url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjemisk_potensial | 2023-02-04 | Kjemisk potensial | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fysikalsk kjemi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Termodynamikk'] | Kjemisk potensial er et begrep innen termodynamikken som har stor betydning innen fysikalsk kjemi. Det beskriver hvor mye energien til et system av partikler forandres når en ekstra partikkel legges til. Det ble først klarlagt av den amerikanske fysiker Josiah Willard Gibbs i 1873. Det er direkte forbundet med Gibbs fri energi for systemet.
Dets nytte tilsvarer bruken av elektrisk potensial for å beskrive bevegelsen til elektrisk ladete partikler eller gravitasjonspotensial for å beregne hvordan en massiv partikkel beveger seg på grunn av tyngdekraften. Partiklene vil spontant bevege seg slik at deres potensielle energi blir mindre. På samme måte vil det kjemiske potensialet være høyere for en partikkel som befinner seg i et område hvor konsentrasjonen av partikler er høyere. Den vil derfor forsøke å bevege seg mot lavere kjemisk potensial. Dette vil tilsvare en bevegelse mot et område hvor konsentrasjonen er mindre. Denne prosessen er kjent som diffusjon.
I en kjemisk reaksjon inngår flere komponenter av forskjellige partikler eller stoffer. Hver komponent vil ha sitt eget kjemiske potensial. Ved konstant trykk og temperatur vil likevekt oppstå når Gibbs fri energi for systemet er minst mulig. Dette tilsvarer at de kjemiske potensialene for begynnelsestilstanden er like store som for sluttilstanden. Denne kjemiske likevekten vil da være beskrevet ved konsentrasjoner som oppfyller massevirkningsloven.
| Kjemisk potensial er et begrep innen termodynamikken som har stor betydning innen fysikalsk kjemi. Det beskriver hvor mye energien til et system av partikler forandres når en ekstra partikkel legges til. Det ble først klarlagt av den amerikanske fysiker Josiah Willard Gibbs i 1873. Det er direkte forbundet med Gibbs fri energi for systemet.
Dets nytte tilsvarer bruken av elektrisk potensial for å beskrive bevegelsen til elektrisk ladete partikler eller gravitasjonspotensial for å beregne hvordan en massiv partikkel beveger seg på grunn av tyngdekraften. Partiklene vil spontant bevege seg slik at deres potensielle energi blir mindre. På samme måte vil det kjemiske potensialet være høyere for en partikkel som befinner seg i et område hvor konsentrasjonen av partikler er høyere. Den vil derfor forsøke å bevege seg mot lavere kjemisk potensial. Dette vil tilsvare en bevegelse mot et område hvor konsentrasjonen er mindre. Denne prosessen er kjent som diffusjon.
I en kjemisk reaksjon inngår flere komponenter av forskjellige partikler eller stoffer. Hver komponent vil ha sitt eget kjemiske potensial. Ved konstant trykk og temperatur vil likevekt oppstå når Gibbs fri energi for systemet er minst mulig. Dette tilsvarer at de kjemiske potensialene for begynnelsestilstanden er like store som for sluttilstanden. Denne kjemiske likevekten vil da være beskrevet ved konsentrasjoner som oppfyller massevirkningsloven.
=== Formelle egenskaper ===
Fra termodynamikkens andre hovedsetning følger at den har en indre energi U for et system ved temperatur T og trykk P vll forandre seg med den infinitesemal størrelsen dU = TdS - PdV + μdN når dets entropi forandres med dS, volumet med dV og partikkeltallet med dN hvor nå μ er dets kjemiske potensial. Herav følger at dette er git som økningen av den indre partikkel når én partikkel tiløres systemet på en slik måte at entropien og volumet forblir uforandret. Matematisk tilsvarer det at
μ
=
(
∂
U
∂
N
)
S
V
{\displaystyle \mu =\left({\partial U \over \partial N}\right)_{SV}}
Under Legendre-transformasjoner til Helmholtz fri energi F(T,V,N) og Gibbs fri energi G(T,P,N) vil denne termodynamiske deriverte bevare sin form da partikkeltallet N er en passiv variabel under disse transformasjonene. Det gir at
μ
=
(
∂
F
∂
N
)
T
V
=
(
∂
G
∂
N
)
T
P
{\displaystyle \mu =\left({\partial F \over \partial N}\right)_{TV}=\left({\partial G \over \partial N}\right)_{TP}}
Denne siste deriverte har en enkel betydning. Da G(T,P,N) er ekstensiv, det vil si direkte proporsjonal med systemets størrelse, mens de to variable T og P er intensive, må Gibbs fri energi være direkte proporsjonal med partikkeltallet N,
G
(
T
,
P
,
N
)
=
N
μ
(
T
,
P
)
{\displaystyle G(T,P,N)=N\mu (T,P)}
Dette viser at det kjemiske potensialet er lik fri energi per partikkel, μ = G/N. Denne egenskapen fører også til at det må oppfylle Gibbs-Duhem-ligningen som bestemmer dets avhengighet av trykk og temperatur.
== Ideell gass ==
Tilstandsligningen for en ideell gass er PV = NkBT hvor kB er Boltzmanns konstant. Ved bruk av ren termodynamikk kan man da enkelt vise at det kjemiske potensialet må variere med trykket som
μ
(
T
,
P
)
=
μ
0
(
T
,
P
0
)
+
k
B
T
ln
(
P
/
P
0
)
{\displaystyle \mu (T,P)=\mu _{0}(T,P_{0})+k_{B}T\ln(P/P_{0})}
Her er P0 er et referansetrykk og μ0(T,P0) er en ukjent funksjon av temperaturen. Denne kan bare finnes ved mer nøyaktige beregninger basert på statistisk fysikk. Består gassen av ikke-relativistiske partikler med masse m, finner man da at
μ
=
k
B
T
ln
(
P
Λ
3
k
B
T
)
{\displaystyle \mu =k_{B}T\ln \left({P\Lambda ^{3} \over k_{B}T}\right)}
når resultatatet uttrykkes ved den termodynamiske bølgelengden Λ = h/√(2πmkBT) hvor h er Plancks konstant. Det kjemiske potensialet for klassiske gasser tar i alminnelighet negative verdier, men i de fleste tilfeller er det bare potensialforskjeller som vil ha praktisk betydning. Og de kan være både positive og negative.
I en reell gass er det vekselvirkninger mellom partiklene, og det kjemiske potensialet er mer vanskelig å beregne. Ofte skrives resulatatet da som for en ideell gass med den forskjell at trykket erstattes med fugasiteten som da er en funksjon av trykket. Er dette tilstrekkelig lavt slik at gassen er tilnærmet reell, blir fugasiteten lik trykket.
=== Ideell blanding ===
Blander man sammen ideelle gasser, har man en ideell gassblanding. Ifølge Daltons lov er det totale trykket P i gassen summen av partialtrykkene Pi til hver av komponentene i. Hver slik komponent vil da ha et kjemisk potensial på formen
μ
i
(
T
,
P
i
)
=
μ
0
i
(
T
,
P
0
)
+
k
B
T
ln
(
P
i
/
P
0
)
{\displaystyle \mu _{i}(T,P_{i})=\mu _{0i}(T,P_{0})+k_{B}T\ln(P_{i}/P_{0})}
Her er partialtrykket Pi = xi P hvor xi = Ni /N er molfraksjonen for partikler av type i. Uttrykt ved denne, kan da det kjemiske potensialet for denne komponenten skrives som
μ
i
(
T
,
P
i
)
=
μ
0
i
(
T
,
P
)
+
k
B
T
ln
x
i
{\displaystyle \mu _{i}(T,P_{i})=\mu _{0i}(T,P)+k_{B}T\ln x_{i}}
Her er nå det første leddet lik det kjemiske potensialet for en ren gass av denne komponenten alene og med trykk P. Da ln xi ≤ 0, er derfor det kjemiske potensialet i en gassblanding alltid mindre eller lik potensialet for den rene gassen ved samme totaltrykket. I den totale Gibbs fri energi G = ∑Niμi til blandingen gir bidragene fra partialtrykkene opphav til blandingsentropien.
Dette resultatet kan tas over til å definere en ideell blanding av forskjellige væsker. Da vil kreftene mellom partiklene være viktige. Men er disse tilnærmet de samme mellom alle partiklene og uavhengig av hvilken komponent de tilhører, vil væsken være en ideell blanding. Derfor er det kjemiske potensialet for hver komponent av samme form som om den skulle være i en ideell gassblanding. Derfor kan definere en væskeblanding som ideell når det kjemiske potensialet for hver komponent kan skrives på formen
μ
i
(
T
,
x
i
)
=
μ
0
i
(
T
)
+
k
B
T
ln
x
i
{\displaystyle \mu _{i}(T,x_{i})=\mu _{0i}(T)+k_{B}T\ln x_{i}}
hvis man ser bort fra en mulig trykkavhengighet i væsken. I virkeligheten viser de fleste reelle væsker en slik enkel oppførsel bare i svært begrenset omfang.
=== Kvantegasser ===
For relativistiske systemer er ikke partikkeltallet N veldefinert da partikler kan skapes ved pardannelse og forsvinne ved annihilasjon. Slike systemer vil derimot være spesifiserte ved de termodynamiske variable T, P og μ. Man benytter da at partikkeltallet N er den konjugerte variable til det kjemiske potensialet. Dermed kan Gibbs fri energi G(T,P,N) Legendre-transformeres til den tilsvarende Landau fri energi Ω(T,P,μ). Denne benyttes spesielt til å beskrive termodynamiske systemer hvor kvantemekanikken dominerer. Dette kan være en gass av bosoner hvor det vil oppstå en Bose-Einstein-kondensasjon i grensen hvor det kjemiske potensialet nærmer seg null. Derimot for fermigasser ved tilstrekkelig lave temperaturer, tar det kjemiske potensialet positive verdier og definerer det som kalles Fermi-energien for gassen.
== Faselikevekt ==
Mange stoffer kan eksistere i forskjellige faser eller aggregattilstander. For eksempel kan H2O eksistere være fast som is, flytende som vann eller som en gass i form av vanndamp. To faser av samme stoff er i termodynamisk likevekt med hverandre når de har samme samme trykk og temperatur. I tillegg vil de også være i kjemisk likevekt når de kan utveksle partikler seg i mellom. Det betyr at de også må ha samme kjemiske potensial. Det følger direkte fra kravet om at i likevekt må Gibbs fri energi for det koblede systemet være et minimum.
I alminnelighet er en infinitesemal forandring av Gibbs fri energi gitt ved dG = - SdT + VdP + μdN. Ved konstant trykk og temperatur vil de to første bidragene være lik null. Den siste termen får bidrag fra begge fasene. Betegner man disse med de greske bokstavene α og β, vil overføring av et lite antall partikler ΔN mellom dem medføre en forandring av den fri energien gitt ved ΔG = (μα - μβ)ΔN. Dette skyldes at antall partikler som den ene fasen mister, bidrar til å øke like mye antallet av partikler i den andre fasen. Dermed har man den fundamentale ligningen
μ
α
(
T
,
P
)
=
μ
β
(
T
,
P
)
{\displaystyle \mu _{\alpha }(T,P)=\mu _{\beta }(T,P)}
for faselikevekt definert ved ΔG = 0. Kjenner man de to kjemiske potensialene, sier denne betingelsen hvordan trykket ved likevekt avhenger av temperaturen. Disse to variable er ikke lenger uavhengige av hverandre. For likevekt mellom væske og dens damp, gir dette opphav til Clausius-Clapeyron-ligningen. Kommer systemet ut av likevekt, vil den fasen være stabil som har lavest kjemisk potensial. Trykk og temperatur kan da variere fritt.
=== Raoults lov ===
En væske som består av forskjellige stoffer, vil på samme måte også kunne være i likevekt med sin egen damp ved. Men dampen vil inneholde partikler fra de forskjellige stoffene i væsken. Hvis man antar at denne kan beskrives som en ideell gass, vil det kjemiske potensialet for komponent i med partialtrykk Pi være
μ
i
(
g
)
=
μ
i
0
(
g
)
+
k
B
T
ln
(
P
i
/
P
0
)
{\displaystyle \mu _{i}(g)=\mu _{i0}(g)+k_{B}T\ln(P_{i}/P_{0})}
Antas også at væsken er en ideell blanding med en fraksjon xi med partikler av den samme komponenten, vil den i denne fasen ha et kjemisk potensial
μ
i
(
v
)
=
μ
i
0
(
v
)
+
k
B
T
ln
x
i
{\displaystyle \mu _{i}(v)=\mu _{i0}(v)+k_{B}T\ln x_{i}}
Det første leddet her er potensialet for en ren væske som består av denne komponenten alene. Den ville da ha et damptrykk Pi0 gitt ved likevektsbetingelsen μi0(v) = μi0(g) + kBT ln(Pi0/P0 i overensstemmelse med Clausius-Clapeyron-ligningen. Brukes dette nå i likevektsbetingelsen μi(v) = μi(g) for dampen over den blandete væsken, finner man at denne komponenten har et partialtrykk
P
i
=
x
i
P
i
0
{\displaystyle P_{i}=x_{i}P_{i0}}
Det er altså redusert i forhold til damptrykket i den rene væsken med en faktor som er molfraksjonen til komponenten i væskeblandingen. Dette er Raoults lov.
For blandinger av reelle væsker gjelder denne loven kun tilnærmet for den dominerende komponenten i en tynn blanding hvor en væske er tilsatt en liten mengde væsker av andre slag. Men likevel danner den et godt, teoretisk utgangspunkt for å beskrive slike virkelige blandinger.
== Litteratur ==
D. ter Haar and H. Wergeland, Elements of Thermodynamics, Addison-Wesley Publishing Co. (1966).
G.W. Castellan, Physical Chemistry, Addison-Wesley Publishing Company, New York (1971). ISBN 0-20-110386-9. | Kjemisk potensial er et begrep innen termodynamikken som har stor betydning innen fysikalsk kjemi. Det beskriver hvor mye energien til et system av partikler forandres når en ekstra partikkel legges til. | 195,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chelsea_Embankment | 2023-02-04 | Chelsea Embankment | ['Kategori:0°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Steder i London', 'Kategori:Themsen'] | Chelsea Embankment er navnet på en veistrekning langs Themsens nordlige bredd mellom Chelsea Bridge i øst og Battersea Bridge i vest. Strekningen er på om lag 1600 meter, og ble bygget i 1874 for å stabilisere elvebredden, unngå flom og utvide bredden for å gi plass til vei og fortau. Chelsea Embankment er en del av Thames Embankment.
Byggingen av Chelsea Embankment i 1874 var en av datidens store ingeniørbragder. Elvebredden ble forandret for alltid. Et pittoresk landskap forsvant, men det gjorde også sykdommer, flom og vond lukt. Det kostet om lag 270 000 pund å bygge Chelsea Embankment. De nybygde granittveggene reduserte Themsen til en lik bredde på om lag 213 meter. Dekorative hager utformet av Joseph Bazalgette ble bygget på den nye elvebredden. Disse fungerte som gjennomfartsårer, i tillegg til at de dekket over kloakksystemer i Vest-London. Delen av Chelsea Embankment som ligger mellom Battersea Bridge og Albert Bridge ble fredet i 1969.
| Chelsea Embankment er navnet på en veistrekning langs Themsens nordlige bredd mellom Chelsea Bridge i øst og Battersea Bridge i vest. Strekningen er på om lag 1600 meter, og ble bygget i 1874 for å stabilisere elvebredden, unngå flom og utvide bredden for å gi plass til vei og fortau. Chelsea Embankment er en del av Thames Embankment.
Byggingen av Chelsea Embankment i 1874 var en av datidens store ingeniørbragder. Elvebredden ble forandret for alltid. Et pittoresk landskap forsvant, men det gjorde også sykdommer, flom og vond lukt. Det kostet om lag 270 000 pund å bygge Chelsea Embankment. De nybygde granittveggene reduserte Themsen til en lik bredde på om lag 213 meter. Dekorative hager utformet av Joseph Bazalgette ble bygget på den nye elvebredden. Disse fungerte som gjennomfartsårer, i tillegg til at de dekket over kloakksystemer i Vest-London. Delen av Chelsea Embankment som ligger mellom Battersea Bridge og Albert Bridge ble fredet i 1969.
== Se også ==
Victoria Embankment
== Referanser == | Chelsea Embankment er navnet på en veistrekning langs Themsens nordlige bredd mellom Chelsea Bridge i øst og Battersea Bridge i vest. Strekningen er på om lag 1600 meter, og ble bygget i 1874 for å stabilisere elvebredden, unngå flom og utvide bredden for å gi plass til vei og fortau. | 195,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ullveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Ullveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Nordmarka (delområde i Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmenkollen (delområde)'] | Ullveien (1–21C, 2–14) er en vei Voksenåsen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Thorleif Haugs vei til Voksenkollveien sør for Voksenkollen stasjon på Holmenkollbanen.
Fra 1918 het veien Observatorieveien, og den fikk sitt nåværende navn i 1952. Veien er oppkalt etter skiklubben Ull, som hadde sitt klubbhus Ydale (oppført 1892) i nr. 2. Klubben var igjen oppkalt etter den norrøne guden Ull.
Veien hadde preg av skogsvei frem til 1999, da det skjedde en viss utbygging nær sørenden med Ullveien boligsameie, ferdigstilt i 2000 (Ullveien 9-21). Voksenåsen kultur- og konferansehotell ligger i nr. 4, og Voksentoppen skole (en spesialskole for elever med astma og allergi) er i nr. 12.
| Ullveien (1–21C, 2–14) er en vei Voksenåsen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Thorleif Haugs vei til Voksenkollveien sør for Voksenkollen stasjon på Holmenkollbanen.
Fra 1918 het veien Observatorieveien, og den fikk sitt nåværende navn i 1952. Veien er oppkalt etter skiklubben Ull, som hadde sitt klubbhus Ydale (oppført 1892) i nr. 2. Klubben var igjen oppkalt etter den norrøne guden Ull.
Veien hadde preg av skogsvei frem til 1999, da det skjedde en viss utbygging nær sørenden med Ullveien boligsameie, ferdigstilt i 2000 (Ullveien 9-21). Voksenåsen kultur- og konferansehotell ligger i nr. 4, og Voksentoppen skole (en spesialskole for elever med astma og allergi) er i nr. 12.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ullveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 598. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (U)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 5. november 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | Ullveien (1–21C, 2–14) er en vei Voksenåsen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Thorleif Haugs vei til Voksenkollveien sør for Voksenkollen stasjon på Holmenkollbanen. | 195,402 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ullev%C3%A5lsall%C3%A9en_(Oslo) | 2023-02-04 | Ullevålsalléen (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Lindern (delområde)', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)'] | Ullevålsalléen (15–41, 2A–40) er en allé i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordøstover fra Sognsveien til Jutulveien.
Dette var opprinnelig øvre del av oppkjørselen til Store Ullevål gård. Den var en del av Ullevålsveien til denne ble delt ved anleggelsen av trikketraseen i området. Navnet Ullevålsalleen er fra 1918.
Bebyggelsen inngår i Ullevål hageby, som er anlagt på grunn fra Store Ullevål. Vestre Aker skole er i den gamle hovedbygningen i nr. 37, og gårdsanlegget strekker seg også bort til nr. 41.
| Ullevålsalléen (15–41, 2A–40) er en allé i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordøstover fra Sognsveien til Jutulveien.
Dette var opprinnelig øvre del av oppkjørselen til Store Ullevål gård. Den var en del av Ullevålsveien til denne ble delt ved anleggelsen av trikketraseen i området. Navnet Ullevålsalleen er fra 1918.
Bebyggelsen inngår i Ullevål hageby, som er anlagt på grunn fra Store Ullevål. Vestre Aker skole er i den gamle hovedbygningen i nr. 37, og gårdsanlegget strekker seg også bort til nr. 41.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ullevålsalléen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 594. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (U)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 5. november 2014. Besøkt 25. oktober 2015.
Sogn kultur- og historielag om Ullevålsalleen
Sogn kultur- og historielag om Store Ullevål gård
Enhageibyen.no om Store Ullevål gård | | navn = Ullevålsalléen | 195,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langevatn | 2023-02-04 | Langevatn | ['Kategori:Pekere'] | Langevatn eller Langevann er navn på flere vann i Norge, herunder:
Langevatn (Fyresdal) i Fyresdal i Telemark, 0,7426 km²
Langevatn (Rollag vest) i Rollag kommune i Viken, 0,0798 km²
Langevatn (Vinje) i Vinje kommune i Telemark
| Langevatn eller Langevann er navn på flere vann i Norge, herunder:
Langevatn (Fyresdal) i Fyresdal i Telemark, 0,7426 km²
Langevatn (Rollag vest) i Rollag kommune i Viken, 0,0798 km²
Langevatn (Vinje) i Vinje kommune i Telemark
== Se også ==
Langvatn/Langvann
Langvatnet/Langvannet
Langavatnet | Langevatn eller Langevann er navn på flere vann i Norge, herunder: | 195,404 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Homst%C3%B8lvatnet | 2023-02-04 | Homstølvatnet | ['Kategori:Pekere'] | Homstølvatnet kan vise til:
Homstølvatnet (Kvinesdal) – en innsjø i Kvinesdal kommune i Vest-Agder
Homstølvatn (Froland) – en innsjø i Froland kommune i Aust-Agder, nå en del av Eptevatn-magasinet | Homstølvatnet kan vise til:
Homstølvatnet (Kvinesdal) – en innsjø i Kvinesdal kommune i Vest-Agder
Homstølvatn (Froland) – en innsjø i Froland kommune i Aust-Agder, nå en del av Eptevatn-magasinet | Homstølvatnet kan vise til: | 195,405 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steinsvatnet | 2023-02-04 | Steinsvatnet | ['Kategori:Pekere'] | Steinsvatnet eller Steinsvannet er navn på flere innsjøer og vatn i Norge:
Steinsvatnet (Andøy) - i Andøy kommune i Nordland
Steinsvatnet (Frøya) - i Frøya kommune i Sør-Trøndelag
Steinsvatnet (Lund) - i Lund kommune i Rogaland
Steinsvannet (Birkenes og Grimstad) - i Grimstad kommune i Aust-Agder
Steinsvannet (Eidsberg) - i Eidsberg kommune i Østfold | Steinsvatnet eller Steinsvannet er navn på flere innsjøer og vatn i Norge:
Steinsvatnet (Andøy) - i Andøy kommune i Nordland
Steinsvatnet (Frøya) - i Frøya kommune i Sør-Trøndelag
Steinsvatnet (Lund) - i Lund kommune i Rogaland
Steinsvannet (Birkenes og Grimstad) - i Grimstad kommune i Aust-Agder
Steinsvannet (Eidsberg) - i Eidsberg kommune i Østfold | Steinsvatnet eller Steinsvannet er navn på flere innsjøer og vatn i Norge: | 195,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steinsvannet_(Birkenes_og_Grimstad) | 2023-02-04 | Steinsvannet (Birkenes og Grimstad) | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Birkenes', 'Kategori:Innsjøer i Grimstad', 'Kategori:Sider med kart'] | Steinsvannet (også kalt Østervann) er en innsjø i Birkenes og Grimstad kommuner i Agder. Den ligger 217 meter over havet og har et areal på 0,66 km².
| Steinsvannet (også kalt Østervann) er en innsjø i Birkenes og Grimstad kommuner i Agder. Den ligger 217 meter over havet og har et areal på 0,66 km².
== Referanser == | Steinsvannet (også kalt Østervann) er en innsjø i Birkenes og Grimstad kommuner i Agder. Den ligger 217 meter over havet og har et areal på 0,66 km². | 195,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ullev%C3%A5lseterveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Ullevålseterveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Nordmarka (delområde i Oslo)', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Ullevålseterveien (31–41, 60) er en vei i Nordmarka i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går innover i marka fra Maridalsveien vest for Hammeren (på vestsiden av Skjærsjøelva) og opp til Ullevålseter og forbi. En god del av veien er bomvei: Ved Nordseter — nesten halvveis fra Hammeren opp til Skjærsjødammen — er det bom som det krever spesiell kjøretillatelse å passere.
| Ullevålseterveien (31–41, 60) er en vei i Nordmarka i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går innover i marka fra Maridalsveien vest for Hammeren (på vestsiden av Skjærsjøelva) og opp til Ullevålseter og forbi. En god del av veien er bomvei: Ved Nordseter — nesten halvveis fra Hammeren opp til Skjærsjødammen — er det bom som det krever spesiell kjøretillatelse å passere.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ullevålseterveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 594. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (U)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 5. november 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | | navn = Ullevålseterveien | 195,408 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulsrudfaret_(Oslo) | 2023-02-04 | Ulsrudfaret (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ulsrud', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Ulsrudfaret (1–15, 2–18) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Østmarkveien.
Veien fikk navn i 1955 etter Ulsrud gård.
| Ulsrudfaret (1–15, 2–18) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Østmarkveien.
Veien fikk navn i 1955 etter Ulsrud gård.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ulsrudfaret». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 598. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (U)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 5. november 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | Ulsrudfaret (1–15, 2–18) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Østmarkveien. | 195,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulsrudkollen_(Oslo) | 2023-02-04 | Ulsrudkollen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ulsrud', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Ulsrudkollen (1–23, 2–16) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei østover fra Ulsrudveien.
Veien fikk navn i 1982 etter Ulsrud gård.
| Ulsrudkollen (1–23, 2–16) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei østover fra Ulsrudveien.
Veien fikk navn i 1982 etter Ulsrud gård.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ulsrudkollen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 598. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (U)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 5. november 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | Ulsrudkollen (1–23, 2–16) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei østover fra Ulsrudveien. | 195,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulsrudveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Ulsrudveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ulsrud', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Ulsrudveien (1A–45, 4–64) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går østover fra Østensjøveien og dreier nordover før den ender i Østmarkveien.
Veien fikk navn etter Ulsrud gård (i nr. 43) i 1938. Den har ellers for det meste småhusbebyggelse.
| Ulsrudveien (1A–45, 4–64) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo. Den går østover fra Østensjøveien og dreier nordover før den ender i Østmarkveien.
Veien fikk navn etter Ulsrud gård (i nr. 43) i 1938. Den har ellers for det meste småhusbebyggelse.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ulsrudveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 598. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (U)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 5. november 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | | navn = Ulsrudveien | 195,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Unnarennet_(Oslo) | 2023-02-04 | Unnarennet (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Oppsal'] | Unnarennet (1–31, 2–36) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. veien begynner og slutter i Hellerudveien og går i bue på østsiden av denne.
Veinavnet ble vedtatt i 1955 og henspiller på Bjartbakken, en hoppbakke som lå ved siden av her, men som ble revet i 1961.
| Unnarennet (1–31, 2–36) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. veien begynner og slutter i Hellerudveien og går i bue på østsiden av denne.
Veinavnet ble vedtatt i 1955 og henspiller på Bjartbakken, en hoppbakke som lå ved siden av her, men som ble revet i 1961.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Unnarennet». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 603. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (U)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 5. november 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | Unnarennet (1–31, 2–36) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. veien begynner og slutter i Hellerudveien og går i bue på østsiden av denne. | 195,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Urtestien_(Oslo) | 2023-02-04 | Urtestien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Urtestien (5A–25; ingen partallsadresser) er en vei på Munkerud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Langbølgen. Det er gangveiforbindelse videre til andre veier i området.
Veinavnet ble vedtatt i 1986.
Veien har bare oddetallsadresser, og bebyggelsen ligger på vestsiden av veien.
| Urtestien (5A–25; ingen partallsadresser) er en vei på Munkerud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Langbølgen. Det er gangveiforbindelse videre til andre veier i området.
Veinavnet ble vedtatt i 1986.
Veien har bare oddetallsadresser, og bebyggelsen ligger på vestsiden av veien.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Urtestien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 605. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (U)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 5. november 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | Urtestien (5A–25; ingen partallsadresser) er en vei på Munkerud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordvestover fra Langbølgen. | 195,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulsholtstien_(Oslo) | 2023-02-04 | Ulsholtstien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Furuset'] | Ulsholtstien er en gangvei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går mellom Vesterstien og Ulsholtveien.
Veien fikk navn i 1979 etter gården Ulsholt. Ingen hus har adr4esse knyttet til denne veien.
| Ulsholtstien er en gangvei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går mellom Vesterstien og Ulsholtveien.
Veien fikk navn i 1979 etter gården Ulsholt. Ingen hus har adr4esse knyttet til denne veien.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ulsholtstien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 598. ISBN 978-82-573-1760-7. | Ulsholtstien er en gangvei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går mellom Vesterstien og Ulsholtveien. | 195,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8rste_oppdrag | 2023-02-04 | Første oppdrag | ['Kategori:Actionfilmer fra USA', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2003'] | Første oppdrag er en amerikansk spionfilm fra 2003, regissert av Roger Donaldson. Al Pacino og Colin Farrell spiller noen av hovedrollene. Filmen ble utgitt i Nord-Amerika 31. januar 2003.
| Første oppdrag er en amerikansk spionfilm fra 2003, regissert av Roger Donaldson. Al Pacino og Colin Farrell spiller noen av hovedrollene. Filmen ble utgitt i Nord-Amerika 31. januar 2003.
== Sammendrag ==
James Clayton (Colin Farrell), som studerte dataprogrammering ved MIT, blir rekruttert av Walter Burke (Al Pacino) i Central Intelligence Agency (CIA). Clayton ønsker å finne informasjon om faren sin som forsvant da Clayton var barn, og han mistenker at faren var en aktiv CIA-agent da han plutselig forsvant. Etter å ha vært vitne til en ekstraordinær demonstrasjon av Claytons datakunnskaper, tester Burke ham med et puslespill skrevet som en kode i en avis. Han består flere psykometriske og psykoanalytiske tester, og blir tatt med til et treningsanlegg drevet av CIA. Burke og andre instruktører underviser de nye rekruttene i forskjellige former for spionasje og samler inn etterretningsinformasjon. Under en øvelse blir Clayton og en annen rekrutt, Layla Moore (Bridget Moynahan), kidnappet av noen som tilsynelatende kommer fra en utenlandsk etterretningstjeneste.
Clayton blir tatt med til en isolert celle og utsatt for tortur i flere dager, men han nekter å oppgi noen navn eller informasjon om CIA. Når fangevokterne sier at hans uvilje og trass bidrar til at Layla lider unødvendig, gir Clayton etter og oppgir navnet til Burke. En av veggene i cellen åpner seg og avdekker Burke, Layla, og de andre rekruttene som sitter i forelesningssal, etter å ha vært vitne til hele arrangementet. Det viser seg at kidnappingen bare var en øvelse. Clayton får sparken fra treningsprogrammet, men Burke kommer senere og sier at han har blitt ansatt likevel. Burke gir Clayton ordre om å spionere på Layla, og han påstår at CIA tror at hun er en muldvarp for en utenlandsk etterretningstjeneste som planlegger å stjele et topphemmelig datavirus fra CIAs database. Clayton innleder et romantisk forhold med Layla, og finner beviser på at hun stjeler viruset med en USB-minnepinne. Clayton overvåker Layla mens hun gir et notat til kontakten sin, og han følger etter kontakten hennes gjennom en jernbanestasjon. Etter en kort basketak dreper Clayton kontakten hennes, og han oppdager at det var Zack (Gabriel Macht), en CIA-agent som også var rekrutt i samme treningsprogram som Clayton.
Når Clayton konfronterer Layla med bevisene, forklarer Layla at hun har fått i oppgave å teste sikkerheten ved CIA-hovedkvarteret ved å prøve å fjerne et falsk virus, og Zack var der for å øve på å ta imot hemmelig informasjon fra kontakter uten at noen andre legger merke til det. Clayton er skeptisk til historien hennes. Han rapporterer hva hun har sagt til Burke som først gratulerer ham for å ha bestått «den endelige testen». Han tar Burke i en løgn når Burke prøver å overbevise ham om at pistolen som Burke ga ham bare var ladet med løsskudd. Clayton avfyrer et skudd og beviser at Burke lyver, men han flykter når Burke slår pistolen ut av hånden hans. Burke løper etter Clayton gjennom en forlatt lagerbygning, og han skryter av at han planlegger å selge viruset for tre millioner dollar. Clayton påstår at Burkes innrømmelser har blitt kringkastet fra en bærbar datamaskin og rett til CIAs hovedkvarter. Burke blir rasende og jager etter Clayton ut av bygningen hvor SWAT befinner seg. CIA var der for å arrestere Clayton fordi de trodde at det var han som hadde stjålet viruset, og de hadde ingen kunnskap om Burkes forræderi. Burke tror han er fanget, og forteller hvordan han har følt seg urettferdig behandlet fra CIA. Agentene konkluderer med at Burke er den faktiske forræderen. Burke innser at han har inkriminert seg selv, og han trekker pistolen sin, så politiet skyter ham. Etterpå går Clayton tilbake til CIAs hovedkvarter for debriefing. I Langley, Virginia bemerker den assisterende direktøren, Dennis Slayne (Karl Pruner) at Claytons far faktisk var ansatt i CIA før han døde.
== Medvirkende ==
Al Pacino som Walter Burke
Colin Farrell som James Clayton
Bridget Moynahan som Layla Moore
Gabriel Macht som Zack
Karl Pruner som Dennis Slayne
== Eksterne lenker ==
(en) Første oppdrag på Internet Movie Database
(no) Første oppdrag hos Filmfront
(sv) Første oppdrag i Svensk Filmdatabas
(da) Første oppdrag i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Første oppdrag på Allociné
(nl) Første oppdrag på MovieMeter
(en) Første oppdrag på AllMovie
(en) Første oppdrag på Rotten Tomatoes
(en) Første oppdrag på Metacritic
(en) Første oppdrag på Box Office Mojo | Første oppdrag er en amerikansk spionfilm fra 2003, regissert av Roger Donaldson. Al Pacino og Colin Farrell spiller noen av hovedrollene. | 195,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Runebomme | 2023-02-04 | Runebomme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Samisk kultur', 'Kategori:Samisk religion', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trommer', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Runebomme, sametromme eller noaidetromme, goavddis, gobdis, meavrresgárri (nordsamisk), goabdes (lulesamisk) eller gievrie (sørsamisk), er en nordlig type sjamantromme. Runebomma består av et dyreskinn, stort sett reinskinn, spent over en oval treramme eller over en oval uthult rirkule. Skinnet er tradisjonelt dekorert med ulike motiver, og alle bommene er dekorert på hver sin måte. De 70-80 bevarte runebommene gir samlet sett en mangefasettert avspeiling av rikdommen og fleksibiliteten innen gammel samisk religion. I tillegg gjenspeiler den enkelte trommes motiver og motivstruktur eierens og eierfamiliens verdensbilde, både i religiøs og i praktisk, næringsmessig forstand.
Mange runebommer gikk ut av samisk eie i løpet av 1600- og 1700-tallet. En del ble beslaglagt av prester og andre øvrighetspersoner, som ledd i en intensivert misjonsinnsats overfor samene. Andre ble kjøpt av samlere. Korstoget mot runebomma førte til at den handlingsbårne kunnskapen rundt håndteringen av instrumentet døde ut. De mange skildringene av runebomma og bruken av instrumentet nedtegnet fra 1100-tallet og et stykke inn på 1900-tallet, gir like fullt et bredt bilde av bruk og funksjon.
Runebomma har hatt en viktig plass innenfor gammel samisk kultus. Den ble blant annet brukt som et redskap for sjelereiser. Noaiden, ofte omtalt som den samiske sjamanen, slo på skinnet med en runebommehammer. Dersom noaiden gikk over i transe (her: dvaletilstand), ble bomma lagt over noaiden med skinnet ned. Så vandret noaidens gand (sjel og bevissthet) ut av kroppen og besøkte åndeverdenen eller andre steder. Instrumentet kunne også brukes til å spå med. Det ble da lagt en eller flere visere på trommeskinnet og ettersom det ble slått på rammen eller på skinnet med hammeren, beveget viseren (viserne) seg. Svaret ble utledet av hvilke motiv viseren (viserne) reiste over / stoppet ved. Runebomma er i senere år revitalisert som musikkinstrument.
| Runebomme, sametromme eller noaidetromme, goavddis, gobdis, meavrresgárri (nordsamisk), goabdes (lulesamisk) eller gievrie (sørsamisk), er en nordlig type sjamantromme. Runebomma består av et dyreskinn, stort sett reinskinn, spent over en oval treramme eller over en oval uthult rirkule. Skinnet er tradisjonelt dekorert med ulike motiver, og alle bommene er dekorert på hver sin måte. De 70-80 bevarte runebommene gir samlet sett en mangefasettert avspeiling av rikdommen og fleksibiliteten innen gammel samisk religion. I tillegg gjenspeiler den enkelte trommes motiver og motivstruktur eierens og eierfamiliens verdensbilde, både i religiøs og i praktisk, næringsmessig forstand.
Mange runebommer gikk ut av samisk eie i løpet av 1600- og 1700-tallet. En del ble beslaglagt av prester og andre øvrighetspersoner, som ledd i en intensivert misjonsinnsats overfor samene. Andre ble kjøpt av samlere. Korstoget mot runebomma førte til at den handlingsbårne kunnskapen rundt håndteringen av instrumentet døde ut. De mange skildringene av runebomma og bruken av instrumentet nedtegnet fra 1100-tallet og et stykke inn på 1900-tallet, gir like fullt et bredt bilde av bruk og funksjon.
Runebomma har hatt en viktig plass innenfor gammel samisk kultus. Den ble blant annet brukt som et redskap for sjelereiser. Noaiden, ofte omtalt som den samiske sjamanen, slo på skinnet med en runebommehammer. Dersom noaiden gikk over i transe (her: dvaletilstand), ble bomma lagt over noaiden med skinnet ned. Så vandret noaidens gand (sjel og bevissthet) ut av kroppen og besøkte åndeverdenen eller andre steder. Instrumentet kunne også brukes til å spå med. Det ble da lagt en eller flere visere på trommeskinnet og ettersom det ble slått på rammen eller på skinnet med hammeren, beveget viseren (viserne) seg. Svaret ble utledet av hvilke motiv viseren (viserne) reiste over / stoppet ved. Runebomma er i senere år revitalisert som musikkinstrument.
== Navn og etymologi ==
Runebomme (dialektisk «runebumba») er sammensatt av «rune» og «bomme». Bomme (bumba) er det norrøne navnet på tromme. Det er et urgammelt lydord som betegner «hul, dump lyd»/«støy». Ordet dukker opp i utallige varianter i ymse beslektede og mindre beslektede språk. (Her tilføyes at tromme/trumba på norrønt ble brukt om trompet- og lurinstrumenter, ikke om slagverksinstrumenter.) Rune betyr opprinnelig «(religiøs) hemmelighet» på norrønt, på germanske språk generelt, og på keltisk.(Rune i betydningen «bokstaver» er sekundært/moderne; det gamle ordet for «skrifttegn» var stafr (som i «bokstav»), ikke «runer»). Her nevnes det gamle samiske verbet runam (i presens imperativ runa) som betyr «å brumme» og som metaforisk ble brukt om «å gråte sakte» (Knud Leem, 1768), og det finske substantivet runo som betyr «sang».
Her er andre tradisjonelle benevnelser: Knud Leem omtaler sporadisk runebomma som Spaa-Bomme (1768), mens Lars Levi Læstadius (med flere) skriver om spåtrumma (ca. 1840). Gandtrumba er registrert blant annet på Helgeland. Den tradisjonelle benevnelsen «trolltromme» (på svensk «trolltrumma»), kan oppfattes odiøst (basert på en tolkning av samisk religion som «trolldom»); derfor søker mange i dag å unngå denne betegnelsen. Et annet tilbakevendende navn i norske og svenske kilder er «lappetromme» (lapptrumma). Også denne søker man å unngå, da «lapp» oppleves nedsettende av mange samer. Finnene og kvenenes tradisjonelle navn er kannus.
Av moderne betegnelser kan nevnes «sjamantromme», «noaidetromme», «sametromme» og «seremonitromme». Jamfør svenskene som i dag bruker shamantrumma, nåjdtrumman, den samiska trumman, ceremonitrumma, eller bare trumman, avhengig av sammenheng.
På samisk brukes gievrie, goavddis/gobdis/goabdes og meavrresgárri. Det sørsamiske gievrie betyr «den buete» og betegner strengt tatt en rammetromme, mens det nordsamiske goavddis betegner en skåltromme. Dette er i tråd med den vanlige utbredelsen av disse typene. Det nordsamiske meavrresgárri er sammensatt av meavrres fra meavrit (finsk möyriä) som betyr «rote, sparke, brøle», og gárri fra norsk «kar» i betydningen skål, beholder.
== Skriftlige kilder ==
Kildene til kunnskap om runebommene (og bruken av dem) er et vidt og sammensatt felt. I det følgende presenteres noen av de viktigste skriftlige kildene i to kategorier. Den første kategorien omfatter beretninger og annen informasjon nedfelt i bøker, rapporter og annet skrevet av geistlige og intelektuelle. Den andre omfatter beretninger der samer selv forteller, direkte eller inndirekte – for eksempel i rettsprotokoller/referater fra trolldomsprosesser.
=== Skildringer gitt av geistlige og lærde ===
Den eldste kjente skriftlige kilden som omtaler tromme i Norden er Historia Norvegiæ, skrevet under andre halvdel av 1100-tallet, sannsynligvis av en norsk geistlig. Her skildres en runebomme, bruken av tromma og sjelereiser (gandreid). Snaut 400 år senere skildrer gøten Olaus Magnus (1490-1557) en beslektet bruk av tromma i Historia de Gentibus Septentrionalibus (De nordiske folkenes historie), utgitt på latin i 1555 og senere på andre språk.
I Sverige gikk det under tredveårskrigen (1618–48) rykter om at samisk trolldom ble brukt for å skaffe svenske hærstyrker framgang. Ryktene var noe av beveggrunnen for at man i Sverige på 1600-tallet ønsket mer kunnskapen om samene. Det ble igangsatt et arbeid som førte fram til det store verket Lapponia, først utkommet på latin (1673), og senere på flere europeiske språk. Verket som er skrevet av den tysk-svenske vitenskapsmannen Johannes Schefferus (1621–79) behandler blant annet tromma (og bruken av den) gjennom tekst og illustrasjoner. Som grunnlag for Lapponia ble det forfattet «prästrelationer» fra prester som virket i samiske områder. Her nevnes Samuel Rheen (ca. 1650-80) og Nicolai Lundius (muligens 1659–1726), sistnevnte av samisk herkomst. Korte og lange passasjer fra Rheen og Lundius utlegginger er inkludert i Lapponia. En sen svensk kilde er avhandlingen Fragmenter i Lappska Mythologien, skrevet i peroden 1839–45 av presten Lars Lævi Læstadius (1800–61). Læstadius var kildekritisk til tidligere skrifter, i tillegg til å bygge på egne observasjoner.
På norsk side arbeidet Hans Lilienskiold (ca. 1650–1703). Lilienskiolds rikt illustrerte manuskripter Finnmarkens beskrivelse og Speculum boreale (Nordspeilet), behandler blant annet runebomma og bruken av den. Isaac Olsen (ca. 1680–1739) var lærer i samiske områder fra 1703; han ferdigstilte sommeren 1717 Om Lappernes Afguderier og Vildfarelser – et av de viktigste kildeskriftene til å forstå tradisjonell samisk kultur. Misjonsarbeidet til Thomas von Westen (1682–1727) og hans medarbeidere er kildedannende fra 1716. Westen fikk aldri ferdigstilt noe skriftlig arbeid, men notatene hans Epitomes Historiæ Missionis Lapponicæ, er utnyttet av flere. Blant annet bygger Finnemisjonens historie 1728–30 av Hans Skanke (1679–1793) og Afhandling om de Norske Finners og Lappers Hedenske Religion av Erik Johan Jessen (1705-83) på Westens notater. Av andre Westen-partnere nevnes Jens Kildal (1683–1767) som skrev Afguderiets dempelse og Johan Randulf (1686–1735) som sto bak det såkalte Nærøy-manuskriptet. Deres beretninger er dels ment som håndbøker for samemisjonens medarbeidere, og dels dokumentasjon for oppdragsgivere og allmennhet i København. Til slutt nevnes Knud Leems omfattende og nøyaktige arbeider. Selv om Leem ikke opplevde runebomme i aktiv bruk, gir hans topografiske verk Beskrivelse over Finmarkens Lapper (1767) relevante opplysninger.
=== Skildringer gitt av samer ===
Referatene etter trolldomsprosessene mot nordsamen Kvive Bårdsen (1627), lulesamen Lars Nilsson (1691) og nordsamen Anders Paulsen (1691–92) gir spennende kunnskap om den samiske tromma. De ble alle dømt til døden fordi de eide/brukte runebomme. Materialet etter Paulsen-prosessen er særdeles verdifullt: «De usedvanlig detaljerte nedtegnelsene i tingboka (justisprotokollen) sammen med andre dokumenter viser at lokalmyndighetene har gått grundig til verks. De har tatt tak i problemkomplekset ikke bare ut fra oppfatninger om religiøs synd og kriminalitet, men også ut fra en genuin faglig interesse.» Ifølge nedtegnelsene etter prosessen mot lulesamen Lars Nilsson brukte Nilsson tromma som et av flere tiltak for å forsøke å vekke til live sønnesønnen som hadde druknet. Den eldste av de tre kildene, nordsamen Kvive Bårdsen, forteller litt generelt om «runnebommen» og om bruken av den som spådomsapparat. I referatet etter Bårdsen-prosessen omtales instrumentet stort sett som «bommen».Pitesamen Anders Huitloks fortelling om sin egen trommes motiver og deres betydning ble nedtegnet av den tyskfødte bergmesteren Hans P. Lybecker i 1642. Dette er den tidligste skildring av en runebommes motiver og motivstruktur. Lybecker fikk også en tegning av Huitlok, en tegning Huitlok hadde laget av sin egen tromme. Huitlok-tromma «presenterer et virkelighetsbilde hvor guder og levende og døde mennesker og dyr virker sammen i naturen.»Vefsn-samen Lars Olsen (1826–1892) nedtegnet i 1885 minner fra barndommen. Lars Olsen skriver om bruk av runebomme rundt 1836, og da spesielt hans onkels tromme: Bindalstromma. Han forteller blant annet at han (og de andre barna) dristet seg til å prøve bomma når de gamle var ute. Olsens skildring regnes for å være den eneste førstehåndberetning om tradisjonell bruk av runebomme.
== Instrumentet ==
=== Selve bomma ===
Fra et musikologisk perspektiv er runebomma et musikkinstrument. Runebomma er en oval (eller eggformet) tromme med nære og fjerne slektninger over store deler av kloden. Til trommeskinn ble det helst brukt ugarvet reinskinn. Samen Lars Olsen fra Vefsn fortalte at det ble brukt skinn fra halsen av en reinkalv, fordi det var passe tykt. Størrelsen varierer: «Den minste som kjennes er 22,2 cm lang og 17,8 cm bred. Den største er 85 cm lang og 35 cm bred. Fra kristningstiden i den finske lappmarken på 1600-tallet er det nevnt trommer så store at de ikke kunne føres bort, men måtte brennes på stedet.»Konstruktivt skilles det mellom to ulike trommetyper:Skåltrommetypen består av en skål uthult av en rirkule. Furu-rirkuler er vanligst, men det er også eksempler på skåltrommer gjort av gran-rirkuler. Kopper ser også ut til å ha vært brukt. Tromma omtalt av Olaus Magnus, er etter alt å dømme en skåltromme av kopper. Det finnes også en troverdig beretning fra 1800-tallet om en kopperskåltromme. Trommeskinnet på de bevarte skåltrommene er festet til en utstikkende kantlist med en spesiell type søm som består av feste- og en kanttråd av sene.Rammetrommetypen består av en ramme, som oftest i furu. Ramma kan være laget på tre måter: 1) Spontromma har ramme formet ved sveiping; de to sveipendene er sydd eller klinket sammen. Ved hjelp av samme teknikk som på skåltromma (se over) er trommeskinnet festet til rammens øvre kant. 2) Vinkelrammetromma er laget av ett trestykke skåret ut fra treet med et vinkelformet snitt. For å kunne bøye trestykket til en oval er det skåret ut kileformede innsnitt både i «bunnen» og «veggen» av trestykket. Trommeskinnet er festet på samme måte som skildret over. 3) Ringtromma har ramme av en selvvokst- eller en hel tilskjært fururing. Trommeskinnet er festet med trenagler på rammens øvre kant og skinnkanten er forsterket med en kantsøm.Ernst Manker nevner 27 skåltrommer og 44 rammetrommer (41 spontrommer, to vinkelrammetrommer og én ringtromme) i sitt oversiktsverk Die lappische Zaubertrommel. De bevarte trommene tilsier at skåltrommetypen er det vanlige i det nordsamiske området og rammetrommetypen det vanlige i de sørsamiske områdene.
Både skåltromma og rammetromma er vidt utbredte trommetyper historisk og geografisk: Skåltrommer (ofte omtalt som kjeletrommer) er i familie med Mapuche-indianernes sjamantromme kultrún og indernes hellige tromme tabla. Symfoniorkestrets pauker er også skåltrommer/kjeletrommer. Rammetrommer brukes blant annet av inuittene på Grønland, i Alaska og i Canada; sibirske folkeslag i Russland (samojedene med flere); urfolk i Kina og Amerika (indianere); samt i Mellomøsten og hos enkelte folkegrupper i Afrika. Irenes bodrán og tamburiner i ulike varianter er av samme familie.
=== Tilbehøret ===
Tilbehøret til tromma er først og fremst runebommehammeren og viserne, men også vedhengene på ramma og «bjørnestiftene».
Runebommehammeren (nordsamisk bállin, sørsamisk viehtjere) er vanligvis laget av reinhorn (eventuelt av tre), og er T- eller Y-formet med to symmetriske hammerhoder. Hammeren er gjerne dekorert med utskjæringer i linjer og geometriske mønster. Noen hammere er viklet inn i lær- eller metalltråder og enkelte av disse har haler av lærreimer. Manker kjente til og beskrev i alt 38 hammere. Hammeren ble brukt til å slå på trommeskinnet eller ramma – med eller uten visere på skinnet.
Viserne (nordsamisk vuorbi, bajá eller árpa, sørsamisk viejhkie) er laget av metall eller bein, en sjelden gang (også) av tre. Viserne var sentrale når tromma ble brukt til spådom.
Vedhengene er lærreimer festet til ramma eller til bunnen av tromma. Til disse er det igjen festet biter av metall eller horn/bein. Vedhengene gav tromma kraft og lyd. På enkelte trommer er det penisbein fra bjørn og rev blant vedhengene. Eieren av Folldalstromma, Bendix Andersen Frøyningsfjell, forklarte i 1723 til Thomas von Westen at «Remmerne med Tinn-Traaer omviklede og med gammel Tin og Messing i Enden prydede, ere som gaver og Taknemligheds Tegn til Runne-Bommen, hvilke Finnerne giver, naar de efter dens Anvisning har været lykkelige.»Bjørnestiftene er stifter av tinn festet til trommeramma. Ernst Manker påviser bjørnestifter på 13 trommer. På Folldalstromma var det 11 små stifter av tinn i korsform; Frøyningsfjell forklarte at dette «viiser hvor mange Biørne efter denne Runne-Bommes prophetie ere fældede.»
== Motivene på trommeskinnet ==
Skinnet på de 70-80 inntakte trommene er dekorert med en maling (grøt/saft) framstilt av orebark. De påmalte figurene, symbolske framstillingene og motivstrukturene, er primærkilder til samisk religion og kultus. Dessuten gjenspeiler de eierens og deres families verdensbilde, både i religiøs og i praktisk, næringsmessig forstand.
«Trommas figurer viser den verden man lever i. Her er de viktigste dyrene avbildet: villrein og tamrein, rovdyrene som truer dem. Her blir næringsveiene tydelige: jakt, fiske med båt og garn, og reindriften. Fjell og sjøer synes. Mennesker, guder og gudinner, dertil leirplassen med gammer og forrådshus. Figurene viser også den fremmede religionen og samfunnet som trenger seg på. Kirker og hus vitner om de omveltningene som mange levde under.»Ingen trommer har samme samling av motiver. Hver eier valgte motiv fra sin egen forestillingsverden. Tromma omtalt i Historia Norvegiæ, med motiver av «hvaler, reinsdyr med seletøy og ski og til og med en liten båt med årer» må ha tilhørt en sjøsame. Folldalstromma er en annen tromme som ved avbildning av båter gjenspeiler at fiske og sjørettet virksomhet var en del av sørsamenes næringsgrunnlag. Den lulesamiske tromma på bildet til høyre gjenspeiler en eier som antagelig livnærte seg som jeger og fisker, og i mindre grad av reindrift.
De som har studert trommene, har typeinndelt dem på grunnlag av strukturen i de malte motivene. En første grovinndeling kan være:
Sørsamisk motivstruktur, som karakteriseres av et sentralt rombeformet kors som symboliserer sola.
Sentralsamisk motivstruktur, som har skinnet delt inn i to felt med en horisontal strek, og gjerne med et solsymbol i det nederste feltet.
Nordsamisk motivstruktur, som deler skinnet inn i tre eller fem felt. Dette oppfattes ofte som den inndeling som tilsvarer et samisk kosmos, med himmelsfærer, menneskenes verden og en underverden.I Mankers materiale av 71 trommer utgjør de sørsamiske trommene 42, de sentralsamiske 22 og de nordsamiske 7.
Bindalstromma er en karakteristisk sørsamisk tromme, med solsymbolet som sentralmotiv. Trommas siste eier forklarte at trommebildet hadde fire sider, etter himmelretningene rundt sentralmotivet. Langs sydsiden – «som man ogsaa kunde kalde sommersiden eller livets side» – er samlet det som har med samenes sommerliv i fjellet å gjøre: gammer, forrådshus (njalla), reinflokk og beiteland. På nordsiden – «som man ogsaa kunde kalde dødens side» – finner man det som har med sykdom, død og ondskap å gjøre.
Kjellström og Rydving har oppsummert trommenes bildeverden i disse motivkategoriene: naturen, reinen, bjørn, elg, andre pattedyr (ulv, bever, mindre pelsdyr), fugler, fisker, jakt, fiske, reindrift, leirstedet – med gamme, forrådshus og noen andre lagerhus, kirkebygda, mennesker, kommunikasjon (ski, rein med pulk, båter), gudeverdenen, og tromma selv i bruk.Bildene fra reindriften omfatter først og fremst reinkveet, inngjerdingen som ble brukt ved samling og melking av tamrein. Dette motivet finnes på 3/4 av alle sørsamiske trommer, men pussig nok ikke på noen nordlige eller østlige trommer. Reinkveet er konsekvent plassert på nederste halvdel av tromma. Reinsdyrene finnes både som strekfigurer, fullmodellerte dyr og symbolisert ved gevirkroner. Leirplassen vises vanligvis som en eller flere trekanter som representerer gammen; det er også noen eksempler på at gammen er tydeligere figurativt utviklet. Det samiske forrådshuset njalla er avbildet på mange trommer fra flere områder: Det er et lite hus, bygget på toppen av et avskåret tre. Vanligvis vises også den skråstilte stokkestigen foran forrådshuset.
Bildene fra gudeverdenen omfatter høyguden Ráðði, verdens opprettholder Varaldi olmmai, torden- og fruktbarhetsguden Horagallis, værguden Bieggolmmái, jaktguden Leaibolmmái, solguden Beaivi / Biejjie, mødregudinnene Máttaráhkká, Sáráhkká, Juoksáhkká og Uksáhkká, den ridende Ruto som bragte sykdom og død, og Jábmeáhkká – herskerinnen i dødsriket.
Motiver fra den ikke-samiske verden forekommer på flere av trommene. Dette blir dels forklart som et forsøk på å forstå og håndtere de nye kulturimpulsene som trengte seg inn i det samiske samfunnet. En annen forklaring er at samenes religion var inkluderende. Randulf uttrykker det slik i 1723: «Det synes meg, som disse samer har blandet sitt gamle opprinnelige hedenskap med kristelige forestillinger – således som vi finner i de gamle Nordboers Gudelære med islett av Kristi Lære.» Kirker, hus og hester forekommer på mange trommer, og på trommene fra Torne og Kemi finnes både byen, presten og lappefogden avbildet.Tolkning av motivene kan være vanskelig, og det er gitt ulike forklaringer til flere av dem. Man har ofte antatt at samene bortforklarte eller «kristnet» motivene for å redusere inntrykket av hedenskap når de beskrev trommene og deres motiv for prester og andre kristne tilhørere. Det er også relevant å tenke seg at dekorasjonene på tromma reflekterer en inkluderende verdensanskuelse, der trekk fra kristendommen og et tradisjonelt samisk verdensbilde er løpt sammen. For øvrig ser det ut til at enkelte forskere har åndeliggjort hverdagsmotiv.
Rydving mener at trommene og trommemotivene fra et kildekritisk utgangspunkt kan deles inn i fire grupper:
Bevarte trommer som er forklart av eierne. I denne gruppa finnes bare to trommer: Anders Paulsens tromme og Folldalstromma.
Bevarte trommer som er tolket/forklart av andre samtidige personer enn eieren. I denne gruppa finnes fem trommer: fire sørsamiske og én umesamisk.
Tapte trommer som er nedtegnet og tolket/forklart, hvor det er uklart om eieren var involvert i forklaringen. I denne gruppa finnes fire trommer.
Bevarte trommer uten samtidige tolkninger av motivene. Til denne kategorien hører de fleste av de drøyt 70 kjente trommene.Rydving (og Kjellström) har vist at både Olov Graans tromme fra Lycksele og Folldalstromma har blitt åndeliggjort gjennom Mankers tolkninger: Hvis man sammenligner tolkningene framgår det hvordan Graan først og fremst forholdt seg til næringsvirksomhet og Manker til overnaturlige vesen. Dette gjenspeiler problemene med å tolke trommebildene. De figurene som Graan forklarte som snøvær, et skip, regn og en ekorn-skog tolkes av Manker som vindguden Biegkålmaj, et båtoffer, en vær-gud og (blant flere forslag) som en skogs-ånd. På Folldalstromma blir et motiv som eieren forklarer som «Finnen kiører i sin Kirritz (akja) med Rinsdyr for», tolket av Manker som «Kanskje bare en vanlig sledekjøring, men det er ikke urimelig å anta at vi her har noaiden, trommens eier, på viktig ærend i åndeverdenen». Motsatt ser det ut til at eieren Bendik Andersen underkommuniserte tre figurer som vanligvis kan gjenkjennes som mødregudinnene, når han forklarer dem som «De Mands-Personer som vogter Rinsdyrene».
== Utøveren ==
En gjengs tolkning av kildematerialet er at runebomma opprinnelig var forbeholdt noaiden. Det fortelles om spesielle personer utvalgt (eller kallet) til å bli noaider. Det har også vært noaidefamilier, der evnene gikk i arv sammen med tromma. Noaiden kunne være mann eller kvinne. Noaidekunst og trommespill krevde medfødt evne og årelang opplæring.
I de sørsamiske områdene ser det ut til at de fleste husholdningene på 1700-tallet hadde hver sin tromme som husfaderen kunne konsultere. Forskernes forklaring på dette er at tromma i enkelte områder ble «demokratisert». De sørsamiske motivene og motivstrukturen bygger opp under en slik forståelse.
Den nordsamiske motivstrukturen med hierarkisk inndelte åndeverdener som skildrer det mytologiske univers i nivåer, tolkes gjerne som rene noaidetrommer. Det var noaidens privilegium å kunne bevege seg mellom de ulike åndeverdenene.
== Utøvelse ==
... Så løftet han et lite kar høyt i været; det var av form som et såld og var fylt med forskjellige små figurer: hvaler, reinsdyr med seletøy og ski og til og med en liten båt med årer ... Etter at han hadde galdret og danset med dette utstyret, falt han over ende ...
Innpå 1900-tallet var det fremdeles levende kilder som kunne fortelle om hvordan de gamle brukte tromma, men ingen som selv hadde brukt eller deltatt i bruken av den. Tradisjonen døde ut i løpet av 1800-tallet. Det vil si at kunnskapen om hvordan tromma ble traktert må trekkes ut av skriftlige kilder (tekster og illustrasjoner).
Ernst Manker har oppsummert bruken av den samiske tromma på grunnlag av eldre og yngre kilder. Mankers sammenfatning omfatter både transe og spådommer:
rett før tromma ble brukt, ble skinnet strammet ved at tromma ble holdt mot bålvarmen
trommeslageren/brukeren sto på kne, eller satt med korslagte bein og holdt tromma i venstre hånd
viserne (eller ringene, som Rheen kaller det) ble plassert på skinnet; enten på en bestemt plass eller tilfeldig
hammeren ble holdt i høyre hånd; man slo på skinnet enten med det ene av hammerhodene eller med flatsiden av hammeren
trommeslageren begynte sakte og forsiktig, men slo etterhvert heftigere
hvis trommerslageren falt i transe, ble tromma lagt over brukeren, med skinnet/bildesiden ned
viserens vei over trommeskinnet, eller stedet der den stanset, ble regnet som betydningsfulltMange kilder gir uttrykk for at spill på runebomme var del av et uttrykk som inkluderte vokalutøvelse (mumling/galdring/joiking/runesang med mer) og bevegelse (dans/ bevegelse av tromma «hit og dit», «opp og ned» med mer). En del kilder formidler de tilstedeværendes deltagelse med sang (joik) under tromminga og mens noaiden var i transe/dvale. Enkelte kilder gir uttrykk for at sangen sikret at sjelereisen gikk etter planen. Denne sangen kunne utføres av bare kvinner, eller av alle tilstedeværende (både menn og kvinner).
== Funksjon ==
I flere av kildene, og i vurderingene av kildene, er det pekt på følgende dobbelhet: okkult redskap for å søke hemmelig kunnskap, og spådomsredskap for praktiske hverdagsspørsmål. For øvrig har tromma hatt et frodig register av ulike formål. Samuel Rheen, prest i Kvikkjokk fra 1664 til 1671 og en av de første som skrev om samisk religion, skriver at tromma ble brukt
for å ta rede på hvordan det sto til andre steder,
for å få viten om hell og uhell, helse og sykdom,
for å få hjelp til å kurere sykdommer, og
for å finne ut hvilken Gud man skulle ofre til.Den samiske omgansskolelæreren og misjonæren Isaac Olsen nevner også ulike funksjoner, blant annet skildrer han runebomma som et slags jaktredskap. Runebommeutøveren Anders Paulsen nevner en rekke formål, for eksempel kunne runebomma være til gavn for fødende kvinner. Mange kilder beskriver tromma som et redskap brukt til gand og gandreid.
=== Sjelereiser (gandreid) ===
Sjelereiser var noaidens arbeidsfelt. Noaiden kunne gjennom ulike virkemidler, for eksempel ved å slå rytmisk og intenst på en runebomme, sette seg selv i transe- og dvaletilstand. (Runebomme var ikke nødvendig for å oppnå transe/dvale, men et godt verktøy.) Mens noaiden lå som død kunne noaidens sjel og bevissthet (noaidens gand) reise av gårde «... til å hente eller avdekke ønskte eller løynde ting og til å slåst med andre åndeskapningar eller menneske ... ».I Historia Norvegiæ skildres to noaider som etter tur galdrer og danser med runebomme for så å falle omkull. Dermed reiser deres gandus [latinisert form av gand] av gårde og sloss mot fiendeånden. Formålet er å vekke til live en (tilsynelatende) død kvinne. Den første noaiden dør i møte med fiendeånden, mens den andre gjennomfører forsettet og kommer tilbake med livet i behold ... og kvinnen reiser seg frisk og sund.
Presten og forfatteren Peder Claussøn Friis (1545–1614) skildrer en same som av handelsmannen Johann Delling i Bergen «bleff ombeden at fly dem at vide huad fornefnte Johan Dellings Herskab udi Tyskland giorde och bestillede». Samen bruker ikke tromme, men andre åtgjerder for å oppnå transe/dvale: «... hand lafuet sig til oc sad oc rasuede lige som hand hafde værit drucken, oc i det samme sprank hand hastelig op, oc løb nogen gange omkring, oc falt saa ned, oc bleff der liggendis for dem, lige som hand hafde værit død». Når samen våknet kunne han fortelle hva herskapet i Tyskland «bestillede och giorde».Nicolai Lundius (1670-årene) og Jens Kildal (ca. 1730) skildrer noaider som farer ned under jorden og forhandler med dødsåndene for å gjøre mennesker friske. «Med risk för sitt eget liv gav han sig ned till de dödas värld för att möta Jábmeáhkka, gudinnan som härskade dãr, det var med henne han skulle förhandla för at få den sjukes själ tillbaka til livet.»Isaac Olsen (1717) skriver at noaiden «falder i En Dvalle lige som død og bliver svart og blaa i ansigtet, og mens hand saa liger som død, da kand hand forrette saadant, og mange som er nær død, og siunis som død for menniskens øyen, de kand blive straxt frisk igjen paa samme timme, og naar hand liger i saadan besvimmelse eller Dvalle, da kand han fare vide om kring og forretter meget og kand fortælle mangfoldigt og undelige ting, naar hand opvogner, som hand haver seet og giort, og kand fare vide om landene og i mange steder og føre tidende derfra og føre vise tegen og mercke med sig der fra naar hand er beden der om, og da farer hand og saa i strid i mod sine modstandere og kampis som i En anden verden, indtil at den Ene har lagt livet igien, og er over vunden»
=== Spådomsapparat ===
Av kildene går det fram at spådom var noe mange drev med (ikke bare noaiden). Samuel Rheen skriver at mange samer, men ikke alle, brukte runebomma til spådom. Lars Levi Læstadius skriver i Fragmenter i Lappska Mythologien (1840–45) at «Lappen brukade Spåtrumman som ett orakel, hvilket han icke försummade, att rådfråga, så ofta någonting viktigt var å färde. Det var ungefärligen som att spå i kort, nyttja slagruta eller dylika. Ty ick må man tro, att hvarje Lapp, som hade Spåtrumma, var Trollkarl.»Når tromma ble brukt til å spå med, ble det lagt én eller flere visere på skinnet. Viseren (viserne) «beveget seg rundt på trommeskinnet og var innom de ulike figurene som var tegnet inn. noaiden tolket så gudenes vilje ut i fra figurene ringen var innom, og hvor den til slutt stanset.» Denne typen bruksformer er beskrevet for tidligere nevnte Bindalstromma og Folldalstromma – og for Runebomma fra Velfjord. Her tilføyes at runebomme er et av flere mulige spådomsredskaper innen den samisk kulturen.
=== Jaktinstrument ===
Både Samuel Rheen og Isaac Olsen skildrer tromma brukt i forbindelse med bjørnejakt. Rheen forklarer at noaiden kunne skaffe kunnskap om jaktlykke, mens Olsen antyder at noaiden kunne manipulere bjørnen til å bevege seg innenfor skuddhold. noaiden/trommeeieren gikk rett bak spydbæreren i jaktfølget, og satt på prominent plass ved siden av jegeren under måltidet etter jakten.
=== Smertelindrer ===
Ifølge referatet etter prosessen mot nordsamen Anders Paulsen i 1691/92, fortalte Paulsen at spill på runebomme kunne lindre smerte hos fødende kvinner. Det er også andre kilder som forteller at spill på tromma kunne døyve (fjerne) smerte.
== Kvinner og tromma ==
Kvinnelige noaider er i mindretall i det tilgjengelige kildematerialet. Her nevnes de mest kjente: Rikuo-Maja (ca. 1660–1757) og Silba-Gåmmoe (1794–1870) som begge brukte tromme i sitt virke. En xylografi fra andre halvdel av 1800-tallet viser en sammekvinne med tromme. Xylografien er basert på et maleri av den norske kunstmaleren Jacob Nicolai Walsø (1819–1869), født i Lødingen og ansatt som lensmann i Troms i 1853. Materialet om kvinnelige noaider er sammenstilt og behandlet av May-Lisbeth Myrhaug i utgivelsen I modergudinnens fotspor: Samisk religion med vekt på kvinnelige utøvere og gudinnekult (1997).Ellers fortelles det at hele husstanden (også kvinner og barn) var involvert i innvielsen av tromma. For øvrig er det en del kilder som gir uttrykk for at kvinner ikke skulle røre instrumentet. Under reiser skulle kvinnene følge en annen kjørerute enn den raiden som fraktet tromma. Bakgrunnen for oppfatningen om at kvinnene ikke skulle røre tromma er av mange forskere tolket som at kvinnene ble sett på som urene. Myrhaug problematiserer denne forståelsen.
== Tilvirking og oppbevaring ==
Noen mener at tilvirking av trommer skjedde etter hemmelige ritualer. Motsatt har Manker fotodokumentert hvordan prosessen foregikk. Resonnementene bak utvelgelsen av motiver er ikke dokumentert.
Trommene ble vanligvis tatt med på nomadiske vandringer, selv om det også er kjent at noen gjemte tromma i nærheten av en av de faste boplassene. Inne i teltet og gammen hadde tromma sin faste plass i boaššu (nordsamisk), plassen innenfor ildstedet som regnes som det «hellige rommet» i gammen.Trommene gikk i arv. Blant eierne var det ikke alle som beskrev seg selv som aktive brukerne av trommene; i det minste ikke når de gjorde rede for tromma under innsamlinger.
== Innsamling ==
På 1600- og 1700-tallet ble det gjennomført flere store innsamlinger av runebommer. Fordi mange misjonærer «oppfattet sametrommene som samenes bibel, trodde de at å ødelegge dem, var å ta ondet ved roten». En fri, «avgudsdyrkende» same ble oppfattet som en trussel mot staten. Det økte misjonstrykket hadde både sammenheng med den dansk-norske enevoldstidens styrking av statsmakten og kontroll over innbyggerne, og med pietismens økte vektlegging av den subjektive, aktive gudstroen.
I Åsele ble det samlet inn to trommer i 1686, åtte i 1689 og 26 i 1725. Thomas von Westen samlet inn om lag 100 trommer, alle fra det sørsamiske området. Av disse ble åtte samlet inn på Snåsa i 1723. Westen fant ingen nordsamiske trommer på sine innsamlingsreiser mellom 1716 og 1730; dette kan forklares med at kristningen av samene var kommet lengre i nord, at trommene allerede var ødelagt, eller at trommene i de nordsamiske områdene ikke var utbredt allemannseie, men forbehold noen få utvalgte. Over 70 av runebommene Westen hadde funnet, ble sendt til København. Her gikk de tapt i den store brannen på Weisenhuset i 1728.Parallelt med innsamlingene som ble initiert av myndighetene, fantes det en privat samlerinteresse. Manker dokumenterer 3–4 trommer i privat eie på svenske herregårder; ifølge tradisjonen skal disse ha vært gaver fra Carl von Linné. Andre trommer havnet ad ulike veier i mellomeuropeiske museer og samlinger.
I Norge og Sverige ble trommene på 1900-tallet overført til de alminnelige folkemuseene, der de ble inkludert i utstillinger om «norsk kultur»/«svensk folkliv». Etterhvert som samisk museumsvesen utviklet seg, har det vært krevd tilbakeføring av trommene og andre kulturminner. Anders Paulsens tromme er siden 1979 i De Samiske Samlinger, Karasjok.
Fire av de fem siste trommene som er funnet er fra sørsamisk område: Runebomma fra Velfjord ble funnet i 1969. Ved Røyrtjønna i Nærøy ble det i 1993 funnet en ramme, sammen med to hornbiter som kan ha vært en hammer og/eller visere. I Visten i Vevelstad ble det i 1997 funnet en intakt treramme, hammer, viser og et skinnstykke som kan være trommeskinnet eller en pose til oppbevaring. I Røyrvik ble det i 2010 funnet rester av en treramme med alle tydelige tegn på at det hadde vært del av en runebomme. En skåltromme ble funnet i Hilleshamn i Gratangen i 1999, og ble først vist fram på Tromsø museum i september 2017. I 2017 ble det funnet rester av en runebomme på en sockenlapp-boplass utenfor Järvsö i Hälsingland; det er det sydligste funnet av samiske trommer i Sverige.Alt i alt kjenner man i dag til rundt 100 eksisterende runebommer om man inkluderer ufullstendige instrumenter. Den største samlingen finnes ved Nordiska museet i Stockholm. Flere antyder at det fremdeles kan finnes trommer i samisk eie, som er gjemt bort (ikke brukes offentlig).
== Runebomma i dag ==
En milepæl i utforskningen av runebomma er Ernst Mankers omfattende arbeid Die lappische Zaubertrommel (2 bind, 1938 og 1950). Manker dokumenterer trommenes historie, deres ytre karakteristiska, i tillegg til å tolke trommenes motiver. Håkan Rydving (2007) har i nyere tid stilt spørsmål ved Mankers tendens til å tolke alle motiv som uttrykk for samisk religion. Et av de nyeste arbeidene er Rolf Christofferssons doktoravhandling Med tre röster och tusende bilder. Om den samiska trumman (Uppsala universitet, 2010).Ved siden av den egentlige forskningen forekommer det en del «mer eller mindre fantasifulla hypoteser om figurerna bestämt hur de tolkats, som när de uppfattats som imitationer av runor och som samiska stjärntecken.»Tromma oppfattes som et symbol og en identitetsmarkør for moderne samer; for noen kan dette ytre seg som et ønske om å «levandegöra ett nutida nåjdskap», mens andre har en mer nøytral kulturhistorisk interesse for kulturen. Samiske nysjamaner som Ailo Gaup og Eirik Myrhaug henter impulser fra både samisk tradisjon og andre sjamanistiske kulturer. Samiske trommer finnes i dag å få kjøpt som suvenirer; da vanligvis som frie gjengivelser av typiske motiv. Tromma brukes også som instrument.Utsnitt fra motivene på Anders Paulsens tromme ble gjengitt på et norsk frimerke i 2006, i en serieutgivelse om norrøn mytologi.Sirkelen i det samiske flagget er en representasjon av ringtromma.
== Se også ==
Bindalstromma
Folldalstromma
Runebomma fra Velfjord
Viser (runebomme)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Anonym. (1723) [trolig Thomas von Westen] «Underrettning om Rune-Bommens rette Brug iblandt Finnerne i Nordlandene og Finnmarken saaledes, som det har været af Fordum-Tiid». Gjengitt i Just Qvigstad (red.) Kildeskrifter til den lappiske mythologi; bind 1. Utgitt i serien Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1903. (ebok). Side 65-68
Birgitta Berglund. «Runebommer, noaider og misjonærer». i: Spor, nr 1, 2004 (pdf)
Rune Blix Hagen. «Harmløs dissenter eller djevelsk trollmann? Trolldomsprosessen mot samen Anders Poulsen i 1692» I: Historisk tidsskrift; 2002; nr 2/3 (pdf)
Rolf Kjellström & Håkan Rydving. Den samiska trumman. Nordiska museet, 1988. ISBN 91-7108-289-1
Roald E. Kristensen. «Samisk religion». I: Guddommelig skjønnhet : kunst i religionene. Av Geir Winje mfl. Universitetsforlaget, 2012. ISBN 978-82-15-02012-9. Artikkelen er særlig en beskrivelse av motivene på tromma som omtales i Nærøymanuskriptet
Åsa Virdi Kroik. Hellre mista sitt huvud än lämna sin trumma. Föreningen Boska, 2007. ISBN 978-91-633-1020-1. Kapitlet «Trumman»
Sunna Kuoljok og Anna Westman Kuhmunen. Betraktelser av en trumma. Ájtte museums venners småskrift, 2014. Handler særlig om denne tromma, som fra 2012 oppbevares ved Ájtte
Ernst Manker. Die lappische Zaubertrommel, eine ethnologische Monographie. 2 bind.
1. Die Trommel als Denkmal materieller Kultur. Thule förlag, 1938 (Nordiska museets serie Acta Lapponica; 1)
2. Die Trommel als Urkunde geistigen Lebens. Gebers förlag, 1950 (Nordiska museets serie Acta Lapponica; 6)
Hans Mebius. Bissie, studier i samisk religionshistoria. Jengel förlag, 2007. ISBN 91-88672-05-0
Leif Pareli. «To kildeskrifter om Bindalstromma». I: Åarjel-saemieh; nr 10. 2010. Med Lars Olsens beretning fra 1885 og Nils Mathias Nilsen Vesterfjells forklaring fra 1925.
Brita Pollan. Samiske sjamaner: religion og helbredelse. Gyldendal, 1993. ISBN 82-05-21558-8. (ebok fra bokhylla.no)
Håkan Rydving. «Ett metodiskt problem och dess lösning : att tolka sydsamiska trumfigurer med hjälp av trumman från Freavnantjahke». I: Njaarke : tjaalegh Harranen Giesieakademijeste. Redigert av Maja Dunfjeld. Harran, 2007. ISBN 978-82-997763-0-1 (Skrifter fra Sommerakademiet på Harran; 1)
Aage Solbakk. Hva vi tror på : noaidevuohta - en innføring i nordsamenes religion. ČálliidLágádus, 2008. ISBN 978-82-92044-57-5
Anna Westman [Kuhmunen]. «Den heliga trumman». I: Fordom då alla djur kunde tala… – samisk tro i förändring. Redigert av Åsa Virdi Kroik. Rosima förlag, 2001. ISBN 91-973517-1-7. Også i: Efter förfädernas sed : om samisk religion Redigert av Åsa Virdi Kroik. Föreningen Boska, 2005. ISBN 91-631-7196-1.
Anna Westman og John E. Utsi. Trumtid, om samernas trummor och religion = Gáriid áigi : sámiid dološ gáriid ja oskku birra. Utgitt av Ájtte og Nordiska museet, 1998. 32 sider. ISBN 91-87636-13-1.
== Eksterne lenker ==
(en) Sami drums – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Samiske trommer; av Birgitta Berglund; Norark, 6.2.2017
Tromma fra nettutstillingen «Samisk tro og mytologi»; Varanger Samiske Museum
Trumma; digitaltmuseum.se
Type, origin and location of all surviving Sámi drums; old.no
Trumman Arkivert 3. november 2014 hos Wayback Machine.; samer.se | Runebomma fra Velfjord er en samisk sjamantromme som ble funnet i Henrikdalen, en sidedal til Lomsdalen i Brønnøy kommune i 1969.Del av samisk runebomme. | 195,416 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ustvedts_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Ustvedts vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (strøk)'] | Ustvedts vei (1A–17, 2–20) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordøstover fra Carl Grøndahls vei til Blåsbortveien.
Veien fikk navn i 1919 etter Carl Ustvedt (1837–1909), som eide gården Nygård fra 1886 og var disponent for Havnen teglverk og sag.
| Ustvedts vei (1A–17, 2–20) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordøstover fra Carl Grøndahls vei til Blåsbortveien.
Veien fikk navn i 1919 etter Carl Ustvedt (1837–1909), som eide gården Nygård fra 1886 og var disponent for Havnen teglverk og sag.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ustvedts vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 605. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (U)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 5. november 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | Ustvedts vei (1A–17, 2–20) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordøstover fra Carl Grøndahls vei til Blåsbortveien. | 195,417 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Junior-EM_i_sjakk | 2023-02-04 | Junior-EM i sjakk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i sjakk', 'Kategori:Junioreuropamesterskap'] | Junior-EM i sjakk var en turnering for U-20 spillere indviduelt som ble spilt årlig i perioden 1971/72 til og med 2002. Niemeyer-turneringen hadde status som uoffisielt EM, og er tatt med for komplettering.
| Junior-EM i sjakk var en turnering for U-20 spillere indviduelt som ble spilt årlig i perioden 1971/72 til og med 2002. Niemeyer-turneringen hadde status som uoffisielt EM, og er tatt med for komplettering.
== Vinnere ==
== Referanser == | Junior-EM i sjakk var en turnering for U-20 spillere indviduelt som ble spilt årlig i perioden 1971/72 til og med 2002. Niemeyer-turneringen hadde status som uoffisielt EM, og er tatt med for komplettering. | 195,418 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Utmarkveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Utmarkveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø'] | Utmarkveien (1–31, 2–14) er en vei på Bøler i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørøstover fra Bølerbakken på bro over Østensjøbanen og General Ruges vei og oppover skråningen til Bølerlia.
Veien fikk navn i 1955. Den har for en stor del blokkbebyggelse. Bøler senter og Bøler seniorsenter er i nr. 2, Bøler skole i nr. 4 og Utmarkveien barnehage i nr. 6.
| Utmarkveien (1–31, 2–14) er en vei på Bøler i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørøstover fra Bølerbakken på bro over Østensjøbanen og General Ruges vei og oppover skråningen til Bølerlia.
Veien fikk navn i 1955. Den har for en stor del blokkbebyggelse. Bøler senter og Bøler seniorsenter er i nr. 2, Bøler skole i nr. 4 og Utmarkveien barnehage i nr. 6.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Utmarkveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 605. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (U)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 5. november 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | | navn = Utmarkveien | 195,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo | 2023-02-04 | Oslo | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Oslo', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som har overflødige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL'] | Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
| Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
== Navn og etymologi ==
Navnet «Oslo» ble opprinnelig brukt om tettbebyggelsen på stedet som fra 1925 kalles Gamlebyen. I middelalderen ble navnet skrevet på norrønt blant annet Anslo, Ásló og Ósló (kjent første gang 1225). På nedertysk ble det også skrevet Anslo, trolig for å gjengi en nasal uttale. Peder Claussøn Friis skrev navnet som Opslo.Navnet har vært forklart på ulike måter gjennom tidene og navnets alder er uvisst. Peder Claussøn Friis skrev i Norriges beskrivelse, utgitt i 1613, at «Oslo» kommer av «Loens os». Forklaringen har vært skolelektyre i lang tid. To forhold skaper tvil om den drøyt fire hundre år gamle teorien: For det første er det tidligste skriftlige belegg for elvenavnet «Loen» å finne i hans egen Norriges beskrivelse fra 1613; i middelalderkildene heter elva «Oln» eller «Eln», senere «Alna» eller «Elna». For det andre er sammenstillingen av leddene ifølge språkforskerne feil. Skulle Oslo ha kommet av «Loens os» måtte byen ha hatt navnet Loaros, jevnfør Nidaros og Røros.Siste leddet i navnet tolkes vanligvis i lys av det norrøne lo i betydningen slette, engslette eller elveslette. Det som i dag er Grønland var langgrunt sumpig område og strandlinjen på stedet var flere titalls meter lenger inne. Første leddet har etter alt å dømme sammenheng med det norrøne áss i betydningen høydedrag, eller i betydningen gud. Tolkningene er dermed «åssletta» (sletta under åsen) eller «gudesletta» (gudenes slette). Den siste tolkningen begrunnes også med at å i betydningen gud hadde den urnordiske formen «*ansuR», og Oslo ble skrevet «Anslo» på eldre nedertysk og nederlandsk, og på latin «Ansloa» eller «Ansloia». Ifølge Frode Korslund er «Ósló» en yngre from av «Ásló» som tolkes som «sletta under åsen», Korslund mener sammenligning med lignende stedsnavn og topografi støtter denne tolkningen. Vokalene ó og á ble i middelalderen uttalt nokså likt, og overgangen fra Ásló til Ósló har ifølge Korslund skjedd ved vokalassimilasjon.På 1700- og 1800-tallet var den vanlige skrivemåten Opslo eller Opsloe. Barent Langenes' kart fra 1602 skriver Anslou, Janssonius' kart fra 1658 angir Obslo (i tillegg til Christiania), Baleus kart (1662) har Opslo og Sansons kart (1668) har Obslo og Anslo.En tolkning har vært «sletten ved Alna» av Alnslo, som ble til Anslo (med nasalert A) og Oslo. Denne teorien er avvist fordi Alna er et hunkjønnsnavn som ville blitt til «Alnar» eller «Alnu» i sammenstillingen. Elvenavnet Alna antas å være svært gammelt.
=== Etter 1624 ===
Etter storbrannen i 1624 og gjenoppbyggingen på vestsiden av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og i kommunale fra 1897. Det ble aldri tatt noen formell beslutning om å gå over til K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Navnet ble forkortet Chr., Chra, Chria og Xania, i tråd med at bokstaven X var mye brukt som forkortelse for «christ(i)-»/«krist(i)-», også i personnavn i kirkebøker. Oslo forble navnet på det tidligere byområdet øst for Akerselva, utenfor selve Christiania. Det grunne havneområdet utenfor ble kalt Oslobukta.Fra 1860-årene begynte enkelte fremstående kvinner og menn å bruke Oslo i stedet for Christiania, blant andre malerinnen og kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble ideen om navnebytte mer aktuell. Kristianias handelsstand var negative til ideen om navnebytte, og hadde flertallet i bystyret på sin side. Den 11. juli 1924 slo Stortinget fast ved lov at Norges hovedstad skulle hete Oslo fra og med 1. januar 1925. Siden Oslo den gangen var navnet på bydelen som omfattet middelalderbyen og takmarkene – et område som tidligere lå i Aker og som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859 og 1878 – måtte dette sognet få nytt navn. Man valgte da det uoffisielt innarbeidede navnet på det gamle Oslo, Gamlebyen.I 2009 gikk flertallet i bystyrets Kultur- og utdanningskomité inn for å kalle Oslo sentrum for Kristiania, etter forslag fra Venstre og med støtte fra byrådspartiet Høyre og ordfører Fabian Stang. Dette vakte motstand fra Høyres koalisjonspartner Fremskrittspartiet og fra deler av opposisjonen (Rødt og Arbeiderpartiet), før det kom til behandling i bystyret. Forslaget ble dermed aldri vedtatt.Oslo blir også kalt Tigerstaden. Utgangspunktet for tilnavnet er etter alt å dømme Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Siste sang» fra Digte og Sange (1870). I diktet brukes «tiger» symbolsk for et ubarmhjertig storbysamfunn (underforstått Christiania) som angriper en «landsens hest» (underforstått Bjørnson) under ovasjoner fra «folket». Diktet kårer ingen vinner, men fastslår at «kampen har ej ende». Oslo kommune brukte tiger som logo da byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000, noe som fikk blandet mottagelse i Oslo.
I 2010-årene ble Oslove foreslått som et offisielt navn på sørsamisk. Navnet har vært i brukt blant sørsamer siden senest tidlig 1900-tallet, men er også inspirert av betydningen det får som teleskopord på engelsk («Oslokjærlighet»); Oslo ligger ikke selv i det sørsamiske språkområdet som har tyngdepunkt i Trøndelag og Helgeland. Blant kvener i Troms og Finnmark har Uslu vært brukt om byen.
== Historie ==
=== Tidslinje ===
Området som utgjør Oslo inngår på 800–900-tallet i Viken, den nordligste danske provinsen; kontrollen veksler senere mellom danske og norske konger, og Danmark gjør krav på området til 1241
Oslo bispesete stiftes i 1070.
Byen brannskattes av Erik Emune (dansk konge) i 1137.
Inge Krokrygg dør i kamp mot Håkon Herdebrei på isen under Ekeberg i 1161.
Bagler og birkebeiner kjemper i 1197.
Birkebeiner kjemper mot bønder fra Viken, på isen i Bjørvika i 1200.
Slaget i Oslo mellom hertug Skule og kong Håkon Håkonsson i 1240.
Akershus festning motstår Hertug Erik av Sveriges angrep i 1308.
Kongemakten i Norge blir sentralisert i Oslo fra 1314.
Akershus festning angripes av Karl Knutsson i 1449.
Kong Jakob VI av Skottland og prinsesse Anna av Danmark gifter seg i Oslo i 1589.
Oslo gjenreises vest for Akerselva etter bud fra kong Christian IV i 1624. Før bybrannen dette året lå byen øst for elva.
Etter reformering av den sivile forvaltningen under eneveldet var Christiania del av Akershus stiftamt.
Karl XII inntok byen i 1716.
Folketelling holdes for første gang i 1769, og den teller 7 469 innbyggere i byen.
Christiania ble skilt ut fra Akershus som eget amt (fylke) i 1842.
Aker herred blir innlemmet i Oslo kommune i 1948.
=== Eldste registrerte bosetning ===
De eldste registrerte spor av bosetning i Oslo-området befinner seg ved Elgsrudtjernet i Sørmarka, og er omtrent 11 000 år gamle. Ekebergområdet har også vært tett bebodd allerede i steinalderen. De eldste sporene på Ekeberg er av Riksantikvaren datert til å være omtrent 10 400 år gamle. Her er også rike forekomster av bronsealder- og jernalderminner.
=== Vikingtiden og høymiddelalderen ===
I vikingtiden var området som utgjør det moderne Oslo del av Viken, som da utgjorde den nordligste danske provinsen. Det senere Oslo lå for eksempel innenfor Harald Blåtanns danske kongedømme. Den første norske kongen til å ta kontroll over Viken, kan ha vært Olav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000), men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kong Valdemar Seier, som døde i 1241.
=== Gamle Oslo ===
Kaupstaden Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde. Arkeologiske utgravninger i 1970-årene har påvist at Oslo hadde en tidlig bystruktur allerede rundt år 1000. I 1070 ble Oslo bispesete. Byens domkirke Sankt Hallvardskatedralen, ble reist på høyden ved Oslo torg på begynnelsen av 1100-tallet. Oslo skole, også kjent som Oslo katedralskole, ble grunnlagt i 1153.
Slaget i Oslo i 1240, ble kjempet av styrkene til hertug Skule mot kong Håkon Håkonssons.
I løpet av høymiddelalderen ble innbyggertallet fordoblet, anslagsvis til 3 500. I tiårene rundt år 1300 var middelalderbyen Oslo på sitt største. Håkon Magnussons, hertug over Øst-Norge mot slutten av 1200-tallet, satte i gang en rekke byggeaktiviteter, blant annet ble Mariakirken utvidet og Akershus slott og festning påbegynt. Da Håkon skulle overta kongekronen i 1299 etter broren Eirik IIs død, valgte han Oslo som kroningsby. I 1314 ble makten sentralisert til Oslo, blant annet ved at prosten i Mariakirken ble utnevnt til rikets kansler for evig tid. Den nyutnevnte rikskansleren fikk oppgaven å oppbevare kongens segl og være fremstemann i et riksråd.Det gamle Oslo ble rammet av gjentatte branner. Blant annet ble byen plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308. Den ennå uferdige festningen stod imot beleiringen, og byen ble gjenreist på de gamle tomtene. Under svartedauden ble innbyggertallet redusert med omkring en tredjedel. I unionstiden med Danmark mistet byen sin status og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor stående til forfall og plyndring etter bybrannene.Under den svenske beleiringen i 1567 satte borgerne selv byen i brann, for så å bygge den opp igjen. Oslo hadde dertil et velutdannet akademisk miljø tilknyttet katedralen og skolen. De såkalte Oslohumanistene var en lærd krets med en betydelig litterær produksjon. Gjennom sitt virke gjorde de Oslo til landets kulturelle sentrum mellom 1580 og 1610.
=== Christiania fra 1624 ===
Den tre dager lange bybrannen i august 1624 ble skjebnesvanger. Av byens monumentalbygg var det kun to som overlevde brannen: Hallvardskatedralen og Oslos daværende bispegård. (Oslobispen hadde i kjølvannet av reformasjonen flyttet over i det tidligere Olavsklosterets østfløy som i 1623 ble påbygd til en mer moderne bispegård). Den ødeleggende brannen førte til at byen ble nyanlagt på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.
På Stortorget i Oslo står en statue av Christian IV, laget av Carl Ludvig Jacobsen.
Christiania ble reist som en befestet by omgitt av voller med bastioner og med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer, med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler, skulle hindre fremtidige branner. Det ortogonale gatenettet var opphavet til det særnorske ordet kvartal, som ikke kjennes med denne betydning i andre nordiske språk. Det opprinnelige Christiania innenfor vollene med sine fire bydeler eller kvarterer ble derfor kalt kvartalerne, inntil man på 1900-tallet begynte å bruke betegnelsen Kvadraturen om dette området.
Christian IV innførte også murtvang som brannforebyggende tiltak. Han påbød at adel og formuende borgere skulle bygge i murverk, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Bindingsverk ble den vanligste byggemåten; ved den første branntakseringen i 1766 var ca. 50 % av forhusene oppført i bindingsverk. Men mange trosset murtvangen og bygget hus av lafteverk. Det ble motstrebende godtatt av myndighetene, og fra 1657 ble det tillatt å bygge laftehus i de nye kvartalene på oppfylt strandgrunn i Bjørvika. Etter en stor bybrann som i 1686 raserte kvartalene vest for Christiania torv ble de fleste husene gjenreist i lafteverk, og først etter neste storbrann i 1708 ble murtvangen gjennomført. Laftehusene utgjorde i 1766 ca. 30 % av bebyggelsen og murhusene bare 20 % .
Rundt byen vest for Akerselva fikk innbyggerne et 4,5 kvadratkilometer stort område som bymark, felles mark til bruk som beite og til dyrking, og der hver eiendom i byen kunne få et stykke å gjerde inn som egen løkke. Både på bymarken og øst for Akerselva oppsto mer selvgrodde forsteder, hvor mange arbeidsfolk slo seg ned i rimeligere trehus, men uten rett til å drive egen næring. Etter brannen i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt og byens nye domkirke reist utenfor. I 1736 ble torghandelen flyttet etter Domkirken, til det nåværende Stortorget. Forstadsbebyggelsen begynte nå å ekspandere nordover. 1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.
Middelalderens byråd som besto av borgermester og rådmenn ble i 1661 omdannet til eneveldets bystyringsorgan, magistraten, et kollegium av kongens embetsmenn. Borgerinnflytelsen skjedde gjennom et svakt byting og fra 1730 «de tolv eligerede menn», et valgt organ med en viss innflytelse på bystyringen.
I enevoldstiden besto oppfatningen av Christiania som hovedstad for Norge, selv om byen etter hvert mistet sin særstilling. Rådstueskriver Kastberg fra Trondheim beskrev i 1686 Christiania som landets hovedstad når det gjaldt politikk og rettsvesen, mens Bergen var landets hovedstad med hensyn til handel. Bergen var også en langt større by. Mellom 1625 og 1644 ble det avholdt ellevere herredager i Norge, halvparten av disse på Akershus, fire i Bergen og en i Trondheim. Stenderforsamlingene som ble avholdt på Akershus ble avskaffet i enevoldstiden. Saker som gjaldt mineralutvinning ble avgjort ved bergamtet på Kongsberg.
=== Hovedstaden Christiania ===
Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, ble Christiania hovedstad i den selvstendige staten Norge. Ved riksforsamlingen på Eidsvoll ble det ikke uttrykkelig fastsatt hvor landets hovedstad skulle være. Nicolai Wergelands forslag nevnte at Stortinget skulle ha sine møter i Christiania og underforstått at dette var hovedstaden. Mangelen på videre diskusjon tyder på at det for forsamlingen på Eidsvoll var selvsagt at Christiania var eller skulle være hovedstad. Christiania var på den tiden ikke en storby, den var på størrelse med Trondheim og halvparten så stor som Bergen. Drammen var landets største eksporthavn, Bergen var generelt den viktigste handelsbyen og Trondheim var det tradisjonelle kirkelig sentrum. Christian Fredrik selv anså Bergen som det meste passende møtested for Stortinget.Før riksforsamlingen på Eidsvoll snakket man om flere hovedsteder i Norge, stiftshovedstedene Christiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim som var hovedbyene i hver landsdel og hvert bispedømme. Ifølge historiker Jacob Maliks innebar grunnloven en sentralisert enhetsstat der makten ble samlet i Christiania. Før 1814 var det til dels ulik lovgivning for stiftamtene, militæret var i organisert omkring stiftshovedstedene, og der var også forvaltningen av offentlige finanser som fikk tilsyn direkte fra København. Fra stiftoverretten kunne det ankes direkte til Høiesterett i København. Med unntak av Zahlkassen ble ingen sentrale institusjoner i Norge opprettet før 1814. Da det ble fremmet ønske om eget universitet i Norge var Kristiansand, Kongsberg (der Bergseminaret allerede var), Kristiania og Hamar aktuelle. Stattholderembetet ble nedlagt i 1771. Ifølge Knut Mykland hadde Norge ved inngangen til 1800-tallet ikke en egen sentraladministrasjon. Stiftamtene var den viktigste administrative funksjonen og disse regionene var relativt avsondret fra hverandre.I 1800 var København Norges hovedstad, men Christiania og Bergen var større enn noen danske provinsbyer. Medregnet forstedene hadde Christiania vel 12 000 innbyggere i 1814, mens Bergen hadde 17 000, og København til sammenligning over 100 000 innbyggere. De neste byene i selve Danmark var Helsingør, Odense, Ålborg, Randers og Århus med hver 5 000–6 000 innbyggere, og i hertugdømmene Flensborg med 13 000, Altona med 23 000, Kiel og Rendsborg med hver 7 000 og Glückstadt med 5 000.
Under Napoleonskrigene fra 1807 ble sjøveien mellom Norge og Danmark utrygg. For å ivareta styringen av Norge i kongens sted ble en regjeringskommisjon og en del andre offentlige organer satt opp i Christiania under ledelse av prins Christian August. Herman Wedel-Jarlsberg og Enevold Falsen kom også inn i kommisjonen. Riksforsamlingen bestemte at stortinget skulle møtes i rikets hovedstad, uten å angi navnet på byen. Nicolai Wergeland foreslo «Christiania Bye» i stedet for Rigets Hovedstad i § 68.Statsadministrasjonen og de nasjonale institusjonene som ble etablert skapte forutsetningene for ny vekst. Offentlige tjenestemenn med god kjøpekraft og oppbygging av nasjonale institusjoner med sine bygninger stimulerte etterspørselen. En enda sterkere vekstfaktor var industrialiseringen som for alvor skjøt fart etter 1840. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetsbygningene, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og mange flere. De offentlige bygningene vest for Kvadraturen ble oppført på tomter i den nye bydelen som ble planlagt av Slottets arkitekt Linstow i 1838, med Karl Johans gate som hovedakse. Kvartalene her trakk til seg bedrestilte lag av befolkningen som bosatte seg i leiegårder og senere også i villastrøk som Homansbyen. Hovedtyngden av industriutbyggingen foregikk samtidig langs Akerselva på østsiden av byen, og arbeiderne slo seg ned så nær fabrikkene som mulig. Dette førte til det sosiale skillet mellom østkant og vestkant som siden har kjennetegnet byen. På slutten av 1830-årene passerte Christiania Bergen som landets største by. I 1840-årene var omkring halvparten av Christianias befolkning knyttet til funksjonen som hovedstad, inkludert de mange byggearbeidene som hovedstadsfunksjonen medførte.I andre halvdel av 1800-tallet vokste nye bydeler frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker (med 18 970 innbyggere) overført til hovedstaden. Bakgrunnen for disse byutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av det som i dag kalles murbyen med leiegårder ble reist. Etter krakket i 1899 falt byggeaktiviteten sterkt, og fra 1905 ble det nesten stillstand frem til 1910/1911, da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.
=== Storbyen Oslo ===
Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. En storstilt reguleringsplan fra 1930-årene for Etterstad var delvis virkeliggjort, men arbeidet ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da de resterende delene av Aker kommune i Akershus ble innlemmet i hovedstaden. Aker kommune var da 27 ganger større enn Oslo i geografisk utstrekning og hadde rundt 133 000 innbyggere. Byens nye rådhus sto ferdig i 1950 etter å ha vært under bygging siden 1931.
I 1950-årene ble det gjennomført en storstilt utbygging av drabantbyer i det tidligere Østre Aker for å løse boligmangelen i Oslo. Grefsen og Kjelsås ble også bygget ut, i det vesentligste med villaer og tomannsboliger. Drabantbyene rundt Østensjøvannet hadde hatt bytrikkforbindelse med byen siden mellomkrigstiden, men denne ble vesentlig opprustet da T-banen ble åpnet i 1966 og knyttet også Groruddalen til byens sentrum. De vestlige og østlige banene ble knyttet sammen i 1993 med Fellestunnelen.Byens 1000-årsjubileum ble feiret i 2000, bare 50 år etter byens 900-årsjubileum. Dette ble begrunnet med at nyere arkeologiske utgravninger påviste at Oslo hadde en bystruktur allerede rundt år 1000; Kulturhistorisk museum uttalte i 2011 at «den eldste bymessige bebyggelsen som hittil er blitt utgravd i Gamlebyen går tilbake til ca. 1025».Det tidligere 900-årsjubileet ble begrunnet med at Snorre i Heimskringla forteller at Oslo ble grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde.
== Naturgitte forhold ==
=== Geologi ===
Oslo danner en forsenkning i terrenget, Oslogryta, som ble dannet etter den geologiske tidsperioden perm. Nedsynkingen medførte at eldre bergarter ble bevart, og vulkansk aktivitet ga karakteristiske syenitter og rombeporfyrer.
De sentrale delene av Oslo ligger på et underlag av skifer og knollekalk. Sistnevnte danner rygger i bylandskapet, slik som St. Hanshaugen, mens skiferen ligger i senkningene mellom ryggene. Under dette finnes alunskifer, som også inneholder noe uran. Alunskiferen skaper problemer, da den kan ese ut og skade infrastruktur og bygningsfundamenter. Øst for sentrum ligger Ekeberg med 1–2 milliarder år gammelt grunnfjell – gneiser og granitter fra prekambriumtiden. Nord for sentrum ligger åser som Grefsenåsen, Holmenkollen og Tryvannshøyden; disse består i all hovedsak av magmatiske bergarter. Her finnes blant annet den kjente nordmarkitten, brukt blant annet i Stortingsløvene.Isen smeltet og trakk seg tilbake fra Oslogryta for omkring 9 000 år siden. Alt land i Oslo som nå ligger lavere enn 210 meter over havet lå den gang under havoverflaten. Isen førte med seg store mengder sand, som i dag ligger som rygger i landskapet, blant annet på Linderud og ved vannene i Nordmarka. Flere av slettene i byen, blant annet ved Ullevaal Stadion og på Majorstuen, var tidligere fast leirbunn i sjøen som oppsto da Oslofeltet sank ned i permtiden. I disse områdene siver saltvann fortsatt bort, noe som gjør at leiren kan forandre karakter og rase ut. Dette vanskeliggjør blant annet bolig- og T-banebygging.
=== Klima ===
Oslo har et fuktig kontinentalt klima med fire klart definerte årstider. Somrene i Oslo er som regel varme med temperaturer på 20–23 °C på dagtid og 12–15 °C på natten. Oslo har landets varmeste gjennomsnittlige sommertemperatur i perioden juni til august, og maksimumstemperaturer på over 25 °C er svært vanlig i sommermånedene. Vintrene er som regel kjølige med en middeltemperatur på –2 °C i januar, men er betydelig mildere enn lenger inn i landet. Årsaken til det gunstige klimaet er byens geografiske plassering, skjermet av åser på alle kanter, samt fjordens modererende effekt. Dette gir innslag av både innlands- og kystklima. Grunnet sin nordlige beliggenhet har Oslo om lag 18 timer med solskinn i månedsskiftet juni/juli, men bare 6 timer i slutten av desember. Årsnedbøren i Oslo (Blindern) er 763 mm fordelt på 166 nedbørdøgn, der vintrene er noe tørrere enn somrene. Snøfall fordeler seg jevnt utover vintermånedene, og i gjennomsnitt er det mer enn 25 cm snø i 30 dager hvert år. Oslo har snaut 1 700 soltimer årlig.Den høyeste temperaturen målt i Oslo er 35,0 °C 21. juli 1901 på Observatoriet. Dette er samtidig også norgesrekord for høyeste temperatur i juli. Siden 1937 er værobservasjonene for Oslo foretatt på universitetsområdet på Blindern. Den høyeste temperaturen målt på Blindern er 34,6 grader 27. juli 2018. Den laveste temperaturen målt i Oslo by er –26,0 grader på Blindern 3. januar og 19. januar 1941.
Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år, særlig i vintermånedene. Ser man på gjennomsnittet for årene 1991–2020 har middeltemperaturene for januar og juli økt sammenlignet med den forrige normalperioden (1961–1990). Middeltemperaturen er på 7 grader i den nye normalen (1991–2020), opp fra 5,6 i perioden 1961–1990.
=== Geografi ===
Oslos fastland og øyer utgjør 454 km2 og det er 27 km2 innsjøoverflate i kommunen. Skog dekker 289 km2 og dyrket mark 8 km2. Til Oslo hører også 27 km2 av Oslofjorden.Oslo har ut fra sin geografiske beliggenhet innerst i Oslofjorden vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene nord for byen og landeveien sørfra over Ekeberg. Både fjorden og åsene omkring er populære mål for friluftsliv og rekreasjon. I nord er Nordmarka et område av skog og vann, der særlig Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet er kjent for utenomverdenen. Østmarka avgrenser byen mot øst, og er samtidig et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i de østlige bydelene. Høyeste punkt i Oslo kommune er Kjerkeberget, 629 moh. Dette er for øvrig også Oslos nordligste punkt.
Byen er delt opp av en rekke elver som renner fra Marka ut i fjorden. Oslos opprinnelige byelv Alna (Loelva), er omtalt i sagaer og andre middelalderkilder. Alna definerte det gamle Oslos østgrense mot takmarkene frem til slutten av 1200-tallet, da man utvidet bybebyggelsen over på østsiden av Alna. Oslos første teglverk ble anlagt rundt 1290 ved Alnaэelvas utløp. På 1200-tallet var det også møllebruk i tilknytning til fossene på Kværner. På 1500-tallet kom oppgangssaga. På 1700-tallet var det hele 10 sagbruk oppover Alna. Alna er i dag et satsingsområdet for gjenåpning i og med Kommunedelplan for Alna miljøpark.
Akerselva (også kjent under navnet Frysja) regnes i dag som byelva der den flyter drøyt 8 kilometer fra Maridalsvannet til Bjørvika. Det meste av Akerselva er i dag oppe i dagen, og det arbeides med gjenåpning av det nedre strekket mellom Vaterland og Bjørvika. Akerselvas tallrike fosser har betydd mye for byens industrielle utvikling. I dag er rekreasjonsverdien den største verdien ved elva.
Andre viktige elver er Lysakerelva, Ljanselva og Hovinbekken. Dessuten finnes en rekke bekker som nå i lange partier går under jorda. For flere av disse foreligger det planer om å åpne deler av de gamle bekkeløpene. Også i Oslomarka renner et stort antall elver og bekker. Nordmarksvassdraget er forløperen til Akerselva ovenfor Maridalsvannet, mens Sørkedalselva er en forløper til Lysakerelva ovenfor Bogstadvannet.
=== Plante- og dyreliv ===
Oslo har, i norsk målestokk, et svært rikt planteliv. Det er fire hovedårsaker til dette. For det første er klimaet gunstig og byen er nordgrense for en del varmekjære planter. For det andre er geologien variert med surt grunnfjell, syenitt og alunskifer, og mye basisk kalkstein og leirstein. Dette gir flere slags vekstforhold. For det tredje har innførsel av nyttevekster i middelalderen og senere til Botanisk hage gitt spredning av eksotiske arter, spesielt i de indre, østlige bydeler. Og endelig har den livlige skipsfarten gitt spredning av ballastplanter fra fjerne strøk.
Oslo er blant de nordligste steder for bøk, og det er edelløvskog for eksempel på Ola Narr og på Bogstad. Oslos fylkesblomst, bakkekløver, er en varmekjær art som trolig kom i varmeperioden i bronsealderen og bare etterlot én bestand – på Hovedøya. Munker og nonner etterlot hunderot, skvallerkål, legepestrot, kattemynte og bulmeurt. Senere, sjeldne, søreuropeiske arter inkluderer klistersvineblom, lodnefiol, taggsalat og smaltimotei. Kalkfjellet gir grobunn for sjeldne arter som markmalurt, piggeple, hunderot, ekte malurt, byreseda og smørbukk, og unike Oslo-arter som hjorterot og oslosildre, som nå er på retur. Langs havneanlegg forekommer hirse og villdurra en sjelden gang. Byens elver fører til at skogsarter som vasshøymol, sverdlilje, skogsivaks og brunrot kan trives, og langs Akerselva alene finnes over 200 plantearter. I Botanisk hage er en representativ Oslo-flora bygget opp på den såkalte «Osloryggen».
Dyre- og fuglelivet er rikest langs Lysakerelva og Akerselva, i tillegg til Nordmarkas bestander med elg og rådyr. Tettbebyggelsen skjuler grevling, ekorn, piggsvin og streifende rødrev. Elvene har bever, fossekall og langt sjeldnere grønnspett, og mange slags insekter som bidrar til å pollinere unike planteslag. Noen ganger observeres sel i fjorden.
== Bylandskap ==
=== Indre og ytre by, østkant og vestkant ===
Av Oslo kommunes areal på 454 kvadratkilometer utgjør området med bybebyggelse, kalt byggesonen, 147 kvadratkilometer, mens øyene og Marka dekker resten.
Byggesonen er delt i indre og ytre by. Indre by, sentrum og den tette bybebyggelsen i et to til fire kilometers belte med boligstrøk rundt sentrum, utgjør i areal 16–17 000 dekar og har cirka 190 000 beboere. Bybildet preges av gater, plasser, parker og kvartaler med bygårder. Befolkningstettheten er om lag tre ganger så høy som i ytre by. Sentrum er området på begge sider av Karl Johans gate, der forretninger, kontorer og offentlige bygninger dominerer. Resten av byggesonen er ytre by med for det meste frittliggende bygninger i drabantbyer, villastrøk og næringsområder.
Siden slutten av 1800-tallet har byen vært delt i østkant og vestkant, som er en økonomisk og sosial todeling som fremdeles gir seg uttrykk i forskjeller i inntekt, utdanning, levealder m.m. mellom den mer velstående tredelen av befolkningen på vestkanten, og folk på østkanten. Både indre og ytre by er delt i øst og vest (indre øst, indre vest, ytre vest). Ytre øst, der det bor mer enn 250 000, består av Groruddalen mot nordøst og mot sørøst bydelene Østensjø, Søndre Nordstrand, og Nordstrand (med strøkene Nordstrand, Bekkelaget, Ljan og flere som utgjør unntaket fra det økonomiske øst-vestskillet).
=== Strøk og nabolag ===
==== Oslo sentrum ====
Oslo sentrum strekker seg fra Slottet og Slottsparken i vest til Oslo sentralstasjon og Vaterland i øst. Her ligger det Christiania som ble reist etter bybrannen i 1624, som nå kalles Kvadraturen. Sør for Kvadraturen ligger Akershus festning, et festningsverk som har sin opprinnelse fra slutten av 1200-tallet under hertug Håkon Magnusson (fra 1299 kong Håkon V).
Oslos hovedgate, Karl Johans gate, går i retning sørøst-nordvest gjennom sentrum. Langs Karl Johans gate finnes flere av hovedstadens mest kjente bygninger, blant andre Oslo domkirke, Stortingsbygningen, Grand Hotel, de gamle universitetsbygningene og Nationaltheatret. Like sør for Karl Johan finnes Oslo rådhus, oppført 1931–50 og innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. Nord for Karl Johan ligger blant annet Tullinløkka med sine muséer. Sentrums østlige deler, Vaterland, ble revet omtrent i sin helhet fra slutten av 1950-årene. Området er i dag bebygd med høyhusene Postgirobygget og Oslo Plaza, flerfunksjonsarenaen Oslo Spektrum og kjøpesentre som Oslo City og Byporten.
==== Indre vest ====
Vest og sørvest for slottet ligger byens ambassadestrøk. Dette strekker seg gjennom bydel Frogner og strøk som Skillebekk, Skarpsno, Frogner og mot den tidligere bygrensen mot Skøyen. Størstedelen av bydelen består av klassiske leiegårder med store leiligheter, hvorav Gimle er regnet som de mest eksklusive. Deler av området har også strøk med store villaer i mur og tre, blant annet den historiske villaforstaden Homansbyen. Denne og det senere villastrøket Gimle er regulert til bevaringsområde. Andre nabolag i området er Uranienborg og Briskeby, og dessuten Majorstuen med handlegata Bogstadveien som er blant landets dyreste når det gjelder utleiepriser for forretningslokaler.Området St. Hanshaugen har fått sitt navn fra parken med samme navn som ligger nord/nordøst for Slottet. Området består i stor grad av leiegårder. Bislett og Bislett stadion ligger vest i bydelen, og lenger øst ligger Gamle Aker kirke, Oslos eldste bygning. NRKs hovedkvarter ligger på Marienlyst. Lovisenberg og Ullevål sykehus ligger også i bydelen. I de mer sentrumsnære delene av bydelen ligger arbeiderbevegelsens bastion Youngstorget og Hammersborg med sine mange kirker. Lenger nord ligger strøket Ila.
==== Ytre vest ====
Bydel Ullern er i hovedsak preget av villabebyggelse og danner den sørvestre delen av Oslo med grense mot Bærum. Denne grensen går langs Lysakerelva. Andre strøk i området er Montebello, Bestum og Lilleaker. Ved fjorden ligger halvøya Bygdøy med blant annet Kongsgården, Oscarshall og Folkemuseet. Bygdøy hører administrativt til Bydel Frogner. Bydelsadministrasjonen for Bydel Ullern ligger på søndre Huseby (Montebello/Smestad).
Bydel Vestre Aker er også i stor grad preget av villabebyggelse og strekker seg nordover til Nordmarka. Røa, Vinderen, Slemdal og Holmenkollen er blant områdene som ligger i denne bydelen, i tillegg til vestkantens eneste drabantby, Hovseter. Et av Oslos mest kjente landemerker, Holmenkollbakken, assosieres med Vestre Aker, men ligger strengt tatt i Nordmarka rett innenfor markagrensa. Tryvannstårnet og Bogstad gård er også kjente steder i området, begge rett innenfor markagrensen. Bogstad ligger ved inngangen til Sørkedalen, som danner det nordvestre hjørnet av Oslo. På jordene til Bogstad gård ligger også Oslo Golfklubb og Bogstad Camping. Bydelsadministrasjonen for Bydel Vestre Aker ligger på nordre Huseby (ved gardeleiren).
==== Oslo nord ====
Oslos nordlige del er samlet i Bydel Nordre Aker. Vest i bydelen ligger Universitetet på Blindern, med Rikshospitalet på Gaustad like i nærheten. Øst for Universitetet ligger det nå dyre boligstrøket Ullevål Hageby, opprinnelig reist som «hus for småkårsfolk», og ved Sognsveien ligger Ullevaal Stadion. Nord for Ring 3 ligger Sogn studentby, bygget som deltakerlandsby til OL i 1952.I de sentrale delene ligger boligområdene Tåsen, Berg, Korsvoll og Nordberg. Mot Akerselva ligger Nydalen, et tidligere industriområde som nå har en av Norges største tettheter for IT-virksomheter og også huser Handelshøyskolen BI. Øst for elva ligger Disen, Kjelsås og Grefsen, opprinnelig arbeiderklassestrøk som nå i lang tid har vært regnet som meget attraktive boligstrøk.Oslo nord grenser til Nordmarka, med mange innfallsporter for friluftsliv. Det populære badevannet Sognsvann ligger like over markagrensen fra Kringsjå, ikke langt unna Kringsjå studentby. Noe lenger øst er Kjelsås innfallsporten til Maridalen, der Maridalsvannet fungerer som kilde til drikkevann for 90 % av byen.I Maridalen er det flere mindre grender, som Sandermosen, Snippen og Movatn, som alle har stasjoner til Gjøvikbanen.
==== Groruddalen ====
Mal:Utdyepnde
Oslos nordøstlige bydeler består av drabantbyer utbygget etter andre verdenskrig, og omtales gjerne bare som Groruddalen. Groruddalen består i hovedsak av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene.
Området består av de administrative bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner. Groruddalen dekkes av 3 hovedveier som kommer inn fra nord til Oslo. I vest går Trondheimsveien (riksvei 4) som går fra Sinsenkrysset nordøstover forbi blant annet Grorud og Stovner. Litt lenger øst går Østre Aker vei (riksvei 163) fra Økern forbi Veitvet til Lørenskogveien og E6 i Lørenskog. Litt øst for denne kommer E6 fra Ring 3 og svinger nordover dalen fra Ulven og passerer Alnabru, Furuset og Kalbakken på sin vei til Lørenskog i Akershus. Dagens E6 erstattet Strømsveien som innfartsvei til Oslo. Strømsveien snegler seg rundt E6 og har felles trasé nord ved grensen. Kollektivtilbudet i dalen består av buss, T-bane og tog. Til vest i dalen går Grorudbanen til Vestli, mens i øst går Furusetbanen til Ellingsrudåsen. Nede i dalen går jernbanens hovedbane.
Vest i Groruddalen ligger Bydel Bjerke. Boligbebyggelsen i bydelen ligger i hovedsak langs Trondheimsveien. Langs Østre Aker veis søndre del er det industri- og næringsvirksomhet. Aker universitetssykehus og Bjerke Travbane ligger i bydelen. Krigsskolen ligger i nord, mot Lillomarka.
Bydel Grorud ligger i det nordøstre hjørnet av Groruddalen. Grorud gård som har gitt navn til bydelen ligger langs riksvei 4. Bydelen består av områder som Ammerud, Grorud, Kalbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Mange av disse områdene forbindes ofte med store områder med blokkbebyggelse, men de har også en betydelig småhusbebyggelse. Bydelen grenser til Lillomarka.
Oslos østligste bydel er Bydel Stovner. Mye av bydelen domineres av blokkbebyggelse fra 1960- og 70-årene; dette gjelder blant annet områdene Fossum, Rommen, Vestli og Tokerud. Lenger sør i bydelen ligger områder som Gamle Stovner, Høybråten og Haugenstua; disse ble utparsellert fra ca. 1910 og består i større grad av eldre villabebyggelse. Bydelen ligger tett inntil Gjelleråsmarka.
På sørsiden av Groruddalen ligger Bydel Alna. Denne betjenes av Furusetbanen, og her ligger strøk som Tveita, Haugerud, Lindeberg, Furuset og Ellingsrud. Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fra Alnaelva som renner gjennom området. Alna har også en av Oslos større godsterminaler, samt kjøpesentre som Alna Senter og IKEA på Furuset.
==== Indre øst ====
Som indre øst regnes vanligvis de administrative bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. Bydel Gamle Oslo har sitt navn etter Gamlebyen, som var stedet der det opprinnelige Oslo lå i middelalderen. Etter at byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika under navnet Christiania, fortsatte imidlertid enkelte å bo i Gamlebyen, spesielt rundt Oslo Hospital. Området ble igjen innlemmet i byen i 1859. I Gamle Oslo ligger også den gamle forstaden Grønland og deler av Tøyen, kjent som multikulturelle bydeler, selv om områdene i dag opplever synkende andel innvandrere. Lenger øst ligger blant annet Enerhaugen, Jordal, Vålerenga, Ensjø og Helsfyr.
Den administrative bydelen Grünerløkka har fått navn etter strøket Grünerløkka. Dette gamle arbeiderklassestrøket ble gentrifisert tidlig i 1990-årene og har utviklet seg til å bli et «hipt» strøk med mange kafeer. Grünerløkka er også kjent for sitt pulserende kulturliv, med blant annet steder som Parkteatret og Blå. Øst for den egentlige Grünerløkka ligger gamle industristrøk som Sofienberg og Dælenenga, og Rodeløkka med sin bevaringsverdige trehusbebyggelse. Enda lenger øst ligger nabolag som Hasle og Carl Berner.
Nord for Grünerløkka ligger flere tradisjonsrike arbeiderklassestrøk. Øst for Akerselva ligger Torshov, skildret i Oskar Braatens fortellinger og skuespill. Like over elva ligger Sagene, som helt siden sagbruksdriften på 1500-tallet har vært knyttet til industri. I grenselandet mellom Sagene og Torshov lå blant annet Myrens Verksted, med fabrikklokaler nå tatt i bruk av NRK Østlandssendingen. Nord for Torshov og Sagene ligger henholdsvis Sandaker og Bjølsen.
==== Sørøst ====
I bydel Nordstrand i Oslo sørøst ligger åsen Ekeberg, der Norway Cup arrangeres på Ekebergsletta hver sommer. Områdene rundt, som Bekkelaget og Nordstrand, preges av velstående villabebyggelse og kalles ofte «østkantens vestkant». Området ble bygget ut i mellomkrigstiden etter at Ekebergbanen gjorde det mulig å pendle inn til byen. Lenger sør i bydelen ligger Ljan og Ljabru. Øst for disse ligger Karlsrud og Lambertseter, landets første drabantby, bygget ut av OBOS fra 1951.
Øst for høyderyggen med Lambertseter og Karlsrud ligger bydel Østensjø. Denne bydelen har fått navn etter Østensjøvannet, som danner et naturlig midtpunkt i området. Vest for vannet ligger Abildsø, Ryen og Manglerud, og i nord Høyenhall, Bryn og Godlia. Øst for Østensjøvannet ligger drabantbyene Oppsal, Bøler og Bogerud i rolige omgivelser ved inngangen til Østmarka. Med unntak av en god del eldre villabebyggelse enkelte steder ble alle disse områdene bygget ut i stor skala i etterkrigstiden, og preges av en god blanding av rekkehus og blokkbebyggelse.
Oslos sørligste og største bydel er Søndre Nordstrand, som strekker seg mellom fjorden og Østmarka. Dette er også den nyeste delen av Oslo. Utbyggingen av området startet i 1980-årene, med nye nabolag som Mortensrud, Lofsrud, Holmlia, Prinsdal og Bjørndal. Bydelen er det området i Oslo som har de største arealene som fremdeles er tilgjengelig for ytterligere ekspansjon. Bydel Søndre Nordstrand har også betydelige friarealer, blant annet det populære badestedet Hvervenbukta. Bydelen huser også Grønmo Golfklubb og Klemetsrud energigjenvinningsanlegg.
=== Parker og grøntområder ===
Oslo er en grønn by. Byens lave tetthet er utnyttet til treplanting i gatene, forhager, og små grøntanlegg der anledningen byr seg. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka.
Fra byens vekst skjøt fart tidlig på 1800-tallet ble det etablert parker, fra 1860-årene tok kommunen ansvaret, og i indre by finnes i dag mer enn 50 parker. Østkanten har vært politisk prioritert ved nyanlegg fra slutten av 1800-tallet og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten har mindre god parkdekning. Av byens befolkning er det vel 5 % som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig.
Ytre by er kjent for villaområder med hager, og for drabantbyer med god dekning av grøntområder og turveier og unik nærhet til marka, det store skogområdet som omkranser Oslo. Akerselvas bredder er siden 1915 opparbeidet som et sammenhengende belte med park og turveier. Halvøya Bygdøy og noen av øyene nærmest sentrum er offentlig tilgjengelige og tilbyr parkskog og badeplasser. Fjordbyen, som skal erstatte havneanlegg langs sjøkanten i de mest sentrale byområdene, vil gi enda bedre tilgang til fjorden, blant annet gjennom en sammenhengende havnepromenade.
== Kultur og underholdning ==
=== Turisme ===
En rekke av Norges mest populære turistmål ligger i Oslo. Innovasjon Norge regner Frognerparken som Norges mest populære attraksjon, og anslår at anlegget har mer enn én million årlige besøkende. Likevel er ikke Frognerparken med på Innovasjon Norges liste over de 50 mest besøkte attraksjonene i Norge, da besøkstallene er usikre. Den ordinære topp 50-listen toppes av Holmenkollen og Skimuseet, som hadde 686 857 besøkende i 2006. Holmenkollbakken var en av de mest kjente hoppbakkene i verden og et landemerke i Oslo, før den ble revet høsten 2008 for å gjenoppstå før Ski-VM 2011.
På niendeplass er Vikingskipshuset på Bygdøy, med 314 560 besøkende. Dette museet rommer arkeologiske skipsfunn fra Vikingtiden, Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet, og gjenstander funnet ved utgravningen av dem. På tolvteplass er Nasjonalgalleriet, et kunstmuseum med en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst og av Edvard Munchs bilder. På henholdsvis syttendeplass og tyvendeplass følger Frammuseet og Kon-Tiki Museet [sic], som sammen med Norsk Maritimt Museum utgjør de tre kjente museene på Bygdøynes.
På 23.-plass ligger Norsk Folkemuseum, landets største kulturhistoriske museum, og det eneste som har landsdekkende samlinger fra 1500-tallet og til i dag. På 24.-plass ligger Akershus slott og festning, en middelaldersk kongeborg og renessanseslott omgitt av en bastionfestning. I tillegg er fornøyelsesparken Tusenfryd med på listen på en fjerdeplass med 501 235 besøkende, selv om denne ligger like utenfor bygrensen i Ås kommune.Tall fra 1999 viser at Oslo har 7,7 millioner overnattinger og over 700 000 dagsbesøkende, noe som skaper en omsetning på om lag 10 milliarder koner. De besøkendes forbruk skaper ca. 12 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer 4,3 % av sysselsettingen i privat sektor i Oslo. I 2012 mottok Oslo 166 cruiseskip med omkring 300 000 passasjerer på dagsbesøk (i 2013 var det 159 anløp), dette gjør Oslo til landets tredje største cruisehavn bak Bergen og Geiranger.
=== Kulturvern ===
Etter kulturminneloven er kulturminner fra oldtiden og middelalderen (inntil år 1537), samt stående bygg fra før 1650, automatisk fredet. I Oslo gjelder dette en stor mengde helleristninger, gravhauger, rester av gruver og veifar, bygningsruiner og liknende både i byen og i Marka. Av hele bygninger finnes Gamle Aker kirke, deler av Akershus slott og festning, de eldste bygningene i Kvadraturen og en del hus fra andre kanter av landet som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Noen av dagens hus står på kjellere som er fredet etter denne bestemmelsen.
Hele den såkalte murbyen, det vil si bybebyggelsen oppført før Kristianiakrakket i 1899, er av kommunen regulert til bevaring. I tillegg er flere bygninger og fasader i Oslo fredet av Riksantikvaren. Disse, og en rekke andre bygninger, er oppført på Byantikvarens gule liste. Oppføringene på den gule listen er kategorisert etter 3 kriterier: fredet, vernet (spesialområde), og bevaringsverdig. Dette gir uttrykk for hvor sterkt de er beskyttet. Fredet er kategorien som gir det sterkeste vernet. Fredning vedtas i henhold til kulturminneloven av staten ved Riksantikvaren. Kategorien vernet omfatter områder og bygninger som kommunen har regulert til spesialområde for bevaring i henhold til plan- og bygningslovens § 25.6. Bevaringsverdig er kategorien av objekter som kulturvernmyndighetene og plan- og bygningsetaten kan ta særskilte hensyn til, idet de betraktes som verneverdige uten at det er fattet noe formelt vedtak etter §§ 74.2 og 92 i plan- og bygningsloven. Per mai 2009 er det 11 722 objekter på den gule listen.Akershus festning står oppført med 54 objekter på den gule listen. De fleste ble betraktet som fredet ifølge et statlig direktiv av 1934, men en del objekter er listeført så sent som 14. april 2004. I 2006 ble femten kvartaler på Grünerløkka områdefredet under betegnelsen Birkelunden kulturmiljø. Dette var det første bykulturmiljøet i Norge som fikk slikt vern.
Eksempler på fasade- eller skjermbevaring er Paleet shoppingsenter på Karl Johans gate 37–43. Ved fornyelsen som ble fullført i 1990 ble fasadene mot Karl Johans gate bevart eller gjenreist som kopier, mens hele innmaten i bygningene ble revet og gjenreist med moderne konstruksjoner. Det samme har skjedd med «Gyldendalhuset» på Sehesteds gate 4, hvor arkitekt Sverre Fehn står for nybygget fra 2007 bak de gamle fasadene.
En del bygninger er flyttet til Folkemuseet. Flere mindre bolighus i lafteverk eller bindingsverk kommer fra forstedene Enerhaugen, Vaterland, Vålerenga og Hammersborg. Fra Kvadraturen kommer Garmanngårdens bakbygning (Hans Nielsen Hauges fengsel), Collettgården fra Kirkegata 16, Bokbindergården fra Tollbugata 14, Generalitetsgården fra Dronningens gate 15, leiegården fra Wessels gate 15 og flere andre.
Oslos fylkes tusenårssted er Middelalderbyen. Enkelte av bydelene har også sine egne tusenårssteder: Gamle Bydel Bjerke hadde Økernparken, mens den tidligere Bydel Uranienborg–Majorstuen hadde Valkyrie plass.
=== Scenekunst ===
Oslos teaterhistorie regnes gjerne tilbake til 1780, da byens Dramatiske Selskab ble stiftet. I 1837 åpnet Christiania Theater, og i 1899 dennes direkte fortsettelse Nationaltheatret. Siden 1990 arrangerer Nationaltheatret Ibsenfestivalen hvert eller annethvert år. Nationaltheatret har i dag underavdelingen Torshovteatret.
Det norske teatret har siden 1912 satt opp dramatikk på nynorsk og norske dialekter. Teatret fikk i 1985 sitt eget bygg i Kristian IVs gate. Byens tredje institusjonsteater, Oslo Nye Teater ble opprettet i 1959, da Det Nye Teater (stiftet 1929) og Folketeatret (åpnet 1952) slo seg sammen. Teatret holder i dag til i Det Nyes funkisbygning i Rosenkrantz' gate.
Hovedstaden er sete for Statens teaterhøgskole, som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Her utdannes skuespillere og instruktører. Etter hvert har det kommet til flere private scenekunstskoler, blant annet Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Nordic Black Theatre.
Den Norske Opera hadde sin første forestilling i Folketeatret ved Youngstorget i februar 1959. Operaen flyttet i 2008 til et eget operabygg i Bjørvika, og har opplevd en kraftig økende interesse for virksomheten. Operabygningen har blitt et viktig turistmål, og i den første sesongen i nytt bygg ble det solgt 285 000 billetter, noe som utgjorde 99,6 prosent av de tilgjengelige setene. Et profesjonelt ballettensemble var en del av operaen, da den startet i 1959. I 1993 fikk dette navnet Nasjonalballetten, og etter innflyttingen i nytt hus heter institusjonen Den Norske Opera & Ballett.
Statens operahøgskole og Statens balletthøgskole er nå begge integrert i Kunsthøgskolen i Oslo. Norges dansehøyskole er en separat institusjon som trekker linjene tilbake til Jorunn Kirkenærs ballettskoler. En annen skole innen sang og dans er Bårdar Akademiet, som gir tilbud mer rettet mot moderne musikkteateroppsetninger.
=== Musikk ===
Oslo-Filharmonien er byens profesjonelle symfoniorkester. Det ble stiftet i 1919 under navnet Filharmonisk Selskaps Orkester, og holder nå til i Oslo Konserthus i Vika. Orkesteret vant internasjonal anerkjennelse under Mariss Jansons' ledelse (1979–2002), og det har beholdt det høye nivået også under André Previn (2002–2006) og Jukka-Pekka Saraste (2006–). Andre større profesjonelle orkestre i byen er Operaorkesteret og Kringkastingsorkestret, mens Oslo Symfoniorkester er basert på amatørmusikere.
Oslo har en rekke kor av høy kvalitet. Operakoret, med nærmere 60 sangere, er Norges eneste helprofesjonelle kor. Det Norske Solistkor, består av 26 håndplukkede frilanssangere som alle er potensielle solister i ulike sjangere. Oslo Filharmoniske Kor (med rundt 100 sangere) er knyttet til Oslo Filharmoniske Orkester, men har også egne produksjoner. Andre kjente Oslo-kor er Oslo Kammerkor, Grex Vocalis, Schola Cantorum, Kammerkoret NOVA, Den norske studentersangforening, Oslo Domkor, Sølvguttene (NRKs guttekor), Det norske jentekor (tidligere NRKs jentekor), St. Hallvard-guttene og Oslo Domkirkes Guttekor – og tidligere Olavsguttene og Sanct Johannes-Guttene. Oslo Gospel Choir er en nyere etablering (fra 1988) med over 20 plateutgivelser og stor suksess. Oslo har videre en rekke amatørkor, ofte knyttet til menigheter og organisasjoner.
Jazzen ser ut til å ha kommet til Oslo (og Norge) i eller like før 1920. Musikkformen ble raskt populær, blant annet som en følge av Louis Armstrongs besøk i 1934. Oslo Jazzfestival arrangeres hvert år i august siden 1986.
Oslo har et rikt konserttilbud innen rock og pop. De aller mest populære artistene opptrer gjerne på kombinerte arenaer som Oslo Spektrum, Valle Hovin stadion og Vallhall. På nivået under ligger de som klarer å fylle reine konsertlokaler som Rockefeller Music Hall og Sentrum Scene (som tidligere var den ovennevnte kinoen). De viktigste festivalene i byen innen populærmusikk er Norwegian Wood i Frognerparken og Øya i Middelalderparken.
Norges Musikkorps Forbund har om lag 120 medlemskorps i Oslo, herav 2⁄3 skolekorps. Kampen Janitsjarorkester, stiftet 1929, regnes som byens fremste voksenkorps. Viktig er også Gardemusikken, som består av vernepliktige og har omtrent 80 deltakere.
=== Kino ===
Oslos første kino var Kinematograf-Teatret i Stortingsgata 12, som åpnet i 1904. De følgende tiårene ble det etablert mer enn tjue kinoer i byen, alle private. I 1918 vedtok imidlertid bystyret at det skulle være kommunalt kinomonopol (Oslo kinematografer), og dette var et faktum fra 1926.
Den kanskje mest kjente Oslo-kinoen er Colosseum, som er verdens største THX-kino med 978 seter. Andre kjente kinoer er Saga, Eldorado og Klingenberg.
Filmens hus ligger i Dronningens gate 16. Det har en rekke leietakere i filmbransjen, blant annet Norsk filminstitutt. Her er også Filmmuseet og spesialkinoen Cinemateket.
=== Bildekunst ===
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ligger i Oslo. Det er resultatet av fusjon i 2003 mellom Nasjonalgalleriet (etablert 1842, i nåværende bygg på Tullinløkka fra 1882), Museet for samtidskunst (etablert 1988), Kunstindustrimuseet (etablert 1876) og Arkitekturmuseet (etablert 1975). Sistnevnte flyttet inn i nye lokaler i Kvadraturen i 2008, mens de tre øvrige er planlagt samlokalisert i et nytt bygg bak Vestbanen.
Oslo kommune har store egne kunstsamlinger. Mye av dette vises i Munchmuseet på Tøyen, og tidligere i det nå stengte Stenersenmuseet i Vika. Disse museene skal samlokaliseres i et nybygg ved siden av Operaen i Bjørvika, som er planlagt ferdigstilt i 2020.
Det største private kunstgalleriet er Astrup Fearnley Museet. Oslos mest kjente kunstanlegg i friluft er Vigelandsanlegget med 214 av Gustav Vigelands skulpturer.
=== Utmerkelser ===
Den helt klart mest prestisjefylte prisen som deles ut i Oslo er Nobels fredspris. Fredsprisen ble for første gang delt ut i 1901, og har med noen få unntak blitt delt ut hvert år siden. Prisen deles ut til en person og/eller organisasjon som har arbeidet for «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring». Under den to dager lange prisutdelingen er verdens øyne rettet mot Oslo og Norge, og seremonien i Oslo rådhus er alltid en mediebegivenhet som får stor oppmerksomhet i inn- og utland.
Oslo er også tilholdssted for den årlige fredskonferansen Oslo Freedom Forum, konferansen er blitt omtalt av The Economist som «on its way to becoming a human-rights equivalent of the Davos economic forum».Oslo kommune har delt ut Oslo bys kulturpris hvert år siden 1966. Denne prisen går til «en person som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv», og deles ut samtidig som Oslo bys kunstnerpris. Kommunen tildeler også Oslo bys kulturstipend, som regel etter innstilling fra kunstnerorganisasjonene.
I 2017 ble Oslo kåret til Europas miljøhovedstad 2019 av Europakommisjonen som følger av kommunens ambisiøse klima- og miljøpolitikk. Oslo vant i konkurranse mot andre byer som Gent, Lahtis, Tallinn, og Lisboa.
=== Idrett og friluftsliv ===
Oslo var vertskapsby for Vinter-OL 1952 som ble arrangert i tidsrommet 15.–25. februar. Bortsett fra utfor, som ble arrangert på Norefjell, ble alle øvelsene gjennomført innenfor bygrensen. Åpning- og avslutningsseremonien ble holdt på Bislett stadion, som i senere tid har blitt mer kjent for sitt årlige friidrettsstevne, Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Diamond League.
Holmenkollen Skifestival er et tradisjonsrikt arrangement hver vinter. Holmenkollen har også arrangert flere verdensmesterskap i nordiske grener, og i 2011 ble det for fjerde gang arrangert ski-VM der.
Fotballklubben Vålerenga spiller i Eliteserien i fotball for menn, og har Intility Arena som hjemmebane. Ullevaal Stadion er tilholdsstedet til Norges Fotballforbund, og brukes også som hjemmearena for herrelandslaget. Oslo-laget Lyn har også en lang historie i norsk toppfotball, men spiller nå i lavere divisjoner. På kvinnesiden har Oslo tre lag i Toppserien: Røa Dynamite Girls, Vålerenga Fotball Damer og Lyn Fotball Damer. Innenfor breddefotballen er Norway Cup en av verdens største fotballturneringer, og har siden 1972 hver sommer blitt avholdt på Ekebergsletta.
Ishockey er populært på byens østkant, og Oslo har flere kjente lag. Vålerenga Ishockey spiller på Jordal Amfi, og har hele 26 norgesmesterskap. Manglerud/Star spiller også på øverste nivå, mens Hasle-Løren og Furuset har lange tradisjoner.
Oslo har også flere kjente håndballag. På kvinnesiden er Bækkelaget og Nordstrand de mest kjente, mens Oppsal og Vestli er kjente klubber i herrehåndball.
=== Kjente personer fra Oslo ===
Mange kjente personer i Norge har en eller annen gang i livet bodd i Oslo, på grunn av byen er landets hovedstad. Mange av kulturpersonlighetene med opphold i Oslo kan likevel kalles «Oslo-forfattere», «Oslo-musikere» og så videre, på grunn av den sterke Oslo-tematikken i verkene deres. Blant de kjente forfattere som har lagt handlingen i bøkene sine til Oslo er Oskar Braaten, som skildret arbeidermiljøet i byen ved inngangen til 1900-tallet, Rudolf Nilsen med sine Oslo-dikt, Tove Nilsen med romanene om å vokse opp på Bøler i 1960-årene, Lars Saabye Christensen med sine Frogner-romaner, og Johan Borgen med sin Lillelord-trilogi.
Kjente Oslo-musikere inkluderer bandet deLillos, som i alle fall i begynnelsen av sin karriere i 1980-årene var et typisk Oslo-band, og Joachim «Jokke» Nielsen og Valentinerne, som skildret et liv med rusmidler på Oslos østkant. Det finnes også en lang rekke kjente sanger som priser eller beskriver forskjellige deler av og miljøer fra Oslo. Disse var gjerne opprinnelig revyviser, og omfatter blant annet Arvid Nilssens «På Enerhaugen», Jens Book-Jenssens «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé», Kalle Fürsts «I en sprukken rønne nedi Vika» og Vilhelm Dybwads «Hovedøen» og «Akerselva, du gamle og grå». En annen klassisk Oslo-musiker er Lillebjørn Nilsen, blant annet kjent for Oslo-sangene «Bysommer» og «Far har fortalt».
== Næringsliv ==
Christiania ble for alvor en industriby fra midten av 1800-tallet, da det vokste opp spinnerier og veverier for tekstiler langs Akerselva. Det var de mange fossene som gjorde denne utviklingen mulig, men etter at jernbanen kom til byen i 1855 ble det også mulig med industrisamfunn andre steder i det som den gang var Aker kommune. Skøyen, Bryn, Sollerud og Grorud hadde alle industri på denne tiden. Christiania hadde også de to store skipsverftene Nylands- og Akers Mek.Den gryende industriutbyggingen fikk også ringvirkninger i andre bransjer, og førte også til flere arbeidsplasser i blant annet håndverksnæringene. I 1890 var 17,2 % av byens voksne menn i arbeid i fabrikkindustrien, 26,8 % i håndverksindustrien, og 8,5 % arbeidet i bank eller handel. Ut på 1900-tallet økte andelen industriarbeidere, og i 1946 var 40,5 % av Oslos menn sysselsatt i industrivirksomheter. Dette endret seg imidlertid kraftig i etterkrigstiden, og i 1999 var antallet sysselsatt i industrien nede i kun 8,1 % , mens varehandel-, hotell- og restaurantnæringene sysselsatte 20,2 % . Oslo er derfor i liten grad en industriby i nyere tid. Det som gjenstår av industri i Oslo er i hovedsak plassert i Groruddalen fra Bryn til Rommen. Det er imidlertid fremdeles industribedrifter i Oslo sentrum. Freia sjokoladefabrikk ligger på Rodeløkka, mens Mills, som blant annet lager pålegg, holder til på Sofienberg.
Fra 1960- og inn i 70-årene flyttet stadig større deler av industri- og handelsnæringen over bygrensen og inn i nabokommunene, og fra 1970- og 80-årene så man den samme trenden med kontorbedriftene. Industrien flyttet til Lørenskog og Skedsmo, mens den såkalte «Vestkorridoren» langs E18 ut i Bærum og Asker har blitt til et senter for store tjeneste- og teknologibedrifter. Dette omfatter blant annet Norsk Hydro, som plasserte sin oljedivisjon i Sandvika og hovedkvarteret på Vækerø, Det Norske Veritas som flyttet til Høvik, Kværner Engineering, Norconsult, Norwegian Contractors, Schlumberger og en rekke andre bedrifter i IKT-, petroleum- og ingeniørvirksomhet. På Lysaker ligger hovedkvarterene til Statkraft, Microsoft og Pfizer, og rundt Lysakerlokket like over grensen til Bærum finner vi Oracle, Computas, SAP, Cisco, PGS og Nokia. Svært mange Oslo-borgere jobber også på Fornebu, der er det i alt mer enn 10 000 ansatte i Norske Skog, Aker, Norwegian, Telenor og i småbedriftene på IT Fornebu.
Sør for byen fikk man en mellomting mellom de østlige og vestlige nabokommunene, der teknologibedrifter som Kodak og IBM slo seg ned på Mastemyr i Oppegård kommune mens den mer tradisjonelle industrien flyttet ut langs jernbanen mellom Kolbotn og Ski. Nedleggelsen av Oslo lufthavn, Fornebu har også resultert i utflytting av næringsliv. Telenor har samlet seg på Fornebu. Posten Norges sorteringssentral som tidligere lå ved Oslo S flyttet til nybygg på Lørenskog.
Industridøden har åpnet opp for en massiv byfornyelse. De tidligere industrilokalene langs Akerselva og på vestkanten er erstattet av kontorlandskap, mens gamle Akers mekaniske har blitt til det eksklusive strøket Aker Brygge. Gamle Frydenlund Bryggerier har blitt til Høgskolen i Oslo, mens kornsiloen til Nedre Foss mølle på Grünerløkka har blitt til studenthjem. Kornsiloen på Sinsen og fabrikkbygningene til Lilleborg har blitt leiligheter. I Nydalen er det laget en ny bydel, hvor en rekke mediebedrifter, og Handelshøyskolen BI, holder til. Denne trenden begynte faktisk så tidlig som i 1920-årene, da Peik sjokoladefabrikk i St. Hallvards gate ble omgjort til eldrehjem.
Parallelt med nedbyggingen og utflyttingen av industrien har Oslo blitt en serviceby. Mange av disse arbeidsplassene ligger i offentlig sektor, og i 1998 hadde byen 50 000 statlige arbeidsplasser. På samme tid hadde Oslo kommune ca. 55 000 ansatte. I privat sektor domineres Oslo av administrasjon, og flertallet av landets største bedrifter holder til enten i eller nær byen. Oslo er også stor på ting som logistikk og handel, i tillegg til «nye» bransjer som markedsføring, IKT og juridiske- og finansielle tjenester.Byen er også hjem for Oslo Børs, som ble opprettet i 1819. Utviklingen på børsen følger i stor grad utenlandske børser som New York-børsen og FTSE Group i London, men er særlig vár for endringer i oljeprisen. Det var tidligere en også rekke lokale børser rundt om i landet, men alle disse er nå samlet i Oslo.
== Demografi ==
Oslo kommune har et areal på 454 km² og 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Dette gir en folketetthet på over 1 643 innbyggere per km². Tettstedet Oslo, som definert av Statistisk sentralbyrå, hadde 1 064 235 innbyggere per 2022, og stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Tettstedet Oslo hadde i 2017 23% av Norges innbyggere i tettsteder. Tettstedet Oslo dekker et areal på 270 km² og hadde i 2017 en befolkningstetthet på nær 3 700 per km². Av Oslo kommunes areal på 454 km² er 287 km² dekket av skog, i tillegg er det 28 km² i den bebygde delen av kommunen. I den utbyggbare delen av byen var befolkningstettheten 4458 personer/km², der indre by har 6640 personer/km2 og ytre by 2950. I 1999 ble Oslos tettstedsareal oppgitt til 131,8 km2.Oslo kommune hadde per. 1. januar 2009 29,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge, 9,9 % av den etnisk norske befolkningen, og til sammen 12,0 % av den totale folkemengden i landet. Oslo er det mest folkerike fylket i Norge og det fylket med flest innvandrere, mens Vestland og Viken har flere etniske nordmenn.Antallet Oslo-beboere vokser stadig. Fra 1990 til 2005 økte folketallet med 17 prosent. Den 16. januar 2011 skal osloborger nummer 600 000 ha blitt født. Fra 2010 til 2020 økte folketallet i byen med 100 000 og ventes å passere 700 000 i løpet av 2021. Veksten skyldes blant annet fødselsoverskudd (antall fødte minus antall døde) som var på 58 000 fra 2010 til 2020. Det er mange tilflyttere fra Bærum og samtidig litt flere som flyttet fra Oslo til Bærum. Det er totalt flere som har flyttet til Akershus fra Oslo enn omvendt.Ifølge «Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030» fremlagt av Oslo kommune i mai 2012 ventes befolkningen etter hovedalternativet å øke til 834 000 innbyggere i 2030.
=== Sysselsetting ===
Syv av ti Oslofolk i aldersgruppen 16–74 er i arbeid, byen sett under ett. Dette er som i resten av landet. Det er imidlertid variasjoner innad i Oslo; i Bydel St. Hanshaugen er over tre firedeler i arbeid, mens det i Bydel Stovner er mindre enn to tredeler. Generelt sett er sysselsettingen lavere for kvinner enn for menn, for ikke-vestlige innvandrere enn for etniske nordmenn og for dem som har lavere utdanning enn høyere utdanning. Oslo står også for mange arbeidsplasser som kommer folk i nabokommunene til gode; 279 000 av Oslos innbyggere er i jobb, mens 383 000 personer arbeider i Oslo.
=== Innvandring ===
Oslo er kommunen i Norge med tredje størst andel innvandrere med 25,39 % pr 1. januar 2021, men har den høyeste andelen hvis barn av innvandrere regnes med. Når barn av innvandrere blir inkludert blir andelen 33,75 % . Til sammenligning utgjorde innvandrere 14,84 % av Norges totale befolkning. Når barn av innvandrere regnes med blir andelen 18,51 % .
=== Talespråk ===
Talemålet i Oslo kan deles inn i to distinkte varianter av norsk. Den ene vikamålet, folkemålet som har fått navn etter den tidligere bydelen Pipervika. Denne dialekten ligger omtrent midt imellom kystmål og innlandsmål, og har retrofleks flapp («małing»), ofte trykk på første stavelse («sosial», «avis»), a-endelser i fortid av svake verb («banka») og a-endelser i bestemt form flertall («gutta»).
Den andre typiske Oslo-varianten av norsk har sine røtter i et dansk-norsk blandingsspråk, og er tett knyttet til riksmålet. Denne språkformen har bare to kjønn (intetkjønn og felleskjønn), verb i kaste-klassen har -et i fortid («banket»), og diftonger har i stor grad blitt til monoftonger («røyk» → «røk»). Riksmålsvarianten har sine røtter i den gamle embedsmannsstanden, og står sterkest på Oslos vestkant og i høyere sosiale lag. Det er også slik at de to talemålsvariantene griper noe over i hverandre, og det er rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon innenfor begge varianter.De senere årene har det foregått en tilnærming av talespråket i Oslo. A-endelser i hunkjønn og i verb i fortid brukes nå av syv av ti på vestkanten, i tillegg til av praktisk talt alle på østkanten. Samtidig er tradisjonelle østkantkonstruksjoner som «a'Kari» og «n'Per» i ferd med å dø ut.Uttaleformen /uʃlu/ («Osjlo»), som tidligere var typisk for byens østkant, er i ferd med å erobre hele byen. De fleste Oslofolk under 25 år sier nå /uʃlu/, og også i aldersgruppen 25–50 bruker nesten alle i øst og et stort flertall i vest denne formen. Blant personer over 50 i vest holder fortsatt omtrent halvparten på /uslu/-varianten, mens kun 10 prosent av menn og knappe 30 prosent av kvinnene på østkanten gjør det samme.
=== Religion og livssyn ===
Den norske kirke har bispesete i Oslo. Dette omfatter i tillegg til Oslo også Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker. 48,7 % av befolkningen i Oslo er medlemmer i Den norske kirke (2018).Det største kristne kirkesamfunnet utenom Den norske kirke er Den katolske kirke med over 35 000 katolikker, som utgjør 5,51 % av befolkningen. Deretter kommer Pinsebevegelsen. Andre kristne trossamfunn i hovedstaden er Den evangelisk-lutherske frikirke, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Baptistsamfunnet, Oslo Kristne Senter, Den anglikanske kirke, og mange flere.
I 2012 var nesten 50 000 Oslo-innbyggere med i ulike muslimske trossamfunn, en andel som er relativt stabil. Per 1. januar 2012 var 3 375 buddhister fordelt på fem menigheter. I tillegg var det en andel hinduer og sikher.
I 2012 var nær 17 900 Oslo-borgere registrert i ikke-religiøse livssynssamfunn; et overveldende flertall av disse tilhører Human-Etisk Forbund. 19 % av befolkningen var per 2008 ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn.
== Politikk og administrasjon ==
=== Stortingsrepresentanter ===
Oslo har 20 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025:
Se også Stortingsvalget 2013 i Oslo og Stortingsvalget 2017 i Oslo.
Historisk representasjon på Stortinget fra Oslo siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Prosentvis oppslutning ved stortingsvalg i Oslo siden 1973:
I 1973 stilte SV som Sosialistisk Valgforbund og Fremskrittspartiet som Anders Langes parti.
I 1973 hadde Venstre og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 3,6 prosent.
I 1977 hadde Det Nye Folkepartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 8,7 prosent.
I 1989 deltok Rød Valgallianse i alliansen Fylkeslistene for miljø og solidaritet. Tallet gjelder denne lista. Partiet stilte som Rødt fra 2009.
=== Sittende statsråder ===
Etter valget i 2021 kommer statsministeren og én statsråd fra Oslo:
=== Norges hovedstad ===
Som Norges hovedstad er Oslo landets politiske maktsentrum. Byen huser de fleste statlige forvaltningsorganer, i tillegg til Kongehuset, Storting, regjering og høyesterett.
Stortinget holder til i Stortingsbygningen ved Karl Johan. Nasjonalforsamlingen har holdt til i Oslo helt siden opprettelsen i 1814, først i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate, og deretter i Universitetets Gamle festsal. Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Inngangsplatået utenfor voktes av to løver i grorudgranitt, noe som har gitt stedet tilnavnet Løvebakken. Av Stortingets 150 distriktsrepresentanter (Stortinget har totalt 169 representanter, 19 av dem er såkalte utjevningsrepresentanter) kommer 17 fra Oslo.
Regjeringen er spredt flere steder i byen. Hovedvekten ligger likevel på Regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor og flertallet av departementene ligger. Kvartalet ble utsatt for et bombeangrep hvor en rekke mennesker omkom den 22. juli 2011. Utenriksdepartementet ligger på Victoria terrasse i Vika, mens Forsvarsdepartementet og Klima- og miljødepartementet holder til i Myntgata i Kvadraturen.
Høyesterett holder til like ved Regjeringskvartalet i en nyrenessanse-bygning tegnet av Hans Jacob Sparre og oppført 1898–1903. Tidligere holdt også lagmannsretten og byretten til i bygget, men disse har etter 1994 flyttet til egne bygninger.
Det kongelige slott ligger vest i sentrum, omgitt av Slottsparken. Det ble tegnet av Hans Linstow, og stod klart i 1849, i regjeringstiden til kong Oscar I. Slottet eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Bygningen ble nærmest totalrenovert på 1990-årene, og har nå en brutto grunnflate på 3 320 kvadratmeter.
Alle ambassader i Norge ligger i Oslo. Det store flertallet av disse ligger i området fra Slottet til Olav Kyrres plass, spesielt langs Drammensveien og Bygdøy allé og gatene rundt.
Norges Banks hovedkontor ligger på Bankplassen i Oslo. Bankens tidligere bygning lå like ved, og er nå gjort om til museum. Mange statlige aktører holder også til i Bryn/Helsfyr-området øst for sentrum; disse omfatter blant annet Skatteetaten, Kripos og Statens vegvesen.
=== Lokalpolitikk ===
Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell, der den utøvende makten ledes av et byråd. Byrådet består av åtte medlemmer og ledes av en byrådsleder. Byrådet springer ut av bystyret, som velges i vanlige kommunevalg hvert fjerde år. Bystyret består av 59 representanter, og har i perioden 2015–2019 et rødgrønt flertall. Ordføreren er bystyrets leder og byens fremste representant.
I 2015 overtok en rødgrønn koalisjon byrådsmakten etter 18 år med byrådsledere fra Høyre. Raymond Johansen leder et byråd bestående av Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti, med støtte fra Rødt. Ordfører er SVs Marianne Borgen.
=== Administrativ inndeling ===
Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer. Disse ble tidligere oppnevnt av bystyret. Som en prøveordning ble fire av utvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen. Ved kommunestyrevalget i 2007 gikk man over til direkte valg av samtlige bydelsutvalg.
Bydelenes oppgaver er i hovedsak knyttet til omsorgstjenester i hjem og institusjon, barnehager, barnevern, forebyggende helsetjenester og en del nærmiljøtiltak. Bydelene har videre – i samarbeid med NAV – ansvaret for sosialtjenestene, herunder tildeling av økonomisk sosialhjelp. Bydelene utfører dels tjenester med eget personell, dels har de bestillerfunksjon. Bydelene er også høringsinstans i en del saker, for eksempel ved reguleringsplaner og ved tildeling av skjenke- og salgsbevillinger for alkohol.
Bydelene har egne bydelsadministrasjoner, som forbereder saker for bydelspolitikerne og som iverksetter det som besluttes.
=== Etater og kommunale foretak ===
Oslo kommune har en rekke etater og kommunale foretak (KF) som ivaretar kommunens samlede tjenestetilbud. Oslos største etat er Utdanningsetaten, som har ansvar for 176 skoler, ca. 11 000 lærere og 65 000 elever fra førsteklasse i grunnskolen og ut videregående. Utdanningsetaten ledes av Astrid Søgnen.
Blant kommunens øvrige virksomhetene finner vi Vann- og avløpsetaten med 600 ansatte som forvalter vann- og avløpsinfrastruktur til en verdi av ca 100 milliarder kroner, Oslo brann- og redningsetat med 410 ansatte, og åtte brannstasjoner rundt om i byen. Hovedbrannstasjonen ligger på Hammersborg, mens de andre er spredt rundt i bydelene. Disse omfatter blant annet Briskeby brannstasjon, Grorud brannstasjon og Bryn brannstasjon. Helseetaten har om lag 850 ansatte og har ansvar for folkehelse i Oslo og operative tjenester som offentlig legevakt og tannlegevakt. Oslos byantikvaren ble opprettet i 1956 som landets første byantikvarembete. Byantikvaren holder til i Maridalsveien 3, der de holder til i gamle industrilokaler sammen med Oslo byarkiv. Oslo har også flere kommunale foretak. Oslo Havn KF står for driften av havna, mens Boligbygg Oslo er et kommunalt foretak som eier og forvalter boliger på vegne av kommunen. Det er derimot Undervisningsbygg Oslo KF som er Oslos største eiendomsforvalter, gjennom eierskap og drift av et hundreogsyttitalls skoler.
=== Segl og flagg ===
Oslos byvåpen er en omtegning av byens segl fra middelalderen, med delvis forandret innhold. Det er ikke et våpen i heraldisk forstand, men et mangefarget segl. Byene Oslo, Bergen og Tønsberg bruker tegninger av segl som våpen, Trondheim gjør det samme, men har plassert seglets innhold i et skjold og gitt det heraldiske farger. Også for Oslo/Kristiania er det flere ganger tegnet uoffisielle «byvåpen» med seglets innhold innsatt i et skjold.Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret.St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde.13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.
Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.
Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Det viser byseglet fra 1924 i mangefarget utgave på blå duk. Dette flagget er heller ikke godkjent av staten, og bruken er dermed ulovlig på kommunale bygninger.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Oslo er vert for en lang rekke forskjellige universiteter og høgskoler. Universitetet i Oslo (UiO) er landets eldste og tradisjonelt største universitet, og ble grunnlagt i 1811. UiO holder til flere steder i byen, med hovedcampus i Blindern- og Gaustad-området, og med Det juridiske fakultet i de gamle universitetsbygningene i sentrum. Universitetet har ca. 28 000 studenter og ca. 7 000 vitenskapelige ansatte (2018).Oslomet – storbyuniversitetet fikk universitetsstatus i 2018 og er en videreføring av Høgskolen i Oslo og Akershus og en lang rekke tidligere høyskoler i Oslo og omegn; denne institusjonen har tradisjonelt fokus på mer praktiske utdannelser, og holder til på Bislett (i tillegg til Kjeller ved Lillestrøm). Oslomet har rundt 20 000 studenter. Handelshøyskolen BI holder til i Nydalen, og tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer. Andre kjente institusjoner for høyere utdanning i Oslo er Arkitektur- og designhøgskolen, Kunsthøgskolen, Høyskolen Kristiania, NITH, Norges veterinærhøgskole, Norges musikkhøgskole, Krigsskolen og Menighetsfakultetet. Også Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har planer om å etablere seg i Oslo.Oslo har en lang rekke videregående skoler i stort sett alle deler av byen. Disse omfatter ca. 15 000 skoleplasser, fordelt på et tyvetalls skoler. Inntil halvparten av plassene på hver skole fordeles til søkere fra regionen skolen tilhører, mens den andre halvparten av plassene tilfaller søkere fra hele byen, basert på karakterer. Skoler i ytre by, som Ullern, Nordstrand, Lambertseter, Stovner, Persbråten og Bjørnholt, har mellom 82 og 87 prosent opptatte fra egen region, mens sentrumsskoler som Elvebakken, Fagerborg, Foss, Hartvig Nissen, Oslo handelsgymnasium og Oslo katedralskole alle har ca. 50 % inntatte fra egen region.Det er store ulikheter i Oslo når det gjelder rekrutteringen til videregående utdanning. Elever med høy sosial bakgrunn velger langt oftere studiespesialisering enn elever med lav sosial bakgrunn. Siden nittitallet har det imidlertid vært en avtagende geografisk segregering der elever fra østkanten og vestkanten i større grad enn før går på samme skoler. Likevel er det slik at elever fra vestkanten i liten eller ingen grad ønsker å gå på østkantskolene, mens elever fra østkanten ofte ønsker å gå på skoler på vestkanten.
=== Forsvaret og Oslo ===
Forsvaret har et aktivt nærvær i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde holder til i Huseby leir, og står for vakthold på blant annet Det kongelige slott og Akershus festning og er den norske konges livgarde. Garden er også en del av beredskapsstyrken kalt hovedstadsforsvaret.
Oslo hører til Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02, som holder til på Lutvann leir øst i byen. Denne styrken har 5 500 soldater, i tillegg til Innsatsstyrken Derby med 580 mann fordelt på 14 tropper. Forsvarets etterretningshøgskole og Etterretningstjenesten holder også til på Lutvann.
Oslo huser også Akershus kommandantskap (AK), med hovedkvarter på Akershus festning. AK har ansvaret for alle soldater i støttefunksjoner i osloområdet, samt planlegging og gjennomføring av parader og arrangementer i militær regi. På Akershus festning er også Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, samt flere mindre militæravdelinger (Forsvarets høgskole, Forsvarsmuseet, Feltprestkorpset, Forsvarets militærgeografiske tjeneste og Forsvarets mediesenter), lokalisert. I tillegg holder også Forsvarets logistikkorganisasjon til i området.
Krigsskolen holder til på Linderud leir i Groruddalen.
=== Medier ===
Som Norges hovedstad har Oslo en dominerende stilling i det norske mediemarkedet. De store Osloavisene er Norges største, og disse omfatter Aftenposten (opplag 236 000 morgen og 102 000 kveld), VG (opplag 212 000) og Dagbladet (opplag 99 000). Andre dagsaviser som kommer ut i Oslo er Dagens Næringsliv (opplag 83 000), Finansavisen (opplag 25 000), Dagsavisen (opplag 25 000), Vårt Land (opplag 24 000), Klassekampen (opplag 15 000) og Nationen (opplag 13 000; alle tall er avrundet til nærmeste tusen og hentet fra Mediebedriftenes Landsforening, for 2011).Oslo har også flere lokalaviser. Akers Avis Groruddalen har som navnet antyder fokus på Groruddalen i nordøst, og har en historie som strekker seg tilbake til 1928. Nordstrands Blad ble grunnlagt i 1925 og er delvis gratisavis og delvis en abonnementsavis. Avisen dekker Oslos tre sørøstligste bydeler. Siden 2006 har Nordstrands Blad vært en del av Lokalavisene Oslo, som også utgir fem andre lokalaviser i ulike deler av byen: Østkantavisa (Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene), Lokalavisen Groruddalen (Alna, Bjerke, Grorud og Stovner), Lokalavisen Frogner/St. Hanshaugen (Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke (Nordre Aker) og Ullern Avis/Akersposten (Vestre Aker og Ullern).
NRK og TVNorge har sine hovedkvarterer i Oslo. NRK Marienlyst er spesielt kjent, og dette nabolaget vest i byen har nesten blitt synonymt med statskanalen. TV 2 har også studioer i Oslo, men da kanalen fikk konsesjon ble den pålagt å legge hovedkvarteret utenfor hovedstaden. TV8 Oslo er hovedstadens kommersielle lokal-TV-kanal og sender 24 timer i døgnet. Sendingene består av lokale nyheter, sport, vær og aktuelle programmer.
En rekke lokalradiostasjoner sender i Oslo. disse omfatter blant andre Radio 1, Radio Tango, radiOrakel og Radio Nova. NRK Østlandssendingen dekker Oslo og Akershus og holder til i det tidligere Myrens Verksted på Sagene.
== Samferdsel ==
I Oslo har Samferdselsetaten ansvaret for langsiktig samferdselsplanlegging, trafikk- og gatebruksplaner, trafikksikkerhet og planer for fremkommelighetstiltak for kollektivtrafikken.
=== Veinett ===
Veinettet i Oslo er utbygget med tre ringveier for å avlaste sentrumsgatene for gjennomgangstrafikk: Ring 1, Ring 2 og Ring 3 (Store Ringvei). I tillegg går E18 i tunnel under bykjernen, mens E6 går igjennom flere av de østlige bydelene.
Av ringveiene var Store Ringvei den første ringveien som gikk rundt sentrumskjernen. En ytre ringvei ble også påbegynt, men den er ikke blitt fullført. Den går mellom Skullerud og Alnabru.
Oslo har også en rekke veier som går i tunneler. Ring 3 har tre tunneler; Brynstunnelen, Tåsentunnelen og Granfosstunnelen. Det arbeides med en ny tunnel ved Økern også. Ring 2 har ingen tunneler, mens Ring 1 har Hammersborgtunnelen. E18 går igjennom Festningstunnelen og senketunnelen Bjørvikatunnelen. Fra denne vil man kunne komme til E6 via Ekebergtunnelen og Svartdalstunnelen (sørover) eller Vålerengtunnelen (nordover). Brynstunnelen er den eldste av hovedveitunnelene. Den ble bygget samtidig med Store ringvei.
=== Kollektivtransport ===
Kollektivtransporten ble introdusert i Oslo i 1875 da Kristiania Sporveisselskap opprettet hestesporvogn mellom Stortorvet, Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen. I 1894 startet Kristiania Elektriske Sporvei Briskebylinjen, Skandinavias første elektriske sporveislinje. Fire år senere åpnet også Holmenkollbanen med trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen. De første forsøk med selvdrevne busser var i 1897 og 1912–14, men det var ikke før med opprettelsen av Norsk Trafikk A/S i 1918 og ruten mellom sentrum og Østensjø at byen fikk moderne, permanent rutebildrift.
I årene som fulgte økte kollektivtilbudet stadig. I 1927 fikk byen sin første busslinje. I 1928 fikk Oslo ordentlig tunnelbane, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet. I løpet av 1920-årene var også Lilleakerbanen blitt bygget ut helt til Kolsås i Bærum. I 1935 ble Smestadbanen forlenget og omdøpt til Røabanen, ett år etter Sognsvannsbanens åpning. På østkanten begynte Østensjøbanen som trikkelinje i 1926, og Lambertseterbanen i 1957. I 1960-årene ble disse bygget om til T-bane, samtidig som Grorudbanen og Furusetbanen åpnet i henholdsvis 1966 og 1970. I 1987 ble de vestlige og østlige nettene knyttet sammen ved Stortinget stasjon, og tidlig i 2000-årene kom også T-baneringen for å betjene bydelene nord for sentrum.
Oslo Sporveier ble dannet i 1925 da kommunen overtok de private sporveisselskapene. Siden har det vært kommunens driftsselskap for trikk og buss og T-bane, før disse ble satt ut til det nystartede selskapet Kollektivtransportproduksjon. Navnet «Oslo Sporveier» ble videreført i et administrasjonsselskap, som i 2008 ble slått sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk AS til det nye selskapet Ruter.
Kollektivnettet i Oslo består per 2009 av trikk, buss, T-bane, NSB lokaltog og båt. Trikken hadde i 2008 39,7 millioner reisende, og opererte seks linjer. Bussene hadde på samme tid 68,7 millioner reisende. T-banen har (per 2016) fem linjer og (per 2014) 88 millioner reisende. I kollektivnettet inngår også flere båtlinjer. Norled har ruten mellom Nesoddtangen og Aker Brygge og har ca. 2,7 millioner årlige passasjerer, i tillegg kommer to rushtidsruter. I sommerhalvåret kjøres det ruter til øyene langs Nesoddkysten og videre til Håøya og Drøbak, i tillegg til sommerbåter fra Rådhusbryggene til Bygdøy. Helårs båttrafikk til øyene i havnebassenget går fra 21. mars 2015 fra Rådhusbrygge 4 (flyttet fra Vippetangen).
=== Jernbane og luftfart ===
Jernbanetrafikken i Oslo er sentrert rundt Oslo sentralstasjon (Oslo S), som ligger ved Jernbanetorget øst i sentrum. Oslo S er landets travleste stasjon, og har forbindelser til hele jernbanenettet i Norge, samt til Sverige og Danmark og videre sørover i Europa. Oslo S åpnet i 1980, etter at den nye Oslotunnelen gjorde den gamle Vestbanestasjonen overflødig. Oslo har også lokaltrafikk på Østfoldbanen, Hovedbanen, Gjøvikbanen og Drammenbanen.
Oslo lufthavn, Gardermoen ligger i Ullensaker kommune ca. fem mil nord for byen. Den er Norges største flyplass og åpnet i 1998. Gardermoen har høyhastighetsforbindelse til Drammen med Flytoget, som bruker 19 minutter til Oslo sentralstasjon. Gardermoen overtok som hovedflyplass etter den nå nedlagte Oslo lufthavn, Fornebu, som lå i Bærum vest for Oslo og åpnet i 1939.
Oslo har i tillegg en sekundær lufthavn: Sandefjord lufthavn, Torp. Noen flyselskaper, deriblant Ryanair, markedsfører flyplassen som Oslo, selv om de ligger langt unna og ingen av dem har god offentlig transport til og fra byen. Torp ligger over dobbelt så langt vekk fra Oslo som Gardermoen.
=== Havnetrafikk ===
Oslo Havn deles inn i to deler, Vesthavna og Sydhavna. Vesthavna omfatter blant annet Hjortnes, Filipstad, Rådhusbryggene og kaiene rundt Akershus festning, mens Sydhavna begynner ved Østre Akerselvkai i Bjørvika og strekker seg ned forbi Grønlia, Kongshavn, Sjursøya og ned til Ormsund. Vesthavna og Sydhavna har til sammen en total kailengde på 10 296 meter, og havneanleggene dekker et areal på 1 207 967 kvadratmeter (2007).I 2008 hadde Oslo Havn en samlet godsomsetning på 5 919 tusen tonn, hvorav 3 681 tusen tonn var utenrikshandel og 2 238 tusen tonn var innenriks. Både for innenriks- og utenrikstrafikken losses det betydelig mer enn det lastes; mens det ble importert 2 968 tusen tonn i 2008 ble det kun eksportert 713 tusen tonn. Innenriks var tallene henholdsvis 1 897 og 341 tusen tonn for inngående og utgående godsomsetning.Oslo har hatt havnetrafikk i alle år, men det var først i 1735 at det etter kongelig forordning ble nedsatt en havnekommisjon for å organisere og ha oppsyn med trafikken. I takt med byens vekst vokste også havna, og fra 1885 til 1915 vokste havna fra 5 000 til 9 000 meter kai. Aktiviteten var så stor under første verdenskrig at Grev Wedels plass og Tordenskiolds plass ble brukt som lagringsplass. Det var på denne tiden at Oslo Havnelager ble bygget, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant Europas største lagerbygninger.
== Samarbeidsbyer og -regioner ==
=== Samarbeidsbyer ===
Göteborg, Sverige
Shanghai, Kina
St. Petersburg, Russland
Vilnius, Litauen
Warszawa, Polen
=== Samarbeidsregioner ===
Schleswig-Holstein i Tyskland
Provinshovedstaden Mbombela
== Se også ==
Plasser i Oslo
Strøk i Oslo
Verneområder i Oslo
Badeplasser i Oslo
Liste over Oslos høyeste bygninger
Oslo-avtalen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Synnøve Veinan Hellerud og Jan Messel: Oslo : tusen års historie, 2000. ISBN 82-03-22347-8
Sivert Langholm m.fl. (red.): Oslo bys historie, 1990–94, 5 b. ISBN 82-02-09146-2
Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000–1536, 2000. ISBN 82-02-19100-9
Nils Petter Thuesen: Kongens nye by : Christiania 1624–1648, 1998. ISBN 82-530-1926-2
Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, 4. utg., 2000 ISBN 82-573-0815-3
Yngvar Ustvedt (red.): Oslo. 1000 år i ord og bilder. Andresen og Butenschøn. Oslo 1999. ISBN 82-7694-045-5
Åse Wetås (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo hos Wikivoyage(no) Oslo kommunes nettsted. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo Byleksikon på nett. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo kommunes interaktive tur- og løypekart for Oslo
(no) Bymiljøetatens temakart. Besøkt 19. august 2016.
(no) Folkemengde i Oslo i alt og etter bydel.
(no) Værvarsel og -kart for Oslo
(no) Trafikanten
(no) SSBs Faktaark
(no) Statistisk årbok for Oslo, utarbeidet av Utviklings- og kompetanseetaten i Oslo kommune
(no) VisitOslo.com
(en) Kart over Oslo 1797
=== Historie ===
(no) Oslo byarkiv – byens hukommelse
(no) Oslo Bymuseum
(no) oslobilder.no, søkbar database med 75 000 foto fra Oslo Museum og Oslo byarkiv
(no) Historiske oslofoto, søkbar database i Oslo byarkiv (denne databasen blir ikke lenger oppdatert; alle fotoene publiseres på oslobilder.no)
(no) Oslofilm, historiske oslofilmer
(no) Oslofilm på YouTube
(no) Gamle fotografier fra Kristiania i Nasjonalbibliotekets arkiv (søk på stikkord)
(no) Gamle fotografier fra Oslo i Nasjonalbibliotekets arkiv
(da) Fyldig artikkel om «Oslo» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1930
Historiske turtips i Oslo | | navn = Utsikten | 195,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fossile_biller | 2023-02-04 | Fossile biller | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Entomologi', 'Kategori:Fossile insekter', 'Kategori:Insekter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Fossile biller er en gruppe som omfatter tallrike fossiler fra tidlig perm til nåtid. I de siste tiårene har kjennskapen til insektenes biologiske historie økt vesentlig, både fordi det har blitt oppdaget nye, svært funnrike fossilavsetninger (blant annet i Kina, Burma og Brasil) og fordi museumsmateriale har blitt reanalysert.
| Fossile biller er en gruppe som omfatter tallrike fossiler fra tidlig perm til nåtid. I de siste tiårene har kjennskapen til insektenes biologiske historie økt vesentlig, både fordi det har blitt oppdaget nye, svært funnrike fossilavsetninger (blant annet i Kina, Burma og Brasil) og fordi museumsmateriale har blitt reanalysert.
== Typer av fossiler ==
Billenes harde skall gjør at de forholdsvis lett danner fossiler, og det er funnet temmelig store mengder av dem i de fossilbærende lagene. Ofte er de ganske godt bevart, i noen tilfeller er også metallskinnende strukturfarger bevart. På den andre siden er mange fossile arter bare kjent fra løsrevne dekkvinger.
De små artene fossiliseres også lett i rav.
== De eldste billene ==
De eldste fossilene som er gjenkjennelig som biller stammer fra begynnelsen av perm-tiden, ca. 295 millioner år før nåtid. Den eldste kjente arten er Coleopsis archaica (Tshekardocoleidae). Arten Adiphlebia lacoana fra slutten av karbon-tiden har vært regnet som den eldste kjente billen, denne tilhører imidlertid trolig en annen gruppe som ikke har noen nålevende etterkommere.
== Biller i ulike perioder ==
=== Perm ===
De første billene dukket trolig opp i begynnelsen av perm-perioden (300-250 millioner år før nåtid). Disse artene var gjenkjennelige som biller og kunne minne om familien Cupedidae, som fortsatt har noen få nålevende arter. Imidlertid hadde de noen påfallende, primitive trekk, blant annet et tydelig årenett i dekkvingene. Billene fra perm plasseres i de primitive underordenene Protocoleoptera og Archostemata.
=== Trias ===
Trias-perioden varte fra 250-200 millioner år før nåtid. Dette er den første perioden der mesteparten av de fossile artene lar seg plassere i nålevende ordener - på ordens-nivå hadde insektfaunaen nå fått en nokså moderne sammensetning, en del nålevende familier er også gjenkjennelige.
=== Jura ===
Jura-tiden varte fra 200-145 millioner år før nåtid. Insektfaunaen fra jura ser ut til å skille seg relativt lite fra den i trias. I løpet av jura-tiden oppnådde billene et stort artsmangfold.
=== Kritt ===
Kritt-perioden er den siste perioden i mesozoikum og varte fra 145-65 millioner år før nåtid. Det kjennes ganske mange insektfossiler fra kritt, blant annet flere rike funn av rav. Insektfaunaen i kritt hadde gjennomgående et moderne preg, og noen nålevende slekter er gjenkjennelige.
=== Tertiær ===
Tertiær-perioden varte fra 65-2 millioner år før nåtid. Insekt-faunaen har et moderne preg gjennom hele perioden og alle de moderne gruppene er til stede - det er ikke kjent en eneste orden av insekter fra tertiær som ikke har nålevende arter. Fra tertiær har vi mange artsrike fossillokaliteter både for avtrykksfossiler og rav.
== Dominerende grupper ==
De fleste nålevende billefamilier er også kjent fra fossiler, men i tillegg finnes det noen grupper som man finner som fossiler, men har få eller ingen medlemmer i dag. Den primitive underordenen Protocoleoptera er bare kjent fra fossiler, mens underordenene Archostemata og Myxophaga har en god del fossile, men bare ganske få nålevende arter. I den moderne faunaen dominerer det to siste underordenene, Adephaga og Polyphaga, nesten totalt.
== Systematisk inndeling ==
Ekte insekter (Ectognatha)
Dicondylia
Vingede insekter (Pterygota) - sikre fossiler kjent tilbake til karbon, muligens også fra devon
Neoptera («nyvinger»)
Eumetabole insekter (Eumetabola, «insekter med forvandling»)
Holometabole insekter (Holometabola, «insekter med fullstendig forvandling»)
Neuropteriformia
Orden biller (Coleoptera)
Underordenen Protocoleoptera Tillyard, 1934
Overfamilien Tshekardocoleoidea Rohdendorf, 1944
Familien Labradorocoleidae Ponomarenko, 1969
Familien Oborocoleidae Kukalova, 1969
Familien Tshekardocoleidae Rohdendorf, 1944
Overfamilien Permocupedoidea Martynov, 1933
Familien Permocupedidae Martynov, 1933
Familien Taldycupedidae Rohdendorf, 1961
Overfamilien Permosynoidea Tillyard, 1924
Familien Ademosynidae Ponomarenko, 1968
Familien Permosynidae Tillyard, 1924
Underorden Archostemata
Familien Ommatidae Sharp & Muir, 1912
Familien Cupedidae Laporte de Castelnau, 1836
Familien Magnocoleidae Hong, 1998
Familien Jurodidae Ponomarenko, 1985
Familien Obrieniidae Zherikhin & Gratshev, 1993 (usikker plassering, kan også plasseres i eller nær Curculionoidea)
Familien Triadocupedidae Ponomarenko, 1966
Underorden Adephaga
Familien Colymbotethidae Ponomarenko, 1994
Familien Coptoclavidae Ponomarenko, 1961
Familien Liadytidae Ponomarenko, 1977
Familien Parahygrobiidae Ponomarenko, 1977
Familien Triaplidae Ponomarenko, 1977
Familien Tritarsusidae Hong, 2002
Overfamilie løpebiller og vannkalver (Caraboidea)
Familien virvlere, Gyrinidae Latreille, 1810
Familien vanntråkkere, Haliplidae Aubé, 1836
Familien Hygrobiidae Régimbart, 1879
Familien Amphizoidae LeConte, 1853
Familien Aspidytidae Ribera et al., 2002
Familien urløpebiller, Trachypachidae G.G. Thomson, 1857
Familien hornvannkalver, Noteridae G.G. Thomson, 1859
Familien vannkalver, Dytiscidae Leach, 1815
Familien løpebiller, Carabidae Latreille, 1802
Familien Rhysodidae Laporte de Castelnau, 1840
Underorden Myxophaga - usikker plassering, noen regner alle disse til Archostemata
Overfamilien Asiocoleoidea Rohdendorf, 1961
Familien Asiocoleidae Rohdendorf, 1961
Overfamilien Rhombocoleoidea Rohdendorf, 1961
Familien Rhombocoleidae Rohdendorf, 1961
Overfamilien Schizophoroidea Ponomarenko, 1968
Familien Catiniidae Ponomarenko, 1968
Familien Phoroschizidae Bouchard & Bousquet, 2020
Familien Schizocoleidae Rohdendorf, 1961
Underorden Polyphaga
Overfamilie vannkjær, Hydrophiloidea Latreille, 1802
Familien vannkjær, Hydrophilidae Latreille, 1802
Familien furevannkjær, Helophoridae Leach, 1815
Familien Spercheidae Erichson, 1837
Familien gravevannkjær, Georissidae Laporte de Castelnau, 1840
Familien ribbevannkjær, Hydrochidae C.G. Thomson, 1859
Familien Epimetopidae Zaitzev, 1908
Overfamilie stumpbiller (Histeroidea)
Familien sevjebiller, Sphaeritidae Shuckard, 1839
Familien Synteliidae Lewis, 1882
Familien stumpbiller, Histeridae Gyllenhal, 1808
Overfamilie Åtsel og rovbiller, Staphylinoidea Latreille, 1802
Familien palpebiller, Hydraenidae Mulsant, 1844
Familien fjærvinger, Ptiliidae Erichson, 1845
Familien sumpbiller, Agyrtidae C.G. Thomson, 1859
Familien mycelbiller, Leiodidae Fleming, 1821
Familien åtselbiller, Silphidae Latreille, 1807
Familien kortvinger (Staphylinidae) Latreille, 1802
Overfamilie skarabider, Scarabaeoidea Latreille, 1802
Familien Coprinisphaeridae Genise, 2004 - ikke en familie, men et såkalt ichnotakson. Navnet brukes på fossile gjødselballer, trolig laget av biller i gruppen gjødselgravere (Scarabaeinae).
Familien Pallichnidae Genise, 2004 - også et ichnotakson, består av fossiliserte tunneler trolig laget av gravende gjødselbiller
Familien hjortebiller, Lucanidae Latreille, 1804
Familien Passalidae Leach, 1815
Familien Passalopalpidae Boucher, Bai, Wang, Zhang & Yang, 2016
Familien knokkelbiller, Trogidae W.S. MacLeay, 1819
Familien Glaresidae Kolbe, 1905
Familien Pleocomidae LeConte, 1861
Familien Diphyllostomatidae Holloway, 1972
Familien tordivler Geotrupidae Latreille, 1802
Familien Ochodaeidae Mulsant & Rey, 1871
Familien Ceratocanthidae
Familien Hybosoridae Erichson, 1847
Familien Glaphyridae W.S. MacLeay, 1819
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1802
Overfamilie «Hår- og dvergbiller» (Eucinetoidea [Scirtioidea] Fleming, 1821)
Familien Decliniidae Nikitsky et al., 1994
Familien Elodophthalmidae Kirejtshuk & Azar, 2008
Familien Mesocinetidae Kirejtshuk & Ponomarenko, 2010
Familien dvergbiller, Clambidae Fischer von Waldheim, 1821
Familien Eucinetidae Lacordaire, 1857
Familien hårbiller, Scirtidae Fleming, 1821
Overfamilie Engbiller (Dascilloidea Guérin-Méneville, 1843)
Familien engbiller, Dascillidae Guérin-Méneville, 1843
Familien Rhipiceridae Latreille, 1834
Overfamilie praktbiller (Buprestoidea Leach, 1815)
Familien praktbiller, Buprestidae Leach, 1815
Familien Schizopodidae
Overfamilie pillebiller (Byrrhoidea Latreille, 1804)
Familien pillebiller, Byrrhidae Latreille, 1804
Overfamilie mudderbiller (Dryopoidea)
Familien elvebiller, Elmidae Curtis, 1830
Familien Limnichidae Erichson, 1846
Familien mudderbiller, Dryopidae Billberg, 1820
Familien Lutrochidae Kasap & Crowson, 1975
Familien strandgravere, Heteroceridae W.S. MacLeay, 1825
Familien Psephenidae Lacordaire, 1854
Familien Callirhipidae Emden, 1924
Familien Eulichadidae Crowson, 1973
Familien kamfølerbiller, Ptilodactylidae Laporte de Castelnau, 1836
Familien Chelonariidae Blanchard, 1845
Familien Cneoglossidae Champion, 1897
Overfamilie smellere (Elateroidea)
Familien Berendtimiridae Winkler, 1987
Familien Lasiosynidae Kirejtshuk, Chang, Ren & Kun, 2010
Familien Rhinorhipidae Lawrence, 1988
Familien Lebanophytidae Kirejtshuk, 2013
Familien Artematopodidae Lacordaire, 1857
Familien Brachypsectridae LeConte & Horn, 1883
Familien Cerophytidae Latreille, 1834
Familien råtevedbiller, Eucnemidae Eschscholtz, 1829
Familien halvsmellere, Throscidae Laporte de Castelnau, 1840
Familien smellere, Elateridae Leach, 1815
Overfamilie Cantharoidea
Familien Plastoceridae Crowson, 1972
Familien sneglerovbiller, Drilidae Blanchard, 1845
Familien Omalisidae Lacordaire, 1857
Familien rødvinger, Lycidae Laporte de Castelnau, 1836
Familien Telegeusidae Leng, 1920
Familien Phengodidae LeConte, 1861
Familien lysbiller, Lampyridae Rafinesque, 1815
Familien Omethidae LeConte, 1861
Familien bløtvinger, Cantharidae Imhoff, 1856
Overfamilie Derodontoidea LeConte, 1861
Familien Derodontidae LeConte, 1861
Familien Nosodendridae Erichson, 1846
Overfamilie klannere (Dermestoidea)
Familien klannere, Dermestidae Latreille, 1804
Overfamilie bore- og hettebiller (Bostrichoidea)
Familien Jacobsoniidae Heller, 1926
Familien hettebiller, Bostrichidae Latreille, 1802
Familien Endecatomidae LeConte, 1861
Familien tyvbiller og borebiller, Ptinidae Latreille, 1802
Overfamilie verftsbiller (Lymexyloidea)
Familien verftsbiller, Lymexylidae Fleming, 1821
Overfamilie Gnag- og maurbiller (Cleroidea)
Familien Parandrexidae Kirejtshuk, 1994
Familien Phloiophilidae Kiesenwetter, 1863
Familien gnagbiller, Trogossitidae Latreille, 1802
Familien Chaetosomatidae Crowson, 1952
Familien maurbiller, Cleridae Latreille, 1802
Familien Acanthocnemidae Crowson, 1964
Familien Boleopsidae Kirejtshuk & Nel, 2013
Familien Metaxinidae Kolibáč, 2004
Familien Thanerocleridae Chapin, 1924
Familien Phycosecidae Crowson, 1952
Familien Prionoceridae Lacordaire, 1857
Familien børstebiller (Melyridae) Leach, 1815
Overfamilie Glans- og flatbiller, Cucujoidea)
Familien Agapythidae Sen Gupta & Crowson, 1969
Familien Sinisilvanidae Hong, 2002
Familien Protocucujidae Crowson, 1954
Familien slimsoppbiller, Sphindidae Jacquelin du Val, 1860
Familien stumpglansbiller, Kateretidae
Familien glansbiller, Nitidulidae
Familien smalbiller, Monotomidae Laporte de Castelnau, 1840
Familien Boganiidae Sen Gupta & Crowson, 1966
Familien Helotidae Chapuis, 1876
Familien Phloeostichidae Reitter, 1911
Familien skogflatbiller, Silvanidae Kirby, 1837
Familien Passandridae Blanchard, 1845
Familien flatbiller, Cucujidae Latreille, 1802
Familien kjølflatbiller, Laemophloeidae Ganglbauer, 1899
Familien Propalticidae Crowson, 1952
Familien glattbiller, Phalacridae Leach, 1815
Familien Hobartiidae Sen Gupta & Crowson, 1966
Familien Cavognathidae Sen Gupta & Crowson, 1966
Familien fuktbiller, Cryptophagidae Kirby, 1826
Familien Lamingtoniidae Sen Gupta & Crowson, 1969
Familien kjukebiller, Erotylidae Latreille, 1802
Familien bringebærbiller, Byturidae Gistel, 1848
Familien kjølbiller, Biphyllidae LeConte, 1861
Familien tunnelbiller, Bothrideridae
Familien barkglansbiller, Cerylonidae
Familien Discolomatidae
Familien kulebiller, Alexiidae
Familien soppmarihøner, Endomychidae
Familien marihøner, Coccinellidae
Familien punktbiller, Corylophidae
Familien muggbiller, Latridiidae
Familien Smicripidae
Familien Tetrameropseidae
Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea
Familien vedsoppbiller, Mycetophagidae
Familien Archeocrypticidae
Familien Monommatidae
Familien Pterogeniidae
Familien Ulodidae
Familien prostomider, Prostomidae
Familien kjukeborere, Ciidae
Familien løvsoppbiller, Tetratomidae
Familien vedborere, Melandryidae
Familien broddbiller, Mordellidae
Familien snyltebiller, Rhipiphoridae]
Familien Mattbiller, Zopheridae
Familien Perimylopidae
Familien Chalcodryidae
Familien Trachelostenidae
Familien skyggebiller, Tenebrionidae
Familien Synchroidae
Familien bløtbukker, Oedemeridae
Familien bastardbukker, Stenotrachelidae
Familien plasterbiller, Meloidae
Familien barkflatbiller, Pythidae
Familien kardinalbiller, Pyrochroidae
Familien Borider, Boridae
Familien Trictenotomidae
Familien nebbiller, Salpingidae
Familien mycterider, Mycteridae
Familien sandbiller, Anthicidae
Familien øyebiller, Aderidae
Familien blomsterbiller, Scraptiidae
Overfamilie trebukker og bladbiller, Chrysomeloidea
Familien trebukker, Cerambycidae
Familien trebladbiller, Megalopodidae
Familien pollenbladbiller, Orsodacnidae
Familien bladbiller, Chrysomelidae
Familien Disteniidae
Overfamilie snute- og barkbiller (Curculionoidea)
Familien Ulyanidae Zherikhin, 1993
Familien barblomstsnutebiller, Nemonychidae
Familien soppsnutebiller, Anthribidae
Familien Oxycorynidae
Familien Aglycyderidae – i dag oftest regnet til Oxycorynidae.
Familien Belidae
Familien bladrullere, Attelabidae
Familien Caridae
Familien dvergsnutebiller, Nanophyidae
Familien spissnutebiller, Apionidae
Familien Ithyceridae
Familien Brentidae
Familien sumpsnutebiller, Erirhinidae
Familien Brachyceridae
Familien snutebiller, Curculionidae
Underfamilien ursnutebiller, Dryophthorinae
== Litteratur ==
Kirejtshuk, A. G. (2002) Catalog of Fossil Coleoptera. [1]
Poinar, G. og Poinar, R. (1994) The Quest for Life in Amber. Helix Books / Addison-Wesley, Reading, Massachussetts etc. 219 sider. ISBN 0-201-48928-7.
Penney, D. og Jepson, J.E. (2014) Fossil Insects. An introduction to palaeoentomology. Siri Scientific Press, Manchester. 224 sider. ISBN 978-0-9574530-6-7.
== Eksterne lenker ==
(en) Kategori:Coleoptera fossils – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Tree of Life. Insekter - Livets tre (slektskap) (engelskspråklig) | Fossile biller er en gruppe som omfatter tallrike fossiler fra tidlig perm til nåtid. I de siste tiårene har kjennskapen til insektenes biologiske historie økt vesentlig, både fordi det har blitt oppdaget nye, svært funnrike fossilavsetninger (blant annet i Kina, Burma og Brasil) og fordi museumsmateriale har blitt reanalysert. | 195,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Utsynsveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Utsynsveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget'] | Utsynsveien (1A–11D, 2A–4D) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Raschs vei, og den forgrener seg i to. Det er gangveiforbindelse til Nordseterveien.
Veien het fra 1917 av Utsiktsveien etter husmannsplassen Utsikten, men fikk dagens navn i 1953.
| Utsynsveien (1A–11D, 2A–4D) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Raschs vei, og den forgrener seg i to. Det er gangveiforbindelse til Nordseterveien.
Veien het fra 1917 av Utsiktsveien etter husmannsplassen Utsikten, men fikk dagens navn i 1953.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Utsynsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 606. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (U)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 5. november 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | Utsynsveien (1A–11D, 2A–4D) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Raschs vei, og den forgrener seg i to. | 195,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ullernchausseen_(Oslo) | 2023-02-04 | Ullernchausseen (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern', 'Kategori:Veier på Lilleaker (delområde)'] | Ullernchausséen (1–119, 2–120J) er en chaussé (vei) fra Smestad (Smestadkrysset eller Smestadtunnelen) til Lilleaker (bydel Ullern) i Oslo. Opprinnelig var vestre del av veien — mellom Lilleakerveien og Ullern kirke — en villavei kalt Kirkeveien. Veien åpnet til Smestad i 1920 og fikk nåværende navn i 1922. Hele veien var lenge en del av Ring 3, men i 1992 åpnet Granfosstunnelen, og vestre del (fra en rundkjøring vest for Ullern kirkegård til Lilleakerveien) ble en boligvei utenfor tunnelen.
| Ullernchausséen (1–119, 2–120J) er en chaussé (vei) fra Smestad (Smestadkrysset eller Smestadtunnelen) til Lilleaker (bydel Ullern) i Oslo. Opprinnelig var vestre del av veien — mellom Lilleakerveien og Ullern kirke — en villavei kalt Kirkeveien. Veien åpnet til Smestad i 1920 og fikk nåværende navn i 1922. Hele veien var lenge en del av Ring 3, men i 1992 åpnet Granfosstunnelen, og vestre del (fra en rundkjøring vest for Ullern kirkegård til Lilleakerveien) ble en boligvei utenfor tunnelen.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ullernchausséen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 592. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (U)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 5. november 2014. Besøkt 25. oktober 2015. | Ullernchausséen (1–119, 2–120J) er en chaussé (vei) fra Smestad (Smestadkrysset eller Smestadtunnelen) til Lilleaker (bydel Ullern) i Oslo. Opprinnelig var vestre del av veien — mellom Lilleakerveien og Ullern kirke — en villavei kalt Kirkeveien. | 195,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ademosynidae | 2023-02-04 | Ademosynidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1968', 'Kategori:Fossile insekter', 'Kategori:Protocoleoptera', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Ademosynidae er en gruppe utdødde, primitive biller.
| Ademosynidae er en gruppe utdødde, primitive biller.
== Utseende ==
Middelsstore, avlange biller. Av utseende kan de minne om den moderne familien praktbiller (Buprestidae). Dekkvingene hadde tydelige punktstriper. Antennene var korte og trådformede.
== Historie ==
Gruppen er kjent fra fossiler over en lang periode fra sen perm (265 millioner år før nåtid) til kritt, 112 millioner år før nåtid.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Protocoleoptera
Overfamilien Permosynoidea
Familien Ademosynidae Ponomarenko, 1968
Slekten Ademosyne Handlirsch, 1906 - ca. 30 fossile arter
Slekten Archosyne Ponomarenko, Yan & Huang, 2014
Archosyne permiana Ponomarenko, Yan & Huang, 2014
Slekten Atalosyne Ren, 1995
Atalosyne sinuolata Ren, 1995
Slekten Cephalosyne Ponomarenko, 1969
Cephalosyne capitata Ponomarenko, 1969
Slekten Chaocoleus Ponomarenko, Yan & Huang, 2014
Chaocoleus limnebius Ponomarenko, Yan & Huang, 2014
Slekten Dolichosyne Ponomarenko, 1969
Dolichosyne confragosa Ponomarenko, 1969
Dolichosyne rostrata Ponomarenko, 1969
Dolichosyne sulcata Ponomarenko, 1969
Slekten Gnathosyne Ponomarenko, 1969
Gnathosyne akkolkensis Ponomarenko, 1969
Slekten Grammositum Dunstan, 1923
Grammositum bilineatus Dunstan, 1923
Slekten Petrosyne Ponomarenko, 1969
Petrosyne liassica Ponomarenko, 1969
Slekten Polysitum Dunstan, 1923
Polysitum elongatum Ponomarenko, 1985
Polysitum hosbayari Ponomarenko, 1986
Polysitum kuznetskiense Rohdendorf, 1961
Polysitum latum Ponomarenko, 1985
Polysitum majus Ponomarenko, 1990
Polysitum minutus Dunstan, 1923
Polysitum ovale Ponomarenko, 1990
Polysitum punctatus Dunstan, 1923
Polysitum rugosum Ponomarenko, 1986
Polysitum wudenghaoensis Hong, 1976
Slekten Ranis Ponomarenko, 1968
Ranis collevus Ponomarenko, 1969
Ranis ovalis Ponomarenko, 1968
Slekten Shepherdia Dunstan, 1923 - kan også plasseres i Schizocoleidae
Shepherdia quadrivittata Dunstan, 1923
Shepherdia trivittata Ponomarenko, 1990
Slekten Sphaerosyne Ponomarenko, 1969
Sphaerosyne globosa Ponomarenko, 1969
== Eksterne lenker ==
(en) Ademosynidae i Encyclopedia of Life
(en) Ademosynidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Ademosynidae hos Fossilworks
(en) Kategori:Ademosynidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ademosynidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilder av Dolichosyne sulcata fra Trias
Bilde av Gnathosyne akkolkensis | Ademosynidae er en gruppe utdødde, primitive biller. | 195,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eikelundveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Eikelundveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker'] | Eikelundveien (1-21, 2-26) er en vei på Disen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Lofthusveien og fortsatte opprinnelig til Traverveien. Nå er imidlertid et stykke nær østenden gangvei, slik at veien i praksis er to blindveier.
Navnet ble vedtatt i 1937.
| Eikelundveien (1-21, 2-26) er en vei på Disen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Lofthusveien og fortsatte opprinnelig til Traverveien. Nå er imidlertid et stykke nær østenden gangvei, slik at veien i praksis er to blindveier.
Navnet ble vedtatt i 1937.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Eikelundveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 147. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (E)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Eikelundveien (1-21, 2-26) er en vei på Disen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Lofthusveien og fortsatte opprinnelig til Traverveien. | 195,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eirik_Raudes_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Eirik Raudes vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kværner (strøk)', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Eirik Raudes vei (11-33, 12-34) er en vei på Kværner i bydel Gamle Oslo. Den går fra Enebakkveien til Konows gate.
Veien fikk navn i 1914 etter Eirik Raude. Veien ligger like ved Kværnerparken.
| Eirik Raudes vei (11-33, 12-34) er en vei på Kværner i bydel Gamle Oslo. Den går fra Enebakkveien til Konows gate.
Veien fikk navn i 1914 etter Eirik Raude. Veien ligger like ved Kværnerparken.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Eirik Raudes vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 147. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (E)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Eirik Raudes vei (11-33, 12-34) er en vei på Kværner i bydel Gamle Oslo. Den går fra Enebakkveien til Konows gate. | 195,426 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agilulf | 2023-02-04 | Agilulf | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 616', 'Kategori:Langobardiske konger', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Agilulf (død 616), hertug av Torino og fra 591 konge i Det langobardiske kongerike i Italia. Han var en slektning, sannsynligvis fetter, av langobardenes kong Authari som regjerte fra 584 til sin død i 590.
| Agilulf (død 616), hertug av Torino og fra 591 konge i Det langobardiske kongerike i Italia. Han var en slektning, sannsynligvis fetter, av langobardenes kong Authari som regjerte fra 584 til sin død i 590.
== Biografi ==
Agilulf var sønn av hertug Ansvald av Torino.. Ifølge «Langobardenes historie» av Paulus Diaconus ble han i 589, da Authari giftet seg med Theodelinda, spådd av sin slave at han skulle få dronningen til hustru senere.Authari døde i 590, sannsynligvis etter å ha blitt forgiftet under et opphold i Franken (Frankrike). Hans hustru Theodelinda, som var datter av kong (eller hertug) Garibald I av Bayern, beholdt sin dronningstatus etter kongens død. Langobardene syntes så godt om henne at hun ble rådet til selv å velge seg en mann blant langobardene som de mente de var tjent med å ha til ny konge. Valget falt på hertug Agilulf i den langobardiske provinsen Torino.
Agilulf ble gift med Theodelinda i 590 og han ble på langobardenes vis løftet på skjold og hyllet til konge i mai 591. Han ble døpt for å følge sitt folks tro, men antok først den arianske trosretningen, før han i 603 gikk over til katolisismen. Han døpte også sin sønn Adaloald og fikk bygd basilikaen i Monza hvor Theodelinda hadde sin sommerresidens i 595. Lombardias berømte jernkrone oppbevares fortsatt i basilikaen.
Hans regjeringstid var preget av fredsslutning med frankerne. Fredsmegleren Guntram, konge av Burgund, døde i 592 og uten ham oppsto det borgerkrig blant frankerne som satte stopper for angrepene mot Lombardia. Han inngikk også fred med pavedømmet i 598 etter tretti års ufred og konsentrerte sin militære makt mot trusselen fra Det bysantiske riket. Han styrket også sitt rike ved å innlemme de umbriske byene Sutri og Perugia fra eksarkatet av Ravenna, og opprettholdt samtidig gode relasjoner med det tyske hertugdømmet Bayern. Han bekjempet avarer og slavere, og inngikk en våpenhvile med den bysantinske keiseren Maurikios i 598 ved hjelp av pave Gregor I den store.
Siste del av hans lange regjeringstid forløp relativt fredelig. Etter sin død i 616 ble han etterfulgt av sin og Theodelindas sønn Adaloald. Han hadde også en datter Gundeberga som ble gift med Arioald som også hadde tittelen hertug av Torino og var lombardisk konge fra 626 til 636.
== Referanser == | Agilulf (død 616), hertug av Torino og fra 591 konge i Det langobardiske kongerike i Italia. Han var en slektning, sannsynligvis fetter, av langobardenes kong Authari som regjerte fra 584 til sin død i 590. | 195,427 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deep_Blue_vs_Garri_Kasparov | 2023-02-04 | Deep Blue vs Garri Kasparov | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser i 1996', 'Kategori:Hendelser i 1997', 'Kategori:Sjakk i USA', 'Kategori:Sjakkhistorie', 'Kategori:Sjakkturneringer'] | Deep Blue vs Garri Kasparov var to sjakkturneringer hvor daværende verdensmester i sjakk, Garri Kasparov spilte mot IBMs
supercomputer Deep Blue. Matchene ble spilt i 1996 og 1997, begge i USA.
Etter denne matchen har konseptet «mennesket mot maskin» i sjakken blitt sett på som overflødig, da det rett og slett vil være umulig. Datamaskinene utvikler seg stadig og i dag er de aller fleste eksperter enige i at mennesket vil være sjanseløs i matchspill. De beste datamaskinene i 2014 har over 3300 i rating, mer enn 400 ratingpoeng mer enn noe menneske noen gang har hatt.
| Deep Blue vs Garri Kasparov var to sjakkturneringer hvor daværende verdensmester i sjakk, Garri Kasparov spilte mot IBMs
supercomputer Deep Blue. Matchene ble spilt i 1996 og 1997, begge i USA.
Etter denne matchen har konseptet «mennesket mot maskin» i sjakken blitt sett på som overflødig, da det rett og slett vil være umulig. Datamaskinene utvikler seg stadig og i dag er de aller fleste eksperter enige i at mennesket vil være sjanseløs i matchspill. De beste datamaskinene i 2014 har over 3300 i rating, mer enn 400 ratingpoeng mer enn noe menneske noen gang har hatt.
== Første duell, 1996 ==
Første match ble spilt i Philadelphia, Pennsylvania og endte med 4-2-seier til Kasparov etter at maskinen tok ledelsen 1-0 i det første partiet. Dette var første gang i historien der en computer beseirer en sittende verdensmester med full betenkningstid og vanlige turneringsregler. Kasparov slo raskt tilbake, og etter to rolige remiser midt i matchen, avgjorde i de to siste partiene etter å ha funnet ut maskinens svakheter.
== Andre duell, 1997 ==
Andre match, spilt i New York City startet med at Kasparov vant første parti, men computeren slo raskt tilbake, vant 2. parti og avgjorde matchen med en overbevisende seier i sitt siste hvitparti i nest siste runde. Dette var computerens definitive gjennombrudd i sjakken, og første gang en computer beseiret en sittende verdensmester i en match over flere partier.
== Resultattabeller ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell hjemmeside for matchene
Alle partiene på Chessgame.com | Deep Blue vs Garri Kasparov var to sjakkturneringer hvor daværende verdensmester i sjakk, Garri Kasparov spilte mot IBMs | 195,428 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Greske_havguder | 2023-02-04 | Greske havguder | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gresk mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vannguddommer'] | Greske havguder var mangfoldige i henhold til gresk mytologi, og filosofen Platon bemerket at grekere var som frosker som satt rund en dam — deres mange byer lå langs kysten av Middelhavet fra det greske fastlandet til Anatolia, Libya, Sicilia og sørlige Italia. Således æret de en rekke akvatiske guddommer.
Rekkevidden av greske havguder i den klassiske tiden strakte seg fra de opphavelige kreftene og en olympisk på den ene siden, til sagnhelter, ktoniske nymfer, luringer, og havmonstre på den andre siden. Det antikke greske begrepet for havguder var theoi halioi eller theoi einalioi. Disse ble ledet av havkongen Poseidon og hans dronning Amfitrite. Maritime scener med en rekke havguder var et populært emne i gresk-romerske mosaikker.
| Greske havguder var mangfoldige i henhold til gresk mytologi, og filosofen Platon bemerket at grekere var som frosker som satt rund en dam — deres mange byer lå langs kysten av Middelhavet fra det greske fastlandet til Anatolia, Libya, Sicilia og sørlige Italia. Således æret de en rekke akvatiske guddommer.
Rekkevidden av greske havguder i den klassiske tiden strakte seg fra de opphavelige kreftene og en olympisk på den ene siden, til sagnhelter, ktoniske nymfer, luringer, og havmonstre på den andre siden. Det antikke greske begrepet for havguder var theoi halioi eller theoi einalioi. Disse ble ledet av havkongen Poseidon og hans dronning Amfitrite. Maritime scener med en rekke havguder var et populært emne i gresk-romerske mosaikker.
== Tre typer havguddommer ==
=== De opphavelige maktene ===
Okeanos og Tethys er far og mor til gudene i Iliaden, men på 600-tallet f.Kr. gjorde den spartanske poeten Alkman havnymfen Thetis til en demiurgfigur, som han oppfattet som det første, guddommelig skapende kraft, det fruktbare prinsippet av universet. Orfeus' sang i bok 1 av Argonautika, forfattet av Apollonios Rhodios, hyllet havnymfen Eurynome som gudenes første dronning som hustru av den havfødte giganten Ofion. Robert Graves har i boken The Greek Myths rekonstruert en pelasgiansk (urgresk) skapelsesmyte hvor Ofion fungerer som en slange skapt av en høyeste gudinne kalt Eurynome («gudinne av alle ting») danser på bølgene. Hun befruktes av slangen og form av en due legger et egg i vannene som Ofion krøller seg om til det klekker og verdens skapes.Den førsokratiske kosmogonien (læren om verdens tilblivelse og utvikling) til Tales fra Milet gjorde vann til det første element og kan bli oppfattet som en naturlig vekst fra denne poetiske tenkningen.
Forrangen til de akvatiske gudene minner om, og kan også ha vært lånt fra eldre mytologi i Midtøsten hvor Tiamat (saltvannet) og Apsu (ferskvannet) er det første gudene av den babylonske skapelsesmyten Enuma Elish. Da den greske mytologien begynte å manifestere seg i dens kronologi og genealogi ble Pontos den opphavelige, førstefødte, førolympisk guddom for havet. Han var sønn av Gaia, og i henhold til poeten Hesiod ble han født uten innvirkning av en far.
=== Poseidon og heltene ===
Poseidon, som gud for havet, var en viktig olympisk makt; han var den fremste skytsguden for Korint, for mange av byene i Magna Graecia (sørlige Italia og Sicilia), og også for Platons legendariske Atlantis. Han kontrollerte havene og skapte hestene. Som sådan var han inngående forbundet med forhistoriske kongeposisjonen, hvis fremste merke på makt og offerdyr var hesten. På mykenske tavler med linear B funnet ved Pylos opptrer navnet Poseidon jevnlig i forbindelse med wa-na-ka, wanaks («konge»), men hvor dennes makt og rikdom i økende grad ble maritim framfor knyttet hesten. Kanskje overraskende opptrer navnet Poseidon hyppigere enn navnet til Zevs, og er vanligvis forbundet (ofte i en sekundær rolle) med Demeter. Poseidon er bror av Zevs og Hades, og deres far var Kronos, som høvding av titanene gjorde mot sin far Uranos før han selv ble veltet av sine sønner.
Da posisjonen som wanaks forsvant i løpet av de gresk mørke århundrene ble forbindelsen mellom Poseidon og kongedømmet i stor grad, men ikke helt, glemt. I klassiske Athen ble Poseidon husket både som motstander og dublett av mytologiske Erekhtheus, den første kongen av Athen. Erekhtheus ble gitt en heltekult i sin grav som Poseidon Erekhtheus.I et annet mulig ekko av denne arkaiske tilknytningen er det fremste ritualet av Atlantis, ifølge Platons dialog Kritias, var et nattlig hesteoffer gitt til Poseidon av kongene på den mytologiske øya. For holde på tematikken mellom ridning og sjømannskap, de ridende heltene Kastor og Polydevkes ble påkalt av sjøfolk for å be om beskyttelse mot skipbrudd. Antikkens grekere tolket fenomenet som i dag er kalt for Sankt Elms ild, en svak duskformet elektrisk utladning, som den synlige tilstedeværelsen av de to halvgudene.
=== Gamle menn og nymfer ===
Flere typer av havguder er tilpasset en bestemt type, den av Homers halios geron, eller «Den gamle mann av havet»: Nerevs, Protevs, Glaukos, og Forkys. De er mindre guddommer og underlagt de mer betydningsfulle gudene. Disse havgudene er ikke like mektige som Poseidon, den øverste guden for havene. Hver av dem er hamløpere, det vil si at de kan skifte form og vesen, profetiske, og fedre av enten strålende vakre nymfer eller forferdelige monstre (eller begge instanser, som med Forkys). Skillet mellom nymfer og monstre er tidvis uskarpt, for Hesiod forteller at Forkys var gift med «kinnvakre» Keto, hvis navn er kun hunkjønnsutgaven av Ketos, «havmonster», som den vakre Andromeda ble lenket til en klippe for å bli ofret til. Hver gang en av disse guddommene opptrer i mytene tenderer det til å framheve et annet aspekt av arketypen. Protevs og Nerevs er hamløpere og luringer; Forkys er far til havmonstre; Nerevs og Glaukos er sannhetsfortellere; Nerevs er framhevet for skjønnheten til sine døtre.
Hver av disse Gamle menn av havet er far eller bestefar av mange nymfer og/eller monstre, som ofte har navn som er enten metaforiske (Thetis, «etablere»; Telesto, «suksess») eller geografiske (Rhode fra Rhodos; Neilos fra Nilen). Hver klasse av gamle menn og døtre er derfor en form for gudeverden i miniatyr, hver av dem har et annet mønster for det åndelige, moralske og fysiske verden, om enn mindre og om enn i havet, men de antikke grekerne var omgitt av hav og fjell og sjøveien var deres viktigste framgangsmåte.
Den straffende figuren halios geron har vært et yndet emne for akademisk forskning. Den gamle mann av havet har blitt vurdert som eksempelvis levninger av gamle egeiske guder som hersket over bølgene i en tid før Poseidon eller som legemliggjørelsen av arkaiske spekulasjon om forholdet mellom sannhet og utspekulert sluhet.Homers Odysseen inneholder en uforglemmelig beskrivelse av en grotte tilhørende nereidene på øya Ithaka, nær en havn som var hellig for Forkys. Den nyplatoniske forfatteren Porfyrios leste dette avsnittet som en allegori for hele universet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Sea Gods», Theoi Project | Greske havguder var mangfoldige i henhold til gresk mytologi, og filosofen Platon bemerket at grekere var som frosker som satt rund en damPlaton: Faidon, 109b. — deres mange byer lå langs kysten av Middelhavet fra det greske fastlandet til Anatolia, Libya, Sicilia og sørlige Italia. | 195,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigrid_Heien_Hansen | 2023-02-04 | Sigrid Heien Hansen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Fotballspillere for Fortuna Ålesund', 'Kategori:Fotballspillere for Kolbotn IL', 'Kategori:Fotballspillere for Sandane TIL', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fødsler 3. november', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske tvillinger', 'Kategori:Personer fra Gloppen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sigrid Heien Hansen (født 1995 på Sandane) er en norsk tidligere fotballspiller. Heien Hansen spilte for Vålerenga i Toppserien, frem til hun la opp i 2021. Hun er siden ekspertkommentator for Viaplay.
| Sigrid Heien Hansen (født 1995 på Sandane) er en norsk tidligere fotballspiller. Heien Hansen spilte for Vålerenga i Toppserien, frem til hun la opp i 2021. Hun er siden ekspertkommentator for Viaplay.
== Fotballkarriere ==
Heien Hansen gikk på Firda videregående skole fra 2011 til 2012 og spilte da for ungdomsklubben Sandane (STIL) og Jølster. Hun gikk deretter til Fortuna Ålesund og tok det siste året på videregående skole på Ålesund videregående skole, latinskolen. Hun ble «årets spiller» i Fortuna i 2013. I sesongen 2014 var hun toppscorer for Fortuna i 1. divisjon.
Sommeren 2014 hadde hun tilbud fra både Arna-Bjørnar og Vålerenga i Toppserien. Hun valgte å signere for Arna-Bjørnar og debuterte i Toppserien i september 2014.Etter to og et halvt år i Arna-Bjørnar gikk hun til Kolbotn før 2017-sesongen. Starten på oppholdet i Kolbotn skulle vise seg å bli et skademareritt. Hele 2017 gikk med til å utrede grunnen til at hun ble helt utmattet av trening, og da hun var begynt å bli bedre året etter, fikk hun et tilbakefall i mars. Først fra sommeren 2018 kunne hun trene noenlunde skikkelig. Først i september 2018 gjorde hun comeback på fotballbanen etter nesten to år på sidelinjen, i kampen mot sin tidligere klubb Arna-Bjørnar. Før 2019-sesongen ble hun utnevnt til kaptein for Kolbotn.Høsten 2019 var hun ønsket av både Vålerenga og LSK Kvinner. Valget falt på til slutt på Vålerenga, hvor hun raskt ble en meget viktig spiller. I 2020 var hun sentral i laget som ble både serie- og cupmester for første gang i Vålerengas historie. Med Heien Hansens historie med sykdom som satte henne ut av spill i to sesonger, måtte de prioritere tøft hvordan de skulle fordele spilletiden hennes. Det gjorde at hun måtte starte på benken i cupfinalen mot LSK Kvinner, for å være klar til en planlagt Champions League-kamp kort tid etter. Hun kom derimot inn som innbytter i andre omgang i cupfinalen og satte fart på kampen, og hun var med å avgjøre kampen med en assist i ekstraomgangene.
Hun kom aldri på banen i 2021-sesongen grunnet helseutfordringene og høsten 2021 meddelte Heien Hansen at hun måtte legge opp på grunn av plager fra den genetisk muskelsykdommen, rabdomyolyse.Hun har spilt en rekke kamper for det norske J19-landslaget, blant annet under U19-EM i 2014 der laget tok 3.-plass. For sin innsats under U19-EM sommeren 2014 fikk hun Statoils talentpris for juli.
== Etter fotballkarrieren ==
Samtidig som hun la opp som fotballspiller ble det klart at hun gikk inn i en ny rolle i støtteapparatet til Vålerenga, hvor hun skulle fokusere på individuell spilleroppfølging. I desember 2021 ble det kjent at hun var ansatt som utviklingsansvarlig i Kolbotn.I juni 2022 ble det kjent at hun var ansatt i Viaplay som fotballekspert.
== Annet ==
Sammen med lagvenninne Andrine Tomter har hun hatt podcasten #hunpresterer. Hvor de blant annet hadde statsminister Erna Solberg som gjest.Sigrid Heien Hansen har en tvillingsøster, Elise Heien Hansen, som spiller håndball for Aker Topphåndball, samt tre eldre søstre. Hennes far, Åge Hansen, var selv en markant spiller for Sandane på 1980-tallet. Hun er niese av journalist og tidligere redaktør, Jan Nik. Hansen.
== Meritter ==
==== Med Vålerenga ====
Seriemester: 2020Norgesmester: 2020
== Se også ==
Liste over kjente personer fra Gloppen kommune
Liste over kjente elever ved Firda videregående skole
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Sigrid Heien Hansen – Norges Fotballforbund
(de) Sigrid Heien Hansen – Soccerdonna
(en) Sigrid Heien Hansen – FBref
Spillerprofil hos Alt om fotball | | mål1 = | 195,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aloysius_Lilius | 2023-02-04 | Aloysius Lilius | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1576', 'Kategori:Fødsler i 1510', 'Kategori:Italienske filosofer', 'Kategori:Italienske leger', 'Kategori:Italienske matematikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Calabria', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Aloysius Lilius (Luigi Lilio eller Giglio, født ca 1510 i Calabria, død 1576 sannsynligvis i Roma) var en italiensk lege, filosof og kronolog.
Lite er kjent om hans tidlige liv. Man vet at han kom fra Calabria, enten Cirò eller Zirò. Han studerte medisin i Napoli, hvorpå han tjente under hertug Carafa. Han underviste i medisin på universitet i Perugia fra 1552.
Han er først og fremst kjent som den gregorianske kalenderens primære opphavsmann etter å ha forfattet et manuskript ved tittel Compendiuem novae rationis restituendi kalendarium (Kompendium om den nye plan for kalenderens restituering).
Reformen av den nye kalenderen ble imidlertid ikke gjennomført før etter hans død, da hans bror Antonio introduserte manuskriptet for pave Gregor XIII. Manuskriptet ble deretter gitt til reformkommisjonen, og antatt i 1582, etter visse modifikasjoner av Christophorus Clavius. Pavens bulle om innføringen av den nye kalenderen nevner uttrykkelig Lilius som opphavsmann.
Lilius krater på månen er oppkalt etter ham. Innen datavitenskap tilsvarer liliansk dato antallet dager siden 14. oktober 1582.
| Aloysius Lilius (Luigi Lilio eller Giglio, født ca 1510 i Calabria, død 1576 sannsynligvis i Roma) var en italiensk lege, filosof og kronolog.
Lite er kjent om hans tidlige liv. Man vet at han kom fra Calabria, enten Cirò eller Zirò. Han studerte medisin i Napoli, hvorpå han tjente under hertug Carafa. Han underviste i medisin på universitet i Perugia fra 1552.
Han er først og fremst kjent som den gregorianske kalenderens primære opphavsmann etter å ha forfattet et manuskript ved tittel Compendiuem novae rationis restituendi kalendarium (Kompendium om den nye plan for kalenderens restituering).
Reformen av den nye kalenderen ble imidlertid ikke gjennomført før etter hans død, da hans bror Antonio introduserte manuskriptet for pave Gregor XIII. Manuskriptet ble deretter gitt til reformkommisjonen, og antatt i 1582, etter visse modifikasjoner av Christophorus Clavius. Pavens bulle om innføringen av den nye kalenderen nevner uttrykkelig Lilius som opphavsmann.
Lilius krater på månen er oppkalt etter ham. Innen datavitenskap tilsvarer liliansk dato antallet dager siden 14. oktober 1582.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Giulio Armolo: Papi - Astronomi - Epatte, Luigi Giglio, Napoli 1963 (Biografie)
Jacques Dutka: On the gregorian revision of the Julian Calendar, Mathematical Intelligencer 1988, Nr. 1
August Ziggelaar: The papal bull of 1582 promulgating a reform of the calendar, G.V. Coyne, M.A. Hoskin, O. Pedersen: Gregorian Reform of the Calendar: Proceedings of the Vatican conference to commemorate its 400th anniversary. Specola Vaticana, citta del vaticano 1983 (om Lilius s. 206)
== Eksterne lenker ==
Compendium novae rationis (Lat.)
Catholic Encyclopedia: Aloisius Lilius (Engl.)
Gordon Moyer, Antonius Lilius and the "Compendium novae rationis restituendi Kalendarium" | Aloysius Lilius (Luigi Lilio eller Giglio, født ca 1510 i Calabria, død 1576 sannsynligvis i Roma) var en italiensk lege, filosof og kronolog. | 195,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergens_Schakklub | 2023-02-04 | Bergens Schakklub | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1902', 'Kategori:Kultur i Bergen', 'Kategori:Norske sjakklubber'] | Bergens Schakklub, stiftet 11. september 1902 er en sjakklubb i Bergen.
Klubben ble stiftet med bakgrunn i klubben "Den Gode Hensigt", og senere stortingsrepresentant Henrik Ameln var en av stifterne. Senere var også statsminister Christian Michelsen blant medlemmene.Av kjente sjakkspillere kan nevnes:
Oluf Kavlie-Jørgensen, norgesmester 1938
Per Ofstad, juniornorgesmester 1951 og 1953, norgesmester 1961
Roy Harald Fyllingen, Internajonal mester og norgesmester 1998.Hjemmesiden til Bergens Schakklub har nesten siden starten i 1998 fungert som norsk sjakks hovedside for nasjonale og internasjonale nyheter, hele perioden administrert av Eirik T. Gullaksen.
| Bergens Schakklub, stiftet 11. september 1902 er en sjakklubb i Bergen.
Klubben ble stiftet med bakgrunn i klubben "Den Gode Hensigt", og senere stortingsrepresentant Henrik Ameln var en av stifterne. Senere var også statsminister Christian Michelsen blant medlemmene.Av kjente sjakkspillere kan nevnes:
Oluf Kavlie-Jørgensen, norgesmester 1938
Per Ofstad, juniornorgesmester 1951 og 1953, norgesmester 1961
Roy Harald Fyllingen, Internajonal mester og norgesmester 1998.Hjemmesiden til Bergens Schakklub har nesten siden starten i 1998 fungert som norsk sjakks hovedside for nasjonale og internasjonale nyheter, hele perioden administrert av Eirik T. Gullaksen.
== Referanser == | Bergens Schakklub, stiftet 11. september 1902 er en sjakklubb i Bergen. | 195,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ragnhild_Helseth | 2023-02-04 | Ragnhild Helseth | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. desember', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Kristiansund kommune', 'Kategori:Venstre-politikere i Møre og Romsdal'] | Ragnhild Helseth (født 6. desember 1958 i Kristiansund) er en norsk politiker fra Venstre. Helseth er utdannet ergoterapeut fra 1984, med tilleggsstudier i filosofi og økonomi. Hun har praksis fra rehabiliteringssykehus, samt interesseorganisasjon for funksjonshemmede, dagsenter, hjelpemiddelsentral, barnehabiliteringstjenesten og kommunehelsetjenesten, og jobber som ergoterapeut for Kristiansund kommune.
Helseth er også aktiv som medlem av Kristiansund symfoniorkester.
| Ragnhild Helseth (født 6. desember 1958 i Kristiansund) er en norsk politiker fra Venstre. Helseth er utdannet ergoterapeut fra 1984, med tilleggsstudier i filosofi og økonomi. Hun har praksis fra rehabiliteringssykehus, samt interesseorganisasjon for funksjonshemmede, dagsenter, hjelpemiddelsentral, barnehabiliteringstjenesten og kommunehelsetjenesten, og jobber som ergoterapeut for Kristiansund kommune.
Helseth er også aktiv som medlem av Kristiansund symfoniorkester.
== Eksterne lenker ==
Ragnhild Helseth, hjemmesiden til Kristiansund Venstre | Ragnhild Helseth (født 6. desember 1958 i Kristiansund) er en norsk politiker fra Venstre. | 195,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johnny_Ingebrigtsen | 2023-02-04 | Johnny Ingebrigtsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. september', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nordkapp kommune', 'Kategori:SV-politikere'] | Johnny Ingebrigtsen (født 18. september 1959) er en norsk politiker fra Sosialistisk Venstreparti. Ingebrigtsen var vararepresentant i Stortinget fra Finnmark i periodene 2005–2009 og 2013–2017. I forbindelse med Kirsti Bergstøs fødselspermisjon møtte Ingebrigtsen fast på stortinget i nesten et år fra valget 2013 til stortinget tok sommerferie.Han kommer fra Nordkapp og har der vært medlem av byrådet. Han var også leder av Finnmark SV til 2015, da han ble avløst av Tommy Berg.Ingebrigtsen ble i august 2018 dømt for miljøkriminalitet. Han skal i august 2017 ha senket sin egen sjark «Ternen» utenfor Gjesvær i Nordkapp kommune. Han hevdet den sank ved et uhell under slep, men tingretten mener Ingebrigtsen senket den bevisst ved blant annet å bore hull i, og feste store steiner til skroget. Ingebrigtsen hevdet at han gjorde dette i etterkant fordi deler av skroget befant seg over overflaten og dette utgjorde en fare. Han hevet den i november 2017. Sjarken var ikke forsikret. Han ble ilagt en bot på 18 000 kroner, subsidiært 36 dager fengsel.
| Johnny Ingebrigtsen (født 18. september 1959) er en norsk politiker fra Sosialistisk Venstreparti. Ingebrigtsen var vararepresentant i Stortinget fra Finnmark i periodene 2005–2009 og 2013–2017. I forbindelse med Kirsti Bergstøs fødselspermisjon møtte Ingebrigtsen fast på stortinget i nesten et år fra valget 2013 til stortinget tok sommerferie.Han kommer fra Nordkapp og har der vært medlem av byrådet. Han var også leder av Finnmark SV til 2015, da han ble avløst av Tommy Berg.Ingebrigtsen ble i august 2018 dømt for miljøkriminalitet. Han skal i august 2017 ha senket sin egen sjark «Ternen» utenfor Gjesvær i Nordkapp kommune. Han hevdet den sank ved et uhell under slep, men tingretten mener Ingebrigtsen senket den bevisst ved blant annet å bore hull i, og feste store steiner til skroget. Ingebrigtsen hevdet at han gjorde dette i etterkant fordi deler av skroget befant seg over overflaten og dette utgjorde en fare. Han hevet den i november 2017. Sjarken var ikke forsikret. Han ble ilagt en bot på 18 000 kroner, subsidiært 36 dager fengsel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Johnny Ingebrigtsen hos Stortinget
(no) Johnny Ingebrigtsen hos Norsk senter for forskningsdata | Johnny Ingebrigtsen (født 18. september 1959) er en norsk politiker fra Sosialistisk Venstreparti. | 195,434 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tord_Hustveit | 2023-02-04 | Tord Hustveit | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Eidsvoll kommune', 'Kategori:Unge Venstres ledelse', 'Kategori:Venstre-politikere i Akershus'] | Tord Hustveit (født 1992) er en norsk politiker for Venstre, fra Eidsvoll. Han var fra 2013 til 2017 leder av Unge Venstre. og fra 2015 er medlem av fylkestinget i Akershus. Hustveit har tidligere vært fylkesleder i Akershus Unge Venstre og som sentralstyremedlem i ungdomspartiet. Hustveit har studert samfunnsøkonomi, og det er særlig i økonomiske spørsmål han har markert seg som ungdomspartileder, i tillegg til i klima- og flyktningesaker.
| Tord Hustveit (født 1992) er en norsk politiker for Venstre, fra Eidsvoll. Han var fra 2013 til 2017 leder av Unge Venstre. og fra 2015 er medlem av fylkestinget i Akershus. Hustveit har tidligere vært fylkesleder i Akershus Unge Venstre og som sentralstyremedlem i ungdomspartiet. Hustveit har studert samfunnsøkonomi, og det er særlig i økonomiske spørsmål han har markert seg som ungdomspartileder, i tillegg til i klima- og flyktningesaker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tord Hustveit (22) – Leder i Unge Venstre, presentasjon på Unge Venstres hjemmeside | Tord Hustveit (født 1992) er en norsk politiker for Venstre, fra Eidsvoll. Han var fra 2013 til 2017 leder av Unge Venstre. | 195,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dorje_Shugden | 2023-02-04 | Dorje Shugden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Buddhisme i Tibet', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Religionsstubber', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Vajrayana'] | Dorje Shugden, også kjent som Dolgyal og Gyalchen Shugden, er en beskyttende ånd innenfor tibetansk buddhisme. Han er betraktet forskjellig, som en beskyttende ånd (gyalpo), som en mundan mindre beskytter, som en mundan større beskytter, som en stor beskytter som har oppnådd opplysthet, eller som en større beskytter som utad opptrer som opplyst.
Den såkalte Dorje Shugden kontroversen oppstod innenfor alle skoler av tibetansk buddhisme, men er mest forbundet med skolen Gelug. Kontroversen dreier seg om hans status av opplysthet, avvik fra tradisjonelle Gelug-lærdommer, hans erstatning for tradisjonelle Gelug-beskyttere, sekteriske funksjoner, og religiøse handlinger utført av vestlige tilhengere av Den Nye Kadampa-tradisjonen.
| Dorje Shugden, også kjent som Dolgyal og Gyalchen Shugden, er en beskyttende ånd innenfor tibetansk buddhisme. Han er betraktet forskjellig, som en beskyttende ånd (gyalpo), som en mundan mindre beskytter, som en mundan større beskytter, som en stor beskytter som har oppnådd opplysthet, eller som en større beskytter som utad opptrer som opplyst.
Den såkalte Dorje Shugden kontroversen oppstod innenfor alle skoler av tibetansk buddhisme, men er mest forbundet med skolen Gelug. Kontroversen dreier seg om hans status av opplysthet, avvik fra tradisjonelle Gelug-lærdommer, hans erstatning for tradisjonelle Gelug-beskyttere, sekteriske funksjoner, og religiøse handlinger utført av vestlige tilhengere av Den Nye Kadampa-tradisjonen.
== Eksterne lenker ==
Dreyfus, Georges (1998). «The Shuk-Den Affair: Origins of a Controversy». Journal of the International Association of Buddhist Studies (Vol., 21, no. 2 [Fall 1998]:227-270). Arkivert fra originalen 16. januar 2013. Besøkt 4. desember 2013. Arkivert 16. januar 2013 hos Wayback Machine.von Brück, Michael (2001). «Canonicity and Divine Interference: The Tulkus and the Shugden-Controversy». Oxford University Press,. Besøkt 4. desember 2013. Watt, Jeff (desember 2010). «Buddhist Deity: Dorje Shugden Main Page». Himalayan Art Resources. Besøkt 22. november 2013. «Dorje Shugden: Outline page». Himalayan Art Resources. udatert. Besøkt 22. november 2013. | Dorje Shugden, også kjent som Dolgyal og Gyalchen Shugden, er en beskyttende ånd innenfor tibetansk buddhisme. Han er betraktet forskjellig, som en beskyttende ånd (gyalpo), som en mundan mindre beskytter, som en mundan større beskytter, som en stor beskytter som har oppnådd opplysthet, eller som en større beskytter som utad opptrer som opplyst. | 195,436 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Engveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Engveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Grefsen'] | Engveien (5-31, 8-74) er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den begynte opprinnelig ved Kjelsåsveien, men begynner nå som blindvei sør for Grefsenveien. Derfra går den mot nord-nordvest til den ender i en snuplass ca. 400 meter nord for Morells vei.
Navnet ble vedtatt i 1915
| Engveien (5-31, 8-74) er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den begynte opprinnelig ved Kjelsåsveien, men begynner nå som blindvei sør for Grefsenveien. Derfra går den mot nord-nordvest til den ender i en snuplass ca. 400 meter nord for Morells vei.
Navnet ble vedtatt i 1915
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Engveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 157. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Engveien (5-31, 8-74) er en vei på Grefsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den begynte opprinnelig ved Kjelsåsveien, men begynner nå som blindvei sør for Grefsenveien. | 195,437 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ensj%C3%B8svingen_(Oslo) | 2023-02-04 | Ensjøsvingen (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ensjø', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Ensjøsvingen (2–10D; ingen oddetallsadresser) er en vei på Ensjø i bydel Gamle Oslo. Det er en blindvei på vestsiden av Ensjøveien.
Navnet ble vedtatt i 1955. Veien har blokkbebyggelse fra 1950-årene.
| Ensjøsvingen (2–10D; ingen oddetallsadresser) er en vei på Ensjø i bydel Gamle Oslo. Det er en blindvei på vestsiden av Ensjøveien.
Navnet ble vedtatt i 1955. Veien har blokkbebyggelse fra 1950-årene.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ensjøsvingen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 157. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | | navn = Ensjøsvingen | 195,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ensj%C3%B8veien_(Oslo) | 2023-02-04 | Ensjøveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ensjø', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Ensjøveien (3-31, 4-34) er en vei på Ensjø i bydel Gamle Oslo. Den går fra Økernveien til Strømsveien.
Navnet hadde vært i bruk en stund da det ble offisielt vedtatt i 1947. Veien har tidligere hatt et noe annet løp. Det har for øvrig vært stor byggevirksomhet i veien og området på 2010-tallet.
Tøyen transformatorstasjon er i nr. 2. Ved nr. 21 lå hovedbølet til Normannsløkka, og i nr. 23 var eiendommen Gladengen, som har gitt navn til Gladengveien.
| Ensjøveien (3-31, 4-34) er en vei på Ensjø i bydel Gamle Oslo. Den går fra Økernveien til Strømsveien.
Navnet hadde vært i bruk en stund da det ble offisielt vedtatt i 1947. Veien har tidligere hatt et noe annet løp. Det har for øvrig vært stor byggevirksomhet i veien og området på 2010-tallet.
Tøyen transformatorstasjon er i nr. 2. Ved nr. 21 lå hovedbølet til Normannsløkka, og i nr. 23 var eiendommen Gladengen, som har gitt navn til Gladengveien.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ensjøveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 157. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | | navn = Ensjøveien | 195,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antenneveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Antenneveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Lambertseter'] | Antenneveien (1-9, 2-22 og 28-32) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går mellom Lambertseterveien og Feltspatveien.
Veien fikk navn i 1952 etter antennemastene for Oslo storkringkaster, som lå like sør for veien.
Veien har blokkbebyggelse fra 1950-tallet. Adressene nr. 24-26 og 34-40 ble overført til Vaskeribakken i 2014.
| Antenneveien (1-9, 2-22 og 28-32) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går mellom Lambertseterveien og Feltspatveien.
Veien fikk navn i 1952 etter antennemastene for Oslo storkringkaster, som lå like sør for veien.
Veien har blokkbebyggelse fra 1950-tallet. Adressene nr. 24-26 og 34-40 ble overført til Vaskeribakken i 2014.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (A)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Antenneveien (1-9, 2-22 og 28-32) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går mellom Lambertseterveien og Feltspatveien. | 195,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anton_Tschudis_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Anton Tschudis vei (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Risløkka', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Anton Tschudis vei (1-29, 2-28) er en vei på Risløkka i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Nordalveien mot Brobekkveien. Enden mot sistnevnte er imidlertid stengt for biltrafikk og har bare gangveiforbindelse.
Veien fikk navn i 1925 etter Anton Tschudi (1848–1914), som eide bl.a. gårdene Høybråten og Økern.
| Anton Tschudis vei (1-29, 2-28) er en vei på Risløkka i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Nordalveien mot Brobekkveien. Enden mot sistnevnte er imidlertid stengt for biltrafikk og har bare gangveiforbindelse.
Veien fikk navn i 1925 etter Anton Tschudi (1848–1914), som eide bl.a. gårdene Høybråten og Økern.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (A)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Anton Tschudis vei (1-29, 2-28) er en vei på Risløkka i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Nordalveien mot Brobekkveien. | 195,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Apall%C3%B8kkveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Apalløkkveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rødtvet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Apalløkkveien (1-31, 6-14) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går nordover fra Sandåsveien og ender som blindvei like sør for Greibanen, med gangveiforbindelse videre mot Apalløkka skole.
Veien fikk navn i 1961 etter Apalløkka, tidligere en husmannsplass under Rødtvet gård.
| Apalløkkveien (1-31, 6-14) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går nordover fra Sandåsveien og ender som blindvei like sør for Greibanen, med gangveiforbindelse videre mot Apalløkka skole.
Veien fikk navn i 1961 etter Apalløkka, tidligere en husmannsplass under Rødtvet gård.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (A)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Apalløkkveien (1-31, 6-14) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går nordover fra Sandåsveien og ender som blindvei like sør for Greibanen, med gangveiforbindelse videre mot Apalløkka skole. | 195,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arilds_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Arilds vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Grefsen'] | Arilds vei (1-31, 2-30) er en vei på Grefsenplatået i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Lyngåsveien til Myrerskogveien.
Navnet ble vedtatt i 1930.
Meieribestyrer Synnøve Finden bodde i sin tid i nr. 1.
| Arilds vei (1-31, 2-30) er en vei på Grefsenplatået i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Lyngåsveien til Myrerskogveien.
Navnet ble vedtatt i 1930.
Meieribestyrer Synnøve Finden bodde i sin tid i nr. 1.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes bydelsoversikt | Arilds vei (1-31, 2-30) er en vei på Grefsenplatået i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Lyngåsveien til Myrerskogveien. | 195,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arildsvingen_(Oslo) | 2023-02-04 | Arildsvingen (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Grefsen'] | Arilds vei (1-31, 2-30) er en vei på Grefsenplatået i bydel Nordre Aker i Oslo. Det er en blindvei på vestsiden av Arilds vei.
Veien fikk navn i 1969.
| Arilds vei (1-31, 2-30) er en vei på Grefsenplatået i bydel Nordre Aker i Oslo. Det er en blindvei på vestsiden av Arilds vei.
Veien fikk navn i 1969.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (A)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Arilds vei (1-31, 2-30) er en vei på Grefsenplatået i bydel Nordre Aker i Oslo. Det er en blindvei på vestsiden av Arilds vei. | 195,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arkitekt_Steckmests_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Arkitekt Steckmests vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand'] | Arkitekt Steckmests vei (2A-8I; ingen oddetallsadresser) er en vei på Ormøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Singasteinveien.
Veien fikk navn i 1977 etter arkitekt Bernhard Steckmest, som blant annet tegnet Ormøy kirke og villaen Ormøykollen (Singasteinveien 20). All bebyggelse med adresse i veien ligger på vestsiden.
| Arkitekt Steckmests vei (2A-8I; ingen oddetallsadresser) er en vei på Ormøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Singasteinveien.
Veien fikk navn i 1977 etter arkitekt Bernhard Steckmest, som blant annet tegnet Ormøy kirke og villaen Ormøykollen (Singasteinveien 20). All bebyggelse med adresse i veien ligger på vestsiden.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (A)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Arkitekt Steckmests vei (2A-8I; ingen oddetallsadresser) er en vei på Ormøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Singasteinveien. | 195,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bakketoppen_(Oslo) | 2023-02-04 | Bakketoppen (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)'] | Bakketoppen (1-21B, 2A-16) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ljabrubakken til Munkerudveien.
Veien fikk navn i 1926 etter plassen Bakketoppen i nr. 1.
| Bakketoppen (1-21B, 2A-16) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ljabrubakken til Munkerudveien.
Veien fikk navn i 1926 etter plassen Bakketoppen i nr. 1.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Bakketoppen (1-21B, 2A-16) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ljabrubakken til Munkerudveien. | 195,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bakkeveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Bakkeveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern'] | Bakkeveien (3-21, 2A-4) er en vei på Bestum i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Bestumveien og har gangveiforbindelse til Øvre Skogvei.
Navnet ble vedtatt i 1917.
| Bakkeveien (3-21, 2A-4) er en vei på Bestum i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Bestumveien og har gangveiforbindelse til Øvre Skogvei.
Navnet ble vedtatt i 1917.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Bakkeveien (3-21, 2A-4) er en vei på Bestum i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Bestumveien og har gangveiforbindelse til Øvre Skogvei. | 195,447 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biskop_Heuchs_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Biskop Heuchs vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (strøk)'] | Biskop Heuchs vei (1-43B, 2A-52) er en vei på Bakkehaugen ved Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Tåsenveien og Maridalsveien på nordsiden av Voldsløkka. Det opprinnelige rette løpet mot Maridalsveien er avstengt, og nåværende løp går rett østover, på sørsiden av Shell-stasjonen i Maridalsveien 262.
Veien fikk navn i 1943 etter biskop Johan Christian Heuch, som var kapellan i Vestre Aker.
Det meste av veien har villabebyggelse, med enkelte tomannsboliger og rekkehus. Det er en viss fortetning med to husrader i vestenden på nordsiden. I nr. 6 er en avdeling av Hakkebakkeskogen familiebarnehage.
| Biskop Heuchs vei (1-43B, 2A-52) er en vei på Bakkehaugen ved Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Tåsenveien og Maridalsveien på nordsiden av Voldsløkka. Det opprinnelige rette løpet mot Maridalsveien er avstengt, og nåværende løp går rett østover, på sørsiden av Shell-stasjonen i Maridalsveien 262.
Veien fikk navn i 1943 etter biskop Johan Christian Heuch, som var kapellan i Vestre Aker.
Det meste av veien har villabebyggelse, med enkelte tomannsboliger og rekkehus. Det er en viss fortetning med to husrader i vestenden på nordsiden. I nr. 6 er en avdeling av Hakkebakkeskogen familiebarnehage.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Biskop Heuchs vei (1-43B, 2A-52) er en vei på Bakkehaugen ved Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går mellom Tåsenveien og Maridalsveien på nordsiden av Voldsløkka. | 195,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anapanasati | 2023-02-04 | Anapanasati | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Begreper i buddhismen', 'Kategori:Buddhistisk meditasjon', 'Kategori:Religionsstubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-04'] | Ānāpānasati (pāli, sanskrit: ānāpānasmṛti; kinesisk: 安那般那; pinyin: ānnàbānnà; singalesisk: ආනා පානා සති) er et begrep innenfor buddhismen. Det betyr «årvåkenhet» (sati) overfor pusten eller «innånding og utånding» (ānāpāna) og er en form for buddhistisk meditasjon som er vanlig innenfor tibetansk buddhisme, Zen, Tiāntái og Theravada, såvel som innenfor vestlig baserte årvåkenhetskurs. Ānāpānasati hentyder til årvåkenheten overfor pustens bevegelser i kroppen. Ifølge tradisjonen ble den opprinnelig overlevert fra Gautama Buddha i flere sutraer, deriblant Ānāpānasatisutta (MN 118).
| Ānāpānasati (pāli, sanskrit: ānāpānasmṛti; kinesisk: 安那般那; pinyin: ānnàbānnà; singalesisk: ආනා පානා සති) er et begrep innenfor buddhismen. Det betyr «årvåkenhet» (sati) overfor pusten eller «innånding og utånding» (ānāpāna) og er en form for buddhistisk meditasjon som er vanlig innenfor tibetansk buddhisme, Zen, Tiāntái og Theravada, såvel som innenfor vestlig baserte årvåkenhetskurs. Ānāpānasati hentyder til årvåkenheten overfor pustens bevegelser i kroppen. Ifølge tradisjonen ble den opprinnelig overlevert fra Gautama Buddha i flere sutraer, deriblant Ānāpānasatisutta (MN 118).
== Eksterne lenker ==
Mindfulness with Breathing av Buddhadāsa Bhikkhu. Wisdom Publications, Boston, 1996. ISBN 0-86171-111-4.
Breath by Breath av Larry Rosenberg. Shambhala Classics, Boston, 1998. ISBN 1-59030-136-6.
Tranquillity and Insight av Amadeo Sole-Leris. Shambhala, 1986. ISBN 0-87773-385-6. | Ānāpānasati (pāli, sanskrit: ānāpānasmṛti; kinesisk: 安那般那; pinyin: ānnàbānnà; singalesisk: ආනා පානා සති) er et begrep innenfor buddhismen. Det betyr «årvåkenhet» (sati) overfor pusten eller «innånding og utånding» (ānāpāna) og er en form for buddhistisk meditasjon som er vanlig innenfor tibetansk buddhisme, Zen, Tiāntái og Theravada, såvel som innenfor vestlig baserte årvåkenhetskurs. | 195,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rnveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Bjørnveien (Oslo) | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (Oslo)'] | Bjørnveien (1-129, 2-104) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går nordover fra en snuplass på nordsiden av Østre Holmen gård (i nr. 2). (Det er fysisk veiforbindelse helt fra Holmenkollveien i sør, men det er stengt av med flere bommer.) Et stykke nord for Stasjonsveien dreier veien mot vest og deretter sør, før den ender opp i Stasjonsveien igjen ved Gressbanen.
Navnet ble vedtatt i 1952. Veien har for det meste villabebyggelse, noen rekkehus samt enkelte idrettsanlegg.
| Bjørnveien (1-129, 2-104) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går nordover fra en snuplass på nordsiden av Østre Holmen gård (i nr. 2). (Det er fysisk veiforbindelse helt fra Holmenkollveien i sør, men det er stengt av med flere bommer.) Et stykke nord for Stasjonsveien dreier veien mot vest og deretter sør, før den ender opp i Stasjonsveien igjen ved Gressbanen.
Navnet ble vedtatt i 1952. Veien har for det meste villabebyggelse, noen rekkehus samt enkelte idrettsanlegg.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Bjørnveien | 195,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8lsengata_(Oslo) | 2023-02-04 | Bjølsengata (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjølsen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Bjølsengata (1-17C, 12-20) er en gate på Bjølsen i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Advokat Dehlis plass til Sarpsborggata, øst for Bjølsen skole og Bjølsenparken. Hele gaten er imidlertid avstengt for biltrafikk og fremstår dermed som gangvei.
Navnet ble vedtatt i 1864. Gata er imidlertid svært gammel, og kan gjenfinnes på kart i alle fall tilbake til 1700-tallet. Gata gikk da fra Maridalsveien opp til hovedbølet på Bjølsen gård. Navnet "Bjølsengrinda" vært brukt på bebyggelse i den nedre delen av gata.
I Bjølsengata finner man noen av de siste restene av trehusbebyggelsen som en gang var karakteristisk for nabolaget Bjølsenjordet, et arbeiderstrøk mellom Bjølsenparken og Maridalsveien. Et av disse husene er almueskolen fra 1870-tallet, som i dag er et leilighetskompleks med adressen Kongsberggata 2.
| Bjølsengata (1-17C, 12-20) er en gate på Bjølsen i bydel Sagene i Oslo. Den går fra Advokat Dehlis plass til Sarpsborggata, øst for Bjølsen skole og Bjølsenparken. Hele gaten er imidlertid avstengt for biltrafikk og fremstår dermed som gangvei.
Navnet ble vedtatt i 1864. Gata er imidlertid svært gammel, og kan gjenfinnes på kart i alle fall tilbake til 1700-tallet. Gata gikk da fra Maridalsveien opp til hovedbølet på Bjølsen gård. Navnet "Bjølsengrinda" vært brukt på bebyggelse i den nedre delen av gata.
I Bjølsengata finner man noen av de siste restene av trehusbebyggelsen som en gang var karakteristisk for nabolaget Bjølsenjordet, et arbeiderstrøk mellom Bjølsenparken og Maridalsveien. Et av disse husene er almueskolen fra 1870-tallet, som i dag er et leilighetskompleks med adressen Kongsberggata 2.
== Kilder ==
Oslo byleksikon
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Bjølsengata | 195,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergsvatnet | 2023-02-04 | Bergsvatnet | ['Kategori:Pekere'] | Bergsvatnet eller Bergsvannet kan vise til flere innsjøer i Norge:
Bergsvatnet (Nærøy) – i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag
Bergsvatnet (Høyanger) – i Høyanger kommune i Sogn og Fjordane
Bergsvatnet (Vaksdal) – i Vaksdal kommune i Hordaland
Bergsvatnet (Tokke og Vinje) – i Tokke og Vinje kommuner i Telemark
Bergsvannet (Hof) – i Hof kommune i Vestfold
Bergsvannet (Vassås) – i Hof kommune i Vestfold | Bergsvatnet eller Bergsvannet kan vise til flere innsjøer i Norge:
Bergsvatnet (Nærøy) – i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag
Bergsvatnet (Høyanger) – i Høyanger kommune i Sogn og Fjordane
Bergsvatnet (Vaksdal) – i Vaksdal kommune i Hordaland
Bergsvatnet (Tokke og Vinje) – i Tokke og Vinje kommuner i Telemark
Bergsvannet (Hof) – i Hof kommune i Vestfold
Bergsvannet (Vassås) – i Hof kommune i Vestfold | Bergsvatnet eller Bergsvannet kan vise til flere innsjøer i Norge: | 195,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dalbakkveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Dalbakkveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Godlia', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo'] | Dalbakkveien (1-75, 2-106) er en vei på Godlia i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørover fra Låveveien og krysser Promenaden og Terrasseveien før den også krysser Låveveien og ender opp som blindvei på østsiden av denne.
Navnet ble vedtatt i 1917. Godlia tennisklubb har et anlegg i nr. 33, og i nr. 39 er Søndre Skøyen kapell. Ellers er dette en utpreget boligvei.
| Dalbakkveien (1-75, 2-106) er en vei på Godlia i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørover fra Låveveien og krysser Promenaden og Terrasseveien før den også krysser Låveveien og ender opp som blindvei på østsiden av denne.
Navnet ble vedtatt i 1917. Godlia tennisklubb har et anlegg i nr. 33, og i nr. 39 er Søndre Skøyen kapell. Ellers er dette en utpreget boligvei.
== Kilder ==
Oslo byleksikon: Dalbakkveien
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (D)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | | navn = Dalbakkveien | 195,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%A4bleins_vei_(Oslo) | 2023-02-04 | Gäbleins vei (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)'] | Gäbleins vei (1-7; ingen partallsadresser) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra John Colletts allé til Damplassen.
Veien fikk navn i 1918 etter den tyskfødte gartneren Carl John Gäblein (1714–83), som var en foregangsmann for hagebruket i Aker.
Alle adressene er oppført på Byantikvarens gule liste.
| Gäbleins vei (1-7; ingen partallsadresser) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra John Colletts allé til Damplassen.
Veien fikk navn i 1918 etter den tyskfødte gartneren Carl John Gäblein (1714–83), som var en foregangsmann for hagebruket i Aker.
Alle adressene er oppført på Byantikvarens gule liste.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Gäbleins vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 225. ISBN 978-82-573-1760-7.
Arild Svensgam (1999). «Gäbleins vei». De er døde - men lever fortsatt i Oslo! Gateskiltene i Oslo oppkalt etter avdøde personer (2. utg.). Oslo: Galehuset forlag. s. 85. ISBN 82-992894-2-4. [Versjon på Bokhylla.no, tilgjengelig for norske IP-adresser]
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (G)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 11. oktober 2015.
Sogn historielag | Gäbleins vei (1-7; ingen partallsadresser) er en vei i Ullevål hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra John Colletts allé til Damplassen. | 195,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St%C3%B8lsvatnet | 2023-02-04 | Stølsvatnet | ['Kategori:Pekere'] | Stølsvatnet kan vise til flere innsjøer i Norge:
Stølsvatnet (Høyanger) – i Høyanger kommune i Sogn og Fjordane
Stølsvatnet (Modalen) – i Modalen kommune i Hordaland
Stølsvatnet (Lund) – i Lund kommune i Rogaland | Stølsvatnet kan vise til flere innsjøer i Norge:
Stølsvatnet (Høyanger) – i Høyanger kommune i Sogn og Fjordane
Stølsvatnet (Modalen) – i Modalen kommune i Hordaland
Stølsvatnet (Lund) – i Lund kommune i Rogaland | Stølsvatnet kan vise til flere innsjøer i Norge: | 195,455 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Japan_under_Asiamesterskapet_i_friidrett_1998 | 2023-02-04 | Japan under Asiamesterskapet i friidrett 1998 | ['Kategori:Japan under asiamesterskapet i friidrett', 'Kategori:Nasjoner under Asiamesterskapet i friidrett 1998', 'Kategori:Sport i Japan i 1998'] | Japan deltok som vertsnasjon under Asiamesterskapet i friidrett 1998 som ble arrangert i juli 1998 i Fukuoka i Japan. Utøvere fra Japan tok 36 medaljer under mesterskapet.
| Japan deltok som vertsnasjon under Asiamesterskapet i friidrett 1998 som ble arrangert i juli 1998 i Fukuoka i Japan. Utøvere fra Japan tok 36 medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Eksterne lenker ==
GBR Athletics | Japan deltok som vertsnasjon under Asiamesterskapet i friidrett 1998 som ble arrangert i juli 1998 i Fukuoka i Japan. Utøvere fra Japan tok 36 medaljer under mesterskapet. | 195,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/India_under_Asiamesterskapet_i_friidrett_1998 | 2023-02-04 | India under Asiamesterskapet i friidrett 1998 | ['Kategori:India under asiamesterskapet i friidrett', 'Kategori:Nasjoner under Asiamesterskapet i friidrett 1998', 'Kategori:Sport i India i 1998'] | India deltok under Asiamesterskapet i friidrett 1998 som ble arrangert i juli 1998 i Fukuoka i India. Utøvere fra India tok 12 medaljer under mesterskapet.
| India deltok under Asiamesterskapet i friidrett 1998 som ble arrangert i juli 1998 i Fukuoka i India. Utøvere fra India tok 12 medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Eksterne lenker ==
GBR Athletics | India deltok under Asiamesterskapet i friidrett 1998 som ble arrangert i juli 1998 i Fukuoka i India. Utøvere fra India tok 12 medaljer under mesterskapet. | 195,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Meltzer | 2023-02-04 | Fredrik Meltzer | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 17. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1855', 'Kategori:Eidsvollsmenn', 'Kategori:Fødsler 29. september', 'Kategori:Fødsler i 1779', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1821–1823', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1824–1826', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1827–1829', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Bergen', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Vasaordenen', 'Kategori:Veldig store stubber'] | Fredrik Meltzer (født 29. september 1779 i Bergen, død 15. desember 1855) var en norsk forretningsmann, politiker og stortingsrepresentant i tre perioder på 1820-tallet. Meltzer er kjent som mannen bak utformingen av Norges flagg.
| Fredrik Meltzer (født 29. september 1779 i Bergen, død 15. desember 1855) var en norsk forretningsmann, politiker og stortingsrepresentant i tre perioder på 1820-tallet. Meltzer er kjent som mannen bak utformingen av Norges flagg.
== Bakgrunn og virke ==
Meltzer ble født inn i en av Bergens gamle handelsfamilier med røtter i Rödinghausen i Nordrhein-Westfalen, og i Bergen kan slekten spores tilbake til Clamer Eberhard Meltzer som løste borgerskap i Bergen i november 1690.Etter å ha meldt seg inn i Det Dramatiske Selskab spilte Meltzer rideknekt i Kotzebues stykke Sølvbryllupet 10. november 1801. I 1803 gikk han inn i familiefirmaet, og overtok ledelsen fra 1805. Som 17-åring begynte han å skrive dagbok med førstehåndsberetninger fra både fra sine utenlandsopphold da han utdannet seg, og fra byens liv, der han bidro til opprettelsen av børsen i Bergen i 1813 og stiftelsen av Bergen Kunstforening i 1838. Han så både Napoleon Bonaparte og Christian VII i levende live. Da hans sønn Jacob ble født i 1804, noterer barnefaren: «Om aftenen kl. 11 ble min sønn Jacob født med ubetydelig smerte for sin mor, da hun bare var syk i 1-2 timer.» I mars 1806 var han invitert i et bryllup, der selskapet bestod av 50 herrer, samt bruden. Han var en aktiv deltaker i Bergens selskapsliv med sledeturer på Nordåsvannet og Tveitevannet om vintrene, og spaserturer på Kalfaret om somrene. Ved en herrefrokost for seks i 1808 ble det drukket tolv flasker portvin. Han forteller om slaget ved Alvøen samme år, og om svenske krigsfanger i Bergen. Ved krigsutbruddet i 1807, da Danmark-Norge kom i krig med Sverige og England, ble han borgerinfanterist og trente på marsjering og skyting.Meltzer var medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814, der han sluttet seg til selvstendighetspartiet, men av de mer moderate. Han stemte for Eidsvollsgarantien, men tok ordet bare i én sak, om bruk av danske pengesedler. Han mente de kunne være nyttige ved kjøp av dansk korn.
Sammen med vennen Wollert Konow (1779–1839) utrustet han flere ganger båter fra Sunnmøre som ble sendt til Danmark etter korn.I 1813 hadde han arbeidet med å forbedre Bergens forsyningssituasjon, og 17. august ble han medlem av styret til utrustning av kaperskonnerten «Brød eller Død». Han representerte senere Bergen på Stortinget i flere perioder, og var bergensk utsending blant annet hos kongen i Stockholm.Meltzer la i 1821 frem et forslag til nytt norsk flagg, og fikk Odelstinget til å vedta forslaget mot en enstemmig komitéinnstilling som gikk for et rødt og hvitt flagg i felter med fem gule stjerner. Flagget som Meltzer foreslo, er identisk med det nåværende norske flagget. Ifølge noen kilder var det Meltzers 12 år gamle sønn Gerhard som tegnet det første utkast til flagget. Denne historien er udokumentert og regnes nå av historikere som en myte, selv om den stadig fortelles nye generasjoner. Gerhard var i virkeligheten hjemme i Bergen da hans far fikk ideen til flagget mens han satt på Stortinget. Han var også noe yngre enn historien forteller (født 8. oktober 1810). I nyere versjoner av myten tillegges æren av å ha skapt det norske flagget Gerhards yngre bror Harald (født 1814). Historien går da ut på at Meltzer fikk ideen til det norske flagget av sin lille sønn Harald, som tegnet et blått kors inne i Dannebrog, det danske flagget.
Han ble ridder av den svenske Vasaorden i 1821.
9. november 1825 skrev Meltzer i sin dagbok at samme dag, kl. 8:30, kjørte den domfelte Jens Amundsen Fenstad forbi, underveis til retterstedet på Nordneshaugen «for å miste hodet fordi han 4 ganger har laget falske pengesedler. Han har vært benådet 3 ganger. Fenstad kjørte i lukket karjol, ledsaget av politiet og 24 vaktmenn.» Borgerskapet hadde vakttjeneste på festningen, og garnisonen dannet krets der og på retterstedet. Fenstad satt fengslet sammen med Gjest Baardsen, og de to snakket sammen gjennom en hemmelig luke som Gjest hadde skåret i gulvet. I 1824 hadde Gjest stjålet sølvpenger fra Fredrik Meltzer.Meltzer var involvert i Selskabet for Norges Vel, han satt i losjen for Den Gode Hensikt, var direktør for realskolen og tegneskolen, og han satt i representantskapet for Musikkselskapet Harmonien. Han noterte også værobservasjoner, som lille julaften 1806 da været var særskilt ille: «Slik springflo som i dag har vi ikke hatt på 16 år. Sterk storm. I søndre hjørne av Dreggen kunne man ikke komme frem for vann. Mange brygger er slått i stykker.» I 1813 dreide det seg om en lengre periode: «Siden høsten 1811 til mars 1813 hatt regn og sønnavind nesten daglig, men ikke kulde og snø. Gamle folk sier de ikke kan huske å ha opplevd en så langvarig uværsperiode som nå.»Meltzers bolig i 1814 var Slottsgaten 7, en flott treetasjers bygning. Den ble ødelagt under eksplosjonen på Vågen 20. april 1944. Handelshuset hans, Dramshusen på Bryggen i Bergen, ble revet ved saneringen av Bryggens sørlige del. Fra 1816 til 1840 var Meltzer fransk visekonsul i Bergen.
Fra 1825 var han overfiskevraker i Bergen. I 1828 kjøpte han Sandviksbod nr. 23 som var i hans eie livet ut.
== Ekteskap og etterkommere ==
Han var gift med Margaretha Stub (1779–1832), som han hadde 13 barn med. Fredrik Meltzer var farfar til filantropen Lauritz Meltzer (1861–1943), og det refereres til ham i sangen Ompa til du dør av Kaizers Orchestra.
== Gravsted ==
Meltzer ble gravlagt på Assistentkirkegården like ved Stadsporten.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Erlend Hofstad: Fredrik Meltzer og Dramshusens schøtstue og ildhus i Bergen, i Jørn Holme (red.): De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014, s. 383-387. ISBN 978-82-02-44564-5
Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med eidsvollsmannens biografi, slekt, underskrift, bilde og beskrivelse av hans segl på Grunnloven 17. mai 1814
== Eksterne lenker ==
(en) Fredrik Meltzer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Fredrik Meltzer hos Norsk senter for forskningsdata
Meltzers flaggforslag, Stortingsarkivet
(no) Fredrik Meltzer i Norsk biografisk leksikon
(en) Fredrik Meltzer hos Find a Grave
Dokumenter etter Frederik Meltzer i Digitalarkivet | Harald Meltzer (født 7. mars 1814 i Bergen, død 27. | 195,458 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordisk_Film_Kino | 2023-02-04 | Nordisk Film Kino | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kinoer i Oslo', 'Kategori:Norske medieselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Oslo', 'Kategori:Opphør i 2014', 'Kategori:Selskaper etablert i 1926', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Nordisk Film Kino AS, tidligere Oslo Kino AS (Oslo Kinematografer AS fram til 2007), driver 21 kinoer i Norge. Virksomheten ble etablert i 1926, og organisert som kommunalt eid aksjeselskap 8. desember 1997. Den 4. april 2013 ble virksomheten solgt til det danske mediekonsernet Egmont Nordisk Film. Selskapet hadde om lag 2,2 millioner besøkende i 2010, og omkring 240 ansatte.
| Nordisk Film Kino AS, tidligere Oslo Kino AS (Oslo Kinematografer AS fram til 2007), driver 21 kinoer i Norge. Virksomheten ble etablert i 1926, og organisert som kommunalt eid aksjeselskap 8. desember 1997. Den 4. april 2013 ble virksomheten solgt til det danske mediekonsernet Egmont Nordisk Film. Selskapet hadde om lag 2,2 millioner besøkende i 2010, og omkring 240 ansatte.
== Nåværende drift ==
=== Bildegalleri ===
Kinoer som driftes av Nordisk Film Kino per 2023
== Historikk ==
Oslo Kino var Norges største kinovirksomhet og drev syv kinoer i Oslo: Colosseum, Gimle, Klingenberg, Ringen, Saga, Symra og Victoria (tidligere Vika). I tillegg drev datterselskapet Norsk Kino ytterligere ni kinoer utenfor Oslo; i Asker, Askim, Halden, Horten, Hønefoss, Kristiansund, Sarpsborg, Tønsberg og Verdal. Totalt besto virksomheten av 65 kinosaler med ca. 12 000 seter. Selskapet utvidet i 2010 virksomheten med oppkjøp av reklamesalgsselskapet Media Direct Norge AS, som holder til i Drammen. I 2011 ble konsernet ytterligere utvidet med oppkjøpet av distribusjonsselskapet Norsk Filmdistribusjon (tidligere Sandrew Metronome Norge AS).Fra 2004 hadde selskapet de heleide datterselskapene Colosseum Kino Eiendom AS og Eldorado Kino Eiendom AS. Oslo Kino overtok 1. juni 2008 driften av samt videreutvikling av sin salgsvirksomhet i kinoenes kiosker og kafeer, etter at driften i 83 år hadde vært besørget av eksterne operatører som Freia.
=== Datterselskaper pr. 2012 ===
Ved utgangen av 2011 hadde Oslo Kino AS seks datterselskaper:
Media Direct Norge AS (etablert i 1985; heleid av Oslo Kino AS fra høsten 2010)
Norsk Kinodrift AS (etablert i 2001)
Oslo Kinodrift AS (etablert 1. januar 2011)
Colosseum Kino Eiendom AS
Eldorado Kino Eiendom AS (Oslo Kino AS aksepterte høsten 2011 et bud på alle aksjene i selskapet, med sikte på å realisere transaksjonen i 2012)
Norsk Filmdistribusjon AS (stiftet i 1990, og overtatt av Oslo Kino AS fra 1. juni 2011. Selskapet het Sandrew Metronome Norge frem til Oslo Kino AS kjøpte det fra Schibsted-gruppen i 2011.)Konsernet var ved utgangen av 2011 heleid av Oslo kommune, som utgjorde generalforsamlingen for Oslo Kino AS.
=== Nordisk Film Kino overtar Oslo Kino ===
Oslo Kino ble innlemmet i eierselskapet Nordisk Film Kino i 2014.
=== Oslo Kinematografer som filmprodusent ===
I perioden 1947 til 1982 produserte Oslo Kinematografer ca. 180 kortfilmer, som vi dag kjenner som Oslofilmene. Hensikten med oslofilmene var å sikre dokumentasjon av Oslos miljøer og historiske utvikling, og resultatet ble en samling historisk filmer med helt enestående verdi, både i en byhistorisk, kommunalhistorisk og filmhistorisk sammenheng.
=== Kinoer ===
Oslo Kino hadde ved utgangen av 2011 seksten kinoer som til sammen hadde 60 saler. Åtte av de seksten kinoene befant seg i Oslo.
Colosseum kino
Gimle kino
Klingenberg kino
Ringen kino
Saga kino
Symra kino
Kino Victoria
Felix kino på Aker Brygge; nedlagt 31. desember 2011
=== Nye kinoer ===
21. november 2008 åpnet Oslo Kino en ny kino, Ringen kino, i det gamle bryggeriområdet på Grünerløkka. Tilsammen har Ringen 940 seter fordelt på seks saler. I desember 2013 gjenåpnet tidligere Vika kino som Kino Victoria etter ombygging.
=== Nedlagte kinoer ===
Oslo Kino har tidligere drevet kino en rekke andre steder i byen:
Casino kino
Edda kino
Eldorado kino
Felix kino
Filmteateret
Frogner kino
Jarlen kino
Carl Johan Teatret
Kinopaleet
Nordstrand kino
Palassteatret
Parkteatret
Ringen kino (Carl Berners plass)
Rosenborg teater
Scala kino
Sentrum kino
Sinsen kino
Soria Moria kino
Stovner Amfi
Ullevål kino
Victoria Teater
Verdensteatret
=== Størrelsen på Oslos kinosaler ===
== Kinodirektører ==
Geir Bergkastet 2006–2013
Cecilie Trøan (kst) 2005–2006
Ingeborg Moræus Hanssen 1993–2005
Eivind Hjelmtveit 1975–1993
Arnljot Engh 1958–1975
Theodor Rosenquist 1955–1958
Kristoffer Aamot 1945–1955
Birger Ilseng 1944–1945
Einar Schibbye 1942–1944
Berg-Jæger 1940–1942
Kristoffer Aamot 1934–1940
Jens Christian Gundersen 1926–1933
== Mest sette filmer ==
=== Totalt ===
1. Sound of Music (1965), 681 000 besøkende
2. Flåklypa Grand Prix (1975), 650 000 besøkende
3. Windjammer (1958), 421 000 besøkende
4. Tatt av vinden (1953), 420 000 besøkende
5. My Fair Lady (1965), 350 000 besøkende
6. Operasjon Løvsprett (1962), 308 000 besøkende
=== I 2008 ===
1. Mamma Mia!, 151 452 besøkende
2. James Bond: Quantum of Solace, 99 647 besøkende
3. The Dark Knight, 95 681 besøkende
4. Sex and the City, 84 037 besøkende
5. Max Manus, 68 421 besøkende
=== I 2009 ===
1. Max Manus, 139 090 besøkende
2. Istid 3: Dinosaurene kommer, 103 103 besøkende
3. Menn som hater kvinner, 106 073 besøkende
4. Jenta som lekte med ilden, 80 507 besøkende
5. Harry Potter og Halvblodsprinsen, 76 729 besøkende
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oslo Kino, hjemmeside
Historiske artikler om Oslos kinoer, på Oslo byarkivs nettsider | Scala kino var en kino som lå i Stortingsgata 28 i Oslo. Den opererte med en sal. | 195,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ma_Zhaoxu | 2023-02-04 | Ma Zhaoxu | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Kinesiske diplomater', 'Kategori:Medlemmer av Kinas kommunistparti', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Heilongjiang', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-10'] | Ma Zhaoxu (forenklet kinesisk: 马朝旭; tradisjonell kinesisk: 馬朝旭; pinyin: Mǎ Zhāoxù, født september 1963) er Folkerepublikken Kinas nåværende ambassadør i Australia. Han var tidligere talsmann for Folkerepublikken Kinas utenriksministerium såvel som generaldirektør for landets informasjonsdepartement.
| Ma Zhaoxu (forenklet kinesisk: 马朝旭; tradisjonell kinesisk: 馬朝旭; pinyin: Mǎ Zhāoxù, født september 1963) er Folkerepublikken Kinas nåværende ambassadør i Australia. Han var tidligere talsmann for Folkerepublikken Kinas utenriksministerium såvel som generaldirektør for landets informasjonsdepartement.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi til utenriksdepartementets talsmann Ma Zhaoxu (kinesisk). | Ma Zhaoxu (forenklet kinesisk: 马朝旭; tradisjonell kinesisk: 馬朝旭; pinyin: Mǎ Zhāoxù, født september 1963) er Folkerepublikken Kinas nåværende ambassadør i Australia. Han var tidligere talsmann for Folkerepublikken Kinas utenriksministerium såvel som generaldirektør for landets informasjonsdepartement. | 195,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/India_under_Asiamesterskapet_i_friidrett_2000 | 2023-02-04 | India under Asiamesterskapet i friidrett 2000 | ['Kategori:India under asiamesterskapet i friidrett', 'Kategori:Nasjoner under Asiamesterskapet i friidrett 2000', 'Kategori:Sport i India i 2000'] | India deltok under Asiamesterskapet i friidrett 2000 som ble arrangert i 2000 i Jakarta i Indonesia. Utøvere fra India tok 21 medaljer under mesterskapet.
| India deltok under Asiamesterskapet i friidrett 2000 som ble arrangert i 2000 i Jakarta i Indonesia. Utøvere fra India tok 21 medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Eksterne lenker ==
GBR Athletics | India deltok under Asiamesterskapet i friidrett 2000 som ble arrangert i 2000 i Jakarta i Indonesia. Utøvere fra India tok 21 medaljer under mesterskapet. | 195,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hagelundveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Hagelundveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud'] | Hagelundveien (1-17, 2-58) er en vei på Grorud i Oslo. Den går nordover fra Bergensveien ved Grorud senter og munner ut i samme vei et stykke lenger nord.
Veien het Fanaveien fra 1951, men fikk sitt nåværende navn året etter, etter eiendommen Hagelund i Bergensveien 28.
En menighet i Den nyapostoliske kirke holder til i nr. 2.
| Hagelundveien (1-17, 2-58) er en vei på Grorud i Oslo. Den går nordover fra Bergensveien ved Grorud senter og munner ut i samme vei et stykke lenger nord.
Veien het Fanaveien fra 1951, men fikk sitt nåværende navn året etter, etter eiendommen Hagelund i Bergensveien 28.
En menighet i Den nyapostoliske kirke holder til i nr. 2.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Hagelundveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 227. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (H)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Hagelundveien (1-17, 2-58) er en vei på Grorud i Oslo. Den går nordover fra Bergensveien ved Grorud senter og munner ut i samme vei et stykke lenger nord. | 195,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Feltspatveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Feltspatveien (Oslo) | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Lambertseter'] | Feltspatveien (13-45, 16-64) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Lambertseterveien til Mellombølgen.
Veien fikk sitt navn i 1952. I området finnes også mange andre veier med navn etter bergarter og mineraler.
Langs veien står boligblokker tilsluttet borettslagene Marmorberget og Bergkrystallen, oppført over en årrekke frem til 1954. I nr. 29 er tidligere Bergkrystallen trygdeboliger, opprinnelig kalt «Fjordgløtt». Nå er dette borettslaget Krystallen med omsorgsleiligheter og seniorsenter. Lambertseter stadion har adresse Feltspatveien 17.
Adressene nr. 1–11 ble overført til Vaskeribakken i 2014.
| Feltspatveien (13-45, 16-64) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Lambertseterveien til Mellombølgen.
Veien fikk sitt navn i 1952. I området finnes også mange andre veier med navn etter bergarter og mineraler.
Langs veien står boligblokker tilsluttet borettslagene Marmorberget og Bergkrystallen, oppført over en årrekke frem til 1954. I nr. 29 er tidligere Bergkrystallen trygdeboliger, opprinnelig kalt «Fjordgløtt». Nå er dette borettslaget Krystallen med omsorgsleiligheter og seniorsenter. Lambertseter stadion har adresse Feltspatveien 17.
Adressene nr. 1–11 ble overført til Vaskeribakken i 2014.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Feltspatveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 163. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (F)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Feltspatveien (13-45, 16-64) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Lambertseterveien til Mellombølgen. | 195,463 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schl%C3%A4fli-symbol | 2023-02-04 | Schläfli-symbol | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geometristubber', 'Kategori:Matematisk notasjon', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12'] | I geometri er et Schläfli-symbol en notasjon på formen {p,q,r,...}, som definerer en regulær polytop eller en regulær tesselering.
Slik settes et Schläfli-symbol på et kjent slikt objekt:
Et regulært polygon med p kanter har Schläfli-symbolet {p}. For eksempel har et kvadrat Schläfli-symbolet {4}.
Et regulært polyeder eller todimensjonal tesselering med q slike polygoner rundt hvert hjørne har Schläfli-symbolet {p,q}. For eksempel har en kube, som har 3 kvadrater rundt hvert hjørne, Schläfli-symbolet {4,3}.
En regulær 4-polytop eller tredimensjonal tesselering med r slike polyedre rundt hver kant har Schläfli-symbolet {p,q,r}. For eksempel har en tesserakt, som har 3 kuber rundt hver kant, Schläfli-symbolet {4,3,3}.
Slik fortsetter det: For en regulær n+1-dimensjonal polytop eller regulær n-dimensjonal tesselering, er det n-te (unntatt det første) tallet i dets Schläfli-symbol en betegnelse på hvor mange n-dimensjonale celler som ligger rundt hver n-minus-1-dimensjonale celle.Ordet Schläfli-symbol er oppkalt etter matematikeren Ludwig Schläfli fra 1800-tallet, som gjorde viktige bidrag innen geometri og innen andre områder. | I geometri er et Schläfli-symbol en notasjon på formen {p,q,r,...}, som definerer en regulær polytop eller en regulær tesselering.
Slik settes et Schläfli-symbol på et kjent slikt objekt:
Et regulært polygon med p kanter har Schläfli-symbolet {p}. For eksempel har et kvadrat Schläfli-symbolet {4}.
Et regulært polyeder eller todimensjonal tesselering med q slike polygoner rundt hvert hjørne har Schläfli-symbolet {p,q}. For eksempel har en kube, som har 3 kvadrater rundt hvert hjørne, Schläfli-symbolet {4,3}.
En regulær 4-polytop eller tredimensjonal tesselering med r slike polyedre rundt hver kant har Schläfli-symbolet {p,q,r}. For eksempel har en tesserakt, som har 3 kuber rundt hver kant, Schläfli-symbolet {4,3,3}.
Slik fortsetter det: For en regulær n+1-dimensjonal polytop eller regulær n-dimensjonal tesselering, er det n-te (unntatt det første) tallet i dets Schläfli-symbol en betegnelse på hvor mange n-dimensjonale celler som ligger rundt hver n-minus-1-dimensjonale celle.Ordet Schläfli-symbol er oppkalt etter matematikeren Ludwig Schläfli fra 1800-tallet, som gjorde viktige bidrag innen geometri og innen andre områder. | I geometri er et Schläfli-symbol en notasjon på formen {p,q,r,...}, som definerer en regulær polytop eller en regulær tesselering. | 195,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ravn%C3%A5sveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Ravnåsveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmlia'] | Ravnåsveien (1-95, 28-62) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går vestover fra Holmliaveien et par hundre meter nord for Holmlia senter og ender i en parkeringsplass inntil Gamlelinja, med gangveiforbindelse videre til boligene.
Veien fikk navn i 1981 etter husmannsplassen Ravnåsen (Hallagerbakken 26, under Øvre Ljan).
Nr. 1-3 er et næringsbygg med variert virksomhet, deriblant NAV.
Holmlia kirke er i nr. 28 og nås via en stikkvei på sørsiden. I nr. 38 holder Homlia frivillighetssentral til. Ellers er veien noe av en bomaskin, omgitt av (stort sett) boligblokker og rekkehus organisert i flere borettslag og et samei. Disse har typisk egne adkomstveier og ligger litt tilbaketrukket fra hovedveiløpet:
Skovbakken borettslag (nr. 5-17 samt Hallagerbakken 8-18; på nordsiden helt i øst)
Øvre Ravnåsen borettslag (nr. 25-95, 15 blokker på nordsiden, vest for Skovbakken og sør for Ravnåstoppen, tilsluttet OBOS)
Ravnåskollen boligsameie (nr. 36A-F, tre tomannsboliger på sørsiden)
Midtre Ravnåsen (nr. 40-62, 45 rekkehusleiligheter på sørvestsiden, tilsluttet OBOS)
| Ravnåsveien (1-95, 28-62) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går vestover fra Holmliaveien et par hundre meter nord for Holmlia senter og ender i en parkeringsplass inntil Gamlelinja, med gangveiforbindelse videre til boligene.
Veien fikk navn i 1981 etter husmannsplassen Ravnåsen (Hallagerbakken 26, under Øvre Ljan).
Nr. 1-3 er et næringsbygg med variert virksomhet, deriblant NAV.
Holmlia kirke er i nr. 28 og nås via en stikkvei på sørsiden. I nr. 38 holder Homlia frivillighetssentral til. Ellers er veien noe av en bomaskin, omgitt av (stort sett) boligblokker og rekkehus organisert i flere borettslag og et samei. Disse har typisk egne adkomstveier og ligger litt tilbaketrukket fra hovedveiløpet:
Skovbakken borettslag (nr. 5-17 samt Hallagerbakken 8-18; på nordsiden helt i øst)
Øvre Ravnåsen borettslag (nr. 25-95, 15 blokker på nordsiden, vest for Skovbakken og sør for Ravnåstoppen, tilsluttet OBOS)
Ravnåskollen boligsameie (nr. 36A-F, tre tomannsboliger på sørsiden)
Midtre Ravnåsen (nr. 40-62, 45 rekkehusleiligheter på sørvestsiden, tilsluttet OBOS)
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ravnåsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 460-461. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (R)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Ravnåsveien (1-95, 28-62) er en vei på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går vestover fra Holmliaveien et par hundre meter nord for Holmlia senter og ender i en parkeringsplass inntil Gamlelinja, med gangveiforbindelse videre til boligene. | 195,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Indonesia_under_Asiamesterskapet_i_friidrett_2000 | 2023-02-04 | Indonesia under Asiamesterskapet i friidrett 2000 | ['Kategori:Indonesia under asiamesterskapet i friidrett', 'Kategori:Nasjoner under Asiamesterskapet i friidrett 2000', 'Kategori:Sport i Indonesia i 2000'] | Indonesia deltok som vertsnasjon under Asiamesterskapet i friidrett 2000 som ble arrangert i 2000 i Jakarta i Indonesia. Utøvere fra Indonesia tok to medaljer under mesterskapet.
| Indonesia deltok som vertsnasjon under Asiamesterskapet i friidrett 2000 som ble arrangert i 2000 i Jakarta i Indonesia. Utøvere fra Indonesia tok to medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Eksterne lenker ==
GBR Athletics | Indonesia deltok som vertsnasjon under Asiamesterskapet i friidrett 2000 som ble arrangert i 2000 i Jakarta i Indonesia. Utøvere fra Indonesia tok to medaljer under mesterskapet. | 195,466 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Red_Eye | 2023-02-04 | Red Eye | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2005', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA'] | Red Eye er en amerikansk thrillerfilm fra 2005, regissert av Wes Craven. Rachel McAdams og Cillian Murphy spiller hovedrollene.
| Red Eye er en amerikansk thrillerfilm fra 2005, regissert av Wes Craven. Rachel McAdams og Cillian Murphy spiller hovedrollene.
== Sammendrag ==
Etter å ha deltatt i bestemorens begravelse i Dallas, Texas, tar Lisa Reisert (Rachel McAdams) et fly til Miami, Florida. Flyet blir forsinket på grunn av dårlig vær, og i en liten cafe på flyplassen i Dallas møter hun Jackson Rippner (Cillian Murphy), som skal på samme fly som henne. Etter ombordstigning på flyet, oppdager Lisa, til sin overraskelse, at Jackson har setet ved siden av henne. Etter take-off, avslører Jackson at han tilhører en terror-gruppe som har til hensikt å myrde USAs assisterende utenriksminister, Charles Keefe (Jack Scalia) og hans familie. Lisa er en viktig del av terroristenes planer på grunn av hennes jobb ved Lux Atlantic Hotel hvor Keefe-familien oppholder seg. Planen deres å avfyre en rakett mot hotellet fra en båt i en havn som ligger i nærheten av hotellet. For at denne planen skal fungere, må Jackson tvinge Lisa til å kontakte hotellet fra telefonen på flyet, og endre Keefes reservasjon til en suite som har utsikt mot havnen. Hvis Lisa nekter å samarbeide, vil Jackson sende en leiemorder for å drepe faren hennes, Joe (Brian Cox), i hans hjem i Miami. Lisa prøver å finne en måte å holde både faren hennes og Keefe trygg.
Når Lisa ringer til hotellet, snakker hun med en kollega, Cynthia (Jayma Mays), men telefon-linjen dør midtveis i samtalen. Lisa prøver (uten hell) å lure Jackson til å tro hun fremdeles forandrer rommet til Keefe, men Jackson avslører henne. Lisa gjennomfører deretter to mislykkede forsøk på varsle de andre passasjerene og ansatte på flyet om det som foregår. Hun prøver først å skrive en advarsel i en bok som hun gir til en gammel dame, men Jackson klarer å ta boken før noen leser meldingen. Lisa går til fly-toalettet og skriver en advarsel med såpe på speilet, men Jackson får øye på meldingen hennes. Når Lisa trygler ham om ikke å drepe faren hennes, sier Jackson at hun bør slutte å gamble med livet hans. Jackson oppdager et arr like over det ene brystet til Lisa, og spør hvem som skadet henne. Lisa nekter å fortelle ham noe, og han vasker vekk meldingen på speilet. Når Lisa og Jackson vender tilbake til plassene sine, ringer Lisa til hotellet igjen, og hotell-personalet flytter Keefe og familien hans til en annen suite som vender ut mot havnen. Etterpå ber Lisa at Jackson fortelle leiemorderen utenfor huset til faren hennes om å dra sin vei, men han vil vente til terrorangrepet mot hotellet er gjennomført. Like før flyet skal gå inn for landing i Miami, innrømmer Lisa at kniv-arret stammer fra en brutal voldtekt hun ble utsatt for to år tidligere. Lisa stikker Jackson i halsen med en penn som hun stjal fra en annen passasjer, så tar hun telefonen hans og løper ut av flyet, og hun slipper unna både Jackson og sikkerhetspersonalet på flyplassen.
En liten jente som var passasjer på flyet er vitne til hele opptrinnet, og hun hjelper Lisa med å flykte ved å dytte en stor koffert ut i midtgangen på flyet slik at Jackson snubler og faller. Lisa stjeler en bil, og legger merke til at mobiltelefonen har veldig lite batteri igjen, og kan slå seg av når som helst. Hun ringer hotellet igjen, og hun varsler Cynthia om hva som er i ferd med å skje. Cynthia utløser brannalarmen og evakuerer hele bygningen, før hun skynder seg for å advare Keefe og hans familie. Cynthia, Keefe-familien og Secret Service-agentene kommer seg ut av rommet sekunder før en rakett treffer bygningen. Lisa prøver å kontakte faren sin, men batteriet i telefonen er tomt. Hun skynder seg til faren sin hvor hun oppdager leiemorderen utenfor inngangsdøren hans. Lisa kjører over ham med bilen. Lisa skynder seg inn og finner faren hennes forteller henne at han har ringt politiet fordi hun kjørte over en mann utenfor huset hans. Mens Lisa ringer hotellet for å sjekke hvordan det går, ankommer Jackson og slår faren hennes bevisstløs. Han jager henne gjennom huset med en kniv, og de slåss frem til Jackson kaster Lisa ned en trapp. Lisa plukker opp den døde leiemorerens pistol fra gulvet, og hun truer Jackson med den. Jackson prøver å rømme sin vei, men Lisa skyter ham før han rekker å komme seg unna. Han avvæpner og angriper henne, bare for å bli skutt av faren hennes i det politiet kommer frem til huset deres. Senere på hotellet takker Keefe både Lisa og Cynthia for å ha reddet ham og familien hans fra å bli drept.
== Medvirkende ==
Rachel McAdams som Lisa Reisert
Cillian Murphy som Jackson Rippner
Brian Cox as Joe Reisert
Jack Scalia som Charles Keefe
Jayma Mays som Cynthia, hotell-medarbeider.
Colby Donaldson som Secret Service-agent.
== Eksterne lenker ==
(en) Red Eye på Internet Movie Database
(no) Red Eye hos Filmfront
(sv) Red Eye i Svensk Filmdatabas
(da) Red Eye i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Red Eye på Allociné
(nl) Red Eye på MovieMeter
(en) Red Eye på AllMovie
(en) Red Eye på Turner Classic Movies
(en) Red Eye på Rotten Tomatoes
(en) Red Eye på Metacritic
Offisiell trailer, www.youtube.com | USA | 195,467 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grunnflate | 2023-02-04 | Grunnflate | ['Kategori:Elementær geometri', 'Kategori:Geometristubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12'] | En grunnflate er i geometri det plane flatestykket som et prisme, en pyramide, et sylinder eller en kjegle hviler på. For eksempel er grunnflata i et sylinder en sirkel, og grunnflata i en kube er et kvadrat.
| En grunnflate er i geometri det plane flatestykket som et prisme, en pyramide, et sylinder eller en kjegle hviler på. For eksempel er grunnflata i et sylinder en sirkel, og grunnflata i en kube er et kvadrat.
== Referanser == | En grunnflate er i geometri det plane flatestykket som et prisme, en pyramide, et sylinder eller en kjegle hviler på. For eksempel er grunnflata i et sylinder en sirkel, og grunnflata i en kube er et kvadrat. | 195,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flink_pike | 2023-02-04 | Flink pike | ['Kategori:Filmer om psykiatri', 'Kategori:Norske dokumentarfilmer', 'Kategori:Norske dokumentarfilmer fra 2010-årene', 'Kategori:Norske filmstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11'] | Flink pike er en norsk dokumentarfilm fra 2014, regissert av Solveig Melkeraaen. Filmen hadde norsk kinopremiere 10. oktober 2014, etter å ha vært vist under Bergen internasjonale filmfestival 2014 og Den norske filmfestivalen i Haugesund 2014.
| Flink pike er en norsk dokumentarfilm fra 2014, regissert av Solveig Melkeraaen. Filmen hadde norsk kinopremiere 10. oktober 2014, etter å ha vært vist under Bergen internasjonale filmfestival 2014 og Den norske filmfestivalen i Haugesund 2014.
== Medvirkende ==
Solveig MelkeraaenRavn LanesskogMagnus MelkeraaenSigrid MelkeraaenKarl Magnus MelkeraaenKristine Steffensenm.fl.
== Eksterne lenker ==
Flink pike – Filmweb
Laget film om egne selvmordsforsøk – nrk.no | Flink pike er en norsk dokumentarfilm fra 2014, regissert av Solveig Melkeraaen. Filmen hadde norsk kinopremiere 10. | 195,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pentagonal_pyramide | 2023-02-04 | Pentagonal pyramide | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Polyedre'] | En pentagonal pyramide er en pyramide med en pentagonal (femkantet) grunnflate og fem trekantede sideflater som møtes i ett punkt (hjørne).
| En pentagonal pyramide er en pyramide med en pentagonal (femkantet) grunnflate og fem trekantede sideflater som møtes i ett punkt (hjørne).
== Johnson-legeme (J2) ==
Hvis alle de trekantede sideflatene er likesidede trekanter og grunnflata er et regulært pentagon, er pyramiden et Johnson-legeme (J2). De 92 Johnson-legemene ble fikk navn og ble beskrevet av den canadiske matematikeren Norman Johnson i 1966.
Denne pentagonale Johnson-pyramiden kan karakteriseres ut ifra én enkelt grunnflate-kantlengde av parameter a. Høyden h (fra pentagonets midtpunkt til toppunktet), er en slik pyramides overflateareal A (med alle seks sidene) og volum V følgende:
h
=
5
−
5
10
a
≈
0.5257
a
.
{\displaystyle h={\sqrt {\frac {5-{\sqrt {5}}}{10}}}\,a\approx 0.5257\,a.}
A
=
(
25
+
10
5
4
+
5
3
4
)
a
2
≈
3.8855
a
2
.
{\displaystyle A=\left({\frac {\sqrt {25+10{\sqrt {5}}}}{4}}+5{\frac {\sqrt {3}}{4}}\right)a^{2}\approx 3.8855\,a^{2}.}
V
=
5
+
5
24
a
3
≈
0.3015
a
3
.
{\displaystyle V={\frac {5+{\sqrt {5}}}{24}}\,a^{3}\approx 0.3015\,a^{3}.}
== Nære polyedre ==
=== Dualt polyeder ===
Den pentagonale pyramiden er topologisk sett et selvdualt polyeder. Dualens kantlengde er ulik på grunn av polar gjenngjeldelse.
== Eksterne lenker ==
Eric W. Weisstein, [1] ([2]) hos MathWorld
Virtual Reality Polyhedra www.georgehart.com: The Encyclopedia of Polyhedra (VRML-modell) | En pentagonal pyramide er en pyramide med en pentagonal (femkantet) grunnflate og fem trekantede sideflater som møtes i ett punkt (hjørne). | 195,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storavatnet_(Bjerkreim) | 2023-02-04 | Storavatnet (Bjerkreim) | ['Kategori:58°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjerkreimsvassdraget', 'Kategori:Innsjøer i Bjerkreim', 'Kategori:Sider med kart'] | Storavatnet er en innsjø i Bjerkreim kommune i Rogaland. Den har utløp til Fossbekken, som munner ut i Kvitlaåna ved Bjordal.
| Storavatnet er en innsjø i Bjerkreim kommune i Rogaland. Den har utløp til Fossbekken, som munner ut i Kvitlaåna ved Bjordal.
== Referanser == | Storavatnet er en innsjø i Bjerkreim kommune i Rogaland. Den har utløp til Fossbekken, som munner ut i Kvitlaåna ved Bjordal. | 195,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_eviggr%C3%B8nne_partiet | 2023-02-04 | Det eviggrønne partiet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Berømte sjakkpartier', 'Kategori:Sjakk i 1852', 'Kategori:Sjakk i Tyskland'] | Det eviggrønne partiet (eller det evigunge parti, originalnavnet er Immergrüne Partie) er et sjakkparti mellom Adolf Anderssen og Jean Dufresne som ble spilt i juli 1852 i Berlin. Partiet er på grunn av den glitrende sluttkombinasjonen blitt gjengitt i en mengde sjakkpublikasjoner.
Den senere verdensmester i sjakk, Wilhelm Steinitz, beskrev partiet som en «eviggrønn [plante] i laurbærkransen til den største tyske sjakkmester» Steinitz tenkte spesielt på hvits 19. trekk som innledet sluttkombinasjonen.
| Det eviggrønne partiet (eller det evigunge parti, originalnavnet er Immergrüne Partie) er et sjakkparti mellom Adolf Anderssen og Jean Dufresne som ble spilt i juli 1852 i Berlin. Partiet er på grunn av den glitrende sluttkombinasjonen blitt gjengitt i en mengde sjakkpublikasjoner.
Den senere verdensmester i sjakk, Wilhelm Steinitz, beskrev partiet som en «eviggrønn [plante] i laurbærkransen til den største tyske sjakkmester» Steinitz tenkte spesielt på hvits 19. trekk som innledet sluttkombinasjonen.
== Anderssen – Dufresne ==
1.e2-e4 e7-e5 2.Sg1-f3 Sb8-c6 3.Lf1-c4 Lf8-c5 4.b2-b4 Lc5xb4Partiet åpner med Evansgambit, der hvit ofrer en bonde for å oppnå en rask utvikling og kontroll over sentrum. Åpningen var svært populær på 1800-tallet.
5.c2-c3 Lb4-a5 6.d2-d4 e5xd4 7.0-0 d4-d3Svart unngår å slå på c3 for å forhindre utvikling av den hvite springeren på dette feltet og fordi hvit ellers truer med å bygge opp et imponerende bondesentrum med c3xd4.
8.Dd1-b3 Dd8-f6 9.e4-e5 Df6-g6 10.Tf1-e1 Sg8-e7 11.Lc1-a3 b7-b5Svart ofrer på sin side en bonde for å oppnå utvikling på dronningfløyen.
12.Db3xb5 Ta8-b8 13.Db5-a4 La5-b6 14.Sb1-d2 Lc8-b7 15.Sd2-e4 Dg6-f5 16.Lc4xd3 Df5-h5Med neste trekk ofrer hvit en brikke. 17. Se4-g3 ville vært bedre, men Anderssen hadde allerede nå planlagt kombinasjonen som følger.
17.Se4-f6+ g7xf6 18.e5xf6 Th8-g8
I denne stillingen spiller Anderssen et trekk som ser ut som en stor feil, da motspilleren vinner en brikke på grunn av bindingen på g-linja og truer med matt i ett trekk på g2.
19.Ta1-d1 Dh5xf3Dufresne kan knapt lastes for ikke å ha gjennomskuet Anderssens hensikter; hvits tårntrekk, som Steinitz og mange andre kommentatorer hyllet, er objektivt sett tvilsomt. Paul Lipke foreslo i 1898 19. … Tg8-g4, og etter dette trekket ville ikke hvit ha en fordel, eksempelvis med 20.Ld3-c4 Dh5-f5 21.Td1xd7 Ke8xd7 22.Sf3-e5+ Kd7-c8 23.Se5xg4 Se7-d5 24.Da4-d1 Sd5xf6 25.Lc4-d3 Dh5xg4 26.Dd1xg4 Sf6xg4 27.Ld3-f5+ Kc8-d8 28.Te1-d1+ Sc6-d4 29.Lf5xg4 Lb7-d5 30.c3xd4 Ld5xa2.
20.Te1xe7+ Sc6xe7Med 20. …. Sc6xe7 legger Dufresne grunnlaget for hvits spektakulære matt, men heller ikke det bedre 20. …. Ke8-d8 kunne reddet ham. En mulig fortsettelse er 21.Te7xd7+ Kd8-c8 22.Td7-d8+ Kc8xd8 23.Ld3-e2+ Sc6-d4 24.Le2xf3 Lb7xf3 25.g2-g3 Lf3xd1 26.Da4xd1 c7-c5 27.c3xd4 c5xd4 28.La3-e7+ med vinnende stilling for hvit.
21.Da4xd7+ Ke8xd7 22.Ld3-f5+ Kd7-e8 23.Lf5-d7+ Ke8-f8 24.La3xe7 matt.
== Se også ==
Liste over sjakkpartier
== Referanser og noter ==
== Eksterne lenker ==
Kommentarer til partiet av Garri Kasparov og Karsten Müller på chessbase.com | frame|right|Animasjon av partiet | 195,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litlab%C3%B8 | 2023-02-04 | Litlabø | ['Kategori:59,7°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Bosetninger i Stord', 'Kategori:Sider med kart'] | Litlabø er et tettsted og område i Stord kommune i Hordaland som tidligere hadde gruvedrift. Stedet ligger ved nordenden av Storavatnet på øya Stord, 7 km fra trafikknutepunktet Leirvik og 2 km fra trafikknutepunktet Sagvåg. Litlabø hadde i 2001 omkring 450 innbyggere. Stordø Kisgruber A/S drev ut svovelkis fra 1907 til driften ble stanset i 1968. Litlabø har i dag gruvemuseum drevet av Sunnhordland museum og Venelaget for Gruo, og er boområde med Litlabø barneskole, samfunnshus og idrettsanlegg. I Hustredalen ligger det motorsportanlegg.
| Litlabø er et tettsted og område i Stord kommune i Hordaland som tidligere hadde gruvedrift. Stedet ligger ved nordenden av Storavatnet på øya Stord, 7 km fra trafikknutepunktet Leirvik og 2 km fra trafikknutepunktet Sagvåg. Litlabø hadde i 2001 omkring 450 innbyggere. Stordø Kisgruber A/S drev ut svovelkis fra 1907 til driften ble stanset i 1968. Litlabø har i dag gruvemuseum drevet av Sunnhordland museum og Venelaget for Gruo, og er boområde med Litlabø barneskole, samfunnshus og idrettsanlegg. I Hustredalen ligger det motorsportanlegg.
== Se også ==
Stordø Kisgruber | Litlabø er et tettsted og område i Stord kommune i Hordaland som tidligere hadde gruvedrift. Stedet ligger ved nordenden av Storavatnet på øya Stord, 7 km fra trafikknutepunktet Leirvik og 2 km fra trafikknutepunktet Sagvåg. | 195,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hestatj%C3%B8rna | 2023-02-04 | Hestatjørna | ['Kategori:59,7°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Stord', 'Kategori:Sider med kart'] | Hestatjørna (også kalt Hestatjødno) er et tjern i Stord kommune i Hordaland. Den er lokalisert mellom gardene Nedre Litlabø og Kannelønning og har utløp til Mortjørna og derfra videre til Storavatnet.
| Hestatjørna (også kalt Hestatjødno) er et tjern i Stord kommune i Hordaland. Den er lokalisert mellom gardene Nedre Litlabø og Kannelønning og har utløp til Mortjørna og derfra videre til Storavatnet.
== Referanser == | Hestatjørna (også kalt Hestatjødno) er et tjern i Stord kommune i Hordaland. Den er lokalisert mellom gardene Nedre Litlabø og Kannelønning og har utløp til Mortjørna og derfra videre til Storavatnet. | 195,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hart%E2%80%99s_War | 2023-02-04 | Hart’s War | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2002', 'Kategori:Krigsfilmer fra USA'] | Hart's War er en amerikansk krigsfilm fra 2002 om en fangeleir for amerikanske krigsfanger (POW) under andre verdenskrig. Filmen er basert på en roman skrevet av John Katzenbach. Hovedrollene spilles av Bruce Willis, Colin Farrell, Terrence Howard og Marcel Iureş.
| Hart's War er en amerikansk krigsfilm fra 2002 om en fangeleir for amerikanske krigsfanger (POW) under andre verdenskrig. Filmen er basert på en roman skrevet av John Katzenbach. Hovedrollene spilles av Bruce Willis, Colin Farrell, Terrence Howard og Marcel Iureş.
== Sammendrag ==
Handligen begynner i Belgia, i desember 1944. Løytnant Thomas Hart (Colin Farrell) melder seg frivillig til å gi en kaptein skyss til en avdeling ved fronten. Under kjøreturen blir de stoppet av soldater som sier de reiser i feil retning. Hart sjekker kartet sitt, men kapteinen som er mistenksom til soldatene, strekker seg etter pistolen sin. Men han blir umiddelbart skutt i hodet av soldatene, som viser seg å være tyskere i forkledning. Hart sin pistol blir konfiskert av tyskerne, som deretter ransaker kjøretøyet deres. Hart distraherer soldatene og trykker hardt på gassen. Han prøver å stikke av mens de tyske soldatene skyter etter ham. Han kjører deretter ned i en dyp grøft, og blir kastet gjennom frontruten. Når han kommer til sans og samling igjen, oppdager han at han ligger i en massegrav med flere døde amerikanske soldater. Hart blir tatt med til et lokalt fengsel, hvor utstyret, støvlene og klærne hans blir konfiskert, og han blir satt naken i en liten celle. Han sliter med frostskader og lungebetennelse, og blir presset av tyskerne til å avsløre informasjon.
Etter noen dager blir Hart sendt til en fangeleir sammen med flere andre krigsfanger. Men underveis blir de angrepet av allierte bombefly. Bokstavene POW på taket av toget er dekket av tykk snø, og flere allierte krigsfanger blir drept. Mange krigsfanger klarer å forlate toget, og de staver bokstavene POW med kroppene sin, og flyene reiser sin vei. Tyskerne gjenoppretter orden, og samler alle fangene igjen. Etter ankomst til leiren i Augsburg, møter Hart en amerikansk offiser, oberst William McNamara (Bruce Willis). Når McNamara spør om Hart samarbeidet og ga informasjon til tyskerne etter at han ble tatt til fange, sier Hart nei. McNamara er klar over at Hart lyver, ettersom han vet at Hart bare ble holdt i fengselet i tre dager. McNamara avslører ikke sin viten til Hart, og sender ham til en brakke for menige soldater, snarere enn å la ham å sove sammen med andre offiserer. To Tuskegee Airmen blir sendt til leiren, løytnant Lincoln A. Scott (Terrence Howard) og løytnant Lamar T. Archer (Vicellous Reon Shannon). Scott og Archer er de eneste mørkhudede soldatene i leiren. En annen fange, Stabsersjant Vic W. Bedford (Cole Hauser), en ondskapsfull rasist legger dem raskt for hat.
Senere blir en telt-spiker, som kan benyttes som stikkvåpen, funnet under madrassen i sengen til Archer. Tyskerne skyter ham umiddelbart, og påstår at han prøvde å flykte. Kort tid senere blir en radio som ble brukt av amerikanerne til å motta kodede meldinger via BBC funnet og ødelagt av tyskerne. Bedford blir senere funnet død. Scott skal ha bli sett stående over den døde kroppen, og han blir anklaget for å ha drept Bedford som hevn for at Bedford skal ha plantet telt-spikeren sin i sengen til Archer. Hart var en juss-student ved Yale University rett før verdenskrigen, så han blir oppnevnt av oberst McNamara for å forsvare den tiltalte under en krigsrett, en rettssak som leir-kommandant, Oberst Werner Visser (Marcel Iureş), er enig i. Visser gir Hart en manual med prosedyrer over hvordan amerikanske krigsretter foregår. Dette fører til en konflikt mellom Hart og McNamara når Hart bruker denne manualen til å stille spørsmål ved obersten gjennomføring av rettssaken. I vitneboksen, gir en sint og bitter Scott en emosjonell tale om hvordan mørkhudede soldater som ham selv blir behandlet og diskriminert i det amerikanske militæret.
Sent en kveld, oppdager Hart en annen fanget soldat som opptrer mistenkelig, og Hart følger etter ham til et skjult rom bak rommet hvor rettssaken finner sted. Der oppdager han at en lang tunnel. McNamara avslører til Hart at selve rettssaken er humbug, en forseggjort distraksjon for å skjule en planlagt flukt og angrep på en nærliggende ammunisjonsfabrikk som de allierte feilaktig tror er en sko-fabrikk. Det blir avslørt at Bedford plantet telt-spikeren i Archers køye. Det blir også avdekket at Bedford planla å flykte med forfalskede tyske dokumenter, penger og klær etter å ha avslørt til tyskerne om McNamaras flukt-planer. McNamara oppdaget dette og drepte Bedford for å hindre at Bedford røpet seg. Hart er sjokkert over at McNamara, som en høyere offiser, er villig til å ofre en amerikansk soldat på denne måten. McNamara minner Hart om at de er i krig, og i krig må en mann noen ganger ofres for å redde livet til mange andre. McNamara mener at Hart ikke vet noe som helst om plikt, og refererer til hvordan Hart begynte å sladre til tyskerne etter tre dager i fengsel, samtidig som McNamara ble utsatt for tortur i en måned.
På den siste dagen for rettssaken, later McNamara og 34 andre soldater som de har fått matforgiftning for å bli fritatt fra å møte opp til rettssaken. Deretter sniker de seg gjennom rømningstunnelen. I det han er i ferd med å gå ned i tunnelen, overhører McNamara deler av Hart sin avslutningstale. For å redde livet til Scott, kunngjør Hart at det var han som drepte Bedford. Visser beordrer alle sammen ut av rettssalen, og han kunngjør at Hart skal henrettes der og da. Etter å ha innsett at det mangler 35 krigsfanger, skjønner Visser at mange har klart å flykte og han finner den hemmelige tunnelen. Visser blir rasende og beordrer at alle som var til stede under rettssaken skal bli skutt som hevn for flukten. Men før ordren hans kan bli satt ut i praksis, kommer McNamara tilbake, rørt av Harts uselviske offer, og han returnerer frivillig til leiren for å ta ansvar for flukten. I samme øyeblikk eksploderer ammunisjonsfabrikken, og flere fanger kommer seg unna. Visser holder McNamara ansvarlig for alt som har skjedd, og henretter ham personlig på stedet, men han sparer de resterende fangene. Tre måneder senere overgir den tyske hæren seg til de allierte, og fangeleiren blir frigjort.
== Medvirkende ==
Bruce Willis - oberst William McNamara
Colin Farrell - løytnant Thomas Hart
Terrence Howard - løytnant Lincoln Scott
Cole Hauser - stabsersjant Vic Bedford
Marcel Iureş - oberst Werner Visser
Linus Roache - kaptein Peter Ross
Vicellous Reon Shannon - løytnant Lamar Archer
== Eksterne lenker ==
(en) Hart's War på Internet Movie Database
(no) Hart's War hos Filmfront
(no) Hart's War på NRK TV
(sv) Hart's War i Svensk Filmdatabas
(da) Hart's War i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Hart's War på Allociné
(nl) Hart's War på MovieMeter
(en) Hart's War på AllMovie
(en) Hart's War på Turner Classic Movies
(en) Hart's War på Rotten Tomatoes | USA | 195,475 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mortj%C3%B8rna | 2023-02-04 | Mortjørna | ['Kategori:59,7°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Stord', 'Kategori:Sider med kart'] | Mortjørna (også kalt Mortjødno) er et tjern i Stord kommune i Hordaland. Det ligger på gården Nedre Litlabø og har utløp til Storavatnet via Stølaelvo.
| Mortjørna (også kalt Mortjødno) er et tjern i Stord kommune i Hordaland. Det ligger på gården Nedre Litlabø og har utløp til Storavatnet via Stølaelvo.
== Referanser == | | nedbørfelt = | 195,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Montpellier-solrose | 2023-02-04 | Montpellier-solrose | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Solrosefamilien'] | Montpellier-solrose (Cistus monspeliensis) er en eviggrønn busk i solrosefamilien.
Den er ganske lav og blir aldri mer enn 50 cm høy. Busken dufter sterkt, og bladene er mørkegrønn og lansettformede. Blomstene er hvite og forholdsvis små, 20–30 mm. Den vokser i garrigue og på andre tørre, steinete steder.
Arten er utbredt i middelhavsområdet fra Portugal og Marokko til Hellas, Kypros og Tunisia. En trodde tidligere at Montpellier-solrose var innført til Kanariøyene, men undersøkelser av DNA viser at den genetiske variasjonen er større på Kanariøyene enn i middelhavsområdet, så arten må ha spredt seg til øyene uten menneskelig hjelp. Det er ti haplotyper på Kanariøyene og bare én på fastlandet, og haplotypen på fastlandet er den mest opprinnelige. Populasjonene på fastlandet må gjennomgått genetiske flaskehalser under istidene i pleistocen og mistet genetisk variasjon.
| Montpellier-solrose (Cistus monspeliensis) er en eviggrønn busk i solrosefamilien.
Den er ganske lav og blir aldri mer enn 50 cm høy. Busken dufter sterkt, og bladene er mørkegrønn og lansettformede. Blomstene er hvite og forholdsvis små, 20–30 mm. Den vokser i garrigue og på andre tørre, steinete steder.
Arten er utbredt i middelhavsområdet fra Portugal og Marokko til Hellas, Kypros og Tunisia. En trodde tidligere at Montpellier-solrose var innført til Kanariøyene, men undersøkelser av DNA viser at den genetiske variasjonen er større på Kanariøyene enn i middelhavsområdet, så arten må ha spredt seg til øyene uten menneskelig hjelp. Det er ti haplotyper på Kanariøyene og bare én på fastlandet, og haplotypen på fastlandet er den mest opprinnelige. Populasjonene på fastlandet må gjennomgått genetiske flaskehalser under istidene i pleistocen og mistet genetisk variasjon.
== Kilder ==
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 141. ISBN 0-7136-7015-0.
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 126. ISBN 82-562-0490-7.
M. Fernández-Mazuecos og P. Vargas (2011). «Genetically depauperate in the continent but rich in oceanic islands: Cistus monspeliensis (Cistaceae) in the Canary Islands». PLoS ONE. 6 (2): e17172. doi:10.1371/journal.pone.0017172.
== Eksterne lenker ==
(en) Montpellier-solrose i Encyclopedia of Life
(en) Montpellier-solrose i Global Biodiversity Information Facility
(en) Montpellier-solrose hos ITIS
(en) Montpellier-solrose hos NCBI
(en) Montpellier-solrose hos The International Plant Names Index
(en) Montpellier-solrose hos Tropicos
(en) Kategori:Cistus monspeliensis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cistus monspeliensis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cistus monspeliensis – detaljert informasjon på Wikispecies | Montpellier-solrose (Cistus monspeliensis) er en eviggrønn busk i solrosefamilien. | 195,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cistus_populifolius | 2023-02-04 | Cistus populifolius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Solrosefamilien'] | Cistus populifolius er en eviggrønn busk i solrosefamilien.
Den er sterkt forgrenet og har en vid vekst. Høyden er opptil 1,5 m. Bladene er ovale med en hjerteformet basis og har ofte en bølgende kant. Blomstene er hvite, 40–60 mm og sitter i klaser på opptil seks. Den vokser i maquis, garrigue og på tørre, steinete steder. Arten er utbredt i Portugal, Spania, Sør-Frankrike og Marokko.
| Cistus populifolius er en eviggrønn busk i solrosefamilien.
Den er sterkt forgrenet og har en vid vekst. Høyden er opptil 1,5 m. Bladene er ovale med en hjerteformet basis og har ofte en bølgende kant. Blomstene er hvite, 40–60 mm og sitter i klaser på opptil seks. Den vokser i maquis, garrigue og på tørre, steinete steder. Arten er utbredt i Portugal, Spania, Sør-Frankrike og Marokko.
== Kilder ==
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 142. ISBN 0-7136-7015-0.
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 125–126. ISBN 82-562-0490-7.
== Eksterne lenker ==
(en) Cistus populifolius i Global Biodiversity Information Facility
(en) Cistus populifolius hos NCBI
(en) Cistus populifolius hos The International Plant Names Index
(en) Cistus populifolius hos Tropicos
(en) Kategori:Cistus populifolius – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cistus populifolius – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cistus populifolius – detaljert informasjon på Wikispecies | Cistus populifolius er en eviggrønn busk i solrosefamilien. | 195,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/48_Crash | 2023-02-04 | 48 Crash | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1973', 'Kategori:Singler fra 1973', 'Kategori:Suzi Quatro-sanger', 'Kategori:Suzi Quatro-singler'] | «48 Crash» er en sang skrevet av Mike Chapman og Nicky Chinn som ble spilt inn og gitt ut på singel med Suzi Quatro i 1973. Singelen kom på 1.-plass på Kent Music Report i Australia, 2.-plass på Go-Set i Australia, Sveits og Tyskland, 3.-plass i Storbritannia, 5.-plass i Norge, 6.-plass i Italia og Østerrike, 10.-plass på VRT Top 30 Flanders i Belgia, 16.-plass på Single Top 100 i Nederland, 18.-plass på Ultratop 50 Flanders i Belgia og Frankrike, 23.-plass på Dutch Top 40 i Nederland og 91.-plass i Canada. Sangen ble også gitt ut på albumet Suzi Quatro senere samme år. Hun spilte den inn igjen i studio i 1996 og ga den ut på albumet What Goes Around - Greatest & Latest.
| «48 Crash» er en sang skrevet av Mike Chapman og Nicky Chinn som ble spilt inn og gitt ut på singel med Suzi Quatro i 1973. Singelen kom på 1.-plass på Kent Music Report i Australia, 2.-plass på Go-Set i Australia, Sveits og Tyskland, 3.-plass i Storbritannia, 5.-plass i Norge, 6.-plass i Italia og Østerrike, 10.-plass på VRT Top 30 Flanders i Belgia, 16.-plass på Single Top 100 i Nederland, 18.-plass på Ultratop 50 Flanders i Belgia og Frankrike, 23.-plass på Dutch Top 40 i Nederland og 91.-plass i Canada. Sangen ble også gitt ut på albumet Suzi Quatro senere samme år. Hun spilte den inn igjen i studio i 1996 og ga den ut på albumet What Goes Around - Greatest & Latest.
== Kilder ==
(en) 48 Crash på Discogs | «48 Crash» er en sang skrevet av Mike Chapman og Nicky Chinn som ble spilt inn og gitt ut på singel med Suzi Quatro i 1973. Singelen kom på 1. | 195,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stord%C3%B8_Kisgruber | 2023-02-04 | Stordø Kisgruber | ['Kategori:59,7°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gruvedrift i Norge', 'Kategori:Næringsliv i Stord', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL'] | Stordø Kisgruber A/S var et selskap som drev svovelkisgruven på Litlabø i Stord kommune fra 1907 til 1968.
Gruvene (på folkemunne kalt «gruene») var en viktig arbeidsplass på Stord, og mellom 150 og 400 arbeidere jobbet her. Den mest lønnsomme perioden var i 1950-åra. Arbeiderne bodde i gule hus rundt gruveområdet, mens funksjonærene bodde i hvite hus. Gruvesjakten under det karakteristiske heistårnet er om lag 750 meter dyp og går loddrett ned. For hver 50 meter finnes det flere kilometer lange gruveganger innover i fjellet. Til sammen er det 80 km med gruveganger, som i dag er fylt med vann.
Svovelkisen ble fraktet 3,3 km med elektrisk jernbane til utskipningshavnen på Grunnavågneset ved Sagvåg. Anlegget hadde en lastekapasitet på om lag 2000 tonn per skift og en lagerkapasitet på 40 000 tonn.Området er i dag et museum og mange av byggene som var tilknyttet gruveområdet er bevart.
| Stordø Kisgruber A/S var et selskap som drev svovelkisgruven på Litlabø i Stord kommune fra 1907 til 1968.
Gruvene (på folkemunne kalt «gruene») var en viktig arbeidsplass på Stord, og mellom 150 og 400 arbeidere jobbet her. Den mest lønnsomme perioden var i 1950-åra. Arbeiderne bodde i gule hus rundt gruveområdet, mens funksjonærene bodde i hvite hus. Gruvesjakten under det karakteristiske heistårnet er om lag 750 meter dyp og går loddrett ned. For hver 50 meter finnes det flere kilometer lange gruveganger innover i fjellet. Til sammen er det 80 km med gruveganger, som i dag er fylt med vann.
Svovelkisen ble fraktet 3,3 km med elektrisk jernbane til utskipningshavnen på Grunnavågneset ved Sagvåg. Anlegget hadde en lastekapasitet på om lag 2000 tonn per skift og en lagerkapasitet på 40 000 tonn.Området er i dag et museum og mange av byggene som var tilknyttet gruveområdet er bevart.
== Starten ==
I 1861 fant to lokale bønder svovelkis i området og det ble startet sporadisk utvinning i dagbrudd fra 1865, og senere gikk man over til synkdrift. Det bergenske gruveselskap kjøpte eiendommen i 1870-åra og da byggingen av Vossabanen mellom Bergen og Voss begynte var behovet for dynamitt betydelig. Det ble derfor sett i gang dynamittproduksjon i 1877 og man drev stort sett gruven bare for å skaffe svovelkis til svovelsyreproduksjonen. En kald vinternatt i 1880 størknet nitroglyserinet i rørene og det var vanskelig å komme i gang med produksjonen morgenen etter. I iveren etter å få tint opp nitroglyserinet eksploderte hele anlegget. Fabrikken ble jevnet med jorden, tre mann omkom og en mann overlevde. Fem år senere solgte selskapet gruvene til ingeniør Koren og Tørres Dale, som tyve år tidligere hadde oppdaget de første kisgangene.
Det var stort behov for svovelkis i industrien i Europa og i 1904 ble eiendommen solgt til belgiske industrifolk. Stordø Kisgruber A/S ble grunnlagt 11. februar 1907 og senere solgt til tyske eiere. Tyskerne moderniserte driften for store summer.
== Drift ==
Den første hovedaksjonæren i Stordø Kisgruber A/S var H. Fasting fra Antwerpen, men alt 28. februar 1908 ble to tredjedeler av aksjene solgte til det tyske selskapet Zellstoffabrik Waldhof og i 1912 kjøpte tyskerne også resten av aksjene. Waldhof utviklet og fornyet gruvedriften, men etter at driften var kommet godt i gang fekk Waldhof mindre innflytelse.Natt til 24. januar 1943 utførte norske kommandosoldater tilknyttet No 5 troop, No 10 Inter Allied Commando, et raid mot gruvene, kjent som Raidet mot Stordø Kisgruber. Årsaken til dette var at tyskerne ikke skulle benytte svovelkisen i krigsproduksjonen. Arnfinn Haga har skrevet en bok om hendelsen kalt «Raidet mot Stordø Kisgruber». Etter krigen overtok Staten virksomheten som krigsbytte og i 1968 ble driften lagt ned. Stord kommune overtok da eiendommen.
Svovelkisen på Stord var den fattigeste av alle de kjente kisgruvene som var i drift i verden i denne perioden. Kisen hadde knapt 23 % svovel og intet kobber, som svovelkis ofte har. Waldhof valgte likevel å satse på Stordø-kisen fordi de trengte store mengder svovelkis i celluloseproduksjonen. Spanske kisgruver dominerte markedet og påvirket blant annet prisen på svovelkis. Som eier av Stordø-kisen kunne Waldhof selv bestemme prisen.
Stordø Kisgruber fikk hovedsakelig elektrisitet fra eget kraftverk på Børtveit, om lag 13 km nord for Litlabø. Her ble det levert 7 GWh i et gjennomsnittsår.
== Geologi og produkt ==
Kisen i området har et sedimentært opphav og blir kalt vannkis. Bergartene som gruvene går gjennom er stort sett grønnsteinskifer og bituminose-fyllitter.
Svovelkisen ble behandlet på området og salgsproduktet var et konsentrat med om lag 38 % svovel og 41 % jern. Salgsproduktet utgjorde om lag 42 % av rågodsmengden. Som biprodukt ble det levert singel, kalt «Stord Makadam».
== Skole og målstrid ==
Etableringen av industristedet på Litlabø førte til at en egen skole, Litlabø skule, ble startet i 1929 og denne fikk på grunn av mange innflyttere bokmål som hovedmål, i en ellers sterkt nynorsk-dominert kommune. Skolen beholdt bokmålet til 1945, da hovedmålet ble endret til nynorsk. Rundt 1960 var det en aksjon for å gjeninnføre bokmål, og i folkeavstemningen i 1961 ble det flertall for bokmål (105 for bokmål, 84 for nynorsk), men skolestyret valgte å beholde nynorsk som hovedmål.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Kilder ==
«Gruvemuseet på Litlabø» | Stordø Kisgruber A/S var et selskap som drev svovelkisgruven på Litlabø i Stord kommune fra 1907 til 1968. | 195,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%A6lingen_Skiklubb | 2023-02-04 | Rælingen Skiklubb | ['Kategori:1930 i Norge', 'Kategori:Alpin skiidrett i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1930', 'Kategori:Idrettslag i Akershus', 'Kategori:Skiklubber i Norge', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sport i Rælingen', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Rælingen Skiklubb (stiftet i 1930) er en norsk idrettsklubb i Rælingen, med tilhold i Marikollen Skisenter. Klubben har tilbud innen alpint, langrenn og skihopping.
| Rælingen Skiklubb (stiftet i 1930) er en norsk idrettsklubb i Rælingen, med tilhold i Marikollen Skisenter. Klubben har tilbud innen alpint, langrenn og skihopping.
== Kjente utøvere ==
Henrik Kristoffersen, alpin
Simen Ramberg Christensen, alpin
Arnfinn Karlstad, hopp
Marius Lindvik, hopp
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Rælingen Skiklubb (stiftet i 1930) er en norsk idrettsklubb i Rælingen, med tilhold i Marikollen Skisenter. Klubben har tilbud innen alpint, langrenn og skihopping. | 195,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liverpool | 2023-02-04 | Liverpool | ['Kategori:2°V', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1207', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Liverpool', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Liverpool [ˈlɪvəpuːl] er en by i det vestlige England i Storbritannia. Den ligger ikke så veldig langt ifra grensen til Wales, på nordsiden av fjorden som dannes av elven Mersey.
Byen er en av fem enhetlige myndigheter i Merseyside. Disse danner i praksis et sammenhengende urbant område, med en befolkning på ca. 1,36 millioner, hvorav Liverpool har ca. 440 000 (2002). Innbyggerne kalles Liverpudlians eller Scousers. Deres distinkte dialekt kalles Scouse.
Liverpool er Storbritannias nest største eksporthavn. Den har en god del industri, men er preget av nedleggelser gjennom det 20. århundre.
Blant de mest kjente bysbarn er medlemmene av bandet The Beatles. Liverpool har to store fotballag: Liverpool FC som spiller på Anfield og Everton FC som spiller på Goodison Park.
I 2008 var Liverpool europeisk kulturhovedstad.
| Liverpool [ˈlɪvəpuːl] er en by i det vestlige England i Storbritannia. Den ligger ikke så veldig langt ifra grensen til Wales, på nordsiden av fjorden som dannes av elven Mersey.
Byen er en av fem enhetlige myndigheter i Merseyside. Disse danner i praksis et sammenhengende urbant område, med en befolkning på ca. 1,36 millioner, hvorav Liverpool har ca. 440 000 (2002). Innbyggerne kalles Liverpudlians eller Scousers. Deres distinkte dialekt kalles Scouse.
Liverpool er Storbritannias nest største eksporthavn. Den har en god del industri, men er preget av nedleggelser gjennom det 20. århundre.
Blant de mest kjente bysbarn er medlemmene av bandet The Beatles. Liverpool har to store fotballag: Liverpool FC som spiller på Anfield og Everton FC som spiller på Goodison Park.
I 2008 var Liverpool europeisk kulturhovedstad.
== Historie ==
I 1190 ble stedsnavnet skrevet ned som Liuerpul, som betyr en pøl med gjørmete vann. Det er mulig at navnet opprinnelig kommer fra elverpool, åleelven, en referanse til at det er mye ål i Mersey. Norske vikinger oppfattet navnet som Hlidarpoll, moderne norsk Lierpoll, altså liene ved det stille vannet.
Den egentlige grunnleggelsen av byen dateres gjerne til august 1207, da Liverpool fikk charter som havn og ble en valgkrets. Den var først en militærhavn, hvor man utskipet tropper til Irland. Liverpool slott ble bygget på denne tiden; slottet ble fullstendig fjernet i 1726. Byen var liten og ubetydelig i lang tid; i det 16. århundre var det bare omkring 500 innbyggere, og området var underlagt Chester helt til 1650-årene. Under borgerkrigen ble det flere ganger kjempet om byen, blant annet i en 18 dager lang beleiring i 1644.
Etter dette vokste byen sakte, uten noen bemerkelsesverdige hendelser. I 1698 fikk borgerne tillatelse fra parlamentet til å bygge en ny kirke. Dette er et signal om at noe er i ferd med å skje, og man ser at befolkningen begynner å vokse raskt utover det 18. århundre. Dette skyldtes mye at handelen med Vestindia i stor grad gikk gjennom Liverpool. Den første våtdokken i England ble konstruert i Liverpool i 1715. Slavehandelen førte også til rikdom, og byen har en befolkningsgruppe av afrikansk opprinnelse som kan spore sine aner tilbake til denne tiden. På begynnelsen av det 19. århundre gikk omkring 40 % av verdens handel over havnen i Liverpool.
I det 19. århundre vokste byen raskt, og flere store bygninger ble reist. Mellom 1801 og 1841 ble byens innbyggertall mer enn tredoblet. Etter sultkatastrofen i Irland i 1845 emigrerte rundt 500 000 irer til Liverpool, hvorav over 100 000 ble, noe som har gitt Liverpool en av Englands største katolske minoriteter. Også senere har Liverpool vært et yndet mål for irer som har ønsket å bosette seg i England. Byen fikk status som city i 1880.
I den første halvdelen av det 20. århundre fortsatte byen å ekspandere. Det kom mange innvandrere fra andre europeiske land. En vandrehistorie om at Adolf Hitler skal ha bodd i byen sammen med sin søster regnes ikke som sant av historikere. Mange walisere flyttet også til Liverpool i denne perioden; så mange at byen noen ganger ble kalt «hovedstaden i Nord-Wales». Den nasjonale Eisteddfod, den viktigste walisiske kulturmønstringen, ble holdt i Liverpool i 1884, 1900 og 1929. I 1930 kom byen opp i en befolkning på 850 000.
Under andre verdenskrig var det 80 luftangrep mot Merseyside. Den verste perioden var i mai 1941, da det var jevnlige angrep på havnen i Liverpool i nesten en uke. Omkring 2 500 ble drept, og omkring halvparten av hjemmene i byområdet ble skadet; 11 000 hjem ble helt ødelagt.
Etter krigen fulgte en stor gjenoppbyggingsperiode. Dette omfattet nye boligområder, og Seaforth Dock, det største havneprosjektet i Storbritannia. Men fra 1950-årene hadde byen lidd under nedleggelser i industrien, og i 1985 hadde befolkningstallet falt ned til 460 000.
Historisk var Liverpool en del av grevskapet Lancashire, men byen ble selvstyrt i 1888. I 1974 ble grevskapet Merseyside opprettet. Dette ble i sin tur oppløst som administrativ enhet i 1986. En viktig årsak til opprettelsen av fem enhetlige myndigheter i stedet for det administrative grevskapet var at Militants, en fraksjon innen Labour Party hadde tatt politisk kontroll over flere områder; ved å legge om styresettet kunne man endre på dette.
I 1989 ble 96 Liverpool-fans drept eller alvorlig skadet under Hillsborough-tragedien under en fotballkamp i Sheffield. Tragedien førte til endringer på tribunene britiske fotballbaner, for å unngå gjentagelser. I 1993 var byen igjen i sjokk etter at to ti år gamle gutter, Jon Venables og Robert Thompson, drepte to år gamle James Bulger.
== Katedraler ==
Byen er kjent for å ha to katedraler. Den anglikanske, Liverpool Anglican Cathedral, er Storbritannias største kirke, og ble bygget mellom 1904 og 1978. Den katolske stod ferdig i 1967, og heter Liverpool Metropolitan Cathedral. Begge ble forsinket på grunn av verdenskrigene, og arkitekten til den anglikanske katedralen, Giles Gilbert Scott, døde før den ble fullført. Liverpool Metropolitan Cathedral var planlagt å være større enn den anglikanske, men færre ressurs betydde at kun basen ble bygd før planene måtte endres. Katedralene står i motsatte ender av den samme gaten, Hope Street.
== Mathew Street ==
I sentrum av byen ligger gaten Mathew Street, med The Cavern Club, hvor The Beatles opptrådte i tidlige år.Liverpool International Music Festival, tidligere The Mathew Street Festival, arrangeres i byen hver høst. Under festivalen, som er utendørs, spiller mange band gratis. Konsertene foregår både i Mathew Street og ellers i byen.
== Liverpool Pier Head ==
Liverpools mest kjente landemerke er The Pier Head, eller Liverpool Waterfront, som det også kalles. Dette er de tre kjente bygningene The Liver Building, The Cunard Building og The Port of Liverpool Building.
Det var fra en terminal i dette området, kalt The Prince's Landing Stage, at Amerika-båtene til The Cunard Line og The White Star Line gikk fra. The White Star Line, som blant annet hadde skipet RMS «Titanic», ble senere tatt over av The Cunard Line. The Cunard Line skiftet da, i 1934, navn til The Cunard White Star Line, men skiftet senere navn tilbake igjen til The Cunard Line.
== Utendørs kunst ==
Det er mange utendørs kunstverk i Liverpool. Blant disse «Lambana», eller «The Super Lamb Banana», som det egentlig heter. Dette utendørs kunstverket har stått på flere forskjellige steder på Merseyside, men står nå i Tithebarn Street i Liverpool sentrum.
I Moorfields, ovenfor inngangen til Merseyrail lokaltogstasjonen med samme navn, er kunstverket «Turning the Place Over» fra 2007. Dette kunstverket er laget av skulptøren Richard Wilson og består av et ovalt utsnitt, med en diameter på åtte meter, av fasaden på en bygning. Kunstverket er konstruert slik at fasadeutsnittet roterer sånn at man får se vekselvis innsiden og utsiden av fasaden.
På John Lennon Airport står det en gul undervannsbåt som i Beatles-sangen «Yellow Submarine». Fra Beatles-sangen «Eleanor Rigby» kan man finne en statue på benk i Stanley Street, som ligger i enden av Matthew Street.
== Aviser ==
Liverpool har to aviser; Liverpool Daily Post, som er en morgenavis og Liverpool Echo, som er en kveldsavis. De to avisene er søsteraviser; de holder til i samme bygg og de eies begge av avisgruppen Trinity Mirror pls. Trinity Mirror pls er den største britiske avisgruppen og det er også de som står bak den kjente avisen The Daily Mirror.
Gratisavisen Metro har også en egen Liverpool-utgave.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Liverpool – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Liverpool – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Liverpool hos Wikivoyage | Liverpool kan vise til: | 195,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stine_%C3%98stvold | 2023-02-04 | Stine Østvold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. januar', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Kongepokalvinnere i gymnastikk og turn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norgesmestere', 'Kategori:Norske ballettdansere', 'Kategori:Norske rytmiske gymnaster', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer tilknyttet Den Norske Opera & Ballett', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Stine Merete Østvold Aamodt (født 24. januar 1975) er en norsk ballettdanser ansatt ved Den Norske Opera & Ballett. Hun er tidligere norsk mester i rytmisk sportsgymnastikk.
Som utøver av rytmisk gymnastikk ble hun fire ganger norsk mester, i 1990, 1991, 1995 og 1996. Hun begynte så med dans og tok utdannelse ved Statens balletthøgskole. Hun var siden tilknyttet den norske koreografen, Ingun Bjørnsgaard Prosjekt og Oslo Danse Ensemble. Hun ble ansatt i Nasjonalballetten i 2000.
Østvold har blant annet hatt rollen som «Gullfeen» og «Sølvfeen» i Mats Eks moderne «Tornerose». Hun har også hatt solistpartier i klassikere som Svanesjøen og Nøtteknekkeren. I 2013 mottok hun Operaens Ballettklubbs årlige stipend. Juryens begrunnelse: «Stine Østvold er en fremragende danser. Hun formidler med imponerende uttrykksfullhet og viser et stort engasjement. Når hun står på scenen, blir vår oppmerksomhet uvilkårlig trukket mot henne.»
Østvold er gift med alpinisten Kjetil André Aamodt.
| Stine Merete Østvold Aamodt (født 24. januar 1975) er en norsk ballettdanser ansatt ved Den Norske Opera & Ballett. Hun er tidligere norsk mester i rytmisk sportsgymnastikk.
Som utøver av rytmisk gymnastikk ble hun fire ganger norsk mester, i 1990, 1991, 1995 og 1996. Hun begynte så med dans og tok utdannelse ved Statens balletthøgskole. Hun var siden tilknyttet den norske koreografen, Ingun Bjørnsgaard Prosjekt og Oslo Danse Ensemble. Hun ble ansatt i Nasjonalballetten i 2000.
Østvold har blant annet hatt rollen som «Gullfeen» og «Sølvfeen» i Mats Eks moderne «Tornerose». Hun har også hatt solistpartier i klassikere som Svanesjøen og Nøtteknekkeren. I 2013 mottok hun Operaens Ballettklubbs årlige stipend. Juryens begrunnelse: «Stine Østvold er en fremragende danser. Hun formidler med imponerende uttrykksfullhet og viser et stort engasjement. Når hun står på scenen, blir vår oppmerksomhet uvilkårlig trukket mot henne.»
Østvold er gift med alpinisten Kjetil André Aamodt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Stine Østvolds profil ved Nasjonalballetten | Stine Merete Østvold Aamodt (født 24. januar 1975) er en norsk ballettdanser ansatt ved Den Norske Opera & Ballett. | 195,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rune_Erland | 2023-02-04 | Rune Erland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. august', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske håndballspillere'] | Rune Erland (født 25. august 1968) er en norsk tidligere håndballspiller.
Han har spilt håndball i klubber som Viking Håndball, Stavanger Idrettsforening (SIF), Gummersbach, Grosswaldstadt og Eisenach.
Her hjemme ble han toppskårer i eliteserien 2 år på rad i 1998/99 - 187 mål (nest mest gjennom tidene), 99/00 - 159 mål.
Han har spilt 129 landskamper og skåret 474 mål. Han var også en meget god forsvarsspiller.
Han har 2 NM-gull med Viking og 1 seriemesterskap med Gummersbach i 1991.
| Rune Erland (født 25. august 1968) er en norsk tidligere håndballspiller.
Han har spilt håndball i klubber som Viking Håndball, Stavanger Idrettsforening (SIF), Gummersbach, Grosswaldstadt og Eisenach.
Her hjemme ble han toppskårer i eliteserien 2 år på rad i 1998/99 - 187 mål (nest mest gjennom tidene), 99/00 - 159 mål.
Han har spilt 129 landskamper og skåret 474 mål. Han var også en meget god forsvarsspiller.
Han har 2 NM-gull med Viking og 1 seriemesterskap med Gummersbach i 1991.
== Eksterne lenker ==
(de) Rune Erland – Munzinger Sportsarchiv
(en) Rune Erland – Norges Håndballforbund | Rune Erland (født 25. august 1968) er en norsk tidligere håndballspiller. | 195,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carbotriplurida | 2023-02-04 | Carbotriplurida | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fossile insekter', 'Kategori:Insekter', 'Kategori:Insekter formelt beskrevet i 2014', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Carbotriplurida er en utdødd insektgruppe, som er kjent fra bare én fossil art. Det har blitt foreslått at denne er søstergruppen til de vingede insektene (Pterygota) og danner et evolusjonært mellomledd mellom primært vingeløse og vingede insekter.
| Carbotriplurida er en utdødd insektgruppe, som er kjent fra bare én fossil art. Det har blitt foreslått at denne er søstergruppen til de vingede insektene (Pterygota) og danner et evolusjonært mellomledd mellom primært vingeløse og vingede insekter.
== Utseende ==
Carbotriplura kukalovae var et meget stort insekt, kroppen på typeeksemplaret er over 10 centimeter lang haletrådene ikke medregnet. Hodet var bredere enn langt med store fasettøyne. Av antennene er bare de tre innerste leddene bevart, men de var etter alt å dømme lange og trådformede. Palpene (munnfølerne) var tynne og fem-leddete. Insektet hadde velutviklede kjever (mandibler). På torax hadde hver av de tre segmentene korte sidelober (vingelignende vedheng), slike fantest også på alle unntatt det bakerste av de 10 bakkroppsleddene. Beina var lange og middels kraftige. Føttene (tarsene) er slanke, det er uklart hvor mange ledd de var bygd opp av - det kan ha vært fem ledd som vanlig hos insekter, men det kan også ha vært så mye som åtte. Det synes å ha vært korte, beinlignende ekstremiteter også på bakkroppen. Kjønnsorganene er ikke bevart på typeeksemplaret (kanskje fordi det ikke var et fullvoksent eksemplar?). Bakerst er det tre, nær 4 centimeter lange haletråder.
== Levevis ==
Ingenting er kjent om leveviset til dette dyret. Den ble først tolket som en vannlevende nymfe, men det er usikkert om den har levd i vann eller på land.
== Fossiler ==
Arten er beskrevet fra Karbon-tiden, ca. 310 millioner år før nåtid.
Fossilet ble først tolket som en nymfe av et døgnflue-lignende insekt, senere som en børstehale, før det ble foreslått at det representerer en gruppe helt for seg selv.
Vedhengene (paranota) på sidene av thorax blir tolket som et forstadium til det som senere utviklet seg til vinger. Det er ikke spor av noe ledd mellom paranota og thorax, så det er lite sannsynlig at disse er vingeknopper under utvikling slik man finner det den dag i dag hos insekter med ufullstendig forvandling.
== Systematisk inndeling ==
Insekter, Hexapoda
Egentlige insekter, Insecta
Gruppe Dicondylia
Ordenen Carbotriplurida Staniczek, Sroka & Bechly, 2014
Carbotriplura kukalovae Kluge, 1996
== Litteratur ==
Staniczek, A.H., Sroka, P. og Bechly, G., 2014. Neither silverfish nor fowl: the enigmatic Carboniferous Carbotriplura kukalovae Kluge, 1996 (Insecta: Carbotriplurida) is the putative fossil sister group of winged insects Insecta: Pterygota). Systematic Entomology 39: 619-632 [1].
== Eksterne lenker ==
(en) Carbotriplurida hos Fossilworks
Carbotriplurida – detaljert informasjon på Wikispecies | Carbotriplurida er en utdødd insektgruppe, som er kjent fra bare én fossil art. Det har blitt foreslått at denne er søstergruppen til de vingede insektene (Pterygota) og danner et evolusjonært mellomledd mellom primært vingeløse og vingede insekter. | 195,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hegnavatnet | 2023-02-04 | Hegnavatnet | ['Kategori:59,2°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Hjelmeland', 'Kategori:Sider med kart'] | Hegnavatnet er en innsjø i Hjelmeland kommune i Rogaland.
Vannet ligger 626 moh. på sørsiden av Jøsenfjorden og har et flateinnhold på ca 0,77 km². Vannet er en del av Vormo-vassdraget som er vernet fra fjord til fjell. Da utbyggingen av Ulla-Førre ble planlagt, var det meningen at det skulle foretas en mindre oppdemning av Hegnavatnet, slik at vannet kunne overføres til en pumpestasjon i Stølsdalen og derfra videre til Saurdal pumpekraftverk. Da dette ikke ble gjennomført, ble det startet en prosess med fredning som skjedde ved kongelig resolusjon 19. april 1991.
Hegnavatnet ligger i sin helhet innenfor Vormedalsheia landskapsvernområde.
Det er en gammel støl ved vannet og en hytte fra 1970-årene, og det fiskes ørret der.
| Hegnavatnet er en innsjø i Hjelmeland kommune i Rogaland.
Vannet ligger 626 moh. på sørsiden av Jøsenfjorden og har et flateinnhold på ca 0,77 km². Vannet er en del av Vormo-vassdraget som er vernet fra fjord til fjell. Da utbyggingen av Ulla-Førre ble planlagt, var det meningen at det skulle foretas en mindre oppdemning av Hegnavatnet, slik at vannet kunne overføres til en pumpestasjon i Stølsdalen og derfra videre til Saurdal pumpekraftverk. Da dette ikke ble gjennomført, ble det startet en prosess med fredning som skjedde ved kongelig resolusjon 19. april 1991.
Hegnavatnet ligger i sin helhet innenfor Vormedalsheia landskapsvernområde.
Det er en gammel støl ved vannet og en hytte fra 1970-årene, og det fiskes ørret der.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hegnavatnet. vann-nett-no. (besøkt 18. november 2014) | Hegnavatnet er en innsjø i Hjelmeland kommune i Rogaland. | 195,486 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Coxoplectoptera | 2023-02-04 | Coxoplectoptera | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fossile insekter', 'Kategori:Insekter', 'Kategori:Insekter formelt beskrevet i 2011', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Coxoplectoptera er en utdødd insektgruppe. De var primitive, flygende insekter som nærmest så ut som en mellomting mellom døgnfluer og øyenstikkere, men de kjente fossilene er for unge til at de kan være en stamform for disse ordenene.
| Coxoplectoptera er en utdødd insektgruppe. De var primitive, flygende insekter som nærmest så ut som en mellomting mellom døgnfluer og øyenstikkere, men de kjente fossilene er for unge til at de kan være en stamform for disse ordenene.
== Utseende ==
Nokså store (voksne 15-40 millimeter lange), slanke insekter med store vinger. De voksne insektene lignet overflatisk på døgnfluer. Hodet hadde store fasettøyne. Beina var korte og kraftige, frambeina tilsynelatende tilpasset å gripe byttedyr. Hoftene (coxae) var frie, hengende ned fra thorax. De hadde to par store vinger som kunne ligne på dem hos øyenstikkere, med et tett, fint årenett. Nymfene var reke-lignende, med sterkt sklerotisert hode, lange, trådformede antenner, gjeller langs bakkroppen og tre halefilamenter.
== Levevis ==
Nymfestadiet levde i (trolig rennende) vann, der de mest sannsynlig var rovdyr som lå på lur nedgravd i bunnsedimentene. Leveviset kan ha lignet på dagens døgnfluer, men de voksne insektenes frambein kan tyde på at de var rovdyr som voksne, og derfor må ha levd mye lenger som voksne enn døgnfluene gjør.
== Fossiler ==
Gruppen er kjent fra bare to fossil-lokaliteter, en fra jura-tiden i Sibir og en fra Crato-formasjonen fra kritt i Brasil. Fossile nymfer er forholdsvis vanlige blant fossiler fra Crato-formasjonen, men det er bare kjent to voksne eksemplarer.
== Systematisk inndeling ==
Insekter, Hexapoda
Egentlige insekter, Insecta
Gruppe Dicondylia
Vingede insekter (Pterygota)
Ordenen Coxoplectoptera Staniczek, Bechly & Godunko, 2011
Slekten Mickoleitia (nedre kritt, Crato-formasjonen, Brasil
Mickoleitia longimanus
Mickoleitia sp. - en mindre, ikke navnsatt art, bare kjent fra ett eksemplar i en privatsamling i Japan
Slekten Mesogenesia (midtre eller øvre jura, Sibir
Mesogenesia petersae ( synonym Archaeobehnigia edmundsi)
== Litteratur ==
Penney, D. og Jepson, J.E. (2014) Fossil Insects. An introduction to palaeoentomology. Siri Scientific Press, Manchester, 223 sider. ISBN 978-0-9574530-6-7.
Staniczek, A.H., Bechly, G. & Godunko, R.J. (2011) Coxoplectoptera, a new fossil order of Palaeoptera (Arthropoda: Insecta), with comments on the phylogeny of the stem group of mayflies (Ephemeroptera). Insect Systematics & Evolution, 42(2): 101-138, Brill, Leiden. ISSN 1399-560X (hjemmeside med lenke til PDF.
== Eksterne lenker ==
(en) Coxoplectoptera i Encyclopedia of Life
(en) Coxoplectoptera hos Fossilworks
Coxoplectoptera – detaljert informasjon på Wikispecies | Coxoplectoptera er en utdødd insektgruppe. De var primitive, flygende insekter som nærmest så ut som en mellomting mellom døgnfluer og øyenstikkere, men de kjente fossilene er for unge til at de kan være en stamform for disse ordenene. | 195,487 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Axel_(Terneuzen) | 2023-02-04 | Axel (Terneuzen) | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Zeeland', 'Kategori:Nederlandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Tidligere kommuner i Zeeland', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Axel er en by i kommunen Terneuzen i regionen Zeeuws-Vlaanderen i den nederlandske provinsen Zeeland.
| Axel er en by i kommunen Terneuzen i regionen Zeeuws-Vlaanderen i den nederlandske provinsen Zeeland.
== Eksterne lenker ==
(en) Axel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Axel er en by i kommunen Terneuzen i regionen Zeeuws-Vlaanderen i den nederlandske provinsen Zeeland. | 195,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Syntonopterida | 2023-02-04 | Syntonopterida | ['Kategori:Artikler uten artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fossile insekter', 'Kategori:Insekter', 'Kategori:Insekter formelt beskrevet i 1911', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Syntonopterida er en utdødd insektgruppe.
| Syntonopterida er en utdødd insektgruppe.
== Utseende ==
Store til meget store, døgnflue-lignende insekter. Kroppen var slank med to par vinger som var omtrent like lange, men bakvingene litt bredere enn forvingene ved roten.
== Levevis ==
Nymfene levde trolig i ferskvann.
== Fossiler ==
Gruppen er kjent fra fossiler fra karbon og perm fra Europa, det nordlige Asia og Nord-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Noen regner denne gruppen som en primitiv familie av døgnfluer (Ephemeroptera).
Insekter, Hexapoda
Egentlige insekter, Insecta
Gruppe Dicondylia
Vingede insekter (Pterygota)
Ordenen Syntonopterida Handlirsch, 1911
Anglolithoneura magnifica Prokop, Nel & Tenny, 2010
Gallolithoneura butchlii Garrouste, Nel & Gand, 2009
Slekten Lithoneura Carpenter, 1938
Lithoneura lameerei Carpenter, 1938
Slekten Syntonoptera Handlirsch, 1911
Syntonoptera schucherti Handlirsch, 1911
== Litteratur ==
Garrouste, R., Nel, A. og Gand, G. (2009) New fossil arthropods (Notostraca and Insecta; Syntonopteridae) in the Continental Middle Permian of Provence (Bas-Argens Basin, France). Systematic palaeontology 8: 49-67. [1]
Penney, D. og Jepson, J.E. (2014) Fossil Insects. An introduction to palaeoentomology. Siri Scientific Press, Manchester, 223 sider. ISBN 978-0-9574530-6-7.
Prokop, J. Nel, A. og Tenny, A. (2010) On the phylogenetic position of the palaeopteran Syntonopteroidea (Insecta: Ephemeroptera), With a New species from the Upper Carboniferous of England. Organisms Diversity & Evolution 10: 331-340. [2]
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for arter i Wikidata | Syntonopterida er en utdødd insektgruppe. | 195,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sri_Lanka_under_Asiamesterskapet_i_friidrett_2000 | 2023-02-04 | Sri Lanka under Asiamesterskapet i friidrett 2000 | ['Kategori:2000-årene på Sri Lanka', 'Kategori:Nasjoner under Asiamesterskapet i friidrett 2000', 'Kategori:Sport i Asia i 2000', 'Kategori:Sri Lanka under asiamesterskapet i friidrett'] | Sri Lanka deltok under Asiamesterskapet i friidrett 2000 som ble arrangert i 2000 i Jakarta i Indonesia. Utøvere fra Sri Lanka tok fem medaljer under mesterskapet.
| Sri Lanka deltok under Asiamesterskapet i friidrett 2000 som ble arrangert i 2000 i Jakarta i Indonesia. Utøvere fra Sri Lanka tok fem medaljer under mesterskapet.
== Medaljevinnere ==
== Eksterne lenker ==
GBR Athletics | Sri Lanka deltok under Asiamesterskapet i friidrett 2000 som ble arrangert i 2000 i Jakarta i Indonesia. Utøvere fra Sri Lanka tok fem medaljer under mesterskapet. | 195,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benny_Bankboks-saken | 2023-02-04 | Benny Bankboks-saken | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rettssaker i Norge'] | Benny Bankboks-saken var en norsk kriminalsak der en ung vekter 12. mars 1978 stjal innholdet fra 143 bankbokser i en bank i Oslo som han skulle passe på. Tyven rømte utenlands, men ble pågrepet i Sveits et halvt år seinere. I januar 1979 ble han dømt til ubetinget fengsel i tre og et halvt år. Han slapp ut i desember 1980.Tyverisaken fikk bred omtale i massemediene i 1978 og 1979. De private bankboksene kunne ha inneholdt svarte inntekter og verdier som ble holdt unna beskatning, og det var uklart hva tyven hadde fått med seg. Forbryteren ble dessuten observert i flere land, men kom seg unna norsk politi og Interpol i et halv år, og han sendte over en halv million kroner til venner i Norge.Kallenavnet «Benny Bankboks», eller «Bankboks-Benny», ble skapt av pressen da Politiet til å begynne med ikke ønsket å gå ut med den mistenktes navn. Den forsvunne vaktmannen ble imidlertid allerede dagen etter det spektakulære innbruddet identifisert som Jan Petter Askevold (født 1956). Han ble etterlyst med bilde neste dag.
| Benny Bankboks-saken var en norsk kriminalsak der en ung vekter 12. mars 1978 stjal innholdet fra 143 bankbokser i en bank i Oslo som han skulle passe på. Tyven rømte utenlands, men ble pågrepet i Sveits et halvt år seinere. I januar 1979 ble han dømt til ubetinget fengsel i tre og et halvt år. Han slapp ut i desember 1980.Tyverisaken fikk bred omtale i massemediene i 1978 og 1979. De private bankboksene kunne ha inneholdt svarte inntekter og verdier som ble holdt unna beskatning, og det var uklart hva tyven hadde fått med seg. Forbryteren ble dessuten observert i flere land, men kom seg unna norsk politi og Interpol i et halv år, og han sendte over en halv million kroner til venner i Norge.Kallenavnet «Benny Bankboks», eller «Bankboks-Benny», ble skapt av pressen da Politiet til å begynne med ikke ønsket å gå ut med den mistenktes navn. Den forsvunne vaktmannen ble imidlertid allerede dagen etter det spektakulære innbruddet identifisert som Jan Petter Askevold (født 1956). Han ble etterlyst med bilde neste dag.
== Bakgrunn og forløp ==
Jan Petter Askevold (født 1956) fra Majorstua i Oslo som da var sikkerhetsvakt i Securitas, kom på jobb i Kreditkassens filial i Pressens Hus i Rosenkrantz' gate klokka 10 søndag 12. mars 1978. Banken hadde på denne tiden døgnbevoktning fordi sikkerhetssystemene var midlertidig utkoblet under en periode med ombygging. Askevold var alene i lokalene, og innså at bankboksene i hvelvet lot seg å bryte opp med en saks. Klokka fire om morgenen ble det slått alarm da en oppdaget at 143 bankbokser var åpnet og papirer, penger og smykker lå strødd utover.Eierne av boksene hadde ikke noen plikt til å oppgi hva de hadde oppbevart der, og det ble spekulert i om verdiene av tyvegodset var betraktelig høyere, kanskje så mye som 30 millioner kroner. Bankboksranet underbygget forestillingen om at mye av innholdet i bankbokser er bevisst skjult fra offentligheten og ikke tåler dagens lys; boksene kan inneholde tyvegods, kontanter unndratt beskatning, bortgjemte gjenstander som uriktig er meldt stjålet og det er utbetalt forsikring for, og så videre. Påfallende mange av de fornærmede bankbokseierne oppga at lite eller ingenting av verdi ble stålet fra deres bokser og få erstatningskrav ble stilt i ettertid.I løpet av søndagen fikk «Benny» også lånt et pass, før han reiste til København med tog, meldte fra til vaktsentralen per telefon om at alt var i orden, og reiste videre til Sveits med fly. Der fikk han opprettet bankkonto og vekslet om penger ved å utgi seg for å være sønn av en fabrikkdirektør i Norge, og at han hadde fått med seg penger til studier og reise. Han dro videre til Brasil og forsøkte uten hell å investere pengene i ulike virksomheter.13. september 1979 ble Jan Petter Askevold arrestert i Sveits med falsk pass. Under rettssaken i Oslo byrett hadde han Olav Hestenes som forsvarsadvokat. 22. januar 1979 ble Askevold dømt for grovt tyveri av verdier for 1 250 000 kroner - et antageligvis forsiktig anslått beløp fra rettens side. Askevold sendte i alt 569 000 kroner hjem til venner i Norge, penger som kom til rette gjennom brevene. Byretten dømte Askevold i 1981 til å betale vel 700 000 kroner i erstatning til Vesta-Hygea for resten av det forsikringsselskapet hadde betalt ut for det som var stjålet.«Benny Bankboks» skulle gå igjen i norske medier med ujevne mellomrom i årene som fulgte. Etter sonet straff, livnærte Askevold seg fra 1981 som redaktør for kriminal- og pornoblader noen år. Han har flere ganger siden vært innblandet i andre straffbare forhold, blant annet narkotikaforbrytelser og butikktyverier i 2003, innbrudd og tyveri i 2009, og amfetaminbesittelse i 2017.
== Annet ==
Plateprodusenten Arve Sigvaldsen omtalte historien om «Benny» i Nattevakt i banken, en sangtekst han skrev til den amerikanske countrymelodien Streets of Laredo. Låten ble spilt inn av artisten Bjøro Håland i 1978.
== Referanser ==
Rt. 1979 s. 452 | Bankboks er et mindre, individuelt låsbart oppbevaringsrom, vanligvis inne i et større pengeskap eller bankhvelv. Bankbokser finnes i banker, postkontor og andre institusjoner og brukes til oppbevaring av verdigjenstander som edelstener, -metaller, pengesedler/valuta, andre verdigjenstander og/eller dokumenter som ihendehaverobligasjoner, skjøter, testamenter og fødselsattester. | 195,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geroptera | 2023-02-04 | Geroptera | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fossile insekter', 'Kategori:Insekter', 'Kategori:Insekter formelt beskrevet i 1994', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Geroptera er en utdødd insektgruppe. Gruppen er trolig forholdsvis nært beslektet med øyenstikkerne.
| Geroptera er en utdødd insektgruppe. Gruppen er trolig forholdsvis nært beslektet med øyenstikkerne.
== Utseende ==
Disse insektene hadde to par vinger med tett årenett, og også sideflak på pronotum (første mellomkroppsledd). Nymfestadiet er ikke kjent.
== Levevis ==
Det foreligger ingen informasjon om biologien til denne gruppen.
== Fossiler ==
Gruppen er bare kjent fra fossiler fra øvre karbon fra Argentina, 318-324 millioner år før nåtid.
== Systematisk inndeling ==
Insekter, Hexapoda
Egentlige insekter, Insecta
Gruppe Dicondylia
Vingede insekter (Pterygota)
Ordenen Geroptera Brodsky, 1994
Familien Eugeropteridae Riek, 1984
Slekten Eugeropteron Riek, 1984
Eugeropteron lunatum Riek, 1984
Slekten Geropteron Riek, 1984
Geropteron arcuatum Riek, 1984
== Litteratur ==
Penney, D. og Jepson, J.E. (2014) Fossil Insects. An introduction to palaeoentomology. Siri Scientific Press, Manchester, 223 sider. ISBN 978-0-9574530-6-7.
== Eksterne lenker ==
(en) Geroptera hos Fossilworks
(en) Geroptera hos Fossilworks
Geroptera – detaljert informasjon på Wikispecies | Geroptera er en utdødd insektgruppe. Gruppen er trolig forholdsvis nært beslektet med øyenstikkerne. | 195,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meganisoptera | 2023-02-04 | Meganisoptera | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fossile insekter', 'Kategori:Insekter', 'Kategori:Insekter formelt beskrevet i 1932', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Mgeanisoptera er en utdødd insektgruppe. Gruppen er trolig forholdsvis nært beslektet med øyenstikkerne, som de lignet sterkt på. I denne gruppen finner vi de største insektene som er kjent fra noen tidsperiode.
| Mgeanisoptera er en utdødd insektgruppe. Gruppen er trolig forholdsvis nært beslektet med øyenstikkerne, som de lignet sterkt på. I denne gruppen finner vi de største insektene som er kjent fra noen tidsperiode.
== Utseende ==
Store til enorme (vingespenn 12-70 centimeter) insekter. Meganisoptera omfattet de største insektene man noen gang har funnet rester av, arten Meganeuropsis permiana kunne ha et vingespenn på over 70 centimeter. Protodonatene var overflatisk ganske like moderne øyenstikkere, med to par store vinger med et tett årenett og lang, tynn bakkropp. Imidlertid mangler de vingemerke (pterostigma), noe alle øyenstikkere har, og årenettet er noe mer forenklet. Hannene manglet de sekundære kjønnsorganene som er et fellestrekk for alle øyenstikkere. Hodet hadde kraftige, skarpe kjever og store fasettøyne. Frambeina var piggete for å gripe byttedyr. Nymfene lignet øyenstikkernymfer.
== Levevis ==
Sannsynligvis hadde de et lignende levevis som sine moderne slektninger øyenstikkerne, med rovlevende nymfer i vann.
== Fossiler ==
Gruppen er hovedsakelig kjent fra løsrevne vinger, sjeldnere med deler av kroppen bevart. Gruppen er kjent fra fossiler fra karbon og perm.
== Systematisk inndeling ==
Sammen med øyenstikkerne og den utdødde gruppen Geroptera utgjør de gruppen (overordenen) Odonatoptera. Gruppen har vært kjent som Protodonata Brongniart, 1885, en gruppe som flere av artene var plassert i. Men type-arten for Protodonata blir ikke lenger regnet som et medlem av gruppen som omfatter Meganeura og lignende slekter, så dette navnet kan ikke brukes om denne gruppen.
Insekter, Hexapoda
Egentlige insekter, Insecta
Gruppe Dicondylia
Vingede insekter (Pterygota)
Ordenen Meganisoptera Martynov, 1932
Alanympha richardsoni Kukalova-Peck, 2009 - beskrevet fra nymfe, usikker plassering
Asapheneura roussini Provost, 1919 - beskrevet fra et lite vingefragment, usikker plasering
Dragonympha srokai Kukalova-Peck, 2009 - beskrevet fra nymfe, usikker plassering
Palaeotherates pennsylvanicus Handlirsch, 1906 - beskrevet fra et lite vingefragment, usikker plasering
Paralogopsis longipes Handlirsch, 1911 - beskrevet fra et lite vingefragment, usikker plasering
Schlecthendaliola nympha Handlirsch, 1919
Slekten ?Typiodes Zalessky, 1948 (uklart hvilke arter som hører til her)
Familien Aulertupidae Zessin & Brauckmann, 2010
Slekten Aulertupus Zessin & Brauckmann, 2010
Aulertupus tembrocki Zessin & Brauckmann, 2010
Familien Paralogidae Handlirsch, 1906
Slekten Paralogus Scudder, 1893
Paralogus aeschnoides Scudder, 1893
Paralogus hispanicus Nel et al., 2009
Slekten Truemania Bolton, 1934
Truemania multiplicata (Bolton, 1922)
Familien Kohlwaldiidae Guthörl, 1962
Slekten Kohlwaldia Guthörl, 1962
Kohlwaldia kuehni Guthörl, 1962
Slekten Solutotherates Brauckmann & Zessin, 1969
Solutotherates analis Brauckmann & Zessin, 1969
Familien Meganeuridae Handlirsch, 1906
Slekten Gallotupus
Gallotupus oudardi Nel et al., 2008
Slekten Shenzhousia Zhang & Hong, 2006
Shenzhousia qilianshanensis Zhang & Hong, 2006
Shenzhousia readi (Carpenter, 1933)
Underfamilien Carpentertypinae Zessin, 1983 - basert på ganske fragmentarisk materiale
Slekten Carpentertypus Zessin, 1983
Carpentertypus durhami (Carpenter, 1960)
Underfamilien Meganeurinae
Slekten Meganeura Brongniart, 1885
Meganeura monyi (Brongniart, 1884) - flere synonymer
Slekten Meganeuropsis Carpenter, 1939
Meganeuropsis americana Carpenter, 1947
Meganeuropsis permiana Carpenter, 1939
Slekten Meganeurula Handlirsch, 1906
Meganeurula selysii (Brongniart, 1894)
Underfamilien Piesbergtupinae
Slekten Piesbergtupus Zessin, 2006
Piesbergtupus hielscheri Zessin, 2006
Underfamilien Tupinae
Slekten Arctotypus Martynov, 1932
Arctotypus diluculum (Whalley, 1980)
Arctotypus fortis Zalessky, 1950
Arctotypus gallicus Nel et al., 2009
Arctotypus giganteus Nel et al., 2009
Arctotypus intermedius Nel et al., 2009
Arctotypus merifosensis Nel et al., 2009
Arctotypus sinuatus Martynov, 1932
Arctotypus sylvaensis Martynov, 1932
Slekten Bohemiatupus Prokop & Nel, 2013
Bohemiatupus elegans Prokop & Nel, 2013
Slekten Curvitupus Nel et al., 2009
Curvitupus arietensis Nel et al., 2009
Curvitupus elongatus (Zalessky, 1950)
Curvitupus magnificus (Zalessky, 1950)
Curvitupus verneti (Laurentiaux-Vieira & Laurentiaux, 1960)
Slekten Gilsonia Meunier, 1909
Gilsonia titana Meunier, 1909
Slekten Meganeurina Handlirsch, 1919
Meganeurina confusa Handlirsch, 1919
Slekten Nannotupus Nel et al., 2009
Nannotupus pumilio Nel et al., 2009
Slekten Permotupus Nel et al., 2009
Permotupus minor Nel et al., 2009
Permotupus ollieorum Nel et al., 2009
Slekten Tupus Sellards, 1906
Tupus gallicus Nel et al., 2009
Familien Namurotypidae Bechly, 1996
Slekten Namurotypus Brauckmann & Zessin, 1989
Namurotypus sippeli Brauckmann & Zessin, 1989
== Litteratur ==
Nel, A., Fleck, G., Garrouste, R., Gand, G., Lapeyrie, J., Bybee, S.M. og Prokop, J. (2009) Revision of Permo-Carboniferous griffinflies (Insecta: Odonatoptera: Meganisoptera) based upon New species and redescription of selected poorly known taxa from Eurasia. Palaeontographica Abteilung A 289 (4-6): 89-121. [1]
Penney, D. og Jepson, J.E. (2014) Fossil Insects. An introduction to palaeoentomology. Siri Scientific Press, Manchester, 223 sider. ISBN 978-0-9574530-6-7.
Prokop, J. og Nel, A. (2013). New griffenfly, Bohemiatupus elegans from the Late Carboniferous of western Bohemia in the Czech Republic (Odonatoptera: Meganisoptera: Meganeuridae). Annales de la Société entomologique de France (N.S.): International Journal of Entomology, 46:1-2, 183-188, DOI: 10.1080/00379271.2010.10697655 [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Meganisoptera i Global Biodiversity Information Facility
(en) Meganisoptera hos Fossilworks
(en) Kategori:Protodonata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Protodonata – detaljert informasjon på Wikispecies
palaeos.com - Meganisoptera | Mgeanisoptera er en utdødd insektgruppe. Gruppen er trolig forholdsvis nært beslektet med øyenstikkerne, som de lignet sterkt på. | 195,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6690 | 2023-02-04 | Fylkesvei 6690 | ['Kategori:Fylkesveier i Trondheim', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Rv706'] | Fylkesvei 6690 (Fv6690) i Trøndelag går mellom Nedre Elvehavn og Sluppen i Trondheim. Veien mellom Lademoen og Bakklandet var før 24. juni 2014 en del av Europavei 6 og utgjorde vestre del av Innherredsveien.
Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen fylkesvei 905 (Sør-Trøndelag). Samtidig ble det meste av E6' trasé gjennom midtbyen overført til Fv6690.
| Fylkesvei 6690 (Fv6690) i Trøndelag går mellom Nedre Elvehavn og Sluppen i Trondheim. Veien mellom Lademoen og Bakklandet var før 24. juni 2014 en del av Europavei 6 og utgjorde vestre del av Innherredsveien.
Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen fylkesvei 905 (Sør-Trøndelag). Samtidig ble det meste av E6' trasé gjennom midtbyen overført til Fv6690.
== Kommuner og knutepunkter ==
Trondheim
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6690
(no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger | | kart = | 195,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reklamehuset_Wera | 2023-02-04 | Reklamehuset Wera | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske reklamebyråer', 'Kategori:Norske trykkerier', 'Kategori:Selskaper etablert i 2005'] | For kvinnenavnet Wera, se Vera.Wera AS er et reklamebyrå og trykkeri med tilhørighet i Porsgrunn, Telemark. Bedriften er resultatet av en fusjon av to trykkerier, og dets røtter strekker seg helt tilbake til 1895.
1. mars 2005 slo to trykkerier fra Grenland, Wergeland Grafisk AS og Oluf Rasmussen AS, seg sammen til ett enkelt selskap: Wera AS. Wera AS ble værende i tidligere Wergeland Grafisk AS sine lokaler på Engerfeltet i Porsgrunn. Trykkeridriften fortsatte, men bedriften startet også med arbeid innenfor relaterte områder: reklame og design.
I 2021 flyttet Wera til Vipevegen 43, med trykkeriet i første etasje og byrået i andre.
| For kvinnenavnet Wera, se Vera.Wera AS er et reklamebyrå og trykkeri med tilhørighet i Porsgrunn, Telemark. Bedriften er resultatet av en fusjon av to trykkerier, og dets røtter strekker seg helt tilbake til 1895.
1. mars 2005 slo to trykkerier fra Grenland, Wergeland Grafisk AS og Oluf Rasmussen AS, seg sammen til ett enkelt selskap: Wera AS. Wera AS ble værende i tidligere Wergeland Grafisk AS sine lokaler på Engerfeltet i Porsgrunn. Trykkeridriften fortsatte, men bedriften startet også med arbeid innenfor relaterte områder: reklame og design.
I 2021 flyttet Wera til Vipevegen 43, med trykkeriet i første etasje og byrået i andre.
== Wergeland Grafisk AS ==
I 1895 startet Herman Wergeland sitt trykkeri og bokbinderi i Porsgrunn, H. Wergeland Bok- & Papirhandel. Omtrent ti år etter byttet han lokaler og flyttet fra Ligata til Storgata, og her ble de værende helt frem til 1966. Da flyttet bedriften inn i nye lokaler på Hovenga. Daglig leder var da Rolf Wergeland, Herman Wergelands barnebarn.
Bedriften ble i 1986 kjøpt av Falch Trykk, og ble hetende Falch Trykk Porsgrunn. I 1993 flyttet trykkeriet nok en gang. Denne gangen til Engerfeltet på Vallermyrene i Porsgrunn.
To år senere ble trykkeriet igjen kjøpt opp, denne gangen av de tre ansatte Jan Gundersen, Leif Walmann og Kjersti Hole Haatveit. De anså det som naturlig å gå tilbake til Wergelandnavnet for bedriften, men hadde både Falch og Wergeland i navnet i en overgangsperiode. Til slutt, i 2000, ble aksjeselskapet hetende Wergeland Grafisk AS.
== Oluf Rasmussen AS ==
Den 21. mai 1902 kjøpte boktrykkerne Oluf Rasmussen og Jens E. Aarhus avisen Fremskridt sitt trykkeri, og det nyetablerte firmaet het Rasmussen og Aarhus Bogtrykkeri. Kort tid etter, av helsemessige årsaker, måtte Aarhus trekke seg ut av firmaet, og Oluf Rasmussen ble sittende igjen som eneeier. Aarhus døde kort tid etter, og kontrakten med Fremskridt ble oppsagt. Etter flytting til nye lokaler i 1912 stod trykkeriet uten noe fotfeste i en avis eller bok- og papirhandel, hvilket var både uvanlig og risikabelt for tiden. Oluf Rasmussen selv ble rammet av hjerneblødning og døde i 1912, 49 år gammel.
Driften ble tatt over av hans sønn, Ragnvald Rasmussen, som ved sin fars død var 22 år gammel. Han valgte i 1917 å kjøpe en egen bygård som lå like ved Skien kirke, og trykkeriet ble flyttet hit.
Da krigen kom til Norge i 1940 ble det vanskelig for trykkerier ettersom tilgangen til papir minsket, og spesielt papir av høy kvalitet. Oluf Rasmussen Boktrykkeri var dog i den heldige situasjonen at de hadde kjøpt inn flere tonn papir i forkant, som lå lagret i en låve i utkanten av byen. Krigstiden førte også med seg en del arbeidsoppdrag utenom det vanlige, deriblant trykking av spesielle pengesedler for Holla Sparebank og forsyning av papir til trykkeriarbeidet som foregikk i kjelleren til naboen, Skien kirke, nemlig produksjon av motstandsaviser. Natten til 8. mai 1945 jobbet Ragnvald Rasmussen alene på oppdrag gjennom natten med å trykke plakaten som fortalte at krigen var vunnet. Plakaten var undertegnet av fylkesmannen, sjefen for rikspolitiet i fylket og sjefen for hjemmestyrkene i fylket.
1. januar 1945 ble Ragnvalds sønn, Rolf Brekke-Rasmussen, medinnehaver, og eide 50% av firmaet frem til hans bror, Thor Oluf Rasmussen, også ble medinnehaver i 1959. I andre halvdel av 40-årene ansatte trykkeriet også sin første kvinnelige "læregutt", en uvanlig ting for tiden. I slutten av 50-årene kjøpte de en av nabotomtene med planer om større og bedre lokaler gjennom riving og nybygg, men det tok hele 11 år før byggeplanene ble godkjent, og tillatelsen kom først i 1969. Det nye bygget ble tegnet av arkitekt Egil Karlstad og reist av murmester og entreprenør Olaf Løberg. Byggesummen var på 1,6 millioner kroner.
Tor Brekke-Rasmussen, sønn av Rolf Brekke-Rasmussen, begynte i firmaet i 1962. Omtrent samtidig installerte Oluf Rasmussen Boktrykkeri som første i Telemark en offsetmaskin, reprokamera og mørkerom. Tor Brekke-Rasmussen ble medinnehaver 1. februar 1973. I 1982 ble Oluf Rasmussen Boktrykkeri omgjort til aksjeselskap, med det nye navnet Oluf Rasmussen AS, og i 1984 ble han daglig leder, og i løpet av det samme året flyttet hans onkel, Thor Rasmussen, til Spania av helsemessige årsaker, og hans farfar, Ragnvald Rasmussen, døde. Firmaet ble drevet videre av Rolf og Tor Brekke-Rasmussen.
I 1990 ble Tor Brekke-Rasmussens sønn, Dag, ansatt i firmaet. I 1991 ble Dag Brekke-Rasmussen med i styret, og overtok som daglig leder 1. september 1997. Tor Brekke-Rasmussen ble da produksjonsansvarlig, og hadde da fungert som styrets formann siden 1994.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | | hovedkontor = Porsgrunn, Norge | 195,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giuseppe_Mercalli | 2023-02-04 | Giuseppe Mercalli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1914', 'Kategori:Fødsler 21. mai', 'Kategori:Fødsler i 1850', 'Kategori:Italienske geologer', 'Kategori:Italienske katolske prester', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Milano', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vulkanologer'] | Giuseppe Mercalli (født 21. mai 1850 i Milano, død 19. mars 1914 i Napoli) var en italiensk katolsk prest som ble en ledende seismolog og vulkanolog. Han utviklet den såkalte Mercalliskalaen for bestemmelsen av jordskjelvstyrke.
| Giuseppe Mercalli (født 21. mai 1850 i Milano, død 19. mars 1914 i Napoli) var en italiensk katolsk prest som ble en ledende seismolog og vulkanolog. Han utviklet den såkalte Mercalliskalaen for bestemmelsen av jordskjelvstyrke.
== Liv og virke ==
Etter sin prestevielse studerte Mercalli geologi under Antonio Stoppani. Han ble professor ved presteseminarene i Milano og Domodossola. I 1892 kom han til universitetet i Catania, der han underviste i mineralogi og geologi, og i 1892 til universitetet i Napoli swe han underviste i vulkanologi. Fra 1911 til 1914 var han leder for Vesuvobservatoriet ved Napoli.
I 1889 utkom Mercallis bok om verdens aktive vulkaner. Mercalli utviklet i 1902 en skala for måling av jordskjelvstyrker, som han publiserte i 1903, og en kategorisering av vulkanutbrudd.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kort portrett
utførlig portrett | Giuseppe Mercalli (født 21. mai 1850 i Milano, død 19. | 195,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Palaeodictyoptera | 2023-02-04 | Palaeodictyoptera | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fossile insekter', 'Kategori:Insekter', 'Kategori:Insekter formelt beskrevet i 1877', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Palaeodictyoptera er en utdødd insektgruppe som kunne minne vagt om svære kakerlakker men neppe var nært beslektet med disse.
| Palaeodictyoptera er en utdødd insektgruppe som kunne minne vagt om svære kakerlakker men neppe var nært beslektet med disse.
== Utseende ==
Store til svære (vingespenn opp til 55 centimeter) insekter, noen av artene er blant de aller største, kjente insektene. Gruppen kjennes lett på at de i tillegg til to par store vinger også hadde vingelignende vedheng (paranota) med årenett på det fremste thoraxleddet (pronotum), navnet "seksvinger" har derfor vært foreslått for gruppen. Antennene var lange og trådformede, hodet forholdsvis lite med sugende, nebb-lignende munndeler. Vingene hadde et tett årenett. På bakkroppen hadde de haletråder (cerci) som var omtrent like lange som bakkroppen.
== Levevis ==
De hadde ufullstendig forvandling, men lite er kjent om ungdomsstadiene. Kroppsbygningen og munndelene kan tyde på at de livnærte seg på pollen, sporer eller frukt. Munndelenes form kan passe til skader som er funnet på fossile planter, dette tyder på at de var planteetende.
== Fossiler ==
Gruppen er kjent fra fossiler fra karbon og perm, og hører til de tidligste vingede insektene man kjenner. De døde etter alt å dømme ut ved slutten av Perm.
== Systematisk inndeling ==
Disse insektene er blant de mest primitve, flygende insektene.
Insekter, Hexapoda
Egentlige insekter, Insecta
Gruppe Dicondylia
Vingede insekter (Pterygota)
Ordenen Palaeodictyoptera Goldenberg, 1877
Gruppen Dictyoneurina Handlirsch, 1906
Overfamilien Calvertielloidea Martynov, 1932
Familien Calvertiellidae Martynov, 1931
Overfamilien Dictyoneuroidea Handlirsch, 1906
Familien Dictyoneuridae Handlirsch, 1906
Slekten Titanodictya Handlirsch, 1906
Gruppen Frankenholziina Guthörl, 1962
Familien Hanidae Kukalova-Peck, 1975
Overfamilien Breyerioidea Handlirsch, 1906
Familien Breyeriidae Handlirsch, 1906
Familien Cryptoveniidae Bolton, 1912
Overfamilien Eugereonoidea Sinitschenkova, 2002
Familien Archaemegaptilidae Handlirsch, 1919
Familien Eugereonidae Handlirsch, 1906
Familien Graphiptilidae Handlirsch, 1906
Familien Jongmansiidae Laurentiaux, 1950
Familien Lithomanteidae Handlirsch, 1906
Familien Lycocercidae Handlirsch, 1906
Familien Namuroningxiidae Prokop & Ren, 2007
Familien Polycreagridae Handlirsch, 1906
Familien Protagriidae Handlirsch, 1906
Familien Synarmogidae Handlirsch, 1910
Familien Tchirkovaeidae Sinitschenkova, 1979
Overfamilien Spilapteroidea Handlirsch, 1906
Familien Fouqueidae Handlirsch, 1906
Familien Mecynostomatidae Kukalova, 1969
Familien Spilapteridae Handlirsch, 1906
Familien Diathemidae - noen ganger plassert i gruppen Archodonata
Familien Elmoboriidae
Familien Eubleptidae
Familien Heolidae
Familien Homoiopteridae
Familien Homothetidae
Familien Kansasiidae - noen ganger plassert i gruppen Archodonata
Familien Mecynopteridae
Familien Megaptilidae
Familien Mongolianidae
Familien Permothemistidae - noen ganger plassert i gruppen Archodonata
Familien Psychroptilidae
Familien Pteronidiidae
Familien Saarlandiidae
Familien Straeleniellidae
Familien Triplosobidae
== Litteratur ==
Penney, D. og Jepson, J.E. (2014) Fossil Insects. An introduction to palaeoentomology. Siri Scientific Press, Manchester, 223 sider. ISBN 978-0-9574530-6-7.
== Eksterne lenker ==
(en) Palaeodictyoptera i Encyclopedia of Life
(en) Palaeodictyoptera i Global Biodiversity Information Facility
(en) Palaeodictyoptera hos Fossilworks
(en) Kategori:Palaeodictyoptera – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Palaeodictyoptera – detaljert informasjon på Wikispecies | Palaeodictyoptera er en utdødd insektgruppe som kunne minne vagt om svære kakerlakker men neppe var nært beslektet med disse. | 195,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nesatindane | 2023-02-04 | Nesatindane | ['Kategori:59,0°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Rogaland', 'Kategori:Fjell i Sandnes', 'Kategori:Forsand'] | Nesatindane er det platået alle tror er Kjerag. Dette fjellplatået ligger på sydsiden av Lysefjorden, i Ryfylke, Rogaland, og ligger 984 moh . Den delen der Kjeragbolten sitter, ligger ca.300 m fra denne toppen. Kjerag ligger ca. 2 km sørvest for den berømte Kjeragsbolten.
Stedet er et kjent turistmål i regionen. I 2006 hadde Kjerag/Øygardstølen 27 375 besøkende. Turstien til Kjerag starter ved Øygardstølen – en restaurant 640 m over Lysebotn. Ved normal gange tar turen vel to timer i kupert og bratt lende, én vei. Fra 2008 er det tilbud om guiding inn til Kjerag i sommersesongen.
Informasjon, betalt parkering, toalett ved startpunktet for turen.
Dette stedet er også mange BASE-hoppere drøm, og flere stunt blir også utført ved fjellplatået. I august 2006 gikk Christian Schau på slakkline 1000 meter over Lysefjorden. Da stuntet ble utført var det verdens høyeste slakkline.I fjellene rundt kan det på et bestemt sted oppunder toppen høres skuddlignende smell, samtidig som det står røyk ut fra fjellveggen – det såkalte Kjeragsmellet. Etter det eldre folk forteller, viser dette naturfenomenet seg særlig i austavind når vinden har en bestemt styrke. Hva fenomenet kommer av er usikkert, men bygdefolk har fra tidligere tider ment at det er vann som blir pressa ut fra fjellveggen.
| Nesatindane er det platået alle tror er Kjerag. Dette fjellplatået ligger på sydsiden av Lysefjorden, i Ryfylke, Rogaland, og ligger 984 moh . Den delen der Kjeragbolten sitter, ligger ca.300 m fra denne toppen. Kjerag ligger ca. 2 km sørvest for den berømte Kjeragsbolten.
Stedet er et kjent turistmål i regionen. I 2006 hadde Kjerag/Øygardstølen 27 375 besøkende. Turstien til Kjerag starter ved Øygardstølen – en restaurant 640 m over Lysebotn. Ved normal gange tar turen vel to timer i kupert og bratt lende, én vei. Fra 2008 er det tilbud om guiding inn til Kjerag i sommersesongen.
Informasjon, betalt parkering, toalett ved startpunktet for turen.
Dette stedet er også mange BASE-hoppere drøm, og flere stunt blir også utført ved fjellplatået. I august 2006 gikk Christian Schau på slakkline 1000 meter over Lysefjorden. Da stuntet ble utført var det verdens høyeste slakkline.I fjellene rundt kan det på et bestemt sted oppunder toppen høres skuddlignende smell, samtidig som det står røyk ut fra fjellveggen – det såkalte Kjeragsmellet. Etter det eldre folk forteller, viser dette naturfenomenet seg særlig i austavind når vinden har en bestemt styrke. Hva fenomenet kommer av er usikkert, men bygdefolk har fra tidligere tider ment at det er vann som blir pressa ut fra fjellveggen.
== Se også ==
Trolltunga
Preikestolen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
(en) Forsand hos Wikivoyage
Ryfylke.com
Lysefjordeninfo | Nesatindane er det platået alle tror er Kjerag. Dette fjellplatået ligger på sydsiden av Lysefjorden, i Ryfylke, Rogaland, og ligger 984 moh . | 195,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dalavatnet | 2023-02-04 | Dalavatnet | ['Kategori:Pekere'] | Dalavatnet kan vise til flere innsjøer i Norge:
Dalavatnet (Strand) – i Strand kommune i Rogaland
Dalavatnet (Sogndal) – i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane
Dalavatnet (Sunndal) – i Sunndal kommune i Møre og Romsdal
Dalavatnet (Flatanger) – i Flatanger kommune i Nord-Trøndelag | Dalavatnet kan vise til flere innsjøer i Norge:
Dalavatnet (Strand) – i Strand kommune i Rogaland
Dalavatnet (Sogndal) – i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane
Dalavatnet (Sunndal) – i Sunndal kommune i Møre og Romsdal
Dalavatnet (Flatanger) – i Flatanger kommune i Nord-Trøndelag | Dalavatnet kan vise til flere innsjøer i Norge: | 195,499 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.