url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Arkitektur%C3%A5ret_1922
|
2023-02-04
|
Arkitekturåret 1922
|
['Kategori:Arkitektur i 1922', 'Kategori:Arkitekturår']
|
Arkitekturåret 1922 er en oversikt over blant annet fullførte bygninger av arkitektonisk betydning, priser, fødte og avdøde personer med tilknytning til arkitektur i 1922.
|
Arkitekturåret 1922 er en oversikt over blant annet fullførte bygninger av arkitektonisk betydning, priser, fødte og avdøde personer med tilknytning til arkitektur i 1922.
== Bygninger ==
Monument for den tredje internasjonalen, designet av Vladimir Tatlin, blir kansellert.
Wrigley bygningen i Chicago, Illinois, USA blir fullført.
Byggingen av Los Angeles Central Library i Los Angeles, California, USA påbegynnes.
Lincolnmonumentet i Washington, D.C., USA blir innviet.
== Priser ==
AIA-gullmedaljen – Victor Laloux
Royal Gold Medal – Thomas Hastings
Prix de Rome, arkitektur: (ukjent).
Sundts premie – Nicolai Beer for Industrigata 21
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
|
Arkitekturåret 1922 er en oversikt over blant annet fullførte bygninger av arkitektonisk betydning, priser, fødte og avdøde personer med tilknytning til arkitektur i 1922.
| 15,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alice_Comyn
|
2023-02-04
|
Alice Comyn
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1349', 'Kategori:Engelske jarler og grevinner', 'Kategori:Fødsler i 1289', 'Kategori:Huset Comyn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Aberdeen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Alice Comyn, lady Beaumont, grevinne av Buchan (født 1289, død 3. juli 1349), var en adelskvinne av skotsk-normannisk opphav, et medlem av den mektige Comyn-familien som støttet Huset Balliols krav på den skotske tronen mot deres rivaler, Huset Bruce. Hun var niese av John Comyn, jarl av Buchan, som hun også var arving av. Jarledømmet Buchan ble derimot senere krevd av Alices ektemann Henry de Beaumont i retten til sin hustru.
Alice var bestemor av Blanche av Lancaster, og således oldemor av kong Henrik IV av England.
Det var hennes ektemanns pågående strid for å kreve hennes nedarvete tittel Buchan som ble en av grunnene til den skotske krig for uavhengighet.
|
Alice Comyn, lady Beaumont, grevinne av Buchan (født 1289, død 3. juli 1349), var en adelskvinne av skotsk-normannisk opphav, et medlem av den mektige Comyn-familien som støttet Huset Balliols krav på den skotske tronen mot deres rivaler, Huset Bruce. Hun var niese av John Comyn, jarl av Buchan, som hun også var arving av. Jarledømmet Buchan ble derimot senere krevd av Alices ektemann Henry de Beaumont i retten til sin hustru.
Alice var bestemor av Blanche av Lancaster, og således oldemor av kong Henrik IV av England.
Det var hennes ektemanns pågående strid for å kreve hennes nedarvete tittel Buchan som ble en av grunnene til den skotske krig for uavhengighet.
== Familie ==
Alice var født i Aberdeenshire i Skottland i 1289 som den eldste datteren til Alexander Comyn, sheriff av Aberdeen, og Joan le Latimer. Hun hadde en yngre søster, Margaret, som senere ble gift først med sir John Ross, og for andre gang med William Lindsay, herre av Symertoun.Hennes besteforeldre på farsiden var Alexander Comyn, 2. jarl av Buchan, justiciar og konstabel av Skottland, og Elizabeth de Quincy. Hennes besteforeldre på morsiden var William le Latimer og Alicia Ledet; solid normannisk adel på begge sider. Hennes onkel var John Comyn, jarl av Buchan, en av de mest mektige jarlene i Skottland. Jarlen, som døde i desember 1308, var gift med Isabella MacDuff, men ekteskapet var barnløst. Alice var John Comyns arving til tittelen grevinne av Buchan selv om jarledømmet hadde blitt nedlagt og gått tilbake til kronen etter at onkelen døde i England hvor han dro som flyktning.
== Ekteskap og barn ==
Kort tid før 14. juli 1310 ble Alice gift med Henry de Beaumont, lord Beaumont, sønn av Louis de Brienne, vicomte av Beaumont, og Agnes, vicomtesse av Beaumont. Ved hennes ekteskap ble hun titulert som lady Beaumont. Hennes ektemann Henry var en nøkkelfigur i stridighetene mellom England og Skottland på 1200- og 1300-tallet. Som en konsekvens for hennes ekteskap til Henry hadde Alice, i skotske øyne, blitt ugjenkallelig engelsk, derfor anerkjente skottene isteden hennes søster Margarets rett til jarledømmet Buchan.Ekteskapet mellom Alice og Henry ga hele ti barn:
Katherine de Beaumont (død 11. november 1368), gift med David III Strathbogie, jarl av Atholl, som hun fikk arvinger med.
Elizabeth de Beaumont (død 27. oktober 1400), gift med Nicholas Audley, 3. baron Audley. Døde uten arvinger.
Richard de Beaumont
John de Beaumont (døde som barn)
Thomas de Beaumont
Alice de Beaumont
Joan de Beaumont, gift med sir Fulk FitzWarin, 3. lord FitzWarin
Beatrice de Beaumont, gift med Charles I, greve av Dammartin
John de Beaumont, 2. lord Beaumont (1318- 14. april 1342), den 6. november 1330 gift med Eleanor av Lancaster, som hennes første ektemann og som hun fikk arvinger med. Han ble drept i en ridderturnering.
Isabel de Beaumont (ca. 1320–1361), gift i 1337 med Henry av Grosmont, 1. hertug av Lancaster, som hun fikk to døtre med; Matilda av Leicester og Blanche av Lancaster.I april 1313 ble Isabella MacDuff, enke etter Alices onkel John Comyn plassert i forvaring av familien Beaumont etter at hun ble løslatt fra hennes harde fengsling. Hun hadde blitt innestengt i et bur i fire år i Berwick i England på ordre fra kong Edvard I ettersom hun hadde kronet Robert Bruce som skottenes konge ved Scone i mars 1306, noe som var MacDuffs familiens nedarvete rett. I 1310 ble hun sent til nonnekloster, og tre år senere ble beordret til et av herregodsene til Beaumont hvor hun ble til hun døde på en ukjent dato.
I 1314 kjempet Henry de Beaumont i slaget ved Bannockburn på Englands side mot Skottland.
En gang mellom 1317 og 1321 overtok Alice til de engelske besittelsene til hennes yngre søster Margaret. Den 22. januar 1334 ble Alice ektemann Henry stevnet for det engelske parlamentet som jarl av Buchan. Han ble anerkjent som jarl fra da av og fram til 16. november 1339. Den 10. februar 1334 satt han i den skotske parlamentet som holder av den samme tittelen. Det var hans ubøyelig jakt på jarledømmet Buchan som var en av de utløsende faktorene som førte til den andre skotske uavhengighetskrig mellom Huset Comyn og deres arvefiender, Huset Bruce.
Alice døde den 3. juli 1349 seksti år gammel. Hennes ektemann Henry hadde dødd i 1340 i Nederlandene hvor han hadde reist sammen med kong Edvard III av England. Med Alices død ble jarledømmet for alltid gitt videre til Comyn-familien.
Alices tallrike etterkommere omfatter kongene Henrik IV av England og Henrik V av England, Filippa av Lancaster, dronning av Portugal, Anne Boleyn, og Humphrey Kynaston, en framtredende jernbanemagnat i England.
== I fiksjonen ==
Alice Comyn opptrer som en figur i Barbara Erskines roman Kingdom of Shadows (Skyggenes kongedømme) som er basert på livet til Isabella MacDuff.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Cawley, Charles: Medieval Lands, Scottish Nobility, Earls of Buchan (Comyn), se Medieval Lands
|
Alice Comyn, lady Beaumont, grevinne av Buchan (født 1289, død 3. juli 1349), var en adelskvinne av skotsk-normannisk opphav, et medlem av den mektige Comyn-familien som støttet Huset Balliols krav på den skotske tronen mot deres rivaler, Huset Bruce.
| 15,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arkeologi%C3%A5ret_2007
|
2023-02-04
|
Arkeologiåret 2007
|
['Kategori:Arkeologiår', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kunst og kultur i 2007', 'Kategori:Vitenskap i 2007']
|
Arkeologiåret 2007 er en oversikt over blant annet utgravninger, fødte og avdøde personer med tilknytning til arkeologi i 2007.
|
Arkeologiåret 2007 er en oversikt over blant annet utgravninger, fødte og avdøde personer med tilknytning til arkeologi i 2007.
== Utforskninger ==
Riksantikvaren i samarbeid med Borgarsyssel Museum begynner restaurering og ny georadarundersøkelse av ruinene ved Værne kloster, Rygge.
== Utgravninger ==
Steinalderboplassen Pauler I blir undersøkt, og viser seg å være ca. 10 400 år gammel.
Skipsvrak fra Sør-Kina-havet
== Funn ==
15. januar – I en grop som ble benyttet til gravsted fra jeulmunkeramikkperioden 2000 f.Kr. blir det funnet skjeletter av to mennesker som omfavner hverandre i døden. Funnet blir gjort i Ando-ri Site i Yeosu, Sør-Korea.
16. januar – En fossil hodeskalle blir funnet ved Pestera cu Oase i Romania. Den blir datert til å være 35 000 år gammel og tilskrives blandingstrekk fra både moderne Homo sapiens og eldre greiner av menneskeslekten.
19. juli – Depotfunnet ved Harrogate, funnet i januar, blir offentliggjort.
3. august – Meksikanske arkeologer offentliggjør oppdagelsen av hva som er antatt å være graven til Aztec-herskeren Ahuitzotl.
Kuppelgraven i Rehov, Israel.
Spartia-tempelet, Hellas.
Asthall depotfunn (antas nedgravd ca. 1526).
== Priser ==
Larissa Bonfante mottar Gullmedalje for fremragende innsats innen arkeologi av Archaeological Institute of America (AIA).
== Dødsfall ==
27. februar – Svein Molaug, norsk marinarkeolog og direktør for Norsk Sjøfartsmuseum fra 1956 til 1984 (født 1914)
11. mars – Jørgen Meldgaard, dansk arkeolog, museumsinspektør og grønlandsforsker (født 1927)
26. april – Roger Blidmo, svensk arkeolog og dataentreprenør (født 1951)
19. mai – Antonio Frova, italiensk arkeolog (født 1914)
14. juni – Peter Ucko, engelsk arkeolog (født 1938)
13. juli – Paul Faure, fransk arkeolog og filolog (født 1916)
21. august – Volkmar Fritz, tysk bibelarkeolog (født 1938)
26. oktober – Arne Skjølsvold, norsk arkeolog, forskningssjef ved Kon-Tiki-museet (født 1925)
== Referanser ==
|
Arkeologiåret 2007 er en oversikt over blant annet utgravninger, fødte og avdøde personer med tilknytning til arkeologi i 2007.
| 15,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABSmyril%C2%BB
|
2023-02-04
|
MF «Smyril»
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske ferger', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Skip bygget i Spania', 'Kategori:Skip fra 2005', 'Kategori:Suðuroy']
|
MF «Smyril» er en ferge som seiler to ganger daglig mellom Tórshavn og Suðuroy,
eid av det færøyske offentlige trafikkselskap Strandfaraskip Landsins. I alt fem ferger som har trafikkert forbindelsen har hatt navnet, fra den første i 1896 til dagens moderne ferge.
|
MF «Smyril» er en ferge som seiler to ganger daglig mellom Tórshavn og Suðuroy,
eid av det færøyske offentlige trafikkselskap Strandfaraskip Landsins. I alt fem ferger som har trafikkert forbindelsen har hatt navnet, fra den første i 1896 til dagens moderne ferge.
== Historie ==
Suðuroy er den av Færøyene som har lengst avstand til de andre øyene og Tórshavn. Før i tiden var det ofte livsfarlig å ro i de åpne Færøbåten til Sandoy eller Tórshavn. Særlig postforbindelsen var uregelmessig. Da handelslivet på Færøyene blomstret opp i andre halvdel av 1800-tallet i forbindelse med, at den kongelige monopolhandel ble nedlagt, og det ble innført frihandel, oppstod der et stort behov for en mere regelmessig gods, passasjer og postforbindelse mellom øyene.
Især på Suðuroy ble havfisket og klippfiskproduksjonen utvidet, og bygden Tvøroyri ble sentrum for den nye økonomiske utvikling som kom til å endre det færøyske samfunn. Det var da også her initiativet kom til å opprette en ruteforbindelse mellom øyene.
== Smiril I ==
I 1895 lot handelskompaniet A/S J. Mortensens Eftf. i Tvøroyri bygge et lite dampskip på Kockum Mekaniska Verkstad AB i Malmö, Sverige. Skipet som fikk navnet «Smiril», ble satt inn i rute i januar 1896. Da skipet skulle betjene nesten alle av øyas bygder, og den kun få steder kunne legge til kai, måtte den for det meste ligge for anker, mens gods og passasjerer ble fraktet i land med små båter, en langsommelig og besværlig prosess.
Men dette var dog en stor forbedring, ikke minst for postforbindelsen. I 1917 overtok det offentlige «Smiril». Alle de fire ruteskip som har hatt navnet «Smiril» har siden vært offentlig eid.
Smiril er det færøyske navn for den lille rovfuglen dvergfalken.
== Smiril II ==
I 1931 lot det færøyske Lagting en ny «Smiril» bygge i Frederikshavn. Denne «Smiril» nr. 2 var større og mer komfortabel for passasjerene, det var salong og røkesalong med sofaer og bløte lenestoler, og lugarer med køyer. På dette tidspunkt var det opprettet flere nye ruter mellom de mange færøyske bygder og flere steder var det anlagt små kaianlegg. Disse rutene ble trafikkert av andre skip. Da dette vakre nye skipet særlig seilte på de større handelsplassene, som Vestmanna, Miðvágur, Nólsoy, Klaksvík og bygdene på østsiden av Eysturoy, ble det bedre tid til en mer regelmessig forbindelse med Suðuroy, via Skálavík på Sandoy.
== Smyril III ==
Den tredje ’Smyril’ blev bygget på skipsverftet i Tórshavn i 1967 (som følge av en rettskrivningsreform ble skrivemåten endret fra Smiril til Smyril). Med dette hurtiggående motorskipet, som var særlig sjødyktig og rolig, i motsetning til sin meget sterkt gyngende og rullende forgjenger, ble seilingstiden fra Tórshavn til Suðuroy redusert til 3 timer fra før 4 timer. Skipet, som hadde en kapasitet på 300 passasjerer, kunne imøtekomme alle behov på ruten mellom Tórshavn, Suðuroy og Klaksvík. Men i slutten av 1960-årene og i 1970-årene ble infrastrukturen på Færøyene sterkt utbygget, og der ble behov for en ferge, som kunne ta med biler.
== Smyril IV ==
I 1975 besluttet det offentlige rederiet Strandfaraskip Landsins seg for å kjøpe en 6 år gammel bilferge fra det danske rederiet Molslinjen (Morten Mols). Den fikk navnet «Smyril», og ble satt inn i samme rute som forgjengeren. Med dette store havgående skipet som var utstyrt med stabilisatorer ble seilasen til Suðuroy redusert til 2 timer. Nå kunne folk fra Suðuroy komme til Tórshavn og hjem igjen samme dag.
2006 ble fergen solgt og seiler nå under et annet navn i rutefart mellom to øyer i Karibien.
== Smyril V ==
Den 135 meter lange moderne ferge, ble bygget i San Fernando i Spania og konstruert av det danske firmaet Knud E. Hansen A/S.
Med en seilingstid på om lag 100 minutter, en kapasitet på 200 biler, med 1 000 passasjerer, en fart på 21 knop, vil fergen i mange år fremover være en sikker forbindelse, de 35 nautiske mil mellom hovedøyene og Suðuroy.
Smyril ble den 24. september 2005 i San Fernando døpt av Lagmann Jóannes Eidesgaards kone Anita Eidesgaard og den 15. oktober 2005 ønsket velkommen til dens hjemhavn Tvøroyri av en stor del av Suðuroys befolkning. Fergen ble satt i daglig drift den 1. november 2005.
== Eksterne lenker ==
(en) Smyril (ship, 2005) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) IMO 9275218 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Smyril – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MF «Smyril» – DNVs skipsregister
(en) MF «Smyril» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen
Faroestamps.fo (engelsk, tysk, fransk, dansk og færøysk (kilde)
Landsins Rederiets hjemmeside
Olivant.fo Fotos fra Smyrils dåp i Spania
Smyril I-V
|
MF «Smyril» er en ferge som seiler to ganger daglig mellom Tórshavn og Suðuroy,
| 15,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sk%C3%B8ytetinget
|
2023-02-04
|
Skøytetinget
|
['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i Norge', 'Kategori:Kortbaneløp på skøyter', 'Kategori:Kunstløp i Norge', 'Kategori:Norsk skøytesport', 'Kategori:Roller derby']
|
Skøytetinget er Norges Skøyteforbunds høyeste myndighet og avholdes annenhvert år innen 15. juni. Tinget innkalles av forbundsstyret med minst to måneders varsel direkte til de representasjonsberettigede organisasjonsledd. Fullstendig saksliste med forslag må være utsendt minst 2 uker før tinget.
Skøytetinget 2011 ble avholdt på Hamar 27.–29. mai med Hamar Idrettslag som vertskap. I 2013 ble tinget bli avholdt i Asker i perioden 7.–9. juni, forrige gang skøytetinget ble avholdt i Asker var i 1985. I 2015 ble skøytetinget arrangert med Gol IL som vertskap i perioden 12.–14. juni 2015 på Storefjell Resort Hotel, Golsfjellet. Det var andre gang at Skøytetinget ble avholdt på Gol, første gang var det på Pers Hotell 15.–17. juni 1984 men da med Buskerud Skøytekrets som arrangør. Sommeren 2017 vil skøytetinget bli avholdt i Bergen, den 9.-11. juni på Quality Hotel Edvard Grieg hotell med Fana Idrettslag som vertsskap ved skøytetingforhandlingene.
|
Skøytetinget er Norges Skøyteforbunds høyeste myndighet og avholdes annenhvert år innen 15. juni. Tinget innkalles av forbundsstyret med minst to måneders varsel direkte til de representasjonsberettigede organisasjonsledd. Fullstendig saksliste med forslag må være utsendt minst 2 uker før tinget.
Skøytetinget 2011 ble avholdt på Hamar 27.–29. mai med Hamar Idrettslag som vertskap. I 2013 ble tinget bli avholdt i Asker i perioden 7.–9. juni, forrige gang skøytetinget ble avholdt i Asker var i 1985. I 2015 ble skøytetinget arrangert med Gol IL som vertskap i perioden 12.–14. juni 2015 på Storefjell Resort Hotel, Golsfjellet. Det var andre gang at Skøytetinget ble avholdt på Gol, første gang var det på Pers Hotell 15.–17. juni 1984 men da med Buskerud Skøytekrets som arrangør. Sommeren 2017 vil skøytetinget bli avholdt i Bergen, den 9.-11. juni på Quality Hotel Edvard Grieg hotell med Fana Idrettslag som vertsskap ved skøytetingforhandlingene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges Skøyteforbunds årsmøter / ting 1893–2011 Arkivert 21. april 2013 hos Wayback Machine. på www.n-s-f.no
Norges Skøyteforbunds sider om Skøytetinget 2003 i Arendal
Norges Skøyteforbunds sider om Skøytetinget 2005 i Harstad
Norges Skøyteforbunds sider om Skøytetinget 2007 i Stavanger Arkivert 2. november 2013 hos Wayback Machine.
Norges Skøyteforbunds sider om Skøytetinget 2009 på Geilo Arkivert 3. november 2013 hos Wayback Machine.
Norges Skøyteforbunds sider om Skøytetinget 2011 på Hamar Arkivert 16. november 2012 hos Wayback Machine.
Norges Skøyteforbunds sider om Skøytetinget 2013 i Asker Arkivert 21. april 2013 hos Wayback Machine.
Norges Skøyteforbunds sider om Skøytetinget 2015 på Gol Arkivert 21. juni 2015 hos Wayback Machine.
|
Skøytetinget er Norges Skøyteforbunds høyeste myndighet og avholdes annenhvert år innen 15. juni.
| 15,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rufjellet
|
2023-02-04
|
Bjørufjellet
|
['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sømna', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart']
|
Bjørufjellet, eller Malmsfjellet, er et fjell ved Vik i Sømna kommune i Nordland. Det har en høyde på 307 meter over havet. Fjellet har navn etter grendene på hver side, med Bjøru i vest og Malm i øst.
|
Bjørufjellet, eller Malmsfjellet, er et fjell ved Vik i Sømna kommune i Nordland. Det har en høyde på 307 meter over havet. Fjellet har navn etter grendene på hver side, med Bjøru i vest og Malm i øst.
== Fjelltrimmen ==
Fjellet er enkelte år med i den lokale Fjelltrimmen. Traseen er 1,4 km lang og har en stigning på 265 m. Oppstigningen tar mellom 45 og 75 minutter.
== Referanser ==
|
Bjørufjellet, eller Malmsfjellet, er et fjell ved Vik i Sømna kommune i Nordland. Det har en høyde på 307 meter over havet.
| 15,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Naverl%C3%B8nn
|
2023-02-04
|
Naverlønn
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asias hageplanter', 'Kategori:Asias trær', 'Kategori:Bonsai', 'Kategori:Danmarks flora', 'Kategori:Europas hageplanter', 'Kategori:Europas trær', 'Kategori:Lønneslekten', 'Kategori:Nord-Afrikas flora', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Vest-Asias trær']
|
Naverlønn (Acer campestre) er en lønneart fra Europa og tilstøtende områder. Den kan skilles fra spisslønn og platanlønn på at bladene er ganske små og har butte spisser på flikene.
|
Naverlønn (Acer campestre) er en lønneart fra Europa og tilstøtende områder. Den kan skilles fra spisslønn og platanlønn på at bladene er ganske små og har butte spisser på flikene.
== Beskrivelse ==
Den er et lite, løvfellende tre eller av og til bare en busk. Den blir som regel opptil 15 m høy med en stammediameter på 60–70 cm, men kan en sjelden gang bli opptil 25 m høy. Krona er kuppelformet, og stammen er ofte krokete. Barken er lysebrun med brede, oransjefargede furer. Eldre trær har gråbrun eller mørkegrå bark med fine sprekker og lyse ribber. Årsskuddene er brune og fint hårete. Fjorårsskuddene er ru med smale, vertikal ribber, og etter fem år er skuddene vingekantete.Bladene er rosa under løvsprett og blir så lysegrønne før de får en mørkere farge. De er opptil 8 cm lange og 12 cm brede, og har 5 fliker som er innskåret halvveis eller mer. De ytterste flikene er små med to uregelmessige tenner i ytterkanten. De tre hovedflikene har trekantet og avrundet spiss, og på hver side av spissen sitter ei avrundet tann. Undersiden har hårdusker i nervevinklene. Bladstilken er tynn, grønn eller rosa og 5–9 cm lang. Unge greiner og bladstilk har melkesaft. Høstfargen er som regel dypt gyllen, men kan være også være rød.Naverlønn er sambu med adskilte hann- og hunnblomster på samme tre. Pollineringen utføres hovedsakelig av insekter, men vind kan også spille en rolle. Blomstringen skjer i april–mai etter løvsprett. Blomsterstanden er en opprett kvast med omtrent 10 grønngule blomster. Fruktene er hårete eller glatte, 2,5–3 cm lange samaraer som er gulgrønne med karmosinrøde flekker. De sitter parvis i 180° vinkel, og 3–4 par er samlet i en kvast.
== Utbredelse og variasjon ==
Naverlønn er utbredt i det meste av Mellom- og Sør-Europa. Den finnes nordover til England, øyene i Danmark og Skåne i Sør-Sverige og østover til Voronezj i Russland. Den forekommer også i Algerie, Korsika, Sardinia, Sicilia, Nord-Anatolia, Kaukasia og Nord-Iran. Arten finnes ikke naturlig i Irland, Skottland, Norge, Jylland, Finland eller De baltiske land, og den mangler på store deler av Den iberiske halvøy.Tidligere ble trær med glatte frukter skilt ut som subsp. leiocarpum, men denne underarten er ikke lenger anerkjent. En mulig gyldig underart er subsp. marsicum med utbredelse i Italia og Balkan.En fylogenetisk studie fra 2014 viser at trærne som er blitt regnet til Acer campestre i nordøstlige Tyrkia og sørvestlige Georgia skiller seg klart ut genetisk. Morfologisk kan de ikke skilles fra naverlønn som vokser andre steder. Denne kryptiske arten har fått navnet Acer orthocampestre. Sannsynligvis tilhører alle bestander av naverlønn i Krim, Kaukasia og Nord-Iran denne arten.
== Økologi ==
Naverlønn er en karakteristisk art for den europeiske sonen med temperert løvskog. I Mellom-Europa vokser den i lavlandet, mens den i middelhavslandene forekommer i åser og fjell opptil 1600 moh. Den trenger ikke mye vann og unngår steder der jorda er mettet med fuktighet. Jorda bør helst være kalkholdig, men den kan vokse på mange typer jord. Arten er ganske varmekrevende, selv om den klarer seg gjennom de kalde vintrene i Øst-Europa. Unge trær tåler mye skygge, men når de blir eldre øker kravet til lys. Arten danner ikke rene bestander og vokser som undervegetasjon i skog med eik, lind, alm og edelkastanje. Den forekommer sjelden i barskog.
== Nytte ==
I Italia er naverlønn tradisjonelt blitt plantet sammen med alm i vinhager og åkre for at vinranker skal klatre på trærne. Treslaget er vanlig plantet i hager, parker og langs veger og gater på grunn av høstfargen og blomstene. Det finnes flere kultivarer med ulik vekstform og bladfarge. Trevirket er hvitt, sterkt og hardt, men små dimensjoner og lite tilgjengelig virke gjør at det ikke brukes mye til trelast. Den brukes mest til fyringsved og massevirke og hogges samtidig med andre løvtrær som den vokser sammen med.Naverlønn dyrkes som prydtre i Norge og regnes som hardfør til herdighetssone 4. Den finnes forvillet noen steder, spesielt langs Oslofjorden og sørlandskysten og i Bergen. Arten sprer seg i liten grad i norsk natur, og spredning er hovedsakelig kjent fra Bygdøy i Oslo. I Fremmedartslista 2018 er den vurdert som lav risiko på grunn av moderat invasjonspotensial og ingen kjent økologisk effekt.Hybriden Acer × zoeschense er en menneskeskapt krysning mellom naverlønn og Acer lobelii. Den dyrkes av og til i hager, men er lite hardfør og klarer seg dårlig i Norge.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Naverlønn i Encyclopedia of Life
(en) Naverlønn i Global Biodiversity Information Facility
(no) Naverlønn hos Artsdatabanken
(sv) Naverlønn hos Dyntaxa
(en) Naverlønn hos ITIS
(en) Naverlønn hos NCBI
(en) Naverlønn hos The International Plant Names Index
(en) Naverlønn hos Tropicos
(en) Kategori:Acer campestre – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Acer campestre – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Acer campestre – detaljert informasjon på Wikispecies
|
– naturlig utbredelse
| 15,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strilam%C3%A5l
|
2023-02-04
|
Strilamål
|
['Kategori:Norske dialekter']
|
Strilamål eller strilemål er en opprinnelig negativ betegnelse på dialektene rundt Bergen i Hordaland. Strilene var gjerne fiskere som rodde til byen for å selge dagens fangst til byens borgere. Amalie Skram gir en levende beskrivelse av møtet mellom byborgere og striler i Hellemyrsfolket:
Stranden var proppfull av lørdagseftermiddagstrafikken. Strilene kom i rekker, halveis sperrende gaten, menn og kvinner med armene om hverandres skuldrer og tiner i hendene. De stabbet ivei med de korte, stive ben i de veldige sjøstøvler, mens det brune sneslaps sprøitet op og til sidene, og strilelukten stod som en os omkring dem. Kom det noen i veien for dem, slapp de ikke taket for å gi plass, folk fikk hytte seg så godt de kunde. Kjerringer og småbarn som ikke hurtig nok sprang til side, veltet de over ende og skrevde urokkelig videre, uten så meget som å verdige de falne et øiekast. Efternølerne av Fana- og Nattlands-bøndene travet avsted foroverbøid med rømmebøtter i hendene og på ryggen tomme surmelksbøtter, som nådde dem fra nakken helt ned på de hvite vadmelskofteskjøter. ... Tjenestepiker med kurver på armen, som skulde efter varmt brød til søndagen, da bakerne holdt hviledag, stod i klynger og sendte slagord og vittigheter efter sine arvefiender, strilene, som i uforstyrrelig ro hverken så eller hørte.
|
Strilamål eller strilemål er en opprinnelig negativ betegnelse på dialektene rundt Bergen i Hordaland. Strilene var gjerne fiskere som rodde til byen for å selge dagens fangst til byens borgere. Amalie Skram gir en levende beskrivelse av møtet mellom byborgere og striler i Hellemyrsfolket:
Stranden var proppfull av lørdagseftermiddagstrafikken. Strilene kom i rekker, halveis sperrende gaten, menn og kvinner med armene om hverandres skuldrer og tiner i hendene. De stabbet ivei med de korte, stive ben i de veldige sjøstøvler, mens det brune sneslaps sprøitet op og til sidene, og strilelukten stod som en os omkring dem. Kom det noen i veien for dem, slapp de ikke taket for å gi plass, folk fikk hytte seg så godt de kunde. Kjerringer og småbarn som ikke hurtig nok sprang til side, veltet de over ende og skrevde urokkelig videre, uten så meget som å verdige de falne et øiekast. Efternølerne av Fana- og Nattlands-bøndene travet avsted foroverbøid med rømmebøtter i hendene og på ryggen tomme surmelksbøtter, som nådde dem fra nakken helt ned på de hvite vadmelskofteskjøter. ... Tjenestepiker med kurver på armen, som skulde efter varmt brød til søndagen, da bakerne holdt hviledag, stod i klynger og sendte slagord og vittigheter efter sine arvefiender, strilene, som i uforstyrrelig ro hverken så eller hørte.
== Referanser ==
|
Strilamål eller strilemål er en opprinnelig negativ betegnelse på dialektene rundt Bergen i Hordaland. Strilene var gjerne fiskere som rodde til byen for å selge dagens fangst til byens borgere.
| 15,207 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pau_Gasol
|
2023-02-04
|
Pau Gasol
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Deltakere for Spania under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Deltakere for Spania under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Deltakere for Spania under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Deltakere for Spania under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:IOK-medlemmer', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i basketball', 'Kategori:Personer fra Barcelona', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske basketballspillere']
|
Pau Gasol i Sàez er en profesjonell spansk basketballspiller for det amerikanske NBA-laget Milwaukee Bucks. Gasol spiller også, som sin bror Marc, på det spanske landslaget i basketball.
Han var flaggbærer under åpningen av Sommer-OL i London i 2012.
|
Pau Gasol i Sàez er en profesjonell spansk basketballspiller for det amerikanske NBA-laget Milwaukee Bucks. Gasol spiller også, som sin bror Marc, på det spanske landslaget i basketball.
Han var flaggbærer under åpningen av Sommer-OL i London i 2012.
== Europeisk spill ==
Pau Gasol startet med å spille i posisjonen som point guard som syvåring, men da han ble tolv fikk han sin nåværende posisjon som power forward.
Han dro senere og spilte ungdomsskolebasketball i USA før han kom tilbake til Spania for å spille profesjonelt for FC Barcelona.
== NBA-karriere ==
Pau Gasol ble trukket opp til NBA i draftet i 2001 av Atlanta Hawks som nummer tre totalt i første runde, men ble byttet direkte til Memphis Grizzlies mot Shareef Abdur-Rahim.
I Memphis Grizzlies spilte Gasol fra 2001 til 2008 med stor suksess.
I 2008 ble han byttet til Los Angeles Lakers der han har gjort stor suksess med andre superstjerner som Kobe Bryant og Lamar Odom.
=== Tidligere lag ===
=== Utmerkelser ===
=== Statistikker fra NBA-karrieren ===
==== Tegnforklaring ====
==== Sesongen ====
==== Sluttspillet ====
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ca) Offisielt nettsted
(en) Pau Gasol – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pau Gasol på Internet Movie Database
(fr) Pau Gasol på Allociné
(en) Pau Gasol hos The Movie Database
Pau Gasol på Twitter
Pau Gasol på Facebook
Pau Gasol på Instagram
Pau Gasol på YouTube
Pau Gasol på TikTok
(de) Pau Gasol – Munzinger Sportsarchiv
(en) Pau Gasol – Olympedia
(en) Pau Gasol – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Pau Gasol – FIBA
(en) Pau Gasol – eurobasket.com
(en) Pau Gasol – acb.com
(en) Pau Gasol – Basketball-Reference.com
(en) «Pau Gasol». Pau Gasol biografi og statistikker. NBA.com. s. 5. Besøkt 13. juni 2009.
|
USD/år
| 15,208 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hanne_Nabintu_Herland
|
2023-02-04
|
Hanne Nabintu Herland
|
['Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fødsler 27. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn født i Afrika', 'Kategori:Norske religionshistorikere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Maniema', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel']
|
Hanne Stine Nabintu Herland-Iversen (født 1966 i Kivu i Zaïre, tidligere Hanne Nabintu Kristiansen) er en norsk debattant, forfatter og foredragsholder. Hun er utdannet religionshistoriker, og har et kristenkonservativt samfunnssyn. Siden midten av 2000-tallet har hun kritisert fenomener som kulturradikalisme, multikulturalisme, normoppløsning, egoisme, hedonisme, sekularisering og politisk korrekthet. Hun er kritisk til vestlig deltagelse i kriger i Midtøsten.Herland har gitt ut flere debattbøker, blant annet Alarm! Tanker om en kultur i krise (2010), Respekt (2012), The Culture War. How the West lost its greatness (2017), Det nye Babylon (2018), Naturparadiset Smøla (2019), New Left Tyranny (2020).
|
Hanne Stine Nabintu Herland-Iversen (født 1966 i Kivu i Zaïre, tidligere Hanne Nabintu Kristiansen) er en norsk debattant, forfatter og foredragsholder. Hun er utdannet religionshistoriker, og har et kristenkonservativt samfunnssyn. Siden midten av 2000-tallet har hun kritisert fenomener som kulturradikalisme, multikulturalisme, normoppløsning, egoisme, hedonisme, sekularisering og politisk korrekthet. Hun er kritisk til vestlig deltagelse i kriger i Midtøsten.Herland har gitt ut flere debattbøker, blant annet Alarm! Tanker om en kultur i krise (2010), Respekt (2012), The Culture War. How the West lost its greatness (2017), Det nye Babylon (2018), Naturparadiset Smøla (2019), New Left Tyranny (2020).
== Familiebakgrunn og utdannelse ==
Hanne Nabintu Herland ble født i Zaïre, nå Den demokratiske republikken Kongo. Foreldrene flyttet fra Norge til Afrika i 1960-årene for å jobbe for UNESCO. Det var en venn av foreldrene, høvdingen for Shi-stammen i Kongo, som gav henne navnet Nabintu da hun ble født. Hun vokste opp på internatskole i Kongo fra 7-årsalderen, senere i Kenya og Rwanda. Som 19-åring flyttet hun til Norge. Herland snakker norsk, engelsk, fransk og swahili flytende.Herland har mastergrad i religionshistorie fra Universitetet i Oslo fra 2005. Mastergradsoppgaven omhandlet Quadi-domstolens betydning for islamisering i Kenya.
== Debattant og forfatterskap ==
Hanne Nabintu Herland utgav sin første bok som 11-åring, etter at familien måtte tilbringe tre måneder i jungelen i Afrika etter en flystyrt. I 2006 var hun medforfatter av debattboken Den norske stønadskulturen, hvor hun hevdet at Norge er et stønadsorientert samfunn som har gitt arbeidssøkende innvandrere stønader istedenfor å gi dem et konstruktivt arbeid. Hun har siden gjentatt sin tese om at passivisering av innvandrere er en form for nedlatenhet og rasisme.I 2007 vakte hun oppsikt i norsk offentlig debatt med kronikkene «Vestlige kvinners nederlag» og «Rasismen mot hvite» i Aftenposten. Hun mente at feminismen og den seksuelle frigjøringen hadde redusert kvinner til seksuelle objekter i den vestlige kulturen. Hun har siden brukt feminismen som forklaring på en del norske menns ekteskap med eksempelvis russiske og thailandske kvinner. I sin andre kronikk hevdet Herland «den rasismen det er aller mest av i Norge,» er «nådeløs hakking på enhver med hvit hud».I 2010 utgav hun debattboken Alarm! Tanker om en kultur i krise, hvor hun hevder at europeere er i ferd med å «begå kulturelt selvmord». Hun beskriver fenomener som selvrealisering, egoisme og seksuell frigjøring som alvorlige og selvdestruktive. Hun mener at sekstiåtterne har motarbeidet grensesetting i skolen, og at samfunnsutviklingen har ført til at politiet mister sin autoritet, at kirken mister sin autonomi, og at offentligheten preges av kulturradikal sensur. Anklagen om sensur ble senere trukket frem samme år, da et filmet foredrag av Herland ble fjernet fra Norsk Misjons Bistandsnemnds nettsider, med henvisning til at Herland hadde vært «unyansert».I 2011 hevdet Hanne Nabintu Herland i en kronikk i Vårt Land at Norge er «Vestens mest antisemittiske land.»I 2012 utgav hun boken Respekt, der hun diskuterer det hun mener er norsk snillisme, rasisme mot hvite, middelmådighet, jantelov og mangel på respekt for tradisjonell, norsk kultur. Hun hevder at Norge befinner seg i en «borgerkrig» og at sekstiåtterne «smadret» vår egen kultur, «egget til splid mellom far og mor, barn og foreldre, lærer og elev, mann og kvinne», og «nedtonet tradisjonelle autoriteter som politi, lærer og prest, infiltrert samfunnsforskning, skoleverket, forlagsvirksomhet og andre institusjoner». Denne indoktrineringen i Norge skjer ifølge Herland «ironisk nok etter omtrent de samme propagandametodene som tyskerne brukte i forkant av og under krigen». Hun skriver videre at nordmenn lever i «en konstant krigssituasjon», en krig som foregår i byråkratiet, på arbeidsplassene og i familiene. Hun skriver også om sin gudstro og om sitt kultursjokk ved å komme til Norge etter oppveksten i Afrika. Kritikk har i det vesentlige handlet om generalisering, karakteristikker og anekdotisk bevisføring.I 2013 var Herland redaktør for boken Ny Vind over Norge der blant annet statsminister Erna Solberg, Siv Jensen, Torbjørn Røe Isaksen, Asle Toje, Lars Roar Langslet og venstreradikale Walid al-Kubaisi deltok.
I 2013 skrev Herland også forordet til Odd Nerdrums bok Crime and Refuge.
I 2017 ble Herlands bok The Culture War. How the West Lost its Greatness utgitt i USA.
I 2018 utga Herland boken Det Nye Babylon. Hvordan Vesten mistet sin storhet i Norge, omtalt på TV2 og i en rekke medier.
I 2019 kom Herland med boken Naturparadiset Smøla der hun blant annet var redaktør sammen med Audun Lie Dahl som er kåret som en av verdens beste naturfotografer.
I 2020 ble Herlands bok New Left Tyranny. The Authoritarian destruction of our way of life utgitt i USA. Den ble omtalt i amerikanske medier
== Utmerkelser ==
Hanne Nabintu Herland ble tildelt Emmausprisen i 2010 for beste bok for voksne som «på en fremragende måte formidler og aktualiserer kristen tro og kristne verdier» for Alarm! Tanker om en kultur i krise.
== Bibliografi ==
Herland, Hanne Nabintu (2005). The task of reviving islam: Qadi-domstolens betydning for islamiseringen i Kenya (Masteroppgave). Universitetet i Oslo.
Herland, Hanne Nabintu (2010). Alarm! Tanker om en kultur i krise. Oslo: Luther forlag. ISBN 978-82-531-4611-9.
Herland, Hanne Nabintu (2011). «Moderne konservative verdier». I Bjarte Ystebø. Oslo Symposium 2011. ISBN 978-82-998708-0-1.
Herland, Hanne Nabintu (2012). Respekt. Oslo: Orfeus Publishing. ISBN 978-82-93140-07-8.
Herland, Hanne Nabintu (red.) (2013). Ny vind over Norge. 16 artikler om ansvar og frihet. Oslo: Dreyer forlag. ISBN 82-8265-084-6.
Herland, Hanne Nabintu (forord); Roberts, Gregory David (forfatter);Nerdrum, Odd Nerdrum (kunstner) (2013). Odd Nerdrum: Crime and Refuge. N Press. s. 456. ISBN 978-8299797818. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kristiansen, Hanne Nabintu (1980). Lys over landsbyen. Oslo: Filadelfiaforlaget. ISBN 82-534-0508-1.
Kristiansen, Hanne Nabintu (1985). Det siste våpenet. Tenår-ringen. Oslo: Filadelfiaforlaget. ISBN 82-534-0684-3.
== Litteratur ==
Døving, Cora Alexa og Kraft, Siv Ellen (2013). Religion i pressen. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-15-02169-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hanne Nabintu Herland på Internet Movie Database
(no) «Hanne Nabintu Herlands hjemmeside».
(no) «Hanne Nabintu Herlands profil». verdidebatt.no.
|
Hanne Stine Nabintu Herland-Iversen (født 1966 i Kivu i Zaïre, tidligere Hanne Nabintu Kristiansen) er en norsk debattant, forfatter og foredragsholder. Hun er utdannet religionshistoriker, og har et kristenkonservativt samfunnssyn.
| 15,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C4%93vzemei_un_Br%C4%ABv%C4%ABbai/LNNK
|
2023-02-04
|
Tēvzemei un Brīvībai/LNNK
|
['Kategori:1990-årene i Latvia', 'Kategori:2011 i Latvia', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalkonservative partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1993', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1997', 'Kategori:Politiske partier i Latvia', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 2011']
|
Tēvzemei un Brīvībai/LNNK («For fedreland og frihet/LNNK», TB/LNNK) er et høyreorientert, nasjonalkonservativt, parti i Latvia. Partiet er den fremste eksponenten for latvisk nasjonalisme og en ekskluderende politikk ovenfor statsløse og russisktalende.
Det nåværende partiet blei etablert i 1993 under navnet Tēvzemei un Brīvībai. I 1997 blei partiet slått sammen med Latvias nasjonale uavhengighetsbevegelse (LNNK) og fikk deretter sitt nåværende navn. Partiet har deltatt i de fleste regjeringene fra desember 1995 fram til nå og hadde statsministeren fra august 1997 til oktober 1998. I Europaparlamentet er partiet medlem i Union for Europe of the Nations.
|
Tēvzemei un Brīvībai/LNNK («For fedreland og frihet/LNNK», TB/LNNK) er et høyreorientert, nasjonalkonservativt, parti i Latvia. Partiet er den fremste eksponenten for latvisk nasjonalisme og en ekskluderende politikk ovenfor statsløse og russisktalende.
Det nåværende partiet blei etablert i 1993 under navnet Tēvzemei un Brīvībai. I 1997 blei partiet slått sammen med Latvias nasjonale uavhengighetsbevegelse (LNNK) og fikk deretter sitt nåværende navn. Partiet har deltatt i de fleste regjeringene fra desember 1995 fram til nå og hadde statsministeren fra august 1997 til oktober 1998. I Europaparlamentet er partiet medlem i Union for Europe of the Nations.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
Tēvzemei un Brīvībai/LNNK («For fedreland og frihet/LNNK», TB/LNNK) er et høyreorientert, nasjonalkonservativt, parti i Latvia. Partiet er den fremste eksponenten for latvisk nasjonalisme og en ekskluderende politikk ovenfor statsløse og russisktalende.
| 15,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aksellast
|
2023-02-04
|
Aksellast
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbaneteknikk', 'Kategori:Veitransport']
|
Aksellast (tidligere akseltrykk) er total belastning på underlaget fra alle hjul på samme aksel på et kjøretøy.Aksellast er en dimensjonerende faktor ved bygging av veier og bruer for veitrafikken, og skinnetype og banelegeme for jernbane. Slitasje på underlaget øker dramatisk med akseltrykket, og blir estimert til å være proporsjonalt med akseltrykket i fjerde potens. Det betyr at å doble akseltrykket vil øke slitasjen på underlaget 2×2×2×2 = 16 ganger.
|
Aksellast (tidligere akseltrykk) er total belastning på underlaget fra alle hjul på samme aksel på et kjøretøy.Aksellast er en dimensjonerende faktor ved bygging av veier og bruer for veitrafikken, og skinnetype og banelegeme for jernbane. Slitasje på underlaget øker dramatisk med akseltrykket, og blir estimert til å være proporsjonalt med akseltrykket i fjerde potens. Det betyr at å doble akseltrykket vil øke slitasjen på underlaget 2×2×2×2 = 16 ganger.
== Aksellast på vei ==
For vei beregnes aksellast ut i fra ÅDT og brukes for å bestemme vegtype, vegdekke, forsterkningslag ol. ved bygging av en ny vei.
Overlast er en betegnelse på lasting av et kjøretøy over tillatt vekt. Forbud mot overlast gis for å ivareta trafikksikkerheten, da et kjøretøys kjøreegenskaper vil endre seg ved overlast. Ved beregning av overlast måles både totalvekt og vekt pr. aksel. I Norge kan kjøretøyets eier bli ilagt gebyr ved overlast av et kjøretøy med tillatt totalvekt over 3500 kg, og i vesentlige tilfeller kan sjåfør også bli bøtelagt.Utviklingen på vei- og brostandarden i Norge har medført at tillatt akseltrykk har økt med tiden: På slutten av 1950-tallet var fremdeles tillatt maksimaltrykk 2 tonn. Etter storskala opprustning av bruene på andre halvdel av 1960-tallet og 1970-tallet hadde nesten hele riksveinettet 8 tonn akseltrykk. De første riksveiene med 10 tonn akseltrykk kom i 1971. Ved slutten av 1999 hadde 95 prosent av riksveiene 10 tonn tillatt.
== Aksellast på jernbane ==
For jernbane sier aksellast (tidl. akseltrykk) noe om tyngen på det materiellet som skal kjøre på jernbanesporet. Tidligere var det i Norge temmelig stor variasjon på hvilken aksellast de ulike banene tålte, noe som medførte enten at gods måtte lastes om når en for tung vogn skulle ut på en bane med lav aksellast, eller vogna måtte helt fra starten ikke lastes mer opp enn at den kunne kjøres på banestrekningen den skulle på med lavest tillatt aksellast. Ca 1970 lå tillatt aksellast på NSBs baner (unntatt Ofotbanen) på mellom 12 og 18 tonn. I dag ligger største aksellast for godstog for samtlige baner (unntatt Ofotbanen) på mellom 20,5 og 22,5 tonn. På svakere baner tillater man høy aksellast ved at hastigheten settes lavt, mens man tidligere ikke tillot tunge vogner framført i det hele tatt eller kun etter dispensasjon. Ofotbanen har alltid ligget i en særklasse i Norge hva angår aksellast, og i dag tillates opp til 30 tonns aksellast.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesen.no – Vegliste riksveger 2010, Forskrift om vekter og dimensjoner
|
Aksellast (tidligere akseltrykk) er total belastning på underlaget fra alle hjul på samme aksel på et kjøretøy.Definisjoner og ordforklaringer.
| 15,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A6reevne
|
2023-02-04
|
Bæreevne
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jordmekanikk', 'Kategori:Snevre artikler']
|
Bæreevne er et begrep som brukes for flater eller lange gjenstander som er ment å tåle en viss vektmessig belastning. Det gjelder så vel for islagte vann, trelast, gulv, flater av annen art, tauverk osv. Bæreevnen oppgis i hverdagslivet i kilo maksimalvekt som saken kan belastes med før noe ryker eller bryter sammen.
Bæreevnen kan endre seg over tid og ved endrede betingelser i omgivelsene i mange tilfeller, slik som når treverk eller fibre forvitrer og is blir morken på vårparten.
Definisjonen med hensyn på vegbygging. Den største aksellast en veg kan ta over en tidsperiode (dimensjoneringsperioden) uten at vegens kjørbarhet ved normalt vedlikehold faller under en nedre akseptabel grense. Bæreevnen kan bl.a. fastsettes ved nedbøyningsmålinger. Nedbøyningene og dermed bæreevnen kan variere sterkt gjennom året.
Begrepet bæreevne brukes også innen økologien, som økologisk bæreevne.
For geoteknisk, se geoteknisk bæreevne.
|
Bæreevne er et begrep som brukes for flater eller lange gjenstander som er ment å tåle en viss vektmessig belastning. Det gjelder så vel for islagte vann, trelast, gulv, flater av annen art, tauverk osv. Bæreevnen oppgis i hverdagslivet i kilo maksimalvekt som saken kan belastes med før noe ryker eller bryter sammen.
Bæreevnen kan endre seg over tid og ved endrede betingelser i omgivelsene i mange tilfeller, slik som når treverk eller fibre forvitrer og is blir morken på vårparten.
Definisjonen med hensyn på vegbygging. Den største aksellast en veg kan ta over en tidsperiode (dimensjoneringsperioden) uten at vegens kjørbarhet ved normalt vedlikehold faller under en nedre akseptabel grense. Bæreevnen kan bl.a. fastsettes ved nedbøyningsmålinger. Nedbøyningene og dermed bæreevnen kan variere sterkt gjennom året.
Begrepet bæreevne brukes også innen økologien, som økologisk bæreevne.
For geoteknisk, se geoteknisk bæreevne.
== Se også ==
Aksellast
Skråningsstabilitet
== Eksterne lenker ==
Standard for drift og vedlikehold, håndbok 111 Arkivert 23. juli 2010 hos Wayback Machine. – Statens vegvesen
Standard for drift og vedlikehold, temahefte Arkivert 23. juli 2010 hos Wayback Machine. – Statens vegvesen
|
Bæreevne er et begrep som brukes for flater eller lange gjenstander som er ment å tåle en viss vektmessig belastning. Det gjelder så vel for islagte vann, trelast, gulv, flater av annen art, tauverk osv.
| 15,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Latvijas_Nacion%C4%81l%C4%81s_Neatkar%C4%ABbas_Kust%C4%ABba
|
2023-02-04
|
Latvijas Nacionālās Neatkarības Kustība
|
['Kategori:1980-årene i Latvia', 'Kategori:1990-årene i Latvia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1988', 'Kategori:Politiske partier i Latvia', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 1997']
|
Latvijas Nacionālās Neatkarības Kustība («Latvias nasjonale uavhengighetsbevegelse», LNNK) var en politisk organisasjon, seinere et politisk parti, som eksisterte mellom 1988 og 1997. LNNK tilhørte den radikale delen av den latviske nasjonalistbevegelsen. I 1997 blei LNNK slått sammen med Tēvzemei un brīvībai, et annet parti med lignende bakgrunn.
|
Latvijas Nacionālās Neatkarības Kustība («Latvias nasjonale uavhengighetsbevegelse», LNNK) var en politisk organisasjon, seinere et politisk parti, som eksisterte mellom 1988 og 1997. LNNK tilhørte den radikale delen av den latviske nasjonalistbevegelsen. I 1997 blei LNNK slått sammen med Tēvzemei un brīvībai, et annet parti med lignende bakgrunn.
|
Latvijas Nacionālās Neatkarības Kustība («Latvias nasjonale uavhengighetsbevegelse», LNNK) var en politisk organisasjon, seinere et politisk parti, som eksisterte mellom 1988 og 1997. LNNK tilhørte den radikale delen av den latviske nasjonalistbevegelsen.
| 15,213 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grand_prix_de_l%E2%80%99urbanisme
|
2023-02-04
|
Grand prix de l’urbanisme
|
['Kategori:1989 i Frankrike', 'Kategori:Arkitektur i 1989', 'Kategori:Arkitekturpriser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byplanlegging', 'Kategori:Franske utmerkelser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1989']
|
Grand prix de l'urbanisme er en pris for byplanlegging i Frankrike. Prisen blir blitt utdelt årlig siden 1989, unntatt i perioden fra 1994 til 1998, da den ikke ble utdelt.
En bok blir publisert hvert år, med detaljer om arbeidene til prisvinneren og de andre nominerte.
|
Grand prix de l'urbanisme er en pris for byplanlegging i Frankrike. Prisen blir blitt utdelt årlig siden 1989, unntatt i perioden fra 1994 til 1998, da den ikke ble utdelt.
En bok blir publisert hvert år, med detaljer om arbeidene til prisvinneren og de andre nominerte.
== Liste over prisvinnere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Grand prix de l'urbanisme (fransk)
|
Grand prix de l'urbanisme er en pris for byplanlegging i Frankrike. Prisen blir blitt utdelt årlig siden 1989, unntatt i perioden fra 1994 til 1998, da den ikke ble utdelt.
| 15,214 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charlottes_tryllevev
|
2023-02-04
|
Charlottes tryllevev
|
['Kategori:Pekere']
|
Charlottes tryllevev kan betegne:
Charlottes tryllevev, en barnebok fra 1952, skrevet av E. B. White
Charlottes tryllevev, en familiefilm fra 1973. Regien er ved Charles A. Nichols og Iwao Takamoto
Charlottes tryllevev, en familiefilm fra 2006. Regien er ved Gary Winick
|
Charlottes tryllevev kan betegne:
Charlottes tryllevev, en barnebok fra 1952, skrevet av E. B. White
Charlottes tryllevev, en familiefilm fra 1973. Regien er ved Charles A. Nichols og Iwao Takamoto
Charlottes tryllevev, en familiefilm fra 2006. Regien er ved Gary Winick
|
Charlottes tryllevev kan betegne:
| 15,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_II_av_Champagne
|
2023-02-04
|
Henrik II av Champagne
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. september', 'Kategori:Dødsfall i 1197', 'Kategori:Fødsler 29. juli', 'Kategori:Fødsler i 1166', 'Kategori:Grever av Champagne', 'Kategori:Konger av Jerusalem', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Troyes', 'Kategori:Personer knyttet til korstogene', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Henrik II av Champagne (Henrik I av Jerusalem) (født 29. juli 1166, død 10. september 1197) var greve av Champagne fra 1181 til 1197, og konge av Jerusalem fra 1192 til 1197, skjønt han benyttet aldri tittelen konge.
Henrik var den eldste sønnen til grev Henrik I av Champagne og Marie Capet, en datter av kong Ludvig VII av Frankrike og dennes første hustru Eleanora av Aquitaine. Hans far døde i 1181 og hans mor styrte da som regent av grevskapet fram til 1187.
|
Henrik II av Champagne (Henrik I av Jerusalem) (født 29. juli 1166, død 10. september 1197) var greve av Champagne fra 1181 til 1197, og konge av Jerusalem fra 1192 til 1197, skjønt han benyttet aldri tittelen konge.
Henrik var den eldste sønnen til grev Henrik I av Champagne og Marie Capet, en datter av kong Ludvig VII av Frankrike og dennes første hustru Eleanora av Aquitaine. Hans far døde i 1181 og hans mor styrte da som regent av grevskapet fram til 1187.
== Det hellige land ==
I 1190 dro Henrik østover etter å ha fått sine baroner til å anerkjenne hans yngre bror Thibaut III av Champagne som hans etterfølger hvis han mot formodning ikke kom levende hjem. Han ble med det tredje korstog kom før sine onkler, kong Filip II August av Frankrike, og kong Rikard I av England, til Det hellige land. I begynnelsen var han en av lederne av den franske hæravdelingen ved beleiringen av Akko før den franske kongen dukket opp og overtok i henhold til sin rang, om enn ikke dyktighet. Etter sigende skal Henrik ha vært en i en gruppe som var involvert i bortførelsen av Isabella av Jerusalem for å få hennes «samtykke» i å skille seg fra Humphrey IV av Toron slik at hun isteden kunne gifte seg med Konrad av Montferrat, en foretrukket kandidat til kongedømmet Jerusalem. Henrik var i slekt med Konrad gjennom begge sine besteforeldre på morsiden. I henhold til den muslimske krønikeskriveren Baha al-Din ble han såret i Akko den 15. november.
Senere i løpet av korstoget skiftet Henrik sin allianse til Rikard Løvehjerte. I april 1192 sendte Rikard sin mann Henrik som sendebud fra Akko til Tyr for å informere Konrad om valget av ham som konge av Jerusalem. Henrik dro deretter tilbake til Akko, men noen få dager senere ble Konrad myrdet av to muslimske snikmordere fra assassinersekten. Henrik kom tilbake til Tyr noen få dager senere, tilsynelatende til å hjelpe til ved Konrads kroning, men ble isteden med på begravelsen. Han ble øyeblikkelig forlovet til den nylige enken, samtidig gravid med Konrads barn, dronning Isabella av Jerusalem. De ble gift kun åtte dager etter Konrads død.
== Gift med Isabella ==
Ekteskapet ble meget romantisert av noen krøniker: Isabella skal ha blitt så tiltrukket av Henriks fysiske attraksjoner (han var tyve år yngre enn Konrad) at hun spurte om han ville gifte seg med henne. Ettersom det var velkjent at hun var gravid med Konrads barn (Maria av Montferrat) ble det nye ekteskapet betraktet som skandaløst av enkelte, men det var politisk vitalt for henne å skaffe seg en ny ektemann for å forsvare kongedømmet. Imidlertid er det antatt at Jerusalems råd, Haute Cour, måtte bli forespurt, og da aksepterte det. Paret fikk to døtre, Alice og Filippa av Champagne.
Henrik ba om tillatelse fra sin onkel Rikard Løvehjerte, noe han fikk, men ettersom Rikard selv ble mistenkt som ansvarlig på mordet av Konrad gir det ytterligere spørsmål om episoden. Faktisk, Henrik, som var kjent hos araberne som «al-kond Herri», søkte senere en allianse med assassinerne, og han ble invitert til deres festning al-Kahf. For å demonstrere sin autoritet beordret assassinernes leder to av sine soldater til å begå selvmord ved å kaste seg ned i vollgraven. Han tilbød deretter å begå et mord for Henrik som gest for deres gjest. Henrik ristet på hodet, fullførte avtalen og dro. Patrick A. Williams har foreslått at Henrik selv var ansvarlig for mordet på Konrad, skjønt det ville ha vært risikabel uten sin onkels støtte, noe som igjen retter mistanken mot Englands konge.
== Fall fra vindu ==
Henrik døde i 1197 ved å falle fra vinduet i sitt palass i Akko. Det er forskjellige redegjørelser til omstendighetene til de ulike manuskriptene av Den gammelfranske fortsettelsen av Vilhelm av Tyr, også feilaktig kjent som Krøniken til Ernoul. Flertallet antyder at vinduet eller balkongen ga etter da han lente seg mot den. En tjener, muligens en dverg ved navn Scarlet, skal også ha falt i døden etter å ha forsøkt å holde sin herre igjen i kragen. En annen versjon antyder at Henrik hadde sett på en parade fra vinduet da en gruppe utsendinger fra Pisa kom inn i rommet. Da han snudde seg for å ta imot dem, mistet han balansen og falt. Hva de nøyaktige omstendighetene var ble Henrik uansett drept momentant, mens tjeneren døde senere av sine skader. En del redegjørelser antyder at Henrik kan ha overlevd om ikke tjeneren hadde landet oppå ham.
== Virkninger av hans død ==
Hans enke Isabella giftet seg etter hans død, også denne gangen så raskt som mulig. Hennes fjerde (og siste ektemann) var Amalrik av Lusignan, konge av Kypros. Henriks hovedarving var hans eldste datter Alice som snart ble gift med hennes stebror kong Hugo I av Kypros og deres arvinger representerte den senere linjen av grever av Champagne.
Henrik etterlot seg flere vanskeligheter for Champagne. Han hadde lånt en stor sum penger for å finansiere korstoget til Jerusalem, og for hans ekteskap og etterfølger til grevskapet ville senere bli bestridt av hans døtre. Tilhengere av hans nevø Thibaut IV av Champagne hevdet i 1213 til en pavelig legat at opphevelsen av Isabellas ekteskap til Humphrey av Toron (som fortsatt levde mens hun var gift med Henrik) ikke var gyldig, og derfor var begge pikene født uten for ekteskap. Dette var diskutabelt, legitimiteten til Isabellas døtre med Konrad, Maria, og retten til hennes arvinger til Jerusalems trone ble aldri utfordret, og om Maria var legitim, da var hennes døtre med Henrik også det. Saken ble løst ved at Thibaut kjøpte av både Alice og Filippa for en betydelig kostnad.
== I fiksjonen ==
Henrik har vanligvis blitt behandlet velvillig i romaner med emne fra det tredje korstoget. Imidlertid i Alan Gordons The Widow of Jerusalem (2003) er han framstilt som en hovedskurkene. Denne behandlingen kan være påvirket av Patrick A. Williams' artikkel, se nedenfor
== Referanser ==
== Litteratur ==
Morgan, M. R.: The Chronicle of Ernoul and the Continuations of William of Tyre,1973
Payne, Robert; The Dream and the Tomb, 1984
Runciman, Steven: A History of the Crusades, vol. 3, 1954
Wheeler, Bonnie: Eleanor of Aquitaine: Lord and Lady, 2002
Williams, Patrick A.: «The Assassination of Conrad of Montferrat: Another Suspect?», Traditio, vol. XXVI, 1970.
|
Henrik II av Champagne (Henrik I av Jerusalem) (født 29. juli 1166, død 10.
| 15,216 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pleidae
|
2023-02-04
|
Pleidae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Teger']
|
Pleidae er en gruppe av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner.
Gruppen omfatter 37 kjente arter, bare én av dem forekommer i Europa.
|
Pleidae er en gruppe av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner.
Gruppen omfatter 37 kjente arter, bare én av dem forekommer i Europa.
== Utseende ==
Små (1,5 – 3 mm), runde teger. Pleidae svømmer med ryggen ned. De ligner på små nymfer av ryggsvømmere (Notonectidae), men kan kjennes fra disse på at de har fullt utviklede vinger. Kroppen er kort, nærmest trekantet og sterkt hvelvet, som oftest lyst brunlig på farge, oversiden kraftig punktert. Hodet er stort og bredt, fasettøynene er temmelig store, punktøynene (ocelli) derimot ganske reduserte. Antennene består av tre ledd og er ganske korte. Scutellum er forholdsvis stort og trekantet. De fleste har fullt utviklede vinger, men disse er temmelig korte og de flyr dårlig. Beina mangler "årer" av hår slik mange andre svømmende teger har, men de svømmer likevel godt.
== Levevis ==
De finnes i ferskvann, helst i stillestående vann. Voksne og nymfer svømmer opp-ned, men de kryper også rundt på vannplanter. De er rovdyr som jakter på små, virvelløse dyr, for eksempel vannlopper. Pleidae har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Familien ryggsvømmere er systematisk plassert i gruppen vannteger (Nepomorpha), sammen med: vannskorpioner, kjempevannteger, Ochteridae, paddeteger, buksvømmere, Aphelocheiridae, Potamocoridae, vannrøvere, ryggsvømmere og Helotrephidae
Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe teger (Heteroptera)
gruppe vannteger (Nepomorpha)
familien Pleidae
slekten Neoplea Esaki & China – Amerika
Neoplea apopkana (Drake & Chapman)
Neoplea striola – Nord-Amerika
slekten Paraplea Esaki & China -tropiske områder
Paraplea puella (Barber)
slekten Plea Leach, 1817 – den gamle verden. I Europa:
Plea minutissima Leach, 1817 – funnet over det meste av Europa, også i Norge.
Plea piccanina Hutchinson, 1929 – sørlige Afrika
Plea pullula Stål, 1855 – sørlige Afrika
== Kilder ==
Coulianos, C.-C. 1998. Annotated Catalogue of the Hemiptera-Heteroptera of Norway. Fauna Norv. Ser.B 45 (1-2), side 11-39
Gjerde, Harald og Hågvar, Sigmund. 1985. Vannteger unntatt buksvømmere (Corixidae. Norsk entomologisk forening, Norske Insekttabeller Nr. 8, 8 sider.
Schuh, R.T. og Slater, J.A. (1995) True Bugs of the World. 39. Pleidae. Ithaca, New York. [1]
Internett: Fauna Europaea
Australian Faunal Directory – Pleidae (2002)
== Eksterne lenker ==
(en) dvergsvømmere i Encyclopedia of Life
(en) dvergsvømmere i Global Biodiversity Information Facility
(no) dvergsvømmere hos Artsdatabanken
(sv) dvergsvømmere hos Dyntaxa
(en) dvergsvømmere hos Fauna Europaea
(en) dvergsvømmere hos Fossilworks
(en) dvergsvømmere hos ITIS
(en) dvergsvømmere hos NCBI
(en) Kategori:Pleidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Pleidae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pleidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
Fauna Europaea - Europas fauna, arter og utbredelseskart.
Billedgalleri over nordamerikanske arter: [2]
|
* Neoplea
| 15,217 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tautas_partija
|
2023-02-04
|
Tautas partija
|
['Kategori:1998 i Latvia', 'Kategori:2011 i Latvia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1998', 'Kategori:Politiske partier i Latvia', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 2011']
|
Tautas partija («Folkepartiet», TP) var et latvisk sentrum-høyre-parti i årene 1998-2011. Partiet beskrev seg sjøl som et konservativt parti.
Partiet blei stifta av tidligere statsminister Andris Šķēle i 1998. Šķēle hadde vært partiløs statsminister mellom 1995 og 1997. Hjulpet av populariteten til Šķēle og det faktum at han var blant landets rikeste menn (han hadde bakgrunn som forretningsmann), noe som ga sikker tilgang til finansiering av valgkampanjen, lyktes TP i å bli det største partiet i landet ved parlamentsvalget i 1998.
Šķēle var partiets leder fram til 2002 da Atis Slakteris tok over. Ved parlamentsvalget i 2002 blei partiet det tredje største i Saeima, mens de i 2006 igjen blei størst.
I 2010, undet det første valget etter finanskrisen i 2008–2010, mistet partiet mye støtte og fikk bare 4 seter i parlamentet.
For å ikke måtte betale tilbake ca. 1 million latviske lat i partistøtte, ble partiet vedtatt oppløst på partikongressen 9. juli 2011.TP var medlem av EPP-ED i Europaparlamentet.
|
Tautas partija («Folkepartiet», TP) var et latvisk sentrum-høyre-parti i årene 1998-2011. Partiet beskrev seg sjøl som et konservativt parti.
Partiet blei stifta av tidligere statsminister Andris Šķēle i 1998. Šķēle hadde vært partiløs statsminister mellom 1995 og 1997. Hjulpet av populariteten til Šķēle og det faktum at han var blant landets rikeste menn (han hadde bakgrunn som forretningsmann), noe som ga sikker tilgang til finansiering av valgkampanjen, lyktes TP i å bli det største partiet i landet ved parlamentsvalget i 1998.
Šķēle var partiets leder fram til 2002 da Atis Slakteris tok over. Ved parlamentsvalget i 2002 blei partiet det tredje største i Saeima, mens de i 2006 igjen blei størst.
I 2010, undet det første valget etter finanskrisen i 2008–2010, mistet partiet mye støtte og fikk bare 4 seter i parlamentet.
For å ikke måtte betale tilbake ca. 1 million latviske lat i partistøtte, ble partiet vedtatt oppløst på partikongressen 9. juli 2011.TP var medlem av EPP-ED i Europaparlamentet.
== Partiledere ==
1998—2002: Andris Šķēle
2002—2006: Atis Slakteris
2006—2008: Aigars Kalvītis
2008—2009: Mareks Segliņš
2009—2011: Andris Šķēle
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
Tautas partija («Folkepartiet», TP) var et latvisk sentrum-høyre-parti i årene 1998-2011. Partiet beskrev seg sjøl som et konservativt parti.
| 15,218 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saara
|
2023-02-04
|
Saara
|
['Kategori:Agamer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av John Edward Gray', 'Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1845']
|
Saara er en slekt av mellomstore til store agamer, som har en kort, tykk hale med kraftige pigger. De er utbredt i det østlige Irak, Iran, Afghanistan, Pakistan og nordvestre India. Inntil 2009 ble de regnet til slekten Uromastyx.
|
Saara er en slekt av mellomstore til store agamer, som har en kort, tykk hale med kraftige pigger. De er utbredt i det østlige Irak, Iran, Afghanistan, Pakistan og nordvestre India. Inntil 2009 ble de regnet til slekten Uromastyx.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Saara i Encyclopedia of Life
(en) Saara i Global Biodiversity Information Facility
(en) Saara hos ITIS
(en) Saara hos NCBI
(en) Kategori:Saara – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Saara – detaljert informasjon på Wikispecies
|
* Saara asmussi
| 15,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parlamentsvalget_i_Latvia_2006
|
2023-02-04
|
Parlamentsvalget i Latvia 2006
|
['Kategori:2006 i Latvia', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Valg i 2006', 'Kategori:Valg i Latvia']
|
Parlamentsvalget i Latvia 2006 blei avholdt den 7. oktober. Valgdeltagelsen var på 62,23%, 901.173 av i alt 1,448,039 stemmeberettigede avla stemme.
Av de 19 partiene som stilte til valg kom sju partier over sperregrensa på 5% og kom dermed inn i Saeima
|
Parlamentsvalget i Latvia 2006 blei avholdt den 7. oktober. Valgdeltagelsen var på 62,23%, 901.173 av i alt 1,448,039 stemmeberettigede avla stemme.
Av de 19 partiene som stilte til valg kom sju partier over sperregrensa på 5% og kom dermed inn i Saeima
|
Parlamentsvalget i Latvia 2006 blei avholdt den 7. oktober.
| 15,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Olav_Lahlum
|
2023-02-04
|
Hans Olav Lahlum
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske biografer', 'Kategori:Norske historikere', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Norske krimforfattere', 'Kategori:Norske sjakkspillere', 'Kategori:Personer fra Rana kommune', 'Kategori:Personer fra Rødøy kommune', 'Kategori:SV-politikere i Oppland', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjakkdommere']
|
Hans Olav Lahlum (født 12. september 1973) er en norsk historiker, biograf, kriminalforfatter, sjakkspiller og SV-politiker.
Han har utgitt biografier om blant andre Oscar Torp, Haakon Lie og Reiulf Steen. Han har også utgitt en rekke kriminalromaner. Ved Stortingsvalget 2017 var han SVs førstekandidat i Oppland.
|
Hans Olav Lahlum (født 12. september 1973) er en norsk historiker, biograf, kriminalforfatter, sjakkspiller og SV-politiker.
Han har utgitt biografier om blant andre Oscar Torp, Haakon Lie og Reiulf Steen. Han har også utgitt en rekke kriminalromaner. Ved Stortingsvalget 2017 var han SVs førstekandidat i Oppland.
== Biografi ==
Lahlum ble født i Mo i Rana i Nordland. Han er oppvokst i Jektvik i Rødøy kommune, Nordland, men bosatt i Gjøvik i Innlandet.
Lahlum gikk ikke på videregående skole, men tok alt som privatist. Han er utdannet cand. philol. ved Universitetet i Oslo i 2002, med hovedfag i historie samt mellomfag i statsvitenskap og religionshistorie. Hovedoppgaven var basert på kildestudier og intervjuer av tidligere toppolitikere. Ifølge Reiulf Steen var oppgaven «oppsiktsvekkende god».Etter avsluttet utdanning har han virket som forfatter, skribent, bokanmelder, foreleser, sensor og veileder. Han har i denne forbindelse gitt kommentarer til historiske temaer både på radio og TV, særlig om amerikanske presidenter og Haakon Lie. Han har også høstet god kritikk for biografien Oscar Torp - en politisk biografi (utgitt i 2007). I 2009 ga han ut en biografi om Haakon Lie. En biografi om Reiulf Steen ble utgitt høsten 2019.Noen av hans artikler har skapt debatt, for eksempel høsten 2005 om deler av andre verdenskrigs norgeshistorie og høsten 2008 rundt en artikkel hvor Gro Harlem Brundtland ga sterk kritikk til sin etterfølger Thorbjørn Jagland. Han har bl.a. skrevet artikler om Abraham Lincoln, valget i Sverige i 2006 og regelmessige anmeldelser av historierelaterte bøker for Bokavisen. Han har også utviklet spørrespillet Erobreren om historiens gang.
Lahlum har vært deltager i programmene Nytt på nytt tre ganger, Store studio, Et rikere Norge, Storbynatt, Lindmo og Typen til. Godt kjent i utlandet ble han på YouTube med et klipp hvor han angivelig falt av stolen i Redaksjon EN. Egentlig falt ørepluggen hans ut av øret, og han forsvant ned på gulvet for å plukke den opp igjen.
== Sjakkspiller ==
Lahlum har vært aktiv innen norsk sjakk siden begynnelsen av 1990-årene, med en lang rekke tillitsverv på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Han har trent flere unge spillere som i dag ligger i toppsjiktet i Norge, blant andre stormestrene Kjetil A. Lie og Leif Erlend Johannessen. Som spiller er han pr. november 2013 rangert som nr. 178 i Norge. Hans beste individuelle resultater er en 10.-plass fra NM i 2001 og en 2.-plass fra Det åpne NM 1998.
I sjakkmiljøet er han primært kjent som arrangør av en lang rekke internasjonale turneringer og som sjakkdommer. De senere årene har han vært pådriver for Oslo Chess International på Ullevål. Før det arrangerte han fram til april 2008 mange turneringer på Gausdal for å ivareta arven etter Arnold J. Eikrem som arrangerte sjakkturneringer på Gausdal på 70-, 80- og 90-tallet. Sjakktilbudet lot seg ikke opprettholde pga. dårligere rammebetingelser fra hotellet.Han er tildelt titlene International Arbiter og International Organiser av verdenssjakkforbundet FIDE. I 2002 ble Lahlum tildelt gullmerket i Ungdommens Sjakkforbund, og i 2008 mottok han Norges Sjakkforbunds hederstegn i gull.
Han har også vært sjakkjournalist, blant annet med et intervju med Magnus Carlsen, som sjakkspaltist i Oppland Arbeiderblad fra 1989-1994 og som bidragsyter og i 2006 redaktør for Norsk Sjakkblad. Under VM i sjakk mellom Viswanathan Anand og Magnus Carlsen var han fast kommentator i VGs direktesendinger. Han har senere vært gjest i NRKs sjakksendinger under Sjakk-OL og dessuten sjakkommentator i TV 2 Sportskanalen.
Etter at Magnus Carlsen ble verdensmester i 2014, lagde Donald Duck en spesialepisode med Carlsen og Lahlum, der Lahlum ble kalt «Fjas Olav Blahblahlum».
== Politisk aktiv ==
Lahlum har vært politisk aktiv i SV en årrekke, fra februar 2010 fylkesleder i Oppland SV, landsstyremedlem og medlem i Prinsipprogramkomiteen. I februar 2007 ble han nominert på femteplass i Oppland SVs liste til fylkestingsvalget og i november 2012 ble han nominert som Oppland SVs tredje kandidat til Stortingsvalget 2013. Lahlum har vært Burma-koordinator for Amnesty International siden 2000.I september 2016 meddelte Lahlum til Oppland SVs nomimasjonskomite at han ville stille på førsteplass på Oppland SVs liste til stortingsvalget 2017.
== Verdensrekord for lengste intervju ==
I mai 2013 satte Hans Olav Lahlum verdensrekord som intervjuobjekt i verdens lengste intervju. Lahlum ble intervjuet av Mads A. Andersen fra VGTV, på en scene i VG-passasjen i Akersgata 55. Målet var å ha et 30 timer langt intervju, selv om litt over 26 timer ville vært tilstrekkelig for å slå den forrige rekorden. Målet ble nådd, og intervjuet varte fra 22. mai kl. 11 til 23. mai kl. 17. Intervjuet varte i nøyaktig 30 timer, 1 minutt og 44 sekunder. I løpet av intervjuet snakket Lahlum primært om europeisk og amerikansk politikk, sjakk, Lahlums forfatterskap og mer personlige emner ble også diskutert.Rekorden er siden blitt slått.Mal:Ufullstendig lenke
== Familie ==
Han er grandnevø til dobbeltspionen og motstandskvinnen Dagmar Lahlum.
== Bibliografi ==
=== Sakprosa ===
Viktige personskifter i DNA 1945-75: Fra Gerhardsens lukkede oligarki til Brattelis åpne organisasjonsdemokrati? (2002), Hovedfagsoppgave fra Universitetet i Oslo
Oscar Torp - en politisk biografi (2007), ISBN 978-82-02-28337-7
Presidentene. Fra George Washington til George W. Bush (2008), ISBN 978-82-02-27727-7
Slik jeg ser det nå (2008), ISBN 978-82-02-28755-9
Presidentene. Fra George Washington til Barack Obama (oppdatert pocketbokversjon, 2009), ISBN 978-82-02-39559-9
Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket (2009), ISBN 978-82-02-27726-0
Noen av oss har snakket sammen. Personskifter i Arbeiderpartiet under Gerhardsen og Bratteli (2010), ISBN 978-82-02-33771-1
Et kvart liv: Håvard Vederhus 1989–2011 (2013), ISBN 978-82-02-41120-6
Britiske statsministre 1900-2015. Fra Lord Salisbury til David Cameron, Cappelen Damm (2015)
Sjakkgeniene : Historien om verdensmesterne, med Atle Grønn, Cappelen Damm (2018)
Reiulf Steen : historien, triumfene og tragediene, Cappelen Damm (2019)
Trump, Biden og slaget om USA, Cappelen Damm (2020), ISBN 978-82-02-67737-4
=== Skjønnlitteratur ===
Menneskefluene (2010), kriminalroman, Cappelen Damm ISBN 978-82-02-33653-0
Satellittmenneskene (2011), kriminalroman, Cappelen Damm ISBN 978-82-02-36589-9
Katalysatormordet (2012), kriminalroman, Cappelen Damm ISBN 978-82-02-37967-4
Lahlums utvalgte : noveller fra krimlitteraturens pionerer (redaktør) (2012), Cappelen Damm ISBN 978-82-02-38311-4
De fem fyrstikkene (2012), kriminalroman, Cappelen Damm ISBN 978-82-02-39457-8
Kameleonmenneskene (2013), kriminalroman, Cappelen Damm ISBN 978-82-02-42316-2
Huset ved havet (2013), spenningsroman for ungdom, Cappelen Damm ISBN 978-82-02-42318-6
Maurtuemordene (2014), kriminalroman, Cappelen Damm ISBN 978-82-02-45093-9
Haimennesket (2015), kriminalroman, Cappelen Damm ISBN 978-82-02-49149-9
Sporvekslingsmordet (2016), kriminalroman, Cappelen Damm ISBN 978-82-02-52210-0
De fems tegn (2017), kriminalroman, Cappelen Damm ISBN 978-82-02-55554-2
Isbjørngåten (2018), kriminalroman, Cappelen Damm ISBN 978-82-02-59555-5
Avklaringene (2019), kriminalroman, Cappelen Damm ISBN 978-82-02-63995-2
Svanemordet (2020), kriminalroman, Cappelen Damm ISBN 978-82-02-67491-5
Oppdraget (2020), spenningsroman, Cappelen Damm ISBN 978-82-02-68439-6
Sneen var ren (2021), kriminalroman, Cappelen Damm ISBN 978-82-02-72275-3
Søskenmysteriene (2022), kriminalroman, Cappelen Damm ISBN 978-82-02-76284-1
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hans Olav Lahlum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hans Olav Lahlum – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hans Olav Lahlum – FIDE
(en) Hans Olav Lahlum – chessgames.com
(en) Hans Olav Lahlum – 365Chess.com
(no) Hans Olav Lahlum på Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
(no) Publikasjoner av Hans Olav Lahlum i BIBSYS
|
Ida Lahlum (født 24. februar 1977 i Mo i Rana, Nordland) er en norsk sjakkspiller og organisasjonskvinne.
| 15,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vannr%C3%B8vere
|
2023-02-04
|
Vannrøvere
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Teger']
|
Vannrøvere (Naucoridae) er en gruppe av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner.
Gruppen omfatter omtrent 325 kjente arter fordelt på 37 slekter, to av dem forekommer i Europa, men ingen i Norge.
|
Vannrøvere (Naucoridae) er en gruppe av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner.
Gruppen omfatter omtrent 325 kjente arter fordelt på 37 slekter, to av dem forekommer i Europa, men ingen i Norge.
== Utseende ==
Middelsstore, flattrykte, ovale teger, gulbrune til svartbrune. Kroppen er kort oval, hodet ganske stort med store fasettøyne mne uten punktøyne (ocelli). Antennene er ganske korte. Pronotum er ganske stort og bredt, trapesformet. Scutellum er stort og trekantet. Forbeina er omdannet til gripeorganer, mellom- og bakbeina har hårfrynser langs sidene som er til hjelp ved svømmingen. Føttene er to-leddede.
== Levevis ==
De finnes i stillestående eller sakte flytende ferskvann. De er rovdyr som fanger byttet og dreper dem med et stikk fra sugesnabelen. De kan takle ganske store byttedyr og er nærmest altetende, men de er forholdsvis trege svømmere. Sugesnabelen er kraftig og skarp og de kan påføre mennesker smertefulle stikk om de blir uforsiktig håndtert.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Vannrøverne er systematisk plassert i gruppen Nepomorpha, sammen med: Vannskorpioner, Kjempevannteger, Ochteridae, Paddeteger, Buksvømmere, Aphelocheiridae, Potamocoridae, Pleidae, Ryggsvømmere og Helotrephidae
Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe teger (Heteroptera)
gruppe vannteger (Nepomorpha)
familien vannrøvere, Naucoridae
underfamilien Cheirochelinae
gruppen Cheirochelini
gruppen Sagocorini
gruppen Tanycricini
underfamilien Cryphocricinae
gruppen Caractocorini
gruppen Cryphocricini
gruppen Ambrysini
slekten Ambrysus
underfamilien Laccocorinae
underfamilien Limnocorinae
underfamilien Naucorinae. I Europa:
Ilyocoris cimicoides (Linnaeus, 1758) – finnes nord til Sverige
Naucoris maculatus Fabricius, 1798 – Sørvest-Europa
== Kilder ==
Coulianos, C.-C. 1998. Annotated Catalogue of the Hemiptera-Heteroptera of Norway. Fauna Norv. Ser.B 45 (1-2), side 11-39
Gjerde, Harald og Hågvar, Sigmund. 1985. Vannteger unntatt buksvømmere (Corixidae. Norsk entomologisk forening, Norske Insekttabeller Nr. 8, 8 sider.
Schuh, R.T. og Slater, J.A. (1995) True Bugs of the World. Naucoridae. Ithaca, New York.
Internett: Fauna Europaea
Australian Faunal Directory – Naucoridae (2002)
== Eksterne lenker ==
(en) Vannrøvere i Encyclopedia of Life
(en) Vannrøvere i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Vannrøvere hos Dyntaxa
(en) Vannrøvere hos Fauna Europaea
(en) Vannrøvere hos Fossilworks
(en) Vannrøvere hos ITIS
(en) Vannrøvere hos NCBI
(en) Kategori:Naucoridae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Naucoridae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
Fauna Europaea - Europas fauna, arter og utbredelseskart.
Billedgalleri over nordamerikanske arter: [1]
|
* Cheirochelinae
| 15,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Theodor_Grundt
|
2023-02-04
|
Theodor Grundt
|
['Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. april', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske jusprofessorer', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo']
|
Theodor Frølich Grundt (født 21. desember 1887 i Kristiania, død 19. april 1966) var en norsk jurist og professor i forsikringsrett ved universitetet i Oslo 1930–1957.
Frølich tok examen artium i 1906 og begynte første å studere ingeniørfag ved Den tekniske høgskolen i Dresden, men siden kom han over på jusstudiet og tok juridisk embetseksamen i 1912. 1913–16 var han dommerfullmektig og 1918–26 sekretær i Sjøassurandørenes Centralforening, hvor han la grunnlaget for sine kunnskaper innenfor praktisk forsikringsrett.
På 1920-tallet dannet norske forsikringsselskaper et fond til opprettelse av et professorat i forsikringsrett ved universitetet i Kristiania. For å skaffe kvalifiserte kandidater til professoratet utdelte fondet stipendier; et slikt stipend hadde Grundt 1926–1930. På samme tid var han sekretær i komitéen som skulle revidere Norsk Sjøforsikringsplan, og utarbeidet et stort utkast til en slik plan. Dette utkastet skaffet ham professoratet i forsikringsrett ved konkurransen i 1930. Med enkelte endringer ble utkastet også antatt som ny sjøforsikringsplan av 1930. Denne planen dannet grunnlaget for norsk sjøforsikringsvirksomhet helt frem til 1964.
Som professor skrev Grundt en «Lærebok i norsk forsikringsrett» (1939). Han skrev dessuten mange artikler i fagtidsskrifter. Etter krigen led han av diabetes, som reduserte arbeidsinnsatsen hans. Ved siden av virket som professor hadde han en rekke forskjellige verv, blant annet var han styreformann i forsikringsselskapene Brage og Sigyn. Han gikk av som professor i 1957 og ble etterfulgt av Knut S. Selmer. Grundt ble medlem av Vitenskapsakademiet i Oslo i 1940.
|
Theodor Frølich Grundt (født 21. desember 1887 i Kristiania, død 19. april 1966) var en norsk jurist og professor i forsikringsrett ved universitetet i Oslo 1930–1957.
Frølich tok examen artium i 1906 og begynte første å studere ingeniørfag ved Den tekniske høgskolen i Dresden, men siden kom han over på jusstudiet og tok juridisk embetseksamen i 1912. 1913–16 var han dommerfullmektig og 1918–26 sekretær i Sjøassurandørenes Centralforening, hvor han la grunnlaget for sine kunnskaper innenfor praktisk forsikringsrett.
På 1920-tallet dannet norske forsikringsselskaper et fond til opprettelse av et professorat i forsikringsrett ved universitetet i Kristiania. For å skaffe kvalifiserte kandidater til professoratet utdelte fondet stipendier; et slikt stipend hadde Grundt 1926–1930. På samme tid var han sekretær i komitéen som skulle revidere Norsk Sjøforsikringsplan, og utarbeidet et stort utkast til en slik plan. Dette utkastet skaffet ham professoratet i forsikringsrett ved konkurransen i 1930. Med enkelte endringer ble utkastet også antatt som ny sjøforsikringsplan av 1930. Denne planen dannet grunnlaget for norsk sjøforsikringsvirksomhet helt frem til 1964.
Som professor skrev Grundt en «Lærebok i norsk forsikringsrett» (1939). Han skrev dessuten mange artikler i fagtidsskrifter. Etter krigen led han av diabetes, som reduserte arbeidsinnsatsen hans. Ved siden av virket som professor hadde han en rekke forskjellige verv, blant annet var han styreformann i forsikringsselskapene Brage og Sigyn. Han gikk av som professor i 1957 og ble etterfulgt av Knut S. Selmer. Grundt ble medlem av Vitenskapsakademiet i Oslo i 1940.
== Bokutgivelser ==
Grundt, Theodor (1944). Spredte spørsmål fra grensefeltet mellom sjøforsikringen og krigsforsik ringen. [Oslo].
Grundt, Theodor (1939). Lærebok i norsk forsikringsrett: forelesninger over forsikringsrettens alminnelige del. Oslo: Tanum.
== Kilder ==
Knut S. Selmer: «Minnetale over professor Theodor F. Grundt», i Det norske videnskaps-akademi i Oslo. Årbok 1966. Oslo: Universitetsforlaget, 1967.
Grundt, Theodor Frølich i Hvem er Hvem, 1948
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Theodor Grundt i BIBSYS
|
Theodor Frølich Grundt (født 21. desember 1887 i Kristiania, død 19.
| 15,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hamarkameratenes_statistikk
|
2023-02-04
|
Hamarkameratenes statistikk
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hamarkameratene', 'Kategori:Sider med diagrammer']
|
Hamarkameratenes statistikk er en liste over Ham-Kams statistikk i moderne tid.
|
Hamarkameratenes statistikk er en liste over Ham-Kams statistikk i moderne tid.
== Generell statistikk ==
Tilskuerrekord: 11 500 mot Lillestrøm SK, 27. mai 1976
Flest klubbkamper: Cato Erstad, 506 kamper
Flest scoringer: Knut Eriksen, 360 mål på 320 kamper
Beste serieprestasjon: Tredjeplass i 1970
Beste cup-prestasjon: Semifinale seks ganger, senest i 1989
Største seier: 12–0 mot Pors Grenland 28. juli 1991
Største tap: 9–1 for Rosenborg 9. september 1995Største tap og største seier gjelder fra 1968-sesongen.
== Lagstatistikk ==
=== Total poenghøst i toppserien ===
Se Maratontabell Eliteserien i fotball for komplett liste.Ham-Kam er på 11.-plass over de lagene med flest poeng over alle år i toppserien.
=== Nedrykk fra toppserien ===
Ham-Kam er med åtte nedrykk det laget som flest ganger har måttet ta steget fra toppserien og ned i 1. divisjon:
1974: 10.-plass (22 poeng)
1977: 10.-plass (18 poeng)
1979: 10.-plass (18 poeng)
1983: 12.-plass (10 poeng)
1987: 10.-plass (29 poeng)
1995: 13.-plass (27 poeng)
2006: 13.-plass (28 poeng)
2008: 14.-plass (21 poeng)
=== Semifinaler i cupen ===
1969 mot Strømsgodset. 0–0 i Drammen foran 17 000 tilskuere. Omkampen på Briskeby gressbane vant Strømsgodset 2–1.
1970: Strømsgodset–Ham-Kam 7–0.
1971: Ham-Kam–Rosenborg 0–5.
1973: Ham-Kam–Rosenborg 0–2. Finn Thorsen skåret selvmål, og Ham-Kam brente straffe.
1987: Brann–Ham-Kam 2–1. Stein Kollshaugen skåret Ham-Kams mål.
1989: Viking FK–Ham-Kam 3–1. Ståle Solbakken skåret Ham-Kams mål.
== Divisjonsutvikling fra 1949 ==
Norgesserien 1947/48 var det nasjonale kvalifiseringspuljer for divisjonsinndeling foran 1948/49-sesongen. Hamarkameratene ble nummer 6 og begynte divisjonssystemet på nivå 2.
1948/49 – 1961/621963 – 19901991 – 20202021 –
=== Rangering i Norge ===
Ved flere avdelinger er laget rangert i samme divisjon etter poenggjennomsnitt.
== I serien 1948– ==
== I cupen 1993– ==
== Spillerstatistikk ==
=== Landslagsspillere ===
Følgende spillere har spilt for det norske herrelandslaget mens de har vært i Ham-Kam.
Følgende spillere har spilt kamper for andre fotballandslag mens de har vært i Ham-Kam. Listen er ufullstendig.
=== Årets spiller i Hamarkameratene ===
Årets spiller velges av Ham-Kam-supportene på de offisielle Internettsidene hvert år
2000: Felix Ademola
2001: Glenn Ståhl
2002: Vegar Bjerke
2003: Peter Sørensen
2004: Svein Inge Haagenrud
2005: Espen Olsen
2006: Ramiro Corrales
2007: Jan Michaelsen
2008: Vegar Bjerke
=== Spillersalg (utvalg) ===
Thorstein Helstad til Brann i 1998 for 400 000 kroner.
Petter Vaagan Moen til Brann i 2005 for 10 000 000 kroner.
Jarl André Storbæk til Vålerenga i 2005 for 5 000 000 kroner.
Kenneth Dokken til Strømsgodset i 2006 for 400 000 kroner.
Are Tronseth til Fredrikstad i 2006 for 200 000 kroner.
Ramiro Corrales til Brann i 2007 for 2 000 000 kroner.
Espen Olsen til Stabæk i 2007 for 1 000 000 kroner.Disse tallene er hentet fra mediene, og er ikke offisielt bekreftet av klubben.
== Noter og referanser ==
|
Hamarkameratenes statistikk er en liste over Ham-Kams statistikk i moderne tid.
| 15,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samur
|
2023-02-04
|
Samur
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Aserbajdsjan', 'Kategori:Elver i Dagestan']
|
Samur (russisk: Самур) er en elv i Kaukasus i Russland og Aserbajdsjan. Den munner ut i Kaspihavet. Elven er 216 km lang og har et nedbørfelt på 7 330 km². Samur har en middelvannføring på 14,8 m³/s.
Elven har utspring i det vestlige området av Dagestan og den nedre delen av elven renner langs grensen mellom Russland og Aserbajdsjan, før den munner ut i Kaspihavet. Mye av vannet i Samur blir brukt til kunstig vanning, og vannføringen i elven er sterkt redusert.
|
Samur (russisk: Самур) er en elv i Kaukasus i Russland og Aserbajdsjan. Den munner ut i Kaspihavet. Elven er 216 km lang og har et nedbørfelt på 7 330 km². Samur har en middelvannføring på 14,8 m³/s.
Elven har utspring i det vestlige området av Dagestan og den nedre delen av elven renner langs grensen mellom Russland og Aserbajdsjan, før den munner ut i Kaspihavet. Mye av vannet i Samur blir brukt til kunstig vanning, og vannføringen i elven er sterkt redusert.
|
Samur (russisk: Самур) er en elv i Kaukasus i Russland og Aserbajdsjan. Den munner ut i Kaspihavet.
| 15,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trapelus_ruderatus
|
2023-02-04
|
Trapelus ruderatus
|
['Kategori:Agamer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1804', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Trapelus ruderatus er en agam som lever i tørre fjellstrøk og halvørken i Sørvest-Asia.
Utbredelsen omfatter Tyrkia, Aserbajdsjan, nordlige Saudi-Arabia, Syria, østlige Jordan, Irak, Iran, Afghanistan og Pakistan. Den holder til på steinete steder, i ruiner, og på steppe der vokser malurt.
Den ble tidligere regnet til slekten Agama, som Agama ruderata.
|
Trapelus ruderatus er en agam som lever i tørre fjellstrøk og halvørken i Sørvest-Asia.
Utbredelsen omfatter Tyrkia, Aserbajdsjan, nordlige Saudi-Arabia, Syria, østlige Jordan, Irak, Iran, Afghanistan og Pakistan. Den holder til på steinete steder, i ruiner, og på steppe der vokser malurt.
Den ble tidligere regnet til slekten Agama, som Agama ruderata.
== Litteratur ==
N.B. Ananjeva; m.fl. (2006). The Reptiles of Northern Eurasia: Taxonomic Diversity, Distribution, Conservation Status. Sofia: Pensoft Publishers. s. 50–53. ISBN 978-954-642-269-9. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)
A.E. Leviton, S.C. Anderson, K. Adler & S.A. Minton (1992) Handbook to Middle East Amphibians and Reptiles, Society for the Study of Amphibians and Reptiles, ISBN 0-916984-23-0
== Eksterne lenker ==
(en) Trapelus ruderatus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Trapelus ruderatus hos Reptile Database
(en) Trapelus ruderatus hos ITIS
(en) Trapelus ruderatus hos NCBI
(en) Kategori:Trapelus ruderatus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Trapelus ruderatus – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Trapelus ruderatus er en agam som lever i tørre fjellstrøk og halvørken i Sørvest-Asia.
| 15,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_Sparebank
|
2023-02-04
|
Oslo Sparebank
|
['Kategori:1822 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Banker etablert i 1822', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Tidligere norske banker']
|
Oslo Sparebank var Norges første sparebank, grunnlagt i Christiania i 1822 under navnet Christiania Sparebank. Banken skiftet navn i 1926, etter at Kristiania hadde skiftet navn til Oslo.
|
Oslo Sparebank var Norges første sparebank, grunnlagt i Christiania i 1822 under navnet Christiania Sparebank. Banken skiftet navn i 1926, etter at Kristiania hadde skiftet navn til Oslo.
== Historie ==
9. april 1822 ble det sendt ut en oppfordring til å tegne bidrag i en sparebank i Christiania. Oppropet var undertegnet av generalmajor Aubert, professor Rasmusen, ekspedisjonssekretær Rye, prost J. S. Munch og kjøpmann N. Andresen. 20. mai 1822 ble det holdt konstituerende møte i banken, og statsråd P. Motzfeldt, kjøpmann T. Hviid, kjøpmann Jacob Nielsen og statsråd Fasting ble valgt som den første direksjonen. Bankens formål var blant annet «at modtage smaa summer af personer af begge kjøn, i særdeleshed af arbeidere og tjenestefolk, og gjøre disse summer frugtbringende for eierne ved beregning af renter og ved at lægge renterne til kapitalen». Banken begynte sin virksomhet 29. juni 1822 og hadde tilholdt i den gamle rådhusbygningen i Rådhusgaten.
I mange år var Christiania Sparebank den eneste banken i Christiania som sto åpen for alle og enhver. Den spilte derfor en stor rolle for byens næringsliv, ettersom borgerne der kunne be om lån til å starte nye foretak. Gjennom hele 1800-tallet vokste banken jevnt og trutt. Fra 299 innskytere i 1830 vokste antallet til 72 000 i 1910.
Banken er videreført under ulike navn og i forskjellige driftssituasjoner: Sparebanken NOR, Gjensidige NOR, DnB NOR og DNB. Sparebanktradisjonene er videreført i Sparebankstiftelsen DNB.
== Bygninger ==
Etter å ha holdt til i den gamle rådhusbygningen i de første årene, flyttet banken i 1832 til et leid lokale i Kongens gate. I 1841 flyttet den videre til overlærer Møllers gård på hjørnet av Kirkegaten og Tollbodgaten, før den i 1854 kunne flytte inn i sin egen gård, den nyoppførte Akersgaten 6 / Øvre Slottsgate 3. I 1897 ble bygningen ombygget etter en tegning av arkitekt Nissen. I mellomtiden var det blitt opprettet avdelingskontorer flere steder i byen; i 1911 var det syv av dem.
== Kilder ==
Kristiania nærings- og forretningsliv i tekst og billeder, bind I. Kristiania: A. M. Hanche, 1914.
== Litteratur ==
Nils Vogt og Jacob S. Worm-Müller: Christiania sparebank gjennom hundrede aar: 1822–1922. Christiania: Banken, 1922.
|
Oslo Sparebank var Norges første sparebank, grunnlagt i Christiania i 1822 under navnet Christiania Sparebank. Banken skiftet navn i 1926, etter at Kristiania hadde skiftet navn til Oslo.
| 15,227 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tsjebarkulsj%C3%B8en
|
2023-02-04
|
Tsjebarkulsjøen
|
['Kategori:54°N', 'Kategori:60°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Russland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tsjeljabinsk oblasts geografi']
|
Tsjebarkulsjøen (russisk: озеро Чебаркуль – Ozero Tsjebarkul) er en innsjø i Tsjeljabinsk oblast i Russland. Den har et areal på 19,8 km² og er isdekt fra november til mai. Byen Tsjebarkul ligger ved bredden av innsjøen.
Etter meteorittnedslaget 15. februar 2013 ble det funnet et hull på seks meter i diameter i isen på Tsjebarkulsjøen uten at dykkere fant meteorittrester i sjøen. Utenfor hullet er det funnet fragmenter av stein som forskere fra Det russiske vitenskapsakademi mener kan være fra meteoritten. Steinen inneholder 10 % jern.
|
Tsjebarkulsjøen (russisk: озеро Чебаркуль – Ozero Tsjebarkul) er en innsjø i Tsjeljabinsk oblast i Russland. Den har et areal på 19,8 km² og er isdekt fra november til mai. Byen Tsjebarkul ligger ved bredden av innsjøen.
Etter meteorittnedslaget 15. februar 2013 ble det funnet et hull på seks meter i diameter i isen på Tsjebarkulsjøen uten at dykkere fant meteorittrester i sjøen. Utenfor hullet er det funnet fragmenter av stein som forskere fra Det russiske vitenskapsakademi mener kan være fra meteoritten. Steinen inneholder 10 % jern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lake Chebarkul – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
| høyde = 320
| 15,228 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Les_Andelys
|
2023-02-04
|
Les Andelys
|
['Kategori:1°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Normandie', 'Kategori:Kommuner i Eure', 'Kategori:Sider med kart']
|
Les Andelys er en by og kommune i departementet Eure i regionen Normandie nord i Frankrike. Les Andelys ligger ved elven Seine, rundt 32 km fra Évreux. Kommunene er delt i to deler, en stor og en mindre; Grand-Andely og Petit-Andely.
|
Les Andelys er en by og kommune i departementet Eure i regionen Normandie nord i Frankrike. Les Andelys ligger ved elven Seine, rundt 32 km fra Évreux. Kommunene er delt i to deler, en stor og en mindre; Grand-Andely og Petit-Andely.
== Geografi ==
Byen ligger 85 km nordvest for Paris og 35 km sørøst for Rouen ved Seine. Le Petit Andely ligger på bredden av Seine, ved innløpet av to mindre elver Rangering Le Grand og Le Gambon. Begge elvene flyter side ved side i nordlig retning i en liten dal gjennom kupert landskap. I denne dalen går Le Grand Andely, gjennom en større del av byen, samt en stor boulevard som har vokst sammen. Derav navnet Les Andelys i flertall.
== Historie ==
Vinteren 852-853 overvintret Godfred Haraldsson, sønn til den danske småkongen Harald Klakk, her på en øy i Seine og ble beleiret av kong Karl den skallede.
På en steinete utstikker i Seine fikk kong Rikard Løvehjerte bygd festningen Château-Gaillard. Kongen ga ordre om at festningen måtte reises i løpet av mindre enn 12 måneder i 1197 og 1198. Den franske kongen Filip II August av Frankrike skal ha skryt at «om dens murer er gjort av jern skal jeg likevel ta den!» og det likelydende svaret fra Rikard var «om disse murene var gjort av smør skal jeg likevel holde den!». Rikard døde i 1199, og franskekongen erobret festningen først i 1203 av Rikards etterfølger etter en lengre tids beleiring.
== Severdigheter ==
Château-Gaillard, en middelalderfestning, er lokalisert i Les Andelys.
== Kjente personer fra Les Andelys ==
Les Andelys var fødestedet til blant andre:
Adrianus Turnebus (1512–1565), klassisk lærd
Nicolas Poussin (1594–1665), maler
Charles Joshua Chaplin (1825–1891), maler
John Woodroffe, sakfører og forfatter av indisk filosofi og Tantra levde her fra 1920 og til han døde i 1936.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Les Andelys
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Les Andelys – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Les Andelys – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
|
Les Andelys er en by og kommune i departementet Eure i regionen Normandie nord i Frankrike. Les Andelys ligger ved elven Seine, rundt 32 km fra Évreux.
| 15,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/World_cup_i_kjelkehockey_1993
|
2023-02-04
|
World cup i kjelkehockey 1993
|
['Kategori:Internasjonale mesterskap i 1993', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Norge', 'Kategori:Kjelkehockey', 'Kategori:Sport i Lillehammer', 'Kategori:Sport i Norge i 1993', 'Kategori:Sportsarrangementer i Oppland']
|
World cup i kjelkehockey 1993 ble arrangert på Lillehammer i Norge, og fungerte også som prøve-paralympics foran Paralympiske vinterleker 1994.
Dette var det tredje World cup som ble arrangert. Kun tre lag deltok.
|
World cup i kjelkehockey 1993 ble arrangert på Lillehammer i Norge, og fungerte også som prøve-paralympics foran Paralympiske vinterleker 1994.
Dette var det tredje World cup som ble arrangert. Kun tre lag deltok.
== Resultater ==
Sluttresultater:
|
World cup i kjelkehockey 1993 ble arrangert på Lillehammer i Norge, og fungerte også som prøve-paralympics foran Paralympiske vinterleker 1994.
| 15,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Sun_(New_York)
|
2023-02-04
|
The Sun (New York)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1833', 'Kategori:Aviser nedlagt i 1950', 'Kategori:Tidligere aviser']
|
The Sun var en dagsavis som ble publisert i New York fra 1833 og fram til 1950. Avisen ble oppfattet som en seriøs avis på lik linje med byen to andre aviser, the The New York Times og New York Herald Tribune. The Sun var den mest politisk konservative av disse.
|
The Sun var en dagsavis som ble publisert i New York fra 1833 og fram til 1950. Avisen ble oppfattet som en seriøs avis på lik linje med byen to andre aviser, the The New York Times og New York Herald Tribune. The Sun var den mest politisk konservative av disse.
== Historie ==
The Sun begynte å publisere 3. september, 1833 i New York, som en morgenavis, med Benjamin Day som redaktør og slagordet "It Shines for All". En kveldsutgave ble lansert i 1887. Frank Munsey kjøpte i 1916 begge avisene og fusjonerte Evening Sun med New York Press. Morgenuvgaven av The Sun var en tid fusjonert med Munsey's New York Herald som The Sun and New York Herald, men i 1920 ble de separert igjen. Avisen eksisterte fram til 4. januar 1950, når den fusjonerte med New York World-Telegram til en nu avis kalt New York World-Telegram and Sun. I 1966, ble denne avisen igjen fusjonert med New York World Journal Tribune.
== Referanser ==
|
The Sun var en dagsavis som ble publisert i New York fra 1833 og fram til 1950. Avisen ble oppfattet som en seriøs avis på lik linje med byen to andre aviser, the The New York Times og New York Herald Tribune.
| 15,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aphelocheiridae
|
2023-02-04
|
Aphelocheiridae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Teger']
|
Aphelocheiridae er en gruppe av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner.
Gruppen omfatter ca. 80 kjente arter, alle i én slekt, Aphelocheirus, tre av dem forekommer i Europa og én i Norge. Aphelocheiridae er uvanlige i og med at de voksne insektene er bunndyr som ikke trenger å gå til overflaten etter luft, men puster ved hjelp av et såkalt plastron, en gassboble som henger fast i en pute av hår og som utveksler gasser med vannet omkring.
|
Aphelocheiridae er en gruppe av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner.
Gruppen omfatter ca. 80 kjente arter, alle i én slekt, Aphelocheirus, tre av dem forekommer i Europa og én i Norge. Aphelocheiridae er uvanlige i og med at de voksne insektene er bunndyr som ikke trenger å gå til overflaten etter luft, men puster ved hjelp av et såkalt plastron, en gassboble som henger fast i en pute av hår og som utveksler gasser med vannet omkring.
== Utseende ==
Middelsstore (3,5 – 11,5 mm), flattrykte, ovale teger, brunlige på farge. Kroppen er kort oval, forkroppen er forholdsvis liten og den segmentrerte bakkroppen dominerer. Antennene er fire-leddete og trådformede, ganske korte, men ulikt andre vannteger er de synlige ovenfra. Sugesnabelen er forholdsvis lang. Pronotum er kort og bredt, trapesformet. Scutellum er relatvit stort og trekantet. Vingene er ofte sterkt reduserte. Føttene er to-leddede, forbeina er uspesialiserte, bakbeina er omdannet for svømming.
== Levevis ==
De finnes i stillestående eller sakte flytende ferskvann. De lever på eller nær bunnen på inntil 10 meters dyp, og trenger ikke komme til overflaten for å puste, noe som er ganske uvanlig for voksne ferskvannsinsekter. De er rovdyr som lever av små, virvelløse dyr.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Aphelocheiridae er systematisk plassert i gruppen vannteger (Nepomorpha), sammen med: vannskorpioner, kjempevannteger, Ochteridae, paddeteger, buksvømmere, vannrøvere, Potamocoridae, Pleidae, ryggsvømmere og Helotrephidae.
Noen klassifikasjoner regner Aphelocheiridae som en undergruppe av vannrøvere (Naucoridae), men det er også ting som tyder på at slektskapet mellom de to ikke er særlig nært.
Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe teger (Heteroptera)
gruppe vannteger (Nepomorpha)
familien Aphelocheiridae
slekten Aphelocheirus Westwood, 1833. ca. 80 arter. I Europa:
Aphelocheirus aestivalis (Fabricius, 1794) – over det meste av Europa, også i Sør-Norge
Aphelocheirus murcius Nieser & Millán, 1989 – Den iberiske halvøy
Aphelocheirus occidentalis Nieser & Millán, 1989 – Den iberiske halvøy
== Kilder ==
Coulianos, C.-C. 1998. Annotated Catalogue of the Hemiptera-Heteroptera of Norway. Fauna Norv. Ser.B 45 (1-2), side 11-39
Gjerde, Harald og Hågvar, Sigmund. 1985. Vannteger unntatt buksvømmere (Corixidae. Norsk entomologisk forening, Norske Insekttabeller Nr. 8, 8 sider.
Schuh, R.T. og Slater, J.A. (1995) True Bugs of the World. 37. Aphelocheiridae. Ithaca, New York. [1]
Internett: Fauna Europaea
Australian Faunal Directory – Naucoridae (2002)
== Eksterne lenker ==
(en) elveteger – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) elveteger i Global Biodiversity Information Facility
(no) elveteger hos Artsdatabanken
(sv) elveteger hos Dyntaxa
(en) elveteger hos Fauna Europaea
(en) elveteger hos Fossilworks
(en) elveteger hos ITIS
(en) elveteger hos NCBI
(en) Kategori:Aphelocheiridae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Aphelocheiridae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
Fauna Europaea - Europas fauna, arter og utbredelseskart.
Foto av Aphelocheirus aestivalis, foto: Josef Hlasek. [2]
|
* Aphelocheirus
| 15,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jaunais_laiks
|
2023-02-04
|
Jaunais laiks
|
['Kategori:2001 i Latvia', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Partistubber', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2001', 'Kategori:Politiske partier i Latvia', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07']
|
Jaunais laiks («Ny tid», JL) er et latvisk sentrum-høyre-parti. Partiet beskriver seg sjøl som et antikorrupsjonsparti. Partiet karakteriserer de fleste av de andre partiene som korrupte og kontrollerte av forretningsoligarker.
Partiet blei danna i 2001 av den nylig avgåtte sentralbanksjefen Einārs Repše og blei allerede ved parlamentsvalget i 2002 det største partiet i landet. JP står nært Folkepartiet (TP) politisk. Begge partiene er medlemmer i EPP-ED, men de er rivaler på hjemmebane.
|
Jaunais laiks («Ny tid», JL) er et latvisk sentrum-høyre-parti. Partiet beskriver seg sjøl som et antikorrupsjonsparti. Partiet karakteriserer de fleste av de andre partiene som korrupte og kontrollerte av forretningsoligarker.
Partiet blei danna i 2001 av den nylig avgåtte sentralbanksjefen Einārs Repše og blei allerede ved parlamentsvalget i 2002 det største partiet i landet. JP står nært Folkepartiet (TP) politisk. Begge partiene er medlemmer i EPP-ED, men de er rivaler på hjemmebane.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
Jaunais laiks («Ny tid», JL) er et latvisk sentrum-høyre-parti. Partiet beskriver seg sjøl som et antikorrupsjonsparti.
| 15,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nedstr%C3%B8msaktivitet
|
2023-02-04
|
Nedstrømsaktivitet
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Petroleum']
|
Nedstrømsaktivitet eller bare nedstrøm, på engelsk kalt downstream, er i oljeindustrien en samlebetegnelse på de aktivitetene som omfatter raffinering av råolje, samt salg og distribusjon av naturgass og produkter fra råolje. Det inkluderer produkter som LPG, bensin, parafin, dieselolje og andre semidieseler, asfalt og petroleumskoks.
Nedstrømsaktiviteter inkluderer oljeraffinerier, petrokjemiske fabrikker, distribusjon av petroleumsproduketr som bensin, diesel, flybensin, olje til oppvarming, asfalt, smøremiddel, syntetisk gummi, plast, gjødsel, kjølevæske, pesticider, legemidler, naturgass og propan.
|
Nedstrømsaktivitet eller bare nedstrøm, på engelsk kalt downstream, er i oljeindustrien en samlebetegnelse på de aktivitetene som omfatter raffinering av råolje, samt salg og distribusjon av naturgass og produkter fra råolje. Det inkluderer produkter som LPG, bensin, parafin, dieselolje og andre semidieseler, asfalt og petroleumskoks.
Nedstrømsaktiviteter inkluderer oljeraffinerier, petrokjemiske fabrikker, distribusjon av petroleumsproduketr som bensin, diesel, flybensin, olje til oppvarming, asfalt, smøremiddel, syntetisk gummi, plast, gjødsel, kjølevæske, pesticider, legemidler, naturgass og propan.
== Se også ==
Oppstrømsaktivitet
== Referanser ==
|
Nedstrømsaktivitet eller bare nedstrøm, på engelsk kalt downstream, er i oljeindustrien en samlebetegnelse på de aktivitetene som omfatter raffinering av råolje, samt salg og distribusjon av naturgass og produkter fra råolje. Det inkluderer produkter som LPG, bensin, parafin, dieselolje og andre semidieseler, asfalt og petroleumskoks.
| 15,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Latvias_folkefront
|
2023-02-04
|
Latvias folkefront
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Latvias historie', 'Kategori:Latviastubber', 'Kategori:Latvisk politikk', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12']
|
Latvias folkefront (på latvisk: Latvijas Tautas fronte) var en politisk organisasjon i Latvia mot slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Folkefronten var en drivende kraft i Latvias kamp for uavhengighet fra Sovjetunionen, som førte til at landet igjen ble selvstendig etter over 40 års okkupasjon.
|
Latvias folkefront (på latvisk: Latvijas Tautas fronte) var en politisk organisasjon i Latvia mot slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Folkefronten var en drivende kraft i Latvias kamp for uavhengighet fra Sovjetunionen, som førte til at landet igjen ble selvstendig etter over 40 års okkupasjon.
|
Latvias folkefront (på latvisk: Latvijas Tautas fronte) var en politisk organisasjon i Latvia mot slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Folkefronten var en drivende kraft i Latvias kamp for uavhengighet fra Sovjetunionen, som førte til at landet igjen ble selvstendig etter over 40 års okkupasjon.
| 15,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Memphis_Belle_(B-17)
|
2023-02-04
|
Memphis Belle (B-17)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fly fra andre verdenskrig', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering']
|
Memphis Belle var kallenavnet på et B-17F Flying Fortress bombefly som fløy med den amerikanske hærens luftvåpen under andre verdenskrig. I mai 1943 ble det det første amerikanske tyngre bombeflyet som klarte å gjennomføre 25 kampoppdrag. Flyet og mannskapet ble da sendt tilbake til USA for å reklamere for krigsobligasjoner. Flyet har også inspirert to filmer, en dokumentarfilm fra 1944 Memphis Belle: A Story of a Flying Fortress og en spillefilm fra 1990, Memphis Belle. Flyet var i 2017 under restaurering hos National Museum of the United States Air Force i Dayton, Ohio, der det er planlagt utstilt fra mai 2018.[trenger oppdatering]
|
Memphis Belle var kallenavnet på et B-17F Flying Fortress bombefly som fløy med den amerikanske hærens luftvåpen under andre verdenskrig. I mai 1943 ble det det første amerikanske tyngre bombeflyet som klarte å gjennomføre 25 kampoppdrag. Flyet og mannskapet ble da sendt tilbake til USA for å reklamere for krigsobligasjoner. Flyet har også inspirert to filmer, en dokumentarfilm fra 1944 Memphis Belle: A Story of a Flying Fortress og en spillefilm fra 1990, Memphis Belle. Flyet var i 2017 under restaurering hos National Museum of the United States Air Force i Dayton, Ohio, der det er planlagt utstilt fra mai 2018.[trenger oppdatering]
== Referanser ==
|
thumb|280px|[[Pinupbilde: Memphis Belle som nesekunst]]
| 15,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katarina_Flatland
|
2023-02-04
|
Katarina Flatland
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-09', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Programledere for TV 2', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere']
|
Katarina Flatland Dobloug (født 7. juli 1989 i Bærum) er en norsk TV-programleder på TV 2. Doubloug ble ferdig utdannet lege i 2022, etter flere år med permisjoner og programleder-jobber.
|
Katarina Flatland Dobloug (født 7. juli 1989 i Bærum) er en norsk TV-programleder på TV 2. Doubloug ble ferdig utdannet lege i 2022, etter flere år med permisjoner og programleder-jobber.
== Familie og oppvekst ==
Katarina Flatland er datter av Hallvard Flatland og Anne Lise Flatland.
Hun er vokst opp på Nesøya i Asker, og gikk på den lokale Nesøya barneskole, før hun startet på Landøya ungdomsskole og senere Nesbru videregående skole, hvor hun var ferdig i 2008.
Katarina og Harald Dobloug ble et par i 2011, og giftet seg i 2018. Sammen har de sønnen Bernard.
== TV-karriere ==
Flatland er ofte engasjert i TV 2-produksjoner.
Sommeren 2010 ledet hun programmet Sommerspillet på TV 2, sammen med Sturla Berg-Johansen.
Våren 2012 ledet Flatland tv-serien Sønner av Norge, der fire norskamerikanere skulle finne den store norske kjærligheten. Gjennom sommeren 2012 ledet hun det direktesendte programmet Sommertid på TV 2 sammen med Øyvind Fjeldheim tre ganger i uken. I tillegg ledet hun Heder og hammer der hun og et oppussingsteam pusser opp rom hjemme hos norske kjendiser. Flatland og teamet var blant annet hos Lise Fjeldstad, Øyvind Sauvik og Henriette Steenstrup.
Sommeren 2013 var hun igjen programleder i Sommertid med Øyvind Fjeldheim. I 2014 og 2015 var hun programleder i Jakten på kjærligheten på TV 2. Sommeren 2015 og 2018 var hun programleder i God sommer Norge på TV 2. 2018 var hun programleder for Idol på TV 2. Sommeren 2020 skal hun lede det nye tv-programmet Quizmester på TV2 sommeren 2020 sammen med Erik Solbakken. Flatland skal lede det nye programmet, mens Solbakken skal fungere som utegående reporter. I tillegg til å hente inn folk fra gata skal det også være en quiz-entusiast og en kjendis i studio.Medvirkende i følgende: Skal vi danse (2011), med partner Tom-Arild Hansen og endte på 4.plass.
Podkasten «Åpen journal» sammen med sin mann Harald.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Katarina Flatland på Internet Movie Database
(en) Katarina Flatland hos The Movie Database
|
Katarina Flatland Dobloug (født 7. juli 1989 i Bærum) er en norsk TV-programleder på TV 2.
| 15,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Foot_of_the_Mountain
|
2023-02-04
|
Foot of the Mountain
|
['Kategori:A-ha-album', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2009']
|
Foot of the Mountain er a-has niende studioalbum.
Albumet ble utgitt i Norge den 15. juni 2009 på Universal International.
Albumet inneholder blant annet «Foot of the Mountain» med melodi og tekst av Paul Waaktaar-Savoy, Magne Furuholmen og M. Terefe, som var første single fra albumet.
Foot of the Mountain toppet albumlisten i Tyskland, fikk andreplass i Norge og femteplass i Storbritannia og har per 2013 solgt over 4 millioner eksemplarer.
|
Foot of the Mountain er a-has niende studioalbum.
Albumet ble utgitt i Norge den 15. juni 2009 på Universal International.
Albumet inneholder blant annet «Foot of the Mountain» med melodi og tekst av Paul Waaktaar-Savoy, Magne Furuholmen og M. Terefe, som var første single fra albumet.
Foot of the Mountain toppet albumlisten i Tyskland, fikk andreplass i Norge og femteplass i Storbritannia og har per 2013 solgt over 4 millioner eksemplarer.
== Sporliste ==
«The Bandstand» (Waaktaar-Savoy/Furuholmen) – 4:02
«Riding the Crest» (Waaktaar-Savoy/Furuholmen) – 4:16
«What There Is» (Waaktaar-Savoy/Furuholmen) – 3:42
«Foot of the Mountain» (Waaktaar-Savoy/Furuholmen/M. Terefe) – 3:56
«Real Meaning» (Waaktaar-Savoy/Furuholmen) – 3:38
«Shadowside» (Waaktaar-Savoy) – 4:55
«Nothing Is Keeping You Here» (Waaktaar-Savoy) – 3:16
«Mother Nature Goes to Heaven» (Waaktaar-Savoy) – 4:07
«Sunny Mystery» (Furuholmen) – 3:30
«Start the Simulator» (Waaktaar-Savoy) – 5:17
== Personell ==
a-ha
Morten Harket – vokal
Paul Waaktaar-Savoy – gitar, bass, bakgrunnsvokal
Magne Furuholmen – keyboard, piano, bakgrunnsvokalAndre medvirkende
Jens Carstens – trommer
James Frazee – trommer, tekniker
Karl Oluf Wennerberg – trommer
Albert Berglund – gitar
Steve Osborne – bass, gitar, produsent, miksing
Roland Spremberg – bass, gitar, keyboard, programmering, produsent
Chris Papendieck – gitar, keyboard, programmering
Erik Ljunggren – keyboard, programmering, produsent, tekniker
Strykeinstrumenter – André Orvik, Harald Aadland, Vegard Johnsen, Eileen Siegel, Jørn Halbakken, Alyson Reed, Hans Morten Stensland, Øyvind Fossheim, Bogumila Dowlasz-Wojcikowska, Dorthe Dreier, Stig Ove Ose, Ida Bryhn, Hans Josef Groh, Cecilia Götestam og Johannes Martens.
Kjetil Bjerkestrand - strykearrangement
Jochen Schmalbach - programmering
Mark Saunders - produsent, programmering
Pete Davis - programmering
Jan Erik Kongshaug - tekniker
George Tanderø - tekniker
Manfred Faust - tekniker
Adam Daniels - teknikerassistent
Robin Baynton - teknikerassistent
Kevin Metcalfe - mastering
Tim Young - mastering
Guy Berryman - fotograf
Stian Andersen - fotograf
iStockphoto - fotograf
Helge Kvamme - fotograf
Martin Kvamme - coverdesign
Harald Wiik - management
== Se også ==
a-ha
a-has diskografi
== Eksterne lenker ==
(en) Foot of the Mountain på Discogs
(en) Foot of the Mountain på MusicBrainz
(en) Foot of the Mountain på Spotify
(en) Foot of the Mountain på AllMusic
(en) Offisiell nettside
(de) Offisiell albumside
|
lenke
| 15,238 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Burgundisk_kj%C3%B8ttgryte
|
2023-02-04
|
Burgundisk kjøttgryte
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fransk mat', 'Kategori:Storfekjøttretter']
|
Burgundisk kjøttgryte (fransk: Bœuf bourguignon) er en fransk kraftig vinkokt kjøttgryte. Matretten er fransk husmannskost og kommer opprinnelig fra regionen Bourgogne; retten heter egentlig bœuf à la bourguignonne, men kalles oftest bœuf bourguignon.
Hovedingrediensen er storfekjøtt som skjæres i terninger og brunes. Kjøttet sydes deretter en drøy time på svak varme i rødvin, vanligvis sammen med hvitløk, timian, laurbærblader, tomatpuré, hakket gulrot og eventuelt kalvefond. Mot slutten legger man i brunede champignoner og svinekjøtt, samt småløker eller sjalottløk.
|
Burgundisk kjøttgryte (fransk: Bœuf bourguignon) er en fransk kraftig vinkokt kjøttgryte. Matretten er fransk husmannskost og kommer opprinnelig fra regionen Bourgogne; retten heter egentlig bœuf à la bourguignonne, men kalles oftest bœuf bourguignon.
Hovedingrediensen er storfekjøtt som skjæres i terninger og brunes. Kjøttet sydes deretter en drøy time på svak varme i rødvin, vanligvis sammen med hvitløk, timian, laurbærblader, tomatpuré, hakket gulrot og eventuelt kalvefond. Mot slutten legger man i brunede champignoner og svinekjøtt, samt småløker eller sjalottløk.
== Eksterne lenker ==
(en) Beef bourguignon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Burgundisk er et utdødd østgermansk språk som ble snakket av burgundere i Burgund i sørøstlige Gallia så sent som 400-tallet e.Kr.
| 15,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hennin
|
2023-02-04
|
Hennin
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Historiske klær', 'Kategori:Hodeplagg', 'Kategori:Klesdrakt i middelalderen']
|
Hennin er ulike typer, oftest kjegleformede hodeplagg som ble brukt av adelige og rike kvinner i Europa på 1400-tallet. De bestod vanligvis av et konisk kremmehus laget av papir, stivt lerret eller metall som var trukket med silke, fløyel eller brokade og pyntet med et langt slør eller hadde et stativ med oppsatt lintøy.
|
Hennin er ulike typer, oftest kjegleformede hodeplagg som ble brukt av adelige og rike kvinner i Europa på 1400-tallet. De bestod vanligvis av et konisk kremmehus laget av papir, stivt lerret eller metall som var trukket med silke, fløyel eller brokade og pyntet med et langt slør eller hadde et stativ med oppsatt lintøy.
== Historikk ==
Hennin ble innført ved det burgundiske hoffet av Isabella av Bayern omkring 1375. Slike hodeplagg ble særlig båret i Burgund og Frankrike, men også i Nord-Europa. De var imidlertid sjeldne i Italia og England. Hennin var en del av den europeiske damemoten til ca. 1480 og ble et karakteristisk kjennetegn for gotikkens klesstil. Den er et tydelig uttrykk for periodens langstrakte, slanke formuttrykk og forsøket på å forlenge kroppshøyden ved hjelp av hodeplagget, men også med lange kjoler og oppsatt hår. Dette overdrevne formidealet kom særlig til uttrykk i den burgundiske moten.
Den koniske henninen utviklet seg i ulike varianter, blant annet i en avkuttet og en todelt form, og ble avløst av blant annet polstrede hodeplagg formet som hjerteformede halvmåner eller dobbelthorn, forsatt gjerne med slør eller hengende hodelin.
=== Tantura ===
Hennin likner på tantura eller tutur, et hodeplagg i form av en 75 cm høy sølvkjegle smykket med et langt slør, som fortsatt blir båret av drusiske, maronittiske og jødiske kvinner i Syria. Dette skal være et eldgammelt motefenomen som kan være bragt til Europa av korsfarere som har sett hodeplagget i Midtøsten og dermed innført hennin-moten.
== Se også ==
Tantura, tradisjonelt syrisk hodeplagg i form av en høy sølvkjegle
Gebende, ung-gotisk hodelin for kvinner omkring pannen og under haken ca.1250
Spisse hodeplagg
== Eksterne lenker ==
(en) Hennins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hennin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bilder av burgundiske henniner i konisk form i siste halvdel av 1400-tallet
Bilder av burgundiske henniner som er avkuttet, todelt og hjerteformet, fra 1400-tallet
|
right|thumb|150px|[[Hans Memlings maleri Allegori over ekte kjærlighet fra 1485-90 viser en ung kvinne med konisk hennin med kappeformet brem av svart fløyel og flortynt slør.]]
| 15,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Fields_of_Anfield_Road
|
2023-02-04
|
The Fields of Anfield Road
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballsanger', 'Kategori:Liverpool FC']
|
«The Fields of Anfield Road» er en populær fotballsang som blir sunget av Liverpools supportere. Den synges til melodien til The Fields of Athenry; som ble komponert av Pete St. John i 1979. Før den ble tilpasset av Liverpools supportere ble den ofte sunget av andre supportere over hele Storbritannia og Irland, bl.a av supporterne til Celtic. Sangen ble tilpasset i 2009 og et tredje vers til minne om 20 års markeringen av Hillsborough-tragedien. John Power fra Cast og the La's skrev det siste verset, og fikk bidrag av kjente spillre som Phil Thompson og Bruce Grobbelaar. Sangen gikk til 16.-plass på UK Top 40-listen den 12. april 2009 og 14.-plass en uke senere. Sangen nådde også 9.-plassen til iTunes i Storbritannia den 13. april.
|
«The Fields of Anfield Road» er en populær fotballsang som blir sunget av Liverpools supportere. Den synges til melodien til The Fields of Athenry; som ble komponert av Pete St. John i 1979. Før den ble tilpasset av Liverpools supportere ble den ofte sunget av andre supportere over hele Storbritannia og Irland, bl.a av supporterne til Celtic. Sangen ble tilpasset i 2009 og et tredje vers til minne om 20 års markeringen av Hillsborough-tragedien. John Power fra Cast og the La's skrev det siste verset, og fikk bidrag av kjente spillre som Phil Thompson og Bruce Grobbelaar. Sangen gikk til 16.-plass på UK Top 40-listen den 12. april 2009 og 14.-plass en uke senere. Sangen nådde også 9.-plassen til iTunes i Storbritannia den 13. april.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Songs and chants
(en) Musikkvideon på Youtube
|
«The Fields of Anfield Road» er en populær fotballsang som blir sunget av Liverpools supportere. Den synges til melodien til The Fields of Athenry; som ble komponert av Pete St.
| 15,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_katolske_kirke_etter_land
|
2023-02-04
|
Den katolske kirke etter land
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den katolske kirke etter land']
|
Den katolske kirke er representert i de fleste av verdens land.
|
Den katolske kirke er representert i de fleste av verdens land.
== Tabellarisk oversikt over alle land ==
== Den katolske kirke i Afrika ==
I antikken var nært sagt hele middelhavskysten av Afrika kristnet. Islamiseringen gjorde en slutt på dette, slik at Nord-Afrika i dag har verdensdelens laveste andel katolikker (1 %). I Nordøst-Afrika har imidlertid flere orientalsk-katolske (og -ortodokse) kirker fremdeles en viss oppslutning. Ellers ble katolisismen først innført gjennom de europeiske kolonimaktene, og har nå størst oppslutning i Sentral-Afrika (45 %). Sett under ett, utgjør katolikker i dag 15 % av Afrikas befolkning.
== Den katolske kirke i Asia ==
Selv om kristendommen oppstod i Asia, har denne verdensdelen den laveste andelen katolikker (3 %). I Midtøsten har kristendommen i løpet av middelalderen blitt fortrengt av islam. Størst andel katolikker i Midtøsten er det i dag i Libanon (25 %). I mesteparten av det øvrige Asia har katolisismen aldri slått rot. Unntak er bl.a. Øst-Timor (90 %), Filippinene (80 %) eller den syro-malabariske minoriteten i den indiske delstaten Kerala.
== Den katolske kirke i Europa ==
To tredjedeler av den europeiske befolkningen er katolikker. Andelen er spesielt høy i Sør-Europa (92 %), der også pavens residens ligger (Vatikanstaten i Roma). Lavest andel katolikker finner man i Norden (2 %), der protestantismen overveier, og Øst-Europa (4 %), der den ortodokse kirke står sterkest.
== Den katolske kirke i Nord-Amerika ==
44 % av Nord-Amerikas befolkning er katolikker. Andelen er høyest i Karibia (78 %).
== Den katolske kirke i Oseania ==
I Oseania har den katolske kirke en gjennomsnittlig oppslutning på 25 %.
== Den katolske kirke i Sør-Amerika ==
De spanske og portugisiske kolonisatorene tok med seg katolisismen til Sør-Amerika. Som et resultat er Sør-Amerika verdensdelen med høyest andel katolikker i befolkningen (81 %).
== Se også ==
Den katolske kirke etter liturgi
Den katolske kirke etter rang
== Eksterne lenker ==
«Giga-Catholic Information» om alle verdens land (engelsk)
Det katolske hierarkiet etter land (engelsk)
|
Den katolske kirke representerer den dominerende trosretningen i Østerrike – 56,0 % av befolkningen bekjenner seg til katolisismen.Katholische Kirche in Österreich, Statistik Kirken er organisert i ni bispedømmer, derav to erkebispedømmer, samt ett territorialabbedi.
| 15,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krupinica
|
2023-02-04
|
Krupinica
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Donaus vassdragsområde', 'Kategori:Elver i Slovakia']
|
Krupinica er en elv sør i det sentrale Slovakia. Den er en viktig sideelv til Ipeľ fra høyre med en lengde på 65,4 km.
Middelvannføringen til Krupinica er målt til 2,2 m³/s (nær landsbyen Tunicate) og nedbørfeltet er 551 km².
Elven springer ut fra fjellet Veľký Lysec og munner ut i Ipeľ ved Šahy.
|
Krupinica er en elv sør i det sentrale Slovakia. Den er en viktig sideelv til Ipeľ fra høyre med en lengde på 65,4 km.
Middelvannføringen til Krupinica er målt til 2,2 m³/s (nær landsbyen Tunicate) og nedbørfeltet er 551 km².
Elven springer ut fra fjellet Veľký Lysec og munner ut i Ipeľ ved Šahy.
|
Krupinica er en elv sør i det sentrale Slovakia. Den er en viktig sideelv til Ipeľ fra høyre med en lengde på 65,4 km.
| 15,243 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sveits
|
2023-02-04
|
Sveits
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-11', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:EFTA', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sveits', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler']
|
Sveits, formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits,
er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa, som utgjør en del av fjellkjeden Alpene. Landet grenser mot Tyskland i nord, Frankrike i vest, Italia i sør og Østerrike og Liechtenstein i øst, og er dermed en innlandsstat.
Til tross for at begrepet «konføderasjon» (edsforbund) er beholdt i landets offisielle navn som en historisk arv, har Sveits siden grunnloven av 1848 vært en føderasjon (forbundsstat) av det som i dag er 26 delstater, kalt kantoner. Bern er sete for den føderale regjeringen, benevnes Bundesstadt («forbundsby»), og er dermed landets de facto hovedstad. De viktigste økonomiske sentrene er landets to «verdensbyer», Zürich og Genève. Sveits er et av de rikeste landene i verden.Landet har en lang tradisjon som multikulturelt samfunn. Sveits består av flere etniske og språklige grupper, hovedsakelig sveitsisk tysktalende, fransktalende og italiensktalende, men det er også et fjerde offisielt nasjonalspråk kalt retoromansk. Landets befolkning er religiøst sett fordelt med ca. 35 % på reformerte kirker og ca. 42 % på den romersk-katolske kirke, mens resten består av en stor variasjon av andre trosretninger. Sveitsere har på tross av dette en sterk nasjonalfølelse, basert på felles historie, politiske grunnholdninger, kultur og geografi.
Navnet Sveits kommer fra den standardtyske formen av kantonsnavnet Schwyz, det vil si Schweiz, og ble etter hvert brukt om hele den gradvis voksende konføderasjonen av kantoner, og i dag føderalstaten.
|
Sveits, formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits,
er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa, som utgjør en del av fjellkjeden Alpene. Landet grenser mot Tyskland i nord, Frankrike i vest, Italia i sør og Østerrike og Liechtenstein i øst, og er dermed en innlandsstat.
Til tross for at begrepet «konføderasjon» (edsforbund) er beholdt i landets offisielle navn som en historisk arv, har Sveits siden grunnloven av 1848 vært en føderasjon (forbundsstat) av det som i dag er 26 delstater, kalt kantoner. Bern er sete for den føderale regjeringen, benevnes Bundesstadt («forbundsby»), og er dermed landets de facto hovedstad. De viktigste økonomiske sentrene er landets to «verdensbyer», Zürich og Genève. Sveits er et av de rikeste landene i verden.Landet har en lang tradisjon som multikulturelt samfunn. Sveits består av flere etniske og språklige grupper, hovedsakelig sveitsisk tysktalende, fransktalende og italiensktalende, men det er også et fjerde offisielt nasjonalspråk kalt retoromansk. Landets befolkning er religiøst sett fordelt med ca. 35 % på reformerte kirker og ca. 42 % på den romersk-katolske kirke, mens resten består av en stor variasjon av andre trosretninger. Sveitsere har på tross av dette en sterk nasjonalfølelse, basert på felles historie, politiske grunnholdninger, kultur og geografi.
Navnet Sveits kommer fra den standardtyske formen av kantonsnavnet Schwyz, det vil si Schweiz, og ble etter hvert brukt om hele den gradvis voksende konføderasjonen av kantoner, og i dag føderalstaten.
== Naturgeografi ==
Sveits er kjent som alpelandet fremfor noe. Selv om Alpene også strekker seg inn i nabolandene, er det Sveits som virkelig blir dominert av denne fjellkjeden. Dessuten har tre av Europas største elver, Inn, Rhinen og Rhône, sitt utspring i Sveits.
=== Landskap ===
Det sveitsiske landskapet er inndelt i tre distinkte deler: Alpene, Mittelland og Jurafjellene.
Mittelland er slettelandet sentralt i Sveits, der hoveddelen av befolkningen bor. Området har en gjennomsnittshøyde på 400 moh. Mittelland avgrenses av Jura i nordvest og Alpene i syd. Breer dannet i istiden mange daler og innsjøer, der Bodensjøen og Genèvesjøen er de to største.Alpene dekker halve arealet til Sveits, og strekker seg i en bue gjennom den sydlige delen av landet. Alpene er delt i to parallelle fjellrekker, som møtes i St. Gotthard-massivet. Alpene har mange kjente fjelltopper, blant annet Jungfrau, Matterhorn og Monte Rosa.Jurafjellene består av et platå i det nordvestlige Sveits, og går over en blanding av gressdekte fjelltopper og skogkledde, dype daler. Også her finnes det mange sjøer, blant annet Neuchatelsjøen.
=== Plante- og dyreliv ===
Store deler av det opprinnelige plantelivet i Sveits er spist ned på grunn av omfattende dyrebeite. Det er kun i nasjonalparken i Graubünden at den naturlige vegetasjonen er blitt bevart. Enkelte rester finnes imidlertid fortsatt andre steder i landet, som nasjonalplanten edelweiss, som finnes enkelte steder på over 2 000 meters høyde.
De sveitsiske skogområdene er dominert av bartrær og lønn, men nederst i dalbunnene finnes også kastanje og eik.
Det finnes 40 000 dyrearter i Sveits, der omtrent 30 000 er forskjellige typer insekter. Dyrelivet i Sveits er i hovedsak felles med resten av Sentral-Europa. Her finnes rødrev, ekorn, hare og grevling, i tillegg til typiske fjelldyr som steinbukk. Sveits hadde tidligere klovdyr som elg og visent, men disse har forsvunnet i nyere tid.
Sveits har et rikt fugleliv. Sveitsiske elver og innsjøer er viktige overvintringsområder for mange fugler, slik som sothøne, laksand og toppdykker. Av rovfugler er spesielt tårnfalken og musvåken viktige.
=== Klima ===
Klimaet i Sveits er generelt sett kontinentalt, men kan variere mye mellom de forskjellige delene av landet. De høyeste delene av Alpene er kontinuerlig dekket av snø, is og isbreer, mens man i de sydlige dalene i Sveits har et middelhavsklima. Mittelland har også varme somre.
Sveits har et jevnt nivå av nedbør året igjennom. Somrene har også relativt kraftige tordenbyger. I høylandet veksler vintrene mellom snø og sol, men lavlandet har mye tåke. Alpene er også kjent for fønvind, varme vinder som plutselig kan føre til nedbør og kraftige temperaturøkninger.
== Demografi ==
Flere av de store vesteuropeiske kontinentale kulturene møtes i Sveits, og landet består av en blanding av sveitsisk tysk, fransk, italiensk og retoromansk språk og kultur. Sveits har fire offisielle språk: tysk, som tales av 64 prosent av befolkningen, fransk, som tales av 23 prosent av befolkningen, italiensk, som tales av 8 prosent av befolkningen og retoromansk, som tales av 0,5 prosent av befolkningen. Resten er uoffisielle språk. De etniske skillelinjene følger i stor grad de språklige skillene. De fransktalende bor vest i Sveits, de sveitsisk tysktalende i nord, sentrum og øst, og de italiensktalende i syd. Den retoromanske minoriteten bor i et par sammenhengende daler øst i landet. De tysktalende snakker sveitsisk tysk på hverdagen. Standard tysk brukes til skrevne og formelle ting og er språket det undervises i på skolen.
Utenlandske statsborgere utgjør omtrent en femtedel av landets totale innbyggertall, og er i stor grad konsentrert i enkelte kantoner. Antallet utenlandske statsborgere har økt kraftig de senere femten årene, spesielt med flyktninger fra krigene i det tidligere Jugoslavia.
Fjellstrøkene preges av rural bebyggelse, med karakteristiske alpelandsbyer i åssidene. De fleste landbyer har lange tradisjoner som selvstendige kommuner, spesielt i avsidesliggende deler av landet. Landkommunene er som regel små, men har utstrakt selvstyre. Kommunegrenser går typisk fra én fjelltopp til neste. I etterkrigstiden har mange landsbyer hatt ukontrollert vekst, noe som førte til ny føderal lovgivning i 1979, for å regulere og begrense utvidelsen av tettbygde strøk.
De fleste byene i Sveits oppstod enten rundt klostre eller rundt romerske kolonier. Mange byer ble også grunnlagt på 1100-tallet, da for å kontrollere strategiske elver og fjellpass. De fleste byene har en distinkt arkitektur og kultur. De fleste sveitsere er sterkt knyttet til hjemstedet sitt, og velger heller å pendle relativt langt til arbeid i stedet for å flytte til en annen by.
Befolkningsveksten i Sveits ligger på 0,7–0,8 prosent i året. Mesteparten av denne kommer på grunn av immigrasjon, da en sveitsisk kvinne i gjennomsnitt føder 1,47 barn.
=== Statsborgerskap ===
Den som ønsker å bli sveitsisk statsborger, må ha vært bosatt i minst 10 år i landet, være integrert og tale minst ett av de fire offisielle språkene. Kantoner og kommuner kan stille ytterligere krav. Derimot kan du få en enklere prosess viss du er enten gift med noen med sveitsisk statsborgerskap, er født i Sveits eller har en sveitsisk besteforelder.Myndighetskommisjoner vurderer i hver enkelt kommune eller by samtlige søkere svært grundig. I mindre kommuner beslutter gjerne kommunestyret selv om søknaden skal innvilges.
Hvis en søknad blir avslått, må det bli begrunnet med for eksempel «manglende integrasjon». Til nå har søkere kunnet anke avslag til domstolen.Forut for folkeavstemningen om enda strengere regler for statsborgerskap i juni 2008 har det konservative partiet Schweizerische Volkspartei (SVP) foreslått å fjerne denne muligheten for anke.
=== Religion ===
Det finnes ingen statsreligion i Sveits, og landet har et betydelig religiøst mangfold. De fleste av kantonene anerkjenner imidlertid en kirke som offisiell (Landeskirche), og i alle tilfelle er det da enten Den romersk-katolske kirke eller Den sveitsiske reformerte kirke.
I motsetning til de språklige skillene følger ikke den religiøse tilhørigheten de etniske skillelinjene. Det er noe flere katolikker enn protestanter i landet, og de senere årene har det også blitt en del muslimer. Sveits har også et lite jødisk samfunn. Den gammelkatolske kirke har et fakultet ved universitetet i Bern.
Full religionsfrihet har vært garantert siden 1874, med unntak av forbudet mot jesuitter. Forbudet mot jesuitter ble ikke opphevet før ved folkeavstemning i 1973. Føderal lovgivning forbyr diskriminering og forskjellsbehandling på grunnlag av religion. Sveitsere er generelt svært tolerante overfor andres religion, selv om motstand mot innvandring og internasjonal islamistisk terrorisme har ført til en viss grad av intoleranse overfor landets muslimske mindretall.Det er trosopplæring i skoleverket i Sveits, med unntak av i kantonene Genève og Neuchâtel. Undervisningen tar i hovedsak utgangspunkt i majoritetsreligionen i den enkelte kanton. Elever som tilhører andre trosretninger kan velge å få alternativ undervisning med utgangspunkt i egen tro. Ateister kan velge bort trosopplæring i skolen. Det finnes også mange private religiøse skoler foreldre kan velge å sende barna til.Som i de fleste vesteuropeiske land er trenden også i Sveits at samfunnet sekulariseres. Tradisjonelt har over 95 prosent av befolkningen tilhørt enten den katolske kirke eller en protestantisk kirke, men siden syttitallet har andelen stadig gått nedover. Besøkstallene ved gudstjenester går også nedover. Omtrent 40 prosent av landets katolikker og 50 prosent av landets protestanter går regelmessig i kirken.
== Historie ==
=== Før konføderasjonen ===
Sveits' moderne historie startet i 1291, men det hadde da bodd folk i området i tusenvis av år. De eldste spor av bosetninger i Sveits har blitt funnet av arkeologer i Sutz-Lattrigen, og dateres til det fjerde årtusen før Kristus.
Senere kom keltiske stammer til området, blant de mest kjente av disse er helveterne, som bodde ved Jura og Mittelland. Disse kom tidlig under romersk innflytelse, da Julius Cæsar i 58 f.Kr. etablerte byen Aventicum i området.
Kristendommen kom til Sveits i det fjerde århundre. Med Vestromerrikets fall på slutten av firehundretallet presset også germanske stammer på fra øst, og stammer som burgundere og alemannere erstattet gradvis kelterne som den dominerende folkegruppen. Sveits ble så en del av Karl den stores Frankerrike, men ved Traktaten i Verdun ble de sveitsiske områdene splittet, og de østlige delene kom inn under Ludvig den tyskes østrike. Dette riket utviklet seg etter hvert til Det tysk-romerske rike, og disse delene av Sveits ble en del av dette.
=== 1291: Opprettelsen av det sveitsiske Eidgenossenschaft ===
I middelalderen vokste områdets betydning, blant annet åpnet flere pass gjennom Alpene som gjorde handel mellom nord og syd enklere. Byer som Bern og Fribourg ble grunnlagt på slutten av 1100-tallet. På 1200-tallet fikk flere sveitsiske byer Reichsfreiheit, noe som gjorde at de ikke var underlagt noen lensherre, og kunne skrive ut skatter på egen hånd.
Habsburgerne forsøkte senere å få tettere kontroll over området, og da Rudolf I ble keiser i 1273 fikk skogkantonene Uri, Schwyz og Unterwalden den frie statusen trukket tilbake. Disse kantonene var blitt kolonisert av frie bønder som hadde fått i oppgave av adelen å kultivere det høytliggende landskapet, og hadde organisert seg i relativt frie samfunn. Folket i skogkantonene reagerte naturlig nok på sentralmaktens forsøk på å stramme inn grepet igjen.
I 1291 gikk så de tre Waldstätte Uri, Schwyz og Unterwalden sammen mot Habsburgstyret. Disse undertegnet en avtale som blant annet sikret fri handel, og opprettet dessuten et forsvarsforbund. Utover 1300-tallet var det flere kriger mot habsburgerne, men sveitsiske seire i slaget ved Morgarten (1315) og slaget ved Sempach (1386) gjorde at forbundet fikk sin frihet fra Habsburg. De sveitsiske kantonene var likevel underlagt Det tysk-romerske rike, men hadde en relativt fri stilling. Omfanget av samarbeidet ble stadig utvidet, og forbundet begynte etter hvert å føre en felles utenrikspolitikk.
Unikt i europeisk sammenheng med det sveitsiske forbundet var at det var en blanding av bykantoner og landkantoner, der de to var på like fot. Samtidig ble adelens makt marginalisert, slik at byene ble styrt av folkevalgte byråd. Dette sørget for en effektiv administrasjon, noe som igjen gjorde at handelen blomstret. Forsvarsforbundet gjorde at det ble lite attraktivt for stormaktene å angripe Sveits, samtidig som kantonene ikke kunne starte private kriger på egen hånd. Dette førte til at Sveits sjelden ble innblandet i krigføring, noe som selvsagt hadde en positiv effekt på den økonomiske veksten. Likevel var det til tider borgerkriger innad i konføderasjonen, blant annet da Zürich var i krig med de syv andre kantonene fra 1440 til 1446.
=== Reformasjonen ===
Det økumeniske konsil i Basel fra 1431 og dannelsen av byens universitet i 1460 gjorde byen til et senter for filosofi og humanisme. Basel tiltrakk seg intellektuelle storheter som Erasmus, noe som skulle legge kimen til den sveitsiske reformasjonen. En av Erasmus' studenter var Ulrich Zwingli, som etter hvert hevdet at den katolske kirke var kommet for langt bort fra Bibelens lære.
I 1518 ble Zwingli valgt til prest i Grossmünster i Zürich. På starten av 1520-tallet satte han i gang den sveitsiske reformasjonen, og fikk raskt støtte fra innbyggerne og den politiske ledelsen. Dette førte til store forandringer i styresettet i byen. Reformasjonen spredde seg så til fem andre kantoner, mens de fem siste kantonene holdt fast ved sin katolske tro. Dette førte til borgerkriger (kalt Kappeler Kriege) i 1529 og 1531, der Zwingli falt på slagmarken.
Reformasjonen førte til store omveltninger i kirkelivet. Kirkens eiendommer ble beslaglagt til fordel for de verdslige myndigheter, samtidig som Bibelen ble oversatt til tysk, og kirkens ritualer ble skåret ned til benet. Samtidig ble leiesoldattjeneste forbudt i de reformerte kantonene. Senere utviklet Jean Calvin reformasjonen videre, og Sveits ble etter hvert et fristed for franske hugenotter og andre protestanter som flyktet fra undertrykkelse. Dette førte med seg stor økonomisk og kulturell utvikling.
Under tredveårskrigen var Sveits relativt fredelig og stabilt, mye på grunn av at de europeiske stormaktene var avhengige av sveitsiske leiesoldater. Graubünden, da ennå ikke med i konføderasjonen, deltok imidlertid i krigen fra 1620. Dette førte til at området Valtellina gikk tapt i 1623.
=== Ancien Régime ===
Ved freden i Westfalen i 1648 anerkjente stormaktene Sveits' uavhengighet fra Det tysk-romerske rike.
I perioden som senere har blitt kjent som Ancien Régime ble makten i større og større grad konsentrert rundt noen få mektige familier i hver kanton, som satte de valgte byrådene på sidelinjen. Det autoritære styret førte til flere opprør. Den sveitsiske bondekrigen oppstod som følge av en devaluering i Bern i 1653, og spredte seg raskt til andre kantoner. Opprøret ble etter hvert slått ned, men frykten for nye oppstander gjorde at makthaverne satte i gang en serie reformer.
I et lengre perspektiv førte bondekrigen til at Sveits unngikk det eneveldet som etter hvert kom med full styrke andre steder i Europa. Likevel var det et vidt spenn i styreformen i de sveitsiske kantonene på denne tiden. I Bern fortsatte det autoritære styret, mens i landkantonene var det relativt demokratisk, der viktige saker ble avgjort ved folkemøter der alle voksne menn hadde stemmerett. Andre byer, som Basel, ble styrt av de mektige laugene.
Syttenhundretallet var preget av en voksende industrialisering, der Sveits blant annet ble kjent for sine urmakere og sin metallurgiindustri. Tekstilindustrien vokste også raskt, og på slutten av syttenhundretallet var hele 25 prosent av arbeidsstokken sysselsatt i industrivirksomhet.
=== Den helvetiske republikk ===
På tross av økonomisk makt var Sveits dårlig rustet til å stå imot urolighetene i kjølvannet av den franske revolusjonen. De sveitsiske alpepassene og handelsrutene var viktige for Frankrike, og etter at Napoléon Bonaparte hadde erobret Italia, satte han kursen nordover våren 1798. Bern falt i mars, noe som skulle bli slutten på den gamle sveitsiske konføderasjonen.
Under fransk «beskyttelse» ble Den helvetiske republikk etablert, og selv om denne kun skulle vare i fem år, introduserte den mange radikale reformer. Den nye grunnloven gav innbyggerne mange nye rettigheter, og var basert på den radikale franske grunnloven. Sveits fikk nå et sentralisert styresett, noe som ble tatt ille opp av mange kantoner som var godt vant med stor autonomi. Dette førte til borgerkrig, noe som gjorde at Napoleon intervenerte og gjenopprettet det lokale selvstyret. Kantonene ble likevel tvunget inn i en allianse med Frankrike, og tusenvis av sveitsere ble innrullert i Napoleons armé.
Etter Napoleons fall ble visse grensejusteringer foretatt av Wienerkongressen, men Sveits kom relativt godt ut av disse. Selv om enkelte områder måtte avstås til Østerrike, ble dette kompensert ved at Valais, Neuchâtel og Genève ble med i føderasjonen. Samtidig garanterte de europeiske stormaktene for Sveits' nøytralitet.
=== Det moderne Sveits oppstår ===
Etter Napoleonskrigenes slutt gikk Sveits inn i en periode preget av stor økonomisk vekst. Nye metoder i landbruket økte matvareproduksjonen dramatisk, samtidig som tekstilindustrien ble mekanisert. I denne perioden begynte også de første turistene å besøke Sveits, spesielt fra Storbritannia.
1830-revolusjonen i Frankrike inspirerte krav i Sveits om en ny og liberal konstitusjon. I flere kantoner måtte de styrende klasser gi seg, selv om de konservative holdt stand flere steder. En ny grunnlov ble etter hvert utformet, men en økende polarisering mellom kantonene gjorde at denne aldri ble vedtatt. Urolighetene blusset opp igjen på 1840-tallet, og i 1847 endte stridighetene i en borgerkrig, særforbundskrigen. Borgerkrigen varte imidlertid bare i 25 dager, og de katolske konservative kantonene tapte klart. I 1848 ble det derfor vedtatt en ny grunnlov, der hovedtrekkene fortsatt gjelder. Kantonene fikk igjen et omfattende selvstyre, og et nytt føderalt parlament ble opprettet etter modell av den amerikanske kongressen. Bern ble valgt til ny hovedstad, og kantonene samordnet viktige områder som posttjeneste, tollsatser og utenrikspolitikk.
I 1847 åpnet landets første jernbanelinje, mellom Zürich og Baden. All jernbaneutbygging foregikk i privat regi, noe som førte til at Sveits allerede i 1876 hadde et stort, men lite koordinert jernbanenett som var på hele 2000 kilometer. I 1898 ble det vedtatt i en folkeavstemning å nasjonalisere jernbanene, og i 1902 ble Schweizerische Bundesbahnen dannet. Viktige tunneler ble også bygget i denne perioden, blant annet en jernbanetunnel som gjorde det gamle St. Gotthard-passet overflødig.
=== Verdenskrigene ===
Sveits lyktes i å holde på nøytraliteten under første verdenskrig, men krigen førte til gnisninger mellom de tysktalende og fransktalende delene av landet. Samtidig ble arbeiderklassen mobilisert til nøytralitetsvakt, men uten økonomisk kompensasjon. For næringslivet gikk imidlertid krigen bedre, da økte priser på verdensmarkedene og store eksportmuligheter til Tyskland og Frankrike gjorde at handelsbalansen raskt endret seg i sveitsernes favør.
I november 1918 førte situasjonen til arbeideroppstander flere steder i landet. Regjeringen, bekymret for revolusjon etter mønster fra bolsjevikene i Russland, satte inn lojale tropper rekruttert fra bondestanden. Opprøret ble slått ned, men førte til dyp mistenksomhet mellom bønder og arbeidere i generasjoner fremover. Noen av arbeidernes krav ble imidlertid tatt til følge, og det ble innført 48-timersuke og et proporsjonalt valgsystem.
Depresjonen skapte store problemer i Sveits, da eksportindustrien ble lammet. Samtidig spredte bankkrisen seg til landet, og arbeidsledigheten nådde nye høyder. I motsetning til i nabolandene førte imidlertid ikke krisen til økt oppslutning om ekstremistiske partier, blant annet fordi arbeidsgivere og fagforeninger gikk sammen for å løse krisen. Dette førte til en sosial stabilitet som ikke gav kommunister og fascister de samme mulighetene som i blant annet Tyskland.
Etter hvert som de totalitære nabolandene begynte å føre en aggressiv utenrikspolitikk uten at Vestmaktene så ut til å reagere, begynte sveitserne å søke et godt forhold til Hitler og Mussolini. Sveits var det første landet som anerkjente Italias anneksjon av Etiopia, og regjeringen til Franco i Spania. Det tyske Anschluss av Østerrike satte imidlertid en støkk i Sveits, og landet gikk tilbake til den gamle linjen med en streng nøytralitet. Samtidig begynte sveitserne å ruste opp forsvaret, da selv de vanligvis så forsvarsskeptiske sosialdemokratene så farene som truet.
Etter Frankrikes fall i 1940 var Sveits fullstendig omgitt av Tyskland og tyskallierte. Sterke krefter i sveitsisk politikk var klare til å «innse realitetene» og samarbeide med de da tilsynelatende uovervinnelige tyskerne, men de militære under ledelse av Henri Guisan ville det annerledes. På kort tid fikk Sveits bygget et nettverk av fjellfestninger, og store mengder ammunisjon og våpen ble deponert i Alpene. Idéen var å avskrekke Tyskland fra invasjon, noe sveitserne lyktes med. Samtidig tjente både Tyskland og Sveits på handel under krigen, noe som gjorde at Hitler så liten grunn til å invadere Sveits. I ettertid har Sveits fått mye kritikk for handelen med Nazi-Tyskland, da betalingen ofte kom i form av gull røvet fra okkuperte sentralbanker og til en viss grad også fra verdier tatt fra konsentrasjonsleirfanger.
=== Etterkrigstiden ===
Etter krigen var flere allierte land skeptiske til Sveits på grunn av handelen med Tyskland. I 1946 ble Sveits tvunget av de vestallierte, og USA spesielt, til å betale tilbake 250 millioner franc til de okkuperte sentralbankene. Sveits valgte å stå utenfor FN, og beholdt linjen med streng nøytralitet.
I 1959 ble den såkalte trylleformelen (Zauberformel) innført i sveitsisk politikk. I et kompromiss mellom de største politiske partiene ble man enig om at regjeringen heretter skulle ha to liberale medlemmer, to konservative medlemmer, to sosialdemokratiske medlemmer, og ett medlem fra bondepartiet (Schweizerische Volkspartei). Dette brede samarbeidet bestod helt til 2003, og gav regjeringen en unik arbeidsro til å gjennomføre en langsiktig politikk. Sveits har derfor hatt lav arbeidsledighet og jevn økonomisk vekst gjennom mesteparten av etterkrigstiden.
Utover på 70-tallet ble det sveitsiske samfunnet mer liberalt og moderne. I 1971 fikk kvinner stemmerett i føderale valg (men i kantonen Appenzell Innerrhoden fikk ikke kvinner stemmerett før i 1990). Samtidig ble den stivbente ekteskapslovgivningen myket opp, og fra 1981 garanterte et grunnlovstillegg like rettigheter for menn og kvinner.
Den sterke sveitsiske økonomien tiltrakk seg mange immigranter fra 1980-tallet og utover, blant annet fra Jugoslavia og Tyrkia. Dette har etter hvert ført til sterk motstand mot innvandring, og en tiltagende fremmedfrykt, der spesielt Schweizerische Volkspartei har vokst stort på innvandringsmotstanden.
== Politikk og administrasjon ==
Den moderne sveitsiske staten er basert på grunnloven av 1848. En ny grunnlov trådte i kraft i 1999, men denne har kun mindre endringer fra 1848-grunnloven.
På føderalt nivå følges maktfordelingsprinsippet, noe som medfører at den føderale myndigheten er delt i tre:
Det sveitsiske parlamentet (Forbundsforsamlingen) har to likestilte kamre. Overhuset kalles Stenderrådet (Ständerat / Conseil des Etats), hvor de 26 kantonene har til sammen 46 representanter. (I utgangspunktet skulle det være to representanter fra hver kanton, men de 6 tidligere såkalte «halvkantonene» må nøye seg med én hver.) Representantene sitter i fire år, og det er opp til kantonene selv å bestemme hvordan de utpekes. Alle kantoner bruker nå flertallsvalg for å velge representanter. Nationalrat (Conseil national/ Consiglio nazionale) består av 200 representanter valgt av folket, der hver kantons representasjon bestemmes av folketallet. Antall representanter varierer fra 34 for Zürich, til én for de minste kantonene. Også i Nasjonalrådet velges representantene for en fireårsperiode.
Forbundsrådet (Bundesrat) er Sveits' regjering, og samtidig også landets statsoverhode. Det har syv medlemmer, og velges av Forbundsforsamlingen for en periode på fire år. Spesielt for Sveits er at alle større politiske partier deltar i regjeringen. De store politiske partiene får hver ett eller to medlemmer, basert på styrkeforholdet i Nasjonalrådet. Presidenten og visepresidenten for Forbundsrådet, velges hvert år av Forbundsforsamlingen. Det er fast praksis for at dette vervet går på rundgang, slik at alle forbundsrådets medlemmer får ett av vervene i løpet av en periode. Presidenten er landets høyeste embetsperson, men samtlige medlemmer av Forbundsrådet er likeverdige. Likevel fungerer presidenten som en slags primus inter pares, og tar seg av representasjonsoppgaver utenlands. Forbundsrådet utøver samlet oppgaven som statsoverhode.
Høyesterett (Bundesgericht / Tribunal fédéral) holder til i Lausanne. Domstolen behandler tvister mellom kantonene, men legger seg ikke opp i andre føderale lover.
=== Politiske partier ===
Sveits har et flerpartisystem. Det er relativt stor enighet om de store trekkene i partienes politikk, og landet har tradisjonelt hatt stabile regjeringer som har kunnet føre en langsiktig politikk. Det er fire store partier som i lang tid har delt plassene i forbundsrådet: FDP.Die Liberalen, Sozialdemokratische Partei der Schweiz, Christlichdemokratische Volkspartei der Schweiz og Schweizerische Volkspartei.
Ved valget i 2007 ble Schweizerische Volkspartei (SVP) landets største parti med 29 prosent av stemmene og 62 representanter i Nasjonalrådet. Partiet var tradisjonelt et sentrumsbasert bondeparti ikke ulikt Senterpartiet i Norge, men har de senere årene gått mer i retning av et høyreradikalt parti med fokus på lov og orden, samt en restriktiv linje i innvandringspolitikken. Sozialdemokratische Partei der Schweiz (SPS) er landets nest største parti, og er et klassisk sosialdemokratisk parti. SPS er kjent som det mest EU-vennlige partiet i Sveits. FDP.Die Liberalen og Christlich Demokratische Volkspartei (CVP) er jevnstore, førstnevnte er liberalt og sistnevnte et katolsk sentrumsparti.
Grüne Partei der Schweiz er landets femte største parti, og er med sine 20 representanter i nasjonalrådet det største partiet som ikke er representert i Forbundsrådet. Det er også en håndfull mindre partier representert i Nasjonalrådet, men disse har bare et par representanter hver, og dermed liten politisk innflytelse.
=== Administrativ inndeling ===
Sveits består av 26 kantoner (delstater). Disse har en svært høy grad av indre selvstyre, og egne grunnlover. 6 av kantonene hadde tidligere status som «halvkantoner», som resultat av at 3 historiske kantoner hadde blitt delt i to, men denne betegnelsen er uformell etter reformene i 1999.
Hver kanton har sin egen lovgivende forsamling, regjering og dømmende makt. Også på kantonnivå brukes direktedemokrati i stor utstrekning. Lovgivningsmyndigheten legges i de fleste kantoner til folkevalgte regionforsamlinger, selv om enkelte kantoner lar velgerne være den lovgivende forsamling. Kantonregjeringene velges direkte av velgerne.
Kantonbegrepet strekker seg helt tilbake til de tre urkantonene Unterwalden, Schwyz og Uri som dannet det opprinnelige edsforbundet i 1291 (en kanton ble også omtalt som en Ort eller en Stand på denne tiden). Under det sveitsiske Ancien Régime fantes det tretten kantoner, delt inn i seks landkantoner og syv bykantoner. Landkantonene var demokratiske republikker, mens bykantonene ble styrt av byråd.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Sveits' nøytrale utenrikspolitiske linje har gjort at landet alltid har vært nødt til å ha et sterkt militært forsvar. Forsvarstankegangen i Sveits er preget av ideen om et totalforsvar, der de sivile og militære samfunn er tett integrert.
Sveits har verneplikt for alle menn i alderen 20-42 år. Førstegangstjenesten består av en rekruttskole på 15 uker, etterfulgt av ti repetisjonsøvelser à tre uker frem til fylte 42 år. Hærens mobiliseringsoppsatte styrke er 320 400 (2004), samt ca. tusen pansrede kjøretøyer. Flyvåpenet (Luftwaffe) har 30 600 mann og 138 kampfly. Sivilforsvaret består av 280 000 mann.
Det sveitsiske forsvarsbudsjettet er på ca. 15 milliarder kroner (2001), noe som utgjør ca. 1 prosent av BNP.
Under den kalde krigen var den sveitsiske politiske ledelsen redd for at landet kunne bli en slagmark i kamper mellom Warszawapakten og NATO. Et nettverk av fjellfestninger ble derfor konstruert, med det formål å gjøre en invasjon av landet så kostbart at sveitserne ville kunne opprettholde nøytraliteten i tilfelle en internasjonal storkrig. Etter Berlinmurens fall har sveitserne bygget forsvaret ned, og størrelsen på hæren har blitt mer enn halvert.
Sveits er medlem av EFTA, men avslo medlemskap i EØS i 1992. Landet har likevel flere frihandelsavtaler med EU, samt bilaterale avtaler som i hovedsak dekker samme innhold som EØS-avtalen.
== Næringsliv ==
Sveits er et av verdens rikeste land, målt i BNP pr. innbygger var landet på andreplass i verden i 2017. World Economic Forum rangerte Sveits som verdens nest mest konkurransedyktige økonomi i 2007.
Sveits har relativt få naturressurser, og dessuten begrensede mengder dyrkbart land. I kombinasjon med det begrensede innenlandsmarkedet har dette tvunget Sveits til å ha en åpen økonomi basert på internasjonal handel. Landets viktigste handelspartnere er Tyskland, USA, Italia og Frankrike.Sveitsisk industri er i hovedsak avhengig av importerte råvarer, som foredles og selges på eksportmarkedet. Med unntak av for landbruksprodukter har Sveits liberale tollregler. Det høye utdanningsnivået i Sveits gjør landet egnet for høyteknologisk industri, og Sveits er sterke på bioteknologisk og kjemisk industri, produksjon av maskindeler, presisjonsinstrumenter og matforedling. Sveits har relativt få store selskaper i internasjonal målestokk, og økonomien er karakterisert av stort mangfold. Blant de største sveitsiske selskapene er Nestlé og Novartis.
Sveits er kjent for sine banker. Banker i Sveits har ry på seg for diskresjon og hemmelighold, tradisjoner som strekker seg tilbake til middelalderen. Banknæringen står for hele 14 prosent av landets BNP, og sysselsetter godt over 100 000 mennesker. Loven om spesiell fortrolighet og taushetsplikt om kundeforholdet har gitt Sveits et rykte av å fremme pengevasking og å være skatteparadis for utlendinger. For å motvirke dette har landet fått en anti-pengevasklov i 1998. Press fra EU har gjort at hemmeligholdet har videre blitt tonet ned, slik at EU-borgere nå må betale skatt av penger plassert i Sveits.
De med en viss avstand to største bankene i landet er UBS og Credit Suisse.
Sveits er ofte kjent for sine luksusprodukter. Eksempler på slike er Rolex, Davidoff, Monteverdi og Mövenpick.
=== Samferdsel ===
==== Jernbaner ====
Sveits har med omkring 122 m/km² det tettest utbygde jernbanenettet i verden (med unntak av Vatikanet og Monaco) selv om ⅔ av landet er dekket av fjell. Byer som ikke ligger ved jernbanen, betjenes av private busslinjer eller av Postauto, som er betegnelsen for bussene som kjøres av Die Schweizerische Post. Det sveitsiske jernbanenettet er i alt 5 068 km langt, hvorav 3 686 km er normalsporet. Størstedelen er elektrifisert. Smalsporsbaner har en samlet lengde på 1 382 km. Det samlede rutenettet for postbussene er 10 400 km.
Det er 692 jernbanetunneler med en samlet lengde på 434 km, og det er 8 079 jernbanebroer med en samlet lengde på 135,5 km. Videre er det 1 861 stasjoner.Med en samlet strekning på 3 011 km eies størsteparten av hovednettet av Schweizerische Bundesbahnen (SBB). Selskapet, som har omkring 28 000 ansatte, fraktet 285 millioner passasjerer i 2006.
Det nest største selskapet er BLS AG med 2 632 ansatte, som eier 434 kilometer av banenettet (og kjører drift på i alt 520 km av banenett).
Utover dette finnes det omkring 50 private jernbaneselskaper i Sveits, som i stor grad blir støttet av de enkelte kantoner.
To store jernbane-infrastrukturplaner preger fremtidens togdrift i Sveits. Bahn 2000 er en ambisiøs plan, som gjennom om- og utbygginger av strekninger skal øke transporthastigheten og skaffe flere direkte forbindelser, samt fornye togmateriellet. Særlig knutepunktet rundt Zürich ombygges for å øke kapasiteten. Det bygges blant annet også en ny forbindelse mellom Mattstetten og Rothrist hvor det etableres høyhastighetsbane mellom Bern og Zürich. Planens motto er: «Hurtigere, hyppigere og mer bekvemt».
Planen ble iverksatt i 1997, og en lang rekke av de nye strekningene er nå åpnet. Ved utgangen av 2007 hadde alle nye strekninger ETCS, som er et automatisk togsikkerhetssystem for høyhastighetsbaner i Europa. I 2006 la SBB frem et utkast for 2. etappe av strekningen. Denne inneholder fortrinnsvis mindre utbygginger som hovedsakelig skal redusere kjøretiden. Etappen forventes å bli finansiert fra 2012 og løper til 2030.
Det andre store jernbaneprosjektet er NEAT (Neue Eisenbahn-Alpentransversale), eller AlpTransit, som med konstruksjon av nye tunneler skal forbedre de nord-sørgående jernbaneforbindelsene gjennom Alpene. Utbyggingen vedrører to hovedforbindelser via Gotthard og Lötschberg.
Lötschberg-tunnelen ble åpnet for passasjer og godstrafikk den 9. desember 2007. Gotthardtunnelen forventes å åpne i 2016, og vil med sine 57 km bli verdens lengste tunnel. Kjøretiden mellom Zürich og Milano vil da bli én time kortere.
Utover den normale jernbanedriften har Sveits et stort antall fjellbaner, tannstangbaner og taubaner.
==== Veitrafikk ====
På tross av de mange investeringer i kollektivtrafikk har Sveits også et meget godt utbygget motorveinett. Størstedelen av befolkningen har mindre enn 10 km til nærmeste motorvei. Utover motortrafikkvei og hovedveier finnes det også mange mindre veier over fjellpassene.
Veinettet er oppdelt i nasjonale veier (typisk motorveier og regionale hovedveier), kantonveier (typisk hovedveier eller andre større forbindelser innenfor kantonen) og kommunale veier. Det finnes 1 756 km nasjonale veier (herav 1 358 km motorvei), 18 117 km kantonveier og 51 446 km kommunale veier.Benyttelse av motor og motortrafikkveier krever kjøp av et merke, som koster 40 CHF i året. Inntil videre er benyttelse av St. Bernhard-tunnelen avgiftsbelagt. Turistseilas gjennomføres på elvene og de store sjøene.
For lastebiltrafikken gjelder det siden 1. januar 2001 en spesiell avgift, som betales etter antall kjørte kilometer i Sveits, vekt, samt lastebilens emisjon. Sveits arbeider samtidig for at det skal innføres en spesiell kjørebegrensende avgift for lastebiler som kjører i transitt over Alpene. På grunn av en traktatmessig binding til EU, kan Sveits ikke suverent innføre en slik avgift. Sveits arbeider derfor for å innføre avgiften i hele alperegionen.
Det var i 2006 registrert 3,9 millioner personbiler i Sveits, noe som tilsvarer 516 pr. 1 000 innbyggere (til sammenligning var det ved utgangen av 2021 registrert 2 893 987 personbiler i Norge). I 2006 var det 370 trafikkdrepte i Sveits, noe som tilsvarer 5 trafikkdrepte pr. 100 000 innbyggere (5 i Norge).
==== Skipstrafikk ====
Den eneste havn med tilslutning til havet finnes i Basel ved Rhinen. Seks rederier seiler med over 30 skip under sveitsisk flagg. De har en lastekapasitet på omkring 1 million tonn, noe som er under 1 promille av verdens tonnasje.
==== Flytrafikk ====
Det finnes over 65 lufthavner og flyplasser i Sveits. De største lufthavnene ligger ved Zürich (Zürich lufthavn, 20,7 millioner passasjerer i 2007) og Genève (Genève internasjonale lufthavn, 10,8 millioner passasjerer i 2007). Sveits' tredje største lufthavn (Basel-Mulhouse-Freiburg lufthavn, 4,2 millioner passasjerer i 2007) ligger på fransk territorium. Mellomstore lufthavner finnes i Sion, Bern-Belp og Lugano-Agno.
Inntil konkursen i oktober 2001 var Swissair det nasjonale flyselskapet i landet. Med en kapitalinnsprøytning fra den sveitsiske stat ble et nytt flyselskap etablert. Det ble etablert på basis av det regionale flyselskapet Crossair under navnet Swiss International Air Lines, i dagligtale "Swiss" (IATA-kode LX). Siden juli 2007 har selskapet vært et datterselskap av Lufthansa.
=== Turisme ===
Turisme er en viktig næring i Sveits. Landets vakre landskaper og sentrale beliggenhet i Europa gjør at Sveits tiltrekker seg store mengder turister, sommer som vinter. Turistnæringen er i stor grad avhengig av importert arbeidskraft. Hele 25 prosent av alle sysselsatte i Sveits er utenlandske statsborgere.
== Samfunn ==
=== Massemedia ===
Sveits har seks riksdekkende tv-kanaler. Landet har fire regionale kringkastingsselskap under paraplyorganisasjonen SRG SSR: Schweizer Radio und Fernsehen (SRF), Radio télévision suisse (RTS), Radiotelevisione svizzera di lingua italiana (RSI) og Radiotelevisiun Svizra Rumantscha (RTR). Disse dekker henholdsvis den tysktalende, fransktalende, italiensktalende og retoromansktalende delen av landet. Hver av kringkastingsselskapene har igjen flere tv-kanaler og radiostasjoner som dekker henholdsvis nyheter, klassisk musikk og populærmusikk. Landet har omtrent 40 lokalradiostasjoner, samt Swiss Radio International som sender nyheter og aktualitetsprogrammer på engelsk.Det finnes omtrent 200 aviser i Sveits, hvorav brorparten er regionale. I de fransktalende deler av landet leser man ofte franske aviser som Le Monde og Libération, i tillegg til Genève-aviser som Le Temps og Nouveau Quotidien. I de italienske delene av Sveits (det vil i all hovedsak si kantonen Ticino) er aviser som den milanesiske Corriere della Sera populære. I de tyske delene av Sveits leser man i mindre grad utenlandske aviser. Den mest kjente av de tyskspråklige avisene i Sveits er den konservative Neue Zürcher Zeitung, utgitt første gang i 1780. Som navnet indikerer har Neue Zürcher Zeitung redaksjonslokaler i Zürich, og kalles ofte «den gamle tante», siden den først nylig begynte å trykke bilder på forsiden. Et mindre konservativt alternativ er Tages Anzeiger, som også blir utgitt i Zürich. Blick er den største av dagsavisene, og er kjent for sin harde linje mot immigrasjon.
Gratisavisen 20 Minuten har også blitt en av de største avisene i landet de senere årene.
Av ukeavisene er den mest kjente Die Weltwoche, som fokuserer særlig på utenriksnyheter. Den hadde tidligere en moderat, venstreorientert profil, men har på 2000-tallet gått kraftig mot høyre. Wochen Zeitung er også populær, og har en mer radikal agenda med særlig fokus på miljøvern.
=== Kriminalitet ===
Kriminaliteten i Sveits er relativt lav. Trenden de siste 10 årene er en moderat oppgang. Omtrent 79 av 100 000 sveitsere sitter i fengsel, noe som er i samme størrelsesorden som i nabolandene.
== Kultur ==
Sveitsisk kultur har naturlig nok vært påvirket av de større nabolandene, og Sveits har både eksportert og importert kulturpersonligheter opp igjennom historien. Spesielt var det mange som flyktet fra de tyske og italienske fascistregimene på 1920- og 1930-tallet, blant disse var Ignazio Silone, Thomas Mann, Stefan George og Hermann Hesse.
Det gir på mange måter lite mening å snakke om én sveitsisk kultur, og de kulturelle skillelinjene følger i stor grad de etniske og språklige skillene. Likevel har de forskjellige delene av landet mange felles tradisjoner som binder dem sammen og skaper en felles nasjonalfølelse.
=== Musikk ===
Den mest kjente sveitsiske musikkformen er jodling. Denne musikkformen oppstod sannsynligvis som en kommunikasjonsmetode mellom fjelltopper, og ble senere en del av kulturarven i Alpeområdet. Jodling kan grovt sett deles inn i to hovedgrupper: Juchzin er korte rop med meningsinnhold, mens Naturjodel er synging av en melodi uten tekst.
Alpehornet er et klassisk sveitsisk instrument. Alpehornet er et flere meter langt blåseinstrument, tradisjonelt sett laget av ett eneste langt trestykke. Alpehornet har inspirerte flere klassiske musikkverker, blant annet Rossinis opera Wilhelm Tell og Brahms' første symfoni.
=== Litteratur ===
Den sterkeste eksportartikkelen i sveitsisk litteratur er bøkene om Heidi av Johanna Spyri, utgitt første gang i 1880 og i 1881. Bøkene er filmet flere ganger, blant annet med Shirley Temple i 1937, og som TV-serien Heidi i 1978.
Det er naturlig å dele inn den sveitsiske litteraturen etter språk, og skille mellom tysk, fransk, italiensk og retoromansk litteratur. Siden de tre førstnevnte språkene også tales i større naboland gir det liten mening å sette et skarpt skille mellom for eksempel sveitser-tysk litterær tradisjon og annen tysk litteratur. Et eksempel på dette er hvordan den tyske poeten Friedrich Schiller skrev om den sveitsiske nasjonalhelten Wilhelm Tell i 1804.
Det tyske språket har lange tradisjoner i skriftlig bruk i Sveits. Pasjonsspill hører til den eldste skriftlige tradisjonen; det eldste tyske påskespillet ble skrevet i klosteret Muri i 1250, og det eldste julespillet noe senere i St. Gallen. Manuskriptet Codex Manesse ble skrevet i Zürich på starten av 1300-tallet, og er en viktig kilde til kunnskap om datidens kjærlighetssanger. På 1500-tallet forfattet Gilg Tschudi verket Chronicon helveticum, et historieverk om tidlig sveitsisk historie. Andre viktige, sveitsertyske forfattere er Friedrich Dürrenmatt, Max Frisch, Jeremias Gotthelf, Gottfried Keller og Conrad Ferdinand Meyer.
Sveits' franskspråklige litteratur har i all hovedsak blitt skrevet av forfattere bosatt rundt Genève. Mange ledende franske personligheter fra opplysningstiden og den franske revolusjonen var egentlig sveitsere, dette gjelder blant andre Jean-Jacques Rousseau, Jacques Necker og Madame de Staël.
To sveitsiske forfattere, Carl Spitteler og Hermann Hesse, har fått nobelprisen i litteratur.
=== Mat og drikke ===
Blant tradisjonelle sveitsiske matretter finner man blant annet den sveitsertyske rösti, og de fransksveitsiske ostefonduene. Rösti er sprøstekte, skrelte poteter, som stekes i enten olje eller smør, alt ettersom hvor i landet man befinner seg. En ostefondue (fra fransk fondre, å smelte) består av oppvarmede osterester som man dypper brødbiter eller lignende i. Osteretten kan gjerne bli tilsatt hvitvin. Den lokale skikken sier at dersom man mister brødbiten sin i gryten må man spandere neste runde med drikke.
Sveits er kjent for sine oster. Den klassiske sveitserosten er en Emmentaler, selv om Gruyère er vel så populær. Andre kjente sveitsiske oster er Tête de Moine, Vacherin og Sbrinz.
Sveits' mange innsjøer gjør at fisk er svært populært. Genèvesjøen er kjent for sin omble chevalier (røye), dessuten er abbor og sik populære matfisker.
Av kjøttretter går det mye i pølser, gjerne i kombinasjon med rösti. Dessuten er kalvekjøtt satt pris på, og Zürich er kjent for Geschnetzeltes Kalbsfleisch, tynne stykker kalv i rømmesaus. I Bern har man Rippli, en gryterett basert på svineribbe.
Når det gjelder drikke har Sveits forskjellige tradisjoner i de tysktalende og fransktalende delene. I de tyske delene går det mest i øl, og som i Tyskland er den lokalpatriotiske tilknytningen til det lokale bryggeriet stor. Sideren Sauermost er også populær i de tyske kantonene (den alkoholfrie varianten kalles Suessmost). I de franske delene av Sveits er imidlertid vin mer populært, da spesielt de lokale hvite Fendant-variantene. Av rødvin går det mest i Pinot Noir og Merlot.
Av brennevin finnes det mange mørke, fruktbaserte typer. En kjent sveitsisk likør er Appenzeller Alpenbitter, laget av essensen av 67 forskjellige blomster og planter. I de franske kantonene drikkes det mye Damassine, basert på tørkede plommer. Absinth ble oppfunnet i Sveits.
Mange kakeoppskrifter forbindes med Sveits, blant annet gjelder det Birnbrot, Carac og nøttekaken Bündner Nusstorte.
=== Idrett ===
Idrett er en integrert del av sveitsisk dagligliv. Sveitsisk idrett er samlet i paraplyorganisasjonen Swiss Olympic (som på tross av navnet ikke bare arbeider med sport knyttet opp imot olympiske leker). Swiss Olympic består av 82 underforbund, som igjen består av 22 600 idrettslag. Totalt deltar 2,8 millioner sveitsere i organisert idrett.Skisport, og spesielt alpint, er svært populære idretter i Sveits. Sveitsiske alpinister har hatt stor internasjonal suksess, og best er Vreni Schneider med 55 verdenscupseire og 5 OL- og VM-gull i perioden 1989–1995. Andre kjente alpinister er allrounderen Pirmin Zurbriggen, den tidligere storslalåmspesialisten Michael von Grünigen, utforkjøreren Bruno Kernen og allrounderen Paul Accola.
Ishockey er også en populær idrett i Sveits. Det sveitsiske ishockeyforbundet har 320 registrerte klubber og 25 000 registrerte spillere.
De har vært medlem av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) siden dets opprettelse i 1908, og forbundet har dessuten sitt hovedkontor i Zürich. Det sveitsiske landslaget er blant de beste i verden, og spiller i elitedivisjonen i VM. De har vunnet en bronsemedalje i OL, ti bronse- og en sølvmedalje i ishockey-VM, og gullmedalje i ishockey-EM i 1926, 1935, 1939 og 1950.
Av sommeridretter er fotball den mest populære, og de siste årene har også herrelandslaget hatt gode internasjonale resultater. Etter å ha slått Tyrkia i kvalifiseringen gikk Sveits videre til VM i 2006, der de røk ut i åttendedelsfinalen etter et straffedrama mot Ukraina. Som vertsnasjon til EM i 2008 (sammen med Østerrike) var Sveits automatisk kvalifisert.
For mange er den mest kjente sveitsiske idrettsutøveren Roger Federer, verdenséner i tennis. Federer har en rekke tennisrekorder, og har også fått mye oppmerksomhet for sitt arbeid for UNICEF og vanskeligstilte barn.Hovedkvarteret til Den internasjonale olympiske komité ligger i Lausanne, og der befinner også OL-museet og hovedkvarterene til flere internasjonale idrettsforbund seg. Sveits har arrangert vinter-OL to ganger; både i 1928 og 1948 ble lekene arrangert i St. Moritz.
=== Arkitektur ===
Sveits har et rikt utvalg av gamle kirker. Katedralene i Genève, Basel, Lausanne, Sion og Chur er alle romanske, og er fra 1100-tallet. Zug, Zürich og Schaffhausen har gotiske katedraler, mens Sankt Gallen og Einsiedeln er kjent for sine barokkirker.Under renessansen eksporterte Sveits flerfoldige arkitekter til Italia. De fleste av disse kom fra kantonen Ticino i syd. I Venezia stod Antonio da Ponte for byggingen av Rialtobroen og Dogepalasset, mens Antonio Contino stod bak Sukkenes bro. I Napoli designet Domenico Fontana flere slott og kirker. Fontanas nevø Carlo Maderno var arkitekt for pave Paul V, og stod bak blant annet San Carlo alle Quattro Fontane og galleriet i Palazzo Spada. Også Carlo Fontana og Baldassare Longhena var aktive med kirkebygging i Italia i denne perioden.
På 17- og 1800-tallet stod sveitsiske arkitekter bak mange større prosjekter i Russland. Domenico Trezzini stod for flere praktbygg i St. Petersburg på oppdrag fra Peter den store. Giovanni Giliardi stod for gjenoppbyggingen av Kreml, mens sønnen Domenico Giliardi ledet gjenoppbyggingen av offentlige bygninger i Moskva etter brannen i 1812, inkludert Statsuniversitetet i Moskva.
I nyere tid er Le Corbusier (Charles-Edouard Jeanneret) den mest kjente sveitsiske arkitekten. Le Corbusier ble internasjonalt kjent for sine byplanleggingsvisjoner, blant annet med konseptene Ville Contemporaine og Unité d'Habitation. Andre kjente sveitsiske arkitekter er Mario Botta, kjent for San Francisco Museum of Modern Art, samt mennene bak Tate Modern, Jacques Herzog og Pierre de Meuron. Herzog og de Meuron vant den anerkjente Pritzker-prisen i 2001, og har også tegnet OL-stadion i Beijing.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
St. Johannes benediktinerkloster i Müstair
Klostret i St. Gallen
Gamlebyen i Bern
De tre slottene og forsvarsmuren rundt handelsstaden Bellinzona
Isbreområdet Jungfrau-Aletsch-Bietschhorn
Monte San Giorgio
Lavaux – vingårdterrasser
Rhätische Bahn i Albula og Berninas landskap
Glarusforkastningen i Sardona
Byene La Chaux-de-Fonds og Le Locle
Bøkeurskoger i Karpatene og andre steder i EuropaForhistoriske pæleboliger rundt AlpeneDet arkitektoniske arbeidet til Le CorbusierMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2016 – Vinprodusent festival i Vevey
2018 – Skredrisiko håndtering (sammen med Østerrike)
2019 – Holy Week prosesjoner i Mendrisio
2020 – Håndverk innen mekanisk urmakeri og kunstmekanikk (sammen med Frankrike)
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
HistorieMesmer, Beatrix; Im Hof, Ulrich. Geschichte der Schweiz und der Schweizer. Basel: Schwabe, 2004. ISBN 3-7965-2067-7
Steinberg, Jonathan. Why Switzerland?. Cambridge: Cambridge University Press, 1996. ISBN 0-521-48170-8
Zimmer, Oliver. A contested nation : history, memory and nationalism in Switzerland 1761-1891. Cambridge: Cambridge University Press, 2003. ISBN 0-521-81919-9PolitikkCharnley, Joy; Pender, Malcolm; Wilkin, Andrew (red). 25 years of emancipation? : women in Switzerland, 1971-1996. Bern: Peter Lang, 1998. ISBN 3-906759-65-2
Church, Clive H. The politics and government of Switzerland. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2004. ISBN 0-333-69277-2KulturNorberg-Schulz, Christian. 1291-1991 Sveits 700 år : fasetter fra en livlig kultur. Oslo: Den sveitsiske ambassade, 1991.
Oertig-Davidson, Margaret. Beyond chocolate : understanding Swiss culture. Basel: Bergli Books, 2002. ISBN 3-905252-06-6ØkonomiGstöhl, Sieglinde. Reluctant Europeans : Norway, Sweden, and Switzerland in the process of integration. Boulder, Colo.: Lynne Rienner, 2002. ISBN 978-1-58826-036-9ForsvarMilivojević, Marko; Maurer, Pierre (red). Swiss neutrality and security : armed forces, national defence and foreign policy. New York: Berg, 1990. ISBN 0-85496-608-0
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(fr) Offisielt nettsted
(it) Offisielt nettsted
(rm) Offisielt nettsted
(en) Switzerland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Switzerland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons AmbassaderDen sveitsiske ambassade i Oslo
Den norske ambassade i SveitsTurismeMySwitzerland, den statlige turistportalen
SwissWorld, en annen offentlig turistportalUtdanningOm utdanningssystemet
Oversikt over universiteter og høyere utdanningAndre(no) Statistikk og andre data om Sveits i FN-sambandets nettsted Globalis.noWikimedia-prosjekter
Wikimedia-atlas over Sveits
|
Den katolske kirke representerer den mest utbredte trosretninger i Sveits – 42 % av befolkningen bekjenner seg til katolisismen. Kirken er organisert i seks bispedømmer samt to territorialabbedier.
| 15,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Razelm
|
2023-02-04
|
Razelm
|
['Kategori:28°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Innsjøer i Romania', 'Kategori:Laguner', 'Kategori:Limaner', 'Kategori:Romaniastubber', 'Kategori:Saltsjøer', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Svartehavet']
|
Razelm (rumensk: Lacul Razim) er en innsjø, eller en gruppe innsjøer, like ved Svartehavet i Romania, sør for Donaudeltaet. Razelm er den største innsjøen i landet og er et kompleks av limaner og laguner.
Gruppen av innsjøer kan deles inn i to grupper. Den nordlige gruppen inneholder ferskvannssjøene Razelm og Golovița, mens den sørlige gruppen består av saltvannssjøer. Alle disse innsjøene dekker et område på om lag 1000 km², der Razelm utgjør 500 km² alene.
|
Razelm (rumensk: Lacul Razim) er en innsjø, eller en gruppe innsjøer, like ved Svartehavet i Romania, sør for Donaudeltaet. Razelm er den største innsjøen i landet og er et kompleks av limaner og laguner.
Gruppen av innsjøer kan deles inn i to grupper. Den nordlige gruppen inneholder ferskvannssjøene Razelm og Golovița, mens den sørlige gruppen består av saltvannssjøer. Alle disse innsjøene dekker et område på om lag 1000 km², der Razelm utgjør 500 km² alene.
|
Razelm (rumensk: Lacul Razim) er en innsjø, eller en gruppe innsjøer, like ved Svartehavet i Romania, sør for Donaudeltaet. Razelm er den største innsjøen i landet og er et kompleks av limaner og laguner.
| 15,245 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Junosti
|
2023-02-04
|
Junosti
|
['Kategori:104°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Irkutsk oblast']
|
Junosti (russisk: Остров Юности) er ei øy i sentrum av byen Irkutsk i Russland i elven Angara. Øya er dekket av skog og er et populært tursted. Andre attraksjoner er kaféer og diskotek.
En bro går fra bra til elvebredden, nær elvefontenen og et monument av Aleksander III.
|
Junosti (russisk: Остров Юности) er ei øy i sentrum av byen Irkutsk i Russland i elven Angara. Øya er dekket av skog og er et populært tursted. Andre attraksjoner er kaféer og diskotek.
En bro går fra bra til elvebredden, nær elvefontenen og et monument av Aleksander III.
|
Junosti (russisk: Остров Юности) er ei øy i sentrum av byen Irkutsk i Russland i elven Angara. Øya er dekket av skog og er et populært tursted.
| 15,246 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Redja
|
2023-02-04
|
Redja
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Novgorod oblast']
|
Redja (russisk: Ре́дья) er en elv i Novgorod oblast i Russland og en av sideelvene til Lovat fra venstre. Elven har en lengde på 133 km.
Elven har utspring i Poddorskogo rajon sørvest i Novgorod oblast og renner ut fra innsjøen Redjskoje. Nesten hele Redja renner nordøstover parallelt til Poruse i vest og Lovat i øst.
Den største bosetningen langs elven er landsbyen Poddore.
|
Redja (russisk: Ре́дья) er en elv i Novgorod oblast i Russland og en av sideelvene til Lovat fra venstre. Elven har en lengde på 133 km.
Elven har utspring i Poddorskogo rajon sørvest i Novgorod oblast og renner ut fra innsjøen Redjskoje. Nesten hele Redja renner nordøstover parallelt til Poruse i vest og Lovat i øst.
Den største bosetningen langs elven er landsbyen Poddore.
|
Redja (russisk: Ре́дья) er en elv i Novgorod oblast i Russland og en av sideelvene til Lovat fra venstre. Elven har en lengde på 133 km.
| 15,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benefit
|
2023-02-04
|
Benefit
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Personer fra Atlanta', 'Kategori:Rappere fra USA', 'Kategori:Stubber 2020-03', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Benefit er en amerikansk rapper. Han har gav ut albumet B.E.N.E.F.I.T. i 2002.
|
Benefit er en amerikansk rapper. Han har gav ut albumet B.E.N.E.F.I.T. i 2002.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Benefit på MySpace
|
Benefit er en amerikansk rapper. Han har gav ut albumet B.
| 15,248 |
https://no.wikipedia.org/wiki/World_cup_i_kjelkehockey_2005
|
2023-02-04
|
World cup i kjelkehockey 2005
|
['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2005', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i USA', 'Kategori:Kjelkehockey', 'Kategori:Sport i Colorado', 'Kategori:Sport i USA i 2005']
|
World cup i kjelkehockey 2005 ble arrangert i 11. – 15. april 2005 i Arvada i Colorado i USA.Tre lag deltok: Norge, Canada og USA.
|
World cup i kjelkehockey 2005 ble arrangert i 11. – 15. april 2005 i Arvada i Colorado i USA.Tre lag deltok: Norge, Canada og USA.
== Resultater ==
=== Innledende runder ===
=== Sluttresultater ===
*) Hentet fra Hockey Canadas kampreferater
Canada slo Norge 6-0 i den innledende kampen, og de samme to lagene møttes i finalen. Denne gangen greide Canada bare 3-3 i ordinær tid, etter at Billy Bridges hadde scoret to mål, og Dany Verner ett. For Norge scoret Rolf Einar Pedersen i første periode, Eskil Hagen i andre periode, og Stig Tore Svee i tredje periode. Dany Verner scoret Canadas utligningsmål 4 minutter før full tid.
Ingen av lagene scoret i den 10 minutter lange ekstraomgangen, der lagene kunne vinne på sudden death. Norge vant etter dette på straffeslagkonkurranse. Dette var det canadiske landslagets første tap i 2004-05-sesongen.
== Referanser ==
|
World cup i kjelkehockey 2005 ble arrangert i 11. – 15.
| 15,249 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_katolske_kirke_etter_land
|
2023-02-04
|
Den katolske kirke etter land
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den katolske kirke etter land']
|
Den katolske kirke er representert i de fleste av verdens land.
|
Den katolske kirke er representert i de fleste av verdens land.
== Tabellarisk oversikt over alle land ==
== Den katolske kirke i Afrika ==
I antikken var nært sagt hele middelhavskysten av Afrika kristnet. Islamiseringen gjorde en slutt på dette, slik at Nord-Afrika i dag har verdensdelens laveste andel katolikker (1 %). I Nordøst-Afrika har imidlertid flere orientalsk-katolske (og -ortodokse) kirker fremdeles en viss oppslutning. Ellers ble katolisismen først innført gjennom de europeiske kolonimaktene, og har nå størst oppslutning i Sentral-Afrika (45 %). Sett under ett, utgjør katolikker i dag 15 % av Afrikas befolkning.
== Den katolske kirke i Asia ==
Selv om kristendommen oppstod i Asia, har denne verdensdelen den laveste andelen katolikker (3 %). I Midtøsten har kristendommen i løpet av middelalderen blitt fortrengt av islam. Størst andel katolikker i Midtøsten er det i dag i Libanon (25 %). I mesteparten av det øvrige Asia har katolisismen aldri slått rot. Unntak er bl.a. Øst-Timor (90 %), Filippinene (80 %) eller den syro-malabariske minoriteten i den indiske delstaten Kerala.
== Den katolske kirke i Europa ==
To tredjedeler av den europeiske befolkningen er katolikker. Andelen er spesielt høy i Sør-Europa (92 %), der også pavens residens ligger (Vatikanstaten i Roma). Lavest andel katolikker finner man i Norden (2 %), der protestantismen overveier, og Øst-Europa (4 %), der den ortodokse kirke står sterkest.
== Den katolske kirke i Nord-Amerika ==
44 % av Nord-Amerikas befolkning er katolikker. Andelen er høyest i Karibia (78 %).
== Den katolske kirke i Oseania ==
I Oseania har den katolske kirke en gjennomsnittlig oppslutning på 25 %.
== Den katolske kirke i Sør-Amerika ==
De spanske og portugisiske kolonisatorene tok med seg katolisismen til Sør-Amerika. Som et resultat er Sør-Amerika verdensdelen med høyest andel katolikker i befolkningen (81 %).
== Se også ==
Den katolske kirke etter liturgi
Den katolske kirke etter rang
== Eksterne lenker ==
«Giga-Catholic Information» om alle verdens land (engelsk)
Det katolske hierarkiet etter land (engelsk)
|
Den katolske kirke representerer den mest utbredte trosretningen i Ungarn – 55 % av befolkningen bekjenner seg til katolisismen. Kirken er organisert i 13 bispedømmer, derav fire erkebispedømmer, samt ett territorialabbedi og ett eksarkat.
| 15,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gondolbane
|
2023-02-04
|
Gondolbane
|
['Kategori:Skiheiser', 'Kategori:Taubaner']
|
En gondolbane er en taubane med gondoler som er laget for å transportere mennesker eller varer i et skjermet og lukket oppholdsrom.
Lange baner legges ofte over et sett T-formede stolper som plasseres slik at selve banen blir rettest mulig. Gondolbaner brukes ofte som persontransport opp til fjelltopper, fra fjelltopp til fjelltopp, over elver eller fra en del av en by til en annen.
En bane med stor høydeforskjell finnes på kanariøya Tenerife, banen har en høydeforskjell på 1999 meter og ender på fjellet Teide i nesten 3717 meters høyde. En annen stor taubane går opp til Tysklands høyeste fjell, Zugspitze, den har verdens høyeste støttemast på 127 meter, verdens lengste frie spennet på 3.213 meter og høydeforskjell på 1945 meter.Noen kjente gondolbaner er: Peak2peak Gondola (Whistler, Canada), Mi Teleferico (La Paz, Bolivia), Sugarloaf Mountain Gondola (Rio de Janeiro, Brasil), Vanoise Express (La Plagne, Frankrike, Palm Springs Aerial Tramway (California, USA), Ba Na Hills (Da Nang, Vietnam), Stanserhornbanen (Luzern, Sveits) og Ngong Ping 360 (Hong Kong).
|
En gondolbane er en taubane med gondoler som er laget for å transportere mennesker eller varer i et skjermet og lukket oppholdsrom.
Lange baner legges ofte over et sett T-formede stolper som plasseres slik at selve banen blir rettest mulig. Gondolbaner brukes ofte som persontransport opp til fjelltopper, fra fjelltopp til fjelltopp, over elver eller fra en del av en by til en annen.
En bane med stor høydeforskjell finnes på kanariøya Tenerife, banen har en høydeforskjell på 1999 meter og ender på fjellet Teide i nesten 3717 meters høyde. En annen stor taubane går opp til Tysklands høyeste fjell, Zugspitze, den har verdens høyeste støttemast på 127 meter, verdens lengste frie spennet på 3.213 meter og høydeforskjell på 1945 meter.Noen kjente gondolbaner er: Peak2peak Gondola (Whistler, Canada), Mi Teleferico (La Paz, Bolivia), Sugarloaf Mountain Gondola (Rio de Janeiro, Brasil), Vanoise Express (La Plagne, Frankrike, Palm Springs Aerial Tramway (California, USA), Ba Na Hills (Da Nang, Vietnam), Stanserhornbanen (Luzern, Sveits) og Ngong Ping 360 (Hong Kong).
== Bilder ==
== Se også ==
Taubane
== Referanser ==
|
En gondolbane er en taubane med gondoler som er laget for å transportere mennesker eller varer i et skjermet og lukket oppholdsrom.
| 15,251 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hilde_Harbo
|
2023-02-04
|
Hilde Harbo
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. september', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske statsvitere', 'Kategori:Personer fra Oslo']
|
Hilde Harbo (født 8. september 1959 i Oslo) er en norsk statsviter, journalist og forfatter.
|
Hilde Harbo (født 8. september 1959 i Oslo) er en norsk statsviter, journalist og forfatter.
== Oppvekst ==
Harbo ble født i Oslo og bodde der sine første to leveår, men hadde senere en geografisk skiftende oppvekst hvor hun bodde mesteparten av tiden i Stavanger, Sandnes og Sola i Rogaland fylke.
== Utdannelse ==
Hun er utdannet cand polit fra Universitetet i Oslo i 1985, med hovedfag i statsvitenskap samt mellomfag i historie og grunnfag i offentlig rett.
== Journalist ==
Etter fullførte studier begynte Harbo straks som journalist i avisen Aftenposten, hvor hun har arbeidet i ulike stillinger hele tiden siden. Fra avisens nyhetsredaksjon gikk hun i 1989 til politisk avdeling, hvor hun i en årrekke arbeidet som politisk journalist med Stortinget som et viktig ansvarsområde. Fra 1992 til 1994, det vil si i to perioder, var hun visepresident i Stortingets presselosje. Hun satt en årrekke i konsernstyret til Schibsted, som valgt representant for de ansatte.
I perioden 2005–2009 var Harbo Aftenpostens korrespondent i London. Våren 2009 var hun tilbake i Oslo igjen som journalist, med olje og gass som spesialområde.
== Forfatter ==
Harbo skrev i 2008 et norsk etterord til den britiske journalisten Ben Macintyres biografi om dobbeltagenten Eddie Chapman. Dette etterordet omhandlet Chapmans krigskjæreste, den norske dobbeltagenten Dagmar Lahlum, som Harbo fra London tidligere hadde skrevet om i to førstesideartikler i Aftenposten.Som forfatter er Harbo imidlertid mest kjent for å ha gitt ut Slik jeg ser det nå, en intervjubok med Haakon Lie som hun skrev sammen med Hans Olav Lahlum. Boken ble lansert under stor medieoppmerksomhet på hovedpersonens 103-årsdag den 22. september 2008.I 2016 ga hun ut boken Min 9. april : Øyenvitnene forteller. Boken ble til etter at Aftenposten hadde bedt leserne om å dele sine minner fra 9. april 1940, dagen da Norge ble okkupert.
== Referanser ==
|
Hilde Harbo (født 8. september 1959 i Oslo) er en norsk statsviter, journalist og forfatter.
| 15,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stop_the_Clocks
|
2023-02-04
|
Stop the Clocks
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Oasis-album', 'Kategori:Samlealbum fra 2006', 'Kategori:Stubber 2019-08']
|
Stop the Clocks er et samlealbum fra Oasis, utgitt i 2006. Albumet inneholder bandets største hits og mest kjente sanger fra 1994 til 2006.
|
Stop the Clocks er et samlealbum fra Oasis, utgitt i 2006. Albumet inneholder bandets største hits og mest kjente sanger fra 1994 til 2006.
== Sporliste ==
Alle sanger er skrevet av Noel Gallagher, unntatt «Songbird» som er skrevet av Liam Gallagher
== Disk 1 ==
«Rock 'n' Roll Star» (fra Definitely Maybe) – 5:22
«Some Might Say» (fra (What's the Story) Morning Glory?) – 5:28
«Talk Tonight» (fra The Masterplan) – 4:21
«Lyla» (fra Don't Believe the Truth) – 5:10
«The Importance of Being Idle» (fra Don't Believe the Truth) – 3:40
«Wonderwall» (fra (What's the Story) Morning Glory?) – 4:18
«Slide Away» (fra Definitely Maybe) – 6:32
«Cigarettes & Alcohol» (fra Definitely Maybe) – 4:50
«The Masterplan» (fra The Masterplan) – 5:22
== Disk 2 ==
«Live Forever» (fra Definitely Maybe) – 4:37
«Acquiesce» (fra The Masterplan) – 4:29
«Supersonic» (fra Definitely Maybe) – 4:43
«Half the World Away» (fra The Masterplan) – 4:21
«Go Let It Out» (fra Standing on the Shoulder of Giants) – 4:38
«Songbird» (fra Heathen Chemistry) – 2:07
«Morning Glory» (fra (What's the Story) Morning Glory?) – 5:03
«Champagne Supernova» (fra (What's the Story) Morning Glory?) – 7:30
«Don't Look Back in Anger» (fra (What's the Story) Morning Glory?) –4:47
== Eksterne lenker ==
(en) Stop the Clocks på Discogs
(en) Stop the Clocks på MusicBrainz
|
Stop the Clocks er et samlealbum fra Oasis, utgitt i 2006. Albumet inneholder bandets største hits og mest kjente sanger fra 1994 til 2006.
| 15,253 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Gotska_Sand%C3%B6n_(1563)
|
2023-02-04
|
Slaget ved Gotska Sandön (1563)
|
['Kategori:1563 i Danmark', 'Kategori:1563 i Sverige', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Konflikter i 1563', 'Kategori:Sjøslag under den nordiske syvårskrigen', 'Kategori:Språkvask 2020-02']
|
Slaget ved Gotska Sandön er det første større sjøslaget under den nordiske sjuårskrigen mellom Danmark-Norge sammen med deres allierte Lübeck og Sverige.
Den svenske flåten oppgitt til mellom 31 og 38 fartøyer med 3.400 menn ombord under kommando av admiral Jakob Bagge hadde ikke dratt til sjøs på nytt etter ankomsten i Stockholm med de tilfangetatte danskene etter slaget ved Bornholm. Dette var benyttet av de allierte anført av den aldrende admiral Peder Skram til å opprettholde en sjøblokade fra Karlsöarna ved Gotland i august. For å bryte denne sjøblokaden mellom Öland og Gotland beordret svenskekongen Erik XIV sin admiral til å stikke ut med flåten om å oppsøke den allierte flåten for et sjøslag.
Nordvest for Gotland 11. september oppdaget svenskene den allierte flåten på 34 fartøyer med rundt 5.800 mann ombord, og et voldsomt sjøslag som strakk seg inn i den neste dagen, startet. De allierte oppdaget til deres overraskelse at svenskene hadde valgt en ny og revolusjonær taktikk basert på bruk av artilleri fremfor entring for kamp mannskap mot mannskap. De svenske krigsskipene vendt bredsiden til i en formasjon og mottok de allierte krigsskipene med sterk og konsentrert ild på åtte hundre skritt avstand. Disse som hadde klarte å forsere ildmuren, ble holdt på avstand av svære bjelker som var trukket ut gjennom kanonporter. Det var ikke mulig å entre de svenske krigsskipene som holdt stand, og en meget langvarige prøvelse hadde oppstått.
Stridighetene fortsetter utover dagen fram til natten, deretter den neste dagen uten avbrytelse utover pusterom for å samle flåtestyrkene på nytt etter sammenstøtene. Den svenske admiralen hadde lagt til seg en defensiv taktikk og deretter kunne ikke gå til motangrep mot den sterkere allierte flåten under kommando av hans gamle bekjente Peder Skram. Svenskene trukket seg bort mot den svenske kysten utover den andre dagen under forfølgelse av de allierte, men klarte å påføre dem meget store skader med deres artilleriet. Bagge og Skram oppgav sjøslaget og trakk seg fra hverandre ved den svenske kysten.
Taktisk sett hadde det vært uavgjort, men sjøblokaden av Sverige var ikke brutt, og dermed hadde danskene og lübeckerne vunnet en strategisk seier.
|
Slaget ved Gotska Sandön er det første større sjøslaget under den nordiske sjuårskrigen mellom Danmark-Norge sammen med deres allierte Lübeck og Sverige.
Den svenske flåten oppgitt til mellom 31 og 38 fartøyer med 3.400 menn ombord under kommando av admiral Jakob Bagge hadde ikke dratt til sjøs på nytt etter ankomsten i Stockholm med de tilfangetatte danskene etter slaget ved Bornholm. Dette var benyttet av de allierte anført av den aldrende admiral Peder Skram til å opprettholde en sjøblokade fra Karlsöarna ved Gotland i august. For å bryte denne sjøblokaden mellom Öland og Gotland beordret svenskekongen Erik XIV sin admiral til å stikke ut med flåten om å oppsøke den allierte flåten for et sjøslag.
Nordvest for Gotland 11. september oppdaget svenskene den allierte flåten på 34 fartøyer med rundt 5.800 mann ombord, og et voldsomt sjøslag som strakk seg inn i den neste dagen, startet. De allierte oppdaget til deres overraskelse at svenskene hadde valgt en ny og revolusjonær taktikk basert på bruk av artilleri fremfor entring for kamp mannskap mot mannskap. De svenske krigsskipene vendt bredsiden til i en formasjon og mottok de allierte krigsskipene med sterk og konsentrert ild på åtte hundre skritt avstand. Disse som hadde klarte å forsere ildmuren, ble holdt på avstand av svære bjelker som var trukket ut gjennom kanonporter. Det var ikke mulig å entre de svenske krigsskipene som holdt stand, og en meget langvarige prøvelse hadde oppstått.
Stridighetene fortsetter utover dagen fram til natten, deretter den neste dagen uten avbrytelse utover pusterom for å samle flåtestyrkene på nytt etter sammenstøtene. Den svenske admiralen hadde lagt til seg en defensiv taktikk og deretter kunne ikke gå til motangrep mot den sterkere allierte flåten under kommando av hans gamle bekjente Peder Skram. Svenskene trukket seg bort mot den svenske kysten utover den andre dagen under forfølgelse av de allierte, men klarte å påføre dem meget store skader med deres artilleriet. Bagge og Skram oppgav sjøslaget og trakk seg fra hverandre ved den svenske kysten.
Taktisk sett hadde det vært uavgjort, men sjøblokaden av Sverige var ikke brutt, og dermed hadde danskene og lübeckerne vunnet en strategisk seier.
|
Slaget ved Gotska Sandön er det første større sjøslaget under den nordiske sjuårskrigen mellom Danmark-Norge sammen med deres allierte Lübeck og Sverige.
| 15,254 |
https://no.wikipedia.org/wiki/South_Side_of_the_Sky
|
2023-02-04
|
South Side of the Sky
|
['Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1971', 'Kategori:Yes-sanger']
|
«South Side of the Sky» er en sang fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1971 på deres album Fragile. Sangen er skrevet av Jon Anderson og Chris Squire. Rick Wakeman var også med under komponeringen, men måtte av kontraktsmessige årsaker avstå fra kreditering. Sangen er 8 minutter og 2 sekunder lang.
|
«South Side of the Sky» er en sang fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1971 på deres album Fragile. Sangen er skrevet av Jon Anderson og Chris Squire. Rick Wakeman var også med under komponeringen, men måtte av kontraktsmessige årsaker avstå fra kreditering. Sangen er 8 minutter og 2 sekunder lang.
== Struktur ==
Sangen åpner med lyden av storm, før trommene aggressivt kommer inn. Et tungt gitarriff og en enkel bassgang gir et relativt konvensjonelt rock-lydbilde. Etter to vers avbrytes dette med en pianosolo i klassisk stil. Pianoet avslutter soloen med repeterte moduleringer av et tema, og resten av instrumentene kommer med. Vokal-harmonier nesten svever på toppen av musikken. Plutselig er vendes det tilbake til åpningsriffet og sangen avsluttes med et vers i denne rocke-stilen før lyden av stormen vender tilbake. Musikken nærmest forsvinner inn i stormen.
Med sine drastiske temposkifter og stilskifter er dette et godt eksempel på progressiv rock, der elementer fra forskjellige sjangere og lydeffekter blandes og skaper en ny helhet. Sangen er den mest aggressive på et ellers så «snilt» album med hovedvekt på det melodiske.
I innercoveret på ny-utgivelsen fra 2003 står det at sangen handler om en mislykket polar-ekspedisjon som ender med døden for deltagerne. Yes-analytikeren Bill Martin har fundert på om teksten også kan referere til Vietnamkrigen.
== Konsertfremføringer ==
«South Side of the Sky» ble fremført kun åtte ganger i perioden fra utgivelsen i 1971 til 1974. Etter nesten 30 år uten en eneste konsertfremføring av sangen, kom den med på spillelisten igjen i 2002, og har blitt spilt jevnlig siden.
Offisielle utgivelser med konsertopptak av «South Side of the Sky»:
Songs from Tsongas (kun DVD)
Live at Montreux 2003
In the Present – Live from Lyon
== Personell ==
På originalinnspillingen fra 1971 medvirker:
Jon Anderson: vokal
Steve Howe: elektrisk gitar
Chris Squire: bass
Rick Wakeman: Hammondorgel, piano, synthesizer
Bill Bruford: trommer, perkusjon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) South Side of the Sky på MusicBrainz
|
«South Side of the Sky» er en sang fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1971 på deres album Fragile. Sangen er skrevet av Jon Anderson og Chris Squire.
| 15,255 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_katolske_kirke_etter_land
|
2023-02-04
|
Den katolske kirke etter land
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den katolske kirke etter land']
|
Den katolske kirke er representert i de fleste av verdens land.
|
Den katolske kirke er representert i de fleste av verdens land.
== Tabellarisk oversikt over alle land ==
== Den katolske kirke i Afrika ==
I antikken var nært sagt hele middelhavskysten av Afrika kristnet. Islamiseringen gjorde en slutt på dette, slik at Nord-Afrika i dag har verdensdelens laveste andel katolikker (1 %). I Nordøst-Afrika har imidlertid flere orientalsk-katolske (og -ortodokse) kirker fremdeles en viss oppslutning. Ellers ble katolisismen først innført gjennom de europeiske kolonimaktene, og har nå størst oppslutning i Sentral-Afrika (45 %). Sett under ett, utgjør katolikker i dag 15 % av Afrikas befolkning.
== Den katolske kirke i Asia ==
Selv om kristendommen oppstod i Asia, har denne verdensdelen den laveste andelen katolikker (3 %). I Midtøsten har kristendommen i løpet av middelalderen blitt fortrengt av islam. Størst andel katolikker i Midtøsten er det i dag i Libanon (25 %). I mesteparten av det øvrige Asia har katolisismen aldri slått rot. Unntak er bl.a. Øst-Timor (90 %), Filippinene (80 %) eller den syro-malabariske minoriteten i den indiske delstaten Kerala.
== Den katolske kirke i Europa ==
To tredjedeler av den europeiske befolkningen er katolikker. Andelen er spesielt høy i Sør-Europa (92 %), der også pavens residens ligger (Vatikanstaten i Roma). Lavest andel katolikker finner man i Norden (2 %), der protestantismen overveier, og Øst-Europa (4 %), der den ortodokse kirke står sterkest.
== Den katolske kirke i Nord-Amerika ==
44 % av Nord-Amerikas befolkning er katolikker. Andelen er høyest i Karibia (78 %).
== Den katolske kirke i Oseania ==
I Oseania har den katolske kirke en gjennomsnittlig oppslutning på 25 %.
== Den katolske kirke i Sør-Amerika ==
De spanske og portugisiske kolonisatorene tok med seg katolisismen til Sør-Amerika. Som et resultat er Sør-Amerika verdensdelen med høyest andel katolikker i befolkningen (81 %).
== Se også ==
Den katolske kirke etter liturgi
Den katolske kirke etter rang
== Eksterne lenker ==
«Giga-Catholic Information» om alle verdens land (engelsk)
Det katolske hierarkiet etter land (engelsk)
|
Den katolske kirke representerer den mest utbredte trosretningen i Slovenia – 58 % av befolkningen bekjenner seg til katolisismen. Kirken er organisert i seks bispedømmer, derav to erkebispedømmer.
| 15,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_f%C3%B8rste_slaget_ved_%C3%96land_(1564)
|
2023-02-04
|
Det første slaget ved Öland (1564)
|
['Kategori:1564 i Danmark', 'Kategori:1564 i Sverige', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Konflikter i 1564', 'Kategori:Sjøslag under den nordiske syvårskrigen', 'Kategori:Språkvask 2018-07']
|
Det første slaget ved Öland 30. til 31. mai 1564 var et meget blodig sjøslag mellom den svenske krigsflåten på 35 skip med 5.200 menn ombord under kommando av admiral Jakob Bagge og den allierte krigsflåten på 36 skip med over 6.600 menn under kommando av admiral Herluf Trolle. Det blodige sjøslaget har blitt en legende for ettertiden der det største krigsskipet på Østersjøen ble overvunnet og senket etter meget blodige bataljer i flere eksplosjoner som tok livet av opptil ett tusen svensker, dansker og tysker. Dette svenske storskipet etter sitt endelikt er kjent for ettertiden som «Makalös».
Den allierte seieren allikevel var så dyrkjøpt, at admiral Trolle var tvunget til å trekke seg tilbake til ankerstedet ved Stora Karlsö utenfor Gotland for en måned og deretter til Bornholm den samme sommeren. Den svenske krigsflåten under en ny admiral dro fordel av dette pusterommet og kom på nytt til sjøs med fornyet styrke.
|
Det første slaget ved Öland 30. til 31. mai 1564 var et meget blodig sjøslag mellom den svenske krigsflåten på 35 skip med 5.200 menn ombord under kommando av admiral Jakob Bagge og den allierte krigsflåten på 36 skip med over 6.600 menn under kommando av admiral Herluf Trolle. Det blodige sjøslaget har blitt en legende for ettertiden der det største krigsskipet på Østersjøen ble overvunnet og senket etter meget blodige bataljer i flere eksplosjoner som tok livet av opptil ett tusen svensker, dansker og tysker. Dette svenske storskipet etter sitt endelikt er kjent for ettertiden som «Makalös».
Den allierte seieren allikevel var så dyrkjøpt, at admiral Trolle var tvunget til å trekke seg tilbake til ankerstedet ved Stora Karlsö utenfor Gotland for en måned og deretter til Bornholm den samme sommeren. Den svenske krigsflåten under en ny admiral dro fordel av dette pusterommet og kom på nytt til sjøs med fornyet styrke.
|
Det første slaget ved Öland 30. til 31.
| 15,257 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauen
|
2023-02-04
|
Litauen
|
['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Litauen', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1990']
|
Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.
På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.
Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.
|
Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.
På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.
Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.
== Geografi ==
Landet er nokså flatt og består av elvedeltaer og morenelandskap. I sør er det store furuskoger. Det høyeste området som ligger like sørøst for hovedstaden Vilnius strekker seg nesten opp i 300 meter over havet.
Litauen grenser til følgende land:
Latvia (landgrense: 610 km)
Belarus (landgrense: 724 km)
Polen (landgrense: 110 km)
Russland (Kaliningrad fylke) (landgrense: 303 km)Grensen mellom Litauen og Polen adskiller Kaliningrad, en russisk eksklave, fra Belarus ved den såkalte Suwałki-korridoren.Sjøgrense i Østersjøen: 99 km.
Største øyer: -. (Litauen har ingen øyer utenfor kysten.)
Lengste elv: Nemunas 937 km, derav 475 km i Litauen.
Største innsjø: Drūkšiai 44,79 km².
Inn- og utmark utgjør 57 %, skog og kratt: 30 %, myr: 3 %, innlandsvann: 4 %, annet: 6 %.
Største avstander: Fra øst til vest: 373 km, fra nord til sør: 276 km.
=== Litauen på tvers ===
Litauen består av følgende landskap:
Lavlandet ved kysten,
Høylandet i Samogitia,
Lavlandet ved Venta i innlandet,
Høylandet i Suduva,
Høylandet i Dzūkija,
Høylandet i Aukštaitia,
Slettene i sørøst,
Høylandet på strekken Švencionys-Narocius og Ašmena.Žemaitija (eng. Samogitia) er lavlandet mot havet i vest. Nemunasdeltaet som ofte plages av oversvømmelser og nasjonalparken Neringa. Byer: Klaipėda, Palanga, Mažeikiai, Telšiai, Šiauliai, Šilalė, Jurbarkas m.fl.
Aukštaitija er høylandet i sørøst, "de tusen sjøers land", og landets høyeste punkt: Aukštojasbakken som strekker seg bortimot 290 moh. Med byene Panevėžys, Biržai, Utena, Ukmergė, Zarasai, Jonava, Trakai. Og ikke minst Vilnius og Kaunas.
Suvalkija er det frodige svartjordsområdet i sørvest mot Polen og Kaliningrad (Karaliaucius) med byene Marijampolė, Vilkaviškis og Kalvarija.
Dzūkija er det nordøstlige hjørnet av landet med sandjord, furumoer og utpreget innlandsklima. Byer: Alytus, Druskininkai, Varėna.
=== Klima ===
Litauens klima, som spenner mellom det maritime og kontinentale, er relativt mildt. Gjennomsnittlig temperatur på kysten er -2,5 °C i januar og 16 °C i juli. I Vilnius er den gjennomsnittlige temperaturen -6 °C i januar og 16 °C i juli. 20 °C er hyppig på sommerdager og 14 °C om natten, selv om temperaturen kan nå 30 eller 35 °C. Enkelte vintre kan være veldig kalde. -20 °C forekommer nesten hver vinter. Om vinteren har det vært målt -34 °C i kystområdene og -43 °C øst i Litauen.
Den gjennomsnittlige årlige nedbør er 800 mm på kysten, 900 mm i Samogitia-høylandet og 600 millimeter i den østlige delen av landet. Snø forekommer hvert år, og det kan snø fra oktober til april. Noen år kan det falle sludd i september eller mai. Vekstsesongen varer 202 dager i den vestlige delen av landet og 169 dager i den østlige delen. Kraftige stormer er sjeldne i den østlige delen av Litauen, men vanlig i de kystnære områdene.
Det lengste målte temperaturen poster fra det baltiske området dekker om lag 250 år. Dataene viser at det var varme perioder i løpet av siste halvdel av det 18. århundre, og at det 19. århundre var en relativt kjølig periode. En tidlig 20. århundre oppvarming kulminerte i 1930-årene, etterfulgt av en mindre nedkjøling som varte fram til 1960. En oppvarming trend har vedvart siden da.Litauen opplevde tørke i 2002, noe som førte til skog- og torvmyr-branner. Landet led sammen med resten av Nordvest-Europa under en hetebølge sommeren 2006.
Rapportert ekstreme temperaturer i Litauen etter måned er følgende:
== Demografi ==
Litauerne har assimilert opp i seg en rekke tidligere baltiske stammer som f.eks. jotvingerne, gammelprøysserne og selerne.
Av befolkningen i dag er 85 % litauere, 6 % polakker og 5 % russere. Under den sovjetiske okkupasjonen ble det ført en aktiv russisk koloniseringspolitikk mot de baltiske landene. 68,5 % av alle innbyggere bor i byer. Forskning viser at i perioden 1994–2004 hadde 13 % av landets arbeidsføre befolkning, 278 000 personer, emigrert.
Landet har ingen statskirke, men den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende.
BNP pr. person: USD 23,433
=== Endringer i befolkningens størrelse etter 1994 ===
Litauens befolkning gikk ned med over 300 000 innbyggere fra 1994 til omkring 2010. Man regner med at 13 % av landets yrkesaktive befolkning har emigrert, hovedsakelig for å skaffe seg bedre betalte jobber. Denne tendensen har økt kraftig i forbindelse med EU-medlemskapet. En rekke jobber står ubesatte på grunn av utvandringen. (Tallene under viser landets befolkning ved hvert års begynnelse (i antall 1000.)
=== Religion ===
Landet har ingen statskirke, men Den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende religionen, siden kristningen av Litauen i 1387. Siden 1413, har flertallet av den litauiske befolkningen vært medlemmer av den romersk-katolske kirke. Ifølge folketellingen i 2001 var 79 % av litauiske innbyggere registrerte i den romersk-katolske kirke.
Katolisisme har spilt en betydelig rolle i litauisk anti-kommunistisk motstand i sovjettiden. Flere katolske prester var ledere av anti-kommunistiske bevegelser, og tusenvis av latinske kors ble plassert på korshøyden i nærheten av Šiauliai, til tross for at en del av det ble ødelagt i 1961.
== Historie ==
Det nåværende Litauen har vært befolket av baltisktalende stammer siden forhistorisk tid. De var jordbrukere og hadde handelskontakt med Skandinavia og med de slaviske folk i øst. Litauen blir første gang nevnt i historien i Quedlinburg-annalene 14. februar 1009. Omkring 1230 opptrer Ringold som storfyrste. Hans sønn Mindaugas samlet landet i 1236. Han omvendte seg til kristendommen og lot seg døpe av erkebiskopen av Riga i 1251 og ble kronet til konge av Litauen 6. juli 1253. Som Litauens første og eneste konge (før 1918) avsto han landområder til Den tyske orden og lovet å la ordenen overta hele riket etter sin død. Men i 1261 avsverget han kristendommen, slo ordensridderne i slaget ved Durbe, og oppmuntret de hedenske prøyssiske nabostammene til oppstand mot tyskerne. Men etter hans død i 1263 bortfalt både kongetittelen og kristendommen.
I løpet av 1300-årene ekspanderte storhertugdømmet Litauen østover og ble en europeisk stormakt. Samtidig klarte litauerne å slå tilbake videre fremstøt fra de tyske ordensriddernes side. Etter tatarenes innfall i Øst-Europa og det Kyiv-russiske rikets sammenbrudd var det mange slaviske fyrster som frivillig eller under tvang sluttet seg til Litauen. Under ledelse av Gediminas (1316–1430) og hans sønner Algirdas og Kestutis erobret Litauen områdene som i dag utgjør Belarus, mesteparten av Ukraina og deler av Polen og Russland. I 1323 grunnla Gediminas Vilnius som rikets hovedstad. Etter utvidelsen østover var et overveldende flertall av Litauens innbyggere slavisktalende kristne med et vel etablert skriftspråk. Slavisk språk og kultur kom derfor til å få stor innflytelse i et land som hittil hadde vært uten skriftkultur. Slavisk ble statens dominerende administrasjonsspråk. Litauen og senere også Polen kom til å betrakte seg som rettmessige arvtakere til Kyiv-riket i konkurranse med det fremvoksende storfyrstedømmet Moskva. På slutten av 1300-tallet var Litauen i areal det største landet i Europa. Storfyrstedømmet Litauen strakte seg over en vesentlig del av kontinentet, fra Østersjøen til Svartehavet.
Som det siste hedenske land i Europa ble Litauen kristnet, offisielt i 1387, men religionsskiftet var ikke gjennomført før et stykke inn på 1400-tallet. Kong Kasimir III av Polen døde sønneløs, og den litauiske storfyrste Jogaila, en sønn av Algirdas, var en aktuell kandidat til Polens trone, dersom han inngikk ekteskap med den polske kongedatteren Hedvig. Men først måtte Jogaila la seg døpe og sørge for at undersåttene også omvendte seg. Etter dåp og ekteskap med Polens dronning kunne han la seg krone som konge av Polen 2. februar 1386 under navnet Władysław II Jagiełło.
Polen og Litauen ble gjennom dette ekteskapet forent i en personalunion. Denne unionen ga Litauen en sterk alliert mot den konstante trusselen fra tyskerne i vest, spesielt fra Den tyske orden i Preussen, og fra storfyrstedømmet Moskva i øst. Unionen fikk vidtrekkende følger for det på forhånd ortodokse kristne folkeflertallet i den østlige delen av Litauen. Deres stilling ble etter hvert dårligere i en stat som var dominert av adelen i det katolske Polen og nå også Litauen.
Den første polsk-litauiske union ble imidlertid for en tid splittet av rivalisering mellom Jogaila (Władysław) og hans fetter Vytautas. I 1401 delte de makten, slik at Jogaila ble konge av Polen, mens Vytautas ble storfyrste av Litauen. Men de kunne samarbeide i kampen mot ytre fiender, først og fremst mot Den tyske orden, og de lyktes i å sikre vestgrensen mot Preussen (en grense som besto omtrent uforandret til 1918). Sluttpunktet for striden med de tyske ordensridderne var den polske og litauiske seieren i det store slaget ved Tannenberg (Grünewald) 15. juli 1410. Dette stanset videre tysk ekspansjon østover.
Den tysk-romerske keiser ønsket å gjøre Litauen til keiserlig len med Vytautas som konge, og hans kroning skulle finne sted i 1429. Men polske magnater klarte å forhindre kroningen ved å beslaglegge kronen som keiseren sendte til Litauen. En ny krone ble bestilt i Tyskland og en nye kroningsdato fastsatt, men Vytautas omkom i en ulykke i 1430 før kroningen ble gjennomført. Etter at Vytautas var død uten arvinger, kunne Jogaila innsette sin sønn Kazimierz som arving til begge riker, og den polsk-litauiske union ble gjenopprettet i 1434. I de neste hundre år økte den polske innflytelsen i Litauen.
Storfyrstedømmet Litauen ble i samme periode svekket av gjentatte angrep fra Moskva-riket, som ble en stadig mektigere rival. Landområder gikk tapt til Moskva-fyrsten i 1558 og 1583. Under trusselen fra øst inngikk Polen og Litauen unionen i Lublin i 1569. De to landene ble nå knyttet enda tettere sammen i en forbundsstat, Det polsk-litauiske samvelde. Litauen beholdt nominelt sin suverenitet og sine separate institusjoner, slik som egen hær, egen valuta og eget lovverk. I unionstiden ble Litauens adel og borgerskap gradvis mer polsk, og kulturelt ble landet sterkt integrert i Polen. Samveldet førte også til at de tidligere litauiske områdene i det nåværende Ukraina kom under polsk administrasjon. Den ukrainske adelen ble langt på vei integrert med den polske, og det oppsto en enda dypere kløft mellom den katolske adelen og den stadig mer undertrykte ortodokse befolkningen. Litauen ble i unionstiden et europeisk sentrum for jødisk kultur med tallrike skoler og et stort bibliotek. Rabbi Eliayahu fra Vilnius, (1720–1797), ble en forsvarer av den ortodokse jødedommen bygget på Talmud, mot ḥasidismen og reformbevegelsen.
I 1795 ble samveldet oppløst som følge av Polens tredje deling, da de gjenværende landområdene ble delt mellom Preussen, Russland og Østerrike. Over 90 % av Litauens områder ble lagt under Russlands herredømme, mens resten ble prøyssisk.
=== Selvstendighet fra Russland ===
16. februar 1918 erklærte Litauen sin selvstendighet som kongedømme. Nasjonalforsamlingen valgte i juli den tyske hertug Wilhelm Karl (av Württemberg-dynastiet) til konge under navnet Mindaugas II. Han var gjennom morens familie arving til fyrstedømmet Monaco, hvor han ble født og vokste opp. Hans kongeverdighet ble kortvarig, og han satte aldri sine ben i sitt nye kongerike, men ble boende på sitt slott ved Stuttgart. Da litauerne skjønte at Tysklands sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tyskættet konge, og nasjonalforsamlingen besluttet 2. november 1918 å innføre republikansk styreform.
Territorielle strider med Polen (om Vilnius-regionen og Suvalkai-regionen) og med Tyskland om Memelland var hovedsaker for den nye nasjonens utenrikspolitikk. I mellomkrigstiden var landets konstitusjonelle hovedstad Vilnius, selv om byen lå i Polen fra 1920 til 1939 som følge av den polsk-litauiske krig (1919-1920) og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde kun 0,8 % av innbyggerne). De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i Kaunas som midlertidig hovedstad i Litauen.
=== Andre verdenskrig ===
I 1940, etter utbruddet av andre verdenskrig, ble Litauen okkupert og annektert av Sovjetunionen i overensstemmelse med Molotov–Ribbentrop-pakten. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake og landet ble okkupert av tyskerne. Under den tyske okkupasjonen ble om lag 190 000 eller 91 % av de litauiske jødene drept, noe som utgjorde et av de verste dødstallene under Holocaust. Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen i 1944 igjen okkupert av Sovjetunionen og lagt inn i unionen som den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk.
Under sovjetisk og tysk okkupasjon mellom 1940 og 1954 mistet Litauen over 780 000 av sine innbyggere. Det blir antatt at 120 000 til 300 000 av disse ble drept eller ført i eksil til Sibir, mens andre valgte å flykte til land i vesten.
=== Oppløsing av Sovjetunionen ===
Femti år med kommunistisk styre tok slutt etter at perestrojka og glasnost ble lansert på slutten av 1980-tallet. Litauen, ledet av Sąjūdis, en antikommunistisk og antisovjetisk frigjøringsbevegelse, proklamerte Litauens uavhengighet 11. mars 1990. Litauen var den første sovjetrepublikken som gjorde dette. Sovjetiske styrker forsøkte imidlertid å hindre at landet ble uavhengig, og natten til 13. januar 1991 angrep Den røde armé Vilnius TV-tårn og drepte 13 litauiske sivile De siste sovjetiske troppene forlot Litauen 31. august 1993.
4. februar 1991 anerkjente Island som det første landet Litauen som uavhengig, mens Sverige var det første landet som åpnet ambassade i landet. USA og andre vestlige land anerkjente aldri Sovjetunionens anneksjon av Litauen, Latvia og Estland.
Litauen ble medlem av FN 17. september 1991 og 31. mai 2001 ble Litauen det 141. medlem av WTO. Siden 1988 har Litauen ønsket tettere bånd med Vesten, og 4. januar 1994 var landet det første av de baltiske landene som søkte medlemskap i NATO. 29. mars 2004 ble landet medlem av NATO, og ble 1. mai samme år også medlem av EU.
== Politikk ==
Siden Litauen erklærte sin selvstendighet den 11. mars 1990 har landet utviklet sterke demokratiske tradisjoner. I det første ordinære valget etter oppløsningen, den 25. oktober 1992, ga 56,75 % av velgerne sin støtte til den nye grunnloven. Det var heftige debatter omkring grunnloven, spesielt angående presidentens rolle. Mange ulike forslag ble sagt frem, fra et parlamentarisk styresett til et system med presidentmodellen etter samme mønster som i USA. En folkeavstemning ble avholdt den 23. mai 1992 for å høre folkets mening. I avstemningen stemte 41 % av alle de stemmeberettigede for å gjeninnføre presidentmodellen i Litauen. Man ble til slutt enig om et semipresidentsystem, men landet regnes i dag som en parlamentarisk republikk der presidenten har en mer kontrollerende funksjon.
Det litauiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for en femårsperiode. En kandidat kan bare sitte i to etterfølgende perioder. Presidentens rolle er for det meste formell, med unntak av den nasjonale utenriks- og sikkerhetspolitikken. Presidenten er også den øverste lederen for militæret. Presidenten utnevner også, med støtte fra nasjonalforsamlingen (Seimas), statsministeren og resten av regjeringen, samt en del andre embetsmenn og alle dommere. Dommerne i statsretten (Konstitucinis Teismas), blir valgt for ni år og utnevnes av presidenten (tre dommere), lederen av nasjonalforsamlingen (tre dommere) og leder for høyesterett (tre dommere). Nasjonalforsamlingen møtes i plenum og har 141 medlemmer som velges for fire år. 70 representanter velges ved flertallsvalg i enmannskretser, mens de resterende 71 velges ut ved proporsjonalvalg fra partilister som gjelder for hele landet. Et parti må oppnå minst fem prosent av stemmene nasjonalt for at dets representanter skal kunne velges inn i nasjonalforsamlingen.
Litauen er medlem av organisasjoner som FN, NATO og EU. Litauen deltar også i det baltiske råd og Østersjørådet. I 2018 ble landet medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.
=== Administrativ inndeling ===
Litauens nåværende administrative inndeling ble innført i 1994, og så modifisert i 2000 for å tilfredsstille EUs standarder. Inndelingen går i tre nivåer: landet består av ti fylker (litauisk: entall – apskritis, flertall – apskritys), som igjen deles inn i totalt 60 kommuner (litauisk: entall — savivaldybė, flertall— savivaldybės). Kommunene deles så inn i over 500 mindre deler, som styres av hver sin eldste. Disse områdene kalles på litauisk seniūnija (entall), og seniūnijos (flertall).
Fylkene ledes av en fylkesmann (litauisk: apskrities viršininkas) som blir utnevnt av de sentrale styresmaktene. Fylkesmannens og fylkets oppgaver er å sørge for at de lokale styresmaktene i fylket holder seg til Litauens lover og grunnlov, og at lover, programmer og pålegg fra nasjonalt hold blir fulgt.
Kommunen er den viktigste enheten i landets administrative inndeling. Noen kommuner er historisk kalt distriktskommuner, og blir ofte omtalt som bare «distrikter». På samme måter blir også bykommuner ofte kalt «byer». Hver kommune har sitt eget, folkevalgte kommunestyre eller kommuneråd. Tidligere hadde man kommunevalg hvert tredje år, men nå har man det hvert fjerde år. Kommunestyret peker ut kommunens ordfører og annet personell. Kommunestyrene velger også ut eldster. Det er foreslått at man skal avholde direktevalg av eldster og ordførere, men det ville i så fall kreve en korrigering av grunnloven.
De minste områdene, som styres av hver sin eldste, spiller ingen rolle i den nasjonale politikken. De ble primært opprettet for at folk skulle kunne motta nødvendige tilbud nær hjemmet, og deres viktigste oppgave går innunder sosialsektoren: å utøve velferd og hjelpe individer og familier som trenger hjelp. I utkantstrøk har de for eksempel også ansvar for å registrere fødsler og dødsfall.
Den nåværende administrative inndelingen er gjenstand for hyppig kritikk ettersom den er for ineffektiv og byråkratisk. Mange har klaget over det store antallet fylker, og det faktum at de ikke har mye makt. Et forslag går ut på å dele landet inn i fire deler i en ny inndeling, hvor grensene skal gå ved landets etnografiske regioner og ikke avgjøres av byråkrater og politikere. Andre foreslår å redusere antallet fylker til fem, hvor hvert har sin base i en av de fem største byene i landet.
== Økonomi ==
Utdypende artikkel: Litauens økonomi
=== Olje i Litauen ===
Den europeiske energikrisen har skapt behov for oljeletingen også langs Østersjøens østkyst. Tyskland begynte boring etter olje i Øst-Tyskland før den andre verdenskrig (Kaliningrad oblast). I 1949 ble en mer omfattende leteboring satt i gang. Den første oljen ble så funnet innenfor Vilnius' bygrense. Denne tykke råoljen ble funnet ved 226 meter dybde.
Mot slutten av 1980-årene hadde man funnet 37 oljeforekomster. De største funnene på dette tidspunkt lå alle i Kaliningrad-enklaven og i sandsteinsformasjoner fra midtre del av kambrium (545–495 millioner år tilbake i tid). Halvparten av funnene er hittil gjort i Litauen rundt Klaipėda. Oljen befinner seg på en dybde fra 2000 til 2700 meter.
De tre største forekomster er registrert på felter i Østersjøen utenfor Kaliningrad-enklaven og Litauen. Ett av disse ligger i russisk økonomisk sone, men bare 10 km utenfor Neringa, nær Nida. Produksjonen fra Kravtsovskoye-feltet kom i gang fra høsten 2004. Det skjedde fem kilometer utenfor Litauens sjøgrense og den enestående nasjonalparken Kursiu Nerija.
Både litauiske og svenske myndigheter har gjentatte ganger gitt uttrykk for bekymring for tapping av denne oljekilden. Eksperter fra UNESCO har studert de tekniske data og mener det er en reell fare for forurensning fra russiske oljebrønner. På russisk område er økningen av oljeproduksjonen beregnet til ca. 120 000 tonn årlig når produksjonen er kommet i gang på Kravtsovskoye-feltet.
Fra litauiske kilder ble det produsert 12 000 tonn olje i 1990. I dag produserer fire mindre litauiske oljeselskap rundt 500 000 tonn årlig (2004–2005). Dette tilsvarer 7 prosent av Litauens årlige forbruk. Antydede oljereserver i Litauen tilsvarer fem millioner tonn og 10 års forbruk. Ytterligere oljefunn på land kan kanskje gi 23 millioner tonn og 64 millioner tonn utenfor kysten. Hvor korrekte disse målingene er, er uvisst.
Systematisk oljeleting i bergarter fra kambrium- og silurtiden vil nok føre til nye drivverdige funn, men i mellomtiden er Litauen sterkt avhengig av import. Nedleggelsen av det gamle kjernekraftverket Ignalina ble fullført 31. desember 2009. Imidlertid arbeides det med planer om å bygge et nytt atomkraftverk ved siden av det gamle og i samarbeid med nabostater.
Oljeterminalen Butinges Nafta er bygget for å sikre oljetilførselen sjøveien til Litauen og til Baltikums eneste oljeraffineri, Mazeikiu Nafta. Terminalen tar årlig imot under to og en halv million tonn olje og diesel. Gjennom Birzai-rørledningen får Mazeikiu-raffineriet årlig over fem millioner tonn olje og diesel.
=== Infrastruktur ===
Klaipėda-havnen er den eneste havnen i Litauen.
Vilnius International Airport er den største flyplassen. I 2008 betjente den 2 millioner passasjerer. Andre flyplasser er: Kaunas internasjonale flyplass og Palanga/Klaipèda International Airport.
Ignalina kjernekraftverk er et atomkraftverk fra Sovjet-tiden.
Reaktor nr. 1 ble stengt i desember 2004 som en betingelse for Litauens inntreden i EU, ettersom kraftverket – i likhet med kjernekraftverket i Tsjernobyl – manglet robuste inneslutningstanker rundt reaktorene. Den gjenværende enheten dekket per 2006 om lag 70 % av Litauens elektrisitetsetterspørsel.
Reaktor nr. 2 ble stengt 31. desember 2009. Forslag om å bygge et nytt kjernekraftverk i Litauen har blitt fremsatt.
Ifølge en studie utført av Speedtest.net har Litauen verdens raskeste opplastingshastighet, samt den sjette raskeste nedlastingshastigheten på internett.
== Samfunn ==
=== Helligdager ===
Helligdager som vanligvis ikke faller på en søndag: 1. januar (Nyttårsdagen), 16. februar (Uavhengighetsdag 1918 (nasjonaldag)), 11. mars (Uavhengighetsdag 1990), 2. påskedag, 1. mai (Arbeidernes internasjonale kampdag ), 24. juni (St. Hans/Jonsok), 6. juli (Nasjonens dag), 1. november (Allehelgensdag) og 1. og 2. juledag.
=== Merkedager ===
13. januar er dagen til minne om den blodige dagen i 1991 da Gorbatsjovs spesialstyrke OMON gjennomførte operasjonen "svart tulipan" der de okkuperte det kjente tv-tårnet i Vilnius med stridsvogner og 13 sivile litauiske demonstranter ble drept.
Nasjonaldagen er 16. februar. Det var dagen det litauiske råd erklærte landet selvstendig. Dette skjedde i 1918.
11. mars er dagen for uavhengighetserklæringen i 1990 fra den sovjetiske okkupasjonen
6. juli er kong Mindaugas Is kroningsdag i 1253
== Utdanning ==
Den første dokumenterte skole i Litauen ble etablert i 1387 i tilknytning til katedralen i Vilnius. Skolen ble påvirket av kristningen av Litauen. Flere typer skoler fantes i middelalderens Litauen: katedralskoler, der elevene ble forberedt på prestetjeneste; bygdeskoler som tilbød elementær utdanning, og hjemmeskoler dedikert til å utdanne barna av den litauiske adelen. Før Universitetet i Vilnius ble etablert i 1579, gikk litauere som søkte høyere utdanning på universitet i utenlandske byer, inkludert Kraków, Praha, og Leipzig.Det litauiske departementet for vitenskap og utdanning foreslår nasjonal utdanningspolitikk og mål. Disse er sendt til Seimas for ratifisering. Lover styrer langsiktig pedagogisk strategi sammen med generelle lover om standarder for høyere utdanning, yrkesopplæring, jus og vitenskap, voksenopplæring og spesialundervisning.Verdensbanken betegner lesekyndigheten til litauere i alderen 15 år og eldre som 100 %. I 2008 hadde 30,4 % av befolkningen i alderen 25-64 fullført høyere utdanning, 60,1 % hadde fullført videregående utdanning og utdanning etter videregående (ikke-tertiær). Ifølge investere i Litauen, har Litauen dobbelt så mange personer med høyere utdanning som EU-15 gjennomsnittet og andelen er høyest i Baltikum. Også 90 % av litauerne snakker minst ett fremmedspråk og halvparten av befolkningen snakker to fremmedspråk, i hovedsak russisk og engelsk.I 2008 var det 15 offentlige universiteter i Litauen, 6 private institusjoner, 16 offentlige høyskoler, og 11 private høgskoler. Universitetet i Vilnius er et av de eldste universiteter i Nord-Europa og det største universitetet i Litauen. Kaunas University of Technology er det største tekniske universitetet i Baltikum og det nest største universitet i Litauen. Andre universiteter inkluderer Kaunas University of Medicine, Litauen Academy of Music og Teater, Vilnius pedagogiske universitet, Vytautas Magnus universitet, Mykolas Romeris universitet, Litauisk academi for kroppsøving, Vilnius Gediminas Tekniske Universitet, General Jonas Zemaitis militærakademi i Litauen, Klaipėda universitet, litauisk Veterinary Academy, Litauisk universitet av landsbruk, Siauliai universite og Vilnius Academy of Arts.
=== Helse ===
Av statistikk fra 2009 er den gjennomsnittlige levealderen i Litauen 72 år, 66 for menn og 78 for kvinner. Dette er den største kjønnsforskjellen av alle europeiske land. I flere år har Litauen hatt verdensrekord i høyest selvmordsrate; over både Russland og Japan. Bortsett fra det er spedbarnsdødeligheten like lav som i Norge, 4 av 1000 levendefødte, det samme er utbredelsen av HIV på 0,1 %. Nærmere 100 % av alle barn blir vaksinert. 100 % av befolkningen har tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitærforhold. Av de landene som ifølge FN har høy HDI er de blant landene hvor den voksne befolkningen har lavest BMI.
=== Største byer ===
Tall fra 1. januar 2004
Vilnius: 541 082
Kaunas: 368 913
Klaipėda: 190187
Šiauliai: 131 181
Panevėžys: 117 593
Alytus: 70 717
Marijampolė: 70 305
Mažeikiai: 66 773
Kėdainiai: 65 049
Telšiai: 56 735Se også: Liste over byer i Litauen
== Kultur ==
=== Musikk ===
Litauen har en lang historie av klassiske musikalske stykker. Litauisk folkemusikk er primært basert rundt polyfon musikk spilt på fløyter, zithers (kanklės).
Litauisk folkemusikk er basert på sanger (dainos), som inkluderer romantiske sanger, så vel som arbeidssanger og mer arkaiske krigssanger. Disse sangene ble utført enten i grupper eller alene, og akkompagnert av musikk eller kor. Duophonicsanger er en kjent tradisjon i Aukštaitija. En annen stil av litauisk folkemusikk kalles rateliai, en slags runddans. Populære instrumenter inkluderer kanklės, en slags gitar som følger sutartines, rateliai, vals, polka og quadrilles, samt ulike feler (inkludert en bassfele kalt basetle), i tillegg til en særegen plystrefele kalt lumzdelis, som lydmessig minner om en klarinett. På slutten av det 19. århundre ble trekkspill og bandoneon introdusert. Sutartinė ledsages av skudučiai, en form for panfløyte, så vel som trompeter (ragai og dandytės). Instrumentet anklės er et svært viktig instrument i tradisjonell, litauisk folkemusikk, som avviker i antall strenger og ytelsesteknikker over hele landet. Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer švilpas (fløyte), trommer og tabalas (et rytmeinstrument som minner om en Gong). Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer sekminių ragelis (sekkepipe) og pūslinė (en musikalsk bue laget av griseblærer fylt med tørkede erter).
RockemusikkPå 1980-tallet, gjorde rockebandet Foje, Antis, og Bix et stort inntrykk på Litauen. I 1987, 1988 og 1989 tok flere store rockefestivaler sted, blant annet festivalen Roko Maršas.
Roko Maršas var koblet til ideologien Sąjūdis.
Fra 2000-tallet har de mest populære bandene i Litauen vært SKAMP, Happyendless og Jurga, som alle oppnådde internasjonal anerkjennelse.
=== Kunst og museer ===
Det finnes flere museer i Litauen. Litauens kunstmuseum ble grunnlagt i 1933 og er det største museet for kunstbevaring i Litauen.[28] Palanga Amber Museum er et datterselskap av det litauiske Art Museum. Ulike gule kunstverk utgjør en sentral del av museet. I alt er det 28 000 biter av rav og om lag 15.000 inneholder inneslutninger av insekter, edderkopper, eller planter. Over 4500 stykker rav brukes for produksjon av kunst og smykker.
Et fremtidig planlagt museum, Vilnius Guggenheim Hermitage Museum, vil presentere utstilling av moderne kunst. Museet er planlagt å åpne i 2011.[31]
Mikalojus Konstantinas Čiurlionis (1875–1911) er en kjent representant for litauisk kunst. Čiurlionis var en nasjonalt kjent musiker og kunstner i Litauen. Hans symfoniske komposisjoner, Jura («Havet») og Miške ("I skogen"), var den første helaftens stykke fra en litauisk musiker. Jura («Havet») og Miške ("I skogen") ble komponert for å representere Litauens landskap. [32] Etter Čiurlionis død i asteroide 2420 ble Čiurlionis hedret for sine prestasjoner. 75.
Skulpturer er en viktig kunstart i Litauen. Det litauiske museet ”Museum of Ancient Beekeeping” viser ulike former for bikuber. Et annet populært kunststed er Grutas Park. Dette museet inneholder relikvier og statuer av Vladimir Lenin og Josef Stalin fra Sovjettiden.
=== Mat ===
Litauisk kjøkken er tilpasset det kjølige og fuktige, nordlige klima: bygg, poteter, rug, rødbeter, bær og sopp er en stor del av kostholdet og blir dyrket lokalt. Melkeprodukter regnes som en av Litauens spesialiteter. Siden litauisk klima og landbruk minner om Øst-Europa for øvrig, har litauisk kjøkken mye til felles med andre østeuropeiske og askenasiske kjøkken, men har likevel en del særtrekk som ble dannet av en rekke påvirkninger i landets lange og vanskelig historie. Tyske tradisjoner har også påvirket litauiske retter, blant annet retter som består av flesk og poteter, for eksempel potetpudding (kugelis eller Kugel) og potetpølser (vėdarai), så vel som kaken kjent som šakotis. De mest eksotiske rettene, kibinai og čeburekai, er populære i Litauen. Napoleonskake ble introdusert under Napoleons passasje gjennom Litauen i det 19. århundre.
=== Kino og teater ===
Litauen har en livlig dramascene. Det fins mange ulike filmfestivaler, som Kino Pavasaris og AXX Commercial Film Festival Contest. Filmtradisjonen har kommet gjennom Litauens okkupasjon av russerne. [28] En populær litauisk film, Velnio Nuotaka, er basert på tradisjonelle, litauiske folkeeventyr.[29]
Et større teater i Litauen er Det Litauiske Akademi av Musikk og Teater, som ble grunnlagt i 1919 av Juozas Naujalis. Akademiet ble omdøpt i 2004.[30] Et annet teater, Vilnius Lille Teater, ble grunnlagt av Rimas Tuminas. Vilnius Lille Teater produserer hovedsakelig internasjonalt kjente stykker, blant annet Shakespeare.[29]
Ulike teaterdirektører har bidratt mye til litauisk scenekultur. Eimuntas Nekrosius spilte en betydelig rolle for den litauiske teaterbevegelsen. Han har produsert stykker av Shakespeare som Macbeth, Othello og Hamlet. En annen direktør er Oskaras Korsunovas. Han er en moderne regissør for musikaler, studioopptredener og skuespill.
=== Sport ===
Det fins omtrent 80 ulike idrettsforbund i Litauen, både ikke-olympiske idrettsforbund og idrettsforbund tilknyttet OL. Blant de mest populære idrettene i Litauen er basketball, fotball, friidrett og sykling. Profesjonelle idrettsutøvere og trenere er utdannet i Det Litauiske Akademiet For Idrett. Basketball er den aller mest populære sporten i Litauen. Det litauiske basketballandslaget har vunnet EM i 1937, 1939 og 2003, og kom på 2.-plass i 1995 og tredjeplass i 2007.
Litauen har vunnet bronse i OL i 1992, 1996 og 2000, og kom på fjerdeplass i 2004 og 2008. I 2011 ble Europamesterskapet i basketball avholdt i Litauen.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Gamlebyen i Vilnius
Kuršių Nerija (delvis i Russland)
Kernavé
Struves meridianbueMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Korsutskjæringene og deres symbolikk
2010 – Sutartinės, flerstemmige sanger
== Se også ==
Foreningen Norge Litauen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(lt) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Lithuania – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lietuva – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Litauen i FN-sambandets nettsted Globalis.noJan S. Krogh: Litt om Litauen og norsk-litauiske forhold
Foreningen Norge Litauen
Den norske klubb i Litauen
|
Den katolske kirke representerer den dominerende trosretningen i Litauen – rundt 80 % av befolkningen bekjenner seg til katolisismen. Kirken er organisert i sju bispedømmer, derav to erkebispedømmer.
| 15,258 |
https://no.wikipedia.org/wiki/I%E2%80%99ve_Seen_All_Good_People
|
2023-02-04
|
I’ve Seen All Good People
|
['Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1971', 'Kategori:Singler fra 1971', 'Kategori:Yes-sanger']
|
«I've Seen All Good People» er en sang fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1971 på bandets album The Yes Album. Sangen er skrevet av Jon Anderson og Chris Squire, og er en av bandets mest kjente og «radiovennlige» sanger. Sangen er delt opp i to satser, «Your Move» og «All Good People», og varer i 6 minutter og 56 sekunder. En redigert versjon av sangen bestående hovedsakelig av satsen «Your Move», ble utgitt som singel i 1971.
|
«I've Seen All Good People» er en sang fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1971 på bandets album The Yes Album. Sangen er skrevet av Jon Anderson og Chris Squire, og er en av bandets mest kjente og «radiovennlige» sanger. Sangen er delt opp i to satser, «Your Move» og «All Good People», og varer i 6 minutter og 56 sekunder. En redigert versjon av sangen bestående hovedsakelig av satsen «Your Move», ble utgitt som singel i 1971.
== Struktur ==
Første sats, «Your Move» er skrevet av Jon Anderson og er delvis basert på Lewis Carrolls bok Through the Looking-Glass, som er regnet som fortsettelsen av historien fra Alice i Eventyrland. Boken handler om et parti sjakk, der Alice er med i spillet som bonde, men som avanserer på brettet og blir dronning. Teksten refererer både til hendelser i boken, og til spillet sjakk generelt.Annen sats, «All Good People», er skrevet av Chris Squire og består av en rekke repetisjoner av refrenget, med et konvensjonelt rock-lydbilde. Satsen preges av høyt tempo og tette vokalharmonier. Teksten inneholder også referanser til John Lennons komposisjoner «Instant Karma» og «Give Peace a Chance».
== Konsertfremføringer ==
«I've Seen All Good People» er den tredje mest spilte sangen under Yes' konserter. Sangen har blitt spilt på nærmest samtlige konserter siden utgivelsen i 1971.
Offisielle utgivelser med konsertopptak av «I've Seen All Good People»:
Yessongs
An Evening of Yes Music Plus (Anderson Bruford Wakeman Howe)
Keys to Ascension 2
House of Yes: Live from House of Blues
Symphonic Live
The Word Is Live
Live at Montreux 2003
Songs from Tsongas (kun DVD)
Union Live
In the Present – Live from Lyon
== Personell ==
På originalinnspillingen fra 1971 medvirker:
Jon Anderson: vokal
Chris Squire: bass, vokal
Steve Howe: elektrisk og akustisk gitar, mandolin, vokal
Tony Kaye: piano, Hammondorgel
Bill Bruford: trommer, perkusjon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) I've Seen All Good People på MusicBrainz
|
«I've Seen All Good People» er en sang fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1971 på bandets album The Yes Album. Sangen er skrevet av Jon Anderson og Chris Squire, og er en av bandets mest kjente og «radiovennlige» sanger.
| 15,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_katolske_kirke_etter_land
|
2023-02-04
|
Den katolske kirke etter land
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den katolske kirke etter land']
|
Den katolske kirke er representert i de fleste av verdens land.
|
Den katolske kirke er representert i de fleste av verdens land.
== Tabellarisk oversikt over alle land ==
== Den katolske kirke i Afrika ==
I antikken var nært sagt hele middelhavskysten av Afrika kristnet. Islamiseringen gjorde en slutt på dette, slik at Nord-Afrika i dag har verdensdelens laveste andel katolikker (1 %). I Nordøst-Afrika har imidlertid flere orientalsk-katolske (og -ortodokse) kirker fremdeles en viss oppslutning. Ellers ble katolisismen først innført gjennom de europeiske kolonimaktene, og har nå størst oppslutning i Sentral-Afrika (45 %). Sett under ett, utgjør katolikker i dag 15 % av Afrikas befolkning.
== Den katolske kirke i Asia ==
Selv om kristendommen oppstod i Asia, har denne verdensdelen den laveste andelen katolikker (3 %). I Midtøsten har kristendommen i løpet av middelalderen blitt fortrengt av islam. Størst andel katolikker i Midtøsten er det i dag i Libanon (25 %). I mesteparten av det øvrige Asia har katolisismen aldri slått rot. Unntak er bl.a. Øst-Timor (90 %), Filippinene (80 %) eller den syro-malabariske minoriteten i den indiske delstaten Kerala.
== Den katolske kirke i Europa ==
To tredjedeler av den europeiske befolkningen er katolikker. Andelen er spesielt høy i Sør-Europa (92 %), der også pavens residens ligger (Vatikanstaten i Roma). Lavest andel katolikker finner man i Norden (2 %), der protestantismen overveier, og Øst-Europa (4 %), der den ortodokse kirke står sterkest.
== Den katolske kirke i Nord-Amerika ==
44 % av Nord-Amerikas befolkning er katolikker. Andelen er høyest i Karibia (78 %).
== Den katolske kirke i Oseania ==
I Oseania har den katolske kirke en gjennomsnittlig oppslutning på 25 %.
== Den katolske kirke i Sør-Amerika ==
De spanske og portugisiske kolonisatorene tok med seg katolisismen til Sør-Amerika. Som et resultat er Sør-Amerika verdensdelen med høyest andel katolikker i befolkningen (81 %).
== Se også ==
Den katolske kirke etter liturgi
Den katolske kirke etter rang
== Eksterne lenker ==
«Giga-Catholic Information» om alle verdens land (engelsk)
Det katolske hierarkiet etter land (engelsk)
|
Den katolske kirke representerer den tredje største trosretningen i Latvia: knapt 20 % av befolkningen bekjenner seg til katolisismen, mot om lag 40 % ikke-troende og drøyt 20 % protestanter. I den østlatviske regionen Latgale, som har hatt en lang felles historie med Polen, er katolisismen den dominerende religionen.
| 15,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Askeravisen
|
2023-02-04
|
Askeravisen
|
['Kategori:2009 i Norge', 'Kategori:2016 i Norge', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Askers historie', 'Kategori:Aviser etablert i 2009', 'Kategori:Aviser nedlagt i 2016', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Gratisaviser i Akershus', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08']
|
Askeravisen var en gratisavis som ble distribuert til samtlige husstander i Asker kommune i tilsammen ca. 21 500 eksemplarer.Første utgave kom 3. juni 2009 og ble utgitt av Dag Rognlien Stenberg gjennom enkeltpersonsforetaket Stenberg media. Askeravisen ble utgitt hver onsdag, med unntak av ferieperioder, 43 utgivelser i året. Ansvarlig redaktør fra 2014 var Anine Gutubakken Byles. Utgiver var Asker- og Bærumsavisen AS (tidligere Stenberg & Løseth Media AS), som også stod bak Bærumsavisen.
Asker og Bærums Budstikka ASA kjøpte Askeravisen og Bærumsavisen av Dag Rognlien Stenberg og Lars Sunde Løseth 11. februar 2011. Avisen ble nedlagt i 2016, og siste utgave kom ut 14. september 2016. Avisen ble nedlagt på grunn av nedgang i markedet for reklamesalg, som var avisens inntektskilde.
|
Askeravisen var en gratisavis som ble distribuert til samtlige husstander i Asker kommune i tilsammen ca. 21 500 eksemplarer.Første utgave kom 3. juni 2009 og ble utgitt av Dag Rognlien Stenberg gjennom enkeltpersonsforetaket Stenberg media. Askeravisen ble utgitt hver onsdag, med unntak av ferieperioder, 43 utgivelser i året. Ansvarlig redaktør fra 2014 var Anine Gutubakken Byles. Utgiver var Asker- og Bærumsavisen AS (tidligere Stenberg & Løseth Media AS), som også stod bak Bærumsavisen.
Asker og Bærums Budstikka ASA kjøpte Askeravisen og Bærumsavisen av Dag Rognlien Stenberg og Lars Sunde Løseth 11. februar 2011. Avisen ble nedlagt i 2016, og siste utgave kom ut 14. september 2016. Avisen ble nedlagt på grunn av nedgang i markedet for reklamesalg, som var avisens inntektskilde.
== Redaktører ==
3. juni 2009 – 11. februar 2011: Dag Rognlien Stenberg
11. februar 2011 – 1. august 2011: Andreas Gjølme
1. august 2011 – 30. september 2014: Anette Hobæk Ravnsborg
1. oktober 2014 – 14. september 2016: Anine Gutubakken Byles
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
Askeravisen var en gratisavis som ble distribuert til samtlige husstander i Asker kommune i tilsammen ca. 21 500 eksemplarer.
| 15,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yes
|
2023-02-04
|
Yes
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1968', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Progressive band', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Yes']
|
Yes er et progressivt rockeband som ble dannet i London i 1968 av Jon Anderson, Chris Squire, Peter Banks, Tony Kaye og Bill Bruford. Bandet anses for å være et av de største og viktigste bandene innen progressiv rock, spesielt på grunn av albumene Fragile, utgitt i 1971, og Close to the Edge fra 1972, som regnes som definerende for hele sjangeren. Yes er også kjent for sine fantasy-inspirerte platecovere, de fleste laget av Roger Dean. Bandet har solgt over 33 millioner album verden over.Anderson og Squire ble fra starten i 1968 til 2008 regnet som hovedkjernen i bandet, etter som Squire deltok på alle utgivelsene og Anderson hadde vært med på alle unntatt en. Den «klassiske» besetningen regnes allment for å inkludere Anderson, Squire, Steve Howe, Alan White og Rick Wakeman. Yes ble midlertidig lagt på is mellom 2004 og 2008, men bandet kom tilbake med nye medlemmer. Til tross for mange utskiftninger blant medlemmene, har bandet klart å overleve i over 50 år og har fremdeles en stor internasjonal skare med tilhengere.Per 2022 består bandet av vokalist Jon Davison, gitarist Steve Howe, keyboardist Geoff Downes og bassist Billy Sherwood. Fra 2016 til 2018 eksisterte det to offisielle versjoner av bandet etter etableringen av bandet ARW (Anderson Rabin Wakeman) med tre tidligere medlemmer, Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman. De endret senere navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman og dette bandet hadde også tillatelse til å markedsføre bandet under Yes-navnet, forutsatt at promoteringen av bandet ble utført slik at det ikke var noen tvil om hvilket av de to bandene det var snakk om.
Yes ble 20. desember 2016 valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame for 2017 med Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Trevor Rabin, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Tony Kaye som innvalgte gruppemedlemmer.
|
Yes er et progressivt rockeband som ble dannet i London i 1968 av Jon Anderson, Chris Squire, Peter Banks, Tony Kaye og Bill Bruford. Bandet anses for å være et av de største og viktigste bandene innen progressiv rock, spesielt på grunn av albumene Fragile, utgitt i 1971, og Close to the Edge fra 1972, som regnes som definerende for hele sjangeren. Yes er også kjent for sine fantasy-inspirerte platecovere, de fleste laget av Roger Dean. Bandet har solgt over 33 millioner album verden over.Anderson og Squire ble fra starten i 1968 til 2008 regnet som hovedkjernen i bandet, etter som Squire deltok på alle utgivelsene og Anderson hadde vært med på alle unntatt en. Den «klassiske» besetningen regnes allment for å inkludere Anderson, Squire, Steve Howe, Alan White og Rick Wakeman. Yes ble midlertidig lagt på is mellom 2004 og 2008, men bandet kom tilbake med nye medlemmer. Til tross for mange utskiftninger blant medlemmene, har bandet klart å overleve i over 50 år og har fremdeles en stor internasjonal skare med tilhengere.Per 2022 består bandet av vokalist Jon Davison, gitarist Steve Howe, keyboardist Geoff Downes og bassist Billy Sherwood. Fra 2016 til 2018 eksisterte det to offisielle versjoner av bandet etter etableringen av bandet ARW (Anderson Rabin Wakeman) med tre tidligere medlemmer, Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman. De endret senere navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman og dette bandet hadde også tillatelse til å markedsføre bandet under Yes-navnet, forutsatt at promoteringen av bandet ble utført slik at det ikke var noen tvil om hvilket av de to bandene det var snakk om.
Yes ble 20. desember 2016 valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame for 2017 med Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Trevor Rabin, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Tony Kaye som innvalgte gruppemedlemmer.
== Bandets historie ==
=== 1968–1970: Yes og Time and a Word ===
Chris Squire og Peter Banks spilte sammen i psykedelisk rock-bandet The Syn som hadde moderat suksess i 1967, men etter en stund sluttet begge i bandet for å starte et nytt band sammen med vokalisten Jon Anderson. Det nye bandet het Mabel Greer's Toyshop, og hadde som målsetting å videreutvikle det The Syn hadde gjort. På trommer fikk de med seg Bill Bruford, som ble med etter å ha svart på en annonse i musikkavisen Melody Maker, samt Clive Bailey på keyboard. Sommeren 1968 sluttet Bailey i bandet og studiomusikeren Tony Kaye ble hentet inn for å erstatte ham. Etter kort tid ønsket de å endre navnet på bandet. Banks kom med forslaget Yes fordi han syntes det var «kort, presist og positivt» og at det ville se bra ut på plakater, noe resten av bandet var enig i.
Den 4. august 1968 spilte Jon Anderson (vokal), Chris Squire (bass), Peter Banks (gitar), Bill Bruford (trommer) og Tony Kaye (keyboard) for første gang konsert som Yes. Denne besetningen ga ut debutalbumet Yes i 1969 som besto av to coverlåter («Every Little Thing» av The Beatles og «I See You» av The Byrds) samt et par omarbeidede Mabel Greer's Toyshop-låter som var skrevet sammen med Clive Bailey, og resten var nyskrevet materiale. Debutalbumet kan beskrives som god pop, men bandets ønske var at de skulle eksperimentere mere med musikken.
Oppfølgeren Time and a Word i 1970 ble derfor spilt inn sammen med et klassisk orkester, og var den spede begynnelsen til den symfoniske stilen bandet snart skulle bli kjent for. Det er to coverlåter på dette albumet også, nemlig «No Opportunity Necessary, No Experience Needed» av Richie Havens og «Everydays» av Stephen Stills. Anderson hadde samarbeidet litt med en tidligere bandkollega fra bandet The Warriors, David Foster, og sammen skrev de «Sweet Dreams» og tittelkuttet «Time and a Word», som begge regnes som Yes-klassikere. Anderson viste også fram sin «kosmiske hjerne» på låta «Astral Traveller», en låt som var en pekepinn på hva som skulle komme senere, både med det tekstmessige og med det komplekse lydbildet der bruk av kontrapunkt og synkoperte rytmer var fremtredende.
Peter Banks var sterkt kritisk til bruken av et symfonisk orkester, og mente bandet burde ta en retning i mere rendyrket rock. Det var enighet innad i bandet at noe måtte gjøres, og at de manglet en egen klart definert «sound». Men nå ble store deler av kritikken lagt på gitarist Banks, som hadde Pete Townshend fra The Who som sitt store forbilde. Banks hadde massevis med rockeriff, men var ikke den virtuosen på gitaren som resten av bandet mente de trengte for å ta steget videre musikalsk. Jon Anderson (med tilnavnet «Napoleon») og Chris Squire sparket ut Peter Banks før Time and a Word ble utgitt, og erstattet ham med den 23 år gamle gitaristen Steve Howe.
Howe kom fra bandet Tomorrow, som hadde en hit med låta «My White Bicycle» i 1968. Howe var den teknisk gode gitaristen bandet ønsket. I tillegg spilte Howe på alle slags strengeinstrumenter og kunne dermed tilføre bandet mange nye lydbilder og stemninger. Howe er avbildet på coveret til Time and a Word, men det er Peter Banks som spiller på albumet. Begge de to første albumene solgte for dårlig ifølge plateselskapet Atlantic Records, og de ga bandet beskjed om at platekontrakten ville bli avsluttet hvis ikke det tredje albumet solgte betydelig bedre.
Lydtekniker på Time and a Word var Eddy Offord, og utover på 1970-tallet skulle han få mye av æren for det spesielle lydbildet til Yes. Som med-produsent og lydtekniker på de neste fem studioalbumene og ett konsertalbum, klarte han å formidle den intrikate og komplekse musikken på en utsøkt måte. Han var også lydtekniker på Yes-konsertene. Offord var en oppfinnsom lydtekniker og hjalp bandet med å skape stemningsfulle lydbilder og med å finne de riktige lydeffektene. Men hans viktigste oppgave var kanskje å holde Anderson og Squire i tømmene, slik at de ikke ble for egenrådige.
=== 1971–1972: The Yes Album, Fragile og Close to the Edge ===
Den nye besetningen ga ut bandets tredje album, The Yes Album i 1971. Dette albumet innledet bandets storhetstid og inneholder mange av klassikerne som er blitt obligatoriske i live-repertoaret. Howe fikk også vist seg fram og var med på å trekke bandet videre mot det ønskede målet om eksperimentelle og virtuose komposisjoner. Et godt eksempel på dette er hans gitarsolo på låten «Yours Is No Disgrace». Andre viktige komposisjoner fra dette albumet er «I've Seen All Good People» og «Starship Trooper». Anderson og Howe fant tonen, og duoen ble etter hvert bandets viktigste låtskrivere for en periode framover. The Yes Album ble den salgssuksessen bandet ønsket og trengte, og plutselig sto de foran en unik mulighet til å realisere sin visjon. Plateselskapet ga bandet frie tøyler, og de kunne nå slippe løs sin enorme kreativitet uten å bekymre seg for kommersielle hensyn.
Anderson var imidlertid ikke fornøyd med at Kaye nektet å spille mellotron og synthesizer, og tok kontakt med studiomusiker og Strawbs-keyboardist Rick Wakeman. Wakeman regnes som oppfinneren av «keyboard-racket», i det han spilte på svært mange tangentinstrumenter på en gang og ordnet dette ved å stable flere instrumenter oppå hverandre og sto inni en ring av tangentinstrumenter. Anderson var fast bestemt på at han trengte Rick Wakeman for å realisere bandets fulle potensial. Tony Kaye ble derfor sparket og fikk hjelp av Anderson og David Foster til å danne et nytt band, som fikk navnet Badger.
Wakeman hadde på sin side blitt mektig imponert over Yes, og han takket ja da han ble invitert på en jam session. Det ble fullklaff fra første tone – og i løpet av sesjonen var de allerede kommet et godt stykke nærmere det som skulle bli deres første album med Rick Wakeman, Fragile fra 1971. Som forgjengeren inneholder også dette albumet mange av bandets største klassikere, som for eksempel bandets første hitsingel «Roundabout», i tillegg til låtene «Heart of the Sunrise», «South Side of the Sky» og «Long Distance Runaround». Det musikalske uttrykket Yes nå introduserte, var den lange, episke komposisjonsstilen. På «Heart of the Sunrise», som er over elleve minutter lang, hører man musikalske og rytmiske temaer og overganger som bearbeides og utvikles. Denne komposisjonsmetoden ble etter hvert Yes' varemerke.
Musikalsk var de nå nær sin visjon for bandet og nådde i 1972 et høydepunkt med albumet Close to the Edge, en tittel som ofte brukes som betegnelse på progrocken generelt og som definitivt markerer et av dens høydepunkter. Albumet består av tre kutt, tittelsporet «Close to the Edge», «And You And I» og «Siberian Khatru». Albumet klarer det kunststykket å være fylt med lange og komplekse komposisjoner med klassiskinspirert struktur, samtidig som det faktisk «rocker». Close to the Edge regnes for å være en milepæl innen progressiv rock, og alt Yes gjorde framover ble målt etter dette mesterverket. Men enkelte kritikere mente at de overdrev, overdramatiserte og overkompliserte rockemusikken. Komposisjoner på over 20 minutter hadde ikke noe med rock å gjøre, mente de. Anderson parerte med en fleip om at «Yes' neste prosjekt var å tonesette bibelen».En annen som begynte å tvile på at dette var fremtiden, var trommeslager Bill Bruford. Albumets komplekse struktur ble litt i overkant for Bruford, som var med å fullføre albumet, men som sluttet i bandet da det var ferdig. Han var kritisk til måten de spilte inn låtene, bit for bit og så klippe og lime i studio, og han hadde nettopp møtt Robert Fripp, som ønsket ham over til King Crimson. Dette – kombinert med personlige motsetninger mellom ham og Chris Squire – gjorde at han sluttet i bandet. Bill Brufords trommer var en viktig del av soundet til Yes i denne perioden, i og med at han spilte en jazz-inspirert form for rock.
Bruford ble erstattet av Alan White, som blant annet hadde spilt sammen med John Lennon og George Harrison fra The Beatles. Selv om også han hadde en fortid i forskjellige jazz-band, var White ansett som en typisk rocketrommeslager med en mer kontant spillestil. Dette skulle uansett vise seg å passe godt inn i planene til Anderson og Howe som nå jobbet med sitt aller største prosjekt. Han fikk nå anledning til å vise fram sin allsidighet og tilpasningsdyktighet som trommeslager. White fikk tre dager å øve inn materiale på, og den fjerde dagen spilte han konsert med resten av Yes på åpningen av verdensturneen i 1972. Whites vellykkede innhopp i bandet ble dokumentert på det triple konsertalbumet Yessongs som ble utgitt i mai 1973 samtidig som konsertfilmen med samme navn.
=== 1973–1976: Tales from Topographic Oceans, Relayer og soloalbum ===
Anderson hadde i løpet av 1972 kastet sine øyne på noen hinduistiske tekster som han ble svært fascinert av. Han delte denne fascinasjonen med Steve Howe og sammen satt de på hotellrom rundt om i verden mens de var på turné og skrev på materialet til bandets neste album. Under stemningsfulle seanser med levende lys satt Anderson og Howe og komponerte musikk og skrev meningsfylte tekster. Dette ble etter hvert til konseptalbumet Tales from Topographic Oceans fra 1973, et dobbeltalbum med et spor per side: «The Revealing Science of God (Dance of the Dawn)» på side en, «The Remembering (High the Memory)» på side to, «The Ancient (Giants Under the Sun)» på side tre og på side fire er «Ritual (Nous Sommes du Soleil)».
Til tross for at dette er et dobbeltalbum og at komposisjonene er hver rundt 20 minutter lange, ble utrolig nok dette albumet en enorm kommersiell suksess. Dette er et album fansen strides om og det har sine klare tilhengere som regner det som et høydepunkt, mens andre misliker det og betegner det som overpretensiøst. Det inneholder mye klassisk Yes av høy klasse – men som Anderson selv har sagt i ettertid, hadde de akkurat litt for lite musikk, og litt for mye plass å fylle opp. De hadde for mye til en enkel, men for lite til en dobbel LP. «Det er slikt som kan skje når ambisjonene er på sitt høyeste og energien er på sitt laveste», sa Anderson i et intervju i 1991.Den generelle oppfattelsen blant musikkjournalister så ut til å være negativ. Nå begynte betegnelser som «pompøse dinosaurer» og «flinkis-musikk» å bli brukt, betegnelser bandet senere har slitt med. Som en følge av den negative kritikken, trakk de seg unna pressen og ga sjeldnere og sjeldnere intervjuer. Dette fikk nok den motsatte virkningen av hva bandet trodde, og nå virket det som om enkelte journalister fikk en nesten fiendtlig holdning til bandet. Midt oppe i dette negative trykket solgte albumene som aldri før, og konsertsalene var alltid utsolgt.
Nå fikk også Wakeman nok av disse lange komposisjonene som krevde ekstremt nitid studioarbeid. Han koblet av med å opptre på albumet Sabbath Bloody Sabbath med Black Sabbath på høsten 1973 under pauser i innspillingen av Tales from Topocraphic Oceans. I tillegg hadde han med albumet The Six Wives of Henry VIII innledet en solokarriere (som i løpet av 90-årene førte til at han må regnes som en av de artistene i verden som har utgitt flest album). Derfor var Wakeman bare måtelig interessert i Tales From Topographic Oceans, og han mente det var for mye «dødtid» i musikken. Han var også kritisk til sin egen rolle i lydbildet på dette albumet, og mente det besto i å holde samme akkord over lengre tid, så en ny lang akkord, og så videre. Hans misnøye var blitt så stor at han sluttet i bandet da turneen var ferdig. Et berømt bilde fra den turneen viser Wakeman med en tallerken med curry midt under en konsert. Dette viste seg godt betegnende for hvor lite engasjert han var i den nye musikken. Han sluttet i Yes på sin 25-årsdag og kunne nå vie seg til sine mesterverk som soloartist, nemlig Journey to the Centre of the Earth fra 1974 og The Myths and Legends of King Arthur and the Knights of the Round Table fra 1975.
Sveitseren og piano-virtuosen Patrick Moraz overtok tangentene og ble med på det mest eksperimentelle av alle Yes-album, nemlig Relayer fra 1974. Moraz hadde på slutten av 1960-tallet spilt med en rekke kjente navn innen jazz-sjangeren, og ble hentet inn for å gi Yes muligheten til å realisere sine ambisjoner om «å gå hele veien» musikalsk sett. På det nye albumet gikk de store skritt videre og laget nok et album fansen var delt i synet på. Noen mente dette albumet var genialt, nettopp fordi de her tok skrittet fullt ut, mens andre mente at de her havnet «over the edge» nok en gang.
Faktum er at den episke «The Gates of Delirium» og den country- og asiatisk-inspirerte «To Be Over» har fått en ny renessanse på 1990- og 2000-tallet og regnes nå som to av de største klassikerne til bandet. Den mest jazz-inspirerte komposisjonen på albumet, «Sound Chaser» regnes nok fremdeles som et interessant eksperiment. «The Gates of Delirium» er hovedsakelig skrevet av Anderson, som her var inspirert av Leo Tolstojs Krig og fred. Både tekstmessig og musikalsk maler Anderson et bilde av krigens grusomheter og fredens herlighet. «To Be Over» er Howes lett «Anderson-ifiserte» låt om et kjærlighets/samlivsbrudd. «Sound Chaser» er en vill hyllest til musikk og den friheten musikken kan og bør være.
Yes tok en pause, som ble benyttet til diverse soloprosjekter utgitt i 1975/76. Patrick Moraz var med på to turneer i 1974–1975 (Relayer-turneen) og i 1976 (Solo Album-turneen), og han var med på å skrive materiale til et nytt album da han plutselig fikk beskjed om at han ikke var ønsket i bandet lengre.
Nå ble en skeptisk Rick Wakeman på ny innkalt for å komme og spille på et nytt album med Yes. Han ble med under forutsetning av at han bare skulle opptre som studiomusiker, men da han hørte materialet bandet jobbet med, ble han overbevist om å bli med som fulltidsmedlem av bandet igjen.
=== 1977–1979: Going for the One og Tormato ===
Dette materialet ble til albumet Going for the One, som er regnet som et av bandets sterkeste album. Det kom ut midt under punkens store periode, men gikk likevel som tittelen skulle tilsi rett til førsteplass. Yes hadde nådd sin hittil høyeste salgsmessige popularitet og fikk sin største hit i England med singelen «Wondrous Stories». Sterke låter som tittelsporet «Going for the One», «Parallells», «Turn of the Century» og «Awaken» gjør at albumet holder en god Yes-standard.
Albumet ble spilt inn i Montreux i Sveits, og de brukte litt utradisjonelle måter å spille inn musikken på. Rick Wakeman var nå tilbake på tangenter og ville spille inn kirkeorgel på et par av låtene, og dette fikk de til ved å leie en telefonlinje fra kirken til studioet. Wakeman var ellers delaktig i å skape et mer moderne sound da han lot Hammond-orgelet og Mellotronen være og kun spilte på moderne synthesizere på de andre låtene.
Moraz har lenge hevdet at han burde fått sin del av æren for flere av låtene på dette albumet. Han fikk i det minste en «spesiell takk» på inner-coveret til albumet. «Awaken» regnes som Yes' siste store episke komposisjon fra storhetstiden på 1970-tallet, og Anderson har sagt at det er den innspillingen han er mest fornøyd med av alle fordi samtlige medlemmer bidro med sitt beste. Den påfølgende turneen ble en suksessfull affære i Europa og USA, og fremtiden så nå utrolig lys ut for bandet.
Albumet Tormato fra 1978 skulle dessverre ikke leve opp til disse forventningene. Det er ikke regnet som dårlig, men det var likevel en klar nedtur etter Going for the One. Minimalistisk produksjon og lite inspirasjon må ta mesteparten av skylden for nedturen, men på låter som «Release, Release», «On the Silent Wings of Freedom» og «Onward» hører man fremdeles potensialet til noe som kunne blitt større. Her benyttet alle i bandet konvensjonelle rock-instrumenter, og det ble brukt minimalt med lydeffekter. I tillegg til en noe kjedelig lydmiks, mente fans av «det klassiske Yes» at det ble for spinkelt og albumet ble sett på som et forsøk på å gjøre Yes om til et vanlig rockeband.
Yes forberedte seg på å spille inn et nytt album i 1979, det uutgitte albumet som i ettertid er blitt kalt Golden Age eller Paris-innspillingene. Med problemer som musikalsk uenighet og etter en rekke tilfeldigheter og uhell, blant annet brakk White beinet etter en tur på rulleskøyter, gikk de lei, og innspillingene kom ikke lengre enn til demostadiet. Resultatet ble at Wakeman sluttet igjen – og det samme gjorde også frontfigur Jon Anderson. Dette så ut som en krise bandet ikke kunne overleve.
Flere av demoene som ble spilt inn kan høres i mikset versjon på samleboksen In a Word: Yes (1969 - ) og på ny-utgivelsen av Tormato fra 2004 som ekstra-titler. Her er også demoen av låten «Everybody's Song», der det mest sannsynlig er Patrick Moraz som spiller keyboards. Denne låten ble spilt inn under forberedelsene til albumet Going for the One, noe som underbygger Moraz' påstand om at han fortjente mere enn et «takk» for sin medvirkning der.
Men for Yes var det nå kritisk. Med både Anderson og Wakeman ute av bandet, hadde de færreste tro på at bandet skulle reise seg igjen.
=== 1980–1981: Drama og oppløsning ===
Squire, Howe og White var usikre på om de skulle fortsette under navnet Yes, og fortsatte videre som en trio uten navn. De traff via sitt management duoen The Buggles, bestående av sanger og bassist Trevor Horn og keyboardist Geoff Downes, som hadde en hit med låta «Video Killed the Radio Star» (den første låta som noensinne ble spilt på MTV). Til Yes-fansens store sjokk ble disse invitert av Squire til å jobbe med de nye låtene han og Howe hadde skrevet, og etter en stund ble de medlemmer av et nytt Yes.
Downes og Horn bidro også med eget materiale, som ble omarbeidet sammen med Squire og Howe for å «Yesifiseres». Denne besetningen lagde så albumet Drama i 1980. På dette albumet finner man gullkorn som for eksempel «Machine Messiah», «Into the Lens» og «Tempus Fugit». Albumet er variert, men naturlig nok med sterk hovedvekt på rytmer, bass og gitar. Det som nok overrasket fansen mest var det tyngre, nesten heavy metal-liknende soundet på flere av låtene.
Problemet var ikke albumet, men den påfølgende turneen, som ble en katastrofe. Trevor Horn ville til å begynne med ikke høre noe snakk om at han skulle synge på scenen, men turneen var allerede booket og Squire greide å overtale ham. Squire insisterte på at musikken skulle spilles i original toneart, noe som lå litt for høyt i forhold til Horns stemmeleie. Dette gjorde at Horns stemmebånd ble slitne tidlig i konsertene, med det resultat at han store deler av konsertene sang direkte surt. Når han i tillegg skulle synge i Andersons stemmeleie på låter som «Close to the Edge» og «And You And I», bare måtte det gå fullstendig galt. Fansen møtte opp for å demonstrere mot vokalist Trevor Horn og ropte taktfast «We want Jon!». Dette gjorde at Horn, som allerede var livredd for å gå på scenen, nektet å fortsette. Turneen måtte avbrytes, og Trevor Horn sluttet i bandet.
Steve Howe og Geoff Downes slo seg sammen med Carl Palmer fra Emerson, Lake & Palmer, samt John Wetton, fra blant annet King Crimson, og dannet bandet Asia. Yes var i praksis oppløst, og kun Chris Squire og Alan White var igjen. De slo seg sammen med Jimmy Page, gitaristen fra Led Zeppelin, da hans band nettopp var blitt oppløst etter at trommeslager John Bonham døde. Page ville ha med Robert Plant i bandet, som gikk under navnet XYZ (som skulle bety Ex Yes og Zeppelin). Squire, White og Page spilte inn en del musikk sammen, og det hele virket lovende inntil Robert Plant dukket opp og mente at musikken var altfor komplisert. Da falt dette bandet fra hverandre, og Page og Plant sluttet. I desember 1981 ga Squire og White som duo ut jule-singelen «Run With the Fox».
=== 1982–1987: Ny oppstart, 90125 og Big Generator ===
I Los Angeles møtte Squire og White i 1982 en artist fra Sør-Afrika ved navn Trevor Rabin, som hadde flyttet til England i 1978, og som nå bodde i USA. Sammen dannet de bandet Cinema, med Rabin som vokalist og gitarist (samt tidvis keyboardist). De fikk inn igjen Tony Kaye fra originalbesetningen, som bragte med seg sitt gamle hammondorgel inn på 1980-tallet (mens Rabin tok seg av moderne synthesizere). Cinema var klare til å spille inn sitt første album da plateselskapet foreslo at de måtte få med Jon Anderson i bandet.
Anderson ble kontaktet av Chris Squire, som lot han få høre noen demoer, og han var villig til å stille på den betingelsen at bandet skulle hete Yes og skulle låte som Yes. Selv om Trevor Rabin syntes det var en god idé å få med Anderson, var han ikke like fornøyd med navneskiftet. Andersons ultimatum til tross ble soundet kraftig modernisert for å tilpasses lydbildet på 1980-tallet, samtidig som visse klassiske Yes-elementer ble bevart. Den tidligere vokalisten i bandet, Trevor Horn, var hentet inn som produsent, og han var en av foregangsfigurene når det kom til «moderne lydbilder». Horn ble opprinnelig spurt om å være med som vokalist, men hadde den katastrofale Drama-turneen i friskt minne og takket raskt nei. Men han ville mere enn gjerne produsere bandet.
Resultatet forelå i 1983 som albumet 90125. Albumet inneholdt bandets tredje og største singelhit, «Owner of a Lonely Heart». Singlene «Leave It» og «It Can Happen» kom også relativt høyt opp på hitlistene. Instrumental-låten «Cinema» vant en Grammy i klassen Beste Rock-instrumental. Turneen som fulgte ble en suksess, og både gamle og nye fans av bandet møtte opp i hopetall. Et konsertalbum, 9012Live: The Solos, sammen med konsertfilmen 9012Live dokumenterer denne turneen. Både albumet og filmen ble kraftig kritisert av den eldre fansen for å utelate flere av 1970-tallssangene som ble spilt under konsertene.
Nye Yes var et faktum, og det som kan kalles Trevor Rabin-perioden (eller Yes-West), var innledet. Denne perioden er også sterkt omdiskutert blant fansen. Noen mener det var bra at de ble mer moderne, og at de viste at de kunne fornye seg. Andre mener Rabin-perioden fjernet bandet for mye fra soundet i «gullalderen», og misliker Rabin-perioden sterkt. Saken var at Yes på linje med de fleste 1970-tallsband tilpasset seg et nytt sound på 1980-tallet, noe som nødvendigvis måtte innebære et visst brudd med fortiden. Chris Squire var rask til å påpeke at Rabin faktisk var årsaken til at Yes i det hele tatt fremdeles eksisterte. Noe av det samme hadde tidligere skjedd med Genesis da Phil Collins tok over vokaljobben etter at Peter Gabriel sluttet. Trevor Rabin ble den «kommersielle» syndebukken, på samme måte som Collins ble det i Genesis-fansens øyne.
Denne besetningen utga også albumet Big Generator i 1987, som ikke solgte like bra som forgjengeren. Mye av årsaken til det var at det gikk over fire år mellom albumene, noe som anses av bransjen som for lang tid når man skal selge et «hit-band». Til tross for dette ble det solgt over to millioner album. Mange Yes-fans mente at albumet nok var et steg i riktig retning musikalsk sett, og særlig låtene «Shoot High, Aim Low» og «I'm Running» ble godt mottatt av tilhengerne av det «gamle» Yes. På hit-listene gikk det ikke like bra som i 1983, men de kom et stykke opp på listene med singlene «Love Will Find a Way» og «Rythm of Love».
Noe av kritikken av albumet gikk ut på at det hørtes for mye ut som et Trevor Rabin-soloalbum, og Jon Anderson mente at hans ideer ikke ble tatt hensyn til i stor nok grad. Anderson og Rabin hadde noen kraftige musikalske diskusjoner, og Anderson bestemte seg for å forlate bandet nok en gang.
=== 1988–1995: ABWH, Union og Talk ===
Deretter oppstod en underlig situasjon, der Yes fikk to parallelle besetninger. Den ene bestod av Squire, White, Rabin og Kaye, (som hadde rettighetene til navnet Yes), mens den andre bestod av Anderson, Bruford, Wakeman og Howe, som etter hvert kalte seg Anderson Bruford Wakeman Howe (ABWH). Sistnevnte kvartett utga det selvtitulerte albumet Anderson Bruford Wakeman Howe i 1989 med Tony Levin fra King Crimson på bass. Dette var et album med melodiske og komplekse komposisjoner, som virkelig viste at progressiv rock også kunne ha en framtid. Albumet innebar en tilbakevending til soundet som Yes hadde på albumet Going for the One, men likevel tilpasset et nytt tiår. Bandet som faktisk het Yes strevde og hadde fått med seg Roger Hodgson (vokalist i Supertramp) for å spille inn nytt materiale. Etter en stund fant de ut at de hadde hatt det gøy sammen, men at de ikke passet sammen musikalsk.
I 1990 startet ABWH innspillingene til et nytt album som var planlagt å hete Dialogue, men Anderson oppdaget at den andre besetningen (som i 1983 opprinnelig kalte seg Cinema) også arbeidet med et nytt album. Da oppstod ideen om å bringe de to delene sammen til et åttemannsband. Meningen var at de skulle samarbeide på hverandres låter, for så å samle seg som et «mega-Yes». Jon Anderson løp mellom studioene for å legge vokalen på alle låtene, mens Chris Squire møtte opp i studio sammen med ex-ABWH og la på bakgrunnsvokal på noe. Det er Tony Levin som spiller bass på ABWH-delen av låtene. Samtidig spilte Howe og Wakeman inn sine bidrag til Yes-Westlåtene i studioer hjemme i England, og postet så båndene til USA.
Resultatet ble et mer eller mindre håpløst album med uforløst potensial, kalt Union. På grunn av overproduksjon av produsent Jonathan Elias og innblanding av utallige studiomusikere, invitert av Elias, ble dette albumet nærmest fordømt av Yes-medlemmene selv. Rick Wakeman fortalte at han «hørte på den i bilen, og kastet den ut av vinduet i sinne». Han sa også at han «kaller albumet for «Onion» (løk), ettersom jeg gråter av å høre på den». Steve Howe var også sint, og sa at «det som Jonathan Elias mixet hørtes ut som søppel» og «ingenting av det jeg bidro med er med på albumet. Alt mitt er blitt erstattet med spilling fra nesten hver eneste gitarist i California». Den påfølgende turneen med samme besetning ble derimot en kjempesuksess.
Etter denne turneen ble det av Yes' management vedtatt at besetningen fra Trevor Rabin-perioden skulle videreføres, så Howe, Bruford og Wakeman ble kastet ut. Både de som ble kastet ut av bandet og fansen av «klassiske Yes» var forundret og skuffet over denne beslutningen. Dette endte opp med et musikalsk ustabilt album i 1994, kalt Talk. Albumet ble en salgsmessig flopp, men dette var det albumet fra Rabin-perioden som minnet mest om Yes fra «gamle dager». Her finnes flere låter med episk potensial, som for eksempel «Endless Dream» og «I Am Waiting». En låt fra samarbeidet med Roger Hodgson, «Walls», ble omarbeidet og spilt inn.
Dessuten var dette et av de første albumene som ble spilt inn 100 % digitalt, og i denne teknikkens spedbarnsalder hadde produsent Rabin store problemer med datamaskinenes lave minnekapasitet. Derfor tok innspillingen lang tid, og alle gikk lei av all ventingen på grunn av de tekniske problemene. Dessuten hadde Rabin – ifølge en lettere irritert Chris Squire – tatt seg den frihet å overdubbe noen låter med sitt eget basspill i stedet for Squires. Etter innspillingen takket både Trevor Rabin og Tony Kaye for seg og forlot Yes for godt.
=== 1996–1999: Keys to Ascension, Open Your Eyes og The Ladder ===
Jon Anderson satt nå med store planer for fremtiden til Yes. Han, Chris Squire og Alan White tok kontakt med Steve Howe og Rick Wakeman som ble invitert inn igjen i bandet. Nå skulle det bli mere enn en vanlig gjenforening, sa Anderson. De spilte tre konserter i San Luis Obispo i California, og bandet gikk inn i studio for å spille inn flere nye låter. Det ble utgitt to doble konsertalbum fra disse konsertene, Keys to Ascension i 1996 og Keys to Ascension 2 i 1997.
Disse platene inneholdt også det nye studiomaterialet, senere utgitt separat som Keystudio. Disse platene viser et band som koser seg på scenen og i studio, og som har funnet frem til alt det klassiske materialet og «formelen» fra 1970-tallet igjen. Wakeman ønsket opprinnelig at det nye studiomaterialet skulle gis ut på et eget album allerede i 1996, men det ble ikke noe av Know, som var det foreslåtte navnet på albumet. Det ble lovet nye turneer og album i god gammel stil fra Yes.
Men så sluttet Wakeman igjen på grunn av uenigheter om bandets framtid og det han mente var dårlige beslutninger. Inn kom Billy Sherwood (gitar og keyboard) og litt senere Igor Khoroshev (keyboard). Denne besetningen utga to album, først det «kommersielle krumspringet» Open Your Eyes i 1997, der man omarbeidet materiale som opprinnelig var ment for et soloalbum fra Chris Squire. Deretter spilte de inn det meget solide albumet The Ladder i 1999, hvor man finner sterke låter som «Homeworld (The Ladder)», «It Will Be a Good Day (The River)» og «New Language». Dette albumet hadde en musikalsk retning som minnet om storhetstiden på 1970-tallet, noe produsenten Bruce Fairbairn bestrevde seg på å få til. Han elsket de gamle albumene og ville finne tilbake den sounden de hadde på den tiden. Da Fairbairn uventet døde i mai 1999, gjensto det litt miksing, og det måtte bandet selv ordne med. Tittelkuttet «Homeworld: The Ladder» var musikk til videospillet Homeworld.
=== 2000–2009: Magnification, dvale og flere turneer ===
Personlige motsetninger gjorde at Sherwood og Khoroshev forsvant ut av bandet før «Masterworks»-turneen i 2000. Yes utga i 2001 sitt foreløpig siste album, med et symfoniorkester istedenfor keyboard. Salgstallene var til dels skuffende, men fansen var enige om at albumet Magnification viste et Yes i god form. Den etterfølgende Yessymphonic-turneen ble også en kjempesuksess. Nå turnerte bandet med et symfoniorkesteret European Festival Orchestra, og hadde med keyboardisten Tom Brislin. Under denne turneen spilte de flere låter som de ikke hadde framført live på lenge, som for eksempel «The Gates of Delirium» og «Ritual». Bandet turnerte fram til desember 2001, og nå ville de ha Wakeman med i bandet igjen.
Fans som følte seg litt snytt da Rick Wakeman forlot bandet i 1996, var i ekstase da Wakeman annonserte sin retur til Yes den 20. april 2002 og spilte i bandet på deres neste turné. Den klassiske besetningen opplevde at de igjen sto i publikums søkelys, ikke minst da de feiret 35-årsjubileet med konserter i 2004. Etter en internettavstemning om de mest populære Yes-sangene, kom «South Side of the Sky» høyt opp på listen og ble derfor spilt på konsertene. Dette resultatet var litt overraskende ettersom sangen sjelden ble spilt selv under den originale Fragile-turneen.
11. november 2004 spilte Trevor Rabin, Steve Howe, Chris Squire, Alan White og Geoff Downes «Cinema» og «Owner of a Lonely Heart» under Prince's Trust-konserten på Wembley Arena, til ære for tidligere vokalist og produsent Trevor Horn. En kilde mente grunnen til at Jon Anderson ikke stilte opp skyldtes at han, etter doktorens ordre, trengte å hvile og at Wakeman takket nei til å delta på grunn av Andersons fravær.
Fra 2004 til 2008 lå Yes i dvale, og i påvente av eventuelt nye album skrev de kontrakt med Image Entertainment og andre utgivere som skal utgi gamle konsertopptak, musikkvideoer og intervjuer på DVD. Howe, Squire, Wakeman og White ga alle uttrykk for at de ønsket å spille inn nytt materiale samt turnere som Yes, men Anderson var i mot dette på grunn av sviktende helse. Dermed dukket det opp diverse soloprosjekter. White startet en ny gruppe, «White», sammen med Geoff Downes. Debutalbumet, også kalt White, ble utgitt 18. april 2006. I 2004 ble Squire med på gjenforeningen av hans gamle band fra tiden før Yes, The Syn.
Planer om en turné med White, The Syn og Steve Howe, som ville inkludert Yes-medlemmene i tillegg til sangeren Kevin Currie fra White, der de skulle framføre sanger fra Drama ble avlyst. White ble med i The Syn i 2006. 16. mai 2006 annonserte Squire at han hadde sluttet i The Syn. Samme dag la Asia, med Howe og Downes, fram sine planer om en gjenforeningsturné som startet i september 2006. Anderson og Wakeman turnerte sammen i oktober 2006, med sanger fra Yes, sine respektive solokarrierer og fra ABWH.
Anderson komponerte ny musikk sammen med Trevor Rabin. På hvilken måte, eller om, de hadde tenkt å presentere dette for publikum, var lenge uvisst. I 2016 startet Anderson og Rabin bandet ARW sammen med Rick Wakeman og ga en rekke konserter. Et album med nytt materiale har det derimot ikke blitt noe av. Første halvår av 2008 turnerte Anderson i USA og Canada, mens Howe reiste rundt med Asia. White turnerte med sitt nye prosjekt Circa:. I 2008 sluttet White i Circa: for å bli med i planleggingen for en ny turné med Yes.
For å markere bandets 40-årsjubileum var planen å reise ut og gi konserter under banneret «Close to the Edge and Back». Men alle konserter ble avlyst 4. juni 2008 på grunn av Andersons helseproblemer. Ifølge et presseskriv hadde Jon Anderson hatt et akutt astmaanfall og trengte å hvile i minst seks måneder. Planene var at Anderson, Squire, Howe og White skulle erstatte Rick Wakeman med hans sønn, Oliver Wakeman, ettersom også Wakeman fikk beskjed av doktoren om å kutte ned på sin turné-virksomhet.Anderson sa at Yes forberedte fire «lange, multi-tematiske komposisjoner» til turneen. De skulle være «veldig annerledes». Men etter de dårlige salgstallene til Magnification, har Anderson sagt at å «sette sammen et album er ikke logisk lengre», og det er ikke gitt noen uttrykk for om, hvis eller hvordan dette materialet skal utgis.Turneen In the Present begynte 4. november 2008 i Ontario i Canada, med Howe, Squire & White sammen med Oliver Wakeman på keyboard og canadieren Benoît David på vokal. Konsertene ble booket som «Howe, Squire and White of YES», selv om de stadig vekk ble referert til som bare «Yes». Konsertalbumet In the Present – Live from Lyon ble innspilt under bandets Europa-del av turneen, og dokumenterer bandets konsert i Lyon i Frankrike 1. desember 2009. Albumet ble utgitt i november 2011.
=== 2009–2010: Nye medlemmer og turneer ===
Den 11. februar 2009 ble Chris Squire innlagt på sykehus med akutt behov for operasjon i et ben. Dermed måtte turneen først utsettes, og deretter, den 19. februar ble det klart at resten av turneen var blitt avlyst. Årsaken til dette var at Squire fikk beskjed av sin lege om å hvile i minst en måned.
I april 2009 sendte Yes ut et presseskriv der de annonserte en ny USA-turné sammen med Asia med start 26. juni 2009. Igjen var det Benoît David og Oliver Wakeman som spilte sammen med Squire, Howe og White. Denne gangen ble David og Wakeman inkludert under navnet Yes som bandets nye, foreløpig uoffisielle medlemmer. Turneen «Yes with very special guest Asia» pågikk hele sommeren i USA, og dermed fikk begge gruppenes gitarist, Steve Howe, nok å henge fingrene i.
Jon Anderson la også planer for sommeren 2009, da han reiste ut på en Europa-turné han kalte «Have Guitar Will Travel». Den første konserten fant sted i Warszawa i Polen 30. juni 2009.
Under et intervju med Chris Squire 15. oktober 2009 på den britiske radiokanalen Planet Rock, ble Oliver Wakeman og Benoît David presentert som offisielle medlemmer av bandet. Squire sa ikke noe om hvorvidt Jon Anderson samtidig hadde sluttet.
Yes var senhøsten 2009 aktive med en Europa-turné med start i Bratislava i Slovakia 31. oktober. Bandet spilte i Oslo 11. desember på Sentrum Scene. Denne Europa-delen av turneen, «Yes on Tour Europe Fall 2009», var ikke Asia med på.Turneen «Yes On Tour: US Winter 2010» startet 2. februar 2010 i Civic Center i Poughkeepsie i New York, og bandet ga totalt 18 konserter i USA frem til 28. februar. Chris Squire snakket om planer om innspilling av et nytt album når denne turneen var over. Etter vinterturneen startet bandet planleggingen av en sommerturné i USA sammen med Peter Frampton. «Yes On Tour: US Summer 2010» startet 8. juni 2010 i Raymond F. Kravis Center for the Performing Arts i West Palm Beach i Florida. Totalt spilte bandet 22 konserter i løpet av turneen.
=== 2011–2014: Fly from Here og Heaven & Earth ===
4. oktober 2010 startet Yes innspillinger av nye låter med tanke på utgivelse av et nytt album før sommeren 2011. Produsent er tidligere vokalist i Yes, Trevor Horn. 29. oktober 2010 skrev Yes under en platekontrakt med Frontiers Records.
31. mars 2011 ble Geoff Downes presentert som bandets nye keyboardist. Downes var også medlem under Drama-perioden fra 1980 til 1981. 9. april 2011 bekjentgjorde Oliver Wakeman på sitt offisielle nettsted at han ikke lengre var medlem av Yes. Albumet Fly from Here ble utgitt sommeren 2011, nesten ti år etter bandets forrige studioalbum, Magnification.
Yes dro ut på en Europa-turné i november og desember 2011, og spilte på Sentrum Scene i Oslo 7. desember 2011. Etter konserten i Oslo ble vokalist Benoît David syk, og de tre siste konsertene på turneen ble avlyst. David sluttet i bandet tidlig i 2012, og ble erstattet av Jon Davison.Fra mars 2013 til juni 2014 var bandet rundt om i verden med turneen Three Album Tour, hvor de fremførte albumene The Yes Album, Close to the Edge og Going for the One i sin helhet. I 2013 var de også hovedattraksjonen under cruise-festivalen for prog-band, Cruise to the Edge. Cruise-festivalen ble også arrangert i april 2014 og den tredje utgaven av festivalen er planlagt avholdt i november 2015.
I august 2013 ble det startet en fan-kampanje for å få Yes innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Til tross for at flere kjente politiske strateger var involvert, blant andre John Brabender som var mediastrateg under republikaneren Rick Santorums forsøk på å bli partiets presidentkandidat i 2012 og Tad Devine, som deltok i demokratene John Kerry og Al Gores presidentkampanjer i henholdsvis 2004 og 2000, ble Yes nok en gang forbigått av æresgalleriet.
Fra januar til mars 2014 var Yes i studio for å spille inn et nytt album. 16. juli 2014 ble Heaven & Earth utgitt, bandets første album med vokalisten Jon Davison.
=== 2015–2018: Chris Squire dør og Yes blir innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame ===
I mai 2015 fikk Chris Squire diagnosen benmargskreft, og ble midlertidig erstattet av Billy Sherwood. Mindre enn seks uker inn i behandlingen, døde Squire 27. juni 2015 i sitt hjem i Phoenix. Sherwood ble, etter Squires eget ønske, fast medlem som bassist for Yes.
Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman startet bandet ARW i januar 2016, og i april året etter skiftet bandet navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman. Rettighetene til bandnavnet Yes var delt mellom Anderson, Chris Squire, Steve Howe og Alan White. Ifølge en uformell avtale mellom Anderson og Squire, var det kun det bandet Squire var medlem av som kunne benytte navnet. Etter Squires død foreslo hans enke at begge «fraksjonene» skulle benytte bandnavnet Yes. Steve Howe har ikke uttrykt noen motforestillinger mot at ARW endret navnet, så lenge promoteringen ikke skaper forvirring om hvilket av de to Yes-bandene det er snakk om.
Etter nomineringer i 2014, 2015 og 2016 ble Yes valgt inn i Rockens æresgalleri for 2017. Det var åtte av bandmedlemmene som ble innvalgt som gruppemedlemmer, Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Tony Kaye, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Trevor Rabin. Innvielseseremonien fant sted 7. april 2017 i Barclay Center i Brooklyn i New York City. Anderson, Bruford, Howe, Rabin, White og Wakeman møtte sammen med avdøde Chris Squires kone Scottie. Tony Kaye var forhindret fra å møte grunnet sykdom. Anderson, Howe, Rabin, Wakeman og White fremførte «Roundabout» sammen med Geddy Lee fra Rush på bass. Senere fremførte de «Owner of a Lonely Heart» med Howe på bass. Bill Bruford har ikke spilt offentlig siden han ble «pensjonist» i 2009 og gjorde intet unntak til tross for den store anledningen. Rick Wakeman markerte seg med en spesiell og humoristisk tale.
=== 2018– : Fly from Here – Return Trip, 50 år med Yes, nytt album og Alan White dør ===
Begge versjonene av Yes feiret bandets 50-årsjubileum med turneer; Yes med turneen #Yes50 og Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman med turneen Quintessential Yes: The 50th Anniversary Tour. I mars 2018 ble albumet Fly from Here – Return Trip utgitt. Albumet er en omarbeidet og remixet versjon av albumet Fly from Here fra 2011, med Trevor Horn som vokalist og med nye overdubbinger fra både Horn, Steve Howe og Geoff Downes. Albumet inneholder også det nye sporet «Don't Take No for an Answer», skrevet og sunget av Howe. I 2019 ble konsertalbumet Yes 50 Live og mini-LP-en From a Page gitt ut. From a Page fulgte med som bonusdisk til en nyutgivelse av konsertalbumet In the Present – Live from Lyon og inneholdt fire tidligere uutgitte låter fra innspillingene til albumet Fly from Here.
I mars 2020 ble bandets planlagte konserter for året avlyst på grunn av koronapandemien. I juli 2020 bekreftet Davison at bandet hadde startet å arbeide med bandets neste studioalbum. I desember 2020 ble sideprosjektet Arc of Life presentert, bestående av Jon Davison, Billy Sherwood, Jay Schellen, Jimmy Haun og Dave Kerzner. I oktober 2021 ble Yes' første studioalbum uten Chris Squire, The Quest, utgitt og bandet planla en Europaturné i 2022 der blant annet albumet Relayer skulle fremføres i sin helhet. Dette ble senere endret og turneen ble flyttet til 2023 og nå med fremføring av albumet Close to the Edge. Yes annonserte 22. mai 2022 at Alan White måtte stå over denne turneen på grunn av helseproblemer og at Jay Schellen midlertidig skulle ta over hans plass bak trommesettet. Alan White døde fire dager senere, 26. mai 2022.
== Yes' musikkstiler ==
=== Psykedelisk rock ===
På slutten av 1960-tallet var det en voksende andel av nye band som ville utforske det The Beatles hadde gjort på albumene Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, Magical Mystery Tour, The White Album og Abbey Road nærmere. Først kom en bølge av psykedelisk rock, som de fremtidige medlemmene i Yes var med på i sine respektive band på den tiden. Enkelte av låtene på bandets første album, Yes, var påvirket av den psykedeliske rocken. Som eksempel kan nevnes låta «Harold Land» som var kraftig inspirert av Pink Floyds første singel, «Arnold Layne», skrevet av Syd Barrett.
=== Progressiv rock ===
Litt senere utviklet dette seg til lengre og mer komplekse instrumentale komposisjoner, konsepter og låter som sømløst ble flettet sammen. På begynnelsen av 1970-tallet kom en dreining fra det psykedeliske over til det progressive, enten i en rock-form, eller som folk rock-basert. Dette skillet kunne i mange tilfeller bli uklart og usynlig, og progressiv rock ble en fellesnevner for dette.
Låtene «Starship Trooper» og «Yours Is No Disgrace» er gode eksempler på at flere slike «under-sjangere» blir benyttet i samme låt, og Yes omfavnet på mange måter det meste av dette spekteret. Symfonisk rock var også et begrep som ble benyttet om Yes' musikk, noe som er betegnende for hele albumet Close to the Edge.
Improvisasjon var også viktig innen progressiv-sjangeren, og dermed fikk man jazz-beslektede komposisjoner som «The Gates of Delirium» og «Sound Chaser». Samtidig ble det eksperimentert med andre musikk-sjangere, som på «To Be Over» og «Awaken» med asiatisk-inspirert musikk. Dessuten country på «To Be Over» og på «Yours Is No Disgrace».
=== Rock og pop ===
Med albumet Going for the One vendte Yes tilbake til enklere og kortere låter, selv om det progressive ble ivaretatt. Tormato og Drama er album der rock er et slags startpunkt, og det progressive blir på en måte underlagt det primære rock-uttrykket. På 1980-tallet hadde Yes et lydbilde av ren rock og pop, ikke ulikt mange andre band på den tiden. Altså hadde bandet gitt opp noe av det som var unikt for sjangeren progressiv rock. Fra midten av 1990-tallet viste Yes igjen (med noen få unntak) at de hadde modernisert lydbildet innenfor sjangeren progressiv rock.
== Yes' tekster ==
Bandets tekster kan løst defineres i fire hovedgrupper: Litteraturinspirerte, Kosmiske, Spirituelle og Samtidskommenterende. For det meste var det Jon Anderson som skrev tekstene, enten alene eller i samarbeid med de andre medlemmene. Selv om en av de andre presenterte en ferdig låt med tekst til Anderson, ville han modifisere teksten slik at han kunne relatere til meningen med den, og sørge for at det ble sangbart og passet inn i musikken.
Litteraturinspirerte:
Disse tekstene er gjerne inspirert av Tolkien (fantasy) og Leo Tolstoj (skjønnlitteratur). Eksempler er «Close to the Edge» og «The Gates of Delirium».
Kosmiske:
Romfarts-eventyr og utforskning av andre planeter, som for eksempel i låtene «Astral Traveller», «Starship Trooper» og «Arriving UFO».
Spirituelle:
En slags religiøs, dypere mening i tekstene. Et godt eksempel er hele albumet Tales from Topographic Oceans og på låtene «Awaken», «Heart of the Sunrise» og «And You And I».
Samtidskommenterende:
Yes sin versjon av protestvisene. Eksempelvis mot Vietnamkrigen i «Yours Is No Disgrace» eller mot hvalfangst på «Don't Kill the Whale».
Dette er selvfølgelig ikke de eneste «kategoriene» tekstene kan plasseres i, men en slags pekepinn på hovedlinjene. På låten «Going for the One» viser for eksempel Anderson sin humoristiske sans og selvironi. Mange har forsøkt å finne meninger med tekstene til Yes, men Anderson har sagt at det viktigste er at ordene er gode å synge, meningen med ordene er sekundært. Det finnes tekster som er ganske konkrete også, som «South Side of the Sky» som faktisk handler om farene ved fjellklatring.
== Plateomslag ==
Yes ble kjent ikke bare for musikken, men også for sitt visuelle tilbud til platekjøperne. Fantasifulle og abstrakte platomslag ble et slags varemerke for hele sjangeren progressiv rock, og Yes benyttet fra Fragile til Relayer seg av kunstneren Roger Deans fantasy-inspirerte malerier som plateomslag. Det var også Dean som laget den mest kjente versjonen av Yes-logoen, og han var også med på å designe scene-showet til bandet.
På albumene Going for the One og Tormato lagde Hipgnosis omslagene, og de var ikke slik verken bandet eller fansen forventet. Senere benyttet bandet forskjellige designere og kunstnere, men gikk tilbake til Roger Dean fra og med Keys to Ascension i 1996. I tillegg ble omslaget til albumet Anderson Bruford Wakeman Howe fra 1989 laget av Dean.
== Medlemmer ==
Steve Howe – gitar/vokal (1970–81, 1990–92 og 1996– )
Jon Davison – vokal (2012– )
Geoff Downes – keyboard (1980–81, 2011– )
Billy Sherwood – keyboard/gitar (1997–2000), bass (2015– )Tidligere medlemmer
Alan White – trommer (1972–2022) (død 2022)
Chris Squire – bass/vokal (1968–2015) (død 2015)
Jon Anderson – vokal (1968–79, 1983–2008)
Rick Wakeman – keyboard (1971–74, 1977–79, 1990–92, 1996 og 2002–04)
Bill Bruford – trommer (1968–72, 1990–92)
Tony Kaye – keyboard (1968–71, 1983–94)
Peter Banks – gitar (1968–70) (død 2013)
Patrick Moraz – keyboard (1974–76)
Trevor Horn – vokal (1980–81)
Trevor Rabin – gitar/vokal (1983–94)
Igor Khoroshev – keyboard (1997–2000)
Oliver Wakeman – keyboard (2008–2011)
Benoît David – vokal (2008–2012)Turné-musikereTom Brislin – keyboard (2001) (Magnification-turneen)
Jay Schellen – trommer (2016–2017, 2018– )
Dylan Howe – trommer (2017)
=== Tidslinje for medlemmer av Yes ===
== Konserter i Norge ==
Konserter i Norge med Yes, inkludert ABWH og ARW.
Club 7, Oslo – 22. februar 1970
Ekeberghallen, Oslo – 11. november 1977
Drammenshallen, Drammen – 16. juni 1984
Skedsmohallen, Lillestrøm – 9. november 1989 (ABWH)
Oslo Konserthus, Oslo – 7. november 2001
Oslo Spektrum, Oslo – 5. juni 2004
Sentrum Scene, Oslo – 11. desember 2009
Sentrum Scene – 7. desember 2011
Sentrum Scene, Oslo – 5. juni 2014
Sentrum Scene, Oslo – 7. juni 2018 (ARW)
Sentrum Scene, Oslo – 15. mai 2020 – avlyst på grunn av koronaviruspandemien
Sentrum Scene, Oslo – 4. mai 2021 – planlagt konsert, ny dato for avlyst konsert 15. mai 2020
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Yes (1969)
Time and a Word (1970)
The Yes Album (1971)
Fragile (1971)
Close to the Edge (1972)
Tales from Topographic Oceans (1973)
Relayer (1974)
Going for the One (1977)
Tormato (1978)
Drama (1980)
90125 (1983)
Big Generator (1987)
Union (1991)
Talk (1994)
Keys to Ascension (1996)
Keys to Ascension 2 (1997)
Open Your Eyes (1997)
The Ladder (1999)
Magnification (2001)
Fly from Here (2011)
Heaven & Earth (2014)
The Quest (2021)
== Se også ==
Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman (ARW)
Anderson Bruford Wakeman Howe
Asia
Badger
The Buggles
Cinema
Circa:
Jon & Vangelis
XYZ
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Yes (musical group) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Yes (musical group) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Yes på Internet Movie Database
(en) Yes på Apple Music
(en) Yes på Discogs
(en) Yes på MusicBrainz
(en) Yes på SoundCloud
(en) Yes på Spotify
(en) Yes på Songkick
(en) Yes på Last.fm
(en) Yes på Genius — sangtekster
(en) Yes på AllMusic
|
«Onward» er en sang fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1978 på bandets album Tormato. Sangen er skrevet av Chris Squire og er en av bandets få rene ballader.
| 15,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belarus
|
2023-02-04
|
Belarus
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Belarus', 'Kategori:CS1-feil: eksterne lenker', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Samveldet av uavhengige stater', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Trenger oppdatering']
|
Belarus, offisielt Republikken Belarus, også kjent som Hviterussland på norsk, er et land i Øst-Europa. Det grenser til Latvia i nord, Litauen i nordvest, Russland i øst, Polen i vest og Ukraina i sør. Belarus dekker et areal på ca. 207 600 km², og har 9 324 000 innbyggere (2021) (9 503 807 pr. 2009). Hovedstaden i landet er Minsk.
Belarus ble et selvstendig land i 1991, da Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk] erklærte uavhengighet fra Sovjetunionen. Opp igjennom historien har belaruserne vært underlagt nabolandene Polen-Litauen og Det russiske keiserriket, og dagens Belarus er en videreføring av sovjetrepublikken som ble opprettet i 1922. Landet fikk sine nåværende grenser i 1945 i forbindelse med andre verdenskrig.
Siden 1994 har Belarus blitt ledet av president Aleksandr Lukasjenko, som styrer landet på autoritært vis, slik at det er blitt omtalt som «Europas siste diktatur». Internasjonale organisasjoner beskylder regimet for en mengde brudd på menneskerettighetene. Dette har ført til at Belarus i stor grad er isolert på den internasjonale arenaen, og landet har blant annet blitt utestengt fra Europarådet. Belarus er politisk dominert av Russland og har etter oppløsningen av Sovjetunionen på mange måter ikke blitt etablert som en selvstendig stat. Belarus er nært knyttet til Russland gjennom språk (russisk er det mest brukte språket i Belarus), felles historie, og politiske/økonomiske forbindelser.
|
Belarus, offisielt Republikken Belarus, også kjent som Hviterussland på norsk, er et land i Øst-Europa. Det grenser til Latvia i nord, Litauen i nordvest, Russland i øst, Polen i vest og Ukraina i sør. Belarus dekker et areal på ca. 207 600 km², og har 9 324 000 innbyggere (2021) (9 503 807 pr. 2009). Hovedstaden i landet er Minsk.
Belarus ble et selvstendig land i 1991, da Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk] erklærte uavhengighet fra Sovjetunionen. Opp igjennom historien har belaruserne vært underlagt nabolandene Polen-Litauen og Det russiske keiserriket, og dagens Belarus er en videreføring av sovjetrepublikken som ble opprettet i 1922. Landet fikk sine nåværende grenser i 1945 i forbindelse med andre verdenskrig.
Siden 1994 har Belarus blitt ledet av president Aleksandr Lukasjenko, som styrer landet på autoritært vis, slik at det er blitt omtalt som «Europas siste diktatur». Internasjonale organisasjoner beskylder regimet for en mengde brudd på menneskerettighetene. Dette har ført til at Belarus i stor grad er isolert på den internasjonale arenaen, og landet har blant annet blitt utestengt fra Europarådet. Belarus er politisk dominert av Russland og har etter oppløsningen av Sovjetunionen på mange måter ikke blitt etablert som en selvstendig stat. Belarus er nært knyttet til Russland gjennom språk (russisk er det mest brukte språket i Belarus), felles historie, og politiske/økonomiske forbindelser.
== Navn ==
Landet ble i Norge offisielt kalt Hviterussland frem til det norske utenriksdepartmentet den 29. mai 2022 besluttet å gå over til å bruke navnet Belarus.På belarusisk er navnet Рэспубліка Беларусь (Respublika Bjelarus), på russisk Республика Беларусь (Respublika Belarus), vedtatt 19. september 1991 av det øverste sovjet (landets parlament).I Norden har landet blitt kalt Hviterussland som en oversettelse av «Belorossija» eller «Belarus». Leddet «-rus» antyder forbindelse til Rus-riket (Kyivriket) før år 1240, mens Russland utviklet seg fra Storfyrstedømmet Moskva senere i middelalderen. Det er uklart hva «hvit» kommer av. Det kan komme av innbyggerne var fri fra mongolsk skattlegging på 1300-tallet og at området på 1700-tallet ble befridd fra polsk styre. Etter 1830-opprøret ble området offisielt kalt Vest-Russland eller Nordvest-Russland. En teori er at «hvit» kommer av lys hudfarge (i motsetning «Svarte-Russland» der befolkningen blandet seg med finsk-ugriske eller mongolske folk) eller lyse klær. Innbyggerne kalles belarusere eller hviterussere.Betegnelsen Weisse Rusen (Hvite Russland eller Belaya Rus) ble brukt av tyskspråklige forfattere på 1300-tallet. Under Ivan III av Russland (1462–1505) ble denne betegnelsen brukt ved det russiske hoffet. I 1654 tok den russiske tsaren i bruk tittelen «Tsaren av store, lille og hvite Russland». Betegnelsen Belarus ble i mange hundre år brukt primært som navn på et område og lite som markering av etnisitet. De slaviske innbyggerne beskrev seg selv ofte bare som tuteisjia, som betyr innfødt eller innbygger på stedet.
== Geografi ==
Belarus dekker et areal på 207 600 km2. I øst-vest retningen har landet en største utstrekning på rundt 650 km og nord-sør omtrent 560 km. Nabolandene er Russland i øst og nordøst, Latvia i nord, Litauen i nordvest, Polen i vest og Ukraina i sør. Minsk ligger midt i landet og jernbanen Warszawa-Moskva går gjennom byen. Minsk ligger ved vannskillet mellom Østersjøen og Svartehavet. Belarus er (avhengig av definisjon, også Litauen og Ukraina gjør krav på å være ha det geografiske senteret) Europas geografiske sentrum.
=== Landformer og vassdrag ===
Belarus er hovedsakelig et flatt land beliggende på Den østeuropeiske slette uten naturlige grenser og uten kyst. Belaurs regnes som en del av store nordeuropeisk lavsletten som strekker seg fra Belgia til Ural. De store slettene er svakt bølgende med noen lave, flat-toppede høyder innimellom. Det er spor etter istiden blant annet i form av sandholdige morener og flyttblokker blant annet fra Minsk til litt nord for Brest, og dette danner de belarusiske høyder eller den belarusiske rygg (som fortsetter østover i form av Smolensk-Moskva-ryggen) som markerer sørgrensen for isens utbredelse. Disse høydene er vel 110–130 km brede og med 150–300 meter over havet (med landets høyeste punkt Dziarzjynskaja på 346 meter over havet) skiller de seg såvidt fra slettelandskapet rundt, men høydene danner et vannskille mellom elvene som renner nordover til Østersjøen (Daugava og Nemunas) og sørover til Svartehavet (Dnepr og Prypjats). Området nord for høydene er preget av moreneavsetninger der Nemunas-Polotsk-lavlandet har mange lave morenerygger, drumliner og tusenvis av fordypninger med innsjøer og sumper. Nemunas-elven er landets laveste punkt med 90 meter over havet. Sør for de belarusiske høydene er Polesie med vidstrakte myrer og skoger som dreneres av Prypjats. Berezina-slettene i sør går gradvis over i sumpland. Mesteparten av Belarus består av lavtliggende sletteland med morenerygger i nord og sumpområder i sør. Landet har omtrent 11 000 innsjøer og preges også av en rekke elver. Omtrent 30 % av landarealet består av skog og sumpskog, og omtrent halve landarealet er oppdyrket mark. Sør i landet langs grensen til Ukraina ligger de vidstrakte Pripjatmyrene som er blant verdens største i sitt slag. Myrene var opprinnelig de største våtmarkene i Europa. I det flate landskapet med tallrike elver oversvømmes myrene lett og mettes med vann. De mange små og grunne innsjøene gror ofte igjen slik at ny myr dannes. Pripjatmyrene er nesten ubebodd. Langs elvene er det sumper og store områder som periodevis er oversvømt. En del av sumpene i sør er tørrlagt og dyrket opp. Et stort område i sør er forurenset av radioaktivt nedfall etter Tsjernobyl-ulykken i 1986.Høyeste punkt i Belarus er Dziarzjynskaja Hara (345 moh.).
Elvene Dnjepr og Dvina drenerer det østlige lavlandet. Dnjepr er den største elven og er for en stor del seilbar noe som har stor praktisk betydning for tungtransport (tømmer, kull, malm og mineraler). Elven er vanligvis islagt noen måneder om vinteren og går flomstor når den om våren mottar smeltevann fra omlandet. Den største innsjøen er Naratsj på 80 km2.
=== Byer ===
Hovedstaden Minsk er landets største by. Minsk var på 1000-tallet en viktig by langs handelsruten mellom Østersjøen og Svartehavet. Byen ble gjenoppbygget etter å ha blitt fullstendig ødelagt under andre verdenskrig og ble et handels- og industrisenter. Minsk er landets kultur- og utdanningssenter. Homjel (Gomel) er landets nest største by og et trafikknutepunkt for jernbane og elvetrafikk. Jernbanelinjene Moskva-Warszawa og Vilnius-Homjel (Gomel) går gjennom Minsk. Etter Minsk er Homjel og Vitebsk viktige industri- og handelsbyer, Mahiljow (Mogiljov) er en industriby og elvevhavn ved Dnepr, og Hrodna (Grodno) er et samferdselssenter ved Nemunas. Brest er grenseby mot Polen med stor grensehandel.Den korteste avstanden mellom Belarus og Russlands eksklave Kaliningrad er om lag 65 km langs den strategisk viktige Suwałki-korridoren. Korridoren tilsvarer omtrent grensen mellom Polen og Litauen.
=== Klima ===
Belarus har et temperert klima/innlandsklima med kalde vintre og milde, fuktig somre. Sammenlignet med Russland er klimaet relativt mildt og fuktig med januartemperatur på rundt -8°C der mild og fuktig luft fra Atlanterhavet av og til gir midlertidig tøvær. I juli ligger temperaturen på i gjennomsnitt 14°C til 16°C. Det faller 500 til 650 millimeter nedbør, litt mer om sommeren enn om vinteren. Det er mest nedbør i nord rundt høydedragene og hyppigst om sommeren. Klima er fuktigere og kjøligere i nord og i øst.
=== Plante- og dyreliv ===
Omrking ⅓ av landet er dekket av skog og særlig Polesie har store skoger. Det er hovedsakelig barskog samt en del or, bjørk, eik og lønn. Gran og andre bartrær vosker særlig på moreneleire i høyere områder i nord, mens bjørk og or vokser på fuktig jord i dalbunnene. Eik og agnbøk vokser stort sett bare i de varmere sørlige områdene. I nord og sentralt i landet er det store torvmyrer. Belarus har blant Europas største områder med uberørt skog. Belavezjskaja pusjtsja nasjonalpark er på 800 000 dekar og der finnes visent, den siste europeiske bison (urokse). Visenten holder til i skog til forskjell fra den amerikanske som holder til på stepper. Belavezjskaja-skogen er en av de største urskogene i Europa og har uvanlig høye trær og mange er flere hundre år gamle. Belarus har elg, hjort, villsvin, hare, oter, ekorn, bever, gaupe og ulv samt noen få brunbjørner. Pripjatmyrene har et rikt dyreliv. I de sørlige sumpområdene er det villhester.
== Demografi ==
På slutten av 1800-tallet bodde 98 % av belaruserne på landsbygda, over 90 % livnærte seg i primærnæringene og de fleste var analfabeter. I 1926 bodde 8 % av etniske belarusere i byene som var dominerte av jøder og etnisk polske. I 1939 bodde 21 % av befolkningen i byer, i 1979 var dette økt til 55 % og i senere økt til 70-75 %. I forbindelse med industrialiseringen av Belarus etter andre verdenskrig vokste byene voldsomt. De best drenerte og oppdyrkede delene av landet er tettest befolket. Før den russiske revolusjonen var de fleste belarusere analfabeter. I år 2000 sto jordbruk for rundt 20 % av sysselsettingen. Befolkningstettheten er moderat med 50 innbyggere/km2.
=== Folkegrupper ===
I 1990-årene ble 78 % regnet som etniske belarusere, 13 % som etniske russere og 4 % som etnisk polske. Ifølge folketellingen i 2009 består Belarus sin befolkning av 83,7 % belarusere, 8,3 % russere, 3,1 % polakker, 1,7 % ukrainere, 0,1 % jøder og 3,1 % andre. I 1977 ble 10 % regnet som etnisk polske og 2 % etnisk russiske.Før andre verdenskrig hadde Belarus omtrent 400 000 jøder, noe som gjorde jødene til landets nest største folkegruppe. Spesielt var det belarusiske byer som var preget av jøder. Belarus’ jødiske samfunn ble nesten i sin helhet utryddet i holocaust, og i etterkrigstiden har emigrasjon til Israel videre ført til at tallet på belarusiske jøder har sunket.
Etniske russere og ukrainere i Belarus har i hovedsak flyttet til landet i sovjettiden. Den polske minoriteten i Belarus bor i hovedsak i den vestlige delen av landet, og er et resultat av grenseendringene i forbindelse med andre verdenskrig. I en undersøkelse fra år 2000 oppga knapt halvparten at de anså belarusere som en egen nasjon og 43 % mente at belarusere er en gren av den russiske nasjon. Knapt 10 % av etniske belarusere har belarusisk som førstespråk.I Øst-Europa er etnisk tilhørighet for det meste basert på språklig fellesskap mens religion er underordnet. I Sovjetunionen ble denne tendens forsterket ved at etnisitet og morsmål ble koblet sammen.
=== Språk ===
Både belarusisk (tidligere kjent som hviterussisk) og russisk er offisielle språk i Belarus. Den belarusiske grunnloven gir også en viss beskyttelse til minoritetsspråk. Belarusisk er nært beslektet særlig med ukrainsk samt polsk og russisk, og skrives med kyriliske bokstaver. Unntaksvis (for eksempel ved internasjonale sportsarrangement) har det vært satt opp skilt med latinske bokstaver i tillegg kyriliske.Russisk er det klart mest brukte språket i Belarus. 63 % av befolkningen bruker russisk i det daglige, og også blant etniske belarusere dominerer russisk. Etniske ukrainere og jøder i Belarus bruker også for det meste russisk. Blant den polske minoriteten er belarusisk det vanligste språket, med russisk som nummer to. Polsk brukes av under 5 % av de etniske polakkene.Nær 80 % av befolkningen regnes som etniske belarusere og over 10 % regnes som etniske russere. Det ble anslått i 1990-årene at vel 10 % snakket belarusisk språk flytende hvorav de fleste bodde vest i landet. Innbyggerne har generelt en tendens til å bruke russisk og belarusisk om hverandre til daglig. Russisk ble gjenninnført som administrasjonsspråk likestilt med belarusisk etter folkeavstemning i 1995. En stor del av befolkningen foretrekker russiske eller russisk-språklige aviser og TV-programmer. I 1960 ble en tredel av bøker trykket på belarusisk språk, resten stor sett på russisk; andel belarusiske titler falt i 1970-årene. I 1989 oppga 80 % at de hadde belarusisk som morsmål selv om de trolig brukte russisk til daglig. Belarusisk hadde lav status og ble oppfattet som lavstil og bondsk, mens russisk ble oppfattet som høystil og som et kulturspråk assosiert med fremgang og modernisering. Ifølge en folketelling i 2009 oppga 60 % belarusisk som morsmål, men 70 % brukte russiske til daglig. En meningsmåling fra 1999 viste at 12 % snakket belarusisk privat og 7 % på jobb. Det er vanlig (15–25 % av befolkningen) å blande russisk og belarusisk i form av såkalt trasianka.I mellomkrigstiden var jiddisch offisielt språk sammen med belarusisk, russisk og polsk. Fra 1939 var belarusis og russisk de offisielle språkene. I 1992 ble belarusisk erklært som det eneste offfisielle språket, og etter en folkeavstemning i 1995 ble russisk igjen offisielt språk.
=== Religion ===
Den belarusiske grunnloven garanterer religionsfrihet, men i praksis blir ikke dette overholdt av landets myndigheter. På tross av at det ikke er noen statskirke har Den belarusisk-ortodokse kirke (som er en del av Den russisk-ortodokse kirke) en spesiell stilling, og det er en viss grad av diskriminering av protestanter. Utenlandske misjonærer har store problemer med å operere i Belarus, og landet har også til dels blitt plaget av antisemittisme.Belarus’ befolkning er hovedsakelig kristen. Offisielle tall viser at av belarusere som har en religiøs tilhørighet er omtrent 80 % russisk-ortodokse, 14 % katolske, 4 % tilhørende østlige religioner (muslimer, bahaier og hinduer) og 2 % protestanter. 18 % av de ortodokse og 50 % av katolikkene går jevnlig i kirken.
==== Kirkehistorie ====
Det moderne Belarus ligger på grensen mellom ortodokse og katolske områder i Europa. Da de belarusiske områdene havnet innenfor det polsk-litauiske riket gikk en stor del av overklassen over til katolisismen mens bøndene forble ortodokse. Den ortodokse, slaviske befolkningen i Belarus/Ukraina («rutenere») hørte i utgangspunktet kirkelig under metropolitten i Kyiv som var underordnet patriarken av Konstantinopel. Patriarken var svært svekket etter at osmanene inntok Konstantinopel, mens pavekirken hadde fått et oppsving etter reformasjonen. For ortodokse ledere var det tiltrekkende å komme under den mektige pavekirken. Under motreformasjonen i 1596 ble det avholdt et møte (synode) i Brest der en stor del av de ortodokse prestene i Polen-Litauen anerkjente paven som overhode («Brest-Litovsk-unionen»). Menigheter som gikk i union med pavekirken fikk beholde ortodoks liturgi og skikker, noe som ble til den katolske kirke av «østlig ritus» også kalt «den unerte kirken» eller «uniatkirken». I Belarus kalt «Den belarusiske katolske kirke» eller Den belarusiske gresk-katolske kirke. Den romerske kirke av «vestlig ritus» forble primært en kirke for etnisk polske. Etter Polen-Litauens tre delinger havnet belaruserne for en stor del under russisk herredømme hvor den etniske inndeling som regel var basert på religionstilhørighet: romersk-katolske ble «polakker» og ortodokse ble «russere», mens tilhengere av den unerte kirke var en restkategori som i de belarusiske områdene utgjorde 80 % av befolkningen.I 1839 fordømte et møte i den unerte kirke (etter russisk press) Brest-unionen av 1596 og den unerte kirke i Belarus ble slått sammen med den russisk-ortodokse. I 1905 ble unerte kirke løsrevet fra den ortodoske. I 1992 oppga 1 % at de hørte til den unerte kirke. I 1991 fikk Den belarusisk-ortodokse kirke autonomi fra Moskva.
== Historie ==
Belarus har gjennom historien blitt hardt rammet av krigshandlinger. Napoleon hadde et av sine største nederlag i Slaget ved Berezina. Landet ble utsatt for store ødeleggelser under første verdenskrig, den polsk-russiske krig 1919–1920 og andre verdenskrig da området var okkupert av tyske styrker 1941–1944. Pogromene under tsaren førte til stor jødisk utvandring særlig til USA og massemordene under andre verdenskrig (holocaust) utryddet det meste av de gjenværende jødene i landet. På 1800-tallet var Vitebsk en viktig by med en stor jødisk befolkning (Marc Chagall kom fra Vitebsk) og ble etter andre verdenskrig redusert til en middels industriby. Bebyggelsen i Minsk er preget av at byen ble rasert under andre verdenskrig. Belarus’ sovjetiske forløper medvirket ved etablering av FN i 1945.Kulturhistorisk har landet vært knyttet nært til både Polen og Litauen. Sør i landet mot grensen til Ukraina ligger de vidstrakte Pripjatmyrene som er blant verdens største i sitt slag og det har vært fremsatt hypoteser om at de slaviske folkegruppene har sitt opphav i dette området. Landets vestlige deler var lenge del av Polen og Litauen, og ble preget av kulturer lenger vest. Belarus, Russland og Ukraina har beslektede språk, preget av ortodoks kristendom, felles fortid i det russiske imperium og en felles kommunistisk fortid i Sovjetunionen.
=== Forløpere ===
Belarus, Russland og Ukraina regnes som det østslaviske kjerneområdet og tre statsdannelsene har alle et felles forhistorie i Kyivriket.Slaviske folkegrupper er kjent fra rundt 100 år e.Kr. gjennom kilder fra Romerriket. Fra rundt år 800 fantes det fyrstedømmer i Polotsk, Pinsk, Slutsk, Minsk og Turov (Turau). Området inngikk i middelalderen i Rus’-riket der den første kjente fyrsten var Rohvalad/Rogvolod (Ragnvald). Hans datter Rahnieda (Ragnheid) ble gift med storfyrste Vladimir I av Kyiv på 900-tallet. Vladimir innførte gresk-ortodosk kristendom i området i 988 og Kyiv-riket var den første østslaviske staten som gikk over til kristendommen. På denne måte inngikk Belarus i det første organiserte felles øst-slaviske kultur- og religionsområde. St. Sofia-katedralen oppført i Polotsk under Vseslavs regjeringstid var det første betydelige kirkebygg i det belarusiske området. Polotsk ble etterhvert svekket og Kyiv ble den dominerende i området. Mange av de eksisterende byene i Belarus ble etablert på den tiden. Minsk, Vitebsk og Brest er omtalt i skriftlige kilder på 1000-tallet, Polotsk (Polatsk) er nevnt første gang skriftlig i 862 og Turov (Turau) i det sørlige Belarus er nevnt i år 980. Polotsk ble bispesete i 992 og St. Sofia-katedralen ble reist der fra år 1044 for å markere Polotsks uavhengighet fra Kyiv og Novogorod. Polotosk kommer i 1202 i væpnet konflikt med Sverdbroderordenen med tilhold i den nye byen Riga.Etter den mongolske invasjonen i 1240 søkte de belarusiske områdene beskyttelse hos den stadig mektigere litauiske storfyrsten. Mindaugas I av Litauen konsoliderte de litauiske og vest-belarusiske områdene som Storfyrstedømmet Litauen med hovedstad i Navahrudak (nå i Hrodna voblasts vest i Belarus), i 1323 ble hovedstaden flyttet til Vilnius. Litauerne var selv ikke kristnet og mens den øst-slaviske befolkningen (kalt rutheni) var ortodoksen kristne. I Algirdas regjeringstid (1345–1377) ekspanderte riket østover og kom i konflikt med Storfyrstedømmet Moskva. Litauen ekspanderte mot sørøst på 1300-tallet og den litauiske fyrsten tok da i bruk en tidlig variant av belarusisk («rutensk») som administrasjonsspråk for det vidtfavnende riket. Storfyrstedømmets fulle navn var «Litauen, Rusʼ og Samogitia» der Rusʼ var den tids betegnelse på de østslaviske områdene og Samogitia var i nordvest.
==== Polen-Litauen ====
I 1385 gikk Jagello av Litauen og Polen over til den katolske kristendommen for å kunne gifte seg med en polsk tronarving. Resultatet ble en polsk-litauisk personalunion. Vytautas den store av Litauen inngikk fred med mongolene og slo tilbake angrep fra Den tyske orden. Litauerne gikk etterhvert over til katolsk kristendom, mens belaruserne holde fast på den ortodokse kristendommen. De to statene gikk i 1569 sammen i Lublinunionen under navnet Det polsk-litauiske samvelde for å forsvare seg mot det ekspanderende Tsar-Russland. Polsk språk og katolsk kristendom ble dominerende i samveldet, mens belarusisk mistet status som administrasjonsspråk i 1696. Etter at polsk tok over som offisielt språk ble belarusisk etterhvert ansett som et bondespråk og hadde lav status. I 1596 ble den lokale ortodokse kirke underlaget paven i Roma og ble til en unert kirke.
=== Det russiske imperiet ===
Områdene med belarusisk (rutensk) befolkning forble en del av Lublinunionen frem til Polens delinger på slutten av 1700-tallet, da de belarusiske områdene for det meste ble en del av det russiske keiserdømmet. Under påskudd av å komme de ortodokse kristne til unnsetning erobret Russland i 1773 belarusiske områder vest til Dnepr og i 1793 ble resten av Belarus erobret. Russiske myndigheter forsøkte å integrere Belarus ved å fjerne navnet (1830) og ved i 1839 å forby den unerte kirken. I 1836 forbød tsaren bruk av polsk i skolene og påbød russisk som eneste undervisningsspråk. Belaruseren Konstanty Kalinowski, også kjent som Kastuś Kalinoŭski, ledet i 1863 et vidtfavnende opprør mot den russiske tsaren; opprøret ble slått tilbake og Kalinowski ble henrettet. Den første belarusisk-språklige grunnskolen ble etablert i 1915 i Vilnius (også kalt Vilnya). En belarusisk-språklig avis ble publisert og bidro til at Vilnius ble sentrum for belarusisk nasjonalisme. Vilnius var på den tiden en overveiende jødisk og etnisk polsk by med rundt 4 % etniske belarusere og 2 % litauere. Universitetet i Vilnius var sentrum for polsk nasjonalisme.På begynnelsen av 1900-tallet var den etniske eller nasjonale ideniteten blant etniske belarusere svak eller uklar. Overklassen og store deler av middelklassen regnet seg jøder, russiske eller polske. Belarus lå midt i Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland og området hadde en stor andel jødiske innbyggere. I 1926 var over 8 % av innbyggerne jødiske og i byene var andelen betydelig høyere (Minsk 40 %, Homjel 44 % Vitsiebsk 37 %); folketellingen i 1897 anslo enda høyere tall. Vilnius var et jødisk intellektuelt og kulturelt senter, og hebraisk språk ble «gjenopplivet» der. Den jødiske og sosialdemokratiske organisasjonen Bund ble stiftet i 1897 i Vilnius og var aktiv i store deler av Belarus.Før den russiske revolusjonen var Belarus et av de fattigste områdene i den europeiske delen av det russiske imperiet. Det var lite industri (tidlig på 1900-tallet sysselsatte industrien rundt 25 000 personer) og landsbygda var overbefolket. Jordbruket ga relativt lite avkastning delvis på grunn av sur og dårlig drenert jordsmonn. Den lille industrien var konsentrert om treforedling (blant kryssfiner og papir).
=== Sovjetunionen ===
Etter at tyske styrker erobret Vilnius og Russland var i kaos etter revolusjonen, erklærte Den belarusiske folkerepublikk selvstendighet i 1918 innenfor et territorium noe mindre enn det senere Belarus. Da bolsjevikene erobret Minsk 31. juli 1920 ble det opprettet en ny Belarusisk sovjetrepublikk hvor de vestlige delene ble overlatt til Polen og de østlige delene ble innlemmet i den russiske sovjetrepublikk, og republikken besto da av 1,5 millioner innbyggere. Ved nyttår 1922–1923 gikk den belarusiske republikken inn i Sovjetunionen (sammen med Russland, Ukraina og Transkaukasia). I årene 1924–1926 avga Russland og Ukraina områder (blant annet Vitsiebsk, Mahiljow og Homjel) til den belarusiske republikken som omtrent fordoblet sitt areal. Den andre polske republikks østlige del fikk med ved fredsavtalen med Russlande en stor andel belarusere. Polen ønsket å styrke den belarusiske identiteten for å motvirke russiske tilknytning og Sovjetunionen ønsket å styrke den belarusiske identiten for å motvirke polsk innflytelse.Særlig i Sovjetunionen fikk belarusisk kultur en blomstringstid og belarusisk språk ble brukt i administrasjon og undervisning. Belarusisk ble tatt i bruk som skolespråk også i områder der befolkningen bare forsto russisk. Belarusisk var ikke etablert som skriftspråk og det ble i Minsk laget grammatikker og ordbøker i full fart. Der det manglet ord for moderne begreper og fenomener ble det konstruert nye ord. Tidlig i 1930-årene gikk sovjetmyndighetene tilbake til russisk som språk i skolene. Under Stalins tiltagende harde styre på 1930 ble mange tusen intellektuelle deportert eller drept, og kollektivbruk ble etablert med hard hånd. Belaruserne i det daværende østlige Polen hadde det bedre under polsk styre.Sovjetunionen var delt inn i etnisk/nasjonale jurisdiksjoner med langsiktig mål om kulturell integrasjon mellom folkegruppene. Unionsrepublikkene var i prinsippet suverene og praksis sterkt styrt av det sentraliserte kommunistpartiet. Under Stalin i mellomkrigstiden ble etniske gruppers interesser underordnet økonomisk effektivitet, og lojalitet til regimet, fagkunnskap og kjennskap til russisk kultur var viktig for å gjøre karriere. Ønsket om å skape det «sovjetiske menneske» sto i strid med nasjonalitetene. Den offisielle historieskrivingen i Sovjetunionen fremmet ideen om østslavernes (russere, belarusere og ukrainere) felles opphav i og før Kyivriket: Ifølge denne fremstillingen delte østlaverne språk, kultur og religion før Rus'. Adskillelsen av belarusere fra russere skyldtes fremmede makter som Polen, Litauen og mongolene mens belaruserne gjennom århundre kjempet for å bli gjenforent med det russiske broderfolket noe som lykkes på slutten av 1700-tallet. I denne fremstillingen hadde den polsk-litauiske adelen og den katolske kirken ansvaret for undertrykkelsen av belaruserne og hindret gjenforening med russerne.Belarus gjennomgikk en tydelig industrialisering blant annet som ledd i sovjetiske femårsplaner, men industrialiseringen var ubetydelig sammenlignet med de ukrainske og russiske sovjetrepublikkene.I september 1939 møttes tyske og sovjetiske styrker i Brest etter delingen av Polen. Sovjetunionen okkuperte de østligste delene av Polen og dette området ble beholdt av Sovjetunionen (delrepublikkene Litauen, Belarus og Ukraina) etter andre verdenskrig. Białystok-området ble del av Polen. Vilnius ble overført fra Belarus til Litauen 10. oktober 1939. Et stort antall etniske polske som hadde bosatt seg i Belarus etter 1921 ble tvangsflyttet vest for delelinjen. Etter andre verdenskrig bosatte et stort antall etniske russere seg i den belarusiske sovjetrepublikken.
==== Andre verdenskrig ====
Med Molotov–Ribbentrop-pakten og delingen av Polen mellom Sovjetunionen og Tyskland i 1939 ble det belarusiske territoriet og befolkningen uvidet med 45 %. Rundt 500 000 belarusere ble deportert til Sibir. Belarus ble invadert av tyske styrker ved invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941. Flere millioner omkom under andre verdenskrig og i 1951 var folketallet 12 % lavere enn i 1939. Anslagsvis 25 % av befolkningen døde under andre verdenskrig. Under holocaust i regi av den tyske okkupanten ble en stor del av den jødiske befolkningen utryddet. Før krigen var det anslagsvis 375 000 jødiske innbyggere i landet og av disse ble minst 250 000 drept. I de østlige områdene klarte 64 % av jødene å unnslippe mot bare 11 % i vest. Fra Moskva kom det ingen ordre om å hjelpe jødene. Partisanene spilte en viktig rolle for å hjelpe jødene, blant annet rømte mange jøder fra småbyer til skogs og sluttet seg til partisangrupper (enkelte partisangrupper besto av 10–15 % jøder).Tyske styrker krysset delelinjen mellom den tyskokkuperte og den sovjetiskokkuperte delen av Polen 22. juni 1941. Fra Brest via Minsk og Smolensk på nordsiden av Pripjatmyrene gikk en god hovedvei til Moskva. Hitler konsentrerte sin største styrke i form av Armégruppe sentrum (støttet av Luftwaffe med 1000 fly) langs denne korridoren. Minsk ble inntatt 28. juni. Hele landet ble okkupert innen 2 måneder. Belaruserne etablerte straks partisanvirksomhet til kamp mot okkupanten og partisanene var virksomme til 1944. I 1941 var det anslagsvis 12 000 partisaner og i 1944 hadde partisanenhetene et mannskap på 374 000. Partisanene virket til dels bak frontlinjen. Tett skog og vidstrakte myrområder gjorde det vanskelig for Wehrmacht å bekjempe partisanene. Flere hundre tusen tyske soldater og lokale medhjelpere ble drept av partisanene. Etter den tyske tilbaketrekningen sluttet 180 000 partisaner seg til den røde arme. Etter frigjøringen av Minsk sommeren 1944 paraderte 30 000 partisaner.
Under andre verdenskrig ble rundt over 2 millioner belarusere drept eller omkom. Ved begynnelsen av krigen hadde landet en befolkning på 9,2 millioner og i 1945 ble folketallet anslått til 6,3 millioner. Tyske innsatskommandoer (Einsatzgruppen) utryddet befolkningen i en rekke landsbyer og gjorde seg skyld i brutale overgrep mot sivilbefolkningen. I flere tilfeller ble landsbyboere sperret inne i landsbykirken og brent levende av nazistene. Den sovjetiske krigsfilmen Gå og se! handler blant annet om en slik episode og beskriver på en usminket måte nazistenes herjinger i Belarus under andre verdenskrig.Den røde arme intok Minsk 3. juli 1944 og frigjorde byen fra tyske styrker. Datoen blir regnet som landets uavhengighetsdag. Det store menneskelige tap (blant annet var mange lokale administrasjoner utslettet) førte til at partisanene dannet en sentral del av den politiske eliten ved gjenreisingen etter krigen. Belarus som en «partisan-republikk» ble en viktig del av selvbildet.De materielle ødeleggelsene under andre verdenskrig var omfattende: 209 byer og tettsteder (av 270) samt flere tusen landsbyer ble lagt i ruiner, i storbyene Minsk og Vitebsk var 80–95 % bygningene ødelagt. Gjenreisingen etter katastrofen ble gjort med støttet av «det russisk broderfolket» noe som ble utnyttet i propagandaen. Tiden etter andre verdenskrig var preget av modernisering og russisk dominans særlig i byene som var overveiende russiskspråklige. Belarusisk språk var stort sett begrenset til landsbygda og hadde lav status. Landet ble mer industrialisert og knyttet til den sovjetiske økonomien. Belarus og Ukraina ble begge medlemmer av FN i 1945. Fra 1951 var det ikke lenger krav om belarusisk i grunnskolene som i stor grad gikk over til å undervise på russisk.Den belarusiske folkefronten, med Zianon Paznjak i spissen, etablert i juni 1989 var særlig opptatt av tre saker: redde belarusisk språk, avsløre Stalin-tidens forbrytelser mot belaruserne, og Tsjernobyl-ulykken. Sinnet over Tsjernobyl (omkring 70 % av det radioaktive nedfallet havnet i Belarus) rettet seg særlig mot myndighetene i Moskva som hadde bygget det usikre kraftverket og som ikke hjalp ofrene etter ulykken. Paznjak ledet organisasjonen Martyrolog som ville minnes ofrene for tvangskollektiviseringen i 1930-årene. I januar 1990 bestemte nasjonalforsamlingen at belarusisk skulle være statsspråk i republikken. Folkefronten fikk 27 av 345 seter i nasjonalforsamlingen, mens folkefronten og sammen med andre alternative partier fikk flertall i blant annet Latvia og Litauen.
=== Belarus som statsdannelse ===
Med unntak av noen år under tysk okkupasjon under andre verdenskrig forble Belarus en del av Sovjetunionen frem til unionens oppløsning i 1991. Den selvstendige Republikken Belarus gjeninnførte samme år flagget og riksvåpenet fra 1918. 1994 ble Aleksandr Lukasjenko president, og han har beholdt makten siden. Han gjeninnførte i 1995 flagg og våpen av sovjetisk modell, men uten hammer og sigd.
Landet har få naturlige grenser og har vært preget av kriger og skiftende grenser mellom Polen og Russland. Den nasjonale identiteten har vært diffus. Belarus og Ukraina har begge vært politisk og kulturelt svært påvirket av Polen og Russland. Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble den ukrainske nasjonale identiten og stasdannelsen styrket, mens den belarusiske forble svak. Pål Kolstø beskriver Belarus’ nasjonsbygging som et prosjekt det ikke ble noe av.
Før 1991 hadde Belarus ingen historie som egen statsdannelse med unntak for provisoriske statsdannelser i de urolige årene 1917–1921. Det første forsøket på å danne en belarusisk republikket strandet på grunn av stormaktsspillet etter første verdenskrig herunder etableringen av en polsk republikk. Det andre forsøket ble stanset av polsk invasjon i august 1919. Etter fredsavtalen mellom Polen og Russland/Sovjetunionen i 1921 ble Belarus en del av Sovjetunionen.Historisk har området språklig, religiøst og kulturelt befunnet seg i skjæringspunktet mellom Russland og Polen. Ukraina har til sammenligning hadde en sterker nasjonal identitet og egenart blant annet fordi den polske innflytelsen var svakere i de ukrainske områdene og fordi det har vært en viss historie med egne statsdannelser på ukrainsk territorium. Til forskjell fra Polen og Russland har Belarus ingen tradisjon som statsdannelse og nesten ingen nasjonal identitet. I storfyrstedømmet Litauen ble «rutensk» (den tids belarusisk) brukt som offisielt språk. Den belarusiske befolkningen hadde en betydelig rolle i det litauisk imperiet fra middelalderen av. Blant nasjonalistiske belarusiske historiere har den litauiske statsdannelsen dels blitt betraktet som belarusisk og dermed som grunnlag for en nasjonal opphavsmyte. Etter at området ble innlemmet i Russland ble området bare omtalt som Vest-Russland. Publikasjoner og undervisning på belarusisk forbudt (fra 1859 til 1906). Den belarusiske nasjonalismen hadde etter innlemming i Russland ikke noe intellektuelt grunnlag fordi de intellektuelle dels var polsk-orienterte og dels panslaviske-orienterte. Det belarusiske språket ble bare ansett som et kontinuum mellom polsk og russisk. Ved folketellingne i 1897 ble belaruserne anerkjent som egen nasjonal enhet.I sovjet-tiden ble den belarusiske republikkens historie fremstilt som et resultat av den russiske revolusjonen og etableringen av Sovjetunionen, og belaruserne ble fremstilt som sosialt, kulturelt, økonomisk og politisk knyttet til Russland. Før selvstendigheten i 1991 var det lite interesse for fremme en nasjonalistisk historiforståelse i strid med sovjet-tidens. Belarusisk historie ble introdusert som eget fag i skoleverket etter selvstendigheten. I årene 1991–1995 ble det tatt initativ til å revidere historiefremstillingen blant annet i form av et seksbinds leksikon om belarusisk historie og reviderte pensum i grunnskolen. Forståelsen av landets historie ble debattert offentlig disse årene. Etter presidentvalget i 1994 ble det for en stor del slutt på «belarusifiseringen» av landets historie og konservative historikere og byråkrater advarte mot ekstrem nasjonalisme og feiltolkning av historien. I 1995 satte Lukasjenko ned en kommisjon som vurderte historiepensumet og kommisjonen konkluderte med at læreverkene ikke var objektive, og grunnskolene gikk deretter tilbake til de sovjetiske lærebøkene (skolebøker publisert 1991–1994 ble forbudt brukt).Nasjonalistiske historikere har knyttet belarusernes etniske opphav til de slaviske stammene krivitjere (kryvitsjer), dregovitsjer og radzimitsjer som holdt til sør for Prypjats og langs Dnjeprs øvre løp. Disse stammene skal i sin tur ha oppstått ved sammmensmelting av slaviske og baltiske stammer. Denne teorien strider mot den sovjetiske teorien om de slaviske folkenes opprinnelige enhet.Nasjonalistiske historikere har lagt til grunn at Rus (Kyiv-riket) ble samlet på grunnlag av kulturell likhet. Samtidig mener slike historikere at de belarusiske områdene var politisk uavhengig av Kyiv og viser til at fyrstedømmet Polotsk stadig var i krig med Kyiv. Fyrstedømmet Polotsk blir regnet som en tidlig statsdannelse på Belarus’ territorium og den neste statsdannelsen var ifølge disse historikerne Storfyrstedømmet Litauen (hvis fulle navn var Storfyrstedømmet Litauen, Rus og Samogitia). Nasjonalistiske historikere legger til grunn at «Litauen» i navnet var en politiske og ikke etnisk betegnelse, og at rikets innbyggere litviner var navn på belarusere (mens litauerne var kjent som samogiter) som utgjorde de aller meste av innbyggerne i riket. Nasjonalistiske historikere argumenterer for at den litauiske delen ikke ble svekket etter Lublinunionen og innlemmelsen i Polen i 1569. Lover av 1588 bestemte at den litauiske delen av samveldet skulle ha egen statsadministrasjon, lover, språk (gammelbelarusisk ble brukt til 1696), egne finanser og egen hær. I sovjet-tiden ble det fortalt at belaruserne frivillig lot seg innlemme i tsarens Russland, mens senere nasjonalistiske historikere har lagt vekt på maktpolitikken ved Polens delinger på 1700-tallet som årsak til at Belarus ble russisk.I midten av 1980-årene forsøkte små grupper i intelligensiaen å øke den belarusiske nasjonale selvforståelsen. Den nasjonalistisk orienterte Zianon Paznjak (Zenon Poznjak) grunnla i 1988 Den belarusiske folkefronten etter mønster av tilsvarende i de baltiske landene. Slike nasjonale folkebevegelser var langt svakere i den belarusiske sovjetrepublikken enn i øvrige vestlige deler av Sovjetunionen. Belarus beskrives som den «mest sovjetiske» av Sovjetunionens republikker fordi landet er særlig preget den sovjetiske forhistorien og fordi landet i utgangspunktet har svak nasjonal identitet. Gorbatsjov avholdt i mars 1991 folkeavstemning om Sovjetunionens fremtid og 83 % av innbyggerne i Belarus stemte for fortsatt union, en høyere andel enn i selve Russland. Stemningen snudde etter kuppforsøket i Moskva i august 1991.Den amerikanske statsviteren John Alexander Armstrong omtalte i 1968 de belarusiske og de ukrainske folkene for Russlands små brødre fordi de er kulturelt nært Russland og har svak nasjonal identitet. Armstrong kontrasterte disse med de baltiske landene som han mente har en klar nasjonal identitet blant annet på grunn av distinkte språk og særegne kulturelle tradisjoner. Senere modererte Armstrong synspunktet,men holdt fast ved belarusisk politikk preget av den historiske forbindelsen og det kulturelle slektskapet med Russland. Sett fra Russland er belaruserne er en del av den store russiske nasjon der for eksempel det belarusiske språket regnes som en dialekt av russisk. Mange russere og belarusere har vanskelig for å akseptere Belarus som en selvstendig stat.Belarusisk ble offisielt administrasjonsspråk i 1990. I juli 1990 ble det vedtatt en suverenitetserklæring, mest som en formalitet forid de fleste andre sovjektrepublikkene gjorde det samme. Belarus erklærte seg som uavhengig stat 25. august 1991 etter Kuppforsøket i Moskva noen dager tidligere.
=== Som selvstendig stat ===
Internasjonalt har Belarus blitt betraktet mest som en skygge av Russland. Det siste valget til øverste sovjet var i 1991 og kommunistpartiet fikk flertall av setene mens folkefronten tok 10 % av plassene. Valget av Aleksandr Lukasjenko til president i 1994 var et avgjørende skille i Belarus’ historie etter selvstendigheten. I mars 1991 støttet 83 % av innbyggerne (i folkeavstemning) fortsatt medlemskap i Sovjetunionen. Ledelsen i Belarus støttet kuppmakerne i Moskva i august 1991. Lederen for landets øverste sovjet gikk av og fysikkprofessor Stanislav Sjusjkevitsj ble ny leder med en politikk med vekt på nasjonal selvstendighet og moderate reformer. Landet sluttet seg til Samveldet av uavhengige stater (SUS) 8. desember 1991.Valgte representanter ble sittende ut perioden til det ordniære valget i 1995. Statsminister Vjatsjaslaŭ Kebitsj var landets reelle leder mens Sjusjkevitsj ble redusert til en hovedsakelig symbolsk figur. I november 1993 anklaget Aleksandr Lukasjenko, leder for antikorrupasjonskomiteen, Sjusjkevitsj og Kebitsj for korrupsjon. Sjusjkevitsj ble på bakgrunn av disse anklagene presset til å gå av i januar 1994 og ble erstattet av Mjetsjyslaw Hryb.I mars 1994 vedtok nasjonalforsamlingen å opprette et presidentembete (vedtaket trådte i kraft straks) og en konstitusjon med tradisjonell maktfordeling blant annet klare grenser for presidentens myndighet. Lukasjenko vant overraskende med 45 % i presidentvalgets første runde sommeren 1994. Statsminister Kebitsj, som representerte de etablerte makthaverne, fikk 17 %, mens Sjusjkevitsj fikk 10 % og Zianon Paznjak, leder for Folkefronten, fikk 13 %. I andre runde av valget sto Lukasjenko mot Kebitsj der begge la seg på en pro-russisk linje og Kebitsj hadde med mediene på sin side. Lukasjenko vant med 81% av stemmene. Lukasjenko ble utenfor landet oppfattet som populist uten økonomisk eller utenrikspolitisk program. Lukasjenko var den eneste i nasjonalforsamlingen som stemte mot oppløsning av Sovjetunionen.I 1993 inngikk Belarus og Russland en avtale om en valutaunion til erstating for rubelsonen som ble oppløst tidligere samme år. I 1994 inngikk landene en intensjonsavtale om å fjerne handelsbarrierer mellom landene. Russland, Belarus, Kasakstan og Kirgisistan utvidet i 1996 tollunionen fra 1995 og inngikk avtale om nærmere økonomisk samarbeid med sikte på friere handel og transport. I 1996 gikk Belarus inn i statsforbund med Russland der landets nasjonale selvbestemmelse ifølge avtalen ble opprettholdt.I Sovjetunionen var Belarus sterkt militarisert og ble regnet som et av de landene i verden med størst konsentrasjon av våpen. Det var opp til 400 000 soldater stasjonert i landet som i 1991 hadde 42 militære flyplasser og 23 baser for kjernefysiske våpen. Det selvstendig Belarus hadde ikke kapasitet (blant annet av økonomiske grunner) til å opprettholde en så stor militær styrke. De kjernefysiske våpenene ble overført til Russland (taktiske våpen i løpet av 1992 og interkontinentale SS-25 innen utgangen av 1996). I 1996 hadde den belarusiske hæren 50 000 soldater og en reservestyrke 250 000. Hæren hadde 2 350 stridsvogner, 2 000 stormpanservogner, 1 000 pansrede personellkjøretøy og 1 500 artillerienheter. Luftforsvaret hadde 350 kampfly.I årene etter 1991 var politikerne i Belarus delt i synet på Russland. Etter at Lukasjenko ble president i 1994 ble orienteringen mot Russland stadig tydeligere.
=== Under Lukasjenko ===
Etter at Lukasjenko ble president innførte han gradvis et mer autoritært styre blant annet ved å ta kontroll over den frie pressen og ignorere nasjonalforsamlingen og forfatningsdomstolen. Fra 1995 av utstedte han dekreter som økte presidentmakten på bekostning av den lovgivende forsamlingen. Han bygget opp en sikkerhetsstyrke på 120 000 mann (større enn hæren på knapt 80 000 soldater). Mange av Lukasjenkos rådgivere har fortid i KGB.På 1990-tallet hadde opposisjonsavisene problemer med å komme ut fordi de ikke fikk benytte de statlige trykkeriene; fjernsyns- og radiostasjoner har hatt problemer med å kringkaste av uklare «tekniske» grunner. I 1995 opphevet Lukasjenko parlamentarikernes immunitet slik at han kunne arrestere Syarei Antonsjyk som hadde kritiserte Lukasjenkos regjering. I april 1995 sendte Lukasjenko sikkerhetsstyrkene inn i parlamentsbygget og fjernet med makt parlamentarikere som protesterte mot Lukasjenko.Lukasjenko ble gjenvalgt i 2015 og 2020, og disse valgene ble kritisert for uregelmessigheter og mistanke om Lukasjenkos seier skjedde ved valgfusk. I 2020 var Svjatlana Tsikhanowskaja motkandidat som fikk 10 % av stemmene ifølge valgkommisjonen, mens Lukasjenko fikk 81 %. Ingen internasjonale observatører fikk være til stede ved valget i 2020. I forbindelse med valget var det til da de største demonstrasjonene mot Lukasjenkos regjering og det pågikk demonstrasjoner i et par uker. Opposisjonspolitikeren Maryja Kaljesnikava ble dømt til 11 års fengsel etter valget og hennes advokat fikk 10 års fengsel.Under Vladimir Putins ledelse av Russland tok Russland over initiativet i relasjonen mellom de to landene. Putin gjorde det klart at integrasjon på papiret var uinteressant og samarbeidet gikk inn i en kjøligere fase. Putin la i 2002 til side planer om en felles valuta. I 2004 beskyldte Gazprom Belarus for å ha stjålet gas tenkt til det vesteuropeiske markedet. Etter konflikten om gasstransitten ønsket Putin i stedet et økonomisk samarbeidsområde der også Ukraina og Kasakstan var med. Etter Presidentvalget i Ukraina 2004 skiftet Putin igjen fokus til Belarus fordi den nye ledelsen i Ukraina var mer orientert mot EU og NATO.
=== Russlands invasjon av Ukraina i 2022 ===
I ukene før invasjonen 24. februar drev Russland militærøvelse inne i Belarus. Deler av det russiske angrepet mot Ukraina gikk fra belarusisk territorium blant annet styrkene som rettet seg mot Kyiv. Det var lenge uklart om belarusiske styrker ville delta i angrepet. Grensen mellom Belarus og Ukraina har for en stor del vært uten befestede stillinger og grensepostene besto før invasjonen stort sett av enkle vaktboder. Grenseområdet er preget skogkledde myrer, blant annet Pripjatmyrene, der det er vanskelig å ta seg frem utenfor veiene. Myndighetene og befolkningen har vært mot å medvirke direkte i krigen. Lukasjenko er trolig avhengig av Putin for å beholde makten og er villig til strekke seg langt for å bistå Putin i krigen i Ukraina. Lukasjenko har kritiserte vestlige land for å forlenge krigen i Ukraina. Belarusisk media har ikke omtalt russiske angrep på storbyene Kharkiv og Mariupol. I Belarus er det ikke tillatt å bruke ordet «krig».Sårede russiske soldater ble evakuert blant annet til Mazyr i Homjel voblasts i Belarus.Da invasjonen var i gang ble jernbanelinjer i Belarus utsatt for sabotasje fra belarusiske motstander av krigen blant andre medvirket jernbanearbeidere og datahacekere. Sabotasjene gjaldt særlig signalsystemene som er nødvendige for avvikling av jernbanetrafikken og sabotasjene var tilstrekkelig til å stanse togtrafikken. Russiske styrker forsøkte da i stedet å få frem forsyninger på veiene og forsyningsproblemene bidro til at en lang militærkonvoi på vei mot Kyiv ble stående fast i mange dager. Belarusiske myndigheter innførte etter dette dødsstraff for forsøk på terror. Belarusiske frivillige deltar på ukrainsk side i kamper med russiske styrker.Belarus ble gjenstand for internasjonale sanksjoner blant annet innenfor idrett og banktjenester som SWIFT og American Express. Belarus var et av fem land som stemte mot i FNs generalforsamlings fordømmelse av Russlands invasjon.Russiske styrker har ifølge nyhetsrapporter avfyrt missiler mot Ukraina fra belarusisk territorium eller luftrom.
== Politikk og administrasjon ==
Belarus er en republikk med en sterk presidentmakt. Landet har hatt dette styresettet siden 1994. I perioden fra 1991 (da landet fikk sin uavhengighet fra Sovjetunionen) til 1994 var det politiske systemet noe annerledes, med formannen i parlamentet som statsoverhode.
Siden 1994 har Aleksandr Lukasjenko vært president til Belarus. Presidenten velges for femårsperioder, og har siden 2004 kunnet sitte i et ubegrenset antall perioder. Han ble gjenvalgt for en tredje period i 2006 offisielt med 83 % av stemmene; opposisjonen ville ikke anerkjenne valget og innledet store demonstrasjoner. I desember 2010 gjenvelges Lukasjenko for en fjerde periode offisilet med 80 % av stemmene. I oktober 2015 blir han gjenvalgt til en femte periode med 83,5 % av stemmene. Han ble gjenvalgt for en sjette periode i 2020; presidentvalget i Belarus 2020 hadde store svakheter og det var trolig preget av valgfusk. Presidenten har svært store fullmakter, og kan oppløse nasjonalforsamlingen, utstede dekreter, utskrive folkeavstemninger, utnevne og sparke dommere, og har også vetorett for nye lover. Presidenten har også ansvaret for utenrikspolitikken. Presidenten er regjeringssjef, og utnevner statsministeren. Siden 2014 har Andrej Kabjakow vært statsminister.
Den belarusiske nasjonalforsamlingen har to kamre. Underhuset kalles Representantenes hus, og har 110 representanter. Representantene velges i flertallsvalg i enmannskretser. Overhuset kalles Republikkrådet, og har 64 delegater. Delegatene til Republikkrådet blir delvis utnevnt av presidenten og delvis valgt av landets regionale myndigheter. Stemmerettsalderen er 18 år.
=== Valg ===
Ifølge Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa har ikke de siste valgene som har blitt avholdt i Belarus tilfredsstilt internasjonal standarder. Internasjonale valgobservatører har blitt nektet adgang, og myndighetene legger aktivt hindringer i opposisjonens muligheter til å drive valgkamp.Presidentvalget i 2020 ble av EU slått fast at verken var fritt eller rettferdig, og besluttet å innføre sanksjoner rettet mot tjenestemenn som er ansvarlig for vold mot demonstranter.Det er forbudt å bruke røde og hvite klær i Belarus, da dette kan sees på som støtte til den politiske opposisjonen. Innbyggerne har omgått forbudet ved for eksempel å henge opp klesvask med røde og hvite plagg.
=== Administrativ inndeling ===
Belarus er delt inn i seks voblastser (russisk: oblast), regioner omtrent tilsvarende norske fylker. Disse har navn etter sitt administrasjonssentrum. Regionene Hrodna og Brest, samt deler av Minsk og Vitebsk regioner, var del av Polen til 1939. Hver voblasts har en valgt politisk forsamling, og en administrasjon utnevnt av presidenten. Voblastsene er igjen delt inn i rajoner (tilsvarende kommuner), som også har valgte kommuneråd.
I tillegg kommer landets hovedstad Minsk, som har en egen, uavhengig status. Minsk er administrasjonssentrum i Minsk voblasts, men er ikke underlagt voblastsen.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Belarus sitt forsvar består av en hær og et luftforsvar. Siden landet ikke har noen kystlinje har det heller ikke noe sjøforsvar. Belarus sitt forsvar bruker praktisk talt bare utstyr arvet fra Sovjetunionen, og mye av dette må i dag anses som utdatert. Belarus har verneplikt, med en tjenestetid på enten 12 eller 18 måneder.
Den belarusiske sosialistiske sovjetrepublikk var en av grunnleggerne av De forente nasjoner (FN) i 1945, og Republikken Belarus har siden uavhengigheten fra Sovjetunionen i 1991 overtatt sovjetrepublikkens plass i FN. Landet er også med i Samveldet av uavhengige stater (SUS), og SUS' administrasjon ligger i hovedstad i Belarus, Minsk. Belarus er med i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, Partnership for Peace og Det nordatlantiske samarbeidsrådet. Sammen med Russland har Belarus dannet Unionsstaten Russland og Belarus, selv om bestemmelsene i unionsavtalen i liten eller ingen grad har blitt implementert.
Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 ble Belarus brukt som oppmarsjområde for russiske styrker som angrep i retning Kyiv.Belarus utenrikspolitikk er preget av forholdet til Russland på grunn av landets beliggenhet og historiske bånd til Russland. Belarus er av få tidligere sovjetrepublikker som ønsker så nært samarbeid med Russland som mulig. Belarus og Ukraina er av særlig betydning for Russland og Russlands dominans over disse er vesentlig blant annet for Russlands mulighet til å opptre som stormakt. Det russiske perspektivet har stort sett vært at Moskva og Russland er sentrum mens Belarus er periferi. Fra russisk perspektiv har det vært vanskelig å akseptere Belarus og Ukraina som egne, likestilte nasjoner (innenfor det russiske imperiet ble disse ikke betraktet som egne nasjoner til forskjell fra andre nasjonale grupper i imperiet). De språklige og kulturelle forskjellene mellom russere, belarusere og ukrainere skyldtes vestlige påvirkning, ifølge et utbredt russisk perspekitv. Belarusisk har blitt betraktet som en dialekt av russisk.Etter uavhengigheten forble Belarus militært avhengig av Russland. Offisersnivået hadde bare 20 % etniske belarusere. I 1993 var forsvarsbudsjettet rundt 3 % BNP. Belarus hadde i sovjet-tiden en betydelig militærindustri og denne ble senere til dels omstilt til sivil produksjon. Sjusjkevitsj satset på alliansefrihet, mens Lukasjenko innledet tett militært og sikkerhetspolitisk samarbeid med Russland. Unionsavtalen mellom de to landene ga Russland rett til å stasjonere styrker på Belarus’ territorium. Belarus deltar i sikkherhetspakten innenfor SUS, men belarusiske styrker skulle ikke brukes utenfor landet.Alle partier i landet gikk mot utvidelse av NATO i Europa begrunnet med at det skaper usikkerhet. Militært er Belarus buffer for Russland mot vest med hensyn til varsling om mulig angrep og slagmark samt utgangspunkt for eventuelt russisk angrep mot vest. Belarusiske myndighet har i likhet med Russland vært mot utvidelse av NATO østover. Belarus opprettet diplomatiske forbindelser med alle vestlige land, men det har vært få statsbesøk. Etterhvert som Lukasjenkos styre har blitt mer autoritært har relasjonen til mange vestlige land blitt vanskelig. Belarus har utenrikspolitisk stort sett vært orientert mot Russland. Belaurs er strategisk særlig viktig for Russland fordi Belarus grenser til flere NATO-land og som transittland.Russland og Belarus inngikk 6. januar 1995 en tollunion og de ville fjerne all grensekontroll mellom landene. Lederne for Russland og Belarus undertegnet 2. april 1996 en omfattende avtale om samarbeide eller «fellesskap» på det økonomiske og politiske området. Landene undertegnet en ny avtale 2. april 1997, nøyaktig ett år etter den forrige og den nye avtalen ble kalt «union». Avtalen innebar samordning av landenes utenriks- og forsvarspolitikk samt økonomiske politikk. Avtalen ble ytterligere utdypet i april 1998. Lukasjenko omtalte avtalene som et skritt i retning av full statlig gjenforening. I 1999 undertegnet Lukasjenko og Jeltsin ytterligere en avtale om danning av en union og denne avtalen hadde et konkret handlingsprogram med ambisiøse målsetninger.Belarus er den eneste av de tidligere sovjetrepublikken som ikke har pågående grensetvister med nabolandene.
=== Menneskerettigheter ===
Vestlige menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International har uttrykt sin bekymring for en rekke menneskerettighetsbrudd i landet. Blant disse er «forsvinninger», politivold og manglende ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Lukasjenko-administrasjonen blir også beskyldt for å slå ned på fagforeninger, opposisjonsbevegelser, ikke-ortodokse kirkesamfunn, ikke-statlige organisasjoner og organisasjoner som kjemper for minoritetsrettigheter. Belarus er også det siste landet i Europa som praktiserer dødsstraff.Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 innførte Lukasjenko-administrasjonen dødsstraff for «terror», trolig som en reaksjon mot at belarusere saboterte belarusisk jernbane for å gjøre Russlands invasjon vanskeligere.Til forskjell fra de fleste andre tidligere sovjet-republikker har ikke etnisk russiske innbyggere hatt problemer i Belarus.
=== Demokrati ===
Under Lukasjenko har Belarus aldri gjennomført et demokratisk valg godkjent av internasjonale observatører. På Freedom Houses indeks for grad av demokratisk utvikling skåret Belarus (i 2006) 6,7 på en skala fra 1 som er mest demokratisk til 7 som er minst. Til sammenligning skåret Polen 2,1, Ukraina 4,2 og Russland 5,7. Fra han tiltrådte motarbeidet han demokratiske prosesser og begrenset systematiske frie medier. Lukasjenkos regime er et autoritært skinndemokrati og regnes som et tilnærmet diktatur. The Guardian beskriver regimet som Sovjet-light.
=== Utenlandske politikere som har blitt nektet innreise ===
Emil André Erstad ble nektet innreisevisum i Belarus i 2012.
== Økonomi og næringsliv ==
På slutten av 1800-tallet bodde 98 % av belaruserne på landsbygda og over 90 % livnærte seg i primærnæringene. Tidlig i 1950-årene var Belarus hovedsakelig et jordbruksland med få store byer. Ødeleggelsene under andre verdenskrig var viktig bakgrunn for at sovjetmyndighetene satset på industrialisering av Belarus.. Jordbruket fortsatte å sysselsette relativt mange.Belarus er relativt fattig på naturressurser (mineralforekomster av verdi er hovedsakelig kalkstein, kvartssand til glassproduksjon og ildfast leire) og får de fleste råvarer tilført utenfra. I sovjet-tiden var landets økonomi tett sammenvevd med den russiske og den ukrainske delrepublikken. Før 1991 var 80–90 % av handelen med andre deler av Sovjetunionen og 90 % av delrepublikkens energiforbruk ble dekket ved import. Arbeidsstokken var relativt godt kvalifisert noe som gjorde avansert industriproduksjon mulig. Målt i BNP per innbygger var den nummer 4 av sovjetrepublikkene. Tsjernobyl-ulykken i 1986 påførte republikken store kostnader til opprydningsarbeidet. Radioaktivt nedfall førte til alvorlig forurensing av 22 % av jordbruksarealet. Kalium utvinnes og eksporteres kommersielt.Etter oppløsning av Sovjetunionen hadde landet liten tilgang til hard valuta og samtidig økte energiprisene til verdensmarkedets nivå. Russland stanset energileveransene da landet ikke kunne betale noe som førte til sterk nedgang i industriproduksjonen (50 % fra 1989 til 1996), BNP falt med 63 % fra 1991 til 1995 og handel med tidligere sovjetrepublikker falt med 44 %. I 1995 hadde landet ubetalt regning for energi fra Russland på 450 millioner dollar. I februar 1996 ble Lukasjenko og Jeltsin enige om at Russland slettet gjeld på 1,27 milliarder dollar. Samtidig avsto Belarus fra kompensasjon for at avgivelse av atomvåpen og for skader forårsaket av det russiske militæret. I 1994 var landets BNP på 2160 amerikanske dollar/innbygger noe som var litt over Ukraina og litt under Russland, og om lag en tiendedel av Norges BNP/innbygger. På FNs Human Development Index (2015) var Belarus på høyde med Russland og langt foran Ukraina.Parlamentet og Kerbitsj' regjering var tilbakeholdne med å endre det økonomiske systemet fra sovjettiden, mens Russland satte igang omfattende reformer og behandlet de tidligere sovjetrepublikkene som selvstendige land. Det internasjonale pengefondet medvirket til spredte og lite sammenhengende reformer fra 1993 og det ble på 1990-tallet i praksis ikke satt i verk økonomisk reformer av betydning.Russland og Belarus inngikk i april 1994 en avtale om økonomisk union uten at denne ble iverksatt. Ny avtale ble inngått i april 1996 med ambisjon om å gjennopprette de økonomiske forbindelsene fra Sovjetunionen. De to landene hadde på dette tidspunktet svært ulike økonomisk politikk som gjorde nærmere integrasjon vanskelig. Belarus er økonomisk nært knyttet til Russland for eksempel var 49 % av utenrikshandelen (i 2007) med Russland. Særlig import av eneregi og eksport av ferdigvarer domineres av Russland. Belarus er et viktig marked for russisk næringsliv. I Sovjetunionen var belarusisk maskinindustri, særlig innenfor det militær-industrielle området, et industrielt tyngdepunkt i unionen.
=== Bergverk og industri ===
Fra rundt 1960 ble det anlagt mange store industribedrifter særlig innenfor produksjon av maskiner. Belarus ble en stor produsent av plast, syntetiske materialer, lastebiler og traktorer. I 1980 var Belarus verdens tredje største produsent av traktorer og traktormerket Belarus fantes over hele Sovjetunionen. I 1980 gikk levestandarden i den belarusiske delrepublikken forbi den russiske. Belarus har i stor grad bevart og utviklet industrien som ble bygget opp under sovjetisk styre.Belarus har drivverdige forekomster av bergsalt, kalkstein, kvartssand til glassproduksjon og ildfast leire. Kull har blitt importert fra Donbas i Ukraina og naturgass fra Vest-Ukraina. Lokalt utvunnet torv har vært brukt til fyring blant annet i varmekraftverkene.Minsk er en stor industriby med fremstilling av tunge kjøretøyer, traktorer, industrimaskiner og lærvarer. I Homjel (Gomel) fremstilles landbruksmaskiner, gjødsel og trelast; mens Vitebsk har hatt tyngdepunkt i tekstiler og klær og Hrodna (Grodno) har produsert gjødsel, kunstfibre, trelast og tobakk. Industri som foredler råvarer fra jord- og skogbruk er utbredt; fra skogene blant annet til trelast, cellulos, papir, fyrstikker og prefabrikkerte hus, og fra jordbruket blant annet meieriprodukter, syltetøy og hermetiserte produkter.Druzjbarørledningen fra Volga-Ural passerer Homjel, Pinsk og Brest med en nordlig gren til Ventspils i Latvia. Den nordlige grenen er koblet til oljeraffineriet i Novopolotsk (Polotsk-raffineriet). Polotsk-raffineriet er grunnlag for petrokjemisk industri som fremstiller plast og andre kunstfibre. Hovedgrenen er koblet til oljeraffineriet i Mazyr.
=== Jord- og skogbruk ===
Skoger og produkter fra skogbruk er viktig i landets næringsliv. Elvene, særlig Dnepr og Bug, brukes til tømmertransport til Østersjøen og til Ukraina. Furu er det viktigste treslaget til bygg og møbel, mens gran brukes til cellulose. Rundt ⅓ av landet er dyrket opp og jordsmonnet er av varierende kvalitet. Peter den Store sørget for å innføre potet og landet er en stor produsent av poteter og sukkerroer. Det dyrkes hvete, rug, havre og mais. Det dyrkes hamp og lin til industriell bruk, og det har vært produsert en del silke. Storfe, svin og fjærfe er viktige næringsveier. Nord i landet er melkeproduksjon tradisjonelt viktig.Fra 1960 til ut på 1980-tallet ble deler av Pripjatmyrene tørrlagt og utnyttet.
== Samferdsel ==
=== Jernbane ===
Belarus har pr. 2008 et jernbanenettverk på 5 538 km, hvorav mesteparten bredsporet (1 520 mm). Jernbanesystemet driftes av det nasjonale, statseide jernbaneselskapet Belarusskaja Železnaja Doroga (BŽD), og infrastrukturen og utstyret skriver seg i hovedsak fra sovjetepoken. Jernbanenettet er relativt tett utbygget.
Jernbanen mellom Warszawa og St. Petersburg ble i 1862 lagt gjennom Belarus og landet fikk da sin første jernbanestrekning. Fra 1869 ble jernbanen mellom Moskva og Brest anlagt.Hovedstaden Minsk har et metronettverk bestående av tre linjer som strekker seg over 40 km. Metroen ble åpnet i 1984 og er konstruert under bakken, men ikke spesielt dypt.
=== Elver og kanaler ===
Det er 3900 km seilbare elver og kanaler. Dnepr-Bug kanalen (belarusisk: Дняпроўска-Бугскі канал) er 196 km lang og forbinder Bug (ved Brest) og Dnjapro (ved Pinsk) slik at det dannes en vannvei mellom Østersjøen og Svartehavet. Kanalen ble opprinnelig anlagt i 1784. På Bjarezina og Daugava (Vestre Dzvina) består trafikken mest av tømmerflåter og småbåter. Belarus har til sammen 90 000 km vannveier. De tre hovedkorridorene er Dnjapro (nord-sør), Nemuan og Daugava (nordover mot Østersjøen) og sidelvene til Bug (vestover til Østersjøen).
=== Flytransport ===
Minsk nasjonale lufthavn er landets viktigste flyplass, og stort sett all flytransport til og fra landet via denne.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Skoleplikten i Belarus begynner når barna er enten seks eller syv år gamle. Til og med fjerde trinn har alle elevene samme skoleløp, før elevene fra femte trinn (10 år) kan velge mellom et teoretisk løp eller en mer praktisk variant. Den praktiske varianten går frem til niende trinn (14 år), der elevene enten kan gå i lære (i 2–5 år) eller ta allmennfaglig påbygning på to år. Det teoretiske skoleløpet går fra femte til ellevte trinn (10–16 år), og gir mulighet til opptak til høyere utdanningsinstitusjoner. Skolegangen fullfinansieres over offentlige budsjetter.Belarus har 57 høyere utdanningsinstitusjoner, hvorav 43 er offentlige. 28 av disse har universitetsstatus. Det er stor konkurranse om studieplassene, og opptaksprøver avgjør hvem som skal få de ordinære studieplassene. Disse er gratis for studentene, mens søkere som ikke når opp i opptaksprøvene må betale skolepenger om de likevel ønsker studieplass. Gode heltidsstudenter får et månedlig stipend av staten, dette baseres på karakterer.
=== Massemedia ===
Pr. 1. januar 2009 hadde Belarus ifølge offisielle tall 1 307 registrerte papirmedier, blant dem 673 aviser og 586 tidsskrifter. Belarus har også et statseid telegrambyrå, BelTA. Landet har fem nasjonale TV-kanaler, med Pervyj («Kanal 1») som den dominerende. Det er 29 FM-radiostasjoner i Belarus.Det er generell enighet utenfor landets grenser om at Belarus mangler reell pressefrihet, og landet scorer svært dårlig i internasjonale rangeringer. Lukasjenko-kritiske aviser blir rammet av restriktive tiltak fra myndighetene, og EU har protestert mot det de mener er vedvarende trakassering av aviser og journalister som er uavhengige eller i opposisjon. Organisasjonen Freedom House rapporterer at politiet settes inn mot aviser som støtter opposisjonen, samtidig som myndighetene aktivt overvåker Internett og blokkerer tilgangen til uavhengige og kritiske nettsider.
=== Urbanitet ===
Omtrent 70 % av Belarus sine 10 millioner innbyggere bor i urbane områder. Det klart viktigste byområdet er hovedstaden Minsk, med omtrent 1,7 millioner innbyggere. Belarusiske byer har slitt med overgangen til markedsøkonomi etter Sovjetunionens fall, med en utbredt industridød etter at subsidiene til den gamle tungindustrien forsvant.
== Kultur ==
=== Billedkunst og byggekunst ===
Med unntak av i religiøs kontekst var belarusisk kunst frem til det 19. århundre i hovedsak basert på folkekunst. Belaruserne utmerket seg spesielt innenfor treskjæring, og Ivan den grusomme skal ha ansatt belarusere til å utsmykke sine palasser og kirker. Belarus var også kjent for utskårne treleker. Andre tradisjonelle belarusiske folkekunstformer er keramikk, broderier og smykkekunst. I mer moderne tider er Marc Chagall den klart mest kjente belarusiske kunstneren. Belarusiske billedkunstnere var også aktive innenfor den sosialistiske realismen i sovjet-perioden, blant annet Mikhail Savitski.Belarusisk byggekunst følger i hovedtrekk de samme prinsipper som i nabolandene Litauen, Russland og Ukraina. Et tidlig eksempel på belarusisk arkitektur er St. Sofia-katedralen i Polotsk, som sannsynligvis er landets eldste kirke. Andre betydningsfulle kirkebygg i landet er Kolozja-kirken i Hrodna (et av få gjenværende kulturminner fra den svarterutenske kulturen) og Jomfru Maria-katedralen i Minsk. Under andre verdenskrig ble store deler av Belarus lagt i ruiner. Under gjenoppbygningen etter krigen lå fokuset stort sett på lave kostnader og praktisk funksjonalitet, noe som resulterte i at belarusiske byer i dag stort sett preges av prefabrikkert blokkbebyggelse basert på mikrorajon-prinsippet.
Belarus har fire oppføringer på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Disse fire er Struves meridianbue (delt med ni andre land), Mir slott, Njasvizj slott og Belaveskaja pusjtsja (delvis i Polen).
=== Folkedrakt ===
Folkedrakten har sitt opphav i Kievriket, og er vel tilpasset Belarus sitt barske klimatiske forhold. Kostymene er laget av enten lin eller ull og dekorert med utsmykkede mønster, som med tiden er blitt påvirket av nabolandenes kultur. Hver region har sitt spesielle mønster, og et av mønstrene finnes på det belarusiske flagget.
=== Mat og drikke ===
Det belarusiske kostholdet består hovedsakelig av grønnsaker, kjøtt og brød. Matslagene inkluderer svin, kål, poteter og brød. Drikker som f.eks. russisk vodka eller kvass er populære. Kvass er en lavalkoholholdig drikk (ofte med 1 til 2 % alkohol) laget av maltet brunt brød eller rugmel. Kvass kan også kombineres med skivede grønnsaker for å lage en suppe kalt okrosjka.
=== Idrett ===
Kjente idrettsutøvere fra Belarus omfatter turnerne Olga Korbut og Vitalj Sjtsjerba, judoutøveren Igor Makarov, friidrettsutøveren Julija Nesterenko og tennisspilleren Maks Mirny.Belarus deltok for første gang i De olympiske leker i Helsingfors i 1952, da som en del av et samlet sovjetisk lag. Landet har deltatt med eget lag siden 1994, og har pr. 2022 samlet 21 gull, 37 sølv og 48 bronse. I Tokyo 2020-lekene ble Belarus representert av 107 utøvere i 20 grener, og tok ett gull, tre sølv og tre bronse. I Beijing i 2022 deltok 29 belarusere i seks grener, og endte med to sølvmedaljer.I forbindelse med invasjonen av Ukraina i 2022 ble Belarus (sammen med Russland) fordømt av den internasjonale olympiske komité (IOC) for «brudd på den olympiske freden». IOC oppfordret alle internasjonale forbund til å avlyse arrangementer i landet, og Belarus flagg og nasjonalsang kan ikke lenger brukes i olympisk sammenheng.
=== Eurovision Song Contest ===
Belarus deltok for første gang i Eurovision Song Contest 2004 i Istanbul. Siden, har de kvalifisert seg to ganger: I Helsingfors 2007 med Dmitry Koldun og sangen Work your Magic. Det endte med en 6.-plass med 145 poeng og er i dag Belarus sitt beste resultat i konkurransen.
I Oslo 2010 kvalifiserte Belarus seg med gruppa 3+2 og sangen Butterflies. De lå sist hele finalen med 3 poeng fra Moldova, 2 poeng fra Russland og 1 poeng fra Bulgaria. Da Georgia skulle stemme som land nr. 37 av 39 ga de Belarus 12 poeng og Belarus klatret seg opp til en 24.-plass foran Storbritannia.
== Noen fakta ==
Gjennomsnittlig levealder: 69,08 år
BNP pr. innbygger: 7 800 dollar
BNP-vekst: 8,3 %
Industri: traktorer, radioer, fjernsynsapparater, motorsykler, kjemisk fiber, maskiner og verktøy og tekstiler
Jordbruksprodukter: poteter, korn, kjøtt, melk og grønnsaker
Arbeiderstyrke: jordbruk: 14 %, industri: 34,7 % og tjenesteytende sektor
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Belaveskaja pusjtsja (delvis i Polen, hvor den er kjent som Puszcza Białowieska)
Mir slott
Njasvizj slott
Struves meridianbueMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2018 – Feiring til ære for Budslaŭ-ikonet til Vår Frue (Budslaŭ-fest)
== Se også ==
Det østlige partnerskap
Belarusere i Norge
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brandt-Hansen, Anne (1997). Hviterussland: det usynlige landet. Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt. ISBN 8246401742.
Leitzinger, Antero (1996). Finskebukta til Beringstredet: Russland, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan. [Oslo]: Det Beste. ISBN 8270102555.
Brandt-Hansen, Anne (2000). Det slaviske triangelet: en studie av Russlands utenriks- og sikkerhetspolitikk i forhold til Hviterussland og Ukraina. Kjeller: FFI. ISBN 8246404571.
Kolstø, Pål (1999). Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200129187.
Salisbury, Harrison E. (1979). Den ukjente krigen. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202044707.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(ru) Offisielt nettsted
(be) Offisielt nettsted
(zh) Offisielt nettsted
(en) Belarus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Беларусь – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Belarus i FN-sambandets nettsted Globalis.no«Etnisk fordeling av befolkningen». Det belarusiske statistiske sentralbyrået. 1999. Arkivert fra originalen 26. mai 2012. Besøkt 22. oktober 2009.
(no) Hviterussland blir til Belarus
|
Den katolske kirke er den nest vanligste trosretningen i Belarus: Om lag 15 % av befolkningen bekjenner seg til katolisismen, mot 80 % russisk-ortodokse. Kirken er organisert i fire bispedømmer, derav ett erkebispedømme:
| 15,263 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prototype_(spill)
|
2023-02-04
|
Prototype (spill)
|
['Kategori:Actionspill', 'Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plattform hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:PlayStation 3-spill', 'Kategori:Videospill fra 2009', 'Kategori:Videospill utviklet i Canada', 'Kategori:Windows-spill', 'Kategori:Xbox 360-spill']
|
Prototype er et actionspill utviklet av Radical Entertainment.
Spillet ble lansert av Vivendi Games 12. juni 2009. Spillet er levert til PlayStation 3, Xbox 360, og PC.
|
Prototype er et actionspill utviklet av Radical Entertainment.
Spillet ble lansert av Vivendi Games 12. juni 2009. Spillet er levert til PlayStation 3, Xbox 360, og PC.
== Handling ==
I spiller er du Alex Mercer i New York, der et livsfarlig virus smitter folk og gjør dem til monstre. Du blir derimot en superhelt av viruset, og får superkrefter, kan skifte form og har innebygde våpen i kroppen din. Din oppgave er å få tilbake hukommelsen og avsløre konspirasjonen som tar livet av alle i byen.
== Systemkrav PC ==
Oppdateringspakker: Windows XP Service Pack 3 eller Windows Vista Service Pack 1
CPU: Intel® Core™ 2 Duo 1.86 GHz eller AMD Athlon™ 64 X2 4000+ eller bedre
RAM: 1 GB (XP), 2GB (Vista)
Skjermkort: DirectX 9.0c støtte med 256 MB 3D hardware akselerator (NVIDIA 7800GT/ATI® Radeon™ X1800 256 MB eller bedre, og støtte for Pixel Shader 3.0)
Harddiskplass: 8 GB (pluss 500MB for swapfil.)
Lydkort: Kort med 100% DirectX 9.0c støtte
== Eksterne lenker ==
(en) Prototype på Steam
(en) Prototype hos MobyGames
(en) Prototype på Metacritic
(en) Prototype på Metacritic
(en) Prototype på Metacritic
(en) Prototype på Internet Movie Database
(en) Prototype på Behind The Voice Actors
(en) Prototype hos Giant Bomb
(en) Prototype hos Internet Game Database
(en) Prototype hos GameSpot (svensk)
NRK Spiller - Anmeldelse
Verdens Gang - Anmeldelse
|
Prototype er et actionspill utviklet av Radical Entertainment.
| 15,264 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ygarden
|
2023-02-04
|
Øygarden
|
['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øygarden']
|
Øygarden er en kommune i Nordhordland i Vestland fylke, opprettet den 1. januar 2020. Kommunen erstattet de tre kommunene Fjell, Sund og Øygarden. Sammenslåingen var en del av kommunereformen i Norge.
Den 20. juni 2016 vedtok kommunestyrene i Fjell, Sund og Øygarden å sende søknad om å bli én kommune. Stortinget vedtok sammenslåingen 17. juni 2018.I et felles kommunestyremøte for Fjell, Sund og Øygarden 21. juni 2017 ble det vedtatt at den nye storkommunen skal hete Øygarden. Kommunesenteret er på Straume i tidligere Fjell kommune, mens kommunevåpenet er Sunds tidligere kommunevåpen, en fyrlykt.
|
Øygarden er en kommune i Nordhordland i Vestland fylke, opprettet den 1. januar 2020. Kommunen erstattet de tre kommunene Fjell, Sund og Øygarden. Sammenslåingen var en del av kommunereformen i Norge.
Den 20. juni 2016 vedtok kommunestyrene i Fjell, Sund og Øygarden å sende søknad om å bli én kommune. Stortinget vedtok sammenslåingen 17. juni 2018.I et felles kommunestyremøte for Fjell, Sund og Øygarden 21. juni 2017 ble det vedtatt at den nye storkommunen skal hete Øygarden. Kommunesenteret er på Straume i tidligere Fjell kommune, mens kommunevåpenet er Sunds tidligere kommunevåpen, en fyrlykt.
== Geografi og natur ==
Strandlinjen i Øygarden og deler av Canadas vestkyst er de eldste eksisterende strandlinjer i verden.
=== Topografi ===
Øygarden kommune består av om lag 450 øyer, holmer og skjær.
De største øyene med fast bosetning er, fra sør til nord: Toftøy, Rongøy, Blomøy, Oøy (Oen), Alvøy og Hellesøy. På øya Oøy, som også kalles One, ligger bygdene Kollsnes, Oen og Breivik.
=== Geologi ===
=== Klima ===
=== Dyreliv ===
=== Naturvern ===
== Samfunn ==
=== Befolkning ===
Øygarden er en av landets raskest voksende kommuner.
=== Tettsteder i Øygarden ===
Knarrevik/Straume er to sammenvokste tettsteder og det største i Øygarden kommune med 11 871 innbyggere i 2021. Torsteinsvik har 1 7 82 innbyggere, Sekkingstad 661 og Vikavågen 639. Kommunen har en rekke mindre tettsteder.
=== Den norske kirke ===
=== Skoler ===
=== Kommunikasjon ===
== Historie ==
== Kultur ==
=== Museer ===
Kystmuseet i Øygarden og Nordsjøfartmuseet i Tælavåg i Sund gir ut tidskriftet Havstrilen.
=== Idrett ===
Øygarden Fotballklubb spiller fotball i 1. divisjon, OBOS-ligaen (2020).
=== Kulturminner ===
I Øygarden er det funnet steinredskaper og avskjær etter fremstilling av slike for mellom 8.000-12.000 år siden, da havet lå 8-20 meter høyere. Grønnsteinen som en meisel var laget av, ble trolig hentet fra steinalder-steinbruddet på Hespriholmen vest for Bømlo.Under Rongesundet bru går kystvaktstien til Ormhilleren friluftsområde og over lynghei og svaberg videre vestover. En sti er anlagt til minne om havrettsminister Jens Evensen og heter «Ettertankens sti». På Furustien finnes Forfatterplassen med en postkasse og en bok for dikt.
== Folk fra Øygarden ==
Johannes Kleppevik (1947–2001), trubadur
Andreas Takvam, volleyballspiller
Anita Apelthun Sæle (f. 1951), stortingsrepresentant (KrF) for Hordaland 1993-2005
Lars Arne Nilsen (f. 1964), fotballtrener for Brann
Ove Trellevik (f. 1965), stortingspolitiker for Høgre
Alexander Dale Oen (1985–2012), verdensmester i svømming
Jakob Glesnes, fotballspiller
Preben Fjell, youtuber
Susanne Glesnes, sandvolleyballspiller
Tim-Robin Lihaug, bokser
Trine Eilertsen, sjefredaktør i Bergens Tidende 2008-12, politisk redaktør i Aftenposten fra 2014
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
Kilde: og
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
(en) Øygarden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) VestforBergen.no
|
Toftøy (offisielt Toftøyna) er ei øy i Øygarden kommune i Hordaland. Toftøy har bruforbindelse sørover mot øya Misje.
| 15,265 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Rostock_(1564)
|
2023-02-04
|
Slaget ved Rostock (1564)
|
['Kategori:1564 i Danmark', 'Kategori:1564 i Sverige', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Konflikter i 1564', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjøslag under den nordiske syvårskrigen', 'Kategori:Språkvask 2021-08']
|
Slaget ved Rostock var et mindre sjøslag under den nordiske syvårskrigen utenfor den tyske byen Rostock i 11. juli 1564 på nøytral grunn.
Den danske kongen Fredrik II ønsket å rette et slag mot den hanseatiske byen Rostock som hadde nektet å bryte med Sverige og ville ikke respektere den danske sjøblokaden av Sverige. Anledningen kom i form av et mindre krigsskip som ankret opp først i Warnemünde, senere i munningen på elven Warnow utenfor havnestedet Rostock. Rostocks nære omgang med svenskene var lagt merke til av kaprere som herjet på Østersjøen med danskekongens tillatelse, og dette fulgt til diplomatisk kontakt mellom København og Rostock. Kongen kom med løfter om å levere tilbake de erobrede handelsfartøyene mot et krav om brudd på handelen med Sverige. Dessuten kom det også et krav om at Rostock skulle jage bort det svenske krigsskipet «Vita Falken» som hadde blitt en sjenanse for de allierte.
Som svaret på avslaget på kravene, beordret danskekongen admiral Herluf Trolle til å sende ut en eskadre på tre danske og to lübeckske skip under viseadmiral Peder Huitfeldt fra Norge ved 1. juli 1564. Huitfeldt dro til munningen av Warnow og sperret vegen ut for det svenske krigsskipet, deretter landsettet en styrke med kanoner på stranden vendt mot «Vita Falken» den 11. juli. I mellomtiden hadde forberedelsene på en fredskongress organisert av den tyske keiseren fulgt til at mange diplomater var kommet til byen. Disse dro ut for å overvære sjøslaget som startet om morgen, sjeldent hadde et så grovt brudd på nøytraliteten på et sted vært begått rett for øyne på diplomater.
Befalhaveren Anders Björnsson nektet å overgi seg ovenfor overmakten og satte ild på kruttkammeret ombord på krigsskipet etter mange timer med fortvilte motstand utover dagen. «Vita Falken» eksploderte i en selvmordsaksjon av Björnsson med mesteparten av besetningen, bare to skal ha berget seg med livet i behold.
Danskene kom til vraket etter «Vita Fisken», fisket opptil 14 kanonskyts ut av vannet og styrt vekk til havs. Rostock sendt en sterk protest mot den grove krenkningen av byens nøytralitet, men Fredrik II var sårt tilfredsstilt med dette. Huitfeldt kom tilbake til den allierte krigsflåten ved Bornholm ved 24. juli.
|
Slaget ved Rostock var et mindre sjøslag under den nordiske syvårskrigen utenfor den tyske byen Rostock i 11. juli 1564 på nøytral grunn.
Den danske kongen Fredrik II ønsket å rette et slag mot den hanseatiske byen Rostock som hadde nektet å bryte med Sverige og ville ikke respektere den danske sjøblokaden av Sverige. Anledningen kom i form av et mindre krigsskip som ankret opp først i Warnemünde, senere i munningen på elven Warnow utenfor havnestedet Rostock. Rostocks nære omgang med svenskene var lagt merke til av kaprere som herjet på Østersjøen med danskekongens tillatelse, og dette fulgt til diplomatisk kontakt mellom København og Rostock. Kongen kom med løfter om å levere tilbake de erobrede handelsfartøyene mot et krav om brudd på handelen med Sverige. Dessuten kom det også et krav om at Rostock skulle jage bort det svenske krigsskipet «Vita Falken» som hadde blitt en sjenanse for de allierte.
Som svaret på avslaget på kravene, beordret danskekongen admiral Herluf Trolle til å sende ut en eskadre på tre danske og to lübeckske skip under viseadmiral Peder Huitfeldt fra Norge ved 1. juli 1564. Huitfeldt dro til munningen av Warnow og sperret vegen ut for det svenske krigsskipet, deretter landsettet en styrke med kanoner på stranden vendt mot «Vita Falken» den 11. juli. I mellomtiden hadde forberedelsene på en fredskongress organisert av den tyske keiseren fulgt til at mange diplomater var kommet til byen. Disse dro ut for å overvære sjøslaget som startet om morgen, sjeldent hadde et så grovt brudd på nøytraliteten på et sted vært begått rett for øyne på diplomater.
Befalhaveren Anders Björnsson nektet å overgi seg ovenfor overmakten og satte ild på kruttkammeret ombord på krigsskipet etter mange timer med fortvilte motstand utover dagen. «Vita Falken» eksploderte i en selvmordsaksjon av Björnsson med mesteparten av besetningen, bare to skal ha berget seg med livet i behold.
Danskene kom til vraket etter «Vita Fisken», fisket opptil 14 kanonskyts ut av vannet og styrt vekk til havs. Rostock sendt en sterk protest mot den grove krenkningen av byens nøytralitet, men Fredrik II var sårt tilfredsstilt med dette. Huitfeldt kom tilbake til den allierte krigsflåten ved Bornholm ved 24. juli.
== Litteratur ==
Det första stora kriget, Alexej Smirnov 2009 ISBN 978-91-7329-020-3
|
Slaget ved Rostock var et mindre sjøslag under den nordiske syvårskrigen utenfor den tyske byen Rostock i 11. juli 1564 på nøytral grunn.
| 15,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Royal_Gold_Medal
|
2023-02-04
|
Royal Gold Medal
|
['Kategori:1848 i Storbritannia', 'Kategori:Arkitekturpriser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske utmerkelser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1848']
|
Royal Gold Medal er en arkitekturpris som blir delt ut årlig av Royal Institute of British Architects på vegne av den britiske monarken, som en anerkjennelse av person eller gruppe sin betydelige bidrag til internasjonal arkitektur.
Den ble først delt ut i 1848 til Charles Robert Cockerell og vinnerne innbefatter de mest velkjente arkitektene i det 19. og 20. århundre, blant andre Giles Gilbert Scott (1925), Frank Lloyd Wright (1941) og Le Corbusier (1953). I 1992 ble den irske ingeniøren Peter Rice den andre ingeniøren som mottok prisen; den første var Ove Arup i 1966. Et annet bemerkelsesverdig unntak var prisen i 1999, som gikk til byen Barcelona.
Prisen er for alle arbeider, heller enn for en bygning eller for en arkitekt som er på moten.
|
Royal Gold Medal er en arkitekturpris som blir delt ut årlig av Royal Institute of British Architects på vegne av den britiske monarken, som en anerkjennelse av person eller gruppe sin betydelige bidrag til internasjonal arkitektur.
Den ble først delt ut i 1848 til Charles Robert Cockerell og vinnerne innbefatter de mest velkjente arkitektene i det 19. og 20. århundre, blant andre Giles Gilbert Scott (1925), Frank Lloyd Wright (1941) og Le Corbusier (1953). I 1992 ble den irske ingeniøren Peter Rice den andre ingeniøren som mottok prisen; den første var Ove Arup i 1966. Et annet bemerkelsesverdig unntak var prisen i 1999, som gikk til byen Barcelona.
Prisen er for alle arbeider, heller enn for en bygning eller for en arkitekt som er på moten.
== Liste over mottakere ==
== Eksterne lenker ==
RIBA side omn Royal Gold Medal
Liste over medaljevinnere 1848-2008(PDF)
Vinneren i 2007
Vinneren i 2006
|
Royal Gold Medal er en arkitekturpris som blir delt ut årlig av Royal Institute of British Architects på vegne av den britiske monarken, som en anerkjennelse av person eller gruppe sin betydelige bidrag til internasjonal arkitektur.
| 15,267 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikolaj_Jakovlev
|
2023-02-04
|
Nikolaj Jakovlev
|
['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fødsler 10. mai', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Volgograd oblast', 'Kategori:Russiske lingvister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Nikolaj Feofanovitsj Jakovlev (russisk: Николай Феофанович Яковлев) (født 1892, død 1974) var en russisk lingvist. Han er spesielt kjent for arbeidet sitt med å utvikle et felles alfabet for de språkene som ble skriftfestet i perioden fra oktoberrevolusjonen fram til 1935.
|
Nikolaj Feofanovitsj Jakovlev (russisk: Николай Феофанович Яковлев) (født 1892, død 1974) var en russisk lingvist. Han er spesielt kjent for arbeidet sitt med å utvikle et felles alfabet for de språkene som ble skriftfestet i perioden fra oktoberrevolusjonen fram til 1935.
== Referanser ==
|
Nikolaj Feofanovitsj Jakovlev (russisk: Николай Феофанович Яковлев) (født 1892, død 1974) var en russisk lingvist. Han er spesielt kjent for arbeidet sitt med å utvikle et felles alfabet for de språkene som ble skriftfestet i perioden fra oktoberrevolusjonen fram til 1935.
| 15,268 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vaakevandring
|
2023-02-04
|
Vaakevandring
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kristne heavy metal-band', 'Kategori:Norske black metal-band']
|
Vaakevandring er et norsk unblack metal-band som var aktive i tidsrommet mellom 1996 og 2001. Bandets navn betyr «å gå å vekke menneskene».
Vaakevandring spilte atmosfærisk, episk unblack metal, med innslag av keyboard og folkemusikk. EP-en med samme navn ble produsert av Dimmu Borgirs Stian Aarstad og ble vel mottatt over hele verden.
Selv om bandet bare slapp en EP, hadde det stor innflytelse på unblack metal-scenen. De var et av bandene som stod sentralt i å endre den dominerende «anti-satanisme»-retningen innen tekststkrivingen - som bandet som grunnla unblack metal-genren, Horde,
stod i spissen for - til en mer filosofisk og følelsesmessig retning.
Plassen bandet inntok innen kristen heavy metal er verd å legge merke til, blant annet stod Vaakevandring sammen med Antestor øverst på plakaten på Endtime-festivalen i Sverige i 2007.
|
Vaakevandring er et norsk unblack metal-band som var aktive i tidsrommet mellom 1996 og 2001. Bandets navn betyr «å gå å vekke menneskene».
Vaakevandring spilte atmosfærisk, episk unblack metal, med innslag av keyboard og folkemusikk. EP-en med samme navn ble produsert av Dimmu Borgirs Stian Aarstad og ble vel mottatt over hele verden.
Selv om bandet bare slapp en EP, hadde det stor innflytelse på unblack metal-scenen. De var et av bandene som stod sentralt i å endre den dominerende «anti-satanisme»-retningen innen tekststkrivingen - som bandet som grunnla unblack metal-genren, Horde,
stod i spissen for - til en mer filosofisk og følelsesmessig retning.
Plassen bandet inntok innen kristen heavy metal er verd å legge merke til, blant annet stod Vaakevandring sammen med Antestor øverst på plakaten på Endtime-festivalen i Sverige i 2007.
== Historikk ==
Vaakevandring er en videreføring av pop-bandet Lothlorien som Alexander Nygård og Trond Bjørnstad startet sammen med Morten Sigmund Magerøy og en gitarist i 1996. Lothlorien beveget seg etterhvert stilmessig mot tyngre musikk, og endret navn til Inertia. Bjørnstad sluttet å spille bassgitar og gikk over til rollen som vokalist på death growl, mens en annen gitarist tok hans plass som bassist.
Religionen brakte også problemer til Lothlorien, den andre gitaristen (senere den nye bassisten) ønsket å skrive om mørkere temaer, og forlot bandet etter en stund. På samme tid spurte Dæhlen og Hansen Morten Magerøy om han ville bli med dem på prosjektet Signum Crusis, de tre øvet en gang og etter det inkluderte de Alexander Nygård som prosjektets gitarist. Navnet ble endret til Korsferd med Magerøy på gitar, Hansen på bass og Dæhlen på trommer. Senere gikk Hansen over til rollen som vokalist mens Trond Bjørnstad ble bassgitarist. På denne tiden ble bandets navn endret til Vaakevandring.
Demoen bandet utga i 1998-'99 ble produsert og redigert av Dimmu Borgirs keyboardist, Stian Aarstad, og den ble lagt merke til.
Dette forårsaket mange rykter på internett. Aarstad hadde hørt bandet opptre tidligere, og tilbød dem en gratis studiosesjon slik at han kunne trene seg i miksing og redigering.
.
Demoen var ferdig i desember 1998, og den ble laget i 1000 eksemplarer. THT Productions slapp den på kassett i Indonesia i begynnelsen av 2000.Bandets neste opptak var en sang kalt Fall of man som ble utgitt på Endtime Productions samleplate In the Shadow of Death. På dette nummeret spilte Lars Stokstad fra Antestor gitar.
På samme tid ble både Hansen og Magerøy med i Antestor, samtidig som de forble medlemmer av Vaakevandring.
Pål Dæhlen gikk inn i Frosthardr. Demoene ble snart utsolgt, og de har senere blitt solgt på Ebay for opp mot $60.
Vaakevandrings demo ble sluppet på nytt som EP-en Vaakevandring av det norske plateselskapet Momentum Scandinavia. EP-en har blitt et klassisk album innenfor unblack metal-sjangeren.Sammen med Antestor stod de øverst på plakaten for den svenske Endtimefestivalen i 2007. Vemod (Lars Stokstad) fra Antestor var gitarist for Vaakevandring under den opptredenen.
== Stil og innflytelse ==
Tidlig på 1990-tallet dominerte «anti-satanismen» og «korsfarermentaliteten» som var en del av bandet Hordes stil, Horde regnes som grunnleggerne av unblack metal. Band som Antestor, Crimson Moonlight og kanskje spesielt Vaakevandring endret kursen ved at de innførte temaer som omvendelse og frelse, og elementært innhold som Fader vår. I Skandinavia dreide Vaakevandring utviklingen for den kristne delen av black metal fra klassisk black metal til et mer følelsesmessig fokus med filosofisk og ideologisk innhold.Musikalsk benyttet Vaakevandring seg av nye impulser fra folk metal og også pagan metal. Slik hadde de innflytelse på band som kom senere, som Arvinger og Holy Blood. Siden mye av besetningen var den samme for Antestor, sees det bandet som en mer eller mindre direkte fortsettelse av Vaakevandring.
I 2007 ble det igjen blåst liv i Vaakevandring da de ble satt øverst på plakaten for Endtime-festivalen i Sverige. Igjen fant en overlapping med Antestor sted, siden mange av bandmedlemmene i Antestor også var en del av Vaakevandring.
== Diskografi ==
Demo 98/99 (demo) – (1999)
Vaakevandring (EP) – (2004)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Vaakevandring på Discogs
(en) Vaakevandring på Encyclopaedia Metallum
|
Vaakevandring er et norsk unblack metal-band som var aktive i tidsrommet mellom 1996 og 2001. Bandets navn betyr «å gå å vekke menneskene».
| 15,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ouv%C3%A8ze
|
2023-02-04
|
Ouvèze
|
['Kategori:43°N', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', "Kategori:Auvergne-Rhône-Alpes' geografi", 'Kategori:Drôme', 'Kategori:Elver i Frankrike', "Kategori:Provence-Alpes-Côte d'Azurs geografi", 'Kategori:Rhônes vassdragsområde', 'Kategori:Vaucluse']
|
Ouvèze er en elv sør i Frankrike, og en av sideelvene til Rhône fra venstre. Den har sitt utspring i Préalpes i kommunen Montauban-sur-l'Ouvèze. Elven munner ut i Rhône i Sorgues, nord for Avignon. Ouvèze er 93,3 km lang.Ouvèze renner gjennom følgende departementer og byer:
Drôme: Buis-les-Baronnies, Mollans-sur-Ouvèze
Vaucluse: Vaison-la-Romaine, Bédarrides, Sorgues
|
Ouvèze er en elv sør i Frankrike, og en av sideelvene til Rhône fra venstre. Den har sitt utspring i Préalpes i kommunen Montauban-sur-l'Ouvèze. Elven munner ut i Rhône i Sorgues, nord for Avignon. Ouvèze er 93,3 km lang.Ouvèze renner gjennom følgende departementer og byer:
Drôme: Buis-les-Baronnies, Mollans-sur-Ouvèze
Vaucluse: Vaison-la-Romaine, Bédarrides, Sorgues
== Referanser ==
|
| sideelver =
| 15,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sibylla_av_Jerusalem
|
2023-02-04
|
Sibylla av Jerusalem
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dronninger av Jerusalem', 'Kategori:Dødsfall i 1190', 'Kategori:Fødsler i 1160', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra Betania', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Sibylla av Jerusalem (født ca. 1160, død 1190) var grevinne av Jaffa og Ascalon fra 1176 og dronning av Jerusalem fra 1186 til 1190. Hun var den eldste datteren til Amalrik I av Jerusalem og Agnes av Courtenay, søster av Balduin IV av Jerusalem, og halvsøster av Isabella I av Jerusalem, og mor av Balduin V av Jerusalem. Hennes bestemor dronning Melisende av Jerusalem hadde vært et eksempel på et vellykket styre av en dronningregent tidligere i århundret.
|
Sibylla av Jerusalem (født ca. 1160, død 1190) var grevinne av Jaffa og Ascalon fra 1176 og dronning av Jerusalem fra 1186 til 1190. Hun var den eldste datteren til Amalrik I av Jerusalem og Agnes av Courtenay, søster av Balduin IV av Jerusalem, og halvsøster av Isabella I av Jerusalem, og mor av Balduin V av Jerusalem. Hennes bestemor dronning Melisende av Jerusalem hadde vært et eksempel på et vellykket styre av en dronningregent tidligere i århundret.
== Dynasti ==
Sibylla vokste opp sin grandtante, abbedisse Ioveta av Betania, søster av tidligere dronning Melisende, som grunnla nonneklosteret sankt Lasarus i Betania for hennes søster i 1128, og døde der i 1163. I klosteret lærte Sibylla Bibelen og andre kirketradisjoner.
I 1174 sendte hennes far Frederick de la Roche, erkebiskop av Tyr, på en diplomatisk legasjon til Europa for å skaffe støtte, militært og finansielt, for korsfarerstatene, og for å skaffe et egnet ekteskap for Sibylla. Da hennes bror led fra en sykdom som senere ble bekreftet som spedalskhet gjorde at hennes ekteskap var av vital betydning. Frederick overbeviste Stefan I av Sancerre, en ung adelsmann med gode forbindelser, til å komme til Midtøsten og gifte seg med prinsessen. Kort tid etter at han kom til Jerusalem endret han seg og dro tilbake til Frankrike. Grunnen er ikke kjent.
== Balduin IVs regime ==
Da deres far Amalrik døde ble Balduin IV konge i 1174. Først ble Miles av Plancy, deretter Raymond III av Tripoli regent mens han var mindreåring. I 1176 arrangerte Raymond og Balduin for bryllupet til Sibylla hvor hun ble gift med Vilhelm Langsverd av Montferrat, den eldste sønn av marki Vilhelm V av Montferrat, og en fetter av Ludvig VII av Frankrike og keiser Fredrik Barbarossa av det tysk-romerske rike. Prinsesse Sibylla ble gjort til grevinne av Jaffa og Ascalon (tidligere holdt av hennes mor Agnes), tittelen ble i økende grad assosiert med arvingen til tronen. Om høsten ble de gift. Vilhelm døde i juni det påfølgende året og etterlot Sibylla gravid. I henhold til familietradisjonen navnga Sibylla sin sønn Balduin.
Enkeprinsessen ble en glitrende pris for ambisiøse adelsmann og eventyrere som søkte fremgang og opphøyelse, og for få kontroll over Jerusalem. Filip av Flandern, fetter av Sibylla (hans mor, Sibylla av Anjou, var hennes fars halvsøster), kom til Midtøsten i 1177 og krevde at prinsessen ble gift med en av hans vasaller. Ved å gifte Sibylla til sin vasall ville Filip kunne kontrollere kongedømmet Jerusalem. Kongedømmets råd, Haute Cour av Jerusalem, ledet av Baudouin av Ibelin, avviste bryskt Filips krav. Krenket forlot Filip Jerusalem for å drive krig i Antiokia ved Orontes.
Sibylla giftet seg ikke igjen før i 1180. I en lang tid favoriserte populærfortellinger en redegjørelse fra 1200-tallet, Den gammelfranske fortsettelse av Vilhelm av Tyr, delvis tilskrevet Ernoul, og assosiert med Ibelin-familien. Den hevdet at Sibylla var forelsket i nettopp Baudouin av Ibelin, en enkemann dobbelt så gammel som henne, men han ble tatt til fange og fengslet i 1170 av Saladin, muslimenes leder. Hun skrev til Baudouin og foreslo at de ble gift så snart han ble løslatt. Saladin krevde en stor sum penger for å løse ham ut, noe Baudouin ikke var i stand, men ble løslatt på løftet at Baudouin ville betale ham senere, Straks han var fri dro Baudouin til hoffet i Det bysantinske riket hvor han mottok et tilskudd fra keiser Manuel I Komnenos. Keiseren hadde tidligere mottatt bekreftelse fra sin niese, Maria Komnene, enkedronningen, om sannsynligheten om at Sibylla og Baudouin ville bli gift. Imidlertid rådet Agnes av Courtenay hennes sønn til å få Sibylla gift med den nylig ankomne franske ridder Guy av Lusignan, bror av hennes personlige konstabel Amalric av Lusignan som Den gammelfranske fortsettelse hevdet var elskeren hennes. Ved dette, slik denne fortellingen redegjør, håpet Alice å forpurre ethvert forsøk fra Raymond III av Tripoli (den tidligere regenten) fra å gifte hennes datter inn i en rivaliserende hoffraksjon, ledet av familien Ibelin. Den hevdet at Baudouin av Ibelin var fortsatt i Konstantinopel og derfor ikke i stand til å gifte seg med Sibylla. Med økende press for å få den antatte tronarvingen gift ble bryllupet satt i gang i all hast. Sibylla, som forfatteren avbilder som ustadig og uberegnelig, overførte lett sin tiltrekning til den yngre mannen.
Det finnes andre samtidige redegjørelser som er mindre fantasifulle som hevder at en plan for å gifte Sibylla med Hugo III av Burgund hadde rent ut i sanden. Påsken 1180 tok Raymond III av Tripoli og Bohemond III av Antiokia kongedømmet Jerusalem med makt med den hensikt å tvinge fram en ektemann for Sibylla av deres eget valg, antagelige Baudouin av Ibelin. Imidlertid var en utenlandsk ektemann betydningsfullt for kongedømmet som trengte økonomisk og militær støtte fra Europa. Baudouin IV selv arrangerte ekteskapet med Guy da hans bror Amalric hadde god anseelse, hadde først kommet til hoffet som Baudouin av Ibelins svigersønn og var nå blitt konstabel av Jerusalem.
Da den nye franske konge Filip II August fortsatt var mindreårig var Guys status som vasall av kongen og Sybillas fetter kong Henrik II av England (som hertug av Aquitaine), skyldte paven et korstog, nyttig i henhold til å skaffe ytre hjelp. Baudouin av Ibelin var i Jerusalem da Sibylla ble gift og dro ikke til Konstantinopel før senere på året, motstridende til hva Den gammelfranske fortsettelsen hevdet. Også i 1180 innskrenket Baudouin IV videre ambisjonene til Ibelin-familien ved å forlove den åtte år gamle Isabella til Humphrey IV av Toron og således fjernet henne fra kontrollen til hennes mor og Ibelin-familie. Isteden ble hun plassert i hendene på hennes forlovedes familie, Raynald av Chatillon og hans hustru Étiennette av Milly.
Sibylla født to døtre, Alice og Maria (fødselsårene er ukjente). Opprinnelig hadde Baudouin IV gitt mye autoritet til Guy, utpekt ham som sin regent i løpet av den tiden han selv var syk og uvirksom, men i løpet av et år ble kongen fornærmet og rasende på Guys oppførsel som regent. Guy overså Raynald av Chatillons trakassering av handelskaravanene mellom Egypt og Syria, noe som truet forbindelsene med Egypt og Jerusalem. Baudouin IV avsatte Guy som regent i 1183 og fikk Sibyllas sønn kronet som medkonge under navnet Baudouin V, således gå forbi henne og Guy i etterfølgelsen til tronen. Han forsøkte også å få Sibyllas ekteskap annullert i 1184. Hennes sønn var utpekt til å etterfølge Raymond III av Tripoli. Om Baudouin V skulle dø før han ble voksen ville hans «mest rettmessige arvinger» etterfølge kongedømmet inntil hans kongene av Frankrike og England, og keiser av det tysk-romerske rike kom, og paven skulle dømme mellom kravene til Sibylla og Isabella. Selv om hennes ektemann var i unåde for sin oppførsel som regent synes det ikke som om unåden omfattet Sibylla.
Gjennom alle disse interne politiske konfliktene, truet en enda større ytre trussel i horisonten: Saladin, sultan av Egypt og Syria, hadde nøysommelig bygd opp sin maktbase som forberedelse for invasjon. I mellomtiden døde Agnes i Akko, en gang i 1184.
== Baudouin V og etterfølgelsen til tronen ==
Baudouin IV døde våren 1185 og etterlot Sibyllas sønn som enekonge, Raymond som regent og guttens grandonkel Joscelin III av Edessa som verge. Baudouin Vs bestefar marki Vilhelm V av Montferrat kom også til kongedømmet for å gi sin støtte. Imidlertid var guttekongen et sykelig barn og døde i Akko sommeren 1186. Hverken Sibyllas eller Isabellas tilhengere synes å ha vært forberedt på å akseptere kravene i Baudouin IVs testamente, det vil si å installere en regent og deretter vente på en beslutning fra Baudouin Vs slektninger i England, Frankrike og Tyskland.
Joscelin og marki Vilhelm fulgte kongens kiste til Jerusalem. Sibylla var tilstede ved hennes sønns begravelse, håndtert av Joscelin. Som sikkerhet fulgte en bevæpnet eskorte. Raymond III, som ønsket å beskytte sin egen innflytelse og politiske allierte, enkedronning Maria Comnena og familien Ibelin, dro til Nablus – hjemmet til Maria og Balian – hvor han sammenkalte de medlemmer av Haute Cour som støttet Isabella. I mellomtiden ble Sibylla kronet som dronning av patriark Heraclius. Raynald av Châtillon fikk folkelig støtte for Sibylla ved å bekrefte at hun var «li plus apareissanz et plus dreis heis dou roiaume» («den mest åpenbare og rettmessige arvingen til kongedømmet»). Hennes baktalere tok opp på nytt kravet at Sibylla var illegitim og hadde til hensikt å holde en rivaliserende kroning av Isabella. Den latinske kirke i Jerusalem fastslo at Sibylla var en lovlig hersker og etterfølger av hennes far. Sibyllas krav ble opprettholdt mens Haute Cour forhandlet om å anerkjenne hennes som dronning. Sibyllas posisjon ble ytterligere forsterket da Isabella ektemann, Humphrey IV av Toron, stesønn av Raynald av Châtillon, forlot Nablus for å sverge troskap til Sibylla og Guy.
Sibylla ble kronet alene som enedronning. Før hennes kroning gikk Sibylla med på kravet til opposisjonelle hoffmedlemmer at hun skulle skille seg fra Guy for å tilfredsstille dem. Motkravet var at hun da krevde å velge sin ny ektemann. Dette fulgte presedens fra hennes egne foreldre. Lederne av Haute Cour gikk med på dette, og Sibylla ble kronet. Til deres overraskelse annonserte Sibylla straks at hun valgte Guy som sin ektemann, og rakte kronen til ham slik at han kunne krone seg selv.
Av dronning Sibyllas rett til å herske har Bernard Hamilton skrevet «det var ingen virkelig tvil ved å følge presedens fra Melisende at Sibylla, som den eldste datteren av kong Amalric, hadde det beste kravet til tronen, det kunne ikke være noen tvil etter seremonien at Guy kun holdt kronen via sin ektefelle.»
== Sibyllas regime ==
Sibylla hadde vist stor sluhet og politisk dyktighet i hennes forhold til medlemmene av den opposisjonelle fraksjonen. Hun hadde en del støtte fra hennes slektninger på morsiden, som Courtenay-familien, det tidligere dynastiet i Edessa, og deres allierte og vasaller, mens hennes rivaler var ledet av Raymond av Tripoli som hadde et krav på tronen i hans egen rett, Ibelin-familien, og enkedronningen i Nablus på vegne av Isabella.
Dronning Sibyllas viktigste sak var å undersøke framgangen til Saladins hær mens de invaderte kongedømmet. Guy og Raymond ble sendt ut i fronten med hele det stridende styrke til kongedømmet, men deres udugelighet i å samarbeide var fatalt, og Saladin knuste dem i slaget ved Hattin den 4. juli 1187. Guy var blant de få som overlevde og ble tatt til fange. Enkedronning dro til Jerusalem da Saladins hær nærmet seg. Ved september 1187 beleiret Saladin den hellige byen, og Sibylla måtte personlig lede forsvaret sammen med patriark Eraclius og Balian av Ibelin, som hadde overlevd Hattin. Jerusalem kapitulerte for muslimene den 2. oktober og Sibylla fikk forhandlet seg til å dra til Tripoli sammen med sine døtre.
== Død ==
Guy ble løslatt fra sitt fangenskap i Damaskus i 1188 da Saladin innså at ved å løslate ham ville han skape splid blant korsfarerne og at Guy var en mindre dyktig leder enn de som nå holdt stand. Dronningen slo seg sammen med ham mens de marsjerte mot Tyr i 1189, den eneste byen i kongedømmet Jerusalem som ennå ikke hadde blitt erobret. Konrad av Montferrat, bror av Sibyllas første ektemann Vilhelm, hadde tatt ledelsen av byens forsvar. Konrad nektet derimot å la dem slippe innenfor bymurene og nektet også å anerkjenne Guys krav til restene av kongedømmet. Isteden krevde Konrad å beholde ledelsen inntil kongene fra Europa kom for avgjøre i henhold til Baudouin IVs testamente. Etter å ha tilbrakt en måned utenfor bymurene fulgte dronningen Guy mens han ledet en fortropp av nylig ankomne krigere fra det tredje korstoget mot muslim-okkuperte Akko, bestemt på å gjøre denne byen til det nye setet i kongedømmet. Guy beleiret byen i to år.
I løpet av et stillestand i juli eller august, muligens den 25. juli 1190 døde Sibylla av en pest som hadde brutt ut og gikk som en svøpe gjennom hæren. Hennes to unge døtre hadde dødd noen få dager tidligere. Akko ble først erobret i juli 1191, hovedsakelig av tropper ført inn av Filip II August av Frankrike og Rikard I av England.
Bernard Hamilton har skrevet at «hadde Sibylla levd i fredeligere tider kunne hun ha utøvet en god del makt ettersom hennes ektemanns autoritet var avledet fra hennes». Hennes lovmessige etterfølger var hennes halvsøster Isabella som ble tvunget til å avslutte sitt ekteskap med Humphrey av Toron for å gifte seg med Konrad. Guy nektet å gi slipp på sine krone før det ble et valg på ny hersker i 1192. Valget avgjorde kongevalget til Konrads fordel.
== I fiksjonen ==
Sibylla har figurert i flere romaner, især Zofia Kossak-Szczuckas Król trędowaty (Den spedalske konge), Graham Shelbys The Knights of Dark Renown, og Cecelia Hollands Jerusalem. Kossak og Shelby portretterte begge henne som en bortskjemt, tomhodet og lettmanipulert skjønnhet mens Shelby beskrev henne hyppig som «kaninhjerne». Holland gjør henne til en heltinne i sin roman, men ignorerte hennes historisk kjente kroning av Guy til fordel for en fiktiv romanse til en tempelridder.
En meget fiktiv utgave av Sibylla ble spilt av Eva Green i den amerikanske filmen Kingdom of Heaven (Himmelens kongedømme) fra 2005. I denne blir hun avbildet som ulykkelig gift og har en affære med en enda mer fiktiv utgave av Balian av Ibelin. I regissørens utgave av filmen er det antydet at hun forgiftet sin egen sønn for å spare ham fra lidelsene av spedalskhet. Istedenfor bli sammen med sin ektemann Guy etter at han har blitt løslatt av muslimene, forlater kongedømmet Jerusalem for å dra til Frankrike.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hamilton, Bernard: «Women in the Crusader States: The Queens of Jerusalem». I Medieval Women, redigert av Derek Baker. Ecclesiastical History Society, 1978.
Hamilton, Bernard: The Leper King and his Heirs. Cambridge, 2000.
|
thumb|Fra toppen: Baudouin IV trolover Sibylla til Guy; Bunnen: Sibylla og Guy er gift. (Manuskript av [[Vilhelm av Tyrs Historia og Den gammelfranske fortsettelse, malt i Akko, 1200-tallet, Bib.
| 15,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skogbruk
|
2023-02-04
|
Skogbruk
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Skogbruk']
|
Skogbruk er i snever forstand utnytting av skog til produksjon av tømmer (sagtømmer og massevirke), papir (massevirke), brensel og annet. Til skogbruksfaget hører også skogplanting eller annen foryngelse, og skogskjøtsel for å øke framtidig avkastning, så vel som skogsdrift og tømmertransport.
I vid forstand er også skogbruk all bruk av skog som jakt, fiske og friluftsliv og tilrettelagte opplevelser, så vel som andre økosystemtjenester fra skog som for eksempel klimapåvirkning, vannhusholdning, erosjonsvern, bevaring av biologisk mangfold og landskap.
|
Skogbruk er i snever forstand utnytting av skog til produksjon av tømmer (sagtømmer og massevirke), papir (massevirke), brensel og annet. Til skogbruksfaget hører også skogplanting eller annen foryngelse, og skogskjøtsel for å øke framtidig avkastning, så vel som skogsdrift og tømmertransport.
I vid forstand er også skogbruk all bruk av skog som jakt, fiske og friluftsliv og tilrettelagte opplevelser, så vel som andre økosystemtjenester fra skog som for eksempel klimapåvirkning, vannhusholdning, erosjonsvern, bevaring av biologisk mangfold og landskap.
== Skogproduksjon ==
Skogproduksjon (skogskjøtsel) handler om stell av skog fra foryngelse og fram til hovedhogsten. Dette omfatter foryngelsesfasen, ungskogfasen og produksjonsfasen som ender opp med hogst av gammelskogen. Hogsten er samtidig starten på et nytt skogomløp.
De ulike fasene omhandler forskjellige tiltak: Foryngelsesfasen tar for seg foryngelse av skog, ungskogfasen og produksjonsfasen tar for seg bestandspleie. Ved omløpets slutt foretas hovedhogsten. I løpet av produksjonsfasen, og senest når hogst skal skje, må foryngelsesmåten planlegges slik at riktig hogstform velges.
== Skogbrukets produkter ==
Skogbrukets produkter er først og fremst alt som selve trestammen og trevirket i den kan brukes til. I dag blir tømmeret sortert til enten spesialtømmer, sagtømmer, massevirke eller energivirke alt etter hva slags kvalitet virket har. I Norge er det Norsk Virkesmåling som foretar en nøytral kvalitetsbedømming på vegne av selger og kjøper av tømmer. Greiner og topper (GROT) kan også brukes til energiformål (bioenergi). Stammevirke brukes også mye til ved.
Om stokken har spesielle kvaliteter, kan den sorteres som spesialtømmer som brukes til for eksempel kryssfinér, stolper eller lafting.
Sagtømmer er den del av treet som sendes til et sagbruk for videre bearbeiding til planker og bord. Resten av stokken kalles massevirke og blir videre behandlet mekanisk eller kjemisk. Ved mekanisk behandling blir tømmeret brukt til å lage for eksempel fiber- eller sponplater. Ved kjemisk behandling produseres blant annet cellulose til papirindustrien.
Det er en økende bruk av treprodukter som bindemiddel . Lignin blir brukt i blant annet betong, asfalt, maling og iskrem. Vanillin, som gir smak til blant annet vaniljeis og vaniljesukker, er også utvunnet fra lignin. Videre kan det fremstilles tekstiler som viskose og kullsyre til brus fra cellulose. I Norge skjer dette i hovedsak hos Borregaard som er verdens lendende aktør innen ligninbaserte binde- og dispergeringsmidler og et av verdens mest avanserte bioraffinerier.
== Skogbruk og miljø ==
Å drive en skogbruksnæring medfører naturinngrep med konsekvenser, enten det er gjennom åpne eller lukkede hogstformer. Det har konsekvenser for biologisk mangfold og for klima, både i stor og liten skala. Artssammensetningen endrer seg, arter som har levd i skygge under trær, vil ofte bli erstattet av arter som tåler mer lys. Som et eksempel vil ei halvskyggeplante som blåbær erstattes av den mer lyskrevende smyla. Når skog plantes og denne vokser til, vil smyla bli erstattet av blåbær igjen. Hogst vil påvirke lokalklimaet ved at refleksjon av solenergi (albedo) er større fra en hogstflate enn fra tett skog.
I forbindelse med globale klimaendringer ses skog og klima i sammenheng. Gjennom fotosyntesen tar trær opp CO2 og bidrar på den måten til å redusere mengden CO2 i atmosfæren. Skogen påvirker altså både lokalt og globalt klima, og er en viktig faktor for naturmiljøet.
Skog i vekst tar gjennom fotosyntesen opp CO2 (karbondioksid) fra luften, binder det og avgir oksygen. Karbonet forblir bundet i trevirket til trærne dør og råtner, eller til treprodukter brennes eller råtner. Da frigjøres det og går tilbake til atmosfæren. Trevirke inneholder karbon tilsvarende ca. 700 kg CO2 pr. kubikkmeter. Når skogen slutter å vokse, stopper nettobindingen og når skogen er i nedbrytningsfasen, frigjøres CO2 (og metan) frem til ny skog er etablert på arealet.
== Norge ==
Norges skoger kan deles inn på flere måter. Skogbruket i Norge definerer to skogtyper; temperert lauvskog, og boreal barskog som primært er en barskog med innslag av lauvskog. Disse to typene blir igjen inndelt i vegetasjonstyper som gir et mer presist bilde av den aktuelle skogen basert på de arter som finnes på stedet.
== Referanser ==
|
Bærekraftig skogbruk er et skogbruk der skogen blir forvaltet med hensyn til at grunnlaget for vedvarende bruk av skogen og skogressursene blir tatt vare på.
| 15,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skeleton_Hotel
|
2023-02-04
|
Skeleton Hotel
|
['Kategori:Førstepersonsskytespill', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2017-10', 'Kategori:Videospillstubber']
|
Skeleton Hotel er et førstepersonsskytespill i utvikling av Splatty Games (før Gutsplatt Games). Skeleton Hotel vil bli lansert 2011.
|
Skeleton Hotel er et førstepersonsskytespill i utvikling av Splatty Games (før Gutsplatt Games). Skeleton Hotel vil bli lansert 2011.
== Historie ==
En forsker har blitt borte på en øy kalt Ablista som var utdødd.
Forskeren skal under letingen etter overlevende på øya, blitt borte da han oppdaget en ukjent by.
Jack Bondnes er sent til og finne forskeren, men under flyturen styrter han rett inni hotellet som forskeren hadde akuratt kommet seg gjennom.
Forskerens siste ord var: Skeleton.....Hotel
== Spill-historie ==
April 2008 begynte Skeleton Hotel som et test prosjekt.
Etterhvert ble det stort.
Desember 2008 ble det lansert en ALPHA, og May 2009 ble spillets BETA lansert.
Spillet er nå gitt over til Splatty Games (formerly Gutsplatt Games)
fordi 2 av medlemmene i Silver Eye Productions viste seg ut til og hadde lastet ned piratisk programvare.
Ett år senere begynte Splatty Games (før Gutsplatt Games), som skulle gjøre Skeleton Hotel på nytt.
Spillet vil bli utgitt rundt Januar 2011.
== Infoboks ==
Utgiver – Splatty Games (formerly Gutsplatt Games)
Publisher – Blitz1Up (Dette er ikke bekreftet!)
Spillmotor – FPSC
Lanseringsdato – Januar 2011
Genre – Førstepersonsskytespill
Modus – Enspiller
Platform – Windows
Hva du trenger – Windows XP/Vista/7
Media – DVD, Nedlasting
Versjon – 1.0
== Eksterne lenker ==
Offisiell Skeleton Hotel side
|
Skeleton Hotel er et førstepersonsskytespill i utvikling av Splatty Games (før Gutsplatt Games). Skeleton Hotel vil bli lansert 2011.
| 15,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maddalena%C3%B8yene
|
2023-02-04
|
Maddalenaøyene
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Øyer i Italia']
|
Maddalenaøyene (italiensk: Arcipelago della Maddalena) er en øygruppe i Bonifaciosundet mellom Korsika og Sardinia i Italia. Den består av sju større øyer og flere småøyer.
|
Maddalenaøyene (italiensk: Arcipelago della Maddalena) er en øygruppe i Bonifaciosundet mellom Korsika og Sardinia i Italia. Den består av sju større øyer og flere småøyer.
== Geografi ==
Den største øya er La Maddalena og de andre seks øyene er (fra størst til minst): Caprera, Spargi, Santo Stefano, Santa Maria, Budelli og Razzoli. Bare Maddalena, Caprera og S. Stefano har bosetning.
Maddalenaøyene ligger nær det kjente turiststedet Costa Smeralda og har det samme krystallklare vannet og granittklippene. Øyene har òg et rikt dyreliv. Øyene er en del av nasjonalparken Parco Nazionale Arcipelago di La Maddalena.
== Historie ==
Øyene har vært bosatt siden førhistorisk tid. Romerne kalte øyene for Cunicularia og de var et travelt skipsfartområde i det andre og første tusenåret f.Kr. Maddalenaøyene har alltid vært strategisk viktige og var årsaken til en strid mellom Republikken Pisa og Republikken Genova på 1200-tallet. Dette førte til at de ble forlatt i lange tider før gjeterne fra Korsika slo seg ned her i lag med de første bosetterne på Sardinia på 1500-tallet. Napoléon Bonaparte, Admiral Nelson og særlig Giuseppe Garibaldi hadde alle historiske bånd til dette området.
== I dag ==
I dag er det en marinebase for NATO med amerikanske atomubåter på St. Stefano. Administrativt hører øyene til provinsen Olbia-Tempio etter at de ble flyttet fra provinsen Sassari i 2005. Det er ferjesamband fra Palau på Sardinia til La Maddalena. Det er bare veier på La Maddalena og Caprera.
== Kilder ==
Parco Nazionale dell'Arcipelago di La Maddalena
Italian Government Tourist Board Arkivert 5. september 2018 hos Wayback Machine.
|
Maddalenaøyene (italiensk: Arcipelago della Maddalena) er en øygruppe i Bonifaciosundet mellom Korsika og Sardinia i Italia. Den består av sju større øyer og flere småøyer.
| 15,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/LAUTOM_contemporary
|
2023-02-04
|
LAUTOM contemporary
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunstgallerier og kunstmuseer i Norge', 'Kategori:Selskaper etablert i 2007']
|
LAUTOM contemporary var et privat galleri, eiet og drevet av den kunst- og kuratorutdannede Randi Thommessen. Det ble etablert i 2007 og holdt til i Colletts gate 6 i Oslo. Galleriet mistet sine lokaler på ettersommeren 2012, og annonserte at de la ned galleridriften på nyåret 2013.
|
LAUTOM contemporary var et privat galleri, eiet og drevet av den kunst- og kuratorutdannede Randi Thommessen. Det ble etablert i 2007 og holdt til i Colletts gate 6 i Oslo. Galleriet mistet sine lokaler på ettersommeren 2012, og annonserte at de la ned galleridriften på nyåret 2013.
== Profil ==
Lautom contemporary var et galleri for samtidskunst. Det etablerte seg som et galleri for yngre norske kunstnere som ikke hadde noen representasjon fra tidligere, som Øystein Aasan, Ane Mette Hol, Kjetil Kausland og Toril Johannessen, samt første galleri-representasjon av litt eldre kunstnere som Marit Følstad, Ole John Aandal og Victor Lind. Galleriet ga også yngre kuratorer som Power Ekroth, Erlend Hammer, Tommy Olsson og Leif Magne Tangen muligheter til å realisere gruppeutstillinger uavhengig av galleriets kunstner- og øvrig utstillingsprofil.
I 2009 fikk Lautom sin internasjonale debut med deltakelse på messene Art Rotterdam, Market Stockholm og LISTE 09, videre har galleriet deltatt på LISTE i Basel i 2010 og 2011, NADA Miami Beach i 2011 og 2012, Arco Madrid i 2012, og sommeren 2012 deltok galleriet på kunstmessen Art Basel.
== Kunstnere som har blitt vist ved galleriet inkluderer ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lautom Contemporarys hjemmeside
Market
Art Rotterdam
LISTE The Young Art Fair in Basel
Art 43 Basel
Arco Madrid
Nada Art Fair Miami Beach
|
LAUTOM contemporary var et privat galleri, eiet og drevet av den kunst- og kuratorutdannede . Det ble etablert i 2007 og holdt til i Colletts gate 6 i Oslo.
| 15,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NTT_Publishing
|
2023-02-04
|
NTT Publishing
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Plateselskaper', 'Kategori:Stubber 2016-03', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
NTT Publishing Co., Ltd. (エヌ・ティ・ティ出版株式会社, Enu Ti Ti Shūppan Kabushiki gaisha') er et japansk plateselskap eid av Nippon Telegraph and Telephone. De er best kjent for å utgi Final Fantasy-album.
|
NTT Publishing Co., Ltd. (エヌ・ティ・ティ出版株式会社, Enu Ti Ti Shūppan Kabushiki gaisha') er et japansk plateselskap eid av Nippon Telegraph and Telephone. De er best kjent for å utgi Final Fantasy-album.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
er et japansk plateselskap eid av Nippon Telegraph and Telephone. De er best kjent for å utgi Final Fantasy-album.
| 15,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DigiCube
|
2023-02-04
|
DigiCube
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Etableringer i 1996', 'Kategori:Japanske selskaper', 'Kategori:Stubber 2018-01', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
DigiCube Co., Ltd. (株式会社デジキューブ, Kabushiki-gaisha Dejikyūbu) var et japansk selskap etablert som et datterselskap av systemutvikleren Square 6. februar 1996. Deres hovedkvarter lå i Tokyo, Japan. De utga blant annet videospill, leketøy, bøker og CD-er. DigiCube gikk konkurs 26. november 2003.
|
DigiCube Co., Ltd. (株式会社デジキューブ, Kabushiki-gaisha Dejikyūbu) var et japansk selskap etablert som et datterselskap av systemutvikleren Square 6. februar 1996. Deres hovedkvarter lå i Tokyo, Japan. De utga blant annet videospill, leketøy, bøker og CD-er. DigiCube gikk konkurs 26. november 2003.
|
var et japansk selskap etablert som et datterselskap av systemutvikleren Square 6. februar 1996.
| 15,277 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mullutu-Suurlaht
|
2023-02-04
|
Mullutu-Suurlaht
|
['Kategori:22°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Innsjøer i Estland', 'Kategori:Sider med kart']
|
Mullutu-Suurlaht (òg kalt Mullutu Suurlaht eller bare Suurlaht) er den fjerde største innsjøen i Estland, og ligger på øya Saaremaa. Vannet i innsjøen er brakt. Innsjøen har et areal på 14,4 km² og er 2,1 meter dyp på det dypeste.
Utløpet fra innsjøen er elva Nasva. Innsjøen er rik på fisk som abbor, ål, gjedde, lake, suter, mort og flere andre.
|
Mullutu-Suurlaht (òg kalt Mullutu Suurlaht eller bare Suurlaht) er den fjerde største innsjøen i Estland, og ligger på øya Saaremaa. Vannet i innsjøen er brakt. Innsjøen har et areal på 14,4 km² og er 2,1 meter dyp på det dypeste.
Utløpet fra innsjøen er elva Nasva. Innsjøen er rik på fisk som abbor, ål, gjedde, lake, suter, mort og flere andre.
|
Mullutu-Suurlaht (òg kalt Mullutu Suurlaht eller bare Suurlaht) er den fjerde største innsjøen i Estland, og ligger på øya Saaremaa. Vannet i innsjøen er brakt.
| 15,278 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nippon_Crown
|
2023-02-04
|
Nippon Crown
|
['Kategori:1963 i Japan', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Plateselskaper', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 1963', 'Kategori:Stubber 2018-12', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Nippon Crown Music (日本クラウン株式会社, Nippon Crown Music) er et japansk plateselskap opprinnelig etablert som Crown Records 6. september 1963. Artister signert til Nippon Crown Music inkluderer Band-Maid, Gackt, Hanaboy, Kimeru og Metis.
|
Nippon Crown Music (日本クラウン株式会社, Nippon Crown Music) er et japansk plateselskap opprinnelig etablert som Crown Records 6. september 1963. Artister signert til Nippon Crown Music inkluderer Band-Maid, Gackt, Hanaboy, Kimeru og Metis.
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
|
er et japansk plateselskap opprinnelig etablert som Crown Records 6. september 1963.
| 15,279 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yes
|
2023-02-04
|
Yes
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1968', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Progressive band', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Yes']
|
Yes er et progressivt rockeband som ble dannet i London i 1968 av Jon Anderson, Chris Squire, Peter Banks, Tony Kaye og Bill Bruford. Bandet anses for å være et av de største og viktigste bandene innen progressiv rock, spesielt på grunn av albumene Fragile, utgitt i 1971, og Close to the Edge fra 1972, som regnes som definerende for hele sjangeren. Yes er også kjent for sine fantasy-inspirerte platecovere, de fleste laget av Roger Dean. Bandet har solgt over 33 millioner album verden over.Anderson og Squire ble fra starten i 1968 til 2008 regnet som hovedkjernen i bandet, etter som Squire deltok på alle utgivelsene og Anderson hadde vært med på alle unntatt en. Den «klassiske» besetningen regnes allment for å inkludere Anderson, Squire, Steve Howe, Alan White og Rick Wakeman. Yes ble midlertidig lagt på is mellom 2004 og 2008, men bandet kom tilbake med nye medlemmer. Til tross for mange utskiftninger blant medlemmene, har bandet klart å overleve i over 50 år og har fremdeles en stor internasjonal skare med tilhengere.Per 2022 består bandet av vokalist Jon Davison, gitarist Steve Howe, keyboardist Geoff Downes og bassist Billy Sherwood. Fra 2016 til 2018 eksisterte det to offisielle versjoner av bandet etter etableringen av bandet ARW (Anderson Rabin Wakeman) med tre tidligere medlemmer, Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman. De endret senere navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman og dette bandet hadde også tillatelse til å markedsføre bandet under Yes-navnet, forutsatt at promoteringen av bandet ble utført slik at det ikke var noen tvil om hvilket av de to bandene det var snakk om.
Yes ble 20. desember 2016 valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame for 2017 med Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Trevor Rabin, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Tony Kaye som innvalgte gruppemedlemmer.
|
Yes er et progressivt rockeband som ble dannet i London i 1968 av Jon Anderson, Chris Squire, Peter Banks, Tony Kaye og Bill Bruford. Bandet anses for å være et av de største og viktigste bandene innen progressiv rock, spesielt på grunn av albumene Fragile, utgitt i 1971, og Close to the Edge fra 1972, som regnes som definerende for hele sjangeren. Yes er også kjent for sine fantasy-inspirerte platecovere, de fleste laget av Roger Dean. Bandet har solgt over 33 millioner album verden over.Anderson og Squire ble fra starten i 1968 til 2008 regnet som hovedkjernen i bandet, etter som Squire deltok på alle utgivelsene og Anderson hadde vært med på alle unntatt en. Den «klassiske» besetningen regnes allment for å inkludere Anderson, Squire, Steve Howe, Alan White og Rick Wakeman. Yes ble midlertidig lagt på is mellom 2004 og 2008, men bandet kom tilbake med nye medlemmer. Til tross for mange utskiftninger blant medlemmene, har bandet klart å overleve i over 50 år og har fremdeles en stor internasjonal skare med tilhengere.Per 2022 består bandet av vokalist Jon Davison, gitarist Steve Howe, keyboardist Geoff Downes og bassist Billy Sherwood. Fra 2016 til 2018 eksisterte det to offisielle versjoner av bandet etter etableringen av bandet ARW (Anderson Rabin Wakeman) med tre tidligere medlemmer, Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman. De endret senere navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman og dette bandet hadde også tillatelse til å markedsføre bandet under Yes-navnet, forutsatt at promoteringen av bandet ble utført slik at det ikke var noen tvil om hvilket av de to bandene det var snakk om.
Yes ble 20. desember 2016 valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame for 2017 med Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Trevor Rabin, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Tony Kaye som innvalgte gruppemedlemmer.
== Bandets historie ==
=== 1968–1970: Yes og Time and a Word ===
Chris Squire og Peter Banks spilte sammen i psykedelisk rock-bandet The Syn som hadde moderat suksess i 1967, men etter en stund sluttet begge i bandet for å starte et nytt band sammen med vokalisten Jon Anderson. Det nye bandet het Mabel Greer's Toyshop, og hadde som målsetting å videreutvikle det The Syn hadde gjort. På trommer fikk de med seg Bill Bruford, som ble med etter å ha svart på en annonse i musikkavisen Melody Maker, samt Clive Bailey på keyboard. Sommeren 1968 sluttet Bailey i bandet og studiomusikeren Tony Kaye ble hentet inn for å erstatte ham. Etter kort tid ønsket de å endre navnet på bandet. Banks kom med forslaget Yes fordi han syntes det var «kort, presist og positivt» og at det ville se bra ut på plakater, noe resten av bandet var enig i.
Den 4. august 1968 spilte Jon Anderson (vokal), Chris Squire (bass), Peter Banks (gitar), Bill Bruford (trommer) og Tony Kaye (keyboard) for første gang konsert som Yes. Denne besetningen ga ut debutalbumet Yes i 1969 som besto av to coverlåter («Every Little Thing» av The Beatles og «I See You» av The Byrds) samt et par omarbeidede Mabel Greer's Toyshop-låter som var skrevet sammen med Clive Bailey, og resten var nyskrevet materiale. Debutalbumet kan beskrives som god pop, men bandets ønske var at de skulle eksperimentere mere med musikken.
Oppfølgeren Time and a Word i 1970 ble derfor spilt inn sammen med et klassisk orkester, og var den spede begynnelsen til den symfoniske stilen bandet snart skulle bli kjent for. Det er to coverlåter på dette albumet også, nemlig «No Opportunity Necessary, No Experience Needed» av Richie Havens og «Everydays» av Stephen Stills. Anderson hadde samarbeidet litt med en tidligere bandkollega fra bandet The Warriors, David Foster, og sammen skrev de «Sweet Dreams» og tittelkuttet «Time and a Word», som begge regnes som Yes-klassikere. Anderson viste også fram sin «kosmiske hjerne» på låta «Astral Traveller», en låt som var en pekepinn på hva som skulle komme senere, både med det tekstmessige og med det komplekse lydbildet der bruk av kontrapunkt og synkoperte rytmer var fremtredende.
Peter Banks var sterkt kritisk til bruken av et symfonisk orkester, og mente bandet burde ta en retning i mere rendyrket rock. Det var enighet innad i bandet at noe måtte gjøres, og at de manglet en egen klart definert «sound». Men nå ble store deler av kritikken lagt på gitarist Banks, som hadde Pete Townshend fra The Who som sitt store forbilde. Banks hadde massevis med rockeriff, men var ikke den virtuosen på gitaren som resten av bandet mente de trengte for å ta steget videre musikalsk. Jon Anderson (med tilnavnet «Napoleon») og Chris Squire sparket ut Peter Banks før Time and a Word ble utgitt, og erstattet ham med den 23 år gamle gitaristen Steve Howe.
Howe kom fra bandet Tomorrow, som hadde en hit med låta «My White Bicycle» i 1968. Howe var den teknisk gode gitaristen bandet ønsket. I tillegg spilte Howe på alle slags strengeinstrumenter og kunne dermed tilføre bandet mange nye lydbilder og stemninger. Howe er avbildet på coveret til Time and a Word, men det er Peter Banks som spiller på albumet. Begge de to første albumene solgte for dårlig ifølge plateselskapet Atlantic Records, og de ga bandet beskjed om at platekontrakten ville bli avsluttet hvis ikke det tredje albumet solgte betydelig bedre.
Lydtekniker på Time and a Word var Eddy Offord, og utover på 1970-tallet skulle han få mye av æren for det spesielle lydbildet til Yes. Som med-produsent og lydtekniker på de neste fem studioalbumene og ett konsertalbum, klarte han å formidle den intrikate og komplekse musikken på en utsøkt måte. Han var også lydtekniker på Yes-konsertene. Offord var en oppfinnsom lydtekniker og hjalp bandet med å skape stemningsfulle lydbilder og med å finne de riktige lydeffektene. Men hans viktigste oppgave var kanskje å holde Anderson og Squire i tømmene, slik at de ikke ble for egenrådige.
=== 1971–1972: The Yes Album, Fragile og Close to the Edge ===
Den nye besetningen ga ut bandets tredje album, The Yes Album i 1971. Dette albumet innledet bandets storhetstid og inneholder mange av klassikerne som er blitt obligatoriske i live-repertoaret. Howe fikk også vist seg fram og var med på å trekke bandet videre mot det ønskede målet om eksperimentelle og virtuose komposisjoner. Et godt eksempel på dette er hans gitarsolo på låten «Yours Is No Disgrace». Andre viktige komposisjoner fra dette albumet er «I've Seen All Good People» og «Starship Trooper». Anderson og Howe fant tonen, og duoen ble etter hvert bandets viktigste låtskrivere for en periode framover. The Yes Album ble den salgssuksessen bandet ønsket og trengte, og plutselig sto de foran en unik mulighet til å realisere sin visjon. Plateselskapet ga bandet frie tøyler, og de kunne nå slippe løs sin enorme kreativitet uten å bekymre seg for kommersielle hensyn.
Anderson var imidlertid ikke fornøyd med at Kaye nektet å spille mellotron og synthesizer, og tok kontakt med studiomusiker og Strawbs-keyboardist Rick Wakeman. Wakeman regnes som oppfinneren av «keyboard-racket», i det han spilte på svært mange tangentinstrumenter på en gang og ordnet dette ved å stable flere instrumenter oppå hverandre og sto inni en ring av tangentinstrumenter. Anderson var fast bestemt på at han trengte Rick Wakeman for å realisere bandets fulle potensial. Tony Kaye ble derfor sparket og fikk hjelp av Anderson og David Foster til å danne et nytt band, som fikk navnet Badger.
Wakeman hadde på sin side blitt mektig imponert over Yes, og han takket ja da han ble invitert på en jam session. Det ble fullklaff fra første tone – og i løpet av sesjonen var de allerede kommet et godt stykke nærmere det som skulle bli deres første album med Rick Wakeman, Fragile fra 1971. Som forgjengeren inneholder også dette albumet mange av bandets største klassikere, som for eksempel bandets første hitsingel «Roundabout», i tillegg til låtene «Heart of the Sunrise», «South Side of the Sky» og «Long Distance Runaround». Det musikalske uttrykket Yes nå introduserte, var den lange, episke komposisjonsstilen. På «Heart of the Sunrise», som er over elleve minutter lang, hører man musikalske og rytmiske temaer og overganger som bearbeides og utvikles. Denne komposisjonsmetoden ble etter hvert Yes' varemerke.
Musikalsk var de nå nær sin visjon for bandet og nådde i 1972 et høydepunkt med albumet Close to the Edge, en tittel som ofte brukes som betegnelse på progrocken generelt og som definitivt markerer et av dens høydepunkter. Albumet består av tre kutt, tittelsporet «Close to the Edge», «And You And I» og «Siberian Khatru». Albumet klarer det kunststykket å være fylt med lange og komplekse komposisjoner med klassiskinspirert struktur, samtidig som det faktisk «rocker». Close to the Edge regnes for å være en milepæl innen progressiv rock, og alt Yes gjorde framover ble målt etter dette mesterverket. Men enkelte kritikere mente at de overdrev, overdramatiserte og overkompliserte rockemusikken. Komposisjoner på over 20 minutter hadde ikke noe med rock å gjøre, mente de. Anderson parerte med en fleip om at «Yes' neste prosjekt var å tonesette bibelen».En annen som begynte å tvile på at dette var fremtiden, var trommeslager Bill Bruford. Albumets komplekse struktur ble litt i overkant for Bruford, som var med å fullføre albumet, men som sluttet i bandet da det var ferdig. Han var kritisk til måten de spilte inn låtene, bit for bit og så klippe og lime i studio, og han hadde nettopp møtt Robert Fripp, som ønsket ham over til King Crimson. Dette – kombinert med personlige motsetninger mellom ham og Chris Squire – gjorde at han sluttet i bandet. Bill Brufords trommer var en viktig del av soundet til Yes i denne perioden, i og med at han spilte en jazz-inspirert form for rock.
Bruford ble erstattet av Alan White, som blant annet hadde spilt sammen med John Lennon og George Harrison fra The Beatles. Selv om også han hadde en fortid i forskjellige jazz-band, var White ansett som en typisk rocketrommeslager med en mer kontant spillestil. Dette skulle uansett vise seg å passe godt inn i planene til Anderson og Howe som nå jobbet med sitt aller største prosjekt. Han fikk nå anledning til å vise fram sin allsidighet og tilpasningsdyktighet som trommeslager. White fikk tre dager å øve inn materiale på, og den fjerde dagen spilte han konsert med resten av Yes på åpningen av verdensturneen i 1972. Whites vellykkede innhopp i bandet ble dokumentert på det triple konsertalbumet Yessongs som ble utgitt i mai 1973 samtidig som konsertfilmen med samme navn.
=== 1973–1976: Tales from Topographic Oceans, Relayer og soloalbum ===
Anderson hadde i løpet av 1972 kastet sine øyne på noen hinduistiske tekster som han ble svært fascinert av. Han delte denne fascinasjonen med Steve Howe og sammen satt de på hotellrom rundt om i verden mens de var på turné og skrev på materialet til bandets neste album. Under stemningsfulle seanser med levende lys satt Anderson og Howe og komponerte musikk og skrev meningsfylte tekster. Dette ble etter hvert til konseptalbumet Tales from Topographic Oceans fra 1973, et dobbeltalbum med et spor per side: «The Revealing Science of God (Dance of the Dawn)» på side en, «The Remembering (High the Memory)» på side to, «The Ancient (Giants Under the Sun)» på side tre og på side fire er «Ritual (Nous Sommes du Soleil)».
Til tross for at dette er et dobbeltalbum og at komposisjonene er hver rundt 20 minutter lange, ble utrolig nok dette albumet en enorm kommersiell suksess. Dette er et album fansen strides om og det har sine klare tilhengere som regner det som et høydepunkt, mens andre misliker det og betegner det som overpretensiøst. Det inneholder mye klassisk Yes av høy klasse – men som Anderson selv har sagt i ettertid, hadde de akkurat litt for lite musikk, og litt for mye plass å fylle opp. De hadde for mye til en enkel, men for lite til en dobbel LP. «Det er slikt som kan skje når ambisjonene er på sitt høyeste og energien er på sitt laveste», sa Anderson i et intervju i 1991.Den generelle oppfattelsen blant musikkjournalister så ut til å være negativ. Nå begynte betegnelser som «pompøse dinosaurer» og «flinkis-musikk» å bli brukt, betegnelser bandet senere har slitt med. Som en følge av den negative kritikken, trakk de seg unna pressen og ga sjeldnere og sjeldnere intervjuer. Dette fikk nok den motsatte virkningen av hva bandet trodde, og nå virket det som om enkelte journalister fikk en nesten fiendtlig holdning til bandet. Midt oppe i dette negative trykket solgte albumene som aldri før, og konsertsalene var alltid utsolgt.
Nå fikk også Wakeman nok av disse lange komposisjonene som krevde ekstremt nitid studioarbeid. Han koblet av med å opptre på albumet Sabbath Bloody Sabbath med Black Sabbath på høsten 1973 under pauser i innspillingen av Tales from Topocraphic Oceans. I tillegg hadde han med albumet The Six Wives of Henry VIII innledet en solokarriere (som i løpet av 90-årene førte til at han må regnes som en av de artistene i verden som har utgitt flest album). Derfor var Wakeman bare måtelig interessert i Tales From Topographic Oceans, og han mente det var for mye «dødtid» i musikken. Han var også kritisk til sin egen rolle i lydbildet på dette albumet, og mente det besto i å holde samme akkord over lengre tid, så en ny lang akkord, og så videre. Hans misnøye var blitt så stor at han sluttet i bandet da turneen var ferdig. Et berømt bilde fra den turneen viser Wakeman med en tallerken med curry midt under en konsert. Dette viste seg godt betegnende for hvor lite engasjert han var i den nye musikken. Han sluttet i Yes på sin 25-årsdag og kunne nå vie seg til sine mesterverk som soloartist, nemlig Journey to the Centre of the Earth fra 1974 og The Myths and Legends of King Arthur and the Knights of the Round Table fra 1975.
Sveitseren og piano-virtuosen Patrick Moraz overtok tangentene og ble med på det mest eksperimentelle av alle Yes-album, nemlig Relayer fra 1974. Moraz hadde på slutten av 1960-tallet spilt med en rekke kjente navn innen jazz-sjangeren, og ble hentet inn for å gi Yes muligheten til å realisere sine ambisjoner om «å gå hele veien» musikalsk sett. På det nye albumet gikk de store skritt videre og laget nok et album fansen var delt i synet på. Noen mente dette albumet var genialt, nettopp fordi de her tok skrittet fullt ut, mens andre mente at de her havnet «over the edge» nok en gang.
Faktum er at den episke «The Gates of Delirium» og den country- og asiatisk-inspirerte «To Be Over» har fått en ny renessanse på 1990- og 2000-tallet og regnes nå som to av de største klassikerne til bandet. Den mest jazz-inspirerte komposisjonen på albumet, «Sound Chaser» regnes nok fremdeles som et interessant eksperiment. «The Gates of Delirium» er hovedsakelig skrevet av Anderson, som her var inspirert av Leo Tolstojs Krig og fred. Både tekstmessig og musikalsk maler Anderson et bilde av krigens grusomheter og fredens herlighet. «To Be Over» er Howes lett «Anderson-ifiserte» låt om et kjærlighets/samlivsbrudd. «Sound Chaser» er en vill hyllest til musikk og den friheten musikken kan og bør være.
Yes tok en pause, som ble benyttet til diverse soloprosjekter utgitt i 1975/76. Patrick Moraz var med på to turneer i 1974–1975 (Relayer-turneen) og i 1976 (Solo Album-turneen), og han var med på å skrive materiale til et nytt album da han plutselig fikk beskjed om at han ikke var ønsket i bandet lengre.
Nå ble en skeptisk Rick Wakeman på ny innkalt for å komme og spille på et nytt album med Yes. Han ble med under forutsetning av at han bare skulle opptre som studiomusiker, men da han hørte materialet bandet jobbet med, ble han overbevist om å bli med som fulltidsmedlem av bandet igjen.
=== 1977–1979: Going for the One og Tormato ===
Dette materialet ble til albumet Going for the One, som er regnet som et av bandets sterkeste album. Det kom ut midt under punkens store periode, men gikk likevel som tittelen skulle tilsi rett til førsteplass. Yes hadde nådd sin hittil høyeste salgsmessige popularitet og fikk sin største hit i England med singelen «Wondrous Stories». Sterke låter som tittelsporet «Going for the One», «Parallells», «Turn of the Century» og «Awaken» gjør at albumet holder en god Yes-standard.
Albumet ble spilt inn i Montreux i Sveits, og de brukte litt utradisjonelle måter å spille inn musikken på. Rick Wakeman var nå tilbake på tangenter og ville spille inn kirkeorgel på et par av låtene, og dette fikk de til ved å leie en telefonlinje fra kirken til studioet. Wakeman var ellers delaktig i å skape et mer moderne sound da han lot Hammond-orgelet og Mellotronen være og kun spilte på moderne synthesizere på de andre låtene.
Moraz har lenge hevdet at han burde fått sin del av æren for flere av låtene på dette albumet. Han fikk i det minste en «spesiell takk» på inner-coveret til albumet. «Awaken» regnes som Yes' siste store episke komposisjon fra storhetstiden på 1970-tallet, og Anderson har sagt at det er den innspillingen han er mest fornøyd med av alle fordi samtlige medlemmer bidro med sitt beste. Den påfølgende turneen ble en suksessfull affære i Europa og USA, og fremtiden så nå utrolig lys ut for bandet.
Albumet Tormato fra 1978 skulle dessverre ikke leve opp til disse forventningene. Det er ikke regnet som dårlig, men det var likevel en klar nedtur etter Going for the One. Minimalistisk produksjon og lite inspirasjon må ta mesteparten av skylden for nedturen, men på låter som «Release, Release», «On the Silent Wings of Freedom» og «Onward» hører man fremdeles potensialet til noe som kunne blitt større. Her benyttet alle i bandet konvensjonelle rock-instrumenter, og det ble brukt minimalt med lydeffekter. I tillegg til en noe kjedelig lydmiks, mente fans av «det klassiske Yes» at det ble for spinkelt og albumet ble sett på som et forsøk på å gjøre Yes om til et vanlig rockeband.
Yes forberedte seg på å spille inn et nytt album i 1979, det uutgitte albumet som i ettertid er blitt kalt Golden Age eller Paris-innspillingene. Med problemer som musikalsk uenighet og etter en rekke tilfeldigheter og uhell, blant annet brakk White beinet etter en tur på rulleskøyter, gikk de lei, og innspillingene kom ikke lengre enn til demostadiet. Resultatet ble at Wakeman sluttet igjen – og det samme gjorde også frontfigur Jon Anderson. Dette så ut som en krise bandet ikke kunne overleve.
Flere av demoene som ble spilt inn kan høres i mikset versjon på samleboksen In a Word: Yes (1969 - ) og på ny-utgivelsen av Tormato fra 2004 som ekstra-titler. Her er også demoen av låten «Everybody's Song», der det mest sannsynlig er Patrick Moraz som spiller keyboards. Denne låten ble spilt inn under forberedelsene til albumet Going for the One, noe som underbygger Moraz' påstand om at han fortjente mere enn et «takk» for sin medvirkning der.
Men for Yes var det nå kritisk. Med både Anderson og Wakeman ute av bandet, hadde de færreste tro på at bandet skulle reise seg igjen.
=== 1980–1981: Drama og oppløsning ===
Squire, Howe og White var usikre på om de skulle fortsette under navnet Yes, og fortsatte videre som en trio uten navn. De traff via sitt management duoen The Buggles, bestående av sanger og bassist Trevor Horn og keyboardist Geoff Downes, som hadde en hit med låta «Video Killed the Radio Star» (den første låta som noensinne ble spilt på MTV). Til Yes-fansens store sjokk ble disse invitert av Squire til å jobbe med de nye låtene han og Howe hadde skrevet, og etter en stund ble de medlemmer av et nytt Yes.
Downes og Horn bidro også med eget materiale, som ble omarbeidet sammen med Squire og Howe for å «Yesifiseres». Denne besetningen lagde så albumet Drama i 1980. På dette albumet finner man gullkorn som for eksempel «Machine Messiah», «Into the Lens» og «Tempus Fugit». Albumet er variert, men naturlig nok med sterk hovedvekt på rytmer, bass og gitar. Det som nok overrasket fansen mest var det tyngre, nesten heavy metal-liknende soundet på flere av låtene.
Problemet var ikke albumet, men den påfølgende turneen, som ble en katastrofe. Trevor Horn ville til å begynne med ikke høre noe snakk om at han skulle synge på scenen, men turneen var allerede booket og Squire greide å overtale ham. Squire insisterte på at musikken skulle spilles i original toneart, noe som lå litt for høyt i forhold til Horns stemmeleie. Dette gjorde at Horns stemmebånd ble slitne tidlig i konsertene, med det resultat at han store deler av konsertene sang direkte surt. Når han i tillegg skulle synge i Andersons stemmeleie på låter som «Close to the Edge» og «And You And I», bare måtte det gå fullstendig galt. Fansen møtte opp for å demonstrere mot vokalist Trevor Horn og ropte taktfast «We want Jon!». Dette gjorde at Horn, som allerede var livredd for å gå på scenen, nektet å fortsette. Turneen måtte avbrytes, og Trevor Horn sluttet i bandet.
Steve Howe og Geoff Downes slo seg sammen med Carl Palmer fra Emerson, Lake & Palmer, samt John Wetton, fra blant annet King Crimson, og dannet bandet Asia. Yes var i praksis oppløst, og kun Chris Squire og Alan White var igjen. De slo seg sammen med Jimmy Page, gitaristen fra Led Zeppelin, da hans band nettopp var blitt oppløst etter at trommeslager John Bonham døde. Page ville ha med Robert Plant i bandet, som gikk under navnet XYZ (som skulle bety Ex Yes og Zeppelin). Squire, White og Page spilte inn en del musikk sammen, og det hele virket lovende inntil Robert Plant dukket opp og mente at musikken var altfor komplisert. Da falt dette bandet fra hverandre, og Page og Plant sluttet. I desember 1981 ga Squire og White som duo ut jule-singelen «Run With the Fox».
=== 1982–1987: Ny oppstart, 90125 og Big Generator ===
I Los Angeles møtte Squire og White i 1982 en artist fra Sør-Afrika ved navn Trevor Rabin, som hadde flyttet til England i 1978, og som nå bodde i USA. Sammen dannet de bandet Cinema, med Rabin som vokalist og gitarist (samt tidvis keyboardist). De fikk inn igjen Tony Kaye fra originalbesetningen, som bragte med seg sitt gamle hammondorgel inn på 1980-tallet (mens Rabin tok seg av moderne synthesizere). Cinema var klare til å spille inn sitt første album da plateselskapet foreslo at de måtte få med Jon Anderson i bandet.
Anderson ble kontaktet av Chris Squire, som lot han få høre noen demoer, og han var villig til å stille på den betingelsen at bandet skulle hete Yes og skulle låte som Yes. Selv om Trevor Rabin syntes det var en god idé å få med Anderson, var han ikke like fornøyd med navneskiftet. Andersons ultimatum til tross ble soundet kraftig modernisert for å tilpasses lydbildet på 1980-tallet, samtidig som visse klassiske Yes-elementer ble bevart. Den tidligere vokalisten i bandet, Trevor Horn, var hentet inn som produsent, og han var en av foregangsfigurene når det kom til «moderne lydbilder». Horn ble opprinnelig spurt om å være med som vokalist, men hadde den katastrofale Drama-turneen i friskt minne og takket raskt nei. Men han ville mere enn gjerne produsere bandet.
Resultatet forelå i 1983 som albumet 90125. Albumet inneholdt bandets tredje og største singelhit, «Owner of a Lonely Heart». Singlene «Leave It» og «It Can Happen» kom også relativt høyt opp på hitlistene. Instrumental-låten «Cinema» vant en Grammy i klassen Beste Rock-instrumental. Turneen som fulgte ble en suksess, og både gamle og nye fans av bandet møtte opp i hopetall. Et konsertalbum, 9012Live: The Solos, sammen med konsertfilmen 9012Live dokumenterer denne turneen. Både albumet og filmen ble kraftig kritisert av den eldre fansen for å utelate flere av 1970-tallssangene som ble spilt under konsertene.
Nye Yes var et faktum, og det som kan kalles Trevor Rabin-perioden (eller Yes-West), var innledet. Denne perioden er også sterkt omdiskutert blant fansen. Noen mener det var bra at de ble mer moderne, og at de viste at de kunne fornye seg. Andre mener Rabin-perioden fjernet bandet for mye fra soundet i «gullalderen», og misliker Rabin-perioden sterkt. Saken var at Yes på linje med de fleste 1970-tallsband tilpasset seg et nytt sound på 1980-tallet, noe som nødvendigvis måtte innebære et visst brudd med fortiden. Chris Squire var rask til å påpeke at Rabin faktisk var årsaken til at Yes i det hele tatt fremdeles eksisterte. Noe av det samme hadde tidligere skjedd med Genesis da Phil Collins tok over vokaljobben etter at Peter Gabriel sluttet. Trevor Rabin ble den «kommersielle» syndebukken, på samme måte som Collins ble det i Genesis-fansens øyne.
Denne besetningen utga også albumet Big Generator i 1987, som ikke solgte like bra som forgjengeren. Mye av årsaken til det var at det gikk over fire år mellom albumene, noe som anses av bransjen som for lang tid når man skal selge et «hit-band». Til tross for dette ble det solgt over to millioner album. Mange Yes-fans mente at albumet nok var et steg i riktig retning musikalsk sett, og særlig låtene «Shoot High, Aim Low» og «I'm Running» ble godt mottatt av tilhengerne av det «gamle» Yes. På hit-listene gikk det ikke like bra som i 1983, men de kom et stykke opp på listene med singlene «Love Will Find a Way» og «Rythm of Love».
Noe av kritikken av albumet gikk ut på at det hørtes for mye ut som et Trevor Rabin-soloalbum, og Jon Anderson mente at hans ideer ikke ble tatt hensyn til i stor nok grad. Anderson og Rabin hadde noen kraftige musikalske diskusjoner, og Anderson bestemte seg for å forlate bandet nok en gang.
=== 1988–1995: ABWH, Union og Talk ===
Deretter oppstod en underlig situasjon, der Yes fikk to parallelle besetninger. Den ene bestod av Squire, White, Rabin og Kaye, (som hadde rettighetene til navnet Yes), mens den andre bestod av Anderson, Bruford, Wakeman og Howe, som etter hvert kalte seg Anderson Bruford Wakeman Howe (ABWH). Sistnevnte kvartett utga det selvtitulerte albumet Anderson Bruford Wakeman Howe i 1989 med Tony Levin fra King Crimson på bass. Dette var et album med melodiske og komplekse komposisjoner, som virkelig viste at progressiv rock også kunne ha en framtid. Albumet innebar en tilbakevending til soundet som Yes hadde på albumet Going for the One, men likevel tilpasset et nytt tiår. Bandet som faktisk het Yes strevde og hadde fått med seg Roger Hodgson (vokalist i Supertramp) for å spille inn nytt materiale. Etter en stund fant de ut at de hadde hatt det gøy sammen, men at de ikke passet sammen musikalsk.
I 1990 startet ABWH innspillingene til et nytt album som var planlagt å hete Dialogue, men Anderson oppdaget at den andre besetningen (som i 1983 opprinnelig kalte seg Cinema) også arbeidet med et nytt album. Da oppstod ideen om å bringe de to delene sammen til et åttemannsband. Meningen var at de skulle samarbeide på hverandres låter, for så å samle seg som et «mega-Yes». Jon Anderson løp mellom studioene for å legge vokalen på alle låtene, mens Chris Squire møtte opp i studio sammen med ex-ABWH og la på bakgrunnsvokal på noe. Det er Tony Levin som spiller bass på ABWH-delen av låtene. Samtidig spilte Howe og Wakeman inn sine bidrag til Yes-Westlåtene i studioer hjemme i England, og postet så båndene til USA.
Resultatet ble et mer eller mindre håpløst album med uforløst potensial, kalt Union. På grunn av overproduksjon av produsent Jonathan Elias og innblanding av utallige studiomusikere, invitert av Elias, ble dette albumet nærmest fordømt av Yes-medlemmene selv. Rick Wakeman fortalte at han «hørte på den i bilen, og kastet den ut av vinduet i sinne». Han sa også at han «kaller albumet for «Onion» (løk), ettersom jeg gråter av å høre på den». Steve Howe var også sint, og sa at «det som Jonathan Elias mixet hørtes ut som søppel» og «ingenting av det jeg bidro med er med på albumet. Alt mitt er blitt erstattet med spilling fra nesten hver eneste gitarist i California». Den påfølgende turneen med samme besetning ble derimot en kjempesuksess.
Etter denne turneen ble det av Yes' management vedtatt at besetningen fra Trevor Rabin-perioden skulle videreføres, så Howe, Bruford og Wakeman ble kastet ut. Både de som ble kastet ut av bandet og fansen av «klassiske Yes» var forundret og skuffet over denne beslutningen. Dette endte opp med et musikalsk ustabilt album i 1994, kalt Talk. Albumet ble en salgsmessig flopp, men dette var det albumet fra Rabin-perioden som minnet mest om Yes fra «gamle dager». Her finnes flere låter med episk potensial, som for eksempel «Endless Dream» og «I Am Waiting». En låt fra samarbeidet med Roger Hodgson, «Walls», ble omarbeidet og spilt inn.
Dessuten var dette et av de første albumene som ble spilt inn 100 % digitalt, og i denne teknikkens spedbarnsalder hadde produsent Rabin store problemer med datamaskinenes lave minnekapasitet. Derfor tok innspillingen lang tid, og alle gikk lei av all ventingen på grunn av de tekniske problemene. Dessuten hadde Rabin – ifølge en lettere irritert Chris Squire – tatt seg den frihet å overdubbe noen låter med sitt eget basspill i stedet for Squires. Etter innspillingen takket både Trevor Rabin og Tony Kaye for seg og forlot Yes for godt.
=== 1996–1999: Keys to Ascension, Open Your Eyes og The Ladder ===
Jon Anderson satt nå med store planer for fremtiden til Yes. Han, Chris Squire og Alan White tok kontakt med Steve Howe og Rick Wakeman som ble invitert inn igjen i bandet. Nå skulle det bli mere enn en vanlig gjenforening, sa Anderson. De spilte tre konserter i San Luis Obispo i California, og bandet gikk inn i studio for å spille inn flere nye låter. Det ble utgitt to doble konsertalbum fra disse konsertene, Keys to Ascension i 1996 og Keys to Ascension 2 i 1997.
Disse platene inneholdt også det nye studiomaterialet, senere utgitt separat som Keystudio. Disse platene viser et band som koser seg på scenen og i studio, og som har funnet frem til alt det klassiske materialet og «formelen» fra 1970-tallet igjen. Wakeman ønsket opprinnelig at det nye studiomaterialet skulle gis ut på et eget album allerede i 1996, men det ble ikke noe av Know, som var det foreslåtte navnet på albumet. Det ble lovet nye turneer og album i god gammel stil fra Yes.
Men så sluttet Wakeman igjen på grunn av uenigheter om bandets framtid og det han mente var dårlige beslutninger. Inn kom Billy Sherwood (gitar og keyboard) og litt senere Igor Khoroshev (keyboard). Denne besetningen utga to album, først det «kommersielle krumspringet» Open Your Eyes i 1997, der man omarbeidet materiale som opprinnelig var ment for et soloalbum fra Chris Squire. Deretter spilte de inn det meget solide albumet The Ladder i 1999, hvor man finner sterke låter som «Homeworld (The Ladder)», «It Will Be a Good Day (The River)» og «New Language». Dette albumet hadde en musikalsk retning som minnet om storhetstiden på 1970-tallet, noe produsenten Bruce Fairbairn bestrevde seg på å få til. Han elsket de gamle albumene og ville finne tilbake den sounden de hadde på den tiden. Da Fairbairn uventet døde i mai 1999, gjensto det litt miksing, og det måtte bandet selv ordne med. Tittelkuttet «Homeworld: The Ladder» var musikk til videospillet Homeworld.
=== 2000–2009: Magnification, dvale og flere turneer ===
Personlige motsetninger gjorde at Sherwood og Khoroshev forsvant ut av bandet før «Masterworks»-turneen i 2000. Yes utga i 2001 sitt foreløpig siste album, med et symfoniorkester istedenfor keyboard. Salgstallene var til dels skuffende, men fansen var enige om at albumet Magnification viste et Yes i god form. Den etterfølgende Yessymphonic-turneen ble også en kjempesuksess. Nå turnerte bandet med et symfoniorkesteret European Festival Orchestra, og hadde med keyboardisten Tom Brislin. Under denne turneen spilte de flere låter som de ikke hadde framført live på lenge, som for eksempel «The Gates of Delirium» og «Ritual». Bandet turnerte fram til desember 2001, og nå ville de ha Wakeman med i bandet igjen.
Fans som følte seg litt snytt da Rick Wakeman forlot bandet i 1996, var i ekstase da Wakeman annonserte sin retur til Yes den 20. april 2002 og spilte i bandet på deres neste turné. Den klassiske besetningen opplevde at de igjen sto i publikums søkelys, ikke minst da de feiret 35-årsjubileet med konserter i 2004. Etter en internettavstemning om de mest populære Yes-sangene, kom «South Side of the Sky» høyt opp på listen og ble derfor spilt på konsertene. Dette resultatet var litt overraskende ettersom sangen sjelden ble spilt selv under den originale Fragile-turneen.
11. november 2004 spilte Trevor Rabin, Steve Howe, Chris Squire, Alan White og Geoff Downes «Cinema» og «Owner of a Lonely Heart» under Prince's Trust-konserten på Wembley Arena, til ære for tidligere vokalist og produsent Trevor Horn. En kilde mente grunnen til at Jon Anderson ikke stilte opp skyldtes at han, etter doktorens ordre, trengte å hvile og at Wakeman takket nei til å delta på grunn av Andersons fravær.
Fra 2004 til 2008 lå Yes i dvale, og i påvente av eventuelt nye album skrev de kontrakt med Image Entertainment og andre utgivere som skal utgi gamle konsertopptak, musikkvideoer og intervjuer på DVD. Howe, Squire, Wakeman og White ga alle uttrykk for at de ønsket å spille inn nytt materiale samt turnere som Yes, men Anderson var i mot dette på grunn av sviktende helse. Dermed dukket det opp diverse soloprosjekter. White startet en ny gruppe, «White», sammen med Geoff Downes. Debutalbumet, også kalt White, ble utgitt 18. april 2006. I 2004 ble Squire med på gjenforeningen av hans gamle band fra tiden før Yes, The Syn.
Planer om en turné med White, The Syn og Steve Howe, som ville inkludert Yes-medlemmene i tillegg til sangeren Kevin Currie fra White, der de skulle framføre sanger fra Drama ble avlyst. White ble med i The Syn i 2006. 16. mai 2006 annonserte Squire at han hadde sluttet i The Syn. Samme dag la Asia, med Howe og Downes, fram sine planer om en gjenforeningsturné som startet i september 2006. Anderson og Wakeman turnerte sammen i oktober 2006, med sanger fra Yes, sine respektive solokarrierer og fra ABWH.
Anderson komponerte ny musikk sammen med Trevor Rabin. På hvilken måte, eller om, de hadde tenkt å presentere dette for publikum, var lenge uvisst. I 2016 startet Anderson og Rabin bandet ARW sammen med Rick Wakeman og ga en rekke konserter. Et album med nytt materiale har det derimot ikke blitt noe av. Første halvår av 2008 turnerte Anderson i USA og Canada, mens Howe reiste rundt med Asia. White turnerte med sitt nye prosjekt Circa:. I 2008 sluttet White i Circa: for å bli med i planleggingen for en ny turné med Yes.
For å markere bandets 40-årsjubileum var planen å reise ut og gi konserter under banneret «Close to the Edge and Back». Men alle konserter ble avlyst 4. juni 2008 på grunn av Andersons helseproblemer. Ifølge et presseskriv hadde Jon Anderson hatt et akutt astmaanfall og trengte å hvile i minst seks måneder. Planene var at Anderson, Squire, Howe og White skulle erstatte Rick Wakeman med hans sønn, Oliver Wakeman, ettersom også Wakeman fikk beskjed av doktoren om å kutte ned på sin turné-virksomhet.Anderson sa at Yes forberedte fire «lange, multi-tematiske komposisjoner» til turneen. De skulle være «veldig annerledes». Men etter de dårlige salgstallene til Magnification, har Anderson sagt at å «sette sammen et album er ikke logisk lengre», og det er ikke gitt noen uttrykk for om, hvis eller hvordan dette materialet skal utgis.Turneen In the Present begynte 4. november 2008 i Ontario i Canada, med Howe, Squire & White sammen med Oliver Wakeman på keyboard og canadieren Benoît David på vokal. Konsertene ble booket som «Howe, Squire and White of YES», selv om de stadig vekk ble referert til som bare «Yes». Konsertalbumet In the Present – Live from Lyon ble innspilt under bandets Europa-del av turneen, og dokumenterer bandets konsert i Lyon i Frankrike 1. desember 2009. Albumet ble utgitt i november 2011.
=== 2009–2010: Nye medlemmer og turneer ===
Den 11. februar 2009 ble Chris Squire innlagt på sykehus med akutt behov for operasjon i et ben. Dermed måtte turneen først utsettes, og deretter, den 19. februar ble det klart at resten av turneen var blitt avlyst. Årsaken til dette var at Squire fikk beskjed av sin lege om å hvile i minst en måned.
I april 2009 sendte Yes ut et presseskriv der de annonserte en ny USA-turné sammen med Asia med start 26. juni 2009. Igjen var det Benoît David og Oliver Wakeman som spilte sammen med Squire, Howe og White. Denne gangen ble David og Wakeman inkludert under navnet Yes som bandets nye, foreløpig uoffisielle medlemmer. Turneen «Yes with very special guest Asia» pågikk hele sommeren i USA, og dermed fikk begge gruppenes gitarist, Steve Howe, nok å henge fingrene i.
Jon Anderson la også planer for sommeren 2009, da han reiste ut på en Europa-turné han kalte «Have Guitar Will Travel». Den første konserten fant sted i Warszawa i Polen 30. juni 2009.
Under et intervju med Chris Squire 15. oktober 2009 på den britiske radiokanalen Planet Rock, ble Oliver Wakeman og Benoît David presentert som offisielle medlemmer av bandet. Squire sa ikke noe om hvorvidt Jon Anderson samtidig hadde sluttet.
Yes var senhøsten 2009 aktive med en Europa-turné med start i Bratislava i Slovakia 31. oktober. Bandet spilte i Oslo 11. desember på Sentrum Scene. Denne Europa-delen av turneen, «Yes on Tour Europe Fall 2009», var ikke Asia med på.Turneen «Yes On Tour: US Winter 2010» startet 2. februar 2010 i Civic Center i Poughkeepsie i New York, og bandet ga totalt 18 konserter i USA frem til 28. februar. Chris Squire snakket om planer om innspilling av et nytt album når denne turneen var over. Etter vinterturneen startet bandet planleggingen av en sommerturné i USA sammen med Peter Frampton. «Yes On Tour: US Summer 2010» startet 8. juni 2010 i Raymond F. Kravis Center for the Performing Arts i West Palm Beach i Florida. Totalt spilte bandet 22 konserter i løpet av turneen.
=== 2011–2014: Fly from Here og Heaven & Earth ===
4. oktober 2010 startet Yes innspillinger av nye låter med tanke på utgivelse av et nytt album før sommeren 2011. Produsent er tidligere vokalist i Yes, Trevor Horn. 29. oktober 2010 skrev Yes under en platekontrakt med Frontiers Records.
31. mars 2011 ble Geoff Downes presentert som bandets nye keyboardist. Downes var også medlem under Drama-perioden fra 1980 til 1981. 9. april 2011 bekjentgjorde Oliver Wakeman på sitt offisielle nettsted at han ikke lengre var medlem av Yes. Albumet Fly from Here ble utgitt sommeren 2011, nesten ti år etter bandets forrige studioalbum, Magnification.
Yes dro ut på en Europa-turné i november og desember 2011, og spilte på Sentrum Scene i Oslo 7. desember 2011. Etter konserten i Oslo ble vokalist Benoît David syk, og de tre siste konsertene på turneen ble avlyst. David sluttet i bandet tidlig i 2012, og ble erstattet av Jon Davison.Fra mars 2013 til juni 2014 var bandet rundt om i verden med turneen Three Album Tour, hvor de fremførte albumene The Yes Album, Close to the Edge og Going for the One i sin helhet. I 2013 var de også hovedattraksjonen under cruise-festivalen for prog-band, Cruise to the Edge. Cruise-festivalen ble også arrangert i april 2014 og den tredje utgaven av festivalen er planlagt avholdt i november 2015.
I august 2013 ble det startet en fan-kampanje for å få Yes innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Til tross for at flere kjente politiske strateger var involvert, blant andre John Brabender som var mediastrateg under republikaneren Rick Santorums forsøk på å bli partiets presidentkandidat i 2012 og Tad Devine, som deltok i demokratene John Kerry og Al Gores presidentkampanjer i henholdsvis 2004 og 2000, ble Yes nok en gang forbigått av æresgalleriet.
Fra januar til mars 2014 var Yes i studio for å spille inn et nytt album. 16. juli 2014 ble Heaven & Earth utgitt, bandets første album med vokalisten Jon Davison.
=== 2015–2018: Chris Squire dør og Yes blir innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame ===
I mai 2015 fikk Chris Squire diagnosen benmargskreft, og ble midlertidig erstattet av Billy Sherwood. Mindre enn seks uker inn i behandlingen, døde Squire 27. juni 2015 i sitt hjem i Phoenix. Sherwood ble, etter Squires eget ønske, fast medlem som bassist for Yes.
Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman startet bandet ARW i januar 2016, og i april året etter skiftet bandet navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman. Rettighetene til bandnavnet Yes var delt mellom Anderson, Chris Squire, Steve Howe og Alan White. Ifølge en uformell avtale mellom Anderson og Squire, var det kun det bandet Squire var medlem av som kunne benytte navnet. Etter Squires død foreslo hans enke at begge «fraksjonene» skulle benytte bandnavnet Yes. Steve Howe har ikke uttrykt noen motforestillinger mot at ARW endret navnet, så lenge promoteringen ikke skaper forvirring om hvilket av de to Yes-bandene det er snakk om.
Etter nomineringer i 2014, 2015 og 2016 ble Yes valgt inn i Rockens æresgalleri for 2017. Det var åtte av bandmedlemmene som ble innvalgt som gruppemedlemmer, Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Tony Kaye, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Trevor Rabin. Innvielseseremonien fant sted 7. april 2017 i Barclay Center i Brooklyn i New York City. Anderson, Bruford, Howe, Rabin, White og Wakeman møtte sammen med avdøde Chris Squires kone Scottie. Tony Kaye var forhindret fra å møte grunnet sykdom. Anderson, Howe, Rabin, Wakeman og White fremførte «Roundabout» sammen med Geddy Lee fra Rush på bass. Senere fremførte de «Owner of a Lonely Heart» med Howe på bass. Bill Bruford har ikke spilt offentlig siden han ble «pensjonist» i 2009 og gjorde intet unntak til tross for den store anledningen. Rick Wakeman markerte seg med en spesiell og humoristisk tale.
=== 2018– : Fly from Here – Return Trip, 50 år med Yes, nytt album og Alan White dør ===
Begge versjonene av Yes feiret bandets 50-årsjubileum med turneer; Yes med turneen #Yes50 og Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman med turneen Quintessential Yes: The 50th Anniversary Tour. I mars 2018 ble albumet Fly from Here – Return Trip utgitt. Albumet er en omarbeidet og remixet versjon av albumet Fly from Here fra 2011, med Trevor Horn som vokalist og med nye overdubbinger fra både Horn, Steve Howe og Geoff Downes. Albumet inneholder også det nye sporet «Don't Take No for an Answer», skrevet og sunget av Howe. I 2019 ble konsertalbumet Yes 50 Live og mini-LP-en From a Page gitt ut. From a Page fulgte med som bonusdisk til en nyutgivelse av konsertalbumet In the Present – Live from Lyon og inneholdt fire tidligere uutgitte låter fra innspillingene til albumet Fly from Here.
I mars 2020 ble bandets planlagte konserter for året avlyst på grunn av koronapandemien. I juli 2020 bekreftet Davison at bandet hadde startet å arbeide med bandets neste studioalbum. I desember 2020 ble sideprosjektet Arc of Life presentert, bestående av Jon Davison, Billy Sherwood, Jay Schellen, Jimmy Haun og Dave Kerzner. I oktober 2021 ble Yes' første studioalbum uten Chris Squire, The Quest, utgitt og bandet planla en Europaturné i 2022 der blant annet albumet Relayer skulle fremføres i sin helhet. Dette ble senere endret og turneen ble flyttet til 2023 og nå med fremføring av albumet Close to the Edge. Yes annonserte 22. mai 2022 at Alan White måtte stå over denne turneen på grunn av helseproblemer og at Jay Schellen midlertidig skulle ta over hans plass bak trommesettet. Alan White døde fire dager senere, 26. mai 2022.
== Yes' musikkstiler ==
=== Psykedelisk rock ===
På slutten av 1960-tallet var det en voksende andel av nye band som ville utforske det The Beatles hadde gjort på albumene Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, Magical Mystery Tour, The White Album og Abbey Road nærmere. Først kom en bølge av psykedelisk rock, som de fremtidige medlemmene i Yes var med på i sine respektive band på den tiden. Enkelte av låtene på bandets første album, Yes, var påvirket av den psykedeliske rocken. Som eksempel kan nevnes låta «Harold Land» som var kraftig inspirert av Pink Floyds første singel, «Arnold Layne», skrevet av Syd Barrett.
=== Progressiv rock ===
Litt senere utviklet dette seg til lengre og mer komplekse instrumentale komposisjoner, konsepter og låter som sømløst ble flettet sammen. På begynnelsen av 1970-tallet kom en dreining fra det psykedeliske over til det progressive, enten i en rock-form, eller som folk rock-basert. Dette skillet kunne i mange tilfeller bli uklart og usynlig, og progressiv rock ble en fellesnevner for dette.
Låtene «Starship Trooper» og «Yours Is No Disgrace» er gode eksempler på at flere slike «under-sjangere» blir benyttet i samme låt, og Yes omfavnet på mange måter det meste av dette spekteret. Symfonisk rock var også et begrep som ble benyttet om Yes' musikk, noe som er betegnende for hele albumet Close to the Edge.
Improvisasjon var også viktig innen progressiv-sjangeren, og dermed fikk man jazz-beslektede komposisjoner som «The Gates of Delirium» og «Sound Chaser». Samtidig ble det eksperimentert med andre musikk-sjangere, som på «To Be Over» og «Awaken» med asiatisk-inspirert musikk. Dessuten country på «To Be Over» og på «Yours Is No Disgrace».
=== Rock og pop ===
Med albumet Going for the One vendte Yes tilbake til enklere og kortere låter, selv om det progressive ble ivaretatt. Tormato og Drama er album der rock er et slags startpunkt, og det progressive blir på en måte underlagt det primære rock-uttrykket. På 1980-tallet hadde Yes et lydbilde av ren rock og pop, ikke ulikt mange andre band på den tiden. Altså hadde bandet gitt opp noe av det som var unikt for sjangeren progressiv rock. Fra midten av 1990-tallet viste Yes igjen (med noen få unntak) at de hadde modernisert lydbildet innenfor sjangeren progressiv rock.
== Yes' tekster ==
Bandets tekster kan løst defineres i fire hovedgrupper: Litteraturinspirerte, Kosmiske, Spirituelle og Samtidskommenterende. For det meste var det Jon Anderson som skrev tekstene, enten alene eller i samarbeid med de andre medlemmene. Selv om en av de andre presenterte en ferdig låt med tekst til Anderson, ville han modifisere teksten slik at han kunne relatere til meningen med den, og sørge for at det ble sangbart og passet inn i musikken.
Litteraturinspirerte:
Disse tekstene er gjerne inspirert av Tolkien (fantasy) og Leo Tolstoj (skjønnlitteratur). Eksempler er «Close to the Edge» og «The Gates of Delirium».
Kosmiske:
Romfarts-eventyr og utforskning av andre planeter, som for eksempel i låtene «Astral Traveller», «Starship Trooper» og «Arriving UFO».
Spirituelle:
En slags religiøs, dypere mening i tekstene. Et godt eksempel er hele albumet Tales from Topographic Oceans og på låtene «Awaken», «Heart of the Sunrise» og «And You And I».
Samtidskommenterende:
Yes sin versjon av protestvisene. Eksempelvis mot Vietnamkrigen i «Yours Is No Disgrace» eller mot hvalfangst på «Don't Kill the Whale».
Dette er selvfølgelig ikke de eneste «kategoriene» tekstene kan plasseres i, men en slags pekepinn på hovedlinjene. På låten «Going for the One» viser for eksempel Anderson sin humoristiske sans og selvironi. Mange har forsøkt å finne meninger med tekstene til Yes, men Anderson har sagt at det viktigste er at ordene er gode å synge, meningen med ordene er sekundært. Det finnes tekster som er ganske konkrete også, som «South Side of the Sky» som faktisk handler om farene ved fjellklatring.
== Plateomslag ==
Yes ble kjent ikke bare for musikken, men også for sitt visuelle tilbud til platekjøperne. Fantasifulle og abstrakte platomslag ble et slags varemerke for hele sjangeren progressiv rock, og Yes benyttet fra Fragile til Relayer seg av kunstneren Roger Deans fantasy-inspirerte malerier som plateomslag. Det var også Dean som laget den mest kjente versjonen av Yes-logoen, og han var også med på å designe scene-showet til bandet.
På albumene Going for the One og Tormato lagde Hipgnosis omslagene, og de var ikke slik verken bandet eller fansen forventet. Senere benyttet bandet forskjellige designere og kunstnere, men gikk tilbake til Roger Dean fra og med Keys to Ascension i 1996. I tillegg ble omslaget til albumet Anderson Bruford Wakeman Howe fra 1989 laget av Dean.
== Medlemmer ==
Steve Howe – gitar/vokal (1970–81, 1990–92 og 1996– )
Jon Davison – vokal (2012– )
Geoff Downes – keyboard (1980–81, 2011– )
Billy Sherwood – keyboard/gitar (1997–2000), bass (2015– )Tidligere medlemmer
Alan White – trommer (1972–2022) (død 2022)
Chris Squire – bass/vokal (1968–2015) (død 2015)
Jon Anderson – vokal (1968–79, 1983–2008)
Rick Wakeman – keyboard (1971–74, 1977–79, 1990–92, 1996 og 2002–04)
Bill Bruford – trommer (1968–72, 1990–92)
Tony Kaye – keyboard (1968–71, 1983–94)
Peter Banks – gitar (1968–70) (død 2013)
Patrick Moraz – keyboard (1974–76)
Trevor Horn – vokal (1980–81)
Trevor Rabin – gitar/vokal (1983–94)
Igor Khoroshev – keyboard (1997–2000)
Oliver Wakeman – keyboard (2008–2011)
Benoît David – vokal (2008–2012)Turné-musikereTom Brislin – keyboard (2001) (Magnification-turneen)
Jay Schellen – trommer (2016–2017, 2018– )
Dylan Howe – trommer (2017)
=== Tidslinje for medlemmer av Yes ===
== Konserter i Norge ==
Konserter i Norge med Yes, inkludert ABWH og ARW.
Club 7, Oslo – 22. februar 1970
Ekeberghallen, Oslo – 11. november 1977
Drammenshallen, Drammen – 16. juni 1984
Skedsmohallen, Lillestrøm – 9. november 1989 (ABWH)
Oslo Konserthus, Oslo – 7. november 2001
Oslo Spektrum, Oslo – 5. juni 2004
Sentrum Scene, Oslo – 11. desember 2009
Sentrum Scene – 7. desember 2011
Sentrum Scene, Oslo – 5. juni 2014
Sentrum Scene, Oslo – 7. juni 2018 (ARW)
Sentrum Scene, Oslo – 15. mai 2020 – avlyst på grunn av koronaviruspandemien
Sentrum Scene, Oslo – 4. mai 2021 – planlagt konsert, ny dato for avlyst konsert 15. mai 2020
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Yes (1969)
Time and a Word (1970)
The Yes Album (1971)
Fragile (1971)
Close to the Edge (1972)
Tales from Topographic Oceans (1973)
Relayer (1974)
Going for the One (1977)
Tormato (1978)
Drama (1980)
90125 (1983)
Big Generator (1987)
Union (1991)
Talk (1994)
Keys to Ascension (1996)
Keys to Ascension 2 (1997)
Open Your Eyes (1997)
The Ladder (1999)
Magnification (2001)
Fly from Here (2011)
Heaven & Earth (2014)
The Quest (2021)
== Se også ==
Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman (ARW)
Anderson Bruford Wakeman Howe
Asia
Badger
The Buggles
Cinema
Circa:
Jon & Vangelis
XYZ
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Yes (musical group) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Yes (musical group) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Yes på Internet Movie Database
(en) Yes på Apple Music
(en) Yes på Discogs
(en) Yes på MusicBrainz
(en) Yes på SoundCloud
(en) Yes på Spotify
(en) Yes på Songkick
(en) Yes på Last.fm
(en) Yes på Genius — sangtekster
(en) Yes på AllMusic
|
«Tempus Fugit» er en sang fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1980 på bandets album Drama. Sangen er skrevet av Geoff Downes, Trevor Horn, Steve Howe, Chris Squire og Alan White, som på dette tidspunktet var bandets personell.
| 15,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erlend_Hammer
|
2023-02-04
|
Erlend Hammer
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. januar', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kunsthistorikere', 'Kategori:Norske kuratorer', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Erlend Hammer (født 23. januar 1978) er en norsk kunsthistoriker. Han har hatt flere verv som kurator, samt flere oppdrag som kunstkritiker. Hammer var 2010 - 2012 kunstskribent for dagsavisen Dagbladet og stedfortredende redaktør av Kunstkritikk.no i 2012. I 2013 kuraterte han biennalen Momentum i Moss sammen med den svensk-norske kuratoren Power Ekroth.
Hammer tok hovedfagseksamen i kunsthistorie i 2005 ved Universitetet i Bergen med avhandlingen Hosted/visited : two perspectives on La Monte Young & Marian Zazeela's Dream House. Han har gjennomført Skapende Kuratorpraksis fra Kunsthøgskolen i Bergen.
Han er doktorgradsstudent og stipendiat ved UIB.Fra 2005 til 2008 virket Erlend Hammer som kunstkritiker, tekstene hans ble hovedsakelig publisert i kunstkritikk.no, samt fagbladet Billedkunst, der han primært skrev artikler innen feltene lyd- og performance-kunst.Som kurator har han arbeidet med Field med Mike Harding, Lasse Marhaug og Jana Winderen som var en utendørskonsert med sauer i Bergen. Hammer har også vært kurator for oppsetninger under Boralis festivalen og for Lydgalleriet på Landmark.
Et av Hammers tidlige kuratoriske prosjekter var «Kunst i det private rom». Dette var en serie med utstillinger som var utilgjengelig for et generelt publikum, man fikk adgang kun gjennom privat invitasjon. Disse utstillingene er heller ikke dokumentert, kunstnerne fikk ikke anledning til å føre dem opp på sine CVer og eksisterer for ettertiden kun som rykter og urbane vandrehistorier. Den eneste offentlige dokumentasjon på at prosjektet har eksistert er midlene han fikk fra Norsk kulturråd i 2007.Erlend Hammer har mottatt stipend blant annet fra Ny Musikk. Han har også hatt opphold på Det norske institutt i Roma finansiert av reisestipend.
|
Erlend Hammer (født 23. januar 1978) er en norsk kunsthistoriker. Han har hatt flere verv som kurator, samt flere oppdrag som kunstkritiker. Hammer var 2010 - 2012 kunstskribent for dagsavisen Dagbladet og stedfortredende redaktør av Kunstkritikk.no i 2012. I 2013 kuraterte han biennalen Momentum i Moss sammen med den svensk-norske kuratoren Power Ekroth.
Hammer tok hovedfagseksamen i kunsthistorie i 2005 ved Universitetet i Bergen med avhandlingen Hosted/visited : two perspectives on La Monte Young & Marian Zazeela's Dream House. Han har gjennomført Skapende Kuratorpraksis fra Kunsthøgskolen i Bergen.
Han er doktorgradsstudent og stipendiat ved UIB.Fra 2005 til 2008 virket Erlend Hammer som kunstkritiker, tekstene hans ble hovedsakelig publisert i kunstkritikk.no, samt fagbladet Billedkunst, der han primært skrev artikler innen feltene lyd- og performance-kunst.Som kurator har han arbeidet med Field med Mike Harding, Lasse Marhaug og Jana Winderen som var en utendørskonsert med sauer i Bergen. Hammer har også vært kurator for oppsetninger under Boralis festivalen og for Lydgalleriet på Landmark.
Et av Hammers tidlige kuratoriske prosjekter var «Kunst i det private rom». Dette var en serie med utstillinger som var utilgjengelig for et generelt publikum, man fikk adgang kun gjennom privat invitasjon. Disse utstillingene er heller ikke dokumentert, kunstnerne fikk ikke anledning til å føre dem opp på sine CVer og eksisterer for ettertiden kun som rykter og urbane vandrehistorier. Den eneste offentlige dokumentasjon på at prosjektet har eksistert er midlene han fikk fra Norsk kulturråd i 2007.Erlend Hammer har mottatt stipend blant annet fra Ny Musikk. Han har også hatt opphold på Det norske institutt i Roma finansiert av reisestipend.
== Kurator ==
2013: «Momentum7» (Matthew Antezzo, Per Christian Brown, Paolo Chiasera, Ane Graff, Mai Hofstad Gunnes, Knut Henrik Henriksen, Ane Mette Hol, Victor Lind, Jared Madere, Bjarne Melgaard, Sex Tags, Eve K. Tremblay, Lars Monrad Vaage, Charlotte Wankel, Sverre Wyller), Momentum, Moss
2012: «Baby Snakes Hatching. Ruins. (enpersonsutstilling Mai Hofstad Gunnes) Ruins» UKS, Oslo
2011: «Oh how time flies» (Matthew Antezzo, Paolo Chiasera, Mai Hofstad Gunnes, Ane Mette Hol og Eve K. Tremblay) Bergen Kunsthall, Bergen
2009: «Kuratert av Erlend Hammer» Hordaland Kunstsenter, Bergen
2009: «Bunnies, It Must Be Bunnies» (Heman Chong, Jan Christensen, Ane Graff, Allen Grubesic, Mai Hofstad Gunnes, Børre Sæthre, Eve K. Tremblay og Lars Monrad Vaage), LAUTOM contemporary, Oslo
2008: «HOLIDAY IN ARCADIA» (Catherine Bolduc, Jean Carn & Larry Levan, Mai Hofstad Gunnes & Ryuichi Sakamoto, Bjørn-Kowalski Hansen, Kristin Nordhøy, Martin Skauen, Sex Tags, Øystein Aasan), Lydgalleriet, Bergen
2007: «Field» (Mike Harding, Lasse Marhaug, Jana Winderen), utendørskonsert med sauer, Bergen.
2007: Ghost Work, Lars Morell, Borealis festival, Bergen offentlig bibliotek
2007: Penn, Janicke Schønning, Borealis festival, Logen Teater, Bergen
2006: Gruppeutstilling: Høstlyd exhibition (Arne Bakke, Atle Selnes Nilsen, Sandra Truté, Gunnar Innvær), Lydgalleriet, Bergen
2006: Høstlyd concert series (Charles Curtis, Brandon LaBelle, Leif Elggren), Lydgalleriet/Landmark, Bergen
2005: Kunstmuzak Inc. Group Exhibition: Vertikale øyebliikk/ lineære forløp (Maia Urstad, Bjørnar Habbestad, Jørgen Larsson, Jana Winderen, Leif Inge) Lydgalleriet/ Landmark,
== Publikasjoner ==
Samlede kunstkritikker, (forord av Ina Blom, Jon Refsdal Moe og Johanne Nordby Wernø.) Ctrl+Z Publishing, 2008. ISBN 978-82-92817-06-3.
m² og tid – når solen treffer huset samtidig som det ringer på døra , (medforfatter: Anne Szefer Karlsen). 2007. ISBN 978-82-992451-4-2
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Erlend Hammer hos Sceneweb
|
Erlend Hammer (født 23. januar 1978) er en norsk kunsthistoriker.
| 15,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Massakren_ved_Bornholm_(1564)
|
2023-02-04
|
Massakren ved Bornholm (1564)
|
['Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Den nordiske syvårskrig', 'Kategori:Konflikter i 1564', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2021-08']
|
Massakren ved Bornholm på kjøpmenn fra Lübeck og deres besetninger på 20 erobrede handelsfartøyer hendte i begynnelsen av juli 1564 under den nordiske syvårskrigen. Massakren ble beordret av den svenske admiral Clas Fleming. Den er sagt å være en av de verste grusomheter begått til sjøs noensinne på Østersjøen i historien.
|
Massakren ved Bornholm på kjøpmenn fra Lübeck og deres besetninger på 20 erobrede handelsfartøyer hendte i begynnelsen av juli 1564 under den nordiske syvårskrigen. Massakren ble beordret av den svenske admiral Clas Fleming. Den er sagt å være en av de verste grusomheter begått til sjøs noensinne på Østersjøen i historien.
== Sommeren 1564 ==
Konflikten utspann seg mellom Sverige og en allianse av Danmark-Norge og Lübeck. Etter slaget ved Öland 30.-31. mai hadde den allierte flåten opprettholdt sin sjøblokade av Sverige fra Gotland. Slaget og tiden etterpå førte til betydelige tap på den allierte siden, anslått til ca. 6.600 menn. Admiral Herluf Trolle valgte derfor å trekke seg tilbake til Bornholm den 29. juni. Forholdene ombord på krigsskipene var svært vanskelig, etter et utbrudd av diaré.
Den svenske flåten, med sine tre admiraler, Claes Fleming, Niels Birgersen Grip og Per Axelsen Baner, var dratt ut til sjøs ved 4. juli med kurs sørover til Bornholm. Trolle hadde fått feilaktige meldinger om at svenskene hadde seilt forbi øya på vei sørøstover til den tyske kysten. Trolle seilte med den allierte flåten mot Rügen og Warnemünde uten å vite at svenskene egentlig var på vei til Bornholm. Svenskene kom til øya mellom 13. og 16. juli mens Trolle var ved den tyske kysten.
Mens svenskene ankret opp, kom en konvoi av 21 lübeckske fartøyer fra Narva med rikt last ombord. e var forledet av et brev fra den lübeckske admiralen Friedrich Knebel om nederlaget ved Öland til å tro det vil være trygt å seile hjemover. De ble derfor overrasket av svenskene idet de skulle søke ly for natten. Tre lübeckske skipperne satt fyr på deres skip med lasten før resten var overmannet og tvunget til å overgi seg.
== Massakren ==
Fleming ble rasende over ødeleggelsen av de tre handelsfartøyene og beordret knektene om å forgripe seg på lübeckerne. En skånselløs massakre i løpet av natten på sivile fant sted. Beretningene om massakeren forteller detaillert om grusomheter begått av svenskene. Menn ble hugd ned og kastet over bord, andre ble visstnok torturert og lemlestet på det groveste, flere fikk magen sprettet opp og tarmene ble tatt ut. Det ble fylt inn brennbare materialer som svenskene så satt fyr på.
«Ni ville fylla era bukar med den ryska handeln, så vi skall hjälpa er!»Bornholms kommandant Schweder Kettingk berettet om hva han og undersåttene på Bornholm overhørte og observerte mens blodbadet pågikk, dette ble senere nedskrevet av hans skriver H. P. Resen:
«Med folket, som de svenske overkom, foer de meget ynkeligt, huggede mange fra borde, hængte en hob i bovspydet, opskar en del levende, og efter de havde taget indvoldene ud fylte de i stedet med blår, og stak ild til det. Andre lod admiralen sætte på et gammelt købmannsskib og koblede dem parvis sammen med hænder og fødder, så de ikke kunne springe over borde, hvorefter de satte ild til skibet.»Skrikene fra menneskene som ble brent ihjel på kjøpmannskipet skremte bort de lokale innbyggerne på Bornholm fra strendene. Kettingk var ikke alene om å rapportere de svenske overgrepene, admiral Trolle fikk rede på dette fra en lübecksk kjøpmann som hadde klarte å komme seg bort på sitt enslige skipet.
== Reaksjonene ==
Massakren var sjokkerende på sjøfolk rundt omkring på Østersjøen. Admiral Herluf Trolle skrev til den svenske kongen Erik XIV (på svensk):
«Eder kgl. Majestät må väl veta att Gud kommer att bestraffa det i sinom tid, och det kommer att ge Eders kgl. Majestät och alla svenskar ett ont namn och rykte bland alla folk, varför jag beder att Eder kgl. Majestät giver Eders kgl. Majestäts krigsfolk till känna, att de icke göra sådant hädanefter.»Syvårskrigen hadde flere brutale episoder som ved de svenske innmarsjene inn i danske landskapene inkludert Blekinge, og på fra alliert side Trolles herjinger på Öland i september 1564. Den nordiske syvårskrigen er husket i ettertiden som en av de meste blodige konfliktene i Norden.
== Etter massakeren ==
Svenskene dro bort med byttet like før den allierte flåten kom tilbake til ankerstedet utenfor Bornholm. Det var ikke mulig å ta opp forfølgelse med så mye sykdom i flåten. Trolle kunne først den 3. august seile igjen.
Svenskene hadde brutt sjøblokaden og vært i stand til å krysse utenfor Öland, men våget ikke å oppsøke den svekkede allierte flåten for et oppgjør. Tredelte kommando mellom tre admiraler uheldig, og skipene hadde blitt overfylt med flere menn enn normalt, opptil seks tusen knekter i tillegg til sjøfolk var tatt med til sjøs. Sykdom brøt ut ombord på skipene i den varme sommeren. Ved å krysse fram og tilbake kapret svenskene ytterligere 17 handelsskip helt til de fikk syn på den allierte flåten ved 4. august.
Et lite kjent sjøslag startet utenfor Öland, der svenskene søkte tilflukt ved Ölands nordre odde mellom skjærene i sikkerheten for Trolle. Erik XIV som fikk meldinger om sjøslaget. Svenskekongen ble så oppbrakt at han anklaget de tre admiraler for å ha ignorert deres ordrer om å tilintetgjøre den fiendtlige flåten. Han anklaget sine admiraler med ordene i et brev:
«Då de fick se fienden blev de rädda och flydde.»Som følge ble admiralene inkludert Claes Fleming avskjediget under trussel av dødsstraff om de skulle lette ankrene før den nye admiralen kom til.
== Litteratur ==
Det första kriget, Alexej Smirnov, 2009 ISBN 978-91-7329-020-3
Den danske flådes historie 1533-1588: Christian 3.s flåde, Jørgen H. Barfod, 1995 ISBN 87-00-24526-7
|
Massakren ved Bornholm på kjøpmenn fra Lübeck og deres besetninger på 20 erobrede handelsfartøyer hendte i begynnelsen av juli 1564 under den nordiske syvårskrigen. Massakren ble beordret av den svenske admiral Clas Fleming.
| 15,282 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Machine_Messiah
|
2023-02-04
|
Machine Messiah
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1980', 'Kategori:Yes-sanger']
|
«Machine Messiah» er en sang fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1980 på bandets album Drama. Sangen er skrevet av Geoff Downes, Trevor Horn, Steve Howe, Chris Squire og Alan White som på det tidspunktet var bandets personell. Dette er albumets lengste sang med sine 10 minutter og 27 sekunder. Opprinnelig var dette en sang som Downes og Horn skrev i håp om at Yes ville spille den inn før de selv ble medlemmer av bandet. Etter omarbeiding og bearbeiding av sangen sammen med resten av Yes, ble den spilt inn med Downes og Horn som nye medlemmer av bandet.
|
«Machine Messiah» er en sang fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1980 på bandets album Drama. Sangen er skrevet av Geoff Downes, Trevor Horn, Steve Howe, Chris Squire og Alan White som på det tidspunktet var bandets personell. Dette er albumets lengste sang med sine 10 minutter og 27 sekunder. Opprinnelig var dette en sang som Downes og Horn skrev i håp om at Yes ville spille den inn før de selv ble medlemmer av bandet. Etter omarbeiding og bearbeiding av sangen sammen med resten av Yes, ble den spilt inn med Downes og Horn som nye medlemmer av bandet.
== Struktur ==
Sangen åpner med en gitar med en slags dopplereffekt før den går inn i et tungt og dystert hard rock-inspirert tema. Synthesizeren benytter også en slags dopplereffekt, før vi får et temposkifte, og melodien blir lettere og lysere. En gitarsolo omtrent midtveis i sangen dreier sangen tilbake til det dystre temaet, og sangen avsluttes med åpningssekvensens gitar med dopplereffekt.
Selv om dette er en av de tyngste og mest hard rock-inspirerte av samtlige Yes-sanger, er strukturen i den progressive rocken ivaretatt ved de mange temposkiftene og musikkstilskiftene. Tekstene er noe mørkere enn det Jon Anderson skrev før han forlot bandet året før denne utgivelsen. Musikken er, til tross for Andersons fravær, umiskjennelig Yes-musikk.
== Konsertfremføringer ==
«Machine Messiah» ble spilt under samtlige konserter under Drama-turneen, men på grunn av at Jon Anderson nektet å synge noen av sangene fra Drama, ble den ikke spilt igjen før under In the Present-turneen i 2008–2009 med Benoît David som vokalist.Offisielle utgivelser med konsertopptak av «Machine Messiah»:
The Word Is Live
In the Present – Live from Lyon
== Personell ==
På originalinnspillingen fra 1980 medvirker:
Trevor Horn: vokal
Steve Howe: elektrisk gitar
Chris Squire: bass
Geoff Downes: synthesizer
Alan White: trommer
== Referanser ==
|
«Machine Messiah» er en sang fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1980 på bandets album Drama. Sangen er skrevet av Geoff Downes, Trevor Horn, Steve Howe, Chris Squire og Alan White som på det tidspunktet var bandets personell.
| 15,283 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Humphrey_IV_av_Toron
|
2023-02-04
|
Humphrey IV av Toron
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kongeriket Jerusalem', 'Kategori:Personer fra middelalderen', 'Kategori:Personer knyttet til korstogene']
|
Humphrey IV av Toron (født ca. 1166, død en gang før 1197) var herre av Toron, Kerak, og Oultrejordain korsfarerstaten kongedømmet Jerusalem.
|
Humphrey IV av Toron (født ca. 1166, død en gang før 1197) var herre av Toron, Kerak, og Oultrejordain korsfarerstaten kongedømmet Jerusalem.
== Familie ==
Han var sønn av Humphrey III av Toron og Étiennette av Milly, arvingen til Oultrejourdain, og var barnebarn av Humphrey II av Toron, konstabel av Jerusalem. Han var også en stesønn av Étiennettes andre og tredje ektemenn Miles av Plancy og Raynald av Chatillon. Humphreys søster Isabella ble gift med Ruben III av Armenia. Humphrey IV ble selv herre av Toron (dagens sørlige Libanon) da hans bestefar Humphrey II av skadene han fikk etter å ha reddet kong Balduin IV av Jerusalems liv ved Banias i 1179.
== Isabella av Jerusalem ==
I 1180 ble han trolovet med Isabella av Jerusalem, datter av Amalrik I av Jerusalem og halvsøster til Baudouin IV, under den enighet at Toron skulle bli et kongelig område. Dette ble arrangert ved at kongen betalte hans æresgjeld til Humphrey II og ved å fjerne Isabella fra den politiske leiren til hennes stefar, Balin av Ibelin. Det synes som hun ikke fikk lov til å ha kontakt med sine foreldre etter dette. I november 1183 ble tenåringen Humphrey og den 11 år gamle Isabella gift i festningen i Kerak, setet til herrene av Oultrejourdain. Festningen ble for øvrig beleiret av muslimenes leder Saladin kort tid etterpå. Humphreys mor overbeviste Saladin om ikke å bombardere tårnet hvor det nygiftet paret bodde, skjønt han fortsatte å beleire resten av festningen. Kerak ble til slutt befridd av kong Baudouin IV.
== Jerusalems krone ==
I 1186, da Baudouin V døde, forsøkte Humphreys stefar Raynald å overbevise ham om å kreve tronen i Isabellas rett da hennes mor enkedronningen Maria Komnene og Ibelin-fraksjonen ønsket kronen så snart som mulig. Den tyveårige Humphrey ønsket derimot å gi sin støtte til Guy av Lusignan, ektefelle av Isabellas halvsøster Sibylla, som Humphrey hadde sverget troskap til. Motvillig fulgte Raynald og de andre adelige hans støtte, det samme gjorde Ibelin-familien, selv om Guy som hadde kommet til Outremer etter 1177 hadde tidligere blitt fratatt regentskapet av hans døende svoger, Baudouin IV på grunn av hans oppførsel under beleiringen av Kerak i 1183.
Guy viste seg som en lite effektiv konge, og Saladin erobret det meste av kongedømmet Jerusalem i 1187. Humphrey ble tatt til fange i slaget ved Hattin det samme året, men ble løslatt og han dro tilbake til Kerak for å forberede dets forsvar. Han ble tatt til fange på nytt da Kerak falt i 1189, men ble atter satt fri.
Baronene i Jerusalem hadde kun akseptert Guy som konge utelukkende av mangelen på en rivaliserende kandidat, og etter at Jerusalem falt vendte de seg mot ham. Sibyllas død i 1190 av pesten som herjet det året under beleiringen av Akko fratok Guy hans lovmessige krav på tronen. Isabella var nå den rettmessige dronningen, men Humphrey forble lojal til Guy som var bestemt på å beholde Jerusalems trone.
== Skilt fra dronningen ==
Isabellas mor Maria, stefar Balian og andre prominente adelige, inkludert Reginald av Sidon, støttet nå Konrad av Montferrat, onkel av den unge Baudouin V. Konrads ankomst i 1187 hadde reddet byen Tyr, og faktisk også restene av kongedømmet. De besluttet at Isabella skulle bli skilt fra Humphrey slik at hun kunne bli gift med Konrad. Isabella protesterte ettersom Humphrey alltid hadde vært en god ektemann. Til tross for dette ble hun bortført fra sin ektemann og presset av sin mor til å gå med på en kirkelig annullering på grunnlag av at hun ble gift med Humphrey da hun var mindreårig og hadde bli tvunget av hennes halvbror kong Baudouin IV.
Humphrey ble utfordret av en rettssak ved tvekamp av Guy av Senlis, butler av Frankrike, over saken med Isabellas samtykke til ekteskap, men han nektet å kjempe for henne, muligens for at faktisk hadde vært yngre enn tolv år. Selv de som sympatiserte med Humphrey, som forfatteren av Itinerarium Peregrinorum et Gesta Regis Ricardi avviste ham og mente at han var blitt veik og kvinneaktig:
...mer som en kvinne enn som en mann, med bløt manér og haltende tale, og linjen i diktet passer på ham:
«Mens naturen undres om å gjøre en mann eller pike,
Du ble født, o’vakre, en gutt som er nesten pike.»Ubaldo Lanfranchi, erkebiskopen av Pisa (som var pavens sendebud), og Filip av Dreux, biskop av Beauvais, (en slektning av Konrad), annullerte Humphreys ekteskap til Isabella. Konrad giftet seg deretter med henne den 24. november 1190, til tross for anklagene om bigami (hans andre hustru var fortsatt i live i Konstantinopel, skjønt hun hadde antagelig skilt seg fra ham, mens hans første hustru hadde dødd før 1186). Konrad krevde Jerusalems trone via Isabella og med støtte fra familien Ibelin og de andre baronene. Isabella ga kompensasjon ved å gi ham Toron, Chastel Neuf og andre områder som hans far og bestefar hadde holdt tidligere.
== Alliert med Rikard Løvehjerte ==
Humphrey allierte seg siden med Rikard I av England under det tredje korstoget, først under erobringen av Kypros, og deretter slåss sammen med den engelske kongen mot Saladin. Da Humphrey snakket arabisk flytende var han i stand til å forhandle med Saladin på Rikards vegne. I 1192 da Konrad ble snikmyrdet av assassinersekten ble Humphrey sammen med kong Rikard og andre mistenkt for å være ansvarlig for at det mordet, skjønt dette er ikke sannsynlig. Isabella ble øyeblikkelig gift med Henrik II av Champagne, kun dager etter Kornads død.
Humphrey døde selv antagelig kort tid etter dette, enten av sykdom eller i strid, og herredømmet over Toron ble krevd av hans søster Isabella, gift med Ruben III, og hennes arvinger, og kravet ble til slutt arvet av Montfort-familien, herrer av Toron og Tyr.
== I fiksjonen ==
Humphrey har figurert i en rekke romaner med emne fra korstogene. I Graham Shelbys The Knights of Dark Renown (1969) og The Kings of Vain Intent (1970) er han beskrevet som en ung romantisk helt i et dømt forhold med Isabella. I Manuel Mujica Láinez' historiske fantasi El unicornio (Den vandrende enhjørning) er han portrettert som en feminin homoseksuell som er tynget av forventningene om å leve opp til hans bestefars heroiske ettermæle.
Han opptrer kort i filmen Kingdom of Heaven (2005) sammen med sin stefar Raynald av Chatillon i Kerak. Han hadde en langt mer vesentlig, men historisk ukorrekt rolle i en tidligere utgave av filmmanuset hvor han ble portrettert som ført over fra Frankrike på 1180-tallet (mens han virkeligheten hadde levd hele livet i Outremer), og ble myrdet av Guy av Lusignan etter å ha sverget troskap til ham.
== Litteratur ==
Runciman, Steven: A History of the Crusades, 1951-54, bindene. 2-3.
|
Humphrey IV av Toron (født ca. 1166, død en gang før 1197) var herre av Toron, Kerak, og Oultrejordain korsfarerstaten kongedømmet Jerusalem.
| 15,284 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ryuichi_Sakamoto
|
2023-02-04
|
Ryuichi Sakamoto
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Japanske komponister', 'Kategori:Japanske musikere', 'Kategori:Jazzkomponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra Tokyo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Ryūichi Sakamoto (坂本龍一, Sakamoto Ryūichi, født 17. januar 1952) er en japansk Oscar-, Grammy- og Golden Globe-belønnet musiker, komponist, plateprodusent og skuespiller.
Sakamoto ble født i Nakano i Tokyo i Japan, men bodde per 2020 for det meste i New York i USA. Sakamoto var medlem av technopop-bandet Yellow Magic Orchestra. Han var gift med musikeren Akiko Yano, men de ble skilt i august 2006; de er foreldre til J-pop-sangeren Miu Sakamoto.
Sakamoto var per april 2020 musikkdirektør og såkalt representative director for Tohoku Youth Orchestra.
|
Ryūichi Sakamoto (坂本龍一, Sakamoto Ryūichi, født 17. januar 1952) er en japansk Oscar-, Grammy- og Golden Globe-belønnet musiker, komponist, plateprodusent og skuespiller.
Sakamoto ble født i Nakano i Tokyo i Japan, men bodde per 2020 for det meste i New York i USA. Sakamoto var medlem av technopop-bandet Yellow Magic Orchestra. Han var gift med musikeren Akiko Yano, men de ble skilt i august 2006; de er foreldre til J-pop-sangeren Miu Sakamoto.
Sakamoto var per april 2020 musikkdirektør og såkalt representative director for Tohoku Youth Orchestra.
=== Æresbevisninger ===
2009 – Ordre des Arts et des Lettres
2013 – Golden Pine-prisen (Lifetime Achievement), ved 2013 International Samobor Film Music Festival
=== Filmmusikk ===
==== Oscar for beste originalmusikk ====
1987 – Den siste keiseren (vant)
==== BAFTA-prisen for beste filmmusikk ====
1983 – Merry Christmas, Mr. Lawrence (vant)
1987 – Den siste keiseren (nominert)
2015 – The Revenant (nominert)
==== Golden Globe for beste filmmusikk ====
1987 – Den siste keiseren (vant)
1990 – The Sheltering Sky (vant)
1993 – Lille Buddha (vant)
2015 – The Revenant (nominert)
==== Grammy for beste lydspor for film, fjernsyn eller annet visuell medium ====
1987 – Den siste keiseren (vant)
2015 – The Revenant (nominert)
=== Andre æresbevisninger ===
1997 – Golden Nica, grand prix av Prix Ars Electronica, for Music Plays Images X Images Play Music
MTV Breakthrough Video Award, for musikkvideon til «Risky»
Tokyo internasjonale filmfestivals Samurai Award
Asian Filmmaker of the Year, ved Den internsajonale filmfestivalen i Pusan, 2018
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ryuichi Sakamoto – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ryuichi Sakamoto på Internet Movie Database
(sv) Ryuichi Sakamoto i Svensk Filmdatabas
(da) Ryuichi Sakamoto på Filmdatabasen
(da) Ryuichi Sakamoto på Scope
(fr) Ryuichi Sakamoto på Allociné
(en) Ryuichi Sakamoto på AllMovie
(en) Ryuichi Sakamoto hos Rotten Tomatoes
(en) Ryuichi Sakamoto hos The Movie Database
(en) Ryuichi Sakamoto på Apple Music
(en) Ryuichi Sakamoto på Discogs
(en) Ryuichi Sakamoto på MusicBrainz
(en) Ryuichi Sakamoto på Spotify
(en) Ryuichi Sakamoto på Songkick
(en) Ryuichi Sakamoto på Last.fm
(en) Ryuichi Sakamoto på Genius — sangtekster
(en) Ryuichi Sakamoto på AllMusic
Ryuichi Sakamoto på Twitter
Ryuichi Sakamoto på Facebook
Ryuichi Sakamoto på Instagram
Ryuichi Sakamoto på YouTube
|
er en japansk Oscar-, Grammy- og Golden Globe-belønnet musiker, komponist, plateprodusent og skuespiller.
| 15,285 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_besatte
|
2023-02-04
|
De besatte
|
['Kategori:Pekere']
|
De besatte kan vise til:
De besatte (roman) – en roman av Fjodor Dostojevskij
De besatte (TV-serie) – en svensk TV-serie fra 2003
|
De besatte kan vise til:
De besatte (roman) – en roman av Fjodor Dostojevskij
De besatte (TV-serie) – en svensk TV-serie fra 2003
|
De besatte kan vise til:
| 15,286 |
https://no.wikipedia.org/wiki/On_the_Silent_Wings_of_Freedom
|
2023-02-04
|
On the Silent Wings of Freedom
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1978', 'Kategori:Yes-sanger']
|
«On the Silent Wings of Freedom» er en sang fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1978 på bandets album Tormato. Sangen er skrevet av Jon Anderson og Chris Squire. Dette er den sangen på albumet som er mest typisk for Yes' etablerte lydbilde på 1970-tallet, og det er også albumets lengste sang med sine 7 minutter og 47 sekunder.
|
«On the Silent Wings of Freedom» er en sang fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1978 på bandets album Tormato. Sangen er skrevet av Jon Anderson og Chris Squire. Dette er den sangen på albumet som er mest typisk for Yes' etablerte lydbilde på 1970-tallet, og det er også albumets lengste sang med sine 7 minutter og 47 sekunder.
== Struktur ==
Sangen åpner med et staccato tema spilt på gitar, med en «avventende» rytmeseksjon. Jon Andersons stemme går høyt, og teksten er også «høytsvevende». Etter to vers settes tempoet opp, og gitaren og pianoet spiller sammen i noe som kan høres ut som en improvisert jam. Sangen har et blandet preg av psykedelisk rock, rock 'n' roll og jazz, noe som ikke er helt uvanlig for sanger innen progressiv rock.
Selv om albumet Tormato ikke falt helt i smak hos Yes-fans, har denne sangen blitt en publikumsfavoritt.
== Konsertfremføringer ==
«On the Silent Wings of Freedom» ble spilt på samtlige konserter på Tormato-turneen. Deretter ble den spilt på kun en av konsertene på Big Generator-turneen, nemlig i Springfield 19. november 1987. Mellom 2002 og 2004 ble sangen spilt på flere av bandets konserter, men har ikke blitt spilt siden juli 2004.Det finnes foreløpig ingen offisielle utgivelser med konsertopptak av sangen.
== Personell ==
På originalinnspillingen fra 1978 medvirker:
Jon Anderson: vokal
Chris Squire: bass og vokal
Steve Howe: gitarer
Rick Wakeman: piano, Hammondorgel og synthesizere
Alan White: trommer, perkusjon og vokal
== Referanser ==
|
«On the Silent Wings of Freedom» er en sang fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i 1978 på bandets album Tormato. Sangen er skrevet av Jon Anderson og Chris Squire.
| 15,287 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tony_Scott
|
2023-02-04
|
Tony Scott
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske regissører', 'Kategori:Dødsfall 19. august', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 21. juni', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Newcastle upon Tyne', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Anthony David «Tony» Scott (født 21. juni 1944 i North Shields i England, død 19. august 2012 i San Pedro i California i USA) var en britisk filmregissør og -produsent som laget de fleste av filmene sine i USA. Scott startet sin karriere som reklamefilmregissør på 1970-tallet og lagde over 1000 reklamefilmer for sin eldre bror, regissør Ridley Scott. På 1980- og 1990-tallet hadde Tony Scott regien på filmsuksesser som Top Gun, Days of Thunder og Enemy of the State.
|
Anthony David «Tony» Scott (født 21. juni 1944 i North Shields i England, død 19. august 2012 i San Pedro i California i USA) var en britisk filmregissør og -produsent som laget de fleste av filmene sine i USA. Scott startet sin karriere som reklamefilmregissør på 1970-tallet og lagde over 1000 reklamefilmer for sin eldre bror, regissør Ridley Scott. På 1980- og 1990-tallet hadde Tony Scott regien på filmsuksesser som Top Gun, Days of Thunder og Enemy of the State.
== Tidlig karriere ==
Etter at Ridley Scott, samt andre britiske reklamefilm-regissører som Alan Parker og Adrian Lyne, hadde gjort suksess i spillefilmformatet, var også Tony Scott klar for å forsøke seg som spillefilmregissør.
Scotts første spillefilm, The Hunger (1983), en skrekkfilm med vampyrer, ble produsert i England. Filmen ble ingen suksess, og fikk dårlig mottakelse også blant kritikerne. Scott var vurdert til å regissere filmen Starman (1984), men etter fiaskoen med The Hunger, gikk denne jobben til skrekkfilm regissør John Carpenter. Det gikk tre år før Scott igjen fikk mulighet til å lage spillefilm. Med sin neste film fikk han sitt store gjennombrudd. Det med den amerikanske filmen Top Gun (1986), en film som også gjorde Tom Cruise til stjerne. Her innledet også Scott samarbeidet med produsent Jerry Bruckheimer, som senere produserte flere av Scotts filmer. Han arbeidet også senere med Tom Cruise i filmen Days of Thunder (1990).
== Actionfilm-regissør ==
Tony Scotts filmer var alltid svært actionfylte. Stilen hans kjennetegnes ved effektiv historiefortelling, mye bruk av nærbilder og hurtig klipping. Produksjonsdesignet fra filmene hans kjennetegnes også ved å være spektakulære. Det høye tempoet i filmene hans kan beskrives med en uttalelse Scott kom med i bakomfilmen av hans actionfylte film Spy Game (2001): «Vanligvis tilsvarer én side i et filmmanus ett minutt filmtid. I mine filmer tilsvarer én side i et filmmanus et ⅔ minutt.»
== Kjente filmer ==
De filmene han er mest kjent for er Top Gun (1986), True Romance (1993) (etter et manus av Quentin Tarantino), Rødt Hav (1995), Enemy of the State (1998), Spy Game (2001) og Man on Fire (2004). Tematisk sett har flere av filmene hans plot rundt spionasje på en eller annen måte. Han arbeidet ofte med skuespillerne Denzel Washington, Christopher Walken, Brad Pitt og Gene Hackman. Komponist Hans Zimmer laget ofte musikk til filmene hans. Klipper Chris Lebenzon, som også er fast klipper for regissør Tim Burton, klippet de fleste av filmene til Tony Scott.
Sammen med sin eldre bror, regissør Ridley Scott, drev han produksjonsselskapet Scott Free Productions.
== Dødsfall ==
Han ble funnet død etter at vitner så ham hoppe utfor Vincent Thomas Bridge i San Pedro, Los Angeles, årsaken er mest sannsynlig selvmord.
== Utvalgt filmografi ==
1971 – Loving Memory
1983 – The Hunger
1986 – Top Gun
1987 – Beverly Hills purk II
1990 – Hevnens pris
1990 – Days of Thunder
1991 – Den siste speider
1993 – True Romance
1995 – Rødt hav
1998 – Enemy of the State
2001 – Spy Game
2004 – Man on Fire
2005 – Domino
2006 – Déjà Vu
2009 – Metro 123 kapret
2010 – Unstoppable
2011 – The Grey
== Annet ==
=== Musikkvideo ===
Danger Zone – Kenny Loggins (1986)
One More Try – George Michael (1988)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tony Scott på Internet Movie Database
(sv) Tony Scott i Svensk Filmdatabas
(da) Tony Scott på Filmdatabasen
(da) Tony Scott på Scope
(fr) Tony Scott på Allociné
(en) Tony Scott på AllMovie
(en) Tony Scott hos Turner Classic Movies
(en) Tony Scott hos Rotten Tomatoes
(en) Tony Scott hos TV Guide
(en) Tony Scott hos The Movie Database
|
Anthony David «Tony» Scott (født 21. juni 1944 i North Shields i England, død 19.
| 15,288 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melbourne
|
2023-02-04
|
Melbourne
|
['Kategori:144°Ø', 'Kategori:1835 i Oseania', 'Kategori:37°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1835', 'Kategori:Byer i Victoria', 'Kategori:Melbourne', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL']
|
Melbourne er hovedstad i den australske delstaten Victoria og er den nest største byen i Australia med et antatt innbyggertall i 2012 på 4,08 millioner. Byen er en av verdens større byer når det gjelder utstrekning. Melbourne er en viktig by for Australias industri og finans, en tredjedel av de største utenlandske selskapene i Australia har hovedkontor her. Melbourne har også Australias største havn. Australia har tradisjon for å produsere biler, og i bydelen Port Melbourne ligger Holdens motorfabrikk. GM har også en større fabrikk i Dandenong hvor de produserer lastebiler.
|
Melbourne er hovedstad i den australske delstaten Victoria og er den nest største byen i Australia med et antatt innbyggertall i 2012 på 4,08 millioner. Byen er en av verdens større byer når det gjelder utstrekning. Melbourne er en viktig by for Australias industri og finans, en tredjedel av de største utenlandske selskapene i Australia har hovedkontor her. Melbourne har også Australias største havn. Australia har tradisjon for å produsere biler, og i bydelen Port Melbourne ligger Holdens motorfabrikk. GM har også en større fabrikk i Dandenong hvor de produserer lastebiler.
== Klima ==
Klimaet i Melbourne er mildt, men byen er kjent for skiftende vær, og det sies at Melbourne har fire årstider på ett døgn. Det finnes årstider i staten Victoria og Melbourne. Årstidene er motsatt av Norge. Vinteren i Melbourne er fra juni til september, og temperaturene ligger normalt mellom 5 og 15 grader. Det kan også være varmere, men sjelden kaldere. Ingen har vinterdekk på bilene i Melbourne, men pendlere fra innlandet kan oppleve frost og glatte veier. Sommertemperaturene ligger normalt mellom 20 og 30 grader. I perioder kan temperaturen ligge på rundt 40 grader.
== Kultur ==
Melbourne ansees av mange for å være Australias kulturelle hovedstad, med et yrende film-, kunst- og designmiljø.
I tillegg til å være en kulturell hovedstad er også Melbourne et knutepunkt for store internasjonale idrettsarrangementer. Byen har i mange år arrangert Australian Open, en av 4 grand slam turneringer i tennis, og ikke minst har Formel 1 sirkuset lagt sitt åpningsløp til Albert Park Lake i Melbourne de siste årene. I nær tilknytning til sentrum finnes Melbourne Cricket Ground (MCG) som innehar posisjonen som Australias hovedarena for internasjonale cricketmatcher, og som kan ta i mot nærmere 100 000 tilskuere. Her spilles også flere Aussie rules kamper. Hele 9 av 16 lag har base i Melbourne og nærområder. Docklands Stadium ved Southern Cross stasjon er også vertskap for flere hjemmekamper i AFL. AFL sesongen spilles fra april til september og hver kamp trekker et sted mellom 20 000 og 90 000 tilskuere.
== Historie ==
Melbourne ble grunnlagt den 10. mai 1835 av en gruppe nybyggere ledet av John Batman og John Pascoe Fawkner, i motsetning til flere av Australias andre storbyer som ble grunnlagt som straffekolonier. Da det ble oppdaget gull i Victoria vokste byen sterkt. På 1880-tallet var byen den nest største i det britiske imperiet.
1. januar 1901 ble Melbourne hovedstad for den australske føderasjonen. I 1927 ble hovedstaden flyttet til Canberra.
Utover første halvdel av 1900-tallet vokste byen jevnt. Da Melbourne avholdt Sommer-OL i 1956 var det første gang de Olympiske leker ble avholdt på den sørlige halvkule.
== Lokalt styre ==
Melbourne er delt inn i flere mindre kommuner. En av disse er «City of Melbourne» som dekker de sentrale handelsområdene. Det finnes et byråd og en direkte valgt ordfører som bare styrer i «City of Melbourne», men blir sett på som hele byens ordfører. Resten av byen er delt inn i 30 kommuner. Disse har egne byråd og har ansvar for en rekke oppgaver gitt av delstaten; blant annet søppelsortering, barnehager, helse og eldreomsorg.
De bestemmelser som omfatter hele byen blir som regel bestemt av delstatsmyndighetene. Blant annet gjelder dette veier, undervisning, infrastruktur, politi og kollektivtransport. Fordi tre fjerdedeler av befolkningen i delstaten Victoria bor i Melbourne har delstaten vært motvillig til å sentralisere myndighetene i byen.
== Transport ==
Melbourne har verdens største trikkenettverk med 28 linjer og mer enn 1800 trikkestopp. Trikken fungerer som et symbol på Melbourne. Melbourne har også et utbredt nettverk av pendlertog, som frakter reisende fra forstedene inn og ut av bykjernen.
Melbourne har to flyplasser, Tullamarine og Essendon. Tullamarine er byens hovedflyplass, og Australias nest største. I 2007-2008 hadde den 24,260,000 reisende. Lufthavnen ble åpnet i 1960. Den eies og drives av Australia Pacific Airports Corporation Limited. Flyplassen ble bygget i 1970 for å erstatte Essendon lufthavn, 4,1 mil fra Melbourne lufthavn.
== Universiteter ==
Melbourne er en populær by å studere i og har syv universiteter.
University of Melbourne
Monash University
Deakin University
Victoria University
La Trobe University
RMIT University
Swinburne University
== Kjente personer fra Melbourne ==
Nellie Melba (1861–1931), sanger
Percy Code (1888–1953), kornettist
Rupert Murdoch (født 1931), investor, forlegger, forretningsdrivende
Germaine Greer (født 1939), forfatter og professor emerita i engelsk og moderne litteratur ved Universitetet i Warwick i England
John Farnham (født 1949), sanger/musiker
Flea (født 1962), musiker i Red Hot Chili Peppers
Jennifer Holliday (født 1964), softballspiller
Eric Bana (født 1968), skuespiller
Kylie Minogue (født 1968), sanger
Cate Blanchett (født 1969), skuespiller
Nicole Richardson (født 1970), softballspiller
Dannii Minogue (født 1971), sanger
Mark Philippoussis (født 1976), tennisspiller
Paul Hanley (født 1977), tennisspiller
James Wan (født 1977), regissør/manusforfatter
Leigh Whannell (født 1977), skuespiller/manusforfatter
Anna Torv (født 1979), skuespillerinne
Neil Robertson (født 1982), snookerspiller
Emily Browning (født 1988), skuespiller
Chet Faker (født 1988), artist og låtskriver
Tessa James (født 1991), skuespiller
== Vennskapsbyer ==
Melbourne har seks vennskapsbyer:
Osaka, Japan, 1978
Tianjin, Kina, 1980
Thessaloniki, Hellas, 1984
Boston, USA, 1985
St. Petersburg, Russland, 1989
Milano, Italia, 2004
== Se også ==
Melbourne lufthavn, Tullamarine
Melbourne Grand Prix Circuit
Western Bulldogs
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Melbourne hos Wikivoyage
Offisiell Melbourneguide
Offisiell side for Victoria
City of Melbourne
Melbourne guide Arkivert 6. november 2020 hos Wayback Machine.
Transport:Tram
Transport:Metlink
|
|
| 15,289 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_andre_slaget_ved_%C3%96land_(1564)
|
2023-02-04
|
Det andre slaget ved Öland (1564)
|
['Kategori:1564 i Danmark', 'Kategori:1564 i Sverige', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Konflikter i 1564', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjøslag under den nordiske syvårskrigen', 'Kategori:Språkvask 2021-08']
|
Det andre slaget ved Öland fra 14. til 15. august 1564 hendt mellom den svenske flåten under den nye admiralen Klaes Horn som overtok kommandonen bare få dager i forveien og den allierte flåten fra Danmark-Norge og Lübeck.
I flere dager hadde begge flåter manøvrerte mot hverandre og kommet inn i et hardt sjøslag utenfor Öland der svenskene demonstrerte at de hadde fått en ny ledelse. Om natten til den andre dagen av sjøslaget forvillet en dansk eskadre seg til ankerplassen de allierte var tvunget til å forlate, og ble utslettet av svenskene som vant en seier etter et lite heldig år til sjøs med tap av to flaggskip, «Makalös» og «Elefanten».
|
Det andre slaget ved Öland fra 14. til 15. august 1564 hendt mellom den svenske flåten under den nye admiralen Klaes Horn som overtok kommandonen bare få dager i forveien og den allierte flåten fra Danmark-Norge og Lübeck.
I flere dager hadde begge flåter manøvrerte mot hverandre og kommet inn i et hardt sjøslag utenfor Öland der svenskene demonstrerte at de hadde fått en ny ledelse. Om natten til den andre dagen av sjøslaget forvillet en dansk eskadre seg til ankerplassen de allierte var tvunget til å forlate, og ble utslettet av svenskene som vant en seier etter et lite heldig år til sjøs med tap av to flaggskip, «Makalös» og «Elefanten».
== Den nye admiralen ==
Sjøtoget i sommeren var en skuffelse for den svenske kongen Erik XIV, som reagerte hardhendt overfor de tre admiraler som delte kommandoen over den svenske flåten som hadde seilt ut den 4. juli. Utover massakren ved Bornholm og erobringen av flere handelsfartøyer hadde det ikke kommet til et sjøslag med den allierte flåten som hadde vært svekket av sykdom og stor tap i forveien.
Det kom til et mindre kjent sjøsammenstøt etter den danske admiralen Herluf Trolle innhentet svenskene ved Öland ved 4. august, men svenskene søkte tilflukt ved Ölands nordre odde i sikkerheten fra de allierte. Svenskekongen avskjedet alle tre admiraler inkludert Claes Fleming på stedet og utnevnt landsoffiseren Klaes Horn til den nye admiralen for krigsflåten. Utnevnelsen hendt uten varsel på stedet, for Horn hadde ikke tidligere deltatt i sjøtog tross sin dyktighet på landet.
Utnevnelsen viste seg å være et heldig slumpetreff ettersom den nye admiralen var langt mer skikket for å ta opp kamp med de allierte til sjøs enn hans forgjengere, allerede etter å ha overtatt befalet den 12. august måtte han skyndet seg ut til sjøs for å møte Herluf Trolle. Den danske admiralen hadde først kommet til Karlsöarna etter sjøslaget 4. til 5. august, og dro tilbake for å angripe svenskene på deres ankerplassen. Horn ønsket ikke å innlede et sjøslag i motvind nær landet, og seilte bort mot Gotland.
Det kom til sprede sammenstøter mellom de to flåter utover dagen, men de allierte oppgav forfølgelsen om natten og vendt tilbake til ankerplassen ved Ölands nordre odde. Neste dag satte Trolle på land sine knekter på Öland for å plyndre og herje som straff for at beboere hadde nektet å underkaste seg den danske kronens makt ved en tidlige forlangelse i juni.
== Den første dagen i sjøslaget ==
Uten forvarsel seilte den svenske flåten tilbake mot Öland så snart vinden hadde snudde, og overrasket den allierte flåten på ankerplassen, knektene var fremdeles opptatt med deres herjingene den 14. august. Den danske admiralen hadde besluttet om å ta opp striden ved ankerplassen, og beordret offiserene om å varpe skipene ved hjelp av robåtene nærmere landet med bredsiden vendt mot sjøen. Trolle hadde valgt en fordelaktig posisjon å forsvare seg på mot et angrep fra havet, svenskene ble tvunget til å innlede stridighetene med en artilleriduell.
Uten at Trolle visste det, hadde den svenske kongen Erik XIV den samme dagen gått på land på Öland i spissen for en kavaleritropp, 1.500 infanterister og et folkoppbud som jaget bort de gjenværende knektene. Etter å ha kommet til sandstrenden satt svenskekongen på hestryggen som en tilskuer ovenfor det pågående sjøslaget utenfor Öland.
Artilleriduellen fortsatte utover morgentimene fram til ettermiddag mellom krigsskipene som kunne ikke entre hverandre, først om ettermiddag var det mulig for de allierte å komme seg ut ved hjelp av vinden. Horn klarte i begynnelsen å utmanøvrere de alliertes forsøk på å omgå hans flåte, men mot kveld blåste det opp til storm, så de allierte straks lettet deres ankre og gikk til angrep i samlet styrke.
Svenskene ble kløyvet i to grupper av den allierte flåtens motangrepet. De allierte uten suksess forsøkt å innhente de retirerte svenske krigsskipene etter hvert som det ble mørkere. Den største gruppen klarte å bryte kontakten med de allierte og komme seg lengre ut til sjøs mens den mindre gruppen ledet av flaggskipet «Elefanten» styrtet rett mot Kalmarsund for å komme seg i sikkerheten.
Flaggskipet gikk på grunn. Alvorlige lekkasjer hadde oppstått, ballasten ble så kraftig forskjøvet at skipet måtte til havnestedet utenfor Kalmar så snart som mulig. Under innfarten til havnestedet gjorde tømmermannen som besørget reparasjoner ombord på storskipet, en fatal feil ved starte arbeidet på lekkasjene. Ballasten var kastet over bord, og skipet var blitt for lett til å tåle manøvrering, så snart flaggskipet kantret strømmet vannet ombord gjennom åpningene. «Elefanten» sunket på seks meter dybde.
Horn måtte flyttet sitt flagg over til «Sankt Erik» for å fortsette sjøslaget i den neste dagen.
== Den andre dagen i sjøslaget ==
Den svenske admiralen Klaes Horn klarte på nytt å samle flåten mens Trolle dro videre til Gotland sikkert i troen på at han hadde vunnet et sjøslag og reddet seg med den allierte flåten ut av en farefulle situasjon. Men han hadde ikke sendt melding om det inntruffede til en mindre eskadre på 4 skip på vei fra Rostock som var med under slaget ved Rostock mot det svenske krigsskipet «Vita Falken» 11. juli 1564. Denne eskadren var på vei nordover til ankerstedet utenfor Ölands nordre odde som avtalt. I mørket kom eskadren med «Svenske Jomfru», «Løven», «Morian» og «David» til ankerstedet, den svenske flåten nylig hadde samlet seg akkurat der.
Befalhaveren Erik Rud innså feilen i tide og hentet fram et svensk flagg han hadde beholdt etter skipet «Svenske Jomfru» var erobret i 1563 på vestkysten. Ved hjelp av dette flagget klarte Rud å komme seg vekk, men de andre tre skipene hadde blitt fanget av flere titalls krigsskiper som begynte å beskyte danskene.
Kampene var så hardt at bare femti var fremdeles til fots ut av besetningen på to hundre ombord på «David». I rådslag med besetningen besluttet befalhaveren Arlid Ugerup å komme med et ultimatum overfor svenskene om å få god behandling som krigsfanger eller skulle de sprenge seg sammen med skipet. Det ble gjentatt også på de andre skipene «Morian» og «Løven». Svenskene stoppet på ordre av admiral Horn som hadde ikke noe ønske om å bedrive mord når belønningen kunne være tre krigsskip.
Etter å ha gått med på danskenes anmodning om barmhjertighet, kunne svenskene innkasset tre erobrede skip og opptil seks hundre fanger. Den andre dagen hadde startet, og svenskene hadde tross tapet av flaggskipet vunnet en taktisk seier under ledelse av den nye admiralen som hadde bevist sitt verdi til sjøs.
== Høsten ==
Slaget ved Öland hadde oppbrukt kreftene for begge parter som etter flere måneder hadde blitt så utmattet det ikke lengre var hensiktmessig å oppsøke et nytt oppgjør til sjøs. Sjøtoget om sommeren hadde fulgt til utbrudd av sykdom ombord på de svenske krigsskipene som måtte søkte tilflukt i Kalmarsund mens høstens vær gradvis ble verre med tiden for den allierte flåten ved Bornholm.
I mellomtiden hadde den danske kongen Fredrik II startet forberedelsene på et felttog til Kalmar, og som et defensiv tiltak besluttet Erik XIV å legge Blekinge øde med massemord og ild. Dette fulgt til Ronneby-massakren der over to tusen sivilister ble slaktet i et av de verste udåder i historien mellom skandinaviske folk. Som hevn for udådene som var begått på Blekinge, dro den allierte flåten til Öland som deretter ble brutalt herjet med stor grusomhet i dagene mellom 21. og 27. september. Opptil 370 gårder ble brent ned mens den svenske flåten lå uvirksom ved Kalmar, i den siste dagen dro svenskene nordover tilbake til Elfsnabben sør for Stockholm.
Ved 27. september seilte Trolle mot Bornholm, men kom ut for en sterk storm som rammet flåten med stor kraft. Trolle hadde i forveien sendt flaggskipet «Fortuna» som var så sterkt skadet under sjøslagene dette året at dette aldrende krigsskipet ikke lenge kunne slåss mer. Dette storskipet var overfalt av det samme stormværet og tvunget tilbake fra ferden mot København til Bornholm der det søkte ly. Mastene var knekket av, riggingen hadde blitt så ødelagt at seilskipet ikke mer kunne seile uten hjelp. Trolle oppdaget sitt tidligere admiralskipet fra «Lybske Christopher» 2. oktober etter å ha samlet flåten på nytt.
Skadene etter høststormene vist seg å være langt verre etter sjøslagene. Trolle kom seg så fort han kunne til København ved 13. oktober. Viseadmiral Peder Huitfeldt som opprettholdte sjøblokaden ved Bornholm, klarte å forhindre en transportflåte fra Stralsund til Sverige før han dro også hjemover senest 8. desember 1564.
== Flaggskipene ==
Det danske flaggskipet «Fortuna» hadde blitt så massivt skadet etter høststormene i tillegg til skadene fra sjøslagene at det ikke var mulig å gjøre storskipet klart for et nytt år i krigstid i løpet av vinteren. Herluf Trolle som hadde ønsket å bruke det gamle storskipet som sitt flaggskip, måtte flytte sitt flagg til det nye storskipet «Jægermester» i mai 1565. Et nytt skip med det samme navn ble planlagt for bygging i Lübeck.
Ved Kalmar hadde svenskene først forsøkt å berge flaggskipet «Elefanten», men skroget hadde gravet seg så dypt ned i grunnen at arbeidet ble mye vanskeligere enn trodde på forveien. Den danske hæren under kommando av von Schwartzburg ved 25. september hadde rykket inn i Småland for å erobre den strategiske viktige Kalmar, og kom i nærheten av forlisstedet. For at danskene ikke skulle erobre flaggskipet, ble det fylte opp med tonn etter tonn av stein og etterlatt til sitt grav i Kalmarsund.
«Elefanten» ble oppdaget og underlagt arkeologisk undersøkelse utenfor Svartön ca. 150 m fra land utenfor Björkenåsviken nord for Kalmar i 1933-1939. Mesteparten av vraket er den dag i dag fremdeles begravet selv om akterstevnen var kappet av og sendt til kjelleren i Sjöhistoriska museet i Stockholm. Dimensjonene på storskipet var ikke mindre imponerende med et dekksbjelke på 11 m og en kjøl på over 33 m i lengde.
== Litteratur ==
Det första kriget, Alexej Smirnov 2009 ISBN 978-91-7329-020-3
Den danske flådes historia 1533-1588: Christian 3.s flåde, Jørgen H. Barfod 1995 ISBN 87-00-24526-7
Svenska Flottans Historia bind 1 1521-1679, Malmö 1942
|
Det andre slaget ved Öland fra 14. til 15.
| 15,290 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wonder_Girls
|
2023-02-04
|
Wonder Girls
|
['Kategori:2007 i Sør-Korea', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2007', 'Kategori:Sørkoreanske jentegrupper']
|
Wonder Girls (Hangul: 원더걸스) er ei jentegruppe fra Sør-Korea. Deres produsent og manager var sangeren og låtskriveren Park Jin-Young og Wonder Girls var signert til hans talentbyrå JYP Entertainment. Hver av de fem opprinnelige medlemmene av gruppa ble valgt via opptaksprøve. Etter at de debuterte tidlig i 2007 ble de svært populære i løpet av høsten det samme året med sangen «Tell Me». De fikk tre etterfølgende singler som ble nummer 1 på hitlistene: «Tell Me», «So Hot», og «Nobody». I 2008 vant de to Daesangs, noe som tilsvarer «Prisen for årets artist» i deres hjemland.I 2009 begynte gruppen prøve seg på det amerikanske markedet med singelen «Nobody». Det ble den første sangen av en koreansk artist eller gruppe som gikk på den amerikanske hitlisten Billboard Hot 100. I USA blir gruppa markedsført i kompaniskap av JYP Entertainment og Jonas Group.Gruppen oppløste offisielt 26. januar 2017, etter mislykket kontrakt fornyelse forhandling med noen av sine medlemmer. Den 10. februar 2017 lanserte de sin siste singel "Draw Me", som også tjener som en feiring av deres tiårsjubileum.
|
Wonder Girls (Hangul: 원더걸스) er ei jentegruppe fra Sør-Korea. Deres produsent og manager var sangeren og låtskriveren Park Jin-Young og Wonder Girls var signert til hans talentbyrå JYP Entertainment. Hver av de fem opprinnelige medlemmene av gruppa ble valgt via opptaksprøve. Etter at de debuterte tidlig i 2007 ble de svært populære i løpet av høsten det samme året med sangen «Tell Me». De fikk tre etterfølgende singler som ble nummer 1 på hitlistene: «Tell Me», «So Hot», og «Nobody». I 2008 vant de to Daesangs, noe som tilsvarer «Prisen for årets artist» i deres hjemland.I 2009 begynte gruppen prøve seg på det amerikanske markedet med singelen «Nobody». Det ble den første sangen av en koreansk artist eller gruppe som gikk på den amerikanske hitlisten Billboard Hot 100. I USA blir gruppa markedsført i kompaniskap av JYP Entertainment og Jonas Group.Gruppen oppløste offisielt 26. januar 2017, etter mislykket kontrakt fornyelse forhandling med noen av sine medlemmer. Den 10. februar 2017 lanserte de sin siste singel "Draw Me", som også tjener som en feiring av deres tiårsjubileum.
== Medlemmer ==
Yubin, fødenavn Kim Yoo Bin (Hangul: 김유빈; Hanja: 金瑜斌), født 4. oktober 1988
Ye-eun (Yenny), fødenavn Park Ye Eun (Hangul: 박예은; Hanja:朴譽恩), født 26. mai 1989
Hye-rim (Lim), fødenavn Woo Hye Rim (Hangul: 우혜림; Hanja: 禹惠林), født 1. september 1992
Sunmi (Mimi), fødenavn Lee Seon Mi (Hangul: 이선미; Hanja: 李宣美), født 2. mai 1992Tidligere medlemHyunah, fødenavn Kim Hyun Ah (Hangul: 김현아 Hanja: 金泫雅), født 6. juni 1992. Forlot gruppa av uklare helseårsaker, og var medlem av en annen gruppe, 4minute fram til gruppen oppløste i 2016.
Sunye (Sun), fødenavn Min Seon Yeh. (Hangul: 민선예; Hanja: 閔先藝), født 12. august 1989
Sohee, fødenavn Ahn Sohee (Hangul: 안소희; Hanja: 安昭熙), født 27. juni 1992
==== Medlemsendringer ====
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wonder Girls – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wonder Girls – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wonder Girls på Internet Movie Database
(en) Wonder Girls på Apple Music
(en) Wonder Girls på Discogs
(en) Wonder Girls på MusicBrainz
(en) Wonder Girls på Spotify
(en) Wonder Girls på Songkick
(en) Wonder Girls på Last.fm
(en) Wonder Girls på Genius — sangtekster
(en) Wonder Girls på AllMusic
(en) Wonder Girls offisielle engelske nettsted
(en) Offisielle Wonder Girls på MySpace
|
Wonder Girls (Hangul: 원더걸스) er ei jentegruppe fra Sør-Korea. Deres produsent og manager var sangeren og låtskriveren Park Jin-Young og Wonder Girls var signert til hans talentbyrå JYP Entertainment.
| 15,291 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Treble
|
2023-02-04
|
The Treble
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11']
|
«The Treble» (fra engelsk: «trippelen») er et begrep som brukes når et fotballag vinner både den viktigste nasjonale cupen, serien og Mesterligaen (i Europa) samme sesong. Begrepet benyttes også, om enn i mindre grad, om andre kombinasjoner av tre seiere samme sesong. I engelsk fotball regnes seier i FA-cupen, seier i FA Premier League og seier i Mesterligaen samme sesong som den ekte «The Treble». I Spania gjelder trippelen seier i Copa del Rey og Primera Division, i tillegg til seier i Mesterligaen.
FC Barcelona ble første klubb til å vinne «The Treble» to ganger, da de slo Juventus 3-1 i mesterligafinalen på Olympiastadion i Berlin 6. juni 2015.
|
«The Treble» (fra engelsk: «trippelen») er et begrep som brukes når et fotballag vinner både den viktigste nasjonale cupen, serien og Mesterligaen (i Europa) samme sesong. Begrepet benyttes også, om enn i mindre grad, om andre kombinasjoner av tre seiere samme sesong. I engelsk fotball regnes seier i FA-cupen, seier i FA Premier League og seier i Mesterligaen samme sesong som den ekte «The Treble». I Spania gjelder trippelen seier i Copa del Rey og Primera Division, i tillegg til seier i Mesterligaen.
FC Barcelona ble første klubb til å vinne «The Treble» to ganger, da de slo Juventus 3-1 i mesterligafinalen på Olympiastadion i Berlin 6. juni 2015.
== «The Treble» i Europa ==
Europeiske klubber som har oppnådd «The Treble»:
Celtic: 1967
Ajax: 1972
PSV Eindhoven: 1988
Manchester United: 1999
FC Barcelona: 2009 og 2015
Inter: 2010
== Europeisk trippel ==
UEFA definerer å vinne de tre UEFA-arrangerte europacupene, Serievinnercupen/Mesterligaen, UEFA-cupen/Europaligaen og Cupvinnercupen som en europeisk trippel. Cupvinnercupen eksisterer ikke lenger, men det er fremdeles 27 klubber som har vunnet den og har mulighet for å vinne de to eksisterende turneringene og således fullføre trippelen.
Kun fem klubber har fullført den europeiske trippelen:
Kun klubbenes første seier i hver turnering føres opp.
== Andre kombinasjoner i England ==
Det er flere muligheter for å vinne tre trofeer samme sesong i engelsk fotball, men andre enn Premier League, FA-cupen og Mesterligaen blir gjerne noe nedsettende kalt «Mickey Mouse Treble», «Wooden Treble» eller «Tin Pot Treble».
Andre kombinasjoner som har blitt nevnt som «The Treble» i engelsk fotball er:
Liverpool: 1984 (Ligamestere, Ligacupvinnere og Europacup-vinnere)
Liverpool: 2001 (FA-cupvinnere, Ligacupvinnere og UEFA-cup vinnere)
Manchester United: 2009 (Ligamestere, Ligacupvinnere og vinnere av FIFA Club World Cup)
Manchester United: 2016/17 (FA Community Shield-vinnere, Ligacupvinnere og Europa League-vinnere)
Liverpool: 2019 (Mesterligavinnere, UEFA Super Cup-vinnere og vinnere av FIFA Club World Cup)
== Nasjonal trippel ==
Når et lag vinner liga og begge cuper (hvis de har det) blir det også kalt en trippel, men det er ikke så mange som har:
Fulham Ladies: 2002–03
Arsenal Ladies: 1992–93, 2000–01, 2006–07 og 2008–09.
Manchester City: 2018–19
== Se også ==
The Double
== Referanser ==
|
«The Treble» (fra engelsk: «trippelen») er et begrep som brukes når et fotballag vinner både den viktigste nasjonale cupen, serien og Mesterligaen (i Europa) samme sesong. Begrepet benyttes også, om enn i mindre grad, om andre kombinasjoner av tre seiere samme sesong.
| 15,292 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_R%C3%BCgen_(1565)
|
2023-02-04
|
Slaget ved Rügen (1565)
|
['Kategori:1565 i Danmark', 'Kategori:1565 i Sverige', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Konflikter i 1565', 'Kategori:Marinarkeologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjøslag under den nordiske syvårskrigen', 'Kategori:Språkvask 2021-08']
|
For slaget på 1700-tallet, se Slaget ved Rügen
Slaget ved Rügen (svensk:Slaget vid Pommerska vallen) 21. mai 1565 mellom den allierte blokadestyrken på ni krigsskip og den svenske krigsflåten på 48 krigsskip sluttet med en svensk seier som åpnet veien til Øresund før den allierte krigsflåten var klargjort for det nye krigsåret. Hele blokadestyrken på 9 skip ble permanent utslettet, fire ble brent hvorav det ene er funnet som det kjente «Mukran-vraket» mens fem andre ble internert for resten av krigen.
Svenskene kom fram til Øresund og lå i en ren maktdemonstrasjon utenfor København i tre dager. I all frekkhet fortollet svenskene handelsskipene med den samme tollavgiften som Danmark hadde fastslått. Fredrik II kunne ikke sende ut krigsflåten fra bassenget mellom Amager og Sjælland der den lübeckske flåten også hadde søkt tilflukt i. Vindretningen var ikke med de allierte, og først den 30. mai dro svenskene vekk fordi vinden hadde vendt om. To dager senere fulgt admiral Herluf Trolle etter dem med den allierte krigsflåten på 39 skip.
|
For slaget på 1700-tallet, se Slaget ved Rügen
Slaget ved Rügen (svensk:Slaget vid Pommerska vallen) 21. mai 1565 mellom den allierte blokadestyrken på ni krigsskip og den svenske krigsflåten på 48 krigsskip sluttet med en svensk seier som åpnet veien til Øresund før den allierte krigsflåten var klargjort for det nye krigsåret. Hele blokadestyrken på 9 skip ble permanent utslettet, fire ble brent hvorav det ene er funnet som det kjente «Mukran-vraket» mens fem andre ble internert for resten av krigen.
Svenskene kom fram til Øresund og lå i en ren maktdemonstrasjon utenfor København i tre dager. I all frekkhet fortollet svenskene handelsskipene med den samme tollavgiften som Danmark hadde fastslått. Fredrik II kunne ikke sende ut krigsflåten fra bassenget mellom Amager og Sjælland der den lübeckske flåten også hadde søkt tilflukt i. Vindretningen var ikke med de allierte, og først den 30. mai dro svenskene vekk fordi vinden hadde vendt om. To dager senere fulgt admiral Herluf Trolle etter dem med den allierte krigsflåten på 39 skip.
== Forfølgelsen ==
Svenskene kom tidlig ut på havet allerede den 15. mai fra Dalarö med 38 større og 10 mindre skip i en stor armada som også var den største flåtestyrke hittil sett i den nordiske syvårskrigen mellom Danmark-Norge med deres allierte Lübeck og Sverige. Den svenske admiralen, Klaes Horn, kom først til Bornholm, men intet fiendtlige skip var å finne, og svenskene dro sørover mot Stralsund.
Den allierte blokadestyrken som hadde seilt til Bornholm i begynnelsen av april for å hindre en transportflåte i Stralsund, var dratt sørover til farvannet mellom Bornholm og Stralsund. Kommandant Schweder Kettingk på Bornholm klarte å sende ut varsel til viseadmiral Peder Huitfeldt om den svenske flåtens ankomst. Under forfølgelse av svenskene nådde Huitfeldt Prorer Wiek på Rügen, deretter videre til farvannet utenfor landsbyen Klein Jasmund.
Der ble de allierte delt i to grupper, den ene på fem skip hvorav tre lübeckske skip nådde nøytralt område i Greifswald, den andre på seks skip under Peder Huitfeldts befal ble innstengt i en vik mot øya Rügen ved halvøya Jasmund ved et sted som kalles «Pommerska Vallen» i svensk omtale I det grunne farvannet ankret Huitfeldt med sine skip, og tropper med artilleri ble landsatt på stranden ved landsbyen Mukran.
Svenskene som hadde fulgt etter blokadestyrken, klarte ikke å innhente de allierte og tidlig om morgen den 21. mai hadde admiral Horn forstått at de allierte hadde splittet seg i to grupper, den ene hadde forskanset seg ved Mukran og den andre hadde dratt videre sørover til Greifswald. Horn dro videre sørover mens 9 skip ble avdelt under kommando av viseadmiral Bengt Reff for å angripe Huitfeldt på Rügen.
== Slaget ==
Huitfeldt satte fyr på de fire skipene hvorav det ene kom i avdrift og senket ved Tromper Wiek for deretter å ta opp kamp med de ni krigsskipene som kom til. Ved hjelp av de brennende skipene klarte danskene å forhindre svenskene fra å gå på land til redningen kom i form av stattholderen på Rügen for den pommerske hertugen, Hans Friedrich, som stoppet striden. Stattholderen innledet forhandlingene mellom danskene og svenskene.
Svenskene gikk med på å ikke gå på land for å berge kanonene som var enten reddet på land eller fremdeles i vrakene, mot at hertugen overtok alle 140 skyts. Huitfeldt fikk lov til å marsjere til Danmark sammen med omkring 400 mann.
Horn klarte å innhente de siste fem skipene, men måtte i likhet med viseadmiral Reff aksepterte at de var kommet på nøytral grunn. Horn gikk med på at skipene skulle holdes tilbake fram til avslutningen på krigen i det nøytrale Greifswald. Huitfeldt hadde berget seg og over seks hundre mann, men mistet alle ni skip og alle kanonene. For svenskene var seieren vital, sjøblokaden var nå brutt og adgangen til Øresund hadde blitt åpnet for første gang i krigen.
== Mukran-vraket ==
Under en treningsøvelse i 1985 oppdaget marinedykkerne en bronsekanon ved landsbyen Mukran på østkysten av Rügen. Bronsekanonen viste seg å være stemplet med initialer fra 1551 om at kanonen var laget for den dansk-norske kongen Christian III. Etter å ha lett i mange år, ble vraket som kanonen kom fra, til slutt funnet i 1994. Bare deler av bunnpartiet med kjøl og spanter var tilbake, der baugen hadde ligget var det oppdaget ammunisjon til kanoner på 6 og 1 pund.
De fire skipene som var brent, het «Bjørnen», «Nattergalen», «Arken» og «Hamburg Jægeren». Det sistnevnte etter all sannsynlighet er Mukran-vraket som navnet innbefattet, kom skipet fra Hamburg, og det var oppdaget at treet som var felt for byggingen av skipet, kom fra nedre Elbe sør for Hamburg mellom 1499 og 1535. Dette vraket var trolig et ombygd handelsfartøy som ble tatt i bruk som krigsskip i den dansk-norske orlogsflåten i 1563. En flåteliste fra juli 1563 vist at «Jægeren» var et mellomstort skip med en besetning på 209 mann. Vraket som hadde blitt undersøkt, viste seg å ha store dimensjoner som en karack med 8 m bredde og 30 m lengde i skroget.
== Litteratur ==
Den danske flådes historie 1533-1588: Christian 3.s flåde, Jørgen H. Barfod, 1995 ISBN 87-00-24526-7
Det första stora kriget, Alexej Smirnov 2009 ISBN 978-91-7329-020-3
== Eksterne lenker ==
Mukran-vraket
|
Slaget ved Rügen (svensk:Slaget vid Pommerska vallen) 21. mai 1565 mellom den allierte blokadestyrken på ni krigsskip og den svenske krigsflåten på 48 krigsskip sluttet med en svensk seier som åpnet veien til Øresund før den allierte krigsflåten var klargjort for det nye krigsåret.
| 15,293 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kv%C3%A6fjord
|
2023-02-04
|
Kvæfjord
|
['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kvæfjord', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Kvæfjord kommune (nordsamisk: Giehtavuona suohkan) ligger i Troms. Den er den vestligste kommunen i fylket. Den grenser i øst mot Harstad, i sør mot Tjeldsund og Lødingen, og i vest og nord mot Sortland. Det meste av kommunen ligger på Hinnøya.
Kvæfjord har et innbyggertall på 2 822 (2021), hvorav 1 389 i kommunesenteret Borkenes.
Kvæfjord er kjent for sine lange jordbrukstradisjoner og store avlinger med fine jordbær og poteter, fødestedet til Hans Egedes kone Gjertrud Rasch på Kveøy og ikke minst for «Norges nasjonalkake», Kvæfjordkaka. Fjorden har tidligere også vært kjent for sitt gode sildefiske.
|
Kvæfjord kommune (nordsamisk: Giehtavuona suohkan) ligger i Troms. Den er den vestligste kommunen i fylket. Den grenser i øst mot Harstad, i sør mot Tjeldsund og Lødingen, og i vest og nord mot Sortland. Det meste av kommunen ligger på Hinnøya.
Kvæfjord har et innbyggertall på 2 822 (2021), hvorav 1 389 i kommunesenteret Borkenes.
Kvæfjord er kjent for sine lange jordbrukstradisjoner og store avlinger med fine jordbær og poteter, fødestedet til Hans Egedes kone Gjertrud Rasch på Kveøy og ikke minst for «Norges nasjonalkake», Kvæfjordkaka. Fjorden har tidligere også vært kjent for sitt gode sildefiske.
== Navn ==
Det finnes mange gamle varianter av navnet på bygda. De første som nevnes er Quidiafiorde og forskjellige stavemåter av dette, senere er det blitt forenklet til blant annet Quidefiord, Quefiord og i 1723 Qvæfiord. Ifølge Oluf Rygh, i hans verk Norske Gaardnavne, må dette komme av Kviðjafjordr, hvor Kviðja betegner øya som i dag heter Kveøya og ligger midt i fjorden. Kviðja kan bety buk eller mage (kviðr), og henviser i så fall til øyas buede form.Andre muligheter for navneopprinnelsen er kvidugr, altså fruktsommelig, eller kvi, kvia som kan bety oppdyrka og innhegna jordstykke i utmark, eller en samlingsplass for husdyr (kve).Det samiske fjordnavnet Giehtavuotna betyr «håndfjorden» og henspiller muligens på fjordens form – ei hånd med flere fingrer (sidefjorder). Dette navnet kan også være bakgrunn for det norske.
Både Kvefjord og Kvedfjord var lenge korrekte offisielle skrivemåter i tillegg til Kvæfjord.
== Geografi ==
Kommunen ligger rundt fjordene Kvæfjorden og Gullesfjorden, samt Gullesfjordens sidefjord Austerfjorden. Kvæfjorden deles i to sund av Kveøya. Sundet på nordsida kalles Bygdesundet, og på sørsida Øysundet. Ytterst i fjorden ligger Gapøya og Gapøyholman. Tidligere omfattet kommunen også Godfjorden, som ble overført til Sortland kommune 1. januar 2000.
Rundt Gullesfjorden, i den sørvestre delen av kommunen, er det høye og spisse fjell med bratte lier. Det høyeste punktet i Kvæfjord, 1 118 moh., er på fjellet Reinspælen, som ligger vest for Gullesfjorden. I nord og øst er det mer avrundede fjell, bredere daler og mer viddelandskap, som på Melåheia. De fleste vassdragene i kommunen er små og næringsfattige.
Bortsett fra i området Straumsbotn–Storjord, ligger det aller meste av bebyggelsen som et smalt belte langs kystlinja.
Riksvei 83 går fra Harstad og inn i Kvæfjord kommune over Kvæfjordeidet, og den tre km lange riksvei 849 går fra Gåra og inn til kommunesenteret Borkenes. Riksvei 83 går så forbi de innerste gårdene i Kvæfjorden, langs Øysundet og Gullesfjorden, og krysser den med fergesambandet Refsnes–Flesnes. I Langvassbukt møter veien riksvei 85, som går fra europavei 10 i Gullesfjordbotn og mot Sortland. Europavei 10 fra Lødingen mot Lofoten går gjennom den sørligste delen av kommunen.
=== Klima ===
Kvæfjord har et typisk subarktisk maritimt klima, og er beskyttet av høye fjell. Jordbruket drar dessuten nytte av sørvendte lier og lyse netter i midnattssol. Kald nordavind kan stå rett inn i fjorden fra Nordishavet, og etter perioder med varme sommerdager ta med seg havtåke som legger seg i fjorden.
Det er veldig stor forskjell på nedbørmengden i de forskjellige delene av kommunen, i nord er det lite nedbør sammenlignet med relativt mye i sør. Denne nedbørsgradienten er en av de største i Norge.Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.
Kvæfjord innehar fylkesrekorden for største årsnedbør i Troms fylke. På Eidet i Gullesfjorden ble det målt 2 622 mm i 2003.
=== Geologi ===
Bergartene i området domineres av eldre, relativt tungt forvitrelige grunnfjellsbergarter, i hovedsak granitt. Vest og sør for Gullesfjorden er det gneis som har en alder på mer enn 2,5 milliarder år. Det finnes smale belter av kalkspatmarmor i området, som gir viktig kalktilskudd til vegetasjonen.
På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort forsøk med bergverksdrift ved Kjengsnes i Austerfjorden, og på Skår på Kveøya (jernmalm), i Straumsfjellet og på Berg (kobber), men dette var ulønnsomt, og driften opphørte etter kort tid. Den mest vellykkede lokaliteten var Skår, hvor det ble utvunnet noen tusen tonn jernmalm.
Istider har lagt igjen mye morene. Det må ha vært tungt arbeid å rydde stein fra jordene, ettersom det er så mye bunnmorene i området, men resultatet ble svært godt.
=== Naturvern ===
Tre områder i kommunen er vernet som naturreservater: Gapøy naturreservat, Gapøyholman naturreservat og Gullesfjordbotn naturreservat.
Kvæfjord kommune har fått utarbeidet en egen database for kartlegging av verdifulle naturtyper og rødlistede arter. Alle de sju naturtypene som Direktoratet for naturforvaltning regner som verdifulle med tanke på det biologiske mangfoldet, er registrert i Kvæfjord. Det marine biologiske mangfoldet er kartlagt gjennom undersøkelse av verdifulle marine naturtyper i et nasjonalt prosjekt.Kommunen har fått i spesielt oppdrag å ta vare på den rødlistede arten snøsoleie.
== Samfunn ==
Befolkningstettheten er størst på nordsiden av Kvæfjorden. Grendene Vikeland, Gåra, Strand, Trastad og Dale inngår i tillegg til tettstedet Borkenes i dette området med sammenhengende bebyggelse og innmark. Utenfor Dale ligger grendene Utstrand, Elde og Bremnes, og innenfor ligger Vik, Straumen og Storjord. I Gullesfjorden ligger Hemmestad, Refsnes, Flesnes og Langvassbukt. Kveøya har grendene Hundstad og Vebostad.
Det er tre postnummer knyttet til kommunen: 9475 Borkenes, 9476 Borkenes (postbokser) og 8409 Gullesfjord.
=== Politikk ===
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Delområder ===
Kvæfjord kommune er delt inn i følgende to statistiske delområder (innbyggertall fra 2012):
Kvæfjord vestre (250)
Kvæfjord østre (2775)
=== Skoler og barnehager ===
Kommunen har to barne- og ungdomsskoler, Borkenes skole og Flesnes skole. I tillegg har én skole, Vik skole, bare 1.–4. trinn. Elevene herfra går videre på Borkenes skole fra 5. til 10. klasse. De tre skolene har SFO-tilbud. Kommunen driver også barnehager på Borkenes, Flesnes og i Vik.
Rå videregående skole tilbyr undervisning i idrettsfag, restaurant- og matfag og helse- og oppvekstfag, i tillegg til tilrettelagt undervisning i forskjellige studieretninger. Skolen blir drevet av Troms fylkeskommune. Tidligere hadde skolen linje for naturbruk, en videreføring av Statens gartnerskole, Rå, som ble etablert i 1957.Grendene innerst i Gullesfjorden benytter skole- og barnehagetjenester i Lødingen kommune.
=== Helse ===
Det er kommunale legekontorer og helsestasjon på Trastad, og den fylkeskommunale tannklinikken ligger like ved. Kommunen har en felles legevaktsordning med Harstad, slik at legevakta befinner seg på UNN Harstad (Harstad sykehus), utenfor legesenterets åpningstider.
=== Media ===
Harstad Tidende er lokalavis for kommunen, som dessuten ligger innenfor dekningsområdet til Bladet Vesterålen. UL Fram gir ut bygdemagasinet Kveaalen, som skriver om kultur, lokalhistorie og UL Frams aktiviteter.
=== Kirker ===
Kommunen tilsvarer Kvæfjord menighet og sogn. Sognet har to kirker, hovedkirken Kvæfjord kirke på Rå ved Borkenes og Langvassbukt kirke i Gullesfjord. Det er en gravlund ved Kvæfjord kirke og en på Flesnes.
Det er en baptistmenighet på Borkenes.
=== Administrative inndelinger ===
Kvæfjord ligger i Sør-Troms og inngår i følgende administrative inndelinger:
Sør-Troms regionråd
Trondenes prosti
Trondenes tingrett
Kvæfjord tilhørte Lofoten og Vesterålen politidistrikt før 2002. Deretter ble kommunen overført til Midtre Hålogaland politidistrikt (2002–2015). Den 1. januar 2016 ble kommunen innlemmet i Nordland politidistrikt, men ble i løpet av 2016 innlemma i Troms politidistrikt.
Midtre Hålogaland veidistrikt
Sør-Troms næringsregionKvæfjord var tidligere en del av Senja fogderi.
== Sysselsetting og næringsliv ==
De fleste arbeidsplassene i Kvæfjord hører til offentlig forvaltning. Borkenes og grendene rundt deler i stor grad arbeidsplasser med Harstad. Dagpendling til Sortland og Lødingen er vanlig i Gullesfjorden.
=== Jordbruk ===
Kommunen har tradisjonelt vært et jordbruksområde, på grunn av godt jordsmonn og gode klimaforhold. Dagens jordbruk konsentrerer seg om husdyrhold. I 2009 var det 73 gårdsbruk som søkte produksjonstilskudd. Som det framgår av tabellen under er det sauehold og melke- og kjøttproduksjon av tamfe som er viktigst, men også hønsehold for eggproduksjon og svinehold er av betydning.
I tillegg til gress til fôr dyrkes det poteter, kommunen har en stor jordbær- og bringebærprodusent og en grønnsaksprodusent. To gartnerier drives med helårsproduksjon, og Rå videregående skole har sitt eget gartneri. Jordbæra har til og med fått plass i kommunevåpenet. Det er også dyrket mye granskog i kommunen, men skogbruket er ikke produktivt ennå.
=== Havbruk ===
I likhet med jordbruk har fiske også vært viktig. «Fiskerbonden» er et velbrukt begrep i kulturhistoria. Fiske er imidlertid en næringsvei i tilbakegang. I en periode over ti år fra 1999 har antallet yrkesfiskere i Kvæfjord gått ned med over 60 %. I 2008 var det registrert 11 fulltidsfiskere og 11 deltidsfiskere i kommunen. Tidligere var det en sildoljefabrikk på Borkenes, og det har også blitt eksperimentert med oppdrett av blåskjell. I Gullesfjorden driver Nordlaks Oppdrett AS oppdrett av laks.
=== Industri ===
Takstolfabrikken AS i Gåra har hele regionen som marked. Ellers har industrien i Kvæfjord vært begrenset til den nå nedlagte sildoljefabrikken, samt Borkenes mekaniske verksted, som flyttet ut av sine lokaler på Borkenes og i Straumen og til Stangnes i Harstad i 2007.
=== Turisme ===
Gullesfjordbotn camping er stort sett den eneste etableringen innenfor turistnæring.
=== Omsorgstjenester ===
Stiftelsen Nord-Norges Åndssvakehjem med sentralinstitusjonen Trastad Gård ble opprettet i 1954. Institusjonen har betydd mye for kommunen, også etter at den ble lagt ned i 1991. Institusjonen var omsorgs- og utdanningsinstitusjon for psykisk utviklingshemmede fra hele landsdelen. Siden HVPU-reformen i 1991, som ga ansvaret for omsorg til hver enkelt kommune, har Kvæfjord fortsatt hatt en stor omsorgstjeneste. I 2005 ble den private institusjonen Kvæfjord Opplevelse og Avlastning (KOA) opprettet. KOA tilbyr tilrettelagte botilbud for voksne, avlastningstjenester for barn og unge og barneverntjenester.
Kvæfjord Eiendom, det kommunale eiendomsselskapet som overtok bygningsmassene på Trastad Gård, driver Borkenes mottak, et asylmottak for voksne asylsøkere. Tidligere har det også vært asylmottak for enslige mindreårige asylsøkere (EMA-mottak) i kommunen, og dette ble drevet av KOA.
== Historie ==
=== Jernalder og vikingtid ===
Gravhauger, bautaer og utgravninger forteller at det har vært faste bosetninger i Kvæfjord siden jernalderen, og på gården Vebostad på Kveøya er det spor som viser at gården har vært bebodd siden ca. 300 f.Kr. I forbindelse med bygginga av Kveøyforbindelsen foretok Tromsø Museum utgravninger på Hundstad, nabogården til Vebostad. Det ble da funnet ti gravrøyser, stolpehull, ildsteder etter to eller tre hus, samt ardspor. Dette viser at det første stedet i Kvæfjord som ble bebodd, var sørsiden av Kveøya. De fleste av gjenstandene funnet her tilhører nå Tromsø Museum. Man finner gravhauger også på Øynes på Kveøya, og på Strand og Gåra på Borkenes-sida.
Andre spor fra jernalder og vikingtid er gårdsnavnene. Vebostad kommer av det norrøne ordet «ve» (helligdom) og «bosted», så det har tydeligvis vært et hov eller en offerplass på denne gården. Det samme gjelder for Strand, i gammel form Véstrónd, som er nabogården til Rå, dagens kirkested, som kanskje også har vært et hedensk hov. Gårdsnavnet Hundstad kan vise en sammenheng med vikinghøvdingen Tore Hund, men dette er ikke dokumentert. I Norge er det anslått å være mer enn 2.500 staðir-navn som er kjent fra perioden 0-600 e.Kr. og ble vanlig i folkevandringstiden, og Hundstad og Vebostad er to av disse. Kvæfjord var en av de første norske bygdene der gravrøyser ble registrert og undersøkt arkeologisk etter at sogneprest Nicolai Berner i 1864 skrev til Norges første professor i arkeologi, Oluf Rygh, om gravhauger og bautasteiner han kjente til i området.I fjellet Melåaksla over Austerfjorden er det bygget opp 30 skyteskjul i steinur ved en utilgjengelig fjellsti som reinen bruker som trekkvei. Dette fangstanlegget ligger sentralt på Hinnøya, og villrein kan ha blitt jaget fra Lødingen-området og Jonsheimen mot fangstanlegget, hvor så mange som 40–50 mennesker kan ha vært engasjert i villreinjakta. Alderen på anlegget er vanskelig å fastslå, men det ble sannsynligvis bygget før den lille istiden forandret fangstforholdene, og på grunn av mangel på skriftlige kilder kan det ha vært brukt allerede før år 1000. Det kan være at Ottar fra Hålogaland brukte Melåaksla som sitt fangstanlegg.
=== Kirkehistorie ===
Kirkehistoria gir kilder til hvordan Kvæfjord var som sogn i middelalderen og framover. På Trondenes historiske senter i Harstad finnes det et utskåret alterskap fra 1520 som opprinnelig tilhørte datidens Kvæfjord kirke. Midtfiguren viser Olav den hellige som står på en drage med St. Olavs eget ansikt. Kirkekunsten forteller om datidens velstående kirke og samfunn, Kvæfjord hadde gode avlinger og bøndene betalte derfor store tiender.Kvæfjord var et annekssogn under Trondenes helt fram til 1731, men ble da et eget sogn. Bispevisitasprotokollene i perioden 1734–1775 forteller om varierende forhold i bygda. 1742 var et år med sult og fattigdom, og det var i hele perioden vanskelig å få tak i gode skolemestere – det ble ikke noen fast skikk på skolevesenet i Kvæfjord før på 1800-tallet. Likevel forteller biskopene i noen av protokollene at allmuen er vel opplyst.
=== Samisk bosetning i Kvæfjord ===
Fram til 1775 forteller protokollene også hvor mange samiske familier det var i Kvæfjord. Bakgrunnen for dette var at denne opptellingen ga bakgrunn for å skulle skaffe samisk lærer. En kan derfor være skeptisk til den påståtte fordoblingen av antallet samiske familier, fra 12 i 1759 til 25 i 1767. Registreringen av samiske familier i bispevisitasprotokollene fra Kvæfjord opphørte fra 1775, da språkpolitikken var lagt om og samene skulle få undervisning på norsk. I 1720-årene ble det opprettet fem sameskoler i Sør-Troms, en av disse lå på Kjengsnes i Austerfjorden. Det har vært sjøsamiske gårder i Austerfjorden, i indre Gullesfjord, på Ytre Aspenes og i Molvik.
En avhandling fra 2001 påpeker at den samiske befolkningen er underregistrert både i kirkelige og skattemessige kilder. Antallet samiske familier i Kvæfjord er stipulert til å ha økt fra 12 i 1701 til 28 i 1763. En årsak til underregistreringen er at samene bodde utenfor matrikulert jord, på rydninger som ikke ble omfattet av skattereglene. Senere, på 1800-tallet, oppstod det mange norsk-samiske familier grunnet ekteskap mellom folkegruppene, mens antallet kvæfjærdinger med samiske røtter økte. Ved folketellingen i 1930 oppga «forbausende mange» at de behersket samisk språk. Språkforskeren Just Qvigstad beskrev en gammel sjøsamisk dialekt i Kvæfjord, beslektet med en utdødd sjøsamisk dialekt fra Vesterålen.
På Storjord finnes det gammetufter og andre spor av samisk bosetning. På et 400 ganger 600 meter stort område er det rundt 30 kulturminner som viser et helhetlig bilde av bosetningsformen fra 17- og 1800-tallet. Det har ligget potet- og kornåkre her, 200 meter over havet, i bratte sørvendte skråninger for å utnytte sola, og med oppbygde nedkanter for å ta vare på jordsmonnet. Gammene har blitt brukt av både jordbrukssamer, reindriftssamer og sommerstid også av sjøsamer. Plasseringen av gammene var strategisk, plassert på forhøyninger i terrenget for å drenere, på porøs berggrunn. Nede ved innsjøene på Storjorda kan vintertemperaturen være 12–15 grader lavere enn på høydene der gammene ble plassert.
=== Handelssentra ===
Det naturlige sentrum i Kvæfjord var opprinnelig Vebostad, og det var her Johanne Nilsdatter, den siste kvinnen i Norge dømt for trolldomskunst, satt fanget før hun ble henrettet på bålet i 1695. Men på denne tiden begynte også Borkenes og Øynes å bli viktige grender, på grunn av handelen. På 1800-tallet var det Hemmestad som var handelssenteret, før Borkenes igjen tok over og begynte utviklingen fram mot tettstedet det er i dag.
=== Kvæfjord under andre verdenskrig ===
Under slaget om Narvik var Harstad en viktig havn for de allierte. For å komme unna tyske flyangrep i byen bodde soldatene i hus og låver på Strand og Gåra før de dro til felten. Også kvæfjærdinger og hester fra Kvæfjord ble mobilisert, og reiste til Setermoen hvor de forberedte seg til felten.Om morgenen den 13. april 1940 kom to tyske fly over området, og ble beskutt av luftvernskyts over Harstad. De ble truffet og måtte nødlande på isen i Gullesfjordbotn.
For å forsvare Harstad mot et eventuelt britisk angrep over Kvæfjordeidet, bygget tyskerne maskingeværstillinger og bunkere på Gåra og i Straumen. Et område ved Gårakrysset, hvor veien går opp mot eidet, ble minelagt. På Bremnes var det også en tysk leir, med en fangeleir for russiske fanger.
== Kultur ==
Foreningslivet står sterkt i Kvæfjord, og har en viktig tradisjon gjennom ungdomslagene, som finnes i flere av grendene. De største er UL Fram på Borkenes og UL Varden i Vik. Det er ofte disse foreningene som står bak samfunns- og grendehusene i kommunen. UL Frams hus «Fram» på Borkenes er mye brukt til basarer, kafeer og dugnadsarbeid.
Revyselskapet Framifrå, stiftet 2002, er et amatørteaterlag som har tilknytning til UL Fram, og som årlig setter opp «Kvæfjordrevyen». Revylaget har sammen med kommunen fått gjort Sosialbygget, det tidligere kapellet og forsamlingslokalet på Trastad Gård, mer egnet til kulturarrangementer som revyer og konserter. Revyselskapet Framifrå vant Harstad Sparebanks kulturpris for 2008.Borkenes skolekorps samarbeider med den kommunale kulturskolen, og har dirigent og flere instruktører fra Forsvarets Musikkorps Nord-Norge i Harstad. Bygda har et tradisjonsrikt mannskor, Kvæfjord Mannskor, og Kvæfjord Blainnakor bidrar også til amatørmusikklivet.
Fårebygget er et galleri og atelier som er en ombygd fjøs, og her foregår det utstillinger, konserter, malekurs og julemesser.
Kvæfjord idrettslag har mange aldersbestemte lag innenfor både fotball og handball, men er aktivt på mange andre måter også. Laget arrangerer blant annet terrengløp, gateløp, skikaruseller, turorientering og treningsløp i orientering. Kvæfjordløyper A/L vedlikeholder skiløypenettet fra Kvæfjordeidet, gjennom Borkenesmarka og til Trastadmarka, som blir godt brukt av kvæfjerdinger og harstadværinger. I tillegg har Kvæfjord en svømmeklubb, et skytterlag og en pistolklubb.
Kommunen eier og driver en idrettshall med gymsal og svømmehall, Kvæfjordhallen, som ligger like ved Borkenes stadion, en fotballbane med krøllgress. Hallen og banen brukes både av Borkenes skole, Rå videregående skole – spesielt av idrettslinja, og Kvæfjord idrettslag. Kommunens 17. mai-arrangement foregår vanligvis i Kvæfjordhallen, og arrangeres på dugnad av et lag eller ei forening på oppdrag fra kommunen.
Kvæfjord kommunes kulturpris og miljøpris blir delt ut årlig. Miljøprisen gis til noen som bygger eller restaurerer en bygning med tanke på opprinnelig utforming, lokal tilpasning og stedlig byggeskikk. Prisene består av en sjekk på henholdsvis 8 000 kroner (kulturprisen) og 4 000 kroner (miljøprisen) og et kunstnerisk utformet diplom, laget av Anne Semb.
=== Museer og severdigheter ===
Det regionale museet Sør-Troms museum har ansvaret for kulturminnearbeidet i Kvæfjord. Museumsinstitusjonen driver museumsanleggene i kommunen.
På Trastad Samlinger vises kunst laget av psykisk utviklingshemmede. Kunsten stammer både fra tida da Trastad Gård var en institusjon for psykisk utviklingshemmede, og fra galleriets nåværende internasjonale kontakter. Museet har også ei utstilling som viser institusjonens historie og dagligliv.
På Hemmestad brygge, det tidligere handelsstedet, er det utstillinger som viser kulturhistorie fra Kvæfjord.
På Borkenes finnes et bygdetun hvor det står et gammelt skolehus, et stabbur og to møller.
Kommunen har et rikt kulturlandskap med både gamle og nye kulturminner. Det går en kultursti fra Skallan ved Gåra til Rå hvor man kan se rester av anlegg som skulle forsvare Harstad under andre verdenskrig, gravhauger, sommerfjøs og annet. I tillegg er Kulturlandskap Storjord vernet gjennom kommunal reguleringsplan, og tilrettelagt med informasjonsskilt og brosjyre.
Nupen ved Bremnes er et utsiktspunkt mot midnattssola, som blir flittig besøkt av både kvæfjerdinger, harstadværinger og turister. Stedet ble kåret til Norges mest romantiske sted i 2009 av reisemagasinet Reiser og Ferie.
=== Tusenårssteder ===
Kommunen har valgt to museer i kommunen som tusenårssteder. Disse to er henholdsvis breddeprosjektet Hemmestad brygge og søyleprosjektet Trastad Samlinger.
=== Kvæfjordsangen ===
Kvæfjord, du er bygda vår
Deg vi fikk som beste gave
Slik du ligg her vest mot havet
Meire kjær frå år til år
Kvæfjord har sin egen sang, «Helsing til Kvæfjord», skrevet av Jacob Norman. Sangen har seks vers og hedrer blant annet den flotte naturen og fedrenes arbeid for føda. Sangen synges på melodien til sangen «Du er landets verneskog» eller på en egen melodi skrevet av Asbjørn Edvardsen.
== Kjente kvæfjærdinger ==
Johanne Nilsdatter (død 1795), den siste som det er dokumentert ble dømt og henrettet for hekseri i Norge.
Gertrud Rask (1673-1735), misjonær, gift med Hans Egede
Mikkel Røg (1679-1739), kongelig medaljegravør
Birger Bergersen (1891-1977), professor, første formann i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen, statsråd (Ap)
Frithjov Meier Vik (1902-1986), stortingsrepresentant (H) 1954-1965
Ole H. Bremnes (1930-2018), dikter og lærer
Helge Johan Størkersen (1936-2021), første direktør i Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR)
Karl Erik Harr (1940– ), bildekunstner
Nils M. Knutsen (1943– ), professor (nordisk litteratur) ved Universitetet i Tromsø
Bendiks H. Arnesen (1951– ), ordfører (Ap) 1986-1995, stortingsrepresentant 1997-2013
Kjell Arne Røvik (1956– ), professor (organisasjonsteori) ved Universitetet i Tromsø
Ivar Andreas Forn (1983– ), tidligere fotballspiller på Mjøndalen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Linde, Erling, red. (1960). Kvæfjordboka. 1. Kvæfjord: Kvæfjord kommune v. bygdebokkomiteen.
Norman, Jac., red. (1973). Kvæfjordboka. 2. Kvæfjord: Kvæfjord kommune v. bygdebokkomiteen.
Markussen, Doris (2001). Giftermål og faddervalg. Endringer i etnisk tilhørighet i Kvæfjord 1751–1865. (Hovedoppgave i historie). Institutt for historie, Universitetet i Tromsø.
Gaarder, G. & Mikkelsen, P. (2003). «Biologisk mangfold i Kvæfjord kommune. Kartlegging av naturtyper og oppgradering av viltkart. Miljøfaglig Utredning rapport 2003:26» (PDF). CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kvæfjord – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kommunefakta Kvæfjord - Statstisk sentralbyrå
(no) Kvæfjord i Store norske leksikon
(no) Hemmestad Brygge
(no) Gapøya i Store norske leksikon
(no) Om Gapøya
(no) Kvæfjord kommune -- Kvæfjordsangen
|
Kvæfjord kommunes kulturpris er en pris som deles ut årlig til en eller flere personer eller foreninger som bidrar positivt for kulturlivet i Kvæfjord kommune. Prisen er en sjekk på 8 000 kroner og et kunstnerisk utformet diplom laget av Anne Semb.
| 15,294 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parlamentsvalget_i_Latvia_2002
|
2023-02-04
|
Parlamentsvalget i Latvia 2002
|
['Kategori:2002 i Latvia', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Valg i 2002', 'Kategori:Valg i Latvia']
|
Parlamentsvalget i Latvia 2002 blei avholdt den 5. oktober. Valgdeltagelsen var på 71.51%, 997,754 av i alt 1 395 287 stemmeberettigede avla stemme.
Av de 20 partiene som stilte til valg kom seks partier over sperregrensa på 5% og kom dermed inn i Saeima
|
Parlamentsvalget i Latvia 2002 blei avholdt den 5. oktober. Valgdeltagelsen var på 71.51%, 997,754 av i alt 1 395 287 stemmeberettigede avla stemme.
Av de 20 partiene som stilte til valg kom seks partier over sperregrensa på 5% og kom dermed inn i Saeima
|
Parlamentsvalget i Latvia 2002 blei avholdt den 5. oktober.
| 15,295 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nettauksjon
|
2023-02-04
|
Nettauksjon
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Elektronisk handel']
|
Nettauksjon er en variant av auksjon som handelsform som i vårt århundre har spredd seg til hele verden, og alt mellom himmel og jord kan legges opp til auksjon. Den sterkt økte populariteten de aller siste årene hatt en spesiell sammenheng med at ny teknologi ble tatt i bruk, slik at de elementer som var ulemper ved tradisjonelle auksjoner ble løst, og langt flere folk kunne delta uavhengig av sosial status og klasse. Praktiske hindrer som tidligere hadde funnet sted ble nå løst ved hjelp av Internett. Det å få vite om gjenstandene som auksjoneres ut, hvilke varer som ble solgt hvor, og å være på rett sted til rett tid – dette var før noe som stort sett var forbeholdt de som bodde sentralt, hadde tid til å bruke mye tid på å følge med, eller hadde gode kontakter i miljøene.
I dag kan alle som har internett-tilgang ta del i dette, både som selger og kjøper. Dette åpner for en kombinasjon av ubegrenset marked lagt opp i et utstillingsvindu alle og enhver kan se med et museklikk.
|
Nettauksjon er en variant av auksjon som handelsform som i vårt århundre har spredd seg til hele verden, og alt mellom himmel og jord kan legges opp til auksjon. Den sterkt økte populariteten de aller siste årene hatt en spesiell sammenheng med at ny teknologi ble tatt i bruk, slik at de elementer som var ulemper ved tradisjonelle auksjoner ble løst, og langt flere folk kunne delta uavhengig av sosial status og klasse. Praktiske hindrer som tidligere hadde funnet sted ble nå løst ved hjelp av Internett. Det å få vite om gjenstandene som auksjoneres ut, hvilke varer som ble solgt hvor, og å være på rett sted til rett tid – dette var før noe som stort sett var forbeholdt de som bodde sentralt, hadde tid til å bruke mye tid på å følge med, eller hadde gode kontakter i miljøene.
I dag kan alle som har internett-tilgang ta del i dette, både som selger og kjøper. Dette åpner for en kombinasjon av ubegrenset marked lagt opp i et utstillingsvindu alle og enhver kan se med et museklikk.
== Forskjellige former for nettauksjon ==
Introduksjonen av Internett har betydd enormt for auksjoner som handelsform. Det finnes i dag en rekke tjenester som tilbyr nettauksjon, både gratis og ved å ta provisjon/avgifter fra selgeren. Det er i hovedsak to forskjellige type nettauksjoner som eksisterer.
=== Nettauksjoner i Norge som er "forbruker-til-forbruker" (C2C) ===
Den ene er nettauksjonene som formidler kontakt mellom kjøper og selger, såkalt "forbruker-til-forbruker"-nettauksjoner. Her står tradisjonelt samler og bruktmiljøene som de største kategoriene. Men disse har også i tillegg til privatpersoner også åpent for bedrifter eller enkeltmannsforetak – som da ofte benytter tjenestene som sitt butikkvindu. Blant disse finner vi QXL Auksjon Norge og eBay
=== Nettauksjoner i Norge som er "bedrift-til-forbruker" (B2C) ===
Videre har man «bedrift-til-forbruker»-nettauksjoner, der nettstedet selv (eller partnere) står for varene og selger dette ut til sine besøkende, gjerne til en minstepris på kr 1. Dette er mer en nettbutikk hybrid, enn en auksjonstjeneste. I denne kategorien finner vi Gooba.no som gikk konkurs i mai 2009 og Netthandelen.no. Her er det også blitt vanlige med nettauksjoner som foregår på «omvendt» form, dvs at laveste unike budet vinner.
|
Nettauksjon er en variant av auksjon som handelsform som i vårt århundre har spredd seg til hele verden, og alt mellom himmel og jord kan legges opp til auksjon. Den sterkt økte populariteten de aller siste årene hatt en spesiell sammenheng med at ny teknologi ble tatt i bruk, slik at de elementer som var ulemper ved tradisjonelle auksjoner ble løst, og langt flere folk kunne delta uavhengig av sosial status og klasse.
| 15,296 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Latvijas_Zemnieku_savien%C4%ABba
|
2023-02-04
|
Latvijas Zemnieku savienība
|
['Kategori:1910-årene i Latvia', 'Kategori:Agrarpartier', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1917', 'Kategori:Politiske partier i Latvia']
|
Latvijas Zemnieku savienība («Den latviske bondeunionen», LZS) er et sentrumsorientert agrarparti i Latvia. LZS er både et historisk parti og et parti som sprang ut av folkefronten. Partiet blei grunnlagt i 1917 og var det mest innflytelsesrike høyrepartiet i Latvia i mellomkrigstida. Da Latvia ble annektert av Sovjetunionen i 1940 blei LZS forbudt. Partiet blei gjenoppretta i 1990. Siden 2002 har partiet vært en del av Unionen av grønne og bønder sammen med Latvias grønne parti.
|
Latvijas Zemnieku savienība («Den latviske bondeunionen», LZS) er et sentrumsorientert agrarparti i Latvia. LZS er både et historisk parti og et parti som sprang ut av folkefronten. Partiet blei grunnlagt i 1917 og var det mest innflytelsesrike høyrepartiet i Latvia i mellomkrigstida. Da Latvia ble annektert av Sovjetunionen i 1940 blei LZS forbudt. Partiet blei gjenoppretta i 1990. Siden 2002 har partiet vært en del av Unionen av grønne og bønder sammen med Latvias grønne parti.
== Eksterne lenker ==
(lv) Offisielt nettsted
|
Latvijas Zemnieku savienība («Den latviske bondeunionen», LZS) er et sentrumsorientert agrarparti i Latvia. LZS er både et historisk parti og et parti som sprang ut av folkefronten.
| 15,297 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adrien_Maurice_de_Noailles
|
2023-02-04
|
Adrien Maurice de Noailles
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1766', 'Kategori:Franske diplomater', 'Kategori:Franske marskalker', 'Kategori:Franske utenriksministre', 'Kategori:Fødsler 29. september', 'Kategori:Fødsler i 1678', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Adrien Maurice de Noailles (29. september 1678 – 24. juni 1766) var en fransk aristokrat og soldat.
Han var sønn av Anne-Jules de Noailles og arvet tittelen duc de Noailles da faren døde i 1708.
Han kjempet i den spanske arvefølgekrigen (1710–1713) og ble finansminister fra 1715 til 1718. Han utmerket seg i den polske arvefølgekrigen (1733–1738) og ble slik fransk marskalk i 1734. Han tjente i den østerrikske arvefølgekrigen og ble utpekt som kommandør av de franske styrkene i mars 1743. Han ble slått i slaget ved Dettingen i juni 1743, men klarte med suksess å drive østerrikerne ut av Alsace-Lorraine året etter, selv om han mistet muligheten til å gjøre stor skade på den østerrikske hæren da de krysset Rhinen. Av den grunn ble han av Storbritannia regnet som en større fiende for Frankrike enn Østerrike. Seinere fungerte han som diplomat og hadde stor påvirkning på utenrikspolitikken.
I 1698, som comte d'Ayen, giftet han seg med Françoise Charlotte Amable d'Aubigny, niesen og arvingen til marki de Maintenon og med henne fikk han seks barn, fire døtre og to sønner. De to sønnene hans, Louis de Noailles og Philippe de Mouchy, ble òg franske marskalker.
Duc de Noailles ble gjort til ridder av Det gylne skinn i 1702, en spansk stormann i 1711, og ridder av Den Hellige Ånds orden i 1724.
|
Adrien Maurice de Noailles (29. september 1678 – 24. juni 1766) var en fransk aristokrat og soldat.
Han var sønn av Anne-Jules de Noailles og arvet tittelen duc de Noailles da faren døde i 1708.
Han kjempet i den spanske arvefølgekrigen (1710–1713) og ble finansminister fra 1715 til 1718. Han utmerket seg i den polske arvefølgekrigen (1733–1738) og ble slik fransk marskalk i 1734. Han tjente i den østerrikske arvefølgekrigen og ble utpekt som kommandør av de franske styrkene i mars 1743. Han ble slått i slaget ved Dettingen i juni 1743, men klarte med suksess å drive østerrikerne ut av Alsace-Lorraine året etter, selv om han mistet muligheten til å gjøre stor skade på den østerrikske hæren da de krysset Rhinen. Av den grunn ble han av Storbritannia regnet som en større fiende for Frankrike enn Østerrike. Seinere fungerte han som diplomat og hadde stor påvirkning på utenrikspolitikken.
I 1698, som comte d'Ayen, giftet han seg med Françoise Charlotte Amable d'Aubigny, niesen og arvingen til marki de Maintenon og med henne fikk han seks barn, fire døtre og to sønner. De to sønnene hans, Louis de Noailles og Philippe de Mouchy, ble òg franske marskalker.
Duc de Noailles ble gjort til ridder av Det gylne skinn i 1702, en spansk stormann i 1711, og ridder av Den Hellige Ånds orden i 1724.
== Referanser ==
|
Adrien Maurice de Noailles (29. september 1678 – 24.
| 15,298 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eddy_Maillet
|
2023-02-04
|
Eddy Maillet
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dommere i Fotball-VM 2010', 'Kategori:Fødsler 19. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Mahé', 'Kategori:Seychelliske fotballdommere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Eddy Maillet (født 19. oktober 1967) er en seychellisk fotballdommer. Han har vært FIFA-dommer siden 2001 og er dommerkoordinator for det seychelliske fotballforbundet.
Han har dømt tre Afrikamesterskap (2004, 2006 og 2008) og ett Asiamesterskap (2007). I tillegg har han dømt i to VM for U-17. Han er en av dommerne i Confederations Cup 2009.
Morsmålet er engelsk, men han snakker i tillegg både kreol og fransk.
|
Eddy Maillet (født 19. oktober 1967) er en seychellisk fotballdommer. Han har vært FIFA-dommer siden 2001 og er dommerkoordinator for det seychelliske fotballforbundet.
Han har dømt tre Afrikamesterskap (2004, 2006 og 2008) og ett Asiamesterskap (2007). I tillegg har han dømt i to VM for U-17. Han er en av dommerne i Confederations Cup 2009.
Morsmålet er engelsk, men han snakker i tillegg både kreol og fransk.
== Kamper i VM som hoveddommer ==
=== 2010 ===
Chile – Honduras (gruppespill)
Slovakia – Paraguay (gruppespill)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eddy Maillet – Transfermarkt (dommer)
(en) Eddy Maillet – WorldFootball.net (dommer)
(en) Eddy Maillet – Soccerway
(en) Eddy Maillet – PlaymakerStats.com (dommer)
|
Eddy Maillet (født 19. oktober 1967) er en seychellisk fotballdommer.
| 15,299 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.