url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Drag_Me_To_Hell
|
2023-02-04
|
Drag Me To Hell
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2009', 'Kategori:Skrekkfilmer fra USA']
|
Drag Me to Hell er en amerikansk skrekkfilm fra 2009 skrevet og redigert av Sam Raimi og hans eldre bror Ivan Raimi.
Filmens skuespillerstjerner er Alison Lohman, Justin Long og Lorna Raver. Filmen er en tilbakekomst for Raimi, som tidligere hadde opptjent et meget godt rykte for hans kult-skrekkserie The Evil Dead, før han nådde et videre publikum med Spider-Man-filmene. Filmen handler om Los Angeles-långiverkonsulenten Christine Brown (Alison Lohman) og hennes avslag om å utvide et lån for Mrs. Ganush (Lorna Raver) for å imponere hennes sjef. Som hevn setter Ganush en forbannelse på Christine, noe som gjør hennes liv til et helvete. Filmen hyller også en rekke Universal-skrekkfilmer fra 1980-tallet, da filmen viser en årgangsåpningslogo fra det sekelet.
|
Drag Me to Hell er en amerikansk skrekkfilm fra 2009 skrevet og redigert av Sam Raimi og hans eldre bror Ivan Raimi.
Filmens skuespillerstjerner er Alison Lohman, Justin Long og Lorna Raver. Filmen er en tilbakekomst for Raimi, som tidligere hadde opptjent et meget godt rykte for hans kult-skrekkserie The Evil Dead, før han nådde et videre publikum med Spider-Man-filmene. Filmen handler om Los Angeles-långiverkonsulenten Christine Brown (Alison Lohman) og hennes avslag om å utvide et lån for Mrs. Ganush (Lorna Raver) for å imponere hennes sjef. Som hevn setter Ganush en forbannelse på Christine, noe som gjør hennes liv til et helvete. Filmen hyller også en rekke Universal-skrekkfilmer fra 1980-tallet, da filmen viser en årgangsåpningslogo fra det sekelet.
== Sammendrag ==
I 1969 i Pasadena søker et latinamerikansk ektepar hjelp fra en ung spåkone som går under navnet Shaun San Dena. De forteller at sønnen deres er syk og hører onde stemmer etter å ha stjålet et sølvkjede fra en sigøyner, til tross for at de forsøkte å returnere det. San Dena gjennomfører et ritual, men de blir angrepet av en ukjent demon som drar med seg gutten til Helvete.
I nåtidens Los Angeles arbeider Christine Brown i en bank, og forsøker å bli forfremmet. Men hun møter motstand fra Stu Rubin som også ønsker seg en høyere stilling. Sjefen hennes råder Christine til å demonstrere tøffe beslutninger. En eldre sigøyner-kvinne, Sylvia Ganush, kommer innom banken for å be om en tredje forlengelse på lånet sitt. Men Christine avviser henne. Ganush forteller at hun ikke har råd til å betale alle kostnadene for huset sitt, begynner å gråte, og hun lager en scene i banken. Sikkerhetsvaktene dukker opp, og den eldre damen forsvinner fra kontoret.
I et parkeringshus blir Christine angrepet av Ganush. Hun river en knapp fra Christines frakk, og forbanner den. Senere besøker Christine og kjæresten Clay en spåkone, Rham Jas, som forteller Christine at hun blir hjemsøkt av en ond ånd. Hjemme igjen blir Christine angrepet en denne onde ånden, og har en hallusinasjon om Ganush. På jobben de neste dagene hallusinerer hun flere ganger om Ganush igjen, og blør voldsomt neseblod. Samtidig stjeler kollega Stu Rubin noen dokumenter fra Christines skrivebord. Christine ønsker å be Ganush om tilgivelse, men oppdager at den gamle damen nylig har dødd.
Christine vender tilbake til Rham Jas. Hun forklarer at så lenge Christine er eier av den forbannede knappen hennes, vil hun bli plaget av en mektig demon kalt "Lamia" i tre dager før hun blir dratt til Helvete. Spåkonen antyder at et annet offer kan tilfredsstille demonen. Christine ofrer motvillig et kjæledyr, for å hindre at hun selv havner i Helvete. Christine møter Clays foreldre hjemme hos dem til middag, hvor hun igjen plages av groteske hallusinasjoner. Christine kommer tilbake til Jas, som ber om et gebyr på 10 000 dollar. Han introduserer henne for San Dena, som forbereder seg på å felle "Lamia" og drepe den. Ting går galt, og Lamia tar bolig i kroppen hennes. San Dena dør under kampen mot hennes motstander.
Jas forsegler Christines knapp fra frakken hennes i en konvolutt, og sier at hun bare kan fjerne forbannelsen ved å sende knappen videre og forbanne noen andre. Christine bestemmer seg for å gi konvolutten til sin kollega Stu, men hun ombestemmer seg. Jas informerer Christine om at hun kanskje kan gi knappen til en død person. Christine velger å grave opp Ganushs grav, og plasserer konvolutten på liket like før daggry. Christine kommer deretter hjem, og forbereder seg på å møte Clay ved en tog-stasjon i Los Angeles for å reise på en helgetur. Hun får vite fra sjefen hennes om at hun har blitt forfremmet, etter at Stu tilsto å ha stjålet dokumenter fra henne.
Ved tog-stasjonen kommer Clay med konvolutten hennes med den "savnede" knappen som han fant i bilen hans. Men han vet ikke dens egentlige betydning. Christine innser at hun la igjen feil konvolutt ved graven til Ganush, så forbannelsen mot henne ble egentlig aldri fjernet. Christine faller deretter ned på et tog-spor. Brennende hender dukker opp gjennom jorden, og drar Christine ned til Helvete. Clay, som fremdeles holder på den forbannede knappen, stirrer forferdet ned på de nå tomme togsporene, men Christine har sportløst forsvunnet.
== Rolleliste ==
Alison Lohman som Christine Brown
Justin Long som Clayton "Clay" Dalton.
Lorna Raver som fru Sylvia Ganush
Dileep Rao som Rham Jas
Adriana Barraza som Shaun San Dena
Bojana Novakovic som Ilenka Ganush
Reggie Lee som Stu Rubin
Art Kimbro som stemmen til Lamia
Octavia Spencer som en bank-medarbeider.
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
(en) Drag Me To Hell på Internet Movie Database
(no) Drag Me To Hell hos Filmfront
(sv) Drag Me To Hell i Svensk Filmdatabas
(da) Drag Me To Hell i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Drag Me To Hell på Allociné
(nl) Drag Me To Hell på MovieMeter
(en) Drag Me To Hell på AllMovie
(en) Drag Me To Hell på Turner Classic Movies
(en) Drag Me To Hell på Rotten Tomatoes
(en) Drag Me To Hell på Metacritic
Drag Me to Hell på FEARnet
|
| språk = Engelsk
| 15,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Servus_(hilsen)
|
2023-02-04
|
Servus (hilsen)
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hilsener', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Servus (slovakisk servus, kroatisk serbus eller servus, ungarsk szervusz, polsk serwus, bairisk servus, rumensk servus, slovensk serbus eller servus, tsjekkisk servus, ukrainsk Сервус) er en tradisjonell, uformell hilsen i store deler av Sentral- og Øst-Europa. Den kommer fra det latinske uttrykket servus [sum], det vil si «[Jeg er] slave» eller «tjener», og betyr i kortform «jeg er din tjener» eller «til tjeneste».
Hilsenen brukes tradisjonelt i det sørlige Tyskland (deler av Saarland, Rheinland-Pfalz, Baden-Württemberg, Bayern, Hessen, Franken, Vogtland), Østerrike, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, Kroatia, Ungarn, Romania, Ukraina og det nordlige Italia.
Servus kan brukes som hilsen både når man møter noen og når man tar avskjed med noen.
Uttrykket brukes særlig blant venner og folk som kjenner hverandre såpass godt at de er dus. Hilsenen brukes også i høye sosiale lag, f.eks. tradisjonelt blant adelen i Gammel-Østerrike, Bøhmen og Bayern.
I mange områder i Sør-Tyskland, Østerrike og det nordligste Italia, f.eks. i Syd-Tirol, er servus et av de vanligste hilseordene, og blir også brukt av unge. I andre områder kan hilsenen regnes som arkaisk.
Hilsenen tilsvarer den utbredte svenske hilsenen tjänare eller tjenare, med kortformer som tjena og tja, som i likhet med servus har sin opprinnelse i en svært formell hilsen med betydningen «jeg er din tjener» og som har gått over til å bli en uformell hilsen.
|
Servus (slovakisk servus, kroatisk serbus eller servus, ungarsk szervusz, polsk serwus, bairisk servus, rumensk servus, slovensk serbus eller servus, tsjekkisk servus, ukrainsk Сервус) er en tradisjonell, uformell hilsen i store deler av Sentral- og Øst-Europa. Den kommer fra det latinske uttrykket servus [sum], det vil si «[Jeg er] slave» eller «tjener», og betyr i kortform «jeg er din tjener» eller «til tjeneste».
Hilsenen brukes tradisjonelt i det sørlige Tyskland (deler av Saarland, Rheinland-Pfalz, Baden-Württemberg, Bayern, Hessen, Franken, Vogtland), Østerrike, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, Kroatia, Ungarn, Romania, Ukraina og det nordlige Italia.
Servus kan brukes som hilsen både når man møter noen og når man tar avskjed med noen.
Uttrykket brukes særlig blant venner og folk som kjenner hverandre såpass godt at de er dus. Hilsenen brukes også i høye sosiale lag, f.eks. tradisjonelt blant adelen i Gammel-Østerrike, Bøhmen og Bayern.
I mange områder i Sør-Tyskland, Østerrike og det nordligste Italia, f.eks. i Syd-Tirol, er servus et av de vanligste hilseordene, og blir også brukt av unge. I andre områder kan hilsenen regnes som arkaisk.
Hilsenen tilsvarer den utbredte svenske hilsenen tjänare eller tjenare, med kortformer som tjena og tja, som i likhet med servus har sin opprinnelse i en svært formell hilsen med betydningen «jeg er din tjener» og som har gått over til å bli en uformell hilsen.
== Referanser ==
|
Servus (slovakisk servus, kroatisk serbus eller servus, ungarsk szervusz, polsk serwus, bairisk servus, rumensk servus, slovensk serbus eller servus, tsjekkisk servus, ukrainsk Сервус) er en tradisjonell, uformell hilsen i store deler av Sentral- og Øst-Europa. Den kommer fra det latinske uttrykket servus [sum], det vil si «[Jeg er] slave» eller «tjener», og betyr i kortform «jeg er din tjener» eller «til tjeneste».
| 15,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dis_og_dus
|
2023-02-04
|
Dis og dus
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk', 'Kategori:Norsk språkhistorie', 'Kategori:Tradisjon']
|
Dis og dus, ofte kalt kalt høflig og uformell tiltale, er to forskjellige måter å tiltale hverandre på norsk og dansk. Bruken av disse to tiltaleformene ble praktisert ganske strengt i Norge fram til 1960-årene, da høflig tiltale begynte å tape terreng. Utover i 1970-årene skjedde det en stor omveltning, og etter 2000 har høflig tiltale mer eller mindre forsvunnet ut av bruk på norsk.Det var på slutten av 1700-tallet at den høflige tiltaleformen «I» (egentlig en flertallsform, «dere», bevart i moderne dansk) ble avløst av «De». I 1960/70-årene var det påvirkning fra svensk dagligtale som førte til at dus-formen vant frem også i nabolandene.
|
Dis og dus, ofte kalt kalt høflig og uformell tiltale, er to forskjellige måter å tiltale hverandre på norsk og dansk. Bruken av disse to tiltaleformene ble praktisert ganske strengt i Norge fram til 1960-årene, da høflig tiltale begynte å tape terreng. Utover i 1970-årene skjedde det en stor omveltning, og etter 2000 har høflig tiltale mer eller mindre forsvunnet ut av bruk på norsk.Det var på slutten av 1700-tallet at den høflige tiltaleformen «I» (egentlig en flertallsform, «dere», bevart i moderne dansk) ble avløst av «De». I 1960/70-årene var det påvirkning fra svensk dagligtale som førte til at dus-formen vant frem også i nabolandene.
== Dus ==
Dus, eller «å være dus», betyr at man bruker det uformelle personlige pronomenet «du» (og tilhørende former «deg», «din») til hverandre i stedet for høflig personlig pronomen «De» (og tilhørende «Dem», «Deres»), som også kalles å være «dis». I mange land er det vanlig at man bare er dus med barn, egen familie og nære venner, og slik var det tradisjonelt også i Skandinavia. Personer man var «dus» med, var de eneste man kunne tiltale med fornavn.
Å være «dus» og «dis» hadde dermed viktige sosiale betydninger, som tegn på særlige nære og vennskapelige forhold. Å bruke dus-form til feil person ble regnet som uhøflig og vanligvis oppfattet fornærmende av den man snakket til.
== Dis ==
Dis (dansk: des, som også uttales [di:s]), eller «å være dis med noen», betyr at man bruker det formelle personlige pronomenet som på skriftlig bokmål er «De» (tredje person flertall og tilhørende former «Dem», Deres; på nynorsk brukes andre person flertall: «De», «Dykk» og «Dykkar» eller «Dokker og Dokkar») til hverandre i stedet for personlig pronomen «du» (og tilhørende «deg» og «din»). I talespråket var det derimot forskjellige varianter av høflig tiltaleform avledet av norrøne pronomener, eksempelvis «I» og «Ør» i deler av Nord-Norge.
Man var dis med alle voksne man ikke var i familie med – selv om man også kjente dem. Unntaket var nære personlig venner. Før i tiden var det, særlig i høyere samfunnslag, vanlig at eldre familiemedlemmer var dus med barn og barnebarn, men dis med barns og barnebarns ektefeller, siden man ofte ikke hadde det samme nære forholdet til disse. Tilsvarende var det vanlig å være dus med sine foreldre, men dis med sine svigerforeldre. Personer man var dis med, måtte tiltales med etternavn, helst med «herr», «fru», «frøken» eller yrkestittel foran.
I Skandinavia har bruken av høflighetsformene avtatt de siste tiårene, og er utover på 2000-tallet for det meste begrenset til svært formell brevkorrespondanse (som i formell kommunikasjon med myndigheter, etater eller forretninger) og enkelte andre formelle sammenhenger, som for eksempel i rettsvesenet.
=== Andre språk ===
I Danmark sa man før krigen «du» til fremmede under konfirmasjonsalder (14 år), deretter «De», men tiltale med fornavn var vanlig frem til personen var rundt 18 år, og etternavnet ble tatt i bruk. Voksne slektninger ble ikke tiltalt med «du» før i etterkrigstiden, men derimot i tredje person, med tittel: «Kan Mor?» i stedet for «Kan du?» og «Jeg så Onkel» i stedet for «Jeg så deg».
I danske medier var det frem mot år 2000 vanlig å være dis med kilder og mottakere, men utover i 2010-årene er denne praksisen på sterkt vikende front. På andre språk som nederlandsk, fransk, spansk og tysk, er høflighetsformene alminnelige, og bidrar til å opprettholde en avstand til folk man ikke ønsker umiddelbar nær omgang med. De fleste europeiske språk skjelner aktivt mellom dus og dis; et merkbart unntak er engelsk, hvor dus- og dis-form ikke eksisterer – utstrakt bruk av titler kompenserer i stedet for dette.
== Kongelig tiltale ==
Når det gjelder kongefamilien, brukes vanligvis hverken pronomenet «du» eller «De». Enten tiltales den kongelige som «Deres/dokkar majestet» (til regenten), «Deres høyhet/Høgvørde Kronprins etc» (til øvrige kongelige), eller ved at tittelen brukes i stedet for pronomenet. Dette høres ofte i intervjuer, der intervjueren gjerne stiller spørsmål som «Hva synes kongen om …?».
== Referanser ==
|
Dis og dus, ofte kalt kalt høflig og uformell tiltale, er to forskjellige måter å tiltale hverandre på norsk og dansk. Bruken av disse to tiltaleformene ble praktisert ganske strengt i Norge fram til 1960-årene, da høflig tiltale begynte å tape terreng.
| 15,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tomas_Transtr%C3%B6merprisen
|
2023-02-04
|
Tomas Tranströmerprisen
|
['Kategori:1997 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1997', 'Kategori:Västerås kommune']
|
Tomas Tranströmerprisen (svensk navn: Tomas Tranströmerpriset) er en litteratur pris på 100 000 SEK som deles ut hvert annet år av Västerås by. Prisen ble innstiftet i 1997 og deles ut til en lyriker fra Norden eller annet land som grenser til Østersjøen.
Prisens siktemål er å «belønne et høytstående forfatterskap i Tomas Tranströmers ånd».
Forfatteren Per Wästberg er juryens leder og Tomas Tranströmer er stadig medlem.
|
Tomas Tranströmerprisen (svensk navn: Tomas Tranströmerpriset) er en litteratur pris på 100 000 SEK som deles ut hvert annet år av Västerås by. Prisen ble innstiftet i 1997 og deles ut til en lyriker fra Norden eller annet land som grenser til Østersjøen.
Prisens siktemål er å «belønne et høytstående forfatterskap i Tomas Tranströmers ånd».
Forfatteren Per Wästberg er juryens leder og Tomas Tranströmer er stadig medlem.
== Liste over prismottakere ==
== Referanser ==
|
Tomas Tranströmerprisen (svensk navn: Tomas Tranströmerpriset) er en litteratur pris på 100 000 SEK som deles ut hvert annet år av Västerås by. Prisen ble innstiftet i og deles ut til en lyriker fra Norden eller annet land som grenser til Østersjøen.
| 15,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amboltprisen
|
2023-02-04
|
Amboltprisen
|
['Kategori:2000 i Norge', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Norske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 2000']
|
Amboltprisen er en norsk litteraturpris som deles ut av Venelaget Olav H. Hauge. Prisen er på 10 000 kroner og den kunstnerisk utformede «Ambolten» som er laget av billedhogger Leif Gjerme. Amboltprisen skal gå til en person som har gjort mye for å gjøre Hauges diktning kjent.
|
Amboltprisen er en norsk litteraturpris som deles ut av Venelaget Olav H. Hauge. Prisen er på 10 000 kroner og den kunstnerisk utformede «Ambolten» som er laget av billedhogger Leif Gjerme. Amboltprisen skal gå til en person som har gjort mye for å gjøre Hauges diktning kjent.
== Liste over prismottakere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nettstedet til Venelaget Olav H. Hauge
Ulvik Poesi Festival
|
Amboltprisen er en norsk litteraturpris som deles ut av Venelaget Olav H. Hauge.
| 15,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jack_Silcock
|
2023-02-04
|
Jack Silcock
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1966', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Oldham Athletic AFC', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wigan']
|
John «Jack» Silcock (født 15. januar 1898 i Wigan, død 28. juni 1966) var en engelsk fotballspiller som spilte i forsvar. Han ble plukket opp som attenåring av Manchester United-manager John Robson i 1916. Han debuterte på Manchester United 30. august 1919 mot Derby County.
Han spilte i Manchester United fram til 1934 da han gikk til Oldham Athletic. Da hadde han spilt 449 kamper for United og scora to mål. Han er nummer 17 på lista over spillere som har spilt flest kamper for Manchester United.
Karrieren i Oldham var mislykka og han gikk til nonleague-klubben Droylsden FC. Der var det ikke noe press som å spille for en toppklubb og han kunne drive hotellet «Rob Roy Hotel» i Stretford utenfor Manchester.
Selv om han aldri vant noe i karrieren, spilte han spilte tre kamper for England.
Han døde 68 år gammel i 1966, bare en måned og to dager før England vant fotball-VM på hjemmebane.
|
John «Jack» Silcock (født 15. januar 1898 i Wigan, død 28. juni 1966) var en engelsk fotballspiller som spilte i forsvar. Han ble plukket opp som attenåring av Manchester United-manager John Robson i 1916. Han debuterte på Manchester United 30. august 1919 mot Derby County.
Han spilte i Manchester United fram til 1934 da han gikk til Oldham Athletic. Da hadde han spilt 449 kamper for United og scora to mål. Han er nummer 17 på lista over spillere som har spilt flest kamper for Manchester United.
Karrieren i Oldham var mislykka og han gikk til nonleague-klubben Droylsden FC. Der var det ikke noe press som å spille for en toppklubb og han kunne drive hotellet «Rob Roy Hotel» i Stretford utenfor Manchester.
Selv om han aldri vant noe i karrieren, spilte han spilte tre kamper for England.
Han døde 68 år gammel i 1966, bare en måned og to dager før England vant fotball-VM på hjemmebane.
== Kilder ==
Profil på Manchester Uniteds offisielle side
== Eksterne lenker ==
(en) Jack Silcock – national-football-teams.com
(en) Jack Silcock – EU-Football.info
|
| fsted = Wigan, England
| 15,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bjarne_Myhre
|
2023-02-04
|
Bjarne Myhre
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Høyre-ordførere i Nordland', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Alstahaug']
|
Bjarne Myhre (født 19. april 1934, død 14. januar 2021) var en norsk politiker (H). Han var ordfører i Alstahaug kommune fra 1999 til 2003, da han ikke stilte til gjenvalg. Myhre var periodevis syk da han var ordfører, og da fungerte varaordfører Håkon Mørk i hans sted. Myhre var i 2007 i krangel med sitt eget lokallag, Alstahaug Høyre, om eiendomsskatt, og uttrykte sterk skepsis til Nordland Høyres kandidater til fylkestinget. Myhre var leder i Helgeland Historielag fra 2005.
|
Bjarne Myhre (født 19. april 1934, død 14. januar 2021) var en norsk politiker (H). Han var ordfører i Alstahaug kommune fra 1999 til 2003, da han ikke stilte til gjenvalg. Myhre var periodevis syk da han var ordfører, og da fungerte varaordfører Håkon Mørk i hans sted. Myhre var i 2007 i krangel med sitt eget lokallag, Alstahaug Høyre, om eiendomsskatt, og uttrykte sterk skepsis til Nordland Høyres kandidater til fylkestinget. Myhre var leder i Helgeland Historielag fra 2005.
== Referanser ==
|
Bjarne Myhre (født 19. april 1934, død 14.
| 15,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svin%C3%B8ya_(Troms%C3%B8)
|
2023-02-04
|
Svinøya (Tromsø)
|
['Kategori:18°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Tromsø']
|
Svinøya er ei lita ubebodd og ubebygd øy i Tromsø kommune. Øya ligger i utløpet av Kattfjorden, ved Svinøysundet mellom Sandneshamn på Kvaløya og Tussøya.
|
Svinøya er ei lita ubebodd og ubebygd øy i Tromsø kommune. Øya ligger i utløpet av Kattfjorden, ved Svinøysundet mellom Sandneshamn på Kvaløya og Tussøya.
|
|areal =0,13
| 15,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sylting
|
2023-02-04
|
Sylting
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Matkonservering']
|
Sylting er en konserveringsmetode for matvarer. Den er spesielt brukt til frukt, bær og grønnsaker. Frukt og bær har et naturlig innhold av sukker og pektin som er viktig for et godt resultat, bl.a god smak og fyldig konsistens. Dersom råvarene har lavt naturlig innhold, kan pektin og sukker tilsettes under tilberedningen.
Koking er viktig for å bryte ned gjær- og muggsopper og andre mikroorganismer. Like fullt skal koketiden være kort for at råvarene ikke skal koke i stykker. Koking reduserer også råvarens vitamininnhold.
Ferdigkokt masse fylles i varme, steriliserte glass som forsegles med skrulokk (Norgesglass), eller med et lag syltevoks. Deretter er rask avkjøling viktig for at ikke nye mikroorganismer skal få utvikle seg. Ved nedkjøling vil innholdet i uskadde glass med forsegling og lokk få mindre volum slik at inneholder får undertrykk og blir hermetisk forseglet.Sylting var tidligere en fast høstaktivitet i norske husholdninger, men i dag dominerer industriell fremstilling. Blant populære råvarer til sylting er hagebær som jordbær, bringebær, rips, solbær, stikkelsbær og viltvoksende som blåbær, tyttebær, rognebær, bjørnebær og multer. Frukt som epler, pærer, plommer og rabarbra er også velegnet til syltetøy, marmelade eller mos.
|
Sylting er en konserveringsmetode for matvarer. Den er spesielt brukt til frukt, bær og grønnsaker. Frukt og bær har et naturlig innhold av sukker og pektin som er viktig for et godt resultat, bl.a god smak og fyldig konsistens. Dersom råvarene har lavt naturlig innhold, kan pektin og sukker tilsettes under tilberedningen.
Koking er viktig for å bryte ned gjær- og muggsopper og andre mikroorganismer. Like fullt skal koketiden være kort for at råvarene ikke skal koke i stykker. Koking reduserer også råvarens vitamininnhold.
Ferdigkokt masse fylles i varme, steriliserte glass som forsegles med skrulokk (Norgesglass), eller med et lag syltevoks. Deretter er rask avkjøling viktig for at ikke nye mikroorganismer skal få utvikle seg. Ved nedkjøling vil innholdet i uskadde glass med forsegling og lokk få mindre volum slik at inneholder får undertrykk og blir hermetisk forseglet.Sylting var tidligere en fast høstaktivitet i norske husholdninger, men i dag dominerer industriell fremstilling. Blant populære råvarer til sylting er hagebær som jordbær, bringebær, rips, solbær, stikkelsbær og viltvoksende som blåbær, tyttebær, rognebær, bjørnebær og multer. Frukt som epler, pærer, plommer og rabarbra er også velegnet til syltetøy, marmelade eller mos.
== Sursylting ==
Sursylting eller eddiksylting av rødbeter, småagurk, løk og sølvløk, blomkål, tomater, gresskar, zucchini og squash brukes for å lage forskjellige smakstilsetninger og garnityr til middagsretter. Noen brukes alene, men gjerne med forskjellige kryddersorter, mens andre brukes i blandinger som pickles, pariseragurk og lignende.
== Referanser ==
|
Sylting er en konserveringsmetode for matvarer.Den er spesielt brukt til frukt], [[bær og grønnsaker.
| 15,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Alstahaug
|
2023-02-04
|
Liste over ordførere i Alstahaug
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ordførere i Alstahaug', 'Kategori:Ordførerlister i Nordland', 'Kategori:Ufullstendige lister']
|
Liste over ordførere i Alstahaug kommune i Nordland.
|
Liste over ordførere i Alstahaug kommune i Nordland.
== Eksterne lenker ==
Valg 2003 – Alstahaug (NRK)
Valg 2007 – Alstahaug (NRK)
|
Liste over ordførere i Alstahaug kommune i Nordland.
| 15,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cecilie_Myrseth
|
2023-02-04
|
Cecilie Myrseth
|
['Kategori:Ap-politikere i Troms', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesråder i Troms', 'Kategori:Fødsler 27. juli', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Lavangen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2017–2021', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2021–2025', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Troms', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap']
|
Cecilie Terese Myrseth (født 27. juli 1984 i Harstad) er en norsk politiker (Ap).
Myrseth kommer opprinnelig fra Lavangen kommune i Troms. Hun er utdannet psykolog i 2015 fra Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.
I perioden 2015 til 2017 var hun fylkesrådsleder for Troms fylkeskommune. Ved stortingsvalget 2017 var hun Arbeiderpartiets førstekandidat i Troms. Hun ble valgt inn på Stortinget som stortingsrepresentant for Troms i 2017. Hun er medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre fra 2019.
Myrseth har også vært leder av Troms Arbeiderparti og har vært gruppeleder for Arbeiderpartiet på fylkestinget i Troms.
|
Cecilie Terese Myrseth (født 27. juli 1984 i Harstad) er en norsk politiker (Ap).
Myrseth kommer opprinnelig fra Lavangen kommune i Troms. Hun er utdannet psykolog i 2015 fra Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.
I perioden 2015 til 2017 var hun fylkesrådsleder for Troms fylkeskommune. Ved stortingsvalget 2017 var hun Arbeiderpartiets førstekandidat i Troms. Hun ble valgt inn på Stortinget som stortingsrepresentant for Troms i 2017. Hun er medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre fra 2019.
Myrseth har også vært leder av Troms Arbeiderparti og har vært gruppeleder for Arbeiderpartiet på fylkestinget i Troms.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Cecilie Myrseth hos Stortinget
(no) Cecilie Myrseth hos Norsk senter for forskningsdata
Hun blir ny fylkesrådsleder i Troms», Nordlys 14. september 2015.
|
Myrseth kan vise til:
| 15,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simo_H%C3%A4yh%C3%A4
|
2023-02-04
|
Simo Häyhä
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. april', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Finner fra andre verdenskrig', 'Kategori:Fødsler 17. desember', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rautjärvi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skarpskyttere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Vinterkrigen']
|
Simo Häyhä (født 17. desember 1905, død 1. april 2002) var en finsk soldat under vinterkrigen. Han regnes gjerne som historiens fremste skarpskytter. Under vinterkrigen drepte han omkring 800 soldater, hvorav 542 med et vanlig M/28-gevær uten teleskopsikte.
Han brukte en hvit skidress som kamuflasje i vinterterrenget. Han unnlot å bruke teleskopsikte, fordi han var redd for at solen skulle reflekteres i glasset og avsløre gjemmestedet hans. For å skjule dampen fra sin egen pust fylte han munnen med snø. Simo Häyhä kom opp i 542 bekreftede drap før en russisk kule traff kjeven hans 6. mars 1940. Han ble kalt «Den hvite døden» ettersom ingen så ham i den hvite vinterdressen.
|
Simo Häyhä (født 17. desember 1905, død 1. april 2002) var en finsk soldat under vinterkrigen. Han regnes gjerne som historiens fremste skarpskytter. Under vinterkrigen drepte han omkring 800 soldater, hvorav 542 med et vanlig M/28-gevær uten teleskopsikte.
Han brukte en hvit skidress som kamuflasje i vinterterrenget. Han unnlot å bruke teleskopsikte, fordi han var redd for at solen skulle reflekteres i glasset og avsløre gjemmestedet hans. For å skjule dampen fra sin egen pust fylte han munnen med snø. Simo Häyhä kom opp i 542 bekreftede drap før en russisk kule traff kjeven hans 6. mars 1940. Han ble kalt «Den hvite døden» ettersom ingen så ham i den hvite vinterdressen.
== Liv og virke ==
Før han gikk inn i krigen arbeidet Häyhä som bonde og jeger. I en alder av 17 år, vervet Häyhä seg til den finske militsen suojeluskunta og han mottok flere utmerkelser for sine skyteferdigheter. Hans gård skal angivelig vært full av trofeer. Under Vinterkrigen (1939–1940), mellom Sovjetunionen og Finland var han skarpskytter for den finske hæren mot Den røde armé. Med temperaturer mellom −40 og −20 ℃ gikk Häyhä kledd i helt hvit kamuflasje, og han ble kreditert for å ha tatt livet av 505 sovjetiske soldater. Dette skal angivelig ha blitt oppnådd i løpet av mindre enn 100 dager som gir et gjennomsnitt på syv drepte soldater per dag, på en tid av året med få timer dagslys. Det er rapportert at Häyhä på det meste drepte så mange som 25 sovjetiske soldater på én dag. Det oppnådde Simo 21. desember 1939.Den 6. mars 1940 ble Häyhä skutt i nedre venstre kjeve av en russisk skarpskytter. Han ble plukket opp av medsoldater som sa halve hodet hans var borte. Men Häyhä var ikke død og han gjenvant bevisstheten den 13. mars, dagen da freden mellom Sovjetunionen og Finland ble erklært. Kort tid etter krigen ble Häyhä forfremmet fra korporal til fenrik av feltmarskalk Carl Gustaf Emil Mannerheim. Ingen andre hadde steget så raskt i rang i Finlands militære historie.
Det tok mange år for Häyhä å samle krefter etter det alvorlige skuddet i kjeven. Kulen hadde knust kjeven og ødelagt hele hans venstre kinn. Häyhä tilbrakte sine siste år i Ruokolax, en liten landsby som ligger i det sørøstlige Finland, i nærheten av den russiske grensen. Skuespiller Steven Wiig portretterte Häyhä i filmen Hemingway & Gellhorn som kom ut i 2012.
== Se også ==
Vinterkrigen
Slaget om Kollaa
== Litteratur ==
Saarelainen, Tapio A.M. (2008): The Sniper Simo Häyhä, Apali Oy, ISBN 978-952-5026-74-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Skarpskyttere under andre verdenskrig (engelsk)
|
Simoa er en elv i Buskerud som renner gjennom Sigdal og Simostranda i Modum kommune. Elva har hett Sigm(á), som trolig betyr «elva som siger».
| 15,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tony_Dunne
|
2023-02-04
|
Tony Dunne
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fotballspillere for Bolton Wanderers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Detroit Express', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Shelbourne FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Bolton Wanderers FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Steinkjer FK', 'Kategori:Fødsler 24. juli', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Irske fotballspillere', 'Kategori:Irske fotballtrenere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dublin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Utenlandske fotballtrenere i Norge', 'Kategori:Vinnere av Mesterligaen i fotball for menn']
|
Anthony Peter Dunne (født 24. juli 1941 i Dublin, død 8. juni 2020) var en irsk fotballspiller som spilte venstreback for Irlands landslag, Manchester United og Bolton Wanderers FC.
|
Anthony Peter Dunne (født 24. juli 1941 i Dublin, død 8. juni 2020) var en irsk fotballspiller som spilte venstreback for Irlands landslag, Manchester United og Bolton Wanderers FC.
== Klubbkarriere ==
Han begynte karrieren hos Shelbourne FC i Irland i 1958. Her spilte han 18 kamper, før turen gikk til Manchester United i 1960.
=== Manchester United ===
Han ble kjøpt av manager Matt Busby for 5 000 britiske pund. Han debuterte 15. oktober 1960 i en ligakamp borte mot Burnley FC. I starten var han reserve for Noel Cantwell eller Shay Brennan, og fikk sin første store sjanse da han erstattet Brennan i FA-cupfinalen i 1963. Manchester United vant forøvrig finalen mot Leicester City.
Han spilte gikk bare glipp av seks kamper de fire neste sesongene. Han vant flere titler i Manchester United. Han ble ligamester i 1965 og 1967 og Europacupmester i 1968 da United slo Benfica 4–1 i finalen på Wembley. Han spilte i alle rundene, inkludert finalen.
Han spilte i alt 535 kamper for Manchester United og scora to mål. Ved sin død var han nummer åtte på lista over spillere som har spilt flest kamper for Manchester United.
=== Bolton Wanderers ===
I 1973 forlot han United til fordel for Bolton Wanderers. I 1977/1978-sesongen rykka han opp med Bolton fra 2. divisjon til 1. divisjon, og han spilte over 200 kamper for Bolton. Han spilte en sesong i USA for et lag i Detroit før han la opp i 1979, 38 år gammel.
== Landslagskarriere ==
Han spilte på Irlands landslag mellom 1962 og 1975. Til sammen spilte han 33 landskamper for Irland.
== Trenerkarriere ==
Etter at han la opp som spiller ble han manager en kort stund. Først to år, fra 1979 til 1981, som assisterende manager i Bolton og så fra 1982 til 1983 i norske Steinkjer FK. I Steinkjer tok han over etter en annen Manchester United-legende, nemlig Bill Foulkes som hadde spilt tredje flest kamper for United.
Broren hans, Pat Dunne, spilte også for Manchester United, og de to ble seriemestre sammen i 1965. Han bosatte seg senere i Altrincham.
== Meritter ==
ShelbourneIrsk cup (FAI) (1): 1960Manchester United1. divisjon Engelsk serie (2): 1964/65, 1966/67
FA-cupen (1): 1963
Serievinnercupen (1): 1968Bolton Wanderers2. divisjon (1): 1977/78
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tony Dunne – UEFA
(en) Tony Dunne – UEFA
(en) Tony Dunne – Transfermarkt
(en) Tony Dunne – EU-Football.info
Profil på Manchester Uniteds offisielle side
|
| landslagår = 1962–1975
| 15,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vold_Idrettsforening
|
2023-02-04
|
Vold Idrettsforening
|
['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Fotballag etablert i 1985', 'Kategori:Fotballag i Telemark', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1985', 'Kategori:Idrettslag i Telemark', 'Kategori:Sport i Skien']
|
Vold Idrettsforening er et idrettslag fra Vold i Skien.
|
Vold Idrettsforening er et idrettslag fra Vold i Skien.
== Fotball ==
Vold IF sitt A-lag i fotball spiller for øyeblikket i 6. divisjon. Selv om seniorlaget ikke er å finne i de høyeste divisjonene, satser laget på breddefotball, og har fem aldersbestemte lag. Laget spiller sine hjemmekamper på Vold Stadion.
=== Tabell ===
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
Vold Idrettsforening er et idrettslag fra Vold i Skien.
| 15,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sandy_Turnbull
|
2023-02-04
|
Sandy Turnbull
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1917', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra East Ayrshire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske fotballspillere']
|
Alexander «Sandy» Turnbull (født 30. juli 1884, død 3. mai 1917) var en skotsk fotballspiller som spilte på Manchester City og Manchester United.
Han begynte i den lokale klubben Hurlford Thistle. Etter det dro han til Manchester City. I 1904 vant City FA-cupen og ble nummer to i serien. I 1905 ble en undersøkelse gjort av FA, og det viste seg at klubben hadde gjort seg skyldig i ulovlige utbetalinger til 17 av spillerne sine. Disse ble utestengt på livstid fra Manchester City og fra all fotball fram til 1907.
City innkalte til møte og inviterte andre klubber til å by på spillerne. Men Manchester United-manager Ernest Mangnall hadde alt gjort avtaler med flere av dem, til tross for protester fra andre klubber. Tre av overgangene ble godkjent. De andre spillerne som dro til United sammen med Turnbull var Billy Meredith, Herbert Burgess og Jimmy Bannister.
Disse spillerne hjalp Manchester United med å vinne ligaen for første gang.
I 1909 vant United FA-cupfinalen og Turnbull ble matchvinner med kampens eneste mål mot Bristol City. Han vant ligaen igjen i 1911. Han spilte i alt 247 liga- og FA-cupkamper for Manchester United og scora totalt 101 mål.
I 1915 ble Turnbull og flere spillere fra både United og Liverpool FC utestengt etter kampfiksing. Liverpool spilte så dårlig i kampen de tapte 0–2, at bookmakerne nektet å utbetale premier til de som hadde spilt. Football League undersøkte saken, og de fant ut at flere spillere fra begge lag hadde sittet på en pub i Manchester og blitt enige om å fiske på resultatet.
Fire spillere fra hvert lag ble utestengt fra fotball på livet, inkludert den antatte hovedmannen Jack Sheldon, som hadde spilt for begge lagene. Men i 1918 ble dommen for syv av spillerne opphevet som takk for innsatsen i første verdenskrig. Sandy Turnbull opplevde ikke å få utestengelsen opphevet fordi han døde i kamphandlinger i Frankrike 3. mai 1917.
Han var gift og hadde fire barn.
|
Alexander «Sandy» Turnbull (født 30. juli 1884, død 3. mai 1917) var en skotsk fotballspiller som spilte på Manchester City og Manchester United.
Han begynte i den lokale klubben Hurlford Thistle. Etter det dro han til Manchester City. I 1904 vant City FA-cupen og ble nummer to i serien. I 1905 ble en undersøkelse gjort av FA, og det viste seg at klubben hadde gjort seg skyldig i ulovlige utbetalinger til 17 av spillerne sine. Disse ble utestengt på livstid fra Manchester City og fra all fotball fram til 1907.
City innkalte til møte og inviterte andre klubber til å by på spillerne. Men Manchester United-manager Ernest Mangnall hadde alt gjort avtaler med flere av dem, til tross for protester fra andre klubber. Tre av overgangene ble godkjent. De andre spillerne som dro til United sammen med Turnbull var Billy Meredith, Herbert Burgess og Jimmy Bannister.
Disse spillerne hjalp Manchester United med å vinne ligaen for første gang.
I 1909 vant United FA-cupfinalen og Turnbull ble matchvinner med kampens eneste mål mot Bristol City. Han vant ligaen igjen i 1911. Han spilte i alt 247 liga- og FA-cupkamper for Manchester United og scora totalt 101 mål.
I 1915 ble Turnbull og flere spillere fra både United og Liverpool FC utestengt etter kampfiksing. Liverpool spilte så dårlig i kampen de tapte 0–2, at bookmakerne nektet å utbetale premier til de som hadde spilt. Football League undersøkte saken, og de fant ut at flere spillere fra begge lag hadde sittet på en pub i Manchester og blitt enige om å fiske på resultatet.
Fire spillere fra hvert lag ble utestengt fra fotball på livet, inkludert den antatte hovedmannen Jack Sheldon, som hadde spilt for begge lagene. Men i 1918 ble dommen for syv av spillerne opphevet som takk for innsatsen i første verdenskrig. Sandy Turnbull opplevde ikke å få utestengelsen opphevet fordi han døde i kamphandlinger i Frankrike 3. mai 1917.
Han var gift og hadde fire barn.
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) Sandy Turnbull – WorldFootball.net
(en) Sandy Turnbull – PlaymakerStats.com
Profil på Manchester Uniteds offisielle side
|
Alexander «Sandy» Turnbull (født 30. juli 1884, død 3.
| 15,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Mair
|
2023-02-04
|
John Mair
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall i 1550', 'Kategori:Fødsler i 1467', 'Kategori:Latinspråklige forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra East Lothian', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skotske filosofer', 'Kategori:Skotske teologer']
|
John Mair eller John Major, også kjent på latin som Joannes Majoris og Haddingtonus Scotus (født 1467 i Gleghornie i Skottland, død 1550 i Saint Andrews) var en skotsk filosof, meget beundret i sin tid og hadde en anerkjent innflytelse på mange store tenkere i samtiden. Han var en berømt lærer og hans verker ble samlet og hyppig gjenutgitt over Europa.
Hans «sunne konservatisme» og skeptiske, logiske tilnærming til studiet av tekstene til eksempelvis Aristoteles eller Bibelen ble mindre verdsatt i den påfølgende humanismens tidsalder hvor en mer forpliktende og lingvistisk-litterær tilnærming var foretrukket. Hans innflytelse i logikk (særlig i analysene av begrepene), vitenskap (impetus og infinitesimals), politikk (han plasserte mennesker over konger), kirken (kirkeråd over pavene) og internasjonal lov (etablerte menneskerettigheter for «de ville» som var blitt erobret av spanjolene), kan bli sporet over århundrene og framstår som moderne, og det er kun i den moderne tidsalder hvor han ikke blir rutinemessig forkastet som en skolastiker.
Hans latinske stil var ikke til hjelp – han mente at «det er viktigere å forstå korrekt, og klart legge ned sannheten av hvilket som helst emne enn å benytte veltalende språk». Uansett, det er i hans skrifter, inkludert deres dedikasjoner som skylder mye av vår kunnskap av de hverdagslige fakta om Mairs liv – eksempelvis hans «staturs korthet» (han var lav av høyde). Han var meget nysgjerrig og svært observant, og han benyttet sine erfaringer – av jordskjelvene i Paisley, tordenvær i Glasgow, stormvær til sjøs, spise havrekjeks i nordlige England – for å illustrere de mer abstrakte delene av hans logiske skrifter.
|
John Mair eller John Major, også kjent på latin som Joannes Majoris og Haddingtonus Scotus (født 1467 i Gleghornie i Skottland, død 1550 i Saint Andrews) var en skotsk filosof, meget beundret i sin tid og hadde en anerkjent innflytelse på mange store tenkere i samtiden. Han var en berømt lærer og hans verker ble samlet og hyppig gjenutgitt over Europa.
Hans «sunne konservatisme» og skeptiske, logiske tilnærming til studiet av tekstene til eksempelvis Aristoteles eller Bibelen ble mindre verdsatt i den påfølgende humanismens tidsalder hvor en mer forpliktende og lingvistisk-litterær tilnærming var foretrukket. Hans innflytelse i logikk (særlig i analysene av begrepene), vitenskap (impetus og infinitesimals), politikk (han plasserte mennesker over konger), kirken (kirkeråd over pavene) og internasjonal lov (etablerte menneskerettigheter for «de ville» som var blitt erobret av spanjolene), kan bli sporet over århundrene og framstår som moderne, og det er kun i den moderne tidsalder hvor han ikke blir rutinemessig forkastet som en skolastiker.
Hans latinske stil var ikke til hjelp – han mente at «det er viktigere å forstå korrekt, og klart legge ned sannheten av hvilket som helst emne enn å benytte veltalende språk». Uansett, det er i hans skrifter, inkludert deres dedikasjoner som skylder mye av vår kunnskap av de hverdagslige fakta om Mairs liv – eksempelvis hans «staturs korthet» (han var lav av høyde). Han var meget nysgjerrig og svært observant, og han benyttet sine erfaringer – av jordskjelvene i Paisley, tordenvær i Glasgow, stormvær til sjøs, spise havrekjeks i nordlige England – for å illustrere de mer abstrakte delene av hans logiske skrifter.
== Liv ==
=== Skole ===
John Mair (eller ‘Major’) ble født en gang rundt 1467 i Gleghornie, i nærheten av North Berwick, hvor han fikk sin tidligste utdannelse. Det var ved Haddington i East Lothian at han gikk på gymnaset og han ble sannsynligvis undervist av byens skolemester George Litsar, som var, i henhold til Mair «skjønt en forsiktig mann på mange vis, mer streng enn kun å piske gutter». Om det ikke hadde vært for innflytelsen til hans mor ville han ha forlatt skolen, forteller han, men han og hans bror ble værende og ble suksessfulle. I henhold til Mair var Haddington «byen som fostret begynnelsen av mine studier, og i dens vennlige omfavnelse ble jeg næret som en novise med den søteste melk av grammatikkens kunst». Han fortalte at han ble i Haddington «til en ganske fremskreden alder» og han husket lyden av kong Jakob IIIs bombardement av den nærliggende festningen i Dunbar, noe som skjedde i 1478. Han husket også den komet som etter sigende skal ha spådd kongens nederlag ved Sauchieburn, noe som skjedde i 1488. Imidlertid, det var 1490, forteller han, at han «for første gang forlot foreldrenes arne». Antagelig under innflytelse av Robert Cockburn, en annen fra Haddington, utsett til å bli en betydningsfull biskop av Ross og senere av Dunkeld, besluttet Mair å reise til Paris for å studere under de mange skotter der på denne tiden.
=== Universitet ===
Det er ikke kjent om Mair hadde universitetsstudier i Skottland som student – det finnes ingen immatrikulering av ham i kildene og han hevdet selv at han aldri så universitetsbyen St Andrews som en ung mann (skjønt han klagde senere over byens dårlige øl). Han synes å forberedt seg for Paris ved University of Cambridge i England. Han forteller at i 1491 var han ved «Guds hus», noe som senere ble Christ's College ved Cambridge. Han erindrer klokkene – «ved store høytidsdagene tilbrakte jeg nettene med å høre på dem» – men var opplagt godt forberedt da han riste videre til Paris etter kun tre semestre.
I 1493 ble han innskrevet ved Universitetet i Paris som den gangen var det fremste universitet i Europa. Han studerte ved Collège Sainte-Barbe og tok sin filosofiske embetsgrad der i 1495 og fulgt opp med hans master i 1496. Det var mange tankestrømninger i Paris, men han var mest påvirket av de nominalistiske og Empiri|empiriske tilnærmingen til John Buridan, noe hans medstudent skotten Lawrence av Lindores også var. Buridans innflytelse på Nikolaus Kopernikus og Galileo Galilei kan bli sporet gjennom Mairs utgitte verker. Han ble en studentmester («regent») i kunstartene ved Collège de Montaigu i 1496 og begynte å studiet av teologi under den formidable Jan Standonck. Han omgikk lærde og forskere, en del fra hans hjemby som Robert Walterston, og andre fra hans hjemfylke, som David Cranston fra Glasgow som døde i 1512, men hovedsakelig de lysende tenkere i samtiden som Erasmus av Rotterdam, hvis reformistiske entusiasme som han delte, og François Rabelais og Reginald Pole.
Vinteren 1497 fikk han en alvorlig sykdom som han aldri helt kom seg fra. Han hadde aldri hatt drømmer tidligere, men etterpå ble han plaget av drømmer, hodepine, kolikk og «omfattende søvnighet» (han var alltid vanskelig å vekke når han først sov). I 1499 flyttet han til Collège de Navarre ved Universitetet i Paris og i 1501 mottok han sin bachelorgrad i teologi og i 1505 ble hans skrifter om logikk samlet og utgitt for første gang. I 1506 fikk han den formelle tillatelse til å undervise i teologi ble belønnet med graden Divinitatis Doctor, en avansert akademisk grad i teologi, og ved Universitetet i Paris hadde han flere oppdrag.
=== Senere karriere ===
I 1510 diskuterte Mair de moralske og juridiske spørsmålene som oppsto ved den spanske oppdagelsen av Amerika. Han hevdet at de innfødte hadde politiske rettigheter og eiendomsrett som ikke kunne bli invadert, i det minste ikke uten godtgjørelse. Han benyttet også de nye oppdagelsene til å argumentere for muligheten av innovasjoner i alle former for kunnskap og viten ved å si «Har ikke Amerigo Vespucci oppdaget land som var ukjente for Klaudios Ptolemaios, Plinius den eldre og andre geografer opp til i dag? Hvorfor kan ikke det samme skje innenfor andre sfærer?» På den samme tiden var han utålmodig over den humanistiske kritikken av logikkanalyser av tekster som blant annet Bibelen. «...disse spørsmålene som humanistene tenker fåfengt, det er som en stige for intelligensen å strekke seg mot Bibelen» (som han andre steder, kanskje uklokt, kalt «de letteste delene av teologien»). Uansett, i 1512, som en god humanist lærte han seg gresk fra Girolamo Aleandro som hadde gjenintrodusert studiet av gresk til Paris. Aleandro skrev at «mange skolastikere som kan bli funnet i Frankrike og som er ivrige studenter av ulike former for kunnskap og flere av disse er blant mine mest trofaste tilhørere, som John Mair, doktor i filosofi».
I 1518 dro Mair tilbake til Skottland for å bli rektor av University of Glasgow og dessuten kannik av katedralen, sogneprest i Dunlop og kasserer av Chapel Royal. Han dro flere ganger tilbake til Paris, sjøvegen en gang, og ble liggende i Dieppe i tre uker på grunn av en storm, og ved land andre ganger, og spiste middag gjennom England sammen med sin venn, kardinal Thomas Wolsey. Sistnevnte tilbød Mair en posisjon ved sitt nye college ved University of Oxford, som skulle bli Cardinal's College, (senere Christ Church), men Mair takket nei. I 1528 utstedte Frans I av Frankrike Mair med et patent av naturalisering, noe som gjorde ham til en naturalisert borger av Frankrike.
I 1533 ble han gjort til rektor av St Salvator's College ved University of St Andrews som da var det mest betydningsfulle lærested i Skottland og som trakk til seg menn som John Knox og George Buchanan. Mair savnet Paris dog; «når jeg var i Skottland tenkte jeg ofte på hvordan jeg kunne dra tilbake til Paris og undervise som jeg pleide og høre disputter». Han døde i 1550 (kanskje også på 1. mai), og da var hans verker lest over hele Europa og hans navn æret overalt inntil reformasjonens stormer kom til feide alt vekk, iallfall i hans eget land, hvor han ble avvist som gammel metodelære.
== Innflytelse ==
=== Historie ===
Hans De Gestis Scotorum (Paris, 1521) var delvis et patriotisk forsøk på fremheve profilen for hans fødeland, men også et forsøk å fjerne myter og fabler fra historieskrivningen, basert på bevisføring. I dette gikk etterfulgte han sin forgjenger krønikeforfatteren Andrew av Wyntoun, men han skrev på latin for europeiske lesere imotsetningen til skotsk ettersom Andrew skrev for sine adelige skotske velgjørere. Selv om de dokumentariske bevis som var tilgjengelig for Mair var begrenset ble hans forskningstilnærming videreført og forbedret av senere skotske historiskere som blant annet hans elev Hector Boece og John Lesley.
=== Calvin og Loyola ===
I 1506 ble han belønnet med en doktorgrad i teologi i Paris hvor han begynte å undervise og for en kort tid også ble rektor. Rundt 18 av hans landsmenn hadde tidligere og kom til å holde denne prestisjefylte posisjonen. Han var en anerkjent filosof og etter sigende en meget klar og kraftfull foreleser som trakk til seg studenter fra hele Europa. I kontrast hadde han en meget tørr, en del karakteriserte det som «barbarisk», skriftlig latin og i henhold til Pierre Bayle skrev han i «stylo Sorbonico», og det var ikke ment som et komplement.
Hans interesser strekte seg langs de brennende emne i samtiden, og hans tilnærming fulgte hovedsakelig nominalismen som var samstemt med den voksende framhevelsen av Guds absolutte natur som i sin tur framhevet hans nåde og viktigheten av individuelle tro og underkastelse. Hans humanistiske tilnærming var samstemt med å gå tilbake til tekstene opprinnelige språk og han framhevet at autoriteten lå hos hele kirken og ikke kun hos paven. Tilsvarende hevdet han at autoriteten i kongedømmet lå ikke hos kongen, men hos folket som kunne ta deres makt fra en forbrytersk konge (et påfallende ekko fra Arbroath-deklarasjonen av 1320 som bekreftet for paven Skottlands uavhengighet fra England). Det er ikke overraskende at han framhevet menneskenes naturlige frihet. Hans innflytelse strakte seg fra entusiastiske elver til samtidens ledende tenkere, men mest opplagt til en gruppe spanske tenkere som Antonio Coronel som underviste Jean Calvin og meget sannsynlig også Ignatius av Loyola.
=== Knox ===
Mair skrev i hans Commentary on the Sentences of Peter Lombard at «Vår medfødt jord tiltrekker oss med en hemmelig og ubeskrivelig søthet og tillater ikke at vi glemmer det». Han kom tilbake til Skottland i 1518. Gitt hans suksess og erfaring i Paris er det ingen overraskelse at han ble rektor av University of Glasgow. I 1523 forlot han lærestedet for Universitetet i St Andrews hvor han var bisitter til rektor av kunstartene. I 1525 dro han på nytt tilbake til Paris hvor han kom tilbake fra i 1531 og ble sist rektor av St Salvator's College ved St Andrews inntil han døde i 1550, omtrent 83 år gammel.
En av hans mest kjente studenter var John Knox, tilfeldigvis et annet bysbarn av Haddington, som sa om Mair at han var slik som «hvis verk ble holdt opp som et orakel i religionsspørsmål». Det ikke vanskelig å se i Knox’ preking en intens versjon av Mairs entusiasme – Guds uttrykkelige frihet, Bibelens viktighet, skepsisen til jordiske autoriteter. Det kan være mer overraskende at Mair foretrakk å følge sin venn Erasmus' eksempel og forbli innenfor den romersk-katolske kirke (skjønt han imøteså en nasjonal kirke for Skottland). Mair var også begeistret for andre skotske reformatorer som den protestantiske martyr Patrick Hamilton og latinstilisten George Buchanan, hvis infame glede over for vittige latinismer fikk ham til å komme med den giftige antydningen at det eneste betydelige («major») ved hans tidligere lærer var hans etternavn (Mair = major).
=== Erfaringsfilosofi ===
Mair og hans sirkel var interessert i språkets strukturer – talt, skrevet og «mentalt». Det siste var språket som lå under tankene som ble uttrykt i naturlige språk, som skotsk, engelsk eller latin. Han angrep en hel rekke av spørsmål fra en generell «nominialistisk» perspektiv – en form for filosofisk samtale som gikk tilbake til middelalderen og som fortsatte inn den skotske eller annen europeisk erfaringsfilosofi. I henhold til Alexander Brodie nådde Mairs innflytelse i denne tradisjonen så vidt som til 1700-tallet og 1800-tallets den såkalte skotske skole av sunn fornuft som ble begynt av Thomas Reid. Den meget logiske og tekniske tilnærmingen til middelalderfilosofien – kanskje lagt til av Mairs svake skriftlige stil foruten hans tilkobling til katolske partiet på tiden av reformasjon – kan forklare til en viss grad hvorfor denne innflytelsen er fortsatt noe innesluttet.
=== Menneskelige rettigheter ===
Mest innflytelse hadde Mairs moralfilosofi, ikke hovedsakelig på grunn av hans kasuistikk (en metode innen sjelepleie og kirkerett), en tilnærming som anerkjente kompleksiteten i de enkelte tilfeller. Det ble senere så kraftig i jesuittisk tenkning, muligens grunnet Mairs gode omdømme i Spania. Hans rettslige syn hadde også innflytelse. Hans Commentaries on the Sentences of Peter Lombard ble både studert og sitert fra i debattene i Burgos i 1512 av Frày Anton Montesino fra Salamanca. Denne «debatten (er unik i empirikernes historie», slik historikeren Hugh Thomas kaller den, resulterte i anerkjennelsen i spansk lov av den innfødte befolkningen i Amerika som fri mennesker med alle rettigheter (eksempelvis i henhold til frihet og eiendom). Denne erklæringen var omsluttet med mange subtile forbehold, og den spanske kronen gjennomførte den aldri, men kan likevel ble sett på som begynnelsen på menneskelige rettigheter i lovverket.
== En del utgivelser av John Mair ==
Lectures in logic (Lyons 1516)
Reportia Parisiensia av Duns Scotus, medredigert av Mair Paris 1517-18
Commentary on the Sentences of Peter Lombard (In Libros Sententiarum primum et secundum commentarium) Paris 1519
History of Greater Britain (Historia majoris Britanniae, tam Angliae quam Scotiae), Paris 1521
De Gestis Scotorum, Paris 1521
Commentary on Aristotle's physical and ethical writings, Paris 1526
Quaestiones logicales, Paris 1528
Commentary on the Four Gospels, Paris 1528
Disputationes de Potestate Papae et Concilii, (Paris)
Commentary on Aristotle’s Nichomachean Ethics, (hans siste bok)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brodie, A.: The Circle of John Mair: Logic and Logicians in Pre-Reformation Scotland, Oxford 1985
Brodie, A.: The Tradition of Scottish Philosophy. Edinburgh 1990 Polygon ISBN 0-7486-6029-1
Durkan, J.: New light on John Mair. Innes Review Vol IV. Edinburgh 1954
Mair, John: A history of Greater Britain, as well England as Scotland; translated from the original Latin and edited with notes by Archibald Constable, to which is prefixed a life of the author by Aeneas J.G. Mackay. Edinburgh University Press for the Scottish History Society, (1892).
Renaudet, Augustin: Préréforme et Humanisme à Paris pendant les premières guerres d'Italie (1494 -1516) Bibliotèque del l'Institut Français de Florence (Université de Grenobles 1st series Volume VI)', Édouard Champion, Paris 1916
Thomas, H.: Rivers of Gold: the rise of the Spanish Empire. London 2003 Weidenfeld and Nicolson ISBN 0-297-64563-3
== Eksterne lenker ==
Significant Scots – John Mair
Catholic Encyclopaedia – John Major
|
John Mair eller John Major, også kjent på latin som Joannes Majoris og Haddingtonus Scotus (født 1467 i Gleghornie i Skottland, død 1550 i Saint Andrews) var en skotsk filosof, meget beundret i sin tid og hadde en anerkjent innflytelse på mange store tenkere i samtiden. Han var en berømt lærer og hans verker ble samlet og hyppig gjenutgitt over Europa.
| 15,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zheng_Bijian
|
2023-02-04
|
Zheng Bijian
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Zigong', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Zheng Bijian (kinesisk: 郑必坚, født 1932 i fylket Fushun i provinsen Sichuan i Kina) er en kommunistisk akademiker og rådgiver til det kinesiske kommunistpartis elite.
Han ble partimedlem i 1952 og ble to år etter uteksaminert som politisk økonomi fra Renminuniversitetet. Han har utført foreskningsoppdrag for parti, statsledelse og Det kinesiske vitenskapsakademi.
Han begynte å arbeide for Sentralkomiteen for det kinesiske kommunistparti sent i 1970-årene. I 1980-årene var han spesialrådgiver for kommunistpartiets generalsekretær Hu Yaobang. Han var visedirektør for partiets propagangadepartement fra 1992 til 1997. Fra 2003 har han vært medlem av den stående komite for Det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse.
|
Zheng Bijian (kinesisk: 郑必坚, født 1932 i fylket Fushun i provinsen Sichuan i Kina) er en kommunistisk akademiker og rådgiver til det kinesiske kommunistpartis elite.
Han ble partimedlem i 1952 og ble to år etter uteksaminert som politisk økonomi fra Renminuniversitetet. Han har utført foreskningsoppdrag for parti, statsledelse og Det kinesiske vitenskapsakademi.
Han begynte å arbeide for Sentralkomiteen for det kinesiske kommunistparti sent i 1970-årene. I 1980-årene var han spesialrådgiver for kommunistpartiets generalsekretær Hu Yaobang. Han var visedirektør for partiets propagangadepartement fra 1992 til 1997. Fra 2003 har han vært medlem av den stående komite for Det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse.
== Referanser ==
== Kilder ==
Biografi i China Vitae
== Eksterne lenker ==
(en) Zheng Bijian hos China Vitae
|
Zheng Bijian (kinesisk: 郑必坚, født 1932 i fylket Fushun i provinsen Sichuan i Kina) er en kommunistisk akademiker og rådgiver til det kinesiske kommunistpartis elite.
| 15,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alex_Cropley
|
2023-02-04
|
Alex Cropley
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Arsenal FC', 'Kategori:Fotballspillere for Aston Villa FC', 'Kategori:Fotballspillere for Hibernian FC', 'Kategori:Fotballspillere for Newcastle United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Portsmouth FC', 'Kategori:Fotballspillere for Toronto Blizzard', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Aldershot', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Alexander James Cropley (født 16. januar 1951 i Aldershot i England) er en tidligere fotballspiller som nå arbeider som drosjesjåfør i Edinburgh, Skottland.
Cropley begynte sin karriere i Hibernian FC i Leith i Edinburgh i Skottland. Han ble kjent for sitt altoppofrende og hardtarbeidende midtbanespill og var å se i flere direktesendte tippekamper på NRK i siste halvdel av 1970-tallet. Han figurerte på Hibernian-laget på 1970-tallet som ble kjent som «Turnbull’s Tornadoes», oppkalt etter manageren Eddie Turnbull. Mens han spilte for Hibernian, deltok han i én skotsk FA-cupfinale og vant den skotske ligacupen i 1972. Alex Cropley spilte i alt 125 kamper og scoret 29 mål for Hibernian mellom 1968 og 1974. Selv om Cropley ble født i det sørlige England, hadde han gjennom et par skotske forfedre lov til å spille for Skottland, og han spilte to A-landslagskamper for Skottland mot Belgia og Portugal i 1971.
Sent på året i 1974 meldte Alex Cropley overgang til London-klubben Arsenal, der slet han imidlertid med å få spilletid, i hovedsak på grunn av skader. Han hadde sin Arsenal-debut mot Carlisle United den 7. desember 1974, men brakk benet i en kamp borte mot Middlesbrough i januar 1975 og brakk det på nytt rett etter at han kom tilbake. Han var tilbake for å spille 22 kamper i 1975/1976-sesongen, men maktet ikke å bli fast på Arsenals førstelag. Han ble solgt til Aston Villa i Birmingham i september 1976, etter å ha spilt totalt 34 kamper og scoret fem mål for Arsenal.
Som Aston Villa-spiller deltok han blant annet i en minneverdig seier over det store Liverpool-laget på 1970-tallet, men igjen ble han et offer for alvorlige skader, og han brakk benet den 10. desember 1977, bare noen få måneder etter å ha spilt og vunnet ligacupen for Aston Villa i en finale mot Everton. Totalt spilte han 67 ligakamper for Aston Villa og scoret syv ligamål. Alex Cropley gikk så på et låneopphold til Newcastle United (tre kamper i 1980), og spilte deretter for den kanadiske klubben Toronto Blizzard (15 kamper, to mål i 1981), før han avsluttet karrieren i Portsmouth i 1981/1982-sesongen med ti kamper og to mål. Han la skoene på hylla som 31-åring i 1982, i stor grad på grunn av skadeproblemer. Sønnen Jordan Cropley (også han er midtbanespiller) var i A-lagsstallen til Hibernian F.C., men ble fristilt av manager John Hughes i juni 2009.
|
Alexander James Cropley (født 16. januar 1951 i Aldershot i England) er en tidligere fotballspiller som nå arbeider som drosjesjåfør i Edinburgh, Skottland.
Cropley begynte sin karriere i Hibernian FC i Leith i Edinburgh i Skottland. Han ble kjent for sitt altoppofrende og hardtarbeidende midtbanespill og var å se i flere direktesendte tippekamper på NRK i siste halvdel av 1970-tallet. Han figurerte på Hibernian-laget på 1970-tallet som ble kjent som «Turnbull’s Tornadoes», oppkalt etter manageren Eddie Turnbull. Mens han spilte for Hibernian, deltok han i én skotsk FA-cupfinale og vant den skotske ligacupen i 1972. Alex Cropley spilte i alt 125 kamper og scoret 29 mål for Hibernian mellom 1968 og 1974. Selv om Cropley ble født i det sørlige England, hadde han gjennom et par skotske forfedre lov til å spille for Skottland, og han spilte to A-landslagskamper for Skottland mot Belgia og Portugal i 1971.
Sent på året i 1974 meldte Alex Cropley overgang til London-klubben Arsenal, der slet han imidlertid med å få spilletid, i hovedsak på grunn av skader. Han hadde sin Arsenal-debut mot Carlisle United den 7. desember 1974, men brakk benet i en kamp borte mot Middlesbrough i januar 1975 og brakk det på nytt rett etter at han kom tilbake. Han var tilbake for å spille 22 kamper i 1975/1976-sesongen, men maktet ikke å bli fast på Arsenals førstelag. Han ble solgt til Aston Villa i Birmingham i september 1976, etter å ha spilt totalt 34 kamper og scoret fem mål for Arsenal.
Som Aston Villa-spiller deltok han blant annet i en minneverdig seier over det store Liverpool-laget på 1970-tallet, men igjen ble han et offer for alvorlige skader, og han brakk benet den 10. desember 1977, bare noen få måneder etter å ha spilt og vunnet ligacupen for Aston Villa i en finale mot Everton. Totalt spilte han 67 ligakamper for Aston Villa og scoret syv ligamål. Alex Cropley gikk så på et låneopphold til Newcastle United (tre kamper i 1980), og spilte deretter for den kanadiske klubben Toronto Blizzard (15 kamper, to mål i 1981), før han avsluttet karrieren i Portsmouth i 1981/1982-sesongen med ti kamper og to mål. Han la skoene på hylla som 31-åring i 1982, i stor grad på grunn av skadeproblemer. Sønnen Jordan Cropley (også han er midtbanespiller) var i A-lagsstallen til Hibernian F.C., men ble fristilt av manager John Hughes i juni 2009.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alex Cropley – Transfermarkt
(en) Alex Cropley – EU-Football.info
(en) Alex Cropley – Skottlands fotballforbund
|
| fødtsted = Aldershot
| 15,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yavar%C3%AD
|
2023-02-04
|
Yavarí
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Brasil', 'Kategori:Elver i Peru', 'Kategori:Sideelver til Amazonas']
|
Yavarí (eller Javary) er ei elv i Amazonasbekkenet og ei sideelv til Amazonas. Den er grenseelv mellom Peru og Brasil over nesten hele lengden på 1 184 km. Elva renner hovedsakelig mot nordøst. De øverste kildene til elva ligger i regionen Loreto i Peru, rundt 50 km vest for grensa mellom Peru og de brasiliansk delstatene Acre og Amazonas. Munningen ligger like sør for treriksgrensa mellom Colombia, Brasil og Peru. Den øvre delen av Yavarí kalles Yaquerana. De største sideelvene er Atalaia do Norte og Curuca, begge renner i nordlig retning fra Brasil. I Peru er de største sideelvene Galvez og Yavarí Mirim.
Det finnes mange bosetninger ved elva. Den eneste flyplassen ligger ved Colonia Angamos, som ligger ved samløpet mellom Galvez og Yavarí. Matsés-stammen har sitt territorium ved Yavarí.
|
Yavarí (eller Javary) er ei elv i Amazonasbekkenet og ei sideelv til Amazonas. Den er grenseelv mellom Peru og Brasil over nesten hele lengden på 1 184 km. Elva renner hovedsakelig mot nordøst. De øverste kildene til elva ligger i regionen Loreto i Peru, rundt 50 km vest for grensa mellom Peru og de brasiliansk delstatene Acre og Amazonas. Munningen ligger like sør for treriksgrensa mellom Colombia, Brasil og Peru. Den øvre delen av Yavarí kalles Yaquerana. De største sideelvene er Atalaia do Norte og Curuca, begge renner i nordlig retning fra Brasil. I Peru er de største sideelvene Galvez og Yavarí Mirim.
Det finnes mange bosetninger ved elva. Den eneste flyplassen ligger ved Colonia Angamos, som ligger ved samløpet mellom Galvez og Yavarí. Matsés-stammen har sitt territorium ved Yavarí.
|
Yavarí (eller Javary) er ei elv i Amazonasbekkenet og ei sideelv til Amazonas. Den er grenseelv mellom Peru og Brasil over nesten hele lengden på .
| 15,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kv%C3%A6fjord
|
2023-02-04
|
Kvæfjord
|
['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kvæfjord', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Kvæfjord kommune (nordsamisk: Giehtavuona suohkan) ligger i Troms. Den er den vestligste kommunen i fylket. Den grenser i øst mot Harstad, i sør mot Tjeldsund og Lødingen, og i vest og nord mot Sortland. Det meste av kommunen ligger på Hinnøya.
Kvæfjord har et innbyggertall på 2 822 (2021), hvorav 1 389 i kommunesenteret Borkenes.
Kvæfjord er kjent for sine lange jordbrukstradisjoner og store avlinger med fine jordbær og poteter, fødestedet til Hans Egedes kone Gjertrud Rasch på Kveøy og ikke minst for «Norges nasjonalkake», Kvæfjordkaka. Fjorden har tidligere også vært kjent for sitt gode sildefiske.
|
Kvæfjord kommune (nordsamisk: Giehtavuona suohkan) ligger i Troms. Den er den vestligste kommunen i fylket. Den grenser i øst mot Harstad, i sør mot Tjeldsund og Lødingen, og i vest og nord mot Sortland. Det meste av kommunen ligger på Hinnøya.
Kvæfjord har et innbyggertall på 2 822 (2021), hvorav 1 389 i kommunesenteret Borkenes.
Kvæfjord er kjent for sine lange jordbrukstradisjoner og store avlinger med fine jordbær og poteter, fødestedet til Hans Egedes kone Gjertrud Rasch på Kveøy og ikke minst for «Norges nasjonalkake», Kvæfjordkaka. Fjorden har tidligere også vært kjent for sitt gode sildefiske.
== Navn ==
Det finnes mange gamle varianter av navnet på bygda. De første som nevnes er Quidiafiorde og forskjellige stavemåter av dette, senere er det blitt forenklet til blant annet Quidefiord, Quefiord og i 1723 Qvæfiord. Ifølge Oluf Rygh, i hans verk Norske Gaardnavne, må dette komme av Kviðjafjordr, hvor Kviðja betegner øya som i dag heter Kveøya og ligger midt i fjorden. Kviðja kan bety buk eller mage (kviðr), og henviser i så fall til øyas buede form.Andre muligheter for navneopprinnelsen er kvidugr, altså fruktsommelig, eller kvi, kvia som kan bety oppdyrka og innhegna jordstykke i utmark, eller en samlingsplass for husdyr (kve).Det samiske fjordnavnet Giehtavuotna betyr «håndfjorden» og henspiller muligens på fjordens form – ei hånd med flere fingrer (sidefjorder). Dette navnet kan også være bakgrunn for det norske.
Både Kvefjord og Kvedfjord var lenge korrekte offisielle skrivemåter i tillegg til Kvæfjord.
== Geografi ==
Kommunen ligger rundt fjordene Kvæfjorden og Gullesfjorden, samt Gullesfjordens sidefjord Austerfjorden. Kvæfjorden deles i to sund av Kveøya. Sundet på nordsida kalles Bygdesundet, og på sørsida Øysundet. Ytterst i fjorden ligger Gapøya og Gapøyholman. Tidligere omfattet kommunen også Godfjorden, som ble overført til Sortland kommune 1. januar 2000.
Rundt Gullesfjorden, i den sørvestre delen av kommunen, er det høye og spisse fjell med bratte lier. Det høyeste punktet i Kvæfjord, 1 118 moh., er på fjellet Reinspælen, som ligger vest for Gullesfjorden. I nord og øst er det mer avrundede fjell, bredere daler og mer viddelandskap, som på Melåheia. De fleste vassdragene i kommunen er små og næringsfattige.
Bortsett fra i området Straumsbotn–Storjord, ligger det aller meste av bebyggelsen som et smalt belte langs kystlinja.
Riksvei 83 går fra Harstad og inn i Kvæfjord kommune over Kvæfjordeidet, og den tre km lange riksvei 849 går fra Gåra og inn til kommunesenteret Borkenes. Riksvei 83 går så forbi de innerste gårdene i Kvæfjorden, langs Øysundet og Gullesfjorden, og krysser den med fergesambandet Refsnes–Flesnes. I Langvassbukt møter veien riksvei 85, som går fra europavei 10 i Gullesfjordbotn og mot Sortland. Europavei 10 fra Lødingen mot Lofoten går gjennom den sørligste delen av kommunen.
=== Klima ===
Kvæfjord har et typisk subarktisk maritimt klima, og er beskyttet av høye fjell. Jordbruket drar dessuten nytte av sørvendte lier og lyse netter i midnattssol. Kald nordavind kan stå rett inn i fjorden fra Nordishavet, og etter perioder med varme sommerdager ta med seg havtåke som legger seg i fjorden.
Det er veldig stor forskjell på nedbørmengden i de forskjellige delene av kommunen, i nord er det lite nedbør sammenlignet med relativt mye i sør. Denne nedbørsgradienten er en av de største i Norge.Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.
Kvæfjord innehar fylkesrekorden for største årsnedbør i Troms fylke. På Eidet i Gullesfjorden ble det målt 2 622 mm i 2003.
=== Geologi ===
Bergartene i området domineres av eldre, relativt tungt forvitrelige grunnfjellsbergarter, i hovedsak granitt. Vest og sør for Gullesfjorden er det gneis som har en alder på mer enn 2,5 milliarder år. Det finnes smale belter av kalkspatmarmor i området, som gir viktig kalktilskudd til vegetasjonen.
På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort forsøk med bergverksdrift ved Kjengsnes i Austerfjorden, og på Skår på Kveøya (jernmalm), i Straumsfjellet og på Berg (kobber), men dette var ulønnsomt, og driften opphørte etter kort tid. Den mest vellykkede lokaliteten var Skår, hvor det ble utvunnet noen tusen tonn jernmalm.
Istider har lagt igjen mye morene. Det må ha vært tungt arbeid å rydde stein fra jordene, ettersom det er så mye bunnmorene i området, men resultatet ble svært godt.
=== Naturvern ===
Tre områder i kommunen er vernet som naturreservater: Gapøy naturreservat, Gapøyholman naturreservat og Gullesfjordbotn naturreservat.
Kvæfjord kommune har fått utarbeidet en egen database for kartlegging av verdifulle naturtyper og rødlistede arter. Alle de sju naturtypene som Direktoratet for naturforvaltning regner som verdifulle med tanke på det biologiske mangfoldet, er registrert i Kvæfjord. Det marine biologiske mangfoldet er kartlagt gjennom undersøkelse av verdifulle marine naturtyper i et nasjonalt prosjekt.Kommunen har fått i spesielt oppdrag å ta vare på den rødlistede arten snøsoleie.
== Samfunn ==
Befolkningstettheten er størst på nordsiden av Kvæfjorden. Grendene Vikeland, Gåra, Strand, Trastad og Dale inngår i tillegg til tettstedet Borkenes i dette området med sammenhengende bebyggelse og innmark. Utenfor Dale ligger grendene Utstrand, Elde og Bremnes, og innenfor ligger Vik, Straumen og Storjord. I Gullesfjorden ligger Hemmestad, Refsnes, Flesnes og Langvassbukt. Kveøya har grendene Hundstad og Vebostad.
Det er tre postnummer knyttet til kommunen: 9475 Borkenes, 9476 Borkenes (postbokser) og 8409 Gullesfjord.
=== Politikk ===
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Delområder ===
Kvæfjord kommune er delt inn i følgende to statistiske delområder (innbyggertall fra 2012):
Kvæfjord vestre (250)
Kvæfjord østre (2775)
=== Skoler og barnehager ===
Kommunen har to barne- og ungdomsskoler, Borkenes skole og Flesnes skole. I tillegg har én skole, Vik skole, bare 1.–4. trinn. Elevene herfra går videre på Borkenes skole fra 5. til 10. klasse. De tre skolene har SFO-tilbud. Kommunen driver også barnehager på Borkenes, Flesnes og i Vik.
Rå videregående skole tilbyr undervisning i idrettsfag, restaurant- og matfag og helse- og oppvekstfag, i tillegg til tilrettelagt undervisning i forskjellige studieretninger. Skolen blir drevet av Troms fylkeskommune. Tidligere hadde skolen linje for naturbruk, en videreføring av Statens gartnerskole, Rå, som ble etablert i 1957.Grendene innerst i Gullesfjorden benytter skole- og barnehagetjenester i Lødingen kommune.
=== Helse ===
Det er kommunale legekontorer og helsestasjon på Trastad, og den fylkeskommunale tannklinikken ligger like ved. Kommunen har en felles legevaktsordning med Harstad, slik at legevakta befinner seg på UNN Harstad (Harstad sykehus), utenfor legesenterets åpningstider.
=== Media ===
Harstad Tidende er lokalavis for kommunen, som dessuten ligger innenfor dekningsområdet til Bladet Vesterålen. UL Fram gir ut bygdemagasinet Kveaalen, som skriver om kultur, lokalhistorie og UL Frams aktiviteter.
=== Kirker ===
Kommunen tilsvarer Kvæfjord menighet og sogn. Sognet har to kirker, hovedkirken Kvæfjord kirke på Rå ved Borkenes og Langvassbukt kirke i Gullesfjord. Det er en gravlund ved Kvæfjord kirke og en på Flesnes.
Det er en baptistmenighet på Borkenes.
=== Administrative inndelinger ===
Kvæfjord ligger i Sør-Troms og inngår i følgende administrative inndelinger:
Sør-Troms regionråd
Trondenes prosti
Trondenes tingrett
Kvæfjord tilhørte Lofoten og Vesterålen politidistrikt før 2002. Deretter ble kommunen overført til Midtre Hålogaland politidistrikt (2002–2015). Den 1. januar 2016 ble kommunen innlemmet i Nordland politidistrikt, men ble i løpet av 2016 innlemma i Troms politidistrikt.
Midtre Hålogaland veidistrikt
Sør-Troms næringsregionKvæfjord var tidligere en del av Senja fogderi.
== Sysselsetting og næringsliv ==
De fleste arbeidsplassene i Kvæfjord hører til offentlig forvaltning. Borkenes og grendene rundt deler i stor grad arbeidsplasser med Harstad. Dagpendling til Sortland og Lødingen er vanlig i Gullesfjorden.
=== Jordbruk ===
Kommunen har tradisjonelt vært et jordbruksområde, på grunn av godt jordsmonn og gode klimaforhold. Dagens jordbruk konsentrerer seg om husdyrhold. I 2009 var det 73 gårdsbruk som søkte produksjonstilskudd. Som det framgår av tabellen under er det sauehold og melke- og kjøttproduksjon av tamfe som er viktigst, men også hønsehold for eggproduksjon og svinehold er av betydning.
I tillegg til gress til fôr dyrkes det poteter, kommunen har en stor jordbær- og bringebærprodusent og en grønnsaksprodusent. To gartnerier drives med helårsproduksjon, og Rå videregående skole har sitt eget gartneri. Jordbæra har til og med fått plass i kommunevåpenet. Det er også dyrket mye granskog i kommunen, men skogbruket er ikke produktivt ennå.
=== Havbruk ===
I likhet med jordbruk har fiske også vært viktig. «Fiskerbonden» er et velbrukt begrep i kulturhistoria. Fiske er imidlertid en næringsvei i tilbakegang. I en periode over ti år fra 1999 har antallet yrkesfiskere i Kvæfjord gått ned med over 60 %. I 2008 var det registrert 11 fulltidsfiskere og 11 deltidsfiskere i kommunen. Tidligere var det en sildoljefabrikk på Borkenes, og det har også blitt eksperimentert med oppdrett av blåskjell. I Gullesfjorden driver Nordlaks Oppdrett AS oppdrett av laks.
=== Industri ===
Takstolfabrikken AS i Gåra har hele regionen som marked. Ellers har industrien i Kvæfjord vært begrenset til den nå nedlagte sildoljefabrikken, samt Borkenes mekaniske verksted, som flyttet ut av sine lokaler på Borkenes og i Straumen og til Stangnes i Harstad i 2007.
=== Turisme ===
Gullesfjordbotn camping er stort sett den eneste etableringen innenfor turistnæring.
=== Omsorgstjenester ===
Stiftelsen Nord-Norges Åndssvakehjem med sentralinstitusjonen Trastad Gård ble opprettet i 1954. Institusjonen har betydd mye for kommunen, også etter at den ble lagt ned i 1991. Institusjonen var omsorgs- og utdanningsinstitusjon for psykisk utviklingshemmede fra hele landsdelen. Siden HVPU-reformen i 1991, som ga ansvaret for omsorg til hver enkelt kommune, har Kvæfjord fortsatt hatt en stor omsorgstjeneste. I 2005 ble den private institusjonen Kvæfjord Opplevelse og Avlastning (KOA) opprettet. KOA tilbyr tilrettelagte botilbud for voksne, avlastningstjenester for barn og unge og barneverntjenester.
Kvæfjord Eiendom, det kommunale eiendomsselskapet som overtok bygningsmassene på Trastad Gård, driver Borkenes mottak, et asylmottak for voksne asylsøkere. Tidligere har det også vært asylmottak for enslige mindreårige asylsøkere (EMA-mottak) i kommunen, og dette ble drevet av KOA.
== Historie ==
=== Jernalder og vikingtid ===
Gravhauger, bautaer og utgravninger forteller at det har vært faste bosetninger i Kvæfjord siden jernalderen, og på gården Vebostad på Kveøya er det spor som viser at gården har vært bebodd siden ca. 300 f.Kr. I forbindelse med bygginga av Kveøyforbindelsen foretok Tromsø Museum utgravninger på Hundstad, nabogården til Vebostad. Det ble da funnet ti gravrøyser, stolpehull, ildsteder etter to eller tre hus, samt ardspor. Dette viser at det første stedet i Kvæfjord som ble bebodd, var sørsiden av Kveøya. De fleste av gjenstandene funnet her tilhører nå Tromsø Museum. Man finner gravhauger også på Øynes på Kveøya, og på Strand og Gåra på Borkenes-sida.
Andre spor fra jernalder og vikingtid er gårdsnavnene. Vebostad kommer av det norrøne ordet «ve» (helligdom) og «bosted», så det har tydeligvis vært et hov eller en offerplass på denne gården. Det samme gjelder for Strand, i gammel form Véstrónd, som er nabogården til Rå, dagens kirkested, som kanskje også har vært et hedensk hov. Gårdsnavnet Hundstad kan vise en sammenheng med vikinghøvdingen Tore Hund, men dette er ikke dokumentert. I Norge er det anslått å være mer enn 2.500 staðir-navn som er kjent fra perioden 0-600 e.Kr. og ble vanlig i folkevandringstiden, og Hundstad og Vebostad er to av disse. Kvæfjord var en av de første norske bygdene der gravrøyser ble registrert og undersøkt arkeologisk etter at sogneprest Nicolai Berner i 1864 skrev til Norges første professor i arkeologi, Oluf Rygh, om gravhauger og bautasteiner han kjente til i området.I fjellet Melåaksla over Austerfjorden er det bygget opp 30 skyteskjul i steinur ved en utilgjengelig fjellsti som reinen bruker som trekkvei. Dette fangstanlegget ligger sentralt på Hinnøya, og villrein kan ha blitt jaget fra Lødingen-området og Jonsheimen mot fangstanlegget, hvor så mange som 40–50 mennesker kan ha vært engasjert i villreinjakta. Alderen på anlegget er vanskelig å fastslå, men det ble sannsynligvis bygget før den lille istiden forandret fangstforholdene, og på grunn av mangel på skriftlige kilder kan det ha vært brukt allerede før år 1000. Det kan være at Ottar fra Hålogaland brukte Melåaksla som sitt fangstanlegg.
=== Kirkehistorie ===
Kirkehistoria gir kilder til hvordan Kvæfjord var som sogn i middelalderen og framover. På Trondenes historiske senter i Harstad finnes det et utskåret alterskap fra 1520 som opprinnelig tilhørte datidens Kvæfjord kirke. Midtfiguren viser Olav den hellige som står på en drage med St. Olavs eget ansikt. Kirkekunsten forteller om datidens velstående kirke og samfunn, Kvæfjord hadde gode avlinger og bøndene betalte derfor store tiender.Kvæfjord var et annekssogn under Trondenes helt fram til 1731, men ble da et eget sogn. Bispevisitasprotokollene i perioden 1734–1775 forteller om varierende forhold i bygda. 1742 var et år med sult og fattigdom, og det var i hele perioden vanskelig å få tak i gode skolemestere – det ble ikke noen fast skikk på skolevesenet i Kvæfjord før på 1800-tallet. Likevel forteller biskopene i noen av protokollene at allmuen er vel opplyst.
=== Samisk bosetning i Kvæfjord ===
Fram til 1775 forteller protokollene også hvor mange samiske familier det var i Kvæfjord. Bakgrunnen for dette var at denne opptellingen ga bakgrunn for å skulle skaffe samisk lærer. En kan derfor være skeptisk til den påståtte fordoblingen av antallet samiske familier, fra 12 i 1759 til 25 i 1767. Registreringen av samiske familier i bispevisitasprotokollene fra Kvæfjord opphørte fra 1775, da språkpolitikken var lagt om og samene skulle få undervisning på norsk. I 1720-årene ble det opprettet fem sameskoler i Sør-Troms, en av disse lå på Kjengsnes i Austerfjorden. Det har vært sjøsamiske gårder i Austerfjorden, i indre Gullesfjord, på Ytre Aspenes og i Molvik.
En avhandling fra 2001 påpeker at den samiske befolkningen er underregistrert både i kirkelige og skattemessige kilder. Antallet samiske familier i Kvæfjord er stipulert til å ha økt fra 12 i 1701 til 28 i 1763. En årsak til underregistreringen er at samene bodde utenfor matrikulert jord, på rydninger som ikke ble omfattet av skattereglene. Senere, på 1800-tallet, oppstod det mange norsk-samiske familier grunnet ekteskap mellom folkegruppene, mens antallet kvæfjærdinger med samiske røtter økte. Ved folketellingen i 1930 oppga «forbausende mange» at de behersket samisk språk. Språkforskeren Just Qvigstad beskrev en gammel sjøsamisk dialekt i Kvæfjord, beslektet med en utdødd sjøsamisk dialekt fra Vesterålen.
På Storjord finnes det gammetufter og andre spor av samisk bosetning. På et 400 ganger 600 meter stort område er det rundt 30 kulturminner som viser et helhetlig bilde av bosetningsformen fra 17- og 1800-tallet. Det har ligget potet- og kornåkre her, 200 meter over havet, i bratte sørvendte skråninger for å utnytte sola, og med oppbygde nedkanter for å ta vare på jordsmonnet. Gammene har blitt brukt av både jordbrukssamer, reindriftssamer og sommerstid også av sjøsamer. Plasseringen av gammene var strategisk, plassert på forhøyninger i terrenget for å drenere, på porøs berggrunn. Nede ved innsjøene på Storjorda kan vintertemperaturen være 12–15 grader lavere enn på høydene der gammene ble plassert.
=== Handelssentra ===
Det naturlige sentrum i Kvæfjord var opprinnelig Vebostad, og det var her Johanne Nilsdatter, den siste kvinnen i Norge dømt for trolldomskunst, satt fanget før hun ble henrettet på bålet i 1695. Men på denne tiden begynte også Borkenes og Øynes å bli viktige grender, på grunn av handelen. På 1800-tallet var det Hemmestad som var handelssenteret, før Borkenes igjen tok over og begynte utviklingen fram mot tettstedet det er i dag.
=== Kvæfjord under andre verdenskrig ===
Under slaget om Narvik var Harstad en viktig havn for de allierte. For å komme unna tyske flyangrep i byen bodde soldatene i hus og låver på Strand og Gåra før de dro til felten. Også kvæfjærdinger og hester fra Kvæfjord ble mobilisert, og reiste til Setermoen hvor de forberedte seg til felten.Om morgenen den 13. april 1940 kom to tyske fly over området, og ble beskutt av luftvernskyts over Harstad. De ble truffet og måtte nødlande på isen i Gullesfjordbotn.
For å forsvare Harstad mot et eventuelt britisk angrep over Kvæfjordeidet, bygget tyskerne maskingeværstillinger og bunkere på Gåra og i Straumen. Et område ved Gårakrysset, hvor veien går opp mot eidet, ble minelagt. På Bremnes var det også en tysk leir, med en fangeleir for russiske fanger.
== Kultur ==
Foreningslivet står sterkt i Kvæfjord, og har en viktig tradisjon gjennom ungdomslagene, som finnes i flere av grendene. De største er UL Fram på Borkenes og UL Varden i Vik. Det er ofte disse foreningene som står bak samfunns- og grendehusene i kommunen. UL Frams hus «Fram» på Borkenes er mye brukt til basarer, kafeer og dugnadsarbeid.
Revyselskapet Framifrå, stiftet 2002, er et amatørteaterlag som har tilknytning til UL Fram, og som årlig setter opp «Kvæfjordrevyen». Revylaget har sammen med kommunen fått gjort Sosialbygget, det tidligere kapellet og forsamlingslokalet på Trastad Gård, mer egnet til kulturarrangementer som revyer og konserter. Revyselskapet Framifrå vant Harstad Sparebanks kulturpris for 2008.Borkenes skolekorps samarbeider med den kommunale kulturskolen, og har dirigent og flere instruktører fra Forsvarets Musikkorps Nord-Norge i Harstad. Bygda har et tradisjonsrikt mannskor, Kvæfjord Mannskor, og Kvæfjord Blainnakor bidrar også til amatørmusikklivet.
Fårebygget er et galleri og atelier som er en ombygd fjøs, og her foregår det utstillinger, konserter, malekurs og julemesser.
Kvæfjord idrettslag har mange aldersbestemte lag innenfor både fotball og handball, men er aktivt på mange andre måter også. Laget arrangerer blant annet terrengløp, gateløp, skikaruseller, turorientering og treningsløp i orientering. Kvæfjordløyper A/L vedlikeholder skiløypenettet fra Kvæfjordeidet, gjennom Borkenesmarka og til Trastadmarka, som blir godt brukt av kvæfjerdinger og harstadværinger. I tillegg har Kvæfjord en svømmeklubb, et skytterlag og en pistolklubb.
Kommunen eier og driver en idrettshall med gymsal og svømmehall, Kvæfjordhallen, som ligger like ved Borkenes stadion, en fotballbane med krøllgress. Hallen og banen brukes både av Borkenes skole, Rå videregående skole – spesielt av idrettslinja, og Kvæfjord idrettslag. Kommunens 17. mai-arrangement foregår vanligvis i Kvæfjordhallen, og arrangeres på dugnad av et lag eller ei forening på oppdrag fra kommunen.
Kvæfjord kommunes kulturpris og miljøpris blir delt ut årlig. Miljøprisen gis til noen som bygger eller restaurerer en bygning med tanke på opprinnelig utforming, lokal tilpasning og stedlig byggeskikk. Prisene består av en sjekk på henholdsvis 8 000 kroner (kulturprisen) og 4 000 kroner (miljøprisen) og et kunstnerisk utformet diplom, laget av Anne Semb.
=== Museer og severdigheter ===
Det regionale museet Sør-Troms museum har ansvaret for kulturminnearbeidet i Kvæfjord. Museumsinstitusjonen driver museumsanleggene i kommunen.
På Trastad Samlinger vises kunst laget av psykisk utviklingshemmede. Kunsten stammer både fra tida da Trastad Gård var en institusjon for psykisk utviklingshemmede, og fra galleriets nåværende internasjonale kontakter. Museet har også ei utstilling som viser institusjonens historie og dagligliv.
På Hemmestad brygge, det tidligere handelsstedet, er det utstillinger som viser kulturhistorie fra Kvæfjord.
På Borkenes finnes et bygdetun hvor det står et gammelt skolehus, et stabbur og to møller.
Kommunen har et rikt kulturlandskap med både gamle og nye kulturminner. Det går en kultursti fra Skallan ved Gåra til Rå hvor man kan se rester av anlegg som skulle forsvare Harstad under andre verdenskrig, gravhauger, sommerfjøs og annet. I tillegg er Kulturlandskap Storjord vernet gjennom kommunal reguleringsplan, og tilrettelagt med informasjonsskilt og brosjyre.
Nupen ved Bremnes er et utsiktspunkt mot midnattssola, som blir flittig besøkt av både kvæfjerdinger, harstadværinger og turister. Stedet ble kåret til Norges mest romantiske sted i 2009 av reisemagasinet Reiser og Ferie.
=== Tusenårssteder ===
Kommunen har valgt to museer i kommunen som tusenårssteder. Disse to er henholdsvis breddeprosjektet Hemmestad brygge og søyleprosjektet Trastad Samlinger.
=== Kvæfjordsangen ===
Kvæfjord, du er bygda vår
Deg vi fikk som beste gave
Slik du ligg her vest mot havet
Meire kjær frå år til år
Kvæfjord har sin egen sang, «Helsing til Kvæfjord», skrevet av Jacob Norman. Sangen har seks vers og hedrer blant annet den flotte naturen og fedrenes arbeid for føda. Sangen synges på melodien til sangen «Du er landets verneskog» eller på en egen melodi skrevet av Asbjørn Edvardsen.
== Kjente kvæfjærdinger ==
Johanne Nilsdatter (død 1795), den siste som det er dokumentert ble dømt og henrettet for hekseri i Norge.
Gertrud Rask (1673-1735), misjonær, gift med Hans Egede
Mikkel Røg (1679-1739), kongelig medaljegravør
Birger Bergersen (1891-1977), professor, første formann i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen, statsråd (Ap)
Frithjov Meier Vik (1902-1986), stortingsrepresentant (H) 1954-1965
Ole H. Bremnes (1930-2018), dikter og lærer
Helge Johan Størkersen (1936-2021), første direktør i Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR)
Karl Erik Harr (1940– ), bildekunstner
Nils M. Knutsen (1943– ), professor (nordisk litteratur) ved Universitetet i Tromsø
Bendiks H. Arnesen (1951– ), ordfører (Ap) 1986-1995, stortingsrepresentant 1997-2013
Kjell Arne Røvik (1956– ), professor (organisasjonsteori) ved Universitetet i Tromsø
Ivar Andreas Forn (1983– ), tidligere fotballspiller på Mjøndalen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Linde, Erling, red. (1960). Kvæfjordboka. 1. Kvæfjord: Kvæfjord kommune v. bygdebokkomiteen.
Norman, Jac., red. (1973). Kvæfjordboka. 2. Kvæfjord: Kvæfjord kommune v. bygdebokkomiteen.
Markussen, Doris (2001). Giftermål og faddervalg. Endringer i etnisk tilhørighet i Kvæfjord 1751–1865. (Hovedoppgave i historie). Institutt for historie, Universitetet i Tromsø.
Gaarder, G. & Mikkelsen, P. (2003). «Biologisk mangfold i Kvæfjord kommune. Kartlegging av naturtyper og oppgradering av viltkart. Miljøfaglig Utredning rapport 2003:26» (PDF). CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kvæfjord – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kommunefakta Kvæfjord - Statstisk sentralbyrå
(no) Kvæfjord i Store norske leksikon
(no) Hemmestad Brygge
(no) Gapøya i Store norske leksikon
(no) Om Gapøya
(no) Kvæfjord kommune -- Kvæfjordsangen
|
Kommunestyret i Kvæfjord har 23 medlemmer. Formannskapet har fem medlemmer.
| 15,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/4._juli
|
2023-02-04
|
4. juli
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i juli']
|
4. juli er den 185. dagen i året. 186. i skuddår. Det er 180 dager igjen av året.
|
4. juli er den 185. dagen i året. 186. i skuddår. Det er 180 dager igjen av året.
== Navnedag ==
Ulrik, Ulla.
== Historie ==
1054 – Kinesiske astronomer oppdager supernovaen som senere gir opphav til Krabbetåken.
1187 – Slaget ved Hattin: Saladin slår de kristne styrkene.
1716 – Slaget om Halden: et mislykket svensk angrep på Fredriksten festning.
1776 – Den amerikanske kongressen vedtar den amerikanske uavhengighetserklæringen.
1946 – Filippinene blir anerkjent som selvstendig stat av USA.
1943 – Slaget ved Kursk: Historiens største panserslag mellom Tyskland og Sovjetunionen innledes. Den sovjetiske seieren kommer etter nesten to uker og er ødeleggende for tyskernes stilling på østfronten.
1948 – Northwood-ulykken i London. To fly kolliderte i luften og 39 personer omkom.
2004 – Hellas vinner EM i fotball ved å slå Portugal 1-0 i finalen.
2007 – Den britiske journalisten Alan Johnston blir løslatt etter 16 ukers fangenskap i Gaza.
=== Norsk historie ===
1716 – Fredrikshald brenner under den store nordiske krig.
1825 – Sluppen «Restaurationen» legger ut fra Stavanger med den første gruppen med emigranter til USA, ledet av Cleng Peerson.
1952 – Thor Heyerdahl mottok Oscar for Kon-Tiki-filmen.
1955 – Bryggen i Bergen ble brannherjet.
1961 - Norge ble medlem av OECD
2003 – Den nye hundeloven blir kunngjort.
== Fødsler ==
Se flere som er født 4. juli i Kategori:Fødsler 4. juli.
1813 – Haagen Einersen, norsk lærer og politiker (d. 1902)
1815 – Daniel Cornelius Danielssen, norsk lege og politiker (d. 1894)
1817 – Eleonore Tscherning, dansk maler (d. 1890)
1833 – Emil Bretschneider, baltertysk russisk lege, sinolog og botaniker (d. 1901)
1850 – Ole Olsen, norsk komponist (d. 1927)
1870 – Oscar F. Fredriksen, norsk skøyteløper (d. 1920)
1913 – Ulderico Sergo, italiensk bokser (d. 1967)
1914 – Nuccio Bertone, italiensk bildesigner (d. 1997)
1916 – Iva Ikoku Toguri D'Aquino, japansk-amerikansk programleder (d. 2006)
1917 – Captain America (Steve Rogers), tegneseriehelt
1918 – Rolf Søder, norsk skuespiller (d. 1998)
1921 – Stein Rokkan, norsk statsviter (d. 1979)
1924 – Julius Paltiel, norsk fange i Auschwitz under andre verdenskrig (d. 2008)
1924 – Eva Marie Saint, amerikansk skuespiller
1926 – Alfredo Di Stéfano, argentinsk–spansk fotballspiller (d. 2014)
1928 – Nils Ellingsgard, norsk dekorasjonsmaler (d. 2021)
1929 – Darío Castrillón Hoyos, colombiansk kardinal (d. 2018)
1930 – Thea Knutzen, norsk politiker (d. 2016)
1936 – Zdzisława Donat, polsk operasanger
1937 – Dronning Sonja
1939 – Thea Stabell, norsk skuespiller, instruktør og pedagog
1943 – Mary Kvidal, norsk politiker og statsråd
1943 – Heide Simonis, tysk politiker
1947 – Ingerlise Karlsen Kongsgaard, norsk illustratør
1948 – Andreas von Schoeler, tysk politiker
1949 – Horst Seehofer, tysk politiker
1950 – Torbjørn Pluggen Johansen, norsk trommeslager (d. 2009)
1952 – Álvaro Uribe Vélez, colombiansk president
1956 – Rita H. Roaldsen, norsk politiker
1961 – Valentin Ivanov, russisk fotballdommer
1961 – Ferenc Gyurcsány, ungarsk statsminister
1965 – Erik Johnsen, norsk skihopper
1971 – Thomas Giertsen, norsk komiker
1973 – Michael Johnson, engelsk–jamaicansk fotballspiller
1976 – Jevgenija Medvedeva-Abruzova, russisk langrennsløper
1977 – Allan Kierstein Jepsen, dansk fotballspiller
1977 – Balázs Nikolov, ungarsk fotballspiller
1978 – Olga Moskalenko-Rotsjeva, russisk langrennsløper
1980 – Rune Bolseth, norsk fotballspiller
1983 – Amantle Montsho, botswansk friidrettsutøver
1988 – Gert Dockx, belgisk landeveissyklist
1994 – Agnete Saba, norsk artist
1995 – Johann André Forfang, norsk skihopper
1995 – Post Malone, amerikansk rapper og sanger
== Dødsfall ==
Se flere som døde 4. juli i Kategori:Dødsfall 4. juli.
1826 – John Adams, USAs andre president (f. 1735)
1826 – Thomas Jefferson, USAs tredje president (f. 1743)
1891 – Hannibal Hamlin, USAs 15. visepresident (f. 1809)
1891 – Lajos Haynald, ungarsk katolsk kardinal (f. 1816)
1894 – J.P. Holan, norsk bonde og politiker (f. 1825)
1901 – Johannes Schmidt, tysk språkforsker (f. 1843)
1934 – Maria Skłodowska-Curie, polsk kjemiker og fysiker, nobelprisvinner (f. 1867)
1967 – Stieg Trenter, svensk forfatter (f. 1914)
1970 – Barnett Newman, amerikansk kunstner (f. 1905)
1976 – Jonathan Netanyahu, israelsk offiser (f. 1946)
1978 – Carola Braunbock, tysk skuespiller (f. 1924)
1995 – Bob Ross, amerikansk kunstner (f. 1942)
1998 – Kurt Franz, tysk visekommandant i Treblinka (f. 1914)
2001 – Omar Ali Juma, tanzaniansk visepresident (f. 1941)
2006 – Lars Korvald, norsk statsminister (f. 1916)
2008 – Jesse Helms, amerikansk politiker (f. 1921)
2008 – Agneta Prytz, svensk skuespiller (f. 1916)
2008 – Janwillem van de Wetering, nederlandsk-amerikansk forfatter (f. 1931)
2009 – Allen Klein, amerikansk advokat, forretningsmann og plateselskapdirektør (f. 1931)
2010 – Beryl Bainbridge, britisk forfatter (f. 1932)
2011 – Otto von Habsburg, europeisk politiker, kronprins av Østerrike-Ungarn (f. 1912)
== Merkedager ==
Uavhengighetsdagen (USA) – USAs nasjonaldag
Nasjonaldag for Puerto Rico
|
Født 4. juli (originaltittel: Born on the Fourth of July) er en amerikansk drama- og krigsfilm fra 1989 regissert av Oliver Stone.
| 15,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FIFA
|
2023-02-04
|
FIFA
|
['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1904', 'Kategori:FIFA']
|
Fédération Internationale de Football Association (FIFA) er en sammenslutning av 211 nasjonale fotballforbund. FIFA ble grunnlagt 21. mai 1904 i Paris av fotballforbundene i Belgia, Danmark, Frankrike, Nederland, Spania, Sverige og Sveits.
Norges Fotballforbund sluttet seg til FIFA i 1908.
FIFAs hovedkvarter befinner seg i Zürich i Sveits. Nåværende president er Gianni Infantino. FIFA er ansvarlig for arrangement og overvåkning av fotballens større internasjonale turneringer. Den største turneringen FIFA arrangerer er Verdensmesterskapet i fotball som offisielt heter FIFA World Cup.
FIFA har 211 medlemmer (2018). De nyeste medlemmene i FIFA er Gibraltars fotballforbund og Kosovos fotballforbund, som ble medlemmer 13. mai 2016.
|
Fédération Internationale de Football Association (FIFA) er en sammenslutning av 211 nasjonale fotballforbund. FIFA ble grunnlagt 21. mai 1904 i Paris av fotballforbundene i Belgia, Danmark, Frankrike, Nederland, Spania, Sverige og Sveits.
Norges Fotballforbund sluttet seg til FIFA i 1908.
FIFAs hovedkvarter befinner seg i Zürich i Sveits. Nåværende president er Gianni Infantino. FIFA er ansvarlig for arrangement og overvåkning av fotballens større internasjonale turneringer. Den største turneringen FIFA arrangerer er Verdensmesterskapet i fotball som offisielt heter FIFA World Cup.
FIFA har 211 medlemmer (2018). De nyeste medlemmene i FIFA er Gibraltars fotballforbund og Kosovos fotballforbund, som ble medlemmer 13. mai 2016.
== Historie ==
På slutten av 1800-tallet viste det seg at behovet var stort for et overnasjonalt forbund for å organisere fotballen på verdensbasis ettersom det ble mer og mer populært å arrangere internasjonale turneringer. FIFA ble grunnlagt, og den første presidenten var Robert Guérin.
FIFA arrangerte sin første turnering i 1906, men helt uten suksess. Dette, sammen med økonomiske faktorer, førte til at Guérin raskt ble byttet ut, og Daniel Burley Woolfall fra England tok over. Den neste turneringen de arrangerte ble betydelig bedre. Fotballturneringen under OL i 1908 var en suksess til tross for at det deltok profesjonelle spillere. FIFA var på den tiden sterk motstander av profesjonell fotball, og fikk gjennomslag for kriteriet om amatørstatus på spillere som skulle delta i OL.
FIFA utvidet medlemstallet utover de europeiske medlemmene da Sør-Afrika søkte opptak i 1909, Argentina og Chile i 1912 og Canada og USA i 1913 og man begynte å se konturene av en verdensomspennende organisasjon.
Etter første verdenskrig møtte man på problemer, i og med at de britiske landene trakk seg fra FIFA av den grunn at man nektet å spille mot sine tidligere fiender. Krigen var nesten årsak til slutten for FIFA, men man klarte å holde organisasjonen levende mye takket være nederlenderen Carl Hirschmann som ledet organisasjonen etter at Woolfall døde. I 1921 ble den meget innflytelsesrike Jules Rimet valgt til ny president etter Woolfall, og en av hans hovedoppgaver ble å få britene med i FIFA igjen. Men først etter 25 års diplomati kom de britiske landene tilbake som medlemmer i 1946.
== Verdensmesterskap ==
FIFA er arrangør av fotballturneringene under OL, og i 1924 og i 1928 vant Uruguay begge turneringene. De begynte å kalle seg for Verdensmestere i fotball, noe landene som hadde profesjonell fotball ikke var helt enig i. Jules Rimet tok så initiativ til en turnering der det ikke skulle være restriksjoner med hensyn til amatørstatus, slik at verdens beste spillere kunne møtes.
I 1930 ble den første VM-turneringen i fotball arrangert i Uruguay, og selv om den europeiske deltagelsen var sparsommelig (kun Jugoslavia, Romania, Frankrike og Belgia deltok fra europeisk side), kunne man endelig kåre en verdensmester. Vertsnasjonen var ikke blygere enn at de slo Argentina i finalen i Montevideo.
Det offisielle navnet på VM ble etterhvert Jules Rimet Cup, men etter at Brasil vant troféet for tredje gang i 1970 er det offisielle navnet fra og med 1974 FIFA World Cup, og dette er nå en av de største idrettsarrangementene i verden.
FIFA arrangerer også VM i fotball for klubblag, som offisielt heter FIFA Club World Cup. Den første turneringen ble spilt i 2000, men var ikke helt vellykket. Fra 2005 har turneringen blitt arrangert årlig mellom de beste klubblagene i hvert kontinent med et format som ser ut til å være en suksess.
== FIFA-presidenter ==
Gianni Infantino, Sveits (2016–)
Joseph S. Blatter, Sveits (1998–2015)
João Havelange, Brasil (1974–1998)
Stanley Rous, England (1961–1974)
Arthur Drewry, England (1955–1961)
Rodolphe William Seeldrayers, Belgia (1954–1955)
Jules Rimet, Frankrike (1921–1954)
Daniel Burley Woolfall, England (1906–1918)
Robert Guérin, Frankrike (1904–1906)
== Forbund ==
AFC – Det asiatiske fotballforbundet
CAF – Det afrikanske fotballforbundet
CONCACAF – Det nord- og mellomamerikanske fotballforbundet
CONMEBOL – Det søramerikanske fotballforbundet
OFC – fotballforbundet for Oseania
UEFA – Det europeiske fotballforbundet
== Utmerkelser ==
FIFAs eksekutivkomité ble i 2004 utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) FIFA – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) FIFA – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
FIFA Confederations Cup, også kalt Prøve-VM i fotball, var en internasjonal fotballturnering som siden 2005 har blitt spilt året før verdensmesterskapet i fotball, i det landet VM spilles. Åtte landslag deltar, og det er vertsnasjonen, den regjerende verdensmesteren og de regjerende mesterne fra hver konføderasjon.
| 15,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_f%C3%B8rste_slaget_ved_Bornholm_(1563)
|
2023-02-04
|
Det første slaget ved Bornholm (1563)
|
['Kategori:1563 i Danmark', 'Kategori:1563 i Sverige', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Konflikter i 1563', 'Kategori:Sjøslag under den nordiske syvårskrigen', 'Kategori:Språkvask 2018-07']
|
Det første slaget ved Bornholm den 30. mai 1563 mellom den svenske «bröllopsflottan» på vei til Rostock for å hente svenskekongen Erik XIVs brud og den dansk-norske blokadestyrken som var sendt til Bornholm for å avvente de svenske reaksjoner på Danmark-Norges besluttelse om å opprettholde en sjøblokade. Erik XIV med viten og vilje ønsket et sjøslag, og deretter instruktert admiral Jakob Bagge om å ignorere krav om å stryke mersseilet som tegn på respekt for dansk herredømme i dansk farvann.
Det kom til et sjøslag mellom den svenske flåten og den danske blokadestyrken ved Bornholm. De første kamphandlinger under den første store krigen mellom Danmark-Norge og Sverige var blitt innledet ved et kanonskudd gjennom det svenske flaggskipet «Elefanten»s storseilet. Svenskene vant suverent over de fåtallige danskene som mistet tre skip og opptil åtte hundre sjømenn og soldater samt admiral Brockenhuus.
Krigsutbruddet ble etterfulgt av en meget krenkende episode under triumftoget i gatene på Stockholm. Brockenhuus og de åtte hundre fangene på ordre av svenskekongen som ønsket total ydmykelse i strid med skikk og sæd, ble ydmyket på det groveste. Med det var den nordiske syvårskrigen uunngåelige mellom Danmark-Norge og Sverige.
Men den tiltenkte bruden kom ikke til Rostock, hennes far ønsket ikke å bli trukket inn i storkrigen mellom de to kongeriker og i slutten nektet å gå med på ekteskap mellom hans datter og Erik XIV. Sjøslaget eiendommelig nok har også blitt omtalt som «bryllupsslaget» selv om det var ikke blitt noe av det planlagte bryllupet.
|
Det første slaget ved Bornholm den 30. mai 1563 mellom den svenske «bröllopsflottan» på vei til Rostock for å hente svenskekongen Erik XIVs brud og den dansk-norske blokadestyrken som var sendt til Bornholm for å avvente de svenske reaksjoner på Danmark-Norges besluttelse om å opprettholde en sjøblokade. Erik XIV med viten og vilje ønsket et sjøslag, og deretter instruktert admiral Jakob Bagge om å ignorere krav om å stryke mersseilet som tegn på respekt for dansk herredømme i dansk farvann.
Det kom til et sjøslag mellom den svenske flåten og den danske blokadestyrken ved Bornholm. De første kamphandlinger under den første store krigen mellom Danmark-Norge og Sverige var blitt innledet ved et kanonskudd gjennom det svenske flaggskipet «Elefanten»s storseilet. Svenskene vant suverent over de fåtallige danskene som mistet tre skip og opptil åtte hundre sjømenn og soldater samt admiral Brockenhuus.
Krigsutbruddet ble etterfulgt av en meget krenkende episode under triumftoget i gatene på Stockholm. Brockenhuus og de åtte hundre fangene på ordre av svenskekongen som ønsket total ydmykelse i strid med skikk og sæd, ble ydmyket på det groveste. Med det var den nordiske syvårskrigen uunngåelige mellom Danmark-Norge og Sverige.
Men den tiltenkte bruden kom ikke til Rostock, hennes far ønsket ikke å bli trukket inn i storkrigen mellom de to kongeriker og i slutten nektet å gå med på ekteskap mellom hans datter og Erik XIV. Sjøslaget eiendommelig nok har også blitt omtalt som «bryllupsslaget» selv om det var ikke blitt noe av det planlagte bryllupet.
== Se også ==
«Herkules» (1556)
|
Det første slaget ved Bornholm den 30. mai 1563 mellom den svenske «bröllopsflottan» på vei til Rostock for å hente svenskekongen Erik XIVs brud og den dansk-norske blokadestyrken som var sendt til Bornholm for å avvente de svenske reaksjoner på Danmark-Norges besluttelse om å opprettholde en sjøblokade.
| 15,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dave_Grossman
|
2023-02-04
|
Dave Grossman
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Videospilldesignere fra USA']
|
Dave Grossman er en videospillprogrammerer og -designer, som er mest kjent for eventyrspill gitt ut av Telltale Games og LucasArts. Han har også skrevet flere barnebøker og poesiboken Ode to the Stuff in the Sink.
|
Dave Grossman er en videospillprogrammerer og -designer, som er mest kjent for eventyrspill gitt ut av Telltale Games og LucasArts. Han har også skrevet flere barnebøker og poesiboken Ode to the Stuff in the Sink.
== Spillkarriere ==
Grossman skrev og programmerte The Secret of Monkey Island og Monkey Island 2: LeChuck's Revenge med Ron Gilbert og Tim Schafer hos LucasArts. Han designet også Day of the Tentacle med Schafer. Han sluttet deretter hos LucasArts i 1994 for å jobbe som frilanser.
Grossman skapte flere spill for Gilberts Humongous Entertainment, som Pajama Sam-serien. Han laget også flere barnespill for Hulabee Entertainment og Disney.
Grossman ble deretter ansatt hos Telltale Games, som er grunnlagt av tidligere ansatte hos LucasArts. I 2009 returnerte han til Monkey Island-serien som spillregissør på Tales of Monkey Island.
== Barnebøker ==
Lyrick Publishing ga ut tre bøker skrevet av Grossman og basert på figurer fra Humongous Entertainments spill. De het Freddi Fish: The Big Froople Match, Pajama Sam: Mission to the Moon og Freddi Fish: The Missing Letters Mystery. For Fisher-Price/Nickelodeon skrev han de to interaktive bøkene SpongeBob SquarePants: Sleepy Time og Fairly OddParents: Squawkers.
== Ludografi ==
The Secret of Monkey Island (1990), JVC, LucasArts
Monkey Island 2: LeChuck's Revenge (1991), LucasArts
Day of the Tentacle (1993), LucasArts
Pajama Sam In: No Need To Hide When It's Dark Outside (1996), Humongous Entertainment
Pajama Sam 2: Thunder and Lightning Aren't So Frightening (1998), Humongous Entertainment
Freddi Fish 4: The Case of the Hogfish Rustlers of Briny Gulch (1999), Humongous Entertainment
Pajama Sam 3: You Are What You Eat From Your Head To Your Feet (2000), Humongous Entertainment
Moop and Dreadly: The Treasure on Bing Bong Island (2001), Hulabee/Plaid Banana
Ollo in The Sunny Valley Fair (2002), Hulabee/Plaid Banana
Piglet's Big Game (2003), Disney
Bone (serie), Telltale Games
Sam & Max Save the World (serie, tidligere kalt Season One, 2006–2007), Telltale Games
Sam & Max Beyond Time and Space (serie, tidligere kalt Season Two, 2007–2008), Telltale Games
Strong Bad's Cool Game for Attractive People (serie, 2008), Telltale Games
Tales of Monkey Island (serie, 2009) Telltale GamesGrossman bidro også på The Dig, Total Annihilation og Insecticide og han var manusredaktør på Voodoo Vince.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Dave Grossman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dave Grossman på Internet Movie Database
(en) Intervju hos The Dig Museum Arkivert 12. oktober 2006 hos Wayback Machine.
(en) Intervju hos AdventureGamers.com
(en) David Grossman hos MobyGames
|
Dave Grossman er en videospillprogrammerer og -designer, som er mest kjent for eventyrspill gitt ut av Telltale Games og LucasArts. Han har også skrevet flere barnebøker og poesiboken Ode to the Stuff in the Sink.
| 15,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ur%C3%A6dd
|
2023-02-04
|
Urædd
|
['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bryteklubber i Norge', 'Kategori:Fotballag etablert i 1894', 'Kategori:Fotballag i Telemark', 'Kategori:Håndballag i Norge', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1894', 'Kategori:Idrettslag i Telemark', 'Kategori:Sport i Porsgrunn']
|
Urædd Fotballklubb (stiftet 25. april 1894 som Porsgrunds Fotball Klubb) er en idrettsklubb i Porsgrunn. Urædd Fotballklubb er i en idrettslagsallianse med IF Urædd Allianseidrettslag og driver med fotball, håndball, friidrett, turn og bryting. Klubben ble stiftet en knapp måned etter Odd som i dag er Norges eldste fotballklubb. Navnet Urædd ble innført i 1905, da klubben ble omdøpt til Uræd's Balklub. Klubben var tapende cupfinalist i 1904 og 1911. Klubben benyttet Frednes og Vallermyrene, inntil det nye Urædd Stadion ble innviet i 1906. I 1979 flyttet man til Kjølnesanlegget like ved.
Urædds fotballgruppe befant seg på øverste nivå fra 1937 til 1948, og i nest øverste divisjon til 1951. Siden har klubben befunnet seg i lavere divisjoner, og var sist på tredje øverste nivå i 1990. Fotballprofiler med fortid i Urædd kan nevnes Jørgen Juve, Jan Tore Amundsen, Marius Lundeberg Enger, Martin Wiig, Ronny Deila, Anders Rambekk og Jonathan Lindseth.
Friidrettsgruppa til Urædd ble formelt opprettet i 1917, selv om det var drevet med friidrett i klubbens regi i mange år. Av kjente friidrettsutøvere fra Urædd kan nevnes sprinteren Odd Evensen, hekkeløperen Ragnar Moland, diskoskasterne Olav Jenssen og Svein Inge Valvik og kulestøterne Lars Arvid Nilsen og Georg Andersen, som begge senere leverte positive dopingprøver.
Urædds håndballag for herrer var et av Norges fremste håndballag gjennom store deler av 1980-tallet.
|
Urædd Fotballklubb (stiftet 25. april 1894 som Porsgrunds Fotball Klubb) er en idrettsklubb i Porsgrunn. Urædd Fotballklubb er i en idrettslagsallianse med IF Urædd Allianseidrettslag og driver med fotball, håndball, friidrett, turn og bryting. Klubben ble stiftet en knapp måned etter Odd som i dag er Norges eldste fotballklubb. Navnet Urædd ble innført i 1905, da klubben ble omdøpt til Uræd's Balklub. Klubben var tapende cupfinalist i 1904 og 1911. Klubben benyttet Frednes og Vallermyrene, inntil det nye Urædd Stadion ble innviet i 1906. I 1979 flyttet man til Kjølnesanlegget like ved.
Urædds fotballgruppe befant seg på øverste nivå fra 1937 til 1948, og i nest øverste divisjon til 1951. Siden har klubben befunnet seg i lavere divisjoner, og var sist på tredje øverste nivå i 1990. Fotballprofiler med fortid i Urædd kan nevnes Jørgen Juve, Jan Tore Amundsen, Marius Lundeberg Enger, Martin Wiig, Ronny Deila, Anders Rambekk og Jonathan Lindseth.
Friidrettsgruppa til Urædd ble formelt opprettet i 1917, selv om det var drevet med friidrett i klubbens regi i mange år. Av kjente friidrettsutøvere fra Urædd kan nevnes sprinteren Odd Evensen, hekkeløperen Ragnar Moland, diskoskasterne Olav Jenssen og Svein Inge Valvik og kulestøterne Lars Arvid Nilsen og Georg Andersen, som begge senere leverte positive dopingprøver.
Urædds håndballag for herrer var et av Norges fremste håndballag gjennom store deler av 1980-tallet.
== Tabellen ==
== Kvinnefotball ==
Fotball for kvinner var en begrenset suksess i Telemark. I 2007 fantes ikke Urædd som kvinnelag, men Bamble Idrettsforening lå som beste lag i 2. divisjon. I 2008 tok Urædd over denne satsingen, og var blant favorittene til å rykke opp. De lyktes ikke, men endte på tredjeplass bak Eik-Tønsberg og Fossum. Året etter vant Urædd 2. divisjon, men tapte kvalifiseringsspillet mot Sola Fotball med 1-3 borte. Sola slo deretter Lillehammer KFK. I 2010 skjedde det samme, men da var det Avaldsnes som vant kvalifiseringen.I 2011 ble de samarbeidsklubb med Røa. De fikk hjelp både fra deres spillere og fra andre toppseriespillere. Imidlertid gjentok historien seg, denne gangen var det Åsane Fotball som ble for sterke. I 2012 var jevnt mot Konnerud i serien, men Urædd vant serien for fjerde gang på rad. Også for fjerde gang kom Urædd til kvalifisering, og også for fjerde gang tapte de, nå var det Kaupanger Idrettslag som ble for vanskelige etter at Urædd tapte 1-2 for dem borte i den avgjørende kampen.I 2013 var igjen Urædd opprykksfavoritt i 2. divisjon. Trenere var nå Martin Jøreng og Kurt Semb i tospann etter at Stein Rune Johansen ga seg. Laget innfridde favorittstempelet i en tett kamp mot Nanset. Urædd lyktes i kvalifiseringen å vinne borte, som hadde vært deres store hemsko, da de slo Raufoss 2-1. Hjemme slo de Haugar 2-0, og var dermed kvalifisert. Kurt Semb trakk seg deretter som hovedtrener, og Martin Jøreng ble eneste hovedtrener i 2014.Urædd viste seg frem i 1. divisjon, der de tok en 3.-plass på første forsøk. Laget var nær opprykk, men tapte knepent hjemme mot Kongsvinger i siste serierunde, og gikk dermed glipp av kvalifiseringsplassen etter suverene Sandviken. På tross av god innsats, fikk ikke Jøreng fornyet kontrakten sin. Ny trener ble Margunn Haugenes.Under Haugenes lyktes Urædd i å rykke opp til Toppserien 2016 og dermed bli det første laget fra Telemark i Toppserien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Urædd Fotball
Urædd Friidrett
Urædd Håndball
|
Urædd stadion (etablert 1906 i Porsgrunn) var en norsk idrettsarena, mest for fotball og friidrett.
| 15,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shahid_Kapoor
|
2023-02-04
|
Shahid Kapoor
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. februar', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Indiske skuespillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Mumbai', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Shahid Kapoor (25. februar 1981 i Mumbai, India) er en skuespiller, modell og danser i Bollywood. Han debuterte som skuespiller i Bollywood som bakgrunnsdanser i filmen Taal i 1999. I 2003 vant han Filmfare Best Male Debut Award for sin rolle i filmen Ishq Vishk. Senere har vært med i 15 filmer.
|
Shahid Kapoor (25. februar 1981 i Mumbai, India) er en skuespiller, modell og danser i Bollywood. Han debuterte som skuespiller i Bollywood som bakgrunnsdanser i filmen Taal i 1999. I 2003 vant han Filmfare Best Male Debut Award for sin rolle i filmen Ishq Vishk. Senere har vært med i 15 filmer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Shahid Kapoor på Internet Movie Database
(sv) Shahid Kapoor i Svensk Filmdatabas
(da) Shahid Kapoor på Filmdatabasen
(fr) Shahid Kapoor på Allociné
(fr) Shahid Kapoor på Allociné
(en) Shahid Kapoor på AllMovie
(en) Shahid Kapoor hos The Movie Database
|
Shahid Kapoor (25. februar 1981 i Mumbai, India) er en skuespiller, modell og danser i Bollywood.
| 15,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Omaniidae
|
2023-02-04
|
Omaniidae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger']
|
Omaniidae er an familie som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. De lever i fjæra og er aktive ved fjære sjø.
Totalt er det beskrevet fem eller seks arter fordelt på to slekter.
|
Omaniidae er an familie som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. De lever i fjæra og er aktive ved fjære sjø.
Totalt er det beskrevet fem eller seks arter fordelt på to slekter.
== Utseende ==
Små (1 – 2 mm) teger, mørke eller blåaktige. Fasettøynene er svært store og utstående, punktøynene er flate. Hodet har en markert "hals". Pronotum er rektangulært, mye bredere enn langt. De mangler bakvinger og kan følgelig ikke fly. Bakbeina er tilpasset for hopping.
== Levevis ==
Omaniidae lever i fjæra. De leter etter bytte mellom alger ved fjære sjø, når sjøen flør, gjemmer de seg i sprekker i fjellet og puster trolig i luftbobler som er fanget i sprekkene. De lever trolig av små virvelløse dyr som finnes i fjæra, for eksempel spretthaler, midder, isopoder og biller i familien fjærvinger (Ptiliidae).
== Systematisk inndeling ==
Familien er systematisk plassert i gruppen Leptopodomorpha, sammen med: Saldidae, Leptopodidae og Aepophilidae
Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe plantesugere (Homoptera) (parafyletisk)
delgruppe teger (Heteroptera)
gruppe Leptopodomorpha
familien Omaniidae
slekten Corallocoris Cobben, 1970 – Sørøst-Asia, Australia, Oseania og Japan
Corallocoris aldabrae Cobben – øyer i Det indiske hav
Corallocoris marksae (Woodward, 1958) – Australia og Oseania
Corallocoris nauruensis (Herring & Chapman) – Mikronesia
Corallocoris satoi (Miyamoto) – Japan
slekten Omania
Omania coleoptera Horváth – fra kysten av Oman
Omania australiensis China & Hoberlandt – Australia, usikkert hva denne er. Muligens et synonym for Corallocoris marksae.
== Kilder ==
Australian Faunal Directory – Omaniidae (2002) [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Omaniidae – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Omaniidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Omaniidae hos Fossilworks
(en) Omaniidae hos ITIS
(en) Omaniidae hos NCBI
(en) Kategori:Omaniidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Omaniidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
Bilde av "Omania australiensis" : [2]
|
* Corallocoris
| 15,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trosterud
|
2023-02-04
|
Trosterud
|
['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Alna', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strøk i Oslo', 'Kategori:Stubber 2022-10']
|
Trosterud er et strøk i Bydel Alna i Oslo.
Stedet har navn etter Trosterud gård. Denne er bevart, og ligger i Dr. Dedichens vei.
Trosterud ble utbygd på 1960- og 1970-tallet, men hadde også før det noe småhusbebyggelse. I samme periode stod Trosterud senter ferdig. I dag består senteret av en Kiwi-butikk, kiosk (MIX), ungdomsklubb, legesenter og et fysikalsk institutt. Senterets fasade ble opprustet høsten 2013 og ungdomsklubben åpnet i januar 2014. Uteområdet har fått ny belysning og beplantning.
Trosterud skole kom i 1969, og Trosterud stasjon på Furusetbanen i 1974. Skolen nærmest Trosterud er Lutvann skole.
Dr. Dedichens vei, som skjærer gjennom området fra Tvetenveien opp til Lutvann, har navn etter Henrik Dedichen, som fikk oppført et sinnssykehus på Trosterud på begynnelsen i 1901. Henrik Dedichen grunnla og drev «Dr. Dedichens privatasyl» på Trosterud i Østre Aker fra 1901 til 1933, og arbeidet for reformer innen sinnssykepleien og lovgivningen omkring den.
Selve asylet er bevart, sammen med den gamle boligen og restene av en formell hage med et lite vannspeil. Boligen brukes i dag som en barnehage som heter Nordre Trosterud Gård Barnehage. Omkring «villaen» er det utplassert flere skulpturer.
|
Trosterud er et strøk i Bydel Alna i Oslo.
Stedet har navn etter Trosterud gård. Denne er bevart, og ligger i Dr. Dedichens vei.
Trosterud ble utbygd på 1960- og 1970-tallet, men hadde også før det noe småhusbebyggelse. I samme periode stod Trosterud senter ferdig. I dag består senteret av en Kiwi-butikk, kiosk (MIX), ungdomsklubb, legesenter og et fysikalsk institutt. Senterets fasade ble opprustet høsten 2013 og ungdomsklubben åpnet i januar 2014. Uteområdet har fått ny belysning og beplantning.
Trosterud skole kom i 1969, og Trosterud stasjon på Furusetbanen i 1974. Skolen nærmest Trosterud er Lutvann skole.
Dr. Dedichens vei, som skjærer gjennom området fra Tvetenveien opp til Lutvann, har navn etter Henrik Dedichen, som fikk oppført et sinnssykehus på Trosterud på begynnelsen i 1901. Henrik Dedichen grunnla og drev «Dr. Dedichens privatasyl» på Trosterud i Østre Aker fra 1901 til 1933, og arbeidet for reformer innen sinnssykepleien og lovgivningen omkring den.
Selve asylet er bevart, sammen med den gamle boligen og restene av en formell hage med et lite vannspeil. Boligen brukes i dag som en barnehage som heter Nordre Trosterud Gård Barnehage. Omkring «villaen» er det utplassert flere skulpturer.
== Eksterne lenker ==
(en) Trosterud – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Historisk turtips på Trosterud
|
Trosterud er et strøk i Bydel Alna i Oslo.
| 15,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dr._Dedichens_vei_(Oslo)
|
2023-02-04
|
Dr. Dedichens vei (Oslo)
|
['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter menn', 'Kategori:Veier i bydel Alna']
|
Dr. Dedichens vei (23-75, 16-134) er en vei på Trosterud i Bydel Alna i Oslo. Den begynner ved Tvetenveien ikke langt fra Trosterud skole og går i en stor bue før den fortsetter som Lutvannsveien etter en knapp kilometer.
Veien fikk navn i 1969 etter psykiateren Henrik Dedichen, som drev privatasyl (nedlagt 1966) i veien som senere fikk navn etter ham.
Langs veien finner vi blant annet Nordvoll skole og autismesenter (nr. 18), Haukåsen skole (nr. 20), overlegeboligen til nevnte privatklinikk (Trosterudvillaen i nr. 28) og Lutvann skole (nr. 75) samt flere borettslagsfelt (blokker av forskjellige størrelser og utforminger) fra sent 1960-tall til utpå 1970-tallet, blant dem Stubberudlia, Haukåsen og Fagerholt.
|
Dr. Dedichens vei (23-75, 16-134) er en vei på Trosterud i Bydel Alna i Oslo. Den begynner ved Tvetenveien ikke langt fra Trosterud skole og går i en stor bue før den fortsetter som Lutvannsveien etter en knapp kilometer.
Veien fikk navn i 1969 etter psykiateren Henrik Dedichen, som drev privatasyl (nedlagt 1966) i veien som senere fikk navn etter ham.
Langs veien finner vi blant annet Nordvoll skole og autismesenter (nr. 18), Haukåsen skole (nr. 20), overlegeboligen til nevnte privatklinikk (Trosterudvillaen i nr. 28) og Lutvann skole (nr. 75) samt flere borettslagsfelt (blokker av forskjellige størrelser og utforminger) fra sent 1960-tall til utpå 1970-tallet, blant dem Stubberudlia, Haukåsen og Fagerholt.
== Bilder fra veien ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (E)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.
|
Dr. Dedichens vei (23-75, 16-134) er en vei på Trosterud i Bydel Alna i Oslo.
| 15,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stor-Elvdal
|
2023-02-04
|
Stor-Elvdal
|
['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stor-Elvdal']
|
Stor-Elvdal er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Den grenser i nord mot Folldal og Alvdal, i øst mot Rendalen, i sør mot Åmot, i sørvest mot Ringsaker, i vest mot Øyer og Ringebu, og i nordvest mot Sør-Fron.
|
Stor-Elvdal er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Den grenser i nord mot Folldal og Alvdal, i øst mot Rendalen, i sør mot Åmot, i sørvest mot Ringsaker, i vest mot Øyer og Ringebu, og i nordvest mot Sør-Fron.
== Historikk ==
Det gamle navnet på Østerdalen mellom Tynset i nord og Rena i syd var Elv(e)dalen, som gjerne ble benevnt Lille-Elvdalen i den øvre delen og Stor-Elvdalen i den nedre. Lille-Elvdalen ble forøvrig navn på et eget herred 1864, senere kalt Alvdal, mens Stor-Elvdalen var eget herred allerede fra 1837. Den eneste endringen i kommunens utstrekning skjedde i 1965, da Sollia med 365 innbyggere ble innlemmet i Stor-Elvdal, som fra før hadde 3808 innbyggere.
Sollien ble utskilt som eget herred fra Ringebu i 1864, og overført fra Oppland til Hedmark i 1890.
Stor-Elvdal kommune inngikk i Hedmark fylke inntil sammenslåingen med Oppland til Innlandet i 2020.
== Geografi ==
Kommunen er langstrakt i nord-sydlig retning og følger i hovedsak Østerdalen fra elven Hovda i syd til sammenløpet mellom Atna-elven og Glomma (lokalt: Glåma) ved tettstedet Atna i nordøst. Herfra fortsetter kommunen nordvestover Atndalen til Atnsjøen og nordgrensen mot Folldal ved Straumbu. Den øvre delen av Atndalen fra Mogrenda utgjorde tidligere Sollia kommune.
Hoveddelen av Stor-Elvdal består av fjell og skog. Kommunen har rundt regnet 1000 km² med skog og 1000 km² med fjell. Det meste av fjellområdene ligger vest i kommunen og strekker seg uavbrutt fra Hedmarksvidda i syd til Rondane i nordvest. I øst ligger skogkledde åser mot Rendalen.
To elver deler kommunen i to, øst og vest for elven(e). Glåma er klart den største og renner i hoveddalføret, mens Atna-elven løper gjennom Atndalen. Tilførselselver til Glåma er Hovda og Søkkunda (fra vest), Neta (fra øst), Imsa med sideelvene nordre og søndre Eldåa (fra vest), Trya (fra vest), Kjemåa (fra øst), Tresa (fra øst) og søndre og nordre Bjøråa (fra vest). Tilførselselver til Atna-elven er Storgryta, Veslegryta og Setninga. Største innsjø er Atnsjøen, delt mellom Stor-Elvdal og Sør-Fron, med den største delen i Stor-Elvdal. Andre store sjøer er Setningssjøen, Myklebysjøen og Søkkundsjøene.
Østkjølen danner skillet mellom Østerdalen og Rendalen, som regnes fra området mellom elvene Rena og Glåma i syd. Her ligger Furusethseter og Evenstadsetra og Skånskjøen før en kommer ned til et lite dalføre ved Kjemsjøen, rett ovenfor Koppang. Fra Kjemsjøen går det bomvei til Evenstad. På denne strekningen er Søndre Hovden høyeste topp med sine 869 moh. Nord for Kjemsjøen ligger Mora og Koppangskjølen, som var seterområde for gårdene i Koppangsområdet. Hele området er naturlig skogkledt. Høyeste topp er Grønkampen med 927 moh. En annen markant topp er Månseterkletten med sine 884 moh.
Vestkjølen er betraktelig høyere enn Østkjølen og danner skillet mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen. I Stor-Elvdal starter dette området ved treriksrøysa mellom kommunene Åmot, Ringsaker og Stor-Elvdal. Herfra stiger terrenget jevnt, du passerer Søkkundsjøene, Myklebysjøen, krysser Birkebeinerveien til Lillehammer, Nordre Gråvola på 1141 moh, krysser Imsdalen, de tre Fampene med 1320 moh på det høyeste, deretter Trya-vassdraget, Hirkjølen og inn i tidligere Sollia kommune, hvor Storvola rager 1435 moh. For til slutt å ende opp ved kommunens høyeste fjell: Gravskardhøgda med sine 1767 moh. som ligger rett nord for Atnbrua.
Langs hovedelvene Glåma og Atna ligger det som er av dyrkbar mark i Stor-Elvdal, tilsammen 23500 dekar, og kommunens grendelag, fra sør: Steinvik, Strand, Opphus, Rasta, Evenstad, Mykleby, Imsroa, Stai, Trønnes, Koppang, Øverengsmoen, Bjørånes, Atna, Mogrenda, Sollia, Enden og Atnbrua. Koppang er kommunens administrasjonssenter og eneste større tettsted.
== Samferdsel ==
Mens total lengde på kommunen i luftlinje er 105 km, er det ca 13 mil å kjøre mellom kommunegrensene ved Hovda i syd og Straumbu i nordvest. Riksvei 3 kommer oppover Østerdalen fra Rena og fortsetter nordover mot Hanestad, nærmere 90 km i kommunen. Ved Atna går fylkesvei 219 oppover Atndalen til Enden i Sollia, hvor fylkesvei 27 kommer sydfra over Venabygdsfjellet og fortsetter nordover til Atnsjøen og videre mot Folldal.
Andre viktige veier er fylkesvei 30 fra Koppang til Rendalen, fylkesvei 27 fra Enden i Sollia til Ringebu i Gudbrandsdalen (helårsvei), Birkebeinerveien fra Messelt til Lillehammer (bomvei), Vinjevegen (bomvei) fra Trønnes til Friisveien mot Ringebu og Friisveien fra Hirmoen i Atndalen også til Ringebu i Gudbrandsdalen.
Rørosbanen går gjennom kommunen og har ikke mindre enn seks stoppesteder, noe som antas å være blant de høyeste for en enkelt kommune i landet. Fra syd mot nord er disse: Steinvik, Opphus, Evenstad, Stai, Koppang og Atna, og alle tog på ruten Hamar-Røros/Trondheim stopper fast på de to siste, mens de fire første betjenes ved behov. Det er et nedlagt stoppested, Rasta, mellom Opphus og Evenstad. Togfrekvensen er seks tog daglig i nordlig og sydlig retning mandag-fredag og tre tog i hver retning lørdag-søndag. Reisetiden med tog gjennom kommunen er akkurat en time.
== Klima ==
Stor-Elvdal har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961–1990 er gitt i tabellen nedenfor.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Kultur ==
Som kommunens navn sier er landskapet preget av den store elva som renner gjennom dalen, Glåma. Bjørnstjerne Bjørnson karakteriserte Stor-Elvdal som Norges «Rhin dal». Mest kjente landskap er «Koppangsøyene», et øylandskap som strekker seg fra Sundflobrua i nord (bru mellom Koppang og Trønnes) og Stai i sør. Som det står i Stor-Elvdalssangen: «Der Glåma bryter bred og mektig frem». Et annet mektig landskapsbilde er Atnsjøen mot Rondane, et bilde som er udødeliggjort av maleren Harald Sohlberg.
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted er Koppang sentrum. I triangelen mellom hotellet, kjøpesenteret Coop og kjøpesenteret Øyen-senteret står tusenårsstedet markert med en skulptur laget av kunstneren Øivin Storbækken. Den forestiller tre reinsdyr som kommer ut og ned fra en fjellside. Steinen er Tolgagranitt og reinsdyrene i kobber.
== Kulturpersonligheter ==
Ole Olsen Evenstad (1766–1833), medlem i Riksforsamlingen i 1814
Anne Evenstad (1830-1909), skogeier og legatstifter
Martinus Helgesen (1849-1926), fiolinist og komponist
Ole Olsen Messelt (1790-1870), bjørneskytter
Oskar Bjørnstad (Bjørn fra Landet) (1875-1968), lærer og forfatter
Andreas Anderssen (1879-1945), krigshelt
Hans S. Hanssen (1905-1984), lærer og forfatter
Kåre Nordvik (1938-), maler, tegner og grafiker
Mona Lyngar (1944-), forfatter
Unni Skurdal (1942-), kunsthåndverker (sølvsmykker)
Tyra Teodora Tronstad (1972-), forfatter
=== Personligheter med tilknytning til bygda ===
Bjørnstjerne Bjørnson: Besøkte Stor-Elvdal mange ganger. God venn med mange av bøndene i bygda. Det resulterte i at han gav en stor del av sin boksamling til kommunen, som senere har blitt kalt «Bjørnson-biblioteket». Bodde mye hos sine venner Haakon og Berthe Westgaard på gården Nordstu Vestgård
Aasmund Olavsson Vinje: Vandret gjennom Stor-Elvdal i 1860 for å overvære kroningen av kong Carl av Sverige i Nidarosdomen. Hans besøk i bygda er udødeliggjort gjennom beskrivelsene i Færdaminne som han publiserte i etterkant av turen. Mest kjent er beskrivelsene fra den søndagen da han vandret opp liene fra Nystu Trønnes, ved dagens Vinjestøtte, hvor han for første gang fikk synet av Rondane, og trolig skrev teksten til «Ved Rundarne», forbi Kaldkjølla og til Hellakssetra, hvor han møtte Huldra.
Jens Andreas Friis: Professor, forfatter og naturmenneske. Skjøt reinsdyrbukken på Ringebufjellet i august 1860 som ble servert kong Carl og hans følge på Elstad i Ringebu under middagen på nedturen etter kroningen i Nidarosdomen.
Knut Hamsun: Bodde i Stor-Elvdalen og Atnbrua i 1914. Her skrev han boken En vandrer spiller med sordin.
Harald Sohlberg: Malte «Vinternatt ved Rondane». Rondane i bakgrunnen og Atnsjøen i forgrunnen er motivet i bildet. Sohlberg har malt flere bilder med utgangspunkt i Atnbrua og Atnsjøen.
== Skoler ==
Stor-Elvdal har fire grunnskoler:
Koppang skole 1.–7. klasse
Opphus skole 1.–7. klasse (Nedlagt 2012)
Sollia barne- og ungdomsskole 1.–10. klasse
Stor-Elvdal ungdomsskole 8.–10. klasseHøgskolen i Innlandet, fakultet for anvendt økologi, landbruksfag og bioteknologi, ligger på Evenstad.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stor-Elvdal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Stor-Elvdal i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Stor-Elvdal - Statistisk sentralbyrå
(no) Opplev Stor-Elvdal - Turistinformasjon
|
Elvdalen er et dalføre og grendelag lengst vest i Engerdal kommune i Innlandet. Dalen omkranser Femundselva som har sitt opphav i innsjøen Galtsjøen og renner sydover gjennom dalen og videre inn i Trysil kommune, hvor den bærer navnet Trysilelva.
| 15,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Biografisk_film
|
2023-02-04
|
Biografisk film
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Biografiske filmer', 'Kategori:Filmsjangre']
|
En biografisk film er en film som skildrer livet til en virkelig person eller personer. Biografiske filmer skiller seg fra filmer «basert på en sann historie» eller «historiske filmer» fordi de forsøker å fortelle hele hovedpersonens livshistorie på en forståelig måte, eller i det minste de viktigste årene i livet til hovedpersonen.
Siden karakterene som blir portrettert er virkelige personer, hvor denne personens handlinger og karakteristikk er allment kjent, blir biografiske filmer ofte regnet blant de mest krevende filmer å spille i for skuespillerne i hovedrollene.
Tradisjonelt fokuserer biografiske filmer på helteaktige personer, men det er også laget filmer som portretterer mer kontroversielle personer (The People vs. Larry Flynt, Blow, Monster, Control osv.)
I noen sjeldne tilfeller hender det at den virkelige personen spiller seg selv: Jackie Robinson i The Jackie Robinson Story; Muhammad Ali i The Greatest, Audie Murphy i To Hell and Back, Patty Duke i Call Me Anna og Howard Stern i Private Parts.
Siden 1980-tallet har biografiske filmer blitt mer og mer populære ettersom utviklingen innen filmteknologi og økte filmbudsjetter har tillatt filmregissører å gjenskape historiske perioder på en troverdig måte. På begynnelsen av 2000-tallet ble det utgitt en rekke biografiske filmer etter at Man on the Moon, Ali, Frida og andre høstet god kritikk og fikk bred anerkjennelse.
Noen norske biografiske filmer er Max Manus (2008), Hamsun (1996), Formynderne (1978), Edvard Munch (1974), Balladen om mestertyven Ole Høiland (1970), Bare et liv – Historien om Fridtjof Nansen (1968), Hans Nielsen Hauge (1961) og Gategutter (1949).
|
En biografisk film er en film som skildrer livet til en virkelig person eller personer. Biografiske filmer skiller seg fra filmer «basert på en sann historie» eller «historiske filmer» fordi de forsøker å fortelle hele hovedpersonens livshistorie på en forståelig måte, eller i det minste de viktigste årene i livet til hovedpersonen.
Siden karakterene som blir portrettert er virkelige personer, hvor denne personens handlinger og karakteristikk er allment kjent, blir biografiske filmer ofte regnet blant de mest krevende filmer å spille i for skuespillerne i hovedrollene.
Tradisjonelt fokuserer biografiske filmer på helteaktige personer, men det er også laget filmer som portretterer mer kontroversielle personer (The People vs. Larry Flynt, Blow, Monster, Control osv.)
I noen sjeldne tilfeller hender det at den virkelige personen spiller seg selv: Jackie Robinson i The Jackie Robinson Story; Muhammad Ali i The Greatest, Audie Murphy i To Hell and Back, Patty Duke i Call Me Anna og Howard Stern i Private Parts.
Siden 1980-tallet har biografiske filmer blitt mer og mer populære ettersom utviklingen innen filmteknologi og økte filmbudsjetter har tillatt filmregissører å gjenskape historiske perioder på en troverdig måte. På begynnelsen av 2000-tallet ble det utgitt en rekke biografiske filmer etter at Man on the Moon, Ali, Frida og andre høstet god kritikk og fikk bred anerkjennelse.
Noen norske biografiske filmer er Max Manus (2008), Hamsun (1996), Formynderne (1978), Edvard Munch (1974), Balladen om mestertyven Ole Høiland (1970), Bare et liv – Historien om Fridtjof Nansen (1968), Hans Nielsen Hauge (1961) og Gategutter (1949).
|
thumb|230px|right| [[Chapaev, en sovjetisk biografisk film fra 1934 som handler om livet til Vasilij Tjapajev.]]
| 15,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruger_P_serien
|
2023-02-04
|
Ruger P serien
|
['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pistoler', 'Kategori:Skytevåpen fra USA']
|
Ruger P serien er en serie med halvautomatiske pistoler fra Sturm, Ruger.
Designet er hovedsakelig basert på Browningmekanismen som kom med Colt M1911, men med mindre variasjoner.
|
Ruger P serien er en serie med halvautomatiske pistoler fra Sturm, Ruger.
Designet er hovedsakelig basert på Browningmekanismen som kom med Colt M1911, men med mindre variasjoner.
== Modeller ==
P85 ble ferdigutviklet i 1985 men kom ikke i salg før i 1987. Pistolen har aluminiumramme. De fleste innvendige deler inklusiv løpet er rustfritt stål, mens glidestykket og utstøter er i karbonstål. Pistolen er laget for å tåle all 9 x 19 mm Luger Nato-ammunisjon. De første modellene ble innkalt grunnet feil med sikringen og ble modifisert. P85 Mark II har denne modifiseringen fra fabrikken, samt valgfritt om man vil ha rustfritt glidestykke. Den ble produsert frem til 1991. (utgått modell)
P89 kom i 1991 og har en del nye tilleggsfunksjoner, bla en double-action only (DAO) versjon med bobbet hammer.
P90 kom i 1992, først kun i rustfritt stål. Den er kamret for .45 ACP ammunisjon, med våpenmagasin for 8 patroner.
P91 ble produsert fra 1991 til 1994, og er kamret for .40 S&W ammunisjon, med våpenmagasin for 11 patroner. (utgått modell)
P93 kom i 1994, og er en kompakt 9mm modell med 4" løp (utgått modell)
P94 kom i 1994, og er en mediumstørrelse 9mm med 4.2" løp (utgått modell)
P944 kom i 1994, og er lik til P94, men kamret for .40 S&W ammunisjon
P95 kom i 1995, og er en modell med ramme av polymer istedenfor aluminium. De har løp, avtrekker og hammerdeler av rustfrit stål.
P95PR kom i 2005 og har picatinnyskinne, og erstattet P95
P97 kom i 1988, og er en modell basert på polymerrammen til P95, men kamret for .45 ACP ammunisjon. Den har enkeltrads magasin med kapasitet på 8 patroner, og justerbart baksikte.
P345 ble utviklet i 2003 og sluppet i 2004, er en helt nydesignet pistol kamret for .45 ACP ammunisjon. Den har integrert lås, indikator for ladet kammer, samt sikring for tennstempel når magasinet er fjernet. Den har også helt ny polymerramme. Kommer i to versjoner, med blånert eller rustfritt glidestykke.
P345PR er en P345 med picatinnyskinne.
== Eksterne lenker ==
(en) Ruger P series – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Rugers offisielle nettside
Modern Firearms – Ruger P-series Arkivert 2. september 2010 hos Wayback Machine.
|
| type = Pistol
| 15,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aepophilidae
|
2023-02-04
|
Aepophilidae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger']
|
Aepophilidae er en familie som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Det er bare kjent én art, som er et av ganske få insekter som lever hele sitt liv i saltvann.
|
Aepophilidae er en familie som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Det er bare kjent én art, som er et av ganske få insekter som lever hele sitt liv i saltvann.
== Utseende ==
Aepophilus bonnairei er en liten (2 mm), grønnlig-brun tege med forkortede vinger. Hodet er kort og bredt med nokså små, halvkuleformede fasettøyne. Pronotum er mye bredere enn langt og trapesformet. Forvingene er ganske korte, bakvinger mangler. Bakkroppen er tett kledt med fine hår. Beina er slanke, føttene tre-leddete.
== Levevis ==
Aepophilus bonnairei lever i fjæra. Den lever i bergsprekker og mellom alger i fjæresonen, vanligvis i familiegrupper. Denne tegen lever store deler av sitt liv under saltvann, og er dermed ett av ganske få insekter som har tilpasset seg dette miljøet. Den puster ved hjelp av et såkalt plastron, en flat luftboble som er festet til en matte av hår, som utveksler gasser med vannet omkring. Den trenger dermed ikke å komme ofte til overflaten etter luft. Den er et rovdyr som jakter på små virvelløse dyr.
== Utbredelse ==
Den finnes langs atlanterhavskysten av Nord-Afrika og Europa nord til Storbritannia og Irland.
== Systematisk inndeling ==
Familien er systematisk plassert i gruppen Leptopodomorpha, sammen med: Saldidae, Leptopodidae og Omaniidae
Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe Plantesugere (Homoptera) (parafyletisk)
delgruppe teger (Heteroptera)
gruppe Leptopodomorpha
familien Aepophilidae – bare én kjent art
Aepophilus bonnairei Signoret, 1879
== Kilder ==
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Aepophilidae – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Aepophilidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Aepophilidae hos Fauna Europaea
(en) Aepophilidae hos Fossilworks
(en) Aepophilidae hos ITIS
(en) Aepophilidae hos NCBI
(en) Kategori:Aepophilidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Aepophilidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
|
* Aepophilus bonnairei
| 15,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_senter_for_demokratist%C3%B8tte
|
2023-02-04
|
Norsk senter for demokratistøtte
|
['Kategori:Norsk utviklingshjelp']
|
Norsk senter for demokratistøtte (NDS) ble opprettet som et prøveprosjekt i 2002 for å støtte fremveksten av stabile flerpartidemokratier i Norges hovedsamarbeidsland og samarbeidsland for utvikling. I 2006 ble NDS omdannet til en selvstendig, partpolitisk nøytral, paraplyorganisasjon for de norske partiene med representasjon på Stortinget. Grunntanken var at norske politiske partier besitter erfaringer og kunnskap som politiske partier i nye og svake demokratier kan dra nytte av. Erfaringsutveksling i form av seminarer, kurs og opplæringsprogrammer tilrettelagt av norske politiske partier og politiske partier i Sør var en sentral del av arbeidet.I eksterne gjennomganger ble det fremhevet at ideen om å styrke politiske partier i nye/unge demokratier ved å benytte kunnskap og erfaring fra politiske partier i Norge er god, men at organiseringsformen som ble valgt for NDS gjorde det vanskelig å oppnå dette. Arbeidet fikk kritikk for å ha for lite kapasitet i sekretariatet, å være for lite effektive i pengebruken, i for stor grad å vektlegge søsterpartisamarbeid fremfor prosjekter der flere partier deltok og i for liten grad å bli kontrollert av Utenriksdepartementet/Norad. Dette gjorde at det var vanskelig å spore hva de faktiske resultatene av arbeidet var.Etter en serie kritiske artikler i avisen Dagens Næringsliv ble senteret lagt ned av daværende utviklingsminister Erik Solheim i mai 2009. Inntil nedleggingen hadde senteret brukt om lag 47 millioner kroner.
|
Norsk senter for demokratistøtte (NDS) ble opprettet som et prøveprosjekt i 2002 for å støtte fremveksten av stabile flerpartidemokratier i Norges hovedsamarbeidsland og samarbeidsland for utvikling. I 2006 ble NDS omdannet til en selvstendig, partpolitisk nøytral, paraplyorganisasjon for de norske partiene med representasjon på Stortinget. Grunntanken var at norske politiske partier besitter erfaringer og kunnskap som politiske partier i nye og svake demokratier kan dra nytte av. Erfaringsutveksling i form av seminarer, kurs og opplæringsprogrammer tilrettelagt av norske politiske partier og politiske partier i Sør var en sentral del av arbeidet.I eksterne gjennomganger ble det fremhevet at ideen om å styrke politiske partier i nye/unge demokratier ved å benytte kunnskap og erfaring fra politiske partier i Norge er god, men at organiseringsformen som ble valgt for NDS gjorde det vanskelig å oppnå dette. Arbeidet fikk kritikk for å ha for lite kapasitet i sekretariatet, å være for lite effektive i pengebruken, i for stor grad å vektlegge søsterpartisamarbeid fremfor prosjekter der flere partier deltok og i for liten grad å bli kontrollert av Utenriksdepartementet/Norad. Dette gjorde at det var vanskelig å spore hva de faktiske resultatene av arbeidet var.Etter en serie kritiske artikler i avisen Dagens Næringsliv ble senteret lagt ned av daværende utviklingsminister Erik Solheim i mai 2009. Inntil nedleggingen hadde senteret brukt om lag 47 millioner kroner.
== Referanser ==
|
Norsk senter for demokratistøtte (NDS) ble opprettet som et prøveprosjekt i 2002 for å støtte fremveksten av stabile flerpartidemokratier i Norges hovedsamarbeidsland og samarbeidsland for utvikling. I 2006 ble NDS omdannet til en selvstendig, partpolitisk nøytral, paraplyorganisasjon for de norske partiene med representasjon på Stortinget.
| 15,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malaika
|
2023-02-04
|
Malaika
|
['Kategori:Sanger']
|
Malaika, er en sang fra Øst-Afrika.
Mailaika betyr engel på swahili, og sangen ble første gang innspilt av den kenyanske musiker Fadhili William og hans band Jambo Boys i 1960. Fadhili William betraktes som forfatter til teksten, selv om dette er noe omdiskutert.
Sangen blev senere spilt inn på nytt av den britiskfødte kenyanske musiker Charles Worrod, som gjorde sangen internasjonalt kjent.
The Hep Stars hadde en stor hit med den i Sverige i 1967. De fant sangen da de var i Kenya i februar/mars 1967 for å spille inn en film. B-siden: "It's Nice To Be Back", er komponert av Benny Andersson
I Norge var det først og fremst Birgitte Grimstad som hadde sangen på sitt repertoar.
|
Malaika, er en sang fra Øst-Afrika.
Mailaika betyr engel på swahili, og sangen ble første gang innspilt av den kenyanske musiker Fadhili William og hans band Jambo Boys i 1960. Fadhili William betraktes som forfatter til teksten, selv om dette er noe omdiskutert.
Sangen blev senere spilt inn på nytt av den britiskfødte kenyanske musiker Charles Worrod, som gjorde sangen internasjonalt kjent.
The Hep Stars hadde en stor hit med den i Sverige i 1967. De fant sangen da de var i Kenya i februar/mars 1967 for å spille inn en film. B-siden: "It's Nice To Be Back", er komponert av Benny Andersson
I Norge var det først og fremst Birgitte Grimstad som hadde sangen på sitt repertoar.
== Eksterne lenker ==
Sangteksten på swahili og engelsk
|
Malaika, er en sang fra Øst-Afrika.
| 15,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Benoni
|
2023-02-04
|
Arne Benoni
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske countrymusikere', 'Kategori:Personer fra Flakstad kommune', 'Kategori:Stubber 2021-08']
|
Arne Benoni (født Arne Benonisen, 1951 på Napp i Flakstad) er en norsk countryartist.
Benoni har hatt suksess i USA og er en populær countrysanger i Norge.«Lofotsheriffen» fra Norge har hatt hitlåter både på Billboard- og Cash-Box-listene i USA og i mange andre land. Han har spilt på Grand Ole Opry og på amerikansk TV, turnert i Europa, opptrådt med stjerner som Lynn Anderson og Dottie West, og blir regnet som en god tolker av Jim Reeves’ sanger.
|
Arne Benoni (født Arne Benonisen, 1951 på Napp i Flakstad) er en norsk countryartist.
Benoni har hatt suksess i USA og er en populær countrysanger i Norge.«Lofotsheriffen» fra Norge har hatt hitlåter både på Billboard- og Cash-Box-listene i USA og i mange andre land. Han har spilt på Grand Ole Opry og på amerikansk TV, turnert i Europa, opptrådt med stjerner som Lynn Anderson og Dottie West, og blir regnet som en god tolker av Jim Reeves’ sanger.
== Diskografi ==
Blue Boy – 1982
Looking For Love – 1983
Country Music done my way – 1986 (Kassett)
Lofotsheriffen – 1987
Made In Nashville – My Tribute To Jim Reeves – 1988
On Easy Street – 1989
Kystcountry – 1989 (kassett)
As For Me – 1990 (med Dottie West)
A Merry Christmas From Arne Benoni – 1990
På norske veier – 1992
Here And Now – 1994
Arne Benoni With Jim Reeves’ Blue Boys – 1998
One Life Stand – 2001
If I Live To Be A Hundred (18 Favorites) – 2003
Country Caravan – 2004
Some Old And Some New – 2007
I'm Coming Home – 2007
Acoustic Country Duets – 2015 (med Heidi Hauge)
After the Storm – 2017
Døra på gløtt – 2019
== Eksterne lenker ==
(en) Arne Benoni på Internet Movie Database
(en) Arne Benoni på Discogs
(no) Arne Benoni på Rockipedia
|
Arne Benoni (født Arne Benonisen, 1951 på Napp i Flakstad) er en norsk countryartist.
| 15,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pierre_Schaeffer
|
2023-02-04
|
Pierre Schaeffer
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. august', 'Kategori:Dødsfall i 1995', 'Kategori:Fødsler 14. august', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikkteori', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Pierre Schaeffer (født 14. august 1910 i Nancy, død 19. august 1995 i Aix-en-Provence) var en fransk komponist. Schaeffer regnes som en pioner innenfor musique concrète, og har blitt kreditert som mannen som «oppdaget» sjangeren i 1948.
|
Pierre Schaeffer (født 14. august 1910 i Nancy, død 19. august 1995 i Aix-en-Provence) var en fransk komponist. Schaeffer regnes som en pioner innenfor musique concrète, og har blitt kreditert som mannen som «oppdaget» sjangeren i 1948.
== Før «oppdagelsen» av musique concrète ==
Han jobbet i Radiodiffusion-Télévision Française (RTF) fra 1930-årene, og på grunn av hans dyktighet innen teknologi ble han raskt forfremmet. Schaeffer bedrev forskning på musikalsk akustikk fra 1946 og han ble ganske fort interessert i bruken av innspillingsteknikker som måter å isolere naturlig produserte lydhendelser på. De første fire månedene i 1948 studerte han effekten av å slå på et stort antall perkusjonsinstrumenter på forskjellige måter. Her la han merke til at det ikke bare var klangfargen som definerte en musikalsk hendelse, men også dens ansats og avslutning I hans Suite pour quatorze instruments (1948) beholdt mange av lydene sine karakteristiske trekk og Schaeffer var misfornøyd. For Schaeffer ble det etter hvert viktig å fokusere på selve lyden han gjorde opptak av. Målet var å kunne høre lyden på en annen måte, og det var derfor et poeng for han å kunne manipulere lyden til det ugjenkjennelige. Man skulle med andre ord ikke få noen assosiasjoner til lydkilden ved å høre lyden etter at den var behandlet.
== Etydene ==
Tidlig sommeren 1948 ga han ut en serie korte etyder som var korte studier av effekten man får av å spille av opptak i forskjellige hastigheter. Etude aux chemins de Fer (1948) eller jernbaneetyden var et av disse studiene, og er med på å markere ”fødselen” til musique concrète. Stykket er basert på opptak Schaeffer gjorde av tog ved Gare des Batignolles i Paris. Schaeffers målsetting var å fremmedliggjøre lydene og fremheve de musikalske verdiene i lydene, for eksempel rytme, klangfarge og tonehøyde.
== Samarbeid med Pierre Henry ==
I 1949 begynte Schaeffer et samarbeid med komponisten Pierre Henry. Deres kanskje mest kjente og viktigste verk er Symphonie pour un homme seul (1950). Her var intensjonen å bruke, og manipulere, lyder fra et menneske som for eksempel plystring, pusting og lignende, men det viste seg at disse lydene ikke var nok i forhold til hva de ville oppnå og derfor inkluderte de lyder av menneskets kommunikasjon med omverdenen gjennom handlinger. Dette kunne for eksempel være perkusjon, fotsteg, banking på dører og lignende. Verket ble fremført første gang den 18. mars 1950 og var samtidig det første musique concrète verket som noen gang ble fremført for et publikum.
== Videre utvikling ==
I 1951 gikk RTF med på å bygge et nytt studio for Schaeffer. Studioet hadde båndopptakere, noe som skulle vise seg å revolusjonere måten å lage musikk på for de som drev med musique concrète. Båndopptakere var mer brukervennlige, raskere å bruke og ga nye muligheter for manipulasjon av lyd (for eksempel looping). Selv om det var en god del skepsis blant komponistene i starten, ble båndopptakerne snart veldig populære. Samtidig med dette dannet Schaffer gruppen Groupe de Musique Concrète, Club d’Essai som igjen ble omdøpt til Groupe de Recherches Musicales (GRM) i 1958. I 1952 ga han ut À la recherche d'une musique concrète som var en oppsummering av hans verk fram til utgivelsen av boka. Her fant man tjuefem «regler» for musique concrète, og han forente alle disse «reglene» i verket Traité des Objets Musiceaux (1966).Musique concrète ble nesten ene og alene definert av Schaeffers arbeid. Essensen i hans arbeid er å bryte ned hver enkelt lyd (gjerne fra instrumenter, men også fra andre, hverdagslige lyder) og bygge en helt ny lyd fra bunnen. Dette gjorde han ved å endre lydens "egenskaper."
Schaeffer "utfordret" den etablerte tradisjonelle måten å lage musikk på og ville inkludere alle lyder i musikken. Han jobbet først med andre lyder enn de man forbinder med den tradisjonelle musikken, men ble senere fascinert av ideen om å endre på lyden fra musikkinstrumenter. Han var også blant de første som manipulerte lyder for å bruke resultatet til å lage ny musikk, og han benyttet ofte teknikker som for eksempel looping av lyder (looping av lyder fikk man ved å kjøre lydsløyfer om og om igjen i loop, og dette ble raskt en effekt i seg selv).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pierre Schaeffer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pierre Schaeffer på Internet Movie Database
(fr) Pierre Schaeffer på Allociné
(en) Pierre Schaeffer hos The Movie Database
(en) Pierre Schaeffer på Discogs
(en) Pierre Schaeffer på MusicBrainz
(en) Pierre Schaeffer på Songkick
(en) Pierre Schaeffer på Last.fm
(en) Pierre Schaeffer på AllMusic
(fr) http://www.mediaartnet.org/works/etude-aux-chemins-de-fer/
|
Pierre Schaeffer (født 14. august 1910 i Nancy, død 19.
| 15,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Comptonia_peregrina
|
2023-02-04
|
Comptonia peregrina
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Porsfamilien']
|
Comptonia peregrina er en art i porsfamilien. Den er den eneste arten i sin slekt og er utbredt i østlige Nord-Amerika.
Den er en løvfellende busk med opprett vekst og blir opptil 1,5 m høy. Den sprer seg med jordstengler og danner tette bestander. Kvistene er rødbrune til grå og ullhårete. Bladene er fjærflikete, 3–15,5 cm lange og 0,3–2,9 cm brede. De er hårete, mørkegrønne på oversiden og grågrønne under. Bladene har mange kjertler og dufter sterkt når de knuses. Arten har akselblad.
Blomstene er enkjønnede. Hann- og hunnblomster sitter som regel på ulike planter, men av og til på samme. Hannblomstene er samlet i endestilte rakler. Hunnblomstene sitter i en kuleformet blomsterstand med røde høyblad. Frukten har ikke noe vokslag og er 2,5–5,5 mm i diameter.
Comptonia peregrina vokser på næringsfattig, tørr jord i furuskog og på hogstflater. Den har nitrogenfikserende bakterier i utvekster på røttene som gjør at den kan trives på slike steder. Arten er utbredt i de canadiske provinsene New Brunswick, Nova Scotia, Ontario, Prince Edward Island og Québec. I USA finnes den vestover til Minnesota og sørover til nordligste Georgia.
De karakteristiske, bregneaktige bladene er funnet som fossiler fra sen kritt og kenozoikum mange steder på den nordlige halvkule. Fossile frukter er kjent fra sen kritt til pliocen i Russland og sen eocen til miocen i Europa.
|
Comptonia peregrina er en art i porsfamilien. Den er den eneste arten i sin slekt og er utbredt i østlige Nord-Amerika.
Den er en løvfellende busk med opprett vekst og blir opptil 1,5 m høy. Den sprer seg med jordstengler og danner tette bestander. Kvistene er rødbrune til grå og ullhårete. Bladene er fjærflikete, 3–15,5 cm lange og 0,3–2,9 cm brede. De er hårete, mørkegrønne på oversiden og grågrønne under. Bladene har mange kjertler og dufter sterkt når de knuses. Arten har akselblad.
Blomstene er enkjønnede. Hann- og hunnblomster sitter som regel på ulike planter, men av og til på samme. Hannblomstene er samlet i endestilte rakler. Hunnblomstene sitter i en kuleformet blomsterstand med røde høyblad. Frukten har ikke noe vokslag og er 2,5–5,5 mm i diameter.
Comptonia peregrina vokser på næringsfattig, tørr jord i furuskog og på hogstflater. Den har nitrogenfikserende bakterier i utvekster på røttene som gjør at den kan trives på slike steder. Arten er utbredt i de canadiske provinsene New Brunswick, Nova Scotia, Ontario, Prince Edward Island og Québec. I USA finnes den vestover til Minnesota og sørover til nordligste Georgia.
De karakteristiske, bregneaktige bladene er funnet som fossiler fra sen kritt og kenozoikum mange steder på den nordlige halvkule. Fossile frukter er kjent fra sen kritt til pliocen i Russland og sen eocen til miocen i Europa.
== Galleri ==
== Litteratur ==
«Comptonia peregrina». Flora of North America. Besøkt 16. februar 2019.
«Comptonia peregrina». Missouri Botanical Garden. Besøkt 16. februar 2019.
X.-Q. Liang m.fl. (2010). «Comptonia naumannii (Myricaceae) from the early Miocene of Weichang, China, and the palaeobiogeographical implication of the genus». Review of Palaeobotany and Palynology. 163 (1–2): 52–63. ISSN 0034-6667. doi:10.1016/j.revpalbo.2010.09.004.
V. Teodoridis m.fl. (2017). «Fossil Comptonia difformis (Sternberg) Berry (Myricaceae) from the type area in North Bohemia with comments on foliage anatomy and associated fruits». Bulletin of Geosciences. 92 (2): 185–210. ISSN 1802-8225.
== Eksterne lenker ==
(en) Comptonia peregrina i Encyclopedia of Life
(en) Comptonia peregrina i Global Biodiversity Information Facility
(en) Comptonia peregrina hos ITIS
(en) Comptonia peregrina hos NCBI
(en) Comptonia peregrina hos The International Plant Names Index
(en) Comptonia peregrina hos Tropicos
(en) Kategori:Comptonia peregrina – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Comptonia peregrina – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Comptonia peregrina – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Comptonia peregrina er en art i porsfamilien. Den er den eneste arten i sin slekt og er utbredt i østlige Nord-Amerika.
| 15,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Wall
|
2023-02-04
|
George Wall
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Barnsley FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Oldham Athletic AFC', 'Kategori:Fødsler 20. februar', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sunderland']
|
George Wall (født 20. februar 1885 i Sunderland, død 1962 i Manchester) var en engelsk fotballspiller.
Han begynte karrieren i lokale klubber i nordøst-England, før han i 1902 prøvde lykken som spiller i Barnsley FC, som spilte i 2. divisjon. I april 1906 ble han oppdaget av noen speidere fra Manchester United. Han ble kjøpt av manager Ernest Mangnall for £175 i 1906. Barnsley synes det var en grei kompensasjon for å miste en god angriper. På denne tida spilte også Manchester United i 2. divisjon, og Wall hadde skapt problemer for klubben før. Men nå var vingen klar for United.
United hadde fine muligheter til å rykke opp til den øverste divisjonen, og Wall ble matchvinner i debuten sin mot Clapton Orient. Opprykk ble det på Manchester-laget. Riktignok ble Bristol City vinnere av divisjonen, men United ble nummer to og rykka opp.
Uniteds comebacksesong i 1. divisjon endte med en fin åttendeplass. Publikum strømmet til kampene, og United hadde et spennende lag på gang. Fra før hadde man spillere som Harry Moger, Charlie Roberts og Alex Bell, og etter hvert kom også stjernene Sandy Turnbull og Billy Meredith. George Wall spilte bra fra sin posisjon på kanten og han spilte sin første av i alt syv landskamper for England høsten 1907.
Neste sesong ble en stor sesong for Manchester United. Klubben vant sitt første ligagull og Wall scora 19 mål, bare slått av Turnbull med 25.
Det ble med den suksessen i ligaen, for i sesongen 1908/09 ble United nummer 13. Til tross for dårlig ligaspill, vant Manchester United FA-cupen dette året med 1–0 mot Bristol City. Sandy Turnbull ble målscorer og Charlie Roberts, kapteinen, kunne igjen løfte et trofe.
Selv om denne sesongen ikke var Uniteds beste, var det kanskje Walls beste sesong i United-trøya. Ikke nok med å vinne FA-cupen, Wall scora begge målene som gjorde at England slo Skottland i det britiske mesterskapet.
I 1909/10 ble United nummer fem i ligaen. Sesongen 1910/11 skulle bli en jubelsesong for klubben. United vant ligaen igjen, ett poeng foran Aston Villa. Dette var Uniteds siste ligatittel på 41 år.
Men som i 1908 ble påfølgende sesong en skuffelse, og laget begynte å gå i oppløsning. Flere av spillerne forsvant og manager Mangnall bytta beite. Han tok turen til naboen Manchester City.
Men George Wall ble og spilte fram til første verdenskrig da han meldte seg til krigstjeneste og var sersjant under krigen. Han spilte 319 kamper for Manchester United og scora 100 mål.
Etter krigen kjøpte Oldham Athletic han for £200. Videre spilte han for Hamilton Academical, før han spilte en kort periode i Rochdale FC.
Han døde 77 år gammel, i 1962.
|
George Wall (født 20. februar 1885 i Sunderland, død 1962 i Manchester) var en engelsk fotballspiller.
Han begynte karrieren i lokale klubber i nordøst-England, før han i 1902 prøvde lykken som spiller i Barnsley FC, som spilte i 2. divisjon. I april 1906 ble han oppdaget av noen speidere fra Manchester United. Han ble kjøpt av manager Ernest Mangnall for £175 i 1906. Barnsley synes det var en grei kompensasjon for å miste en god angriper. På denne tida spilte også Manchester United i 2. divisjon, og Wall hadde skapt problemer for klubben før. Men nå var vingen klar for United.
United hadde fine muligheter til å rykke opp til den øverste divisjonen, og Wall ble matchvinner i debuten sin mot Clapton Orient. Opprykk ble det på Manchester-laget. Riktignok ble Bristol City vinnere av divisjonen, men United ble nummer to og rykka opp.
Uniteds comebacksesong i 1. divisjon endte med en fin åttendeplass. Publikum strømmet til kampene, og United hadde et spennende lag på gang. Fra før hadde man spillere som Harry Moger, Charlie Roberts og Alex Bell, og etter hvert kom også stjernene Sandy Turnbull og Billy Meredith. George Wall spilte bra fra sin posisjon på kanten og han spilte sin første av i alt syv landskamper for England høsten 1907.
Neste sesong ble en stor sesong for Manchester United. Klubben vant sitt første ligagull og Wall scora 19 mål, bare slått av Turnbull med 25.
Det ble med den suksessen i ligaen, for i sesongen 1908/09 ble United nummer 13. Til tross for dårlig ligaspill, vant Manchester United FA-cupen dette året med 1–0 mot Bristol City. Sandy Turnbull ble målscorer og Charlie Roberts, kapteinen, kunne igjen løfte et trofe.
Selv om denne sesongen ikke var Uniteds beste, var det kanskje Walls beste sesong i United-trøya. Ikke nok med å vinne FA-cupen, Wall scora begge målene som gjorde at England slo Skottland i det britiske mesterskapet.
I 1909/10 ble United nummer fem i ligaen. Sesongen 1910/11 skulle bli en jubelsesong for klubben. United vant ligaen igjen, ett poeng foran Aston Villa. Dette var Uniteds siste ligatittel på 41 år.
Men som i 1908 ble påfølgende sesong en skuffelse, og laget begynte å gå i oppløsning. Flere av spillerne forsvant og manager Mangnall bytta beite. Han tok turen til naboen Manchester City.
Men George Wall ble og spilte fram til første verdenskrig da han meldte seg til krigstjeneste og var sersjant under krigen. Han spilte 319 kamper for Manchester United og scora 100 mål.
Etter krigen kjøpte Oldham Athletic han for £200. Videre spilte han for Hamilton Academical, før han spilte en kort periode i Rochdale FC.
Han døde 77 år gammel, i 1962.
== Kilder ==
Profil på Manchester Uniteds offisielle side
Profil på United.no
== Eksterne lenker ==
(en) George Wall – national-football-teams.com
(en) George Wall – EU-Football.info
|
George Wall (født 20. februar 1885 i Sunderland, død 1962 i Manchester) var en engelsk fotballspiller.
| 15,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_organisasjon_for_dyreassistert_terapi
|
2023-02-04
|
Norsk organisasjon for dyreassistert terapi
|
['Kategori:2008 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske interesseorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 2008', 'Kategori:Organisasjoner innen alternativ behandling']
|
NODAT (Tidligere «Norsk organisasjon for dyreassistert terapi») er en frivillig organisasjon som jobber for dyreassisterte intervensjoner i Norge. Organisasjonen ble grunnlagt av Ida Eliassen-Coker 13. september 2008. NODAT godkjenner terapihunder ved å samarbeide med Delta Society som har over 10 000 registrerte ekvipasjer og 30 års erfaring.
Eliassen-Coker og et samlet styre gikk inn for å legge ned organisasjonen da de anså det som uansvarlig å drive videre uten finansiering i 2013. Organisasjonen ble drevet videre at enkeltmedlemmer som formet et nytt styre på årsmøtet.
NODAT er en landsomfattende ideell organisasjon. NODATs formål er å jobbe for helsefremmende tiltak ved hjelp av dyr. Dette er et frivillig supplement til eksisterende helsetjenester.
|
NODAT (Tidligere «Norsk organisasjon for dyreassistert terapi») er en frivillig organisasjon som jobber for dyreassisterte intervensjoner i Norge. Organisasjonen ble grunnlagt av Ida Eliassen-Coker 13. september 2008. NODAT godkjenner terapihunder ved å samarbeide med Delta Society som har over 10 000 registrerte ekvipasjer og 30 års erfaring.
Eliassen-Coker og et samlet styre gikk inn for å legge ned organisasjonen da de anså det som uansvarlig å drive videre uten finansiering i 2013. Organisasjonen ble drevet videre at enkeltmedlemmer som formet et nytt styre på årsmøtet.
NODAT er en landsomfattende ideell organisasjon. NODATs formål er å jobbe for helsefremmende tiltak ved hjelp av dyr. Dette er et frivillig supplement til eksisterende helsetjenester.
== Eksterne lenker ==
NODAT
Delta Society
|
NODAT (Tidligere «Norsk organisasjon for dyreassistert terapi») er en frivillig organisasjon som jobber for dyreassisterte intervensjoner i Norge. Organisasjonen ble grunnlagt av Ida Eliassen-Coker 13.
| 15,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_tyske_storlosjen_Zur_Sonne
|
2023-02-04
|
Den tyske storlosjen Zur Sonne
|
['Kategori:1741 i Det tysk-romerske rike', 'Kategori:1949 i Tyskland', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den tyske storlosjen Zur Sonne', 'Kategori:Etableringer i 1741', 'Kategori:Opphør i 1949', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Den tyske storlosjen Zur Sonne, også bare kalt Zur Sonne («mot solen»), er en tidligere storlosje innenfor det tyske frimureriet. Storlosjen ble grunnlagt i Bayreuth, Bayern, i 1741 og praktiserte ingen høygrader. Den bestod utelukkende av St. Johannesloger som praktiserte de tre gradene innenfor «det blå frimureri»: Læring, Svenn og Mester.
|
Den tyske storlosjen Zur Sonne, også bare kalt Zur Sonne («mot solen»), er en tidligere storlosje innenfor det tyske frimureriet. Storlosjen ble grunnlagt i Bayreuth, Bayern, i 1741 og praktiserte ingen høygrader. Den bestod utelukkende av St. Johannesloger som praktiserte de tre gradene innenfor «det blå frimureri»: Læring, Svenn og Mester.
== «Det humanitære frimureri» ==
Da frimureriet ble introdusert i Tyskland på 1700-tallet, var det polarisert i to hovedretninger. Den strikte observans (1751), såvel som de «gammel-prøyssiske» logene, representert med Storlosjen i Preussen (1760), Den store nasjonale moderlosjen Til de tre glober (1740) og Den tyske store landslosje (1770), representerte en konservativ og nasjonalistisk retning. Blant annet hadde ikke jøder adgang til logene.
Zur Sonne representerte den liberale fløyen, med større vekt på humanistiske verdier. Sammen med fem andre storlosjer, ble Zur Sonne derfor etter hvert kjent som «det humanitære frimureriet».De fem andre «humanitære storlogene» var Storlosjen i Hamburg (1737), Det eklektiske frimurerforbund (1741), Den nasjonale storlosje i Sachsen (1811), Storlosjen i Darmstadt (1844) og Den tyske storlosjen Broderskapets kjede (Grosßloge Deutsche Bruderkette, 1925).
=== Humanitære St. Johannesloger i Norge ===
I 1881 ble St. Johanneslogen St. Olaf til det gjenreiste Tempel opprettet i Trondhjem, uavhengig av Den Norske Frimurerorden, med en konstitusjons-patent fra den tyske storlosjen Zur Sonne.
Seks andre norske St. Johannesloger, underlagt Zur Sonne, så dagens lys i årene som fulgte: Olaf Kyrre til det gyldne Kjæde (Christiania, 1884), Kolbein til den opgaaende Sol (Lillehammer, 1891), Polarstjernen (Trondhjem, 1893 – i 1920 opphøyd til Provincialloge), St. Halvard til den flammende Stjerne (Hamar, 1894), Humanitas til de Tvende Liljer (Skien, 1900) og Haakon til de tre Lys (Christiania, 1920).
Det var således tale om en organisatorisk splittelse innenfor norsk frimureri mellom de nystiftede «Polarstjerne-logene» og Den Norske Frimurerorden. Den organisatoriske splittelsen i Tyskland hadde forplantet seg til Norge. I likhet med Den tyske store landslosje praktiserte også Den Norske Frimurerorden høygradene i det svenske system.
Splittelsen opphørte i Norge i 1947, da Den Norske Frimurerorden anerkjente de humanitære logene som likeverdige med sine egne. I 1960 ble de tilsluttet Den Norske Frimurerorden, og de har fått lov til å arbeide etter ritualer som avviker noe fra ritualene i de fleste andre norske St. Johanneslogene.
I 2009 ble en ny «humanitær loge», St. Johanneslogen Olav til den Gyldne Passer, grunnlagt innenfor rammene av Den Norske frimurerorden.
== Zur Sonne opphører (1949) ==
Den 19. juni 1949 opphørte Zur Sonne å eksistere, gjennom opprettelsen av den tyske storlosje av gamle, frie og anerkjente murere. Loger fra 10 ulike tyske storloger sluttet seg sammen og dannet en ny felles storlosje.
Ved opprettelsen av Tysklands forente storlosjer i 1970, ble det satt et endelig punktum i striden mellom de «gammel-prøyssiske» og de «humanitære» logene.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Arturo de Dehoyos: Rituals Of The Masonic Grand Lodge Of The Sun Bayreuth, Kessinger Publishing, januar 1992, ISBN 1564592693, ISBN 978-1564592699
|
Den tyske storlosjen Zur Sonne, også bare kalt Zur Sonne («mot solen»), er en tidligere storlosje innenfor det tyske frimureriet. Storlosjen ble grunnlagt i Bayreuth, Bayern, i 1741 og praktiserte ingen høygrader.
| 15,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joe_Cassidy
|
2023-02-04
|
Joe Cassidy
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fotballspillere for Celtic FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Middlesbrough FC', 'Kategori:Fotballspillere for Motherwell FC', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Skotske fotballspillere']
|
Joseph «Joe» Cassidy (født 30. juli 1872, død ukjent) var en skotsk fotballspiller.
Han begynte karrieren rundt 1890 i Motherwell FC. Etter å ha spilt der gikk turen til Blyth FC i 1893. I 1893 ble han Manchester United-spiller. Men etter bare å ha spilt en testkamp, ble han Celtic-spiller etter to måneder. Han spilte i Celtic fram til 1895 da han igjen tok turen til Manchester United, eller Newton Heath som klubben het den gang.
Han var en notorisk målscorer i United. Han scoret 99 mål på 167 kamper.
Manchester City kjøpte han for £250 i april 1900. Han spilte 31 kamper og scoret 14 mål, men oppholdet var ikke det beste, og han ble solgt til Middlesbrough FC for £75 i 1901. Han spilte fem sesonger i Middlesbrough før han i 1906 gikk til Workington FC. Han spilte 135 kamper og scoret 34 mål for Middlesbrough.
|
Joseph «Joe» Cassidy (født 30. juli 1872, død ukjent) var en skotsk fotballspiller.
Han begynte karrieren rundt 1890 i Motherwell FC. Etter å ha spilt der gikk turen til Blyth FC i 1893. I 1893 ble han Manchester United-spiller. Men etter bare å ha spilt en testkamp, ble han Celtic-spiller etter to måneder. Han spilte i Celtic fram til 1895 da han igjen tok turen til Manchester United, eller Newton Heath som klubben het den gang.
Han var en notorisk målscorer i United. Han scoret 99 mål på 167 kamper.
Manchester City kjøpte han for £250 i april 1900. Han spilte 31 kamper og scoret 14 mål, men oppholdet var ikke det beste, og han ble solgt til Middlesbrough FC for £75 i 1901. Han spilte fem sesonger i Middlesbrough før han i 1906 gikk til Workington FC. Han spilte 135 kamper og scoret 34 mål for Middlesbrough.
== Kilder ==
Profil på Manchester Uniteds offisielle side
|
Joseph «Joe» Cassidy (født 30. juli 1872, død ukjent) var en skotsk fotballspiller.
| 15,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Latvijas_Ce%C4%BC%C5%A1
|
2023-02-04
|
Latvijas Ceļš
|
['Kategori:1990-årene i Latvia', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1993', 'Kategori:Politiske partier i Latvia']
|
Latvijas Ceļš (norsk oversettelse: «Latvias vei», forkortet LC) var et liberalt politisk parti i Latvia. Det var et sentrum–høyreparti som gikk sterkt inn for Latvias medlemskap i Den europeiske union. Partiet plasserte seg i sentrumsposisjon i statsborgerskapsspørsmålet.
Partiet ble dannet i september 1993 av aktivister fra Latvias folkefront. Partiet ble det viktigste som sprang ut av denne bevegelsen, som var en drivende kraft bak Latvias uavhengighet fra Sovjetunionen. Latvijas Ceļš ble medlem av Den liberale internasjonale.Ved parlamentsvalget i 1993 fikk partiet 32,4 prosent av stemmene og dannet regjering. Ved valget i 1995, da landet gjennomgikk en alvorlig bankkrise, falt oppslutningen om partiet til 14,6 prosent, mens de i 1998 fikk 18 prosent. Partiet deltok i alle regjeringer fra juli 1993 til katastrofevalget i november 2002, da partiet fikk 4,9 prosent av stemmene og så vidt falt for sperregrensen.I 2004 kom imidlertid partiet inn i Europaparlamentet, der det sluttet seg til Alliansen av liberale og demokrater for Europa.
Ved parlamentsvalget i 2006 kom Latvijas Ceļš inn i Saeima igjen på felleslister med det kristendemokratiske Latvijas Pirmā Partija (LPP). I 2007 slo de to partiene samt to lokale partier seg sammen til LPP/LC, men falt for sperregrensen i 2011 og oppløste deretter seg selv.
|
Latvijas Ceļš (norsk oversettelse: «Latvias vei», forkortet LC) var et liberalt politisk parti i Latvia. Det var et sentrum–høyreparti som gikk sterkt inn for Latvias medlemskap i Den europeiske union. Partiet plasserte seg i sentrumsposisjon i statsborgerskapsspørsmålet.
Partiet ble dannet i september 1993 av aktivister fra Latvias folkefront. Partiet ble det viktigste som sprang ut av denne bevegelsen, som var en drivende kraft bak Latvias uavhengighet fra Sovjetunionen. Latvijas Ceļš ble medlem av Den liberale internasjonale.Ved parlamentsvalget i 1993 fikk partiet 32,4 prosent av stemmene og dannet regjering. Ved valget i 1995, da landet gjennomgikk en alvorlig bankkrise, falt oppslutningen om partiet til 14,6 prosent, mens de i 1998 fikk 18 prosent. Partiet deltok i alle regjeringer fra juli 1993 til katastrofevalget i november 2002, da partiet fikk 4,9 prosent av stemmene og så vidt falt for sperregrensen.I 2004 kom imidlertid partiet inn i Europaparlamentet, der det sluttet seg til Alliansen av liberale og demokrater for Europa.
Ved parlamentsvalget i 2006 kom Latvijas Ceļš inn i Saeima igjen på felleslister med det kristendemokratiske Latvijas Pirmā Partija (LPP). I 2007 slo de to partiene samt to lokale partier seg sammen til LPP/LC, men falt for sperregrensen i 2011 og oppløste deretter seg selv.
== Referanser ==
|
Latvijas Ceļš (norsk oversettelse: «Latvias vei», forkortet LC) var et liberalt politisk parti i Latvia. Det var et sentrum–høyreparti som gikk sterkt inn for Latvias medlemskap i Den europeiske union.
| 15,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iren_Reppen
|
2023-02-04
|
Iren Reppen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. desember', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Harstad kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere i Olsenbanden-filmer']
|
Iren Reppen (født 1965) er en norsk skuespiller, tekstforfatter og sanger. Hun er ansatt som skuespiller ved Det Norske Teatret.
Reppen er oppvokst i Harstad, og gikk på Statens Teaterhøgskole i perioden 1987 til 1990. Hun hadde sin scenedebut i 1990 som «Julie» i Romeo og Julie på Trøndelag Teater. Reppen har vært ansatt ved Det norske teatret siden 1992, men er også kjent fra ulike oppdrag for NRK TV og nyvinningen «Det e hardt å være mainn». Iren Reppen var teatersjef for Hålogaland Teater fra 2009 til 2013. Hun var medlem av Norsk kulturråd i perioden 2012 til 2015.
|
Iren Reppen (født 1965) er en norsk skuespiller, tekstforfatter og sanger. Hun er ansatt som skuespiller ved Det Norske Teatret.
Reppen er oppvokst i Harstad, og gikk på Statens Teaterhøgskole i perioden 1987 til 1990. Hun hadde sin scenedebut i 1990 som «Julie» i Romeo og Julie på Trøndelag Teater. Reppen har vært ansatt ved Det norske teatret siden 1992, men er også kjent fra ulike oppdrag for NRK TV og nyvinningen «Det e hardt å være mainn». Iren Reppen var teatersjef for Hålogaland Teater fra 2009 til 2013. Hun var medlem av Norsk kulturråd i perioden 2012 til 2015.
== De' e' hardt å være mainn ==
Det e hardt å være mainn er en kabaret som hadde urpremiere under Festspillene i Nord-Norge i 1994, og hennes egne tekster fra denne forestillingen har senere blitt til platen Det e hardt å være mainn. Hun hadde forestillingen sammen med danseren Jo Strømgren. De reiste på turné med den med Riksteatret i Nord-Norge i 1995, og forestillingen ble også satt opp på Det Norske Teatret høsten samme år. Sangtekstene skrev hun i 1992, og disse handler om makt, kjønn og kjærlighet presentert på en ironisk måte. Musikken er komponert av Svein Gundersen.
Harald Eia brukte figuren «Kattekvinnen» fra kabareten i komiserien Åpen post.
I forbindelse med bryllupet til kronprins Håkon og Mette-Marit fikk de en CD-samling i gave. Det e hardt å være mainn var en av disse.
Det er hardt å være 2 kom som en slags oppfølger i 2004. Dette var et bestillingsverk fra Harstad kulturhus. Også i denne forestillingen var det med en danser (denne gang Lars Jacob Holm) og et band. Forestillingen turnerte i regi av Riksteatret.
== Teater ==
Et utvalg større roller:
1990-92 Trøndelag Teater
1990: Julie i «Romeo og Julie»,
1992: Anne i «Anne Franks dagbok».1992-2007 Det Norske Teatret
1992: Adele i «Bernarda Albas Hus», Lorca
1993: Irina i Stein Winges «Tre Systrer», Tsjekov
1994: Cressida i «Trolius og Cressida», Shakespeare
1994: Lillebror i «Karlson på taket», Astrid Lindgren.
1996: Hedda i «Hedda» av H. Ibsen, regi Stein Winge
1996: Helena i «Ein midtsommernattsdrøm», regi: Silvio Purkarete.
2000: Laura Isaksen i musikalen «Bør Børson»
2001: Rebekka i Line Knutzons «Snart kjem tida».
2001: Lise i musikalen «Antons villfaring» av Jan Eggum og Erlend Loe
2003: «Musikal Musical» (Et potpurri med musikal-sanger)
2003/2004: Maggie i musikalen «Frendelaus»
2004: Ingrid i dramatiseringen av Duuns «Juvikfolke»
2005: Anna Petrovna i Tsjekovs «Ivanov»
2005: Revyen «Det folk vil ha» av og med Are Kalvø
2006: Cabaret: «Danse samba med meg» av Cornelis Vreeswijk
2006: «Verdas mest forelska par» av Rune Belsvik, to ulike roller.
2007: Belise i «Lærde damer» av Moliere, regi: Hilda Helwig
2007: «Den arabiske natta» av Ronald Schimmelpfennig, regi: Jon Tombre
2014: Parmakar og Fromme Sara i «Spelemann på Taket», regi Erik Ulfsby
2014: «Eit hav av slike som Kaspar Hauser» Regi: Hilde Brinchmann
2015: Jon Fosses Draum om Hausten. Regi: Trine Wiggen2009- Hålogaland Teatret
2009: Teatersjef fra 1. januar.
2009: Regissør i kosertforestillingen «20 Teddy uten filter».
2011: Regi Karius og Baktus med Ketil Høegh og Hallvard Holmen i rollene
2012: Madame Thénardier i musikalen «Lés Miserables», regi Matthias Davids
2012: Moren i «Alexander den store», regi Jon Tombre2016- Riksteatret
2015: Lona Hessel i Ibsens Samfunnets Støtter. Regi : Peter Langdal
2018: Edith i Arthur Millers «Prisen» Regi Kjetil Bang-Hansen
== Diskografi- CD ==
1996 Det e hardt å være mainn (egne tekster, musikk Svein Gundersen) (også sceneforestilling)
2000 Nattas prinsesse (sangtekster av Nina Valsø, musikk av Frode Fjellheim
=== Diskografi -radio ===
De tøffeste gutta (hørespill, NRK Barneradioen)
«Regine» i Gjengangere av Henrik Ibsen (Radioteatrets arkiv 1995)
«Bente» i Markus og rappen fra Markus 1 og 2 av Klaus Hagerup (hørespill)
«Signe» i Banevokterens døtre (hørespill, NRK Barneradioen, dramatisert i 1998)
1999 Jobs Bok (drama etter fortellingen i Det gamle testamentet)
== Filmografi ==
1990 For dagene er onde, regi Eldar Einarson
1991 Seks personer søker en forfatter, NRK Drama, regi: Pål Løkkeberg
1992 Krigerens hjerte, regi Redulf Risan
1992 Kortfilm: Nattkino
1994-95 Vestavind, NRK Drama, Gun, regi: Per Bronken
1995 Balto (stemme)
1996 Det e hardt å være mainn, NRK Underholdning, regi: Marit Moum Aune
1997 Nini, NRK Drama, serie, hovedrollen som Nini, regi: Nils Gaup
1997 Herkules (stemme)
1999 Alle Borte, NRK underholdning, programleder
2001 Shrek – «Prinsesse Fiona» (stemme)
2001 Nini – den stille uke, NRK Drama, hovedrolle som Nini, regi: Eva Isaksen
2003 Musikal musical, NRK Drama, Transmisjon av teater, regi Daniel Bohr
2004 Shrek 2 – Prinsesse Fiona (stemme)
2005 Elias - Elias kommer til Lunvik- Helinor (stemme)
2007 Der Letzte macht das Licht aus! (tysk spillefilm), regi Clemens Schönborn
2007 Olsenbanden jr. Sølvgruvens hemmelighet, Monica von Klemm, regi Arne Lindtner Næss
2007 Andre omgang, regi Hilde Heier
2008 Rolle i kortfilmen Opptur, regi Ketil Høegh, (originalfilm)
2008 Himmelblå, NRK Drama, regi Eva Dahr
2012 Gnade (norsk-tysk spillefilm), regi Mathias Glasner
2012 Flukt (film)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Iren Reppen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Iren Reppen på Internet Movie Database
(no) Iren Reppen hos Sceneweb
(sv) Iren Reppen i Svensk Filmdatabas
(da) Iren Reppen på Filmdatabasen
(fr) Iren Reppen på Allociné
(en) Iren Reppen hos The Movie Database
(en) Iren Reppen på Discogs
(en) Iren Reppen på MusicBrainz
Iren Reppen på Twitter
Iren Reppen på Facebook
|
Eirik Reppen (født 29. september 1967 i Harstad) er en norsk økonom og forfatter.
| 15,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ensomheden
|
2023-02-04
|
Ensomheden
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Karahavet', 'Kategori:Øyer i Krasnojarsk kraj', 'Kategori:Øyer i Nordishavet']
|
Ensomheden eller Ujedinenija (russisk Oстров Уединения) er en øy i Russland i Karahavet. Den ligger midt mellom de større øyene Novaja Semlja og Severnaja Zemlja.
Øya er øde og islagt, men om sommeren er det noe tundravegetasjon. Lengden er 18,5 km og arealet 202 km². Den er flat og med noen myrer og små innsjøer, med høyeste punkt på bare 30 meter over havet. Nordøst på øya strekker det seg ut en lang landtunge.
Det finnes isbjørn, hvalross og sel, samt mange forskjellige fuglearter på øya.
Den nærmeste landområdet er Izvestij TSIK-øyene, som ligger 150 km mot sørøst.
Administrativt tilhører Ensomheden Krasnojarsk kraj og er en del av Det store arktiske statlige naturreservatet, det største naturreservatet i Russland og Europa.
|
Ensomheden eller Ujedinenija (russisk Oстров Уединения) er en øy i Russland i Karahavet. Den ligger midt mellom de større øyene Novaja Semlja og Severnaja Zemlja.
Øya er øde og islagt, men om sommeren er det noe tundravegetasjon. Lengden er 18,5 km og arealet 202 km². Den er flat og med noen myrer og små innsjøer, med høyeste punkt på bare 30 meter over havet. Nordøst på øya strekker det seg ut en lang landtunge.
Det finnes isbjørn, hvalross og sel, samt mange forskjellige fuglearter på øya.
Den nærmeste landområdet er Izvestij TSIK-øyene, som ligger 150 km mot sørøst.
Administrativt tilhører Ensomheden Krasnojarsk kraj og er en del av Det store arktiske statlige naturreservatet, det største naturreservatet i Russland og Europa.
== Historie ==
Den norske ishavsskipperen Edvard Holm Johannesen frå Balsfjord ga øya det poetiske navnet ved oppdagelsen 26. august 1878, på grunn av den avsidesliggende plasseringen.
Den sovjetiske polfareren professor V. Yu. Vize mente at det var et stort grunt område og kanskje flere uoppdagede øyer omkring Ensomheden.
Oppdagelsen av den enslige øya kalt Einsamkeit, ved kaptein Johannesen [...] er av største viktighet og betydning, som en indikasjon på at det finnes land som hittil er ukjent i den retningen. Selv om den fikk sitt nåværende navn av kaptein Captain Johannesen, et navn som betyr «ensom» og «alene», virker det svært usannsynlig at den skulle vise seg å være så isolert som antatt [...] som fører til antagelsen at det kunne være den sørligste enden av en kjede øyer øst for Franz Josefs Land.
Under sin egen ekspedisjon til Frans Josefs land med isbryteren «Malygin» i 1931 håpet han å utføre oseanografiske undersøkelser i Karahavet, men professor Vize kom ikke så langt på grunn av store mengder havis. Senere ekspedisjoner og satellittbilder viste at det ikke var andre øyer i nærheten av Ensomheden.
Under en ekspedisjon på 1930-tallet oppdaget den sovjetiske paleontologen A. N. Rjabinin en halsvirvel av en plesiosaur (Plesiosaurus latispinus) på øya.
Under andre verdenskrig hadde Sovjetunionen en mindre værstasjon på Ensomhedsøen. 8. september 1942 kom den tyske ubåten U-251 under kapteinløytnant Timm til overflaten nær øya, avfyrte granater og ødela stasjonsbygningen. Dette var en av de siste handlingene til Kriegsmarine under Operasjon Wunderland. Polarstasjonen ble bygd opp igjen senere, men ble igjen forlatt i 1996.
|
Ensomheden eller Ujedinenija (russisk Oстров Уединения) er en øy i Russland i Karahavet. Den ligger midt mellom de større øyene Novaja Semlja og Severnaja Zemlja.
| 15,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Opplevelsesturisme
|
2023-02-04
|
Opplevelsesturisme
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Ferieformer']
|
Opplevelsesturisme er et reiselivskonsept, der turistene tilbys spesielle opplevelser, fortrinnsvis noe som er stedegent og ikke kan oppleves de fleste andre steder.
Foruten besøk i dyreparker og lignende, inngår i dag havfisketurer, hvalsafari, ørn-observasjoner osv, mens tilhengere av ekstreme opplevelser tilbys strikkhopping, basehopping, fjellklatring og lignende, som del av en pakke, der gjerne opphold og måltider inngår i prisen.
|
Opplevelsesturisme er et reiselivskonsept, der turistene tilbys spesielle opplevelser, fortrinnsvis noe som er stedegent og ikke kan oppleves de fleste andre steder.
Foruten besøk i dyreparker og lignende, inngår i dag havfisketurer, hvalsafari, ørn-observasjoner osv, mens tilhengere av ekstreme opplevelser tilbys strikkhopping, basehopping, fjellklatring og lignende, som del av en pakke, der gjerne opphold og måltider inngår i prisen.
|
Opplevelsesturisme er et reiselivskonsept, der turistene tilbys spesielle opplevelser, fortrinnsvis noe som er stedegent og ikke kan oppleves de fleste andre steder.
| 15,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Formel_Master-sesongen_2009
|
2023-02-04
|
Formel Master-sesongen 2009
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilsport', 'Kategori:Sport i 2009']
| null |
== Teams and drivers ==
== Kalender ==
== VM-stilling ==
=== Førere ===
|
==Teams and drivers==
| 15,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Selburose
|
2023-02-04
|
Selburose
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkekunst', 'Kategori:Husflid', 'Kategori:Kultur i Selbu']
|
Selburose, også skrevet Selbu-rose og kalt selbumønster, er et ornament formet som en stjerne eller rosett med åtte spisse blader (spissruter), og som tradisjonelt har vært brukt i mønster på strikkeplagg fra Selbu i Trøndelag. Selburoser forekommer i ulike former, mønsterkombinasjoner og farger, men oftest som svarte figurer på hvit bunn. Plagg med dette rosemønsteret kan kalles selbuvott, selbugenser, selbustrømper, selbustrikk og så videre.
|
Selburose, også skrevet Selbu-rose og kalt selbumønster, er et ornament formet som en stjerne eller rosett med åtte spisse blader (spissruter), og som tradisjonelt har vært brukt i mønster på strikkeplagg fra Selbu i Trøndelag. Selburoser forekommer i ulike former, mønsterkombinasjoner og farger, men oftest som svarte figurer på hvit bunn. Plagg med dette rosemønsteret kan kalles selbuvott, selbugenser, selbustrømper, selbustrikk og så videre.
== Historikk og bruk ==
== Se også ==
Oktagram, åttetakket stjerne
== Referanser ==
|
thumb|[[Kommunevåpenet for Selbu viser tre svarte selburoser på grå, hvit eller sølvfarget bunn («I sølv 24 sorte spissruter samlet i tre rosetter»). Den stiliserte roseblomsten symboliserer selbustrikkingens sentrale rolle i selbyggenes kulturarv.
| 15,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Behrn_Arena
|
2023-02-04
|
Behrn Arena
|
['Kategori:15°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Arenaer i Fotball-VM 1958', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotballstadioner i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Örebro kommune']
|
Behrn Arena, på folkemunne kalt Eyravallen, er en fotballarena i Örebro, Sverige. Eyravallen ble innviet den 26. august 1923 og er hjemmebane for Örebro SK. Stadionet rommer 14 500 tilskuere, hvorav 7 250 er sitteplasser.
Publikumsrekorden er 1961 i kampen mellom Örebro SK og Degerfors IF, da 20 066 tilskuere kom. I 2004 besøkte Gyllene Tider arenaen, med 22 459 personer til stede.
|
Behrn Arena, på folkemunne kalt Eyravallen, er en fotballarena i Örebro, Sverige. Eyravallen ble innviet den 26. august 1923 og er hjemmebane for Örebro SK. Stadionet rommer 14 500 tilskuere, hvorav 7 250 er sitteplasser.
Publikumsrekorden er 1961 i kampen mellom Örebro SK og Degerfors IF, da 20 066 tilskuere kom. I 2004 besøkte Gyllene Tider arenaen, med 22 459 personer til stede.
== Historie ==
Örebro SK ble den første eliteklubben som spilte på kunstgress, da Behrn Arena fikk det underlaget samtidig med ombygningen av den nordre tribunen. Arenaen fikk i 2007 en helt ny ståplatsstribune på den vestre siden. Den gamle tretribunen har blitt erstattet av en moderne tribune som inneholder restauranter og kontorer.
== Tribuner ==
Nordre tribune bygd 2003. 4 250 sitteplasser under tak.
To restauranter, en pub, flere selskapslokaler.
Søndre tribune bygd 1974. 3 000 sitteplasser under tak.
Vestre tribune bygd 2007. 4 250 stående eller alternativt 1500 sittende.
Østre tribune er en ståplasstribune reservert bortefansen.
|
Behrn Arena, på folkemunne kalt Eyravallen, er en fotballarena i Örebro, Sverige. Eyravallen ble innviet den 26.
| 15,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eidsvoll
|
2023-02-04
|
Eidsvoll
|
['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Eidsvoll', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
For den australske byen med samme navn, se Eidsvold. For panserskipet, se «Eidsvold».Eidsvoll er en kommune i Romerike i Viken fylke i Norge. Eidsvoll var del av Akershus len, Akershus stiftamt, Akershus amt og Akershus fylke fra middelalderen til året 2020. Administrasjonssenteret i kommunen kalles også Eidsvoll eller Sundet. Kommunen grenser i nord til Østre Toten og Stange, i øst til Nord-Odal, i sørøst til Nes, i sør til Ullensaker, og i vest til Nannestad og Hurdal. Eidsvoll er i dag mest kjent for Grunnloven av 1814 som ble underskrevet i Carsten Ankers bolig, Eidsvollsbygningen den 17. mai 1814.
|
For den australske byen med samme navn, se Eidsvold. For panserskipet, se «Eidsvold».Eidsvoll er en kommune i Romerike i Viken fylke i Norge. Eidsvoll var del av Akershus len, Akershus stiftamt, Akershus amt og Akershus fylke fra middelalderen til året 2020. Administrasjonssenteret i kommunen kalles også Eidsvoll eller Sundet. Kommunen grenser i nord til Østre Toten og Stange, i øst til Nord-Odal, i sørøst til Nes, i sør til Ullensaker, og i vest til Nannestad og Hurdal. Eidsvoll er i dag mest kjent for Grunnloven av 1814 som ble underskrevet i Carsten Ankers bolig, Eidsvollsbygningen den 17. mai 1814.
== Geografi ==
Eidsvoll er den nordligste kommunen på Øvre Romerike og grenser til Hurdal og Nannestad i vest, Ullensaker i sør, Nes i sør og øst, Nord-Odal i øst og Østre Toten og Stange i nord. Kommunen er en industri- og landbrukskommune (skogbruk og jordbruk). Siden sammenslåingen mellom Eidsvoll og Feiring kommuner i 1964 har Skreikampen vært den høyeste toppen med sine 698 moh. Den sør-østre delen av Hurdalsjøen ligger vest i kommunen, Norges største innsjø, Mjøsa, ligger i nord og elva Vorma renner sørover gjennom kommunen. Kommunesenteret ligger ved Vorma nær Eidsvoll stasjon og kalles Sundet eller Eidsvoll sentrum.
Elstad landskapsvernområde har såkalte grytehullsjøer. Landskapet på Romerike er preget av løsmasser etter siste istid med morener, raviner og dødisgroper.
=== Elver, vann og vassdrag ===
Det er en rekke tjern, småvann og elver i kommunen hvor det er gode fiskemuligheter mot innløsing av fiskekort.
Av elver, vann og vassdrag i Eidsvoll kommune kan disse nevnes:
Mjøsa
Vorma
Andelva
Nessa
Jøndalsåa
Risa
=== Klima ===
=== Delområder ===
Se også Grunnkretser i Eidsvoll kommune.
Feiring
Nordbygda
Minnesund
Ås/Dokken
Østsida (Eidsvoll)
Eidsvoll Verk
Råholt
Strandsåsen
Dal (Eidsvoll)
== Samferdsel ==
Fra Eidsvoll stasjon går Gardermobanen mot sør via Eidsvoll Verk stasjon og Oslo Lufthavn til Oslo. Mot nord fra Eidsvoll stasjon går Dovrebanen langs østsida av Mjøsa mot Hamar. Eidsvoll var endeholdeplass for Norges første jernbanetrase, Hovedbanen. I dag brukes traseen mellom Eidsvoll og Dal kun til godstransport, men fra Dal via Jessheim mot Oslo også for persontrafikk. E6 er hovedåre for biltrafikk gjennom kommunen, og hele strekningen innenfor Eidsvoll kommune er firefelts motorveg. Kommunen ligger også i umiddelbar nærhet til Gardermoen og Oslo Lufthavn i sør.
Norkring fikk i 1999 konsesjon til å drive prøvesendinger med digitalt bakkebasert fjernsyn. I desember 2006 pågikk det prøvesendinger fra Tryvannstårnet, Ulriken og Mistberget, med DVB-T-standarden og MPEG-2-komprimering. Det er ventet at prøvesendingene vil gå over til MPEG-4 i begynnelsen av 2007, og at forsøk med HDTV vil skje noe senere.
== Lokalhistorie ==
Eidsvoll lokalhistorie er detaljert beskrevet i litteraturen. Historikeren Andreas Holmsen gav på 1950-tallet ut et verk om bygdehistorien. Mye lokalhistorisk informasjon gikk imidlertid tapt da Eidsvoll kirke og kirkebøkene brant på slutten av 1800-tallet.
=== Grunnloven av 1814 ===
Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 bestod av utpekte representanter fra hele landet, som hadde til oppgave å utarbeide Norges Grunnlov. Representantene blir populært kalt Eidsvollsmennene.
Forsamlingen hadde sine møter i Carsten Ankers bolig, Eidsvollsbygningen, der de vedtok Grunnloven og valgte konge den 17. mai – senere Norges nasjonaldag. Grunnloven ble underskrevet og datert den 18. mai 1814.
=== Hovedbanen ===
I 1854 åpnet Hovedbanen mellom Eidsvoll og Christiania, og ble dermed den første toglinjen i Norge. Hovedbanen var viktig for transport til innlandet, som sammen med dampbåten Skibladner fraktet passasjerer og gods til Hamar, Gjøvik og Lillehammer.
== Kultur og kirke ==
Eidsvoll prestegjeld tilhører Øvre Romerike prosti i Borg bispedømme og har kirkene Eidsvoll kirke, Feiring kirke, Langset kirke og Råholt kirke.
Betel Dal ble stiftet i april 1931, og er en frikirkelig menighet på Dal, tilsluttet den norske pinsebevegelsen.
== Politikk ==
For valgperioden 2007–2011 var Terje Teslo fra Senterpartiet ordfører i Eidsvoll. Varaordfører var Bjørn Erik Hjorth fra Arbeiderpartiet. Etter valget 2011 krevde Fremskrittspartiet å få ordføreren i Eidsvoll som det største borgerlige partiet, men det ville ikke de andre borgerlige partiene. Derfor brøt Fremskrittspartiet ut av forhandlingene, og sikret de rødgrønne ordførervervet. Eidsvoll Demokratiske Bygdeliste, som i 2007 inngikk i det borgerlige flertallet, samarbeidet i 2011 med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.
=== Ordførere ===
1981–1995 Thor Solberg
1995–1999 Alf S. Engebretsen
1999–2003 Terje Teslo
2003–2007 Arild Sandahl
2007–2011 Terje Teslo
2011–2015 Einar Madsen
2015–2021 John-Erik Vika
2021– Hege Svendsen
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Utdanning ==
Eidsvoll kommune har 2 454 elever på grunnskoletrinnet (2005) fordelt på syv barneskoler, to ungdomsskoler og en kombinert skole.
I løpet av de siste årene og de neste, vil Eidsvoll kommune investere flere hundre millioner kroner på skolene. Råholt, Vilberg, Eidsvoll Verk, og Ås skoler samt Vilberg ungdomsskole er delvis oppgradert, Dal skole har fått full rehabilitering, og i januar 2005 ble ny ungdomsskole på Råholt tatt i bruk. Kommunen har rehabilitert gamle Råholt ungdomsskole og etablert en fjerde barneskole i sørbygda med nytt navn Bønsmoen skole.
Eidsvoll videregående skole er en offentlig skole med 670 elever og 110 ansatte (2006) og tilbyr syv forskjellige studieretningsfag. Feiring videregående skole er en privat videregående skole i Feiring nord i Eidsvoll kommune. Den startet i 2020 og er et tilbud for ungdom og unge voksne fra hele landet, som har behov for særskilt tilrettelagt opplæring. Skolen eies og drives av stiftelsen Videreskolene.
Se Liste over skoler i EidsvollBarnas kommunestyre
I 1996 bevilget kommunestyret 75 000 kr til bruk for Barnas kommunestyre. Hvert år arbeider hver skole, gjennom sine klasseråd og elevråd, fram ett eller flere forslag til tiltak i sitt nærmiljø. Barnas kommunestyre er et ledd i demokratiopplæringen.
Barnehager
Eidsvoll kommune har 23 barnehager med plass til ca. 1200 barn.
Se Liste over barnehager i Eidsvoll kommune
== Museer og turistattraksjoner ==
Av museer og samlinger i Eidsvoll kommune kan disse nevnes:
Eidsvoll museum er lokalmuseum for kulturhistorie i Eidsvoll. Museet er kommunalt eid, og omfatter flere museumsanlegg og omfattende samlinger.Friluftsmuseet Eidsvoll bygdetun, Eidsvoll okkupasjonsmuseum
Eidsvollsbygningen har en spesiell plass i norsk historie, og er en av Norges mest kjente bygninger som stedet der den Norske Grunnloven ble skrevet i 1814. Museet Eidsvoll 1814 står i dag for drift av museet som omfatter Eidsvollsbygningen, sidebygnigner, konservatorbygningen, vognremissen, besøkssenteret Wergelands Hus med utstillinger, administrasjon, kafe Standpunkt og museumsbutikk, og parken rundt.
Arne Ekelands atelier på Bøn står som det gjorde da Ekeland levde.
Mjøssamlingene ved Minnesund, er det gamle trafikknutepunktet ved Minnesundbrua med fergested, dampskipstoppested, pakkhus, slipp og mekanisk verksted. Dette er Norges eneste innlands sjøfartsmuseum.
Smaragdgruvene ved Minnesund, Nord–Europas eneste smaragdgruve.
Gullverket med rester etter 250 års gruvedrift og et unikt laboratorium fra ca. 1898.Eidsvollsbygningen er kommunens viktigste turistattraksjon. Ellers går hjuldamperen Skibladner, Norges eldste skip i jevnlig drift, bygd i 1854–1856, i rutefart på Mjøsa, med utgangspunkt fra Gjøvik til de andre Mjøsbyene, Hamar, Lillehammer og Eidsvoll.
== Turstier ==
I området rundt Eidsvoll kirke går det en kulturhistorisk sti. Samtidig som den går i et flott kulturlandskap med innlagte utsiktspunkt, er det informasjonsplakater underveis, slik at turen blir både spennende og lærerik.
Andre historiske stier er Industrihistorisk sti, Rondanestien og Pilegrimsleden, som går gjennom hele kommunen fra sør til nord. Disse går for det meste i samme trasé. Begge stier er merket og skiltet.
En av kommunens vakreste turer går til Skreikampen i Nord-Feiring. Turen starter i Øverbygda og går til toppen på det kanskje mest typiske fjellet i fylket, med åpent lynglandskap og høye steinvarder. På toppen er det fantstisk utsikt over Mjøsa og Hedemarken. Den bratte fjellveggen ned mot Mjøsa, gjør at man kan få øye på store flokker med trekkfugler "under" seg, i høstsesongen.
== Idrett ==
Eidsvoll har et av Europas topplag i Amerikansk fotball, Eidsvoll 1814s.
Eidsvold Turn Fotball har et i 2. divisjon, avdeling 1 som for tiden gjør det ganske bra, og har som målsetting å rykke opp til 1. divisjon innen klubbens hundreårsjubileum i 2010. Klubben spiller sine hjemmekamper på Myhrer stadion.
== Eidsvoll brannvesen ==
Eidsvoll brannvesen er et deltidsbrannvesen med helkontinuerlig vaktordning, bestående av 24 mannskaper og befal fordelt på 4 vaktlag. Det er inngått en samarbeidsavtale med nabokommunen Hurdal om felles brannsjef, felles avdelingsledelse, felles tilsynspersonell og felles overordnet vakt.
Eidsvoll brann -og feiervesen har besøksadresse på Myhrer.
== Tettsteder i Eidsvoll kommune ==
Råholt, 14 372 innbyggere i Eidsvoll kommune og 14 830 i alt.
Eidsvoll / Sundet, 6 530 innbyggere
Finnbråtan
Minnesund, 544 innbyggere
Langset, 378 innbyggere
FeiringTall fra Statistisk sentralbyrå 1. januar 2022.
== Kjente eidsvollinger ==
Henrik Wergeland (1808–1845), forfatter
Camilla Collett (1813-1895), norsk forfatter og kvinnesakspionér
Alf Bjercke (1851-1933), fabrikkeier og forretningsmann
Thorvald Bogsrud (1870–1923), revy- og krimforfatter
Anders Venger (1872–1935), politiker (H), statsråd
Jens Bache-Wiig (1880-1965), industrileder
Arne Ekeland (1908–1994), maler
Ola Skjåk Bræk (1912–1999), bankmann, industriminister (V) i regjeringen Korvald
Leif Johansen (1930-1982), professor i sosialøkonomi ved UiO
Tormod Knutsen (1932-2021), kombinertløper, OL-gull i 1964
Kai Sjøberg (1936-1994), idrettsutøver
John Fredriksen (1944-), skipsreder og finansmann
Atle Sommerfeldt (1951-), biskop i Borg bispedømme 2012-2021
William Kristoffersen (1951-), musiker
Gunn Nordheim Morstøl (1963-), maler og grafiker
Tone Wilhelmsen Trøen (1966-), stortingspresident (H) 2018-2021
Henning Berg (1969-), fotballspiller
Stian Carstensen (1971-), musiker
Jan Gunnar Røise (1975-), skuespiller
Stella Mwangi (1986-), sanger, rapper, låtskriver
Tord Hustveit (1992-), politiker (V), leder av Unge Venstre (2013-2017)
Alexandra Rotan (1996-) artist
== Se også ==
Riksforsamlingen på Eidsvoll
== Referanser ==
== Litteratur ==
Holmsen, Andreas: Eidsvold bygds historie bd 1. Mønsterdannende for senere lokalhistorisk forskning. 1936
Holmsen, Andreas: Fra Linderud til Eidsvold Værk bd 1. Bedriftshistorie 1946
Holmsen, Andreas: Eidsvold bygds historie bd 2 1950
Holmsen, Andreas: Eidsvoll Bygds Historie. Eidsvoll Bygdebokkomite, Oslo 1950-1961.
Bd. I del 1 – Bygdehistorien til omkring 1700.
Bd. II del 1 – Gardene på østsiden av Vorma/Kirkeby, Birger: Bd. II del 2 og 3 – Gardene på vestsida av Vorma [sc]
1971 Fra Linderud til Eidsvold Værk bd 2.
Simen Flyen: Eidsvoll bygds historie. Tredje tilleggsbind. 1940-1964.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Eidsvoll – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Eidsvoll i Store norske leksikon
(no) Statistikk fra Eidsvoll kommune
(no) Nyheter fra Eidsvoll i Eidsvoll Ullensaker Blad
(no) Kulturminner i Eidsvoll på Kulturnett Akershus
(no) Ressursside om grunnlovsjubileet 1814-2014 hos Nasjonalbiblioteket
|
Liste over barnehager i Eidsvoll kommune. Eidsvoll kommune har 23 barnehager med plass til ca.
| 15,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thee_Silver_Mt._Zion_Memorial_Orchestra_%26_Tra-La-La_Band
|
2023-02-04
|
Thee Silver Mt. Zion Memorial Orchestra & Tra-La-La Band
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske musikkgrupper']
|
Thee Silver Mt. Zion Memorial Orchestra & Tra-La-La Band, (også kjent som A Silver Mt. Zion, The Silver Mt. Zion Memorial Orchestra & Tra-La-La Band, Thee Silver Mt. Zion Memorial Orchestra and Tra-La-La Band with Choir and Thee Silver Mountain Reveries) er et canadisk band, startet opp i 1999 i Montréal, Quebec, Canada. Bandets navn bruker forskjellige variasjoner på forskjellige utgivelser, muntlig brukes ofte bare Silver Mt. Zion, eller forkortelsen SMZ. Siden 2005, har bandet bestått av sju medlemmer, hvor tre av dem er involvert i legendariske Godspeed You! Black Emperor.
Bandet har gitt ut fem studioalbum, samt én EP, utgitt på det influensrike labelet Constellation.
Debut-albumet He has left us but shafts of light sometimes grace the corner of our rooms... ble utgitt i 1999 og, med unntak av to låter, er helt instrumental. Med albumet Horses in the sky ble det instrumentale og pianobaserte lydbilde byttet ut med el. gitar og overvelmende vokal, ofte sunget av alle sju medlemmene i kor. Med to fiolinster, cello og kontrabass i line-up'en er Silver Mt. Zion kjent for sitt orkestrale lydbilde.
A Silver Mt. Zion's musikk har blitt beskrevet som "post-rock", selv om bandet selv nekter å bruke uttrykket. Vokalist og gitarist Efrim Menuck identifiserer bandet heller med punk-rockens ideologi.
|
Thee Silver Mt. Zion Memorial Orchestra & Tra-La-La Band, (også kjent som A Silver Mt. Zion, The Silver Mt. Zion Memorial Orchestra & Tra-La-La Band, Thee Silver Mt. Zion Memorial Orchestra and Tra-La-La Band with Choir and Thee Silver Mountain Reveries) er et canadisk band, startet opp i 1999 i Montréal, Quebec, Canada. Bandets navn bruker forskjellige variasjoner på forskjellige utgivelser, muntlig brukes ofte bare Silver Mt. Zion, eller forkortelsen SMZ. Siden 2005, har bandet bestått av sju medlemmer, hvor tre av dem er involvert i legendariske Godspeed You! Black Emperor.
Bandet har gitt ut fem studioalbum, samt én EP, utgitt på det influensrike labelet Constellation.
Debut-albumet He has left us but shafts of light sometimes grace the corner of our rooms... ble utgitt i 1999 og, med unntak av to låter, er helt instrumental. Med albumet Horses in the sky ble det instrumentale og pianobaserte lydbilde byttet ut med el. gitar og overvelmende vokal, ofte sunget av alle sju medlemmene i kor. Med to fiolinster, cello og kontrabass i line-up'en er Silver Mt. Zion kjent for sitt orkestrale lydbilde.
A Silver Mt. Zion's musikk har blitt beskrevet som "post-rock", selv om bandet selv nekter å bruke uttrykket. Vokalist og gitarist Efrim Menuck identifiserer bandet heller med punk-rockens ideologi.
== Diskografi ==
LPs
2000: He Has Left Us Alone but Shafts of Light Sometimes Grace the Corner of Our Rooms…
2001: Born into Trouble as the Sparks Fly Upward
2003: This Is Our Punk-Rock," Thee Rusted Satellites Gather + Sing
2005: Horses in the sky
2008: 13 Blues for Thirteen MoonsEPs
2004 The "Pretty Little Lightning Paw" E.P.
== Se også ==
Godspeed You! Black Emperor
Set fire to flames
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Constellation Records
|
Thee Silver Mt. Zion Memorial Orchestra & Tra-La-La Band, (også kjent som A Silver Mt.
| 15,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FIFA_Confederations_Cup_2009
|
2023-02-04
|
FIFA Confederations Cup 2009
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FIFA Confederations Cup', 'Kategori:Fotball i 2009', 'Kategori:Fotball i Sør-Afrika', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2009', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Sør-Afrika', 'Kategori:Sport i Sør-Afrika i 2009']
|
FIFA Confederations Cup 2009 var den åttende Confederations Cup. Turneringa ble spilt i Sør-Afrika mellom 14. og 28. juni 2009. De regjerende mesterne fra 2005 var Brasil.
Brasil slo USA i finalen med 3–2. Spania tok bronse etter å ha slått Sør-Afrika 3–2 i bronsefinalen.
|
FIFA Confederations Cup 2009 var den åttende Confederations Cup. Turneringa ble spilt i Sør-Afrika mellom 14. og 28. juni 2009. De regjerende mesterne fra 2005 var Brasil.
Brasil slo USA i finalen med 3–2. Spania tok bronse etter å ha slått Sør-Afrika 3–2 i bronsefinalen.
== Deltagere ==
== Stadioner ==
== Dommere ==
== Gruppespill ==
=== Gruppe A ===
=== Gruppe B ===
== Semifinaler ==
== Bronsefinale ==
== Finale ==
== Se også ==
VM i fotball 2010
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) 2009 FIFA Confederations Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
FIFA Confederations Cup 2009 var den åttende Confederations Cup. Turneringa ble spilt i Sør-Afrika mellom 14.
| 15,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meletsja
|
2023-02-04
|
Meletsja
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Tver oblast']
|
Meletsja (russisk: Меле́ча) er en elv i Tver oblast i Russland. Den er 95 kilometer lang og har et nedbørfelt på 1 310 km². Den har en middelvannføring på 7,7 m³/s.
Meletsja har utspring nær landsbyen Staroje Sandovo. Elven renner sammen med Mogotsja og danner elva Osen, som kort tid etter munner ut i Mologa. Den er isdekt fra slutten av november til begynnelsen av april.
|
Meletsja (russisk: Меле́ча) er en elv i Tver oblast i Russland. Den er 95 kilometer lang og har et nedbørfelt på 1 310 km². Den har en middelvannføring på 7,7 m³/s.
Meletsja har utspring nær landsbyen Staroje Sandovo. Elven renner sammen med Mogotsja og danner elva Osen, som kort tid etter munner ut i Mologa. Den er isdekt fra slutten av november til begynnelsen av april.
== Referanser ==
|
| nedbørfelt = 1 310 | nedbørfelt_ref =
| 15,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Osen
|
2023-02-04
|
Osen
|
['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med uklare setninger', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Osen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Osen er en kommune i Trøndelag fylke. Osen er en kystkommune på Fosenhalvøya og grenser til Flatanger i nord, Namsos i øst og Åfjord i syd, til havs grenser kommunen også til Frøya. I vest ligger Norskehavet. Steinsdalen er administrasjonssenter i Osen kommune.
|
Osen er en kommune i Trøndelag fylke. Osen er en kystkommune på Fosenhalvøya og grenser til Flatanger i nord, Namsos i øst og Åfjord i syd, til havs grenser kommunen også til Frøya. I vest ligger Norskehavet. Steinsdalen er administrasjonssenter i Osen kommune.
== Geografi ==
Naturen i Osen er mangfoldig. Areal er beregnet til 387,33 km², høyeste fjelltopp er Storheia på 601 moh. Fjorder og viker skjærer inn i landskapet fra sjøsida. Utafor ligger ei rekke øyer og holmer med et utall skjær i fallgarden ytterst, der lyset fra Kya fyr markerer det siste punktet før Island som neste.
Kommunen innehar store inngrepsfrie naturområder. Lengst nord i kommunen finnes Europas sørligst største inngrepsfrie naturområde fra fjord til fjell, området strekker seg inn i nabokommunene i nord og øst. Her kan en gå i fjell og skog i dagevis uten å møte folk, om en da ikke skulle treffe på andre turgåere, jegere eller fiskere som frister lykken i naturens eget spiskammer. Kommunen har rikelig med snaufjell og fiskevatn, skogsområder og dalfører med elver og bekkefar.
Svesfjorden er med sine 9 km kommunens lengste fjord. Innerst i fjorden ligger gården Sve (som er fraflyttet), som har gitt navn til fjorden.
Buholmråsa er et fyr som markerer sørenden av Folda, som er et åpent havområde fra Osen i sør, til Vikna i nord. Havområdet er bare 30 nautiske mil. Folda blir omtalt som «havets kirkegård». Mest kjent er forliset til hurtigruten Sanct Svithun 21. oktober 1962.
== Samfunn ==
Den største bosetningen i Osen ligger nederst i Steinsdalen og i området rundt og ut mot kysten. Her ligger det butikker, kommunehus og kirke. Andre bosetninger i kommunen er grenda Seter, som ligger nord for Svesfjorden helt nord i kommunen og på Skjervøyene i sørvest.
=== Samferdsel ===
Osen har veiforbindelse til resten av Fosenhalvøya via fylkesvei 715, som går østover til Namdalseid og sørover til Åfjord. Grenda Seter har kun veiforbindelse med Flatanger kommune via fylkesvei 6304.
Det er hurtigbåtforbindelse fra Sandviksberget på fastlandet til Seter og Skjervøya.
=== Utdanning ===
Det er to grunnskoler i Osen, Strand barne- og ungdomsskole og Seter skole.
=== Politikk ===
Utfyllende artikkel: Osen - tidligere kommunestyrevalg
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
Av 792 stemmeberettigede i Osen kommune var det 512 som avga stemme ved kommunestyrevalget i 2019. Det vil si en valgdeltakelse på 64,65 prosent.
== Kultur ==
=== Kommunevåpen ===
Osens kommunevåpen ble godkjent i 1987. Det viser et sølvfarget fiskegarn på blå bakgrunn og symboliserer fiske og fiskeritilknytning.
=== Severdigheter ===
Det finnes helleristninger fra steinalderen ved Strand. Helleristningene viser dyrefigurer med hval som midtpunkt. På Vingsand ligger det et bygdetun, hvor Bjørnørspelet vises hver sommer.
== Historie ==
Opprinnelig var Osen del av Bjørnør herred.
1. juni 1892 ble Osen egen kommune etter en kongelig resolusjon fra 15. januar 1892.
1960 ble veien østover til Namdalseid åpnet.
1979 ble veien sørover til Roan åpnet.
Det finnes fremdeles noen offentlige tjenester som omfatter både Roan og Osen, med embetsnavnet Bjørnør: Bjørnør lensmannsdistrikt og Bjørnør prestegjeld.
== Galleri ==
== Kjente osinger ==
Augusta Aasen (1878-1920), politiker og kvinnesaksforkjemper
Einar Hepsø (1926-2005), leder av Norges Fiskarlag 1984-1994
Roald Sturla Næss (f. 1949), ambassadør
Tone Haugen (f. 1964), fotballspiller med VM-gull (1995)
Arnt Egil Rånes (f. 1973), gitarist i DDE
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Osen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Osen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Osen i Store norske leksikon
(no) Statistisk Sentralbyrå - Osen kommune. Kommunefakta
(no) Steinsdalselva
|
| nedbørfelt = 3 210 | nedbørfelt_ref =
| 15,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vita_og_Wanda_Mashadi
|
2023-02-04
|
Vita og Wanda Mashadi
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Nordmenn av iransk opphav', 'Kategori:Norske tvillinger', 'Kategori:Personer fra Eidskog kommune', 'Kategori:TV-personligheter']
|
Tvillingsøstrene Wanda Mashadi og Vita Mashadi (født 18. april 1992 på Skotterud, i Eidskog kommune) er norske TV-personligheter og bloggere av iransk opphav. De er kjent fra podcasten «Tvillingterapi med Vita & Wanda», bokutgivelse «Våre beste stylingtips» og en rekke TV-opptredener. Foreldrene kom til Norge som FN-flyktninger fra Iran. Søstrene og deres mor flyttet til Strømmen 2008. De har bodd sammen hele sitt liv og de bor fortsatt sammen.
Tvillingene har stått opp mot mobbing på TV og har selv opplevd å bli mobbet i barndommen. De er begge influensere med over 70 tusen følgere på Instagram per desember 2020.Sammen ble de nominert til publikumsprisen under Gullruten 2022 for sin deltakelse i 71° nord – team, og var en av fire finalister etter den innledende avstemningen.
|
Tvillingsøstrene Wanda Mashadi og Vita Mashadi (født 18. april 1992 på Skotterud, i Eidskog kommune) er norske TV-personligheter og bloggere av iransk opphav. De er kjent fra podcasten «Tvillingterapi med Vita & Wanda», bokutgivelse «Våre beste stylingtips» og en rekke TV-opptredener. Foreldrene kom til Norge som FN-flyktninger fra Iran. Søstrene og deres mor flyttet til Strømmen 2008. De har bodd sammen hele sitt liv og de bor fortsatt sammen.
Tvillingene har stått opp mot mobbing på TV og har selv opplevd å bli mobbet i barndommen. De er begge influensere med over 70 tusen følgere på Instagram per desember 2020.Sammen ble de nominert til publikumsprisen under Gullruten 2022 for sin deltakelse i 71° nord – team, og var en av fire finalister etter den innledende avstemningen.
== TV-deltakelser (utvalg) ==
Vita og Wanda, TV-serie i 23 episoder fordelt på tre sesonger på NRK
Trygdekontoret
Robinsonekspedisjonen (2015)
Kompani Lauritzen og Huskestue på TV2 med Dag Otto Lauritzen og Kristian Ødegård
Camp kulinaris (kun Wanda)
71° nord – Norges tøffeste kjendis (kun Vita)
Monsen på villspor på NRK (2020) med Lars Monsen
71° nord – team (2022)
24-stjerners julekalender på NRK (2022)
== Referanser ==
|
| lengde_totalt = 188,6
| 15,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steinerskolen_(tidsskrift)
|
2023-02-04
|
Steinerskolen (tidsskrift)
|
['Kategori:Antroposofi', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske tidsskrifter', 'Kategori:Norske tidsskrifter']
|
Steinerskolen er et norsk/dansk pedagogisk og kulturelt tidsskrift for steinerskolebevegelsen i Norge og Danmark. Tidsskriftet har sine røtter i et pedagogisk tidsskrift utgitt av det antroposofiske miljøet i Bergen fra 1938, Mennesket, og et tidsskrift utgitt ved steinerskolen i Oslo fra 1952, Ny skole.
Tidsskriftet i Bergen fikk i 1946 navnet Mennesket, pedagogisk kulturelt tidsskrift, og hadde lesere i hele Norden. Ernst Sørensen var den første redaktøren, og etter 11 år overtok Nils Gustav Hertzberg. Senere var Torger Holtsmark, Jon Moen, Jørgen Smit og Sissi Tynæs redaktører.
Tidsskriftet i Oslo var en viktig faktor i gjenoppbyggingen av steinerskolen i Oslo etter de vanskelige krigsårene. Den første redaktøren var Jens Bjørneboe, og tidsskriftet hadde som ambisjon å allmenngjøre og bringe skolens pedagogiske grunnlag inn i tiden. Da steinerskolen i Oslo flyttet til Hovseter i 1962 ble tidsskriftets navn endret til Steinerskolen, og i 1977 ble tidsskriftet Steinerskolen slått sammen med Mennesket. I 2002 ble Steinerskolen et nordisk tidsskrift som utgis av steinerskolebevegelsene i Norge og Danmark.
Norske redaktører etter Jens Bjørneboe har vært Dan Lindholm, Svein Bøhn, Arve Mathisen, Hans Tarjei Skaare, Eli Tronsmo og Ninon Onarheim. Danske redaktører, fra 2002, har vært Irmelin Stockmarr (2002–2006) og Birgitte Ravn Olesen (2006–2014) og Randi Pisani (2014 -).
Opplaget er på 8 300 og bladet utkommer hvert kvartal.
|
Steinerskolen er et norsk/dansk pedagogisk og kulturelt tidsskrift for steinerskolebevegelsen i Norge og Danmark. Tidsskriftet har sine røtter i et pedagogisk tidsskrift utgitt av det antroposofiske miljøet i Bergen fra 1938, Mennesket, og et tidsskrift utgitt ved steinerskolen i Oslo fra 1952, Ny skole.
Tidsskriftet i Bergen fikk i 1946 navnet Mennesket, pedagogisk kulturelt tidsskrift, og hadde lesere i hele Norden. Ernst Sørensen var den første redaktøren, og etter 11 år overtok Nils Gustav Hertzberg. Senere var Torger Holtsmark, Jon Moen, Jørgen Smit og Sissi Tynæs redaktører.
Tidsskriftet i Oslo var en viktig faktor i gjenoppbyggingen av steinerskolen i Oslo etter de vanskelige krigsårene. Den første redaktøren var Jens Bjørneboe, og tidsskriftet hadde som ambisjon å allmenngjøre og bringe skolens pedagogiske grunnlag inn i tiden. Da steinerskolen i Oslo flyttet til Hovseter i 1962 ble tidsskriftets navn endret til Steinerskolen, og i 1977 ble tidsskriftet Steinerskolen slått sammen med Mennesket. I 2002 ble Steinerskolen et nordisk tidsskrift som utgis av steinerskolebevegelsene i Norge og Danmark.
Norske redaktører etter Jens Bjørneboe har vært Dan Lindholm, Svein Bøhn, Arve Mathisen, Hans Tarjei Skaare, Eli Tronsmo og Ninon Onarheim. Danske redaktører, fra 2002, har vært Irmelin Stockmarr (2002–2006) og Birgitte Ravn Olesen (2006–2014) og Randi Pisani (2014 -).
Opplaget er på 8 300 og bladet utkommer hvert kvartal.
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20181205071323/https://tidsskriftet.steinerskolen.no/
|
Steinerskolen er et norsk/dansk pedagogisk og kulturelt tidsskrift for steinerskolebevegelsen i Norge og Danmark. Tidsskriftet har sine røtter i et pedagogisk tidsskrift utgitt av det antroposofiske miljøet i Bergen fra 1938, Mennesket, og et tidsskrift utgitt ved steinerskolen i Oslo fra 1952, Ny skole.
| 15,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C5%BDovneksj%C3%B8en
|
2023-02-04
|
Žovneksjøen
|
['Kategori:15°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Slovenia', 'Kategori:Savas vassdragsområde', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sloveniastubber', 'Kategori:Stubber 2019-07', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Žovneksjøen (slovensk: Žovneško jezero) er en innsjø nær Celje i Slovenia.
|
Žovneksjøen (slovensk: Žovneško jezero) er en innsjø nær Celje i Slovenia.
|
Žovneksjøen (slovensk: Žovneško jezero) er en innsjø nær Celje i Slovenia.
| 15,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Four_Year_Strong
|
2023-02-04
|
Four Year Strong
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2001 i USA', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA', 'Kategori:Pop-punkgrupper']
|
Four Year Strong er et amerikansk pop punk/melodic hardcore band fra Worcester, Massachusetts, USA.
Musikken de lager kan bli beskrevet som en blanding av pop punk, hardcore og power pop. Bandet utviklet musikken deres ut i fra hva slags musikk de ville høre på, men som ingen spilte på den tiden. Navnet på bandet kommer fra en av sangene til The Get Up Kids, der sangteksten var «five year strong». De er kjent for å bruke replikker fra filmer som titler på sangene deres.
|
Four Year Strong er et amerikansk pop punk/melodic hardcore band fra Worcester, Massachusetts, USA.
Musikken de lager kan bli beskrevet som en blanding av pop punk, hardcore og power pop. Bandet utviklet musikken deres ut i fra hva slags musikk de ville høre på, men som ingen spilte på den tiden. Navnet på bandet kommer fra en av sangene til The Get Up Kids, der sangteksten var «five year strong». De er kjent for å bruke replikker fra filmer som titler på sangene deres.
== Medlemmer ==
Dan O'Connor – gitar / vokalist
Alan Day – gitar / vokalist
Joe Weiss – bass
Jake Massucco – trommer
Josh Lyford – synth / bakgrunnsvokalist / RytmegitarTidligere medlemmer
Teddy Petsas – vokalist
Ardie Petsas – bass
Bryan Gregoire – vokalist
John Dagnello – gitar
Eric Stone – synth
Tim Savas – synth
Chris Curran – synth
== Diskografi ==
Album
2005: It's Our Time
2007: Rise Or Die Trying
2009: Explains It All ('90s coveralbum)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Four Year Strong – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Four Year Strong på Discogs
(en) Four Year Strong på MusicBrainz
(en) Four Year Strong på Spotify
(en) Four Year Strong på Songkick
(en) Four Year Strong på Last.fm
(en) Four Year Strong på AllMusic
Myspace
Twitter
|
Worcester, Massachusetts, USA
| 15,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dan_Lindholm
|
2023-02-04
|
Dan Lindholm
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Fødsler 4. april', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske antroposofer', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Dan Lindholm (født 4. april 1908, død 14. juli 1998) var en norsk antroposof, lektor og forfatter, og en av pionérene i den norske steinerskolebevegelsen. Han utgav flere bøker og var redaktør for tidsskriftet Steinerskolen.
Han var gift med pianisten Amalie Christie, og var sønn av forfatteren og antroposofen Ingeborg Møller.
|
Dan Lindholm (født 4. april 1908, død 14. juli 1998) var en norsk antroposof, lektor og forfatter, og en av pionérene i den norske steinerskolebevegelsen. Han utgav flere bøker og var redaktør for tidsskriftet Steinerskolen.
Han var gift med pianisten Amalie Christie, og var sønn av forfatteren og antroposofen Ingeborg Møller.
== Publikasjoner ==
På menneskevei : fra livet i en Steinerskole, Antropos, 2004 ISBN 8209019775
Fra soloppgangens land : orientalske myter og legender, Antropos, 1995
Gjentatte jordliv, Antropos, 1994
Kjenner du din engel, Antropos, 1989, oversatt til engelsk som Encounters with Angels, 1991
== Referanser ==
|
Dan Lindholm (født 4. april 1908, død 14.
| 15,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Noguera_Pallaresa
|
2023-02-04
|
Noguera Pallaresa
|
['Kategori:0°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Ebros vassdragsområde', 'Kategori:Elver i Catalonia']
|
Noguera Pallaresa er en 154 km lang elv i Catalonia i Spania. Den har utspring ved Era Font d'era Noguereta i kommunen Naut Aran (Arandalen) om lag 1 860 meter over havet, og bare noen hundre meter fra kilden til Garonne. Mens Garonne renner mot Atlanterhavet, renner Noguera Pallaresa mot elva Segre og munner ut i denne elven fra høyre like etter Camarasareservoaret (Noguera), og havner til slutt i Middelhavet.
Noguera Pallaresa er demmet opp flere steder, og foruten Talarn er de største reservoarene La Torrasa (mellom Esterri d'Àneu og La Guingueta d'Àneu i Pallars Sobirà), Sant Antoni (overfor Talarn i Pallars Jussà), Terradets (i kommunen Àger i Noguera) og Camarasa (like før samløpet med Segre). Alle disse har installert vannkraftverk.
Regnet ovenfra og nedover, er de største anleggene:
Talarn-demningen
Terradets-demningen
Camarasa-demningen
Segre
San Lorenz-demningen
Lerida (Lleida) by
Utxesa-demningen
Ebro
|
Noguera Pallaresa er en 154 km lang elv i Catalonia i Spania. Den har utspring ved Era Font d'era Noguereta i kommunen Naut Aran (Arandalen) om lag 1 860 meter over havet, og bare noen hundre meter fra kilden til Garonne. Mens Garonne renner mot Atlanterhavet, renner Noguera Pallaresa mot elva Segre og munner ut i denne elven fra høyre like etter Camarasareservoaret (Noguera), og havner til slutt i Middelhavet.
Noguera Pallaresa er demmet opp flere steder, og foruten Talarn er de største reservoarene La Torrasa (mellom Esterri d'Àneu og La Guingueta d'Àneu i Pallars Sobirà), Sant Antoni (overfor Talarn i Pallars Jussà), Terradets (i kommunen Àger i Noguera) og Camarasa (like før samløpet med Segre). Alle disse har installert vannkraftverk.
Regnet ovenfra og nedover, er de største anleggene:
Talarn-demningen
Terradets-demningen
Camarasa-demningen
Segre
San Lorenz-demningen
Lerida (Lleida) by
Utxesa-demningen
Ebro
|
| sideelver =
| 15,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amalie_Christie
|
2023-02-04
|
Amalie Christie
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske antroposofer', 'Kategori:Norske klassiske pianister', 'Kategori:Personer fra Hamar kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Amalie Christie (født 21. desember 1913 på Vang, død 4. mars 2010 i Bærum) var en norsk klassisk pianist, klaverpedagog og antroposof. Hun har utgitt bøker om Ludwig van Beethoven og om musikkpedagogikk, samt holdt en rekke foredrag. Hun virket som musikkpedagog gjennom nærmere 70 år, og har også holdt konserter.
|
Amalie Christie (født 21. desember 1913 på Vang, død 4. mars 2010 i Bærum) var en norsk klassisk pianist, klaverpedagog og antroposof. Hun har utgitt bøker om Ludwig van Beethoven og om musikkpedagogikk, samt holdt en rekke foredrag. Hun virket som musikkpedagog gjennom nærmere 70 år, og har også holdt konserter.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Se Christie for mer om farsslekta og Wedel-Jarlsberg for mer om morsslekta.Amalie Christie var datter av professor Werner Hosewinckel Christie (1877–1927) og Karen Amalie Wedel-Jarlsberg (1886–1952), og søster av generalmajorene Johan Koren Christie og Werner Christie. Hennes besteforeldre på morssiden var godseier Carl Gustav Wedel-Jarlsberg og Amalie Thomine Michelet, som hun var oppkalt etter.
Hun studerte ved musikkhøyskolen i Berlin (nå Universität der Künste Berlin).
=== Karriere ===
Amalie Christie debuterte i Oslo i 1938. Under andre verdenskrig engasjerte hun seg for forfulgte jøder i Norge. Hun troppet personlig opp hos politiinspektør Knut Rød i Oslo-politiet for å protestere mot deportasjonen av jødene, og hennes familie gav også i årene før forfulgte fra det europeiske kontinentet husly.
Etter krigen engasjerte hun seg for dødsdømte nordmenn fra den tapende siden. Amalie Christie opplevde det meste av det 20. århundre, og var hele livet like konsekvent i avvisningen av menneskefiendtlige ideologier som nazisme og kommunisme og i forsvaret for humanistiske idealer. Amalie Christie hørte sammen med ektemannen Dan Lindholm i 1940- og 1950-årene til kretsen av yngre norske antroposofer rundt Jens Bjørneboe, André Bjerke, Lisel Bjørneboe m.fl.
Som musikkpedagog var Christie tilhenger av gehørmetoden («fra hånd til hånd») og la mindre vekt på noter. Hun var sterkt engasjert i motstanden mot popmusikken i TV-debatter i 1960-årene, og ble særlig kjent for en TV-debatt i NRK om sangen Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli, det norske bidraget i Eurovision Song Contest i 1969. Låtskriver Arne Bendiksen deltok først i en TV-debatt, som siden ble utvidet til to debatter til. I den tredje debatten deltok Christie, der hun angrep «vulgariteten» i Bendiksens sang og kalte Bendiksen en «vampyr». Popartisten Elisabeth Granneman bad så Christie om å «holde kjeft» og truet med å sette seg på henne. Debatten ble avsluttet med at Christie fikk behandling med luktesalt.
=== Ekteskap, barn ===
Hun var 1944–1947 gift med pianisten Robert Riefling, og ble siden gift med antroposofen og steinerskolepionéren Dan Lindholm. De bosatte seg på Jar i et hus fra 1700-tallet som ble flyttet fra gården Botterud på Tretten i Gudbrandsdalen like etter krigen. Hun var mor til bl.a. filosofen og biologen Markus Lindholm.
== Tidligere elever ==
Ketil Bjørnstad
== Publikasjoner ==
Christie, Amalie (1948). Mennesket og musikken. Oslo: Aschehoug.
Christie, Amalie (1970). Beethoven. Oslo: Gyldendal.
Beethovens brev og notater, 1999
Vi spiller fra hånd til hånd, 2006
== Litteratur ==
Ingeborg Solbrekken: Med empati som våpen : Amalie Christies kamp mot deportasjon og rettsoppgjør, 2004
== Dokumentar ==
Musikken framfor alt : et møte med Amalie Christie, regi Ingeranna Krohn Nydal, 2000
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Intervju med Amalie Christie og Dan Lindholm av Pål Mathisen i Morgenbladet
|
__NOTOC__
| 15,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kur_(elv)
|
2023-02-04
|
Kur (elv)
|
['Kategori:Amurs vassdragsområde', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Khabarovsk kraj']
|
Kur (russisk: Кур) er en elv i Khabarovsk kraj i Russland og en av kildeelvene til elven Tunguska. Elven er 434 kilometer lang og har et nedbørfelt på 13 700 km².Kur renner sammen med Urmi og danner Tunguska, som er en sideelv til Amur.
|
Kur (russisk: Кур) er en elv i Khabarovsk kraj i Russland og en av kildeelvene til elven Tunguska. Elven er 434 kilometer lang og har et nedbørfelt på 13 700 km².Kur renner sammen med Urmi og danner Tunguska, som er en sideelv til Amur.
== Referanser ==
|
| nedbørfelt = 13 700 | nedbørfelt_ref =
| 15,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tunguska-eksplosjonen
|
2023-02-04
|
Tunguska-eksplosjonen
|
['Kategori:1908 i Russland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Eksplosjoner', 'Kategori:Hendelser i 1908', 'Kategori:Krasnojarsk kraj', 'Kategori:Meteoritter', 'Kategori:Naturkatastrofer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Tunguska-eksplosjonen var en voldsom eksplosjon som fant sted nær elva Steinete Tunguska i guvernementet Jenisejsk, det nåværende Krasnojarsk kraj, i Russland, om morgenen den 30. juni 1908. (17. juni etter den julianske kalender, som var i bruk i Russland på den tid). Det er alminnelig akseptert at hendelsen ble forårsaket av et fragment av en asteroide eller komet som eksploderte i en høyde på 5–10 kilometer over bakken, men detaljene rundt objektets type og sammensetning er imidlertid ikke entydig fastslått. Forskjellige studier har gitt varierende estimater for størrelsen på objektet, varierende fra 60 til 190 meter avhengig av om objektet var fra en komet eller en tettere asteroide.Selv om objektet eksploderte i lufta og ikke traff jordoverflaten, så regnes hendelsen likevel som et kosmisk nedslag. Estimater for sprengkraften i eksplosjonen varierer fra 5 megatonn til så mye som 30 megatonn TNT, med 10–15 megatonn som det mest sannsynlige - noe som omtrent tilsvarer den amerikanske Castle Bravo-prøvesprengningen i februar 1954, rundt 1 000 ganger kraftigere enn Hiroshima-bomben, og rundt en tredjedel av kraften til Tsar Bomba, den største hydrogenbomben som noensinne er detonert. En eksplosjon av denne størrelsen er i stand til å ødelegge en stor by. Eksplosjonen slo overende anslagsvis 80 millioner trær over et område på 2 150 km². Det er beregnet at jordskjelvet fra eksplosjonen ville ha målt 5,0 på Richterskalaen.
Tunguska-hendelsen antas å være det største nedslaget på land i Jordens nyere historie, selv om tilsvarende store nedslag i fjerne havområder ikke ville blitt registrert før global satellittovervåkning ble etablert i 1960- og 1970-årene.
|
Tunguska-eksplosjonen var en voldsom eksplosjon som fant sted nær elva Steinete Tunguska i guvernementet Jenisejsk, det nåværende Krasnojarsk kraj, i Russland, om morgenen den 30. juni 1908. (17. juni etter den julianske kalender, som var i bruk i Russland på den tid). Det er alminnelig akseptert at hendelsen ble forårsaket av et fragment av en asteroide eller komet som eksploderte i en høyde på 5–10 kilometer over bakken, men detaljene rundt objektets type og sammensetning er imidlertid ikke entydig fastslått. Forskjellige studier har gitt varierende estimater for størrelsen på objektet, varierende fra 60 til 190 meter avhengig av om objektet var fra en komet eller en tettere asteroide.Selv om objektet eksploderte i lufta og ikke traff jordoverflaten, så regnes hendelsen likevel som et kosmisk nedslag. Estimater for sprengkraften i eksplosjonen varierer fra 5 megatonn til så mye som 30 megatonn TNT, med 10–15 megatonn som det mest sannsynlige - noe som omtrent tilsvarer den amerikanske Castle Bravo-prøvesprengningen i februar 1954, rundt 1 000 ganger kraftigere enn Hiroshima-bomben, og rundt en tredjedel av kraften til Tsar Bomba, den største hydrogenbomben som noensinne er detonert. En eksplosjon av denne størrelsen er i stand til å ødelegge en stor by. Eksplosjonen slo overende anslagsvis 80 millioner trær over et område på 2 150 km². Det er beregnet at jordskjelvet fra eksplosjonen ville ha målt 5,0 på Richterskalaen.
Tunguska-hendelsen antas å være det største nedslaget på land i Jordens nyere historie, selv om tilsvarende store nedslag i fjerne havområder ikke ville blitt registrert før global satellittovervåkning ble etablert i 1960- og 1970-årene.
== Eksplosjonen ==
Rundt 07:17 lokal tid observerte innfødte evenker og russiske nybyggere i fjellandskapet nordvest for Bajkalsjøen en blålig lysstripe, nesten like sterk som Solen, som beveget seg over himmelen. Rundt 10 minutter senere kom et sterkt lysglimt og en lyd som lignet artilleriild. Øyenvitner som var nærmere eksplosjonen rapporterte at lydkilden beveget seg fra øst mot nord. Lydene ble fulgt av en sjokkbølge som slo folk overende og knuste vinduer hundrevis av kilometer unna. De fleste øyenvitnene rapporterte bare lydene og rystelsene, og ikke selve eksplosjonen. Øyenvitneskildringene varierer også med hensyn til rekkefølgen og varigheten av de forskjellige hendelsene.
Eksplosjonen ble registrert ved seismiske stasjoner over hele Eurasia. Sjokkbølgen ville enkelte steder tilsvart et jordskjelv på 5,0 på Richterskalaen (som dog ikke ble utviklet før i 1935). Den lagde også svingninger i lufttrykket som var kraftige nok til å påvises i Storbritannia. I løpet av de påfølgende ukene var kveldshimmelen så sterkt opplyst at man kunne lese i lyset fra den, på grunn av støvpartikler som ble spredt i stratosfæren av eksplosjonen. I USA observerte både Smithsonian astrofysiske observatorium og Mount Wilson-observatoriet en reduksjon i atmosfærisk sikt som varte i flere måneder, også på grunn av svevende støv.
=== Utvalgte øyenvitneskildringer ===
Rundt frokosttid satt jeg ved huset mitt i handelsposten Vanavara (65 kilometer sør for eksplosjonen), vendt mot nord. [...] Plutselig så jeg at direkte mot nord, over Onkouls Tunguskavei, ble himmelen delt i to, og ild kom til syne høyt og vidt over skogen (som Semenov viste, rundt 50 grader opp – ekspedisjonens notat). Riften på himmelen ble større, og hele nordsiden var dekt av ild. I det øyeblikket ble jeg så varm at jeg ikke kunne tåle det, det var som om skjorta mi hadde tatt fyr; fra nordsiden, hvor ilden var, kom sterk varme. Jeg ville bare rive av meg skjorta og hive den vekk, men så klappet himmelen sammen igjen, og det hørtes et sterkt drønn, og jeg ble kastet et par meter til side. Jeg ble fra meg et øyeblikk, men så kom kona løpende og ledet meg til huset. Etter dette kom det sånn en støy, som steiner som falt eller kanoner som skjøt, jorden skalv, og da jeg var på bakken presset jeg hodet ned av frykt for at det ville bli knust av steiner. Da himmelen åpnet seg raste glovarme vinder mellom husene, som fra kanoner, og de etterlot spor i bakken som stier og ødela noen avlinger. Senere så vi at mange vinduer var knust, og i låven var en del av jernlåsen revet over.
Jeg hadde en hytte ved elva sammen med min bror Tsjekaren. Vi lå og sov. Plutselig våknet vi begge samtidig. Noen dyttet på oss. Vi hørte sus og merket sterk vind. Tsjekaren sa «Kan du høre alle fuglene som flyr over oss?» Vi var begge i hytta, og kunne ikke se hva som foregikk utenfor. Plutselig ble jeg dyttet igjen, denne gang så hardt at jeg falt inn i ilden. Jeg ble redd. Tsjekaren ble også redd. Vi begynte å rope på far, mor, bror, men ingen svarte. Det var bråk utenfor hytta, og vi hørte trær som falt. Tsjekaren og jeg kom oss ut av soveposene og ville løpe ut, men så kom tordenet. Dette var det første tordenet. Jorden begynte å bevege seg og steiner og vind traff hytta vår og slo den over ende. Jeg ble presset ned av stokker men hodet mitt var fritt. Da så jeg et under: trærne falt, grenene tok fyr, det ble veldig lyst, hvordan kan jeg si dette, som om det var en andre sol, øynene mine gjorde vondt og jeg lukket dem endog igjen. Det var som det russerne kaller lyn. Og straks etter var det et andre tordenslag. Dette var det andre torden. Det var en solfylt morgen, det var ingen skyer, solen skinte klart som vanlig, og plutselig kom det en til!Tsjekaren og jeg hadde litt vanskeligheter med å komme oss ut fra restene av hytta vår. Da så vi at over oss, men på et annet sted, var det et lysglimt til, og det kom larmende torden. Dette var det tredje tordenslaget. Vinden kom igjen og slo oss over ende, mot de nedfalne trærne.Vi så på de falte trærne, så tretoppene bli brekt av, så brannene. Plutselig ropte Tsjekaren «Se opp» og pekte med handa. Jeg så i den retningen og så enda et lysglimt og det laget enda et tordenskrall. Men lyden var mindre enn før. Dette var det fjerde torden, som vanlig torden.Jeg husker nå at det var et torden til, men det var lite og et sted langt unna, der hvor sola drar for å sove.
Den 17. juni, rundt 9 om morgenen, observerte vi et uvanlig naturfenomen. I landsbyen Nordre Karelinskij (200 verst nord for Kirensk) så bøndene mot nordvest, ganske høyt over horisonten, et merkelig skarpt lysende (umulig å se på) blåhvitt himmellegeme, som i 10 minutter beveget seg nedover. Legemet så ut som et «rør», dvs. en sylinder. Det var en skyfri himmel, kun en liten mørk sky ble sett i samme retning som det lysende legemet. Det var varmt og tørt. Etterhvert som legemet nærmet seg bakken (skogen) lot det til å bli uskarpt, og ble så til en gigantisk svulmende sky av svart røyk, og det ble hørt et høyt dunder, som om store steiner falt, eller artilleri ble avfyrt. Alle bygningene ristet. Samtidig begynte skyen å gi fra seg flammer av uviss fasong. Alle landsbyens beboere ble slått av panikk og løp ut i gatene, kvinner skrek og trodde det var verdens ende.Forfatteren av disse linjene var i skogen rundt 6 verst nord for Kirensk, og hørte mot nordøst en lyd som av en slags artilleriild, som ble gjentatt hvert 15. minutt minst 10 ganger. I Kirensk ristet nordøstvendte vinduer i enkelte bygninger.
Da meteoritten falt ble det observert sterke rystelser i bakken, og nær landsbyen Lovat i Kansk ujezd ble det hørt to kraftige eksplosjoner, som fra grovkalibret artilleri.
Landsbyen Kezjemskoje. Den 17. ble det observert en uvanlig atmosfærisk hendelse. Kl. 07:43 ble det hørt en lyd som av sterk vind. Like etterpå hørtes et fryktelig drønn, fulgt av et jordskjelv som bokstavelig talt ristet bygningene, som om de ble truffet av en stor tømmerstokk eller en stor stein. Det første drønnet ble etterfulgt av et til, og deretter et tredje. Deretter – i mellomrommet mellom det første og tredje drønnet, kom en uvanlig underjordisk risting, som en jernbane hvor dusinvis av tog passerer samtidig. Deretter ble det i 5 til 6 minutter hørt noe nøyaktig som artilleriild: 50 – 60 salver i korte, like intervaller, som gradvis ble svakere. Etter 1,5 – 2 minutter etter en av «salvene» ble det hørt ytterligere seks drønn, som om en kanon ble avfyrt, men hver for seg, høyt, og fulgt av rystelser.Himmelen så først ut til å være klar. Det var ingen vind og ingen skyer. Men ved nærmere inspeksjon i nord, dvs. hvor de fleste drønnene ble hørt fra, ble det nær horisonten observert en slags askeaktig sky, som etterhvert ble mindre og mere gjennomsiktig, og som sannsynligvis rundt 2-3 tiden om ettermiddagen forsvant helt.
== Forskningsekspedisjoner ==
Det var lite vitenskapelig interesse omkring nedslaget på den tid, muligens på grunn av Tunguska-regionens isolerte beliggenhet. Hvis det var noen tidlige ekspedisjoner til stedet i det hele tatt så er nedtegnelsene sannsynligvis gått tapt i løpet av de påfølgende kaotiske årene i Russland, med første verdenskrig, den russiske revolusjon og den russiske borgerkrig.
Den første registrerte ekspedisjonen kom til åstedet mer enn et tiår etter hendelsen. I 1921 besøkte den russiske mineralogen Leonid Kulik nedslagsfeltet til elva Steinete Tunguska, som en del av en undersøkelse for Det sovjetiske vitenskapsakademi. På bakgrunn av lokale redegjørelser trakk han den slutning at eksplosjonen var forårsaket av et nedslag av en gigantisk meteoritt. Han overtalte den sovjetiske regjeringen til å finansiere en ekspedisjon til Tunguska-regionen, basert på et prospekt om at jern fra meteoritten kunne berges for den sovjetiske industrien.
Kuliks ekspedisjon kom fram til stedet i 1927. Til sin overraskelse fant de intet krater. De fant i stedet en region med svidde trær, rundt 50 kilometer i diameter. Ved nullpunktet var det noen trær som merkelig nok fortsatt sto oppreist, men med greiner og bark revet av. De som var lengre unna var slått over ende i retning bort fra senteret.
Over de neste ti årene var det ytterligere tre ekspedisjoner til området. Kulik fant et lite gryteformet myrhull som han trodde kunne være krateret, men etter en arbeidskrevende drenering av myra fant han gamle trestumper på bunnen, noe som utelukket muligheten for at det var et krater. I 1938 ordnet Kulik med en luftfoto-undersøkelse av området, som viste at hendelsen hadde slått trær over ende i et enormt sommerfuglformet mønster. Til tross for de omfattende ødeleggelsene ble det ikke funnet noe krater.
Ekspedisjoner som ble sendt til området på 1950- og 1960-tallet fant mikroskopiske kuler av silikat og magnetitt i prøver av jordsmonnet. Lignende kuler ble antatt å finnes i de felte trærne, men de kunne ikke påvises med datidens metoder. Senere ekspedisjoner fant imidlertid slike kuler i sevjen fra trærne. Kjemisk analyse viste at kulene hadde høyt innhold av nikkel i forhold til jern, noe som også er tilfelle i meteoritter, og konklusjonen var at de var av utenomjordisk opprinnelse. Konsentrasjonen av kulene i forskjellige regioner av jordsmonnet ble også funnet å være i samsvar med den forventede fordelingen fra en luftsprengt meteoritt. Senere studier av kulene fant uvanlige fordelinger av flere andre metaller i forhold til omgivelsene, noe som også ble sett som bevis for en utenomjordisk opprinnelse.Kjemisk analyse av torvmyrer i området viste også mange avvik som ble sett på som samsvarende med et nedslag. Isotopsignaturene til stabile karbon-, hydrogen- og nitrogenisotoper i myrlagene fra 1908 ble funnet å ikke være i samsvar med hva som ble målt i de nærliggende lagene over og under. Regionen hvor myrene med de avvikende signaturene lå inneholdt også en uvanlig høy mengde iridium, lignende iridiumlaget som er funnet i K/T-grensen. Disse uvanlige mengdene antas å være resultatet av nedfall fra meteoritten som er blitt avsatt i myrene. Nitrogenet antas å ha blitt avsatt som sur nedbør, et forventet nedfall fra eksplosjonen.
== Teorier om Tunguska-objektet ==
=== Luftsprengt meteoroide ===
Blant vitenskapsfolk er den ledende forklaringen på eksplosjonen en luftsprengning av en meteoroide 6–10 kilometer over jordoverflaten.
Meteoroider kommer inn i Jordens atmosfære fra verdensrommet hver eneste dag, vanligvis med en hastighet på mer enn 10 kilometer per sekund. De fleste er små, men fra tid til annen kommer det en større. Varmen som genereres av kompresjonen av lufta foran meteoroiden når den farer gjennom atmosfæren er kolossal, og de fleste brenner opp eller eksploderer før de når bakken. Fra andre halvdel av 1900-tallet har nøye overvåkning av Jordens atmosfære ført til oppdagelsen av at slike meteoroide-luftsprengninger finner sted ganske ofte. En stein-meteoroide på rundt 10 meter i diameter kan lage en eksplosjon på rundt 20 kilotonn, som tilsvarer Fat Man-bomben som ble sluppet over Nagasaki, og data fra U.S. Air Force indikerer at slike eksplosjoner finner sted i den øvre atmosfæren mer enn en gang hvert år. Tunguska-lignende hendelser i megatonn-klassen er mye sjeldnere. Eugene Shoemaker estimerte at slike hendelser finner sted rundt en gang hvert 300. år.
=== Eksplosjonsmønstre ===
Eksplosjonens virkning på trær nær nullpunktet ble gjenskapt under kjernefysiske prøvesprengninger i atmosfæren på 1950- og 1960-tallet. Virkningene er forårsaket av sjokkbølgen som følger store eksplosjoner. Trær direkte under eksplosjonen får kvister og bark revet av ettersom sjokkbølgen beveger seg vertikalt nedover, mens trær lengre unna blir slått over ende fordi sjokkbølgen er nærmere horisontal når den treffer dem.
=== Asteroide eller komet? ===
Sammensetningen av Tunguska-meteroritten er fortsatt gjenstand for diskusjon. I 1930 foreslo den britiske astronomen F.J.W. Whipple at himmellegemet som traff Tunguska var en liten komet. En komet-meteoritt, som hovedsakelig består av is og støv, kunne ha blitt fullstendig fordampet av sammenstøtet med Jordens atmosfære, uten å etterlate seg noen spor. Komethypotesen ble også understøttet av de glødende himlene (eller «himmelglød» og «opplyste netter») som ble observert over hele Europa i dagevis etter sammenstøtet, som muligens kunne forklares med støv og is som hadde blitt spredt fra kometens hale over den øvre atmosfæren. Komethypotesen oppnådde innen 1960-tallet generell aksept blant sovjetiske Tunguska-forskere.I 1978 foreslo den slovakiske astronomen Ľubor Kresák at objektet var et fragment av den kortperiodiske Enckes komet, som er ansvarlig for meteorsvermen Beta Tauridene. Tunguska-hendelsen sammenfalt med en topp i den svermen, og den omtrentlige banen til Tunguska-meteoritten er konsistent med hva som ville forventes fra et slikt fragment. Det er nå kjent at himmellegemer av denne typen eksploderer med hyppige intervaller fra titalls til hundrevis av kilometer over bakken. Militære satellitter har observert disse eksplosjonene i mange tiår.I 1983 publiserte astronomen Zdeněk Sekanina et papir som kritiserte komethypotesen. Han påpekte at et himmellegeme som består av kometmateriale, og som farer gjennom atmosfæren langs en så lav bane skulle ha gått i oppløsning, mens Tunguska-objektet åpenbart forble intakt ned i den lavere atmosfæren. Sekanina argumenterte at bevismaterialet pekte mot et tett, steinaktig objekt, sannsynligvis en asteroide. Denne hypotesen ble videre styrket i 2001, da Farinella, Foschini, et al. gav ut en studie som mente at objektet hadde kommet fra retning av asteroidebeltet.
Forkjemperne for komethypotesen har foreslått at objektet var en utdødd komet med en steinete kjerne som lot den trenge inn i atmosfæren.
Det viktigste problemet med asteroidehypotesen er at et steinete objekt burde ha laget et stort krater der det traff bakken, men intet slik krater er funnet. Det har blitt hypotetisert at asteroidens passasje gjennom atmosfæren gjorde at trykk og temperaturer bygget seg opp til et punkt hvor asteroiden plutselig disintegrerte i en enorm eksplosjon. Ødeleggelsen ville måtte ha vært så fullstendig at ingen rester av betydelig størrelse var igjen, og materialet som ble spredt i den øvre atmosfæren under eksplosjonen ville ha forårsaket glødende himler. Modeller som ble publisert i 1993 foreslo at steinlegemet ville vært rundt 60 meter i diameter, med fysiske egenskaper et sted mellom en ordinær kondritt og en karbonholdig kondritt.
Christopher Chyba og andre har foreslått en prosess hvorigjennom en steinmeteoritt kunne ha vist samme opptreden som Tunguska-meteoritten. Modellene deres viser at når kreftene som motstår et himmellegemes nedstigning blir større enn kreftene som holder det sammen, så blir det sprengt i stykker, og frigir nesten all sin energi på en gang. Resultatet er intet krater, og ødeleggelser spredt over et relativt stort område, hvor alle skadevirkningene er fra trykk og varme.
I løpet av 1990-tallet hentet italienske forskere ut kvae fra kjernen av trær i nedslagsområdet, for å undersøke fangede partikler som var tilstede under 1908-hendelsen. De fant høye verdier av materiale som vanligvis finnes i steinasteroider men sjelden blir funnet i kometer.
=== Tsjekosjøen ===
I juni 2007 ble det gjort kjent at forskere fra Universitetet i Bologna hadde identifisert en innsjø i Tunguska-regionen som et mulig nedslagskrater fra hendelsen. De bestrider ikke at Tunguska-legemet eksploderte i luften, men mener at et meterstort fragment overlevde eksplosjonen og traff bakken. Tsjekosjøen er en liten skålformet innsjø rundt 8 kilometer nord-nordvest for hyposenteret. Hypotesen er blitt bestridt av andre spesialister på nedslagskratere. En undersøkelse i 1961 hadde avvist en nyere opprinnelse for Tsjekosjøen, da den viste tilstedeværelse av et mange meter tykt lag av siltavleiringer på innsjøbunnen, noe som indikerer en alder på minst 5000 år, men nyere forskning viser at bare en meter eller så av sedimentlaget på innsjøbunnen er «normal innsjø-sedimentering», en dybde som indikerer en mye yngre innsjø på rundt 100 år. Akustiske ekkoundersøkelser av bunnen på innsjøen viser at den ligger i en konisk formet senkning, som samsvarer med et nedslagskrater. Dessuten peker innsjøens lengdeakse mot episenteret for Tunguska-eksplosjonen, rundt 7 km unna.
Magnetiske undersøkelser indikerer også et tett objekt, muligens en meterstor steinklump, under sjøens dypeste punkt, som kan være et meteorittfragment. Arbeid pågår fremdeles ved Tsjekosjøen for å bestemme dens opprinnelse.
=== Spekulative hypoteser ===
Den vitenskapelige forståelsen av hvordan meteoritter oppførte seg i Jordens atmosfære var mer begrenset i de første tiårene av 1900-tallet. På grunn av denne mangelen på kunnskap, så vel som av mangelen på vitenskapelige data grunnet sovjetisk hemmelighold under den kalde krigen, har det dukket opp svært mange andre hypoteser rundt Tunguska-eksplosjonen. Ingen av disse hypotesene er imidlertid akseptert av det vitenskapelige samfunn.
Verdens ende?«Den kanskje aller tidligste, alminnelig utbredte, teorien om Tunguska-eksplosjonen var at verden var i ferd med å gå under. Men etterhvert som minuttene gikk ble denne teorien droppet til fordel for andre, mindre endelige teorier, og i dag er det svært vanskelig å finne noen som virkelig tror at verden gikk under på morgenen den 30. juni 1908...» Ifølge G. K. Kulesj, leder for Kirensk meteorologiske stasjon: «Bøndene i landsbyen [Korelina] var så lamslått av hendelsene at de sendte en deputasjon til byen til den lokale erkepresten for å spørre om verdens ende var i ferd med å begynne, [og] hvordan de forberedte seg på den i Kirensk.»
En naturlig H-bombe?I 1989 foreslo D'Alessio og Harms at noe av deuteriumet i en komet som entret Jordens atmosfære kunne ha gjennomgått en kjernefysisk fusjon, og etterlatt en distinkt signatur i form av karbon-14. De konkluderte imidlertid med at enhver frigjøring av kjernefysisk energi ville ha vært praktisk talt neglisjerbar. Uavhengig av dette foreslo César Sirvent i 1990 at en deuteriumkomet, dvs. en komet med en unormalt høy konsentrasjon av deuterium, kunne ha eksplodert som en naturlig hydrogenbombe, og gjennom dette utviklet mesteparten av den frigjorte energien. Rekkefølgen ville ha vært først en mekanisk eller kinetisk eksplosjon, som så ville ha utløst en kjernefysisk reaksjon. Disse hypotesene er imidlertid uforenlige med vår kunnskap både om sammensetningen av kometer og om de temperaturene og trykkforholdene som kreves for å sette i gang en kjernefysisk fusjon. Studier har også vist at konsentrasjonen av radioaktive isotoper i området ved Tunguska-eksplosjonen ikke samsvarer med det som kan forventes etter en kjernefysisk eksplosjon, hverken fusjon eller fisjon.
Svart hull?I 1973 foreslo Albert A. Jackson og Michael P. Ryan, fysikere ved University of Texas, at Tunguska-hendelsen ble forårsaket av et «lite» (rundt 1020 g til 1022 g) svart hull som passerte gjennom Jorden. Denne hypotesen svikter imidlertid ved at det ikke var noen såkalt «utgangshendelse» — en eksplosjon nummer to som ville ha oppstått når det svarte hullet, etter å ha boret seg gjennom Jorden, skjøt ut på den andre siden på vei tilbake til verdensrommet. Dette skulle i så fall ha foregått i Sørishavet, rundt 10 grader vest for Drakestredet. Det var heller ikke noen sammenhengene seismiske forstyrrelser, som ville ha oppstått langs det svarte hullets bane gjennom mantelen.
Antimaterie?I 1965 foreslo Cowan, Atluri og Libby at Tunguska-eksplosjonen kunne vært forårsaket av tillintetgjørelsen av en bit antimaterie som falt ned fra verdensrommet. Imidlertid, som tilfellet også er med andre hypoteser beskrevet i dette kapitelet, så forklarer ikke denne hypotesen mineralrestene som er funnet i eksplosjonsområdet. Dessuten finnes det intet belegg i astronomiske observasjoner for at slike antimateriebiter eksisterer i vår region av universet. Hvis slike objekter fantes ville de hele tiden produsere kraftige gammastråler på grunn av tillintetgjørelse mot interstellar materie, men slike gammastråler er ikke blitt observert.
UFO som styrtet?Forskjellige UFO-entusiaster har hevdet at Tunguska-hendelsen kom av at et eksploderende fremmed romskip, eller et våpen fra et slikt romskip, detonerte for «å berge Jorden fra en overhengende fare». Disse påstandene ser ut til å ha sin opprinnelse i en science fiction-historie av den sovjetiske ingeniøren Aleksander Kazantsev fra 1946, hvor et atomdrevet romskip fra Mars, på jakt etter ferskvann fra Bajkalsjøen, eksploderte i atmosfæren. Denne historien var inspirert av Kazantsevs besøk til Hiroshima i slutten av 1945.
Mange hendelser i Kazantsevs historie ble senere blandet sammen med hva som faktisk skjedde i Tunguska. Hypotesen om den atomdrevne UFO ble tatt i bruk av TV drama-kritikerne Thomas Atkins og John Baxter i deres bok The Fire Came By (1976). TV-serien The Secret KGB UFO Files (Phenomenon: The Lost Archives), sendt på TNT i 1998, refererte til Tunguska-hendelsen som «den russiske Roswell-saken», og hevdet at rester av en styrtet UFO var blitt funnet på stedet for eksplosjonen. I 2004 påsto en gruppe fra Tunguska Space Phenomenon Public State Fund at de hadde funnet vrakdeler fra et fremmed romskip på åstedet.Forkjemperne for denne hypotesen har imidlertid aldri vært i stand til å fremlegge noe signifikant bevismateriale for sine påstander.
Geofysiske hypoteserAstrofysikeren Wolfgang Kundt har foreslått at Tunguska-hendelsen ble forårsaket av et plutselig utslipp og påfølgende eksplosjon av 10 millioner tonn naturgass fra jordskorpen. Den lignende verneskudd-hypotesen har også blitt foreslått som en mulig årsak til eksplosjonen i Tunguska.
== Lignende hendelser ==
Tunguska-eksplosjonen er den kraftigste, men ikke den eneste, betydelige meteoritt-lufteksplosjonen i nyere historie. I tabellen under er det listet opp et utvalg av lignende hendelser. Listen er ufullstendig, ettersom beregning av meteoritters sprengkraft er av relativt ny dato:
== Litteratur ==
Baxter, John og Thomas Atkins, The Fire Came By: The Riddle of the Great Siberian Explosion, Macdonald and Jane's, London 1975. ISBN 044689396X.
Brown, J.C, og Hughes, D.W. Nature 268, 512–514 (1977)
Furneaux, Rupert. The Tungus Event, Nordon Publications, New York, 1977. ISBN 058604423X.
Gallant, Roy A. The Day the Sky Split Apart: Investigating a Cosmic Mystery, Atheneum Books for Children, New York, 1995. ISBN 0689803230.
Gasperini, Luca, Bonatti, Enrico and Longo, Giuseppe. The Tunguska Mystery 100 Years Later, Scientific American, juni 2008
Krinov, E. L. Giant Meteorites, trans. J.S. Romankiewicz (Part III: The Tunguska Meteorite), Pergamon Press, Oxford, 1966
Kundt, W. The 1908 Tunguska catastrophe Current Science. 81. 399-407 (2001)
Kundt, W. TUNGUSKA 1908 Chin. J. Astron. Astrophys., 3, Suppl., 545-554 (2003)
Morgan, J. Phipps, Ranero, C.R., Reston, T.J. Contemporaneous mass extinctions, continental flood basalts, and ‘impact signals’: are mantle plume-induced lithospheric gas explosions the causal link?, Earth and Planetary Science Letters. 217. 263-284 (2004)
Lerman, J. C., Mook, W. G. & Vogel, J. C. Nature, Effect of the Tunguska Meteor and Sunspots on Radiocarbon in Tree Rings, (9. desember 1967) | doi:10.1038/216990a0; 216, 990–1 (1967)
Ol'khovatov, A.Yu. Earth, Moon and Planets, v.93, pp. 163–173 (2003)
Stoneley, Jack. Cauldron of Hell: Tunguska, Simon and Schuster, New York, 1977. ISBN 0671229435.
Verma, Surendra. The Tunguska Fireball: Solving One of the Great Mysteries of the 20th century, Icon Books, Cambridge, 2005. ISBN 1840466200.
Verma, Surendra. The Mystery of the Tunguska Fireball, Icon Books, Cambridge, 2006. ISBN 1840467282.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tunguska event – kategori av bilder, video eller lyd på Commons «Mulig Tunguska-krater funnet», fra forskning.no
Quasi Three-Dimensional Modeling of Tunguska Comet Impact (1908) Dr. Andrei E. Zlobin, Paper of 2007 Planetary Defense Conference.
Discovery of probably Tunguska meteorites at the bottom of Khushmo river's shoal Dr. Andrei E. Zlobin, Paper 1304.8070 in arXiv.org (PDF)
Tunguska similar impacts and origin of life Dr. Andrei E. Zlobin, article in electronic journal "Modern scientific researches and innovations." – December 2013. - № 12.
The Tunguska Event in 1908: Evidence from Tree-Ring Anatomy – Evgenii A. Vaganov, Malkolm K. Hughes, Pavel P. Silkin and Valery D. Nesvetailo, Astrobiology, Volume 4, Number 3, 2004, pp. 391–399
Tunguska.ru Russisk nettsted (med en liten engelsk seksjon). Inkluderer noen flotte fotos fra Tunguska.
Tunguska En forskningsgruppe fr Universitetet i Bologna som har foretatt flere nylige ekspedisjoner til åstedet.
Tunguska pictures Mange Tunguska-relaterte bilder med engelske kommentarer.
Preliminary results from the 1961 combined Tunguska meteorite expedition
Artikkelen «Russian Alien Spaceship Claims Raise Eyebrows, Skepticism», som argumenterer for at hendelsen ble forårsaket av en meteoreksplosjon
«The Vurdalak Conjecture». Nettsted som utforsker vitenskapen bak «svart hull»-hypotesen.
1908 Siberia Explosion. Rekonstruksjon av William K. Hartmann.
Team makes Tunguska crater claim (BBC News)
Mystery space blast 'solved' (BBC News)
|
Tunguska (russisk: Тунгу́ска) er en elv i Khabarovsk kraj i Russland og en av sideelvene til Amur fra nord. Elven er 86 km lang og har et nedbørfelt på .
| 15,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Junilistan
|
2023-02-04
|
Junilistan
|
['Kategori:2004 i Sverige', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2004', 'Kategori:Politiske partier i Sverige']
|
Junilistan er et svensk tverrpolitisk parti som ble stiftet 11. februar 2004. Det ble stiftet av EU-skeptikere som var redd for opprettelsen av en EU-stat foran Europaparlamentsvalget i Sverige 2004. Under EU-valget ble Junilisten det tredje største partiet i Sverige med 14,5%, og fikk tre seter i Europaparlamentet. I Riksdagsvalget i 2006 fikk partiet bare 0,47% av stemmene. I Europaparlamentsvalget i 2009 mistet Junilisten alle sine tre mandater i Europaparlamentet. De fikk 3,55% av stemmene.
Sören Wibe ledet partiet frem til 29. desember 2010 da Birgitta Swedenborg overtok. Jörgen Appelgren ble leder i 2014.
|
Junilistan er et svensk tverrpolitisk parti som ble stiftet 11. februar 2004. Det ble stiftet av EU-skeptikere som var redd for opprettelsen av en EU-stat foran Europaparlamentsvalget i Sverige 2004. Under EU-valget ble Junilisten det tredje største partiet i Sverige med 14,5%, og fikk tre seter i Europaparlamentet. I Riksdagsvalget i 2006 fikk partiet bare 0,47% av stemmene. I Europaparlamentsvalget i 2009 mistet Junilisten alle sine tre mandater i Europaparlamentet. De fikk 3,55% av stemmene.
Sören Wibe ledet partiet frem til 29. desember 2010 da Birgitta Swedenborg overtok. Jörgen Appelgren ble leder i 2014.
== Valgresultater ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
| forsamling2år = 2014
| 15,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B-gjengen_(supporterklubb)
|
2023-02-04
|
B-gjengen (supporterklubb)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bryne Fotballklubb', 'Kategori:Etableringer i 1992', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Supporterklubber for fotballag i Norge', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
B-Gjengen er Bryne Fotballklubbs offisielle supporterklubb. B-Gjengen ble stiftet i 1992 som Bryne supporterklubb. I 1998 skiftet de navn til B-Gjengen.
Supporterklubbens motto er Ett liv, én klubb
|
B-Gjengen er Bryne Fotballklubbs offisielle supporterklubb. B-Gjengen ble stiftet i 1992 som Bryne supporterklubb. I 1998 skiftet de navn til B-Gjengen.
Supporterklubbens motto er Ett liv, én klubb
== Eksterne lenker ==
B-Gjengen Bryne F.K.-supporterklubb
|
B-Gjengen er Bryne Fotballklubbs offisielle supporterklubb. B-Gjengen ble stiftet i 1992 som Bryne supporterklubb.
| 15,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Latvijas_Pirm%C4%81_Partija
|
2023-02-04
|
Latvijas Pirmā Partija
|
['Kategori:2000-årene i Latvia', 'Kategori:2002 i Latvia', 'Kategori:2007 i Latvia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2002', 'Kategori:Politiske partier i Latvia', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 2007']
|
Latvijas Pirmā Partija («Latvias første parti», LPP) er et høyreorientert, sosialkonservativt og kristeligdemokratisk parti i Latvia. LPP blei danna i forkant av valget i 2002. Blant de sentrale personene bak partiet var flere prester fra alle de større kristne trossamfunnene i landet (lutheranere, katolikker, ortodokse og baptister).Partiet fikk 9,5 prosent av stemmene og 10 av de 100 representantene ved 2002-valget. Ved valget i 2006 stilte partiet på en fellesliste med samme med partiet Latvias vei. Alliansen fikk 8,58 prosent av stemmene og 10 mandater i Saeima.
|
Latvijas Pirmā Partija («Latvias første parti», LPP) er et høyreorientert, sosialkonservativt og kristeligdemokratisk parti i Latvia. LPP blei danna i forkant av valget i 2002. Blant de sentrale personene bak partiet var flere prester fra alle de større kristne trossamfunnene i landet (lutheranere, katolikker, ortodokse og baptister).Partiet fikk 9,5 prosent av stemmene og 10 av de 100 representantene ved 2002-valget. Ved valget i 2006 stilte partiet på en fellesliste med samme med partiet Latvias vei. Alliansen fikk 8,58 prosent av stemmene og 10 mandater i Saeima.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
"Slesers forced to resign, coalition’s fate unclear", The Baltic Times, 15. mars 2006.
|
Latvijas Pirmā Partija («Latvias første parti», LPP) er et høyreorientert, sosialkonservativt og kristeligdemokratisk parti i Latvia. LPP blei danna i forkant av valget i 2002.
| 15,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sphaerocarpos_donnellii
|
2023-02-04
|
Sphaerocarpos donnellii
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Moser', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Sphaerocarpos donnellii er en levermose som vokser i Florida og Georigia i USA. I likhet med andre arter i slekten Sphaerocarpos er thallus dekt av kuleformede utvekster. Som hos andre arter i slekten sitter sporene sammenhengende, men ulikt de andre artene skiller de seg når de er fullt utviklet.
Arten vokser på bløt, sandholdig jord.
Arten regnes for å være utrydningstruet, men det er grunn til å tro at den er mer utbredt enn det som er dokumentert til nå.
|
Sphaerocarpos donnellii er en levermose som vokser i Florida og Georigia i USA. I likhet med andre arter i slekten Sphaerocarpos er thallus dekt av kuleformede utvekster. Som hos andre arter i slekten sitter sporene sammenhengende, men ulikt de andre artene skiller de seg når de er fullt utviklet.
Arten vokser på bløt, sandholdig jord.
Arten regnes for å være utrydningstruet, men det er grunn til å tro at den er mer utbredt enn det som er dokumentert til nå.
== Kilder ==
Haynes, C. C. (1910). Bulletin of the Torrey Botanical Club 37(5), 215-30.
NatureServe Explorer Comprehensive Species Index Vitja 28. juli 2008
== Eksterne lenker ==
(en) Sphaerocarpos donnellii i Encyclopedia of Life
(en) Sphaerocarpos donnellii i Global Biodiversity Information Facility
(en) Sphaerocarpos donnellii hos ITIS
(en) Sphaerocarpos donnellii hos NCBI
(en) Sphaerocarpos donnellii hos Tropicos
(en) Kategori:Sphaerocarpos donnellii – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Sphaerocarpos donnellii – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Sphaerocarpos donnellii er en levermose som vokser i Florida og Georigia i USA. I likhet med andre arter i slekten Sphaerocarpos er thallus dekt av kuleformede utvekster.
| 15,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Busento
|
2023-02-04
|
Busento
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Calabria', 'Kategori:Elver i Italia', 'Kategori:Nedbørfelt til Middelhavet']
|
Busento er en elv i Calabria i Italia og en av sideelvene til Crati fra venstre. Den renner om lag 95 km fra Appenninene til Det joniske havet. Busento munner ut i Crati i sentrale området av Cosenza.
Elven er kjent for en historisk hendelse som skjedde i 410 da Alarik I, konge av vestgoterne, døde under en omringing av Cosenza. Ifølge fortellingen ble han gravlagt i elveleiet til elven. Fortellingen sier også at elven for en tid ble ført bort mens de gravde graven hans. Graven og skattene han ble gravlagt med er visstnok aldri blitt funnet. Den tyske dikteren August Graf von Platen-Hallermünde hyllet hendelsen i diktet «Das Grab im Busento».
|
Busento er en elv i Calabria i Italia og en av sideelvene til Crati fra venstre. Den renner om lag 95 km fra Appenninene til Det joniske havet. Busento munner ut i Crati i sentrale området av Cosenza.
Elven er kjent for en historisk hendelse som skjedde i 410 da Alarik I, konge av vestgoterne, døde under en omringing av Cosenza. Ifølge fortellingen ble han gravlagt i elveleiet til elven. Fortellingen sier også at elven for en tid ble ført bort mens de gravde graven hans. Graven og skattene han ble gravlagt med er visstnok aldri blitt funnet. Den tyske dikteren August Graf von Platen-Hallermünde hyllet hendelsen i diktet «Das Grab im Busento».
|
Busento er en elv i Calabria i Italia og en av sideelvene til Crati fra venstre. Den renner om lag 95 km fra Appenninene til Det joniske havet.
| 15,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Crati
|
2023-02-04
|
Crati
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Calabria', 'Kategori:Elver i Italia', 'Kategori:Nedbørfelt til Middelhavet']
|
Crati (i antikken kalt Crathis eller Crater) er en av de viktigste elvene i Bruttium (det moderne Calabria) og i nordlige områder danner den grensen til Lucania. Elven har sitt utspring i den sentrale fjellkjeden, Silafjellene, i Bruttium, et par kilometer sør for Consentia (i dag Cosenza) og renner ved bymurene til byen. Crati renner nordover, om lag midt på halvøya Calabriafram til grensen til Lucania, der elven brått snur østover og munner ut i Tarantobukta, like sør for den antikke byen Thurii. Elven er rundt 91 km lang og har et nedslagsfelt på 2 440 km².
En av sideelvene til Crati er Coscile (i antikken kalt Sybaris). Sletten som Crati renner over var i antikken kjent som et frodig sted, men i dag er området myrlendt.
|
Crati (i antikken kalt Crathis eller Crater) er en av de viktigste elvene i Bruttium (det moderne Calabria) og i nordlige områder danner den grensen til Lucania. Elven har sitt utspring i den sentrale fjellkjeden, Silafjellene, i Bruttium, et par kilometer sør for Consentia (i dag Cosenza) og renner ved bymurene til byen. Crati renner nordover, om lag midt på halvøya Calabriafram til grensen til Lucania, der elven brått snur østover og munner ut i Tarantobukta, like sør for den antikke byen Thurii. Elven er rundt 91 km lang og har et nedslagsfelt på 2 440 km².
En av sideelvene til Crati er Coscile (i antikken kalt Sybaris). Sletten som Crati renner over var i antikken kjent som et frodig sted, men i dag er området myrlendt.
|
Crati (i antikken kalt Crathis eller Crater) er en av de viktigste elvene i Bruttium (det moderne Calabria) og i nordlige områder danner den grensen til Lucania. Elven har sitt utspring i den sentrale fjellkjeden, Silafjellene, i Bruttium, et par kilometer sør for Consentia (i dag Cosenza) og renner ved bymurene til byen.
| 15,168 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leonardo_da_Vinci
|
2023-02-04
|
Leonardo da Vinci
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1519', 'Kategori:Fødsler 15. april', 'Kategori:Fødsler i 1452', 'Kategori:Geometere', 'Kategori:Italienske arkitekter', 'Kategori:Italienske astronomer', 'Kategori:Italienske billedhuggere', 'Kategori:Italienske filosofer', 'Kategori:Italienske ingeniører', 'Kategori:Italienske malere', 'Kategori:Italienske musikere', 'Kategori:Italienske renessansemalere', 'Kategori:Italienske zoologer', 'Kategori:Leonardo da Vinci', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paleontologer', 'Kategori:Personer fra Storbyområdet Firenze', 'Kategori:Personer fra renessansen', 'Kategori:Polyhistorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider']
|
Leonardo di ser Piero da Vinci (født 15. april 1452 i landsbyen Vinci i nærheten av Firenze, død 2. mai 1519 i Amboise i Indre-et-Loire i Frankrike) var en av de største og mest mangesidige begavelser europeisk kultur har fostret. Han var blant annet maler, billedhogger, arkitekt, ingeniør, oppfinner og vitenskapsmann. Han anses som universalgeniet framfor noen, arketypen på «renessansemennesket».
Det er først og fremst som maler Leonardo er kjent. To av arbeidene hans, «Mona Lisa» og «Nattverden», er de mest kjente og de som oftest reproduseres og parodieres. Også Leonardos tegning «Den vitruviske mann» er blitt et ikon, og viser hans interesse for menneskelig anatomi.Leonardo var også en fremragende ingeniør og oppfinner, med ideer som lå langt forut for hans tid. På tegnebordet oppfant han blant annet helikopteret, stridsvognen, bruken av konsentrert solenergi, kalkulatoren, dobbeltskroget og en grunnleggende teori for platetektonikk. Få av tegningene hans ble konstruert og realisert i løpet av hans levetid. Som vitenskapsmann gjorde han oppdagelser i anatomi, astronomi, byggeteknikk, optikk og hydrodynamikk.
|
Leonardo di ser Piero da Vinci (født 15. april 1452 i landsbyen Vinci i nærheten av Firenze, død 2. mai 1519 i Amboise i Indre-et-Loire i Frankrike) var en av de største og mest mangesidige begavelser europeisk kultur har fostret. Han var blant annet maler, billedhogger, arkitekt, ingeniør, oppfinner og vitenskapsmann. Han anses som universalgeniet framfor noen, arketypen på «renessansemennesket».
Det er først og fremst som maler Leonardo er kjent. To av arbeidene hans, «Mona Lisa» og «Nattverden», er de mest kjente og de som oftest reproduseres og parodieres. Også Leonardos tegning «Den vitruviske mann» er blitt et ikon, og viser hans interesse for menneskelig anatomi.Leonardo var også en fremragende ingeniør og oppfinner, med ideer som lå langt forut for hans tid. På tegnebordet oppfant han blant annet helikopteret, stridsvognen, bruken av konsentrert solenergi, kalkulatoren, dobbeltskroget og en grunnleggende teori for platetektonikk. Få av tegningene hans ble konstruert og realisert i løpet av hans levetid. Som vitenskapsmann gjorde han oppdagelser i anatomi, astronomi, byggeteknikk, optikk og hydrodynamikk.
== Biografi ==
=== Barndom 1452–1466 ===
Leonardo ble født i 1452 i den lille toskanske fjellandsbyen Vinci, som "uekte" sønn av bondejenta Caterina og den florentinske notaren Piero da Vinci. Leonardo hadde ikke noe etternavn i den moderne betydningen; da Vinci betyr ganske enkelt «fra Vinci». Hans fulle navn var «Leonardo di ser Piero da Vinci», som betyr «Leonardo, sønn av (Mes)ser Piero fra Vinci».
Lite er kjent om Leonardo da Vinci første år. De fem første årene bodde han i Anchiano i nærheten av Vinci. Deretter bodde han sammen med sin far, farens kone Albiera, besteforeldrene og en onkel (Francesco) i den lille landsbyen Vinci.
=== Verrocchios verksted 1466–1476 ===
Den unge Leonardo viste tidlig ualminnelige evner, og da han var fjorten år satte faren ham i lære hos en av datidas mest framgangsrike kunstnerne, Andrea del Verrocchio. Verrocchio var en begavet og allsidig billedhogger, maler, bronsestøper og gullsmed. Han hadde uten tvil stor innflytelse på Leonardos utvikling. Verkstedet hans var senter for det intellektuelle Firenze, og den unge Leonardo fikk der en utdanning innen humanistiske fag. Andre berømte malere som gikk i lære hos, eller på andre måter blir assosiert med Verrocchios verksted, er Ghirlandaio, Perugino, Botticelli og Lorenzo de Credi.
I 1472 ble Leonardo opptatt i Sankt Lukas-gildet som maler. Men selv etter at faren fikk ham etablert med eget verksted, var han så nært knyttet til Verrocchio at han fortsatte å samarbeide med ham. Leonardos tidlige arbeider inneholder blant annet en pennetegning av Arno-dalen, tegnet 5. august 1473. I denne perioden arrangerte han også Medici-familiens prosesjoner i 1469 og 1475.
=== Profesjonelle liv 1476–1513 ===
Fra 1482 til 1499 var hertugen av Milano Ludovico Sforza Leonardos velynder. Leonardo hadde sitt eget verksted med lærlinger. Han var egentlig tilkalt som ariktekt og byggingeniør, men i samme periode malte han også Madonna i grotten, den berømte Nattverden, Damen med røyskatten samt arbeidet på "Gran Cavallo", en rytterstatue av Sforza til hest.
Milano falt for franskmennene under Ludvig XII i 1498, og Sforza ble fordrevet. Leonardo ble i Milano, inntil han en morgen så franske bueskyttere anvende prototypen av Gran Cavallo som øvelsesmål. Sammen med Salaì og vennen Luca Pacioli reiste han til Mantova og to måneder senere til Venezia, for i slutten av april 1500 å fortsette til Firenze.
I Firenze gikk han i tjeneste som militær arkitekt og ingeniør hos Cesare Borgia, sønn av Rodrigo Borgia, senere kjent som pave Alexander VI. Det var også rundt denne tiden han begynte på Mona Lisa. I 1506 vendte han tilbake til Milano, som nå var i hendene på Maximilian Sforza, etter at leietropper hadde fordrevet franskmennene. Her møtte han også Francesco Melzi, som skulle bli en nær venn og Leonardos ledsager og arving.
=== Hans siste år 1513–1519 ===
Fra 1513 til 1516 bodde han i Roma, hvor malere som Rafael og Michelangelo arbeidet på denne tiden. Leonardo skal ikke ha hatt så mye kontakt med dem.
I 1515 gjenerobret Frans I av Frankrike Milano, og Leonardo fikk til oppgave å skape et verk: «en mekanisk løve» til fredsforhandlingene i Bologna mellom den franske kongen og Pave Leo X. I 1516 gikk han i tjeneste hos Frans I, og han fikk landstedet Clos Lucé nær kongens residens på slottet Amboise. Leonardo fikk et stort beløp til sitt underhold og ble en nær venn av kongen.
Han døde den 2. mai 1519 på Clos Lucé, og ble begravet i kapellet i kirken Saint-Florentin i Amboise, en kirke som for lengst er revet ned. Etter hans ønske fulgtes kisten av 60 tiggere.
Leonardo synes ikke å ha hatt nære forbindelser med kvinner. I 1476 ble han anonymt beskyldt for å ha en homoseksuell forbindelse med den sytten år gamle modellen Jacobo Saltarelli, som også var kjent som prostituert. Han ble, sammen med tre andre unge menn, beskyldt for sodomi. Alle fire ble likevel frikjent i to omganger. Siden ble Leonardo og de andre overvåket av Firenzes «Nattens offiserer» – en form for politistyrke. Man kan ikke med sikkerhet fastslå om Leonardo var homoseksuell – eller om han simpelthen bare var aseksuell.
== Malerier ==
På Leonardos tid var maleriet oftest et felles arbeid, hvor mesteren malte de viktigste figurene og assistenter og lærlinger resten på basis av skisser og instruksjoner fra mesteren. Det tidligste kjente verk av Leonardo antas å være den venstre engelen i Verrocchios «Kristi Dåp».
Leonardo signerte som regel sine verk «Leonardo» eller «Io, Leonardo» (Jeg, Leonardo), og derfor omtales hans verker oftest som «Leonardos», og ikke «da Vincis».
=== Liste over malerier ===
Med sikkerhet å fastslå hvilke bilder som er malt av Leonardo selv, og hvilke som er malt av ham sammen med andre, eller av helt andre, er en vitenskap i seg selv, siden kunstnerne ikke fikk lov til å signere bildene sine selv. Dermed var det vanlig at kunstnerne på denne tiden puttet inn tegn som viste til navnet sitt eller hvem de var. Enten om det var et selvportrett eller tegnspråk for de første bokstavene i navnet sitt. Det finnes mange slike eksempler på hvordan kunstnerne la inn hemmelige signaturer i renessansen.
==== Disse maleriene er med stor sikkerhet malt av Leonardo ====
«Madonna Benois» ca. 1475–78. Eremitasjen, St. Petersburg
«Portrett av Ginevra de'Benci» ca. 1478–80. National Gallery of Art, Washington, D.C.
«Sankt Hieronymus» 1480–82. Uferdig del av en altertavle. Vatikanmuseene, Vatikanstaten
«De hellige tre kongers tilbedelse» ca. 1481–82. Galleria degli Uffizi, Firenze
«Madonna i grotten» 1483–86. Louvre, Paris.
«Damen med røyskatten» ca. 1490. Czartoryski Museum, Kraków.
«Madonna med barn og helgener» 1493.
«Nattverden» ca. 1495–98. Santa Maria delle Grazie, Milano.
«Madonna og barnet med Sankt Anne» ca. 1502–16. Louvre, Paris.
«Mona Lisa» ca. 1503–06. Louvre, Paris.
«Leda og svanen» ca. 1505–10. Det originale maleri er tapt, og det finnes bare kopier.
==== Hvorvidt Leonardo har malt følgende verker er omstridt ====
«Bebudelsen» ca. 1472–75.
«Madonna Litta» ca. 1490.
«Portrett av en ung mann» (muligvis musikeren Franchino Gaffurio) ca. 1490.
«Portrett av en ukjent kvinne» ca. 1490.
«Madonna i grotten» ca. 1493–1508. National Gallery, London.
«Madonna med barn» ca. 1501.
«Johannes Døperen» ca. 1513–16.
«Johannes Døperen ved foten av et tre» ca. 1513–16.I 2005 oppdaget man at et bilde man før hadde ment var malt av en av Leonardos elever, høyst sannsynlig var malt av Leonardo selv. Bildet bærer tittelen «Maria Magdalena» og viser en barbrystet kvinne kledt i rødt med et slør for magen.
== Leonardos manuskripter og hans oppdagelser som ingeniør og forsker ==
Leonardos kunstneriske, ingeniørmessige og vitenskapelige arbeide er dokumentert gjennom opp mot 13 000 sider notater og tegninger med en blanding av kunst og vitenskap. Manuskriptene kan fremstå som kodede. Leonardo var venstrehendt og skrev baklengs, det vil si fra høyre mot venstre, som i orientalske skriftspråk. Leonardo kunne samle flere korte ord til et ord og tilfeldig oppdele lange ord i flere deler, og han brukte heller ikke punktum og komma. Når en enkelt side videre kan inneholde notater om flere forskjellige emner, er det ytterst vanskelig for den alminnelige leser å få en sammenheng ut av notatene.
Leonardo deltok i obduksjoner og utførte på den bakgrunnen en rekke ytterst detaljerte tegninger av menneskets anatomi. Han studerte spesielt muskler, sener og skjelett. Blodomløp, hjerte, kjønnsorganer og fostre ble også studert. I kunsten jobbet han ofte med hvordan sinnet påvirket ansiktets uttrykk.
I 1502 tegnet han for sultan Beyazid II av Konstantinopel en bro med en spennvidde på 240 meter til bruk over Bosporosstredets Det Gylne Horn mellom Konstantinopel og havnebyen Pera. Broen ble aldri bygget, men i 2001 ble en bro basert på Leonardos tegninger bygget ved Ås i Norge. Den kalles Da Vinci-broen.Hans notater omfatter også adskillige militære oppfinnelser, herunder et pansret kjøretøy drevet av mennesker eller hester, stridsvogner med roterende skjær og en kjempemessig armbrøst. Selv om man den gang antok at en kanonkules bane var en rett linje, fremgår det av Leonardos skisser at han hadde forstått at banen i høyere grad hadde form som en parabel.
Dessuten fremgår det at han syslet en del med optikk. Hans notater viser at forsøkene han gjorde innenfor optikken, var noe han holdt særdeles hemmelig. Mye av informasjonen om dette fikk han i kontakt med alkymisten Tommaso di Giovanni Masini, også kalt Zoroaster fra Peretola.
Flyvning fascinerte ham, og derfor gjennomførte han detaljerte studier av fuglenes flyvning og planla adskillige flyvende maskiner; også et helikopter drevet av fire menn, samt en lett hangglider som antagelig ville ha virket. 3. januar 1496 forsøkte han uten hell en flyvende maskin som han hadde konstruert selv.
Leonardo offentliggjorde ikke selv sine skrifter, og de forble faktisk ukjente frem til det 19. århundre; de har derfor ikke hatt betydning for den tekniske utvikling. Noen av de mindre oppfinnelsene hans, den automatiske spolevikleren og en maskin for å utprøve materialers strekkfasthet, ble likeledes ikke kjent før etter Leonardos død.
Mange av Leonardos tegninger eies i dag av det britiske kongehus.
== Se også ==
Liste over personer fra renessansen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Leonardo da Vinci – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leonardo da Vinci – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Leonardo da Vinci på Internet Movie Database
(en) Leonardo da Vinci på Discogs
(en) Leonardo da Vinci på MusicBrainz
http://www.wga.hu/frames-e.html?/html/l/leonardo/04/1monali.html
http://www.wga.hu/frames-e.html?/bio/l/leonardo/biograph.html
http://www.wga.hu/frames-e.html?/html/l/leonardo/index.html
Art Gallery – Leonardo da Vinci
Leonardos notatbøker Arkivert 1. oktober 2004 hos Wayback Machine.
BBC Leonardo homepage
January 12 2005, iol: Researchers hail find of secret Da Vinci lab
Sep. 2005: Interessante funn i de dypere lag av "the adoration of the magi" Wikiquote: Leonardo da Vinci – sitater
|
Vinci er en småby og kommune i Provinsen Firenze i den italienske regionen Toscana. Fødestedet til renessansegeniet Leonardo da Vinci ligger like utenfor byen.
| 15,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kveif
|
2023-02-04
|
Kveif
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske klær', 'Kategori:Hodeplagg', 'Kategori:Klesdrakt i middelalderen']
|
Kveif eller kveiv, på engelsk kalt coif, er en liten, hetteliknende lue som var vanlig i Europa i middelalderen. Hodeplagget ble vanligvis laget av lerret og var enkelt i snittet. Det satt tett inntil hodet, dekket ørene og nakken og ble knyttet fast med bånd under haken som en kyse. Opprinnelig ble kveif båret som et beskyttelsesplagg under krigernes ringbrynjehetter, men ble seinere også et sivilt plagg, først for menn, siden for begge kjønn.
I dag brukes kveif-liknende luer mest til barn og som små kyser og løse hetter til visse folkedrakter.
|
Kveif eller kveiv, på engelsk kalt coif, er en liten, hetteliknende lue som var vanlig i Europa i middelalderen. Hodeplagget ble vanligvis laget av lerret og var enkelt i snittet. Det satt tett inntil hodet, dekket ørene og nakken og ble knyttet fast med bånd under haken som en kyse. Opprinnelig ble kveif båret som et beskyttelsesplagg under krigernes ringbrynjehetter, men ble seinere også et sivilt plagg, først for menn, siden for begge kjønn.
I dag brukes kveif-liknende luer mest til barn og som små kyser og løse hetter til visse folkedrakter.
== Historikk ==
Det har vært ulike typer knytteluer og små underhetter opp gjennom historien, og bruken og navnene varierer. Kraftigere kveifer av lær eller av foret eller vattert tøy ble båret som beskyttelse under ringbrynjer og hjelmer tidlig i middelalderen. Kveifer ble også båret under hatter og større luer. Det kunne for eksempel være under baretter, flate luer som var populære på 1400- og 1500-tallet, eller under ulike typer hodelin og andre hodeplagg for kvinner. Innendørs var det vanlig å bruke slike luer uten noe over, særlig for barn. Det gjaldt også eldre menn, som i England ofte bar svarte kveifer. Lua kunne for øvrig bæres med snorene bundet sammen oppå hodet.
På De britiske øyer ble kveif beholdt langt inn på 1800-tallet som hodeplagg for barn og kvinner på landet.
== Etymologi ==
Ordet kveif, også i former som kveiv, kofri, koffri' og kefja, kommer fra gammelnorsk og er i slekt med det engelske coif som begge stammer fra det franske ordet coif(fe) som betyr «lue» eller «hodetøy». Coiffe skal i sin tur komme fra det latinske cofea, «hjelm», og er i slekt med fransk coiffure, «frisyre». I italiensk kalles kveif cuffia.
Ordet kveiv har på norsk også blitt brukt om et høyt, bispelueliknende seremonielt stasplagg brukt tidlig i middelalderen.
=== Coif ===
På engelsk brukes ordet coif om flere typer hodeplagg som minner om middelalderens hetteluer. Coif betegner også en spesiell lue som ble båret under slør, for eksempel av nonner. Coif kan også være et hvitt hodeplagg som var verdighetstegn for visse britiske advokater, såkalte serjeants-at-law, fram til 1800-tallet. Coif blir også brukt som betegnelse på denne gamle advokatstanden. Coif brukes i tillegg om en solid hue av stål, lær eller vattert tøy som ble båret under en hjelm eller ringbrynjehette. Ordet brukes tidvis også om selve brynjehetta.
== Se også ==
Hølk (høllik, hyllik, hylk), enkel barnelue eller damehette i eldre tid
Kyse, løs hette som knyttes under haken
Hette
Lue
Kalott, lite hodeplagg med rund pull uten skygge
Camauro, tilsvarende pavelue, oftest rød
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Coifs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bonnet – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Hvordan sy en middelalderkveif (på engelsk)
|
thumb|Bønder fra [[middelalderen med kveifer, trange knytteluer av lerret, side trøyer og underbrøker eller braier.]]
| 15,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mira_(tegneserie)
|
2023-02-04
|
Mira (tegneserie)
|
['Kategori:Internettegneserier', 'Kategori:Introduksjonsår ikke oppgitt', 'Kategori:Norske tegneserier']
|
Mira er en tegneserie som tegnes av Arne Bye. Den er hovedsakelig i stripeformat, men det har også vært tegnet noen lengre historier. Mira var publisert i Arbeideravisa fram til den ble lagt ned. Nå publiseres Mira-striper hver tirsdag, torsdag og lørdag på Nettserier.no og på seriens egen hjemmeside.
|
Mira er en tegneserie som tegnes av Arne Bye. Den er hovedsakelig i stripeformat, men det har også vært tegnet noen lengre historier. Mira var publisert i Arbeideravisa fram til den ble lagt ned. Nå publiseres Mira-striper hver tirsdag, torsdag og lørdag på Nettserier.no og på seriens egen hjemmeside.
== Hovedfigurene ==
Mira er seriens hovedperson. Hun er en tenåringsjente som bor med tanten og kusinen hennes. Mira er skjult lesbisk og sliter med lav selvtllit.
Emma er Miras store kjærlighet, men vet ikke det selv. Hun er en idealist, og deltar ofte på demonstrasjoner og politiske aksjoner.
Niklas er Miras tidligere kjæreste, og selv om de er venner nå har Mira fortsatt et anstrengt forhold til ham.
Mons-Terje er et monster som bor i skapet til Mira, og en av de få virkelig gode vennene hennes.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjemmesiden til Mira
Mira på Nettserier.no
|
Mira er en tegneserie som tegnes av Arne Bye. Den er hovedsakelig i stripeformat, men det har også vært tegnet noen lengre historier.
| 15,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julia_Mathilda_Berwald
|
2023-02-04
|
Julia Mathilda Berwald
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1877', 'Kategori:Fødsler 14. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1822', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske skuespillere']
|
Julie Mathilda Berwald (født 14. oktober 1822, død 1. januar 1877) var en svensk operasanger.
Berwald var datter til Mathilda Berwald og Johan Fredrik Berwald. Hun ble utdannet i sang av sin mor sammen med sine søstre Fredrique og Hedvig Eleonora. Hun opptrådte sammen med familien i Finland i 1842, København i 1844 og i Berlin i 1847, og utgjorde sammen med sine søstre en kjent sangtrio. Hun var sang i Stockholmsoperaen i årene 1847–1852. Hun ble meget populær i løpet av sin korte karriere og spilte blant annet hovedroller som Susanna i Figaros bryllup, Agatha i Friskytten, Pamina i Tryllefløyten, Alice i Robert, Adalgisa i Norma, Marie i Regimentets datter. Dette i løpet av en fireårs periode. Fast ansettelse ved dette teater fikk hun år 1848.
Berwald ble valgt inn som medlem nummer 337 av Kungliga Musikaliska akademien den 16. desember 1853. Hun giftet seg i 1852 med friherre Georg Gustaf Knut Åkerhielm. Hennes ekteskap var i sin tid radikalt da skuespillere og sangere ble betraktet som under adelens rang på denne tiden, men giftemålet ble ikke møtt med noen protester fra den øvrige adelen, noe som kan være et første tegn på endret holdning.
|
Julie Mathilda Berwald (født 14. oktober 1822, død 1. januar 1877) var en svensk operasanger.
Berwald var datter til Mathilda Berwald og Johan Fredrik Berwald. Hun ble utdannet i sang av sin mor sammen med sine søstre Fredrique og Hedvig Eleonora. Hun opptrådte sammen med familien i Finland i 1842, København i 1844 og i Berlin i 1847, og utgjorde sammen med sine søstre en kjent sangtrio. Hun var sang i Stockholmsoperaen i årene 1847–1852. Hun ble meget populær i løpet av sin korte karriere og spilte blant annet hovedroller som Susanna i Figaros bryllup, Agatha i Friskytten, Pamina i Tryllefløyten, Alice i Robert, Adalgisa i Norma, Marie i Regimentets datter. Dette i løpet av en fireårs periode. Fast ansettelse ved dette teater fikk hun år 1848.
Berwald ble valgt inn som medlem nummer 337 av Kungliga Musikaliska akademien den 16. desember 1853. Hun giftet seg i 1852 med friherre Georg Gustaf Knut Åkerhielm. Hennes ekteskap var i sin tid radikalt da skuespillere og sangere ble betraktet som under adelens rang på denne tiden, men giftemålet ble ikke møtt med noen protester fra den øvrige adelen, noe som kan være et første tegn på endret holdning.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hofberg, Herman: Svenskt biografiskt handlexikon (1906)
Höijer, Johan Leonard: Musik-Lexikon (1864)
Hilleström, Gustaf: Kungl. Musikaliska Akademien, Matrikel 1771-1971
Löfgren, Lars: Svensk teater, Natur och Kultur, Stockholm 2003, side 46. ISBN 91-27-09672-6.
|
Julie Mathilda Berwald (født 14. oktober 1822, død 1.
| 15,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vassgroslekten
|
2023-02-04
|
Vassgroslekten
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Vassgrofamilien']
|
Vassgroslekten (latin: Alisma) er en slekt av minst seks ulike enfrøbladete planter i vassgrofamilien. De er akvatiske. I Norge vokser arten vassgro (Alisma plantago-aquatica) som tilhører denne slekten. ordet Alisma er visstnok keltisk og betyr «vann».
Bladene til vanlig vassgro har visse medisinske egenskaper. I Irland trodde man i eldre tider at «St. Patrick-blad» (copóg Phádraig) kunne skremme bort onde feer.
|
Vassgroslekten (latin: Alisma) er en slekt av minst seks ulike enfrøbladete planter i vassgrofamilien. De er akvatiske. I Norge vokser arten vassgro (Alisma plantago-aquatica) som tilhører denne slekten. ordet Alisma er visstnok keltisk og betyr «vann».
Bladene til vanlig vassgro har visse medisinske egenskaper. I Irland trodde man i eldre tider at «St. Patrick-blad» (copóg Phádraig) kunne skremme bort onde feer.
== Arter ==
Noen av artene i denne slekten omfatter:
Alisma canaliculatum – Kina, Japan
Alisma gramineum – Nord-Amerika, Europa, Nord-Afrika
Alisma lanceolatum – Europa, Asia, Nord-Afrika
Alisma michaletii
Vassgro (Alisma plantago-aquatica) – Europa, Asia, Nord-Amerika
Amerikansk vassgro (Alisma subcordatum) – Canada, USA, Mexico
Alisma triviale – Canada, USA, Mexico
Alisma wahlenbergii
== Eksterne lenker ==
(en) Vassgroslekten – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Vassgroslekten i Encyclopedia of Life
(en) Vassgroslekten i Global Biodiversity Information Facility
(no) Vassgroslekten hos Artsdatabanken
(sv) Vassgroslekten hos Dyntaxa
(en) Vassgroslekten hos Fossilworks
(en) Vassgroslekten hos ITIS
(en) Vassgroslekten hos NCBI
(en) Vassgroslekten hos The International Plant Names Index
(en) Vassgroslekten hos Tropicos
(en) Kategori:Alisma – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Flora of North America - «Alisma».
|
* se tekst
| 15,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ray_Shulman
|
2023-02-04
|
Ray Shulman
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske fiolinister', 'Kategori:Britiske trompetister', 'Kategori:Engelske bassister', 'Kategori:Engelske gitarister', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Gentle Giant-medlemmer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Multiinstrumentalister', 'Kategori:Personer fra Portsmouth', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Raymond «Ray» Shulman (født 8. desember 1949 i Portsmouth) er en engelsk musiker og den yngste av tre brødre som siden ble en del av den innovative britiske progrockgruppen Gentle Giant.
Shulman var under innspillingsdagene til bandet regnet som en undervurdert bassgitarist, og hans virtuositet er ofte sammenlignet med populære bassister som Chris Squire i Yes. Likevel var han også tilpasningsdyktige til andre instrumenter på lik måte som Mike Rutherford i Genesis. Shulman brukte ofte å doble på fiolin, blokkfløyte, trompet samt akustiske og elektriske gitarer. Han og keyboardist Kerry Minnear komponerte og skrev mye av musikken for Gentle Giant.
Shulman var medlem av Gentle Giant fra starten i 1970 til den siste turneen i 1980. Han gikk videre til å bli en suksessfull plateprodusent på slutten av 1980-tallet, og arbeidet mye med The Sugarcubes, The Sundays og Ian McCulloch blant flere. Han var også medlem av Simon Dupree and the Big Sound fra 1966 til 1969.
|
Raymond «Ray» Shulman (født 8. desember 1949 i Portsmouth) er en engelsk musiker og den yngste av tre brødre som siden ble en del av den innovative britiske progrockgruppen Gentle Giant.
Shulman var under innspillingsdagene til bandet regnet som en undervurdert bassgitarist, og hans virtuositet er ofte sammenlignet med populære bassister som Chris Squire i Yes. Likevel var han også tilpasningsdyktige til andre instrumenter på lik måte som Mike Rutherford i Genesis. Shulman brukte ofte å doble på fiolin, blokkfløyte, trompet samt akustiske og elektriske gitarer. Han og keyboardist Kerry Minnear komponerte og skrev mye av musikken for Gentle Giant.
Shulman var medlem av Gentle Giant fra starten i 1970 til den siste turneen i 1980. Han gikk videre til å bli en suksessfull plateprodusent på slutten av 1980-tallet, og arbeidet mye med The Sugarcubes, The Sundays og Ian McCulloch blant flere. Han var også medlem av Simon Dupree and the Big Sound fra 1966 til 1969.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ray Shulman på Internet Movie Database
(en) Ray Shulman på Discogs
(en) Ray Shulman på MusicBrainz
Groove.no – Biografien til Ray Schuman
|
| fødselsnavn = Raymond Shulman
| 15,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helotrephidae
|
2023-02-04
|
Helotrephidae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Teger']
|
Helotrephidae er en familie som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. De er små, kompakte teger som lever i ferskvann.
Totalt er det beskrevet 44 arter fordelt på 16 slekter.
|
Helotrephidae er en familie som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. De er små, kompakte teger som lever i ferskvann.
Totalt er det beskrevet 44 arter fordelt på 16 slekter.
== Utseende ==
Små (1–4 mm), tettbygde teger, kroppen hvelvet til litt flat. De kan ligne på små ryggsvømmere (Notonectidae). Hodet og den fremre delen av thorax er sammenvokst til et såkalt cephalonotum, bare en svak fure skiller dem. Fasettøynene er forholdsvis små. Antennene er små og korte og består av ett eller to ledd, det ytterste med flere lange børster. Sugesnabelen er kort og fire-leddet. Scutellum er svært stort, forvingene er hornaktige, ikke tydelig oppdelt i ulike avsnitt og uten markerte årer. Bakvinger mangler ofte. Tallet på fotledd varierer mellom de ulike underfamiliene.
== Levevis ==
Helotrephidae lever i ferskvann, både strømmende og stillestående. De finnes både i rasktflytende, oksygenrike bekker og i varme kilder. De er rovdyr som lever av små, virvelløse dyr. Disse tegene svømmer for det meste med ryggen ned i likhet med ryggsvømmerne, men de kan også svømme "den rette veien".
== Systematisk inndeling ==
Familien er systematisk plassert i gruppen annteger (Nepomorpha) sammen med vannskorpioner, kjempevannteger, Ochteridae, paddeteger, buksvømmere, vannrøvere, Potamocoridae, Pleidae, ryggsvømmere og Aphelocheiridae.
Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe teger (Heteroptera)
gruppe vannteger (Nepomorpha)
familien Helotrephidae
underfamilien Helotrephinae – 11 slekter, Gamle verden. Rund kroppsform, føttene 1-leddete på for- og mellombein, 2-leddete på bakbein
underfamilien Idiocorinae – 2 slekter, litt flat kropsform, føtter som hos Helotrephinae
slekten Idiocoris
slekten Paskia
underfamilien Neotrephinae – 2 slekter, Sør-Amerika, føtter tre-leddete
underfamilien Trephotomasinae – én slekt, Sørøst-Asia. Føttene er to-leddete på for- og mellombein, tre-leddete på bakbeina
slekten Trephotomas Papaček et al.
== Kilder ==
Schuh, R.T. og Slater, J.A. (1995) True Bugs of the World. 40. Helotrephidae. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Helotrephidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Helotrephidae hos Fossilworks
(en) Helotrephidae hos ITIS
(en) Helotrephidae hos NCBI
Helotrephidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
Fauna Europaea - Europas fauna, arter og utbredelseskart.
|
* Helotrephinae
| 15,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Secret_World
|
2023-02-04
|
The Secret World
|
['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Eventyrspill', 'Kategori:MMORPG', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Videospill utviklet av Funcom', 'Kategori:Videospill utviklet i Norge', 'Kategori:Videospillstubber', 'Kategori:Windows-spill', 'Kategori:Xbox 360-spill']
|
The Secret World (TSW) er et videospill som er utviklet av norske Funcom. TSW er Funcoms tredje MMORPG etter Anarchy Online og Age of Conan. TSW ble først annonsert 11. mai 2007, men ryktene om spillet begynte da Funcom startet en viral markedsføringskampanje den 6. mai som spiller på mystikken i spillets handling.
Spillet ble først påbegynt i 2002, men produksjonen ble utsatt flere ganger på grunn av andre spillanseringer som Drømmefall og Age of Conan.100 stemmeskuespillere deltar i spillet.Spillet har hatt flere navn i utviklingsperioden som Cabal og The World Online.
|
The Secret World (TSW) er et videospill som er utviklet av norske Funcom. TSW er Funcoms tredje MMORPG etter Anarchy Online og Age of Conan. TSW ble først annonsert 11. mai 2007, men ryktene om spillet begynte da Funcom startet en viral markedsføringskampanje den 6. mai som spiller på mystikken i spillets handling.
Spillet ble først påbegynt i 2002, men produksjonen ble utsatt flere ganger på grunn av andre spillanseringer som Drømmefall og Age of Conan.100 stemmeskuespillere deltar i spillet.Spillet har hatt flere navn i utviklingsperioden som Cabal og The World Online.
== Handling ==
Handlingen i spillet tar plass i nåtid og tar i bruk virkelige steder rundt omkring i verden. Det bygger på konspirasjonsteorier og bakgrunnshistorien spenner langt tilbake i tid. Spillet blander også det virkelige med det overnaturlige slik Funcom har gjort i tidligere spill som Den lengste reisen og oppfølgeren Drømmefall.
Man starter opp med å velge en karakter og en gruppetilhørighet. De tre ulike gruppene er Illuminati (med base i Brooklyn, New York), Templars (med base i London) og Dragons (med base i Seoul).
Handlingen utspiller seg også i blant annet Egypt, Transilvania, Venezia og Tokyo.
== Mottagelse ==
Spillet er gjennomgående blitt mottatt med gode omtaler.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Secret World på Steam
(en) The Secret World hos MobyGames
(en) The Secret World på Metacritic
(en) The Secret World hos Internet Game Database
|
The Secret World (TSW) er et videospill som er utviklet av norske Funcom. TSW er Funcoms tredje MMORPG etter Anarchy Online og Age of Conan.
| 15,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/New_Found_Glory
|
2023-02-04
|
New Found Glory
|
['Kategori:1997 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1997', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA']
|
New Found Glory er et amerikansk band basert i Los Angeles, opprinnelig fra Sør-Florida. Bandet består av Jordan Pundik (vokal), Chad Gilbert (gitar), Steve Klein (gitar), Ian Grushka (bass) og Cyrus Bolooki (trommer). Bandets alter-ego/sideprosjekt, International Superheroes of Hardcore, er kjent for å åpne for New Found Glory på konsertene.Siden bandet ble dannet i 1997 har de gitt ut tre EPer, seks studioalbumer, et coveralbum, og et "Greatest Hits" album. De er kjent for den raske og energiske måten de spiller pop punk på, noe som har skaffet dem en stor tilhengerskare.
|
New Found Glory er et amerikansk band basert i Los Angeles, opprinnelig fra Sør-Florida. Bandet består av Jordan Pundik (vokal), Chad Gilbert (gitar), Steve Klein (gitar), Ian Grushka (bass) og Cyrus Bolooki (trommer). Bandets alter-ego/sideprosjekt, International Superheroes of Hardcore, er kjent for å åpne for New Found Glory på konsertene.Siden bandet ble dannet i 1997 har de gitt ut tre EPer, seks studioalbumer, et coveralbum, og et "Greatest Hits" album. De er kjent for den raske og energiske måten de spiller pop punk på, noe som har skaffet dem en stor tilhengerskare.
== Medlemmer ==
Jordan Pundik: vokalist (1997-d.d.)
Chad Gilbert: gitar, vokal (1997-d.d.)
Steve Klein: rytmegitar, primærlåtskriver (1997-d.d.)
Ian Grushka: bass (1997-d.d.)
Cyrus Bolooki: trommer (1997-d.d.)Tidligere medlemmer
Joe Moreno: trommer (Juni 1997-August 1997)Turnémedlemmer
Michael Bethancourt: keyboard (2005-d.d.)
James Dewees: keyboard (2004–2005)
== Diskografi ==
1999: Nothing Gold Can Stay
2000: New Found Glory
2002: Sticks and Stones
2004: Catalyst
2006: Coming Home
2009: Not Without a Fight
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) New Found Glory – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) New Found Glory på Apple Music
(en) New Found Glory på Discogs
(en) New Found Glory på MusicBrainz
(en) New Found Glory på SoundCloud
(en) New Found Glory på Spotify
(en) New Found Glory på Songkick
(en) New Found Glory på Last.fm
(en) New Found Glory på Genius — sangtekster
(en) New Found Glory på AllMusic
Not With A Fight anmeldelse på Punk76.com
New Found Glory intervju med AbsolutePunk
|
Coral Springs, Florida, USA
| 15,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ChristenUnie_%E2%80%93_Staatkundig_Gereformeerde_Partij
|
2023-02-04
|
ChristenUnie – Staatkundig Gereformeerde Partij
|
['Kategori:2001 i Nederland', 'Kategori:2009 i Nederland', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2001', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 2009', 'Kategori:Tidligere politiske partier i Nederland']
|
ChristenUnie – Staatkundig Gereformeerde Partij (KristenUnionen – Reformerte Samfunnsparti) var en valgallianse mellom de to kulturkonservative, protestantiske partiene ChristenUnie og Staatkundig Gereformeerde Partij. Begge partiene er euroskeptiske og sosialkonservative. Mellom 2001 og 2009 utgjorde alliansen en felles partigruppe innen Europaparlamentet, men etter Europaparlamentsvalget i 2009 ble dette samarbeidet oppløst, da de to partiene valgte å slutte seg til to forskjellige partigrupper i parlamentet.
|
ChristenUnie – Staatkundig Gereformeerde Partij (KristenUnionen – Reformerte Samfunnsparti) var en valgallianse mellom de to kulturkonservative, protestantiske partiene ChristenUnie og Staatkundig Gereformeerde Partij. Begge partiene er euroskeptiske og sosialkonservative. Mellom 2001 og 2009 utgjorde alliansen en felles partigruppe innen Europaparlamentet, men etter Europaparlamentsvalget i 2009 ble dette samarbeidet oppløst, da de to partiene valgte å slutte seg til to forskjellige partigrupper i parlamentet.
== Eksterne lenker ==
ChristenUnie–SGP
|
ChristenUnie – Staatkundig Gereformeerde Partij (KristenUnionen – Reformerte Samfunnsparti) var en valgallianse mellom de to kulturkonservative, protestantiske partiene ChristenUnie og Staatkundig Gereformeerde Partij. Begge partiene er euroskeptiske og sosialkonservative.
| 15,178 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matilda_av_Leicester
|
2023-02-04
|
Matilda av Leicester
|
['Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. april', 'Kategori:Dødsfall i 1362', 'Kategori:Fødsler 4. april', 'Kategori:Fødsler i 1339', 'Kategori:Huset Lancaster', 'Kategori:Huset Wittelsbach', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Matilda av Leicester, også kjent som Maud, grevinne av Leicester og Hainault (født 4. april 1339, død 10. april 1362), var en engelsk adelskvinne fra 1300-tallet som ble giftet inn i den tyske kongefamilie i Bayern.
Som den eldste datteren av Henrik av Grosmont, 1. hertug av Lancaster og jarl av Leicester, og hans hustru Isabel de Beaumont, ble hun født ved Bolingbroke Castle i Lindsey.
Hun ble først gift med Ralph Stafford, mens hun selv fortsatt var et barn, men ved dennes død ble hun gift for andre gang i 1352 med Guillaume V, greve av Hainaut, som siden ble Vilhelm I av Bayern, et medlem av den kongelige familie Wittelsbach i Bayern.
Da hertugdømmet Lancaster (første opprettelse) døde ut ved hennes fars død i 1361, ble Matilda medarving, sammen med hennes søster Blanche av Lancaster, til farens eiendommer og gjenværende titler. Tittelen jarl av Leicester ble holdt av hennes andre ektemann, mens jarldømmet Lancaster gikk videre til Blanche og John av Gaunt ved hennes død, knapt 23 år gammel. Denne arven tjente som det politiske og finansielle grunnlaget for Huset Lancaster og hvor Matildas nevø fra denne familien ble konge av England som Henrik IV.
|
Matilda av Leicester, også kjent som Maud, grevinne av Leicester og Hainault (født 4. april 1339, død 10. april 1362), var en engelsk adelskvinne fra 1300-tallet som ble giftet inn i den tyske kongefamilie i Bayern.
Som den eldste datteren av Henrik av Grosmont, 1. hertug av Lancaster og jarl av Leicester, og hans hustru Isabel de Beaumont, ble hun født ved Bolingbroke Castle i Lindsey.
Hun ble først gift med Ralph Stafford, mens hun selv fortsatt var et barn, men ved dennes død ble hun gift for andre gang i 1352 med Guillaume V, greve av Hainaut, som siden ble Vilhelm I av Bayern, et medlem av den kongelige familie Wittelsbach i Bayern.
Da hertugdømmet Lancaster (første opprettelse) døde ut ved hennes fars død i 1361, ble Matilda medarving, sammen med hennes søster Blanche av Lancaster, til farens eiendommer og gjenværende titler. Tittelen jarl av Leicester ble holdt av hennes andre ektemann, mens jarldømmet Lancaster gikk videre til Blanche og John av Gaunt ved hennes død, knapt 23 år gammel. Denne arven tjente som det politiske og finansielle grunnlaget for Huset Lancaster og hvor Matildas nevø fra denne familien ble konge av England som Henrik IV.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Matilda (Maud), grevinne av Leicester hos thePeerage.com
|
Matilda av Leicester, også kjent som Maud, grevinne av Leicester og Hainault (født 4. april 1339, død 10.
| 15,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charlie_Caper
|
2023-02-04
|
Charlie Caper
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødselsår ukjent', 'Kategori:Illusjonister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Svenske komikere', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Charlie Caper er en svensk tryllekunstner/komiker som er kjent for å ha vunnet Talang 2009. Dommer Bert Karlsson sa at Charlie Caper minnet om Charlie Chaplin, som en veldig kompliment.
|
Charlie Caper er en svensk tryllekunstner/komiker som er kjent for å ha vunnet Talang 2009. Dommer Bert Karlsson sa at Charlie Caper minnet om Charlie Chaplin, som en veldig kompliment.
|
Charlie Caper er en svensk tryllekunstner/komiker som er kjent for å ha vunnet Talang 2009. Dommer Bert Karlsson sa at Charlie Caper minnet om Charlie Chaplin, som en veldig kompliment.
| 15,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vegteknologi
|
2023-02-04
|
Vegteknologi
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Teknologi', 'Kategori:Veier']
|
Vegteknologi omfatter strukturelle metoder for dimensjonering, proporsjonering av veger og gater. Det utføres ut i fra metoder som er foreslått i håndbøker til Statens vegvesen om vegbygging (hb018), veg- og gateutforming (hb017) og vegtunneler (hb021). De kalles også vegnormaler og brukes som standard beregningsmetoder for utførsel av tunneler, veger og gater i Norge.
Vegteknologi omfatter også vegbygningsmaterialer og deres nedbrytingsmekanismer, beregning av ÅDT (årdøgnstrafikk), frostsikring av veger, vegfundamentet, vegdekker, vegtykkelse, vegutstyr og miljøtiltak. Også lastresponsanalyser, bæreevne og forsterkninger for forskjellige vegtyper.
Man har også metodikk for beregning av levetidskostnader for veger. Også drift og vedlikehold planlegges før en prosjekt blir godkjent og settes i live.
Det er oppmerksomhet på sikkerhetstiltak, spesielt i tunneler. Trafikk- og brannsikkerhetsnivå skal være basert på en systematisk vurdering av alle sider ved systemet som utføres av infrastrukturen, brukeren, trafikantene og kjøretøyene.
Håndbøker inneholder regler og utføringsmetoder for bygging av veger med tunneler. Man trenger å utføre geologiske forundersøkelser og ta hensyn til omgivelser før man setter i gang bygging av en tunnel. Man tar hensyn til geometrisk utforming, estetikk og kjøreopplevelse. Ut i fra disse betingelser utarbeider man plan og metoder som passer for den spesielle situasjonen.
Vegteknologi finnes som fag i instituttet for bygg, anlegg og transport ved fakultetet for ingeniørvitenskap og teknologi ved NTNU.
|
Vegteknologi omfatter strukturelle metoder for dimensjonering, proporsjonering av veger og gater. Det utføres ut i fra metoder som er foreslått i håndbøker til Statens vegvesen om vegbygging (hb018), veg- og gateutforming (hb017) og vegtunneler (hb021). De kalles også vegnormaler og brukes som standard beregningsmetoder for utførsel av tunneler, veger og gater i Norge.
Vegteknologi omfatter også vegbygningsmaterialer og deres nedbrytingsmekanismer, beregning av ÅDT (årdøgnstrafikk), frostsikring av veger, vegfundamentet, vegdekker, vegtykkelse, vegutstyr og miljøtiltak. Også lastresponsanalyser, bæreevne og forsterkninger for forskjellige vegtyper.
Man har også metodikk for beregning av levetidskostnader for veger. Også drift og vedlikehold planlegges før en prosjekt blir godkjent og settes i live.
Det er oppmerksomhet på sikkerhetstiltak, spesielt i tunneler. Trafikk- og brannsikkerhetsnivå skal være basert på en systematisk vurdering av alle sider ved systemet som utføres av infrastrukturen, brukeren, trafikantene og kjøretøyene.
Håndbøker inneholder regler og utføringsmetoder for bygging av veger med tunneler. Man trenger å utføre geologiske forundersøkelser og ta hensyn til omgivelser før man setter i gang bygging av en tunnel. Man tar hensyn til geometrisk utforming, estetikk og kjøreopplevelse. Ut i fra disse betingelser utarbeider man plan og metoder som passer for den spesielle situasjonen.
Vegteknologi finnes som fag i instituttet for bygg, anlegg og transport ved fakultetet for ingeniørvitenskap og teknologi ved NTNU.
== Litteratur ==
Håndbok 017, Veg- og gateutforming.
Håndbok 018, Vegbygging.
Håndbok 021, Vegtunneler.Tilgjengelig på Håndbøker hos Statens vegvesen.
== Eksterne lenker ==
Statens vegvesen: Vegteknologi
|
Vegteknologi omfatter strukturelle metoder for dimensjonering, proporsjonering av veger og gater. Det utføres ut i fra metoder som er foreslått i håndbøker til Statens vegvesen om vegbygging (hb018), veg- og gateutforming (hb017) og vegtunneler (hb021).
| 15,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/International_School_Telemark
|
2023-02-04
|
International School Telemark
|
['Kategori:59,1°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale skoler i Norge', 'Kategori:International Baccalaureate', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Porsgrunn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 2004']
|
International School Telemark er en internasjonal skole lokalisert i Porsgrunn i Telemark som tilbyr utdanning innen IBO-systemet. Skolen tilbyr i dag godkjent PYP fra seks års alder og godkjent MYP fra 12 års alder. IB Dimploma, det vil si videregående er lokalisert som en del av Porsgrunn videregående skole, med både Pre-IB, IB1 og 2
|
International School Telemark er en internasjonal skole lokalisert i Porsgrunn i Telemark som tilbyr utdanning innen IBO-systemet. Skolen tilbyr i dag godkjent PYP fra seks års alder og godkjent MYP fra 12 års alder. IB Dimploma, det vil si videregående er lokalisert som en del av Porsgrunn videregående skole, med både Pre-IB, IB1 og 2
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside
|
International School Telemark er en internasjonal skole lokalisert i Porsgrunn i Telemark som tilbyr utdanning innen IBO-systemet. Skolen tilbyr i dag godkjent PYP fra seks års alder og godkjent MYP fra 12 års alder.
| 15,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dawen_He
|
2023-02-04
|
Dawen He
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Kina', 'Kategori:Huang Hes vassdragsområde', 'Kategori:Shandong']
|
Dawen He eller Dawenelven (kinesisk: 大汶河; pinyin: Dàwèn Hé) eller Wen Shui (汶水, Wèn Shuǐ) er en sideelv til Den gule elv i den kinesiske provinsen Shandong. Den er 208 km lang. Vannskillet mellom Dawen He og Xiaowen He dannes av fjellet Culai Shan.
Den har sideelvene Mouwen He 牟汶河, Yingwen He 瀛汶河, Shiwen He 石汶河, Panwen He 泮汶河 og Zhaiwen He 柴汶河.
|
Dawen He eller Dawenelven (kinesisk: 大汶河; pinyin: Dàwèn Hé) eller Wen Shui (汶水, Wèn Shuǐ) er en sideelv til Den gule elv i den kinesiske provinsen Shandong. Den er 208 km lang. Vannskillet mellom Dawen He og Xiaowen He dannes av fjellet Culai Shan.
Den har sideelvene Mouwen He 牟汶河, Yingwen He 瀛汶河, Shiwen He 石汶河, Panwen He 泮汶河 og Zhaiwen He 柴汶河.
== Eksterne lenker ==
(en) Dawen River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Dawen He fra Baidu Baike
|
Dawen He eller Dawenelven (kinesisk: 大汶河; pinyin: Dàwèn Hé) eller Wen Shui (汶水, Wèn Shuǐ) er en sideelv til Den gule elv i den kinesiske provinsen Shandong. Den er 208 km lang.
| 15,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Han_Jiang_(Guangdong)
|
2023-02-04
|
Han Jiang (Guangdong)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Elver i Kina', 'Kategori:Guangdong']
|
Han Jiang (韩江, pinyin: Hán Jiāng) er en elv øst i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Den er 410 kilometer lang, og dermed provinsens nest lengste elv.
Nord i vassdraget finner vi Changtan vannkraftverk, videre sørøstover ligger Qingxi-demningen og Penglatan vannkraftverk i sideelver.
|
Han Jiang (韩江, pinyin: Hán Jiāng) er en elv øst i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Den er 410 kilometer lang, og dermed provinsens nest lengste elv.
Nord i vassdraget finner vi Changtan vannkraftverk, videre sørøstover ligger Qingxi-demningen og Penglatan vannkraftverk i sideelver.
== Sideelver ==
Mei Jiang (梅江)
Dazhe He (大柘河)
Fushi Shui (富石水)
Chagan He (差干河)
Ning Jiang (宁江)
Ting Jiang (汀江)
Meitan He(梅潭河)
|
Han Jiang (韩江, pinyin: Hán Jiāng) er en elv øst i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Den er 410 kilometer lang, og dermed provinsens nest lengste elv.
| 15,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jiaolai_He
|
2023-02-04
|
Jiaolai He
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Kina', 'Kategori:Shandong']
|
Jiaolai He (kinesisk: 胶莱河) er en elv øst i den kinesiske provins på Shandonghalvøya. Den løper mellom fjellpartiene Yi Shan (沂山) og Kunyu Shan (昆俞山) og over Jiaolaisletten.
Elven renner gjennom fylkene Changyi (昌邑), Laizhou (莱州), Gaomi (高密), Zhucheng (诸城), Pingdu (平度), Jiaozhou (胶州) og Jiaonan (胶南).
|
Jiaolai He (kinesisk: 胶莱河) er en elv øst i den kinesiske provins på Shandonghalvøya. Den løper mellom fjellpartiene Yi Shan (沂山) og Kunyu Shan (昆俞山) og over Jiaolaisletten.
Elven renner gjennom fylkene Changyi (昌邑), Laizhou (莱州), Gaomi (高密), Zhucheng (诸城), Pingdu (平度), Jiaozhou (胶州) og Jiaonan (胶南).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jiaolai He
|
Jiaolai He (kinesisk: 胶莱河) er en elv øst i den kinesiske provins på Shandonghalvøya. Den løper mellom fjellpartiene Yi Shan (沂山) og Kunyu Shan (昆俞山)http://baike.
| 15,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lu_You
|
2023-02-04
|
Lu You
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1210', 'Kategori:Fødsler 20. november', 'Kategori:Fødsler i 1125', 'Kategori:Kinesiske diktere', 'Kategori:Kinesiske forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Shaoxing', 'Kategori:Sider med Webarchive-mal som lenker til Wayback Machine', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Lu You (kinesisk: 陸游, pinyin: Lù Yóu; Wade–Giles: Lu Yu; EFEO: Lou Yeou, også kjent som Lu Fangweng eller Lu Wuguan; født 13. november 1125 i Shaoxing som nå er i provinsen Zhejiang i Kina, død 26. januar 1210 samme sted) var en kinesisk patriotisk forfatter og dikter under Song-dynastiet. Hans forfatterskap er kjent for den patriotiske inspirasjon den gav kinesere etter at norddelen av riket var falt for barbareres invasjoner, og for den familietragedie han selv opplevde.
Han blir regnet som en av de viktigste og mest produktive diktere i det sørlige Song-dynasti (1127–1279) med et forfatterskap på nesten 10 000 dikt (eller rundt 11.000) og flere prosastykker. Som dikter vant Lu Yuo ry for sin enkle og direkte stil med sans for detaljer. Med et slikt uttrykk adskiller diktene seg fra den da dominerende litterære skoleretning, som stod for en poesi som var opphøyet og alluderende.
Lu Yuo ble født til omtrent samme tid som jursjenernes invasjon av det nordlige Song, og for ettertiden er det blitt de patriotiske diktene han er mest aktet og æret for. Den sterke nasjonalfølelsen og revansjismen han stod for førte samtidig til at han ikke klarte å gjøre karriere i det kinesiske embetsverket. Etter å ha blitt avsatt flere ganger trakk han seg til slutt skuffet og desillusjonert tilbake til sine hjemlige trakter.
|
Lu You (kinesisk: 陸游, pinyin: Lù Yóu; Wade–Giles: Lu Yu; EFEO: Lou Yeou, også kjent som Lu Fangweng eller Lu Wuguan; født 13. november 1125 i Shaoxing som nå er i provinsen Zhejiang i Kina, død 26. januar 1210 samme sted) var en kinesisk patriotisk forfatter og dikter under Song-dynastiet. Hans forfatterskap er kjent for den patriotiske inspirasjon den gav kinesere etter at norddelen av riket var falt for barbareres invasjoner, og for den familietragedie han selv opplevde.
Han blir regnet som en av de viktigste og mest produktive diktere i det sørlige Song-dynasti (1127–1279) med et forfatterskap på nesten 10 000 dikt (eller rundt 11.000) og flere prosastykker. Som dikter vant Lu Yuo ry for sin enkle og direkte stil med sans for detaljer. Med et slikt uttrykk adskiller diktene seg fra den da dominerende litterære skoleretning, som stod for en poesi som var opphøyet og alluderende.
Lu Yuo ble født til omtrent samme tid som jursjenernes invasjon av det nordlige Song, og for ettertiden er det blitt de patriotiske diktene han er mest aktet og æret for. Den sterke nasjonalfølelsen og revansjismen han stod for førte samtidig til at han ikke klarte å gjøre karriere i det kinesiske embetsverket. Etter å ha blitt avsatt flere ganger trakk han seg til slutt skuffet og desillusjonert tilbake til sine hjemlige trakter.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, tidlige år ===
Lu Yuo ble født inn i en embedsmannsslekt med lange røtter i Shaoxing. Faren tok seg selv av oppdragelse og utdannelse, og gutten utmerket seg tidlig: Bare 12 år gammel ble han lønnet med teng shi leng-graden for sine evner innen poesi og prosa, en grad som ble sett på som en stor ære for en fremtidig embetsmann.
I 1127 hadde jursjenerne inntatt Song-hovedstaden Kaifeng og tuftet Jin-dynastiet. Keiserhoffet ble derfor nødsaget til å flykte sørover, der de etterhvert gjorde Lin'an (dagens Hangzhou) til hovedstad. Den patriotiske faren «...hamret like fra barnsben av inn i ham en fanatisk protestholdning til alle de krefter i samtiden, som heller enn stadig ufred foretrakk status quo i den vanskelige situasjon landet befandt seg i efter nederlaget i nord», og denne sterke patriotismen kom til å sette sine spor i både han embetskarriere og diktergjerning.
=== Første ekteskap og karriere ===
Lu Yuo vokst opp sammen med sin kusine Tang Wan (唐琬). Begge var de interesserte i poesi, og i voksen alder vart de gift med hverandre. Men Lu Yuos mot tvang ham til å skille seg fra Tang Wan, fordi hun mente at kona ikke var lydig nok mot sønnen, og fordi hun frykte at den lidenskap ektefellene hadde for poesi ville føre til at Lu Yuo vanskjøttet sine forberedelser til sin embedseksamen.
Mange år senere, da Lu Yuo var blitt 30 år gammel, kom han over Tang Wan i en hage som tilhørde en venn av familien. Tang Wan skal etter sigende ha sett ham på avstand, og som di var på vei bort fra stedet sendte den nye ektemannen hennen vin og frukt til Lu Yuo. Han drakk vinen raskt, og i sorgtung stemning skrev han et dikt på veggen rundt hagen som fremdeles er viden kjent i Kina. Senere skal Tang Wan ha sett diktet og skrevet sitt eget dikt om deres tapte kjærlighet. En tradisjonell yue-opera ble skrevet om Lu You og Tang Wan, og deres kjærlighetshistorie er meget berømt i Kina.
Lu Yuo tok den keiserlege embetseksamen i Lin'an (Hangzhou), men den meget autokratiske statsministeren Qin Hui syntes ikke meget om Lu Yuo og forhindret at han fikk noe embete i staten. Først i 1160, etter statsministerens død, kalte keiser Xiaozong ham til tjeneste ved å utnevne ham til visekommissær i appellretten og til arkivar for geheimerådet.
Det radikale politiske syn Lu Yuo målbar om invasjonen i nord fortsatte like fullt å skape problem for ham. Seks år senere ble han avsatt og først hentet inn i varmen igjen i 1170.
De neste tyve årene hadde han en rekke mindre stillinger ute i provinsene, men ble ikke værende lenge i noen av dem. Han skal ha blitt møtt med falske klagemål om drukkenskap og dårlig arbeidsmoral, og ble avskjediget hele fire ganger.
=== Senere år ===
I midten av sekstiårene trakk en mislykket Lu Yuo seg tilbake til hjemstedet, skuffet over statens politikk overfor inntrengerene i nord og manglende fremgang i embetskarrieren. Resten av livet levde han i fattigdom, og til tider hadde han det så smått at det bare var noen boller med ris han fikk fra en gavmild prest i grannelaget som holdt liv i ham. Samtidig skulle disse armodsår i alderdommen bli de mest produktive Lu Yuo hadde som dikter. Det rolige livet gav ham mulighet til å observere scener fra dagliglivet og feste disse i dikts form. Ifølge Arne Dørumsgaard pleide han å rusle omkring i distriktet mens han deklamerte dikt, plukket blomster i veikanten og besøkte en lokal kro. Hans sterke patriotisme bleknet aldri, og da han var 81 år gammel prøvde han enden til å verve seg som soldat i krigen mot Jin-dynastiet som var i gang på den tid.
=== Død ===
Lu Yuo døde i sitt 85. leveår i 1210, omgitt av slekt og venner mens landsbyfolket vaket over stedets store sønn. Han skal visstnok ha våknet opp en dag og kjent seg dårlig, men kunne ikke tenke seg å dø uten en siste tår på kroen. Lu Yuo fikk også tid til å skrive noen siste dikt før han døde, og i det aller siste diktet før han utåndet, kommer den ubendelige kjærlighet han nøret for fedrelandet tydelig til uttrykk. De tre avsluttende linjene går slik:
«Når keiserens hær vinner landet i nord tilbake:
glem ikke da i ofringens stund ved fedrenes alter
å la din bekymrede far få vite at Kina atter er ett».
== Diktning ==
=== Overlevering ===
Få av de dikt Lu Yuo skrev i ungdomsårene har overlevd til i dag: Lu Yuo lot dem brenne fordi han var skuffet over det han mente var statens feighet etter nederlaget i nord. Alle dikt han skrev fra han var 32 år gammel er derimot samlet i 85 bind under tittelen De poetiske skrifter fra Chien-nan, som forelå allerede 13 år etter hans død. Samlingen inneholder om lag 10 000 dikt, de fleste skrevne i shi-stilen, den vanligste verseformen i klassisk kinesisk litteratur.
Lu You :Verdens lykkeligste menn
Vi vet ikke engang navnet på guvernøren –hva angår palassets mektige slike som oss:
en konfutsianer, lærd og forarmet, som trygler om medynk;fabler om noe å spise, lenet mot herskerens port –hule tenner, grå i håret og mager:maven full av visdommens evige ord.
Tynnere skjebne enn silkepapir har forsynet bragt mig.Nu vet jeg at lykken smilerbare til handelsmenn. (Lu Yuo. Til norsk ved Arne Dørumsgaard. - de tre siste strofene av diktet.)Lu Yuo hadde for vane å alltid datere sine dikt, og derfor ordnet han sønner diktene kronologisk, slik at man kan følge dikteren og samtiden han levde i uke for uke, og i senere år også dag for dag. Hans prosatekster er samlet i nesten like mange bind, og vitner ifølge Dørumsgaard om «en litterær utfoldelse uten sidestykke i kinesisk åndsliv inntil da».
=== Form ===
Lu Yuo står ikke fram som noen stor fornyer av shi-poesien teknisk sett, men han mestret sideformene og hele prosodien i sjangeren til fulle. Han skrev mange dikt i den gamle ci-stilen, en stil som ser bort fra de tonale sidene i språket og syntaktisk parallellisme mellom antitetiske kupletter (duìlián, 對聯).Han var også glad i den forkortede lüshi-formen, som er et vers på åtte linjer som nettopp benytter parallellismer såvel som paraleller mellom enkeltord. På samme vis benyttet han gjerne kortverset jueju, som er på fire linjer og har et utall av restriksjoner. Dørumsgaard skriver at hans poetiske dugelighet var så velutviklet at selv diktformer med strenge formelle krav ender opp med et uttrykk som virker naturlig og spontant.
=== Perioder og motiver ===
I det store og hele kan forfatterskapet deles inn i tre perioder. Den første perioden fra ungdomsårene er som nevnt dårlig dokumentert. Denne var sterkt påvirket av Chiang-si-skolen, og la først og fremst vekt på et smidig og elegant uttrykk uten noen dypere mening knyttet til diktet. I den midtre perioden skrev Lu Yuo dikt med et langt mer robust og kraftig uttrykk. Den tredje fasen med poesi fra alderdommen er regnet som den viktigste poesien han skrev, og har en meir personlig, avklart og rolig tone.Også i motivkretsen kan man benytte en tredeling av forfatterskapet. Hans sentimentale side fanr sitt uttrykk i kjærlighetsdiktene, den heroiske i hans patriotiske poesi, og den lyriske i alt det han skrev om dagleglivet og naturen. Likevel er det kjærligheten til fedrelandet som ifølge Dørumsgaard blir det sentrale grunndraget i poesien Lu Yuo etterlot seg.
== Ettermæle ==
I kinesisk litteraturhistorie blir Lu Yuo regnet som en av de fire store diktere i det sydlige Song. Tai Fu-ku, En yngre dikterkollega, stod for en av de første vurderinger av hans diktervirksomhet og gav ham følgende vurdering:
Han skaper det enkle og jævne om til sublime strofer –
får undere ud af de alleralmindeligste ordDen glødende nadjonalfølelse i de dikt Lu Yuo skrev, fikk stor betydning gjennom de følgende hundreårene, da kineserne led ydmykende nederlag overfor både mongolske og mandsjuriske invasjonshærer. Disse hendelser medvirkedet til å sikre hans senere berømmelse som patriotisk poet i Kina, selv om «de svikefulle barbarer»" Lu Yuo ville fordrive selv kom til å være blant dem som verdsatte hans poesi. En av Qing-keiserne hyllet ham således flere hundre år senere med disse ord:
Lu Yu's dypeste følelser gjaldt land og keiser; dette fant uttrykk i hans diktning. Hans interesser favnet vidt. Han skrev om alt – stort som smått: fiskerens båt, stien ved tømmerhuggerens hytte, en bolle med te, duften fra røkelseskar, vakkert som regnfullt vær; fjell, grener og gresstrå: av alt ble han inspirert. Tu Fu gjorde akkurat det samme. Ti tusen dikt er tillagt Lu Yu. Som dype daler og høye fjell rommer de nesten utallige ting. Å skille det gode fra det som er dårlig, kan vi ikke. Hva bør vi gjøre? Studere det gode og legge det svake til side. Hans beste dikt kan måles med dem av Tu Fu, Li Po, Han Yu, Po Chü-i og Su Shih.I det moderne Kina har Lu Yuo vært en meget lest dikter, først og fremst grunnet den patriotiske poesi. Kineserne regner ham også som den første dikter siden det 3. århundre som omtaler krigervervet i positive vendinger.
== Referanser ==
== Kilder ==
Dørumsgaard, A. (1980). Innledning. I Viften av perlemor: Klassisk kinesisk poesi i norsk gjendiktning. Oslo: Dreyer.
Loïc Aloisio: « Trois poèmes de Lu You sur le végétarisme » i Impressions d'Extrême-Orient, numéro 5, 2015 http://ideo.revues.org/368
Vincent Durand-Dastès et Valérie Lavoix (red.): Une robe de papier pour Xue Tao. Choix de textes inédits de littérature chinoise, espaces&signes, 2015
Rexroth, Kenneth (1970): Love and the Turning Year: One Hundred More Poems from the Chinese. New York: New Directions.
Burton Watson (red.) (1984): The Columbia Book of Chinese Poetry, Columbia University Press. ISBN 0-231-05683-4.
Burton Watson (oversetter) (1994): The old man who does as he pleases, Columbia University Press. ISBN 0-231-10155-4.
Philip Watson (oversetter) (2007): Grand Canal, Great River: The Travel Diary of a Twelfth-century Chinese Poet, Frances Lincoln Publishers. ISBN 978-0-7112-2719-4.
|
Lu You (kinesisk: 陸游, pinyin: Lù Yóu; Wade–Giles: Lu Yu; EFEO: Lou Yeou, også kjent som Lu Fangweng eller Lu Wuguan; født 13. november 1125 i Shaoxing som nå er i provinsen Zhejiang i Kina, død 26.
| 15,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marin_Hinkle
|
2023-02-04
|
Marin Hinkle
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. mars', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Dar-es-Salaam', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA']
|
Marin Hinkle (født 23. mars 1966 i Dar-es-Salaam i Tanzania) er en amerikansk skuespiller, best kjent for rollen som Judith i den populære situasjonskomedien Two and a Half Men.
Hinkle startet sin karriere i såpeoperaen Another World. Hun spilte også Judy Brooks i ABC serien Once and Again fra 1999 til 2002. Hun har hatt flere gjesteopptredener i forskjellige TV-serier, som Spin City, Law & Order, Without a Trace, ER og House. Hun har også hatt flere mindre filmroller.
Marin giftet seg med Randall Sommer i 1998, og sammen har de ett barn.
|
Marin Hinkle (født 23. mars 1966 i Dar-es-Salaam i Tanzania) er en amerikansk skuespiller, best kjent for rollen som Judith i den populære situasjonskomedien Two and a Half Men.
Hinkle startet sin karriere i såpeoperaen Another World. Hun spilte også Judy Brooks i ABC serien Once and Again fra 1999 til 2002. Hun har hatt flere gjesteopptredener i forskjellige TV-serier, som Spin City, Law & Order, Without a Trace, ER og House. Hun har også hatt flere mindre filmroller.
Marin giftet seg med Randall Sommer i 1998, og sammen har de ett barn.
== Filmografi ==
Angie (1994) (Young Joanne)
Milk & Money (1996) (Carla)
Breathing Room (1996) (Larissa)
I'm Not Rappaport (1996) (Hannah)
Show & Tell (1998) (Pea)
Chocolate for Breakfast (1998) (Amy)
Once and Again (1999–2002) (Judy)
Sam the Man (2000) (Shelly)
Killing Cinderella (2000) (Karen)
Frequency (2000) (Sissy Clark)
Final (2001) (Sherry)
WW3 (2001)
The Next Big Thing (2001) (Shari Lampkin)
I Am Sam (2001) (Patricia)
The Year That Trembled (2002) (Helen Kerrigan)
Dark Blue (2002) (Deena Schultz)
Two and a Half Men (2003-idag) (Judith Melnick)
Who's the Top? (2005) (Alixe)
Fielder's Choice (2005 TV-film) (Holly)
Quarantine (2008) (Kathy)
The Haunting of Molly Hartley (2008) (Jane Hartley)
Weather Girl (2009) (Jane)
Brothers and Sisters (2009) (Courtney)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Marin Hinkle på Internet Movie Database
(sv) Marin Hinkle i Svensk Filmdatabas
(da) Marin Hinkle på Scope
(fr) Marin Hinkle på Allociné
(en) Marin Hinkle på AllMovie
(en) Marin Hinkle hos Rotten Tomatoes
(en) Marin Hinkle hos TV Guide
(en) Marin Hinkle hos The Movie Database
(en) Marin Hinkle hos Internet Broadway Database
|
Marin Hinkle (født 23. mars 1966 i Dar-es-Salaam i Tanzania) er en amerikansk skuespiller, best kjent for rollen som Judith i den populære situasjonskomedien Two and a Half Men.
| 15,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Re:Zero_kara_Hajimeru_Isekai_Seikatsu
|
2023-02-04
|
Re:Zero kara Hajimeru Isekai Seikatsu
|
['Kategori:Animeserier', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Japanske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Japanske animerte actionserier', 'Kategori:Japanske animerte fantasyserier', 'Kategori:Manga', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall']
|
Re:Zero kara Hajimeru Isekai Seikatsu (Re：ゼロから始める異世界生活, Ri:Zero kara Hajimeru Isekai Seikatsu, ofte forkortet til Re:Zero) er en japansk lettroman-serie (light novel) skrevet av Tappei Nagatsuki og illustrert av Shinichirou Otsuka. Handlingen i serien dreier seg rundt Subaru Natsuki, en hikikomori som på vei hjem fra butikken plutselig befinner seg i en helt annen verden. Serien ble opprinnelig serialisert på nettsiden Shōsetsuka ni Narō fra og med 2012. Siden 25. januar 2014 har ni bind i serien blitt gitt ut av Media Factory, på MF Bunko J-forlaget.
Serien har blitt tilpasset til tre separate mangaserier, som fokuserer på hvert sitt aspekt av seriens handling. Den første ble forfattet av Daichi Matsue og gitt ut av Media Factory fra juni 2014 og mars 2015. Den andre ble forfattet av Makoto Fugetsu, den har blitt gitt ut av Square Enix siden oktober 2014. Matsue leverte den siste serien, som også ble gitt ut av Media Factory, i mai 2015. I tillegg ga Media Factory ut en antologimanga i juni 2016. En animeserie ble laget av White Fox, og ble sent på TV fra og med 4. april 2016, med en time lang spesialepisode som første episode. I august 2016 kunngjorde spillutvikleren 5pb. at de planla å lage en visuell roman basert på serien.
Yen Press har gitt ut både romanene og den første mangatilpasningen av serien i USA. Animeserien er lisensiert av Anime Limited i Storbritannia.
|
Re:Zero kara Hajimeru Isekai Seikatsu (Re：ゼロから始める異世界生活, Ri:Zero kara Hajimeru Isekai Seikatsu, ofte forkortet til Re:Zero) er en japansk lettroman-serie (light novel) skrevet av Tappei Nagatsuki og illustrert av Shinichirou Otsuka. Handlingen i serien dreier seg rundt Subaru Natsuki, en hikikomori som på vei hjem fra butikken plutselig befinner seg i en helt annen verden. Serien ble opprinnelig serialisert på nettsiden Shōsetsuka ni Narō fra og med 2012. Siden 25. januar 2014 har ni bind i serien blitt gitt ut av Media Factory, på MF Bunko J-forlaget.
Serien har blitt tilpasset til tre separate mangaserier, som fokuserer på hvert sitt aspekt av seriens handling. Den første ble forfattet av Daichi Matsue og gitt ut av Media Factory fra juni 2014 og mars 2015. Den andre ble forfattet av Makoto Fugetsu, den har blitt gitt ut av Square Enix siden oktober 2014. Matsue leverte den siste serien, som også ble gitt ut av Media Factory, i mai 2015. I tillegg ga Media Factory ut en antologimanga i juni 2016. En animeserie ble laget av White Fox, og ble sent på TV fra og med 4. april 2016, med en time lang spesialepisode som første episode. I august 2016 kunngjorde spillutvikleren 5pb. at de planla å lage en visuell roman basert på serien.
Yen Press har gitt ut både romanene og den første mangatilpasningen av serien i USA. Animeserien er lisensiert av Anime Limited i Storbritannia.
== Handling ==
Hikikomorien Subaru Natsuki bruker det meste av sin tid på å spille spill. Plutselig blir han ført inn i en annen verden. Det er ingen tegn på hvem som førte ham dit, eller på hvorfor det skjedde. Kort tid etter han ankommer den nye verdenen blir han venn med en sølvhåret jente som er halvt alv. Når han og jenta blir drept på mystisk vis, våkner Subaru og oppdager at han har fått evnen til å gå tilbake i tid ved å dø («Return by Death» (死に戻り, Shinimodori)).
== Media ==
=== Web-roman ===
Webromanen i Re:Zero-universet ble opprinnelig serialisert av Tappei Nagatsuki på nettsiden Shōsetsuka ni Narō, med seriestart 20. april 2012. Per 1. april 2016 har seks romaner og to sideromaner blitt gitt ut. Dette utgjør i alt 429 kapitler. Det har også blitt utgitt to novellesamlinger.
=== Lettromaner ===
Etter at webromanen ble gitt ut kjøpte Media Factory opp serien for å gi ut serien på trykk. Den første lettromanen, med illustrasjoner av Shinichirou Otsuka, ble gitt ut 24. januar 2014 på MF Bunko J-forlaget. Per september 2016 har ni bøker blitt gitt ut, i tillegg til to ekstrabøker med alternativ handling, og to novellesamlinger. Natsuki begtnte begynte på en ny serie med noveller, med fokus på Elsa, i august 2016. Kadokawa har planer om å gi ut en 272-siders guide til seriens første tre handlingsforløp kalt Re: zeropedia, sammen med den tiende boken i serien. Lettromanenene gis ut på engelsk av Yen Press, som kunngjorde oppkjøpet av lisensen til serien på Twitter 2. desember 2015.
=== Manga ===
En manga-tilpasning skrevet av Daichi Matsue, med tittelen Re:Zero Kara Hajimeru Isekai Seikatsu Dai-Ichi-Shō: Ōto no Ichinichi-hen (Ｒｅ：ゼロから始める異世界生活 第一章 王都の一日編, Re:Zero Kara Hajimeru Isekai Seikatsu Dai-Ichi-Shō: Ōto no Ichinichi-hen), ble gitt ut fra august 2014 i Media Factorys seinen manga-magasin Monthly Comic Alive 27. juni 2014. Det siste volumet ble gitt ut 23. mars 2015. 2. desember 2015 kunngjorde Yen Press at de hadde lisensiert serien.Den andre manga-tilpasningen, som bærer tittelen Re: Zero Kara Hajimeru Isekai Seikatsu Dai-Ni-Shō: Yashiki no Ishūkan-hen (Re：ゼロから始める異世界生活 第二章 屋敷の一週間編, Re: Zero Kara Hajimeru Isekai Seikatsu Dai-Ni-Shō: Yashiki no Ishūkan-hen) og er illustrert av Makoto Fugetsu, ble gitt ut som del av Square Enix' seinen-magasin Gangan fra og med 25. oktober 2014.Daichi Matsue begynte å serialisere en tredje manga, Re: Zero Kara Hajimeru Isekai Seikatsu Dai-San-Shō: Truth of Zero (Re:ゼロから始める異世界生活 第三章 Truth of Zero, Re: Zero Kara Hajimeru Isekai Seikatsu Dai-San-Shō: Truth of Zero)Comic Alives utgave for juli 2015, som kom på markedet 27. mai 2015.En manga-antologi med tittelen Re:Zero kara Hajimeru Isekai Seikatsu Kōshiki Ansorojī Komikku (Re:ゼロから始める異世界生活 公式アンソロジーコミック, Re:Zero kara Hajimeru Isekai Seikatsu Kōshiki Ansorojī Komikku) ble gitt ut av Media Factory 23. juni 2016.
=== Internettradioshow ===
Det har også blitt lansert et internettradioshow for å promotere serien. Programmet hadde premiere den 27. mars 2016 og bærer tittelen Re：ゼロから始める異世界ラジオ生活 (Re:Zero kara hajimeru i sekai rajio seikatsu, Re：ゼロから始める異世界ラジオ生活). Showet kringkastes hver mandag, med Rie Takahashi, stemmeskuespilleren bak rollefiguren Emilia, som programleder. En rekke av de andre stemmeskuespillerne har vært gjester i showet, blant andre Yūsuke Kobayashi (Subaru Natsuki), Inori Minase (Rem), Yumi Uchiyama (Puck), Rie Murakawa (Ram), Satomi Arai (Beatrice), Chinatsu Akasaki (Felt), Kana Ueda (Anastasia Hoshin), og Yui Horie (Felix). Per 26. september 2016 har 27 episoder blitt sendt.
=== Anime ===
I juli 2015 kunngjorde Kadokawa at det også skulle lages en anime-tv-serie. Serien er regissert av Masaharu Watanabe og skrevet av Masahiro Yokotani, med animasjon av White Fox. Kyuta Sakai er både figurdesigner og animasjondirektør for produksjonen. Musikken i serien er komponert av Kenichiro Suehiro.Den 25 episoder lange serien hadde premiere 4. april 2016, med en utvidet 50 minutter lang første episode. Tv-serien blir sendt på TV Tokyo, TV-Osaka, TV Aichi, og AT-X. Serien ble også gitt ut samtidig på Crunchyroll. Episode 18 varte 2 minutter lengre enn en vanlig episode, 25 minutter og 45 sekunder. Den aller siste episoden varte fire minutter lenger, 27 minutter og 15 sekunder.
Serien har blitt lisensiert av Anime Limited i Storbritannia.
==== Anime-shorts ====
En rekke korte episoder (shorts) med super deformed-versjoner av figurene i serien, med tittelen Re:Zero kara Hajimeru Break Time (Re:ゼロから始める休憩時間(ブレイクタイム)) produsert av Studio Puyukai, ble sendt på AT-X etter hver episode av serien, med seriestart 8. april 2016. Den ble erstattet av en ny serie med korte episoder, Re:Puchi kara Hajimeru Isekai Seikatsu (Re:プチから始める異世界生活), fra 28. juni 2016. Crunchyroll kjøpte opp strømmingsrettighetene til begge seriene.
==== Musikk ====
Den første åpningssangen het Redo og var laget av Konomi Suzuki, mens den første avslutningssangen var STYX HELIX. Avslutningssangen i episode syv var STRAIGHT BET. Begge disse ble sunget av MYTH&ROID. Den andre åpningssangen, som hadde tittelen Paradisus-Paradoxum, ble fremført av MYTH&ROID, mens den andre avslutningssangen, Stay Alive, ble fremført av Rie Takahashi. I episode 14 ble sangen theater D sunget av MYTH&ROID. De lagde også sluttmusikken i episode 14.Musikken ble også gitt ut på CD 26. oktober 2016. CD-en har 21 spor, som alle er komponert av Kenichiro Suehiro.Redo, Konomi Suzukis tiende single, ble gitt ut på CS 11. mai 2016. Singelen ble også gitt ut som en spesialutgave på DVD, med musikkvideo, livekonsert-video og annet. Sangene ble fremført av Suzuki, mens Genki Mizuno sang og Makoto Miyazaki var ansvarlig for arrangementet.CD-en med STYX HELIX, seriens første sluttmelodi, var MYTH&ROIDs tredje single. Den ble gitt ut 25. mai 2016, og inneholdt både vanlige og instrumentale versjoner av STYX HELIX og STRAIGHT BET.Stay Alive, som var den andre sluttmelodien, ble gitt ut som singel 24. august 2016. Sangene ble fremført av Rie Takahashi (Emilia) og Inori Minase (Rem).MYTH&ROID ga ut den andre kjenningsmelodien som en single 24. august 2016. CD-en har både vanlige og instrumentale versjoner av Paradisus-Paradoxum og theater D.
== Mottagelse ==
Ifølge LN News var det blitt trykket over en million eksemplarer av serien innen juni 2016, og over to millioner per september 2016. Fra november 2015 til mai 2016 var lettromanserien var den tiende bestselgende serien i Japan; i alt ble det solgt 263 357 eksemplarer i denne perioden. I samme periode var det første og andre bindet henholdsvis den 35. og den 48. bestselgende lettromanen i Japan, med henholdsvis 49 194 og 41 617 solgte eksemplarer.Theron Martin fra Anime News Network anmeldte den første boken. Han roste den for å gi en litt annerledes og ny fremstilling av konseptet «transportert til en annen verden». Samtidig kritiserte han boken for oppstykket og dårlig timet dialog og en tendens til å overforklare handlingen.Serien ble rangert som nummer én i en meningsmåling våren 2016, der 820 personer deltok. Meningsmålingen ble avholdt av den japanske nettsiden Anime! Anime!. Andy Hanley fra UK Anime Network anså anime-tilpasningen som en av de beste seriene i 2016.Serien kom på andreplass under Newtype Anime Awards i 2015–2016. Regissøren Masaharu Watanabe vant førsteprisen i sin kategori, i likhet med flere av figurene i serien, deriblant Subaru, Rem og Puck. Masahiro Yokotanis manus tok andreplassen, mens seriens figurdesign fikk tredjeplass. Seriens lydspor og kjenningsmelodi fikk fjerdeplass i sine kategorier.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ja) Offisielt nettsted
(en) Re:Zero -Starting Life in Another World- – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Re:Zero kara Hajimeru Isekai Seikatsu på Crunchyroll
Re:Zero kara Hajimeru Isekai Seikatsu på Anime News Network
|
Another World er en såpeopera som gikk på NBC fra 4. mai 1964 til 25.
| 15,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Heche
|
2023-02-04
|
Anne Heche
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. august', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Omkomne i trafikkulykker', 'Kategori:Personer fra Portage County i Ohio', 'Kategori:Regissører fra USA', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA']
|
Anne Celeste Heche (født 25. mai 1969, død 12. august 2022) var en amerikansk skuespiller, regissør og dramatiker.
Heche debuterte som skuespiller rett etter high school i såpeoperaen Another World, og vant en Emmy Award for denne rollen.
|
Anne Celeste Heche (født 25. mai 1969, død 12. august 2022) var en amerikansk skuespiller, regissør og dramatiker.
Heche debuterte som skuespiller rett etter high school i såpeoperaen Another World, og vant en Emmy Award for denne rollen.
== Ulykke og dødsfall ==
Den 5. august 2022 var Heche involvert i en bilulykke i Mar Vista-området i Los Angeles. Hun var sjåfør i en Mini Cooper som først traff en garasje i et leilighetskompleks, for deretter å krasje inn i et hus. Det brøt deretter ut en brann hvor hun pådro seg store forbrenninger. Den 11. august uttalte en representant for Heches familie at hun hadde pådratt seg en alvorlig hjerneskade og ikke kunne forventes å overleve. Det ble samtidig opplyst at hun ble holdt i live mens legene undersøkte om hun kunne bli organdonor, slik hun tidligere hadde uttrykt ønske om. Hun ble erklært død iht Californias lovverk dagen etter.
== Filmografi (som skuespiller) ==
=== Film ===
=== TV ===
=== Regi ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anne Heche – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anne Heche på Internet Movie Database
(sv) Anne Heche i Svensk Filmdatabas
(da) Anne Heche på Filmdatabasen
(da) Anne Heche på Scope
(fr) Anne Heche på Allociné
(en) Anne Heche på AllMovie
(en) Anne Heche hos Turner Classic Movies
(en) Anne Heche hos Rotten Tomatoes
(en) Anne Heche hos The Movie Database
(en) Anne Heche hos Internet Broadway Database
|
Anne Celeste Heche (født 25. mai 1969, død 12.
| 15,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ally_McBeal
|
2023-02-04
|
Ally McBeal
|
['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramaserier fra USA', 'Kategori:Komiserier fra USA', 'Kategori:Rettsdramaserier fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:TV-produksjoner på Fox Broadcasting Company', 'Kategori:TV-serier fra 1990-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 2000-årene, fra USA']
|
Ally McBeal er en amerikansk drama- og komiserie som ble sendt på Fox fra 1997 til 2002. Serien handler om Ally McBeal, en ung kvinnelig advokat som er ansatt i et advokatfirma i Boston. Rollen som Ally ble spilt av Calista Flockhart. Serien ble skapt av David E. Kelley, som også var produsent sammen med Bill D'Elia. Serien gikk i fem sesonger og det ble laget 112 episoder.
Serien ble i Norge sendt på TV 2.
|
Ally McBeal er en amerikansk drama- og komiserie som ble sendt på Fox fra 1997 til 2002. Serien handler om Ally McBeal, en ung kvinnelig advokat som er ansatt i et advokatfirma i Boston. Rollen som Ally ble spilt av Calista Flockhart. Serien ble skapt av David E. Kelley, som også var produsent sammen med Bill D'Elia. Serien gikk i fem sesonger og det ble laget 112 episoder.
Serien ble i Norge sendt på TV 2.
== Handling ==
Serien, satt ved det fiktive advokat-firmaet Cage & Fish i Boston, begynner med at hovedpersonen Allison Marie McBeal slutter seg til firmaet som eies av hennes tidlige skole-kamerat Richard Fish (spilt av Greg Germann) etter å ha forlatt sin forrige jobb på grunn av seksuell trakassering . Den første dagen hennes blir Ally forferdet over å oppdage at hun skal arbeide sammen med sin tidligere kjæreste Billy Thomas (spilt av Gil Bellows) som hun egentlig aldri har kommet over. For å gjøre ting verre, er Billy nå gift med advokat-kollega Georgia (spilt av Courtney Thorne-Smith) som senere slutter seg til Cage and Fish.
I tillegg til det juridisk dramaet i TV-serien, var hovedfokuset i serien de romantiske og personlige livene til hovedpersonene. Men hendelser som finner sted i rettssaker kan hjelpe karakterene med å ta personlige beslutninger. For eksempel kan et bitter skilsmisse-søksmål fra en klient gi et bakteppe for Allys beslutning om å slå opp med en kjæreste. Cage and Fish (som blir Cage/Fish & McBeal eller til Cage, Fish, & Associates mot slutten av serien) det fiktive advokat-firmaet hvor de fleste karakterene er ansatt, blir avbildet som et svært seksualisert miljø.
En rekke advokater og sekretærer i firmaet har forhold med hverandre, flørter ofte, eller har en tidligere romantisk historie med hverandre. De møter ofte tidligere, eller potensielle romantiske interesser, i rettssalen eller på gaten rett utenfor firmaet deres. Serien inneholder også regelmessige besøk til en lokal pub hvor sangerinne Vonda Shepard regelmessig opptrår (men av og til overleverer mikrofonen til forskjellige karakterer)
== Skuespillere ==
Calista Flockhart – Ally McBeal, advokat i advokatfirmaet Cage & Fish
Greg Germann – Richard Fish, partner i advokatfirmaet Cage & Fish
Jane Krakowski – Elaine Vassal, Allys assistent
Peter MacNicol – John Cage, partner i advokatfirmaet Cage & Fish
Lisa Nicole Carson – Renee Raddick, Allys romkamerat
Portia de Rossi – Nelle Porter, advokat i advokatfirmaet Cage & Fish
Lucy Liu – Ling Woo, jurist og etter hvert advokat i advokatfirmaet Cage & Fish
Gil Bellows – Billy Allen Thomas, Georgias ektemann, advokat i advokatfirmaet Cage & Fish
Courtney Thorne-Smith – Georgia Thomas, Billys kone, advokat i advokatfirmaet Cage & Fish
Robert Downey jr. – Larry Paul
Hayden Panettiere – Maddie Harrington
Vonda Shepard – seg selv
James LeGros – Mark Albert
Regina Hall – Corretta Lipp
Julianne Nicholson – Jenny Shaw
Josh Hopkins – Raymond Millbury
James Marsden – Glenn Foy
=== Gjesteskuespillere (utvalg) ===
Jon Bon Jovi – Victor Morrison (10 episoder)
Anne Heche – Melanie West (7 episoder)
Christina Ricci – Debbie 'Liza' Bump (7 episoder)
Tracey Ullman – Dr. Tracey Clark (6 episoder)
Josh Groban – Malcolm Wyatt (2 episoder)
Matthew Perry – Attorney Todd Merrick (2 episoder)
Tina Turner - seg selv (1 episode)
Bruce Willis – Dr. Nickle (1 episode)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ally McBeal på Internet Movie Database
(en) Ally McBeal på AllMovie
(en) Ally McBeal på Rotten Tomatoes
(en) Ally McBeal på Metacritic
|
Ally McBeal er en amerikansk drama- og komiserie som ble sendt på Fox fra 1997 til 2002. Serien handler om Ally McBeal, en ung kvinnelig advokat som er ansatt i et advokatfirma i Boston.
| 15,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tracey_Ullman
|
2023-02-04
|
Tracey Ullman
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske komikere', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Engelske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 30. desember', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Komikere fra USA', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Slough', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA']
|
Tracey Ullman (født 30. desember 1959 i Slough, Buckinghamshire) er en britisk skuespiller, sanger, dramatiker og forfatter.
Hun hadde eget show i USA, The Tracey Ullman Show, fra 1987 til 1990. Hun hadde flere hits på 1980-tallet som sanger, blant andre «Breakaway», «They Don't Know», «Sunglasses» og «Move Over Darling». Hun har vunnet mange priser, blant andre en Golden Globe Award for beste skuespiller i en TV-serie, syv Emmy Awards og syv American Comedy Awards.
|
Tracey Ullman (født 30. desember 1959 i Slough, Buckinghamshire) er en britisk skuespiller, sanger, dramatiker og forfatter.
Hun hadde eget show i USA, The Tracey Ullman Show, fra 1987 til 1990. Hun hadde flere hits på 1980-tallet som sanger, blant andre «Breakaway», «They Don't Know», «Sunglasses» og «Move Over Darling». Hun har vunnet mange priser, blant andre en Golden Globe Award for beste skuespiller i en TV-serie, syv Emmy Awards og syv American Comedy Awards.
== Diskografi ==
You Broke My Heart In 17 Places UK #12 US #34 (1983)
You Caught Me Out UK #92 (1984)
The Corpse Bride Soundtrack (2005)
== Filmografi ==
Mackenzie (1980) TV Series — Lisa MacKenzie
Three of a Kind (1981) TV Serie
Happy Since I Met You (1981) (TV) — Karen
A Kick Up the Eighties (1981) TV Serie
Give My Regards to Broad Street (1984) — Sandra
Plenty (1985) — Alice Park
Girls On Top (1985) TV Series — Candice Valentine (1985)
Jumpin' Jack Flash (1986) — Fiona
The Tracey Ullman Show (1987) —
I, Martin Short, Goes Hollywood (1989) (TV) — Tina Wise
I Love You to Death (1990) — Rosalie Boca
Tracey Ullman: A Class Act (1992) (TV) —
Death Becomes Her (1992) – Toni
Happily Ever After (1993) (stemme) — Thunderella and Moonbeam
Robin Hood – Helter i strømpebukser (1993) — Latrine
Household Saints (1993) — Catherine Falconetti
Tracey Ullman Takes On New York (1993) (TV) —
I'll Do Anything (1994) — Beth Hobbs
Bullets Over Broadway (1994) — Eden Brent
Prêt-à-Porter (1994) — Nina Scant
The Little Lulu Show (1995) TV Serie — Lulu
Tracey Takes On... (1996)
Ally McBeal (1997–2000) — Dr Tracey Clark
C-Scam (2000)
Panic (2000) — Martha
Small Time Crooks (2000) — Frenchy
Visible Panty Lines (2001) TV Serie
Tracey Ullman in the Trailer Tales (2003) (TV) — Ruby Romaine/Svetlana/Pepper Kane
A Dirty Shame (2004) — Sylvia Stickles
Tracey Ullman: Live and Exposed (2005)
The Cat That Looked at a King (2004) (Video) (stemme) — The Cat
Corpse Bride (2005) (stemme) — Nell Van Dort/Hildegarde
Kronk's New Groove (2005) (Video) (stemme) — Ms. Birdwell
Once Upon a Mattress (2005) (TV) — Princess Winnifred
I Could Never Be Your Woman (2007) — Mother Nature
Dawn French's Girls Who Do Comedy Three part TV-serie (2006)
The Tale of Despereaux (2008) (stemme) — Mig
Tracey Ullman's State of the Union (2008) TV Serie
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tracey Ullman på Internet Movie Database
(no) Tracey Ullman hos Filmfront
(sv) Tracey Ullman i Svensk Filmdatabas
(da) Tracey Ullman på Filmdatabasen
(da) Tracey Ullman på Scope
(fr) Tracey Ullman på Allociné
(en) Tracey Ullman på AllMovie
(en) Tracey Ullman hos Rotten Tomatoes
(en) Tracey Ullman hos The Movie Database
(en) Tracey Ullman hos Internet Broadway Database
|
Tracey Ullman (født 30. desember 1959 i Slough, Buckinghamshire) er en britisk skuespiller, sanger, dramatiker og forfatter.
| 15,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/American_Comedy_Awards
|
2023-02-04
|
American Comedy Awards
|
['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1987', 'Kategori:Filmhistorie', 'Kategori:Filmpriser fra USA', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Opphør i 2001', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-11']
|
American Comedy Award var priser som ble årlig utdelt i USA fra 1987 til 2001 for å hedre utøvere innen komedie innen fjernsyn og film.
Prisene ble sponset fra 1987 – 2000 av American Broadcasting Company (ABC), mens det siste året (2001) var det Comedy Central som sto bak.
|
American Comedy Award var priser som ble årlig utdelt i USA fra 1987 til 2001 for å hedre utøvere innen komedie innen fjernsyn og film.
Prisene ble sponset fra 1987 – 2000 av American Broadcasting Company (ABC), mens det siste året (2001) var det Comedy Central som sto bak.
== Eksterne lenker ==
(en) American Comedy Awards på Internet Movie Database
|
American Comedy Award var priser som ble årlig utdelt i USA fra 1987 til 2001 for å hedre utøvere innen komedie innen fjernsyn og film.
| 15,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solim%C3%B5es
|
2023-02-04
|
Solimões
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Brasil']
|
Solimões er navnet som ofte brukes om strekningen av Amazonas som ligger mellom grensa mellom Brasil og Peru til samløpet med Negro.
Videre oppstrøms fra grensa avhenger navnet på elva av hvem som omtaler den. Brasilianere kaller den fortsatt Solimões, eller de refererer til den som Rio Marañón – et navn som peruanere bare bruker om elva lengre oppstrøms, før elvene Marañón og Ucayali løper sammen til det de kaller Amazonas.
|
Solimões er navnet som ofte brukes om strekningen av Amazonas som ligger mellom grensa mellom Brasil og Peru til samløpet med Negro.
Videre oppstrøms fra grensa avhenger navnet på elva av hvem som omtaler den. Brasilianere kaller den fortsatt Solimões, eller de refererer til den som Rio Marañón – et navn som peruanere bare bruker om elva lengre oppstrøms, før elvene Marañón og Ucayali løper sammen til det de kaller Amazonas.
== Eksterne lenker ==
Pacific Island Travels beskrivelse
|
Solimões er navnet som ofte brukes om strekningen av Amazonas som ligger mellom grensa mellom Brasil og Peru til samløpet med Negro.
| 15,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexandru_Vaida-Voevod
|
2023-02-04
|
Alexandru Vaida-Voevod
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1950', 'Kategori:Fødsler 27. februar', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cluj', 'Kategori:Romanias statsministre', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Alexandru Vaida-Voevod (eller Vaida-Voievod, født 27. februar 1872 i Alparét kongedømmet Ungarn i Østerrike-Ungarn, død 19. mars 1950 i Sibiu i Romania) var en rumensk politiker.
Da Transilvania lå under Ungarn jobbet han for å bedre rumenernes rettigheter. Han mente at rumenerne burde ha de samme rettighetene som ungarerne.
Som medlem av Transilvanias nasjonalråd holdt Vaida-Voevod en tale i Ungarns nasjonalforsamling i oktober 1918, der han ga beskjed om at Transilvania hadde tenkt å bryte ut av Ungarn og slå seg sammen med Romania. Han var også medlem av nasjonalforsamlingen i Alba Iulia, som 1. desember 1918 stemte for Translivanias og Banats sammenslåing med Kongedømme Romania. Fra 1918 til 1920 var han medlem av Transilvanias regjeringsråd (ledet av Iuliu Maniu), der han ledet departementet for utenlandssaker. Mellom desember 1918 og desember 1919 var han også leder av departementet for transilvanske anliggender. Han var Romanias statsminister og utenriksminister mellom 9. desember 1919 og 19. mars 1920. Som statsminister underskrev han fredsavtalen med Østerrike i Saint-Germaine-en-Laye den 10. desember 1919. Mellom 1919 og 1920 var han også talsmann av det rumenske parlamentets underhus.Han ble igjen statsminister i 1932 men da som medlem av Det nasjonale bondepartiet.
Etter en uoverensstemmelse med Iuliu Maniu, forlot han Det nasjonale bondepartiet og stiftet et nytt parti, Frontul Românesc («Det rumenske front»), et nasjonalistisk, xenofobisk, antidemokratisk og antisemittisk parti.Etter andre verdenskrig, ble Vaida-Voevod arrestert av de nye myndighetene den 24. mars 1945. I 1946 ble han satt i husarrest i Sibiu, der han forble til sin død.
|
Alexandru Vaida-Voevod (eller Vaida-Voievod, født 27. februar 1872 i Alparét kongedømmet Ungarn i Østerrike-Ungarn, død 19. mars 1950 i Sibiu i Romania) var en rumensk politiker.
Da Transilvania lå under Ungarn jobbet han for å bedre rumenernes rettigheter. Han mente at rumenerne burde ha de samme rettighetene som ungarerne.
Som medlem av Transilvanias nasjonalråd holdt Vaida-Voevod en tale i Ungarns nasjonalforsamling i oktober 1918, der han ga beskjed om at Transilvania hadde tenkt å bryte ut av Ungarn og slå seg sammen med Romania. Han var også medlem av nasjonalforsamlingen i Alba Iulia, som 1. desember 1918 stemte for Translivanias og Banats sammenslåing med Kongedømme Romania. Fra 1918 til 1920 var han medlem av Transilvanias regjeringsråd (ledet av Iuliu Maniu), der han ledet departementet for utenlandssaker. Mellom desember 1918 og desember 1919 var han også leder av departementet for transilvanske anliggender. Han var Romanias statsminister og utenriksminister mellom 9. desember 1919 og 19. mars 1920. Som statsminister underskrev han fredsavtalen med Østerrike i Saint-Germaine-en-Laye den 10. desember 1919. Mellom 1919 og 1920 var han også talsmann av det rumenske parlamentets underhus.Han ble igjen statsminister i 1932 men da som medlem av Det nasjonale bondepartiet.
Etter en uoverensstemmelse med Iuliu Maniu, forlot han Det nasjonale bondepartiet og stiftet et nytt parti, Frontul Românesc («Det rumenske front»), et nasjonalistisk, xenofobisk, antidemokratisk og antisemittisk parti.Etter andre verdenskrig, ble Vaida-Voevod arrestert av de nye myndighetene den 24. mars 1945. I 1946 ble han satt i husarrest i Sibiu, der han forble til sin død.
== Referanser ==
== Kilder ==
Vasile Ciobanu, Activitatea diplomatică a lui Alexandru Vaida Voevod la Paris (1918) Arkivert 29. mai 2009 hos Wayback Machine. ("Alexandru Vaida Voevods diplomatiske aktivitet i Paris (1918)")
Liviu Maior, Alexandru Vaida-Voevod între Belvedere și Versailles ("Alexandru Vaida-Voevod Between Belvedere and Versailles"), Cluj-Napoca, 1993
Vasile Niculae, Ion Ilincioiu, Stelian Neagoe, Doctrina țărănistă în România. Antologie de texte ("Bondedoktrinen i Romania. Semlede tekster"), Editura Noua Alternativă, Social Theory Institute of the Romanian Academy, București, 1994
Ioan Scurtu, "Mit și realitate. Alexandru Averescu" ("Myte og virkelighet. Alexandru Averescu"), i Magazin Istoric
|
Alexandru Vaida-Voevod (eller Vaida-Voievod, født 27. februar 1872 i Alparét kongedømmet Ungarn i Østerrike-Ungarn, død 19.
| 15,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8dehatt
|
2023-02-04
|
Jødehatt
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hatter', 'Kategori:Historiske klær', 'Kategori:Jøder', 'Kategori:Klesdrakt i middelalderen']
|
Jødehatt, etter tysk Judenhut, på latin kalt pilleus cornutus («lue med horn»), var en spesiell type hatt som var påbudt for jøder i tysktalende områder av Det tysk-romerske riket fra 1100- til 1600-tallet som del av den pålagte jødedrakten i Europa og deler av den muslimske verden. I middelaldermanuskripter og kirkekunst er «jødehatten» hvit, gul eller rød, kjegleformet og utstyrt med langtrukken, oppstående spiss, i blant med kule.
Opprinnelig skal hodeplagget ha blitt båret frivillig, men markerte plagg ble obligatorisk for jøder i muslimske områder allerede på 700-tallet. Etter Det fjerde Laterankonsil, et kirkemøte i Roma i 1215, ble hattetypen også påbudt for jødiske menn utenfor gettoene i noen katolske land og byer for å skille jøder fra andre innbyggere. Det er imidlertid uklart om det var vanlig å bruke slike hatter.«Jødelue» som heraldisk symbol har oppbrett og krumt nedbøyd topp.
|
Jødehatt, etter tysk Judenhut, på latin kalt pilleus cornutus («lue med horn»), var en spesiell type hatt som var påbudt for jøder i tysktalende områder av Det tysk-romerske riket fra 1100- til 1600-tallet som del av den pålagte jødedrakten i Europa og deler av den muslimske verden. I middelaldermanuskripter og kirkekunst er «jødehatten» hvit, gul eller rød, kjegleformet og utstyrt med langtrukken, oppstående spiss, i blant med kule.
Opprinnelig skal hodeplagget ha blitt båret frivillig, men markerte plagg ble obligatorisk for jøder i muslimske områder allerede på 700-tallet. Etter Det fjerde Laterankonsil, et kirkemøte i Roma i 1215, ble hattetypen også påbudt for jødiske menn utenfor gettoene i noen katolske land og byer for å skille jøder fra andre innbyggere. Det er imidlertid uklart om det var vanlig å bruke slike hatter.«Jødelue» som heraldisk symbol har oppbrett og krumt nedbøyd topp.
== Bakgrunn, bruk og utbredelse ==
Opphavet til jødehattene er uvisst, men hodeplagg som kjennetegn på minoriteter og fremmede er kjent fra antikken. I oldtidas Roma kunne personer med frygisk lue eller pileus (konisk topplue) bety at de var utlendinger eller frigitte slaver.Kalifen Omar II, som regjerte i Umajjadekalifatet fra 717–til 720, var den første herskeren som bestemte at alle dhimmier, ikke-muslimer, skulle ha markert kledsel.Framstilling av jøder i kristen ikonografi går tilbake til den bysantinske kunsten i Østromerriket. Det eldste kjente bildet av jødehatt i det kristne Europa er fra et manuskript fra 1015. Det viser en jødisk profet med en hatt som tilsvarer hodeplagget til «de tre vise menn», hoffastrologene fra Østen.Selv om hattemodellen etter hvert blir vanlig i bilder og skulpturer, er det uklart om hatten var i bruk tidligere og om bruken var like utbredt i gruppene det er snakk om, miljøer som ofte var få og små. Det spisse hodeplagget kan primært ha vært et populært og nyttig symbol på jøder i bildeframstillingene.«Jødehatter» har vært underlagt forskjellige skikker og regler og synes å ha forekommet i ulike varianter. Jødedrakten i Europa bestod vanligvis av avvikende, høye «jødehatter», lange kaftaner eller kapper og skjegg i en blanding av egne drakttradisjoner, myndighetenes draktpåbud, lokale draktskikker og samtidens klesmote. En type «jødehatt» på 1200-taller liknet frygisk lue («frihetslue»), og stammet som denne trolig fra Persia i førislamsk tid, da «jødehatter» skal ha blitt båret i Babylon. De gamle grekernes bredbremmede, bondske reisehatt petasos kunne også minne litt om seinere tiders «jødehatter».
Napoléon Bonaparte beordret 9. februar 1797 at jødene i Ancona skulle erstatte det gule merket på hattene med trikolorens farger (la cocarde tricolore). Dette var den første beslutningen den framtidige keiseren tok som fikk stor betydning for jødene i Kirkestaten, et område som omfattet Roma, Venezia, Verona og Padova. Napoleon avskaffet etterhvert også inkvisisjonens lover, noe som innebar større frihet for jødene.
=== Andre jødemerker og -drakter ===
Betegnelsen jødedrakt brukes om den spesielle drakten som jødene i Europa ble pålagt å bære fra middelalderen av. Allerede i 1180 ble tyske jøder tvunget til å bære gule, spisse jødehatter. De var vanlige inn på 1500-tallet. Da Det fjerde Laterankonsil i 1215 besluttet å innføre spesielle kjennemerker for annerledes troende, ble jødene i en rekke europeiske land pålagt å bære et gult, rundt tøymerke festet til brystet på klærne. I 1229 ble det bestemt at tyske jøder skulle bære gul hatt med spiss, en lang Judenrock («jødefrakk», det vil si kaftan) med gult brystmerke, langt, spisst skjegg og Judenstock («jødestav»).
Selv om ordet «jødedrakt» vanligvis ikke brukes om klær og frisyrer knyttet til jødenes egne religiøse tradisjoner, kan plaggene og merkene ha utgangspunkt i jødiske symboler og draktskikker. Dette gjelder for eksempel brystplater som merking av jøder i Spania, og de tyske nazistenes påbud fra 1941 om at jøder skulle bære gul davidstjerne.
=== Muslimske påbud ===
Også mange "muslimske herskere påla ikke-muslimer, såkalte dhimmier, å bære synlige kjennetegn, for eksempel i form av visse fargerike klesplagg. Jødehatt ble obligatorisk for jøder i deler av den islamske verden allerede tidlig på 700- og 800-tallet. I Det ottomanske riket ble et slikt påbud gitt av Mahmud II så seint som i 1837.
== Se også ==
Jødedrakt
Jødestjerne, David-stjerne
Jødesvin, middelaldersk nidbilde
Kippa eller yarmulke, religiøs jødekalott
Kashket, shtreimel, spodik, tradisjonelle pelsluer brukt av hasidiske jøder
Napoleon Bonaparte og jødene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jewish hat – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norman Roth, My Jewish learning: Jewish Clothing in the Middle Ages
|
Jødehatt, etter tysk Judenhut, på latin kalt pilleus cornutus («lue med horn»), var en spesiell type hatt som var påbudt for jøder i tysktalende områder av Det tysk-romerske riket fra 1100- til 1600-talletNaomi Lubrich: The Wandering Hat: Iterations of the Medieval Jewish Pointed Cap (2015) som del av den pålagte jødedrakten i Europa og deler av den muslimske verden. I middelaldermanuskripter og kirkekunst er «jødehatten» hvit, gul eller rød, kjegleformet og utstyrt med langtrukken, oppstående spiss, i blant med kule.
| 15,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Septembermordene
|
2023-02-04
|
Septembermordene
|
['Kategori:1792 i Frankrike', 'Kategori:Antikatolisisme', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den franske revolusjon', 'Kategori:Konflikter i 1792', 'Kategori:Massakrer', 'Kategori:Paris', 'Kategori:September', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Septembermordene (fransk: Massacres de Septembre) er betegnelsen på det massedrapet på politiske fanger og vanlige kriminelle som fant sted i Paris i perioden 2. til 7. september 1792. Minst 1300 mennesker ble drept. De fleste av dem var enten geistlige eller tilhørte den franske adelen.
|
Septembermordene (fransk: Massacres de Septembre) er betegnelsen på det massedrapet på politiske fanger og vanlige kriminelle som fant sted i Paris i perioden 2. til 7. september 1792. Minst 1300 mennesker ble drept. De fleste av dem var enten geistlige eller tilhørte den franske adelen.
== Bakgrunn ==
Under forberedelsene til opprøret 10. august som førte til at kongedømmet ble styrtet, hadde Paris gamle styre blitt erstattet av et revolusjonsstyre, og det var dette som var involvert. Drapene ble begått av dette kommunalstyrets folk, bestående eller bistått blant annet av revolusjonslederne (Hébert, Marat og Billaud-Varenne). Marat var hovedleder.
Den lovgivende forsamlingen og den interimregjering som samme forsamling hadde tilsatt den 10. august, stod ikke bak som enhet. Men en av regjeringens medlemmer, justisminister Georges Danton, ble ansett som viktig for drapsplanene.
Til en viss grad bante Danton veien for mordene da han den 28. august i den lovgivende forsamling gjennomdrev et lovforslag om husransakelser etter «mistenkte». Dette benyttet han seg av, og fylte de under «kommunen» hørende fengsler (l'Abbaye med flere, mange av dem kirker og klostre som revolusjonen hadde overtatt) med «mistenkte» menn og kvinner (minst 3 000).
En utløsende foranledning var imidlertid ytre farer. Da prøyssisk-østerrikske styrker under kommando av Karl Wilhelm Ferdinand rykket stadig nærmere fransk område, ble det satt et rykte i omløp at de fiendtlige styrker ved en eventuell erobring av landet ville øve blodig hevn mot de revolusjonære. Dette ryktehysteriet bidro også Danton, Marat og dikteren Fabre d’Églantine til å forsterke med sine opprop og uttalelser. Ikke minst beleiringen av Verdun sørget for en frykt for en snarlig marsj mot Paris.
== Selve massakrene ==
Den 2. september begynte uroligheter, et massakerhysteri, som så pågikk dag og natt i fem døgn. Flere mord ble utført av opprørte fattige. Mange av drapsofrene var katolske prester som hadde nektet å avlegge ed på den republikanske forfatning. Faktisk var det slike mord som ble startskuddet på massakren: Det var da en transport med en gruppe på 24 edsnektende prester skulle føres til fengselet innrettet i abbediet Saint-Germain-des-Prés ble overfalt. Deres lik ble så lemlestet «under barbariske omstendigheter som er for sjokkerende til å beskrives», ifølge en britisk diplomatisk rapport.
Om aftenen 2. september fortsatte drapene, nå på 150 prester i karmelittklosteret, for det meste utført av sans-culottes. Den 3. og 4. september brøt grupper seg inn a andre fengsler i Paris og drepte fanger som de fryktet var kontrarevolusjonære som ville yte bistand til de invaderende prøysserne. Fra 2. til 7 september fant det sted summariske rettssaker i alle fengsler i byen. Ved mange av disse retterganger var det i særdeleshet en skriver ved navn Maillard som presiderte. Stanislas Maillard hadde fått som særlig oppdrag å sørge for at prestene ble ryddet av veien. Han ble beordret til å holde skrikene fra de døende på et minimum og ta med seg nok feiekoster til å feie vekk blodet.
Nesten 1.400 fanger ble dømt og henrettet; det var faktisk halvdelen av dem som nettopp var blitt arrestert rett før massakren. blant ofrene var mer enn 200 prester, nesten hundre sveitsergardister og mange aristokrater og politiske fanger. Blant de døde var prinsesse Marie Louise av Savoia, guvernanten til kongebarna.
Over to tredeler av ofrene var imidlertid ikke politiske fanger, men folk som var blitt kastet i fengslet for ikkepolitisk kriminalitetsmistanke. Ifølge ettertidens overleveringer skal det ha forekommet at drapskvinner skar opp myrdede aristokrater for å rive ut deres hjerter.
Ved å utsende sirkulær i justisdepartementets kuvert (muligens uten Dantons viten) forsøkte «kommunen» på å få hele landet til å følge Paris' eksempel, men dette lyktes bare delvis. For 90 prosent av mordene ble utført i Paris.
== Fengsler i Paris der store massakrer fant sted ==
Prison de l'Abbaye
Prison du Grand-Châtelet
Prison des Carmes
prisons de la Grande et de la Petite Force
Prison de la Conciergerie
Prison de Bicêtre
Prison de l’ancien séminaire de Saint-Firmin (eller des Bons-Enfants, eller de la Mission, eller des Lazaristes)
Prison des Bernardins
Prison de la Salpêtrière
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Historiske fremstillinger ===
Frédéric Bluche: Septembre 1792. Logiques d’un massacre, Paris, Robert Laffont, 1986
Pierre Caron: Les Massacres de Septembre, Paris, 1935.
Clifford D. Conner: Jean-Paul Marat: Tribune of the French Revolution, 2012.
Christopher Hibbert: The Days of the French Revolution, William Morrow, New York, 1980.
Max Madörin: Die Septembermassaker von 1792 im Urteil der französischen Revolutionshistoriographie 1792–1840. Lang, Bern u. a. 1976, ISBN 3-261-01690-6 (Europäische Hochschulschriften. Reihe 3: Geschichte der Hilfswissenschaften 58), (Zugleich: Basel, Univ., Diss., 1974).
Simon Schama: Citizens: A Chronicle of the French Revolution (1992) s 629–39.
Samuel F. Scott and Barry Rothaus, eds.: Historical Dictionary of the French Revolution 1789-1799 (1985) Vol. 2 pp 891–97 online
Timothy Tackett: «Rumor and Revolution: The Case of the September Massacres,» i French History and Civilization (2011) Vol. 4, s 54–64.
=== Skjønnlitteratur ===
Charles Dickens: A Tale of Two Cities, 1859.
George Alfred Henty: In the Reign of Terror.
== Eksterne lenker ==
The September Massacres witnessed by Restif de la Bretonne
The September Massacres witnessed by Earl Gower, a British diplomat
Thomas Carlyle on the September Massacres
|
thumb|Fengselet l'Abbaye
| 15,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksand%C4%83r_Stambolijski
|
2023-02-04
|
Aleksandăr Stambolijski
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bulgarske politikere', 'Kategori:Dødsfall 14. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1923', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Pazardzjik oblast', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Aleksandăr Stambolijski (bulgarsk: Александър Стамболийски; født 1879, død 1923) var politiker i Bulgaria. Ble leder av Bondepartiet i 1908. Han var sterkt imot den tyskervennlige politikken til kong Ferdinand.
Han ble dømt for opposisjonell virksomhet i 1915, og ble løslatt i 1918 i forbindelse med Bulgarias nederlag under 1. verdenskrig. Året etter ble han statsminister, og i 1923 ble han myrdet av militæret i et kupp.
|
Aleksandăr Stambolijski (bulgarsk: Александър Стамболийски; født 1879, død 1923) var politiker i Bulgaria. Ble leder av Bondepartiet i 1908. Han var sterkt imot den tyskervennlige politikken til kong Ferdinand.
Han ble dømt for opposisjonell virksomhet i 1915, og ble løslatt i 1918 i forbindelse med Bulgarias nederlag under 1. verdenskrig. Året etter ble han statsminister, og i 1923 ble han myrdet av militæret i et kupp.
== Referanser ==
|
Aleksandăr Stambolijski (bulgarsk: ; født 1879, død 1923) var politiker i Bulgaria. Ble leder av Bondepartiet i 1908.
| 15,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Church_of_Christ
|
2023-02-04
|
Church of Christ
|
['Kategori:Pekere']
|
Church of Christ kan vise til:
Church of Christ (Cutlerittene)
Church of Christ (Temple Lot)
Eglise du Christ au Congo – også kalt Church of Christ of Congo
Iglesia ni Cristo, et filippinsk trossamfunn som noen ganger bruker en engelsk navneform.
Mainline Church of Christ, med røtter i den amerikanske Restaurasjonsbevegelsen
|
Church of Christ kan vise til:
Church of Christ (Cutlerittene)
Church of Christ (Temple Lot)
Eglise du Christ au Congo – også kalt Church of Christ of Congo
Iglesia ni Cristo, et filippinsk trossamfunn som noen ganger bruker en engelsk navneform.
Mainline Church of Christ, med røtter i den amerikanske Restaurasjonsbevegelsen
|
Church of Christ kan vise til:
| 15,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arkeologi%C3%A5ret_1922
|
2023-02-04
|
Arkeologiåret 1922
|
['Kategori:Arkeologiår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1922', 'Kategori:Vitenskap i 1922']
|
Arkeologiåret 1922 er en oversikt over blant annet utgravninger, fødte og avdøde personer med tilknytning til arkeologi i 1922.
|
Arkeologiåret 1922 er en oversikt over blant annet utgravninger, fødte og avdøde personer med tilknytning til arkeologi i 1922.
== Utgravninger ==
4. november – Howard Carter oppdager Tutankhamons grav. Han åpner den i nærvær av George Herbert, 5. jarl av Carnarvon, den 26. november.
Første utgravninger av neolittiske levninger ved Windmill Hill
Utgravninger begynner ved Ur under British Museum og University of Pennsylvania, ledet av Charles Leonard Woolley.
Utgravninger nær Eufrat på funnstedet Dura Europos av Franz Cumont.
Utgravninger av Templet for den Olympiske Zeus nedenfor Akropolis i Athen av tyske arkeologer.
== Utforskninger ==
Geomatiske undersøkelser ved hjelp av flyfoto av arkeologiske funnsteder i den sørvestre delen av England ved Alexander Keiller og O. G. S. Crawford.
Mohenjo-daro blir gjenoppdaget av Rakhaldas Bandyopadhyay fra Archaeological Survey of India.
Den første av fire ekspedisjoner ved American Museum of Natural History til Mongolia under ledelse av Roy Chapman Andrews, som kom til å oppdage fossiler av indricotherium (et gigantisk hornløst neshorn som da ble kalt "baluchitherium"), protoceratops, et reir av egg fra protoceratops (som ble bestemt i 1995 til å være fra oviraptor), pinacosaurus, saurornithoides og velociraptor). Ingen av dem var kjent tidligere.
== Publiseringer ==
Alfred Watkins – Early British Trackways.
Det første bindet fra forskningsprosjektet Corpus vasorum antiquorum utgis av Edmond Pottier med en oversikt over vaser i Louvre.
Utgivelsen av tidsskriftet Symbolae Osloenses begynner.
== Funn ==
Venus fra Lespugue
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
== Se også ==
|
Arkeologiåret 1922 er en oversikt over blant annet utgravninger, fødte og avdøde personer med tilknytning til arkeologi i 1922.
| 15,199 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.