url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Havaas | 2023-02-04 | Johan Havaas | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. april', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 19. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1864', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske botanikere', 'Kategori:Personer fra Granvin kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Johan Johnsen Havaas (Havås) (født 19. oktober 1864, død 27. april 1956) var bonde og botaniker fra Granvin i Hordaland.
| Johan Johnsen Havaas (Havås) (født 19. oktober 1864, død 27. april 1956) var bonde og botaniker fra Granvin i Hordaland.
== Oppvekst og vitenskapelig gjerning ==
Johan Havaas vokste opp på gården Havås i Granvin og fikk tidlig interesse for naturhistorie og botanikk. Han var spesielt interessert i den kryptogame floraen. Havaas hadde bare omgangsskole og var for en stor del selvlært, og lærte seg også fremmedspråk (bla. latin, engelsk, tysk, fransk, portugisisk og spansk) på egen hånd, slik han både kunne brevveksle med vitenskapsmenn i utlandet og gi ut avhandlingene sine. Med støtte fra blant annet Bergen Museum reiste han over hele landet og samlet inn og registrerte store mengder moser, lav og parasittsopper. Særlig interesse hadde han for lav, og han beskrev selv omkring 6 nye arter. Han fant for eksempel det første eksemplaret av lavarten kystkorallav (Bunodophoron melanocarpum (Sw.) Wedin) i Norge, ved Mosterhavn i Sunnhordaland i 1912. I 1911 registrerte han et funn av mosesildre (Saxifraga hypnoides) på Stadtlandet, en plante som ble funnet for første gang i Norge tidlig på 1800-tallet. To lavarter har fått artsepitet oppkalt etter han. Den ene er Sauehellarlav (Flavoplaca havaasii (H.Magn.) Arup et al.), den andre er sotlav (Umbilicaria havaasii Llano). Arbeidene hans vakte internasjonal interesse, mens han har vært mindre kjent i Norge. Granvin Bygdatun har en samling etter Johan Havaas, ellers finnes det samlinger etter han ved Universitetet i Bergen og ved Duke University i Nord-Carolina i USA. I 1934 ble han hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull. Han fortsatte å drive farsgården i Granvin selv i høy alder. Han hadde sannsynligvis den siste kvanngarden i Granvin.
== Publikasjoner ==
Floristiske undersøgelser i Søndre Bergenhus Amt (1897) (I Bergens museums aarbok 1897)
Nye findsteder for nogle sjeldnere lichener (1899) (I Bergens museums aarbok 1899)
Om vegetationen paa Hardangervidden (1902) (I Bergens museums aarbok 1902)
Beiträge zur Kenntnis der west-norwegischen Flechtflora 1 (1909) (I Bergens museums aarbok 1909)
Lichenvegetationen ved Mosterhavn (1916) (I Bergens museums aarbok 1917—1918)
Om vegetasjonen på toppen av Hårteigen (1927) (I Bergens museums aarbok 1927)
Om lichenvegetasjonen på Stadtlandet (1935) (I Bergens museums aarbok 1935)
Notes to the lichen flora of the mountains Steinsæterhorgi and Smøreggfjellet in Granvin, Hordaland fylke (1954) (Årbok for Universitetet i Bergen 1954)
Granvins løvmosflora (1961) (Årbok for Universitetet i Bergen 1961)Johan Havaas har også gitt ut to verdifulle avhandlinger:
Lichenes exsiccati Norvegiae og
Lichenes Norvegiae occidentalis exsiccati
== Referanser ==
== Litteratur om Johan Havaas ==
Johan Havaas, fjellbonde og vitskapsmann. Mangfaldig botanikar med internasjonalt ry. Redigert av Severin Kjerland og Hans S. Haugse. Mars 2005. Utgjeven av Havaas-samlinga i Granvin. ISBN 82-303-0396-7. | Johan Johnsen Havaas (Havås) (født 19. oktober 1864, død 27. | 1,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Rudi | 2023-02-04 | Erik Rudi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bærum SK', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for IL Hødd', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fotballspillere for Skeid Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Strømmen IF', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere'] | Erik Rudi (født 7. januar 1975) er en tidligere norsk fotballspiller som spilte enten i forsvar (henholdsvis midtstopper og høyreback) eller på midtbanen. Han spilte blant annet for klubbene Lillestrøm, Hødd, Ham-Kam, Skeid, Bærum SK og Strømmen IF.
| Erik Rudi (født 7. januar 1975) er en tidligere norsk fotballspiller som spilte enten i forsvar (henholdsvis midtstopper og høyreback) eller på midtbanen. Han spilte blant annet for klubbene Lillestrøm, Hødd, Ham-Kam, Skeid, Bærum SK og Strømmen IF.
== Eksterne lenker ==
(en) Erik Rudi – Transfermarkt
HamKam.no – Erik Rudis spillerprofil hos Hamarkameratene | | fødtsted = | 1,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Str%C3%A5hatt | 2023-02-04 | Stråhatt | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Hodeplagg', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2020-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Stråhatt er en lett hatt laget av flettede og pressede plantestrimler. Hattetypen skal først og fremst beskytte mot lyset og varmen fra sola.
Det er mange forskjellige slags stråhatter. Flere har samme form som vanlige filthatter. Disse er myknet med damp eller vannbad og så formet med hendene eller over en hatteblokk. Fine, dyre stråhatter har en tettere og jevnere fletning enn billigere typer. Store hatter er mer tidkrevende å lage og derfor også ofte dyrere.
En halmhatt er en enklere og billigere stråhatt flettet av grov halm og ofte utstyrt med en bred brem. Slike hatter har blitt laget i ulike varianter i svært lang tid. En panamahatt er en type stråhatt som ble særlig populær som sommerhatt blant amerikanske og europeiske menn tidlig på 1900-tallet. Panamahattene er flettet av lyse, oppsplittede palmeblader, og ble opprinnelig importert fra Ecuador via havnene i Panama. Den amerikanske filmkomikeren Harold Lloyd (1893–1971) lagde en mengde stumfilmer der han opptrer som høflig ung mann i store briller og moteriktig flat, rund, stiv stråhatt, på engelsk ofte kalt straw boater.
I Europa har stråhatter vært et vanlig hodeplagg for fattige og rike til vern mot sola. I dag inngår stråhatter i mange folkedrakter. Stive, flate, runde stråhatter er fortsatt en del av den tradisjonelle drakten flere strder i Frankrike og Sør-England, og blant gondolierer i Venezia.
I Sørøst-Asia har bønder og landarbediere tradisjonelt båret ulike varianter store, koniske stråhatter, som arbeidsplagg til beskyttelse både mot sol og regn.
| Stråhatt er en lett hatt laget av flettede og pressede plantestrimler. Hattetypen skal først og fremst beskytte mot lyset og varmen fra sola.
Det er mange forskjellige slags stråhatter. Flere har samme form som vanlige filthatter. Disse er myknet med damp eller vannbad og så formet med hendene eller over en hatteblokk. Fine, dyre stråhatter har en tettere og jevnere fletning enn billigere typer. Store hatter er mer tidkrevende å lage og derfor også ofte dyrere.
En halmhatt er en enklere og billigere stråhatt flettet av grov halm og ofte utstyrt med en bred brem. Slike hatter har blitt laget i ulike varianter i svært lang tid. En panamahatt er en type stråhatt som ble særlig populær som sommerhatt blant amerikanske og europeiske menn tidlig på 1900-tallet. Panamahattene er flettet av lyse, oppsplittede palmeblader, og ble opprinnelig importert fra Ecuador via havnene i Panama. Den amerikanske filmkomikeren Harold Lloyd (1893–1971) lagde en mengde stumfilmer der han opptrer som høflig ung mann i store briller og moteriktig flat, rund, stiv stråhatt, på engelsk ofte kalt straw boater.
I Europa har stråhatter vært et vanlig hodeplagg for fattige og rike til vern mot sola. I dag inngår stråhatter i mange folkedrakter. Stive, flate, runde stråhatter er fortsatt en del av den tradisjonelle drakten flere strder i Frankrike og Sør-England, og blant gondolierer i Venezia.
I Sørøst-Asia har bønder og landarbediere tradisjonelt båret ulike varianter store, koniske stråhatter, som arbeidsplagg til beskyttelse både mot sol og regn.
== Se også ==
Sombrero
Nón lá
== Eksterne lenker ==
(en) Straw hats – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk reklameside for salg av moderne stråhatter i tradisjonelle fasonger | thumb|240px|Kvinner i [[Da Nang i Vietnam 1992, iført tradisjonelle koniske stråhatter, på vietnamesisk kalt nón lá.]] | 1,802 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wu_Guanzheng | 2023-02-04 | Wu Guanzheng | ['Kategori:Alumni fra Tsinghua-universitetet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Hu-Wen-administrasjonen', 'Kategori:Kinesiske borgermestere', 'Kategori:Kinesiske ingeniører', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Shangrao'] | Wu Guanzheng (kinesisk: 吳官正, pinyin: Wú Guānzhèng; født i 1938 i Yugan i provinsen Jiangxi i Kina) er en kinesisk politiker. Han var fra 2002 til 2007 medlem av Det kinesiske kommunistpartis politbyrås stående komite og sekretær for Partiets sentrale kommisjon for disiplinærinspeksjon. Han betraktes som et medlem av «Shanghaiklikken».
Wu Guanzheng markerte seg som borgermester i Wuhan som næringslivsreformator. Da han var partisekretær for provinsen Shandong skal han angivelig ha vunnet Jiang Zemins tillit på grunn av sin faste inngripen mot bevegelsen Falungong. Ettersom han studerte sammen med Hu Jintao ved Tsinghua-universitetet blir han også regnet som tilhørende Hu Jintaos krets.
Wu Guanzheng ble medlem av kommunistpartiet i 1962. Han tok eksamen ved Tsinghua-universitetet i Beijing i 1965 som ingeniør. Fra 1968 arbeidet han ved en kjemisk bedrift i Wuhan i provinsen Hubei. Fra 1975 var Wu Guanzheng stedfortredende direktør for Wuhans vitenskaps- og teknologikommisjon. I 1983 ble han partisekretær og borgermester for storbyen.
Fra 1986 ble i tur og orden han stedfortredende partisekretær, viseguvernør og guvernør for provinsen Jiangxi. I april 1995 ble han partisekretær for Jiangxi. Fra 1997 til 2002 innehadde han vervet som sekretær for partikomiteen for Shandong.
| Wu Guanzheng (kinesisk: 吳官正, pinyin: Wú Guānzhèng; født i 1938 i Yugan i provinsen Jiangxi i Kina) er en kinesisk politiker. Han var fra 2002 til 2007 medlem av Det kinesiske kommunistpartis politbyrås stående komite og sekretær for Partiets sentrale kommisjon for disiplinærinspeksjon. Han betraktes som et medlem av «Shanghaiklikken».
Wu Guanzheng markerte seg som borgermester i Wuhan som næringslivsreformator. Da han var partisekretær for provinsen Shandong skal han angivelig ha vunnet Jiang Zemins tillit på grunn av sin faste inngripen mot bevegelsen Falungong. Ettersom han studerte sammen med Hu Jintao ved Tsinghua-universitetet blir han også regnet som tilhørende Hu Jintaos krets.
Wu Guanzheng ble medlem av kommunistpartiet i 1962. Han tok eksamen ved Tsinghua-universitetet i Beijing i 1965 som ingeniør. Fra 1968 arbeidet han ved en kjemisk bedrift i Wuhan i provinsen Hubei. Fra 1975 var Wu Guanzheng stedfortredende direktør for Wuhans vitenskaps- og teknologikommisjon. I 1983 ble han partisekretær og borgermester for storbyen.
Fra 1986 ble i tur og orden han stedfortredende partisekretær, viseguvernør og guvernør for provinsen Jiangxi. I april 1995 ble han partisekretær for Jiangxi. Fra 1997 til 2002 innehadde han vervet som sekretær for partikomiteen for Shandong.
== Eksterne lenker ==
(en) Wu Guanzheng hos China Vitae | Wu Guanzheng (kinesisk: 吳官正, pinyin: Wú Guānzhèng; født i 1938 i Yugan i provinsen Jiangxi i Kina) er en kinesisk politiker. Han var fra 2002 til 2007 medlem av Det kinesiske kommunistpartis politbyrås stående komite og sekretær for Partiets sentrale kommisjon for disiplinærinspeksjon. | 1,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjorden_Baby! | 2023-02-04 | Fjorden Baby! | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 2005', 'Kategori:Norske rockegrupper'] | Fjorden Baby! er et norsk rockeband som ble dannet i 2005 av trommeslager Jan Eivind Bertelsen, bassist Tony Alexander Syversen, gitarist Jan Henning Buen, keyboardist Nam Phoung Nguyen og vokalist Sturle Kvilekval. I 2009 ble Syversen erstattet av Kjetil Grimsby Harr som bassist.
| Fjorden Baby! er et norsk rockeband som ble dannet i 2005 av trommeslager Jan Eivind Bertelsen, bassist Tony Alexander Syversen, gitarist Jan Henning Buen, keyboardist Nam Phoung Nguyen og vokalist Sturle Kvilekval. I 2009 ble Syversen erstattet av Kjetil Grimsby Harr som bassist.
== Bakgrunn ==
Fire av medlemmene vokste opp i drabantbyen Loddefjord i Bergen. Tony Alexander er opprinnelig fra Fredrikstad.
Bandnavnet Fjorden Baby! stammer fra et uttrykk i en sosialrealistisk prosatekst skrevet av dikteren «Toggi» fra Loddefjord.
=== Inspirasjon og musikk ===
Bandet spiller eksperimentell rock på norsk. Sjangerblandinger er en sentral del av musikken. Paralleller er dratt mot punk og nyveiv som The Clash, The Aller Værste og Talking Heads. Andre paralleller er Manchester musikken på 80-tallet med band som Happy Mondays, New Order og The Stone Roses.
=== Andre prosjekter ===
Buen og Nguyen var med i en tidlig utgave av John Olav Nilsen & Gjengen.Som soloartist kaller Jan Eivind Bertelsen seg for Obijan. Han ga ut sitt fjerde album i 2021. Kvilekval har utgitt norsk trap under navnet Wanglade$h.
== Karriere ==
Fjorden Baby! ble nummer to i Urørtfinalen 2009. Vinnerne var Pony the Pirate.
=== Det første albumet ===
2. februar 2009 kom bandets debutalbum 5071 på Mikal Tellés Opplett-label ut. Det blr distribuert av VME. Albumet inneholder ti sanger spilt inn i Duper Studio med Yngve Sætre som produsent.
I august 2009 sluttet Tony Alexander Syversen i bandet, og han ble erstattet av Kjetil Grimsby Haarr. Syversens siste konsert fant sted under Hovedscenen på Øyafestivalen-09.
=== Se deg rundt i rommet ===
Albumet Se deg rundt i rommet ble utgitt på bandets eget plateselskap, Fjorden Biznizz, i mars 2011. Albumet inneholder singlene «Rendezvous» og «Himmelen», som ble kåret til årets beste låt av norske musikkjournalister i 2011. Begge låtene ble spilt inn på nyåret 2009 og fulgte opp hiten «Karoline» fra bandets første album.
Albumet gikk opp til 3. plass på VG-listen.Da fotballaget SK Brann spilte i cupfinalen i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 2011, spilte Fjorden Baby! Inn «Republikken» med et rap-vers fra fotballspilleren Rodolph Austin. Sangen er inspirert av New Orders låt «World In Motion».
=== Fjordkloden ===
Albumet Fjordkloden ble utgitt 2013 med «Tingene» som ledende singel. Det ble velvillig mottatt.. På sangen «11 etasje» dukker også Bergensrapperen Lars Vaular opp med gjestevers. VG kåret det til Årets Norske Album i november samme året.
=== Oh Yeah! ===
Albumet Oh Yeah! kom ut 2015, også det til god kritikk. Singelen «Igjen og igjen» var gjestet av Loddefjordmusikeren John Olav Nilsen.
== Medlemmer ==
Sturle Kvilekval – vokal
Jan Eivind Bertelsen – trommer
Kjetil Grimsby Haarr – bass (fra 2009)
Jan Henning Buen – gitar
Nam Phuong Nguyen – synth
== Tidligere medlemmer ==
Tony Alexander Syversen – bass (2005–2009)
== Diskografi ==
2009 – Fjorden Baby! Plateselskap: 5071/opplett/vme
2011 – Se deg rundt i rommet Plateselskap: fjorden bizznizz/cosmos music group.
2013 – Fjordkloden Plateselskap: Sony Music Entertainment Norway
2015 – Oh Yeah! Plateselskap: Fjorden Bizznizz/Opplett
2021 - Ikkje bland deg inn Plateselskap: Fjorden Bizznizz
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fjorden Baby! – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fjorden Baby! på Discogs
NRK Urørt:Profil
NRK Urørt: Urørtfinalist 6
Myspace:Profil
NRK Lydverket: «Galskapen har livets rett»
BA: «Fjorden Baby!» besøkt 31. januar 2009
NRK Lydverket: «Fjorden-bassist lei av Bergen» | og Fjorden Bizznizz | 1,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Billy_Powell | 2023-02-04 | Billy Powell | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 28. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 3. juni', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Keyboardister fra USA', 'Kategori:Lynyrd Skynyrd-musikere', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Corpus Christi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William Norris «Billy» Powell (født 3. juni 1952 Corpus Christi i Texas, død 28. januar 2009 i Orange Park i Florida) var keyboardspiller i rockebandet Lynyrd Skynyrd.
Powell vokste opp i Corpus Christi i Texas og begynte å spille piano ved ung alder. Han flyttet til Jacksonville i Florida sammen med sin familie i tenårene og gikk på Bishop Kenny High School, der han traff Leon Wilkeson, framtidens bassist i Lynyrd Skynyrd på den tiden.
Powell ønsket virkelig å bli med i bandet Skynyrd og begynte å jobbe sammen med bandmedlemmene. Ved oppvarming til en konsert spilte han ved en anledning sin egen versjon av «Free Bird» og Ronnie Van Zant ble imponert og sa til Powell han han skulle slutte som «roadie» og overta pianoet i stedet. Slik ble han en del av gruppen.
Da bandet sluttet å spille sammen i 1977 startet Powell sitt eget band til Lynyrd Skynyrd ble gjenforent i 1987.
Powell og Gary Rossington var de eneste medlemmene fra den opprinnelige besetningen som fortsatt spilte i bandet Lynyrd Skynyrd.
| William Norris «Billy» Powell (født 3. juni 1952 Corpus Christi i Texas, død 28. januar 2009 i Orange Park i Florida) var keyboardspiller i rockebandet Lynyrd Skynyrd.
Powell vokste opp i Corpus Christi i Texas og begynte å spille piano ved ung alder. Han flyttet til Jacksonville i Florida sammen med sin familie i tenårene og gikk på Bishop Kenny High School, der han traff Leon Wilkeson, framtidens bassist i Lynyrd Skynyrd på den tiden.
Powell ønsket virkelig å bli med i bandet Skynyrd og begynte å jobbe sammen med bandmedlemmene. Ved oppvarming til en konsert spilte han ved en anledning sin egen versjon av «Free Bird» og Ronnie Van Zant ble imponert og sa til Powell han han skulle slutte som «roadie» og overta pianoet i stedet. Slik ble han en del av gruppen.
Da bandet sluttet å spille sammen i 1977 startet Powell sitt eget band til Lynyrd Skynyrd ble gjenforent i 1987.
Powell og Gary Rossington var de eneste medlemmene fra den opprinnelige besetningen som fortsatt spilte i bandet Lynyrd Skynyrd.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Billy Powell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Billy Powell på Internet Movie Database
(en) Billy Powell hos The Movie Database
(en) Billy Powell på Discogs
(en) Billy Powell på MusicBrainz | William Norris «Billy» Powell (født 3. juni 1952 Corpus Christi i Texas, død 28. | 1,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Christian_Hansen | 2023-02-04 | Hans Christian Hansen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1900', 'Kategori:Fødsler i 1861', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filosofer', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hans Christian Hansen (født 1861 i Bergen, død 1900) var en norsk filosof.
Hansen var hegelianer og tilhenger av den nyidealistiske filosofien, som han bidro til å gi kjennskap om i Norge i 1890-årene. 16. mars 1889 holdt han foredraget «De moderne Fritænkeres høieste Gode» i Studentersamfundet, hvor han angrep materialismen og naturalismen. Året etter kom nyromantikkens gjennombrudd i Studentersamfundet.
I 1895 utga Hansen sin doktoravhandling, «Rummet og Sjælen», hvor han i hovedsak bygget på Hegels filosofi. Avhandlingen ble opptrykket i serien «Norsk filosofi i det 19. århundre» i Thorleif Dahls Kulturbibliotek i 1977.
Hansen var venn av litteraturkritikeren Carl Nærup og dikteren Sigbjørn Obstfelder, og tilhørte den kretsen som i begynnelsen av 1890-årene møttes hos Synnøve Brinchmann: blant andre Nærup, Obstfelder, Nils Kjær, Gustav Vigeland, Thomas Krag og Jens Thiis.
| Hans Christian Hansen (født 1861 i Bergen, død 1900) var en norsk filosof.
Hansen var hegelianer og tilhenger av den nyidealistiske filosofien, som han bidro til å gi kjennskap om i Norge i 1890-årene. 16. mars 1889 holdt han foredraget «De moderne Fritænkeres høieste Gode» i Studentersamfundet, hvor han angrep materialismen og naturalismen. Året etter kom nyromantikkens gjennombrudd i Studentersamfundet.
I 1895 utga Hansen sin doktoravhandling, «Rummet og Sjælen», hvor han i hovedsak bygget på Hegels filosofi. Avhandlingen ble opptrykket i serien «Norsk filosofi i det 19. århundre» i Thorleif Dahls Kulturbibliotek i 1977.
Hansen var venn av litteraturkritikeren Carl Nærup og dikteren Sigbjørn Obstfelder, og tilhørte den kretsen som i begynnelsen av 1890-årene møttes hos Synnøve Brinchmann: blant andre Nærup, Obstfelder, Nils Kjær, Gustav Vigeland, Thomas Krag og Jens Thiis.
== Verker ==
Moral, religion og videnskab (1890)
Rummet og Sjælen (1895)
Om Begrebet Frihed (1896)
Gammelt og Nyt fra Troens og Tankens Verden (1898) NBdigital
== Referanser ==
== Kilder ==
A. H. Winsnes: Norsk litteraturhistorie, bd. 5, s. 182–83. Oslo: Aschehoug, 1961.
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Hans Christian Hansen i BIBSYS | Hans Christian Hansen (født 1861 i Bergen, død 1900) var en norsk filosof. | 1,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_Inge_Olsen | 2023-02-04 | Kjell Inge Olsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballtrenere for Viking FK', 'Kategori:Fødsler 26. september', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune'] | Kjell Inge Olsen (født 26. september 1961 i Stavanger) er talentsjef i Viking Fotballklubb og tidligere trener for samme klubb. I 2003 tok Kjell Inge Olsen over som trener for Viking og den sesongen endte klubben på femteplass i serien. Under Olsens ledelse ble også den siste kampen på Stavanger stadion spilt, mot Stabæk i siste hjemmekamp den høsten.
På begynnelsen av 2004-sesongen flyttet Viking til ny stadion i Jåttåvågen, Viking Stadion. Viking skuffet i Olsens første sesong som trener og åpnet årets sesong med 0-4 for Tromsø noe som førte til at han gav seg som trener. Han trakk seg «av personlige årsaker», og at han ikke klarte å finne drivkraft til å fortsette. 9. august 2007 ble han presentert som ny talentsjef, mens Svein Fjælberg ble talentutvikler i Viking samtidig.
| Kjell Inge Olsen (født 26. september 1961 i Stavanger) er talentsjef i Viking Fotballklubb og tidligere trener for samme klubb. I 2003 tok Kjell Inge Olsen over som trener for Viking og den sesongen endte klubben på femteplass i serien. Under Olsens ledelse ble også den siste kampen på Stavanger stadion spilt, mot Stabæk i siste hjemmekamp den høsten.
På begynnelsen av 2004-sesongen flyttet Viking til ny stadion i Jåttåvågen, Viking Stadion. Viking skuffet i Olsens første sesong som trener og åpnet årets sesong med 0-4 for Tromsø noe som førte til at han gav seg som trener. Han trakk seg «av personlige årsaker», og at han ikke klarte å finne drivkraft til å fortsette. 9. august 2007 ble han presentert som ny talentsjef, mens Svein Fjælberg ble talentutvikler i Viking samtidig.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kjell Inge Olsen – Transfermarkt (manager) | Kjell Inge Olsen (født 26. september 1961 i Stavanger) er talentsjef i Viking Fotballklubb og tidligere trener for samme klubb. | 1,807 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Mourly_Vold | 2023-02-04 | John Mourly Vold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1907', 'Kategori:Fødsler 24. august', 'Kategori:Fødsler i 1850', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filosofer', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Mourly Vold (født 24. august 1850 i Trondhjem, død 1. juli 1907 på Modum) var en norsk filosof.
Vold ble student i 1868 og cand. theol. i 1873. 1873–75 oppholdt han seg i Kristiania, hvor han manuduserte i filosofi. 1876–81 var han bestyrer for en amtsskole i Smaalenenes amt. Somrene 1878 og 1883 studerte han filosofi i Tyskland, og i 1881 fikk han Kronprinsens gullmedalje for prisavhandlingen «Om telelogiens begreb». I 1888 tok han doktorgraden med en avhandling om «Spinozas erkjendelsestheori».
I 1889 ble Vold dosent og i 1890 professor i filosofi ved universitetet i Kristiania. Han drev i mange år eksperimenter over lovene for drømmelivet, og utga flere artikler om emnet. Han skrev også mange mindre artikler, for eksempel om spiritismen.
Hans avhandling «Ideal-realistisk Verdensbetragtning» ble gjenutgitt i serien «Norsk filosofi i det 19. århundre» i Thorleif Dahls kulturbibliotek i 1977.
| John Mourly Vold (født 24. august 1850 i Trondhjem, død 1. juli 1907 på Modum) var en norsk filosof.
Vold ble student i 1868 og cand. theol. i 1873. 1873–75 oppholdt han seg i Kristiania, hvor han manuduserte i filosofi. 1876–81 var han bestyrer for en amtsskole i Smaalenenes amt. Somrene 1878 og 1883 studerte han filosofi i Tyskland, og i 1881 fikk han Kronprinsens gullmedalje for prisavhandlingen «Om telelogiens begreb». I 1888 tok han doktorgraden med en avhandling om «Spinozas erkjendelsestheori».
I 1889 ble Vold dosent og i 1890 professor i filosofi ved universitetet i Kristiania. Han drev i mange år eksperimenter over lovene for drømmelivet, og utga flere artikler om emnet. Han skrev også mange mindre artikler, for eksempel om spiritismen.
Hans avhandling «Ideal-realistisk Verdensbetragtning» ble gjenutgitt i serien «Norsk filosofi i det 19. århundre» i Thorleif Dahls kulturbibliotek i 1977.
== Verker ==
Spinozas erkjendelsestheori (1888)
Verdensbetragtning, Sokrates og fantasi (1889)
Über den Traum (1910–12)
== Referanser ==
== Kilder ==
Salmonsens konversationsleksikon, Anden Udgave, bind XXV, s. 343. København: J. H. Schultz, 1928. | John Mourly Vold (født 24. august 1850 i Trondhjem, død 1. | 1,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eilert_L%C3%B8seth | 2023-02-04 | Eilert Løseth | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. november', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 1. september', 'Kategori:Fødsler i 1858', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske litteraturhistorikere og litteraturkritikere', 'Kategori:Norske romanister', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Oluf Eilert Løseth (født 1. september 1858 i Trondhjem, død 2. november 1945) var en norsk romanist og litteraturhistoriker. Han var professor ved universitetet i Kristiania (Oslo) 1913–28.
Han ble student i 1876 og cand. philol. i 1883. 1892–95 var han stipendiat i romansk filologi og holdt ved siden av forelesninger i litteraturhistorie. Fra november 1895 var han dosent i romansk litteratur og fra 1897 også lektor i fransk språk. Han ble professor i 1913.
Løseth dro flere ganger til utlandet for å studere romansk språk og litteratur. 1884–86 var han i Paris og i Italia, 1888–92 i Paris. I 1888 tok han doktorgraden i romansk filologi på avhandlingen «Tristanromanens gammelfranske prosahaandskrifter». Dette arbeidet ble siden utvidet til en kritisk analyse av prosaromanene om Tristan og Palamedes i Le roman de Tristan en prose, le roman de Palamède et la compilation de Rusticien de Pise (1901). 1890–91 foresto han en kritisk utgave av to gammelfranske tekster: Eracle og Ille et Galeron av dikteren Gautier d'Arras. I 1903 kom en utgave av Robert le Diable. I norske og utenlandske tidsskrifter skrev han en rekke artikler om eldre og nyere litteratur. Sammen med Johan Skougaard utga han en Fransk-norsk ordbok (1921) og en Norsk-fransk ordbok (1936–40).
| Oluf Eilert Løseth (født 1. september 1858 i Trondhjem, død 2. november 1945) var en norsk romanist og litteraturhistoriker. Han var professor ved universitetet i Kristiania (Oslo) 1913–28.
Han ble student i 1876 og cand. philol. i 1883. 1892–95 var han stipendiat i romansk filologi og holdt ved siden av forelesninger i litteraturhistorie. Fra november 1895 var han dosent i romansk litteratur og fra 1897 også lektor i fransk språk. Han ble professor i 1913.
Løseth dro flere ganger til utlandet for å studere romansk språk og litteratur. 1884–86 var han i Paris og i Italia, 1888–92 i Paris. I 1888 tok han doktorgraden i romansk filologi på avhandlingen «Tristanromanens gammelfranske prosahaandskrifter». Dette arbeidet ble siden utvidet til en kritisk analyse av prosaromanene om Tristan og Palamedes i Le roman de Tristan en prose, le roman de Palamède et la compilation de Rusticien de Pise (1901). 1890–91 foresto han en kritisk utgave av to gammelfranske tekster: Eracle og Ille et Galeron av dikteren Gautier d'Arras. I 1903 kom en utgave av Robert le Diable. I norske og utenlandske tidsskrifter skrev han en rekke artikler om eldre og nyere litteratur. Sammen med Johan Skougaard utga han en Fransk-norsk ordbok (1921) og en Norsk-fransk ordbok (1936–40).
== Verker ==
Tristanromanenes gammelfranske prosahaandskrifter (1888)
Le roman de Tristan en prose, le roman de Palamède et la compilation de Rusticien de Pise (1901)
== Referanser ==
== Kilder ==
Salmonsens konversationsleksikon, Anden Udgave, bind XVI, s. 275. København: J. H. Schultz, 1924.
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Eilert Løseth i BIBSYS
(no) Digitaliserte bøker av Løseth hos Nasjonalbiblioteket | Oluf Eilert Løseth (født 1. september 1858 i Trondhjem, død 2. | 1,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stian_Thomassen | 2023-02-04 | Stian Thomassen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for FK Haugesund', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fotballspillere for Nybergsund IL-Trysil', 'Kategori:Fotballspillere for Ullensaker/Kisa IL', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Stian Thomassen (født 8. august 1976 i Oslo) er en tidligere norsk fotballspiller som har spilt for klubbene Lillestrøm, Haugesund, Hamarkameratene og Nybergsund IL-Trysil. Han spilte i forsvar i hele sin karriere og avsluttet som aktiv hos Ullensaker/Kisa. Thomassen har for øvrig også rundt 30 aldersbestemte landskamper for Norge.
| Stian Thomassen (født 8. august 1976 i Oslo) er en tidligere norsk fotballspiller som har spilt for klubbene Lillestrøm, Haugesund, Hamarkameratene og Nybergsund IL-Trysil. Han spilte i forsvar i hele sin karriere og avsluttet som aktiv hos Ullensaker/Kisa. Thomassen har for øvrig også rundt 30 aldersbestemte landskamper for Norge.
== Eksterne lenker ==
HamKam.no – Stian Thomassens spillerprofil hos Hamarkameratene
Fotball.no – Stian Thomassens landslagsprofil hos Norges Fotballforbund | | fødtsted = Oslo | 1,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Skougaard | 2023-02-04 | Johan Skougaard | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. september', 'Kategori:Dødsfall i 1925', 'Kategori:Fødsler 31. juli', 'Kategori:Fødsler i 1847', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske offiserer', 'Kategori:Norske vegdirektører', 'Kategori:Ordførere i Oslo', 'Kategori:Personer fra Farsund kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Johan Kristian Skougaard (født 31. juli 1847 i Eikvåg ved Farsund, død 25. september 1925 i Oslo) var en norsk offiser og veidirektør. Han var Kristianias ordfører i 1905.
| Johan Kristian Skougaard (født 31. juli 1847 i Eikvåg ved Farsund, død 25. september 1925 i Oslo) var en norsk offiser og veidirektør. Han var Kristianias ordfører i 1905.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Slekten Skougaard stammer fra Bornholm. Johan Skougaard var bror av sangeren Lorentz Skougaard-Severini (1837–85).
=== Yrkesliv, politisk virke ===
Han ble offiser i 1868, tok militær høyskoleeksamen i 1872 og ble 1873 ansatt i Statens veivesen.
I 1886 avanserte han til kaptein i hæren, men tok avskjed i 1887. I veivesenet ble han overingeniør i 1895 og var veidirektør 1904–18.
Skougaard hadde en rekke verv: Han var formann i polyteknisk forening 1897–99, jurymann ved Verdensutstillingen i Paris i 1900, ordfører i Kristiania 1905 og viseordfører 1906–07. Senere var han medlem av bystyret. Han representerte Norge ved de internasjonale kongressene for veivesen i Paris 1908 og i Brussel 1910. I 1911 ble han norsk medlem av sentraladministrasjonen for L'Association internationale de la route.
=== Verker ===
Skougaard utga Det norske veivæsens historie i to bind (1899–1914). Sammen med Eilert Løseth utga han en Fransk-norsk ordbok (1921). Etter hans død kom en Norsk-fransk ordbok (1936–40).
== Referanser ==
== Kilder ==
Salmonsens konversationsleksikon, Anden Udgave, bind XXI, s. 630. København: J. H. Schultz, 1926.
Røed, Ane Cecilie: Johan Kristian Skougaard - den intellektuelle vegdirektøren. I Årbok for Norsk vegmuseum 2015. ISBN 978-82-91130-41-5
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Johan Skougaard i BIBSYS
(no) Publikasjoner av Johan Skougaard i BIBSYS | Johan Kristian Skougaard (født 31. juli 1847 i Eikvåg ved Farsund, død 25. | 1,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_F%E2%80%99s_siste_nedtegnelser_til_almenheten | 2023-02-04 | Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1983', 'Kategori:Norske noveller'] | Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten er en novellesamling av den norske forfatteren Kjell Askildsen, utgitt i 1983. Samlingen består av to lange noveller: tittelnovellen og «Carl Lange»
Hovedpersonen i tittelnovellen er en gammel, desillusjonert mann som gjør opp status for sitt liv. I «Carl Lange» er hovedpersonen en eldre, ensom mann som mistenkes for en voldtekt av en ung pike. Han er etter alt å dømme uskyldig, men i løpet av de seks møtene med politietterforskeren mister Lange både selvrespekt, selvbilde og selvbeherskelse. Novellen gir assosiasjoner til Dostojevskijs Forbrytelse og straff og Kafkas Prosessen.
Askildsen bruker også i denne boken et nakent språk, fritt for beskrivelse og språklige bilder.
Samlingen vant Kritikerprisen det året den utkom, og boka ble i en Dagbladet-serie sommeren 2006 kåret til den beste roman/novellesamling fra de siste 25 år. Den norske bokklubben utga i 2007 en illustrert utgave av boken i sin serie «Mestermøter», illustrert av Håkon Bleken. Novellene er oversatt til flere språk, og utgitt i ulike utvalg av forfatterens noveller: på spansk, fransk, finsk, kroatisk, engelsk, polsk og rumensk.
| Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten er en novellesamling av den norske forfatteren Kjell Askildsen, utgitt i 1983. Samlingen består av to lange noveller: tittelnovellen og «Carl Lange»
Hovedpersonen i tittelnovellen er en gammel, desillusjonert mann som gjør opp status for sitt liv. I «Carl Lange» er hovedpersonen en eldre, ensom mann som mistenkes for en voldtekt av en ung pike. Han er etter alt å dømme uskyldig, men i løpet av de seks møtene med politietterforskeren mister Lange både selvrespekt, selvbilde og selvbeherskelse. Novellen gir assosiasjoner til Dostojevskijs Forbrytelse og straff og Kafkas Prosessen.
Askildsen bruker også i denne boken et nakent språk, fritt for beskrivelse og språklige bilder.
Samlingen vant Kritikerprisen det året den utkom, og boka ble i en Dagbladet-serie sommeren 2006 kåret til den beste roman/novellesamling fra de siste 25 år. Den norske bokklubben utga i 2007 en illustrert utgave av boken i sin serie «Mestermøter», illustrert av Håkon Bleken. Novellene er oversatt til flere språk, og utgitt i ulike utvalg av forfatterens noveller: på spansk, fransk, finsk, kroatisk, engelsk, polsk og rumensk.
== TV-versjoner ==
Carl Lange ble vist i Fjernsynsteatret høsten 1987, dramatisert av Ulf Breistrand og med regi av Terje Mærli. Erik Hivju og Lasse Lindtner spilte hovedrollene.
Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten ble vist i Fjernsynsteatret i 1991. Regien var ved Ulf Breistrand, og hovedrollen ble spilt av Wilfred Breistrand. Den rolletolkningen innbrakte ham Amandaprisen.
== Referanser == | Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten er en novellesamling av den norske forfatteren Kjell Askildsen, utgitt i 1983. Samlingen består av to lange noveller: tittelnovellen og «Carl Lange» | 1,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inanna | 2023-02-04 | Inanna | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Kjærlighets- og vellystgudinner', 'Kategori:Krigsgudinner', 'Kategori:Mesopotamiske guddommer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Inanna (kileskrift ) var en sumerisk gudinne for fysisk kjærlighet, fruktbarhet og krig. Alternative navn var Innin, Ennin, Ninnin, Ninni, Ninanna, Ninnar, Innina, Ennina, Irnina, Innini, Nana og Nin, antagelig avledet fra tidligere Nin-ana, «Himmelens frue». Hennes akkadiske motpart er Ishtar.
| Inanna (kileskrift ) var en sumerisk gudinne for fysisk kjærlighet, fruktbarhet og krig. Alternative navn var Innin, Ennin, Ninnin, Ninni, Ninanna, Ninnar, Innina, Ennina, Irnina, Innini, Nana og Nin, antagelig avledet fra tidligere Nin-ana, «Himmelens frue». Hennes akkadiske motpart er Ishtar.
== Karaktertrekk ==
I sumerisk mytologi ble hun regnet som gudinne for både seksualitet og krigføring. I en av hymnene til hennes ære het det: «Når tjenerne slipper sine flokker løs, og når kveg og får blir ledet tilbake til fjøsene sine, da bærer du, høyaktede frue, i likhet med den navnløse fattige, kun et eneste plagg. Den prostituertes perler ligger om din hals, og du er troende til å fange inn en mann rett fra hans taverna». Til tross for at hun ble forbundet med parring og fruktbarhet for såvel dyr som mennesker var Inanna ikke en modergudinne, og ble sjelden assosiert med barnefødsler. Inanna ble ellers også knyttet til regn og stormer og til planeten Venus.
== Opprinnelse ==
Så tidlig som Uruk-perioden (ca. 4000 til 3100 f.Kr.) ble Inanna ansett for å ha en særlig tilknytning til byen Uruk. På den berømte Uruk-vasen, som ble funnet i et lager av kultobjekter fra den arkeologiske periodeinndelingen Uruk III, er det bilde av en rekke nakne menn som bærer blant annet skåler, beholdere og kurver følt med markens grøde. Mennene som det er bilde av på vasen fører sauer og geiter frem til en kvinne som står vendt mot herskeren, utsmykket og kledd for et hellig ekteskap, og oppvartet av en tjener. Den kvinnelige figuren holdt symbolet av to vridde halmstrå på dørstokken som signaliserte at Inanna sto bak henne, mens en mannlig figur holdt en boks og en stabel med skåler, et senere kileskrifttegn for En (se bilde) ga betydningen av en høyesteprest av tempelet.
Inanna har en framtredende plass i en av de tidligste legender, Enmerkar og herren av Aratta, i noe som minner om rollen som en «kongemaker», overførte hennes personlige bosted og gunst, og således overherredømme fra Arattas konge og til Uruk.
Segltrykk fra Jemdet Nasr-perioden (3100-2900 f.Kr.) viste en ubevegelig sekvens av bysymboler, blant annet de til Ur, Larsa, Zabalam, Urum, Arina, og sannsynligvis Kesh. Det er sannsynlig at denne listen reflekterer en rapport av bidrag til Inanna ved Uruk fra byene som støttet hennes kult. Et større antall tilsvarende segler har blitt funnet fra den noe senere perioden Tidlig dynastisk I-fase ved Ur i en noe annen orden, kombinert med rosettsymbolet til Inanna og som tydelig var benyttet for denne hensikten. De hadde blitt brukt til å låse lagerrom for å oppbevare materialer avsett for hennes kult.Inannas navn er vanligvis avledet fra Nin-anna, «himmelens frue» (fra sumeriske NIN, «frue» eller «dronning», og AN, «himmel»). I diskusjonen av tolkningen av kileskriften har en del tidlige assyriologer foreslått at Inanna kan ha vært den opprinnelige «før-eufratiske», muligens beslektet med den hurrittiske modergudinne Hannahannah, akseptert kun i senere tid inn i den sumerske gudeverden, en ide støttet av hennes ungdommelighet, og at i motsetningen til andre sumerske guddommer, hun hadde i begynnelsen ingen bestemte ansvarsområder. Tanken eller spekulasjonen at de var et før-eufratisk underlagsspråk i sør i tiden før sumerisk språk er ikke i utstrakt grad støttet av moderne assyriologer.
== Dyrkelse ==
Mellom elvene Tigris og Eufrat var det mange helligdommer og templer dedikert til Inanna. Eanna-tampelet, navnet betyr «himmelens hus» eller «huset til An», lå i Uruk, dagens Warka, og bibelens Erek. Dette tempelet var det største av disse. Guden for denne byen på 4000-tallet f.Kr. var antagelig opprinnelig An. Etter at tempelet ble dedikert Inanna synes det som om det huset prestinner for gudinnen. Høyesteprestinnen ville velge en ung mann til sitt sengeleie som representerte eller symboliserte hyrden Dumuzid, Inannas mytologiske ektefelle, i et hieros gamos eller hellig bryllup, feiret i løpet av den årlige Akitu-seremonien (nyttårsfeiring) om vårens jevndøgn. I senere sumersk historie (ved slutten av 3000-tallet) etablerte kongene deres berettigelse og legitimitet ved å ta den symbolske plassen for Dumuzid i tempelet i løpet av en natt ved nyttårsfeiringen.
== Ikonografi (billedtolkning) ==
Inannas symbol var en åttekantet stjerne eller rosett og ble assosiert med løver – selv da et symbol på makt – og ble hyppig avbildet stående med ryggen mot to løvinner. Hennes kileskrifttegn var en krokformet vridd knute av halmstrå, representert på dørstolpene til lagerhusene. Ideogrammet var såledet også et fruktbarhetssymbol.
== Mytene ==
=== Inanna og det hellige dekret ===
I henhold til en mytologisk fortelling lurte Inanna guden for kulturen, Enki, som ble dyrket i byen Eridu, til å gi henne «Me». «Me» representerte alt fra sannhet til veving til prostitusjon, og var en form for guddommelig dekret, fundamentale for den sumeriske forståelsen av forholdet mellom menneskeheten og gudene.
Inanna reiste til Enkis by Eridu og drakk ham full, hun fikk ham til å gi henne hundrevis – det nøyaktige antallet er gått tapt, ettersom teksten er brutt av steintavlene – av «Me» som hun tok til sin by Uruk. Da Enki ble edruelig igjen sendte han en mektig abgallu (sjøuhyre, fra ab = sjø eller innsjø; + gal = stor; + lu = mann) for å stoppe hennes skip mens den seilte elven Eufrat og skaffe gaven tilbake igjen, men hun slapp unna. Fortellingen kan representere den historiske overføringen av makt fra Eridu til Uruk.
=== Inannas nedstigning til underverden ===
Myten om Inannas nedstigning til underverdenen gjelder som den eldst bevarte i sjangeren «reiser til det hinsidige», og danner en slags litterær arketype for et utall tilsvarende beretninger i jødisk, kristen, gnostisk og islamsk tradisjon. I Sumer var underverdenen et tørt, mørkt sted, «landet som ingen vender tilbake fra»; bolig for avdøde helter og vanlige mennesker om hverandre. Avhengig av sin oppførsel kunne de få bedre behandling eller posisjoner i underverden.
Myten nevner ikke hvilket ærend Inanna hadde i underverdenen. Selv oppgir hun til underverdenens portvokter at hun ønsker å overvære sin svoger Gud-gal-anas begravelsesritualer. Imidlertid kan dette være et listig påfunn for å dekke over hennes egentlige hensikt, som vi ikke kjenner. Ereškigal (Ereš = dronning, frue; Ki = jord, Gal = stor), underverdenens dronning og Inannas søster, kan ha mistenkt hennes egentlige hensikter, noe som kan forklare hennes oppførsel overfor Inanna.
Før Inanna drar, befaler hun sin prestinne Ninshubur (eller Nincurba) å be gudene Enlil, Nanna-Suen, og Enki om å berge henne om hun ikke er kommet tilbake i løpet av tre dager. Inanna kler seg omhyggelig før besøket med en turban, en parykk, et halssmykke med en edelsten av lapis lazuli, en pala-kjole, maskara, bryststykke, en gullring på hånden, og hun holdt en målestav med en lapis lazuli på. Kanskje hennes klesdrakt, uegnet for begravelse, sammen med hennes hovmodige oppførsel gjorde Ereškigal mistenksom.Portvokteren, som følger Ereškigals instruksjoner, forteller Inanna at før hun får komme inn, må hun gi fra seg staven sin. Hun spør hvorfor, og får til svar at slik er skikken i underverdenen. Hun adlyder og slipper inn. Hun passerer gjennom hele syv porter, og ved hver må hun levere fra seg en gjenstand som toll til portvakten. I sumerisk mytologi forutsatte en del begravelsesritualer at den døde ble begravd med gaver til portvokterne og underverdenens dommere for å vinne deres gunst. Gjenstander kunne også være beregnet som amulett eller beskyttelse, slik at for hver gjenstand som ble fratatt Inanna, ble hun mer sårbar. Da hun stod foran sin søster, var hun helt naken.
«Hun fikk deretter sin søster Ereškigal til reiste seg fra tronen og tok selv plassen. Annunaki, de syv dommerne, avga sin dom mot henne. De så på henne – det var dødens åsyn. De snakket til henne – det var angerens tale. De ropte til henne – det var et rop av tung skyld. Den ulykkelige kvinne ble forvandlet til et lik, og liket ble hengt på en krok.»Ereškigals hat til Inanna kan ha blitt gjengitt i noen få andre myter. Ereškigal betraktes som en form for tilfeldig ulykkesfugl. Hun kan ikke forlate sitt rike i underverdenen for å være sammen med andre guder. Heller ikke kan de besøke henne i underverdenen. Inanna symboliserte kjærlighet og fruktbarhet, Ereškigals motpoler.
Tre dager og tre netter går, og Ninshubur følger Inannas instruksjoner ved å gå til Enlils, Nannas og Enkis templer og be om at de redder kjærlighetsgudinnen. De to første nekter og sier at det er hennes eget problem, men Enki blir dypt bekymret og lover å hjelpe. Av skitten under neglene sine skaper han to kjønnsløse vesener som verken er hun eller han, og kaller dem gala-tura og kur-jara (Kalaturru og Kurgarru). Han instruerer dem i å formilde Ereškigal. Om de blir spurt om hva de ønsker, skal de be om Inannas lik og dynke det med «livets mat og vann», som de skal stenke på den døde Inanna seksti ganger. Da vil hun våkne til live igjen. De sendes av sted «flygende som fluer».
Alt forløper som Enki forutsa, men før Inanna får komme opp i lyset igjen, må hun som erstatning bringe underverdenen en stedfortreder. Med en skare demoner, galla, begir hun seg på leting. Demonene foreslår Ninshubur, men slik vil ikke Inanna lønne hennes trofasthet. Deretter kommer de til Cara, Inannas sminkøse, som sørger over Inannas forsvinning. Demonene tilbyr å ta henne, men Inanna nekter, og det gjør hun også da de vil ta Lulal, som de også finner i sorg.
Til sist kommer de til det store epletreet på Kulaba-sletten, og får øye på Dumuzi, hennes ektefelle, som sitter fornøyd på tronen, uten sørgeklær og uten tegn til å savne Inanna. Hun sier da at ham kan de ta.
Dumuzi forsøker å flykte, men en flue forteller Inanna og demonene hvor han gjemmer seg. Myten, som tilsynelatende bare er et fragment av et større verk, slutter med at Dumuzi etter noen forgjeves fluktforsøk føres ned i underverdenen. Senere versjoner fokuserer på hans skjebne. Da er det ikke lenger Inannas død, men Dumuzis forsvinning som fører til en fruktbarhetskrise i verden. Dette løser seg først etter opprettelsen av en avtale om at Dumuzi tilbringer halve året i underverdenen. Så får han vende tilbake i årets andre halvdel, mot at hans søster tar hans plass i underverdenen. Dermed blir Dumuzi, bedre kjent under sitt babylonske navn Tammuz, prototypen for alle de andre nærorientalske gudene som dør og gjenoppstår.
== Tolkning av myten om Inannas nedstigning ==
Inannas tredagers nedstigning til underverdenen kan kanskje knyttes til hennes opprinnelse som månegudinne, ettersom månen er mørk i tre dager før den begynner å vokse igjen. Mytens alder knyttes til den årlige Akitu-feiringen på en tid da solens lys formørket stjernebildet Taurus, dengang kjent som Gugalanna («Himmelens store okse»). Inanna oppgav som grunn for å stige ned i underverdenen at hun ville trøste sin sørgende søster, som nettopp var blitt enke.
Inanna var gudinne for kjærlighet og fruktbarhet. Da hun steg ned i underverdenen, slo avlingene feil, og husdyrene sluttet å formere seg. Hennes død tilsvarte vinteren når naturen ligger «død». Mytetolkeren og forfatteren Diane Wolksteins versjon foreslår at de to skapningene som Enki skaper av skitten under neglene sine, og sender for å fri Inanna fra underverdenen, symboliserer vann og gjødsel som er nødvendige for plantenes trivsel. Inannas gjenfødsel symboliserer naturens gjenoppvåkning.
I det babylonske Mesopotamia ble Dumuzis akkadiske navn Tammuz opptatt i jødisk mytologi i løpet av jødenes babylonske eksil. I så vel den babylonske som den hebraiske kalenderen er Tammuz navnet på den fjerde måneden der det er solverv, når solens kraft dreper vekstene, og innhøstingen begynner. Det er også da solen snur. I perioden fra juli til slutten av desember er det Geštianna (= «Druens Inanna», Dumuzis søster) som lever, mens Dumuzi er død; og i perioden fra januar til slutten av juni er Dumuzi tibake, mens Geštianna oppholder seg i underverdenen. Hvert vintersolverv fornyer solen seg. Dyrking og innhøsting av druer og korn skjedde i seksmåneders sykluser.
Fortellingen om Inanna og Dumuzi er i slekt med mytene knyttet til Kybele og Attis, Afrodite og Adonis, Demeter og Persefone, Hadad og Adad, Osiris og Isis, og knyttet til fortellingen om Nanna. Samtlige dreier seg om en ung gud eller gudinne, og en sørgende mor eller ektefelle.
Mens myten om Inannas nedstigning til de døde og hennes forhold til Dumuzi/Tammuz minner om mytene knyttet til de førnevnte mytologiske parene, særlig Kybele og Attis, er Inanna unik i den forstand at hun ikke er noen morsfigur. Hennes egenskaper (hun er lunefull, ustadig og knyttet til krig og strid) skiller seg spesielt fra Isis'. Den egyptiske Isis-kulten i det hellenistiske Alexandria og andre steder i Romerriket hadde mye til felles med den senere jomfru Maria-kulten. Oldtidens mesopotamiere så ikke Inanna som det feminine eller som ektefelle og mor. Andre gudinner stod for disse egenskapene. Tikva Frymer-Kenskey i hennes bok In the Wake of the Goddesses undersøker Inanna-mytene og hevder at «Det er betydningsfullt at hovedfiguren i dette drama ikke er en «fruktbarhets-» eller «modergudinne». Isteden involverer ritualet [om hieros gamos, hellig bryllup] en seksuell forening med gudinnen som representerer den lysten som gjør denne foreningen mulig». Mens en del tekster nevner Inanna som mor til et par kalt Shara og Lulal, er hennes identitet i det meste av den bevarte mytologien uavhengig av hennes egenskaper som mor. Hun forblir hovedsakelig barnløs. Inanna står for kjønnsdriften som er vesentlig for verdens fortsettelse.
Den akkadiske prestinnen og dikteren Enheduanna sier at Inanna er «den mektigste blant de store guder», ettersom hun «gjør deres kjennelser endelige». Andre guder og gudinner kan rangere over henne, men det er Inanna som har siste ord, siden det er hun gjør deres hellige vilje kjent blant menneskene. Hun er kraften bak handling og endring, en dynamisk strøm gjennom menneskehetens anliggender.
Mens mytologien rundt Inannas ekteskap til Dumuzi viser den sensuelle siden av denne kosmiske kraften, er hun ofte en fryktinngytende gudinne full av vrede og hevngjerrighet. Enheduanna sier at de som tør å avvise henne vil bli ødelagt, deres land forbannet og ufruktbart, elvene vil renne tykke av blod. Gilgamesj opplever hennes vrede etter å ha avvist hennes tilnærmelser og ydmyket henne ved å kalle henne en «sko som mangler eierens fot» og andre fornærmelser. Han forteller om de ufortjente tingene som hun har gjort mot et halvt dusin av sine elskere, siterer fra kjente myter, og myter som har gått tapt i historiens løp: Hun forlater en for å dø fordi hun er gått lei av ham, forvandler en gartner til en frosk, gjør hyrden til en ulv osv. «Din pris er for høy,» slår Gilgamesj fast for å unngå samme skjebne, men må senere unngjelde for å ha avvist henne, da hans sjelevenn Enkidu til gjengjeld blir drept. Selv Dumuzi/Tammuz får hennes vrede å føle da han må ta hennes plass i underverdenen. Det går stadig hennes elskere ille, og de som nekter å ære henne, omkommer i krig og av sult. I like stor grad som hun er kjønnsdriftens gudinne, står hun for raseri, styrke og rå makt.
Fortellingen om Inannas nedstigning til underverden var kjent i hele oldtidens verden. I Esekiel 8:14 hudfletter profeten kvinnene i Jerusalem for å delta i hennes kult.
== Beslektede guddommer ==
Inanna er datteren av måneguden Nanna, og søster til solguden Utu og regnguden Ishkur. Hennes søster er Ereškigal, dronning av underverden.
Som gudinne for planeten Venus ble Ianna identifisert av akkadierne med deres egen guddom for Venus – som kan ha vært av hankjønn. Selv om det akkadiske navnet for guddommen var Ishtar benyttet akkadierne sumerisk språk som et religiøst språk og deres hymner var også sumerisk og hennes navn derfor også Inanna.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gilgamesh og Atrahasis. Oversatt av Jens Braarvig, Tor Åge Bringsværd og Rolf Furuli. Bokklubben, 2001. (Verdens hellige skrifter; 7) ISBN 978-82-525-4106-9
Inanna : himmelens og jordens dronning. Til norsk ved Terje Johanssen etter Diane Wolkstein og Noah Kramers bok. Gyldendal, 2000. ISBN 82-05-27096-1
Til Inanna : prinsesse Enheduannas dikt til gudinnen Inanna fra 2200-tallet før Kristus. Basert på Diane Wolksteins tekstredigering; gjendiktet fra sumerisk av Jens Braarvig og Erling Kittelsen. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-18893-1
Flere av de samme tekstene finnes i antologien Sumeriske skrifter, 2006.Inana's descent to the nether world: oversettelse til engelsk. The Electronic Text Corpus of Sumerian Literature. University of Oxford Library.
Frymer-Kensky,Tikva: In the Wake of the Goddesses. New York: MacMillan, 1992.
Fulco, William J., S.J.: «Inanna». I Eliade, Mircea, red., The Encyclopedia of Religion. New York: Macmillan Group, 1987. Vol. 7, 145-146.
Jacobsen, Thorkild: The treasures of darkness: a history of Mesopotamian religion. Yale University Press, New Haven and London, 1976.
Enheduanna: «The Exaltation of Inanna (Inanna B): Oversettelse». The Electronic Text Corpus of Sumerian Literature. University of Oxford Library, 2004.
Black, Jeremy; Cunningham, Graham; Robson, Eleanor; & Zólyomi, Gábor (2004): The Literature of Ancient Sumer (Oxford University Press) ISBN 0-19-926311-6
== Eksterne lenker ==
The Electronic Text Corpus of Sumerian Literature
Halloran, John A.: Sumerian Lexicon Version 3.0
Klikkbart kart over Mesopotamia | Inanna (kileskrift ) var en sumerisk gudinne for fysisk kjærlighet, fruktbarhet og krig. Alternative navn var Innin, Ennin, Ninnin, Ninni, Ninanna, Ninnar, Innina, Ennina, Irnina, Innini, Nana og Nin, antagelig avledet fra tidligere Nin-ana, «Himmelens frue». | 1,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matthew_Upson | 2023-02-04 | Matthew Upson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Arsenal FC', 'Kategori:Fotballspillere for Birmingham City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Brighton & Hove Albion FC', 'Kategori:Fotballspillere for Crystal Palace FC', 'Kategori:Fotballspillere for Leicester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Luton Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Milton Keynes Dons FC', 'Kategori:Fotballspillere for Nottingham Forest FC', 'Kategori:Fotballspillere for Reading FC', 'Kategori:Fotballspillere for Stoke City FC', 'Kategori:Fotballspillere for West Ham United FC', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Mid Suffolk', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2010'] | Matthew James Upson (født 18. april 1979) er en engelsk fotballspiller.
| Matthew James Upson (født 18. april 1979) er en engelsk fotballspiller.
== Klubbkarriere ==
=== Luton ===
Matthew Upson ble født i Hartismere, Suffolk. Han kom til Luton Town som ungdom i 1994. Han signerte profesjonell kontrakt i april 1996, og spilte sin eneste kamp for førstelaget mot Rotherham United i august 1996.
=== Arsenal ===
Han kom til Arsenal i mai 1997, og kostet 2 millioner pund. Men Arsenals forsvar var sterkt på den tiden, og dette pluss skader gjorde at han sjelden fikk en sjanse til å vise seg frem på førstelaget. Etter å ha vært skadet i et år med en korsbåndsskade han fikk i 1999, spilte Upson bare noen få førstelagskamper for Arsenal, innimellom utlånene til Nottingham Forest i 2000, og Crystal Palace i 2001. I 2001–02, som var hans siste hele sesong I Arsenal, spilte Upson 22 kamper, inkludert 14 i ligaen, som ga han en medalje siden Arsenal vant ligaen. Men etter at han brakk beinet i februar 2002 spilte ikke flere kamper i ligaen, og fikk heller ingen medalje når Arsenal vant FA-cupen. Etter å ha kommet tilbake etter skaden dro Upson på et 3 måneders lån til Reading FC i september 2002. Men Arsenals nye midtstopperpar med Sol Campbell og Kolo Touré holdt han ute av laget, så han ble kjøpt av Birmingham City i januar 2003. Totalt spilte han 56 kamper for Arsenal, uten å skåre.
=== Birmingham ===
Birmingham City fullførte signeringen av Upson fra Arsenal i januar 2003, for en sum av 1 million pund, som kunne stige til 3 millioner pund avhengig av hvor mange kamper han fikk for klubben. Han fikk en leggskade under oppvarmingen til lokalderbyet mot Aston Villa i april 2006, og mistet resten av kampene den sesongen mens han så at laget hans rykket ned til The Championship. Upson fortsatte i klubben mens han jobbet med å komme tilbake fra skaden, var tilbake på banen i desember og scoret ett mål i 3-0 seieren over Plymouth.
=== West Ham ===
18. januar 2007 avslo Birmingham et bud fra West Ham på Upson på 4 millioner pund. De avslo også et forbedret bud på 6 millioner pund noen dager senere. Men et tilbud verdt 6 millioner pund, som kan stige til 7,5 millioner pund avhengig av førstelagskamper ble akseptert 31. januar, og Upson signerte en fire og et halvt års-kontrakt med West Ham. Men Upson klarte å pådra seg en leggskade 30 minutter inn i debuten for West Ham mot Aston Villa 3. februar 2007. Og i comebackkampen mot Tottenham i mars 2007 spilte han bare i 11 minutter før han ble byttet av banen, med enda en skade. Upson fullførte sin første hele kamp for West Ham I 2-0 tapet mot Manchester City i august 2007. En uke senere spilte han sin første kamp som West Ham-kaptein i en 1-0 seier over hans gamle klubb Birmingham. 29. desember 2007 scoret Upson sitt første mål I West Hams 2-1 seier over Manchester United. I juli 2008 ble Upsons draktnummer 6 pensjonert, til ære for klubblegenden Bobby Moore, og han tok da nr. 15 som sitt nye nummer.
Den 23. mai 2014 meldte han overgang fra Brighton & Hove Albion til Leicester, hvor han skrev under på en ettårskontrakt. I juli 2015 skrev han under på en ettårskontrakt med den nyopprykkede klubben Milton Keynes Dons FC etter at hans kontrakt med Leicester City var utløpt.
== Landslagskarriere ==
Upson spilte 12 kamper og scoret to mål for det engelske U21-landslaget i perioden 1994-96.
Hans prestasjoner for Birmingham i Premier League i 2002/03 førte til at han ble tatt ut sin første landslagstropp under Sven-Göran Eriksson i kampen mot Sør-Afrika i mai 2003. Mens han spilte for Birmingham spilte han 7 landskamper for England. Når Fabio Capello ble trener for England i 2008, ble Upson tatt ut i den første troppen, og han dannet også midtstopperpar med Rio Ferdinand i sin åttende landskamp, som var den første på fire år. Hans første mål for England ble scoret mot Tyskland i en 2-1 seier i november 2008.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Matthew Upson – FIFA
(en) Matthew Upson – UEFA
(en) Matthew Upson – Transfermarkt
(en) Matthew Upson – national-football-teams.com
(en) Matthew Upson – Soccerbase.com
(en) Matthew Upson – FootballDatabase.eu
(en) Matthew Upson – Soccerway
(en) Matthew Upson – EU-Football.info
(en) Matthew Upson – FBref
(es) Matthew Upson – as.com | | fødtsted = Eye | 1,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_Gabbidon | 2023-02-04 | Daniel Gabbidon | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Cardiff City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Crystal Palace FC', 'Kategori:Fotballspillere for Queens Park Rangers FC', 'Kategori:Fotballspillere for West Bromwich Albion FC', 'Kategori:Fotballspillere for West Ham United FC', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for Cardiff City FC', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Monmouthshire', 'Kategori:Stubber 2020-10', 'Kategori:Walisiske fotballspillere', 'Kategori:Walisiske fotballtrenere'] | Daniel Leon Gabbidon (født 8. august 1979 i Cwmbran) er en walisisk tidligere fotballspiller, fotballtrener og nåværende ekepertkommentator for BBC Radio Wales. Før Gabbidon spilte hos Crystal Palace var han midtstopper for Queens Park Rangers FC frem til mai 2012. Han har også kamper for det walisiske landslaget.
Gabbidon har tidligere spilt for klubbene West Bromwich Albion FC, Cardiff City FC og West Ham United FC.
West Ham hentet Gabbidon fra Cardiff i 2005 og har siden spilt fast på a-laget. Han har 40 landskamper for Wales.
| Daniel Leon Gabbidon (født 8. august 1979 i Cwmbran) er en walisisk tidligere fotballspiller, fotballtrener og nåværende ekepertkommentator for BBC Radio Wales. Før Gabbidon spilte hos Crystal Palace var han midtstopper for Queens Park Rangers FC frem til mai 2012. Han har også kamper for det walisiske landslaget.
Gabbidon har tidligere spilt for klubbene West Bromwich Albion FC, Cardiff City FC og West Ham United FC.
West Ham hentet Gabbidon fra Cardiff i 2005 og har siden spilt fast på a-laget. Han har 40 landskamper for Wales.
== Eksterne lenker ==
(en) Daniel Gabbidon – Transfermarkt
(en) Daniel Gabbidon – national-football-teams.com
(en) Daniel Gabbidon – WorldFootball.net
(en) Daniel Gabbidon – Soccerbase.com
(en) Daniel Gabbidon – EU-Football.info
(en) Daniel Gabbidon – FBref
(es) Daniel Gabbidon – as.com | | fødtsted = Cwmbran | 1,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/BM_Atl%C3%A9tico_Valladolid | 2023-02-04 | BM Atlético Valladolid | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Håndballag i Spania', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1991', 'Kategori:Idrettslag etablert i 2014', 'Kategori:Opphør i 2014', 'Kategori:Sport i Spania i 1991', 'Kategori:Sport i Spania i 2014', 'Kategori:Valladolid (provins)'] | Club Balonmano Valladolid var en håndballklubb i Valladolid i regionen Castilla y León i Spania. Klubben, som ble stiftet i 1991, spilte i den spanske toppdivisjonen Liga ASOBAL. Klubben vant cupvinnercupen i sesongen 2008/2009. De norske landslagsspillerne Håvard Tvedten og Christoffer Rambo spilte for klubben. Klubben gikk konkurs i 2014.
| Club Balonmano Valladolid var en håndballklubb i Valladolid i regionen Castilla y León i Spania. Klubben, som ble stiftet i 1991, spilte i den spanske toppdivisjonen Liga ASOBAL. Klubben vant cupvinnercupen i sesongen 2008/2009. De norske landslagsspillerne Håvard Tvedten og Christoffer Rambo spilte for klubben. Klubben gikk konkurs i 2014.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) BM Valladolid – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Club Balonmano Valladolid var en håndballklubb i Valladolid i regionen Castilla y León i Spania. Klubben, som ble stiftet i 1991, spilte i den spanske toppdivisjonen Liga ASOBAL. | 1,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kent_Karlsen | 2023-02-04 | Kent Karlsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for FK Haugesund', 'Kategori:Fotballspillere for FK Tønsberg', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fotballspillere for Luton Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Åsane Fotball', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere i Danmark', 'Kategori:Norske fotballspillere i England', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Kent Karlsen (født 17. februar 1973 i Oslo) er en tidligere norsk fotballspiller som gjennom karrieren spilte for Sørum IL, Sørumsand IF, Lillestrøm, Hamarkameratene, Vålerenga, Haugesund, Åsane og FK Tønsberg. Karlsen var også utenlandsproff gjennom sitt låneopphold hos danske Ikast FS og overgang til Luton Town. Karlsen debuterte hos sistnevnte borte mot Bury FC den 4. november 2000.
Karlsen ble Norgesmester med Vålerenga i 1997, og har 1 offisiell U21-landskamp for Norge. Karlsen ble også kjent for å ha rykket ned med tre ulike klubber på en og en halv sesong. I 2000 var han med på å rykke ned med Vålerenga og Haugesund før han dro utelands til Luton og engelsk førstedivisjon som han også rykket ned med i 2001. Han rykket også ned fra Adeccoligaen med Åsane i 2002. Forøvrig rykket Karlsen opp med LSK 2 i 1990, samt Vålerenga 2 i 1999. Karlsen har også rykket opp med Vålerenga til Tippeligaen i 1997, samt FK Tønsberg til Adeccoligaen i 2004. Han la opp som spiller etter opprykket.
| Kent Karlsen (født 17. februar 1973 i Oslo) er en tidligere norsk fotballspiller som gjennom karrieren spilte for Sørum IL, Sørumsand IF, Lillestrøm, Hamarkameratene, Vålerenga, Haugesund, Åsane og FK Tønsberg. Karlsen var også utenlandsproff gjennom sitt låneopphold hos danske Ikast FS og overgang til Luton Town. Karlsen debuterte hos sistnevnte borte mot Bury FC den 4. november 2000.
Karlsen ble Norgesmester med Vålerenga i 1997, og har 1 offisiell U21-landskamp for Norge. Karlsen ble også kjent for å ha rykket ned med tre ulike klubber på en og en halv sesong. I 2000 var han med på å rykke ned med Vålerenga og Haugesund før han dro utelands til Luton og engelsk førstedivisjon som han også rykket ned med i 2001. Han rykket også ned fra Adeccoligaen med Åsane i 2002. Forøvrig rykket Karlsen opp med LSK 2 i 1990, samt Vålerenga 2 i 1999. Karlsen har også rykket opp med Vålerenga til Tippeligaen i 1997, samt FK Tønsberg til Adeccoligaen i 2004. Han la opp som spiller etter opprykket.
== Eksterne lenker ==
(en) Kent Karlsen – Transfermarkt
(no) Kent Karlsen – Norges Fotballforbund
(en) Kent Karlsen – FBref
HamKam.no – Kent Karlsens spillerprofil hos Hamarkameratene
Lutonfc.com – Kent Karlsens spillerprofil hos Luton Town FC | | fødtsted = Oslo | 1,817 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dalholen | 2023-02-04 | Dalholen | ['Kategori:62°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Bosetninger i Folldal', 'Kategori:Sider med kart'] | Dalholen er en del av kommunen Folldal som ligger i Østerdalen i Innlandet.
Dalholen er en liten fjellbygd som ligger i en dal, elva skiller «de to sidene» som mange kaller solsida og baksida. | Dalholen er en del av kommunen Folldal som ligger i Østerdalen i Innlandet.
Dalholen er en liten fjellbygd som ligger i en dal, elva skiller «de to sidene» som mange kaller solsida og baksida. | Dalholen er en del av kommunen Folldal som ligger i Østerdalen i Innlandet. | 1,818 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_1915 | 2023-02-04 | Stortingsvalget 1915 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Stortingsvalget 1915'] | Stortingsvalget 1915 ble avholdt i Norge som direkte valg til det 65., 66., og 67. ordentlige Storting.
| Stortingsvalget 1915 ble avholdt i Norge som direkte valg til det 65., 66., og 67. ordentlige Storting.
== Valgordning ==
Det ble avholdt ved flertallsvalg i enmannskretser, et valgsystem som ble endret ved valget i 1921, da forholdstallsvalg ble innført. 123 representanter ble valgt inn på Stortinget. I valgkretsene der ingen hadde oppnådd flertall av stemmene ble det holdt omvalg 1. november 1915. Det var det første stortingsvalget med alminnelig stemmerett også for kvinner. Antallet stemmeberettigede kvinner økte fra 324 990 i 1912 til 827 274.
57 representanter ble oppnevnt ved første valg: 42 fra landkretsene og 15 fra kjøpstedene. De øvrige 66 ble oppnevnt ved omvalg i perioden 22. oktober til 1. november 1915.
== Politikk ==
Statsminister Gunnar Knudsen og Gunnar Knudsens andre regjering, som er en av norgeshistoriens lengstsittende regjeringer, fortsatte etter valget.
== Resultat ==
1To av disse var uavhengige, partiløse kandidater valgt inn fra hhv. Hedmark og Sør-Trøndelag. Det siste setet gikk til Avholdspartiet, hvor en representant ble valgt inn fra Telemark
Det finnes ulike anslag over oppslutning fordelt på parti. Partitilhørigheten er antatt, noen kandidater har skiftet parti mellom valgomgangene, noen har varamann med annen partitilknytning.
== Se også ==
Liste over stortingsrepresentanter 1916–1918
== Referanser == | Stortingsvalget 1915 ble avholdt i Norge som direkte valg til det 65., 66. | 1,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paratethys | 2023-02-04 | Paratethys | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Platetektonikk'] | Paratethys var et stort og grunt innlandshav som strakte seg fra områdene nord for Alpene i Sentral-Europa til Aralsjøen i Vest-Asia. Sjøen ble dannet i oligocen (fra 34 millioner år siden), da den ble skilt fra Tethyshavet i sør grunnet dannelsen av Alpene, Karpatene, Dinaridene, Taurus og Elburz. I løpet av den lange tiden det eksisterte hadde Paratethys fra tid til annen igjen forbindelse til Tethys eller dets etterfølgere, Middelhavet og Det indiske hav. Fra pliocen og senere (etter 5 millioner år siden) ble Paratethys oppdelte i mindre sjøer, og restene av det er i dag Svartehavet, Det kaspiske hav og Aralsjøen.
| Paratethys var et stort og grunt innlandshav som strakte seg fra områdene nord for Alpene i Sentral-Europa til Aralsjøen i Vest-Asia. Sjøen ble dannet i oligocen (fra 34 millioner år siden), da den ble skilt fra Tethyshavet i sør grunnet dannelsen av Alpene, Karpatene, Dinaridene, Taurus og Elburz. I løpet av den lange tiden det eksisterte hadde Paratethys fra tid til annen igjen forbindelse til Tethys eller dets etterfølgere, Middelhavet og Det indiske hav. Fra pliocen og senere (etter 5 millioner år siden) ble Paratethys oppdelte i mindre sjøer, og restene av det er i dag Svartehavet, Det kaspiske hav og Aralsjøen.
== Navn og utforskning ==
Navnet Paratethys ble først brukt av V.D. Laskarev i 1924. Laskarevs definisjon omfattet bare fossiler og sedimentære strata fra sjøen i det neogene system, men denne definisjonen ble senere justert til også å omfatte oligocenserien.
Eksistensen av et innlandshav i disse periodene ble utledet fra den fossile fauna (hvorav de viktigste var bløtdyr, fisk og muslingkreps). I perioder hvor Paratethys eller deler av det var adskilt fra hverandre eller fra andre hav, utviklet det seg en separat fauna som finnes i sedimentære avsetninger. På denne måten kan den paleogeografiske utviklingen av Paratethys studeres.
Sedimentære strata fra Paratethys er vanskelige å korrelere med de fra andre hav eller sjøer ettersom det i perioder var fullstendig separert fra dem. Stratigrafer som studerer Paratethys har derfor sine egne stratigrafiske inndelinger som fremdeles brukes som alternativer til den offisielle geologiske tidsskalaen til ICS.
== Paleogeografisk utvikling ==
Paratethys strakte seg over et veldig område i Sentral-Europa og det vestlige Asia. I vest omfattet det i enkelte av sine stadier Molassebekkenet nord for Alpene, videre mot øst Wienbekkenet og Pannoniabekkenet, bekkenet til det nåværende Svartehavet, og derfra strakte det seg østover til det nåværende Aralbekkenet i Sentral-Asia.
Denne delen av Eurasia var i jura- og kritt-periodene dekket av grunne havområder, som dannet den nordlige randen av Tethyshavet. Dette havet ble dannet mellom kontinentene Laurasia (Eurasia og Nord-Amerika) og Gondwana (Afrika, India, Antarktika, Australia og Sør-Amerika) da superkontinentet Pangea delte seg i trias (200 millioner år siden).
Overgangen mellom tidsepokene eocen og oligocen var kjennetegnet av et stort fall i det globale havnivået og en plutselig og bratt nedkjøling av det globale klima. På samme tid var den alpine orogenese begynt. Dette var en tektonisk fase hvor Alpene, Karpatene, Dinaridene, Taurus, Elburz og andre fjellkjeder langs Eurasias sørlige rand ble dannet. Kombinasjonen av et fall i havnivå og tektonisk heving resulterte i at havet trakk seg langt tilbake og at en barriere ble dannet mellom Tethys og Paratethys. Forbindelsene til Nordishavet (Turgajhavet), Nordsjøbekkenet og Atlanterhavet (i form av et sund nord for Karpatene) ble også brutt i tidlig oligocen. Det er imidlertid mulig at forbindelsene til Rhônegraben (og Middelhavet) og Hessenstredet (som knyttet Molassebekkenet til Nordsjøbekkenet) fremdeles var åpne.I tidlig miocen (rundt 20 millioner år siden) fant det igjen sted en fase med tilbaketrekning av havet. I denne perioden hadde Paratethys igjen fått forbindelser til Middelhavet. Denne trenden ble reversert halvveis inn i miocen, og deler av Paratethys var nå ofte separert fra hverandre. Da Middelhavet tørket inn under den messiniske salinitetskrisen (rundt 6 millioner år siden) var det perioder hvor vann fra Paratethys rant inn i de uttørkede Middelhavsbekkenene. I pliocen (5,33 til 2,58 millioner år siden) ble det tidligere Paratethys oppdelt i flere innlandssjøer, som til tider var fullstendig adskilt fra hverandre. Et eksempel var Pannoniasjøen, en brakkvannssjø i Pannoniabekkenet. Mange av disse sjøene forsvant før starten på pleistocen, og i dag er det bare Svartehavet, Det kaspiske hav og Aralsjøen som er igjen av det som en gang var et enormt innlandshav.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vakarcs, G. & Magyar, I.: Freshened seas or inland lakes: eustacy and history of the Paratethys. | Paratethys var et stort og grunt innlandshav som strakte seg fra områdene nord for Alpene i Sentral-Europa til Aralsjøen i Vest-Asia. Sjøen ble dannet i oligocen (fra 34 millioner år siden), da den ble skilt fra Tethyshavet i sør grunnet dannelsen av Alpene, Karpatene, Dinaridene, Taurus og Elburz. | 1,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_E._Howard | 2023-02-04 | Robert E. Howard | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1936', 'Kategori:Forfattere av fantastisk litteratur fra USA', 'Kategori:Fødsler 22. januar', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Grøsserforfattere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Parker County i Texas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Robert Ervin Howard (født 22. januar, 1906 i Peaster, Texas, død 11. juni 1936 i Cross Plains, Texas) var en amerikansk forfatter som skrev pulp fiction innenfor sjangre som fantasy, eventyr og horror stories, samt western. Han er mest kjent som skaperen av Conan the Barbarian.
| Robert Ervin Howard (født 22. januar, 1906 i Peaster, Texas, død 11. juni 1936 i Cross Plains, Texas) var en amerikansk forfatter som skrev pulp fiction innenfor sjangre som fantasy, eventyr og horror stories, samt western. Han er mest kjent som skaperen av Conan the Barbarian.
== Bakgrunn ==
Robert Howard var sønn av legen Isaac Mordecai Howard og Hester Howard. født Ervin. Som han selv skrev til utgiveren av Weird Tales (et kjent kioskmagasin som eksisterte også senere) var nabolaget stort sett preget av irer, engelskmenn, høylandsskotter og dansker. Vesttexaslandskapet var tørt og ødslig, og han reiste lite. Han var en heller sky gutt som skal ha drevet med kroppsbygging for å kompensere for en noe spinkel kroppsbygning, og arbeidet som oljeriggarbeider.
Han prøvde ut flere jobber, som bomullsplukker, cowboy, selger, rettssekretær, landmålingsassistent og journalist før han fikk solgt nok historier til pulpmagasinene Weird Tales, Thrilling Adventures, Argosy og Top-Notch til at han kunne leve av å skrive.
Howard ble påvirket av en rekke forfattere, som Edgar Rice Burroughs,Edwin Lester Linden Arnold,Rafael Sabatini,Bibelen, Rudyard Kipling,Thomas Bulfinch, Arthur Conan Doyle, Nathaniel Hawthorne,Jack London, Harold Lamb, H. Rider Haggard, Alexandre Dumas, père, Clark Ashton Smith, H. P. Lovecraft og G. K. Chesterton.
Han påvirket igjen blant annet Poul Anderson, Leigh Brackett, Ramsey Campbell, L. Sprague de Camp, Lin Carter, David Drake, Steven Erikson, David Gemmell, Laurell K. Hamilton, John Jakes, Paul Kearney, William King, Henry Kuttner, Fritz Leiber, Richard Lupoff, Brian McNaughton, Michael Moorcock, C. L. Moore, Andrew J. Offutt, Emil Petaja, James Reasoner, Charles R. Saunders, Dave Sim, S. M. Stirling, Matthew Woodring Stover, Richard L. Tierney, Harry Turtledove, Karl Edward Wagner og Robert Weinberg.
== Verk ==
Den første historien var Spear and Fang som gikk til Weird Tales da han var 18 år.
Hans mest kjente figur, «Barbaren Conan» ble utgitt i magasinet Weird Tales i «de harde trettiårene». Conan har i dag en litterær status tilsvarende Tarzan, grev Dracula og Sherlock Holmes. Han fortalte selv at Conan var modellert over: «prize fighters, gunmen, bootleggers, oil field bullies, gamblers and honest workmen I come in contact with» og derfor en av hans mere realistiske figurer. Det er i ettertid blitt laget to filmer og utallige tegneserier med utgangspunkt i hans historier.
Kjennere av sjangren Sword and Sorcery mener at Howard skapte denne på slutten av 1920-tallet med historien fra august 1929 om kong Kull av Valusia, et rike som eksisterte mens Atlantis var i ferd med å stige opp av havet. Uttrykket «Sverd og trollskap» ble først brukt av forfatteren Fritz Leiber, men det var noen år senere.
Historiene hans utspant seg i Orienten, sånn om lag i Sentral-Asia. Temaet med gjemte stammer og raser går igjen, slik som hos hans samtidige Abraham Merritt. Hans detaljkunnskaper om folk og land, selv om han aldri hadde besøkt disse personlig, viste godt igjen og gjorde sitt til at historiene ble opplevd som eksotiske.
Howard hadde alltid bestrebet seg på å være mest mulig korrekt med hensyn til tid og sted når han skapte sine fortellinger. Det begynte imidlertid å bli altfor tidkrevende for ham å både skrive og å forsikre seg om at det ikke snek seg feilaktige opplysninger inn i historiene. Etter at han hadde solgt sin første Conan-novelle, skapte han i 1932 en oppdiktet epoke kalt den hyboriske tidsalder, som Conan ble plassert i fra og med "The Tower of the Elephant". Dette var en æra med sin egen historie, sine egne nasjoner, folkeslag og religioner m.m., som fritok Howard fra å sjekke at alle fakta var riktige, slik at han kunne konsentrere seg fullt om skrivingen.
== Slutten ==
Howard var plaget av depressive tendenser, noe som også går igjen hos noen av heltene hans (Solomon Kane, Turlogh O'Brien, Kull av Atlantis). Da hans svakelige mor falt i koma, og alt håp om gjenopplivning var ute, tok han med seg en revolver ut, satte seg i bilen og skjøt seg i en alder av 30 år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Robert E. Howard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Robert E. Howard – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Robert E. Howard på Internet Movie Database
(sv) Robert E. Howard i Svensk Filmdatabas
(en) Robert E. Howard på AllMovie
(en) Robert E. Howard hos The Movie Database
(en) Robert E. Howard på Discogs
(en) Robert E. Howard på MusicBrainz
(en) Robert E. Howard hos American National Biography | Robert Ervin Howard (født 22. januar, 1906 i Peaster, Texas, død 11. | 1,821 |
null | 2023-02-04 | UG | null | null | null | UG kan vise til: | 1,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Livingston_Island | 2023-02-04 | Livingston Island | ['Kategori:60°V', 'Kategori:62°S', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øyer i Sør-Shetlandsøyene'] | Livingston Island er den nest største øya i øygruppa Sør-Shetlandsøyene i Antarktis.
Øya er 73 km lang og 34 km bred, med et flateinnhold på 974 km². Den ligger vest for Greenwich Island og nord for Deceptionøya.Øya ble oppdaget av kaptein William Smith på «Williams» den 19. februar 1819. Han fikk øye på det som i dag heter Williams Point, den nordøstligste spiss av øya, etter å ha kommet ut av kurs sør for Kapp Horn.
I 1988 etablerte Spania en stasjon på øya, den sommerbemannede Juan Carlos I. Bulgaria åpnet i 1993 den helårsbemannede forskningsstasjonen St. Kliment Ohridski i nærheten av den spanske stasjonen.
| Livingston Island er den nest største øya i øygruppa Sør-Shetlandsøyene i Antarktis.
Øya er 73 km lang og 34 km bred, med et flateinnhold på 974 km². Den ligger vest for Greenwich Island og nord for Deceptionøya.Øya ble oppdaget av kaptein William Smith på «Williams» den 19. februar 1819. Han fikk øye på det som i dag heter Williams Point, den nordøstligste spiss av øya, etter å ha kommet ut av kurs sør for Kapp Horn.
I 1988 etablerte Spania en stasjon på øya, den sommerbemannede Juan Carlos I. Bulgaria åpnet i 1993 den helårsbemannede forskningsstasjonen St. Kliment Ohridski i nærheten av den spanske stasjonen.
== Bilder ==
== Kart ==
L.L. Ivanov. Antarctica: Livingston Island and Greenwich, Robert, Snow and Smith Islands. Scale 1:120000 topographic map. Troyan: Manfred Wörner Foundation, 2009. ISBN 978-954-92032-6-4
L.L. Ivanov. Antarctica: Livingston Island and Smith Island. Scale 1:120000 topographic map. Manfred Wörner Foundation, 2017. ISBN 978-619-90008-3-0
== Bibliografi ==
Ivanov, L. General Geography and History of Livingston Island. In: Bulgarian Antarctic Research: A Synthesis. Eds. C. Pimpirev and N. Chipev. Sofia: St. Kliment Ohridski University Press, 2015. pp. 17-28. ISBN 978-954-07-3939-7
Ivanov, L.L. Livingston Island: Tangra Mountains, Komini Peak, west slope new rock route; Lyaskovets Peak, first ascent; Zograf Peak, first ascent; Vidin Heights, Melnik Peak, Melnik Ridge, first ascent. The American Alpine Journal, 2005. pp. 312-315.
Gildea, D. Mountaineering in Antarctica: complete guide: Travel guide. Primento and Editions Nevicata, 2015. ISBN 978-2-51103-136-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Livingston Island – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Livingston Island er den nest største øya i øygruppa Sør-Shetlandsøyene i Antarktis. | 1,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ishavsr%C3%B8ye_Vester%C3%A5len | 2023-02-04 | Ishavsrøye Vesterålen | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Næringsliv i Nordland', 'Kategori:Næringsliv i Sortland', 'Kategori:Sjømat'] | Ishavsrøye Vesterålen er oppdrettet sjørøye (Salvelinus alpinus) produsert i Vesterålen. Ishavsrøye Vesterålen skal ha blankt skinn, og ha et rødlig fiskekjøtt med fast tekstur. Ishavsrøye Vesterålen er godkjent som beskyttet geografisk betegnelse
Geografisk område for produksjon av Ishavsrøye Vesterålen skal være kommunene Andøy, Bø, Hadsel, Sortland og Øksnes i Vesterålen i Nordland fylke.
| Ishavsrøye Vesterålen er oppdrettet sjørøye (Salvelinus alpinus) produsert i Vesterålen. Ishavsrøye Vesterålen skal ha blankt skinn, og ha et rødlig fiskekjøtt med fast tekstur. Ishavsrøye Vesterålen er godkjent som beskyttet geografisk betegnelse
Geografisk område for produksjon av Ishavsrøye Vesterålen skal være kommunene Andøy, Bø, Hadsel, Sortland og Øksnes i Vesterålen i Nordland fylke.
== Produksjonsmetode ==
Sjørøye til produksjon av Ishavsrøye Vesterålen skal være klekket og oppdrettet i Vesterålen.
Rognlegging og stryking fra stamfisk skal gjøres når temperaturen på ferskvannet som stamfisken har gått i har sunket til rundt 7 °C, vanligvis i oktober. Rogna skal etter befruktning og skylling tas rett i klekkebakker, hvor den skal ligge i ro i 2 timer for svelling. Deretter kan død rogn fjernes i en periode fram til 24 timer etter innlegging da den ikke tåler ytterligere behandling. Reingjøring og ytterligere fjerning av død rogn kan nå ikke skje før øyerognstadiet, som inntreffer ca. 220 døgngrader etter stryking. I rognstadiet skal temperaturen på vannet holdes lavere enn 7 °C. Yngelen blir klekket etter ca. 480 døgngrader, vanligvis rundt årsskiftet. Heller ikke i plommesekkstadiet skal temperaturen i vannet overstige 7 °C.
Ved start på fôringa skal yngelen overføres til mindre oppdrettskar for gradvis tilvenning til lyse omgivelser. Den første uka skal yngelen fôres manuelt, deretter fra fôrautomater i kombinasjon med handfôring. Karene skal rengjøres annenhver dag. Etter ca. 8-9 uker skal det tynnes ut i karene ved at yngelen fordeles på flere kar. Ved størrelser mellom 1 og 2 gram bør stor yngel sorteres fra for å unngå kannibalisme.
Under settefiskstadiet sorteres fisken jevnlig mht. størrelse. Sortering skal starte når oksygeninnholdet i karets avløpsvann faller under 55-60% metning. Etter tredje sortering tas de minste (5-10%) ut for destruering. Vann og fisk skal jevnlig kontrolleres mht. måling av oksygeninnhold, pH-verdi på avløpsvann, prøveveiing og helsestatus. Når fisken har en størrelse på mellom 80-200 g, vanligvis i mars-september andre året, skal den overføres til større enheter enten i brakkvann (15-20‰) i tette merder i sjøanlegget eller i reint sjøvann i notposer.
Matfisk skal ha et sjøopphold på ca. 2 måneder før de overføres til tette merker for videre oppdrett i brakkvann. Disse skal ikke sorteres før ca. 1/3 av fisken har nådd gjennomsnittlig slaktestørrelse på mellom 0,6-0,8 kg. Slakteferdig fisk skal da sorteres fra og overføres til egen enhet for sulting i minimum 7 døgn før slakting. Av førstegangs sortering på årsgenerasjonen skal de aller største sorteres fra for å bli stamfisk. Minstesortering, dvs. fisk mindre enn 0,4 kg, skal overføres til ny merd for videre fôring inntil slaktevekt er nådd. Fisken skal deretter slaktes.
Ishavsrøye Vesterålen kan omsettes fersk eller frossen, som hel sløyd eller fileter. Minimum og maksimum vekt på hel sløyd fisk skal være på hhv. 0,4 og 1,5 kg. Fisk som skal selges frossen skal fryses ned samme dag som den er slaktet.
== Produktets opprinnelse og tilknytning til det geografiske området ==
Sjørøye er en kuldekjær laksefisk med utbredelse i polare strøk med vanntemperatur mellom 0 og 13-14 °C. I Norge har sjørøye utbredelse fra den sørlige grensen av Nordland og nordover (fra 65° N og nordover). Sjørøye er en anadrom fisk med livsløp i både ferskvann, brakkvann og saltvann. Sjørøye næringsvandrer hver sommer til sjøen før den returnerer til kystnære dype innsjøer på høsten.Historisk har Vesterålen hatt en solid bestand av sjørøye. Vassdragene her, med dype kalde vann og korte elveløp til sjøen, var godt egnet for sjørøye. Sjørøyebestanden ble fram til tidlig på 1900-tallet sesongmessig utnyttet av lokalbefolkningen når sjørøya midtsommers vandret tilbake til elva fra sjøoppholdet. Ved hjelp av not og garn skjedde høstingen over noen få dager. Noe fiske ble også gjort med garn i innsjøene. Erfaringsmessig hadde sjørøya best kvalitet når den vandret tilbake til elva og vannet fra havet.Oppdrett av sjørøye i Vesterålen har tradisjon tilbake til begynnelsen av 1980-tallet. Oppdrettsmetoden simulerer sjørøyas naturlige livssyklus. Fisken skal fra den er 50-150 g ha sitt opphold i merder i sjøen. Ca. 2 måneder om sommeren skal fisken holdes i notposer i rent sjøvann, mens den resten av året skal være i lukket merd med brakkvann. Ishavsrøye Vesterålen har derfor et utseende som er lik pelagisk fisk, med hvit buk, blanke sider og blåhvit rygg. Oppdrettet sjørøye har blitt solgt under produktnavnet Ishavsrøye siden 1987.
== Rettmessige brukere av produktnavnet Ishavsrøye Vesterålen ==
Sigerfjord Fisk AS og Sjøblink Blokken AS.
== Eksterne lenker ==
KSL Matmerk Ishavsrøye får lovbeskyttelse
Beskyttede betegnelser | Ishavsrøye Vesterålen er oppdrettet sjørøye (Salvelinus alpinus) produsert i Vesterålen. Ishavsrøye Vesterålen skal ha blankt skinn, og ha et rødlig fiskekjøtt med fast tekstur. | 1,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beskyttede_betegnelser_(Norge) | 2023-02-04 | Beskyttede betegnelser (Norge) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Beskyttede betegnelser', 'Kategori:Norske forskrifter'] | Beskyttede betegnelser er en offentlig norsk merkeordning som gir mulighet til å lovbeskytte produktbetegnelser på landbruksbaserte næringsmidler, fisk og sjømat som har en spesiell geografisk tilhørighet, tradisjon eller særpreg.
En beskyttet betegnelse gis et juridisk vern mot etterligninger og kopiering av produktbetegnelsen og er en garanti for at produktet er det som det utgir seg for være.
Merkeordningen ble opprettet av Landbruks- og matdepartementet i 2002 etter mønster av tilsvarende merkeordning i EU. EUs merkeordning ble innført i 1992 som en strategi for lokal og regional næringsutvikling og anses for å være en vellykket strategi som EU satser videre på.
En beskyttelse av en produktbetegnelse i henhold til det norske regelverket gir en mulighet til å søke om beskyttelse/registrering etter de europeiske forordningene om geografiske opprinnelsesbetegnelser i EU og slik oppnå et juridisk vern også i EU-landene.
Forskriften omfatter tre ulike typer beskyttelse; beskyttet opprinnelsesbetegnelse, beskyttet geografisk betegnelse og beskyttet tradisjonelt særpreg.
| Beskyttede betegnelser er en offentlig norsk merkeordning som gir mulighet til å lovbeskytte produktbetegnelser på landbruksbaserte næringsmidler, fisk og sjømat som har en spesiell geografisk tilhørighet, tradisjon eller særpreg.
En beskyttet betegnelse gis et juridisk vern mot etterligninger og kopiering av produktbetegnelsen og er en garanti for at produktet er det som det utgir seg for være.
Merkeordningen ble opprettet av Landbruks- og matdepartementet i 2002 etter mønster av tilsvarende merkeordning i EU. EUs merkeordning ble innført i 1992 som en strategi for lokal og regional næringsutvikling og anses for å være en vellykket strategi som EU satser videre på.
En beskyttelse av en produktbetegnelse i henhold til det norske regelverket gir en mulighet til å søke om beskyttelse/registrering etter de europeiske forordningene om geografiske opprinnelsesbetegnelser i EU og slik oppnå et juridisk vern også i EU-landene.
Forskriften omfatter tre ulike typer beskyttelse; beskyttet opprinnelsesbetegnelse, beskyttet geografisk betegnelse og beskyttet tradisjonelt særpreg.
== Liste over beskyttede betegnelser ==
=== Beskyttet opprinnelsesbetegnelse ===
Gulløye fra Nord-Norge
Ringerikserter
Skjenning
=== Beskyttet geografisk betegnelse ===
Eplejuice frå Hardanger
Fenalår fra Norge
Festsodd fra Trøndelag
Fjellmandel fra Oppdal
Gamalost frå Vik
Hardangereple
Hardangermoreller
Hardangerplommer
Hardangerpærer
Høgfjellslam frå Nord-Gudbrandsdal
Ishavsrøye Vesterålen
Kurv frå Valdres
Lofotlam
Rakfisk fra Valdres
Ringerikspotet fra Ringerike
Sider frå Hardanger
Telemarksepler
Tørrfisk fra Lofoten
Villsau frå norskekysten
Økologisk Tjukkmjølk fra Røros
=== Beskyttet tradisjonelt særpreg ===
Badsturøkt kjøtt på namdalsk vis
=== Utenlandske betegnelser beskyttet i Norge ===
Parmigiano Reggiano
Prosciutto di Parma
Gorgonzola
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lovdata
Beskyttede betegnelser | Beskyttede betegnelser er en offentlig norsk merkeordning som gir mulighet til å lovbeskytte produktbetegnelser på landbruksbaserte næringsmidler, fisk og sjømat som har en spesiell geografisk tilhørighet, tradisjon eller særpreg. | 1,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Vaular | 2023-02-04 | Lars Vaular | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 20. september', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske rappere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Lars Nesheim Vaular (født 1984) er en norsk rapper, poet, artist og låtskriver fra Åsane i Bergen.
Vaular debuterte som soloartist med La Hat – Et nytt dagslys... i 2007. Da hadde han flere utgivelser bak seg i duoen Tier’n og Lars. 4. mai 2009 kom han med sitt andre soloalbum, D'e glede. Albumet hadde flere hitsingler og ble nominert til Spellemannprisen 2009 i klassen hiphop. 3. mai 2010 kom Helt om natten, helt om dagen, som den første av hans plater med nasjonal distribusjon og promotering (Bonnier Amigo). For albumet vant han Spellemannprisen 2010 i klassen hiphop og mottok det nyopprettede Spotify-stipendet for årets innovatør under samme utdeling. Han var dessuten nominert i klassene årets musikkvideo for videoen til «En eneste» og årets hit for «Rett opp og ned». Han vant i tillegg Dialektprisen til Norsk Målungdom for 2010 Under Spellemannprisen 2011 stilte han igjen i klassen hiphop for sitt fjerde album, Du betyr meg, og vant i tillegg klassen tekstforfatter. Han fikk også Edvard-prisen for 2012 i klassen tekst til musikk for samme album. I 2013 kom albumet 1001 hjem, Vaulars femte soloalbum, som bærer et tydelig preg av fiksjon og historiene speiler dagens samfunn. Albumet har høstet god kritikk, og singelen «Gary Speed» har fått ros både fra norske og engelske fans av fotball-legenden som er kjent fra sin tid som spiller og trener i Leeds. I løpet av 2015 ga Vaular ut en serie på tre EP-er med navnene 666 ALT, 666 GIR og '666 MENING. Han vant P3-prisen under P3 Gull i 2015 og ble også nominert i klassen årets liveartist. Under Spellemannprisen 2015 ble han nominert i tre klasser: klassen urban for 666 ALT, klassen årets album for hele trilogien og klassen tekstforfatter for 666 MENING.
Vaular har rappet på bergensk siden 2003. Han har tidligere arbeidet sammen med Tungtvann, Side Brok, Jan Eggum, Myra, Fjorden Baby! og John Olav Nilsen & Gjengen. Han bidro i 2017 på Daniel Kvammens låt «Som om himmelen revna» som vant prisen for beste musikkvideo under Spellemannprisen 2017. Han ble nominert til Spellemannprisen 2019 i klassen årets musikkvideo for «Kroppsspråk» regissert av onzonz. I tillegg ble han nominert sammen med Kygo og Store P i klassen årets låt for Kygos «Kem kan eg ringe». Han fikk Gammleng-prisen i klassen sangeri 2021.Han spilte en av hovedrollene i NRKs TV-serie Verden er min fra 2022, og var med å skrive mye av musikken til serien. For musikken ble han nominert til Gullruten 2022 i klassen beste originalmusikk sammen med hovedrolleinnhaver Amy Black Ndiaye og Frode Kvinge Flatland.Lars Vaular er fetter av artisten Sondre Lerche. Han gikk på Mjølkeråen skole.
| Lars Nesheim Vaular (født 1984) er en norsk rapper, poet, artist og låtskriver fra Åsane i Bergen.
Vaular debuterte som soloartist med La Hat – Et nytt dagslys... i 2007. Da hadde han flere utgivelser bak seg i duoen Tier’n og Lars. 4. mai 2009 kom han med sitt andre soloalbum, D'e glede. Albumet hadde flere hitsingler og ble nominert til Spellemannprisen 2009 i klassen hiphop. 3. mai 2010 kom Helt om natten, helt om dagen, som den første av hans plater med nasjonal distribusjon og promotering (Bonnier Amigo). For albumet vant han Spellemannprisen 2010 i klassen hiphop og mottok det nyopprettede Spotify-stipendet for årets innovatør under samme utdeling. Han var dessuten nominert i klassene årets musikkvideo for videoen til «En eneste» og årets hit for «Rett opp og ned». Han vant i tillegg Dialektprisen til Norsk Målungdom for 2010 Under Spellemannprisen 2011 stilte han igjen i klassen hiphop for sitt fjerde album, Du betyr meg, og vant i tillegg klassen tekstforfatter. Han fikk også Edvard-prisen for 2012 i klassen tekst til musikk for samme album. I 2013 kom albumet 1001 hjem, Vaulars femte soloalbum, som bærer et tydelig preg av fiksjon og historiene speiler dagens samfunn. Albumet har høstet god kritikk, og singelen «Gary Speed» har fått ros både fra norske og engelske fans av fotball-legenden som er kjent fra sin tid som spiller og trener i Leeds. I løpet av 2015 ga Vaular ut en serie på tre EP-er med navnene 666 ALT, 666 GIR og '666 MENING. Han vant P3-prisen under P3 Gull i 2015 og ble også nominert i klassen årets liveartist. Under Spellemannprisen 2015 ble han nominert i tre klasser: klassen urban for 666 ALT, klassen årets album for hele trilogien og klassen tekstforfatter for 666 MENING.
Vaular har rappet på bergensk siden 2003. Han har tidligere arbeidet sammen med Tungtvann, Side Brok, Jan Eggum, Myra, Fjorden Baby! og John Olav Nilsen & Gjengen. Han bidro i 2017 på Daniel Kvammens låt «Som om himmelen revna» som vant prisen for beste musikkvideo under Spellemannprisen 2017. Han ble nominert til Spellemannprisen 2019 i klassen årets musikkvideo for «Kroppsspråk» regissert av onzonz. I tillegg ble han nominert sammen med Kygo og Store P i klassen årets låt for Kygos «Kem kan eg ringe». Han fikk Gammleng-prisen i klassen sangeri 2021.Han spilte en av hovedrollene i NRKs TV-serie Verden er min fra 2022, og var med å skrive mye av musikken til serien. For musikken ble han nominert til Gullruten 2022 i klassen beste originalmusikk sammen med hovedrolleinnhaver Amy Black Ndiaye og Frode Kvinge Flatland.Lars Vaular er fetter av artisten Sondre Lerche. Han gikk på Mjølkeråen skole.
== Diskografi ==
SoloalbumLa Hat - Et nytt dagslys... (2007)
D'e glede (2009)
Helt om natten, helt om dagen (2010)
Du betyr meg (2011)
1001 hjem (2013)
Alt Gir Mening (2015)
Flere steder alltid (2019)
EPHelt ute på EP (2010)
666 ALT (2015)
666 GIR (2015)
666 MENING (2015)
Loading... (2017)
Loading...2 (2017)
SolosinglerSkyld på Lars Vaular (2009)
Nord og sør (2010), feat, Vinni og Joddski
Supermaria (2010)
En eneste (2010)
Min ting (2011), feat, Yosef Wolde-Mariam, Mårten Edh, OnklP, Timbuktu, Wiliam Wiik Larsen og Vinni
Fett (2011)
Blås (2011)
Om igjen (2011), Petter Sundby og Souldrop
Blås/Hjertet dunker (2011)
Som i en siste dans (2011), feat John Olav Nilsen
Øynene lukket (2012), feat Sondre Lerche
Tyrannosaurus Sex (2014)
Ventet på deg (2017), feat Myra
Panorama (2017), feat Unge Ferrari
Bergen Bergen (2017), feat Kamelen
Boys (2017), feat Astrid Smeplass
FreakshowCome On b/w Hva skjer 12" vinyl(2003)
We Are the Champions Mixtape (2004)
Tier'n & LarsFrykt og avsky i Bergen (2004)
Tilbake til stripa : Forberedelsen (2005)
Kulturclash (2006)
Andre deltagelserDiverse artister: +47 Hip Hop – en introduksjon (2003)
Spetakkel: Spetakkel presenterer slaglinjelaget (2005)
Sa-G: N.O.K.A.S The Mixtape (2006)
Diverse artister: By:Larm Live Tromsø 2006 (2006)
Gest: I grevens tid (2007)
Diverse artister: Opplett – Bergen, sommeren 2008 (2008)
A-Laget: Rett vest! (2008)
Big Ice: Stackin Beats (2009)
Tommy Tee: No Pain No Profit (2009)
Diverse artister: Produced in Norway I: J-Ramm – Kolon Productions – Nutsons – Clark F (2009)
Tommy Tee: Studio-Time (2009)
Joddski: Krig & kjærlighet (2010)
Oter: MDV2 (2010
Diverse artister: Now That's What I Call Music! 3 (2010)
Jesse Jones: Drabantmusikk EP (2010)
A-Laget: Nokka feita Vol. 2 (2010)
Diverse artister: Now That's What I Call Music! Hits 2010 (2010)
Store P: Regnmannen (2014)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Lars Vaular – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lars Vaular på Internet Movie Database
(en) Lars Vaular hos The Movie Database
(en) Lars Vaular på Apple Music
(en) Lars Vaular på Discogs
(en) Lars Vaular på MusicBrainz
(en) Lars Vaular på Spotify
(en) Lars Vaular på Songkick
(en) Lars Vaular på Genius — sangtekster
Lars Vaulars blogg
Lars Vaulars MySpace side
Lars Vaulars Twitter | Lars Nesheim Vaular (født 1984) er en norsk rapper, poet, artist og låtskriver fra Åsane i Bergen. | 1,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Risenga_ungdomsskole_(Asker) | 2023-02-04 | Risenga ungdomsskole (Asker) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Asker', 'Kategori:Ungdomsskoler i Viken'] | Risenga ungdomsskole er en ungdomsskole i Asker beliggende ved Risenga idrettspark på Risenga ikke langt fra Asker sentrum. Den rommer 540 elever fordelt på tre klassetrinn (8-10). Elevene kommer hovedsakelig barneskolene Blakstad, Bondi og Vettre.
| Risenga ungdomsskole er en ungdomsskole i Asker beliggende ved Risenga idrettspark på Risenga ikke langt fra Asker sentrum. Den rommer 540 elever fordelt på tre klassetrinn (8-10). Elevene kommer hovedsakelig barneskolene Blakstad, Bondi og Vettre.
== Særpreg ==
Skolen har gjennom noen år utviklet to ulike profiler med satsing på idrett/friluftsliv og kultur/medier.
.
=== Idrett/Friluftsliv ===
Idrett/Friluftsliv passer for elever som er glad i fysisk aktivitet og friluftsliv. Elevene vil få erfaring med allsidig idrettslig aktivitet som skal være lystbetont og bidra til et godt læringsmiljø et godt sosialt miljø og gode holdninger i forhold til samarbeid og fair play.
Elevene har noen flere timer i kroppsøving og disse timene tas fra andre fag, men elevene følger allikevel læreplanen i alle fag. Det betyr noe kortere tid til undervisning i enkelte fag og dermed noe større ansvar for elevene til å arbeide med fagene på egen hånd.Skolen har gode fasiliteter for idrett i og med beliggenheten rett ved Risenga idrettspark med blant annet Risenga svømmehall, Risenga kunstgressbane, Asker tennishall og Askerhallen (ishall) samt Leikvollhallen.
=== Kultur/Medier ===
Elevene i disse klassene følger tilnærmet vanlig fag- og timefordeling, men får tilbud om noe mer arbeid med musikk, film, drama, muntlig fremføring, skoleavis og lignende enn de øvrige klassene. Skolen disponerer et miljørom i Leikvollhallen med egen scene med godt lyd- og lysutstyr til bruk under fremføringer.
== Annet ==
Risenga ungdomsskole var først i Norge med data som valgfag allerede i 1970 og som obligatorisk fag i 1982.
== Ny Risenga ==
I høsten 2020 var tatt i bruk ny bygning.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Risenga ungdomsskoles offisielle nettsted | | | 1,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bobcat_Goldthwait | 2023-02-04 | Bobcat Goldthwait | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 26. mai', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Komikere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Syracuse', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Robert Francis «Bobcat» Goldthwait (født 26. mai 1962) er en amerikansk stand up-komiker, skuespiller og regissør. Hans show og rollefigurer karakteriseres av en høy stemme.Goldthwaits første store filmrolle var som den noe ustabile Zed i Politiskolen 2 – Deres første oppdrag. Han var også med i de to neste Politiskolen-filmene. En figur Goldthwait har gitt stemme til var som filledokka Mister Floppy i TV-serien «Unhappily ever after», som ble vist på TVNorge.Goldthwait regisserte flere sesonger av Jimmy Kimmels TV-show Jimmy Kimmel Live.
| Robert Francis «Bobcat» Goldthwait (født 26. mai 1962) er en amerikansk stand up-komiker, skuespiller og regissør. Hans show og rollefigurer karakteriseres av en høy stemme.Goldthwaits første store filmrolle var som den noe ustabile Zed i Politiskolen 2 – Deres første oppdrag. Han var også med i de to neste Politiskolen-filmene. En figur Goldthwait har gitt stemme til var som filledokka Mister Floppy i TV-serien «Unhappily ever after», som ble vist på TVNorge.Goldthwait regisserte flere sesonger av Jimmy Kimmels TV-show Jimmy Kimmel Live.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bobcat Goldthwait på Internet Movie Database
(sv) Bobcat Goldthwait i Svensk Filmdatabas
(da) Bobcat Goldthwait på Filmdatabasen
(da) Bobcat Goldthwait på Scope
(fr) Bobcat Goldthwait på Allociné
(en) Bobcat Goldthwait på AllMovie
(en) Bobcat Goldthwait hos Rotten Tomatoes
(en) Bobcat Goldthwait hos The Movie Database
(en) Bobcat Goldthwait hos Behind The Voice Actors | Robert Francis «Bobcat» Goldthwait (født 26. mai 1962) er en amerikansk stand up-komiker, skuespiller og regissør. | 1,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tor_Inge_Smed%C3%A5s | 2023-02-04 | Tor Inge Smedås | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fotballspillere for Mjøndalen IF', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Os kommune i Hedmark'] | Tor Inge Smedås (født 25. august 1957 i Os i Østerdalen) er en norsk tidligere fotballspiller som spilte for Mjøndalen IF og Lillestrøm før han avsluttet sin aktive karriere hos Hamarkameratene i 1990. Smedås ble Norgesmester med Lillestrøm både i 1981 og i 1985 samt seriemester med samme klubb i 1986. Samme år ble han også kåret til årets midtstopper av avisen VG. Smedås fikk for øvrig også to kamper på herrelandslaget for Norge i 1986 og i 1987.
| Tor Inge Smedås (født 25. august 1957 i Os i Østerdalen) er en norsk tidligere fotballspiller som spilte for Mjøndalen IF og Lillestrøm før han avsluttet sin aktive karriere hos Hamarkameratene i 1990. Smedås ble Norgesmester med Lillestrøm både i 1981 og i 1985 samt seriemester med samme klubb i 1986. Samme år ble han også kåret til årets midtstopper av avisen VG. Smedås fikk for øvrig også to kamper på herrelandslaget for Norge i 1986 og i 1987.
== Eksterne lenker ==
HamKam.no – Tor Inge Smedås' spillerprofil hos Hamarkameratene
Fotball.no – Tor Inge Smedås' landslagsprofil hos Norges Fotballforbund
Profil hos Norges Fotballforbund | | fødtsted = Os i Østerdalen | 1,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anbj%C3%B8rg_S%C3%A6tre_H%C3%A5tun | 2023-02-04 | Anbjørg Sætre Håtun | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 20. september', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske tvillinger', 'Kategori:Personer fra Stjørdal kommune'] | Anbjørg Sætre Håtun (født 20. september 1972 i Stjørdal, død 21. januar 2014) var en norsk helsejournalist og forfatter. Hun var utdannet i journalistikk, språk og samfunnsfag ved NTNU i Trondheim, Christian-Albrechts-Universität zu Kiel, Universität Wien og Høgskulen i Volda. Hun jobbet i mange år i NRK, hvor hun ble kjent som reporter og programleder for helsemagasinet Puls. Hun var også kreativ redaktør for Frisk året rundt (Cappelen 2004). Hun var fast helseskribent for bladet Kamille med spalten Livslyst. Livslyst (2008) var også navnet på hennes første bok, som ble illustrert av billedkunstneren Bjørg Thorhallsdottir.
Anbjørg Sætre Håtun bodde i Oslo sammen med sin ektemann, Jon Andreas Håtun (alias Jono El Grande). Hun var fadder til Emma Tallulah Behn, den yngste av døtrene til prinsesse Märtha Louise og Ari Behn. Konditoren Sverre Sætre er hennes tvillingbror.
| Anbjørg Sætre Håtun (født 20. september 1972 i Stjørdal, død 21. januar 2014) var en norsk helsejournalist og forfatter. Hun var utdannet i journalistikk, språk og samfunnsfag ved NTNU i Trondheim, Christian-Albrechts-Universität zu Kiel, Universität Wien og Høgskulen i Volda. Hun jobbet i mange år i NRK, hvor hun ble kjent som reporter og programleder for helsemagasinet Puls. Hun var også kreativ redaktør for Frisk året rundt (Cappelen 2004). Hun var fast helseskribent for bladet Kamille med spalten Livslyst. Livslyst (2008) var også navnet på hennes første bok, som ble illustrert av billedkunstneren Bjørg Thorhallsdottir.
Anbjørg Sætre Håtun bodde i Oslo sammen med sin ektemann, Jon Andreas Håtun (alias Jono El Grande). Hun var fadder til Emma Tallulah Behn, den yngste av døtrene til prinsesse Märtha Louise og Ari Behn. Konditoren Sverre Sætre er hennes tvillingbror.
== Bibliografi ==
Livslyst (2008)
Stressmestrer (2011)
God bedring! (2012)
Å dele gir styrke (2014)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Anbjorg.no Anbjørg Sætre Håtuns offisielle hjemmeside
Samme lykkefølelsen Artikkel på klikk.no
Veien tilbake Artikkel i Dagbladet Magasinet
NRK-kjendis invalidisert Artikkel på tv2underholdning.no
Høy puls på hest Artikkel i Dagbladet
Livets små gleder Artikkel på nrk.no
Her er Emma Tallulahs syv faddere Artikkel i VG | Anbjørg Sætre Håtun (født 20. september 1972 i Stjørdal, død 21. | 1,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gullstikka_2008 | 2023-02-04 | Gullstikka 2008 | ['Kategori:Gullstikka', 'Kategori:Hendelser i 2009'] | Gullstikka 2008, den sjuende Gullstikka-utdelingen, ble arrangert 5. mars 2009.
| Gullstikka 2008, den sjuende Gullstikka-utdelingen, ble arrangert 5. mars 2009.
== Vinnere og nominerte ==
Vinnerne er uthevet.
=== Årets actionspill ===
Battlefied: Bad Company
Call of Duty: World at War
Crysis: Warhead
Dead Space
Gears of War 2
Grand Theft Auto IV
Left 4 Dead
Metal Gear Solid 4
Resistance 2
Saint's Row 2
=== Årets sportsspill ===
FIFA 09
Football Manager 2009
Madden NFL 09
NHL 09
NBA Live 09
Pro Cycling Manager: Tour de France 2008
Pro Evolution Soccer 09
Tiger Woods 09
Top Spin 3
UEFA Euro 2008
=== Årets racingspill ===
Burnout Paradise
Gran Turismo 5: Prologue
GTR: Evolution
Motor Storm Pacific Rift
Midnight Club: Los Angeles
Mario Kart Wii
Pure
Need For Speed Undercover
Trackmania DS
Trackmania Nations Forever
Race Driver: Grid
=== Årets strategispill ===
Advance Wars: Dark Conflict
Civilization Revolution
Civilization: Colonization
Command & Conquer: Red Alert 3
Fire Emblem: Shadow Dragon
Galactic Civilization: Endless Universe
Sins of a Solar Empire
Spore
Tom Clancy's End War
Valkyria Chronicles
=== Årets barnespill ===
Englekræsj
Flunkene på månen
Josefine og drømmespeilet
Josefine skolehjelp - Reisen til kroppens indre
Lille Øisteins store reise
Littlest Pet Shop
Sofie - Josefines lillesøster: Hønseføtter og gulerøtter
Ungene i gata og Rocke-Ragnar
=== Årets RPG/Eventyrspill ===
Fallout 3
=== Årets flerspiller ===
World of Warcraft: Wrath of the Lich King
=== Årets åpen klasse ===
Bangai-O Spirits
Buzz!: Quiz TV
Guitar Hero: World Tour
Lips
Patapon
Professor Layton and the Curious Village
Rock Band 2
Singstar ABBA
Super Smash Bros. Brawl
Wii Fit
=== Årets plattformspill ===
Crash: Mind over Mutant
Little Big Planet
Lego Batman
Lego Indiana Jones
LocoRoco 2
Mirror's Edge
Prince of Persia
Secret Agent Clank
Tomb Raider Underworld
Wario: Shake Dimension
=== Årets spill ===
Fallout 3 Bethesda / Ubisoft
Grand Theft Auto IV Rockstar North/KE Media
Little Big Planet Media Molecule/Nordisk Film
Metal Gear Solid 4 Konami/PAN Vision Norge
=== Årets PC-spill ===
Age of Conan Funcom / Ubisoft
Command & Conquer: Red Alert 3 EA LA / EA Norge
Fallout 3 Bethesda / Ubisoft
Football Manager 2009 SEGA / PAN Vision Norge
=== Årets konsollspill ===
Fable II
Fallout 3
Gears of War 2
Grand Theft Auto IV
Left 4 Dead
Little Big Planet
Metal Gear Solid 4
Mirror's Edge
Race Driver: Grid
Rock Band 2
=== Årets håndholdte spill ===
Advance Wars: Dark Conflict
Bangai-O Spirits
Final Fantasy: Crisis Core
God of War: Chains of Olympus
LocoRoco 2
Ninja Gaiden DS
Patapon
Professor Layton and the Curious Village
Sonic Chronicles: The Dark Brotherhood
The World Ends with You
=== Årets mobilspill ===
Bejeweled 2
Boom Blox
Fieldrunners
Hero of Sparta
Hooked On: Creatures of the Deep
Katamari
Rolando
SimCity
Skybound
Warefare Inc.
=== Årets norskspråkelige spill ===
Buzz!: Quiz TV
Crash Bandicoot: Mind over Mutant
Englekræsj
Josefine og drømmespeilet
Littlest Pet Shop
Little Big Planet
LocoRoco 2
Resistance 2
Scene It: Filmtoppen
Spore
=== Årets norskutviklede spill ===
Age of Conan: Hyborian Adventures
Englekræsj
Lille Øisteins store reise
Riding Club
Ungene i gata og Rocke-Ragnar
=== Kritikerprisen ===
Braid, Number None Inc / Microsoft Games Studios
Fable II, Lionhead Studios / Microsoft Games Studios
Grand Theft Auto IV, Rockstar North / KE Media
Little Big Planet, Media Molecule / Nordisk Film
=== Årets community ===
Battlefield.no
Multigamer.no
Spillegal.no
Wii-fan.net
=== Årets butikk ===
Electroworld, Sandvika
Elkjøp Megastore, Karihaugen
Gamezone, Kristiansand
Platekompaniet, Oslo City
=== Årets spillmedie ===
Dagbladet
Gamer.no
Gamereactor
VG
== Kilder ==
nrk.no: Her er vinnerne av Gullstikka 2008 | Gullstikka 2008, den sjuende Gullstikka-utdelingen, ble arrangert 5. mars 2009. | 1,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Buffalo_Soldier | 2023-02-04 | Buffalo Soldier | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikksjangre', 'Kategori:Sanger fra 1980'] | «Buffalo Soldier» er en reggaesang i A-dur, skrevet av Bob Marley og Noel G. Williams. Den ble spilt inn av Bob Marley & The Wailers i 1980, og var den siste innspillinga til Marley. Sangen ble ikke kjent før etter at Marley døde i 1981 og med albumet Confrontation i 1983. Sangen ble en hit og er blant de mest kjente sangene til Marley.
| «Buffalo Soldier» er en reggaesang i A-dur, skrevet av Bob Marley og Noel G. Williams. Den ble spilt inn av Bob Marley & The Wailers i 1980, og var den siste innspillinga til Marley. Sangen ble ikke kjent før etter at Marley døde i 1981 og med albumet Confrontation i 1983. Sangen ble en hit og er blant de mest kjente sangene til Marley.
== Om sangen ==
Tittelen og lyrikken viser til de U.S kavaleri- og infanteriregimenta som i 1866 ble sammensett av svarte soldater. De ble kjent som «Buffalo Soldiers» og kjempet mot indianerne. Bob Marley sammenlignet deres kamp med kampen for å overleve, og brukte det som et symbol for svart motstand.
== Kilder ==
Sangtekst frå bobmarley.com
Black Heretics, Black Prophets: Radical Political Intellectuals – Bogues, Anthony, Page 198, via Google Books. Accessed 2008-06-28.
Adam Conner-Simons (July 24, 2007). "Picking Up What They're Laying Down", Gelf Magazine. Retrieved on 28 June 2008. | 250px|thumb|right|«Buffalo Soldiers» fra 25. Infanteri Regiment. | 1,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Johnson_(komponist) | 2023-02-04 | John Johnson (komponist) | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1594', 'Kategori:Fødsler i 1540', 'Kategori:Luttspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Johnson (ca. 1540 – 1594) var en engelsk luttspiller og komponist.
Fra 1581 til sin død var Johnson ansatt som luttenist hos dronning Elisabeth I av England. De fleste av hans verker er enten soloer eller duetter for lutt i form av pavaner, galliarder eller bearbeidelser av folkelige melodier.
Han var far til luttspilleren og komponisten Robert Johnson.
| John Johnson (ca. 1540 – 1594) var en engelsk luttspiller og komponist.
Fra 1581 til sin død var Johnson ansatt som luttenist hos dronning Elisabeth I av England. De fleste av hans verker er enten soloer eller duetter for lutt i form av pavaner, galliarder eller bearbeidelser av folkelige melodier.
Han var far til luttspilleren og komponisten Robert Johnson.
== Eksterne lenker ==
Kort biografi, hoasm.org
== Referanser == | John Johnson (ca. 1540 – 1594) var en engelsk luttspiller og komponist. | 1,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Johnson_(komponist) | 2023-02-04 | Robert Johnson (komponist) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall i 1633', 'Kategori:Engelske komponister', 'Kategori:Fødsler i 1583', 'Kategori:Luttspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Robert Johnson (1583–1633) var en engelsk komponist og luttenist, sønn av komponisten John Johnson som var luttenist ved hoffet til dronning Elisabeth I.
Robert Johnson var luttspiller ved Jakobs I.'s hoff. Han skrev framfor alt musikk til maskespillene og fornøyelsene ved hoffet. Etter 1604 ble han luttenist i kongens Private Musick. Senere ble han i 1612 prins Henrys luttlærer til dennes død i 1612, og var fram til 1633 i tjeneste ved kong Karl I.'s hoff som Composer for Lute and Voices.
Johnson arbeidet ofte med diktere og dramatikere som Ben Jonson og Francis Beaumont, og hadde et regelmessig samarbeid med John Fletcher. Fra 1610 til 1617 var han komponist for William Shakespeares teaterkompani King’s Men, og han skrev blant annet originalmusikken til Shakespeares The Tempest.
Han skrev også sanger og drikkeviser.
| Robert Johnson (1583–1633) var en engelsk komponist og luttenist, sønn av komponisten John Johnson som var luttenist ved hoffet til dronning Elisabeth I.
Robert Johnson var luttspiller ved Jakobs I.'s hoff. Han skrev framfor alt musikk til maskespillene og fornøyelsene ved hoffet. Etter 1604 ble han luttenist i kongens Private Musick. Senere ble han i 1612 prins Henrys luttlærer til dennes død i 1612, og var fram til 1633 i tjeneste ved kong Karl I.'s hoff som Composer for Lute and Voices.
Johnson arbeidet ofte med diktere og dramatikere som Ben Jonson og Francis Beaumont, og hadde et regelmessig samarbeid med John Fletcher. Fra 1610 til 1617 var han komponist for William Shakespeares teaterkompani King’s Men, og han skrev blant annet originalmusikken til Shakespeares The Tempest.
Han skrev også sanger og drikkeviser.
== Eksterne lenker ==
(en) Fritt tilgjengelige noter av Robert Johnson i International Music Score Library Project
Elizabethan court musicians
Robert Johnson, elizabethan-era.org.uk
== Referanser == | mini|Johnsons sang «Deare doe not your faire beuty wronge» i [[manuskriptet Drexel 4175]] | 1,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Federico_Macheda | 2023-02-04 | Federico Macheda | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Birmingham City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Cardiff City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Doncaster Rovers FC', 'Kategori:Fotballspillere for MKE Ankaragücü', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Nottingham Forest FC', 'Kategori:Fotballspillere for Novara Calcio', 'Kategori:Fotballspillere for Panathinaikos AO', 'Kategori:Fotballspillere for Queens Park Rangers FC', 'Kategori:Fotballspillere for UC Sampdoria', 'Kategori:Fotballspillere for VfB Stuttgart 1893', 'Kategori:Fødsler 22. august', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Italienske fotballspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Roma', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Federico Macheda (født 22. august 1991 i Roma) er en italiensk fotballspiller som spiller for den tyrkiske klubben Ankaragücü.
Han ble hentet til Manchester United fra italienske SS Lazio sommeren 2007, og viste raskt lovende takter på Manchester Uniteds U18-lag. Han fikk etter hvert muligheten til å prøve seg på reservelaget, 17 år gammel. Han benyttes kun som spiss. Et tegn på fremgangen er at han før sesongen ble tildelt fast draktnummer for førstelaget. Han scoret sitt første mål i sin første kamp for førstelaget mot Aston Villa 5. april, han avgjorde kampen som endte 3-2. I neste seriekamp, mot Sunderland AFC, kom han innpå og avgjorde kampen (Manchester United vant 2-1) med en styring etter å ha vært på banen i 48 sekunder.
Vårsesongen 2011/2012 var Macheda på utlån til Queens Park Rangers FC. Sesongen 2012/13 var han utlånt til VfB Stuttgart.
Den 27. mai 2014 meldte han overgang fra Manchester United til Cardiff City FC.
| Federico Macheda (født 22. august 1991 i Roma) er en italiensk fotballspiller som spiller for den tyrkiske klubben Ankaragücü.
Han ble hentet til Manchester United fra italienske SS Lazio sommeren 2007, og viste raskt lovende takter på Manchester Uniteds U18-lag. Han fikk etter hvert muligheten til å prøve seg på reservelaget, 17 år gammel. Han benyttes kun som spiss. Et tegn på fremgangen er at han før sesongen ble tildelt fast draktnummer for førstelaget. Han scoret sitt første mål i sin første kamp for førstelaget mot Aston Villa 5. april, han avgjorde kampen som endte 3-2. I neste seriekamp, mot Sunderland AFC, kom han innpå og avgjorde kampen (Manchester United vant 2-1) med en styring etter å ha vært på banen i 48 sekunder.
Vårsesongen 2011/2012 var Macheda på utlån til Queens Park Rangers FC. Sesongen 2012/13 var han utlånt til VfB Stuttgart.
Den 27. mai 2014 meldte han overgang fra Manchester United til Cardiff City FC.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Federico Macheda – UEFA
(fr) Federico Macheda – LÉquipe
(en) Federico Macheda – Transfermarkt
(en) Federico Macheda – WorldFootball.net
(en) Federico Macheda – Soccerbase.com
(en) Federico Macheda – FootballDatabase.eu
(en) Federico Macheda – Soccerway
(en) Federico Macheda – Tyrkias fotballforbund
(en) Federico Macheda – FBref
(es) Federico Macheda – as.com | | draktnummer = 11 | 1,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sam_Hewson | 2023-02-04 | Sam Hewson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Altrincham FC', 'Kategori:Fotballspillere for Bury FC', 'Kategori:Fotballspillere for Fimleikafélag Hafnarfjarðar', 'Kategori:Fotballspillere for Fram Reykjavík', 'Kategori:Fotballspillere for Hereford United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bolton'] | Sam Hewson (født 28. november 1988) er en engelsk fotballspiller som spiller for Hereford United FC på utlån fra Manchester United FC. Han spiller sentral midtbane.
Hewson startet karrieren i den lokale klubben AFC Bolton da han var åtte år gammel og spilte to kamper før han ble oppdaget av ungdomsspeidere fra Manchester United. Han ble tilbudt en plass på United sitt akademi og trente med klubben før han var fylt ti år. Han steg i gradene på de aldersbestemte lagene frem til han den 26. september debuterte for reservelaget.
Det nærmeste Hewson har vært spill for førstelaget var da han var med i troppen mot Roma AC i United sin siste kamp i gruppespillet til Mesterligaen 2007/2008. Han har imidlertid aldri spilt en førstelagskamp. I januar 2009 ble han utlånt til Hereford United for tre måneder og debuterte i en kamp mot Oldham Athletic AFC.
| Sam Hewson (født 28. november 1988) er en engelsk fotballspiller som spiller for Hereford United FC på utlån fra Manchester United FC. Han spiller sentral midtbane.
Hewson startet karrieren i den lokale klubben AFC Bolton da han var åtte år gammel og spilte to kamper før han ble oppdaget av ungdomsspeidere fra Manchester United. Han ble tilbudt en plass på United sitt akademi og trente med klubben før han var fylt ti år. Han steg i gradene på de aldersbestemte lagene frem til han den 26. september debuterte for reservelaget.
Det nærmeste Hewson har vært spill for førstelaget var da han var med i troppen mot Roma AC i United sin siste kamp i gruppespillet til Mesterligaen 2007/2008. Han har imidlertid aldri spilt en førstelagskamp. I januar 2009 ble han utlånt til Hereford United for tre måneder og debuterte i en kamp mot Oldham Athletic AFC.
== Eksterne lenker ==
(en) Sam Hewson – Transfermarkt
(en) Sam Hewson – Soccerbase.com
(en) Sam Hewson – Soccerway
(en) Sam Hewson – FBref | | fødtsted = Bolton | 1,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1930 | 2023-02-04 | Filmåret 1930 | ['Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1930', 'Kategori:Utgivelser fra 1930', 'Kategori:Verk fra 1930'] | Filmåret 1930 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1930.
| Filmåret 1930 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1930.
== Årets filmer ==
=== A - G ===
Animal Crackers
Anna Christie
De tre fra bensinstasjonen
Den blå engel
Eskimo
För hennes skull
=== H - N ===
Intet nytt fra Vestfronten
Jazzkongen
Jorden
Kristine Valdresdatter
L'Âge d'Or
Luftens dæmoner
Luftparaden
När rosorna slå ut
=== O - U ===
To kvinners datter
=== V - Å ===
Veien til paradis
== Fødsler ==
10. februar – Robert Wagner, amerikansk skuespiller
16. februar – John Cairney, britisk skuespiller
18. februar – Rik Battaglia, italiensk skuespiller
19. februar – John Frankenheimer, amerikansk regissør
20. februar – Gianfranco Parolini, italiensk regissør
22. februar – Giuliano Montaldo, italiensk regissør
27. februar – Joanne Woodward, amerikansk skuespiller
9. mars – Taina Elg, finskamerikansk danser og skuespiller
24. mars – Steve McQueen, amerikansk skuespiller, regissør og produsent
27. mars – David Janssen, amerikansk skuespiller (død 1980)
28. mars – Gun Arvidsson, svensk skuespiller, teaterregissør og teaterpedagog
30. mars – John Astin, amerikansk skuespiller
14. april – Bradford Dillman, amerikansk skuespiller
12. april – Wolfgang Treu, tysk filmfotograf
23. april – Silvana Mangano, italiensk skuespiller
24. april – Richard Donner, amerikansk regissør, manusforfatter og filmprodusent
25. april – Paul Mazursky, amerikansk skuespiller og regissør
28. april
Richard C. Sarafian, amerikansk regissør og skuespiller
Carolyn Jones, amerikansk skuespiller
1. mai – Norbert Kückelmann, tysk regissør
5. mai – Hans Abramson, svensk regissør og manusforfatter (død 2012)
12. mai – Jess Franco, spansk regissør
18. mai – Alf Nilsson, svensk skuespiller
31. mai – Clint Eastwood, amerikansk skuespiller, regissør og produsent
1. juni
Kei Kumai, japansk regissør
Edward Woodward, britisk skuespiller (død 2009)
3. juni – Václav Vorlíček, tsjekkisk regissør (død 2019)
5. juni – Kazimierz Karabasz, polsk dokumentarfilmskaper
6. juni – Annalisa Wenström, svensk skuespiller
8. juni – Bo Widerberg, svensk filmregissør (død 1997)
12. juni – Jim Nabors, amerikansk skuespiller
16. juni – Vilmos Zsigmond, ungarskamerikansk filmfotograf
19. juni
Gena Rowlands, amerikansk skuespiller
Klaus Wildenhahn, tysk dokumentarfilmskaper
24. juni – Claude Chabrol, fransk skuespiller (død 2010)
28. juni – Joachim Hansen, tysk skuespiller (død 2007)
29. juni – Sachiko Hidari, japansk skuespiller
12. juli – Gordon Pinsent, kanadisk skuespiller
26. juli – Barbara Jefford, britisk skuespiller
29. juli – Per Sjöstrand, svensk skuespiller, regissør og manusforfatter
4. august – Hans Dahlberg, svensk skuespiller og TV-programleder
8. august – Lars Björkman, svensk forfatter og manusforfatter
16. august
Robert Culp, amerikansk skuespiller, regissør og forfatter
Wolfgang Völz, tysk skuespiller
20. august – Folke Asplund, svensk skuespiller
22. august – Günter Lüdke, tysk skuespiller
25. august – Sean Connery, skotsk skuespiller (død 2020)
28. august – Ben Gazzara, amerikansk skuespiller (død 2012)
8. september – Mario Adorf, tysk skuespiller
16. september – Anne Francis, amerikansk skuespiller (død 2011)
26. september – Philip Bosco, amerikansk skuespiller (død 2018)
28. september – Rune Hallberg, svensk skuespiller og sanger
1. oktober
Richard Harris, irskbritisk skuespiller (død 2002)
Philippe Noiret, fransk skuespiller (død 2006)
10. oktober – Harold Pinter, britisk dramatiker, regissør, skuespiller, poet og politisk aktivist (død 2008)
12. oktober – Ennio Guarnieri, italiensk filmfotograf
23. oktober – Gérard Blain, fransk skuespiller
30. oktober – Néstor Almendros, spansk-kubansk filmfotograf
1. november – Britta Larsson, svensk skuespiller
9. november – Helena Fernell, svensk skuespiller og danser
13. november – Tage Severin, svensk skuespiller og sanger
21. november – Gerard Lindqvist, svensk skuespiller
22. november – Peter Hall, britisk regissør
24. november – Albert Wolsky, amerikanske kostymemaker
3. desember – Jean-Luc Godard, fransk filmregissør (død 2011)
4. desember – Ronnie Corbett, britisk komiker (død 2016)
6. desember – Rolf Hoppe, tysk skuespiller (død 2018)
8. desember
Anna-Lisa Olsson, svensk skuespiller
Maximilian Schell, østerriksk skuespiller, regissør og forfatter (død 2014)
9. desember – Buck Henry, amerikanske skuespiller og manusforfatter
11. desember
Jean-Louis Trintignant, fransk skuespiller (død 2022)
Chus Lampreave, spansk skuespiller
13. desember – Geneviève Page, fransk skuespiller
17. desember – Armin Mueller-Stahl, tysk skuespiller
20. desember – Margareta Meyerson, svensk skuespiller og sanger
29. desember – Lissi Alandh, svensk skuespiller (død 2008)
31. desember – Henry Sidoli, svensk manusforfatter og regissør
== Filmdebuter ==
Laurence Olivier
Buster Crabbe
Rex Harrison
Ethel Merman
Henki Kolstad
== Dødsfall ==
31. januar – Dorothy Seastrom, amerikansk skuespiller
23. februar – Mabel Normand, amerikansk skuespiller
7. juli – Arthur Conan Doyle, britisk forfatter og skaperen av Sherlock Holmes
26. august – Lon Chaney, amerikansk skuespiller
15. september – Milton Sills, amerikansk skuespiller
5. oktober – Stina Berg, svensk skuespiller
15. desember – Diane Ellis, amerikansk skuespiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1930 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Filmåret 1930 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1930. | 1,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finnmark | 2023-02-04 | Finnmark | ['Kategori:27°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finnmark', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Finnmark (nordsamisk: Finnmárku; kvensk: Finmarkku) er et landskap i Nord-Norge, Norges nordligste og østligste landskap, valgkrets til stortingsvalg og lagsogn. Fra 2020 og frem til 31. desember 2023 er Finnmark en del av Troms og Finnmark fylkeskommune. Finnmark var Norges største fylke i areal og minste fylke i folketall.
Finnmark grenser til landskapet Troms i sørvest, til Finland i sør (finsk Lappland) og til Russland i øst (Petsjenga rajon i Murmansk oblast). Navnets betydning er i førsteleddet finner, som er den gamle norske betegnelsen på samer, og sisteleddet mark i betydningen skog, utmark eller landområde. Vadsø er administrasjonssenter i Finnmark, mens Alta er fylkets største by. Nordmenn har bodd fast i Finnmark siden 1200-tallet og utgjør i dag en majoritet av befolkningen.
Finnmark ble eget hovedlen (Vardøhus len) i 1576 og amt (Vardøhus amt) i 1660, underlagt Trondhjems stiftamt. I 1787 ble Senjen og Tromsø fogderi overført fra Nordlandenes amt til Vardøhus amt, som da fikk navnet Finmarkens amt. I 1866 ble Senjen og Tromsø fogderi skilt ut igjen, nå som et eget amt (Tromsø amt). Resterende Finnmarkens amt fikk da samme utstrekning som gamle Vardøhus amt, og endret navn til Finnmark fylke i 1919.De fleste samiske og kvenske institusjonene ligger i Finnmark; Karasjok er senter for Sametinget, og i Børselv ligger Kvensk institutt, som er et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. Finnmarksvidda dekker 36 % av fylkets areal. Fylket er 12,9 % større enn Danmark. Tidligere var mesteparten (ca. 95 %) av grunnen i Finnmark eid av staten (ved Statskog SF); 1. juli 2006 ble eiendomsretten til denne grunnen overført til Finnmarkseiendommen.
Som en del av Regionreformen i Norge vedtok Stortinget 8. juni 2017 at Finnmark og Troms skulle bli slått sammen til ett fylke fra 1. januar 2020, slik det var mellom 1787 og 1866. Det nye fylket heter Troms og Finnmark.
| Finnmark (nordsamisk: Finnmárku; kvensk: Finmarkku) er et landskap i Nord-Norge, Norges nordligste og østligste landskap, valgkrets til stortingsvalg og lagsogn. Fra 2020 og frem til 31. desember 2023 er Finnmark en del av Troms og Finnmark fylkeskommune. Finnmark var Norges største fylke i areal og minste fylke i folketall.
Finnmark grenser til landskapet Troms i sørvest, til Finland i sør (finsk Lappland) og til Russland i øst (Petsjenga rajon i Murmansk oblast). Navnets betydning er i førsteleddet finner, som er den gamle norske betegnelsen på samer, og sisteleddet mark i betydningen skog, utmark eller landområde. Vadsø er administrasjonssenter i Finnmark, mens Alta er fylkets største by. Nordmenn har bodd fast i Finnmark siden 1200-tallet og utgjør i dag en majoritet av befolkningen.
Finnmark ble eget hovedlen (Vardøhus len) i 1576 og amt (Vardøhus amt) i 1660, underlagt Trondhjems stiftamt. I 1787 ble Senjen og Tromsø fogderi overført fra Nordlandenes amt til Vardøhus amt, som da fikk navnet Finmarkens amt. I 1866 ble Senjen og Tromsø fogderi skilt ut igjen, nå som et eget amt (Tromsø amt). Resterende Finnmarkens amt fikk da samme utstrekning som gamle Vardøhus amt, og endret navn til Finnmark fylke i 1919.De fleste samiske og kvenske institusjonene ligger i Finnmark; Karasjok er senter for Sametinget, og i Børselv ligger Kvensk institutt, som er et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. Finnmarksvidda dekker 36 % av fylkets areal. Fylket er 12,9 % større enn Danmark. Tidligere var mesteparten (ca. 95 %) av grunnen i Finnmark eid av staten (ved Statskog SF); 1. juli 2006 ble eiendomsretten til denne grunnen overført til Finnmarkseiendommen.
Som en del av Regionreformen i Norge vedtok Stortinget 8. juni 2017 at Finnmark og Troms skulle bli slått sammen til ett fylke fra 1. januar 2020, slik det var mellom 1787 og 1866. Det nye fylket heter Troms og Finnmark.
== Geografi ==
Alta og Hammerfest ligger vest i fylket. tettstedene har henholdsvis 15 784 og 7 912 innbyggere. Helt nord i fylket finner vi Norges nordligste by – Honningsvåg, med 2 237 innbyggere. I øst finner man Kirkenes med 3 383, Norges østligste by Vardø samt fylkeshovedstaden Vadsø, med hendholdsvis 1 690 innbyggere og 4 615 innbyggere. Åtte promille av arealet i Finnmark, under 40 km², er areal innenfor tettsteder med innbyggertall på over 200 personer. På dette arealet er 72 prosent av fylkets befolkning bosatt. Befolkningen bor tettest i kommunene Båtsfjord og Vardø hvor 99 prosent var bosatt i tettsted i 2005. Befolkningen bor mest spredt i Deatnu-Tana, hvor 81 prosent bodde utenfor tettsted i 2005.
På Finnmarksvidda er det to kommuner, Kautokeino i vest, og Karasjok i øst med henholdsvis 2 941 og 2 785 innbyggere (pr 1. april 2010). Karasjok er sete for Sametinget og NRK Sápmi. Arealmessig er Kautokeino med sine 9 707 kvadratkilometer Norges desidert største kommune, etterfulgt av Karasjok med sine 5453 kvadratkilometer.
Andre byer og tettsteder er Lakselv med 2 146 innbyggere, Tana bru med 565 innbyggere, Båtsfjord med 2 058 innbyggere og Bjørnevatn med 2 419 innbyggere.
Finnmark har en samlet kystlinje på 6 844 km, medregnet 3 155 km kystlinje på øyer. Utstrukket utgjør dette en distanse tilsvarende 1/6 av jordas omkrets. Nær 12 300 personer eller 16,6 prosent av fylkets befolkning var i 2000 bosatt i 100-metersbeltet langs kystlinja.
Det er fem nasjonalparker: Seiland, Stabbursdalen, Varangerhalvøya, Øvre Anárjohka og Øvre Pasvik. Sammen med 66 naturreservater, 11 landskapsvernområder og to andre fredninger per 1. januar 2012, har de et areal på til sammen 5 475 km². 11 % av fylkets areal er underlagt en av disse vernekategoriene.
Høyeste fjell er isbreen Øksfjordjøkelen (1 191 moh.) i mellom Loppa og Kvænangen. Andre høye fjelltopper, Svartfjellet (1 162 moh.), Haldde (1 149 moh.) og Čohkarášša (1 139 moh., høyest i Midt-Finnmark), ligger også vest i fylket. Fylkesblomsten er Multe.
=== Klima ===
Tross sin beliggenhet langt mot nord, er ikke Finnmark så kald som man skulle tro, noe som skyldes Golfstrømmen. På kysten er temperaturene moderate om vintrene, og forholdsvis lave om sommeren. Vardø, lengst i nordøst, ligger i den arktiske klimasonen, siden årets varmeste måned har en snittemperatur på under 10 ℃. Innlandet har derimot langt mer ekstreme utslag, med svært kalde vintre. Norges kulderekord er målt i Karasjok 1. januar 1886, −51,4 ℃. Derimot er somrene varmere, og spesielt i innlandet og i Øst-Finnmark går temperaturene av og til opp i over 30 ℃.
=== Flora ===
Finnmark har en rik flora. Det kommer inn et østlig floraelement fra Russland. En del av disse artene finnes et stykke sørover i Nord-Norge, som sibirturt, sibirkoll og sibirgrasløk. Samtidig finnes noen av disse artene kun i Finnmark, blant annet nyserot, finnmarkssaltgras og masimjelt. De to sistnevnte er til og med endemiske for fylket.
I Finnmark finnes også en rekke nordlig unisentriske fjellplanter, representert ved arter som kantlyng, fjellsolblom og lodnemyrklegg. Lignende krav til voksested har de arktiske artene som kommer inn nordfra, men de er mer knytta til kysten. Purpurkarse, som bare vokser i Nordkapp kommune i Norge, hører til dette elementet.
Fylkesblomsten i Finnmark er molte. Det er frukten av molte som skal brukes i avbildinger av fylkesblomsten. Denne arten har tradisjonelt spilt en stor rolle i kostholdet til befolkninga i fylket.
== Administrative inndelinger ==
Finnmark deles inn i 19 kommuner, og de seks tettstedene Alta, Hammerfest, Honningsvåg, Kirkenes, Vadsø og Vardø har bystatus. Av disse er det kun Hammerfest, Vadsø og Vardø som har hatt bystatus før 1900. Vardø og Hammerfest er Nord-Norges eldste byer og fikk begge sine kjøpstadsrettigheter i 1789, mens Vadsø ble kjøpstad i 1833.
=== Kommuner ===
Finnmark er inndelt i 19 kommuner:
=== Politi og domstoler ===
I Politi- og lensmannsetaten er ett politdistrikt, hvis politimester er lokalisert i Kirkenes, administrasjon er delt mellom Hammerfest og Kirkenes. Politidistriktene ble sammenslått i 2017 og det var tidligere Østfinnmark politidistrikt som ble utgangspunkt for det nye felles politidistriktet. I rettsapparatet er fylket delt mellom førsteinstansdomstolene Alta tingrett i vest, Hammerfest tingrett i nord, Indre Finnmark tingrett i midten og Øst-Finnmark tingrett i øst. Videre tilhører hele fylket jurisdiksjonen til Hålogaland lagmannsrett, som har sete i Tromsø.
=== Tettsteder ===
Det er 30 tettsteder i Finnmark. Rangert etter innbyggertall 1. januar 2017, kommune i parentes:
Alta, Hammerfest, Honningsvåg, Kirkenes, Vadsø og Vardø har bystatus. Se også: Tettsteder i Finnmark
== Samfunn ==
=== Demografi ===
Siden 1975 er folketallet i fylket redusert med omtrent 8 %, og er fortsatt synkende. Antallet unge voksne i aldersgruppen 25-34 år er redusert med omkring en tredjedel på ti år. De mest folkerike kommunene har likevel en viss økning, da særlig Alta.
Statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viste at 39 % av den voksne befolkningen i Finnmark i 2008 kun hadde gått grunnskole, noe som var det laveste utdanningsnivået i landet.
=== Utdanning ===
Fylkeskommunen har ansvaret for åtte videregående skoler. De største er Alta og Kirkenes, med hhv. 1 000 og 600 elever. Det er også per 2015 en ordning for lokal videregående opplæring som kalles LOSA. Det er to statlige videregående skoler, de samiske videregående skolene i Guovdageaidnu/Kautokeino og Kárášjohka/Karasjok.
Av høyere læresteder finnes Sámi allaskuvla/Samisk høgskole og avdelinger av Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.
Sámi allaskuvla i Guovdageaidnu/Kautokeino ble opprettet i 1989 og har utdanning for førskole- og grunnskolelærere og journalister, reindrift og duodji, samisk språk på alle nivå og diverse kortere kurs knytta til pedagogikk og samisk kultur.
Finnmarksfakultetet ble etablert 1. august 2013 da Høgskolen i Finnmark ble slått sammen med universitetet. Fakultetet har studiesteder i Alta, Hammerfest og Kirkenes. Finnmarksfakultetet har ca. 2 000 studenter.Det finnes to folkehøyskoler i fylket, den kristne Øytun og den frilynte Pasvik, hvor den sistnevnte er drevet av fylkeskommunen.
=== Språk ===
Finnmark har i århundrer vært et flerspråklig område. I tillegg til norsk tales det også nordsamisk og kvensk. Fem av de tolv kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk ligger i Finnmark (Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Tana og Nesseby). Kvensk, et østersjøfinsk språk som er nært beslektet med meänkieli og finsk, tales i Porsanger (Børselv og Lakselv), Nord-Varanger (Nesseby og Vadsø), Sør-Varanger (Bugøynes og Neiden) og enkelte andre steder.
I 1885 skriver avisa Fedraheimen følgende om utbredelsen av det kvenske språket i Finnmark: Fraa Finnmarki klagar dei seg yver, at det Kvænske Maalet vinn Yvertak yver Dansk-Norsken [...] Kvænsken hev vokse seg so sterk, at det kann vera Faare for, at store Delar av Finnmarki snart vert reint avnorska. Det er Tid til, at det maa aalvorleg Yvertenkjing yver kva der skal gjerast der uppe, fyrr det vert for seint […]
Mange stedsnavn på nordsamisk, kvensk og det i Norge nå utdødde østsamisk (også kalt skoltesamisk) er likestilt med de norske stedsnavn (og offisielt anerkjent av myndighetene).
=== Politikk ===
Administrasjonssenteret i fylket er Vadsø. Her har fylkestinget sine møter. Liste over fylkestingsrepresentanter i Finnmark
==== Fylkestinget 2015-2019 ====
Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 35 medlemmer.Ragnhild Vassvik (Ap) er fylkesordfører og Tarjei Jensen Bech (Ap) er fylkesvarardfører.
==== Stortingsrepresentanter ====
Finnmark har fem stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021:
Historisk representasjon på Stortinget fra Finnmark siden 1973:
Framtid for Finnmark stilte kun liste til stortingsvalget i 1989, de øvrige partiene har stilt lister ved alle valgene.
==== Partioppslutning ====
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Finnmark siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
I 1989 fikk Framtid for Finnmark 21,5 % av stemmene i fylket og 1 mandat på Stortinget (Anders Aune).
==== Se også ====
Stortingsvalget 2013 i Finnmark
Stortingsvalget 2017 i Finnmark
== Samferdsel ==
Fylket har fem europaveier, og disse er regnet til det statlige stamveinettet. Europavei 6 går gjennom hele fylket, fra Langfjordbotn i vest til Kirkenes i øst, der veien har sitt endepunkt. Europavei 45 går fra Alta til Finland, via Kautokeino. Europavei 69 går fra Nordkapp til Olderfjord i Porsanger kommune. Europavei 75 går fra Vardø til Finland, via Tana bru og Samelandsbrua. Europavei 105 går fra Kirkenes til Storskog, og videre inn i Russland. Riksvei 94, starter i Hammerfest og går videre til Skaidi. Den lengste veitunnelen i fylket er Nordkapptunnelen på Europavei 69. Vardøtunnelen var Norges første undersjøiske veitunnel, da den ble bygget i 1983. Se også Veier i Finnmark.
Ved utgangen av 2007 var 80.961 kjøretøy registrert i Finnmark, hvorav 14.215 var snøscootere/beltemotorsykler. Dette betyr at ca. 25 % av alle snøscootere/beltemotorsykler i landet er registrert i Finnmark.Fylkeskommunen har ansvaret for 1 500 km vei etter overtagelsen av en rekke riksveier i 2010. Det finnes også fem fergesamband.
Fylket har ingen jernbanestrekninger med persontransport, men den 9 km lange Kirkenes–Bjørnevatnbanen, frakter malm fra Sydvaranger gruver, til Kirkenes havn. Banen var verdens nordligste jernbane, til Obskaja–Bovanenkovobanen ble åpnet i 2010. Det har helt siden Sovjetunionens fall vært planer om å bygge jenbanelinje videre fra Kirkenes til Russland. Det er også snakk om mulig bygging av jernbane fra Kirkenes til det finske nettet ved Rovaniemi.Fylkeskommunen har ansvar for lokal og regional kollektivtrafikk, både på vei og vann, som siden 2016 markedsføres gjennom Snelandia. Det er kontrakt med Boreal Sjø om det meste av hurtigbåter og ferger, og med Boreal Buss om busser.
=== Flytrafikk ===
Finnmark har totalt 11 flyplasser – tre stamflyplasser (Alta, Lakselv og Kirkenes) og åtte regionale kortbaneflyplasser (Berlevåg, Båtsfjord, Hammerfest, Hasvik, Honningsvåg, Mehamn, Vadsø og Vardø).
De tre største flyplassene målt i antall passasjerer (i 2008), var Alta lufthavn (353 176), Kirkenes lufthavn, Høybuktmoen (265 414) og Hammerfest lufthavn (149 310). Fly er viktig også for reiser i Finnmark, fordi veiene går omveier. Alta-Kirkenes er 560 km langs E6 (460 km den korteste veien over Finland) men 260 km med fly.
=== Hurtigbåt- og fergeruter ===
Hurtigruten anløper 11 steder i fylket, fra Øksfjord i vest, helt til den snur i Kirkenes.
==== Hurtigbåter ====
==== Ferjer ====
=== Bussruter ===
==== Langruter ====
== Næringsliv ==
Det er lenge siden reindrift var fylkets fremste næring. Fisket er fremdeles meget viktig, men ved utbyggingen av Snøhvitfeltet utenfor Hammerfest vil oljevirksomhet i fremtiden spille en viktigere rolle. Man forventer store funn i Barentshavet, dersom det blir gitt tillatelse til boring. Likevel er den tjenesteytende sektor i Finnmark som i alle andre fylker, den viktigste.
De største virksomhetene i fylket regnet i omsetning for 2013:
=== Smøreksport til Danmark ===
I 1784 skrev amtmann C. Heiberg overraskende at det var en kjent sak «at herfra i fordums tid, ikke rett mange år tilbage, blev udskibet til Danmark en temmelig stor del fedevarer av smør og talg. Nu kan landet derimod ikke forsyne sig selv med disse ting, men de herboende familier udenfor bondestanden må bestille sig samme, dels fra Nordlands amt, dels fra Vesterbotn i Sverige, dels fra Arkhangelsk».
== Historie ==
De første menneskene nådde Finnmark for kanskje 10 000–12 000 år siden, og i dag mener man at de kanskje kom fra Kolahalvøya. Komsa-kulturen er den eldste kjente kulturen i Finnmark, oppkalt etter de første funnene ved Komsafjellet i Alta. På eidet mellom Tana og Varangerbotn finnes det store fangstanlegg for villrein, og her har nok flere grupper av fangstfolk samarbeidet for å drive jakt på den verdifulle villreinen.
Samisk kultur er gammel i Finnmark, og typisk samiske trekk dukker opp i materiale fra århundrene før Kristus. Dette er samme periode som typisk norrøne trekk begynner å vise seg lengre sør i Skandinavia, mens det i tiden før er vanskeligere å finne noen tydelig kulturell todeling. Fra folkevandringstida står samene i handelskontakt med norrøne bosettere langs kysten av Nordland og Troms. Ottar fra Hålogaland beretter at han pålegger samene å betale skatt. I Egils saga berettes det om Torolv Kveldulvsson, som var høvding i Hålogaland på Harald Hårfagres tid, og krevde inn sameskatt. Torolv møtte kvener på sin ferd østover, og Finnmark beskrives slik: «Finnmarken er enormt stor. Vestenfor ligger havet, og derfra skjærer digre fjorder seg inn, likeså nordenfor og hele veien østover. Lenger sør ligger Norge. Finnmarken favner om nesten hele det øvre landet, like langt sørover som Hålogaland langs kysten. Øst for Namdalen ligger Jämtland, så Hälsingland og så Kvenland, så Karelen. Finnmarken ligger ovenfor alle disse land, og det er store fjellbygder der oppe, noe i daler og noe ved vann.» Finnmark ble altså ifølge denne beskrivelsen oppfattet som hele Skandinavia nord for Trøndelag og Jämtland, med unntak av de delene av vestkysten som falt under betegnelsen Hålogaland.
Det eldste vitnesbyrd om norske kongers interesse for Finnmark skriver seg fra Gulatingsloven, der det ca. år 1200 fastslås at håløygene skal stille og utruste 13 tyveseters skip og ett trettiseters, «thi de har vakthold øster». Dette må tolkes som vakthold mot bjarmer eller kareler.
Det var lite norsk bosetting i Finnmark før begynnelsen av 1300-tallet, da Håkon V lot bygge Vardøhus festning, samtidig som kirken i Vardø ble innviet av biskop Jørund i 1307. Novgorod-traktaten, sluttet den 3. juni 1326 i Novgorod, markerte avslutningen på årtiers norsk-novgoriske tvister om grensen i Finnmark. På grunn av tørrfiskhandelen med Mellom-Europa etablerte de norske fiskerne seg langs Finnmarkskysten i små, tette fiskevær. På 1400-tallet opplevde disse fiskerne gode tider, mens lavere fiskepriser gjorde livet vanskeligere utover 15- og 1600-tallet. Av danskekongene viste bare Christian IV virkelig interesse for denne del av riket – i 1599 seilte han med en flåte på åtte skip til Vardøhus og Murmansk, og han forsøkte i resten av sin regjeringstid å få etablert sikre grenser i øst mot Russland og Sverige.
=== Etter reformasjonen ===
Etter forslag fra lensherre Preben von Ahnen ble båtpost mellom Trondheim og Vardø opprettet i 1663, ti år etter at regelmessig postgang var iverksatt i resten av Norge. Denne utgjorde verdens lengste og slitsomste regelmessige postrute, en strekning på ca. 1.500 km hver vei – og det var bare når været var så rolig at båtene kunne seile rakt frem. Ofte måtte de seile langs land, og da var ruten vesentlig lengre. Fra Bodø skulle postbud frakte posten nordover; de skulle vel å merke selv holde seg med båter og utstyr, mens almuen sørget for deres underhold – slik at danskekongen ingen utgift fikk. Denne forordningen påførte lokalbefolkningen så urimelige kostnader – i dårlig vær kunne postbudene bli liggende over på en gård i dagevis – at stiftamtmannen i Trondheim allerede i 1665 ansatte postbønder på omtrent samme vilkår som ellers i landet.På 1700-tallet styrket samisk kultur seg i forhold til den norske, rett og slett fordi samene ikke var avhengige av mel og andre varer fra Bergen. Finnmarksmonopolet, da landsdelen var bortforpaktet til bergenske kjøpmenn for 200 riksdaler i året, bestod i over hundre år og ble ikke opphevet før i 1787. I denne perioden ble Finnmark utplyndret og avfolket, innbyggerne kom i bunnløs gjeld til monopolinnehaverne, selv umyndige barn heftet for sine foreldres gjeld. Som følge av monopolet var det ingen amtmann og neppe noen postgang heller. Norsk kolonisering skjøt imidlertid ny fart utover 1800-tallet, dels på grunn av større økonomisk aktivitet, men også på grunn av en uttalt fornorskningspolitikk fra myndighetenes side. Fra 1700-tallet fikk også Finnmark et finsk befolkningselement, de første kom til Alta ca. 1740, mens den store innvandringen skjedde under hungersnøden i Finland i 1860-årene.
Fra middelalderen og fremover fikk både Norge, Sverige og Russland rett til å skattlegge samene. Dermed kom det svenske og russiske skatteoppkrevere helt ut til sjøsamebygdene på ytterkysten. Grensene mot Sverige ble fastsatt i 1751, da Kautokeino og Karasjok ble norsk, og mot Russland i 1826, da Sør-Varanger ble norsk. Før dette hadde området vært et felles norsk-russisk område, med grense i Bugøyfjord. I 1789 fikk Hammerfest og Vardø kjøpstadsrettigheter. Den økonomiske utviklingen på 1800-tallet var meget sterk. I 1902 ble jernmalmgruvene i Kirkenes etablert, noe som ytterligere bidro til vekst.
På 1800-tallet var det fremdeles vanskelig å reise mellom Finnmark og Sør-Norge. Da P. W. Deinboll ble utnevnt til sogneprest i Vadsø, forlot han med kone og tre små barn Oslo (Kristiania) i august 1815. Vel ankommet Bergen, måtte de vente der i to måneder i påvente av skipsleilighet. De dro så videre med en nordlandsjekt, men måtte søke nødhavn på Folda 13. desember og deretter overvintre på Nærøy til slutten av april 1816, da de fikk skipsleilighet videre og ankom Vadsø etter ti måneders reise.Fornorsking av samer og kvener var en politikk fra den norske statens side som hadde som mål å utrydde samisk og kvensk språk og kultur, motivet var på 18- og 1900-tallet å gjøre Finnmark «norsk». Fra rundt 1880 forsterket myndighetene sin fornorskingspolitikk. Samisk og kvensk ble forvist fra skole, kirke og offentlig forvaltning, og mange steder fikk nye, norske navn.
=== Andre verdenskrig ===
Andre verdenskrig rammet Finnmark hardt da Kirkenes og havnefasilitetene var en del av det tyske oppmarsjområdet for nordfronten. Byen ble derfor bombet over 300 ganger av sovjetiske fly. Både Vardø og Vadsø ble også rammet og sivil skipsfart ble også utsatt. I oktober 1944 brøt Den røde armé gjennom de tyske stillingene i Litsadalen omtrent halvveis mellom Kirkenes og Murmansk og den 18. oktober stod de ved norskegrensen. Den 25. rykket Den røde armé inn i Kirkenes og nådde Tana den 28. oktober. Tyskerne iverksatte Operation Nordlicht som innebar tilbaketrekning av okkupasjonsstyrkene og ødeleggelse av all infrastruktur og annet som kunne være til nytte for Den røde armé, den såkalte brente jords taktikk. Dette førte til at mesteparten av bygningsmassen og infrastrukturen ble brent og ødelagt så langt vest som til Lyngen i Troms. På Sørøya var norske styrker i kamp med tyske styrker vinteren 1945. Sivilbefolkningen på nær 60 000 ble tvangsevakuert sørover. Den røde armé trakk seg ut av Øst-Finnmark i september 1945.
=== Gjenoppbygging ===
Kort etter krigen igangsatte Stortinget et omfattende gjenoppbygningsprogram av Finnmark. I 1951 vedtok imidlertid regjeringen og forsvaret å bruke «masseødeleggelse – bruk av den brente jords taktikk, slik tyskerne hadde gjort under sin tilbaketrekning i 1944» i tilfelle krig med Sovjetunionen. Denne planen var strengt gradert og ble først offentlig kjent i 2004. Forsvaret har også i etterkrigstiden opprettholdt et sterkt nærvær i fylket på grunn av grensen til Sovjetunionen/Russland. Mange lokalsamfunn har basert seg på inntekter fra det militære nærværet.
== Kultur ==
Etter nedgangen i folketallet og fiskeriene har olje, turisme og kultur blitt nye satsingsområder. Kulturelt preges Finnmark i dag sterkt av det samiske, påskefestivalene (musikk- og filmfestival) i Kautokeino og Karasjok er blant de store trekkplastrene til Finnmark som turistfylke. Vardø kommune kan fremvise flere kulturskatter i fugleværet på Hornøya og «Lille-Moskva» (Kiberg).
Nordkapp er likevel målet for de fleste turistene som besøker Finnmark. Nordkapp har blitt enklere å besøke etter åpning av ny tunnel til Honningsvåg.
== Kjente finnmarkinger ==
== Se også ==
Mark
Finmarkens amt
Liste over fylkesmenn i Finnmark
Murmanskfronten
Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Turforslag til Finnmarkskysten på DNT og NRKs nettsted ut.no | Framtid for Finnmark var en liste som stilte til valg i Finnmark ved stortingsvalget i 1989. Frontfiguren var fylkesmannen i Finnmark, Anders Aune, og lista ble også kalt Aune-lista. | 1,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bondi_skole_(Asker) | 2023-02-04 | Bondi skole (Asker) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Barneskoler i Viken', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Asker'] | Bondi skole er en barneskole i Asker beliggende i en skogteig med blandet løvskog øst for Røykenveien og i gangavstand til Bondivann. Skolen ligger også i umiddelbar nærhet til Risenga idrettspark.
| Bondi skole er en barneskole i Asker beliggende i en skogteig med blandet løvskog øst for Røykenveien og i gangavstand til Bondivann. Skolen ligger også i umiddelbar nærhet til Risenga idrettspark.
== Særpreg ==
Bondi skole ønsker å profilere seg som en skole der elevene er mye ute, ute i naturen og ellers ute i nærmiljøet for å lære gjennom å gjøre og erfare. Skolen setter samvær på tvers av aldersgrupper i fokus.
== Historie ==
Bondi skole stod ferdig i 1968. Da hadde skolens elever gymnastikk i Bondihallen idrettshall som ligger rett ved siden av skolen. I 1984 fikk skolen er tilbygg med gymsal og scene. I 1999 fikk skolen to paviljonger i skolegården.
== Ny Bondi skole ==
Fordi skolebygget var gammelt og utidsmessig slet skolen med dårlig inneklima, illeluktende toaletter, vinduer som ikke lot seg åpne, brannfarlig isolasjon som lå åpent, og gjennomgående sprekker i gulv og tak. Tilstanden var så dårlig at at rådmannen i Asker mente det beste ville være å rive hele skolen, og bygge en ny og fremtidsrettet skole.Den 9. desember 2008 vedtok kommunestyret i Asker at det skulle bygges en ny Bondi skole. Den nye skolen ble innviet 1. august 2011.
. I perioden fram til det nye bygget kunne tas i bruk ble elevene og lærerne på Bondi skole flyttet til Askers reserveskole på Drengsrud.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bondi skoles offisielle nettsted | Bondi skole er en barneskole i Asker beliggende i en skogteig med blandet løvskog øst for Røykenveien og i gangavstand til Bondivann. Skolen ligger også i umiddelbar nærhet til Risenga idrettspark. | 1,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lofot-stormen_1868 | 2023-02-04 | Lofot-stormen 1868 | ['Kategori:Hendelser i 1860-årene', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Lofoten', 'Kategori:Naturkatastrofer i Norge', 'Kategori:Nordlands historie', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-08'] | Lofot-stormen 1868 betegner et uvær som rammet Lofoten 31. mars 1868. Det omkom ca. 100 fiskere under stormen, noe som utgjorde ca. en halv prosent av deltakerne på lofotfisket.
| Lofot-stormen 1868 betegner et uvær som rammet Lofoten 31. mars 1868. Det omkom ca. 100 fiskere under stormen, noe som utgjorde ca. en halv prosent av deltakerne på lofotfisket.
== Se også ==
Lofot-stormen 1849
== Referanser == | Lofot-stormen 1868 betegner et uvær som rammet Lofoten 31. mars 1868. | 1,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Terje_T%C3%B8nnessen | 2023-02-04 | Terje Tønnessen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. januar', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Gammelkatolske prester', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Norske nordiskkatolske prester', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Terje Tønnessen (født 28. januar 1949 i Kristiansand) er en norsk prest og forfatter med teologisk embetseksamen fra Menighetsfakultetet i 1974. Han har vært prest siden 1976 i Hjelmeland, Åmli og i Agder bispedømme. Han har gitt ut en rekke bøker, både faglitteratur og skjønnlitteratur. Tønnessen har også vært journalist i Vårt Land og spaltist i flere aviser, blant annet i Fædrelandsvennen, hvor han i en årrekke har skrevet andakter. I 1999 ble han re-ordinert til prest i Den nordisk-katolske kirke.
| Terje Tønnessen (født 28. januar 1949 i Kristiansand) er en norsk prest og forfatter med teologisk embetseksamen fra Menighetsfakultetet i 1974. Han har vært prest siden 1976 i Hjelmeland, Åmli og i Agder bispedømme. Han har gitt ut en rekke bøker, både faglitteratur og skjønnlitteratur. Tønnessen har også vært journalist i Vårt Land og spaltist i flere aviser, blant annet i Fædrelandsvennen, hvor han i en årrekke har skrevet andakter. I 1999 ble han re-ordinert til prest i Den nordisk-katolske kirke.
== Bibliografi ==
(no) Publikasjoner av Terje Tønnessen i BIBSYS
Kristus blant dere, håpet om herlighet – eukaristisk spiritualitet i en såret og splittet verden 2003 ISBN 82-92173-39-0
Det må da være noen her – dikt, aforismer, hymner og bønner 2002 ISBN 82-92173-35-8
Rubens hus 2001 ISBN 82-92173-32-3
Maria 2000 ISBN 82-92173-26-9
Svak fornemmelse av vår – tekster om frelsens mysterium 2000 ISBN 82-92173-25-0
Utfordring og ansvar – Et bidrag i debatten om ekumenikk 1972 ISBN 82-501-0061-1
== Kilder ==
Omtale i forbindelse med 60-årsdag i Fædrelandsvennen Kultur side 18 onsdag 28. januar 2009 | Terje Tønnessen (født 28. januar 1949 i Kristiansand) er en norsk prest og forfatter med teologisk embetseksamen fra Menighetsfakultetet i 1974. | 1,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Stenerud | 2023-02-04 | Alexander Stenerud | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Fødsler 2. mai', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske musikere'] | Alexander Stenerud (født 2. mai 1975 på Finnsnes, og oppvokst i Trondheim og Bærum) er en norsk musiker og låtskriver.
Han er først og fremst kjent for sin innsats som vokalist og hovedlåtskriver i popduoen Zuma, som han dannet i 1995 med Henrik Njaa etter at de vant en demokonkurranse på NRK P3. Duoens første plate, Juno, solgte 18 000 eksemplarer og ble det årets mestselgende debutalbum i 2001. Juno inneholdt fire Hit 40-singler, og Zuma ble nominert til både HitAwards og Spellemannprisen 2001 (Årets popgruppe). I 2003 kom andrealbumet Rainboy. Også dette inneholdt to radiohits i tillegg til VG-lista-hiten Joy in the City fra NRK-serien Lekestue. Zuma deltok i Melodi Grand Prix 2008, hvor duoen kom til «Siste Sjansen» med låten «Always, Always». Alexander Stenerud deltok alene i Melodi Grand Prix 2009 med låten «Find My Girl», og endte på tredjeplass. Han deltok også i Melodi Grand Prix 2010 med låten «Give It To Me», som gikk direkte til finalen i Oslo Spektrum fra delfinalen i Bodø.
Disse to sololåtene fra MGP er å finne på samlealbumet til Zuma ved navn «Pearls» som ble utgitt i februar 2010. Der finner man også to nye låter med Zuma, MGP-bidraget deres fra 2008 «Always Always», singelen «Home Tonight» fra 2007, singelen «Norwegian Girl» (som var "skjult" bonusspor på deres debutalbum), samt de fire beste låtene fra hvert av duoens to studioalbum – totalt 15 låter.
Sommeren 2010 opptrådte Alexander Stenerud sammen med en rekke andre artister i Petter Stordalen og hans Gunnhilds høyprofilerte bryllup i Marrakesh. Stenerud fremførte brudeparets favorittlåt, The Killers-låten «Human».
I 2010 utga Stenerud anti-julelåten Please Santa Go Away (The Bells Are Hollow), produsert av Knut Schreiner fra blant annet Turboneger.
I 2011 fremførte Stenerud, sammen med Guri Schanke, en medley med sine egne MGP-bidrag under den andre MGP-semifinalen. Stenerud var også deltager i NRKs Beat for beat det året.
I 2012 deltok Alexander Stenerud i 4-stjerners middag halv åtte på TVNorge.
Høsten 2015 albumdebuterte Alexander Stenerud som soloartist med «Far Away From Tomorrow».
Alexander Stenerud er bror til journalisten David Stenerud, og har tidligere fått mediaoppmerksomhet som medlem av kunstnergjengen Den nye vinen, sammen med forfatteren Ari Behn, komponisten Jono El Grande, dikter Bertrand Besigye, gullsmed og smykkedesigner Owe Egon Grandics og fotografen Per Heimly.
| Alexander Stenerud (født 2. mai 1975 på Finnsnes, og oppvokst i Trondheim og Bærum) er en norsk musiker og låtskriver.
Han er først og fremst kjent for sin innsats som vokalist og hovedlåtskriver i popduoen Zuma, som han dannet i 1995 med Henrik Njaa etter at de vant en demokonkurranse på NRK P3. Duoens første plate, Juno, solgte 18 000 eksemplarer og ble det årets mestselgende debutalbum i 2001. Juno inneholdt fire Hit 40-singler, og Zuma ble nominert til både HitAwards og Spellemannprisen 2001 (Årets popgruppe). I 2003 kom andrealbumet Rainboy. Også dette inneholdt to radiohits i tillegg til VG-lista-hiten Joy in the City fra NRK-serien Lekestue. Zuma deltok i Melodi Grand Prix 2008, hvor duoen kom til «Siste Sjansen» med låten «Always, Always». Alexander Stenerud deltok alene i Melodi Grand Prix 2009 med låten «Find My Girl», og endte på tredjeplass. Han deltok også i Melodi Grand Prix 2010 med låten «Give It To Me», som gikk direkte til finalen i Oslo Spektrum fra delfinalen i Bodø.
Disse to sololåtene fra MGP er å finne på samlealbumet til Zuma ved navn «Pearls» som ble utgitt i februar 2010. Der finner man også to nye låter med Zuma, MGP-bidraget deres fra 2008 «Always Always», singelen «Home Tonight» fra 2007, singelen «Norwegian Girl» (som var "skjult" bonusspor på deres debutalbum), samt de fire beste låtene fra hvert av duoens to studioalbum – totalt 15 låter.
Sommeren 2010 opptrådte Alexander Stenerud sammen med en rekke andre artister i Petter Stordalen og hans Gunnhilds høyprofilerte bryllup i Marrakesh. Stenerud fremførte brudeparets favorittlåt, The Killers-låten «Human».
I 2010 utga Stenerud anti-julelåten Please Santa Go Away (The Bells Are Hollow), produsert av Knut Schreiner fra blant annet Turboneger.
I 2011 fremførte Stenerud, sammen med Guri Schanke, en medley med sine egne MGP-bidrag under den andre MGP-semifinalen. Stenerud var også deltager i NRKs Beat for beat det året.
I 2012 deltok Alexander Stenerud i 4-stjerners middag halv åtte på TVNorge.
Høsten 2015 albumdebuterte Alexander Stenerud som soloartist med «Far Away From Tomorrow».
Alexander Stenerud er bror til journalisten David Stenerud, og har tidligere fått mediaoppmerksomhet som medlem av kunstnergjengen Den nye vinen, sammen med forfatteren Ari Behn, komponisten Jono El Grande, dikter Bertrand Besigye, gullsmed og smykkedesigner Owe Egon Grandics og fotografen Per Heimly.
== Eksterne lenker ==
(en) Alexander Stenerud – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alexander Stenerud på Internet Movie Database
(en) Alexander Stenerud hos The Movie Database
(en) Alexander Stenerud på Discogs
(en) Alexander Stenerud på MusicBrainz
(en) Alexander Stenerud på Spotify
(en) Alexander Stenerud på AllMusic
Zuma-Alexander går solo i MGP Artikkel på seher.no
Alexander Stenerud MGP-profil
Ble lei av å fly på byen Artikkel på seher.no
Scansat - Alexander Stenerud snakker om Find My Girl YouTube video
Alexander Stenerud - Find My Girl YouTube Melodi Grand Prix-opptreden 2009
Alexander Stenerud - Give It To Me YouTube Melodi Grand Prix-opptreden 2010 | Alexander Stenerud (født 2. mai 1975 på Finnsnes, og oppvokst i Trondheim og Bærum) er en norsk musiker og låtskriver. | 1,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexis_S%C3%A1nchez | 2023-02-04 | Alexis Sánchez | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Chilenske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Arsenal FC', 'Kategori:Fotballspillere for CA River Plate', 'Kategori:Fotballspillere for CSD Colo-Colo', 'Kategori:Fotballspillere for Cobreloa', 'Kategori:Fotballspillere for FC Barcelona', 'Kategori:Fotballspillere for FC Internazionale Milano', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Olympique de Marseille', 'Kategori:Fotballspillere for Udinese Calcio', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 19. desember', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra regionen Antofagasta', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i FIFA Confederations Cup 2017', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2010', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2014', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Alexis Alejandro Sánchez Sánchez (født 19. desember 1988) er en chilensk fotballspiller som spiller for den franske klubben Marseille. Han er også en del av det chilenske landslaget.
Sánchez har tidligere spilt for en rekke andre klubber, blant annet engelske Arsenal, spanske Barcelona, chilenske Colo-Colo, argentinske River Plate og italienske Udinese.
| Alexis Alejandro Sánchez Sánchez (født 19. desember 1988) er en chilensk fotballspiller som spiller for den franske klubben Marseille. Han er også en del av det chilenske landslaget.
Sánchez har tidligere spilt for en rekke andre klubber, blant annet engelske Arsenal, spanske Barcelona, chilenske Colo-Colo, argentinske River Plate og italienske Udinese.
== Klubbkarriere ==
=== Cobreloa ===
Sánchez startet sin seniorkarriere i ungdomsklubben Cobreloa i 2005, der han fikk et år før han ble hentet til den italienske klubben Udinese. Han fikk 47 kamper og scoret 9 mål for Cobreloa.
=== Udinese ===
Sánchez skrev under for Udinese i 2006, og ble umiddelbart lånt ut. Det bar tilbake til Chile, men denne gangen til topplaget Colo-Colo. Han fikk godt med spilletid, og Udinese var fornøyd med utviklingen av Sanchez, og lånte han ut til argentinske River Plate året etter. Chileneren fortsatte utviklingen, og imponerte også da han fikk sjansen for Udinese. Nå begynte storklubbene i Europa å få øynene opp for den tekniske, lille vingen. Under fotball-VM 2010 i Sør-Afrika fikk Sánchez sitt gjennombrudd for Chile, og fulgte opp suksessen med en fantastisk sesong for Udinese, hvor han endte opp på 12 ligascoringer i Serie A.
=== Barcelona ===
Sommeren 2011 signerte Sánchez en femårskontrakt med FC Barcelona, der han fikk tildelt draktnummer 9 etter Bojan Krkic.
=== Arsenal ===
Den 10. juli 2014 meldte han overgang til den engelske klubben Arsenal på en overgangssum verdt mellom 30 og 35 millioner britiske pund. I 2015 ble han kåret til årets spiller i Premier league i 2014/15 sesongen
== Landslaget ==
Han ble tatt ut til fotball-VM 2010 i Sør-Afrika.
Han ble tatt ut i Chiles tropp til FIFA Confederations Cup 2017 i Russland.Den 22. juni 2017 scoret han sin 38. landslagsmål for Chile og slo Marcelo Salas sin rekord på 37 landslagsmål.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Alexis Sánchez – Munzinger Sportsarchiv
(en) Alexis Sánchez – FIFA
(en) Alexis Sánchez – UEFA
(fr) Alexis Sánchez – LÉquipe
(en) Alexis Sánchez – Transfermarkt
(en) Alexis Sánchez – national-football-teams.com
(en) Alexis Sánchez – WorldFootball.net
(en) Alexis Sánchez – Soccerbase.com
(en) Alexis Sánchez – FootballDatabase.eu
(en) Alexis Sánchez – Soccerway
(en) Profil på theTopforward.com | Club Social y Deportivo Colo-Colo, mest kjent som Colo-Colo, er en chilensk fotballklubb hjemmehørende i kommunen Macul ved Santiago. Den konkurrerer i Primera División, toppdivisjonen i landet, som de har spilt i uavbrutt. | 1,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Angel_of_Retribution | 2023-02-04 | Angel of Retribution | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Judas Priest-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2005'] | Angel of Retribution er det femtende studioalbumet fra det britiske heavy-metal-bandet Judas Priest.
Etter 12 år borte fra Judas Priest er Rob Halford gjenforent med bandet og tilbake med albumutgivelse. Albumet debuterte på 13.-plass på den amerikanske Billboard 200-listen, og nådde 1.-plass i Hellas. Albumet ble utgitt 23. februar 2005 i Japan, og 1. mars samme år i resten av verden.
| Angel of Retribution er det femtende studioalbumet fra det britiske heavy-metal-bandet Judas Priest.
Etter 12 år borte fra Judas Priest er Rob Halford gjenforent med bandet og tilbake med albumutgivelse. Albumet debuterte på 13.-plass på den amerikanske Billboard 200-listen, og nådde 1.-plass i Hellas. Albumet ble utgitt 23. februar 2005 i Japan, og 1. mars samme år i resten av verden.
== Sporliste ==
Alle spor av Rob Halford, K.K. Downing og Glenn Tipton unntatt hvor annet er nevnt.
«Judas Rising» – 3:52
«Deal with the Devil» (Halford, Downing, Tipton, Roy Z) – 3:54
«Revolution» – 4:42
«Worth Fighting for» – 4:17
«Demonizer» – 4:35
«Wheels of Fire» – 3:41
«Angel» – 4:23
«Hellrider» – 6:06
«Eulogy» – 2:54
«Lochness» – 13:28
== Personell ==
Rob Halford – Vokal
Glenn Tipton – Gitar
K. K. Downing – Gitar
Ian Hill – Bassgitar
Scott Travis – Slagverk
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Angel of Retribution på Discogs
(en) Angel of Retribution på MusicBrainz | lenke | 1,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_Zuma | 2023-02-04 | Jacob Zuma | ['Kategori:Antiapartheid-aktivister', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra KwaZulu-Natal', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sørafrikanske aktivister', 'Kategori:Sørafrikanske politikere', 'Kategori:Sørafrikanske presidenter'] | Jacob Gedleyihlekisa Zuma (født 12. april 1942 i Nkandla i iKwaZulu-Natali i Sør-Afrika) er en sørafrikansk politiker som har vært Sør-Afrikas president og leder av regjeringspartiet African National Congress (ANC).
Han etterfulgte Kgalema Motlanthe i republikkens presidentembete 9. mai 2009. Zuma trakk seg under press, og gikk av som president 14. februar 2018. Cyril Ramaphosa tok noen timer senere over som president. Motlanthe var overgangspresident etter at Zumas fremste rival Thabo Mbeki ble presset ut av embetet i september 2008. I desember 2007 ble Zuma noe overraskende valgt til leder av ANC fremfor Mbeki. Han var visepresident i Sør-Afrika fra 1999 til 2005, men måtte gå av etter anklager om voldtekt og korrupsjon. Zuma tilhører zulu-folket.
| Jacob Gedleyihlekisa Zuma (født 12. april 1942 i Nkandla i iKwaZulu-Natali i Sør-Afrika) er en sørafrikansk politiker som har vært Sør-Afrikas president og leder av regjeringspartiet African National Congress (ANC).
Han etterfulgte Kgalema Motlanthe i republikkens presidentembete 9. mai 2009. Zuma trakk seg under press, og gikk av som president 14. februar 2018. Cyril Ramaphosa tok noen timer senere over som president. Motlanthe var overgangspresident etter at Zumas fremste rival Thabo Mbeki ble presset ut av embetet i september 2008. I desember 2007 ble Zuma noe overraskende valgt til leder av ANC fremfor Mbeki. Han var visepresident i Sør-Afrika fra 1999 til 2005, men måtte gå av etter anklager om voldtekt og korrupsjon. Zuma tilhører zulu-folket.
== Politisk biografi ==
Etter å ha bodd sine første leveår i fattige, rurale områder nord for Tugelaelven, flyttet han og moren til Durbans forsteder. Zuma har ingen formell utdannelse utover grunnskolenivå. Han ble medlem av ANC i 1959, og forble medlem også etter at partiet ble forbudt året etter. Han sluttet seg til partiets militære gren Umkhonto we Sizwe («Nasjonens spyd»). I 1963 ble han arrestert da han forsøkte å forlate landet, og fikk en fengselsstraff på ti år, som han sonet på Robben Island sammen med andre sentrale ANC-medlemmer. Under soningen lærte han engelsk og fikk undervisning i politikk av medfanger.
Etter løslatelsen levde han to år i skjul i Natal-regionen før han gikk i eksil i Swaziland og Mosambik. Han ble medlem i ANCs eksekutivkomite i 1977 og var organisasjonens hovedrepresentant i Mosambik fra 1984. Etter påtrykk fra Sør-Afrikas hvite regjering måtte Zuma forlate Mosambik i 1987 og dro til Zambia, der eksil-ANC hadde sitt hovedsete. Her ble han først leder for ANCs undergrunnsorganisasjon, senere for spionasjeavdelingen. Spionasjeavdelingen brukte beviselig tortur under sine forhør. Zuma har aldri kommentert sin rolle i denne tiden.
Etter at ANC-forbudet ble opphevet i 1990, var han en av de første til å returnere til Sør-Afrika og ble også raskt innblandet i forhandlingene om overgangen til flertallsstyre. Han ble ANC-leder i regionen Sør-Natal, og spilte en sentral rolle i forhandlingene mellom ANC og Inkatha Freedom Party, noe som avsluttet blodige og borgerkrigslignende tilstander mellom de rivaliserende partiene. Utover 1990-årene fikk Zuma stadig mer sentrale roller; han ble visepresident for ANC i 1997 og Sør-Afrikas visepresident i 1999.
I 2004 ble han dratt inn i rettssaken mot forretningsmannen Schabir Shaik fra Durban, som var en god venn av ham. Shaik ble dømt til 15 års fengsel for korrupsjon og bedrageri i forbindelse med innkjøp av fregatter til den sørafrikanske marinen. President Thabo Mbeki løste deretter Zuma fra sitt embete som landets visepresident (juni 2005). Zuma ble forsøkt tiltalt i saken på grunn av betydelige indisier og sannsynlige bevis for at han hadde mottatt penger fra flere parter i våpenkjøpet. Hans advokater klarte å hale ut tiltalen og gjøre flere bevis utilgjengelig for statsadvokaten. En formell tiltale ble reist mot slutten av 2007. Likevel ble saken henlagt i april 2009 (en måned før valget som gjorde Zuma til president) i en svært omstridt avgjørelse. Begrunnelser var prosedyrefeil og angivelige avtaler mellom påtalemyndighetene og etterforskningsenheter.
I Mbekis andre presidentperiode gjorde hans teknokratiske og ukarismatiske stil ham upopulær i ANC. Under partikongressen i Polokwane i desember 2007 ble Zuma nominert som motkandidat for partiledelsen og vant avstemmingen overlegent. Selv om Mbeki prøvde å holde seg ved makten i 2008, måtte han gi fra seg president-embedet i september til en overgangspresident (Kgalema Motlanthe). Zuma var da allerede utnevnt til presidentkandidat. Etter ANCs valgseier ble han tatt i ed som president 9. mai 2009. Som president har han stått for en langt mer åpen og inkluderende stil enn Mbeki, men han ble også kritisert for å være populistisk, og for å vingle mellom de forskjellige fløyene i ANC, uten å ta standpunkt. Han har imidlertid blitt rost for å ha en langt tøffere tone mot sin kollega Robert Mugabe i Zimbabwe enn hva Mbeki hadde.
I september 2021 avviste den sørafrikanske forfatningsdomstolen heftig tidligere president Jacob Zuma sin begjæring om å omgjøre dommen og dømme ham til 15 måneders fengsel for forakt for rettferdighet.
== Privatliv ==
Jacob Zuma er polygamist, noe som er tillatt blant medlemmer av zulustammen. Han har giftet seg fem ganger, hans andre ekteskap med nåværende innenriksminister Nkosazana Dlamini-Zuma endte med skilsmisse i 1998; hans tredje kone, Kate Mantsho, begikk selvmord i 2000, slik at han for tiden har tre koner. Han har i alt tolv barn fra sine ekteskap. Dessuten har han åtte barn utenfor ekteskap. Det siste av disse ble født i oktober 2009; dette ble kjent i februar 2010, en måned etter at han hadde giftet seg med sin femte kone Thobeka Stacey Madiba. Saken førte til en nasjonal skandale, og har vært en belastning for hans omdømme.
I 2006 ble Zuma anklaget for voldtekt av en 31 år gammel hiv-positiv kvinne, men retten frifant ham. Zuma vedgikk at han hadde hatt seksuell omgang med henne, men benektet voldtekten. I forbindelse med saken uttalte han at han ikke hadde brukt kondom, men tatt en dusj etterpå for å beskytte seg mot hiv-viruset. Den gang var han leder for Sør-Afrikas aids-råd. I karikaturer blir han derfor ofte fremstilt med et dusjhode, eller i dusjen med et kondom på hodet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Zuma biografi på ANCs hjemmeside (engelsk) | Zuma er en norsk popduo bestående av Alexander Stenerud og Henrik Njaa. Zuma ble dannet i 1995 etter at Stenerud og Njaa vant en demokonkurranse på NRK P3. | 1,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eliteserien_i_fotball_for_menn | 2023-02-04 | Eliteserien i fotball for menn | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eliteserien i fotball for menn', 'Kategori:Etableringer i 1937', 'Kategori:Fotball i Norge', 'Kategori:Nasjonale toppdivisjoner i fotball for menn', 'Kategori:Sider med diagrammer', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | For den pågående sesongen, se: Eliteserien 2023.Eliteserien er den øverste divisjonen i norsk herrefotball. Det offisielle navnet fra 1990 til 2016 var Tippeligaen mens Norsk Tipping var hovedsponsor, men navnet Eliteserien ble brukt av de fleste avisredaksjoner og medier som ikke har hatt senderettigheter for Tippeligaen. Fra og med 2017 er navnet Eliteserien. Den har tidligere vært kjent under navnene Norgesserien (1937–1948), Hovedserien (1948–1962) og 1. divisjon (1963–1989). Navnet Toppserien har også blitt brukt, men er offisielt overtatt av Toppserien for kvinner. Sesongen 1961–62 ble kjent som «maratonserien» fordi den besto av 16 lag og strakk seg over ett og et halvt år. Det offisielle navnet var imidlertid fortsatt Hovedserien.
Eliteserien besto av 14 lag fra 1995 til 2008. Fra og med 2009 ble serien utvidet til 16 lag. Lagene spiller to kamper mot hver motstander (hjemme og borte) i løpet av sesongen, som strekker seg fra vår til høst. Dermed spiller hvert lag 30 kamper i Eliteserien.
Lagene rangeres etter antall poeng (tre for seier, ett for uavgjort, null for tap) ved sesongslutt. Hvis to eller flere lag ender med samme poengsum, blir målforskjellen (antall scorede mål minus antall sluppet inn) tellende, deretter antall scorede mål, og til slutt lagenes innbyrdes resultater.
De to svakest plasserte lagene ved sesongslutt rykker ned. Fra 2012-sesongen må laget som havner tredje sist spille kvalifiseringskamper mot lagene som ender på tredje- til sjetteplass i 1. divisjon.
Siden navneendringen til Tippeligaen var serien frem til 2005-sesongen dominert av Rosenborg, som vant tittelen tretten år på rad (1992–2004). Seriemesteren har rett til å spille kvalifisering til Mesterligaen neste sesong, mens serietoer og serietreer, sammen med cupvinneren, får plass i kvalifiseringen til Europa Conference League neste sesong.
Eliteserien har noen prestisjefulle og intense oppgjør. Oppgjørene mellom lokale rivaler, kalles derby (lokaloppgjør). Blant de store lokaloppgjørene i Norge er Lillestrøm - Vålerenga og Mjøndalen - Strømsgodset (Ælv Classico).
| For den pågående sesongen, se: Eliteserien 2023.Eliteserien er den øverste divisjonen i norsk herrefotball. Det offisielle navnet fra 1990 til 2016 var Tippeligaen mens Norsk Tipping var hovedsponsor, men navnet Eliteserien ble brukt av de fleste avisredaksjoner og medier som ikke har hatt senderettigheter for Tippeligaen. Fra og med 2017 er navnet Eliteserien. Den har tidligere vært kjent under navnene Norgesserien (1937–1948), Hovedserien (1948–1962) og 1. divisjon (1963–1989). Navnet Toppserien har også blitt brukt, men er offisielt overtatt av Toppserien for kvinner. Sesongen 1961–62 ble kjent som «maratonserien» fordi den besto av 16 lag og strakk seg over ett og et halvt år. Det offisielle navnet var imidlertid fortsatt Hovedserien.
Eliteserien besto av 14 lag fra 1995 til 2008. Fra og med 2009 ble serien utvidet til 16 lag. Lagene spiller to kamper mot hver motstander (hjemme og borte) i løpet av sesongen, som strekker seg fra vår til høst. Dermed spiller hvert lag 30 kamper i Eliteserien.
Lagene rangeres etter antall poeng (tre for seier, ett for uavgjort, null for tap) ved sesongslutt. Hvis to eller flere lag ender med samme poengsum, blir målforskjellen (antall scorede mål minus antall sluppet inn) tellende, deretter antall scorede mål, og til slutt lagenes innbyrdes resultater.
De to svakest plasserte lagene ved sesongslutt rykker ned. Fra 2012-sesongen må laget som havner tredje sist spille kvalifiseringskamper mot lagene som ender på tredje- til sjetteplass i 1. divisjon.
Siden navneendringen til Tippeligaen var serien frem til 2005-sesongen dominert av Rosenborg, som vant tittelen tretten år på rad (1992–2004). Seriemesteren har rett til å spille kvalifisering til Mesterligaen neste sesong, mens serietoer og serietreer, sammen med cupvinneren, får plass i kvalifiseringen til Europa Conference League neste sesong.
Eliteserien har noen prestisjefulle og intense oppgjør. Oppgjørene mellom lokale rivaler, kalles derby (lokaloppgjør). Blant de store lokaloppgjørene i Norge er Lillestrøm - Vålerenga og Mjøndalen - Strømsgodset (Ælv Classico).
== UEFA-ranking (2022) ==
UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen.
Historisk ligarangering
== Ulike seriesystem – gradvis utvidelse av antall lag og endringer av kvalifiseringsregler ==
Gjennom tidene har seriesystemet blitt endret en rekke ganger. I hovedsak har endringene bestått i å endre regelverket slik at alle klubber, uansett hvor i landet den hadde hjemmebane, har fått mulighet til å rykke opp i Eliteserien, samt å gradvis utvide antallet lag i Eliteserien.
=== Norgesserien og Hovedserien ===
Den første ligaen arrangert av Norges Fotballforbund var den såkalte prøveligaen som gikk i årene 1914–1916 med klubbene Odd, Frigg, Kvik Fredrikshald, Drafn, Mercantile og Larvik Turn. Serien ble ikke ferdigspilt, men i og med at Odd spilte og vant alle kampene sine, ville det uansett ikke være mulig å ta igjen laget.
Den første noenlunde landsomfattende serien (Norgesserien) ble startet i 1937 – men serien dekket ikke Sogn og Fjordane eller landets tre nordligste fylker. Landet var delt inn i åtte distrikter. Hvert distrikt hadde én eller to avdelinger og kåret hver sin vinner. Avdelingsvinnerne møttes så i cupspill om seriemesterskapet. I de distriktene hvor man hadde flere avdelinger, møttes først de to avdelingsvinnerne for å kåre en distriktsvinner. Deretter var det kvartfinale, semifinale og finale for å kåre en seriemester. Såvel i seriesystemet i avdelingene som i distriktsfinalene og kvartfinalene møtte man sine motstandere både hjemme og borte. Semifinalen og finalen ble derimot avgjort i en enkelt kamp, med omkamp(er) ved uavgjort. Siden hver avdeling hadde seks til åtte lag, var det under dette systemet rundt 75 lag i Norges øverste divisjon.
Etter kun tre komplette sesonger (1937–38, 1938–39 og 1947–48) skiftet serien navn til Hovedserien og ble krympet til kun to avdelinger, hver på åtte lag. De to avdelingsvinnerne møttes i en finale for å avgjøre seriemesterskapet. I denne perioden ble serien spilt høst–vår, med en lang vinterpause.
=== 1. divisjon – utvidelse av antall lag ===
I 1961 bestemte NFF seg for å gå over til én toppdivisjon med ti lag, hvor sesongen ble spilt gjennom kalenderåret. Sesongen 1961–62 («Maratonserien») ble dermed en overgangssesong hvor de 16 lagene spilte i én divisjon gjennom ett og et halvt år for å komme med i ti-klubbsserien. I 1963 ble seriesystemet lagt om til én avdeling med ti lag i toppdivisjonen.
=== En allnorsk serie ===
Lag fra Nord-Norge hadde ikke anledning til å kvalifisere seg til den øverste divisjonen før i 1972; fra Finnmark ikke før i 1977. Store reiseavstander ble brukt som argument mot å inkludere nordnorske lag. Men også en forestilling om et dårligere nivå i nord bidro til et delt fotballrike. Det delte seriesystemet skapte stor harme i datidens store nordnorske fotballbyer Narvik og Bodø. Bodø hadde allerede i 1952 tatt i bruk en sivil flyplass med daglige SAS-avganger til Oslo, slik ble NFFs argument om reise stadig mindre relevant. De tre nordligste fotballkretsene arrangerte fra 1929 et eget Nord-Norgesmesterskap i fotball. Det nordnorske mesterskapet hadde imidlertid ingen offisiell status hos NFF og vinneren fikk aldri spille noen offisielle kamper mot de beste lagene i sør.
I Fotballforbundets offisielle jubileumsbok «Fotball! Norges Fotballforbund 100 år» omtales seriesystemet slik: «Landsdelen hadde fått et svært så godt fotballag der hardtarbeidende lokale spillere var blandet med hjemvendte sønner med heltestatus som måtte overkomme ikke bare motstandere på banen, men også et dypt urimelig seriesystem. Urettferdigheten i dette beviste Glimt gjennom sine cup-prestasjoner».
Øverste divisjon hadde ti lag til og med 1971-sesongen. I 1972–1994 hadde øverste divisjon tolv lag. Ved omleggingen til tolv lag i den øverste divisjonen fikk Mjølner fra Narvik delta som første nordnorske lag. Imidlertid fortsatte forskjellsbehandlingen mellom nord og sør også på 1970-tallet. Fra 1972 besto nest øverste nivå av fire avdelinger: to sør for Nordland og én for Nordland og Troms, og én for Finnmark. Vinnerne i de to sør-avdelingene fikk direkte opprykk, mens vinneren i Nordland og Troms måtte ut i kvalifiseringspill mot toerne i sør-avdelingene, mens vinneren i Finnmark ikke fikk noen mulighet til opprykk. Først i 1977 fikk lag fra Finnmark mulighet til opprykk, og i 1980 ble systemet slik at de best plasserte lagene rykket direkte opp til øverste nivå uansett hvor i landet de kom fra.
=== Tippeligaen og utvidelse til 14 og 16 lag ===
Foran 1990-sesongen gikk Norsk Tipping inn som hovedsponsor for Eliteserien og navnet på den øverste divisjonen ble endret fra Førstedivisjon til Tippeligaen. Eliteserien gikk derimot fremdeles under navnet førstedivisjon på folkemunne, og foran 1991-sesongen besluttet arrangørene å endre navnet på den daværende 2. divisjon, til 1. divisjon. Videre ble daværende 3. divisjon til 2. divisjon og så videre.Mellom 1995 og 2008 hadde divisjonen 14 lag. Fra og med sesongen 2009 har det vært 16 lag i den øverste divisjonen, dermed ble sesongen 2008 en «overgangssesong». I denne sesongen rykket kun det dårligste laget i Eliteserien ned. De tre beste lagene fra 1. divisjon (OBOS-ligaen) rykket opp, mens nest dårligste lag i Eliteserien spilte kvalifisering mot det fjerde beste laget i OBOS-ligaen. Den nye 16-lagsserien fra 2009 fikk ordningen med at de to nederste lagene rykket direkte ned, mens det tredje dårligste spilte kvalifisering mot lagene som kom på tredje-, fjerde- og femteplass i OBOS-ligaen. Fra 2011 ble kvalifiseringen helt fjernet med begrunnelsen at det er for sent å spille kvalifisering etter serieslutt i Tippeligaen, som er flyttet tre uker, fra første til siste helg i november. Ordningen ble likevel gjeninnført etter ett års fravær.
I juni 2011 ble det kjent at Norges Fotballforbund hadde inngått en sendeavtale med C More, som blant annet sender reklame for utenlandske spillselskap rettet mot et norsk publikum. Dette førte til reaksjoner fra Norsk Tipping, som meldte at de hadde «besluttet å gjøre en vurdering av hele avtalen». Fra 2017 endret navnet på serien til Eliteserien.
=== Poengsystem ===
Tabellen i Eliteserien blir avgjort av hvor mange poeng et lag har ved sesongslutt. Kamper med seier blir belønnet med tre poeng, uavgjort med ett poeng mens tap gir ingen poeng. Til og med 1986 ble seier belønnet med kun to poeng. I 1987 ble det innført tre poeng for seier, null for tap, mens uavgjorte kamper ble avgjort ved straffespark. Vinner av straffesparkkonkurransen fikk to poeng, taperen ett. Fra og med 1988 har poengsystemet vært identisk med det vi har i dag.
=== Sammendrag ===
== Medaljeoversikt ==
Se også Maratontabell Eliteserien i fotball.Nedenfor er en liste over gull-, sølv- og bronsemedaljevinnere i eliteserien for menn. I perioden fra 1937 til 1959 angis kun gull- og sølvvinnerne.
=== Norgesserien ===
=== Hovedserien ===
=== 1. divisjon ===
=== Tippeligaen ===
=== Eliteserien ===
{{columns-list|colwidth=25em|
2017: Rosenborg, Molde, Sarpsborg 08
2018: Rosenborg, Molde, Brann
2019: Molde, Bodø/Glimt, Rosenborg
2020: Bodø/Glimt, Molde, Vålerenga
2021: Bodø/Glimt, Molde, Viking
2022: Molde, Bodø/Glimt, Rosenborg
== Gullfordelingen ==
=== Siden 1937 (øverste norske fotballserie for herrer) ===
Rosenborg (1967, 1969, 1971, 1985, 1988, 1990, 1992, 1993, 1994, 1995, 1996, 1997, 1998, 1999, 2000, 2001, 2002, 2003, 2004, 2006, 2009, 2010, 2015, 2016, 2017, 2018)
Fredrikstad (1937–38, 1938–39, 1948–49, 1950–51, 1951–52, 1953–54, 1956–57, 1959–60, 1960–61)
Viking (1957–58, 1972, 1973, 1974, 1975, 1979, 1982, 1991)
Vålerenga (1965, 1981, 1983, 1984, 2005)
Lillestrøm (1958–59, 1976, 1977, 1986, 1989)
Molde (2011, 2012, 2014, 2019, 2022)
Brann (1961–62, 1963, 2007)
Larvik Turn (1952–53, 1954–55, 1955–56)
Lyn (1964, 1968)
Start (1978, 1980)
Strømsgodset (1970, 2013)
Bodø/Glimt (2020, 2021)
Fram Larvik (1949–50)
Freidig (1947–48)
Moss (1987)
Skeid (1966)
Stabæk (2008)
=== Siden 1963 ===
Rosenborg (1967, 1969, 1971, 1985, 1988, 1990, 1992, 1993, 1994, 1995, 1996, 1997, 1998, 1999, 2000, 2001, 2002, 2003, 2004, 2006, 2009, 2010, 2015, 2016, 2017, 2018)
Viking (1972, 1973, 1974, 1975, 1979, 1982, 1991)
Vålerenga (1965, 1981, 1983, 1984, 2005)
Lillestrøm (1976, 1977, 1986, 1989)
Molde (2011, 2012, 2014, 2019, 2022)
Brann (1963, 2007)
Lyn (1964, 1968)
Start (1978, 1980)
Strømsgodset (1970, 2013)
Bodø/Glimt (2020, 2021)
Moss (1987)
Skeid (1966)
Stabæk (2008)
=== Medaljefordeling siden 1963 ===
== Publikum ==
Se også Tilskuertall i Eliteserien.Det ble spilt 132 kamper i året fram til 1994. Året etter ble ligaen utvidet med to lag, og antall kamper ble 182 i året. Fra 2009 spiller 16 lag i den øverste serien, noe som betyr 240 kamper i løpet av sesongen. Restriksjoner som følge av COVID-19-pandemien medførte at deler av 2020- og 2021-sesongene ble spilt uten, eller med svært få tilskuere.
Graf som viser gjennomsnittlig tilskuertall per år i Eliteserien
== Flest kamper totalt ==
== Toppscorere ==
Se også: Toppscorere i Eliteserien i fotball for menn.Spillere med minst 100 mål i Eliteserien:
== Rekorder i norsk eliteserie siden 1963 ==
Se også Norske fotballrekorder.Flest mål i én kamp: 6
Odd Iversen, Rosenborg (Rosenborg–Vålerenga 7–2, 20. oktober 1968)
Jan Fuglset, Molde (Strømsgodset–Molde 1–6, 17. oktober 1976)
Flest mål i én sesong: 30 mål, Odd Iversen, Rosenborg (1968)
Flest mål totalt: 172 mål, Sigurd Rushfeldt, Tromsø og Rosenborg (se hele listen)
Flest sammenhengende spilte kamper uten å bli byttet ut: 139 kamper, Morten Bakke, Molde (1996–2001)
Flest seriemesterskap: 26, Rosenborg
Flest seriemesterskap, individuelt: 16, Roar Strand, Rosenborg (se hele listen)
Flest andreplasser: 11, Molde (1974, 1987, 1995, 1998, 1999, 2002, 2009, 2017, 2018, 2020, 2021)
Flest tredjeplasser: 9, Viking (1968, 1971, 1978, 1994, 1996, 2000, 2001, 2007, 2021)
Flest nedrykk: 10, Start (1969, 1987, 1996, 2000, 2002, 2007, 2011, 2016, 2018, 2020)
Høyeste poengsum i en sesong 1963–71 (18 kamper): 28 poeng, Lyn (1968)
Høyeste poengsum i en sesong 1972–86 (22 kamper/2 p for seier): 36 poeng, Lillestrøm (1977)
Høyeste poengsum i en sesong 1987–94 (22 kamper/3 p for seier): 52 poeng, Lillestrøm (1989)
Høyeste poengsum i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 63 poeng Rosenborg (1998)
Høyeste poengsum i en sesong 2009–22 (30 kamper): 81 poeng, Bodø/Glimt (2020)
Laveste poengsum i en sesong 1963–71 (18 kamper): 2 poeng, Sandefjord BK (1965)
Laveste poengsum i en sesong 1972–86 (22 kamper/ 2 p for seier): Os Turn 5 poeng (1975)
Laveste poengsum i en sesong 1987–94 (22 kamper/ 3 p for seier): Djerv 1919 13 poeng (1988) og Moss 13 poeng (1990)
Laveste poengsum i en sesong 1995–2008 (26 kamper): Start 11 poeng (2002)
Laveste poengsum i en sesong 2009–22 (30 kamper): Aalesund 11 poeng (2020)
Flest seire i en sesong 1963–71 (18 kamper): 14 seire, Lyn (1968)
Flest seire i en sesong 1972–94 (22 kamper): 16 seire, Fredrikstad (1972), Viking (1972) og Lillestrøm (1977, 1986 og 1989)
Flest seire i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 20 seire, Rosenborg (1998)
Flest seire i en sesong 2009–22 (30 kamper): 26 seire Bodø/Glimt (2020)
Færrest seire i en sesong 1963–71 (18 kamper): 0 seire, Sandefjord (1965)
Færrest seire i en sesong 1972–94 (22 kamper): 0 seire, Os (1975)
Færrest seire i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 2 seire, Start (2002)
Færrest seire i en sesong 2009–22 (30 kamper): 2 seire, Lyn (2009), Sandefjord (2010) og Start (2016)
Flest uavgjort i en sesong 1963–71 (18 kamper): 9 uavgjort, Lyn (1966)
Flest uavgjort i en sesong 1972–94 (22 kamper): 12 uavgjort, Haugar (1981) og Brann (1992)
Flest uavgjort i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 12 uavgjort, Vålerenga (2002) og Viking (2004)
Flest uavgjort i en sesong 2009–22 (30 kamper): 15 uavgjort, Sarpsborg 08 (2019)
Færrest uavgjort i en sesong 1963–71 (18 kamper): 0 uavgjort, Lyn (1968)
Færrest uavgjort i en sesong 1972–94 (22 kamper): 1 uavgjort, Bryne 1986 og 1987
Færrest uavgjort i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 1 uavgjort, Start (1995), Brann (1999) og Bryne (2003)
Færrest uavgjort i en sesong 2009–22 (30 kamper): 2 uavgjort, Stabæk (2012) og Viking (2015)
Flest tap i en sesong 1963–71 (18 kamper): 16 tap, Sandefjord BK (1965)
Flest tap i en sesong 1972–94 (22 kamper): 17 tap, Raufoss (1974) og Os (1975)
Flest tap i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 19 tap, Skeid (1997) og Start (2002)
Flest tap i en sesong 2009–22 (30 kamper): 23 tap, Stabæk (2012)
Færrest tap i en sesong 1963–71 (18 kamper): 2 tap, Lyn (1964), Skeid (1966) og Rosenborg (1967)
Færrest tap i en sesong 1972–94 (22 kamper): 2 tap, Viking (1974), Lillestrøm (1977, 1978, 1985 og 1989), Start (1978) og Vålerenga (1981)
Færrest tap i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 1 tap, Rosenborg (1997)
Færrest tap i en sesong 2009–22 (30 kamper): 0 tap, Rosenborg (2010)
Flest scorede mål i en sesong 1963–71 (18 kamper): 57 mål, Lyn både i 1965 og 1968
Flest scorede mål i en sesong 1972–94 (22 kamper): 70 mål, Rosenborg (1994)
Flest scorede mål i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 87 mål, Rosenborg (1997)
Flest scorede mål i en sesong 2009–22 (30 kamper): 103 mål, Bodø/Glimt (2020)
Færrest scorede mål i en sesong 1963–71 (18 kamper): 10 mål, Pors (1970)
Færrest scorede mål i en sesong 1972–94 (22 kamper): 10 mål, Mjølner (1972)
Færrest scorede mål i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 21 mål, Start (2002)
Færrest scorede mål i en sesong 2009–22 (30 kamper): 23 mål, Start (2016)
Flest innslupne mål i en sesong 1963–71 (18 kamper): 57 mål, Sandefjord BK (1965)
Flest innslupne mål i en sesong 1972–94 (22 kamper): 59 mål, Djerv 1919 (1988)
Flest innslupne mål i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 80 mål, Sogndal (1998)
Flest innslupne mål i en sesong 2009–22 (30 kamper): 85, Aalesund (2020)
Færrest innslupne mål i en sesong 1963–71 (18 kamper): 5 mål, Rosenborg (1970)
Færrest innslupne mål i en sesong 1972–94 (22 kamper): 10 mål, Viking (1974)
Færrest innslupne mål i en sesong 1995–2008 (26 kamper): 20 mål, Rosenborg (1997)
Færrest innslupne mål i en sesong 2009–22 (30 kamper): 20 mål, Rosenborg (2017)
Flest seire på rad i en sesong: Molde 17 kamper på rad (2022)
Flest seire på rad fra sesongstart: Bodø/Glimt 10 kamper på rad i 2020.
Flest kamper på rad uten tap: Rosenborg 33 kamper på rad fra oktober 2009 til november 2010
Flest kamper på rad uten tap i en og samme sesong: Rosenborg 30 kamper 2010
Flest hjemmekamper på rad uten tap: Strømsgodset 46 kamper på rad fra juni 2011 til juli 2014
Flest kamper på rad fra seriestart uten tap: Rosenborg 30 kamper 2010
Flest tap på rad: Skeid 12 kamper på rad fra august 1996 til mai 1997
Flest kamper på rad uten seier: Start 39 kamper på rad fra juli 2015 til september 2016
Flest uavgjorte kamper på rad:
Flest kamper på rad med scoring: Rosenborg 53 kamper på rad april 1994 til mai 1996
Flest kamper på rad uten scoring:
Flest kamper på rad med scoring imot:
Lengste tid uten scoring imot: Sondre Rossbach, Odd, 730 min fra 1. november 2015 til 24. april 2016
Høyeste publikumstall i en kamp gjennom tidene: 28 569 Rosenborg–Lillestrøm 1985
Laveste publikumstall i en kamp gjennom tidene: 202 Strømmen–Mjøndalen 1986
Flest sesonger på rad i øverste divisjon: Lillestrøm 45: 1975–2019, Rosenborg: 44 1979– (løpende)
Flest sesonger i øverste divisjon 1963–2022: 55 av 60 mulige sesonger: Viking (1963–1965, 1968–1986, 1989–2017 og 2019–2022) og Rosenborg (1967–1977, 1979–2022)
== Maratontabell for Eliteserien 1963–2020 ==
Siden 1963 har lagene i øverste divisjon spilt i én og samme avdeling, til og med 2020 utgjør dette 58 sesonger.
* Odd Grenland ble trukket ett poeng 20. september 2012 på grunn av dårlig økonomi.
== Se også ==
Norges Fotballforbund
Kvalifisering til Eliteserien i fotball
NM i fotball for herrer
Mesterfinalen
Nord-Norgesmesterskap i fotball
Liste over fotballklubber i Norge
Toppscorere i Eliteserien i fotball
Liste over mestvinnede fotballspillere i Norge
Maratontabell Eliteserien i fotball
Årets eliteserie
Norske idrettslag sortert etter gjennomsnittlige tilskuertall
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges Fotballforbund
Nyheter fra Tippeligaen
Tabeller, resultater, spiller/lag/serie-statistikk for Norsk & Internasjonal fotball
Tippeliga-anleggene | ), 24 mål | 1,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parisavtalen_(1810) | 2023-02-04 | Parisavtalen (1810) | ['Kategori:1810 i Frankrike', 'Kategori:1810 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Finskekrigen', 'Kategori:Fredsavtaler', 'Kategori:Traktater av 1810'] | For andre betydninger av ordet/navnet Paristraktaten, se pekersiden Paris-traktaten
Parisavtalen var en fredsavtale mellom Frankrike og Sverige, den avsluttet den svensk-franske krigen (1805-1810) og ble undertegnet den 6. januar 1810, etter Sveriges tap mot Russland (alliert av Napoleons Frankrike) under finskekrigen i 1808-1809.
Russland hadde vært alliert med Sverige under den tredje og den fjerde koalisjonen mot Frankrike, men etter tapet i slaget ved Friedland og freden i Tilsit ble landet tvunget inn i en allianse med Frankrike. Russland krevde så at Sverige sluttet seg til kontinentalblokaden og da Sverige nektet angrep Russland den finske delen av Sverige.
Etter nederlaget i krigen mot Russland måtte Sverige gi etter, både ved en hard fredsavtale hvor landet mistet Finland, freden i Fredrikshamn og landet måtte slutte seg til kontinentalblokaden ved fredsforhandlingene med Frankrike. Kort etter signeringen av avtalen ble den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte valgt som ny kronprins i Sverige (etter den avdøde Christian August).
Freden som fulgte Parisavtalen varte inntil Napoleon nektet Sverige å annektere Norge, da Danmark-Norge også var alliert av Frankrike. Dette ble etterfulgt av fransk okkupasjon av svensk Pommern i januar 1812 grunnet landets brudd på kontinentalblokaden og i april 1812, Sveriges inngåelse av Petersburgavtalen med Russland, mot Frankrike. | For andre betydninger av ordet/navnet Paristraktaten, se pekersiden Paris-traktaten
Parisavtalen var en fredsavtale mellom Frankrike og Sverige, den avsluttet den svensk-franske krigen (1805-1810) og ble undertegnet den 6. januar 1810, etter Sveriges tap mot Russland (alliert av Napoleons Frankrike) under finskekrigen i 1808-1809.
Russland hadde vært alliert med Sverige under den tredje og den fjerde koalisjonen mot Frankrike, men etter tapet i slaget ved Friedland og freden i Tilsit ble landet tvunget inn i en allianse med Frankrike. Russland krevde så at Sverige sluttet seg til kontinentalblokaden og da Sverige nektet angrep Russland den finske delen av Sverige.
Etter nederlaget i krigen mot Russland måtte Sverige gi etter, både ved en hard fredsavtale hvor landet mistet Finland, freden i Fredrikshamn og landet måtte slutte seg til kontinentalblokaden ved fredsforhandlingene med Frankrike. Kort etter signeringen av avtalen ble den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte valgt som ny kronprins i Sverige (etter den avdøde Christian August).
Freden som fulgte Parisavtalen varte inntil Napoleon nektet Sverige å annektere Norge, da Danmark-Norge også var alliert av Frankrike. Dette ble etterfulgt av fransk okkupasjon av svensk Pommern i januar 1812 grunnet landets brudd på kontinentalblokaden og i april 1812, Sveriges inngåelse av Petersburgavtalen med Russland, mot Frankrike. | Parisavtalen var en fredsavtale mellom Frankrike og Sverige, den avsluttet den svensk-franske krigen (1805-1810) og ble undertegnet den 6. januar 1810, etter Sveriges tap mot Russland (alliert av Napoleons Frankrike) under finskekrigen i 1808-1809. | 1,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asker | 2023-02-04 | Asker | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Asker', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 2020', 'Kategori:Sider med kart'] | For tidligere Asker kommune, frem til 2020, se Asker (bygd).
Asker kommune er en kommune i Viken fylke, etablert 1. januar 2020. Asker kommune tilhører Akershus valgdistrikt, Oslo bispedømme, Oslo lagsogn og Oslo politidistrikt. Kommunen ligger i Osloregionen.
Kommunen består av bygdene Asker, Hurum og Røyken, som frem til 2020 var selvstendige kommuner. Den politiske fellesnemnda som ledet sammenslåingen omtalte den nye kommunen som «Nye Asker kommune». Den søndre delen av Asker kommune består av halvøya og landskapet Hurumlandet.
| For tidligere Asker kommune, frem til 2020, se Asker (bygd).
Asker kommune er en kommune i Viken fylke, etablert 1. januar 2020. Asker kommune tilhører Akershus valgdistrikt, Oslo bispedømme, Oslo lagsogn og Oslo politidistrikt. Kommunen ligger i Osloregionen.
Kommunen består av bygdene Asker, Hurum og Røyken, som frem til 2020 var selvstendige kommuner. Den politiske fellesnemnda som ledet sammenslåingen omtalte den nye kommunen som «Nye Asker kommune». Den søndre delen av Asker kommune består av halvøya og landskapet Hurumlandet.
== Etableringen av nye Asker kommune ==
Asker kommune består av tre større bygder som frem til 2020 var egne kommuner:
Disse tre kommunene har igjen røtter i gamle prestegjeld, rundt tre middelalderkirker:
Gamle Asker kommune tilhørte frem til 2020 Akershus fylke og utgjør den nordre firedelen av den nye kommunen, mens Røyken og Hurum tilhørte Buskerud og utgjør de sørlige tre firedelene. Hele den sammenslåtte kommunen ligger innenfor det som frem til 1919 var Akershus stiftamt.
Sammenslåingen av kommunene Hurum, Røyken og Asker til nye Asker kommune ble enstemmig vedtatt av Stortinget 8. juni 2017, etter at kommunestyrene i hver av de tre kommunene i juni 2016 hadde besluttet å søke om å få slå seg sammen. Kommunesammenslåingen trådde i kraft 1. januar 2020.
=== Bakgrunn ===
Sammenslåingen var del av kommunereformen i Norge, som ble satt i gang av Erna Solbergs regjering i juni 2014 under ledelse av kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. Motivasjonen for kommunesammenslåingen var nok noe ulik i de tre kommunene. I sin høringsuttalelse, gjengitt i stortingsproposisjonen, uttalte Fylkesmannen i Oslo og Akershus at sammenslåingen bedre ville sikre tilstrekkelig kapasitet og relevant kompetanse for å kunne levere gode og likeverdige tjenester, spesielt for Hurum og til en viss grad for Røyken. Videre vurderte Fylkesmannen at sammenslåingen ville gjøre gamle Asker kommune bedre rustet til å håndtere befolkningsveksten når det gjelder helhetlig samfunnsutvikling, transport og arealplanlegging.
=== Oppslutning i befolkningen ===
En innbyggerundersøkelse gjennomført høsten 2018, altså etter at sammenslåingen var endelig vedtatt, viste at forventningene til den nye kommunen var overveiende positive i alle de tre kommunene. Mest positive var innbyggerne i Slemmestad og på Sætre ved Indre Oslofjord, som er områder med vel så sterk tilhørighet til Oslo som til Drammen. Også i tettstedet Røyken og i Heggedal var forventningene over snittet positive. Minst entusiasme til sammenslåingen var det på Dikemark, Holmen og Nesøya, som er deler av gamle Asker kommune som ligger nær grensen til henholdsvis Lier og Bærum. Men ingen av områdene i den nye kommunen utmerket seg med spesielt stor motstand mot den forestående kommunesammenslåingen.
== Geografi ==
=== Administrativ inndeling ===
Asker kommune er inndelt i 23 delområder, som igjen er inndelt i 120 grunnkretser.
=== Tettsteder ===
Bebyggelsen de nordlige delene av Asker kommune regnes av Statistisk sentralbyrå til tettstedet Oslo. Dette fordi de gamle tettstedene i dette området med tiden har blitt forbundet av nyere boligstrøk, og dermed har vokst sammen. Lokalt forholder folk seg likevel til disse tettstedene, som har karakter og bebyggelse som skiller seg fra de omliggende boligstrøkene.
Kommunen har også en rekke mindre tettsteder sørover i kommunen. Mange av disse ligger langs kysten, og har ofte utspring i gamle strandsteder. Flere av dem, både ved kysten og i innlandet, har utgangspunkt i verks- eller industrivirksomhet. Noen har vokst frem i tilknytning til kirkesteder, togstasjoner og viktige veikryss inne i landet.
Til tross for beliggenheten sentralt i Oslofjorden, utviklet ingen av strandstedene seg til kjøpstad eller by. Kun et av dem, Holmsbu på vestsiden av Hurumlandet, fikk status som ladested. Befolkningen i bygdene som nå ligger i Asker kommune hadde sine viktigste markeder over fjordene, i kjøpstedene Oslo, Drøbak, Son, Moss, Holmestrand og Bragernes/Drammen. Tettstedene i dagens Asker var derfor knyttet til nærmeste fjord, enten Indre Oslofjord, Drøbaksundet, Ytre Oslofjord eller Drammensfjorden.
Asker sentrum
Holmen
Dikemark
Vollen
Heggedal
Slemmestad
Bødalen
Nærsnes
Åros
Sætre
Storsand
Filtvet
Tofte
Holmsbu
Verket
Klokkarstua
Hyggen
Røyken / Midtbygda
Spikkestad
=== Landskap ===
I Asker består landskapet for en stor del av skog, samtidig som det nærmere kysten mot Indre Oslofjord i nordøst og mot Drammensfjorden i sørvest går over i et slettelandskap og områder med dyrket jord i dalstrekningene. Landskapets geologi er også vekslende og bærer tydelige spor etter istidene.
Lengst nordvest i kommunen ligger Vestmarka, som ligger på et platå på 300-400 moh. På den sørlige kanten av dette platået ligger en åsrygg med rekke topper, med Bergsåsen (459 moh) og Furuåsen (ca 458 moh) som er Askers høyeste punkter. I forlengelsen av denne åsryggen, mot nordøst, ligger Skaugumsåsen (349 moh).
På motsatt side av Asker sentrum fra Skaugumsåsen ligger Vardåsen, som er ganske nøyaktig like høy. Disse to toppene rager over det lavere landskapet langs vestsiden av Indre Oslofjord. Sør for Vardåsen ligger Askerbørskogen, som er en østgående hengedal som munner ut i åssiden over Heggedal. Mellom Askerbørskogen og Røyken ligger Kjekstadmarka, med Brennåsen (361 moh) som høyeste punkt. Sør for Røyken ligger Villingstadmarka, med Villingstadåsen (357 moh) som høyeste punkt.
Hurumlandet utgjør den søndre delen av kommunen. Østsiden av Hurumlandet har et stort høyereliggende utmarksområde, Hurummarka, som ligger på rundt 200-300 moh. Hurumlandets høyeste punkt er Stikkvannskollen (361 moh). På Hurumlandets sørvestlige del ligger lavereliggende jordbruksområder, med åser mellom. Den høyeste av disse er Knivsfjellet (307 moh) ved Drammensfjorden, mellom Holmsbu og Klokkarstua. Den sørligste er Haraldsfjellet (208 moh), som ligger ut mot Breiangen sør for Kana.
=== Kystlinje ===
Askers kystlinje er på 196,8 km, hvorav 124,3 km går langs fastland og 72,5 km langs øyer. Kystlinjen langs fastlandet er fordelt på tre om lag jevnstore deler mot Indre Oslofjord, Ytre Oslofjord og Drammensfjorden. Den starter ved grensen til Bærum i nordøst, og strekker seg rundt Hurumlandet til grensen til Lier.
De fleste av øyene i kommunen ligger i Indre Oslofjord, hvorav flere er bebygd:
Nesøya
Brønnøya
Konglungen
Bjerkøya
Killingholmen/TorvøyaKommunen har også en rekke øyer, holmer og skjær som er populære utfartsmål, blant disse er:
Langåra
Ramtonholmen
Gråøya
Tofteholmen
Ramvikholmen
Mølen
=== Vassdrag og vann ===
Asker har syv større vassdrag:
Helt nordvest i kommunen ligger også en mindre del av nedbørsområdet til Liervassdraget, som har utløp til Drammensfjorden. I tillegg har Asker kommune en lang rekke små vassdrag med nedbørsfelt på under 10 km², hvorav 23 er registrert som gytebekker for laks eller sjøørret. Av disse små vassdragene er nok Bøbekken i Slemmestad blant de mest kjente.
Alle de syv større vassdragene, unntatt Neselva, inneholder vann og/eller tjern. Størst av disse er Sandungen vest på Hurumlandet, som tilhører Sageneelva. Semsvannet, som ligger to kilometer nord for Asker sentrum, er nok blant de mest kjente. Dette vannet er også gamle Asker kommunes tusenårssted.
De ti største vannene i Asker er:
=== Verneområder ===
Asker kommune har til sammen 69 verneområder, fordelt på 41 naturreservater, 11 biotopvernområder (herunder plante- og dyrevernområder), 15 naturminner og to landskapsvernområder. Kommunen har ingen nasjonalparker.
Minst 49 av verneområdene er direkte knyttet til kommunens kystlinje, som er under sterkt press fra utbygging og ferdsel. Bevaring av sårbar strandvegetasjon som kalktørrenger, kalkfuruskog og kystnær edelløvskog er temaer som går igjen i flere av disse verneforskriftene. Andre er opprettet for bevare oppholds- og hekkeplasser for sjøfugl.
Minst 20 av verneområdene er opprettet helt eller delvis for å bevare verneverdig geologi. 19 av disse inneholder sedimentære formasjoner i Oslofeltet. Det siste, Tofteholmen, er en rest etter tilførselsrøret til en vulkan.
== Kulturminner ==
==== Automatisk fredede kulturminner ====
Per januar 2021 inneholder Riksantikvarens database Askeladden 3325 registrerte kulturminner i Asker kommune. Av disse har til sammen 2716 status som «automatisk fredet», «fjernet (automatisk fredet)» eller «uavklart». Av disse er nærmere én fjerdedel ikke datert nærmere enn til «førreformatorisk tid» (altså eldre enn 1537), eller oppgitt med «uviss» datering.
Lokaliteter fra steinalderen utgjør omtrent 10 % av de registrerte kulturminnene. Det store flertallet, 239 lokaliteter, er ikke datert nærmere enn til «steinalder». 36 lokaliteter er datert til eldre steinalder, og 13 lokaliteter er datert til yngre steinalder. De viktigste funnkategoriene som er registrert fra steinalderen er «aktivitetsområder», «boplasser» eller «bosetningsspor». Det finnes også noen få forekomster av fangstgroper og bogasteller, og i Hurum finnes det megalittgraver og hellekistegraver fra yngre steinalder på henholdsvis Rødtangen og Verket.
Funnene fra bronsealderen er færre; bare 15 lokaliteter er med sikkerhet datert til denne perioden. Kun i Hurum er det gjort funn av bronsegjenstander fra perioden. De fleste gravrøysene som med noenlunde sikkerhet kan dateres til bronsealderen finnes også i Hurum, særlig langs kysten, samt på enkelte høye fjell og koller i innlandet.
Ti lokaliteter er også omtrentlig datert til «steinalder-bronsealder», og hele 82 stykker til «bronsealder-jernalder». Dette skyldes at mange typer fornminner, blant annet gravrøyser er vanskelige å datere nøyaktig, men forekom i lange tidsrom. Bosetningsspor i form av blant annet kokegroper og stolpehull forekommer fra både bronsealderen og jernalderen. Mellom Holmsbu og Rødtangen finnes et skålgropfelt som trolig stammer fra bronsealderen, mens en skålgrop på Huseby i Røyken ikke kan dateres nærmere enn til bronsealder eller eldre jernalder.
Kulturminnene fra jernalderen utgjør omtrent 40 %. Den høye andelen skyldes hovedsakelig at gravhauger og gravrøyser fra denne tiden er en lett synlig, og godt registrert kategori av kulturminner. Det er registrert 681 gravhauger og 203 gravrøyser i kommunen. Den nøyaktige dateringen av de fleste av disse er imidlertid uviss, fordi bare et fåtall av gravhaugene og gravrøysene har blitt utgravd. Fra jernalderen antar man også at bygdeborgene på Engenekollen i Hurum, Tjuvkollen i Røyken og Semskollen og Skaugumåsen i Asker stammer.
128 lokaliteter er omtrentlig datert til «jernalder-middelalder». Mange hulveier, som ofte er vanskelige å datere nøyaktig, faller inn under denne kategorien. Blant de viktigste gamle veifarene er Sandsstien i Hurum og den såkalte Oldtidsveien i Røyken, som begge var tverrforbindelser mellom Oslofjorden og Drammensfjorden.
Litt under 10 % av lokalitetene er datert til middelalderen. Det store flertallet av disse er rydningsrøyser og dyrkningsspor som er datert i forbindelse med arkeologiske registreringer.
Kulturminner yngre enn reformasjonen (1537) er ikke automatisk fredet etter kulturminneloven (med visse unntak). Det er registrert 184 lokaliteter yngre enn reformasjonen i vernekategoriene «automatisk fredet», «fjernet (automatisk fredet)» eller «uavklart». Blant disse er det en del skipsfunn og ballastrøyser under vann, hustufter, rydningsrøyser og steingjerder, veifar og tradisjonslokaliteter, samt spor etter produksjon som gruver, dagbrudd, kullgroper, kullmiler og kalkovner.
==== Funn fra ikke-registrerte lokaliteter ====
Riksantikvarens kulturminnedatabase Askeladden inneholder bare lokaliteter som kan stedfestes geografisk. Det er ofte tilfeldig hvilke gjenstandsfunn i muséenes databaser som er, eller ikke er, registrert i databasen. Det er derfor verdt å nevne at Kulturhistorisk museum per januar 2021 har registrert 1855 katalognummer med gjenstander fra de tidligere kommunene Hurum, Røyken og Asker. Antallet enkeltgjenstander under hvert katalognummer varierer fra én enkelt til flere tusen, der særlig utgravde steinalderboplasser kan ha tusenvis av enkeltfunn av flintavslag og flintgjenstander. Hovedtyngden av funn utenom dette består av løsfunn av steingjenstander fra eldre og yngre steinalder, og gravfunn fra vikingtiden. Kun et lite antall steinalderboplasser har blitt utgravd. Noen ble utgravd på slutten av 1990-tallet, i forbindelse med byggingen av Oslofjordforbindelsen. Også svært få gravhauger har blitt utgravd i nyere tid. De fleste løsfunn har blitt gjort tilfeldig i forbindelse med landbruk og annet jordarbeid.
==== Forskriftsfredninger og vedtaksfredninger ====
Litt over hundre kulturminner i kommunen er fredet ved forskrift eller enkeltvedtak. Det gjelder blant annet en del eldre gårdstun og bygninger, som Asker prestegård, Heggedal hovedgård, og bygninger/bygningsdeler fra 1600-tallet på Selvik, Holm og Jaren mellom i Hurum. I denne kategorien finner vi blant annet også offentlige bygg som Filtvet fyr, Oscarsborg festnings anlegg på Hurumsiden, Rustan leir, Dikemark sykehus, Vardåsen tuberkulosesanatorium, og Øvre Sem lærerskole. Også Holmsbu billedgalleri er vedtaksfredet.
==== Middelalderkirker og listeførte kirker ====
Middelalderkirkene med tilhørende kirkegårder og gravkapell i Hurum og Røyken er automatisk fredede kulturminner. Den gamle middelalderkirken i Asker brant i 1878, men kirkestedet er fredet og den nye kirken fra 1879 er en listeført kirke. Også Holmsbu kirke (1887), Filtvet kirke (1894), Kongsdelene kirke (1905), Nærsnes kirke (1893) og Holmen kirke (1965) er listeførte kirker.
==== Det verneverdige tette trehusmiljøet i Holmsbu ====
Holmsbu sentrum står på Riksantikvarens liste over landets verneverdige, tette trehusmiljøer. Dårlig brannvern og nye om- og utbyggingssaker er de viktigste truslene mot dette kulturmiljøet.
==== Pågående fredningssaker ====
Den største pågående fredningssaken i kommunen gjelder den gamle dynamittfabrikken på Engene i Hurum, som ble satt i drift i oktober 1876. Per dags dato er det avgjort at mesteparten av anlegget skal rives, mens kun noen få bygninger skal bevares.
==== Temaplan for kulturminner og kulturmiljøer ====
Det foreligger per 2021 ingen temaplan for kulturminner og kulturmiljøer i kommunen. En slik er planlagt vedtatt i 2023. Inntil videre gjelder Hurums kulturminneplan fra 2005 (med revidert liste over verneverdige bygninger fra 2019), Askers kulturminneplan fra 2016, og Røykens kulturminneplan fra 2018.
== Samferdsel ==
=== Veinett ===
Veinettet i Asker er bygd opp rundt følgende hovedgjennomfartsveier:
E18 mellom Drengsrud i Asker og Lysaker i Bærum, kjent som Vestkorridoren, er hovedtransportåren inn og ut av Oslo vest og har funksjon som hovedgjennomfartsvei nord i Asker.
E134 mellom Linnes i Lier og Vassum i Frogn, kjent som Oslofjordforbindelsen går gjennom Asker fra E6 i Frogn, via Oslofjordtunnelen og videre til E18 i Lier. Veien gjør det mulig og reise mellom Drammen og Follo uten å reise gjennom Oslo. Veien har funksjon som hovedgjennomfartsvei i Hurum og Røyken.Asker kommune er langstrakt og knyttes sammen av hovedkorridorene i kommunen. Følgende hovedkorridorer har funksjonen av å koble veinettet i kommunen til hovedgjennomfartsveiene:
Fv165 mellom E18 i Holmen og E134 i Midtbygda. Veien har forbindelser til E18, E134, Fv167, Fv1424, Fv1436, Fv1438, Fv1440, Fv1442, Fv1444 og Fv2688.
Fv167 mellom E18 i Asker sentrum og Fv165 i Østbygda. Veien har forbindelser til E18, Fv165, Fv167, Fv1436, Fv1438, Fv1439, Fv1440, Fv1442, Fv1444 og Fv2688.
Fv281 mellom E134 i Verpen og Klokkarstuakrysset går rundt søndre del av Hurumlandet.
Fv289 mellom E134 i Åsveien og Verket. Det er forbindelser til Fv281 og Fv2684 ved Klokkarstuakrysset langs veien. Ferjesambandet Svelvik–Verket binder sammen Fv289 i Verket og Fv319 i Svelvik i Drammen.
Fv1424 mellom E18 i Sandvika i Bærum og Fv165 i Holmen.
Fv1432 mellom Fv1424 i Slependen og Fv1642 i Bjørnegård i Bærum.
Fv1434 mellom Fv1424 i Billingstadsletta og Fv1432 i Jong i Bærum.
Fv1436 mellom E18 i Holmen, forbi E18 i Asker sentrum og videre til Fv282 i Hølaløkka i Lier. Veien har forbindelser til E18, Fv165, Fv167, Fv282, Fv1439, Fv1446 og Fv1448.
Fv1438 mellom Fv165 i Heggedal og Fv167 i Vollen.
Fv1439 mellom Fv167 i Heggedal og Fv1436 i Engelsrud.
Fv1440 mellom Fv165 i Heggedal og Fv167 i Slemmestad.
Fv1442 mellom Fv165 ved Bondibrua og Fv167 i Blakstad.
Fv1444 mellom Fv165 ved Fusdal Gård og Fv167 i Vettre.
Fv1446 mellom Fv1436 i Drengsrud og Fv1436 i Engelsrud. Veien har forbindelse til E18 ved begge ender.
Fv1448 mellom Fv1436 i Asker sentrum og Fv1436 i Jansløkka.
Fv2680 mellom Fv281 i Kana og Fv2682 i Holm.
Fv2682 mellom Fv281 i Lilltvet og Holmsbu sentrum. Veien har forbindelse til Fv2680 ved Holmsbu kirke.
Fv2684 mellom E134 i Lahell i Lier og Klokkarstuakrysset går langs den nordvestlige delen av Hurumlandet. Veien har forbindelser til Fv281 og Fv289 ved Klokkarstuakrysset.
Fv2686 mellom Fv165 i Slemmestad og Sundbykrysset. Veien har forbindelse til Fv2692 ved Sundbykrysset.
Fv2688 mellom Fv165 i Stokker og Fv167 i Bødalen.
Fv2690 mellom E134 i Røyken og Røyken stasjon.
Fv2692 mellom E134 i Gullhaug og E134 ved Åsveien. Veien har forbindelse til Fv2686 ved Sundbykrysset.
=== Kollektivtransport ===
Det er Viken fylkeskommune som har hovedansvaret for kollektivtransporten i Asker. Viken tilrettelegger for og tilbyr kollektivtransport med buss og båt til befolkningen i Viken. I tillegg har fylkeskommunen ansvar for skoleskyss for elever i grunnskolen og videregående skole i Viken. Arbeidet i Asker utføres av Ruter, som eies av fylkeskommunen sammen med Oslo.
Fylkeskommunen har også ansvar for transport for personer med nedsatt funksjonsevne, som er et tilbud om fritidsreiser for funksjonshemmede som ikke kan benytte kollektivtransport. Utover å tilby kollektivtransport der folk bor og jobber, har fylkeskommunen en rolle som pådriver for regional utvikling. Planlegging og organisering av kollektivtrafikken er et viktig verktøy i denne sammenhengen.Fra Asker går det buss mellom Oslo/Bærum og buss mellom Drammen/Lier. I tillegg er det lokalruter innenfor kommunen. Det går også hurtigbåt mellom Asker og Aker Brygge i Oslo fra Slemmestad og Vollen.Tog er ryggraden for kollektivtransport i kommunen. De to banene i kommunen er Askerbanen og Spikkestadbanen. Bane NOR eier banene og har ansvaret for toginfrastrukturen. Det er VY som er operatør på begge banene men selskapet samarbeider med Ruter. Asker stasjon med bussterminalen er det største knutepunktet for kollektivtransport i kommunen, og blant de største i hele Osloområdet.
== Politikk ==
=== Valgresultatet 2019 ===
Asker kommunes første kommunestyre etter sammenslåingen ble valgt under Kommunestyre- og fylkestingsvalget mandag 9. september 2019. Høyre fikk klart størst oppslutning med 43 % av stemmene. Arbeiderpartiet og Venstre gikk noe tilbake, mens Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne gikk noe frem. For de øvrige partiene var det mindre endringer.
I perioden 2020–2024 styres Asker av en flertallskoalisjon bestående av Høyre, Senterpartiet, Venstre, Pensjonistpartiet og Kristelig Folkeparti. Til sammen har disse fem partiene 32 av 55 representanter i det nye kommunestyret. Lene Conradi (H), som hadde vært ordfører i gamle Asker, ble den nye kommunens første ordfører. Monica Vee Bratlie (H), som hadde vært ordfører i Hurum, ble kommunens første varaordfører.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Asker, Norge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Asker i Store norske leksikon
(no) Asker på NLIs Lokalhistoriewiki.
(no) SSB: Kommunefakta Asker
(no) SSB: Delområde- og grunnkretsinndeling 2021 | Vettre skole er en barneskole i Asker beliggende på grunnen til Wettre gård med utsikt over Oslofjorden. Den har ca. | 1,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iver_Markengbakken | 2023-02-04 | Iver Markengbakken | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i kombinert', 'Kategori:Norske kombinertløpere'] | Iver Markengbakken (født 25. mars 1982) er en norsk kombinertløper. Han representerer Østre Toten skilag.
Han debuterte i verdenscupen 30. desember 2004 i Oberhof ved å bli nr. 42. Hans foreløpig beste plassering i verdenscupen er en niendeplass, et resultat han oppnådde i Holmenkollen 18. mars 2007. Under NM 2007 tok han gull på sprinten og i lagkonkurransen, samt bronse på fellesstarten.
Markengbakken var med i den norske troppen til VM 2007 i Sapporo, men ble ikke tatt ut til å gå noen av distansene. På grunn av varierende resultater har ikke Markengbakken hatt fast plass på det norske verdenscuplaget de siste sesongene. Han gikk flere renn i begynnelsen av sesongen 2008/09, men etter jul ble han flyttet ned til kontinentalcuplaget.
| Iver Markengbakken (født 25. mars 1982) er en norsk kombinertløper. Han representerer Østre Toten skilag.
Han debuterte i verdenscupen 30. desember 2004 i Oberhof ved å bli nr. 42. Hans foreløpig beste plassering i verdenscupen er en niendeplass, et resultat han oppnådde i Holmenkollen 18. mars 2007. Under NM 2007 tok han gull på sprinten og i lagkonkurransen, samt bronse på fellesstarten.
Markengbakken var med i den norske troppen til VM 2007 i Sapporo, men ble ikke tatt ut til å gå noen av distansene. På grunn av varierende resultater har ikke Markengbakken hatt fast plass på det norske verdenscuplaget de siste sesongene. Han gikk flere renn i begynnelsen av sesongen 2008/09, men etter jul ble han flyttet ned til kontinentalcuplaget.
== Eksterne lenker ==
(en) Iver Markengbakken – FIS (kombinert)
(en) Iver Markengbakken – TheSports.org | Iver Markengbakken (født 25. mars 1982) er en norsk kombinertløper. | 1,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heine_Jenssen | 2023-02-04 | Heine Jenssen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Eidsvold Turn', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Hamar Idrettslag', 'Kategori:Fødsler 31. desember', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Heine Jenssen (født 31. desember 1969) er en norsk tidligere fotballspiller som i sin aktive karriere spilte for Eidsvold Turn og Hamarkameratene før han avsluttet karrieren hos Hamar Idrettslag. Jenssen spilte hovedsakelig i forsvar og fikk en rekke ungdomslandskamper for Norge.
| Heine Jenssen (født 31. desember 1969) er en norsk tidligere fotballspiller som i sin aktive karriere spilte for Eidsvold Turn og Hamarkameratene før han avsluttet karrieren hos Hamar Idrettslag. Jenssen spilte hovedsakelig i forsvar og fikk en rekke ungdomslandskamper for Norge.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heine Jenssen – Transfermarkt
(no) HamKam.no – Heine Jenssens spillerprofil hos Hamarkameratene
(no) Fotball.no – Heine Jenssens landslagsprofil hos Norges Fotballforbund | | klubb1 = | 1,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mads_Brannstorph | 2023-02-04 | Mads Brannstorph | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bærum SK', 'Kategori:Fotballspillere for Frigg Oslo FK', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Hamar Idrettslag', 'Kategori:Fotballspillere for Ullern Fotball', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Mads Brannstorph (født 23. oktober 1972 i Oslo) er en tidligere norsk fotballspiller som i sin aktive karriere spilte på midtbanen for Frigg, Bærum SK, Ullern, Hamarkameratene, Gjøvik/Lyn og Hamar idrettslag. Brannstorph spilte over 150 kamper for Hamarkameratene, men ingen av dem i landets øverste divisjon.
| Mads Brannstorph (født 23. oktober 1972 i Oslo) er en tidligere norsk fotballspiller som i sin aktive karriere spilte på midtbanen for Frigg, Bærum SK, Ullern, Hamarkameratene, Gjøvik/Lyn og Hamar idrettslag. Brannstorph spilte over 150 kamper for Hamarkameratene, men ingen av dem i landets øverste divisjon.
== Eksterne lenker ==
(en) Mads Brannstorph – Transfermarkt
HamKam.no – Mads Brannstorphs spillerprofil hos Hamarkameratene
Gjovik-lyn.no – Mads Brannstorphs spillerprofil hos Gjøvik/Lyn | | fødtsted = Oslo | 1,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nostradamus_(album) | 2023-02-04 | Nostradamus (album) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Judas Priest-album', 'Kategori:Konseptalbum', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008'] | Nostradamus er det sekstende studioalbumet fra det britiske heavy-metal-bandet Judas Priest.
Musikkalbumet er bandets første konseptalbum, og omhandler legen, astronomen og matematikeren Nostradamus. De turnerte sammen med Motörhead, Heaven and Hell, og Testament på Metal Masters Tour for å promotere albumet.
| Nostradamus er det sekstende studioalbumet fra det britiske heavy-metal-bandet Judas Priest.
Musikkalbumet er bandets første konseptalbum, og omhandler legen, astronomen og matematikeren Nostradamus. De turnerte sammen med Motörhead, Heaven and Hell, og Testament på Metal Masters Tour for å promotere albumet.
== Sporliste ==
Alle spor av Rob Halford, K. K. Downing og Glenn Tipton.
Akt 1«Dawn of Creation» – 2:31
«Prophecy» – 5:26
«Awakening» * – 0:52
«Revelations» – 7:05
«The Four Horsemen» – 1:35
«War» – 5:04
«Sands of Time» – 2:36
«Pestilence and Plague» – 5:08
«Death» – 7:33
«Peace» – 2:21
«Conquest» – 4:42
«Lost Love» – 4:28
«Persecution» – 6:34Akt 2«Solitude» – 1:22
«Exiled» – 6:32
«Alone» – 7:50
«Shadows in the Flame» – 1:10
«Visions» – 5:28
«Hope» – 2:09
«New Beginnings» – 4:56
«Calm Before the Storm» – 2:05
«Nostradamus» – 6:46
«Future of Mankind» – 8:29
== Personell ==
Rob Halford – Vokal
K.K. Downing – Gitar
Glenn Tipton – Gitar
Ian Hill – Bassgitar
Scott Travis – SlagverkGjestDon Airey – Keyboard
== Eksterne lenker ==
(en) Nostradamus på Discogs
(en) Nostradamus på MusicBrainz
(en) Nostradamus på Spotify
(en) Nostradamus på AllMusic | lenke | 1,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fort_Knox | 2023-02-04 | Fort Knox | ['Kategori:37°N', 'Kategori:85°V', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Garnisoner i USA', 'Kategori:Kentucky', 'Kategori:Sider med kart'] | Fort Knox er en garnison som tilhører den amerikanske hæren. Garnisonen er oppkalt etter USAs første forsvarsminister Henry Knox. Den dekker et areal på 445 km² i delstaten Kentucky 48 km sør for Louisville. Garnisonen ble opprettet i 1918 som Camp Knox og ble en permanent garnison i 1932.
Garnisonen huser U.S. Army Armor Center, U.S. Army Armor School og General George Patton Museum, men er frem til 2011 inne i en omorganiseringsperiode.
| Fort Knox er en garnison som tilhører den amerikanske hæren. Garnisonen er oppkalt etter USAs første forsvarsminister Henry Knox. Den dekker et areal på 445 km² i delstaten Kentucky 48 km sør for Louisville. Garnisonen ble opprettet i 1918 som Camp Knox og ble en permanent garnison i 1932.
Garnisonen huser U.S. Army Armor Center, U.S. Army Armor School og General George Patton Museum, men er frem til 2011 inne i en omorganiseringsperiode.
== United States Bullion Depository ==
Det amerikanske Finansdepartementet har siden 1937 drevet United States Bullion Depository på garnisonens område, men uavhengig av den amerikanske hæren.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Fort Knox – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Fort Knox er en garnison som tilhører den amerikanske hæren. Garnisonen er oppkalt etter USAs første forsvarsminister Henry Knox. | 1,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kai_Kristiansen | 2023-02-04 | Kai Kristiansen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Personer fra Hamar kommune'] | For gitaristen i bandet The Carburetors, se: Kai Kristiansen (musiker)Kai Kristiansen (født 21. november 1967 på Hamar) er en tidligere norsk fotballspiller og nåværende fotballtrener som fortiden er trener for 3.-divisjonsklubben Storhamar Fotball. Tidligere har Kristiansen spilt i ni sesonger for Hamarkameratene. Etter fotballkarrieren har Kristiansen trent Vang FL (1994), HamKam 2 (1995–1996), Vang FL (1997–1999), Faaberg Fotball Lillehammer (2000–2001), Vang FL (2002), Nybergsund (2003–2004), Moelven (2011) og Brumunddal (2012) og vært henholdsvis assistent-trener på a-laget, gutte- og juniortrener hos HamKam. I tillegg har Kristiansen trent alderbestemte lag i Storhamar Fotball. Kristiansen har for øvrig ti kamper på aldersbestemte landslag for Norge (tre guttelandskamper, seks juniorlandskamper og en u-landskamp).
| For gitaristen i bandet The Carburetors, se: Kai Kristiansen (musiker)Kai Kristiansen (født 21. november 1967 på Hamar) er en tidligere norsk fotballspiller og nåværende fotballtrener som fortiden er trener for 3.-divisjonsklubben Storhamar Fotball. Tidligere har Kristiansen spilt i ni sesonger for Hamarkameratene. Etter fotballkarrieren har Kristiansen trent Vang FL (1994), HamKam 2 (1995–1996), Vang FL (1997–1999), Faaberg Fotball Lillehammer (2000–2001), Vang FL (2002), Nybergsund (2003–2004), Moelven (2011) og Brumunddal (2012) og vært henholdsvis assistent-trener på a-laget, gutte- og juniortrener hos HamKam. I tillegg har Kristiansen trent alderbestemte lag i Storhamar Fotball. Kristiansen har for øvrig ti kamper på aldersbestemte landslag for Norge (tre guttelandskamper, seks juniorlandskamper og en u-landskamp).
== Eksterne lenker ==
HamKam.no – Kai Kristiansens spillerprofil hos Hamarkameratene | | fødtsted = Hamar | 1,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1924 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1924 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinter-OL 1924'] | Vinter-OL 1924 var de første olympiske vinterleker, avholdt i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Arrangementet ble opprinnelig kalt Semaine Internationale des Sports d'Hiver («Internasjonal vintersportsuke»), og ble arrangert i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité med støtte fra Den internasjonale olympiske komité (IOK). Vintersportsuken ble formelt gitt status som de første olympiske vinterleker i 1926.Det ble arrangert kunstløp i forbindelse med Sommer-OL 1908 i London, og både ishockey og kunstløp under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. I tiden mellom disse lekene, diskuterte IOK mulighetene for å arrangere olympiske vinterleker. De møtte motbør fra blant andre Norge, Sverige og Finland, som var bekymret for at olympiske vinterleker ville ta oppmerksomheten fra sine egne vintersportsarrangementer.Under planleggingen av Sommer-OL 1916 i Berlin var det reelle tanker om å arrangere en «ski-olympiade» i Schwarzwald, som skulle bestå av de tradisjonelle nordiske grenene langrenn, skihopping og kombinert. Dette ble avlyst i likhet med sommerlekene i 1916 på grunn av første verdenskrig. I 1921 var det tilsynelatende enighet i IOK om at det skulle arrangere vinterleker, men dette ble stoppet av Pierre de Coubertin, som mente dette var i strid med IOKs tidligere beslutninger. Han anbefalte at man utsatte diskusjonen til mars 1922 da man skulle møtes til en vintersportskongress, og så muligens bli enige om arrangementsform og arrangørsted da. Denne vintersportskongressen fant aldri sted.I juni 1922 arrangerte Frankrikes olympiske komité en kongress der representanter fra ski-, skøyte- og ishockeyforbundene deltok. Det ble der bestemt at det skulle arrangeres en «vintersportsuke» i Chamonix tidlig i 1924. IOK anså «vintersportsuken» som særdeles vellykket og under den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 anbefalte kongressen at det skulle arrangeres olympiske vinterleker hvert fjerde år. 6. mai 1926, under IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, ble det formelt vedtatt å innføre olympiske vinterleker og å gi «vintersportsuken» i 1924 status som de første olympiske vinterleker.Det ble delt ut medaljer i 16 øvelser og 9 idrettsgrener. I flere år ble curling og militært patruljeløp regnet som demonstrasjonsøvelser av mange kilder. Det ble imidlertid ikke foretatt noe slikt skille i 1924, og IOK stadfestet i 2006 at konkurransene i både curling og militært patruljeløp var offisielle øvelser. 16 nasjoner deltok, mens Tyskland var suspendert fra IOK fram til 1925 på grunn av sin rolle under første verdenskrig og ble derfor ikke invitert.Norge tok fire gullmedaljer, tre av dem kom ved Thorleif Haug. Han vant begge spesiallangrennene (18 km og 50 km) samt kombinert. I tillegg vant Jacob Tullin Thams det spesielle hopprennet. Norsk flaggbærer var skøyteløperen Harald Strøm.
Thorleif Haug fikk opprinnelig bronse i hopprennet, men flere år senere oppdaget lektor og idrettshistoriker Jacob Vaage en regnefeil. Dette førte til at Anders Haugen, som deltok for USA, ble tilkjent 3.-plassen av IOK og fikk bronsemedaljen overlevert av Haugs datter under en seremoni i Oslo 17. september 1974 – over femti år etter lekene i Chamonix.
| Vinter-OL 1924 var de første olympiske vinterleker, avholdt i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Arrangementet ble opprinnelig kalt Semaine Internationale des Sports d'Hiver («Internasjonal vintersportsuke»), og ble arrangert i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité med støtte fra Den internasjonale olympiske komité (IOK). Vintersportsuken ble formelt gitt status som de første olympiske vinterleker i 1926.Det ble arrangert kunstløp i forbindelse med Sommer-OL 1908 i London, og både ishockey og kunstløp under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. I tiden mellom disse lekene, diskuterte IOK mulighetene for å arrangere olympiske vinterleker. De møtte motbør fra blant andre Norge, Sverige og Finland, som var bekymret for at olympiske vinterleker ville ta oppmerksomheten fra sine egne vintersportsarrangementer.Under planleggingen av Sommer-OL 1916 i Berlin var det reelle tanker om å arrangere en «ski-olympiade» i Schwarzwald, som skulle bestå av de tradisjonelle nordiske grenene langrenn, skihopping og kombinert. Dette ble avlyst i likhet med sommerlekene i 1916 på grunn av første verdenskrig. I 1921 var det tilsynelatende enighet i IOK om at det skulle arrangere vinterleker, men dette ble stoppet av Pierre de Coubertin, som mente dette var i strid med IOKs tidligere beslutninger. Han anbefalte at man utsatte diskusjonen til mars 1922 da man skulle møtes til en vintersportskongress, og så muligens bli enige om arrangementsform og arrangørsted da. Denne vintersportskongressen fant aldri sted.I juni 1922 arrangerte Frankrikes olympiske komité en kongress der representanter fra ski-, skøyte- og ishockeyforbundene deltok. Det ble der bestemt at det skulle arrangeres en «vintersportsuke» i Chamonix tidlig i 1924. IOK anså «vintersportsuken» som særdeles vellykket og under den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 anbefalte kongressen at det skulle arrangeres olympiske vinterleker hvert fjerde år. 6. mai 1926, under IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, ble det formelt vedtatt å innføre olympiske vinterleker og å gi «vintersportsuken» i 1924 status som de første olympiske vinterleker.Det ble delt ut medaljer i 16 øvelser og 9 idrettsgrener. I flere år ble curling og militært patruljeløp regnet som demonstrasjonsøvelser av mange kilder. Det ble imidlertid ikke foretatt noe slikt skille i 1924, og IOK stadfestet i 2006 at konkurransene i både curling og militært patruljeløp var offisielle øvelser. 16 nasjoner deltok, mens Tyskland var suspendert fra IOK fram til 1925 på grunn av sin rolle under første verdenskrig og ble derfor ikke invitert.Norge tok fire gullmedaljer, tre av dem kom ved Thorleif Haug. Han vant begge spesiallangrennene (18 km og 50 km) samt kombinert. I tillegg vant Jacob Tullin Thams det spesielle hopprennet. Norsk flaggbærer var skøyteløperen Harald Strøm.
Thorleif Haug fikk opprinnelig bronse i hopprennet, men flere år senere oppdaget lektor og idrettshistoriker Jacob Vaage en regnefeil. Dette førte til at Anders Haugen, som deltok for USA, ble tilkjent 3.-plassen av IOK og fikk bronsemedaljen overlevert av Haugs datter under en seremoni i Oslo 17. september 1974 – over femti år etter lekene i Chamonix.
== Resultater ==
Bobsleigh
Curling
Hurtigløp på skøyter
Ishockey
Kunstløp
Militært patruljeløp
Nordiske grener:
Kombinert
Langrenn
Skihopping
== Medaljestatistikk ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Norge under Vinter-OL 1924
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer)
== Eksterne lenker ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1924
(fr) Offisiell rapport Arkivert 4. februar 2012 hos Wayback Machine. (program) | Polen under Vinter-OL 1924. Sju sportsutøvere fra Polen deltok i fem sporter under Vinter-OL 1924 i Chamonix. | 1,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chuck_Norris | 2023-02-04 | Chuck Norris | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. mars', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Kampsportutøvere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Golden Boot Awards', 'Kategori:Personer fra Jefferson County i Oklahoma', 'Kategori:Personer fra Johnson County i Kansas', 'Kategori:Personer fra Torrance', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Vaksinemotstandere fra USA'] | Carlos Ray «Chuck» Norris (født 10. mars 1940 i Ryan i Oklahoma i USA) er en amerikansk skuespiller, kjent for sin rolle i TV-serien Walker Texas Ranger.
| Carlos Ray «Chuck» Norris (født 10. mars 1940 i Ryan i Oklahoma i USA) er en amerikansk skuespiller, kjent for sin rolle i TV-serien Walker Texas Ranger.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Carlos Ray Norris sluttet seg til United States Air Force i 1958 og ble sendt til Osan Air Base i Sør-Korea. Det var ved denne basen Norris fikk kallenavnet Chuck og begynte sin kampsporttrening.
Norris sluttet i militæret i august 1962.
=== Karriere ===
Han arbeidet deretter for Northrop Corporation og åpnet en kjede av karateskoler. Norris deltok i flere turneringer ved International Karate Championships. Den 24. november 1968 vant han Professional Middleweight Karate Championship, en tittel han holdt i seks sammenhengende år.
I 1969 gjorde han sin skuespillerdebut med filmen The Wrecking Crew, samme år ble han tildelt utmerkelsen Fighter of the Year Award av Black Belt Magazine. Under en demonstrasjon for martial arts i Long Beach, møtte Norris kampsportutøveren Bruce Lee som han senere opptrådte i kun en film med, The Way Of The Dragon.
Norris etablerte foreningen Fighting Arts Federation i 1990. Som en betydelig del av hans filantropiske bidrag til samfunnet, ble denne organisasjonen dannet for å utvikle selvtillit og fokus på utsatte barn som en taktikk for å holde dem borte fra narkotika ved å trene dem i kampsport. Den 1. juli 2000, ble Norris presentert med en Lifetime Achievement Award av World Karate Union Hall of Fame.
Norris mottok en Veteran of the Year Award i 2001.
I 2005 grunnla Norris World Combat League (WCL). I tillegg støtter Norris den Vijay Amritraj Foundation, som tar sikte på å bringe håp, hjelp og helbredelse til forsvarsløse og uskyldige ofre for sykdom og tragedie i India. Norris er en republikaner og har donert mer enn 32 000 dollar til forskjellige republikanske kandidater og organisasjoner siden 1988. Norris støtter rettigheter og eierskap av skytevåpen. Den 22. oktober 2007, annonserte Norris sin anbefaling til guvernør Mike Huckabee under presidentvalget.
Chuck Norris giftet seg i 1958 med Diane Holechek og i 1963 ble hans første sønn Mike født. I 1964 ble datteren hans Dina født av en kvinne han ikke var gift med. Hans og konas andre sønn Eric ble født i 1965. Etter 30 års ekteskap skilte Norris og hans kone seg i 1988.
I november 1998 giftet Norris seg med tidligere modell Gena O'Kelley. O'Kelley hadde to barn fra et tidligere ekteskap. I 2001 fikk Norris og hans nye kone tvillinger. Gutten fikk navnet Dakota Alan Norris og datteren ble kalt Danilee Kelly Norris.
=== Annet ===
Norris har tilkjennegitt et kristent livssyn.
== Filmer og TV-serier ==
The Wrecking Crew (1969)
Way of the Dragon (1972)
The Student Teachers (1973)
Slaughter in San Francisco (1974)
The Warrior Within (1976) (dokumentar)
Breaker! Breaker! (1977)
Operasjon Black Tiger (Good Guys Wear Black) (1978)
A Force of One (1979)
The Octagon (1980)
An Eye for an Eye (1981)
Dødsmaskinen (Silent Rage) (1982)
Forced Vengeance (1982)
Ensom ulv (Lone Wolf McQuade) (1983)
Missing in Action (1984)
Missing in Action 2: The Beginning (1985)
Taushetens lov (Code of Silence) (1985)
Invasion U.S.A. (1985)
The Delta Force (1986)
The Karate Commandos (1986) (tegnefilmserie)
Braddock: Missing in Action III (1988)
Hero and the Terror (1988)
Delta Force 2: The Colombian Connection (1990)
Delta Force 3: The Killing Game (1991)
The Hitman (1991)
Sidekicks (1992)
Walker, Texas Ranger (1993–2001)
Hellbound (1994)
Top Dog (1995)
Forest Warrior (1996)
The President's Man (2000)
The President's Man 2: A Line in the Sand (2002)
Bells of Innocence (2003)
Dodgeball: A True Underdog Story (2004)
The Contender (2005)
The Cutter (2005)
The Expendables 2 (2012)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Chuck Norris – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Chuck Norris – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Chuck Norris på Internet Movie Database
(sv) Chuck Norris i Svensk Filmdatabas
(da) Chuck Norris på Filmdatabasen
(da) Chuck Norris på Scope
(fr) Chuck Norris på Allociné
(en) Chuck Norris på AllMovie
(en) Chuck Norris hos Turner Classic Movies
(en) Chuck Norris hos Rotten Tomatoes
(en) Chuck Norris hos The Movie Database | Chuck er en amerikansk action- og komiserie som gikk på NBC fra 2007 til 2012. Serien handler om Chuck Bartowski, en datanerd, som lever et kjedelig liv. | 1,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1924 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1924 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinter-OL 1924'] | Vinter-OL 1924 var de første olympiske vinterleker, avholdt i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Arrangementet ble opprinnelig kalt Semaine Internationale des Sports d'Hiver («Internasjonal vintersportsuke»), og ble arrangert i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité med støtte fra Den internasjonale olympiske komité (IOK). Vintersportsuken ble formelt gitt status som de første olympiske vinterleker i 1926.Det ble arrangert kunstløp i forbindelse med Sommer-OL 1908 i London, og både ishockey og kunstløp under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. I tiden mellom disse lekene, diskuterte IOK mulighetene for å arrangere olympiske vinterleker. De møtte motbør fra blant andre Norge, Sverige og Finland, som var bekymret for at olympiske vinterleker ville ta oppmerksomheten fra sine egne vintersportsarrangementer.Under planleggingen av Sommer-OL 1916 i Berlin var det reelle tanker om å arrangere en «ski-olympiade» i Schwarzwald, som skulle bestå av de tradisjonelle nordiske grenene langrenn, skihopping og kombinert. Dette ble avlyst i likhet med sommerlekene i 1916 på grunn av første verdenskrig. I 1921 var det tilsynelatende enighet i IOK om at det skulle arrangere vinterleker, men dette ble stoppet av Pierre de Coubertin, som mente dette var i strid med IOKs tidligere beslutninger. Han anbefalte at man utsatte diskusjonen til mars 1922 da man skulle møtes til en vintersportskongress, og så muligens bli enige om arrangementsform og arrangørsted da. Denne vintersportskongressen fant aldri sted.I juni 1922 arrangerte Frankrikes olympiske komité en kongress der representanter fra ski-, skøyte- og ishockeyforbundene deltok. Det ble der bestemt at det skulle arrangeres en «vintersportsuke» i Chamonix tidlig i 1924. IOK anså «vintersportsuken» som særdeles vellykket og under den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 anbefalte kongressen at det skulle arrangeres olympiske vinterleker hvert fjerde år. 6. mai 1926, under IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, ble det formelt vedtatt å innføre olympiske vinterleker og å gi «vintersportsuken» i 1924 status som de første olympiske vinterleker.Det ble delt ut medaljer i 16 øvelser og 9 idrettsgrener. I flere år ble curling og militært patruljeløp regnet som demonstrasjonsøvelser av mange kilder. Det ble imidlertid ikke foretatt noe slikt skille i 1924, og IOK stadfestet i 2006 at konkurransene i både curling og militært patruljeløp var offisielle øvelser. 16 nasjoner deltok, mens Tyskland var suspendert fra IOK fram til 1925 på grunn av sin rolle under første verdenskrig og ble derfor ikke invitert.Norge tok fire gullmedaljer, tre av dem kom ved Thorleif Haug. Han vant begge spesiallangrennene (18 km og 50 km) samt kombinert. I tillegg vant Jacob Tullin Thams det spesielle hopprennet. Norsk flaggbærer var skøyteløperen Harald Strøm.
Thorleif Haug fikk opprinnelig bronse i hopprennet, men flere år senere oppdaget lektor og idrettshistoriker Jacob Vaage en regnefeil. Dette førte til at Anders Haugen, som deltok for USA, ble tilkjent 3.-plassen av IOK og fikk bronsemedaljen overlevert av Haugs datter under en seremoni i Oslo 17. september 1974 – over femti år etter lekene i Chamonix.
| Vinter-OL 1924 var de første olympiske vinterleker, avholdt i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Arrangementet ble opprinnelig kalt Semaine Internationale des Sports d'Hiver («Internasjonal vintersportsuke»), og ble arrangert i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité med støtte fra Den internasjonale olympiske komité (IOK). Vintersportsuken ble formelt gitt status som de første olympiske vinterleker i 1926.Det ble arrangert kunstløp i forbindelse med Sommer-OL 1908 i London, og både ishockey og kunstløp under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. I tiden mellom disse lekene, diskuterte IOK mulighetene for å arrangere olympiske vinterleker. De møtte motbør fra blant andre Norge, Sverige og Finland, som var bekymret for at olympiske vinterleker ville ta oppmerksomheten fra sine egne vintersportsarrangementer.Under planleggingen av Sommer-OL 1916 i Berlin var det reelle tanker om å arrangere en «ski-olympiade» i Schwarzwald, som skulle bestå av de tradisjonelle nordiske grenene langrenn, skihopping og kombinert. Dette ble avlyst i likhet med sommerlekene i 1916 på grunn av første verdenskrig. I 1921 var det tilsynelatende enighet i IOK om at det skulle arrangere vinterleker, men dette ble stoppet av Pierre de Coubertin, som mente dette var i strid med IOKs tidligere beslutninger. Han anbefalte at man utsatte diskusjonen til mars 1922 da man skulle møtes til en vintersportskongress, og så muligens bli enige om arrangementsform og arrangørsted da. Denne vintersportskongressen fant aldri sted.I juni 1922 arrangerte Frankrikes olympiske komité en kongress der representanter fra ski-, skøyte- og ishockeyforbundene deltok. Det ble der bestemt at det skulle arrangeres en «vintersportsuke» i Chamonix tidlig i 1924. IOK anså «vintersportsuken» som særdeles vellykket og under den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 anbefalte kongressen at det skulle arrangeres olympiske vinterleker hvert fjerde år. 6. mai 1926, under IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, ble det formelt vedtatt å innføre olympiske vinterleker og å gi «vintersportsuken» i 1924 status som de første olympiske vinterleker.Det ble delt ut medaljer i 16 øvelser og 9 idrettsgrener. I flere år ble curling og militært patruljeløp regnet som demonstrasjonsøvelser av mange kilder. Det ble imidlertid ikke foretatt noe slikt skille i 1924, og IOK stadfestet i 2006 at konkurransene i både curling og militært patruljeløp var offisielle øvelser. 16 nasjoner deltok, mens Tyskland var suspendert fra IOK fram til 1925 på grunn av sin rolle under første verdenskrig og ble derfor ikke invitert.Norge tok fire gullmedaljer, tre av dem kom ved Thorleif Haug. Han vant begge spesiallangrennene (18 km og 50 km) samt kombinert. I tillegg vant Jacob Tullin Thams det spesielle hopprennet. Norsk flaggbærer var skøyteløperen Harald Strøm.
Thorleif Haug fikk opprinnelig bronse i hopprennet, men flere år senere oppdaget lektor og idrettshistoriker Jacob Vaage en regnefeil. Dette førte til at Anders Haugen, som deltok for USA, ble tilkjent 3.-plassen av IOK og fikk bronsemedaljen overlevert av Haugs datter under en seremoni i Oslo 17. september 1974 – over femti år etter lekene i Chamonix.
== Resultater ==
Bobsleigh
Curling
Hurtigløp på skøyter
Ishockey
Kunstløp
Militært patruljeløp
Nordiske grener:
Kombinert
Langrenn
Skihopping
== Medaljestatistikk ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Norge under Vinter-OL 1924
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer)
== Eksterne lenker ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1924
(fr) Offisiell rapport Arkivert 4. februar 2012 hos Wayback Machine. (program) | Ungarn under Vinter-OL 1924. Fire sportsutøvere fra Ungarn deltok i to sporter, langrenn og kombinert, under Vinter-OL 1924 i Chamonix. | 1,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maskinsjef | 2023-02-04 | Maskinsjef | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maritime ord og uttrykk', 'Kategori:Sjøfartsteknikk', 'Kategori:Sjøfartsyrker'] | Maskinsjef (engelsk: chief engineer) er den overordnede maskinoffiseren som har ansvar for ett skips mekaniske framdrift og for drift og vedlikehold av mekaniske og elektriske installasjoner om bord. Dersom maskinsjefen blir ute av stand til å ivareta sine plikter overtar førstemaskinisten ansvaret.
| Maskinsjef (engelsk: chief engineer) er den overordnede maskinoffiseren som har ansvar for ett skips mekaniske framdrift og for drift og vedlikehold av mekaniske og elektriske installasjoner om bord. Dersom maskinsjefen blir ute av stand til å ivareta sine plikter overtar førstemaskinisten ansvaret.
== Utdanning i Norge ==
Det er to måter å ta utdannelsen på:
=== Y-veien ===
VG1 Teknikk og industriell produksjon (ett år)
VG2 Skipsteknikk (ett år)
Læretid ombord i skip som motormann (ett år effektiv seilingstid, deles opp etter turnusordning)
Fagbrev som motormann (to dager på godkjent tunglab)
Maritim teknisk fagskole, maskinist, teoretisk kompetanse for maskinist maksimalt klasse 4 (ett år)
Maritim teknisk fagskole, maskinsjef, teoretisk kompetanse på ledelsesnivå klasse 1 (ett år)
Seilingstid som maskinkadett, offiser på opplæring (seks måned effektiv seilingstid)
Seilingstid i stilling som krever maskinoffisersertifikat klasse 4 (ett år effektiv seilingstid): oppnår maskinoffisersertifikat laveste klasse 2
Seilingstid i stilling som krever maskinoffisersertifikat laveste klasse 2 (ett år effektiv seilingstid): oppnår maskinoffisersertifikat høyeste klasse 2
Seilingstid i stilling som krever maskinoffisersertifikat høyeste klasse 2 (1,5 år effektiv seilingstid): oppnår maskinoffisersertifikat klasse 1
=== Annen utdanning ===
Studiespesialiserende videregående skole (tre år)
Høyskole med bachelor- eller mastergrad i maritime ingeniørfag (tre år)
Seilingstid som maskinkadett (ett år effektiv seilingstid)
Seilingstid som tredje- eller andremaskinist (ett år effektiv seilingstid)
Seilingstid som førstemaskinist (ett år effektvi seilingstid)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om maskinsjef, fra nettstedet utdanning.no | Maskinsjef (engelsk: chief engineer) er den overordnede maskinoffiseren som har ansvar for ett skips mekaniske framdrift og for drift og vedlikehold av mekaniske og elektriske installasjoner om bord. Dersom maskinsjefen blir ute av stand til å ivareta sine plikter overtar førstemaskinisten ansvaret. | 1,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vera | 2023-02-04 | Vera | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnenavn', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Vera er et kvinnenavn med flere mulige opphav. Navnet er mye brukt i blant annet Russland og Brasil. Formen Věra er svært vanlig i Tsjekkia.
| Vera er et kvinnenavn med flere mulige opphav. Navnet er mye brukt i blant annet Russland og Brasil. Formen Věra er svært vanlig i Tsjekkia.
== Etymologi ==
Vera har flere mulige opphav. Det kan være:
fra russisk vyera (вера), som betyr «tro».
fra latinske verus, «sant».
en kortform av Veronica, som sannsynligvis er dannet av det greske navnet «Berenike» som betyr «den seierbringende»
en kortform av Verena, et sveitsertysk navn med usikker betydning. Det kan muligens være dannet av latinske verêri, «respektere, frykte».
et albansk navn dannet av verë, «sommer».
== Utbredelse ==
Vera er kjent brukt første gang i Finland i 1847 og i Norge rundt 1880. I Norge var navnet mest brukt i perioden 1925–1960, til å begynne med mest i Oslo.
Vera var et populært navn i England fra 1910-årene til 1930-årene.
Vera og varianter av dette har navnedag i mange land:
Vera er i dag et vanlig navn blant annet i Russland og Brasil, og varianten Věra er svært vanlig i Tsjekkia, og Veera er vanlig i Finland. Vera er også et kjent navn i Kosovo/Kosovë. Vera er et sjeldent navn i Norge.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Vera og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Vera
(en) Think Baby Names: Vera | VERA (Vision Electronic Recording Apparatus) er et tidlig videobåndformat. Det ble utviklet hos BBC under ingeniør Peter Axons ledelse fra 1952 til 1958. | 1,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sk%C3%BAvoyar_kommuna | 2023-02-04 | Skúvoyar kommuna | ['Kategori:61°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skúvoy', 'Kategori:Stóra Dímun'] | Skúvoyar kommuna er en kommune på Færøyene, og omfatter øyene Skúvoy og Stóra Dímun. Kommunen er, regnet i folketall, den nest minste på Færøyene. 1. januar 2009 hadde kommunen 55 innbyggere (hvorav 8 på Stóra Dímun), mot 143 i 1960.
| Skúvoyar kommuna er en kommune på Færøyene, og omfatter øyene Skúvoy og Stóra Dímun. Kommunen er, regnet i folketall, den nest minste på Færøyene. 1. januar 2009 hadde kommunen 55 innbyggere (hvorav 8 på Stóra Dímun), mot 143 i 1960.
== Politikk ==
Kommunestyret består av 3 uavhengige representanter, mot 5 representanter fra 2 lister i perioden 1997–2001.
== Referanser == | Skúvoyar kommuna er en kommune på Færøyene, og omfatter øyene Skúvoy og Stóra Dímun. Kommunen er, regnet i folketall, den nest minste på Færøyene. | 1,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1924 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1924 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinter-OL 1924'] | Vinter-OL 1924 var de første olympiske vinterleker, avholdt i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Arrangementet ble opprinnelig kalt Semaine Internationale des Sports d'Hiver («Internasjonal vintersportsuke»), og ble arrangert i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité med støtte fra Den internasjonale olympiske komité (IOK). Vintersportsuken ble formelt gitt status som de første olympiske vinterleker i 1926.Det ble arrangert kunstløp i forbindelse med Sommer-OL 1908 i London, og både ishockey og kunstløp under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. I tiden mellom disse lekene, diskuterte IOK mulighetene for å arrangere olympiske vinterleker. De møtte motbør fra blant andre Norge, Sverige og Finland, som var bekymret for at olympiske vinterleker ville ta oppmerksomheten fra sine egne vintersportsarrangementer.Under planleggingen av Sommer-OL 1916 i Berlin var det reelle tanker om å arrangere en «ski-olympiade» i Schwarzwald, som skulle bestå av de tradisjonelle nordiske grenene langrenn, skihopping og kombinert. Dette ble avlyst i likhet med sommerlekene i 1916 på grunn av første verdenskrig. I 1921 var det tilsynelatende enighet i IOK om at det skulle arrangere vinterleker, men dette ble stoppet av Pierre de Coubertin, som mente dette var i strid med IOKs tidligere beslutninger. Han anbefalte at man utsatte diskusjonen til mars 1922 da man skulle møtes til en vintersportskongress, og så muligens bli enige om arrangementsform og arrangørsted da. Denne vintersportskongressen fant aldri sted.I juni 1922 arrangerte Frankrikes olympiske komité en kongress der representanter fra ski-, skøyte- og ishockeyforbundene deltok. Det ble der bestemt at det skulle arrangeres en «vintersportsuke» i Chamonix tidlig i 1924. IOK anså «vintersportsuken» som særdeles vellykket og under den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 anbefalte kongressen at det skulle arrangeres olympiske vinterleker hvert fjerde år. 6. mai 1926, under IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, ble det formelt vedtatt å innføre olympiske vinterleker og å gi «vintersportsuken» i 1924 status som de første olympiske vinterleker.Det ble delt ut medaljer i 16 øvelser og 9 idrettsgrener. I flere år ble curling og militært patruljeløp regnet som demonstrasjonsøvelser av mange kilder. Det ble imidlertid ikke foretatt noe slikt skille i 1924, og IOK stadfestet i 2006 at konkurransene i både curling og militært patruljeløp var offisielle øvelser. 16 nasjoner deltok, mens Tyskland var suspendert fra IOK fram til 1925 på grunn av sin rolle under første verdenskrig og ble derfor ikke invitert.Norge tok fire gullmedaljer, tre av dem kom ved Thorleif Haug. Han vant begge spesiallangrennene (18 km og 50 km) samt kombinert. I tillegg vant Jacob Tullin Thams det spesielle hopprennet. Norsk flaggbærer var skøyteløperen Harald Strøm.
Thorleif Haug fikk opprinnelig bronse i hopprennet, men flere år senere oppdaget lektor og idrettshistoriker Jacob Vaage en regnefeil. Dette førte til at Anders Haugen, som deltok for USA, ble tilkjent 3.-plassen av IOK og fikk bronsemedaljen overlevert av Haugs datter under en seremoni i Oslo 17. september 1974 – over femti år etter lekene i Chamonix.
| Vinter-OL 1924 var de første olympiske vinterleker, avholdt i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Arrangementet ble opprinnelig kalt Semaine Internationale des Sports d'Hiver («Internasjonal vintersportsuke»), og ble arrangert i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité med støtte fra Den internasjonale olympiske komité (IOK). Vintersportsuken ble formelt gitt status som de første olympiske vinterleker i 1926.Det ble arrangert kunstløp i forbindelse med Sommer-OL 1908 i London, og både ishockey og kunstløp under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. I tiden mellom disse lekene, diskuterte IOK mulighetene for å arrangere olympiske vinterleker. De møtte motbør fra blant andre Norge, Sverige og Finland, som var bekymret for at olympiske vinterleker ville ta oppmerksomheten fra sine egne vintersportsarrangementer.Under planleggingen av Sommer-OL 1916 i Berlin var det reelle tanker om å arrangere en «ski-olympiade» i Schwarzwald, som skulle bestå av de tradisjonelle nordiske grenene langrenn, skihopping og kombinert. Dette ble avlyst i likhet med sommerlekene i 1916 på grunn av første verdenskrig. I 1921 var det tilsynelatende enighet i IOK om at det skulle arrangere vinterleker, men dette ble stoppet av Pierre de Coubertin, som mente dette var i strid med IOKs tidligere beslutninger. Han anbefalte at man utsatte diskusjonen til mars 1922 da man skulle møtes til en vintersportskongress, og så muligens bli enige om arrangementsform og arrangørsted da. Denne vintersportskongressen fant aldri sted.I juni 1922 arrangerte Frankrikes olympiske komité en kongress der representanter fra ski-, skøyte- og ishockeyforbundene deltok. Det ble der bestemt at det skulle arrangeres en «vintersportsuke» i Chamonix tidlig i 1924. IOK anså «vintersportsuken» som særdeles vellykket og under den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 anbefalte kongressen at det skulle arrangeres olympiske vinterleker hvert fjerde år. 6. mai 1926, under IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, ble det formelt vedtatt å innføre olympiske vinterleker og å gi «vintersportsuken» i 1924 status som de første olympiske vinterleker.Det ble delt ut medaljer i 16 øvelser og 9 idrettsgrener. I flere år ble curling og militært patruljeløp regnet som demonstrasjonsøvelser av mange kilder. Det ble imidlertid ikke foretatt noe slikt skille i 1924, og IOK stadfestet i 2006 at konkurransene i både curling og militært patruljeløp var offisielle øvelser. 16 nasjoner deltok, mens Tyskland var suspendert fra IOK fram til 1925 på grunn av sin rolle under første verdenskrig og ble derfor ikke invitert.Norge tok fire gullmedaljer, tre av dem kom ved Thorleif Haug. Han vant begge spesiallangrennene (18 km og 50 km) samt kombinert. I tillegg vant Jacob Tullin Thams det spesielle hopprennet. Norsk flaggbærer var skøyteløperen Harald Strøm.
Thorleif Haug fikk opprinnelig bronse i hopprennet, men flere år senere oppdaget lektor og idrettshistoriker Jacob Vaage en regnefeil. Dette førte til at Anders Haugen, som deltok for USA, ble tilkjent 3.-plassen av IOK og fikk bronsemedaljen overlevert av Haugs datter under en seremoni i Oslo 17. september 1974 – over femti år etter lekene i Chamonix.
== Resultater ==
Bobsleigh
Curling
Hurtigløp på skøyter
Ishockey
Kunstløp
Militært patruljeløp
Nordiske grener:
Kombinert
Langrenn
Skihopping
== Medaljestatistikk ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Norge under Vinter-OL 1924
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer)
== Eksterne lenker ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1924
(fr) Offisiell rapport Arkivert 4. februar 2012 hos Wayback Machine. (program) | Tsjekkoslovakia under Vinter-OL 1924. Tjuesju sportsutøvere fra Tsjekkoslovakia deltok i seks sporter under Vinter-OL 1924 i Chamonix. | 1,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Colombia | 2023-02-04 | Colombia | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Colombia', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1810'] | Republikken Colombia (spansk: República de Colombia) er et land nordvest i Sør-Amerika. Colombia grenser mot Panama i nordvest, mot Det karibiske hav i nord, mot Venezuela i øst, mot Brasil, Peru og Ecuador i sør og mot Stillehavet i vest. Hovedstaden er Bogotá.
Med rundt 47 millioner innbyggere er Colombia Amerikas fjerde mest folkerike land. Det har stort kulturelt og etnisk mangfold.
Colombia er det eneste landet i Sør-Amerika som grenser til både Stillehavet og Det karibiske hav. Det totale arealet er på 1 141 748 km², hvilket gjør det til det fjerde største landet i Sør-Amerika og det 26. største i verden. Det er det landet i verden med nest størst biologisk mangfold, etter Brasil.
Colombia er en av verdens viktigste eksportører av kaffe, blomster, smaragder, kull og petroleum. Landets økonomi har vært prega av sterk vekst i det 21. århundret, og var i 2011 den 31. største i verden og den fjerde største i Latin-Amerika.
| Republikken Colombia (spansk: República de Colombia) er et land nordvest i Sør-Amerika. Colombia grenser mot Panama i nordvest, mot Det karibiske hav i nord, mot Venezuela i øst, mot Brasil, Peru og Ecuador i sør og mot Stillehavet i vest. Hovedstaden er Bogotá.
Med rundt 47 millioner innbyggere er Colombia Amerikas fjerde mest folkerike land. Det har stort kulturelt og etnisk mangfold.
Colombia er det eneste landet i Sør-Amerika som grenser til både Stillehavet og Det karibiske hav. Det totale arealet er på 1 141 748 km², hvilket gjør det til det fjerde største landet i Sør-Amerika og det 26. største i verden. Det er det landet i verden med nest størst biologisk mangfold, etter Brasil.
Colombia er en av verdens viktigste eksportører av kaffe, blomster, smaragder, kull og petroleum. Landets økonomi har vært prega av sterk vekst i det 21. århundret, og var i 2011 den 31. største i verden og den fjerde største i Latin-Amerika.
== Etymologi ==
Navnet Colombia kommer fra oppdageren Christofer Columbus. Det ble brukt av den venezuelanske revolusjonære Francisco de Miranda som referanse til hele Den nye verden, men særlig til de områdene under spansk og portugisisk styre. Navnet ble seinere tatt i bruk som navn på Republikken Colombia (i dag omtalt som Gran Colombia), som ble grunnlagt 1819.
Da Venezuela og Ecuador løsrev seg i 1835, ble det gjenværende området et nytt land: Republikken Ny-Granada. I 1858 endra det offisielt navn til Den granadinske konføderasjonen, og igjen i 1863 til Colombias forente stater, før det i 1886 fikk navnet det har i dag, Republikken Colombia.
Landets regjering benytter navna Colombia og República de Colombia.
== Naturgeografi ==
Utdypende artikkel: Colombias geografiNaturgeografisk er Colombia dominert av Andesfjellene, som grovt sett deler landet i et østlig lavlandsområde og et høyland i vest. Lavlandet i øst, som hører til Orinocos og Amazonas' nedbørsfelt utgjør 3/5 av samlet areal, og er tynt befolket. Det vestlige høylandet består av tre sørvest-nordøst-orienterte, parallelt løpende fjellkjeder, to fruktbare elvedaler og noen høyfjellsplatåer. Dette området er det mest folkerike.
Colombia har kyst både mot Atlanterhavet og Stillehavet. Río Magdalena er den viktigste elva og renner sør-nord i den vestlige delen av landet. Pico Cristóbal Colón og Pico Simón Bolívar er de to høyeste fjellene og ligger i fjellområdet Sierra Nevada de Santa Marta nord i Colombia.
== Demografi ==
Om lag 92 % av den colombianske befolkningen består av katolikker. Det finnes også mindre grupper av blant annet jøder, muslimer, anglikanere og protestanter.
== Historie ==
Før Spanias kolonisering av Colombia var området for det meste bebodd av indianere som da hadde en befolkning på mellom tre og fire millioner fordelt på flere hundre forskjellige stammer. Mange av disse indianerne drev med jordbruk, var jegere og levde som nomader. Columbias karibiske nordkyst ble besøkt og utforsket av en spansk ekspedisjon ledet av Rodrigo de Bastidas i år 1500. Havnebyen Santa Marta ble grunnlagt i 1525 av den samme Rodrigo de Bastidas. Dette var den første permanente spanske bosetningen i Colombia. Fram til da hadde en rekke forsøk på å etablere en koloni langs Colombias nordkyst mislyktes pga. indianernes fiendtlighet og styrke. Spesielt i området rundt Turbaco, der det lå en stor indianerby, var indianernes motstandsevne sterk, og en hel spansk slave-ekspedisjon ble nærmest utslettet i 1509. Dette fikk alvorlige konsekvenser for innbyggerne, da en spansk straffe-ekspedisjon vendte tilbake allerede året etter og nærmest utryddet befolkningen. Den samme skjebnen led resten av urbefolkningen over tid gjennom spanjolenes herjinger, sykdommer og tvangsarbeid, først langs den karibiske kysten, senere også langs stillehavskysten og innover i landet.
På 1600- og 1700-tallet var Latin-Amerika hovedsakelig spanske kolonier. Colombia var en sentral del av Visekongedømmet Ny-Granada, som også besto av Venezuela og Ecuador. Den spanske dominansen i Latin-Amerika gikk mot sin slutt da Símon Bolívar og andre startet en frigjøringskamp i Venezuela i 1811. En kongress i Cartagena erklærte Colombia som selvstendig 11. november samme år,men forsøket ble begge steder stanset av spanske tropper. Bolivar kom sterkere tilbake i de påfølgende årene. Han frigjorde først provinsen Venezuela, før han gikk over fjellene og frigjorde resten av Ny-Granada, hvoretter han proklamerte det frie Gran Colombia i 1819. Provinsene Venezuela og Ecuador brøt ut, straks etter Bolívars død, i 1831 . Landet fikk sitt nåværende navn i 1863.
Colombias historie gjennom det 19. århundre var preget av en rekke voldelige konflikter mellom de konservative og de liberale, som i vekslet med å ha makten. I 1886, mens de konservative regjerte i Colombia, ble det formelt vedtatt en lov om at Colombia skulle styres mer sentralt fra hovedstaden Bogotá. Den tre år lange borgerkrigen fra 1899 til 1902 var et uttrykk for den politiske rivaliseringen som har fortsatt fram til i dag. Konflikten har ført til en ekstremt voldelig kultur, og det er fortsatt vanskelig å få til en konstruktiv utvikling i Colombia.
I 1903 støttet USA meget aktivt opp om et opprør som førte til at Panama rev seg løs fra Colombia og ble selvstendig. Som takk for støtten fikk USA lov til å bygge og ha full kontroll over Panamá-kanalen. USA fortsatte sitt militære samarbeid med Colombia for å beholde et vennskapelig forhold til Panamakanalens sterkeste nabo. Det var først på 1900-tallet at Colombia fikk igang sin egen industri med eksport av banan, kaffe og sukker. På 1920-tallet var det flere streiker og opprør, og et parti bestående av sosialister og kommunister vokste frem.
I 1948 brøt det ut borgerkrig mellom det liberale bondesamfunnet og de mer konservative jordeierne. I 1953 grep militæret makten. General Gustavo Rojas Pinilla klarte til en viss grad å bringe den blodige borgerkrigen under kontroll ved hjelp av militær makt. Men i 1957 hadde de konservative og liberale politikerne inngått en avtale som gikk ut på at de skulle bytte på å inneha presidentembetet, og alle de viktige stillingene i regjeringen skulle fordeles helt likt mellom dem. Hæren ble ansett som en uavhengig maktfaktor og flere militære ledere fikk fremtredende maktstillinger i forsvarsdepartementet.
Ved valget i 1974 stilte de konservative og liberale partiene igjen opp mot hverandre på nesten tjue år, og den liberale Alfonso López Michelsen vant overlegent over de konservative, og han tok deretter over som Colombias president. Men han fikk ingen fredelig presidentperiode, og han måtte ved flere anledninger kreve unntakstilstand. Narkotikasmugling, korrupsjonsskandaler og gerilja spilte en stadige større og viktigere rolle. Belisario Betancur var en konservativ politiker som ble valgt til president i 1982. Han satte seg som hovedmål å skape fredelige tilstander i Colombia igjen. Han tok blant annet initiativet til omfattende fredsforhandlinger med geriljaen. Han fikk i stand en avtale med geriljaen, men flere av gerilja-grupperingene trakk seg fra fredsavtalen etter få år.
== Politikk og administrasjon ==
I likhet med mange latinamerikanske land har colombiansk politikk blitt dominert av to partier: De liberale parti og det konservative parti. Disse to partiene delte makten mellom seg, noe som til og med var nedfelt i grunnloven. Landet kan politisk sett anses som å ha meget sterke oligarkiske trekk, hvor et lite mindretall besitter nesten all politisk makt.Landet er videre en av USAs største støttespillere i regionen (de mottar betydelig militær hjelp fra dem). Colombia er kjent for å ha en lang voldelig politisk historie. Disse voldsomhetene fortsetter med flere venstreradikale geriljagrupper som slåss mot både regjeringsstyrker og høyremilits. Regjeringen blir beskyldt for å ha tette forbindelser med denne høyremilitsen.
=== Administrativ inndeling ===
Colombia er inndelt i et hovedstadsdistrikt (distrito capital), Distrito Capital de Bogotá, samt i 32 departamentos:
Amazonas
Antioquia
Arauca
Atlántico
Bolívar
Boyacá
Caldas
Caquetá
Casanare
Cauca
Cesar
Chocó
Cordoba
Cundinamarca
Guainía
Guaviare
Huila
La Guajira
Magdalena
Meta
Nariño
Norte de Santander
Putumayo
Quindío
Risaralda
San Andrés y Providencia
Santander
Sucre
Tolima
Valle del Cauca
Vaupés
Vichada
== Næringsliv ==
Colombia preges av et stramt offentlig budsjett og store innenrikskonflikter. Andre økonomiske problemer er høy arbeidsledighet og en stor andel av fattige. Colombias største offisielle eksportvarer er olje og kaffe, i tillegg kommer en betydelig mengde ulovlig eksport av narkotika. Turisme har også blitt en viktig inntektskilde de siste åra. President Álvaro Uribe gjennomførte en rekke økonomiske reformer, en linje som har blitt fulgt opp av president Santos. Flere internasjonale finansinstitusjoner har ikke stilt seg positive til disse reformene. Bancolombia er landets største bank.
== Kultur ==
Matretten Bandeja paisa har vært foreslått som Colombias nasjonalrett.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Havnen, befestninger og monumenter i Cartagena
Los Katíos nasjonalpark
Det historiske senter i Santa Cruz de Mompox
Den nasjonale arkeologiske parken i Tierradentro
Den nasjonale arkeologiske parken i San Agustín
Fauna og flora på øya Malpelo
Kaffeplanter kulturlandskap
Qhapaq Ñan, veisystem i Andes
Chiribiquete nasjonalpark - "The Maloca of the Jaguar"Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Karnevalet i Barranquilla
2005 – Kulturområdet Palenque de San Basilio
2009 – Carnaval de Negros y Blancos
2009 – Prosesjoner i Popayán
2010 – Wayuu-samfunnet fra Guajirahalvøya sitt lovgivningssystem Pütchipü’üi består av en samling prinsipper, prosedyrer og ritualer
2012 – Quibdó, festival for Frans av Assisi
2015 – Marimba-musikk, tradisjonelle sang og danser. (Sammen med Equador)
2017 – Colombiansk-venezuelanske llano-arbeidssanger. (Sammen med Venezuela)
2020 – Tradisjonell kunnskap knyttet til mopa-mopa i Putumayo og Nariño
== Se også ==
Colombias forsvar
Liste over kriger Colombia har deltatt i
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Human Rights Watch: Breaking the Grip? Obstacles to Justice for Paramilitary Mafias in Colombia
Amnesty International: Colombia: Human rights and USA Military Aid to Colombia III
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Statistikk og andre data om Colombia i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Colombia | Stor-Colombia (spansk: Gran Colombia) er et navn som i dag brukes for en nasjon som dekket en stor del av det nordlige Sør-Amerika og en liten del av det sørlige Sentral-Amerika i perioden mellom 1819 og 1831. | 1,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_%26_Co | 2023-02-04 | Karl & Co | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1990-årene', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Norske komiserier', 'Kategori:Spin-off TV-serier', 'Kategori:TV-produksjoner på norsk TV 2'] | Karl & Co er en norsk komiserie av Tore Ryen som gikk på TV 2 fra 1998 til 2001. Serien er en spin-off fra komiserien Mot i brøstet og ble etterfulgt av den kortlivede Karl III.
| Karl & Co er en norsk komiserie av Tore Ryen som gikk på TV 2 fra 1998 til 2001. Serien er en spin-off fra komiserien Mot i brøstet og ble etterfulgt av den kortlivede Karl III.
== Handling ==
Mye har skjedd siden Mot i brøstet: Henry og Elna har flyttet til Spania, Nils og Trine har flyttet inn i den gamle leiligheten til Elna, Målfrid flyttet til Afrika og Karl flytter inn i en luksusleilighet i den fiktive Barlind Allé på Frogner i Oslo. Senere starter Elna og Henry en restaurant som spesialiserer seg på norsk mat, Casa Elna Norwega. Nils og Trine får fire unger; trillingene Ole, Dole og Doffen og "Lille" Elna, og Målfrid får seg ny forlovede, Malcom. Dette kommer man tilbake til i filmen Tusenårsfesten. Karl får i sin nye bolig rimelig raskt daglige besøk av flere av naboene, både i tide og utide.
Formannen i beboerforeningen Ulf Rasch Ludvigsen (Knut Lystad) er raskt på plass etter at Karl flytter inn i bygningen. Han er svært samvittighetsfull når det gjelder ordensregler og bestemmelser og insisterer på at Karl må sette seg inn i reglene så fort som mulig. Han er dikter og skal alltid fortelle nye dikt til Karl. Etter hvert kommer han innom hver dag kl. 9 på morgenkaffe. Kona hans; Magda, får vi aldri se, men hun blir skildret som overvektig og den som bestemmer i huset og Ulf er selvfølgelig tøffelhelt av hennes kommando. Hun forlanger ofte at Ulf må få seg jobb, som så dessverre ikke er så lett for han.
I serien treffer vi også vaktmester Daniel Gasman Smestad (Harald Heide-Steen). Smestad er ikke akkurat den mest talentfulle vaktmesteren. Når han kommer inn til Karl, stjeler han alltid en pils i kjøleskapet. Vi treffer også vaskekona Fru Franzen (Grethe Kausland). Hun pleier ikke vaske så mye. Hun setter seg som oftest i sofaen til Karl og koser seg med en konjakk og TV-serien Glamour eller Hotel Cæsar. Hun er lettrørt og gråter ofte, blant annet når noe trist skjer eller når hun tenker på noe som gjør henne lykkelig.
Søsteren Vigdis (Minken Fosheim) er også en sentral person i Karl & Co. Hun er skilt og egentlig ganske usikker når det gjelder menn. Hun kommer stadig dragende på kjærester for å få Karls godkjenning. Som oftest er det gitarspillende Torstein – i Eldar Vågans skikkelse – som må vises fram. Vigdis er ikke særlig smart, men til gjengjeld veldig positiv. Moren (Wenche Foss) har bodd i USA i mange år, men er vendt hjem til gamlelandet etter at mannen Bob døde. Moren er 75 år, men svært ung til sinns. Moren er bare med i første sesong.
Karl & Co omhandler Karls liv i blokka.
== Rolleliste ==
== Episoder ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karl & Co på Internet Movie Database
(no) Karl & Co hos Filmfront | Liste over episoder i Karl & Co er en oversikt over episodene i den norske situasjonskomedien Karl & Co. | 1,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A1mjins_kommuna | 2023-02-04 | Fámjins kommuna | ['Kategori:1908 på Færøyene', 'Kategori:61°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1908', 'Kategori:Kommuner på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Suðuroy'] | Fámjins kommuna er en kommune på Færøyene. Den omfatter Fámjin på Suðuroy. Kommunen ble utskilt fra Suðuroyar prestagjalds kommuna i 1908. Folketallet har sunket noe, fra 185 innbyggere i 1960, 127 i 1985, til 110 i 2009.
| Fámjins kommuna er en kommune på Færøyene. Den omfatter Fámjin på Suðuroy. Kommunen ble utskilt fra Suðuroyar prestagjalds kommuna i 1908. Folketallet har sunket noe, fra 185 innbyggere i 1960, 127 i 1985, til 110 i 2009.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2008 ===
== Referanser == | Fámjins kommuna er en kommune på Færøyene. Den omfatter Fámjin på Suðuroy. | 1,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sk%C3%A1lafj%C3%B8r%C3%B0ur | 2023-02-04 | Skálafjørður | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Eysturoy', 'Kategori:Fjorder på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med kart'] | For bygda, se Skálabotnur. Se også Skáli og Skálavík.Skálafjørður (IPA: [ˈskɔalaˌfjøːɹʊɹ], dansk: Skålefjord) er en fjord på sørsiden av Eysturoy på Færøyene som strekker seg 14 km nordvestover fra bygda Nes til Skálabotnur.
Skálafjørður er Færøyenes lengste fjord. Langs østsiden ligger et av øygruppens tettest befolkede områder samt et svært viktig næringslivsområde. Den sammenhengende bebyggelsen starter på Nes i munningen og fortsetter videre innover med bygdene Toftir, Saltnes, Runavík, Saltangará, Glyvrar, Lambareiði, Søldarfjørður, Skipanes og Gøtueiði. Lengst inne ligger Skálabotnur. På østbredden ligger Skáli, Innan Glyvur og Strendur.
På Nes ligger en kanonstilling og bunker fra den andre verdenskrig. Denne var brukt av britiske styrker for å forsvare innløpet til Skálafjørður.
| For bygda, se Skálabotnur. Se også Skáli og Skálavík.Skálafjørður (IPA: [ˈskɔalaˌfjøːɹʊɹ], dansk: Skålefjord) er en fjord på sørsiden av Eysturoy på Færøyene som strekker seg 14 km nordvestover fra bygda Nes til Skálabotnur.
Skálafjørður er Færøyenes lengste fjord. Langs østsiden ligger et av øygruppens tettest befolkede områder samt et svært viktig næringslivsområde. Den sammenhengende bebyggelsen starter på Nes i munningen og fortsetter videre innover med bygdene Toftir, Saltnes, Runavík, Saltangará, Glyvrar, Lambareiði, Søldarfjørður, Skipanes og Gøtueiði. Lengst inne ligger Skálabotnur. På østbredden ligger Skáli, Innan Glyvur og Strendur.
På Nes ligger en kanonstilling og bunker fra den andre verdenskrig. Denne var brukt av britiske styrker for å forsvare innløpet til Skálafjørður.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Skálafjørður – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Skálafjørður – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | (Eysturoy) | 1,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bruuns_repslageri | 2023-02-04 | Bruuns repslageri | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bergens historie', 'Kategori:Byggverk i Bergen', 'Kategori:Frederik Konow Lund', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart'] | Bruuns repslageri ligger i Fjøsangerveien 71 i bydelen Årstad i Bergen. Tidligere lå det to reperbaner her, Mathisenbanen fra 1856 og Sørvigsbanen fra 1831-1833. I 1996 brant Mathisenbanen ned. Etter det ble Fjøsangerveien utvidet til fire felt.
| Bruuns repslageri ligger i Fjøsangerveien 71 i bydelen Årstad i Bergen. Tidligere lå det to reperbaner her, Mathisenbanen fra 1856 og Sørvigsbanen fra 1831-1833. I 1996 brant Mathisenbanen ned. Etter det ble Fjøsangerveien utvidet til fire felt.
== Sørvigsbanen ==
Sørvigbanen ble opprinnelig bygget på Sukkerhusengen av repslagersvenn Frantz Sørvig. Byggingen ble finansiert med lån fra eieren av Sukkerhusengen, Heinrich Berle. I november 1834 ble reperbanen kjøpt på offentlig auksjon av kjøpmann Christian E. Busch. Den første repslagermester som eide banen var Garlow Monclair. Han drev banen fra 1838 til 1854, da eiendommen ble solgt til Ole Johan Johannessen.
== Bruuns reperbane ==
Engelbrekt Christen Bruun (1839–1913), repslagermester og stortingsrepresentant for Bergen 1879-1881, kjøpte reperbanen av Johannessen i 1893. Med dette oppkjøpet ble Bruun eier av Bergens største repslageri med 100 tilsatte arbeidere. Sønnen Gerdt Henrik Meyer Bruun (1873–1945) overtok bedriften i 1897 og flyttet denne og reperbanen til Årstad i 1899. Her kunne man anvende gass og dampkraft, noe som var forbudt i sentrum på grunn av brannfare. En annen årsak til at reperbanen ble flyttet ut av sentrum var at kommunen hadde laget en ny reguleringsplan hvor Sukkerhusengen ble regulert til gater og bolighus. Det industrialiserte repslageriet i Fjøsangerveien fikk en mer allsidig produksjon, blant annet av fiskeredskaper og kokosveveri. Til anlegget ble det også bygget flere nybygg. Disse ble tegnet av de kjente bergensarkitektene Frederik Konow Lund og Egill Reimers.
== Fredning ==
I 1990 ble reperbanen i sin helhet fredet av Riksantikvaren. For å sikre den historiske og funksjonelle sammenhengen ble eksteriørene på de 13 andre byggene på eiendommen også fredet.
== Litteratur ==
Harris, Christopher, (1996), Katalog Ingvald Rognaldsens Samlinger, Reperbanen, Fjøsanger, Hordaland fylkeskommune.
== Eksterne lenker ==
Bergen byleksikon på nett, om reperbaner
Om Fjøsangerbanen
Om Gerdt Henrik Meyer Bruun
«Bruuns repslageri». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Bruuns repslageri ligger i Fjøsangerveien 71 i bydelen Årstad i Bergen. Tidligere lå det to reperbaner her, Mathisenbanen fra 1856 og Sørvigsbanen fra 1831-1833. | 1,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Mulder | 2023-02-04 | Charles Mulder | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske bobkjørere', 'Kategori:Bobkjørere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Bobkjørere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Fødsler 1. juli', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bobsleigh', 'Kategori:Personer fra byen Antwerpen'] | Charles M. Mulder (født 1897 i Antwerpen, død ukjent) var en belgisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Mulder vant en olympisk bronsemedalje i bobsleigh under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var fører på femmerboben som kom på tredjeplass bak Sveits og Storbritannia II. De andre på det belgiske bronselaget var Paul van den Broeck, René Mortiaux, Victor Verschueren og Henri Willems.
Fire år senere, under Vinter-OL 1928 i St. Moritz var han med på «Belgia II» som kom på 16.-plass i bobkonkurransen.
| Charles M. Mulder (født 1897 i Antwerpen, død ukjent) var en belgisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix og 1928 i St. Moritz.
Mulder vant en olympisk bronsemedalje i bobsleigh under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var fører på femmerboben som kom på tredjeplass bak Sveits og Storbritannia II. De andre på det belgiske bronselaget var Paul van den Broeck, René Mortiaux, Victor Verschueren og Henri Willems.
Fire år senere, under Vinter-OL 1928 i St. Moritz var han med på «Belgia II» som kom på 16.-plass i bobkonkurransen.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - bronse i bobsleigh, firer/femmer-bob Belgia
== Eksterne lenker ==
(en) Charles Mulder – Olympics.com
(en) Charles Mulder – Olympic.org
(en) Charles Mulder – Olympedia
(en) Charles Mulder – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Charles Mulder – TheSports.org | Charles M. Mulder (født 1897 i Antwerpen, død ukjent) var en belgisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix og 1928 i St. | 1,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ren%C3%A9_Mortiaux | 2023-02-04 | René Mortiaux | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske bobkjørere', 'Kategori:Bobkjørere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bobsleigh', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | René Mortiaux (født 1881, død ukjent) var en belgisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Mortiaux vant en olympisk bronsemedalje i bobsleigh under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på femmerboben som kom på tredjeplass bak Sveits og Storbritannia II. De andre på det belgiske bronselaget var Paul van den Broeck, Charles Mulder, Victor Verschueren og Henri Willems.
| René Mortiaux (født 1881, død ukjent) var en belgisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Mortiaux vant en olympisk bronsemedalje i bobsleigh under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på femmerboben som kom på tredjeplass bak Sveits og Storbritannia II. De andre på det belgiske bronselaget var Paul van den Broeck, Charles Mulder, Victor Verschueren og Henri Willems.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - bronse i bobsleigh, firer/femmer-bob Belgia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) René Mortiaux – Olympics.com
(en) René Mortiaux – Olympic.org
(en) René Mortiaux – Olympedia
(en) René Mortiaux – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) René Mortiaux – TheSports.org | René Mortiaux (født 1881, død ukjent) var en belgisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix. | 1,868 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Opel_Meriva | 2023-02-04 | Opel Meriva | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 2002', 'Kategori:Opel-modeller'] | Opel Meriva er en personbil i mini MPV-klassen basert på plattformen til Opel Corsa. Meriva selges under merkenavnene Opel, Vauxhall og Chevrolet, avhengig av markedet. Bilen ble introdusert i 2002, og ny modell kom i 2010. Meriva bygges i São Caetano do Sul, Brasil av General Motors do Brasil og i Zaragoza, Spania, av Opel.
Meriva produseres både med bensinmotor og turbodieselmotorer fra 1,3 l til 1,7 l, med motorkraft fra 75 hk) til 140 hk.
Lik sin storebror, Zafira, har Meriva et fleksibelt interiør kalt FlexSpace. Selv om bilen bare har fem seter fordelt på to rader, kan den andre raden beveges fremover og bakover og setene slås ned og integreres i gulvet dersom et større bagasjerom ønskes. Andre seterad har plass til 2 eller 3 passasjerer. I to-seters modus har setene avstand til døren og hverandre på samme måte som forsetene. I tre-seters modus ser setene ut som et ordinært baksete.
| Opel Meriva er en personbil i mini MPV-klassen basert på plattformen til Opel Corsa. Meriva selges under merkenavnene Opel, Vauxhall og Chevrolet, avhengig av markedet. Bilen ble introdusert i 2002, og ny modell kom i 2010. Meriva bygges i São Caetano do Sul, Brasil av General Motors do Brasil og i Zaragoza, Spania, av Opel.
Meriva produseres både med bensinmotor og turbodieselmotorer fra 1,3 l til 1,7 l, med motorkraft fra 75 hk) til 140 hk.
Lik sin storebror, Zafira, har Meriva et fleksibelt interiør kalt FlexSpace. Selv om bilen bare har fem seter fordelt på to rader, kan den andre raden beveges fremover og bakover og setene slås ned og integreres i gulvet dersom et større bagasjerom ønskes. Andre seterad har plass til 2 eller 3 passasjerer. I to-seters modus har setene avstand til døren og hverandre på samme måte som forsetene. I tre-seters modus ser setene ut som et ordinært baksete.
== Sikkerhet ==
Meriva har en delt A-stolpe som kan gi noen blindsoner for føreren.
== Meriva A ==
Første generasjons Meriva, kalt Meriva A, ble lansert sent i 2002, og var basert på tredje generasjon Opel Corsa. Den ble lansert med tre bensinmotorer og en dieselmotor, men i 2005 ble bensinmotoren på 1,6 liter byttet ut med en kraftigere 1,4 liters motor. Modellen med 1,6 turbo hadde 6-trinns manuell girkasse, de øvrige hadde 5-girs manuell girkasse som standard. 1,6 16v og 1,8 liters bensinmotorer kunne velges med en 5-trinns Easytronic' girkasse.
I 2006 kom en facelift, med fornyet front og bakende, og den fikk et nytt utstyrsnivå; OPC.
== Meriva B ==
Den nye Meriva ble presentert på Genève Motor Show i mars 2010, og ble produsert fra juni 2010. Konseptbilen «Meriva Concept» ble presentert på Genève Motor Show i 2008, og viste hvilken stilretning neste generasjon Meriva ville ta.
Meriva B selges med en 1,7 dieselmotor med 100, 110 eller 130 hk, eller en 1,3 ecoFLEX diesel på 95 hk. Bensinmotorene er på 1,4 liter, og yter 100, 120 eller 140 hk, de to siste er med turbo.
Det nye med denne modellen er at bakdørene er hengslet motsatt av det vanlige. Dette skal lette innstigning og håndtering av små barn. Disse dørene låses automatisk så lenge bilen er i bevegelse. A-stolpen er endret til lik med Zafira, noe som antas å gi bedret sikt. Bilen ble kåret som nr. 3 i «Årets Bil 2010» etter to elektriske/hybridbiler.
== Navn og markeder ==
Opel Meriva – Europa (unntatt Storbritannia), Singapore, Japan
Vauxhall Meriva – Storbritannia
Chevrolet Meriva – Latin-Amerika, Mexico
== Eksterne lenker ==
(en) Opel Meriva – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Opel | Opel Meriva er en personbil i mini MPV-klassen basert på plattformen til Opel Corsa. Meriva selges under merkenavnene Opel, Vauxhall og Chevrolet, avhengig av markedet. | 1,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Van_den_Broeck | 2023-02-04 | Paul Van den Broeck | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske bobkjørere', 'Kategori:Belgiske ishockeyspillere', 'Kategori:Bobkjørere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Fødsler 18. september', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bobsleigh', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Paul Van den Broeck (født 1904, død ukjent) var en belgisk bobkjører og ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1924 i Chamonix.
Van den Broeck vant en olympisk bronsemedalje i bobsleigh under Vinter-OL i 1924 i Chamonix. Han var med på femmerboben som kom på tredjeplass bak Sveits og Storbritannia II. De andre på det belgiske bronselaget var René Mortiaux, Charles Mulder, Victor Verschueren og Henri Willems.
Van den Broeck var også med på det belgiske ishockeylaget som deltok i OL-turneringen. Belgia tapte alle sine tre kamper.
| Paul Van den Broeck (født 1904, død ukjent) var en belgisk bobkjører og ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1924 i Chamonix.
Van den Broeck vant en olympisk bronsemedalje i bobsleigh under Vinter-OL i 1924 i Chamonix. Han var med på femmerboben som kom på tredjeplass bak Sveits og Storbritannia II. De andre på det belgiske bronselaget var René Mortiaux, Charles Mulder, Victor Verschueren og Henri Willems.
Van den Broeck var også med på det belgiske ishockeylaget som deltok i OL-turneringen. Belgia tapte alle sine tre kamper.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - bronse i bobsleigh, firer/femmer-bob Belgia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Paul Van den Broeck – Olympics.com
(en) Paul Van den Broeck – Olympic.org
(en) Paul Van den Broeck – Olympedia
(en) Paul Van den Broeck – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Paul Van den Broeck – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Paul Van den Broeck – Eurohockey.com
(en) Paul Van den Broeck – Eliteprospects.com
(en) Paul Van den Broeck – TheSports.org | Paul Van den Broeck (født 1904, død ukjent) var en belgisk bobkjører og ishockeyspiller som deltok i De olympiske vinterleker i 1924 i Chamonix. | 1,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Victor_Verschueren | 2023-02-04 | Victor Verschueren | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske bobkjørere', 'Kategori:Belgiske ishockeyspillere', 'Kategori:Bobkjørere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Fødsler 19. april', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bobsleigh'] | Victor Abel Verschueren (født 1894, død ukjent) var en belgisk bobkjører og ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Verschueren vant en olympisk bronsemedalje i bobsleigh under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på femmerboben som kom på tredjeplass bak Sveits og Storbritannia II. De andre på det belgiske bronselaget var René Mortiaux, Charles Mulder, Paul van den Broeck og Henri Willems.
Verschueren var også med på det belgiske ishockeylaget som deltok i OL-turneringen. Belgia tapte alle sine tre kamper.
| Victor Abel Verschueren (født 1894, død ukjent) var en belgisk bobkjører og ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Verschueren vant en olympisk bronsemedalje i bobsleigh under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på femmerboben som kom på tredjeplass bak Sveits og Storbritannia II. De andre på det belgiske bronselaget var René Mortiaux, Charles Mulder, Paul van den Broeck og Henri Willems.
Verschueren var også med på det belgiske ishockeylaget som deltok i OL-turneringen. Belgia tapte alle sine tre kamper.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - bronse i bobsleigh, firer/femmer-bob Belgia
== Eksterne lenker ==
(en) Victor Verschueren – Olympics.com
(en) Victor Verschueren – Olympic.org
(en) Victor Verschueren – Olympedia
(en) Victor Verschueren – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Victor Verschueren – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Victor Verschueren – Eurohockey.com
(en) Victor Verschueren – Eliteprospects.com
(en) Victor Verschueren – TheSports.org | Victor Abel Verschueren (født 1894, død ukjent) var en belgisk bobkjører og ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix. | 1,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_f%C3%B8rste_slaget_om_Changsha | 2023-02-04 | Det første slaget om Changsha | ['Kategori:1939 i Japan', 'Kategori:1939 i Kina', 'Kategori:Andre kinesisk-japanske krig', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1939', 'Kategori:Slag med deltagelse av Japan', 'Kategori:Slag med deltagelse av Kina', 'Kategori:Slag under andre verdenskrig'] | Slaget om Changsha (kinesisk: 第一次长沙战役; 17. september – 6. oktober 1939) var Japans første forsøk på å ta byen Changsha, Hunans hovedstad, under den andre kinesisk-japanske krig.
| Slaget om Changsha (kinesisk: 第一次长沙战役; 17. september – 6. oktober 1939) var Japans første forsøk på å ta byen Changsha, Hunans hovedstad, under den andre kinesisk-japanske krig.
== Bakgrunn og strategi ==
Etter to år hadde den kinesisk-japanske krigen løst seg slik at ingen av partene klarte å beseire den andre. Tidlig i september 1939 dro general Nishio Toshizō fra Japans ekspedisjonsstyrke i Kina og generalløytnant Itagaki Seishirō ut for å ta provinshovedstaden Changsha. Japanernes 101. og 106. divisjon var utplassert på vestbredden av Gan-elva i Jiangxi, mens 3., 5., 13., og 33. divisjon marsjerte sørover fra det sørlige Hubei til det nordlige Hunan.
To av japanernes viktigste motivasjonsfaktorer var at en ikkeangrepspakt mellom Japans allierte Tyskland og Japans fiende Sovjetunionen ble underskrevet, og japanernes nederlag ved Khalkhin Gol. Et større angrep mot kineserne ville derfor gjenopprette japanernes moral.Til slutt ble det klart at japanernes styrke på omtrent 100 000 kom til å samles i Changsha. Den kinesiske strategien var å møte fiendens styrke i Nord-Jiangxi og deretter omringe den på veien sørover.
== Slagets gang ==
Japanerne angrep 17. september, da deres styrker i det nordlige Jiangxi rykket vestover mot Hunan. Riktignok strakte japanernes seg så langt vestover at de kineserne gikk til motangrep mot dem fra nord og sør, slik at de måtte trekke seg tilbake østover.
19. september fortsatte japanerne med å angripe kineserne langs Sinchiang-elva. Japanerne brukte giftgass på kinesiske stillinger, selv om Genève-protokollen forbød det. 23. september drev japanerne kineserne bort fra Sinchiang-området, og 6. og 13. divisjon krysset elva dekket av artilleri, og fortsatte sør langs Miluo Jiang.
De harde kampene fortsatte etter den 23., og kineserne trakk seg tilbake sørover for å avlede japanerne fra å støtte bataljonene som nådde fram øst og vest for knipetangsmanøveren. 29. september nådde japanerne utkanten av Changsha, men de var ikke i stand til å erobre byen fordi kineserne hadde kuttet forsyningslinjene deres. Innen 6. oktober var de japanske styrkene i Changsha desimert mens restene flyktet nordover.
== Avslutning ==
Changsha var den første større byen som ikke falt for den japanske framrykkingen. Kommandanten, en krigsherre alliert med Chiang Kaishek, Xue Yue, ble beæret for hans seiere ved Changsha. At de ikke mistet byen betydde at kineserne kunne hindre japanerne fra å konsolidere deres territorier i Sør-Kina.
== Referanser == | Okamura Yasuji | 1,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henri_Willems | 2023-02-04 | Henri Willems | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske bobkjørere', 'Kategori:Bobkjørere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Fødsler 30. september', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Belgia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bobsleigh'] | Henri P. Willems (født 30. september 1899, død ukjent) var en belgisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Willems vant en olympisk bronsemedalje i bobsleigh under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på femmerboben som kom på tredjeplass bak Sveits og Storbritannia II. De andre på det belgiske bronselaget var Paul van den Broeck, Charles Mulder, Victor Verschueren og René Mortiaux.
| Henri P. Willems (født 30. september 1899, død ukjent) var en belgisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Willems vant en olympisk bronsemedalje i bobsleigh under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på femmerboben som kom på tredjeplass bak Sveits og Storbritannia II. De andre på det belgiske bronselaget var Paul van den Broeck, Charles Mulder, Victor Verschueren og René Mortiaux.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - bronse i bobsleigh, firer/femmer-bob Belgia
== Eksterne lenker ==
(en) Henri Willems – Olympics.com
(en) Henri Willems – Olympic.org
(en) Henri Willems – Olympedia
(en) Henri Willems – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Henri P. Willems (født 30. | 1,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Unleashed_in_the_East | 2023-02-04 | Unleashed in the East | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Judas Priest-album', 'Kategori:Konsertalbum fra 1979'] | Unleashed in the East er det første konsertalbumet fra det britiske heavy-metal-bandet Judas Priest.
Albumet ble innspilt i Tokyo Japan under Killing Machine-turneen i 1979. Albumet ble utgitt i 17. september samme år. Albumet ble gjenutgitt i 2001 med fire bonusspor.
| Unleashed in the East er det første konsertalbumet fra det britiske heavy-metal-bandet Judas Priest.
Albumet ble innspilt i Tokyo Japan under Killing Machine-turneen i 1979. Albumet ble utgitt i 17. september samme år. Albumet ble gjenutgitt i 2001 med fire bonusspor.
== Sporliste ==
«Exciter» (Rob Halford, Glenn Tipton) – 5:38
«Running Wild» (Tipton) – 2:53
«Sinner» (Halford, Tipton) – 7:31
«The Ripper» (Tipton) – 2:44
«The Green Manalishi (With The Two Pronged Crown)» (Peter Green) – 3:16
«Diamonds & Rust» (Joan Baez) – 3:30
«Victim of Changes» (Al Atkins, Halford, K.K. Downing, Tipton) – 7:12
«Genocide» (Halford, Downing, Tipton) – 7:19
«Tyrant» (Halford, Tipton) – 4:32Japansk versjon / 2001 Remaster bonusspor «Rock Forever» (Halford, Downing, Tipton) - 3:27
«Delivering the Goods» (Halford, Downing, Tipton) – 4:07
«Hell Bent for Leather» (Tipton) – 2:40
«Starbreaker» (Halford, Downing, Tipton) – 6:00
== Personell ==
Rob Halford: Vokal
K.K. Downing: Gitar
Glenn Tipton: Gitar
Ian Hill: Bassgitar
Les Binks: Slagverk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Unleashed in the East på Discogs
(en) Unleashed in the East på MusicBrainz
(en) Unleashed in the East på Encyclopaedia Metallum
(en) Unleashed in the East på AllMusic | lenke | 1,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valtteri_Filppula | 2023-02-04 | Valtteri Filppula | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Finske ishockeyspillere', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Ishockeyspillere for Detroit Red Wings', 'Kategori:Ishockeyspillere for Jokerit', 'Kategori:Ishockeyspillere for New York Islanders', 'Kategori:Ishockeyspillere for Philadelphia Flyers', 'Kategori:Ishockeyspillere for Tampa Bay Lightning', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Finland', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i ishockey', 'Kategori:Personer fra Vanda', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Utenlandske ishockeyspillere i NHL'] | Valtteri Filppula (født 20. mars 1984) er en finsk ishockeyspiller som spiller for Genève-Servette HC i sveitsiske National League (NL). Han har tidligere spilt for Jokerit i finske SM-liiga og Detroit Red Wings, Tampa Bay Lightning, Philadelphia Flyers og New York Islanders i National Hockey League (NHL). og Stanley Cup vinner, som for tiden spiller for Detroit Red Wings i NHL. Han ble valgt av Detroit Red Wings som nummer 95 i den tredje runden av NHL Entry Draft 2002 og vant Stanley Cup med Red Wings i 2008.
Filppula har representert Finland internasjonalt og deltatt i to VM-turneringer (2012 og 2017) og én World Cup i ishockey (2016). Han har deltatt i to OL-turneringer og har vunnet ett OL-gull (2022) og en OL-bronse (2010).
Han er lillebroren til Ilari Filppula.
| Valtteri Filppula (født 20. mars 1984) er en finsk ishockeyspiller som spiller for Genève-Servette HC i sveitsiske National League (NL). Han har tidligere spilt for Jokerit i finske SM-liiga og Detroit Red Wings, Tampa Bay Lightning, Philadelphia Flyers og New York Islanders i National Hockey League (NHL). og Stanley Cup vinner, som for tiden spiller for Detroit Red Wings i NHL. Han ble valgt av Detroit Red Wings som nummer 95 i den tredje runden av NHL Entry Draft 2002 og vant Stanley Cup med Red Wings i 2008.
Filppula har representert Finland internasjonalt og deltatt i to VM-turneringer (2012 og 2017) og én World Cup i ishockey (2016). Han har deltatt i to OL-turneringer og har vunnet ett OL-gull (2022) og en OL-bronse (2010).
Han er lillebroren til Ilari Filppula.
== Karriere ==
Filppula ble draftet av Detroit Red Wings i tredje runde, nittifemte over alle, i NHL Entry Draft 2002.
Filppula startet sin karriere med Jokerit organisasjonen, og sikret sin plass i SM-liiga laget i 2003-04 sesongen som en veldig god forward. Han vant SM-liiga sølv med Jokerit i 2005, og ble gitt forventninger til å bli klubbens første-center neste sesong. Men Filppula dro heller over atlanterhavet for å spille for Grand Rapids Griffins i American Hockey League. Han ble valgt til å spille for PlanetUSA i AHL All-Star Game 2005-06.
Den 15. desember 2005 gjorde han NHL debut med Red Wings, og ble med det den første finske spilleren noensinne til å spille en NHL-kamp for Detroit. Han skårte sitt første NHL mål den 28. oktober 2006 mot tidligere medspiller Manny Legacé i en kamp mot St. Louis Blues. Filppula skårte sitt første sluttspillmål i Game 1 vs Calgary Flames den 12. april 2007.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Valtteri Filppula – Olympics.com
(en) Valtteri Filppula – Olympic.org
(en) Valtteri Filppula – Olympedia
(en) Valtteri Filppula – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Valtteri Filppula – National Hockey League (NHL)
(en) Valtteri Filppula – Eurohockey.com
(en) Valtteri Filppula – ESPN (NHL)
(en) Valtteri Filppula – Hockeydb.com
(en) Valtteri Filppula – Hockey-Reference.com
(en) Valtteri Filppula – Eliteprospects.com | Vanda | 1,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_53_%C2%ABJ.M._Johansen%C2%BB | 2023-02-04 | RS 53 «J.M. Johansen» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1949', 'Kategori:Verneverdige fartøy'] | R/S 53 «J.M. Johansen» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1949, ved Standard Båtbyggeri i Drammen. Konstruktør var Richard G. Furuholmen som hadde vunnet en designkonkurranse som var utlyst av Redningsselskapet som dengang trengte en ny serie redningsskøyter.
Dette var den første redningsskøyta som ble bygget etter andre verdenskrig, og var også den første som ble bygget med motor som hovedfremdrift. Den hadde riktignok også seil som forgjengerne, men de var nå redusert til å fungere som stabiliserende støtteseil.
Frem til 1979 var «J.M. Johansen» i tjeneste som redningsskøyte og berget 70 personer fra «den visse død», elleve fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 843 fartøy.
«J.M. Johansen» har vært i privat eie siden den ble tatt ut av tjeneste, og gikk blant annet i 10 år på Svalbard som charterbåt. Idag benyttes i hovedsak som lystbåt på Oslofjorden, og nåværende eier har påkostet den betydelig restaurering for å beholde skøyta i sin originale stil.
«J.M. Johansen» ble i 2007 satt på Riksantikvarens liste over verneverdige fartøy, men statusen ble opphevet i forbindelse med eierskifte i 2013.
| R/S 53 «J.M. Johansen» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1949, ved Standard Båtbyggeri i Drammen. Konstruktør var Richard G. Furuholmen som hadde vunnet en designkonkurranse som var utlyst av Redningsselskapet som dengang trengte en ny serie redningsskøyter.
Dette var den første redningsskøyta som ble bygget etter andre verdenskrig, og var også den første som ble bygget med motor som hovedfremdrift. Den hadde riktignok også seil som forgjengerne, men de var nå redusert til å fungere som stabiliserende støtteseil.
Frem til 1979 var «J.M. Johansen» i tjeneste som redningsskøyte og berget 70 personer fra «den visse død», elleve fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 843 fartøy.
«J.M. Johansen» har vært i privat eie siden den ble tatt ut av tjeneste, og gikk blant annet i 10 år på Svalbard som charterbåt. Idag benyttes i hovedsak som lystbåt på Oslofjorden, og nåværende eier har påkostet den betydelig restaurering for å beholde skøyta i sin originale stil.
«J.M. Johansen» ble i 2007 satt på Riksantikvarens liste over verneverdige fartøy, men statusen ble opphevet i forbindelse med eierskifte i 2013.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«RS 53 «J.M. Johansen»». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. . | | oppkalt = Julius Marencius Heiberg Johansen | 1,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eher_Verlag | 2023-02-04 | Eher Verlag | ['Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det tredje rike', 'Kategori:Selskaper etablert i 1887', 'Kategori:Selskaper etablert i 1901', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1945', 'Kategori:Tyske forlag'] | Franz Eher Nachfolger, i dagligtale Eher Verlag, var det sentrale forlagshuset til nazipartiet NSDAP under Det tredje rike. Det ble overtatt av partiet 17. desember 1920 for 115 000 Papiermark (om lag 2000 dollar).
Forlaget publiserte Nazipartiets hovedorgan Völkischer Beobachter, Adolf Hitlers Mein Kampf og en rekke andre bøker, noveller, kart, sangbøker og kalendere. I 1943 eide forlaget over 70 prosent av aviser og magasiner i Tyskland.
| Franz Eher Nachfolger, i dagligtale Eher Verlag, var det sentrale forlagshuset til nazipartiet NSDAP under Det tredje rike. Det ble overtatt av partiet 17. desember 1920 for 115 000 Papiermark (om lag 2000 dollar).
Forlaget publiserte Nazipartiets hovedorgan Völkischer Beobachter, Adolf Hitlers Mein Kampf og en rekke andre bøker, noveller, kart, sangbøker og kalendere. I 1943 eide forlaget over 70 prosent av aviser og magasiner i Tyskland.
== Historie ==
Selskapet ble første gang registrert 2. januar 1887 under navnet Münchener Beobachter. I 1901 ble det registrert under navnet Franz Eher. Etter Ehers død ble selskapet overtatt av Rudolf von Sebottendorf i 1918. Året etter ble det gjort om til et selskap med begrenset ansvar («GmbH») for å unngå en mulig konkurs.
I starten var utgivelsen av Völkischer Beobachter forlagets hovedoppgave. Avisen ble overtatt av NSDAP i 1920 og ble dagsavis i 1923. Etter det mislykkede ølkjellerkuppet samme år ble den stengt. Avisen ble relansert i 1925 og ble dagsavis i 1927.
I 1929 ga forlaget ut 59 nazistiske dagsaviser. Ved den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 utga forlagsjuset 83 dagsaviser og 212 ukeblader.
Kort tid etter maktovertakelsen ble kommunistpartiet KPD, det sosialdemokratiske partiet og fagbevegelsen i Tyskland forbudt. Max Amann ble sjef for Rikspressekammeret (Reichspressekammer) og forlaget nøt godt av de beslaglagte eiendelene fra pressen til de forbudte organisasjonene. I 1935 ble de katolske avisene i Tyskland undertrykt. Selskapet ekspanderte frem til slutten av den andre verdenskrig ved hjelp av oppkjøp fra store tyske mediehus – ofte til rimelige priser fordi det ikke fantes alternative kjøpere.
Eher Verlag ble oppløst i 1945 og eiendelene ble overført til delstatsmyndighetene i Bayern. Mange av publikasjonene forsvant med forlaget. Andre kom ut igjen under tillatelse fra de allierte militærmyndighetene i det aktuelle området.
== Eksterne lenker ==
Ketupa.net | Franz Eher Nachfolger, i dagligtale Eher Verlag, var det sentrale forlagshuset til nazipartiet NSDAP under Det tredje rike. Det ble overtatt av partiet 17. | 1,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Judas_Priest | 2023-02-04 | Judas Priest | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1968', 'Kategori:Britiske tradisjonell metal-band', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Judas Priest'] | Judas Priest er et britisk heavy metal-band fra Birmingham, kjent for ha vært grunnleggere for den karakteristiske metalhead-stilen med nagler og lær. Bandet inspirerte og tok del i The New Wave of British Heavy Metal.
| Judas Priest er et britisk heavy metal-band fra Birmingham, kjent for ha vært grunnleggere for den karakteristiske metalhead-stilen med nagler og lær. Bandet inspirerte og tok del i The New Wave of British Heavy Metal.
== Historie ==
=== 1968 - 1973 ===
Bandet ble opprettet i 1968 og navnet hentet de fra Bob Dylans «The Ballad of Frankie Lee and Judas Priest». To år senere ble et annet band startet av skolekameratene K.K. Downing og Ian Hill under navnet «Freight». Da Judas Priest ble splittet opp i 1970 ble den tidligere Judas Priest-vokalisten Al Atkins uten band. Han ble så med i bandet Freight, sammen med Ian Hill og K.K. Downing, som var uten vokalist. Freight valgte så å bruke navnet på Al Atkins' gamle band Judas Priest. Bandet fikk aldri spilt inn noen studioalbum med Al Atkins, for i 1973 tok Rob Halford over som vokalist.
=== 1974 - 1979 ===
I 1974 kom debutalbumet Rocka Rolla. På det dette spilte Judas Priests psykedelisk progressiv rock, og med innslag av hardrock. Etter hvert vridde stilen deres seg enda mer mot heavy metal, allerede på det andre albumet, Sad Wings of Destiny fra 1976, hadde Judas Priest begynt å gjøre musikken sin mer riffbasert og brukte mer «hylende gitarer». Samtidig var det mye eksperimentering på denne tida, noe man ser i tidlige sanger som «Dreamer Deceiver», «Epitaph», «Prelude» og «Run of the Mill», der sangen kan bestå av bare piano og vokal, eller tar helt av i gitarsoloer i flere minutter. Fra og med det tredje studioalbumet, Sin After Sin fra 1977, og utover endret de lyden enda mer drastisk mot heavy metal, med dobbelgitarer og kraftigere vokalprestasjon fra Rob Halford. Denne endringen hører man godt allerede på det neste albumet, Stained Class (1978).
Mot slutten av 70-tallet endret Judas Priest stilen sin nokså drastisk. I tråd med den økende populariteten endret de stilen mot mer popvennlig metal, med mer radiovennlige sanger. Samtidig klarte de å beholde intensiviteten og kraften i sangene, og resultatet var Killing Machine. Albumet ble godt mottatt, og sanger som «Hell Bent for Leather» og «The Green Manalishi (With the Two-Pronged Crown)» er i dag av bandets klassikere. Det var på denne tiden Rob Halford begynte å kle seg i lær og nagler på scenen, et antrekk som senere ble varemerket for heavy metal. Halford fikk inspirasjonen til antrekkene fra homomiljøet i Soho i London.
=== 1980 - 1985 ===
På det neste albumet, British Steel, ble musikken mer kommersiell. Albumet hadde radiovennlige spor som «Breaking the Law» og «Living After Midnight» Resultatet var en braksuksess; og Judas Priest fikk bra mediedekning. Dette resulterte i at bandet valgte å fortsette med omtrent samme stil som på det forrige da de året etter, i 1981, laget det neste albumet, Point of Entry. Uheldigvis klarte de ikke å oppnå samme «magi» som på British Steel, og albumet ble på mange måter et svakt album stilt opp i mot de foregående albumene. I 1982 derimot, slo bandet tilbake med albumet Screaming for Vengeance. Albumet hadde en rikere og tyngre gitarlyd og mer metal-rettet. Albumet solgte til dobbel platina i USA. Med dette albumet i katalogen var Priest i 1984 igjen i studio for å ta opp sitt neste album; Defenders of the Faith. Albumet ble godt mottatt og solgte til platina i USA.
=== 1986 - 1989 ===
I 1986 kom albumet Turbo som var preget av en del synth og var tydelig inspirert av datidens glam metal. Også dette albumet ble godt mottatt, og solgte til platina i USA. I 1986 var bandet var på toppen av popularitetsbølgen. To år senere prøvde bandet å gå tilbake til gamle trakter, med albumet Ram It Down, noe som resulterte i dårligere salg, med kun gullplate i USA. Albumet var uten tvil hardere enn det forrige, men sangene var ikke bedre av den grunn.
=== 1990 - 2002 ===
Bandet ble stevnet for retten sommeren 1990 da de ble beskyld for å være ansvarlige for to selvmord da 20-år gamle James Vance og 19-år gamle Ray Belknap skjøt seg med et haglegevær i 1985 etter å ha hørt på sporet «Better By You, Better Than Me» etter å først å inngått en selvmordspakt. Belknap døde momentant, mens Vance overlevde såvidt med store ansiktskader. Han begikk selvmord tre år senere med en overdose smertestillende tabletter. Grunnlaget for rettssaken var at det ble påstått å være en skjult melding på sporet som sa «do it» (gjør det). Saken ble henlagt. Rettssaken er dokumentert i filmen Dream Deceivers.
Judas Priest tok 90-tallet med storm da de i 1990 lanserte et av sine mest kritikerroste album; Painkiller. Bandet bestemte seg for å bryte med plateselskapet, kjøre en hardere stil, nærmest speed metal. Resultatet var et av bandets hardeste og beste album, og ble nominert til en Grammy Award for «Best Metal Performance» i 1991. Etter Painkiller-turneen i 1991, var vokalist Rob Halford utslitt, og ønsket å starte sin egen solokarriere. I 1992 forlot han bandet og startet senere sine egne band, Fight (med trommeslager Scott Travis fra JP), Two og Halford. Mikrofonen ble da overtatt av Tim «Ripper» Owens fra Iced Earth. Bandet lanserte to album, Jugulator i 1997, og Demolition i 2001, med Tim Owens som vokalist. Disse platene klarte ikke høye plasseringer på listene og kom så lang ned at man må tilbake til 1979 for å finne dårligere plasseringer.
=== 2003 - 2011 ===
I 2003 ble det kunngjort at Halford skulle gjenforenes med bandet. De turnerte i Europa i 2004 og deltok på Ozzfest samme år som co-headliner. I 2005 kom Angel of Retribution, det første albumet siden gjenforeningen med Halford. Albumet ble en stor suksess med en 13.-plass på den amerikanske Billboard listen, og oppfølgeren, konseptalbumet Nostradamus, nådde helt opp til en 11.-plass. Bandet spilte på Trondheim Rock Festival den 7. juni 2008 og i Bergenshallen den 8. juni samme år.
14. juli 2009 ga bandet ut konsertalbum A Touch of Evil: Live, med elleve tidligere ikke-utgitte spor fra 2005 og 2008. Sporet «Dissident Aggressor» fikk en Grammy Award i 2010 for «Best Metal Performance».
I desember 2010 ble det kjent at bandet skal legge ut på sin siste verdensturne «Epitaph World Tour» i 2011. Bandet vil fortsatt opptre i fremtiden, men «Epitaph World Tour» vil bli deres siste verdensturne.
20. april 2011 kom en pressemelding fra Judas Priest der det ble kjent at K.K. Downing har sluttet i bandet og han vil dermed ikke være med på bandets "avskjedsturne" EPITAPH World Tour 2011. Richie Faulkner tok over plassen til Downing. I et intervju sa bandet at dette forandret alt. De avslørte også at de vil gi ut minst ett album til.
== Medlemmer ==
== Diskografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Judas Priest – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Judas Priest på Internet Movie Database
(en) Judas Priest på Apple Music
(en) Judas Priest på Discogs
(en) Judas Priest på MusicBrainz
(en) Judas Priest på Encyclopaedia Metallum
(en) Judas Priest på Spotify
(en) Judas Priest på Songkick
(en) Judas Priest på Last.fm
(en) Judas Priest på Genius — sangtekster
(en) Judas Priest på AllMusic
Judas Priest på Twitter
Judas Priest på Facebook
Judas Priest på Instagram
Judas Priest på YouTube
Judas Priest på Myspace
Judas Priest på TikTok
Rob Halfords offisielle nettside
(en) Judas Priest på MySpace
Dagbladet: K.K. Downing slutter i norgesaktuelle Judas Priest
VG: Legendarisk rocker legger gitaren på hylla | lenke | 1,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1924 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1924 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinter-OL 1924'] | Vinter-OL 1924 var de første olympiske vinterleker, avholdt i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Arrangementet ble opprinnelig kalt Semaine Internationale des Sports d'Hiver («Internasjonal vintersportsuke»), og ble arrangert i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité med støtte fra Den internasjonale olympiske komité (IOK). Vintersportsuken ble formelt gitt status som de første olympiske vinterleker i 1926.Det ble arrangert kunstløp i forbindelse med Sommer-OL 1908 i London, og både ishockey og kunstløp under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. I tiden mellom disse lekene, diskuterte IOK mulighetene for å arrangere olympiske vinterleker. De møtte motbør fra blant andre Norge, Sverige og Finland, som var bekymret for at olympiske vinterleker ville ta oppmerksomheten fra sine egne vintersportsarrangementer.Under planleggingen av Sommer-OL 1916 i Berlin var det reelle tanker om å arrangere en «ski-olympiade» i Schwarzwald, som skulle bestå av de tradisjonelle nordiske grenene langrenn, skihopping og kombinert. Dette ble avlyst i likhet med sommerlekene i 1916 på grunn av første verdenskrig. I 1921 var det tilsynelatende enighet i IOK om at det skulle arrangere vinterleker, men dette ble stoppet av Pierre de Coubertin, som mente dette var i strid med IOKs tidligere beslutninger. Han anbefalte at man utsatte diskusjonen til mars 1922 da man skulle møtes til en vintersportskongress, og så muligens bli enige om arrangementsform og arrangørsted da. Denne vintersportskongressen fant aldri sted.I juni 1922 arrangerte Frankrikes olympiske komité en kongress der representanter fra ski-, skøyte- og ishockeyforbundene deltok. Det ble der bestemt at det skulle arrangeres en «vintersportsuke» i Chamonix tidlig i 1924. IOK anså «vintersportsuken» som særdeles vellykket og under den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 anbefalte kongressen at det skulle arrangeres olympiske vinterleker hvert fjerde år. 6. mai 1926, under IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, ble det formelt vedtatt å innføre olympiske vinterleker og å gi «vintersportsuken» i 1924 status som de første olympiske vinterleker.Det ble delt ut medaljer i 16 øvelser og 9 idrettsgrener. I flere år ble curling og militært patruljeløp regnet som demonstrasjonsøvelser av mange kilder. Det ble imidlertid ikke foretatt noe slikt skille i 1924, og IOK stadfestet i 2006 at konkurransene i både curling og militært patruljeløp var offisielle øvelser. 16 nasjoner deltok, mens Tyskland var suspendert fra IOK fram til 1925 på grunn av sin rolle under første verdenskrig og ble derfor ikke invitert.Norge tok fire gullmedaljer, tre av dem kom ved Thorleif Haug. Han vant begge spesiallangrennene (18 km og 50 km) samt kombinert. I tillegg vant Jacob Tullin Thams det spesielle hopprennet. Norsk flaggbærer var skøyteløperen Harald Strøm.
Thorleif Haug fikk opprinnelig bronse i hopprennet, men flere år senere oppdaget lektor og idrettshistoriker Jacob Vaage en regnefeil. Dette førte til at Anders Haugen, som deltok for USA, ble tilkjent 3.-plassen av IOK og fikk bronsemedaljen overlevert av Haugs datter under en seremoni i Oslo 17. september 1974 – over femti år etter lekene i Chamonix.
| Vinter-OL 1924 var de første olympiske vinterleker, avholdt i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Arrangementet ble opprinnelig kalt Semaine Internationale des Sports d'Hiver («Internasjonal vintersportsuke»), og ble arrangert i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité med støtte fra Den internasjonale olympiske komité (IOK). Vintersportsuken ble formelt gitt status som de første olympiske vinterleker i 1926.Det ble arrangert kunstløp i forbindelse med Sommer-OL 1908 i London, og både ishockey og kunstløp under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. I tiden mellom disse lekene, diskuterte IOK mulighetene for å arrangere olympiske vinterleker. De møtte motbør fra blant andre Norge, Sverige og Finland, som var bekymret for at olympiske vinterleker ville ta oppmerksomheten fra sine egne vintersportsarrangementer.Under planleggingen av Sommer-OL 1916 i Berlin var det reelle tanker om å arrangere en «ski-olympiade» i Schwarzwald, som skulle bestå av de tradisjonelle nordiske grenene langrenn, skihopping og kombinert. Dette ble avlyst i likhet med sommerlekene i 1916 på grunn av første verdenskrig. I 1921 var det tilsynelatende enighet i IOK om at det skulle arrangere vinterleker, men dette ble stoppet av Pierre de Coubertin, som mente dette var i strid med IOKs tidligere beslutninger. Han anbefalte at man utsatte diskusjonen til mars 1922 da man skulle møtes til en vintersportskongress, og så muligens bli enige om arrangementsform og arrangørsted da. Denne vintersportskongressen fant aldri sted.I juni 1922 arrangerte Frankrikes olympiske komité en kongress der representanter fra ski-, skøyte- og ishockeyforbundene deltok. Det ble der bestemt at det skulle arrangeres en «vintersportsuke» i Chamonix tidlig i 1924. IOK anså «vintersportsuken» som særdeles vellykket og under den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 anbefalte kongressen at det skulle arrangeres olympiske vinterleker hvert fjerde år. 6. mai 1926, under IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, ble det formelt vedtatt å innføre olympiske vinterleker og å gi «vintersportsuken» i 1924 status som de første olympiske vinterleker.Det ble delt ut medaljer i 16 øvelser og 9 idrettsgrener. I flere år ble curling og militært patruljeløp regnet som demonstrasjonsøvelser av mange kilder. Det ble imidlertid ikke foretatt noe slikt skille i 1924, og IOK stadfestet i 2006 at konkurransene i både curling og militært patruljeløp var offisielle øvelser. 16 nasjoner deltok, mens Tyskland var suspendert fra IOK fram til 1925 på grunn av sin rolle under første verdenskrig og ble derfor ikke invitert.Norge tok fire gullmedaljer, tre av dem kom ved Thorleif Haug. Han vant begge spesiallangrennene (18 km og 50 km) samt kombinert. I tillegg vant Jacob Tullin Thams det spesielle hopprennet. Norsk flaggbærer var skøyteløperen Harald Strøm.
Thorleif Haug fikk opprinnelig bronse i hopprennet, men flere år senere oppdaget lektor og idrettshistoriker Jacob Vaage en regnefeil. Dette førte til at Anders Haugen, som deltok for USA, ble tilkjent 3.-plassen av IOK og fikk bronsemedaljen overlevert av Haugs datter under en seremoni i Oslo 17. september 1974 – over femti år etter lekene i Chamonix.
== Resultater ==
Bobsleigh
Curling
Hurtigløp på skøyter
Ishockey
Kunstløp
Militært patruljeløp
Nordiske grener:
Kombinert
Langrenn
Skihopping
== Medaljestatistikk ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Norge under Vinter-OL 1924
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer)
== Eksterne lenker ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1924
(fr) Offisiell rapport Arkivert 4. februar 2012 hos Wayback Machine. (program) | Storbritannia under Vinter-OL 1924. Trettifire sportsutøvere, trettien menn og tre kvinner, fra Storbritannia deltok i fem sporter under Vinter-OL 1924 i Chamonix. | 1,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ralph_Broome | 2023-02-04 | Ralph Broome | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Bobkjørere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Britiske bobkjørere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 25. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 5. juli', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bobsleigh', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Personer fra Chamba District i Himachal Pradesh'] | Ralph Edward Howard Broome (født 5. august 1889, død 25. januar 1985) var en britisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Broome vant en olympisk sølvmedalje i bobsleigh under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var fører på firerboben «Storbritannia II» som kom på andreplass bak Sveits. De andre på sølvlaget var Thomas Arnold, Alexander Richardson og Rodney Soher.
| Ralph Edward Howard Broome (født 5. august 1889, død 25. januar 1985) var en britisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Broome vant en olympisk sølvmedalje i bobsleigh under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var fører på firerboben «Storbritannia II» som kom på andreplass bak Sveits. De andre på sølvlaget var Thomas Arnold, Alexander Richardson og Rodney Soher.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - sølv i bobsleigh, firer/femmer-bob Storbritannia
== Eksterne lenker ==
(en) Ralph Broome – Olympics.com
(en) Ralph Broome – Olympic.org
(en) Ralph Broome – Olympedia
(en) Ralph Broome – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ralph Broome – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Ralph Broome – TheSports.org | Ralph Edward Howard Broome (født 5. august 1889, død 25. | 1,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Arnold_(bob) | 2023-02-04 | Thomas Arnold (bob) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bobkjørere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Britiske bobkjørere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 5. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 5. april', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bobsleigh', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thomas Alfred Arnold (født 1901, død ukjent) var en britisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Arnold vant en olympisk sølvmedalje i bobsleigh i Vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på firerboben «Storbritannia II» som kom på andreplass bak Sveits. De andre på det britiske sølvlaget var Ralph Broome, Alexander Richardson og Rodney Soher.
| Thomas Alfred Arnold (født 1901, død ukjent) var en britisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Arnold vant en olympisk sølvmedalje i bobsleigh i Vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på firerboben «Storbritannia II» som kom på andreplass bak Sveits. De andre på det britiske sølvlaget var Ralph Broome, Alexander Richardson og Rodney Soher.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - sølv i bobsleigh, firer/femmer-bob Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Arnold – Olympics.com
(en) Thomas Arnold – Olympic.org
(en) Thomas Arnold – Olympedia
(en) Thomas Arnold – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Thomas Arnold – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Thomas Arnold – TheSports.org | Thomas Alfred Arnold (født 1901, død ukjent) var en britisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix. | 1,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Travis_Scott | 2023-02-04 | Travis Scott | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Kardashian', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikere tilknyttet GOOD Music', 'Kategori:Musikere tilknyttet Grand Hustle Records', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Houston', 'Kategori:Rappere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Travis Scott'] | Jacques Berman Webster II (født 30. april 1991 i Houston i Texas), mest kjent under pseudonymet Travis Scott (tidligere formatert Travi$ Scott), er en amerikansk rapper, sanger, låtskriver og plateprodusent. I 2012 signerte Scott til hans første store plateselskap, Epic Records. I november 2012 signerte Scott en avtale med Kanye Wests GOOD Music, og ble en del av produksjonsteamet Very GOOD Beats. Avtalen ble inngått etter at Scott hadde medvirket på plateselskapets samlealbum Cruel Summer. I april 2013 ble det annonsert at Scott hadde signert en platekontrakt med T.I.s Grand Hustle Records.Scotts første store prosjekt er en mixtape med tittelen Owl Pharaoh, som ble utgitt i mai 2013. Den ble fulgt opp med en ny mixtape med tittelen Days Before Rodeo, som ble utgitt i august 2014. Hans første studioalbum, Rodeo, ble utgitt i september 2015 og besto av blant annet hitsingelen «Antidote» som fikk en fjerdeplass på den amerikanske Billboard Hot 100-listen. Hans andre album, Birds in the Trap Sing McKnight, ble utgitt i september 2016. Året etter ga Travis Scott ut et album som var resultatet av et samarbeidsprosjekt med Quavo; albumet hadde tittelen Huncho Jack, Jack Huncho, og artistene kalte seg for anledningen Huncho Jack. Hans tredje album, Astroworld, ble utgitt 3. august 2018.Sammen med Kylie Jenner har Webster/Scott datteren Stormi Webster, som ble født i 2018.
| Jacques Berman Webster II (født 30. april 1991 i Houston i Texas), mest kjent under pseudonymet Travis Scott (tidligere formatert Travi$ Scott), er en amerikansk rapper, sanger, låtskriver og plateprodusent. I 2012 signerte Scott til hans første store plateselskap, Epic Records. I november 2012 signerte Scott en avtale med Kanye Wests GOOD Music, og ble en del av produksjonsteamet Very GOOD Beats. Avtalen ble inngått etter at Scott hadde medvirket på plateselskapets samlealbum Cruel Summer. I april 2013 ble det annonsert at Scott hadde signert en platekontrakt med T.I.s Grand Hustle Records.Scotts første store prosjekt er en mixtape med tittelen Owl Pharaoh, som ble utgitt i mai 2013. Den ble fulgt opp med en ny mixtape med tittelen Days Before Rodeo, som ble utgitt i august 2014. Hans første studioalbum, Rodeo, ble utgitt i september 2015 og besto av blant annet hitsingelen «Antidote» som fikk en fjerdeplass på den amerikanske Billboard Hot 100-listen. Hans andre album, Birds in the Trap Sing McKnight, ble utgitt i september 2016. Året etter ga Travis Scott ut et album som var resultatet av et samarbeidsprosjekt med Quavo; albumet hadde tittelen Huncho Jack, Jack Huncho, og artistene kalte seg for anledningen Huncho Jack. Hans tredje album, Astroworld, ble utgitt 3. august 2018.Sammen med Kylie Jenner har Webster/Scott datteren Stormi Webster, som ble født i 2018.
== Diskografi ==
Studioalbum
Rodeo (2015)
Birds in the Trap Sing McKnight (2016)
Astroworld (2018)Samlealbum
JackBoys (2019)Felles album
Huncho Jack, Jack Huncho (med Quavo som Huncho Jack) (2017)Mixtaper
Owl Pharaoh (2013)
Days Before Rodeo (2014)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Travis Scott – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Travis Scott på Internet Movie Database
(en) Travis Scott hos The Movie Database
(en) Travis Scott på Apple Music
(en) Travis Scott på Discogs
(en) Travis Scott på Discogs
(en) Travis Scott på MusicBrainz
(en) Travis Scott på SoundCloud
(en) Travis Scott på Spotify
(en) Travis Scott på Songkick
(en) Travis Scott på Last.fm
(en) Travis Scott på Last.fm
(en) Travis Scott på Genius — sangtekster
Travis Scott på Twitter
Travis Scott på Facebook
Travis Scott på Facebook
Travis Scott på Instagram
Travis Scott på YouTube | Amerikansk | 1,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Richardson | 2023-02-04 | Alexander Richardson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Bobkjørere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Britiske bobkjørere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 22. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bobsleigh', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Personer fra distriktet South Bucks'] | Alexander Whitmore Colquhoun Richardson (født 11. mai 1887, død 22. juli 1964) var en britisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Richardson vant en olympisk sølvmedalje i bobsleigh under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på firerboben «Storbritannia II» som kom på andreplass bak Sveits. De andre på det britiske sølvlaget var Ralph Broome, Thomas Arnold og Rodney Soher.
| Alexander Whitmore Colquhoun Richardson (født 11. mai 1887, død 22. juli 1964) var en britisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Richardson vant en olympisk sølvmedalje i bobsleigh under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på firerboben «Storbritannia II» som kom på andreplass bak Sveits. De andre på det britiske sølvlaget var Ralph Broome, Thomas Arnold og Rodney Soher.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - sølv i bobsleigh, firer/femmer-bob Storbritannia
== Eksterne lenker ==
(en) Alexander Richardson – Olympics.com
(en) Alexander Richardson – Olympic.org
(en) Alexander Richardson – Olympedia
(en) Alexander Richardson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Alexander Richardson – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Alexander Richardson – TheSports.org | Alexander Whitmore Colquhoun Richardson (født 11. mai 1887, død 22. | 1,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rodney_Soher | 2023-02-04 | Rodney Soher | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Bobkjørere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Britiske bobkjørere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 25. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1983', 'Kategori:Fødsler 27. november', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i bobsleigh', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Personer fra Brighton', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Rodney Ewart Soher (født 27. november 1893, død 25. januar 1983) var en britisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Soher vant en olympisk sølvmedalje i bobsleigh under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på firerboben «Storbritannia II» som kom på andreplass bak Sveits. De andre på sølvlaget var Ralph Broome, Thomas Arnold og Alexander Richardson.
| Rodney Ewart Soher (født 27. november 1893, død 25. januar 1983) var en britisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix.
Soher vant en olympisk sølvmedalje i bobsleigh under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på firerboben «Storbritannia II» som kom på andreplass bak Sveits. De andre på sølvlaget var Ralph Broome, Thomas Arnold og Alexander Richardson.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - sølv i bobsleigh, firer/femmer-bob Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rodney Soher – Olympics.com
(en) Rodney Soher – Olympic.org
(en) Rodney Soher – Olympedia
(en) Rodney Soher – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Rodney Soher – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Rodney Soher – TheSports.org | Rodney Ewart Soher (født 27. november 1893, død 25. | 1,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fellesforbundet_for_Sj%C3%B8folk | 2023-02-04 | Fellesforbundet for Sjøfolk | ['Kategori:Arbeidsliv i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norske fagforbund', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Fellesforbundet for Sjøfolk (FFFS) er et forbund som organiserer seilende sjøansatte.
Forbundet ble dannet 21. oktober 2000 etter initiativ fra Leif R. Vervik. Det ble etablert som Seilende Oljearbeideres Forening (SOF). Det endret navn i 2004. Forbundet er ikke tilknyttet LO eller Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og er et politisk uavhengig forbund. Medlemsbladet heter Dråpen.
Forbundet jobber med både arbeidstaker spørsmål, som konflikter eller tariff sprøsmål, og mer tyngre arbeidsrett. Eksempler på sistnevnte er saken om «Tvungen tarifftrekk», «62 års-saken» og så videre.Landsmøtet er høyeste myndighet.
Harald J. Prytz sitter som valgt leder.
Forbundet har ikke tillitsvalgte.
| Fellesforbundet for Sjøfolk (FFFS) er et forbund som organiserer seilende sjøansatte.
Forbundet ble dannet 21. oktober 2000 etter initiativ fra Leif R. Vervik. Det ble etablert som Seilende Oljearbeideres Forening (SOF). Det endret navn i 2004. Forbundet er ikke tilknyttet LO eller Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og er et politisk uavhengig forbund. Medlemsbladet heter Dråpen.
Forbundet jobber med både arbeidstaker spørsmål, som konflikter eller tariff sprøsmål, og mer tyngre arbeidsrett. Eksempler på sistnevnte er saken om «Tvungen tarifftrekk», «62 års-saken» og så videre.Landsmøtet er høyeste myndighet.
Harald J. Prytz sitter som valgt leder.
Forbundet har ikke tillitsvalgte.
== Andre forbund for sjøansatte ==
Norsk Sjømannsforbund
Norsk Sjøoffisersforbund
Det norske maskinistforbund
Energiforbundet SAFE
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Fellesforbundet for Sjøfolk (FFFS) er et forbund som organiserer seilende sjøansatte. | 1,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_54_%C2%ABTherese_Klaveness%C2%BB | 2023-02-04 | RS 54 «Therese Klaveness» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1951', 'Kategori:Verneverdige fartøy'] | R/S 54 «Therese Klaveness» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1951 ved Kittelsens båtbyggeri i Risør.
Frem til 1978 var «Therese Klaveness» i tjeneste som redningsskøyte, primært på Finnmarkskysten. Den har berget 19 personer fra «den visse død», 5 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 761 fartøy.
Etter å ha blitt tatt ut av tjeneste i 1978 ble den solgt til et dykkerfirma som døpte den om til Viggo Viking. Etter flere år som dykkerbåt ble den i 1986 solgt til privat eier og gikk som charterbåt i Nordland. I 1995 ble startet ny eier på et omfattende restaureringsarbeid, og i 1997 fikk den også tilbake sitt døpenavn «Therese Klaveness». Idag går båten som charterbåt i skjærgården i Vestfold for å tjene midler til drift og vedlikehold.
| R/S 54 «Therese Klaveness» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1951 ved Kittelsens båtbyggeri i Risør.
Frem til 1978 var «Therese Klaveness» i tjeneste som redningsskøyte, primært på Finnmarkskysten. Den har berget 19 personer fra «den visse død», 5 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 761 fartøy.
Etter å ha blitt tatt ut av tjeneste i 1978 ble den solgt til et dykkerfirma som døpte den om til Viggo Viking. Etter flere år som dykkerbåt ble den i 1986 solgt til privat eier og gikk som charterbåt i Nordland. I 1995 ble startet ny eier på et omfattende restaureringsarbeid, og i 1997 fikk den også tilbake sitt døpenavn «Therese Klaveness». Idag går båten som charterbåt i skjærgården i Vestfold for å tjene midler til drift og vedlikehold.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside for «Therese Klaveness»
«RS 54 «Therese Klaveness»». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. . | | oppkalt = Therese Klaveness | 1,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_55_%C2%ABOlav_%C3%98stensj%C3%B8_jr.%C2%BB | 2023-02-04 | RS 55 «Olav Østensjø jr.» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Haugesund havn', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1951'] | R/S 55 «Olav Østensjø jr.» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1951 ved Ottesens Skipsbyggeri på Stord.
Redningsskøyta er oppkalt etter den unge haugesunderen Olav Østensjø jr. som omkom under et forlis i Den engelske kanal under 2. verdenskrig. Olav var sønn til skipsreder Olav Østensjø, og som en følge av tapet av sønnen bestemte skipsrederen seg for å donere en redningsskøyte til Redningsselskapet. Dessverre omkom han selv i en ulykke i 1947, men kona Jenny Østensjø videreførte visjonen og i 1950 ble arbeidet med den nye skøyta påbegynt ved Ottesens Skipsbyggeri på Sagvåg. 14. november 1951 ble det holdt stabelavløpning og overlevering av «Olav Østensjø jr.» til Redningsselskapet.
Etter først å ha vært stasjonert i Haugesund, har «Olav Østensjø jr.» også vært stasjonert ved andre baser langs kysten, deriblant Vardø og Træna i Lofoten.
Frem til 1981 var «Olav Østensjø jr.» i tjeneste som redningsskøyte og berget 34 personer fra «den visse død», 11 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 744 fartøy.
Idag er båten i privat eie av OLAV ØSTENSJØ JR P/R og rederiet har senere benyttet den tidlegare redningskryssaren til ulike oppdrag, alt fra vaktbåt og inspeksjonsbåt, til tur- og lystbåt i Haugesund.
| R/S 55 «Olav Østensjø jr.» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1951 ved Ottesens Skipsbyggeri på Stord.
Redningsskøyta er oppkalt etter den unge haugesunderen Olav Østensjø jr. som omkom under et forlis i Den engelske kanal under 2. verdenskrig. Olav var sønn til skipsreder Olav Østensjø, og som en følge av tapet av sønnen bestemte skipsrederen seg for å donere en redningsskøyte til Redningsselskapet. Dessverre omkom han selv i en ulykke i 1947, men kona Jenny Østensjø videreførte visjonen og i 1950 ble arbeidet med den nye skøyta påbegynt ved Ottesens Skipsbyggeri på Sagvåg. 14. november 1951 ble det holdt stabelavløpning og overlevering av «Olav Østensjø jr.» til Redningsselskapet.
Etter først å ha vært stasjonert i Haugesund, har «Olav Østensjø jr.» også vært stasjonert ved andre baser langs kysten, deriblant Vardø og Træna i Lofoten.
Frem til 1981 var «Olav Østensjø jr.» i tjeneste som redningsskøyte og berget 34 personer fra «den visse død», 11 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 744 fartøy.
Idag er båten i privat eie av OLAV ØSTENSJØ JR P/R og rederiet har senere benyttet den tidlegare redningskryssaren til ulike oppdrag, alt fra vaktbåt og inspeksjonsbåt, til tur- og lystbåt i Haugesund.
== Eksterne lenker ==
Les hele historien på Sagvåg Kystlag | | navn = RS 55 «Olav Østensjø jr.» | 1,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ethel_Muckelt | 2023-02-04 | Ethel Muckelt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske kunstløpere', 'Kategori:Deltagere i både vinter-OL og sommer-OL', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 13. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1953', 'Kategori:Fødsler 30. mai', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Kunstløpere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i kunstløp', 'Kategori:Personer fra Manchester', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ethel Muckelt (født 30. mai 1885, død 13. desember 1953 in Altrincham, Stor-Manchester) var en britisk kvinnelig kunstløper som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen og 1924 i Chamonix.
Muckelt vant en olympisk bronsemedalje i kunstløp under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Hun kom på tredjeplass i damenes kunstløpskonkurranse bak Herma Szabo fra Østerrike og amerikanske Beatrix Loughran. Munckelt kom på fjerdeplass i parløp sammen med John F. Page.
Fire år tidligere, under Sommer-OL 1920 i Antwerpen, kom hun på femteplass i parløp sammen med Sydney Wallwork.
| Ethel Muckelt (født 30. mai 1885, død 13. desember 1953 in Altrincham, Stor-Manchester) var en britisk kvinnelig kunstløper som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen og 1924 i Chamonix.
Muckelt vant en olympisk bronsemedalje i kunstløp under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Hun kom på tredjeplass i damenes kunstløpskonkurranse bak Herma Szabo fra Østerrike og amerikanske Beatrix Loughran. Munckelt kom på fjerdeplass i parløp sammen med John F. Page.
Fire år tidligere, under Sommer-OL 1920 i Antwerpen, kom hun på femteplass i parløp sammen med Sydney Wallwork.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - Bronse i kunstløp, damer single
== VM-medaljer ==
1924 Manchester - Sølv i kunstløp, parløp sammen med John F. Page.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ethel Muckelt – Olympedia
(en) Ethel Muckelt – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ethel Muckelt – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Ethel Muckelt – Storbritannias olympiske komité | Ethel Muckelt (født 30. mai 1885, død 13. | 1,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adana | 2023-02-04 | Adana | ['Kategori:35°Ø', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Adana (provins)', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Tyrkia', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | Adana er Tyrkias femte største by, og hovedstad i provinsen Adana. Byen ligger ved elven Seyhans bredd i det sørlige Tyrkia. Rett nord for byen ligger den store Seyhandemningen. Byen administrerer to distrikter med totalt 1 530 257 innbyggere (2007). I nærheten av byen produseres det blant annet bomull og andre jordbruksprodukter. NATO har en flybase, Incirlik Air Base, 12 km utenfor byen.
| Adana er Tyrkias femte største by, og hovedstad i provinsen Adana. Byen ligger ved elven Seyhans bredd i det sørlige Tyrkia. Rett nord for byen ligger den store Seyhandemningen. Byen administrerer to distrikter med totalt 1 530 257 innbyggere (2007). I nærheten av byen produseres det blant annet bomull og andre jordbruksprodukter. NATO har en flybase, Incirlik Air Base, 12 km utenfor byen.
== Klima ==
Adana har et typisk middelhavsklima. Vintrene er milde og våte og somrene er varme og tørre. Den høyeste noterte temperaturen er fra 8. juli 1978 med 44,0 °C. Den laveste målte temperaturen er −6,4 °C.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(tr) Offisielt nettsted
(en) Adana – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Adana – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Adana er Tyrkias femte største by, og hovedstad i provinsen Adana. Byen ligger ved elven Seyhans bredd i det sørlige Tyrkia. | 1,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_56_%C2%ABOlav_Ringdal_jr.%C2%BB | 2023-02-04 | RS 56 «Olav Ringdal jr.» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1952', 'Kategori:Verneverdige fartøy'] | RS 56 «Olav Ringdal jr.» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1952 ved Kittelsens båtbyggeri i Risør.Skøyta ble donert av skipsreder Olav Ringdal som også ønsket at den skulle navngis etter hans sønn Olav Ringdal jr. som falt under andre verdenskrig.
Fartøyet har gjennomgått noen endringer underveis i sin tjeneste for Redningsselskapet. I 1972 ble hovedmotor skiftet og i 1973 ble dekkshus/styrehus skiftet og innredningen fornyet.
Frem til 1983 var «Olav Ringdal jr.» i tjeneste som redningsskøyte og berget 44 personer fra «den visse død», 15 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 592 fartøy.
Idag er «Olav Ringdal jr.» eid av Kjell-Morten Ronæs, og hjemmehørende på Bru hvor den brukes som charterbåt.«Olav Ringdal jr.» ble i 2008 satt på Riksantikvarens liste over verneverdige fartøy, men statusen ble opphevet i forbindelse med eierskifte i 2017.
| RS 56 «Olav Ringdal jr.» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1952 ved Kittelsens båtbyggeri i Risør.Skøyta ble donert av skipsreder Olav Ringdal som også ønsket at den skulle navngis etter hans sønn Olav Ringdal jr. som falt under andre verdenskrig.
Fartøyet har gjennomgått noen endringer underveis i sin tjeneste for Redningsselskapet. I 1972 ble hovedmotor skiftet og i 1973 ble dekkshus/styrehus skiftet og innredningen fornyet.
Frem til 1983 var «Olav Ringdal jr.» i tjeneste som redningsskøyte og berget 44 personer fra «den visse død», 15 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 592 fartøy.
Idag er «Olav Ringdal jr.» eid av Kjell-Morten Ronæs, og hjemmehørende på Bru hvor den brukes som charterbåt.«Olav Ringdal jr.» ble i 2008 satt på Riksantikvarens liste over verneverdige fartøy, men statusen ble opphevet i forbindelse med eierskifte i 2017.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside for «Olav Ringdal jr.»
«RS 56 «Olav Ringdal jr.»». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. . | | oppkalt = Olav Ringdal jr. | 1,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1929 | 2023-02-04 | Filmåret 1929 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1929', 'Kategori:Utgivelser fra 1929', 'Kategori:Verk fra 1929'] | Filmåret 1929 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1929.
| Filmåret 1929 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1929.
== Fødsler ==
3. januar – Sergio Leone, italiensk regissør (død 1989)
7. januar
Kerstin Wibom, svensk skuespiller.
Terry Moore, amerikansk skuespillerinne
8. januar – Saeed Jaffrey, indisk skuespiller (død 2015)
9. januar – Ulu Grosbard, amerikansk regissør
22. januar – Max Peter Ammann, sveitsisk regissør
29. januar – Elio Petri, italiensk regissør (død 1982)
31. januar – Jean Simmons, britisk skuespillerinne (død 2010)
2. februar – Věra Chytilová, tsjekkisk regissør (død 2014)
6. februar – Pierre Brice, fransk skuespiller
8. februar – Claude Rich, fransk skuespiller
10. februar – Jerry Goldsmith, amerikansk filmmusikkomponist (død 2004)
11. februar – Gunvor Pontén, svensk skuespiller.
13. februar – Per Lindqvist, svensk sanger og skuespiller.
16. februar – Kazimierz Kutz, polsk regissør
19. februar – Björn Bjelfvenstam, svensk skuespiller.
20. februar – Amanda Blake, amerikansk skuespiller.
7. mars –
Göran O. Eriksson, svensk forfatter og regissør.
Göte Fyhring, svensk skuespiller.
15. mars – Anita Blom, svensk skuespiller.
16. mars – Nadja Tiller, østerriksk skuespillerinne
30. mars – Richard Dysart, amerikansk skuespiller
1. april – Jane Powell, amerikansk skuespillerinne
3. april – Miyoshi Umeki, japansk skuespiller (død 2007)
5. april – Nigel Hawthorne, britisk skuespiller
10. april –
Max von Sydow, svensk skuespiller og regissør.
Hanns Lothar, tysk skuespiller
18. april – Lena Brogren, svensk skuespiller (død 2005)
28. april –
Carolyn Jones, amerikansk skuespiller.
Kurt Böwe, tysk skuespiller
30. april –
Klausjürgen Wussow, tysk skuespiller
Mette Lange-Nielsen, norsk skuespiller (død 1981)
4. mai – Audrey Hepburn, amerikansk skuespiller av nederlandskbritisk opprinnelse født i Belgia (død 1993)
15. mai – Stig Gustavsson, svensk skuespiller.
23. mai – Ulla Jacobsson, svensk skuespiller (død 1982)
23. mai – Marvin J. Chomsky, amerikansk regissør
24. mai – Ove Kant, svensk filmskaper, regissør, manusforfatter og skuespiller.
28. mai –
Yvonne Lombard, svensk skuespiller.
Horst Frank, tysk skuespiller
3. juni – Billy Williams, britisk filmfotograf
4. juni – Günter Strack, tysk skuespiller
6. juni – Sunil Dutt, indisk skuespiller og politiker.
10. juni – Harald Juhnke, tysk skuespiller
12. juni – Eva Pflug, tysk skuespillerinne
23. juni – Claude Goretta, sveitsisk regissør
6. juli – Jean-Pierre Mocky, fransk regissør
18. juli – Franca Rame, italiensk skuespillerinne (død 2013)
10. juli – George Clayton Johnson, amerikansk manusforfatter.
24. juli –
Peter Yates, britisk regissør
Berit Gramer, svensk skuespiller.
30. juli – Else-Merete Heiberg, norsk skuespiller.
31. juli – Don Murray, amerikansk skuespiller
2. august - Bernard L. Kowalski, amerikansk regissør
8. august - José Luis Borau, spansk regissør
23. august – Vera Miles, amerikansk skuespillerinne
28. august –
Sølvi Wang, norsk sanger, revyartist og skuespiller (81) (død 2011)
Bodil Kåge, svensk skuespiller.
31. august – Germaine Damar, luxemburgsk skuespillerinne
1. september – Anne Ramsey, amerikansk skuespillerinne (død 1988)
2. september – Hal Ashby, amerikansk regissør
14. september – Hans Clarin, tysk skuespiller.
25. september – Ronnie Barker, britisk komiker.
19. september – Heiner Carow, tysk regissør
25. september – Wolfgang Glück, østerriksk regissør
27. september – Sada Thompson, amerikansk skuespillerinne
4. oktober – Scotty Beckett, amerikansk skuespiller
6. oktober – Bruno Crémer, fransk skuespiller
9. oktober – Donn Cambern, amerikansk klipper
11. oktober – Liselotte Pulver, sveitsisk skuespillerinne
15. oktober – Witold Sobociński, polsk filmfotograf
16. oktober – Fernanda Montenegro, brasiliansk skuespiller og TV-personlighet
28. oktober – Joan Plowright, britisk skuespillerinne
30. oktober – Tom Tellefsen, norsk skuespiller (død 2012)
31. oktober – Bud Spencer, italiensk skuespiller (død 2016)
3. november –
Per-Olof Ekvall, svensk skuespiller og resitatør.
Ulf G. Johnsson, svensk skuespiller og komponist.
6. november – Tom Olsson, svensk skuespiller og teaterregissør.
7. november – Ruggero Mastroianni, italiensk klipper
12. november – Grace Kelly, amerikansk skuespiller, fyrstinne av Monaco (død 1982)
15. november – Edward Asner, amerikansk skuespiller
18. november – Åke Lagergren, svensk skuespiller.
27. november – Peter Lilienthal, tysk regissør
1. desember – David Doyle, amerikansk skuespiller.
6. desember – Alain Tanner, sveitsisk regissør
7. desember – Boris Stepantsev, russisk filmregissør.
9. desember –
John Cassavetes, amerikansk skuespiller og filmregissør (død 1989)
Ulla-Bella Fridh, svensk skuespiller og sangere.
13. desember –
Gun Jönsson, svensk regissør og skuespiller.
Christopher Plummer, kanadisk skuespiller.
24. desember – Sverre Wilberg, norsk skuespiller (død 1996)
25. desember – Jerzy Antczak, polsk regissør
== Avdøde ==
12. februar – Lillie Langtry, britisk skuespiller.
8. juni: Wladimir Vogel, russisk skuespiller
4. juli: Hans Werckmeister, tysk regissør
13. juli – Eric Lindholm, svensk skuespiller.
7. august – Ivar Nilsson, svensk skuespiller.
2. september: Paul Leni, tysk regissør
3. oktober: Jeanne Eagels, amerikansk skuespillerinne
18. oktober – Gustaf Ranft, svensk skuespiller.
17. desember: Ted Wilde, amerikansk regissør
== Årets filmer ==
=== A - G ===
A Cottage on Dartmoor
Bacon Grabbers
Blackmail
Close Harmony
The Cocoanuts
Double Whoopee
Fra Chr. Michelsen til kronprins Olav og prinsesse Märtha
Fugitives
=== H - N ===
Hvorfor være dydig?
Jeg kysser Deres hånd madame
Kvinnen man lengter efter
Laila
Liberty
New York Nights
=== O - U ===
Prinsgemalen
Säg det i toner
Se Norge
Selvigs Norgesfilm
This Thing Called Love
To sjeler – en tanke
Utpressning
=== V - Å ===
== Eksterne lenker ==
(en) 1929 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Filmer fra 1929 vurdert av forgjengeren til det norske Medietilsynet Besøkt 28. desember 2018 | Filmåret 1929 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1929. | 1,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_57_%C2%ABOslokj%C3%B8pmannen%C2%BB | 2023-02-04 | RS 57 «Oslokjøpmannen» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1953'] | R/S 57 «Oslokjøpmannen» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1953. Dette var den siste redningsskøyta som ble bygget i tre for Redningsselskapet.
Frem til 1968 var «Oslokjøpmannen» i tjeneste som redningsskøyte hvor den berget 1 fartøy fra totalforlis og ga assistanse til totalt 65 fartøy.
«Oslokjøpmannen» er idag i privat eie som fritidsbåt.
| R/S 57 «Oslokjøpmannen» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1953. Dette var den siste redningsskøyta som ble bygget i tre for Redningsselskapet.
Frem til 1968 var «Oslokjøpmannen» i tjeneste som redningsskøyte hvor den berget 1 fartøy fra totalforlis og ga assistanse til totalt 65 fartøy.
«Oslokjøpmannen» er idag i privat eie som fritidsbåt.
== Referanser == | R/S 57 «Oslokjøpmannen» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1953.RS 57 Oslokjøpmannen Redningsselskapet Dette var den siste redningsskøyta som ble bygget i tre for Redningsselskapet. | 1,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agnete_Carlsen | 2023-02-04 | Agnete Carlsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Europamestere i fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Kolbotn IL', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Fødsler 15. januar', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske damelandslagsspillere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Japan', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fotball', 'Kategori:Personer fra Moss kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Agnete Synnøve Carlsen (født 15. januar 1971 i Moss) er en norsk tidligere fotballspiller. Hun spilte på Norges lag som ble europamestere i 1993 og verdensmestere i 1995.
Agnete Carlsen debuterte på A-laget til Sprint-Jeløy i 1987, men scoret ingen mål i seriedebuten i 1987. Året etter debuterte Carlsen på landslaget, den 3. juni 1988, mot Brasil som 17-åring, og hun scoret i sin andre kamp, mot Nederland senere på året. I samme år markerte hun seg også på Sprint-Jeløy, der hun scoret fire mål. Carlsen var med på å vinne cupen med Sprint-Jeløy samme år, og serien i 1990. Året etter ble Carlsen sølvvinner i EM og VM.
I 1993 vant Sprint-Jeløy serien for andre og siste gang, og Carlsen scoret 11 mål den sesongen. Hun ble også europamester etter å ha slått Italia i finalen. Carlsen var også med til VM i 1995, men hun spilte bare to kamper som innbytter. Bakgrunnen for det var at hun hadde skadet seg i en treningskamp tidligere på året. Imidlertid holdt innsatsen til at Carlsen ble verdensmester. Etter VM begynte Carlsen i L-league, den japanske serien for kvinner.
Carlsens eneste OL-turnering var i 1996, der hun ble mest husket for å ha fått et rødt kort i semifinalen mot USA. Carlsens siste internasjonale mesterskap var EM året etter. Etter dette mesterskapet kuttet Carlsen ut landslaget for å satse på Nikko, noe som medførte cupseier og tre seriemesterskap. I pausen mellom sesongene var Agnete Carlsen på gjesteopptreden i Kolbotn og Athene Moss. Carlsen spilte for Nikko til de i 1999 ble et halvprofesjonelt lag grunnet begrensninger i forholdt til utlendinger i serien, og Agnete Carlsen og de andre nordmennene måtte dra tilbake til Norge. Carlsen la opp som følge av dette. Hun har siden ikke hatt noen aktiv karriere assosiert med fotball.
| Agnete Synnøve Carlsen (født 15. januar 1971 i Moss) er en norsk tidligere fotballspiller. Hun spilte på Norges lag som ble europamestere i 1993 og verdensmestere i 1995.
Agnete Carlsen debuterte på A-laget til Sprint-Jeløy i 1987, men scoret ingen mål i seriedebuten i 1987. Året etter debuterte Carlsen på landslaget, den 3. juni 1988, mot Brasil som 17-åring, og hun scoret i sin andre kamp, mot Nederland senere på året. I samme år markerte hun seg også på Sprint-Jeløy, der hun scoret fire mål. Carlsen var med på å vinne cupen med Sprint-Jeløy samme år, og serien i 1990. Året etter ble Carlsen sølvvinner i EM og VM.
I 1993 vant Sprint-Jeløy serien for andre og siste gang, og Carlsen scoret 11 mål den sesongen. Hun ble også europamester etter å ha slått Italia i finalen. Carlsen var også med til VM i 1995, men hun spilte bare to kamper som innbytter. Bakgrunnen for det var at hun hadde skadet seg i en treningskamp tidligere på året. Imidlertid holdt innsatsen til at Carlsen ble verdensmester. Etter VM begynte Carlsen i L-league, den japanske serien for kvinner.
Carlsens eneste OL-turnering var i 1996, der hun ble mest husket for å ha fått et rødt kort i semifinalen mot USA. Carlsens siste internasjonale mesterskap var EM året etter. Etter dette mesterskapet kuttet Carlsen ut landslaget for å satse på Nikko, noe som medførte cupseier og tre seriemesterskap. I pausen mellom sesongene var Agnete Carlsen på gjesteopptreden i Kolbotn og Athene Moss. Carlsen spilte for Nikko til de i 1999 ble et halvprofesjonelt lag grunnet begrensninger i forholdt til utlendinger i serien, og Agnete Carlsen og de andre nordmennene måtte dra tilbake til Norge. Carlsen la opp som følge av dette. Hun har siden ikke hatt noen aktiv karriere assosiert med fotball.
== Meritter ==
Med Sprint-Jeløy:
Seriemester 1990 og 1993
Cupmester 1988Med Nikko Securities Dream Ladies:
Seriemester 1996, 1997 og 1998
Cupmester 1997
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Agnete Carlsen – Olympedia
(en) Agnete Carlsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Agnete Carlsen – FIFA
(no) Agnete Carlsen – Norges Fotballforbund
(de) Agnete Carlsen – Soccerdonna
(en) Agnete Carlsen – FBref | Agnete Synnøve Carlsen (født 15. januar 1971 i Moss) er en norsk tidligere fotballspiller. | 1,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/USAs_president | 2023-02-04 | USAs president | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs president'] | USAs president er et embete i Amerikas forente stater. Embetet utgjør landets føderale utøvende myndighet, og innehaveren er både statssjef, regjeringssjef og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Den offisielle embetstittelen i grunnloven er President of the United States (forkortes iblant POTUS). I alt har 45 forskjellige personer vært USAs president.
På grunn av USAs status som «supermakt» blir presidenten ofte regnet som verdens mektigste person. Under den kalde krigen oppsto sågar tittelen «den frie verdens leder». Makten til presidenten har økt betydelig siden posisjonen ble etablert i 1789. Presidentens makt har spilt en økende sterk rolle i amerikansk politisk liv siden begynnelsen av 1900-tallet med en merkbar utvidelse i presidentskapet til Franklin D. Roosevelt. I nyere tid har presidenten også blitt sett på som en av verdens mest mektige politiske figurer som leder av den eneste gjenværende globale supermakt. Som leder av USA med den største økonomi ved nominell BNP, innehar presidenten betydelig nasjonal og internasjonal hard og myk makt.
Artikkel II i USAs grunnlov etablerer den utøvende gren av den føderale regjering og bekler presidentens utøvende makt og myndighet. Makten omfatter utøvelsen og håndheving av føderal lov og ansvaret til å utnevne føderale ledere, diplomatarisk, regulerende og juridiske myndighetspersoner. Presidenten har myndigheten til utnevne og motta ambassadører og inngå avtaler med utenlandske makter, og har hovedansvaret for å lede amerikansk utenrikspolitikk. Rollen omfatter ansvaret for å lede verdens mest kostbare militærapparat, som har den nest største nukleære våpenlager.Den 46. og sittende presidenten er demokratiske Joe Biden, som ble valgt i presidentvalget i 2020 og som tiltrådte 20. januar 2021. (Grunnen til at presidenttallet er en høyere enn antallet presidenter som faktisk har tjenestegjort, er at Grover Cleveland feilaktig ble tildelt to nummer i listen. Denne feilen har nå blitt så utbredt at den ikke lar seg korrigere, bare referere.)
| USAs president er et embete i Amerikas forente stater. Embetet utgjør landets føderale utøvende myndighet, og innehaveren er både statssjef, regjeringssjef og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Den offisielle embetstittelen i grunnloven er President of the United States (forkortes iblant POTUS). I alt har 45 forskjellige personer vært USAs president.
På grunn av USAs status som «supermakt» blir presidenten ofte regnet som verdens mektigste person. Under den kalde krigen oppsto sågar tittelen «den frie verdens leder». Makten til presidenten har økt betydelig siden posisjonen ble etablert i 1789. Presidentens makt har spilt en økende sterk rolle i amerikansk politisk liv siden begynnelsen av 1900-tallet med en merkbar utvidelse i presidentskapet til Franklin D. Roosevelt. I nyere tid har presidenten også blitt sett på som en av verdens mest mektige politiske figurer som leder av den eneste gjenværende globale supermakt. Som leder av USA med den største økonomi ved nominell BNP, innehar presidenten betydelig nasjonal og internasjonal hard og myk makt.
Artikkel II i USAs grunnlov etablerer den utøvende gren av den føderale regjering og bekler presidentens utøvende makt og myndighet. Makten omfatter utøvelsen og håndheving av føderal lov og ansvaret til å utnevne føderale ledere, diplomatarisk, regulerende og juridiske myndighetspersoner. Presidenten har myndigheten til utnevne og motta ambassadører og inngå avtaler med utenlandske makter, og har hovedansvaret for å lede amerikansk utenrikspolitikk. Rollen omfatter ansvaret for å lede verdens mest kostbare militærapparat, som har den nest største nukleære våpenlager.Den 46. og sittende presidenten er demokratiske Joe Biden, som ble valgt i presidentvalget i 2020 og som tiltrådte 20. januar 2021. (Grunnen til at presidenttallet er en høyere enn antallet presidenter som faktisk har tjenestegjort, er at Grover Cleveland feilaktig ble tildelt to nummer i listen. Denne feilen har nå blitt så utbredt at den ikke lar seg korrigere, bare referere.)
== Historie ==
=== Opprinnelse ===
I juli 1776 under den amerikanske uavhengighetskrigen samlet delegater fra de tretten kolonier seg under den andre kontinentale kongress for i fellesskap å erklære seg som 13 uavhengige og suverene stater og ikke lenger under britisk overherredømme. De 13 statene innså behovet for å synkronisere motstanden mot britene tett, så Kongressen begynte samtidig prosessen med å skrive et utkast til en forfatning som ville binde de amerikanske statene sammen. Det var lange diskusjoner over en rekke saker, inkludert representasjon og avstemning, og hvor mye makt som skulle bli gitt til en sentral regjering. Kongressen fullførte sitt arbeid med konføderasjonsartiklene for å etablere en bestandig union mellom de 13 statene i november 1777 og sendte disse ut til statene for ratifisering.Under konføderasjonsartiklene, som ble satt i effekt den 1. mars 1781, ble konføderasjonens kongress den sentrale politiske autoriteten uten noen form for lovgivende makt. Den kunne vedta sine egne relasjoner, avgjørelser og reguleringer, men ikke noen former for lover, og kunne ikke skattlegge eller gjennomføre lokale kommersielle reguleringer på borgerne. Dette institusjonelle opplegget reflekterte hvordan amerikanerne syntes det avsatte britiske systemet med monark og parlament burde ha fungert, nemlig som et overordnet system kun for saker som angikk hele riket. Statene var frigjort fra et monarki og tildelte en del formelle kongelige privilegier (som retten til å gå til krig, motta ambassadører, etc) til Kongressen. Medlemmene av Kongressen valgte en president av De forente stater i Kongressens forsamling for å presidere over møtene i Kongressen som en nøytral moderator. Det var en rolle som var svært lite likt presidentens rolle i senere århundrer. Det var i stor grad kun en seremoniell posisjon uten større innflytelse. Avtalen i Paris i 1783 sikret uavhengighet for hver av de tidligere britiske koloniene og gjorde formelt slutt på den amerikanske uavhengighetskrigen. Med freden kunne hver av statene vende seg mot sine egne interne affærer. Rundt år 1786 begynte amerikanerne å innse at deres kontinentale grenser var beleiret og svekket, og at statenes respektive økonomi var i krise på grunn av at nabostater hisset til handels-rivalisering mot hverandre. Deres harde valuta gikk til utenlandske markeder for å betale for import, handelen i Middelhavet var utsatt for nordafrikanske pirater, og ettersom uavhengighetskrigen hadde blitt finansiert med felles lån i utlandet ble gjelden fra denne ikke betalt og samlet økt rente. Sivil og politisk uro tårnet seg opp.
Som følge av en vellykket avklaring av stridigheter om handel og fiske mellom Virginia and Maryland i 1785, innkalte Virginia til en konferanse om handel mellom alle statene som ble satt til Annapolis i Maryland i september 1786. Målet var løse ytterligere fiendskap i handelen mellom de enkelte statene. Konferansen feilet grunnet mistenksomhet mellom de ulike statene. Alexander Hamilton fikk delegatene til å gå med på en ny konferanse for å revidere de felles artiklene som skulle holdes den neste våren i Philadelphia. Mulighetene for den neste konferanse synes dårlige fram til James Madison og Edmund Randolph lyktes å sikre seg tilstedeværelsen av George Washington i Philadelphia som en delegat for Virginia.Da delegatene fra tolv stater, Rhode Island sendte ingen, møttes i mai 1787 hadde de med seg ulike erfaringer mellom de lovgivende og utøvende grene innenfor deres respektive regjeringer. De fleste statene hadde en svak leder uten veto eller myndighet til å utnevne posisjoner, valgt årlig av lovgivningsmakten til en enkelt periode og som delte makten med et utøvende råd, og motsatt av en sterk lovgivningsmakt. Staten New York var derimot et betydelig unntak ved å ha en sterk guvernør med rett til å veto og utnevnelse og valgt for en periode på tre år, og kvalifisert for gjenvalg uten begrensninger i antall. Det var via forhandlinger bak lukkede dører i Philadelphia presidentskapet for De forente stater kom til syne.
=== Utvikling ===
Som nasjonens første president, etablerte George Washington mange standarder som kom til å definere posisjonen. Hans beslutning om trekke seg etter to perioder bidro til takle frykten for at nasjonen ville utvikle seg til et monarki, og etablerte en presedens som ikke ble brutt før 1940 og ville til sist ble gjort permanent ved Tjueandre tillegg til konstitusjonen. Ved slutten av hans presidentskap hadde politiske partier utviklet seg, og da John Adams beseiret rivalen Thomas Jefferson i 1796 var det første virkelige omtvistet presidentvalget. Etter at Jefferson beseiret Adams i 1800, kom han og hans landsmenn fra Virginia, James Madison og James Monroe, begge til å være president i to perioder, til sist dominere nasjonens politikk under den såkalte gode perioden, «Era of Good Feelings», fram til Adams’ sønn John Quincy Adams vant valget i 1824 etter at Det demokratisk-republikanske parti delte seg.
Valget av Andrew Jackson i 1828 var en betydelig milepæl ettersom Jackson ikke var en del av eliten i Virginia og Massachusetts som hadde holdt presidentskapet i de første 40 årene. Jackson forsøkte å styrke presidentens posisjon på bekostning av Kongressen samtidig den brede folkelige deltagelsen økte i tiden da nasjonen raskt ekspanderte vestover. Imidlertid ble hans etterfølger, Martin Van Buren, upopulær etter den økonomiske krisen eller panikken i 1837, og dødsfallet til William Henry Harrison og de påfølgende dårlige forholdet mellom John Tyler og Kongressen førte til ytterligere svekkelse av presidentens posisjon. De 24 årene mellom 1837 og 1861, inkludert Van Buren, ble de seks presidentperiodene fylt av åtte forskjellige menn, men ingen som ble gjenvalgt for en andre periode. Senatet spilte en viktig rolle i løpet av denne perioden med det store triumviratet til Henry Clay, Daniel Webster, og John C. Calhoun i nøkkelroller i forme den nasjonale politikken i tiden 1830- og 1840-tallet fram til debattene om slaveriet begynte å dele nasjonen i to på 1850-tallet.Abraham Lincolns lederskap under den amerikanske borgerkrigen har ført til at historikere har ansett ham som en av USAs aller fremste presidenter. Omstendighetene av krigen og republikanernes dominans av Kongressen gjorde presidentens posisjon mektig, og da Lincoln ble gjenvalgt i 1864 var det første gangen at en president ble gjenvalgt siden Jackson i 1832. Etter at Lincoln ble myrdet mistet hans etterfølger Andrew Johnson all politisk støtte og ble snart fjernet fra sin posisjon, mens Kongressen forble mektig under presidentskapet til borgerkrigsgeneralen Ulysses S. Grant i to perioder. Ved slutten av rekonstruksjonstiden kom Grover Cleveland til sist å bli den første demokratisk president som ble valgt siden før krigen, stilt opp til gjenvalg i tre påfølgende valg (1884, 1888, 1892) og vant to ganger. I 1900 ble republikaneren William McKinley som vant et gjenvalg siden Grant i 1872, men ble offer for et attentat år etter.
Etter at McKinley var død ble Theodore Roosevelt en dominerende figur i amerikansk politikk. Historikere mener at Roosevelt totalt endret det politiske system ved å styrke presidentembetet med en rekke betydelige bedrifter, blant annet å bryte opp trust, opprette naturvern, arbeidereformer, gjøre personlig karakter like viktig som sakene, og håndplukke sin etterfølger, William Howard Taft. I det påfølgende tiåret ledet Woodrow Wilson USA til seier i løpet av den første verdenskrig, skjønt Wilsons forslag for Folkeforbundet ble forkastet av Senatet. Warren Harding, som var populær som president, kom til å oppleve at hans ettermæle ble tilsmusset av skandaler, særskilt Teapot Dome-skandalen. Tilsvarende ble Herbert Hoover raskt en upopulær president etter at han mislykket i å lindre den store depresjonen.
=== «Keiserlig presidentskap» ===
«Keiserlig presidentskap» er et begrep som benyttes på USA moderne presidentskap. Det ble gjort populært på 1960-tallet fra tittelen på en bok fra 1973 av historikeren Arthur M. Schlesinger, Jr. som skrev The Imperial Presidency for å adressere to bekymringer: at presidentskapet var ukontrollert og at det hadde gått utover sine konstitusjonelle begrensninger.Da Franklin D. Roosevelt ble president i 1932 førte det til ytterlige mot hva hisorikere siden har beskrevet som «keiserlig presidentskap». Begrepet er blitt benyttes på USA moderne presidentskap. Det stammer fra tittelen på en bok fra 1973 av historikeren Arthur M. Schlesinger, Jr. som skrev The Imperial Presidency for å adressere to bekymringer: at presidentskapet var ukontrollert og at det hadde gått utover sine konstitusjonelle begrensninger. Støttet av en enorm demokratisk majoritet i Kongressen og offentlig support for betydelige endringer, økte Roosevelts reformpolitikk, kalt New Deal, økte den føderale regjeringen dramatisk i størrelse og utstrekning, inkludert flere utøvende myndigheter. Den tradisjonelle lille staben til presidenten ble sterkt utvidet med Executive Office of the President (presidentens kanselli og består av hans nærmeste stab og politiske rådgivere, og husholdet i Det hvite hus, presidentens embetsbolig) i 1939. Ingen av dem krevde Senatets bekreftelse. Roosevelts enestående gjenvalg til en tredje og fjerde periode, USAs seier i den andre verdenskrig, og nasjonens hurtigvoksende økonomi, bidro alle til å etablere kontoret som en posisjon for globalt lederskap. Hans etterfølgere, Harry Truman og Dwight D. Eisenhower, ble begge gjenvalgte da den kalde krigen førte til at den amerikanske presidenten ble sett på som «lederen av den frie verden», mens John F. Kennedy var en ungdommelig og populær leder som dro fordel av framveksten av fjernsynets betydning på 1960-tallet.Etter at Lyndon B. Johnson mistet folkelig støtte grunnet Vietnamkrigen og Richard Nixons presidentskap kollapset grunnet Watergate-skandalen, vedtok Kongressen en rekke av reformer med den hensikt å sikre seg selv. Disse omfattet Loven om krigsmakter, War Powers Resolution, som utspilte seg grunnet Nixons veto i 1973, og andre lover som søkte å styrke Kongressens posisjon. Ved 1976 innrømmet Gerald Ford at «den historiske pendel» hadde svingt mot Kongressen, fremmet muligheten av et «nedbrytende» erosjon av hans evne til å styre. Både Ford og hans etterfølger Jimmy Carter mislyktes å bli gjenvalgt. Den tidligere skuespilleren Ronald Reagan dro fordel av sitt talent som en kommunistdiktator for endre den amerikanske politikk vekk fra en sosial politikk i ånd med New Deal til en langt mer konservativ ideologi. Hans visepresident George H. W. Bush ble den første visepresident siden 1836 som ble direkte valgt til president.Den den kalde krigen ebbet og USA ble verdens ubestridte ledende nasjon, Bill Clinton, George W. Bush, og Barack Obama tjente hver to perioder som president. I mellomtiden hadde Kongressen og nasjonen blitt gradvis mer politisk polarisert, særlig som følge av at republikanerne i 1994 kontrollerte Representantenes hus for første gang på 40 år og framveksten av rutinemessing anvendelse av filibustertaktikk i Senatet. De seneste presidentene har således fokusert på presidentens dekret (executive order), føderale reguleringer og juridiske utnevnelser for virkeliggjøre betydelig politiske endringer på bekostning av lovgivning og Kongressens makt. De siste presidentvalgene har reflektert denne pågående polariseringen hvor ingen kandidat med unntak av Obama i 2008 som vant med mer enn fem prosent av folkets stemmer og hvor to, George W. Bush og Donald Trump, ikke fikk flertall av folkets stemmer, men vant i Valgkollegium og tapte folkets stemmer. Både Clinton og Trump ble anklaget i Riksrett av Representantenes hus kontrollert av opposisjonspartiet, men det synes ikke å ha fått langvarig effekt blant deres egne velgere.
== Valg ==
Det holdes presidentvalg tirsdag etter første mandag i november hvert fjerde år, i år som er delelig med fire (f.eks. 2000, 2004, 2008). Presidentvalget er indirekte. Velgerne velger valgmenn som danner valgmannskollegiet. Valgmannskollegiet velger president. Presidenten innsettes kl. 12:00 den 20. januar påfølgende år. Presidenten blir da tatt i ed i embetet, vanligvis av justitiarius i den føderale Høyesterett (dog er dette ikke et krav), ved at følgende blir opplest av dommeren, og gjentatt av presidenten:
«I do solemnly swear (eller affirm) that I will faithfully execute the office of President of the United States, and will to the best of my ability, preserve, protect and defend the Constitution of the United States.» I tillegg er det vanlig at presidenten legger til eget navn mellom «I» og «do», samt ordene «so help me God» til slutt.
Etter det 22. tillegg til USAs grunnlov, ratifisert i 1951, kan man bare velges til president for to perioder. En person som alt har fungert som president i over to år kan kun velges en gang, mens en som har fungert som president i under to år kan velges to ganger.
For å være valgbar til presidentembetet må man ha fylt 35 år, være født amerikansk statsborger, samt ha bodd i USA i 14 år.
== Maktbalansen ==
Forholdet mellom presidentembetet, den lovgivende forsamlingen Kongressen, og Høyesterett er regulert gjennom grunnloven. Grunnloven omtaler presidenten i artikkel II.
Den lovgivende og bevilgende makt ligger i Kongressen. Presidenten utarbeider forslag til føderalt budsjett for USA, og presidenten kan legge fram forslag til lover. Lovforslag må formelt fremmes av et medlem av Kongressen; i motsetning til f.eks. den norske regjeringen har ikke presidenten rett til å introdusere lovgivning direkte.
Presidenten kan dessuten nedlegge veto mot vedtak i Kongressen. Kongressen kan overprøve presidentens veto med 2/3 flertall i begge kamre. Presidenten nominerer regjeringsmedlemmer, ambassadører, føderale dommere og tusenvis av andre embeter, men for mange av disse stillingene må kandidatene først godkjennes av et flertall i Senatet.
Presidenten kan avsettes av Kongressen ved riksrett ("impeachment"). Dette fordrer at Representantenes hus først reiser tiltale, noe som gjøres med rent flertall. Deretter behandles tiltalepunktene i Senatet, hvor det kreves to tredjedels flertall for å fjerne presidenten. Ved riksrett mot presidenten er det Høyesterettsjustitiarius som leder Senatets forhandlinger.
Hvis en president dør, blir avsatt, eller går av før endt regjeringstid, skal visepresidenten etter grunnloven overta presidentembetet. Loven Presidential Succession Act fra 1947 regulerer den videre rekkefølgen dersom ikke visepresidenten kan overta. Her står Speaker of the House som den neste. Skulle heller ikke vedkommende kunne overta embetet, overtar Senatets President Pro Tempore, normalt den eldste senator fra flertallspartiet. Deretter følger regjeringsmedlemmene, rangert etter departementenes alder.
Fire presidenter har avgått ved døden av naturlige årsaker mens de var president: William Henry Harrison, Zachary Taylor, Warren G. Harding, og Franklin D. Roosevelt.
Fire presidenter er blitt drept mens de var president: Abraham Lincoln, James A. Garfield, William McKinley og John F. Kennedy.
Én president har forlatt presidentembetet frivillig. Richard Nixon trakk seg som president i 1974 etter Watergate-skandalen.
== Annet ==
USA var det første land til å opprette presidentembetet som statssjef i en moderne republikk. Denne presidentmodellen er senere innført i en rekke andre land.
USA har mange partier, men siden 1853 har alle presidenter enten kommet fra demokratene eller republikanerne.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lahlum, Hans Olav (2016): Presidentene fra George Washington til Barack Obama, Cappelen Damm, ISBN: 9788202529567
Moen, Ole O. (2017): USAs presidenter fra George Washington til Donald J. Trump, Forlag: Historie & kultur, ISBN: 9788283230130
Restad, Hilde Eliassen (2022): Det amerikanske paradokset, politikk, samfunn, historie, Cappelen Damm akademisk, ISBN: 9788202771430
== Se også ==
Liste over USAs presidenter
Liste over USAs presidentkandidater 2008
Presidentvalg (USA)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(es) Offisielt nettsted
(en) Presidents of the United States – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) President of the United States – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Executive Office of the President (EOP) er den amerikanske presidentens kanselli og består av hans nærmeste stab og politiske rådgivere, og husholdet i Det hvite hus, presidentens embetsbolig. EOP ble opprettet av Kongressen i 1939 og har vokst betydelig i størrelse; over 1 800 ansatte pr. | 1,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_58_%C2%ABS%C3%B8rlandssk%C3%B8yta%C2%BB | 2023-02-04 | RS 58 «Sørlandsskøyta» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1956'] | R/S 58 «Sørlandsskøyta» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1956 ved Trosvik Mek. Verksted i Brevik.«Sørlandsskøyta» var egentlig et eksperiment fra Redningsselskapet i et forsøk på å gå fra tre som tradisjonelt byggemateriale og over til stål. Ironisk nok var det da Richard G. Furuholmen som designet denne skøyta, etter at han hadde levert 3 redningsskøyter i tre i perioden 1949 til 1953. «Sørlandsskøyta» ble en positiv overraskelse både for konstruktøren og Redningsselskapet, og de neste årene ble det etterhvert produsert 6 stålskøyter på 55 fot etter design av Furuholmen.
Til tross for å ha vært et eksperiment var «Sørlandsskøyta» i operativ tjeneste som redningsskøyte helt frem til 1987. Da hadde den rukket å berge 8 personer fra «den visse død», 7 fartøyer fra totalforlis, og gitt assistanse til totalt 116 fartøy.
Idag er «Sørlandsskøyta» i privat eie og hjemmehørende i Fitjar kommune.
| R/S 58 «Sørlandsskøyta» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1956 ved Trosvik Mek. Verksted i Brevik.«Sørlandsskøyta» var egentlig et eksperiment fra Redningsselskapet i et forsøk på å gå fra tre som tradisjonelt byggemateriale og over til stål. Ironisk nok var det da Richard G. Furuholmen som designet denne skøyta, etter at han hadde levert 3 redningsskøyter i tre i perioden 1949 til 1953. «Sørlandsskøyta» ble en positiv overraskelse både for konstruktøren og Redningsselskapet, og de neste årene ble det etterhvert produsert 6 stålskøyter på 55 fot etter design av Furuholmen.
Til tross for å ha vært et eksperiment var «Sørlandsskøyta» i operativ tjeneste som redningsskøyte helt frem til 1987. Da hadde den rukket å berge 8 personer fra «den visse død», 7 fartøyer fra totalforlis, og gitt assistanse til totalt 116 fartøy.
Idag er «Sørlandsskøyta» i privat eie og hjemmehørende i Fitjar kommune.
== Referanser == | R/S 58 «Sørlandsskøyta» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1956 ved Trosvik Mek. Verksted i Brevik. | 1,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_Quinn | 2023-02-04 | Daniel Quinn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 11. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Omaha', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Daniel Quinn (født 11. oktober 1935 i Omaha i Nebraska, død 17. februar 2018 i Houston i Texas) var en amerikansk forfatter, kjent blant annet for hans bok Ishmael (1992), en roman som undersøker oldtidens myter, og som han vant den litterære prisen Turner Tomorrow Fellowship Award for i 1991.
| Daniel Quinn (født 11. oktober 1935 i Omaha i Nebraska, død 17. februar 2018 i Houston i Texas) var en amerikansk forfatter, kjent blant annet for hans bok Ishmael (1992), en roman som undersøker oldtidens myter, og som han vant den litterære prisen Turner Tomorrow Fellowship Award for i 1991.
== Biografi ==
Daniel Quinn studerte ved de amerikanske universitetene Saint Louis University og Loyola University Chicago, foruten også Universitetet i Wien. Han mottok bachelorgraden i engelsk, summa cum laude, i 1957.
I 1975 avsluttet han sin karriere som utgiver for å bli frilansforfatter. Quinn er best kjent for sin roman Ishmael (1992), som han vant Turner Tomorrow Fellowship Award for i 1991. Denne prisen ble etablert for å oppmuntre forfattere til å søke «kreative og positive løsninger på globale problemer». Ishmael er den første i en trilogi som omfatter The Story of B, og My Ishmael. Filmen Instinct (1999) med Anthony Hopkins og Cuba Gooding, Jr. er delvis basert på denne fortellingen.
Ishmael og dens oppfølgere ga økende berømmelse for Quinn utover 1990-tallet, og ble en velkjent forfatter innenfor bestemte segmenter av miljøbevegelsen, anarkistbevegelsen og blant anarko-primitivistene. Quinn har reist i omfattende grad for å forelest og diskutere sine bøker.
Mens responsen på Ishmael var hovedsakelig positiv har Quinn fått en god del strid rundt sin påstand at ettersom befolkningsvekst er en funksjon av mattilgang vil matvarehjelp til fattige nasjoner dramatisk forverre en massiv krise relatert til befolkningsøkning og miljø.
Det har blitt hevdet at hans argument er en modifisert versjon av Thomas Malthus, skjønt Quinn hevder at problemet er ikke mangel på mat, men at tilgang på mat ikke går til å fø på de som sulter. Han foreslår at den nåværende befolkningsveksten er uholdbar både for mennesker og andre levende arter, og at tilsynelatende velvillig politikk vil nå skape masseødelegger i et vidt perspektiv. Som bevis for dette peker han på utryddelsen av 200 arter om dagen ved menneskelige handlinger. Quinn har også foreslått at den lave fødselsraten i utviklingsland er irrelevant som motbevis for hans tese ettersom den voksende matproduksjonen i utviklingsland er hva som øker befolkningsveksten i den tredje verden.
Quinn har gjentatte ganger hevdet i sine bøker at han snakker om befolkningen som i helhet, og ikke en kunstig underavdeling som eksempelvis Østerrike. Hans argument er enkelt: mer mat betyr flere mennesker. Ikke nødvendigvis flere mennesker i eksempelvis Finland, men hvor enn ekstra mat i Finland går. Hans argument støtter seg på det fysiske fakta at jo mer mat som blir spist omsette større befolkningsmasser. Han hevder spesielt at sult i problemområder er ikke nødvendigvis betinget av at ekstra mennesker er flyttet til områder som kan fø på dem. Han motsetter seg matvarehjelp for at det ganske enkelt opprettholder en uholdbar eller ikke bærekraftig befolkningsvekst.
Quinns bok Tales of Adam ble utgitt i 2005 etter en lang konkurs-strid med hans opprinnelige utgiver. Boken er formet som et perspektiv fra animists (åndedyrker) øyne i syv noveller.
Quinn levde før sin død i Houston, Texas sammen med sin hustru Rennie.
== Bibliografi ==
Dreamer, 1988
Ishmael, 1992
The Story of B, 1996
Providence: The Story of a 50 Year Vision Quest (selvbiografi), 1996
My Ishmael, 1997
A Newcomer's Guide to the Afterlife (sammen med Tom Whalen), 1997
An Animist Testament (lydbok hvor Quinn leser The Tales of Adam og The Book of the Damned), 1999
Beyond Civilization, 2000
The Man Who Grew Young (tegneserie), 2001
After Dachau, 2001
The Holy, 2002
Tales of Adam, 2005
Work, Work, Work, 2006
If They Give You Lined Paper, Write Sideways, 2007
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ishmael.org – The Ishmael community, Daniel Quinns offisielle nettsted
The Friends of Ishmael Society
Read Ishmael – et nettsted dedikert til å oppmuntre folk å lese Ishmael | Daniel Quinn (født 11. oktober 1935 i Omaha i Nebraska, død 17. | 1,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Energimerking_av_forbruksartikler | 2023-02-04 | Energimerking av forbruksartikler | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Energi'] | Energimerking er et system for å merke energikrevende apparater med sammenlignbar informasjon om forbruk av energi ved bruk av apparatet.
I henhold til norsk lov om merking av forbruksvarer og tilhørende forskrifter samt en rekke ulike EU-direktiv (92/75/CEE, 94/2/CE, 95/12/CE, 96/89/CE, 2003/66/CE) må de fleste hvitevarer, lyspærer (forpakningen) og biler være utstyrt med et energimerke når de frembys for salg eller leie. Utstyrets energieffektivitet angis i form av ulike energieffektivitets-klasser fra A til G. A er mest energieffektivt, G minst energieffektivt. Merkene skal også gi forbrukerne annen nyttig informasjon. Informasjonen må også oppgis i brosjyrer og på utsalgstedenes internett-sider.
Energimerkingen har eksistert i EU siden 1993 og i Norge siden 1996. I løpet av disse årene har produktene gjennomgått en betydelig energieffektivisering. I et forsøk på å fange opp dette er klassene A+ og A++ senere blitt introdusert for kjøleskap.
| Energimerking er et system for å merke energikrevende apparater med sammenlignbar informasjon om forbruk av energi ved bruk av apparatet.
I henhold til norsk lov om merking av forbruksvarer og tilhørende forskrifter samt en rekke ulike EU-direktiv (92/75/CEE, 94/2/CE, 95/12/CE, 96/89/CE, 2003/66/CE) må de fleste hvitevarer, lyspærer (forpakningen) og biler være utstyrt med et energimerke når de frembys for salg eller leie. Utstyrets energieffektivitet angis i form av ulike energieffektivitets-klasser fra A til G. A er mest energieffektivt, G minst energieffektivt. Merkene skal også gi forbrukerne annen nyttig informasjon. Informasjonen må også oppgis i brosjyrer og på utsalgstedenes internett-sider.
Energimerkingen har eksistert i EU siden 1993 og i Norge siden 1996. I løpet av disse årene har produktene gjennomgått en betydelig energieffektivisering. I et forsøk på å fange opp dette er klassene A+ og A++ senere blitt introdusert for kjøleskap.
== Forvaltning av regelverket ==
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er tilsynsmyndighet for energimerkeordningen. Tilsynet omfatter å kontrollere at apparater i butikkene er riktig merket, og at opplysningene på merkingen er korrekt. Olje- og energidepartementet (OED) forvalter sammen med andre departementer det norske lovverket knyttet til energimerking. Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) gjennomfører kontroll i butikkene og testing av produkter på oppdrag fra NVE.
== Ansvarsområder ==
Utsalgstedene er ansvarlig for at produktene er tydelig merket ved salg eller utleie. Det er leverandørene (produsentene) som har ansvar for at butikkene får riktige merkelapper til produktene.
Kontroller som er gjennomført har avslørt store mangler både hos butikkene, men også feilmerking fra produsentene.
== Gyldighetsområde ==
Hvitevarer som skal energimerkes, er: Kjøle-/fryseapparater, oppvaskmaskiner, vaskemaskiner, tørketromler, kombinerte vask-/tørkmaskiner, lyskilder, stekeovner og klimaanlegg (luft-luft varmepumpe eller airconditionanlegg, vann-luft varmepumpe eller airconditionanlegg og væske-luft varmepumper) med kjøleeffekt under 12 kW.
== Fremtidig revisjon ==
I dag finner man nesten ikke hvitevarer i dårligere energiklasser enn C i butikker i Norge. Den positive utviklingen har medført at det er naturlig at kravene til de ulike energiklassene skjerpes. EU-kommisjonen har derfor besluttet å revidere rammedirektivet for energimerking av hvitevarer til husholdningsbruk, Energy Labelling Directive 92/75/EEC.
== Husholdningsapparater ==
=== Merkingen ===
Energimerkelappen er delt inn i minimum 4 kategorier:
Produktdetaljer: Avhengig av produkttypen, spesifikke detaljer om modellen og materialene den er laget av
Energiklasse: En fargekode assosiert med en bokstav (fra A til G) som gir et inntrykk av produktets energiforbruk
Forbruk, effektivitet, kapasitet osv: Informasjon avhengig av produkttype
Støy: Støy forårsaket av produktet angis i desibel
=== Kjøleskap, frysere og kombiskap ===
Tabellen angir energieffektivitet. Indekstallet beregnes for hvert produkt avhengig av energiforbruk og produktets volum. Indekstallet beregnes med andre ord ikke utfra antall kilowatt-timer kWh.
Merkelappen inneholder også:
Årlig energiforbruk i kWh
Antall liter kjølekapasitet (for kjøleskap og kombiskap)
Antall liter frysekapasitet (for frysere og kombiskap)
Støy oppgitt i dB(A)For kjøleskap (og kun for disse) vil modeller som er mer energieffektive enn kategori A kunne merkes A+ eller A++.
=== Vaskemaskiner, tørketromler og kombinasjoner av disse ===
For vaskemaskiner beregnes energieffektivieten ved en 60°C bomullsvask med maksimal last, typisk 6 kg. Indekstallet er kWh per kilo vasket tøy.
Merkelappen inneholder også:
Totalforbruk per vask
Vaskeresultat – med klasser fra A til G
Sentifugeresultat (restfuktighet) – med klasser fra A til G
Sentrifugehastighet (maks)
Total kapasitet av bomullstøy angitt i kg
Vannforbruk per vask angitt i liter
Støy for vask og sentrifugering angitt i dB(A)For tørketromler blir energieffektiviteten beregnet ved tørking av bomullstøy og maksimal oppgitt last. Energieffektivitet oppgis i kWh per kilo tøy. Ulike skalaer finnes for kondenstørketromler og ventilerte tørketromler.
Kondenstørketromler
Ventilerte tørketromler
Merkelappen inneholder også:
Energiforbruk per tørk
Kapasitet av bomullstøy oppgitt i kg
Hvorvidt produktet er av typen kondens eller er ventilert
Støy oppgitt i dB(A)For kombinasjoner av vaskemaskiner og tørketromler er energieffektivitet oppgitt og målt som for tørketromler.
Merkelappen inneholder også:
Energiforbruk (både vask og tørk)
Energiforbruk per vask
Vaskeresultat – med klasser fra A til G
Sentrifugehastighet (maks)
Total kapasitet av bomullstøy angitt i kg
Vannforbruk per vask angitt i liter
Støy for vask og sentrifugering og tørking angitt i dB(A)
=== Oppvaskmaskin ===
Energieffektivitet måles i forhold til antall kuverter. For den mest vanlige typen, en 12-kuverters maskin gjelder skalaen nedenfor. Måltallet er kWh per 12 kuverter.
Merkelappen inneholder også:
Energiforbuk i kWh per vask
Vaskeresultat – med klasser fra A til G
Tørkeresultat – med klasser fra A til G
Kapasitet målt i antall kuverter
Vannforbruk i liter per vask
Støy oppgitt i dB(A)
=== Stekeovn ===
Merkelappen inneholder også:
Energieffektivitet – med klasser fra A til G
Energiforbruk i kWh
Stekeovnsvolum i liter
== Air conditioning ==
Forskriftene gjelder bare enheter under 12 kW. Merkelappen skal inneholde:
Modell,
Energieffektivitet – med klasse fra A til G,
Årlig energiforbruk (full belastning med 500 timer per år)
Kjølekapasitet ved maks belastning i kW
Energieffektivitet ved kjøling og full belastning
Type (Kun kjøl, kjøl/varme)
Kjøletype (luft eller vann)
Støy oppgitt i dBFor air conditioning med varmekapasitet skal merkelappen også inneholde:
Varmekapasitet ved full belastning i kW
Energieffektivitet ved oppvarming og full belastning
== Lyspære ==
Merkelappen skal inneholde:
Energieffektivitet – med klasse fra A til G,
Lysstyrke oppgitt i lumen
Energiforbruk i watt
Gjennomsnittlig levetid i timer
== Biler ==
For motorkjøretøy er det utslipp av karbondioksid i gram per kilometer som er oppgitt.
Merkelappen inneholder også informasjon om:
Merke
Modell
Versjon
Drivstofftype
Girtype
Vekt
Drivstoff-forbruk
blandet kjøring
bykjøring
landeveiskjøring
CO2 utslipp i gram per kilometer
== Se også ==
Energimerking av bygg
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Free Online EPC Graph Creation Tool
European Council Directive 92/75/EEC
EU Intelligent Energy. | Energimerking er et system for å merke energikrevende apparater med sammenlignbar informasjon om forbruk av energi ved bruk av apparatet. | 1,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhang_Guotao | 2023-02-04 | Zhang Guotao | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 26. november', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Kinesiske offiserer', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Pingxiang', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Zhang Guotao (kinesisk: 张国焘, pinyin: Zhāng Guótāo, Wade-Giles: Chang Kuo-t'ao; født 1897 i Pingxiang i provinsen Jiangxi i Kina, død 3. desember 1979 i Scarborough i Canada) var et grunnleggende medlem og en tidlig leder av det kinesiske kommunistparti og militær leder for deres styrker i 1920- og 1930-årene. Han skrev memoarer som kaster viktig lys over kommunistpartiets tidlige historie.
Han havnet i konflikt med Mao Zedong, og ble utrenset fra kommunistpartiet i 1937. Året etter gikk han over til kommunistenes viktigste hovedmotstander innenlands, Kuomintang, i 1938.
Etter Kuomintangs nederlag i den kinesiske borgerkrig i 1949 dro han i eksil først til Hongkong og deretter til Toronto i Canada. Der konverterte han til kristendommen i 1978, og døde under den usedvanlig kalde vinteren i 1979.
| Zhang Guotao (kinesisk: 张国焘, pinyin: Zhāng Guótāo, Wade-Giles: Chang Kuo-t'ao; født 1897 i Pingxiang i provinsen Jiangxi i Kina, død 3. desember 1979 i Scarborough i Canada) var et grunnleggende medlem og en tidlig leder av det kinesiske kommunistparti og militær leder for deres styrker i 1920- og 1930-årene. Han skrev memoarer som kaster viktig lys over kommunistpartiets tidlige historie.
Han havnet i konflikt med Mao Zedong, og ble utrenset fra kommunistpartiet i 1937. Året etter gikk han over til kommunistenes viktigste hovedmotstander innenlands, Kuomintang, i 1938.
Etter Kuomintangs nederlag i den kinesiske borgerkrig i 1949 dro han i eksil først til Hongkong og deretter til Toronto i Canada. Der konverterte han til kristendommen i 1978, og døde under den usedvanlig kalde vinteren i 1979.
== Selvbiografi ==
Chang Kuo-t'ao: The Rise of the Chinese Communist Party: the autobiography of Chang Kuo-t'ao. Lawrence, Kans., 1971-1972
== Referanser ==
== Litteratur ==
Donald W. Klein, Anne B. Clark: Biographic Dictionary of Chinese Communism 1921-1965. Harvard East Asian series, 0073-0491; 1972, s. 57. Cambridge, Mass.. ISBN 0-674-07410-6
== Eksterne lenker ==
(en) Zhang Guotao – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Zhang Guotao (kinesisk: 张国焘, pinyin: Zhāng Guótāo, Wade-Giles: Chang Kuo-t'ao; født 1897 i Pingxiang i provinsen Jiangxi i Kina, død 3. desember 1979 i Scarborough i Canada) var et grunnleggende medlem og en tidlig leder av det kinesiske kommunistparti og militær leder for deres styrker i 1920- og 1930-årene. | 1,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RS_60_%C2%ABUlabrand_II%C2%BB | 2023-02-04 | RS 60 «Ulabrand II» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske redningsskøyter', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1958'] | R/S 60 «Ulabrand II» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1958.«Ulabrand II» er oppkalt etter den sagnomsuste losen Anders Jacob Johansen fra Ula i Vestfold med tilnavnet Ulabrand.
Frem til 1986 var «Ulabrand II» i tjeneste som redningsskøyte og berget 51 personer fra «den visse død», 19 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 503 fartøy.
| R/S 60 «Ulabrand II» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1958.«Ulabrand II» er oppkalt etter den sagnomsuste losen Anders Jacob Johansen fra Ula i Vestfold med tilnavnet Ulabrand.
Frem til 1986 var «Ulabrand II» i tjeneste som redningsskøyte og berget 51 personer fra «den visse død», 19 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 503 fartøy.
== Referanser == | R/S 60 «Ulabrand II» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget for Redningsselskapet i 1958.RS 60 Ulabrand II Redningsselskapet | 1,899 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.