble merket. I tillegg til snøvarde og flagg på selve depotet ble det satt ut bambuspinner med flagg i retning øst vest, altså på tvers av kursen rett syd. Disse ble satt ut med 1,6 kilometers mellomrom, slik at de dekket et område på over 8 kilometer på hver side av depotet. Dette ble gjort for at man ikke skulle risikere at man passerte et depot dersom det var snøvær eller man hadde navigert feil. Flaggene var nummerert slik at man enkelt kunne finne i hvilken retning depotet lå.
Vinteren ble brukt til å forbedre utstyret, særlig sledene, slik at de ble mer holdbare og lettere. Opprinnelig hadde ekspedisjonen valgt samme type sleder som Scott brukte (umodifisert) på sin ekspedisjon. Disse ble forkastet. Bjaaland modifiserte i stedet fire sleder fra den andre Fram-ekspedisjonen og lagde også tre helt nye lette sleder til ulike snø- og isforhold. Bjaalands sleder veide bare 24 kg, mot 35 for de modifiserte Fram-sledene og 75 for Scotts sleder.Amundsen forsøkte første gang å nå Sydpolen den 8. september 1911. På grunn av at temperaturene hadde steget, mente Amundsen at våren var kommet, noe som skulle vise seg ikke å stemme. Kort tid etter avreise sank temperaturene betraktelig, til −51 °C. Den 12. september ble det bestemt at de skulle fortsette til depotet som lå på 80 grader syd for å lesse av forsyninger og deretter sette kursen tilbake til Framheim. De nådde depotet den 15. september og gjorde deretter en rask retrett tilbake til Framheim. Tilbaketuren var preget av dårlig organisering, særlig den siste dagen. Om dette skyldtes dårlig ledelse fra Amundsen eller var et resultat av at man ikke hadde mulighet til bedre organisering på grunn av forholdene, er usikkert. Prestrud og Hanssen fikk frostskader på hælen, og flere av mennene måtte hvile i flere dager etter den strabasiøse tilbaketuren på grunn av skader og sykdom. Den tidlige starten kunne ha blitt katastrofal på grunn av kulda og det dårlige været, men ekspedisjonen slapp unna alvorlige skader. Prestrud kunne særlig takke Johansen for hjelpen på veien tilbake til Framheim etter at Amundsen hadde tatt den beste hundesleden på tilbaketuren. Uten Johansens hjelp ville Prestrud mest sannsynlig omkommet, noe som kunne ha satt hele ekspedisjonen i fare.
Johansen var kritisk til at ekspedisjonen skulle starte så tidlig og hadde også gitt beskjed om dette til Amundsen. Han kritiserte også Amundsen etter at de hadde kommet tilbake til Framheim. Amundsen valgte å redusere antall medlemmer av polekspedisjonen fra åtte til fem og valgte bort Prestrud, Stubberud og Johansen. Disse tre fikk i oppgave å utforske Edward VII Land. At Johansen, som hadde betydelig erfaring fra tidligere ekspedisjoner, ble valgt bort fra polgruppen, var nærmest en straff fra Amundsen for at Johansen hadde kommet med kritikk. I tillegg ble Prestrud satt til å lede ekspedisjonen som skulle utforske Edward VII Land, noe som var ytterligere fornedrende for Johansen.
=== Mot Sydpolen ===
Bjaaland, Hanssen, Hassel, Wisting og Amundsen satte kursen mot Sydpolen den 19. oktober 1911. Med seg hadde de fire sleder og 52 hunder. Dagsrasjonene for turen var for mennene 40 kjeks (380 gram), 350 gram pemmikan, 40 gram sjokolade og 60 gram melkepulver.
Hundenes dagsrasjon var 500 gram pemmikan. I tillegg kalkulerte Amundsen med at mange av hundene skulle avlives underveis dels for å spare proviant og dels som et supplement til dagsrasjonene, både for menn og hunder.
Ruten fra Framheim til polpunktet gikk direkte sydover over Rossbarrieren. Den 23. oktober nådde de depotet på 80°S og den 3. november nådde de depotet på 82°S. 15. november nådde de fram til depotet som var plassert på 85°S og hvilte der en dag. De hadde nå kommet til bunnen av de transantarktiske fjellene som Amundsen døpte Dronning Mauds Fjell. I løpet av de neste dagene gav han flere av fjellene navn etter ekspedisjonens støttespillere og andre som stod ham nært, blant annet fikk Fridtjof Nansen den høyeste toppen oppkalt etter seg.
Oppstigningen startet den 17. november. Ekspedisjonen valgte en rute opp Axel Heiberg-breen (som Amundsen navngav), klatringen gikk lettere enn ventet, men var likevel ikke enkel. Til tross for noen mindre feil ved valg av rute opp nådde de polplatået den 24. Her slo de leir og drepte 24 av hundene, som dels ble gitt til de gjenlevende hundene, dels spist av mennene og dels lagt igjen slik at de kunne plukkes opp igjen på tilbaketuren. For mennene var det viktig å spise ferskt kjøtt for å unngå skjørbuk. Denne teltplassen gav Amundsen navnet Slakteren. På grunn av snøstorm ble ekspedisjonen liggende værfast i flere dager, og da de endelig kom av gårde, gikk det sakte fremover. Særlig et område som ble døpt Djevelens Ballsal, som bestod av en mengde store snø- og is-skavler, var problematisk. Den 4. desember nådde de frem til 87°S, og tre dager senere slo de rekorden for hvor langt mot syd noe menneske hadde vært, 88°23′S. Den gamle rekorden var det Ernest Shackleton som satte i 1909.
=== Fremme ved Sydpolen ===
Amundsen nådde Sydpolen den 14. desember 1911. Basen på polpunktet fikk navnet Polheim. Amundsen gav polplatået navnet Kong Haakon VIIs vidde (nå Kong Håkon VII Vidde), men dette navnet har ikke vunnet innpass internasjonalt. På basen etterlot de et telt, enkelte unødvendige gjenstander og et brev til kong Haakon i tilfelle de ikke skulle komme trygt tilbake til Framheim. I tillegg lå det et kort brev til Scott hvor Amundsen bad ham om å sende brevet til Kongen og beskjed om at Scott kunne bruke det han eventuelt hadde bruk for av gjenstandene i teltet. Brevet avsluttes med at Amundsen ønsker Scott en trygg reise hjem igjen.
Tilbaketuren fra polpunktet gikk fortere enn Amundsen hadde beregnet, noe som medførte at mye av maten og utstyret som lå på depotene ikke ble tatt med. Til sammen skal det ha vært 500 kilo med utstyr og mat igjen på ruten fra polpunktet.
Ekspedisjonen returnerte til Framheim den 25. januar 1912 med elleve hunder. Turen hadde til sammen tatt 99 dager. Amundsen hadde på forhånd beregnet at den ville ta 100 dager. I løpet av denne tiden hadde de tilbakelagt i underkant av 3000 kilometer. Allerede den 30. januar forlot «Fram» Framheim. Grunnen til at Amundsen forlot Antarktis så hurtig, var at han ville sikre at han var først med nyheten om at han hadde vært på Sydpolen. Dersom Scott fikk sin erobring publisert først, ville det få overskriftene, selv om Amundsen var først til polpunktet.
Den 7. mars 1912 ankom «Fram» Hobart i Australia. Amundsen sendte da et kodet telegram til sin bror, som igjen skulle informere Kongen og Fridtjof Nansen. Først neste dag ble nyheten offisielt kjent.
=== Robert Scotts ekspedisjon ===
Utdypende artikkel: Terra Nova-ekspedisjonenScott nådde polpunktet først den 17. januar 1912, 34 dager etter Amundsen.
Årsakene til Amundsens suksess og Scotts fiasko har siden den tid vært gjenstand for mye diskusjon og kontroverser. Mens Amundsen returnerte trygt tilbake til Norge, omkom Scott og hans mannskap på Rossbarrieren på vei tilbake fra polpunktet. Hovedgrunnene til at Amundsen lyktes med sin ekspedisjon er blant annet at å nå polpunktet var det eneste målet med ekspedisjonen, kjennskapen til inuittenes levesett i polare strøk, nøyaktig planlegging, blikk for detaljer og bruken av hunder og ski.
Begge ekspedisjonene brukte pemmikan som den grunnleggende maten på ekspedisjonen. Selv om de i utgangspunktet hadde den samme grunnutrustningen hva mat angår, var det likevel enkelte forskjeller i dietten som kan ha vært avgjørende.
Til forskjell fra Scott, som hadde med te som varm drikke, brukte Amundsen kakao. Den essensielle forskjellen mellom disse er at kakao gir klart mer næring enn te. Begge ekspedisjonene hadde fått bakt egne kjeks; Amundsens var bakt av Sætre. En viktig forskjell på kjeksene var at mens Scotts var bakt med hvetemel og natron, var Amundsens bakt med fullkornsmel og gjær. Amundsens kjeks var derfor mer næringsrike og hadde betydelig mer vitamin B enn Scotts.
=== Ruten opp Axel Heiberg-breen ===
Amundsen hadde hell som fant Axel Heiberg-breen, som viste seg å være en raskere vei til polplatået enn Beardmorebreen, som Shackleton hadde oppdaget tre år tidligere og som Scott brukte. Hadde ikke denne tidligere ukjente ruten opp til polplatået blitt funnet, er det ikke sikkert at han ville nådd polpunktet. Enkelte har hevdet at Axel Heiberg-breen var en enklere vei opp til polplatået enn Bearmorebreen, noe det neppe er grunnlag for å hevde, selv om den er kortere. Amundsens rute opp var vesentlig brattere enn Scotts rute. I løpet av de fire dagene Amundsen brukte på å klatre opp Axel Heiberg-breen, tilbakela han en distanse på i overkant av 70 km og klatret over 3000 høydemeter. De samme fire dagene tilbakela Scott 84 km, på flatmark.
=== Bruken av hunder ===
Den avgjørende faktoren for Amundsens suksess var sannsynligvis bruken av grønlandshunder til å trekke sledene frem til polpunktet og tilbake. Amundsen brukte hundene som et verktøy, og selv om han selv syntes det var grusomt, slaktet han et stort antall av hundene underveis. På denne måten sparte han vekt på hundefôr samtidig som de drepte hundene gav fôr til hundene og ferskt kjøtt til mennene. Det ferske kjøttet var viktig for å motvirke skjørbuk, men ble siden kritisert av britene for å være umoralsk og på grensen til juks.
Siden hundene gjorde mye av trekkjobben, ble ikke ekspedisjonen en så stor påkjenning for Amundsen og hans menn som for Scott og hans ekspedisjon. Scotts menn ble etter hvert utslitt og maktet knapt å trekke sledene mot slutten. På grunn av dårlig kosthold og det harde arbeidet gikk de kraftig ned i vekt, mens Amundsen og hans menn faktisk gikk litt opp i vekt i løpet av ekspedisjonen. De lot i tillegg mye forsyninger ligge igjen på hjemturen fordi de ikke hadde bruk for dem. Scotts hjemtur var preget av at man hele tiden var nødt til å finne det neste depotet for å få nok forsyninger; den siste teltplassen hvor Scott og to av hans menn døde, lå 20 km fra et stort depot.
Scott brukte hunder, ski, traktorer og mongolske hester på sin ekspedisjon. Traktorene var til liten nytte; den ene sank gjennom isen da den ble losset av skipet, og de to andre hadde brutt sammen før man var kommet 80 km fra basen. Scott kunne ikke håndtere hundene skikkelig og fikk derfor ikke ut potensialet av dem. Amundsen hadde også kommet ham i forkjøpet og hadde skaffet de beste hundene som kunne skaffes på Grønland. Hundene ble brakt om bord i «Fram» på Fredriksholm festning utenfor Kristiansand. Medlemmene av Scotts ekspedisjon hadde dårlig trening med å stå på ski, og Scott hadde derfor tatt med nordmannen Tryggve Gran, etter råd fra Fridtjof Nansen, som skulle trene medlemmene i skigåing. Scott valgte likevel i stor grad å trekke sledene med menneskekraft. Det var denne metoden Ernest Shackleton hadde brukt på sin ekspedisjon to år tidligere da han måtte snu bare 180 km fra polpunktet på grunn av mangel på forsyninger.
== Nordøstpassasjen 1918–1920 ==
Roald Amundsen fikk benytte Fridtjof Nansens «Fram», til sydpolekspedisjonen, men i 1916 kontraherte han sitt eget polarskip. Skipet ble sjøsatt i 1917 og døpt «Maud», og ble benyttet for seiling gjennom Nordøstpassasjen, en ekspedisjon Amundsen ledet fra 1918 til 1920.
Med på denne ekspedisjonen var Oscar Wisting og Helmer Hanssen, som begge var med Amundsen til Sydpolen. I tillegg skulle Henrik Lindstrøm være med som kokk, men han fikk slag og ble så fysisk redusert at han ikke kunne delta.
Målet for ekspedisjonen var å utforske de ukjente områdene i Polhavet, sterkt inspirert av Nansens tidligere ekspedisjon med «Fram». Planen var at man skulle seile langs kysten av Sibir og gå inn i isen lenger mot nord og øst enn det Nansen hadde gjort. I motsetning til Amundsens tidligere ekspedisjoner hadde denne ekspedisjonen en klar vitenskapelig profil, og inkluderte geofysikeren Harald Ulrik Sverdrup.
Seilasen gikk i nordøstlig retning over Karahavet. Utenfor Kapp Tsjeljuskin frøs «Maud» fast i isen. Ekspedisjonen ble liggende fastfrosset i nesten ett år, uten at skipet kom i drift i isen. I september 1919 kom skipet løs av isen, men frøs fast igjen etter elleve dager lengre øst mellom Vrangeløya og Nysibirøyene, på bare 70° nord.
Ved Kapp Tsjeljuskin lot to menn, Peter Tessem og Paul Knutsen, bli igjen etter at ekspedisjonen hadde overvintret der. «Maud» fortsatte østover Laptevhavet og mennene ble bedt om å vente her til Karahavet frøs til og så bruke kjelke sørvestover mot Dikson med brev og pakker fra Amundsen. De to mennene forsvant på veien. En norsk leteaksjon ble igangsatt – med elleve mann og reinsdyr ble området undersøkt i omkring et halvt år, de fant et brev Tessem og Knutsen hadde skrevet da de var halvveis til Dikson. I 1922 fant Begitsjev og Urvantsev postpakkene, et kompass og teodolitt ni mil fra Dikson. Noe nærmere Dikson fant de norske ski merket «Hagen & Co Christiania». Bare tre kilometer fra telegrafstasjonen i Dikson fant de et lik med en giftering i beltet merket «Din Pauline» og man antok at liket var Tessem. Senere ble det reist tvil om liket i stedet kunne være Knutsen.Amundsen deltok selv lite i arbeidet utendørs, som sledeturer og jakt, etter at han hadde vært utsatt for en rekke ulykker. Han hadde blant annet brukket armen og blitt angrepet av isbjørn. Hanssen og Wisting, sammen med to andre, la ut på ekspedisjon med hundeslede til Nome i Alaska til tross for at det var tusen kilometer dit. På grunn av dårlig is i Beringstredet kunne det ikke krysses. De fikk imidlertid sendt telegram fra Anadyr.
Etter to vintre fastfrosset i isen uten at man hadde oppnådd målet om å drive med isen over polpunktet bestemte Amundsen seg for å dra til Nome for å reparere skipet og proviantere. Her gikk flere av mannskapet i land, blant annet Hanssen, som etter Amundsens mening med dette brøt kontrakten og følgelig ikke fikk reisepenger.
Den tredje vinteren lå «Maud» fastfrosset vest i Beringstredet, før skipet gikk til Seattle for reparasjoner i 1921. Amundsen dro nå tilbake til Norge, blant annet fordi han måtte rydde opp i egen økonomi. Hjem til Norge tok han med seg to små jenter fra Sibir, som etter planen skulle få et bedre liv i Norge. De ble boende hos Amundsen i to år, før de returnerte tilbake til Sibir.
Amundsen reiste tilbake til «Maud», som nå lå i Nome, i juni 1922. Han flyttet nå fokuset fra skipsekspedisjoner til ekspedisjoner med fly, og tok derfor med seg to fly om bord på skipet. Ekspedisjonen ble delt i to, én del skulle overvintre og gjøre seg klar for et forsøk på å fly over polen. Denne delen ledet Amundsen selv. «Maud», under kommando av Wisting, skulle gjennomføre den opprinnelige planen om å drive over polpunktet i isen. Skipet drev i isen i tre år øst for Nysibirøyene, før det til slutt ble tatt beslag i av Amundsen sine kreditorer, for å skaffe dekning for gjelden han hadde pådratt seg.
Forsøkene på å fly over polpunktet mislyktes også. Det ble gjort to prøveflygninger, men flyet ble så ødelagt ved det siste forsøket at man måtte gi opp. For å skaffe inntekter til dekning av gjelden han hadde pådratt seg, måtte Amundsen i 1924 reise rundt i USA på foredragsturné.
Selv om polpunktet ikke ble nådd, og ekspedisjonen sånn sett var mislykket, var de vitenskapelige undersøkelsene en større suksess. I de periodene skipet lå innefrosset, foretok Sverdrup etnografiske studier av de innfødte, i tillegg til geofysiske studier, som var hans egentlige fagfelt.
== Nordpolen ==
=== Flyferden 1925 ===
Amundsen var åpen for bruk av moderne teknikk på polarferder. I 1909 vurderte han draker.
Høsten 1913 var Roald Amundsen i USA på foredragsturné, og han var samtidig opptatt med forberedelsene til en ny nordpolsferd. Etter en flytur i San Francisco fikk han øynene opp for flyvningens muligheter. Da han kom hjem til Norge igjen, kom han i løpet av vinteren på flere besøk til Kjeller flyplass for å bli med Einar Sem-Jacobsen som passasjer. Flyturene interesserte ham mer og mer, og han bad om å få anledning til å lære å fly selv. Forsvarsdepartementet gav straks tillatelse til dette. 11. juni 1914 tok han det første sivile flysertifikat i Norge, på Gardermoen.I 1925 gjorde Amundsen et forsøk på å nå Nordpolen med de to flybåtene «N 24» og «N 25». Den 21. mai 1925 startet de to flybåtene fra Ny-Ålesund på Svalbard. På «N 25» var Hjalmar Riiser-Larsen pilot, Roald Amundsen navigatør og Karl Feucht mekaniker. På «N 24» satt Leif Ragnar Dietrichson ved spakene, Lincoln Ellsworth var navigatør og Oskar Omdal mekaniker. De landet på 87°44' nord, men hadde store vanskeligheter med å komme i lufta igjen. «N 24» var skadet og måtte etterlates. Da besetningen fra «N 24» skulle ta seg rundt ei råk og over til «N 25», gikk Omdal og Dietrichson gjennom isen og holdt på å drukne. Takket være at de hadde på seg Tethys, at de hadde blåst redningsvestene delvis opp og at Ellsworth ikke havnet i vannet, klarte Omdal og Dietrichson å komme seg opp på isen igjen. Amundsen selv sier i sin bok at om Omdal og Dietrichson ikke hadde overlevd, hadde de ikke klart å rydde lang nok startbane, og hele ekspedisjonen ville ha omkommet i isen. Etter hjemkomsten fikk Breder Carlsen takkebrev fra både Amundsen selv, Dietrichson og Omdahl. Først 15. juni hadde de fått laget en provisorisk startbane på 500 meter på isen der de maktet å ta av med «N 25» med alle seks om bord og komme velberget tilbake til Spitsbergen.Ferden ble delvis finansiert ved at Postvesenet utgav en serie med frimerker, de såkalte Polfrimerkene. Motivet var en isbjørn og flyet «N 25». Disse hadde ikke tilleggsverdi, men Amundsen fikk overlatt hele opplaget for salg.
=== Luftskipet «Norge» 1926 ===
I 1926 nådde Amundsen Nordpolen med luftskipet «Norge». Luftskipet forlot Ny-Ålesund den 11. mai 1926 og passerte den geografiske nordpol neste dag kl 2.20 og fortsatte videre til Teller i Alaska. Luftskipet var tegnet og bygd av den italienske ingeniøren Umberto Nobile. Nobile førte luftskipet fra Roma til Kings Bay, hvor Amundsen og den norske delen av besetningen gikk om bord, og så videre til Alaska. «Norge» hadde en besetning på 16. Sponsoren Lincoln Ellsworth var med som navigatør, svenske Finn Malmgren var ekspedisjonens meteorolog og Oskar Omdal var mekaniker.De tre ekspedisjonene som hevdet å ha nådd Nordpolen før «Norge», er alle omdiskutert. Det gjelder ekspedisjonene til Frederick Cook i 1908, Robert Peary i 1909 og Richard E. Byrd noen få dager før «Norge» i 1926. Hvis ingen av disse nådde Nordpolen, ledet Amundsen også den første ekspedisjonen som nådde Nordpolen. Udiskutabelt er det at Amundsen og rormann Oscar Wisting var de to første i verden som nådde begge polpunktene.
== Søket etter Nobile 1928 ==
Etter nordpolferden oppstod det dyp uenighet mellom Amundsen og Nobile. Begge hadde ulik oppfatning av den andres rolle som ekspedisjonens leder og om hvem som hadde æren for ferden. Året etter organiserte Nobile en ny ekspedisjon med luftskipet «Italia». Skipet havarerte og en av verdens største internasjonale polarredningsaksjoner ble igangsatt. Amundsen sa seg villig til å delta i letingen etter overlevende fra «Italia», og den franske stat stilte en flybåt, «Latham», til disposisjon.
I Tromsø ble «Latham» klargjort for den lange overfarten til Svalbard. Dette omfattet ekstra drivstoff samt utstyr og proviant for å kunne overleve under arktiske forhold. På dette tidspunktet hadde Umberto Nobile oppnådd radiokontakt med omverdenen, hans omtrentlige posisjon nordøst av Svalbard og forklaring om ulykken var dermed kjent for Amundsen.
«Latham» forlot Tromsø 18. juni 1928, det fortelles at flyet virket overlesset og brukte svært lang tid ut Tromsøsundet før det hadde opparbeidet tilstrekkelig fart og oppdrift for å klare å lette. Det er sannsynlig at økt besetning (6 personer: Roald Amundsen, Leif Dietrichson, René Guilbaud, Albert de Cuverville, Emile Valette og Gilbert Brazy) samt vekten av drivstoff, proviant og utstyr har svekket flyets flyvedyktighet.
Et par timer etter avreisen oppfanget en kullbåt fra Svalbard svake nødsignaler som ble antatt å komme fra «Latham». Det er antatt at flyet ble tvunget ned som følge av dårlig vær, og at det havarerte i nærheten av Bjørnøya. Da det senere samme år (september og oktober) drev inn noen vrakdeler, en flottør og en bensintank, og det ble bekreftet at disse stammet fra «Latham», kunne en ikke lenger håpe på at Amundsen hadde berget seg i land et eller annet sted i Ishavet. Bensintanken viste tegn til å ha blitt forsøkt reparert, og dette kan tyde på at noen hadde overlevd landingen. Flere leteaksjoner etter Latham 47.02-flyet har i ettertid blitt gjennomført uten resultater. Hva som egentlig skjedde, er fortsatt uklart.
Regjeringen bestemte at den 14. desember, Sydpoldagen, skulle være minnedag for Roald Amundsen. Alle landets kirkeklokker ringte, og det var to minutters stillhet kl. 12. Under et minnemøte i Universitetets aula samme kveld holdt Fridtjof Nansen sin berømte minnetale som ble avsluttet slik:
Og så, da verket var fullført, vendte han tilbake til Ishavets vidder, der hans livsgjerning lå. Han fant en ukjent grav under isverdenens rene himmel, med evighetens vingesus gjennom rommet. Men fra den store, hvite stillhet vil hans navn lyse i nordlysets glans for Norges ungdom gjennom de hundre år. Det er menn med mot, med vilje, med kraft som hans, som gir tro på slekten, gir tillit til fremtiden. - Den verden er enda ung som fostrer slike sønner.
== Roald Amundsen og vitenskapen ==
Samtlige av Amundsens skipsbaserte ekspedisjoner hadde uttalte vitenskapelige mål, innebar vitenskapelige undersøkelser og bragte resultater. Gjennomseilingen av Nordvestpassasjen fullførte han først etter at han hadde påvist at den magnetiske Nordpolens posisjon hadde flyttet på seg, og derfor var relativ. Den planlagte ekspedisjonen mot Nordpolen, slik den ble fremstilt i 1908, hadde en klar vitenskapelig profil, men innebar også et geografisk mål. Da Robert Peary og Frederick Cook begge hevdet å ha nådd polpunktet i Nord i 1909, bestemte Amundsen seg i all hemmelighet for å «utvide» ekspedisjonen med et rekordforsøk mot Sydpolen. Planen var fortsatt å gjennomføre driften over Nordpolbassenget på et senere tidspunkt. Ekspedisjonen i Antarktis ble fremstilt som et nødvendig reklametokt for å redde den planlagte ekspedisjonen fra konkurs. Med dette påskuddet forsvarte Amundsen fraværet av en vitenskapelig agenda på det sydlige fastlandet. «Fram» dro riktignok ut på et oseanografisk tokt mens landpartiet gjennomførte sitt fremstøt mot polpunktet, men Amundsen overlot hele ansvaret for dette til kaptein Nilsen, vel vitende om at ekspedisjonen ikke engang hadde midler til å betale havneleie i Buenos Aires. Fokuset til Amundsen var her å sette en geografisk rekord.
Amundsens forhold til vitenskapen er omstridt. Det tradisjonelle synet har vært at Amundsen brukte vitenskapen kun som alibi for å samle inn støttepenger. Dette synet har vært tydeligst frontet i biografiene. De siste femten årene har derimot ny faglitteratur rettet fokus mot de vitenskapelige aspektene av polarhistorien generelt. Det viser seg at selv Fridtjof Nansen, som var ansatt som universitetsprofessor nesten hele sitt voksne liv, har blitt fremstilt som alt annet enn forsker og vitenskapsmann i tidligere biografisk litteratur.Amundsen var på sin side ingen professor. De magnetiske observasjonene etter Nordvestpassasjen overlot han i sin helhet til den norske regjering – vederlagsfritt. Han kunne godt samle inn oseanografiske, meteorologiske, magnetiske og etnografiske observasjoner, men det kunne aldri være på tale at han skulle behandle disse dataene i ettertid.Amundsen søkte støtte i de vitenskapelige kretsene, men mange forskere var like aktive den andre veien: De ønsket å benytte seg av Amundsens ekspedisjoner og muligheten for observasjon. Ute i isen var han et viktig vitenskapelig instrument for det norske geofysiske forskermiljøet. Amundsens vitenskapelig amatørmessige ekspedisjonsmedlemmer observerte og samlet data innenfor en rekke disipliner. Amundsen hadde selv gått i opplæring i magnetisk og oseanografisk observasjon, og kokken Lindstrøm fungerte for eksempel som zoolog ombord på «Gjøa.» Det var først på «Maud»-ekspedisjonen at Amundsen inkluderte en vitenskapsmann i rekkene, og de påfølgende studiene av Nordpolbassenget og dets nærliggende områder var vitenskapelig suksessfulle. Dette var først og fremst takket være oseanografen Harald Ulrik Sverdrup, men viser likevel hvordan Amundsens ekspedisjoner bidro til, eller muliggjorde, seriøs forskning.
== Amundsen i ettertid ==
I sin samtid møtte Roald Amundsen aldri noen form for kritikk, han var den suverene ener og leder. I ettertid er dette bildet blitt noe nyansert, og hans personlighet og lederstil er blitt kritisk vurdert av flere forfattere. Først Kåre Holt, som med sin dokumentarroman Kappløpet fra 1974 vakte bred forargelse for å rokke ved en nasjonalhelts omdømme. De nyanserte fremstillingene er blitt videreført i Tor Bomann-Larsens biografi, og i boken Den tredje mann – beretningen om Hjalmar Johansen av Ragnar Kvam jr.
Kritikken mot Amundsen har i ettertid fokusert på hans krav om absolutt lojalitet og underkastelse, og hans problemer med å lede ekspedisjonsdeltakere som viste selvstendig vurdering og våget å si imot Amundsen som ekspedisjonsleder. Hjalmar Johansen fikk merke dette under Sydpolekspedisjonen, da han stilte spørsmål ved en avgjørelse, og ikke fikk bli med laget som nådde selve polpunktet.
Universitetet i Tromsø har kalt sitt polarforskningssenter for Amundsensenteret.
På Frammuseet på Bygdøy er «Fram» utstilt med intakt interiør og gjenstander.
Av minnesmerker over Roald Amundsen finnes blant annetMonument over Amundsen og hans menn ved Sydpolen, utenfor Fram-museet på Bygdøy i Oslo. Utført av Håkon Anton Fagerås, avduket på 100-årsdagen.
Bautasten ved Amundsens fødested, Borge i Østfold.
Portrettbyste ved fergestedet i Fredrikstad, Fredrikstad kommune i Østfold.
Portrettbyste foran «Gjøa» ved Frammuseet på Bygdøy, reist i 1976, utført av Arne N. Vigeland.
Portrettbyste i Sarpsborg sentrum, avduket 28. juni 1938, utført av Carl Edvard Alfonzo Paulsen.
Portrettbyste foran Nordpolhotellet i Ny-Ålesund.
Portrettbyste foran isbryteren Krassin (museum) i St. Petersburg. Gitt av regjeringen til Sovjetunionen i 1972.
To statuer i Tromsø, en helfigur på sokkel i park ved Roald Amundsens plass ved Prostneset, og et portrett utenfor Polarmuseet.
Statue i Tønsberg.
Statue utført av Arne N. Vigeland på Svartskog i Nordre Follo kommune, like ved Roald Amundsens hjem «Uranienborg».
Roald Amundsens gate finnes i Askim, Drammen, Halden, Hamar, Lillestrøm, Moss, Notodden, Oslo, Mo i Rana, Ringerike, Sandnes, Sarpsborg, Skedsmo, Skien, Tromsø og Vågan.
Roald Amundsens vei/veg finnes i Bodø, Fredrikstad, Gjøvik, Kongsberg, Larvik, Lørenskog, Narvik, Nordre Follo, Porsgrunn, Stavanger, Trondheim, Ullensaker, Ålesund og Vefsn.
Videre er det på Einar Sverre Pedersens initiativ satt opp minnesmerker i Nome i Alaska, i Gjøahavn i Nordvestpassasjen, Hobart i Tasmania, ved Norsk Luftfartsmuseum i Bodø og Polarmuseet i Tromsø.
Roald Amundsen er avbildet under vignetten «Real Norwegian» på haleflaten på en av Norwegian Air Shuttles Boeing 737-300
Fregatten KNM «Roald Amundsen», det andre fartøyet i Fridtjof Nansen-klassen, er oppkalt etter Amundsen.
Roald Amundsen videregående skole, nytt navn på Oppegård videregående skole (fra 1. august 2012)
Hurtigrutens hybridskip «MS Roald Amundsen» settes i drift i 2018 som cruiseskip i Antarktis.
==== Steder oppkalt etter Roald Amundsen ====
Isbreen Amundsenisen på Wedel Jarlsberg Land, Svalbard
Amundsenodden i Brennevinsfjorden på Nordaustlandet, Svalbard
Amundsenkrateret på månen
Amundsen Gulf i Nordvestterritoriene, Canada
I Antarktis:
Amundsenbreen i Dronning Mauds Fjell i Ross Dependency
Amundsenhavet utenfor Marie Byrd Land
Amundsenisen i Dronning Maud Land
Amundsen Bay i Enderby Land
Amundsen Coast, en del av kysten innenfor Rossbarrieren
Amundsen Plain, et undersjøisk slette utenfor Marie Byrd Land
Mount Amundsen, et fjell i Wilkes Land
== Verk ==
Nordvestpassagen. Beretning om Gjøa-ekspeditionen 1903 – 1907. Med et tillæg af Godfred Hansen Aschehoug, Kristiania 1907. 511 sider.
Sydpolen. Den norske sydpolsfærd med Fram 1910 – 1912. Jacob Dybwads forlag, Kristiania 1912. 2 bind, 528+424 sider. e-bok fra Nasjonalbiblioteket
Nordostpassagen. Maudfærden langs Asiens kyst 1918 – 1920. H. U. Sverdrups ophold blandt tsjuktsjerne. Godfred Hansens depotekspedition 1919 – 1920. Gyldendal, Kristiania 1921. 467 sider.
Gjennem luften til 88° nord : Amundsen–Ellsworths polflyvning 1925. Gyldendal. 1925. [Med bidrag av Hj. Riiser-Larsen, Leif Dietrichson, Fredrik Ramm, Jakob Bjerknes.] 278 sider.
Med Lincoln Ellsworth: Den første flukt over polhavet. Med bidrag av Gustav S. Amundsen, B. L. Gottwaldt, Joh. Høyer, Finn Malmgren, Hj. Riiser-Larsen. Gyldendal, Oslo 1926. 264 sider.
Mitt liv som polarforsker. Gyldendal. Oslo 1927. 256 sider.De fleste er oversatt til flere språk.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
Amundsen mottok en lang rekke norske og utenlandske ordener, blant de norske er storkorset av St. Olavs Orden (1906), Sydpolsmedaljen (1912) og Borgerdådsmedaljen. Amundsen ble i 1907 tildelt den danske Fortjenstmedaljen i gull med krone. I 1925 mottok han Hans Egede-medaljen og i 1928 den amerikanske Kongressens gullmedalje.Han var statsstipendiat fra 1913, som en nasjonalgave.
I 1917 tilbakeleverte han alle sine tyske ordener i protest mot Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig.
=== Norske frimerkeutgivelser ===
1925 Polfrimerkene
1947: 55 øre (farge: lys oransjebrun, opplag: 6.220.000, NK 367, sammen med Fridtjof Nansen)
1961: 45 øre (farge: karminbrun og grå, opplag: 5.583.400, NK 502)
1961: 90 øre (farge: lys og mørk blå, opplag: 2.367.500, NK 503)
1971: 100 øre (farge: blå og oransjerød, opplag: 2.050.000, NK 676)
2011: 14 kroner (flerfarget, opplag: 600.000, NK 1783)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Odd Arnesen. Roald Amundsen som han var. Oslo 1929.
Tor Bomann-Larsen (1998). Roald Amundsen : En biografi. Cappelen. ISBN 8202176476.
Tor Bomann-Larsen. Roald Amundsen en biografi. Oslo, 2003. ISBN 82-02-22519-1.
Roland Huntford (1982). Scott og Amundsen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203108199. (hovedkilde for artikkelen).
Ragnar Kvam jr. Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen. Gyldendal, 1997.
Susan Barr og Jan Ove Ekeberg Roald Amundsen, Tidenes polfarer, J. M. Stenersens forlag 2005, ISBN 8272013622.
Alexander Wisting Roald Amundsen det største eventyret – en biografi 2011 ISBN 978-82-489-1111-1.
Monica Kristensen Amundsens siste reise 2017 ISBN 978-82-328-0198-5.
== Eksterne lenker ==
(en) Roald Amundsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roald Amundsen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Roald Amundsen på Internet Movie Database
(en) Roald Amundsen hos The Movie Database
Roald Amundsen Minne – nettsiden til museet til Roald Amundsens minne i hans barndomshjem «Tomta» i Fredrikstad.
Roald Amundsens hjem, Uranienborg i Svartskog
NRK Norgesglasset. «Roald Amundsens mislykkede polferd».
Spitsbergen Airship Museum
Norsk Polarhistorie biografiside om Roald Amundsen
Andøy Historielag med fortelling av Helmer Hanssen som deltok på flere av Amundsens ekspedisjoner
Roald Amundsen i bokselskap.no
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Roald Amundsen, bøker om Roald Amundsen, arkiv etter Roald Amundsen
Amunsdsen ekspedisjon gjennom Nordvestpassasjen. Nettutstilling fra Arkivverket Wikiquote: Roald Amundsen – sitater | Hans Amundsens vei var en vei i Nydalen i bydel Sagene i Oslo som gikk som blindvei sørvestover fra Sandakerveien. | 200,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8nvoll_all%C3%A9_(Oslo) | 2023-02-04 | Grønvoll allé (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Grønvoll allé (1A–15H; ingen partallsadresser) er en gate på Helsfyr i bydel Gamle Oslo. Den går fra Grenseveien til Malerhaugveien.
Gaten fikk navn i 1969 etter Grønvoll gård (gnr./bnr. 130/93), som har adresse Grenseveien 95, men ligger omtrent midt på sørsiden av Grønvoll allé.
Alle husene med adresse hit er rekkehus nord for østre del av gaten, Grønvold Hageby. De ble tegnet av Magnus Poulsson og oppført som arbeiderboliger for Nitedals Tændstikfabrik i 1912. De hadde tidligere adresse knyttet til Grenseveien.
| Grønvoll allé (1A–15H; ingen partallsadresser) er en gate på Helsfyr i bydel Gamle Oslo. Den går fra Grenseveien til Malerhaugveien.
Gaten fikk navn i 1969 etter Grønvoll gård (gnr./bnr. 130/93), som har adresse Grenseveien 95, men ligger omtrent midt på sørsiden av Grønvoll allé.
Alle husene med adresse hit er rekkehus nord for østre del av gaten, Grønvold Hageby. De ble tegnet av Magnus Poulsson og oppført som arbeiderboliger for Nitedals Tændstikfabrik i 1912. De hadde tidligere adresse knyttet til Grenseveien.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Grønvoll allé». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 222. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 11. oktober 2015. | Grønvoll allé (1A–15H; ingen partallsadresser) er en gate på Helsfyr i bydel Gamle Oslo. Den går fra Grenseveien til Malerhaugveien. | 200,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heiloveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Heiloveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Heiloveien var en vei i Nydalen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den gikk som blindvei nordøstover fra Sandakerveien mot Store ringvei.
Veien fikk navn i 1956 etter fuglen heilo. Utbygging på 2000-tallet har imidlertid endret området dramatisk, og veien er i praksis bortregulert.
| Heiloveien var en vei i Nydalen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den gikk som blindvei nordøstover fra Sandakerveien mot Store ringvei.
Veien fikk navn i 1956 etter fuglen heilo. Utbygging på 2000-tallet har imidlertid endret området dramatisk, og veien er i praksis bortregulert.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Heiloveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 239. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
Statens kartverk – faktaark | Heiloveien var en vei i Nydalen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den gikk som blindvei nordøstover fra Sandakerveien mot Store ringvei. | 200,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hvitveisbakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Hvitveisbakken (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmenkollen (delområde)'] | Hvitveisbakken er en vei i Voksenåsen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som gangvei og adkomstvei til bebyggelsen mellom Grindbakken og Arnulf Øverlands vei.
Ingen hus har adresse Hvitveisbakken.
| Hvitveisbakken er en vei i Voksenåsen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som gangvei og adkomstvei til bebyggelsen mellom Grindbakken og Arnulf Øverlands vei.
Ingen hus har adresse Hvitveisbakken.
== Referanser == | Hvitveisbakken er en vei i Voksenåsen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som gangvei og adkomstvei til bebyggelsen mellom Grindbakken og Arnulf Øverlands vei. | 200,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestenghaugen_(Oslo) | 2023-02-04 | Vestenghaugen (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Vestenghaugen var en vei på Montebello i bydel Ullern i Oslo. Den gikk som blindvei sørover fra Noreveien.Veien fikk navn i 1940 etter haugen den gikk rundt. Selv om flere kartsystemer opererer med nr. 8 ved Radiumhospitalet, er ikke veien lenger å finne i Oslo kommunes oversikt over gater med numre.
| Vestenghaugen var en vei på Montebello i bydel Ullern i Oslo. Den gikk som blindvei sørover fra Noreveien.Veien fikk navn i 1940 etter haugen den gikk rundt. Selv om flere kartsystemer opererer med nr. 8 ved Radiumhospitalet, er ikke veien lenger å finne i Oslo kommunes oversikt over gater med numre.
== Referanser == | Vestenghaugen var en vei på Montebello i bydel Ullern i Oslo. Den gikk som blindvei sørover fra Noreveien. | 200,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lambertstien_(Oslo) | 2023-02-04 | Lambertstien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Lambertstien var en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den gikk fra Ekebergveien til Nyquistveien.
Navnet ble vedtatt i 1952. I teorien er veien fra 1989 en del av Nyquistveien. Slik er den også skiltet, og husene langs veien har numre knyttet til Nyquistveien. Det gamle navnet brukes imidlertid fortsatt i en rekke kartverk, som f.eks. Google Maps og Finn Kart.
| Lambertstien var en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den gikk fra Ekebergveien til Nyquistveien.
Navnet ble vedtatt i 1952. I teorien er veien fra 1989 en del av Nyquistveien. Slik er den også skiltet, og husene langs veien har numre knyttet til Nyquistveien. Det gamle navnet brukes imidlertid fortsatt i en rekke kartverk, som f.eks. Google Maps og Finn Kart.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lambertstien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 327. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommune – Bydelsoversikt | Lambertstien var en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den gikk fra Ekebergveien til Nyquistveien. | 200,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fifty_Shades_of_Grey_(film) | 2023-02-04 | Fifty Shades of Grey (film) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Erotiske filmer fra USA', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer fra 2015', 'Kategori:Razzie-vinnere', 'Kategori:Romantiske dramafilmer fra USA'] | Fifty Shades of Grey er en amerikansk erotisk-romantisk dramafilm basert på den første romanen i trilogien Fifty shades skrevet av E.L. James. Sam Taylor-Johnson hadde regi og manus var skrevet av Kelly Marcel. Hovedrollene spilles av Dakota Johnson og Jamie Dornan. Filmen hadde internasjonal kino-premiere den 13. februar 2015.
I februar 2015 meldte Taylor-Johnson at det kommer ytterligere to filmer, og den første av disse ville få premiere i 2016. I april 2015 annonserte Universal at filmene Fifty Shades Darker og Fifty Shades Freed ville komme i henholdsvis februar 2017 og februar 2018.I forkant av filmens utgivelse oppfordret flere organisasjoner til boikott av filmen, deriblant Kvinnegruppa Ottar, på grunn av dens glorifisering av voldelige parforhold. Filmen fikk blandet mottakelse av filmkritikere, men har blitt en publikumssuksess. Den har spilt inn over 571 millioner amerikanske dollar internasjonalt. Den «vant» fem priser under det 36. årlige Golden Raspberry Awards som ble avholdt 27. februar 2016. Den har blitt nominert til Oscar for beste sang.Den har fått to oppfølgere: Fifty Shades Darker fra 2017, og Fifty Shades Freed fra 2018. Begge oppfølgerne fikk en viss kommersiell suksess, men ikke i samme grad som den første filmen.
| Fifty Shades of Grey er en amerikansk erotisk-romantisk dramafilm basert på den første romanen i trilogien Fifty shades skrevet av E.L. James. Sam Taylor-Johnson hadde regi og manus var skrevet av Kelly Marcel. Hovedrollene spilles av Dakota Johnson og Jamie Dornan. Filmen hadde internasjonal kino-premiere den 13. februar 2015.
I februar 2015 meldte Taylor-Johnson at det kommer ytterligere to filmer, og den første av disse ville få premiere i 2016. I april 2015 annonserte Universal at filmene Fifty Shades Darker og Fifty Shades Freed ville komme i henholdsvis februar 2017 og februar 2018.I forkant av filmens utgivelse oppfordret flere organisasjoner til boikott av filmen, deriblant Kvinnegruppa Ottar, på grunn av dens glorifisering av voldelige parforhold. Filmen fikk blandet mottakelse av filmkritikere, men har blitt en publikumssuksess. Den har spilt inn over 571 millioner amerikanske dollar internasjonalt. Den «vant» fem priser under det 36. årlige Golden Raspberry Awards som ble avholdt 27. februar 2016. Den har blitt nominert til Oscar for beste sang.Den har fått to oppfølgere: Fifty Shades Darker fra 2017, og Fifty Shades Freed fra 2018. Begge oppfølgerne fikk en viss kommersiell suksess, men ikke i samme grad som den første filmen.
== Sammendrag ==
21 år gamle Anastasia Steele er student ved Washington State University i nærheten av Vancouver, Washington. En dag blir hennes studie-venninne, Kate Kavanagh, plutselig syk, og har ikke mulighet til å intervjue Christian Gray - en 27 år gammel milliardær og gründer. Ana går med på å ta seg av intervjuet. Ved Christians hovedkvarter i Seattle, kalt "Gray House" snubler Ana seg gjennom intervjuet. Christian blir interessert i henne. Kort tid senere besøker han butikken hvor Ana jobber. Han tilbyr seg å være med på en foto-seanse som skal følge med artikkelen som Ana intervjuet ham for.
Christian inviterer Ana til kaffe. Men han går brått etter at Ana nevner at hun er en romantiker, og han sier at han ikke er mannen for henne. Senere sender Christian henne et eksemplar av to Thomas Hardy-romaner, inkludert Tess av slekten D'Urberville. Senere feirer Ana og vennene hennes eksamen ved en lokal bar. Etter å ha drukket for mye, ringer Ana på impuls til Christian, og forteller at hun ønsker å returnere bøkene hans. Christian går til baren for å finne Ana. Hun våkner neste morgen på Christians hotellrom. Ana og Christian begynner å gå ut med hverandre, og han insisterer på at hun signerer en avtale som hindrer henne i å avsløre detaljer om ham eller deres forhold.
Christian forklarer at han liker bondage. Ana avslører at hun er en jomfru. Hun og Christian vurderer avtalen, og forhandler om hennes egne betingelser. Hun ser hans "leke-rom" som er utstyrt med en rekke BDSM-leker, møbler og utstyr. De har sex. Ana møter også Christians mor, og senere spør hun Christian hvor mange andre kvinner som tidligere har bodd i huset hans. Christian skjenker Ana en rekke gaver, inkludert en ny bil og en bærbar datamaskin. Ana og Kate flytter til Seattle, og Ana fortsetter å møte Christian. Under en middag sammen med Christians foreldre nevner Ana plutselig at hun dagen etter skal besøke moren hennes i hjem-staten Georgia. Senere blir Christian frustrert når Ana sier at hun ønsker mer av forholdet deres enn det ensidige forholdet han foreslår. Hun blir sjokkert når Christian uventet dukker opp i Georgia. Han tar henne med i hennes private fly. Men han reiser sin vei kort tid senere, på grunn av arbeidet hans i Seattle.
Etter hjemkomsten fortsetter Ana å møte Christian, som ønsker videre seksuell eksperimentering. Ana samtykker, men Christian holder seg følelsesmessig fjern. Hun vurderer fremdeles kontrakten deres. I et forsøk på å forstå Christian psykologisk, ber Ana ham om å demonstrere hvordan han vil "straffe" henne for eventuelle regelbrudd. Christian pisker Anas rumpe med et belte. Ana blir opprørt og avskydd, og slår opp opp med Christian. Hun konkluderer med at han tar feil om henne, og hans seksuelle preferanser grenser til overdreven og avvikende.
== Medvirkende ==
Dakota Johnson som Anastasia «Ana» Steele
Jamie Dornan som Christian Grey
Eloise Mumford som Katherine «Kate» Kavanagh, Anastasia bestevenn og romkamerat
Luke Grimes som Elliot Grey, Christians adopterte bror
Rita Ora som Mia Grey, Christians adopterte søster
Victor Rasuk som José Rodriguez, en av Anastasias nære venner
Max Martini som Jason Taylor, Christians bodyguard
Dylan Neal som Bob Adams, Anastasias stefar
Callum Keith Rennie som Raymond "Ray" Steele
Jennifer Ehle som Carla Wilks, Anastasias mor
Marcia Gay Harden som Grace Trevelyan Grey, Christians adoptivmor
Andrew Airlie som Carrick Grey, Christians adoptivfar
Anthony Konechny som Paul Clayton, broren til eieren av Claytons Hardware Store
Emily Fonda som Martina
Rachel Skarsten som Andrea, Christians assistent
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Fifty Shades of Grey (film) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fifty Shades of Grey på Internet Movie Database
(no) Fifty Shades of Grey hos Filmfront
(sv) Fifty Shades of Grey i Svensk Filmdatabas
(da) Fifty Shades of Grey i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Fifty Shades of Grey på Allociné
(nl) Fifty Shades of Grey på MovieMeter
(en) Fifty Shades of Grey på AllMovie
(en) Fifty Shades of Grey på Turner Classic Movies
(en) Fifty Shades of Grey på Rotten Tomatoes
(en) Fifty Shades of Grey på Metacritic | | medvirkende = Dakota Johnson Jamie Dornan Eloise Mumford Luke Grimes Rita Ora Victor Rasuk Max Martini Dylan Neal Callum Keith Rennie Jennifer Ehle Marcia Gay Harden | 200,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leirskallen_(vei_i_Oslo) | 2023-02-04 | Leirskallen (vei i Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Leirskallen (1–15, 2–18) er en vei på Leirskallen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra øst mot vest og krysser Leirskallsvingen. Den er blindvei i begge ender.
Navnet ble vedtatt i 1952.
Veien har tomannsboliger i borettslaget Skullerudgrenda (OBOS).
| Leirskallen (1–15, 2–18) er en vei på Leirskallen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra øst mot vest og krysser Leirskallsvingen. Den er blindvei i begge ender.
Navnet ble vedtatt i 1952.
Veien har tomannsboliger i borettslaget Skullerudgrenda (OBOS).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Leirskallen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 330. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Leirskallen (1–15, 2–18) er en vei på Leirskallen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra øst mot vest og krysser Leirskallsvingen. | 200,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leirskallhellinga_(Oslo) | 2023-02-04 | Leirskallhellinga (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Leirskallhellinga (1–5, 2–10) er en vei på Leirskallen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Nordstrandveien. Det er gangveiforbindelse videre forbi gården Vestre Leirskallen, som har gitt veien navn, og til veier som Rådyrstien og Stenbråtveien.
Navnet ble vedtatt i 1953. Veien var i sin tid gårdsvei.
| Leirskallhellinga (1–5, 2–10) er en vei på Leirskallen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Nordstrandveien. Det er gangveiforbindelse videre forbi gården Vestre Leirskallen, som har gitt veien navn, og til veier som Rådyrstien og Stenbråtveien.
Navnet ble vedtatt i 1953. Veien var i sin tid gårdsvei.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Leirskallhellinga». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 330. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Leirskallhellinga (1–5, 2–10) er en vei på Leirskallen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Nordstrandveien. | 200,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leirskallsvingen_(Oslo) | 2023-02-04 | Leirskallsvingen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Leirskallsvingen (1–27; ingen partallsadresser) er en vei på Leirskallen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Nordstrandveien og ender som blindvei med en løkke etter å ha passert Leirskallen.
Navnet ble vedtatt i 1952.
Veien har OBOS-blokker oppført 1949–53 i borettslaget Skullerudgrenda.
| Leirskallsvingen (1–27; ingen partallsadresser) er en vei på Leirskallen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Nordstrandveien og ender som blindvei med en løkke etter å ha passert Leirskallen.
Navnet ble vedtatt i 1952.
Veien har OBOS-blokker oppført 1949–53 i borettslaget Skullerudgrenda.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Leirskallsvingen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 330. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Leirskallsvingen (1–27; ingen partallsadresser) er en vei på Leirskallen i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Nordstrandveien og ender som blindvei med en løkke etter å ha passert Leirskallen. | 200,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lekeplassveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Lekeplassveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke'] | Lekeplassveien (2–8; ingen oddetallsadresser) er en vei på Risløkka i bydel Bjerke i Oslo. Den går som blindvei østover fra Risløkkalleen på nordsiden av lekeplassen på Sverre Refstads plass.
Veien fikk navn i 1927 etter nevnte lekeplass.
| Lekeplassveien (2–8; ingen oddetallsadresser) er en vei på Risløkka i bydel Bjerke i Oslo. Den går som blindvei østover fra Risløkkalleen på nordsiden av lekeplassen på Sverre Refstads plass.
Veien fikk navn i 1927 etter nevnte lekeplass.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lekeplassveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 330. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Lekeplassveien (2–8; ingen oddetallsadresser) er en vei på Risløkka i bydel Bjerke i Oslo. Den går som blindvei østover fra Risløkkalleen på nordsiden av lekeplassen på Sverre Refstads plass. | 200,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lena_Hiorths_plass_(Oslo) | 2023-02-04 | Lena Hiorths plass (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Plasser i Oslo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Lena Hiorths plass er en plass på Malerhaugen i bydel Gamle Oslo. Den ligger i nordvestenden av Lensmann Hiorths allé.
Plassen fikk navn i 1927 etter Maren Helene (Lena) Hiorth (1815–97), som var gift med lensmann Hans Jensenius Hiorth, som har gitt navn til alleen.Ingen hus har adresse Lena Hiorths plass.
| Lena Hiorths plass er en plass på Malerhaugen i bydel Gamle Oslo. Den ligger i nordvestenden av Lensmann Hiorths allé.
Plassen fikk navn i 1927 etter Maren Helene (Lena) Hiorth (1815–97), som var gift med lensmann Hans Jensenius Hiorth, som har gitt navn til alleen.Ingen hus har adresse Lena Hiorths plass.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lena Hiorths plass». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 330. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Statens kartverks faktaark om Lena Hiorths plass | Lena Hiorths plass er en plass på Malerhaugen i bydel Gamle Oslo. Den ligger i nordvestenden av Lensmann Hiorths allé. | 200,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lensmann_Hiorths_all%C3%A9_(Oslo) | 2023-02-04 | Lensmann Hiorths allé (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Lensmann Hiorths allé (1–21, 2–20) er en vei på Malerhaugen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Strømsveien til Lena Hiorths plass.
Veien fikk navn i 1927 etter lensmann
Hans Jensenius Hiorth (1808–1902), som eide Malerhaugen gård fra 1852.
| Lensmann Hiorths allé (1–21, 2–20) er en vei på Malerhaugen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Strømsveien til Lena Hiorths plass.
Veien fikk navn i 1927 etter lensmann
Hans Jensenius Hiorth (1808–1902), som eide Malerhaugen gård fra 1852.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Lensmann Hiorths allé». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 330. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Lensmann Hiorths allé (1–21, 2–20) er en vei på Malerhaugen i bydel Gamle Oslo. Den går fra Strømsveien til Lena Hiorths plass. | 200,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maria_Dehlis_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Maria Dehlis vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Maria Dehlis vei (15–59, 34A–40) er en vei på Haugenstua i bydel Alna i Oslo. Den går østover fra Grorudveien ved jernbaneundergangen og ender i en snuplass vest for blokkene på Haugenstua.
Veien fikk navn i 1981 etter kvinnesakskvinnen Maria Dehli (1851–1926).
I nr. 15–37 er 12 OBOS-blokker i Øvre Haugen borettslag, og i nr. 45–59 er 8 blokker i det som er Nedre Haugen borettslag, alle oppført i midten av 1970-årene.
| Maria Dehlis vei (15–59, 34A–40) er en vei på Haugenstua i bydel Alna i Oslo. Den går østover fra Grorudveien ved jernbaneundergangen og ender i en snuplass vest for blokkene på Haugenstua.
Veien fikk navn i 1981 etter kvinnesakskvinnen Maria Dehli (1851–1926).
I nr. 15–37 er 12 OBOS-blokker i Øvre Haugen borettslag, og i nr. 45–59 er 8 blokker i det som er Nedre Haugen borettslag, alle oppført i midten av 1970-årene.
== Fotnoter og referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Maria Dehlis vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 353-354. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Maria Dehlis vei (15–59, 34A–40) er en vei på Haugenstua i bydel Alna i Oslo. Den går østover fra Grorudveien ved jernbaneundergangen og ender i en snuplass vest for blokkene på Haugenstua. | 200,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Icefields_Parkway | 2023-02-04 | Icefields Parkway | ['Kategori:Alberta', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Icefields Parkway (fransk: Promenade des Glaciers), også kjent som Alberta Highway 93 north, er en turistvei i Alberta, Canada. Den går parallelt med det kontinentale vannskillet, gjennom det tøffe landskapet i den canadiske delen av Rocky Mountains, gjennom Banff nasjonalpark og Jasper nasjonalpark. Den forbinder Lake Louise med Jasper i nord. I sørenden møter Icefields Parkway Alberta Highway 1 (Trans-Canada Highway). Highway 1 fortsetter mot vest til Yoho nasjonalpark i Britisk Columbia og den fortsetter østover til Lake Louise og byen Banff.
Icefields Parkway er 230 km lang, og ble ferdigstilt i 1940. Den har sitt navn fra severdigheter som Columbia Icefield, som er synlig fra veien.
Veien er mye trafikkert i juli og august med opp til 100000 biler i måneden. Veien har stort sett to felter, noen steder med forbikjøringsfelter. Den har få bratte bakker og hårnålskurver, men trafikantene må se opp for vilt, og parkerte biler langs veiskulderen. Snø kan forventes hele året, og ekstremvær er vanlig på vinterstid.
Det er obligatorisk å kjøpe billett til nasjonalparkene for å kjøre på Icefields Parkway; det er billettstasjoner nær Lake Louise og Jasper. Yrkestrafikk (lastebiler) er ikke tillatt. Fartsgrensa er 90 km/t med redusert fart ved Saskatchewan River Crossing og området ved Columbia Icefield. På vinterstid er det påbudt med kjettinger eller dekk for vinterbruk, og det er ikke uvanlig at veien blir stengt.
| Icefields Parkway (fransk: Promenade des Glaciers), også kjent som Alberta Highway 93 north, er en turistvei i Alberta, Canada. Den går parallelt med det kontinentale vannskillet, gjennom det tøffe landskapet i den canadiske delen av Rocky Mountains, gjennom Banff nasjonalpark og Jasper nasjonalpark. Den forbinder Lake Louise med Jasper i nord. I sørenden møter Icefields Parkway Alberta Highway 1 (Trans-Canada Highway). Highway 1 fortsetter mot vest til Yoho nasjonalpark i Britisk Columbia og den fortsetter østover til Lake Louise og byen Banff.
Icefields Parkway er 230 km lang, og ble ferdigstilt i 1940. Den har sitt navn fra severdigheter som Columbia Icefield, som er synlig fra veien.
Veien er mye trafikkert i juli og august med opp til 100000 biler i måneden. Veien har stort sett to felter, noen steder med forbikjøringsfelter. Den har få bratte bakker og hårnålskurver, men trafikantene må se opp for vilt, og parkerte biler langs veiskulderen. Snø kan forventes hele året, og ekstremvær er vanlig på vinterstid.
Det er obligatorisk å kjøpe billett til nasjonalparkene for å kjøre på Icefields Parkway; det er billettstasjoner nær Lake Louise og Jasper. Yrkestrafikk (lastebiler) er ikke tillatt. Fartsgrensa er 90 km/t med redusert fart ved Saskatchewan River Crossing og området ved Columbia Icefield. På vinterstid er det påbudt med kjettinger eller dekk for vinterbruk, og det er ikke uvanlig at veien blir stengt.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Parfit, Michael; Chris Johns (desember 1992). «The Hard Ride of Route 93». National Geographic. National Geographic Society. 182 (6): 42–69.
"Spectacular Scenic Highway Built In Clouds" Popular Mechanics, August 1937 - early article on highway being planned and built
== Eksterne lenker ==
(en) Icefields Parkway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Icefields Parkway – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Attractions and Activities in Icefield Parkway
Icefield Parkway.ca Arkivert 14. februar 2015 hos Wayback Machine.
National Geographic
Travel Alberta – Icefields Parkway
2010 Provincial Highways 1 – 216 Series Progress Chart (map, 8 MB) av Alberta Transportation.
Map of Icefields Parkway with points of interest (English) av Parks Canada. | | land = Canada | 200,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pekela | 2023-02-04 | Pekela | ['Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Groningen (provins)', 'Kategori:Sider med kart'] | Pekela er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen. Kommunen oppstod da de tidligere kommunene Gamle og Nye Pekela ble slått sammen i 1990.
| Pekela er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen. Kommunen oppstod da de tidligere kommunene Gamle og Nye Pekela ble slått sammen i 1990.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Pekela er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen. Kommunen oppstod da de tidligere kommunene Gamle og Nye Pekela ble slått sammen i 1990. | 200,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oldambt | 2023-02-04 | Oldambt | ['Kategori:53°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Groningen (provins)', 'Kategori:Sider med kart'] | Oldambt er en fusjonskommune i den nederlandske provinsen Groningen. Oldambt ble til i 2010 som et resultat av fusjonen mellom de tre tidligere kommunene Scheemda, Winschoten og Reiderland.
| Oldambt er en fusjonskommune i den nederlandske provinsen Groningen. Oldambt ble til i 2010 som et resultat av fusjonen mellom de tre tidligere kommunene Scheemda, Winschoten og Reiderland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Oldambt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Oldambt er en fusjonskommune i den nederlandske provinsen Groningen. Oldambt ble til i 2010 som et resultat av fusjonen mellom de tre tidligere kommunene Scheemda, Winschoten og Reiderland. | 200,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slochteren | 2023-02-04 | Slochteren | ['Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Groningen (provins)', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Groningen (provins)'] | Slochteren er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
| Slochteren er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside Arkivert 21. desember 2017 hos Wayback Machine. | Slochteren er en kommune i den nederlandske provinsen Groningen. | 200,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Domenico_Modugno | 2023-02-04 | Domenico Modugno | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. august', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 9. januar', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Italienske deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Italienske musikere', 'Kategori:Italienske politikere', 'Kategori:Italienske regissører', 'Kategori:Italienske sangere', 'Kategori:Italienske skuespillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Sanremo-festivalen'] | Domenico Modugno (født 9. januar 1928, død 6. august 1994) var en italiensk sanger, låtskriver, skuespiller, regissør og politiker. Hans mest kjente sang er sannsynligvis «Nel blu dipinto di blu», bedre kjent som «Volare».
| Domenico Modugno (født 9. januar 1928, død 6. august 1994) var en italiensk sanger, låtskriver, skuespiller, regissør og politiker. Hans mest kjente sang er sannsynligvis «Nel blu dipinto di blu», bedre kjent som «Volare».
== Biografi ==
Domenico Modugno ble født i Polignano a Mare, i Puglia. Modugno solgte flere millioner plater i hjemlandet Italia. Han opptrådte også som skuespiller.
Modugno har gitt ut i alt 30 album, 26 studioalbum, 4 konsertalbum og 8 samlealbum.
== Diskografi ==
=== Hiter ===
"Vecchio frac"
"Lu pisce spada"
"Lazzarella"
"Nel blu dipinto di blu"
"La lontananza"
"Piove (Ciao, ciao bambina)"
"Libero"
"Addio...addio..."
"Che me ne importa a me"
"Sopra i tetti azzurri del mio pazzo amore"
"Dio come ti amo"
"Non piangere Maria"
"Amara terra mia"
"Stasera pago io"
"Il maestro di violino"
"Tu si 'na cosa grande"
"Questa è la mia vita"
"Piange il telefono"
== Filmer ==
Lazzarella (1957)
Esterina (1959)
Appuntamento a Ischia (1960)
Il Giudizio universale (1961)
Capriccio all'italiana (1967)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Domenico Modugno – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Domenico Modugno – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Domenico Modugno på Internet Movie Database
(sv) Domenico Modugno i Svensk Filmdatabas
(fr) Domenico Modugno på Allociné
(en) Domenico Modugno på AllMovie
(en) Domenico Modugno hos The Movie Database
(en) Domenico Modugno hos Internet Broadway Database
(en) Domenico Modugno på Discogs
(en) Domenico Modugno på MusicBrainz
(en) Domenico Modugno på Spotify
(en) Domenico Modugno på AllMusic
Russisk nettside | Domenico Modugno (født 9. januar 1928, død 6. | 200,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABScandinavian_Star%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Scandinavian Star» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler som trenger sidetall i referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilferger', 'Kategori:Branner', 'Kategori:Sjøulykker i 1990', 'Kategori:Skip bygget i Frankrike', 'Kategori:Skip fra 1971', 'Kategori:Skip sluttseilt 1990'] | MS «Scandinavian Star» var en havgående bilferge som ble bygd i 1971 og opphugget i 2004. Skipet er kjent for en katastrofebrann i 1990 hvor 159 mennesker omkom.
Natt til 7. april 1990 ble det påsatt branner ombord på «Scandinavian Star» underveis fra Oslo til Frederikshavn. Det var 383 passasjer og 99 besetningsmedlemmer ombord på skipet. Brannene skjedde i internasjonalt farvann. 159 mennesker omkom, hvorav 136 norske.Det er flere påstander om at omstendighetene rundt brannen ble mangelfullt etterforsket, slik at de egentlige brannårsakene ikke er kommet frem.
| MS «Scandinavian Star» var en havgående bilferge som ble bygd i 1971 og opphugget i 2004. Skipet er kjent for en katastrofebrann i 1990 hvor 159 mennesker omkom.
Natt til 7. april 1990 ble det påsatt branner ombord på «Scandinavian Star» underveis fra Oslo til Frederikshavn. Det var 383 passasjer og 99 besetningsmedlemmer ombord på skipet. Brannene skjedde i internasjonalt farvann. 159 mennesker omkom, hvorav 136 norske.Det er flere påstander om at omstendighetene rundt brannen ble mangelfullt etterforsket, slik at de egentlige brannårsakene ikke er kommet frem.
== Skipet ==
Skipet var byggenummer 124 ved det franske verftet Dubigeon Normandie i Nantes, og ble overlevert rederiet Compagnie de Paquebots i Marseille i juli 1971 som MS «Massalia». Ved overlevering var MS «Massalia»s tonnasje 10 513 bruttoregistertonn, 5 269 nettoregistertonn og lasteevnen var 2 100 dødvekttonn. Etter ombyggingen i 1995 var tonnasjen 12 547 bruttoregistertonn, 4 422 nettoregistertonn og 2 750 dødvekttonn. Ved overlevering var skipet sertifisert for 874 passasjerer, og hadde også 874 køyeplasser.
Skipet hadde ni dekk:
Dekk 1: motorrom og tanker
Dekk 2: motorrom, andre maskinrom, kjølelager for butikker og mannskapslugarer
Dekk 3 og 4: bildekk med passasjerlugarer
Dekk 5: passasjerlugarer
Dekk 6: Lounge, restaurant og butikker
Dekk 7: Butikker, offisererslugarer og livbåter
Dekk 8: Offiserslugarer og diskotek
Dekk 9: Åpent dekkSkipet ble bygget til kravene i SOLAS-konvensjonen fra 1960 og «metode 1» med hensyn til brannvern. Dette betyr at brannhemmende materialer ble brukt til interne skott. For boligdekk, var skott bygget av 30mm asbestsilikat dekkes vanligvis med en 1,5 mm lag laminert plast, men i enkelte områder var det to lag med plastdekker. Taket ble dannet av 10 mm asbestsilikat, igjen generelt dekket med 1,5 mm lag av laminert plast. De 90 lugarene midskips på dekk 5 var asbestsilikattaket dekket med 4 mm PVC. «A» klasseskott og dekkisolasjon besto av 25 mm steinull og lugarene ble sannsynligvis utstyrt med B-15 branndører.Skipet var delt inn i tre vertikale hovedbrannsoner som var nummerert fra 1 til 3 fra akter. På dekk 3-5 var det fire trapper til babord side og fire til styrbord. De ble nummerert fra akter og trapper 3 P&S og 4 P&S utvidet ned til dekk 2 og 3 P&S også til dekk 1. Det var noen interne trapper, også på øvre dekk, men de var generelt ikke i de samme posisjonene som de på nedre dekk. Dørene til trapperom var vanligvis utstyrt med A-60 selvlukkende branndører.Da «metode 1» ble brukt, var skipet ikke utstyrt med automatisk branndeteksjonssystem eller automatisk brannslukkingsystem, selv om noen områder, slik som i motorrommet, ble utstyrt med denne typen utstyr. I tilfelle brann, ble alarmen utløst manuelt ved å trykke aktiveringsknappene på broa.Inntil 1987 ble skipet klassifisert hos det franske Bureau Veritas, men deretter var det klassifisert hos det engelske Lloyd's Register, og hadde Bahamas' flagg.Den 19. mai 2004 ble skipet kjørt opp på stranden i Alang, India og opphuggingen begynte.
== Skipets navn- og eierhistorie ==
=== MS «Massalia» ===
Skipet ble sjøsatt 19. januar 1971 og overlevert rederiet Compagnie de Paquebots som «Massalia» 5. juli samme år. 13. juli forlot hun verftet og satte kursen mot Marseille hvor hun ble satt inn i ruten Marseille – Málaga – Casablanca. I 1974 ble «Massalia» satt inn på ruten Marseille – Dakar, og i 1976 på ruten Marseille – Sète – Alicante – Casablanca. Skipet seilte også på cruise i Middelhavet i denne perioden. I 1981 ble hun ombygd til cruiseskip og seilte mellom Toulon, Ceuta, Tanger, Casablanca, Safi, Agadir, Tenerife, Funchal. I 1983 ble skipet lagt i opplag i Toulon og lagt ut for salg.
=== MS «Scandinavian Star» ===
I oktober 1983 ble skipet solgt, og januar 1984 ble skipet overtatt av det Bahamas-registrerte rederiet Stena Cargo Line Ltd og omdøpt til «Stena Baltica». Hun ble ombygd i Tampa, Florida i november 1984 og omdøpt til «Island Fiesta». I desember samme år ble skipet utleid til Scandinavian World Cruises (SeaEscape Ltd, Bahamas) og omdøpt til «Scandinavian Star». Hun seilte på cruise til mars 1988 da det brøt ut brann i maskinrommet underveis fra Cozumel i Mexico til St. Petersburg i Florida. «Scandinavian Star» ble slept til Miami for reparasjon.I mars 1990 benyttet først SeaEscape seg av en tre år gammel opsjon og kjøpte skipet og solgte det deretter videre til det Bahamas-registrerte rederiet Vognmandsruten KS AS, som satte det inn i DA-NO Linjen mellom Oslo og Frederikshavn i Danmark.
Historikken omkring eierforhold og forsikringer like før brannen er:
30. mars 1990: Stena solgte Scandinavian Star til SeaEscape.
30. mars 1990: Niels-Erik Lund ble registrert som ansvarlig reder i Bahamas' skipsregister.
30. mars 1990: Forsikringer ble tegnet av Niels Erik Lunds SeaEscape.
1. april 1990: Scandinavian Star begynte i ruten mellom Oslo og Frederikshavn.
7. april 1990: Scandinavian Star brant.
=== MS «Regal Voyager» ===
I februar 1994 ble hun solgt på auksjon til rederiet International Shipping Partners i Nassau på Bahamas. I august samme år ble hun omdøpt «Regal Voyager» og slept til La Spezia i Italia for ombygging og reparasjon. I mai 1995 var ombyggingen ferdig, og MS «Regal Voyager» ble utleid til rederiet Comarit Ferries og satt inn i sommerruten Tanger – Port Vendres. I 1997 ble skipet utleid til Isabel Cortes Ferry Service Ltd og satt i rute mellom Port Isabel i Texas og Puerto Cortez i Honduras. I januar 1998 fikk «Regal Voyager» maskinhavari og ble slept til Tampa, Florida for reparasjon. Etter reparasjonen lå hun i opplag i Tampa frem til 1999 da hun ble utleid til Ferries del Caribe SA. Hun seilte i rute mellom Santo Domingo i Den dominikanske republikk og San Juan på Puerto Rico fram til 2003 da hun ble lagt i opplag i Charleston. I februar 2004 ble hun solgt til indiske opphuggere og registrert i Mongolia med Ulan Bator som hjemmehavn. I mars 2004 ble hun omdøpt «Regal V» og seilte fra Charleston med kurs for India.
== Brannkatastrofen i 1990 ==
Natt til 7. april var «Scandinavian Star» underveis fra Oslo til Frederikshavn da det brøt ut brann ombord. 158 omkom ombord, og en person døde senere av skadene fra ulykken. Noen angir antall døde til 160, der de tar med ett ufødt liv.Informasjoner som ligger til grunn for det som er kjent om brannen er vitneavhør samt beregninger og brannforsøk gjort av Dansk Institutt for Prøvning og Justering (Dantest) og av Norges Branntekniske Laboratorium (SINTEF NBL).Første branntilløp om bord startet om natten 7. april 1990 mellom klokka 01.45 og kl. 02.00. Det begynte å brenne i en bylt sengetøy utenfor en lugar. Denne brannen ble slokket.En ny brann startet sannsynligvis noe etter kl 02.00. Arnestedet var etter all sannsynlighet i korridorområdet i nærheten av en lugar, like ved inngangen til trappeløp 2 på styrbord side av dekk 3. Det er overveiende sannsynlig at brannen er antent med bar ild. Fra to til åtte minutter etter antennelsestidspunktet har startbrannen utviklet en effekt 200 kW, som var tilstrekkelig til at veggen i korridoren begynte å brenne hurtig. Fra dette tidspunktet utviklet brannen seg svært raskt. Så utviklet brannen seg, ild og røyk bredte seg til enkelte områder i skipet. Dette skjedde gjennom tre faser: Fase II – intens og raskt spredende fase, fase III – videre spredning inn i lugarseksjonene og fase IV – vedvarende brann med langsom spredning. Forhold som påvirket brann- og røykutviklingen var:
beskaffenheten av materialene i innredningen. Plastlaminatet som kledde veggelementer og himlingsplater i korridorer og trappeløp hadde en varmeverdi på litt over 48 MJ/m². Dette er litt over 3 MJ/m² mer enn øvre grense på 45 MJ/m² etter SOLAS-konvensjonen fra 1974.. I SOLAS-konvensjonen fra 1960 er det bare gitt krav til overflatematerialenes samlede volum.
plastlaminatet ved forbrenning skapte store mengder karbonmonoksid (CO) og blåsyre (HCN). Kriteriet for røykgasskomponentenes giftighet er ikke med i de forskrifter som gjelder for materialer om bord i skip.
Gulvteppe og lugarinventar har ikke hatt noen vesentlig betydning for brannens utvikling.
de fleste branndørene ble lukket etter hvert, selv om det er noe usikkerhet angående det nøyaktige tidspunktet dette skjedde. Noen av branndørene i de områdene som var berørt av brann- og røykutviklingen ble imidlertid stående åpne under hele brannforløpet. Dette gjelder bl.a en dør inn til en korridor på styrbord side av dekk 4, en dør fra tverrgangen mellom trappeløp 2 på styrbord side og 2 på babord side og inn til en korridor på dekk 5, en fra trappeløp 2 på styrbord side og inn til dekk 6 og branndøren fra trappeløp 2 på babord side og inn til bildekket, dekk 3. Branndøren inn til bildekket, dekk 3, skulle ha vært holdt i en lukket stilling av den automatiske lukkemekanismen. Fra brannbildet ser det ut til at denne døren har vært holdt i delvis åpen stilling. At døren ble stående i åpen stilling hadde stor betydning for brannforløpet. Det manglet en branndør på dekk 6, men det siste var uten betydning for brannforløpet, fordi brannskyvedøren ved trappeløp 2 på dekk 6 ble stående åpen. At enkelte av branndørene ble stående åpne mens de andre ble lukket, gjorde at luftstrømmen gjennom de åpne dørene ble vesentlig større. Dette har bidratt til den hurtige brannspredningen. Den åpne forbindelsen mellom trappeløp 2 på styrbord side og trappeløp 2 på babord side gjennom tverrgangen på dekk 5, bidro også til at brannen fikk gunstige trekkforhold og spredte seg raskt.
ventilasjonsanlegget fikk betydning for brannforløpet. Det er mulig at ventilasjonsanlegget på «Scandinavian Star» ikke ble stoppet før henimot kl 0230. Så lenge ventilasjonsanlegget gikk, var det et overtrykk inne på lugarene, som hindret røyk i å trenge inn.
mellom åtte og tolv minutter etter brannens start var de fleste av korridorene der det omkom mennesker fylt med røyk. Denne røyken hadde dødelige konsentrasjoner av både blåsyre og karbonmonoksid i nærheten av trappeløpet, med avtagende konsentrasjon innover i korridorene. Opphold i slik røyk, der konsentrasjonen er størst, vil føre til bevisstløshet i løpet av ca. 30 sekunder og medfører døden i løpet av to til tre minutter. Videre pekes på at det var relativt høye konsentrasjoner av karbondioksid til stede. Dette øker faren for hyperventilering, som gjør at tid for opptak av dødelig dose av andre stoffer avtar. Brannen forbrukte dessuten store mengder av oksygen, slik at det kan ha vært oksygenmangel i fluktveien. Oksygenmangel fører normalt til at opptaket av giftstoffer i kroppen går raskere.
røyktettheten vil ha stor betydning for muligheten til å orientere seg under evakueringen. I store deler av fluktveiene har røyken vært svært tett, med sikt på langt under en meter.To av mannskapet iførte seg røykdykkerutstyr og klarte å redde ut noen passasjerer. Brannen utviklet seg slik at kapteinen om bord måtte oppgi slukkingen og forlate skipet kl. 03.20.158 mennesker omkom direkte under brannen. For 125 av de omkomne var innånding av karbonmonoksid (kullos) sannsynligvis den viktigste dødsårsak. Svært mange av disse 125 har også hatt betydelige konsentrasjoner av blodcyan. For de resterende er det grunn til å tro at andre faktorer har spilt en mer avgjørende rolle. For enkelte kan cyanforgiftning ha vært viktigste dødsårsak, selv om CO-forgiftning også her kan ha hatt en viss betydning. Et mindre antall - i størrelsesorden ti personer - antas å ha omkommet av hetepåvirkning før konsentrasjonen av giftstoffer har hatt tid til å bygge seg opp til et dødelig nivå.Etter brannen ble skipet slept til Lysekil i Sverige. Under slepet og i Lysekil, hvor det bare var brannmenn og tre fra mannskapet ombord, oppstod en ny voldsom brann. Glødebrann er en forbrenning i materialer som skjer uten flammer, men har varme og lys. Porøse materialer inneholder mye oksygen, og en glødebrann kan pågå i lang tid uten å komme til syne. Materialet rundt en glødebrann vil virke varmeisolerende og vannavvisende, og av den grunn hindre effektiv slokking. Det er ikke uvanlig at branner derfor tilsynelatende blusser opp igjen etter en tid.
=== De rettslige etterspillene ===
Det har vært en rekke innspill for å oppklare hva som egentlig skjedde. Blant annet er det avdekket at etterforskningen har vært stykkevis og delt, ingen har hatt et overordnet ansvar for å se total sammenheng. Det siste i rekken, er at danske myndigheter i april 2013 besluttet å utrede saken på nytt utfra nye opplysninger.I kronologisk rekkefølge:
Umiddelbart etter katastrofen ble det avholdt sjøforklaring i København, ettersom «Scandinavian Star» var eid av et dansk selskap på Frederiksberg. Det var Danmarks oppgave i fordelingen av saken å avklare eierforhold og operativt ansvar. Frederiksberg-politiet fikk oppgaven med å undersøke saken.Ved kongelige resolusjon av 20.4.1990 ble det nedsatt et granskningsutvalg. Utvalget avga sin rapport som er publisert som NOU 1991: 1A. Granskningsutvalgets oppgave var sammenfattet å samle inn opplysninger fra politiet i de tre land, samt beskrive de opplysninger som kom fram under sjøforklaringen. Utvalget mente at det meste av utstyr og innretninger med henblikk på brannsikring og brannslokking var tilfredsstillende. Men det var også enkelte klare mangler. Under er det angitte feil og mangler:
Det manglet en branndør på dekk 6 (Main deck) akter på styrbord side, idet åpningen bare var dekket av en glassdør.
Mange av sprinklerhodene, trolig omkring halvparten, i de to seksjonene av sprinkleranlegget på bildekket som ble prøvd etter brannen, var tilstoppet av rust.
Det var klare mangler ved hovedalarmsystemet. Det manglet trolig tre brannhorn, og lydstyrken av brannalarmanlegget var til dels utilstrekkelig.
Alarmanlegget er gjennomgått og med grunnlag i de målinger disse har foretatt, er antatt lydnivå i de enkelte lugarer beregnet. I svært mange lugarer var lydnivået for svakt til å sikre forsvarlig alarmering. En sammenlikning mellom lydnivået i de enkelte lugarene og hvilke lugarer de omkomne ble funnet i, viser at lugarer med lavt lydnivå i mindre grad er evakuert enn lugarer med høyt lydnivå. Det er ikke funnet andre forhold, så som røykspredning og varmeutvikling, som skulle tilsi en slik forskjell. Varslingssignalets lydstyrke ser derfor ut til å ha hatt betydning for hvorvidt passasjerene har forlatt lugarene eller ikke.
Livbåtene fremsto som generelt dårlig vedlikeholdt på grunn av rusttæringer i rorarrangement og fordi råteområder i trekonstruksjoner og rust på kroker og krokfester var skjult ved overmaling.
Merkingen av fluktveier m.v var på flere måter mangelfull. Videre var det en klar mangel at det ikke på skipet ble benyttet ombordstigningskort. En rekke av skiltene om bord forutsatte bruk av slike kort. Skiltene var dessuten på engelsk, spansk og portugisisk, og noen få på fransk. Det var ingen skilt på skandinaviske språk. Dette er ikke i overensstemmelse med SOLAS. Utvalget peker videre på at merkingen til dels var forvirrende, og at det ikke var mulig å se den i røykfylte rom.
For brannsone 1 peker utvalget bl.a på at rømningsveien var vanskeliggjort fordi utgangsdørene akter ikke var i enden av korridorene, men i sideskottet ca. 3 m forenfor enden av korridoren og fordi senter langskipskorridor har for mange retningsforandringer. Det er også andre forhold som gjør rømming fra denne brannsonen på dekk 5 vanskelig.
Også i brannsone 2 er rømningsmulighetene dårlige. Bl.a peker utvalget på at senterkorridoren ender blindt i forkant mot resepsjonsområdet. Forholdene for øvrig var slik at faren for å miste orienteringen under flukt var stor.
I et eget avsnitt går utvalget inn på den tid det tar å evakuere passasjerer fra lugarene. Det refereres tidsberegninger fra de oppnevnte sakkyndige. Utvalgets konklusjon her er at forutsatt at et større antall passasjerer forblir på sine lugarer etter alarm, hvilket man må regne med, vil evakuering være meget tid- og ressurskrevende.Den 3. desember 1992 ble den danske skipsrederen Henrik Johansen og hans danske rederidirektør Ole B. Hansen dømt til 40 dages fengsel, og den norske kapteinen Hugo Larsen til fengsel i 60 dager for brudd på reglene om skipets sikkerhet. Den 22. november 1993 avsa den danske høyesteretten dom der Henrik Johansen, Ole B. Hansen og Hugo Larsen alle ble dømt til seks måneders fengsel. Ole B. Hansen stakk av og unngikk fengselsstraffen. Dommen ble foreldet 5 år senere i 1998 (mandag 22. november), og Ole B. Hansen hadde da mulighet til å vende tilbake tilbake til Danmark som en fri mann.
=== Meninger om brannstiftelsen ===
En privat gruppe har arbeidet med å skaffe nye bevis i saken siden 1990, for å få saken gransket på nytt. I mange år kjempet den danske overlevende Mike Axdal en iherdig kamp for å finne sannheten om ulykken. Axdal, som mistet sin far og en bror på «Scandinavian Star», og som selv så vidt unngikk å bli blant de omkomne, har siden kritisert myndighetene for ikke å ha kriseberedskap klart i Frederikshavn, og for dårlig kommunikasjon mellom Norge, Sverige og Danmark, både strafferettslig (eventuelt motiv for forsikringsbedrageri) og sivilrettslig (erstatningsspørsmålet). Ved å søke om tilgang til et omfattende antall dokumenter fra myndighetene, har Axdal blant annet argumentert for at selskapet bak kjøpet av Scandinavian Star ikke ble undersøkt grundig nok, hverken av de ansvarlige for den strafferettslige etterforskningen, politiet på Frederiksberg, eller av de danske skattemyndighetene. Med hensyn til de sivilrettslige søksmål har Axdal argumentert for at skipet egentlig var eid av det amerikanske rederiet SeaEscape, og at de erstatningsrettslige søksmålene derfor heller skulle ha tatt plass i USA, hvor erstatningssummene ville ha blitt betraktelig høyere enn i Skandinavia.Basert på et vitneutsagn ble pyromanen hurtig utpekt av politiet. I ettertid viser det seg at noen mener at bevismaterialet som ble lagt til grunn for mistanken mot den danske statsborgeren var feil. Brannsjef Ingvar Brynfors, som ledet slukningsarbeidet, vitnet senere, at flere branner skjedde, hvor kun besetningen hadde adgang. Det samme skal en brannteknisk rapport fra Lunds universitet vise. Brynfors hevdet, at enkelte i besetningen prøvde å forhindre slukningsarbeidet.Totalt brant det i 38 timer om bord på «Scandinavian Star». Av disse timene skal bare 1,5 time av hendelsesforløpet blitt gransket., skriver VG i en lang oppsummering om saken i september 2013.
Den svenske brannekspert Pierre Palmberg har uttalt, at brannstifteren har hatt "inngående kjennskap til skipets hydrauliksystem", noe som utelukker den utpekte dansken. Likevel har politiet ikke undersøkt medlemmer av besetningen for mulig brannstiftelse. Det har blitt hevdet at den mistenktes obduksjonsrapport viste at han mest trolig døde av brann nummer to, mens seks andre branner ble påsatt og mange av disse altså etter hans død. Om det er rett, svekker det den offisielle forklaringen.Stiftelsen Etterforskning Av Mordbrannen Scandinavian Star hevder at mannen granskingen anklaget for brannstifting, omkom i en av de første brannene, og at han derfor umulig ha vært delaktig i de senere brannene.
I 2016 mente Flemming Thue Jensen, som tidligere hadde arbeidet i Søfartsstyrelsen at brannen var nøye planlagt, og utført av en eller flere brannstiftere med inngående kjennskap til skip og brannforløp. Det ble utført bevisst sabotasje mot et hydraulikkrør som satt fart på flammene. Madrassbunner av stål forhindret en av branndørene i å lukke seg, og medførte at hovedbrannen kunne spre seg opp i skipet. Ilden fikk også tilført oksygen fordi en egen, spesiell kloss som tilhørte skipet hadde blitt brukt til å holde en skyvedør ut mot bildekket åpen. Han mente at en eller flere av skipets besetning kunne være brannstiftere.
=== Gjentatte vurderinger om behovet for nye granskinger ===
Riksadvokaten i Danmark (Rigsadvokaten) innstilte på bakgrunn av bevismaterialet i 2005 på ikke å foreta en ytterligere undersøkelse av sakenI 2010 ble det besluttet av Folketinget å vurdere saken på ny. Rigsadvokatens seneste uttalelse til Folketingets rettsutvalg om saken etter fremkomsten av nye opplysninger er ikke ferdig.
Den norske dommerfullmektigen Johan Berg spurte bl.a. til hjelp for riksadvokaten:
Var det virkelig kjent for norske og danske myndigheter, at SeaEscape Cruises Ltd. var registrert eier av skipet? På hvilket grunnlag har man da under etterforskningen funnet at andre selskaper var eiere? Dette synes ikke å følge av skipsregisterets registreringer.
Hvorfor ble det under sjøforklaringen opplyst at KS Scandinavian Star var eier når dette ikke følger av skipsregisteret? Hvem opplyste det og på hvilket grunnlag?
På hvilket rettslig grunnlag drev operatøren skipet natten 7. april 1990 dersom han/hans selskap ikke var skipets formelle eller reelle eier – skipet var visstnok ikke betalt?
Har den mulig uriktige oppfatningen av eierskapet påvirket den senere klarlegging av fakta og motiv?
Hvem hadde økonomiske interesse i at skipet ble skadet, delvis eller totalt?
Hva skjedde egentlig om bord den fatale natten?
Hvorfor påtok Henrik Johansen seg ansvar i forbindelse med brannen og kommandittselskapet? Han må ha vært klar over at skipet ikke var betalt på dette tidspunkt. Var det basert på en oppfatning at han var eier, moralsk ansvarlig eller annet?
Hvem kontaktet Axdal under rettsforhandlingene i Oslo og tilbød ham penger for å trekke saken? På dette tidspunktet var SeaEscape Cruises Ltd. konkurs og hadde ingen interesser i saken.I 2013 lanserte den norske Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen muligheten for en parlamentarisk granskningskommisjon. Granskingen ble vedtatt i 2015. Følgende gruppe ble oppnevnt, og fremla sin rapport til Stortinget 1. juni 2017: Sorenskriver Frank K. Olsen (leder), advokat Elisabeth Roscher, orlogskaptein Frode Singstad, beredskapssjef Torstein Nielsen, fagdirektør Hildegunn Bjerke, tidligere stortingsrepresentant Sonja Irene Sjøli, professor Tine Jensen og sjefsingeniør Svein Erik Jacobsen.
=== Minnesmerket ===
Fredag 7. april 2006 ble det avduket et minnesmerke etter Scandinavian Star-ulykken ved Akershus festningsmur – Akershuskai Nordre. Etter avdukingen var det en samling på Akershus festning. Monumentet ble utarbeidet av kunstneren Jon Torgersen på oppdrag fra Støttegruppen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Offentlige dokumenter ===
Danmark Sø- og Handelsretten: Søforklaring i anledning af brand ombord på m/s "Scandinavian Star" den 7. april 1990, tre bind, København, 1990.
NOU 1991:1A "Scandinavian Star"-ulykken, 7. april 1990. Hovedrapport, Oslo, 1991. (pdf - 3,6 MB)
Regjeringen.no: Internettside med lenker til alle dokumentene for NOU 1991: 1 "Scandinavian Star" - ulykken, 7. april 1990
Sjøfartsdirektoratet: Rapport fra utvalg til å vurdere passasjerskips sikkerhet ; oppnevnt av Sjøfartsdirektoratet etter brannkatastrofen 7. april 1990 ombord i det Bahamas-registrerte, danskeide passasjer skipet "Scandinavian Star", Oslo, 1990.
=== Bøker og vitenskapelige artikler ===
Axdal, Mike: Scandinavian Star – mordbrand med statsstøtte, 2006, Forlaget Nautilus.
Calmeyer, Mathias, regissør: Scandinavian Star, NRK Radioteatret 2015
Dahl, Kjell Ola: Dødens Seilas, Scandinavian Star og gåtene, Pax forlag, Oslo, 2012.
Dahl, Kjell Ola: Scandinavian Star - Katastrofen og skandalene, Pax forlag, Oslo, 2017.
Dan, E., Dantest og Pedersen, K.S., SINTEF NBL: Brannen på M/S "Scandinavian Star" 7. april 1990. Sakkyndig uttalelse om det fysiske brannforløp, SINTEF rapport STF25 A91021, Trondheim, 1991.
Elklit, Ask: Scandinavian Star-ofrene tre og et halvt år efter katastrofen, Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol. 33, nr 7 (1996).
Elklit, Ask; Bjerre Andersen, Lona: Scandinavian Star, en undersøgelse af de fysiske, psykologiske og sociale eftervirkninger af en katastrofe, Psykologisk skriftserie / Aarhus Universitet. – vol. 19, no. 5, 1994.
Eriksen, Svein Åge: Granskningsrapporten om "Scandinavian Star" : sikkerhet og arbeidsmiljø neglisjert, Arbeidsmiljø, nr 2 (1991).
Fagerhaug Tom og Ingerid Elise Østbye: Beredskap og beredskapsplanlegging på Scandinavian Star : hvorfor gikk det galt? Institutt for produksjons- og kvalitetsteknikk, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, 1998.
Haaland, Leif: Scandinavian Star : katastrofen får sikkerhetsmessige følger, Teknisk ukeblad, Årg. 137, nr 17 (1990).
Grøndahl, Cathrine: Scandinavian Star, Kritisk juss, Årg. 27, nr 4 (2000).
Synnøve Haram: 20 år siden 159 døde i Scandinavian Star-brannen, Brann & Sikkerhet nr. 3 – 2010.
Harsem, Jan: Scandinavian Star 1990-2010, Årbok / Norsk maritimt museum 2009, 2010.
Høie, Tore: Datasentraler som "Scandinavian Star", Datatid, Årg. 12, nr 6/7 (1990).
Lindstedt Gunnar: Den siste reisen : en beretning om mennesker og "Scandinavian Star" katastrofen, Tiden forlag, 1991.
Markussen John Arne: Kapteinen : historien om Hugo Larsen og "Scandinavian Star", Gyldedal forlag, 1991.
Meland, Ø.: Brann ombord i Scandinavian Star. En vurdering av ventilasjonsanleggets betydning i det tidlige brannforløpet, SINTEF rapport STF25 A91018, Trondheim, 1991.
Meland, Ø., Lønvik, L.E.: Fullskalaforsøk – overflater i korridor og trappesjakt fra Scandinavian Star, SINTEF rapport STF25 A91019, Trondheim, 1991.
Nyman, Berit: Har vi lært noko av Scandinavian Star? Forbruker-rapporten, nr 5 (1997).
Olesen, Annette: Øjenvidneskildring fra "Scandinavian Star", den nat den brændte, Phoenix, Årg. 2, nr 4 (1991).
Skancke-Knutsen, Arvid: Scandinavian Star, Folk & røvere, nr 5 (1993).
Solheim Tore ... [et al.]: Identifiseringene etter brannen på "Scandinavian Star" 7. april 1990 : en rettsodontologisk utfordring, Den norske tannlegeforenings tidende, Årg. 101, nr 19 (1991).
Solheim Tore, Magne Lorentsen, Per Kristian Sundnes, Gisle Bang and Lasse Bremnes: The “Scandinavian Star” ferry disaster 1990-a challenge to forensic odontology, International Journal of Legal Medicine, Volume 104, Number 6, 1992.
Tveito, Åsne: Scandinavian Star – 2 1/2 år etter, Sosionomen, Årg. 37, nr 22 (1992).
Wighus, R., Fagertun, J.A.: Beregning av røykspredning ved branner i Scandinavian Star, SINTEF rapport 25 A91020, 1991.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 7048219 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MS «Scandinavian Star» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen
(no) Støttegruppen for etterlatte og overlevende etter ulykken med Scandinavian Star Besøkt 24. mars 2015
(sv) Fakta om fartyg – MS Massalia (1971) Besøkt 24. mars 2015
(sv) «Branden på M/S Scandinavian Star», Radiodokumentar fra Sveriges Radio P3Besøkt 24. mars 2015
(da) Scandinavian Star. Politiken | | andre navn = 1965 - 1982: «Viking III»1982 - 1986: «Terje Vigen»1986 - 1990: «Scandinavia»1990 - 1992: «Fenno Star»1992 - 2003: «Sandefjord»2003 - 2005 : «Sagafjord»»2005 - 2007: «Gabriel Scott»2007 – osv. : «Red Star 1» | 200,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Automatisk_skiltgjenkjennelse | 2023-02-04 | Automatisk skiltgjenkjennelse | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilskilt', 'Kategori:Politi', 'Kategori:Teknologi'] | Automatisk skiltgjenkjennelse (gjerne forkortet ANPR etter engelsk automatic number plate recognition) er teknologi for gjenkjennelse av bilskilter. Teknologien består av et kamerasystem og programvare som tolker bilder og gjør automatiske registersøk.
| Automatisk skiltgjenkjennelse (gjerne forkortet ANPR etter engelsk automatic number plate recognition) er teknologi for gjenkjennelse av bilskilter. Teknologien består av et kamerasystem og programvare som tolker bilder og gjør automatiske registersøk.
== Hvordan systemet fungerer ==
Kameraet tar bilde av bilskiltene på passerende biler.
Programvare tolker registreringsnummeret på bildet over til et lesbart format.
Systemet sammenligner disse med en liste over kjøretøyer som for eksempel er begjært avregistrert i motorvognregisteret.
== Referanser == | thumb|Skiltgjenkjennelsesprosessen | 200,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beatrice_Miller | 2023-02-04 | Beatrice Miller | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. februar', 'Kategori:Fødsler i 1999', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Beatrice Annika «Bea» Miller (født 7. februar 1999) er en amerikansk sanger, låtskriver og skuespiller. Miller kom på niendeplass i sesong to av X Factor (amerikansk versjon). Hun er signert til Hollywood Records og Syco Music.
| Beatrice Annika «Bea» Miller (født 7. februar 1999) er en amerikansk sanger, låtskriver og skuespiller. Miller kom på niendeplass i sesong to av X Factor (amerikansk versjon). Hun er signert til Hollywood Records og Syco Music.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Bea Miller – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Beatrice Miller på Internet Movie Database
(en) Beatrice Miller hos Behind The Voice Actors
(en) Beatrice Miller på Apple Music
(en) Beatrice Miller på Discogs
(en) Beatrice Miller på MusicBrainz
(en) Beatrice Miller på SoundCloud
(en) Beatrice Miller på Spotify
(en) Beatrice Miller på Songkick
(en) Beatrice Miller på Last.fm
(en) Beatrice Miller på Genius — sangtekster
(en) Beatrice Miller på AllMusic
Beatrice Miller på Twitter
Beatrice Miller på Facebook
Beatrice Miller på Instagram
Beatrice Miller på YouTube
Beatrice Miller på TikTok | Beatrice Annika «Bea» Miller (født 7. februar 1999) er en amerikansk sanger, låtskriver og skuespiller. | 200,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sagadammen_(Oslo) | 2023-02-04 | Sagadammen (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Sagadammen (1–25, 2–26) er en vei på Brekke i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei østover fra Brekkeveien.
Veien fikk navn i 1998 etter Sagadammen i Akerselva.
| Sagadammen (1–25, 2–26) er en vei på Brekke i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei østover fra Brekkeveien.
Veien fikk navn i 1998 etter Sagadammen i Akerselva.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sagadammen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 482. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Sagadammen (1–25, 2–26) er en vei på Brekke i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går som blindvei østover fra Brekkeveien. | 200,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sagstukroken_(Oslo) | 2023-02-04 | Sagstukroken (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Sagstukroken (1–7) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Grorudveien.
Veien fikk navn i 1981 etter husmannsplassen Sagstuen (under Grorud), som er revet.
| Sagstukroken (1–7) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Grorudveien.
Veien fikk navn i 1981 etter husmannsplassen Sagstuen (under Grorud), som er revet.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sagstukroken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 485. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Sagstukroken (1–7) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Grorudveien. | 200,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sagstuveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Sagstuveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Sagstuveien (1A–11B, 2–18) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går fra Grorudveien til Vestbyveien.
Navnet – etter husmannsplassen Sagstuen (revet) – er gammelt.
| Sagstuveien (1A–11B, 2–18) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går fra Grorudveien til Vestbyveien.
Navnet – etter husmannsplassen Sagstuen (revet) – er gammelt.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sagstuveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Sagstuveien (1A–11B, 2–18) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går fra Grorudveien til Vestbyveien. | 200,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samvirkeveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Samvirkeveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Samvirkeveien (1–23A, 4–28C) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Erlandstueveien til Sandstuveien.
Veien fikk navn i 1928 etter fagforeningssamvirket Holtet hageby, som har oppført en rekke hus i begynnelsen av veien. Tidligere het veien Tempelløkkveien.
| Samvirkeveien (1–23A, 4–28C) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Erlandstueveien til Sandstuveien.
Veien fikk navn i 1928 etter fagforeningssamvirket Holtet hageby, som har oppført en rekke hus i begynnelsen av veien. Tidligere het veien Tempelløkkveien.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Samvirkeveien». Oslo byleksikon. 486-487 (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Samvirkeveien (1–23A, 4–28C) er en vei på Holtet i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Erlandstueveien til Sandstuveien. | 200,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sakariasveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Sakariasveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Nordmarka (delområde i Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Sørkedalen'] | Sakariasveien (11–351, 12–534) er en vei som går fra Sørkedalen og innover i Nordmarka i Oslo. Den går fra Zinoberveien like nord for Brenna i Sørkedalen og til Knappaveien nedenfor Kikut.
Veien fikk navn i 1991 etter Sakariastjern sørvest for Fyllingen og er trolig et gammelt finnenavn. Ved veien ligger dessuten Sakariashytta, Sakariasveien 534.
Nedre del av veien har tradisjonell bebyggelse samt noe nyere villabebyggelse. Innover i marka finnes det noen hytter og plasser i nærheten av veien, hvorav den mest kjente er Finnerud. Nr. 345 er Kobberhaughytta, som ligger i enden av en østlig forgrening som på mange kart er skiltet som Kobberhaugveien.
Sakariasveien er del av en skogsbilvei med en lengde på 11,5 km, denne treffer veien Nordmarka ved Bonnamyra. Kikutstua ligger ved denne veien, selv om den har adressen Nordmarka 846.
| Sakariasveien (11–351, 12–534) er en vei som går fra Sørkedalen og innover i Nordmarka i Oslo. Den går fra Zinoberveien like nord for Brenna i Sørkedalen og til Knappaveien nedenfor Kikut.
Veien fikk navn i 1991 etter Sakariastjern sørvest for Fyllingen og er trolig et gammelt finnenavn. Ved veien ligger dessuten Sakariashytta, Sakariasveien 534.
Nedre del av veien har tradisjonell bebyggelse samt noe nyere villabebyggelse. Innover i marka finnes det noen hytter og plasser i nærheten av veien, hvorav den mest kjente er Finnerud. Nr. 345 er Kobberhaughytta, som ligger i enden av en østlig forgrening som på mange kart er skiltet som Kobberhaugveien.
Sakariasveien er del av en skogsbilvei med en lengde på 11,5 km, denne treffer veien Nordmarka ved Bonnamyra. Kikutstua ligger ved denne veien, selv om den har adressen Nordmarka 846.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sakariasveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 485-486. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Sakariasveien | 200,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bistandsbudsjett | 2023-02-04 | Bistandsbudsjett | ['Kategori:Internasjonal politikk', 'Kategori:Utviklingshjelp'] | Bistandsbudsjett er den delen av en stats statsbudsjett som brukes på bistand. I det norske statsbudsjettet for 2015 faller bistandsbudsjettet under Utenriksdepartementets budsjett, i kapittelpost 140-172, og dekker administrasjon av utviklingshjelp, bilateral og multilateral bistand samt globale ordninger. I 1970, vedtok FNs generalforsamling en resolusjon som sa at rike lande burde binde seg til å gi 0,7% av BNP til bistand, et tall som senere er blitt gjentatt i andre internasjonale avtaler, inkludert FNs tusenårsmål.
| Bistandsbudsjett er den delen av en stats statsbudsjett som brukes på bistand. I det norske statsbudsjettet for 2015 faller bistandsbudsjettet under Utenriksdepartementets budsjett, i kapittelpost 140-172, og dekker administrasjon av utviklingshjelp, bilateral og multilateral bistand samt globale ordninger. I 1970, vedtok FNs generalforsamling en resolusjon som sa at rike lande burde binde seg til å gi 0,7% av BNP til bistand, et tall som senere er blitt gjentatt i andre internasjonale avtaler, inkludert FNs tusenårsmål.
== Referanser == | Bistandsbudsjett er den delen av en stats statsbudsjett som brukes på bistand. I det norske statsbudsjettet for 2015 faller bistandsbudsjettet under Utenriksdepartementets budsjett, i kapittelpost 140-172, og dekker administrasjon av utviklingshjelp, bilateral og multilateral bistand samt globale ordninger. | 200,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sanatoriebakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Sanatoriebakken (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Sanatoriebakken (1–5, 2–22) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo. Den går fra Vingolfveien til Solveien.
Navnet ble vedtatt i 1907. Sanatoriet det vises til, er Nordstrand tuberkulosehjem i Vingolfveien 12.
| Sanatoriebakken (1–5, 2–22) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo. Den går fra Vingolfveien til Solveien.
Navnet ble vedtatt i 1907. Sanatoriet det vises til, er Nordstrand tuberkulosehjem i Vingolfveien 12.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sanatoriebakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | Sanatoriebakken (1–5, 2–22) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo. Den går fra Vingolfveien til Solveien. | 200,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vendomveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Vendomveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Vendomveien (1–7, 2–10) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Ole Moes vei.
Navnet ble vedtatt i 1954.
| Vendomveien (1–7, 2–10) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Ole Moes vei.
Navnet ble vedtatt i 1954.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Vendomveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 611. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Vendomveien (1–7, 2–10) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Ole Moes vei. | 200,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vennersborgveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Vennersborgveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Vennersborgveien (3A–21B, 2–30) er en vei på Bestum i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Drammensveien under Drammenbanen og til Bestumveien. Veien er imidlertid stengt i undergangen under jernbanelinjen, slik at nedre del for det meste brukes som parkeringsareal. Dermed unngås gjennomfartstrafikk i øvre del av veien.
Veien fikk navn i 1917 etter eiendommen Vennersborg.
En god del av bebyggelsen i veien er rekkehus oppført av Selvaag i 1952.
| Vennersborgveien (3A–21B, 2–30) er en vei på Bestum i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Drammensveien under Drammenbanen og til Bestumveien. Veien er imidlertid stengt i undergangen under jernbanelinjen, slik at nedre del for det meste brukes som parkeringsareal. Dermed unngås gjennomfartstrafikk i øvre del av veien.
Veien fikk navn i 1917 etter eiendommen Vennersborg.
En god del av bebyggelsen i veien er rekkehus oppført av Selvaag i 1952.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Vennersborgveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 612. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 25. oktober 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | | navn = Vennersborgveien | 200,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veslefrikkveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Veslefrikkveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Veslefrikkveien (1–9, 2A–8) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Eventyrveien til Tyrihansveien.
Veien fikk navn i 1932 etter eventyrfiguren Veslefrikk. I området er også flere andre veier med eventyrinspirerte navn.
| Veslefrikkveien (1–9, 2A–8) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Eventyrveien til Tyrihansveien.
Veien fikk navn i 1932 etter eventyrfiguren Veslefrikk. I området er også flere andre veier med eventyrinspirerte navn.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Veslefrikkveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 25. oktober 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | Veslefrikkveien (1–9, 2A–8) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Eventyrveien til Tyrihansveien. | 200,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veslekleiva_(Oslo) | 2023-02-04 | Veslekleiva (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmenkollen (delområde)'] | Veslekleiva (1A–1C) er en vei i Voksenlia i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Lillevannsveien og har gangveiforbindelse videre til Blåbærsvingen.
Navnet ble vedtatt i 1927.
| Veslekleiva (1A–1C) er en vei i Voksenlia i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Lillevannsveien og har gangveiforbindelse videre til Blåbærsvingen.
Navnet ble vedtatt i 1927.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Veslekleiva». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 612. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 25. oktober 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | Veslekleiva (1A–1C) er en vei i Voksenlia i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Lillevannsveien og har gangveiforbindelse videre til Blåbærsvingen. | 200,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vesleveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Vesleveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Vesleveien (4–6; ingen oddetallsadresser) er en vei på nedre Grorud i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Gamleveien.
Navnet ble vedtatt i 1917.
| Vesleveien (4–6; ingen oddetallsadresser) er en vei på nedre Grorud i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Gamleveien.
Navnet ble vedtatt i 1917.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Vesleveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 25. oktober 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | Vesleveien (4–6; ingen oddetallsadresser) er en vei på nedre Grorud i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Gamleveien. | 200,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestagl%C3%B8ttveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Vestagløttveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Vestagløttveien (Vestgløttveien forekommer også på skilt) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Det er en smal boligvei mellom Nielsenbakken og Kneika.
Navnet ble vedtatt i 1917. Ingen hus har adresse Vestagløttveien.
| Vestagløttveien (Vestgløttveien forekommer også på skilt) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Det er en smal boligvei mellom Nielsenbakken og Kneika.
Navnet ble vedtatt i 1917. Ingen hus har adresse Vestagløttveien.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Vestagløttveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 612. ISBN 978-82-573-1760-7. | Vestagløttveien (Vestgløttveien forekommer også på skilt) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Det er en smal boligvei mellom Nielsenbakken og Kneika. | 200,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestbrynet_(Oslo) | 2023-02-04 | Vestbrynet (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Vestbrynet (1–27B, 2A–20) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den begynner og slutter i Ringshusveien og går mer eller mindre parallelt med den på vestisiden.
Navnet ble vedtatt i 1929.
| Vestbrynet (1–27B, 2A–20) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den begynner og slutter i Ringshusveien og går mer eller mindre parallelt med den på vestisiden.
Navnet ble vedtatt i 1929.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Vestbrynet». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 613. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 25. oktober 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | Vestbrynet (1–27B, 2A–20) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den begynner og slutter i Ringshusveien og går mer eller mindre parallelt med den på vestisiden. | 200,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestbysvingen_(Oslo) | 2023-02-04 | Vestbysvingen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Vestbysvingen (1–9B, 2A–26B) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den svinger seg oppover åsen langs Vestbyveien, dels på vestsiden, dels på østsiden.
Navnet ble vedtatt i 1951 og kommer av Vestby gård (gnr./bnr. 105/9), som lå ved Bekkenstenveien 19.
Vestbysletta borettslag har en rekke svenskehus i Vestbysvingen og Vestbyveien.
| Vestbysvingen (1–9B, 2A–26B) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den svinger seg oppover åsen langs Vestbyveien, dels på vestsiden, dels på østsiden.
Navnet ble vedtatt i 1951 og kommer av Vestby gård (gnr./bnr. 105/9), som lå ved Bekkenstenveien 19.
Vestbysletta borettslag har en rekke svenskehus i Vestbysvingen og Vestbyveien.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Vestbysvingen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 25. oktober 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | Vestbysvingen (1–9B, 2A–26B) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den svinger seg oppover åsen langs Vestbyveien, dels på vestsiden, dels på østsiden. | 200,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestbyveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Vestbyveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Vestbyveien (13–45, 8–32E) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går nordover fra Bekkenstenveien, så øst og sør igjen til den ender i Østre Aker vei. Dermed innringer den et boligområde med omtrent 3/4 sirkel.
Navnet ble vedtatt i 1914 og kommer av Vestby gård (gnr./bnr. 105/9), som lå ved Bekkenstenveien 19.
Groruddalen skole (og Groruddalen gymnas) ligger i nr. 13. I nr. 21–23 og 24–32 er tolv rekkehus (ark. Rossland) oppført for OBOS-borettslaget Bekkensten og senere omorganisert til sameie. Vestbysletta borettslag har en rekke svenskehus i Vestbyveien og Vestbysvingen.
| Vestbyveien (13–45, 8–32E) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går nordover fra Bekkenstenveien, så øst og sør igjen til den ender i Østre Aker vei. Dermed innringer den et boligområde med omtrent 3/4 sirkel.
Navnet ble vedtatt i 1914 og kommer av Vestby gård (gnr./bnr. 105/9), som lå ved Bekkenstenveien 19.
Groruddalen skole (og Groruddalen gymnas) ligger i nr. 13. I nr. 21–23 og 24–32 er tolv rekkehus (ark. Rossland) oppført for OBOS-borettslaget Bekkensten og senere omorganisert til sameie. Vestbysletta borettslag har en rekke svenskehus i Vestbyveien og Vestbysvingen.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Vestbyveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 613. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 25. oktober 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | Vestbyveien (13–45, 8–32E) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går nordover fra Bekkenstenveien, så øst og sør igjen til den ender i Østre Aker vei. | 200,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Str%C3%B8k | 2023-02-04 | Strøk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2020-11', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Se også Strøk (andre betydninger)Et (bolig)strøk er et tettbebygget område i en større by. Ordet brukes særlig om de delene av den tette byen der boligene dominerer, og der det er strøkets beboere som dominerer de offentlige rommene.
Begrepet strøk har flere elementer. Et strøk er
en fysisk størrelse: bygninger, gater, plasser, parker – med klare eller uklare grenser mot nabostrøkene, ofte med en kjerne som forbindes med strøket (plass, park, handlegate, trafikknutepunkt, offentlig bygning)
en geografisk enhet i byen som de fleste byboerne vil kjenne til, og som derfor skaper orden og oversikt. På spørsmål om hvor man bor vil de fleste svare strøksnavnet.
et fellesskap og en kilde til tilhørighet for beboerne. Personlige bånd dannes gjennom skole, foreninger, stamsted for servering, butikker der man er fast kunde, politiske kamper om lokale saker, kirke osv. Å komme til strøket man bor er å komme hjem
en lokal økonomi: butikker, serveringssteder, håndverkere og andre servicebedrifter som i stor utstrekning lever av strøkets beboere, et boligmarked der beboerne har sin største investering, av stor betydning for personlig økonomi.Strøkene er som regel mindre enn de administrative bydelene eller kommunene som storbyer er delt i. Under strøksnivået finnes nabolag – bygården man bor i og nærområdet, der det er mulig å kjenne en stor del av beboerne.
Strøk er en historisk størrelse, og hvilke områder i storbyen som er egne strøk forandrer seg. Et område blir eget strøk når det kommer tett bebyggelse dominert av boliger. Strøk som ikke dekker alle punktene ovenfor, står i fare for å miste statusen som strøk og bli innlemmet i et nabostrøk.
Strøk forbindes ofte med velstående eller mindre velstående grupper av mennesker, noen ganger også med bestemte etniske eller religiøse grupper. Hvilket strøk man velger å bo i er en melding til andre om hvem man er og ønsker å være.
| Se også Strøk (andre betydninger)Et (bolig)strøk er et tettbebygget område i en større by. Ordet brukes særlig om de delene av den tette byen der boligene dominerer, og der det er strøkets beboere som dominerer de offentlige rommene.
Begrepet strøk har flere elementer. Et strøk er
en fysisk størrelse: bygninger, gater, plasser, parker – med klare eller uklare grenser mot nabostrøkene, ofte med en kjerne som forbindes med strøket (plass, park, handlegate, trafikknutepunkt, offentlig bygning)
en geografisk enhet i byen som de fleste byboerne vil kjenne til, og som derfor skaper orden og oversikt. På spørsmål om hvor man bor vil de fleste svare strøksnavnet.
et fellesskap og en kilde til tilhørighet for beboerne. Personlige bånd dannes gjennom skole, foreninger, stamsted for servering, butikker der man er fast kunde, politiske kamper om lokale saker, kirke osv. Å komme til strøket man bor er å komme hjem
en lokal økonomi: butikker, serveringssteder, håndverkere og andre servicebedrifter som i stor utstrekning lever av strøkets beboere, et boligmarked der beboerne har sin største investering, av stor betydning for personlig økonomi.Strøkene er som regel mindre enn de administrative bydelene eller kommunene som storbyer er delt i. Under strøksnivået finnes nabolag – bygården man bor i og nærområdet, der det er mulig å kjenne en stor del av beboerne.
Strøk er en historisk størrelse, og hvilke områder i storbyen som er egne strøk forandrer seg. Et område blir eget strøk når det kommer tett bebyggelse dominert av boliger. Strøk som ikke dekker alle punktene ovenfor, står i fare for å miste statusen som strøk og bli innlemmet i et nabostrøk.
Strøk forbindes ofte med velstående eller mindre velstående grupper av mennesker, noen ganger også med bestemte etniske eller religiøse grupper. Hvilket strøk man velger å bo i er en melding til andre om hvem man er og ønsker å være.
== Ordet strøk ==
Strøk som betegnelse for et geografisk område opptrer i mange sammensetninger: havnestrøk, industristrøk, handlestrøk, promenadestrøk, på strøket, villastrøk.
Ordet strøk brukt alene er ofte betegnelsen for et boligområde i en stor by. Med boligområde menes her bebyggelse av kvartaler og gater der boliger dominerer, i motsetning til både sentrum (området der handel, kontorer, serveringssteder og kulturinstitusjoner dominerer), områder med transportarealer som havn og jernbane, og sub-urbane områder der tettheten ikke er like stor, ofte omtalt som villastrøk, boligområder eller drabantbyer.
Italienske byer har i århundrer vært delt opp i fire (eller flere) deler, og i firedelte byer kalles strøkene quartiere (flertall quartieri). I Paris er hvert arrondissement (bydel) delt i fire quartiers. Samme ord har gitt kvarter, som brukes om nabolag / strøk i København, og om et kvartal i Stockholm (der strøk kalles stadsdel).
På tysk brukes Stadtviertel (ordrett byfiredel) om strøk. I tillegg finnes egne ord i enkelte byer, som Kiez i Berlin. På spansk brukes barrio og på portugisisk bairro.
I engelsktalende land brukes både quarter, district (London), neighborhood (USA og Canada) og suburb (Sydney).
== Kjennskap og tilhørighet ==
Det å kjenne byen man bor i godt krever hjelpemidler når byen er stor. Med mer enn størrelsesorden 100 000 innbyggere brukes strøkene som en stabil og grunnleggende inndeling for å ha oversikt over byens territorium. På spørsmålet Hvor bor du? vil byboeren normalt svare strøksnavnet.
I bysentrum og i andre strøk enn sitt eget vil storbyboeren ikke forvente å møte kjente. Nabolaget, på den annen side av skalaen, er ens egen bolig og oppgangen, bygården, kanskje gaten, der man kjenner en nokså stor del av de andre som hører til. Strøket plasserer seg mellom disse, ved at man er kjent i noen sammenhenger og situasjoner, mens man er anonym i andre, og at man langt på vei kan velge å etablere personlige bånd eller ikke. Man forventer ikke at tilfeldige møter skal utvikle seg til bredere kjennskap, storbyens møter er ofte spesialiserte. På bygda og i småbyen forventer man at andre både bryr seg og bryr seg om mer. Dette valget er en del av storbylivets personlige frihet.
Personlige kontakter i eget strøk vil ha flere arenaer:
Det å bli gjenkjent og veksle noen ord i den matbutikken der man handler til daglig, på serveringssteder, i noen spesialforretninger, hos frisør, med noen håndverkerbedrifter
Deltakelse i frivillige organisasjoner, kirken, trening, vellag og lignende
Å gå på skole, og oppfølging av egne barns skolegang
Bruk av plasser, parker og andre offentlige steder der folk liker å oppholde seg.Å ha arbeidsplass eller hovedtyngden av nære venner og kulturliv innen strøket er ikke det vanlige.
Å være knyttet til strøket handler også om de daglige tråkkene der man føler seg hjemme, i motsetning til fremmede steder der det kan føles utrygt å være. Hjemmefølelsen vil være knyttet til bygningene, gatene, plassene, parken, slik det er beskrevet i litteratur, i Norge av Rudolf Nilsen og andre.
Strøkets betydning varierer med livsfase og alder. Den som har vokset opp i strøket vil ha sterk følelsesmessige tilknytning, både til de fysiske sidene og til mennesker.
Folks tilhørighet til eget strøk er på vikende front. Fra 1960- og 70-årene har det i mange byer blitt stadig færre små butikker og servicebedrifter der eieren er stabil og møter kundene til daglig. De ansatte skifter oftere, og beboerne i strøkene flytter oftere. Det er stadig lettere å reise, og det offentlige tilbyr velferdstjenester som gjør nabohjelp mindre nødvendig. Barn leker mindre rundt boligen, i stedet kjøres de til organiserte aktiviteter, i eller utenfor strøket. Det skaper dårlige muligheter for å etablere tilhørighet.
Men det er usikkert om folk ønsker strøkstilhørighet mindre sterkt enn før. Foreldre legger ned mer tid i barns aktiviteter lokalt enn noen gang. At det finnes mange kjedeløse, små butikker og serveringssteder regnes som attraktivt for et strøk på 2000-tallet. Og at nabolag og strøk er sosiale fellesskap fremholdes som ønskelig og viktig. Siden 1970-årene har det vært politiske aksjoner organisert rundt strøksinteresser i mange store byer.
Der gatelivet og handelen er dominert av folk som ikke bor i strøket, blir beboernes tilknytning til strøket svakere. Det vil ofte gjelde strøk i randsonen rundt bysentrum og strøk med handlegater eller institusjoner rettet mot hele byen.
Strøk med etnisk eller religiøs dominans kan styrke gruppetilhørighet og trygghet for en minoritet, men svekke tilknytningen til storsamfunnet. I storbyer finnes Chinatown, jødekvarter, kristne bydeler i arabiske byer og lignende.
Der strøksgrensene samsvarer med administrative grenser (bydel / kommune, skole, kirkesogn osv.) vil dette styrke strøksidentiteten.
== Lokal økonomi ==
I de fleste strøk dekker beboerne mange daglige behov innen strøket. Det gjelder mat, besøk på serveringssteder, og service som hårklipp, håndverkerbedrifter og spesialforretninger knyttet til behov i leiligheten, lege og tannlege og så videre. Mange av disse bedriftene vil være innrettet mot strøkets beboere, og det å holde på kunder krever at man gjenkjenner og gir oppmerksomhet. Denne lokale økonomien med gjensidig avhengighet mellom næringsdrivende og beboere betyr mye for gatelivet, og for beboernes tilknytning til eget strøk.
Lokale boligkarrierer innen strøk er vanlig og bidrar til omfanget av lokal økonomi. For den som eier egen bolig, er boligen en meget viktig del av ens personlige økonomi. At boligene i strøket ikke taper verdi i forhold til andre strøk, har derfor stor betydning.
== Politisk enhet ==
Fordi strøkene som regel sammenfaller med byens administrative inndeling (Paris, Madrid er eksempler på unntak), er de heller ikke stabile politiske enheter. Ofte finnes vellag, bydelsforening eller lignende som ivaretar fellesinteresser for strøket.
Forandringer som oppfattes som trusler (riving av gammel bebyggelse, bygging i en park, omregulering av gate som betyr mer trafikk, nedlegging av skole, en ny institusjon med rusmisbrukere eller andre som lever i sosial nød) kan skape et tidsbegrenset, sterkt samhold og høy deltakelse i felles politisk handling.
Strøk som hevder seg i slike interessekonflikter vil ofte ha
befolkning som er samkjørt sosialt
befolkning med store ressurser av utdanning og kontakter osv.
klar fysisk identitet
sterk lokal økonomi
samsvar i hvordan de fire første overlapper geografisk.
== Strøkenes kjerne, grenser og størrelse ==
Mange strøk har en kjerne, ofte knyttet til strøksgate der handel og servering er konsentrert, et landemerke (bygning, høyde, park) eller et knutepunkt (plass, metrostasjon). Kjernen har i mange tilfeller felles navn med strøket, og er godt kjent i byen.
Alle strøk har noen kvartaler og gater som definitivt tilhører strøket. Noen strøksgrenser er lette å peke på: hovedgate, et belte med bedriftsområder, jernbanespor, skille mellom bebyggelse av forskjellig alder og utseende, landskapselementer som elv, sjøkant, skrent.
Det er vanlig at noen av et strøks grenser ikke er klare, og at det vil være uenighet om hvor grensen går. Det kan gjelde der grensen går midt i et område med enhetlige bygårder og boliggater. Da kan grensen avgjøres av hvilken handlegate og metrostasjon beboerne benytter.
En vanlig befolkningsmessig størrelse på strøk er en skolekrets, det vil si fra 3000 til 7000 mennesker. Byer med mindre enn en million innbyggere har mindre strøk – ned til et par tusen mennesker. Mange byer har et antall strøk som ligger i størrelsesorden 100, og de største byene (metropolene) ser ut til å ha større strøk – opptil flere titusener i befolkning.
== Strøkenes tilblivelse, historie og navn ==
Et strøk har en utviklingshistorie. Strøkenes historie er historien om byens vekst. Historisk er de fleste strøk etablert på tidligere jordbruksland.
I vår tid dannes nye strøk oftest ved at områder dominert av industri eller samferdsel (havn, flyplass, motorveier) blir boliger.
Gårdsnavn fra før byen kom er ofte blitt strøksnavn. Navn kan også hentes fra
enkeltpersoner, ofte eiendomsbesittere i området (Ruseløkka, Abrahamsberg, i latinske land helgener (San Telmo))
landskapselementer og vegetasjon (Cypress Hill, Sandviken)
beliggenhet i landskap eller orientering i himmelretningene (Morningside Heights, East Village)
en gate, park, eller plass (Queen’s Park, Lincoln Square)
et boliganlegg i strøket (Ullevål hageby, Kartoffelrækkerne)
tidligere virksomhet på stedet (Galgeberg, Smedslätten)
et kjennetegn ved strøket (Ruhleben)
en gruppe som befolker eller har befolket strøket (Französisch Buchholz, Chinatown).
== Attraktivitet ==
Storbyboere har oppfatninger om hvilke strøk det er fint å bo i, og hvilke ikke. Hvilket strøk man bor i er et signal om hvem man er og ønsker å være (økonomi, familiesituasjon, kulturell orientering). Vurdering av hva som kjennetegner attraktive strøk vil variere fra person til person (de fleste vil bo med andre som ligner en selv), men er ofte knyttet til
nærhet til sentrum
ro og god plass rundt boliger, god luft
plassering i landskapet som gir utsikt, helst til sjø eller elv
parker, gateplantinger og andre grønne elementer nær boligen
nærhet til kulturinstitusjoner, universitet og høgskoler
offentlig arkitektur, praktbygg som er godt kjent og beundret
nærhet til offentlig transport som går raskt til bysentrum
fravær av sosial nød og kriminalitet, også i nabostrøk
rikt utvalg av spisesteder og spesialforretninger
at strøket huser kunstnere og deres gallerier, lokaler for forestillinger osv.Fra annen verdenskrig til 1980-årene var suburbane boligområder mest attraktive – ikke helt bymessig, det landlige. Man rømte vekk fra støy, støv (både trafikk og blandingen av næring og bolig), kriminalitet og sosial nød i indre by.
Fra 1970- og særlig 80-årene har mangfoldet og spenningen ved den tette byen stadig mer blitt vurdert som attraktivt. På 2000-tallet er mange tidligere havne- og arbeiderstrøk blitt nye eller rehabiliterte boliger. Nærhet til kultur- og uteliv blir sett på som viktige verdier, sammen med det å slippe lange reiser, kunne sykle til jobben og gå til uteliv, promenade, kultur og venner.
Attraktive strøk vil utvide seg, fordi boligeiere som skal selge har fordel av å oppgi at boligen ligger i et nabostrøk med høyere status enn det faktiske strøket.
== Se også ==
Strøk i Bergen
== Litteratur ==
Tore Brantenberg: Byboligen. På vei mot en ny boform. Oslo, Norsk arkitekturforlag, 1997. ISBN 82-7532-008-9. Om strøkets fysiske sider s. 15.
Howard W. Hallmann: Neighborhoods – their place in urban life. New York, Sage, 1984. Gjennomgang av alle sider av strøksbegrepet, vekt på organisering for å fremme felles strøksinteresser.
Thomas Thiis-Evensen: Archetypes of Urbanism. A method for the estetic design of cities. Oslo, Universitetsforlaget, 1999. ISBN 82-00-22677-8. Se særlig kapitlet The Neighborhood ss. 153-69 om strøket som et byplanelement.
Knut Kjeldstadli: «Hva er en bydel?» I: Jan Eivind Myhre og Knut Kjeldstadli: Oslo – spenningenes by. Oslohistorie. Oslo, Pax, 1995. ISBN 82-530-1745-6. Også trykket i St. Hallvard 1987/2, side 5-15. Mest om hva som danner et strøk i folks bevissthet, og om hvordan strøk oppstår og forsvinner.
== Eksterne lenker ==
Everyblock.com, eksempel på nettsted for folks kommunikasjon med myndigheter og hverandre om dagliglivets behov. Omfatter noen storbyer i USA. Lenken går til strøksoversikten for New York City. | Strøk kan vise til: | 200,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adaloald | 2023-02-04 | Adaloald | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 626', 'Kategori:Fødsler i 602', 'Kategori:Langobardiske konger', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Adaloald (født 602, død 626) var konge i Det langobardiske kongerike i Italia fra 616 til 626. Han var sønn av kong Agilulf og hans dronning Theodelinda. Adaloald og hans far tilhørte den langobardiske Beleos-slekten, og gjennom sin mor som var datter av kong Garibald I av Bayern tilhørte han også det bayerske agilulfing-dynastiet.
Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere. På Adaloalds tid var de etablert som herskere over store deler av Italia i det vakuum som hadde oppstått etter Vest-Romerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550.
Adaloalds mor, dronning Theodelinda – og etter hvert også kong Agilulf, var katolikker og Adaloald ble også døpt kort tid etter sin fødsel i 602. Pave Gregor I den store var til stede ved dåpen, og han støttet Theodelindas arbeid for å få langobardene til å konvertere til den katolske troen. Tradisjonelt var imdlertid flertallet av langobardene arianske kristne.
På tross av de religiøse motsetningene ble likevel Adaloald medkonge, og han ble hyllet på tradisjonelt vis med å bli løftet på skjold av krigerne på sin fars anmodning i 604 da han bare var to år gammel. Da han ble enekonge som tenåring regjerte han med sin mor som regent.
Adaloald ble sinnssyk og mistet støtten fra adelen. Han ble avsatt i 626 av Arioald, en annen langobardisk adelsmann fra Torino som var gift med kongens søster Gundeberga og som var fiendtlig innstilt til den katolske kirke. Adaloald døde på mystisk vis i Ravenna kort tid etter.
| Adaloald (født 602, død 626) var konge i Det langobardiske kongerike i Italia fra 616 til 626. Han var sønn av kong Agilulf og hans dronning Theodelinda. Adaloald og hans far tilhørte den langobardiske Beleos-slekten, og gjennom sin mor som var datter av kong Garibald I av Bayern tilhørte han også det bayerske agilulfing-dynastiet.
Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere. På Adaloalds tid var de etablert som herskere over store deler av Italia i det vakuum som hadde oppstått etter Vest-Romerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550.
Adaloalds mor, dronning Theodelinda – og etter hvert også kong Agilulf, var katolikker og Adaloald ble også døpt kort tid etter sin fødsel i 602. Pave Gregor I den store var til stede ved dåpen, og han støttet Theodelindas arbeid for å få langobardene til å konvertere til den katolske troen. Tradisjonelt var imdlertid flertallet av langobardene arianske kristne.
På tross av de religiøse motsetningene ble likevel Adaloald medkonge, og han ble hyllet på tradisjonelt vis med å bli løftet på skjold av krigerne på sin fars anmodning i 604 da han bare var to år gammel. Da han ble enekonge som tenåring regjerte han med sin mor som regent.
Adaloald ble sinnssyk og mistet støtten fra adelen. Han ble avsatt i 626 av Arioald, en annen langobardisk adelsmann fra Torino som var gift med kongens søster Gundeberga og som var fiendtlig innstilt til den katolske kirke. Adaloald døde på mystisk vis i Ravenna kort tid etter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Origo Gentis Langobardum, engelsk og latinsk tekst
Paulus Diaconus, Historia Langobardum, engelsk tekst | thumb|300px|Origo Gentis Langobardum | 200,599 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.