url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Agraciada | 2023-02-04 | Agraciada | ['Kategori:33°S', 'Kategori:58°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Colonia', 'Kategori:Byer i Soriano', 'Kategori:Sider med kart'] | Agraciada er en by i det sørvestlige Uruguay. Byen, som har om lag 596 innbyggere, det er en viktig by i Colonia-departementet.
| Agraciada er en by i det sørvestlige Uruguay. Byen, som har om lag 596 innbyggere, det er en viktig by i Colonia-departementet.
== Befolkning ==
Agraciada har 596 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Agraciada (INE) (spansk) | og | 197,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Pelham-Holles,_1._hertug_av_Newcastle | 2023-02-04 | Thomas Pelham-Holles, 1. hertug av Newcastle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske politikere', 'Kategori:Britiske statsministre', 'Kategori:Dødsfall 17. november', 'Kategori:Dødsfall i 1768', 'Kategori:Fødsler 21. juli', 'Kategori:Fødsler i 1693', 'Kategori:Lords Privy Seal', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thomas Pelham-Holles, hertug av Newcastle-upon-Tyne og Newcastle-under-Lyne, (født 21. juli 1693 i London, død 17. november 1768 i London) var britisk politiker (whig). Han var statsminister i Storbritannia fra 1754 til 1756 og fra 1757 til 1762. Sammen med sin bror Henry Pelham (1696–1754) dominerte han britisk politikk i det meste av regjeringstiden til George II.
| Thomas Pelham-Holles, hertug av Newcastle-upon-Tyne og Newcastle-under-Lyne, (født 21. juli 1693 i London, død 17. november 1768 i London) var britisk politiker (whig). Han var statsminister i Storbritannia fra 1754 til 1756 og fra 1757 til 1762. Sammen med sin bror Henry Pelham (1696–1754) dominerte han britisk politikk i det meste av regjeringstiden til George II.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Pelham (senere Pelham-Holles) var eldste sønn av Thomas Pelham, baron Pelham av Laughton. Han var den åttende av elleve søsken og hadde to brødre. Han etterfulgte sin bror Henry Pelham, som statsminister.Han ble utdannet ved Westminster School and Clare Hall, Cambridge, men tok ingen eksamen. Det var vanlig å stå over eksamen i den samfunnsklassen han tilhørte.
=== Eiendomsbesitter og utnevnelse til hertug ===
I 1711 arvet han Holles og Clare- eiendommene i Middlesex, Nottinghamshire og Lincolnshire fra sin onkel, hertug av Newcastle upon Tyne. Pelham la deretter sin onkels navn Holles til sitt eget, men da han ikke var rett nedstigende mannlig arving, fikk han ingen hertugtittel.Han arvet imidlertid i 1712 sin fars tittel som baron og i tillegg store eiendommer. På dette tidspunktet eide Pelham-Holles eiendommer i elleve grevskaper (counties), blant annet Sussex. Dette medførte stor innflytelse over en rekke valgdistrikter.I 1714 ble han utnevnt som hertug av Clare, og i 1715 utnevnte kong George I ham til hertug av Newcastle upon Tyne. Utnevnelsen som hertug var kongens takk for Pelham-Holles støtte til whigpartiet i valgkampen.
=== Politisk karrière ===
Pelham-Holles var medlem av whigpartiet og holdt en rekke politiske verv gjennom sin karrière. Han ble gjerne kalt «hubble-bubble» som følge av at han hadde det travelt med alt han gjorde. Han var Lord Chamberlain (1717-1724), Secretary of State for the South (innenriks) (1724-1748) og Secretary of State for the North (1748-1754). Han var i realiteten utenriksminister og forsvarsminister fra 1730 til 1754, og styrte blant annet saker som krigen mot Spania (Krigen om ørene til Robert Jenkins) og den andre fredstraktaten i Aachen.Sammen med sin bror Henry Pelham (1696-1754) dominerte han britisk politikk i det meste av regjeringstiden til George II. Da Henry Pelham døde i 1754, fulgte Pellam-Holles ham i vervene som statsminister (First Lord of the Treasury), først fra 1754 til 1756 og deretter fra 1757 til 1762.Pelham-Holles hadde et anstrengt forhold til George II. Ved en anledning medførte kongens dårlige engelsk at Pelham-Holles mistrodde ham for å ha utfordret ham til duell.I 1717 ble Pelham-Holles gitt i oppdrag å overvåke teatrene i landet. Han sensurere ethvert skuespill og tekstforfatter som kunne oppfattes som kritisk til huset Hannovers fortsatte makt i landet eller til wighpartiets regjering.Han ble den første statsminister som tilbrakte hele sin parlamentariske karrière i Overhuset, etter at han inntok sin plass der like etter å ha fylt 21 år. Han var leder av Overhuset fra februar 1748 til november 1756 og deretter igjen fra juli 1757 til mai 1762.
=== Familie ===
Pellam-Holles giftet seg i 1717 med Henrietta Godolphin (død 1776). Hertugen var meget glad i sin hustru, men hun var ved dårlig helse og paret fikk ingen barn som overlevet dem.
== Referanser == | Thomas Pelham-Holles, hertug av Newcastle-upon-Tyne og Newcastle-under-Lyne, (født 21. juli 1693 i London, død 17. | 197,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/North_Eastern_Province_(Kenya) | 2023-02-04 | North Eastern Province (Kenya) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kenyas provinser'] | North Eastern Province (nordøstprovinsen) var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så erstattet av fylkene Garissa, Wajir og Mandera. | North Eastern Province (nordøstprovinsen) var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så erstattet av fylkene Garissa, Wajir og Mandera. | Eastern Province (østprovinsen) var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så erstattet av fylkene Meru, Machakos, | 197,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/North_Eastern_Province_(Kenya) | 2023-02-04 | North Eastern Province (Kenya) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kenyas provinser'] | North Eastern Province (nordøstprovinsen) var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så erstattet av fylkene Garissa, Wajir og Mandera. | North Eastern Province (nordøstprovinsen) var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så erstattet av fylkene Garissa, Wajir og Mandera. | North Eastern Province (nordøstprovinsen) var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så erstattet av fylkene Garissa, Wajir og Mandera. | 197,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nairobi_Province_(Kenya) | 2023-02-04 | Nairobi Province (Kenya) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kenyas provinser'] | Nairobi Province var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så omgjort til Nairobi fylke, med landets hovedstad Nairobi som eneste by. | Nairobi Province var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så omgjort til Nairobi fylke, med landets hovedstad Nairobi som eneste by. | Nairobi Province var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så omgjort til Nairobi fylke, med landets hovedstad Nairobi som eneste by. | 197,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nyanza_Province_(Kenya) | 2023-02-04 | Nyanza Province (Kenya) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kenyas provinser'] | Nyanza Province (Nyanzaprovinsen) var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så erstattet av fylkene Siaya, Kisumu, Homa Bay, Migori, Kisii og Nyamira. | Nyanza Province (Nyanzaprovinsen) var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så erstattet av fylkene Siaya, Kisumu, Homa Bay, Migori, Kisii og Nyamira. | Nyanza Province (Nyanzaprovinsen) var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så erstattet av fylkene Siaya, Kisumu, Homa Bay, Migori, Kisii og Nyamira. | 197,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rift_Valley_Province_(Kenya) | 2023-02-04 | Rift Valley Province (Kenya) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kenyas provinser'] | Rift Valley Province (Riftdalen) var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så erstattet av fylkene Turkana, West Pokot, Samburu, Trans-Nzoia, Uasin Gishu, Elgeyo-Marakwet, Nandi, Baringo, Laikipia, Nakuru, Narok, Kajiado, Kericho og Bomet. | Rift Valley Province (Riftdalen) var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så erstattet av fylkene Turkana, West Pokot, Samburu, Trans-Nzoia, Uasin Gishu, Elgeyo-Marakwet, Nandi, Baringo, Laikipia, Nakuru, Narok, Kajiado, Kericho og Bomet. | Rift Valley Province (Riftdalen) var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så erstattet av fylkene Turkana, West Pokot, Samburu, Trans-Nzoia, Uasin Gishu, Elgeyo-Marakwet, Nandi, Baringo, Laikipia, Nakuru, Narok, Kajiado, Kericho og Bomet. | 197,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Western_Province_(Kenya) | 2023-02-04 | Western Province (Kenya) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kenyas provinser'] | Western Province (Vestprovinsen) var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så erstattet av fylkene Kakamega, Vihiga, Bungoma og Busia. | Western Province (Vestprovinsen) var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så erstattet av fylkene Kakamega, Vihiga, Bungoma og Busia. | Western Province (Vestprovinsen) var før 2013 en av Kenyas åtte provinser. Den ble så erstattet av fylkene Kakamega, Vihiga, Bungoma og Busia. | 197,207 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plogveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Plogveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Manglerud', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Plogveien (1–95, 4–100) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den begynner ved Enebakkveien nordvest for Ryenkrysset og går i en stor bue gjennom store deler av Manglerud før den ender i Enebakkveien sørøst for Ryenkrysset.
Navnet ble vedtatt i 1955, og i området finnes også en rekke andre veier med navn fra landbruket.
Veien har blokker tilhørende flere OBOS-borettslag. For øvrig er Manglerud Senter i nr. 6, Manglerud skole i nr. 22, Manglerudhallen i nr. 22B og Manglerud videregående skole i nr. 24. Manglerud politistasjon er i nr. 31.
| Plogveien (1–95, 4–100) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den begynner ved Enebakkveien nordvest for Ryenkrysset og går i en stor bue gjennom store deler av Manglerud før den ender i Enebakkveien sørøst for Ryenkrysset.
Navnet ble vedtatt i 1955, og i området finnes også en rekke andre veier med navn fra landbruket.
Veien har blokker tilhørende flere OBOS-borettslag. For øvrig er Manglerud Senter i nr. 6, Manglerud skole i nr. 22, Manglerudhallen i nr. 22B og Manglerud videregående skole i nr. 24. Manglerud politistasjon er i nr. 31.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Plogveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 451. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (P)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Plogveien (1–95, 4–100) er en vei på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Den begynner ved Enebakkveien nordvest for Ryenkrysset og går i en stor bue gjennom store deler av Manglerud før den ender i Enebakkveien sørøst for Ryenkrysset. | 197,208 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mumie | 2023-02-04 | Mumie | ['Kategori:Arkeologiske funntyper', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Egyptologi', 'Kategori:Mumier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skikker omkring døden'] | Mumier er døde og mer eller mindre intakte menneske- eller dyrekropper der den naturlige forråtnelsesprosessen er blitt stanset som et resultat av fysikalske eller kjemiske omstendigheter. Denne prosessen kalles mumifisering. For at et lik skal kunne bli til en mumie, må den naturlige bakterielle nedbrytningen stanses. Dette kan skje ved mangel på oksygen, eller ved uttørking, sterk kulde eller bruk av visse kjemikalier. Vanligvis blir også innvollene fjernet.
Arkeologisk er det noe vanskelig å definere mumier, ettersom man opprinnelig kun benyttet uttrykket om funn fra oldtidens Egypt. Etter at mumiebegrepet var innført, ble det etter hvert utvidet til å omfatte andre enkeltfunn, som for eksempel Paracas eller funn fra Thulekulturen. På den annen side har man ikke funnet det naturlig å benytte begrepet om visse andre funn, som Grauballemannen og Tollundmannen (begge myrlik), eller steinaldermannen Ötzi fra Alpene.
| Mumier er døde og mer eller mindre intakte menneske- eller dyrekropper der den naturlige forråtnelsesprosessen er blitt stanset som et resultat av fysikalske eller kjemiske omstendigheter. Denne prosessen kalles mumifisering. For at et lik skal kunne bli til en mumie, må den naturlige bakterielle nedbrytningen stanses. Dette kan skje ved mangel på oksygen, eller ved uttørking, sterk kulde eller bruk av visse kjemikalier. Vanligvis blir også innvollene fjernet.
Arkeologisk er det noe vanskelig å definere mumier, ettersom man opprinnelig kun benyttet uttrykket om funn fra oldtidens Egypt. Etter at mumiebegrepet var innført, ble det etter hvert utvidet til å omfatte andre enkeltfunn, som for eksempel Paracas eller funn fra Thulekulturen. På den annen side har man ikke funnet det naturlig å benytte begrepet om visse andre funn, som Grauballemannen og Tollundmannen (begge myrlik), eller steinaldermannen Ötzi fra Alpene.
== Etymologi ==
Ordet mumie stammer fra det latinske ordet mumia, som igjen stammer fra det arabiske ordet for bitumen, mūmiyyah (مومية). Dette ordet ble brukt på grunn av mumienes svarte hudfarge. Man trodde at bitumen ble brukt i egyptisk mumifiseringsritualer. Det arabiske ordet stammer fra det persiske ordet mūmiya som også betyr bitumen, og som er beslektet med ordet mūm som betyr voks. Antikkens greske historikere hevdet at perserne noen ganger mumifiserte sine konger og adelige i voks, men slik praksis er aldri funnet i Egypt, og den svarte huden skyldes bruk av harpiks som mørkner med tiden.Ordet er påvist i skandinaviske språk alt på 1500-tallet, for det meste i medisinsk sammenheng.
== Typer mumier ==
=== Rituelle mumier ===
De mest kjente mumiene er blitt mumifisert med hensikt. I det gamle Egypt var balsameringskunsten svært avansert, for man trodde kroppen var hjem for menneskets ka (sjelen) som var uunnværlig i etterlivet, og som på sin side var avhengig av kroppens bevarelse. Herodot beskrev prosessen slik at fattige døde fikk nøye seg med å ligge 70 dager i «natrum» (kanskje natriumklorid, kanskje natron) som tørket ut den døde kroppen før begravelsen. Framgangsmåten for velstående egyptere begynte med at man fjernet hjernen. Med hammer og meisel trengte man inn gjennom neseborene. En lang krok ble stukket inn og rørte rundt i hjernen, og når hodet deretter ble lagt over på siden, rant hjernemassen ut. I en mumie som oppbevares i Zagreb, fant man ved CT-scanning i 2008 et ni cm langt stykke av en type stengel i hjernen. Redskapet hadde åpenbart knekt i prosessen med at få kvinnens hjerne ut, og forklarer hvorfor metallredskaper var foretrukne. Så ble det skåret et snitt over venstre hoftekam. Herfra ble lever, tarmer, lunger og magesekk trukket ut, skyllet med vin, renset med røkelse og lagt i adskilte urner kalt for kanopiske krukker. Hjertet ble ikke rørt fordi egypterne trodde at følelse og tanker kom derfra. Den dødes mage ble fylt med revet myrra, bark fra kassia (som minner om kanel) og andre velduftende stoffer. Så ble kroppen sydd sammen og lagt i natrum i 70 dager. Deretter ble den vasket og viklet inn i lange strimler av lin. Som ekstra beskyttelse ble liket i sitt hylster av lin påsmurt oljer og voks. Etter flere tusen år dannet disse stoffene en hard, svart skorpe, som ofte feilaktig ble tatt for å være asfalt.
Ofte fikk egyptiske mumier amuletter med seg i graven for å bringe lykke, i tillegg til verdisaker og andre eiendeler som kunne komme til nytte i etterlivet.
Andre folkeslag har brukt andre metoder for å bevare sine døde. I tørre strøk har salting eller tørking vært brukt, mens røyking ble brukt på Ny-Guinea. I flere graver fra Taklamakan-ørkenen i Kina er det funnet mumier. I Kina er det funnet mumifiserte lik i relativt fuktige og varme områder, og bevaringsprosessen er ikke klarlagt.
==== Selvmumifisering ====
I Japan har det blitt funnet buddhistiske munker som har drevet med selvmumifisering. De mumifiserte seg selv mens de var levende, men praksisen ble forbudt på 1800-tallet. Munkene sultet seg selv ved å gå på en streng diett for å bli kvitt kroppsfett. De første tusen dagene levde de på bare frø og nøtter. I andre omgang spiste de bark og røtter i tusen dager til. Deretter begynte munkene å drikke giftig te fra Urushi-treet for å kvitte seg med kroppsvæske. Det medførte oppkast, svette og urinutskillelse, samtidig som diverse antibakterielle aromatiske stoffer bygget seg opp i kroppen. De sterkt svekkede munkene ble plassert i et gravkammer sittende i lotusstilling. De ringte i en bjelle slik at folk rundt dem skulle vite at de var i live. Etter at munkene var døde, ble lufthullet i graven tettet igjen, og munkene gradvis mumifisert. Lotusstillingen bidro til at væske rant ned og ut av kroppen, slik at særlig de øvre delene tørket ut i stedet for å råtne. Hensikten var å oppnå Nirvana og unngå gjenfødsel, og prosessen kunne ta opp til ti år. Per i dag kan mumiene sees i Churenjii og Danichibo-templene i Japan.
=== Naturlige mumier ===
Over hele verden er det funnet menneskelik som er bevart på grunn av ekstreme bevaringsforhold. Disse forholdene kan for eksempel være kulde, tørke eller syreholdig jord. Felles for disse er at bakterier ikke har muligheten til å starte forråtnelsesprosessen. Noen av de best bevarte naturlige mumiene stammer fra Inka-perioden i Peru. Enkelte av mumiene kan ha vært knyttet til menneskeoffringer. I Encyclopædia Perthensis fra 1790-tallet beskrives Polen som et land der folk har søkt tilflukt i huler og gjenfinnes som naturlig bevarte mumier.
== Medisinsk bruk ==
Selve ideen bak mumiene skapte en tanke om at de inneholdt et stoff som sikret noe bortimot evig liv. Oppmalt, pulverisert mumie ble tilsatt flere medisiner, og ble på dansk kalt armesynderkød («kjøtt fra en stakkars synder»). Så sent som i 1927 solgte et tysk medisinalfirma mumiestøv til bruk på apoteker.I Encyclopædia Perthensis som ble trykt i Perth på 1790-tallet, poengteres at mumier er svært brennbare. Når de tar fyr, gir de fra seg en velduft av myrra og andre aromatiske stoffer, og det er bedre å benytte seg av slike stoffer direkte, fremfor å innta dem på kannibalistisk vis. Leksikonet tilrår også at man verdsetter mumier som oldsaker fremfor å dele dem opp for salg til apotekere.
== Referanser ==
== Se også ==
Kongenes dal
Tørking
Mumifisering
Balsamering
Moselik
== Eksterne lenker ==
(en) Mummies – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mummies – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Mumias er en by i Kakamega fylke i Kenya. Byen hadde en befolkning på 116 358 ved folketellingen i 2009. | 197,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5vard_Selby_Ebbestad | 2023-02-04 | Håvard Selby Ebbestad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. mars', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske farmasøyter', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune'] | Håvard Selby Ebbestad (født 5. mars 1959 i Drammen) er en norsk farmasøyt som har hatt flere lederroller innen sitt fagområde. Han har siden 2010 vært administrerende direktør i Fürst Medisinsk Laboratorium. Fra 2020 er han i tillegg president i Farmasøytenes Idrettsforening. Han mottok i 2022 ordenen Det giftige kors, Crux venenifera, som er den høyeste utmerkelse innen norsk farmasi.
| Håvard Selby Ebbestad (født 5. mars 1959 i Drammen) er en norsk farmasøyt som har hatt flere lederroller innen sitt fagområde. Han har siden 2010 vært administrerende direktør i Fürst Medisinsk Laboratorium. Fra 2020 er han i tillegg president i Farmasøytenes Idrettsforening. Han mottok i 2022 ordenen Det giftige kors, Crux venenifera, som er den høyeste utmerkelse innen norsk farmasi.
== Utdannelse ==
Ebbestad er utdannet farmasøytisk kandidat fra Universitetet i Oslo i 1983, og har i tillegg en mastergrad i ledelse fra McGill University i Montreal i 2000.
== Yrkesliv ==
I 2003 - 2010 var han administrerende direktør i legemiddelfirmaet Pfizer. For det var han administrerende direktør i Pharmacia (1999 - 2003) og Zeneca (1995 - 1999).
Ebbestad var i 2007 - 2009 styreleder for Legemiddelindustriforeningen LMI.
2011 - 2015 var han folkevalgt kommunestyrerepresentant i Svelvik.Styreleder i Norsk Farmasøytisk Selskap 2017 - 2020.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fürst Medisinsk Laboratoriums hjemmeside | Håvard Selby Ebbestad (født 5. mars 1959 i Drammen) er en norsk farmasøyt som har hatt flere lederroller innen sitt fagområde. | 197,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ngong_(Kenya) | 2023-02-04 | Ngong (Kenya) | ['Kategori:1°S', 'Kategori:36°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Ngong er en by i Kajiado fylke i Kenya, nær fjellet Ngong ved Riftdalen. Byen ligger 25 km vest for Nairobi og hadde 107 188 innbyggere ved folketellingen i 2009.Ordet "Ngong" er Masai og betyr knoker på grunn av de fire toppene på åskammen som står alene på sletten rundt Nairobi. I filmen Mitt Afrika fra 1985, vises de fire fjelltoppene i bakgrunnen i flere scener ved Karen Blixens hus. Sentrum av Ngong ligger 1961 meter over havet, mens åsene rundt når 2460 meter over havet. Ngong var tidligere administrasjonssenter i Ngong Division, før byen ble en del av Kajiado fylke.
| Ngong er en by i Kajiado fylke i Kenya, nær fjellet Ngong ved Riftdalen. Byen ligger 25 km vest for Nairobi og hadde 107 188 innbyggere ved folketellingen i 2009.Ordet "Ngong" er Masai og betyr knoker på grunn av de fire toppene på åskammen som står alene på sletten rundt Nairobi. I filmen Mitt Afrika fra 1985, vises de fire fjelltoppene i bakgrunnen i flere scener ved Karen Blixens hus. Sentrum av Ngong ligger 1961 meter over havet, mens åsene rundt når 2460 meter over havet. Ngong var tidligere administrasjonssenter i Ngong Division, før byen ble en del av Kajiado fylke.
== Referanser == | Ngong er en by i Kajiado fylke i Kenya, nær fjellet Ngong ved Riftdalen. Byen ligger 25 km vest for Nairobi og hadde 107 188 innbyggere ved folketellingen i 2009. | 197,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Otto_Hauge | 2023-02-04 | Jan Otto Hauge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. september', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 31. desember', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Norske redaktører'] | Jan Otto Hauge (født 31. desember 1945, død 3. september 2016) var en norsk journalist, redaktør og pressemann.
I sine unge år var Hauge aktiv i AUF og var sammen med Per Olav Marcussen om å skrive en artikkel i Dagbladet (15. juni 1968) om hvordan AUF delvis ble finansiert av midler fra CIA. Avsløringen i Dagbladet bidro til at daværende leder, Ola Teigen, trakk seg og en ny radikal ledelse ble valgt.Hauge arbeidet som pressesekretær for Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe, var journalist og redaksjonssjef i avisen Ny Tid, og arbeidet som frilanser. Fra 1991 til 2002 var han redaktør i fagbladet Journalisten.
Han var spesielt kjent for sin rolle i den såkalte «listesaken».
| Jan Otto Hauge (født 31. desember 1945, død 3. september 2016) var en norsk journalist, redaktør og pressemann.
I sine unge år var Hauge aktiv i AUF og var sammen med Per Olav Marcussen om å skrive en artikkel i Dagbladet (15. juni 1968) om hvordan AUF delvis ble finansiert av midler fra CIA. Avsløringen i Dagbladet bidro til at daværende leder, Ola Teigen, trakk seg og en ny radikal ledelse ble valgt.Hauge arbeidet som pressesekretær for Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe, var journalist og redaksjonssjef i avisen Ny Tid, og arbeidet som frilanser. Fra 1991 til 2002 var han redaktør i fagbladet Journalisten.
Han var spesielt kjent for sin rolle i den såkalte «listesaken».
== Referanser ==
== Litteratur ==
«Sannheten bak 'kronprinsen' Ola Teigens fall», artikkel i Magasinet, bilag til Dagbladet 5. november 2016 | Jan Otto Hauge (født 31. desember 1945, død 3. | 197,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tor_Ingar_Jakobsen | 2023-02-04 | Tor Ingar Jakobsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. august', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske musikere'] | Tor Ingar Jakobsen (født 15. august 1973) er en norsk komponist og musiker. Han er mest kjent for sitt arbeid innen musikkteater.Jakobsen har komponert musikken til familiemusikalen The Time of Nick(en), som hadde sin Broadway presentasjon i New York City, September 2017 Jakobsen har også komponert musikken til den New York-baserte musikalen Under Her Hat. Eksempler på andre musikaler hvor Jakobsen er komponist er Bronsebukkene 2018 familiemusikalen Den Magiske Julekrystallen og utendørsspillet Jakten på Bene Skinnkniv.Jakobsen ble født på Gjøvik, Norge, og begynte å ta pianotimer som seksåring. Når han var 15 gjorde han sine første profesjonelle spillejobber. Som tenåring spilte han i forskjellige typer band, både rockeband, cover-band og jazzband. Parallelt med konsertspillingen var dette også tiden da han begynte å jobbe som musikalsk ansvarlig på diverse lokale teaterproduksjoner.I 2004 ble han utdannet Cand. Philol. fra Universitetet i Oslo i jazzpiano og komponering.Jakobsen bor i Oslo der han jobber som komponist, pianist, arrangør og orkesterleder.
| Tor Ingar Jakobsen (født 15. august 1973) er en norsk komponist og musiker. Han er mest kjent for sitt arbeid innen musikkteater.Jakobsen har komponert musikken til familiemusikalen The Time of Nick(en), som hadde sin Broadway presentasjon i New York City, September 2017 Jakobsen har også komponert musikken til den New York-baserte musikalen Under Her Hat. Eksempler på andre musikaler hvor Jakobsen er komponist er Bronsebukkene 2018 familiemusikalen Den Magiske Julekrystallen og utendørsspillet Jakten på Bene Skinnkniv.Jakobsen ble født på Gjøvik, Norge, og begynte å ta pianotimer som seksåring. Når han var 15 gjorde han sine første profesjonelle spillejobber. Som tenåring spilte han i forskjellige typer band, både rockeband, cover-band og jazzband. Parallelt med konsertspillingen var dette også tiden da han begynte å jobbe som musikalsk ansvarlig på diverse lokale teaterproduksjoner.I 2004 ble han utdannet Cand. Philol. fra Universitetet i Oslo i jazzpiano og komponering.Jakobsen bor i Oslo der han jobber som komponist, pianist, arrangør og orkesterleder.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tor Ingar Jakobsens nettsider Arkivert 19. desember 2014 hos Wayback Machine. | Tor Ingar Jakobsen (født 15. august 1973) er en norsk komponist og musiker. | 197,213 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stein_Aab%C3%B8 | 2023-02-04 | Stein Aabø | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 27. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Journalister i Dagbladet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Stein Aabø (født i Stavanger 27. oktober 1952) er en norsk journalist og forfatter, bosatt i Oslo.
Aabø er utdannet lærer fra Sagene Lærerskole og har i tillegg en cand.mag-grad fra Universitetet i Oslo med historie mellomfag og sosiologi grunnfag.
Aabø var lærer ved Haugenstua skole i Oslo 1977-80. Parallelt med lærergjerningen jobbet han deltid med redaksjonelle oppgaver i Dagbladet, noe som brakte ham inn i journalistikken.
Han arbeidet på heltid iVGs layout-avdeling (1980-1981), deretter i Norsk Lektorlags tidsskriftet Skoleforum fra 1981.
I 1984 ble han ansatt som redaksjonssekretær i fagbladet Journalisten og fra 1989 konstituert som redaktør i samme blad, en stilling han hadde til 1991.
Deretter arbeidet han i Norsk Telegrambyrås politiske avdeling fra 1991 til 1994.
Aabø begynte i Dagbladets politiske avdeling i 1994 og ble i 1999 medarbeider i avisas leder- og kommentaravdeling. Der var han fram til 2015, da han etter eget ønske gikk av med AFP (avtalefestet pensjon). Han har gitt ut to artikkelsamlinger fra sin periode i Dagbladet. «Aldri så galt at det ikke er en god historie» og «Kommentarer fra Stein-alderen», begge utgitt på «Bokstav og bilde» i henholdsvis 2016 og 2017.
| Stein Aabø (født i Stavanger 27. oktober 1952) er en norsk journalist og forfatter, bosatt i Oslo.
Aabø er utdannet lærer fra Sagene Lærerskole og har i tillegg en cand.mag-grad fra Universitetet i Oslo med historie mellomfag og sosiologi grunnfag.
Aabø var lærer ved Haugenstua skole i Oslo 1977-80. Parallelt med lærergjerningen jobbet han deltid med redaksjonelle oppgaver i Dagbladet, noe som brakte ham inn i journalistikken.
Han arbeidet på heltid iVGs layout-avdeling (1980-1981), deretter i Norsk Lektorlags tidsskriftet Skoleforum fra 1981.
I 1984 ble han ansatt som redaksjonssekretær i fagbladet Journalisten og fra 1989 konstituert som redaktør i samme blad, en stilling han hadde til 1991.
Deretter arbeidet han i Norsk Telegrambyrås politiske avdeling fra 1991 til 1994.
Aabø begynte i Dagbladets politiske avdeling i 1994 og ble i 1999 medarbeider i avisas leder- og kommentaravdeling. Der var han fram til 2015, da han etter eget ønske gikk av med AFP (avtalefestet pensjon). Han har gitt ut to artikkelsamlinger fra sin periode i Dagbladet. «Aldri så galt at det ikke er en god historie» og «Kommentarer fra Stein-alderen», begge utgitt på «Bokstav og bilde» i henholdsvis 2016 og 2017.
== Bøker ==
Sylvia Brustad - I partiets tjeneste, Cappelen Damm 2012.
Bølgebryteren - 50 år med seniorpolitikk, Pax 2018
Sosialisten. Et portrett av Stein Ørnhøi, Res Publica 2020
Noen av oss har snakket sammen. Hvordan samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og LO formet Norge, Res Publica 2021
== Referanser == | Stein Aabø (født i Stavanger 27. oktober 1952)«Folk», Dagsavisen 27. | 197,214 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reichskommissariat_Niederlande | 2023-02-04 | Reichskommissariat Niederlande | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Nederlands historie', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1940', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1945'] | Reichskommissariat Niederlande (nederlandsk: Rijkscommissariaat Nederland) var den Sivile okkupasjonsforvaltningen i det tysk okkuperte Nederland under andre verdenskrig. Forvaltningens fulle navn var Reichskommissariat für die besetzten niederländischen Gebiete. Administrasjonen var ledet av rikskommissær Arthur Seyss-Inquart, som også var den siste kansleren av Østerrike før landet ble annektert av Tyskland.
| Reichskommissariat Niederlande (nederlandsk: Rijkscommissariaat Nederland) var den Sivile okkupasjonsforvaltningen i det tysk okkuperte Nederland under andre verdenskrig. Forvaltningens fulle navn var Reichskommissariat für die besetzten niederländischen Gebiete. Administrasjonen var ledet av rikskommissær Arthur Seyss-Inquart, som også var den siste kansleren av Østerrike før landet ble annektert av Tyskland.
== Bakgrunn ==
Tyskerne innledet invasjonen av Nederland den 10. mai 1940. Etter bare fire dagers kamper kapitulerte de nederlandske strykene den 14. mai. Samme dag flyktet den nederlandske regjeringen til London. Wilhelmina av Nederland hadde flyktet dagen i forkant. Den 20. mai ble en militær administrasjon ledet av Militärsbefehlshaber Alexander von Falkenhausen implementert i de okkuperte områdene. Militær administrasjonen ble raskt oppløst og erstattet av en sivil administrasjon under ledelse av Rikskommissær Arthur Seyss-Inquart. Adolf Hitler valgte en sivil forvaltning fremfor en militær forvaltning på grunn av at han anså nederlenderne som en del av den ariske rase.
== Strategi og Policy ==
I de innledende fasene av den tyske okkupasjonen planla nazistene å støtte det nederlandske nasjonalsosialistiske partiet NSNAP. NSNAP støttet åpent inkorporeringen av Nederland inn i Tyskland. Partiet fikk stor dekning i nazistiske aviser og etablerte en egen nederlandsk versjon av Hitlerjugend. NSNAP oppnådde liten støtte av det nederlandske folket, noe som gjenspeiler at partiet bare fikk 998 stemmer ved regjeringsvalget i 1937. Partiet ble etterhvert ansett som politisk svake av tyskerne.
NSNAP ble etterhvert betraktet av tyskerne som å være politisk ubrukelig og gikk over til å støtte det fascistiske partiet Den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Nederland (NSB) ledet av ledet av Anton Mussert. Den 14. desember 1941 ble alle politiske partier i Nederland forbudt unntatt NSB og dermed ble NSNAP oppløst.
== Se også ==
Invasjonen av Nederland (1940)
NSNAP
== Referanser ==
== Litteratur ==
L. de Jong (1969–1991). Het Koninkrijk der Nederlanden in de Tweede Wereldoorlog. Staatsuitgeverij, Haag. | |f1 = Nederland | 197,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludwig_Wannemacher | 2023-02-04 | Ludwig Wannemacher | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-01'] | Ludwig Wannemacher (født 18. november 1942) er en norsk redaktør og pressemann.
Wannemacher arbeidet som redaksjonssekretær i Vestfold Arbeiderblad før han i 1981 ble redaktør i Norsk Journalistlags tidsskrift Journalisten, en stilling han hadde fram til 1989.
| Ludwig Wannemacher (født 18. november 1942) er en norsk redaktør og pressemann.
Wannemacher arbeidet som redaksjonssekretær i Vestfold Arbeiderblad før han i 1981 ble redaktør i Norsk Journalistlags tidsskrift Journalisten, en stilling han hadde fram til 1989.
== Referanser == | | fsted = | 197,216 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%A5rs | 2023-02-04 | Tårs | ['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hjørring kommune'] | Tårs er et sogn og kirkested i Vendsyssel i Danmark. Administrativt ligger sognet i Hjørring kommune, og lå før 1970 i Børglum herred. Kirkelig ligger sognet i Hjørring søndre prosti i Aalborg stift. Sognekirken Tårs kirke ligger nordvest i sognet, 15 km sørøst for Hjørring og 32,5 km nordvest for Sæby. Annekskirken Morild kirke ligger også i Tårs sogn.
Den 1. januar 2014 var 3 467 personer bosatt i Tårs sogn, hvorav 1 932 i landsbyen med samme navn.
| Tårs er et sogn og kirkested i Vendsyssel i Danmark. Administrativt ligger sognet i Hjørring kommune, og lå før 1970 i Børglum herred. Kirkelig ligger sognet i Hjørring søndre prosti i Aalborg stift. Sognekirken Tårs kirke ligger nordvest i sognet, 15 km sørøst for Hjørring og 32,5 km nordvest for Sæby. Annekskirken Morild kirke ligger også i Tårs sogn.
Den 1. januar 2014 var 3 467 personer bosatt i Tårs sogn, hvorav 1 932 i landsbyen med samme navn.
== Referanser == | Tårs er et sogn og kirkested i Vendsyssel i Danmark. Administrativt ligger sognet i Hjørring kommune, og lå før 1970 i Børglum herred. | 197,217 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ola_Stenberg | 2023-02-04 | Ola Stenberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Journalister i VG', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hamar kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ola Enger Stenberg (født 16. juli 1980 i Hamar) er en norsk journalist og redaktør i mediehuset VG. Han har siden 2014 hatt stillingen som digitalredaktør i VG.
Stenberg overtok stillingen etter Espen Egil Hansen, som ble ansvarlig redaktør i Aftenposten. Stenberg begynte i VG i 2004 og har hatt en rekke stillinger i mediehuset. Blant annet tre år som redaksjonell leder for VGTV.
Han er utdannet journalist, med bakgrunn fra NTB, Avisenes Nyhetsbyrå og Hamar Arbeiderblad.
Stenberg er bosatt på Hamar.
| Ola Enger Stenberg (født 16. juli 1980 i Hamar) er en norsk journalist og redaktør i mediehuset VG. Han har siden 2014 hatt stillingen som digitalredaktør i VG.
Stenberg overtok stillingen etter Espen Egil Hansen, som ble ansvarlig redaktør i Aftenposten. Stenberg begynte i VG i 2004 og har hatt en rekke stillinger i mediehuset. Blant annet tre år som redaksjonell leder for VGTV.
Han er utdannet journalist, med bakgrunn fra NTB, Avisenes Nyhetsbyrå og Hamar Arbeiderblad.
Stenberg er bosatt på Hamar.
== Referanser == | | fsted = Hamar | 197,218 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stiftelsen_Erlik | 2023-02-04 | Stiftelsen Erlik | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2009', 'Kategori:Norske stiftelser'] | Stiftelsen Erlik er en norsk stiftelse stiftet 11. juni 2009. Stiftelsen har som vedtektsfestet formål «å utgi magasinet =Oslo for å fremme engasjement og selvhjelp blant rusmisbrukere, hjemløse og sosialt utsatte som vil kunne selge magasinet på gaten i Oslo.»Etter lanseringen av =Oslo i juni 2005 har stiftelsen utvidet tilbudet med =Fredrikstad, =Drammen, =Buskerud, =Østfold, =Innlandet, =Vestfold og =Telemark.Stiftelsen har kontor i Skippergaten 14 i Oslo. Camilla Svingen er daglig leder og Stein Kimsås-Otterbech er styreleder.
| Stiftelsen Erlik er en norsk stiftelse stiftet 11. juni 2009. Stiftelsen har som vedtektsfestet formål «å utgi magasinet =Oslo for å fremme engasjement og selvhjelp blant rusmisbrukere, hjemløse og sosialt utsatte som vil kunne selge magasinet på gaten i Oslo.»Etter lanseringen av =Oslo i juni 2005 har stiftelsen utvidet tilbudet med =Fredrikstad, =Drammen, =Buskerud, =Østfold, =Innlandet, =Vestfold og =Telemark.Stiftelsen har kontor i Skippergaten 14 i Oslo. Camilla Svingen er daglig leder og Stein Kimsås-Otterbech er styreleder.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(no) =Oslo i Store norske leksikon | Stiftelsen Erlik er en norsk stiftelse stiftet 11. juni 2009. | 197,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maragua | 2023-02-04 | Maragua | ['Kategori:0°S', 'Kategori:37°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Maragua er en by i Murang'a fylke i Kenya. Den var tidligere hovedstad i Maragua District i den forhenværende provinsen Central. Byen ligger langs hovedveien mellom Thika og Sagana, 10 km sør for Murang'a. Maragua by hadde en befolkning på 4286 personer ved folketellingen i 1999. Totalt var det 27 384 innbyggere i hele kommunen.
Den norsk-kenyanske sangeren Stella Mwangi ble født i Maragua. | Maragua er en by i Murang'a fylke i Kenya. Den var tidligere hovedstad i Maragua District i den forhenværende provinsen Central. Byen ligger langs hovedveien mellom Thika og Sagana, 10 km sør for Murang'a. Maragua by hadde en befolkning på 4286 personer ved folketellingen i 1999. Totalt var det 27 384 innbyggere i hele kommunen.
Den norsk-kenyanske sangeren Stella Mwangi ble født i Maragua. | Maragua er en by i Murang'a fylke i Kenya. Den var tidligere hovedstad i Maragua District i den forhenværende provinsen Central. | 197,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sagana | 2023-02-04 | Sagana | ['Kategori:0°S', 'Kategori:1920-årene i Kenya', 'Kategori:37°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1920', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Sagana er en by i Kirinyaga fylke i Kenya. Den tilhørte den tidligere provinsen Central. Byen ligger 2161 meter over havet, langs hovedveien mellom Nairobi og Nyeri, 100 kilometer nord for landets hovedstad. Navnet kommer fra Kenyas lengste elv Tana som også kalles Thagana.
Antall innbyggere var i 2014 beregnet til 13 000. | Sagana er en by i Kirinyaga fylke i Kenya. Den tilhørte den tidligere provinsen Central. Byen ligger 2161 meter over havet, langs hovedveien mellom Nairobi og Nyeri, 100 kilometer nord for landets hovedstad. Navnet kommer fra Kenyas lengste elv Tana som også kalles Thagana.
Antall innbyggere var i 2014 beregnet til 13 000. | Sagana er en by i Kirinyaga fylke i Kenya. Den tilhørte den tidligere provinsen Central. | 197,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reichskommissariat_Belgien-Nordfrankreich | 2023-02-04 | Reichskommissariat Belgien-Nordfrankreich | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgias historie', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1944', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1944'] | Reichskommissariat Belgien-Nordfrankreich var den sivile okkupasjonsforvaltningen i det tysk okkuperte Belgia og Nord-Frankrike fra juli 1944 til desember 1944 under andre verdenskrig. Administrasjonens fulle navn var Reichskommissariat Belgien und Nordfrankreich or Reichskommissariat für die besetzten Gebiete von Belgien und Nordfrankreich. Sivil forvaltningen erstattet militær administrasjonen som hadde myndighet over området fra 1940 frem til opprettelsen av rikskommissæriatet i juli 1944. Mesteparten av territoriet rikskommissæriatet hadde myndighet over ble frigjort i september 1944 i etterkant av operasjon Overlord. Eksistensen til administrasjonen var dermed kortvarig. Som en følge av den allierte frigjøringen av område ble territoriet annektert av Tyskland (selv om det De facto ikke lenger var under tysk kontroll).
I tillegg til at forvaltningsorganet hadde administrativt ansvar over det okkuperte Belgia hadde enheten også ansvaret over de franske departementene Nord og Pas-de-Calais.
| Reichskommissariat Belgien-Nordfrankreich var den sivile okkupasjonsforvaltningen i det tysk okkuperte Belgia og Nord-Frankrike fra juli 1944 til desember 1944 under andre verdenskrig. Administrasjonens fulle navn var Reichskommissariat Belgien und Nordfrankreich or Reichskommissariat für die besetzten Gebiete von Belgien und Nordfrankreich. Sivil forvaltningen erstattet militær administrasjonen som hadde myndighet over området fra 1940 frem til opprettelsen av rikskommissæriatet i juli 1944. Mesteparten av territoriet rikskommissæriatet hadde myndighet over ble frigjort i september 1944 i etterkant av operasjon Overlord. Eksistensen til administrasjonen var dermed kortvarig. Som en følge av den allierte frigjøringen av område ble territoriet annektert av Tyskland (selv om det De facto ikke lenger var under tysk kontroll).
I tillegg til at forvaltningsorganet hadde administrativt ansvar over det okkuperte Belgia hadde enheten også ansvaret over de franske departementene Nord og Pas-de-Calais.
== Se også ==
Militær administrasjonen i Belgia og Nord-Frankrike
== Referanser == | |f1 = | 197,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Isiolo | 2023-02-04 | Isiolo | ['Kategori:0°N', 'Kategori:37°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Isiolo er en by i den tidligere provinsen Eastern i Kenya. Den ligger 285 kilometer nord for landets hovedstad Nairobi. Byen har et estimert befolkningstall på 80 000 innbyggere. Isiolo ligger langs hovedveien A2 som leder til Marsabit og Moyale i nord. Byen betjenes av flyplassen Isiolo Airport som oppgraderes på grunn av økende turisme og lokal eksport. | Isiolo er en by i den tidligere provinsen Eastern i Kenya. Den ligger 285 kilometer nord for landets hovedstad Nairobi. Byen har et estimert befolkningstall på 80 000 innbyggere. Isiolo ligger langs hovedveien A2 som leder til Marsabit og Moyale i nord. Byen betjenes av flyplassen Isiolo Airport som oppgraderes på grunn av økende turisme og lokal eksport. | Isiolo er en by i den tidligere provinsen Eastern i Kenya. Den ligger 285 kilometer nord for landets hovedstad Nairobi. | 197,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marsabit | 2023-02-04 | Marsabit | ['Kategori:2°N', 'Kategori:37°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Marsabit er en by nord i Kenya. Den er hovedstaden i Marsabit fylke, og var en del av den tidligere Østprovinsen. Byen er nesten helt omringet av Marsabit nasjonalpark. Den ligger sør for ørkenen Chalbi i et skogsområde kjent for sine vulkaner og kratersjøer. Det er omtrent 5000 innbyggere i byen.
Marsabit ligger omtrent 550 kilometer eller to dagers kjøring fra Nairobi via byene Isiolo og Archers Post. De siste 120 kilometrene på vei mot Marsabit er dårlige uten fast dekke, og kun egnet for firehjulsdrevne kjøretøyer. Det er to flystriper i nærheten av byen. | Marsabit er en by nord i Kenya. Den er hovedstaden i Marsabit fylke, og var en del av den tidligere Østprovinsen. Byen er nesten helt omringet av Marsabit nasjonalpark. Den ligger sør for ørkenen Chalbi i et skogsområde kjent for sine vulkaner og kratersjøer. Det er omtrent 5000 innbyggere i byen.
Marsabit ligger omtrent 550 kilometer eller to dagers kjøring fra Nairobi via byene Isiolo og Archers Post. De siste 120 kilometrene på vei mot Marsabit er dårlige uten fast dekke, og kun egnet for firehjulsdrevne kjøretøyer. Det er to flystriper i nærheten av byen. | Marsabit er en by nord i Kenya. Den er hovedstaden i Marsabit fylke, og var en del av den tidligere Østprovinsen. | 197,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Santander_Consumer_Bank | 2023-02-04 | Santander Consumer Bank | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Banker etablert i 2001', 'Kategori:Norske banker', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato'] | Santander Consumer Bank er en nordisk forretningsbank som tilbyr bilfinansiering, lån, kredittkort og spareprodukter. Per 2018 har banken 1,5 millioner kunder, mer enn 1500 ansatte og en forvaltningskapital på NOK 176 mrd. i Norden. Banken er blant Norges ti største banker målt i forvaltningskapital.
| Santander Consumer Bank er en nordisk forretningsbank som tilbyr bilfinansiering, lån, kredittkort og spareprodukter. Per 2018 har banken 1,5 millioner kunder, mer enn 1500 ansatte og en forvaltningskapital på NOK 176 mrd. i Norden. Banken er blant Norges ti største banker målt i forvaltningskapital.
== Organisering ==
Santander Consumer Banks nordiske hovedkontor ligger på Lysaker i Norge, med filialer i Sverige og Danmark, og datterselskap i Finland. Banken opererer med norsk banklisens, og er regulert av det Norske Finanstilsynet. Santander er medlem av Bankenes sikringsfond.
=== Eierskap ===
Santander Consumer Bank AS er et heleid datterselskap av Santander Consumer Finance, som igjen er eid av det spanske finanskonsernet Banco Santander. Banco Santander er et av verdens største finanskonsern og den andre største banken i eurosonen målt i markedsverdi. Banco Santander 144 millioner kunder, over 13 000 filialer og mer enn 200 000 ansatte .
== Forretningsområder ==
=== Bilfinansiering ===
Santander Consumer Bank er Nordens største bilfinansieringsselskap. Per 2018 var NOK 128 mrd. utlånt til bilkunder over hele Norden. Det utgjør i underkant av 80 prosent av selskapets totale utlånsportefølje.Santander tilbyr billån og leasing til privatpersoner og bedrifter via internett og gjennom partnerskap med 22 bilmerker og mer enn 5600 forhandlere, samt finansiering og importavtaler for forhandlere.I 2018 lanserte Santander, sammen med Kverneland bil, en markedstest av bilabonnementet Shft. Tjenesten tilbyr abonnement av bil på månedsbasis, uten bindingstid og startleie, hvor brukeren kan endre bil etter behov.
=== Salgsfinansiering ===
En stor del av Santanders virksomhet mot bedriftsmarkedet er knyttet til salgsfinansiering, hvor bedrifter kan tilby finansiering av varene de selger og kundene får mulighet til utsatt betaling og/eller avbetaling av kjøpesummen. Santanders største samarbeidspartner er Elkjøp.
=== Andre forbrukertjenester ===
Santander tilbyr også høyrentekonto, forbrukslån og kredittkort.
== Historie ==
Santander Consumer Bank ble formelt sett stiftet i 2001 under navnet Bankia Bank, men selskapet har røtter som går helt tilbake til 1963 da Elcon Finans ble etablert. Begge selskapene ble kjøpt av Santander Consumer Finance og i 2005 ble de fusjonert til Santander Consumer Bank.
=== Oppkjøp og fusjoner ===
I 1963 ble finansieringsselskapet Elcon Finans (da Elcon Leasing) etablert. Elcon var Norges største finansieringsselskap med en omsetning på rundt 2 mrd. kr og filialer også i Sverige og Danmark. Selskapet ble i 2004 kjøpt av Santander Consumer Finance, som videreførte bilfinansieringsvirksomheten, men videresolgte virksomhetene innen leasing og faktoring til franske Société Générale.Den nettbaserte kredittkortbanken Bankia Bank ble startet i 2001, og var den første banken som tilbød helt gebyrfrie kredittkort i det norske markedet. I 2005 ble banken solgt for 435 millioner kroner til Santander Consumer Finance.
I 2005 fikk Santander Consumer Finance sammen med Elcon Finans og Bankia Bank tillatelse til å fusjonere de to selskapene, og det fusjonerte selskapet fikk navnet Santander Consumer Bank AS.
GE Money Bank ble en del av Santander Consumer Bank i Norge da Santander Consumer Finance i 2014 kjøpte GE Capitals enheter for forbruksfinansiering i Norge, Sverige og Danmark, kjent som GE Money Bank. Selskapene fusjonerte 1. juli 2015.
== Betalingstjenester ==
Santander var en av de to første bankene (ved siden av Nordea) som tilbød kontaktløse betalinger med Apple Pay i Norge fra lanseringsdatoen 20. juni 2018.
== Sponsorater ==
Santander globalt er sponsor av UEFA Champions League i tre år fra 2018-2019 sesongen. Selskapet har fra 2016-2017 sesongen hatt en tittelavtale med den spanske toppligaen, som gjør den kommersielt kjent som LaLiga Santander. Santander har også sponset den søramerikanske klubbturneringen Copa Libertadores siden 2008.I Norge er Santander partner av Chooose og Right to Play, og sponsor for Norges Fotballforbund med hovedfokus på E-sport, aldersbestemte landslag og barnebreddefotball 6-7 år. Sommeren 2018 samarbeidet Santander med Chooose for å gjøre fotballturneringen Norway Cup klimapositiv.Santander var fra 2014-2018 hovedsponsor for Aukland-brødrenes langløpslag som da gikk under navnet Team Santander. Laget har siden skiftet navn til Team Ragde Eiendom.Den finske og danske delen av Santanders virksomhet sponser begge det internasjonale veldedighetssykkellaget Team Rynkeby og i Danmark er banken samarbeidspartner med den danske kreftforeningen Kræftens Bekæmpelse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Santander Consumer Bank – offisielt nettsted
Svenske Santander Consumer Bank – offisielt nettsted
Danske Santander Consumer Bank – offisielt nettsted
Finske Santander Consumer Bank – offisielt nettsted
Banco Santander – offisielt nettsted | }} | 197,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iten | 2023-02-04 | Iten | ['Kategori:0°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Iten er hovedstaden og største by i Elgeyo-Marakwet fylke i Kenya. Den ligger 2400 meter over havet, ved veien mellom Eldoret og Kabarnet. Elven Kerio ligger øst for byen. Iten har omtrent 42 300 innbyggere.
På grunn av sin høye beliggenhet er Iten et populært sted å trene for idrettsutøvere. Byen har et eget høydetreningssenter, HATC, grunnlagt i 1999. | Iten er hovedstaden og største by i Elgeyo-Marakwet fylke i Kenya. Den ligger 2400 meter over havet, ved veien mellom Eldoret og Kabarnet. Elven Kerio ligger øst for byen. Iten har omtrent 42 300 innbyggere.
På grunn av sin høye beliggenhet er Iten et populært sted å trene for idrettsutøvere. Byen har et eget høydetreningssenter, HATC, grunnlagt i 1999. | Iten er hovedstaden og største by i Elgeyo-Marakwet fylke i Kenya. Den ligger 2400 meter over havet, ved veien mellom Eldoret og Kabarnet. | 197,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reichskommissariat_Norwegen | 2023-02-04 | Reichskommissariat Norwegen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1940', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1945'] | Reichskommissariat Norwegen (RK) var det nasjonalsosialistiske Tysklands sivile forvaltningsorgan i det okkuperte Norge under andre verdenskrig. Dets fulle navn var Reichskommissariat für die besetzten norwegischen Gebiete (Rikskommissariat for de okkuperte norske områder). Den ble styrt av rikskommissær Josef Terboven fra 24. april 1940 til han begikk selvmord 7. mai 1945. De tyske militære styrkene i Norge kapitulerte til de allierte på kommando fra den tyske generalen Franz Böhme 8. mai 1945. Kapitulasjonen av de tyske styrkene i Norge markerte slutten på Reichskommissariat.
| Reichskommissariat Norwegen (RK) var det nasjonalsosialistiske Tysklands sivile forvaltningsorgan i det okkuperte Norge under andre verdenskrig. Dets fulle navn var Reichskommissariat für die besetzten norwegischen Gebiete (Rikskommissariat for de okkuperte norske områder). Den ble styrt av rikskommissær Josef Terboven fra 24. april 1940 til han begikk selvmord 7. mai 1945. De tyske militære styrkene i Norge kapitulerte til de allierte på kommando fra den tyske generalen Franz Böhme 8. mai 1945. Kapitulasjonen av de tyske styrkene i Norge markerte slutten på Reichskommissariat.
== Organisasjon ==
Høsten 1940 hadde Reichskommissariat stort sett fått sin endelige form. Organisasjonen hadde da 239 ansatte, stort sett alle tyskere.Reichskommissariatet hadde tre hovedavdelinger:
Avdeling for forvaltning (Hauptabt. Verwaltung), først ledet av Karl Eugen Dellenbusch, fra 1941 av Hans-Reinhard Koch.
Avdeling for folkeopplysning og propaganda (Hauptabt. Volksaufklärung und Propaganda), ledet av Georg Wilhelm Müller.
Avdeling for næringsliv (Hauptabt. Volkswirtschaft), ledet av Carlo Otte.Senere ble en fjerde avdeling for teknikk og samferdsel skilt ut av næringslivavdelingen. Denne ble ledet av Willi Henne. Ved siden av hovedadministrasjonen i Oslo fantes det også lokale tjenestesteder i Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Harstad, Narvik, Tromsø, Hammerfest og Kirkenes.Reichskommissariat holdt til i Stortingsbygningen i Oslo frem til februar 1945, da de flyttet til Oslo handelsgymnasiums lokaler.
== Forholdet til NS og Quisling-administrasjonen ==
Forholdet mellom Reichskommissariat og Nasjonal Samling (NS) ble aldri spesielt godt. På tross av dette støttet Reichskommissariat NS økonomisk fra mai 1940. Samme høst opprettet Reichskommissariat spesialavdelingen Einsatzstab Wegener – med navn etter lederen Paul Wegener – for å overvåke, finansiere og assistere Nasjonal Samling. Wegener satte sine folk i alle deler av NS-organisasjonen, og sørget også for å ettergå medlemsregisteret. Einsatzstab Wegener fant raskt ut at medlemstallene på «ca. 15 000» som Quisling hadde forelagt Hitler var oppblåste, og anslo det reelle medlemstallet til 1500.Etter statsakten i 1942 gikk lovgivende makt formelt over til Vidkun Quisling og hans statsråder. Quisling var imidlertid pålagt å følge Terbovens befalinger. Reichskommissariat fortsatte også i praksis å blande seg inn i den norske statsforvaltningens arbeid, særlig på grunn av passiv motstand mot nyordningen blant norske statstjenestemenn.Vidkun Quisling ønsket langsiktig sett at Terboven-administrasjonen skulle tilbakekalles til Tyskland, med Vidkun Quisling som eneveldig "Fører" over et selvstendig Norge som deltager av aksemaktene. Dette ble lovet av Adolf Hitler i et offentlig møte med Quisling i april 1943. Dette var første og eneste gang i historien Hitler lovet selvstendigheten til et okkupert land.
== Se også ==
Josef Terbovens kommissariske statsråder
Reichskommissar
== Referanser ==
== Litteratur ==
Dahl, Hans Fredrik (1992). Vidkun Quisling : En fører for fall. Aschehoug. ISBN 8257409782.
Dahl, Hans Fredrik; Hjeltnes, Guri; Nøkleby, Berit; Ringdal, Nils Johan og Sørensen, Øystein, red. (1995). «Reichskommissariat». Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. s. 217. ISBN 8202141389. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
Nøkleby, Berit (1992). Josef Terboven : Hitlers mann i Norge. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205202214.
Nyordning og nazifisering, artikkel hos Norgeshistorie.no
SS og Reichskommissariat Norwegen, artikkel hos Norgeshistorie.no | Reichskommissariat (norsk: Rikskommissæriat, engelsk: Realm Commissariat) er en tysk betegnelse for en type administrativ myndighet som ledes av en rikskommissær. Selv om denne typen forvaltning også ble brukt under det tyske keiserriket er det mest forbundet med de territoriale enhetene Nazi-Tyskland opprettet i flere okkuperte land under andre verdenskrig. | 197,227 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kwale | 2023-02-04 | Kwale | ['Kategori:39°Ø', 'Kategori:4°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Kwale er en by som er hovedstaden i Kwale fylke i Kenya. Den ligger 30 km sørvest for Mombasa og 15 km fra kysten. Ved folketellingen i 1999 hadde byen 4200 innbyggere. Kwale er hovedbyen til Digo- og Durumafolket. | Kwale er en by som er hovedstaden i Kwale fylke i Kenya. Den ligger 30 km sørvest for Mombasa og 15 km fra kysten. Ved folketellingen i 1999 hadde byen 4200 innbyggere. Kwale er hovedbyen til Digo- og Durumafolket. | Kwale er en by som er hovedstaden i Kwale fylke i Kenya. Den ligger 30 km sørvest for Mombasa og 15 km fra kysten. | 197,228 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Problemveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Problemveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Problemveien (5–13; ingen partallsadresser) er en vei på Blindern i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Blindernveien til Gaustadalleen. Før 1999 gikk veien bare til Niels Henrik Abels vei, men den ble forlenget da trikkelinjen til Rikshospitalet ble lagt. Krysset ved Niels Henrik Abels vei er sperret på skrå, slik at biler ikke kan kjøre mellom Problemveien, som går i rett vinkel, og de andre veiene i krysset. Likeledes er det heller ikke kjøreforbindelse til Bukken Bruses vei, som ender like inntil Problemveien.
Navnet hadde vært i uformell bruk en stund da det ble offisielt vedtatt i 1985. Det blir ofte spøkt med navnet, blant annet i rektorvalgkampen ved UiO i 2005, da rektorkandidat Fanny Duckert uoffisielt døpte om veien til «Løsningsveien».Veien danner en del av nordvestgrensen for universitetsområdet, og flere bygninger med tilknytning til universitetet har adresse til veien. Det gjelder Villa Eika (nr. 5), Lucy Smiths hus (nr. 7), Kristian Ottosens hus (nr. 9), Frederikke (nr. 11) og Idrettsbygningen (nr. 13). På den andre siden av veien ligger Blindern Studenterhjem (adresse Blindernveien 41) og Meteorologisk institutt (adresse Henrik Mohns plass 1, tidligere Niels Henrik Abels vei 40).
| Problemveien (5–13; ingen partallsadresser) er en vei på Blindern i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Blindernveien til Gaustadalleen. Før 1999 gikk veien bare til Niels Henrik Abels vei, men den ble forlenget da trikkelinjen til Rikshospitalet ble lagt. Krysset ved Niels Henrik Abels vei er sperret på skrå, slik at biler ikke kan kjøre mellom Problemveien, som går i rett vinkel, og de andre veiene i krysset. Likeledes er det heller ikke kjøreforbindelse til Bukken Bruses vei, som ender like inntil Problemveien.
Navnet hadde vært i uformell bruk en stund da det ble offisielt vedtatt i 1985. Det blir ofte spøkt med navnet, blant annet i rektorvalgkampen ved UiO i 2005, da rektorkandidat Fanny Duckert uoffisielt døpte om veien til «Løsningsveien».Veien danner en del av nordvestgrensen for universitetsområdet, og flere bygninger med tilknytning til universitetet har adresse til veien. Det gjelder Villa Eika (nr. 5), Lucy Smiths hus (nr. 7), Kristian Ottosens hus (nr. 9), Frederikke (nr. 11) og Idrettsbygningen (nr. 13). På den andre siden av veien ligger Blindern Studenterhjem (adresse Blindernveien 41) og Meteorologisk institutt (adresse Henrik Mohns plass 1, tidligere Niels Henrik Abels vei 40).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Problemveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 456. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (P)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Problemveien | 197,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Promenaden_(Oslo) | 2023-02-04 | Promenaden (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Promenaden (5–19, 8– 28) er en vei på Nordre Skøyen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Skøyenbakken til Låveveien.
Navnet ble vedtatt i 1917.
Veien har villabebyggelse.
| Promenaden (5–19, 8– 28) er en vei på Nordre Skøyen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Skøyenbakken til Låveveien.
Navnet ble vedtatt i 1917.
Veien har villabebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Promenaden». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 456. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (P)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Promenaden (5–19, 8– 28) er en vei på Nordre Skøyen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Skøyenbakken til Låveveien. | 197,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristian_Birkeland | 2023-02-04 | Kristian Birkeland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 15. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1917', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fysikere', 'Kategori:Norske oppfinnere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Æresdoktorer'] | Olaf Kristian Bernhard Birkeland (født 13. desember 1867 i Christiania (dagens Oslo), død 15. juni 1917 i Tokyo i Japan) var en norsk professor i fysikk ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Oslo. Han gjorde banebrytende arbeid innenfor forståelsen av fenomener i verdensrommet, både rundt nordlys (latin: aurora borealis), og andre forhold.
I årene 1897–1903 ledet han tre ekspedisjoner til Finnmark, Island, Svalbard og Novaja Semlja for å studere nordlys og jordmagnetisme, og en mulig innvirkning på været. Birkelands nordlysforskning var forut for sin tid, og ikke før moderne satellitter og romsonder kunne brukes til målinger, ble hans teorier bekreftet. Magnetosfærens eksistens rundt jorden er også en av Birkelands tidlige teorier. Birkeland beskrev solstormer, og at en stor del av universet er usynlig interstellar masse, teorier som også er bekreftet i nyere tid. I dag betraktes Birkeland som den første romforsker, men i hans samtid ble hans teorier tilbakevist av mange ledende vitenskapsmenn.
Birkeland var sentral for utviklingen av Birkeland-Eyde-prosessen for fremstilling av salpeter til bruk som kunstgjødsel, et arbeid finansiert av ingeniøren og finansmannen Sam Eyde (1866–1940). Denne industriutviklingen dannet grunnlaget for Norsk Hydro. I tillegg hadde han patenter på en rekke forskjellige tekniske innretninger, som en strømbryter, komponenter for radiosending, fettherding, høreapparat, lysbueovn og avfallsbehandling. Birkelands motivasjon for anvendt forskning var industribygging og økonomisk utvikling, så vel som finansiering av grunnforskningen.
Han ble nominert fire ganger til Nobelprisen i kjemi og fire ganger til nobelprisen i fysikk, uten å få noen av dem. Birkeland bodde de siste årene av sitt liv i Egypt. I sine siste år var han mentalt ustabil; han var utslitt etter mange år med mye arbeid, lite søvn, motgang og alkoholmisbruk. Han døde i Tokyo i 1917, sannsynligvis etter en overdose med Veronal, et medikament brukt mot søvnløshet. Det er flere merkelige omstendigheter rundt hans død, og det er usikkert om han døde for egen hånd.
Birkeland var en stor inspirator, og mange av hans unge assistenter ble senere fysikkprofessorer. Flere av dem arbeidet innenfor astrofysikk, slik at disse akademiske miljøene utviklet seg videre etter hans død. I 2004 opprettet Universitetet i Oslo, inspirert av Kristian Birkelands arbeid, Birkeland Innovasjon, som skal hjelpe forskere med å patentere forskningsresultater.
| Olaf Kristian Bernhard Birkeland (født 13. desember 1867 i Christiania (dagens Oslo), død 15. juni 1917 i Tokyo i Japan) var en norsk professor i fysikk ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Oslo. Han gjorde banebrytende arbeid innenfor forståelsen av fenomener i verdensrommet, både rundt nordlys (latin: aurora borealis), og andre forhold.
I årene 1897–1903 ledet han tre ekspedisjoner til Finnmark, Island, Svalbard og Novaja Semlja for å studere nordlys og jordmagnetisme, og en mulig innvirkning på været. Birkelands nordlysforskning var forut for sin tid, og ikke før moderne satellitter og romsonder kunne brukes til målinger, ble hans teorier bekreftet. Magnetosfærens eksistens rundt jorden er også en av Birkelands tidlige teorier. Birkeland beskrev solstormer, og at en stor del av universet er usynlig interstellar masse, teorier som også er bekreftet i nyere tid. I dag betraktes Birkeland som den første romforsker, men i hans samtid ble hans teorier tilbakevist av mange ledende vitenskapsmenn.
Birkeland var sentral for utviklingen av Birkeland-Eyde-prosessen for fremstilling av salpeter til bruk som kunstgjødsel, et arbeid finansiert av ingeniøren og finansmannen Sam Eyde (1866–1940). Denne industriutviklingen dannet grunnlaget for Norsk Hydro. I tillegg hadde han patenter på en rekke forskjellige tekniske innretninger, som en strømbryter, komponenter for radiosending, fettherding, høreapparat, lysbueovn og avfallsbehandling. Birkelands motivasjon for anvendt forskning var industribygging og økonomisk utvikling, så vel som finansiering av grunnforskningen.
Han ble nominert fire ganger til Nobelprisen i kjemi og fire ganger til nobelprisen i fysikk, uten å få noen av dem. Birkeland bodde de siste årene av sitt liv i Egypt. I sine siste år var han mentalt ustabil; han var utslitt etter mange år med mye arbeid, lite søvn, motgang og alkoholmisbruk. Han døde i Tokyo i 1917, sannsynligvis etter en overdose med Veronal, et medikament brukt mot søvnløshet. Det er flere merkelige omstendigheter rundt hans død, og det er usikkert om han døde for egen hånd.
Birkeland var en stor inspirator, og mange av hans unge assistenter ble senere fysikkprofessorer. Flere av dem arbeidet innenfor astrofysikk, slik at disse akademiske miljøene utviklet seg videre etter hans død. I 2004 opprettet Universitetet i Oslo, inspirert av Kristian Birkelands arbeid, Birkeland Innovasjon, som skal hjelpe forskere med å patentere forskningsresultater.
== Tidlige år og utdanning ==
=== Familiebakgrunn og skolegang ===
Olaf Kristian Bernhard Birkeland ble født i Christiania som sønn av Reinert Tønnesen Birkeland (1838–99) og Inger Susanne Ege (1841–1913). Hans foreldre skrev fornavnet «Christian», men i voksen alder skrev han alltid «Kristian», og i publikasjoner «Kr. Birkeland» Farens slekt kom fra gården Birkeland i dagens Flekkefjord kommune, Agder . Birkelands far hadde solgt gården og flyttet til Christiania, og for pengene hadde han startet et firma for eksport og import, drev skipsfart, og etablerte en butikk. Firmaet gikk godt de første 20 årene, helt til myndighetene innførte handelssanksjoner.Birkeland hadde en to år eldre bror som het Tønnes Gunnar Birkeland (1865–1951). De vokste opp i en bygård i krysset mellom Langes gate og Nordal Bruns gate. Tønnes var atletisk og interessert i alle typer aktiviteter og sport gjennom hele livet. Kristian derimot var liten av vekst, ofte syk og måtte ha briller i ung alder. Han var en bygutt med lite kontakt med slektningene ute på landet. Kristian var interessert i kunnskap og spesielt matematikk, fysikk og kjemi. Foreldrene stimulerte interessene hans og kjøpte bøker. Lommepengene brukte han på verktøy og materialer, for å drive med eksperimenter. Blant annet ble han tidlig interessert i magnetisme, og kjøpte derfor magneter. Allerede som barn hadde han vitenskapelig intuisjon og sa at magnetisme kunne være noe han ville studere senere i livet.Da faren Reinerts forretninger begynte å gå dårlig, ble faren svært deprimert, og etter dette hadde han liten kontakt med Kristian og resten av familien. Reinert Birkeland døde i 1899 i en alder av 61 år. De siste ti årene av Reinerts liv var det Kristians mor, Inger, som måtte skaffe familien inntekter ved å drive mannens forretning videre.Et annet kjent familiemedlem var Kristians fetter, Richard Birkeland (1879–1928), som ble utnevnt til professor i matematikk. Senere i livet fikk Kristian hjelp av Richard til å beregne Saturns ringer.Både Kristian og Richard ble elever ved Aars og Voss Latin- og Realskole. Dette var en av få skoler i Norge hvor ungdommene kunne lese realfag, og lære moderne språk istedenfor latin. Ved Aars og Voss skole hadde han matematikeren Elling Holst (1849–1915) som lærer. Som gymnasiast fikk han publisert to artikler i Tidsskrift for Matematik, som ble utgitt i Danmark. Allerede som 18-åring sendte han noen små artikler til Videnskabsselskabet i Kristiania; en av dem bar tittelen «Om en antall-geometrisk metode». Denne fikk Birkeland utgitt i 1914 sammen med matematikeren Thoralf Skolem (1887–1963), som første del av et større verk med tittel Une méthode énumérative de la géométrie.Birkeland gjorde skolegangen raskt unna, og ble ferdig ved Aars og Voss skole i 1885, ett år tidligere enn broren. Han fikk toppkarakter i alle realfagene.Siden Birkeland ikke på noe stadium i livet skrev dagbok, har hans biografer holdt seg til brev, andres dagboknotater og intervjuer med hans assistenter. Det en kjenner til fra hans barndom og skolegang, studier, ekteskap og privatliv er informasjon satt sammen av disse kildene.
=== Universitetsstudier ===
Den 2. september 1885, i en alder av 18 år, ble han immatrikulert ved Det Kongelige Fredriks Universitet. Etter de obligatoriske kursene i latin, gresk og filosofi, studerte han kjemi med kjemiprofessoren Peter Waage (1833–1900) som foreleser. Waage trodde først at Birkeland var en doven student, siden han så raskt gjorde ferdig arbeidet sitt, men fant senere ut at han var usedvanlig effektiv. Waage kontaktet foreldrene hans for å få dem til å påvirke sønnen til å studere kjemi.Birkeland fortsatte imidlertid med matematikkstudier påfølgende år, med sin gamle lærer Holst som foreleser. Holst var da blitt utnevnt til professor, og han ansatte Birkeland som assistent. For å finansiere studiene og understøtte familien, tok Birkeland også ekstraarbeid som ekstralærer ved flere skoler og som privatlærer. Birkeland fikk den beste karakteren (preseterist) på sin reallærereksamen i 1890, som den eneste i sitt kull. Han fikk et anbefalingsbrev fra Holst, der hans uvanlige begavelse innenfor matematikk ble fremhevet. Holst trodde at Birkeland kunne bli en ny Niels Henrik Abel (1802–1829).Da han begynte som student ved Det Kongelige Fredriks Universitet, hadde han professor Oskar Emil Schiøtz (1846–1824) som foreleser i fysikk. Birkeland hadde under studiene mest kontakt med matematikeren Carl Anton Bjerknes (1825–1903). Han ble også påvirket av astronomen Hans Geelmuyden (1844–1920) og meteorologen Henrik Mohn (1835–1916).Birkeland fattet stor interesse for den britiske fysikeren James Clerk Maxwells (1831–1879) teorier om elektromagnetiske bølger og de såkalte Maxwells ligninger. Han interesserte seg også for laboratorieforsøkene som den tyske fysikeren Heinrich Rudolf Hertz (1857–1894) hadde beskrevet. Selv om fysikkundervisningen ved universitetet manglet elektromagnetisme i pensumet, valgte han å studere fysikk fremfor matematikk. Dette fordi han regnet det som lettere å studere matematikk på egen hånd.Birkeland hadde i forbindelse med eksperimenter med elektromagnetisk stråling sett en type stråler som gjorde at han kunne se sine egne knokler i hånden. Dette var noen måneder før Wilhelm Röntgen (1845–1923) annonserte at han hadde oppdaget denne typen stråler i 1885. Kort tid etter at Röntgen hadde publisert sin oppdagelse, bygget Birkeland et røntgenapparat som han demonstrerte som den første i Norge.Fra sommeren 1890 til slutten av 1892 var han lærer ved sin gamle skole Aars og Voss. Ved siden av var han assistent for professorene Holst og Schiøtz, i tillegg til at han gjorde eksperimenter med radiobølger.
=== Giftermål med Ida Charlotte Hammer ===
Birkeland giftet seg med lærerinne Ida Augusta Charlotte Hammer i mai 1905. Han hadde blitt kjent med henne under private middager og selskaper. Bryllupet vakte oppsikt fordi hennes religiøse familie ikke hadde møtt hennes tilkommende ektemann, han var yngre enn henne, hadde oppfunnet en kanon – og var i tillegg ateist. Hennes far, som var prest, ble spurt om å forrette, noe han nektet å gjøre. Ingen fra hennes nærmeste familie kom i bryllupet. De ble gift den 15. mai 1905. Birkeland, som ikke brukte å skrive ned avtaler, hadde den samme dagen gjort en avtale om å holde et foredrag for inviterte gjester. Dette oppdaget han ikke før det var for sent å avlyse arrangementet. Dermed måtte han etter endt foredrag hurtig komme seg fra universitetet til Frogner kirke der seremonien fant sted.Det var ikke tid til noen bryllupsreise, men Birkeland tok med sin nygifte kone til Notodden, der han ledet arbeidet med å sette opp en prøvefabrikk for kunstgjødsel.Ekteskapet ble ikke lykkelig. De ble separert i 1909, men de hadde sluttet å leve sammen lenge før det. I et brev til sin advokat skriver Birkeland at det var han selv som hadde skylden for at ekteskapet gikk i oppløsning. Birkeland satte av et fond slik at hans fraskilte kone skulle få utbetalt et beløp på 5000 kroner i året så lenge hun levde og var ugift. Dette tilsvarte årslønnen for en professor på denne tiden. Hun forble ugift resten av livet og døde i 1926.
== Forskning og vitenskapelig arbeid ==
=== Starten på en akademisk karriere ===
I januar 1893 ble Birkeland ansatt ved Det Kongelige Fredriks Universitet som stipendiat. Etter kort tid ble han tildelt et stipend for å studere i utlandet. Han var interessert i å studere de teoretiske sidene ved Maxwells ligninger, samt radiobølgeutbredelse. Først dro han til Paris og fikk en forskerstilling under fysikeren og matematikeren Henri Poincaré (1854–1912). Poincaré holdt han kontakt med helt til hans død i 1912.Birkeland var begeistret for Paris, og lærte seg snart fransk. Han leide en liten leilighet hvor vertinnen tok godt vare på ham. Hun klagde på at han arbeidet for mye og sov for lite. I et brev til sin venn Vilhelm Bjerknes (1862–1951) fortalte Birkeland at «jeg har vært i seng i fire dager uten å få sove etter et forferdelig fryseanfall på grunn av for mye arbeid».Senere tilbrakte han noen måneder i Genève, hvor han arbeidet sammen med fysikerne Edouard Sarasin (1843–1917) og Lucien de la Rive (1834–1924). Spesielt arbeidet han med elektriske utladninger under dette oppholdet. Disse fysikerne hadde han senere i livet både faglig og vennskapelig kontakt med. Birkeland og Sarasin utga sammen to vitenskapelige artikler. Etter dette hadde han et kort studieopphold hos Hertz, som da var en berømt pioner innenfor radiobølgefysikk. Imidlertid døde Hertz kort tid etter at Birkeland kom til Bonn. Birkeland traff litt senere den tyske fysikeren Philipp von Lenard (1862–1947). Samarbeidet mellom dem førte til at Birkeland laget noe han kalte ferrum reductum, som bestod av små jernbiter i parafinolje. Han oppdaget at jernbitene vibrerte i fase med påtrykte radiobølger og fullstendig absorberte deres energi. Birkeland var også et halvt år i Leipzig, hvor han var sammen med den norske matematikeren Sophus Lie (1842–1899), som var professor der.I 1894 og 1895, mens Birkeland studerte i utlandet, publiserte han ni vitenskapelige artikler. To av disse artiklene om elektromagnetisme fikk stor oppmerksomhet. Hans matematikkunnskaper hjemmefra var et viktig grunnlag, særlig for å løse Maxwells ligninger. Han var spesielt opptatt av hvordan elektromagnetiske bølger brer seg i ledere og i rommet. I 1895 fikk han publisert artikkelen «Solution génerale des Equations de Maxwell pour un milieu absorbent homogéne et isotrope», om løsning av Maxwells ligninger for homogene isotropiske medier. Denne løsningen viste at han på denne tiden var en av de få fysikere som behersket disse ligningene og fant løsningen på et viktig problem. Birkeland fant også et generelt uttrykk for den såkalte Poynting vector, relatert til energioverføring.I løpet av de to og et halvt årene Birkeland var i utlandet, ble han kjent med noen av datidens mest betydningsfulle fysikere. Birkeland støttet senere i livet unge vitenskapsfolk som ville ha studieopphold i utlandet. Han mente også at det var viktig at unge kandidater arbeidet sammen med forskere i forskjellige grupper.I oktober 1898 ble han utnevnt til professor i fysikk. Han var den yngste vitenskapelig ansatte ved Det naturvitenskapelige og matematiske fakultet ved Universitetet i Kristiania.Universitetet i Kristiania var en svært konservativ institusjon på slutten av 1800-tallet. Blant annet hadde universitetet i 1880-årene støttet den svenske kongens rett til å utpeke regjering, uavhengig av hvilket politisk parti som vant valgene. Etter dette ble universitetet ansett som antidemokratisk og elitistisk, og Stortinget kuttet ned bevilgningene. Birkeland var sammen med rektoren Waldemar Brøgger (1851–1940) blant de professorer som ville reformere universitetet. Birkeland hadde etter sine tre år i utlandet forstått at undervisningen i naturvitenskap var provinsiell. Da Birkeland ble professor i fysikk, var det første gangen at universitetet hadde to professorer i dette faget samtidig. Birkelands energi og store arbeidskapasitet virket utmattende og irriterende på mange av hans kolleger. Mange av disse hadde forsonet seg med universitetets svake anseelse. Birkeland var ukomfortabel med universitetets formelle strukturer, men hadde fortrolige venner blant sine kolleger, spesielt professorene Waldemar Brøgger og Fridtjof Nansen (1861–1930).Birkeland ble i begynnelsen kalt «gutteprofessoren» på grunn av sin unge alder og barnlige utseende. Hans forelesninger var populære og godt besøkt. Mellom ti og tyve fysikkstudenter ble uteksaminert hvert år i Birkelands tid som professor, noe som på denne tiden var et høyt antall. Han ble ansett som en god foreleser, og spesielt likte studentene demonstrasjonene hans. Fra 1903 til 1913 hadde han liten tid til forelesninger, og betalte selv for vikarer.Han spiste uregelmessig, og hans venner inviterte ham på middag, slik at han skulle få nok mat. Han arbeidet ofte på flere prosjekter samtidig, noe som fikk ham til å arbeide både dag og natt i perioder. Helsen sin brydde han seg lite om. Han hadde en kreativ forestillingsevne, og et sterkt instinkt for å syntetisere store mengder informasjon for å løse vitenskapelige eller tekniske oppgaver.På mange måter fremstod han også som barnslig naiv. Han fikk økonomisk støtte fra Stortinget for sine forskningsprosjekter, noe som gjorde noen av hans akademiske kolleger misunnelige. Men for Birkeland var det vanskelig å holde på hemmeligheter, og selv de innerste tankene sine kunne han si høyt. Han publiserte også forskningsresultater før han hadde tenkt over konsekvensene. Ofte ble han spurt av journalister om kommentarer på dagsaktuell forskning og teknologi, og da kunne han aldri la være å uttale seg, selv om han da kom i sentrum for offentlige kontroverser. I det daglige var han uorganisert og fraværende, men til tross for dette hadde han mange venner og likte godt selskap med andre.
=== Forskning på katodestråler ===
I 1895 ble radioaktivitet og røntgenstråler oppdaget, noe som ga Birkeland inspirasjon til å finne ut implikasjoner av Maxwells ligninger på utladninger i små vakuumkammere. I forbindelse med dette fikk han frem lysfenomener som lignet på nordlys. Han arbeidet med dette vinteren 1895–1896, da han var tilbake i Kristiania, og kom frem til en ny teori om nordlys. Dette resulterte i fire artikler i 1896, der Birkeland for første gang foreslo at nordlys hadde sitt opphav fra katodestråler, altså ladede partikler, ut fra solflekker. Disse skyldtes prosesser inne i solen. Noen av disse ladede partiklene mente han vil komme inn i jordens magnetfelt og bli ledet mot polarområdene. Dermed skjer det utladninger når partiklene kommer inn i jordens atmosfære, noe som gir synlige lysfenomener. Imidlertid brukte han ikke ordet katodestråler før i 1908, men ut fra hvordan deres baner avbøyes i magnetiske felt, forstod han at de måtte være negativt elektrisk ladet. Med denne utgivelsen i 1896, var det første gang noen kom opp med en slik teori om nordlyset. Han kalte disse partiklene for «en fjerde tilstand for materien». Senere, i 1920-årene, ga Irving Langmuir (1881–1957) denne fjerde tilstanden navnet «plasma».Katodestråler var første gang frembrakt i laboratorier rundt 1850, i flasker der luften var pumpet ut. Birkeland anvendte også slike flasker og brukte mye tid på dette rundt 1895. På denne tiden var det fortsatt et uavklart spørsmål om katodestrålene var elektromagnetiske bølger eller partikler. Siden elektromagnetiske bølger ikke lar seg påvirke av magnetiske eller elektriske felt, ville Birkeland studere katodestråler i magnetiske felt. Han konstaterte at katodestråler ledes mot magnetiske poler. Denne oppdagelsen ble publisert i artikler på fransk, tysk og engelsk, og ble ansett som svært viktig.Mellom 1896 og 1898 publiserte Birkeland seks artikler om katodestråler som utsettes for magnetfelter. Blant annet var han den første til å finne ut at graden av avbøyning bare er avhengig av elektrodespenningen, altså spenningen mellom positiv og negativ elektrode, forutsatt konstant magnetisk felt. Birkeland var også i denne tiden opptatt av katodestråler i verdensrommet. Han søkte Stortinget om finansiering av et forsøk på å sende prøveballonger med fotografiske plater opp i atmosfæren for å finne ut hvor dypt ned i atmosfæren disse strekker seg. Dette ble ikke innvilget.Under disse eksperimentene med katodestråler i 1896 lagde han også kunstige nordlys. Disse artet seg som gassutladninger i katodestrålerør. Han fikk laget et slikt lite rør eller flaske, som han kalte «nordlyskrukke».Fra 1899 til 1910 fikk han Jørgen Dietrichson (1867–1911) som frivillig assistent. Han var pensjonert gymnasrektor og var svært dedikert til disse praktiske laboratorieundersøkelsene. Blant annet utviklet han metoder for å utvikle mer effektive metoder for å lage katodestråler.Da Birkeland drev med sine katodestråleksperimenter i 1890-årene, var det ingen som visste hva disse strålene egentlig var. Heller ikke elektrisitet kunne en forklare hva var. Birkeland konkluderte med at katodestrålene måtte være negative ladninger, men han gjorde ikke noe for å måle deres ladning. Joseph John Thomson (1856–1940) holdes for å være den som oppdaget elektronet i 1897. Det finnes imidlertid historikere som argumenterer for at Birkeland og den tyske fysikeren Emil Wiechert (1861–1926) også skulle ha blitt kreditert for denne oppdagelsen.
=== Nordlysforskningen ===
Nordlysforskningen er det som Birkeland er mest kjent for. Innenfor dette feltet gjorde han nye oppdagelser og fremsatte banebrytende teorier.
==== Kunnskap om nordlyset på Birkelands tid ====
I tidligere tider hadde den norske skipperen Johan Heitman (1664–1740) skrevet en bok der det forklares hvordan nordlyset kan brukes som værvarsel. Dette var forøvrig noe fiskere i Nord-Norge i lange tider hadde anvendt.Den britiske astronomen Edmond Halley (1656–1742) mente nordlyset skyldtes en magnetisk væske som lekket ut fra jorden ved polarområdene. Denne fulgte så jordens magnetfelt opp i atmosfæren, der den lyste opp.En fransk ekspedisjon ledet av Joseph Paul Gaimard (1796–1858) hadde foretatt målinger ved Kåfjord vinteren 1838–1839. Gruppen hadde bygget fem små hytter for å observere nordlys, måle geomagnetiske felter, samt gjøre meteorologiske og astronomiske målinger. Til tross for at de hadde gjort mange målinger, ble disse aldri analysert. De gjorde samtidig målinger av nordlyset fra to observasjonsteder som befant seg 50 kilometer fra hverandre. Ut fra dette bestemte de nordlysets høyde til 150 km. Men de hadde allikevel større tiltro til målinger foretatt av Jean-Jacques d'Ortous de Mairan (1678–1771), som hadde estimert høyden til 1000 km. Dermed publiserte ikke Gaimard sine målinger.Langt inn i den moderne tid var nordlyset sett på som et uløst mysterium for naturvitenskapen. Den første som hadde forsøkt å komme opp med en vitenskapelig teori, var den østerrikske polarforskeren Karl Weyprecht (1838–1881), som gjorde forsøk på samtidige observasjoner fra forskjellige observasjonssteder. Mellom 1882 og 1883 ble tolv stasjoner i Arktis og to i Antarktis bemannet, der forskerne både observerte nord- og sørlys samtidig med geomagnetiske målinger. Imidlertid ble målingene foretatt av forskjellige land, slik at systematiske sammenligninger mellom målingene ikke ble utført. Dermed ble det ikke utgitt noen forskningsrapport basert på disse kostbare målingene.På slutten av 1800-tallet hadde en funnet ut at nordlyset ikke var polarisert, og det kunne dermed ikke dreie seg om et reflektert lys. Dette betydde at selve lyskilden måtte være i atmosfæren. Helt på slutten av århundret var det også blitt utført statistiske analyser som viste at nordlyset vanligvis opptrådte i en sone rundt 2500 km fra magnetpolen. Tidligere hadde en antatt at det var sterkere desto nærmere polen en kom.
==== De første nordlysmålingene på Halddetoppen ====
Birkeland ledet de første nordlysobservasjonene i 1897 da han var 30 år. Disse ble utført ved Altafjorden, men forskergruppen ble ved et tilfelle utsatt for så sterk snøstorm at de knapt overlevde. Etter å ha holdt på i to uker med bare en eneste observasjon av nordlys, avsluttet Birkeland denne ekspedisjonen. Neste sommer reiste han tilbake til Finnmark for å planlegge den neste ekspedisjonen. Han valgte seg da ut Halddetoppen og Talvik vest for Kåfjord i Finnmark.
I oktober 1899 startet Birkeland innflyttingen i det enkle nordlysobservatoriet han hadde fått bygget på Halddetoppen. Opp til toppen ble det transportert bygningsmaterialer, utstyr og forsyninger med en samlet vekt på 40 tonn. De første deltakerne var studentene Bjørn Helland-Hansen (1877–1957) og Elisar Boye, fysikeren Sem Sæland (1874–1940) og telegrafingeniøren Kristoffer Knudsen. Imidlertid forfrøs Helland-Hansen fingrene sine i uvær på veg opp til Halddetoppen. Han måtte derfor amputere fingrene og ble ikke med på målingene. Boye døde etter at ekspedisjonen var over, da han ble tatt av et snøskred under transport av utstyret ned fra fjellet. Ved denne hendelsen døde også en annen mann som var med fra Kåfjord.Målingene startet den 1. november 1899, og fortsatte hele vinteren. Stedet ble valgt fordi nordlys forekommer oftere her enn andre steder i landet. Det barske klimaet gjorde stedet farlig, men Birkeland ville underbygge en teori om nordlyset som ville forkaste etablerte teorier om solsystemet og jorden. Haldetoppen hadde blitt valgt fordi den var høytliggende, nærmere 1000 meter over havet, utsikten var uhindret av vegetasjon og bygninger, og det var ikke elektrisk belysning i nærheten eller luftforurensning. Fra observatoriet kunne de se 1000 km fra horisont til horisont. For å kunne anslå nordlysets høyde var det også anlagt en annen hytte på fjellet Talvik, rundt 3,4 km unna. Med en observatør på dette stedet kunne de måle nordlyset i forhold til stjernene fra to punkter, slik at enkle geometriske beregninger kunne gi dem høyden. Det var satt opp en telefonlinje mellom de to observatoriene for å få synkrone målinger.
De hadde med seg en vindmåler for å finne ut om spesielle værforhold var knyttet til nordlyset. De bragte også med seg et elektrometer (en mer avansert utgave av et elektroskop) for å studere elektriske forhold i atmosfæren. Elektriske forhold var tidligere blitt studert i forbindelse med tordenvær, men ikke under nordlysaktivitet. Et annet instrument var et termometer, for å bekrefte eller avsanne om nordlyset er mer intenst ved kaldere vær. Dette var det på denne tiden mange folkelige oppfatninger om. Videre hadde de et barometer og et hygrometer, samt en værballong for å måle vindstyrken opptil 2000 meter over bakken. De hadde også et kamera i hvert av observatoriene som kunne ta bilder synkront. Det viktigste instrumentet var et såkalt magnetometer som kunne registrere endringer av jordens magnetfelt både i styrke og retning. Magnetometret kunne måle feltets styrke i vertikale og horisontale retninger (x-, y- og z-retning). Målingene skulle gjøres flere ganger i døgnet, men når nordlyset viste seg, ble det foretatt kontinuerlige observasjoner.En av de mange tingene de skulle undersøke, var om den finske geologen Selim Lemström (1838–1904) hadde rett i sitt utsagn om at nordlyset reiser seg opp fra spisse fjelltopper, samt at det kan gå helt ned til bakken. Ut fra dette skulle Birkeland kunne se nordlys også nedenfor observatoriet på Haldde. Målingene skulle videre prøve omstridte oppfatninger, som at nordlyset avgir en knitrende lyd, at det får håret til å reise seg, at det forårsaker hodepine og om det forekommer på dagtid.
==== Offentlige finansieringer ====
Nordlys ble nordpå kalt for vindlys eller værlys, fordi det var en utbredt oppfatning av man at det kunne spå været. Birkeland var interessert i å finne ut om det virkelig var en sammenheng mellom nordlysaktivitet og kommende vær, fordi dette kunne være nyttig kunnskap. I sin søknad til Stortinget forklarte han at dette var en viktig del av de vitenskapelige undersøkelsene. Han mente nok ikke at det var av stor vitenskapelig betydning for teorien hans om nordlysets natur, men regnet med at det var viktig å legge til for å få finansieringer. Dermed kalte han studien for «Ekspedisjon for å studere nordlys, jordmagnetisme og skydannelse». I tillegg spilte han på nasjonalfølelsen i søknaden til Stortinget: «Det er selvsagt mulig å samarbeide med utenlandske forskere og videreføre ekspedisjonen uten ytterligere finansiering fra den norske stat. Men jeg nøler med å gå til det skritt, da jeg anser undersøkelsene som så viktige at jeg helst skulle sett at de var norske.»
Birkeland fikk bevilget 12 000 kroner til ekspedisjonen, inkludert bygninger og utstyr. Dette var det dobbelte av årslønnen hans. Imidlertid ignorerte han økonomioppfølgingen i prosjektet. Han mistet papirlappene der han hadde summert kostnader for utstyr, men hadde stadig behov for mer utstyr. Dermed fikk han mange purringer om å oppgi eksakte regnskaper, men istedenfor sendte han søknader om mer penger. Biografen Jago mener at han sannsynligvis aldri sendte noe regnskap, men at han håpet på mer penger til ekspedisjonen ved å distrahere departementet og lokke Stortinget til å bevilge mer penger, ved å sende meldinger om fremskritt i forskningen innenfor værvarsling. Biografene Egeland og Burke mener at ekspedisjonen heller ikke var godt planlagt finansielt. Den samlede summen for ekspedisjonen kom på 38 297 kroner, tre ganger mer enn det opprinnelige estimatet. Myndighetene var imidlertid fornøyd med det vitenskapelige utbyttet av ekspedisjonen.Birkeland håpet at nordlysobservatoriet skulle bli permanent, noe det også ble. Birkeland brukte delvis egne midler for å få et stort observatorium bygget. Fra 1912 til 1926 var det permanent bemanning på Haldde.
==== Teorien for nordlyset tar form ====
Birkeland og hans assistenter fikk snart bekreftet at nordlyset ikke berører bakken, men at de laveste delene kommer ned til rundt 100 km over bakken. De konstaterte dessuten at det ikke svir håret eller kroppsdeler, samt at det heller ikke forårsaker hodepine. De bekreftet den gamle oppfatningen om at nordlyset er mest aktivt i lave temperaturer.I lange perioder hadde de svært dårlig vær, slik at de ikke kunne gjøre noen observasjoner. Det ble dermed god tid for Birkeland til å studere resultatene de allerede hadde fått. Han satt oppe natt etter natt, og arbeidet med dette. Samtidig var de andre deltagerne i dårlig humør av å være innesperret i den mørke hytten dag etter dag. En ting de hadde klare observasjoner av, var at jordens magnetfeltet alltid ble tydelig forstyrret, samtidig med at det var nordlysaktivitet. Flere år tidligere hadde han fått en idé om at det var en sammenheng mellom solflekkaktivitet og nordlys. Han hadde publisert en artikkel med tittelen «Solpletter og Nordlys. Et bud fra Solen» Imidlertid var det flere andre forskere som avviste dette fordi nordlys forekom uten solflekkaktivitet, og omvendt. Dessuten mente mange at elektriske partikler fra solen ikke kunne nå jorden over en så stor distanse.Birkeland og hans medhjelpere hadde feiret jul hos gruvedirektør Anders Quale nede i Kåfjord. Her hadde han sett på kraftstasjonen som var satt opp, og ga elektrisk lys. Quale fortalte om utfordringen med elektriske brytere i forbindelse med elektrisitetsproduksjon, spesielt ulykker når bryterne skulle bryte store strømmer.Birkeland tenkte på kraftstasjonen og på ting han hadde lest, til han ble helt utmattet i stormnettene i januar. Plutselig en kveld slo en tanke ned i hodet hans, og han ble overbevist om at hans opprinnelige tanke var riktig: Nordlyset dannes ved at elektroner slynges ut fra solen som konsentrerte stråler i tilfeldige retninger. Det er dette som kalles katodestråler. Disse treffer av og til jordens magnetfelter, og følger dens feltlinjer mot nord. Her kommer elektronstrømmene ned i lavere deler av atmosfæren hvor de kolliderer med atomer. Energien fra kollisjonene skaper lysemisjon, altså nordlys. Dette forklarer også hvorfor jordens magnetfelt blir forstyrret: Forstyrrelsene skjer ved at elektronene, som kommer i stor hastighet, skaper egne magnetfelt som påvirker jordmagnetismen. At katodestrålene fra solen sendes ut som konsentrerte stråler, forklarer også hvorfor det kan være solflekkaktivitet uten at det er nordlys: Ofte vil slike katodestråler fare ut i verdensrommet uten å treffe jorden.
==== Formidling av teorien om nordlysets opphav ====
Etter ekspedisjonen på Haldde var motviljen mot Birkeland hardnet til blant flere av de andre professorene. Det kom kritikk mot det som ble omtalt som en dumdristig ekspedisjon der en talentfull ung mann hadde omkommet. Noen eldre professorer mente at Birkeland var for ung til å lede så kostbare ekspedisjoner. Dessuten var hans vidløftige prosjekter kostbare, og tappet budsjettene for store pengesummer. Til tross for dette hadde han også flere beundrere, blant andre den eksentriske geologen og politikeren Amund Helland (1846–1918). Helland var også en nær venn av Birkeland.
Sem Sæland ble ansatt som forskningsassistent for Birkeland, for at han skulle analysere måledataene. De to utga en artikkel med tittelen «Nordlysekspedisjonene» i Elektroteknisk tidsskrift i oktober 1900. Senere publiserte Birkeland en mer detaljert artikkel i et fransk tidsskrift. Resultater fra målingene i Nord-Norge ble presentert, i tillegg til noen samtidige magnetfeltmålinger fra Potsdam i Tyskland. Her ble også opphavet til de magnetiske stormene forklart.Birkeland bosatte seg på denne tiden på Lysaker, hvor flere intellektuelle også bodde. Blant disse var det mange som arbeidet for en ny norsk identitet og løsrivelse fra unionen med Sverige. Det dreide seg blant andre om Fridtjof Nansen, som mente at også en liten nasjon som Norge, måtte hevde seg kulturelt på flest mulig felter. Også Birkeland ivret for Norges uavhengighet, og var overbevist om at hans nordlysforskning kunne bane vei for større nasjonal ære.Birkeland mente at det var viktig både for andre forskere og det alminnelige publikum å få presentert resultatene fra forskningen på nordlyset. Han fikk dermed en avtale med sjefsredaktør Jacob Dybwad (1823–1899), som på denne tiden var en av noen få forleggere som hjalp til med vitenskapelige utgivelser. De ble enige om å utgi en bok om ekspedisjonen, med tittelen Den norske aurora borealis ekspedisjonen 1899–1900. Fordi en anså det norske publikummet som kunne vært interessert i boken til å være begrenset, ble boken utgitt på fransk. Dette var i tillegg et språk Birkeland behersket. Boken inneholdt de første kartlegginger av elektriske strømmer i polarområdene, basert på bakkemålinger av magnetfelter. Birkeland skrev at nordlys og de tilhørende elektriske strømmene best kunne beskrives ved hjelp av et koordinatsystem som forholdt seg relativt til solen. Han hadde utarbeidet et kart som viste hvordan nordlyset oppstår i et mønster, med to celler. I nyere tid har satellitt- og bakkemålinger påvist at den ioniserte strømmen virkelig følger et slikt to-cellemønster.Boken ble utgitt våren 1901. Dette ble fulgt opp av avisene i Norge, som skrev artikler om at nordlysgåten var løst. Birkeland selv skrev avisartikler, som på en popularisert måte forklarte fysikken bak fenomenet. Hans anseelse økte, og han holdt flere vitenskapelige forelesninger om nordlyset. Imidlertid ble boken og hans teori dårlig mottatt i Storbritannia. Det britiske Royal Societys tidsskrift Philosophical Transactions of the Royal Society angrep boken og mente at teoriene var fundamentalt feilbegrunnet. Britiske forskere mente nemlig at verdensrommet var tomt vakuum.Royal Society hadde i mange år hatt den fremstående matematikeren, fysikeren og ingeniøren Lord Kelvin (1824–1907) som sin leder. Kelvin hadde nærmest som en slengbemerkning i 1892, avfeid at det skulle være noen som helst forbindelse mellom jordens magnetisme og solflekker, eller andre aktiviteter på eller i nærheten av solen. På grunn av Kelvins store anseelse ville få forskere komme med innvendinger mot hans tidligere uttalelser. Birkeland var svært skuffet over denne avvisningen fra britisk side. Motvillig måtte han innse at britene vurderte hans forskning som ubetydelige aktiviteter i et beskjedent fysikkinstitutt, ved et ordinært universitet i en liten svensk koloni.
=== En ny forskningsekspedisjon ===
==== Observasjoner fra fire lokasjoner ====
Birkeland tok raskt opp en ide om en ny og større forskningsekspedisjon. Denne gangen ville han ha fire observatorier på forskjellige steder i polarområdene. En av dem skulle være et stykke nord for nordlyssonen, de andre spredt og langsetter sonen. Han ble oppslukt av denne ideen, men til tross for at boken hans hadde gitt han et godt ry i Norge, var nå Stortinget blitt meget skeptisk. Hans håpløse håndtering av finansene ved den første ekspedisjonen var ikke glemt. Han skjønte også selv at dette ryktet ikke var ufortjent, han var uvøren med både egne penger og universitetets verdier. Av og til brukte han sin egen lønn til å kjøpe instrumenter til universitetet, uten å tenke videre over det.Via kontaktene til Helland, hadde han fått rede på at mange politikere ikke forstod eller verdsatte hans arbeid. Birkeland innså derfor at han ble nødt til å finanser den neste ekspedisjonen selv. Han tenkte at utvikling av en elektrisk bryter for bryting av store strømmer kunne være meget innbringende om han kunne finne opp og patentere den. Vennen Sæland ble kontaktet for om mulig å finne et passende sted for den nye nordlysekspedisjonen, mens han selv tilbrakte tiden ved Christiania Elektricitetsværk for å eksperimentere med en mekanisme for en strømbryter.I 1902 søkte Birkeland Regjeringen om et beløp på 38 000 kr for en ny forskningsekspedisjon for: «Å studere magnetiske forstyrrelser, dannelse av cirrusskyer, nordlyset og dets forhold til det enorme systemet av elektriske strømmer som løper parallelt med jordens overflate, i stor høyde.» Med søknaden fulgte det en liste over noen av verdens fremste geofysikere som støttet den planlagte ekspedisjonen. Navn som Wilhelm von Bezold (1837–1907) og Georg von Neumayer (1826–1909) var oppgitt som støttespillere. Nansen og flere norske vitenskapsmenn støttet også ekspedisjonen. Stortinget støttet ekspedisjonen, men mange representanter hadde motforestillinger, både på grunn av Birkelands dårlige pengestyring, og fordi de tvilte på nytteverdien. Det ble besluttet at staten skulle støtte ekspedisjonen med 20 000 kr. Det resterende beløpet ble gitt av private støttespillere.Ekspedisjonen ble planlagt med fire observasjonsposter langs polarsirkelen med en avstand på 1000 km mellom dem. Siden den første ekspedisjonen hadde vist at nordlyset oppstår i svært stor høyde, ble det ikke satset på målestasjoner på høye fjelltopper, men på eksisterende bygninger. Målestasjonen i Finnmark skulle brukes, men mange oppgaver kunne uansett gjøres nede ved fjorden i Kåfjord og i Bossekop. Det andre observatoriet skulle være på Dýrafjörður på Island, et tredje sted var Akseløya ved Spitsbergen på Svalbard, og den fjerde lokasjonen var Matochkin Shar på Novaja Semlja i Russland. På disse stedene var det fra før bygninger og etablerte aktiviteter. På Novaja Semlja fikk Birkeland en avtale om å benytte huset til kunstneren Aleksandr Borisov (1866–1934).Målestasjonene ble utstyrt med blant annet magnetiske måleinstrumenter, elektrometre, instrumenter for å måle jordstrømmer, forskjellige meteorologiske instrumenter, fotoapparater og målekikkerter.
Ved disse målingene ble det også sendt ut anmodninger til observatorier rundt om i verden, om å bistå med målinger av magnetisk aktivitet i jordatmosfæren. Disse målingene skulle gjøres på visse datoer og tidspunkter.
==== Gal hund ====
I juli 1902 reiste Birkeland mot Novaja Semlja for å se på observasjonsposter der. Videre skulle han reise med båt forbi Kolahalvøya til Varanger og Kåfjord, hvor han selv skulle lede observasjonene. I Arkhangelsk møtte Birkeland ekspedisjonsmedlemmene som skulle utstasjoneres på Novaja Smelja. Det var den nyutdannede fysikeren Hans Riddervold, naturforskeren Hans Thomas Lange Schaanning (1878–1956) og polarforskeren Johan Koren (1879–1919). Ekspedisjonen ble vist stor velvilje fra guvernøren i Arkangelsk som blant annet sørget for fri frakt av utstyr og personell med skip ut til observatoriet, og dessuten tillatelse til å benytte seg av et deponi for havarister.Under sitt opphold i Arkhangelsk ble Birkeland angrepet av en løshund som bet ham i leggen. Guvernøren mente at i tilfelle hunden hadde rabies kunne dette være meget farlig. Derfor ble det til at Birkeland måtte forlate gruppen for å komme seg til Moskva hvor det var opprettet en filial av Pasteurinstituttet.Behandlingen i Moskva ga flere bivirkninger som tretthet og kvalme, og tok mange dager. Han fikk dermed tid til å tenke og arbeide. Han begynte å fundere over om det kunne være mulig å studere nordlys mer inngående i et laboratorium. Det skulle senere vise seg at også målingene denne gangen ble forstyrret av ekstreme værforhold. Under kontrollerte forhold innendørs kunne slike problemer unngås.
=== Verdensrommet i vakuumkammer ===
Fordi Birkeland ble svært opptatt med å utvikle en prosess for gjødselproduksjon fra luftens nitrogen, ble det ikke anledning til å analysere måleresultatene fra Aurora Polaris-ekspedisjonen før i 1906. På den annen side hadde engasjementet i utviklingen av den såkalte Birkeland-Eyde-prosessen, skaffet ham penger nok til å lønne assistenter og bygge et eget laboratorium. Fra før var Sæland involvert, og videre ble fysikkstudentene Ole Andreas Krogness (1886–1934) og Lars Vegard (1880–1963) engasjert. Birkeland hadde store ambisjoner for publiseringen av forskningsresultatene, og ønsket å få materialet utgitt som et trebinds bokverk. I tillegg til de målingene som ble foretatt av hans ekspedisjon, hadde det i løpet av de senere årene kommet inn målinger i form av over 600 magnetogrammer, fra 23 observatorier verden over. Bokverket skulle beskrive en stor sammenstilling av disse dataene.Birkeland bestemte seg nå for å gjøre alvor av å bygge en stor modell av verdensrommet for å gjenskape nordlys i laboratoriet. Dette gjorde han for å overbevise sine kritikere. For å få plass til utstyret tok han i bruk kjelleren under sitt kontor, hvor han fikk installert en generator. I tillegg forklarte han til universitetets administrasjon: «Jeg har tatt halvparten av forelesningssalen for å gjøre den om til laboratorium. Hvis studentene sitter tettere sammen, blir det plass nok i den reduserte salen.» Dette ble godtatt, men under betingelse av at han selv bekostet alle endringer og innkjøp av utstyr. Imidlertid var disse rommene for små, slik at også hans eget kontor ble tatt i bruk. Han fikk også en tredje assistent til eksperimentet, nemlig Olaf Devik (1886–1987).For å gjøre eksperimentet fikk Birkeland og Dietrichson laget en liten kule som skulle representere jorden. Denne var laget av en kjerne av jern, omviklet med kobbertråd som kunne føre elektrisk strøm. Dermed dannet dette en liten elektromagnet. Denne ble så innkapslet av en tynn messingkule. Utenpå denne var det bariumplatinaoksid, et fosforescerende stoff som lyser opp ved påvirkning av en elektronstråle. Han kalte denne modellen for terrella til ære for den engelsk fysikeren William Gilbert (1544–1603), som hadde utført lignende eksperimenter med en modell av jordklode 300 år tidligere som han kalte «terrella». Terrellaen ble plassert i et vakuumkammer med glassvegger. I denne var det en elektrisk katode som sendte ut elektroner med høy hastighet, altså en katodestråle. Disse ble igjen fanget opp av terrellaen som var positivt ladet, altså var anoden.Da dagen for å teste ut nordlyset i dette «miniatyruniverset» kom, hadde flere professorer og studenter hørt ryktene om det forestående. De samlet seg rundt vakuumkammeret på laboratoriet, hvor også direktøren for Det astronomiske observatorium var invitert. Birkeland lukket lemmene for vinduene for å få det mørkt, og forklarte hvordan modellen var bygget opp. Når strømmen ble slått på, glødet katoden som representerte solen, men «jorden» lå fortsatt i mørke. Så skrudde han på strømmen som magnetiserte terrellaen, og etter en kort stund ble det dannet en purpurfarget glødende ring rundt «ekvator». Han økte strømmen gjennom terrellaen enda mer, og ringen delte seg i to deler som vandret mot hver sin pol. Et glødende fosforescerende lys kretset rundt nord- og sørpol på terrellaen. De tilstedeværende «opplevde et flyktig øyeblikk av ærefrykt da de fikk se jorden utenfra, som fra verdensrommet.» Birkeland drev med elektriske eksperimenter for å studere elektriske utladninger på kosmisk nivå fra 1895 til 1913, ved Universitetet i Kristiania. Ingen andre laboratorier drev på denne tiden med så omfattende studier av dette. Han utviklet også forskjellige apparater for undersøkelsene, blant annet vakuumpumper. I 1910 ansatte han brødrene Karl og Olaf Devik. Karl hjalp Dietrichson under eksperimentene, og tok over etter Dietrichson, da han døde. Olaf Devik ble også en personlig assistent for Birkeland, og tok seg blant annet av hans avtaler og finanser. Birkelands kontor ble så overfylt med utstyr at bare de som var involvert i laboratoriearbeidet, fikk lov til å komme inn. Studenter som ville spørre Birkeland om noe, kunne ikke komme lengre enn til døren for å fremsi sine spørsmål. Dessuten hadde alle som arbeidet for Birkeland, en regel om å alltid ha en hånd i lommen for å unngå farlige elektriske sjokk. Under disse forsøkene hadde Birkeland på seg en fez, noe som fikk flere til å tro at han hadde konvertert til islam.Det nye vakuumkammeret var formet som et akvarium, med helt rette glassveger. Dette i motsetning til de tidligere kamrene, som var både sylindriske og sfæriske. En stor fordel med dette var at han unngikk optiske forstyrrelser gjennom krummede glassvegger. Spesielt var dette et problem ved fotografering. Det første kammeret av denne typen var på 22 liter, og i 1913 brukte han et kammer på hele 1000 liter. Tykkelsen av glasset var da økt fra 2 til 5 centimeter for å kunne motstå det store atmosfæriske presset på de store veggene.
Birkeland lot den elektriske spolen som frembrakte magnetfeltet inne i terrellaen ha en helning på 23,5º i forhold til den geografiske jordaksen. Han brukte blant annet mye tid på å utforske sesongmessige variasjoner i nordlyset basert på simuleringene i vakuumkammeret. Han kunne beskrive hvordan nordlyset og sørlyset varierer på morgen- og kveldsiden av «jordkloden». Hans tro på at nordlyset var forårsaket av negative partikler fra solen ble stadig sterkere.Carl Størmer (1874–1957) ble professor i matematikk i 1902. Han og Birkeland hadde møttes flere år før dette, og de hadde et omfattende samarbeid. Fra 1902 til 1914 hadde Størmer registrert 18 000 arbeidstimer for Birkelands nordlysforskning. Størmer bidro med beregning av elektronenes trajektorbaner i jordens magnetfelt. Disse beregningene var vesentlige for å bygge bro mellom laboratorium- og feltobservasjoner, og var en type beregninger som Birkeland ikke kunne finne tid til å utføre selv.
=== Den store boken om nordlyset – The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903 ===
Det første bindet av Birkelands verk om nordlysekspedisjonen ble utgitt i begynnelsen av 1908. Det fikk navnet The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903. I boken ble det fortalt utførlig om alle strabasene og de ekstreme værforholdene. Målingene og forsøkene med terrellaen ble analysert og sammenlignet. Det var også mange ligninger og tegninger som blant annet viste magnetfeltene over jordkloden.På grunn av Birkelands omfattende kunnskaper om elektromagnetisme og Maxwells ligninger, var han overbevist om at elektriske strømmer i atmosfæren var årsaken til de magnetiske forstyrrelsene som ble målt på bakken. Men han var usikker på årsaken til de sterke strømmene. I bokverket viste han på et kart hvordan hver av forstyrrelsene av magnetfeltmålingene på bakken var forårsaket av en strøm. Dette var markert med piler med lengde og retning. Birkeland observerte mange østvest rettede strømmer, disse kalles i dag for elektrojet.På grunnlag av hundrevis av målinger delte Birkeland de geomagnetiske forstyrrelsene inn i tre kategorier: Polar elementærstorm, ekvatorial elementærstorm, og syklomediane stormer. De to første opptrer som positive og negative, alt etter som den nordsørlige komponenten av jordens magnetfelt forsterkes eller svekkes. Birkeland hadde en spesiell evne til å se mønstre i store datamengder, å se sammenheng mellom observasjoner i laboratoriet og målinger i felt. Dette kom godt med for disse analysene.Birkeland foretrakk forklaringen om at de polare elementærstormene var forårsaket av sterke horisontale strømmer over nordlyssonen. Han anslo at disse strømmene var på opptil en million ampere, og oppstod i høyder over 100 km. På grunn av styrken av disse strømmene, som greide å forstyrre jordens magnetfelt og skape nordlys, konkluderte han med at bare solen kunne greie å skape de elektromagnetiske kreftene som trengs for dette. Kontroversene om denne hypotesen varte i mer enn 50 år. Ikke før i 1966 ble Birkelands teori om eksistensen av disse tredimensjonale strømmene bekreftet med satellittmålinger. Den internasjonale astronomiske union bestemte i 1967 at disse strømmene skulle kalles for birkelandstrømmer. I bind 2 av The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903 argumenterte han for at elektromagnetiske krefter er like viktige som gravitasjon for å forstå universet.Birkeland brukte ordet «aurora polaris» (polarlys) istedenfor det mer vanlige «aurora borealis» (nordlys) for å understreke at fenomenet oppstår på begge polene. Boken ble skrevet på engelsk, i motsetning til de fleste av hans tidligere publikasjoner, som ble skrevet på fransk. Sidetallet var på 400. Han var meget stolt av denne boken, spesielt fordi en så pen vitenskapelig avhandling aldri før var trykket i Norge. Hovedvekten ble lagt på feltmålingene, mens laboratoriesimuleringene av nordlys var vist på fotografier. Fordi forlaget forventet å få solgt bare noen få hundre eksemplarer dekket Birkeland selv de fleste kostnadene. Den andre utgaven ble utgitt i 1913 og var på nesten 450 sider. Senere ble bokverket slått sammen til ett bind. Et tredje bind var planlagt, men ble aldri ferdig.Den mest kontroversielle påstanden i boken, var at solen var kilden til elektroner som ble fanget opp av jordens magnetfelt og skapte nordlyset. Om solen sender ut elektroner, og disse tas opp av jorden, skulle ikke da solen bli positivt ladet?Boken ble lest og godt mottatt i Frankrike, men ikke i England. Spesielt var Royal Society svært negative. Birkeland ergret seg mye over dette, siden britene hadde stor innflytelse i forskerverden. Uten gjennomslag her, ville teoriene hans heller ikke få noe særlig utbredelse. Fysikeren Arthur Schuster (1851–1934) uttalte: «Grensene for hva som er tillatt av heterodoksi innen vitenskap, er snart nådd.»Birkeland planla også å utgi en publikasjon om en mulig sammenheng mellom nordlys, magnetiske stormer, og været. Dette ble heller aldri noe av, og senere i livet tvilte han på sin opprinnelige hypotese om at det kunne være noen sammenheng mellom cirrusskyer og nordlys.
=== Videre romforskning ===
Etter 1906 hadde Birkeland hatt hatt flere rolige år med utvikling av sine nordlysteorier. Våren 1910 hadde han arbeidet en intens periode for Norsk Hydro, der det gjaldt å forbedre den såkalte kunstgjødselsovnen. Dette året hadde hans kone forlatt ham, noe som fikk ham til å arbeide enda mer intenst enn før. Forsøkene på laboratoriet lot ham stenge problemene ute. Det ble ofte til at han ikke gikk hjem etter endt arbeidsdag, men sov på kontoret etter å ha drukket whisky og inntatt noen korn Veronal. Han fikk ansatt flere assistenter for å bearbeide resultatene fra nordlysekspedisjonen 1902–03 for å utgi annet bind i serien Aura Polaris. Et annet lyspunkt var at Stortinget hadde bevilget midler slik at observatoriet på Haldde ble en permanent stasjon for nordlysobservasjoner og meteorologi.
==== Forklaringer på andre fenomener i universet ====
Et viktig prosjekt var å få laget en enda større terrellamodell med et stort vakuumkammer, for å studere andre fenomener i verdensrommet enn bare nordlys. Under utviklingen av dette oppsettet, fikk han ideen om at kulen i senter ikke nødvendigvis bare kunne brukes til å etterligne jordkloden, men også solen. Dette arbeidet startet i 1908. Ved å anbringe en såkalt leidnerflaske i den elektriske kretsen oppstod lange lysstråler som ble bøyd i det magnetiske feltet. Katodestråler fra de simulerte solflekkene, kunne ledes av det magnetiske feltet inne i terrellaen.Ved en solformørkelse tok han bilder av solens korona, og ut fra disse bildene så han mønstre som lignet mye på det han så via simuleringene i vakuumkammeret. Dermed konkluderte han med at solen måtte ha et magnetfelt, og at dette hadde en styrke på minst 100 ganger jordens.Med det nye vakuumkammeret kunne han gjenskape solens korona, de lysende lagene i solens ytre atmosfære og solflekker som beveger seg over dens overflate. Han utviklet en teori om at solen slynget ut store mengder ladede partikler i rommet, som både var kilde til magnetstormene, nordlyset og zodiakallyset. Den nye terrellamodellen kunne også brukes til å etterligne Saturns ringer, zodiakallyset og komethaler.Birkeland eksperimenterte med kometer i sitt vakuumkammer, noe som førte til flere forskjellige teorier om hvordan komethaler oppstår. En av disse teoriene var at katodestråler ladet opp kometene til høye potensialer. Dermed avga de lysene utladninger.For øvrig har Birkeland antydet eksistensen av solflekker, solens magnetfelt, solvinden, jordens magnetosfære, bidratt til forståelse av komethaler og sammenheng mellom jordens klima og solaktivitet.
==== Offentlig forelesning om verdensrommet ====
Birkeland arrangerte en åpen forelesning om sine teorier om verdensrommet i januar 1913. I denne forelesningen ble terrellaen demonstrert offentlig for første gang. Blant annet ble solflekker, solens korona, zodiakallyset, Saturns ringer og komethaler vist. Forelesningen ble annonsert under tittelen «Skapelsen av vårt solsystem og andre verdener i universet», og Kong Haakon (1872–1957) var til stede. Birkeland hadde først tenkt å inkludere avansert fysikk for å forklare sin kosmogoni basert på elektromagnetisme. Etter å ha tenkt seg om, kom han i siste liten frem til at dette ville bli for komplisert, dermed endret han manuset. Isteden ville han gi tilhørerne en reise rundt i kosmos og gi noen forenklede forklaringer.I tillegg til denne forelesningen, holdt han en annen offentlig forelesning i mars samme år med tittelen «Andre verdener i universet».
For å fatte de dimensjoner som jeg har bygget inn i denne beholderen, må man tenke seg at vår sol bare er et sandkorn på en millimeter i diameter. Da vil jorden være et usynlig støvfnugg ti centimeter unna. Og den nærmeste stjernen, Alpha Centauri, vil da være tjue kilometer unna. Det er i dette enorme, grenseløse rommet at alle himmellegemer blir til. All materie vi ser, det være seg våre egne kropper, vår jordklode, andre planeter, solen, vårt solsystem, andre solsystemer, all materie er sammensatt av flygende atomer som hele tiden slynges ut fra vår sol og andre soler av elektriske krefter som fortettes og danner partikler. Disse fortettes i sin tur og danner store sfærer, til slutt planeter og alt som finnes på dem. Av dette følger at all materie, alle levende vesener i universet er knyttet sammen.
Forelesningene fikk god omtale i Norge, men den trykte utgaven som ble utgitt i vitenskapelige tidsskrifter på flere språk, fikk få kommentarer.Sommeren 1913 ble andre bind av The Norwegian Aurora Polaris Expedition utgitt. I dette var det flere fotografier av terrellaen. Birkeland var stolt over bredden i stoffet og ideenes originalitet. Ingen hadde tidligere utgitt en så omfattende beskrivelse av jordens magnetisme. Imidlertid kom det andre vitenskapelige publikasjoner på denne tiden, som fikk enda større oppmerksomhet. Spesielt ble den danske fysikeren Niels Bohrs (1885–1962) kvantefysikk og atommodell viktig. Tidligere hadde Birkelands teorier blitt møtt av motargumenter fra mange hold, men nå ble hans teorier møtt av stillhet.Birkeland var likevel optimistisk og mente at alt arbeidet han hadde lagt ned var verdifullt. Dette til tross for at han på denne tiden hadde skrantende helsetilstand etter alle anstrengelsene med å finansiere forskningen, med problemer som drikke- og medikamentmisbruk, et havarert ekteskap, utstøtelse fra Norsk Hydro som han hadde vært med på å skape, kritikk og bitterhet fra kollegene ved universitetet og manglende vitenskapelig anerkjennelse.På tross av all motgangen var han interessert i å komme videre med forskningen. I 1913 kunne han ikke holde ut tanken på enda en vinter i Kristiania. Hans bror hadde rådet han til å reise til et varmere land, og slutte med Veronal og whisky. Dermed bestemte han seg for å reise til Egypt. En medvirkende årsak til at Egypt ble valgt, var at han ville utforske zodiakallyset. Han hadde fått en ide om at zodiakallyset var et fjernt, men synlig bevis på at solen sendte ut katodestråler som kunne bre seg ut i hele solsystemet.
=== Utforskingen av zodiakallyset ===
==== Observasjoner i Egypt ====
Før han reiste til Egypt informerte han sine kolleger på Halddeobservatoriet om at han skulle sende et telegram med instruksjoner til dem når han kom frem. Dette for at de to forskningsgruppene skulle kunne gjøre magnetiske målinger på de samme tidspunktene. Med seg til Egypt fikk han sin assistent Karl Devik og den unge matematikeren Thoralf Skolem (1887–1963). Noe som kunne tyde på at Birkeland planla å bli lenge borte, var at han donerte alle sine instrumenter og maskiner til universitetet. Han gikk også til apoteket og kjøpte to poser med Veronal. Apotekeren advarte mot bivirkningene som nå var begynt å bli kjent.Birkeland og Krogness hadde tidligere vært i Sudan i 1910 for å studere zodiakallyset i to måneder.I oktober 1913 ankom de tre forskerne Alexandria i Egypt. De fikk sine instrumenter fraktet til Khedivial observatorium i Helwan, mens de selv reiste direkte til Omdurman i Sudan. Birkeland mente at dette stedet var best egnet til å studere zodiakallyset, fordi himmelen ble tidligere mørk etter solnedgang enn lengre nord.Zodiakallyset var første gang beskrevet av den italienske astronomen Giovanni Cassini (1625–1712), som omtalte dette som en lysende kjegle som strakte seg fra horisonten langs ekliptikken over himmelsfæren. Altså over dyrekretsens stjernetegn, eller zodiakaltegnene, derav navnet. Hans forklaring var at fenomenet skyldtes lysrefleksjon av små støvpartikler som gikk i bane rundt solen. Cassinis forklaring var fremdeles den rådende, da Birkeland dro ned til Egypt. Birkelands hypotese var at zodiakallyset skyldes ioner, atomer og molekyler som ble utsatt for elektroner fra solen og dermed lyste opp, altså et lysfenomen likt nordlyset.Birkelands plan var å kartlegge zodiakallyset utbredelse ved hjelp av enkle håndlagede skisser. Utfordringen var å få angitt yttergrensene i relasjon til en målestokk. Dette ble forsøkt gjort ved at Karl Devik og Birkeland tegnet zodiakallyset samtidig, men fra to forskjellige steder. Så sammenlignet de tegningene etterpå. Senere var planen at de skulle utføre tegningene samtidig, men slik at Birkeland var i Egypt og Devik helt nede i Rhodesia eller Sør-Afrika. Samtidig med de visuelle observasjonene ble det gjort målinger med magnetometer for å se om det var noen sammenheng mellom lysets styrke og magnetfeltet.Sammen med Solem lagde Birkeland kalkulasjoner og modeller av zodiakallysets tetthet, for å forsøke å beskrive form og struktur på det de oppfattet som en skive. De fikk da også bekreftet via målingene at lyset var skiveformet og strakte seg forbi jorden. Tettheten av støvpartikler i skiven greide de ikke å fastslå, men de antok at de var svært små og med en meget liten tetthet, rundt 0,8 gram per kubikkmeter. Lyset ble videre vurdert til å være en million ganger svakere enn månen og 10 000 ganger svakere enn sterkt nordlys. Birkeland mente at han kunne sanse at lyset pulserte, men det greide de ikke å måle. De greide heller ikke å få tatt fotografier av det.I Egypt fikk Birkeland adgang til det Khedivialske astronomiske observatorium i Helwan, som ble ledet av den engelske astronomen Harold Knox-Shaw (1885–1970). Knox-Shaw mente at dette kunne være til hjelp for å måle variasjoner i zodiakallysets styrke. Birkeland tok da i bruk en fotocelle, en oppfinnelse som på denne tiden var helt ny. Fordelen med fotocellen var dens følsomhet, som var 100 ganger sterkere enn fotografiske plater. Birkeland fortalte at hans egentlige hensikt var å bevise at solen sendte ut elektroner som igjen forårsaket magnetstormer, nordlys og zodiakallys. Knox-Shaw stilte seg tvilende til at solen virkelig sendte ut elektroner, noe som forarget Birkeland. Heller ikke i Egypt, fjernt fra England og Royal Society, slapp han unna disse oppfatningene. Heldigvis var Knox-Shaw ung, hadde et åpent sinn og hadde god greie på elektromagnetisme, siden han hadde forsket på stjernetåker.Samarbeidet med Knox-Shaw ble meget godt, og Birkeland eksperimenterte med forskjellige kikkerter for å studere zodiakallyset. De greide også å måle variasjoner i lyset, samt at de påviste svake magnetfeltvariasjoner mens zodiakallyset var synlig.
==== Alene i Egypt ====
Da første verdenskrig brøt ut, reiste Solem så raskt han kunne tilbake til Norge, mens Birkeland bestemte seg for å bli værende. Etter at Solem reiste, ble det kun Karl Devik og Birkeland som arbeidet sammen. Når de var oppe om natten, ble det til at Devik sov helt frem til lunsj, men da var allerede Birkeland i aktivitet. Birkeland var utålmodig og ville at Devik skulle arbeide like hektisk som han selv gjorde. Når Birkeland var riktig irritabel ble hans assistent beskyldt for å være ubehjelpelig og vanskelig med vilje.Birkeland kjøpte i 1915 «Villa Mea»; han ville både bo og arbeide der. Han brukte mye tid og penger på å sette det i stand. I februar 1916 ble Karl Devik kalt hjem til Norge for å gjøre militærtjeneste. Deretter ble Birkeland alene i Egypt.Han skrev mange brev hjem til sine venner for å få rede på hva som skjedde. I et brev til Amund Helland fortalte han om en idé om å bygge et lite museum «til minne om oppdagelsen av jordmagnetismens opprinnelse, solflekkenes natur og planetenes dannelsesprosess.» Over dette ville han få bygget en stor kuppel av forgylt kobber som skulle dekke over et vakuumkammer på 1000 kubikkmeter. Her tenkte han at folk skulle få se Saturns ringer med en diameter på 10 meter, solflekker, nordlys og zodiakallys. Videre skrev han i dette brevet at han da kunne skryte: «Nest etter Gud har jeg det største vakuumkammeret i verden».I dag anses Birkelands bidrag til å forstå zodiakallys til å være lite. Derimot var det et viktig bidrag innenfor astronomien at han introduserte fotocellen for å måle svakt lys. I dag vet man at fenomenet er forårsaket av lysspredning i støvpartikler i bane rundt solen nært det ekliptiske planet. Imidlertid tror forskerne at det kan være en kobling mellom zodiakallys og nordlys.
== Industriutvikling ==
Birkelands bakgrunn og interesse for eksperimentelt arbeid, ledet til at han deltok i industriell utvikling. Han følte stor glede i å utvikle tekniske innretninger som kunne gjøre livet lettere. En annen motivasjon var at landet på denne tiden sårt trengte industriell utvikling og vekst. Enda en årsak var utsiktene til å kunne få inntekter for å finansiere nordlysforskningen.
=== Utvikling av en elektrisk bryter ===
Etter at Birkeland kom tilbake til Kristiania etter nordlysekspedisjonen i 1900, hadde regjeringen henvendt seg til ham og spurt om han ville delta i en komité for industrireising. Komiteen skulle særlig se på mulighetene for å utvikle industri basert på vannkraft. Han takket ivrig ja til å være med i dette arbeidet, og reiste deretter rundt i landet på befaring i vannkraftverk. På grunn av dette engasjementet oppstod vennskap med elektroingeniør og direktør ved Christiania Elektricitetsværk, Thomas Norberg Schulz (1866–1950). Disse to utførte mange eksperimenter sammen, der Schulz' praktiske kunnskap ble forent med Birkelands teoretiske innsikt. En stor utfordring som Birkeland hadde blitt oppmerksom på, var vanskene med å bryte store elektriske strømmer. Han begynte derfor å tenke på ideer for hvordan bedre elektriske brytere kunne konstrueres.Høsten 1901 mente Birkeland at han hadde greid å lage en elektrisk bryter med kapasitet til å bryte store strømmer. En komité som han ledet for å finne løsninger på utfordringer i forbindelse med kraftproduksjon, ble invitert for å overvære et eksperiment i Hammeren kraftverk i Maridalen. Imidlertid eksploderte bryteren og en stor lysbue oppstod, spaken som Birkeland holdt i ble spenningssatt slik at han selv fikk et elektrisk sjokk som kastet ham av gårde. I tillegg ble kraftstasjonen mørklagt og det oppstod brann. Komitemedlemmene løp for livet ut av kraftstasjonen, mens Birkeland selv satt igjen på gulvet og lo. Til sin venn Sæland sa han dagen etter at «det var det gledeligste øyeblikk i mitt liv».Med denne uttalelsen mente Birkeland at han hadde funnet svaret på sine spørsmål. Han innså at mekanismen bak bryteren kunne ha helt andre bruksmuligheter. I sin konstruksjon hadde han anvendt en solenoide, altså en vikling av en elektrisk leder. Han la merke til at da strømmen ble skrudd på ble to skruer av stål trukket inn i solenoiden, og da strømretningen ble snudd ble disse kastet ut med stor kraft. Skruene ble slynget ut så kraftig at han hadde fått blåmerker på hendene. I 1902 tok han ut en patent på en elektrisk brytermekanisme og stiftet selskapet Strømbryterkompaniet .
=== Den elektriske kanonen ===
Etter det mislykkede forsøket med strømbryteren, hadde Birkeland fått en idé om at solenoidene kunne benyttes til å slynge ut prosjektiler i stor fart, med andre ord kunne dette utnyttes i en elektromagnetisk kanon. Han gikk i gang med eksperimenter med dette på sitt kontor. Med Sæland som assistent arbeidet han i ti intense dager. Han sa ikke et ord om hva slags hensikt han hadde med sin oppfinnelse, før han en ettermiddag i midten av september 1901 gikk til Alfred Bryns patentkontor med en patentsøknad. Birkelands patent på en elektrisk kanon ble registrert den 16. september 1901 med patentnummer 11201, og med tittelen «Birkelands Elektromagnetiske Kanon». Med dette øynet han store muligheter for å utvikle en industri som ville gi ham alle de inntekter nordlysforskningen kunne trenge.Prinsippet bak den elektriske kanonen var at prosjektilet selv på sin vei gjennom løpet skulle slutte strømmen i solenoiden foran det, og bryte strømmen i solenioden bak. Dermed ville prosjektilet selv virke som en bevegelig bryter slik at det fikk en akselererende kraft forover. Imidlertid var det flere utfordringer med å bryte strømmen, slik at flere nye konstruksjoner måtte gjøres.Etter at patentet var registrert gikk Birkeland tilbake til kontoret og skrev fire invitasjoner til deltagelse på en hemmelig demonstrasjon. De som ble invitert var to høyere militære offiserer, samt Nordberg-Schultz og politikeren og industrimannen Gunnar Knudsen (1848–1928). Knudsen meldte forfall, men de andre innfant seg på Birkelands kontor etter at studentene hadde gått hjem for kvelden. Strømmen ble slått på og Birkeland avfyrte en kanon som sendte et prosjektil tvers over gulvet og inn i en planke oppstilt på en stol. Planken og stolen ble slengt i veggen med stor kraft da prosjektilet traff. Birkeland forklarte at dette våpenet kunne ha stor rekkevidde, potensielt større enn andre våpen, at det kunne betjenes kun ved å skru på en bryter, at det var lydløst og kunne koordineres med andre kanoner koblet til samme generator. De inviterte gjestene gratulerte med den vellykkede demonstrasjonen, og ville garantere for finansiell støtte.Aksjeselskapet Birkeland Skydevaaben ble dannet i november 1901. Forskjellige prototyper ble demonstrert for interesserte fra inn- og utland det neste året. I 1902 ble det konstruert en utgave som kunne avfyre et prosjektil på 10 kg med en mulig rekkevidde på 100 km. Denne utgaven hadde det kostet 10 000 kr å få utviklet, nærmere to ganger Birkelands årslønn. Den ble demonstrert i Berlin for en rekke våpeneksperter, og omtalt i utenlandske aviser. Birkeland fikk her flere tilbud om salg av rettighetene. Tidsskriftet English Mechanics mente at oppfinnelsen ville revolusjonere moderne krigføring. Styret i selskapet besluttet imidlertid at det skulle settes av midler for videre utvikling.På ettermiddagen den 6. mars 1903 innkalte Birkeland et stort publikum fra næringsliv, finansinstitusjoner, politikk og statsforvaltning til en gallaforestilling i universitetets Gamle Festsal. Blant gjestene var Gunnar Knudsen og Nansen, samt representanter fra våpenprodusentene Krupp og Armstrong. Dette var første gang den elektriske kanonen ble demonstrert for et stort publikum. Han håpet å få samlet inn en kapital på 50 000 kr for å utvikle et enda større våpen som kunne sende ut missiler på opptil to tonn. Den ville da fungere som en torpedo som kunne installeres på skip der det var mulig med tilgang på store generatorer til å drive den. Med bakgrunn i det stadig mer intense våpenkappløpet mellom stormaktene, spesielt Storbritannia og Tyskland, anså han at interessentene ville være mange.Birkeland så ut over forsamlingen og forsikret om at det ville være totalt lydløst, men da han ga signal om avfyring oppstod et øredøvende smell. En stor flamme stod ut av kanonens munning, det oppstod en sterk visling,og en lysbue stod ut mot publikum. Den panikkslagne forsamlingen løp ut fra salen, selv om Birkeland prøvde å si at det ikke var noen grunn til panikk. Som han senere sa: «Det var det mest dramatiske øyeblikket i mitt liv – med det ene skuddet skjøt jeg mine aksjer fra 300 kroner ned til null. Men prosjektilet satt midt i blinken!» På grunn av Norges kamp for å komme ut av unionen med Sverige, var det høyst upassende med en slik skandale som kunne utsette landet for spott og spe.Birkeland kunne etter dette ha gjort noe modifikasjoner av kanonen for å unngå kortslutninger, men han begynte istedenfor å tenke på en annen bruksmulighet, nemlig elektrokjemisk industri. Ulempen var at utvikling innenfor dette feltet ville være mer tidkrevende.
=== Kunstgjødselproduksjon ===
==== Møte med Sam Eyde ====
I februar 1903 hadde Birkeland vært gjest i et middagsselskap hos statsminister Knudsen, her hadde han møtt ingeniøren og forretningsmannen Sam Eyde. Eyde hadde stiftet et selskap som kjøpte opp fossefall sammen med svenske finansfolk. Hensikten var å utvikle elektrokjemisk industri med vannkraft som billig innsatsfaktor. Blant annet hadde han kjøpt Rjukanfossen og Vammafossen. Eyde hadde i forbindelse med dette drevet en del med elektriske ovner for foredling av jern og aluminium.Under middagen oppstod en diskusjon mellom industrilederne og politikerne, om den forestående gjødselkrisen i Europa. Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde den engelske fysikeren og kjemikeren William Crookes (1832–1919) forutsett «en nært forestående uttømming av verdens ressurser av fiksert nitrogen». Kun et naturlig natriumnitrat som ble utvunnet i Chile var tilgjengelig, den såkalte chilesalpeteren. Forskere mente på slutten av 1800-tallet at verden snart kom til å bruke opp sine reserver av bundet nitrogen: Crookes hadde estimert at salpeterreservene bare ville vare i ytterligere 30 år. Dermed ville det bli vanskelig å fø verdens økende befolkning.På grunn av disse prognosene hadde forskere verden over gjort eksperimenter med å fremstille kunstig gjødsel. Det var kjent at det i luft finnes nitrogen og oksygen, som ved svært høye temperaturer kunne reagere sammen og danne hovedbestanddelen i kunstgjødsel. Birkeland var interessert i temaet, dermed kunne han fortelle at alle forsøk på industriell fremstilling hadde feilet. Da han nevnte at en spesiell type ovner var nødvendig for slik produksjon, fikk Eyde interesse for diskusjonen. Birkeland forklarte da at det var behov for en spesiell ovn som kunne etterligne lyn, slik at oksidering av nitrogen kunne finne sted. Eyde skjønte straks at en løsning på gjødselkrisen ville gi enorm økonomisk suksess. Senere på kvelden fortalte Birkeland at han hadde løsningen: Dersom den store lysbuen i den elektriske kanonen ble kortsluttet, kunne den utnyttes sammen med sterke magnetiske felter for å lage en ovn for produksjon av kunstgjødsel.Etter diskusjonen med Eyde gikk Birkeland i gang med å tenke ut hvordan en slik ovn kunne konstrueres. Rundt en elektrisk lysbueovn ville han plassere sterke elektromagneter for å få lysbuen til å utvides i halvsirkelform. Han måtte også tenke ut en mekanisme for å slippe luft inn og ut av ovnen. De britiske fysikerne Joseph Priestley (1733–1804) og Henry Cavendish (1731–1810) hadde allerede i 1780 greid å produsere små mengder salpetersyrling ved hjelp av elektriske gnister. Senere i 1902 hadde amerikanerne Bradly og Lovejoy forsøkt å bygge en fabrikk ved Niagara for å produsere salpeter, men mislyktes på grunn av lav produktivitet.Eyde og Birkeland inngikk kontrakt om å samarbeide om utvikling av en metode for «fremstilling av nitrogenforbindelser eller andre kjemiske forbindelser av luft eller andre gassblandinger, ved hjelp av flate elektriske lysbuer.» Denne metoden skulle det tas patent på, noe som ble gjort i februar 1903. Eyde hadde sine grunner til å få inngått dette samarbeidet så raskt som mulig, for hans bygningsfirma var i krise. Han hadde bygget opp et ingeniørfirma med 30 ansatte ingeniører, men etter Kristianiakrakket i 1899 måtte han si opp alle ansatte. Imidlertid var de to partene skeptiske til hverandre. Birkeland var spesielt skuffet over at Eyde ville at de to skulle ha delte patentrettigheter. På den ene siden visste Birkeland at Eyde var i stand til å finansiere utviklingen, men Birkeland visste også at han lett kunne bli satt ut på sidelinjen når hans ekspertise ikke lenger var nødvendig.
==== Utvikling av en lysbueovn ====
Etter at samarbeidet med Eyde ble innledet i februar, arbeidet Birkeland intenst med utviklingen av en prototyp for en gjødselovn. Fra før arbeidet Birkeland dag og natt med å utvikle den elektriske kanonen og en effektiv strømbryter, samt at han også skulle undervise sine studenter. I slutten av februar ble selskapet Birkelands Interessentskab stiftet. Eyde tok seg av finansene, og Birkeland startet de første eksperimentene på sitt kontor. Da kontoret utpå våren ble for lite og varmt å arbeide i, flyttet han utstyret til et enkelt lokale på en skraphandlertomt i Frognerkilen. Med seg fikk han ingeniøren Eivind Bødtker Næss, en av Eydes tidligere ansatte.Virkemåten til ovnen var at den skulle tilknyttes 50 Hz vekselstrøm for å få en hurtig varierende lysbue. Mellom to elektroder inne i ovnen, ble det dannet en lysbue som ved hjelp av kraftige elektromagneter ble dratt ut i en halvsirkel. Fordi elektrodene ble tilknyttet vekselstrøm ble lysbuene hurtig dannet og spredd ut til siden, før de ble brutt. Men på grunn av den raske vekslingen så det for det blotte øyet ut som en jevnt, lysende skive. Lysbuen oppnådde en temperatur på 3000 °C. Disse forholdene fikk luftens nitrogenmolekyler (N2) til å hurtig kollidere og binde seg til oksygenmolekyler (O2), slik at nitrogenoksid (NO2) ble dannet. Videre ble denne gassen ledet ut for å reagere med vann, slik at salpetersyre (HNO3) oppsto; i neste trinn ble syren ledet over på kalkstein for å danne kalsiumnitrat (Ca(NO3)2) eller salpeter.Næss arbeidet systematisk og testet nøye ut hver eneste idé for ovnens oppbygging. Dette førte han inn i laboratorieprotokollen. Birkeland på sin side var mer entusiastisk, og hadde hver morgen nye ideer han ville ha testet ut. Mens de arbeidet med utviklingen, la Eyde stort press på Birkeland om å arbeide raskt. Eyde hadde nemlig via sine kontakter fått rede på at det tyske storkonsernet Badische Annilin und Soda Fabrikk (BASF) også holdt på med utvikling av en lignende prosess. Dette hadde ingeniøren Otto Schönherr (1861–1926) holdt på med helt siden 1897. Birkeland arbeidet så intenst med utviklingen av ovnen at han ikke hadde tid til å ta i mot ekspedisjonsmedlemmene som kom tilbake fra nordlysobservasjonene i juli. Det ble til at Sæland selv oppsøkte Birkeland for å fortelle at alle var kommet hjem i godt behold. Den 7. august 1903 kom Birkeland inn i laboratoriet, der så han Næss som satt og rørte rundt i en melkehvit oppløsning i en kjele. Han skjønte da at de for første gang hadde greid å produsere salpeter, hvoretter han utbrøt: «Godt! Nå blir vi rike.»
==== Finansiering og videre utvikling ====
Det første Eyde gjorde da han fikk nyheten om at Birkeland hadde lyktes med å fremstille salpeter, var å kontakte sine bekjentskaper innenfor finansmiljøene.Han var særlig interessert i å få direktør i Stockholms Enskilda Bank, Marcus Wallenberg (1864–1943) til å fatte interesse for utviklingen. Ingen var imidlertid særlig interessert, heller ikke BASF i Tyskland.I begynnelsen av september 1903 hadde Eyde greid å få etablert et selskap med navn Det Norske Kvælstofkompagni. Her hadde svenske investorer, inkludert Wallenberg, kjøpt aksjer. Birkeland hadde ikke sitt navn i selskapet, men eide 1/5-del av aksjene. For å få bygget en ny og større prototyp, ble forsøkene flyttet til transformatorstasjonen ved Ankerløkken, nordvest i Kristiania. Nå hadde de enda større press på seg for å få ferdig en fungerende ovn, for også de tyske konkurrentene var kommet langt i sin utvikling. Med seg hadde Birkeland kjemikeren Claus Riiber (1867–1936), i tillegg til Næss. De arbeidet alle dager i uken, også søndager. Hele høsten 1903 holdt de på slik, uten annen fri enn to dager i forbindelse med julen.Birkeland ble under dette arbeidspresset plaget med søvnløshet, migrene og rastløshet. I tillegg måtte han tåle Eydes stadige utålmodige kritikk. Eyde forhørte seg om Birkelands helsetilstand og fikk høre at han var belemret med «nervøse fryseanfall». Dermed begynte Eyde å planlegge hvordan Birkeland kunne presses ut på sidelinjen når de mest teoretiske delene av utviklingen var utført. Han kontaktet sin samarbeidspartner i Sverige for å finne en ingeniør som kunne ta over utviklingen, dersom Birkeland måtte erstattes. Det gikk heller ikke så bra med samarbeidet mellom Næss og Birkeland. Deres arbeidsmetoder og tilnærming til oppgaven var svært forskjellig. Birkeland begynte å forestille seg at Næss var en «spion» for Eyde.Ved Wallenbergs hjelp, ble den svenske ingeniøren Arvid Lindström (1866–1944) involvert i utviklingen i februar 1904. Birkeland ble svært oppbrakt over at en ukjent ingeniør var engasjert, uten hans samtykke. Wallenberg og Lindström kom sammen med Eyde for å inspisere utviklingen av anlegget, uten at Birkeland kunne annet enn svare høflig på spørsmålene som ble stilt. To dager etter dette besøket kollapset Birkeland. Han ble sengeliggende og snakket i villelse. I henhold til biografen Jago var det nå at hans bror, Tønnes, fikk tak i den nye medisinen Veronal. Veronal frembrakte søvn og dempet depresjon. Birkeland inntok medisinen sammen med whisky.Eyde tok nyheten om Birkelands sammenbrudd som en lettelse. Han tenkte at da kunne ikke Birkeland stå i veien for den svenske ingeniøren. Birkeland fikk også mistanke om at dette var Eydes plan. Eyde skrev til Wallenbergs bror at Birkelands medvirking i utviklingen etter dette var helt overflødig. Utpå våren 1904 var Birkeland blitt frisk nok til å delta videre med utviklingen av ovnen. Han hadde innsett at han måtte finne seg i å arbeide sammen med Eydes ansatte. Samtidig fikk han mer tid til overs, som han benyttet til å se på resultatene fra nordlysmålingene.I april 1904 ble selskapet Det Norske Aktieselskap for Elektrokemisk Industri (ELKEM) stiftet. Dette ble stiftet med Wallenbergbrødrene som garantister, med en kapital på fem millioner kroner. ELKEM overtok aksjemajoriteten i Det norske Kvælstofkompagni, samt rettighetene til Eydes vannkraftressurser. Det nye selskapet besluttet at en ny prøvefabrikk skulle bygges på Notodden. Birkeland fikk det overordnede ansvar for planleggingen av denne fabrikken.Eyde la igjen stort press på sine ingeniører og arbeidsfolk, for å få fabrikken på Notodden ferdig raskest mulig. Den franske storbanken Paribas var blitt forespurt om å investere i foretaket, men hadde meldt at de bare var interessert dersom en ekspertkomité ville uttale at produksjonsmetoden var effektiv nok til å gi overskudd. Om det skulle vise seg at den ovnen som BASF utviklet, produserte mer salpeter per tilført energimengde, ville det bety at metoden til Birkeland ville bli lagt til side. Dette ville bety at det norske selskapet gikk konkurs. Eyde bestemte seg for at en dag i juni 1905 skulle settes av til inspeksjon av en ekspertkomité. Birkeland på sin side var redd for noe annet, nemlig at konfliktene rundt unionsoppløsningen skulle utløse krig. I så fall ville de svenske investorene ikke kunne overføre penger til prosjektet.
==== Ekspertkomiteens vurdering ====
Utover våren ble ingeniørene på testfabrikken mer og mer desperate jo nærmere datoen for ekspertkomiteens besøk kom. For et elektrisitetsforbruk på 1 kWår (8760 kWh) produserte ikke prosessen mer enn 450 kg kunstgjødsel. Dette betydde at dersom ovnen gikk under kontinuerlig drift i et helt år, ville den bare produsere nok gjødsel til noen få hundre gårdsbruk. Eyde hadde på sin side lovet investorene i Paribas at den var i stand til å produsere 600 kg per kWår. Dessuten hadde han lovet at produksjonen etter forbedringer, skulle økes til 900 kg per kWår. Et annet forhold som gjorde seg gjeldende, var frykten for krig med Sverige. Dette ville både bety problemer med å få overført utstyr fra kontinentet, samt at både norske og svenske ingeniører ville bli utskrevet som soldater.Ekspertkomiteen ankom Notodden den 20. juni 1905 og ble ledet av den britiske fysikeren Silvanus Thompson (1851–1916). For øvrig var Wallenberg, direktøren for utenlandske lån i Paribas, samt kjemikerne Otto Nikolaus Witt (1853–1915) og Alphonse Theophile Schloesing (1856–1930) med. Da komiteen så på anlegget, var produksjonen på 500 kg per 1 kWår, men de ville ikke gi noen endelig beskjed om dette var tilstrekkelig.Ekspertkomiteen ga senere på året en sjenerøs omtale av produksjonsmetoden. De mente videre at en produksjon på 500 kg kunstgjødsel per kWår var godt nok. Paribas støttet da foretaket, og flere internasjonale patenter på metoden ble tatt ut. Dermed ble selskapet Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab stiftet den 2. desember 1905.At Norge, gjennom Birkeland–Eyde-prosessen, spilte en avgjørende rolle i å avverge en verdensomspennende hungerkatastrofe, ble en populær fremstilling i samtiden.Før stiftelsen av selskapet var det heftig krangling mellom Birkeland og Eyde, om patentrettigheter og sammensetning av det nye selskapets styre. Det ble til at Birkeland fikk eierskap til tolv patenter. Han ble fornærmet over å ikke være med i selskapet styre, men etter en stund tenkte han at det var det beste, fordi han da ikke trengte å se så mye til Eyde.
==== Birkeland trekker seg ut av industriforetaket ====
I juni 1906 reiste Birkeland til Berlin for å holde et foredrag om gjødselovnen for BASF. Schönherr som nå var blitt direktør i BASF, så for seg at et samarbeid med Norsk Hydro ville gi god tilgang til vannkraft. Denne billige krafttilgangen hadde de ikke i Tyskland. Dessuten var konsesjonslovene innført i Norge, slik at et utenlandsk selskap ikke lenger ville ha noen enkel mulighet for selv å kjøpe norske fossefall. Det ble også vurdert samarbeid om den tekniske utviklingen.Birkeland fikk en avtale med Eyde, der han skulle få en engangsutbetaling på 135 000 kroner for å gi fra seg aksjene i ELKEM, Norsk Hydro og Det Norske Kvælstofkompagni. Han skulle videre få et årlig konsulenthonorar på til sammen 10 000 kr, fra ELKEM og Norsk Hydro. I avtalen skulle han heller ikke starte noe eget konkurrerende selskap, men han skulle være tilgjengelig for konsulentbistand. Selv om utviklingen av Birkeland-Eyde-prosessen hadde tappet ham for krefter de siste tre årene, måtte han finne seg i å se at han ikke lenger ville få noen innflytelse over selskapet. Imidlertid innså han at «makt kom av rikdom og eierskap. Intelligens var nødvendig, men ble alltid utmanøvrert av den innflytelsen som penger ga.»I desember 1906 inngikk Norsk Hydro en kontrakt med BASF om utbygging av Rjukanfossen. Nå var derimot Eyde svært interessert i å knytte til seg Birkeland. Det ble inngått en avtale om at han skulle være konsulent, med et årlig honorar på 12 000 kroner på livstid.
==== Enda en ny konkurranse for Birkeland–Eyde-prosessen ====
Birkeland hadde etter 1906 flere rolige år da han arbeidet med nordlysforsking. Våren 1910, mens Birkeland arbeidet i sitt laboratorium, kom Eyde overraskende og uanmeldt på besøk.Eyde fortalte at BASF var misfornøyd med ovnen Birkeland hadde utviklet, og heller ville satse på sin egen ovn. Aksjonærene på sin side hadde bare interesse av at den mest effektive ovnen ble brukt. Det var derfor bestemt at det skulle settes opp en konkurranse om hvilken ovn som kunne produsere mest salpeter i løpet av 24 timer. Før konkurransen kunne hver av partene, altså Hydro og BASF, optimalisere utforming av sine respektive ovner. Den beste ovnstypen skulle velges til den nye fabrikken på Rjukan. For Birkeland ville det bety at han ville miste sitt konsulenthonorar, om hans ovnstype ble vraket. Dermed ville hans nordlysforsking miste sin viktigste finansieringskilde. Et annet moment var at om dette skjedde, ville ikke Norsk Hydro ha noe annet norsk i seg enn selve navnet. Birkeland bestemte seg raskt for at han ikke hadde noe annet valg enn å reise opp til forsøksfabrikken på Notodden. Der måtte han og Eydes ingeniører på nytt arbeide dag og natt med å utvikle prosessen.Birkeland og Eydes unge ingeniører arbeidet i én måned med forbedring av ovnskonstruksjonen, uten å komme noen vei. På slutten av disse dagene orket Birkeland ikke å forlate sengen, eller han ble bare sittende og se ut i luften. En slik dag satt han inntil peisen i Hydros administrasjonsbygning, og la på en stor vedkubbe i glørne. Da slo en tanke ned i ham: Ovnen måtte skaleres opp for å bli mer effektiv, kanskje to til tre ganger større enn den konstruksjonen de til da hadde benyttet. Etter dette satt han oppe hele resten av dagen og natten med sine regnestykker for prosessen. Da han neste dag møtte ingeniørene i fabrikken, sa han at det de måtte gjøre var å øke størrelsen på ovnen fra 1000 kW til 3000 kW. Ingeniørene var til å begynne med avventende, de kjente til at Næss var svært skeptisk til Birkelands eksentriske ideer. Men de lot de seg overtale av Birkelands entusiasme og innsikt, selv om det bare var seks uker til den måtte være ferdig.Under testen var også de tyske ingeniørene ankommet for å teste sin ovnskonstruksjon. De to gruppene av ingeniører holdt seg for seg selv, også under måltidene. Slik som konkurransen var satt opp, var det tillatt at maskinene ble justert eller reparert under testen. Konkurransen startet klokken fire på ettermiddagen og det var alltid noen til stede, av frykt for sabotasje fra det konkurrerende laget. Neste morgen ankom Eyde med noen aksjonærer og styremedlemmer, samt to uavhengige observatører. Observatørene stilte tekniske spørsmål, men var ellers avmålte. Klokken fire ble testen avsluttet, deretter ble mengden salpeter målt og elektrisitetsforbruket avlest. Senere på kvelden kom resultatet fra observatørene, deres vurdering var at testen var uavgjort. Birkelands ovn var litt mer effektiv enn den tyske, men den tyske ovnens såkalte absorberingssystem var noe bedre.Imidlertid viste det seg at de tyske ingeniørene var rasende over at Birkeland hadde økt størrelsen på ovnen. Birkeland på sin side mente at dette var det ikke satt noen regler for. Avgjørelsen ble at 4/5-deler av ovnene i den nye salpeterfabrikken skulle være av den tyske typen, og de resterende av Birkelands type. Birkeland ble svært forbauset og krevde en forklaring. Eydes forklaring var at Birkeland ikke hadde gjort noen feil med å øke ovnsstørrelsen i siste liten, men at dette var en etisk feil. Birkeland forstod etter dette at Eyde hele tiden hadde forventet at den norske ovnen ville gå tapende ut av konkurransen. At Eyde hadde valgt å la Birkeland lede forsøket, og ikke Næss, betydde at han ville gi Birkeland skammen over at hans ovn ble utkonkurrert. Birkeland ble nedslått da han forstod at han egentlig var blitt tilkalt for å arbeide dag og natt, bare for å bli syndebukk for Eyde.
På grunn av de storpolitiske forholdene ble Birkeland–Eyde-prosessen valgt til de nye produksjonsanleggene på Rjukan. Birkeland visste derfor at han ikke kunne ta så stor personlig ære for valget, men han fikk uansett sitt konsulenthonorar øket til 22 000 kroner per år. Han fikk også over 200 000 kroner etter at han solgte aksjene i Norsk Hydro. Dette utgjorde mer enn 40 ganger hans årlige professorgasje. Uansett kunne han glede seg over at valget av Birkeland-ovnen ble omtalt i avisene og forsterket æresfølelsen til den unge norske nasjonen. Samtidig med at Roald Amundsen (1872–1928) vant kappløpet om Sørpolen, var også Birkeland en fremtredende figur nasjonalt.Norsk Hydro hadde innen 1912 investert over 100 millioner kroner i sine fabrikker i Telemark, like mye som Norges statsbudsjett på denne tiden. Gjødselen ble kalt norgessalpeter og takket være store vannkraftressurser kunne dette produseres i store mengder og eksporteres.Birkeland–Eyde-prosessen var relativt ineffektiv med hensyn til energiforbruk. Derfor ble den gradvis erstattet i Norge av Haber–Bosch-prosessen, og rundt 1940 var Birkeland–Eyde-prosessen ikke lenger i bruk.
=== Andre ideer og oppfinnelser ===
Selv om Birkeland arbeidet svært mye, fortalte assistentene hans om at han kunne returnere til laboratoriet etter en luftetur, med hatten bak i nakken og oppglødd over nye ideer eller oppfinnelser. Spesielt under uttesting av fettherding klaget de andre professorene på den grusomme stanken som spredde seg ut over universitetet. Dessuten var de ikke fornøyd med at han hadde tatt en halv forelesningssal til sin forskningsvirksomhet.Birkeland sendte i 1906 to brev til Wallenberg-brødrene, hvor han foreslo at de skulle investere i et forsøksprosjekt som skulle lede til praktisk bruk av kjernekraft. Dette var før den newzealandske fysikeren Ernest Rutherford (1871–1937) hadde vist at atomer består av en kjerne med elektroner som kretser rundt den. Det var også flere år før Niels Bohr (1885–1962) hadde kommet frem til sin teori om atomenergi, og før Albert Einstein (1879–1955) hadde publisert sin teori om sammenhengen mellom energi og masse. Birkeland håpet at Wallenberg-brødrene ville finansiere hans prosjekt med 100 000 kroner, i tillegg til en årlig lønn på 20 000 kroner til ham selv. Marcus Wallenberg innså at Birkelands idé var gigantisk, men han avslo å gi noen finansiell støtte til dette, før han fikk noen avkastning fra prosjektet med kunstgjødselproduksjon.
Birkeland og Olav Devik gjorde noen forsøk sommeren 1912, med et mulig system for fremdrift av romfartøyer. I franske aviser var det på denne tiden artikler om hvordan fremtidige romfartøyer kunne drives frem i det tomme verdensrommet, når det ikke finnes noe som kan skyves på. Birkeland mente at dette ikke kunne være noe problem, det var bare å anvende reaksjonskraften fra en elektrode som sender ut en katodestråle. Han var fornøyd med eksperimentet, og mente at fremtidige romfartøyer ville bruke dette konseptet. I dag er det kjent som ionemotorer.Rundt 1906 ble Birkelands interessert i telegraf- og telefonsystemer. Han mente at den elektriske lysbueovnenen som han hadde utviklet, kunne benyttes som del av en senderkrets for radiobølger. Han tok ut syv patenter relatert til dette, og fikk tillatelse til å montere en antenne på 15 meter på taket av universitetet. En mottager som ble montert opp i Frognerkilen, tok imot signaler. Eksperimentene ble omtalt i utenlandsk presse, men Birkeland var misfornøyd med resultatene. Han ville fortsette eksperimentene, men døde innen det var mulig.Margarin kan produseres med utgangspunkt i hvalolje, noe som Norge hadde rikelig tilgang til via hvalfangst. En stor fabrikk ble planlagt i Sandefjord, men en utenlandsk investor kjøpte opp selskapets aksjer før byggingen skulle startes; han nektet bruk av Birkelands patent for produksjon.Birkeland hadde fra 30-årsalderen alvorlig hørselstap som utviklet seg til det verre. Han hadde eksperimentert med utvikling av høreapparater, og søkt om patent.Vinteren 1915–1916, da han var i Egypt, fikk han en idé om at torskeegg kunne brukes til å fremstille kaviar. Han fikk ideen da han fikk en oppskrift på tyrkisk kaviar som han modifiserte. Et norsk firma ble interessert i ideen, men på grunn av første verdenskrig ble videre samarbeid vanskelig.Under sitt opphold i Egypt la Birkeland merke til turister som solte seg, og mente at solstrålene var helsebringende. Han tenkte at stråling fra radioaktive materialer ville være enda mer effektivt. Dermed kontaktet han kjemikeren Ellen Gleditsch (1879–1968) som hadde arbeidet med den polske kjemikeren og fysikeren Marie Curie (1867–1934) i Paris. Gleditsch var ekspert på radioaktiv stråling, og tidligere hadde Birkeland arbeidet for at hun skulle få et professorat i Norge, noe hun også fikk. Birkeland sendte brev til henne om et samarbeid om mulige metoder for strålebehandling i medisinsk sammenheng, men på grunn av verdenskrigen ble kommunikasjonen dem imellom nærmest umulig.
== Senere år ==
Birkelands helse ble mye dårligere rundt 1910, han fikk blant annet hjerteproblemer. I tillegg var han delvis døv på grunn av støyende eksperimenter med radiobølger.En har spekulert på om Birkeland led av kronisk kvikksølvforgiftning. Vakuumpumpene som ble brukt i forbindelse med terrellaforsøkene, brukte kvikksølv som tettinger. Biografene Egeland og Burke har fått Birkelands håndskrift fra forskjellige faser av livet undersøkt av en lege. Det har ikke resultert i noen klar bekreftelse av kvikksølvforgiftning.Birkelands plutselige død i Tokyo er omgitt av uklarheter. Hans biografer har bare noen få brev å forholde seg til, og spesielt Olaf Deviks arkiv, i tillegg til en japansk professor som skrev et lite notat med tittelen Death of Professor B.(«Professor B's død»)
=== Oppholdet i Egypt ===
Da Birkeland var i Egypt, skrev han et brev til de britiske fysikerne Lord Rayleigh (1842–1919) og Richard Glazebrook (1854–1935), som var medlemmer av komiteen for undersøkelser av oppfinnelser til bruk i krig. Disse hadde han møtt tidligere, og nå ville han igjen spørre om det var interesse for den elektriske kanonen han hadde patentert. Imidlertid var Birkeland nå bekymret for den militære tilspissingen mellom de europeiske maktene. Han var redd for at han selv kunne bli betraktet som en trussel, fordi han fritt kunne tilby sin oppfinnelse til den nasjonen han ville. Imidlertid hadde han vurdert at det var minst risiko for at våpenet kunne bli anvendt mot Norge ved å selge patentene til Storbritannia. Tross alt var Norge tilknyttet Storbritannia via dronning Maud.Birkeland fikk svar på brevene, der Rayleigh og Glazebrook lovet å huske den elektriske kanonen, men de ville ikke inngå noen konkret avtale. De skrev at våpenet var for avansert, eksperimentelt og kostbart å utvikle. Dessuten hadde det ikke vært en større krig mellom de europeiske landene på over 100 år, og de våpnene en hadde, var tilstrekkelige.Til tross for at oppholdet i Egypt bød på varmt klima og interessante oppgaver, ble Birkelands helse stadig verre. På grunn av at målingene av zodiakallyset måtte skje om natten ble han søvnløs, nervøs og oppfarende. I tillegg drakk han stadig mer, spesielt whisky. Nå ble hans fra før utydelige håndskrift, nesten uleselig. Veronal hadde han heller ikke greid å slutte å bruke. Birkeland skyldte på sitt tidligere arbeid hos Norsk Hydro som årsaken til lidelsene. Birkeland fikk også nyheter hjemmefra om at Eyde arbeidet hardt for å få Nobelprisen i kjemi. Birkelands bror refererte i et brev til rykter om at Eyde egentlig gjorde dette for å blokkere muligheten for at Birkeland skulle få prisen. Eyde holdt i tillegg en rekke foredrag i Sverige der han presenterte seg selv som oppfinner av Birkeland–Eyde-prosessen.
Eyde fikk også anledning til selvros i en artikkel i en bok som ble utgitt i 1915 med tittelen Opfindernes liv. Denne artikkelen fikk Birkeland tilsendt hjemmefra, og han ble forbitret over å se at Eyde fremstilte det slik at hans prosjekter ble «en suksess fordi han brukte unge ingeniører uten erfaring», mens Birkelands bidrag til Norsk Hydro var utelatt. Som motsvar på Eides forsøk på å ta æren for Birkelands bragder fikk han publisert et innlegg i Aftenposten.Birkeland ble alene i Egypt etter at Karl Devik måtte reise tilbake til Norge. Devik var på denne tiden blitt hans fortrolige venn. For å lette hjemlengselen skrev han mange brev, men på grunn av verdenskrigen ble postgangen problematisk. Han ble allikevel mistenksom fordi han fikk så få svar. Han ble også mer og mer mistenksom overfor sitt tjenerskap og andre mennesker rundt seg. På grunn av krigen og hans patent på den elektriske kanonen, ble han overbevist om at han kunne være mål for spionasje, og at sikkerheten hans var i fare.Noen forespørsler fikk han også i løpet av 1916, men ingen konkrete spørsmål om kjøp av rettigheter. Fordi han trodde at engelskmennene vil stjele patentene og tegningene, fikk han installert en safe i villaen. I tillegg skaffet han seg vakthunder og to pistoler. Mistenksomheten til bygningsarbeiderne som bygde om villaen ble så stor at han avskjediget disse. På høsten 1916 fant han ut at han heller ikke kunne stole på tjenerne sine, så de ble også oppsagt.Birkeland fikk uventet et brev i november 1916 fra britiske militære myndigheter, der de uttrykte ønske om å få forklart prinsippene om den elektriske kanonen. Etter dette arbeidet han iherdig med å få utarbeidet tegninger, samt med å finne noen som kunne lage en demonstrasjonsmodell. Om nettene arbeidet han med å forbedre utstyret for å studere zodiakallyset. Han arbeidet intenst og alene i det store halvferdige huset han hadde kjøpt, og økte inntaket av whisky, kaffe og Veronal. Fødselsdagen da han fylte 49 år tilbrakte han alene, og det kom heller ingen brev eller telegrammer i anledning dagen. Dagen etter sendte han et telegram til Karl Devik der det stod: «Birkeland vil Karl skal komme til Tokyo». Ingen videre forklaring ble gitt, og det hadde heller aldri vært diskutert noen reise til Det fjerne østen. På slutten av året var Birkeland blitt for syk til å bo alene, og han reiste til Kairo. Her fikk han bo hos den danske konsul Eriksens familie, som han var blitt kjent med. De hadde tatt hånd om ham etter at han var blitt helt søvnløs, og ikke spiste.Etter at Birkeland kom blant venner i Kairo, begynte han å få humøret tilbake, og han tok til seg mat og fikk nok søvn. Han begynte der å tenke på å dra hjem til Norge, til sin femtiårsdag. Han skrev til Helland i desember 1916: «Uavhengig av hva som hender vil jeg ikke tilbringe en sommer til i Egypt». Imidlertid var det for farlig å reise via Storbritannia, så Eriksen overtalte ham til å reise via Asia og Russland med den transsibirske jernbane. Eriksen tilbød seg også å reise sammen med ham. Den 10. mars 1918 dro de av gårde.
=== Siste dager i Japan ===
Birkeland og Eriksen ankom Tokyo 3. april 1917. Planen var å bli der i ti dager, men plutselig endret Birkeland mening. Eriksen måtte reise videre, og frarådet Birkeland å bli igjen i Japan. Birkeland sa at han heller ville bli i Japan enn å reise til kulden og mørket i Norge.Birkeland fant det nødvendig å låne en utgave av sin bok The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–03 for å slå opp noen tall. Han dro til Tokyo keiserlige universitet (i dag Universitetet i Tokyo), men biblioteket hadde ennå ikke fått noe eksemplar. Ved en tilfeldighet oppdaget fysikkprofessoren Torahiko Terada (1878–1935) at Birkeland uventet var på universitetet. Terada hadde ti år tidligere vært i Kristiania og truffet Birkeland, derfor kjente Terada ham øyeblikkelig igjen. Birkeland var svært skuffet over at boken hans ikke var i samlingen, men Terada tilbød ham å låne utstyr ved universitetet. Dessuten ble han introdusert for fysikerne Hantaro Nagaoka (1865–1950) og Tanakadate Aikitsu (1856–1952). Teradas forskningsfelt var raske geomagnetiske variasjoner, et felt som ikke var langt unna det Birkeland arbeidet med. Birkeland ble smigret over å finne ut at de japanske vitenskapsmennene var godt kjent med hans forskning. Terada la merke til at Birkeland hadde endret seg mye siden han traff ham første gang i Kristiania. Terada beskrev ham som sløv og apatisk.Birkeland fant ut at han kunne drive med interessante studier i Japan, dessuten ble han kjent med den norske konsulen Anker som bodde i Hakone. Allerede da Eriksen og Birkeland ankom Tokyo hadde de kontaktet den norske ambassaden. Eriksen hadde snakket med Anker om Birkelands helsetilstand og at han kunne trenge at noen tok seg av ham. Birkeland tok inn på Hotell Seiyoken i Tokyo. Herfra kunne han gå til universitetet hver dag. Han snakket mye med Terada om sin komplette kosmogoni. Terada beskrev senere at «...det ble tydeligere og tydeligere for meg at Birkeland på et eller annet vis var melankolsk og svært nervøs. Han virket febrilsk, og mens han snakket, tørket han stadig bort svette fra pannen...»
Sommeren 1917 var Birkeland i rundt to uker nesten hele tiden inne på sitt hotellværelse. Han skrev som besatt på en avhandling, og kollapset til slutt på sengen. Da han kom til seg selv, tilkalte han Terada med beskjed om at han hadde noe å fortelle som ville ta lang tid. Birkeland lå i sengen med pyjamas da Terada ankom, og unnskyldte seg for det, men sa at han var utslitt. Så fortalte Birkeland Terada at han hadde oppfunnet en elektrisk kanon, men at videre utvikling av den hadde blitt avslått av både franske og britiske myndigheter. Etter det hadde han følt seg forfulgt av britiske spioner. Birkeland fortalte endog at noen hadde prøvd å skyte ham ute i ørkenen i Egypt. Etter dette hadde han bestemt seg for å dra hjem til Norge via orienten, men på skipet hadde han følelsen av at det var en spion som fulgte med. Også i Japan følte han seg skygget, og at hotellet var det eneste stedet han slapp unna, enn så lenge. Etter at Birkeland hadde fortalt Terada sin historie, lukket han øynene utmattet. Terada visste ikke om han skulle ta dette bokstavelig, men det var krig, og at en fysikkprofessor kunne bli forfulgt var kanskje ikke så merkelig. Men om noen ville drepe ham, hvorfor skulle de forfølge ham helt til Japan, i Egypt ville det tross alt vært enklere?Terada lurte på om Birkeland var syk og hadde ubegrunnet frykt, eller om han virkelig var forfulgt. Han kontaktet derfor en venn som var lege. Legen undersøkte Birkeland og oppdaget hans skadelige inntak av Veronal. Legen ga ham kaliumbromid i stedet for Veronal, men senere insisterte Birkeland på at han måtte få en liten dose Veronal, noe han også fikk.Den 16. juni fikk Terada beskjed om at Birkeland var alvorlig syk, han fikk med seg sin legevenn, og de dro straks for å se til Birkeland. På hotellrommet fant de Birkeland død. På nattbordet lå en pistol og et glass med rester etter et hvit pulver. En ung tjener forklarte til politiet at han hadde blitt sendt ut av Birkeland for å skaffe Veronal, til tross for at tjeneren hadde advart mot at det var helseskadelig. Birkeland insisterte uansett. Det ble forsøkt gjenopplivning, men «alt var forgjeves og vi klarte ikke å vekke den verdensberømte professoren fra sin søvn.»Terada beskrev det som videre skjedde: «På bordet i hjørnet lå en bunke papirer som lignet utkast til en avhandling; så, det var her han hadde sittet hver dag og skrevet på dette manuskriptet, tenkte jeg, og tok opp et ark for å se på det. Da professor Nagaoka merket det, løp han bort til meg, rev arket ut av hendene mine, og ropte på tjeneren om å pakke det sammen. Så ga han pakken til konsulen og bad ham høytidelig om å forsegle det og få det sendt til det norske universitetet.»Den offisielle dødsårsaken ble registrert som hjerteinfarkt. Biografene Egeland og Burke mener at Birkelands mentale tilstand, og om han eventuelt begikk selvmord, er umulig å fastslå. Under sitt opphold i Japan hadde han kjøpt flere kostbare ting, blant annet pyntegjenstander, en dress og en frakk. Han arbeidet også meget intenst, noe som ikke indikerte planer om selvmord. Overdosen av Veronal kunne like godt være en feilberegning.Det kom beskjed fra Birkelands bror om at Birkelands lik skulle kremeres og asken sendes til Kristiania, når krigen var over. Det ble foretatt en obduksjon som fastslo at Birkeland hadde tatt en dose på 10 gram Veronal, mens den anbefalte dosen bare var 0,5 gram.Nagaoka overlot Birkelands papirer til kapteinen på DS «Peking». Det svenske dampskipet forlot sørspissen av Japan den 31. august 1919 med kurs for Hull i England. Det ble mottatt en melding fra skipet den 2. september, mens det var nord for Korea, i stormfylt hav. Etter dette hadde ingen kontakt med skipet, og det ble meldt savnet i oktober.På grunnlag av beskrivelser Birkeland ga til Krogness og Olaf Devik om sitt arbeid den siste tiden, er det sannsynlig at dette var like betydningsfullt som de tidligere bøkene og artiklene han skrev.
=== Et spark til spiritistene ===
Den 15. juni sendte Birkeland et telegram til sin advokat Johan Bredal: «Please remember Mrs. Wriedt's committee» («Vennligst husk Mrs. Wriedt's komite»). Bredal forstod ikke hva Birkeland egentlig mente.Bredal skjønte imidlertid ifølge biografen Jago, hva det betød da han fikk telegram om at Birkeland var død. Birkeland måtte ha visst at han snart kom til å dø, og etter sin død ville han gjennomføre et eksperiment: Han hadde tidligere i sitt liv avslørt spiritistiske medier som falsknere, men nå etter sin død ville han teste ut om det var noe i spiritisme. Birkeland ville derfor at advokaten skulle kontakte et medium for å undersøke om det var mulig for ham å ta kontakt fra det hinsidige. For øvrig var Birkeland ateist.
Birkeland ble begravet den 22. september 1919 på Vestre Gravlund i Kristiania, på universitetets bekostning.Advokat Bredal fortalte Olaf Devik om det merkelige telegrammet fra Birkeland. De bestemte seg for å kontaktet den britiske legen Oliver Lodge (1851–1940) som var en kjent spiritist. Birkeland ga imidlertid ikke noen meldinger fra det hinsidige.Biografene Egeland og Burke mener at det er merkelig at Birkeland skulle ha skrevet telegrammet til sin advokat på engelsk, ettersom advokaten ikke kunne engelsk. Dermed er hensikten med dette telegrammet uklart.
== Hedersbevisninger ==
I oktober 1896, bare 28 år gammel, ble Birkeland opptatt i Det Norske Videnskaps-Akademi. Bare Nansen er blitt medlem i yngre alder. I 1906 ble han valgt til medlem av Faraday Society. Han ble også utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden, og innehadde æresdoktorater ved flere universiteter.Birkeland ble nominert fire ganger til Nobelprisen i kjemi mellom 1907 og 1913. Nomineringene ble foreslått av Max Bamberg (1907), W.C. Brøgger, J. H. Vogt og Heinrich Jacob Goldschmidt (1909 og 1913), Schönherr (1912). Direktør for Nobelinstituttet på denne tiden, Ragnar Sohlman (1870–1948), har i et brev antydet at om Birkeland var blitt nominert uten at Eyde hadde vært med, ville han sannsynligvis fått prisen. På grunn av Eydes svake faglige bakgrunn ville en delt pris være upassende.Fire ganger ble han nominert til Nobelprisen i fysikk. Han ble foreslått av Vilhelm Carlheim-Gyllensköld (1915, 1916 og 1917), O. Pauersson (1916) og i 1918 av norske professorer, men dette forslaget ble ikke sendt inn på grunn av Birkelands død i 1917. Noe av problemet med nominasjonen i fysikk var at kosmisk fysikk ble vurdert som en del av astronomien, og dermed falt utenfor kriteriene for Nobelprisen. En annen ting var at få medlemmer av Nobelkomiteen mente at de var kvalifisert til å vurdere en nominasjon innenfor dette feltet. Selv om det var tradisjon for dette faget også ved svenske universiteter, hadde dette ikke noen formell status ved noen av universitetene.I oktober 1917 ble det opprettet et fond til minne om Birkeland med tittelen «Professor Kr. Birkelands fond for geofysisk forskning». Dette mottok 300 000 kr i donasjoner.
== Ettermæle ==
=== Gjennombrudd for Birkelands forskning 50 år etter hans død ===
Birkelands vitenskapelige arbeid forsvant sakte inn i glemselen de første 50 årene etter hans død. Spesielt var den britiske matematikeren og geofysikeren Sydney Chapman (1888–1970) en sterk kritiker. Etter første verdenskrig ble han den ledende eksperten på jordmagnetisme. Chapman mente at Birkelands ekspedisjoner for å studere nordlyset var anakronistiske, og at teoriene hans var «for kuriøse» til å bli tatt alvorlig. Spesielt mente han at Birkelands viktigste hypotese om at solen sender ut katodestråler som fanges opp av jordens magnetfelter og deretter skaper nordlys og magnetstormer, var feil. Birkeland hadde imidlertid skrevet en artikkel i 1916, der han understreket at solen sender ut både positive- og negative partikler. Biografen Jago har påpekt at Chapman var hyklersk da han senere ble talsmann for denne teorien, uten å referere til Birkeland. Jago skriver at Chapman hadde en generell forakt for skandinaviske vitenskapsmenn, og gjorde hva han kunne for å bagatellisere Birkelands bidrag til romforskningen.Chapman selv mente at nordlyset ikke hadde noe med solen å gjøre, men at det måtte være et lokalt strømsystem i jordens atmosfære som skapte fenomenet. Etter Birkelands død ble hans teorier knapt nevnt i fysikkundervisningen, ikke engang i Norge. Det var Chapmans oppfatning av nordlyset som var fremherskende de første tiårene etter Birkelands død, og som var studentenes pensum.Birkeland visjon av det som nå er kjent som birkelandstrømmer, ble kilden til en kontrovers som fortsatte i over et halvt århundre, fordi deres eksistens ikke kan bekreftes fra bakkebaserte målinger alene. Hans teori var omstridt og ble latterliggjort som marginalvitenskap av etablerte forskere. Teoriene til Birkeland ble imidlertid støttet av den svenske plasmaforskeren Hannes Alfvén, men Alfvéns arbeid ble i sin tur også diskutert av Chapman.
I 1960-årene ble det gjort målinger fra romsonder som underbygget Birkelands teori om elektrisk ladede partikler i verdensrommet. Romsonden Mariner 2 på veg til Venus, målte i 1962 elektriske partikler på veg gjennom verdensrommet, med hastigheter mellom 300 og 700 kilometer i sekundet. Sovjetiske sonder hadde også gjort lignende observasjoner. Etter hvert som flere sonder ble sendt ut i verdensrommet, ble det målt elektrifiserte gasser med temperaturer på flere millioner grader som beveger seg med flere hundre kilometer i sekundet. De utgjøres av likt antall negative og positive partikler, henholdsvis elektroner og protoner, som gjør at de til sammen danner en nøytralt ladet plasma. Ofte kaller en dette for astrofysisk plasma. Birkeland hadde forutsett denne typen partikler i verdensrommet mer enn 60 år tidligere, men begrepet «plasma» fantes ikke på hans tid.I 1966 ble det via en amerikansk navigasjonssatellitt, målt magnetiske forstyrrelser hver gang den passerte polarområdene. Det var først med dette at en virkelig forstod at Birkeland måtte ha vært inne på noe viktig med sin forskning. Satellittmålinger har siden 1966 vært brukt til å måle forholdene ved nordlys. Dermed er Birkelands teorier bekreftet. Han blir i dag kreditert for å være den første som kom frem til en korrekt forklaring på fenomenet nordlys. Birkeland ga også en romlig beskrivelse av strømmene som danner såkalte polare substormer, eller polare elementærstormer. Hans teori var at dette magnetiske fenomenet, var forårsaket av horisontale strømmer som beveget seg langs nordlyssonen, og opprettholdt av «en konstant tilførsel av elektrisitet utenfra.» Disse ble i artikler på slutten av 1960-årene kalt «birkelandstrømmer».Den første fullstendige statistiske kartleggingen av forekomst av birkelandstrømmer i jordens polare regioner, ble utviklet i 1974 av A. J. Zmuda, J. C. Armstrong og T. A. Potemra.Birkelands verk The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903 beskrev flere teorier som først ble bekreftet 50 år etter hans død. Det gjelder tilstedeværelsen av magnetosfæren: «Jordens magnetisme vil føre til at det blir et hulrom rundt jorden der [sol] partikler så å si blir feid bort». I tillegg til teorien om solvinder påpekte han eksistensen av stellar materie: «Det må være en naturlig konsekvens av vårt synspunkt å anta at hele verdensrommet er fylt av elektroner og flygende ioner av alle slag. Vi antar at ethvert stjernesystem i utvikling slynger elektriske partikler ut i rommet. Derfor er det ikke usannsynlig å tenke seg at mesteparten av materien i universet ikke befinner seg i solsystemene eller i stjernetåken, men i det 'tomme rom'.» Interstellar materie regnes i dag som hovedkomponenten i universet.Birkeland forsøkte også å beskrive hvordan komethaler oppstår.
I dag er plasmafysikerne enige om at birkelandstrømmene er årsaken til nordlyset, elektrojet (nordlyselektrojeten), såkalte magnetosfæriske inverterte-V strukturer og flukstråder i atmosfæren på Venus. En regner med at birkelandsstrømmene gir andre fenomener som koronastrømmene fra solens overflate, komethaler, interstellar masse og stjerneskyer, plasma i galakser og galaktiske jetstrømmer. Selv om Birkelands nordlysteorier har fått nesten universell aksept, er hans kosmologi lite debattert.Solvinden består av hydrogenioner, noe som ble målt første gang i 1959 av den sovjetiske satellitten «Lunik». Dagens forståelse av plasmafysikken bygger opprinnelig på studier utført av Langmuir, som i 1920-årene utførte en rekke eksperimenter. Teorien går ut på at solen sender ut væskelignende plasma. Denne blir ved en viss avstand fra solen supersonisk, og brer seg ut i rommet. Birkeland antok at prosessen var drevet av elektrostatiske mekanismer, men i dag sees dette på som en magnetohydrodynamisk mekanisme.I dag betraktes Birkeland som den første romforsker. Han vurderes også som en av historiens ledende eksperimentalfysikere.
=== Etablering av et varig akademisk miljø ===
Birkeland fikk stor betydning for vitenskapelig utdannelse i Norge, samt for moderne romforskning. Han fikk etablert det første permanente observatoriet for geomagnetisme og nordlysobservasjoner på Haldde. Her ble etterhvert også gjort meteorologiske målinger. Birkeland øvet påtrykk for å få etablert et teknisk universitet i Norge, noe som ble realisert i 1910 ved åpningen av Norges tekniske høgskole.Innenfor fysikkundervisningen introduserte han en metodikk basert på grundig teoretisk innsikt, laboratoriestudier og koordinerte feltstudier.Et annet viktig bidrag fra Birkeland var at mange av hans assistenter fortsatte med vitenskapelig arbeid. Sem Sæland ble professor og rektor ved Norges tekniske høyskole, senere professor og rektor ved Universitetet i Oslo. Richard Birkeland (fetter) ble professor i anvendt matematikk. Lars Vegard ble professor innenfor nordlysforsking. Ole Krogness og Olaf Devik ble ledere ved det permanente observatoriet på Haldde, senere ble begge professorer i fysikk. De to opprettet senere et geofysisk institutt i Tromsø. Thoralf Skolem ble professor i matematikk i 1938. Thorstein Wereide (1882–1969), en kollega ved universitetet, ble amanuensis i fysikk og Carl Størmer (1874–1957), en annen kollega, utviklet ligninger for ladede partiklers bevegelse i topolte magnetfelter. Han målte også høyden av nordlyset nøyaktig.Fremdeles er kosmisk geofysikk, også omtalt som kosmisk plasmafysisk, et stort forskningsfelt i Norge, noe Birkeland la grunnlaget for.Videre ble Claus Riiber, som var med på kunstgjødselprosjektet, professor i kjemi ved Norges tekniske høgskole. Bjørn Helland-Hansen, som ødela fingrene under nordlysobservasjonene på Haldde, ble professor i oseanografi og fikk internasjonal anerkjennelse.
=== Norsk Hydros videre utvikling ===
Norsk Hydro som Birkeland var med på å etablere, er i dag et stort internasjonalt konsern. Gjødselproduksjonen ble i 2004 skilt ut i et eget selskap kalt Yara International. Dette selskapet har rundt 28 fabrikker og 15 000 ansatte over hele verden. Selskapet er i dag verdens største kunstgjødselprodusent.Norsk Hydro fikk i 1968 bygget et skip med navn MT «Kristian Birkeland».
Yara skal bygge verdens første autonome skip (et fartøy som kan seile uten besetning) som skal drives elektrisk. Skipet skal gå mellom fabrikkanlegget i Porsgrunn og havnene i Brevik og Larvik og skal hete «Yara Birkeland».
=== Minnesmerker og minnemarkeringer ===
I 1967 ble det arrangert et internasjonalt symposium i Sandefjord, til minne om Birkelands 100 års fødselsdag. Siden 1987 holdes det en årlig forelesningsserie ved Universitetet i Oslo. Her blir forskjellige sider av Birkelands forsking og teknologi belyst.En statue av Birkeland finnes utenfor Hydros bedriftshistoriske samling på Notodden, og en byste er også plassert ved forskningssenteret til Norsk Hydro i Porsgrunn. I Nordlysparken i Alta ble det avduket en byste av Birkeland i 2015, laget av Henning Olav Espedal. Oscar Castbergs byste av Birkeland, som ble avduket på Universitetet i Oslo i 1908, finnes i kopi ved Universitetet i Tokyo.Den norske 200 kroner-seddelen som var i bruk fra 1994 til 2017, bærer portrettet av Birkeland. Ringen rundt den magnetiske polen er avbildet på baksiden, samt andre symboler relatert til hans forskning. I 1966 og 1999 ble det utgitt frimerker med temaer fra Birkelands nordlysforskning.Flere gater i Norge har navn etter Birkeland. Birkeland ble hedret av Google i 2017 med en såkalt doodle.Et krater på Månen er oppkalt etter Birkeland. Navnet ble tildelt av den Den internasjonale astronomiske union i 1970.
== Bibliografi ==
Birkeland publiserte 88 vitenskapelige artikler, for det meste skrevet på fransk, men også på tysk, norsk og engelsk. I tillegg utga han tre bøker og noen populærvitenskapelige artikler. Her er et utvalg av hans artikler og bøker:
1886 «Antallet af frie bevægelser i et leddet stangsystem», Tidsskrift for Mathematik (Kbh.), R. 5, Årg. 4, s. 174–176.
1887 «En generalisation af Sylvester skjæve pantograf», Tidsskrift for Mathematik (Kbh.), R. 5, Arg. 5, s. 17–18.
1890 «Ein Satz über algebraische Curven», Naturwissenschaftliche Monatshefte für Mathematik und Physik, Jg. 1, s. 417–424.
1892 «Electrische Schwingungen in Drähten, directe Messungen der fortschreitenden Welle», Annalen der Physik und Chemie. N.F., Bd. 47, s. 583–612.
1893 «Ondes électriques dans des fils; la dépression de l’ondes qui se propage dans des conducteurs», Comptes Rendus Hebdomadaires des Séances de l’Académie des Sciences, T. 116, s. 93–96.
1894 «Über die Strahlung electromagnetischer Energie im Raume», Annalender Physik und Chemie. N.F., Bd. 52, s. 357–380.
1894 «Über die Reflexion und Resonanz der Hertz’schen electrischen Schwingungen, Erklärung der Hagenbech-Zehnder’schen Versuche», Annalen der Physik und Chemie, N.F., Bd. 52, s. 468–495.
1894 «Om krafttransmission, særlig i et elektromagnetisk Felt», Tidsskrift for Physik og Chemi, 3. bind, s. 353–373.
1895 «Solution générale des équations de Maxwell pour un milieu absorbant homogéne et isotrope», Comptes Rendus Hebdomadaires des Seances del’Academie des Sciences, T. 12, s. 1046–1050.
1895 «Sur la transmission de l’énergie», Archives des Sciences Physiques et Naturelles, 3ème période, T. 33, s. 297–309.
1895 «Sur l’aimantation produite par des courants hertziens, Un diélectrique magnétique», Comptes Rendus Hebdomadaires des Seances de l’Académie des Sciences, T. 120, s. 1320–1324.
1896 «Sur les Rayons Cathodiques sous l’action de forces magnetiques intenses», Archives des Sciences Physiques et Naturelles, 4ème période, T. 1, Geneva, s. 497–512.
1896 «Om kathodestraaler under paavirkningaf stærke magnetiske kræfter», Elektroteknisk Tidsskrift, Kristiania,Vol. 9, s. 104–110.
1896 «Om indsugning af katodestraaler mod en magnetpol», i Archiv for mathematik og naturvidenskab.
1896 «Über Katoestrahlen unter Einwirknung von intensiven magnetiscen Kräften», Zeischrift fur Elektrotechnik, Wien, Vol. XIV, s. 448–450 og s. 475–482.
1898 «Et Bud fra Solen», i Verdens Gang 16. september .
1899 «Über die Strahlung electromagnetischer Energie», Wied. Ann., Leipzig.
1900 «Underlige Tegn i Sol og Stjerner», Aftenposten 13. januar.
1901 «Courants électriques dans l’athmosphère polaire et aurores boréales (Communication sur les résultats obtenus par l’expédition Norvégienne de 1899–1900. Pour l’étude des aurores boréales)», Archives des Sciences Physiques et Naturelles, 4ème période, T. 12, Geneva, s. 480–488.
1901 «Résultats des recherches magnéthiques faites par l’expedition Norvégienne de 1899–1900. Pour l’étude des aurores boréales», Archives des Sciences Physiques et Naturelles. 4ème période, T. 12, Genève, s. 565–586.
1901 «Expedition Norvegienne de 1899–1900 pour l’etude des auroras boréales: Résultats des recherches magnéthiques», Videnskabsselskabets skrifter I, Mat.-naturv. klasse, Kristiania, no. 1.
1901 The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903. Vol. 1 Section 1 : On the cause of magnetic storms and the origin of terrestrial magnetism
1901 «Les taches du Soleil et les planétes, Comptes Rendus Hebdomadairesdes», Séances de l’Académie des Sciences, T. 133, s. 726–729.
1902 «On a new electric current breaker,» Videnskabsselskabets skrifter, Mat.-naturv. klasse, Kristiania, no. 11.
1902 «On a new electric current breaker», Videnskapsselskabets skrifter I, Mat.-naturv. Klasse, Kristiania no. 11
1905 «Norsk salpeterindustri pa grundlag af Birkeland–Eyde’s elektrokemiske proces», Kr. Birkeland and S. Eyde, Norsk Tidsskrift for Haandverk og Industri
1906 «On the oxidation of atmospheric nitrogen in electric arcs, To the Faraday Society»», July 2, 1906, Transactions of the Faraday Society, Vol.2
1908 The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903. Vol. 1, On the Cause of Magnetic Storms and the Origin of Terrestrial Magnetism, Kristiania, Aschehoug; (Lpz.: Barth London, New York: Longmans; Paris.Klincksieck.)
1910 «Magnetiske storme og nordlys», Eletroteknisk Tidsskrift, Aarg. 23, s. 235–245, og i Teknisk Ugeblad TT, s. 604–607.
1911 «Les Anneaux de Saturne sont-ils dus à une radiation électrique de la panète?» Comptes Rendus Hebdomadaires des Séances de l’Académie des Sciences, T. 153, s. 375–377.
1911 «The simultaneity of certain abruptly-beginning magnetic disturbances», Lecture at Congress International de Physique, Paris, Nature, Vol. 87, s. 483–484.
1913 «The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903», Vol. 1, «On thecause of magnetic storms and the origin of terrestrial magnetism», Sec. 2, Aschehoug; Kristiania, s. 319–801.
1913 «Om verdnernes tilblivelse», artikkel i Aftenposten, 1. februar
1914 «On a possible method of photographically registering the intensity of the ultraviolet light from the sun and stars – preliminary note», The Cairo scientific journal, Vol. 8, no. 99, s. 287–194.
1915 «On a possible crucialtest of the theories of auroral curtains and polar magnetic storms», Videnskaps-selskapets skrifter. I, Mat.-naturv. Klasse, Kristiania, no. 6.
1916 «Are the solar corpuscle rays that penetrate into the earth’s atmosphere negative or positive rays?» Videnskapsselskapets skrifter. I, Mat.-naturv.klasse, Kristiania, no. 1
== Patenter ==
Birkeland tok ut 60 patenter, 10 sammen med Eyde og 5 sammen med Olaf Devik. Noen utvalgte patenter er listet opp her:
1901 patent nr. 11,201 New method to fire projectiles using electromagnetic forces.
1901 patent nr. 11,445 A method to avoid electric arcs with current-braking switches.
1903 patent nr. 13,052 Electromagnetic cannon systems.
1903 patent nr. 12,961 New approach to produce electric discharges with maximum surfaces to decompose atmospheric gasses in the atmosphere.
1904 patent nr. 14585 Furnaces for hard-to-melt metals and minerals.
1904 patent nr. 13,705 New methods to accelerate electric reactions in gasses by large-arc discharges.
1907 patent nr. 17,559 Methods to produce radiowave oscillations.
1907 patent nr. 17,974 An instrument to generate radiowave oscillations.
1909 patent nr. 24,385 A new approach to obtain higher yields and increased concentrations of nitric acid with furnaces using larger arcs generated by magnetic fields.
1912 patent nr. 24,371 Method to refine and use whale oil.
1912 patent nr. 23,542 Methods to produce ammonium nitrat.
1912 patent nr. 23,446 New method to treat organic waste products, such as garbage, and cadavers of different animals.
1913 patent nr. 24,470 Methods to transform oil to fat with higher melting-point oils using hydrogen under pressure.
== Se også ==
Anders Jonas Ångström
Kosmisk stråling
Heliosfæren
Stjernemagnetfelt
Koronamasseutbrudd
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jago, Lucy (2002). Nordlysets gåte – Beretningen om Kristian Birkeland. Gyldendal. ISBN 82-05-30071-2.
Egeland, Alv og Burk, William J. Burke (2005). Kristian Birkeland – The First Space Scientist. Springer. ISBN 1-4020-3293-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Brekke, Pål (2017). Historien om Kristian Birkeland – Nordlysets far. Oslo: Solarmax. ISBN 978-82-999401-7-7.
Egeland, Alv (1994). Kristian Birkeland – Mennesket og forskeren. Oslo: Norges bank.
Brundtland, Terje (1994). The laboratory work of professor Kristian Birkeland. Tromsø: Faculty of Science, Auroral Laboratory.
== Eksterne lenker ==
«Kristian Birkeland», fra Norsk biografisk leksikon
Mulig elektriske fenomener i solenergi-systemer og stjernetåker, Utdrag fra Den norske Aurora Polaris Ekspedisjonen 1902-1903
The laboratory work of professor Kristian Birkeland, utgitt av Universitetet i Tromsø (Engelsk) | Professor Birkelands vei (21–43, 24A–42) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går fra Strømsveien til Micheletveien. | 197,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Sigvart_J%C3%A6ger | 2023-02-04 | Ole Sigvart Jæger | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 12. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1886', 'Kategori:Fødsler 8. september', 'Kategori:Fødsler i 1809', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordlandstubber', 'Kategori:Norske politikerstubber', 'Kategori:Ordførere i Rødøy', 'Kategori:Partiløse ordførere', 'Kategori:Personer fra Rana kommune', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-12'] | Olaus Sigvartus Jæger, også kalt Ole Sigvart Jæger, (født 8. september 1809 i Mo, død 12. oktober 1886 i Selsøyvik i Rødøy) var en norsk politiker, ordfører, handelsmann og gårdbruker.
Jæger var født på Mo, men kjøpte handelsstedet Selsøyvik i første halvdel av 1830-årene og flyttet dit.
Han var ordfører i Rødøy herred fra 1844 til 1848. | Olaus Sigvartus Jæger, også kalt Ole Sigvart Jæger, (født 8. september 1809 i Mo, død 12. oktober 1886 i Selsøyvik i Rødøy) var en norsk politiker, ordfører, handelsmann og gårdbruker.
Jæger var født på Mo, men kjøpte handelsstedet Selsøyvik i første halvdel av 1830-årene og flyttet dit.
Han var ordfører i Rødøy herred fra 1844 til 1848. | Olaus Sigvartus Jæger, også kalt Ole Sigvart Jæger, (født 8. september 1809 i Mo, død 12. | 197,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Presteg%C3%A5rdsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Prestegårdsveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Prestegårdsveien (1–53, 8–24) er en vei på Blindern i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Blindernveien til John Colletts plass.
Veien fikk navn i 1925 etter Nedre Blindern gård (gnr./bnr. 46/1, i Blindernveien 19), som var prestegård i Vestre Aker fra 1850-tallet av og nå er bispebolig for Oslo.
Veien har for en stor del villabebyggelse fra 1920-årene.
| Prestegårdsveien (1–53, 8–24) er en vei på Blindern i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Blindernveien til John Colletts plass.
Veien fikk navn i 1925 etter Nedre Blindern gård (gnr./bnr. 46/1, i Blindernveien 19), som var prestegård i Vestre Aker fra 1850-tallet av og nå er bispebolig for Oslo.
Veien har for en stor del villabebyggelse fra 1920-årene.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Prestegårdsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 453. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | | navn = Prestegårdsveien | 197,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pontoppidans_gate_(Oslo) | 2023-02-04 | Pontoppidans gate (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Sagene'] | Pontoppidans gate (7–15C, 8–14C) er en gate på Sagene (bydel Sagene) i Oslo. Den går fra Uelands gate til Stockfleths gate og fortsetter som gangvei videre til Dannevigsveien.
Gaten fikk navn i 1879 etter biskop Erik Pontoppidan.
Gaten preges av Det rivertzske kompleks (jf. Kristen Rivertz), som avgrenses av Kierschows gate, Stockfleths gate, Thurmanns gate og Uelands gate. Pontoppidans gate skjærer gjennom dette komplekset, som består av blokker oppført i 1911–15 som arbeiderboliger. Opprinnelig var det 479 leiligheter. Dette er siden noe redusert, og i 2009 ble komplekset organisert som sameie.Pontoppidans gate 9 inngår i boligområdet Sagene ring, innredet i tidligere trikkelokaler i 1996–98. I nr. 7 er et par trikkestaller som ble oppført for Kristiania Sporveisselskab i 1902 og 1914. Disse er i rød tegl og ble omgjort til næringsformål i 2000 (ark. Per Martinussen).
| Pontoppidans gate (7–15C, 8–14C) er en gate på Sagene (bydel Sagene) i Oslo. Den går fra Uelands gate til Stockfleths gate og fortsetter som gangvei videre til Dannevigsveien.
Gaten fikk navn i 1879 etter biskop Erik Pontoppidan.
Gaten preges av Det rivertzske kompleks (jf. Kristen Rivertz), som avgrenses av Kierschows gate, Stockfleths gate, Thurmanns gate og Uelands gate. Pontoppidans gate skjærer gjennom dette komplekset, som består av blokker oppført i 1911–15 som arbeiderboliger. Opprinnelig var det 479 leiligheter. Dette er siden noe redusert, og i 2009 ble komplekset organisert som sameie.Pontoppidans gate 9 inngår i boligområdet Sagene ring, innredet i tidligere trikkelokaler i 1996–98. I nr. 7 er et par trikkestaller som ble oppført for Kristiania Sporveisselskab i 1902 og 1914. Disse er i rød tegl og ble omgjort til næringsformål i 2000 (ark. Per Martinussen).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Pontoppidans gate». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 452. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (P)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Pontoppidans gate | 197,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nycoveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Nycoveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Sagene'] | Nycoveien (1–1B, 2) er en vei på Storo i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Sandakerveien til Vitaminveien.
Veien fikk navn i 1953 etter Nyco fabrikker, som lå i nr. 2 (opprinnelig Sandakerveien 102). Et forslag om å endre navnet til Kontrastveien ble avvist av bydel Sagene i 2016.
| Nycoveien (1–1B, 2) er en vei på Storo i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Sandakerveien til Vitaminveien.
Veien fikk navn i 1953 etter Nyco fabrikker, som lå i nr. 2 (opprinnelig Sandakerveien 102). Et forslag om å endre navnet til Kontrastveien ble avvist av bydel Sagene i 2016.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nycoveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 402. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
NRK.no - Legemiddelgigant vil endre gatenavn i Oslo (19.09.2016)
nab.no - Foreslår å slette veinavnet (16.12.2017) | Nycoveien (1–1B, 2) er en vei på Storo i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Sandakerveien til Vitaminveien. | 197,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vitaminveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Vitaminveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Sagene'] | Vitaminveien (1A–11H, 2–6) er en vei på Storo i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Grefsenveien til Sandakerveien. Veien er på et vis hovedgaten på Storo, og historisk sett lå tunet til gården Store O (som strøket er oppkalt etter) på det som i dag er Vitaminveien 2.
Veien fikk navn i 1953 og henspiller på at Collett & Co bl.a. produserte Sana-Sol her. Bebyggelsen langs veien er for en stor del knyttet til næringsvirksomhet. I dag er det særlig Storo Storsenter (i nr. 7–9) som preger omgivelsene. Blant virksomheter som holder til i Vitaminveien finner en også ODEON Kino, G-MAX, Sector Alarm og Circle-K.
| Vitaminveien (1A–11H, 2–6) er en vei på Storo i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Grefsenveien til Sandakerveien. Veien er på et vis hovedgaten på Storo, og historisk sett lå tunet til gården Store O (som strøket er oppkalt etter) på det som i dag er Vitaminveien 2.
Veien fikk navn i 1953 og henspiller på at Collett & Co bl.a. produserte Sana-Sol her. Bebyggelsen langs veien er for en stor del knyttet til næringsvirksomhet. I dag er det særlig Storo Storsenter (i nr. 7–9) som preger omgivelsene. Blant virksomheter som holder til i Vitaminveien finner en også ODEON Kino, G-MAX, Sector Alarm og Circle-K.
== Referanser og fotnoter ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Vitaminveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 622. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (V)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Vitaminveien | 197,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nyg%C3%A5rds_all%C3%A9_(Oslo) | 2023-02-04 | Nygårds allé (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (strøk)'] | Nygårds allé (1–9, 2–12) er en vei på Bakkehaugen ved Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Maridalsveien til Bakkehaugveien.
Veien fikk navn i 1919 etter gården Nygård.
| Nygårds allé (1–9, 2–12) er en vei på Bakkehaugen ved Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Maridalsveien til Bakkehaugveien.
Veien fikk navn i 1919 etter gården Nygård.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nygårds allé». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 405. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nygårds allé (1–9, 2–12) er en vei på Bakkehaugen ved Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Maridalsveien til Bakkehaugveien. | 197,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nyg%C3%A5rdsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Nygårdsveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)'] | Nygårdsveien (1A–15, 2A–10) er en vei i Nydalen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Maridalsveien til det tidligere industriområdet i Nydalen.
Veien fikk navn i 1929 etter gården Nygård.
| Nygårdsveien (1A–15, 2A–10) er en vei i Nydalen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Maridalsveien til det tidligere industriområdet i Nydalen.
Veien fikk navn i 1929 etter gården Nygård.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nygårdsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 405. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Nygårdsveien | 197,238 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Turterfaret_(Oslo) | 2023-02-04 | Turterfaret (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Nordmarka (delområde i Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Turterfaret er en vei i Maridalen i Nordmarka i Oslo. Den går mellom Maridalsveien og Gamle Maridalsvei litt nord for Hauger gård og sør for Skar.
Veien fikk navn i 1952 etter gården Turter (i Gamle Maridalsvei). Ingen adresser er knyttet til veien.
| Turterfaret er en vei i Maridalen i Nordmarka i Oslo. Den går mellom Maridalsveien og Gamle Maridalsvei litt nord for Hauger gård og sør for Skar.
Veien fikk navn i 1952 etter gården Turter (i Gamle Maridalsvei). Ingen adresser er knyttet til veien.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Turterfaret». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 566. ISBN 978-82-573-1760-7. | Turterfaret er en vei i Maridalen i Nordmarka i Oslo. Den går mellom Maridalsveien og Gamle Maridalsvei litt nord for Hauger gård og sør for Skar. | 197,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thygesons_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Thygesons vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Thygesons vei (1A–21B, 2–40) er en vei på Nordre Skøyen i bydel Østensjø i Oslo. Den går nordvestover fra Johan Evjes vei og så i en stor bue parallelt med Østensjøbanen og Furusetbanen til den møter Låveveien like ved Hellerud stasjon.
Veien fikk navn i 1917 etter amtmann Nicolai Emanuel de Thygeson, som eide Nordre Skøyen hovedgård.
| Thygesons vei (1A–21B, 2–40) er en vei på Nordre Skøyen i bydel Østensjø i Oslo. Den går nordvestover fra Johan Evjes vei og så i en stor bue parallelt med Østensjøbanen og Furusetbanen til den møter Låveveien like ved Hellerud stasjon.
Veien fikk navn i 1917 etter amtmann Nicolai Emanuel de Thygeson, som eide Nordre Skøyen hovedgård.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Thygesons vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 566. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. | Thygesons vei (1A–21B, 2–40) er en vei på Nordre Skøyen i bydel Østensjø i Oslo. Den går nordvestover fra Johan Evjes vei og så i en stor bue parallelt med Østensjøbanen og Furusetbanen til den møter Låveveien like ved Hellerud stasjon. | 197,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A5dveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Fådveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Røa'] | Fådveien (3–15, 10-22) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Melumveien og ender som blindvei etter å ha passert Ove Kristiansens vei.
Veien fikk navn i 1937 etter et gammelt navn på Lysakerelva som trolig har med dens funksjon som grense å gjøre.
Veien er også innspillingsted for NRK-serien Side om side.
| Fådveien (3–15, 10-22) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Melumveien og ender som blindvei etter å ha passert Ove Kristiansens vei.
Veien fikk navn i 1937 etter et gammelt navn på Lysakerelva som trolig har med dens funksjon som grense å gjøre.
Veien er også innspillingsted for NRK-serien Side om side.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Fådveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 192. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (F)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Fådveien (3–15, 10-22) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Melumveien og ender som blindvei etter å ha passert Ove Kristiansens vei. | 197,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frennings_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Frennings vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Frennings vei (1–49, 2–24B) er en vei på Lofthus i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Mons Søviks plass til Grefsenkollveien.
Veien fikk navn i 1935 etter bryggermester Christian Frenning (1840–1930).
| Frennings vei (1–49, 2–24B) er en vei på Lofthus i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Mons Søviks plass til Grefsenkollveien.
Veien fikk navn i 1935 etter bryggermester Christian Frenning (1840–1930).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Frennings vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 178. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt
Lokalhistoriewiki | | navn = Frennings vei | 197,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiolveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Fiolveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Simensbråten'] | Fiolveien (1–13B, 2A–14) er en vei på Simensbråten i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Dråga til Svaleveien.
Navnet ble vedtatt i 1915.
| Fiolveien (1–13B, 2A–14) er en vei på Simensbråten i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Dråga til Svaleveien.
Navnet ble vedtatt i 1915.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Fiolveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 166. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (F)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Fiolveien (1–13B, 2A–14) er en vei på Simensbråten i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Dråga til Svaleveien. | 197,243 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Firkl%C3%B8verveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Firkløverveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Firkløverveien (1–7, 2–8) er en vei på Hoff i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Kopperuds vei til Husebysletta, parallelt med Ullernchausseen på sørsiden.
Navnet ble vedtatt i 1953.
| Firkløverveien (1–7, 2–8) er en vei på Hoff i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Kopperuds vei til Husebysletta, parallelt med Ullernchausseen på sørsiden.
Navnet ble vedtatt i 1953.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Firkløverveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 166. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (F)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Firkløverveien (1–7, 2–8) er en vei på Hoff i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Kopperuds vei til Husebysletta, parallelt med Ullernchausseen på sørsiden. | 197,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiskekroken_(Oslo) | 2023-02-04 | Fiskekroken (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Fiskekroken (1–31B, 2–26C) er en vei på Ulvøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Vargveien, først nordvestover, så i en bue mot nordøst og til en pynt nordøst på øya, der den ender i en snuplass.
Navnet ble vedtatt i 1934.
| Fiskekroken (1–31B, 2–26C) er en vei på Ulvøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Vargveien, først nordvestover, så i en bue mot nordøst og til en pynt nordøst på øya, der den ender i en snuplass.
Navnet ble vedtatt i 1934.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Fiskekroken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 166. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (F)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Fiskekroken (1–31B, 2–26C) er en vei på Ulvøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Vargveien, først nordvestover, så i en bue mot nordøst og til en pynt nordøst på øya, der den ender i en snuplass. | 197,245 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellhus_all%C3%A9_(Oslo) | 2023-02-04 | Fjellhus allé (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna'] | Fjellhus allé (1–43, 2–42) er en vei på Fjellhus i bydel Alna i Oslo. Den går fra Strømsveien til Prost Hallings vei.
Navnet ble vedtatt i 1940.
| Fjellhus allé (1–43, 2–42) er en vei på Fjellhus i bydel Alna i Oslo. Den går fra Strømsveien til Prost Hallings vei.
Navnet ble vedtatt i 1940.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Fjellhus allé». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 167. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (F)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Fjellhus allé (1–43, 2–42) er en vei på Fjellhus i bydel Alna i Oslo. Den går fra Strømsveien til Prost Hallings vei. | 197,246 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guy_Tachard | 2023-02-04 | Guy Tachard | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1712', 'Kategori:Franske diplomater', 'Kategori:Franske jesuitter', 'Kategori:Franske katolske prester', 'Kategori:Franske matematikere', 'Kategori:Franske misjonærer', 'Kategori:Fødsler i 1648', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Thailand', 'Kategori:Personer fra departementet Charente', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Guy Tachard (født 1648 eller 1651 i Marthon ved Angoulême i Frankrike, død 21. oktober 1712 i Chandernagar i India) var en fransk jesuitt, misjonær og matematiker. Han var to ganger ved hoffet til den siamesiske kong Narai (1685 og 1687).
| Guy Tachard (født 1648 eller 1651 i Marthon ved Angoulême i Frankrike, død 21. oktober 1712 i Chandernagar i India) var en fransk jesuitt, misjonær og matematiker. Han var to ganger ved hoffet til den siamesiske kong Narai (1685 og 1687).
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Guy Tachard trådte inn som novise i jesuittordenen den 20. september 1668, i Bordeaux. Under sin formasjonsperiode ble han satt til å undervise i grammatikk og retorikk ved jesuittenes kollegium i Pau (1672-1676). Etter å ha fullført sine teologiske studier i Bordeaux, ble han ordinert til prest i 1679.
I 1681 tok han kurs i maritime studier. Han studerte i Poitiers, og en tid i Paris (1683-1685), og var med på arbeidet på sin fransk-latinmske ordbok for hertugen av Bourgogne.
=== Første reise til Siam (1685) ===
I 1685 ble Tachard sendt med fem andre jesuittmisjonærer under prior Jean de Fontenay sendt til Siamt,under ledelse av Chevalier de Chaumont og Abbé de Choisy. Til å beskytte seg hadde de fått med seg marineoffiseren Claude de Forbin (1656–1733), som første to skip. Jesuittene befant seg på en misjonsreise til India og Kina. De reisende ankom Siam samtidig som avslutningen av handelsavtalen mellom Siam og Frankrike ble inngått.
Sendeferdens to skip vendte tilbake til Frankrike med en gruppe siamesiske sendemenn ledet av Kosa Pan. De var også i desember 1688 innom pave Innocens XI, og under audiensen kunne pater Tachard fremlegge og oversette et brev fra kong Narai.
=== Annen reise til Siam (1687) ===
Pater Tachard var også med på nok en reise til Siam, i mars 1687, under Simon de la Loubère. Fem franske krigsskip under admiral Desfarges brakte de siamesiske utsendinger tilbake til hjemlandet. Denne sendeferden hadde liten fremgang, skjønt den allerede inngåtte handelsavtalen ble nå bekreftet. Den politiske situasjonen i Ayutthaya var anspent. Mange adelige var misfornøyde med den utenlandske innflydelse ved høffet, og især med kansleren, Constantine Phaulkon. Franskmennenes militære leder opptrådte lite diplomatisk og det opphisset flere i hoffet mot de franske.
Ikke lenge etter kunne oppkomlingen Phetracha utnytte anledningen til å styrte og drepe kong Narai og få anbragt seg selv på tronen.
Tachard hadde da allerede reist som «kongen av Siams ekstraordinære ambassadør» i følge med Ok Chamnan tilbake til Frankrike.
=== Tredje reise til Siam (1690) ===
Forut for pater Tachards tredje reise til Siam var kong Narai blitt henrettet og Phetracha var nå landets nye konge. Tachard hadde ikke kjennskap til disse begivenheter. Han reiste via India og kom til Pondicherry. Der fikk hanvente forgjeves på innreisetillatelse til Siam. Han måtte derfor etter en tid reise i uforrettet sak tilbake til Frankrike.
=== Fjerde reise til Siam (1699) ===
I 1699 vendte Tachard nok en gang tilbake til Siam, og der traff han sin gamle venn Kosa Pan, som var blitt utenriks- og handelsminister under kong Phetracha. Deres møte beskrives som ytterst formelt, og intet kom ut av det.
== Verker ==
Voyage de Siam des pères jesuites envoyez par le Roy aux Indes et à la Chine. Paris 1686 (online fra Google Books).
(1688) A relation of the voyage to Siam : performed by six Jesuits sent by the French king, to the Indies and China in the year 1685.
(1689) Second Voyage.
Guy Tachard, Michael Smithies, Choisy, Simon de la Loubère: A Siamese Embassy Lost in Africa 1686 : the odyssey of Ok-khun Chamnan. Cape of Good Hope (South Africa): Silkworm Books 2000. ISBN 9747100959.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ian Colvin: The Cape of Adventure. Strange and notable discoveries, perils, shipwrecks. Kessinger Publ. 2005. ISBN 0-766-19781-6.
Geoffrey C. Gunn: First Globalization. The Eurasian Exchange, 1500-1800. Rowman & Littlefield, London 2003. ISBN 0-742-52662-3.
Michael Smithies: A Siamese embassy lost in Africa 1686. Silkworm Books, Bangkok 1999. ISBN 97-4710-095-9.
Michael Smithies, Claude Céberet, Guy Tachard und Simon de la Loubère: Mission Made Impossible. The second French embassy to Siam 1687. Silkworm Books, Chiang Mai 2002, ISBN 97-4755-161-6.
Raphaël Vongsuravatana: Un jésuite à la Cour de Siam, Paris, éd. France-Empire, 1992, 330 s. | Guy Tachard (født 1648 eller 1651 i Marthon ved Angoulême i Frankrike, død 21. oktober 1712 i Chandernagar i India) var en fransk jesuitt, misjonær og matematiker. | 197,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellh%C3%B8iveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Fjellhøiveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Fjellhøiveien (1–23, 2–24) er en vei på Ammerud i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra et kryss med Alundamveien og Lilloseterveien.
Veien fikk navn i 1993 etter eiendommen Fjellhøi (gnr./bnr. 95/34).
| Fjellhøiveien (1–23, 2–24) er en vei på Ammerud i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra et kryss med Alundamveien og Lilloseterveien.
Veien fikk navn i 1993 etter eiendommen Fjellhøi (gnr./bnr. 95/34).
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Fjellhøiveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 167. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (F)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Fjellhøiveien (1–23, 2–24) er en vei på Ammerud i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra et kryss med Alundamveien og Lilloseterveien. | 197,248 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellklangveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Fjellklangveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Fjellklangveien (1–11; ingen partallsadresser) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand). Den går som blindvei sørover fra Nordstrandveien, parallelt med Ekebergbanen.
Veien fikk navn i 1917 etter et lokalt skjenkested som var populært i 1890-årene, men som brant like før århundreskiftet.
| Fjellklangveien (1–11; ingen partallsadresser) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand). Den går som blindvei sørover fra Nordstrandveien, parallelt med Ekebergbanen.
Veien fikk navn i 1917 etter et lokalt skjenkested som var populært i 1890-årene, men som brant like før århundreskiftet.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Fjellklangveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 167. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (F)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Fjellklangveien (1–11; ingen partallsadresser) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand). Den går som blindvei sørover fra Nordstrandveien, parallelt med Ekebergbanen. | 197,249 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellstien_(Oslo) | 2023-02-04 | Fjellstien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Korsvoll'] | Fjellstien (1–5, 2A– 6) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Hansemyrveien og Veita til Langåsveien ved Korsvollbanen.
Navnet ble vedtatt i 1933.
| Fjellstien (1–5, 2A– 6) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Hansemyrveien og Veita til Langåsveien ved Korsvollbanen.
Navnet ble vedtatt i 1933.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Fjellstien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 167. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Fjellstien (1–5, 2A– 6) er en vei på Korsvoll i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Hansemyrveien og Veita til Langåsveien ved Korsvollbanen. | 197,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellstuveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Fjellstuveien (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Fjellstuveien (3A–65, 2–64) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den går fra en rundkjøring ved Karl Fossums vei nær Stovner senter og til Stovnerveien nær Østre Aker vei.
Veien fikk navn i 1928 etter eiendommen Fjeldstuen i nr. 17B.
| Fjellstuveien (3A–65, 2–64) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den går fra en rundkjøring ved Karl Fossums vei nær Stovner senter og til Stovnerveien nær Østre Aker vei.
Veien fikk navn i 1928 etter eiendommen Fjeldstuen i nr. 17B.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Fjellstuveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 167. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (F)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Fjellstuveien (3A–65, 2–64) er en vei på Stovner (bydel Stovner) i Oslo. Den går fra en rundkjøring ved Karl Fossums vei nær Stovner senter og til Stovnerveien nær Østre Aker vei. | 197,251 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rin%E2%80%99go | 2023-02-04 | Rin’go | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2006', 'Kategori:Deltakere i Turkvizyon (Kasakhstan)', 'Kategori:Deltakere i Tyrkvisjonens sangkonkurranse', 'Kategori:Guttegrupper', 'Kategori:Kasakhstanske musikere'] | Rin'go, også skrevet Rin'go Band, Rin'Go, Ringo eller Rin'go тобы, er en kasakhisk guttegruppe som ble etablert i Almaty i 2006. Gruppa består av Bajnasarov Batyr, Otegen Danijar, Birbaev Ajan og Umarov Adiljan.Bandet ble nummer fem i den internasjonale musikkonkurransen New Wave i 2007, og i 2008 deltok det i Penang Shanghai World Star Quest i Malaysia, hvor gruppa mottok pris for beste opptreden. Rin'go representerte Kasakhstan i Alla Pugatsjovas musikkfestival på Krim i 2011 med melodien «Tolgau», hvor de ble tildelt «Alla's star».
I 2013 vant gruppa den nasjonale utvelgelsen før Tyrkvisjonens sangkonkurranse med melodien «Birlikpen alğa», som fikk 18 prosent av SMS-stemmene. I finalen i Eskişehir endte de på niendeplass. I 2014 vant Rin'go prisen for beste guttegruppe under tildelingen av den kasakhiske musikkprisen «Astanas stjerne».
| Rin'go, også skrevet Rin'go Band, Rin'Go, Ringo eller Rin'go тобы, er en kasakhisk guttegruppe som ble etablert i Almaty i 2006. Gruppa består av Bajnasarov Batyr, Otegen Danijar, Birbaev Ajan og Umarov Adiljan.Bandet ble nummer fem i den internasjonale musikkonkurransen New Wave i 2007, og i 2008 deltok det i Penang Shanghai World Star Quest i Malaysia, hvor gruppa mottok pris for beste opptreden. Rin'go representerte Kasakhstan i Alla Pugatsjovas musikkfestival på Krim i 2011 med melodien «Tolgau», hvor de ble tildelt «Alla's star».
I 2013 vant gruppa den nasjonale utvelgelsen før Tyrkvisjonens sangkonkurranse med melodien «Birlikpen alğa», som fikk 18 prosent av SMS-stemmene. I finalen i Eskişehir endte de på niendeplass. I 2014 vant Rin'go prisen for beste guttegruppe under tildelingen av den kasakhiske musikkprisen «Astanas stjerne».
== Referanser == | Rin'go, også skrevet Rin'go Band, Rin'Go, Ringo eller Rin'go тобы, er en kasakhisk guttegruppe som ble etablert i Almaty i 2006. Gruppa består av Bajnasarov Batyr, Otegen Danijar, Birbaev Ajan og Umarov Adiljan. | 197,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fj%C3%B8rtofts_gate_(Oslo) | 2023-02-04 | Fjørtofts gate (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Sagene'] | Fjørtofts gate (1–23; ingen partallsadresser) er en gate på Sagene (bydel Sagene) i Oslo. Det er en T-formet gate som går sørover fra Gustav Jensens gate og ender som blindvei litt nord for Griffenfeldts gate, og den har en sidearm gjennom en portal og til Stockfleths gate.
Nevnte sidearm er den opprinnelige Fjørtofts gate, som fikk navn i 1923 etter politikeren og journalisten Olaus Fjørtoft. Den østre delen, som går i retning nord-sør langs Vøienvolden, het inntil 2003 Fernanda Nissens gate, men det ble bestemt å bruke dette navnet om et annet gateløp i Nydalen. Siden har også denne delen hatt navn etter Fjørtoft.
Nr. 13 har huset forskjellige virksomheter, deriblant sykehjem og hybelutleie. Etter et mislykket forsøk i 2005 på å selge hybler som selveide, ble gården omprosjektert til leigligheter. De andre adressene i gaten inngår i Vøyenvoll-komplekset, en kommunal leiegård som ble tegnet av Harald Hals og oppført i 1917–19. Siden 1951 har den tilhørt Vøyenvollen borettslag. Den omfatter også adresser i nabogatene.
Alle husene i gaten er erklært verneverdige av Oslo kommune.
| Fjørtofts gate (1–23; ingen partallsadresser) er en gate på Sagene (bydel Sagene) i Oslo. Det er en T-formet gate som går sørover fra Gustav Jensens gate og ender som blindvei litt nord for Griffenfeldts gate, og den har en sidearm gjennom en portal og til Stockfleths gate.
Nevnte sidearm er den opprinnelige Fjørtofts gate, som fikk navn i 1923 etter politikeren og journalisten Olaus Fjørtoft. Den østre delen, som går i retning nord-sør langs Vøienvolden, het inntil 2003 Fernanda Nissens gate, men det ble bestemt å bruke dette navnet om et annet gateløp i Nydalen. Siden har også denne delen hatt navn etter Fjørtoft.
Nr. 13 har huset forskjellige virksomheter, deriblant sykehjem og hybelutleie. Etter et mislykket forsøk i 2005 på å selge hybler som selveide, ble gården omprosjektert til leigligheter. De andre adressene i gaten inngår i Vøyenvoll-komplekset, en kommunal leiegård som ble tegnet av Harald Hals og oppført i 1917–19. Siden 1951 har den tilhørt Vøyenvollen borettslag. Den omfatter også adresser i nabogatene.
Alle husene i gaten er erklært verneverdige av Oslo kommune.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Fjørtofts gate». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 169. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (F)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Fjørtofts gate | 197,253 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ringo_Starr | 2023-02-04 | Ringo Starr | ['Kategori:Apple Records-artister', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Engelske trommeslagere', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Knights Bachelor', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (MBE)', 'Kategori:Personer fra Liverpool', 'Kategori:Ringo Starr', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:The Beatles', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Sir Richard Starkey MBE, (født 7. juli 1940 i Liverpool i England), kjent som Ringo Starr, er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. Han er først og fremst kjent som trommeslageren i The Beatles under artistnavnet Ringo Starr fra 1962 til gruppa ble oppløst i 1970.
Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1965. Han er med i Rock and Roll Hall of Fame både som medlem av The Beatles og på egen hånd. Den 20. mars 2018 ble han adlet til Knight Bachelor for sin innsats for musikken. Han ble dermed gjort til ridder og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Det var Prins William, hertug av Cambridge, som ga ham ridderslaget i en seremoni på Buckingham Palace.Ringo Starr vokste opp i et tøft miljø og var mye syk. Han oppdaget trommer da han var på sykehus i Wirral og ble svært begeistret for musikkinstrumentet. Han var med i flere band før han ble fast trommeslager for Rory Storm and the Hurricanes og så The Beatles. Etter The Beatles-perioden var Starr tidlig ute med soloalbum, og de første tre årene hadde han en rekke hits. Platesalget ble imidlertid dårligere og dårligere fra omtrent 1975, og i 1983 fikk han ikke gitt ut sitt nyeste album i Storbritannia eller USA. Han hadde også til en viss grad en skuespillerkarriere, og i 1980-årene jobbet han med barneprogrammer, da særlig fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans.
Starr slet lenge med alkoholisme, men gikk på avrusning i 1988 og har siden holdt seg edru. I denne tiden har han hatt både solofremføringer og et eget band, Ringo Starr & His All-Starr Band, og selv om soloplatene bare har solgt i beskjedne mengder, har konsertene med All-Starr Band vært store suksesser.
Han giftet seg for første gang i 1965 med Maureen Cox, men hun forlot ham etter gjentatt utroskap fra hans side. I 1981 giftet han seg med skuespilleren Barbara Bach.
| Sir Richard Starkey MBE, (født 7. juli 1940 i Liverpool i England), kjent som Ringo Starr, er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. Han er først og fremst kjent som trommeslageren i The Beatles under artistnavnet Ringo Starr fra 1962 til gruppa ble oppløst i 1970.
Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1965. Han er med i Rock and Roll Hall of Fame både som medlem av The Beatles og på egen hånd. Den 20. mars 2018 ble han adlet til Knight Bachelor for sin innsats for musikken. Han ble dermed gjort til ridder og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Det var Prins William, hertug av Cambridge, som ga ham ridderslaget i en seremoni på Buckingham Palace.Ringo Starr vokste opp i et tøft miljø og var mye syk. Han oppdaget trommer da han var på sykehus i Wirral og ble svært begeistret for musikkinstrumentet. Han var med i flere band før han ble fast trommeslager for Rory Storm and the Hurricanes og så The Beatles. Etter The Beatles-perioden var Starr tidlig ute med soloalbum, og de første tre årene hadde han en rekke hits. Platesalget ble imidlertid dårligere og dårligere fra omtrent 1975, og i 1983 fikk han ikke gitt ut sitt nyeste album i Storbritannia eller USA. Han hadde også til en viss grad en skuespillerkarriere, og i 1980-årene jobbet han med barneprogrammer, da særlig fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans.
Starr slet lenge med alkoholisme, men gikk på avrusning i 1988 og har siden holdt seg edru. I denne tiden har han hatt både solofremføringer og et eget band, Ringo Starr & His All-Starr Band, og selv om soloplatene bare har solgt i beskjedne mengder, har konsertene med All-Starr Band vært store suksesser.
Han giftet seg for første gang i 1965 med Maureen Cox, men hun forlot ham etter gjentatt utroskap fra hans side. I 1981 giftet han seg med skuespilleren Barbara Bach.
== Barndom ==
Starr omtales som Starkey fram til han fikk kunstnernavnet av Rory Storm. I det første avsnittet omtales Ringo som Starkey og faren med samme navn som Starkey den eldre.Richard Starkey ble født en uke etter termin i andre etasje ved Madryn Street 9 i Dingle i Liverpool. Han ble døpt fjorten dager senere i St. Silas-kirken, oppkalt etter sin far, også han Richard Starkey. Faren jobbet som konditor, og brøt dermed en lang linje med folk som jobbet i skipsindustrien. Moren, Elsie Starkey, født Gleave, giftet seg med Richard Starkey den eldre i 1936, også i St. Silas, 22 år gammel. Ekteskapet var ikke ideelt, og faren dro vekk fra familien etter syv års ekteskap, kort etter Starkeys tredje bursdag.
Starkey var enebarn, og mye alene. Han var også mye syk, og ble godt tatt vare på av mormor Annie og morfar Johnny. Annie var sjokkert over at Starkey var venstrehendt, og uttalte at hekser eller djevelen hadde besatt ham. Starkey omtalte henne ofte som «Liverpools Voodoo-dronning». Likevel var kårene trange for Elsie, som jobbet med å vaske trapper og i en grønnsakshandel før hun måtte gi opp Madryn Street og flytte til Admiral Grove 10, der hun sannsynligvis jobbet på en av de nærliggende pubene.Starkeys sykdom ble spesielt alvorlig sommeren 1947. Først ble han diagnostisert med blindtarmbetennelse, men så viste det seg at blindtarmen hadde sprukket og skapt bukhinnebetennelse. Elsie Starkey fikk høre tre ganger at gutten ikke kom til å overleve natten, og det var først tidlig i 1948 at han var ute av koma og bevisst lenge nok til at han kunne begynne veien tilbake til god helse. Denne dramatiske begynnelsen på skolealderen gjorde at Starkey lå langt bak de andre. Han hadde i utgangspunktet aldri vært spesielt glad i skolen, og ettersom han ikke kom tilbake til Admiral Grove 10 før sommeren 1948, valgte han å skulke oftere enn å jobbe for å bli bedre. Det var av barndomsvenninnen Marie Maguire at Starkey i det hele tatt lærte å lese.Mot slutten av 1951 kom Harry Graves inn i livet til Elsie og Richard Starkey. Graves var opprinnelig fra Øst-London, men flyttet til Dingle i 1946 etter et havarert ekteskap. I Harry Graves fikk Richard Starkey en farsfigur, og Starkey har selv sagt at han lærte mildhet fra Graves. Den 17. april 1954, etter at Elsie og Richard Starkey den eldre skilte seg, giftet Harry Graves og Elsie Starkey seg. Starkey ønsket Graves velkommen som stefar, men fikk større utfordringer litt over en måned senere, da han ble syk med lungehinnebetegnelse. Dette utviklet seg til tuberkulose, og han ble sendt til Wirral der luften var friskere. Dette ble spikeren i kisten for Starkeys skolegang, men det startet hans fascinasjon for trommer da en musikklærer tok med slagverkinstrumenter.
== Band før The Beatles ==
Det var i utgangspunktet et tøft miljø i Dingle, men med fremveksten av Teddy Boys ble det hakket verre. Ringo Starr ble med i den lokale gjengen, fordi alternativet var å ikke ha noen som beskyttet seg, og bli banket opp av alle. Han så bruk av kniv og rørgjenstander i voldelige gatekamper, men tok liten del selv, ettersom han var «sykehusgutten». Starkey hadde ingen ønske om videre skolegang, og i 1956 fokuserte han på å få seg jobb. Han hadde to mislykkede forsøk, begge etter at Harry Graves hadde puttet ut følere. Først jobbet han som løpegutt ved British Railways, men mistet jobben da han strøk på den fysiske testen. Deretter jobbet han som barmann på TS «St. Tudno» mellom Liverpool og nord-Wales, men fikk sparken da han møtte opp full på jobb og skjelte ut sjefen. Deretter fikk Ringo en lærlingplass hos H. Hunt & Co, et firma som produserte utstyr til gymsaler og andre sportsarenaer. Til 16-årsdagen fikk han en signetring av moren, og til jul et trommesett av Harry Graves.
Starkey ble god venn med en kollega fra Hunts, Roy Trafford. Begge var glade i rock and roll og country. De to og Starkeys nabo Edward Miles dannet et skiffle-band med Miles (med psevdonymet Eddie Clayton) på gitar og vokal, Starkey på trommer, Roy Trafford på te-kistebass i tillegg til John Dougherty (vaskebrett) og Frank Walsh (gitar). De tok navnet «The Eddie Clayton Skiffle Group». Skiffle passet utmerket godt til Starkey, da musikkstilen krevde lite trening, og Starkey hadde hatt problemer med å øve hjemme på grunn av klager fra naboer. Eddie Clayton Skiffle Group fikk flere oppdrag, særlig på Peel Street Labour, men også på Wilson Hall, The Cavern og ved flere skiffle-konkurranser.I 1959 forlovet Miles seg, og bandet ble oppløst, noe som passet godt med at skiffle på den tiden var på vei ut. Dette betydde at Starr sto uten band, men han bestemte seg for å starte sitt eget. Han fikk med seg Jimmy Roughley på klarinett, Roy Trafford på gitar, Johnny Moony på trompet, en pianist og en på tekiste-bass. Mooney kunne bare spille When the Saints Go Marching In, Roughley kunne bare spille i b-dur, pianisten kunne bare spille i C-dur, og Trafford var «ganske god». Etter et par øvinger ble bandet, som aldri rakk å få et navn, oppløst. Starr var imidlertid så anerkjent at det ledende bandet Darktown ville at han skulle spille med dem.Starkey ble i stedet med i The Raving Texans, som skiftet navn til Rory Storm and the Hurricanes. Andre medlemmer var Al Caldwell (med scenenavnet Rory Storm) (gitar/vokal), Johnny Byrne (gitar/vokal), Paul Murphy (gitar/vokal), Reg Hales (vaskebrett) og Jeff Truman (tekiste-bass). Oppsettet ble etter hvert endret til at Storm ble vokalist, Byrne spilte rytmegitar, Charles O'Brien sologitar, Wally Eymond bass/vokal og Starkey trommer. Endringen viser at de beveget seg i retning mer rock and roll. Dette var med på å gjøre dem til det mest populære og ambisiøse bandet i Liverpool. Rory Storm var en stor entertainer, og det var mye takket være ham at bandet ble så stort som det ble. De ble til og med nevnt i samme åndedrag som Gene Vincent da det skulle arrangeres en konsert i Liverpool. I tillegg til at bandet skiftet navn, tok flere av medlemmene også nye kallenavn. Byrne ble Johnny Guitar, Eymond ble Lu Walters, O'Brien ble Ty Brian og Starkey ble Ringo Starr.Starr fikk et problem da det gikk så bra. Bandet ble tilbudt 25 pund hver for å spille på feriekolonien Butlin's, men om han takket ja til det, måtte han også slutte som lærling før han var ferdig med læretiden. En trygg jobb hjemme ble dermed veid opp mot et liv som musiker. Caldwell overtalte Starr til å velge det sistnevnte. Rory Storm and the Hurricanes var førstevalget til Allan Williams da han skulle finne nye band i Hamburg etter at Derek and the Seniors hadde hatt stor suksess, men de kom først i oktober ettersom de hadde takket ja til Butlin's. Da hadde allerede The Beatles takket ja - ettersom også Gerry & The Pacemakers takket nei - og de to bandene spilte mye på rundgang, nitti minutter på, nitti minutter av. Fra tid til annen spilte Ringo Starr med The Beatles når Pete Best ikke kunne stille.
Det gikk imidlertid ikke bare på skinner, og i 1961 var Starr arbeidsledig og vurderte å flytte til USA. I 1962 fikk han en god avtale der han kunne spille i bandet til Tony Sheridan, et av de største navnene i Hamburg, for 30 pund og en leilighet inkludert. Starr var med i en periode, men fikk hjemlengsel, og ble med på en ny sesong hos Butlin's da sommeren kom. Samtidig var George Martin misfornøyd med trommingen til Best i The Beatles. Etter at de bestemte seg for å droppe Best, ble Ringo Starr kontaktet. Først var det George Harrison som oppsøkte Ringo hjemme hos Elsie Starkey, og så tok John Lennon kontakt per telefon. Den 16. august 1962 ble Starr med i The Beatles på betingelse av at han klippet håret som dem.
== The Beatles ==
Starr var den eldste i bandet. Han hadde vokst opp i et tøft miljø, og i motsetning til de andre hadde han også vært med i en Teddy Boys-gjeng. Han hadde markert seg som medlem i en rekke band, og var anerkjent. Han hadde derfor vunnet respekt hos de andre medlemmene i The Beatles lenge før han selv ble med. I tillegg matchet han deres humor og personlighet klart bedre enn Pete Best.Starr hadde opplevd at fans i Liverpool dårlig taklet at han erstattet Pete Best. På den første konserten etter byttet, den 18. august 1962, hadde Harrison fått et blått øye av fans av Pete Best, og flere i publikum ropte «Pete forever, Ringo never». Enda halve fanskaren protesterte i den første konserten med Ringo, forløp den neste konserten fire dager senere uten publikumsprotester.
=== Fra nervøsitet til trygghet (1962–1964) ===
Den 4. september dro bandet for å ta opp to sanger. Den første var en coverlåt med tittelen How Do You Do It? som ingen av bandmedlemmene ville spille, og som etter hvert ble gitt videre til Gerry & The Pacemakers. Den andre var Love Me Do. De hadde tatt den opp tidligere, da med Best på trommer, den 6. juni. Martin hadde da gitt råd til bandet om hvordan de skulle forbedre sangen, og hadde anbefalt å bruke en annen trommeslager enn Best til å ta opp singlen. Martin hadde ikke anbefalt dem å bytte ut Best med Starr, men bare å bruke en studiomusiker under opptaket.Etter opptaket den 4. september var Martin ikke fornøyd med trommingen til Starr heller. Ifølge McCartney var Martin skuffet over at Starrs stortromme ikke hektet seg på basslinjen, noe som var vanlig i opptak på den tiden. Det ble avtalt å prøve et nytt opptak den 11. september. Da Starr kom på den nye innspillingen av «Love Me Do», tok ikke Martin sjansen på at Starr holdt nivået, og leide inn den skotske studiomusikeren Andy White, og Starr ble degradert til tamburin. Dette gjorde Starr svært skuffet. Starr var imidlertid ikke den eneste som ikke leverte på opptaket, og selv uten ham tok det 15 forsøk på å finne en versjon som var bra nok til at Martin likte den – flere forsøk enn noen andre sanger på debutalbumet bortsett fra tittelsangen (18 forsøk).
Usikkerheten rundt konsertene kombinert med at White hadde blitt hentet opp, gjorde at Starr var bekymret for at han selv hadde en kort karriere i bandet. Imidlertid var Starr eneste trommeslager da The Beatles' neste single, «Please Please Me» ble spilt inn den 26. november med Starr på trommer, og White hadde ikke blitt hentet inn mer enn den ene dagen. «Please Please Me» var også en større hit enn forløperen.
På debutalbumet fikk Starr synge en cover av The Shirelles' «Boys», en sang både Starr og The Beatles med Best hadde fremført flere ganger tidligere. Dette startet en trend der Ringo Starr sang en sang på samtlige album, A Hard Day's Night og Let It Be unntatt, og på sangen «Matchbox», en annen Perkins-sang, og også en som The Beatles hadde overlatt til sin trommeslager Pete Best i Hamburg.
Starr var imidlertid også populær blant fansen, noe Maureen Cox fikk oppleve i form av drapstrusler og angrep fra andre jenter. Hans økte popularitet på begge sider av Atlanterhavet fikk blant annet som resultat at trommeprodusenten Ludwig doblet salget av trommer etter at The Beatles dukket opp på Ed Sullivan Show.
Under de tallrike pressekonferansene, som gruppa måtte gjennom da Beatlemania brøt løs, utmerket Ringo seg med humoristiske uttalelser. Starrs humor var både direkte og ufrivillig, og hans mange snublende munnhell er blitt verdenskjente. Hans klønete uttrykk, kalt «ringoismer» inkluderer «A Hard Day's Night» og «Tomorrow Never Knows». I filmen A Hard Day's Night fikk Ringo rollen som en lakonisk og klovnete utgave av seg selv. Alle medlemmene fikk sin egen del, men McCartneys ble sløyfet. Ringo skulle egentlig ha en lengre dialog med en gutt, men han møtte opp omtrent rett fra en nattklubb og var i så kraftig bakrus at han ikke kunne si mange replikker. I stedet filmet de ham mens han gjorde forskjellige ting. Denne scenen, kalt «lonely guy»-delen av Ringo, ga ham gode kritikker. Ringo Starr fikk også gode kritikker for sin innsats i flimen Help!.I juni 1964 ble Starr igjen syk, kortvarig denne gangen, med halsbetennelse, og måtte fjerne mandlene. The Beatles var på vei ut på en turné, og brukte Jimmie Nicol som erstatter. Så fort Starr var frisk, var han tilbake i bandet igjen. Harrison var usikker på om de kunne dra på turné uten Starr, da det ikke var The Beatles uten ham.
=== Turnéslutt og etablert liv (1965–1967) ===
Starr hadde klare bånd til sin arbeiderklasseoppdragelse, og lurte ofte på hva han skulle med alle de tingene han hadde fått som følge av suksessen. Da Starr fikk sin MBE, ble han spurt av dronningen om det var han som hadde startet bandet, og han svarte at «Han kom sist, han var den lille karen», muligens i overført betydning. Også Cox nevnte i et intervju at hun alltid opplevde at Starr hadde et stort mindreverdighetskompleks.Etter et svært hektisk turnéliv, og særlig kontroversene rundt Lennons uttalelser om at The Beatles var større enn Jesus, ble bandet, Starr inkludert, lei av å turnere. På det daværende tidspunktet var tre av de fire beatlene gift, etter at Harrison giftet seg med Pattie Boyd i 1966.For de tre begynte et mer etablert liv. Starr og Cox flyttet til Surrey, og han hadde tatt kontakt med den lokale golfbanen og blitt med Lennon på den lokale puben.Starr kommenterte svært sjelden musikkinnspillingen, men da han først hadde noe å si, ble han ofte hørt. Han hadde beskjeden interesse for studio-teknikk, og var derfor mye passiv i opptakene til Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Starr sa selv at han hadde så mye fritid at han lærte seg å spille sjakk. Samtidig var det i denne perioden (1965-1967) at han virkelig bidro kunstnerisk til bandet med trommespill på «Ticket to Ride», «Rain», «Tomorrow Never Knows» og «A Day in the Life». Starrs evne til å spille i mange tempo og i mange forskjellige sjangre kom godt med i denne perioden.
=== Bandets sammenbrudd (1968–1970) ===
Starr var med på gruppens engasjement i meditasjon, og ble motvillig med til Rishikesh i India. Imidlertid hadde han mageproblemer etter en oppvekst med mye sykdom, og tålte ikke maten i India. Han og Maureen Cox dro hjem først av alle, og oppsummerte at det minte ham om Butlins feriekolonier.Langt verre var det da sangene fra oppholdet i Rishikesh skulle spilles inn til The Beatles-albumet. Etter mye intern kniving og krangling bestemte Starr seg for to ting: Han følte at han ikke spilte bra nok, og at de tre hadde et samhold han ikke var del av. Som resultat av dette dro han vekk 22. august 1968. Han opplevde at han senere forsto at alle de andre hadde følelsen av at de tre andre hadde en kjemi de selv ikke var med på. De andre tre sendte rosende telegrammer til ham og ba ham komme tilbake, og da han først kom, hadde Harrison dekket stolen hans med blomster. Perioden borte hadde Starr brukt til å ta seg en ferie på yachten til Peter Sellers, og det var der han skrev «Octopus's Garden». Det ble imidlertid «Don't Pass Me By» som ble hans første egenkomponerte låt til å bli gitt ut, og den ble skrevet i 1964.Det ble imidlertid klart at økonomiske problemer med Apple Corps og interne krangler hadde kostet. I et intervju med BBCs radioreporter David Wigg den 21. januar 1969 fikkStarr et spørsmål om de er like nærme hverandre som tidligere. Han svarte:
«Ja, du vet, det er det berømte ordtaket at den man elsker tukter man. Og vi er veldig glade i hverandre, og vi vet det alle. Men vi fortsetter å såre hverandre av og til. Du vet... når vi bare misforstår hverandre og går vekk, og så bygger det seg opp til noe større enn det noen gang var. Så må vi gå i dybden og få det unnagjort, vet du. Ordne opp. Og derfor er vi fortsatt veldig nære.»Apples dårlige økonomi og den påfølgende sparkingen av venner gikk innover Ringo, men samtidig så han behovet for å sparke folk som han mente ikke gjorde jobben - eller nødvendigheten av å få Peter Brown til å sparke dem, som han forklarte til TV-programmet Late Night Line-Up med forklaringen at de alle var feiginger som ikke likte å sparke noen.
== Solokarriere ==
Jeg er flink. Jeg har god timing og god rytmeforståelse. Jeg prøver å holde alt stødig og samlet fremfor å bli for ivrig – sangen kan jo lett ende opp dobbelt så rask som når den startet dersom en blir for ivrig.
Lennon hadde kommentert at han forlot bandet i november 1969, men lovte å holde det skjult til etter at Klein hadde ordnet avtaler med Capitol Records. McCartney trakk seg tilbake til Skottland som følge av dette. Han planla sitt solo-album McCartney, og gikk med på å slippe det etter Let It Be. Imidlertid fikk han høre Phil Spectors overdrevne bruk av strykere, messingblåsere og kor på sangene, og ble rasende. Ettersom Klein nektet å forandre på noe og Spector ikke var å få tak i, bestemte McCartney seg for å slippe albumet den 10. april, noe som ville kollidere med Let It Be. Starr oppsøkte McCartney for å forhandle, men McCartney var i et ekstremt dårlig humør og kastet ut Starr. Starr ble sjokkert, men gikk deretter til de andre og anbefalte at de skulle la McCartney få det som han ville.
=== To album på ett år (1970) ===
McCartney var ikke det eneste soloalbumet som ville kollidere med Let It Be. Enda Lennon hadde gitt ut soloalbum med Yoko Ono og Harrison hadde gitt ut filmmusikk på egen hånd, var det Starr som ga ut det første soloalbumet i tradisjonell forstand med Sentimental Journey, et album med svisker fra før rocketiden der han hadde fått hjelp fra George Martin og Paul McCartney blant flere. Albumet ble sluppet 27. mars 1970, og hadde kommentarer som handlet om at han lurte på hva han skulle gjøre nå som alt var over - altså slapp han nyheten om at The Beatles var over før McCartney gjorde det 20 dager senere.
Sentimental Journey solgte godt nok til å igangsette Starrs karrière på egen hånd, selv om det ikke var i nærheten av salgstallene til McCartney eller All Things Must Pass. Starr fulgte opp samme år med country-LP-en Beaucoups of Blues. Den ble spilt inn i Nashville med hjelp av blant andre The Jordanaires, Elvis Presleys gamle backinggruppe. Sangene der var skrevet spesielt for Ringo Starr, og han plukket ut de han likte best.
=== Kommersielle takter (1971–1974) ===
Mange fans var ute etter mer kommersielle låter, og de ble ikke skuffet. I 1971 kom hitsingelen «It Don't Come Easy» ut. Sangen var en glam rock-låt laget i samarbeid med George Harrison, som likevel igjen lot Starr få all æren for komposisjonen. Dette ble Starrs første hit etter oppløsningen, og passet godt inn i den kommende soft rock-stilen i 1970-årene. Sangen var opprinnelig skrevet tidlig i 1970, men ble utsatt av de to LP-ene og gitt ut først året etter. Starr fikk hjelp av både Harrison, Klaus Voormann på bass, Ron Cattermole på saksofon og Badfinger som korere. Singlen kom på femteplass i Storbritannia og fjerdeplass i USA.B-siden på albumet, «Early 1970», er Ringo Starrs oppsummering av situasjonen mellom The Beatles' medlemmer. Han håper på å spille med McCartney, vet at han kommer til å spille med Lennon og spiller allerede med Harrison - noe som stemmer bra ettersom Harrison spiller piano og gitar på denne sangen. Samme år deltok Starr også på Bangladesh-konserten, som ble arrangert i New York på initiativ av George Harrison.
Året etter ble en ny suksess, også den en munter glam rock-låt. «Back Off Boogaloo» endte opp på niendeplass i USA, men tok en andreplass i Storbritannia, og så denne med hjelp fra Harrison. Dermed hadde Starr hatt to hits på kort tid etter de to første, langt mindre kommersielle, albumene.
Det neste albumet var også langt mer kommersielt tilgjengelig enn de to første. På albumet Ringo hadde han hjelp av samtlige eks-medlemmer av The Beatles:
George Harrison på «I'm the Greatest», «Photograph» (som han skrev sammen med Starr), «Sunshine Life for Me (Sail Away Raymond)» (som han skrev), «You and Me (Babe)» (som han skrev sammen med Mal Evans)
John Lennon på «I'm the Greatest» (som han skrev)
Paul McCartney på «You're Sixteen» og «Six O'Clock» (som han skrev)I tillegg fikk Starr hjelp av Billy Preston, Klaus Voormann, Marc Bolan, medlemmer av The Band, Harry Nilsson og Martha Reeves blant andre. Voormann spilte som eneste i tillegg til Starr både med Harrison, Lennon og McCartney. Albumet ble sluppet i USA 2. november og i Storbritannia den 23. november. Det nådde andreplass i USA, slått av Elton John «Goodbye Yellow Brick Road», topp 10 i Storbritannia og førsteplass i Canada, Spania og Sverige. Låtene «Photograph» og «You're Sixteen» toppet singlelistene i USA, mens "Oh My My" nådde femteplass.
I 1974 kom Starr med sitt fjerde studioalbum, Goodnight Vienna, og han fikk hjelp av mange av de andre som deltok på det forrige albumet. Imidlertid var McCartney og Harrison opptatt med egne prosjekter, og bare Lennon hjalp ham. Lennon Skrev tittelsangen og spilte på All by Myself og Only You (And You Alone). Til gjengjeld fikk han også hjelp av Elton John. Albumet ble ikke en like stor suksess som Ringo, men det solgte godt. De to covrene «Only You (And You Alone)» (originalt av The Platters) og «No No Song» nådde høyt opp på de amerikanske hitlistene, men han hadde begrenset suksess i hjemlandet.
=== Sviktende karriere og alkoholproblemer (1975–1978) ===
På tross av at han hadde suksess som artist, innrømmet Starr i 2015 at årene etter The Beatles var veldig tøffe, og det tok ham nesten tjue år å komme seg over dem. Starr begynte med tung drikking, og etter hvert narkotika, i midten av 1970-årene, og han uttalte til Daily Express i 2010 at man kunne høre at kvaliteten på platene gikk ned ettersom misbruket tiltok. Ringo Starr var med i drikkeklubben The Hollywood Vampires med Nilsson, Lennon, Alice Cooper og Keith Moon.I 1975 ble Ringo Starr skilt fra sin kone (se Privatliv), og det ble ikke gitt ut et album det året bortsett fra samlealbumet Blast From Your Past, som endte på 30.-plass i USA. Dette ble hans siste album på Apple, og EMI ga ham ikke fornyet kontrakt. Året etter fulgte Ringo opp med albumet Ringo's Rotogravure, der han igjen fikk hjelp, stort sett i form av skrevne låter, fra sine tre tidligere bandmedlemmer. Albumet ble imidlertid ingen suksess. Singlene "A Dose of Rock'nRoll" og "Hey Baby" nådde henholdsvis en 26 og 74 plass på de amerikanse listene. Det gikk enda dårligere da Ringo brøt med formelen med å hente inn hjelp fra tidligere bandmedlemmer i 1977 og prøvde seg på et disco-album med Ringo the 4th i 1977. Deretter ga han ut Bad Boy, men heller ikke dette ble en suksess. Starr, som holdt skuespillertradisjonen noenlunde ved like, spilte i et 48 minutter langt komishow kalt Ringo, men ofte som «Ognir Rrats» etter en av hovedpersonene, altså Ringo Starr baklengs.Rett før Bad Boy kom barneplaten Scouse the Mouse, der Starr har stemmen til hovedpersonen, en mus fra Liverpool, og han synger åtte av de femten låtene på platen.
=== Ti tunge år (1979–1988) ===
I 1979 måtte Starr legges inn på sykehus med livstruende tarmsmerter, og fikk operert bort deler av tarmen. Senere på året brant hans hus i Los Angeles opp, og han mistet mye av sine Beatles-memorabilia i brannen.Året etter startet han med å filme den ubetydelige filmen Caveman, men viktigere enn selve filmen var at han møtte Barbara Bach. Det nye forholdet kom mens han jobbet med sitt nye album, som skulle hete Can’t Fight Lightning. Her fikk igjen Ringo Starr hjelp fra sine tre ekskollegaer fra The Beatles. McCartney skrev to låter og Harrison én. Lennon ga ham sangene «Nobody Told Me» og "Life Begins at Fourty". Da John Lennon ble skutt 8. desember mistet Starr midlertidig interessen for albumet, og Lennons sanger ble ekskludert av respekt. Columbia Records var lite begeistret for albumet, så Starr kom seg ut av det og jobbet i stedet med Neil Bogart i Boardwalk Records, et datterselskap av RCA. Bogart var begeistret for albumet, og hjalp til med å få den gitt ut under navnet Stop and Smell the Roses. Det oppnådde en 93.-plass på hitlistene i USA, og singelen «Wrack My Brain», skrevet av Harrison, kom på 37.-plass. Det var et skritt i riktig retning etter Bad Boy, men et lite et.
Starr hadde nok en gang mislyktes i å slå gjennom siden Goodnight Vienna, men han jobbet med ett forsøk til. Sammen med Joe Walsh fra The Eagles, skrev han sanger til et nytt album, med den spøkefulle tittelen Old Wave, et spill på musikkstilen new wave. Til tross for at Walsh, Gary Brooker, John Entwhistle og Eric Clapton var på albumet og det inkluderte en jam med dem, ble ikke albumet sluppet verken i USA eller i Storbritannia, men i Canada, Tyskland, Brasil, Mexico, Australia New Zealand og Japan.Starr hadde dermed mislyktes igjen med solo-karrièren, og film-karrièren så heller ikke særlig lysende ut. Han fikk større alkoholproblemer, og ble vanskelig for pressen å handskes med. Starr og Bach var uadskillelige, og sluttet å gjøre filmoppdrag med mindre begge kunne være med, som i McCartneys Give My Regards to Broad Street. I tillegg til dette tok Starr på seg å være den opprinnelige fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans (1984-1986). I 1988 stilte han og George Harrison opp for å bli inkludert i Rock and Roll Hall of Fame.
Likevel var alkoholproblemene alltid til stede. Han var så full at han i 1987 måtte gå rettens vei for å forhindre at innspillinger han hadde gjort klart beruset ikke ble gitt ut. I 1988 forsto han og Bach at situasjonen var så alvorlig at de måtte legges inn for avrusning. Den 11. oktober 1988 ble de med på et treukers avrusningsprogram i Tucson, Arizona.
=== All-Starr Band, gode kritikker og svake salgstall (1989–1999) ===
Starr hadde lenge hatt en idé om å samle sammen venner fra rockebransjen til en supergruppe, men det var først etter avrusningen at det i det hele tatt lot seg gjøre. I samarbeid med David Fishof fikk han 1989 gjennomført dette. Bandet inkluderte Joe Walsh, Rick Danko og Levon Helm fra The Band, Clarence Clemons og Nils Lofgren fra The E Street Band, Billy Preston og Jim Keltner og fikk navnet Ringo Starr & His All-Starr Band. Konseptet med The All-Starr Band var at alle skulle fremføre sine sanger da de spilte sammen. Starr byttet også ut medlemmer fra tid til annen. Tidligere bandmedlemmer inkluderer Todd Rundgren, Roger Hodgson fra Supertramp, John Entwistle fra The Who, Gary Brooker fra Procol Harum, Peter Frampton, Greg Lake fra Emerson, Lake and Palmer og Jack Bruce fra Cream. Også Bruce Springsteen gjorde en spontan gjesteopptreden.Turneringene ble en suksess, og tok vekk presset. Den første platen Starr ga ut etter rehabiliteringen var med nettopp The All-Starr Band. Han fortsatte å gi ut album på egen hånd også, og det første nye soloalbumet siden 1983 var Time Takes Time (1992), et album som flørtet med 60-talls pop og som fikk gode kritikker..I 1995 ble Ringo opptatt med «Anthology»-prosjektet. Han deltok både på «Real Love» og «Free as a Bird», og på den sistnevnte ble han nevnt som medkomponist. Etter prosjektet sa Ringo at «Å spille inn de nye sangene virket ikke kunstig i det hele tatt, det var veldig naturlig og mye moro, men også emosjonelt til tider. Men det var slutten på en æra. Det er ikke noe mer vi kan gjøre som The Beatles». Harrison svarte lakonisk at han håpet at noen kom til å gjøre det samme når han døde, å ta vare på alle de elendige innspillingene og gjøre dem til hits.Ringo hadde i lang tid hjulpet sine tidligere bandmedlemmer, og i 1997 hjalp han til på albumet Flaming Pie av McCartney. Året etter ga han ut albumet Vertical Man. Igjen samarbeidet han med Harrison og McCartney, men også med Alanis Morisette og Scott Weiland (Stone Temple Pilots). Albumet fikk gode kritikker, men solgte bare brukbart. Det ble en 61.-plass på hitlistene som best. Samme år spilte Starr, med venner inn Ringos VH1 Storytellers, den 23. Storytellers i rekken. Tiåret ble avsluttet med I Wanna Be Santa Claus, en juleplate som fikk god omtale, men som bare ble utgitt i USA, og med liten støtte fra plateselskapet, nå Mercury Records.
=== Konserter og album (2000–) ===
Harrison hadde vært kreftsyk en stund, og det var ingen overraskelse da han gikk bort den 29. november 2001. Igjen markerte dette en periode med uvirksomhet for Starr. På årsdagen ett år senere deltok han sammen med Paul og andre musikervenner i «Concert for George» i Royal Albert Hall i London arrangert av Eric Clapton. Konserten ble i sin helhet utgitt både på DVD og CD i 2003. I 2003 var Ringo plateaktuell med «Ringo Rama», en plate gitt ut på Koch Records, og med mer rock enn forgjengeren. Igjen fikk plata gode omtaler, men salget var dårlig. Allmusic.com foreslo at Starr med suksessen til All-Starr Band hadde sluttet å sikte høyt og heller gi ut de albumene han selv ønsket. Sangen «Never Without You» var dedisert til og handlet om Harrsion.Ringo Rama var omkranset av tre utgivelser med All-Starr Band, en før og to etter. Det neste soloalbumet til Starr var Choose Love, som hadde færre gjesteopptredener fra stjerner og ifølge kritikerne ga det følelsen av at Starr og hans faste musikere var mer avslappede (Allmusic.com), enn vennlig avsporing (John Metzger, Music Box) og med sjarme, karisma, oppriktig fremføring og gjennomført budskap (Star News). Heller ikke Choose Love solgte særlig godt.
I 2005 ble det bestemt at Starrs barndomshjem de første tre årene i Madryn Street skulle rives, noe Starr uttalte at han var skuffet, men ikke overrasket, over. Etter protester fra fans og andre ble det avgjort i 2012 at huset fikk stå.Starrs neste studioalbum kom i 2008, også dette nostalgisk, men for hjembyen Liverpool. Albumet, med navnet Liverpool 8, var produsert av Dave Stewart og ble gitt ut på Capitol Records. Det solgte i over 31 000 eksemplarer, i seg selv beskjedent, men et skritt i riktig retning. Han fulgte opp med Y Not, som solgte i omtrent like stort opplag, i 2010. Her fikk han god hjelp fra Paul McCartney som deltok med gjestevokal på "Walk with Me" og spilte bass på "Peace Dream" I 2012 ga Starr ut Ringo 2012, denne mer på egen hånd. Albumet inkluderer mye nostalgi for Liverpool og gamle dager, men også noe nytt.Etter initiativ fra McCartney ble Ringo Starr som den siste beatle inkludert i Rock and Roll Hall of Fame. For det meste fortsetter Starr å spille med All-Starr Band og å gi ut album, med Postcards from Paradise (2015) som foreløpig siste album i anledning inkluderingen i Rock and Roll Hall of Fame.
== Ringo som trommeslager ==
Siden Ringo er venstrehendt, men lært opp i høyrehendt tromming, fikk han en unik lyd som passet godt i The Beatles. Han brukte også Tom-tom-tromme oftere enn skarptromme, og venstrehendt-måten han spilte på gjorde at han gikk motsatt retning da han gikk gjennom trommene enn den tradisjonelle. Starr var også flink til å variere mellom forskjellige trommestiler, noe som kom godt med senere. Starr holdt også trommestikkene annerledes enn tidligere trommeslagere, da han som venstrehendt holdt begge stikkene likt, og ikke venstre trommestikke mer som spisepinner.I The Beatles var Starr i liten grad dominerende som trommespiller. Han hadde ingen soloer med unntak av «The End», den aller siste sangen de spilte inn, men han fokuserte i stedet på å være den trygge perkusjonisten som alltid var i tempo og som greide å omstille seg til de mange nye kravene til bandene. Geoff Emerick har kommentert at kroppsfasongen til Starr kan ha spilt en rolle, ettersom han var liten og dermed ikke alltid hadde styrken til å slå så hardt på trommene som ble forventet etter hvert. Likevel har Starrs tromming påvirket en rekke musikere. Journalist Robyn Flans skrev i «Percussive Arts Society» at han ikke kan holde telling på alle de trommeslagerne som har fortalt han at Ringo startet deres lidenskap for trommer etter at de ble introdusert til The Beatles' musikk. Trommeslager for Journey Steve Smith sa om Starr at:
«Før Ringo ble slagverksstjernene målt i deres evner på soloer og deres virtuositet. Ringos popularitet skapte et paradigmeskifte i hvordan publikum så på trommeslagere. Vi så på trommeslagerne som en likestilt del i komposisjon. En av Ringos store kvaliteter er at han skapte unike, stylistiske trommedeler for sangene til The Beatles. Hans deler er så knyttet til sangen at du kan høre på en del av Ringos tromming uten resten av musikken og fortsatt kjenne igjen sangen».Samtlige andre medlemmer av bandet verdsatte Starrs tromming høyt også etter at bandet ble oppløst. Da McCartney introduserte Starr til Rockens æresgalleri, sa han at i andre band ser de på trommeslageren for å finne ut om han øker eller senker tempoet, mens man trengte ikke å se når det gjaldt Ringo. Harrison kommenterte at «Ringo har den beste backbeat jeg noen sinne har hørt, og han kan holde på 24 timer i strekk.».Det verserte et rykte om at John Lennon som svar på spørsmålet om Ringo var den beste trommeslageren i verden svarte at Ringo ikke engang var den beste trommeslageren i The Beatles. Dette er nok et feilsitat, og kan stamme fra komikeren Jasper Carrott i 1983, nesten tre år etter at Lennon ble skutt. Carrott igjen kan ha hentet inspirasjon fra en vits fra BBCs Radio Active, et komiprogram som fortalte vitsen i 1981. Tvert imot sa John Lennon at «Ringo er en forbanna god trommeslager. Han er ikke teknisk god, men jeg synes at Ringos tromming er undervurdert på samme måte som Pauls basspill er undervurdert.(...)Jeg tror Paul og Ringo er på høyde med hvilke som helst av rockemusikerne.»Andre kommentarer om Starr er langt mer positive. Phil Collins sa om Starrs trommeinnsats på sangen «A Day in the Life» at «Ringo er grovt undervurdert. Trommingen på sangen «A Day in the Life» er veldig komplisert. Du kan ta en dyktig trommeslager i dag og si «Jeg vil ha det sånn». Han ville ikke visst hva han skulle gjøre.» En rekke artister beskrev hans unike evne til å tilpasse seg sangene raskt i anledning Starrs inkludering i Rockens æresgalleri.
== Andre aktiviteter ==
Starr har også vært involvert i andre prosjekter, både innen film (skuespiller, regissør og produsent) og møbeldesign.
=== Film ===
Starr fikk god tilbakemelding på sitt skuespiller-talent i både A Hard Day's Night og Help!. Verken han eller de andre fikk store tilbakemeldingen på Magical Mystery Tour, men Starr sa selv at han ikke så på det som «sin» film.I 1968 debuterte han som skuespiller utenom The Beatles med komedien Candy i 1968, der han spilte en liten birolle. Han fulgte opp med den mørke komedien The Magic Christian i 1969, med en bærende rolle som hovedpersonens adoptivsønn. Hans neste filmoppdrag var som en dverg som var Frank Zappas alter ego i 200 Motels i 1971. I cowboyfilmen Blindman samme år spilte han rollefiguren «Candy», en brutal, men litt enkel skurk. Det nærmeste man kan kalle en suksess, That'll Be the Day fra 1973, spilte han en utgave av seg selv, en teddy boy i 1950-årenes Storbritannia. Etterpå var han med i Son of Dracula i 1974, Lisztomania (1975), Sextette i 1978 og Caveman (1981). I 1980-årene gikk han tilbake til biroller, som seg selv i Give My Regards to Broad Street og oppdrag som forloren skilpadde i Alice in Wonderland.I tillegg til skuespiller, har Starr også jobbet som regissør og produsent. Han var regissør for filmen Born to Boogie (1972), en dokumentar om en konsert med Marc Bolan og T.Rex. Enda han sa at han likte å være regissør, har han ikke gjentatt det på andre prosjekter enn promo-videoer. Han var også produsent på Son of Dracula, noe han sterkt mislikte.
=== Møbler ===
I 1969 ble Starr med på å stifte et selskap med Robin Cruikshank, Ringo or Robin International, forkortet ROR. Logoen besto av to R-er og en O med en stjerne i midten. Stilen var i hovedsak art deco, og ROR International lagde ofte materialer i glass og metall, men også i tre. Møblene hadde upretensiøse navn som «Laid Back», «City Slicker», «Square Chair» og «Flash Harry».Ringo Starr var involvert fram til 1986, da han trakk seg ut.
== Privatliv ==
Starr er vegetarianer, avholdsmann, praktiserer yoga og trener mye Han ble også personlig kristen på 2000-tallet. I et intervju i 1977, uttalte daværende kjæreste Nancy Andrews at Starr hadde innrømmet at han var manisk depressiv.
=== Uheldige uttalelser ===
I 1963 uttalte John Lennon at Ringo Starr pleide å spille med dem før han ble med bandet fordi Best hadde perioder med sykdom, og Ringo Starr kommenterte at Best tok piller som gjorde ham syk. Ettersom Best aldri tok preludin, og ettersom han ikke særlig ofte var syk, saksøkte Best de to. Saken ble holdt utenfor rettssystemet, og Best fikk en sum som erstatning.Starr fikk problemer med hjembyen han ikke har bodd i siden han ble med i The Beatles da han i 2008 kommenterte til Jonathan Ross at han ikke savnet noe ved byen. Uken før hadde Starr vært æresgjest ved åpningen av Liverpool som europeisk kulturhovedstad. Der hadde han sagt at han hadde forlatt Liverpool, men aldri skuffet byen, og at han var «så nære» å flytte tilbake. Kommentarene til Ross var gjort i et humoristisk lys, men han gjentok spøkefullt at han var «så nære» å besøke sitt gamle nabolag og han benyttet ikke muligheten til å skryte av Liverpool som europeisk kultur-hovedstad som Ross innledet med, noe som tok noe av troverdigheten fra kommentaren tidligere vekk. Liverpools daværende byrådsleder Warren Bradley sa at kommentaren var «typisk Ringo, men ikke hjelpsom». Starr ba om unnskyldning for kommentaren i 2011, men la til at han bare ba om unnskyldning til de som ble fornærmet som faktisk bodde i Liverpool, og at han ikke trodde «ekte» scousere ble fornærmet.Samme år kommenterte han på en video på fansiden at han ønsket at fansen sluttet å sende fan-mail og ting han skulle signere. Dette skapte kontroverser, og Starr forklarte at dette skyldtes at han var lei av at ting han hadde signert endte opp på eBay.Senere sammenliknet han Liverpool med den kriminelt sterkt belastede byen Compton utenfor Los Angeles, men denne gangen var det stort sett bare Daily Star som lot seg hisse opp over sammenlikningen.
=== Romantiske forhold ===
Starr har giftet seg to ganger, forlovet seg to til og hatt flere andre korte forhold. I 1957 møtte Ringo Geraldine «Gerry» McGovern, som jobbet ved en fabrikk. De to var et par i fire år. I 1959 forlovet de seg, og Ringo fikk dermed sin andre ring. Imidlertid ville McGovern at Starr skulle slutte å spille trommer og få seg en «skikkelig jobb», og da Starr valgte Butlin's foran å fullføre lærlingtiden ved Hunt and Son, ble det slutt mellom dem.
==== Maureen Cox ====
Starr hadde deretter et av-og-på-forhold til Maureen Cox, men da hun ble transportert til London for å være i nærheten av Starr da han fikk mandlene fjernet i 1964 var det klart at det var alvorlig. Da det ble oppdaget i januar 1965 at hun var gravid, ble et bryllup raskt arrangert den 11. februar i Caxton Hall. Brian Epstein var forlover, George Harrison var vitne og John og Cynthia Lennon var gjester - McCartney var i Tunisia, og kunne ikke komme på så kort tid. I september ble sønnen Zak Starkey født - fornavnet kom av at Starr alltid hadde ønsket seg det navnet selv, og det betydde lite. Pressen fokuserte mest på om han hadde hår og Ringos nese, til hvilket Ringo svarte ja, entusiastisk på det første spørsmålet og med bekymring på det siste. Han sa også at han håpet Zak ikke kom til å spille trommer - gjerne band, men ikke trommer med all den bæringen det medførte.Ekteskapet ble vanskelig etter at The Beatles ble oppløst. Paret gled fra hverandre, og i 1975 ble de skilt med Ringo Starrs forhold til den amerikanske modellen Nancy Lee Andrews oppgitt som grunn.
==== Diverse romanser ====
Etter at ekteskapet med Cox falt fra hverandre, dro Starr til USA, og Cox ba Chris O'Dell, en amerikansk venninne som hadde arbeidet en stund for Apple Records i London, om å ta vare på Ringo Starr. O'Dell og Starr hadde en svært kort affære. Kort tid etter ble Starr involvert med Nancy Lee Andrews. Starr valgte å bo i Monte Carlo og Los Angeles for å unngå å betale 83 % skatt til hjemlandet. Nancy Andrews møtte Ringo Starr i Los Angeles i et pokerlag i mai 1974 i anledning bursdagen til Mal Evans. Senere møttes de to i august, og fra da av ble de mer eller mindre faste de neste seks årene. Andrews husker at Starr fridde til henne på Rodeo Drive.Starr og Andrews var svært aktive sammen i de neste årene, som de i hovedsak tilbrakte i Monte Carlo, men også på reise overalt i verden. Andrews ble kjent met mange av Ringos venner og svirebrødre i perioden, men de tilbrakte også mye tid hjemme i Monte Carlo. Forholdet tok etter hvert slutt ettersom Starr tilbrakte tid med Stephanie La Motta, og med Lynsey de Paul. Han var også tilknyttet Shelley Duvall Andrews saksøkte Starr for underholdsbidrag og krevde $5 millioner i 1981.
==== Barbara Bach ====
Starr møtte møtte skuespillerinnen og fotomodellen Barbara Bach den 18. februar 1980 under innspillingen av Caveman i Mexico by. Bach var aldri noen stor Beatles-fan, og foretrakk Ray Charles og Aretha Franklin. Det var først da hun ble invitert til Monte Carlo at hun innså at hun falt for Starr.Den 19. mai 1980 var Barbara og Ringo nær ved å omkomme i en alvorlig bilulykke på A3 i Roehampton – bare et steinkast fra der Ringos venn Marc Bolan mistet livet tre år tidligere. Da han kom til hektene igjen fridde Ringo til Barbara Bach og fikk ja. De to var alltid sammen, men kollegaer snakket om høylytte krangler dem imellom. Starrs alkoholproblemer ble også verre, og nå hadde han trukket inn Barbara Bach i det. Venner beskrev det slik at de to prioriterte narkotika over alt annet, inkludert hverandre, Ringo våknet opp og oppdaget at han hadde ødelagt leiligheten og overfalt Barbara Bach. Da innså de to i 1988 at de måtte innlegges.Siden avrusningen har begge to vært totalavholdsmennesker. De er fortsatt sammen per 2017, men har ingen barn sammen. Bach hadde to barn fra et tidligere ekteskap. Bach gjør mye veldedig arbeid.Starr og Bach har tidligere delt tiden sin i hjem i Cranleigh i Los Angeles og Monte Carlo. Starr stod som nummer 56 i "the Sunday Times Rich List 2011" med en beregnet personlig formue på 150 millioner pund. I 2012, ble han beregnet å være den rikeste trommeslager i verden. I 2014 annonserte Starr at hans eiendom i Surrey i Rydinghurst var til salgs, med et Grade II-listet "Jacobean" hus. Uansett så har han beholdt en eiendom i "the London district of Chelsea ved King's Road, og han og Barbara Bach har fortsatt med å dele tiden sin mellom London og Los Angeles.
=== Barn ===
Ringo Starr har tre barn, alle med Maureen Cox. Zak Starkey, født 13. september 1965, spilte i farens All-Starr Band i 1992 og 1995, og spilte i 1996 som trommeslager i The Who. Senere samarbeidet han med blant andre John Entwistle og med Oasis. Jason Starkey ble født 19. august 1967. Også han spiller trommer, men han har uttalt at det å være sønn av Ringo Starr på langt nær er en bra ting. Jason Starkey har hatt problemer med loven og med narkotika, men har gått på avrusning og er i et langsiktig forhold. Ringos eneste datter, Lee Starkey, ble født 11. november 1971. Hun har jobbet som motedesigner og sminkør. Lee Starkey ble diagnostisert med hjernekreft både i 1995 og 2001, men har siden vært på bedringens vei. Hun har trillinger med Jay Mehler, som har turnert med Kasabian.
== Diskografi ==
Ringo Starr har konsekvent, med unntak av Liverpool 8, solgt bedre i USA enn i Storbritannia. Den beste plasseringen til en av Starrs album i Storbritannia er Sentimental Journey og Ringo, som begge greide en 7.-plass. I USA er topplasseringen en 2.-plass, og så den Ringo.
=== Studioalbum ===
Sentimental Journey (1970, Apple)
Beaucoups of Blues (1970, Apple)
Ringo (1973, Apple)
Goodnight Vienna (1974, Apple)
Ringo’s Rotogravure (1976, Polydor/Atlantic)
Ringo the 4th (1977, Polydor/Atlantic)
Bad Boy (1978, Polydor/Portrait)
Stop and Smell the Roses (1981, RCA/Boardwalk)
Old Wave (1983, RCA i Canada;Bellaphone i Tyskland)
Time Takes Time (1992, Private Music)
Vertical Man (1998, Mercury Records)
I Wanna Be Santa Claus (1999, Mercury Records)
Ringo Rama (2003, Koch Records)
Choose Love (2005, Koch Records)
Liverpool 8 (2008, Capitol/EMI)
Y Not (2010, Hip-O Records)
Ringo 2012 (2012, Hip-O Records)
Postcards from Paradise (2015, Universal)
Give More Love (2017)
What's My Name (2019)
Zoom In (EP, 2021, UIM)
Change the World (EP, 2021, UIM)
=== Konsertalbum ===
VH1 Storytellers (1998, Mercury Records)
Ringo Starr: Live at Soundstage (2007, Koch Records)
=== Samlealbum ===
Blast From Your Past (1975, Apple)
Starr Struck: Best Of Ringo Starr Volume 2 (1989, Rhino Records)
Photograph: The Very Best of Ringo Starr (2007, Apple)
5.1 The Surround Sound Collection (2008 Koch Records)
Icon (2014, Apple/Capitol)
=== All-Starr Band ===
Ringo Starr And His All-Starr Band (1990, UK: EMI/USA: Rykodisc)
Live From Montreux (1993, Rykodisc)
4-Starr Collection (EP 1995, Rykodisc)
Ringo Starr And His Third All-Starr Band, Vol. 1 (1997, Blockbuster)
The Anthology… So Far (2000, EMG)
King Biscuit Flower Hour Presents Ringo & His New All-Starr Band (2002, King Biscuit)
Extended Versions (2003, BMG)
Tour 2003 (2003, Koch Records)
Ringo Starr and Friends (2006, Disky)
Ringo Starr & His All Starr Band Live 2006 (2008, Koch Records)
Live at the Greek Theatre 2008 (2010, Hip-O)
=== Singler (utvalg) ===
«Beaucoups of Blues» (1970, Apple)
«It Don’t Come Easy» (1970, Apple)
«Back Off Boogaloo» (1972, Apple)
«Photograph» (1973, Apple)
«You’re Sixteen» (1973, Apple)
«Oh My My» (1974, EMI (UK) / Apple, (USA))
«Only You (And You Alone)» (1974, Apple)
«Snookeroo» (1975, Apple)
«No No Song» (1974, EMI (UK) / Apple, (USA))
«(It's All Down to) Goodnight Vienna» (1975, Apple)
«A Dose of Rock 'n' Roll» (1976, Ring O' Records)
«Wings» (1977, Atlantic)
«Lipstick Traces (on a Cigarette)» (1978, Atlantic)
«Heart on My Sleeve» (1978, Polydor (UK) / Portrait (USA))
«In My Car» (1994, Bellaphon)
«Act Naturally (sang fra 1963)|Act Naturally» (Buck Owens og Ringo Starr), (1989)
«It Don't Come Easy» (Ringo Starr & His All-Starr Band) (1990, Rykodisc)
«Liverpool 8» (1990, Capitol)
«Walk with You» (med Paul McCartney) (2009, Hip-O Records)
«Wings» (2912, Hip-O Records)
«Grow Old with Me» (2019, UM)
«Zoom In Zoom Out» (med Paul McCartney, FINNEAS, Dave Grohl, Sheryl Crow, Lenny Kravitz, Steve Lukather, Joe Walsh & Chris Stapleton) (2021, Universal Music Enterprises)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ringo Starr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ringo Starr på Internet Movie Database
(sv) Ringo Starr i Svensk Filmdatabas
(da) Ringo Starr på Filmdatabasen
(da) Ringo Starr på Scope
(fr) Ringo Starr på Allociné
(en) Ringo Starr på AllMovie
(en) Ringo Starr hos Turner Classic Movies
(en) Ringo Starr hos Rotten Tomatoes
(en) Ringo Starr hos TV Guide
(en) Ringo Starr hos The Movie Database
(en) Ringo Starr på Apple Music
(en) Ringo Starr på Discogs
(en) Ringo Starr på Discogs
(en) Ringo Starr på MusicBrainz
(en) Ringo Starr på SoundCloud
(en) Ringo Starr på Spotify
(en) Ringo Starr på Songkick
(en) Ringo Starr på Last.fm
(en) Ringo Starr på Genius — sangtekster
(en) Ringo Starr på AllMusic
(en) Ringo Starr på AllMusic
Ringo Starr på Twitter
Ringo Starr på Facebook
Ringo Starr på Instagram
Ringo Starr på YouTube
Ringo Starr på Myspace
Den Norske Beatles-klubben | Ringo kan vise til: | 197,254 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph-Antoine_Cerutti | 2023-02-04 | Joseph-Antoine Cerutti | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1792', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske jesuitter', 'Kategori:Fødsler 13. juni', 'Kategori:Fødsler i 1738', 'Kategori:Italienske jesuitter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Torino', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Joseph-Antoine-Joachim (opprinnelig Giuseppe Antonio Giachimo) Cerutti (født 13. juni 1738 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 3. eller 13. februar 1792 i Paris) var en fransk forfatter og jesuitt av italiensk herkomst.
| Joseph-Antoine-Joachim (opprinnelig Giuseppe Antonio Giachimo) Cerutti (født 13. juni 1738 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 3. eller 13. februar 1792 i Paris) var en fransk forfatter og jesuitt av italiensk herkomst.
== Biografi ==
Cerutti var først lærer ved jesuittkollegiet i Lyon og virket der med stor berømmelse, men viet seg til litteratur og politikk etter ordenens opphevelse i Frankrike. Ved den franske revolusjons utbrudd i 1789 gikk han inn for dens idéer, utgav en del politiske brosjyrer og sluttet seg til Mirabeau. Cerutti var en av stifterne av den republikanske avis «La feuille villageoise» og en av Mirabeaus fremste litterære medhjelpere, som utarbeidet hans taler.
I år 1791 ble han innvalgt i den lovgivende forsamling.
Ceruttis fremste arbeide er Apologie de l'institut et de la doctrine des jésuites (1762), et forsvarsskrift for jesuittene som vekte stor oppmerksomhet. I 1793 kom hans Œuvres diverses i tre bind.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(sv) Cerutti, Joseph Antoine Joachim i Nordisk familjebok (2. utgave, 1905) | Joseph-Antoine-Joachim (opprinnelig Giuseppe Antonio Giachimo) Cerutti (født 13. juni 1738 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 3. | 197,255 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8kleblomslekten | 2023-02-04 | Nøkleblomslekten | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Nøkleblomfamilien'] | Nøkleblomslekten (vitenskapelig navn: Primula) er en slekt i nøkleblomfamilien. Artene er hovedsakelig flerårige urter, der bladene i de aller fleste tilfellene er i en rosett ved grunnen. Kronrøret er sylindrisk, og ikke sammensnørt i åpningen. Begeret har fem fliker, og kronen danner et rør med fem kronblad. En stor del av plantene har et belegg av mel, det kan være på blader, stengel og blomst og er som oftest hvitt. Egentlig er dette kuleformede hår, det sitter løst og kan vaskes vekk av vind og vær til en viss grad.
De fleste artene er heterostyle med to typer blomster på forskjellige planter. I denne planteslekten finner en 634 sikre arter. Men det er også beskrevet 34 arter, som det er vitenskapelig diskusjon, om er egne arter eller ikke. Disse arter finner en hovedsakelig i tempererte strøk. Hovedtyngden av arter er i Himalaya og tilstøtende fjellområder i Kina. Noen få arter fins på tropiske fjell, og én art (Primula magellanica) fins i Sør-Amerika.
Navnet Primula har sitt opphav ifra latinske ordet primus, som betyr den første. Dette navnet ble brukt på nøkleblom av Otto Brunfels i 1536.Navnet nøkleblom er avledet av marianøkleblom, som har fått navnet fordi blomsterstanden kan minne om en nøkkel. Det brukes mest om de viltvoksende artene, i dyrkningssammenheng brukes mest det vitenskapelige navnet Primula. Se f.eks. jevnlige annonseringer fra hagesenterkjedene
| Nøkleblomslekten (vitenskapelig navn: Primula) er en slekt i nøkleblomfamilien. Artene er hovedsakelig flerårige urter, der bladene i de aller fleste tilfellene er i en rosett ved grunnen. Kronrøret er sylindrisk, og ikke sammensnørt i åpningen. Begeret har fem fliker, og kronen danner et rør med fem kronblad. En stor del av plantene har et belegg av mel, det kan være på blader, stengel og blomst og er som oftest hvitt. Egentlig er dette kuleformede hår, det sitter løst og kan vaskes vekk av vind og vær til en viss grad.
De fleste artene er heterostyle med to typer blomster på forskjellige planter. I denne planteslekten finner en 634 sikre arter. Men det er også beskrevet 34 arter, som det er vitenskapelig diskusjon, om er egne arter eller ikke. Disse arter finner en hovedsakelig i tempererte strøk. Hovedtyngden av arter er i Himalaya og tilstøtende fjellområder i Kina. Noen få arter fins på tropiske fjell, og én art (Primula magellanica) fins i Sør-Amerika.
Navnet Primula har sitt opphav ifra latinske ordet primus, som betyr den første. Dette navnet ble brukt på nøkleblom av Otto Brunfels i 1536.Navnet nøkleblom er avledet av marianøkleblom, som har fått navnet fordi blomsterstanden kan minne om en nøkkel. Det brukes mest om de viltvoksende artene, i dyrkningssammenheng brukes mest det vitenskapelige navnet Primula. Se f.eks. jevnlige annonseringer fra hagesenterkjedene
== Artsliste ==
=== Naturlige arter i Norge ===
grønlandsnøkleblom (Primula egaliksensis)
Primula nutans som er en rødlisteart med status EN (sterkt truet) i Rødlista.finnmarksnøkleblom (Primula nutans subsp. finmarchia) som har statusen EN (sterkt truet) i den norske Rødlista.
Primula nutans var. jokelae
Primula nutans subsp. nutans
fjellnøkleblom (Primula scandinavica) som har statusen NT (nær truet) i den norske Rødlista.
bleiknøkleblom (Primula stricta) som har statusen LC (livskraftig) i den norske Rødlista.normansnøkleblom (Primula stricta var. obesior) som har statusen EN (sterkt truet) i den norske Rødlista.
smalnøkleblom (Primula stricta var. stricta som har statusen LC (livskraftig) i den norske Rødlista.
marianøkleblom (Primula veris) som har statusen NT (nær truet) i den norske Rødlista.
kusymre (Primula vulgaris) som har statusen LC (livskraftig) i den norske Rødlista.rød kusymre (Primula vulgaris subsp. sibthorpii) som har statusen NA (ikke egnet) i den norske Rødlista. Da denne underarten er innført og dermed fremmed.
gul kusymre (Primula vulgaris subsp. vulgaris) som har statusen LC (livskraftig) i den norske Rødlista.
=== Fremmede arter i Norge ===
aurikkel (Primula auricula) som er en fremmedart med status NK (ingen kjent risiko) i Fremmedartslista.
kulenøkleblom (Primula denticulata) som er en fremmedart med status LO (lav risiko) i Fremmedartslista.
hagenøkleblom (Primula elatior) som er en fremmedart med to underarter, der så og si all er lundnøkleblom, som har status SE (svært høy risiko) i Fremmedartslista.
lundnøkleblom (Primula elatior subsp. elatior) som er en fremmedart med status SE (svært høy risiko) i Fremmedartslista.
sibirsk hagenøkleblom (Primula elatior subsp. pallasii) som er en fremmedart med status NK (ingen kjent risiko) i Fremmedartslista. Denne er vurdert så lavt på grunn av at den har vært nesten umulig å få til å vokse i Tromsø og andre steder. Det er observert to spredninger av den på Røros. Kanskje det er noen få i Nord-Norge, men der dominerer lundnøkleblomen totalt. Disse er svært vanskelig å skille.
augustnøkleblom (Primula florindae) som er en fremmedart med status NR (ikke risikovurdert) i Fremmedartslista.
kaukasusnøkleblom (Primula juliae) som er en fremmedart med status LO (lav risiko) i Fremmedartslista.
=== Ikke vurdert ===
melnøkleblom (Primula farinosa) er ikke tatt med i Rød– eller Fremmedartslista.
=== Komplett liste ===
Her er det en komplett artsliste ifølge Encyclopedia of life. Her har du navnet på arten først, med standart forkortelse på autornavn etterpå.
Primula acaulis (L.) L.
Primula advena W. W. Sm.
Primula aemula I. B. Balf. & Forrest
Primula aerinantha I. B. Balf. & Purdom
Primula afghanica Wendelbo
Primula agleniana I. B. Balf. & Forrest
Primula albenensis E. Banfi & R. Ferlinghetti
Primula alcalina A. F. Cholewa & D. M. Henderson
Primula algida Adams
Primula aliciae G. Taylor ex W. W. Sm. & H. R. Fletcher
Primula allionii Loisel.
Primula alpicola (W. W. Sm.) Stapf
Primula alsophila I. B. Balf. & Farrer
Primula ambita I. B. Balf.
Primula amethystina Franch.
Primula amoena M. Bieb.
Primula angustifolia Torr.
Primula anisodora I. B. Balf. & Forrest
Primula annulata I. B. Balf. & Kingdon-Ward
Primula anthemifolia G. Hao, C. M. Hu & Yuan Xu
Primula anvilensis S. Kelso
Primula apicicallosa D. Fang
Primula aromatica W. W. Sm. & Forrest
Primula arunachalensis S. K. Basak & G. G. Maiti
Primula asarifolia H. R. Fletcher
Primula assamica Fletcher
Primula atrodentata W. W. Sm.
Primula aurantiaca W. W. Sm. & Forrest
Primula auricula L.
Primula auriculata Lam.
Primula baileyana Kingdon-Ward
Primula baldshuanica B. Fedtsch.
Primula barbatula W. W. Sm.
Primula barbicalyx C. H. Wright
Primula bathangensis Petitm.
Primula bayernii Rupr.
Primula bella Franch.
Primula bellidifolia King ex Hook. fil.
Primula bergenioides C. M. Hu & Y. Y. Geng
Primula bhutanica H. R. Fletcher
Primula blandula W. W. Smith
Primula blattariformis Franch.
Primula blinii H. Lév.
Primula bomiensis F. H. Chen & C. M. Hu
Primula boni-auxilii A. Kress
Primula boothii Craib
Primula borealis Duby
Primula boreiocalliantha I. B. Balf. & Forrest
Primula botschantzevii A. P. Chukavina & S. S. Kovalevskaya
Primula boveana Decne. ex Duby
Primula brachystoma W. W. Smith
Primula bracteosa Craib
Primula brevis A. J. Richards
Primula breviscapa Franch.
Primula bryophylla I. B. Balf. & Farrer
Primula bukukunica Kovt.
Primula bullata Franch.
Primula bulleyana Forrest
Primula bungeana C. A. Mey.
Primula buryana I. B. Balf.
Primula caldaria W. W. Sm. & Forrest
Primula calderiana I. B. Balf. & R. E. Cooper
Primula calliantha Franch.
Primula calthifolia W. W. Sm.
Primula calyptrata X. Gong & R. C. Fang
Primula candicans W. W. Sm.
Primula capillaris N. H. Holmgren & A. H. Holmgren
Primula capitata Hook.
Primula capitellata Boiss.
Primula cardioeides W. W. Smith & Fletcher
Primula carniolica Jacq.
Primula carolinehenryi S. O'Brien
Primula caulifera C. M. Hu
Primula cavaleriei Petitm.
Primula caveana W. W. Sm.
Primula cawdoriana Kingdon-Ward
Primula celsiiformis I. B. Balf.
Primula centellifolia G. Hao, C. M. Hu & Y. Xu
Primula cerina H. R. Fletcher
Primula cernua Franch.
Primula chamaedoron W. W. Sm.
Primula chamaethauma W. W. Sm.
Primula chapaensis Gagnep.
Primula chartacea Franch.
Primula chasmophila I. B. Balf. ex Hutchinson
Primula chienii Fang
Primula chimingiana G. Hao, S. Yuan & D. X. Zhang
Primula chionantha I. B. Balf. & Forrest
Primula chionata W. W. Sm.
Primula chionogenes H. R. Fletcher
Primula chrysochlora I. B. Balf. & Kingdon-Ward
Primula chrysostoma O. Schwarz
Primula chumbiensis W. W. Sm.
Primula chungensis I. B. Balf. & Kingdon-Ward
Primula cicutariifolia Pax
Primula cinerascens Franch.
Primula clarkei Watt
Primula clusiana Tausch
Primula clutterbuckii Kingdon-Ward
Primula cockburniana Hemsl.
Primula coerulea Forrest
Primula comata Fletcher
Primula comberi W. W. Smith
Primula concholoba Stapf & Sealy
Primula concinna Watt
Primula conspersa I. B. Balf. & Purdom
Primula cooperi I. B. Balf.
Primula cortusoides L.
Primula crassa Hand.-Mazz.
Primula crocifolia Pax & K. Hoffm.
Primula cuneifolia Ledeb.
Primula cunninghamii King ex Craib
Primula cusickiana (A. Gray) Gray
Primula daonensis (Leybold) Leybold
Primula darialica Rupr.
Primula davidii Franch.
Primula davisii W. W. Sm.
Primula deflexa Duthie
Primula dejuniana G. Hao, C. M. Hu & Yuan Xu
Primula densa I. B. Balf.
Primula denticulata Sm.
Primula denticuloides Y. Nasir
Primula deorum Velen.
Primula deuteronana Craib
Primula diantha Bureau & Franch.
Primula dickieana Watt
Primula dictophylla W. W. Smith
Primula digenea Kem.
Primula divaricata F. W. Chen & C. M. Hu
Primula drummondiana Craib
Primula dryadifolia Franch.
Primula duclouxii Petitm.
Primula dueckelmannii Gilli
Primula dumicola W. W. Sm. & Forrest
Primula duthieana I. B. Balf. & W. W. Smith
Primula eburnea I. B. Balf. & R. E. Cooper
Primula edelbergii Schwarz
Primula edgeworthii Pax
Primula efarinosa Pax
Primula effusa W. W. Sm. & Forrest
Primula egaliksensis Wormsk. ex Hornem.
Primula elatior (L.) L.
Primula elizabethiae Ludlow ex W. W. Sm.
Primula elliptica Royle
Primula elongata Watt
Primula epilithica F. W. Chen & C. M. Hu
Primula epilosa Craib
Primula erosa Wall.
Primula erratica W. W. Sm.
Primula erythra Fletcher
Primula erythrocarpa Craib
Primula esquirolii Petitm.
Primula euchaites W. W. Smith
Primula eugeniae Fedorov
Primula euosma Craib
Primula eximia Greene
Primula faberi Oliv.
Primula fagosa I. B. Balf. & Craib
Primula falcifolia Kingdon-Ward
Primula fangii F. W. Chen & C. M. Hu
Primula fangingensis F. W. Chen & C. M. Hu
Primula farinifolia Rupr.
Primula farinosa L.
Primula farreriana I. B. Balf.
Primula fasciculata I. B. Balf. & Kingdon-Ward
Primula fea F. K. Ward
Primula fedtschenkoi Regel
Primula fenghwaiana C. M. Hu & G. Hao
Primula fernaldiana W. W. Sm.
Primula filchnerae R. Knuth
Primula filipes Watt
Primula fimbriata Wall. ex Duby
Primula finmarchica Wulfen
Primula firmipes I. B. Balf. & Forrest
Primula fistulosa Turkev.
Primula flabellifera W. W. Sm.
Primula flaccida N. P. Balakr.
Primula flava Maxim.
Primula flexuosa Turkevicz
Primula floribunda Wall.
Primula florindae Kingdon-Ward
Primula forbesii Franch.
Primula frondosa Janka
Primula gambeliana Watt
Primula garhwalica (Balodi & Singh) K. K. Khanna & Anand Kumar
Primula gaubaeana Bornm.
Primula gemmifera Batalin
Primula geraniifolia Hook. fil.
Primula geranophylla S. Kovalevsk.
Primula giraldiana Pax
Primula glabra Klatt
Primula glandulifera I. B. Balf & W. W. Smith
Primula glaucescens Moretti
Primula glomerata Pax
Primula glutinosa Wulf.
Primula gracilenta Dunn
Primula gracilipes Craib
Primula graminifolia Pax & K. Hoffm.
Primula grandis Trautv.
Primula griffithii (Watt) Pax
Primula grignensis D. M. Moser
Primula halleri J. F. Gmelin
Primula handeliana W. W. Sm. & Forrest
Primula hazarica Duthie
Primula helodoxa I. B. Balf.
Primula heterochroma Stapf
Primula heucherifolia Franch.
Primula hidakana Miyabe & Kudo
Primula hilaris W. W. Sm.
Primula hirsuta All.
Primula hoffmanniana W. W. Sm.
Primula hoii Fang
Primula homogama F. W. Chen & C. M. Hu
Primula hongshanensis D. W. H. Rankin, Z. D. Fang & H. Sun
Primula hookeri Watt
Primula huashanensis F. W. Chen & C. M. Hu
Primula hubeiensis Xin W. Li
Primula hunanensis G. Hao, C. M. Hu & X. L. Yu
Primula hydrocotylifolia G. Hao, C. M. Hu & Yuan Xu
Primula hylobia W. W. Sm.
Primula hypoleuca Hand.-Mazz.
Primula ianthina I. B. Balf. & Cave
Primula iljinskii Fedorov
Primula inayatii Duthie
Primula incana M. E. Jones
Primula inopinata H. R. Fletcher
Primula intanoensis T. Yamazaki
Primula integrifolia L.
Primula interjacens F. H. Chen
Primula intermedia Sims
Primula intricata Gren. & Godron
Primula ioessa W. W. Sm.
Primula irregularis Craib
Primula jaffreyana King
Primula japonica A. Gray
Primula jesoana Miq.
Primula jigmediana W. W. Smith
Primula jiugongshanensis J. W. Shao
Primula jucunda W. W. Sm.
Primula juliae Kusnez.
Primula kaufmanniana Regel
Primula kialensis Franch.
Primula kingii Watt
Primula kisoana Miq.
Primula kitaibeliana Schott
Primula klattii N. P. Balakr.
Primula klaveriana Forrest
Primula knorringiana Fedorov
Primula knuthiana Pax
Primula kusnetzovii Fedorov
Primula kwangtungensis W. W. Sm.
Primula kweichouensis W. W. Sm.
Primula lacerata W. W. Sm.
Primula laciniata Pax & K. Hoffm.
Primula lactiflora Turkevicz
Primula lactucoides F. W. Chen & C. M. Hu
Primula latifolia Lapeyr.
Primula latisecta W. W. Sm.
Primula laurentiana Fern.
Primula laxiuscula W. W. Sm.
Primula leptophylla Craib
Primula leskeniensis Koss
Primula levicalyx C. M. Hu & Z. R. Xu
Primula lihengiana C. M. Hu & R. Li
Primula lilacina A. J. Richards
Primula limbata I. B. Balf. & Forrest
Primula listeri King ex Hook. fil.
Primula lithophila F. W. Chen & C. M. Hu
Primula littledalei I. B. Balf. & Watt
Primula longipes Freyn & Sint.
Primula longiscapa Ledeb.
Primula lungchiensis Fang
Primula luteola Rupr.
Primula macrocarpa Maxim.
Primula macrophylla D. Don
Primula magellanica Lehm.
Primula malacoides Franch.
Primula mallophylla I. B. Balf.
Primula malvacea Franch.
Primula marginata Curtis
Primula matthioli Richt.
Primula maximowiczii Regel
Primula mazurenkoae A. P. Khokhryakov
Primula megalocarpa H. Hara
Primula megaseifolia Boiss. & Bal. ex Boiss.
Primula meiotera (W. W. Sm. & H. R. Fletcher) C. M. Hu
Primula melanantha (Franch.) C. M. Hu
Primula melanodonta W. W. Sm.
Primula merrilliana Schltr.
Primula mianyangensis G. Hao & C. M. Hu
Primula minima L.
Primula minkwitziae W. W. Smith
Primula minor I. B. Balf. & Kingdon-Ward
Primula minutissima Jacquem. ex Duby
Primula mistassinica Michx.
Primula miyabeana Ito & Kawakami
Primula modesta Bisset & Moore
Primula mollis Nutt. ex Hook.
Primula monticola (Hand.-Mazz.) F. H. Chen & C. M. Hu
Primula morissetii Lepage
Primula moschophora I. B. Balf. & Forrest
Primula moupinensis Franch.
Primula munroi Lindl.
Primula muscarioides Hemsl.
Primula muscoides Hook. fil. ex Watt
Primula nanocapitata I. B. Balf. & W. W. Sm. ex S. K. Basak & G. G. Maiti
Primula neurocalyx Franch.
Primula nghialoensis D. W. H. Rankin
Primula ninguida W. W. Sm.
Primula nipponica Yatabe
Primula nivalis Pall.
Primula nutans Georgi
Primula nutantiflora Hemsl.
Primula obconica Hance
Primula obliqua W. W. Sm.
Primula obsessa W. W. Sm.
Primula obtusifolia Royle
Primula occlusa W. W. Sm.
Primula odontica W. W. Sm.
Primula odontocalyx (Franch.) Pax
Primula optata Farrer
Primula orbicularis Hemsl.
Primula oreodoxa Franch.
Primula ovalifolia Franch.
Primula oxygraphidifolia W. W. Sm. & Kingdon-Ward
Primula palinuri Pet.
Primula palmata Hand.-Mazz.
Primula pamirica Fedorov
Primula parryi A. Gray
Primula partschiana (Hemsl.) Pax
Primula pauliana W. W. Sm. & Forrest
Primula pedemontana Gaudin
Primula pelargoniifolia G. Hao, C. M. Hu & Z. Y. Liu
Primula pellucida Franch.
Primula pengzhouensis C. M. Hu, G. Hao & Y. Xu
Primula persimilis G. Hao, C. M. Hu & Y. Xu
Primula petelotii W. W. Smith
Primula petiolaris Wall.
Primula petrocallis F. W. Chen & C. M. Hu
Primula pinnata Popov & Fedorov
Primula pinnatifida Franch.
Primula poissonii Franch.
Primula polonensis F. K. Ward
Primula poluninii Fletcher
Primula polyneura Franch.
Primula praetermissa W. W. Sm.
Primula prenantha I. B. Balf. & W. W. Smith
Primula prevernalis F. W. Chen & C. M. Hu
Primula priflorens F. W. Chen & C. M. Hu
Primula primulina (Spreng.) H. Hara
Primula prolifera Wall.
Primula pseudodenticulata Pax
Primula pskemensis Lazkov
Primula pulchella Franch.
Primula pulchra Watt
Primula pullulatrix Schwarz
Primula pulverulenta Duthie
Primula pumilio Maxim.
Primula purdomii Craib
Primula pycnoloba Bur. & Franch.
Primula qinghaiensis F. W. Chen & C. M. Hu
Primula ramzanae W. W. Smith & Fletcher
Primula rebeccae A. J. Richards
Primula recubariensis F. Prosser & S. Scortegagna
Primula reflexa Petitm.
Primula reidii Duthie
Primula reinii Franch. & Sav.
Primula renifolia Volgunov
Primula repentina O. Schwarz
Primula reptans Hook. fil. ex Watt
Primula reticulata Wall.
Primula rhodochroa W. W. Sm.
Primula rimicola W. W. Sm.
Primula rockii W. W. Sm.
Primula rosea Royle
Primula rotundifolia Wall.
Primula rubicunda H. R. Fletcher
Primula rubifolia C. M. Hu
Primula rugosa N. P. Balakr.
Primula runcinata C. M. Hu
Primula rupestris I. B. Balf. & Farrer
Primula rupicola I. B. Balf. & Forrest
Primula ruprechtii Kusnez. ex Lipsky
Primula rusbyi Greene
Primula russeola I. B. Balf. & Forrest
Primula saguramica Gavr.
Primula sandemaniana W. W. Sm.
Primula sapphirina Hook. fil. & Thomson
Primula saturata W. W. Sm. & H. R. Fletcher
Primula saxatilis Kom.
Primula scandinavica Brunn.
Primula scapigera (Hook. fil.) Craib
Primula schlagintweitiana Pax
Primula scopulicola G. Hao, C. M. Hu & Y. Xu
Primula scotica Hooker
Primula secundiflora Franch.
Primula septemloba Franch.
Primula serrata Georgi
Primula serratifolia Franch.
Primula sertulum Franch.
Primula sessilis Royle ex Craib
Primula sharmae Fletcher
Primula sherriffae W. W. Sm.
Primula siamensis Craib
Primula sieboldii E. Morren
Primula sikkimensis Hook.
Primula silaensis Petitm.
Primula sinensis Sabine ex Lindl.
Primula sinoexscapa C. M. Hu
Primula sinolisteri I. B. Balf.
Primula sinomollis I. B. Balf. & Forrest
Primula sinuata Franch.
Primula siphonantha W. W. Smith
Primula smithiana Craib
Primula soldanelloides Watt
Primula sonchifolia Franch.
Primula soongii F. W. Chen & C. M. Hu
Primula sorachiana Miyabe & Tatewaki
Primula souliei Franch.
Primula spathulifolia Craib
Primula spectabilis Tratt.
Primula specuicola Rydb.
Primula spicata Franch.
Primula stenocalyx Maxim.
Primula stenodonta I. B. Balf. ex W. W. Sm. & H. R. Fletcher
Primula stirtoniana Watt
Primula stricta Hornem.
Primula strumosa I. B. Balf. & R. E. Cooper
Primula stuartii Wall.
Primula subpyrenaica Aymerich, L. Sáez & López-Alvarado
Primula subularia W. W. Sm.
Primula suffrutescens A. Gray
Primula szechuanica Pax
Primula takedana Tatewaki
Primula taliensis Forrest
Primula tangutica Duthie
Primula tanneri King
Primula tardiflora (C. M. Hu) C. M. Hu
Primula tayloriana Fletcher
Primula tenella King ex Hook. fil.
Primula tenuiloba (Watt) Pax
Primula tenuipes F. W. Chen & C. M. Hu
Primula tenuituba C. M. Hu & Y. Y. Geng
Primula thearosa F. K. Ward
Primula tibetica Watt
Primula tongolensis Franch.
Primula tosaensis Yatabe
Primula tridentifera F. W. Chen & C. M. Hu
Primula triloba I. B. Balf. & Forrest
Primula tsariensis W. W. Sm.
Primula tschuktschorum Kjellm.
Primula tsiangii W. W. Sm.
Primula tsongpenii H. R. Fletcher
Primula tyrolensis H. W. Schott
Primula tzetsouensis Petitm.
Primula umbratilis I. B. Balf. & Cooper
Primula urticifolia Maxim.
Primula uzungolensis Terzioglu & Coskunç.
Primula vaginata Watt
Primula valentinae Fedorov
Primula valentiniana Hand.-Mazz.
Primula vallarsae F. Prosser & S. Scortegagna
Primula veitchiana Petitm.
Primula veris L.
Primula verticillata Forssk.
Primula vialii Delavay ex Franch.
Primula villosa Wulfen
Primula vilmoriniana Petitm.
Primula violacea W. W. Sm. & Kingdon-Ward
Primula violaris W. W. Sm. & H. R. Fletcher
Primula virginis H. Lév.
Primula waddellii I. B. Balf. & W. W. Sm.
Primula walshii Craib
Primula waltonii Watt ex I. B. Balf.
Primula wangii F. W. Chen & C. M. Hu
Primula warshenewskiana B. Fedtsch.
Primula watsonii Dunn
Primula wattii King ex Watt
Primula wawushanica G. Hao, C. M. Hu & Yuan Xu
Primula wenshanensis F. W. Chen & C. M. Hu
Primula whitei W. W. Sm.
Primula wigramiana W. W. Smith
Primula wilsonii Dunn
Primula wollastonii I. B. Balf.
Primula woodwardii I. B. Balf.
Primula woonyoungiana Fang
Primula woronowii Los.-Losinsk.
Primula wulfeniana Schott
Primula xanthopa I. B. Balf. & Cooper
Primula youngeriana W. W. Sm.
Primula yunnanensis Franch.
Primula yuparensis Takeda
Primula zeylanica Charadze & Kapell.
Primula zhui Y. H. Tan & B. Yang
== Kjemi og innhold ==
De fleste artene i nøkleblomslekta inneholder et allergifremkallende stoff med navnet primin og/eller lignende stoffer, som er under stoffgruppen kvinoider (quinoids på engelsk). Arten som vi vet inneholder en del av primin er Primula obconica, og den inneholder primin i alle plantedeler. Primula obconica kalles i hage– og inneplantebransjen for «stueprimula». Altså den er relativt vanlig å finne i de tusen hjem. Det er tilfeller med Primula obconica, der ganske liten eksponering kan gi store plager, etter allergien har brutt ut.
En ser blant annet eksempeler der oftest kvinner får atopisk eksem på sine hender, fra å pynte på planter og fjerne vissne blader og/eller blomster på plantene. Grunnen er antakeligvis at det oftest er kvinner, som styrer med stueplanter i sine hjem.
Det er også et eksempel der en kvinne, som fikk kraftige utslett på sine hender og underarmer. Hun fikk dette av å få på seg pollen, som drysset ned fra Primula obconica-blomster på verandaen ovenfor.
=== Forekomst av primin ===
Primin og lignende kvinoider er funnet i en rekke arter i nøkkleblomslekten. 82 arter i nøkleblomslekten med noen andre slekter ble undersøkt i 1978 av Hausen, og kun 12 av disse 82 artene var frie for primin og andre lignende kvinoider. Mens 70 av disse 82 artene viste seg å inneholde primin og andre lignende kvinoider.Fordelingen av primin og kvinoider forholder seg slik hos de enkelte artene:
==== Hos naturlige arter i Norge ====
grønlandsnøkleblom (Primula egaliksensis) er ikke undersøkt.
melnøkleblom (Primula farinosa) indeholder ikke primin, men inneholder andre lignende kvinoider i blader, stengel og rot.
Primula nutans ikke undersøkt.
Finnmarksnøkleblom (Primula nutans subsp. finmarchia) bør regnes som det samme som Primula nutans
Primula nutans var. jokelae bør regnes som det samme som Primula nutans.
Primula nutans subsp. nutans bør regnes som det samme som Primula nutans.
Fjellnøkleblom (Primula scandinavica) ikke undersøkt.
Bleiknøkleblom (Primula stricta) ikke undersøkt.
Normansnøkleblom (Primula stricta var. obesior) ikke undersøkt.
Smalnøkleblom (Primula stricta var. stricta ikke undersøkt.
Marianøkleblom (Primula veris) er det funnet primin i blader, stengel, rot og kronblader, det er også funnet andre lignende kvinoider i blad, stengel og kronblader.
Kusymre (Primula vulgaris) er funnet primin i blad, stengel og kronblad.Rød kusymre (Primula vulgaris subsp. sibthorpii) bør regnes som det samme som kusymre.
Gul kusymre (Primula vulgaris subsp. vulgaris) bør regnes som det samme som kusymre.
==== Hos fremmede arter i Norge ====
Aurikkel (Primula auricula) det er ikke funnet primin, men lignende kvinoider i blader, stengel og rot.
Kulenøkleblom (Primula denticulata) det er funnet primin i blader, stengel og kronblader, men usikker for andre kvinoider.
Hagenøkleblom (Primula elatior) det er funnet primin i blader, stengel og kronblader, og det funnet lignende kvinoider i blader og stengel. Men det er også prøver uten.Lundnøkleblom (Primula elatior subsp. elatior) børs ses på som hagenøkleblom.
Sibirsk hagenøkleblom (Primula elatior subsp. pallasii) børs ses på som hagenøkleblom.
Augustnøkleblom (Primula florindae) ikke undersøkt.
Kaukasusnøkleblom (Primula juliae) ikke undersøkt.
=== Sammendrag ===
Når en ser virkningen på hvor lett primin og lignende kvinolider kan danne kontaktallergi. Er det ikke allikevel å anbefale det å spise disse artene, selv om den Norges sopp- og nyttevekstforbund sier noe annet.
== Inndeling ==
Så store slekter som nøkleblomslekten blir ofte delt opp i mindre deler etter slektskapsmessig nærhet. Det nyeste systemet ble foreslått av den norske botanikeren Per Wendelbo i 1961 og følges i modifisert form fortsatt.
Her er et forenklet oppsett
Underslekt Sphondylia
Seksjon Sphondylia
Underslekt Auriculastrum
Seksjon Auriculastrum som har mange av artene i sør- og mellomeuropeiske fjell, f.eks. aurikkel || Primula auricula) og Primula hirsuta.
Seksjonene Cuneifolia og Parryi som har amerikanske arter.
Underslekt Primula
Seksjon Primula med kusymre, marianøkleblom og hagenøkleblom.
Underslekt Auganthus har ti seksjoner med asiatiske arter
Underslekt Carolinella har tre seksjoner med asiatiske arter.
Underslekt Aleurita har 15-20 seksjoner, blant annet
Seksjon Aleurita med fjellnøkleblom og smalnøkleblom.
Seksjon Armerina med finnmarksnøkleblom.I tillegg deles noen av seksjonene videre opp i underseksjoner.
== Dyrking ==
Mange av artene er høyt verdsatt som hageplanter og potteplanter. Noen har vært dyrket i flere hundre år. Christian Gartner fra Trondheim nevner dyrking av marianøkleblom i 1694: ”bærer vacker Blomster og icke Frøe,
men formeris af Roden”. "Primula is one of the three great garden genera.....only Rhododendron and Rosa can compare with it"Noen vanlige sortsgrupper i Norge:
Etasjenøkleblom Hybrider med arter i seksjonen Prolifera
Augustnøkleblom P. florindae eller hybrider med denne
Hageaurikkel Hybrider av aurikkel P. auricula og P. hirsuta - de kalles P. x pubescens vitenskapelig
Wanda-hybrider Hybrider med kaukasusnøkleblom P. juliae - de kalles P. x pruhonicana vitenskapelig
Polyanthus Hybrider mellom marianøkleblom og kusymre - de kalles P. x tommasinii vitenskapelig
Kulenøkleblom || P. denticulata]
Japannøkleblom || P. japonica)
== Bilder ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Bøker ===
Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (2013). Elven, Reidar, red. Norsk flora (Nynorsk) (7 utg.). Det norske samlaget. ISBN 978-82-521-6029-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Stenberg, Lennart og Mossberg, Bo (2018). Gyldendals store nordiske flora (norsk). 0 (2 utg.). Gyldendal norsk forlag. ISBN 978-82-05-51139-2. Arkivert fra originalen 26. mars 2007. Besøkt 14. oktober 2021. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Wink, Michael og van Wyk, Ben-Erik (2008). Mind-altering and poisonus plants of the world (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. ISBN 978-0-88192-952-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Frohne, Dietrich og Pfänder, Hans Jürgen (2005). Poisonous Plants A Handbook for Doctors, Pharmacists, Toxicologists, Biologists and Veterinarians (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. ISBN 0-88192-750-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Torkildsen, Anna-Elise; Edvardsen, Hanne; Bøe, Ulla-Britt; Kolstad, Nikolai; Brysting (fagtekster botanisk systematikk), Anne Krag; Marstad (bilder), Per (Mars 2021). Karlsen, Pål, red. Grønne, ville nyttevekster i Norge (botanisk kunnskap om 130 bladgrønnsaker, krydderplanter, teplanter og matpynt) (norsk). Norges sopp- og nyttevekstforbund. ISBN 978-82-691935-1-0. Høeg, Ove Arbo; Christophersen Wyller, Anne Sofie; Faarlund, Torbjørn; Lauritzen, Eva Mæhre; Løkken, Sverre; Røssberg, Bjørn Olav; Salvesen, Per H.; Sævre, Rune (1984). Våre medisinske planter trollskap, tradisjon og legekunst (norsk). Oslo Norge: Det beste. ISBN 82-7010-156-7. John Richards: Primula, B. T. Batesford Ltd, 1993Jens Corneliusson: Växternas namn, Whalström & Widestrand, 1997Hageselskapets sortsliste 2006
=== Vitenskapelige artikler ===
Hausen, B. M. (1978). «On the Occurrence of the Contact Allergen Primin and other Quinoid Compounds in Species of the Family of Primulaceae». Archives of Dermatological research (© Springer-verlag). 261: 311–321. PMID 686814. doi:10.1007/BF00455301. de Corres, L. Fernandez; Leanizbarrutia, I.; Muñoz, D. (April 1987). «Contact dermatitis from Primula obconica Hance». Contact Dermatitis. 16 (4): 195–197. doi:10.1111/j.1600-0536.1987.tb01423.x.
== Eksterne lenker ==
(en) nøkleblomslekta – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) nøkleblomslekta i Encyclopedia of Life
(en) nøkleblomslekta i Global Biodiversity Information Facility
(no) nøkleblomslekta hos Artsdatabanken
(sv) nøkleblomslekta hos Dyntaxa
(en) nøkleblomslekta hos ITIS
(en) nøkleblomslekta hos NCBI
(en) nøkleblomslekta hos The International Plant Names Index
(en) nøkleblomslekta hos Tropicos
(en) Kategori:Primula – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Primula – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Artsnavnebasen | Nøkleblomslekten (vitenskapelig navn: Primula) er en slekt i nøkleblomfamilien. Artene er hovedsakelig urter der bladene i de aller fleste tilfellene er i en rosett ved grunnen. | 197,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordstrand_terrasse_(Oslo) | 2023-02-04 | Nordstrand terrasse (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Nordstrand terrasse (15–61, 50–62) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Nordstrandveien på vestsiden av Østfoldbanen.
Navnet ble vedtatt i 1989.
| Nordstrand terrasse (15–61, 50–62) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Nordstrandveien på vestsiden av Østfoldbanen.
Navnet ble vedtatt i 1989.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nordstrand terrasse». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 394. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nordstrand terrasse (15–61, 50–62) er en vei på Nordstrand (bydel Nordstrand) i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Nordstrandveien på vestsiden av Østfoldbanen. | 197,257 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mindszent | 2023-02-04 | Mindszent | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Ungarn', 'Kategori:Sider med kart'] | Mindszent er en by i storkommunen Hódmezővásárhely, i fylket Csongrád i det sørøstlige Ungarn. Byen ligger midt i mellom de større byene Szentes og Hódmezővásárhely.
Byens romersk-katolske kirke ble vigslet til Allehelgnerskirke, og byen har fått navnet derifra: Alle Helgener (Mindenszentek).
| Mindszent er en by i storkommunen Hódmezővásárhely, i fylket Csongrád i det sørøstlige Ungarn. Byen ligger midt i mellom de større byene Szentes og Hódmezővásárhely.
Byens romersk-katolske kirke ble vigslet til Allehelgnerskirke, og byen har fått navnet derifra: Alle Helgener (Mindenszentek).
== Beliggenhet ==
Byen ligger hvor Kurca renner inn i elva Tisza, midt mellom byene Szentes og Hódmezővásárhely, i den sørlige delen av Den ungarske slette (ungarsk: Alföld).
Mindszent skilles fra Tisza med store jordvoller som diker. Dikene demmer opp for den høye vannstanden elva har om våren. Enkelte år har vannstanden vært så høy at dikene måtte bygges høyere og forsterkes med sandsekker.
== Byvåpen ==
Den grå plogen i byvåpenet stammer fra det 18. - 19. århundre. På begge sider av plogen er det plassert en sølvfarget fisk. Hovedfargen er blått og symboliserer himmelen, luften og vannet, og disse er igjen symboler på renhet, rettferdighet og trofasthet. Plogskjæret står for jordbruk, hovedinntektskilden til de fleste innbyggerne i Mindszent. Fisken symboliserer de syv fiskerfamiliene som grunnla Mindszent og fiske var tidligere en viktig inntektskilde. Den bredere bølgeformen i nedre halvdel symboliserer den svingete elven Tisza og smalere bølgeformen den mindre elva Kurca, og disse henviser til plasseringen av byen ved munningen av de to elvene hvor fisket og fergeoverfarten foregår.
Mindszent har vært befolket og avfolket ved flere anledninger. Likevel regner en at det var da syv fiskerfamilier slo seg ned ved bredden av elven Tisza rundt 1700 at Mindszent ble grunnlagt. Elva var rik på fisk, og disse syv familiene var dermed i stand til å leve et enkelt liv basert på hardt arbeid og ærlighet. Mindszent har ikke vært avfolket siden da og innbyggerne har siden da kunnet tjene til livets opphold her. Men er legenden sann? Det vites ikke, men legenden har overlevd siden den gang. Hvis noen spør om Mindszents opprinnelse, er svaret: «De syv fiskerfamiliene ...».
== Historie ==
Arkeologiske funn viser at området allerede var befolket i antikken. De første magyarene som kom til det som skulle bli Ungarn, bosatte seg i dette området av fylket Csongrád. Dette ifølge funn gjort i nabobygdene Pusztaszer og Ópusztaszer. Bygdene ligger ca. 6 km fra Mindszent.
1332 var det første året da en registrar gjorde referanse til prestegården i Apor og tvillinglandsbyen Mindszent. Apor ble senere en del av Mindszent.
I 1515 nevnes Mindszent for første gang som fergested hvor man kunne krysse Tisza.
Mindszent utviklet betydelig etter en fikk jaget ut tyrkerne av landet. Presten Imre Hódosy, som bosatte seg i Mindszent i 1702, tok en fremtredende rolle i denne utviklingen. Han omorganiserte prestegården og administrasjon av landsbyen, og Mindszents befolkning økte.
I det 18. århundre ble området landsbyen ligger i styrt av grev Sándor Károlyi. Etter han tok grev György Endrődi over som grunneier av Mindszent i 1733. Grevinne Leopoldina Zichy, som var marki Károly Pallavicinis enke, kjøpte eiendom i 1804. Hun ga området til sin sønn Eduard Pallavicini. Marki Alfons Pallavicini arvet eiendom i 1839. I 1875 tok marki Sándor Pallavicini over eiendommen, og hans sønn, Alfonz Pallavicini, var eier av landområdene som Mindszent var en del av helt fram til 1945. Befolkningen i Mindszent hedrer den dag i dag Pallavicini familien for det de har gjort for Mindszent.
Grev Pallavicini Sándor bygget i 1902 en barnehage til byens befolkning, i 1903 sto jenteskolen ferdig og i 1905 gutteskolen. Disse tre bygningene fremstår i dagen i dag som en fin rekke skoler på stedets hovedtorget i oppgjøret.
Mindszent var sete for distriktet Tiszántúl fra 1884 til 1950. Deretter ble det sete for distriktet Mindszent og notariuskontorene til Derekegyház, Mágocs, Mindszent og Szegvár ble ledet herifra.
=== Rådhuset ===
Rådhuset ble tegnet av József Rimár arkitekt og byggmester, og bygget i midten av en park i 1928. Grunnen hvor rådhuset ble bygget ble gitt av Pallavicinis. Ekteskapsrommet er rådhusets kronjuvel. Her kan du se József Fodors bilde om hvordan Mindszent ble grunnlagt (maler fra Hódmezővásárhely).
Rådhuset huser i dag i tillegg til byens administrasjon, også byens politistasjon.
== Demografi ==
Byens befolkningstall var på det meste over 10 000, men er synkende. Den 1. januar 2014 var byens offisielle innbyggertall 6 889.
I 2001 besto Mindszents befolkning av 99 % ungarere og 1 % romfolk.
== Økonomi ==
Landbruket er den største inntektskilden til byens innbyggere og mange jobber i nabobyene og -landsbyene. En hjørnestensbedrift for kvinner var veskefabrikken, hvor mesteparten av det de produserte gikk til Sovjetunionen. Arbeidsledigheten i Mindszent er høy og byen er preget av fraflytting.
På 1960-tallet ble flere industrielle enheter etablert som verksteder til virksomheter til de nærliggende byene. Det var hovedsakelig ÁFÉSZ (Generelle Forbrukere og Selgere Kooperativet) som handlet. Dette landbrukskooperativet dyrket 6000 hektar land og besto fram til 1992. Tre uavhengige landbrukssamvirker ble dannet for å forvalte jorda. I dag er det bare et landbrukssamvirke igjen (AGRO landbrukskooperativ), med noen uavhengige bønder.
I 2009 gjorde kanadiske Falcon Oil & Gas, amerikanske ExxonMobil og ungarske Mol en prøveboring utenfor Mindszent, og fant en gasslomme som strekker seg fra Mindszent til Mako. Det er ikke avgjort om funnet er drivverdig og eventuelt hvor gassen skal hentes opp.
== Transport ==
Byen kan nås med tog på linjen MÁV 130 (Szolnok–Hódmezővásárhely–Makó). Byens jernbanestasjon ligger mellom stasjonene Kórógyszentgyörgy og Mártély. Strekningen Szentes-Hódmezővásárhelyi HÉV som Mindszent ligger på åpnet den 22. oktober 1893. Jernbanelinjen er enkeltsporet og ikke elektrifisert. Maks hastighet på linjen er satt til 80 km/t.
Fylkesveien 4521 går gjennom Mindszent, og forbinder byen med Szentes, Szegvár, Mártély og Hódmezővásárhely. På denne strekningen går det også busser. Noen av dem går videre til Szeged.
På vei 4522 er det en fergeforbindelse mellom Mindszent og Baks.
== Utdanning ==
Mindszent har i dag kun barneskole, men hadde tidligere ungdomsskole og videregående skole (allmenne fag). Når elevene begynner på ungdomsskole, må de reise til Hódmezővásárhely.
På barneskolen kan elevene velge mellom tysk og engelsk som fremmedspråk.
== Kultur ==
Mindszent har et eget museum, en hesteoppvisningsarena og et kulturhus. Kulturhuset huser byens bibliotek Lajos Keller biblioteket og på kulturhuset arrangeres forskjellige kulturelle og offentlige program med hjelp av byens lag og organisasjoner.
Kulturhuset var tidligere byens kino, men kinoen måtte gi tapt for de store kinoene med flere saler i nabobyene.
== Severdigheter ==
Den romersk-katolske kirken Mindenszentek, bygget 1798–1800 i senbarokk stil.
Fergeovergangen mellom Mindszent og Baks gjøres med en kabelferge. Dette er en av de siste kabelfergene i Ungarn og drivkraften er strømmen i elva. Fergen går så lenge det er lyst.
Mindszent har et hytteområde nede ved Tisza med en større badestrand. Her finnes en liten campingplass med små kiosker og en restaurant.
Ópusztaszer historiske minnepark kan nås til fots om du du følger skiltene til «Blå tur» (6 km fra Mindszent) eller med bil om du kjører gjennom naturreservatet Ópusztaszer.
== Vennskapsbyer ==
Buziaș, Romania
Гетен, Ukraina
Hartheim am Rhein, Tyskland
Misentea, Romania
Мужља, Serbia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mindszent – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Mindszent er en by i storkommunen Hódmezővásárhely, i fylket Csongrád i det sørøstlige Ungarn. Byen ligger midt i mellom de større byene Szentes og Hódmezővásárhely. | 197,258 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nydalen_all%C3%A9_(Oslo) | 2023-02-04 | Nydalen allé (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Nydalen allé (1-37B; ingen partallsadresser) er en vei i Nydalen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Nydalsveien sørøstover og rundt BI til Sandakerveien.
Navnet ble vedtatt i 2005. Husene på sørøstsiden av veien (nr. 33-37B) er i bydel Sagene.
I nr. 1-31 er boligkoplekset Solsiden (ark. Kosberg arkitekter), som ble oppført 2005–08 og har til sammen 453 leiligheter fordelt på seks sameier.
PST har et kontorbygg i nr. 35, og i nr. 37 er kontorblokken Nydalshøyden, som huser bl.a. TVNorge, FEM, Radio Norge, Radio 1 og The Voice (TV og radio).
| Nydalen allé (1-37B; ingen partallsadresser) er en vei i Nydalen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Nydalsveien sørøstover og rundt BI til Sandakerveien.
Navnet ble vedtatt i 2005. Husene på sørøstsiden av veien (nr. 33-37B) er i bydel Sagene.
I nr. 1-31 er boligkoplekset Solsiden (ark. Kosberg arkitekter), som ble oppført 2005–08 og har til sammen 453 leiligheter fordelt på seks sameier.
PST har et kontorbygg i nr. 35, og i nr. 37 er kontorblokken Nydalshøyden, som huser bl.a. TVNorge, FEM, Radio Norge, Radio 1 og The Voice (TV og radio).
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nydalen allé». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 403. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Nydalen allé | 197,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nybyggerveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Nybyggerveien (Oslo) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner'] | Nybyggerveien (1A–25, 2–38) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Kringveien til Linjeveien.
Veien fikk navn i 1951 etter Høybråten nybyggerforening.
| Nybyggerveien (1A–25, 2–38) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Kringveien til Linjeveien.
Veien fikk navn i 1951 etter Høybråten nybyggerforening.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nybyggerveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 402. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (N)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Nybyggerveien (1A–25, 2–38) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går fra Kringveien til Linjeveien. | 197,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michel_Le_Tellier | 2023-02-04 | Michel Le Tellier | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibeloversettere', 'Kategori:Dødsfall 2. september', 'Kategori:Dødsfall i 1719', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske jesuitter', 'Kategori:Franske katolske prester', 'Kategori:Franske oversettere', 'Kategori:Fødsler 16. desember', 'Kategori:Fødsler i 1643', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Manche', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Michel Le Tellier (født 16. oktober 1643 i Le Vast ved Cherbourg, død 2. september 1719 i La Flèche i Pays de la Loire) var en fransk katolsk prest og teolog tilhørende jesuittordenen.
| Michel Le Tellier (født 16. oktober 1643 i Le Vast ved Cherbourg, død 2. september 1719 i La Flèche i Pays de la Loire) var en fransk katolsk prest og teolog tilhørende jesuittordenen.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Le Tellier, som var bondesønn, ble sendt til jesuittenes kollegium i Caen. Han gikk i 1661 selv inn i jesuittordenen. Jsn ble presteviet i 1674, fikk avlegge det fjerde ordensløfte 2. februar 1677 i Rennes.
=== Karriere ===
Han ble etterhvert lærer ved kollegiet Louis-le-grand i Paris og kastet seg med stort engasjement inn i de teologiske stridighetene på den tid. Han utgav med anledning derav flere heftige skrifter, i særdeleshet mot jansenistene, som Histoire des cinq propositions de Jansénius (1699) og Le pére Quesnel séditieux et hérétique (1705).
Etter père Lachaises død (1709) ble Le Tellier provinsial i sin orden, og kong Ludvig XIVs skriftefar. Han utnyttet sin stilling ved hoffet til å anspore kongen til kamp mot jansenismen, som skulle ende med stengingen av deres kloster og høyborg, Port Royal des Champs. I utsendte pave Clemens XI etter påytykk fra Ludvig XIV en bulle rettet mot jansenismen, Unigenitus.
Le Tellier utarbeidet sammen med Dominique Bouhours og Pierre Besnier en oversettelse av Det nye testamente til fransk, på grunnlag av Vulgata. Den kom ut i 1686 i Paris med tettelen Le Nouveau Testament de Nostre Seigneur Jesus-Christ.
Etter kong Ludvig XIVs død ble Le Tellier fordrevet fra Paris og oppholdt seg til å begynne med i Amiens. Senere kom han til La Flèche, der han så underviste i jesuittkollegiet der, og døde i 1719.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Pierre Bliard: Les Mémoires de Saint-Simon et le père le Tellier, confesseur de Louis XIV, Paris, Plon, 1891.
Édouard de Barthélemy: Le Cardinal Noailles d’après sa correspondance inédite, 1651-1728, Paris, Techener, 1886.
Louis Le Gendre: Mémoires de l’abbé Le Gendre, chanoine de Notre-Dame, Paris, Charpentier, 1863.
Bulletin de la Société historique et archéologique de l’Orne, t. 18, 1899, d. 126-7.
Nicolas-Toussaint Des Essarts:: Les Siècles littéraires de la France, Paris, Chez l'auteur, 1800-1, s. 186-9.
== Verker ==
Histoire de la persécution de deux saints évêques par les Jésuites l’un, Dom Bernardin de Cardenas, évêque du Paraguay dans l’Amérique méridionale, l'autre, Dom Philippe Pardo, archevêque de l'église de Manille métropolitaine des Isles Philippines dans les Indes orientales, Cologne, Gervimis Quentel, 1691
Defense des nouveaux chrestiens et des missionnaires de la Chine, du Japon, & des Indes : contre deux livres intitulez, La morale pratique des jésuites, et L'esprit de M. Arnauld, Paris Estienne Michallet, 1687-1690
Histoire des cinq propositions de Jansenius, Liege, Moumal, 1699
Le P. Quesnel heretique dans ses Réflexions sur le Nouveau Testament, Bruxelles, M. Michiels, 1705
L'erreur du péché philosophique combattue par les Jésuites, Liège, Pierre Borgelot, 1691
Lettre à Monsieur ** docteur de Sorbonne : au sujet de la révocation faite par M. l'abbé de Brisacier de son approbation donnée en 1687 au livre intitulé, Défense des nouveaux Chrestiens & des missionnaires de la Chine, &c., Paris, [s.n.], 1700
Lettre d'un docteur en théologie à un missionnaire de la Chine, qui lui a proposé divers doutes sur le chemin qui doit suivre dans ces missions [S.l.n.d.], 1636
Lettre d'un théologien à une personne de qualité, sur le nouveau livre des jésuites, contre la Morale pratique, intitulé défense des nouveaux chrestiens, &c., Paris, [s.n.], 1688
Observations sur la Nouvelle défense de la version françoise du Nouveau Testament imprimée à Mons. Pour justifier la conduite des papes, des évêques & du roy, à l'ègard de cette version, Rouen, Estienne Michallet, 1685, 1684
Recueil de pièces concernant les religieuses de Port-Royal des Champs, qui se sont soumises à l'Eglise, Paris, Imprimerie Royale, 1710
Recueil historique des bulles et constitutions, brefs, décrets & autres actes, concernans les erreurs de ces deux derniers siècles : tant dans les matières de la foy que dans celles des mœurs, depuis le Saint Concile de Trente, jusqu'à nôtre temps, Mons, Gaspard Migeot, 1698
== Eksterne lenker ==
Michel Le Tellier. I: Catholic online. | Michel Le Tellier (født 16. oktober 1643 i Le Vast ved Cherbourg, død 2. | 197,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thika_(elv) | 2023-02-04 | Thika (elv) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Kenya'] | Thika er ei elv i det sentrale Kenya. Den er ei sideelv til Tana, og er hovedvannkilde for Nairobi, Kenyas hovedstad og største by.Elva har sitt utspring i Aberdarefjellene og renner i hovedsakelig østlig retning til samløpet med Tana. Et landemerke langs elva er de rundt 25 meter høye Thikafallene, nær byen Thika.
| Thika er ei elv i det sentrale Kenya. Den er ei sideelv til Tana, og er hovedvannkilde for Nairobi, Kenyas hovedstad og største by.Elva har sitt utspring i Aberdarefjellene og renner i hovedsakelig østlig retning til samløpet med Tana. Et landemerke langs elva er de rundt 25 meter høye Thikafallene, nær byen Thika.
== Referanser == | Thika er ei elv i det sentrale Kenya. Den er ei sideelv til Tana, og er hovedvannkilde for Nairobi, Kenyas hovedstad og største by. | 197,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ana_Temprano | 2023-02-04 | Ana Temprano | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Håndballmålvakter', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Personer fra Oviedo', 'Kategori:Spanske håndballspillere', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2014 for kvinner'] | Ana Temprano Fernández (født 24. januar 1984 i Oviedo) er en spansk håndballspiller, som er målvakt for den spanske klubben Bera Bera og det spanske kvinnelandslaget.
| Ana Temprano Fernández (født 24. januar 1984 i Oviedo) er en spansk håndballspiller, som er målvakt for den spanske klubben Bera Bera og det spanske kvinnelandslaget.
== Karriere ==
=== Klubb ===
Temprano startet sin håndballkarriere i Gijón i 2005, hvor hun ble i fire sesonger før hun meldte overgang til Castro Urdiales. Etter to sesonger i klubben med henholdsvis 9.-plass og 8.-plass i serien, signerte hun sommeren 2011 for Murcia.
2011/12-sesongen endte med en 11.-plass for Murcia, men grunnet økonomiske problemer rykket klubben allikevel ned én divisjon, og Temprano skiftet klubb til Zuazo Barakaldo som endte 2012/13-sesongen på en 8.-plass.
I 2013 signerte Temprano for den toppklubben Bera Bera. I sin første sesong for klubben vinner hun den spanske serien, samt den spanske cupen og supercupen, og blir kåret til finalens beste spiller med sine 19 redninger i 26–21-seieren over Rocasa Gran Canaria.
=== Landslag ===
Temprano var en del av det spanske kvinnelandslagets bruttotropp til Håndball-EM 2010, men var ikke blant de 16 utvalgte.Temprano fikk til slutt sin debut for landslaget som 30-åring i kvalifiseringenskampene mot Italia og Tyrkia foran Håndball-EM 2014. Hun ble måneder senere tatt ut i EM-troppen på bekostning av Cristina González, og fikk vist seg frem som Spanias beste spiller i hovedrundekampen mot Romania, etter at Silvia Navarro skadet seg.
== Meritter ==
=== Bera Bera ===
Spansk seriemester: 2014
Spansk cupgull: 2014
Spansk supercupgull: 2014
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Profil hos BalonmanoBeraBera.com | | fsted = Oviedo, Spania | 197,263 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_A._Schefte | 2023-02-04 | John A. Schefte | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Lokalpolitikere i Lillesand', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Personer fra Steinkjer kommune', 'Kategori:Venstre-politikere i Aust-Agder'] | John Anton Andreassen Schefte (født 16. februar 1872 i Ogndal i Nord-Trøndelag, død 24. februar 1957) var en norsk avisredaktør og boktrykker.
Han gikk i lære som boktrykker i Indherreds-Posten i Steinkjer, og kom tilbake til trykkeriet som faktor etter to år i Trondhjem og Kristiania. I 1897 giftet han seg med Laura Marie Hegstad fra Levanger i Bakke kirke i Trondhjem.Schefte var faktor i Østlandske Tidende i Elverum 1896–1900 samt bestyrer og redaktør i Lillesand-Grimstad-Posten og Grimstad-Posten 1900–1908. Han satt også i Grimstad bystyre for Venstre, men ble avskjediget som avisredaktør på grunn av sine republikanske sympatier. I 1908 hadde han et kort mellomspill som redaktør og forretningsfører i Østlandske Tidende, deretter bestyrer i AS Nidaros og Trøndelagens Trykkeri i Trondhjem 1909–1910.Høsten 1910 etaberte Schefte avisen Indherred med trykkeri i Steinkjer, og fungerte som avisens redaktør frem til han solgte den til AS Nord-Trøndelag i 1919. Mellom 1919 og 1922 var Schefte medredaktør i avisen Indtrøndelagen i Steinkjer. I 1920 var Schefte med på å kjøpe Stjørdalens Blad med trykkeri i Stjørdal. Han var redaktør i avisen frem til sin død i 1957, fra 1945 med sønnen Asbjørn Schefte som medredaktør.John A. Schefte er begravet på Værnes kirkegård i Stjørdal.
| John Anton Andreassen Schefte (født 16. februar 1872 i Ogndal i Nord-Trøndelag, død 24. februar 1957) var en norsk avisredaktør og boktrykker.
Han gikk i lære som boktrykker i Indherreds-Posten i Steinkjer, og kom tilbake til trykkeriet som faktor etter to år i Trondhjem og Kristiania. I 1897 giftet han seg med Laura Marie Hegstad fra Levanger i Bakke kirke i Trondhjem.Schefte var faktor i Østlandske Tidende i Elverum 1896–1900 samt bestyrer og redaktør i Lillesand-Grimstad-Posten og Grimstad-Posten 1900–1908. Han satt også i Grimstad bystyre for Venstre, men ble avskjediget som avisredaktør på grunn av sine republikanske sympatier. I 1908 hadde han et kort mellomspill som redaktør og forretningsfører i Østlandske Tidende, deretter bestyrer i AS Nidaros og Trøndelagens Trykkeri i Trondhjem 1909–1910.Høsten 1910 etaberte Schefte avisen Indherred med trykkeri i Steinkjer, og fungerte som avisens redaktør frem til han solgte den til AS Nord-Trøndelag i 1919. Mellom 1919 og 1922 var Schefte medredaktør i avisen Indtrøndelagen i Steinkjer. I 1920 var Schefte med på å kjøpe Stjørdalens Blad med trykkeri i Stjørdal. Han var redaktør i avisen frem til sin død i 1957, fra 1945 med sønnen Asbjørn Schefte som medredaktør.John A. Schefte er begravet på Værnes kirkegård i Stjørdal.
== Referanser == | John Anton Andreassen Schefte (født 16. februar 1872 i Ogndal i Nord-Trøndelag, død 24. | 197,264 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Naivasha | 2023-02-04 | Naivasha | ['Kategori:0°S', 'Kategori:36°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Naivasha er en kjøpstad i Nakuru fylke i Kenya. Den ligger 90 km nordvest for Nairobi, ved Naivashasjøen. Byen ligger 2086 meter over havet langs hovedveien A104 mellom Nairobi og Nakuru. Befolkningen var på 181 966 ved folketellingen i 2009. | Naivasha er en kjøpstad i Nakuru fylke i Kenya. Den ligger 90 km nordvest for Nairobi, ved Naivashasjøen. Byen ligger 2086 meter over havet langs hovedveien A104 mellom Nairobi og Nakuru. Befolkningen var på 181 966 ved folketellingen i 2009. | Naivasha er en kjøpstad i Nakuru fylke i Kenya. Den ligger 90 km nordvest for Nairobi, ved Naivashasjøen. | 197,265 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mar%C3%ADa_N%C3%BA%C3%B1ez | 2023-02-04 | María Núñez | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. november', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Håndballspillere for BM Bera Bera', 'Kategori:Håndballspillere for BM Remudas', 'Kategori:Håndballspillere for CB Mar Alicante', 'Kategori:Håndballspillere for ESBF Besançon', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Personer fra Gran Canaria', 'Kategori:Spanske håndballspillere', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2014 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2015 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2017 for kvinner'] | Maria Núñez Nistal (født 27. november 1988 i Mogán) er en spansk håndballspiller, som spiller for den franske klubben Besançon og det spanske kvinnelandslaget.
| Maria Núñez Nistal (født 27. november 1988 i Mogán) er en spansk håndballspiller, som spiller for den franske klubben Besançon og det spanske kvinnelandslaget.
== Karriere ==
=== Klubb ===
Núñez startet sin håndballkarriere i Rocasa Gran Canaria som 16-åring. I 2006 flyttet hun til Den iberiske halvøya og signerte for klubben Mar Alicante, og ble lagvenninne med landslagsspillerne Carmen Martín og Beatriz Fernández. Med Alicante nådde hun finalen av den spanske cupen i 2010, hvor de tapte mot storklubben Itxako, samt finalen av Cupvinnercupen i 2011, hvor det ble tap mot storklubben Ferencváros. 2011
I mai 2012 signerte Núñez for den toppklubben Bera Bera. I sine to første sesonger for klubben vinner hun den spanske serien, samt den spanske cupen og supercupen.
=== Landslag ===
Núñez ble, på bekostning av Ainhoa Hernández, tatt ut på det spanske kvinnelandslaget til Håndball-EM 2014, som oppbakking på linja for Elisabeth Chávez.
== Meritter ==
=== Mar Alicante ===
Spansk cupfinalist: 2010
Cupvinnercupfinalist: 2011
=== Bera Bera ===
Spansk seriemester: 2013, 2014
Spansk cupgull: 2013, 2014
Spansk supercupgull: 2013, 2014
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) María Núñez – Det europeiske håndballforbundet (EHF)
(fr) María Núñez – Ligue Féminine de Handball (LFH)
Profil hos BalonmanoBeraBera.com | | liga = Championnat de France | 197,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Narok | 2023-02-04 | Narok | ['Kategori:1°S', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Narok er en by 140 km vest for Nairobi, i Riftdalen i Kenya. Narok er hovedstaden i Narok fylke og har rundt 40000 innbyggere, de fleste masaier. Byens høyde over havet er 1827 meter. | Narok er en by 140 km vest for Nairobi, i Riftdalen i Kenya. Narok er hovedstaden i Narok fylke og har rundt 40000 innbyggere, de fleste masaier. Byens høyde over havet er 1827 meter. | Narok er en by 140 km vest for Nairobi, i Riftdalen i Kenya. Narok er hovedstaden i Narok fylke og har rundt 40000 innbyggere, de fleste masaier. | 197,267 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asparagus_acutifolius | 2023-02-04 | Asparagus acutifolius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aspargesfamilien', 'Kategori:Klatreplanter', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753'] | Asparagus acutifolius er en plante i aspargesfamilien.
Den er en rikt forgrenet og forvedet klatreplante, som blir opptil to meter høy. Bladene er redusert til skjell. Blomstene er gulgrønne og dufter søtt. Frukten er et bær som blir svart når det er modent. Arten vokser på tørre, steinete steder og i maquis og garrigue. Av og til vokser den i furuskog. Asparagus acutifolius er utbredt rundt hele Middelhavet.
| Asparagus acutifolius er en plante i aspargesfamilien.
Den er en rikt forgrenet og forvedet klatreplante, som blir opptil to meter høy. Bladene er redusert til skjell. Blomstene er gulgrønne og dufter søtt. Frukten er et bær som blir svart når det er modent. Arten vokser på tørre, steinete steder og i maquis og garrigue. Av og til vokser den i furuskog. Asparagus acutifolius er utbredt rundt hele Middelhavet.
== Litteratur ==
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 213. ISBN 82-562-0490-7.
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 483. ISBN 0-7136-7015-0.
== Eksterne lenker ==
(en) Asparagus acutifolius i Encyclopedia of Life
(en) Asparagus acutifolius i Global Biodiversity Information Facility
(en) Asparagus acutifolius hos NCBI
(en) Asparagus acutifolius hos The International Plant Names Index
(en) Asparagus acutifolius hos Tropicos
(en) Kategori:Asparagus acutifolius – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Asparagus acutifolius – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Asparagus acutifolius – detaljert informasjon på Wikispecies | Asparagus acutifolius er en plante i aspargesfamilien. | 197,268 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rubia_peregrina | 2023-02-04 | Rubia peregrina | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Klatreplanter', 'Kategori:Maurefamilien', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Rubia peregrina er en flerårig urt i maurefamilien.
Den er en krypende eller klatrende, eviggrønn og glatt plante. Stengelen er firkantet, og bladene sitter i kranser på fire–seks. Bladene er ovale til elliptiske, læraktige og mørkegrønne. Blomstene er lyst gulgrønne og sitter mange sammen i endestilte eller sidestilte klaser. Frukten er kulerund, fire–seks millimeter, og svart når den er moden.
Rubia peregrina vokser i skog og kratt. Den finnes i hele middelhavsområdet, unntatt Kypros, og vokser også i Vest-Europa nordover til De britiske øyer.
| Rubia peregrina er en flerårig urt i maurefamilien.
Den er en krypende eller klatrende, eviggrønn og glatt plante. Stengelen er firkantet, og bladene sitter i kranser på fire–seks. Bladene er ovale til elliptiske, læraktige og mørkegrønne. Blomstene er lyst gulgrønne og sitter mange sammen i endestilte eller sidestilte klaser. Frukten er kulerund, fire–seks millimeter, og svart når den er moden.
Rubia peregrina vokser i skog og kratt. Den finnes i hele middelhavsområdet, unntatt Kypros, og vokser også i Vest-Europa nordover til De britiske øyer.
== Litteratur ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 316. ISBN 82-512-0355-4.
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 168. ISBN 82-562-0490-7.
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 181–182. ISBN 0-7136-7015-0.
== Eksterne lenker ==
(en) Rubia peregrina i Encyclopedia of Life
(en) Rubia peregrina i Global Biodiversity Information Facility
(no) Rubia peregrina hos Artsdatabanken
(sv) Rubia peregrina hos Dyntaxa
(en) Rubia peregrina hos ITIS
(en) Rubia peregrina hos NCBI
(en) Rubia peregrina hos The International Plant Names Index
(en) Rubia peregrina hos Tropicos
(en) Kategori:Rubia peregrina – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Rubia peregrina – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Rubia peregrina – detaljert informasjon på Wikispecies
Online Atlas of the British & Irish Flora – Rubia peregrina (Wild Madder) | Rubia peregrina er en flerårig urt i maurefamilien. | 197,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomsonfallene | 2023-02-04 | Thomsonfallene | ['Kategori:0°N', 'Kategori:36°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fosser i Kenya'] | Thomsonfallene (eng. Thomson's Falls) er en 74 m høy (243 ft) foss i elven Ewaso Ng'iro som renner fra Aberdarefjellene. Vannfallet befinner seg tre kilometer fra byen Nyahururu i det sentrale Kenya, på 2 360 meter over havet. I 1883 var Joseph Thomson den første europeer som nådde Thomsonfallene, og han ga dem navn etter sin far. Han var en skotsk geolog og naturhistoriker, og var også den første europeer som gikk fra Mombasa til Victoriasjøen tidlig på 1880-tallet.
Tåken fra fossen vanner skogen nedenfor. Besøkende kan se fossen ovenfra, eller følge en sti ned til bunnen av ravinen. Oppstrøms for vannfallet er en av Kenyas høyest beliggende vannhull for flodhest. Fossefallet er en viktig økonomisk ressurs for den nærliggende byen Nyahururu. Den største inntekten er fra turister, både nasjonale og utenlandske, som må betale inngangsbillett.
Fossen vises i Agatha Christie-filmen The Man in the Brown Suit fra 1988. | Thomsonfallene (eng. Thomson's Falls) er en 74 m høy (243 ft) foss i elven Ewaso Ng'iro som renner fra Aberdarefjellene. Vannfallet befinner seg tre kilometer fra byen Nyahururu i det sentrale Kenya, på 2 360 meter over havet. I 1883 var Joseph Thomson den første europeer som nådde Thomsonfallene, og han ga dem navn etter sin far. Han var en skotsk geolog og naturhistoriker, og var også den første europeer som gikk fra Mombasa til Victoriasjøen tidlig på 1880-tallet.
Tåken fra fossen vanner skogen nedenfor. Besøkende kan se fossen ovenfra, eller følge en sti ned til bunnen av ravinen. Oppstrøms for vannfallet er en av Kenyas høyest beliggende vannhull for flodhest. Fossefallet er en viktig økonomisk ressurs for den nærliggende byen Nyahururu. Den største inntekten er fra turister, både nasjonale og utenlandske, som må betale inngangsbillett.
Fossen vises i Agatha Christie-filmen The Man in the Brown Suit fra 1988. | Thomsonfallene (eng. Thomson's Falls) er en 74 m høy (243 ft) foss i elven Ewaso Ng'iro som renner fra Aberdarefjellene. | 197,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nyahururu | 2023-02-04 | Nyahururu | ['Kategori:0°N', 'Kategori:36°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Nyahururu er en by i Laikipia fylke i Kenya, 65 km nordøst for Nakuru og 100 km nordvest for Nyeri. Tidligere var Nyahururu administrasjonssenter for Nyandarua fylke som da var et distrikt. Byen hadde 36,450 innbyggere i 2011.
Nyahururu ble grunnlagt som Thomson Falls etter de 74 meter høye Thomsonfallene i elven Ewaso Ng'iro. Hovedveiene B5 og C77 krysser hverandre i byen. Byen vokste opp rundt jernbanen fra Gilgil som åpnet i 1929. Denne er ikke lenger i bruk. Byen ligger 2303 meter over havet og er et populært sted for høydetrening blant idrettsutøvere. | Nyahururu er en by i Laikipia fylke i Kenya, 65 km nordøst for Nakuru og 100 km nordvest for Nyeri. Tidligere var Nyahururu administrasjonssenter for Nyandarua fylke som da var et distrikt. Byen hadde 36,450 innbyggere i 2011.
Nyahururu ble grunnlagt som Thomson Falls etter de 74 meter høye Thomsonfallene i elven Ewaso Ng'iro. Hovedveiene B5 og C77 krysser hverandre i byen. Byen vokste opp rundt jernbanen fra Gilgil som åpnet i 1929. Denne er ikke lenger i bruk. Byen ligger 2303 meter over havet og er et populært sted for høydetrening blant idrettsutøvere. | Nyahururu er en by i Laikipia fylke i Kenya, 65 km nordøst for Nakuru og 100 km nordvest for Nyeri. Tidligere var Nyahururu administrasjonssenter for Nyandarua fylke som da var et distrikt. | 197,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomson_Falls | 2023-02-04 | Thomson Falls | ['Kategori:Pekere'] | Thomson Falls kan vise til:
Thomsonfallene, foss i Kenya
Nyahururu, by i Kenya som tidligere het Thomson Falls | Thomson Falls kan vise til:
Thomsonfallene, foss i Kenya
Nyahururu, by i Kenya som tidligere het Thomson Falls | Thomson Falls kan vise til: | 197,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nanyuki | 2023-02-04 | Nanyuki | ['Kategori:0°N', 'Kategori:1900-tallet i Kenya', 'Kategori:37°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1907', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Nanyuki er en kjøpstad i Laikipia fylke i Kenya, som ligger nordvest for Mount Kenya langs hovedveien A2, 60 km nord for Nyeri. Den har jernbaneforbindelse til Nairobi. På 0° 01' nord, ligger byen kun 6,5 km nord for ekvator.
Byen ble grunnlagt i 1907 av britiske nybyggere. Noen av etterkommerne bor fortsatt i og rundt byen. Nanyuki er hovedbasen til det kenyanske flyvåpenet. Den er også utgangspunkt for folks som ønsker å bestige Mount Kenya, landets mest kjente landemerke. Gjennomsnittstemperaturen ligger mellom 9 og 25° celsius.
Nanyuki er fylkets hovedstad, men det er foreslått å flytte denne funksjonen til Rumuruti. Innbyggertallet i Nanyuki var på 31 577 innbyggere ved folketellingen i 1999. Hovednæringsveiene i byen er handel og turisme. Nanyuki lufthavn ligger 6,5 km sør for byen.
| Nanyuki er en kjøpstad i Laikipia fylke i Kenya, som ligger nordvest for Mount Kenya langs hovedveien A2, 60 km nord for Nyeri. Den har jernbaneforbindelse til Nairobi. På 0° 01' nord, ligger byen kun 6,5 km nord for ekvator.
Byen ble grunnlagt i 1907 av britiske nybyggere. Noen av etterkommerne bor fortsatt i og rundt byen. Nanyuki er hovedbasen til det kenyanske flyvåpenet. Den er også utgangspunkt for folks som ønsker å bestige Mount Kenya, landets mest kjente landemerke. Gjennomsnittstemperaturen ligger mellom 9 og 25° celsius.
Nanyuki er fylkets hovedstad, men det er foreslått å flytte denne funksjonen til Rumuruti. Innbyggertallet i Nanyuki var på 31 577 innbyggere ved folketellingen i 1999. Hovednæringsveiene i byen er handel og turisme. Nanyuki lufthavn ligger 6,5 km sør for byen.
== Bildegalleri == | Nanyuki er en kjøpstad i Laikipia fylke i Kenya, som ligger nordvest for Mount Kenya langs hovedveien A2, 60 km nord for Nyeri. Den har jernbaneforbindelse til Nairobi. | 197,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rongai | 2023-02-04 | Rongai | ['Kategori:0°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Rongai er en by i Nakuru fylke i Kenya. Den ligger 30 km vest for Nakuru, langs hovedveien A104 og jernbanen mellom Nakuru og Uganda. Byen ligger 1912 meter over havet og har 20878 innbyggere. | Rongai er en by i Nakuru fylke i Kenya. Den ligger 30 km vest for Nakuru, langs hovedveien A104 og jernbanen mellom Nakuru og Uganda. Byen ligger 1912 meter over havet og har 20878 innbyggere. | Rongai er en by i Nakuru fylke i Kenya. Den ligger 30 km vest for Nakuru, langs hovedveien A104 og jernbanen mellom Nakuru og Uganda. | 197,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordmarkveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Nordmarkveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Nordmarka (delområde i Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Nordmarkveien (9–17, 2–6) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den tar av fra Maridalsveien og etter 90 m Gamle Maridalsvei ved Svingen ved Hammeren og går innover i Nordmarka til Bjørnholt, der den fortsetter som Nordmarka. Det er bom noen få hundre meter over Hammeren og begrensninger på biltrafikk. Veien brukes ellers mye av gående og syklister. Hele veien er klassifisert som skogsbilvei, lengden er 8,5 km.
Hammeren kraftstasjon har adressen Nordmarkveien 6.
| Nordmarkveien (9–17, 2–6) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den tar av fra Maridalsveien og etter 90 m Gamle Maridalsvei ved Svingen ved Hammeren og går innover i Nordmarka til Bjørnholt, der den fortsetter som Nordmarka. Det er bom noen få hundre meter over Hammeren og begrensninger på biltrafikk. Veien brukes ellers mye av gående og syklister. Hele veien er klassifisert som skogsbilvei, lengden er 8,5 km.
Hammeren kraftstasjon har adressen Nordmarkveien 6.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Nordmarksveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 389. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelseoversikt | Nordmarkveien (9–17, 2–6) er en vei i Nordmarka i Oslo. Den tar av fra Maridalsveien og etter 90 m Gamle Maridalsvei ved Svingen ved Hammeren og går innover i Nordmarka til Bjørnholt, der den fortsetter som Nordmarka. | 197,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Resolute_Support_Mission | 2023-02-04 | Resolute Support Mission | ['Kategori:Afghanistan', 'Kategori:Introduksjoner i 2015', 'Kategori:NATO', 'Kategori:Opphør i 2021'] | Resolute Support Mission (RS) var en NATO-ledet operasjon i Afghanistan som fra desember 2014 gav støtte til afghanske myndigheter i form av opplæring og rådgivning. RS tok over for International Security Assistance Force (ISAF), men skulle ikke være en stridsoperasjon.
NATO vedtok i april 2021 å trekke seg ut av Afghanistan og de fleste deltakende landene trakk ut sine styrker mellom mai og juli 2021. Soldatene fra Forsvarets spesialstyrker var de siste norske kampstyrkene som forlot landet i slutten av juni. Kun et norskledet feltsykehus ved Hamid Karzai internasjonale lufthavn er igjen, og er planlagt driftet ut 2021.Resolute Support Mission ble offisielt avsluttet 12. juli 2021.
| Resolute Support Mission (RS) var en NATO-ledet operasjon i Afghanistan som fra desember 2014 gav støtte til afghanske myndigheter i form av opplæring og rådgivning. RS tok over for International Security Assistance Force (ISAF), men skulle ikke være en stridsoperasjon.
NATO vedtok i april 2021 å trekke seg ut av Afghanistan og de fleste deltakende landene trakk ut sine styrker mellom mai og juli 2021. Soldatene fra Forsvarets spesialstyrker var de siste norske kampstyrkene som forlot landet i slutten av juni. Kun et norskledet feltsykehus ved Hamid Karzai internasjonale lufthavn er igjen, og er planlagt driftet ut 2021.Resolute Support Mission ble offisielt avsluttet 12. juli 2021.
== Bakgrunn og mandat ==
Operasjonsplanene for RS ble vedtatt av NATOs utenriksministre i juni 2014. Betingelsene for operasjonen ble fastsatt i en statusavtale med afghanske myndigheter, en avtale som ble ratifisert av Afghanistans nasjonalforsamling i november 2014. Avtalen fikk støtte fra FNs sikkerhetsråd.Hensikten med operasjonen var å gi trening, rådgivning og assistanse til den afghanske hæren og politiet. NATO opplyste at operasjonen vil ha en personellstyrke på rundt 12 000. RS hadde hovedkvarter i Kabul og ellers ha regional tilstedeværelse i Mazar-e Sharif, Herat, Kandahar og Laghman. RS erstattet ISAF 1. januar 2015. Avviklingen av ISAF og overgangen til Resolute Support ble markert ved en seremoni i Kabul 28. desember 2014.
== Bidrag ==
Både NATO-medlemmer og andre land bidro med personell. Hovedtyngden av RS-personellet kom fra USA, som stilte med 9 800 soldater. Tyskland bidro med inntil 850 mann. Norge bidro med ulike støttebidrag, inkludert opplæringen av afghanske sikkerhetsstyrker. I 2015 fikk det norske bidraget et omfang på 75 personer, i hovedsak fra Forsvarets spesialstyrker. Sverige bidro i 2015 med inntil 50 personer.
== Referanser == | | hovedkvarter = Kabul | 197,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Garsen | 2023-02-04 | Garsen | ['Kategori:2°S', 'Kategori:40°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Garsen er en by i Kenya. Den ligger i fylket Tana River, på vestbredden av elva Tana. Ved folketellingen i 2009 hadde byen 2 904 innbyggere.
| Garsen er en by i Kenya. Den ligger i fylket Tana River, på vestbredden av elva Tana. Ved folketellingen i 2009 hadde byen 2 904 innbyggere.
== Referanser == | Garsen er en by i Kenya. Den ligger i fylket Tana River, på vestbredden av elva Tana. | 197,277 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Claude-Fran%C3%A7ois_M%C3%A9nestrier | 2023-02-04 | Claude-François Ménestrier | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1705', 'Kategori:Franske jesuitter', 'Kategori:Franske katolske prester', 'Kategori:Fødsler 9. mars', 'Kategori:Fødsler i 1631', 'Kategori:Heraldikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lyon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Claude-François Ménestrier (født 9. mars 1631 i Lyon, død 21. januar 1705 i Paris) var en fransk jesuitt, heraldiker og historiker. Ménestrier var en av sin tids største autoriteter innen heraldikken og forfattet flere bøker om emnet. Han korresponderte med Philipp Jakob Spener, som i likhet med Ménestrier stod for et vitenskapelig syn på heraldikken.
| Claude-François Ménestrier (født 9. mars 1631 i Lyon, død 21. januar 1705 i Paris) var en fransk jesuitt, heraldiker og historiker. Ménestrier var en av sin tids største autoriteter innen heraldikken og forfattet flere bøker om emnet. Han korresponderte med Philipp Jakob Spener, som i likhet med Ménestrier stod for et vitenskapelig syn på heraldikken.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Claude-François Ménestrier dstammet fra en familie med generasjonerslage røtter i Franche-Comté. Han ble undannet ved forskjellige jesuittskoler.
=== Prest ===
Claude-François Ménestrier inntrådte i 1646 i jesuittordenen. Allerede som 15-åring hadde han begynt å lære seg klassiske språk og retorikk i Chambéry, Grenoble, Lyon og Paris.
Da byen Lyon i 1658 gav ham i oppdrag å foranstalte festlighetene i forbindelse med kongens besøk, ble disse så storslagne at han ble bedt om å organiserte de kongekige visitaser rundt om i det hele land.
Ménestrier underviste ved jesuittkollegier i Chambéry, Vienne, Grenoble og Lyon. Årene 1669-70 reiste han i Tyskland og Italia, men havnet i Paris og bodde der livet ut. Fra Paris foretok han en mengde prekenreiser rundt om i hele Frankrike.
Medregnet sitt store heraldiske forfatterskap, skrev han i alt 83 bøker om de forskjelligste emner, blant annet bøker i historiske emner samt om musikk og ballett.
Ménestriers essater Des Représentations en musique anciennes et modernes (1681) og Des Ballets anciens et modernes selon les règles du théâtre (1682) fikk stor innflytelse på utviklingen av balletten som en dramatisk konsertdansstil egnet til å uttrykke et vidt spekter av emosjon og til å beskrive komplekse hendelsesforløp; boken trakk tråder tilbake til fammel romersk pantomime.Forfatterskapet var gjennomgående av så høy kvalitet at han i lang tid forble Europas viktigste autoritet på dans og ballet. Hans samlede forfatterskap er på 84 verker, og han fikk ry på seg som en av samtidens mest briljante hoder i riket.
== Verker i utvalg ==
Traité des tournois, ioustes, carrousels, et autres spectacles publics (Lyon 1669; online).
Des représentations en musique anciennes et modernes (Paris 1681).
Des ballets anciens et modernes selon les règles du théâtre (Paris 1682).
La méthode du blason (Lyon 1688).
L’Art des Emblèmes ou s’enseigne la morale par les figures de la fable, de l’histoire & de la nature. Paris 1684. Reprint, med Menestriers Le véritable art du blason, ou l’image des armoires, Paris 1673. Utgitt av Karl Möseneder. Mäander, Mittenwald 1981, ISBN 3-88219-106-6.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Paul Allut: Recherches sur la vie et sur les œuvres du Père Claude-François Ménestrier, Lyon, 1856 Tekst online
Judi Loach, « L'Influence de Tesauro sur le père Ménestrier », in Jean Serroy (dir.): La France et l'Italie au temps de Mazarin, Grenoble, PUG, 1986.
Gérard Sabatier (dir.): Claude-François Ménestrier, les jésuites et le monde des images, Grenoble, PUG, 2009.
Alison Adams, Stephen Rawles, Alison M. Saunders (red.): A bibliography of Claude-François Menestrier. Printed Editions, 1655-1765, Genève, Droz, 2012. | Claude-François Ménestrier (født 9. mars 1631 i Lyon, død 21. | 197,278 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bad | 2023-02-04 | Bad | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hygiene'] | For Michael Jacksons album, se Bad (album).
Bad (fra norrønt bað) er det å rense eller vaske seg, «å ta et bad», og et sted hvor dette gjøres, et bad, baderom eller badested. Et slikt rom eller sted brukes primært til hygieniske aktiviteter som tannpussing, bading eller vasking. Bad har ofte også toalett om dette ikke er plassert i et eget rom.
Bad bruktes også som benevnelse på store offentlige anstalter som fantes i de fleste byer i Norge, før det ble vanlig at hvert hus inneholdt sitt eget bad. Det ble da skilt mellom bad (anstalt) og baderom. Skillet finnes på flere språk.
I andre land finnes fortsatt betegnelsen, gjerne på landets eget språk, eksempelvis bath, bain, hammam, brukt om anstalter i tilknytning til varme eller mineralrike kilder med bassenger, som spa eller kurbad. Mange slike er fortsatt i drift. En del byer var så kjent for slik virksomhet, at de har fått bad knyttet til bynavnet. Eksempelvis Bath i Somerset, Bad Godesberg, og Bad Ems.
| For Michael Jacksons album, se Bad (album).
Bad (fra norrønt bað) er det å rense eller vaske seg, «å ta et bad», og et sted hvor dette gjøres, et bad, baderom eller badested. Et slikt rom eller sted brukes primært til hygieniske aktiviteter som tannpussing, bading eller vasking. Bad har ofte også toalett om dette ikke er plassert i et eget rom.
Bad bruktes også som benevnelse på store offentlige anstalter som fantes i de fleste byer i Norge, før det ble vanlig at hvert hus inneholdt sitt eget bad. Det ble da skilt mellom bad (anstalt) og baderom. Skillet finnes på flere språk.
I andre land finnes fortsatt betegnelsen, gjerne på landets eget språk, eksempelvis bath, bain, hammam, brukt om anstalter i tilknytning til varme eller mineralrike kilder med bassenger, som spa eller kurbad. Mange slike er fortsatt i drift. En del byer var så kjent for slik virksomhet, at de har fått bad knyttet til bynavnet. Eksempelvis Bath i Somerset, Bad Godesberg, og Bad Ems.
== Etymologi ==
Det norske ordet bad kommer fra norrøne bað, igjen avledet fra germanske *báþa-, som hører til indoeuropeiske *bhē-, «varme», som er å se i norske bake.
Ordet er godt spredt blant de germanske språkene; eksempelvis svensk, dansk og tysk har også bad. Det gammelengelske (angelsaksiske) bæth går tilbake til batham, antagelig avldet fra basordet *ba, og om det er så er det indikasjon på andre avledninger som nevnte bake, og beslektede ord som latinske fovēre, «varme», kilden til det engelske ordet foment. At ordets opprinnelige betydning var varme framfor vasking indikeres i tilknytningen til begreper som dampbad og tyrkisk bad (tilsvarende som i historiske romersk bad).
== Baderom ==
Et baderom er et rom for hygieniske aktiviteter som bading, dusjing og tannpussing. Bad har ofte også toalett om dette ikke er plassert i et eget rom.
Baderom inneholder typisk baderomsmøbler som vask, dusj, badekar og bidet, samt speil og hårtørker. Baderom regnes som våtrom, som kan innebære særlige byggtekniske krav slik som våtromsmembran.
== Selvvaskende bad ==
Et selvvaskende bad er et bad som vasker seg selv, og kan utgjøre en del av et smarthus eller smartbygning. Selvvaskende bad har sålangt vært prøvd ut på offentlige toaletter i utlandet, og noen eksempler på implementasjoner i USA og Frankrike (Sanisette(en)) er offentlige toaletter som spyler seg selv.
== Populære møbler i et bad ==
Vask
Badekar
Dusj
Hårtørker
Klosett
Bidet
== Referanser ==
== Se også ==
Badekar
Badestamp
Badstue
Dusj
Forvask
Halvbad
== Eksterne lenker ==
(en) Bathrooms – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bathrooms – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Bad (fra norrønt bað) er det å rense eller vaske seg, «å ta et bad», og et sted hvor dette gjøres, et bad, baderom eller badested. Et slikt rom eller sted brukes primært til hygieniske aktiviteter som tannpussing, bading eller vasking. | 197,279 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Avbruddsfri_str%C3%B8mforsyning | 2023-02-04 | Avbruddsfri strømforsyning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Elektrisk utstyr'] | Avbruddsfri strømforsyning, på engelsk uninterruptible power supply (UPS), er et apparat som opprettholder en kontinuerlig leveranse av elektrisk kraft til det tilkoblede utstyret, selv når den eksterne strømforsyningen svikter. Hensikten er å sikre at viktig utstyr ikke mister strømmen hvis strømnettet faller ut, samt å filtrere urenheter i nettet, slik at sensitivt utstyr ikke tar skade.
Alle UPS-er er avhengige av et energilager. Vanligst er det da med batterier, men det kan også benyttes svinghjul, brenselceller eller andre energikilder.
Det finnes tre hovedtyper av UPS.
Offline
Line-interactive
Online | Avbruddsfri strømforsyning, på engelsk uninterruptible power supply (UPS), er et apparat som opprettholder en kontinuerlig leveranse av elektrisk kraft til det tilkoblede utstyret, selv når den eksterne strømforsyningen svikter. Hensikten er å sikre at viktig utstyr ikke mister strømmen hvis strømnettet faller ut, samt å filtrere urenheter i nettet, slik at sensitivt utstyr ikke tar skade.
Alle UPS-er er avhengige av et energilager. Vanligst er det da med batterier, men det kan også benyttes svinghjul, brenselceller eller andre energikilder.
Det finnes tre hovedtyper av UPS.
Offline
Line-interactive
Online | Avbruddsfri strømforsyning, på engelsk uninterruptible power supply (UPS), er et apparat som opprettholder en kontinuerlig leveranse av elektrisk kraft til det tilkoblede utstyret, selv når den eksterne strømforsyningen svikter. Hensikten er å sikre at viktig utstyr ikke mister strømmen hvis strømnettet faller ut, samt å filtrere urenheter i nettet, slik at sensitivt utstyr ikke tar skade. | 197,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rlige_Ewaso_Ng%E2%80%99iro | 2023-02-04 | Sørlige Ewaso Ng’iro | ['Kategori:0°S', 'Kategori:2°S', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:36°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Elver i Kenya', 'Kategori:Riftdalen'] | Ewaso Ng'iro (vanligvis kalt Sørlige Ewaso Ng'iro for å skille den fra elva Ewaso Ng'iro lenger nord) er ei elv i Riftdalen i Kenya. Den renner fra Mauskogen til Natronsjøen og har et nedbørfelt på 7 600 km². Elva spiller en viktig rolle for økologien i Natronsjøen, som er det viktigste hekkestedet for den truede fuglearten dvergflamingo. Endringer i landbruken i elvas kildeområder eller i sumpene før den renner ut i sjøen kan få alvorlige følger for denne arten.
| Ewaso Ng'iro (vanligvis kalt Sørlige Ewaso Ng'iro for å skille den fra elva Ewaso Ng'iro lenger nord) er ei elv i Riftdalen i Kenya. Den renner fra Mauskogen til Natronsjøen og har et nedbørfelt på 7 600 km². Elva spiller en viktig rolle for økologien i Natronsjøen, som er det viktigste hekkestedet for den truede fuglearten dvergflamingo. Endringer i landbruken i elvas kildeområder eller i sumpene før den renner ut i sjøen kan få alvorlige følger for denne arten.
== Elvas løp ==
Ewaso Ng'iro har sitt utspring i den sørlige delen av Mauskogen. Fra Mauskogen renner elva sørover gjennom Riftdalen, øst for Nguruman-skrenten. Den krysser grensa til Tanzania, hvor den munner ut i Natronsjøen. Elva har vannføring hele året og er hovedtilløpet til sjøen.Elva rant en gang direkte inn i sjøen, men i geologisk sett nyere tid har den blitt demmet opp av en horst ved siden av vulkanen Shompole. Dette har gjort at vannet har spredt seg ut i den stadig voksende Engare Ng'iro-sumpen, hvor elva avleirer sine sedimenter. Den nå sedimentfrie elva siger deretter ut i saltsjøen.
Den permanente sumpen dekker rundt 4 000 hektar, mens den sesongmessige flomsletta sør for sumpen er på rundt 8 000 hektar og strekker seg ned til Natronsjøen og langs østbredden av sjøen.
== Miljøtrusler ==
Natronsjøens nedbørfelt er blitt utpekt som våtmark av internasjonal betydning under Ramsar-konvensjonen. Det har imidlertid vært fremmet planer om å demme opp Ewaso Ng'iro for vannkraftverk og irrigasjon, og å overføre vann fra andre elver for å øke vannføringen. Planene omfattet også opprettelsen av en variabel ferskvannslagune på rundt 50 km².Hvis planene blir gjennomført ville konsekvensene for innsjøens økologi være drastiske. Redusert saltholdighet og forurensing fra jordbrukskjemikalier kunne utrydde de blågrønne algene som er matkilde for dvergflamingoene. Per 2007 lot imidlertid damprosjektet å være lagt på is.Mauskogen er viktig for å regulere og filtrere avrenningen i elvas kildeområder, men er truet av tømmerhogst og landrydding for jordbruk. Dette vil kunne medføre økt sedimenttransport i elva og større sesongmessige variasjon i vannføringen.
== Referanser == | | munning = Natronsjøen | 197,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Espen_W%C3%A6hle | 2023-02-04 | Espen Wæhle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Konservatorer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Museumsdirektører', 'Kategori:Norske antropologer', 'Kategori:Norske museumsfolk'] | Espen Wæhle (født 1954) var leder ved Norsk Maritimt Museum (Norsk Sjøfartsmuseum) fra 2011 til 2015, deretter ble han konservator ved museet.
Han er magister i sosialantropologi fra Universitetet i Oslo, med feltforskning hos Efe-folket (mbuti-pygméer) 1982–1983 i Den demokratiske republikken Kongo. Wæhle har hatt en rekke oppdrag og reiser i Asia, Sør-Amerika og Afrika, blant annet for Norad og som leder i Afrika-avdelingen i Regnskogsfondet, samt som styremedlem i International Work Group for Indigenous Affairs (1980–2014). Wæhle har arbeidet ved Etnografisk Samling ved Universitetets kulturhistoriske museer i Oslo, Etnografisk Samling ved Nationalmuseet i København og De kulturhistoriske samlinger ved Bergen Museum.
| Espen Wæhle (født 1954) var leder ved Norsk Maritimt Museum (Norsk Sjøfartsmuseum) fra 2011 til 2015, deretter ble han konservator ved museet.
Han er magister i sosialantropologi fra Universitetet i Oslo, med feltforskning hos Efe-folket (mbuti-pygméer) 1982–1983 i Den demokratiske republikken Kongo. Wæhle har hatt en rekke oppdrag og reiser i Asia, Sør-Amerika og Afrika, blant annet for Norad og som leder i Afrika-avdelingen i Regnskogsfondet, samt som styremedlem i International Work Group for Indigenous Affairs (1980–2014). Wæhle har arbeidet ved Etnografisk Samling ved Universitetets kulturhistoriske museer i Oslo, Etnografisk Samling ved Nationalmuseet i København og De kulturhistoriske samlinger ved Bergen Museum.
== Referanser ==
== Litteratur ==
«Ny konstituert direktør på plass», fra Norsk Maritimt Museum, 22. august 2011 | Espen Wæhle (født 1954) var leder ved Norsk Maritimt Museum (Norsk Sjøfartsmuseum) fra 2011 til 2015, deretter ble han konservator ved museet. | 197,282 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chuka_(Kenya) | 2023-02-04 | Chuka (Kenya) | ['Kategori:0°S', 'Kategori:37°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Chuka er hovedstaden i Tharaka-Nithi fylke i Kenya, øst for Mount Kenya og 65 km sør for Meru. Befolkningen snakker Gichuka som er en dialekt av språket Meru. Byen har 9347 innbyggere.
| Chuka er hovedstaden i Tharaka-Nithi fylke i Kenya, øst for Mount Kenya og 65 km sør for Meru. Befolkningen snakker Gichuka som er en dialekt av språket Meru. Byen har 9347 innbyggere.
== Referanser == | Chuka er hovedstaden i Tharaka-Nithi fylke i Kenya, øst for Mount Kenya og 65 km sør for Meru. Befolkningen snakker Gichuka som er en dialekt av språket Meru. | 197,283 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Lovejoy | 2023-02-04 | Arthur Lovejoy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 30. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Filosofistubber', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Historikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09'] | Arthur Lovejoy (født 10. oktober 1873 i Berlin, død 30. desember 1962 i Baltimore i Maryland) var en amerikansk filosof og idéhistoriker. Han kritiserte pragmatismen ut fra et kritisk-realistisk standpunkt i sine filosofiske arbeider. Hans hovedverk The Great Chain of Being (1936) regnes som et grunnleggende verk i moderne idéhistorie.
| Arthur Lovejoy (født 10. oktober 1873 i Berlin, død 30. desember 1962 i Baltimore i Maryland) var en amerikansk filosof og idéhistoriker. Han kritiserte pragmatismen ut fra et kritisk-realistisk standpunkt i sine filosofiske arbeider. Hans hovedverk The Great Chain of Being (1936) regnes som et grunnleggende verk i moderne idéhistorie.
== Referanser == | Arthur Lovejoy (født 10. oktober 1873 i Berlin, død 30. | 197,284 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robin_George_Collingwood | 2023-02-04 | Robin George Collingwood | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Britiske arkeologer', 'Kategori:Britiske filosofer', 'Kategori:Dødsfall 9. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Filosofistubber', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04'] | Robin George Collingwood (født 22. februar 1889, død 9. januar 1943) var en britisk arkeolog, historiker og filosof, som er for ettertiden mest kjent som en av grunnleggerne innenfor idéhistorie og historiefagets filosofiske grunnlag.
Han var professor i metafysikk i Oxford og var opprinnelig inspirert av Platon, Georg Wilhelm Friedrich Hegel og Benedetto Croce. Collingwood har hatt særlig stor betydning som historiefilosof. Historikerens oppgave er, slik Collingwood ser det, å beskrive og rekonstruere historiske handlinger slik, og bare slik, at de logiske følger av rekonstruksjonen av handlingenes tankeinnhold stemmer med alle kilder og øvrige kjente begivenheter som er relevante for de rekonstruerte handlinger. Collingwoods historiesyn har fått økende aktualitet i senere år.
| Robin George Collingwood (født 22. februar 1889, død 9. januar 1943) var en britisk arkeolog, historiker og filosof, som er for ettertiden mest kjent som en av grunnleggerne innenfor idéhistorie og historiefagets filosofiske grunnlag.
Han var professor i metafysikk i Oxford og var opprinnelig inspirert av Platon, Georg Wilhelm Friedrich Hegel og Benedetto Croce. Collingwood har hatt særlig stor betydning som historiefilosof. Historikerens oppgave er, slik Collingwood ser det, å beskrive og rekonstruere historiske handlinger slik, og bare slik, at de logiske følger av rekonstruksjonen av handlingenes tankeinnhold stemmer med alle kilder og øvrige kjente begivenheter som er relevante for de rekonstruerte handlinger. Collingwoods historiesyn har fått økende aktualitet i senere år.
== Referanser == | Robin George Collingwood (født 22. februar 1889, død 9. | 197,285 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ol_Kalou | 2023-02-04 | Ol Kalou | ['Kategori:0°S', 'Kategori:36°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Ol Kalou er fylkeshovedstaden i Nyandarua fylke i Kenya. Den ligger vest for Aberdarefjellene og 40 kilometer øst for Nakuru. Ol Kalou har veiforbindelse til Gilgil, Nyahururu og Nakuru. Byen hadde 47 795 innbyggere ved folketellingen 1999.
Ol Kalou by er inndelt i fem kretser: Gichungo, Kaimbaga, Ol Kalou, Ol Kalou Central og Rurii. | Ol Kalou er fylkeshovedstaden i Nyandarua fylke i Kenya. Den ligger vest for Aberdarefjellene og 40 kilometer øst for Nakuru. Ol Kalou har veiforbindelse til Gilgil, Nyahururu og Nakuru. Byen hadde 47 795 innbyggere ved folketellingen 1999.
Ol Kalou by er inndelt i fem kretser: Gichungo, Kaimbaga, Ol Kalou, Ol Kalou Central og Rurii. | Ol Kalou er fylkeshovedstaden i Nyandarua fylke i Kenya. Den ligger vest for Aberdarefjellene og 40 kilometer øst for Nakuru. | 197,286 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spr%C3%A5kvask | 2023-02-04 | Språkvask | ['Kategori:Språk'] | Språkvask er å rette opp språket i en tekst slik at den blir mer begripelig og/eller i tråd med normer og regler i et forlag, en avis eller et annet medium. Den sørger for at teksten er fri for uklare eller feilaktige formuleringer, stavefeil, tastefeil og grammatikkfeil.
Ordet (også riksmålsformen sprogvask) er trolig av forholdsvis ny dato i norsk. I Aftenposten forekom det første gang i 1978, da signaturen Rask – rimelig i rubrikken Stilling søkes kunne tilby bl.a. sprogvask/redigering.
I teorien retter språkvasken seg kun mot språket, ikke mot meningsinnholdet i teksten – i praksis kan dette være vanskelig, da språkbruken i mange tilfeller må gjenspeile meningene i teksten. Språkvask kan gjennomføres av:
Skribenten selv
Andre i redaksjonen, avishuset eller forlaget
Eksterne språkvaskere (språkkonsulenter)Norsk forening for språkkonsulenter oppgir å ha ca. 40 medlemmer pr. 2014.
Språkvasken avhenger mye av hva slags publikasjon teksten er beregnet på, og språkvaskeren bør være kjent med mediet og dets målgruppe, for best å kunne ta høyde for faguttrykk osv.
| Språkvask er å rette opp språket i en tekst slik at den blir mer begripelig og/eller i tråd med normer og regler i et forlag, en avis eller et annet medium. Den sørger for at teksten er fri for uklare eller feilaktige formuleringer, stavefeil, tastefeil og grammatikkfeil.
Ordet (også riksmålsformen sprogvask) er trolig av forholdsvis ny dato i norsk. I Aftenposten forekom det første gang i 1978, da signaturen Rask – rimelig i rubrikken Stilling søkes kunne tilby bl.a. sprogvask/redigering.
I teorien retter språkvasken seg kun mot språket, ikke mot meningsinnholdet i teksten – i praksis kan dette være vanskelig, da språkbruken i mange tilfeller må gjenspeile meningene i teksten. Språkvask kan gjennomføres av:
Skribenten selv
Andre i redaksjonen, avishuset eller forlaget
Eksterne språkvaskere (språkkonsulenter)Norsk forening for språkkonsulenter oppgir å ha ca. 40 medlemmer pr. 2014.
Språkvasken avhenger mye av hva slags publikasjon teksten er beregnet på, og språkvaskeren bør være kjent med mediet og dets målgruppe, for best å kunne ta høyde for faguttrykk osv.
== Til språkvasken hører ofte dette ==
Forbedre setningsoppbyggingen
Rette opp inkonsekvens (frem/fram, mora/moren, ben/bein, PC/pc osv)
Fjerne unødvendige pleonasmer, ofte kalt "smør på flesk" («som for eksempel…osv.» og «… matrikkelen er det offisielle registeret for matrikkelenheter….. og innholde opplysninger om matrikkelenheter.») og unødvendig ordrike konstruksjoner, som «på det nåværende tidspunkt» for nå. Dette er særlig viktig når lengden på tekstene er begrenset, f.eks. fordi en publikasjon setter grenser for antall tegn, eller når en høringsuttalelse skal holdes innen én A4-sideFjerne eller omskrive (mote-)ord og uttrykk som «i forhold til», «sette (stort/sterkt/digert/hoved-)fokus på»
Få klarhet i uklare formuleringer, utilsiktede selvmotsigelser eller logiske klikker som et ikke for mye eller uttrykk av typen «med mindre ikke…», «helseforebyggende arbeid»
Sørge for at ubegripelige forkortelser og uttrykk blir forklart, eller erstattet med mer begripelige uttrykk
Fjerne ord og uttrykk som kan være i strid med lovverket f.eks. fordi de oppfordrer til kriminalitet eller oppfattes injurierende, støtende eller politisk ukorrekte (PUK); de kan også være foreldet. Redaksjoner har ofte lister med ord som ikke skal brukes, ofte ved at de erstattes med eufemismer. Slike ord har kan ha sammenheng med etnisk tilhørighet, hudfarge, seksuell legning, yrke osv
Språkrensing, fjerning av fremmedord og lånord i et språkDerimot omfatter språkvask vanligvis ikke:
Korrektur
Endring av innholdet
== Referanser == | Språkvask er å rette opp språket i en tekst slik at den blir mer begripelig og/eller i tråd med normer og regler i et forlag, en avis eller et annet medium. Den sørger for at teksten er fri for uklare eller feilaktige formuleringer, stavefeil, tastefeil og grammatikkfeil. | 197,287 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gilgil | 2023-02-04 | Gilgil | ['Kategori:0°S', 'Kategori:36°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Gilgil er en by i Nakuru fylke i Kenya, i den tidligere provinsen Rift Valley. Byen ligger mellom Naivasha og Nakuru langs hovedveien A104. Gilgil hadde 18 805 innbyggere ved folketellingen i 1999. Høyde over havet er omtrent 2000 meter. | Gilgil er en by i Nakuru fylke i Kenya, i den tidligere provinsen Rift Valley. Byen ligger mellom Naivasha og Nakuru langs hovedveien A104. Gilgil hadde 18 805 innbyggere ved folketellingen i 1999. Høyde over havet er omtrent 2000 meter. | Gilgil er en by i Nakuru fylke i Kenya, i den tidligere provinsen Rift Valley. Byen ligger mellom Naivasha og Nakuru langs hovedveien A104. | 197,288 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gullow_Gjeseth | 2023-02-04 | Gullow Gjeseth | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 18. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2017', 'Kategori:Fødsler 7. mai', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske generalmajorer', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Vikna kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gullow Gjeseth (født 7. mai 1937 i Nærøy, død 18. januar 2017 i Bærum) var en norsk generalmajor som var kommandør for landstridskreftene i Sør-Norge. Han var også sjef for presse- og informasjonsavdelingen i Forsvarets Overkommando og direktør for Forsvarets høgskole. Han var medlem av en rekke offentlige utvalg og utga flere arbeider om militære forhold.
| Gullow Gjeseth (født 7. mai 1937 i Nærøy, død 18. januar 2017 i Bærum) var en norsk generalmajor som var kommandør for landstridskreftene i Sør-Norge. Han var også sjef for presse- og informasjonsavdelingen i Forsvarets Overkommando og direktør for Forsvarets høgskole. Han var medlem av en rekke offentlige utvalg og utga flere arbeider om militære forhold.
== Virke ==
Han var eldste sønn av gårdbruker Arnold Gjeseth og hustru Jenny Hammer på Ramstad i Nærøy.Gjeseth gikk ut fra befalsskolen i 1957 og fullførte Krigsskolen i 1959. Senere tok han Hærens stabsskole (1970) og Führungsakademie der Bundeswehr (1974).I årene fra 1959 til 1974 gjorde han tropps- og stabstjeneste. Deretter var han fra 1974 til 1975 operasjonsoffiser i H. M. Kongens Garde. Fra 1976 til 1979 var Gjeseth instruktør ved Hærens stabsskole, etterfulgt av tjeneste som stabssjef ved Brigaden i Nord-Norge fra 1979 til 1980. I årene 1980 til 1982 var han sjef for Hærens stabsskole, så stabssjef ved 6. divisjon fra 1982 til 1985. Gjeseth deltok som militærrådgiver i nedrustningsforhandlinger ved Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) i Stockholm fra 1985 til 1986. Deretter ledet han fra 1986 til 1990 presse- og informasjonsavdelingen i Forsvarets Overkommando. Fra 1990 til 1994 var han kommandør for landstridskreftene i Sør-Norge. Deretter ble han i 1994 direktør for Forsvarets høgskole. Han ble pensjonist i 1997.
Gjeseth har vært medlem av Utvalget for rustningskontroll og nedrustning, Den sentrale beredskapsnemnd for Regjeringens pressetjeneste i krig, Forsvarskommisjonen av 1990 og Rådet for Forsvarsstudier. Han ledet granskingsutvalget for Lillehammer-saken 1998-2000, et arbeid som ledet til utarbeidelsen av en NOU. Senere var han forsker ved Institutt for forsvarsstudier (IFS).
Fra 1975 til 1976 var han militærstipendiat ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). I årene 1996 til 2006 var han redaktør i Norsk Militært Tidsskrift.
== Utmerkelser ==
Gjeseth var medlem av Kungliga Krigsvetenskapsakademien i Sverige. I 2011 ble han tildelt Hakon Hansens gullmedalje for arbeidet Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen.
== Utgivelser (utvalg) ==
Gjeseth, Gullow: «Forsvaret av Finnmark – i går og i dag», i Tormod Heier og Anders Olav Kjølberg (red.): Norge og Russland. Sikkerhetspolitiske utfordringer i nordområdene, Universitetsforlaget, 2015, s. 150–161
Gullow Gjeseth: Den amerikanske våpenhjelpen. Modernisering eller konservering? 1950–1968, Oslo files on defence and security; 02/2014, Oslo: Institutt for forsvarsstudier, 2012
Gullow Gjeseth: Norsk veteranpolitikk etter 1945: noen hovedtrekk i utviklingen, Oslo files on defence and security; 03/2012, Oslo: Institutt for forsvarsstudier, 2012
Gullow Gjeseth: Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen, Bergen: Fagbokforlaget, 2011. ISBN 978-82-450-1099-2
Kjell Inge Bjerga og Gullow Gjeseth: Heimevernet og hæren: landforsvaret stykkevis og delt – eller helt?, Oslo files on defence and security; 02/2010, Oslo: Institutt for forsvarsstudier, 2012
Gullow Gjeseth: Hæren i omveltning: 1990–2005, Bergen: Vigmostad & Bjørke, 2008. ISBN 978-82-419-0458-5
Gullow Gjeseth, Jacob Børresen og Rolf Tamnes: Allianseforsvar i endring. 1970-2000, Norsk forsvarshistorie, bind 5, Bergen: Eide, 2004. ISBN 82-514-0622-6
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Gullow Gjeseth i BIBSYS | Gullow Gjeseth (født 7. mai 1937 i Nærøy, død 18. | 197,289 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kindaruma_vannkraftverk | 2023-02-04 | Kindaruma vannkraftverk | ['Kategori:0°S', 'Kategori:1960-årene i Kenya', 'Kategori:37°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Demninger i Kenya', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vannkraftverk i Kenya'] | Kindaruma vannkraftverk er et vannkraftverk i elva Tana i Kenya, 170 kilometer nordøst for Nairobi. Kraftverket var det første som ble bygget i Kenya etter uavhengigheten og hadde ved åpningen i 1968 en installert effekt på 44 MW, fordelt på 2 turbiner. I 2012 ble det installert en tredje turbin, noe som økte installert effekt til 72 MW. Operatør er det statlige energiselskapet KenGen.
| Kindaruma vannkraftverk er et vannkraftverk i elva Tana i Kenya, 170 kilometer nordøst for Nairobi. Kraftverket var det første som ble bygget i Kenya etter uavhengigheten og hadde ved åpningen i 1968 en installert effekt på 44 MW, fordelt på 2 turbiner. I 2012 ble det installert en tredje turbin, noe som økte installert effekt til 72 MW. Operatør er det statlige energiselskapet KenGen.
== Referanser == | Kindaruma vannkraftverk er et vannkraftverk i elva Tana i Kenya, 170 kilometer nordøst for Nairobi. Kraftverket var det første som ble bygget i Kenya etter uavhengigheten og hadde ved åpningen i 1968 en installert effekt på 44 MW, fordelt på 2 turbiner. | 197,290 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Masinga_vannkraftverk | 2023-02-04 | Masinga vannkraftverk | ['Kategori:0°S', 'Kategori:1980-årene i Kenya', 'Kategori:37°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Demninger i Kenya', 'Kategori:Kraftverk etablert i 1981', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vannkraftverk i Kenya'] | Masinga vannkraftverk med Masinga-demningen er et vannkraftverk i elva Tana i Kenya. Kraftverket ble satt i drift i 1981 med 2 turbiner og en installert effekt på 40 MW. Masinga-demningen er 60 meter høy og 2 200 meter lang, og reservoaret har et areal på 120 km². Masinga er hovedreservoar for rekken på fem kraftverk i Tana. Operatør er det statlige energiselskapet KenGen.
| Masinga vannkraftverk med Masinga-demningen er et vannkraftverk i elva Tana i Kenya. Kraftverket ble satt i drift i 1981 med 2 turbiner og en installert effekt på 40 MW. Masinga-demningen er 60 meter høy og 2 200 meter lang, og reservoaret har et areal på 120 km². Masinga er hovedreservoar for rekken på fem kraftverk i Tana. Operatør er det statlige energiselskapet KenGen.
== Referanser == | Masinga vannkraftverk med Masinga-demningen er et vannkraftverk i elva Tana i Kenya. Kraftverket ble satt i drift i 1981 med 2 turbiner og en installert effekt på 40 MW. | 197,291 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julleuchter | 2023-02-04 | Julleuchter | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalsosialistisk kultur', 'Kategori:Nyhedendom', 'Kategori:SS (Schutzstaffel)', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Julleuchter (tysk ord, betyr «julelykt») er en angivelig hedensk-germansk, men i virkeligheten en rekonstruert kultgjenstand benyttet i nyhedensk germanerdyrkelse, som angivelig skal symbolisere vintersolverv. Den spilte en vesentlig rolle i den nazistiske julefeiring og ble benyttet i den germanerglorifiserende SS-kulturen.Viktige grunner til det sterke engasjement for utviklingen av nazistisk julefeiring var et ønske om å svekke kristendommens stilling i det tyske folk, muligheten for å introdusere Adolf Hitler i en frelserrolle (til fortrengsel for Jesus), og SS-lederen Heinrich Himmlers personlige interesse for ariosofi.
| Julleuchter (tysk ord, betyr «julelykt») er en angivelig hedensk-germansk, men i virkeligheten en rekonstruert kultgjenstand benyttet i nyhedensk germanerdyrkelse, som angivelig skal symbolisere vintersolverv. Den spilte en vesentlig rolle i den nazistiske julefeiring og ble benyttet i den germanerglorifiserende SS-kulturen.Viktige grunner til det sterke engasjement for utviklingen av nazistisk julefeiring var et ønske om å svekke kristendommens stilling i det tyske folk, muligheten for å introdusere Adolf Hitler i en frelserrolle (til fortrengsel for Jesus), og SS-lederen Heinrich Himmlers personlige interesse for ariosofi.
== Før-nazistisk bakgrunn ==
Første gang slike lykter nevnes i kildene, er i 1888 i det svenske tidsskrift «Runa». Her ble det beskrevet en original som skulle stamme fra 1500-tallret og være funnet i landskapet Halland. Den finnes nå på et museum i Halland.Dette ble forbildet til den nye versjon som den völkischtyske historiker Herman Wirth («Die Ura Linda Chronik») fikk laget i Tyskland, og som ble modell for de Julleuchter som SS skulle ta i bruk. Også i norske og i danske museer finner man lignende tårnlykter. Men noen særlig tilknytning til julefesten er inne blitt påvist.
== Bruk i nazitiden ==
=== Symbolikk ===
I nasjonalsosialismens tid var Julleuchter ev vedentlig del av den rekonstruerte «germanske» religion. Symbolikken tjente legimerende for det nasjonalsosialistiske herskerrettskrav: Hjertesymbolet skulle nok oppfattes som livspulsen, og Hagall-runen (yngre futhark) skulle vise til hagl og snø og formidle at fortidens germanske idealer skulle innvirke på og forme nåtiden (haglen står ned alt, men etter at det smelter, vokser det grønne og friske frem).
Slik symboliserer Hagall de energier som oppstod i den fjerne fortid og som atter skal få virke i nåtiden.
=== Hovedseremoni ===
I nazitiden i Tyskland, og særlig i SS, skulle vintersollvervseremonien gjennomfores omtrent slik: I en forberedelsesperiode (av regionalt varierende lengde) før vintersolverv blir lysestumper fra det forgangne år (som man skulle ta vare på i særlige beholdere) satt inn i lyktene. Solen, som ennå ikke har snudd, blir symbolisert ved lysprojeksjonen ut av lyktens hjerte- og runevinduer. Lyset må ikke slukne hen.
Den 21. desember blir de brennende lysene satt på toppen av lyktene - solen har snudd. Den ene gamle lysestumpen etter den andre får avløse hverandre på toppen av lykten. Den siste rest av den aller siste blir lagt til side på et eget sted, i påvente av neste vintersolhverv.
=== Julebruk innen SS ===
SS-Julleuchter var en spesielt utformet lykt. Den var forsiret med helt særegne runer og germansk symbolikk. Disse lyktene var et fast innslag i SS-kulturen før og rundt jul. Her gikk man med propaganda ekstra intenst inn for å fremme nasjonalsosialistisk Julfest som skulle tre i stedet for kristen julefeiring.
=== Annen bruk innen SS ===
Julleuchter var ikke bare reservert til juletiden, I SS skulle deres bruk styrke innatbeidelsen av de rekonstruerte germansk-nyhedenske skikker i dagliglivet:
Diie Wohnung des SS-Mannes soll man daran erkennen, dass eine ihrer Ecken für die Feier seiner Familie bestimmt ist. In ihr sollen diejenigen Dinge zusammengetragen werden, die den Menschen an seine höheren Verpflichtungen erinnern. [...] Auf der Truhe [, die in der Ecke stehen und Erbstücke enthalten soll, ] stehen das ganze Jahr über der Julleuchter und ringsherum die Julteller (aus Zinn oder Steingut) der einzelnen Familienmitglieder, die sie zu allen Festen des Jahres, aber auch zu Geburtstag, Hochzeit und Todestag gebrauchen. [...] Die Wand schmückt das Bild des Führers und des Reichsführers SS, dazu Ahnentafel und Familienbilder, Erinnerungsstücke an Kriegs- und Kampfzeiten. Die große SS-Rune soll dabei nicht fehlen. Die Jul- und SS-Ecke ist der Gradmesser, wieweit der SS-Mann und seine Frau am Brauchtum der SS teilnehmen.
=== Produksjon ===
I 1939 produserte fanger ved konsentrasjonsleiren Dachau 52.635 Julleuchter på oppdrag av Porzellanmanufaktur Allach. Slike ble også produsert i andre konsentrasjonsleirer - dokumenter fra konsentrasjonsleiren Neuengamme oppgir for 1943 et produksjonstall på 15.116 .
== Bruk i senere tysk høyreekstremisme ==
I høyreekstreme kretser i Tyskland er bruken av Julleuchter gjenoppstått som kultgjenstand.
== Litteratur ==
Wolfgang Benz: Enzyklopädie des Nationalsozialismus (Digitale Bibliothek ; 25); CD-ROM; Berlin : Directmedia Publ., 2000, ISBN 3-89853-125-2.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Der Julleuchter - eine erfundene Tradition
allach.ru om den neopaganistiske Julleuchter-trasisjon (russisk) | thumb|Julleuchter med runen [[Elhaz i stedet for et hjertesymbol]] | 197,292 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nationalpolitische_Erziehungsanstalten | 2023-02-04 | Nationalpolitische Erziehungsanstalten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Det tredje rike', 'Kategori:Skoler'] | Nationalpolitische Erziehungsanstalten («Nasjonalpolitiske utdannelseanstalter») forkortet NPEA, på folkemunne NaPolA - Nationalpolitische Lehranstalt («Nasjonalpolitisk læreanstalt») var internatskoler som ble grunnlagt etter Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartis (NSDAP) maktovertagelse i Tyskland i 1933.
| Nationalpolitische Erziehungsanstalten («Nasjonalpolitiske utdannelseanstalter») forkortet NPEA, på folkemunne NaPolA - Nationalpolitische Lehranstalt («Nasjonalpolitisk læreanstalt») var internatskoler som ble grunnlagt etter Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartis (NSDAP) maktovertagelse i Tyskland i 1933.
== Hensikt ==
Hovedhensikten med skolene var å utdanne en elite av politisk overbeviste nasjonalsosialister i prima fysisk og mental stand, den elite som senere skulle ta over ledende poster i riket og dets erobrede områder. Ingen ble tvunget til å gå på skolene. Søknadene var etter fritt valg, men bare de beste ble tatt opp. Jøder var utelukket fra skolene.
== Liste over skoler ==
== Referanser == | Nationalpolitische Erziehungsanstalten («Nasjonalpolitiske utdannelseanstalter») forkortet NPEA, på folkemunne NaPolA - Nationalpolitische Lehranstalt («Nasjonalpolitisk læreanstalt») var internatskoler som ble grunnlagt etter Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartis (NSDAP) maktovertagelse i Tyskland i 1933. | 197,293 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Naiara_Egozkue | 2023-02-04 | Naiara Egozkue | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Spania under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Håndballspillere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Personer fra Pamplona', 'Kategori:Spanske håndballspillere', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2014 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2016 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2013 for kvinner'] | Naiara Egozkue Extremado (født 21. oktober 1983 i Pamplona) er en spansk håndballspiller, som spiller for den spanske klubben Atlético Guardés og det spanske kvinnelandslaget.
| Naiara Egozkue Extremado (født 21. oktober 1983 i Pamplona) er en spansk håndballspiller, som spiller for den spanske klubben Atlético Guardés og det spanske kvinnelandslaget.
== Karriere ==
=== Klubb ===
Egozkue startet å spille håndball som 11-åring, i den lokale klubben Beti Onak Villava. Ti år senere, i 2004, fikk hun sin profesjonelle debut da Egozkue skrev under for den spanske toppklubben Itxako.
Med Itxako vant hun den spanske serien fire ganger (2009, 2010, 2011 & 2012) og den spanske cupen tre ganger (2010, 2011 & 2012). I europeisk sammenheng nådde klubben finalen av EHF-cupen i 2007/08-sesongen, men tapte mot den russiske klubben Dinamo Volgograd. Sesongen etter var Itxako på nytt i EHF-cupfinalen, som de vant 52–45 sammenlagt mot Leipzig.Egozkue avsluttet 2010/11-sesongen ved å spille Champions League-finale mot Larvik, som Itxako tapte 47–46 sammenlagt. Sesongen etter flyttet Egozkue til Tyskland og signerte for Bayer Leverkusen, hvor hun ble i to år før hun flyttet tilbake til hjemlandet og klubben Atlético Guardés.
=== Landslag ===
Egozkue representerte det spanske kvinnelandslaget under Håndball-VM 2013, hvor hun scoret fem mål på seks kamper.Hun ble året etter tatt ut i troppen foran Håndball-EM 2014.
== Meritter ==
=== Itxako ===
Spansk seriemester: 2009, 2010, 2011, 2012
Spansk cupgull: 2010, 2011, 2012
EHF-cupen:
Vinner: 2009
Finalist: 2008
Champions League:
Finalist: 2011
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Naiara Egozkue – Olympedia
(en) Naiara Egozkue – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Naiara Egozkue – Det europeiske håndballforbundet (EHF)
Naiara Egozkue på Twitter | | fsted = Pamplona, Spania | 197,294 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konza | 2023-02-04 | Konza | ['Kategori:1°S', 'Kategori:37°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Kenya', 'Kategori:Sider med kart'] | Konza er en småby i Machakos fylke i Kenya. Den befinner seg rundt 60 km sør for Kenyas hovedstad Nairobi. I byen er det prosjektert en Technology City, hvor det innen 2030 skal skaffes nye arbeidsplasser på en flate på rundt 2000 hektar, fremfor alt innen IKT. Det er planlagt å investere over 9 milliarder £.Byen har en jernbanestasjon på strekningen Nairobi–Mombasa, med en sidelinje til Magadi
| Konza er en småby i Machakos fylke i Kenya. Den befinner seg rundt 60 km sør for Kenyas hovedstad Nairobi. I byen er det prosjektert en Technology City, hvor det innen 2030 skal skaffes nye arbeidsplasser på en flate på rundt 2000 hektar, fremfor alt innen IKT. Det er planlagt å investere over 9 milliarder £.Byen har en jernbanestasjon på strekningen Nairobi–Mombasa, med en sidelinje til Magadi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Konza Technology City Kenya | Konza er en småby i Machakos fylke i Kenya. Den befinner seg rundt 60 km sør for Kenyas hovedstad Nairobi. | 197,295 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dani%C3%ABl_Papebroek | 2023-02-04 | Daniël Papebroek | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske historikere', 'Kategori:Belgiske jesuitter', 'Kategori:Belgiske katolske prester', 'Kategori:Dødsfall 28. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1714', 'Kategori:Fødsler 17. mars', 'Kategori:Fødsler i 1628', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra byen Antwerpen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Daniël Papebroek (eller Papebroch eller van Papenbroeck, født den 17. mars 1628 i Antwerpen, død den 28. juni 1714) var en nederlandsk jesuitt.Papebroek var en av de mest fremstående bollandistene og 1659-1709 en av redaktørerne av Acta sanctorum. Med karmelittordenen kom han i heftig strid ved å benekte deres foregivne høye alder.
| Daniël Papebroek (eller Papebroch eller van Papenbroeck, født den 17. mars 1628 i Antwerpen, død den 28. juni 1714) var en nederlandsk jesuitt.Papebroek var en av de mest fremstående bollandistene og 1659-1709 en av redaktørerne av Acta sanctorum. Med karmelittordenen kom han i heftig strid ved å benekte deres foregivne høye alder.
== Referanser == | Daniël Papebroek (eller Papebroch eller van Papenbroeck, født den 17. mars 1628 i Antwerpen, død den 28. | 197,296 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evelyn_Baring,_1._baron_Howick_av_Glendale | 2023-02-04 | Evelyn Baring, 1. baron Howick av Glendale | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske baroner og baronesser', 'Kategori:Britiske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Dødsfall 10. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fødsler 29. september', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Johannitterordenen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Mau Mau-opprøret', 'Kategori:Royal Victorian Order', 'Kategori:Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Evelyn Baring, 1. baron Howick av Glendale, (født 29. september 1903, død 10. mars 1973) var en britisk koloniadministrator som var guvernør i Rhodesia i årene 1942 til 1944 og guvernør i Kenya i årene 1952 til 1959. Perioden i Kenya ble dominert av det da pågående Mau Mau-opprøret.
Han var født inn i den velstående bankierfamilien Baring og var en yngre sønn av Evelyn Baring, 1. jarl av Cromer.
Baring giftet seg i 1935 med Mary Cecil Grey, datter av Charles Grey, 5. jarl Grey. Hun arvet 1700-tallsgodset Howick Hall fra sin far som døde i 1963.
Han ble den første baron Howick av Glendale i 1960 og ble utnevnt til ridder av Hosebåndsordenen i 1972.
| Evelyn Baring, 1. baron Howick av Glendale, (født 29. september 1903, død 10. mars 1973) var en britisk koloniadministrator som var guvernør i Rhodesia i årene 1942 til 1944 og guvernør i Kenya i årene 1952 til 1959. Perioden i Kenya ble dominert av det da pågående Mau Mau-opprøret.
Han var født inn i den velstående bankierfamilien Baring og var en yngre sønn av Evelyn Baring, 1. jarl av Cromer.
Baring giftet seg i 1935 med Mary Cecil Grey, datter av Charles Grey, 5. jarl Grey. Hun arvet 1700-tallsgodset Howick Hall fra sin far som døde i 1963.
Han ble den første baron Howick av Glendale i 1960 og ble utnevnt til ridder av Hosebåndsordenen i 1972.
== Mau Mau-opprøret ==
I juni 1957 videresendte Baring et hemmelig skriv til Alan Lennox-Boyd skrevet av Eric Griffiths-Jones, statsadvokaten i Kenya. I dette skrivet ble mishandlingen av Mau Mau-opprørere behandlet. Dokumentet hevdet at Baring hadde utstedet et følgebrev hvor det ble hevdet at «voldelige sjokk» var den eneste måten å håndtere Mau Mau-opprørere på.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Evelyn Baring, 1. baron Howick av Glendale hos Hansards parlamentsdebatter
(en) Evelyn Baring, 1. baron Howick av Glendale hos The Peerage
(en) Evelyn Baring, 1. baron Howick av Glendale – Olympedia
(en) Et sammendrag av Barings karriere
(en) Artikkel om Barings administrative metoder | Evelyn Baring, 1. baron Howick av Glendale, (født 29. | 197,297 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mario_Bettini | 2023-02-04 | Mario Bettini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. november', 'Kategori:Dødsfall i 1657', 'Kategori:Fødsler 6. februar', 'Kategori:Fødsler i 1582', 'Kategori:Italienske astronomer', 'Kategori:Italienske filosofer', 'Kategori:Italienske jesuitter', 'Kategori:Italienske katolske prester', 'Kategori:Italienske matematikere', 'Kategori:Italienske musikkteoretikere', 'Kategori:Italienske teologer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bologna', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mario Bettini (latinisert Marius Bettinus; født 6. februar 1582 i Bologna i Kirkestaten, død 7. november 1657 samme sted) var en italiensk matematiker og astronom.
Bettini, som var jesuitt (inntrådt i ordenen i 1595) og professor i filosofi, moralteologi og matematikk i Parma, avhandlet i flere av sine verk akustiske og matematisk musikalske emner.
Månekrateret Bettinus har fått sitt navn etter ham av Giovanni Battista Riccioli i 1651.
| Mario Bettini (latinisert Marius Bettinus; født 6. februar 1582 i Bologna i Kirkestaten, død 7. november 1657 samme sted) var en italiensk matematiker og astronom.
Bettini, som var jesuitt (inntrådt i ordenen i 1595) og professor i filosofi, moralteologi og matematikk i Parma, avhandlet i flere av sine verk akustiske og matematisk musikalske emner.
Månekrateret Bettinus har fått sitt navn etter ham av Giovanni Battista Riccioli i 1651.
== Verker ==
Rubenus hilarotragoedia satyropastoralis (Parma 1614)
Ludouicus. Tragicum syluiludium (Parma 1622)
Lyceum e moralibus, politicis, ac poeticis (Venezia 1626)
Florilegium variorum poematum, et dramatum pastoralium (Lyon 1633)
Apiaria Universae Philosophiae Mathematicae (1642)
Aerarium Philosophiae Mathematicae (Bologna 1648)
Recreationum Mathematicarum (Bologna 1659)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Robert Eitner: Biographisch-bibliographisches Quellenlexikon der Musiker und Musikgelehrten. Bd. 2, 1900, s.v.
Carlos Sommervogel: Bibliothèque de Compagnie de Jésus. Brüssel & Paris 1890-1909, s.v.
Bettini, Mario i J. Leonard Höijer, Musik-Lexikon (1864) | Mario Bettini (latinisert Marius Bettinus; født 6. februar 1582 i Bologna i Kirkestaten, død 7. | 197,298 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lonicera_implexa | 2023-02-04 | Lonicera implexa | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaprifolfamilien', 'Kategori:Klatreplanter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Lonicera implexa er en klatreplante i kaprifolfamilien.
Den skiller seg fra slektningen Lonicera etrusca ved å ha eviggrønne, læraktige blader og ved at blomsterklasene ikke har stilker. Arten er forvedet og kan bli opptil to meter høy. Det er omtrent seks blomster i hver klase. Blomstene er kremfargete, men er røde på utsiden. Den vokser i skog og maquis og er utbredt i hele middelhavsområdet.
| Lonicera implexa er en klatreplante i kaprifolfamilien.
Den skiller seg fra slektningen Lonicera etrusca ved å ha eviggrønne, læraktige blader og ved at blomsterklasene ikke har stilker. Arten er forvedet og kan bli opptil to meter høy. Det er omtrent seks blomster i hver klase. Blomstene er kremfargete, men er røde på utsiden. Den vokser i skog og maquis og er utbredt i hele middelhavsområdet.
== Litteratur ==
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 169–170. ISBN 82-562-0490-7.
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 423. ISBN 0-7136-7015-0.
== Eksterne lenker ==
(en) Lonicera implexa i Encyclopedia of Life
(en) Lonicera implexa i Global Biodiversity Information Facility
(en) Lonicera implexa hos NCBI
(en) Lonicera implexa hos The International Plant Names Index
(en) Lonicera implexa hos Tropicos
(en) Kategori:Lonicera implexa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Lonicera implexa – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Lonicera implexa – detaljert informasjon på Wikispecies | Lonicera implexa er en klatreplante i kaprifolfamilien. | 197,299 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.