url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Chuka-massakren | 2023-02-04 | Chuka-massakren | ['Kategori:1953 i Kenya', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1953', 'Kategori:Massakrer', 'Kategori:Mau Mau-opprøret'] | Chuka-massakren var en hendelse i byen Chuka i dagens Tharaka-Nithi fylke i Kenya i juni 1953, hvor soldater fra B-kompaniet i det britiske King's African Rifles drepte 20 ubevæpnede personer under Mau Mau-opprøret.De britiske soldatene gikk inn i Chuka 13. juni 1953 for å jage ut opprørere som de mistenkte gjemte seg i den nærliggende skogen. I løpet av de neste dagene hadde soldatene fanget og henrettet 20 personer de av ukjente årsaker mistenkte for å være Mau Mau-opprørere. Det er senere avklart at de fleste av de henrettede i virkeligheten tilhørte den vennligsinnede Kikuyu Home Guard - en lojalistisk milits som ble rekruttert av britene til å bekjempe geriljaen. I en atmosfære av grusomheter og gjengjeldelser ble saken feid under teppet og ingen ble stilt for retten for massakren.
Bare dager etter massakren ankom den nye britiske øverstkommanderende for Kenya, George Erskine. Han ønsket umiddelbart å endre adferden til de britiske sikkerhetsstyrkene, og sendte ut et direktiv hvor han slo fast: «I will not tolerate breaches of discipline leading to unfair treatment of anybody», og sendte ordre om at «every officer ... should stamp on at once any conduct which he would be ashamed to see used against his own people.» I dette tilfellet besluttet imidlertid Erskine å dekke over hva som hadde skjedd.
| Chuka-massakren var en hendelse i byen Chuka i dagens Tharaka-Nithi fylke i Kenya i juni 1953, hvor soldater fra B-kompaniet i det britiske King's African Rifles drepte 20 ubevæpnede personer under Mau Mau-opprøret.De britiske soldatene gikk inn i Chuka 13. juni 1953 for å jage ut opprørere som de mistenkte gjemte seg i den nærliggende skogen. I løpet av de neste dagene hadde soldatene fanget og henrettet 20 personer de av ukjente årsaker mistenkte for å være Mau Mau-opprørere. Det er senere avklart at de fleste av de henrettede i virkeligheten tilhørte den vennligsinnede Kikuyu Home Guard - en lojalistisk milits som ble rekruttert av britene til å bekjempe geriljaen. I en atmosfære av grusomheter og gjengjeldelser ble saken feid under teppet og ingen ble stilt for retten for massakren.
Bare dager etter massakren ankom den nye britiske øverstkommanderende for Kenya, George Erskine. Han ønsket umiddelbart å endre adferden til de britiske sikkerhetsstyrkene, og sendte ut et direktiv hvor han slo fast: «I will not tolerate breaches of discipline leading to unfair treatment of anybody», og sendte ordre om at «every officer ... should stamp on at once any conduct which he would be ashamed to see used against his own people.» I dette tilfellet besluttet imidlertid Erskine å dekke over hva som hadde skjedd.
== Referanser == | Chuka-massakren var en hendelse i byen Chuka i dagens Tharaka-Nithi fylke i Kenya i juni 1953, hvor soldater fra B-kompaniet i det britiske King's African Rifles drepte 20 ubevæpnede personer under Mau Mau-opprøret. | 197,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francesco_Lana_Terzi | 2023-02-04 | Francesco Lana Terzi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 26. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1687', 'Kategori:Fødsler 10. desember', 'Kategori:Fødsler i 1631', 'Kategori:Italienske jesuitter', 'Kategori:Italienske oppfinnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Brescia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Francesco Lana Terzi (født 10. desember 1631 i Brescia, død 26. februar 1687 samme sted) var en italiensk jesuitt og naturforsker.
I 1670 kom han med forløperen til der vi i dag kaller luftballong. Hans idé var å man skulle feste fire stykk lufttomme sfærer i en båtlignende konstruksjon. Hvordan man skulle tømme sfærene hadde han derimot ikke kommet fram til.
Han fikk og utviklet også en ide om blindeskrift.
| Francesco Lana Terzi (født 10. desember 1631 i Brescia, død 26. februar 1687 samme sted) var en italiensk jesuitt og naturforsker.
I 1670 kom han med forløperen til der vi i dag kaller luftballong. Hans idé var å man skulle feste fire stykk lufttomme sfærer i en båtlignende konstruksjon. Hvordan man skulle tømme sfærene hadde han derimot ikke kommet fram til.
Han fikk og utviklet også en ide om blindeskrift.
== Verker ==
Prodromo ovvero saggio di alcune inventione nuove premesso all'arte Maestra Opera che prepara il P. Francesco Lana, Bresciano della Compagnia di Giesu. Per mostrare li più reconditi proncipij della Naturale Filosofia, riconosciuti con accurata Teorica nelle più segnalate inventioni, ed isperienze fin'hora ritrovate da gli scrittori di questa materia & altre nuove dell'autore medesimo. – Brescia : Rizzardi, 1670
Magisterium naturae et artis, opus physicale matematicum. – Brescia : Jo. Maria Ricciardi, 1684-86 [Band 1 & 2] & Parma : H. Rosati, 1692 [Band 3]
== Referanser ==
== Litteratur ==
Balthasar Wilhelm: Die Anfänge der Luftfahrt: Lana-Gusmão; zur Erinnerung an den 200. Gedenktag des ersten Ballonaufstieges (8. Aug. 1709 - 8. Aug. 1909), Hamm i. W. 1909
Ulrich Magin: Luftschiffe im 17. Jahrhundert?, i: JUFOF Heft 158/2005, Seite 60-61
Flavio Mucia: La nave volante che ha fatto storia, in: Giornale di Brescia vom 10. März 2005, Seite 33
Carlos Sommervogel: Bibliothèque de la Compagnie de Jésus, première partie: Bibliographie par les pères Augustin et Aloys De Backer; seconde partie: Histoire par le père Carayon, Band 4, Brüssel 1960 (= Erstausgabe von 1893), Seite 1441–1445
== Eksterne lenker ==
Schriften von Francesco Lana Terzi im Opac des Servizio Bibliotecario Nazionale (Normeintrag)
Eintrag bei Pierer
Mal:CE, auch hier
Das Flugboot auf Briefmarken
Abbildung des Luftschiffes von Francesco Lana de Terzi
Abbildung der Blindenschrift von Lana di Terzi
Kurzer Hinweis zur Blindenschrift von Lana de Terzi | Francesco Lana Terzi (født 10. desember 1631 i Brescia, død 26. | 197,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lonicera_etrusca | 2023-02-04 | Lonicera etrusca | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaprifolfamilien', 'Kategori:Klatreplanter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Lonicera etrusca er en klatreplante i kaprifolfamilien.
Den skiller seg fra slektningen Lonicera implexa ved å være løvfellende og ved at blomsterklasene sitter på lange stilker. Planten er forvedet og kan bli opptil fem meter høy. Blomstene er gulhvite, som regel med et purpur skjær. Arten vokser i maquis og garrigue og er utbredt i hele middelhavsområdet unntatt Balearene.
| Lonicera etrusca er en klatreplante i kaprifolfamilien.
Den skiller seg fra slektningen Lonicera implexa ved å være løvfellende og ved at blomsterklasene sitter på lange stilker. Planten er forvedet og kan bli opptil fem meter høy. Blomstene er gulhvite, som regel med et purpur skjær. Arten vokser i maquis og garrigue og er utbredt i hele middelhavsområdet unntatt Balearene.
== Litteratur ==
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 169. ISBN 82-562-0490-7.
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 423. ISBN 0-7136-7015-0.
== Eksterne lenker ==
(en) Lonicera etrusca i Encyclopedia of Life
(en) Lonicera etrusca i Global Biodiversity Information Facility
(en) Lonicera etrusca hos ITIS
(en) Lonicera etrusca hos NCBI
(en) Lonicera etrusca hos The International Plant Names Index
(en) Lonicera etrusca hos Tropicos
(en) Kategori:Lonicera etrusca – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Lonicera etrusca – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Lonicera etrusca – detaljert informasjon på Wikispecies | Lonicera etrusca er en klatreplante i kaprifolfamilien. | 197,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sognsvannsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Sognsvannsveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Sognsvannsveien (9–67, 10–60) er en vei på Gaustad i bydelene Nordre Aker og Vestre Aker i Oslo. Den begynner ved en rundkjøring ved Klaus Torgårds vei, like ved Rikshospitalet trikkeholdeplass, og går oppover åsen mot Sognsvann. Ved Tuggerud er det bom, slik at det er begrensinger på kjøring videre oppover mot Sognsvann. Veiløpet ble lagt om i forbindelse med byggingen av Rikshospitalet. Opprinnelig begynte veien ved Slemdalsveien, og det gjenstår fremdeles en liten stump i forbindelse med den.
Mye av bebyggelsen er knyttet til sykehus og utdannelse. I nr. 9 er et bygningskompleks for preklinisk medisin ved Universitetet i Oslo (ark. Hultberg, Resen, Throne-Holst og Boiguslawski, oppført 1978), med tilbygg innviet i 2013. Rikshospitalet er i nr. 10–20. Gaustad sykehus er i nr. 21. I nr. 50 er den tidligere husmannsplassen Snusrud (under Vestre Gaustad). I nr. 53–57 var Sogn senter for barne- og ungdomspsykiatri, senere Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling og deretter Ungdomsseksjonen ved Oslo universitetssykehus. I nr. 59 er tidligere Sognsvann skole og i nr. 67 tidligere Sogn skole, som begge inngår i Nordre Aker skole fra 2009.
| Sognsvannsveien (9–67, 10–60) er en vei på Gaustad i bydelene Nordre Aker og Vestre Aker i Oslo. Den begynner ved en rundkjøring ved Klaus Torgårds vei, like ved Rikshospitalet trikkeholdeplass, og går oppover åsen mot Sognsvann. Ved Tuggerud er det bom, slik at det er begrensinger på kjøring videre oppover mot Sognsvann. Veiløpet ble lagt om i forbindelse med byggingen av Rikshospitalet. Opprinnelig begynte veien ved Slemdalsveien, og det gjenstår fremdeles en liten stump i forbindelse med den.
Mye av bebyggelsen er knyttet til sykehus og utdannelse. I nr. 9 er et bygningskompleks for preklinisk medisin ved Universitetet i Oslo (ark. Hultberg, Resen, Throne-Holst og Boiguslawski, oppført 1978), med tilbygg innviet i 2013. Rikshospitalet er i nr. 10–20. Gaustad sykehus er i nr. 21. I nr. 50 er den tidligere husmannsplassen Snusrud (under Vestre Gaustad). I nr. 53–57 var Sogn senter for barne- og ungdomspsykiatri, senere Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling og deretter Ungdomsseksjonen ved Oslo universitetssykehus. I nr. 59 er tidligere Sognsvann skole og i nr. 67 tidligere Sogn skole, som begge inngår i Nordre Aker skole fra 2009.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sognsvannsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 525. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | | navn = Sognsvannsveien | 197,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solbergliveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Solbergliveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø', 'Kategori:Veier på Oppsal'] | Solbergliveien (1–119, 2–118B) er en vei på Godlia og Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Damfaret til Hellerudveien. Omtrent midt i veien, ved Godliaveien, er det stengt for gjennomkjøring.
Veien fikk navn i 1926 etter gårdsbruket Solberg, som lå i området.
Mye av bebyggelsen er boligblokker i OBOS-borettslagene Skøyenåsen, Skøyenlia, Stormyra og Solhøgda. Oppsal kirke er i nr. 85.
| Solbergliveien (1–119, 2–118B) er en vei på Godlia og Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Damfaret til Hellerudveien. Omtrent midt i veien, ved Godliaveien, er det stengt for gjennomkjøring.
Veien fikk navn i 1926 etter gårdsbruket Solberg, som lå i området.
Mye av bebyggelsen er boligblokker i OBOS-borettslagene Skøyenåsen, Skøyenlia, Stormyra og Solhøgda. Oppsal kirke er i nr. 85.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Solbergliveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 525. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | | navn = Solbergliveien | 197,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stasjonsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Stasjonsveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker', 'Kategori:Veier på Holmen (Oslo)'] | Stasjonsveien (1–71, 2–66) er en vei på Slemdal, Holmen og Hovseter i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Risalleen ved Slemdal stasjon og vestover til Jeppes vei vest for Hovseter stasjon. Vestover fra Jeppes vei er det gangveiforbindelse til andre lokale veier og hus.
Navnet ble vedtatt i 1917. Veien er en viktig øst/vest-forbindelse i sitt område. Østre del av veien er preget av villabebyggelse fra 1940- og 1950-årene.
| Stasjonsveien (1–71, 2–66) er en vei på Slemdal, Holmen og Hovseter i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Risalleen ved Slemdal stasjon og vestover til Jeppes vei vest for Hovseter stasjon. Vestover fra Jeppes vei er det gangveiforbindelse til andre lokale veier og hus.
Navnet ble vedtatt i 1917. Veien er en viktig øst/vest-forbindelse i sitt område. Østre del av veien er preget av villabebyggelse fra 1940- og 1950-årene.
== Bebyggelse i utvalg ==
Nr. 1: Slemdal skole
Nr. 2–4: Slemdal senter
Nr. 11:Villa Sirilund, i mange år Harald Griegs bopæl
Nr. 24: Gressbanen, idrettsanlegget til Idrettsforeningen Ready
Nr. 45–49: Tre fireetasjers blokker fra rundt 1950
Nr. 51–53. En kombinasjon av boligblokk og forretningsbygg fra begynnelsen av 1950-årene
Nr. 50–56: Fire tomannsboliger fra slutten av 1940-årene
Nr. 71: Husebyhagen seniorboliger (oppført 1990)
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Stasjonsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 531. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | | navn = Stasjonsveien | 197,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sp%C3%A5ngbergveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Spångbergveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Lindern (delområde)', 'Kategori:Veier på Tåsen (strøk)'] | Spångbergveien (1A–25, 22A–34B) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den har form som en skjev hestesko og går på vestsiden av Tåsenveien med start og slutt i denne.
Veien fikk navn i 1921 etter løkkeeiendommen Spångberg. Den har Tåsen hagebys karakteristiske småhusbebyggelse. I nr. 25 er Nic. Waals Institutt (ark. Lund & Slaatto, oppført i 1968).
| Spångbergveien (1A–25, 22A–34B) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den har form som en skjev hestesko og går på vestsiden av Tåsenveien med start og slutt i denne.
Veien fikk navn i 1921 etter løkkeeiendommen Spångberg. Den har Tåsen hagebys karakteristiske småhusbebyggelse. I nr. 25 er Nic. Waals Institutt (ark. Lund & Slaatto, oppført i 1968).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Spångbergveien». Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 531. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Spångbergveien (1A–25, 22A–34B) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den har form som en skjev hestesko og går på vestsiden av Tåsenveien med start og slutt i denne. | 197,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stordflyet.no | 2023-02-04 | Stordflyet.no | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske flyselskaper', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-11', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Stordflyet.no er et flyselskap som blir driftet av Danish Air Transport (DAT). Flyselskapet opererer på ruten Stord-Oslo-Stord. Flyselskapet har billettkontor på Stord lufthamn Sørstokken. Det er inngått såkalt interline-avtaler mellom selskapet og flyselskapene SAS, Norwegian og Finnair, som gjør at Stordflyet.no sine kunder kan fly til flere av SAS, Norwegian og Finnair's destinasjoner via Oslo | Stordflyet.no er et flyselskap som blir driftet av Danish Air Transport (DAT). Flyselskapet opererer på ruten Stord-Oslo-Stord. Flyselskapet har billettkontor på Stord lufthamn Sørstokken. Det er inngått såkalt interline-avtaler mellom selskapet og flyselskapene SAS, Norwegian og Finnair, som gjør at Stordflyet.no sine kunder kan fly til flere av SAS, Norwegian og Finnair's destinasjoner via Oslo | Stordflyet.no er et flyselskap som blir driftet av Danish Air Transport (DAT). | 197,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stovnerfaret_(Oslo) | 2023-02-04 | Stovnerfaret (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Stovnerfaret (1–25, 4–136) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den går fra Stovnerbakken og vestover til Stovner kirke (nr. 25), der den ender i en snuplass.
Navnet ble vedtatt i 1939. Sørsiden av veien er preget av rekkehusbebyggelse fra slutten av 1960-årene tilsluttet Stovner borettslag. Stovner skole er i nr. 17.
| Stovnerfaret (1–25, 4–136) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den går fra Stovnerbakken og vestover til Stovner kirke (nr. 25), der den ender i en snuplass.
Navnet ble vedtatt i 1939. Sørsiden av veien er preget av rekkehusbebyggelse fra slutten av 1960-årene tilsluttet Stovner borettslag. Stovner skole er i nr. 17.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Stovnerfaret». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 544. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | | navn = Stovnerfaret | 197,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Calicotome_villosa | 2023-02-04 | Calicotome villosa | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Erteblomstfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Calicotome spinosa er en busk i erteblomstfamilien.
Den blir opptil tre meter høy. Greinene sitter tett og er dekket av torner. Bladene felles tidlig på sommeren for å redusere vanntap i den tørre og varme årstiden. Den er svært lik torngyvel (Calicotome spinosa), men belgen er hårete. Arten vokser i maquis, garrigue og på tørre, steinete steder. Den er utbredt i hele middelhavsområdet, men mangler på mange av de minste øyene.
| Calicotome spinosa er en busk i erteblomstfamilien.
Den blir opptil tre meter høy. Greinene sitter tett og er dekket av torner. Bladene felles tidlig på sommeren for å redusere vanntap i den tørre og varme årstiden. Den er svært lik torngyvel (Calicotome spinosa), men belgen er hårete. Arten vokser i maquis, garrigue og på tørre, steinete steder. Den er utbredt i hele middelhavsområdet, men mangler på mange av de minste øyene.
== Litteratur ==
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 81. ISBN 0-7136-7015-0.
J. Arroyo m.fl. (2008). «Genetic structure and population differentiation of the Mediterranean pioneer spiny broom Calicotome villosa across the Strait of Gibraltar». Biological Journal of the Linnean Society. 93 (1): 39–51. ISSN 0024-4066. doi:10.1111/j.1095-8312.2007.00916.x.
== Eksterne lenker ==
(en) Calicotome villosa i Encyclopedia of Life
(en) Calicotome villosa i Global Biodiversity Information Facility
(en) Calicotome villosa hos NCBI
(en) Calicotome villosa hos The International Plant Names Index
(en) Calicotome villosa hos Tropicos
(en) Kategori:Calicotome villosa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Calicotome villosa – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Calicotome villosa – detaljert informasjon på Wikispecies | Calicotome spinosa er en busk i erteblomstfamilien. | 197,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lara_Gonz%C3%A1lez | 2023-02-04 | Lara González | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Lara González er navnet til flere personer:
Lara González Ortega (f. 1992), en spansk håndballspiller
Lara González Oteiza (f. 1986), en spansk turner | Lara González er navnet til flere personer:
Lara González Ortega (f. 1992), en spansk håndballspiller
Lara González Oteiza (f. 1986), en spansk turner | Lara González er navnet til flere personer: | 197,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_Iversens_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Sverre Iversens vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Romsås', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Grefsenmarka', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Sverre Iversens vei (1–41; ingen partallsadresser) er en vei på Romsås i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Ravnkollbakken til Odvar Solbergs vei og utgjør en del av ringveien rundt bebyggelsen på Romsås.
Veien fikk navn i 1969 etter politikeren Sverre Iversen (1869–1967).
Nr. 1–33 tilhører Røverkollen borettslag. Bjøråsen skole er i nr. 37 og Romsås kirke i nr. 76.
| Sverre Iversens vei (1–41; ingen partallsadresser) er en vei på Romsås i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Ravnkollbakken til Odvar Solbergs vei og utgjør en del av ringveien rundt bebyggelsen på Romsås.
Veien fikk navn i 1969 etter politikeren Sverre Iversen (1869–1967).
Nr. 1–33 tilhører Røverkollen borettslag. Bjøråsen skole er i nr. 37 og Romsås kirke i nr. 76.
== Referanser og fotnoter ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sverre Iversens vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 550. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015. | | navn = Sverre Iversens vei | 197,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Voksenkollveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Voksenkollveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Nordmarka (delområde i Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmenkollen (delområde)'] | Voksenkollveien (7A–61, 2A–138) er en vei i Voksenåsen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den tar av vestover fra Holmenkollveien nord for Holmenkollbakken og tar en stor runde rundt åsen før den ender i Holmenkollveien igjen nordøst for platået, nær Frognerseteren.
Dette er altså å regne for en slags ringvei rundt Voksenåsen. Langs veien er flere steder med storslått utsikt, ikke minst nær veiens vestligste punkt ved Kragstøtten, minnesmerket over veidirektør Hans Hagerup Krag. Der er det utsikt både mot Oslofjorden og over Bogstadvannet og Sørkedalen, noe avhengig av hvordan vegetasjonen nedenfor holdes i sjakk.
Veien hadde fra tidlig av spredt villabebyggelse, med til dels svært store villaer. På 1990- og 2000-tallet har det skjedd en viss fortetning langs deler av veien, med flere boligfelt bygget ut bl.a. i begynnelsen av veien og vest for Voksenkollen stasjon på Holmenkollbanen. Ellers har kjente steder som Lysebu og Soria Moria avkjørsler fra Voksenkollveien.
| Voksenkollveien (7A–61, 2A–138) er en vei i Voksenåsen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den tar av vestover fra Holmenkollveien nord for Holmenkollbakken og tar en stor runde rundt åsen før den ender i Holmenkollveien igjen nordøst for platået, nær Frognerseteren.
Dette er altså å regne for en slags ringvei rundt Voksenåsen. Langs veien er flere steder med storslått utsikt, ikke minst nær veiens vestligste punkt ved Kragstøtten, minnesmerket over veidirektør Hans Hagerup Krag. Der er det utsikt både mot Oslofjorden og over Bogstadvannet og Sørkedalen, noe avhengig av hvordan vegetasjonen nedenfor holdes i sjakk.
Veien hadde fra tidlig av spredt villabebyggelse, med til dels svært store villaer. På 1990- og 2000-tallet har det skjedd en viss fortetning langs deler av veien, med flere boligfelt bygget ut bl.a. i begynnelsen av veien og vest for Voksenkollen stasjon på Holmenkollbanen. Ellers har kjente steder som Lysebu og Soria Moria avkjørsler fra Voksenkollveien.
== Bebyggelse ==
Nr. 7–11: Småhus oppført på 19 tomteparseller på eldre villaeiendom
Nr. 13–17: Voksensetertunet (ark. Hille Melbye Arkitekter), 14 eneboliger og 7 rekkehusenheter oppført 1998–99
Nr. 14: Stor nybarokk villa (ark. Carl Berner) oppført 1920 for Peter M. Røwde, siden kjøpt av Stein Erik Hagen
Nr. 20: Her lå i sin tid Anne Kures hotell (jf. Anne Kures sti)
Nr. 33: Kongsseteren
Nr. 60: Soria Moria hotell og konferansesenter
Nr. 80–88: Tidligere tjenesteboliger for Soria Moria, organisert i sameie. Her foreligger planer om betydelig utbygging
Nr. 112–134: Voksenkollgrenda med 30 eneboliger, innflyttet fra 1995
== Bilder fra veien ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Voksenkollveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 623-624. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Voksenkollveien (7A–61, 2A–138) er en vei i Voksenåsen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den tar av vestover fra Holmenkollveien nord for Holmenkollbakken og tar en stor runde rundt åsen før den ender i Holmenkollveien igjen nordøst for platået, nær Frognerseteren. | 197,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Voksenliveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Voksenliveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmenkollen (delområde)'] | Voksenliveien (1–13, 2–28) er en vei i Voksenlia i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Hospitsveien.
Navnet ble vedtatt i 1927. Veien har villabebyggelse.
| Voksenliveien (1–13, 2–28) er en vei i Voksenlia i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Hospitsveien.
Navnet ble vedtatt i 1927. Veien har villabebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Voksenliveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 624. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Voksenliveien (1–13, 2–28) er en vei i Voksenlia i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Hospitsveien. | 197,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%A4nspolisen | 2023-02-04 | Gränspolisen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grenseoppsyn', 'Kategori:Svensk politi'] | Gränspolisen (grensepolitiet) er avdelingen innen Sveriges politi som har ansvar for bevoktningen av Sveriges grenser. Det er imidlertid ikke en nasjonal ressurs, men hvert len har sitt eget grensepoliti.
Oppgavene varierer avhengig blant annet av lenenes geografiske forhold. I første hånd utføres indre utlendingskontroller, innreisekontroller og spaning mot etterlyste utlendinger. Systematisk kontroll av innreisende og utreisende skjer bare for reisende til/fra plasser utenfor schengenområdet. Siden 2007 er landene på den andre siden av Østersjøen med i schengenområdet, så sådanne kontroller finns i første hånd på Arlanda og Landvetter lufthavner, knapt lengre i fergehavner. En del andre lufthavner har charterflyvninger ut av schengenområdet, ofte ganske glest mellom flyvningene. I Stockholms län har grensepolitiavdelingen (475 ansatte) også ansvar for orden og sikkerhet på Arlanda lufthavn og området rundt.
Tullverket er den myndighet som håndterer bevoktning mot smuggling av varer ved grensen, inklusive narkotika.
| Gränspolisen (grensepolitiet) er avdelingen innen Sveriges politi som har ansvar for bevoktningen av Sveriges grenser. Det er imidlertid ikke en nasjonal ressurs, men hvert len har sitt eget grensepoliti.
Oppgavene varierer avhengig blant annet av lenenes geografiske forhold. I første hånd utføres indre utlendingskontroller, innreisekontroller og spaning mot etterlyste utlendinger. Systematisk kontroll av innreisende og utreisende skjer bare for reisende til/fra plasser utenfor schengenområdet. Siden 2007 er landene på den andre siden av Østersjøen med i schengenområdet, så sådanne kontroller finns i første hånd på Arlanda og Landvetter lufthavner, knapt lengre i fergehavner. En del andre lufthavner har charterflyvninger ut av schengenområdet, ofte ganske glest mellom flyvningene. I Stockholms län har grensepolitiavdelingen (475 ansatte) også ansvar for orden og sikkerhet på Arlanda lufthavn og området rundt.
Tullverket er den myndighet som håndterer bevoktning mot smuggling av varer ved grensen, inklusive narkotika.
== Referanser == | Gränspolisen (grensepolitiet) er avdelingen innen Sveriges politi som har ansvar for bevoktningen av Sveriges grenser. Det er imidlertid ikke en nasjonal ressurs, men hvert len har sitt eget grensepoliti. | 197,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lara_Gonz%C3%A1lez_Ortega | 2023-02-04 | Lara González Ortega | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Spania under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Deltakere for Spania under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Håndballspillere for CB Elche', 'Kategori:Håndballspillere for ESBF Besançon', 'Kategori:Håndballspillere for Metz Handball', 'Kategori:Håndballspillere for Siófok KC', 'Kategori:Håndballspillere for Team Esbjerg', 'Kategori:Håndballspillere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Håndballspillere under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Personer fra provinsen Alicante', 'Kategori:Spanske håndballspillere', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2014 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2016 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2018 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2020 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2013 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2017 for kvinner'] | Lara González Ortega (født 22. februar 1992 i Santa Pola) er en spansk håndballspiller, som spiller for den franske klubben Besançon og det spanske kvinnelandslaget.
| Lara González Ortega (født 22. februar 1992 i Santa Pola) er en spansk håndballspiller, som spiller for den franske klubben Besançon og det spanske kvinnelandslaget.
== Karriere ==
=== Klubb ===
González startet sin håndballkarriere i Elche i 2009. Under 2011/12-sesongen ble hun toppscorer i den spanske ligaen med sine 220 mål, og skrev etter sesongen under for den franske klubben Metz.I Metz fylte hun tomrommet etter Claudine Mendy, og delte den venstre bakspillsposisjonen med Grâce Zaadi. I sin første sesong med klubben vant hun den franske serien, den franske cupen, og kronet sesongen med finale i EHF-cupen som de tapte sammenlagt 64–63 mot den danske klubben Team Tvis Holstebro.
=== Landslag ===
González ble tatt ut i bruttotroppen til det spanske kvinnelandslaget foran Håndball-VM 2011, men var ikke blant de 16 utvalgte.Hun deltok under Junior-VM i håndball for kvinner i 2012, og endte som den fjerde beste målscoreren under mesterskapet, selv om Spania endte på 14.-plass.González ble året etter tatt ut i A-landslagstroppen foran Håndball-VM 2013, hvor hun scoret syv mål på seks kamper.Hun fikk fornyet tillit under Håndball-EM 2014.
== Meritter ==
=== Metz ===
Fransk seriemester: 2013, 2014
Fransk cupgull: 2013
Fransk ligacupgull: 2014
EHF-cupfinalist: 2013
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lara González Ortega – Olympedia
(en) Lara González Ortega – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Lara González Ortega – Det europeiske håndballforbundet (EHF)
Profil hos Metz-Handball.com | | liga = Championnat de France | 197,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polydoros_av_Troja | 2023-02-04 | Polydoros av Troja | ['Kategori:Den trojanske krig', 'Kategori:Iliaden', 'Kategori:Personer fra gresk mytologi'] | Polydoros (gresk: Πολύδωρος) er i henhold til gresk mytologi den yngste sønnen av kong Priamos av Troja, kjent fra Homers epos Iliaden som forteller om Trojakrigen. Hos Homer er Laotóe, en av Priamos' hustruer eller friller, som er Polydoros mor, men tragedieforfattere som eksempelvis Evripides kaller ham for en sønn av Priamos og Hekabe. Polydoros er også et eksempel på mytenes flytende vesen da hans rolle og fortelling varierer betydelig i ulike tradisjoner og kilder.
| Polydoros (gresk: Πολύδωρος) er i henhold til gresk mytologi den yngste sønnen av kong Priamos av Troja, kjent fra Homers epos Iliaden som forteller om Trojakrigen. Hos Homer er Laotóe, en av Priamos' hustruer eller friller, som er Polydoros mor, men tragedieforfattere som eksempelvis Evripides kaller ham for en sønn av Priamos og Hekabe. Polydoros er også et eksempel på mytenes flytende vesen da hans rolle og fortelling varierer betydelig i ulike tradisjoner og kilder.
== I Iliaden ==
I Homers epos Iliaden er Polydoros beskrevet kortvarig som en fiende av den greske helten Akilles. I henhold til Homers diktning var Polydoros den yngste sønnen til kong Priamos, og at hans far ikke ville la sønnen delta i krigen. Akilles derimot ser ham på slagmarken, løper med stor hastighet gjennom linjene og gjennomhullet ham med spydet sitt. Når Polydoros' eldste bror Hektor ser hans død, utfordrer han Akilles.
== I Hekabe og Metamorfoser ==
I Evripides' tragedie Hekabe, ca. 424 f.Kr., er Polydoros' ånd eller spøkelse en litterær figur, og hans død er årsaken til hovedkonflikten i dramaet. Polydoros' ånd fremlegger stykkets prolog, forklarer at han ble sendt til Trakia under beskyttelse av kong Polymestor i tilfelle Troja ble erobret under den trojanske krigen. Polymestors hustru er Ilione, den eldste datteren til kong Priamos. Med sønnen sendte Priamos gull, smykker og store kostbarheter slik at han ville være velstående uansett hvordan det gikk med Troja. Imidlertid da Troja falt, forrådte Polymestor sin trojanske familie ved å drepe Polydoros. Han kastet gutten i havet og stjal gullet hans. I dramaet klaget Polydoros at hans lik drev for vær og vind på havet uten at han hadde fått de nødvendige dødsriter.Senere i stykket fortalte en slavekvinne Hekabe at Polydoros var blitt funnet vasket på land. Polydoros forklarte at hun så mordet på Polydoros i en drøm, og at den synske datteren Kassandra tolket drømmen. Morderen var Polymestor. Euripides' tragedie forteller om en mor, Hekabe, som har fått ektemannen og alle sønnene sine drept i krigen, unntatt den yngste, og er selv tatt til fange. Hennes yngste og gjenlevende sønn ble deretter myrdet av kongen av Trakia. Motivet var verken militært eller politisk, men grådighet, foruten bryte budet om gjestemildhet. Som den eneste gjenlevende slektning hadde Hekabe rett til kreve hevn, noe som Agamemnon aksepterte. Ved hjelp av andre trojanske kvinner stakk de i dionysisk raseri øynene ut på Polydoros, og drepte i tillegg Polydoros' egne sønner som forlengelse av hevnen. Hekabes handlinger er ikke framstilt som onde, men som en form for mykensk skikk i oldtiden for personlig utøvelse av rettferdighet. Polymestor ble i tillegg ydmyket ved at hevnen ble utført av kvinner, dessuten slaver. Den samme fortellingen er emne i en episode i Ovids Metamorfoser.
== I Æneiden ==
I Vergils romerske epos Æneiden gjorde diktverkets helt Aineias i land i Trakia med den forhåpning at han kunne etablere en koloni for trojanske flyktninger. Landet er overvokst av ulike planter og da Aineias begynte å rykke dem opp, sprutet de ut blod. Plantene begynte deretter å tale til ham og forklarte at det Polydoros. Spydene som ble brukt for å drepe ham hadde blitt stukket i bakken og der hadde de slått rot. Det forklarte at Priamos hadde sendt Polydoros til Trakia med betaling til den trakiske kongen slik at han ville være beskyttet om Troja falt. Da grekerne erobret og ødela Troja brøt den trakiske kongen sin avtale med trojanerne, drepte Polydoros for å innynde seg hos Agamemnon og beholdt betalingen. Aineias ga deretter Polydoros en skikkelig begravelse.
== I Fabulæ ==
I henhold til tradisjonen i Hyginus’ Fabulæ, en romersk samling av mytologiske fortellinger, hadde Priamos og Hekabe betrodd Polydoros til hans søster Iliona, som var hustru av Polymestor. For å sikre at Polydoros var trygg, lot hun ham oppfostres som sin egen sønn og oppfostret sin og Polymestors egentlige sønn Deipylus som sin bror. Etter Trojas fall, tilbød grekerne Polymestor datteren til Agamemnon, Elektra, som hustru om han drepte Polydoros. Dette gikk Polymestor med på, men på grunn av at Iliona hadde byttet om rollene, drepte han isteden sin egen sønn Deipylus.
Mens dette skjedde dro Polydoros til Apollons orakel for å lære sannheten om sin opprinnelse. Her fikk han vite at hans hjemby hadde blitt ødelagt, hans far drept, og hans mor tatt til fange. Da han dro hjem trodde han fortsatt at han var sønn av Polymestor og Iliona, og vel hjemme spurte han Iliona om hvordan orakelet kunne ta feil. Da fortalte hun ham sannheten om hans bakgrunn og slekt. Polydoros blindet og drepte Polymestor på råd av sin søster.
== Andre tradisjoner ==
Ytterligere en tradisjon forteller at Polymestor, som ble angrepet av grekerne, overleverte Polydoros til dem for å sikre seg å bli etterlatt i fred. Grekerne hadde derimot ønsket seg Helena tilbake framfor Polydoros. Da trojanerne nektet å gjøre et bytte, steinet grekerne Polydoros til døde foran Trojas murer, og liket hans ble avlevert til Helena.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Antikke kilderHomer: Illiaden
Vergil: Æneiden
Dictys Cretensis: Ephemeris belli Troiani
Hyginus: Fabulæ | Polydoros (gresk: Πολύδωρος) er i henhold til gresk mytologi den yngste sønnen av kong Priamos av Troja, kjent fra Homers epos Iliaden som forteller om Trojakrigen. Hos Homer er Laotóe, en av Priamos' hustruer eller friller, som er Polydoros mor,Homer: Iliaden, tjueførste sang, 85. | 197,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mavoko | 2023-02-04 | Mavoko | ['Kategori:1°S', 'Kategori:36°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Mavoko (også kjent som Athi River) er en by og en kommune i Machakos fylke i Kenya. Ved folketellingen 2009 hadde byen 110 396 innbyggere, hele kommunen hadde 139 380 innbyggere.Mavoko har en stasjon på jermbanestrekningen Nairobi–Mombasa.
| Mavoko (også kjent som Athi River) er en by og en kommune i Machakos fylke i Kenya. Ved folketellingen 2009 hadde byen 110 396 innbyggere, hele kommunen hadde 139 380 innbyggere.Mavoko har en stasjon på jermbanestrekningen Nairobi–Mombasa.
== Referanser == | Mavoko (også kjent som Athi River) er en by og en kommune i Machakos fylke i Kenya. Ved folketellingen 2009 hadde byen innbyggere, hele kommunen hadde innbyggere. | 197,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beatriz_Escribano | 2023-02-04 | Beatriz Escribano | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Personer fra provinsen Ciudad Real', 'Kategori:Spanske håndballspillere', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2014 for kvinner'] | Beatriz Escribano Sánchez-Mateos (født 4. mai 1990 i Alcázar de San Juan) er en spansk håndballspiller, som spiller for den franske klubben Nice og det spanske kvinnelandslaget.
| Beatriz Escribano Sánchez-Mateos (født 4. mai 1990 i Alcázar de San Juan) er en spansk håndballspiller, som spiller for den franske klubben Nice og det spanske kvinnelandslaget.
== Karriere ==
=== Klubb ===
Escribano startet å spille håndball som 8-åring, på skolen «El Santo» i hjembyen Alcázar. Seks år senere meldte hun seg inn i klubben Sagunto hvor hun i 2008 fikk sin profesjonelle debut.
Etter fire sesonger i Segunto flyttet hun med Elisabeth Chávez til Frankrike og signerte for klubben Nice.
=== Landslag ===
Escribano ble allerede som 13-åring tatt ut på aldersbestemte landslag, og har deltatt i tre europamesterskap og to verdensmesterskap i de yngre klassene.
Hun ble tatt ut i bruttotroppen til det spanske kvinnelandslaget foran Håndball-EM 2010, Håndball-VM 2011, Håndball-EM 2012 og Håndball-VM 2013, men var ikke blant de 16 utvalgte i noen av mesterskapene.Escribano ble til slutt tatt ut i den spanske mesterskapstroppen foran Håndball-EM 2014, men fikk minimalt med spilletid.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Beatriz Escribano – Det europeiske håndballforbundet (EHF)
(fr) Beatriz Escribano – Ligue Féminine de Handball (LFH)
Profil hos OGCNiceHandball.com | | fsted = Alcázar de San Juan, Spania | 197,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norgesmesterskapet_p%C3%A5_ski_2015 | 2023-02-04 | Norgesmesterskapet på ski 2015 | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kombinert i 2015', 'Kategori:Langrenn i 2015', 'Kategori:Norgesmesterskap i 2015', 'Kategori:Norgesmesterskapet på ski', 'Kategori:Skihopping i 2015', 'Kategori:Sport i Harstad', 'Kategori:Sport i Notodden', 'Kategori:Sport i Røros', 'Kategori:Sport i Trondheim', 'Kategori:Sport i Trysil', 'Kategori:Sport i Øystre Slidre', 'Kategori:Sportsarrangementer i Hedmark', 'Kategori:Sportsarrangementer i Holmenkollen', 'Kategori:Sportsarrangementer i Oppland', 'Kategori:Sportsarrangementer i Telemark', 'Kategori:Sportsarrangementer i Troms', 'Kategori:Sportsarrangementer i Trøndelag'] | Norgesmesterskapet på ski 2015 var norgesmesterskapet i de nordiske grenene skihopping, langrenn og kombinert.
Langrennents første del blir arrangert på Røros av Røros Idrettslag fra 29. januar til 1. februar. Andre del ble arrangert i Harstad av Medkila Skilag og Idrettsforeningen Kilkameratene fra 26. mars til 29. mars.
Storbakkerennet i hopp for menn ble arrangert i Holmenkollbakken av Kollenhopp den 3. februar, mens normalbakkerennet og lagkonkurransen ble arrangert i Tveitanbakken av Heddal Idrettslag henholdsvis 28. mars og 29. mars. For kvinner ble det arrangert NM i liten og stor bakke. Storbakkerennet ble arrangert i Tveitanbakken av Heddal Idrettslag 28. mars. Rennet i liten bakke ble arrangert 18. mars i Lerberget av IL Trysilgutten.
NM i kombinert for menn ble arrangert i to deler. Del en ble arrangert 21. november og 22. november 2014 i Midtstubakken og på Beitostølen av Øystre Slidre Idrettslag. Del to ble arrangert 27. mars og 28. mars i Granåsen skisenter av Byåsen Idrettslag. For kvinner ble det for første gang arrangert prøve-NM (uoffisielt) i kombinert. Dette ble arrangert 18. mars i Lerberget av IL Trysilgutten.
| Norgesmesterskapet på ski 2015 var norgesmesterskapet i de nordiske grenene skihopping, langrenn og kombinert.
Langrennents første del blir arrangert på Røros av Røros Idrettslag fra 29. januar til 1. februar. Andre del ble arrangert i Harstad av Medkila Skilag og Idrettsforeningen Kilkameratene fra 26. mars til 29. mars.
Storbakkerennet i hopp for menn ble arrangert i Holmenkollbakken av Kollenhopp den 3. februar, mens normalbakkerennet og lagkonkurransen ble arrangert i Tveitanbakken av Heddal Idrettslag henholdsvis 28. mars og 29. mars. For kvinner ble det arrangert NM i liten og stor bakke. Storbakkerennet ble arrangert i Tveitanbakken av Heddal Idrettslag 28. mars. Rennet i liten bakke ble arrangert 18. mars i Lerberget av IL Trysilgutten.
NM i kombinert for menn ble arrangert i to deler. Del en ble arrangert 21. november og 22. november 2014 i Midtstubakken og på Beitostølen av Øystre Slidre Idrettslag. Del to ble arrangert 27. mars og 28. mars i Granåsen skisenter av Byåsen Idrettslag. For kvinner ble det for første gang arrangert prøve-NM (uoffisielt) i kombinert. Dette ble arrangert 18. mars i Lerberget av IL Trysilgutten.
== Stadion, arenaer og program ==
== Medaljevinnere ==
=== Langrenn ===
==== Menn ====
==== Kvinner ====
=== Skihopping ===
==== Menn ====
==== Kvinner ====
=== Kombinert ===
==== Menn ====
==== Kvinner (uoffisielt) ====
== Langrenn ==
== Skihopping ==
== Kombinert ==
== Eksterne lenker ==
Resultater 30 km langrenn kvinner U23
Resultater 5 km langrenn kvinner U23
NM langrenn del 1 Røros (arkivert)
NM langrenn del 2 Harstad
NM hopp stor bakke Oslo
NM hopp liten bakke kvinner
NM hopp Heddal
NM kombinert kvinner
NM kombinert menn del en
NM kombinert menn del to | Norgesmesterskapet på ski 2015 var norgesmesterskapet i de nordiske grenene skihopping, langrenn og kombinert. | 197,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristiansund_sykehus | 2023-02-04 | Kristiansund sykehus | ['Kategori:1985 i Norge', 'Kategori:63°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byggverk i Kristiansund', 'Kategori:Etableringer i 1985', 'Kategori:Helse Midt-Norge', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Sykehus i Møre og Romsdal', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Kristiansund sykehus er et somatisk lokalsykehus i Kristiansund, åpnet i Herman Døhlens vei 1 i 1985.
Sykehuset har siden 1. januar 2002 vært eid av den norske stat gjennom det regionale helseforetaket Helse Midt-Norge.
| Kristiansund sykehus er et somatisk lokalsykehus i Kristiansund, åpnet i Herman Døhlens vei 1 i 1985.
Sykehuset har siden 1. januar 2002 vært eid av den norske stat gjennom det regionale helseforetaket Helse Midt-Norge.
== Historikk ==
På 1890-tallet ga ekteparet Nicolay H. Knudtzon III og Caroline Knudtzon tomten Frueenga til Kristiansund by, for at det kunne bygges sykehus der. Sykehuset stod ferdig våren 1899. Caroline Knudtzons far var distriktslege Martin Tuxen Werring, og doktor Werrings mangeårige engasjement for folkehelsen i byen kan ha bidratt til ekteparets motivasjon for å sørge for at Kristiansund fikk et høyst tiltrengt sykehus.Fra 2002 til 2011 var Kristiansund sykehus en del av helseforetaket Helse Nordmøre og Romsdal, og siden 2011 har det vært en del av Helse Møre og Romsdal.
19. desember 2014 ble det gjort vedtak om at sykehuset i Kristiansund skal slås sammen med sykehuset i Molde, og at et fellessykehus for hele nordmøre og romsdal skal bygges på Hjelset i Molde.
== Referanser == | Kristiansund sykehus er et somatisk lokalsykehus i Kristiansund, åpnet i Herman Døhlens vei 1 i 1985. | 197,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulstein | 2023-02-04 | Ulstein | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ulstein'] | Ulstein er en kommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal.
| Ulstein er en kommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal.
== Geografi ==
Kommunen består av den vestlige delen av Hareidlandet og en rekke andre øyer. I gammel tid het Hareidlandet Hǫð. Den moderne skrivemåten blir Hod.
Den viktigste av de mindre øyene er Dimna med 1 340 innbyggere (2019). Mange kaller Dimna for Dimnøya for å skille mellom øya og bygda Dimna, som ligger på den vestlige delen av øya. Andre bebodde øyer er Hatløya og Eika. Tidligere bebodde øyer er Vattøya, Håkonsholmen, Borgarøya og Spjutøya.
Ulstein grenser til Hareid i øst og til Herøy i vest. I sør har kommunen fastlandsforbindelse til Ørsta og Volda, via Eiksundsambandet. Eiksundtunnelen går 287 meter under havet og er verdens nest dypeste veitunnel (fra 2019 er Ryfylketunnelen den dypeste).
== Historie ==
I Dimnasund er det funnet er boplass som er datert til å være 9 300 - 10 600 år gammel. Boplassen ligger nå under vann. Utgravinger på Osnes viser tegn til bosetting 5 000 år tilbake i tid. Oshaugen på Osnes er den største gravhaugen på Vestlandet, trolig fra eldre bronsealder.
I perioden 1837–1916 omfattet Ulstein kommune også Hareid. Hareid ble skilt ut som egen kommune i 1917. Ulstein kommune omfattet også Vartdalstranda i perioden 1837–1895. Vartdal er fra 1964 en del av Ørsta kommune. Eiksund og Eika var tidligere en del av Herøy kommune, men ble overført til Ulstein i 1964.
Kirkestedet var tidligere på gården Ulstein, som også har gitt kommunen navn. Ulstein ligger ca 3 kilometer nord for Ulsteinvik. På 1870-tallet vokste det fram et sentrum i Vik, som er blitt kalt Ulsteinvik for skille stedet fra andre Vik. I dagligtale blir sentrumsområdet bare kalt for Vik. I 2000 vedtok kommunestyret at kommunesenteret Ulsteinvik skulle være by. Bakgrunnen var en ambisjon om å skape et urbant og attraktivt sentrum. Ulsteinvik vant «Statens pris for attraktiv stad», som ble delt ut for første gang i 2012. I statuttene for kåringen heter det at: «Kåringen skal fremheve og hedre kommuner og/eller andre aktører som har vist vilje og evne til å skape et levende og attraktivt sted for å bo, arbeide, drive næring og besøke. Kåringen skal bidra til å løfte fram forbilder som kan inspirere andre til innsats».
== Befolkning ==
Tettstedene i kommunen er Ulsteinvik med 5 936 innbyggere (1. januar 2022) og Sundgot med 884 innbyggere. Sundgot ble skilt ut fra Ulsteinvik i 2015. Ulstein har også en andel (7 innbyggere) i Dragsund tettsted, som hovedsakelig ligger i Herøy.
Ulstein har en noe yngre befolkning enn landsgjennomsnittet. 20,0 % er i aldersgruppen 0-15 år og 3,9 % er over 80 år. Gjennomsnitt for landet er henholdsvis 18,5 % og 4,3 % (2020).14,92 % av befolkningen (2022) i Ulstein er innvandrere eller barn av innvandrere. Dette er litt lavere enn landsgjennomsnittet på 18,90 %. De største gruppene basert på landbakgrunn er:
== Skoler ==
Ulsteinvik er et skolesenter (Ulstein vidaregåande skule og Sunnmøre folkehøgskule). Det er fire barneskoler i kommunen (Ulsteinvik, Ulstein, Hasund og Haddal). Før var det skoler i Eiksund, i Dimna og på Flø. I tidligere tider var det skoler på Vattøya, Hatløya og på Eika. Det er en ungdomsskole i kommunen: Ulstein ungdomsskole.
== Næringsliv ==
Ulstein er kjennetegnet av å ha mange ansatte i privat sektor og få ansatte i offentlig sektor. I næringslivet er den maritime industrien dominerende. Ulstein Group, Green Yard Kleven, Kongsberg Maritime og Island Offshore er viktige bedrifter.
De øvrige bedriftene er også i stor grad rettet mot maritim teknologi. Mange er plassert i Saunesmarka industriområde. Ulstein Expo er et museum som med moderne og interaktive hjelpemidler forteller historien om den maritime industrien i Ulstein. På grunn av det høye antallet arbeidsplasser, har Ulstein betydelig netto innpendling fra Hareid, Herøy, Ørsta, Volda og Ålesund.
Ulsteinvik er et viktig handelssenter. Ulstein kommune ligger på tredjeplass i fylket når det gjelder handelsomsetning per innbygger (2018).Ulstein har fylkets laveste andel med hensyn til sysselsatte i primærnæringene med 1,0 %, ifølge fylkesstatistikken for Møre og Romsdal 2020.
== Idrett ==
Ulstein er kjent for fotballaget IL Hødd, som har spilt seks sesonger på øverste nivå og som topper maratontabellen for det nest øverste nivået. I 2012 vant laget cupfinalen og kunne kalle seg norgesmestere i fotball. Når det gjelder sport for øvrig står friidretten sterkt. Dimna IL er blant landets ledende klubber i aldersbestemte klasser og gjør seg etter hvert også gjeldende på seniornivå. Verdensrekordholder og olympisk mester i 400 meter hekk Karsten Warholm representerer Dimna IL. Ellers gjør Ulstein seg bemerket innenfor rytmisk gymnastikk og turn (IL Hødd).
I kommunen finnes også et sykkelmiljø rundt Ulstein og omegn sykkelklubb, et seilermiljø rundt Ulstein seilforening og et dykkermiljø rundt Ulstein og Hareid dykkerklubb. Golftradisjonene i Ulstein startet med Ulstein Pitch & Putt klubb. Klubben skiftet navn i 1999 til Sunnmøre golfklubb i forbindelse med en ny bane plassert i nabokommunen Hareid. Kommunen og idrettsmiljøene satser på nye anlegg. Ulsteinhallen, som ble ferdigstilt i 2015, er en av landets største idrettshaller, og vil kunne arrangere nasjonale og internasjonale friidrettsstevner. Ved siden av Ulsteinhallen ligger Nye Høddvoll, som sto ferdig til sesongen 2015.
Ulstein Arena, som blant annet inneholder en svømmehall og en idrettshall, ble åpnet i 2017.
== Kultur ==
Sjøborg kulturhus og kino i Ulsteinvik har mange store kulturarrangementer. Kulturhuset ligger i tilknytning til Quality Hotel Ulstein. Studio Hugo Opdal på Flø har mange utstillinger av kjente nasjonale og internasjonale kunstnere. De mest besøkte festivalene i Ulstein er Smak av Ulstein i juni hvert år og Trebaatfestivalen i uke 33 hvert år. Trebåtfestivalen er Norges nest største tre/veteranbåtfestival.Ulstein Bibliotek, som ligger i Ulstein Arena, er åpent 7 dager i uken.
Vikebladet Vestposten er lokalavis for Ulstein og Hareid og kommer ut i Ulsteinvik.
Handlingen i TV-serien "Heimebane", som blir vist på NRK i 2018 og 2019, er lagt til Ulsteinvik.
== Religion og livssyn ==
I Ulstein er 76,9% av befolkningen (2018) medlemmer i Den norske kirke. Det er en kirke i Ulstein: Ulstein kyrkje. Den ble bygd på det gamle kirkestedet på gården Ulstein i 1848, men ble flyttet til Ulsteinvik i 1878.
== Samferdsel ==
Fra Ulsteinvik er det 30 km til nærmeste flyplass (Ørsta/Volda lufthamn, Hovden), men Ålesund lufthavn, Vigra har flere avganger og det er bedre kommunikasjoner til/fra flyplassen. Nærmeste anløpssted for Hurtigruten er Torvik i Herøy, 24 km fra Ulsteinvik.
Ulsteinvik har bussforbindelse til Oslo via Gardermoen daglig. En dagbuss og en nattbuss.
Den 14. april 2014 ble kunngjort at den framtidige E39 skulle gå gjennom Ulstein. En forutsetning for dette var at det ble bygget bro mellom Hareid og Sula, men per 2014 var det ikke bevilget penger for å få dette gjennomført.
== Politikk ==
Ulstein kommunestyre er i perioden 2019–2023 sammensatt slik: Fremskrittspartiet 6 representanter, Høyre 5, Arbeiderpartiet 5, Kristelig Folkeparti 3, Senterpartiet 3, Venstre 2, og Sosialistisk Venstreparti 1 representant. Til sammen 25 representanter. Knut Erik Engh (FrP) er ordfører for perioden 2019–2023 og Stian Lehmann Scheide (H) er varaordfører.
== Regionalt samarbeid ==
Med hensyn til interkommunalt samarbeid definerer de 7 kommunene på Søre Sunnmøre seg som en region i stadig større grad. Til dels inkluderes også deler av Nordfjord i regionen. Avstandene er forholdsvis små. Avstanden fra Ulsteinvik til de andre 6 kommunesentrene er: Hareid 11 km, Fosnavåg (Herøy) 28 km, Larsnes (Sande) 28 km, Volda 33 km, Ørsta 34 km og Fiskå (Vanylven) 48 km + ferje.
Av regionale sentrumsfunksjoner ligger Skattekontoret for Søre Sunnmøre i Ulsteinvik. Søre Sunnmøre Reinhaldsverk, som dekker fire av de sju kommunene, ligger også i Ulsteinvik. PPT-kontoret for Hareid, Ulstein, Ørsta og Volda ligger i Ulsteinvik. Hareid og Ulstein har felles brannvern og Hareid, Sande og Ulstein har felles NAV-kontor på Hareid.
== Vennskapskommune ==
Ulstein er vennskapskommune med den finske kommunen Veståboland.
== Kjente ulsteininger ==
Sigvald Mathias Hasund (1868–1959), professor (Norges landbrukshøgskole), statsråd 1928–1931
Martin Ulstein (1893–1943), bedriftsleder og gründer
Ragnar Ulstein (1920-2019), dokumentarforfatter, statsstipendiat, medlem i Kompani Linge
Idar Ulstein (1934–2012), industrileder
Kjetil Hasund (1942–), fotballspiller
Martin Tore Bjørndal (1944–2015), ambassadør
Ottar Kaldhol (1946-), stortingsrepresentant (Ap) 1993–1997
Otto Sundgot (1951-), fotballspiller
Arve Bakke (1952-), forbundsleder i Fellesforbundet 2007–2015
Per Eide (1954-), fotograf
Tore Ulstein (1967-), industrileder, president i NHO 2013-2017
Kjersti Kleven (1967-), industrileder, styreleder i Norsk Industri 2013-2015
Gunvor Ulstein (1969-), industrileder, konserndirektør i Ulstein Group
Fredrik Steen (1969-), standup-komiker, tekstforfatter og skuespiller
Øyvind Gjerde Kamsvåg (1971-), skipsdesigner, opphavsmann til Ulstein X-Bow
Geir Hasund (1971-), fotballspiller
Ole Bjørn Sundgot (1972-), fotballspiller
Arild Sundgot (1978-), fotballspiller
Morten Moldskred (1980-), fotballspiller
Erika Skarbø (1987-), fotballspiller/OL-deltaker
Bror Magnus Tødenes (1993-), operasanger
Karsten Warholm (1996-), friidrettsutøver/verdensrekordholder, olympisk mester og verdensmester på 400 meter hekk
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulstein, Ragnar (1920-) (1999). Lagunen og stormen: Ulstein - bygd i Europa 1940-45. Oslo: Forum Aschehoug. ISBN 8203291015.
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
(en) Ulstein – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Ulstein i Store norske leksikon
(no) Ulstein Bibliotek Arkivert 6. mars 2019 hos Wayback Machine. | | fsted = Ulsteinvik i Ulstein, Møre og Romsdal | 197,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wote | 2023-02-04 | Wote | ['Kategori:1°S', 'Kategori:37°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Wote er en by i Kenya, 130 km sørøst for Nairobi. Den er hovedstaden i Makueni fylke i den tidligere provinsen Eastern. Den hadde 56 419 innbyggere ved folketellingen i 1999. Byen er inndelt i seks kretser: Kako, Kaumoni, Kikumini, Muvau, Nziu og Wote. | Wote er en by i Kenya, 130 km sørøst for Nairobi. Den er hovedstaden i Makueni fylke i den tidligere provinsen Eastern. Den hadde 56 419 innbyggere ved folketellingen i 1999. Byen er inndelt i seks kretser: Kako, Kaumoni, Kikumini, Muvau, Nziu og Wote. | Wote er en by i Kenya, 130 km sørøst for Nairobi. Den er hovedstaden i Makueni fylke i den tidligere provinsen Eastern. | 197,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Run_the_Jewels | 2023-02-04 | Run the Jewels | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2013', 'Kategori:Hiphopgrupper fra USA', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Run the Jewels er en amerikansk hiphop-duo fra New York City som består av musikerne El-P (Jaime Meline) og Killer Mike (Michael Render) med bakgrunn fra henholdsvis Company Flow og OutKasts Dungeon Family collective. Duoen ble grunnlagt i 2013.Samme år utga de to albumet Run the Jewels, og året efter oppfølgeren RTJ 2. Begge albumene mottok svært gode kritikker.Julaften 2016 utkom oppfølgeren Run the Jewels 3 som digital nedlasting, mens den fysiske utgaven ble lansert i USA 13. januar 2017 og én uke senere i andre land. Også dette albumet ble møtt med meget gode kritikker, blant annet i magasinet Rolling Stone.Den 3. juni 2020 ble gruppens fjerde album, RTJ4, lagt ut til nedlasting, og siden duoen ikke tar betalt for utgivelsene sine, kunne man velge å bidra økonomisk til et juridisk støttefond for politiske aktivister istedenfor. Igjen ble utgivelsen gjennomgående møtt med meget positive anmeldelser, blant annet i The Guardian og Rolling Stone. Låten «Walking in the Snow» fra albumet RTJ4 handler om drapet på Eric Garner, som i 2014 i likhet med George Floyd i 2020 ble kvalt av en politibetjent, og blir sunget under demonstrasjoner for Black Lives Matter. Killer Mike er i særdeleshet kjent for å være svært politisk aktiv for afro-amerikaneres rettigheter og på USAs politiske venstreside; han har blant annet gitt sin støtte til presidentkandidaten Bernie Sanders ved valgene i 2016 og 2020.Run The Jewels utgir musikken sin både i fysisk format og som gratis nedlastinger, slik at hovedinntekten stammer fra live-opptredender og merchandise-salg.
| Run the Jewels er en amerikansk hiphop-duo fra New York City som består av musikerne El-P (Jaime Meline) og Killer Mike (Michael Render) med bakgrunn fra henholdsvis Company Flow og OutKasts Dungeon Family collective. Duoen ble grunnlagt i 2013.Samme år utga de to albumet Run the Jewels, og året efter oppfølgeren RTJ 2. Begge albumene mottok svært gode kritikker.Julaften 2016 utkom oppfølgeren Run the Jewels 3 som digital nedlasting, mens den fysiske utgaven ble lansert i USA 13. januar 2017 og én uke senere i andre land. Også dette albumet ble møtt med meget gode kritikker, blant annet i magasinet Rolling Stone.Den 3. juni 2020 ble gruppens fjerde album, RTJ4, lagt ut til nedlasting, og siden duoen ikke tar betalt for utgivelsene sine, kunne man velge å bidra økonomisk til et juridisk støttefond for politiske aktivister istedenfor. Igjen ble utgivelsen gjennomgående møtt med meget positive anmeldelser, blant annet i The Guardian og Rolling Stone. Låten «Walking in the Snow» fra albumet RTJ4 handler om drapet på Eric Garner, som i 2014 i likhet med George Floyd i 2020 ble kvalt av en politibetjent, og blir sunget under demonstrasjoner for Black Lives Matter. Killer Mike er i særdeleshet kjent for å være svært politisk aktiv for afro-amerikaneres rettigheter og på USAs politiske venstreside; han har blant annet gitt sin støtte til presidentkandidaten Bernie Sanders ved valgene i 2016 og 2020.Run The Jewels utgir musikken sin både i fysisk format og som gratis nedlastinger, slik at hovedinntekten stammer fra live-opptredender og merchandise-salg.
== Diskografi ==
=== Studioalbumer ===
=== Remixer ===
=== EP-er ===
=== Singler ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Run the Jewels – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Run the Jewels på Apple Music
(en) Run the Jewels på Discogs
(en) Run the Jewels på MusicBrainz
(en) Run the Jewels på SoundCloud
(en) Run the Jewels på Spotify
(en) Run the Jewels på Songkick
(en) Run the Jewels på Last.fm
(en) Run the Jewels på Genius — sangtekster
(en) Run the Jewels på AllMusic
Run the Jewels på Twitter
Run the Jewels på Facebook
Run the Jewels på Instagram
Run the Jewels på YouTube
Run the Jewels på Myspace
Run the Jewels på Tumblr
Run the Jewels på TikTok | Run the Jewels er en amerikansk hiphop-duo fra New York City som består av musikerne El-P (Jaime Meline) og Killer Mike (Michael Render) med bakgrunn fra henholdsvis Company Flow og OutKasts Dungeon Family collective. Duoen ble grunnlagt i 2013. | 197,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kapsabet | 2023-02-04 | Kapsabet | ['Kategori:0°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Kapsabet er en by i den tidligere provinsen Rift Valley. Den er hovedstaden i Nandi fylke og ligger 40 kilometer sørvest for Eldoret langs hovedveien C39 til Chavakali. Byen hadde en befolkning på 86 803 ved folketellingen i 2009. Majoriteten av innbyggerne tilhører Nandi-delen av Kalenjinfolket.
Mange suksessrike løpere er født i eller nær Kapsabet, inkludert Bernard Lagat, Robert Kipkoech Cheruiyot, Peter Rono, Wilfred Bungei, Pamela Jelimo, Rodgers Rop, Janet Jepkosgei, Martin Lel og Janet Cherobon-Bawcom. Årlig arrangeres et maraton med start i Kapsabet og mål i Eldoret.Eldoret internasjonale lufthavn ligger omtrent 30 km unna sentrum.
| Kapsabet er en by i den tidligere provinsen Rift Valley. Den er hovedstaden i Nandi fylke og ligger 40 kilometer sørvest for Eldoret langs hovedveien C39 til Chavakali. Byen hadde en befolkning på 86 803 ved folketellingen i 2009. Majoriteten av innbyggerne tilhører Nandi-delen av Kalenjinfolket.
Mange suksessrike løpere er født i eller nær Kapsabet, inkludert Bernard Lagat, Robert Kipkoech Cheruiyot, Peter Rono, Wilfred Bungei, Pamela Jelimo, Rodgers Rop, Janet Jepkosgei, Martin Lel og Janet Cherobon-Bawcom. Årlig arrangeres et maraton med start i Kapsabet og mål i Eldoret.Eldoret internasjonale lufthavn ligger omtrent 30 km unna sentrum.
== Referanser == | Kapsabet er en by i den tidligere provinsen Rift Valley. Den er hovedstaden i Nandi fylke og ligger 40 kilometer sørvest for Eldoret langs hovedveien C39 til Chavakali. | 197,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torkild_Masvie | 2023-02-04 | Torkild Masvie | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lutherske biskoper (LKN)', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Norske lutherske teologer', 'Kategori:Personer fra Buenos Aires', 'Kategori:Personer fra Kobe', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Torkild Masvie (født 18. oktober 1956) er siden 25. mai 2017 biskop i Den Lutherske Kirke i Norge.
Han er en norsk teolog utdannet fra Menighetsfakultetet. Han har siden tatt videre studier ved Theologische Akademie i Celle, Fuller School of World Mission i Pasadena og The Hebrew University i Jerusalem.
Han har vært seniorpastor i Messiaskirken fra 2005 og lærer ved studieprogrammet «Ad fontes».
Masvie vokste opp i Buenos Aires og Kobe. Etter studiene arbeidet han fra 1983 til 1992 i ulike stillinger i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag. Deretter var han i 11 år generalsekretær i Caspari Center for bibelske og jødiske studier. I ti år var han i Jerusalem før han i 2002 dro til USA og var der i tre år for å etablere en avdeling av senteret og en støttevirksomhet der.
| Torkild Masvie (født 18. oktober 1956) er siden 25. mai 2017 biskop i Den Lutherske Kirke i Norge.
Han er en norsk teolog utdannet fra Menighetsfakultetet. Han har siden tatt videre studier ved Theologische Akademie i Celle, Fuller School of World Mission i Pasadena og The Hebrew University i Jerusalem.
Han har vært seniorpastor i Messiaskirken fra 2005 og lærer ved studieprogrammet «Ad fontes».
Masvie vokste opp i Buenos Aires og Kobe. Etter studiene arbeidet han fra 1983 til 1992 i ulike stillinger i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag. Deretter var han i 11 år generalsekretær i Caspari Center for bibelske og jødiske studier. I ti år var han i Jerusalem før han i 2002 dro til USA og var der i tre år for å etablere en avdeling av senteret og en støttevirksomhet der.
== Utgivelser ==
Walking with Jesus through the Jewish Calendar Participant's Guide 2005 ISBN 978-0978974213
== Eksterne lenker ==
Om Torkild Masvie
Første bispevigsling i Den Lutherske Kirke i Norge | Torkild Masvie (født 18. oktober 1956) er siden 25. | 197,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sentrum_Bokseklubb | 2023-02-04 | Sentrum Bokseklubb | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokseklubber i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1965', 'Kategori:Idrettslag i Oslo'] | Sentrum Bokseklubb er en bokseklubb i Oslo. Klubben ble stiftet den 24. februar 1965 av Leif Hvalby, hans kone Karin og Einar Eriksen. Tre år senere, i 1968, ble den Norges beste klubb med 3 mestere i forskjellige vektklasser. Den har også flere norgesmesterskap i seniorklassen.
| Sentrum Bokseklubb er en bokseklubb i Oslo. Klubben ble stiftet den 24. februar 1965 av Leif Hvalby, hans kone Karin og Einar Eriksen. Tre år senere, i 1968, ble den Norges beste klubb med 3 mestere i forskjellige vektklasser. Den har også flere norgesmesterskap i seniorklassen.
== Historie ==
Klubben skulle først hete Stjernen, men det navnet var allerede brukt av en annen idrettsklubb, og da ble det bestemt at navnet skal være Sentrum ! Og klubb fargene ble grønn og svart. SBK holder nå til på Vahl skole i Herslebsgate 26. i Oslo sentrum.
Hovedtreneren er Leif Hvalby, som hadde sin debut i bokseringen i 1946. Han er to ganger Norgesmester, ble kåret til etterkrigstidens beste bokser i Norge, og hadde 195 seire i sine 203 kamper. I 2009 fikk han Kongens fortjenstmedalje i sølv for sitt bidrag gjennom mange år til boksesporten.
Hans trener og mentor var Haakon Hansen, som deltok i OL i 1924. Hansen ble senere proff i Chicago i USA og på sitt beste rangert som nr. seks i verden. Da han la opp,s to han med 22 seire, 17 tap og syv uavgjort.
Etter at Leif Hvalby la opp sin aktive karriere, trente han både det norske bokselandslaget og flere norske proffboksere. Samtidig fikk han fram flere norgesmestere, og SBK har flere ganger blitt kåret til Norges beste klubb.
== Referanser == | Sentrum Bokseklubb er en bokseklubb i Oslo. Klubben ble stiftet den 24. | 197,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chakuriki | 2023-02-04 | Chakuriki | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kampsport', 'Kategori:Sport i Nederland'] | Chakuriki Gym er en thaiboksing-klubb med hovedkontor i Amsterdam, Nederland. Den ble grunnlagt i 1972, og er blant de eldste thaiboksing-treningssentre i Nederland.
Chakuriki Gym ble av Thom Harinck, som opprinnelig begynte å undervise sin egen stil som heter «Chakuriki», en blanding av teknikker fra boksing, Kyokushin-karate, judo, jiujutsu og bryting. I 1978 ble utøvere av chakuriki de første nederlendere som kjempet på Lumpini Stadium i Bangkok, Thailand.
| Chakuriki Gym er en thaiboksing-klubb med hovedkontor i Amsterdam, Nederland. Den ble grunnlagt i 1972, og er blant de eldste thaiboksing-treningssentre i Nederland.
Chakuriki Gym ble av Thom Harinck, som opprinnelig begynte å undervise sin egen stil som heter «Chakuriki», en blanding av teknikker fra boksing, Kyokushin-karate, judo, jiujutsu og bryting. I 1978 ble utøvere av chakuriki de første nederlendere som kjempet på Lumpini Stadium i Bangkok, Thailand.
== Historie ==
I løpet av slutten av 1970-tallet, ble Chakuriki rivaler av Mejiro Gym. Mens Chakurikis thaiboksere var kjent for sin mentale og fysiske seighet, Mejiro har hatt et rykte for sin tekniske stil. Thaiboksing konkurranser ble holdt jevnlig i Jaap Edenhal Arena i Amsterdam og både Mejiro og Chakurikis thaiboksere etablert seg som den beste i landet. Denne rivaliseringen hjalp til med å heve standarden på nederlandsk thaiboksing og gitt noen av de beste utøverne i denne epoken. 1980-tallet og begynnelsen av 1990 så en ny generasjon av thaiboksere i fra Chakuriki som Peter Aerts og Branko Cikatić som hjalp til å danne historien om K-1.
== Eksterne lenker ==
Chakuriki Pancration Rings Holland Amsterdam | Chakuriki Gym er en thaiboksing-klubb med hovedkontor i Amsterdam, Nederland. Den ble grunnlagt i 1972, og er blant de eldste thaiboksing-treningssentre i Nederland. | 197,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vangen_(Oslo) | 2023-02-04 | Vangen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Vangen (3–15, 2B–14C) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Munkelia til Sigurd Johannesens vei.
Veien fikk navn i 1917 etter villaen Vangen i nr. 12. Nordstrandhallen er i nr. 3.
| Vangen (3–15, 2B–14C) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Munkelia til Sigurd Johannesens vei.
Veien fikk navn i 1917 etter villaen Vangen i nr. 12. Nordstrandhallen er i nr. 3.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Vangen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 607. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Vangen (3–15, 2B–14C) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Munkelia til Sigurd Johannesens vei. | 197,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vassfaret | 2023-02-04 | Vassfaret | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Flås geografi', 'Kategori:Innlandets geografi', 'Kategori:Skoger i Norge', 'Kategori:Soknedalens geografi', 'Kategori:Sør-Aurdals geografi', 'Kategori:Vassfaret', 'Kategori:Vikens geografi', 'Kategori:Ådals geografi'] | Vassfaret (av vassdrag) er et område mellom Hedalen i Valdres, Hallingdal og Ringerike som er definert forskjellig av brukere fra de omkringliggende områdene. I dag blir navnet stort sett brukt om dalen mellom Hallingdal og Valdres, fra Tjernsvollen/Endresætra eller Strøsdammen (Strøen) og til og med Aurdalen (Aurdalsfjorden) eller Mana. Dagens landskapsvernområde i Vassfaret er omtrent sammenfallende med dette.
| Vassfaret (av vassdrag) er et område mellom Hedalen i Valdres, Hallingdal og Ringerike som er definert forskjellig av brukere fra de omkringliggende områdene. I dag blir navnet stort sett brukt om dalen mellom Hallingdal og Valdres, fra Tjernsvollen/Endresætra eller Strøsdammen (Strøen) og til og med Aurdalen (Aurdalsfjorden) eller Mana. Dagens landskapsvernområde i Vassfaret er omtrent sammenfallende med dette.
== Området ==
I Flå blir gjerne skogsområdet helt frem til brinken ned mot bygda omtalt som Vassfaret. I Ringerike er det enkelte som oppgir at de ytre delene av Hedalen til Vidalen også kan regnes med til Vassfaret, mens Vassfaret i Hedalen omtales som området fra Strøsdammen og til og med Aurdalen.
En merkverdighet er at i eldre omtale forekommer formen Hedalen i Vassfaret, til forskjell fra dagens Hedalen i Valdres. Formen kan indikere at begrepet er en overlevering hvor Vassfaret tidligere ble brukt om hele vassdraget, inkludert Vidalen og Hedalen. Navnet på den ytterste fjorden i dagens Vassfaret, Aurdalsfjorden, kan da indikere at Aurdalen er et eldre navn på dalen. Dette navnet eller lignende navn er ikke lengre i bruk.
Vassfaret ble særlig kjent gjennom Mikkjel Fønhus, som ofte skrev med Vassfaret og Vidalen som inspirasjonskilde, og området har vært en yndet plass for friluftsfolk på Østlandet siden da.
== Geografisk beliggenhet ==
Det sentrale området, med de to innsjøene Nevlingen og Aurdalsfjorden, er en dal som ligger på grensen mellom Sør-Aurdal kommune i Innlandet og Flå kommune i Viken. I vest er det også områder i Nesbyen kommune i Viken. Dalen begynner som en sidedal til Hedalen helt sør i Valdres og strekker seg derfra vestover. I sør er Vassfaret avgrenset av høydedraget mot Hallingdal og tilsvarende i nord av høydedraget mot Valdres. Strøen, Suluvann, Øvre og Nedre Grunntjern, Nevlingen, Skrukkefylla og Aurdalsfjorden er vannene i vassdraget.
== Historie ==
Det er gjort flere funn av menneskelig aktivitet i området, deriblant er det funnet en tømret brønn i nærheten av Suluvann, hvor den gamle plassen Gørrbu ligger, ikke langt fra Bringen. Området har således gjennom mange århundrer vært nyttet til skog- og jordbruk, beite, jakt, fiske og friluftsliv.
Allerede før 1700-tallet var det skogsdrift i området, og fra 1684 er det sikre kilder om pågående fløtning. Et tinglest skjøte fra 1714 forteller at Strøsdammen ble solgt av Harald Sukke fra Hedalen til Niels Iversen Tyrholm på Bragernes. Fløtningen fortsatte til 1967 da den ble avviklet. Etter den tid ble tømmeret transportert på lastebil. De områdene hvor det ikke var vei unngikk dermed moderne skogsdrift. På grunn av den særskilte kulturvernplanen for Indre Vassfaret landskapsvernområde så holdes fløtningsanlegg i orden, og det pågår i dag fløtning i området.
Etter pesten er det ikke kjent at det ble drevet landbruk før ca. 1740. Da ryddet Nils Hilde fra Flå og Knut Nerby fra Hedalen gården Nevlingmoen. (Ikke første, se Gørrbu. Ikke kjent navn.) Det er noe usikkerhet om dette er Vassfarplassen. Denne var rundt 1840 kjent som Dølaplassen, men navnet kan tyde på at det bodde en hallingdøl på stedet. Her bodde blant andre den myteomspunnete Gudbrand, som hadde et gevær som han kalte «Vassfar-loven». Man kjenner til i alt 12 gårdsbruk fra Vassfarets nære historie, som stort sett går fra 1700 til 1900. Den siste gården som ble fraflyttet var Olsonheimen i 1914, men de siste fastboende var Berte Skrukkefyllhaugen og sønnen Anton Bjørke. De flyttet til Flå i 1921.
Haraldsbråten ble ryddet rundt 1870 av Harald Mikkelsen Olmhuseie.
Bjørke
Hallingvika, der Berte Skrukkefyllhaugen bodde i årene 1899-1921, den siste bebyggelsen er borte.
Skrukkefyllhaugen, der Berte Skrukkefyllhaugen bodde fram til i 1899
Amundheimen. Har er første etasjen av stuebygningen den gamle skolestua på Vassfarplassen.
Vassfarplassen ble kjøpt av Gudbrand Mikkelsen Olmhuseie av Knut Engebretsen i 1782. Knut og kona fikk livaure, for de hadde ikke barn.
Olsonheimen ble ryddet av hallingdølen Ole Olson rundt 1810. Fraflyttet 1914, siste fastboende var Kristi Olsonheimen.
Arnebu
Nedre Heimen
Øvre Heimen
Gørrbu ble bygd av en tilfangetatt skotte. Han skal ha vært en av Sinclairs soldater som ble tatt til fange under «skotteslaget» ved Kringen i Gudbrandsdalen i 1612. Etter noen generasjoner sier sagnet at alle på gården døde av farsott.
Tjernsvollen og Endresætra ligger ved Strøstjernet, et lite tjern som er skilt fra Strøen med et smalt sund. Gården ble ryddet av Fille-Tåmås. I 1791 solgte Ola Iljarnstad fra Hedalen Tjærnsvollen og Endresætra til Gudbrand Halsteinsplass fra Nes.Det er også et antall setre i området. Bl.a. de stupbratte Hangensetrene, samt Hansesprangsetrene høgt over Bjørke. På Hansesprangsetrene ble seterjenta Anna Bragerhaug stanget ihjel av en okse. Den skal ha blitt ertet opp av tyske turister over lang tid. På Endresætra ble det setret helt frem til ca. 1980. Det 30 meter lange "Sjumilsfjøset" fra 1750 er en av vassfarets største og eldste gjenværende bygninger.
Vassfaret spilte også en sentral rolle under andre verdenskrig da hjemmefrontbasen «Elg» ble opprettet der. Fjellpartiet rundt Vassfaret var Norges mest brukte slipplass for forsyninger fra England under denne tiden. Den dag idag kan man finne store mengder slippkontainere og nedraste milorgceller her. Vassfaret fungerte også som treningsområde for hjemmestyrkene, som mot slutten av krigen utgjorde et betydelig antall. Til tross for enkelte tyske razziaer var det aldri kamper i området.
== Naturvern ==
I Vassfaret finner man flere naturvernområder med ulik vernestatus. Det totale vernearealet omfatter 264 235 dekar, hvorav 18 740 da utgjøres av ni naturreservater og 245 495 da ugjøres av to landskapsvernområder. Landskapsvernområdene, som henger sammen som om de var et stort område, fungerer som en buffersone rundt de viktige naturreservatene.
Ca. 54 % av verneområdene ligger i Sør‑Aurdal kommune i Innlandet, mens ca. 34 % ligger i Flå kommune, ca. 6 % i Nesbyen kommune og ca. 6 % i Ringerike kommune, alle i Viken.
Verneområdene nedenfor er listet opp fra sørøst mot nordvest:
Vassfaret/Vidalen landskapsvernområde, opprettet 28. juni 1985, 200 519 dekar
Bukollen naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 3 199 daa
Godmatdalen naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 1 342 daa
Middagsknatten naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 1 241 daa
Søndre Dyttholknatten naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 758 daa
Nordre Dyttholknatten naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 564 daa
Festningen naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 1 007 daa
Aurdalseterberga naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 1 216 daa
Nevlingkollen naturreservat, opprettet 28. juni 1985, 1 403 daa
Indre Vassfaret landskapsvernområde, opprettet 28. juni 1985, 44 976 daa
Bringen naturreservat, opprettet 27. august 1954, men betydelig utvidet fra 28. juni 1985, 8 010 daaFra naturvernhold blir det hevdet at vernet av Vassfaret gjennom landskapsvernområdene har lagt svært få restriksjoner på moderne industriell skogsdrift, blant annet i form av flatehugst og bygging av nye skogsbilveier. I forbindelse med debatten om vern av Trillemarka ble således Vassfaret ofte holdt frem som et eksempel på hvor galt det kan gå når grunneierinteressene får for fritt spillerom.
== Fauna ==
Vassfaret og Vidalen har en rik fauna. Fra riktig gammelt av har det vært en stor brunbjørnstamme i Vassfaret. Vinteren 2007/2008 overvintret en stor hannbjørn i 800 meters høyde ved Bogen. Vinteren 2008/2009 overvintret trolig den samme bjørnen ved Strøen. Det siste bjørnefallet i traktene skal ha skjedd i 1956, men vassfarstammen av brunbjørn, som regnes som den siste helnorske bjørnestammen, ble først erklært utdødd på 1980-tallet. Det er også grunn til å anta at området hadde en stor ulvebestand i tidligere tider, men den ble utryddet hurtigere enn bjørnen. Derimot finnes både jerv og gaupe i området, samt kongeørn. I tillegg finnes store hjortedyr som elg og hjort, samt en rekke mindre pattedyr som rødrev, grevling, flere mårdyr, rådyr, hare og gnagere med videre, i tillegg til en rekke ulike rovfugler og en fuglefauna som generelt er typisk for barskogsområdene på Østlandet.
I senere år har det vært antydet at brunbjørn kan etablere seg i Vassfaret på nytt. Lokalbefolkningen er sikre på at det har vært brunbjørn i Vassfaret hele tiden, og det er dokumentert bjørn i området helt siden 1995. Det er dessuten trolig at ulv tidvis streifer gjennom der, men det er lite trolig at norske myndigheter vil tillate at dette rovpattedyret får etablere seg der med det første.
Man antar at det var i disse traktene at den kjente slagbjørnen «Rugg» voks opp. Gjetergutten Johan Sagadalen var bare 13 år da han døde av skader han fikk i møte med bamsen ved Blåfjellhaugene i 1906. Johan var i området og gjete sau sammen med sin to år eldre bror Andreas. En versjon av hendelsesforløpet er at Johan lekte seg med å hoppe fra stein til stein, og plutselig havnet oppå en brunbjørn som lå og sov. Bjørnen bråvåknet, reiste seg og traff gutten med labben. En annen versjon er at Johan gikk rett på bjørnen, som lå og voktet et bytte. Johan ble båret ned til setra av Ole K. Hilde, og behandlet av jernbanelege Saxelund som ble hentet opp til Domfetsetrene fra arbeidet med byggingen av Bergensbanen. Gutten ble fraktet ned til bygda på båre, kjørt med hesteskyss til Gulsvik, dampbåt til Krøderen stasjon og tog til Drammen, hvor han døde en måned senere på Drammen sykehus. En minneplate er satt opp ved Blåfjellhaugene der tragedien skjedde.
…det var ikke så farlig om bamsen tok en og annen hallingdøl, det bodde da så mye folk i Hallingdalen…
Etter denne historien blir det fortalt at storparten av hans sambygdinger i Hallingdal ble bjørnehatere. Det er sjelden at folk i Hedalen og Hallingdalen er enige så i Hedalen ble det derimot til at forklaringen på dødsfallet var dårlig legebehandling. De antok at bjørnen ble overrasket og reagerte i selvforsvar.
Det er ikke uvanlig å se ferske bjørnespor i disse traktene den dag i dag. I så måte ble bamsen registrert ved 7 anledninger i 1999, 2 i 2001, 1 i 2002, 3 i 2003 og 1 i 2004. Om det dreier seg om Deisjøbamsen eller ikke, vet man ikke med sikkerhet. Bamsen er imidlertid registrert 2 ganger i 2005, hvorav Tor Heine og Hans Johan Åslibråten (far og sønn) fikk et 20 sekunder visuelt møte langs Vassfarveien mellom Bjørke og Skrukkefylla.
== Flora ==
Vassfaret preges av lavalpin barskog, lyng og myr. Den sørvestvendte lia under Bukollen er spesielt verdifull med rik høgstaudevegetasjon.
== Se også ==
Vidalen
Vassfaret/Vidalen landskapsvernområde
Indre Vassfaret landskapsvernområde
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nettsted for Vassfaret
Turforslag til Holleia, Vikerfjell og Vassfaret på DNT og NRKs nettsted ut.no | | navn = Vassfaret | 197,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestgrensa_(Oslo) | 2023-02-04 | Vestgrensa (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Vestgrensa (1–27, 2–32) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Sognsveien like nord for John Colletts plass og nordvestover gjennom Ullevål hageby. Etter å ha passert under Sognsvannsbanen like ved der Vestgrensa stasjon lå frem til 1999, ender Vestgrensa ved Bukken Bruses vei.
Veinavnet ble vedtatt i 1918. Det mest markante bygget er nr. 2, en nyklassisk bygning (ark. Ivar Næss) med søylefront mot John Colletts plass. Den huset i sin tid Ullevål kino, men huser i dag Ragnar Frisch' auditorium for Universitetet i Oslo samt forretninger. Ellers har veien for det meste villabebyggelse.
| Vestgrensa (1–27, 2–32) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Sognsveien like nord for John Colletts plass og nordvestover gjennom Ullevål hageby. Etter å ha passert under Sognsvannsbanen like ved der Vestgrensa stasjon lå frem til 1999, ender Vestgrensa ved Bukken Bruses vei.
Veinavnet ble vedtatt i 1918. Det mest markante bygget er nr. 2, en nyklassisk bygning (ark. Ivar Næss) med søylefront mot John Colletts plass. Den huset i sin tid Ullevål kino, men huser i dag Ragnar Frisch' auditorium for Universitetet i Oslo samt forretninger. Ellers har veien for det meste villabebyggelse.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Vestgrensa». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 613. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Vestgrensa (1–27, 2–32) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Sognsveien like nord for John Colletts plass og nordvestover gjennom Ullevål hageby. | 197,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meldalsfunnene | 2023-02-04 | Meldalsfunnene | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernalderen i Norge', 'Kategori:Kulturminner i Orkland', 'Kategori:Kulturminnesok'] | Meldalsfunnene er gjenstander fra et stort gravfelt på Vahaugen i Meldal, Sør-Trøndelag, om lag tre kilometer nord for Storås.
Feltet ble utgravd i årene 1917-19 av arkeologen Theodor Petersen. I alt ble det undersøkt 211 graver under flat mark, alle enkle branngraver. Stort sett var den døde blitt brent på stedet, og de brente knoklene og eventuelle gravgaver ble så lagt i keramikkar som så ble lagt i en enkel grav og dekket med en steinhelle. Gravene dateres til eldre jernalder, til perioden 200 – 550 e.Kr. Funnene ble publisert i Norske Oldfunn i 1923.
I 1946 ble det reist en minnestein på stedet, og de gjenværende dekkhellene ble stablet opp som monument over gravstedet. Funnstedet vedlikeholdes av Sør-Trøndelag fylkeskommune, som har satt opp informasjonstavle her.
| Meldalsfunnene er gjenstander fra et stort gravfelt på Vahaugen i Meldal, Sør-Trøndelag, om lag tre kilometer nord for Storås.
Feltet ble utgravd i årene 1917-19 av arkeologen Theodor Petersen. I alt ble det undersøkt 211 graver under flat mark, alle enkle branngraver. Stort sett var den døde blitt brent på stedet, og de brente knoklene og eventuelle gravgaver ble så lagt i keramikkar som så ble lagt i en enkel grav og dekket med en steinhelle. Gravene dateres til eldre jernalder, til perioden 200 – 550 e.Kr. Funnene ble publisert i Norske Oldfunn i 1923.
I 1946 ble det reist en minnestein på stedet, og de gjenværende dekkhellene ble stablet opp som monument over gravstedet. Funnstedet vedlikeholdes av Sør-Trøndelag fylkeskommune, som har satt opp informasjonstavle her.
== Litteratur ==
Theodor Petersen (1923). Meldalsfundene: en gravplads under flat mark fra ældre jernalder paa Vahaugen i Meldalen. Kristiania: Universitetets oldsaksamling.
Ingvild Sjøbakk. Livet pa Vahaugen : en arkeologisk analyse av et gravfelt fra eldre jernalder i Meldal kommune. Masteroppgave i arkeologi NTNU, 2007
Ingvild Sjøbakk. «Kjønn eller intetkjønn i livet etter døden?» I: Nicolay, nr 101 (2007)
«Meldalsfunnene». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Meldalsfunnene er gjenstander fra et stort gravfelt på Vahaugen i Meldal, Sør-Trøndelag, om lag tre kilometer nord for Storås. | 197,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A5ronnveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Våronnveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Manglerud', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Våronnveien (1–17, 2–14) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Plogveien til Rugveien.
Navnet ble vedtatt i 1955, og også en rekke andre veier i området har navn hentet fra landbruket.
Bebyggelsen er for en stor del blokker i Manglerudjordet borettslag fra 1956.
| Våronnveien (1–17, 2–14) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Plogveien til Rugveien.
Navnet ble vedtatt i 1955, og også en rekke andre veier i området har navn hentet fra landbruket.
Bebyggelsen er for en stor del blokker i Manglerudjordet borettslag fra 1956.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Våronnveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 629. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Våronnveien (1–17, 2–14) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Plogveien til Rugveien. | 197,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evelyn_Baring,_1._jarl_av_Cromer | 2023-02-04 | Evelyn Baring, 1. jarl av Cromer | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Dødsfall 29. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1917', 'Kategori:Engelske jarler og grevinner', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1841', 'Kategori:Medlemmer av Det kongelige råd (Storbritannia)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of Merit', 'Kategori:Order of the Bath', 'Kategori:Personer fra distriktet North Norfolk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Evelyn Baring, 1. jarl av Cromer (født 26. februar 1841 i Cromer, død 29. januar 1917 i City of Westminster i London) var en britisk politiker og koloniadministrator. Han regnes som en av Det britiske imperiets store administratorer.
| Evelyn Baring, 1. jarl av Cromer (født 26. februar 1841 i Cromer, død 29. januar 1917 i City of Westminster i London) var en britisk politiker og koloniadministrator. Han regnes som en av Det britiske imperiets store administratorer.
== Liv og virke ==
Han var av bankfamilien Baring og faren til blant andre Evelyn Baring, 1. baron Howick av Glendale.
Baring hadde militær utdannelse og tjenestegjorde blant annet på Korfu. Han avanserte her i 1862 til å bli adjutant for Henry Knight Storks, den britiske høykommissæren på De joniske øyer. I 1864 fulgte han Storks til Malta og senere til Jamaica. I 1868 til 1869 tok han stabsutdannelse og arbeidet deretter i to år i War Office, hvor han arbeidet med innføringen av reformene etter Krimkrigen.
I 1872 dro han til Britisk India, hvor han var til 1876. Han var sekretær for sin fetter lord Northbrook som var britisk visekonge i landet. Her ble hans administrative talenter tydelige. Da lord Northbrook gikk av i 1876, vendte også Baring hjem, og han ble tildelt Indias stjerneorden og forfremmet til major.
1877 til 1879 var han ansvarlig for finansene i det britisk-kontrollerte Egypt. Deretter var han i tre råd visekongen av Indias finansielle rådgiver før han vendte tilbake til Egypt hvo han etter Urabi-opprøret ble generalkonsul, og dermed landets de facto hersker. Han gjennomførte her omfattende administrative reformer.Han ble adlet i 1896 og utnevnt til 1. jarl av Cromer. Da han i 1907 kom tilbake til Storbritannia, gikk han inn i Overhuset, hvor han ble en del frihandelsfløyen innen unionspartiet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Evelyn Baring, 1st Earl of Cromer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Evelyn Baring hos Hansards parlamentsdebatter
(en) Evelyn Baring hos The Peerage | Evelyn Baring, 1. jarl av Cromer (født 26. | 197,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flaengrenda_(Oslo) | 2023-02-04 | Flaengrenda (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Flaengrenda (1–23, 2A–44) er en vei på Flaen i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Nordtvetveien til Karl Flods vei.
Navnet ble vedtatt i 1951.
Bebyggelsen består av blokker, rekkehus og tomannsboliger fra omkring 1950.
| Flaengrenda (1–23, 2A–44) er en vei på Flaen i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Nordtvetveien til Karl Flods vei.
Navnet ble vedtatt i 1951.
Bebyggelsen består av blokker, rekkehus og tomannsboliger fra omkring 1950.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Flaengrenda». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 169. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (F)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Flaengrenda (1–23, 2A–44) er en vei på Flaen i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Nordtvetveien til Karl Flods vei. | 197,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flaenveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Flaenveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Flaenveien (1–17B, 2–12) er en vei på Flaen i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Nordtvetveien til Karl Flods vei.
Navnet ble vedtatt i 1951. Bebyggelsen er for en stor del blokker og tomannsboliger. Blokkene på nordsiden tilhører Flaen borettslag.
| Flaenveien (1–17B, 2–12) er en vei på Flaen i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Nordtvetveien til Karl Flods vei.
Navnet ble vedtatt i 1951. Bebyggelsen er for en stor del blokker og tomannsboliger. Blokkene på nordsiden tilhører Flaen borettslag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Flaenveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 169. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (F)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Flaenveien (1–17B, 2–12) er en vei på Flaen i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Nordtvetveien til Karl Flods vei. | 197,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fles%C3%A5stunet_(Oslo) | 2023-02-04 | Flesåstunet (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Flesåstunet (3–13, 2A–14) er en vei på Sogn i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Flesåsveien til Haugerud gård.
Navnet — etter Flesåsen — ble vedtatt i 2002.
| Flesåstunet (3–13, 2A–14) er en vei på Sogn i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Flesåsveien til Haugerud gård.
Navnet — etter Flesåsen — ble vedtatt i 2002.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Flesåstunet». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 169. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (F)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Flesåstunet (3–13, 2A–14) er en vei på Sogn i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Flesåsveien til Haugerud gårdSogn kultur- og historielag. | 197,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flatengen_(Oslo) | 2023-02-04 | Flatengen (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo'] | Flatengen er en gangvei på Helsfyr i bydel Gamle Oslo. Den går fra Fyrstikkalleen til Malerhaugveien.
Navnet ble vedtatt i 2002.
| Flatengen er en gangvei på Helsfyr i bydel Gamle Oslo. Den går fra Fyrstikkalleen til Malerhaugveien.
Navnet ble vedtatt i 2002.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Flatengen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 169. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Malerhaugen vel | | navn = Flatengen | 197,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berit_Sellevold | 2023-02-04 | Berit Sellevold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske arkeologer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Berit Jansen Sellevold (født 22. februar 1941) er en norsk fysisk antropolog og osteoarkeolog.
Hun tok i 2001 Ph.D-graden ved Universitetet i Oslo med avhandlingen From Death to Life in Medieval Hamar. Skeletons and Graves as Historical Source Material . Senere har hun vært ansatt som seniorforsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) i Oslo, hvor hun jobbet med analyser av menneskeskjeletter fra arkeologiske utgravninger, deriblant levningene av Søgnekvinnen. Sellevold har jobbet også med spørsmål knyttet til etiske retningslinjer ved behandling av menneskelige levninger, og var medlem i Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget).
| Berit Jansen Sellevold (født 22. februar 1941) er en norsk fysisk antropolog og osteoarkeolog.
Hun tok i 2001 Ph.D-graden ved Universitetet i Oslo med avhandlingen From Death to Life in Medieval Hamar. Skeletons and Graves as Historical Source Material . Senere har hun vært ansatt som seniorforsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) i Oslo, hvor hun jobbet med analyser av menneskeskjeletter fra arkeologiske utgravninger, deriblant levningene av Søgnekvinnen. Sellevold har jobbet også med spørsmål knyttet til etiske retningslinjer ved behandling av menneskelige levninger, og var medlem i Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget).
== Utvalgte publikasjoner ==
(no) Publikasjoner av Berit Sellevold i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
Sellevold, B. J. 2014. Old Bones. Osteoarchaeology in Norway: yesterday, today and tomorrow. Novus Forlag 2014 (ISBN 978-82-7099-783-1) 341 s.
Sellevold, B. J. 2011. «Norway/Norge». I: Márquez-Grant, N. & Fibiger, L. The Routledge Handbook of Archaeological Human Remains and Legislation.
Sellevold, B. J. 2001. From death to life in medieval Hamar. Skeletons and graves as historical source material. Acta Humanoria 109
Sellevold, B. J. et al. 1984. Iron age man in Denmark. København:Kongelige Nordiske oldskriftselskab
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Berit Skjellevold: «Etikk og gamle skjeletter», De nasjonale forskningsetiske komiteene, 2009
«Beinarkeologen», NRK | Berit Jansen Sellevold (født 22. februar 1941) er en norsk fysisk antropolog og osteoarkeolog. | 197,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MINUSCA | 2023-02-04 | MINUSCA | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den sentralafrikanske republikk', 'Kategori:Etableringer i 2014', 'Kategori:FN-sanksjonerte militære operasjoner og styrker'] | Mission intégrée multidimensionnelle de stabilisation des Nations Unies en République centrafricaine, MINUSCA, er en fredsbevarende FN-styrke i Den sentralafrikanske republikk opprettet 10. april 2014 ved FNs sikkerhetsråds resolusjon 2149. MINUSCA ble operativ 15. september 2014, da den overtok etter afrikanske fredsbevarende styrker.
| Mission intégrée multidimensionnelle de stabilisation des Nations Unies en République centrafricaine, MINUSCA, er en fredsbevarende FN-styrke i Den sentralafrikanske republikk opprettet 10. april 2014 ved FNs sikkerhetsråds resolusjon 2149. MINUSCA ble operativ 15. september 2014, da den overtok etter afrikanske fredsbevarende styrker.
== Bakgrunn ==
Bakgrunnen for operasjonen var at Den sentralafrikanske republikk siden 2013 var preget av en voldelig konflikt der opprørsgruppen Seleka tilkjempet seg makten. Mer enn 5 000 mennesker ble drept fra januar til september 2014 og 25 % av befolkningen flyktet fra sine hjem som følge av stridighetene mellom kristne og muslimer. FN anslo at antallet barnesoldater kunne være oppe i 10 000.Den afrikanske union (AU) og Frankrike sendte i 2013 soldater til landet. MINUSCA overtok 15. september oppgavene til MISCA, AUs fredsbevarende styrke. FNs kontor for fredsbygging, BINUCA, ble samtidig integrert i MINUSCA.
== Mandat ==
Sikkerhetsrådet ga MINUSCA i oppgave å beskytte sivile, støtte overgangsprosessen og de midlertidige myndighetene i landet, sikre leveranser av nødhjelp og FNs arbeid, fremme menneskerettighetene, støtte rettsapparatet og rettsstaten, samt arbeide for avvæpning, demobilisering, reintegrering av soldater i væpnede grupper og repatriering av stridende fra utlandet.
== Styrke og ledelse ==
Sikkerhetsrådet godkjente en uniformert styrke på 11 820 for MINUSCA, størsteparten av dette soldater, men også en komponent av politifolk. Per 28. februar 2017 hadde MINUSCA en styrke på 12 158 mann i uniform, derav 10 044 soldater, 426 militærobservatører og 1 688 politifolk.Styrkens politiske leder er gaboneren Parfait Onanga-Anyanga, som er spesialrepresentant for FNs generalsekretær. Styrkesjef er generalløytnant Balla Keïta fra Senegal.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
MINUSCAs nettsted
Om MINUSCA, FNs nettsted | Mission intégrée multidimensionnelle de stabilisation des Nations Unies en République centrafricaine, MINUSCA, er en fredsbevarende FN-styrke i Den sentralafrikanske republikk opprettet 10. april 2014 ved FNs sikkerhetsråds resolusjon 2149. | 197,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/From_Hell | 2023-02-04 | From Hell | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 2001', 'Kategori:Jack the Ripper', 'Kategori:Skrekkfilmer fra USA', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA', 'Kategori:Uløste drapssaker'] | From Hell er en amerikansk skrekk-thriller fra 2001 som omhandler Scotland Yards politiinspektør Frederick Abberline (spilt av Johnny Depp), som etterforsker de mystiske drapene på de prostituerte i Londons Whitechapel-distrikt. Grovt sett baserer filmen seg på historien om Jack the Ripper, historiens kanskje mest notoriske og gåtefulle seriemorder.
| From Hell er en amerikansk skrekk-thriller fra 2001 som omhandler Scotland Yards politiinspektør Frederick Abberline (spilt av Johnny Depp), som etterforsker de mystiske drapene på de prostituerte i Londons Whitechapel-distrikt. Grovt sett baserer filmen seg på historien om Jack the Ripper, historiens kanskje mest notoriske og gåtefulle seriemorder.
== Handling ==
I 1888 bor Mary Kelly og noen prostituerte i London. Når vennen deres Ann Crook blir kidnappet, blir de trukket inn i en konspirasjon med lenker til den politiske eliten. Kidnappingen etterfølges av det grufulle drapet på en annen kvinne, Martha Tabram; og det blir tydelig at de prostituerte blir jaktet på. Drapene vekker oppmerksomheten til politi-etterforsker Frederick Abberline fra Whitechapel. Hans kollega, Peter Godley, forsøker å forstå vennens ville teorier.
Deres undersøkelser avslører at drapene blir gjennomført av en utdannet person, på grunn av de presise og nesten kirurgiske metodene som brukes. Abberline konsulterer Sir William Gull, en doktor for den kongelige familien. Under dette møtet avsløres det at Abberline sliter med opium-avhengighet. Gulls oppdagelser, kombinert med hans overordnede som hindrer hans etterforskning, tror Abberline at en farligere og mer organisert konspirasjon enn han opprinnelig trodde. Abberline blir dypt involvert i saken, og han blir underveis forelsket i Mary.
Abberline tror at frimurere muligens står bak disse forbrytelsene. Hans overordnede, en høytstående frimurer selv, suspenderer Abberline. Det avsløres at Gull er morderen. Abberline trekker pistolen sin. Men før han rekker å skyte Gull, blir han slått ut av Ben Kidney - En annen frimurer. Frimurerne forsøker deretter å få eliminert Abberline uten å etterlate seg noen vitner.
== Rollebesetning ==
Johnny Depp som inspektør Fred Abberline
Heather Graham som Mary Kelly
Ian Holm som sir William Gull
Robbie Coltrane som sersjant Peter Godley
Ian Richardson som sir Charles Warren
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) From Hell på Internet Movie Database
(no) From Hell hos Filmfront
(sv) From Hell i Svensk Filmdatabas
(da) From Hell i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) From Hell på Allociné
(nl) From Hell på MovieMeter
(en) From Hell på AllMovie
(en) From Hell på Turner Classic Movies
(en) From Hell på Rotten Tomatoes
(en) From Hell på Metacritic | From Hell er en amerikansk skrekk-thriller fra 2001 som omhandler Scotland Yards politiinspektør Frederick Abberline (spilt av Johnny Depp), som etterforsker de mystiske drapene på de prostituerte i Londons Whitechapel-distrikt. Grovt sett baserer filmen seg på historien om Jack the Ripper, historiens kanskje mest notoriske og gåtefulle seriemorder. | 197,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charlie_Austin | 2023-02-04 | Charlie Austin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Brisbane Roar FC', 'Kategori:Fotballspillere for Burnley FC', 'Kategori:Fotballspillere for Queens Park Rangers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Southampton FC', 'Kategori:Fotballspillere for Swindon Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for West Bromwich Albion FC', 'Kategori:Fødsler 5. juli', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles «Charlie» Austin (født 5. juli 1989) er en engelsk fotballspiller som spiller for den australske klubben Brisbane Roar.
Han har tidligere spilt for de engelske klubbene Queens Park Rangers, Kintbury Rangers, Hungerford Town, Poole Town, Swindon og Burnley. Austin ble funnet skyldig i overfall i 2013 etter at han hadde slått en mann som hadde beskyldt han for å ta narkotika på toalettet i en nattklubb. Han fikk en bot på £1800 i tillegg til at han måtte betale £1320 i erstatning.
| Charles «Charlie» Austin (født 5. juli 1989) er en engelsk fotballspiller som spiller for den australske klubben Brisbane Roar.
Han har tidligere spilt for de engelske klubbene Queens Park Rangers, Kintbury Rangers, Hungerford Town, Poole Town, Swindon og Burnley. Austin ble funnet skyldig i overfall i 2013 etter at han hadde slått en mann som hadde beskyldt han for å ta narkotika på toalettet i en nattklubb. Han fikk en bot på £1800 i tillegg til at han måtte betale £1320 i erstatning.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Charlie Austin – Transfermarkt
(en) Charlie Austin – WorldFootball.net
(en) Charlie Austin – Soccerbase.com
(en) Charlie Austin – FootballDatabase.eu
(en) Charlie Austin – Soccerway
(en) Charlie Austin – FBref
(es) Charlie Austin – as.com
Charlie Austin profile
Charlie Austin på Thetopforward.com | | draktnummer = | 197,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Postnummerkatalogen | 2023-02-04 | Postnummerkatalogen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Posten Norge'] | Postnummerkatalogen er en fortegnelse over Norges poststeder med postnummer, første gang utgitt i mars 1968 av Poststyret. Hvert poststed (i hovedsak postkontor) i landet fikk med dette en unik firesifret kode basert på geografiske regioner.
Postnummer ble etter lang tids utredning innført i Norge våren 1968, med det formål å effektivisere postgangen i landet. Tidligere var det tilstrekkelig med å angi poststedets navn i adressen, ettersom Postens personell hadde de nødvendige geografiske kunnskaper for at post skulle havne på riktig sted, og posten ble fremdeles håndsortert. Postnumrene ble innført i forkant av maskinell sortering av brev og annen post, hvilket skulle gi billigere og hurtigere sortering.
Med dette ble landet inndelt i ti geografiske soner med førstesiffer 0-9, og der annet siffer ble gitt til en mindre region innen denne sonen, tredje siffer angav et avgrenset område innenfor dette regionen, og fjerde siffer indikerte selve poststedet. Det ble også gitt veiledning i hvordan post skulle adresseres med postnummer og -sted. Opprinnelig var det kun ni soner, ettersom Oslo ikke fikk postnummer før i 1984.
Den første utgaven av Postnummerkatalogen hadde omkring fire tusen postnummer, og omfattet ikke Oslo, ettersom det her ble benyttet sonetall frem til våren 1984.
| Postnummerkatalogen er en fortegnelse over Norges poststeder med postnummer, første gang utgitt i mars 1968 av Poststyret. Hvert poststed (i hovedsak postkontor) i landet fikk med dette en unik firesifret kode basert på geografiske regioner.
Postnummer ble etter lang tids utredning innført i Norge våren 1968, med det formål å effektivisere postgangen i landet. Tidligere var det tilstrekkelig med å angi poststedets navn i adressen, ettersom Postens personell hadde de nødvendige geografiske kunnskaper for at post skulle havne på riktig sted, og posten ble fremdeles håndsortert. Postnumrene ble innført i forkant av maskinell sortering av brev og annen post, hvilket skulle gi billigere og hurtigere sortering.
Med dette ble landet inndelt i ti geografiske soner med førstesiffer 0-9, og der annet siffer ble gitt til en mindre region innen denne sonen, tredje siffer angav et avgrenset område innenfor dette regionen, og fjerde siffer indikerte selve poststedet. Det ble også gitt veiledning i hvordan post skulle adresseres med postnummer og -sted. Opprinnelig var det kun ni soner, ettersom Oslo ikke fikk postnummer før i 1984.
Den første utgaven av Postnummerkatalogen hadde omkring fire tusen postnummer, og omfattet ikke Oslo, ettersom det her ble benyttet sonetall frem til våren 1984.
== Postnummersoner ==
De ni postnummersonene med fylker er:
0: Oslo
1: Oslo, Akershus, Østfold
2: Akershus, Hedmark, Oppland
3: Buskerud, Vestfold, Telemark
4: Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland
5: Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane
6: Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal
7: Trøndelag, Nordland
8: Nordland, Jan Mayen
9: Nordland, Troms, Finnmark, Svalbard
== Postnummerkatalogen 1968 ==
Fylkene følger inndelingen i 1968.
=== Akershus ===
=== Østfold ===
=== Akershus (fortsatt) ===
=== Hedmark ===
=== Akershus (fortsatt) === | Postnummerkatalogen er en fortegnelse over Norges poststeder med postnummer, første gang utgitt i mars 1968 av Poststyret. Hvert poststed (i hovedsak postkontor) i landet fikk med dette en unik firesifret kode basert på geografiske regioner. | 197,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Schulte | 2023-02-04 | Michael Schulte | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. juli', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Aachen', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Agder'] | Michael Schulte (født 17. juli 1963 i Aachen, Tyskland) er professor i nordisk språkvitenskap og runolog ved Universitetet i Agder (UiA).
| Michael Schulte (født 17. juli 1963 i Aachen, Tyskland) er professor i nordisk språkvitenskap og runolog ved Universitetet i Agder (UiA).
== Germansk filologi, nordisk språkhistorie, runologi ==
Michael Schultes forskningsinteresser innbefatter nordisk språkhistorie, runologi, skriftsystemer og ortografi, samt kognitiv grammatikk. Hans doktoravhandling har tittelen Grundfragen der Umlautphonemisierung og er utgitt som supplementbind 17 i Reallexikon der Germanischen Altertumskunde (Berlin, New York: De Gruyter, 1998).
Schulte har publisert mer enn 100 internasjonale bidrag i profilerte tidsskrifter innenfor runologi, germansk språkhistorie, historisk sosiolingvistikk og skriftsystemer (se databasen CRIStin). Til 2018 arbeidet han med det nasjonale prosjektet “Norsk språkhistorie”, som ble utgitt i fire bind (se nsh.novus.no). Schulte ble professor-II ved Heliopolis University i Kairo i 2019. Han er visepresident av International Society for Dialectology and Geolinguistics (ISDG) og professor-II ved Islands Universitet.
== Medlem av vitenskapsakademier ==
Schulte er medlem av flere nordiske vitenskapsakademier: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) i Trondheim, Kungl. Gustav Adolfs Akademien för Svensk Folkkultur, og Agder Vitenskapsakademi (AVA).
Han er en internasjonal samarbeidspartner av Akademi-prosjektet “Runische Schriftlichkeit in den germanischen Sprachen – Runic Writing in the Germanic Languages (RuneS)” i Tyskland, som er et 16-årig forskningsprosjekt ledet av Akademie der Wissenschaften zu Göttingen.
Michael Schulte er også styremedlem i SEKEM Scandinavia siden 2008.
== Priser ==
Michael Schulte mottok i 2014 Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning (Nansenfondet), historisk-filosofisk klasse, for sitt arbeid innen germansk og eldre nordisk språkhistorie.
== Publikasjoner (i utvalg) ==
Urnordisch. Eine Einführung. Praesens Verlag, 2018
Norsk språkhistorie, NSH IV (chap. 2-3), Novus, 2018
(editor) Grammarians, Skalds and Rune Carvers, Benjamins, 2016
Language and Literacy in Early Scandinavia and Beyond, NOWELE-suppl., 2011
Grundfragen der Umlautphonemisierung, 1998
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Michael Schulte, UiA
Internasjonale bidrag, CRIStin, Schulte, Michael | Michael Schulte (født 17. juli 1963 i Aachen, Tyskland) er professor i nordisk språkvitenskap og runolog ved Universitetet i Agder (UiA). | 197,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marguerite_Pindling | 2023-02-04 | Marguerite Pindling | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bahamanske politikere', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Generalguvernører av Bahamas', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra distriktet South Andros', 'Kategori:Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden'] | Marguerite Matilda Pindling (født 26. juni 1932 i Long Bay Cays i South Andros) er en bahamansk politiker som var generalguvernør på Bahamas fra 2014 til 2019.
| Marguerite Matilda Pindling (født 26. juni 1932 i Long Bay Cays i South Andros) er en bahamansk politiker som var generalguvernør på Bahamas fra 2014 til 2019.
== Bakgrunn og virke ==
Pindling er datter av Reuben og Viola McKenzie, og vokste opp sør på øya Andros. Faren var hvit og moren svart.Hun flyttet i 1946 til Nassau og tok videre skolegang der. I 1956 giftet hun seg med advokaten Lynden Pindling, som var politisk engasjert og som ble valgt til parlamentet samme år. Fra 1967 til 1969 var Lynden Pindling førsteminister. Etter at han ledet landet til selvstendighet, var han fra 1969 til 1992 statsminister på Bahamas. Paret fikk fire barn. I tiden ektemannen var statsminister støttet Marguerite Pindling sin mann i hans politiske virke og drev veldedighetsarbeid, blant annet for Bahamas Red Cross, Children's Emergency Hostel og Hope Dale School. Marguerite Pindling engasjerte seg også i partiarbeidet i Progressive Liberal Party og ble en lederskikkelse i partiets kvinneavdeling.
== Generalguvernør ==
Den 8. juli 2014 ble Marguerite Pindling innsatt som generalguvernør på Bahamas. Hun tok over etter Arthur Foulkes, som hun tidligere hadde vikariert for ved anledninger der han var ute av landet. Hun var generalguvernør til 2019, da Cornelius A. Smith overtok embetet.
== Utmerkelser ==
Etter at mannen ble adlet i 1982, ble hun omtalt som lady. I nyttårslisten for 2006 ble Pindling utnevnt til kommandørdame av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden for sin politiske innsats og arbeid for lokalsamfunn og veldedighet. Hun ble derved adlet og fikk rett til å føre tiltaleformen dame foran sitt navn. I 2014 ble hun forfremmet til storkorsdame.
== Referanser == | | fsted = Long Bay Cays i South Andros | 197,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rodney_Williams | 2023-02-04 | Rodney Williams | ['Kategori:Antiguanske politikere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. november', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer etter føde- eller oppvekststed i Antigua og Barbuda', 'Kategori:Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden'] | Rodney Errey Lawrence Williams (født i Swetes) er en antiguansk lege og politiker for Antigua Labour Party. Han ble 14. august 2014 generalguvernør i Antigua og Barbuda. Tidligere har han vært minister og parlamentsmedlem.
| Rodney Errey Lawrence Williams (født i Swetes) er en antiguansk lege og politiker for Antigua Labour Party. Han ble 14. august 2014 generalguvernør i Antigua og Barbuda. Tidligere har han vært minister og parlamentsmedlem.
== Bakgrunn ==
Williams er sønn av politikeren Ernest Emmanuel Williams som representerte Antigua Labour Party (ALP) i parlamentet. Han fikk skolegang ved Antigua Grammar School.
Williams studerte medisin og i 1976 ble han uteksaminert fra University of the West Indies i Mona på Jamaica. Etter dette arbeidet han som lege i hjemlandet. Senere spesialiserte han seg i flymedisin i Storbritannia og USA og studerte idrettsmedisin i USA.
== Parlamentsmedlem og minister ==
Da faren døde i 1984 stilte Williams til valg i valgkretsen faren hadde representert. Fra 1992 til 2004 var han regjeringsmedlem i regjeringene til Vere Bird og Lester Bird. Williams hadde ministeransvar for økonomisk utvikling, turisme, industri og miljø fra 1992 til 1994, deretter var han minister for utdanning, kultur og teknologi fra 1994 til 2004. Han var parlamentsmedlem til 2004, da han tapte sitt sete i Representantenes hus.
== Generalguvernør ==
Williams overtok embetet som Antigua og Barbudas generalguvernør etter Louise Lake-Tack. Han ble innsatt 14. august 2014.Etter at han overtok som generalguvernør ble han av dronning Elisabeth II utnevnt til storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden. Han ble dermed adlet og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn.
== Referanser == | Rodney Errey Lawrence Williams (født i Swetes) er en antiguansk lege og politiker for Antigua Labour Party. Han ble 14. | 197,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8n | 2023-02-04 | Høn | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Asker', 'Kategori:Grunnkretser i Asker kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Høn er et strøk som utgjør en grunnkrets i delområdet Fusdal i Asker kommune. Høn er også et eget poststed med postnummer 1375, og et stoppested for lokaltog på Drammenbanen.
Navnet er et gammelt gårdsnavn i egnen, i matrikkelutkastet av 1950 er det oppført to gårder, Østre Høn og Vestre Høn. Gammel skrivemåte var Høen.
| Høn er et strøk som utgjør en grunnkrets i delområdet Fusdal i Asker kommune. Høn er også et eget poststed med postnummer 1375, og et stoppested for lokaltog på Drammenbanen.
Navnet er et gammelt gårdsnavn i egnen, i matrikkelutkastet av 1950 er det oppført to gårder, Østre Høn og Vestre Høn. Gammel skrivemåte var Høen.
== Kilder ==
«Høn», i Tor Chr. Bakken (red): Budstikkas store Asker og Bærum-leksikon, Kunnskapsforlaget 2008, s. 254, ISBN 978-82-573-1534-4 | Høn er et strøk som utgjør en grunnkrets i delområdet Fusdal i Asker kommune. Høn er også et eget poststed med postnummer 1375, og et stoppested for lokaltog på Drammenbanen. | 197,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalsosialistisk_julefeiring | 2023-02-04 | Nasjonalsosialistisk julefeiring | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jul', 'Kategori:Jul i Tyskland', 'Kategori:Nasjonalsosialistisk kultur', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den nasjonalsosialistiske julefeiringen hadde som mål å etablere en «tysk jul» i det tyske folkefellesskap i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Ved indoktrinering med hjelp av nasjonalsosialistisk propaganda skulle den kristne tros innflytelse trenges tilbake i det tyske folks bevisshet. I stedet for Jesus Kristus skulle Adolf Hitler innta den messianske rolle som verdensforløser. Den nasjonalsosialistiske julekult knyttet sammen patriotiske, «jugendbewegte» [ungdomsbevegende] og «völkische» julemyter, med symbolikk formentlig lånt fra den germanske mytologi, eksaltert mødre- og helteglorifisering.Den germaniserende tolkning av julen stod til å begynne med særlig sentralt innen germanofile kretser i NSDAPs Schutzstaffel (SS), kulturorganisasjonen Amt Rosenberg (ARo) og i samtidens tyske etnografi. I førkrigsårene utøvet propagandaministeriet julefesten ved hjelp av Winterhilfswerk des Deutschen Volkes. Den ble iscenesatt for folket som «hele folkets fest […] favnende over klasser, stender og konfesjoner». Under annen verdenskrig innpasset den nasjonalsosialistiske julefeiring i krigspropagandaen. Forsendelsen av feltpostpakker, produksjon og kringkasting av de såkalte juleringsendinger i radio og innretningen av julen som en fest for helte- og dødedyrking var faste bestanddeler i disse årene.
Trass i alle disse bestrebelser mislyktes man i store deler av befolkningen med å fortrenge den tradisjonelle kristne feiring av Jesu fødsel.
| Den nasjonalsosialistiske julefeiringen hadde som mål å etablere en «tysk jul» i det tyske folkefellesskap i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Ved indoktrinering med hjelp av nasjonalsosialistisk propaganda skulle den kristne tros innflytelse trenges tilbake i det tyske folks bevisshet. I stedet for Jesus Kristus skulle Adolf Hitler innta den messianske rolle som verdensforløser. Den nasjonalsosialistiske julekult knyttet sammen patriotiske, «jugendbewegte» [ungdomsbevegende] og «völkische» julemyter, med symbolikk formentlig lånt fra den germanske mytologi, eksaltert mødre- og helteglorifisering.Den germaniserende tolkning av julen stod til å begynne med særlig sentralt innen germanofile kretser i NSDAPs Schutzstaffel (SS), kulturorganisasjonen Amt Rosenberg (ARo) og i samtidens tyske etnografi. I førkrigsårene utøvet propagandaministeriet julefesten ved hjelp av Winterhilfswerk des Deutschen Volkes. Den ble iscenesatt for folket som «hele folkets fest […] favnende over klasser, stender og konfesjoner». Under annen verdenskrig innpasset den nasjonalsosialistiske julefeiring i krigspropagandaen. Forsendelsen av feltpostpakker, produksjon og kringkasting av de såkalte juleringsendinger i radio og innretningen av julen som en fest for helte- og dødedyrking var faste bestanddeler i disse årene.
Trass i alle disse bestrebelser mislyktes man i store deler av befolkningen med å fortrenge den tradisjonelle kristne feiring av Jesu fødsel.
== Julen og dens nasjonalsosialistiske omtolkning ==
Dyrkelse av solen og av dagslysets gradvise tilbakevenden i slutten av desember griper tilbake til tradisjoner med røtter i prehistorisk tid. Årets vendepunkter (solvervene) gav et nedslag i riter og i mytologi. Solen hadde essensiell betydning for livets gang, og dette følte man særlig på i de deler av verden der man av geografiske og klimatiske grunner kunne observere dette sterkest. Sommersolverv bar med seg et aspekt av død og forgjengelighet; vintersolverv derimot nytt liv ved at dagene/dagslyset blir lengre.Det er imidlertid omstridt hvor vesentlig solvervene egentlig spilte i den nordiske og den sengermanske førkristne mytologi. Det er verdt å merke seg at solen i den vesterlandske kulturkrets ble tilordnet det mannlige prinsipp, men at det germanske språkområde her representerer et unntak, og dermed sola tilregnes et kvinnelig opphav. Germanerne skal ha feiret Julfest med ild- og lyssymbolikk ved vintersolverv. Men historisk påviselige skriftlige vitnesmål er det heller lite av, og da overveiende av kalenderstaver med runetegn.I lang tid var det en utbredt oppfatning at den kristne Jesu fødselsfest (Jesu Kristi, «den sanne sols», fødsel) var å regne som en ompregning av den romersk-hedenske keiserkult og solkult. Men at keiser Aurelian i det tredje århundre e.Kr. skulle ha erklært den 25. desember til en riksomfattende «dies natalis solis invicti», er det blitt satt spørsmålstegn ved i yngre forskning. Man går snarere ut fra en parallellutvikling. For antagelig var det de kristne som først gjorde noe ut av dagen for vintersolvervet, på en tid da det ikke fantes noen hedensk høyfest på dette tidspunkt. Det første året man kan påvise en hedensk Sol invictus-fest i byen Roma er 354. Furius Dionysius Filocalus beskrev i Kronograf for 354 denne 25. desember som dagen for Jesu Kristi fødsel. Utviklingen av fester de forskjellige guder hadde de samme nyplatonisk-solarmytologiske røtter. Begge sider assosierte til vintersolvervets fremvoksende sol.I tidlig middelalder adapterte kristendommens misjonærer enkelte germanske skikker og ritualer, som det friske tre, til vintersolvervet. Dette gjorde de ikke ut fra noen fascinasjon av germansk bruk. De anså at misjonsarbeidet lettere ville nå sitt mål, kristningen av germanerne, hvis det lot seg gjøre å akkomodere en del av befolkningens skikker innenfor rammene av den nye religion. I det tyske språkområde nevnes Kristi fødselsfest første gang på den bairiske synode, og innføres i 813 av Synoden i Mainz.I nasjonalsosialismens tid forsøkte NS-ideologene å trenge tilbake det de forestilte seg var en tilført kristen diksjon på en egentlig germansk urfest. Forschungsgemeinschaft Deutsches Ahnenerbe og Amt Rosenberg forsøkte å frembringe historiske og arkeologiske belegg for rette tolkninger fra germanske riter og myter. En nasjonalsosialistisk «erstatningsreligion» skulle være målet for hele det ideologiske arbeid. Men om dette strides forskerne fortsatt. I de ytre former av nasjonalsosialismens festligheter overtok man former og ritualer fra det kristne. Opplevelsen «das das Herz höher schlagen ließ» (som lar hjertet slå høyere) skulle vinne over gjennomsnittstyskeren til nazismen. Derdor ble utformingen av fester og høytideligheter svært viktig for den nasjonalsosialistiske stat.Ved å gjennomsyre allmenhetens hverdag og fest med nye feiringer, symboler og myter, og ved å omfortolke de religiøse fester og høytidsskikker som var rotfestet i befolkningen, siktet de nasjonalsosialistiske feiringsgestaltere hen mot å fremme en emosjonell binding til det nasjonalsosialistiske tankegods og verdisystem. Hitlers førende ideolog Alfred Rosenberg arbeidet for at det han mente var den gamle germanske soldyrkelse skulle flyte inn i tyskernes julefeiring og bandt inn okkulte såvel som teosofiske elementer i den nye tyske folkelige samfølelse og i skikker og bruk. For å skape en følelse av sammenheng mellom dette nye trossystem og de kristelige tradisjoner, betjente Rosenberg seg med et bevisst innført nasjonalsosialistisk språk, som lånte fra det sakrale kirkespråk. Dette språk tok opp i seg impulser fra den kirkelige liturgi. Spredning fikk for eksempel den såkalte nationalsozialistische Glaubensbekenntnis («den nasjonalsosialistiske trosbekjennelse»), og uttrykket Sieg Heil! (Hitlerhilsen) som fikk en funksjon snarlikt liturgiens Amen!
=== Jul mellom sekularisering og sakralisering ===
Den nye sekularisering i forholdet mellom stat og kirker i Tyskland hadde en fortropp i 1920-årenes Jugendbewegung. Her feiret unge mennesker solvervene og tente da store bål på åpne steder. De nasjonalsosialister som etter strevet en sakralisering av den egne ideologi, så hen til Julen og dens kristelige preg. For dette preget ville de lære av ved å klare å snu på det; denne fest skulle nå celebreres som vintersolverv og som «Bekenntnisfeier für Volk und Führer» (bekjennelsesfeiring for folk og Fører).De nasjonalsosialistiske makthavere var kritiske og avvisende overfor det meste av religiøse funderinger. Men det var bare Rosenberg, som den eneste nazipolitiker fra fremste geledd, som formelt trådte ut av sitt kirkemedlemskap; det gjorde han den15. november 1933, det til si etter Hitlers maktovertagelse. Kirkens makt kunne ikke ses bort fra, idet den kristne tro var fast forankret i storparten av den tyske befolkning. De kristne kirker hadde under nasjonalsosialismens epoke (1933 til 1945) nesten 95 prosent av befolkningen som sine medlemmer. Ved folketellingen i 1939 betegnet de siste 5 prosent seg for det meste som «gottgläubig» (3,5%) og resten oppgav deg som uten tro «glaubenslos» (1,5%). En restgruppe på rundt 0,1 prosent (86.423 personer) var slike som var «Angehörige einer Kirche, Religionsgesellschaft oder religiös-weltanschaulichen Gemeinschaft» - en ved første øyenkast litt ubegripelig beskrivelse -- men i denne gruppen var også tilhengerne av «deutschgläubige Bewegung» (den tysktroende bevegelse). Innføringen av begrepet «gottgläubig» (gudetroende) i 1936 var et nasjonalsosialistisk forsøk på å skape en religiøs identifikasjonsformel for nasjonalsosialister hinsides kirkene eller øvrige trosfellesskap.
Ikke minst Hitler hadde et spaltet forhold til kirken. Klare forestillinger om en fremtidig tysk religion hadde han ikke. Han gikk inn for det standpunkt at det beste ville være å la kristendommen langsomt tone ut av seg selv. men samtidig var det ham bevisst at dersom han med vold kvittet seg med kirkene så ville folket rope etter noe som deres erstatning. Kirkenes plass skulle etter makthavernes forestilling inntas av «die deutsche Volksgemeinschaft» (det tyske folkefellesskap). Men de som mente seg berettiget å angi en ideologisk grunntone og ville gestalte «die deutsche Religion» (den tyske religion, stred innbyrdes «foruten en broderlig grunntone». Disse var Hitlers betrodde nærmeststående Rosenberg, Heinrich Himmler, Joseph Goebbels, Bernhard Rust, Baldur von Schirach og andre partikamerater.
=== Opphøyelse av Hitler ===
Allerede i 1930, etter at nazistene fikk plass i regionalregjeringen i Thüringen, prøvde nasjonalsosialistene å endre på skolesystemet der. Med lov av 16. april 1930 skulle skolene regelmessig avholde bønnestuder i deres ånd.. Senere bygde man opp i mediene og i barne- og ungdomsarbeidet i et bilde av Adolf Hitler som «gudesendt» og «gudevillet» Messias, som «med Guds hjelp» var steget frem som den tyske nasjons fører. Befolkningen tok eksplisitt med Hitler i sine bønner og forbønnsemner. Rudolf Hess, Hitlers stedfortreder, ytret i året 1934: «Wir können dieser Stunde der Gemeinschaft der Deutschen auf der Welt keinen anderen Abschluß geben, als dass wir unser Gedenken dem Manne zuwenden, den das Schicksal bestimmt hat, Schöpfer eines neuen deutschen Volkes zu sein – eines Volkes der Ehre. Das Geschenk, das wir Deutsche auf der Welt Adolf Hitler erneut zur Weihnacht bringen, ist: Vertrauen. Wir legen ihm von neuem unser Schicksal in die Hände als Dank und Gelöbnis zugleich.»Julefesten fikk en viktig funksjon i denne opphøyelse av Adolf Hitler. Statlige institusjoner medvirket til dette. Slik stemplet Reichspost julen 1937 for eksempel, eller modell fra det kristelige uttrykk «Christ der Retter ist da!» (Kristus vår redningsmann er her!», frimerkene med «Unser Führer der Retter ist da!» (Vår fører, vår redningmann, er her!).
== Tysk Jul - «Die Deutsche Weihnacht» - fra 1933 til 1945 ==
Dor å etablere festlighetsskikkene for blant annet den nasjonalsosialistiske julefest opprettet man etter «maktovertakelsen» et eget embede, «Amt des Beauftragten des Führers für die Überwachung der gesamten geistigen und weltanschaulichen Erziehung der NSDAP» (Amt Rosenberg). Det såkalte «Mittelstelle für Fest- und Feiergestaltung» koordinerte de forskjellige organisasjoners og tjenestesteders propaganda. En av de mest presserende oppgaver for «de nasjonalsosialistiske festgestaltere» (nationalsozialistische Feiergestalter) lå i den almene tilbaketrengning av julefestens kristne preg. I dets sted skulle man sette «Fest der Volksgemeinschaft unter’m Lichterbaum» – die Deutsche Weihnacht – som den nasjonale gjenfødelses seiersfest. Mellom Rosenberg og rikspropagandaleder Joseph Goebbels bestod det frem til 1942 kompetansestrid vedrørende julefestens målsetning hva gjaldt verdensanskuelse. Rosenberg ville skape et eget nytt mytesystem som erstatning for julens kristne trosinnhold, nemlig det han kalte «der germanisch-deutschen Religionserneuerung» (den germansk-tyske religionsfornyelse).
=== Winterhilfswerks (WHW) julesamlinger ===
Som en respons på den økonomiske depresjonen i begynnelsen av 1930-årene så den daværende regjering under rikskansler Heinrich Brüning vinteren 1931 seg for første gang nødsaget til å gjennomføre en landsomgattende innsamlingsaksjon for å lindre nød i befolkningen.Den nasjonalsosialistiske ledelse skjønte raskt innsamlingsaksjonenes propagandapotensiale. Allerede i 1933 ble Winterhilfswerk understilt riksministeriet for folkeopplysning og propaganda, ledet av Joseph Goebbels. Senere organiserte ministeriet også Nationalsozialistische Volkswohlfahrt. Kampanjene med hus- og gateinnsamlinger appellerte til solidaritet med de nødlidende folkefrender. De ansvarlige oppfordret den kristne befolkning til å gi i nestekjærlighetens ånd. Dørplaketter og merker fikk stadig vekslende motiver, båret på klærne eller anbragt på husdørene, utgjorde et psycklogisk trykk på dem som ville unndra seg innsamlingsaksjonen. De viste om den enkelte hadde vært beredt til å hjelpe. Samtidig appellerte merkeseriene også til samlermanien. Dette fikk særlig barn til å engasjere seg for WHWs innsamlinger. det ble også emittert frimerker fra Reichspost som knyttet an til Winterhilfswerk, for å appellere til filatelister. Det ble også innsamlet ved hjelp av egne sportsarrangementer, «Opferschießen», teaterforestillinger, konserter og innsamlingsdåser i forretninger. Hitlerjugend og Bund Deutscher Mädel medvirket. Slik frltok ungdom seg i innsamlinger rett før julen.
Særlig nødstedte deler av landet produserte julemerker for Winterhilfswerk. I Erzgebirge laget man for eksempel trefigurer for juletreet. Glassblåsere i Gablonz an der Neiße og Lauscha i Thüringen laget glassutsmykming, glassmerker og glassfigurer til julen. Dette var for det meste motiver fra natur, hjemsted og folkelige skikker, senere tilkom motiver med runer, standarter og våpentyper.
Winterhilfswerks-innsamlingene fant sted fra oktober til mars. Mediene gav dem bred dekning. Prominente kunstnere med offentlig profil støttet opp. Winterhilfswerk hadde betydning også under krigen, da en «ullstoffinnsamling» gav soldatene varme klær.
=== «Die Deutsche Weihnacht» fra 1933 til Andre Verdenskrigs utbrudd ===
Umiddelbart etter maktovertakelsen begynte det årlig over 30.000 offentlige feiringer av NS-Volksweihnacht med gaver til og bespisning av trengende borgere. Fra 1934 skjedde dette i store haller. De offentlige julefester for «trengende folkefrender» ble organisert av Reichsarbeitsdienst, Wehrmacht, NS-Frauenschaft og Winterhilfswerk. Dette skulle befeste Die Deutsche Volksweihnacht og fremme positive holdninger til de nasjonalsosialistiske masseorganisasjoner. Nationalsozialistische Volkswohlfahrt gav ønskesedler til trengende. Nesten utelukkende private givere støttet slik flere millioner trengende og barnerike familier til jul. Deutsches Frauenwerk og andre nasjonalsosialistiske kvinne- og ungdomsorganisasjoner arrangerte i førjulstiden slike treff frem til 1938. Deltagerne tillaget og sendte julegaver til folkefrender i de østlige Gaue og i Saarland.Det nasjonalsosialistiske styre forsøkte de første årene å innskrenke bruken av kristne symboler i offentligheten. Ved rn rekke forordninger og retningslinjer – som for eksempel i 1936 innenfor rammene av regulering av utstillingsvindusreklamering – ville man oppnå en slik fortrengning. På grunn av den folkelige irritasjon over dette relativiserte eller reviderte makthaverne dette allerede etter noen få uker.Etter at forbudene mot kristen symbolikk var slått feil, begynte man heller å forsterket å hevde at de kristne tradisjoner og symboler stammet fra gamle germanske skikker. Propagandaen beskyldte åpent kirkene for å ha manipulert julen for sine egne formål. I trykksaker som «Deutsche Weihnacht», «Deutsche Kriegsweihnacht» eller i kalenderen «Vorweihnachten» gikk man inn på hvordan den angivelig opprinnelige germanske lysfesten var blitt forvrengt, en påstått «Entartung durch das Christentum». Som det fremgår i det følgende sitat fra NSDAP-publikasjonen Deutsche Kriegsweihnacht:
Als wir Kinder waren, erlebten wir es als Fest der schenkenden Liebe, und wir vernahmen Legenden aus fernem jüdischen Land, die uns zwar eigenartig, von fremden Zauber umglänzt erschienen, uns aber doch zutiefst fremd und unverständlich blieben. Lichtsucher waren unsere Vorfahren, die in die Dunkelheit spähten, um die rettende Botschaft des Lichtes wahrzunehmen. Unser Weihnachten! Gewiß gibt es ein Erberinnern unserer Rasse, aus dem heraus die leidenschaftlichen Sehnsüchte unserer Vorfahren in uns wieder lebendig und gegenwärtig werden. […] So wurde von Urzeiten her das Weihnachtsfest die Feier jubelnden Trotzes gegen die kalte und tötende eisige Winternacht. Die Sonnenwende brachte den Sieg des Lichtes! […] Diese Gewißheit vermittelten unsere Vorfahren und keine astrologischen Könige aus dem ‚Morgenlande‘! […] Mögen die Anderen in überschwänglichen und verworrenen ‚Gefühlen‘ lebensfernen ‚Botschaften‘ lauschen, wir verkünden der Welt die Forderung des Gesetzes, unter dem wir angetreten sind […] Freiheit auf Erden!
Etter at det i løpet av nasjonalsosialismen var oppstått en nazistisk julekultus veed hjelp av elementer fra den patriotiske og «bündische» Jugendbewegung og «völkisch» julemystikk, markerte utbruddet av Andre verdenskrig et vendepunkt i propagandisk utnyttelse av julefesten.
=== Krigsjulene ===
Under krigsjulene 1939 til 1944 bestrebet de nasjonalsosialistiske feiringsgestaltere seg med å få frem av soldatene på de forskjellige frontavsnitt var sammenknyttet med hjemtraktene. Man fryktet at folket i krigstid ville søke fortrøstning i religiøs tro, og derfor forsøkte den nazistiske ledelse å øve innflytelse på familienes julefeiringer. På grunn av den lange adskillelse fra familiemedlemmer og sorgen over falne ektemenn og sønner var det ofte en trykket stemning. Man skapte nye ritualer, for eksempel «Totengedenken» (ihukommelsen av avdøde) innen familienes juleferiringer. Noen av de tidligere innførte juleritene ble tilpasset krigssituasjonen. Andre, som vintersolvervsfeiringen, ble helt utelatt. Propagandaen stiliserte under de siste krigsårene julefesten til en kultisk fest til de dødes minne. Dette kan anskueliggjøres i en tekst fra 1943 fra boken «Deutsche Kriegsweihnacht» som var trykket i mange millioner eksemplarer. Samtidig benyttet propagandaen julefesten til å demonstrere den tyske kulturs overlegenhet. Fra Vorweihnachen, 1943:
Kriegsweihnachten! Gerade jetzt erkennen wir die letzten Werte unserer Rasse, die im jubelnden und trotzigen Aufstand gegen die Dunkelheit gegen den Zwang, gegen jeden unwürdigen Zustand sich zur befreienden Tat erhebt.
==== Julen der hjemme ====
Betinget av arbeidskraftmangelen når mennene er blitt utskrevet som soldater var det ofte kvinner som overtok det fulle ansvar der hjemme. Særlig de siste krigsårene var matvaresituasjonen katastrofal. Familiene måtte improvisere for å få til en «vellykket» julefest. De første krigsårene var det et tilfredsstillende system der matrasjonerings- og klesrasjonering fungerte. Dette skyldtes langt på vei at de okkuperte områder ble utplyndret. Fra 1941 ble forsyningssituasjonen i riksområdet stadig mer kritisk. Den følelsesmessige stemning ble utnyttet slik at det få dager før julen ble bedt om donasjoner av ull-, pels- og vinterutstyr av Rikspropagandaministeriet. De siste krigsårene sparte man opp matvarer i ukesvis for å kunne bytte dem inn mot særtildelingene før jul. Hverdagslige ting som ofte finner til anvendelse til jul – som lys – ble produsert av voksrester av ungdommer og kvinner under felles husflidskvelder.De mange luftangrep som ødela boliger, og førte til evakueringer og dødsfall, gjorde det nær umulig å feire en fredfull jul. Resignasjon og sarkasme bredte seg. Mange tilbragte de siste årene meget av tiden i luftvernsbunkere under flyalarmene. Også juleaften tilbrakte store deler av befolkningen i slike tilfluktsrom.
==== Julen ved fronten ====
Insceneringen av juledagene ved fronten ble biet særlig oppmerksomhet av propagandakompaniene ved de forskjellige troppeavdelingene. Dorseggjorte belled- og filmreportasjer i Deutsche Wochenschau, Frontschau og i NSDAPs månedlige billedrapporter skulle formidle et mest mulig perfekt og harmonisk inntrykk av julefeiringene ved fronten. Juletreet var en virkningsfull gjenganger hva enten det gjaldt Afrika-fronten eller i undervannsbåter.
Samtidig ble det formidlet romantiserende og forklarede fremstillinger av livet ved fronten tilbake til hjemmene. Det ble gitt et (feilaktig) inntrykk av stadige husflidskvelder i bunkrene der soldatene laget julegaver.For enkelte avdelinger, også for SS-avdelinger, utgav propagandakompaniene spesielle juleblader (f. eks. «Weihnachtsfeiern der Kameradschaft»). Dyktig og teknisk vel utført gav man de første krigsårene sårede soldater mulighet til å sende «snakkende feltpostbrev». Som under første verdenskrig forekom det fraternisering mellom krigsmotstanderne ved frontene. Slik forekom det vinteren 1940/41 at motstandere fant sammen til en provisorisk juleaftensandakt.Stor plass fikk erindringsreportasjer om «Weihnachten im Felde 1914–17». Mange tekster, feltpostbrev og dikt som hadde oppstått den gang ble på nytt offentliggjort i julenattspublikasjoner fra Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP. Diktet Soldatenweihnacht im Weltkrieg. av forfatteren Walter Flex, som hadde falt i 1917 og som ble æret av nasjonalsosialistene, er et av de mest prominente eksempler på bruken av myten om soldatenes julefeiringer i Første verdenskrig. I nesten alle julehefter gjengav, men en tale holdt av en kavallerikommandør ved navn Binding fra 1915 under tittelen Deutsche Art ist es, Weihnacht zu feiern.Med den endrede militære situasjon som ble særlig tydelig på Østfronten tiltok tvilen om hva utfallet ville bli. For å opprettholde styrkenes kampmoral kom fra og med 1942 andre ting i forgrunnen i propagandaen. Nå handlet det ikke så meget om å erobre «Lebensraum» i øst, og mer om forsvar av hjem og familie. Dette ble fremhevet med stor patos i Wehrmachts juleskrifter. Til og med Julen ble erklært for et beskyttelsesverdig gode, noe det gjaldt å forsvare. Luftwaffes ledelse gikk julen 1942 til uvanlige skritt for å styrke kampmoralen for styrkene som var omringet i Stalingrad: Det ble sluppet ned kunstige juletrær ferdig pyntet med stjerner og klokker.
==== Bindeledd: Feltpost mellom hjem og front ====
For å demonstrere folkefellesskapets enhet, den tette forbindelse mellom fronten og hjemmene («Front og Heimat»), ble det fra statlig hold lagt stor vekt på at landets feltposttjeneste. Skolebarna ble oppfordret til å skrive til dine fedre i felten. Særlig til jul ble det av en rekke masseorganisasjoner organisert «hjemmekvelder», som til en viss grad ble overvåket, for forberedelse av julepakker. Feltpostpakkene hadde som regel faste mål- og vektgrenser, kunne tidvis reduseres ned til toppen 100 gram, noe som representerte en særlig utfording for folk der hjemme.Forberedelsene av feltpostpakkene ble med hjelp av prominente kunstnerinner iscenesatt og utnyttet i medialt f.eks. i Die Deutsche Wochenschau og i tallrike billedreportasjer. Også barns eller Jungmädels gaveoverrekkelser av soldater i lasaretter var yndede motiver i juletidsreportasjer.Men mange bevarte feltpostbrev og øyenvitneskildringer tegner et annet bilde av forløpet av julefeiringene ved fronten. Særlig etter 1942, da den militære situasjon hadde forverret seg, ble det tydelig at soldatene ved fronten ofte var avskåret fra slik kontakt med familiene der hjemme. Brev og feltpostpakker ankom sent eller andri, forsyningssituasjonen var mange steder katastrofal, noe som førte til at juledagene aksentuerte styrkenes demoralisering.
==== Bindeledd: Großdeutscher Rundfunk mellom hjem og front ====
===== Julebudskap fra Joseph Goebbels =====
Rikspropagandaminister Joseph Goebbels innførte radiobudskapet som årlig julerituale. Talene på Deutsche Volksweihnacht gjenspeilte den aktuelle situasjon. Under krigen endret juletalens karakter seg; først var den familieorientert, senere en «Fest des nationalen Heldengedenkens» (nasjonal helteihukommelsesfest). Budskapet julen 1939 tematiserte de evakuerte fra Saarområdet og de innvandrede baltertyskerne som bærere av den mest storartede og moderne folkeinnvandring i den nyere historie, som det het.I 1940 oppfordret Goebbels det tyske folk til offerberedskap og forsakelser og sa:
«Darum wollen wir bei diesem Kriegsweihnachtsfest den Kopf hoch tragen und uns als deutsche Menschen und Mitglieder einer großen Volksfamilie fühlen, die ein späteres nationales Glück umso mehr verdient, je bereitwilliger sie die Beschwernisse der Gegenwart auf sich nimmt. Es war seit jeher der tiefere Sinn des Weihnachtsfestes, nicht so sehr den Frieden als Beglückung zu empfinden als vielmehr für den Frieden zu arbeiten und zu kämpfen.»I 1941 var budskapet preget av den stadig strekere førerkult. Goebbels oppfordret folket til å følge Hitler, seierens garant.
Dagen før Helgaften 1942 slo det tyske forsøk på å bryte ut av omringelsen i Stalingrad. Nå var den 6. armés undergang ikke lenger å unngå. De omringede styrkenes moral og forsyningssituasjon var katastrofal julen 1942. Av de anslagsvis 195.000 omringede tyske soldater skulle over 165.000 ikke overleve sluttkampene der eller det påfølgende krigsfangenskap. Under inntrykk av den dramatiske stadige forverring av den militære situasjon holdt Goebbels en patosfylt tale julaften. Etterpå lot Propagandaministeriet ordlyden trykke opp gang på gang. Goebbels erklærte at de tyske dygder ville vise seg som avgjørende for den endelige seier («Endsieg»). Han stiliserte julen til en fest for ihukommelse av nasjonens helter og til dagen for et rasens skjebnesvangre avgjørelsesslag
Unsere Toten sind überhaupt die einzigen, die heute zu fordern haben, und zwar von uns allen, an der Front wie in der Heimat. Sie sind die ewigen Mahner, die Stimmen unseres nationalen Gewissens, das uns ständig antreibt, unsere Pflicht zu tun.Die Mütter, die Trauer um ihre verlorenen Söhne tragen, mögen beruhigt sein. Sie haben ihre Kinder nicht umsonst unter Schmerzen geboren und unter Sorgen erzogen. Sie führten als Männer und Helden das stolzeste und tapferste Leben, das ein Sohn des Vaterlandes führen kann, und krönten es mit dem heroischesten Abschluß, mit dem man es überhaupt zu Ende bringen vermag. Sie opferten sich, damit wir im Lichte stehen […] Umfangen von der hohen Nacht der klaren Sterne schauen wir gläubig und voll Vertrauen in die Zukunft. Das freie kommende Jahrhundert strahlt uns, wie der Dichter sagt, in königlicher Ferne an. Es fordert Kampf und Opfer von uns. Aber eines Tages wird es sich uns beugen. Das ist nur noch eine Sache der Zeit und der Geduld, des Mutes und des Fleißes, des Glaubens und des Vertrauens, der Stärke unserer Seelen und der Tapferkeit unserer Herzen.
Sicherheitsdienst der SS reflekterte i sine hemmelige situasjonsrapporter «Meldungen aus dem Reich» over den stemning i befolkningen som Goebbels' juletaler utløste. Den 29. desember 1942 beskrev meldingen at talen hadde særlig appell hos kvinnene ved sin «sachliche Würde und Feierlichkeit» (saklige verdighet og høystemthet). Samtidig het det at luftalarmene i vest på julaften ikke gjorde at man følte seg trygge i hjemmene.Den 24. desember 1943, ti måneder etter sportpalasstalen da Goebbels forsøkte å ta retoriske grep mot den tyske krigsutmattelse som ble forverret av hyppigere militære tilbakeslag, talte han i sitt julebudskap om den politiske verdens gjenfødelse.
Den siste juletalen den 27. desember 1944 nådde ikke ut over hele riksområdet etters som de første tyske storbyer siden oktober det året ikke lenger var innenfor nazistenes herrskapsområde. Talen kretset rundt at man skulle holde ut, og ha fast tro på den endelige seier; Goebbels mante folket til en «Kampf der harten Herzen» (de faste hjerters kamp).
===== «Weihnachtsringsendungen» =====
Dor å fremme samhørighetsbevisshet mellom hjem og alle frontavsnitt, gjennomførte den tyske kringkastibng fra 1940 til 1943 julesendinger som vekslet mellom forskjellige steder i Tyskand og forskjellige fronter. Disse programmer var kalt Weihnachtsringsendung («juleringsending»). Dette var logistisk og krevde månederslang koordineringsplanlegging i forkant mellom Großdeutscher Rundfunk, Reichs-Rundfunk-Gesellschaft, de forskjellige Wehrmacht-tjenestesteder og propagandakompanier så vel som Reichspost. Det ble utprøvd uker i forkant, og tildels gjort opptak.
Allerede i 1939 kom det et spesialprogram til Julaften. Da ble det satt over mellom studier, blant annet til Weimar og München. Rudolf Hess og Joseph Goebbels holdt juletaler. Under sendingen formidlet man julehilsener til frontavsnittene. Mellom de faste innslagene sendte man folkemusikk og julemusikk.Fra 1940 hadde sendingene en slags «live-karakter». Men det kan betviles om dette var autentiske alltid-direkte-sendinger. Året 1942 hadde sendingen dialogkarakter mellom programleder i studio og de mange utestasjoner. Kringkastingen suggererte at det kom direkteinnslag fra alle frontavsnitt. Soldatene ved fronten utvekslet hilsener med de der hjemme. Tilhørere ønsket seg «spontant» julesanger, som så ble istemt fra alle fronter i samstemthet. Den siste «Weihnachtsringsendung» ble produsert i 1943. Helgaften 1944 bortfalt direktekoblingene til frontavsnittene på grunn av den militære situasjon. Ettersom mange sendeanlegg av blitt ødelagt hadde man ikke lenger de tekniske muligheter til å foreta slike direktekoblinger, selv om frontene allerede delvis var på riksterritorium.
Bare noen få opptak av disse «Weihnachtsringsendungen» er blitt bevart (komplett sending fra 1940, deler fra 1942 og 1943). Fra mange samtidige beretninger – som krever en kildekritisk tilnærming – synes det som om sendingene nåtte sitt tilsiktede mål. Stemningsbildene utarbeidet av Sicherheitsdienst der SS, -«Meldungen aus dem Reich» – som også krever forsiktighet ved tolkningen – tyder på en gjennomgående mottagelse i befolkningen. Julesendingenes strategi var propagandistisk, men uten å høre inn i den klassiske retorisk-manipulative kategori. Senere medievitenskapelig litteratur betrakter de i alt fire sendingene som en blanding av krigspropaganda, nazistisk ideologi og generell tysk julekultur.
== Juletradisjoner, gamle og forsøk på nye ==
=== Vintersolvervsfeiring ===
SolvervsfeiringSolvervseiring ble fra tidlig på 1900-tallet et viktig fellessakapsformende element og emosjonaliserende ritual i den tyske borgerlige Jugendbewegung, utført for eksempel av Wandervogel og senere av Bündische Jugend. Solvervsfeiringene fikk en sentral plass i den nasjonalsosialistiske festkalender. Som ved andre ritualer og fester betjente de nasjonalsosialistiske ideologer seg av sakrale elementer. Man hevdet at den feirede solkult stammet fra germansk mytologi. De første årene var det i hovedsak lokale grupper av NSDAP, Schutzstaffel, Hitlerjugend og Bund Deutscher Mädel som arrangerte solvervsfestene. Fra 1935 sentraliserte man organiseringen. Og fra 1937 fikk de, som på Berlins Olympiastadion, en massekarakter. Arrangørene ville at vintersolverv skulle omtolke julen til en fest for det atter oppstigende lys («wiederaufsteigenden Licht»). Forløpet ble planmessig organisert. Etter krigsutbruddet ble retningslinjene justert med tillegget «Im Kriege während der Verdunkelungsvorschriften nicht durchführbar» (altså at krigstidens blendingsforskrifter hadde forrang).
Solvervsfeiringens forløp
Det folkende utdag av en retningslinje beskriver forløpet ( - godt synlig er de sakrale paralleller til kirkelige prosesjoner og gudstjenester):«Taus mars til ildstedet. Oppstilling i firkant, åpen mot røyksiden. Fakkelbærere tenner faklene ...
Fanfarer
Skaren synger «Und wenn wir marschieren», «Heilig Vaterland» eller annet.
Fakkelbærerne tenner tennpinnen. Før dette kan det deklameres et ildvers, eller det kan svinges med faklene eller gjøres en fakkelring.
Skaren synger «Flamme empor».
Den fremstebærende eller enhetsførerens korte tale.
Vigslingssang «Wir treten zum Beten», «Deutschland heiliges Wort», med trommevirvel.
Kranskast med vers
Kort stillhet
Sluttord
Hyllest av «Der Führer» – tyske hymnerAvmarsj skjer som fakkeltog. En ildvakt blir igjen ved ildstedet.»Fakkel- og båltenningen skal emosonalisere. Høydepunktet er når man antenner det solhjulene som er ombundet med strå og halm. Også temaer for talen er angitt. Valgmuligetene var «Wintersonnenwende in Glaube, Sitte und Brauch» eller «Wintersonnenwende und Julfest». Ofte var den patosfylte sang Siehe, es leuchtet die Schwelle av Baldur von Schirach en av bestanddelene.De omfattende iscelesettelsene skulle skape en identitetsfølelse, og denne virkningen ble i regelen oppnådd blant de unge deltakerne.
=== Julen som moderskapets fest ===
Jesus Kristus passet ikke inn i nazistisk ideologi, for den fremhevet bare Adolf Hitler; han var frelseren og redningsmannen på brfrielsen dag «Tag der Befreiung». For nazistene var Evangeliet en del av julelitteraturen som ble fortrengt på linje med eventyr som for eksempel «Das Kindlein in der goldenen Wiege» (det lille barn i gullvuggen). Frau Holle kom i stedet, som «Hüterin des ungeborenen Lebens» (det ufødte livs beskytterinne) og «Lebensmutter». Fritz Hugo Hoffmann:
Da hat man nun der Deutschen Mutter den Jesusknaben untergeschoben und die herzinnigen Wiegenlieder umgedichtet auf die Krippe in Bethlehem in Palästina.
Etter noen års nazistisk styre ble det utilslørt og åpent polemisert mot det kristne julehistorien, og den ble erstattet med en fremstilling som kompletterte de rotfestede bibelske elementer som for eksempel krybben med elementer fra tyske folkeeventyr. Fra 1938 ble Frau Holle i stigende grad stikisert i julehistoriene til en «Lebensmutter» (livets moder) og tilbakeført til den germanske guddinne for kjærlighet og ekteskap, Freya.Allerede tidlig under nasjonalsosialismen ble julefesten elevert til «Fest der allgemeinen Mutterschaft» (det allmene moderskaps fest) og til «Mutternacht» (modernatten); den tyske moder ble stilisert til en gudsmodererstatning. For dette formål innstiftet NSDAP julen 1938 utmerkelsen Ehrenkreuz der deutschen Mutter (Mutterkreuz), som ble gitt til barnerike mødre - utelukkende til de med dokumentert arierbekreftelse.Moderskapet som «kime» til den rene ariske rase, bestående av mødre og soldater, ble glorifisert og hyllet i utallige dikt og skrifter, som for eksempel i Werdende Bauernmutter eller det viden utbredte dikt Mütterweihnacht:
Under krigen ble kvinnene viktigste målgruppe i den nasjonalsosialistiske propaganda til juletider, ettersom de var bebyrdet med krigens psykologiske last..
=== «Vorweihnachten», den nasjonalsosialistiske julekalender ===
Med tilbaketrengningen av de kristne juleskikker fra offisiell språkbruk og på grunn av den krigsbetingede alminnelige papirknapphet ble også den tradisjonelle adventskalender for det meste offer for sensuren. Kristne motiver ble erstattet av eventyr- og dyrefigurer. På grunn av adventskalenderens store popularitet blant barna ble den erstattet av en Vorweihnachten-kalender (førjulskalender), utgitt av Hauptkulturamt i Reichspropagandaleitung der NSDAP.Ved siden av et utvalg av eventyr og nasjonalsosialistiske julesanger, anvisninger for egenproduksjon av juletrepynt i form av runer og solhjul, såkalte Weihnachtsgärtlein og Klausenbäumen av potet, bakeoppskrifter for billedbakverk («Sinngebäck») hadde kalendrene også en klar innretning mot militære innhold, som for eksempel i bladene «Wir bauen Schneebunker und Schneemänner» (vi lager snøbunkere og snømenn) eller «Kinder malen» (Motivforslag i 1942: Brennende russiske stridsvogner og ødelagte engelske skip). Stor plass ble gitt til den såkalte «Ahnen- og Sippenforschung» og forklaring av runers og «sinnbilders» betydning.
Kalenderen Vorweihnachten ble utgit i årene 1942 og 1943 med nesten identisk innhold. Utformingen av kalenderbladene ble imidlertid tilpasset den gjeldende situasjon ved de militære fronter. Mens 1942-kalenderbladets «Noch 1 Tag bis Weihnachten» (bare én dag til jul) var utstyrt med en trekkgirlander med angivelser av alle frontavsnitt fra Atlanterhavet til Afrika, fra øst til Norge, ble dette elementet retusjert i 1943-kalenderen på grunn av de endrede frontlinjer. Også den ledsagende teksten ble tilpasset den militære og politiske situasjon: Strykningen av begrepet «Großdeutsches Reich» (Det stortyske rike) i 1943 dokumenterter den endrede militære virkelighet:
=== Dekorasjoner ===
I mange familie- og kvinneblader ble det tradisjonelt gitt anvisninger for produksjon av julepynt og borddekorasjoner. NSDAPs propagandaledelses mange brosjyrer, Vorweihnachten-kalenderne og almanakken Kriegsweihnachten som ble utgitt etter krigsutbruddet, gikk kraftig inn for rent naturalistiske juledekorasjoner som angivelig knyttet an til et gammelt germansk opphav.Av gran- og buksbomkvister, epler, nøtter, treskiver og poteter ble det laget lysestaker som ofte var utstyrt med germanske eller nordiske symboler. Man gikk i sterk grad inn for det såkalte Klausenbaum bestående av poteter og grankvister og Julleuchter dekorert med germanske symboler. Derutover ble den klassiske grønne adventskrans modifisert; den fikk form av et hakekors med et sentralt plassert lys.I SS var enkelte ledende personligheter fascinert av okkultistiske ideer og germanerkult, til tross fra at okkultistiske foreninger ved en offentlig forordning i 1933 var blitt klassifisert som statsfiendlige sekter. Fra 1938 mottok medlemmer av SS som julegave en såkalt Julleuchter og en Julteller (dekorert juletallerken) fra Heinrich Himmler. Disse var av keramikk og var dekorert med runer og gammelgermanske «sinnbilder» ble for det meste produsert av SS' eget Porzellanmanufaktur Allach som opererte i konsentrasjonsleirene Dachau og Neuengamme. Ved siden av keramiske «Julleuchter» ble det også spredt mange tremodeller som oftest hadde en sentral solskive eller andre motiver fra germansk mytologi.
==== «Sonnwendkranz» (solvervskrans) og eventyrhave ====
Den tradisjonelle adventskrans, som har røtter i en protestantisk tradisjon fra 1800-tallet, ville de nazistiske festplanleggere erstatte med en «Sonnwendkranz» (solvervskrans) med solhjul- eller vikingemotiver – eller med den såkalte «Lichterkranz». Lysene på kransen symboliserte ikke lengre de fire adventssøndager, men var «Wünschelichter» (ønskelys) for de fire årstider. Som passende ved tenningen av disse «Wünschelichter» ble det i egne julehefter angitt egne små vers. Nå skuille det heller ikke være i pakt med den nye tid å andaktsfullt bruke familienes nedarvede julekrybber; de skulle vike for skogslandskap med dyremotiver av tre eller papp, under navn som «Weihnachtsgärtlein» (julehager) eller «Märchengarten» (eventyrhager). Samtidig kom det tallrike publikasjoner som gikk løs på Julehistorien: De tilbedende hyrder ble en folkloristisk gruppe som «zur Wintersonnenwende blasend durch die Fluren zog» (som kom blåsende gjennom markene). I stedet for den tradisjonelle julefortellingen ble det nå for det meste presentert eventyr. Her inntok gjerne en historie om Frau Holle en sentral stilling, nye romantiserende eventyr som «Weihnachten im Walde» (eventyr i skogen) av Hildegard Rennert ble propagert med stor medial innsats, alt for å skape en aksept for og lette overgangen til «Märchengarten» til erstatning for julekrybben.
==== Lystenningsvers («Lichtersprüche») ====
Ved siden av «Heimholung des Feuers» (hjemhentingen av ilden) forsøkte nasjonalsosialistene ved å innføre egne lystenningsvers («Lichtersprüche») nok en ny skikk som skulle integreres i familiekretsens tyske Jul, for å motvirke faren for at de dystre tanker skulle få overtaket. Ved tenningen av ønskelysene på solvervskransen skulle det resiteres vers, og de ble det gitt eksempler på i «Vorweihnachten»kalendrene og slik kunne danne en forbindelse mellom hjem og front.
Det het videre at barna kan gjerne fremføre flere vers, forberedt av moren og lært utenat av barna. De kan knytte an til kjære slektninger,til hjemmet, eller til den kanskje fraværende faren.
==== «Jultanne» (julegran) ====
Det pyntede «Christbaum» (et tradisjonelt og kristent tysk navn på luletreet; et annet er «Weihnachtsbaum» -Helgenattstre) var i lange tider et hovedsymbol på den tyske julen. Den mest nedarvede juletrepynten med engler, glinsende kuler, juleglitter, englehår og «Christbaumspitzen» ble nå betegnet som gammelmodig kitsch.
Juletreet ble under nasjonalsosialuismens tid, og uten vitenskapelig belegg, betraktet som en avlegger av den germanske verdensasken - Yggdrasil og stilisert til «den tyske juls symbol».
Samtidig ble det propagert forslag om hvordan det rette tyske «Lichterbaum», julegranen («Jultanne»), skulle gestaltes: Epler, nøtter og selvbake «Sinngebäck» ble komplettert med løvsagmotiver av dyr og germanske symboler, runer eller innkjøpt «Julschmuck». Denne Jul- eller «Weihenachtsschmuck» lignet på de tradisjonelle juletrekuler – men med runer, hakekors og en mengde germanske symbolel. Fra 1934 var hakekorset offisielt blitt tillatt som juleutsmykning.
I førjulstiden gjennomførte man innsamlingsaksjonen «Schmuck für den Weihnachtsbaum», og da ble det solgt samlefigurer fra Winterhilfswerk for familienes «Lichterbaum».
De klassiske kristne juletrespissene («Christbaumspitze») av glass skulle erstattes av selvlagede «solhjul («Sonnenräder»), den klassiske juletrefoten erstattet med trekonstruksjoner i form av hjulkors.
I noen hushold ble det oppsatt germansk forsirede «Julbogen» (julebuer) med boksbom, epler og nøtter; inspirasjonen kom fra den tradisjonelle «Jöölboom» (også kalt «Friesenbaum» - frisisk tre) som inngikk og fortsatt inngår som julekulturelement i Nordfriesland nordvest i Schleswig-Holstein. Den «Julbogen» som nazistene propagerte ble gjerne dekorert ned selvbakte eller av tre tilsagde germanske symboler, norner, og fire lys. Buens form skulle represere solens løp, og forene fruktbarhetssymbolene, lyset og det nye liv. Forslag til hvordan det hele skulle lages og julebuene ble propagert i mange kvinneblader, som for eksempel NS-Frauenwarte.
=== «Der Sunnwendmann» ===
En av den kristne julefeirings sentrale symbolfigurer er St. Nikolaus i hans funksjon som gavebringer, og blir særlig skattet av barn. Denne helgen ble av nazistene redusert til å være en kristen versjon av den germanske gud Wodan (Odin), som rir på sin hvite hest over jorden og innvarsler vintersolverv. Slik ble den hl. Nikolaus gjort til en noe dystrere skikkelse, under navnene «der Schimmelreiter» og «der rauhe Percht», den tyske «Knecht Ruppricht» eller «Weihnachtsmann», eller «Sunnwendmann». I noen strøk var disse heller fryktinngydende gestalter ledsagerne til den hl. Nikolaus og fikk under nazistenes tid en vesentlig mer sentral stilling.
De nasjonalsosialistiske «volkskundler» (folkeminnegranskere) støttet seg særlig på Knecht Ruprecht i Jacob Grimms verk Deutsche Mythologie. De knyttet «völkische» nazisymbolikk til germansk-hedensk mytologi, folkelige seder og en pseudoreligiøs forestilling, for slik å styrke akseptansen til denne nyskapte gavebringerskikkelse. Nikolausdagen, 6. desember, ble i 1940 i offentlig språk endret til «Ruprechtstag». I mange julebøker ble St. Nikolaus regelrett forhånet, og i han sted ble «der Weihnachtsmann» iscenesatt som en «ekte velgjører».
=== Julesanger ===
Mange tyske julesanger står i en svært gammel tradisjon, og går tilbake til sanger fra kirkenes festgudstjenester. Flere var opprinnelig middelalderske og på latin, og var blitt helt eller delvis oversatt, som for eksempel In dulci Jubilo – Nun singet und seid froh. En annen bakgrunn, eksemplifisert ved Joseph, lieber Joseph mein, er juleskikken å symbolsk vugge Jesusbarnet i krybben («Kindelwiegen»), noe som går tilbake til middelalderens nonneklostre.
De tradisjonelle kristelige julesanger var dypt forankret i befolkningen og det allmentyske tankegods og ble sunget ved alle julens festligheter.
De nasjonalsosialistiske ideologer forsøkte ved systematiske strategiske tekstendringer å avkristne og å germanisere julesangene. Noen av dem, som Tochter Zion, freue dich, Du lieber heiliger frommer Christ eller Zu Bethlehem geboren, ble direkte forbudt av sensuren fra bruk i offentlige feiringer. Andre aksepterte makthaverne som «ubetenkelige», blant annet O Tannenbaum og Morgen, Kinder, wird’s was geben. Atter andre, som Stille Nacht, heilige Nacht eller de stykker som anføres i et avsnitt nedenfor, ble «omdiktet» tildels slik at det sentrale budskap ble fullstendig forvrengt. Til tross for en voldsom bruk av de nye versjoner i radio og i andre kontrollerte sammenhenger klarte disse nyskapningene ikke i særlig grad å hevde seg i familiens krets mot de tradisjonelle sanger og tekster.
==== Nye julesanger ====
Gjennom radioen, skolene og ved julefestene arrangert av de nazistiske masseorganisasjoner ble det i stort monn utbredt nye «weihenachtslieder» som var rotfestet i den nasjonalsosialistiske ideologi. Blant disse hyppig fremførte nye julesanger kan fremheves In dieser klaren Sternennacht, Tal und Hügel sind verschneit, Der Schnee ist leis gesunken og Weihnacht der Soldaten. De fleste av dem var preget av en svulstig lyrikk med voldsom patos.Mest kjent av alle, Hohe Nacht der klaren Sterne (1936), stammer fra Hans Baumann, som hadde skaffet seg et navn blant nasjonalsosialistene allerede i 1932 med Deutsche Arbeitsfronts sang, Es zittern die morschen Knochen. Etter 1945 var julesangen bare sjelden å høre, med den var medtatt i et musikkalbum fra 2003 av Heino.Noen andre av disse julesangene overlevde nazismen og var i mer alminnelig bruk etter andre verdenskrig. Blant dem er en fra 1936, fra HJ-Liederblatt 65: Julesangen Bald nun ist Weihnachtszeit.
==== Manipulerte julesanger ====
For enkelte tradisjonelle julesanger, som for eksempel Es ist ein Ros entsprungen, foreligger det flere nydiktninger som ble benyttet i offisielle feiringer i nazismens ånd, men som ikke fikk vesentlig gjennomslagskraft i familiens krets. Selv den aller mest kjente tyskspråklige julesangen, Stille Nacht, heilige Nacht, ble omdiktet (1942): Der ble «trauten hochheiligen Paar» (det trolovede høyhellige par) endret til «strahlende Lichterbaum» (strålende lystre), og «Christ, in deiner Geburt» (Kristus ved din fødsel» ble til «Werdet Lichtsucher all!» ([bli] dere alle lyssøkende». En av de oppdiktede julesangene, som opprinnelig var blitt kjent som «Aargauer Sterndrehermarsch», har også inn i etterkrigstiden blitt bevart i en lett omdiktet form foretatt av Paul Hermann (1939).
De følgende oppstillinger anskueliggjør enkelte av disse omdiktningene.
== Litteratur ==
KilderAlexander Boss: Feierbuch der deutschen Sippe Widukind-Verlag, Berlin, 1941
Wilhelm Beilstein: Lichtfeier, Sinn, Geschichte, Brauch und Feier der deutschen Weihnacht, Deutscher Volksverlag, München, 1942
Karl Heinz Bolay: Deutsche Weihnachten: Ein Wegweiser für Gemeinschaft und Familie, Widukind-Verlag, Berlin, 1941
Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten, Thea Haupt, F. Eher Nachf., München, 1942
Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Vorweihnachten, Thea Haupt, F. Eher Nachf., München, 1943
Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Deutsche Kriegsweihnacht, F. Eher Nachf., München, 1941
Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Deutsche Kriegsweihnacht, F. Eher Nachf., München, 1942
Hauptkulturamt der Reichspropagandaleitung der NSDAP: Deutsche Kriegsweihnacht, F. Eher Nachf., München, 1943
Mathilde Ludendorff, Erich Ludendorff: 'Weihnachten im Lichte der Rasseerkenntnis, Ludendorffs Verlag, München, 1936
Helmuth Miethke: Wintersonnenwende, Weihnachtsbaum und Weihnachtsmann, i Treuhilde – Blätter für deutsche Mädel, bind 47, nr 5, Berlin, udatert, s. 66–68
Gerhard Müller: Weihnacht der Deutschen. Aus Geschichte und Brauchtum zur Weihnachtszeit, Greiser, Rastatt, 1945
Hans Niggemann: Feste und Feiern deutscher Art: Weihnachten, Hanseatische Verlagsanstalt, Hamburg, 1934
Carl Schütte: Feste und Feiern deutscher Art: Weihnachten, Hanseatische Verlagsanstalt, Hamburg, 1934
Paul Zapp: Germanisch-deutsche Weihnacht: Vorschläge und Anregungen zur Julfestgestaltung, Gutbrod, Stuttgart, 1934FremstillingerJudith Breuer, Rita Breuer: Von wegen Heilige Nacht – Das Weihnachtsfest in der Politischen Propaganda, Verlag an der Ruhr, Mülheim an der Ruhr, 2000, ISBN 3-86072-572-6
Nadja Cornelius: Genese und Wandel von Festbräuchen und Ritualen in Deutschland von 1933 bis 1945, Kölner ethnologische Beiträge, 8, Köln, 2003, ISSN 1611-453
Richard Faber, Esther Gajek: Politische Weihnachten in Antike und Moderne – Zur ideologischen Durchdringung des Fest der Feste, Königshausen & Neumann, Würzburg, 1997, ISBN 3-8260-1351-4
Michael Fischer: Vater steht im Feld und hält die Wacht: Die Schrift Deutsche Kriegsweihnacht als Mittel der Propaganda im Zweiten Weltkrieg, Michael Fischer: Lied und populäre Kultur/Song and Popular Culture, 50/51, 2005, ISSN1619-0548, s 99–135
Doris Foitzik: Rote Sterne, Braune Runen – Politische Weihnachten zwischen 1870 und 1970, Intern. Hochschulschriften, 253, Waxmann, Münster, 1997, ISBN 3-89325-566-4
Frauengruppe Faschismusforschung: Mutterkreuz und Arbeitsbuch: Zur Geschichte der Frauen in der Weimarer Republik und im Nationalsozialismus 2. Auflage. Fischer, Frankfurt/M., 1988, ISBN 3-596-23718-1
Birgit Jochens: Deutsche Weihnacht: Ein Familienalbum 1900–1945, Nicolai, Berlin, 2011, ISBN 978-3-87584-603-4
Walther Hofer: Der Nationalsozialismus, Dokumente 1933–1945, Fischer Bücherei, Frankfurt/M., 2011, ISBN 978-3-596-26084-3
Kerstin Merkel, Constance Dittrich: Spiel mit dem Reich – Nationalsozialistische Ideologie in Spielzeug und Kinderbüchern, Harrassowitz, Wiesbaden, 2011, 978-3-447-06303-6
Heinz Müller: Miniatur-Broschüren des Winterhilfswerkes WHW/KWHW o. a. 1937–1944, Sammlerkreis Miniaturbuch e.V., Stuttgart, 1997
Uwe Puschner, Clemens Vollnhals: Die völkisch religiöse Bewegung im Nationalsozialismus. Eine Beziehungs- und Konfliktgeschichte, Vandenhoeck & Ruprecht, Ort=Göttingen, 978-3-525-36996-8, 2012
Michael Salewski, Guntram Schulze-Wegener: Kriegsjahr 1944: Im Großen und Kleinen, i Historische Mitteilungen (Beiheft), 12, Stuttgart, 1995, ISBN 978-3-515-06674-7
Rudolf Simek: Lexikon der germanischen Mythologie, 3. Auflage, Kröner Verlag, Stuttgart, 2006, ISBN 3-520-36802-1
Josef Thomik: Nationalsozialismus als Ersatzreligion – Die Zeitschriften „Weltliteratur“ und „Die Weltliteratur“ als Träger nationalsozialistischer Ideologie, Einhard, 2009, Aachen, ISBN 978-3-936342-73-4
Klaus Vondung: Magie und Manipulation. Ideologischer Kult und politische Religion des Nationalsozialismus, Vandenhoeck & Ruprecht, 1971, Göttingen
Ingeborg Weber-Kellermann: Das Weihnachtsfest – eine Kultur- und Sozialgeschichte der Weihnachtszeit, C. J. Bucher, München und Luzern, 1987, ISBN 3-7658-0273-5
Knut Schäferdiek: Germanisierung des Christentums?, i Der Evangelische Erzieher, 48, Frankfurt/M., Berlin, München, 1996, s 333–342
Dominik Schrage: „Singt alle mit uns gemeinsam in dieser Minute“ – Sound als Politik in der Weihnachtsringsendung 1942, Politiken der Medien, 11, 2005, s. 267–285 | Online=Online-Fassung PDF; 166 kB) lest 25. mars 2012
Bernhard Welte: Ideologie und Religion, Franz Böckle, Franz-Xaver Kaufmann, Karl Rahner, Bernhard Welte in Verbindung mit Robert Scherer: Christlicher Glauben in moderner Gesellschaft, 21, Herder, Freiburg, Basel, Wien, 1980, s 79–106
== Referanser ==
== Fotnoter ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christmas in Germany in the 1930s – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christmas in Germany in the 1940s – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Lyddokument – Schlussteil der Weihnachtsringsendung 1942 Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine. (4:45 minutter; MP3; 2,3 MB) fra „Rundfunkmuseums der Stadt Fürth“
Der sprechende Feldpostbrief Ein Hörbeispiel; Deutsches Rundfunkarchiv, 2002
„Führers Weihnachten“, mit zahlreichen Abbildungen Rezension einer Ausstellung in Köln
Weihnachten 1941 Hitler feiert im privaten Kreis (Filmaufnahme)
Bericht der Deutschen Wochenschau 1942 Ein zusammenfassender Propagandabericht über Weihnachten 1942, hinterlegt mit den „neuen“ Weihnachtsliedern, wie „Hohe Nacht der klaren Sterne“ | Den nasjonalsosialistiske julefeiringen hadde som mål å etablere en «tysk jul» i det tyske folkefellesskap i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Ved indoktrinering med hjelp av nasjonalsosialistisk propaganda skulle den kristne tros innflytelse trenges tilbake i det tyske folks bevisshet. | 197,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mehran_Amirahmadi | 2023-02-04 | Mehran Amirahmadi | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn av iransk opphav', 'Kategori:Norske forfattere'] | Mehran Amirahmadi (persisk: مهران امیراحمدی; født 27. februar 1969 i Iran) er en persisk forfatter og journalist som etter tjue år i Teheran, hvor han utga to diktsamlinger og to politiske debattbøker, gikk i landflyktighet etter presidentvalget i 2009. Han reiste til Norge hvor han etablerte seg med sin familie. Hans første roman er Månepiken (2013).
| Mehran Amirahmadi (persisk: مهران امیراحمدی; født 27. februar 1969 i Iran) er en persisk forfatter og journalist som etter tjue år i Teheran, hvor han utga to diktsamlinger og to politiske debattbøker, gikk i landflyktighet etter presidentvalget i 2009. Han reiste til Norge hvor han etablerte seg med sin familie. Hans første roman er Månepiken (2013).
== Bibliografi ==
På norsk2013: MånepikenPå persisk (titlene er oversatt)2004: «Konflikten mellom demokrati og despotisme i Iran»
2002: «Ledere av den konstitusjonelle bevegelse»
1994: «Jeg har rot i Iran» (dikt)
1992: «Kjærlighet-kreft» (dikt)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Presentasjon av Mehran Amirahmadi i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider | Mehran Amirahmadi (; født 27. februar 1969 i Iran) er en persisk forfatter og journalist som etter tjue år i Teheran, hvor han utga to diktsamlinger og to politiske debattbøker, gikk i landflyktighet etter presidentvalget i 2009. | 197,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skogsfjordelva | 2023-02-04 | Skogsfjordelva | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Karlsøy'] | For elva i Finnmark med lignende navn, se Store Skogfjordelva.Skogsfjordelva er ei elv på Ringvassøya i Karlsøy kommune i Troms og Finnmark. Den renner fra Skogsfjordvatnet til Skogsfjorden og er 2,0 km lang. Elva er nederste del av Skogsfjordvassdraget, som har en total lengde på 21,4 km og et nedbørfelt på 138,79 km². Middelvannføringen ved munningen er 7,00 m³/s.Skogsfjordelva er ei god fiskeelv, og det går både laks, sjøørret og sjørøye opp i elva. Elvas utløp i sjøen er viktige våtmarksarealer for fugl.Vassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag i 1973.
| For elva i Finnmark med lignende navn, se Store Skogfjordelva.Skogsfjordelva er ei elv på Ringvassøya i Karlsøy kommune i Troms og Finnmark. Den renner fra Skogsfjordvatnet til Skogsfjorden og er 2,0 km lang. Elva er nederste del av Skogsfjordvassdraget, som har en total lengde på 21,4 km og et nedbørfelt på 138,79 km². Middelvannføringen ved munningen er 7,00 m³/s.Skogsfjordelva er ei god fiskeelv, og det går både laks, sjøørret og sjørøye opp i elva. Elvas utløp i sjøen er viktige våtmarksarealer for fugl.Vassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag i 1973.
== Referanser == | | fjerneste_kilde = Søndre Isvatnet | 197,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karin_Berg | 2023-02-04 | Karin Berg | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Museumsdirektører', 'Kategori:Norske museumsfolk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Karin Berg (født 1948) er tidligere direktør for Skimuseet og forfatter. Hun har skrevet flere bøker relatert til ski og skisport. Hun var direktør for Skimuseet til 1. september 2015.
| Karin Berg (født 1948) er tidligere direktør for Skimuseet og forfatter. Hun har skrevet flere bøker relatert til ski og skisport. Hun var direktør for Skimuseet til 1. september 2015.
== Bibliografi ==
Fra første stavtak — Skistavens historie Kagge 2015 ISBN 9788248916888
Broderiet i kongens jakke 2010
Hopp jenter, hopp 1993
Fridtjof Nansen og hans kvinner 2004
Ski i Norge 1998
Igaliko: En grønlandsk bygd . 1970 Utgitt i Danmark
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karin Berg på Internet Movie Database | Karin Berg (født 1948) er tidligere direktør for Skimuseet og forfatter. Hun har skrevet flere bøker relatert til ski og skisport. | 197,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%A9l-Alf%C3%B6ld | 2023-02-04 | Dél-Alföld | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ungarns statistikkregioner'] | Dél-Alföld (Det sørlige slettelandet) er en statistisk (NUTS 2) region i det sørøstlige Ungarn. Navnet kommer fra det historiske landskapet Alföld (Den ungarske slette). Området er kjent for sine utmerkede jordbruks- og hageprodukter, men også tekstiler og broderier (Kalocsa).
Regionshovedstaden er Szeged. Dél-Alföld består av fylkene Bács-Kiskun, Csongrád og Békés. I området finnes bl.a. byene Kecskemét, Szeged og Békéscsaba.
| Dél-Alföld (Det sørlige slettelandet) er en statistisk (NUTS 2) region i det sørøstlige Ungarn. Navnet kommer fra det historiske landskapet Alföld (Den ungarske slette). Området er kjent for sine utmerkede jordbruks- og hageprodukter, men også tekstiler og broderier (Kalocsa).
Regionshovedstaden er Szeged. Dél-Alföld består av fylkene Bács-Kiskun, Csongrád og Békés. I området finnes bl.a. byene Kecskemét, Szeged og Békéscsaba.
== Referanser == | |zoom = 6 | 197,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mads_Holger | 2023-02-04 | Mads Holger | ['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Danske journalister', 'Kategori:Det Konservative Folkeparti-politikere', 'Kategori:Dødsfall 4. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 25. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mads Holger Norgaard Madsen (født 25. oktober 1977, død 4. juli 2016) var en dansk journalist og skribent. Han var kjent for sin flamboyante stil og konservative holdning til kultur, kristendom og klassisk dannelse.
| Mads Holger Norgaard Madsen (født 25. oktober 1977, død 4. juli 2016) var en dansk journalist og skribent. Han var kjent for sin flamboyante stil og konservative holdning til kultur, kristendom og klassisk dannelse.
== Liv og virke ==
Han vokste opp på Nørrebro i København hos sin mor, Mette Norgaard Madsen, som var sykepleier. Faren var den skotsk-danske kunstneren John Little. Han vokste opp uten noen særlig kontakt med faren, som ble dømt for å ha smittet to svenske kvinner med HIV i 2001, men døde før han fikk sonet straffen.Mads Holger begynte i 1996 som redaktør i lokalavisen Rendestenen, som ble utgitt av Jacob Ludvigsen i Pisserenden-kvartalet i København. Fra 2002 til 2004 utgav Mads Holger mote- og livsstilsmagasinet Ping. Han var på denne tiden bosatt i utlandet. Han tok deretter en bachelorgrad i teologi ved Københavns Universitet. I 2009 etablerte han nattklubbkonseptet Klub JET, hvor 150 utvalgte gjester betalte for å reise med Mads Holger på et privatchartret fly til nattklubber og luksushoteller i ulike storbyer.I 2011 ble han programleder for Skriftestolen, et ukentlig program om tro og eksistens, på Radio24syv. Han har også laget programseriene Du må kalde mig Mads Holger, Mads Holger i Herning og Mads Holgers Svanesang på samme radiokanal. Han var spaltist og debattant i blant andre Politiken, Dagbladet Information og Berlingske.
Han debuterte med romanen Alle går rundt og forelsker sig i 2008. Han utgav senere bøkene Udenfor citat med sin tidligere ektefelle Paula Larrain i 2008, Bladguld i 2012 og Vorherre bevares i 2015. Flere av bøkene hadde selvbiografiske trekk.
Ved folketingsvalget i 2015 var han kandidat for Det Konservative Folkeparti i Københavns omegns storkrets, etter å ha blitt nominert fra Ballerup, Glostrup og Hvidovre kretser. Han fikk 977 personlige stemmer, fjerde flest av de fem konservative kandidatene i storkretsen. Det ene konservative mandatet i storkretsen gikk til Rasmus Jarlov. Etter valget ble han truet med eksklusjon for negative uttalelser om eget parti, men valgte selv å melde seg ut.Etter hans død produserte lillesøsteren Olivia Norgaard Skov dokumentarfilmen Mads Holger – til farvel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mads Holger Norgaard Madsen på Internet Movie Database
(da) Mads Holger Norgaard Madsen på Filmdatabasen | Mads Holger Norgaard Madsen (født 25. oktober 1977, død 4. | 197,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mujawar_Ahmad_Ziar | 2023-02-04 | Mujawar Ahmad Ziar | ['Kategori:Afghanske akademikere', 'Kategori:Afghanske antropologer', 'Kategori:Afghanske forfattere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Lingvister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Nangarhar', 'Kategori:Professorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mujawir Ahmad Ziar ps:مجاوراحمد زيار (født 1937 i Mazina i Hisarak-distriktet av Nangarhar-provinsen) er en afghansk akademiker og tidligere professor ved Universitetet i Kabul med fagområdene språk og estetikk.
Han er filolog, antropolog og forsker innen språk og historie. Ziar var kollega av den norske orientalisten Georg Valentin von Munthe af Morgenstierne. Sammen forsket de på over ca. 100 dialekter i de gamle afghanske språkene.
| Mujawir Ahmad Ziar ps:مجاوراحمد زيار (født 1937 i Mazina i Hisarak-distriktet av Nangarhar-provinsen) er en afghansk akademiker og tidligere professor ved Universitetet i Kabul med fagområdene språk og estetikk.
Han er filolog, antropolog og forsker innen språk og historie. Ziar var kollega av den norske orientalisten Georg Valentin von Munthe af Morgenstierne. Sammen forsket de på over ca. 100 dialekter i de gamle afghanske språkene.
== Liv og virke ==
=== Tidlig liv og utdanning ===
Ziar ble født i 1937 i en fattig familie i den østlige delen av Afghanistan. Han begynte utdanningen da han var syv år i hjembygda Mazina. Etter fullført grunnskole og religiøse studier dro han til Kabul for å gå på ungdomsskole mens han jobbet for å tjene til livets opphold for seg selv og sin mor, som var enke.
Han startet ved en kveldsskole i Ibn-e-Sina Institut i Kabul og fullførte med gode karakterer. I 1962 ble han immatrikulert på Universitetet i Kabul ved fakultetet for språk og humanistiske fag.
=== Karriere ===
Han fullførte studiene mens han deltok i et språklig kartleggingsprosjekt for UNESCO. På prosjektet deltok også lærere fra Universitetet i Kabul og utenlandske orientalister som Morgenstierne. I løpet av prosjektet kartla de ca. 100 dialekter av to hovedspråkene i Afghanistan, pasjto og dari, og noen av de gamle språkene som er utdødd idag.
På grunn av sitt bidrag til fikk han et stipend til Bern-universitet av det afghanske kunnskapsdepartementet fra 1966 til 1972. Her tok han mastergrad i aryansk og iransk filologi og doktorgrad i litteratur og sosialantropologi. Deretter flyttet han tilbake til sitt hjemland og fikk et professorat ved Kabul-universitetet, hvor han grunnla filologiske og antropologiske avdelinger, og foreleste om pasjtolitteratur. Fra 1984 til 1986 var han gjesteforeleser i Midtøsten- og Afghanistan-studier ved Humboldt-Universität i Berlin. Fra 1994 til 1996 var han professor ved Peshawar-universitetets språkavdeling, og ansvarlig for master- og ph.d.-studier.
Professor Ziar er den nest mest kjente afghanske akademiske forfatteren etter historikeren Allama Habibi. Ziar har skrevet over femten vitenskapelige og pedagogiske bøker basert på sine feltarbeider. I tillegg har han forfattet 30 skjønnlitterære og poetiske bøker. Hans siste bok, som ble utgitt i 2013, dreier seg om etymologien i det afghanske språket pasjto ordforråd, og sammenholder den med den etymologiske tidslinjen i Hellas.
== Bibliografi ==
Professor Ziar har en omfattende akademisk og skjønnlitterær bibliografi. Listen er ufullstendig.
Navnedanning på pasjto
Pasjto-grammatikk
Leksikologi
Hvordan skriver man pasjto-dikt?
Pasjto og pasjtunere i lys av filologi og arianologi
Synonymordbok for pasjto
Nyord i pasjto
Ordbok Engelsk-pasjto
Khushal Khan Khattaks litterære språk
Grunnleggende lingvistikk
Fonologi og pasjto-grammatikk
Den skjulte skatten (oversatt til tysk)
De begynnende melodiene (skjønnlitteratur)
Innerste vondt og melodiene (skjønnlitteratur)
Idé og liv
Ideer og deres effekter
Tro og forståelse
Ild og blod
Sørgeskrik og sang
Min verden
Kjærlighet og hjerteblod (roman)
== Referanser == | Mujawir Ahmad Ziar ps:مجاوراحمد زيار (født 1937 i Mazina i Hisarak-distriktet av Nangarhar-provinsen) er en afghansk akademiker og tidligere professor ved Universitetet i Kabul med fagområdene språk og estetikk. | 197,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Centre_d%E2%80%99exp%C3%A9rimentation_du_Pacifique | 2023-02-04 | Centre d’expérimentation du Pacifique | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes forsvar', 'Kategori:Fransk Polynesia', 'Kategori:Kjernefysiske våpen'] | Centre d'expérimentation du Pacifique (CEP) var Frankrikes organisasjon for atomprøvesprengninger i Fransk Polynesia. Den ble etablert i 1962 og gjennomførte prøvesprengninger fra 1966 til 1996.
CEP ble etablert i 1962 som ledd i utviklingen av fransk kjernevåpenkapasitet. Hovedbasen lå i Papeete på Tahiti. Prøvesprengningene ble utført på atollene Moruroa og Fangataufa sør i Tuamotuøyene. Fra 1966 til 1996 gjennomførte CEP 193 atomprøvesprengninger, 46 av disse atmosfæriske, de øvrige underjordiske.
| Centre d'expérimentation du Pacifique (CEP) var Frankrikes organisasjon for atomprøvesprengninger i Fransk Polynesia. Den ble etablert i 1962 og gjennomførte prøvesprengninger fra 1966 til 1996.
CEP ble etablert i 1962 som ledd i utviklingen av fransk kjernevåpenkapasitet. Hovedbasen lå i Papeete på Tahiti. Prøvesprengningene ble utført på atollene Moruroa og Fangataufa sør i Tuamotuøyene. Fra 1966 til 1996 gjennomførte CEP 193 atomprøvesprengninger, 46 av disse atmosfæriske, de øvrige underjordiske.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tableau récapitulatif des essais aériens en Polynésie (1966-1974) Arkivert 21. desember 2014 hos Wayback Machine., Moruroa, mémorial des essais nucléaires français, Assemblée de la Polynésie française (fransk)
Liste des essais nucléaires souterrains 1975-1996 Arkivert 21. desember 2014 hos Wayback Machine., Moruroa, mémorial des essais nucléaires français, Assemblée de la Polynésie française (fransk)
Le Centre d'expérimentation du Pacifique (CEP), L'établissement de communication et de production audiovisuelle de la défense (ECPAD) (fransk)
Le Centre d'expérimentation du Pacifique (1963-1974), L'établissement de communication et de production audiovisuelle de la défense (ECPAD) (fransk) | Centre d'expérimentation du Pacifique (CEP) var Frankrikes organisasjon for atomprøvesprengninger i Fransk Polynesia. Den ble etablert i 1962 og gjennomførte prøvesprengninger fra 1966 til 1996. | 197,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Norges_h%C3%B8yeste_fjell | 2023-02-04 | Liste over Norges høyeste fjell | ['Kategori:61°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-09', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Lister over fjell i Norge', 'Kategori:Superlativer'] | Liste over Norges høyeste fjell omfatter 1 000 fjelltopper. Det høyeste fjellet i Norge (utenom Dronning Maud Land) er Galdhøpiggen med 2 469 meter over havet.
Norges geografi er dominert av store fjellkjeder med daler og fjorder innimellom. 3 % av arealet i landet er dyrkbart og resten er for det meste fjellområder eller skog. Isbreer er den største årsaken til erosjonen, så terrenget i norske fjell består av fjelltopper med platå og innsjøer. Disse områdene er vannrike og har rikt og variert plante- og dyreliv, noe som også skyldes at fjellene skaper mye nedbør når lavtrykk kommer inn fra vest. Siden de skandinaviske fjellene ligger såpass langt nord og får en jevn tilføring av fuktighet fra vest finnes det mange ismarker og isbreer her. Mange av fjellene er også svært bratte, og dette gir dem et dramatisk utseende.
De skandinaviske fjellene er fjellkjeden som går langs Den skandinaviske halvøy. Vestsiden av fjellene går bratt ned mot Nordsjøen og Norskehavet, og danner fjordene i Norge, mens de i nordøst heller slakt mot Sverige og Finland. I nord danner de grensen mellom Norge, Sverige og Finland, men er stort sett ikke mer enn åser i nærheten av Nordkapp. Det skandinaviske fjellsystemet er geologisk knyttet til fjellene i Skottland, Irland, og på andre siden av Atlanterhavet med Appalachene i Nord-Amerika. Geologer mener at alle disse fjellene dannet en enkel fjellkjede som den kaledonske fjellkjede på superkontinentet Pangaea, og deltes i to da kontinentene Laurentia (med Appalachene) og Baltica (med Skandinavia) gled fra hverandre.
Fjellene på Vestlandet og i Midt-Norge er rester etter den sammenhengende kaledonske fjellkjeden som oppsto for drøye 400 millioner år siden, mens fjellene på Østlandet og i østre Nord-Norge er mer nedslitte grunnfjell som er 900-2 000 millioner år gammelt. I den kaledonske fjellkjeden finner vi alpine fjell, formet av isbreer i dalene, både i Jotunheimen og i Lofoten og Lyngen. De fleste av fjellene i Norge er en del av Langfjella og de aller høyeste ligger i Jotunheimen. Gaustatoppen (1 883 moh) ved Rjukan er mer frittliggende, og er det fjellet i Norge med best utsikt hvor man på godværsdager kan se en sjettedel av Norge.Tusen fjelltopper i Norge, med primærfaktor på minst 50 meter, har en høyde på 1 650 meter over havet eller høyere. Når to eller flere nærliggende fjelltopper har mellomliggende terreng med en høydeforskjell fra toppen som er mindre enn 50 meter, vil altså bare den høyeste være med på listen. Oppland fylke har flest fjell over 1 650 moh: 416 stykker. Sogn og Fjordane har 279, Møre og Romsdal 159, Buskerud 71, Nordland 39, Trøndelag 30, Hordaland 26, Troms 15, Hedmark 14 og Telemark 3. Noen av fjellene er delt mellom flere fylker og tre av fjellene på listen ligger på Jan Mayen. Fjell i det norske territoriet Dronning Maud Land i Antarktis, der Jøkulkyrkja (3148 moh.), Devoldnuten og Isachsenfjella er blant de høyeste norske toppene, er ikke med i listen. Lom kommune i Oppland er den kommunen med flest fjell på listen, 157 stykker, mens Luster i Sogn og Fjordane har 123 fjell på listen.
Høyden for tregrensen blir gradvis lavere jo lenger nord en kommer. Tregrensen er også lavere ved kysten og høyere i de østlige fjellområdene. Nord ved kysten i Finnmark er tregrensen ved havnivå.
Tar man med Norges biland, er Norges høyeste fjell i Dronning Mauds Land. Det høyeste fjellet er Jøkulkyrkja (3148).
| Liste over Norges høyeste fjell omfatter 1 000 fjelltopper. Det høyeste fjellet i Norge (utenom Dronning Maud Land) er Galdhøpiggen med 2 469 meter over havet.
Norges geografi er dominert av store fjellkjeder med daler og fjorder innimellom. 3 % av arealet i landet er dyrkbart og resten er for det meste fjellområder eller skog. Isbreer er den største årsaken til erosjonen, så terrenget i norske fjell består av fjelltopper med platå og innsjøer. Disse områdene er vannrike og har rikt og variert plante- og dyreliv, noe som også skyldes at fjellene skaper mye nedbør når lavtrykk kommer inn fra vest. Siden de skandinaviske fjellene ligger såpass langt nord og får en jevn tilføring av fuktighet fra vest finnes det mange ismarker og isbreer her. Mange av fjellene er også svært bratte, og dette gir dem et dramatisk utseende.
De skandinaviske fjellene er fjellkjeden som går langs Den skandinaviske halvøy. Vestsiden av fjellene går bratt ned mot Nordsjøen og Norskehavet, og danner fjordene i Norge, mens de i nordøst heller slakt mot Sverige og Finland. I nord danner de grensen mellom Norge, Sverige og Finland, men er stort sett ikke mer enn åser i nærheten av Nordkapp. Det skandinaviske fjellsystemet er geologisk knyttet til fjellene i Skottland, Irland, og på andre siden av Atlanterhavet med Appalachene i Nord-Amerika. Geologer mener at alle disse fjellene dannet en enkel fjellkjede som den kaledonske fjellkjede på superkontinentet Pangaea, og deltes i to da kontinentene Laurentia (med Appalachene) og Baltica (med Skandinavia) gled fra hverandre.
Fjellene på Vestlandet og i Midt-Norge er rester etter den sammenhengende kaledonske fjellkjeden som oppsto for drøye 400 millioner år siden, mens fjellene på Østlandet og i østre Nord-Norge er mer nedslitte grunnfjell som er 900-2 000 millioner år gammelt. I den kaledonske fjellkjeden finner vi alpine fjell, formet av isbreer i dalene, både i Jotunheimen og i Lofoten og Lyngen. De fleste av fjellene i Norge er en del av Langfjella og de aller høyeste ligger i Jotunheimen. Gaustatoppen (1 883 moh) ved Rjukan er mer frittliggende, og er det fjellet i Norge med best utsikt hvor man på godværsdager kan se en sjettedel av Norge.Tusen fjelltopper i Norge, med primærfaktor på minst 50 meter, har en høyde på 1 650 meter over havet eller høyere. Når to eller flere nærliggende fjelltopper har mellomliggende terreng med en høydeforskjell fra toppen som er mindre enn 50 meter, vil altså bare den høyeste være med på listen. Oppland fylke har flest fjell over 1 650 moh: 416 stykker. Sogn og Fjordane har 279, Møre og Romsdal 159, Buskerud 71, Nordland 39, Trøndelag 30, Hordaland 26, Troms 15, Hedmark 14 og Telemark 3. Noen av fjellene er delt mellom flere fylker og tre av fjellene på listen ligger på Jan Mayen. Fjell i det norske territoriet Dronning Maud Land i Antarktis, der Jøkulkyrkja (3148 moh.), Devoldnuten og Isachsenfjella er blant de høyeste norske toppene, er ikke med i listen. Lom kommune i Oppland er den kommunen med flest fjell på listen, 157 stykker, mens Luster i Sogn og Fjordane har 123 fjell på listen.
Høyden for tregrensen blir gradvis lavere jo lenger nord en kommer. Tregrensen er også lavere ved kysten og høyere i de østlige fjellområdene. Nord ved kysten i Finnmark er tregrensen ved havnivå.
Tar man med Norges biland, er Norges høyeste fjell i Dronning Mauds Land. Det høyeste fjellet er Jøkulkyrkja (3148).
== Liste over Norges høyeste fjell ==
Listen kan inneholde feil, særlig om høydene har blitt endret ved nyere målinger.
=== Over 2400 meter ===
Det er tre fjelltopper i Norge over 2400 meter, og samtlige ligger i fjellområdet Jotunheimen, de to høyeste i Innlandet, mens den tredje høyeste ligger i Vestland.
=== Over 2350 meter ===
I dette høydesegmentet er det 6 fjelltopper, alle beliggende i fjellområdet Jotunheimen, fordelt på Innlandet og Vestland.
=== Over 2300 meter ===
I dette høydesegmentet er det 13 fjelltopper, alle beliggende i fjellområdet Jotunheimen, fordelt på Innlandet og Vestland.
=== Over 2250 meter ===
I dette høydesegmentet er det 15 fjelltopper som i hovedsak ligger i Jotunheimen, men det inngår fjelltopper på Dovrefjell, samt en på Jan Mayen.
=== Over 2200 meter ===
I dette høydesegmentet er det 20 fjelltopper som med et unntak ligger i Jotunheimen, hvilket er en fjelltopp på Jan Mayen.
=== Over 2150 meter ===
I dette høydesegmentet er det 32 fjelltopper som igjen er veldig dominert av Jotunheimen, utenom er det kun en fjelltop i Rondane.
=== Over 2100 meter ===
I dette høydesegmentet er det 31 fjelltopper som er dominert av Jotunheimen, utenom er det et par fjelltopper i Rondane og en på Jan Mayen.
=== Over 2050 meter ===
I dette høydesegmentet er det 28 fjelltopper som er dominert av Jotunheimen, utenom er et par fjelltopper i Rondane og Breheimen.
=== Over 2000 meter ===
I dette høydesegmentet er det 55 fjelltopper som er dominert av Jotunheimen, med noen fjelltopper i Rondane. Da Styggebreen ved Galdhøpiggen minket rundt år 2020 dukket det opp en topp med fast fjell på omtrent 2040 meter (koordinater 61°38′49″N 8°20′24″Ø). Det er uklart om punktet har høy nok primærfaktor til å bli regnet som en egen fjelltopp.
=== Over 1950 meter ===
I dette høydesegmentet er det 40 fjelltopper som ligger i flere fjellområder i Sør-Norge.
=== Over 1900 meter ===
=== Over 1850 meter ===
=== Over 1800 meter ===
=== Over 1750 meter ===
=== Over 1700 meter ===
=== Over 1650 meter ===
== Fylkesoversikt ==
Listen nedenfor viser de høyeste fjellene i hvert fylke og andre områder.
== Referanser ==
== Se også ==
De skandinaviske fjellene
Langfjella
Fjellkjeder i Norge
Norges berggrunn
Norges geologi
Liste over fjell i Dronning Maud Land
== Eksterne lenker ==
Toppomania.info som har brukt følgende kilder:
Norge 1:50 000-kart
Kunnskapsforlagets Store Norgesatlas.
Norgesglasset til Statkart
World Wide Vikings: Fylkestopper | Kommunetopper er en oversikt over Norges kommuners høyeste punkt. | 197,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Csongr%C3%A1d-Csan%C3%A1d | 2023-02-04 | Csongrád-Csanád | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ungarns fylker'] | Csongrád-Csanád (før 4. juni 2020 kalt Csongrád) er et fylke (megye) i det sørøstlige Ungarn. Fylket ligger i Dél-Alföld (Det sørlige slettelandet) og deles av elven Tisza. Fylket grenser mot landene Serbia og Romania, og mot de ungarske fylkene Bács-Kiskun, Jász-Nagykun-Szolnok og Békés.
I fylket er det 60 byer/tettsteder og fylkeshovedstaden er Szeged.
| Csongrád-Csanád (før 4. juni 2020 kalt Csongrád) er et fylke (megye) i det sørøstlige Ungarn. Fylket ligger i Dél-Alföld (Det sørlige slettelandet) og deles av elven Tisza. Fylket grenser mot landene Serbia og Romania, og mot de ungarske fylkene Bács-Kiskun, Jász-Nagykun-Szolnok og Békés.
I fylket er det 60 byer/tettsteder og fylkeshovedstaden er Szeged.
== Demografi ==
Etter at den ottomanske okkupasjonen av Ungarn var over i 1715, var fylket nesten ubebodd. Befolkningstettheten var nede i mindre enn 5/km2. I det 18. og 19. århundre, ble fylket befolket på nytt av etniske ungarere fra de relativt overbefolkede nordlige og vestlige fylkene i kongedømmet Ungarn. I 2019 er fylket hjem for 399 012 mennesker, av dem bor ca. 200 000 mennesker bor i storbyene Szeged og Hódmezővásárhely.
== Geografi ==
Området hvor Csongrád-Csanád ligger er flatt. Fylket har et høyt antall timer med sol og god jord, noe som gjør fylket til det viktigste jordbruksområdet i Ungarn. De mest kjente jordbruksproduktene er paprika fra Szeged og løk fra Makó, men produksjonen av korn, grønnsaker og frukt er også betydelig. Halvparten av løk, paprika og grønnsakene produsert i Ungarn kommer fra Csongrád fylke. Fylket er også rikt på olje og naturgass.
Fylkets høyeste punkt er Ásotthalom (125 m) og det laveste er Gyálarét (78 m; laveste punkt i Ungarn).
=== Større byer ===
Szeged
Hódmezővásárhely
=== Byer ===
Szentes
Makó
Csongrád
Sándorfalva
Kistelek
Mindszent
Mórahalom
Csanádpalota
=== Bygder ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(hu) Offisielt nettsted
(en) Csongrád-Csanád County – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | |zoom = 6 | 197,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B8benhavns_omegns_storkrets | 2023-02-04 | Københavns omegns storkrets | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Valgkretser i Danmark'] | Københavns omegns storkrets er en valgkrets ved folketingsvalg i Danmark.
Københavns omegns storkrets ble opprettet ved kommunereformen den 1. januar 2007. Storkretsen omfatter det meste av den tidligere Københavns amtskrets. De tidligere kommunene Ledøje-Smørum, Værløse og Søllerød ble overført til Nordsjællands storkrets. Dragør og Tårnby kommuner, den tidligere Amager krets, ble overført til Københavns storkrets, som ellers består av Københavns og Frederiksberg kommuner.
Partiene kan nominere én kandidat fra hver oppstillingskrets i storkretsen. Samme kandidat kan nomineres fra flere oppstillingskretser. Oppstillingskretsene følger kommunegrensene, men kan bestå av flere kommuner. De åtte oppstillingskretsene i Københavns omegns storkrets er (med kommuner i parentes):
Gentofte krets (Gentofte)
Lyngby krets (Lyngby-Taarbæk)
Gladsaxe krets (Gladsaxe)
Rødovre krets (Rødovre og Herlev)
Hvidovre krets (Hvidovre)
Brøndby krets (Brøndby, Ishøj og Vallensbæk)
Taastrup krets (Albertslund og Høje-Taastrup)
Ballerup krets (Ballerup)Sammen med Københavns storkrets, Nordsjællands storkrets og Bornholms storkrets inngår Københavns omegns storkrets i Landsdel Hovedstaden. Landsdelene brukes for statistiske formål ved tildeling av antall kretsmandater og beregning av tilleggsmandater (utjevningsmandater).
| Københavns omegns storkrets er en valgkrets ved folketingsvalg i Danmark.
Københavns omegns storkrets ble opprettet ved kommunereformen den 1. januar 2007. Storkretsen omfatter det meste av den tidligere Københavns amtskrets. De tidligere kommunene Ledøje-Smørum, Værløse og Søllerød ble overført til Nordsjællands storkrets. Dragør og Tårnby kommuner, den tidligere Amager krets, ble overført til Københavns storkrets, som ellers består av Københavns og Frederiksberg kommuner.
Partiene kan nominere én kandidat fra hver oppstillingskrets i storkretsen. Samme kandidat kan nomineres fra flere oppstillingskretser. Oppstillingskretsene følger kommunegrensene, men kan bestå av flere kommuner. De åtte oppstillingskretsene i Københavns omegns storkrets er (med kommuner i parentes):
Gentofte krets (Gentofte)
Lyngby krets (Lyngby-Taarbæk)
Gladsaxe krets (Gladsaxe)
Rødovre krets (Rødovre og Herlev)
Hvidovre krets (Hvidovre)
Brøndby krets (Brøndby, Ishøj og Vallensbæk)
Taastrup krets (Albertslund og Høje-Taastrup)
Ballerup krets (Ballerup)Sammen med Københavns storkrets, Nordsjællands storkrets og Bornholms storkrets inngår Københavns omegns storkrets i Landsdel Hovedstaden. Landsdelene brukes for statistiske formål ved tildeling av antall kretsmandater og beregning av tilleggsmandater (utjevningsmandater).
== Folketingsvalget 2015 ==
Med 368 506 stemmeberettigede hadde storkretsen en valgdeltagelse på 85,3 %:
Følgende kandidater ble valgt til Folketinget:
== Folketingsvalget 2011 ==
Med 363 143 stemmeberettigede hadde storkretsen en valgdeltagelse på 88,1 %:
Følgende kandidater ble valgt til Folketinget:
== Referanser == | Københavns omegns storkrets er en valgkrets ved folketingsvalg i Danmark. | 197,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valder%C3%B8y_prestebolig | 2023-02-04 | Valderøy prestebolig | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Boligbygninger i Norge', 'Kategori:Byggverk i Giske', 'Kategori:Embetsboliger', 'Kategori:Sider med kart'] | Valderøy prestebolig (offisielt Giske prestebustad) ligger på Valderhaugstranda, Valderøy i Giske kommune, Møre og Romsdal. Huset er et av de eldste på Valderøya og tilhørte opprinnelig Løeg-garden, som ligger helt nede ved stranda mot Valderhaugfjorden og Ålesund.
Valderøy prestebolig er i en og en halv etasje, reist i tre. Sørfløyen er imidlertid i mur, og har i nyere tid tjent som brannsikkert oppbevaringssted for kirkekommunens arkiv. I tidligere tider var dette et fyrfundament. Deler av huset var opprinnelig fyrvokterbolig, men har blitt utvidet atskillige ganger. I øst er det også tilbygget en ark mot Valderhaugfjorden. På samme side går den gamle vegen med trapper ned fra prestegårdshagen langs steingjerdet mot Løeg-garden til prestegårdens naust nede ved fjorden.
På motsatt side av boligen, mot vest, er det et mindre hageanlegg og et større uthus mot hovedvegen («Nedstevegen»).
Huset er sefrak-registrert og er et viktig regionalt og lokalt kulturminne.
| Valderøy prestebolig (offisielt Giske prestebustad) ligger på Valderhaugstranda, Valderøy i Giske kommune, Møre og Romsdal. Huset er et av de eldste på Valderøya og tilhørte opprinnelig Løeg-garden, som ligger helt nede ved stranda mot Valderhaugfjorden og Ålesund.
Valderøy prestebolig er i en og en halv etasje, reist i tre. Sørfløyen er imidlertid i mur, og har i nyere tid tjent som brannsikkert oppbevaringssted for kirkekommunens arkiv. I tidligere tider var dette et fyrfundament. Deler av huset var opprinnelig fyrvokterbolig, men har blitt utvidet atskillige ganger. I øst er det også tilbygget en ark mot Valderhaugfjorden. På samme side går den gamle vegen med trapper ned fra prestegårdshagen langs steingjerdet mot Løeg-garden til prestegårdens naust nede ved fjorden.
På motsatt side av boligen, mot vest, er det et mindre hageanlegg og et større uthus mot hovedvegen («Nedstevegen»).
Huset er sefrak-registrert og er et viktig regionalt og lokalt kulturminne.
== Kilder ==
Giske prestebustad hos Opplysningsvesenetes fond Arkivert 9. juli 2015 hos Wayback Machine. | Valderøy prestebolig (offisielt Giske prestebustad) ligger på Valderhaugstranda, Valderøy i Giske kommune, Møre og Romsdal. Huset er et av de eldste på Valderøya og tilhørte opprinnelig Løeg-garden, som ligger helt nede ved stranda mot Valderhaugfjorden og Ålesund. | 197,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Renegades | 2023-02-04 | The Renegades | ['Kategori:1960 i Finland', 'Kategori:1960 i Italia', 'Kategori:1960 i Storbritannia', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1963', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Opphør i 1971'] | The Renegades var ei Birmingham-basert rockegruppe, etablert som instrumentalt Shadowsband omkring 1963, men også influert av rhythm and blues. Som så mange andre slike ble de omdannet til beatband etter å ha deltatt i et beat-treff i Birmingham i 1964. Bandet begynte dessuten å opptre i uniformskostymer fra Den amerikanske borgerkrigen.
| The Renegades var ei Birmingham-basert rockegruppe, etablert som instrumentalt Shadowsband omkring 1963, men også influert av rhythm and blues. Som så mange andre slike ble de omdannet til beatband etter å ha deltatt i et beat-treff i Birmingham i 1964. Bandet begynte dessuten å opptre i uniformskostymer fra Den amerikanske borgerkrigen.
== Historie ==
Etter at bandet kom i kontakt med finske Leo Heinonen, flyttet de i oktober 1964 til Finland. Heinonen var blitt intodusert for The Renegades av Ian Malletts bror, Keith, som studerte i Helsinki, fikk kontrakt med, og etter å ha hørt dem opptre tilbød han å bli deres manager.
Da The Renegades kom til Finland, ble de først møtt av halvtomme saler, men ryktet om de eksotiske uniformsklærne førte til at stadig flere søkte til konsertlokalene. Det var heller ikke til å unngå at bandet etterhvert kom til å bli oppfattet som finsk.
Deres største hitsingler var "Cadillac", "Seven Daffodils", "Matelot" og "My Heart Must Do the Crying", av Danny, en låt som ble registrert med finsk tittel; "Salattu suru" (= "Hemmelig sorg"). Foruten vinylsinglene spilte de også inn et par LP-er, og utvidet sin popularitet til Sverige, Danmark og Nederland.
Debutsingelen, "Cadillac", ble spilt inn høsten 1964 og nådde innen jula satte inn førsteplassen på de finske hitlistene. De merket låta med sine egne navn, til tross for at den var bygget på Vince Taylors "Brand New Cadillac " fra 1959. I Skandinavia var det The Hep Stars-versjonen som ble kjent, men også The Pussycats fikk en formiddabel suksess med låta, som også de hadde kreditert medlemmene av The Renegades. Det kom til rettssak, men oppnådd forlik ved at også Vince Taylor kom med. Og i ettertid er "Cadillac" gjerne tilskrevet Taylor / Brown.
Bandets neste singelsuksess var "Seven Daffodils", bygget på en gammel folkesang. The Renegades var med i George Tähteläs film Topralli (1966). Men populariteten dalte raskt i Finland da bandet etter en suksessrik opptreden på musikkfestivalen i San Remo, Festival di Sanremo, i februar 1966, bestemte seg for å flytte til Italia. Med Equipe 84 fikk de nå en kjempehit med sangen "Un giorno tu mi chercherai" (= En dag vil du komme til meg). Her fikk de også suksess med låter som Thirteen Women, en coverversjon etter en Bill Haley-klassiker, og med Brand New Cadillac . Til og med i Tyskland og Nederland oppnådde bandet suksess. Derimot floppet de fire singlene de utga i Storbritannia.
De fosøkte seg nå med en mykere og mer kommersiell sound, og oppnådde forholdsvis gode salgstall for sin coverversjon av Elvis Presleys Lettere d'Amore og av L'Amore è blu. En mer "progressiv" retning tok de med soundtracket til filmen "L'Interrogatorio" (= Avhøret) av Vittorio De Sisti, som kom i 1970. I pressen verserte det nå også rykter om en romanse mellom Kim Brown og den britiske skuespilleren Margaret Lee.
The Renegades kom etter hvert bare til å spille sammen mer sporadisk i ulike sammenhenger, fram til i februar 1971, for deretter å forsvinne uten noen formell oppløsning av bandet. En kort gjenforening fant dessuten sted i 1972.
Ian Mallett hadde giftet seg med ei finsk jente, og hadde på egen hånd gjort kommersiell suksess, mens Kim Brown opptrådte som restaurantmusiker. Men da Graham Stuart Johnson i 1978 vendte tilbake til England fra Italia, fikk Kim Brown med seg både Johnson og Webley, og dessuten tyske Trutz "Viking" Groth. Sammen dannet de Kim & The Cadillacs, et band som spesialiserte seg på å gjenopplive eldre rock and roll-standarder. I 1986, etter at Kim & The Cadillacs var avsluttet, flyttet Kim Brown tilbake til Finland.
Så kom Ian Mallett tilbake til England, og flere gjeforening fant sted utover på 2000-tallet, hvor The Rennegades opptrådte under diverse Back to the Sixties-evenementer.Men så døde Ian Mallet av et hjerteinfarkt i 2007, og Kim Brown etter langvarig strupekreft i Helsinki medio 2011, 66 år gammel.. Mick Webley har senere bosatt seg i San Diego, USA, mens Graham Johnson returnerte til Italia, hvor han har ansettelse i postvesenet. Johnson er dog i blant å se på sceneopptredener med Trutz.
== Diskografi ==
=== LP-er ===
1964: Cadillac
1965: The Renegades
1965: The Renegades
(Renegades utgitt på to ulike LP-er, som begge dukket opp med samme tittel og utgivelsesår)
1966: Pop The Renegades.
1966: Una sera al Piper n° 1. (Ariston Records, Ar 0119)
1967: Half and half. (Ariston Records, Ar 0162)
1970: L'interrogatorio - Colonna Sonora. (EMI Italiana, 3C062-17638)
1978: The Renegades Story.
1990: 2 opprinnelige LP-er som dobbeltalbum: Cadillac / The Renegades.
1996: 20 suosikkia (= favoritter) – Cadillac.
2000: Hits.
2007: The Complete Cadillac 1-2.
=== Singler ===
1964: Cadillac/Bad bad baby. (Ariston Records, AR 0101)
1965: Do The Shake/Seven Daffodils
1965: You Love Me Too/Matelot
1965: White, Brown and Black/Unchain My Heart
1965: Take A Heart/Broken Heart Collector
1965: Far From It/Every Minute Of The Day
1966 Walking Down The Street/Thirteen Women
1966: Un giorno tu mi cercherai/Una rosa da Vienna (Ariston Records, AR 0112)
1966: Thirteen woman/Don't run to me. (Ariston Records, AR 0123)
1966 Too Many Heartaches/Blue Eyes.
1966 Can't You See/Never Get Married.
1966: Cadillac/Se morisse il sole (Don't run to me). (Ariston Records, AR 0137)
1966: That song really knocks me/You're gonna loose her loving. (Ariston Records, AR 0163)
1967: John Fitzgerald Kennedy/Il più grande amico. (Ariston Records, AR 0167)
1967: Uomo solo/Take A Message. (Parlophone, QMSP 16406)
1968: L'amore è blu/Mighty Quinn. (Columbia Records, SCMQ 7090)
1968: Lettere d'amore ( Love letters )/Vino e campagna ( Camp ). (Columbia, SCMQ 7124)
1969: Era settembre un anno fa/Piove dentro di me. (Columbia, SCMQ 7151)
1970: Lola/Sun Arise. (EMI Italiana, 3C006-17721)
== Se også ==
Topi Sorsakoski & Agents: Renegades (2007)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Autori Vari (a cura di Gino Castaldo), Dizionario della canzone italiana, ed. Curcio, 1990; alla voce Renegades, The
Ursus (Salvo D'Urso), Manifesto beat, edizioni Juke Box all'Idrogeno, Torino, 1990; alla voce Renegades, The
Claudio Pescetelli, Una generazione piena di complessi, editrice Zona, Arezzo, 2006; alla voce Renegades, The, pag. 125.
Suomi soi 2: The Renegades - Härmärockin vierastyöläiset
Tiziano Tarli, Beat italiano. Dai capelloni a Bandiera gialla, edizioni Castelvecchi, Roma 2005; (alla voce Renegades, The)
== Eksterne lenker ==
(en) The Renegades på Discogs
(en) The Renegades på MusicBrainz | Birmingham | 197,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Philippe_Henriot | 2023-02-04 | Philippe Henriot | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Franske journalister', 'Kategori:Franske politikere', 'Kategori:Fødsler 7. januar', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Reims', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Philippe Henriot (født 7. januar 1889 i Reims, død 28. juni 1944 i Paris) var en fransk politiker, journalist, poet og kollaboratør. Han er mest kjent for å ha vært informasjonsminister i Vichyregimet fra desember 1943 til sin død i juni følgende år. Han hadde tidligere vært medlem av Frankrikes deputertekammer 1932–1936 og 1936–1940.
| Philippe Henriot (født 7. januar 1889 i Reims, død 28. juni 1944 i Paris) var en fransk politiker, journalist, poet og kollaboratør. Han er mest kjent for å ha vært informasjonsminister i Vichyregimet fra desember 1943 til sin død i juni følgende år. Han hadde tidligere vært medlem av Frankrikes deputertekammer 1932–1936 og 1936–1940.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Henriot stammet fra en katolsk konservativ familie. Hans far var en kollega av marskalk Philippe Pétain fra den tid de begge fikk sin miniltære utdannelse ved militærakademiet École spéciale militaire de Saint-Cyr.
=== Karriere ===
Henriot var lærer ved en katolsk skole i Gironde. Senere gikk han over til den høyreekstreme Fédération républicaine, og for dette partiet satt han under den tredje franske republikk for valgkretsen Bordeaux i nasjonalforsamlingen fra 1932 til 1936.
Hans taler fra denne tiden viser at han var antisemitt, antikommunistisk, antiparlamentarisk og anti-frimurer. Lenge var dette til en dypt antitysk innstilling. Blant hans hovedmål i det politiske engasjement var kommunismen, den spanske republikk og politikeren André Marty.I 1938 ble Henriot en glødende tilhenger av Münchenavtalen, og støttet i 1940 Pétains politikk, hans Révolution nationale og Vichyregimet med bidrag til de kollaborasjonistiske organenr Gringoire og Je suis partout, Etter Det tredje rikes angrep på Sovjetunionen (Operation Barbarossa) i 1941 radikaliserte han seg og støttet også Nazi-Tyskland. Senere ble han med i Milice française.
Etter eget utsagn gikk han over til den tyske side fordi han så det som nødvendig i bekjempelsen av bolsjevismen. Han gjorde karriere innen Vichyregimets propagandaapparat under årene som fulgte og ble i desember 1943 utnevnt til informasjonsminister. Han kom dermed også til å bli dets propagandasjef og offisielle talsperson. Under sin tid som minister lot han blant annet skape en rekke radioprogrammer som formidlet antisemittisk og tyskvennlig propaganda via den Vichykontrollerte radiostasjonen Radio Paris. Han deltok personlig i mange av sisse programmer. Han havnet også i en propagandakrig med den frie franske radiostasjonen Radio Londres, som sendte fra London, og dens frontfigurer Pierre Dac og Maurice Schumann.
Philippe Henriots rolle som Vichyregimets talsperson og propagandasjef gav ham tilnavnet Frankrikes Goebbels.
Den 28. juni 1944, mindre enn to månrder før befrielsen av Paris, ble han myrdet av medlemmer av motstandsfolk. Han fikk statsbegravelse i Paris og begravelsesseremoneien ble holdt i Notre Dame.
== Verker ==
Les Méfaits de la Franc-Maçonnerie. Ligue nationale anti-maçonnique, Paris 1934
Le 6 février, Flammarion, Paris 1934
Comment mourut la paix — Le procès des responsables, Éditions de France, 1941
Philippe Henriot vous parle au radio-journal de France, parution hebdomadaire, 1944.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
BBC History Magazine's Podcast (Juli 2010) Arkivert 7. juli 2011 hos Wayback Machine. | Philippe Henriot (født 7. januar 1889 i Reims, død 28. | 197,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shadowsband | 2023-02-04 | Shadowsband | ['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkterminologi'] | Shadowsband er betegnelsen på instrumentale strengeorkestre, helst en kvartett bestående av elektrisk sologitar, rytmegitar, bassgitar og trommer.
Navnet skyldes The Shadows, som ble etablert med en slik besetning i 1958, og som fortsatte både som instrumentalband, og som backingband for Cliff Richard. Det ble allerede fra omkring 1960 avholdt «Nordisk mesterskap for shadowsband». | Shadowsband er betegnelsen på instrumentale strengeorkestre, helst en kvartett bestående av elektrisk sologitar, rytmegitar, bassgitar og trommer.
Navnet skyldes The Shadows, som ble etablert med en slik besetning i 1958, og som fortsatte både som instrumentalband, og som backingband for Cliff Richard. Det ble allerede fra omkring 1960 avholdt «Nordisk mesterskap for shadowsband». | Shadowsband er betegnelsen på instrumentale strengeorkestre, helst en kvartett bestående av elektrisk sologitar, rytmegitar, bassgitar og trommer. | 197,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beatmusikk | 2023-02-04 | Beatmusikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Musikk i 1960-årene', 'Kategori:Musikkterminologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Beatmusikk, britisk beat, eller Merseybeat (etter band fra Liverpool og nærliggende områder ved siden av elven Mersey) er en musikksjanger innen pop og rock som ble utviklet i Storbritannia tidlig på 1960-tallet. Beatmusikk er en sammensmeltning av rock and roll (hovedsakelig Chuck Berrys gitarstil og musikere som Buddy Holly), doo-wop, skiffle og R&B. Sjangeren førte til at mange av de bandene som ble ansvarlige for den britiske invasjonen av de amerikanske hitlistene begynte i 1964, og førte til en modell og standard for mange av de betydningsfull trendene og utviklingene innen samtidens pop- og rockemusikk, inkludert formatet på at en rockegruppe skulle bestå av førstegitar, rytmegitar, bassgitar og trommer.
| Beatmusikk, britisk beat, eller Merseybeat (etter band fra Liverpool og nærliggende områder ved siden av elven Mersey) er en musikksjanger innen pop og rock som ble utviklet i Storbritannia tidlig på 1960-tallet. Beatmusikk er en sammensmeltning av rock and roll (hovedsakelig Chuck Berrys gitarstil og musikere som Buddy Holly), doo-wop, skiffle og R&B. Sjangeren førte til at mange av de bandene som ble ansvarlige for den britiske invasjonen av de amerikanske hitlistene begynte i 1964, og førte til en modell og standard for mange av de betydningsfull trendene og utviklingene innen samtidens pop- og rockemusikk, inkludert formatet på at en rockegruppe skulle bestå av førstegitar, rytmegitar, bassgitar og trommer.
== Bruken av begrepet ==
Den nøyaktige opprinnelsen til begrepene «beatmusikk» og «Merseybeat» er usikker. Beatmusikk synes å ha hatt lite å gjøre med den amerikanske, litterære Beat-generasjonen på 1950-tallet, og har mer å gjøre med å håndtere rytmer; beat som verb handler om slå, eksempelvis på en tromme, og i denne betydningen har begrepet eksistert i det engelske språk siden rundt 1300-tallet. Beat i forbindelse med rytmer hadde de lokale engelske gruppene tatt til seg fra deres påvirkning av rock and roll, rhythm and blues og soulmusikk. Da den innledende bølgen av rock and roll dalte på slutten av 1950-tallet, ble musikk kalt «big beat», senere forkortet til kun «beat», et dansealternativ til balladesangere som Tommy Steele, Marty Wilde og Cliff Richard som dominerte de britiske hitlistene.Navnet Mersey Beat ble benyttet for et magasin for populærmusikk i Liverpool som ble grunnlagt i 1961 av Bill Harry. Harry selv hevdet å ha basert begrepet på «en politimanns beat og ikke den fra musikken.» «Beat» i denne sammenhengen er ikke politivold, men i terminologien til politiets selv det område og den tid som en politimann patruljerer.Bandet The Pacifics ble omdøpt til The Mersey Beats i februar 1962 av Bob Wooler, «seremonimester» ved The Cavern Club, og i april det samme året ble de The Merseybeats. Med framgangen til den lokale gruppa The Beatles i 1963, ble begrepene «Mersey sound» og «Merseybeat» benyttet på alle band og sangere som kom fra Liverpool, og dette var første gangen i britisk popmusikk at et lydbilde og en lokalisering ble knyttet sammen. De tilsvarende rockemiljøene i Birmingham og London ble på tilsvarende vis beskrevet som henholdsvis «Brum beat» og «Tottenham Sound».
== Vesenstrekk ==
De mest karakteristiske trekk i musikk var et sterkt taktslag (engelsk: beat), som benyttet backbeat vanlig i både rock and roll og rhythm and blues, men ofte med et drivende fokus på alle taktslag i 4/4 takt. Rytmen i seg selv, beskrevet av Alan Clayson som «en uforanderlig fire-fire utradisjonell slag på skarptrommen», ble utviklet i klubber i Hamburg i Vest-Tyskland hvor mange engelske rockegrupper, inkludert The Beatles, opptrådte tidlig på 1960-tallet, og hvor det ble kjent som mach schau-takt («gjøre show»-takt). Rytmen på 8/8 var fleksibel nok til å benyttes på sanger fra en rekke sjangre. I tillegg, i henhold til musikkskribenten Dave Laing,
Akkorden spilt på en rytmegitar ble brutt opp i en rekke av adskilte slag, ofte en på takten, med jevn arbeid på bassgitaren, og kruset tromming bak det. Det ga en meget forskjellig effekt fra den monolittisk karakteren til rock, i det at takten ikke ble duplisert av et instrument i rytmeseksjon av et annet, men ved et samspill mellom alle tre. Denne fleksibiliteten betydde også at musikken kunne greie å håndtere en større utstrekning av taktartsangivelser og sangformater enn rock and roll tidligere hadde vært i stand til.
Beatgrupper hadde vanligvis enkle gitardominerte besetning med vokalharmonier og fengende sanger. Den mest vanlige instrumenteringen til beatgrupper hadde førstegitar, rytmegitar og bassgitar foruten trommer, slik som det ble gjort populært ved The Beatles, og andre. I beatgruppene, selv de som hadde en adskilt sanger, sang ofte på begge versene og i refrengene i tett harmoni, ikke ulikt doo-wop, og med tøysestavelser i koringen.
== Historie ==
På slutten av 1950-tallet begynte en blomstrende kultur av musikkgrupper å oppstå, ofte på grunn av nedgangen i skifflemiljøene i de britiske storbysentrene som Liverpool, Manchester, Birmingham og London. Dette var særskilt virkeligheten i Liverpool hvor det har blitt beregnet at det var rundt 350 aktive band som jevnlig spilte på klubber, konserthaller og dansesteder.Liverpool var kanskje unikt plassert innenfor Storbritannia for å være et opphavssted for en ny musikk. Musikkskribenter har pekt på en kombinasjon av lokal solidaritet, industrinedgang, samfunnsmessig nød, og eksistensen av en stor befolkning av irsk opprinnelse, en innflytelse som har blitt sporet i beatmusikken. Et resultat var at beatgruppene var tungt påvirket av amerikanske grupper i samtiden, slike som Buddy Holly og The Crickets (som betyr sirisser og som The Beatles tok sitt navn ved kombinere et ordspill, beetle = bille med beat), og i mindre grad av britisk samtidsrock som The Shadows.Etter den nasjonale braksuksessen for The Beatles i Storbritannia fra 1962 var det et antall grupper og sangere fra Liverpool som greide å ri på deres suksess og følge dem på hitlistene, blant annet Gerry & The Pacemakers, The Searchers, og Cilla Black. Den første gruppe som ikke var fra Liverpool eller hadde Brian Epstein som manager som brøt igjennom i Storbritannia var Freddie and the Dreamers, som var basert i Manchester, et kort distanse unna, det samme var Herman's Hermits og The Hollies.Utenfor Liverpool var det mange lokale miljøer som var mindre påvirket av rock og mer av rhythm and blues, og senere direkte av blues. Blant disse var det grupper fra Birmingham som ofte ble gruppert sammen med beatmusikkbevegelsen, blant de mest suksessfulle var The Spencer Davis Group og The Moody Blues. Andre band som var påvirket blues og som stakk seg opp fra de lokale miljøene var The Animals fra Newcastle og Them from Belfast. Fra London ble betegnelsen Tottenham Sound hovedsakelig basert rundt The Dave Clark Five, men andre London-baserte britiske band, som spilte rhythm and blues dro fordeler av beatmusikkens oppmerksomhet på denne tiden, var The Rolling Stones, The Kinks og The Yardbirds.
== Den britiske bølgen ==
Se hovedartikkel, Den britiske bølgen
Den britiske bølgen som flommet over USA ble kalt for «den britiske invasjonen» av TV-reporteren Walter Cronkite i et forsøk på å beskrive The Beatles’ ankomst til USA og utbruddet av Beatlemania i 1964. Deres opptreden på The Ed Sullivan Show kort tid etter førte til suksess på de amerikanske hitlistene. I løpet av de neste to årene fikk også The Animals, Petula Clark, The Dave Clark Five, The Rolling Stones, Donovan, Peter and Gordon, Manfred Mann, Freddie and the Dreamers, Wayne Fontana and the Mindbenders, Herman’s Hermits, og The Troggs få en eller flere singler som tok førsteplassen på de amerikanske hitlistene.
== Nedgang og innflytelse ==
Ved 1967 var beatmusikken begynt å høres udatert ut, særskilt sammenlignet med den framvoksende bluesrocken som hadde skarpere kanter. De fleste av gruppene hadde ennå ikke gått i oppløsning, hadde allerede, som The Beatles, bevegd seg og utviklet seg til forskjellige former for rockemusikk, inkludert psykedelisk musikk og til sist progressiv rock.Beatmusikk var en betydelig innflytelse på amerikansk garasjerock og folkrockbevegelsen, og ble en kilde til inspirasjon for rockens påfølgende undersjangere, inkludert britpop på 1990-tallet.
== Kjente musikere ==
=== Merseybeat ===
=== Andre britiske beatgrupper ===
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gilliland, John (1969): «The British Are Coming! The British Are Coming!: The U.S.A. is invaded by a wave of long-haired English rockers» (audio). Pop Chronicles. University of North Texas Libraries.
Leigh, S., (2004): Twist and Shout!: Merseybeat, The Cavern, The Star-Club and The Beatles, Nirvana Books, ISBN 0-9506201-5-7 (oppdatert versjon av Let's Go Down to the Cavern)
== Eksterne lenker ==
Mersey Beat magazine, inkludert musikksjangerens historie
Merseybeat Nostalgia Arkivert 27. august 2020 hos Wayback Machine.
«The Unbarbershopped Quartet» Arkivert 23. august 2013 hos Wayback Machine., Time, 21. februar 1964. | Beatmusikk, britisk beat, eller Merseybeat (etter band fra Liverpool og nærliggende områder ved siden av elven Mersey) er en musikksjanger innen pop og rock som ble utviklet i Storbritannia tidlig på 1960-tallet. Beatmusikk er en sammensmeltning av rock and roll (hovedsakelig Chuck Berrys gitarstil og musikere som Buddy Holly), doo-wop, skiffle og R&B. | 197,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Landstingsvalget_p%C3%A5_Gr%C3%B8nland_2014 | 2023-02-04 | Landstingsvalget på Grønland 2014 | ['Kategori:Valg i 2014', 'Kategori:Valg på Grønland'] | Landstingsvalget på Grønland 2014 ble avholdt over hele Grønland den 28. november 2014, og valgte 31 representanter til Grønlands landsting for perioden 2014–2018. Representantene blir valgt i 12 valgkretser.
Det seneste valget til Landstinget ble holdt i mars 2013. Etter at statsminister Aleqa Hammond fra Siumut ble anklaget for misbruk av offentlige midler, trakk partiet Atassut seg fra regjeringen den 1. oktober 2014. Dette medførte at regjeringens flertall i Landstinget opphørte. Opposisjonspartiet Inuit Ataqatigiit avviste samtidig å inngå i regjeringsforhandlinger med Siumut. Samme dag trakk Hammond seg som partiformann i Siumut, og utskrev nyvalg til Landstinget. Kim Kielsen ble fungerende partiformann og statsminister.I motsetning til valgkampen året før, som var preget av ideologiske skillelinjer og «en skarp og forsonlig tone mellom blokkene,» var valgkampen i 2014 preget av de økonomiske problemene og behovet for brede politiske forlik.Til tross for valgets største tilbakegang, forble Siumut det største partiet med 34,3 % av stemmene. Både Siumut og Inuit Ataqatigiit fikk 11 mandater i Landstinget. Partii Inuit mistet sin representasjon i Landstinget, mens Demokraatit økte fra 2 til 4. Den tidligere Siumut-statsministeren Hans Enoksens parti, Partii Naleraq, fikk 3 mandater.
Sara Olsvig fra Inuit Ataqatigiit fikk flest personlige stemmer med 5 825, etterfulgt av Kim Kielsen fra Siumut med 4 604 og Hans Enoksen fra Partii Naleraq med 2 425 personlige stemmer.Etter valget gikk Siumut inn i forhandlinger med Demokraatit og Atassut. De tre partiene presenterte en felles regjeringserklæring den 4. desember, og ministerpostene ble fordelt og offentliggjort den 10. desember. Kim Kielsen ble statsminister i den nye regjeringen. Regjeringen ble formelt innsatt av Landstinget to dager senere. På forhånd var det ventet at Siumut ville søke et samarbeid med Partii Naleraq med Atassut som støtteparti, eventuelt et samarbeid med Inuit Ataqatigiit. Både Inuit Ataqatigiit og Partii Naleraq gikk til valg på en folkeavstemning om uranutvinning, noe som trolig var årsaken til at disse konstellasjonene ble utelukket.
| Landstingsvalget på Grønland 2014 ble avholdt over hele Grønland den 28. november 2014, og valgte 31 representanter til Grønlands landsting for perioden 2014–2018. Representantene blir valgt i 12 valgkretser.
Det seneste valget til Landstinget ble holdt i mars 2013. Etter at statsminister Aleqa Hammond fra Siumut ble anklaget for misbruk av offentlige midler, trakk partiet Atassut seg fra regjeringen den 1. oktober 2014. Dette medførte at regjeringens flertall i Landstinget opphørte. Opposisjonspartiet Inuit Ataqatigiit avviste samtidig å inngå i regjeringsforhandlinger med Siumut. Samme dag trakk Hammond seg som partiformann i Siumut, og utskrev nyvalg til Landstinget. Kim Kielsen ble fungerende partiformann og statsminister.I motsetning til valgkampen året før, som var preget av ideologiske skillelinjer og «en skarp og forsonlig tone mellom blokkene,» var valgkampen i 2014 preget av de økonomiske problemene og behovet for brede politiske forlik.Til tross for valgets største tilbakegang, forble Siumut det største partiet med 34,3 % av stemmene. Både Siumut og Inuit Ataqatigiit fikk 11 mandater i Landstinget. Partii Inuit mistet sin representasjon i Landstinget, mens Demokraatit økte fra 2 til 4. Den tidligere Siumut-statsministeren Hans Enoksens parti, Partii Naleraq, fikk 3 mandater.
Sara Olsvig fra Inuit Ataqatigiit fikk flest personlige stemmer med 5 825, etterfulgt av Kim Kielsen fra Siumut med 4 604 og Hans Enoksen fra Partii Naleraq med 2 425 personlige stemmer.Etter valget gikk Siumut inn i forhandlinger med Demokraatit og Atassut. De tre partiene presenterte en felles regjeringserklæring den 4. desember, og ministerpostene ble fordelt og offentliggjort den 10. desember. Kim Kielsen ble statsminister i den nye regjeringen. Regjeringen ble formelt innsatt av Landstinget to dager senere. På forhånd var det ventet at Siumut ville søke et samarbeid med Partii Naleraq med Atassut som støtteparti, eventuelt et samarbeid med Inuit Ataqatigiit. Både Inuit Ataqatigiit og Partii Naleraq gikk til valg på en folkeavstemning om uranutvinning, noe som trolig var årsaken til at disse konstellasjonene ble utelukket.
== Valgresultat ==
Det var 40 382 stemmeberettigede og 29 187 godkjente stemmer, en valgdeltagelse på 72,8 %:
== Referanser == | Landstingsvalget på Grønland 2014 ble avholdt over hele Grønland den 28. november 2014, og valgte 31 representanter til Grønlands landsting for perioden 2014–2018. | 197,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flatliners | 2023-02-04 | Flatliners | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1990', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA'] | Flatliners er en amerikansk thrillerfilm fra 1990, regissert av Joel Schumacher. Hovedrollene spilles av Kiefer Sutherland, Julia Roberts, Kevin Bacon og Oliver Platt. Filmen følger en gruppe medisin-studenter som lurer på hva som skjer etter døden. De gjennomfører hemmelige eksperimenter som innebærer nær-døden opplevelser. Filmen ble nominert til en Oscar for beste lydklipp i 1990.
| Flatliners er en amerikansk thrillerfilm fra 1990, regissert av Joel Schumacher. Hovedrollene spilles av Kiefer Sutherland, Julia Roberts, Kevin Bacon og Oliver Platt. Filmen følger en gruppe medisin-studenter som lurer på hva som skjer etter døden. De gjennomfører hemmelige eksperimenter som innebærer nær-døden opplevelser. Filmen ble nominert til en Oscar for beste lydklipp i 1990.
== Sammendrag ==
Nelson Wright (Kiefer Sutherland) og fire venner - Joe Hurley (William Baldwin), Dave Labraccio (Kevin Bacon), Randy Steckle (Oliver Platt) og Rachel Manus (Julia Roberts) – vil se hva som skjer når man dør. Nelson stopper hjertet sitt i ett minutt før vennene gjenoppliver ham. Når han er klinisk død, opplever han et slags liv etter døden. Han ser en slags visjon om en gutt han mobbet på barneskolen, Billy Mahoney. Når han våkner igjen vil han ikke beskrive det han opplevde, men han sier at det definitivt var noe der. De andre vil prøve forsøket på seg selv. Joe opplever en slags erotisk sekvens, og han er enig med Nelson i at noe faktisk eksisterer etter døden. Dave er nestemann, og han ser en jente, Winnie Hicks (Kimberly Scott), som han mobbet på skolen.
De tre mennene begynner å oppleve hallusinasjoner, også i våken tilstand, som er relatert til deres visjoner fra etterlivet. Men Nelsons visjoner er mest uvanlige. Han blir gjentatte ganger fysisk angrepet av Billy Mahoney, og en gang sitter han igjen med blåmerker og sår etter en slik visjon. Joe, som er forlovet, blir hjemsøkt av hjemmevideoer som han i hemmelighet filmet under seksuelle møter med andre kvinner. Dave blir konfrontert med en visjon om Winnie Hicks på et tog, hvor hun håner og plager ham akkurat som han tidligere hadde gjort mot henne. Rachel insisterer på å prøve. Dave, som er sterkt plaget med sine hallusinasjoner, prøver å stoppe de andre fra å gi Rachel samme skjebne. Men de har allerede startet forsøket når han ankommer. De sliter med å bringe Rachel tilbake til livet, på grunn av et strømbrudd. De klarer å vekke henne, men hun begynner snart å få flashbacks akkurat som de andre.
Rachel sliter med minner om faren sin, som begikk selvmord da hun var en ung jente. Etterhvert åpne de seg opp, og deler sine opprivende opplevelser til hverandre. Dave bestemmer seg for å få en endelig slutt på sine visjoner. Han sporer opp Winnie Hicks, og reiser hjem til henne for å be om unnskyldning. Winnie takker ham, og hun godtar unnskyldningen hans. Dave føler umiddelbart at en tyngde blir fjernet fra skuldrene sine. Nelson, som var med Dave på turen, sitter alene i bilen til Dave da han plutselig ser Billy Mahoney utenfor bilen. Plutselig befinner Billy seg inne i bilen, og han angriper Dave med en hakke. De begynner å slåss, og Dave kommer akkurat tidsnok til å stoppe hallusinasjon og forebygge alvorlige skader på Nelson. Han avslører at Nelson var alene i bilen hele tiden, og at han angret seg selv med hakke.
I mellomtiden kommer Joes forlovede, Anne (Hope Davis), uventet til leiligheten hans. Hun bryter forlovelsen deres etter å ha oppdaget hjemmevideoene hans. Joes visjoner slutter i det Anne går fra ham. Rachel søker trøst hos Dave, og de tilbringer natten sammen i sengen. Samtidig som Rachel og Dave er sammen, går Nelson sammen med Steckle og Joe til plassen hvor Billy Mahoney ligger begravet. Han avslører en hemmelighet: han og noen venner drepte Billy – ved et uhell – da de jagde ham opp i et høyt tre og kastet steiner på ham, til han falt ned og døde. Nelson vil gjøre det godt igjen, og plutselig løper han sin vei, og etterlater Joe og Steckle på gravplassen. Dave forlater Rachel alene, for å plukke opp Joe og Steckle ved kirkegården. Når hun er alene, går Rachel til badet, hvor hun har en visjon om faren sin. Han beklager til datteren sin, og hun føler ikke lenger skyld over dødsfallet hans når hun oppdager at han var heroin-avhengig.
Rachel får en telefon fra Nelson, som forteller at han må prøve eksperimentet deres igjen for å gjøre alt godt igjen. Han beklager for at han involverte henne og de andre vennene deres i dette, før han legger på telefonen. Rachel og de tre andre skjønner hva Nelson planlegger, og løper for å redde ham. De kommer frem over ni minutter etter telefonsamtalen. De prøver febrilsk å redde Nelson, men altfor mye tid har gått, og holder på å gi opp. Samtidig, i etterlivet, har Nelson byttet roller med Billy Mahoney som kaster steiner på ham når Nelson sitter i et tre. Nelson faller ned fra tree. Han ser opp på Billy Mahoney som står over ham og smiler før han sakte går unna og inn i et stort skinnende lys. De har sluttet fred, samtidig som Dave gir Nelson et siste elektrosjokk. Mirakuløst, blir Nelson gjenopplivet, og etter å ha kommet til bevissthet sier han, "I dag var ikke en god dag å dø på."
== Medvirkende ==
Kiefer Sutherland - Nelson Wright.
Julia Roberts - Rachel Manus
Kevin Bacon - Dave Labraccio
William Baldwin - Joe Hurley
Oliver Platt - Randy Steckle
Kimberly Scott - Winnie Hicks
== Eksterne lenker ==
(en) Flatliners – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Flatliners på Internet Movie Database
(no) Flatliners hos Filmfront
(sv) Flatliners i Svensk Filmdatabas
(da) Flatliners i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Flatliners på Allociné
(nl) Flatliners på MovieMeter
(en) Flatliners på AllMovie
(en) Flatliners på Turner Classic Movies
(en) Flatliners på Rotten Tomatoes
(en) Flatliners på Metacritic | USA | 197,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A1rt%C3%A9ly | 2023-02-04 | Mártély | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ungarn'] | Mártély er en bygd i storkommunen Hódmezővásárhely, i Csongrád fylke, på den sørlige sletten (Dél-Alföld) i det sørøstlige Ungarn.
| Mártély er en bygd i storkommunen Hódmezővásárhely, i Csongrád fylke, på den sørlige sletten (Dél-Alföld) i det sørøstlige Ungarn.
== Transport ==
Bygden kan nås med tog på linjen MÁV 130 (Szolnok–Hódmezővásárhely–Makó). Jernbanestasjonen ligger mellom stasjonene Mindszent og Hódmezővásárhelyi Népkert.
Fylkesveien 4521 går gjennom Mártély, og forbinder bygden med Szentes, Szegvár, Mindszent og Hódmezővásárhely. På denne strekningen går det også busser. Noen av dem går videre til Szeged.
== Et stykke Norge ==
Gjennom støtteordningen Norway Grants har Norge finanisert et opplæringssenter i Mártély. Opplæringssenteret ble bygget som en del av prosjektet Environment Protection - Environmental Education: Establishment of a Regional Environmental Training Centre - HU0076. Prosjektets totale økonomiske størrelse var på € 292 304.
== Referanser == | Mártély er en bygd i storkommunen Hódmezővásárhely, i Csongrád fylke, på den sørlige sletten (Dél-Alföld) i det sørøstlige Ungarn. | 197,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karuri | 2023-02-04 | Karuri | ['Kategori:0°S', 'Kategori:37°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Karuri er en by i Kiambu fylke i Kenya, omtrent 20 km nord for Nairobi. Byen dekker et areal på 46 km², og hadde 129 934 innbyggere ved folketellingen 2009. Karuri er en forstad til hovedstaden, og vokser raskt på grunn av lavere boligpriser.
| Karuri er en by i Kiambu fylke i Kenya, omtrent 20 km nord for Nairobi. Byen dekker et areal på 46 km², og hadde 129 934 innbyggere ved folketellingen 2009. Karuri er en forstad til hovedstaden, og vokser raskt på grunn av lavere boligpriser.
== Referanser == | Karuri er en by i Kiambu fylke i Kenya, omtrent 20 km nord for Nairobi. Byen dekker et areal på 46 km², og hadde 129 934 innbyggere ved folketellingen 2009. | 197,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sporveienes_Bensindepot,_Norsk_Oljeraffineri | 2023-02-04 | Sporveienes Bensindepot, Norsk Oljeraffineri | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Etableringer i 1932', 'Kategori:Norsk oljehistorie'] | Sporveienes Bensindepot, Norsk Oljeraffineri A/S (NOR) var et norsk selskap som importerte og solgte petroleumsprodukter fra 1932 til 1951. Selskapet var mest kjent under merkenavnet NOR. NOR ble etablert kun med norsk aksjekapital og var derfor det første helnorske oljeselskapet. I 1951 fusjonerte NOR med Norsk Vacuum Oil Company og dannet selskapet NOR og Vacuum A/S.
| Sporveienes Bensindepot, Norsk Oljeraffineri A/S (NOR) var et norsk selskap som importerte og solgte petroleumsprodukter fra 1932 til 1951. Selskapet var mest kjent under merkenavnet NOR. NOR ble etablert kun med norsk aksjekapital og var derfor det første helnorske oljeselskapet. I 1951 fusjonerte NOR med Norsk Vacuum Oil Company og dannet selskapet NOR og Vacuum A/S.
== Historie ==
NOR avholdt konstituerende generalforsamling 19. mars 1932 i Oslo. Hovedpersonen bak etableringen av NOR var nordmannen John Winther. Han hadde arbeidet noen år for Sinclair Oil Comapny i USA. Da han kom hjem til Norge var han på utkikk etter samarbeidspartnere for å starte et helnorsk oljeselskap. Med seg på laget fikk han Kristiania Sporveiselskap, A/S Norsk Trafikk og advokatene N.M. Helliesen og Eivind Eckbo. Formålet med det nye selskapet var omsetning av bensin, olje og oljeprodukter, samt eventuelt raffinering. En viktig forutsetning for stiftelsen av det nye selskapet var at det skulle forsyne Oslo Sporveier med drivstoff. Rett etter stiftelsesmøtet inngikk NOR og Oslo Sporveier en femårsavtale om levering av drivstoff. Sporveiene fikk kjøpe drivstoff til kostpris pluss en liten avgift, mens NOR skaffet seg en stor og stabil kunde. NOR kjøpte petroleumsproduktene fra Sinclair Oil Company i USA.
Ved oppstarten av selskapet forelå det planer om å bygge et nytt oljeraffineri på Filtvet ved Oslofjorden. Disse planene ble aldri gjennomført. I stedet bygget selskapet i 1932 et importanlegg for petroleum i Halvorshavn ved Filtvet. Den første lasten med bensin kom fra Hamburg allerede 29. juni 1932. NOR kjøpte to store tanklektere og to tankbiler til distribusjon av petroleumsprodukter. Det første driftsåret leverte selskapet produkter bare til Oslo og Akershus fylke.
I 1933 ekspanderte det nye selskapet betraktelig. Nye tankanlegg kom på plass i Lillehammer, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Haugesund, Ålesund, Kristiansund og Steinkjær. NOR kjøpte også 16 pumpestasjoner og inngikk leveringsavtaler med flere pumpestasjoner på Østlandet. I løpet av siste halvdel av 1930-tallet utvidet selskapet driften til å dekke store deler av landet. I 1937 etablerte NOR to datterselskaper til å ivareta sine interesser på Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. Vestenfjeldske Oljeselskap, NOR, fikk kontor i Haugesund og ansvar for markedet mellom Kristiansund og Flekkefjord. Samtidig ble Nordenfjeldske Oljeselskap, NOR, stiftet i Trondheim. Dette selskapet skulle ha ansvaret for markedet fra Kristiansund til Kirkenes.
== NOR og Vacuum A/S ==
Andre verdenskrig satte en midlertidig stopper for den videre utviklingen både for NOR og Nordenfjeldske Oljeselskap. Krigsårene i Norge tæret på ressursene i begge selskapene. Den tyske okkupasjonsmakten rekvirerte store deler av lagerbeholdningen. Vanlige norske kunder fikk rasjoner av det resterende. Samtidig var det stor slitasje på materiell, bensinstasjoner og tankanlegg. Ved krigens slutt var det derfor behov for penger for å få driften i gang igjen. Omsetningen under krigen hadde sunket til et minimum og det var lite penger igjen til investeringer. NOR arbeidet hardt for å skaffe frisk kapital, men lykkes ikke i sine anstrengelser. Resultatet var at driften og omsetningen i selskapet gikk dårlig.
Norsk Vacuum Oil Company hadde derimot klart seg bedre gjennom okkupasjonsårene. De hadde i tillegg et økonomisk sterkt amerikansk eierselskap i ryggen. Siden oppstarten hadde Norsk Vacuum utelukkende solgt smøreoljer. I USA hadde amerikanske Vacuum Oil Company slått seg sammen med Standard Oil Company of New York (Socony). Dette ble gjort for også å kunne tilby bensin og andre brenselsoljer på det amerikanske markedet. Det norske datterselskapet vurderte derfor om de også skulle tilby bensin og brenselsolje til sine kunder i Norge.
En fusjon viste seg å være løsningen for både NOR og Norsk Vacuum Oil. Gjennom en sammenslåing ville NOR få nødvendig kapital til investeringer, mens Norsk Vacuum Oil Company fikk tilgang til et landsomfattende distribusjons- og salgsnettverk for bensin og brenselsoljer. Forhandlingene startet i 1949 og fra 1951 var fusjonen et faktum. Det nye selskapet fikk navnet NOR og Vacuum A/S.
Årene etter andre verdenskrig var gode. Spesielt i 1950-årene hadde Nor og Vacumm god omsetning. Salget av smøreoljer til den norske handelsflåten gikk så godt, at selskapet hadde leveranser til 43 prosent av alle nye skip som ble bygget i Norge i 1955. I 1957 forandret selskapet navn til Mobil Oil NOR. De amerikanske eierne tok full kontroll over selskapet i 1960. Da ble de siste norske eierinteressene kjøpt ut. Selskapet skiftet navn til Mobil Oil A/S Norge.
== Arkiv ==
NOR har etterlatt seg et lite arkiv på til sammen tre arkivbokser. Det inneholder komplette generalforsamling- og styreprotokoller. Disse protokollene er digitalisert og ligger fritt tilgjengelig på digitalarkivet.no. I tillegg til protokollene er det bevart 30 fotografier fra selskapets forskjellige aktiviteter.
== Kilder ==
Nettutstilling: ExxonMobil Norge 120 år.
Arkivmateriale fra NOR.
== Eksterne lenker ==
Digitaliserte generalforsamling- og styreprotokoller. | Sporveienes Bensindepot, Norsk Oljeraffineri A/S (NOR) var et norsk selskap som importerte og solgte petroleumsprodukter fra 1932 til 1951. Selskapet var mest kjent under merkenavnet NOR. | 197,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ukunda | 2023-02-04 | Ukunda | ['Kategori:39°Ø', 'Kategori:4°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Ukunda er en by i Kwale fylke i Kenya. Den ligger ved kysten mot Indiahavet ved siden av Diani Beach, 30 kilometer sør for Mombasa og 76 km nord for grensen med Tanzania. Byen hadde 62500 innbyggere ved folketellingen 2009.
Ukunda lufthavn ligger like ved byen. | Ukunda er en by i Kwale fylke i Kenya. Den ligger ved kysten mot Indiahavet ved siden av Diani Beach, 30 kilometer sør for Mombasa og 76 km nord for grensen med Tanzania. Byen hadde 62500 innbyggere ved folketellingen 2009.
Ukunda lufthavn ligger like ved byen. | Ukunda er en by i Kwale fylke i Kenya. Den ligger ved kysten mot Indiahavet ved siden av Diani Beach, 30 kilometer sør for Mombasa og 76 km nord for grensen med Tanzania. | 197,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mobil_Oil_Norge | 2023-02-04 | Mobil Oil Norge | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske oljeselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 1960'] | Mobil Oil A/S Norge var et norsk oljeselskap. Selskapet ble etablert i 1960 etter fusjonen mellom Norsk Vacuum Oil Company og Sporveienes Bensindepot, Norsk Oljeraffineri. Mobil Oil Norge solgte petroleumsprodukter i Norge til 1992. Da kjøpte Norsk Hydro virksomheten.
| Mobil Oil A/S Norge var et norsk oljeselskap. Selskapet ble etablert i 1960 etter fusjonen mellom Norsk Vacuum Oil Company og Sporveienes Bensindepot, Norsk Oljeraffineri. Mobil Oil Norge solgte petroleumsprodukter i Norge til 1992. Da kjøpte Norsk Hydro virksomheten.
== Historie ==
Mobil startet sin virksomhet som Norsk Vacuum Oil Company i 1918. I 1951 fusjonerte selskapet med det norske oljeselskapet NOR. På slutten av 1950-tallet overtok amerikanske eierinteresser i Nor og Vacuum A/S. I 1960 var det ingen norske aksjonærer igjen og selskapet skiftet navn til Mobil Oil A/S Norge, forkortet til Mobil.
=== Mobil på 1960- og 1970-tallet ===
For Mobil var 1960-tallet preget av en sterk utbyggingsfase. I en fem års periode fra 1960 ble det investert over 90 millioner kroner i modernisering av selskapets infrastruktur. Mobil investerte i nye distribusjonsanlegg, nytt transportmateriell, utstyr til industrien og fiskerinæringen. I tillegg bygget selskapet ut nettet av bensinstasjoner. På slutten av tiåret hadde selskapet over 300 bensinstasjoner i Norge. I 1966 feiret Mobil sitt 70-årsjubileum som landets fjerde største oljeselskap. Det var ansatt 316 personer i selskapet, men over 1000 mennesker var involvert, enten direkte eller indirekte, i den daglige driften.
Det amerikanske selskapet Mobil hadde helt fra oppstarten hatt suksess med sine smøreoljer. På det norske markedet hadde disse smøreoljene en unik posisjon. Over 40 prosent av alle nye norske skip brukte smøreoljer fra Mobil i 1955. Utvikling av nye smøreoljer både for skip og motorkjøretøyer var en viktig del av selskapet. For marine smøreoljer og Mobil i Norge var 1958 et viktig år. Dette året ble Mobilgardoljene lansert. Inntil 1958 hadde det ikke vært mulig å brenne tungolje i dieselmotorer på skip, men Mobilgard løste dette problemet. Å kunne benytte tungolje til drivstoff var noe av det største som hadde skjedd siden utviklingen av dieselmotoren. For Mobil ble den nye smøreoljen en stor salgssuksess. Etter to års markedsføring var den nye oljen i bruk i over 200 norske skip, på verdensbasis var antallet 1500 skip.
Mobils forretninger gikk dårlig på slutten av 1970-årene. I 1979 hadde selskapet et underskudd på 59 millioner kroner. Dette var delvis en konsekvens av den norske prispolitikken på 1970-tallet. De dårlige resultatene presset frem en effektivisering av driften. I 1970 åpnet selskapet Norges første selvbetjente bensinstasjon. Innføringen av selvbetjening førte til at Mobils bensinsalg økte med 15 prosent i 1971. Mobil var også det første oljeselskapet i landet som tok i bruk et integrert datasystem med telefonisk overførsel. Effektiviseringen av driften gjorde at Mobil på 1980-tallet oppnådde rekordstore overskudd.
==== Johan C. Kongsli ====
Direktør Johan C. Kongsli hadde mye av æren for å lede Mobil gjennom det vanskelige 1970-tallet. Kongsli ble ansatt som administrerende direktør etter fusjonen mellom Norsk Vacuum Oil Co. og Nor i 1949. Han hadde startet som selger i Norsk Vacuum Oil Company etter andre verdenskrig og arbeidet deretter som direktør for Mobil i 30 år. Han ledet selskapet fra å være et lite selskap med syv millioner kroner i omsetning, til å bli et av landets fem største oljeselskap, med en omsetning på 800 millioner kroner. Johan C. Kongsli hadde i denne perioden også en rekke andre verv i norsk næringsliv.
=== Mobil på 1980- og 1990-tallet ===
Testing og utvikling av nye produkter var en viktig del av Mobils virksomhet over hele verden. Selskapet sponset motorsport, langdistanseflygninger og vitenskapelige ekspedisjoner til værharde strøk. Alt dette ble gjort for å få prøvd ut Mobils produkter under ekstreme påkjenninger. I 1903 smurte Mobil brødrene Wrihgts første flygning. På 1920-tallet brukte både Charles Lindberg og Amelia Earhart smøreoljer fra Mobil. I 1982 var det Mobil som leverte syntetiske smøreoljer til romfergen ”Columbia”. Også i Norge leverte Mobil (eller daværende Norsk Vacuum Oil) smøreoljer til flypionerer.
Utviklingen av bedre produkter var spesielt viktig i den harde konkurransen på verdensmarkedet. I Norge var Mobils marine smøreoljer svært populære. Selskapet hadde derimot ikke vært like heldige med utvikling og markedsføringen av motoroljer. Mobils forskere hadde lenge jobbet med en helsyntetisk motorolje. Tradisjonell motorolje bød spesielt på problemer for turbomotorer. I 1973 lanserte Mobil verdens første helsyntetiske motorolje. De norske motorsportmiljøene likte den nye oljen spesielt godt, men for vanlige bilister ble den derimot for kostbar.
Den 29. oktober 1980 snudde deriomt denne trenden. På denne datoen lanserte Mobil sin nye versjon av motoroljen ”Mobil 1” i en landsomfattende kampanje. Med slagordet: ”Oljen du kan kjøre ett år – eller 40 000 km” satte Mobil en ny standard for motoroljer. Markedsføringen av den nye versjonen av ”Mobil 1” skapte debatt i norske aviser. Norske eksperter stilte seg sterkt tvilende til Mobils påstander, men tester av den nye oljen ga Mobil rett. Nye kunder strømmet til bensinstasjonene og skiftet motorolje i et tempo Mobil ikke hadde forutsett. I perioder hadde selskapet store problemer med å levere nok ”Mobil 1”.
Salget fra bensinstasjonene var labert gjennom hele 1970-tallet for alle de store oljeselskapene i Norge. Dette resulterte i en betydelig redusering av antallet bensinstasjoner landet over. I 1981 var antallet Mobilstasjoner 237. På starten av 1980-tallet vedtok også Mobil en femårsplan for modernisering av selskapets gjenværende bensinstasjoner. Dette innebar en årlig investering på omkring 20 millioner kroner. Moderniseringstiltakene hadde god effekt på driften. I 1984 satte Mobil rekord med et driftsoverskudd på rundt 55 millioner kroner. Dette var da det nest høyeste i selskapets historie. Mye av det gode resultatet kom på grunn av at Mobil opparbeidet seg en større markedsandel innen bensinsalget.
Ved inngangen til 1990-tallet var det 146 ansatte i Mobil Oil Norge. I tillegg til disse var rundt 1500 stykker knyttet til virksomheten ved selskapets 240 bensinstasjoner. Selskapet hadde også rundt 130 tankanlegg langs kysten fra Fredrikstad til Vardø. På det norske markedet var det smøreoljer som var Mobils viktigste produkt med en markedsandel på rundt 12 prosent. Selskapet hadde også en norsk markedsandel på rundt 9 prosent både for bensin og drivstoff til kystflåten. I 1992 solgte Mobil alle sine bensinstasjoner i Norge til Norsk Hydro. I 1999 fusjonerte de to internasjonale oljegigantene Exxon Corporation og Mobil Corporation. Essos og Mobils norske organisasjoner ble dermed slått sammen og det nye selskapet, ExxonMobil Norge, fikk hovedkontor i Sandnes.
== Arkiv ==
Mobil Oil Norge har etterlatt seg et lite arkiv på en hyllemeter. Det består av fotografier, reklamemateriell og trykksaker.
== Kilder ==
Nettutstilling: ExxonMobil Norge 120 år
== Eksterne lenker ==
(no) Mobil Oil Norge på Arkivportalen | Mobil Oil A/S Norge var et norsk oljeselskap. Selskapet ble etablert i 1960 etter fusjonen mellom Norsk Vacuum Oil Company og Sporveienes Bensindepot, Norsk Oljeraffineri. | 197,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storelva_(D%C3%A5fjord_i_Karls%C3%B8y) | 2023-02-04 | Storelva (Dåfjord i Karlsøy) | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Karlsøy'] | Storelva (også kalt Vassbottelva) er ei elv på Ringvassøya i Karlsøy kommune i Troms og Finnmark. Elva er 11,56 km lang og har et nedbørfelt på 27,98 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,30 m³/s. Den har utspring fra Soltindvatnet (154 moh.) og munner ut lengst sør i Dåfjorden.
| Storelva (også kalt Vassbottelva) er ei elv på Ringvassøya i Karlsøy kommune i Troms og Finnmark. Elva er 11,56 km lang og har et nedbørfelt på 27,98 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,30 m³/s. Den har utspring fra Soltindvatnet (154 moh.) og munner ut lengst sør i Dåfjorden.
== Referanser == | | munning = Dåfjorden | 197,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SBBK | 2023-02-04 | SBBK | ['Kategori:Pekere'] | SBBK er en forkortelse for blant annet:
Spånga/Bromstens BK, en svensk bandyklubb som ble stiftet 12. juni 1997 etter en sammenslåing av bandyklubbene Spånga IS BK og Bromstens BK.
Stjørdal Basketballklubb, en basketballklubb i Stjørdal. | SBBK er en forkortelse for blant annet:
Spånga/Bromstens BK, en svensk bandyklubb som ble stiftet 12. juni 1997 etter en sammenslåing av bandyklubbene Spånga IS BK og Bromstens BK.
Stjørdal Basketballklubb, en basketballklubb i Stjørdal. | SBBK er en forkortelse for blant annet: | 197,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ola_Dekko | 2023-02-04 | Ola Dekko | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1950', 'Kategori:Fødsler 27. juni', 'Kategori:Fødsler i 1858', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske folkemusikere', 'Kategori:Personer fra Ål kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ola Dekko («Store-Dekken») (født 1858, død 1950) var en spillemann fra Ål i Hallingdal.Dekko kom fra en spillemannsslekt, både bestefaren og onkelen var velkjente spillemenn i dalen. Han spilte mye rundt i dalen i forskjellige bryllup på samme tid som Tor Grimsgard. Han har selv fortalt i et intervju i Nationen at han spilte i rundt 300 bryllup.
Dekko ble kalt «Store-Dekken» siden han hadde en yngre bror som også spilte fele og hette Ola. Ola Dekko var nyskapende, og bygde ut eldre og knappere slåtter til de storformene som har blitt brukt i dalen senere. Han ble en viktig kilde for både Sevat Sataøen og Olav Sataslåtten.
| Ola Dekko («Store-Dekken») (født 1858, død 1950) var en spillemann fra Ål i Hallingdal.Dekko kom fra en spillemannsslekt, både bestefaren og onkelen var velkjente spillemenn i dalen. Han spilte mye rundt i dalen i forskjellige bryllup på samme tid som Tor Grimsgard. Han har selv fortalt i et intervju i Nationen at han spilte i rundt 300 bryllup.
Dekko ble kalt «Store-Dekken» siden han hadde en yngre bror som også spilte fele og hette Ola. Ola Dekko var nyskapende, og bygde ut eldre og knappere slåtter til de storformene som har blitt brukt i dalen senere. Han ble en viktig kilde for både Sevat Sataøen og Olav Sataslåtten.
== Referanser == | Ola Dekko («Store-Dekken») (født 1858, død 1950) var en spillemann fra Ål i Hallingdal.Sevat Sataøen var med på kappleik, Hallingdølen, 1. | 197,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reodors_Ballade | 2023-02-04 | Reodors Ballade | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske sanger', 'Kategori:Norske sanger'] | «Reodors ballade» («Norwegian Sunset») er en melodi, skrevet av danske Bent Fabricius-Bjerre til filmen Flåklypa Grand Prix.I filmen ble den framført av hovedperson Reodor Felgen under en stjerneklar natt. Melodien er også en gjenganger gjennom filmen. Musikeren i filmen er Tommy Reilly.Reillys elev Sigmund Groven har siden gjort melodien videre kjent, ved å framføre den på sine egne album.
| «Reodors ballade» («Norwegian Sunset») er en melodi, skrevet av danske Bent Fabricius-Bjerre til filmen Flåklypa Grand Prix.I filmen ble den framført av hovedperson Reodor Felgen under en stjerneklar natt. Melodien er også en gjenganger gjennom filmen. Musikeren i filmen er Tommy Reilly.Reillys elev Sigmund Groven har siden gjort melodien videre kjent, ved å framføre den på sine egne album.
== Andre versjoner ==
Helene Bøksle har laget en versjon med tekst ment som en natta-sang for platen God Natt Min Skatt, kalt Reodors vise
Multicyde med vokalist Silya Nymoen har samplet musikkstykket i sangen Not For the Dough. Musikkvideoen inneholdt scener fra spillefilmen Flåklypa Grand Prix.
Welo/Welo Quartet har laget en versjon på jazz -albumet «Harvest Time» utgitt 2019.
== Referanser == | «Reodors ballade» («Norwegian Sunset») er en melodi, skrevet av danske Bent Fabricius-Bjerre til filmen Flåklypa Grand Prix. | 197,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/I%E2%80%99m_a_Woman | 2023-02-04 | I’m a Woman | ['Kategori:Pekere'] | I'm a Woman kan sikte til:
«I'm a Woman (album)», et album fra 1983
«I'm a Woman (singel)», en singel fra 1990 | I'm a Woman kan sikte til:
«I'm a Woman (album)», et album fra 1983
«I'm a Woman (singel)», en singel fra 1990 | I'm a Woman kan sikte til: | 197,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/I%E2%80%99m_a_Woman | 2023-02-04 | I’m a Woman | ['Kategori:Pekere'] | I'm a Woman kan sikte til:
«I'm a Woman (album)», et album fra 1983
«I'm a Woman (singel)», en singel fra 1990 | I'm a Woman kan sikte til:
«I'm a Woman (album)», et album fra 1983
«I'm a Woman (singel)», en singel fra 1990 | I'm a Woman er en sang skrevet av Sigvald Tveit og Eyvind Skeie som ble spilt inn og gitt ut på albumet Dagen er din med Wenche Myhre i 1990. Sangen ble også gitt ut på singel senere samme år. | 197,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filterspiser | 2023-02-04 | Filterspiser | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr', 'Kategori:Zoologi', 'Kategori:Økologi'] | En filterspiser eller filtereter er et dyr som henter partikulære næringsemner fra vannmassene eller sedimentene rundt seg gjennom å filtrere ut næringspartikler. Det finnes mange filtreringsmekanismer, blant annet barder, lameller, polypper og flimmerhår. Filtersystemene står normalt i direkte forbindelse med fordøyelsesystemet. Filterspising står i motsetning til spisemåten dyr som søker opp større næringsemner og spiser det direkte. Filterspisere er enten helt eller delvis akvatiske dyr, og flertallet er marine. De regnes som en undergruppe av suspensjonsspisere.
| En filterspiser eller filtereter er et dyr som henter partikulære næringsemner fra vannmassene eller sedimentene rundt seg gjennom å filtrere ut næringspartikler. Det finnes mange filtreringsmekanismer, blant annet barder, lameller, polypper og flimmerhår. Filtersystemene står normalt i direkte forbindelse med fordøyelsesystemet. Filterspising står i motsetning til spisemåten dyr som søker opp større næringsemner og spiser det direkte. Filterspisere er enten helt eller delvis akvatiske dyr, og flertallet er marine. De regnes som en undergruppe av suspensjonsspisere.
== Tidlige filterspisere ==
Å leve av å filtrere vannmassene er trolig den opprinnelige formen for matfangst hos dyr. Filterspising er eneste levemåte for svamper, og også hos dyrene nærmeste encellede slektninger, krageflagelatene. I nesten alle rekker finnes det filterspisere. Hos ryggstrengdyrene gjelder dette både lansettfisk og sekkdyr. Det er en glidende overgang fra å være en filterspiser som filtrerer vannmassene til å filtrere slam og annet bunnsubstrat for samme formål. Denne gruppen kalles sedimentspisere.
Blant de eldste filterspisende artene man kjenner til er et 520 millioner år gammelt fossil av et inntil ganske nylig ukjent sjødyr, Tamisiocaris borealis, oppdaget på nordspissen av Grønland og beskrevet i tidsskriftet Nature i mars 2014. T. borealis den eldste frittsvømmende større (trolig omkring 70 cm lang) filterspisende arten man kjenner til.
== Dagens filterspisere ==
Svært mange filterspisere er stasjonære, fastsittende organismer, som muslinger, armfotinger, mosdyr, nesledyr, entoprocter og de fleste sekkdyr, men det finnes også frittlevende drivende (planktoniske) filterspisere, som for eksempel salper og larver av mange krepsdyr, og endog aktive dyr som søker opp konsentrasjoner i den akvatiske mikrofaunaen, som krill og større dyr som flamingoer, mange typer fisk (inkludert mange haier) og alle bardehvaler. Faktisk er både verdens største fisk, hvalhaien, og verdens største pattedyr, blåhvalen, filterspiser.
Fastsittende filterspisere har gjerne et skall eller en annen form for beskyttelse mot rovdyr. Blant de mest kjente skallbærende filterspisere er muslinger og armfotinger, men også rur (fastsittende krepsdyr), posthornmark, mosdyr og pterobranchier skiller ut skall som beskyttelse. Entoprocter og sekkdyr har i stedet en seig ytterhud, og salper har en slimkokong som beskytter dem. Lansettfisk graver seg ned i substratet, med bare hode og gjellene stikkende opp.
== Referanser == | thumb|right|To arter av [[sekkdyr filtrerer vannmassene eller rundt seg for å fange plankton]] | 197,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Miguelete | 2023-02-04 | Miguelete | ['Kategori:34°S', 'Kategori:57°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Colonia', 'Kategori:Sider med kart'] | Miguelete er en landsby i det sørvestlige Uruguay. Byen, som har om lag 999 innbyggere, ligger i Colonia-departementet.
| Miguelete er en landsby i det sørvestlige Uruguay. Byen, som har om lag 999 innbyggere, ligger i Colonia-departementet.
== Befolkning ==
Miguelete har 999 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Miguelete (INE) (spansk) | | befolkning = 999 | 197,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reichskommissariat_Moskowien | 2023-02-04 | Reichskommissariat Moskowien | ['Kategori:Det tredje rike', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Reichskommissariat Moskowien (forkortet RKM, russisk: Рейхскомиссариат Московия) var en tiltenkt sivil okkupasjonsforvaltning Tyskland hadde planer om å opprette i de sentrale og nordre delene av europeisk Russland under andre verdenskrig. Til å begynne med var navnet planlagt å være Reichskommissariat Russland. Siegfried Kasche var den tiltenkte rikskommissæren for områdene, men på grunn av at de tyske styrkene ikke klarte å okkupere disse områdene forble planen urealisert.
| Reichskommissariat Moskowien (forkortet RKM, russisk: Рейхскомиссариат Московия) var en tiltenkt sivil okkupasjonsforvaltning Tyskland hadde planer om å opprette i de sentrale og nordre delene av europeisk Russland under andre verdenskrig. Til å begynne med var navnet planlagt å være Reichskommissariat Russland. Siegfried Kasche var den tiltenkte rikskommissæren for områdene, men på grunn av at de tyske styrkene ikke klarte å okkupere disse områdene forble planen urealisert.
== Eksterne lenker ==
Führer Decree of July 17, 1941 establishing Reichskommissariats in the Soviet Union | |f1 = | 197,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barker_(Uruguay) | 2023-02-04 | Barker (Uruguay) | ['Kategori:34°S', 'Kategori:57°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Colonia', 'Kategori:Sider med kart'] | Barker er en by i det sørvestlige Uruguay. Byen, har om lag 158 innbyggere, og ligger i Colonia-departementet.
| Barker er en by i det sørvestlige Uruguay. Byen, har om lag 158 innbyggere, og ligger i Colonia-departementet.
== Befolkning ==
Barker har 158 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Barker (INE) (spansk) | | befolkning = 158 | 197,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chamberlain_(Uruguay) | 2023-02-04 | Chamberlain (Uruguay) | ['Kategori:32°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Tacuarembó', 'Kategori:Paso de los Toros', 'Kategori:Sider med kart'] | Chamberlain er en by i departementet Tacuarembó i det nordlige Uruguay.
| Chamberlain er en by i departementet Tacuarembó i det nordlige Uruguay.
== Befolkning ==
Chamberlain hadde 52 innbyggere i 2004.
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tacuarembó, offisielle sider (spansk)
Kart over Chamberlain (INE) | | kommune = Paso de los Toros | 197,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salangselva | 2023-02-04 | Salangselva | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:18°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Elver i Bardu', 'Kategori:Elver i Salangen'] | Salangselva (også kalt Salangsdalselva) er ei elv i Salangen og Bardu kommuner i Troms og Finnmark. Den renner nordover gjennom Salangsdalen i Bardu og munner ut i Sagfjorden ved Sjøvegan i Salangen. Elva er 50,1 kilometer lang, eller 66,0 kilometer regnet fra fjerneste kilde. Den har et nedbørfelt på 539,47 km² og middelvannføringen ved munningen er 21,70 m³/s.
| Salangselva (også kalt Salangsdalselva) er ei elv i Salangen og Bardu kommuner i Troms og Finnmark. Den renner nordover gjennom Salangsdalen i Bardu og munner ut i Sagfjorden ved Sjøvegan i Salangen. Elva er 50,1 kilometer lang, eller 66,0 kilometer regnet fra fjerneste kilde. Den har et nedbørfelt på 539,47 km² og middelvannføringen ved munningen er 21,70 m³/s.
== Elvas løp ==
Salangselva dannes ved samløpet av Stordalselva og Røddalselva, som begge har sine øverste kilder i Narvik i Nordland. Elvene løper sammen like sør for Bones i Bardu, og like etter kommer Budalselva inn fra øst. Ved Bones rant tidligere både Salangselva og Budalselva i store meandere over de flate elveslettene. Under et flomsikringsprosjekt på midten av 1980-tallet ble imidlertid begge elvene kanalisert og elveløpene rettet ut over en strekning på drøyt tre kilometer. I 2006 og 2007 ble deler av det gamle elveløpet restaurert.Fra Bones renner elva mot nordvest i et rolig løp avbrutt av mindre fosser. Ved Lund snur elva mot nord, og dalen blir trangere. Ved Skogstad kommer Jørenelva inn fra øst. Ved Forset blir dalen igjen videre og elva roligere, og fra øst kommer Liveltskardelva, som renner parallelt med hovedelva over tre kilometer før de motes ved Lundamo. Nord for Brandvoll snur elva mot vest og faller først gjennom Langfossen og deretter Kistefossen ned mot slettene øst for Øvervatnet i Salangen. På slettene danner elva vide meandere og før den renner ut i Øvervatnet tar den inn sideelvene Masterbakkelva fra sør og Bekkebotnelva fra nord. En kort elvestubb kalt Strokken knytter Øvervatnet til Nervatnet, og herfra renner elva videre til munningen i Sagfjorden ved kommunesenteret Sjøvegan. Denne siste elvestrekningen kalles også Tømmerelva.
== Vern ==
Vassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag i 1973. En del av fjellområdene lengst sørøst i nedbørfeltet ligger innenfor Rohkunborri nasjonalpark.
== Referanser == | | fjerneste_kilde = Sør for Istind | 197,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reichskommissariat_Kaukasus | 2023-02-04 | Reichskommissariat Kaukasus | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det tredje rike', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Reichskommissariat Kaukasus (russisk: Рейхскомиссариат Кавказ, georgisk: კავკასიის რაიხსკომისარიატი) var en tiltenkt sivil okkupasjonsforvaltning Tyskland hadde planer om å opprette i Kaukasus under andre verdenskrig. I motsetning til de fem andre planlagte reichskommissariatene var det tiltenkt at urbefolkningene skulle ha forskjellige former for autonomi.
| Reichskommissariat Kaukasus (russisk: Рейхскомиссариат Кавказ, georgisk: კავკასიის რაიხსკომისარიატი) var en tiltenkt sivil okkupasjonsforvaltning Tyskland hadde planer om å opprette i Kaukasus under andre verdenskrig. I motsetning til de fem andre planlagte reichskommissariatene var det tiltenkt at urbefolkningene skulle ha forskjellige former for autonomi.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forming Volunteers in German forces | |f1 = | 197,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juanic%C3%B3 | 2023-02-04 | Juanicó | ['Kategori:1872 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1872', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | Juanicó er en by i kommunen Canelones i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 1 305 innbyggere.
| Juanicó er en by i kommunen Canelones i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 1 305 innbyggere.
== Historie ==
Juanicó ble grunnlagt i 1872.
== Befolkning ==
Juanicó har 1 305 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Transport ==
Ruta 5 forbinder Juanicó med Parada Cabrera, Canelones, Florida og Rivera.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Canelones, offisielle sider (spansk)
Kart over Juanicó (INE) | | kommune = Canelones | 197,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zapic%C3%A1n | 2023-02-04 | Zapicán | ['Kategori:1887 i Sør-Amerika', 'Kategori:33°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1887', 'Kategori:Byer i Lavalleja', 'Kategori:Sider med kart'] | Zapicán er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har om lag 553 innbyggere. Zapicán ble grunnlagt i 1887 av Pablo Fernández.
| Zapicán er en by i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har om lag 553 innbyggere. Zapicán ble grunnlagt i 1887 av Pablo Fernández.
== Befolkning ==
Zapicán har 553 innbyggere (Beregning 2004)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
lavalleja.gub.uy – Lavalleja, offisielle sider
Kart over Zapicán (INE) | | befolkning = 553 | 197,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reichskommissariat_Turkestan | 2023-02-04 | Reichskommissariat Turkestan | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det tredje rike', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Reichskommissariat Turkestan (forkortet RKT) var en tiltenkt sivil okkupasjonsforvaltning Tyskland hadde planer om å opprette i Turkestan under andre verdenskrig. Den sovjetiske historikeren Lev Bezymenski hevdet at Panturkestan, Großturkestan og Mohammed-Reich ble vurdert som navn på territoriet.Forslaget om å opprette et Reichskomissariat i regionen ble fremsatt av Alfred Rosenberg, men det ble midlertidig nedstemt av Adolf Hitler på grunn av at han mente at målet burde være avgrenset til Europa inntil videre.
| Reichskommissariat Turkestan (forkortet RKT) var en tiltenkt sivil okkupasjonsforvaltning Tyskland hadde planer om å opprette i Turkestan under andre verdenskrig. Den sovjetiske historikeren Lev Bezymenski hevdet at Panturkestan, Großturkestan og Mohammed-Reich ble vurdert som navn på territoriet.Forslaget om å opprette et Reichskomissariat i regionen ble fremsatt av Alfred Rosenberg, men det ble midlertidig nedstemt av Adolf Hitler på grunn av at han mente at målet burde være avgrenset til Europa inntil videre.
== Territorial planlegging ==
Rosenbergs plan for provinsen inkluderte sovjetrepublikkene Kasakhstansk SSR, usbekisk SSR, turkmensk SSR, tadsjikisk SSR og kirgisisk SSR. Befolkningen i området var ikke homogent av tyrkisk etnisitet (spesielt Tadsjikistan som i hovedsak er av iransk opprinnelse, og innbyggerne snakker i hovedsak persisk), men de deler den samme religionen (islam). Planen var at provinsen også skulle inkludere territoriene Altaj, Tatarstan og Basjkortostan, på bakgrunn av at de deler samme religion og etnisitet. Noen kilder nevner også en mulig inkludering av Mari El og Udmurtia, selv om befolkningen i disse områdene var av uralsk herkomst.
== Referanser == | Reichskommissariat Turkestan (forkortet RKT) var en tiltenkt sivil okkupasjonsforvaltning Tyskland hadde planer om å opprette i Turkestan under andre verdenskrig.Dallin, Alexander (1958). | 197,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sekund%C3%A6r_kroppshule | 2023-02-04 | Sekundær kroppshule | ['Kategori:Anatomi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Sekundær kroppshule eller coelom er en åpning inne i kroppen der innvollene ligger. De mest primitive dyrene, slike som nesledyr og flatormer har ikke noen sekundær kroppshule. Maneter har ingen indre organer, men hos flatormene ligger tarmen innleiret i kroppens vev.
| Sekundær kroppshule eller coelom er en åpning inne i kroppen der innvollene ligger. De mest primitive dyrene, slike som nesledyr og flatormer har ikke noen sekundær kroppshule. Maneter har ingen indre organer, men hos flatormene ligger tarmen innleiret i kroppens vev.
== Funksjon ==
Hos høyere dyr finnes forskjellige former for sekundære kroppshuler, der tarmene og andre organer ligger mer eller mindre fritt. Dette tillater organene å bevege seg uavhengig av kroppen egne bevegelser og gir mulighet for peristaltiske bevegelser i tarmene og en pumpesystem (hjerte) for kroppsvæsker (sirkulasjonssystem).
En velutviklet sekundær kroppshule er derfor en forutsetting for at et dyr kan ha effektiv fordøyelse og sirkulasjon, og derved kunne være stort og aktivt. Maneter kan vokse seg store ved at det indre laget består av gelé uten særlig stoffskifte, mens de aktive cellene bare utgjør et tynt lag ut mot vannmassene. Alle andre større dyr har for høyt stoffskifte til at kroppens celler kan ligge leiret inn i en massiv kropp uten noen form for indre åpninger.
== Eucoelomater, pseudocoelomater og acoelomater ==
Et fullt utviklet kroppshulesystem finnes hos mange dyregrupper, og har utviklet seg minst to ganger uavhengig av hverandre hos deuterostomier (ryggstrengdyr og pigghuder) og protostomier (de fleste andre rekker). Hos disse dyrene dannes kroppshulen som åpninger i mesodermen under fosterutviklingen. I det ferdig utviklede dyret vil og både innsiden av kroppshulen og utsiden av de indre organene er kledd i mesothelium. Slike dyr kalles eucoelomater.
En del grupper med mindre dyr har en såkalt «falsk» kropshule, der tarm og gonader ligger badet rett i en væskefullt hule, uten å være pakket i mesothelium. En slik kroppshule gir mindre effektiv sirkulasjon og utstkillelse av avfallstoffer, og disse dyrene er avhengige av å være lange og tynne, slik at avfallstoffer kan diffundere bort over overflaten. Slike dyr er derfor stort sett ganske små. Dyr med dette systemet kalles pseudocoelomater, og den vanligste dyregruppen med dette systemet er rundormer.
Dyr uten sekundær kroppshule kalles acoelomater. Foruten nesledyr og flatormer omfatter de acoelomate dyrene rekkene Nemertea, Gastrotricha, Entoprocta og Gnathostomulida.
== Referanser == | thumb|right|Lengdesnitt av en [[metemark. | 197,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lilletorget_(Oslo) | 2023-02-04 | Lilletorget (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Plasser i Oslo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vaterland'] | Lilletorget er en plass på Vaterland i Oslo.
Brugata går gjennom plassen øst-vest – mot vest som gågate, Christian Krohgs gate løper ut fra plassen mot nord, mens Stenersgata løper ut over plassen og mot sørvest. Vaterlandsparken ligger mot plassens østside. Området ligger i sentrumsranden, overgangen mellom indre by og sentrum.
Plassen ble etablert i nåværende form og skiftet navn fra Vaterlands Torv til Lilletorvet i 1872, på folkemunne også Vesletorget og Vesletørje. Det finnes ingen opplysninger om torghandel på plassen, men i et fjernsynsprogram spilte Nora Brockstedt rollen som torghandler. Plassen lå ved innfartsåren til Christiania fra øst, der tømmer, mat og andre varer til byen kom inn, og har en lang historie med sjenkesteder. I forbudstiden var Lilletorget det sentrale stedet i byen for ulovlig salg av brennevin.
Fra 1875 til 1900 gikk det hestesporvogn og fra 1900 til 1960 og fra 2019 til 2021 gikk det trikk over Lilletorget.
| Lilletorget er en plass på Vaterland i Oslo.
Brugata går gjennom plassen øst-vest – mot vest som gågate, Christian Krohgs gate løper ut fra plassen mot nord, mens Stenersgata løper ut over plassen og mot sørvest. Vaterlandsparken ligger mot plassens østside. Området ligger i sentrumsranden, overgangen mellom indre by og sentrum.
Plassen ble etablert i nåværende form og skiftet navn fra Vaterlands Torv til Lilletorvet i 1872, på folkemunne også Vesletorget og Vesletørje. Det finnes ingen opplysninger om torghandel på plassen, men i et fjernsynsprogram spilte Nora Brockstedt rollen som torghandler. Plassen lå ved innfartsåren til Christiania fra øst, der tømmer, mat og andre varer til byen kom inn, og har en lang historie med sjenkesteder. I forbudstiden var Lilletorget det sentrale stedet i byen for ulovlig salg av brennevin.
Fra 1875 til 1900 gikk det hestesporvogn og fra 1900 til 1960 og fra 2019 til 2021 gikk det trikk over Lilletorget.
== Bebyggelse ved plassen ==
Nr. 1 er et industri- og kontorbygg i åtte etasjer, bygget i 1934, arkitekter var Fin Wollebæk og Haakon Skraastad. Det ble kalt «Industribygningen», siden både verksteder og kontorer hadde lokaler her. Bygget fikk ny fasade med cortenplater i 1983. Lilletorget 1 er i 2015 hovedkontor for Fellesforbundet, mens andre leietakere er blant andre Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, Pensjonistforbundet, Alternativ til Vold og fiskebutikken «Flyvefisken», som ble etablert ved plassen i 1928.
Brugata 9, som ligger i nordenden av torget, er en toetasjes bygård fra slutten av 1700-tallet, der bevertningsstedet som på folkemunne ble kalt «Rottefella» holdt til fra 1850-årene til 1920-årene. I 2014 holder restaurant «Røde Mølle» til her. Brugata 11, som ligger vegg i vegg, er en treetasjes murgård fra sent 1800-tall. Brugata 7 er en femetasjes murgård fra 1899, som huser Thon Hotel Spectrum.
== Historie ==
Vaterlands Torv er kjent fra kart laget i 1745. På kart fra 1794 og 1860 er Vaterlands Torv en utvidelse av Elvegaten, og det er en kort gatestump opp til Brugata.Gårdene langs Storgata, Brugata og Vaterlands Torv fikk kjøpmannsrettigheter og ble en del av byen i 1784, som den første byutvidelse mot nord og øst. Gårdene rundt torget var på 1700-tallet bebodd av velstående mennesker som drev bedrifter knyttet til bondehandelen langs Brugata og garverier, til forskjell fra Saugbanken lenger syd på Vaterland, der stort sett bare fattige bodde. Murtvangen langs Brugata og Vaterlands Torv, som ble innført ved byutvidelsen i 1784, bidro til å opprettholde dette innslaget av velstående, ved at bygging i mur var langt dyrere enn i tre. Kjøpmannsrettighetene som fulgte med utvidelsen bidro til samme.
Brugata over Lilletorget var brolagt allerede i 1837, mens det i 1860 ble brolagt en fire meter bred kjørebane på plassen fra Brugata til Karl den XIIs gate (som løp ut i Elvegaten litt syd for plassen). Etter at de tre gårdene Brugata nr. 16B, 18 og 20 på sydsiden av gaten brant i 1866, henvendte noen byborgere med interesser i området, blant disse Gunnerius Pettersen, seg til magistraten og tilbød å gi en pengesum for at kommunen skulle kjøpe gårdene, rive dem og utvide Lilletorget slik at det åpnet seg i full bredde mot Brugata. Nr. 20 lå vendt mot plassen. De brente gårdene lå i den delen av Brugata der gaten var særlig trang, og utvidelsen ville løse noe av problemene med stadig forstoppelse av trafikken. Kjøpet ble gjennomført og plassen utvidet i 1872. Brugata hang nå sammen med plassen. På kart fra 1887 var gatene til plassen Brogaden (navn fra Vaterlands bru ca. 150 meter lenger øst, før 1867 Vaterlands storgade), Elvegaden (finnes ikke lenger, bortregulert i 1989), Fjerdingens gade (nåværende Christian Kroghs gate) og Steners gaden (anlagt 1871).De delene som ikke tidligere var brolagt, fikk brolegning i 1872, og samtidig ble det lagt fortau med heller. Byvekten sto i annen halvdel av 1800-tallet på Lilletorget, flyttet fra Stortorvet. Plassen hadde rundt 1900 også en av de 13 holdeplassene for bybud og visergutter.I 1838 åpnet Vaterlands Børneasyl, byens første «børneasyl», det vil si barnehage for barn av utearbeidende kvinner fra arbeiderklassen, i «Spindehusgaarden» ved Lilletorvet. Kildene oppgir ikke adresse.Det gikk hestesporvogn over Lilletorget fra 1875 til 1900, og trikk fra 1900 til 1960. Linjen gjennom Brugata ble da erstattet av linjen i Schweigaards gate.
Lilletorget har en lang historie med skjenkesteder. Tidlig på 1900-tallet fantes «Andersa» og «Wang i kroken». I gatene tett ved lå flere samlag og ølkneiper. I forbudstiden i Norge 1916–27 var ulovlig, privat omsetning av brennevin (gauking) i Kristiania konsentrert rundt Lilletorget. Rundt århundreskiftet 1900 var plassen også mye brukt av «klokkebyttere». Lilletorget, Nytorget (Youngstorget), Grønlands torg og Jernbanetorget var østkantungdommens sosiale møtested fra sent på 1800-tallet.Brogaarden, Brugata 22, ble oppført I to etasjer rundt 1800 og hadde valmtak. Gården ble revet i 1972. I 1893 åpnet Det Blaa Bånds Nøgterhetscafé her, i 1897 Sofie Svendsens Café og samme år brennevinsutsalg (Samlaget, forløper for Vinmonopolet), fra 1915 drev Samlaget kafé i annen etasje i lokaler innredet av senere byarkitekt Harald Aars. I 1900 ble lokalene i første etasje til Olsen & Kolstads Afholdskafé, 1904 Inger Kolstad Afholdskafé, fra 1922 Dina Haugerud Avholdskafé, og fra 1928 til 1971 Brogarden Spisesal og Restaurant. Da gården ble revet, ble grunnen brukt til parkeringsplass og trafikkareal i påvente av planer for Vaterland. I 1994 ble Vaterlandsparken, som ligger inntil Lilletorget, åpnet.
Billedteppet «Slaget på Lilletorvet» av Kaare Mikkelsen, fire meter bredt, ble hengt opp i Oslo rådhus ved åpningen i 1950.I november 1963 startet Club 7 opp i Kafé René i Brugata 14 på Lilletorget. Allerede i desember fikk klubben beskjed om at den ikke kunne bli der videre, og den flyttet til Cavaletto-teatret i Drammensveien 64.På slutten av 1970-årene ble bygningene syd og øst for plassen revet, med unntak av Lilletorget 1, og plassen ble hellelagt. Dette skjedde som del av rivingen av gamle Vaterland.
I september 2019 ble det åpnet trikkelinje i Stenersgata over Lilletorget og i Christian Kroghs gate til Nybrua, som erstatningslinje frem til Storgata var ferdig oppgradert i 2021. Lilletorget holdeplass lå i Christian Kroghs gate. Trikkelinjen ble fjernet etter at trikken igjen begynte å gå i Storgata i 2021.
== Skulpturen «Neve med rose» ==
Skulpturen «Neve med rose» av Ola Enstad ble satt opp utenfor Lilletorget 1 i 1991. Materialene er stål og bronse, og høyden er 480 cm. Fellesforbundet eier skulpturen. Skulpturen ble bestilt tidlig i 1980-årene av Asker kommune med tanke på plassering ved kommunesenteret. Hånden med en rose ble oppfattet som et politisk symbol, og skulpturen ble avbestilt. Verket ble først realisert da Fellesforbundet bestilte det til sitt 100-årsjubileum. Skulpturen er montert slik at den kommer opp av brosteinen, uten tradisjonell sokkel.
== Referanser ==
== Litteratur ==
«Lilletorget». I: Jon Gunnar Arntzen og Jens-Fredrik Munthe Svendsen: Oslo i endring. Oslo: Kunnskapsforlaget, 2007, side 16–17. ISBN 978-82-573-1915-1
Per-Erling Johnsen: Brune kafeer. Oslos uforanderlige møtesteder. Oslo, Schibsted, 2005, side 76–79. ISBN 82-516-2128-3
Jan Eivind Myhre: Hovedstaden Christiania. Fra 1814 til 1900. Oslo bys historie, bind 3. Oslo: Cappelens forlag,1991. ISBN 82-02-09144-6
Knut Are Tvedt (red): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget 2010, ISBN 978-82-573-1760-7
== Eksterne lenker ==
(en) Lilletorget, Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Lilletorget | 197,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polyxene | 2023-02-04 | Polyxene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den trojanske krig', 'Kategori:Greske mytologiske kvinner'] | Polyksene (gresk: Πολυξένη) er i henhold til gresk mytologi den yngste datteren til kong Priamos av Troja og hans dronning Hekabe. Hun er ikke nevnt i Homers epos Iliaden, men opptrer i tekstene til senere forfattere som fortsatte fortellingen om Trojakrigen, muligens for å utvide Homers strenge fortelling med et romantisk trekk. Detaljene i myten om ofringen av Polyksene varierer en god del i de ulike fortellingene.
| Polyksene (gresk: Πολυξένη) er i henhold til gresk mytologi den yngste datteren til kong Priamos av Troja og hans dronning Hekabe. Hun er ikke nevnt i Homers epos Iliaden, men opptrer i tekstene til senere forfattere som fortsatte fortellingen om Trojakrigen, muligens for å utvide Homers strenge fortelling med et romantisk trekk. Detaljene i myten om ofringen av Polyksene varierer en god del i de ulike fortellingene.
== Trojakrigen ==
Polyksene er betraktet som en trojansk motpart til fortellingen om ofringen av Ifigeneia, datteren til Agamemnon og Klytaimnestra. Ifigeneia ble ofret av grekerne i begynnelsen av Trojakrigen, mens Polyksene ble ofret mot slutten av den, således symboliserte begge krigens begynnelse og slutt på likeledes vis.Et orakel hadde spådd at Troja ikke ville bli beseiret om Polyksenes bror Troilos ble tjue år. Under den trojanske krig ble Polyksene og Troilos overfalt i bakhold mens de forsøkte å skaffe vann fra en vannkilde. Troilos ble drept av den greske helten Akilles. Han ble deretter seksuelt interessert i den stille skarpsindighet til Polyksene.
== Ofringen av Polyksene ==
Akilles, fortsatt ledende grunnet Patroklos, fant Polyksenes ord lindrende og ble senere bedt om å gå til Apollons tempel for å møte henne etter hennes ofringer. Akilles ga sin tillit til henne og fortalte henne om sin eneste sårbarhet, sin hæl. Senere i tempelet ble han overfalt i bakhold av Polyksenes brødre, Paris og Deifobos. De skjøt ham i nettopp hælen hvor han var utsatt, etter sigende ledet av Apollons hånd, og pilen var dyppet i gift.Denne versjonen, gitt av Flavius Filostratos, hevdet at Polyksenes elsket Akilles, og etter mordet på Akilles, flyktet hun til grekerne, og deretter drepte seg på graven til sin elskede med et sverd. Imidlertid i henhold til Evripides i hans tragedier Trojanerinner, 415 f.Kr., og Hekabe, ca. 424 f.Kr., skjedde Polyksenes berømte død etter at Trojakrigen var over. Akilles' ånd hadde kommet tilbake og krevde at vinden som var nødvendig for å seile hjem til Hellas ville først komme etter at Polyksene ble ofret til gudene. Hun ble deretter ofret ved foten av Akilles' grav. Hekube, hennes mor, uttrykte fortvilelse over at enda en av hennes døtre var død.Imidlertid var Polyksene selv ivrig etter å dø som et offer til Akilles framfor å dø som en slave. Hun trøstet sin mor og nektet å tigge om livet for Odyssevs eller bli behandlet på noen annen måte enn en prinsesse. Hun ba Odyssevs trøste hennes mor da hun ble ført av sted. Polyksenes jomfruhet var kritisk for hennes ære, og hun ble beskrevet at hun døde tappert da Akilles sønn Neoptolemos skar over halsen hennes: hun hadde sørget for at hennes klær dekket henne helt da hun døde.Hyginus i Fabulæ formulerer tolkningen at Polyksene førte Akilles inn i et bakhold, etter å ha lurt ut av ham hemmeligheten om hans eneste sårbarhet. Deretter krevde Akilles fra graven at Polyksene ble ofret grekerne fordelte krigsbyttet. Hyginus kaller Polyksene «en del av byttet».En enklere versjon er at Akilles i løpet av den ti år lange krigen fikk øye på den vakre Polyksene, og begjærte henne, men hun var utenfor hans rekkevidde innenfor Trojas forsvarsmurer. Ved hans død, krevde han at hun skulle bli ofret på hans grav slik at han ville møte henne i etterlivet.I Seneca den yngres drama Troades jamret Helena over Polyksenes skjebne:
Polyxene miseranda, quam tradi sibi
cineremque Achilles ante mactari suum,
campo maritus ut sit Elysio, iubet.«Ulykkelige Polyksene, som Akilles kommanderte til overgi seg til ham og for å bli ofret foran hans egen aske, slik at han kan bli gift med henne i de elysiske marker.»
== Minnesmerker ==
Noen få eksempler i gresk billedkunst kan med sikkerhet identifiseres som avbildningen av ofringen av Polyksene. De fleste viser at Polyksene ble ofret over greven til Akilles. Ofringen av Polyksene ble i henhold til Pausanias representert på akropolis i Athen. Imidlertid en del detaljer av billedframstillingen av ofringen gir antydninger om varierende og kanskje tidligere versjoner av denne myten. Eksempelvis synes en del av bildene å vise at Polyksene ble ofret over et alter framfor en grav, og et relieff på sarkofag i nordvestlige Anatolia (dagens tyrkiske by Gümüşçay) som er datert til rundt 500 f.Kr. viser en offertripod plassert på graven. Disse detaljer har blitt tolket som en assosiasjon mellom Akilles gravhaug og den helle grunn dedikert til Apollon.Ofringen har også siden vært et emne i kunsten, blant annet etablerte Pietro da Cortona i 1625 sin berømmelse med sin framstilling av Ofringen av Polyksene.
== Polyksene i kunsten ==
Antikkens greske vasemaleri
Senere kunst
== Referanser ==
== Litteratur ==
Antikkens kilderServius: In Aeneida, iii.321.
Seneca: Troades, 1117-1161.
Ovid: Metamorfoser, xiii.441-480.
== Eksterne lenker ==
(en) Polyxena – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Chisholm, Hugh, red. (1911): «Polyxena» i: Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
Artikkel om Polyksene Arkivert 14. august 2003 hos Wayback Machine. fra Stanford University
Allenger, H. (11. februar 2011): «Variations to Polyxena’s Story»
«Ofringen av Polyksene», maleri av Giovanni Battista Pittoni (Getty Museum) | Polyksene (gresk: Πολυξένη) er i henhold til gresk mytologi den yngste datteren til kong Priamos av Troja og hans dronning Hekabe.Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, 3. | 197,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NM_i_terrengl%C3%B8p_2013 | 2023-02-04 | NM i terrengløp 2013 | ['Kategori:Friidrett i 2013', 'Kategori:NM i terrengløp', 'Kategori:Norgesmesterskap i 2013', 'Kategori:Sport i Levanger', 'Kategori:Sport i Ringerike', 'Kategori:Sportsarrangementer i Buskerud', 'Kategori:Sportsarrangementer i Trøndelag'] | Norgesmesterskapet i terrengløp 2013 var en del av NM i friidrett 2013. NM kort løype ble arrangert som et eget stevne i Ringerike 13. og 14. april 2013, og NM lang løype ble arrangert på Levanger 5. oktober 2013.
| Norgesmesterskapet i terrengløp 2013 var en del av NM i friidrett 2013. NM kort løype ble arrangert som et eget stevne i Ringerike 13. og 14. april 2013, og NM lang løype ble arrangert på Levanger 5. oktober 2013.
== Menn ==
=== Senior, kort løype ===
=== Senior, stafett ===
=== Senior, lang løype ===
=== Junior, kort løype ===
=== Junior, lang løype ===
== Kvinner ==
=== Senior, kort løype ===
=== Senior, stafett ===
=== Senior, lang løype ===
=== Junior, kort løype ===
=== Junior, lang løype ===
== Eksterne lenker ==
Norsk Friidrett - NM terrengløp Offisiell resultatliste 13.04.2013
Norsk Friidrett - NM terrengløp Offisiell resultatliste 14.04.2013
Norsk Friidrett - NM terrengløp lang løype Offisiell resultatliste Røstad, Levanger 05.10.2013 | Norgesmesterskapet i terrengløp 2013 var en del av NM i friidrett 2013. NM kort løype ble arrangert som et eget stevne i Ringerike 13. | 197,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heterostyli | 2023-02-04 | Heterostyli | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formering', 'Kategori:Plantemorfologi'] | Heterostyli betyr at samme planteart har to eller flere forskjellige oppbygginger av formeringsorganene i blomsten. To eller tre former vil finnes i samme populasjon, hvert individ har samme form på blomstene. Det er da enten lang griffel og korte pollenbærere, eller motsatt. Heterostyli kommer av gresk hetero-, forskjellig og stylos, griffel.
Heterostyli med to forskjellige former, distyli, fins hos noen få plantefamilier, for eksempel nøkleblomfamilien der 91 % av artene har dette. Tre forskjellige former, tristyli, fins i gjøkesyrefamilien og hos kattehale, der er det en mellomform der formeringsorganene har mellomlengde. Planter som ikke har denne egenskapen kalles homostyle.
Virkningen av dette er at kryssbestøvning vil skje oftere, og at selvbestøving skjer sjeldnere. Charles Darwin gjorde en berømt undersøkelse av heterostyli hos nøkleblomslekten i The Different Forms of Flowers (1877).
| Heterostyli betyr at samme planteart har to eller flere forskjellige oppbygginger av formeringsorganene i blomsten. To eller tre former vil finnes i samme populasjon, hvert individ har samme form på blomstene. Det er da enten lang griffel og korte pollenbærere, eller motsatt. Heterostyli kommer av gresk hetero-, forskjellig og stylos, griffel.
Heterostyli med to forskjellige former, distyli, fins hos noen få plantefamilier, for eksempel nøkleblomfamilien der 91 % av artene har dette. Tre forskjellige former, tristyli, fins i gjøkesyrefamilien og hos kattehale, der er det en mellomform der formeringsorganene har mellomlengde. Planter som ikke har denne egenskapen kalles homostyle.
Virkningen av dette er at kryssbestøvning vil skje oftere, og at selvbestøving skjer sjeldnere. Charles Darwin gjorde en berømt undersøkelse av heterostyli hos nøkleblomslekten i The Different Forms of Flowers (1877).
== Kilder ==
John Richards: Primula, B. T. Batesford Ltd, 1993 | Heterostyli betyr at samme planteart har to eller flere forskjellige oppbygginger av formeringsorganene i blomsten. To eller tre former vil finnes i samme populasjon, hvert individ har samme form på blomstene. | 197,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Graz | 2023-02-04 | Graz | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Steiermark', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Verdensarven i Østerrike', 'Kategori:Østerrikestubber'] | Graz (slovensk Gradec) er Østerrikes nest største by og hovedstad i delstaten Steiermark. Elven Mur renner gjennom byen fra nord mot sør.
Grazområdet var under det romerske keiserriket et tett befolket landbruksområde. På 500-tallet ble det i det senere Graz opprettet en borg. Navnet Graz kommer også fra det slovenske ordet for borg, Grad – Gradec betyr en mindre borg.
I 1245 fikk Graz byvåpen og fra 1379 til 1619 var Graz en habsburgsk residensby som i perioden ble utsatt for en rekke angrep fra osmanene. Byen er bispesete for Graz-Seckau bispedømme.
I 2003 var Graz europeisk kulturhovedstad og i den forbindelsen laget Vito Acconci en gangbro med en flytende "øy", Murinsel, i elven midt i Mur.
Gamlebyen og Schloss Eggenberg utenfor sentrum, ble i 1999 satt på listen over Verdens kulturarv.
Graz har en lang historie som universitetsby og har nå seks universiteter med til sammen rundt 45 000 studenter. Her studerte blant annet Nikola Tesla, ved Technische Universität Graz og Alfred Wegner underviste ved Karl-Franzens-Universität. Den er fra mars 2011 med i Creative Cities Network som en UNESCO City of Design.
| Graz (slovensk Gradec) er Østerrikes nest største by og hovedstad i delstaten Steiermark. Elven Mur renner gjennom byen fra nord mot sør.
Grazområdet var under det romerske keiserriket et tett befolket landbruksområde. På 500-tallet ble det i det senere Graz opprettet en borg. Navnet Graz kommer også fra det slovenske ordet for borg, Grad – Gradec betyr en mindre borg.
I 1245 fikk Graz byvåpen og fra 1379 til 1619 var Graz en habsburgsk residensby som i perioden ble utsatt for en rekke angrep fra osmanene. Byen er bispesete for Graz-Seckau bispedømme.
I 2003 var Graz europeisk kulturhovedstad og i den forbindelsen laget Vito Acconci en gangbro med en flytende "øy", Murinsel, i elven midt i Mur.
Gamlebyen og Schloss Eggenberg utenfor sentrum, ble i 1999 satt på listen over Verdens kulturarv.
Graz har en lang historie som universitetsby og har nå seks universiteter med til sammen rundt 45 000 studenter. Her studerte blant annet Nikola Tesla, ved Technische Universität Graz og Alfred Wegner underviste ved Karl-Franzens-Universität. Den er fra mars 2011 med i Creative Cities Network som en UNESCO City of Design.
== Vennskapsbyer ==
Coventry (England)
Montclair (USA)
Groningen (Nederland)
Darmstadt (Tyskland)
Trondheim (Norge) – fra 1968
Pula (Kroatia)
Dubrovnik (Kroatia)
Trieste (Italia)
Maribor (Slovenia)
Pécs (Ungarn)
== Kjente personer født i Graz ==
Arnold Schwarzenegger, skuespiller og politiker
Armin Assinger, alpinist
Leopold Auenbrugger, lege
Martin Bartenstein, statsråd
Wolfgang Bauer, forfatter
Karl Böhm, dirigent
Fritz Eichler, arkeolog
Ferdinand II, tysk-romersk keiser 1619-1637
Ferdinand III, tysk-romersk keiser 1637-1657
Heinz Fischer, forbundspresident
Johann Bernhard Fischer von Erlach, arkitekt
Georg von Hauberrisser, arkitekt
Anselm Hüttenbrenner, komponist
Marisa Mell, skuespiller
Inge Morath, fotograf
Gerda Paumgarten, alpinist
Gerhard Roth, forfatter
Schiffkowitz, musiker
Peter Simonischek, skuespiller
Joseph Stammel, kunstner
Robert Stolz, komponist og dirigent
Roman Wallner, fotballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Graz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Graz – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Karl-Franzens-Universität Graz | Schloss Eggenberg (Eggenberg slott) i Graz er det betydeligste bygningskomplekset i barokk stil i Steiermark. Med dets bevarte ulike tilbygg, de omfattende haveanleggene så vel som med samlinger fra Universalmuseum Joanneum oppbevart i palasset og parket er Schloss Eggenberg en av de høyest verdsatte steder i Østerrike. | 197,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NM_i_halvmaraton_2013 | 2023-02-04 | NM i halvmaraton 2013 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Friidrett i 2013', 'Kategori:Knarvik', 'Kategori:NM i halvmaraton', 'Kategori:Norgesmesterskap i 2013', 'Kategori:Sportsarrangementer i Hordaland'] | Norgesmesterskapet i halvmaraton 2013 var en del av NM i friidrett 2013, og ble arrangert under Fjord Norway Half Marathon i Knarvik i Hordaland 31. august 2013.
| Norgesmesterskapet i halvmaraton 2013 var en del av NM i friidrett 2013, og ble arrangert under Fjord Norway Half Marathon i Knarvik i Hordaland 31. august 2013.
== Menn ==
=== Senior ===
=== Junior U22 ===
== Kvinner ==
=== Senior ===
=== Junior U22 ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Knarvik Mila 2013 resultater (.xls) | Norgesmesterskapet i halvmaraton 2013 var en del av NM i friidrett 2013, og ble arrangert under Fjord Norway Half Marathon i Knarvik i Hordaland 31. august 2013. | 197,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stormogul | 2023-02-04 | Stormogul | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Indiske monarker', 'Kategori:Islams historie', 'Kategori:Mogulriket', 'Kategori:Stormoguler'] | Stormogul (offisiell benevnelse badshah), eller store mogul, var den tittel som herskeren over Mogulriket var kjent under, og som hersket over store deler av India fra 1526 til 1858 til det ble annektert av Storbritannia i 1858 etter opprøret året før, og omgjort til Britisk India. Fra 1648 og fram til den siste stormugulen ble avsatt hadde de sin residens i Det røde fortet i Delhi.
| Stormogul (offisiell benevnelse badshah), eller store mogul, var den tittel som herskeren over Mogulriket var kjent under, og som hersket over store deler av India fra 1526 til 1858 til det ble annektert av Storbritannia i 1858 etter opprøret året før, og omgjort til Britisk India. Fra 1648 og fram til den siste stormugulen ble avsatt hadde de sin residens i Det røde fortet i Delhi.
== Indiske stormoguler ==
== I populærkulturen ==
Tittelen blir brukt om offiserene i Hakkespettene i tegneserien Donald Duck. | Stormogul (offisiell benevnelse badshah), eller store mogul, var den tittel som herskeren over Mogulriket var kjent under, og som hersket over store deler av India fra 1526 til 1858 til det ble annektert av Storbritannia i 1858 etter opprøret året før, og omgjort til Britisk India. Fra 1648 og fram til den siste stormugulen ble avsatt hadde de sin residens i Det røde fortet i Delhi. | 197,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/New_Zealands_sentralbank | 2023-02-04 | New Zealands sentralbank | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1934', 'Kategori:New Zealands økonomi', 'Kategori:Sentralbanker', 'Kategori:Wellington'] | New Zealands sentralbank (engelsk: Reserve Bank of New Zealand) er sentralbanken på New Zealand. Sentralbanken ble etablert i 1934, og nåværende sentralbanksjef er Graeme Wheeler.
| New Zealands sentralbank (engelsk: Reserve Bank of New Zealand) er sentralbanken på New Zealand. Sentralbanken ble etablert i 1934, og nåværende sentralbanksjef er Graeme Wheeler.
== Historie ==
Før sentralbankens etablering var det de store bankene som utstedte valuta på New Zealand. Storbritannia jobbet for at New Zealand skulle etablere en sentralbank etter modell av Bank of England, men New Zealands regjering ønsket ikke dette. Gjennom 1920- og 30-tallet endret imidlertid regjeringen holdning, bl.a. etter at Otto Niemeyer i 1930 anbefalte New Zealand å etablere en sentralbank. New Zealand ba Niemeyer om anbefaling om valutapolitikk, da han var i Australia, og ble anbefalt å etablere en sentralbank. Regjeringen var fortsatt ikke overbevist, men bl.a. synliggjorde Den store depresjonen behovet for en bedre kontroll med valutakurs og valutareserver, derfor begynte finansminister Joseph Gordon Coates, sammen med bl.a. Bernard Ashwin, å utvikle lovgivingen rundt en sentralbank.
Den 1. april 1934 ble sentalbankloven vedtatt (Reserve Bank Act 1934), og 1. august samme år var sentralbanken i drift, med Leslie Lefeaux som sentralbanksjef. Han var tidligere sjefkasserer i Bank of England. Sentralbanken utstedte i 1934 sin første pengeserie, og de private bankenes sedler gikk ut av omløp. Den første pengeserien var midlertidig, men den andre serien, som ble utgitt i 1940, var i sirkulasjon fram til 1967 da den ble konvertert til desimalsystemet. I 1989 fikk sentralbanken også ansvaret for landets mynter.
Sentralbankloven er revidert flere ganger. Det kom mindre endringer i 1936, 1950 og 1960, og i 1964 ble den kraftig revidert. Sentralbankens oppgaver har også blitt tilpasset landets økonomiske situasjon gjennom årene, bl.a. ga sentralbankloven av 1989 sentalbanken som hovedoppgave å bruke pengepolitikk for å redusere inflasjonen, som var et stort problem.
Fra slutten av 1980-tallet reduserte sentralbanken antall ansatte, fra over 600 på det meste, til bare 170 i 2002. Dette økte til ca. 230 i 2009.
== Sentralbanksjef ==
Pr desember 2014 er Graeme Wheeler sentralbanksjef. Han ble utnevnt i juni 2012, og overtok som sentralbanksjef i september 2012. Han overtok da etter Alan Bollard, som hadde sittet siden 2002.
Visesentralbanksjefer er Grant Spencer og Geoff Bascand.
== Se også ==
Liste over verdens sentralbanker
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Reserve Bank of New Zealand – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Wellington | 197,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reichskommissariat_Don-Wolga | 2023-02-04 | Reichskommissariat Don-Wolga | ['Kategori:Det tredje rike', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Reichskommissariat Don-Wolga var en tiltenkt sivil okkupasjonsforvaltning Tyskland hadde planer om å opprette i Don-Volga regionen under andre verdenskrig. Et annet navn på område som ble brukt var Dongebiet (Don-territoriet). Grensene skulle strekke seg fra Azovhavet og opp til Tysk-Volga SSR. Det var planlagt at hovedstaden skulle være Rostov-na-Donu. Den nasjonalsosialistiske ideologen Alfred Rosenberg utpekte ministerpresidenten av Fristaten Braunschweig, Dietrich Klagges, som rikskommissær.Fem okkupasjonsforvaltninger i øst var den opprinnelige planen, men i mai 1941 ble planen redusert til fire administrative enheter. Etter forslag fra Rosenberg aksepterte Adolf Hitler at Don-Wolga skulle deles mellom forvaltningsorganene Reichskommissariat Ukraina og Reichskommissariat Kaukasus.
| Reichskommissariat Don-Wolga var en tiltenkt sivil okkupasjonsforvaltning Tyskland hadde planer om å opprette i Don-Volga regionen under andre verdenskrig. Et annet navn på område som ble brukt var Dongebiet (Don-territoriet). Grensene skulle strekke seg fra Azovhavet og opp til Tysk-Volga SSR. Det var planlagt at hovedstaden skulle være Rostov-na-Donu. Den nasjonalsosialistiske ideologen Alfred Rosenberg utpekte ministerpresidenten av Fristaten Braunschweig, Dietrich Klagges, som rikskommissær.Fem okkupasjonsforvaltninger i øst var den opprinnelige planen, men i mai 1941 ble planen redusert til fire administrative enheter. Etter forslag fra Rosenberg aksepterte Adolf Hitler at Don-Wolga skulle deles mellom forvaltningsorganene Reichskommissariat Ukraina og Reichskommissariat Kaukasus.
== Referanser == | Reichskommissariat Don-Wolga var en tiltenkt sivil okkupasjonsforvaltning Tyskland hadde planer om å opprette i Don-Volga regionen under andre verdenskrig.Kay, Alex J. | 197,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milit%C3%A6radministrasjon_(Nazi-Tyskland) | 2023-02-04 | Militæradministrasjon (Nazi-Tyskland) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Det tredje rike', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Under Andre verdenskrig opprettet Nazi-Tyskland administrative enheter i okkuperte land som var styrt og organisert av militæret. Disse administrative enhetene var kjent som militær administrasjoner (Tysk: Militärverwaltung). Militær administrasjonen var forskjellig fra Reichskommissariat ved at de var ledet av en Militärbefehlshaber, mens Reichskommissariat var ledet av en politiker fra NSDAP.
| Under Andre verdenskrig opprettet Nazi-Tyskland administrative enheter i okkuperte land som var styrt og organisert av militæret. Disse administrative enhetene var kjent som militær administrasjoner (Tysk: Militärverwaltung). Militær administrasjonen var forskjellig fra Reichskommissariat ved at de var ledet av en Militärbefehlshaber, mens Reichskommissariat var ledet av en politiker fra NSDAP.
== Se også ==
Reichskommissariat | Under Andre verdenskrig opprettet Nazi-Tyskland administrative enheter i okkuperte land som var styrt og organisert av militæret. Disse administrative enhetene var kjent som militær administrasjoner (Tysk: Militärverwaltung). | 197,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_760_(Rogaland) | 2023-02-04 | Fylkesvei 760 (Rogaland) | ['Kategori:Referanser til Ev134', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Tidligere veinummer i Hordaland', 'Kategori:Tidligere veinummer i Rogaland'] | Fylkesvei 760 i Rogaland gikk mellom Utbjoa i Vindafjord og Sydnes i Kvinnherad. Veien var en ren fergestrekning, og del av fergesambandet Fjelberg–Sydnes–Utbjoa–Skjersholmane.
2019 ble strekningen del av fylkesvei 543.
| Fylkesvei 760 i Rogaland gikk mellom Utbjoa i Vindafjord og Sydnes i Kvinnherad. Veien var en ren fergestrekning, og del av fergesambandet Fjelberg–Sydnes–Utbjoa–Skjersholmane.
2019 ble strekningen del av fylkesvei 543.
== Kommuner og knutepunkter ==
Vindafjord
543Fylkesvei 543 fra Utbjoa til Europavei 134 Ølsvågen
Ferge fra Utbjoa
Kvinnherad
til Sydnes
Fv62Fylkesvei 62 fra Sydnes til Fv60Fylkesvei 60 Landa og via ferge til Europavei 39 Skjersholmane i Stord
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | Fylkesvei 760 i Rogaland gikk mellom Utbjoa i Vindafjord og Sydnes i Kvinnherad. Veien var en ren fergestrekning, og del av fergesambandet Fjelberg–Sydnes–Utbjoa–Skjersholmane. | 197,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kim_Kielsens_regjering | 2023-02-04 | Kim Kielsens regjering | ['Kategori:Grønlands regjeringer'] | Kim Kielsens regjering er Grønlands regjering siden 12. desember 2014. Etter nyvalget den 28. november 2014 gikk partileder Kim Kielsen i Siumut inn i forhandlinger med Demokraatit og Atassut. De tre partiene presenterte en felles regjeringserklæring den 4. desember, og ministerpostene ble fordelt og offentliggjort den 10. desember. Regjeringen ble formelt innsatt av Grønlands landsting to dager senere.
| Kim Kielsens regjering er Grønlands regjering siden 12. desember 2014. Etter nyvalget den 28. november 2014 gikk partileder Kim Kielsen i Siumut inn i forhandlinger med Demokraatit og Atassut. De tre partiene presenterte en felles regjeringserklæring den 4. desember, og ministerpostene ble fordelt og offentliggjort den 10. desember. Regjeringen ble formelt innsatt av Grønlands landsting to dager senere.
== Referanser == | Kim Kielsens regjering er Grønlands regjering siden 12. desember 2014. | 197,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salangsdalen | 2023-02-04 | Salangsdalen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bardus geografi', 'Kategori:Daler i Troms og Finnmark'] | Salangsdalen er et dalføre i Bardu kommune i Troms. Den strekker seg fra Bones i sør til grensen mot Salangen, vest for Setermoen i nord. Salangselva renner nordover gjennom dalen.
Europavei 6 går gjennom den midtre og nordlige delen av dalen, mens fylkesvei 161 går sørover til enden av dalen ved Bones. Polar Park (tidligere Polar Zoo) ligger i sør i Salangsdalen, og ikke langt unna ligger Salangsdalen kapell. Vestgrensa til Rohkunborri nasjonalpark ligger like øst for dalen i sør. | Salangsdalen er et dalføre i Bardu kommune i Troms. Den strekker seg fra Bones i sør til grensen mot Salangen, vest for Setermoen i nord. Salangselva renner nordover gjennom dalen.
Europavei 6 går gjennom den midtre og nordlige delen av dalen, mens fylkesvei 161 går sørover til enden av dalen ved Bones. Polar Park (tidligere Polar Zoo) ligger i sør i Salangsdalen, og ikke langt unna ligger Salangsdalen kapell. Vestgrensa til Rohkunborri nasjonalpark ligger like øst for dalen i sør. | Salangsdalen er et dalføre i Bardu kommune i Troms. Den strekker seg fra Bones i sør til grensen mot Salangen, vest for Setermoen i nord. | 197,399 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.