url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Karlstr%C3%B8m | 2023-02-04 | Erik Karlstrøm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Geofysikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Alta kommune'] | Erik Karlstrøm (f. 1956) fra Talvik i Alta kommune er geofysiker og tidligere administrerende direktør i North Energy.
Karlstrøm avla diplom i geofysikk ved NTH i Trondheim i 1982. Fra 1982 arbeidet han som geofsyiker for oljeselskapet Mobil, dels i Stavanger og dels i Dallas. I 1988 begynte han å arbeide for det tyske oljeselskapet RWE Dea hvor han hadde ulike lederroller i Norge (letesjef), Tyskland, Russland og til sist i Egypt.
I 2007 ble han hentet til det nystartede oljeselskapet North Energy, som skulle være den nordnorske landsdelens eget oljeselskap. Karlstrøm ble i stillingen som administrerende direktør fram til 2015 da han ble tvunget av styret til å gå av.Karlstrøm har tidligere også vært formann for leteutvalget i Oljeindustriens Landsforening.
| Erik Karlstrøm (f. 1956) fra Talvik i Alta kommune er geofysiker og tidligere administrerende direktør i North Energy.
Karlstrøm avla diplom i geofysikk ved NTH i Trondheim i 1982. Fra 1982 arbeidet han som geofsyiker for oljeselskapet Mobil, dels i Stavanger og dels i Dallas. I 1988 begynte han å arbeide for det tyske oljeselskapet RWE Dea hvor han hadde ulike lederroller i Norge (letesjef), Tyskland, Russland og til sist i Egypt.
I 2007 ble han hentet til det nystartede oljeselskapet North Energy, som skulle være den nordnorske landsdelens eget oljeselskap. Karlstrøm ble i stillingen som administrerende direktør fram til 2015 da han ble tvunget av styret til å gå av.Karlstrøm har tidligere også vært formann for leteutvalget i Oljeindustriens Landsforening.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjemmesiden til North Energy | Erik Karlstrøm (f. 1956) fra Talvik i Alta kommune er geofysiker og tidligere administrerende direktør i North Energy. | 11,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Himalayakatt | 2023-02-04 | Himalayakatt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Katteraser'] | Himalayakatt er en krysning mellom siameser og perserkatt. Den er oppkalt etter fargen og mønstre i andre dyr, for eksempel himalayakanin. Himalayakatten ble i 1957 kjent som egen rase. Himalayakatt er stor og mellomstor med tung kropp. Den har korte, tykke bein og bustete hale. De har også en kort og kraftig hals, og et stort og rundt hode. Øynene er dyp levende blå. Himalayaen er forsiktig, rolig og vennlige av nattur og veldig lekne. Katten fikk navnet «himalayakatt» som en referanse til andre dyrearter fra Himalaya, spesielt himalayakaninen. Den er avhengig av sin eier for å overleve. | Himalayakatt er en krysning mellom siameser og perserkatt. Den er oppkalt etter fargen og mønstre i andre dyr, for eksempel himalayakanin. Himalayakatten ble i 1957 kjent som egen rase. Himalayakatt er stor og mellomstor med tung kropp. Den har korte, tykke bein og bustete hale. De har også en kort og kraftig hals, og et stort og rundt hode. Øynene er dyp levende blå. Himalayaen er forsiktig, rolig og vennlige av nattur og veldig lekne. Katten fikk navnet «himalayakatt» som en referanse til andre dyrearter fra Himalaya, spesielt himalayakaninen. Den er avhengig av sin eier for å overleve. | | FIFe = | 11,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thuenska_huset | 2023-02-04 | Thuenska huset | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Gamla stan', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Thuenska huset er en bygning i Phoebus-kvartalet nr 10 på Skeppsbron 36 i Stockholm.
På midten av 1600-tallet gikk et smalt smug tvers gjennom kvartalet (Mäster Simon Skräddarens gränd). Den østre delen av kvartalet ble i 1674 kjøpt av handelsmannen Peter (eller Petter) Thuen (1625-1681). Han bygde et hus hvor han utnyttet smugets areal. Bygningen ble tegnet av arkitekt Nicodemus Tessin d.e. og kaltes Thuenska huset. På Södermaln eide han to vindmøller som hadde navn etter ham: Stora och Lilla Tuna.Bygningen ble senere også kalt Hebbeska huset etter Christian Hebbe d.ä. som innvandret til Stockholm fra Greifswald på 1710-tallet og til å begynne med arbeidet hos kjøpmannen Georg Bernhard von Schewen. Etter en tid overtok Hebbe firmaet som ble et av Stockholms ledende handelshus med kontor i eiendommen Skeppsbron 36 som Hebbe kjøpte i 1733. Av Christian Hebbes sønner fortsatte de to eldste å drive forretningen som under resten av 1700-tallet ble kalt handelshuset Chr. Hebbe & söner. En av dem var Simon Bernhard Hebbe som ble rikest og var firmaets hovedperson. Sitt kontor hadde han fortsatt i hovedkontoret på Skeppsbon 36, men som bolig kjøpte han et palass på Riddarholmen som deretter ble kalt Hebbeska palatset.
Sønnen Christian Hebbe d.y. kjøpte på 1760-tallet forgjengeren til nåværende Skeppsbron 18 og sønnen Johan Fredrik Hebbe ervervet etter 1760 ennå et Skeppsbropalats; Skeppsbron 32, også det ble kalt Hebbeska huset.I 1789 solgte Hebbes arvinger huset til firmaets tidligere bokholder Fr. Fabricius som utvidet bygningen med en attikaetasje på 1790-tallet. Den mest prominente eieren mellom byggherren Peter Thuen og familien Hebbe var dronning Christina av Sveriges svenske resident, den lærde dommeren Stiernmarck.
Fasaden er utført i lysrosa puss med horisontale bånd og vertikale pilastre i lysegrått. Fredric Bedoire mener i sin bok Stockholms arkitektur at «…[fasaden] bildar en klassiskt balanserad komposition, [där] harmonin och lättheten i yttermodelleringen fullföljs i en konstfull taklist.»
| Thuenska huset er en bygning i Phoebus-kvartalet nr 10 på Skeppsbron 36 i Stockholm.
På midten av 1600-tallet gikk et smalt smug tvers gjennom kvartalet (Mäster Simon Skräddarens gränd). Den østre delen av kvartalet ble i 1674 kjøpt av handelsmannen Peter (eller Petter) Thuen (1625-1681). Han bygde et hus hvor han utnyttet smugets areal. Bygningen ble tegnet av arkitekt Nicodemus Tessin d.e. og kaltes Thuenska huset. På Södermaln eide han to vindmøller som hadde navn etter ham: Stora och Lilla Tuna.Bygningen ble senere også kalt Hebbeska huset etter Christian Hebbe d.ä. som innvandret til Stockholm fra Greifswald på 1710-tallet og til å begynne med arbeidet hos kjøpmannen Georg Bernhard von Schewen. Etter en tid overtok Hebbe firmaet som ble et av Stockholms ledende handelshus med kontor i eiendommen Skeppsbron 36 som Hebbe kjøpte i 1733. Av Christian Hebbes sønner fortsatte de to eldste å drive forretningen som under resten av 1700-tallet ble kalt handelshuset Chr. Hebbe & söner. En av dem var Simon Bernhard Hebbe som ble rikest og var firmaets hovedperson. Sitt kontor hadde han fortsatt i hovedkontoret på Skeppsbon 36, men som bolig kjøpte han et palass på Riddarholmen som deretter ble kalt Hebbeska palatset.
Sønnen Christian Hebbe d.y. kjøpte på 1760-tallet forgjengeren til nåværende Skeppsbron 18 og sønnen Johan Fredrik Hebbe ervervet etter 1760 ennå et Skeppsbropalats; Skeppsbron 32, også det ble kalt Hebbeska huset.I 1789 solgte Hebbes arvinger huset til firmaets tidligere bokholder Fr. Fabricius som utvidet bygningen med en attikaetasje på 1790-tallet. Den mest prominente eieren mellom byggherren Peter Thuen og familien Hebbe var dronning Christina av Sveriges svenske resident, den lærde dommeren Stiernmarck.
Fasaden er utført i lysrosa puss med horisontale bånd og vertikale pilastre i lysegrått. Fredric Bedoire mener i sin bok Stockholms arkitektur at «…[fasaden] bildar en klassiskt balanserad komposition, [där] harmonin och lättheten i yttermodelleringen fullföljs i en konstfull taklist.»
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ohlmarks, Åke; Vera Siöcrona, Oscar Wieselgren (1953). Boken om Gamla stan: en jubileumsskrift. Stockholm: Förlagsaktiebolaget Boken. Libris 1445167
Andersson, Henrik O.; Bedoire, Fredric (1977) [1973]. Stockholms byggnader: en bok om arkitektur och stadsbild i Stockholm (3). Stockholm: Prisma. Libris 7406664. ISBN 91-518-1125-1
Fogelström, Per Anders (1995). Ur det försvunna - stockholmska spår och tecken. Stockholm: Bonniers Förlag. ISBN 91-0-056123-1
== Eksterne lenker ==
(en) Kvarteret Phoebus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Thuenska husetSe også Samfundet S:t Eriks årsbok 1975 er en bygning i Phoebus-kvartalet nr 10 på Skeppsbron 36 i Stockholm. | 11,802 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jo_R%C3%B8islien | 2023-02-04 | Jo Røislien | ['Kategori:Alumni fra NTNU', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 28. juni', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forskere', 'Kategori:Norske matematikere', 'Kategori:Norske professorer i statistikk', 'Kategori:Personer fra Lillehammer kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Oslo'] | Jo Røislien (født 28. juni 1972 i Lillehammer) er en norsk matematiker, foredragsholder, skribent, eksekutiv produsent og TV-programleder. Han er professor i medisinsk statistikk ved Universitetet i Stavanger der han forsker særlig innenfor medisin- og helsefag.
| Jo Røislien (født 28. juni 1972 i Lillehammer) er en norsk matematiker, foredragsholder, skribent, eksekutiv produsent og TV-programleder. Han er professor i medisinsk statistikk ved Universitetet i Stavanger der han forsker særlig innenfor medisin- og helsefag.
== Utdannelse og arbeid ==
Røislien er utdannet sivilingeniør i industriell matematikk fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i 1998. Etter endte studier jobbet han som lærer ved Persbråten videregående skole i Oslo og som foreleser ved ingeniørutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus, før han tok en doktorgrad i geostatistikk ved Institutt for petroleumsteknologi og anvendt geofysikk ved NTNU. Avhandlingen hadde tittel «Random Field Models and Near Well Reservoir Characterization» og handlet om statistiske egenskaper til oljereservoarer og stokastisk modellering av koblingen av brønninformasjon med seismikk. Under doktorgradsarbeidet hadde Røislien lengre forskningsopphold ved Imperial College i London og ved Schlumberger-Doll sitt forskningssenter utenfor New York.
Etter doktordisputas i 2004 begynte Røislien som forskningsveileder ved Rikshospitalet og deretter i 2006 som postdoktor-forsker ved Avdeling for Biostatistikk ved Universitetet i Oslo. Han har samarbeidet med en rekke medisinske forskningsmiljøer, deriblant overvektssenteret ved Sykehuset i Vestfold, Folkehelseinstituttet, Sunnaas Rehabiliteringssykehus og Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) ved Universitetet i Oslo. Siden 2011 har Røislien jobbet som seniorforsker hos Stiftelsen Norsk Luftambulanse.I 2017 ble han professor i medisinsk statistikk ved Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Stavanger. Røislien er en aktiv forsker, med mer enn 100 vitenskapelige artikler i internasjonale tidsskrifter.Med bakgrunn i sin betydelige praktiske erfaring fra formidling av vitenskap, ledet Røislien fra 2020 til 2022 forskningsprosjektet "Covid communication: Fighting a pandemic through translating science" (COVCOM) [1]: et prosjekt som forsker på effektiv formidling av vitenskap. COVCOM-prosjektet har brukt koronapandemien som case-studium, og gjennomført både kvalitative intervju- og observasjonsstudier, kreative studier i formidling av pandemikunnskap ved hjelp av video, og kvantitative effektstudier i form av randomiserte kontrollerte studier (RCT). Prosjektet ble finansiert av Trond Mohn Stiftelse.
== Formidling ==
Røislien er en prisvinnende, profilert forsknings- og vitenskapsformidler. Han var husmatematiker på Eirik Newths vitenskapsradioshow Superstreng. Høsten 2011 debuterte han på TV som programleder for TV-serien Siffer på NRK1, en serie han var med å utvikle. Siffer ble nominert til to priser under Gullruten i 2012, og serien ble også vist på SVT og Yle 2013. I 2012 var han tidenes første norske programleder på Discovery Channel, og han har siden ledet vitenskapsserier på både Discovery Channel og VGTV. Sammen med regissør Christian Holm-Glad driver han TV- og filmselskapet Bulldozer Film, som blant annet satser på vitenskaps-TV og jobber med vitenskapsformidlere som fysiker Andreas Wahl og kjernefysiker Sunniva Rose.
Røislien har skrevet flere kronikker og tekster om matematikk , og skriver blant annet jevnlig i Tidsskrift for Den norske legeforening sin spalte Medisin og tall [2]. Han bidrar jevnlig på radio, TV og i den trykte pressen, både nasjonalt og internasjonalt Han har holdt flere hundre foredrag om kommunikasjon av komplekse emner, kunnskapsformidling, samt egen forskning.
Fra mars 2015 til september 2018 var han ansatt i en bistilling ved Institutt for matematiske fag ved NTNU, der han var involvert i ulike prosjekter for å popularisere og promotere matematikk til et bredt publikum.Røislien har fått flere utmerkelser for sin måte å formidle kunnskap på. Han fikk Stavanger Forums Formidlingspris for 2017. Juryen la i sin begrunnelse særlig vekt på livsvitenskapsserien Kampen om livet. Han fikk den svenske utmerkelsen Årets Statistikfrämjare 2013 for Siffer, mens statistikklæreboka Tall forteller fikk sølv under kåringen Årets vakreste Bøker 2013.
== Erdős-Bacon ==
Røislien har et Erdős-Bacon-tall på syv: Han har et Erdős-tall på fire, via statistikkprofessor Petter Laake. I tillegg har han et Bacon-tall på tre, etter sin deltagelse på talkshowet I kveld med YLVIS med komikerduoen Ylvis. Erdős-Bacon er summen av Erdős-tallet, som måler avstanden i akademisk samarbeid (samforfatterskap) mellom personen og matematikeren Paul Erdős, og Bacon-tallet, som er antallet sosiale ledd mellom personen og skuespilleren Kevin Bacon.
== TV og film ==
Siffer (NRK1, 2011). Manus, programleder. En populærvitenskapelig underholdningsserie om tall, matematikk og statistikk.
Countdown to Collision [3] (Discovery Channel, 2012). Programleder. Ingeniørserie om sikkerhet på industriarbeidsplasser. Røislien ble med dette den første norske programlederen på Discovery Channel.
Jakten på Verdens Største Tall (VGTV, 2013). Idé, manus, programleder. Serien ble tatt ut til flere festivaler og vist som matematiske novellefilm på blant annet Hollywood International Independent Documentary Festival, Kortfilmfestivalen i Grimstad, Dokumentarfilmfestivalen Nordic/Docs, og Hovefestivalen.
Hvordan gjør de det? (Discovery Channel, 2014). Manus, programleder.
Sushi og kjernekraft (VGTV, 2015). Idé, manus. Kortfilm om grunnleggende atom- og kjernefysikk med Sunniva Rose.
Med livet som innsats (NRK1, 2016). Manuskonsulent. En populærvitenskapelig underholdningsserie der fysiker Andreas Wahl tester fysikkens lover med livet som innsats.
Kampen om livet (NRK1, 2017). Redaksjonsleder, programleder, eksekutiv produsent. En populærvitenskapelig underholdningsserie om livsvitenskap og bioteknologi.
Valhalla (2019). Eksekutiv produsent med Bulldozer Film. Dansk eventyrfilmen basert på den legendariske danske tegneserien Valhalla.
Wildernumbers (Elevkanalen / TV2 Skole 2022). Idé, manus. Web-serie om matematikk.
Høsten 2022 var han deltaker i femte sesong av quiz-programmet Alle mot alle på TVNorge, der han var på lag med Isabelle Ringnes.
== Familie ==
Jo Røislien er gift med sosialantropolog Ingrid Mørseth Tolstad, og sammen har paret to barn. Han er bror til religionshistorikeren Hanne Eggen Røislien.
== Bibliografi ==
Livsviktig (2021), Gyldendal [3]. Skrevet sammen med Ingvild Aabye. Boka ble innkjøpt til alle norske biblioteker via innkjøpsordningen til Norsk Kulturråd.
Tall forteller (2013), Gyldendal Akademisk. Sammen med Kathrine Frey Frøslie. Boka fikk sølv under kåringen av Årets vakreste Bøker 2013 i kategorien lærebøker.
Siffer (2011), Versal. Sammen med Magnus Nome.
Matematikk med din glede (2008), Gyldendal Norsk Forlag. Sammen med Eirik Newth og Sissel Redse Jørgensen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jo Røislien på Internet Movie Database
(en) Jo Røislien hos The Movie Database
(no) Hjemmeside
(en) Medisinske publikasjoner fra PubMed
(no) Publikasjoner av Jo Røislien i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(en) Bulldozer Film hjemmeside. | Hanne Eggen Røislien (født 21. juli 1975) en norsk forsker, forfatter og foredragsholder. | 11,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tullhuset_(Stockholm) | 2023-02-04 | Tullhuset (Stockholm) | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Gamla stan', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Tullhuset er en bygning på Skeppsbron i sentrale Stockholm. Det ble oppført i 1783-90 av Erik Palmstedt før den svenske tollen. Huset har en stram design med nyantikke form elementer.
| Tullhuset er en bygning på Skeppsbron i sentrale Stockholm. Det ble oppført i 1783-90 av Erik Palmstedt før den svenske tollen. Huset har en stram design med nyantikke form elementer.
== Referanser ==
== Bilder == | Tullhuset er en bygning på Skeppsbron i sentrale Stockholm. Det ble oppført i 1783-90 av Erik Palmstedt før den svenske tollen. | 11,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Statsforvaltningen | 2023-02-04 | Statsforvaltningen | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019', 'Kategori:Danske direktorater', 'Kategori:Etableringer i 2013', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Statsforvaltningen var fra 1. juli 2013 til 31. mars 2019 en statlig myndighet som lokalt ivaretar en rekke oppgaver som ikke hørte under kommunene eller regionene. Statsforvaltningen hører organisatorisk under Økonomi- og Indenrigsministeriet.
Statsforvaltningen erstattet den 1. juli 2013 de fem regionale statsforvaltningene, som ved strukturreformen i 2007 avløste statsamtene. Forvaltningen har hovedkontor i Aabenraa og har dessuten kontorer i Aarhus, Ringkøbing, Aalborg, Odense, Nykøbing Falster, Ringsted, København og Rønne.
| Statsforvaltningen var fra 1. juli 2013 til 31. mars 2019 en statlig myndighet som lokalt ivaretar en rekke oppgaver som ikke hørte under kommunene eller regionene. Statsforvaltningen hører organisatorisk under Økonomi- og Indenrigsministeriet.
Statsforvaltningen erstattet den 1. juli 2013 de fem regionale statsforvaltningene, som ved strukturreformen i 2007 avløste statsamtene. Forvaltningen har hovedkontor i Aabenraa og har dessuten kontorer i Aarhus, Ringkøbing, Aalborg, Odense, Nykøbing Falster, Ringsted, København og Rønne.
== Oppgaver ==
Statsforvaltningen ivaretok oppgaver innenfor følgende hovedområder:
=== Tilsyn ===
Tilsyn med landets kommuner og regioner
=== Familierettssaker ===
Bevilling av separasjon og skilsmisse
Saker om Barne- og ektefellebidrag
Saker om foreldremyndighet og samvær
Farskapssaker
Saker om adopsjon
Saker om vergemål
Tilsyn med umyndiges båndlagte midler
Tilsyn med umyndiges drift av egen virksomhet
=== Utlendingssaker ===
Oppholdsbevis til EU-borgere
Oppholdstillatelse til utenlandske adoptivbarn
Innfødsrett til statsborgere fra de øvrige nordiske land
=== Helsevesen ===
Sekretariat for Det psykiatriske Patientklagenævn
Avgjørelse av saker om foreldreuegnethet ved behandling med kunstig befruktning
=== Folkekirken ===
Statsforvaltningens direktør eller visedirektør er samtidig stiftamtmann og utgjør sammen med et stifts biskop stiftsøvrigheten, som ivaretar oppgaver med hensyn til Folkekirkens økonomiske, bygningsmessige og personalmessige forhold
=== Andre oppgaver ===
Ankeinstans vedrørende kommuners behandling av visse byggesaker
Godtgjørelse av visse utgifter i forbindelse med hegnssyn og skelforretninger
Sekretariat for Byfornyelsesnævnet
Kontroll av kandidatanmeldelser og utarbeidelse av kandidatlister ved folketingsvalg
Avgjørelse i visse saker om navngivning og navneendring
Ankeinstans i saker om master til radiokommunikasjon
Ankeinstans i saker om strandinger og strandingsgodsInntil 1. juli 2013 var de regionale statsforvaltningene sekretariat for Det sociale Nævn og Beskæftigelsesankenævnet. Disse nevndene er nå nedlagt og deres saksområder er flyttet til Ankestyrelsen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Statsforvaltningen var fra 1. juli 2013 til 31. | 11,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pollenvepser | 2023-02-04 | Pollenvepser | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre André Latreille', 'Kategori:Stikkvepser', 'Kategori:Årevinger formelt beskrevet i 1802'] | Pollenvepser (Masarinae) er en gruppe av vepser som tilhører familien stikkvepser (Vespidae). Ulikt de fleste andre broddvepser mangler de giftbrodd og kan ikke stikke. Når det gjelder levevis ligner de mer på bier enn på andre stikkvepser. De ble tidligere gjerne regnet som en familie for seg, Masaridae. Man kjenner snaut 300 arter, 21 av disse forekommer i Sør- og Mellom-Europa.
| Pollenvepser (Masarinae) er en gruppe av vepser som tilhører familien stikkvepser (Vespidae). Ulikt de fleste andre broddvepser mangler de giftbrodd og kan ikke stikke. Når det gjelder levevis ligner de mer på bier enn på andre stikkvepser. De ble tidligere gjerne regnet som en familie for seg, Masaridae. Man kjenner snaut 300 arter, 21 av disse forekommer i Sør- og Mellom-Europa.
== Utseende ==
Middelsstore (gjerne 10–20 mm), lite hårete vepser, vanligvis svarte med gule eller flekker og tverrstriper. De ligner på vepser i underfamiliene Vespinae og Polistinae, men kan kjennes fra disse på at antennene er nokså korte og tydelig klubbeformede, og på at hunnene mangler giftbrodd.
== Levevis ==
Pollenvepsenes levevis er utypisk for stikkvepser i og med at de før opp larvene sine på plantekost (pollen). De mangler bienes pollenkurver og bærer hjem pollenet i magen. I så måte ligner de mer på solitære bier. De er solitære, det vil si at hver hunn har sitt eget bol. Hunnene mangler giftbrodd og kan derfor ikke stikke. Man finner dem gjerne på blomster.
== Utbredelse ==
Pollenvepsene er utbredt i tørre og varme områder over hele verden. Det største artsmangfoldet finnes i det sørlige Afrika, det er også en god del arter i tørre områder av Nord- og Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Ordenen vepser, (Hymenoptera)
Gruppen stilkvepser, Apocrita
Gruppen broddvepser, Aculeata
Overfamilien Vespoidea
Familien stikkvepser (Vespidae) (37 norske arter)
Underfamilien pollenvepser, Masarinae – nær 300 kjente arter
Gruppen Gayellini
Gayella
Paramasaris
Gruppen Masarini
Priscomasarina
Priscomasaris
Paragiina
Metaparagia
Paragia
Masarina
Celonites Latreille, 1802
Celonites abbreviatus (Villers, 1789)
Celonites fischeri Spinola, 1838
Celonites mayeti Richards, 1962
Celonites cyprius Saussure, 1854
Celonites hellenicus Gusenleitner, 1997
Celonites rugiceps Bischoff, 1928
Ceramiopsis
Ceramius Latreille, 1810
Ceramius auctus (Fabricius, 1804)
Ceramius bischoffi Richards, 1963
Ceramius bureschi Atanassov, 1938
Ceramius fonscolombei Latreille, 1810
Ceramius hispanicus Dusmet, 1909
Ceramius lusitanicus Klug, 1824
Ceramius tuberculifer Saussure, 1853
Ceramius vechti Richards, 1963
Jugurtia Saussure, 1854
Jugurtia dispar (Dufour, 1851)
Masarina
Masaris
Pseudomasaris
Quartinia André, 1884
Quartinia canariensis Bluethen, 1938
Quartinia cretica Gusenleitner, 1994
Quartinia guichardi Richards, 1969
Quartinia parvula Dusmet, 1909
Quartinia soikai Richards, 1962
Quartinia tenerifina Richards, 1969
Trimeria
== Eksterne lenker ==
(en) Pollenvepser hos Fauna Europaea
(en) Pollenvepser hos NCBI
(en) Kategori:Masarinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Masarinae – detaljert informasjon på Wikispecies
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr: [1] | * Celonites | 11,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nongjia | 2023-02-04 | Nongjia | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinesisk filosofi'] | Nongjia (農家; pinyin: Nóngjiā; «åkerbrukets skole», Schule der Ackerbauern / Landwirtschaftsschule, School of Tillers / Husbandry School) er en av de såkalte ni strømninger innen gammel kinesisk filosofi. Den reflekterer over landbrukets filosofiske spørsmål og om bondestanden.
Verkene til de forskjellige representanter for denne filosofiske strømning blir presentert i Hanshu yiwenzhi (汉书·艺文志. «Bibliografiske stykker av det tidlige Han-dynastiets historie», til forståelse av den den litteraturkatalog (Hanshu) som redegjør for tankesystemene i før-Qing-tiden. Det eksisterer forøvrig også enkelte spredte og fragmentariske direkte kildetekster.
En viktig eksponent for denne filosofiske skoleretningen var filosofen Xu Xing (許行), som man får innblikk i ved hjelp av teksten Mencius (Bok III (Teng Wen gong), avsnitt A, nr. 4). Teksten handler om prins Wen av Teng (滕文公; Teng Wen gong). Her gjengis Xu Xings ord til Mencius (孟子) av Chen Xiang (陳相). De lyder omtrent slik:
«En vis fyrste må på samme vis som sitt folk fortjene sin næring veed sinde egne henders arbeid, han må selv tilberede sin egen frokost og sitt aftensmåltiden, og regjere ved siden av. I Teng er det imidlertid statlige låver, forrådshus, skattkammer og kaqsser; det betyr at folket undertrykkes for at man selv nærer seg på dets bekostning – dette kan man ikke kalle visdom. (Fritt etter Richard Wilhelms oversettelse av Mencius III A, 4.)
| Nongjia (農家; pinyin: Nóngjiā; «åkerbrukets skole», Schule der Ackerbauern / Landwirtschaftsschule, School of Tillers / Husbandry School) er en av de såkalte ni strømninger innen gammel kinesisk filosofi. Den reflekterer over landbrukets filosofiske spørsmål og om bondestanden.
Verkene til de forskjellige representanter for denne filosofiske strømning blir presentert i Hanshu yiwenzhi (汉书·艺文志. «Bibliografiske stykker av det tidlige Han-dynastiets historie», til forståelse av den den litteraturkatalog (Hanshu) som redegjør for tankesystemene i før-Qing-tiden. Det eksisterer forøvrig også enkelte spredte og fragmentariske direkte kildetekster.
En viktig eksponent for denne filosofiske skoleretningen var filosofen Xu Xing (許行), som man får innblikk i ved hjelp av teksten Mencius (Bok III (Teng Wen gong), avsnitt A, nr. 4). Teksten handler om prins Wen av Teng (滕文公; Teng Wen gong). Her gjengis Xu Xings ord til Mencius (孟子) av Chen Xiang (陳相). De lyder omtrent slik:
«En vis fyrste må på samme vis som sitt folk fortjene sin næring veed sinde egne henders arbeid, han må selv tilberede sin egen frokost og sitt aftensmåltiden, og regjere ved siden av. I Teng er det imidlertid statlige låver, forrådshus, skattkammer og kaqsser; det betyr at folket undertrykkes for at man selv nærer seg på dets bekostning – dette kan man ikke kalle visdom. (Fritt etter Richard Wilhelms oversettelse av Mencius III A, 4.)
== Litteratur ==
A. C. Graham: «The Nung-chia 'School of the tillers' and the origins of peasant utopism in China.» i: A.C.Graham: Studies in Chinese Philosophy & Philosophical Literature. National University of Singapore 1986, s. 67-110.
== Eksterne lenker ==
Mencius III A, 4 (kinesisk og engelsk) | Nongjia (農家; pinyin: Nóngjiā; «åkerbrukets skole», Schule der Ackerbauern / Landwirtschaftsschule, School of Tillers / Husbandry School) er en av de såkalte ni strømninger innen gammel kinesisk filosofi. Den reflekterer over landbrukets filosofiske spørsmål og om bondestanden. | 11,807 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hanshu | 2023-02-04 | Hanshu | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 110', 'Kategori:De 24 historieverk', 'Kategori:Han-dynastiets historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Han Shu (kinesisk: 漢書; pinyin: Hàn Shū; «Det tidlige Han-dynastiets historie») er et kinesisk historisk krønikeverk som tar for seg det tidlige Han-dynastiet og usurpatoren Wang Mangs periode. Det ble påbegynt år 36 av Ban Biao, fortsatt av hans sønn Ban Gu, og etter sistnevntes henrettelse i år 92 sluttført av hans søster Ban Zhao (ca. år 110).
Etter forbilde fra Shiji er det inndelt i keiserannaler, tabeller, biografier (også med beskrivelse av fremmede folkeslag) og monografier. Det omfatter også arbeider om litteratur og geografi av Ban Gu, og om astronomi av Ban Zhao. Bibliografien i dette verket er den eldste daterte referansen til Konfutses Samtaler.
Bror av historikersøskenparet var general Ban Chao, som i forbindelse med sine erobringstokter nådde helt frem til Kaspihavet. Det er sikkert han som er kilde til det som skrives i Hanshu om de vestlige regioner.
Et neste verk, Hou Hanshu («Det senere Han-dynastiets historie») dekker den østlige Han-perioden 25 til 220, og ble satt sammen på 400-tallet av historikeren Fan Ye (398–445).
| Han Shu (kinesisk: 漢書; pinyin: Hàn Shū; «Det tidlige Han-dynastiets historie») er et kinesisk historisk krønikeverk som tar for seg det tidlige Han-dynastiet og usurpatoren Wang Mangs periode. Det ble påbegynt år 36 av Ban Biao, fortsatt av hans sønn Ban Gu, og etter sistnevntes henrettelse i år 92 sluttført av hans søster Ban Zhao (ca. år 110).
Etter forbilde fra Shiji er det inndelt i keiserannaler, tabeller, biografier (også med beskrivelse av fremmede folkeslag) og monografier. Det omfatter også arbeider om litteratur og geografi av Ban Gu, og om astronomi av Ban Zhao. Bibliografien i dette verket er den eldste daterte referansen til Konfutses Samtaler.
Bror av historikersøskenparet var general Ban Chao, som i forbindelse med sine erobringstokter nådde helt frem til Kaspihavet. Det er sikkert han som er kilde til det som skrives i Hanshu om de vestlige regioner.
Et neste verk, Hou Hanshu («Det senere Han-dynastiets historie») dekker den østlige Han-perioden 25 til 220, og ble satt sammen på 400-tallet av historikeren Fan Ye (398–445).
== Noen engelske oversettelser ==
(Homer H. Dubs): The History of the Former Han Dynasty. Oversatt av Homer H. Dubs, bind I-III. 1938-1955.
Hulsewé, A. F. P. & Loewe, M. A. N. (1979): China in Central Asia: The Early Stage 125 BC – AD 23: an annotated translation of chapters 61 and 96 of the History of the Former Han Dynasty. E. J. Brill, Leiden.
Watson, Burton (1974): Courtier and Commoner in Ancient China. Selections from the History of the Former Han. Columbia University Press, New York. (En oversettelse av kapitlene 54,63,65,67,68,71,74,78,92, og 97).
== Referanser ==
== Se også ==
Hanshus litteraturkatalog (Hanshu yiwenzhi) | Han Shu (kinesisk: 漢書; pinyin: Hàn Shū; «Det tidlige Han-dynastiets historie») er et kinesisk historisk krønikeverk som tar for seg det tidlige Han-dynastiet og usurpatoren Wang Mangs periode. Det ble påbegynt år 36 av Ban Biao, fortsatt av hans sønn Ban Gu, og etter sistnevntes henrettelse i år 92 sluttført av hans søster Ban Zhao (ca. | 11,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tenmasen | 2023-02-04 | Tenmasen | ['Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Japanske båttyper', 'Kategori:Språkvask 2020-06'] | Tenmasen er betegnelsen på mindre båter som frakte gods og personer på korte avstander i Japan, muligens tatt fra landbaserte godstransport mellom stasjoner i Edo-perioden 1603-1868. De tradisjonelle båtene av typen tenmasen bygd i tre er ikke lenge alminnelig i dagens japanske elvene.
| Tenmasen er betegnelsen på mindre båter som frakte gods og personer på korte avstander i Japan, muligens tatt fra landbaserte godstransport mellom stasjoner i Edo-perioden 1603-1868. De tradisjonelle båtene av typen tenmasen bygd i tre er ikke lenge alminnelig i dagens japanske elvene.
== Konstruksjonen ==
Båttypen kunne også være mye større, men som lektere under slep på de japanske elvene. De minste ble normalt staket framover i trange kanaler av besetningen på båtripene som hadde fått brede essinger for at man skulle uhindret bevege seg fra baugen til akter. Lasten ble losset på det åpne lasterommet i båten som holdes sammen med bjelker mellom ripebordene.
Som et elvefartøy har båttypen flatt bunn og butt neseseksjon. Bunnen som besto av flere planker ble festet til bordgangene med søm som så ble beskyttet med overdekkende plater av kobber. Bunnen på lasterommet som hadde tilsvarende spanter under bjelkene, ble beskyttet av langsgående bordplanker fra forut til akterover. Det inneste ripebordet ble overlappet av en ekstra bordgang for å styrke essingen, men også for bedre stivhet i båtskroget.
En tenmasen båt normalt har en lengde på rundt 6 meter.
== Eksterne lenker ==
Douglas Brooks`s tenmasen-prosjektet | Tenmasen er betegnelsen på mindre båter som frakte gods og personer på korte avstander i Japan, muligens tatt fra landbaserte godstransport mellom stasjoner i Edo-perioden 1603-1868. De tradisjonelle båtene av typen tenmasen bygd i tre er ikke lenge alminnelig i dagens japanske elvene. | 11,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brandstodsbolagets_hus | 2023-02-04 | Brandstodsbolagets hus | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Gamla stan', 'Kategori:Sider med kart'] | Brandstodsbolagets hus er en bygning på Skeppsbron 20 i Gamla stan i det sentrale Stockholm fra 1901.
Huset er tegnet av arkitekt Isak Gustaf Clason. For å gjøre plass til den nye bygningen ble en eldre bolig bygninger trukket ned, tegnet av slottsarkitekten Nicodemus Tessin den eldre i 1674. Clason var inspirert av Tessin da han utformet den nye bygningen som bærer klare likhetstrekk med den svenske arkitektur fra slutten av 1600-tallet. Blant de aktuelle leietakere er Filippinenes ambassade.
| Brandstodsbolagets hus er en bygning på Skeppsbron 20 i Gamla stan i det sentrale Stockholm fra 1901.
Huset er tegnet av arkitekt Isak Gustaf Clason. For å gjøre plass til den nye bygningen ble en eldre bolig bygninger trukket ned, tegnet av slottsarkitekten Nicodemus Tessin den eldre i 1674. Clason var inspirert av Tessin da han utformet den nye bygningen som bærer klare likhetstrekk med den svenske arkitektur fra slutten av 1600-tallet. Blant de aktuelle leietakere er Filippinenes ambassade.
== Litteratur ==
Andersson, Henrik O.; Bedoire, Fredric (1977) [1973]. Stockholms byggnader: en bok om arkitektur och stadsbild i Stockholm (3 utg.). Stockholm: Bokförlaget Prisma. ISBN 91-518-1125-1. Libris: 7406664.
Eriksson, Eva (2001). Den moderna staden tar form: arkitektur och debatt 1910–1935. Stockholm: Ordfront. ISBN 91-7324-768-5. Libris: 8373844. | Brandstodsbolagets hus er en bygning på Skeppsbron 20 i Gamla stan i det sentrale Stockholm fra 1901. | 11,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Isak_Gustaf_Clason | 2023-02-04 | Isak Gustaf Clason | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1930', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1856', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Akademien för de fria konsterna', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske arkitekter'] | Isak Gustav Clason (født 30. juli 1856 i Falun, død 10. juli 1930 i Rättvik) var en svensk arkitekt og professor. Han fikk sitt gjennombrudd rundt 1890. Han kom til å fornye den svenske arkitektur ved å velge ekte materialer som stein i fasadene i stedet for gips. Han tegnet rundt århundreskiftet mange overdådige hus i Stockholm, blant annet langs paradegaten Strandvägen i Östermalm. Han stod også for ombyggingen av Tyresö slott i nyskapt 1600-tallsstil.
Den norske arktitekten Rudolf Emanuel Jacobsen studerte under Clason og var en tid hans assistent.
| Isak Gustav Clason (født 30. juli 1856 i Falun, død 10. juli 1930 i Rättvik) var en svensk arkitekt og professor. Han fikk sitt gjennombrudd rundt 1890. Han kom til å fornye den svenske arkitektur ved å velge ekte materialer som stein i fasadene i stedet for gips. Han tegnet rundt århundreskiftet mange overdådige hus i Stockholm, blant annet langs paradegaten Strandvägen i Östermalm. Han stod også for ombyggingen av Tyresö slott i nyskapt 1600-tallsstil.
Den norske arktitekten Rudolf Emanuel Jacobsen studerte under Clason og var en tid hans assistent.
== Bygninger ==
Nordiska museet 1888-1907
Östermalms Saluhall 1885-89
Skeppsbron 20 1901
Mårbacka 1921-23
== Bilder ==
== Referanser == | Isak Gustav Clason (født 30. juli 1856 i Falun, død 10. | 11,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taraibune | 2023-02-04 | Taraibune | ['Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Japanske båttyper', 'Kategori:Språkvask 2017-11'] | Taraibune som også er kjent som «tønnebåt», er en av de meste originale kuriositeter som finnes blant båttypene i Japan. Den er populært kalt «hangiri» som betyr halv tønne på japansk.
Den finnes stort sett på lukket farvann på øya Sado langs Echigo-kysten mot Japanhavet hvor det finnes store forekomster av fiske meget nær strendene som for øvrigt var meget steinete. Skalldyr og sjøgress langs strendene var vanskelig å komme til med vanlige båter. I 1880-årene ble det funnet på at man skulle gjøre om baljer som var tatt med av svømmere og kvinnelige fiskere, til båter.
Kvinner og menn fra seks landsbyer på Ogi-halvøya av Sado, hadde helt fram til nylig benyttet båttypen som kunne varieres i størrelse. Fremdrift var med paddelåre eller en liten påhengsmotor. Paddelåren kunne man vrikke med for å komme videre på vannet. Når fiskeren skulle fange fisk, ble det gjerne brukt spyd. Fiskeren ser gjennom en treboks med glass ned på bunnen for å fange skalldyr og fisk. Sjøgress som forresten var en viktig produkt i Japan i mange århundrer, ble også høstet med disse tønnebåtene.
I nyere tid hadde båttypen nesten gått i glemsel, men lokalsamfunnet fortsetter med å videreutvikle taraibunen inn i større turistbåter med plass for to til fire passasjerer som kan kikket på sjøbunnen gjennom et glass montert i bunnen. Påhengsmotoren ble bare brukt av én landsby på deres taraibune båtene som ble sterkt lakkert. Paddelåren ble brukt for å holde båten på stø kurs under kjøring.
Som en velegnet båttype for bruk i lukket farvann med steinede omgivelser har den også kommet til Shukunegi på Sawasaki-kysten.
| Taraibune som også er kjent som «tønnebåt», er en av de meste originale kuriositeter som finnes blant båttypene i Japan. Den er populært kalt «hangiri» som betyr halv tønne på japansk.
Den finnes stort sett på lukket farvann på øya Sado langs Echigo-kysten mot Japanhavet hvor det finnes store forekomster av fiske meget nær strendene som for øvrigt var meget steinete. Skalldyr og sjøgress langs strendene var vanskelig å komme til med vanlige båter. I 1880-årene ble det funnet på at man skulle gjøre om baljer som var tatt med av svømmere og kvinnelige fiskere, til båter.
Kvinner og menn fra seks landsbyer på Ogi-halvøya av Sado, hadde helt fram til nylig benyttet båttypen som kunne varieres i størrelse. Fremdrift var med paddelåre eller en liten påhengsmotor. Paddelåren kunne man vrikke med for å komme videre på vannet. Når fiskeren skulle fange fisk, ble det gjerne brukt spyd. Fiskeren ser gjennom en treboks med glass ned på bunnen for å fange skalldyr og fisk. Sjøgress som forresten var en viktig produkt i Japan i mange århundrer, ble også høstet med disse tønnebåtene.
I nyere tid hadde båttypen nesten gått i glemsel, men lokalsamfunnet fortsetter med å videreutvikle taraibunen inn i større turistbåter med plass for to til fire passasjerer som kan kikket på sjøbunnen gjennom et glass montert i bunnen. Påhengsmotoren ble bare brukt av én landsby på deres taraibune båtene som ble sterkt lakkert. Paddelåren ble brukt for å holde båten på stø kurs under kjøring.
Som en velegnet båttype for bruk i lukket farvann med steinede omgivelser har den også kommet til Shukunegi på Sawasaki-kysten.
== Konstruksjonen ==
Praktisk talt er denne båten ikke mer enn en oval tønne med åpen topp og lukket bunn satt sammen av planker kalt «staver» som ble bearbeidet til å ha kurver, som deretter ble hamret sammen med små båtsøm av bambus og så satt på den ferdige bunnen. Deretter satt man på flettede bambus i to eller flere «bånder» for å holde sammen båten. Taraibunen er en meget enkel, men gjennomtenkte konstruksjon med plankene tatt fra det japanske sedertreet og mindre emner fra bambusen i tykke stykker som kalles madake.
Det som er essensielt for båten, er tønnebåndene av fire 45 fot lange striper bambus som flettes inn i hverandre og hamres på plassen. Mot toppen ble diameteren større. På utsiden montert man et tønnebånd med en åpning å stikke paddelåren ned i for å vrikke seg fram.
Den amerikanske båtbyggeren Douglas Brooks som hadde interesserte seg for de tradisjonelle japanske båtene kalt wasen, skulle arbeide for å redde den enestående japanske båttypen etter å ha tatt kontakt med den siste taraibune-byggeren Koichi Fuji. Fuji hadde ikke disipler som kunne overta virksomheten, og endt opp med å lære bort hans ekspertise til Brooks før sin død. Brooks bygget sin første taraibune hjemme i USA. Den var 4 fot lang, 5 fot bred og 1,5 fot dypt i oval form.
Disse bygget på Sado-øya var 1,8 meter lang, 1,4 meter bred og 50 centimeter dypt.
== Eksterne lenker ==
Tønnebåtene fra Sado øya
Douglas Brooks`s taraibune-prosjektet
Douglas Brooks og Taraibune
Går tilbake i tiden på Sado-øya
Tradisjoner med båtene fra Sado-øya
Sado | Taraibune som også er kjent som «tønnebåt», er en av de meste originale kuriositeter som finnes blant båttypene i Japan. Den er populært kalt «hangiri» som betyr halv tønne på japansk. | 11,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ambrosia_T%C3%B8nnesen | 2023-02-04 | Ambrosia Tønnesen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 21. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1948', 'Kategori:Fødsler 28. januar', 'Kategori:Fødsler i 1859', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mottakere av Litteris et Artibus', 'Kategori:Norske billedhuggere', 'Kategori:Palmes académiques (Frankrike)', 'Kategori:Personer fra Ålesund kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ambrosia Theodora Tønnesen (født 28. januar 1859 i Ålesund, død 21. januar 1948 i Fana) var en norsk billedhugger. Hun regnes som den første kvinnelige skulptør i Norge som levde av sin kunst og er kjent for sine portrettbyster og -relieffer i naturalistisk stil med stor portrettlikhet.
| Ambrosia Theodora Tønnesen (født 28. januar 1859 i Ålesund, død 21. januar 1948 i Fana) var en norsk billedhugger. Hun regnes som den første kvinnelige skulptør i Norge som levde av sin kunst og er kjent for sine portrettbyster og -relieffer i naturalistisk stil med stor portrettlikhet.
== Bakgrunn ==
Tønnesen ble født i Ålesund som datter av dampskipsfører Abraham Tønnesen og hans kone Thomine, født Jonassen. Fordi faren døde da Tønnesen bare var åtte år gammel og det var trangt om penger, fikk hun ikke gå videre med skolegang da hun fullførte Aalesund Borgerlige Pigeskole i 1874. To år senere flyttet Tønnesen til sin søster i Bergen, der hun tross manglende utdannelse fikk arbeid som lærerinne ved hjelp av Ole Irgens.
== Kunstnerisk skolering ==
Ved siden av arbeidet som lærer i Bergen, tok Tønnesen kveldsklasser ved Bergens Tekniske Skole. Der ble hun veiledet av litograf Bucher og bildeskjærer Hans Johannesen. Hos Johannesen lærte Tønnesen å modellere. Et par måneder var hun også elev ved Karl Uchermanns malerskole.
I 1884 gjorde en legattildeling det mulig for Tønnesen å reise til København. Tønnesen studerte i København i en kortere periode i 1885 og flyttet deretter høsten samme år til Berlin der hun tilbrakte et par år. I København var Tønnesen først elev ved Bertha Wegmanns malerskole, men ble raskt elev av den norske skulptøren Stephan Sinding. Hun fikk arbeide i hans atelier og under hans veiledning valgte Tønnesen å konsentrere seg om billedhugging.
Høsten 1885 reiste Tønnesen til Berlin for å bli elev av Albert Wolff. I 1887 fikk hun også anledning til å arbeide under ledelse av Otto Lessing. Da Tønnesen i 1887 flyttet til Paris, ble hun den første og eneste elev av René St. Marceaux. I en periode studerte hun også under Jean-Antoine Injalbert ved Académie Colarossi.
== Kunstneriske arbeider ==
Tønnesen debuterte i Bergen i 1884 da hun stilte ut tre arbeider i Bergens kunstforening. Ved siden av et portrett i pastell og et dyremotiv i olje, stilte Tønnesen ut et portrettrelieff i leire av Karen Elisabeth Boye. Hos Sinding i København skapte Tønnesen en byste i terracotta med tittelen «Våren». Sammen med en skissen «Tornerose» og bysten «Knopp», ble «Våren» innkjøpt av Bergens kunstforening. Etter dette arbeidet Tønnesen noen år med kvinnefigurer i bysteformat, halv eller full størrelse. Hos Wolff i Berlin skapte Tønnesen en statuett i marmor, «Forlatt», som regnes som et hovedverk. Statuetten ble antatt til en større utstilling i Berlin i 1886. Samme året ble hun første gang antatt ved Statens høstutstilling i Oslo. En av kvinnefigurene, «Sneklokken», ble solgt til en kjøper i Bergen og ble også antatt til utstillingen ved Det kgl. kunstakademi i Berlin i 1887. I Berlin utførte Tønnesen en av de allegoriske figurene Otto Lessing tegnet til et stort monument han laget av Gotthold Ephraim Lessing, som i 1890 ble oppført i Tiergarten.
Etter å ha bosatt seg i Frankrike, der hun ble værende i 23 år, gjorde Tønnesen raskt entré på kunstnerscenen. Hun ble kjent med kunstnere som Auguste Rodin, Alexandre Falguière og Antonin Mercié. Allerede i 1888 ble figuren «Ung italiener» antatt ved Parissalongen. Hun var i årene deretter jevnlig representert ved forskjellige salonger i Paris. I 1890 ble en kvinnefigur antatt både til salongen i Paris og ved Statens høstutstilling. Ved salongen i 1903 oppnådde Tønnesen Mention Honorable.
Tønnesen utførte arbeider både i bronse og marmor. Noen av arbeidene er portretter i full størrelse, men det er portrettbystene og -relieffene som utgjør den største delen av hennes kunstneriske produksjon. Portrettene kjennetegnes av naturalistisk stil der det er lagt stor vekt på portrettlikhet. Arbeidene i marmor er for det meste hugget av Tønnesen selv. I 1903-1904 fikk Tønnesen bestilling på byster av Anna Børs og Christian Børs, begge utført i marmor. I 1902 utførte hun en stor bronsefigur av I.C. Dahl til Vestlandske Kunstindustrimuseum og i 1904 en helfigur i bronse av Ole Bull, i dag oppstilt i Den Nationale Scene i Bergen. Tønnesen regnet selv statuen av I.C. Dahl som sitt hovedverk. Verket regnes som det første offentlige monument i Norge utført av en kvinne.
Tønnesen utførte også utsmykning til kirker, blant annet et marmorkrusifiks til alteret i Årstad kirke (1889) og et sølvkrusifiks til alteret i Sandvikskirken (1890). Tønnesen utførte også en kopi av krusifikset til Årstad kirke i bronse med trekors, som en gave til Ålesund kirke. Et Kristushode i marmor, utført i Paris i 1893, er å finne i Bergen domkirke. Til en engelsk kirke utførte Tønnesen en lesepult, formet som en engel, i marmor.
Tønnesen flyttet i 1910 tilbake til Norge og bosatte seg på Minde i Fana. Etter hjemkomsten fra Frankrike i 1910 produserte Tønnesen omkring 70 arbeider, nærmere to arbeider i året i gjennomsnitt. For det meste var dette portretter i bysteform eller relieff, gjerne utført etter bestilling. Blant disse arbeidene er relieffene i bronse av Petter Dass og Dorothea Engelbretsdatter, montert på hver sin side av samme bauta oppsatt i 1911 ved domkirken i Bergen, og marmorbystene av Amalie Skram (1916) og Christian Michelsen (1924). I 1946 utførte Tønnesen en byste av Nordahl Grieg. I Ytre Arna sentrum står Jebsenmonumentet over grunnleggerne av Arne og Dale fabrikker
Peter (1824-1892) Johan (1827-1920)og Jürg Jebsen(1831-1901)Bronserelieff på stein 1946
Det siste arbeidet, av organisten og komponisten Peder Knudsen, ble fullført i 1947 og oppsatt utenfor Ålesund kirke året etter.
== Utmerkelser ==
Tønnesen ble i 1904 i Frankrike utnevnt til officier des académies. Utmerkelsen kom etter at hun skapte et monument til kirkegården i Montmartre. For statuen av I. C. Dahl ble hun av kong Oscar II i 1902 hedret med medaljen Litteris et Artibus. I 1939 ble Tønnesen tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.
== Ettermæle ==
Tønnesen ble gravlagt på Møllendal gravsted. Boligen hennes fra Minde, «Ambrosiahuset», er flyttet til Hordamuseet. Særlig mange av Tønnesens arbeider er i dag å finne i Bergen, men det finnes også tolv arbeider i Haugesund og fem i Ålesund. I Oslo finnes det et par arbeider av Tønnesen. Arbeider av Tønnesen finnes også i Paris, New York, Kristiansund og Kristiansand.
== Referanser ==
== Kilder ==
Christian Hysing-Dahl: «Billedhuggeren Ambrosia Tønnesen», Bergens Historiske Forening, årbok 2007, nr. 102, s. 7–59.
Kjell Skorgevik: «Billedhuggerinnen Ambrosia Tønnesen og hennes verk», Aalesunds Museum, Skrift nr. 6, 1976, s. 49–63.
Tone Wikborg: «Med hammer og meisel – Ambrosia Tønnesen. Norges første profesjonelle kvinnelige billedhugger», i Kari Vogt (red.) Den skjulte tradisjon – skapende kvinner i kulturhistorien, Bergen: Sigma forlag, 1982, s. 161–171.
== Litteratur ==
Jorunn Veiteberg: Ambrosia Tønnesen «Stenhugger i det fine». Ein biografi, Oslo: Pax, 2009, ISBN 9788253032269
== Eksterne lenker ==
«En ugift kvinne med suksess», intervju med Tønnesens biograf Jorunn Veiteberg i Dagsavisen 23. oktober 2009
Marmorbyste, Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand.
Ludolf Eide, Byparken, Haugesund.
Ambrosia Tønnesen - ( Skulptør ), Kulturnett.
Digitalt fortalt: «På sporet av Ambrosia» (skrevet av Ivar Gunnar Braaten) (besøkt 16. mars 2012)
Artikkel om Ambrosia Tønnesen av Grete Fjeldtvedt, nettsiden "Historier fra en bydel - Årstad", Bergen Byarkiv | Ambrosia Theodora Tønnesen (født 28. januar 1859 i Ålesund, død 21. | 11,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vespinae | 2023-02-04 | Vespinae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre André Latreille', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stikkvepser', 'Kategori:Årevinger formelt beskrevet i 1802'] | Vespinae er en underfamilie av vepser som tilhører familien stikkvepser (Vespidae). Gruppen omfatter alle de velkjente stikk-vepsene man møter på om sommeren, men er likevel forholdsvis artsfattig med 67 beskrevne arter. Tretten av disse forekommer i Norge.
| Vespinae er en underfamilie av vepser som tilhører familien stikkvepser (Vespidae). Gruppen omfatter alle de velkjente stikk-vepsene man møter på om sommeren, men er likevel forholdsvis artsfattig med 67 beskrevne arter. Tretten av disse forekommer i Norge.
== Utseende ==
Middelsstore til store (10–55 mm), lite hårete vepser, vanligvis svarte med gule eller røde flekker og tverrstriper. Hodet er stort og bredt, antennene er sylindriske og middels lange, lenger hos hannene enn hos hunnene. Fasettøynene er nyreformede og forholdsvis små, overkjevene (mandiblene) er store og skarpkantede. Ansiktet og pannen har gjerne gule tegninger. Forkroppen (thorax) er svart eller rødlig med smale, gule streker, bakkroppen er konisk, med markert «vepsetalje» (petiolus), tverrstripet i gult og svart. Dette karakteristiske advarselsmønsteret blir kopiert av en lang rekke ulike insekter, både fluer, biller, sommerfugler og en rekke andre vepser fra mange ulike familier.
== Levevis ==
Vespinae er sosiale vepser som danner store kolonier i reir av papir, de velkjente vepsebolene. Papiret lager de ved å tygge tørt plantemateriale (treverk eller strå) og blande det med spytt. Knaskingen når de gnager på tørt tre kan høres på ganske lang avstand. Bolene er runde dersom de er fritthengende, bol som ligger inne i hulrom i trær, husvegger eller i bakken er mer uregelmessige på form. Inne i bolet er det gjerne flere skiver av tettpakkede, sekskantede larveceller. Hele kolonien er grunnlagt av den dronning og hun er den eneste som legger egg. Kolonien vokser utover sommeren, på ettersommeren blir det produsert ett kull med hanner (droner, som kommer fra ubefruktede egg) og nye dronninger (fertile hunner som har fått ekstra god forpleining), disse forlater bolet, svermer og parer seg. Alle utenom de nye dronningene dør om høsten, disse overvintrer i en barksprekk, inne i et hus eller lignende.
Vespinae er primært rovdyr som kan hamle opp med de fleste andre insekter, som de lammer med et stikk og tygger i stykker med sine kraftige, skarpe kjever. De er som kjent også svært glade i sukker og spiser gjerne på moden frukt, blir også tiltrukket til syltetøy, saft og lignende.
== Giftig stikk ==
Alle hunner i Vespinae er utstyrt med en giftbrodd, som er et omdannet eggleggingsrør koblet til giftkjertler. Brodden er skarp og trenger lett igjennom et menneskes hud, siden den er forholdsvis glatt kan den også vanligvis lett dras ut igjen. Stikket er smertefullt, men et enkelt stikk er sjelden farlig med mindre man er allergisk mot vepsestikk, unntatt om man blir stukket inne i munnen eller i halsen, da det kan være fare for kvelning fordi det stukne området kan hovne kraftig opp. For følsomme personer, eller dersom man får mange stikk, kan det være fare for et livstruende anafylaktisk sjokk. Noen store arter har såpass mye gift at selv et enkelt stikk kan være farlig, særlig kjent er japansk kjempeveps (Vespa sp.).
== Utbredelse ==
Denne underfamilien har flest arter i de nordlige områdene, mens Polistinae dominerer av de sosiale vepsene lenger sør.
== Systematisk inndeling ==
Stikkvepsenes systematikk er uavklart. Blant annet kan slekten Polistes (Rosettvepser (Polistinae)) være inkludert i Vespinae. Denne oversikten har fokus på europeiske arter, men har med noen flere.
Ordenen vepser, (Hymenoptera)
Gruppen stilkvepser, Apocrita
Gruppen broddvepser, Aculeata
Overfamilien Vespoidea
Familien stikkvepser (Vespidae) (37 norske arter)
Underfamilien Vespinae – 67 arter, 13 i Norge
Slekten Provespa – noen få arter av nattaktive, lite kjente vepser fra Sørøst-Asia
Slekten langkinnet stikkveps, Dolichovespula Rohwer, 1916
enggjøkveps Dolichovespula adulterina (Buysson)
Dolichovespula pacifica (Birula) – (mangler norsk navn)
buskveps Dolichovespula media (Retzius)
norsk veps Dolichovespula norwegica Fabricius
skoggjøkveps, Dolichovespula omissa (Bischoff)
engveps Dolichovespula saxonica (Fabricius)
skogveps Dolichovespula sylvestris Scopoli
Slekten Vespa Linnaeus, 1758
geithams Vespa crabro Linnaeus, 1758
japansk kjempeveps Vespa mandarinia Smith, 1852
Vespa orientalis Linnaeus, 1771
Vespa velutina Lepeletier, 1836
Slekten kortkinnet stikkveps, Vespula Thomson, 1869
rødgjøkveps Vespula austriaca (Panzer 1799)
tysk veps Vespula germanica (Fabricius 1793)
rødveps Vespula rufa (Linnaeus 1758)
jordveps / vanlig veps Vespula vulgaris (Linnaeus 1758)
== Litteratur ==
Douwes, P.; Abenius, J.; Cederberg, B. & Wahlstedt, U. 2012. Steklar: Myror och getingar. Hymenoptera: Formicidae–Vespidae Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna 133 sider. ISBN 978-91-88506-78-8
== Eksterne lenker ==
(no) sosiale stikkevepser hos Artsdatabanken
(sv) sosiale stikkevepser hos Dyntaxa
(en) sosiale stikkevepser hos Fauna Europaea
(en) sosiale stikkevepser hos Fossilworks
(en) sosiale stikkevepser hos NCBI
(en) Kategori:Vespinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Vespinae – detaljert informasjon på Wikispecies
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr: [1] | * Dolichovespula | 11,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borrel%C3%A5s | 2023-02-04 | Borrelås | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Festemidler', 'Kategori:Klesdetaljer'] | Borrelås er en festemekanisme som brukes for å lukke og holde sammen klesplagg, sko, vesker, remmer og annet. Låsen består av to flate stykker som er laget av plast og sydd eller limt til hver sin del av det som skal låses sammen: det ene stykket består av ørsmå, tettsittende, fleksible plastkroker («hankjønn»), det andre er et ullent motstykke med tilsvarende løkkeformede plasttråder og hemper («hunkjønn»). Når delene blir presset sammen, huker krokene seg fast i ullen slik at forbindelsen blir fast, men tøyelig. Borrelåsen åpnes ved at stykkene rykkes fra hverandre igjen.
Borrelåsene er enklere å håndtere enn knapper, hekter, glidelåser og lisser, og brukes derfor ofte på ytterklær og sko for barn. Borrelås brukes også ofte for å stramme til fritidsplagg omkring hals, armer og bein. Tidligere var det gjerne trykknapper på slike klesplagg.
Låsemekanismen er oppkalt etter kurvplanten borre (arctium) der de modne fruktene har pigger som lett huker seg fast i dyrepels og ullklær.
| Borrelås er en festemekanisme som brukes for å lukke og holde sammen klesplagg, sko, vesker, remmer og annet. Låsen består av to flate stykker som er laget av plast og sydd eller limt til hver sin del av det som skal låses sammen: det ene stykket består av ørsmå, tettsittende, fleksible plastkroker («hankjønn»), det andre er et ullent motstykke med tilsvarende løkkeformede plasttråder og hemper («hunkjønn»). Når delene blir presset sammen, huker krokene seg fast i ullen slik at forbindelsen blir fast, men tøyelig. Borrelåsen åpnes ved at stykkene rykkes fra hverandre igjen.
Borrelåsene er enklere å håndtere enn knapper, hekter, glidelåser og lisser, og brukes derfor ofte på ytterklær og sko for barn. Borrelås brukes også ofte for å stramme til fritidsplagg omkring hals, armer og bein. Tidligere var det gjerne trykknapper på slike klesplagg.
Låsemekanismen er oppkalt etter kurvplanten borre (arctium) der de modne fruktene har pigger som lett huker seg fast i dyrepels og ullklær.
== Historikk ==
Handelsnavnet på den mest kjente varianten av borrelås er velcro. Oppfinneren, en sveitser ved navn George de Mestral, satte ordet sammen av velour («fløyel») og crochet («krok»). Han ble i 1941 interessert i hvordan enkelte frø stadig festet seg på klær og dyrepels, og så at frøene var piggete, men med kroker i stedet for spisser. For eksempel ender kurvdekkbladene på fruktene på borre i en skarp krokspiss som hekter seg fast i dyr og mennesker som går forbi slik at plantefrøene spres.
Patentet ble innvilget i 1955, men ble til å begynne med ikke særlig velsett, siden de første materialene ga dårlig virkning.
== Bruk ==
I dag finnes borrelåser på klesplagg, skotøy, vesker, tasker og annet der det er bra å ha en god kopling som er lett å åpne og lukke og som kan tilpasses litt i lengde eller vinkel. Borrelåsstrimler fås kjøpt i metervis i et utall farger, og kan syes fast eller tapes/limes. Det vanligste materialet for borrelåser er nylon og polyester. Spesialversjoner med teflon, polyester og glass blir brukt i romfart.
Borrelåser er lette å feste og åpne, noe som gjør dem vanskelige å bruke på steder med høy strekkbelastning. Skofabrikanter har derfor gjerne ført en festestrimmel gjennom et firkantet «øye» eller en smygstol, og lagt strimmelen tilbake derfra før borrelåsfestet. Det meste av belastningen vil da ikke dra direkte på borrelåsen, slik at den holder lukkingen. Intensiv langvarig bruk vil likevel etterhvert slite ut festeevnen, slik at låsen kan bli upålitelig. Hannkjønnsdelen av borrelåsen kan dessuten slite på andre tøydeler med ullen overflate, for eksempel ved maskinvask.
== Se også ==
Trykknapp
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Velcro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Om oppfinneren George de Mestral
«DigitaltMuseum: Søk: 'borrelås'». DigitaltMuseum. Besøkt 21. mai 2012. | Borrelås er en festemekanisme som brukes for å lukke og holde sammen klesplagg, sko, vesker, remmer og annet. Låsen består av to flate stykker som er laget av plast og sydd eller limt til hver sin del av det som skal låses sammen: det ene stykket består av ørsmå, tettsittende, fleksible plastkroker («hankjønn»), det andre er et ullent motstykke med tilsvarende løkkeformede plasttråder og hemper («hunkjønn»). | 11,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Papirvepser | 2023-02-04 | Papirvepser | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stikkvepser', 'Kategori:Årevinger formelt beskrevet i 1836'] | Papirvepser (Polistinae) er en gruppe av vepser som tilhører familien stikkvepser (Vespidae). Gruppen omfatter er artsrik med rundt 1100 kjente arter, men bare ni er funnet i Europa og bare én i Norge. Papirvepser er artsrike i tropiske områder.
| Papirvepser (Polistinae) er en gruppe av vepser som tilhører familien stikkvepser (Vespidae). Gruppen omfatter er artsrik med rundt 1100 kjente arter, men bare ni er funnet i Europa og bare én i Norge. Papirvepser er artsrike i tropiske områder.
== Utseende ==
Middelsstore til store (), lite hårete vepser, vanligvis svarte med gule eller røde flekker og tverrstriper. Hodet er stort og bredt, antennene er sylindriske og middels lange, lenger hos hannene enn hos hunnene. Fasettøynene er nyreformede og forholdsvis små, overkjevene (mandiblene) er store og skarpkantede. Ansiktet og pannen har gjerne gule tegninger. Forkroppen (thorax) er svart eller rødlig med smale, gule streker, bakkroppen er konisk, med markert "vepsetalje" (petiolus), tverrstripet i gult og svart. De kan kjennes fra Vespinae på at petiolus er nokså lang, mens den er meget kort hos Vespinae. Utseendet til Polistinae blir kopiert av mange ulike insekter.
== Levevis ==
Papirvepser er sosiale vepser, men koloniene er ikke så store som hos Vespinae, typisk er det ikke mer enn noen titalls hunner i en koloni. Hos denne gruppen er det ofte ikke noe klart skille mellom dronning og arbeidere, alle hunnene kan legge egg, men det er vanlig at noen dominante individer legger flere egg og dessuten spiser egg lagt av andre. Bolene er ikke lukkede som hos Vespidae men åpne, typisk med en lang stilk som ender i en rosettlignende plate av sekskantede yngelceller. Vepsene sitter på denne platen.
== Giftig stikk ==
Alle hunner i Polistinae er utstyrt med en giftbrodd, som er et omdannet eggleggingsrør koblet til giftkjertler. Stikkene fra noen store. tropiske arter kan være livsfarlige, de angriper samlet om man forstyrrer bolet.
== Utbredelse ==
Denne underfamilien er de dominante, sosiale vepsene unntatt i de nordlige områdene der Vespinae er mer fremtredende.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Stikkvepsenes systematikk er uavklart. Blant annet kan slekten Polistes (Rosettvepser (Polistinae)) være inkludert i Vespinae. Denne oversikten har fokus på europeiske arter, men har med noen flere.
Ordenen vepser, (Hymenoptera)
Gruppen stilkvepser, Apocrita
Gruppen broddvepser, Aculeata
Overfamilien Vespoidea
Familien stikkvepser (Vespidae) (37 norske arter)
Underfamilien papirvepser Polistinae – 1100 arter, 9 i Europa, én i Norge
Polistini
slekten Polistes Latreille, 1802 -omtrent 300 arter, ni i Europa
Polistes associus Kohl, 1898
Polistes atrimandibularis Zimmermann, 1930
mørk papirveps, Polistes biglumis (Linnaeus, 1758) – eneste art i Norge, Sør-Østlandet
Polistes bischoffi Weyrauch, 1937
Polistes dominulus (Christ, 1791)
Polistes gallicus (Linnaeus, 1767)
Polistes nimphus (Christ, 1791)
Polistes semenowi Morawitz, 1889
Polistes sulcifer Zimmermann, 1930
Mischocyttarini
slekten Mischocyttarus Saussure, 1853 – mer enn 200 arter i Sør- og Mellom-Amerika
Ropalidiini – tropiske områder i den gamle verden
slekten Belonogaster
slekten Icaria
slekten Parapolybia
slekten Polybioides
slekten Ropalidia
Epiponini ( = Polybiini) - svært artsrik gruppe, Amerika
slekten Apoica
slekten Agelaia
slekten Angiopolybia
slekten Asteloeca
slekten Brachygastra
slekten Chartergellus
slekten Charterginus
slekten Chartergus
slekten Clypearia
slekten Epipona
slekten Leipomeles
slekten Metapolybia
slekten Nectarinella
slekten Parachartergus
slekten Polybia
slekten Protonectarina
slekten Protopolybia
slekten Pseudopolybia
slekten Synoeca
== Litteratur ==
Douwes, P.; Abenius, J.; Cederberg, B. & Wahlstedt, U. 2012. Steklar: Myror och getingar. Hymenoptera: Formicidae–Vespidae Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna 133 sider. ISBN 978-91-88506-78-8
== Eksterne lenker ==
(en) papirvepser i Encyclopedia of Life
(no) papirvepser hos Artsdatabanken
(sv) papirvepser hos Dyntaxa
(en) papirvepser hos Fossilworks
(en) papirvepser hos NCBI
(en) Kategori:Polistinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Feldwespen – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Polistinae – detaljert informasjon på Wikispecies
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr: [1] | * Polistini | 11,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesfugl | 2023-02-04 | Fylkesfugl | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fugler', 'Kategori:Ornitologi'] | Fylkesfugl er en art av fugl som er (folke)valgt eller utpekt (av lokale myndigheter) som et fylkes representative fugleart, som oftest med bakgrunn i forekomsten i det aktuelle fylket.
Fylkesfugler velges ofte på bakgrunn av en avstemning i media, og typisk i samarbeid med Norsk Ornitologisk Forening (NOF) eller et av deres lokallag. I 2011 hadde åtte fylker valgt fylkesfugl. Senere har Nordland, Troms og Sogn og Fjordane kommet til.
| Fylkesfugl er en art av fugl som er (folke)valgt eller utpekt (av lokale myndigheter) som et fylkes representative fugleart, som oftest med bakgrunn i forekomsten i det aktuelle fylket.
Fylkesfugler velges ofte på bakgrunn av en avstemning i media, og typisk i samarbeid med Norsk Ornitologisk Forening (NOF) eller et av deres lokallag. I 2011 hadde åtte fylker valgt fylkesfugl. Senere har Nordland, Troms og Sogn og Fjordane kommet til.
== Fylkesfugler i Norge ==
Aust-Agder, svarttrost, Turdus merula
Buskerud, blåmeis, Cyanistes caeruleus
Finnmark, rype, Lagopus sp.
Hedmark, lerkefalk, Falco subbuteo
Hordaland, hvitryggspett, Dendrocopus leucotos
Rogaland, vipe, Vanellus vanellus
Sogn og Fjordane, gjerdesmett, Troglodytes troglodytes
Telemark, linerle, Motacilla alba
Troms, kjøttmeis, Parus major
Trøndelag, havørn, Haliaeetus albicilla
Nordland, ærfugl, Somateria mollissima
== Se også ==
nasjonalfugl
Norges nasjonalfugl
verdens nasjonalfugler
nasjonalfugler i Afrika
nasjonalfugler i Amerika
nasjonalfugler i Asia
nasjonalfugler i Europa
nasjonalfugler i Oseania
Norges nasjonalhund
Norges nasjonalblomst
norske fylkesblomster
norske kommuneblomster
== Referanser == | Fylkesfugl er en art av fugl som er (folke)valgt eller utpekt (av lokale myndigheter) som et fylkes representative fugleart, som oftest med bakgrunn i forekomsten i det aktuelle fylket. | 11,817 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_moderne_prosjekt | 2023-02-04 | Det moderne prosjekt | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filosofi', 'Kategori:Modernisme'] | Det moderne prosjekt er en betegnelse (skapt i ettertid) for en politisk og filosofisk kulturbevegelse fra 1700-tallet av, som ga opphavet til moderniteten (bredt forstått som «det nye»). Denne bestrebelsen begynte da en rekke personligheter på slutten av middelalderen og i renessansen tok til orde for å rykke opp vestlige kultur fra dens tradisjonelle fortøyninger slik som dens grunndogmer fra klassisk filosofi, og den jødisk-kristne åpenbaringer, og forsvare det menneskelig sinn som opprinnelsen til alle ting. Karakteristiske ideer innenfor det moderne prosjekt omfattet individualisme, liberalisme, marxisme, rasjonalisme, scientisme, sekularisme og subjektivisme. Kjennetegn for det moderne prosjektet er framskritt, opplysning, fornuft og det frie menneske.
Framstående aktører innenfor dette opplegget var blant annet Niccolò Machiavelli, Francis Bacon, René Descartes, og senere Galileo Galilei. Det begrepsmessig skiftet som forberedte veien for det moderne prosjektet begynte enda tidligere med de filosofiske skriftene til John Duns Scotus og William av Ockham. Suksessen til Newtons mekanikk markerte en betydelig seier for det moderne prosjektet og var begynnelsen på opplysningstiden.
Typisk for tiden før 1700-tallet var å se bakover, særlig den greske antikken, som en gullalder, og at den beste tiden var over. På 1700-tallet derimot vokste det fram en tro på at mennesket selv kunne gjøre verden til et bedre sted. Dette var særlig blant forfattere, filosofer og samfunnsengasjerte mennesker. Typiske forkjempere for disse tankene var borgerskapet; advokater, handelsmenn og andre som ville ha friheter fra adelens undertrykkende privilegier. Det var i denne tiden tankene rundt menneskerettighetene ble til, at alle mennesker er født frie med uomtvistelige, evige rettigheter. Det var en veldig fremmed tanke hos mange at en bonde, prest og adel i prinsippet, om ikke faktisk, var like. Troen på at verden stadig beveget seg fremover, var et dominerende paradigme innenfor vitenskapen. Å finne ut hvordan alt egentlig henger sammen, og ikke bare godta kirkens forklaringer, var en farlig og revolusjonerende tanke. Fornuften ble virkemiddelet for å se og forstå verden, og ikke bare tro blindt på kirkens dogmer, eller beholde nedarvede tankeganger. Forfattere begynte indirekte å kritisere samfunnet gjennom fortellinger om fantastiske reiser der de sammenlignet det fiktive samfunnet med det samfunnet de selv levde i. De måtte skrive om fantastiske reiser og kamuflere samfunnskritikken for å slippe gjennom den strenge sensuren.
Bruken av ordet «prosjekt» i dette tilfellet er knyttet til Martin Heideggers benyttelse av entwerf i Sein und Zeit (Væren og tid), ofte oversatt som et prosjekt eller projeksjon. «Et entwerf i Heideggers betydning er ikke en særskilt plan eller prosjekt; det er hva som gjør enhver plan eller prosjekt mulig». Bruken av entwerf er i direkte svar på tyske anti-modernister, som eksempelvis Georg Simmel og andre, og deres epigoner, som José Ortega y Gasset, som så «det moderne» som et øyeblikk som utfolder seg i historien. Heideggers bruk entwerf beveget grunnen for diskusjonen fra 1800-tallets historisme til ontologi.
| Det moderne prosjekt er en betegnelse (skapt i ettertid) for en politisk og filosofisk kulturbevegelse fra 1700-tallet av, som ga opphavet til moderniteten (bredt forstått som «det nye»). Denne bestrebelsen begynte da en rekke personligheter på slutten av middelalderen og i renessansen tok til orde for å rykke opp vestlige kultur fra dens tradisjonelle fortøyninger slik som dens grunndogmer fra klassisk filosofi, og den jødisk-kristne åpenbaringer, og forsvare det menneskelig sinn som opprinnelsen til alle ting. Karakteristiske ideer innenfor det moderne prosjekt omfattet individualisme, liberalisme, marxisme, rasjonalisme, scientisme, sekularisme og subjektivisme. Kjennetegn for det moderne prosjektet er framskritt, opplysning, fornuft og det frie menneske.
Framstående aktører innenfor dette opplegget var blant annet Niccolò Machiavelli, Francis Bacon, René Descartes, og senere Galileo Galilei. Det begrepsmessig skiftet som forberedte veien for det moderne prosjektet begynte enda tidligere med de filosofiske skriftene til John Duns Scotus og William av Ockham. Suksessen til Newtons mekanikk markerte en betydelig seier for det moderne prosjektet og var begynnelsen på opplysningstiden.
Typisk for tiden før 1700-tallet var å se bakover, særlig den greske antikken, som en gullalder, og at den beste tiden var over. På 1700-tallet derimot vokste det fram en tro på at mennesket selv kunne gjøre verden til et bedre sted. Dette var særlig blant forfattere, filosofer og samfunnsengasjerte mennesker. Typiske forkjempere for disse tankene var borgerskapet; advokater, handelsmenn og andre som ville ha friheter fra adelens undertrykkende privilegier. Det var i denne tiden tankene rundt menneskerettighetene ble til, at alle mennesker er født frie med uomtvistelige, evige rettigheter. Det var en veldig fremmed tanke hos mange at en bonde, prest og adel i prinsippet, om ikke faktisk, var like. Troen på at verden stadig beveget seg fremover, var et dominerende paradigme innenfor vitenskapen. Å finne ut hvordan alt egentlig henger sammen, og ikke bare godta kirkens forklaringer, var en farlig og revolusjonerende tanke. Fornuften ble virkemiddelet for å se og forstå verden, og ikke bare tro blindt på kirkens dogmer, eller beholde nedarvede tankeganger. Forfattere begynte indirekte å kritisere samfunnet gjennom fortellinger om fantastiske reiser der de sammenlignet det fiktive samfunnet med det samfunnet de selv levde i. De måtte skrive om fantastiske reiser og kamuflere samfunnskritikken for å slippe gjennom den strenge sensuren.
Bruken av ordet «prosjekt» i dette tilfellet er knyttet til Martin Heideggers benyttelse av entwerf i Sein und Zeit (Væren og tid), ofte oversatt som et prosjekt eller projeksjon. «Et entwerf i Heideggers betydning er ikke en særskilt plan eller prosjekt; det er hva som gjør enhver plan eller prosjekt mulig». Bruken av entwerf er i direkte svar på tyske anti-modernister, som eksempelvis Georg Simmel og andre, og deres epigoner, som José Ortega y Gasset, som så «det moderne» som et øyeblikk som utfolder seg i historien. Heideggers bruk entwerf beveget grunnen for diskusjonen fra 1800-tallets historisme til ontologi.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brague, Rémi (2008): The Law of God: The Philosophical History of an Idea, Chicago: University of Chicago Press
Feser, Edward (2008): The Last Superstition, South Bend, IN: St. Augustine's Press
Gregory, Brad S. (2009): «Science Versus Religion?: The Insights and Oversights of the ‘New Atheists’» i: Logos 12:4, s. 17–55.
Shiffman, Mark (2009): «The Divine Law and the Modern Project» i: Modern Age 50:1
Wolin, Richard (2001): Heidegger's Children: Hannah Arendt, Karl Liwith, Hans Jonas, and Herbert Marcuse, Princeton and Oxford: Princeton University Press, s. 99
== Eksterne lenker ==
«The Modern Project: Origin and Scope», International Catholic University | Det moderne prosjekt er en betegnelse (skapt i ettertid) for en politisk og filosofisk kulturbevegelse fra 1700-tallet av, som ga opphavet til moderniteten (bredt forstått som «det nye»). Denne bestrebelsen begynte da en rekke personligheter på slutten av middelalderen og i renessansen tok til orde for å rykke opp vestlige kultur fra dens tradisjonelle fortøyninger slik som dens grunndogmer fra klassisk filosofi, og den jødisk-kristne åpenbaringer, og forsvare det menneskelig sinn som opprinnelsen til alle ting. | 11,818 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skopje | 2023-02-04 | Skopje | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skopje'] | Skopje (makedonsk: Скопје, albansk: Shkup eller Shkupi , romanes: Skopiye) er hovedstaden og den største byen i Nord-Makedonia. Byen er det politiske, kulturelle, økonomiske og akademiske senter i landet.
Byen er flerkulturell og har forskjellige folkeslag. Mesteparten er makedonere, deretter kommer etniske albanere, sigøynere og etniske serbere.Dagens Skopje er en moderne storby med flere historiske monumenter. Byen ligger ved bredden av Vardar-elven og mellom fjellene Vodno og Skopska Crna Gora. Byen er 8 km bred og 32 km lang og hadde 668 518 innbyggere i 2006.
| Skopje (makedonsk: Скопје, albansk: Shkup eller Shkupi , romanes: Skopiye) er hovedstaden og den største byen i Nord-Makedonia. Byen er det politiske, kulturelle, økonomiske og akademiske senter i landet.
Byen er flerkulturell og har forskjellige folkeslag. Mesteparten er makedonere, deretter kommer etniske albanere, sigøynere og etniske serbere.Dagens Skopje er en moderne storby med flere historiske monumenter. Byen ligger ved bredden av Vardar-elven og mellom fjellene Vodno og Skopska Crna Gora. Byen er 8 km bred og 32 km lang og hadde 668 518 innbyggere i 2006.
== Historie ==
Byen utviklet seg raskt etter andre verdenskrig, men fremgangen ble avbrutt av et kraftig jordskjelv som rammet byen i 1963.
Den 26. juli 1963 kl. 05.17 ble byen jevnet med jorden av et kraftig jordskjelv målt til 6,1 grader på Richterskalaen. 2 487 mennesker omkom (1 070 mennesker ble funnet i ruinene og 1 417 mennesker ble meldt savnet) og mer enn 4 000 ble skadd. Over 90 % av byens bygninger lå i ruiner, og mer enn 20 000 mennesker ble hjemløse.
Skopje (dengang het det Scupi) var i gamle dager hovedstaden i kongeriket Dardania. Senere ble byen erobret av serberne (1282), deretter av tyrkerne (1392) og den ble en sentral by i Det osmanske riket (på makedonsk kalt Det ottomanske riket). Senere ble den igjen en del av Serbia under Balkankrigene (1912–1913) og deretter ble den del av Kongeriket av Serbere, Kroater og Slovenere (1918). Dette siste skiftet senere navn til Jugoslavia (1929).
I 1991 ble den jugoslaviske republikken Makedonia en selvstendig stat.
== Næringsveier ==
Skopje er et handelssentrum for tobakk, ull, frukt og grønnsaker som dyrkes i områdene rundt byen. I det gamle Jugoslavia var Skopje en viktig produsent av jernprodukter inntil jernverket ble stengt. Skopje Universitet ble åpnet i 1949.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Skopje – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Skopje – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Jordskjelvet i Skopje i 1963 (makedonsk Скопски земјотрес 1963, Skopski zemjotres 1963) var et jordskjelv som fant sted ved Skopje i Den sosialistiske republikken Makedonia (i dag Nord-Makedonia), da en del av Jugoslavia, 26. juli 1963. | 11,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Personverndirektivet | 2023-02-04 | Personverndirektivet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions maler', 'Kategori:EU-direktiver', 'Kategori:Personvern'] | Personverndirektivet er EU-direktiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger. Direktivet ble gjennomført i norsk rett ved personopplysningsloven av 2000. Direktivet er hjemlet i Romatraktaten artikkel 100A. EU-kommisjonen fremmet i januar 2012 forslag til revisjon av dette regelverksområdet, med en forordning for generelle personvernregler og et nytt personverdirektiv om myndighetenes behandling av personopplysninger i forbindelse med kriminalitetsbekjempelse. Den generelle personvernforordningen ble vedtatt i april 2016, og erstattet Personverndirektivet den 25. mai 2018 i EU.
Direktivet regulerer i utgangspunktet all elektronisk behandling av personopplysninger (definert i artikkel 2) og behandling av opplysninger som inngår i et personregister. Medlemsstatene må sikre at behandlingen skjer med det beskyttelsesnivå direktivet angir. Medlemsstatene kan ikke av personvernhensyn fastsette strengere regler som hindrer flyten av personopplysninger innen EØS-området (artikkel 1).
| Personverndirektivet er EU-direktiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger. Direktivet ble gjennomført i norsk rett ved personopplysningsloven av 2000. Direktivet er hjemlet i Romatraktaten artikkel 100A. EU-kommisjonen fremmet i januar 2012 forslag til revisjon av dette regelverksområdet, med en forordning for generelle personvernregler og et nytt personverdirektiv om myndighetenes behandling av personopplysninger i forbindelse med kriminalitetsbekjempelse. Den generelle personvernforordningen ble vedtatt i april 2016, og erstattet Personverndirektivet den 25. mai 2018 i EU.
Direktivet regulerer i utgangspunktet all elektronisk behandling av personopplysninger (definert i artikkel 2) og behandling av opplysninger som inngår i et personregister. Medlemsstatene må sikre at behandlingen skjer med det beskyttelsesnivå direktivet angir. Medlemsstatene kan ikke av personvernhensyn fastsette strengere regler som hindrer flyten av personopplysninger innen EØS-området (artikkel 1).
== Direktivets innhold ==
Direktivets første del definerer virkeområdet og begreper som den personopplysninger, behandlingsansvarlig (dansk: registeransvarlig, engelsk: data controller) og databehandler (dansk: registerførere, engelsk: data processor).
Direktivets andre del setter betingelser for at behandlingen skal være lovlig, herunder krav til datakvalitet (artikkel 6) og krav til at behandlingen har et rettslig grunnlag
(artikkel 7). Det er strengere krav til behandling av særlig følsomme opplysninger, som opplysninger om politisk eller religiøs overbevisning, helse eller seksuelle forhold (artikkel 8). Den registrerte har rett til opplysninger om behandlingen og kan kreve innsyn hos den behandlingsansvarlige (artikkel 10-13).
Direktivets fjerde del regulerer adgangen til å overføre opplysninger til tredjeland, dvs. stater utenfor EØS-området. Slik overføring kan blant annet skje når den registrerte har samtykket, tredjelandet anses å ha tilfredsstillende lovgivning eller den behandlingsansvarlige har garantert for behandlingen. Kommisjonen har erklært at noen stater (bl.a. Argentina, Canada og Sveits) har et tilfredsstillende beskyttelsesnivå, og den har fastsatt eksempler på kontraktsbestemmelser som gir tilfredsstillende garantier ved overføring av opplysninger til tredjeland.Direktivets artikkel 29 slår fast at det skal opprettes en uavhengig og rådgivende gruppe som utpekes av medlemslandendes tilsynsmyndigheter. Datatilsynet er observatør i artikkel 29-gruppen. Gruppen har publisert en rekke uttalelser, hvor aktuelle problemstillinger drøftes og direktivet tolkes. I tillegg har gruppen uttalelser om personvernforordningen, som avløser direktivet fra 2018.
== Referanser ==
== Kilder ==
Direktiv 95/46/EF - oppdatert, offisiell versjon på dansk, med lenker til aktuelle EU-dokumenter, Eurlex
Direktiv 95/46/EF norsk versjon, da direktivet ble inntatt i EØS-avtalen, Regjeringen.no
Resyme av personverndirektivet, Europa.eu
Artikkel 29-gruppen (engelsk nettsted)
1990/287/COD - saksbehandlingen av personverndirektivet, Prelex
2012/0010/COD - saksbehandling av forslag til personverndirektiv om myndigheters behandling av opplysninger i forbindelse med kriminalitetsbekjempelse, Prelex
2012/0011/COD - saksbehandling av forslag til generell forordning om personvern, Prelex | Personverndirektivet er EU-direktiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger. Direktivet ble gjennomført i norsk rett ved personopplysningsloven av 2000. | 11,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kunst%C3%A5ret_1933 | 2023-02-04 | Kunståret 1933 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1933', 'Kategori:Kunstår'] | Kunståret 1933 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1933.
| Kunståret 1933 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1933.
== Hendelser ==
Bauhaus stenges.
Black Mountain College blir grunnlagt av John Andrew Rice.
Veggmaleriet Man at the Crossroads av Diego Rivera – fjernes fra Rockefeller Center i New York City da den inneholder et portrett av Lenin.
Käthe Kollwitz tvinges av NSDAP til trekke seg fra kunstakademiet.
Ben Nicholson gifter seg med Barbara Hepworth.
Nasjonalsosialistene arrangerer bokbål i 22 universitetsbyer i Tyskland
== Verk ==
=== Malerier ===
L'Énigme de Guillaume Tell – Salvador Dalí
Operarios – Tarsila do Amaral
=== Skulpturer ===
Horse – John Skeaping – en skulptur skåret ut av mahogny og pynkado – opprinnelig i Whipsnade Zoo, men nå i Tate Gallery.
== Priser ==
Archibaldprisen: Charles Wheeler får pris for sitt verk Ambrose Pratt.
Eckersbergmedaljen
Oluf Høst, maler
Arno Malinowski, designer, skulptør, keramiker
Siegfred Neuhaus, maler
Prix de Rome, maleri: Daniel Boza
Wynneprisen: Lyndon Dadswell for Youth (bronse)
== Fødsler ==
Alderen på levende personer født i 1933 er enten: 89 eller 90 år.
== Dødsfall ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1933 in art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kunståret 1933 er en oversikt over hendelser, fødte og avdøde kunstnerpersonligheter i 1933. | 11,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nesheim_skole_(Arendal) | 2023-02-04 | Nesheim skole (Arendal) | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barneskoler i Agder', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Arendal'] | Nesheim skole var en offentlig skole med klassetrinn 1-7 i Arendal kommune.
Skolen ligger på Nesheim i Austre Moland, ved Longum og Longumvannet. Skolen har skolefritidsordning (SFO).
12. desember 2013 vedtok bystyret i Arendal med 20 mot 19 stemmer å legge ned skolen. Høyre, KrF, Venstre og Pensjonistpartiet stemte for nedleggelse. Løddesøl skole ble også vedtatt nedlagt i samme bystyremøte. Vedtaket ble senere omgjort med like knapp margin
| Nesheim skole var en offentlig skole med klassetrinn 1-7 i Arendal kommune.
Skolen ligger på Nesheim i Austre Moland, ved Longum og Longumvannet. Skolen har skolefritidsordning (SFO).
12. desember 2013 vedtok bystyret i Arendal med 20 mot 19 stemmer å legge ned skolen. Høyre, KrF, Venstre og Pensjonistpartiet stemte for nedleggelse. Løddesøl skole ble også vedtatt nedlagt i samme bystyremøte. Vedtaket ble senere omgjort med like knapp margin
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | | grunnlagt = 1947 | 11,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Johnsen | 2023-02-04 | John Johnsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 24. august', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fødsler 5. januar', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Kongepokalvinnere i svømmesport', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i svømming', 'Kategori:Norske svømmere', 'Kategori:Norske vannpolospillere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 1912'] | Se annet sted for John Johnsen (fotballspiller)John Haakon Johnsen (født 5. januar 1892 i Oslo, død 24. august 1984 samme sted) var en norsk svømmer som konkurrerte for Kristiania Idrætsforening.
Han deltok under Sommer-OL 1912. I 400–meter fristil kom han til semifinalen, før han ble eliminert. Han deltok også i 100–meter fristil, 1500–meter fristil og 100–meter rygg, men kom ikke lenger videre fra førsterunden i noen av disse.
I nasjonal sammenheng ble det 32 individuelle norske mesterskap for senior i tiden 1911–1922. 22 av disse var i frisvømming. Dermed vant han kongepokalen fem ganger i 1912, 1913, 1915, 1916 og i 1918.Han fikk også norgesmesterskap i vannpolo.
| Se annet sted for John Johnsen (fotballspiller)John Haakon Johnsen (født 5. januar 1892 i Oslo, død 24. august 1984 samme sted) var en norsk svømmer som konkurrerte for Kristiania Idrætsforening.
Han deltok under Sommer-OL 1912. I 400–meter fristil kom han til semifinalen, før han ble eliminert. Han deltok også i 100–meter fristil, 1500–meter fristil og 100–meter rygg, men kom ikke lenger videre fra førsterunden i noen av disse.
I nasjonal sammenheng ble det 32 individuelle norske mesterskap for senior i tiden 1911–1922. 22 av disse var i frisvømming. Dermed vant han kongepokalen fem ganger i 1912, 1913, 1915, 1916 og i 1918.Han fikk også norgesmesterskap i vannpolo.
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Johnsen – Olympedia
(en) John Johnsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | John Haakon Johnsen (født 5. januar 1892 i Oslo, død 24. | 11,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skattepolitikk | 2023-02-04 | Skattepolitikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skattepolitikk'] | Skattepolitkikk er et politisk partis eller myndighetenes prinsipielle synspunkter og praktiske fremgangsmåte for utformingen og innretningen av skattene på lønns- og andre inntekter (f.eks. kapitalinntekter), bolig, annen fast eiendom, formue, arv samt avgifter.
Skatte- og avgiftspolitikken har tre hovedmål: Den skal bidra til offentlige inntekter, utjevning av inntekter og levekår og til effektiv ressursutnyttelse.Motsetningene i skattepolitikken følger en utpreget «høyre-venstre-akse», og hovedproponentene vil i de fleste land argumentere hovedsakelig med hensynet til enten vekst, eller atferd, eller fordeling. Det er antakelig bred oppslutning om at veksttakten avhenger av skattesatsenes nivå, at publikums atferd avhenger av skattenes innretning (f.eks mellom inntektsskatt og forbruksskatt), og at den økonomiske og sosiale fordeling i samfunnet avhenger av skattesatsenes progresjon.
Skattepolitikken har vært et viktig politisk og vitenskapelig debattema i lang tid. Usosial skattlegging har spilt en rolle i venstre-populistisk og revolusjonær bevegelse i så ulike stater som Romerriket, Tsar-Russland og dagens Norge. Radikale skattekutt for å stimulere arbeidsinnsats og vekst er et viktig element i såkalt «dynamisk skattepolitikk», som for alvor seiret i mange land på 1980-tallet med talspersoner som Ronald Reagan, Margaret Thatcher, Poul og Kåre Willoch. I nyere tid har såkalt «grønn» skattepolitikk kommet i sentrum, med økt fokus på å skattlegge forbruk gjennom særavgifter, eller internasjonale finanstransaksjoner gjennom såkalt Tobin-skatt.
| Skattepolitkikk er et politisk partis eller myndighetenes prinsipielle synspunkter og praktiske fremgangsmåte for utformingen og innretningen av skattene på lønns- og andre inntekter (f.eks. kapitalinntekter), bolig, annen fast eiendom, formue, arv samt avgifter.
Skatte- og avgiftspolitikken har tre hovedmål: Den skal bidra til offentlige inntekter, utjevning av inntekter og levekår og til effektiv ressursutnyttelse.Motsetningene i skattepolitikken følger en utpreget «høyre-venstre-akse», og hovedproponentene vil i de fleste land argumentere hovedsakelig med hensynet til enten vekst, eller atferd, eller fordeling. Det er antakelig bred oppslutning om at veksttakten avhenger av skattesatsenes nivå, at publikums atferd avhenger av skattenes innretning (f.eks mellom inntektsskatt og forbruksskatt), og at den økonomiske og sosiale fordeling i samfunnet avhenger av skattesatsenes progresjon.
Skattepolitikken har vært et viktig politisk og vitenskapelig debattema i lang tid. Usosial skattlegging har spilt en rolle i venstre-populistisk og revolusjonær bevegelse i så ulike stater som Romerriket, Tsar-Russland og dagens Norge. Radikale skattekutt for å stimulere arbeidsinnsats og vekst er et viktig element i såkalt «dynamisk skattepolitikk», som for alvor seiret i mange land på 1980-tallet med talspersoner som Ronald Reagan, Margaret Thatcher, Poul og Kåre Willoch. I nyere tid har såkalt «grønn» skattepolitikk kommet i sentrum, med økt fokus på å skattlegge forbruk gjennom særavgifter, eller internasjonale finanstransaksjoner gjennom såkalt Tobin-skatt.
== Referanser == | Skattepolitkikk er et politisk partis eller myndighetenes prinsipielle synspunkter og praktiske fremgangsmåte for utformingen og innretningen av skattene på lønns- og andre inntekter (f.eks. | 11,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olof_Frenzel | 2023-02-04 | Olof Frenzel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fødsler 25. januar', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Rostock', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Olof Frenzel (født 25. januar 1933 i Blankenhagen, Tyskland, død 19. oktober 2013) var en svensk skuespiller og parykkmaker.
| Olof Frenzel (født 25. januar 1933 i Blankenhagen, Tyskland, død 19. oktober 2013) var en svensk skuespiller og parykkmaker.
== Filmografi (utvalg) ==
1967 – Trettondagsafton (TV)
1966 – Syskonbädd 1782
1956 – Rasmus, Pontus og Toker
1955 – Gjengen
1952 – Si det med blomster
1952 – För min heta ungdoms skull
== Eksterne lenker ==
(en) Olof Frenzel på Internet Movie Database
(sv) Olof Frenzel i Svensk Filmdatabas | Blankenhagen, Tyskland | 11,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Barber | 2023-02-04 | John Barber | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1801', 'Kategori:Engelske ingeniører', 'Kategori:Engelske oppfinnere', 'Kategori:Fødsler i 1734', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nottinghamshire'] | John Barber (født 1734 i Nottinghamshire, død 1801) var en britisk oppfinner som i 1791 fikk patent på en dampturbin.Barber ble født i Nottinghamshire, men flyttet til Warwickshire i 1760-årene for å lede kullverksarbeid ved Nuneaton. Mellom 1766 og 1792 tok han flere patenter, på blant annet en dampturbin. Selv om oppfinnelsen hans ikke fikk praktisk nytte var det derimot den første skildringen av prinsippet, og man har i senere tid konstruert en fungerende turbin etter skissene fra Barber.
| John Barber (født 1734 i Nottinghamshire, død 1801) var en britisk oppfinner som i 1791 fikk patent på en dampturbin.Barber ble født i Nottinghamshire, men flyttet til Warwickshire i 1760-årene for å lede kullverksarbeid ved Nuneaton. Mellom 1766 og 1792 tok han flere patenter, på blant annet en dampturbin. Selv om oppfinnelsen hans ikke fikk praktisk nytte var det derimot den første skildringen av prinsippet, og man har i senere tid konstruert en fungerende turbin etter skissene fra Barber.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Davey, Norman (2003). The Gas Turbine - Development and Engineering. Watchmaker Publishing. s. s. 206. ISBN 1929148208. | John Barber (født 1734 i Nottinghamshire, død 1801) var en britisk oppfinner som i 1791 fikk patent på en dampturbin.Cook, A. | 11,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bankkrise | 2023-02-04 | Bankkrise | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finansielle kriser'] | Bankkrise er en situasjon som oppstår når banker ikke makter å oppfylle sine forpliktelser overfor kundenes innskudd eller lånebehov, eller på andre måter blir insolvente eller oppnår generelt svekket tillit. Situasjonen preges av konkurser i en eller flere viktige banker i det aktuelle markedet, og ofte en ringvirkning av insolvens eller konkurser hos andre banker, investorer eller bedrifter som hadde interesser i bankene i form av innskudd, verdipapirer eller uforsikret gjeld.
| Bankkrise er en situasjon som oppstår når banker ikke makter å oppfylle sine forpliktelser overfor kundenes innskudd eller lånebehov, eller på andre måter blir insolvente eller oppnår generelt svekket tillit. Situasjonen preges av konkurser i en eller flere viktige banker i det aktuelle markedet, og ofte en ringvirkning av insolvens eller konkurser hos andre banker, investorer eller bedrifter som hadde interesser i bankene i form av innskudd, verdipapirer eller uforsikret gjeld.
== Eksempler på bankkriser ==
1857 – USA: Panikken i 1857
1922 – Norge
1929 – USA
1987 – Norge: Bankkrisen i Norge 1987–1992
1999 – Estland
2008 – USA, Island, DanmarkBørskrakket i 1929 startet med en krise i amerikanske spare- og forretningsbanker, som blant annet hadde ført en ekspansiv låne- og investeringspolitikk i den gryende bilbransjen og andre forbruksvareindustrier, som utviklet seg til en «børsboble». I henhold til Ben Bernanke, tidligere USAs sentralbanksjef (fram til 2014), var Federal Reserve (sentralbanken i USA) årsaken til den store depresjonen og mye av den økonomiske skaden skjedde direkte grunnet det som på amerikansk kalles «bank runs», det vil si at bankkrisen oppstår ved at kundene løper til bankene for å tømme sine kontoer. Kostnadene for å rydde opp en systematisk bankkrise kan bli enorme, med skattemessige kostnader på gjennomsnittlig 13 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP; verdien av alt som produseres i et land) og økonomiske utgangstap på gjennomsnittlig 20 prosent av BNP for de betydningsfulle krisene fra 1970 til 2007.Finanskrisen fra 2008 startet også som en utpreget bankkrise i USA, som raskt spredte seg til utenlandske banker og finansinstitusjoner som hadde involvert seg dypt og risikofylt i det amerikanske bank- og finansmarkedet. Bankkrisen i USA ble utløst av en kombinasjon av faktorer: Manglende regulering og tilsyn med såkalte investeringsbanker (som ikke hadde privatkunder), adgang til å omsette såkalte «råtne» boliglån uten forbindelse med reell pant og sikring, og offensiv utvikling av såkalte «kreative» spareprodukter som medførte at enkeltpersoner og institusjoner tok høyere risiko enn tidligere.
== Referanser == | Bankkrise er en situasjon som oppstår når banker ikke makter å oppfylle sine forpliktelser overfor kundenes innskudd eller lånebehov, eller på andre måter blir insolvente eller oppnår generelt svekket tillit. Situasjonen preges av konkurser i en eller flere viktige banker i det aktuelle markedet, og ofte en ringvirkning av insolvens eller konkurser hos andre banker, investorer eller bedrifter som hadde interesser i bankene i form av innskudd, verdipapirer eller uforsikret gjeld. | 11,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jar_Jar_Binks | 2023-02-04 | Jar Jar Binks | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Figurer i Star Wars'] | Jar Jar Binks er en figur i filmserien Star Wars. Figuren forekommer i filmene The Phantom Menace, Attack of the Clones, Revenge of the Sith og Star Wars: The Clone Wars. Rollen er der for å ha et komisk innslag. Ahmed Best er stemmen til Jar Jar, og har også gitt bevegelsene til Jar Jar ved bruk av motioncapture-teknikken. Figuren er nesten helt datamaskingenerert. Han er en «Gungan» fra planeten Naboo.
Karakteren har måttet tåle mye kritikk fra dem som fant Jar Jar irriterende snarere enn morsom, og for noen er han selve symbolet på alt de synes er galt med «forløper-trilogien» av Star Wars.
| Jar Jar Binks er en figur i filmserien Star Wars. Figuren forekommer i filmene The Phantom Menace, Attack of the Clones, Revenge of the Sith og Star Wars: The Clone Wars. Rollen er der for å ha et komisk innslag. Ahmed Best er stemmen til Jar Jar, og har også gitt bevegelsene til Jar Jar ved bruk av motioncapture-teknikken. Figuren er nesten helt datamaskingenerert. Han er en «Gungan» fra planeten Naboo.
Karakteren har måttet tåle mye kritikk fra dem som fant Jar Jar irriterende snarere enn morsom, og for noen er han selve symbolet på alt de synes er galt med «forløper-trilogien» av Star Wars.
== Referanser == | Jar Jar Binks er en figur i filmserien Star Wars. Figuren forekommer i filmene The Phantom Menace, Attack of the Clones, Revenge of the Sith og Star Wars: The Clone Wars. | 11,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mekongfossen | 2023-02-04 | Mekongfossen | ['Kategori:105°Ø', 'Kategori:13°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fosser i Asia', "Kategori:Laos' geografi", 'Kategori:Mekong', 'Kategori:Sider med kart'] | Mekongfossen (Khone Phapheng) er et fossefall i elva Mekong i Laos i Champasack-provinsen nær grensa til Kambodsja. Mekongfossen er den viktigste grunnen til at Mekong ikke er farbar med båt til Kina.
Fossens totale fall er på 21 meter fordelt på flere stryk over en strekning på 10 kilometer. Gjennomsnittlig vannmengde er nærmere 11 000 m³ per sekund. Høyeste målte volum er 49 000 m³ per sekund.
Området rundt fossen består av et utall øyer og elver og er kjent under navnet Si Phan Don som betyr fire tusen øyer.
| Mekongfossen (Khone Phapheng) er et fossefall i elva Mekong i Laos i Champasack-provinsen nær grensa til Kambodsja. Mekongfossen er den viktigste grunnen til at Mekong ikke er farbar med båt til Kina.
Fossens totale fall er på 21 meter fordelt på flere stryk over en strekning på 10 kilometer. Gjennomsnittlig vannmengde er nærmere 11 000 m³ per sekund. Høyeste målte volum er 49 000 m³ per sekund.
Området rundt fossen består av et utall øyer og elver og er kjent under navnet Si Phan Don som betyr fire tusen øyer.
== Navigering ==
Fossen er velkjent som den viktigste grunnen til at Mekong ikke er farbar med båt til Kina. I slutten av 1900 tallet forsøkte franske kolonister flere ganger å finne en seilbar vei gjennom fossen uten å lykkes.
== Mekongkjempemallen ==
Ved fossen lever mekongkjempemallen (Pangasianodon gigas), en haimalle som etter sigende er verdens største ferskvannsfisk. Fisken kan nå en størrelse på 3 meter og veie opp til 293 kilo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Khone Phapheng Falls – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Mekong Express Laos Photo Album: Khone Falls
Visit Laos: Champassak Province
«Khone Falls». Encyclopædia Britannica. Besøkt 4. mars 2005.
«Mekong». Answers.com Encyclopedia. Besøkt 4. mars 2005. | Mekongfossen (Khone Phapheng) er et fossefall i elva Mekong i Laos i Champasack-provinsen nær grensa til Kambodsja. Mekongfossen er den viktigste grunnen til at Mekong ikke er farbar med båt til Kina. | 11,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jonas_Hesselman | 2023-02-04 | Jonas Hesselman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fødsler 9. april', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Norrköpings kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske ingeniører', 'Kategori:Svenske oppfinnere'] | Knut Jonas Elias Hesselman (født 1877, død 1957) var en svensk sivilingeniør og konstruktør. Han var bror till språkforskeren Bengt Hesselman.
I perioden 1899 til 1916 arbeidet Hesselman for AB Diesels Motorer (senere Atlas Diesel, nå Atlas Copco) i Sickla, der han fra 1901 var sjefskonstruktør. Han arbeidet der med å videreutvikle motorene til Rudolf Diesel, og ble siden internasjonalt kjent som en autoritet på dieselmotorer. I 1916 startet han for seg selv og presenterte i 1925 en hybrid mellom en ottomotor og en dieselmotor. Hesselmanmotoren hadde drivstoffinnsprøyting på samme vis som en dieselmotor, men for lav kompresjon til at forbrenningen startet av seg selv. Motoren hadde derfor tennplugger som på en ottomotor.
Jonas Hesselman konstruerrte også elektrisk utstyr til både biler og traktorer, noe som la grunnlaget for Hesselman Elhydraulik, som i dag heter Haldex Hydraulics. I 1970 utviklet Hesselman Elhydraulik et hydraulisk bakløft for lastebiler, som fremdeles har stor utbredelse. I 1929 ble Hesselman tildelt Ingenjörsvetenskapsakademiens gullmedalje «för tekniskt vetenskapligt arbete för förbränningsmotorernas, särskilt dieselmotorns, fulländande». I 1934 ble han innvalgt som leder av Kungliga Vetenskapsakademien.
| Knut Jonas Elias Hesselman (født 1877, død 1957) var en svensk sivilingeniør og konstruktør. Han var bror till språkforskeren Bengt Hesselman.
I perioden 1899 til 1916 arbeidet Hesselman for AB Diesels Motorer (senere Atlas Diesel, nå Atlas Copco) i Sickla, der han fra 1901 var sjefskonstruktør. Han arbeidet der med å videreutvikle motorene til Rudolf Diesel, og ble siden internasjonalt kjent som en autoritet på dieselmotorer. I 1916 startet han for seg selv og presenterte i 1925 en hybrid mellom en ottomotor og en dieselmotor. Hesselmanmotoren hadde drivstoffinnsprøyting på samme vis som en dieselmotor, men for lav kompresjon til at forbrenningen startet av seg selv. Motoren hadde derfor tennplugger som på en ottomotor.
Jonas Hesselman konstruerrte også elektrisk utstyr til både biler og traktorer, noe som la grunnlaget for Hesselman Elhydraulik, som i dag heter Haldex Hydraulics. I 1970 utviklet Hesselman Elhydraulik et hydraulisk bakløft for lastebiler, som fremdeles har stor utbredelse. I 1929 ble Hesselman tildelt Ingenjörsvetenskapsakademiens gullmedalje «för tekniskt vetenskapligt arbete för förbränningsmotorernas, särskilt dieselmotorns, fulländande». I 1934 ble han innvalgt som leder av Kungliga Vetenskapsakademien.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lindh, Björn-Eric – Scania fordonshistoria 1891-1991, 1992. ISBN 91-7886-074-1 | Knut Jonas Elias Hesselman (født 1877, død 1957) var en svensk sivilingeniør og konstruktør. Han var bror till språkforskeren Bengt Hesselman. | 11,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Turkmeneli | 2023-02-04 | Turkmeneli | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Iraks geografi', 'Kategori:Turkmeneli'] | Turkmeneli er betegnelsen på et geografisk område i Irak der mange irakiske tyrkere, også kalt turkmenere, holder til. Området ligger like sør for og overlapper delvis den kurdiske regionen i Irak, og store deler kontrolleres av kurdiske peshmerga-styrker. I tillegg til irakiske tyrkere omfatter området en blandet befolkning av arabere, kurdere, assyrere og flere andre etniske og religiøse minoriteter.
Turkmeneli er en diagonal stripe som strekker seg fra den syrisk grensa ved Tal Afar ned til byen Mendeli ved den iranske grensa i Sentral-Irak. Irakiske turkmenere bor i byer som for eksempel Kerkuk, Tal Afar, Mosul, Erbil, Altunkopru, Tuz Khurmatu, Kifri, Khanaqin, Mendeli og Bedre. Landet ble referert til som «Turcomania» av den britiske geografen William Guthrie i 1785.Enkelte turkmenske grupperinger ønsker å opprette en turkmensk region, mens kurdiske nasjonalister ønsker å innlemme området i Kurdistan og grupper blant assyriske kristne vil ha en kristen region her. Området er svært sensitivt på grunn av den sammensatte befolkningen og beliggenheten mellom det kurdiske nordøst og det arabiske sør-Irak.
I henhold til paragraf 4 i den irakiske grunnloven fra 2004 skal turkmensk være offisielt språk i Turkmeneli og andre steder i Irak hvor turkmenere holder til, men denne lovfestede retten har likevel ikke blitt imøtesett alle steder.
| Turkmeneli er betegnelsen på et geografisk område i Irak der mange irakiske tyrkere, også kalt turkmenere, holder til. Området ligger like sør for og overlapper delvis den kurdiske regionen i Irak, og store deler kontrolleres av kurdiske peshmerga-styrker. I tillegg til irakiske tyrkere omfatter området en blandet befolkning av arabere, kurdere, assyrere og flere andre etniske og religiøse minoriteter.
Turkmeneli er en diagonal stripe som strekker seg fra den syrisk grensa ved Tal Afar ned til byen Mendeli ved den iranske grensa i Sentral-Irak. Irakiske turkmenere bor i byer som for eksempel Kerkuk, Tal Afar, Mosul, Erbil, Altunkopru, Tuz Khurmatu, Kifri, Khanaqin, Mendeli og Bedre. Landet ble referert til som «Turcomania» av den britiske geografen William Guthrie i 1785.Enkelte turkmenske grupperinger ønsker å opprette en turkmensk region, mens kurdiske nasjonalister ønsker å innlemme området i Kurdistan og grupper blant assyriske kristne vil ha en kristen region her. Området er svært sensitivt på grunn av den sammensatte befolkningen og beliggenheten mellom det kurdiske nordøst og det arabiske sør-Irak.
I henhold til paragraf 4 i den irakiske grunnloven fra 2004 skal turkmensk være offisielt språk i Turkmeneli og andre steder i Irak hvor turkmenere holder til, men denne lovfestede retten har likevel ikke blitt imøtesett alle steder.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Iraqi Turkmen Appeal to the European Union
Iraqi Turkmen Human Rights Research Foundation
Nowpublic.com
www.unpo.org | Turkmeneli er betegnelsen på et geografisk område i Irak der mange irakiske tyrkere, også kalt turkmenere, holder til. Området ligger like sør for og overlapper delvis den kurdiske regionen i Irak, og store deler kontrolleres av kurdiske peshmerga-styrker. | 11,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hugh_de_Morville | 2023-02-04 | Hugh de Morville | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Briter involvert i kriminelle hendelser', 'Kategori:Dødsfall i 1202', 'Kategori:Fødsler på 1100-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer bannlyst av pavekirken', 'Kategori:Personer fra middelalderen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hugh de Morville (død ca. 1202) var en normannisk ridder som tjente kong Henrik II av England på slutten av 1100-tallet. Han er hovedsakelig kjent for å ha vært én av morderne på Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury, i 1170. Han holdt tittelen lord av Westmorland som han hadde arvet fra sin far, Hugh de Morville, lord av Cunningham og Lauderdale.
| Hugh de Morville (død ca. 1202) var en normannisk ridder som tjente kong Henrik II av England på slutten av 1100-tallet. Han er hovedsakelig kjent for å ha vært én av morderne på Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury, i 1170. Han holdt tittelen lord av Westmorland som han hadde arvet fra sin far, Hugh de Morville, lord av Cunningham og Lauderdale.
== Westmorland ==
Det er antatt at Hugh var sin fars eldste sønn. Han synes å ha vært i kong Henrik IIs tjeneste siden 1158. Den britiske historikeren Geoffrey W. S. Barrow ved Universitetet i Edinburgh har identifisert to charter som gitt til den yngre Hugh i forbindelse med hans posisjon som lord av Westmorland, det ene ble lest høy ved hans hoff i hans festning ved Appleby ved elven Eden. En av vitnene var Harvard de Malnurs, constable av Knaresborough Castle. Dette sjeldne etternavnet kan referere til en grend ved grensen av Bretagne og Maine som i dag er kalt for La Malnoyere. Reginald de Beauchamp, som var vitne til begge charterne, tyder på å ha vært en slektning av Hughs mor, Beatrice de Beauchamp.En annen som blir nevnt, Peter de Lacelas, synes å ha vært en slektning av Gerard de Lacelles og hans sønn Alan som var klart etablert som leietaker av familien de Morvilles i Westmorland. Alan de Lascelles ble tatt til fange med sin herre ved beleiringen av Alnwick Castle i juli 1174. Lascelles har heller en beauchamp enn en tilknytning til Morville ettersom Loucelles, som navnet er avledet fra, er en av en liten gruppe grender mellom Bayeux og Caen fra hvor familien Beauchamps av Bedford trakk deres vasaller av ridder-rank.
== Mordet på Becket og landflyktighet ==
Hugh de Morville og tre andre av kongens riddere, Reginald Fitzurse, William de Tracy, og Richard le Breton, besluttet å ta livet av Thomas Becket etter å ha tolket kongens raseriutbrudd som en indirekte kommando. De myrdet erkebiskopen i Canterburykatedralen den 29. desember 1170. Deretter rådet kong Henrik dem å flykte til Skottland, men da nyheten om hva de hadde gjort spredte seg, dro de tilbake til England og søkte tilflukt i de Morvilles festning Knaresborough Castle.
Det er kjent av Hugh de Morville, Richard le Breton, og William de Tracy bygde en kirke ved Alkborough i nærheten av Scunthorpe i dagens South Humberside hvor det fram til 1690 var en stein i kirkens kor som hadde en inskripsjon som vitnet om velgjerningen.Velgjerningen imponerte ikke pave Alexander III som bannlyste Tracy og de andre morderne skjærtorsdag 25. mars 1171. Tracy betalte scutage for sine landområder i 1171 og reiste til Roma i slutten av september, men før Henrik IIs krigstokt til Irland i oktober. Reisen til Hugh de Morville og de andre ridderne til Roma ble forsinket inntil to av dem, FitzUrse og de Morville, hadde tatt del i et opprør mot kongen i 1173–1174. Erkebiskopens mordere fikk til slutt audiens hos paven som til tross for deres anger erklærte at de skulle bli forvist og kjempe «som riddere i tempelordenen i 14 år» i Jerusalem før de kunne vende tilbake til RomaEn Hugh de Morville opptrer i tjeneste hos korsfarerkongen Rikard Løvehjerte, sønn av Henrik II, på 1190-tallet. Det synes sannsynlig at dette er den samme som lorden av Westmorland. Han var gissel for Rikard i 1194 da kongen var blitt tatt til fange av Henrik VI av Det tysk-romerske rike. Den tyske poeten Ulrich von Zatzikhoven hevdet at han fikk tak i den franskspråklige kildeboken for sin romanse Lanzelet fra Hugh de Morville.
== Død og begravelse ==
William de Tracys reise østover er bekreftet av Romwald, erkebiskop av Hovenden og Salerno, som sier at paven instruerte ridderne, straks deres plikter var blitt utført, om å besøke de hellige stedene med nakne føtter og i botsskjorte, og deretter leve alene for resten av livet på Det svarte fjell i nærheten av Antiokia ved Orontes, tilbringe all sin tid i våkenatt, bønner, og jamring. Romwald av Hovenden forteller videre at etter deres død skal likene til ridderne ha bli gravlagt i Jerusalem foran døren til Tempelet. Men dette bekrefter ikke nøyaktig den tradisjonen som forteller at ridderne ble gravlagt under portiko i fronten av Aqsa-mosken, som da tilhørte tempelridderordenen. En annen tradisjon er at likene til ridderne ble fraktet til øya Brean Down utenfor kysten av Weston-super-Mare og gravlagt der.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Barrow, Geoffrey W. S.: «Some Problems in 12th and 13th century Scottish History – a Genealogical Approach», i The Scottish Genealogist, Vol. XXV, no. 4, December 1978.
Lacy, Norris J. (1991): The New Arthurian Encyclopedia. New York: Garland. ISBN 0-8240-4377-4.
Ulrich von Zatzikhoven; Kirth, Thomas (overs.): Lanzelet, Columbia University Press, 2005. ISBN 3-11-018936-4
Sudeley, Lord: Becket's Murderer William de Tracy, in The Sudeleys – Lords of Toddington, London, 1987. ISSN 0261-1368
== Se også ==
Reginald Fitzurse
William de Tracy
Richard le Breton | Hugh de Morville (død ca. 1202) var en normannisk ridder som tjente kong Henrik II av England på slutten av 1100-tallet. | 11,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Euparagiinae | 2023-02-04 | Euparagiinae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Stikkvepser', 'Kategori:Årevinger formelt beskrevet i 1902'] | Euparagia spp. er en slekt av stikkvepser (Vespidae) som utgjør en underfamilie for seg, Euparagiinae. Slekten ble tidligere regnet til underfamilien pollenvepser (Masarinae), men fylogenetiske analyser tyder på at den ikke er nært beslektet med disse, men derimot er søstergruppen til resten av Vespidae. Slekten finnes bare i ørkenområdene i det sørvestlige Nord-Amerika.
| Euparagia spp. er en slekt av stikkvepser (Vespidae) som utgjør en underfamilie for seg, Euparagiinae. Slekten ble tidligere regnet til underfamilien pollenvepser (Masarinae), men fylogenetiske analyser tyder på at den ikke er nært beslektet med disse, men derimot er søstergruppen til resten av Vespidae. Slekten finnes bare i ørkenområdene i det sørvestlige Nord-Amerika.
== Utseende ==
Ganske små stikkvepser (gjerne 6–7 mm). Hodet er påfallende stort, fasettøynene ovale med en v-formet innskjæring i den øvre delen av innerkanten. Antennene er forholdsvis korte. Thorax er svart med gule skuldre, gult scutellum og en lite, lys flekk ved bakkanten av mesonotum (den midtre ryggplaten på thorax), og på hannens forbein er coxa og trochanter omdannet på ulike måter. Bakkroppen (gaster) er gul og svart, beina forholdsvis korte og gule.
De skiller seg fra andre stikkvepser ved vingenes årenett.
== Levevis ==
De lever i ørken og ørkenaktige områder. Euparagia er solitære vepser. Larvebiologien er bare kjent for Euparagia scutellaris. Hos denne arten forsyner hunnen larvene i reiret med snutebille-larver.
== Utbredelse ==
Slekten Euparagia har en ganske begrenset utbredelse og finnes bare i de tørre områdene i det sørvestre USA og tilstøtende områder i det nordvestre Mexico. Fossiler viser at gruppen tidligere har vært vidt utbredt, de gjenlevende artene er relikter, rester av en gruppe som en gang var mye større.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen vepser, (Hymenoptera)
Gruppen stilkvepser, Apocrita
Gruppen broddvepser, Aculeata
Overfamilien Vespoidea
Familien stikkvepser (Vespidae)
Underfamilien Euparagiinae – bare én slekt med 10 arter
Slekten Euparagia Cresson, 1879
Euparagia boregoensis
Euparagia desertorum
Euparagia maculiceps
Euparagia platiniceps
Euparagia richardsi
Euparagia scutellaris
Euparagia siccata
Euparagia timberlakei
Euparagia unidentata
Euparagia yuma
== Eksterne lenker ==
(en) Euparagiinae hos Fossilworks
(en) Euparagiinae hos NCBI
(en) Kategori:Euparagiinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Euparagiinae – detaljert informasjon på Wikispecies
Foto av Euparagia scutellaris: [1] | * Euparagia | 11,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stenogastrinae | 2023-02-04 | Stenogastrinae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Stikkvepser'] | Stenogastrinae er en gruppe av vepser som hører til familien stikkvepser (Vespidae). De lever bare i Sørøst-Asia. Det særegne ved denne gruppen av stikkveps er at de viser mange overganger mellom et solitært (enslig) og sosialt (samfunnsdannende) levesett.
| Stenogastrinae er en gruppe av vepser som hører til familien stikkvepser (Vespidae). De lever bare i Sørøst-Asia. Det særegne ved denne gruppen av stikkveps er at de viser mange overganger mellom et solitært (enslig) og sosialt (samfunnsdannende) levesett.
== Utseende ==
Slanke, broket fargede vepser, som skiller seg fra andre stikkvepser ved at «stilken» (petiolus) på bakkroppen er lang og tynn, minst like lang som resten av bakkroppen.
== Levevis ==
Denne gruppen har både rent solitære arter og arter som viser overgangsformer mot et eusosialt levevis. Men, koloniene av Stenogastrinae er mye mindre avanserte enn de store koloniene til Vespinae. Disse vepsene produserer et gelelignende stoff fra den såkalte Dufours kjertel, som blant annet brukes til å fore larvene. Dette stoffet kan være en viktig faktor i overgangen til sosialt levesett ved at det la til rette for felles yngelpleie.
== Utbredelse ==
Stenogastrinae finnes bare i Sørøst-Asia, østover til Ny-Guinea.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen vepser, (Hymenoptera)
Gruppen stilkvepser, Apocrita
Gruppen broddvepser, Aculeata
Overfamilien Vespoidea
Familien stikkvepser (Vespidae)
Underfamilien Stenogastrinae – 45 arter i 8 slekter, Sørøst-Asia
Anischnogaster van der Vecht
Cochlischnogaster Dong and Otsuka
Eustenogaster van der Vecht
Liostenogaster van der Vecht
Metischnogaster van der Vecht
Parischnogaster von Schulthess
Stenogaster Guérin-Ménéville
== Litteratur ==
Turillazzi, S. (1989) The origin and evolution of social life in the Stenogastrinae (Hymenoptera, Vespidae). Journal of Insect Behavior 2: 649-661. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Stenogastrinae hos NCBI
(en) Kategori:Stenogastrinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Stenogastrinae – detaljert informasjon på Wikispecies
Stenogastrinae, fra flickr: [2] | * Anischnogaster | 11,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Faroe_Petroleum | 2023-02-04 | Faroe Petroleum | ['Kategori:1997 på Færøyene', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Energi på Færøyene', 'Kategori:Færøyske selskaper', 'Kategori:Oljeselskaper', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Selskaper etablert i 1997'] | Faroe Petroleum (Føroya Kolvetni) (FK) er et færøysk oljeselskap. Styreleder er John Bentley og administrerende direktør er Graham Stewart. Selskapet har virksomhet på Færøyene samt på britisk, norsk og nederlandsk sokkel. Selskapet har kontorer i Aberdeen (hovedkontor), Tórshavn og Stavanger og oppgir antallet ansatte for 2010 til 31. Selskapet hadde i desember 2010 en daglig produksjon på 2 800 fat oljeekvivalenter (FOE).
| Faroe Petroleum (Føroya Kolvetni) (FK) er et færøysk oljeselskap. Styreleder er John Bentley og administrerende direktør er Graham Stewart. Selskapet har virksomhet på Færøyene samt på britisk, norsk og nederlandsk sokkel. Selskapet har kontorer i Aberdeen (hovedkontor), Tórshavn og Stavanger og oppgir antallet ansatte for 2010 til 31. Selskapet hadde i desember 2010 en daglig produksjon på 2 800 fat oljeekvivalenter (FOE).
== Historie ==
Faroe Petroleum ble grunnlagt i 1997 og registrert på Færøyene i 1998. I 2002 ble Faroe Petroleum plc etablert i Storbritannia som skulle bli gruppens holdingselskap. Året etter ble selskapet børsnotert på London Stock Exchange. I 2004 skaffet selskapet sine første lisenser på britisk sokkel og i 2006 ble et norsk datterselskap etablert. Samme år kjøpte selskapet flere lisenser på nederlandsk og britisk sokkel fra ConocoPhillips. Året etter fikk selskapet sine første produksjoninntekter fra sin andel i Minke-feltet på britisk sokkel. I 2009 ble Greenland Oil Company AS dannet med tanke på framtidig virksomhet på Grønland.
== Strategi ==
Selskapets strategi kan oppsummeres som følger:
Finne substansielle ressurser vest for Shetland, Færøyene og Norge gjennom boring av attraktive high impact letebrønner med høy eierandel
Skaffe og bore lovende lete- og avgrensningsbrønner med lav risiko nær infrastruktur i Nordsjøen og Norge forøvrig for å styrke selskapets grunnleggende verdi
Skaffe og utvikle felt i utbyggings- og produksjonsfasen på fornuftige premisser for å styrke verdien av porteføljen gjennom en skatteeffektiv kontantstrøm
== Virksomhet ==
Selskapet har i dag virksomhet på Færøyene, i Storbritannia og i Norge og eier dessuten lisenser i Nederland.
=== Færøyene ===
Faroe Petroleum hadde ved utgangen av 2010 eierandeler i 4 lisenser på Færøyene: lisens 005 Anne Marie, lisens 016 Kùlubøkan, lisens 012 Rannvá og lisens 017 Rannvá Extension (100%). Anna Marie ble boret i 2010. Det ble påvist hydrokarboner men mindre enn forventet.
=== Storbritannia ===
Virksomheten i Storbritannia styres gjennom datterselskapet Faroe Petroleum (U.K.) Limited med kontor i Aberdeen. Selskapet hadde ved årsslutt 2010 tre felt i produksjon: P039 Wissey, P520 Topaz og P689 Schooner. I tillegg hadde selskapet 15 letelisenser uten produksjon (letelisenser og funn).
=== Norge ===
Faroe Petroleum etablerte det norske datterselskapet Faroe Petroleum Norge AS i februar 2006. Selskapet fikk kontorer i Stavanger og Helge Hammer ble ansatt som daglig leder. I januar 2006 ble selskapet prekvalifisert til å drive petroleumsvirksomhet på norsk sokkel.
I 2007 fikk Faroe tildelt 6 lisenser i APA 2006 og i følgende APA-runde 3 lisenser. I 2008 kjøpte selskapet en 10% andel i funnet Sørøst-Tor fra Noreco ved å påta seg 140 millioner kroner av Norecos kostnader. I 2010 ble det gjort et funn på lisens PL 433 (Fogelberg) og et funn på Maria-prospektet PL 475 BS. Samme år kjøpte selskapet Det norskes andel i PL 440S Clapton. I 2011 ble det gjort et funn på PL 405 Butch i Nordsjøen. Ressursene ble anslått til mellom 30 og 60 millioner FOE.I 2011 ble det kjent at Faroe og Petoro inngikk en byttehandel der Faroe byttet bort sin 30% andel i Maria-funnet med andeler i flere produserende felt: 7,5% i Njordfeltet (PL 348 og PL 348B), 14,2% i Bragefeltet og 7,8% i Ringhorne Øst-feltet samt 13,4% i Brage Sognefjord-feltet og 3% i Jotunfeltet. Dette var første gang Petoro inngikk en avtale om bytte av andeler i produserende felt mot andeler i utbyggingsfelt.Faroe hadde 31. desember 2010 produksjon på Glitnefeltet (PL 048b) og Enochfeltet (PL 048d) og fikk med Petoro-byttet i 2011 ytterligere produksjon fra Njordfeltet, Bragefeltet og Ringhorne Øst-feltet.
=== Nederland ===
Faroe hadde i desember 2010 eierandeler i 2 letelisenser på nederlandsk sokkel: lisensene D15a og D18a (Orca Minke).
== Utmerkelser ==
2012: Gullkronen i kategorien «Business Developer of the Year» av Rystad Energy. Prisen ble delt med Petoro.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjemmesiden til Faroe Petroleum | Faroe Petroleum (Føroya Kolvetni) (FK) er et færøysk oljeselskap. Styreleder er John Bentley og administrerende direktør er Graham Stewart. | 11,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atlantic_Petroleum | 2023-02-04 | Atlantic Petroleum | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Energi på Færøyene', 'Kategori:Færøyske selskaper', 'Kategori:Oljeselskaper', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Selskaper etablert i 1998', 'Kategori:Sider med kart'] | Atlantic Petroleum (OSE: ATLA) er et færøysk olje- og gasselskap. Selskapet ble etablert på Færøyene av 18 private investorer i 1998. Selskapet har olje- og gassinteresser på britisk og irsk sokkel.Atlantic Petroleum var først kun listet som et færøysk selskap, men i juni 2005 og ble selskapet notert på Københavns Fondsbørs. Mellom oktober 2006 og februar 2014 var Atlantic Petroleum notert på børsen i Reykjavík. I desember 2013 ble selskapet notert på Oslo Børs. Samme år hadde selskapet ca. 30 ansatte.
Sent 2012 kjøpte Atlantic Petroleum det norske leteselskapet Emergy Exploration for 12,7 millioner amerikanske dollar, og utvidet med dette sin virksomhet til norsk sokkel.I 2015 planla selskapet å legge ned sitt kontor på Tórshavn og flytte aktivitetene til Bergen. Men senere samme år ble det kjent at selskapet hadde problemer med å møte sine forpliktelser på britisk sokkel, og var tvunget til å selge sin norske virksomhet. I mars 2016 ble derfor den norske virksomheten solgt til M Vest Energy, et selskap som var delvis eid av de lokalt ansatte, for 1 krone.
Atlantic Petroleum drives i dag hovedsakelig fra selskapets kontorer i London.
| Atlantic Petroleum (OSE: ATLA) er et færøysk olje- og gasselskap. Selskapet ble etablert på Færøyene av 18 private investorer i 1998. Selskapet har olje- og gassinteresser på britisk og irsk sokkel.Atlantic Petroleum var først kun listet som et færøysk selskap, men i juni 2005 og ble selskapet notert på Københavns Fondsbørs. Mellom oktober 2006 og februar 2014 var Atlantic Petroleum notert på børsen i Reykjavík. I desember 2013 ble selskapet notert på Oslo Børs. Samme år hadde selskapet ca. 30 ansatte.
Sent 2012 kjøpte Atlantic Petroleum det norske leteselskapet Emergy Exploration for 12,7 millioner amerikanske dollar, og utvidet med dette sin virksomhet til norsk sokkel.I 2015 planla selskapet å legge ned sitt kontor på Tórshavn og flytte aktivitetene til Bergen. Men senere samme år ble det kjent at selskapet hadde problemer med å møte sine forpliktelser på britisk sokkel, og var tvunget til å selge sin norske virksomhet. I mars 2016 ble derfor den norske virksomheten solgt til M Vest Energy, et selskap som var delvis eid av de lokalt ansatte, for 1 krone.
Atlantic Petroleum drives i dag hovedsakelig fra selskapets kontorer i London.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | | styreleder = Birgir Durhuus | 11,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mj%C3%B8rkadalur | 2023-02-04 | Mjørkadalur | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Streymoy', 'Kategori:Tidligere bosetninger på Færøyene'] | Mjørkadalur (IPA: [ˈmjœɻkaˌdɛalʊɹ]) er en dal på Færøyene. Den ligger på østkysten av Streymoy, og strekker seg fra Kaldbaksbotnur til Sornfelli. Anlegg for Danmarks marine ble bygd i Mjørkadalur i 1960-årene. I 2002 ble marinestasjonen nedlagt, og Mjørkadalur ble hjemsted for Færøernes Kommando. NATOs radaranlegg på Sornfelli ble nedlagt i 2007, etter mer enn 40 års drift. Sivile kan nå ferdes på toppen, hvor det er panoramautsikt over Færøyene. Per 2009 har ikke Mjørkadalur noen fast bosetning, mot de 40 som bodde der fast i 1985.
| Mjørkadalur (IPA: [ˈmjœɻkaˌdɛalʊɹ]) er en dal på Færøyene. Den ligger på østkysten av Streymoy, og strekker seg fra Kaldbaksbotnur til Sornfelli. Anlegg for Danmarks marine ble bygd i Mjørkadalur i 1960-årene. I 2002 ble marinestasjonen nedlagt, og Mjørkadalur ble hjemsted for Færøernes Kommando. NATOs radaranlegg på Sornfelli ble nedlagt i 2007, etter mer enn 40 års drift. Sivile kan nå ferdes på toppen, hvor det er panoramautsikt over Færøyene. Per 2009 har ikke Mjørkadalur noen fast bosetning, mot de 40 som bodde der fast i 1985.
== Referanser == | Mjørkadalur () er en dal på Færøyene. Den ligger på østkysten av Streymoy, og strekker seg fra Kaldbaksbotnur til Sornfelli. | 11,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sjojna | 2023-02-04 | Sjojna | ['Kategori:44°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Arkhangelsk oblast', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Nenetsk', 'Kategori:Sider med kart'] | Sjojna (russisk: Шойна) er en landsby (selo) på Kaninhalvøya, ved kysten av Kvitsjøen, lengst nord i det autonome distriktet Nenetsk i Arkhangelsk oblast i Russland. Den ligger rundt 400 km nordøst for Arkhangelsk, og er bare tilgjengelig med båt eller fly.
Bosetningen ble grunnlagt på 1930-tallet av fiskerfamilier, og det ble organisert et kollektivbruk på stedet. Rike fiskeforekomster førte til velstand innen kollektivbruket, og innen 1950-tallet bodde rundt 1 500 personer i Sjojna, med en fiskeflåte på over sytti fartøyer. Hensynsløs tråling førte imidlertid til at alt liv på havbunnen ble utslettet, og dette sammen med overfiske gjorde at fiskebestandene kollapset. På begynnelsen av 1990-tallet ble fisket innstilt og kollektivbruket er ikke lenger i drift.
Over halvparten av landsbyen er i dag begravd under vindblåste sanddyner. Det antas sanden ble frigjort som følge av skader på permafrosten og ødeleggelsen av havbunnen. Den ble skylt på land av bølgene og ført videre fra de langgrunne strendene av vinden. Dynene ble etterhvert så omfattende at innbyggerne ikke lenger kunne kontrollere dem. I Sjojna bor det i dag bare 300 innbyggere, som hovedsakelig lever av arbeidsledighetstrygd og pensjoner.
Det står et fyrtårn i Sjojna, bygget i 1960 for å hjelpe navigasjonen for skipsfarten i Kvitsjøen. Flyforbindelser går via en flystripe med en 650 meter lang rullebane av grus.
| Sjojna (russisk: Шойна) er en landsby (selo) på Kaninhalvøya, ved kysten av Kvitsjøen, lengst nord i det autonome distriktet Nenetsk i Arkhangelsk oblast i Russland. Den ligger rundt 400 km nordøst for Arkhangelsk, og er bare tilgjengelig med båt eller fly.
Bosetningen ble grunnlagt på 1930-tallet av fiskerfamilier, og det ble organisert et kollektivbruk på stedet. Rike fiskeforekomster førte til velstand innen kollektivbruket, og innen 1950-tallet bodde rundt 1 500 personer i Sjojna, med en fiskeflåte på over sytti fartøyer. Hensynsløs tråling førte imidlertid til at alt liv på havbunnen ble utslettet, og dette sammen med overfiske gjorde at fiskebestandene kollapset. På begynnelsen av 1990-tallet ble fisket innstilt og kollektivbruket er ikke lenger i drift.
Over halvparten av landsbyen er i dag begravd under vindblåste sanddyner. Det antas sanden ble frigjort som følge av skader på permafrosten og ødeleggelsen av havbunnen. Den ble skylt på land av bølgene og ført videre fra de langgrunne strendene av vinden. Dynene ble etterhvert så omfattende at innbyggerne ikke lenger kunne kontrollere dem. I Sjojna bor det i dag bare 300 innbyggere, som hovedsakelig lever av arbeidsledighetstrygd og pensjoner.
Det står et fyrtårn i Sjojna, bygget i 1960 for å hjelpe navigasjonen for skipsfarten i Kvitsjøen. Flyforbindelser går via en flystripe med en 650 meter lang rullebane av grus.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Shoyna, fotografier av Sergej Maximisjin fra 2005
Shoyna village, fotografier fra focuspictures.ru
Die Sandmenschen von Schoina (tysk) | Sjojna (russisk: Шойна) er en landsby (selo) på Kaninhalvøya, ved kysten av Kvitsjøen, lengst nord i det autonome distriktet Nenetsk i Arkhangelsk oblast i Russland. Den ligger rundt 400 km nordøst for Arkhangelsk, og er bare tilgjengelig med båt eller fly. | 11,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nelahozeves | 2023-02-04 | Nelahozeves | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Böhmen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Nelahozeves er en landsby i Tsjekkia, på vestbredden av elven Vltava, 25 km nord for Praha. Landsbyen har 1788 innbyggere (2012).
Byen er kjent fra skriftlige kilder tilbake til 1352. Byen er kjent for Nelahozeves slott fra 1500-tallet, bygget i italiensk stil Florián Griespech. Siden 1623 har slottet tilhørt Lobkowicz-familien, og en del av familiens kunstsamling befinner seg i slottet, med verker av Diego Velázquez, Antonio Canaletto, Pieter Bruegel den eldre, Peter Paul Rubens og flere.
Komponisten Antonín Dvořák ble født i Nelahozeves.
| Nelahozeves er en landsby i Tsjekkia, på vestbredden av elven Vltava, 25 km nord for Praha. Landsbyen har 1788 innbyggere (2012).
Byen er kjent fra skriftlige kilder tilbake til 1352. Byen er kjent for Nelahozeves slott fra 1500-tallet, bygget i italiensk stil Florián Griespech. Siden 1623 har slottet tilhørt Lobkowicz-familien, og en del av familiens kunstsamling befinner seg i slottet, med verker av Diego Velázquez, Antonio Canaletto, Pieter Bruegel den eldre, Peter Paul Rubens og flere.
Komponisten Antonín Dvořák ble født i Nelahozeves.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nelahozeves – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Nelahozeves er en landsby i Tsjekkia, på vestbredden av elven Vltava, 25 km nord for Praha. Landsbyen har 1788 innbyggere (2012). | 11,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sterlings%C3%B8lv | 2023-02-04 | Sterlingsølv | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Metaller'] | Sterlingsølv er en legering hvor 92,5 % av vekten er rent sølv og 7,5 % er andre metaller, vanligvis kobber. I Norge stemples sterlingsølv med 925S, som angir andelen rent sølv av legeringens vekt i promille, og brukes hovedsakelig til smykker.
Den mest brukte sølvlegeringen i Norge er 830S, som regnes for mere slitesterk, og brukes til bestikk, serveringsboller, lysestaker, blåseinstrumenter og andre bruksgjenstander. | Sterlingsølv er en legering hvor 92,5 % av vekten er rent sølv og 7,5 % er andre metaller, vanligvis kobber. I Norge stemples sterlingsølv med 925S, som angir andelen rent sølv av legeringens vekt i promille, og brukes hovedsakelig til smykker.
Den mest brukte sølvlegeringen i Norge er 830S, som regnes for mere slitesterk, og brukes til bestikk, serveringsboller, lysestaker, blåseinstrumenter og andre bruksgjenstander. | Sterlingsølv er en legering hvor 92,5 % av vekten er rent sølv og 7,5 % er andre metaller, vanligvis kobber. I Norge stemples sterlingsølv med 925S, som angir andelen rent sølv av legeringens vekt i promille, og brukes hovedsakelig til smykker. | 11,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Statens_l%C3%B8nnstrinn | 2023-02-04 | Statens lønnstrinn | ['Kategori:Arbeidsliv i Norge'] | Statsansatte i Norge har i sin arbeidskontrakt avtalt avlønning etter et av statens lønnstrinn. Lønnstrinnet henviser til lønnstabellene som er fremforhandlet mellom staten og arbeidstakerorganisasjonene. Ut ifra tabellene kan man lese det enkelte lønnstrinns bruttolønn per år, samt beregninger av måneds og dagslønn, pensjonstrekk, overtidsgodtjørelser m.m. Statens lønnstrinn erstattet det tidligere statens regulativ, som var delt i hovedregulativet og sjefsregulativet.
I forbindelse med lønnsforhandlinger kan lønnen justeres ved at satsene i tabellene justeres eller ved at arbeidtakeren flyttes til et annet lønnstrinn, eventuelt ved en kombinasjon av disse.
For noen statlige stillinger gjelder det lønnsrammer hvor det er avtalt at arbeidstakeren skal avlønnes med et bestemt lønnstrinn ut ifra sin ansiennitet. For andre stillinger er stillingen lyst ut med avlønning i et bestemt intervall som betegnes som stillingens lønnsspenn. I forbindelse med ansettelsen blir lønnen fastsatt innenfor dette spennet gjennom en individuell forhandling mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
| Statsansatte i Norge har i sin arbeidskontrakt avtalt avlønning etter et av statens lønnstrinn. Lønnstrinnet henviser til lønnstabellene som er fremforhandlet mellom staten og arbeidstakerorganisasjonene. Ut ifra tabellene kan man lese det enkelte lønnstrinns bruttolønn per år, samt beregninger av måneds og dagslønn, pensjonstrekk, overtidsgodtjørelser m.m. Statens lønnstrinn erstattet det tidligere statens regulativ, som var delt i hovedregulativet og sjefsregulativet.
I forbindelse med lønnsforhandlinger kan lønnen justeres ved at satsene i tabellene justeres eller ved at arbeidtakeren flyttes til et annet lønnstrinn, eventuelt ved en kombinasjon av disse.
For noen statlige stillinger gjelder det lønnsrammer hvor det er avtalt at arbeidstakeren skal avlønnes med et bestemt lønnstrinn ut ifra sin ansiennitet. For andre stillinger er stillingen lyst ut med avlønning i et bestemt intervall som betegnes som stillingens lønnsspenn. I forbindelse med ansettelsen blir lønnen fastsatt innenfor dette spennet gjennom en individuell forhandling mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
== Eksterne lenker ==
Oversikt over de siste års lønnstrinn | Statsansatte i Norge har i sin arbeidskontrakt avtalt avlønning etter et av statens lønnstrinn. Lønnstrinnet henviser til lønnstabellene som er fremforhandlet mellom staten og arbeidstakerorganisasjonene. | 11,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8rer | 2023-02-04 | Fører | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Nasjonalsosialisme', 'Kategori:Statssjefer', 'Kategori:Tysklands historie'] | Fører betyr en som leder, styrer/kjører eller tar seg av noe, og er et begrep med mange betydninger og bruksområder. Det kan for eksempel brukes i betydninger som fører av transportmiddel, for eksempel skip, motorkjøretøy (se også førerkort) eller tog (togfører, lokfører), videre i betydninger som forretningsfører, hærfører, troppsfører, reisefører og mye annet, bl.a. helt generelt om en som inntar en form for lederrolle (en som er «førende»). Usammensatt (for eksempel i uttrykket erfaren fører) brukes det for eksempel om hundefører og brefører.
| Fører betyr en som leder, styrer/kjører eller tar seg av noe, og er et begrep med mange betydninger og bruksområder. Det kan for eksempel brukes i betydninger som fører av transportmiddel, for eksempel skip, motorkjøretøy (se også førerkort) eller tog (togfører, lokfører), videre i betydninger som forretningsfører, hærfører, troppsfører, reisefører og mye annet, bl.a. helt generelt om en som inntar en form for lederrolle (en som er «førende»). Usammensatt (for eksempel i uttrykket erfaren fører) brukes det for eksempel om hundefører og brefører.
== I politikken ==
Fører eller tilsvarende begreper har også blitt brukt som tittel. Fører (tysk Führer) var tittelen Adolf Hitler tok gjennom rettsakten Führererlass i 1933, da han formet sitt oppdrag som formell diktator, med fullmakter både som rikskansler og president etter Paul von Hindenburg. Begrepet ble også brukt av andre fascistiske ledere i mellomkrigstiden. Ordet «fører» i politisk sammenheng har fått en negativ betydning på grunn av assosiasjonene til det nasjonalsosialistiske Tyskland. På Stortinget er f.eks. parlamentarisk fører erstattet med parlamentarisk leder. Derimot har ordføreren beholdt sin tittel og har siden 1963 hatt selskap av fylkesordføreren. På engelsk brukes Führer eller Fuehrer nedsettende. På svensk brukes ledare både om leder og fører slik uttrykkene brukes i dagens norsk.
== Bruk av førertittel ==
Både i mellomkrigstiden, under 2. verdenskrig og senere ble fører og tilsvarende brukt av og om statssjefene. Bruk av slike titler har ofte vært ledsaget av persondyrkelse (førerdyrkelse). Eksempler på førerskikkelser:
Benito Mussolini var tidlig ute og benyttet som diktator i Italia tittelen «Duce» fra 1923.
I det fascistiske diktatur i Kroatia bar Ante Pavelić som diktator fra 1941 tittelen «Poglavnik», Overhode eller Fører.
Josef Stalin markerte sin 50-årsdag i 1929 med å la seg offisielt titulere som вождь «Vožd'», som betyr Fører eller Leder.
Francisco Franco var som øverstkommanderende for Hæren på Kanariøyene allerede berettiget til tittelen «Caudillo», men opphøyet dette til en eksklusiv tittel etter at han ble diktator i Spania i 1939.
I Romania brukte to diktatorer, både den fascistiske Ion Antonescu (diktator 1940-44) og kommunisten Nicolae Ceauşescu, tittelen «Conducător».
I Ungarn ble Pilkorsets fører Ferenc Szálasi av de tyske nazistene 16. oktober 1944 påsatt som «nasjonens fører» (ungarsk «Nemzetvezető»). Szálasis quisling-regime varte bare til 28. mars 1945.
Etter Hitlers selvmord 30. april 1945 overtok storadmiral Karl Dönitz som Nazi-Tysklands Führer – den siste. Hans førerskap varte bare en uke, til Tysklands kapitulasjon 7. mai.
I Nord-Korea benyttet avdøde diktator Kim Il-sung ofte tittelen 위대한 수령 «widaehan suryŏng», som betyr den Største Leder. Andre titler omfattet Kjære Kamerat, Kjære Leder, Avholdte Leder, osv.
Kims sønn Kim Jong-il, tok ved sin maktovertakelse tittelen 친애하는 지도자 «ch'inaehanŭn chidoja», som betyr tilnærmet Kjære Fører. Han tok senere også tittelen Største leder (som sin far) og Menneskehetens Sol.
== Referanser == | Fører betyr en som leder, styrer/kjører eller tar seg av noe, og er et begrep med mange betydninger og bruksområder. Det kan for eksempel brukes i betydninger som fører av transportmiddel, for eksempel skip, motorkjøretøy (se også førerkort) eller tog (togfører, lokfører), videre i betydninger som forretningsfører, hærfører, troppsfører, reisefører og mye annet, bl. | 11,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Privat%C3%B8konomi | 2023-02-04 | Norsk Privatøkonomi | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bedriftsstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-03', 'Kategori:Tidligere norske banker'] | Norsk Privatøkonomi var et konsern som arbeidet med rådgivning primært innen lån, sparing og forsikring. Kjeden endret navn til Glitnir Privatøkonomi i 2008, etter at den islandske banken Glitnir kjøpte selskapet. I 2008 mistet selskapet konsesjonen for å drive investeringstjenester etter det Kredittilsynet omtalte som omfattende overtredelser av den nye verdipapirhandelloven. I oktober 2008 forsøkte ansatte å fortsette driften under navnet Kapitalhuset. Noen måneder senere ble det for tøft og Kapitalhuset gikk konkurs. Glitnir privatøkonomi fikk i 2008 og 2009 mye medieoppmerksomhet på grunn av at selskapet var det første som mistet konsesjon. | Norsk Privatøkonomi var et konsern som arbeidet med rådgivning primært innen lån, sparing og forsikring. Kjeden endret navn til Glitnir Privatøkonomi i 2008, etter at den islandske banken Glitnir kjøpte selskapet. I 2008 mistet selskapet konsesjonen for å drive investeringstjenester etter det Kredittilsynet omtalte som omfattende overtredelser av den nye verdipapirhandelloven. I oktober 2008 forsøkte ansatte å fortsette driften under navnet Kapitalhuset. Noen måneder senere ble det for tøft og Kapitalhuset gikk konkurs. Glitnir privatøkonomi fikk i 2008 og 2009 mye medieoppmerksomhet på grunn av at selskapet var det første som mistet konsesjon. | Norsk Privatøkonomi var et konsern som arbeidet med rådgivning primært innen lån, sparing og forsikring. Kjeden endret navn til Glitnir Privatøkonomi i 2008, etter at den islandske banken Glitnir kjøpte selskapet. | 11,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strykekvintett | 2023-02-04 | Strykekvintett | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikalske former'] | En strykekvintett er et kammermusikkensemble med fem strykeinstrumenter. Besetningen består stort sett av to fioliner, to bratsjer og en cello, eller sjeldnere to fioliner, en bratsj og to celli (eksempelvis Luigi Boccherini). Strykekvintetter med en kontrabass er sjeldnere.
Mozart skrev viktige komposisjoner for besetningen med to bratsjer, han avsluttet ofte sine kvartett-sykluser med en kvintett. Andre kjente stykekvintetter med samme besetning stammer fra Ludwig van Beethoven, Louis Spohr, Anton Bruckner, Johannes Brahms og Antonín Dvořák (som også skrev en kvintett med kontrabass).
Den mest kjente strykekvintett er Franz Schuberts Strykekvintett i C-dur D 956 (op. posth. 163) med besetningen to fioliner, en bratsj og to celli. Johan Svendsen har skrevet Strykekvintett C-dur op. 5.
| En strykekvintett er et kammermusikkensemble med fem strykeinstrumenter. Besetningen består stort sett av to fioliner, to bratsjer og en cello, eller sjeldnere to fioliner, en bratsj og to celli (eksempelvis Luigi Boccherini). Strykekvintetter med en kontrabass er sjeldnere.
Mozart skrev viktige komposisjoner for besetningen med to bratsjer, han avsluttet ofte sine kvartett-sykluser med en kvintett. Andre kjente stykekvintetter med samme besetning stammer fra Ludwig van Beethoven, Louis Spohr, Anton Bruckner, Johannes Brahms og Antonín Dvořák (som også skrev en kvintett med kontrabass).
Den mest kjente strykekvintett er Franz Schuberts Strykekvintett i C-dur D 956 (op. posth. 163) med besetningen to fioliner, en bratsj og to celli. Johan Svendsen har skrevet Strykekvintett C-dur op. 5.
== Viktige strykekvintetter ==
Komponister med verk som har hatt spesiell betydning i strykekvintettens historie er skrevet i uthevet skrift. Besetningen er to fioliner, 2 bratsjer og cello om ikke annet er angitt.
KlassisismenMichael Haydn (1737–1806): Strykekvintetter G-dur, G-dur, C-dur
Luigi Boccherini (1743–1805): 125 Strykekvintetter (mest for 2 fioliner, bratsj og 2 celli)
Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791): Strykekvintetter B-dur KV 174, c-moll KV 406, C-dur KV 515, g-moll 516, A-dur KV 581, D-dur KV 593, Ess-dur KV 614
Luigi Cherubini (1760–1842): Strykekvintett e-moll (for 2 fioliner, bratsj og 2 celli)
Ludwig van Beethoven (1770–1827): Strykekvintetter Ess-dur op. 4, C-dur op. 29, c-moll op. 104RomantikkenLouis Spohr (1784–1859): Strykekvintetter G-dur op. 33 Nr.1, Ess-dur op. 33 Nr.2, h-moll op. 69, a-moll op. 91, g-moll op. 106, e-moll op. 129, g-moll op. 164
Franz Schubert (1797–1828): Strykekvintett C-dur D 956 (op. 163, for 2 fioliner, bratsj og 2 celli)
Felix Mendelssohn Bartholdy (1809–1847): Strykekvintetter A-dur op. 18, B-dur op. 87
Niels Wilhelm Gade (1817–1890): Strykekvintett e-moll op. 8
Anton Bruckner (1824–1896): Strykekvintett F-dur WAB 112
Anton Rubinstein (1829–1894): Strykekvintett F-dur op. 59
Johannes Brahms (1833–1897): Strykekvintetter F-dur op. 88, G-dur op. 111
Felix Draeseke (1835–1913): Strykekvintetter A-dur oop. (for 2 fioliner, bratsj, violotta («tenor-bratsj») og cello), F-dur op. 77 (for 2 fioliner, bratsj og 2 celli)
Alexander Borodin (1833–1887): Strykekvintett f-moll (for 2 fioliner, bratsj og 2 celli)
Max Bruch (1838–1920): Strykekvintetter a-moll oop., Ess-dur oop.
Josef Rheinberger (1839–1901): Strykekvintett a-moll op. 82
Johan Svendsen (1840–1911): Strykekvintett C-dur op. 5
Antonín Dvořák (1841–1904): Strykekvintetter a-moll op. 1, G-dur op. 18/77 (for 2 fioliner, bratsj, cello og kontrabass), Ess-dur op. 97
Hubert Parry (1848–1918): Strykekvintett Ess-durSenromantikk og moderne musikkFelix Weingartner (1863–1942): Strykekvintett C-dur op. 40
Alexander Glazunov (1865–1936): Strykekvintett A-dur op. 39 (for 2 fioliner, bratsj og 2 celli)
Arnold Bax (1883–1953): Strykekvintett G-dur (for 2 fioliner, bratsj og 2 celli)
Heinrich Kaminski (1886–1946): Strykekvintett fiss-moll
Bohuslav Martinů (1890–1959): Strykekvintett | En strykekvintett er et kammermusikkensemble med fem strykeinstrumenter. Besetningen består stort sett av to fioliner, to bratsjer og en cello, eller sjeldnere to fioliner, en bratsj og to celli (eksempelvis Luigi Boccherini). | 11,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dasypodainae | 2023-02-04 | Dasypodainae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bier', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Dasypodainae er en gruppe av bier som omfatter noen av de mest primitive biene. Nyere fylogenetiske undersøkelser kan tyde på at Dasypodainae er søstergruppen til alle de andre biene slått sammen. Tidligere ble den gjerne regnet til gruppen Melittidae eller Melittinae, men nå er det vanlig å slå alle bier sammen i én stor familie, Apidae. Gruppen ble tidligere gjerne kalt Dasypodinae eller Dasypodidae, men disse navnene er opptatt av pattedyr-gruppen beltedyr. Det er kjent nesten 100 arter, 19 arter i slekten Dasypoda forekommer i Europa, én art er funnet i Norge.
| Dasypodainae er en gruppe av bier som omfatter noen av de mest primitive biene. Nyere fylogenetiske undersøkelser kan tyde på at Dasypodainae er søstergruppen til alle de andre biene slått sammen. Tidligere ble den gjerne regnet til gruppen Melittidae eller Melittinae, men nå er det vanlig å slå alle bier sammen i én stor familie, Apidae. Gruppen ble tidligere gjerne kalt Dasypodinae eller Dasypodidae, men disse navnene er opptatt av pattedyr-gruppen beltedyr. Det er kjent nesten 100 arter, 19 arter i slekten Dasypoda forekommer i Europa, én art er funnet i Norge.
== Utseende ==
Middelsstore bier (gjerne 8–15 mm), mer eller mindre tett hårete. De kjennes lettest på at bakbeina gjerne er lange og kraftige, med lang "pels" av rødlige hår, det ser ut som biene går med bukser. Forvingen har to lukkede celler i den ytre delen (submarginalceller).
== Levevis ==
Dasypodainae er solitære bier som bygger sine reir hver for seg, gjerne gravd ut i sand eller løs jord. De finnes helst i tørre områder. Som mange andre solitære bier er de vanligvis oligolektiske, det vil si at de samler pollen fra én eller noen få plantearter. Dette gjør dem til særlig verdifulle pollinatorer for de aktuelle plantene.
== Utbredelse ==
De er utbredt i Afrika, særlig i de sørlige delene, og i de nordlig tempererte områdene. De fleste artene finner man i tørre, tempererte klimaer, de mangler nesten helt i tropene.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen vepser, (Hymenoptera)
Gruppen stilkvepser, Apocrita
Gruppen broddvepser, Aculeata
Overfamilien Apoidea
Familien bier, Apidae (i vid forstand)
Underfamilien Dasypodainae
Afrodasypodaini Engel, 2005 – bare én art
Afrodasypoda plumipes (Friese, 1912) – sørlige Afrika
Dasypodaini
slekten Capicola – 13 arter, sørlige Afrika
slekten Dasypoda Latreille, 1802 – 33 arter, den palearktiske sone, flest i middelhavsområdet, 19 arter i Europa og én i Norge:
buksebie, Dasypoda hirtipes (Fabricius, 1793)
slekten Eremaphanta Popov, 1940 – 9 arter, Sentral-Asia
slekten Hesperapis Cockerell, 1898 – 38 arter, Nord-Amerika
Promelittini – bare én art
Promelitta alboclypeata Warncke, 1977 – Nord-Afrika, Den arabiske halvøy
Sambini
slekten Haplomelitta Cockerell, 1934 – 5 arter, sørlige Afrika
Samba calcarata Friese, 1908 – Kenya og Tanzania
== Referanser ==
== Kilder ==
Fauna Europa (2004) Fauna Europaea version 1.1, www.faunaeur.org – utbredelsesdatabase for europeiske dyr.
Michez, D. (2008) Monographic revision of the melittid bees (Hymenoptera, Apoidea, Melittidae sensu lato). [1]
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [2]
== Eksterne lenker ==
(no) Dasypodainae hos Artsdatabanken
(en) Dasypodainae hos Fossilworks
(en) Dasypodainae hos ITIS
(en) Dasypodainae hos NCBI
(en) Kategori:Dasypodainae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dasypodainae – detaljert informasjon på Wikispecies
Hesperapis spp. fra Nord-Amerika | * Afrodasypodaini | 11,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hundebrevet | 2023-02-04 | Hundebrevet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyenes historie', 'Kategori:Færøysk litteratur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Hundebrevet (færøysk: Hundabrævið) er et brev fra Færøyene, skrevet mellom 1350 og 1400. Brevet omhandler hundeavl på øyene, men har i moderne tid blitt en viktig kilde til å stadfeste mange færøyske bygders alder. Bygder som for første gang nevnes i Hundebrevet er følgende (fra nord til sør): Hattarvík, Kirkja, Viðareiði, Múli, Kunoy, Mikladalur, Húsar, Elduvík, Leirvík, Lambi, Nes, Skáli, Strendur, Selatrað, Oyri, Eiði, Hvalvík, Kollafjørður, Vestmanna, Saksun, Nólsoy, Koltur, Miðvágur, Sørvágur, Gásadalur, Mykines, Skálavík, Húsavík, Dalur, Skarvanes, Øravík, Porkeri, Vágur og Fámjin. Mange av disse bygdene kan være mye eldre, men er altså ikke nevnt i verken Fårebrevet eller Færøyingesaga.
| Hundebrevet (færøysk: Hundabrævið) er et brev fra Færøyene, skrevet mellom 1350 og 1400. Brevet omhandler hundeavl på øyene, men har i moderne tid blitt en viktig kilde til å stadfeste mange færøyske bygders alder. Bygder som for første gang nevnes i Hundebrevet er følgende (fra nord til sør): Hattarvík, Kirkja, Viðareiði, Múli, Kunoy, Mikladalur, Húsar, Elduvík, Leirvík, Lambi, Nes, Skáli, Strendur, Selatrað, Oyri, Eiði, Hvalvík, Kollafjørður, Vestmanna, Saksun, Nólsoy, Koltur, Miðvágur, Sørvágur, Gásadalur, Mykines, Skálavík, Húsavík, Dalur, Skarvanes, Øravík, Porkeri, Vágur og Fámjin. Mange av disse bygdene kan være mye eldre, men er altså ikke nevnt i verken Fårebrevet eller Færøyingesaga.
== Referanser == | Hundebrevet (færøysk: Hundabrævið) er et brev fra Færøyene, skrevet mellom 1350 og 1400. Brevet omhandler hundeavl på øyene, men har i moderne tid blitt en viktig kilde til å stadfeste mange færøyske bygders alder. | 11,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aver%C3%B8y_Billag | 2023-02-04 | Averøy Billag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kollektivtransport i Møre og Romsdal', 'Kategori:Møre og Romsdals samferdselshistorie', 'Kategori:Selskaper etablert i 1964', 'Kategori:Selskaper opphørt i 2008', 'Kategori:Tidligere norske busselskaper'] | Averøy Billag AS ble til etter en sammenslutning mellom Indre Averøya Billag A/L og Ytre Averøya Billag A/L fra 1. januar 1964. Selskapet hadde enerett på persontrafikken innenfor Averøy kommune, og hovedrutene gikk til ferjekaien på Bremsnes, hvor det var korrespondanse med MRFs ferjer til/fra Kristiansund. Billaget hadde langrute til Molde over Eide i samkjøring med Eide Auto Buss AS. Selskapets kjøretøyer var hvite med grønn dekor. Turkjøring var et av satsningsområdene, billaget produserte selv turer og ga ut egen turkatalog.
| Averøy Billag AS ble til etter en sammenslutning mellom Indre Averøya Billag A/L og Ytre Averøya Billag A/L fra 1. januar 1964. Selskapet hadde enerett på persontrafikken innenfor Averøy kommune, og hovedrutene gikk til ferjekaien på Bremsnes, hvor det var korrespondanse med MRFs ferjer til/fra Kristiansund. Billaget hadde langrute til Molde over Eide i samkjøring med Eide Auto Buss AS. Selskapets kjøretøyer var hvite med grønn dekor. Turkjøring var et av satsningsområdene, billaget produserte selv turer og ga ut egen turkatalog.
== Historikk ==
De to rutebilselskapene på Averøya ble stiftet i 1939, men trafikken kom først i gang i 1940. I første omgang var det kombinerte biler og transport av melk til meieriet i Kristiansund var en viktig begrunnelse bak etablering av billagene. På den måten slapp melkeprodusentene å transportere melka til nærmeste kai for båttransport.
Utviklingen av trafikken tok fart etter krigen, og det ble egne person- og godsruter til alle deler av Averøya, også til småøyene på yttersida etter hvert som veier og bruer ble bygd ut dit.
I 1955 ble det åpnet ferjeforbindelse fra Tøvik sør på Averøya til Ørjavik i Eide. Hovedrutene gikk da Bremsnes – Tøvik via yttersida (Ytre) eller innersida (Indre) av Averøya. Da ble det også opprettet samarbeid med Eide Auto om ruter til Molde. I 1989 ble Atlanterhavsveien åpnet, og det ble gjennomgående bussruter Bremsnes – Molde over Kårvåg og Eide.
Den siste større endringen i rutenettet på Averøya skjedde da Atlanterhavstunnelen mellom Averøya og Kristiansund åpnet i desember 2009. Fra da av kjører rutene helt fram til Kristiansund, og det er gjennomgående ruter Kristiansund – Molde over Averøya.
== Virksomhet ==
I tillegg til persontrafikken som nevnt ovenfor, hadde Averøy Billag AS også godsbiler som i hovedsak betjente selskapets kjerneområde. Melketankkjøring og dyretransport var noen av selskapets spesialiteter. På 1980- og 1990-tallet hadde selskapet en del langtransportvirksomhet som også gikk utenlands.
I 1978 hadde selskapet 49 helårs ansatte, 20 personbusser, 15 lastebiler og 8 tilhengere.
Fra høsten 2008 ble selskapet innfusjonert i Nettbuss Møre, som i 2003 hadde skaffet seg aksjemajoriteten i selskapet.
== Referanser == | Averøy Billag AS ble til etter en sammenslutning mellom Indre Averøya Billag A/L og Ytre Averøya Billag A/L fra 1. januar 1964. | 11,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fotballkrigen | 2023-02-04 | Fotballkrigen | ['Kategori:1960-årene i El Salvador', 'Kategori:1960-årene i Honduras', 'Kategori:1969 i Nord-Amerika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:El Salvadors historie', "Kategori:Honduras' historie", 'Kategori:Konflikter i 1969', 'Kategori:Kriger i Mellom- og Sør-Amerika', 'Kategori:Mellom-Amerikas historie'] | Fotballkrigen (spansk: La guerra del fútbol) var en fire dager lang krig utkjempet mellom El Salvador og Honduras i 1969. Den var grunnet i politiske konflikter mellom salvadoranere og honduranere, spesielt innvandring fra El Salvador til Honduras. Disse allerede tilstedeværende spenningene nådde et toppunkt under den andre nord- og mellomamerikanske kvalifiseringskampen til VM i fotball 1970. Denne kampen ble brukt som propaganda av begge militære diktaturer som regjerte i henholdsvis El Salvador og Honduras. Den 14. juli 1969 startet den salvadoranske hæren et angrep på Honduras. Organisasjonen av amerikanske stater forhandlet frem en våpenhvile med effekt fra 20. juli, mens salvadoranske styrker trakk seg tilbake tidlig i august.
| Fotballkrigen (spansk: La guerra del fútbol) var en fire dager lang krig utkjempet mellom El Salvador og Honduras i 1969. Den var grunnet i politiske konflikter mellom salvadoranere og honduranere, spesielt innvandring fra El Salvador til Honduras. Disse allerede tilstedeværende spenningene nådde et toppunkt under den andre nord- og mellomamerikanske kvalifiseringskampen til VM i fotball 1970. Denne kampen ble brukt som propaganda av begge militære diktaturer som regjerte i henholdsvis El Salvador og Honduras. Den 14. juli 1969 startet den salvadoranske hæren et angrep på Honduras. Organisasjonen av amerikanske stater forhandlet frem en våpenhvile med effekt fra 20. juli, mens salvadoranske styrker trakk seg tilbake tidlig i august.
== Bakgrunn ==
Det var mange årsaker til denne krigen. Hovedårsaken var mye immigrering fra El Salvador til Honduras. El Salvador er og var et lite og overbefolket land. Det var fattig og det var vanskelig for folk å få jobb og forsørge familien. Derfor begynte salvadoranere å immigrere til Honduras der det var mye lettere å få seg jobb og tjene penger. Da flere og flere salvadoranere flyttet til Honduras, ble det vanskeligere for honduranerne å få seg jobb. Så sank kaffeprisene på honduransk kaffe, grunnet økt kaffeproduksjon i Afrika og lignende, og det ble enda vanskelige for honduranerne å tjene penger. Da begynte de, ganske naturlig, å skylde på salvadoranerne. Det bygget seg opp større og større spenninger mellom de to landene. Immigrantene fra El Salvador fikk merke at de ikke var velkomne på kroppen. Etterhvert som det kom flere salvadoranere til Honduras, ble grensene mer og mer uklare. Da El Salvador begynte å lage kart hvor de definerte en del av Honduras som sitt eget, begynte honduranerne å se rødt. Spenningene ble enda større, honduranerne skyldte på salvadoranerne for arbeidsløsheten og salvadoranerne ble mer og mer trakassert av honduranerne.
Saken har jo åpenbart to sider; Salvadoranere tok jo faktisk jobbene fra honduranerne. Problemet var at de ikke hadde noe valg. De kunne ikke dra tilbake til El Salvador, for der var det ikke plass til dem, og det var umulig å tjene penger der da kårene var uutholdelige. Etter mange år med det samme, ble det ikke noe bedre. Dette er de iboende årsakene, da de ikke var det som direkte utløste krigen. Det var nemlig en fotballkamp.
== Utløsende årsak ==
Grunnen til at krigen startet, var VM-kvalifisering i fotball, 1969. Det var tre kamper. Den første, som ble spilt i Honduras' hovedstad Tegucigalpa, endte med 1-0 til hjemmelaget. Det var opptøyer og slagsmål i gatene blant El Salvadors tilhengere og Honduras' tilhengere. Den andre ble spilt i San Salvador, El Salvadors hovedstad, og endte 3-0 til El Salvador og ble fulgt av enda mer opptøyer og slagsmål. Etter datidens VM-regler var det da uavgjort, og de måtte spille omkamp på nøytral grunn i Mexico by. Denne kampen endte 3-2 til El Salvador. Da brøt opptøyene virkelig løs i gatene, både i Mexico og Honduras. De brant hverandres flagg og biler, og det gikk så langt at myndighetene i El Salvador valgte å sende de militære styrkene sine inn i Tegucigalpa.
== Hendelser ==
El Salvador sendte inn bakkestyrkene sine, som var mye mer organisert enn Honduras'. Honduras svarte med å sende inn luftstyrkene sine, som i gjengjeld var mye sterkere enn El Salvadors. Dette var den siste krigen i verdenshistorien hvor det har blitt brukt propellfly. Krigen varte i 100 timer før den ble avsluttet. Derfor kalles den også 100-timerskrigen. Det var OAS (Organisasjonen av amerikanske stater) som klarte å forhandle frem en våpenhvile etter fire dager.
== Konsekvenser ==
Det er mange kilder som sier forskjellige ting om hvor mange drepte og sårede det var etter denne krigen. Noen sier 2000 drepte, andre sier 6000, og svarene er så varierende at man ikke kan stole ordentlig på noe. Det man kan si sikkert, var at det var mange- både sivile og soldater- som døde eller ble såret. I tillegg ble et ukjent antall salvadoranere deportert ut av landet. Det er igjen mange kilder som oppgir forskjellige tall, så man kan ikke helt stole på noen. Men flere kilder sier at det er 100 000 pluss/minus, så man kan anta det. Mange av salvadoranere som ble deportert ut, hadde bodd der i mange generasjoner, og ble på mange måter revet ganske brutalt ut av tilværelsen.
== Eksterne lenker ==
nrk.no - Han scora sigersmålet – så blei det krig i 100 timar (14.07.2019)
nrk.no - 100 timer fotballkrig (10.06.2009) | | kommandant1 = | 11,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trykknapp | 2023-02-04 | Trykknapp | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Festemidler', 'Kategori:Klesdetaljer'] | Denne artikkelen handler om trykknapper i klær. For å lese om enkle elektriske brytere, se det.
Trykknapp eller trykklås er et par skiver av metall som kan hektes sammen. De er festet til klær, vesker og liknende som lukke- og åpne-mekanisme i stedet for knapper med knappehull, glidelåser, borrelåser, hemper, lisser og annet.
Den ene av de to skivene har en sirkulær tapp i midten, den andre med en fordypning hvor tappen passer inn. I denne fordypningen er det en liten fjær som sørger for at delene holdes sammen inntil de kan løsnes fra hverandre med et lite rykk. Trykknapper kan festes til klesplaggene ved hjelp av et spesielt verktøy og hamres på plass. Små trykknapper kan også syes på plass.
Trykknapper ble første patentert av den tyske oppfinner Heribert Bauer i 1885 som "Federknopf-Verschluss", en nyhet for å feste mens benklær. Andre har tillagt oppfinnelsen til en danske ved navn Bertel Sanders.
Trykknapper brukes ofte i barnetøy fordi de er relativt lette å bruke for barn. I barnetøy som boblejakker og parkdresser er trykknappene nå ofte erstattet med borrelåser.
| Denne artikkelen handler om trykknapper i klær. For å lese om enkle elektriske brytere, se det.
Trykknapp eller trykklås er et par skiver av metall som kan hektes sammen. De er festet til klær, vesker og liknende som lukke- og åpne-mekanisme i stedet for knapper med knappehull, glidelåser, borrelåser, hemper, lisser og annet.
Den ene av de to skivene har en sirkulær tapp i midten, den andre med en fordypning hvor tappen passer inn. I denne fordypningen er det en liten fjær som sørger for at delene holdes sammen inntil de kan løsnes fra hverandre med et lite rykk. Trykknapper kan festes til klesplaggene ved hjelp av et spesielt verktøy og hamres på plass. Små trykknapper kan også syes på plass.
Trykknapper ble første patentert av den tyske oppfinner Heribert Bauer i 1885 som "Federknopf-Verschluss", en nyhet for å feste mens benklær. Andre har tillagt oppfinnelsen til en danske ved navn Bertel Sanders.
Trykknapper brukes ofte i barnetøy fordi de er relativt lette å bruke for barn. I barnetøy som boblejakker og parkdresser er trykknappene nå ofte erstattet med borrelåser.
== Se også ==
Knapp
Borrelås
== Referanser == | Trykknapp eller trykklås er et par skiver av metall som kan hektes sammen. De er festet til klær, vesker og liknende som lukke- og åpne-mekanisme i stedet for knapper med knappehull, glidelåser, borrelåser, hemper, lisser og annet. | 11,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Esprit_(tidsskrift) | 2023-02-04 | Esprit (tidsskrift) | ['Kategori:1932 i Frankrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske tidsskrifter', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1932', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Esprit er et tidsskrift grunnlagt av Emmanuel Mounier i 1932. Det beskjeftiger seg med den filosofiske retning personalismen og lar denne filosofiske skoleretning belyse alle deler av det åndelige, sosiale, økonomiske og politiske liv. Fra 1957 til 1976 ble det ledet av Jean-Marie Domenach. Paul Thibaud redigerte det også en periode. Filosofen Paul Ricoeur var en hyppig bidragsyter. Esprit er medlem av nettverket Eurozine.
Tidsskriftet har fra tidlig av kritisk drøftet andre tankesystemer i sin samtid, fremfor alt med kommunismen og kapitalismen.
Tidsskriftet kommer i sin belysning av personalistisk tenkning stadig inn på emner som forholdet mellom næringsliv og mellom sosialitet og religiøsitet, kommunisme og kristendom.
Esprit var på 1930-tallet det fremste organ ikke bare for personalismene, men også for den nonkonformistiske bevegelse. En presentasjon av tidsskriftet av dets redaktører i 1933 fastslo at det var motstander av kompromitteringen av åndelige verdier og den etablerte orden (som Mounier kalte «den etablerte uorden») og tok mål av seg til å fordømme dens «utnyttelse fra pengemaktens side i det sosiale regime, i regjering, i pressen og så videre» Esprit opponerte mot delreformer og tok sikte på global nyoppbygging av fundamentet for det sosiale byggverk. Som sine motstandere regnet det «individualistisk materialisme» og hevdet at «den kapitalistiske jungel var dens ytterste produkt»; «kollektivistisk materialisme», som favnet både kommunisme og kapitalisme, trass i deres innbyrdes motsetninger ved det at de hvilte på «samme metafysikk»; og den «falske fascistiske spiritualisme,» som tilsynes hadde de samme motstandsere, men som i virkeligheten strebet etter «tyrannisk avgudsdyrkelse av mindreverdige spiritualiteter: rasistisk eksaltasjon, nasjonal lidenskap, anonym disiplin, dyrkelse av staten eller føreren» eller rett og slett «sikring av egne økonomiske interesser.» Tidsskriftet var en forkjemper for «gjenfødelsen» av et «personenes fellesskap,» med front mot både liberal individualisme og kollektivisme, med ett ord, massesamfunnet:
"Tout homme, sans exception, a le droit et le devoir de développer sa personalité." (Ethvert menneske, uten unntak, har rett og plikt til å utvikle sin personlighet.)
Fra 1941 til 1944 var tidsskriftet forbudt i Vichy-Frankrike.
Etter annen verdenskrig gjenopptok Esprit under Mounier opp sitt virke og utviklet et program for en «personalistisk revolusjon». Dette var en ny utvikling for Esprit; det ble nå involvert i deler av det franske «nouvelle gauche» (nye venstre). Tidsskriftet kritiserte bruken av tortur under Krigen i Algerie, og publiserte artikler av folk som Pierre Vidal-Naquet. Det skulle også øve innflytelse i 1970-årene på det franske annet venstre rundt Parti socialiste unifié (PSU).
Tidsskriftet eksisterer fortsatt (2009), og betraktes av mange som en pendant til marxismen i det franske «nye venstre».
| Esprit er et tidsskrift grunnlagt av Emmanuel Mounier i 1932. Det beskjeftiger seg med den filosofiske retning personalismen og lar denne filosofiske skoleretning belyse alle deler av det åndelige, sosiale, økonomiske og politiske liv. Fra 1957 til 1976 ble det ledet av Jean-Marie Domenach. Paul Thibaud redigerte det også en periode. Filosofen Paul Ricoeur var en hyppig bidragsyter. Esprit er medlem av nettverket Eurozine.
Tidsskriftet har fra tidlig av kritisk drøftet andre tankesystemer i sin samtid, fremfor alt med kommunismen og kapitalismen.
Tidsskriftet kommer i sin belysning av personalistisk tenkning stadig inn på emner som forholdet mellom næringsliv og mellom sosialitet og religiøsitet, kommunisme og kristendom.
Esprit var på 1930-tallet det fremste organ ikke bare for personalismene, men også for den nonkonformistiske bevegelse. En presentasjon av tidsskriftet av dets redaktører i 1933 fastslo at det var motstander av kompromitteringen av åndelige verdier og den etablerte orden (som Mounier kalte «den etablerte uorden») og tok mål av seg til å fordømme dens «utnyttelse fra pengemaktens side i det sosiale regime, i regjering, i pressen og så videre» Esprit opponerte mot delreformer og tok sikte på global nyoppbygging av fundamentet for det sosiale byggverk. Som sine motstandere regnet det «individualistisk materialisme» og hevdet at «den kapitalistiske jungel var dens ytterste produkt»; «kollektivistisk materialisme», som favnet både kommunisme og kapitalisme, trass i deres innbyrdes motsetninger ved det at de hvilte på «samme metafysikk»; og den «falske fascistiske spiritualisme,» som tilsynes hadde de samme motstandsere, men som i virkeligheten strebet etter «tyrannisk avgudsdyrkelse av mindreverdige spiritualiteter: rasistisk eksaltasjon, nasjonal lidenskap, anonym disiplin, dyrkelse av staten eller føreren» eller rett og slett «sikring av egne økonomiske interesser.» Tidsskriftet var en forkjemper for «gjenfødelsen» av et «personenes fellesskap,» med front mot både liberal individualisme og kollektivisme, med ett ord, massesamfunnet:
"Tout homme, sans exception, a le droit et le devoir de développer sa personalité." (Ethvert menneske, uten unntak, har rett og plikt til å utvikle sin personlighet.)
Fra 1941 til 1944 var tidsskriftet forbudt i Vichy-Frankrike.
Etter annen verdenskrig gjenopptok Esprit under Mounier opp sitt virke og utviklet et program for en «personalistisk revolusjon». Dette var en ny utvikling for Esprit; det ble nå involvert i deler av det franske «nouvelle gauche» (nye venstre). Tidsskriftet kritiserte bruken av tortur under Krigen i Algerie, og publiserte artikler av folk som Pierre Vidal-Naquet. Det skulle også øve innflytelse i 1970-årene på det franske annet venstre rundt Parti socialiste unifié (PSU).
Tidsskriftet eksisterer fortsatt (2009), og betraktes av mange som en pendant til marxismen i det franske «nye venstre».
== Referanser ==
== Litteratur ==
W. Böhm og G. Flores D´Arcais: Die Pädagogik der frankophonen Länder im 20. Jahrhundert. Ernst Klett Verlag, Stuttgart 1980 ISBN 3-12-920571-3
== Eksterne lenker ==
http://www.esprit.presse.fr/ Offisiell hjemmeside | Esprit er et tidsskrift grunnlagt av Emmanuel Mounier i 1932. Det beskjeftiger seg med den filosofiske retning personalismen og lar denne filosofiske skoleretning belyse alle deler av det åndelige, sosiale, økonomiske og politiske liv. | 11,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emmanuel_Mounier | 2023-02-04 | Emmanuel Mounier | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1950', 'Kategori:Franske filosofer', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske katolske teologer', 'Kategori:Franske redaktører', 'Kategori:Fødsler 1. april', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personalistiske filosofer', 'Kategori:Personer fra Grenoble', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Emmanuel Mounier (født 1. mars 1905 i Grenoble i Frankrike, død 23. mars 1950 i Châtenay-Malabry) var en fransk katolsk filosof.
Mounier var en frontfigur i den franske personalistiske bevegelse, og grunnla tidsskriftet Esprit, der han også var redaktør. Esprit er et sentralt organ for personalismen. I 1929 ble han påvirket av den franske forfatteren Charles Péguy, som han tilskrev inspirasjonen for den personalistiske bevegelse.
| Emmanuel Mounier (født 1. mars 1905 i Grenoble i Frankrike, død 23. mars 1950 i Châtenay-Malabry) var en fransk katolsk filosof.
Mounier var en frontfigur i den franske personalistiske bevegelse, og grunnla tidsskriftet Esprit, der han også var redaktør. Esprit er et sentralt organ for personalismen. I 1929 ble han påvirket av den franske forfatteren Charles Péguy, som han tilskrev inspirasjonen for den personalistiske bevegelse.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Emmanuel Mounier kom fra en katolsk familie; dfaren var apoteker. Etter at han hadde avbrutt et medisintudiem (det var farens ønske at han skulle ta det faget), studerte Mounier istedet filosofi fra 1924 til 1927 ved universitetet i Grenoble. Han ble medlem av A.C.J.F. (Association catholique de la jeunesse française) og av St. Vincensforeningen (en organisasjon som hjalp mennesker i sosial nød), og det siste bragte ham i berøring med folk i Grenobles fattigkvarter, noe som gjorde stort inntrykk på ham. Som overbevist katolikk kombinerte Mounier filosofisk tanke med livsnær, ansvarsbevisst og sosialkritisk kristendom, og han ble en sterk morstander av både kapitalisme, nazisme og fascisme.
Mounier avsluttet fiosofistuiebne ved Sorbonne i Paris i 1928-29. I 1929, da han var kun tjuefire år, kom han inn under innflytelse av den franske forfatteren Charles Péguy, som han siden beskrev som inspirasjonen for den personalistiske bevegelse.
=== Karriere ===
Etter studiene underviste Mounier fra 1930 til 1931 ved skolen Sainte-Marie i Neuilly og fra 1931 til 1932 ved gymnasiet i Saint-Omer. I 1931 publiusrete han også sin første bok, «La Pensée de Charles Péguy», som ble til i samarbeid med Marcel Péguy og Georges Izard.
I oktober 1932 grunnla Mounier, da 27 år gammel, sammen med noen venner tidsskriftet Esprit, som i Comenius' ånd skulle være et «personalistisk tidsskrift i kamp mot en etablerte uorden». Dermed inspirerte han personalismen som åndsretning. Han ledet Esprits redaksjon, og gikk for å være den personalistiske bevegelses åndelige far.
I perioden 1933 til 1939 underviste Mounier ved Lycee Francais Jean Monnet i Brussel. Han giftet seg i 1935 med Paulette Leclercq.
Selv om Mounier var kritisk overfor Moskvaprosessene på 1930-tallet, har han blitt anklaget av blant annet historikeren Tony Judt og andre, for ikke å uttrykt seg kritisk til stalinismens overgrep i etterkrigstiden.
== Annen verdenskrig ==
Etter at Frankrike og Storbritannia erklærte krig mot Tyskland i 1939, ble han innkalt til tjeneste som alpejeger i september 1939. Han ble stasjonert i nærheten av Grenoble, i et område der det ikke kom til kamphandlinger mot tyskerne innen det franske krigsnederlaget. Han satt i tre ukers tid i tysk krigsfangenskap.
Han overtok da atter redaksjonsansvaret for tidsskriftet Esprit. Han sluttet seg til motstandsbevegelsen, og redigerte dets blad Carnets. Fra 1940 til 1941 underviste han i filosofi hos lasaristene i Lyon og ved Robin-skolen i Vienne. Den 25. august 1941 la han ned sitt arbeid i redaksjonen av Esprit, idet Vichy-regimet forbudte tidsskriftet.
Mounier ble så arrestert den 15. januar 1942, ettersom Vichy-regimet anså ham som motstandgruppen Combat åndelige leder. Ettersom denne gruppen bestod av venstrekatolikker og høyresosialister, ble dens ødeleggelse prioritert fordi den kunbne bli til særlig fare for den indre sikkerhet. For Mounier fulgte nå flytting til fengselet i Clermont-Ferrand (21. januar 1942), løslatelse med betingelser (21. februar 1942), ny arrestasjon i Lyon (29. april 1942) og med fengsling i Vals (2. mai 1942) der han gikk til en tolv dager lang sultestreik. Fra 7. juli 1942 til 30. oktober 1942 satt han i fengselet Saint-Paul i Lyon, og ble da frikjent. Under fengselsoppholdet skrev han boken «Traité du caractère», som ble publisert i 1946.
I tiden etter løslatelsen og til Vichy-regimets fall levde han med sin familie, og brukte hustruens pikenavn (Leclercq), i Dieulefit i departementet Drôme. Pensjonatet Beauvallon, der Mounier bodde med sin kone og tre døtre, og hvorfra han pleiet kontakten med Lyons Résistance, ble til nytt samlingspunkt for Esprit-kretsen.
== Etter frigjøringen ==
I 1944 vendte Mounier tilbake til Paris, og allerede i desember utkom første nye utgave av Esprit. Tidsskriftet hadde da også medarbeidere som Jean Lacroix, René Biot, Paul-Ludwig Landsberg, Nikolaj Berdjajev, Jacques Maritain, Gabriel Marcel, Louis Lavelle og Louis Meylan.
Den katolske aktivisten Peter Maurin pleide å si at hvor hen han dro, «Det er en mann i Frankrike som blir kalt for Emmanuel Mounier. Han skrev en bok kalt for Det personalistiske manifest. Du burde lese den boken.»I 1948 grunnla han i, sammen med mange franske intellektuelle som Alfred Grosser utvekslingsorganisasjonen Comité français d’échanges avec l’Allemagne nouvelle. Komiteen bestod til lenge etter hans død, til 1967, og forfulgte ved hjelp av tidsskriftet Allemagne om mange foredragsarrangementer for tyskere ved Sorbonne den franske Résistanced idealer, derav også opprettelsen av en europeisk føderasjon hvori Tyskland skulle inngå. Ved sin fransk-tyske tankeutveksling fikk Comité français d’échanges avec l’Allemagne nouvelle en viss innflytelse på vesteuropeisk politikk i 1950- og 1960-åreneJahre.
Den 22. mars 1950 døde Mounier i Châtenay-Malabry.
== Bibliografi ==
Œuvres, 4 bind, Paris, Éd du Seuil, 1961-1962 (édition épuisée) :
I : 1931-1939 (Livres et choix d’articles).
II : Traité du Caractère (1. utg, Seuil, 1946).
III : 1945-1950 (Livres).
IV : Recueils posthumes et correspondances (avec bibliographie complète des livres et articles de Mounier).
== Engelske oversettelser ==
Personalism, University of Notre Dame Press (1979), ISBN 0-268-00434-X
Christian faith and civilization, Cross Currents (1955)
The character of man, Rockliff (1956)
Be not afraid: Studies in personalist sociology, Harper (1954)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Wolfgang Seeger: Politik und Person. Der Personalismus Emmanuel Mounier's als politischer Humanismus. Universität Freiburg im Breisgau, Diss. phil. 1966
Giuseppe Flores d’Arcais: La pedagogia nell’ pensiero cristiano. I: „Grande Antologia Filosofica“, Milano 1954
Romano Guardini: Welt und Person. Werkbund, Würzburg 1939
Winfried Böhm, Giuseppe Flores d´Arcais (utsg.): Die Pädagogik der frankophonen Länder im 20. Jahrhundert. Klett-Cotta, Stuttgart 1980
Martin Strickmann: L´Allemagne nouvelle contre l´Allemagne éternelle: Die französischen Intellektuellen und die deutsch-französische Verständigung 1944 – 1950. Diskurse, Initiativen, Biografien. Peter Lang, Frankfurt 2004 ISBN 3-631-52195-2
Vu duy Tu: Individualisme, collectivisme, personnalisme dans l'oeuvre d'Emmanuel Mounier. De la personne à la communaute humaine. Universitetet i Bonn, Diss. phil. 23. Mai 1962
(de) Ingeborg Koza: «Emmanuel Mounier» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 6, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-044-1, sp. 211–213.
== Eksterne lenker ==
Emmanuel Mounier, Personalism, and the Catholic Worker movement
Obituary of Emmanuel Mounier (1905-1950) | Emmanuel Mounier (født 1. mars 1905 i Grenoble i Frankrike, død 23. | 11,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stranda | 2023-02-04 | Stranda | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stranda'] | Stranda er en kommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Den grenser i nord og øst til kommunene Fjord og Skjåk, i sør til Stryn, og i vest til Ørsta, Volda og Sykkylven. Kommunesenteret er i tettstedet Stranda som har 2 898 innbyggere per 1. januar 2022.
| Stranda er en kommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Den grenser i nord og øst til kommunene Fjord og Skjåk, i sør til Stryn, og i vest til Ørsta, Volda og Sykkylven. Kommunesenteret er i tettstedet Stranda som har 2 898 innbyggere per 1. januar 2022.
== Geografi og geologi ==
Blåfjellet på 1775,2 moh. er den høyeste fjelltoppen i kommunen. Fjellpartiet Åkerneset, som ventes å rase i fjorden, ligger i Stranda. I 1731 ble Stranda sentrum truffet av en flodbølge da Skafjellet på motsatt side av fjorden raste ut. Bebyggelsen i sentrum inkludert kirken ble rasert og 10-15 personer omkom.Storfjorden blir ved Stranda og videre sørover kalt Sunnylvsfjorden, lenger inne får den en fjordarm østover, den kjente Geirangerfjorden. Hellesylt ligger i enden av Sunnylvsfjorden, mens Geiranger ligger i enden av Geirangerfjorden. Strandas sørøstlige hjørne ligger øst for vannskillet og omfatter blant annet Djupvatnet som inngår i Glommavassdraget. Fylkesvei 63 (Geirangervegen åpnet 1889) går langs vannet, der er også ei turisthytte og veien til Dalsnibba tar av.I kommunen ligger bygdene Geiranger (250 innb.), Hellesylt (680 innb.), Liabygda (260 innb.) og kommunesenteret Stranda (3500 innb.). Stranda kommune ligger ved Storfjorden på Indre Sunnmøre. Arealet er 867 km².
Sentrum med kirken er bygget opp rundt gården Sløgstad (også kalt Slyngstad). Den første postadressen (navnet på poståpneriet som inngikk i Den trondhjemske postvei) var «Slyngstad» eller «Slyngstad i Stranden», fra 1876 bare kalt «Stranden», endret til «Stranda» i 1921.
== Næringsliv ==
Stranda kommune er kjent for industri, og kanskje spesielt innen næringsmiddel og møbel. Store bedrifter som Orkla Foods Norge (tidl. Stabburet), Grilstad, Langlo, Ole Ringdal, Slettvoll, Norsk Sjømat, og Ekornes (inntil 2009) har tilhold her, i tillegg til et stort antall mindre bedrifter.
Orkla produserer all sin frossenpizza ved bedriftens to anlegg på Stranda. Siden 1979, har over 500 millioner Grandiosa og Big One i forskjellige varianter rullet ut av de to fabrikkene. Siden 2015 har det også blitt produsert lefser ved anlegget i Svemorka. Vestlandslefsa og Li-klenning produseres der.
Strandaskinke, Strandamør, pinnekjøtt og en del andre produkter produseres ved Grilstad Stranda, etter at de i 1995 gikk inn i Stranda Spekemat A/S.
Turisme er også en stor næring i kommunen, særlig i Geiranger. Strandafjellet Skisenter ligger i Hevsdalen ovenfor kommunesenteret.
Landbruket står sterkt i kommunen, innen blant annet svin, storfe, sau og geit. Stranda er landets nest største melkegeit-kommune.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Tusenårssted ==
Kommunens fire bygdelag fikk i oppgave å velge hvert sitt tusenårssted, og de statlige midlene ble likt fordelt mellom deres valgte steder.
I Stranda ble Allmenningen, som er området foran rådhuset og det da nyåpnede kulturhuset, valgt. Midlene ble brukt til innkjøp av beplantning og det ble lagt ned et skrin med tegninger og 5. klassingenes presentasjon av Stranda per 2000.
I Liabygda ble midlene brukt til opparbeiding av myldreområde ved fotball- og friidrettsbanen, mens i Geiranger er Samfunnshuset tusenårssted. I Sunnylven ble området rundt badehuset fra 1930-tallet oppgradert.
Kommunen fikk trær i gave fra Landbruksdepartementet og alle skolene og barnehagene fikk sitt tusenårs-tre. I den ene barnehagen ble det plantet en «hundremeterskog».
Det ble også plantet tusenårs-tre ved siden av tusenårsskrinet i Stranda og de andre tusenårsstedene i kommunen fikk også tre.
== Kjente personer fra Stranda ==
Tore Olaus Engset (1865–1943), matematiker og generaldirktør i Televerket
Nils E. Ringset (1886–1976), bonde, venstrepolitiker og organisasjonsmann
Olav Oksvik (1888–1958), stortingsrepresentant (Ap) 1928-1953, statsråd, fylkesmann
P.I. Langlo (1892–1940), grunnlegger av norsk møbelindustri
Kristian Langlo (1894–1976), venstrepolitiker, ordfører og rektor
Gutorm Gjessing (1906-1979), professor i etnografi ved UiO
Fredrik Grønningsæter (1923-2016), biskop i Sør-Hålogaland
Inge Hermann Langlo (1933–), møbelprodusent
Oddvin Parr (1933-2010), treskjærer og Peer Gynt-senteret Hægstad gård
Oddbjørn Sverre Langlo (1935–2004), stortingsrepresentant (H) 1973-1985
Asbjørn Gjærde (1939–), journalist og programleder (NRK)
Peter Opsvik (1939–) , møbeldesigner og jazzmusiker
Per Vassbotn (1941– ), journalist og tidl. kommunikasjonsdirektør
Bergljot Engeset (1941-), skuespiller, programleder og journalist
Pål Øie (1961–), filmregissør
Kjell Henry Knivsflå (1963- ), professor ved Norges Handelshøyskole
Knut Magnus Berge (1966–), journalist, utenrikssjef i NRK
Are Kalvø, (1969–), komiker, programleder og forfatter
Margreth Olin (1970–), filmregissør
Synnøve Skarbø (1970–), programleder og værmelder
Bjarne Solbakken (1977–), alpinist
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
(en) Stranda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Stranda i Store norske leksikon
(no) Historiske arkiv etter Stranda kommune og Sunnylven kommune på Arkivportalen | Strandloven er en norsk lovbestemmelse i plan og bygningsloven som har som mål å sikre allmennheten tilgang til strandsonen i hele landet som omfatter alt areal innenfor hundremetersgrensen fra sjø eller vassdrag. Den ble vedtatt som midlertidig strandlov i 1965. | 11,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%A4ntm%C3%A4starhuset | 2023-02-04 | Räntmästarhuset | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Gamla stan', 'Kategori:Kvartaler i Gamla stan', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Räntmästarhuset (eller Räntmästarehuset) er en bygning i Achilles-kvartalet på Skeppsbron 48 i Stockholm. Bygningen opptar hele kvartealet og er hjørnehuset på Slussplan / Skeppsbron. Räntmästarhuset ble sannsynligvis tegnet på 1660-tallet av Nicodemus Tessin d.e. og har blitt bygget om flere ganger; på 1890-tallet av Fredrik Lilljekvist og sist på begynnelsen av 1970-tallet med Anders Tengbom som arkitekt. Bygningen har fått sitt navn etter byggherren, räntmästaren Börje Cronberg.
| Räntmästarhuset (eller Räntmästarehuset) er en bygning i Achilles-kvartalet på Skeppsbron 48 i Stockholm. Bygningen opptar hele kvartealet og er hjørnehuset på Slussplan / Skeppsbron. Räntmästarhuset ble sannsynligvis tegnet på 1660-tallet av Nicodemus Tessin d.e. og har blitt bygget om flere ganger; på 1890-tallet av Fredrik Lilljekvist og sist på begynnelsen av 1970-tallet med Anders Tengbom som arkitekt. Bygningen har fått sitt navn etter byggherren, räntmästaren Börje Cronberg.
== Achilles-kvartalet ==
Achilles-kvartalet, som fylles helt av Räntmästarhuset, ble først dannet på 1660-tallet. Fram til da fantes fremdeles Stadsholmens middelalderske byplan. I området ved det søndre forsvarstårnet, Södertorn, fantes det på denne tiden en lav bebyggelse av forskjellig slag; trehus, murhus, boder og bindingsverkshus samt pælekransen ute i Saltsjön. I 1637 ble Södertorn revet, og like øst for tårnet ble det i 1640 bygd et kvernhus på nordsiden av den såkalte Kvarnströmmen. Mellom Kvarnströmmen og det nåværende kvartalet Cadmus fantes det på 1630-tallet tre langsmale kvartaler, hvor de to nordligste senere har blitt slått sammen med kvartalet Achilles. På Jean de la Vallées reguleringsforslag fra 1680 er det sørligste av de tre kvartalene borte.
== Historikk ==
I mars 1660 kjøpte räntmästaren Börje Cronberg to murte hus som fantes like øst for Söderport. Cronberg var hovkassör og ble i 1653 utnevnt til räntmästare, en eldre tittel for forvalteren av offentlig kasse. I 1654 ble han adlet, før det het han Börje Brunæus. Cronberg drev også handel for egen regning og ble med tiden en formuende og høyt respektert mann.De første opplysningene om Börje Cronbergs store byggeprosjekt finnes nedtegnet i Byggningskollegiets protokoll fra 1662. Da kjøpte han gatumark som sannsynligvis var smuget mellom de to langsmalae tomtene i Achilles-kvartalet og/eller en del av Skeppsbron.
I 1663 utvidet Cronberg sin eiendom gjennom innkjøp av et bindingsverkshus og en bod og begynte med byggearbeidene samme år. Hans byggeplaner og rivingsarbeid førte til kritikk fra nærmeste nabo som mente at hans hus hadde blitt skadet ved Cronbergs pælearbeider og at Cronbergs planlagte nybygg ville bli for høyt og skygge for lyset. Til sitt forsvar engasjerte Cronberg blant annet den nye byarkitekten Nicodemus Tessin d.e. Til tross for dette ble det bøter for Cronberg, han måtte betale 500 daler i kobbermynt til naboen og bygge opp en nedrast mur.
Noen byggetegninger av Cronbergs palass finnes ikke bevart, men med all sannsynlighet har Tessin vært Räntmästarhusets arkitekt. Når Tessin noen år senere oppførte sitt eget hus på Skeppsbron 20 (senere revet), krevde han på grunn av tidligere erfaringer først befaring av nabohusene, slik at ingen vanskelige erstatningssaker skulle oppstå i etterkant. I 1688 stod Räntmästarhuset ferdig. Gränden (smuget) sør for bygningen fikk etterhvert navnet Räntmästare gränd og trappen ned til vannet Räntmästare trappen (Tillæus 1733).
=== 1680-tallsbygningen ===
Mot Skeppsbron bestod hovedfasaden av fem vindusakser og langs Räntmästare gränd (dagens Slussplan) sannsynligvis av åtte vindusakser, etter det man kunne finne ut etter undersøkelser i 1962, siden grunnmurene fremdeles var bevart. Fasaden var inndelt av pilastre, som holder sammen begge de høye etasjene. Sokkeletasjens fasade hadde en rustikk karakter og under taket fantes en lavere attikaetasje.
I 1673 døde Cronberg, 51 år gammel. Arvingene hans fikk ikke beholde Räntmästarhuset. I 1683 ble eiendommen solgt til greve Nils Nilsson Brahe. Han hadde allerede i 1668 lånt ut penger til Cronberg med eiendommen som pant. Som det het på datidens tjenestespråk:«...huus å frij och egen grundh medh där tillhöriga gårdstomter samt andra commoditeter och rättigheter här i staden widh änden av Skiepsbroen belägit.» Cronbergs hustru og tre barn samt tjenestefolk fikk likevel bli boende i huset.
Under Cronbergs eller hans arvingers tid ble det også bygd et nytt murt hus tilknyttet det opprinnelige huset mot vest, som strakte seg langs hele bredden av kvartalet ved Järntorgsgatan. Huset ble på 1700-tallet kalt Oranienbad og hadde sin hovedfasade mot Järntorgsgatan med inngang og trappehus i husets midtakse.
=== 1700-tallsbygningen ===
På begynnelsen av 1700-tallet var feltmarskalk og Kungligt råd Nils Bielke husets eier, deretter fulgte i rask takt forskjellige huseiere. På slutten av 1730-tallet hadde en renovering av Räntmästarhuset blitt satt i gang når husets eier Olof Ahllöf døde. I hans bobeskrivelse ble bygningen beskrevet på følgende måte:
«Det ståtliga huset inrymde såväl magasinslokaler som bostadslägenheter, en kombination, som icke var ovanlig i Skeppsbroraden. Byggnaden var fyra våningar hög förutom vinden. Endast på norra sidan fanns källare, nämligen fem större och mindre välvda rum. De voro ännu icke reparerade. Första våningen d.v.s. bottenvåningen innehöll mot Skeppsbron en stor spannmålsbod, något under gatunivån, och försedd med 2 bottnar.[...] Mot gränden i samma bottenvåning låg trenne rum under reparation. På gården fanns en stallbyggnad med vagnshus, som erfordrade reparation. De båda stora våningarna däröver innehöllo vardera 13 rum och ett skafferi. Fjärde våningen (attikavåningen) bestod av 14 rum och 3 contoir. Vinden var stenlagd och brandfri. Det undre taket var täckt med taktegel och det övre med järnplatar. Taket hade nu höjts och blivit brutet...».I årene fra 1739 til 1742 hadde Carl von Linné sin legepraksis i Räntmästarhuset. I perioden han var lege i Gamla Stan fikk han mange ledende personer i Stockholm som sine kunder. En medaljong av ham finnes på husets fasade mot sør. Det har blitt sagt at også en slektning av Linné, Emanuel Swedenborg, skulle ha bodd i huset. Ifølge historien skulle han ha overtatt Linnés leilighet i Räntmästarhuset, da Linné høsten 1741 flyttet til Uppsala og fikk et professorat i medisin. Men det finnes ikke noe belegg i manntallet for at det var tilfelle.
=== 1800-tallsbygningen ===
På begynnelsen av 1800-tallet var Räntmästarhuset eid av blant andre major Fredrik Wilhelm Ankarcrona. Under hans tid ble huset brannskadet. I 1855 hadde grossisten Gustaf Nils Peter Sommelius kjøpt huset og i 1875 ervervet jernhandleren Julius Slöör hele eiendommen. På midten av 1800-tallet hadde litografen Olof Sundel et trykkeri i bygningen. I et reklametrykk avbildet han husets fasade mot sør.
På slutten av 1890-tallet ble det planlagt en omfattende forandring av Räntmästarhuset. Arkitekt Fredrik Lilljekvist hadde blitt engasjert til oppgaven. I Ny Illustrerad Tidning i 1899 ble det skrevet: «Gamla Stockholm älska vi, och det är med sorg vi plåga se dess åldriga intressanta byggnader försvinna. Undantagsvis gläder det oss att det stora stela och för övrigt inte uråldriga Räntmästarehuset snart skall ge plats för en modernare och - vi hoppas det - vackrare byggnad.».Bygningen ble allikevel ikke revet, men ble bygd om tll «ett modernt affärshus med alla nutidens bekvämligheter (elektriska hissar, vattenklosetter o.s.v.)». Den største forandringen skjedde med fasaden gjennom oppføringen av et høyt hjørnetårn og gavler i ulike størrelser som bare var fasadeutsmykning og ornament. Tårnet ble kommentert i Ny Illustrerad Tidning: «...särskilt lyckat tyckes tornpartiet bli, och det torde åt huslängan utefter Skeppsbron komma att giva en pittoresk afslutning.»
I første etasje fikk vinduer og porter en rundbuet utforming i stedet for de omvekslende små rektangulære vinduene og portene som fantes tidligere. Innvendig ble trapphusene bygd helt om. Bjelkelagene ble ikke forandret, og de fleste skillevegger ble beholdt. For å få bedre takhøyde i den fjerde lavere etasjen, ble taket, samt fasademuren forhøyet. Mesteparten av det nye loftet ble innredet til boliger. Med dette utseendet var Räntmästarhuset en del av Stockholms bybilde fram til begynnelsen av 1970-tallet. Huset fikk status som byggnadsminne 1967.
=== 1970-tallsbygningen ===
På begynnelsen av 1970-tallet trengte bygningen renovering og grunnforsterking. I forbindelse med det, ble det stilt spørsmål om man skulle restaurere Räntmästarhuset tilbake til en eldre, mer opprinnelig stil og forsøke å rekonstruere tidligere utseende fra 1700-tallet. Også den omfattende reklamen på fasaden kjentes feil på et hus i Gamla stan.
Lilljekvists ombygging fra 1890-tallet med sine gavler og tårn ble ikke beholdt og eiendommens vestre del ble revet. Mellom 1971 og 1974 ble arkitekt Anders Tengbom engasjert for om- og nybyggingen. Han tilbakeførte husets gjenværende del til et enklere 1700-tallsutseende. Den nybygde, vestre delen ble oppført med fasader i betongelement som en 1700-tallspastisj. Restaureringen innebar store kostnader og først etter flere år fant man leietagere til de nye lokalene.
== Bygningen i dag ==
I dag (2009) eies Räntmästarhuset av Hufvudstaden, som leier ut eiendommen til kontorer og butikker. Det totale arealet er 5 063 m², hvorav kontorarealet er 4 006 m² og butikkarealet er 351 m², tomtarealet er på 1 046 m².
Räntmästarhusets forandringer gjennom hundre år
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersson, Henrik O.; Bedoire, Fredric (1977) [1973]. Stockholms byggnader: en bok om arkitektur och stadsbild i Stockholm (3). Stockholm: Prisma. Libris 7406664. ISBN 91-518-1125-1
Stahre, Nils-Gustaf; Fogelström, Per Anders (1986). Stockholms gatunamn: innerstaden. Monografier utgivna av Stockholms stad (återtryck av del av 1:a upplagan). Stockholm: Liber/Allmänna förlaget. Libris 7269073. ISBN 91-38-90777-1
Cramér Margareta, red (1969). Räntmästarhuset, ett restaureringsproblem i Gamla stan. Stockholm: utg. Libris 8224866
Räntmästarhuset i Gamla stan: ett uppmärksammat restaureringsprojekt genomfört av Bygg-Oleba, Olle Engkvist AB. 1979. Libris 11572129
== Eksterne lenker ==
(en) Räntmästarhuset – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(sv) Stockholmskällan har multimedia som gjelder Räntmästarhuset | Räntmästarhuset (eller Räntmästarehuset) er en bygning i Achilles-kvartalet på Skeppsbron 48 i Stockholm. Bygningen opptar hele kvartealet og er hjørnehuset på Slussplan / Skeppsbron. | 11,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Marie_Domenach | 2023-02-04 | Jean-Marie Domenach | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske journalister', 'Kategori:Fødsler 13. februar', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lyon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jean-Marie Domenach (født 13. februar 1922, død 5. juli 1997) var en fransk venstreorientert, katolsk forfatter og intellektuell.
| Jean-Marie Domenach (født 13. februar 1922, død 5. juli 1997) var en fransk venstreorientert, katolsk forfatter og intellektuell.
== Liv og virke ==
Han studerte ved Lycée du Parc i Lyon.
Han overtok i 1957 redaktøransvaret for tidsskriftet Esprit, det litterære og politiske organ for personalismen som ble gjenopplivet etter annen verdenskrig i 1945 av Emmanuel Mounier og videreført fra 1950 til 1957 av Albert Béguin. Han trakk seg tilbake fra dette da han var 54 år, og henga seg deretter til forfatterskap og til undervisning på universitetsnivå. Han fordømte bruken av tortur under krigen i Algerie, og arrangerte et møte for å fordømme Parismassakren i 1961.
Diplomaten og sinologen Jean-Luc Domenach er hans sønn.
== Bibliografi ==
Gilbert Dru: celui qui croyait au ciel (1947)
La propagande politique (1950)
Communism in Western Europe (1951) med Mario Einaudi, Aldo Garosci
Barrès par lui-même (1954)
Yougoslavie (1960) med Alain Pontault
Le retour du tragique (1963)
The Catholic Avant-Garde: French Catholicism Since World War II (1967) med Robert de Montvalon
Il vicolo cieco della sinistra (1970) med Thomas Molnar og Augusto Del Noce
Emmanuel Mounier (1972)
Le christianisme éclaté (1974) med Michel de Certeau
Le Sauvage et l' Ordinateur (1976)
Ce que je crois (1978)
L’autogestion c’est pas de la tarte (Maquis du Vercors) (1978) med Marcel Mermoz
Malraux (1979) med andre
Enquête sur idées contemporaines (1981)
La Violence et ses causes (Unesco, 1980) som Violence and its Causes (1981)
Lettre à mes ennemis de classe (1984)
Des idées pour la politique (1988)
Ce qu'il faut enseigner: pour un nouvel enseignement général dans le secondaire (1989)
Approches de la modernité (1990)
Europe: le défi culturel (1990)
À temps et à contretemps (1991)
Une morale sans moralisme (1992)
La responsabilité, essai sur le fondement du civisme (1994)
Le crépuscule de la culture française? (1995)
Regarder la France. Essai sur le malaise français (1997)
Gilbert Dru, un chrétien résistant (1998) med Bernard Comte, Christian Rendu, Denise Rendu
Beaucoup de gueule et peu d'or. Journal d'un réfractaire (1944–1977) (2001)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Jean-Marie Domenach», Encyclopédie de l'Agora | Jean-Marie Domenach (født 13. februar 1922, død 5. | 11,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ekspressbuss_Vestlandet | 2023-02-04 | Ekspressbuss Vestlandet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Busstransport i Norge', 'Kategori:Transport i Møre og Romsdal', 'Kategori:Transport i Rogaland', 'Kategori:Transport i Vestland'] | Ekspressbuss Vestlandet var et prosjekt i regi av Vestlandsrådet vedtatt høsten 2006. Prosjektet hadde som målsetting å bedre ekspressbussforbindelsen langs vestlandskysten mellom Stavanger og Trondheim. Hovedtanken var å tilby et sammenhengende ekspressbusstilbud uten bussbytter, med avgang hver time på dagtid og annenhver time på natten innen 2009, men ingenting hadde blitt oppnådd til da. I juni 2010 ble prosjektet lagt fram for Samferdselsministeren for å søke en mulig statlig medfinansiering, men dette førte ikke med seg noe og i 2011 ble prosjektet gitt opp.Prosjektet ble formelt styrt av samferdselsgruppen i Vestlandsrådet og prosjektlederen hadde kontor hos Hordaland fylkeskommune i Bergen.
| Ekspressbuss Vestlandet var et prosjekt i regi av Vestlandsrådet vedtatt høsten 2006. Prosjektet hadde som målsetting å bedre ekspressbussforbindelsen langs vestlandskysten mellom Stavanger og Trondheim. Hovedtanken var å tilby et sammenhengende ekspressbusstilbud uten bussbytter, med avgang hver time på dagtid og annenhver time på natten innen 2009, men ingenting hadde blitt oppnådd til da. I juni 2010 ble prosjektet lagt fram for Samferdselsministeren for å søke en mulig statlig medfinansiering, men dette førte ikke med seg noe og i 2011 ble prosjektet gitt opp.Prosjektet ble formelt styrt av samferdselsgruppen i Vestlandsrådet og prosjektlederen hadde kontor hos Hordaland fylkeskommune i Bergen.
== Referanser == | Ekspressbuss Vestlandet var et prosjekt i regi av Vestlandsrådet vedtatt høsten 2006. Prosjektet hadde som målsetting å bedre ekspressbussforbindelsen langs vestlandskysten mellom Stavanger og Trondheim. | 11,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Praj%C3%B1%C4%81p%C4%81ramit%C4%81s%C5%ABtraen_om_de_seks_p%C4%81ramit%C4%81er | 2023-02-04 | Prajñāpāramitāsūtraen om de seks pāramitāer | ['Kategori:Prajñāpāramitā', 'Kategori:Sutraer'] | Prajñāpāramitā sūtra om de seks pāramitāer (kinesisk: 大乘理趣六波羅蜜多經, pinyin: Dáchéng lĭ qù liù bōluómìduō jīng, Wade-Giles: Ta ch'eng li ch'ü liu po lo mi to ching, hangul: 대승이취육바라밀다경) er en av de mindre prajñāpāramitātekstene.
Teksten er bevart i en oversettelse til kinesisk i 10 bokruller, som ble foretatt av Prajña under Tang-dynastiet. Oversettelsen ble «gitt som gave til Keiseren på den 28. dag i den 11. måned av det fjerde året av Zhēn Yuán (貞元)» (30. desember, 788)
Teksten er ikke bevart på sanskrit eller i tibetansk oversettelse.
| Prajñāpāramitā sūtra om de seks pāramitāer (kinesisk: 大乘理趣六波羅蜜多經, pinyin: Dáchéng lĭ qù liù bōluómìduō jīng, Wade-Giles: Ta ch'eng li ch'ü liu po lo mi to ching, hangul: 대승이취육바라밀다경) er en av de mindre prajñāpāramitātekstene.
Teksten er bevart i en oversettelse til kinesisk i 10 bokruller, som ble foretatt av Prajña under Tang-dynastiet. Oversettelsen ble «gitt som gave til Keiseren på den 28. dag i den 11. måned av det fjerde året av Zhēn Yuán (貞元)» (30. desember, 788)
Teksten er ikke bevart på sanskrit eller i tibetansk oversettelse.
== Referanser ==
== Se også ==
Prajñāpāramitā
Paramita
Mahâyâna | Prajñāpāramitā sūtra om de seks pāramitāer (kinesisk: 大乘理趣六波羅蜜多經, pinyin: Dáchéng lĭ qù liù bōluómìduō jīng, Wade-Giles: Ta ch'eng li ch'ü liu po lo mi to ching, hangul: 대승이취육바라밀다경) er en av de mindre prajñāpāramitātekstene. | 11,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Lavelle | 2023-02-04 | Louis Lavelle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. september', 'Kategori:Dødsfall i 1951', 'Kategori:Franske filosofer', 'Kategori:Fødsler 15. juli', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personalistiske filosofer', 'Kategori:Personer fra departementet Lot-et-Garonne', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Louis Lavelle (født 15. juli 1883 i Saint-Martin-de-Villeréal, Lot-et-Garonne i Frankrike, død 1. september 1951 samme sted) var en frank filosof. Hans hovedverk er La Dialectique de l'éternel présent, et metafysisk verk i fire bind: De l'Être (1928), De l'Acte (1937), Du Temps et de l'Eternité (1945) og De l'Âme Humaine (1951).
Av Lavelles øvrige verker kan nevnes La dialectique du monde sensible: Lu perception visuelle de la profondeur (1921), La conscience de soi (1933), La présence totale (1934), L'Erreur de Narcisse (1939), Le Mal et la Souffrance (1940), La Parole et l'Écriture (1947) og Les puissances du Moi (1948).
| Louis Lavelle (født 15. juli 1883 i Saint-Martin-de-Villeréal, Lot-et-Garonne i Frankrike, død 1. september 1951 samme sted) var en frank filosof. Hans hovedverk er La Dialectique de l'éternel présent, et metafysisk verk i fire bind: De l'Être (1928), De l'Acte (1937), Du Temps et de l'Eternité (1945) og De l'Âme Humaine (1951).
Av Lavelles øvrige verker kan nevnes La dialectique du monde sensible: Lu perception visuelle de la profondeur (1921), La conscience de soi (1933), La présence totale (1934), L'Erreur de Narcisse (1939), Le Mal et la Souffrance (1940), La Parole et l'Écriture (1947) og Les puissances du Moi (1948).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Karl Albert: Lavelle und die Philosophie des 20. Jahrhunderts. Neun einführende Kapitel, Röll, Dettelbach 1997, ISBN 3-927522-84-8
Jean Ecole: Louis Lavelle et l'histoire des idées. Olms, Hildesheim 2004, ISBN 978-3-487-12699-9 (med en fullstendig bibliografi)
Robert Theis og Claude Weber: Von Christian Wolff bis Louis Lavelle. Geschichte der Metaphysik. Olms, Hildesheim 1995, ISBN 978-3-487-09968-2 | Louis Lavelle (født 15. juli 1883 i Saint-Martin-de-Villeréal, Lot-et-Garonne i Frankrike, død 1. | 11,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meganomiinae | 2023-02-04 | Meganomiinae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bier', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Meganomiinae er en gruppe av bier som omfatter noen av de mest primitive biene. Tidligere ble den gjerne regnet til gruppen Melittidae eller Melittinae, men nå er det vanlig å slå alle bier sammen i én stor familie, Apidae. Det er kjent 12 arter fra Afrika.
| Meganomiinae er en gruppe av bier som omfatter noen av de mest primitive biene. Tidligere ble den gjerne regnet til gruppen Melittidae eller Melittinae, men nå er det vanlig å slå alle bier sammen i én stor familie, Apidae. Det er kjent 12 arter fra Afrika.
== Utseende ==
Ganske store (10 – 22 mm), kraftige, svarte bier med klare gule tegninger. De ligner på buksamlerbier av slekten Anthidium.
== Levevis ==
Meganomiinae er solitære bier som bygger sine reir hver for seg, gjerne gravd ut i sand eller løs jord. De lever helst i tørre, ørkenaktige områder.
== Utbredelse ==
Meganomiinae er bare kjent fra Afrika og det sørlige Arabia, fra Sør-Afrika i sør til Jemen i nord, også fra Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen vepser, (Hymenoptera)
Gruppen stilkvepser, Apocrita
Gruppen broddvepser, Aculeata
Overfamilien Apoidea
Familien bier, Apidae (i vid forstand)
Underfamilien Meganomiinae
Ceratomonia rozanorum Michener, 1981 – Namibia
Meganomia Cockerell, 1909 – fem arter, Sør-Afrika til Jemen
Pseudophilanthus Alfken, 1939 – fire arter, Madagaskar og Kenya
Uronomia Michener, 1981 – to arter, Madagaskar og Kenya
Uronomia flaviventris (Benoist, 1963) – Madagaskar
Uronomia stagei Michener, 1981 – Kenya
== Kilder ==
Michez, D. (2008) Monographic revision of the melittid bees (Hymenoptera, Apoidea, Melittidae sensu lato). [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Meganomiinae hos Fossilworks
(en) Meganomiinae hos ITIS
(en) Meganomiinae hos NCBI
(en) Kategori:Meganomiinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Meganomiinae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Ceratomonia | 11,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C5%ABtraen_om_bodhisattvaen_Praj%C3%B1%C4%81p%C4%81ramit%C4%81 | 2023-02-04 | Sūtraen om bodhisattvaen Prajñāpāramitā | ['Kategori:Mahāyānasūtraer', 'Kategori:Prajñāpāramitā'] | Sūtra om bodhisattva Prajñāpāramitā (kinesisk: 觀想佛母般若波羅蜜多菩薩經, pinyin: Guānxiăng fomŭ bānruòbōluómìduō púsà jīng, Wade-Giles: Kuan hsiang fo mu p'an jo p'o lo mi to p'u sa ching, hangul: 관상불모반야바라밀다보살경), ordrett Den brede klargjøring av buddhas hellige lære. Mor til buddha, bodhisattva Prajñāpāramitā, er en av de mindre prajñāpāramitātekstene.
Teksten er bevart i en oversettelse til kinesisk i 1 bokrull, foretatt av oversatt av Tiānxīzāi (天息災, aktiv 980–1000)Teksten er ikke bevart på sanskrit eller i tibetansk oversettelse.
| Sūtra om bodhisattva Prajñāpāramitā (kinesisk: 觀想佛母般若波羅蜜多菩薩經, pinyin: Guānxiăng fomŭ bānruòbōluómìduō púsà jīng, Wade-Giles: Kuan hsiang fo mu p'an jo p'o lo mi to p'u sa ching, hangul: 관상불모반야바라밀다보살경), ordrett Den brede klargjøring av buddhas hellige lære. Mor til buddha, bodhisattva Prajñāpāramitā, er en av de mindre prajñāpāramitātekstene.
Teksten er bevart i en oversettelse til kinesisk i 1 bokrull, foretatt av oversatt av Tiānxīzāi (天息災, aktiv 980–1000)Teksten er ikke bevart på sanskrit eller i tibetansk oversettelse.
== Referanser ==
== Se også ==
Prajñāpāramitā
Paramita
Mahâyâna | Sūtra om bodhisattva Prajñāpāramitā (kinesisk: 觀想佛母般若波羅蜜多菩薩經, pinyin: Guānxiăng fomŭ bānruòbōluómìduō púsà jīng, Wade-Giles: Kuan hsiang fo mu p'an jo p'o lo mi to p'u sa ching, hangul: 관상불모반야바라밀다보살경), ordrett Den brede klargjøring av buddhas hellige lære. Mor til buddha, bodhisattva Prajñāpāramitā, er en av de mindre prajñāpāramitātekstene. | 11,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjukseb%C3%B8_skole_og_barnehage | 2023-02-04 | Hjuksebø skole og barnehage | ['Kategori:59,5°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barnehager', 'Kategori:Barneskoler i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Byggverk i Notodden', 'Kategori:Notoddens historie', 'Kategori:Sauherad', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere utdanningsinstitusjoner i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner nedlagt i 2013'] | Hjuksebø skole og barnehage var et oppvekstsenter i Notodden kommune i Vestfold og Telemark fylke.
Oppvekstsenteret besto av en barneskole, barnehage og skolefritidsordning for tilsammen 120 barn i alderen 1 til 12 år. Skolen dekket trinnene 1. til 7. klasse og hadde 77 elever. Målformen var bokmål. Skolen hadde 18 ansatte.
Rektor var Johnny J. Gangsøy, Solveig Vestmoen var styrer/ nestleder og Ingrid Kasin var teamleder. Seniorrådgiver for PPT var Tor Reinsnos.
I kjelleren på skolen holdt Hjuksebø Ungdomsklubb til.
Skolen ble nedlagt 2013, lokalene ble overtatt av Hjuksebø Montessoriskole 2014.
| Hjuksebø skole og barnehage var et oppvekstsenter i Notodden kommune i Vestfold og Telemark fylke.
Oppvekstsenteret besto av en barneskole, barnehage og skolefritidsordning for tilsammen 120 barn i alderen 1 til 12 år. Skolen dekket trinnene 1. til 7. klasse og hadde 77 elever. Målformen var bokmål. Skolen hadde 18 ansatte.
Rektor var Johnny J. Gangsøy, Solveig Vestmoen var styrer/ nestleder og Ingrid Kasin var teamleder. Seniorrådgiver for PPT var Tor Reinsnos.
I kjelleren på skolen holdt Hjuksebø Ungdomsklubb til.
Skolen ble nedlagt 2013, lokalene ble overtatt av Hjuksebø Montessoriskole 2014.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjuksebø skole og barnehage sitt nettsted | Hjuksebø skole og barnehage var et oppvekstsenter i Notodden kommune i Vestfold og Telemark fylke. | 11,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Turkcell | 2023-02-04 | Turkcell | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Istanbul', 'Kategori:Teleselskaper', 'Kategori:Tyrkiske selskaper'] | Turkcell eller Türkcell er et tyrkisk teleselskap som tilbyr mobiltelefoni i Tyrkia, siden dannelsen av selskapet i 1994. Selskapet har 37 millioner kunder, og er dermed Europas tredje største mobiloperatør. Selskapet er børsnotert i Istanbul og New York. Omsetningen i 2008 var på 6,97 milliarder US$, eller om lag 45 milliarder norske kroner.Hovedkvarteret ligger i Istanbul, og administrerende direktør er Süreyya Ciliv. Turkcell eies direkte og indirekte av følgende eierinteresser, rangert etter andel av aksjekapitalen: TeliaSonera (37,09 %), Cukurova Group (21,22 %), Alfagruppen (13,22 %). Alfagruppen kjøpte seg inn i selskapet i 2005 for 3,2 mrd US$, gjennom å kjøpe Cukorova-aksjer i strid med aksjonæravtalen i Turkcell.
Turkcell har eierandeler og virksomhet i Aserbajdsjan, Kasakhstan, Georgia og Moldova gjennom holdingsselskapet Fintur (som eies 58,55 % av TeliaSonera og 41,45 % av Turkcell), med 12,8 millioner kunder per 31.desember 2008. I tillegg har Turkcell 300 000 kunder på Nord-Kypros.
Turkcell har aksjemajoriteten i det ukrainske mobilselskapet Astelit, som gjennom brandet «Life:)» har oppnådd 11,2 millioner kunder i Ukraina siden oppstarten i februar 2005. I 2008 ble russiske Alfagruppen dømt til å selge seg ned til 4,99 % i Turkcell, på grunn av Turkcells flertallsposisjon i Astelit, som er en konkurrent til Alfa-Telenor-eide Kyivstar GSM i Ukraina. Ellers driver Turkcell via Life:) også mobilselskapet Best Mobile i Hviterussland, med 200 000 kunder.
For en oversikt over TeliaSoneras strid med Alfagruppen om kontrollen over Turkcell, se: Alfagruppen.
| Turkcell eller Türkcell er et tyrkisk teleselskap som tilbyr mobiltelefoni i Tyrkia, siden dannelsen av selskapet i 1994. Selskapet har 37 millioner kunder, og er dermed Europas tredje største mobiloperatør. Selskapet er børsnotert i Istanbul og New York. Omsetningen i 2008 var på 6,97 milliarder US$, eller om lag 45 milliarder norske kroner.Hovedkvarteret ligger i Istanbul, og administrerende direktør er Süreyya Ciliv. Turkcell eies direkte og indirekte av følgende eierinteresser, rangert etter andel av aksjekapitalen: TeliaSonera (37,09 %), Cukurova Group (21,22 %), Alfagruppen (13,22 %). Alfagruppen kjøpte seg inn i selskapet i 2005 for 3,2 mrd US$, gjennom å kjøpe Cukorova-aksjer i strid med aksjonæravtalen i Turkcell.
Turkcell har eierandeler og virksomhet i Aserbajdsjan, Kasakhstan, Georgia og Moldova gjennom holdingsselskapet Fintur (som eies 58,55 % av TeliaSonera og 41,45 % av Turkcell), med 12,8 millioner kunder per 31.desember 2008. I tillegg har Turkcell 300 000 kunder på Nord-Kypros.
Turkcell har aksjemajoriteten i det ukrainske mobilselskapet Astelit, som gjennom brandet «Life:)» har oppnådd 11,2 millioner kunder i Ukraina siden oppstarten i februar 2005. I 2008 ble russiske Alfagruppen dømt til å selge seg ned til 4,99 % i Turkcell, på grunn av Turkcells flertallsposisjon i Astelit, som er en konkurrent til Alfa-Telenor-eide Kyivstar GSM i Ukraina. Ellers driver Turkcell via Life:) også mobilselskapet Best Mobile i Hviterussland, med 200 000 kunder.
For en oversikt over TeliaSoneras strid med Alfagruppen om kontrollen over Turkcell, se: Alfagruppen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Turkcell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Turkcell eller Türkcell er et tyrkisk teleselskap som tilbyr mobiltelefoni i Tyrkia, siden dannelsen av selskapet i 1994. Selskapet har 37 millioner kunder, og er dermed Europas tredje største mobiloperatør. | 11,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MegaFon | 2023-02-04 | MegaFon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Russiske selskaper', 'Kategori:Telia Company'] | MegaFon, eller opprinnelig North-West GSM, er et russisk joint venture teleselskap som tilbyr mobiltelefoni i Russland. Selskapet er 39% eid av russiske Telekom-Invest, 36% eid av svenske TeliaSonera, og 25,1% eid av russiske Alfagruppen, som kontrolleres av Mikhail Fridman. MegaFon er Russlands tredje største mobilselskap etter MTS og VimpelCom, Også VimpelCom er deleid av Alfagruppen – sammen med norske Telenor. MegaFonhar hovedkvarter i Moskva, administrerende direktør er Sergej Soldatenkov.
I februar 2007 hadde MegaFon mer enn 30 millioner kunder i alle 83 regioner i Russland, og i Tadsjikistan. Selskapet so mdrives i Tadsjikistan heter TT Mobile. MegaFons omsetning i 2008 var 7,05 mrd US$.
| MegaFon, eller opprinnelig North-West GSM, er et russisk joint venture teleselskap som tilbyr mobiltelefoni i Russland. Selskapet er 39% eid av russiske Telekom-Invest, 36% eid av svenske TeliaSonera, og 25,1% eid av russiske Alfagruppen, som kontrolleres av Mikhail Fridman. MegaFon er Russlands tredje største mobilselskap etter MTS og VimpelCom, Også VimpelCom er deleid av Alfagruppen – sammen med norske Telenor. MegaFonhar hovedkvarter i Moskva, administrerende direktør er Sergej Soldatenkov.
I februar 2007 hadde MegaFon mer enn 30 millioner kunder i alle 83 regioner i Russland, og i Tadsjikistan. Selskapet so mdrives i Tadsjikistan heter TT Mobile. MegaFons omsetning i 2008 var 7,05 mrd US$.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Megafon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | MegaFon, eller opprinnelig North-West GSM, er et russisk joint venture teleselskap som tilbyr mobiltelefoni i Russland. Selskapet er 39% eid av russiske Telekom-Invest, 36% eid av svenske TeliaSonera, og 25,1% eid av russiske Alfagruppen, som kontrolleres av Mikhail Fridman. | 11,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/IQ | 2023-02-04 | IQ | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Intelligens', 'Kategori:Psykologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skalaer'] | For det britiske progressive rockebandet, se IQ (band). For Toyotas bilmodell, se Toyota iQIntelligenskvotient, eller IQ (fra engelsk intelligence quotient), er et mål på en persons intelligens. I våre dager brukes IQ-tester vanligvis i nevropsykologiske undersøkelser av mennesker med påført hjerneskade. William Stern fant i 1912 en måte å beregne intelligenskvotient.
IQ og intelligens brukes gjerne om hverandre. Dette er uheldig, fordi det ikke er det samme. Resultatet av en IQ-test bør ses på som en hypotese om en persons intelligens. Dersom det dreier seg om en test av høy kvalitet som er gitt av en tilstrekkelig kvalifisert person under optimale forhold, kan resultatet regnes som svært pålitelig.
IQ oppgir vanligvis som en score på en normalfordelt skala som har snitt og median på 100 og standardavvik på 15. Det innebærer at om lag 68 prosent av en normalbefolkning scorer mellom 85 og 115 og at om lag 96 prosent av en normalbefolkning scorer mellom 70 og 130.
Personer som har IQ under 55 er strafferettslig utilregnlig i straffesaker om de har et tilsvarende
funksjonsnivå.
Ifølge medisinske begreper er personer med IQ mellom 50–70 lettere psykisk utviklingshemmet.
| For det britiske progressive rockebandet, se IQ (band). For Toyotas bilmodell, se Toyota iQIntelligenskvotient, eller IQ (fra engelsk intelligence quotient), er et mål på en persons intelligens. I våre dager brukes IQ-tester vanligvis i nevropsykologiske undersøkelser av mennesker med påført hjerneskade. William Stern fant i 1912 en måte å beregne intelligenskvotient.
IQ og intelligens brukes gjerne om hverandre. Dette er uheldig, fordi det ikke er det samme. Resultatet av en IQ-test bør ses på som en hypotese om en persons intelligens. Dersom det dreier seg om en test av høy kvalitet som er gitt av en tilstrekkelig kvalifisert person under optimale forhold, kan resultatet regnes som svært pålitelig.
IQ oppgir vanligvis som en score på en normalfordelt skala som har snitt og median på 100 og standardavvik på 15. Det innebærer at om lag 68 prosent av en normalbefolkning scorer mellom 85 og 115 og at om lag 96 prosent av en normalbefolkning scorer mellom 70 og 130.
Personer som har IQ under 55 er strafferettslig utilregnlig i straffesaker om de har et tilsvarende
funksjonsnivå.
Ifølge medisinske begreper er personer med IQ mellom 50–70 lettere psykisk utviklingshemmet.
== Hvordan lages IQ-tester? ==
Å lage en IQ-test er et stort prosjekt. IQ-tester lages ved at mennesker som kan mye om tenkning og intelligens, vanligvis psykologer, foreslår oppgaver som så blir testet på forsøkspersoner. De oppgavene som viser forskjell mellom mennesker blir beholdt, de som ikke gjør det blir forkastet. En referansegruppe tar så testen når den er ferdig, og den skåren man får når man tar testen viser hvor man står i forhold til denne referansegruppa.
Testen blir videre satt sammen av spørsmål av stigende vanskelighetsgrad, slik at svarscorene fordeler seg tilsvarende en normalfordelingskurve (klokkekurve), der toppunktet på kurven navngis til IQ 100. Kravet til en god test er videre at om lag 70 % av samtlige svar fordeler seg mellom pluss/minus ett standardavvik, satt til 15 poeng og en graf som ligner mest mulig på klokkekurven. Dette krever vanligvis utprøving på flere testgrupper før spørsmålene gir rett fordeling. Ved vanlige tester, kan en regne at skårer som er mere enn to standardavvik fra 100 blir svært upresise. De få som er evnesvake eller overnormalt intelligente må derfor undersøkes med spesielt innrettede tester, som ikke tar sikte på IQ-poeng per se.
Skåren oppgis i utgangspunktet i standardavvik fra median, men blir vanligvis omregnet til IQ-skårer fordi det er folk vant med.
Den gamle formelen
I
Q
=
M
e
n
t
a
l
a
l
d
e
r
K
r
o
n
o
l
o
g
i
s
k
a
l
d
e
r
{\displaystyle \mathrm {IQ} ={\frac {\mathrm {Mental\ alder} }{\mathrm {Kronologisk\ alder} }}}
er forlatt forlengst, mens betegnelsen intelligenskvotient er beholdt av historiske årsaker.
== IQ-skårer ==
IQ oppgis vanligvis som en skår på en normalfordelt skala som har snitt og median på 100 og standardavvik på 15. Wechsler-skalaen benytter standardavvik 15, mens Stanford-Binet og Cattell benytter henholdsvis standardavvik 16 og 24. I dag er omregning til standardavvik 15 vanlig i mange sammenhenger, også for testresultat fra Stanford-Binet og Cattell. Det betyr at gitt i en skala med standardavvik 15 er det ca. 68% av en normalbefolkning som skårer mellom 85 og 115 og at ca. 96% av en normalbefolkning skårer mellom 70 og 130.
== IQ-tester ==
=== WAIS ===
WAIS (Wechsler Adult Intelligence Scale) regnes som den mest omfattende og mest komplette av IQ-testene. Den har to delkategorier – verbal og utøvelse – som måles ved til sammen tretten deltester. Å ta hele WAIS tar ca. to timer og den må administreres av noen som har godkjent utdannelse i den.
=== WISC ===
WISC er en utgave av WAIS som er laget for barn.
=== RPM ===
RPM (Raven's Progressive Matrices) måler bare flytende intelligens og er rask å ta. Det er muligens verdens mest brukte IQ-test.
=== FRT ===
FRT (Figure Reasoning Test) er en test av samme type som RPM. Denne testen har for tiden Mensa i Norge lisens til å tilby.
== Kritikk av IQ-testing ==
En test er et mål av en prestasjon i en situasjon. Det betyr at resultatet på enhver test, også på en IQ-test, er avhengig av dagsform og av andre eksterne omstendigheter. Resultatet av en IQ-test skal alltid vurderes mot annen informasjon man har om den som tar testen, og avgjørelser basert på IQ-tester må vurderes mot generell kunnskap om intelligens.
IQ-tester er kritisert fordi de ikke er kulturnøytrale, fordi de krever ferdigheter som ikke henger direkte sammen med intelligens (f.eks. motorikk og leseferdigheter), og fordi de kan brukes til å utvikle et sorteringssamfunn.
Den mest kjente kritikken av IQ-testing er antagelig Steven Jay Goulds The Mismeasure of Man. Ifølge Hans Eysenck, inneholder denne boka flere faktafeil enn noen annen bok han har lest.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Eysenck, Hans J. (1998). Intelligence: A New Look. New Brunswick, N.J.: Transaction Publishers. ISBN 1-56000-360-x.
Kline, Paul T. (1999). Handbook of Psychological Testing. London: Routeledge. ISBN 978-0-415-21158-1.
== Eksterne lenker ==
World Intelligence Network
Mensa Norge
Foreldrenettverket Lykkelige barn
Mensa.dk IK-test (Dansk)
Alle Høy-IQ Foreninger | Toyota iQ er en 3-dørs bybil produsert av Toyota. | 11,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orkana_Forlag | 2023-02-04 | Orkana Forlag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forlag etablert i 1993', 'Kategori:Norske forlag'] | Orkana Forlag AS er et norsk forlag som ble grunnlagt i Stamsund i Lofoten i 1993. Forlaget har også kontor i Oslo, men har beholdt basen i Stamsund. Orkana gir ut sakprosa, skjønnlitteratur og barnebøker med tilknytning til kystmiljøer, nordnorske
forfattere og temaer. Forlegger og redaktør er Elisabeth Johansen.
I 2010 ble Orkana akkreditert som akademisk utgiver og har etablert avdelingen Orkana Akademisk som gir ut fagfellevurderte og poenggivende publikasjoner. Læringsforlaget ble overtatt i 2013 for å få tilgang til det akademiske markedet på Østlandet.
| Orkana Forlag AS er et norsk forlag som ble grunnlagt i Stamsund i Lofoten i 1993. Forlaget har også kontor i Oslo, men har beholdt basen i Stamsund. Orkana gir ut sakprosa, skjønnlitteratur og barnebøker med tilknytning til kystmiljøer, nordnorske
forfattere og temaer. Forlegger og redaktør er Elisabeth Johansen.
I 2010 ble Orkana akkreditert som akademisk utgiver og har etablert avdelingen Orkana Akademisk som gir ut fagfellevurderte og poenggivende publikasjoner. Læringsforlaget ble overtatt i 2013 for å få tilgang til det akademiske markedet på Østlandet.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
Intervju med Elisabeth Johansen i Lofotposten | Orkana Forlag AS er et norsk forlag som ble grunnlagt i Stamsund i Lofoten i 1993. Forlaget har også kontor i Oslo, men har beholdt basen i Stamsund. | 11,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stari_most | 2023-02-04 | Stari most | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Broer i Bosnia-Hercegovina', 'Kategori:Broer åpnet i 2004', 'Kategori:Broer åpnet på 1500-tallet', 'Kategori:Byggverk fullført i 1566', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Steinhvelvbroer', 'Kategori:Verdensarven i Bosnia-Hercegovina'] | Stari most («Den gamle bro») er en bro fra 1500-tallet i Mostar i Bosnia-Hercegovina som krysser elven Neretva og forbinder byens to deler.
Stari most er byens viktigste historiske minnesmerke, og et av de viktigste i hele Bosnia-Hercegovina. Broen symboliserer arven fra ottomansk kultur og ingeniørkunst i Bosnia, og er også en metafor for bro mellom kulturer.I henhold til en inskripsjon på broen ble den fullført i 974 etter islamsk kalender. Det tilsvarer perioden mellom 19. juli 1566 og 7. juli 1567 i den julianske kalender. Byggingen av broen begynte i 1557 og det tok ni år å fullføre byggverket.
Lite er kjent om byggingen av broen. Alt som er blitt bevart skriftlig er minner og legender og byggmesterens navn Mimar Hayruddin (elev av Sinan, en osmansk arkitekt). Det er mange tekniske mysterier forbundet med byggingen av broen; hvordan stillaset ble reist, hvordan stenene ble transportert fra den ene siden av elven til den andre og hvorfor stillaset ikke forfalt i den 9 år lange byggeperioden.
Det er antatt at Stari most var den lengste enkeltspenns buebroen i verden på den tiden den ble bygget. Broen er i klasse med de største byggverk i sin samtid.
| Stari most («Den gamle bro») er en bro fra 1500-tallet i Mostar i Bosnia-Hercegovina som krysser elven Neretva og forbinder byens to deler.
Stari most er byens viktigste historiske minnesmerke, og et av de viktigste i hele Bosnia-Hercegovina. Broen symboliserer arven fra ottomansk kultur og ingeniørkunst i Bosnia, og er også en metafor for bro mellom kulturer.I henhold til en inskripsjon på broen ble den fullført i 974 etter islamsk kalender. Det tilsvarer perioden mellom 19. juli 1566 og 7. juli 1567 i den julianske kalender. Byggingen av broen begynte i 1557 og det tok ni år å fullføre byggverket.
Lite er kjent om byggingen av broen. Alt som er blitt bevart skriftlig er minner og legender og byggmesterens navn Mimar Hayruddin (elev av Sinan, en osmansk arkitekt). Det er mange tekniske mysterier forbundet med byggingen av broen; hvordan stillaset ble reist, hvordan stenene ble transportert fra den ene siden av elven til den andre og hvorfor stillaset ikke forfalt i den 9 år lange byggeperioden.
Det er antatt at Stari most var den lengste enkeltspenns buebroen i verden på den tiden den ble bygget. Broen er i klasse med de største byggverk i sin samtid.
== Karakteristikk ==
Stari most var en fotgjengerbro med ett brospenn. Den var 4 meter bred og 30 meter lang, og reist 24 meter over elven. To forsterkede tårn beskyttet broen: Helebija-tårnet i nordøst og Tara-tårnet på den sørøstre bredden, kalt «brovokterne» (lokalt «'mostari»).
Brospennet ble laget av lokal sten, kjent som «tenelija». Buens form er et resultat av utallige uregelmessigheter som er oppstått som en følge deformasjon av broens «intrados» (dvs. innsiden av buen).
I stedet for fundament har broen forsterkninger av kalksten forbundet til sideveggene langs elvebredden. Målt fra vannstanden om sommeren da elven er 40,05 m, bred, var det reist fundamenter på begge sider til en høyde av 6,53 m, hvor buen ble reist mot sitt høyeste punkt.
== Historie ==
=== Oppføring ===
Broen ble besluttet bygget av Soliman 2. den store i 1557 som erstatning for en eldre hengebro av tre med tvilsom sikkerhet. Oppdraget med å bygge en bro med slike uvanlige dimensjoner var livsfarlig, og det er sagt at arkitekten, Mimar Hayruddin, forberedte sin egen begravelse den dagen broen var ferdig og stillaset endelig ble fjernet. Hayruddin hadde gått i lære hos Mimar Sinan. Han valgte det smaleste punktet med mest solid og stabil berg på begge sider. Den ble oppført mellom juli 1566 og juli 1567 ifølge inskripsjoner på den opprinnelige broen. Hayruddin tok hensyn til høyeste vannstand under flom slik at broens bue ble høyere enn gatene omkring. Broen hadde ett enkelt spenn på 28 meter og var omkring 4 meter bred. Steinhvelvingen var laget av 456 steinblokker og hadde befestede tårn. Den hadde en slank profil som med sin overflate reflekterte sollyset og elvens grønne farge.
=== Ødeleggelsen ===
Under den kroatisk-bosniske krig kjempet bosnisk-kroatiske styrker mot de bosniske regjeringsstyrkene. Broen ble ødelagt den 9. november, 1993. Den hadde allerede fått skader i et serbisk bombardement i 1992. Både serbiske og kroatiske nasjonalister så på broen og det gamle historiske området rundt som en del av den bosniske og islamittiske kultur, og den var ofte utsatt for bombardementer. Broen ble ødelagt med vilje av de bosnisk-kroatiske styrkene. Broen falt etter tre dagers bombing og ble ødelagt på grunn av dens symbolske betydning. Broen hadde liten militærstrategisk betydning. Broen hadde i 427 år tålt jordskjelv og krig.I 1992 fikk den gamle broen en fulltreffer av en artillerigranat nær den ene bredden av Neretva-elven, og den 9. november 1993 falt broen sammen og raste ned i elven.
=== Gjenoppbygging ===
UNESCO tok i 1994 initiativ til gjenreising og restaurering av kulturelle monumenter var en del av Dayton-avtalen av 1995. Broen som står på FNs verdensarvsliste, ble gjenoppbygget med støtte fra UNESCO. Broens 1 088 stener ble hugget med samme teknikk som ble anvendt da den opprinnelige broen ble bygget. Kostnadene ved gjenoppbyggingen kom på ca. 12 millioner €. Den ble gjenåpnet den 22. juli 2004
I gjenåpningsseremonien ble det lagt vekt på forsoning mellom de stridende partene, men det var tydelig at mye ondt blod og stridigheter ennå ikke var løst.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stari Most – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Before, during and after destruction, pictures taken by Belgian photographer Laurent Van der Stockt – Time magazine
Live webcams from Stari most and the Old town. (mirror)
National Monuments – Muslibegovica House | Stari most («Den gamle bro») er en bro fra 1500-tallet i Mostar i Bosnia-Hercegovina som krysser elven Neretva og forbinder byens to deler. | 11,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toril_Torlei | 2023-02-04 | Toril Torlei | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer tilknyttet TV 2', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Toril Torlei (født 1955 i Bergen) var en av de første «værdamene» i TV 2, sammen med Reidun Holmøy og Siri Kalvig. Hun har skrevet boken Gamle værtegn : for nye værprofeter, som er en bok om værtegn.
| Toril Torlei (født 1955 i Bergen) var en av de første «værdamene» i TV 2, sammen med Reidun Holmøy og Siri Kalvig. Hun har skrevet boken Gamle værtegn : for nye værprofeter, som er en bok om værtegn.
== Bibliografi ==
1998 Gamle værtegn : for nye værprofeter ISBN 82-91991-00-6 | Toril Torlei (født 1955 i Bergen) var en av de første «værdamene» i TV 2, sammen med Reidun Holmøy og Siri Kalvig. Hun har skrevet boken Gamle værtegn : for nye værprofeter, som er en bok om værtegn. | 11,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aversjonsterapi | 2023-02-04 | Aversjonsterapi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Psykologi'] | Aversjonsterapi er en terapiform som tar sikte på å få en person til å sky eller avstå fra handlinger eller forestillinger som betraktes som uheldige eller uønsket. Aversjon er et ord bygget på latin: aversare som betyr å sky, vende seg fra, avsky.
Den mest kjente, er medikamentell bruk av preparater som Antabus eller Aversan (disulfiram) for å skape kvalme, hjertebank, svette og generell ubehagsfølelse hos alkoholavhengige. Slik behandling er kun mulig når personen samarbeider. (Virkningen kan dempes ved hjelp av allergidempende preparater og lett tilgjengelige husholdningsvarer).
Også i forhold til tobakksavhengighet finnes preparater som gir usmak til nikotininntak.
En adferdsterapeutisk tilnærming ble uteksperimentert i midten av 1960-tallet. Etter studier av drikkemønstre hos forskjellige mennesker, fant en at de som var i faresone for rusavhengighet drakk fortere, og, utover kvelden, mere enn andre. De observerte det ikke selv, mens de øvrige gjestene kunne se det klart. Som motivasjon for endring, ble de vist opptak av egen rusadferd. Neste fest var de som samtykket, utstyrt med en mekanisme som ga elektrisk støt ved uønsket adferd, og en hemmelig vokter som utløste støtene. Noen fikk forklart hva endringen ville bestå i: drikke langsommere og ikke så mye, mens andre ikke fikk annet enn en generell forklaring. De som ikke fikk forklaring, hadde sterkest og mest langvarig effekt med henblikk på å drikke på en mere rimelig måte. Etikken i denne tilnærmelsen, sammen med utbredt kjennskap til virkningsmekanismen har trolig medvirket til at metoden ikke er særlig kjent og i bruk i dag. | Aversjonsterapi er en terapiform som tar sikte på å få en person til å sky eller avstå fra handlinger eller forestillinger som betraktes som uheldige eller uønsket. Aversjon er et ord bygget på latin: aversare som betyr å sky, vende seg fra, avsky.
Den mest kjente, er medikamentell bruk av preparater som Antabus eller Aversan (disulfiram) for å skape kvalme, hjertebank, svette og generell ubehagsfølelse hos alkoholavhengige. Slik behandling er kun mulig når personen samarbeider. (Virkningen kan dempes ved hjelp av allergidempende preparater og lett tilgjengelige husholdningsvarer).
Også i forhold til tobakksavhengighet finnes preparater som gir usmak til nikotininntak.
En adferdsterapeutisk tilnærming ble uteksperimentert i midten av 1960-tallet. Etter studier av drikkemønstre hos forskjellige mennesker, fant en at de som var i faresone for rusavhengighet drakk fortere, og, utover kvelden, mere enn andre. De observerte det ikke selv, mens de øvrige gjestene kunne se det klart. Som motivasjon for endring, ble de vist opptak av egen rusadferd. Neste fest var de som samtykket, utstyrt med en mekanisme som ga elektrisk støt ved uønsket adferd, og en hemmelig vokter som utløste støtene. Noen fikk forklart hva endringen ville bestå i: drikke langsommere og ikke så mye, mens andre ikke fikk annet enn en generell forklaring. De som ikke fikk forklaring, hadde sterkest og mest langvarig effekt med henblikk på å drikke på en mere rimelig måte. Etikken i denne tilnærmelsen, sammen med utbredt kjennskap til virkningsmekanismen har trolig medvirket til at metoden ikke er særlig kjent og i bruk i dag. | Aversjonsterapi er en terapiform som tar sikte på å få en person til å sky eller avstå fra handlinger eller forestillinger som betraktes som uheldige eller uønsket. Aversjon er et ord bygget på latin: aversare som betyr å sky, vende seg fra, avsky. | 11,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sunshine_Skyway_Bridge | 2023-02-04 | Sunshine Skyway Bridge | ['Kategori:1987 i USA', 'Kategori:27°N', 'Kategori:82°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Broer åpnet i 1987', 'Kategori:Byggverk i Florida', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skråkabelbroer', 'Kategori:Transport i Florida', 'Kategori:Veibroer i USA'] | Sunshine Skyway Bridge er en bro som binder Saint Petersburg og Tampa sammen. Broen som er 8,85 km lang ble åpnet i 1987 og har to kjørebaner i hver retning.
The Sunshine Skyway Bridge, som strekker seg over Floridas Tampa Bay, er verdens lengste spennkabelbro, med en lengde på 29 040 fot (nøyaktig 5,5 miles, eller ca. 8,85 km). Det er en del av I-275 (SR 93) og amerikanske 19 (SR 55), koblet til St. Petersburg i Pinellas County og Terra Ceia i Manatee County, Florida, som går gjennom Hillsborough Countys farvann. Byggingen av den nåværende broen startet i 1982, og det ferdige broen ble innviet 7. februar 1987. Broen kostet $ 244 millioner til å bygge, og ble åpnet for trafikk 20. april 1987. Den erstattet en eldre bro bygget i 1954 og delvis ødelagt i en kollisjon i 1980 (Sunshine Skyway Disaster).
Broen er bygget av stål og betong. Den har 21 stålkabler i ni tommers (229 mm) stålrør langs midten. Den er tegnet av Figg & Muller Engineering Group og bygget av det amerikanske Bridge Company.
På grunn av høyden over smaragd-grønt Gulfvann, lengden, plassering i en stat med varmt klima og moderne arkitektonisk utforming, er den et populært sted for filming av bilreklame.
En av de store problemene med Sunshine Skyway Bridge er korrosjon av stålet i betongelementene. Elementene er hule, og det meste av utbedringsarbeidet ble gjort i 2003 og 2004 for å forsterke deler av broen. Et annet problem oppstod rundt 2005-2006 da flere nyhetsbyråer meldte at malingen falt av brostrukturen. I 2008 begynte en overhaling som inkluderer total overflatemaling av kablene, siden flekkmaling hadde gitt dårlig effekt. Kablene ble malt gule, og var ferdig sommeren 2008. | Sunshine Skyway Bridge er en bro som binder Saint Petersburg og Tampa sammen. Broen som er 8,85 km lang ble åpnet i 1987 og har to kjørebaner i hver retning.
The Sunshine Skyway Bridge, som strekker seg over Floridas Tampa Bay, er verdens lengste spennkabelbro, med en lengde på 29 040 fot (nøyaktig 5,5 miles, eller ca. 8,85 km). Det er en del av I-275 (SR 93) og amerikanske 19 (SR 55), koblet til St. Petersburg i Pinellas County og Terra Ceia i Manatee County, Florida, som går gjennom Hillsborough Countys farvann. Byggingen av den nåværende broen startet i 1982, og det ferdige broen ble innviet 7. februar 1987. Broen kostet $ 244 millioner til å bygge, og ble åpnet for trafikk 20. april 1987. Den erstattet en eldre bro bygget i 1954 og delvis ødelagt i en kollisjon i 1980 (Sunshine Skyway Disaster).
Broen er bygget av stål og betong. Den har 21 stålkabler i ni tommers (229 mm) stålrør langs midten. Den er tegnet av Figg & Muller Engineering Group og bygget av det amerikanske Bridge Company.
På grunn av høyden over smaragd-grønt Gulfvann, lengden, plassering i en stat med varmt klima og moderne arkitektonisk utforming, er den et populært sted for filming av bilreklame.
En av de store problemene med Sunshine Skyway Bridge er korrosjon av stålet i betongelementene. Elementene er hule, og det meste av utbedringsarbeidet ble gjort i 2003 og 2004 for å forsterke deler av broen. Et annet problem oppstod rundt 2005-2006 da flere nyhetsbyråer meldte at malingen falt av brostrukturen. I 2008 begynte en overhaling som inkluderer total overflatemaling av kablene, siden flekkmaling hadde gitt dårlig effekt. Kablene ble malt gule, og var ferdig sommeren 2008. | Sunshine Skyway Bridge er en bro som binder Saint Petersburg og Tampa sammen. Broen som er 8,85 km lang ble åpnet i 1987 og har to kjørebaner i hver retning. | 11,868 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Picton,_Lennox_og_Nueva | 2023-02-04 | Picton, Lennox og Nueva | ['Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ildlandet', 'Kategori:Tidligere omstridte områder', 'Kategori:Øyer i Chile'] | Picton, Lennox and Nueva er en gruppe på tre øyer (samt omkringliggende holmer og skjær) ved sørspissen av Sør-Amerika i Chile. De ligger øst for Navarinoøya og er skilt fra Argentinas del av Ildlandet i nord ved Beaglekanalen.
| Picton, Lennox and Nueva er en gruppe på tre øyer (samt omkringliggende holmer og skjær) ved sørspissen av Sør-Amerika i Chile. De ligger øst for Navarinoøya og er skilt fra Argentinas del av Ildlandet i nord ved Beaglekanalen.
== Geografi ==
Areal:
Lennox: 170 km²
Nueva: 120 km²
Picton: 105 km²
== Historie ==
På grunn av sin strategiske beliggenhet sør for Beaglekanalen og mot Atlanterhavet ble øyene også gjort krav på av Argentina, noe som medførte en alvorlig grensekonflikt mellom de to landene. Picton, Lennox og Nueva ga Chile mulige krav på deler av Atlanterhavet, flere andre øyer inkludert Falklandsøyene og en større del av Antarktika. Dessuten var det rykter om funn av gull og olje. De to landene ble enige om å avgjøre konflikten ved voldgift ved Storbritannias dronning Elisabeth II. I mai 1977 avgjorde dronningen at øyene og alle tilliggende formasjoner tilhørte Chile. Argentina nektet å godta avgjørelsen, og forholdet mellom de to landene ble ekstremt spent, og gikk til grensen av åpen krig. I 1979 ble landene enige — via Montevideotraktaten — om å la pave Johannes Paul II megle i konflikten, via sin spesialutsending kardinal Antonio Samorè. Pavens megling resulterte i ratifisering av en avtale om å bilegge konflikten i Roma i mai 1985.
== Eksterne lenker ==
Montevideotraktaten, 8. januar 1979 (Forente nasjoner) [PDF]
«War Averted» Arkivert 23. februar 2006 hos Wayback Machine., Time Magazine, 22. januar 1979 | Picton, Lennox and Nueva er en gruppe på tre øyer (samt omkringliggende holmer og skjær) ved sørspissen av Sør-Amerika i Chile. De ligger øst for Navarinoøya og er skilt fra Argentinas del av Ildlandet i nord ved Beaglekanalen. | 11,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giuseppe_Catalfamo | 2023-02-04 | Giuseppe Catalfamo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Fødsler 5. juli', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Italienske pedagoger', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Catania', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Giuseppe Catalfamo (født 5. juli 1921 i Catania i Italia, død 22. februar 1989 i Messina) var professor i pedagogikk ved Universitetet i Messina, og representerte en historisk personalisme.
| Giuseppe Catalfamo (født 5. juli 1921 i Catania i Italia, død 22. februar 1989 i Messina) var professor i pedagogikk ved Universitetet i Messina, og representerte en historisk personalisme.
== Skrifter ==
L'ideologia e l'educazione. Messina 1980 / Tysk oversettelse: Ideologie und Erziehung. Utgitt av Winfried Böhm. Verlag Dr. Johannes Königshausen + Dr. Thomas Neumann, Würzburg 1984, ISBN 3-88479-182-6
== Referanser ==
== Litteratur ==
Winfried Böhm: Geschichte der Pädagogik. Verlag C.H. Beck oHG, München 2004, ISBN 3-406-50853-7 | Giuseppe Catalfamo (født 5. juli 1921 i Catania i Italia, død 22. | 11,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tiigrih%C3%BCpe | 2023-02-04 | Tiigrihüpe | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estland'] | Tiigrihüpe (norsk: Tigersprang) er et statlig IT-prosjekt i Estland, som ble startet i 1996 av regjeringen med bevilgninger over statsbudsjettet fra 1997. Prosjektets mål var å utvikle avanserte, allmenne IT-tjenester og infrastruktur i Estland, skaffe bredbånd til alle skoler, og samtidig bygge opp estisk IT-kompetanse og -industri. Tiigrihüpe bygger blant annet på kompetansen som etter den estiske uavhengigheten fantes ved et kybernetisk institutt som lå i Tallinn i sovjetperioden.
Prosjektet utviklet også rutiner og teknologi for anti-hacking-oppdrag, og i 2007 bidro dette til at NATO opprettet et anti-cyber-krigføringssenter i Tallinn – NATO Cooperative Cyber Defence Centre of Excellence. Estland har også satset mye på digitalt tilgjengelige offentlige tjenester og saksbehandling.
Prosjektet ga også delfinansiering til oppbygging av den digitale encyklopedien Estonica, som drives av Eesti Instituut (Det estiske institutt).
| Tiigrihüpe (norsk: Tigersprang) er et statlig IT-prosjekt i Estland, som ble startet i 1996 av regjeringen med bevilgninger over statsbudsjettet fra 1997. Prosjektets mål var å utvikle avanserte, allmenne IT-tjenester og infrastruktur i Estland, skaffe bredbånd til alle skoler, og samtidig bygge opp estisk IT-kompetanse og -industri. Tiigrihüpe bygger blant annet på kompetansen som etter den estiske uavhengigheten fantes ved et kybernetisk institutt som lå i Tallinn i sovjetperioden.
Prosjektet utviklet også rutiner og teknologi for anti-hacking-oppdrag, og i 2007 bidro dette til at NATO opprettet et anti-cyber-krigføringssenter i Tallinn – NATO Cooperative Cyber Defence Centre of Excellence. Estland har også satset mye på digitalt tilgjengelige offentlige tjenester og saksbehandling.
Prosjektet ga også delfinansiering til oppbygging av den digitale encyklopedien Estonica, som drives av Eesti Instituut (Det estiske institutt).
== Eksterne lenker ==
Tiigrihüpe – Offisiell hjemmeside.
Estonica – estisk online faktaleksikon. | Tiigrihüpe (norsk: Tigersprang) er et statlig IT-prosjekt i Estland, som ble startet i 1996 av regjeringen med bevilgninger over statsbudsjettet fra 1997. Prosjektets mål var å utvikle avanserte, allmenne IT-tjenester og infrastruktur i Estland, skaffe bredbånd til alle skoler, og samtidig bygge opp estisk IT-kompetanse og -industri. | 11,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikkjal_%C3%A1_Ryggi | 2023-02-04 | Mikkjal á Ryggi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Færøyske forfattere', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske lyrikere', 'Kategori:Færøyske pedagoger', 'Kategori:Fødsler 17. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Miðvágur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mikkjal á Ryggi (1879–1956) var en færøysk forfatter, lærer og politiker. Han bodde det meste av sitt liv i Gásadalur. Han er mest kjent for sin rike salmediktning og mange skildringer av færøysk arbeidsliv. Han var også medlem av det færøyske Lagtinget i én periode, som selvstyremann.
| Mikkjal á Ryggi (1879–1956) var en færøysk forfatter, lærer og politiker. Han bodde det meste av sitt liv i Gásadalur. Han er mest kjent for sin rike salmediktning og mange skildringer av færøysk arbeidsliv. Han var også medlem av det færøyske Lagtinget i én periode, som selvstyremann.
== Liv og virke ==
Han var sønn av Marin og Dánjal Pauli Michelsen og ble innskrevet som Mikkel Danielsen i kirkeboken. Familien hadde en gård på Rygg i Miðvágur, og han ble derfor kalt Mikkjal á Ryggi på folkemunne.Hjemmet var åndsrikt, preget av kunnskap om historie, folkediktning – kvad, sagn og myter – og kristendom.Han gikk realskolen i Tórshavn, uten å ta eksamen, og deretter to vintre ved Frederiksborg højskole og Askov højskole i Danmark. Som ung tok han del i fiskerbøndenes tradisjonelle levevis på Færøyene. Selv om han ikke var utdannet lærer, fikk han i 1920 en lærerstilling i Bøur og Gásadalur. Han måtte gå til fots over fjellet mellom bygdene.Mikkjal á Ryggi var formann i sognestyret (kommunestyret) i Miðvágs sókn fra 1915 til 1919 og lagtingsmann for Vágar fra 1924 til 1928. Han var selvstyremann. Han var formann i Føroya Lærarafelag fra 1930 til 1933.Det var flere i Mikkjals familie som interesserte seg for offentlig styre og stell. Både faren og broren Søren Danielsen var lagtingsmenn, og søsteren Henrikke Elisabeth giftet seg med lagtingsmann Rasmus Niclasen.Mikkjal á Ryggi tok avskjed som lærer i 1945.De siste elleve årene av sitt liv bodde han på et tuberkulosesanatorium ved Tórshavn. Han døde i 1956 og ble gravlagt i Sørvágur.
== Forfatterskap ==
Han opptrådte først som patriotisk kampdikter med fedrelandssangen «Fram, frímenn, fram frá londum», som ble skrevet i 1906, det året striden mellom Sjálvstýrisflokkurin og Sambandsflokkurin startet. Han skrev etterhvert regelmessig i partiavisen Tingakrossur under pseudonymet «Gunnleygur».
Det er vanlig å dele Mikkjal á Ryggis forfatterskap i tre deler: Skildreren av færøysk arbeidsliv, skolebokforfatteren og salmedikteren. Med sine store kunnskap om alt arbeid på havet og på land skriver han om færøyingers arbeidsliv i alle årstider, og den eneste memoarsamlingen som finnes etter ham, Yrkingar fra 1954, er delt inn etter årstider. Alt i alt var han en god skildrer av færøysk hverdagsliv, påvirket av Petter Dass. Han pleide også å skrive mye på rim, men på en muntlig og folkelig måte. Han skrev også noveller og oversatte eldre litteratur til moderne færøysk.
Mikkjal var en av de som ivret mest for å få færøysk som skolespråk i stedet for dansk. Om dette skulle bli en realitet var det uansett mangel på skolebøker på morsmålet. For Mikkjals del var det aldri noen tvil om hvordan disse bøkene skulle skrives: Færøyske lærere måtte ta saken i egne hender. Mikkjal tok opp arbeidet som A.C. Evensen, Jógvan Poulsen og Jákup Dahl hadde påbegynt, og han skrev selv et læreverk i geografi, samt to i naturfag. Den siste av de to naturfagbøkene, Fuglabókin fra 1951, har med tiden blitt et standardverk.
Han var også en av de store bidragsyterne når det gjaldt å skrive færøyske salmer for Fólkakirkjan. I salmeboken Sálmabók Føroya fólks har Mikkjal diktet 75 samt oversatt 40, noe som tilsvarer en fjerdedel av de totalt 431 salmene. Det hersker liten tvil om at han hadde en sterk gudstro. I hans salmediktning legges det vekt på glede og Guds trygghet, mens mørke og sorg ikke er å finne. Ofte brukte han særfærøyske begreper og beskrivelser i salmediktningen, slik som referanser til færøysk hvalfangst og fuglefangst.
Dessuten er han forfatteren bak Miðvinga søga fra 1940, som er et bygdehistorisk verk for Miðvágur. Mikkjal hogde ut to vers i berget ved bekken Hýsisá ovenfor barndomshjemmet i 1909:
Vatnið vinnur harðar hellur,slættar niður fjøll.Lýggin gongur, grasið fellur,fella so vit øll.Stirnar blóðið, steðgar hjartað,legst enn maður lík,sálin í Guðs himni bjarta,livir fræls og rík.
== Bibliografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mikkjal á Ryggi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Mikkjal á Ryggi» (færøysk). snar.fo. Arkivert fra originalen 3. november 2011.
«Mikkjal á Ryggi» (færøysk). Føroya Lærarafelag. | | fsted = Miðvágur, Færøyene | 11,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gini-koeffisient | 2023-02-04 | Gini-koeffisient | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Økonomiske indikatorer'] | Gini-koeffisient er et statistisk mål for statistisk spredning, oppkalt etter den italienske statistikeren Corrado Gini. Vanligvis brukes koeffisienten til beregning av inntektsforskjeller eller formuesforskjeller i en befolkning. Koeffisienten angis som en tallverdi fra 0 til 1, hvor 0 indikerer at alle innbyggerne har akkurat like stor inntekt eller formue, mens tallverdien 1 indikerer at én person eier all inntekt eller formue.
Ofte brukes en Gini-indeks for å uttrykke samme verdier som prosent; Sverige har eksempelvis en Gini-indeks på 23,2 % (0,232), og er det landet i verden med mest jevn inntektsfordeling, mens Namibia med 70,7 % (0,707) er det landet i studiene som har hatt skjevest inntektsfordeling. Norge hadde til sammenligning en gini-koeffisient på 25,9 % (0,259) i 2019.
| Gini-koeffisient er et statistisk mål for statistisk spredning, oppkalt etter den italienske statistikeren Corrado Gini. Vanligvis brukes koeffisienten til beregning av inntektsforskjeller eller formuesforskjeller i en befolkning. Koeffisienten angis som en tallverdi fra 0 til 1, hvor 0 indikerer at alle innbyggerne har akkurat like stor inntekt eller formue, mens tallverdien 1 indikerer at én person eier all inntekt eller formue.
Ofte brukes en Gini-indeks for å uttrykke samme verdier som prosent; Sverige har eksempelvis en Gini-indeks på 23,2 % (0,232), og er det landet i verden med mest jevn inntektsfordeling, mens Namibia med 70,7 % (0,707) er det landet i studiene som har hatt skjevest inntektsfordeling. Norge hadde til sammenligning en gini-koeffisient på 25,9 % (0,259) i 2019.
== Gini-koeffisienter for inntekt ==
Det er gjort studier av land for inntektsfordeling, representert i kartet til høyre. Gini-koeffisienten for hele verden har av ulike forskere vært anslått til mellom 56 og 66.Mens de fleste land i Europa og Canada har Gini-kindekser på mellom 24 og 36, ligger vestlige land som USA og Mexico med indeksverdier over 40, dvs. skjevere inntektsfordeling. Målene kan bidra til å avdekke forskjeller i sosial velferd og levestandard. Man må derimot huske at koeffisienten ikke sier noe om hvor stor avstanden er mellom høyeste og laveste inntektsnivå, to land med samme Gini-koeffisient kan ha ulik avstand mellom topp og bunn, dvs ulik grad av skjevhet, alt ettersom hvor store gruppene av fattige og rike er som andel av hele befolkningen. I tillegg kan stort innslag av svart økonomi skjule mange inntektskilder hos de fattigste, og derved bidra til å undervurdere deres inntekt i den offisielle statistikken.
=== Korrelasjon med inntektsnivå ===
Fattige land med lavt BNP per innbygger, har generelt skjevere inntektsfordeling med høyere Gini-koeffisient, gjerne mellom 40 og 71, mens rike land har jevnere inntektsfordeling og lavere Gini-koeffisient – ofte mellom 24 og 40. Unntakene er USA, Hongkong og Singapore, som har høyt gjennomsnittlig inntektsnivå men likevel skjev inntektsfordeling. I EU og Norden er Gini-koeffisienten generelt stort sett under 30. I året 2005 ble hele EUs Gini-koeffisient anslått til 31, mens EU unntatt de 10 sist innmeldte østeuropeiske landene hadde en verdi på 30. Et land som hadde gjennomført raske og radikale markedsreformer – Estland – hadde samme år en Gini-koeffisient på 35,8.
== Inntektsforskjeller i Norge ==
Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2014 at inntektsforskjellene innad i Norge er lave «både sammenlignet med andre europeiske land og i global sammenheng». Sammenlignet med andre OECD-land var ulikheten, basert på tall fra 2010, «minst i Slovenia, Norge og Danmark. Disse landene hadde en Gini-koeffisient – slik OECD måler den – på om lag 0,25. Inntektsforskjellene er noe større i Finland (0,26) og Sverige (0,27). Den høyeste ulikheten innen OECD finner en i USA (0,38), Mexico (0,47) og Chile (0,50).»
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
WORLD INEQUALITY LAB | Gini-koeffisient er et statistisk mål for statistisk spredning, oppkalt etter den italienske statistikeren Corrado Gini. Vanligvis brukes koeffisienten til beregning av inntektsforskjeller eller formuesforskjeller i en befolkning. | 11,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ung_fyri_Mi%C3%B0flokkin | 2023-02-04 | Ung fyri Miðflokkin | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske ungdomspartier på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Ung fyri Miðflokkin (UfM) er ungdomsorganisasjonen til det kristenkonservative partiet Miðflokkurin på Færøyene. Ung fyri Miðflokkin ble første gang konstituert omkring år 2000. Ung fyri Miðflokkin er tilsluttet Ungdommens Nordiske Råd og paraplyorganisasjonen Kristendemokratisk Ungdom i Norden (KDUN).
| Ung fyri Miðflokkin (UfM) er ungdomsorganisasjonen til det kristenkonservative partiet Miðflokkurin på Færøyene. Ung fyri Miðflokkin ble første gang konstituert omkring år 2000. Ung fyri Miðflokkin er tilsluttet Ungdommens Nordiske Råd og paraplyorganisasjonen Kristendemokratisk Ungdom i Norden (KDUN).
== Referanser == | | grunnlagt = | 11,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Annie_Lennox | 2023-02-04 | Annie Lennox | ['Kategori:Alter', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske fløytister', 'Kategori:Fødsler 25. desember', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Order of the British Empire (OBE)', 'Kategori:Oscar-vinnere (sang)', 'Kategori:Personer fra Aberdeen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske låtskrivere', 'Kategori:Skotske pianister', 'Kategori:Skotske sangere'] | Annie Lennox (født 25. desember 1954 i Aberdeen i Skottland) er en skotsk musiker, vokalist og låtskriver. Hun er kjent for samarbeidet med Dave Stewart i popgruppen Eurythmics og tidligere The Tourists (1976-1980). Lennox har solgt over 80 millioner album og gitt ut seks soloplater siden 1992. Hovedinstrumentet er piano, men hun har også spilt fløyte. Hun deltar aktivt i en rekke veldedige organisasjoner, slik som Amnesty International og Greenpeace.
Lennox' fjerde studioalbum Songs of Mass Destruction ble utgitt 15. oktober 2007 og er det siste studioalbumet på plateselskapet BMG/RCA. Albumet ledes an av singelen «Dark Road» som ble sluppet 24. september. Albumet inneholder også sangen «Sing» der Lennox synger duett med 23 andre kvinnelige musikere, blant andre Madonna, Joss Stone, Gladys Knight og P!nk.
Under den 76. Oscar-utdelingen vant Lennox Oscar for beste sang for sangen «Into the West» fra filmen Ringenes herre: Atter en konge hvor hun sammen med Fran Walsh og Howard Shore hadde skrevet både tekst og melodi.
Lennox ble i dronningens nyttårsliste for 2011 utnevnt til offiser av Den britiske imperieordenen for fortjenester av Oxfam. Som medlem av Eurythmics ble Lennox innvotert i Rock and Roll Hall of Fame i 2022.
| Annie Lennox (født 25. desember 1954 i Aberdeen i Skottland) er en skotsk musiker, vokalist og låtskriver. Hun er kjent for samarbeidet med Dave Stewart i popgruppen Eurythmics og tidligere The Tourists (1976-1980). Lennox har solgt over 80 millioner album og gitt ut seks soloplater siden 1992. Hovedinstrumentet er piano, men hun har også spilt fløyte. Hun deltar aktivt i en rekke veldedige organisasjoner, slik som Amnesty International og Greenpeace.
Lennox' fjerde studioalbum Songs of Mass Destruction ble utgitt 15. oktober 2007 og er det siste studioalbumet på plateselskapet BMG/RCA. Albumet ledes an av singelen «Dark Road» som ble sluppet 24. september. Albumet inneholder også sangen «Sing» der Lennox synger duett med 23 andre kvinnelige musikere, blant andre Madonna, Joss Stone, Gladys Knight og P!nk.
Under den 76. Oscar-utdelingen vant Lennox Oscar for beste sang for sangen «Into the West» fra filmen Ringenes herre: Atter en konge hvor hun sammen med Fran Walsh og Howard Shore hadde skrevet både tekst og melodi.
Lennox ble i dronningens nyttårsliste for 2011 utnevnt til offiser av Den britiske imperieordenen for fortjenester av Oxfam. Som medlem av Eurythmics ble Lennox innvotert i Rock and Roll Hall of Fame i 2022.
== Diskografi ==
=== Soloutgivelser ===
1992 – Diva
1995 – Medusa
2003 – Bare
2007 – Songs of Mass Destruction
2009 – The Annie Lennox Collection
2010 – A Christmas Cornucopia
2014 – Nostalgia
=== Eurythmics ===
1981 – In The Garden
1983 – Sweet Dreams (Are Made of This)
1983 – Touch
1984 – 1984 – For the love of Big Brother (filmmusikk)
1985 – Be Yourself Tonight
1986 – Revenge
1987 – Savage
1989 – We Two Are One
1991 – Greatest Hits
1993 – Live 1983 – 1989
1999 – Peace
2005 – Ultimate Collection ;Eurythmics Boxed (De åtte studioalbumene remastered med bonusspor)
=== The Tourists ===
1979 – The Tourists
1979 – Reality Effect
1980 – Luminous Basement
1984 – Should Have Been Greatest Hits
1997 – Greatest Hits
=== The Catch ===
1977 – Borderline/Black Blood (singel)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Annie Lennox – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Annie Lennox – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Annie Lennox på Internet Movie Database
(sv) Annie Lennox i Svensk Filmdatabas
(da) Annie Lennox på Scope
(fr) Annie Lennox på Allociné
(en) Annie Lennox på AllMovie
(en) Annie Lennox hos The Movie Database
(en) Annie Lennox hos Internet Broadway Database
(en) Annie Lennox på Apple Music
(en) Annie Lennox på Discogs
(en) Annie Lennox på MusicBrainz
(en) Annie Lennox på Spotify
(en) Annie Lennox på Songkick
(en) Annie Lennox på Last.fm
(en) Annie Lennox på Genius — sangtekster
(en) Annie Lennox på AllMusic
Annie Lennox på Twitter
Annie Lennox på Facebook
Annie Lennox på Instagram
Annie Lennox på YouTube
Annie Lennox på Myspace
(en) Annie Lennox hos AllMusic | Lennox kan vise til: | 11,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plystreender | 2023-02-04 | Plystreender | ['Kategori:Andefugler', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av William John Swainson', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1837'] | Plystreender (Dendrocygninae) er ei gruppe i andefamilien (Anatidae) som består av to slekter og ni arter med tilsammen 13 taxa. Artene er utbredt i tropiske og subtropiske deler av verda. Disse fuglene lager, som navnet tilsier, en karakteristisk plystrelyd når de flyr, eter eller sosialiserer i større og mindre grupper. Hannen kalles andrik, hunnen and.
Plystreender er utrustet med en såkalt nebbnegl ytterst. Neglen ender i en liten krok og fungerer som et arbeidsredskap for fuglene, enten for grave i bunnslammet eller for å fange fisk og bløtdyr med.
| Plystreender (Dendrocygninae) er ei gruppe i andefamilien (Anatidae) som består av to slekter og ni arter med tilsammen 13 taxa. Artene er utbredt i tropiske og subtropiske deler av verda. Disse fuglene lager, som navnet tilsier, en karakteristisk plystrelyd når de flyr, eter eller sosialiserer i større og mindre grupper. Hannen kalles andrik, hunnen and.
Plystreender er utrustet med en såkalt nebbnegl ytterst. Neglen ender i en liten krok og fungerer som et arbeidsredskap for fuglene, enten for grave i bunnslammet eller for å fange fisk og bløtdyr med.
== Taksonomi ==
Slekten Thalassornis ble av og til plassert i et tribus (Thalassornini) eller underfamilie (Thalassorninae) for seg, fordi man tidligere trodde at den var nærmere beslektet med skarvender (Oxyurinae), men nå regnes arten som ei atypisk for plystreand og er plassert i Dendrocygninae.
== Inndeling ==
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Carboneras (2018). Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017). Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.
Anseriformes, andefugler
Anatidae, andefamilien
Dendrocygninae, plystreender (2 slekter, 9 arter)
Dendrocygna, (treender), (8 arter)
D. viduata, maskeplystreand
D. autumnalis, rødnebbplystreand
D. guttata, perleplystreand
D. arborea, palmeplystreand
D. bicolor, brunplystreand
D. eytoni, prydplystreand
D. arcuata, hetteplystreand
D. javanica, småplystreand
Thalassornis (monotypisk)
T. leuconotus, hvitryggand
Oxyurinae, skarvender
Anserinae, svaner og gjess
Anatinae, ender
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) plystreender hos Fossilworks
(en) plystreender hos ITIS
(en) plystreender hos NCBI
(en) Dendrocygninae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dendrocygninae – detaljert informasjon på Wikispecies | * se inndeling | 11,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dendrocygna | 2023-02-04 | Dendrocygna | ['Kategori:Andefugler', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Dendrocygna (treender) er en slekt i andefamilien (Anatidae) som inngår i underfamilien av plystreender (Dendrocygninae). Slekten teller åtte arter, som alle gir fra seg en karakteristisk plystrelyd når de flyr (noen også når de eter). Seks av artene er monotypiske, mens to består av henholdsvis to og tre taxa.
| Dendrocygna (treender) er en slekt i andefamilien (Anatidae) som inngår i underfamilien av plystreender (Dendrocygninae). Slekten teller åtte arter, som alle gir fra seg en karakteristisk plystrelyd når de flyr (noen også når de eter). Seks av artene er monotypiske, mens to består av henholdsvis to og tre taxa.
== Etymologi ==
Det vitenskapelige navnet på denne slekten (Dendrocygna) er satt sammen av de to greske uttrykkene dendron (δενδρον) og cygnus. Førstnevnte betyr tre, mens sistnevnte betyr svane. Dendrocygna kan således altså oversettes som tresvaner, men det er mer vanlig å kalle fuglene i denne slekten treender. Årsaken til det vitenskapelige navnet er trolig at disse fuglene har for vane å vagle seg på greiner.
== Biologi ==
Treender minner mer om små gjess (Anserini) enn ender (Anatinae), men nebbet ligner mer på endenes og har pusteåpninger som sitter nær basen av overnebbet. Kroppen er mer smekker og langstrakt enn hos tradisjonelle ender, men de er fysisk ganske mye mindre enn tradisjonelle gjess. Artene i denne gruppa har evnen til å vagle seg i trær, noe som er opphavet til benevnelsene treender og tresvaner. Føttene er forlenget og tærne er lange, og de strekker seg lenger enn svømmehuden mellom dem. Artene har også forlenget baktå. Klørne er også lange og slanke og svakt kurvet (buet). Hunnene blir gjennomgående noe større enn hannene, men det er svært liten forskjell mellom kjønnene. Det gjelder også for fjærdrakten.Artene er i hovedsak utbredt i våtmarksområder i tropiske, subtropiske og (på den sørlige halvkule) varmere tempererte strøk. Fuglene varierer i størrelse, fra den minste arten som veier cirka 450–600 g, til den største der hunnen kan veie opp mot 1 400 g.
== Inndeling ==
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Carboneras (2018). Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017). Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.
Anseriformes, andefugler
Anatidae, andefamilien
Dendrocygninae, plystreender
Dendrocygna (treender)
D. viduata, maskeplystreand (monotypisk)
D. autumnalis, rødnebbplystreand (to taxa)
D. guttata, perleplystreand (monotypisk)
D. arborea, palmeplystreand (monotypisk)
D. bicolor, brunplystreand (monotypisk)
D. eytoni, prydplystreand (monotypisk)
D. arcuata, hetteplystreand (tre taxa)
D. javanica, småplystreand (monotypisk)
Thalassornis (monotypisk)
T. leuconotus, hvitryggand (to taxa)
Oxyurinae, skarvender
Anserinae, svaner og gjess
Anatinae, ender
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dendrocygna – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Dendrocygna i Encyclopedia of Life
(en) Dendrocygna i Global Biodiversity Information Facility
(no) Dendrocygna hos Artsdatabanken
(en) Dendrocygna hos Fauna Europaea
(en) Dendrocygna hos Fossilworks
(en) Dendrocygna hos ITIS
(en) Dendrocygna hos NCBI
(en) Kategori:Dendrocygna – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Dendrocygna – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dendrocygna – detaljert informasjon på Wikispecies | * se inndeling | 11,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mora_(lingvistikk) | 2023-02-04 | Mora (lingvistikk) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fonologi'] | Mora (flertall morae/moraer) er en enhet for å måle en stavelses vekt, men en tydelig avgrenset definisjon av dette begrepet finnes ikke. Begreper som ettertrykk, rytme og lengde er igjen avhengig av mora. En amerikansk lingvist beskrev det i 1968 som «noe som en lang stavelse har to av og en kort bare én.»
| Mora (flertall morae/moraer) er en enhet for å måle en stavelses vekt, men en tydelig avgrenset definisjon av dette begrepet finnes ikke. Begreper som ettertrykk, rytme og lengde er igjen avhengig av mora. En amerikansk lingvist beskrev det i 1968 som «noe som en lang stavelse har to av og en kort bare én.»
== Etymologi ==
Ordet er derivert fra det latinske ordet for «nølen», «opphold».
== Beskrivelse ==
En stavelse med bare én mora kalles monomoraisk, og en med to morae bimoraisk. Monomoraiske stavelser er generelt sett lette og uten ettertrykk, bimoraiske er tunge.
Morae formes på følgende vis:
En stavelses «onset» (den første konsonanten) er ikke en mora.
Kjernen er én mora dersom den består av kun en vokal (som den andre stavelsen i det latinske ordet ár-bo-rem), og to morae om den er bygget opp av en lang vokal eller en diftong (som den første stavelsen i ár-bo-rem). Konsonanter som utgjør en del av kjernen representerer, avhengig av sin lengde, en eller to morae, som i Slovakisk.
I enkelte språk som for eksempel japansk representerer coda også en mora, mens det i andre språk som for eksempel irsk ikke er tilfelle. Ofte er dette avhengig av hvor ettertrykket plasseres i stavelsen. På engelsk er ordet cat bimoraisk, mens den andre stavelsen i rab-bit ser ut til å være monomoraisk.
I enkelte språk finnes også «meget tunge», det vil si trimoraiske stavelser; disse har ikke bare en lang vokal eller diftong i kjernen, men også en coda. Stavelser som inneholder fire morae eller mer finnes etter all sannsynlighet ikke.
== Se også ==
Metrikk
Prosodi | Mora (flertall morae/moraer) er en enhet for å måle en stavelses vekt, men en tydelig avgrenset definisjon av dette begrepet finnes ikke. Begreper som ettertrykk, rytme og lengde er igjen avhengig av mora. | 11,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manga | 2023-02-04 | Manga | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Manga', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Tegneserier'] | Manga (uttale kanji: 漫画) er det japanske ordet for tegneserier. I Japan har tegneserier hatt rimelig høy anerkjennelse, det har helt fra starten blitt betegnet som en egen kunstart. I Vesten har begrepet da naturlig nok fått betydningen japansk tegneserie (kan brukes både i entall og flertall) og skiller seg noe ut fra vestlig tegnestil, fortellerteknikk og handling. Grunnen til dette er de store forskjellene kulturelt. I japanske tegneserier leser man rutene fra høyre mot venstre, akkurat som i tradisjonell japansk håndskrift.Manga er ofte bearbeidet til anime (japansk for animasjon) etter de har oppnådd nok interesse. Historier tatt fra manga blir ofte modifisert i mindre grad for å appellere til et bredere publikum. Anime blir også omgjort til manga, men dette er uvanlig.
Manga blir noen ganger misforstått for å være anime, ettersom de fleste japanske animasjonsfilmer populære i vestlige land er basert på manga.
| Manga (uttale kanji: 漫画) er det japanske ordet for tegneserier. I Japan har tegneserier hatt rimelig høy anerkjennelse, det har helt fra starten blitt betegnet som en egen kunstart. I Vesten har begrepet da naturlig nok fått betydningen japansk tegneserie (kan brukes både i entall og flertall) og skiller seg noe ut fra vestlig tegnestil, fortellerteknikk og handling. Grunnen til dette er de store forskjellene kulturelt. I japanske tegneserier leser man rutene fra høyre mot venstre, akkurat som i tradisjonell japansk håndskrift.Manga er ofte bearbeidet til anime (japansk for animasjon) etter de har oppnådd nok interesse. Historier tatt fra manga blir ofte modifisert i mindre grad for å appellere til et bredere publikum. Anime blir også omgjort til manga, men dette er uvanlig.
Manga blir noen ganger misforstått for å være anime, ettersom de fleste japanske animasjonsfilmer populære i vestlige land er basert på manga.
== Mangaens historie ==
=== Hokusai manga ===
Manga ble først utgitt av den japanske kunstneren Katsushika Hokusai (født 1760, død 1849) mellom 1814 og 1878. Det var Hokusai som først brukte uttrykket manga (kanji: 漫画, IPA: maŋga). Det kan bli løst oversatt til «visuelle innfall», og originalt var det også slik, ettersom bildene var uavhengige av hverandre. Over de 15 volumene Hokusai utgav mellom 1814 og 1878 er det en hel rekke med forskjellige motiv, alt fra historiske personer, arkitektur, guder, monstre, natur og dyr. Stilen var mer som en skisse enn et ferdig bilde - grunnen var at Hokusai ønsket å fokusere mer på idé enn detalj.
=== Ukiyo-e ===
Hokusai brukte trestempel til å lage flere bilder, dette blir klassifisert som ukiyo-e («bilder av den flytende verden»). Disse var særdeles populære ettersom de kunne bli masseprodusert. Det var her Hokusai begynte å fortelle historier med bildene sine, og disse bestod ofte av 12 skisser til hver fortelling.
=== Ponchi-e ===
«Ponchi-e» var utviklingen av ukiyo-e. Navnet er tatt fra den engelske bladet «Punch» og det var ifra den vestlige kulturen artistene hentet sin inspirasjon. Artistisk sett var det også forandret ettersom artistene begynte å fokusere mer på linje, form og farge i sine arbeid. I stedet for den tradisjonelle 12 panels metoden brukt i ukiyo-e brukte nå artistene ofte 4 panel til hvert arbeid. Det var i denne perioden Osamu Tezuka startet sin karriere som mangaka (manga artist), med utgivelsen Ma-chans dagbok. Originalt var dette et firepanels arbeid i en barneavis (Shokokumin Shimbun, som heter i dag Mainichishogakusei shinbun), men dette forandret seg rask og Ma-chans dagbok ble snart en egen utgivelse.
=== Osamu Tezuka ===
Osamu Tezuka fortsatte sitt arbeid etter Ma-chan's dagbok med Shin Takarajima («Den nye skatteøya») i 1947. Til tross for harde tilstander i etterkrigstidens Japan var denne mangaen en enorm suksess, med 400 000 kopier solgt. Det var dette som la grunnlaget for moderne manga og dens popularitet. Han fortsatte sitt arbeid med Jungle Taitei (Kimba den Hvite Løven), som var den første mangaen som ble utgitt jevnlig, i 1950. Han arbeidet videre med en hel rekke utgivelser, over mange forskjellige genrer – noe som la grunnlaget for dagens popularitet. Hans arbeid var artistisk sett inspirert av amerikanske tegneserier og filmer, og han nevnte Disney som en av sine store inspirasjonskilder.
På grunn av sine gjennombrudd og enorme påvirkningskraft på moderne manga blir Osamu Tezuka av mange sett på som «Den moderne mangaens far» eller «Mangaens gud».
=== Gekiga og manga ===
I 60- og 70-årene var det to former for utgivelse av manga. Mangaformatet var basert på salg av magasiner. Denne var basert på ukentlige eller månedlige utgivelser, og hadde derfor strenge frister. Dette førte til at de fleste artistene adopterte Osamu Tezukas stil, med forenklede tegninger ofte med overdrivelser – best kjent er kanskje særtrekket med store runde øyne, som blir sett på som et av mangaens kjennetegn for et internasjonalt publikum.
Gekiga («dramatiske tegninger»), et navn Yoshihiro Tatsumi fant på, hadde ikke frister og ga derfor mer frihet tidsmessig, noe som førte til mer kompleksitet og detalj, både i historier og kunst. Gekiga ble av denne grunnen sett på som overlegen kunstnerisk sett. Både manga og gekiga kunne leies ut i spesielle butikker. Disse butikkene ble imidlertid gradvis avskaffet i 70-årene, samtidig som manga artistene forbedret seg i forhold til historie og kvalitet. Gekiga blir idag brukt til å beskrive manga fokusert på realisme i tegningene.
=== Moderne Manga ===
I dagens Japan er manga respektert både som en kunstform og en fritidssyssel, og dets popularitet er enorm i forhold andre lands motparter. For eksempel er det ukentlige salget av manga tilsvarende til det årlige salget av amerikanske tegneserier. I motsetning til vestlig kultur hvor tegneserier ikke har noen kulturell viktighet, er manga sett på som en viktig del av moderne japansk kultur. Manga er respektert som en kunstform og som populærlitteratur, selv om det ikke enda har nådd det samme nivået som tradisjonell høykultur som film og musikk.
Økonomisk sett er manga en stor industri i Japan, med en total omsetning på over 500 til 600 milliarder yen i året (dette tilsvarer cirka 35 til 43 milliarder norske kroner). Salget av manga er en fjerdedel av omsetningen for alle trykksaker i Japan. Det er estimert at det finnes om lag 3000 mangaskapere i Japan, men de fleste av disse er også assistenter til mer berømte mangaskapere eller har andre jobber i tillegg. Det er rundt 300 som tjener over gjennomsnittet på å lage Manga alene.
De fleste mangaer blir utgitt i egne magasiner, ofte klassifisert etter målgruppe.
Hentai er betegnelsen på seriene som inneholder sterkt seksuelt ladede eller pornografiske temaer.
=== Manga utenfor Japan ===
I tillegg til Japan, blir det også produsert manga andre steder i verden, blant annet OEL manga (original English-language manga). Disse har som regel et mer vestlig preg. Et eksempel er The Dirty Pair, utgitt av Dark Horse.
== Temaer ==
Fordi japansk kultur er såpass annerledes fra vestlig, er også temaer og historier veldig forskjellige. Ettersom manga er såpass populært i Japan finnes det manga for nesten ethvert tema, alt fra livet i en kontorjobb til livet som sjørøver. Mange er også skrevet ut ifra hendelser eller perioder i japansk historie (for eksempel Kozure Ōkami), eller futuristiske plot som i Akira. Det finnes svært få basert på historiske perioder i europeisk kultur, her er Berserk (basert på Europa i middelalderen) en velkjent tittel. Axis Powers Hetalia er en annen serie som på en humoristisk måte, og med personer til å representere verdens land, tar for seg mye av verdenshistorien, men for det meste første og annen verdenskrig. Bøker, spill og filmer er også blitt gjort om til manga, kjente titler her er Pokemon og The Legend of Zelda (basert på spillene med samme navn) og Vagabond (basert på boken Miyamoto Musashi av Eiji Yoshikawa).
== Målgrupper ==
I Japan blir manga klassifisert etter målgrupper. Når manga blir presentert for et vestlig publikum blir definisjonene ofte forandret, ettersom kulturelle forskjeller forandrer grensene for hva utgiverne mener er sømmelig. De engelske utgivelsene har for eksempel generelt satt aldersgrenser høyere enn den japanske målgruppen, for eksempel er Shōunen ofte klassifisert som 12 år eller over. Innholdet er også redigert i noen sammenhenger, også i forbindelse med kulturelle forskjeller.
Seinen – Unge menn (omtrent 18-30 år)
Josei – Kvinner
Kodomo – Barn
Shōujo (Shōjo) – Jenter og unge kvinner (omtrent 6- 18 år)
Shōunen (Shōnen) – Gutter og ungdom (omtrent 9-18 år)
Hentai – 18+ (Pornografisk)
== Noen kjente serier ==
Astro Boy
Attack on Titan
Bakuman
Battle Angel Alita
Black Butler
Bleach
Death Note
Demon Slayer: Kimetsu no Yaiba
Dragon Ball
Fairy Tail
Fullmetal Alchemist
Fruits Basket
Hajime no Ippo
Haruhi Suzumiya
Hunter X Hunter
Katekyo Hitman Reborn!
Kochikame
Kuroko No Basuke
InuYasha
Ranma 1/2
Mesterdetektiven Conan
Mitt Helteakademia
Nana
Naruto
Negima! Magister Negi Magi
One Piece
Pandora Hearts
Pokemon
Rave Master
Sailor Moon
Seven Deadly Sins
Shaman King
Slam Dunk
Tokyo Ghoul
== Se også ==
Tegneserier
Grafisk roman
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Anime.no – Norsk nyhetsside for anime, manga- og generelle nyheter innenfor japansk underholdningskultur.
nmp international – A History of Manga (Engelsk)
«Ut med Donald, inn med manga» (29.08.05, 22:16) | Rave Master, eller er en japansk mangaserie, som er skrevet og regnet av Hiro Mashima. Serien følger tenåringen Haru Glory, som forsøker å finne de fem deler av den hellige steinen Rave, for å bekjempe den kriminelle gruppen «Demon Card» og bringe fred til verden. | 11,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%81rnafjall | 2023-02-04 | Árnafjall | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell på Færøyene', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-03', 'Kategori:Vágar'] | Árnafjall (Ørnefjell) er det høyeste fjellet på Vágar, en av Færøyene. Fjelltoppen har en høyde på 722 moh., og er dermed det 37. høyeste fjellet i hele øyriket. Árnafjall ligger på Vágars vestkyst, like ved bygda Gásadalur.
Det er også et fjell på Mykines ved navn Árnafjall, hvilket er 350 moh.
| Árnafjall (Ørnefjell) er det høyeste fjellet på Vágar, en av Færøyene. Fjelltoppen har en høyde på 722 moh., og er dermed det 37. høyeste fjellet i hele øyriket. Árnafjall ligger på Vágars vestkyst, like ved bygda Gásadalur.
Det er også et fjell på Mykines ved navn Árnafjall, hvilket er 350 moh.
== Referanser == | Árnafjall (Ørnefjell) er det høyeste fjellet på Vágar, en av Færøyene. Fjelltoppen har en høyde på 722 moh. | 11,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kanin_Kamen | 2023-02-04 | Kanin Kamen | ['Kategori:45°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Arkhangelsk oblasts geografi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Platåer i Russland', 'Kategori:Sider med kart'] | Kanin Kamen (russisk: Канин Камень) er et platålignende høydedrag på Kaninhalvøya i Arkhangelsk oblast i Russland. Det strekker seg fra Kapp Kanin i vest mot øst-sørøst til Kapp Mikulkin på østkysten. Det høyeste punktet ligger 242 meter over havet. Berggrunnen består av skifer. | Kanin Kamen (russisk: Канин Камень) er et platålignende høydedrag på Kaninhalvøya i Arkhangelsk oblast i Russland. Det strekker seg fra Kapp Kanin i vest mot øst-sørøst til Kapp Mikulkin på østkysten. Det høyeste punktet ligger 242 meter over havet. Berggrunnen består av skifer. | Kanin Kamen (russisk: Канин Камень) er et platålignende høydedrag på Kaninhalvøya i Arkhangelsk oblast i Russland. Det strekker seg fra Kapp Kanin i vest mot øst-sørøst til Kapp Mikulkin på østkysten. | 11,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slovensk_vin | 2023-02-04 | Slovensk vin | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vin etter produksjonsland'] | Slovensk vin er vin fra det sentraleuropeiske landet Slovenia. Vindyrking har eksistert i denne regionen siden Celt- og Illyriansstammene, lenge før Romerene ville innføre vindyrking til Frankrike, Spania og Tyskland. Dagens Slovenia har mer enn 40 000 vinprodusenter. 75% av landets vinproduksjon er hvitvin. Nesten alt av vin er konsumert innenriks. Det blir solgt vin til USA, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Tyskland og Italia. Slovenia har tre prinsipielle vinregioner: Podravje, Posavje og Primorska.
| Slovensk vin er vin fra det sentraleuropeiske landet Slovenia. Vindyrking har eksistert i denne regionen siden Celt- og Illyriansstammene, lenge før Romerene ville innføre vindyrking til Frankrike, Spania og Tyskland. Dagens Slovenia har mer enn 40 000 vinprodusenter. 75% av landets vinproduksjon er hvitvin. Nesten alt av vin er konsumert innenriks. Det blir solgt vin til USA, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Tyskland og Italia. Slovenia har tre prinsipielle vinregioner: Podravje, Posavje og Primorska.
== Referanser == | Slovensk vin er vin fra det sentraleuropeiske landet Slovenia. Vindyrking har eksistert i denne regionen siden Celt- og Illyriansstammene, lenge før Romerene ville innføre vindyrking til Frankrike, Spania og Tyskland. | 11,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anthology:_Through_the_Years | 2023-02-04 | Anthology: Through the Years | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Denny Cordell', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Jeff Lynne', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Jimmy Iovine', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Mike Campbell', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Rick Rubin', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Robbie Robertson', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Tom Petty', 'Kategori:Samlealbum fra 2000', 'Kategori:Tom Petty-album'] | Anthology: Through the Years er et dobbelt samlealbum med det beste av Tom Petty and The Heartbreakers' MCA-innspillinger, pluss en nyinnspilt versjon av «Surrender», en uutgitt sang som daterer tilbake til 1977.
Albumet ble utgitt 31. oktober 2000 og ble det albumet av bandet med dårligst listeplassering på Billboard 200 med nummer 132. I november 2006 ble albumet sertifisert til gull (tilsvarende 500 000 kopier solgt) av R.I.A.A.
| Anthology: Through the Years er et dobbelt samlealbum med det beste av Tom Petty and The Heartbreakers' MCA-innspillinger, pluss en nyinnspilt versjon av «Surrender», en uutgitt sang som daterer tilbake til 1977.
Albumet ble utgitt 31. oktober 2000 og ble det albumet av bandet med dårligst listeplassering på Billboard 200 med nummer 132. I november 2006 ble albumet sertifisert til gull (tilsvarende 500 000 kopier solgt) av R.I.A.A.
== Sporliste ==
Disk en«Breakdown» (Tom Petty) — 2:42
«American Girl» (Petty) — 3:30
«Hometown Blues» (Petty) — 2:11
«The Wild One, Forever» (Petty) — 3:00
«I Need to Know» (Petty) — 2:23
«Listen to Her Heart» (Petty) — 3:01
«Too Much Ain't Enough» (Petty) — 2:56
«Refugee» (Petty, Mike Campbell) — 3:21
«Here Comes My Girl» (Petty, Campbell) — 4:33
«Don't Do Me Like That» (Petty) — 2:40
«Even the Losers» (Petty) — 3:35
«The Waiting» (Petty) — 3:54
«A Woman in Love (It's Not Me)» (Petty, Campbell) — 4:22
«Stop Draggin' My Heart Around» (med Stevie Nicks) (Petty, Campbell) — 4:02
«You Got Lucky» (Petty, Campbell) — 3:37
«Straight Into Darkness» (Petty) — 3:49
«Change of Heart» (Petty) — 3:18Disk to«Rebels» (Petty) — 5:20
«Don't Come Around Here No More» (Petty, David A. Stewart) — 5:06
«The Best of Everything» (Petty) — 3:59
«So You Want to Be a Rock 'n' Roll Star» (Roger McGuinn, Chris Hillman) — 3:30
«Jammin' Me» (Petty, Campbell, Bob Dylan) — 4:08
«It'll All Work Out» (Petty) — 3:12
«Love Is a Long Road» (Petty, Campbell) — 4:06
«Free Fallin'» (Petty, Jeff Lynne) — 4:14
«Yer So Bad» (Petty, Lynne) — 3:05
«I Won't Back Down» (Petty, Lynne) — 2:56
«Runnin' Down a Dream» (Petty, Lynne, Campbell) — 4:23
«Learning to Fly» (Petty, Lynne) — 3:57
«Into the Great Wide Open» (Petty, Lynne) — 3:38
«Two Gunslingers» (Petty) — 3:08
«Mary Jane's Last Dance» (Petty) — 4:32
«Waiting for Tonight» (Petty) — 3:32
«Surrender» (Petty) — 2:54
== Kilder ==
(en) Anthology: Through the Years på Discogs | Anthology: Through the Years er et dobbelt samlealbum med det beste av Tom Petty and The Heartbreakers' MCA-innspillinger, pluss en nyinnspilt versjon av «Surrender», en uutgitt sang som daterer tilbake til 1977. | 11,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xylocopinae | 2023-02-04 | Xylocopinae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bier', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Trebier eller snekkerbier (Xylocopinae) er en gruppe av, gjerne tropiske, bier som tilhører gruppen Apidae. Tidligere har de gjerne blitt regnet som en familie (Xylocopidae) for seg selv, men nå er det vanlig å samle de med humler, honningbier o.a. i familien Apidae. Gruppen omfatter 1000 kjente arter, av disse finnes 35 i Europa og én art (Ceratina cyanea) er funnet i Norge.
| Trebier eller snekkerbier (Xylocopinae) er en gruppe av, gjerne tropiske, bier som tilhører gruppen Apidae. Tidligere har de gjerne blitt regnet som en familie (Xylocopidae) for seg selv, men nå er det vanlig å samle de med humler, honningbier o.a. i familien Apidae. Gruppen omfatter 1000 kjente arter, av disse finnes 35 i Europa og én art (Ceratina cyanea) er funnet i Norge.
== Utseende ==
Slekten Xylocopa er store til meget store, brede, svarte bier, kort, men tett hårete. Hele dyret har gjerne et fiolett eller blålig skjær. Hodet er stort og bredt, antennene forholdsvis korte. I pannen har de et par furer som danner en omvendt V mot de tre punktøynene øverst i pannen. Fasettøynene er høye og smale. For- og bakkroppen er brede, innskjæringen mellom dem ("vepsetaljen", petiolus) er lite markert. Beina er kraftige, men forholdsvis korte. Forkroppen kan være kledt med lyse hår. Vingene er mørke, brune eller svarte, gjerne med metallglans som kroppen. De er kledt med fine hår (microtrichia). Forvingen har tre submarginalceller. De øvrige slektene er forholdsvis små, slanke, mørke, hårløse bier, gjerne med metallglans.
== Levevis ==
Artene i denne gruppen har et vidt spenn av levevis, fra rent solitære grupper til subsosiale (overgang mellom solitære og sosiale) til noen arter som er rent eusosiale og danner permanente samfunn. Et spesielt trekk er at noen arter i slekten Ceratina er parthenogenetiske. Disse biene lager nesten alltid reir inne i dødt treverk, der de gnager ut overflatiske ganger. Xylocopa-artene er viktige pollinatorer av åpne blomster, men de har forholdsvis korte tunger, så i dype blomster biter de seg gjennom kronen og stjeler nektar. Noen arter i denne slekten er spredt med mennesker rundt på Jorden, og har skapt en del forstyrrelser i lokale økosystemer ved at de dels har utkonkurrert lokale bier, dels forrykket balansen når det gjelder hvilke planter som blir bestøvet.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen vepser, (Hymenoptera)
Gruppen stilkvepser, Apocrita
Gruppen broddvepser, Aculeata
Overfamilien Apoidea
Gruppen bier, Apiformes
Familien Apidae
Underfamilien Xylocopinae
stammen Manueliini
slekten Manuelia – 3 arter
stammen Xylocopini
slekten Xylocopa Latreille, 1802 – 400 arter, 8 i Europa
Xylocopa violacea (Linnaeus, 1758) – funnet så langt nord som Finland men ikke i Norge
stammen Ceratinini
slekten Ceratina Latreille, 1802 – 350 arter, 27 i Europa
Ceratina cyanea (Kirby, 1802) – i Norge
stammen Allodapini – 250 arter
slekten Allodape – 28 arter
slekten Allodapula – 15 arter
slekten Braunsapis – 91 arter
slekten Compsomelissa – 5 arter
slekten Effractapis
slekten Eucondylops – 2 arter
slekten Exoneura – 40 arter
slekten Exoneurella – 4 arter
slekten Exoneuridia – 3 arter
slekten Hasinamelissa – 18 arter
slekten Macrogalea – 10 arter
slekten Nasutapis
== Kilder ==
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr: [1]
Discover Life - Apoidea En liste over alle bier i verden med synonymer og utbredelse.
Michener, C.D. 2007. The Bees of the World. Second edition. Johns Hopkins University Press. xvi + 953 s.
== Eksterne lenker ==
(en) Xylocopinae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Xylocopinae hos Artsdatabanken
(en) Xylocopinae hos Fossilworks
(en) Xylocopinae hos ITIS
(en) Xylocopinae hos NCBI
(en) Kategori:Xylocopinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Xylocopinae – detaljert informasjon på Wikispecies
Nordamerikanske arter: [2] | * Manueliini | 11,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alaska_(kanin) | 2023-02-04 | Alaska (kanin) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaninraser', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-07', 'Kategori:Zoologistubber'] | Alaska er en kaninrase fra Tyskland som har vært ansett som egen rase siden 1907.
Svarte kaniner har vært kjent siden 1700-tallet, men det ble ikke en egen rase før 1907. Alaska skal være dyp svart med glans (andre farger godkjennes ikke) og veie mellom 3,01 – 3,70 kg på voksne dyr. En relativt rolig rase, men det varierer fra dyr til dyr.
| Alaska er en kaninrase fra Tyskland som har vært ansett som egen rase siden 1907.
Svarte kaniner har vært kjent siden 1700-tallet, men det ble ikke en egen rase før 1907. Alaska skal være dyp svart med glans (andre farger godkjennes ikke) og veie mellom 3,01 – 3,70 kg på voksne dyr. En relativt rolig rase, men det varierer fra dyr til dyr.
== Referanser ==
== Se også ==
Liste over kaninraser | | karakter = Rolig | 11,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nomadinae | 2023-02-04 | Nomadinae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bier', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Nomadinae er en gruppe av bier som tilhører familien Apidae. Tidligere har de gjerne blitt regnet til familiegruppen Anthophoridae, men nå er det vanlig å samle alle biene i familien Apidae. Disse biene er tidligere, på norsk, blitt omtalt som «vepsebier», men dette navnet brukes om slekten Nomada. Gruppen omfatter over 1200 kjente arter, av disse finnes ca. 250 i Europa og ca. 25 er funnet i Norge.
| Nomadinae er en gruppe av bier som tilhører familien Apidae. Tidligere har de gjerne blitt regnet til familiegruppen Anthophoridae, men nå er det vanlig å samle alle biene i familien Apidae. Disse biene er tidligere, på norsk, blitt omtalt som «vepsebier», men dette navnet brukes om slekten Nomada. Gruppen omfatter over 1200 kjente arter, av disse finnes ca. 250 i Europa og ca. 25 er funnet i Norge.
== Utseende ==
Små, slanke, nesten hårløse, vepselignende bier. På farge er de svarte eller rødlige med hvite eller gule flekker på bakkroppen. Antennene er forholdsvis lange. Kjevene (mandiblene) er nokså store. Beina er kraftige, bakkroppen er glatt og oval. Kutikula er spesielt hardt. Som andre kleptoparasitter mangler hunnen spesialiserte hår til pollensamling.
== Levevis ==
Alle disse artene er kleptoparasitter (gjøkbier) som legger sine egg i reirene til andre solitære bier, de samler ikke selv pollen. Den meget artsrike slekten vepsebier (Nomada) snylter stort sett på sandbier (slekten Andrena). Vespebie-larven klekkes med lange overkjever (mandibler) som de bruker til å drepe vertslarven. Deretter faller disse av og resten av larvetiden lever den av pollen og nektar som verten hadde samlet for sin larve. Epeolus er kleptoparasitter hos slekta Colletes. Et spesielt trekk er at de ofte biter seg fast i et strå eller lignende, og hviler der stående rett ut, bare kjevene er i kontakt med strået.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen vepser, (Hymenoptera)
Gruppen stilkvepser, Apocrita
Gruppen broddvepser, Aculeata
Overfamilien Apoidea
Familien Apidae
gruppen vepsebier, Nomadinae
Ammobatini
slekten Aethammobates – 1 art
slekten Ammobates Latreille, 1809 – 48 arter, 15 i Europa
slekten Parammobatodes Popov, 1931 – 6 arter, 2 i Europa
Ammobatoidini
slekten Ammobatoides Radoszkowski, 1867 – 6 arter, 4 i Europa
Biastini
slekten Biastes Panzer, 1798 – 5 arter, 3 i Europa
Brachynomadini
slekten Brachynomada – 16 arter
Caenoprosopidini
slekten Caenoprosopina – 1 art
Epeolini
slekten Epeolus Latreille, 1802 – ca. 100 arter, 17 i Europa, 3 i Norge
slekten Parepeolus – 5 arter
slekten Pseudepeolus – 5 arter
slekten Rhinepeolus – 1 art
slekten Rhogepeolus – 5 arter
slekten Triepeolus – ca. 150 arter
Hexepeolini
slekten Hexepeolus – 1 art
Neolarrini
slekten Neolarra – 16 arter
Nomadini
slekten vepsebier (Nomada Scopoli, 1770) – over 700 arter, over 200 i Europa, ca. 20 i Norge
Townsendiellini
slekten Townsendiella – 3 arter
slekten Holcopasites – 19 arter
slekten Paranomada – 3 arter
slekten Pasites Jurine, 1807 – 26 arter, 1 i Europa
== Kilder ==
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr: [1]
Discover life, Apidae (artsliste) [2]
Michener, C.D. 2007. The Bees of the World. Second edition. Johns Hopkins University Press. xvi + 953 s.
== Eksterne lenker ==
(no) Nomadinae hos Artsdatabanken
(en) Nomadinae hos Fossilworks
(en) Nomadinae hos ITIS
(en) Nomadinae hos NCBI
(en) Kategori:Nomadinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nomadinae – detaljert informasjon på Wikispecies
Nordamerikanske arter, Holcopasites sp.: [3] | * Ammobatini | 11,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sm%C3%B8la | 2023-02-04 | Smøla | ['Kategori:63°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Nordmøre', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Smøla', 'Kategori:Øyer i Smøla'] | Smøla er en kommune og ei øy på Nordmøre i Møre og Romsdal fylke. Kommunen er fylkets nordligste, og er et øyrike som består av tusenvis store og små øyer foruten hovedøya, som gjerne betegnes som "Fastsmøla". Smølas landskap domineres av strandflate og skjærgård, et landskap med myrer og småknauser, men uten fjell og med store grunne sjøområder rikt på holmer og skjær. Bosetningen har historisk vært knyttet til sjøen, og fiskeri har vært viktigste næring. Kommunen preges i dag av sin mangel på fastlandsforbindelse og har lenge vært en fraflyttingskommune.
| Smøla er en kommune og ei øy på Nordmøre i Møre og Romsdal fylke. Kommunen er fylkets nordligste, og er et øyrike som består av tusenvis store og små øyer foruten hovedøya, som gjerne betegnes som "Fastsmøla". Smølas landskap domineres av strandflate og skjærgård, et landskap med myrer og småknauser, men uten fjell og med store grunne sjøområder rikt på holmer og skjær. Bosetningen har historisk vært knyttet til sjøen, og fiskeri har vært viktigste næring. Kommunen preges i dag av sin mangel på fastlandsforbindelse og har lenge vært en fraflyttingskommune.
== Natur ==
=== Topografi ===
Smøla er fylkets og Nordmøres nordligste kommune. I sørøst ligger Edøyfjorden og skiller kommunen fra resten av Nordmøre og nabokommunen Aure. Mot nordøst ligger Ramsøyfjorden og øya og kommunen Hitra som ligger i Trøndelag fylke. Nord og vest for Smøla ligger Atlanterhavet.
Landskapet er relativt flatt, og betegnes som "prærieaktig". Geografer og geologer har beskrevet Smøla og sjøområdene rundt som en viktig del av strandflaten, en type landskap som preger hele Norges kyst. Kommunen består av ei stor øy (Fastsmøla) og en skjærgård som består av mer enn 6000 mindre øyer, holmer og skjær, noe som gjør at kommunen har hele 1/3 av fylkets totale kystlinje. Arealet av (Fastsmøla) er 215,775 km2. Smøla er Sør-Norges fjerde største øy, bare Hitra, Osterøy og Stord er større.
Utenom fastsmøla er disse de største øyene: Edøya, Jøa, Rossvolløya og Kuli.
På Kuli ligger kommunens høyeste punkt; Ramndalshaugen med sine 70 moh. Høyeste punkt på Fastsmøla er Nelvikberget med 63,6 meter over havet.
=== Geologi ===
Berggrunnen består av sedimenter fra ordoviciumtiden som danner en vestlig del av Trondheimdekket. Lagpakken inneholder Skjølberg kalksteinsformasjon som er et mer enn 100 meter tykt lag av fossilførende kalk fra tidlig til midtre ordoviciumtiden. Under kalken ligger Leirvik konglomeratformasjon, og den gjennomskjæres av kaledonske ultrabasiske til granodiorittiske intrusiver. Over kalken ligger ordoviciske basalter. Disse bergartene har blitt gjennomsatt av en serie med forskjellige dypbergarter og gangbergarter. De yngste bergartene i området er devonske konglomerater på Edøya og Kuli. Den tsjekkiske geologen Ferry Fediuk har laget et geologisk kart over Smøla. Den norske geologen Håvard Gautneb gjorde detaljerte geologiske studier, beskrev aldersrekkefølgen av bergartene og utførte aldersbestemmelse av dem.
=== Klima ===
Smøla kommune har kystklima, med relativt mild og kort vinter, og moderat varm sommer. Været varierer en god del fra ytre og nordligste del av kommunen til den indre og sørligste del som ligger skjermet fra havet av høye fjell. For perioden 1985–2015 er august gjennomsnittlig den varmeste måneden, mens januar var kaldest . Desember var i samme perioden den mest nedbørrike måneden mens april var tørrest.
=== Flora og fauna ===
Smøla er godt kjent for sin store bestand av havørn.
=== Naturvern og friområder ===
Sør-Smøla landskapsvernområde
Sortna naturreservat
Haverøya landskapsvernområde
Kyrhaugvatna naturreservat
Sjøvågen naturreservat
Fløtjønna naturreservat
Midt-Smøla naturreservat
Hopavassdraget naturreservat
Aunvågen naturreservat
Skalmen naturreservat
Remman naturreservat
== Samfunn ==
=== Bosetning ===
Den historiske bosetningen på Smøla var knyttet til sjøen som arbeidsplass og til kommunikasjon. Det er bebyggelse rundt hele øya, og en kan i dag kjøre Smøla rundt gjennom denne bebyggelsen. Rundt de gamle kommunesentrene Råket og Brattvær er bebyggelsen tettere. Ellers er bebyggelsen spredt, dels knyttet til jordbruk, dels til havnemulighetene. Fiskeværet Veiholmen står i en særstilling, med sin tette bebyggelse på en holme langt unna fast-Smøla, helt nordligst i kommunen.
Kommunesentret er lokalisert på Hopen. Her finnes rådhus, bibliotek, politi og et handlesenter. I 2009 ble Smølahallen åpnet, med treningsrom, hall og kino. I 2011 åpnet Smøla kunstgressbane som ligger rett ved siden av Smølahallen.
Flere øyer var tidligere bebodd, men disse brukes nå kun som fritidseiendommer. Kjent er Brattværet, Tranøya, Hallarøya og Ringsøya.
=== Befolkning ===
Smøla har lenge vært en fraflyttingskommune. Dette har satt sitt preg på kommunens befolkning fra midt på 1900-tallet til i dag. Folkemengden er nesten halvert fra 1960 til i dag. I 1960 var det 4 046 innbyggere i kommunen, mot 2 146 i 2015.
=== Kommunikasjon ===
Kommunen har ikke fastlandsforbindelse. Helt sør i kommunen ved Trondheimsleia ligger Edøya. Etter at Kuløy og Edøy ble forbundet med Fastsmøla med bru i 1989 er dette blitt kommunens kommunikasjonssenter. Kommunens fergeleie ble da flyttet til Edøya, hvor det er ankomst for bilferga fra Sandvika fergekai på Tustna. Helårsdriften for ferge videre til Forsnes på Hitra ble lagt ned i 2007.
Edøy har fergeforbindelse til fastlandet med forbindelse til nærmeste by, Kristiansund, og til regionhovedstaden i Midt-Norge, Trondheim.
På Edøy anløper også Kystekspressen som trafikkerer mellom Trondheim og Kristiansund flere ganger daglig.
Reise til Kristiansund tar vel halvannen time med bil, mens Kystekspressen bruker 35 minutter. Fra Trondheim til Smøla tar turen rundt 2,5 time.
=== Næringsvirksomhet ===
En stor del av arealet er lyng- og myrlandskap, men en del av dette er blitt ryddet til jordbruk de senere år, særlig til gulrotproduksjon. Ca 5 % av arealet er i dag jordbruksareal, og denne næringen står for 12 % av sysselsettingen. Fiskeri, fiskeoppdrett, fiskeforedling og relaterte virksomheter utgjør ca. 40 % av den samlede sysselsettingen. Tidligere var det også stor mekanisk produksjon på «Tallmek», som produserte lastebilplan til dumpere produsert av «Moxy», Promek disponerer i dag arealene etter Tallmek og produserer store oppdrettsbåter der i dag.
På vestsiden av øya har Statkraft anlagt Smøla vindpark. Da andre byggetrinn ble fullført i september 2005 var dette Europas største vindmøllepark. De totalt 68 turbinene har en planlagt årsproduksjon på 450 GWh, noe som tilsvarer normalt forbruk for 20 000 husstander. Vindmøllene er opptil 70 meter høye og har et vingespenn på inntil 80 meter. På Veiholmen ligger Smøla Mikrobryggeri, som eneste kommersielle ølprodusent på Nordmøre.
Smøla Næringssenter KF avløste i 2007 prosjektet Omstilling Smøla som ble etablert i 2001 etter at kommunen fikk en 6-årig omstillingstatus av Staten. Smøla Næringssenter er et kommunalt tiltak og samarbeider med Innovasjon Norge og Møre og Romsdal fylke. Senteret forvalter fond for tiltak i lokalt nærings- og samfunnsliv, særlig reiseliv, vindkraft og foredling av fiske- og landbruksprodukter.
=== Turisme ===
Hovedsesong for turister er juni-august, men perioden blir stadig utvidet. I dag drives flere reiselivssenter på helårsbasis. Flere mindre aktører leier ut rorbuer, og det er relativt enkelt å få leid en båt. Smøla er et populært reisemål for fisketurister fra hele Europa.
Smøla er godt kjent for sin store bestand av havørn, og det er mulig å bli med kjentmann på havørnsafari. Veiholmen var det største fiskeværet sør for Lofoten. Veiholmen har eget sportsdykkersenter.
Det historiske spelet Fru Guri av Edøy settes opp på Edøy hver sommer. På øya Kuli står en kopi av Kulisteinen, ett av de første bevisene på kristendommens inntog i Norge.
Smøla Golfklubb har anlagt en 9-hulls golfbane i Dyrnesdalen på vestsiden av Smøla.
== Kultur ==
=== Kirker ===
Det var flere kirker på Smøla allerede i middelalderen, men hovedkirken lå på Edøy.
Edøy gamle kirke er en middelalderkirke i stein, oppført ca. 1190 og ødelagt av brann i 1887, men restaurert etter 2.verdenskrig. Den ligger på øya med samme navn like ved Trondheimsleia. Øya Edøy ga lenge navn til kirkesognet og kommunen som ble opprettet i 1837. Veiutbygging på Fast-Smøla førte til at kirken på Edøy ble liggende usentralt, og ny sognekirke var oppført på Fast-Smøla før brannen.
Brattvær kirke er bygd 1917 i den nyopprettede Brattvær kommune.
Edøy kirke er bygd 1885. Den ligger ved veien på Fast-Smøla, men har navn etter kirkesognet.
Hopen kirke er oppført 1892 på nordre del av Smøla. Her har det også tidligere vært kirke.
Veien stavkirke på Veidholmen er nevnt i historiske kilder, og et alterskap fra denne kirken befinner seg på Kulturhistorisk museum i Oslo.
Odden stavkirke på øya Odden på Smølas sørvestre side, i Brattvær sogn. Omtalt som stavkirke i 1661, men detaljert lokalisering er usikker. Kirken blåste ned tidlig på 1700-tallet og ble ikke gjenreist.
=== Gravplasser ===
Smøla kommune har 14 gravplasser lokalisert ulike steder i kommunen. Alle er ikke i bruk, og flere er planlagt tatt ut av bruk.
=== Kulturminner i Smøla ===
Se også: Liste over kulturminner i Smøla
Kulisteinen er en runestein fra øya Kuli helt sør i Smøla er kommunens best kjente kulturminne. Steinen har det eldste skriftlige belegget for navnet «Norge» i Norge, og kan derfor kalles "Norges dåpsattest". Kulisteinen er en del av Norges dokumentarv.
Valen på Edøy - en rekke gravminner, gravrøyser fra bronsealder-jernalder.
Steinalderlokaliteter på Edøy.
Edøy gamle kirke fra middelalderen.
Edøygarden er bestående gårdsanlegg like ved kirken.
Edøyskipet grav med vikingskip funnet 2019 med geoscanning på Edøy. Gravhaugen er fjernet tidligere.
Gammelgarden er arkeologiske spor etter middelaldergården.
Edøy kystbatteri er anlagt av okkupasjonsmakten i 1941. Mange installasjoner i terrenget. Det ligger sørligst på Edøya, like ved Edøy gamle kirke. Regionalt verneverdig.
Tyrhaug fyr på øya med samme navn i Trondheimsfjorden. Regionalt verneverdig.
Haugjegla fyr ved Veidholmen.
Skalmen fyr
Veidholmen, fiskevær, kulturmiljø med havn og bebyggelse fra middelalderen. Eksisterende bebyggelse fra 17- og 1800-tallet.
Skjølberg gruver - Margrethegruva, Bammesgruva, m.m.
Sygarden Jøa - fiskerbondegårdstun. Regionalt verneverdig kystkulturmiljø.
Hallarøya fiskevær - fiskevær i skjærgården sør for Smøla. Bebyggelse fra 1800-tallet.
Ringsøya fiskevær
Stella - forlislokalitet helt sør i skjærgården sør for Smøla.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er et senter og et område på Edøy. Gurisenteret ble åpnet sommeren 2009 og inneholder blant annet utescene for det historiske spelet «Fru Guri av Edøy» som har gitt navn til senteret. Gurisenteret har egen cafe, turistinformasjon og visningssenter for vindkraft. Senteret er et samarbeid mellom Smøla kommune, Møre og Romsdal fylke og Statkraft. Fornminner på tusenårsstedet har fått nye informasjonsskilt, og stedet er også en del av «Nordsjøløypa».
== Historie ==
Edøya var lenge Smølas administrative sentrum. Her var vært mennesker siden eldre jernalder (gravhauger, redskaper). På Edøy lå høvdingesetet for Nordmøre og man kontrollerte sjøveien til Nidaros. I mellomalderen styrte kongen Nordmøre herfra inntil kirken overtok styringen. I dette maktsenteret ble det omkring år 1180 bygd en steinkirke i romansk stil på Edøy.
Etter reformasjonen i 1537 overtok den danske kongen erkebiskopens eiendommer, og Smøla var krongods frem til 1677 da den ble solgt for 1000 riksdaler til kjøpmann Lorentz Angell fra Trondheim. Dette innledet væreier-perioden, og under betegnelsen Smølagodset ble det i 1754 solgt fra en kjøpmann Andreas Christian Friedlieb (1723–72) til Rasmus Danielsson (ca. 1696–1760) for 3470 riksdaler. Seks år etter kjøpte Peter Fredrik Koren (1730–93) det for 4870 riksdaler. Det var flere eierskifter, men i 1916 solgte Nicolai Volckmar fra Kristiansund det til kommunene for 220 000 kroner.Den historiske bosetningen på Smøla var knyttet til fiskeri som næring og sjøen som ferdselsåre. Havn og båtlenning var viktige lokaliseringsfaktorer sammen med nærhet til fiskefeltene rundt og utenfor Smøla.
Kommunen fikk i 1837 kirkesognet navnet Edøy, og dette ble brukt til 1960. I 1915 ble Hopen og Brattvær utskilt fra Edøy slik at fra 1915 til 1960 var Smøla oppdelt i tre kommuner: Edøy, Hopen og Brattvær. 1. januar 1960 ble de tre kommunene igjen slått sammen og den nye kommunen fikk navnet Smøla.
Første bilrute ble etablert på Smøla i 1946. I 1957 ble Smøla Billag etablert, og de neste 30 åra stod dette selskapet for bussrutene på øya, og for godsruter mellom Smøla og Kristiansund.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
=== Kommunestyrevalget 2003 ===
== Kjente smølaværinger ==
Kristoffer Høgset (1864–1927, stortingsrepresentant, leder av Bondepartiet 1921–1927
Gudmund Restad (1937–2021), stortingsrepresentant (Sp) 1985–2001, finansminister 1997–2000
Kåre Bryn (f. 1944), ambassadør, generalsekretær i EFTA 2006-2012
Ingar Knudtsen (f. 1944), forfatter
Anders Talleraas (f. 1946), stortingsrepresentant 1977–1997, parlamentarisk leder for Høyre 1989–1994
Iver Nordseth (f. 1951), ordfører (V) i 20 år, fra 1991 til 2011
Jens Barland (f. 1966), tidligere sjefredaktør av Stavanger Aftenblad
Bjørnar Iversen (f. 1968), nærlingslivsleder
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Smøla – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Smøla i Store norske leksikon
(no) Veiholmen.com
(no) Fosnaporten.no
(no) Smøla golfklubb | Smøla Golfklubb ble stiftet i 2001, etter initiativ fra Nils Baadnes og Frode Roksvåg. Dyrnesdalen Golfbane (9-Hull) ble i påsken 2003 åpnet for spill. | 11,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Middelalderen_i_Slovenia | 2023-02-04 | Middelalderen i Slovenia | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Slovenias historie'] | Slovenia var opprinnelig befolket av keltisk-illyriske stammer. Slaviske stammer innvandret fra 500–700-tallet til området ved Alpenes østlige utløpere. Slovenere betyr «slavere» og var den slaviske stammen som bosatte seg lengst mot vest, hvor slaverne møtte germanske og romanske folkeslag. Karantania (nåværende Kärnten) var et slavisk fyrstedømme på 600–700-tallet, men kom så under Bayern. Fra ca. 800 var området en del av Karl den stores rike og tilhørte siden Det frankiske riket. Slovenerne ble kristnet fra vest i perioden 750–900 og tilhørte dermed tidlig den vestlige kultursfære, som del av den tyske og romersk-katolske verden. I motsetning til andre sørslaviske folk dannet ikke slovenerne noen egen stat i middelalderen. I Karantania spilte likevel en slovensk adel en stor rolle selv om fyrsten var bayersk. Fyrsten avla ed på slovensk ved en spesiell «fyrstestein». Karantania har følgelig fått en nesten mytisk betydning i slovensk historie.
Fra 1100-tallet ble de slovenske områdene føydalisert. Føydalherrene var tyske, og de ufrie bøndene slovenere. Skriftspråk var tysk og latin, ved kysten også italiensk. Byene var dominert av tysktalende, mens slovensk bare ble brukt som talespråk på landsbygda. Sloveneres tyske naboer brukte fra gammelt av betegnelsen windisch om slovensk, av den gamle betegnelsen vender for slavere. Fra 1200-tallet vokste habsburgernes innflytelse i Krain, Steiermark og Kärnten, og senere Trieste-området. Grevene i Celje, som hadde vært mektige, mistet sin makt, og omkring 1500 var dermed alle de slovensktalende områdene samlet under Habsburg. | Slovenia var opprinnelig befolket av keltisk-illyriske stammer. Slaviske stammer innvandret fra 500–700-tallet til området ved Alpenes østlige utløpere. Slovenere betyr «slavere» og var den slaviske stammen som bosatte seg lengst mot vest, hvor slaverne møtte germanske og romanske folkeslag. Karantania (nåværende Kärnten) var et slavisk fyrstedømme på 600–700-tallet, men kom så under Bayern. Fra ca. 800 var området en del av Karl den stores rike og tilhørte siden Det frankiske riket. Slovenerne ble kristnet fra vest i perioden 750–900 og tilhørte dermed tidlig den vestlige kultursfære, som del av den tyske og romersk-katolske verden. I motsetning til andre sørslaviske folk dannet ikke slovenerne noen egen stat i middelalderen. I Karantania spilte likevel en slovensk adel en stor rolle selv om fyrsten var bayersk. Fyrsten avla ed på slovensk ved en spesiell «fyrstestein». Karantania har følgelig fått en nesten mytisk betydning i slovensk historie.
Fra 1100-tallet ble de slovenske områdene føydalisert. Føydalherrene var tyske, og de ufrie bøndene slovenere. Skriftspråk var tysk og latin, ved kysten også italiensk. Byene var dominert av tysktalende, mens slovensk bare ble brukt som talespråk på landsbygda. Sloveneres tyske naboer brukte fra gammelt av betegnelsen windisch om slovensk, av den gamle betegnelsen vender for slavere. Fra 1200-tallet vokste habsburgernes innflytelse i Krain, Steiermark og Kärnten, og senere Trieste-området. Grevene i Celje, som hadde vært mektige, mistet sin makt, og omkring 1500 var dermed alle de slovensktalende områdene samlet under Habsburg. | Slovenia var opprinnelig befolket av keltisk-illyriske stammer. Slaviske stammer innvandret fra 500–700-tallet til området ved Alpenes østlige utløpere. | 11,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonal_oppv%C3%A5kning_i_Slovenia | 2023-02-04 | Nasjonal oppvåkning i Slovenia | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Slovenias historie'] | Reformasjonen i Slovenia på begynnelsen av 1500-tallet førte til at det ble skapt et slovensk skriftspråk. Overklassen gikk over til protestantismen, og det ble åpnet skoler for almuen. Den kulturelle blomstringen opphørte imidlertid med motreformasjonen på begynnelsen av 1600-tallet. Germaniseringen ble sterk, og slovensk stod i fare for å dø ut.
I annen halvdel av 1700-tallet førte Maria Theresias reformer og nasjonalromantikkens ideer til ny kulturell oppvåkning. Slovensk ble innført som skolespråk på de første klassetrinn. Marko Pohlin (1738–1801) utgav en grammatikk, en slovensk avis begynte å komme ut, og slovenernes historie ble skrevet. Da store deler av det slovenske området ble innlemmet i Napoleons «illyriske provinser» 1809–13, ble administrasjonen modernisert og slovensk innført som skole- og administrasjonsspråk.
Selv om østerrikerne etter 1815 førte en mye strengere nasjonalitetspolitikk, med tysk som skole- og administrasjonsspråk, var interessen for slovensk vekket. Østerrikerne tillot en viss kulturell aktivitet blant slovenerne, som østerrikerne betraktet som ufarlige, i motsetning til tsjekkerne. Mange slovenere ble påvirket av den kroatiske «illyriske» bevegelse, noe som kunne ha svekket det slovenske nasjonale fellesskapet. Men bl.a. France Prešerens diktning bidrog til å styrke en slovensk kulturell identitet. I 1844 skrev Prešeren diktet «En skål» som ble forbudt av sensuren, og som i 1991 ble Slovenias nasjonalsang.
I revolusjonsåret 1848 fikk den slovenske nasjonale bevegelsen et nytt oppsving. I et manifest til keiseren forlangte slovenerne at slovensk skulle bli skole- og administrasjonsspråk og at de slovenske områdene skulle samles og få indre selvstyre. Revolusjonsåret gav slovenerne et viktig nasjonalt symbol, det slovenske flagget, revolusjonært rødt, hvitt og blått som trikoloren. Men østerrikerne slukket gløden fra revolusjonsåret. 1849 ble preget av sentralisering og økt germanisering, men fra 1861 ble det igjen åpnet for en viss kulturell aktivitet.
Ved delingen av monarkiet i 1867 kom storparten av de slovenske områdene i den østerrikske delen. Men Venezia-området ble avstått til Italia, og Prekmurje kom under Ungarn. Sentraliseringen ble sterkere. Slovenerne organiserte store massemøter, tabori, hvor de forlangte samling av de slovenske områdene og retten til å bruke sitt språk. Mot slutten av århundret gikk østerrikerne med på å innføre slovensk som administrasjonsspråk i Krain, ved siden av tysk. Etter hvert kom slovenerne med i offentlig administrasjon, og de hadde det bedre enn mange andre innenfor Det habsburgske riket. Også den økonomiske utviklingen ble styrket. I 1890-årene vokste det frem politiske partier, et katolsk, et liberalt og et sosialdemokratisk. Slovenerne deltok i den generelle politiske utviklingen innenfor Østerrike.
I årene rundt 1900 fikk den sørslaviske (jugoslaviske) idé oppslutning blant slovenerne, og den anti-habsburgske holdningen ble skjerpet. Det klerikale partiet (fra 1905 Det slovenske folkepartiet) var først habsburgvennlig og skeptisk til et samarbaid med de ortodokse serberne, men etter hvert kom den ledende politikeren Anton Korošec (1872–1940) til at løsningen for slovenerne måtte ligge i et nært samarbeid med serbere og kroater i en felles stat. Under verdenskrigen ble han leder av det sørslaviske Nasjonalrådet, som sammen med Den jugoslaviske komiteen la grunnlaget for opprettelsen av den nye staten 1. desember 1918 (se Jugoslavia, historie). | Reformasjonen i Slovenia på begynnelsen av 1500-tallet førte til at det ble skapt et slovensk skriftspråk. Overklassen gikk over til protestantismen, og det ble åpnet skoler for almuen. Den kulturelle blomstringen opphørte imidlertid med motreformasjonen på begynnelsen av 1600-tallet. Germaniseringen ble sterk, og slovensk stod i fare for å dø ut.
I annen halvdel av 1700-tallet førte Maria Theresias reformer og nasjonalromantikkens ideer til ny kulturell oppvåkning. Slovensk ble innført som skolespråk på de første klassetrinn. Marko Pohlin (1738–1801) utgav en grammatikk, en slovensk avis begynte å komme ut, og slovenernes historie ble skrevet. Da store deler av det slovenske området ble innlemmet i Napoleons «illyriske provinser» 1809–13, ble administrasjonen modernisert og slovensk innført som skole- og administrasjonsspråk.
Selv om østerrikerne etter 1815 førte en mye strengere nasjonalitetspolitikk, med tysk som skole- og administrasjonsspråk, var interessen for slovensk vekket. Østerrikerne tillot en viss kulturell aktivitet blant slovenerne, som østerrikerne betraktet som ufarlige, i motsetning til tsjekkerne. Mange slovenere ble påvirket av den kroatiske «illyriske» bevegelse, noe som kunne ha svekket det slovenske nasjonale fellesskapet. Men bl.a. France Prešerens diktning bidrog til å styrke en slovensk kulturell identitet. I 1844 skrev Prešeren diktet «En skål» som ble forbudt av sensuren, og som i 1991 ble Slovenias nasjonalsang.
I revolusjonsåret 1848 fikk den slovenske nasjonale bevegelsen et nytt oppsving. I et manifest til keiseren forlangte slovenerne at slovensk skulle bli skole- og administrasjonsspråk og at de slovenske områdene skulle samles og få indre selvstyre. Revolusjonsåret gav slovenerne et viktig nasjonalt symbol, det slovenske flagget, revolusjonært rødt, hvitt og blått som trikoloren. Men østerrikerne slukket gløden fra revolusjonsåret. 1849 ble preget av sentralisering og økt germanisering, men fra 1861 ble det igjen åpnet for en viss kulturell aktivitet.
Ved delingen av monarkiet i 1867 kom storparten av de slovenske områdene i den østerrikske delen. Men Venezia-området ble avstått til Italia, og Prekmurje kom under Ungarn. Sentraliseringen ble sterkere. Slovenerne organiserte store massemøter, tabori, hvor de forlangte samling av de slovenske områdene og retten til å bruke sitt språk. Mot slutten av århundret gikk østerrikerne med på å innføre slovensk som administrasjonsspråk i Krain, ved siden av tysk. Etter hvert kom slovenerne med i offentlig administrasjon, og de hadde det bedre enn mange andre innenfor Det habsburgske riket. Også den økonomiske utviklingen ble styrket. I 1890-årene vokste det frem politiske partier, et katolsk, et liberalt og et sosialdemokratisk. Slovenerne deltok i den generelle politiske utviklingen innenfor Østerrike.
I årene rundt 1900 fikk den sørslaviske (jugoslaviske) idé oppslutning blant slovenerne, og den anti-habsburgske holdningen ble skjerpet. Det klerikale partiet (fra 1905 Det slovenske folkepartiet) var først habsburgvennlig og skeptisk til et samarbaid med de ortodokse serberne, men etter hvert kom den ledende politikeren Anton Korošec (1872–1940) til at løsningen for slovenerne måtte ligge i et nært samarbeid med serbere og kroater i en felles stat. Under verdenskrigen ble han leder av det sørslaviske Nasjonalrådet, som sammen med Den jugoslaviske komiteen la grunnlaget for opprettelsen av den nye staten 1. desember 1918 (se Jugoslavia, historie). | Reformasjonen i Slovenia på begynnelsen av 1500-tallet førte til at det ble skapt et slovensk skriftspråk. Overklassen gikk over til protestantismen, og det ble åpnet skoler for almuen. | 11,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slovenia | 2023-02-04 | Slovenia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Slovenia'] | Slovenia, offisielt Republikken Slovenia, er et land i det sørlige Sentral-Europa som grenser til Italia i vest, Adriaterhavet i sørvest, Kroatia i sør og øst, Ungarn i nordøst og Østerrike i nord. Landets hovedstad er Ljubljana. Slovenia har et innbyggertall på ca. 2 millioner, og dekker et areal på ca. 20 273 km².
Slovenia ble et selvstendig land i 1991 da det brøt ut av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia etter en kort krig. Siden den gang har landet hatt et stabilt, demokratisk politisk system og gjennomført en vellykket overgang til markedsøkonomi. I 2004 ble Slovenia som det første eks-jugoslaviske landet medlem av EU og NATO, og i 2007 ble landet også med i eurosonen.
| Slovenia, offisielt Republikken Slovenia, er et land i det sørlige Sentral-Europa som grenser til Italia i vest, Adriaterhavet i sørvest, Kroatia i sør og øst, Ungarn i nordøst og Østerrike i nord. Landets hovedstad er Ljubljana. Slovenia har et innbyggertall på ca. 2 millioner, og dekker et areal på ca. 20 273 km².
Slovenia ble et selvstendig land i 1991 da det brøt ut av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia etter en kort krig. Siden den gang har landet hatt et stabilt, demokratisk politisk system og gjennomført en vellykket overgang til markedsøkonomi. I 2004 ble Slovenia som det første eks-jugoslaviske landet medlem av EU og NATO, og i 2007 ble landet også med i eurosonen.
== Naturgeografi ==
Slovenia ligger i Sentral-Europa og strekker seg fra Alpene i nord til Kroatia og Veneziabukten i sør.
Fire viktige europeiske geografiske regioner møtes i Slovenia: Alpene, De dinariske alper, Den pannoniske slette, Karst-regionen, og i tillegg Middelhavet. Slovenias høyeste fjell er Triglav (2 864 m), og landets gjennomsnittlige høyde over havet er 557 meter. Omtrent halvparten av landet (10 124 km²) er dekket av skog, som gjør Slovenia til Europas tredje mest skoglendte land etter Finland og Sverige. Gressletter utgjør 5 593 km² av landet, og marker og hager 2 471 km². I tillegg er det 363 km² med frukthager og 216 km² med vingårder.
I nord domineres landskapet av Alpene, blant annet fjellkjeden Karawanken langs grensen mot Østerrike, mens det på Den pannoniske slette mot grensen til Ungarn og Kroatia i nord-nordøst er stort sett flatt. Majoriteten av Slovenias landskap er likevel åslendt og fjellrikt, med rundt 90 % av arealet plassert over 200 meter over havet. Slovenias kystlinje mot Veneziabukten er rundt 47 km lang, fra Italia til Kroatia.
Begrepet Karst har sin opprinnelse i Karstplatået sørvest i Slovenia, en kalkstensregion med underjordiske elver, kløfter og grotter mellom Ljubljana og Veneziabukten.
Ved kysten er det middelhavsklima, i fjellene alpeklima, og innlandsklima med milde til varme somre og kalde vintre på viddene og i dalene i øst. Gjennomsnittstemperaturene er -2°C i januar og 21°C i juli. De gjennomsnittlige nedbørsmengdene er 1 000 mm ved kysten, opptil 3 500 mm i Alpene, 800 mm i sørøst, og 1 400 mm i det sentrale Slovenia.
Det høyeste fjellet i Slovenia er Triglav.
=== Klima ===
Selv om Slovenia så vidt har grense mot Middelhavet, er klimaet i det meste av landet kontinentalt, som i Sentral-Europa. Karst-landskapet hindrer stort sett luften fra Middelhavet i å strømme inn i landet. Området har en god del sol, men det kan regne ganske kraftig om vinteren. Når den kontinentale luften strømmer innover landet, er det ofte i form av boravinden, som kan gi vindkast over 40 m/s. De høyereliggende områdene i nord og vest har milde forhold om sommeren, men kan ha ganske vinterlige forhold på vinterstid. Fra tidlig på sommeren begynner nærheten til Middelhavet å gjøre seg gjeldende i form av kraftige tordenbyger. Fra september er det derimot sjelden torden, men det kan fremdeles komme en regnbyge i ny og ne. Vintertemperaturene i østlige deler av Slovenia er omtrent som i Ungarn, men det er oftere mildere perioder her.
Snittemperaturen er -2°C i januar og 21°C i juli. Årlig nedbør er i snitt 1 000 mm på kysten, opp til 3 500 eller mer i Alpene, 800 mm i sørøst og 1 400 mm sentralt i Slovenia.
== Demografi ==
De etniske gruppene i landet inkluderer slovenere (89 %), kroater, serbere, bosnjaker, andre nasjonaliteter gjenværende etter det gamle Jugoslavia (10 %), samt ungarske og italienske minoriteter.
Med 99 innbyggere pr. km² (fordelt på 20 273 km²) er Slovenia et forholdsvis tynt befolket land sammenlignet med Israel (20 770 km², 298 innb. pr. km²) og El Salvador (21 040 km², 313 innb. pr. km²). Omtrent halvparten av befolkningen bor i urbane områder, den andre i rurale områder.
Slovensk er offisielt språk på riksplan. I enkelte kommuner ved grensene til Italia og Ungarn er også italiensk og ungarsk offisielt språk. Det første fremmedspråket er engelsk blant de yngre og kroatisk/serbokroatisk blant de eldre.
== Historie ==
Man antar at de slaviske forfedrene til dagens slovenere slo seg ned i området i det 6. århundre. Det slaviske fyrstedømmet Karantania, den første slovenske staten og den første stabile slaviske, ble dannet i det 7. århundre. I 745 mistet Karantania sin uavhengighet da det kom under Det frankiske rike. Dette førte til at mange slavere ble omvendt til kristendom.
Freisingskriftene, de første kjente skriftene på slovensk, og også de første kjente slaviske tekstene skrevet med det latinske alfabet, ble skrevet rundt år 1000. I løpet av det 14. århundre kom mesteparten av området under habsburgerne hvis områder senere utgjorde Østerrike-Ungarn, med slovenere bosatt i mesteparten av provinsene Krain, Gorizia og Gradisca, og i deler av provinsene Istria og Steiermark.
Under de nasjonale opprørene i Østerrike-Ungarn mellom 1848–1849 ble idéer om et forent Slovenia lansert.
Etter Østerrike-Ungarns oppløsning i 1918 ble Slovenia en del av Serbernes, kroatenes og slovenernes kongedømme, som i 1929 tok navnet Jugoslavia. Under annen verdenskrig ble landet delt mellom Italia, Tyskland og Ungarn. Etter andre verdenskrig ble Slovenia en delrepublikk i Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia som offisielt ble opprettet 29. november 1945. Da det moderne Slovenia så dagens lys 25. juni 1991, da det ble uavhengig fra Jugoslavia, var det første gang i historien at slovenerne hadde et eget og selvstendig land. Landet ble medlem av NATO 29. mars 2004 og EU 1. mai 2004.
== Politikk og administrasjon ==
=== Utøvende og dømmende makt ===
Statsoverhodet i Slovenia er presidenten, som velges ved allmenne valg hvert femte år. Regjeringen ledes av statsministeren og statsrådene, som velges av parlamentet.
Det slovenske parlamentet består av to kammer: Nasjonalforsamlingen (Državni Zbor), og Nasjonalrådet (Državni svet).
=== Administrativ og statistisk inndeling ===
Slovenias administrative funksjoner er fordelt mellom staten og kommunene. For øvrig finnes i landet ingen administrative, geografiske enheter. Etter 2015 er landet oppdelt i 212 kommuner (občine, i entall občina), hvorav 11 er bykommuner.Landet er også oppdelt i to samleregioner, Vestslovenia og Østslovenia. Disse rubriseres på nivå NUTS-2, etter EUs system. Videre finnes tolv regioner (NUTS-3) for statistiske formål:
Gorenjska
Goriška
Jugovžhodna Slovenija
Koroška
Primorsko-notranjska, tidligere Notranjsko-kraška
Obalno-kraška
Osrednjeslovenska
Podravska
Pomurska
Savinjska
Spodnjeposavska
Zasavska
== Næringsliv ==
== Samfunn ==
=== Største byer ===
== Kultur ==
=== Mat og drikke ===
Slovenernes foretrukne retter avslører at landets matkultur er blitt påvirket av de germanske landene rundt Slovenia. Takket være innflytelsen fra nabolandene, Italia, Østerrike og Kroatia, er slovensk matlaging en blanding av ulike tradisjoner; middelhavs, Alpe og Pannonia. Fra Italia har Slovenia fått ulike pasta- og ferske grønnsaksretter og fra Østerrike kommer brød og bakevarer, innflytelsen fra Pannonia har tilført en del krydder til maten. Sauerkraut, grillede pølser og eplekake står ofte på menykartet, men den mest kjente slovenske maten er imidlertid brødet som lages til spesielle anledninger, for eksempel flettet kringle. De vestlige og nordøstlige områdene av landet er dessuten kjent for deres hvitvin.
Vindyrking har eksistert i dette landet siden Celt- og Illyriansstammene, lenge før romerne ville innføre vindyrking til Frankrike, Spania og Tyskland. Dagens Slovenia har mer enn 40 000 vinprodusenter. 75 % av landets vinproduksjon er hvitvin. Nesten alt av vin er konsumert innenriks. Det blir solgt vin til USA, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Tyskland og Italia. Slovenia har tre prinsipielle vinregioner: Podravje, Posavje og Primorska.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Skocjangrottene
Jože Plečniks arkitektur i Ljubljana
Bøkeurskoger i Karpatene og andre steder i EuropaForhistoriske pæleboliger rundt Alpene
Almadén og IdrijaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2016 – Škofja Loka lidenskapsspill
2018 – Kniplinger
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sl) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(it) Offisielt nettsted
(en) Slovenia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Slovenija – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Turisme i Slovenia
Fjell i Slovenia
(no) Statistikk og andre data om Slovenia i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Det viktigste spørsmålet for Slovenia etter krigen var grensedragningen mot Italia og Østerrike. Etter direkte forhandlinger mellom Italia og Jugoslavia fikk Italia ved Rapallo-traktaten i 1920 hele Istra og størstedelen av Venezia Giulia-provinsen. | 11,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjelda_ved_Pigg%C3%A5sen | 2023-02-04 | Kjelda ved Piggåsen | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Arkeologiske steder i Norge', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lillestrøms geografi', 'Kategori:Lillestrøms historie'] | Kjelda ved Piggåsen er et forhistorisk kleberstensbrudd i Fet kommune. Det er et av de største vi kjenner til i Norge, og et av de fem som finnes i Akershus. Bruddet dateres tilbake til jernalder–middelalder.
På grunn av kleberstenens smidighet og enkle bearbeiding har en utvunnet og bearbeidet klebersten allerede fra steinalderen. I Kjelda har det vært utvunnet og arbeidet med klebersten i flere hundre år. En antar at aktivitenen i bruddet var på sitt høyeste i vikingtiden, for 1000–1300 år siden.
Produktene ble spredt til nærområdene og videre til Viken og nordover mot Mjøstraktene. Deler av veien kan Glomma ha fungert som transportvei. I slagghaugene er det funnet ei takke, noe som kan tyde på at bruddet var i drift frem til minst jernalder.
Stein ble tatt ut både i dagbrudd og gruver, og stedet har vært arbeidsplass for mange mennesker.
Gryter var hovedproduktet. I tillegg ble det laget gjenstander som fiskesøkker, vevlodd og spinnehjul til håndtein. En finner spor etter uttak av emner til kar både i dagbrudd og i gruvene. Enkelte ferdige emner som ikke er hugget løs finnes også.
Det er gjort en del arbeid for å tilrettelegge for besøk, men området er forsatt ganske ulendt enkelte steder. Grunneier kan på forespørsel forestå omvisning.
| Kjelda ved Piggåsen er et forhistorisk kleberstensbrudd i Fet kommune. Det er et av de største vi kjenner til i Norge, og et av de fem som finnes i Akershus. Bruddet dateres tilbake til jernalder–middelalder.
På grunn av kleberstenens smidighet og enkle bearbeiding har en utvunnet og bearbeidet klebersten allerede fra steinalderen. I Kjelda har det vært utvunnet og arbeidet med klebersten i flere hundre år. En antar at aktivitenen i bruddet var på sitt høyeste i vikingtiden, for 1000–1300 år siden.
Produktene ble spredt til nærområdene og videre til Viken og nordover mot Mjøstraktene. Deler av veien kan Glomma ha fungert som transportvei. I slagghaugene er det funnet ei takke, noe som kan tyde på at bruddet var i drift frem til minst jernalder.
Stein ble tatt ut både i dagbrudd og gruver, og stedet har vært arbeidsplass for mange mennesker.
Gryter var hovedproduktet. I tillegg ble det laget gjenstander som fiskesøkker, vevlodd og spinnehjul til håndtein. En finner spor etter uttak av emner til kar både i dagbrudd og i gruvene. Enkelte ferdige emner som ikke er hugget løs finnes også.
Det er gjort en del arbeid for å tilrettelegge for besøk, men området er forsatt ganske ulendt enkelte steder. Grunneier kan på forespørsel forestå omvisning.
== Eksterne lenker ==
Klebersteinsbruddet i Kjelda ved Piggåsen i Fet | Kjelda ved Piggåsen er et forhistorisk kleberstensbrudd i Fet kommune. Det er et av de største vi kjenner til i Norge, og et av de fem som finnes i Akershus. | 11,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slovenia | 2023-02-04 | Slovenia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Slovenia'] | Slovenia, offisielt Republikken Slovenia, er et land i det sørlige Sentral-Europa som grenser til Italia i vest, Adriaterhavet i sørvest, Kroatia i sør og øst, Ungarn i nordøst og Østerrike i nord. Landets hovedstad er Ljubljana. Slovenia har et innbyggertall på ca. 2 millioner, og dekker et areal på ca. 20 273 km².
Slovenia ble et selvstendig land i 1991 da det brøt ut av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia etter en kort krig. Siden den gang har landet hatt et stabilt, demokratisk politisk system og gjennomført en vellykket overgang til markedsøkonomi. I 2004 ble Slovenia som det første eks-jugoslaviske landet medlem av EU og NATO, og i 2007 ble landet også med i eurosonen.
| Slovenia, offisielt Republikken Slovenia, er et land i det sørlige Sentral-Europa som grenser til Italia i vest, Adriaterhavet i sørvest, Kroatia i sør og øst, Ungarn i nordøst og Østerrike i nord. Landets hovedstad er Ljubljana. Slovenia har et innbyggertall på ca. 2 millioner, og dekker et areal på ca. 20 273 km².
Slovenia ble et selvstendig land i 1991 da det brøt ut av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia etter en kort krig. Siden den gang har landet hatt et stabilt, demokratisk politisk system og gjennomført en vellykket overgang til markedsøkonomi. I 2004 ble Slovenia som det første eks-jugoslaviske landet medlem av EU og NATO, og i 2007 ble landet også med i eurosonen.
== Naturgeografi ==
Slovenia ligger i Sentral-Europa og strekker seg fra Alpene i nord til Kroatia og Veneziabukten i sør.
Fire viktige europeiske geografiske regioner møtes i Slovenia: Alpene, De dinariske alper, Den pannoniske slette, Karst-regionen, og i tillegg Middelhavet. Slovenias høyeste fjell er Triglav (2 864 m), og landets gjennomsnittlige høyde over havet er 557 meter. Omtrent halvparten av landet (10 124 km²) er dekket av skog, som gjør Slovenia til Europas tredje mest skoglendte land etter Finland og Sverige. Gressletter utgjør 5 593 km² av landet, og marker og hager 2 471 km². I tillegg er det 363 km² med frukthager og 216 km² med vingårder.
I nord domineres landskapet av Alpene, blant annet fjellkjeden Karawanken langs grensen mot Østerrike, mens det på Den pannoniske slette mot grensen til Ungarn og Kroatia i nord-nordøst er stort sett flatt. Majoriteten av Slovenias landskap er likevel åslendt og fjellrikt, med rundt 90 % av arealet plassert over 200 meter over havet. Slovenias kystlinje mot Veneziabukten er rundt 47 km lang, fra Italia til Kroatia.
Begrepet Karst har sin opprinnelse i Karstplatået sørvest i Slovenia, en kalkstensregion med underjordiske elver, kløfter og grotter mellom Ljubljana og Veneziabukten.
Ved kysten er det middelhavsklima, i fjellene alpeklima, og innlandsklima med milde til varme somre og kalde vintre på viddene og i dalene i øst. Gjennomsnittstemperaturene er -2°C i januar og 21°C i juli. De gjennomsnittlige nedbørsmengdene er 1 000 mm ved kysten, opptil 3 500 mm i Alpene, 800 mm i sørøst, og 1 400 mm i det sentrale Slovenia.
Det høyeste fjellet i Slovenia er Triglav.
=== Klima ===
Selv om Slovenia så vidt har grense mot Middelhavet, er klimaet i det meste av landet kontinentalt, som i Sentral-Europa. Karst-landskapet hindrer stort sett luften fra Middelhavet i å strømme inn i landet. Området har en god del sol, men det kan regne ganske kraftig om vinteren. Når den kontinentale luften strømmer innover landet, er det ofte i form av boravinden, som kan gi vindkast over 40 m/s. De høyereliggende områdene i nord og vest har milde forhold om sommeren, men kan ha ganske vinterlige forhold på vinterstid. Fra tidlig på sommeren begynner nærheten til Middelhavet å gjøre seg gjeldende i form av kraftige tordenbyger. Fra september er det derimot sjelden torden, men det kan fremdeles komme en regnbyge i ny og ne. Vintertemperaturene i østlige deler av Slovenia er omtrent som i Ungarn, men det er oftere mildere perioder her.
Snittemperaturen er -2°C i januar og 21°C i juli. Årlig nedbør er i snitt 1 000 mm på kysten, opp til 3 500 eller mer i Alpene, 800 mm i sørøst og 1 400 mm sentralt i Slovenia.
== Demografi ==
De etniske gruppene i landet inkluderer slovenere (89 %), kroater, serbere, bosnjaker, andre nasjonaliteter gjenværende etter det gamle Jugoslavia (10 %), samt ungarske og italienske minoriteter.
Med 99 innbyggere pr. km² (fordelt på 20 273 km²) er Slovenia et forholdsvis tynt befolket land sammenlignet med Israel (20 770 km², 298 innb. pr. km²) og El Salvador (21 040 km², 313 innb. pr. km²). Omtrent halvparten av befolkningen bor i urbane områder, den andre i rurale områder.
Slovensk er offisielt språk på riksplan. I enkelte kommuner ved grensene til Italia og Ungarn er også italiensk og ungarsk offisielt språk. Det første fremmedspråket er engelsk blant de yngre og kroatisk/serbokroatisk blant de eldre.
== Historie ==
Man antar at de slaviske forfedrene til dagens slovenere slo seg ned i området i det 6. århundre. Det slaviske fyrstedømmet Karantania, den første slovenske staten og den første stabile slaviske, ble dannet i det 7. århundre. I 745 mistet Karantania sin uavhengighet da det kom under Det frankiske rike. Dette førte til at mange slavere ble omvendt til kristendom.
Freisingskriftene, de første kjente skriftene på slovensk, og også de første kjente slaviske tekstene skrevet med det latinske alfabet, ble skrevet rundt år 1000. I løpet av det 14. århundre kom mesteparten av området under habsburgerne hvis områder senere utgjorde Østerrike-Ungarn, med slovenere bosatt i mesteparten av provinsene Krain, Gorizia og Gradisca, og i deler av provinsene Istria og Steiermark.
Under de nasjonale opprørene i Østerrike-Ungarn mellom 1848–1849 ble idéer om et forent Slovenia lansert.
Etter Østerrike-Ungarns oppløsning i 1918 ble Slovenia en del av Serbernes, kroatenes og slovenernes kongedømme, som i 1929 tok navnet Jugoslavia. Under annen verdenskrig ble landet delt mellom Italia, Tyskland og Ungarn. Etter andre verdenskrig ble Slovenia en delrepublikk i Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia som offisielt ble opprettet 29. november 1945. Da det moderne Slovenia så dagens lys 25. juni 1991, da det ble uavhengig fra Jugoslavia, var det første gang i historien at slovenerne hadde et eget og selvstendig land. Landet ble medlem av NATO 29. mars 2004 og EU 1. mai 2004.
== Politikk og administrasjon ==
=== Utøvende og dømmende makt ===
Statsoverhodet i Slovenia er presidenten, som velges ved allmenne valg hvert femte år. Regjeringen ledes av statsministeren og statsrådene, som velges av parlamentet.
Det slovenske parlamentet består av to kammer: Nasjonalforsamlingen (Državni Zbor), og Nasjonalrådet (Državni svet).
=== Administrativ og statistisk inndeling ===
Slovenias administrative funksjoner er fordelt mellom staten og kommunene. For øvrig finnes i landet ingen administrative, geografiske enheter. Etter 2015 er landet oppdelt i 212 kommuner (občine, i entall občina), hvorav 11 er bykommuner.Landet er også oppdelt i to samleregioner, Vestslovenia og Østslovenia. Disse rubriseres på nivå NUTS-2, etter EUs system. Videre finnes tolv regioner (NUTS-3) for statistiske formål:
Gorenjska
Goriška
Jugovžhodna Slovenija
Koroška
Primorsko-notranjska, tidligere Notranjsko-kraška
Obalno-kraška
Osrednjeslovenska
Podravska
Pomurska
Savinjska
Spodnjeposavska
Zasavska
== Næringsliv ==
== Samfunn ==
=== Største byer ===
== Kultur ==
=== Mat og drikke ===
Slovenernes foretrukne retter avslører at landets matkultur er blitt påvirket av de germanske landene rundt Slovenia. Takket være innflytelsen fra nabolandene, Italia, Østerrike og Kroatia, er slovensk matlaging en blanding av ulike tradisjoner; middelhavs, Alpe og Pannonia. Fra Italia har Slovenia fått ulike pasta- og ferske grønnsaksretter og fra Østerrike kommer brød og bakevarer, innflytelsen fra Pannonia har tilført en del krydder til maten. Sauerkraut, grillede pølser og eplekake står ofte på menykartet, men den mest kjente slovenske maten er imidlertid brødet som lages til spesielle anledninger, for eksempel flettet kringle. De vestlige og nordøstlige områdene av landet er dessuten kjent for deres hvitvin.
Vindyrking har eksistert i dette landet siden Celt- og Illyriansstammene, lenge før romerne ville innføre vindyrking til Frankrike, Spania og Tyskland. Dagens Slovenia har mer enn 40 000 vinprodusenter. 75 % av landets vinproduksjon er hvitvin. Nesten alt av vin er konsumert innenriks. Det blir solgt vin til USA, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Tyskland og Italia. Slovenia har tre prinsipielle vinregioner: Podravje, Posavje og Primorska.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Skocjangrottene
Jože Plečniks arkitektur i Ljubljana
Bøkeurskoger i Karpatene og andre steder i EuropaForhistoriske pæleboliger rundt Alpene
Almadén og IdrijaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2016 – Škofja Loka lidenskapsspill
2018 – Kniplinger
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sl) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(it) Offisielt nettsted
(en) Slovenia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Slovenija – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Turisme i Slovenia
Fjell i Slovenia
(no) Statistikk og andre data om Slovenia i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Josip Broz Titos maktovertakelse i 1945 førte i første omgang til en hardhendt gjennomføring av kommunistenes politikk i Slovenia som ellers i Jugoslavia. Ca. | 11,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frigj%C3%B8ringen_1990%E2%80%9391_i_Slovenia | 2023-02-04 | Frigjøringen 1990–91 i Slovenia | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Slovenias historie'] | Den slovensk-serbiske konflikten innledet oppløsningen av Jugoslavia. Bruddet kom da de slovenske representantene marsjerte ut fra det jugoslaviske kommunistpartiets 14. ekstraordinære kongress i januar 1990. Deres ønske om et løst, demokratisk statsforbund lot seg ikke forene med Slobodan Miloševićs krav om «et sterkt parti i en sterk stat».
Demokratiseringen i Slovenia skjedde ovenfra, gjennom et kommunistparti som fanget opp det demokratiske presset i befolkningen. I april 1990 fant de første frie parlamentsvalgene sted i Slovenia. Seierherre ble en ikke-sosialistisk koalisjon av sju partier, DEMOS (Slovenias demokratiske opposisjon), som fikk 55 % av stemmene, mens det tidligere kommunistpartiet, nå Partiet for demokratisk fornyelse, bare fikk 17 %. Statsminister ble Lojze Peterle fra Det kristelig-demokratiske partiet, men i presidentvalget vant Milan Kučan, med 58 % av stemmene. Dette var en anerkjennelse av den rolle kommunistene, og ikke minst Kučan selv, hadde spilt i demokratiseringen.
I juli vedtok parlamentet en suverenitetserklæring som slo fast at innen et år skulle det vedtas en ny grunnlov som skulle gjøre Slovenia til en suveren stat. 23. desember, i en folkeavstemning der 93 % av de stemmeberettigede slovenerne deltok, stemte 88 % for uavhengighet. Parlamentet vedtok da at Slovenia skulle tre ut av føderasjonen innen midten av 1991 dersom Jugoslavia ikke ble omdannet til en løs konføderasjon av stater.
Da forhandlinger ikke førte frem, erklærte Slovenia seg uavhengig 25. juni 1991. Dette utløste et angrep fra den jugoslaviske armeen. Arméledelsen ble imidlertid overrasket over slovenernes motstandsvilje; i hemmelighet var det bygd opp effektive slovenske heimevernsstyrker. Jugoslavia gav opp angrepet etter bare ti dager, noe som delvis kan skyldes at Serbia lenge hadde hevdet det ville være bedre å bli kvitt Slovenia, for å beholde resten innenfor et serbisk-dominert Jugoslavia. EF forhandlet frem en våpenhvile, og i Brioni-avtalen av 7. juli ble Slovenia og Kroatia pålagt å «suspendere» uavhengighetserklæringene i tre måneder, mot at de jugoslaviske styrkene skulle trekke seg ut innen samme frist. Mens krigen i Kroatia nå utviklet seg, forløp tremånedersperioden i Slovenia uten problemer, og 8. oktober 1991 var veien åpen for full suverenitet. | Den slovensk-serbiske konflikten innledet oppløsningen av Jugoslavia. Bruddet kom da de slovenske representantene marsjerte ut fra det jugoslaviske kommunistpartiets 14. ekstraordinære kongress i januar 1990. Deres ønske om et løst, demokratisk statsforbund lot seg ikke forene med Slobodan Miloševićs krav om «et sterkt parti i en sterk stat».
Demokratiseringen i Slovenia skjedde ovenfra, gjennom et kommunistparti som fanget opp det demokratiske presset i befolkningen. I april 1990 fant de første frie parlamentsvalgene sted i Slovenia. Seierherre ble en ikke-sosialistisk koalisjon av sju partier, DEMOS (Slovenias demokratiske opposisjon), som fikk 55 % av stemmene, mens det tidligere kommunistpartiet, nå Partiet for demokratisk fornyelse, bare fikk 17 %. Statsminister ble Lojze Peterle fra Det kristelig-demokratiske partiet, men i presidentvalget vant Milan Kučan, med 58 % av stemmene. Dette var en anerkjennelse av den rolle kommunistene, og ikke minst Kučan selv, hadde spilt i demokratiseringen.
I juli vedtok parlamentet en suverenitetserklæring som slo fast at innen et år skulle det vedtas en ny grunnlov som skulle gjøre Slovenia til en suveren stat. 23. desember, i en folkeavstemning der 93 % av de stemmeberettigede slovenerne deltok, stemte 88 % for uavhengighet. Parlamentet vedtok da at Slovenia skulle tre ut av føderasjonen innen midten av 1991 dersom Jugoslavia ikke ble omdannet til en løs konføderasjon av stater.
Da forhandlinger ikke førte frem, erklærte Slovenia seg uavhengig 25. juni 1991. Dette utløste et angrep fra den jugoslaviske armeen. Arméledelsen ble imidlertid overrasket over slovenernes motstandsvilje; i hemmelighet var det bygd opp effektive slovenske heimevernsstyrker. Jugoslavia gav opp angrepet etter bare ti dager, noe som delvis kan skyldes at Serbia lenge hadde hevdet det ville være bedre å bli kvitt Slovenia, for å beholde resten innenfor et serbisk-dominert Jugoslavia. EF forhandlet frem en våpenhvile, og i Brioni-avtalen av 7. juli ble Slovenia og Kroatia pålagt å «suspendere» uavhengighetserklæringene i tre måneder, mot at de jugoslaviske styrkene skulle trekke seg ut innen samme frist. Mens krigen i Kroatia nå utviklet seg, forløp tremånedersperioden i Slovenia uten problemer, og 8. oktober 1991 var veien åpen for full suverenitet. | Den slovensk-serbiske konflikten innledet oppløsningen av Jugoslavia. Bruddet kom da de slovenske representantene marsjerte ut fra det jugoslaviske kommunistpartiets 14. | 11,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slovenia | 2023-02-04 | Slovenia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Slovenia'] | Slovenia, offisielt Republikken Slovenia, er et land i det sørlige Sentral-Europa som grenser til Italia i vest, Adriaterhavet i sørvest, Kroatia i sør og øst, Ungarn i nordøst og Østerrike i nord. Landets hovedstad er Ljubljana. Slovenia har et innbyggertall på ca. 2 millioner, og dekker et areal på ca. 20 273 km².
Slovenia ble et selvstendig land i 1991 da det brøt ut av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia etter en kort krig. Siden den gang har landet hatt et stabilt, demokratisk politisk system og gjennomført en vellykket overgang til markedsøkonomi. I 2004 ble Slovenia som det første eks-jugoslaviske landet medlem av EU og NATO, og i 2007 ble landet også med i eurosonen.
| Slovenia, offisielt Republikken Slovenia, er et land i det sørlige Sentral-Europa som grenser til Italia i vest, Adriaterhavet i sørvest, Kroatia i sør og øst, Ungarn i nordøst og Østerrike i nord. Landets hovedstad er Ljubljana. Slovenia har et innbyggertall på ca. 2 millioner, og dekker et areal på ca. 20 273 km².
Slovenia ble et selvstendig land i 1991 da det brøt ut av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia etter en kort krig. Siden den gang har landet hatt et stabilt, demokratisk politisk system og gjennomført en vellykket overgang til markedsøkonomi. I 2004 ble Slovenia som det første eks-jugoslaviske landet medlem av EU og NATO, og i 2007 ble landet også med i eurosonen.
== Naturgeografi ==
Slovenia ligger i Sentral-Europa og strekker seg fra Alpene i nord til Kroatia og Veneziabukten i sør.
Fire viktige europeiske geografiske regioner møtes i Slovenia: Alpene, De dinariske alper, Den pannoniske slette, Karst-regionen, og i tillegg Middelhavet. Slovenias høyeste fjell er Triglav (2 864 m), og landets gjennomsnittlige høyde over havet er 557 meter. Omtrent halvparten av landet (10 124 km²) er dekket av skog, som gjør Slovenia til Europas tredje mest skoglendte land etter Finland og Sverige. Gressletter utgjør 5 593 km² av landet, og marker og hager 2 471 km². I tillegg er det 363 km² med frukthager og 216 km² med vingårder.
I nord domineres landskapet av Alpene, blant annet fjellkjeden Karawanken langs grensen mot Østerrike, mens det på Den pannoniske slette mot grensen til Ungarn og Kroatia i nord-nordøst er stort sett flatt. Majoriteten av Slovenias landskap er likevel åslendt og fjellrikt, med rundt 90 % av arealet plassert over 200 meter over havet. Slovenias kystlinje mot Veneziabukten er rundt 47 km lang, fra Italia til Kroatia.
Begrepet Karst har sin opprinnelse i Karstplatået sørvest i Slovenia, en kalkstensregion med underjordiske elver, kløfter og grotter mellom Ljubljana og Veneziabukten.
Ved kysten er det middelhavsklima, i fjellene alpeklima, og innlandsklima med milde til varme somre og kalde vintre på viddene og i dalene i øst. Gjennomsnittstemperaturene er -2°C i januar og 21°C i juli. De gjennomsnittlige nedbørsmengdene er 1 000 mm ved kysten, opptil 3 500 mm i Alpene, 800 mm i sørøst, og 1 400 mm i det sentrale Slovenia.
Det høyeste fjellet i Slovenia er Triglav.
=== Klima ===
Selv om Slovenia så vidt har grense mot Middelhavet, er klimaet i det meste av landet kontinentalt, som i Sentral-Europa. Karst-landskapet hindrer stort sett luften fra Middelhavet i å strømme inn i landet. Området har en god del sol, men det kan regne ganske kraftig om vinteren. Når den kontinentale luften strømmer innover landet, er det ofte i form av boravinden, som kan gi vindkast over 40 m/s. De høyereliggende områdene i nord og vest har milde forhold om sommeren, men kan ha ganske vinterlige forhold på vinterstid. Fra tidlig på sommeren begynner nærheten til Middelhavet å gjøre seg gjeldende i form av kraftige tordenbyger. Fra september er det derimot sjelden torden, men det kan fremdeles komme en regnbyge i ny og ne. Vintertemperaturene i østlige deler av Slovenia er omtrent som i Ungarn, men det er oftere mildere perioder her.
Snittemperaturen er -2°C i januar og 21°C i juli. Årlig nedbør er i snitt 1 000 mm på kysten, opp til 3 500 eller mer i Alpene, 800 mm i sørøst og 1 400 mm sentralt i Slovenia.
== Demografi ==
De etniske gruppene i landet inkluderer slovenere (89 %), kroater, serbere, bosnjaker, andre nasjonaliteter gjenværende etter det gamle Jugoslavia (10 %), samt ungarske og italienske minoriteter.
Med 99 innbyggere pr. km² (fordelt på 20 273 km²) er Slovenia et forholdsvis tynt befolket land sammenlignet med Israel (20 770 km², 298 innb. pr. km²) og El Salvador (21 040 km², 313 innb. pr. km²). Omtrent halvparten av befolkningen bor i urbane områder, den andre i rurale områder.
Slovensk er offisielt språk på riksplan. I enkelte kommuner ved grensene til Italia og Ungarn er også italiensk og ungarsk offisielt språk. Det første fremmedspråket er engelsk blant de yngre og kroatisk/serbokroatisk blant de eldre.
== Historie ==
Man antar at de slaviske forfedrene til dagens slovenere slo seg ned i området i det 6. århundre. Det slaviske fyrstedømmet Karantania, den første slovenske staten og den første stabile slaviske, ble dannet i det 7. århundre. I 745 mistet Karantania sin uavhengighet da det kom under Det frankiske rike. Dette førte til at mange slavere ble omvendt til kristendom.
Freisingskriftene, de første kjente skriftene på slovensk, og også de første kjente slaviske tekstene skrevet med det latinske alfabet, ble skrevet rundt år 1000. I løpet av det 14. århundre kom mesteparten av området under habsburgerne hvis områder senere utgjorde Østerrike-Ungarn, med slovenere bosatt i mesteparten av provinsene Krain, Gorizia og Gradisca, og i deler av provinsene Istria og Steiermark.
Under de nasjonale opprørene i Østerrike-Ungarn mellom 1848–1849 ble idéer om et forent Slovenia lansert.
Etter Østerrike-Ungarns oppløsning i 1918 ble Slovenia en del av Serbernes, kroatenes og slovenernes kongedømme, som i 1929 tok navnet Jugoslavia. Under annen verdenskrig ble landet delt mellom Italia, Tyskland og Ungarn. Etter andre verdenskrig ble Slovenia en delrepublikk i Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia som offisielt ble opprettet 29. november 1945. Da det moderne Slovenia så dagens lys 25. juni 1991, da det ble uavhengig fra Jugoslavia, var det første gang i historien at slovenerne hadde et eget og selvstendig land. Landet ble medlem av NATO 29. mars 2004 og EU 1. mai 2004.
== Politikk og administrasjon ==
=== Utøvende og dømmende makt ===
Statsoverhodet i Slovenia er presidenten, som velges ved allmenne valg hvert femte år. Regjeringen ledes av statsministeren og statsrådene, som velges av parlamentet.
Det slovenske parlamentet består av to kammer: Nasjonalforsamlingen (Državni Zbor), og Nasjonalrådet (Državni svet).
=== Administrativ og statistisk inndeling ===
Slovenias administrative funksjoner er fordelt mellom staten og kommunene. For øvrig finnes i landet ingen administrative, geografiske enheter. Etter 2015 er landet oppdelt i 212 kommuner (občine, i entall občina), hvorav 11 er bykommuner.Landet er også oppdelt i to samleregioner, Vestslovenia og Østslovenia. Disse rubriseres på nivå NUTS-2, etter EUs system. Videre finnes tolv regioner (NUTS-3) for statistiske formål:
Gorenjska
Goriška
Jugovžhodna Slovenija
Koroška
Primorsko-notranjska, tidligere Notranjsko-kraška
Obalno-kraška
Osrednjeslovenska
Podravska
Pomurska
Savinjska
Spodnjeposavska
Zasavska
== Næringsliv ==
== Samfunn ==
=== Største byer ===
== Kultur ==
=== Mat og drikke ===
Slovenernes foretrukne retter avslører at landets matkultur er blitt påvirket av de germanske landene rundt Slovenia. Takket være innflytelsen fra nabolandene, Italia, Østerrike og Kroatia, er slovensk matlaging en blanding av ulike tradisjoner; middelhavs, Alpe og Pannonia. Fra Italia har Slovenia fått ulike pasta- og ferske grønnsaksretter og fra Østerrike kommer brød og bakevarer, innflytelsen fra Pannonia har tilført en del krydder til maten. Sauerkraut, grillede pølser og eplekake står ofte på menykartet, men den mest kjente slovenske maten er imidlertid brødet som lages til spesielle anledninger, for eksempel flettet kringle. De vestlige og nordøstlige områdene av landet er dessuten kjent for deres hvitvin.
Vindyrking har eksistert i dette landet siden Celt- og Illyriansstammene, lenge før romerne ville innføre vindyrking til Frankrike, Spania og Tyskland. Dagens Slovenia har mer enn 40 000 vinprodusenter. 75 % av landets vinproduksjon er hvitvin. Nesten alt av vin er konsumert innenriks. Det blir solgt vin til USA, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Tyskland og Italia. Slovenia har tre prinsipielle vinregioner: Podravje, Posavje og Primorska.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Skocjangrottene
Jože Plečniks arkitektur i Ljubljana
Bøkeurskoger i Karpatene og andre steder i EuropaForhistoriske pæleboliger rundt Alpene
Almadén og IdrijaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2016 – Škofja Loka lidenskapsspill
2018 – Kniplinger
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sl) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(it) Offisielt nettsted
(en) Slovenia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Slovenija – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Turisme i Slovenia
Fjell i Slovenia
(no) Statistikk og andre data om Slovenia i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Slovenia ble anerkjent som suveren stat 15. januar 1992. | 11,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverige_og_NATO | 2023-02-04 | Sverige og NATO | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:NATO', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svensk utenrikspolitikk'] | Sverige og NATO omhandler det bilaterale forholdet mellom Sverige og den nordatlantiske traktats organisasjon (NATO).
Sverige har holdt fast ved sin nøytralitet i utenrikspolitikken siden 1812. Landet holdt seg nøytralt både under første og andre verdenskrig, og holdt seg utenfor NATO, da denne organisasjonen ble grunnlagt den 4. april 1949. Likevel samarbeidet landet med NATO på en rekke områder under den kalde krigen, og dette samarbeidet ble formalisert den 9. mai 1994, da Sverige ble medlem av NATO-prosjektet Partnerskap for fred. Sverige har også deltatt i NATO-oppdrag i Bosnia-Herzegovina, Kosovo, Afghanistan, Libya og Irak. I 2014 signerte landet en avtale som tillater NATO-styrker å oppholde seg på svensk jord som respons på trusler mot svensk sikkerhet. Avtalen ble ratifisert den 25. mai 2016.Russlands invasjon av Ukraina den 24. februar 2022 utløste en ny debatt om NATO-medlemskap både i Sverige og Finland.
Den 18. mai 2022 leverte Sverige og Finland sine NATO-søknader samtidig. Dette skulle vise at de to landene deler en felles historie, tradisjon og kultur. Tiltredelsesprotokollen ble formelt signert den 5. juli 2022.
Den 14. oktober 2022 hadde 28 land ratifisert protokollen, mens 28 av 30 NATO-land hadde deponert sin godkjennelse av den.
| Sverige og NATO omhandler det bilaterale forholdet mellom Sverige og den nordatlantiske traktats organisasjon (NATO).
Sverige har holdt fast ved sin nøytralitet i utenrikspolitikken siden 1812. Landet holdt seg nøytralt både under første og andre verdenskrig, og holdt seg utenfor NATO, da denne organisasjonen ble grunnlagt den 4. april 1949. Likevel samarbeidet landet med NATO på en rekke områder under den kalde krigen, og dette samarbeidet ble formalisert den 9. mai 1994, da Sverige ble medlem av NATO-prosjektet Partnerskap for fred. Sverige har også deltatt i NATO-oppdrag i Bosnia-Herzegovina, Kosovo, Afghanistan, Libya og Irak. I 2014 signerte landet en avtale som tillater NATO-styrker å oppholde seg på svensk jord som respons på trusler mot svensk sikkerhet. Avtalen ble ratifisert den 25. mai 2016.Russlands invasjon av Ukraina den 24. februar 2022 utløste en ny debatt om NATO-medlemskap både i Sverige og Finland.
Den 18. mai 2022 leverte Sverige og Finland sine NATO-søknader samtidig. Dette skulle vise at de to landene deler en felles historie, tradisjon og kultur. Tiltredelsesprotokollen ble formelt signert den 5. juli 2022.
Den 14. oktober 2022 hadde 28 land ratifisert protokollen, mens 28 av 30 NATO-land hadde deponert sin godkjennelse av den.
== Bakgrunn ==
=== Svensk nøytralitet ===
Et resultat av at Sverige involverte seg i Napoleonskrigene (1803–1815) og Finskekrigen (1808–1809), var at landet mistet Finland til Tsar-Russland og Storfyrstedømmet Finland ble opprettet. I 1812 la derfor den svensk-norske kongen Karl XIV Johan (1818–1844) grunnlaget for det som senere ble kjent som den svenske nøytralitetspolitikken. Mottoet var «alliansefrihet i fred, nøytralitet i krig».
I 1907 ble nøytralitetsretten en del av folkeretten gjennom Haagkonvensjonene. Av disse konvensjonene fremgår det at:
En stat som vil unngå å bli inndratt i en konflikt, kan erklære seg nøytral og stå utenfor konflikten. Den nøytrale staten må være upartisk overfor de krigførende. Den nøytrale skal forhindre at noen krigførende part drar nytte av nøytralt territorium og nøytral eiendom. Derfor må heller ikke radarstasjoner eller andre typer anlegg anvendes som rapporterer til krigførende parter.
Fra 1950-årene frem til 1990-årene ble begrepet «nøytralitetspolitikk» anvendt i Sverige, for å beskrive målsetningen om å stå utenfor en europeisk konflikt mellom NATO og Warszawapakten. Dette innebar å stå utenfor allianser, men samtidig opprettholde et grunnleggende forsvar.Da andre verdenskrig gikk mot slutten, stod det klart at de stridende parter ville splittes i vestblokken og østblokken. Sveriges utenriksminister i årene 1935–1945, Christian Günther, sa i denne forbindelse:
Enhver stormakt som skulle få oss med i et alliansesystem, skulle derigjennom risikere å skape en irritasjonsfaktor i forholdet til en annen stormakt.
Utad støtter svenske politikere og millitære vestblokken. Fra 11. oktober 1946 til 14. oktober 1969 var Tage Erlander (1901–1985) Sveriges statsminister. Han var USA-orientert og en sterk motstander av kommunismen.Etter andre verdenskrig ville den svenske regjeringen begynne nedmonteringen av det svenske forsvaret. Kuppet mot Alexander Dubček den 21. august 1948, som kom i kjølvannet av Prahavåren, og Koreakrigen (1950–1953) gjorde at nedmonteringen uteble.
=== Samarbeid med NATO under den kalde krigen ===
Sverige holdt seg utenfor NATO, da denne organisasjonen ble grunnlagt den 4. april 1949. Etter at forhandlinger om en mulig nordisk forsvarsallianse med Danmark og Norge var avsluttet, og begge landene hadde blitt NATO-medlemmer, valgte Sverige å holde fast ved nøytralitetsprinsippet.Svenske diplomater hadde frem til begynnelsen av 1990-årene forbud mot å besøke NATOs hovedkvarter SHAPE i Mons i Belgia, og mot å delta i alliansens pressekonferanser. For å få kjennskap til NATOs pressemeddelelser, ble disse formidlet gjennom svenske journalister som var på plass i Brüssel. I og med at Sverige ikke hadde direkte kontakt med hovedkvarteret, kunne landet også hevde at man ikke hadde noen formelle bånd med NATO.Samtidig hadde Sverige et omfattende samarbeide med USA innenfor millitærteknikk og etterretningsvirksomhet. Sverige ble også nøkkelen til den militære etterretningen mot Sovjetunionen, noe som ble konstatert av USAs nasjonale sikkerhetsråd i 1948, og fra den kalde krigens begynnelse hadde Sverige hemmelige avtaler med Danmark og Norge, som begge var medlemmer av NATO.
Samarbeidet omfattet også Storbritannia, deriblant under Catalinaaffæren den 13. juni 1952, da et svensk militærfly forsvant sporløst under et hemmelig signaletterretningsoppdrag over Østersjøen. Et svensk letefly (Catalina sjøfly) ble tre dager senere skutt ned av et sovjetrussisk fly. Samme år besluttet NATO at alliansens kontakter med Sverige skulle skje gjennom Norge og det nordiske militære samarbeidet.Sverige ble fra 1950-årene en del av NATOs etterretningssystem, og hver dag fikk Sveriges forsvar informasjon fra NATO om blant annet militære forflytninger innenfor Warszawapakten (order of battle).Den 1. juli 1952 ble det undertegnet en avtale med USA i henhold til Mutual Defense Assistance Act. Sverige ble derigjennom sidestilt med NATO-land i visse spørsmål, og fikk kjøpe forsvarsmateriell og råmaterialer fra USA. I mai 1957 ble det fastslått at Sverige skulle inkluderes i NATOs forsvar, da medlemslandenes forsvarsministre erklærte at «Skandinavia bør forsvares som helhet så snart som mulig». I 1958 ble Sverige inkludert som «medkrigførende» i NATOs strategier for å håndtere et angrep fra Sovjetunionen. Likevel fortsatte Östen Undén (1886–1974), Sveriges utenriksminister fra 1946 til 1962, med å presisere Sveriges nøytralitet. I motsetning til Erlander, hadde han en negativ innstilling overfor USA, og hadde gode relasjoner med Sveriges ambassadør i Moskva, Rolf R:son Sohlman (1900–1967).I 1962, knapt et år etter at Berlinmuren ble bygd, utformet president John F. Kennedy en sikkerhetsgaranti for Sverige. Men i 1963 utløse Wennerströmsaken en diplomatisk krise med USA. Krisen ble senere løst av statsminister Olof Palme.I 1969 dannet de norske, danske, svenske og finske sosialdemokratiske partiene en sikkerhetspolitisk kontaktkomité. Samtidig bedrev Sverige en politikk som gjorde landet stadig mer avskjermet fra vestblokken. Vietnamkrigen (1955–1975) gjorde relasjonene med USA spente, Sverige sa nei til medlemskap i det europeiske økonomiske fellesskap (EF) og politikken inkluderte forslag om nedrustning. Men samtidig som Sverige kritiserte Vietnamkrigen, ble det hemmelige samarbeidet med USA forsterket.I 1973 og 1974 prøvde Olof Palme å påvirke Island til å beholde USAs millitærbase i landet. Deretter ble det en tradisjon å utdanne dyktige svenske offiserer i USA.Fra 1977 deltok överbefälhavaren Stig Synnergren (1915–2004) og utrikesdepartementets kabinettsekretær Leif Leifland (1925–2015) i de uoffisielle sikkerhetssamtalene med Norge, Danmark og Finland. Disse møtene ble avholdt to ganger årlig med hvert land og vekselvis i hverandres hovedsteder. Samtalene skjedde med stor diskresjon, ettersom det ble ansett som ytterst følsomt at det nøytrale Sverige diskuterte en felles strategi med NATO-land. Dette var årsaken til at svenske ministre aldri deltok i disse samtalene.I 1980-årene ble Flygenhet 66 oppbygd. I samarbeid med Danmark og Norge gjennomførte den øvelser med skjulte forflytninger, og infiltrerte finske områder i nærheten av grensen mot Sovjetunionen.
=== Offisielt samarbeid ===
Den 9. mai 1994 ble Sverige medlem av NATO-organisasjonen Partnerskap for fred (PFF). I 1997 ble Sverige tilsluttet det euro-atlantiske partnerskap, og den 1. januar 1995 ble Sverige medlem av den europeiske union.I 1995 ble Sverige for første gangen delaktig i en av NATOs internasjonale innsatser. Landet deltok i den militære brigaden IFOR, og senere SFOR, i Bosnia-Herzegovina.I juli 1997 var statsminister Göran Persson (S) den første svenske regjeringssjef som deltok på et NATO-toppmøte, og i 1998 ble den første svenske NATO-ambassadøren utnevnt. Det stadig mer utviklede samarbeidet med NATO og EU gjorde at det ble stilt spørsmål ved nøytralitetspolitikken.I 1999 inngikk Sverige i den FN-sanksjonerte NATO-styrken KFOR i Kosovo. Samme år endret Liberalerna (tidligere Folkpartiet), som det første politiske partiet i Sveriges Riksdag, sin mening om NATO-spørsmålet og ble tilhenger av svensk medlemskap. Noen år senere, på begynnelsen av 2000-årene, gjorde Moderaterna det samme, og begynte å forsvare et svensk NATO-medlemskap.
Den 18. juni 2008 ble FRA-loven vedtatt, med virkning fra 1. januar 2009. Denne loven forsterket etterretningssamarbeidet med NATO. Opp i mot 80 % av Russlands kontakter passerte gjennom svenske kabler, og dette var den største årsaken til den nye loven. Men dette ble aldri sagt offisielt. Under store deler av den kalde krigen, og endog etterpå, har signalspaningen gjennom Försvarets radioanstalt (FRA) blitt brukt for å bytte etterretningsinformasjon med andre land.Under Fredrik Reinfeldts regjering undertegnet Sverige den såkalte vertlandsavtalen med NATO den 24. september 2014. Avtalen ble ratifisert av Sveriges Riksdag den 25. mai 2016. Avtalen tillater NATO-styrker å oppholde seg på svensk jord som respons på trusler mot svensk sikkerhet. Dette skjedde noenlunde parallelt med en finsk avtale. Da Carl Haglund var forsvarsminister, kunngjorde regjeringen i april 2014 at den forhandlet om et memorandum for forståelse med NATO slik at Finland kunne motta militær hjelp fra NATO. Avtalen ble signert i september 2014. Den tillater NATO-øvelser på finsk jord og hjelp fra NATO-land i situasjoner med «katastrofer, forstyrrelser og trusler mot sikkerheten».I 2014 ble Sverige tildelt et «gullkort» og opphøyd til Enhanced Opportunity Partner i NATO. Sverige og Finland anvendte sitt nye parterskap til å få økt innflytelse i NATO, og «28+2 samarbeidet» ble innledet. Gjennom dette samarbeidet fikk Sverige en eksklusiv mulighet til å forme utviklingen i Østersjøregionen.Den 20. august 2015 fattet regjeringen en beslutning om Natoutredningen, som blant annet skulle analysere konsekvenser av et eventuelt svensk NATO-medlemskap.Like etterpå besluttet Centerpartiet at de var tilhengere av et NATO-medlemskap. Også Kristdemokraterna valgte i 2015 å arbeide for et svensk medlemskap.Fra 2017 til 2021 økte forsvarets andel av BNP fra 1 % til 1,7 %.Den 10. mars 2022 sa statsminister Magdalena Andersson (S) at målet var å nå 2.0 % av BNP «så fort det er praktisk mulig. Det vil si når det er mulig å på en effektiv måte omsette økningene i styrket forsvarsevne». Sveriges forsvarsbudsjett vil dermed harmonere med målsetningen til NATO om at samtlige medlemmer skal avsette 2 % av BNP til landets eget forsvar.Sverige har også et Individual Partnership Cooperation Programme med NATO som fornyes annethvert år. Dessuten deltar flere svenske myndigheter i NATOs sivile komitéstruktur:
Myndigheten för samhällsskydd och beredskap inngår i Civil Protection Group og Civil Communcations Planning Group. I den sistnevnte inngår også Post- och telestyrelsen.
Energimyndigheten inngår i Energy Planning Group.
Trafikverket, Transportstyrelsen, Sjöfartsverket og Luftfartsverket inngår i Transportation Group.
Livsmedelsverket og Jordbruksverket inngår i Food and Agricultural Planning Group.
Socialstyrelsen inngår i Joint Health Group.
=== Militære operasjoner ===
Sverige har deltatt i NATO-ledede styrker i Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Afghanistan, Libya og Irak. Sverige deltar også i militære øvelser sammen med andre NATO-land og gjennom samarbeidet i Partnerskap for fred.
==== Kosovo ====
Den FN-sanksjonerte NATO-styrken KFOR påbegynte sitt oppdrag i 1999; av de 50 000 personer som innledningsvis inngikk i styrken, bidro Sverige med 850 personer. Oppdraget pågår fortsatt (pr 2022), men både den internasjonale styrken og Sveriges bidrag til den har minsket kraftig. Den omfatter i dag ca 3 500 personer; Sverige bidrar med stabs-, rådgiver- og flyplassadministratoroppgaver.
==== Afghanistan ====
I Afghanistan bidro Sverige til NATO-oppdraget Resolute Support Mission (RSM) fra 2014 til 15. mai 2021.Sverige bidro med rundt 12 000 menn og kvinner. De bidro også med 15 stabspersonell i den multinasjonale staben på Camp Marmal utenfor Mazar-e Sharif i det nordlige Afghanistan. Noen medarbeidere tjenestegjorde i Kabul.Forut for dette deltok Sverige i International Security Assistance Force (ISAF); da inngikk det 1 000 svenske soldater på det meste.
==== Militære øvelser ====
Gjennom PFF har Sverige deltatt i hundrevis av øvelser frem til år 2022.Et eksempel var NATO-øvelsen Arctic Challenge Exercise fra 25. mai til 4. juni 2015. Et annet eksempel er øvelsen Baltops (Baltic Operations), en øvelse i og omkring Østersjøen som har pågått siden 1971. Sverige har deltatt siden 1993.I det marine samarbeidet inngår også orlogsbesøk, for at besetningen skal kunne hvile og for at fartøyene skal kunne bunkre mat og andre fornødenheter eller utføre løpende arbeid av ulike slag.
13 orlogsfartøy fra Tyskland, Estland, Latvia og Litauen var på rutinebesøk i Stockholms Frihavn fra 20. til 23. mars 2022, etter en øvelse der Sverige ikke deltok.Fra 29. april til 2. mai 2022, ble Frihavnen i Stockholm besøkt av fire orlogsfartøy som inngår i NATOs stående flåtestyrke Standing Nato Maritime Group 1 (SNMG 1):
Den nederlandske fregatten F802 HNLMS De Zeven Provinciën
Den canadiske fregatten FFH 330 HMCS Halifax
Den tyske korvetten F262 FGS Erfurt
Det tyske tankfartøyet A1442 Spessart.Fartøyene hadde før besøket gjennomført øvelser med den svenske ubåten HMS Uppland.
== Veien mot NATO-medlemskap ==
=== En ny sikkerhetspolitisk situasjon ===
Sverige og Finland ble medlemmer av EU den 1. januar 1995. I 2022 var de to av seks EU-land som ikke også var NATO-land (de fire øvrige er Irland, Østerrike, Malta og Kypros).
Russlands invasjon av Ukraina den 24. februar 2022 utløste en ny debatt om NATO-medlemskap både i Sverige og Finland.
Meningsmålinger som ble tatt opp 5. mars viste for første gang et flertall for et medlemskap i begge land. En meningsmåling i 2017 viste at 19 % av finnene ønsket medlemskap i NATO; den 9. mai 2022 var 76 % tilhengere av NATO-medlemskap. Reservistforbundet, som er Finlands største frivillige forsvarsorganisasjon, fikk 8 000 nye medlemmer etter invasjonen.Finlands president Sauli Niinistö (f. 1948) og statsminister Sanna Marin (f. 1985), gikk i en felles uttalelse 12. mai 2022 inn for å melde landet inn i NATO.Under en pressekonferanse i Helsinki den 15. mai 2022, med over 90 journalister tilstede, meddelte statsminister Marin at presidenten og den finske regjeringen hadde fattet en formell beslutning om å søke om medlemskap.Den 16. mai 2022 diskuterte Finlands riksdag spørsmålet i en 16 timer lang debatt; den 17. mai ble NATO-søknaden godkjent av 188 representanter. 8 representanter stemte mot, mens 3 stemte blank.Like etter kl 18 den 17. mai 2022 ble den finske NATO-søknaden undertegnet av utenriksminister Pekka Haavisto (f. 1958).Den svenske regjeringen nedsatte den 16. mars en parlamentarisk arbeidsgruppe, for vurdere den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen. Arbeidsgruppen ble ledet av utenriksminister Ann Linde (f. 1961); på møtene deltok forsvarsminister Peter Hultqvist (f. 1958) og en representant fra hver av de åtte Riksdagspartiene.Den 12. mai avholdt arbeidsgruppen en pressekonferanse, og den 13. mai 2022 presenterte den rapporten Ett försämrat säkerhetspolitiskt läge – konsekvenser för Sverige (Ds 2022:7). Rapporten fastslår at Russlands invasjon innebærer «en strukturelt og langsiktig kraftig svekket sikkerhetspolitisk situasjon i Europa», og konstaterte at «et svensk Natomedlemskap vil heve terskelen for militære konflikter, og dermed gi en konfliktdempende effekt på det nordlige Europa. Hvis både Sverige og Finland var medlemmer av Nato, ville alle nordiske og baltiske land omfattes av kollektive forsvarsforpliktelser. Den usikkerhet som nå råder ... skulle minske».
=== Høynet beredskap omkring olje, gass, strøm og annen infrastruktur ===
Den 26. september 2022 ble to gassrørledninger for naturgass (Nord Stream 1 og 2) mellom Russland og Tyskland etter alt å dømme utsatt for sabotasje. Seismografer på Bornholm registrerte to kraftige eksplosjoner med en seismisk styrke på 2.3 og 2.1. Lignende observasjoner ble gjort av seismografen på Stevns og av flere seismografer i Sverige (deriblant så lang unna som Kalix), Tyskland, Finland og Norge. Danmarks forsvar offentliggjorde en video den 27. september som viste to gasslekkasjer på henholdsvis 1 km og 200 meter i diameter. Kustbevakningen rapporterte først om tre lekkasjer, hvorav to var 6 km fra hverandre; neste dag (28. september) ble meldingen endret til å gjelde to lekkasjer i svensk økonomisk sone (langs Nord Stream 1 og 2) og to i dansk økonomisk sone (langs Nord Stream 1 og 2).Eksplosjonene i gassledningene førte til at 40 000 tonn av den kraftige klimagassen metan blåste nordvestover gjennom Sverige og Norge.Den finske statsministeren Sanna Marin uttalte på en pressekonferanse den 29. september 2022 at hun tror en stat står bak sprengningen. Mange stilte Russland og Kreml ansvarlige for sabotasjen; den polske statsministeren Mateusz Morawiecki (f. 1968) trodde hensikten var å ytterligere destabilisere energimarkedet i Europa. Den ukrainske regjeringen hevdet at dette var en terrorhandling som skulle skremme befolkningen i Europa.
=== Riksdagsbehandling og regjeringens beslutning om NATO-medlemskap ===
Den 16. mai 2022 kl 10:30 begynte en debatt i den svenske Riksdagen om svensk NATO-medlemskap. Bare Miljöpartiet de gröna og Vänsterpartiet var motstandere av medlemskapet. Sverigedemokraterna støttet et medlemskap, dersom også Finland ble NATO-medlem. Ellers støttet alle Riksdagspartiene et svensk NATO-medlemskap: Socialdemokraterna, Moderaterna, Centerpartiet, Kristdemokraterna og Liberalerna.Senere på dagen den 16. mai stemte Sveriges Riksdag for å sende en NATO-søknad, med 305 mot 44 stemmer.
Senere på dagen den 16. mai vedtok regjeringen Andersson under et ekstraordinært møte å sende NATO-søknaden. Regjeringen besluttet også å lage en proposisjon som muliggjør at Sverige tar i mot militær støtte fra samtlige EU-land og samtlige NATO-land. Proposisjonen skal behandles av Riksdagen.
Under en felles pressekonferanse fortalte statsminister Magdalena Andersson (f. 1967) og Moderaternas partileder Ulf Kristersson (f. 1963) at beslutningen om et samkjørt finsk-svensk NATO-medlemskap er det beste for Sveriges sikkerhet. De forsikret også om at beslutningen hadde en bred politisk forankring, uansett utfallet av Riksdagsvalget den 11. september 2022. Valget medførte en ny regjering, og den 18. oktober 2022 ble Ulf Kristersson statsminister. Det påvirket ikke den offisielle holdningen til NATO-medlemskap; de to partiene som var motstandere av NATO gikk litt tilbake og fikk 42 mandater.
Den 17. mai 2022 undertegnet utenriksminister Ann Linde søknaden.
=== Sverige og Finland leverer NATO-søknader ===
Sverige og Finland leverte sine NATO-søknader samtidig den 18. mai 2022 kl 8:00. På denne måten ville de vise at de deler en felles historie, tradisjon og kultur.Sveriges NATO-ambassadør Axel Wernhoff (f. 1958) og hans finske kollega Klaus Korhonen overleverte søknadene sammen ved NATOs hovedkvarter i Brüssel under en enkel seremoni. Seremonien ble ledet av NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg (f. 1959).
=== Sikkerhetsgarantier ===
Forut for riksdagsdebatten fikk Sverige og Finland sikkerhetsforsikringer fra USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Norge og Danmark.Like etter den svenske regjeringens beslutning bekreftet Norges statsminister Jonas Gahr Støre (f. 1960) og Danmarks statsminister Mette Frederiksen (f. 1977) at Norge og Danmark garanterer for Sveriges og Finlands sikkerhet i overgangsperioden frem til NATO-medlemskap.
Sentralt i disse sikkerhetsgarantiene stod Joint Expeditionary Force, en britiskledet multinasjonal ekspedisjonsstyrke med elementer fra Royal Navy, Royal Marines, British Army og Royal Air Force, samt bidrag fra Danmark, Finland, Estland, Island, Latvia, Litauen, Nederland, Norge og Sverige.
=== Forhåndsratifisert av Canada, Danmark, Island og Norge ===
Canada var først ute med å godkjenne NATO-utvidelsen. Saken ble debattert i underhuset den 1. juni 2022, og ble vedtatt enstemmig neste dag (323 for, 0 mot, 0 blank). Regjeringen i Canada, ledet av statsminister Justin Trudeau (f. 1971) fra Canadas liberale parti, godkjente utvidelsen 5. juli 2022.Deretter fulgte Danmark og Island. Den 1. juni 2022 ba Mette Frederiksens regjering fra Socialdemokratiet det danske Folketinget om å godkjenne NATO-utvidelsen før invitasjonsprotokollen var underskrevet. Forslaget ble vedtatt 2. juni (første behandling) og 7. juni 2022 (andre behandling). Vedtaket var enstemmig, og ble vedtatt med 95 stemmer (0 mot og 0 blank).Også regjeringen til Katrín Jakobsdóttir (f. 1976) på Island sørget for en forhåndsratifisering. Den 7. juni 2022 sa Alltinget ja til finsk og svensk NATO-medlemskap med overveldende flertall. 44 representanter stemte ja, mens 5 representanter avstod fra å stemme. Islands president godtok vedtaket den 5. juli 2022.
Deretter fulgte Norge samme eksempel. Den 23. mai 2022 ba Jonas Gahr Støres regjering det norske Stortinget om samtykke til å godkjenne svensk og finsk NATO-medlemskap. En proposisjon ble lagt frem 24. mai 2022, og en innstilling ble lagt frem 10. juni 2022. Innstillingen ble behandlet av Stortinget (sak 8) den 16. juni 2022, og ble vedtatt med 98 mot 4 stemmer; kun partiet Rødt stemte mot. Samme dag ble innstillingen vedtatt av Stortinget (vedtak 811). En kongelig resolusjon om undertegning av Finlands og Sveriges tiltredelsesprotokoller ble vedtatt i statsråd fredag 22. juni 2022.
=== Avtale med Tyrkia ===
Den 13. mai skapte Tyrkia problemer i prosessen, på grunn av uenigheter om PKK, Gülen-bevegelsen, og Sveriges våpenembargo mot Tyrkia i forbindelse med landets krigføring mot kurdere i Syria.
Om kvelden den 28. juni 2022 ble dette problemet løst. Kl 20:30 signerte Sverige og Finland en trilateral avtale som adresserer Tyrkias bekymringer, mot at Tyrkia åpner for svensk og finsk NATO-medlemskap. Avtalen kom til etter et fire timer langt møte mellom Tyrkias president
Recep Tayyip Erdoğan (f. 1954), statsminister Magdalena Andersson, Finlands president Sauli Niinistö og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg.
=== NATO-toppmøtet 28.–30. juni 2022 ===
NATO-landenes ledere var samlet i et toppmøte i Madrid fra den 28. til den 30. juni 2022. Bakteppet for dette møtet var Russlands invasjon av Ukraina, og den nye sikkerhetspolitiske situasjonen dette har skapt.Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj (f. 1978) deltok digitalt i begynnelsen av toppmøtet. Han ble invitert av NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg.Hovedsakene under møtet var et nytt strategisk konsept, støtte til Ukraina, Kina som en «sikkerhetsutfordring», og Sveriges og Finlands søknader om NATO-medlemskap.I en erklæring fra møtet den 29. juni 2022 ble Finland og Sverige formelt inviterte til å bli NATO-medlemmer.
=== Tiltredelsesprotokollen signeres (5. juli 2022) ===
Under en seremoni den 5. juli 2022 signerte NATOS råd i Brüssel tiltredelsesprotokollen for Finland og Sverige. Den ble deretter signert av alle 30 NATO-land. Ambassadør Øyvind Bø undertegnet protokollen på vegne av Norge.Dokumentet ble 6. juli sendt til deponering i USAs utenriksdepartement i Washington, der NATO-pakten ble inngått i 1949.
=== Ratifisert av 28 NATO-land (per 14. oktober 2022) ===
Etter å ha signert tiltredelsesprotokollen begynte ratifiseringen i hvert enkelt av de 30 NATO-landene. Her var prosedyrene forskjellig fra land til land. Noen har et parlament (liksom Norge); andre har et tokammersystem. I tillegg må statsoverhodet (presidenten eller kongen) godkjenne vedtaket i ett- og/eller tokammersystemet, før protokollen er ferdig ratifisert.
Endelig skal hvert av de 30 NATO-landene deponere sin godkjennelse i Washington. Ifølge artikkel II i NATO, trer tiltredelsesprotokollen i kraft når det siste av de 30 land har deponert sin godkjennelse.
Prosessen var som følger:
Utenriksminister Mélanie Joly (f. 1979) deponerte tiltredelsesprotokollen på vegne av Canada den 5. juli 2022.
Den 5. juli 2022 undertegnet utenriksminister Anniken Huitfeldt (f. 1969) en diplomatisk note som bekrefter den norske ratifikasjonen. Den norske ratifikasjonen ble 7. juli deponert i Washington sammen med resten av de formelle dokumentene. Danmark og Canada var først ute blant de allierte til å deponere tiltredelsesprotokollen den 5. juli. Island deponerte sin godkjennelse av protokollen den 6. juli 2022.
Nasjonalforsamlingen i Estland (Riigikogu) ble samlet i et ekstraordinært møte den 6. juli 2022, for å ratifisere tiltredelsesprotokollen. Ratifiseringen fikk 79 stemmer; ingen stemte mot og 3 representanter stemte blankt. Vedtaket fikk presidentens godkjennelse senere på dagen. Estland deponerte protokollen den 22. juli 2022.
Den britiske regjeringen, under ledelse av statsminister Boris Johnson (f. 1964), ratifiserte protokollen 6. juli 2022. Senere på dagen signerte utenriksminister utenriksminister Liz Truss tiltredelsesprotokollen. Den ble deponert 8. juli 2022.
Underhuset i Polen (Sejm) ratifiserte protokollen den 7. juli 2022. 442 representanter stemte for, mens 18 representanter ikke deltok i avstemningen. Den 20. juli 2022 vedtok Senatet protokollen med 96 stemmer. Ingen stemte mot. Polens president godkjente vedtaket den 22. juli 2022.
Parlamentet i Albania ratifiserte også protokollen den 7. juli 2022. 140 representanter stemte for, ingen stemte mot og ingen stemte blankt. Albanias president Ilir Meta godkjente ratifiseringen 10. juli 2022. Albania deponerte sin godkjennelse 21. august 2022.
Underhuset (Tweede Kamer) i Nederland voterte over saken den 7. juli 2022. 142 representanter stemte for tiltredelsesprotokollen, 8 stemte mot og ingen stemte blankt. Den 12. juli voterte Senatet (Eerste Kamer) over saken. 71 representanter stemte for tiltredelsesprotokkel, 1 stemte mot og 3 stemte blankt. Protokollen fikk kongelig godkjenning den 13. juli 2022. Nederland deponerte ratifikasjonen den 20. juli 2022.
Den tyske Forbundsdagen godkjente tiltredelsesprotokollen den 8. juli 2022. Beslutningen fikk støtte fra partiene i regjeringskoalisjonen (SPD og Bündnis 90/Die Grünen), så vel som fra opposisjonspartiene CDU/CSU, FDP og AfD. Bare medlemmene fra Die Linke, og to fra AfD, stemte mot. Samme dag godkjente Forbundsrådet tiltredelsesprotokollen enstemmig med 69 mot 0 stemmer. Tysklands president Frank-Walter Steinmeier (f. 1956) godkjente vedtaket den 11. juli 2022. Statssekretær Tobias Lindner deponerte Tysklands ratifikasjon av tiltredelsesprotokollen den 20. juli 2022.
Den 12. juli 2022 vedtok deputertkammeret i Luxembourg tiltredelsesprotokollen med 58 stemmer. 2 stemte blankt. Storhertugen Henri av Luxembourg (f. 1955) godkjente vedtaket 22. juli 2022. Landet deponerte sin ratifikasjon den 9. august 2022.
I Bulgaria voterte parlamentet over saken den 13. juli 2022. Tiltredelsesprotokollen ble godkjent med 195 mot 11 stemmer. Bulgarias president godkjente ratifiseringen 18. juli 2022. Bulgaria deponerte sin godkjennelse 9. august 2022.
Den 14. juli 2022 ratifiserte nasjonalforsamlingen i Slovenia tiltredelsesprotokollen med 77 mot 5 stemmer. Slovenias president godkjente ratifiseringen 22. juli 2022. Slovenia deponerte sin godkjennelse den 24. august 2022.
Den 14. juli 2022 ratifiserte Latvias parlament (Saeima) tiltredelsesprotokollen med 78 mot 0 stemmer. Latvias president Egils Levits (f. 1955) godkjente ratifiseringen 15. juli 2022. Latvia deponerte protokollen 22. juli 2022.
Den 15. juli 2022 ratifiserte Kroatias parlament tiltredelsesprotokollen med 125 mot 3 stemmer. Kroatias president signerte ratifikasjonen den 19. juli 2022. Kroatia deponerte sin godkjennelse 25. august 2022.
Den 20. juli 2022 ratifiserte parlamentet i Litauen (Seimas) protokollen med 112 mot 1 stemmer. Litauens president godkjente ratifiseringen samme dag. Den 4. august 2022 deponerte Litauen sin godkjennelse av tiltredelsesprotokollen.
Den 20. juli 2022 ratifiserte Romanias deputertkammer tiltredelsesprotokollen med stemmer 227 stemmer. 3 representanter stemte blankt. Samme dag ratifiserte Romanias senat protokollen med 96 mot 0 stemmer. Den 22. juli 2022 ble ratifiseringen godkjent av Romanias president Klaus Iohannis (f. 1959). Romania deponerte sin godkjennelse 22. august 2022.
Den 20. juli 2022 godkjente Belgias representantkammer tiltredelsesprotokollen med 121 mot 11 stemmer. Ratifikasjonen ble godkjent av kongen av Belgia, Philippe av Belgia (f. 1960), den 31. juli 2022 og den 11. august 2022 deponerte Belgia sin godkjennelse.
Den 21. juli 2022 godkjente Frankrikes senat tiltredelsesprotokollen med 323 mot 17 stemmer. 8 stemte blankt. Frankrikes nasjonalforsamling godkjente tiltredelsesprotokollen 2. august 2022 med 209 mot 46 stemmer. 53 stemte blankt. Den franske presidenten Emmanuel Macron godkjente ratifikasjonen den 13. august 2022. Frankrike deponerte sin godkjennelse 26. august 2022.
Den 11. juli 2022 ga det hvite hus i USA beskjed til senatet om at de burde ratifisere tiltredelsesprotokollen. Senatet voterte over saken den 3. august 2022, og godkjente tiltredelsesprotokollen med 95 mot 1 stemmer. 1 stemte blankt. USAs president Joe Biden signerte ratifiseringen 9. august 2022. USA deponerte sin godkjennelse av protokollen 18. august 2022.
Den 21. juli 2022 ratifiserte Nord-Makedonia tiltredelsesprotokollen med 103 mot 2 stemmer. Ratifiseringen fikk presidentens godkjennelse den 28. juli 2020. Nord-Makedonia deponerte sin godkjennelse 22. august 2022.
Den 28. juli 2022 ratifiserte parlamentet i Montenegro tiltredelsesprotokollen med 57 mot 2 stemmer. 11 stemte blant. Den 1. august 2022 signerte landets president tiltredelsesprotokollen. Den 13. september 2022 deponerte Montenegro sin godkjennelse av protokollen.
Italias deputertkammer ratifiserte tiltredelsesprotokollen den 2. august 2022 med 398 mot 9 stemmer. 20 stemte blankt. Den 3. august 2022 ratifiserte Italias senat tiltredelsesprotokollen med 202 stemmer mot 13. 2 stemte blankt. Italias president godkjente ratifiseringen den 5. august 2022. Italia deponerte sin godkjennelse 17. august 2022.
Tsjekkias senat voterte over tiltredelsesprotokollen 10. august 2022. 66 stemte for, og 0 stemte mot. Avstemningen i deputertkammeret fant sted 27. august 2022. 135 stemte for, 4 stemte mot og 12 stemte blankt. Presidenten i Tsjekkia, Miloš Zeman (f. 1944), signerte ratifikasjonen den 31. august 2022. Tsjekkia deponerte sin godkjennelse av protokollen den 19. september 2022.
Spanias deputertkammer voterte over saken 15. september 2022. 290 stemte for, 11 stemte mot, mens 47 stemte blankt. Spanias senat voterte over saken 21. september 2022. 245 representantet stemte for, 1 stemte mot og 17 stemte blankt. Ratifiseringen ble godkjent av kong Felipe VI av Spania (f. 1968) den 27. september 2022. Den 6. oktober 2022 deponerte Spania sin godkjennelse av protokollen.
Parlamentet i Hellas voterte over saken 15. september 2022. 299 representanter (Nytt demokrati (157), SYRIZA (85), Kinima Allagis (57)) stemte for, mens 32 stemte mot (Hellas' kommunistiske parti (15), Elliniki Lisi (10) og MeRA25 (7)). Ratifiseringen ble godkjent av president Katerina Sakellaropoulou (f. 1956) den 15. september 2022. Hellas deponerte sin godkjennelse av protokollen 14. oktober 2022.
Republikkens forsamling i Portugal voterte over saken 16. september 2022. 219 representanter stemte for, 11 stemte mot og 9 stemte blankt. Presidenten i Portugal, Marcelo Rebelo de Sousa (f. 1948), signerte ratifiseringen den 19. september 2022. Portugal deponerte sin godkjennelse 11. oktober 2022.
Nasjonalrådet i Slovakia voterte over saken 27. september 2022. 124 representanter stemte for, 15 stemte mot, mens 1 stemte blankt. Slovakias president Zuzana Čaputová (f. 1973) godkjente utvidelsen 28. september 2022. Slovakia deponerte sin godkjennelse av protokollen den 4. oktober 2022.
Ungarns parlament voterer over saken 20. februar 2023.
Tyrkias store nasjonalforsamling behandler saken i februar 2023
== Defence Cooperation Agreement ==
Den 9. januar 2023 ble det kjent at Sverige og USA hadde innledet forhandlinger om å forme dypere sikkerhetsbånd i form av Defence Cooperation Agreement (DCA). Avtalen vil skape et juridisk rammeverk som gjør det mulig for amerikanske styrker å ha sitt nærvær i Sverige, og vil muliggjøre et nærmere bilateralt samarbeid med USA enn det som ligger i NATO-medlemskapet alene.På en årlig sikkerhetskonferanse i tettstedet Sälen i Dalarnas län den 9. januar, ble forhandlingene kunngjort av forsvarsminister Pål Jonson (f. 1972). Avtalen er konstruert for å sørge for raskere og mer effektiv støtte fra USA i tilfelle kriser eller krig. Pentagon vil tildeles retten til å lagre militært utstyr og investere i militær infrastruktur på svensk territorium.Også Finland innledet et sikkerhetssamarbeid ved å signere en avtale i september 2022, mens Danmark innledet slike samtaler i februar 2022. Norge signerte en avtale om supplementært forsvarssamarbeid med USA i april 2021.Den norske avtalen utvidet nærværet til US Air Force og US Navy betydelig. De har rett til å bruke Rygge flystasjon, Sola flystasjon, Evenes flystasjon og Ramsund orlogsstasjon. De har også rett til å bygge infrastruktur for eget bruk og stasjonere egne enheter på Evenes (P-8 maritime patruljefly). Økt bruk av militære installasjoner på norsk jord har også blitt signalisert av US Marine Corps, som har våpenlagre der som ledd i Marine Corps Prepositioning Program-Norway (MCPP-N). Våpenlagrene kan forsyne en hel brigade med våpen.
== Prosessen fremover ==
Det neste trinn er ratifiseringen av de 2 resterende NATO-land.
Deretter kommer presidentens godkjennelse i 2 land.
Protokollen skal også deponeres av alle 30 NATO-land. Så langt har 28 land gjort det.
== Tidslinje ==
=== Ratifiseringen ===
== Noter ==
== Referanser == | I 2002 ble Slovenia invitert til å delta både i NATO og EU. Landet gav full støtte til USAs strategi i Irak-konflikten og gikk dermed imot den fransk-tyske linjen. | 11,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bugsy_Siegel | 2023-02-04 | Bugsy Siegel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Mafia', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Benjamin «Bugsy» Siegel (født 28. februar 1906 i New York, USA, død 20. juni 1947 i Beverly Hills, USA) var en jødisk-amerikansk gangster og en av pådriverne for den storstilte utbyggingen av Las Vegas som startet på 1940-tallet.
| Benjamin «Bugsy» Siegel (født 28. februar 1906 i New York, USA, død 20. juni 1947 i Beverly Hills, USA) var en jødisk-amerikansk gangster og en av pådriverne for den storstilte utbyggingen av Las Vegas som startet på 1940-tallet.
== Tidlig liv ==
Benjamin Siegel ble født i Brooklyn, New York. Familien var fattige jøder fra det daværende russiske keiserdømmet. Siegel ble tidlig medlem av en gjeng som holdt til i nabolaget Lower East Side på Manhattan.
I ungdomsårene ble Siegel kjent med Meyer Lansky, som ble hans venn for resten av livet.
Den 28. januar 1929 giftet Siegel seg med Esta Krakower, søsteren til leiemorderen Whitey Krakower. Sammen fikk de to døtre; Millicent og Barbara.
I 1930 fikk Lansky og Siegel kontakt med Charles «Lucky» Luciano og Frank Costello, som begge senere ble bosser over Genovese-familien. Siegel ble, sammen med Albert «Mad Hatter» Anastasia, involvert i spritsmugling i New York, New Jersey og Philadelphia. Det var også Siegel og Anastasia, sammen med Vito Genovese og Joe Adonis, som skjøt og drepte Joe Masseria på Lucianos ordre den 15. april 1931, noe som avsluttet Castellammarese-krigen. På den 10. september samme år fikk Luciano fire menn fra Lansky og Siegels gjeng til å myrde Masserias rival, Salvatore Maranzano, noe som sikret Lucianos stilling som den øverste mafiabossen. Dette regnes som fødselen til moderne amerikansk organisert kriminalitet.
== California ==
I 1937 ble Siegel sendt til California av Kommisjonen for å starte opp gamblingvirksomhet i samarbeid med Los Angeles-mafiosoen Jack Dragna.
Til tross for sitt ekteskap med Esta hadde Siegel flere elskerinner, blant andre Dorothy DiFrasso, en fremtredende kvinne i Hollywoods selskapsliv. Ved hjelp av DiFrasso og skuespillervennen George Raft fikk Siegel innpass i Hollywoods «indre sirkel», en fordel han angivelig brukte til å drive med pengeutpressing av filmstudioer. Siegel fikk etter hvert en ekstravagant livsstil, som han på selvangivelsen prøvde å forklare med at han tjente pengene sine på lovlig gambling i Los Angeles.
Siegel startet en kjærlighetsaffære med Virginia Hill, som bodde i et herskapshus i Beverly Hills. Det gikk rykter om at paret hadde giftet seg i Mexico.
Den 22. november 1939 drepte Siegel, svogeren Whitey Krakower, og to andre gangstere, Harry «Big Greenie» Greenberg. Greenberg hadde blitt politiinformant, noe som fikk Louis «Lepke» Buchalter, sjefen for Murder, Inc., til beordre drapet. Siegel ble arrestert og siktet for drapet, men ble frikjent. Whitey Krakower ble drept før han ble stilt for retten. Til tross for at Siegel ble frikjent, ble ryktet hans ødelagt. Under rettssaken avslørte pressen Siegels fortid, og henviste til ham som «Bugsy», et kallenavn han hatet fordi det impliserte at han var gal (en. bugs, «sprø», «rar»). Kallenavnet ble visstnok gitt ham for å beskrive hans uberegnelige adferd.
== Las Vegas og The Flamingo ==
I 1934 reiste Siegel på Lanskys ordre til det sørlige Nevada for å representere dem i William Wilkersons ørkenprosjekt, The Pink Flamingo Hotel & Casino. Siegel kjente Wilkerson og bodde i nærheten av ham i Beverly Hills, og var dermed det opplagte valget som mellommann mellom mafiaen og utbyggeren. Dette gjorde Siegel sint, siden det å drive en operasjon i Nevada betød at han måtte forsake Beverly Hills og den ekstravagante livsstilen. Men Lansky insisterte, og da gikk til slutt Siegel med på å flytte til Las Vegas.
Siegel viste seg fort å være nyttig, siden han kunne skaffe bygningsmaterialer fra svartebørsmarkedet. Problemene begynte å oppstå da Siegel krevde å få ta større del i prosjektet. For å holde prosjektet i bevegelse, avtalte Wilkerson at Siegel skulle ha oppsyn med hotellet mens Wilkerson skulle beholde kontrollen over alt annet. Etter hvert ble Siegel så grådig at han kjøpte ut Wilkerson. Dermed ble byggingen av Flamingo en ren mafiaoperasjon.
En rekke valg av overdådig innredning av hotellet resulterte i at Flamingo, da det åpnet den 26. desember 1946, hadde en prislapp på over 6 millioner dollar. Pengeproblemene, og mistanker om at han og Hill svindlet Lansky og de andre investorene, var trolig årsaken til at Siegel ble skutt og drept den 20. juni 1947 i Hills herskapshus i Beverly Hills.
== Kulturelle referanser ==
Karakteren Moe Greene i romanen og filmen Gudfaren er basert på Siegel. I filmen Gudfaren del 2 er det også en karakter basert på Siegels venn og kompanjong Meyer Lansky, kalt Hyman Roth.
Sergio Leones film Ondt blod i Amerika er løst basert på livene til Siegel og Lansky.
I filmen Bugsy fra 1991 spiller Warren Beatty rollen som Siegel.
Harvey Keitel portretterte Siegel i filmen The Virginia Hill Story fra 1974.
I TV-filmen Lansky fra 1999 spilles den voksne Siegel av Eric Roberts.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bugsysiegel.net, diverse informasjon, inkludert en kopi av Siegels dødsattest
FBI-filer på Siegel (2.421 sider, tungt sensurert) fra FBI Freedom of Information Act.
Benjamin «Bugsy» Siegels profil og NY Times-artikkel på J-Grit : Internet Index of Tough Jews
PBS American Experience
Bugsy Siegel memorial i Las Vegas | Benjamin «Bugsy» Siegel (født 28. februar 1906 i New York, USA, død 20. | 11,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slovenia | 2023-02-04 | Slovenia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Slovenia'] | Slovenia, offisielt Republikken Slovenia, er et land i det sørlige Sentral-Europa som grenser til Italia i vest, Adriaterhavet i sørvest, Kroatia i sør og øst, Ungarn i nordøst og Østerrike i nord. Landets hovedstad er Ljubljana. Slovenia har et innbyggertall på ca. 2 millioner, og dekker et areal på ca. 20 273 km².
Slovenia ble et selvstendig land i 1991 da det brøt ut av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia etter en kort krig. Siden den gang har landet hatt et stabilt, demokratisk politisk system og gjennomført en vellykket overgang til markedsøkonomi. I 2004 ble Slovenia som det første eks-jugoslaviske landet medlem av EU og NATO, og i 2007 ble landet også med i eurosonen.
| Slovenia, offisielt Republikken Slovenia, er et land i det sørlige Sentral-Europa som grenser til Italia i vest, Adriaterhavet i sørvest, Kroatia i sør og øst, Ungarn i nordøst og Østerrike i nord. Landets hovedstad er Ljubljana. Slovenia har et innbyggertall på ca. 2 millioner, og dekker et areal på ca. 20 273 km².
Slovenia ble et selvstendig land i 1991 da det brøt ut av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia etter en kort krig. Siden den gang har landet hatt et stabilt, demokratisk politisk system og gjennomført en vellykket overgang til markedsøkonomi. I 2004 ble Slovenia som det første eks-jugoslaviske landet medlem av EU og NATO, og i 2007 ble landet også med i eurosonen.
== Naturgeografi ==
Slovenia ligger i Sentral-Europa og strekker seg fra Alpene i nord til Kroatia og Veneziabukten i sør.
Fire viktige europeiske geografiske regioner møtes i Slovenia: Alpene, De dinariske alper, Den pannoniske slette, Karst-regionen, og i tillegg Middelhavet. Slovenias høyeste fjell er Triglav (2 864 m), og landets gjennomsnittlige høyde over havet er 557 meter. Omtrent halvparten av landet (10 124 km²) er dekket av skog, som gjør Slovenia til Europas tredje mest skoglendte land etter Finland og Sverige. Gressletter utgjør 5 593 km² av landet, og marker og hager 2 471 km². I tillegg er det 363 km² med frukthager og 216 km² med vingårder.
I nord domineres landskapet av Alpene, blant annet fjellkjeden Karawanken langs grensen mot Østerrike, mens det på Den pannoniske slette mot grensen til Ungarn og Kroatia i nord-nordøst er stort sett flatt. Majoriteten av Slovenias landskap er likevel åslendt og fjellrikt, med rundt 90 % av arealet plassert over 200 meter over havet. Slovenias kystlinje mot Veneziabukten er rundt 47 km lang, fra Italia til Kroatia.
Begrepet Karst har sin opprinnelse i Karstplatået sørvest i Slovenia, en kalkstensregion med underjordiske elver, kløfter og grotter mellom Ljubljana og Veneziabukten.
Ved kysten er det middelhavsklima, i fjellene alpeklima, og innlandsklima med milde til varme somre og kalde vintre på viddene og i dalene i øst. Gjennomsnittstemperaturene er -2°C i januar og 21°C i juli. De gjennomsnittlige nedbørsmengdene er 1 000 mm ved kysten, opptil 3 500 mm i Alpene, 800 mm i sørøst, og 1 400 mm i det sentrale Slovenia.
Det høyeste fjellet i Slovenia er Triglav.
=== Klima ===
Selv om Slovenia så vidt har grense mot Middelhavet, er klimaet i det meste av landet kontinentalt, som i Sentral-Europa. Karst-landskapet hindrer stort sett luften fra Middelhavet i å strømme inn i landet. Området har en god del sol, men det kan regne ganske kraftig om vinteren. Når den kontinentale luften strømmer innover landet, er det ofte i form av boravinden, som kan gi vindkast over 40 m/s. De høyereliggende områdene i nord og vest har milde forhold om sommeren, men kan ha ganske vinterlige forhold på vinterstid. Fra tidlig på sommeren begynner nærheten til Middelhavet å gjøre seg gjeldende i form av kraftige tordenbyger. Fra september er det derimot sjelden torden, men det kan fremdeles komme en regnbyge i ny og ne. Vintertemperaturene i østlige deler av Slovenia er omtrent som i Ungarn, men det er oftere mildere perioder her.
Snittemperaturen er -2°C i januar og 21°C i juli. Årlig nedbør er i snitt 1 000 mm på kysten, opp til 3 500 eller mer i Alpene, 800 mm i sørøst og 1 400 mm sentralt i Slovenia.
== Demografi ==
De etniske gruppene i landet inkluderer slovenere (89 %), kroater, serbere, bosnjaker, andre nasjonaliteter gjenværende etter det gamle Jugoslavia (10 %), samt ungarske og italienske minoriteter.
Med 99 innbyggere pr. km² (fordelt på 20 273 km²) er Slovenia et forholdsvis tynt befolket land sammenlignet med Israel (20 770 km², 298 innb. pr. km²) og El Salvador (21 040 km², 313 innb. pr. km²). Omtrent halvparten av befolkningen bor i urbane områder, den andre i rurale områder.
Slovensk er offisielt språk på riksplan. I enkelte kommuner ved grensene til Italia og Ungarn er også italiensk og ungarsk offisielt språk. Det første fremmedspråket er engelsk blant de yngre og kroatisk/serbokroatisk blant de eldre.
== Historie ==
Man antar at de slaviske forfedrene til dagens slovenere slo seg ned i området i det 6. århundre. Det slaviske fyrstedømmet Karantania, den første slovenske staten og den første stabile slaviske, ble dannet i det 7. århundre. I 745 mistet Karantania sin uavhengighet da det kom under Det frankiske rike. Dette førte til at mange slavere ble omvendt til kristendom.
Freisingskriftene, de første kjente skriftene på slovensk, og også de første kjente slaviske tekstene skrevet med det latinske alfabet, ble skrevet rundt år 1000. I løpet av det 14. århundre kom mesteparten av området under habsburgerne hvis områder senere utgjorde Østerrike-Ungarn, med slovenere bosatt i mesteparten av provinsene Krain, Gorizia og Gradisca, og i deler av provinsene Istria og Steiermark.
Under de nasjonale opprørene i Østerrike-Ungarn mellom 1848–1849 ble idéer om et forent Slovenia lansert.
Etter Østerrike-Ungarns oppløsning i 1918 ble Slovenia en del av Serbernes, kroatenes og slovenernes kongedømme, som i 1929 tok navnet Jugoslavia. Under annen verdenskrig ble landet delt mellom Italia, Tyskland og Ungarn. Etter andre verdenskrig ble Slovenia en delrepublikk i Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia som offisielt ble opprettet 29. november 1945. Da det moderne Slovenia så dagens lys 25. juni 1991, da det ble uavhengig fra Jugoslavia, var det første gang i historien at slovenerne hadde et eget og selvstendig land. Landet ble medlem av NATO 29. mars 2004 og EU 1. mai 2004.
== Politikk og administrasjon ==
=== Utøvende og dømmende makt ===
Statsoverhodet i Slovenia er presidenten, som velges ved allmenne valg hvert femte år. Regjeringen ledes av statsministeren og statsrådene, som velges av parlamentet.
Det slovenske parlamentet består av to kammer: Nasjonalforsamlingen (Državni Zbor), og Nasjonalrådet (Državni svet).
=== Administrativ og statistisk inndeling ===
Slovenias administrative funksjoner er fordelt mellom staten og kommunene. For øvrig finnes i landet ingen administrative, geografiske enheter. Etter 2015 er landet oppdelt i 212 kommuner (občine, i entall občina), hvorav 11 er bykommuner.Landet er også oppdelt i to samleregioner, Vestslovenia og Østslovenia. Disse rubriseres på nivå NUTS-2, etter EUs system. Videre finnes tolv regioner (NUTS-3) for statistiske formål:
Gorenjska
Goriška
Jugovžhodna Slovenija
Koroška
Primorsko-notranjska, tidligere Notranjsko-kraška
Obalno-kraška
Osrednjeslovenska
Podravska
Pomurska
Savinjska
Spodnjeposavska
Zasavska
== Næringsliv ==
== Samfunn ==
=== Største byer ===
== Kultur ==
=== Mat og drikke ===
Slovenernes foretrukne retter avslører at landets matkultur er blitt påvirket av de germanske landene rundt Slovenia. Takket være innflytelsen fra nabolandene, Italia, Østerrike og Kroatia, er slovensk matlaging en blanding av ulike tradisjoner; middelhavs, Alpe og Pannonia. Fra Italia har Slovenia fått ulike pasta- og ferske grønnsaksretter og fra Østerrike kommer brød og bakevarer, innflytelsen fra Pannonia har tilført en del krydder til maten. Sauerkraut, grillede pølser og eplekake står ofte på menykartet, men den mest kjente slovenske maten er imidlertid brødet som lages til spesielle anledninger, for eksempel flettet kringle. De vestlige og nordøstlige områdene av landet er dessuten kjent for deres hvitvin.
Vindyrking har eksistert i dette landet siden Celt- og Illyriansstammene, lenge før romerne ville innføre vindyrking til Frankrike, Spania og Tyskland. Dagens Slovenia har mer enn 40 000 vinprodusenter. 75 % av landets vinproduksjon er hvitvin. Nesten alt av vin er konsumert innenriks. Det blir solgt vin til USA, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Tyskland og Italia. Slovenia har tre prinsipielle vinregioner: Podravje, Posavje og Primorska.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Skocjangrottene
Jože Plečniks arkitektur i Ljubljana
Bøkeurskoger i Karpatene og andre steder i EuropaForhistoriske pæleboliger rundt Alpene
Almadén og IdrijaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2016 – Škofja Loka lidenskapsspill
2018 – Kniplinger
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sl) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(it) Offisielt nettsted
(en) Slovenia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Slovenija – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Turisme i Slovenia
Fjell i Slovenia
(no) Statistikk og andre data om Slovenia i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Slovenias historie handler mye om tiden republikken var en del av det tidligere Jugoslavia, men også i andre perioder. | 11,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joe_Meek | 2023-02-04 | Joe Meek | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Engelske låtskrivere', 'Kategori:Engelske plateprodusenter', 'Kategori:Fødsler 5. april', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Forest of Dean', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Robert George Meek eller Joe Meek (født 5. april 1929 i Newent i Gloucestershire, død 3. februar 1967 i London) var en plateprodusent og låtskriver fra England. Meek er regnet som en av de første og mest oppfinnsomme selvstendige musikkprodusentene i verden.
Den mest kjente sangen han arbeidet med på var hitten «Telstar» fra The Tornados i 1962, som var den første singelen av et britisk band som gikk til topps på den amerikanske singellisten. Han lå også fem uker på toppen av den britiske listen, og Meek fikk en Ivor Novello Award for produksjonen samme året.
Andre store hitter som han arbeidet på var «Don't You Rock Me Daddy-O» og «Cumberland Gap» av Lonnie Donegan (som lydtekniker), «Johnny Remember Me» av John Leyton, «Just Like Eddie» av Heinz, «Angela Jones» av Michael Cox og «Have I the Right?» av The Honeycombs. Meeks konseptalbum I Hear a New World ble også regnet for å være en milepæl innen moderne musikk på grunnlag av den nyskapende bruken av elektroniske lyder. Joe Meek produserte også musikk for filmer, blant annet Live It Up! fra 1963.
Perioden med kommersiell suksess som produsent var kortvarig og Meek fikk etter hvert opparbeidet seg en større gjeld, noe som førte til at han ble deprimert. Den 3. februar 1967 tok han livet av husvertinnen med en hagle, før han deretter rettet løpet mot seg selv og begikk selvmord.
Meek var en pioner innenfor musikkproduksjon. På en tid da mange lydteknikere gikk kledd i hvite laboratoriefrakker, spilte han inn musikk i sitt eget studio og var aldri redd for å manipulere lyden for å skape de effektene han var ute etter. Da han spilte inn «Johnny Remember Me», var for eksempel fiolinene plassert i trappene, trommerslageren nesten på badet, og blåserekken stod i en annen etasje. Han var også en av de første som fysisk separerte instrumentene, og håndterte instrumenter og stemmer med ekko og klang, og samtidig kjørte lydsignalene gjennom sitt eget hjemmelagede elektroniske utstyr.
| Robert George Meek eller Joe Meek (født 5. april 1929 i Newent i Gloucestershire, død 3. februar 1967 i London) var en plateprodusent og låtskriver fra England. Meek er regnet som en av de første og mest oppfinnsomme selvstendige musikkprodusentene i verden.
Den mest kjente sangen han arbeidet med på var hitten «Telstar» fra The Tornados i 1962, som var den første singelen av et britisk band som gikk til topps på den amerikanske singellisten. Han lå også fem uker på toppen av den britiske listen, og Meek fikk en Ivor Novello Award for produksjonen samme året.
Andre store hitter som han arbeidet på var «Don't You Rock Me Daddy-O» og «Cumberland Gap» av Lonnie Donegan (som lydtekniker), «Johnny Remember Me» av John Leyton, «Just Like Eddie» av Heinz, «Angela Jones» av Michael Cox og «Have I the Right?» av The Honeycombs. Meeks konseptalbum I Hear a New World ble også regnet for å være en milepæl innen moderne musikk på grunnlag av den nyskapende bruken av elektroniske lyder. Joe Meek produserte også musikk for filmer, blant annet Live It Up! fra 1963.
Perioden med kommersiell suksess som produsent var kortvarig og Meek fikk etter hvert opparbeidet seg en større gjeld, noe som førte til at han ble deprimert. Den 3. februar 1967 tok han livet av husvertinnen med en hagle, før han deretter rettet løpet mot seg selv og begikk selvmord.
Meek var en pioner innenfor musikkproduksjon. På en tid da mange lydteknikere gikk kledd i hvite laboratoriefrakker, spilte han inn musikk i sitt eget studio og var aldri redd for å manipulere lyden for å skape de effektene han var ute etter. Da han spilte inn «Johnny Remember Me», var for eksempel fiolinene plassert i trappene, trommerslageren nesten på badet, og blåserekken stod i en annen etasje. Han var også en av de første som fysisk separerte instrumentene, og håndterte instrumenter og stemmer med ekko og klang, og samtidig kjørte lydsignalene gjennom sitt eget hjemmelagede elektroniske utstyr.
== Litteratur ==
John Repsch: The Legendary Joe Meek (1989) ISBN 1-901447-20-0
Barry Cleveland: Creative Music Production – Joe Meek's BOLD Techniques (2001) ISBN 1-931140-08-1
Nick Moran with James Hicks: Telstar – The Joe Meek Story, (2007) ISBN 9781840025880
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Joe Meek – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Joe Meek på Internet Movie Database
(en) Joe Meek på Discogs
(en) Joe Meek på MusicBrainz
(en) Joe Meek på Last.fm
(en) Joe Meek på Genius — sangtekster
(en) Joe Meek på AllMusic
(en) BBC Music: Joe Meek
(en) Biografi av John McCready (Mojo Magazine) | Robert George Meek eller Joe Meek (født 5. april 1929 i Newent i Gloucestershire, død 3. | 11,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_byer_i_Europa | 2023-02-04 | Liste over byer i Europa | ['Kategori:Byer i Europa', 'Kategori:Lister over byer'] | Dette er en liste over byer i Europa, inkludert byer i deler av land som ligger innenfor Europas grenser selv om landet i seg selv ikke regnes som europeisk.
| Dette er en liste over byer i Europa, inkludert byer i deler av land som ligger innenfor Europas grenser selv om landet i seg selv ikke regnes som europeisk.
== Suverene stater == | Dette er en liste over byer i Latvia med byrettigheter. Det finnes 10 valstspilsētas («riksbyer») og 68 novada pilsētas («regionale byer») i landet. | 11,899 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.