url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfred_Forke | 2023-02-04 | Alfred Forke | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 12. januar', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Helmstedt', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske diplomater', 'Kategori:Tyske sinologer'] | Alfred Forke (født 12. januar 1867 i Schöningen i Tyskland, død 9. juli 1944 i Hamburg) var en tysk sinolog.
Forke var fra 1890 til 1903 diplomattolk mellom kinesisk og tysk i konsulatstjeneste. I 1903 ble han professor ved Seminar für Orientalische Sprachen i Berlin. I 1923 vekslet han over til Universität Hamburg.
Forkes forskningstyngdepunkt var kinesisk filosofi.
| Alfred Forke (født 12. januar 1867 i Schöningen i Tyskland, død 9. juli 1944 i Hamburg) var en tysk sinolog.
Forke var fra 1890 til 1903 diplomattolk mellom kinesisk og tysk i konsulatstjeneste. I 1903 ble han professor ved Seminar für Orientalische Sprachen i Berlin. I 1923 vekslet han over til Universität Hamburg.
Forkes forskningstyngdepunkt var kinesisk filosofi.
== Verker ==
Blüten chinesischer Dichtung
Mê Ti
Gedankenwelt des chinesischen Kulturkreises
Geschichte der alten chinesischen Philosophie
Geschichte der mittelalterlichen chinesischen Philosophie
Geschichte der neueren chinesischen Philosophie
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Geschichte der mittelalterlichen chinesischen Philosophie | Alfred Forke (født 12. januar 1867 i Schöningen i Tyskland, død 9. | 11,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Angus_Charles_Graham | 2023-02-04 | Angus Charles Graham | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske filosofer', 'Kategori:Britiske historikere', 'Kategori:Britiske oversettere', 'Kategori:Britiske sinologer', 'Kategori:Dødsfall 26. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Fødsler 8. juli', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra South Glamorgan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Angus Charles Graham (født 8. juli 1919 i Penarth i Glamorgan i Storbritannia, død 26. mars 1991 i Nottingham) var en britisk sinolog, filosog og filosofihistoriker.
Graham underviste ved School of Oriental and African Studies i London. Han oversatte de første syv bøker av Zhuangzi, og dessuten Liezi og flere andre gamle kinesiske filosofiske tekster til engelsk.
Han har utgitt egne forskningsverker om mohistene. Hans analytiske arbeider og Væren (ontologi) i den klassiske kinesiske filosofi var de første av sitt slag.
| Angus Charles Graham (født 8. juli 1919 i Penarth i Glamorgan i Storbritannia, død 26. mars 1991 i Nottingham) var en britisk sinolog, filosog og filosofihistoriker.
Graham underviste ved School of Oriental and African Studies i London. Han oversatte de første syv bøker av Zhuangzi, og dessuten Liezi og flere andre gamle kinesiske filosofiske tekster til engelsk.
Han har utgitt egne forskningsverker om mohistene. Hans analytiske arbeider og Væren (ontologi) i den klassiske kinesiske filosofi var de første av sitt slag.
== Verker ==
A companion to Angus C. Graham's Chuang Tzu: the inner chapters / Angus Charles Graham. – Honolulu : University of Hawai'i Press, c 2003
Later Mohist logic, ethics and science / Angus Charles Graham. – Hong Kong : Chinese Univ. Press, 1978
Poems of the late T'ang / Angus Charles Graham. – Harmondsworth : Penguin Books, (1965)
Later mohist logic, ethics and science / Graham, Angus C.. – Reprint ed. – Hong Kong : The Chinese Univ. Press, 2003
Chuang-tzŭ : the inner chapters / Zhuangzi. – Reprinted. – Indianapolis : Hackett Pub. Co, 2001
Two Chinese philosophers : the metaphysics of the brothers Chʿêng / Graham, Angus Charles. – LaSalle, Ill : Open Court, c1992
Unreason within reason : essays on the outskirts of rationality / Graham, Angus Charles. – LaSalle, Ill. : Open Court, 1992
Chinese texts and philosophical contexts : essays dedicated to Angus C. Graham / Rosemont, Henry. – 1st pr. – LaSalle, Ill. : Open Court, 1991
Studies in Chinese philosophy and philosophical literature / Graham, Angus Charles. – Albany, NY : State University of New York Press, c1990
The book of Lieh-tzŭ : a classic of the Tao / Lieh-tzŭ. – Columbia University Press Morningside ed. – New York : Columbia Univ. Press, 1990
Disputers of the Tao : philosophical argument in ancient China / Graham, Angus C.. – LaSalle, Ill. : Open Court, 1989
Two Chinese philosophers : Chʿêng Ming-tao and Ch'^eng Yi-ch'uan / Graham, Angus Charles. – Repr. – London : Lund Humphries, 1978
The Nung-Chia ‘School of the Tillers’ and the Origin of the Peasant Utopianism in China // Bulletin of the School of Oriental and African Studies, University of London, Vol.42 no.1, 1978, pp. 66-100.
== Navnevarianter ==
Angus C. Graham, A. C. Graham, Angus Charles Graham
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Angus Charles Graham i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | Angus Charles Graham (født 8. juli 1919 i Penarth i Glamorgan i Storbritannia, død 26. | 11,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wushaoling | 2023-02-04 | Wushaoling | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Kina', 'Kategori:Gansu', 'Kategori:Silkeveien'] | Wushaoling eller Wushaofjellet (乌鞘岭; pinyin: Wūshāolǐng) er en landformasjon i provinsen Gansu i Folkerepublikken Kina, med betydelige elementer av ren ørken på sin nordhelling.
Fjellet har vært en barriere for ferdsel siden den kinesiske antikken, da den nordlige silkeveien fant en passasje gjkennom landskapet. Vesthellingen av Wushaoling kombineert med de tilliggende hellingene av Lanshan-fjellet har en stor andel av den Kinas rene ørkensand. Ørkenspredning innebærer at dette ørkenlandskapet bare øker over tid.
| Wushaoling eller Wushaofjellet (乌鞘岭; pinyin: Wūshāolǐng) er en landformasjon i provinsen Gansu i Folkerepublikken Kina, med betydelige elementer av ren ørken på sin nordhelling.
Fjellet har vært en barriere for ferdsel siden den kinesiske antikken, da den nordlige silkeveien fant en passasje gjkennom landskapet. Vesthellingen av Wushaoling kombineert med de tilliggende hellingene av Lanshan-fjellet har en stor andel av den Kinas rene ørkensand. Ørkenspredning innebærer at dette ørkenlandskapet bare øker over tid.
== Referanser == | Wushaoling eller Wushaofjellet (乌鞘岭; pinyin: Wūshāolǐng) er en landformasjon i provinsen Gansu i Folkerepublikken Kina, med betydelige elementer av ren ørken på sin nordhelling. | 11,702 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inspekt%C3%B8r_Hawk | 2023-02-04 | Inspektør Hawk | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Detektimen', 'Kategori:Krimserier fra USA', 'Kategori:Politi-TV-serier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på ABC', 'Kategori:TV-serier fra 1960-årene, fra USA'] | Inspektør Hawk (orig: Hawk) er en amerikansk krim- og politiserie som gikk på ABC i 1966. Serien handlet om John Hawk, en fullblods-indianer som var ansatt som spesialetterforsker i New York. Sammen med sin afroamerikanske partner ble han satt på en rekke alvorlige kriminalsaker. Hans indianske utseende gjorde at han ofte måtte hanskes med rasisme, både ute på gaten og innenfor sin egen arbeidsplass. Hovedrollen som politiinspektør John Hawk ble spilt av Burt Reynolds, mens andre sentrale roller ble spilt av Wayne Grice, Bruce Glover og Leon Janney. Serien ble skapt av Allan Sloane.
Serien ble sendt som Detektime på NRK i 1968.
Notable gjesteroller: Gene Hackman, Martin Sheen, Robert Duvall, Diana Muldaur, Scott Glenn, Diane Baker, James Best, Bert Convy, Elizabeth Ashley, Kim Hunter og Lou Antonio.
| Inspektør Hawk (orig: Hawk) er en amerikansk krim- og politiserie som gikk på ABC i 1966. Serien handlet om John Hawk, en fullblods-indianer som var ansatt som spesialetterforsker i New York. Sammen med sin afroamerikanske partner ble han satt på en rekke alvorlige kriminalsaker. Hans indianske utseende gjorde at han ofte måtte hanskes med rasisme, både ute på gaten og innenfor sin egen arbeidsplass. Hovedrollen som politiinspektør John Hawk ble spilt av Burt Reynolds, mens andre sentrale roller ble spilt av Wayne Grice, Bruce Glover og Leon Janney. Serien ble skapt av Allan Sloane.
Serien ble sendt som Detektime på NRK i 1968.
Notable gjesteroller: Gene Hackman, Martin Sheen, Robert Duvall, Diana Muldaur, Scott Glenn, Diane Baker, James Best, Bert Convy, Elizabeth Ashley, Kim Hunter og Lou Antonio.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Inspektør Hawk på Internet Movie Database
Åpningsvignett | Inspektør Hawk (orig: Hawk) er en amerikansk krim- og politiserie som gikk på ABC i 1966. Serien handlet om John Hawk, en fullblods-indianer som var ansatt som spesialetterforsker i New York. | 11,703 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reginald_Fitzurse | 2023-02-04 | Reginald Fitzurse | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Briter involvert i kriminelle hendelser', 'Kategori:Dødsfall i 1173', 'Kategori:Fødsler i 1145', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer bannlyst av pavekirken', 'Kategori:Personer fra middelalderen'] | Reginald FitzUrse (født 1145, død 1173) var en av de fire riddere som myrdet Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury, den 29. desember 1170 i Canterburykatedralen. FitzUrse var den første som slo Becket i hodet med sverdet.
Hans navnet er avledet fra normannisk-fransk Fitz som betyr «sønn av», og Urse som betyr «bjørn». Hans våpenskjold hadde et emblem av en bjørn. Han var den eldste sønnen av Richard FitzUrse, og ved dennes død arvet han eiendommer i Williton, Somersetshire, Somerset, i Northamptonshire og ved Barham, Kent, mellom Canterbury og Dover. Han levde for en tid ved Barham Court i Teston. Byens navn, Barham, er avledet fra bear (bjørn), og «ham» ettersom det var en hamlet (grend).
Etter mordet på erkebiskopen dro de til Saltwood og videre til South Malling, i nærheten av Lewes. De ble bannlyst av paven, og kong Henrik II av England rådet dem til å flykte til Skottland. Da ryktet om udåden kom nordover ble de tvunget til å dra tilbake til England og fant ly i Knaresborough som tilhørte Hugh Morville, en av de fire ridderne, og de ble der et år i stor elendighet inntil de overga seg til kongen. Henrik II viste ikke hva han skulle gjøre med dem, og sendte dem videre til paven. Før han dro overlot FitzUrse sine eiendommer til sin bror. Paven kunne ikke gjøre annet en pålegge dem bot og de skal da ha dratt videre til Det hellige land.Det er antatt de alle døde i løpet av de tre årene etter mordet, dog er det en del legender som forteller at Reginald FitzUrse dro til Irland hvor han grunnla familien McMahon. Mc bety «sønn av», og Mahon skal bety «bjørn», men det kan være et sammentreff.
| Reginald FitzUrse (født 1145, død 1173) var en av de fire riddere som myrdet Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury, den 29. desember 1170 i Canterburykatedralen. FitzUrse var den første som slo Becket i hodet med sverdet.
Hans navnet er avledet fra normannisk-fransk Fitz som betyr «sønn av», og Urse som betyr «bjørn». Hans våpenskjold hadde et emblem av en bjørn. Han var den eldste sønnen av Richard FitzUrse, og ved dennes død arvet han eiendommer i Williton, Somersetshire, Somerset, i Northamptonshire og ved Barham, Kent, mellom Canterbury og Dover. Han levde for en tid ved Barham Court i Teston. Byens navn, Barham, er avledet fra bear (bjørn), og «ham» ettersom det var en hamlet (grend).
Etter mordet på erkebiskopen dro de til Saltwood og videre til South Malling, i nærheten av Lewes. De ble bannlyst av paven, og kong Henrik II av England rådet dem til å flykte til Skottland. Da ryktet om udåden kom nordover ble de tvunget til å dra tilbake til England og fant ly i Knaresborough som tilhørte Hugh Morville, en av de fire ridderne, og de ble der et år i stor elendighet inntil de overga seg til kongen. Henrik II viste ikke hva han skulle gjøre med dem, og sendte dem videre til paven. Før han dro overlot FitzUrse sine eiendommer til sin bror. Paven kunne ikke gjøre annet en pålegge dem bot og de skal da ha dratt videre til Det hellige land.Det er antatt de alle døde i løpet av de tre årene etter mordet, dog er det en del legender som forteller at Reginald FitzUrse dro til Irland hvor han grunnla familien McMahon. Mc bety «sønn av», og Mahon skal bety «bjørn», men det kan være et sammentreff.
== Referanser ==
== Se også ==
Hugh de Morville
William de Tracy
Richard le Breton | Reginald FitzUrse (født 1145, død 1173Oxford Dictionary of National Biography) var en av de fire riddere som myrdet Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury, den 29. desember 1170 i Canterburykatedralen. | 11,704 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trapeze_(band) | 2023-02-04 | Trapeze (band) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1969', 'Kategori:Britiske rockegrupper'] | Trapeze var et engelsk rockeband startet i Wolverhampton i 1969. Bandet hadde moderat suksess på slutten av 1960-tallet og på begynnelsen av 1970-tallet. Bandets mest kjente medlemmer er Glenn Hughes som forlot bandet i 1973 for å erstatte Roger Glover i Deep Purple, Mel Galley som senere spilte i blant annet Whitesnake, og Dave Holland, som etter sin tid i Trapeze spilte i Judas Priest.
Etter at bandet hadde spilt inn sitt debutalbum i 1970, fikk vokalist John Jones og gitarist Terry Rowley sparken, fortsatte Hughes, Galley og trommeslager Dave Holland som en trio fram til Hughes gikk til Deep Purple. Etter at Deep Purple ble oppløst i 1976 forsøkte Hughes seg igjen i Trapeze, men sluttet midt under en USA-turné. Senere forsvant Dave Holland til Judas Priest og Mel Galley var eneste originalmedlem frem til 1982. Da oppløste han bandet, og ble med David Coverdale i hans band Whitesnake.
I 1991 turnerte Galley, Hughes og Holland sammen med Geoff Downes (fra The Buggles, Yes og Asia) som Trapeze, og denne besetningen utga konsertalbumet Welcome to the Real World i 1993. Trioen Galley, Hughes og Holland fikk med seg Craig Erickson på en liten turné i 1994. Etter dette har ikke bandet hatt noen offentlige opptredener.
| Trapeze var et engelsk rockeband startet i Wolverhampton i 1969. Bandet hadde moderat suksess på slutten av 1960-tallet og på begynnelsen av 1970-tallet. Bandets mest kjente medlemmer er Glenn Hughes som forlot bandet i 1973 for å erstatte Roger Glover i Deep Purple, Mel Galley som senere spilte i blant annet Whitesnake, og Dave Holland, som etter sin tid i Trapeze spilte i Judas Priest.
Etter at bandet hadde spilt inn sitt debutalbum i 1970, fikk vokalist John Jones og gitarist Terry Rowley sparken, fortsatte Hughes, Galley og trommeslager Dave Holland som en trio fram til Hughes gikk til Deep Purple. Etter at Deep Purple ble oppløst i 1976 forsøkte Hughes seg igjen i Trapeze, men sluttet midt under en USA-turné. Senere forsvant Dave Holland til Judas Priest og Mel Galley var eneste originalmedlem frem til 1982. Da oppløste han bandet, og ble med David Coverdale i hans band Whitesnake.
I 1991 turnerte Galley, Hughes og Holland sammen med Geoff Downes (fra The Buggles, Yes og Asia) som Trapeze, og denne besetningen utga konsertalbumet Welcome to the Real World i 1993. Trioen Galley, Hughes og Holland fikk med seg Craig Erickson på en liten turné i 1994. Etter dette har ikke bandet hatt noen offentlige opptredener.
== Medlemmer ==
John Jones, vokalist (1969–1970)
Mel Galley, gitar, vokalist (1969–1982) og (1991–1994)
Glenn Hughes, bass, vokal (1969–1973), (1976) og (1991–1994)
Terry Rowley, keyboard, gitar (1969–1970)
Dave Holland, trommer (1969–1979) og (1991–1994)
Rob Kendrick, gitar (1974–1976)
Pete Wright, bass (1974–1981)
Pete Goalby, gitar (1978–1981)
Steve Bray, trommer (1980–1982)
Mervyn «Spam» Spence, bass, vokal (1982)
Richard Bailey, keyboard (1982)
Geoff Downes, keyboard (1991)
Craig Erickson, gitar (1994)
== Diskografi ==
1970 Trapeze
1970 Medusa
1972 You Are The Music...We're Just The Band
1974 Hot Wire
1974 Final Swing (samlealbum)
1975 Live at the Boat Club (konsertalbum)
1976 Trapeze
1978 Hold On / Running
1981 Live In Texas: Dead Armadillos (konsertalbum)
1993 Welcome to the Real World – live 1992 (konsertalbum)
1996 High Flyers: The Best of Trapeze – Best of Studio 1970-1974 (samlealbum)
1998 Way Back to the Bone – Best of Live 1970-1992 (samlealbum/konsertalbum)
2003 On the Highwire – Best of 1970-1992 (samlealbum med både studio- og konsertopptak)
== Eksterne lenker ==
(en) Trapeze på Apple Music
(en) Trapeze på Discogs
(en) Trapeze på MusicBrainz
(en) Trapeze på Spotify
(en) Trapeze på Songkick
(en) Trapeze på AllMusic | Wolverhampton, England | 11,705 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tomorrow_(band) | 2023-02-04 | Tomorrow (band) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1967', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Tomorrow (først kjent som Four Plus One, senere The In Crowd) var et engelsk psykedelisk rock-band som ble etablert i 1967. De hadde en mindre hit i Storbritannia med singelen «My White Bicycle», og utga albumet Tomorrow i 1968. Det mest kjente medlemmet i ettertid er Steve Howe, som to år senere ble medlem av Yes, og som i 1982 var med på å starte Asia. John «Twink» Alder ble senere med i The Pretty Things.
| Tomorrow (først kjent som Four Plus One, senere The In Crowd) var et engelsk psykedelisk rock-band som ble etablert i 1967. De hadde en mindre hit i Storbritannia med singelen «My White Bicycle», og utga albumet Tomorrow i 1968. Det mest kjente medlemmet i ettertid er Steve Howe, som to år senere ble medlem av Yes, og som i 1982 var med på å starte Asia. John «Twink» Alder ble senere med i The Pretty Things.
== Diskografi ==
=== The In Crowd ===
«That's How Strong My Love Is»/«Things She Says» (singel, Parlophone R5276, april 1965)
«Why Must They Criticise»/«I Don't Mind» (singel, Parlophone R5364, november 1965)
«Stop, Wait a Minute»/«You're on Your Own» (singel, Parlophone R5328, september 1965)
=== Tomorrow ===
«My White Bicycle» / «Claramount Lake» (singel, Parlophone R5597, mai 1967)
«Revolution» (Hopkins/Howe) / «Three Jolly Little Dwarves» (singel, Parlophone R5627, september 1967)
Tomorrow (album, Parlophone, februar 1968)
50 Minute Technicolor Dream (album, RPM Records 184, 1998)
== Medlemmer ==
Keith West, vokal
Steve Howe, gitar
John «Junior» Wood, bass
John «Twink» Alder, trommer
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Tomorrow på Discogs
(en) Tomorrow på MusicBrainz
(en) Tomorrow på Songkick
(en) Intervju fra 1999 med Steve Howe om hans tid i Tomorrow på nfte.org | Tomorrow (først kjent som Four Plus One, senere The In Crowd) var et engelsk psykedelisk rock-band som ble etablert i 1967. De hadde en mindre hit i Storbritannia med singelen «My White Bicycle», og utga albumet Tomorrow i 1968. | 11,706 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carsten_Loly | 2023-02-04 | Carsten Loly | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Norske bluesmusikere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Norske trommeslagere', 'Kategori:Tramteatret'] | Carsten Oeding Loly (født 15. oktober 1955) er en norsk billedkunstner, skuespiller, studiomusiker (tromme og sang) og universitetslektor. Han er kanskje mest kjent fra sin tid i Tramteatret, der han var Guttorm Grevling i Pelle Parafins Bøljeband og medvirket i flere TV-serier.
| Carsten Oeding Loly (født 15. oktober 1955) er en norsk billedkunstner, skuespiller, studiomusiker (tromme og sang) og universitetslektor. Han er kanskje mest kjent fra sin tid i Tramteatret, der han var Guttorm Grevling i Pelle Parafins Bøljeband og medvirket i flere TV-serier.
== Musiker ==
Etter Tramteatret var han med i ulike bluesband ledet av Knut Reiersrud, deriblant Heavy Gentlemen og Four Roosters. Han har også vært med i andre band, blant andre Mulens Portland Combo, og bidratt på plateinnspillinger med ulike andre artister, deriblant Marianne Antonsen, Han var hovedvokalist i Guys in Disguise med Dag Kolsrud og Stein Bull-Hansen, som ga ut plate i 1994, og backingvokalist tre av sporene på på Vidar Busk & His True Believers' plate Atomic Swing (1999). I Jan Dahlens ensembler var han trommeslager og deltok på to plateutgivelser.I 1998 ga han ut platen Dusk som soloartist, med sine egne blueskomposisjoner. På dette albumet medvirket Knut Reiersrud gitar, Paolo Vinaccia perkusjon, Audun Erlien bass, samt saksofonistene Jørun Bøgeberg og Vidar Johansen.
== Billedkunstner og universitetslektor ==
Som billedkunstner har han fire år på Kunst- og håndverksskolen, Kunstakademiet og pedagogisk seminar for billedkunstnere. Siden 1998 har han vært ansatt ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, der han har undervist blant annet i frihåndstegning, beskrivende geometri samt form og farge.
== Diskografi ==
=== Som soloartist ===
1988: Jeg lever i en boks/I en boks jeg lever (singel; utgitt under tittelen Mannen i boksen)1998: Dusk – Chicken Farm (album)
=== Tramteatret ===
1980: Back to the 80’s (album)
1984: Beste sanger (album)
2001: 25 beste (album)
2003: 40 beste (album)
=== Four Roosters ===
1983: Rooster Blues (album)
=== Jan Dahlen & The Shotgun Riders ===
1983: Dirty Denims and Hungry Hearts (album)
=== Guys in Disguise ===
1994: Guys in Disguise (album)1994: One Goal/I Need You Now/Olympia (singel)
1994: Roxy/Aspects of... (singel)
=== Hartvik & The Heartbreakers ===
I Play the Blues for You (1980)
=== Deltar på ===
Petter Hermani: Hogasangen/Over alle grenser (1982)
Nappy Brown & Knut Reiersrud: Roots of Scandinavian Blues (1983)
Big Jack Johnson: The Oil Man (1987)
Ketil Bjørnstad: Rift – en rockopera av Ketil Bjørnstad (1991)
Tor Endresen: Tor Endresen II (1992)
Marianne Antonsen: Pickin' Up the Spirit (1992)
Bent Patey: Stop that Fool (1993)
Mulens Portland Combo: Blå stikke (1993)
Bent Patey: Seven Years (1993)
Mulens Portland Combo: Tired of the Blues (1995)
Bård Wessel: Atlantic Traveller (1995)
Jørun Bøgeberg: Songs From the Pocket (1996)
Knut Reiersrud: Soul of a Man (1998)
Mulens Portland Combo: Mulennium – The Very Best of Mulens Portland Combo (1999)
Vidar Busk & His True Believers: Atomic Swing (1999)
Knut Reiersrud: Sub (1999)
Alex Rosén: In Person (1999)
The Walt Disney Company: Donalds norske Disney-favoritter (2000)
Mulens Portland Combo: Real Things/Don't Slam It (2001)
Grethe Svensen: To små planeter – Svensen synger Eidsvåg (2001)
Mulens Portland Combo: Mulens femte (2001)
Lava: Shine a Little Light (2003)
Lava: Polarity (2003)
TBK Records: Trondheim Bluesklubb 25 år – 1981–2006 (2006)
Dame Shirley Bassey: Get the Party Started (2007)
Kjell Karlsen Big Band: Edvard Grieg in Jazz Mood (2008)
Lava: Symphonic Journey (2009)
Patey's Pipe: As Years Pass By (2009)
Rishaug: The Low Key Family (2009)
Mungolian Jet Set: Moon Jocks N Prog Rocks/Moonstruck (2010)
Guitarmageddon: Electric Circus (2011)
Kjell Karlsen: Kjell Karlsens beste (2011)
Mungolian Jet Set: Schlungs (2011)
The Walt Disney Company: Disney's beste (2015)
Vidar Busk: Tung ørn flyr lavt – Best of Busk (2016)
Paal Flaata/Stephen Ackles/Vidar Busk: A Thing Called Love – The Gospel Album (2017)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Carsten Loly – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) (en) Carsten Loly hos AllMusic
(no) Publikasjoner av Carsten Loly i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Carsten Loly i BIBSYS | Carsten Oeding Loly (født 15. oktober 1955) er en norsk billedkunstner, skuespiller, studiomusiker (tromme og sang) og universitetslektor. | 11,707 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kina | 2023-02-04 | Kina | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Folkerepublikken Kina', 'Kategori:Kina', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sentral-Asia', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kina, offisielt Folkerepublikken Kina, er det største landet i Øst-Asia og verdens mest folkerike land.
Kina hadde i september 2019 en befolkning på om lag 1 398 864 000 innbyggere. Landet har et landareal på 9 388 211 km², og grenser til 14 land: Mongolia, Russland, Nord-Korea, India, Nepal, Pakistan, Afghanistan, Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Bhutan, Myanmar, Laos og Vietnam.
Kina er verdens eldste fortsatt eksisterende sivilisasjon. Landets historie kjennetegnes av gjentatte delinger og gjenforeninger mellom skiftende perioder av fred og krig, og voldelige dynastiske skifter. Makten var gjerne konsentrert i den kinesiske keiserens hender, men skiftet noen ganger til mektige embedsmenn og regionale krigsherrer. Landets territoriale utbredelse har variert i historien. I mange århundrer, særlig fra det 7. århundre til og med det 14. århundre, gjaldt Kina som verdens mest avanserte sivilisasjon og var Øst-Asias dominerende kulturelle sentrum.
På 1800- og 1900-tallet var landet for svakt til å slå tilbake europeisk kolonialisme og japansk invasjon, og perioden var preget av stadig ufred og økonomisk stagnasjon. Etter en blodig krig med Japan fra 1937 til 1945 fortsatte stridighetene i form av en borgerkrig mellom nasjonalister og kommunister, og etter Mao Zedong og kommunistenes seier ble Folkerepublikken Kina etablert på fastlandet, mens den tapende part trakk seg tilbake til øya Taiwan der de fortsatte å styre som Republikken Kina. Folkerepublikken Kina er derfor i en viss forstand bare den ene av to kinesiske stater.
Økonomien i Kina har tradisjonelt vært kjennetegnet av en forholdsvis fattig jordbrukssektor med 800 millioner bønder, samtidig som de store byene langs kysten gjennomgår en forrykende rask eksportledet industrialisering. Etter år 2000 har Kina i stadig sterkere grad markert seg som en teknologisk og økonomisk stormakt.
| Kina, offisielt Folkerepublikken Kina, er det største landet i Øst-Asia og verdens mest folkerike land.
Kina hadde i september 2019 en befolkning på om lag 1 398 864 000 innbyggere. Landet har et landareal på 9 388 211 km², og grenser til 14 land: Mongolia, Russland, Nord-Korea, India, Nepal, Pakistan, Afghanistan, Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Bhutan, Myanmar, Laos og Vietnam.
Kina er verdens eldste fortsatt eksisterende sivilisasjon. Landets historie kjennetegnes av gjentatte delinger og gjenforeninger mellom skiftende perioder av fred og krig, og voldelige dynastiske skifter. Makten var gjerne konsentrert i den kinesiske keiserens hender, men skiftet noen ganger til mektige embedsmenn og regionale krigsherrer. Landets territoriale utbredelse har variert i historien. I mange århundrer, særlig fra det 7. århundre til og med det 14. århundre, gjaldt Kina som verdens mest avanserte sivilisasjon og var Øst-Asias dominerende kulturelle sentrum.
På 1800- og 1900-tallet var landet for svakt til å slå tilbake europeisk kolonialisme og japansk invasjon, og perioden var preget av stadig ufred og økonomisk stagnasjon. Etter en blodig krig med Japan fra 1937 til 1945 fortsatte stridighetene i form av en borgerkrig mellom nasjonalister og kommunister, og etter Mao Zedong og kommunistenes seier ble Folkerepublikken Kina etablert på fastlandet, mens den tapende part trakk seg tilbake til øya Taiwan der de fortsatte å styre som Republikken Kina. Folkerepublikken Kina er derfor i en viss forstand bare den ene av to kinesiske stater.
Økonomien i Kina har tradisjonelt vært kjennetegnet av en forholdsvis fattig jordbrukssektor med 800 millioner bønder, samtidig som de store byene langs kysten gjennomgår en forrykende rask eksportledet industrialisering. Etter år 2000 har Kina i stadig sterkere grad markert seg som en teknologisk og økonomisk stormakt.
== Etymologi ==
=== «Zhōngguó» ===
Kineserne kaller landet sitt Zhōngguó, normalt oversatt til «Riket i midten» eller «Landet i sentrum». Men bruken av betegnelsen har ikke vært geografisk entydig, og har også sine kulturelle og politiske sider. I Vår- og høstperioden ble den benyttet kun om de relativt høyt utviklede statene rundt om Huáng Hés midterste løp, og kulturelt mindre utviklede stater, som Chu og Qín var ikke medregnet. Senere ble sydligere områder medregnet, slik at regionene omkring Chángjiāng (Yangze) – og Perlefloden var med. På Táng-dynastiets tid var også «barbariske» regimer som Xianbei og Xiōngnú inne.
Før og i Hàn-dynastiets regjeringstid hadde Zhōngguó tre spesifikke betydninger:
Området omkring hovedstaden, dvs. keiserens egne områder.
Området under de sentrale styrkenes direkte kontroll. I Shǐjì heter det: «Åtte fjell er vidgjetne i riket. Tre er hos Man- og Yi-barbarene. Fem er i Zhōngguó».
Området som nå kalles det nordkinesiske slettelandet.Da Kina ble brutt opp i en rekke mindre stater etter Hàn-dynastiet gjennomgikk Zhōngguó-begrepet forandringer, ikke minst som følge av de nomadiske gruppene som trengte inn fra nord. Dette gjaldt desto mer etter at den kinesiske sivilisasjons vugge, områdene langs Huáng Hé, ble overtatt av disse inntrengerne. For eksempel begynte Xianbei-folket å omtale riket sitt, Det nordlige Wei, som Zhōngguó for å skille det fra Sørdynastiene, som de kalte Yi (夷, som betyr barbarene). Sørdynastiene på sin side, som bestod av folk som hadde blitt presset sørover av inntrengerne, kalte det nordlige Wei for Lu (虏, som betyr «forbrytersk» eller «fange». På denne måten ble Zhōngguó mer en kvalitetsbetegnelse som innebar politisk legitimitet.
Begrepet ble brukt fra 900-tallet av de respektive konkurrerende Liao-, Jin- og Sòng-dynastiene. Begrepet Zhōngguó ble da relatert til geografisk, kulturell og politisk identitet, og ikke lengre fortrinnsvis om etnisk opprinnelse.
Republikken Kina og senere Folkerepublikken Kina har brukt Zhōngguó om alle de områder og folk som var innenfor deres politiske kontroll. På dette grunnlaget fremholdes det at alle de 56 anerkjente etniske grupper er Zhōngguó rén (中國人), altså Zhōngguó-folk.
=== «Kina» ===
Det norske ordet «Kina» og den sjeldnere latinske forstavelse «sino-», er sannsynligvis avledet fra «Qín» (uttales som halvveis mellom skinn og tsin, og med stigende tonefall). Andre tror at «Kina» kan komme fra et av de kinesiske ordene for te ( 茶 chá) eller silke (kinesisk 丝 sī). Uansett har ordet «Kina» gått gjennom mange fremmedspråk langs Silkeveien før det til slutt nådde frem til Europa. Vestens betegnelse «Kina» har senere vandret tilbake til Japan, men har der utviklet et nedsettende ord, shina.
I snever forstand kan «Kina» bety «det egentlige Kina», eller sedvanlig «det egentlige Kina» samt Mandsjuria, Indre Mongolia, Tibet og Xīnjiāng. De nevnte regionenes grenser sammenfaller ikke nødvendigvis med de moderne provinsgrensene. I mange sammenhenger siktes det med «Kina» til Folkerepublikken Kina (eller Fastlands-Kina), mens «Táiwān» benyttes sidestilt om «Republikken Kina». I den engelsktalende forretningsverden finnes begrepet «the Greater China region» (eller på kinesisk 大中華地區) om Kina på en litt uavgrenset og inkluderende måte.
Sinologer benytter ordet «Kina» på en måte som er omtrent like avgrenset som den klassiske kinesiske bruken av Zhōngguó, eller avgrenset til den hàn-kinesiske etniske gruppen som utgjør 92 % av den kinesiske befolkningen.
== Naturgeografi ==
Folkerepublikken Kina grenser til Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Russland, Mongolia, Nord-Korea, Gulehavet, Øst-Kina-havet, Formosastredet, Sør-Kina-havet, Vietnam, Laos, Myanmar, Bhutan, Nepal, India, Pakistan og Afghanistan.
Kina har mange forskjellige landskap, med fjell og fjellplatåer som dominerer i vest, og lavland i øst. De viktigste elvene flyter fra vest til øst (Chang Jiang (Yangtze), Huang He, Amur) og noen ganger mot sør (Perlefloden, Mekong, Brahmaputra).
Meget av Kinas jordbruksland ligger i områdene rundt de to viktigste elvene, Chang Jiang (Yangtze) og Huáng Hé, og rundt de elvene finner man den kinesiske kulturs og sivilisasjons vugge.
I øst er store og tett befolkede elvesletter ved Gulehavet og Østkinahavet; kysten mot Sørkinahavet er mer kupert. Hele det sørlige Kina er kupert med en rekke lave fjellpartier.
I vest er det et stort sletteland og sør for det et stadig stigende høydedrag som etter hvert blir til fjell og til de mektige Himalayafjellene. Høyeste topp er Mount Everest. Det nordvestre hjørne er det også tørre ørkenlandskap som Taklamakan og Gobiørkenen.
I lange tider har Kinas sørvestre grense vært markert av de høye fjell og dype daler i Yunnan-provinsen. Hinsides fjellene ligger de moderne stater India og Myanmar.
=== Klima ===
Kinas klima er svært variert på grunn av de varierende topografiske og geografiske forholdene i landet. Et av de viktigste klimatiske trekkene er monsunen. Den årlige syklusen av regntid og tørke utgjør en svært viktig del av livet til den tette befolkningen i den østlige halvdelen av landet. Selv om Kina ligger ved Stillehavet, er det fra Indiahavet fuktet kommer når monsunen starter sent på våren. Steder som knapt nok ser en dråpe vann eller et eneste snøflak i januar kan bli overskylla av vann i august. Alvorlige flommer kan berøre de store elvene, særlig Chang Jiang, og på 1900-tallet alene mistet hundretusenvis av mennesker livet. I september når kald nordlig vind trenger seg sørover begynner monsunen å trekke seg tilbake.
Enkelte områder kan få svært store temperaturforskjeller gjennom året, særlig i de indre, østlige områdene. Her har vinteren svært lave temperaturer, mens sommeren er varm og trykkende. Temperaturvariasjonen fra dag til dag er nokså liten, og årstidene er vanligvis presise hvert år. Kaldlufta fra Sibir presser seg sørover i Øst-Kina, og kan trenge inn i de sørøstlige områdene. Hongkong er en av de få kystbyene i tropene som kan få temperaturer ned mot 0 °C. Selv om det er kaldt fører den tørre luften til at det kommer lite snø. De nordøstlige områdene kan derimot få snø, og her blir snøen som regel liggende over lang tid.
Vinteren i Kina er kanskje overraskende kald for såpass lave breddegrader, men sommeren er like varm og fuktig som man kan forvente. Den mest behagelige tiden i Kina er kanskje i oktober da man har lange perioder med sol og behagelige temperaturer.
De vestlige områdene av Kina har et annet vær-regime. Her finner man Gobiørkenen på grensen mellom Kina og Mongolia ved siden av Tarimbekkenet, som tidligere rommet en enorm innsjø av brevann. Både ørkenen og bekkenet får svært høye temperaturer og tørre forhold om sommeren. Lenger nord er klimaet mer som i Sibir, med iskalde og tørre vintre og kjølige somre med enkelte regnbyger. Det store Tibetplatået er en egen meteorologisk verden, og mye av dette er uutforsket.
=== Flora og fauna ===
Det vestlige Kina domineres av gressmarker og ørkenområder, mens det østlige Kina har skog. Tidligere dekket skogen landskapet, men i moderne tider er bare en åttendedel av landet skogen bevart. Mesteparten av disse skogsområdene er i nordøst, men det er også noe i sør og på østsiden av det tibetanske platået. Dette området har også rododendron i dalsidene. Nord for elven Chang Jiang finnes løvfellende skog som går over i nåletrær lenger nord, mens sør for Chang Jiang finnes det eviggrønn storblandet skog som går over i tropisk regnskog enda lenger sør. I utkanten av ørkenområdene i nordvest finnes det skogsterreng som går over i steppe- og ørkenkratt.På samme måte som for plantelivet varierer også dyrelivet stort mellom de forskjellige regionene. Et av stedene med unikt dyreliv er Tibet, som har jak og takin. Skogene i Tibet og Sichuan er også det eneste stedet i verden hvor det bor rødpanda. Kjempepandaen finnes bare i Sichuan, og bor i bambusskog. Andre sjeldne arter i Kina er kjempesalamanderen vest i landet, kinesisk alligator, spadestør og den funksjonelt utdødde kinesiske elvedelfinen i Chang Jiang.Nord og vest i Kina har dyrelivet mye til felles med resten av det sentrale og nordlige Asia, og her har man asiatisk villesel, gaselle, ulv og baktriakamel. I sørøst finner man leopard, tiger, vannbøffel, desmerkatt og aper.
== Demografi ==
Det har vært over hundre forskjellige etniske befolkningsgrupper i Kina. Hàn-kineserne er tallmessig overlegne. I løpet av historien har mange etniske grupper blitt assimilert, eller forsvunnet uten spor. Flere tidligere etnisiteter er blitt sinisert (kinesiskpreget) og blitt Hàn-kinesere. Dette har ført til at antall Hàn-kinesere har økt dramatisk. I flere av Kinas (sentrale og sørlige) provinser er forskjellene i talemålet ofte så store at de må ty til «riksmålet» Mandarin eller skriftspråket (som er felles) for å gjøre seg forstått. Utenom Hàn-etnisiteten anerkjenner myndighetene i Folkerepublikken Kina til sammen 55 etniske minoriteter.Kinas totale befolkningstall, som er verdens største, er 1,4 milliarder. Befolkningsveksten i 2007 var på 0,606 prosent. Ettersom den totale verdensbefolkning er rundt 7 milliarder, utgjør Kinas befolkning 20 % av verdens befolkning. Denne andelen kommer til å synke dramatisk i tiårene som kommer, ettersom landet fra 1979 håndhevet en streng ettbarnspolitikk, mens land som for eksempel India ikke har gjennomført tilsvarende barnebegrensningstiltak. Ifølge FNs befolkningsprognoser (pr. 2017) kommer derfor India til å overta Kinas plass som verdens mest folkerike stat omkring 2024.Den demografiske situasjon er svært ubalansert. De to viktigste problemene, som av mange demografer beskrives som tikkende bomber, er at barnetallene er svært lave i forhold til den eldre befolkning, og at kjønnsfordelingen blant barn på grunn av selektive tiltak, blant annet ved kjønnsseleksjon ved hjelp av abort eller spedbarnsdrap, er slik at man er på vei inn i en situasjon med et betydelig kvinneunderskudd.
=== Språk ===
Kinesisk er et tonespråk i den sino-tibetiske språkfamilien. Hvis det regnes som et enkelt språk (slik kineserne selv gjør), ikke en språkfamilie (som vestlige lingvister ofte mener) er det verdens mest talte. Kinesisk har et klarere skille mellom skrift- og talespråk enn i de fleste andre språk, og det er mange ord og språklige mønstre som er vanlige muntlig, men ikke skriftlig, og motsatt.
==== Kinesisk skriftspråk ====
Skriftspråket kan følges 3500 år tilbake. Det ble opprinnelig brukt til spådomskunst og administrasjon ved hoffet under Shāng-dynastiet. Skrifttegnene var opprinnelig bilder (piktogrammer) av naturfenomener, men senere under Zhōu-dynastiet begynte en å bruke dem fonetisk ved at ideogrammer som rimte ble lånt for å skape tegn for abstrakte fenomen. Fra da av ble de fleste nye tegn skapt ved å sammensette en del som kategoriklassifiserte tegnet, «en radikal», med et tegn som gav et hint om uttalen, «et fonetikum». Omkring 90 % av alle kinesiske skrifttegn er rent abstrakte sammensetninger av radikal-element og fonetikum. Derfor er det en utbredt myte å tro at kinesiske tegn er forvanskede bilder av fenomener i virkeligheten. (Selv om under 10 % av tegn opprinnelig har vært bilder. Som for eksempel 口 kǒu, munn; 人 rén, menneske; 女 nǚ, kvinne.)
Rundt 500 f.Kr. hadde det i området rundt Huang He (Den gule flod) i Nord-Kina utviklet seg et språk som nå er kjent som klassisk kinesisk. Dette er språket som ble skrevet og talt av Konfucius og Mencius, og som er forfaren til alle moderne kinesiske dialekter. Muntlig fortsatte kinesisk å utvikle seg, men datidens skriftlige kinesisk (kjent som Gǔwén) endret seg lite før 1900-tallet. Det var under Qín-dynastiet på 210-tallet f.Kr. at tegnene ble standardisert. Tegnene fikk da navn etter det neste dynastiet, Hàn-dynastiet og heter i dag Hànzì-tegn («Hàn-folkets skrifttegn»).
I en reform på slutten av 1950-tallet ble antall strøk redusert etter modell fra vanlige håndskriftformer. Praktisk talt alt som utgis i Folkerepublikken Kina er skrevet med disse forenklede skrifttegnene, mens Taiwan (og til en viss grad Singapore, Hongkong og de eksilkinesiske miljøer) har holdt fast på de tradisjonelle skrifttegnene. Hànzi-tegn er også utgangspunkt for det japanske skriftspråket Kanji.
Kalligrafi er en viktig kunstart i Kina, på linje med malerkunst og musikk.
En utbredt misforståelse er at et skrifttegn alltid står for et ord. Et skrifttegn står alltid for én stavelse, ikke nødvendigvis for et ord. De fleste ord har to stavelser, noen kun én og enkelte tre eller fire.
==== Kinesisk talemål ====
Selv om skriftspråket er felles for Kina (små unntak for kantonesisk), er talespråket – spesielt i Sør-Kina – ofte så forskjellig at det er gjensidig uforståelig. I Folkerepublikken Kina kalles talespråket Hànyǔ («Hàn-folkets talemål»), mens dialektene omtales som navn på stedet + huà (for eksempel Shànghǎihuà = Shànghǎi-snakk = Shànghǎi-dialekt).
I 1913 bestemte den nyopprettede Republikken Kina seg for å innføre et felles riksspråk, som et ledd i nasjonsbyggingen. Riksspråket var i datidens språkbruk kjent som Guóyǔ, og var basert på dialekten i Běijīng-området i Nord-Kina, som i Vesten kalles mandarin. Etter kommunistenes maktovertagelse i 1949 fortsatte politikken med å promotere mandarin som riksspråk, nå under betegnelsen Pǔtōnghuà. Skolesystemet og TV har ført til at nesten alle kinesere behersker riksspråket.
At kinesisk er et tonefallspråk vil si at tonefallet er like viktig for ordets betydning som sammensetningen av vokaler og konsonanter. Når kinesisk transkriberes til latinske bokstaver etter pīnyīn-standarden angis tonefallet med et aksenttegn. (Dette er ikke samme slag aksenter som man kjenner for eksempel fra fransk).
Standard kinesisk har fire toner.
1. tone: høyt vedvarende tonefall (ā)
2. tone: stigende (á)
3. tone: synkende og så stigende (ǎ)
4. tone: raskt fallende (à).For personer med kinesisk som morsmål er tonefallet så opplagt at det sjelden skrives når pīnyīn benyttes, noe som fører til at vestlige personers forsøk på uttale kinesiske ord på det grunnlag gjerne blir fullstendig uforståelig for kinesisktalende.
=== Religion ===
Forskjellige filosofiske retninger har hatt en svært markant innflytelse på kinesisk kultur. De tre eldste hovedretninger utgikk fra konfutsianismen, taoismen og til sist buddhismen.
Kinas religiøse tradisjoner er svært sammensatte. Blant de religioner eller trossystemer som assosieres med Kina er forfedrekult, buddhisme, kinesisk folkereligion med røtter i eldgamle myter, konfutsianismen, taoismen og islam.
De fleste kinesere – 59 % av befolkningen, eller ca. 767 millioner mennesker – sier selv at de ikke er religiøse. Men ritualer og religion – særlig den tradisjonelle troen på konfutsianismen, taoismen og buddhismen – spiller en viktig del i manges liv. Ca. 33 % av befolkningen følger en blanding av trosretninger som benevnes i statistikkene som «tradisjonell tro» eller bare «annet».
Ca. 8 % av befolkningen er buddhister. Regjeringen har anslått antallet kristne til 16 millioner. En uavhengig undersøkelse av East China Normal University i 2007 kom frem til at det er 40 millioner kristne i Kina, noe som er mye mer enn regjeringens tall, men samtidig lavere enn hva noen utenlandske observatører har kommet frem til. Senere undersøkelser viser at antall kristne er sterkt økende og kan komme opp mot 247 millioner i 2030.Pr. 2016 var det mer enn det er 20 millioner muslimer i Kina.
=== Befolkningspolitikk ===
Grunnet en befolkning på over 1,3 milliarder mennesker og en estimert vekstrate på 0,57 % er Kinas regjering bekymret over og oppmerksom på sin befolkningsvekst og har med blandet hell forsøkt forskjellige typer familieplanleggingspolitikk. Fra 1979 var regelen at hver familie kun fikk lov til å ha ett barn, med enkelte unntak for etniske minoriteter og for bønder på landsbygda dersom den førstefødte var en jente.Myndighetenes fødselspolitikk møtte folkelig motstand, særlig i landsbruksområder hvor det var bruk for arbeidskraft og fordi man i Kina tradisjonelt alltid ønsker seg sønner. Folk som ikke overholdt ettbarnspolitikken gav ofte uriktige opplysninger om antall familiemedlemmer under folketellinger.Offisiell politikk forbyr bruk av tvangsaborter eller tvangssterilisering, men det fremkommer jevnlig beskyldninger om at lokale embedsmenn tar drastiske midler i bruk for å nå befolkningsmålsetninger. Kinesiske demografers anslag over Kinas fødselsrate varierer fra 1,5 til 2,0. Regjeringen er særlig bekymret for at det vil bli født langt flere gutter enn piker fordi familier tradisjonelt foretrekker gutter, og det er derfor forbudt å bruke ultralyd til kjønnsbestemmelse og etterfølgende abort av pikefostre.
Den omstridte ettbarnspolitikken tok slutt i 2015, og siden den tid har gifte par anledning til å få to barn.
== Historie ==
Den kinesiske sivilisasjon oppstod langs Huáng Hé-elva i Nord-Kina. Kineserne deler oftest opp historien i herskerdynastier, ettersom dynastiskiftene ofte innebar skifte av styreform, herskerklasse og hovedstad. Under Shāng-dynastiet ble skriftspråket, spådomskunst og litteratur som Yijing skapt. Zhōu-dynastiet var en periode preget av borgerkrig og splittelse på den ene siden og kulturell blomstring innen filosofi og litteratur på den annen side. Under Zhōu-dynastiet oppsto konfusianismen og taoismen, og litteratur og filosofi fra denne epoken ble grunnlaget for kinesisk kultur de neste 2000 år.
Alle smårikene ble samlet under keiser Shǐhuángdì i 221 f.Kr., og slik oppstod Qín-dynastiet. I Qín-årene ble byggingen av Den kinesiske mur igangsatt, et byggeprosjekt som med pauser pågikk i 1800 år. Etter at landet ble samlet av Qín-herskerne fulgte omkring 13 andre såkalte dynastier. Mange av dem omfattet et system med underlagte kongedømmer, fyrstedømmer, hertugdømmer, grevskap osv., men etter hvert nøt keiseren en reell sentralmakt. Keiserne hadde forskjellige former for regjeringer med statsminister og andre ministre, og i kortere perioder lå den reelle makten i embetsverkets, keiserslektens eller hoffevnukkenes hender.
Qíns skrekkvelde brøt sammen etter kort tid og gav plass til Hàn-dynastiet. I denne perioden ble konfusianismen forvandlet til en statsfilosofi, og Zhōu-tidens kultur fikk status som ideal. Under Suí-dynastiet ble det gigantiske byggeprosjektet Keiserkanalen oppført for å forsyne troppene ved muren. Táng-dynastiet blir av de fleste kinesere regnet som landets kulturelle gullalder, hvor kalligrafi og poesi nådde sitt høyeste nivå noensinne.
For det meste var de kinesiske hovedsteder beliggende i den østlige del av riket. De fire byene som oftest eller lengst var hovedsteder, var Nanjing, Beijing, Chang'an (i dag Xi'an) og Luoyang.
=== Yuán-, Míng- og Qing-dynastiene ===
Mongolene brøt gjennom muren på 1200-tallet og grunnla Yuán-dynastiet. De ble etter kort tid assimilert i den kinesiske kultur, og ble styrtet og etterfulgt av Míng-dynastiet. I Míng-perioden ble hovedstaden flyttet til Beijing der Den forbudte by ble oppført. Kinesiske oppdagere la ut på oppdagelsesferder til andre kontinenter, en virksomhet som tok slutt rett før europeerne for første gang nådde Kina med sine handelsskip.
Fra 1644 regjerte Qing-dynastiet (også kjent som Mandsju-dynastiet). Inntil 1700-tallet hadde Kina et klart teknologisk fortrinn i forhold til folkene i Sentral-Asia, men sakket samtidig akterut i forhold til Europa. Dette la grunnlaget for 1800-tallets defensive avvisning fra kinesernes side til den europeiske imperialisme, samtidig som Kina selv ekspanderte innover mot Sentral-Asia. Kina tapte på denne tiden flere kriger mot europeere og naboland, slik som opiumkrigene (1839–1842 og 1856–1860), den fransk-kinesiske krig (1883–1885) og den første kinesisk-japanske krig (1894–1895).
=== Kina på 1900-tallet ===
I 1912 gikk det mandsju-dominerte Qing-dynastiet under, og ble erstattet av republikansk statsstyre i landet. Sun Yat-sen ble utropt til president. Men snart tvang Yuan Shikai, en Qing-general som hadde gått over til de revolusjonæres side, Sun til å tre tilbake og overlate presidentskapet til ham selv. Det tok ikke lang tid før Yuan prøvde å få seg selv kåret til keiser, men han ble raskt avsatt.
Etter general Yuans fall gjenstod Kina som politisk fragmentert; riktignok satt det en internasjonalt anerkjent regjering i Beijing, men den var så å si maktesløs utover landet der lokale krigsherrer var de virkelige maktutøvere.
Mot slutten av 1920-tallet klarte Kuomintang (KMT) under Chiang Kai-shek å gjenforene landet og bringe det under sin effektive kontroll. Hovedstaden ble da flyttet til Nanjing, og KMT begynte å iverksette et moderniseringsprogram i henhold til Sun Yat-sens tanker om landet som en moderne og demokratisk stat. Men fordi man likevel mente at tiden ikke var helt moden for demokratiet, ble dette Kina en ettpartistat.
Under massakren i Nanjing i 1937 drepte japanerne anslagsvis over 300 000 kinesere i løpet av kun seks uker. Mennesker ble kokt levende, brent i hel, overkjørt av stridsvogner og ved andre forferdelige metoder. Forholdet mellom Japan og Kina er fortsatt anstrengt som en delvis følge av det som skjedde i Kina før og under den andre verdenskrig, og måten Japan har behandlet dette på i ettertid. Mens tyskerne har betalt milliarder i erstatning, bygd minnesmerker og bedt om unnskyldning, mener mange at Japan fornærmer sine ofre med å tilbe krigsforbrytere som guder.
=== Folkerepublikken blir opprettet ===
Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949 av kommunistpartiet etter at partiet hadde gått seirende ut av den kinesiske borgerkrig. Nasjonalist-partiet Kuomintang, som hadde tilkjempet seg regjeringsmakten i Republikken Kina etter Qīng-keiserdømmets fall i 1911, evakuerte da til øya Táiwān. Under ledelse av partiets eneveldige leder Máo Zédōng ble det igangsatt et program for å oppnå et klasseløst kommunistisk samfunn. Staten skulle skapes etter sovjetisk modell, men til forskjell fra nylig industrialiserte Sovjet, ønsket partileder Máo å bygge sin makt på bondebefolkningen, ikke industriarbeiderne. Landets offisielle ideologi ble maoismen, en variant av marxismen-leninismen som la vekt på folkelig mobilisering, oppvurdering av jordbruket, anti-tradisjonalisme og fiendtlig innstilling til vestlig innflytelse. Regimet igangsatte omfordeling av landbruksjorda, utryddelse av jordeierklassen og utdanningsreformer.
Troen på industrialisering gjennom massemobilisering førte til at partiet lanserte «det store spranget» (Dàyuèjìn), et storstilt forsøk på å ta igjen USA og Sovjet i stålproduksjon ved å bygge et smelteverk i nesten hver eneste landsby. Planen slo feil og førte til det som regnes for er verdenshistoriens største hungerkatastrofe. Antall ofre er ukjent, men anslagsvis mellom 20 til 30 millioner mennesker «mangler» ifølge landets befolkningsstatistikk. Etter «det store spranget» begynte Máo å føle sin posisjon i partiet truet. Dessuten brøt den tidligere alliansen med kommunistiske Sovjet sammen etter at den nye partiledelsen i Sovjet skiftet politisk kurs.
I 1966 ble kulturrevolusjonen (Wéngé) igangsatt. Denne innebar at kommunistenes ungdomsbevegelse, millioner av rødegardister (Hóng wèi bīng), i realiteten fikk politimyndighet og nærmest ubegrensede fullmakter til å arrestere, forhøre og straffe personer som rødegardistene oppfattet som klassefiender. Millioner av mennesker, fremfor alt partifunksjonærer og intellektuelle ble tvunget til omskolering gjennom arbeid (Láojiào), det vil si straffearbeid i jordbruket. Skoler og universiteter ble stengt for at elevene og studentene skulle kunne benytte tiden til politiske massemøter og dugnadsarbeid. Tusenvis av kulturminnesmerker ble ødelagt for å fjerne symboler for landets førkommunistiske kultur. Sitatboken med politiske aforismer av formann Máo ble på kort tid den boka i hele verden med nest største opplag. I samtiden regnet regimets tilhengere kulturrevolusjonen for å være en nødvendig reaksjon mot illojalitet og byråkratisering av partiapparatet. Kritikerne og ofrene har påpekt at kulturrevolusjonen kastet landet ut i flere år med lovløshet, vilkårlig vold og økonomisk stillstand.
I 1972 gjorde USAs president Nixon et uventet skifte i utenrikspolitikken; hans besøk til landet var innledningen til normalisering av forbindelsene til Folkerepublikken Kina. USA og Folkerepublikken gjorde dette skiftet fordi begge statene anså Sovjetunionen som en større trussel enn hverandre. Folkerepublikken ble anerkjent som Kinas legitime regjering av FN, inntil da hadde republikken på Táiwān hatt Kinas plass i FN og sikkerhetsrådet.
I 1976 døde Máo Zédōng. Etter et kort interregnum der Máos enke og tidligere lederkrets kontrollerte partiet, gikk makten over til Dèng Xiǎopíng. Dèng igangsatte reformer for å gradvis innføre markedsøkonomi og tone ned persondyrkingen som hadde preget kulturrevolusjonen. Dèng og hans støttespillere var imidlertid nøye med ikke å svekke kommunistpartiets maktmonopol, og å unngå at ulønnsom statsindustri ble nedlagt så raskt at det kunne føre til massearbeidsledighet.
Kombinasjonen av fastholdelse av kommunistisk ettpartistat samtidig som markedsliberale reformer har blitt innført har ført til at vestlige kommentatorer har benyttet betegnelsen markeds-leninismen på landets styreform. Staten beholder utstrakt kontroll over pressen, partiet og politiet, men på grunn av landets størrelse har myndighetene i Beijing begrenset oversikt over de lokale maktelitene. Siden reformene i 1978 har Folkerepublikken Kina blitt en av verdens største eksportører av industrivarer. I stor grad har de fått tilgang til teknologi ved å inngå samarbeid med vestlige selskaper (joint-ventures).
== Politikk og administrasjon ==
Folkerepublikken er en sosialistisk republikk og en (ikke-føderal) sentralstat. Landet regjeres på grunnlag av forfatningen fra 1982. Kinas nåværende president (pr. 2019) er Xi Jinping og nåværende statsminister er Li Keqiang.
I tråd med Formann Mao Zedongs lære om det revolusjonære partiets status som mobiliserende representant for bønders og arbeideres objektive klasseinteresser, har Kinas kommunistparti politisk maktmonopol og det er uklar skillelinjer og en glidende overgang mellom Kommunistpartiet og statens myndighetsorganer. Statssystemet består derfor av to parallelle, hierarkiske strukturer for utforming og gjennomføring av politikk – den formelle statsstrukturen med Den Nasjonale Folkekongress, Regjering og President på nasjonalt nivå, og den tilsvarende parallelle partistrukturen med Partikongressen, Sentralkomiteen/Politbyrået og Generalsekretæren.
Mens Kinas økonomi ble liberalisert etter Deng Xiaopings maktovertakelse på 1980-tallet, har ikke det politiske system blitt tilsvarende demokratisert. Det er en viss grad av demokrati på lokalpolitisk nivå, og Kina har siden slutten av 1980-årene hatt valg til kommunestyrer. Pr. 2008 hadde 900 millioner kinesere fått brukt stemmeretten sin. Velgerne kan imidlertid ikke velge mellom flere partier, og Kommunistpartiets lokalavdelinger kontrollerer at de folkevalgte kommunepolitikerne ikke forlater partilinjen. På nasjonalt nivå har man ingen politiske valg, og det politiske ledersjiktet supplerer seg selv. Da Hu Jintaos etterfølger som landets øverste leder skulle utpekes i 2012 var det formelt partikongressen som skulle fatte vedtaket, men Politbyråets stående komité hadde allerede på forhånd utpekt Xi Jinping til etterfølger som generalsekretær. Året etter ble han også valgt til Kinas president av landets folkekongress, i et valg som var en ren formalitet.De som jobber for å innføre et flerpartisystem blir straffeforfulgt av myndighetene. Hongkong, som ble innlemmet i Folkerepublikken Kina i 1997, er et unntak fra dette systemet, og har fortsatt flerpartidemokrati. Likevel kan myndighetene i Beijing gripe inn i Hongkongs politiske liv og forby regimekritiske partier, for eksempel de som kjemper for selvstendighet. Kina har sterke restriksjoner på organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, rett til å få barn, og religionsfrihet. Det politiske liv har tidvis vært preget av korrupsjon, til tross for synlige og offisielt prioriterte kampanjer med harde straffer for korrupte ledere. En høyt profilert rettssak endte i 2013 med domfellelse for Bo Xilai, partisjef i Chongqing-provinsen.Det politiske liv foregår primært innenfor kommunistpartiet, selv om det har vært forsøk på å etablere alternative politiske bevegelser. Myndighetene anser Falun Gong-bevegelsen for å være en konkurrerende samfunnsorganisasjon, og forfølger medlemmene. Studenter i Beijing gjennomførte demonstrasjoner for demokrati i 1989, men protestene ble brutalt slått ned av landets militære styrker. Fagbevegelsen i Kina hadde 137 millioner medlemmer i 2006, men har i liten grad mulighet til å representere medlemmene: I det regulerte samarbeidet mellom partene i Kinas arbeidsliv har fagbevegelsen en stilling som er underordnet partiet og arbeidsgiverne.
=== Administrativ inndeling ===
Folkerepublikken Kina er inndelt i 23 provinser (medregnet øya Taiwan), fem autonome regioner, fire bykommuner på provinsnivå, og to spesielle administrative regioner. Dessuten består Folkerepublikken av 56 forskjellige offisielle nasjonaliteter.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Folkerepublikken Kinas militærstyrker kalles Folkets frigjøringshær, og ble opprettet i forbindelse med Nanchangopprøret i 1927. Folkets frigjøringshær består av fem forsvarsgrener: Bakkestyrkene, Marinen, Luftforsvaret, Missilstyrkene og de strategiske støttestyrkene (cyberkrigføring og krigføring i verdensrommet). Landet er en atommakt, og har anslagsvis 260 kjernefysiske stridshoder (pr. 2015) fordelt på ICBMer, sjøbaserte ballistiske missiler og bombefly. Totalt omfatter Folkets frigjøringshær rundt to millioner soldater i aktiv tjeneste, samt en halv million reservister. Forsvarsbudsjettet er på ca. 175 milliarder amerikanske dollar. Folkerepublikken Kina har i prinsippet verneplikt, men et stort antall frivillige gjør at de klarer å fylle mannskapsbehovene uten å ta i bruk vernepliktige soldater.Kina har diplomatiske relasjoner med de fleste større land i verden. Sverige anerkjente, som det første vestlige land, Folkerepublikken Kina den 9. mai 1950. Folkerepublikken Kina overtok i 1971 Republikken Kina (Taiwan) sin plass som representant for Kina og ble en av de fem permanente medlemmer av sikkerhetsrådet. Kina er også observatør i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner.
Kina fører Ett-Kina-politikk, som betyr at Kina kun vil ha diplomatiske forbindelser med land som anerkjenner Kinas krav på Taiwan og som ikke har diplomatiske forbindelser med Taiwan. Den kinesiske regjering er også kraftig imot at taiwanske politikere som Lee Teng-hui og Chen Shui-bian eller kontroversielle personer som Tenzin Gyatso (Tibets Dalai Lama) mottas offisielt av noen land.
Japan og Kina har innimellom hatt et anstrengt forhold til hverandre blant annet fordi at det i noen japanske skolebøker er benektelser av overgrep begått av japanske soldater i Kina under andre verdenskrig. En annen grunn er at japanske toppolitikere med jevne mellomrom har besøkt Yasukuni-helligdommen, der de minnes japanske soldater falt i strid, inkludert militære ledere dømt for krigsforbrytelser etter andre verdenskrig. Uenighet rundt eierskapet til Senkakuøyene i Øst-Kina-havet bidrar også til det anstrengte forholdet mellom Japan og Folkerepublikken.
=== Menneskerettigheter ===
Bruk av sensur er utbredt, og kommunistpartiet undertrykker enhver organisasjon som det anser for å være en trussel imot dets makt – som det var tilfellet med demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989. Kina er det landet i verden som idømmer og iverksetter flest dødsstraffer, både relativt sett og i absolutte tall. Myndighetene holder tallet på henrettede hemmelig, men Amnesty International anslår at Kina henretter flere tusen mennesker hvert år.I forkant av Sommer-OL 2008 laget Amnesty International en rapport om Kinas brudd på menneskerettigheter. Sentralt i rapporten stod undertrykkelsen av befolkningen i Tibet, fengsling av menneskerettighetsforkjempere, urimelig bruk av tvangsmidler slik som omskoleringsleirer mot de som ønsker å fremme sin sak for myndighetene, og begrensninger for journalister og sensur på internett.Siden Jiang Zemins lederperiode på 1990-tallet har Publisitetsdepartementet til Kinas kommunistparti kontrollert alle kinesiske medier. Etter at Hu Jintao overtok i 2002 ble det i noen år myket noe opp, og mediene kunne på denne tiden skrive om sosiale problemer og kritisere korrupsjon i lokalforvaltningen. Fra 2005 til 2006 ble linjen igjen hardere, og kritiske aviser og publikasjoner ble stemplet som ulovlige og stengt ned. Samtidig innførte myndighetene streng kontroll over Internett-trafikk, og gjennom systemet kjent som «Den kinesiske brannmur» blokkerer de utenlandske nettsteder, samt overvåker og sensurerer kinesiske internettbrukeres private kommunikasjon og aktivitet i sosiale medier. Rundt 2010 var det igjen blitt åpnere forhold der bloggere kunne skrive om sosiale og politiske reformer og kinesiske brukere kunne nå internasjonale nettsteder, men etter at Xi Jinping overtok makten i 2012 har det blitt innført nye teknologiske sperrer og lover som hindrer ytringsfriheten på Internett i Kina.I 2014 innførte myndighetene en stor nasjonal database der innbyggerne rangeres etter Kommunistpartiets mål for pålitelighet og troverdighet, og denne informasjonen brukes til både å straffe og premiere folk alt ettersom hvordan de har oppført seg i trafikken, på kollektivtransport, på Internett, og ellers i samfunnet. Personer som får dårlig poengscore i dette «sosial kreditt»-systemet kan få dårligere jobbmuligheter, dårligere Internett-tilgang, nektes skoleplass, eller nektes å reise.
=== Forholdet til Norge ===
Norge etablerte en utenriksstasjon i Beijing i 1919, og denne ble akkreditert hos Chiang Kai-sheks nasjonalistiske regjering i Nanjing i 1930. Etter at Folkerepublikken Kina var blitt formelt opprettet brøt Norge forbindelsene med nasjonalistene i 1950, og i 1954 fikk Norge en ambassade i Beijing da det ble opprettet formelle diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken. Kinas ambassade i Oslo ligger i Tuengen allé vest i byen.
Forholdet mellom Norge og Kina var lenge på frysepunktet etter at den opposisjonelle Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris 2010. Etter seks år uten politisk kontakt ble forholdet normalisert igjen fra november 2016, da landene gjenopptok forhandlinger om en frihandelsavtale.
== Økonomi og næringsliv ==
Kina er pr. 2017 verdens nest største økonomi med et bruttonasjonalprodukt (BNP) på 12 237 milliarder amerikanske dollar. Fra landet åpnet seg opp for utenlandske investeringer og handel i 1979 og frem til 2017 har den gjennomsnittlige årlige økningen i BNP vært på hele 9,5 % (justert for inflasjon). Denne økningen blir av Verdensbanken beskrevet som «den raskest sammenhengende veksten av en større økonomi gjennom tidene». Lønnsnivået i Kina var i 2017 begynt å nærme seg nivået i Sør-Europa, etter å ha doblet seg de siste ti årene. Kinesiske industriarbeidere tjente da i overkant av 30 kroner i timen, noe som var fem ganger så mye som en indisk industriarbeider.I 2009 ble Kina verdens største eksportnasjon med en vareeksport på 1 200 milliarder dollar. I 2015 var vareeksporten økt til 2 420 milliarder dollar, en dobling av eksportverdien i løpet av ni år. Importen var samme år 2 017 milliarder dollar, som gir et handelsoverskudd på 303 milliarder dollar i 2015. Hovedeksporten består av tekstiler, elektroniske produkter, olje og oljeprodukter, kjemikalier, lettere industrivarer, og våpen. Også servicenæringen har vokst kraftig og utgjør mer enn 40 % av BNP.
Grunnenheten for valuta i Kina kalles yuan (元), mens den formelle betegnelsen på valutaen som har vært i bruk i Folkerepublikken Kina siden 1949 er rénmínbì (RMB, 元, «folkets penger»). En yuan deles opp i 10 jiǎo (角), som igjen deles opp i 100 fēn (分), selv om de senere tiårs prisstigning gjør at jiǎo og fēn sjeldnere er i bruk. Yuan og jiǎo er skriftlige og formelle former, og i muntlig tale brukes gjerne ordene kuài («spenn») og máo for henholdsvis yuan og jiǎo. Den største enheten er 100 yuan og den minste er 1 fēn. I vesten forkortes valutaen til CNY og ¥ eller Ұ brukes som symbol.
=== Reformer fra 1980-årene ===
De økonomiske reformene som startet i andre halvdel av 1980-tallet, tok sikte på å effektivisere landbruket og overflytte arbeidskraft fra bygda til mer produktiv industri og tjenesteyting i byene. Det ble i starten opprettet spesielle økonomiske soner (SEZ) hvor det ble innført markedsmekanismer, privat eiendomsrett og åpen utenrikshandel, for å få i gang eksponeringen av produksjonen mot konkurranse. Fortsatt er om lag ¾ av befolkningen sysselsatt i jordbruket, men landbrukssektoren utgjør bare 13 % av BNP. Landet er en stor industrinasjon med egenproduksjon av biler, fly, IT-utstyr og andre kapital- og forbruksvarer. Guangdong-provinsen har stor lisensproduksjon av IT-utstyr og elektronikk, med basis i vekstbyene Shenzhen og Guangzhou.
Kina ble i 2001 medlem av Verdens handelsorganisasjon. Det er opprettet børser i Beijing og Shanghai, i tillegg til den eldre Hang Seng-børsen i Hongkong. Aksjemarkedene er likevel umodne, myndighetene tillater ikke større fluktuasjoner og griper ofte inn overfor svingninger i aksjekursene. Bankmarkedet er også umodent, noe som har bidratt til framveksten av et grått lånemarked hvor ikke-finansielle bedrifter og privatpersoner låner ut penger. Kina har lenge hatt en fundamental ubalanse i økonomien med høye investeringer og eksport, mens privat forbruk har vært beskjedent. Vestlige land med USA i spissen har anklaget Kina for å administrere en kunstig svak valuta for å styrke egen eksport på verdensmarkedet. Samlet utenriksgjeld har blitt redusert til om lag 12 prosent av BNP, mens statens totale gjeld inklusive innenriks fordringer er økende og har passert 60 prosent av BNP.
=== Industri, naturressurser og energi ===
Kina er rikt på naturressurser som blant annet kull og jernmalm, samt en betydelig andel av verdensreservene av sjeldne jordarter (rare earths). Landet utnytter olje- og gassforekomster i sør, men er blant verdens største importører av olje.
=== Turisme ===
Med 60,7 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Kina det fjerde største turistmålet i verden. Flesteparten av de utenlandske besøkende er imidlertid kinesere fra Taiwan, Hongkong og Macao, og hvis disse holdes utenfor mottok landet 26 millioner utenlandske turister i 2014. De fleste utenlandske turister kommer fra andre land i Asia, og landene med flest antall turister til Kina er Sør-Korea, Japan, Russland, USA, Vietnam, Malaysia og Mongolia. Omtrent 20 % av turister til Kina er europeere, og omtrent halvparten av disse er russere.
=== Større kinesiske foretak ===
Kinas næringsliv domineres av statseide bedrifter, og mange av disse hører blant verdens største konsern i sine bransjer. Alle de store bankene er statlige, og det samme gjelder samtlige fire lisenshavere innenfor telekommunikasjoner. Også de største energiselskapene er statseide, både innenfor oljeproduksjon (CNPC, CNOOC, Sinopec, PetroChina), og innenfor vannkraft- og kullkraftproduksjonen (State Grid, CPIC). En del større private selskaper er registrert i Hongkong, og noen større private selskap i Fastlands-Kina har særlig vokst fram innenfor IT-industrien (Lenovo, Huawei, Alibaba).
== Samfunn ==
=== Kalender ===
Den kinesiske kalender er en lunisolarkalender. I Kina benytter man i dag den gregorianske kalenderen, men den kinesiske kalender brukes fremdeles til markering av tradisjonelle helligdager, for eksempel kinesisk nyttår, Duanwu-festivalen og Månefesten. Den brukes også til å velge en gunstig dag for brylluper eller for innvielse av en ny bygning. Ettersom en måned i den kinesiske kalender er like lang som månens omløpstid, forteller kalenderen også noe om månens faser.
Den kinesiske kalender har også gitt navn til årene. De følger en syklus på tolv forskjellige år i denne rekkefølgen: rotte, okse, tiger, hare, drage, slange, hest, sau, ape, hane, hund, og gris. 5. februar 2019 begynner grisens år, mens rottens år begynner 25. januar 2020.
=== Utdanning og forskning ===
Det kinesiske skolesystemet er fullt ut drevet av staten og organisert under det kinesiske utdanningsdepartementet. Det er ni års obligatorisk skolegang, vanligvis fordelt på seks år med barneskole (fra seks eller syvårsalderen) og tre år med ungdomsskole (for elever fra tolv til femten år). Noen provinser opererer også med modellen med fem års barneskole og fire års ungdomsskole. Etter ungdomsskolen er det mulighet for å gå tre år på videregående skole.
Opptaksprøven til høyere utdanning kalles Gaokao, og har spesielt fokus på elevenes kunnskaper i kinesisk, matematikk og fremmedspråk. Eksamenen er regnet som vanskelig, og bare 40 % av eksaminandene består. Resultatene ved denne prøven danner grunnlaget for hvilken høyere utdanningsinstitusjon man blir tilbudt studieplass ved.I 2016 hadde landet omtrent 2 600 høyere utdanningsinstitusjoner, en økning fra 1071 i 1999. I samme periode økte studentpopulasjonen fra 8,8 millioner til 29 millioner. Årlig uteksamineres 15 000 ingeniører med ph.d.-grad, noe som er det høyeste antallet på verdensbasis. Blant de mest kjente universitetene er Tsinghuauniversitetet og Pekinguniversitetet (begge i Beijing), og Fudanuniversitetet i Shanghai.I 2016 passerte Kina USA som verdens mest publiserende forskningsland innenfor teknologi og naturvitenskap. Rundt to prosent av BNP brukes til forskning pr. 2015, noe som er en fordobling siden 2001. Kina har også hatt en sterk økning i publiserte artikler i verdens høyest rangerte vitenskapelig tidsskrifter. Kinesernes satsing på vitenskap og teknologi er imidlertid ikke bare av nyere dato, og historisk sett har kinesernes tekniske oppfinnelser omfattet for eksempel kompasset, boktrykkerkunsten, papiret, den orientalske abakus, kruttet, armbrøsten og rustningen. Den kinesiske matematiker Zu Chongzhi klarte på 400-tallet å regne ut tallet π (pi) med syv desimaler. Alkymi er taoistisk kjemi, svært forskjellig fra moderne kjemi. Kineserne drev det tidlig langt innen biologi og urtelære, blant annet om medisinale planter. Likeså var kineserne tidlig ute med kirurgi, og er fremdeles helt i tet hva gjelder akupunktur.
=== Massemedier ===
Kinas største fjernsynsselskap er China Central Television (CCTV), som er statseid og underlagt Publisitetsdepartementet til Kinas kommunistparti. CCTV har 24 kanaler og når én milliard mennesker. De internasjonale kanalene til CCTV ble i 2016 skilt ut under merkenavnet China Global Television Network (CGTN), og CGTN driver kanaler på engelsk, arabisk, fransk, spansk og russisk.Folkerepublikken Kinas største dagsavis er Folkets dagblad, som er organ for kommunistpartiet. Landet har også to engelskspråklige aviser: Beijing-baserte China Daily og Shanghai-baserte Shanghai Daily. Den kinesiske regjeringen står også bak nyhetsbyrået Xinhua.
Kina har liten eller ingen grad av pressefrihet, og organisasjonen Reportere uten grenser rangerer landet nær bunnen i sine årlige oversikter over pressefrihet i verdens land. Kinesiske medier er under streng statlig kontroll, og det er vanskelig for utenlandske journalister å arbeide i landet. Myndighetene overvåker også av hva folk poster på internett, i chat-rom og i sosiale medier, og journalister og bloggere som kritiserer myndighetene risikerer fengselsstraff. Kinas sosiale kredittsystem effektiviserer overvåkningen og gir kinesiske innbyggere sosial kreditt (poeng) basert på oppførselen deres.
=== Urbanitet ===
Kina kjennetegnes av en stor indre migrasjon fra land til by, der fattige migranter forlater hjemplassene sine for å søke arbeid i de store og mellomstore byene. Denne personstrømmen går i hovedsak fra landets indre områder til kyststrøkene, og fra det vestlige og sentrale Kina til det østlige Kina. Ifølge offisielle tall hadde Kina i 2009 totalt 230 millioner migrantarbeidere, og omtrent 60 % av disse arbeider i industrien eller i byggenæringen.I 2012 gikk bybefolkningen i Kina forbi landbefolkningen, da 680 millioner mennesker – 51,27 % av befolkningen – bodde i byer. Denne andelen er forventet å øke til 75 % i løpet av den neste tyveårsperioden.
== Kultur ==
Kinas kultur er en av verdens eldste. Landet hadde et utviklet samfunnssystem allerede for 4 000 år siden og det er i Kina mange store oppfinnelser har sett dagens lys, for eksempel papiret og boktrykkerkunsten, porselen, krutt og kompasset. Keiserdynastiene varte i mer enn 2 500 år og omfattet både epoker med stabilitet og med revolusjonerende forandring.
=== Musikk, dans og drama ===
Kineserne utviklet et stort antall musikkinstrumenter, blant annet zheng, xiao og erhu. Musikkinstrumentet sheng fikk en rekke arvtakere i Vesten.
Dragedans og Løvedans er kjente kinesiske former for fremvisningsdans.
=== Litteratur og skriftkultur ===
Kinesisk litteratur har en lang og rik historie, delvis tilskyndet av oppdagelsen av trykkekunsten under Song-dynastiet. Forut for den tid var de klassiske og religiøse manuskripter nettopp «manuskripter» – håndskrevne, med blekkpensel. Det dreide seg for det meste om konfutsianske, taoistiske og buddhistiske verker. For å granske disse tekstene opprettet de lærde et stort antall akademier. Noen av akademiene var finansiert av herskerdynastiene, og de kongelige kunne selv ta aktivt del i diskusjonene der. Av dokumenter forfattet på denne tidlige tid er titusener blitt bevart. Kinesiske filosofer, forfattere og diktere har for det meste nydt stor respekt i samfunnet, og spilt en viktig rolle som kulturbærere.
=== Kunst, verdensarv og museer ===
I Kina har man alltid satt billedkunsten høyt, og de eldste bevarte maleriene er fra 200-tallet f.Kr. Fra ca. 400-tallet e.Kr. ble det å lage tegninger med tusj og pensel vanlig blant embedsmenn og andre i eliten, og det at kinesisk kalligrafi også har høy status som kunstform henger sammen med at det var den skrivekyndige klassen som begynte med billedkunst. Fra Song-dynastiets tid ca. rundt år 1000 skjedde det en stor utvikling i kinesisk landskapsmaleri, og i denne epoken kom også fugle- og blomstermalerier som kunstform. Et format som er vanlig for kinesisk billedkunst er de lange, strimmelformede billedrullene, såkalte «horisontalbilder». Dette formatet er meget gammelt i bruk til fortellende figurfremstillinger, men fra Song-tiden og utover ble de også brukt til panoramautsyn over elve- og fjellandskap.Fra Yuan-dynastiet (1271–1368) tok billedkunsten en mer personlig retning. Den største kinesiske maleren på denne tiden var Zhao Mengfu, kjent for sine hestemalerier. Blant andre kjente kunstnere fra denne epoken er Wang Meng og Ni Zan. Under Ming-dynastiet (1368–1644) fikk kunsten en tilbakeskuende tendens, der man så til gamle mestere for inspirasjon. Kjente kunstnere fra Ming-tiden er Shen Zhou og etterfølgeren Wen Zhengming. Kunsten under Qing-dynastiet (1644–1912) begynte med en motreaksjon mot tilbakeskuingen under Ming, med de tre malende munkene Zhu Da, Shitao og Kun Can som sentrale aktører. Senere i Qing-perioden var det ingen overordnet trend i kinesisk billedkunst, og alle malere hadde hver sin stil. På 1800-tallet var kinesisk billedkunst preget av nedgang, på grunn av de sosiale og økonomiske problemene i landet.Det finnes eksempler på kinesisk skulpturkunst helt tilbake til Yangshaokulturen og fra bronsealderen, men det var først med buddhismen] inntog i landet at skulpturer i større format ble vanlig. Buddha-statuene begynte å ta menneskelig form i det første århundre etter Kristus, og med utviklingen av ulike retninger innenfor buddhismen ble det også stort spenn i fremstillingen av Buddha. Felles for de fleste var imidlertid at de var veldig statiske todimensjonale, og var ment å sees rett forfra. Fra 500-tallet ble kinesisk skulpturkunst mer tredimensjonal, og fra 600-tallet ble skulpturene nesten overdrevet kroppslige. Senere i kinesisk kunsthistorie har man beholdt formspråket fra 400–700-årene, og stort sett gjentatt eller variert over stilen med overdrevne former.
Kineserne har aldri skilt skarpt mellom kunst og kunsthåndverk, og retninger innenfor sistnevnte har periodevis hatt stor prestisje. Kinesisk keramikk har røtter tilbake til steinalderen, og fra 600-tallet e.Kr. slo porselenet igjennom. Dette ble snart en viktig handelsvare som ble eksportert vestover til Midtøsten og Europa. Fra 1300-tallet begynte kinesiske porselenskunstnere å eksperimentere med å male med blå koboltfarge over hvit porselen, og Jingdezhen ble senter for landets porselensproduksjon. Porselensteknikkene utviklet seg videre i Ming- og Qing-periodene, og siden 1700-tallet har kinesisk blåhvitt og emaljedekorert porselen vært inspirasjonskilde og forbilde også for keramikere i vesten.Edelmetaller har aldri spilt noen sentral rolle i kinesisk kunsthåndverk, men fra Shang-dynastiet (ca. 1550–1045 f.Kr.) kjenner man avanserte metoder for støping av bronse. Utgravinger har fått for dagen store mengder bronsegjenstander fra landets tidlige historie, der spesielt bronsekar brukt til ofringer til forfedres ånder er unike. Ved siden av bronsen har også jade vært spesielt for Kinas kunsthåndverk, og fra Han-dynastiet (202 f.Kr.–220 e.Kr.) finner man hele drakter av jadeplater. Fra senere perioder har man småskulpturer i elfenben, blant annet fra Ming-dynastiet. Spesielt fra kinesisk kunsthåndverkstradisjon er også bruken av horn fra neshorn, blant annet til vinbegere.Siden Folkerepublikken Kina ratifiserte UNESCOs konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven i 1985 har landet fått 53 oppføringer på listen over Verdens kultur- og naturarvsteder, noe som er nest flest i verden. Blant de mest kjente verdensarvstedene i Kina er Den forbudte by i Beijing, Den kinesiske mur, Potalapalasset i Tibet og Terrakottahæren ved Qin Shi Huangdis mausoleum.
=== Mat og drikke ===
Mat er en viktig del av kinesisk kultur. Stort sett all mat er knyttet til en eller annen effekt på helsen. Det kinesiske kjøkken har opphav i de forskjellige provinsene og det finnes uendelig mange retter.
Det spises med pinner. Maten serveres i felles skåler på bordet og alle spiser av alle rettene som er på bordet. I Sør-Kina er ris det dominerende tilbehøret, men i nord er det mer basert på brød laget av korn. Kineserne bruker en langt større del av sin inntekt på mat enn man gjør i Norge. De er langt mer oppmerksom på smak, kvalitet og viktigheten av å spise sunt og variert.
=== Idrett ===
Kina er blant de tidligste steder i verden hvor man begynte å drive med sport. Det finnes bevis for at Kina er det sted i verden der en form for fotball først ble spilt. Andre populære sportsgrener i Kina: kampsport, bordtennis, badminton, svømming, basketball og i den senere tiden golf og rugby. Brettspill som go, xiangqi (kinesisk sjakk) og mahjong (májiàng) og i den senere tiden sjakk er populære spill i Kina.
I kinesisk kultur anses det som viktig å være fysisk aktiv, og man kan se eldre trene qigong og tai chi i parker om morgenen og studenter som gjør uttøyningsøvelser på skolens område. Den profesjonelle amerikanske basketball-ligaen NBA har mange unge tilhengere i Kina og Yao Ming er et stort idol for dem.
Sommer-OL 2008 ble avholdt i Beijing og andre byer i Kina.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
De gamle landsbyene Xidi og Hongcun sør i Anhui
Yīnxū (Yin-ruinene), restene etter den siste hovedstaden under Shang-dynastiet, i Henan
Verneområdene for kjempepandaer i Sichuan
Fujian Tulou, som er 46 særegne jordhus i ti landsbyer i det sørøstlige Fujian
Verneområdet De tre parallelle elver i Yunnan
Den kinesiske mur
Taishanfjellet i Shandong-provinsen
Huang Shan-fjellene i Anhui-provinsen
Mogaogrottene i Gansu-provinsen
Utgravningsstedet for «Pekingmannen» i Zhoukoudian (Beijing)
Nasjonalparken Lushan i Jiangxi
Gamlebyen i Lijiang i Yunnan
Gamlebyen i Ping Yao i Shanxi
Jiuzhaigoudalen i Sichuan-provinsen
Huanglongområdet i Sichuan
Wulingyuanområdet i Hunan-provinsen
De klassiske hager i Suzhou i Jiangsu
Fjellrefugiet og dets omliggende templer ved Chengde i Hebei-provinsen
Steinfigurene i Dazu fylke i Chongqing
Potalapalassets historiske kompleks i Lhasa i Tibet
Qinchengfjellet og irrigasjonsanlegget i Dujiangyan i Sichuan
Wuyifjellene i Fujian
Konfucius' tempel og mausoleum, og Kong-familiens sete i Qufu i Shandong-provinsen
Gammele bygningsanlegg i Wudangfjellene i Hubei-provinsen
Emeifjellet med kjempebuddhaen i Leshan i Sichuan
Longmengrottene ved Luoyang i Henan
Sommerpalasset og de keiserlige hager i Beijing
Himmeltempelet, et keiserlig offeralter i Beijing
Keisermausoleene fra Ming- og Qingdynastiene (Minggravene, De vestlige Qinggravene og De østlige Qinggravene)
Yunganggrottene i Datong i Shanxi
Ming-dynastiets keiserpalass i Beijing og Qing-dynastiets keiserpalass i Shenyang
Goguryeokongedømmets hovedsteder og mausoleer
Historiske senteret i Macao
Mausoleet til den første Qin-keiseren i Xi'an i Shaanxi-provinsen (1987)
Diaolouene i Kaiping andre landsbyer i Guangdongdistriktet
Karst-topografien i Sør-Kina
Sanqingshan nasjonalpark
Fjellet Wutaishan
Fjellpartiet Danxiashan
Historiske monumenter i Dengfeng
Quanzhou – emporiet fra song- og yuan-periodenHovedstad og graver i det gamle Koguryo riket
West Lake kulturlandskap i HangzhouChengjiang område med fossiler
Området XanaduKulturlandskap, Honghe Hani risterrasser
Xinjiang TianshanSilkeveienCanal Grande
Tusi områdetHubei Shennongjia
Zuojiang Huashan bergkunst kulturlandskapKulangsu, en historisk internasjonal bosetning
Qinghai Hoh XilFanjingshan
Arkeologiske ruiner av Liangzhu
Trekkfuglreservater langs kysten av Gulehavet BohaibuktaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Kunqu-operaen
2003 – Musikken med Guqin (Soloframføring med siter)
2005 – Den uiguriske musikkformen Muqam i den kinesiske regionen Xinjiang
2009 – Gravering
2009 – Gravert blokktrykkteknikk
2009 – Kinesisk kalligrafi
2009 – Papirklipping
2009 – Dragebåtfestival
2009 – Dans av Kinas koreanske etniske gruppe
2009 – Tradisjonelt arkitektonisk håndverk, tømmerstrukturer
2009 – Brokade fra Nanjing Yunjin
2009 – Gesar episk tradisjon
2009 – Sang av den etniske gruppen Dong
2009 – Hua’er
2009 – Manas
2009 – Mazu tro og skikker
2009 – Khoomei, mongolsk sang
2009 – Nanyin
2009 – Regong kunst
2009 – Silkehåndverk
2009 – Tibetan opera
2009 – Yueju opera
2009 – Tradisjonell fyringsteknologi fra Longquan celadon
2009 – Tradisjonelt håndverk, Xuanpapir
2009 – Xi’an blåse- og perkusjonsensemble
2010 – Akupunktur og moxibustion, tradisjonell kinesisk medisin
2010 – Pekingopera
2011 – Hezhen Yimakan skyggedukker
2013 – Zhusuan, kuleramme
2016 – De tjuefire solfasene
2018 – Lum, tibetansk medisinsk bading
2020 – Ong Chun/Wangchuan/Wangkang-seremoni, ritualer relatert til forbindelsen mellom mennesket og havet (Sammen med Malaysia)
2020 – Taijiquan, indre kampsport praktisert for dens helsemessige fordeler
== Litteratur ==
Alison Bailey; Ronald G. Knapp; Peter Neville-Hadley; m.fl.: Kina. folk, landskap, kultur, historie. Pegasus forlag 2008. ISBN 9788244200400
Erling Borgen. Rød Drøm: mitt møte med Kina Oslo, 1998 ISBN 82-03-22292-7
Elisabeth S. Eide. Vårt skjeve blikk på kineserne. Aschehoug, 1995
Torbjørn Færøvik. Kina : en reise på livets elv. Oslo, 2004 ISBN 82-02-23517-0, h.
Torbjørn Færøvik: Midtens Rike: En vandring i Kinas historie. Oslo, 2009, ISBN 978-82-02-27269-2
Jung Chang. Ville Svaner: Tre Døtre av Kina. Oslo, 1993 ISBN 82-05-27065-1. Slektshistorie og selvbiografi om tre generasjoner kinesiske kvinners livserfaringer 1900-1980.
Kubler, Cornelius C. (2014). Basic Spoken Chinese: An Introduction to Speaking and Listening for Beginners. Tuttle Publishing. ISBN 9781462914814.
Kenneth G. Lieberthal og David M. Lampton, red. (1992). Bureaucracy, Politics, and Decision Making in Post-Mao China (Studies on China). University of California Press. ISBN 978-0520073562.
Cecilia Lindqvist: Tegnenes rike, en beretning om kineserne og skrifttegnene deres. Oslo, 1993
Trygve Løtveit: Den gule keiser, og andre historiske fortellinger fra det gamle Kina. Huitfeldt, 1995
Kevin Sinclair: Kina, en kulinarisk reise, autentiske oppskrifter fra verdens største land. Oslo, 2000
Jonathan D. Spence og Annping Chin (1996). Kinas århundre. Gyldendal. ISBN 8205243395.
Verden i dag : Kina og Taiwan. Bonniers Specialmagasiner / Illustrert Vitenskaps Bibliotek. 1996. ISBN 8277480253.
Kinesisk kunst gjennom 3000 år. Nasjonalgalleriet. 1977.
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) People's Republic of China – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 中华人民共和国 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
CIAs fakta om Folkerepublikken Kina Arkivert 13. februar 2007 hos Wayback Machine.
Lonely Planets omtale av Folkerepublikken Kina
Den kinesiske ambassaden i Norge (engelsk)
FN-sambandet om Kina | Ville svaner: Tre døtre av Kina (engelsk original: Wild Swans: Three Daughters of China) er en familiebiografi som strekker seg over et århundre og gjenforteller livene til tre kvinnelige generasjoner i Kina. Den er skrevet av kinesisk-fødte, nå britiske Jung Chang. | 11,708 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dirk_Stikker | 2023-02-04 | Dirk Stikker | ['Kategori:Ambassadører til Storbritannia', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 5. februar', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Honorære utnevnelser til Order of the British Empire', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NATOs generalsekretærer', 'Kategori:Nederlandske ambassadører', 'Kategori:Nederlandske politikere', 'Kategori:Personer fra Oldambt', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Dirk Uipko Stikker (født 5. februar 1897 i Winschoten i Nederland, død 23. desember 1979 i Wassenaar i Nederland) var en nederlandsk politiker og diplomat.
Stikker var Nederlands utenriksminister (1948–1952), ambassadør til Storbritannia (1952–1958) og NATOs 3. generalsekretær (1961–1964).
| Dirk Uipko Stikker (født 5. februar 1897 i Winschoten i Nederland, død 23. desember 1979 i Wassenaar i Nederland) var en nederlandsk politiker og diplomat.
Stikker var Nederlands utenriksminister (1948–1952), ambassadør til Storbritannia (1952–1958) og NATOs 3. generalsekretær (1961–1964).
== Referanser == | Dirk Uipko Stikker (født 5. februar 1897 i Winschoten i Nederland, død 23. | 11,709 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katrine_Tj%C3%B8lsen | 2023-02-04 | Katrine Tjølsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. januar', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske sjakkspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Katrine Tjølsen (født 28. januar 1993) er en norsk sjakkspiller og quizbokforfatter. I mars 2014 er hun Norges fjerde høyest rangerte kvinnelige sjakkspiller. Hun ble tildelt tittelen WIM den 8. januar 2010. Hun spiller for Bergens Schakklub, og er datter av legen, forskeren og sjakkdommeren Arne Tjølsen.
I 2007 gjorde Katrine Tjølsen seg bemerket ved å bli kadettnorgesmester (U16) i en alder av 14 år. Hun deltok også på fjerdebord for Norges kvinnelag under sjakkolympiaden i 2008. Der gjorde hun et svært sterkt resultat med 6 av 9 mulige poeng. I NM 2010 ble hun med 7.5 av 9 mulige poeng historiens første kvinnelige juniornorgesmester i sjakk, noe som gjorde at hun til NM 2011 var kvalifisert for eliteklassen. Tjølsen spilte etter dette førstebord for Norge i Sjakk-OL 2010, men gjorde med 3 av 10 poeng der et resultat godt under forventet.
Tjølsen ble første kvinnelige norske spiller til å vinne ett parti i eliteklassen da hun under NM i 2011 vant i første runde, og etter også å ha vunnet sitt neste parti ledet hun sensasjonelt eliteklassen alene. Tjølsen var rangert lavest av de 18 elitespillerne, men endte til slutt på 13.-plass med 4 av 9 poeng. Det er det klart sterkeste resultatet en kvinnelig norsk sjakkspiller har gjort i eliteklassen. Katrine Tjølsen har i 2012 og 2013 prioritert realfagstudier ved Massachusetts Institute of Technology i USA, og hun har derfor verken deltatt i flere NM eller spilt på det norske laget i Sjakk-OL 2012.
Tjølsen er kreditert som rådgiver i etterordet til flere krimromaner av historikeren, forfatteren og sjakkspilleren Hans Olav Lahlum. I august 2013 offentliggjorde Lahlum at Tjølsen også har vært en hovedmodell for romanetterforskeren Patricia Louise I. E. Borchmann. I mars 2014 debuterte Tjølsen selv som forfatter, da hun skrev alle realfagskapitlene i Lahlums quizbok, vol. 1.
| Katrine Tjølsen (født 28. januar 1993) er en norsk sjakkspiller og quizbokforfatter. I mars 2014 er hun Norges fjerde høyest rangerte kvinnelige sjakkspiller. Hun ble tildelt tittelen WIM den 8. januar 2010. Hun spiller for Bergens Schakklub, og er datter av legen, forskeren og sjakkdommeren Arne Tjølsen.
I 2007 gjorde Katrine Tjølsen seg bemerket ved å bli kadettnorgesmester (U16) i en alder av 14 år. Hun deltok også på fjerdebord for Norges kvinnelag under sjakkolympiaden i 2008. Der gjorde hun et svært sterkt resultat med 6 av 9 mulige poeng. I NM 2010 ble hun med 7.5 av 9 mulige poeng historiens første kvinnelige juniornorgesmester i sjakk, noe som gjorde at hun til NM 2011 var kvalifisert for eliteklassen. Tjølsen spilte etter dette førstebord for Norge i Sjakk-OL 2010, men gjorde med 3 av 10 poeng der et resultat godt under forventet.
Tjølsen ble første kvinnelige norske spiller til å vinne ett parti i eliteklassen da hun under NM i 2011 vant i første runde, og etter også å ha vunnet sitt neste parti ledet hun sensasjonelt eliteklassen alene. Tjølsen var rangert lavest av de 18 elitespillerne, men endte til slutt på 13.-plass med 4 av 9 poeng. Det er det klart sterkeste resultatet en kvinnelig norsk sjakkspiller har gjort i eliteklassen. Katrine Tjølsen har i 2012 og 2013 prioritert realfagstudier ved Massachusetts Institute of Technology i USA, og hun har derfor verken deltatt i flere NM eller spilt på det norske laget i Sjakk-OL 2012.
Tjølsen er kreditert som rådgiver i etterordet til flere krimromaner av historikeren, forfatteren og sjakkspilleren Hans Olav Lahlum. I august 2013 offentliggjorde Lahlum at Tjølsen også har vært en hovedmodell for romanetterforskeren Patricia Louise I. E. Borchmann. I mars 2014 debuterte Tjølsen selv som forfatter, da hun skrev alle realfagskapitlene i Lahlums quizbok, vol. 1.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Katrine Tjølsen – FIDE
(en) Katrine Tjølsen – US Chess Federation
(en) Katrine Tjølsen – chessgames.com
(en) Katrine Tjølsen – Chess.com
(en) Katrine Tjølsen – 365Chess.com | Norge | 11,710 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Vereide | 2023-02-04 | Ivar Vereide | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bluesmusikere', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske reklamefolk', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Ivar Vereide
(født 17. oktober 1955 i Oslo )
er en norsk reklamemann og musiker, som siden 2000 har arbeidet i reklamefirmaet Dinamo Han har vunnet Gullfisker og
jobbet tidligere for Scaneco (1976–92) og New Deal DDB (1992–2001)
Han har spilt i bluesgruppen Heavy Gentlemen med Knut Reiersrud. Vereide har sittet i styret for Bellona.
| Ivar Vereide
(født 17. oktober 1955 i Oslo )
er en norsk reklamemann og musiker, som siden 2000 har arbeidet i reklamefirmaet Dinamo Han har vunnet Gullfisker og
jobbet tidligere for Scaneco (1976–92) og New Deal DDB (1992–2001)
Han har spilt i bluesgruppen Heavy Gentlemen med Knut Reiersrud. Vereide har sittet i styret for Bellona.
== Referanser == | Ivar Vereide | 11,711 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Globalskolen | 2023-02-04 | Globalskolen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skoler i Norge'] | Globalskolen gir nettbasert kompletterende grunnskoleopplæring i norsk, samfunnsfag og KRLE på første til tiende årstrinn. Globalskolen startet i 1998. I 2021 hadde skolen 1200 elever i mer enn 100 forskjellige land. Globalskolen AS er eid av Volda kommune, og hovedkontoret ligger i Volda. Skolen har 25 ansatte bosatt rundt i Norge. Globalskolen delfinansieres av offentlige midler til kompletterende undervisning.
Globalskolen er et undervisningstilbud i norsk, samfunnsfag og KRLE for elever i grunnskolealder bosatt i utlandet. Undervisningen skjer via Internett gjennom læringsplattformen Canvas og er ukeplanbasert. Tilbudet er skreddersydd for familier som ønsker å holde kontakten med Norge og norsk skole. Globalskolen gir undervisning med hovedvekt på lese- og
skriveopplæring. Ordinære norske fagplaner ligger til grunn.
Opplegget er godkjent av Utdanningsdirektoratet og kommer inn under ordningen for kompletterende undervisning. Tilbudet gjelder også for elever som har norsk som andrespråk. Elevene skal bruke
minimum 90 minutter per uke på opplæringen i hvert semester – som er på 15 uker.
| Globalskolen gir nettbasert kompletterende grunnskoleopplæring i norsk, samfunnsfag og KRLE på første til tiende årstrinn. Globalskolen startet i 1998. I 2021 hadde skolen 1200 elever i mer enn 100 forskjellige land. Globalskolen AS er eid av Volda kommune, og hovedkontoret ligger i Volda. Skolen har 25 ansatte bosatt rundt i Norge. Globalskolen delfinansieres av offentlige midler til kompletterende undervisning.
Globalskolen er et undervisningstilbud i norsk, samfunnsfag og KRLE for elever i grunnskolealder bosatt i utlandet. Undervisningen skjer via Internett gjennom læringsplattformen Canvas og er ukeplanbasert. Tilbudet er skreddersydd for familier som ønsker å holde kontakten med Norge og norsk skole. Globalskolen gir undervisning med hovedvekt på lese- og
skriveopplæring. Ordinære norske fagplaner ligger til grunn.
Opplegget er godkjent av Utdanningsdirektoratet og kommer inn under ordningen for kompletterende undervisning. Tilbudet gjelder også for elever som har norsk som andrespråk. Elevene skal bruke
minimum 90 minutter per uke på opplæringen i hvert semester – som er på 15 uker.
== Eksterne lenker ==
Globalskolen | Globalskolen gir nettbasert kompletterende grunnskoleopplæring i norsk, samfunnsfag og KRLE på første til tiende årstrinn. Globalskolen startet i 1998. | 11,712 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yumenguan | 2023-02-04 | Yumenguan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjellpass i Kina', 'Kategori:Gansu', 'Kategori:Gansus historie', 'Kategori:Oppføringer på Folkerepublikken Kinas liste over nasjonale historiske minnesmerker og kulturgoder', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Silkeveien'] | Yumenguan (kinesisk: 玉门关; pīnyīn: Yùmén Guān), det vil si Jadeporten eller Jadeportens pass, er et grensepass vest for Dunhuang i provinsen Gansu i Kina. I oldtiden var det gjennom Yumenguan at Silkeveien gikk. Ikke langt unna var et annet av Silkeveiens viktige pass, Yangguan.
Passet ligger i samme byprefektur som byen Yumen (玉门, men hele 400 km lenger vest.
Passet og signalildtårnene langs den gamle grensevollen er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
| Yumenguan (kinesisk: 玉门关; pīnyīn: Yùmén Guān), det vil si Jadeporten eller Jadeportens pass, er et grensepass vest for Dunhuang i provinsen Gansu i Kina. I oldtiden var det gjennom Yumenguan at Silkeveien gikk. Ikke langt unna var et annet av Silkeveiens viktige pass, Yangguan.
Passet ligger i samme byprefektur som byen Yumen (玉门, men hele 400 km lenger vest.
Passet og signalildtårnene langs den gamle grensevollen er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.
== Litteratur ==
Bonavia, Judy (2004). The Silk Road From Xi’an to Kashgar. Revised by Christoph Baumer. 2004. Odyssey Publications.
Hill, John E. (2009). Through the Jade Gate to Rome: A Study of the Silk Routes during the Later Han Dynasty, 1st to 2nd Centuries CE. John E. Hill. BookSurge, Charleston, South Carolina. ISBN 978-1-4392-2134-1.
Mallory, J.P. and Mair, Victor H. (2000). The Tarim Mummies: Ancient China and the Mystery of the Earliest Peoples from the West. Thames & Hudson. London.
== Eksterne lenker ==
Yumen Pass and Beacon Tower Site on the Great Wall
Yumen Guan ji Changcheng Fengsui yizhi (Beacon Sites at the Yumen Pass and along the Great Wall)
Die Alarmfeuertürme | Yumenguan (kinesisk: 玉门关; pīnyīn: Yùmén Guān), det vil si Jadeporten eller Jadeportens pass, er et grensepass vest for Dunhuang i provinsen Gansu i Kina. I oldtiden var det gjennom Yumenguan at Silkeveien gikk. | 11,713 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaja_H%C3%B8glund | 2023-02-04 | Kaja Høglund | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske sprangryttere'] | Kaja Høglund (født 16. september 1994) er en norsk sprangrytter. Hun rir for Sylling rideklubb.Hun har med ponnien «Odd One Out» vunnet to gullmedaljer i norgesmesterskap og to bronse- og en sølvmedalje i lagkonkurranse i nordisk mesterskap. I 2009 byttet hun hest til ponnien «Harley Davidson».
| Kaja Høglund (født 16. september 1994) er en norsk sprangrytter. Hun rir for Sylling rideklubb.Hun har med ponnien «Odd One Out» vunnet to gullmedaljer i norgesmesterskap og to bronse- og en sølvmedalje i lagkonkurranse i nordisk mesterskap. I 2009 byttet hun hest til ponnien «Harley Davidson».
== Referanser == | Kaja Høglund (født 16. september 1994) er en norsk sprangrytter. | 11,714 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sturla_Eide | 2023-02-04 | Sturla Eide | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske folkemusikere', 'Kategori:Personer fra Orkdal kommune', 'Kategori:Personer fra Orkland kommune'] | Sturla Eide (født 27. mai 1975) er en norsk felespiller bosatt på Fannrem i Orkdal kommune. Han jobber som utøvende musiker, kulturskolelærer og kulturformidler i Orkdal kommune. Eide har utgitt flere CD-er og mottatt flere utmerkelser og stipender siden han startet som profesjonell musiker i 1998.
Det prosjektet Eide har jobbet mest med er «Flukt», som han startet i 1998/1999. Siden da har han også samarbeidet med Andreas Aase i duoen «sturla | andreas». Andre musikere han har jobbet mye med er Ronny Kjøsen, Øystein Sandbukt, og Lasse Sörlin. Han har hovedsakelig lært å spille fele av Ragnvald Bolme og Arild Hoksnes.
Sturla Eide har komponert flere kjente melodier der bl.a. Dimmisjonspols nok er den mest kjente. Navnet staves også Dimisjonspols.
| Sturla Eide (født 27. mai 1975) er en norsk felespiller bosatt på Fannrem i Orkdal kommune. Han jobber som utøvende musiker, kulturskolelærer og kulturformidler i Orkdal kommune. Eide har utgitt flere CD-er og mottatt flere utmerkelser og stipender siden han startet som profesjonell musiker i 1998.
Det prosjektet Eide har jobbet mest med er «Flukt», som han startet i 1998/1999. Siden da har han også samarbeidet med Andreas Aase i duoen «sturla | andreas». Andre musikere han har jobbet mye med er Ronny Kjøsen, Øystein Sandbukt, og Lasse Sörlin. Han har hovedsakelig lært å spille fele av Ragnvald Bolme og Arild Hoksnes.
Sturla Eide har komponert flere kjente melodier der bl.a. Dimmisjonspols nok er den mest kjente. Navnet staves også Dimisjonspols.
== Diskografi ==
Åsmund & Sturla (1997), med Åsmund Svenkerud
Glimmer (2003), med Andreas Aase
Murru (2007)
Triller (2010)
Slåtter fra Meldal og Orkdal, vol 1 (2010)
Slåtter fra Meldal og Orkdal Vol. 2 og 3 (2012)
=== Flukt ===
Spill (2002)
Drufiacc (2004)
Stille før stormen (2008)
=== Strengfolket ===
Nytt i gamle spor (1993)
=== Andre deltagelser ===
Gluntan: Gluntan tvers gjennom (1994)
Lillebror Vasaasen: 5 års jubileum – 12 Gammeldansmelodier (1995)
Gluntan: Gluntan's gull 3 & 4 (1995)
Grappa: Folkemusikk frå Trøndelag (1995)
Grappa: Norsk folkemusikk 1–10 (1995)
Heilo: Norske turdansar – Turdansar frå Vestlandet (1998)
Småviltlaget: Lader om (1999)
Hans Rotmo & Skrujern: Bønder i solnedgang (2000)
Gåte: Gåte EP (2000)
Dipsomaniacs: Stethoscophic Notion (2001)
Nidelven Grammofon: Gammeldans-Norge samles! Nr. 3 (2001)
Too Far Gone: Tia flyg (2002)
Hustad: Hustad Promotion (2002)
Christina Lundqvist: Gammaldans frå grensetraktene (2002)
Norsk Folkemusikk- og Danselag: www.folkogdans.no vol. 2 (2003)
Hans Rotmo: Spæll åt mæ – Oppsummering av Hans Rotmos musikk: 1974–2003 (2003)
Music Export Norway: Norway Now – World Traditional (2004)
Gåte: Iselilja (2004)
Too Far Gone: Like Refugees (2004)
Sie Gubba: Sie Gubba (2006)
Liv Marit Wedvik: Riding Out the Storm (2006)
Søndre Trondhjems Spellmannslag: Den er grei ja (2006)
2L: Sampler 2007 – The Nordic Sound (2007)
Norsk Folkemusikk- og Danselag: www.folkogdans.no vol. 4 (2007)
Folkelarm/Etnisk musikklubb: FolkeLarm Oslo2008 (2008)
Etnisk musikklubb: Music From Norway and Beyond (2013)
== Stipender og utmerkelser ==
1990 – Asmund Bjørkens talentpris (Delt ut under «Belg & Båggå» i Ålen)
2006 – Arbeidsstipend fra Norsk kulturråd
2009 – Fylkeskunstner i Sør-Trøndelag
== Eksterne lenker ==
www.felespiller.no | Sturla Eide (født 27. mai 1975) er en norsk felespiller bosatt på Fannrem i Orkdal kommune. | 11,715 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bl%C3%B8ff_(band) | 2023-02-04 | Bløff (band) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Norske rockegrupper'] | Bløff var et norsk band. I 1996 ga de ut en selvtitulert demo. I mars 1997 ble de landskjente da de ga ut singelen «Harde kår» med et omslagsbilde som var likt logoen til Coca-Cola produktet Urge. Låta ble A-listet på NRK. Coca-Cola krevde at singlen måtte trekkes fra markedet for å unngå søksmål. Plateselskapet EMI valgte å ikke gi den ut med nytt omslag. I april kom de ut med singlen «Min verden», hvor de hadde bildet av Norges riksvåpen på omslaget, uten krone og med erigert hale mellom bena. Dette ga på nytt bandet omtale i avisene. I september samme år kom EP-en Greatest hittil. I 1998 kom debutalbumet Popstjerner, og 4-spors singlen «Popstjerne» på Sonet. Popstjerner fikk terningkast 5 i Dagbladet. Bandet fikk kritikk fra Jahn Teigen da de harselerte med ekskona (dengang kona) til Morten Harket i teksten på «Popstjerne». Sangen ble også gitt ut på samlealbumet Norsk rock på norsk i 2000.
Bandet hadde egen fanklubb, Bløff Army, med over 1000 medlemmer på det meste.
Etter at bandet ble oppløst spilte Pål Tolstrup, Kim Granaas og Lasse Thorsen i bandet Corbin, men Granaas sluttet etter ikke altfor lenge. Corbin ga ut musikkalbumet Face Yourself i 2004, produsert av Ole Evenrud. Bandet ble oppløst i 2008, Kim Granaas startet sitt eget soloprosjekt med Andreas Eide som produsent, han har gitt ut en EP under navnet October, som har fått gode kritikker for sine tekster og tilstedeværelse. Anders Buaas begynte i bandet Absolute Steel under navnet «Andy Boss», og turnerte sammen med Paul Di'Anno i Norge. Han driver også Anders Buaas Recording Studio i Larvik,
Kim Granaas ga ut soloalbumet "Violence is a Sign of weakness" i november 2015 med
Andreas Eide Larsen på miks og som coprodusent under navnet October,
Kim Granaas skrev alle sangene, bortsett fra to som han skrev sammen med AlDeloner (Atle Bystrøm) fra bandet Midnight Choir, Black Dove og Stargazer.
Albumet ble meget godt mottatt av pressen,
Kim Granaas ga ut albumet på sin egen label, Brigadoon Records.
| Bløff var et norsk band. I 1996 ga de ut en selvtitulert demo. I mars 1997 ble de landskjente da de ga ut singelen «Harde kår» med et omslagsbilde som var likt logoen til Coca-Cola produktet Urge. Låta ble A-listet på NRK. Coca-Cola krevde at singlen måtte trekkes fra markedet for å unngå søksmål. Plateselskapet EMI valgte å ikke gi den ut med nytt omslag. I april kom de ut med singlen «Min verden», hvor de hadde bildet av Norges riksvåpen på omslaget, uten krone og med erigert hale mellom bena. Dette ga på nytt bandet omtale i avisene. I september samme år kom EP-en Greatest hittil. I 1998 kom debutalbumet Popstjerner, og 4-spors singlen «Popstjerne» på Sonet. Popstjerner fikk terningkast 5 i Dagbladet. Bandet fikk kritikk fra Jahn Teigen da de harselerte med ekskona (dengang kona) til Morten Harket i teksten på «Popstjerne». Sangen ble også gitt ut på samlealbumet Norsk rock på norsk i 2000.
Bandet hadde egen fanklubb, Bløff Army, med over 1000 medlemmer på det meste.
Etter at bandet ble oppløst spilte Pål Tolstrup, Kim Granaas og Lasse Thorsen i bandet Corbin, men Granaas sluttet etter ikke altfor lenge. Corbin ga ut musikkalbumet Face Yourself i 2004, produsert av Ole Evenrud. Bandet ble oppløst i 2008, Kim Granaas startet sitt eget soloprosjekt med Andreas Eide som produsent, han har gitt ut en EP under navnet October, som har fått gode kritikker for sine tekster og tilstedeværelse. Anders Buaas begynte i bandet Absolute Steel under navnet «Andy Boss», og turnerte sammen med Paul Di'Anno i Norge. Han driver også Anders Buaas Recording Studio i Larvik,
Kim Granaas ga ut soloalbumet "Violence is a Sign of weakness" i november 2015 med
Andreas Eide Larsen på miks og som coprodusent under navnet October,
Kim Granaas skrev alle sangene, bortsett fra to som han skrev sammen med AlDeloner (Atle Bystrøm) fra bandet Midnight Choir, Black Dove og Stargazer.
Albumet ble meget godt mottatt av pressen,
Kim Granaas ga ut albumet på sin egen label, Brigadoon Records.
== Diskografi ==
Bløff (demo) 1996
Harde kår (singel) 1997
Min verden (singel) 1997
Greatest hittil (EP) 1997
Popstjerne (singel) 1998
Popstjerner (CD) 1998
== Medlemmer ==
Anders Buaas – gitar
Pål Tolstrup – vokal
Kim Granaas – gitar
Lasse Thorsen – trommer
== Referanser == | Bløff var et norsk band. I 1996 ga de ut en selvtitulert demo. | 11,716 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Popstjerner | 2023-02-04 | Popstjerner | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 1998', 'Kategori:Norske musikkalbum'] | Popstjerner er debutalbumet til rockebandet Bløff fra Larvik.
Albumet er det eneste full-lengde studioalbum som bandet ga ut.
| Popstjerner er debutalbumet til rockebandet Bløff fra Larvik.
Albumet er det eneste full-lengde studioalbum som bandet ga ut.
== Sporliste ==
«Intro» (0:22)
«Tidsmaskin» (3:12)
«Se på meg!!» (4:03)
«Popstjerne» (3:03)
«Peil» (3:56)
«Dit hvor verden ender» (2:52)
«Interessant liv» (2:27)
«Finnes ingen her» (4:32)
«Desperat» (2:51)
«Superhelt» (3:13)
«Harde kår» (3:07)
«Tidene forandrer seg» (3:20)
== Personell ==
Anders Buaas – gitar
Pål Tolstrup – vokal
Kim Granås – gitar
Lasse Thorsen – trommer
== Eksterne lenker ==
(en) Popstjerner på Discogs | Lenke | 11,717 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_rock_p%C3%A5_norsk | 2023-02-04 | Norsk rock på norsk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2000', 'Kategori:Norske rockalbum', 'Kategori:Norske samlealbum'] | Norsk rock på norsk er et samlealbum med norsk rockemusikk.
Albumet ble utgitt 13. november 2000 av Scream Music Entertainment, katalognummer SMECD0805.
| Norsk rock på norsk er et samlealbum med norsk rockemusikk.
Albumet ble utgitt 13. november 2000 av Scream Music Entertainment, katalognummer SMECD0805.
== Sporliste ==
TNT – «Harley-Davidson» (4:03) (Dag Ingebrigtsen, G. Alfheim)
Ingenting – «Dommedag» (3:28) (Ingenting)
Magnus Grønneberg – «La La La» (4:04) (J. Christensen, M. Grønneberg)
Jonas Fjeld – «Texas Jensen» (3:26) (Jonas Fjeld, Ole Paus)
CC Cowboys – «Vill, vakker & våt» (3:38) (Magnus Grønneberg)
Gartnerlosjen – «Intens død» (2:16) (E. Hegerberg)
Bløff – «Popstjerne» (3:03) (Bløff)
Cornflakes – «Vinner» (2:57) (F. Holm)
Saft – «Vatn og ved» (3:35) (Ove Thue)
Superluna – «Sikkert ingenting å være redd for» (3:31) (K. Gilbert)
Raga Rockers – «Noen å hate» (2:42) (M. Krohn)
Dødsverk – «Mer» (3:41) (Dødsverk)
Black Debbath – «Problemer innad i Høyre» (4:18) (Black Debbath, Lars Lønning)
Gartnerlosjen – «Møllerens datter» (3:17) (Kristopher Schau, Lars Lønning)
Svigermors Drøm – «Fort» (2:54) (M. W. Simensen)
CC Cowboys – «Når du sover» (3:22) (Magnus Grønneberg)
Jannicke – «Sin egen stil» (3:10) (G. J. Jarlum)
== Eksterne lenker ==
Discogs – Norsk rock på norsk | Norsk rock på norsk er et samlealbum med norsk rockemusikk. | 11,718 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stavanger | 2023-02-04 | Stavanger | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fergesteder i Rogaland', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stavanger', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Stavanger er en by og kommune i Rogaland som ligger sørvest i Norge. Stavanger er Norges fjerde største bykommune. Den 1. januar 2020 ble Finnøy kommune og Rennesøy kommune slått sammen med Stavanger til nye Stavanger kommune. Kommunen ligger på Nord-Jæren og utgjør sammen med Sandnes, Sola og Randaberg landets tredje største byområde med 242 820 innbyggere. Stavanger kommune grenser til Randaberg, Sandnes, Sola, og i nord til Bokn. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland fylke og sete for statsforvalteren, fylkesadministrasjonen og Stavanger bispedømme. Byen er også sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt og sjødivisjonen i Statens kartverk. Stavanger blir regnet som det administrative, økonomiske og kulturelle senteret i fylket og er residensby for flere aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Stavangerregionen består av 13 omkringliggende kommuner ifølge storbymeldingen fra 2002. Per 1. april 2015 var folketallet i regionen 332 405. Regionen har over 70 % av innbyggerne i Rogaland og rett under 25 % av innbyggerne på Vestlandet.
Stavanger regnes i dag som sentrum for oljeindustrien i Norge og er en av Europas energihovedsteder. Forus Næringspark ligger på kommunegrensen mellom Stavanger, Sandnes og Sola og er en av landets største næringsparker med 2 500 bedrifter og nærmere 40 000 arbeidsplasser. Nordens største selskap, Equinor, har sitt hovedkontor på Forus i Stavanger, og i tillegg har flere internasjonale olje- og gasselskap sine norske kontor i byen. Som et resultat av dette regnes byen for å være svært internasjonal, med en innvandrerandel på 21,1 %. Flere statlige aktører som Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet har også sine hovedkontor i Stavanger. Stavanger huser også flere institusjoner for høyere utdanning, hvor Universitetet i Stavanger er det største. Universitet tilbyr flere doktogradsprogrammer, blant annet i petroleumsteknologi og offshoreteknologi. Byen er også residensby til Stavanger universitetssjukehus (SUS), Helse Vest, Norsk Oljemuseum, forskningsinstituttet International Research Institute of Stavanger, Rogaland Teater, Stavanger konserthus, Gastronomisk Institutt og rekruttskolen KNM Harald Haarfagre. Stavanger lufthavn ligger i nabokommunen Sola og er en av Nordens mest trafikkerte lufthavner.
Stavanger arrangerer annenhvert år Offshore Northern Seas, som er verdens nest største utstilling og konferanse for energisektoren. Gladmatfestivalen arrangeres også hvert år i Stavanger og regnes å være en av Skandinavias ledende matfestivaler. Byen er også kjent for å være en av landets fremste kulinariske klynger. Stavanger var i 2008 europeisk kulturhovedstad, og byen var også vertskap for utdelingen av Spellemannprisen fra 2013 til 2015.
| Stavanger er en by og kommune i Rogaland som ligger sørvest i Norge. Stavanger er Norges fjerde største bykommune. Den 1. januar 2020 ble Finnøy kommune og Rennesøy kommune slått sammen med Stavanger til nye Stavanger kommune. Kommunen ligger på Nord-Jæren og utgjør sammen med Sandnes, Sola og Randaberg landets tredje største byområde med 242 820 innbyggere. Stavanger kommune grenser til Randaberg, Sandnes, Sola, og i nord til Bokn. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland fylke og sete for statsforvalteren, fylkesadministrasjonen og Stavanger bispedømme. Byen er også sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt og sjødivisjonen i Statens kartverk. Stavanger blir regnet som det administrative, økonomiske og kulturelle senteret i fylket og er residensby for flere aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Stavangerregionen består av 13 omkringliggende kommuner ifølge storbymeldingen fra 2002. Per 1. april 2015 var folketallet i regionen 332 405. Regionen har over 70 % av innbyggerne i Rogaland og rett under 25 % av innbyggerne på Vestlandet.
Stavanger regnes i dag som sentrum for oljeindustrien i Norge og er en av Europas energihovedsteder. Forus Næringspark ligger på kommunegrensen mellom Stavanger, Sandnes og Sola og er en av landets største næringsparker med 2 500 bedrifter og nærmere 40 000 arbeidsplasser. Nordens største selskap, Equinor, har sitt hovedkontor på Forus i Stavanger, og i tillegg har flere internasjonale olje- og gasselskap sine norske kontor i byen. Som et resultat av dette regnes byen for å være svært internasjonal, med en innvandrerandel på 21,1 %. Flere statlige aktører som Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet har også sine hovedkontor i Stavanger. Stavanger huser også flere institusjoner for høyere utdanning, hvor Universitetet i Stavanger er det største. Universitet tilbyr flere doktogradsprogrammer, blant annet i petroleumsteknologi og offshoreteknologi. Byen er også residensby til Stavanger universitetssjukehus (SUS), Helse Vest, Norsk Oljemuseum, forskningsinstituttet International Research Institute of Stavanger, Rogaland Teater, Stavanger konserthus, Gastronomisk Institutt og rekruttskolen KNM Harald Haarfagre. Stavanger lufthavn ligger i nabokommunen Sola og er en av Nordens mest trafikkerte lufthavner.
Stavanger arrangerer annenhvert år Offshore Northern Seas, som er verdens nest største utstilling og konferanse for energisektoren. Gladmatfestivalen arrangeres også hvert år i Stavanger og regnes å være en av Skandinavias ledende matfestivaler. Byen er også kjent for å være en av landets fremste kulinariske klynger. Stavanger var i 2008 europeisk kulturhovedstad, og byen var også vertskap for utdelingen av Spellemannprisen fra 2013 til 2015.
== Natur og geografi ==
Kommunen dekkes av de nedre og midtre lag av skyvedekket til den kaledonske fjellkjedefoldingen, med nederst glimmerskifer og fyllitt i øst, og øverst granitt og øyegneis fra midtre og yngre proterozoikum helt sørvest i Stavanger (og i Sola kommune).
=== Topografi ===
Stavanger er en del av Låg-Jæren, et flatt landområde som hovedsakelig består av myr, sand, aur og stein. Stavanger grenser til havet i vest og Boknafjorden i nordøst. Låg-Jæren strekker seg fra Ogna-elven i sør til Tungenes i nord, der den nordligste delen inkludert Stavanger kalles Nord-Jæren. Byen ligger i et kystlandskap hvor størsteparten av kommunens areal ligger mellom 0 og 50 moh. Landskapet har et karakteristisk utseende med knauser og hauger hvor det ikke er bebyggelse eller landbruk. Byen er nært knyttet til sjø og vann, med fem innlandsvann og tre fjorder (Hafrsfjord, Byfjorden og Gandsfjorden). Sjø og vann danner landskapsrom og linjedrag og gir samtidig en rik strandsone med vegetasjon og dyreliv.
Terrenget er lavtliggende. 49 % av arealet ligger under 20 moh., mens 7 % er 60 moh. Bandåsen på øya Ombo i Ryfylke er Stavanger kommunes høyeste fjell. Fjellet ligger helt nordøst på øya, like ved kommunegrensa mot Hjelmeland, og faller bratt ned mot sjøen i øst og nord. Toppen på Bandåsen ligger 513,9 moh. De høyeste punktene i Stavanger by er Ullandhaug (138,95 moh.), fulgt av Jåttånuten (137,87 moh.).
Byen har vokst frem på begge sider av et søkk som går tvers gjennom terrenget med brattheng og bakker opp fra bunnen. I forlengelsen av Boknafjorden og Byfjorden skjærer Vågen seg inn i søkket fra nordvest, mens Hillevågsvatnet trenger seg inn fra Gandsfjorden ved Strømmen i sørøst. Breiavatnet ligger mellom de to fjordtarmene.
=== Øyene ===
De bebodde delene av byen er på fastlandet og øyene Hundvåg, Buøy, Åmøy, Langøy, Bjørnøy, Roaldsøy, Ormøy, Steinsøy, Engøy, Sølyst, Grasholmen, Vassøy, Lindøy, Hellesøy, Tunsøy og Kalvøy.
Ved kommunesammenslåing fra 2020 kommer disse øyene i tidligere Rennesøy og Finnøy kommuner i tillegg som bebodde øyer i Stavanger: Finnøy, Ombo, Helgøy, (Nord-) Talgje, Tjul, Kyrkjøy, Eriksholmen, Aubø, Bjergøy, (Nord-) Hidle, Fogn, Halsnøy, (Sør-) Bokn, Byre, (Sør-) Talgje, Brimse, Rennesøy, Mosterøy, Askje, Kloster, Fjøløy, Sokn og Bru.
=== Areal ===
Før kommunensammenslåingen i 2020 utgjorde daværende Stavanger kommune 54,19 km² og 67,67 km² inkludert øyene (13,48 km²). Innlandsvannene utgjorde samlet 3,5 km². De største er Store Stokkavatn (2,19 km²), Hålandsvatnet (0,63 km², Stavangers del) og Mosvatnet (0,46 km²). Midt i sentrum av byen ved Stavanger domkirke ligger Breiavatnet.
Av kommunens totale areal utgjør 43,23 km² (60,55 %) tettstedsbebyggelse. Dette er den høyeste andelen i landet. Resterende areal utgjør jordbruk og friområder.
=== Klima ===
Stavanger har et typisk atlanterhavsklima. Det er mye nedbør, men under gjennomsnittet for Vestlandet. Det sies at det ikke er regn, men «våt luft», også kalt «fløyelsregn». Stavanger er åpent og svært utsatt for stormene fra Nordsjøen om høsten og i januar. Vinteren er mild og snøfattig, og sommertemperaturen ligger over landsgjennomsnittet. Vintertemperaturen er sjeldent under –4 °C, og om sommeren er den sjelden over 24 °C. Meteorologisk institutts statistikk er fra en værstasjon på Stavanger lufthavn, Sola, og kan avvike noe fra kommunens faktiske værforhold.
Kystklimaet ved Nord-Jæren er varmere enn geografiske forhold normalt skulle tilsi på grunn av Golfstrømmen, og dette gir byen et varm klima tross at Stavanger ligger litt under samme breddegrad som sørspissen av Grønland. På den lengste dagen i året går solen ned noen minutter før 23:00, mens mørket faller på ved ettiden og det lysner i tretiden. På vinterhalvåret er solen oppe fra 09:00 til 16:00 på den korteste dagen. Beliggenheten ved havet og så langt nord gir Stavanger det jærske lyset som er Norges motsvar til lyset på Skagen.
Gjennomsnittstemperaturen på årlig basis for Stavanger er 7,4 °C, og den gjennomsnittlige nedbørmengden er på 1 180 mm. Gjennomsnittstallene er fra målinger gjort over en trettiårsperioden fra 1961 til 1990 på Sola.
== Samfunn ==
=== Byutvidelser og kommunesammenslåinger ===
Stavangers bydannelse startet med bebyggelsen langs Vågen og innerst med Domkirken. Frem til 1800-tallet grodde byen sakte og uorganisert. Tradisjonelt regnet man området innenfor Skolebekken, Breiavatnet og langs Løkkeveien ned til Vågen og ut til Sandvigå som byen. Den første byutvidelsen ble besluttet ved lov den 12. juli 1848. Med virkning fra 1. januar 1849 ble de såkalte «Forstedene» overført fra Hetland kommune, det vil si Konventgrunnene, Pedersgjeret, Blåsenborg, Verket, Rosenkildehagen, Bergeland, Kannik og en mindre del av Bispeladegård (tilsvarer omtrent området fra Spilderhaug sørvestover til krysset Kongsteinsgata-Kikebakken og videre sør-sørvestover til Lagård gravlund og Kongsgata). Neste utvidelse kom ved lov av 25. januar 1866, da det ble bestemt at «Samtlige Stavanger By tilliggende Egenæsløkker og Øer» fra 1. januar 1867 skulle sortere under byens myndighet. Dette tilsvarer Sølyst og Grasholmen og området fra Kalhammerviken sørvest over til Byhaugen, deretter sørover til Mosvatnet i nærheten av Hjaltlandsgata, langs Mosvatnet mot øst til omtrent på midten på vannets østre bredde, deretter nordøst til Peder Klows gate/Erlands gate, videre sørøst til Kong Carls gate, langs Kong Carls gate til Vålandsgata og til slutt mot nord til Kongsgata.
Den 4. mai 1878 ble neste byutvidelse bestemt. Den 1. januar 1879 ble byen utvidet med deler av Hetlands prestegård (Storhaug) med blant annet Lervig og Kjelvene i øst, deler av gården Bispeladegård og deler av Våland i sør samt en stripe av Tasta langs sjøen i nord. I tillegg ble Buøy og Engøy innlemmet i Stavanger, mot byens protest. Det ble fra Stavangers side hevdet at disse øyene «aldrig har været og neppe nogensinde vil blive, hvad man kaller By». Den første byutvidelsen på 1900-tallet kom den 1. juli 1905. Fra 1. januar 1906 ble ytterligere enkelte deler av Hetland prestegård (Storhaug) og Våland innlemmet i byen. Ved lov av 29. juni 1923 ble deler av Tasta, Tjensvoll, Våland, Hillevåg og resten av Hetlands prestegård innlemmet i byen.
I tilknytting til Schei-komiteen ble det i 1964 fastslått at Hetland herredskommune, unntatt Riska sokn og Dale (som ble en del av Sandnes), fra 1. januar 1965 i sin helhet skulle slås sammen med Stavanger bykommune. Samtidig ble Madla kommune innlemmet i Stavanger. Sammenslåingen økte byens areal fra 11,31 km² til 70,04 km² og folketallet økte fra 52 164 til 78 435 innbyggere.
Befolkningstilveksten siden kommunesammenslåingen med tidligere Hetland og Madla kommuner i 1965 er på 42 969, fra folketallet på 78 356 i 1965.
=== Kommuneadministrasjon ===
Stavanger kommune har hovedadministrasjon i rådhuset, Olav Kyrres gate 19, Olav Kyrres gate 23 og Ny Olavskleiv 6. Administrasjonen er delt inn i tre tjenesteområder:
Oppvekst og levekår har ansvar for kommunens undervisningstilbud i barnehager og skoler, helse- og sosialtjenester, barnevern og offentlige fritidstilbud for barn og unge.
Bymiljø og utbygging har ansvar for alle tekniske tjenester som vann, avløp og renovasjon, alle kommunale gater og uterom, parker, og naturområder, idrettsanlegg og forvaltning og utvikling av alle kommunale bygg og eiendommer. Her finner vi også kommunens miljøseksjon.
Kultur og byutvikling har ansvar for å planlegge blant annet for boligbygging, flere arbeidsplasser, gode og fremtidsrettete transportløsninger og et godt kulturtilbud i Stavanger. Avdelingen har også ansvar for å ta vare på viktige deler av byens kulturhistorie.I tillegg består administrasonen av disse støttefunksjonene:
kommunikasjonsavdeling
økonomiavdeling
personal- og organisasjonsavdeling
kommuneadvokaten
politisk sekretariat
næringsavdelingStavanger kommune har skilt ut deler av driften i fire kommunale foretak:
Sølvberget KF bestyrer Stavangers kulturhus Sølvberget.
Stavanger Natur- og idrettsservice KF er driver og vedlikeholder kommunens idrettsanlegg, idrettshaller, turstier, badeplasser, lekeplasser, nærmiljøanlegg og skjøtter naturområder, kulturlandskap og parker. Viktigste oppdragsgivere er park- og veiavdelingen og idrettsavdelingen i kommunen.
Stavanger Parkering KF driver både offentlige og private parkeringsplasser i Stavanger.
Stavanger Byggdrift KF Arkivert 29. mars 2012 hos Wayback Machine. utfører drift, vedlikehold, prosjektkoordinering og renhold på kommunens bygningsmasse på over 500 000 m2. Foretaket driver også et storkjøkken som leverer mat til kommunale sykehjem. Viktigste oppdragsgiver er Stavanger eiendom.Selskapsformen kommunalt foretak innebærer at fortaket er skilt ut fra kommunens administrasjon og gitt en mer selvstendig stilling med eget styre og daglig leder. Foretakene er likevel en del av Stavanger kommune og ikke egne rettssubjekt – til forskjell fra stiftelser og aksjeselskap. Stavanger kommune har det økonomiske ansvar for foretakenes disposisjoner, som ikke kan ta opp lån eller på annet vis forplikte kommunen økonomisk. Foretakene er ikke egne arbeidsgiverområder, medarbeiderne er ansatt i Stavanger kommune og foretakene følger den kommunale tariffavtalen. Offentlighetslov og forvaltningslov gjelder også for kommunale foretak.
Stavanger kommune hadde til sammen 8 499 ansatte per mars 2012.
=== Politikk ===
Utfyllende artikkel: Stavanger - tidligere kommunestyrevalg
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
=== Offentlige etater ===
Stavanger er sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt med hovedsete i Stavanger politistasjon og Stavanger fengsel på Finnestad nordvest i kommunen.
Stavanger regnes som sentrum for oljeindustrien i Norge og kalles ofte for «Oljehovedstaden». Dette på grunn av at flere statlige kontorer i tilknytning til oljen ligger her, slik som Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og det statlige aksjeselskapet Petoro har sine hovedkontorer i Stavanger. Sjøkartverket holder også til i Stavanger.
Byens største helseinstitusjon er Stavanger universitetssjukehus som er Norges fjerde største sykehus i antall opphold og eies av helseforetaket Helse Stavanger. Gamle Stavanger Sykehus er en underavdeling av SUS, men brukes i liten grad til medisinske formål og huser også administrasjonen til Rogaland fylkeskommune.
=== Utdanning ===
Universitetet i Stavanger ble opprettet i 2005, ved en oppgradering av Høgskolen i Stavanger. Universitetet har om lag 9 000 studenter og 1 000 ansatte og er organisert i tre fakulteter: humanistisk, samfunnsvitenskapelig og teknisk-naturvitenskapelig. Universitetet ligger på Ullandhaug. Høgskolen i Stavanger (HiS), som var forløperen til universitet, ble etablert den 1. august 1994, da seks statlige og en privat høyskole i Stavanger fusjonerte.
Misjonshøgskolen ble etablert i 1843, og har om lag 300 studenter fra ca. 20 land. Høgskolen ble i 2008 akkreditert som vitenskapelig høgskole. MHS er eid av Det norske misjonsselskap. Senter for Interkulturell Kommunikasjon (SIK) er tilknyttet misjonshøgskolen.
Kunstskolen i Stavanger ble etablert i 1978, med en forhistorie tilbake til 1957. Scandinavian School of Management tilbyr høgskolestudier i markedsføring og ledelse. Skolen er 92,5 % eid av John Bauer-konsernet. Solborg Folkehøgskole tar årlig imot vel 140 elever og eies av Normisjon. Andre private skoler er International School of Stavanger, The British International School of Stavanger og Stavanger franske skole som er i samme lokaler som Kampen skole.
Andre skoler i byen er Bedriftsfagskolen Stavanger, Noroff Instituttet Stavanger, Utdanningshuset Stavanger, Acta Bibelskole, BI Stavanger, Fjelltun Bibelskole, Folkeuniversitetet Stavanger, Imente Fagskole Stavanger, Nor Offshore Stavanger, Norges Kreative Fagskole Stavanger, Næringsakademiet Stavanger
Peteka – Stavanger, PNI Opplæringssenter og Stavanger Offshore Tekniske skole.
De videregående skolene sorterer inn under Rogaland fylkeskommune, men i Stavanger kommune ligger skolene St. Olav, St. Svithun, Stavanger katedralskole, Kongsgård, Hetland, Jåttå, Godalen og Bergeland.
=== Bydeler ===
Stavanger er delt inn i syv bydeler og har et bystyreutnevnt bydelsutvalg som skal være et bindeledd mellom bydelene og kommunen sentralt. Bydelene har liten beslutningsmyndighet direkte sett, men har uttalerett i de fleste saker som angår sitt område.
Stavanger er videre inndelt i 22 delområder og 218 grunnkretser.
Oppvekst- og levekårsstatistikk for kommunen er delt i fire områder uten avgrensning for bydeler. Områdene er Eiganes og Tasta, Hinna og Hillevåg, Storhaug og Hundvåg og Madla. Arbeids- og velferdsetaten (NAV) som åpnet 3. juli 2006 benytter også denne inndelingen.
Hundvåg bydel består av flere øyer som er forbundet med Storhaug og Stavanger via Bybrua som ble åpnet i 1978. Hundvåg er 6,41 kvadratkilometer stor, og har 12 631 innbyggere (2007). Bydelssenteret er Hundvågkrossen som ligger på øya Hundvåg. Av industri kan det tradisjonsrike Rosenberg Verft, som ligger på Buøy, nevnes.
Tasta bydel består av nordre del av tidligere Hetland herred. Bydelen utgjør nordre del av kommunen og omfatter området nord for Stokkavatnet og Byhaugen. Austre Åmøy, som har fastlandsforbindelse via Rennfast og Randaberg, inngår i Tasta bydel. Tastaveden, ca. 3 km nord for Stavanger sentrum, er bydelens største friområde og høyeste punkt (92 meter over havet), fulgt av Tastavarden (79 moh.)
Eiganes og Våland er vest i kommunen og deler av Stavanger sentrum ligger i denne bydelen. Bydelen har 20 126 innbyggere (2006). Eiganes og Våland bydel består av vestre del av bysenteret og området vestover til Stokkavatnet. Bydelens landareal er 7,01 km². Stavanger domkirke, Byparken, Breiavatnet og Kongsgård videregående skole ligger innenfor bydelens grenser.
Madla utgjør vestre del av kommunen og omfatter området vest for Stokkavatnet og Ullandhaug. Madlakrossen er bydelssenter for Madla bydel. Bydelens landareal er 13,87 km². ``Madla var egen kommune i perioden 1930–1965. Kommunen ble opprettet i 1930, da Håland herred ble delt i to. Madla ble slått sammen med Stavanger kommune den 1. januar 1965. Her ligger KNM Harald Haarfagre, også kjent som Madlaleiren.
Storhaug ligger nordøst i kommunen. Storhaug bydel består av halvøya øst for Vågen, Breiavatnet og Hillevågsvatnet samt øyene uten bro- eller tunneltilknytning til fastlandet. En gravhaug fra bronsealder og jernalder, ca. 1500 f.Kr. – 800 e.Kr. har gitt bydelen sitt navn.
Hillevåg ligger midt i kommunen, med Mosvatnet i nord og Ullandhaug i vest, Gandsfjorden i øst og Sørmarka i sør. Hillevåg var en del av tidligere Hetland herred. Tjensvoll var egen bydel frem til 1987, da flere bydeler i kommunen ble sammenslått. Hillevåg huser viktige institusjoner som Stavanger universitetssjukehus og Universitetet i Stavanger.
Hinna er en av bydelene som har hatt størst vekst de senere årene. Bydelen grenser til Gandsfjorden i øst, Sandnes i sør, Sola i vest og Hillevåg i nord. Bydelens landareal er 15,00 km² og kommunens høyeste punktet er Jåttånuten, 139 moh. Det har tidligere vært mye offshore-industri i Jåttåvågen, men området er under ombygging og blant annet ligger Viking Stadion her.
=== Samferdsel ===
Stavanger er knyttet godt sammen til resten av fylket, tross Boknafjorden som deler fylket i tre. E39 med motorvei forbinder Stavanger og Sandnes, og fortsetter via Rennfastsambandet i undersjøiske tunnel og ferjesamband mot Haugesund. RV13 med Ryfast-tunnelen krysser Boknafjorden til Solbakk i Ryfylke
Veitrafikk på riksvei 44 går sørover gjennom bydelene Hillevåg og Hinna til Sandnes. Madlaveien ned mot Kannik er en av de mest trafikkerte veistrekningene i byen og hadde i 2001 en årsdøgntrafikk på 45 000 kjøretøyer, mens Motorveien langs E39 har en årsdøgntrafikk på nesten 65 000 kjøretøyer.
Kollektivtrafikken i Stavanger og Nord-Jæren administreres av Rogaland Kollektivtrafikk RKT under merkenavnet Kolumbus, og bussene kjøres av Boreal. Kolumbus sine busser er lett gjenkjennelig med grønne farger. Byterminalen og området rundt Breiavatnet er sentrums knutepunkt for bussene.
Jernbanen mellom Egersund og Stavanger åpnet 27. februar 1878. Jærbanen fikk dobbeltspor mellom Stavanger og Sandnes i 2009.
Stavanger lufthavn, Sola ligger i Sola kommune ca. 14 km fra Stavanger sentrum. Flyplassen Sola ble åpnet i 1937. Flyplassen har betydelig helikoptertrafikk til og fra oljeplattformer i Nordsjøen. Flyplassen har direkte forbindelse med Aberdeen, Alicante, Amsterdam, Bergen, Berlin/Schöenefeld, Billund, Esbjerg, Frankfurt, Fuerteventura, Graz, Göteborg, Hannover, Innsbruck, Kraków, Kristiansand, Kristiansund, København, Lanzarote, Las Palmas, London/Gatwick, London/Heathrow, Málaga, Murcia, Newcastle, Oslo, Paris/Orly, Praha, Riga, Rygge, Salzburg, Sandefjord, Skien, Tenerife, Trondheim, Warszawa og Ålesund. Størsteparten av trafikken kommer likevel fra ruten til Oslo, som har cirka 25 daglige avganger.
Bilferge går fra Stavanger til befolkede øyer i Boknafjorden. Det går også hurtigbåter fra Stavanger til Ryfylke, i rutene til Finnøy, Strand, Suldal og Sauda. Flaggruten trafikkerer strekningen Stavanger – Kopervik – Haugesund – Stord – Bergen. Internasjonale ferger gikk tidligere fra utenriksterminalen ved Strandkaien i Vågen. Den siste ruten til DFDS Seaways mellom Stavanger og Newcastle ble nedlagt 1. september 2008. Den nye utenriksterminalen ved Risavika på Sola, som sto ferdig 1. oktober 2008, skal ta over utenlandstrafikken
==== Energi ====
Rådhuskvartalet og svømmehallen varmes mest av 500 kW varmepumpe og biogass fra kloakk.
=== Religiøse forhold ===
Den norske kirke har 64,9 % av befolkningen i Stavanger som medlemmer eller tilhørige (2017). Den norske kirke er organisert i 17 menigheter, fra Vardeneset i nord til Gausel i Sør, fordelt på to prostier i kommunen: Ytre Stavanger prosti og Stavanger domprosti. Menighetene samarbeider i Stavanger kirkelige fellesråd.
Stavanger var bispesete fra 1120-årene til 1682 da det ble overført til Christianssand stift, men 1. januar 1925 ble Stavanger bispedømme gjeninnstiftet. Reinald var Stavangers første biskop og den første personen i Stavanger vi kjenner navnet til. Kong Magnus – kanskje Magnus Erlingsson, skrev et privilegiebrev til Stavangerbiskopen Eirik Ivarsson hvor han gav hele «bøen» (ordet betyr bosted, og har vært tolket både som by og gård) til biskopen.
Relikviet av St. Svithuns arm var i et relikvieskrin på høyalteret i domkirken. Helgenene forsvant brått fra det kirkelige liv ved reformasjonen, men minnet om St. Svithun lever allikevel videre. St. Svithuns plass er etter hvert forsvunnet fra bybildet, det samme gjelder Maskinhusets sykkelmerke Svithun. Men fortsatt finnes St. Svithun skole og St. Svithun videregående skole, St. Svithuns gate, Syftesokbakken og Syftesokveien. Syftesok er det norske folkelige navnet på Svithuns festdag. Fra 13. mars 1898 har byen igjen hatt en kirke viet til St. Svithun. Da ble den første katolske kirken i byen siden reformasjonen innviet.
Byen har vært kjent som «misjonsbyen» på grunn av sin misjonvirksomhet på 1800-tallet. Fra slutten av 1700-tallet hadde det vært økende interesse og engasjement for religiøst arbeid i byen. Ikke minst vokste interessen for misjon, og ønske om å omvende mennesker i fremmede land. Det at Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i Stavanger og at en fikk etablert Misjonsskolen gjorde Stavanger til Norges fremste misjonsby fra sitt skole- og administrasjonssenter på Misjonsmarken. Byen har også blitt kjent for sitt sterke bedehusmiljø på 1800- og 1900-tallet. Den 11. november 1876 ble Stavanger Indremisjon stiftet etter initiativ fra 40 kristne menn (vesentlig haugianere) ledet av presten Lars Oftedal. Dette er i dag IMI Kirken som i dag holder til i nabolaget til Stavanger forum på Tjensvoll. Dette var et av flere bedehusmiljøer som etablerte seg i Stavanger, særlig i Bergelandsgata som etterhvert ble kjent på folkmunne som Bedehusgatå. Enda den dag i dag lyser Norge eldste lysskilt reklame med teksten: «Jesus verdens lys» opp Stavangers Skyline fra Bergelandsgata. Ved Asbjørn Klosters arbeid ble byen også godt kjent som totalavholdsbyen noe som preget byen frem til midten av 1900-tallet.
==== Andre trossamfunn ====
Medlemstallet i tros- og livssynssamfunn i Stavanger utenfor den norske kirke 2005
=== Forsvaret ===
Siden 2003 har NATOs Joint Warfare Centre vært lokalisert på Jåttå i Stavanger. Frem til 2009 var også Fellesoperativt hovedkvarter plassert her.
Rekruttskolen KNM Harald Haarfagre, ofte omtalt som Madlaleiren, ligger på Madla. Leiren ble etablert i 1871 som 'Madlamoen ekserserplass'.
Ulsnes er en nedlagt sjøforsvarsstasjon på Hundvåg. Heimevernets avdeling HV08 avfyrer salutter herifra blant annet på 17. mai. Selv om stasjonen ikke inngår i den nasjonale basestrukturen brukes den blant annet av JWC. Et NATO FORACS anlegg er også plassert her.Agder og Rogaland Heimevernsdistrikt 08 har hovedkvarter i Vatneleiren i Sandnes, og har det militære ansvaret for Stavanger.
=== Befolkningsutvikling ===
Stavanger hadde en lav befolkningsvekst siden middelalderen og frem til slutten av 1700-tallet. Siden 1800-tallet har det være en jevn befolkningsvekst. Siden 1950-årene har befolkningen doblet seg. Særlig etter at det ble funnet olje i slutten av 1960-årene har det vært en formidabel befolkningsvekst i kommunen. Dette er mye takket være en kraftig innflytting, blant annet fra utlandet. Befolkningsutvikling i Stavanger siden 1769 per 1. januar:
=== Innvandringen ===
Etter at det ble funnet olje i Nordsjøen har innvandringen til Stavanger økt kraftig. 1. januar 2000 var det 10 916 personer med innvandrerbakgrunn i Stavanger. 1. januar 2008 var tallet 16 636. Siden 1972 har innflyttingen vært på over 4 000 per år, og jevnt stigende. I 2008 var det 8 191 inflyttere til kommunen. Den totale befolkningsveksten per år har siden 2006 vært over 2 000 nye siddiser. Andelen innvandrere med vestlig bakgrunn er 4,3 prosent og andel personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er på 9,4 prosent. 13,7 prosent av kommunens innbyggere er førstegenerasjonsinnvandrere og personer født i Norge av to utenlandskfødte foreldre uten norsk bakgrunn.Innvandrere i Stavanger kommune, etter nasjonal bakgrunn (de 20 største gruppene), per 1. januar 2008:
Innvandrere i Stavanger kommune, etter kontinental bakgrunn, per 1. januar 2017:
=== Vennskapsbyer ===
Stavanger har vennskapssamarbeid med nordiske, afrikanske, asiatiske og amerikanske byer eller kommuner.
Aberdeen
Antsirabe
Esbjerg
Eskilstuna
Estelí
Fjarðabyggð
Galveston
Houston
Harlow
Jyväskylä
Macaé
Massawa
Nablus
Netanya
Toulouse
== Næringsliv ==
På begynnelsen av 1900-tallet var Stavanger hovedsakelig knyttet opp mot fiskeri og skipsfart, og ble i løpet av første halvdel av det århundret kjent for hermetikk, og i 1950-årene var det over 50 hermetikkfabrikker i byen. Byen ble også kalt Norges «hermetikkhovedstad», med Christian Bjelland som grunnla Chr. Bjelland & Co A/S. Den siste av disse fabrikkene ble lagt ned i 2002.
Rundt 1950 var over halvparten av de yrkesaktive i byen sysselsatt i industri. Strukturendringene i industrien og den sterke utvikling av tjenesteytende næringer har radikalt endret byens næringsgrunnlag, og nå utgjør industriens andel av sysselsettingen vel 11 prosent, men byen har fortsatt 29 prosent av fylkets industrisysselsetting.
Verkstedindustrien er viktigste bransje med 59 prosent av industrisysselsettingen. Dette er stort sett i tilknytning til offshore-industrien og produksjon av oljeplattformer alene utgjør 40 prosent. Andre viktige industribransjer er grafisk-forlag og nærings- og nytelsesmiddelindustri. Innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien er foredling av lokale landbruksprodukter fra Jæren, med blant annet Gilde Vest med et av landets største slakterier. Av den grafiske industrien merkes særlig trykkerier og de store dagsavisene i byen, Stavanger Aftenblad og Rogalands Avis.
Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på næring i 2007 i prosent er 0,6 i primær, 27,4 i sekundær og 71,7 tertiærnæringer. Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på sektor i 2007 i prosent er 24,4 i offentlig forvaltning og 75,6 i privat sektor og offentlige foretakIndustrien er de senere årene blitt sterkt desentralisert. De viktigste av de nyere industriområdene er Forus-området ved grensen til Sandnes og Sola i sør og Dusavik ved grensen til Randaberg i nord, vesentlig petroleumsrelatert virksomhet. Betydelige eldre industriområder er Hillevåg, Buøy, de østre bydeler og stedvis ellers langs kysten. På Hundvåg ligger Rosenberg Verft fra 1896. Skipsbygging og skipsfarten har tradisjonelt vært av stor betydning for byens økonomiske vekst. Også i dag er Stavanger blant landets viktigste sjøfartsbyer og kommer som nummer fire etter registrert flåte av landets byer etter Oslo, Bergen og Ålesund.For fjerde år på rad ble Stavanger-regionen i 2007 kåret til Norges beste næringslivsregion. Det er Telemarksforsking-Bø som har utarbeidet Nærings-NM hvor de rangerer regionene i Norge med hensyn til lønnsomhet, vekst og nyetableringer.
=== Jordbruk og mat ===
Byen ble først utvidet i 1849. Ved kommunesammenslåingen i 1965 kom betydelige jordbruksområder innenfor byens grenser, men på grunn av befolkningsveksten og den høye andelen dyrket jord er det konflikter mellom jordbruks- og utbyggingsinteresser. Kommunen og fylket samarbeider med Sandnes og andre kommuner om videre utbygging av byområdet for å spare jordbruket.
Stavanger-regionen omtales ofte som Norges svar på den franske matregionen Lyon. Gastronomisk Institutt med hovedkontor på Ullandhaug var svært viktig for satsingen på mat i Stavanger. Etter at Gastronomisk Institutt gikk konkurs, blant annet på grunn av en feil satsing i Oslo den 4. juni 2008, ble Kulinarisk institutt opprettet av stiftelsen Rogaland kunnskapspark og Rogaland fylkeskommune. De skal videreføre deler av arbeidet til Gastronomisk Institutt og fikk etterhvert kjøpt tilbake navnet, logoen og merkevaren Gastronomisk Institutt fra konkursboet.Sommeren 2007 ble mataktørene i regionen tildelt tittelen «Norwegian Centres of Expertise in Culinoloy». Måltidets Hus som er under bygging på Ullandhaug skal fungere som en plattform og innovativ arena, ikke bare for regionens FoU miljø, men også mot andre kompetansemiljø, industri og det offentlige. I juli 2008 arrangerte Stavanger europamesterskapet som kvalifisering til Bocuse d’Or. Norge var i 2008 representert ved Geir Skeie som også vant gull. Hvert år arrangeres Gladmatfestivalen i sentrum av byen. Festivalen oppsto i nettverket Matfylket Rogaland da de ville formidle mattradisjoner fra regionen. Stavanger-regionen har som mål at man skal innen 2020 være den regionen nordmenn flest forbinder med matprodukter og matopplevelser.
=== Oljehovedstaden ===
I nyere tid er byen kalt «oljehovedstaden», og Norges største oljeselskap Equinor har hovedkontor på Forus i Stavanger. Statens oljeselskap Equinor ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble da lagt til Stavanger. I dag har Petoro som er et norsk statlig aksjeselskap med ansvar for å ivareta de forretningsmessige forhold knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel hovedkontor i byen. Flere andre internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i Stavanger.
Oljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.
Jåttåvågen ved Gandsfjorden var fra 1970-årene til 1990-årene et stort industriområde, da særlig for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her.
Offshore Northern Seas er verdens nest største utstilling i sitt slag, innen olje og gass. ONS finner sted i Stavanger siste uke av august annenhvert år. Det var 38 000 besøkende i 2008, hvorav halvparten kom fra utlandet
=== Reiseliv ===
Stavanger er en populær turistby, særlig om sommeren. I de senere årene har Stavanger også blitt en av Norges mest populære anløpssted for cruiseskip. Antallet har økt jevnt de siste årene, og Stavanger er en av Europas raskest økende anløpssted for cruiseskip nord for Middelhavet. I 2009 var 99 skip og 146 000 passasjerer innom byen og i 2010 var det totalt 111 cruiseskip med cirka 175 000 passasjerer som besøkt byen.
== Historie ==
Navnet Stavanger kommer fra norrønt Stafangr. Det er sammensatt av stafr, som betyr stav, og angr, som betyr fjord. Ifølge historikeren Knut Helle må det dreie seg om det rette fjordløpet inn til Vågen, med stafr som skal vise til Valbergets bratte skrent øst for Vågen. En nyere teori mener at ordet "stav" stammer fra en kampestein av granitt (Kongssteinen) som tidligere lå på toppen av Risberget ved Breiavatnet, godt synlig fra store deler av Stavanger omegn. I Norge ble ordet "stav" brukt som et fellesord for grensemerker, noe Kongssteinen blant annet fungerte som der den lå mellom ulike gårder.Vendt mot Nordsjøen har Stavanger alltid vært avhengig av havet og sterkt preget av impulser utenfra. Stavangers historie er i høyeste grad internasjonal.
De første sporene etter bosetning i Stavanger-regionen kommer fra tiden da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika og på Viste på Randaberg.
I bronsealderen (1800–500 f.Kr.) vokste det frem en rik høvdingklasse, som hadde nære forbindelser med Europa. Denne overklassen tok i bruk hest og ard, skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og ble gravlagt i store gravhauger. Det finnes mange gode funn fra denne perioden, blant annet bronselurene fra Revheim og Norges rikeste gravfunn fra denne perioden, Rægehaugene. Det rikeste funnet er på Austre Åmøy hvor det er 10 felt. Ellers er det helleristninger på Vardeneset, Buøy, Aubeberget, Fluberget, Sunde, Hafrsfjord og Rudlå.
På Flat-Jæren er det registrert nærmere 200 ødegårder fra folkevandringstiden. Regner vi med de sentrale gårdene der fornminnene er forsvunnet, får vi over 400 gårder fra denne perioden. Et større antall stolpehull vitner om bosetning på Tastarustå. Husene antas å være fra jernalderen cirka 2–300 år før Kristus. De eldste sporene av jordbruk dateres tilbake til 2200 før Kristus. På Ullandhaug ligger Norges eneste gjenoppbygde folkevandringsgård, Jernaldergården. Storgården på Gausel er også et godt funn av en folkevandringtidsgård.
=== Vikingtid og maktsenter ===
På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder fantes sterk høvdingmakt. Stavanger hadde en naturlig havn og lå strategisk til med Jæren i sør, Ryfylke i øst og med skipsleia langs kysten i vest og de fruktbare Ryfylkeøyene i nord. Noe bestemt høvdingsete lar seg ikke peke ut som avgjørende for Stavangers fremvekst.
Nord-Jæren har sannsynligvis vært et av de viktigste utgangspunkt for vikingferder vestover til De britiske øyer. På Nord-Jæren er det funnet flere og mer varierte, irske metallarbeid enn i noe annet sammenlignbart område i Europa. Gauseldronningens grav på Gausel ved Storgården på Gausel viser oss hvilken mengde med rike funn vi har fra Vikingtiden.
=== Domkirken og byen omkring i middelalder ===
Stavanger er en av Norges eldste byer. De arkeologiske og historiske kildene om den første bydannelsen er sparsommelige. Midt på 900-tallet opphører norrøn gravskikk i Stavanger-området, i kong Håkon den godes styringsperiode. De eldste kristne gravene under domkirken er trolig fra 900-tallet, og det kan også ha vært en trekirke der domkirken står nå.
Hersen og lendmannen Erling Skjalgsson regjerte hele Vestlandet fra Lista til Møre. Det er ulike oppfatninger om han bodde i Stavanger eller Sola. Etter at han ble drept i 1028 ble det reist et minnekors ved Kongsgata, som var hovedinnfartsveien til Stavanger.
Domkirken ble trolig påbegynt omkring år 1100 og ferdigstilt omkring 1150. Stavanger bispedømme ble opprettet trolig en gang i 1120-årene. Det har vært antatt at bybyggelsen kan ha vært sentrert mellom de to parallelle gateløpene Kirkegata og Skagen, men på grunn av få arkeologiske utgravninger, vet en egentlig lite om hvordan bebyggelsen i Stavanger var på denne tiden. Kongsgård, som var bispebolig i andre halvdel av 1200-tallet, Olavsklosteret med Olavskirken, kanskje Persklosteret med kirke, flere kirker Martinskirken, Mariakirken, Bispekapellet og kanskje Treenighetskirken, samt Korbrødregården (som var korbrødrenes samlingssted) var de viktigste bygningene utenom Domkirken. Vi hører i 1200-tallets kilder om en kongsgård i Stavanger, men det er ulike omfatninger om det var Kongsgård eller en annen bygning.
En av de viktigste hendelsene i Stavangers eldste byhistorie, er gavebrevet som kong Magnus Erlingsson ga til Stavangerbiskop Eirik Ivarsson i andre halvdel av 1100-tallet. Kong Magnus ga "bæen" (det er ulike oppfatninger om ordet skal tolkes som byen eller gården Stavanger) til St. Svithun. Biskopen i Stavanger var helgenens representant på jorda. Dersom brevskriveren har ment byen Stavanger, oppfattet kongen allerede på midten av 1100-tallet bebyggelsen rundt domkirken som en by.
Bybrannen i 1271 eller 1272 la trolig store deler av byen og flere kirker herunder Domkirken i ruiner. Det romanske skipet på Domkirken ble bevart, med unntak av taket som brant opp. Vesttårnet og koret ble revet. En reiste et nytt, høygotisk kor.
Ved byprivilegiene fra 1425 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter, men innbyggertallet var fortsatt lavt. Det er utvilsomt rett å karakterisere Stavanger som en kirkeby gjennom hele middelalderen og frem til reformasjonen. Derfor ble reformasjonen et hardt slag for Stavanger. Domkirkens gods og eiendommer ble i 1537 ekspropriert. Domkirken ble plyndret og St. Svithuns skrin forsvant. Det er ulike kilde om biskop Hoskuld Hoskuldsson ble henrettet. Stavanger ble i et par år lagt under superintendenten i Bergen.
=== Etter reformasjonen ===
Først på 1600-tallet begynte byen å vokse igjen. Det er blitt beregnet at folkemengden steg fra 800 innbyggere i år 1600 til mer enn 1 460 før den store brannen i 1684. Fra starten av 1600-tallet startet den såkalte stavangerrenessansen som varte til midten av det århundret. Utenlandske kunsthåndverkere kom flyttende til byen for å pusse opp de lokale, katolsk-utsmykkede kirkene og gjorde Stavanger til et kunstnerisk sentrum på 1600-tallet. Den første representanten for stavangerrenessansen var den innflyttede, nordtyske maleren Peter Reimers. Andre sentrale kunstnere i stavangerrenessansen var maleren Gottfried Hendtzschel, Thomas Snekker og Andrew Smith.
Det var utbrudd av pest både i 1618 og i 1629. I 1633 brant 2/3 av byen ned til grunnen, inkludert hele den gamle middelalderbyen. Også i 1684 brøt det ut en stor brann der rundt 150 av byens 350 hus går tapt, og i 1686 gikk også kjøpstadsprivilegiene tapt, men de ble imidlertid gitt tilbake i 1690, etter at folket var i god gang med å bygge opp byen igjen etter storbrannen. Fra 1700 til 1701 ble det gjennomført en fullstendig folketelling, og det viste seg at det da bodde 1 385 mennesker i byen.
=== Industriby ===
Først utpå 1800-tallet kom et økonomisk oppsving som skulle sørge for varig vekst av byen. En oppblomstring kom som en følge av sildefiske, senere skipsfart og en betydelig hermetikkindustri. Stavanger var frem til begynnelsen av 1950-årene en typisk industriby, i motsetning til dagens situasjon hvor byen først og fremst fungerer som administrativt senter for næringsvirksomhet i inn- og utland. Den 5. juli 1825 dro sluppen «Restauration» fra Stavanger med emigranter til Amerika. Dette var opptakten til en massiv norsk utvandring til USA.
Stavanger fikk igjen virkelige oppgangstider utpå 1800-tallet, først som følge av nytt oppsving i sildefisket, senere også på grunn av skipsfarten. Jæderbanen til Egersund ble satt i drift i 1878 og stasjonsbygningen ble bygget på Kannikåkeren ved Breiavatnet. Den 15. april 1883 gikk sceneteppet for første gang opp i Stavangers nybygde teater på Kannikplatået, som etter hvert blir kjent som Stavangers Akropolis. Her ble det i løpet av årene 1888 til 1897 bygget flere store institusjonsbygninger slik som Rogaland Teater, Stavanger Turnhall, Stavanger Museum og de eldre delene av Stavanger sykehus. Stavanger kommunebibliotek ble i 1885 åpnet og i 1887 ble Stavanger Turistforening stiftet. Byens fotballklubb ble etablert som Idrettslaget Viking i 1899. Rosenberg MekaniskeVerksted var i 1921 blant Skandinavias største skipsverft. Stavanger ble på ny bispeby i 1925, 800 år etter opprettelsen av bispedømmet og byggingen av domkirken.
=== Andre verdenskrig ===
Den 9. april 1940 ble Sola flyplass angrepet av 6 tyske Messerschmitt Bf 110 jagerfly litt før kl. 08:00. Etterhvert kom også bombefly. Bombardementet varte i omtrent en time, før ti saktegående Junkers Ju 52 transportfly kom inn over flyplassen med fallskjermsoldater, mellom ti og tolv fra hvert av flyene. Løytnant Thor Tangvold, som ledet det norske forsvaret av flyplassen, kapitulerte kl. 10:00. Umiddelbart etterpå startet innflygingen av nye tropper, drivstoff og andre forsyninger. Mellom 200 og 300 transportfly landet og tok av i løpet av invasjonsdagen. Kort etter kl 10:00, innledet de første kompaniene med tyske soldater marsjen fra Sola mot Stavanger.
Tidlig 9. april innså oberst Gunnar Spørck, som var øverstkommanderende for Jegerbataljonen, at Stavanger-halvøya var en felle. Mobiliseringen av Rogalandsbataljonen ble raskt flyttet fra Sviland til Dirdal og Gilja, mens Jegerbataljonen samme dag flyttet til Oltedal.
Den 8. april ankret den tyske lastebåten «Roda» (6780 brt.) opp ved Ulsnes, angivelig lastet med koks. Tollere og politimyndighet fattet mistanke om annen last, da skipet lå dypt i vannet. Skipet ble tatt i arrest/prise og fikk ordre om å flytte seg til Riska. «Roda» flyttet seg ikke, og kapteinen på «Æger», Nils Bruun, besluttet å senke skipet. Etter å ha sendt mannskapet i livbåtene, skjøt «Æger» 25 skudd med 10 cm Boforskanoner uten at skipet sank. Tidlig om morgenen 9. april ble flere Ju 88 bombefly, som var satt inn fra angrepet på Sola, dirigert videre mot «Æger». Etter massivt angrep, som også ga tap av tyske fly, ble «Æger» satt ut av spill etter en fulltreffer midtskips og drev senere i land på Hundvåg hvor overlevende tidligere hadde tatt seg i land. Totalt 8 mannskap og offiserer omkom, 7 under fulltrefferen. «Roda» sank noe senere, og viste seg å være lastet med luftvernkanoner, mitraljøser og mye ammunisjon.
Omkring kl. 12.30 var de første tyske soldatene fremme i Stavanger sentrum. Byen ble fredelig erobret, men med dette var de første gnistene til motstand mot fienden tent. Flere menn forlot byen og tok seg frem til de norske troppene inne i Gjesdal, for der å delta i væpnet kamp mot fienden. Politikammeret, telefonkontoret, telegrafsentralen, postkontoret, havnekontoret, tollboden og gassverket var nå kommet under fremmed kontroll.
Byens havnekontor var et av tyskernes viktigste mål. Flere lasteskip var på vei mot Stavanger med forsyninger, våpen og flere soldater. De første 3 innledet lossingen ved kaiene ved syv – åtte tiden om kvelden. Noen dager før 9. april hadde en tysk sivilist blitt innkvartert hos byens tyske konsulat. På invasjonsdagen overtok han rollen som byens nye «Hafenkaptein». Kl. 14:00 hadde tyskerne full kontroll over Stavanger. Kl. 15:00 hadde tyskerne under kommando av oberst Karl von Beeren møte med ordfører Lauritz Wilhelm Hansen og byens politiske og administrative ledelse.
Den 29. april 1944 ble Sørlandsbanen sluttført ved at Flekkefjordbanen ble tilknyttet den opprinnelige Sørlandsbanen. Dette hadde hatt en høy prioritet for tyskerne som i 1940 hadde sett for seg at den skulle være ferdig senest 1. november 1941.
=== Krigens slutt ===
Ved krigens slutt i 1945 fikk general Franz Böhme oppgaven å gjennomføre kapitulasjonen av Festung Norwegen. I Rogaland var det sjefen for 274. infanteridivisjon, general Weckman, som gav den formelle tyske overgivelsen. Da var det rundt 15 000 tyske soldater i Rogaland i 1945. død lenke]Før hjemsending av tyskerne gjenstod opprydning etter fem års okkupasjon. Det var 180 tyske minefelt i Rogaland, med til sammen 480 000 miner. Det tyske Wehrmacht måtte selv rydde bort minefeltene på land. 62 tyskere ble drept og 94 ble såret under mineryddingen i Rogaland død lenke].
I rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig ble tre Stavanger-menn dømt til døden og henrettet: Holger Tou jr. fra Byhaugen, Statspolitiets sjef Hans Jakob Skaar Pedersen og butikkeier Reidar Haaland fra Våland [3]. Torturist Hans Jacob Skaar-Pedersen satt i varetekt i fengselet på Torget i Stavanger fra han ble tatt like etter krigen til han ble dødsdømt. Den 30. april 1946 ble han henrettet ved skyting ved Sverresborg festning i Bergen.
Andre eksisterende saker var den såkalte metanol affæren. Innen krigens utgang hadde noen brutt seg inn i et arbeidssted utenfor Stavanger, og stjålet metanolflasker. Tyvegodset så ut som vanlige spritflasker, og solgt videre som sådan. Før hendelsen hadde kvernet seg halvveis, var det fem døde og 70 på sykehus. To av byens mer kjente spritsmuglersker var satt under etterforskning for drap.
=== Oljeby ===
Etter annen verdenskrig opplevde industrien i byen på ny vekst. Dette av de gunstige etterkrigskonjunkturene i norsk og internasjonal økonomi. Skipsbyggingen, skipsfart og hermetikkindustrien var fortsatt de viktigste drivkreftene i byens økonomi i 1950- og 1960-årene, og i 1973 ble verdens største gasstanker «Norman Lady» sjøsatt fra Rosenberg Mekaniske Verksted. Flere Stavanger-rederier var blant verdens fremste transportører av råolje, oljeprodukter og gass. 1960-årene ble hardere enn tiden rett etter krigen. Byen opplevde stagnasjon og tilbakegang, først og fremst fordi etterspørselen etter hermetikkprodukter sviktet. Den ensidige næringsutviklingen hadde igjen blitt et problem, og mangel på nyskaping i næringslivet generelt. Det ble ikke skapt nye arbeidsplasser, og folketallet stagnerte. Stavanger var i 1965 en relativt fattig industriby, helt nede på 18.-plass blant landets byer når det gjaldt inntekt.Høsten 1962 ønsket det amerikansk oljeselskapet Phillips Petroleum Co. å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge. Samme høst meldte også store og kjente utenlandske oljeselskaper som Esso og Shell sin interesse. De fleste internasjonale oljeselskapene valgte å slå seg ned i Stavanger. Dette førte til økt innvandring og flere sårt trengte arbeidsplasser. Esso var det første oljeselskapet som begynte å bore etter olje utenfor kysten av Norge. Det halvt nedsenkbare borefartøyet Ocean Traveler ble slept fra New Orleans til Norge. Fartøyet begynte å bore den 19. juli 1966. Boringen skjedde på blokk 8/3, rundt 180 km sørvest for Stavanger. Riggen Ocean Viking fant olje i brønnen på Ekofiskfeltet den lille julaften i 1969.Stavanger ble for alvor «oljehovedstaden» da statens oljeselskap Statoil (nå Equinor ) ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble lagt til Stavanger. Fra 1960-årene frem til i dag har flere internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i StavangerOljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.I Jåttåvågen ved Gandsfjorden opplevde man også fra 1970- til 1990-årene olje-eventyret da det ble anlagt et stort industriområde for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her. I løpet av et par tiår opplevde byen og distriktet en bemerkelsesverdig ekspansjon. Stavanger hadde i 1970 en befolkning på vel 80 000 mennesker og i dag er innbyggertallet over 121 000. Folk strømmet til fra inn- og utland, og fra utlandet kom de aller fleste fra USA og Vest-Europa.I 1969 startet undervisningen ved den statlige Distriktshøgskolen i Stavanger. Høgskolen i Stavanger ble en av landets største i sitt slag med ca. 7 000 studenter før den 1. januar 2005 fikk status som landets femte universitet, Universitetet i Stavanger. I mai 2004 besluttet EU-landenes kulturministre at Stavangerregionen og Liverpool skulle være europeiske kulturbyer 2008.
=== Gamle Stavanger ===
Gamle Stavanger består av 173 vernede og restaurerte trehus som ble oppført på slutten av 1700- og begynnelsen på 1800-tallet. Området, som også er kjent som Straen, er Nord-Europas best bevarte trehusbebyggelse. De fleste husene er små og hvitmalte. Stavanger har mottatt flere priser for bevaringen av Gamle Stavanger. Husene er delvis i privat og delvis i kommunal eie.
Villa Blidensol i Øvre Strandgate er trolig Stavangers eldste hus, etter Domkirken og Bispekapellet. Det antas å være bygget tidlig på 1700-tallet, men kan også være bygd på slutten av 1600-tallet.
== Kultur ==
=== Byvåpen ===
Da Alexander Kielland var borgermester, fant han en gammel signet. Motivet stemte overens med eldre dokumenter, det eldste fra 1591. Signeten er laget av Hans Johanson Rise. Den samme signeten brukes i dag av ordføreren i Stavanger.
Hvilke blader og type grein som er avbildet på byvåpenet har vært heftig diskutert, der noen mente det var en eikegrein og noen en vingrein. Botanikere er imidlertid enige om at motivet er en vintrestubbe. Noen har ment at det ville vært mer naturlig å velge en eikestubbe – ettersom Stavanger skal ha hatt store eikeskoger, reflektert i navnet Eiganes. Andre mente det var usømmelig å bruke vintre i avholdsbyen Stavanger.
Dette førte til at man i en periode fra midten av 1800-tallet frem til begynnelsen av 1900-tallet brukte eikestubbe med spirende blad inne som byvåpen. Denne tolkningen av byvåpenet kan man finne igjen i blant annet logoen til Viking Fotballklubb og på et skilt over inngangsdøren til Valbergtårnet.
Hallvard Trætteberg fikk i oppdrag å utforme det offisielle byvåpenet for Stavanger, et arbeid som pågikk fra slutten av 1920-årene og frem til godkjenning i 1939. Av de som i bystyret særlig kjempet for det gamle merket var Anders Bærheim. Trætteberg fikk til slutt et bundet mandat, da det ble bestemt at motivet skulle være vinstokken i Stavangers gamle segl fra 1591. Seglet tegnet han i strek og uten farger, slik at det kunne egne seg som modell for stempel. Våpenet fikk farger, gull og blått, fordi det etter gamle heraldiske regler helst bare skulle være ett metall, enten gull eller sølv, og én farge i våpenet. Ved Kongelig resolusjon 11. august 1939 ble byvåpenet fast som: «På blå bunn en liggende avkvistet gull vinranke med blad og slyngtråder». Dette brukes også som byens våpen, flagg og segl.
=== Kulturliv ===
Se også: Stavanger2008 og Stavanger kommunes kulturpris. Stavanger var sammen med Rogaland, Sandnes og Liverpool Europas kulturhovedstad i år 2008.
I løpet av året arrangeres en rekke arrangementer på Stavanger konserthus og Rogaland Teater og det er i dag planer om et nytt konserthus for å dekke det økende behovet i området.
Broken Column er 23 statuer som er plassert på ulike steder i Stavanger. Statuene er plassert slik at de danner en søyle ved at de er plassert etter hverandre i høyde over havet. Alle statuene er vendt i samme retning, ut mot havet. Disse statuene er i mørk bronsefarge, og er formet som menn med glatte kurver. Kunstneren Antony Gormley har laget utstillingen og skulpturene er en avstøpning av Gormley sin kropp. En utstilling med tilsvarende statuer stod en periode som kunstverket «another place» på Solastranden.
Folken er studenthus og konsertlokale i Stavanger. Det opprinnelige navnet på huset er Folketeateret. Folken ble åpnet som studenthus i 1988 og drives av Stiftelsen Studentersamfunnet Folken. Som på de andre studentersamfunnene i Norge pågår det forskjellige aktiviteter på Folken, blant annet konserter, revy, filmklubb, kunstutstillinger og debatter. Hovedvekten av arbeidet blir utført av frivillige.
=== Museer i Stavanger ===
Byen har flere muséer og samlinger, som er både lokale og nasjonale. Byens mest besøkte museum er Norsk Oljemuseum, som har hatt ti år med besøkelses rekorder fra 1998 til 2008, da nesten 95 000 personer besøkte museet og som er det eneste petroleumsmuseet i Europa.
Byens eldste museum er Misjonsmuséet som ble etablert i 1864. Museet er lokalisert i underetasjen av fakultetsbygget på Misjonshøgskolen. Muséet har omtrent 5 000 gjenstander som består av flere gjenstander av etnografisk og misjonshistorisk interesse fra de forskjellige misjonsfeltene
Stavanger Museum ble grunnlagt i 1877 og er dermed et av landets eldste museer. Stavanger Museum er en institusjon som omfatter flere historiske bygg og samlinger. Stavanger Museum består av til sammen åtte anlegg: Stavanger Museum Muségata 16, Stavanger Sjøfartsmuseum, Norsk Hermetikkmuseum, Ledaal, Breidablikk museum, Den kombinerede Indretning, Norsk Grafisk Museum og Norsk Barnemuseum. I hovedmuséet finnes nå en kulturhistorisk avdeling, en zoologisk samling, og et bibliotek.
Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger er det største museet i Stavanger, målt etter antall ansatte. AmS er et statlig museum med ansvar for fornminner i Rogaland som er en del av UiS. Museet driver også omfattende formidlingsvirksomhet, og har lokaler ganske nær Stavanger Museum.
Rogaland Kunstmuseum ligger ved Mosvannet og har blant annet landets største samling av Lars Hertervigs arbeider. Museet har malerier av norske kunstnere som Edvard Munch, Christian Krohg, Eilif Peterssen og Harriet Backer. Rogalandskunstnere er også representert ved blant annet Kitty Kielland, Nicolai Ulfsten, Carl Sundt-Hansen, Olaf Lange og Åge Storstein.
Vestlandske Skolemuseum er et museeum i Stavanger. Skolemuseet holder i dag til på Kvaleberg skole det gamle 1920-bygget. Vestlandske Skolemuseum ble etablert i 1925 og er et spesialmuseum for skolehistorie i Rogaland.
Ved vågen ligger Det norske utvandrersenteret på den vestre siden og på den østre siden av vågen ligger Valbergtårnet med sitt vektermuseeum. Norsk Telemuseum har en avdeling i Stavanger ved Løkkeveien
=== Forfattere og bøker ===
Den mest kjente Stavanger-forfatteren er Alexander Kielland. Hoveddelen av Kiellands produksjon ble utgitt sent på 1800-tallet. Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger, blant annet Gift, Garman & Worse, Skipper Worse og Jacob. Kieland kom med kraftig kritikk av småbyens hykleri, borgerskapets utnyttelse av arbeiderne, det puggdominerte skolesystemet og kirken. Hans sønn Jens Zetlitz Kielland skrev også om barndomsårene ved Breiavannet.
Sigbjørn Obstfelder er en av de fremste nyromantiske dikterne i Norge. En del av diktene i samlingen, blant annet «Jeg ser», er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, mens andre er preget av mystikk og erotisk/religiøs lengsel. Mange av diktene er melodiøse, på grunn av Obstfelders lidenskapelige forhold til musikk. Henrik Steffens var født i Stavanger, men han regnes som en tysk filosof, vitenskapsmann og dikter.
Alfred Hauge var en profilert, kristen kulturpersonlighet, skribent i Stavanger Aftenblad i 30 år og forfatter av rundt 50 bøker, bl.a. Cleng Peerson-trilogien om utvandringen til Amerika. Fra tradisjonelle oppbyggelige romaner endret han etter hvert sitt litterære uttrykk, og hans samlede forfatterskap er et av de mest eksperimenterende og nyskapende i etterkrigstiden.
Hvis Stavanger skulle hatt en byforfatter burde det kanskje ha vært Andreas Jacobsen, også kjent som «Ajax». Han skrev flere fortellinger om Stavanger blant annet «Johanna, Broremann og frk. Sørensen», «Far og mor te an Marton», og «Gudlabadnet te na mor». Han skrev også flere sanger slik som «Sjynt å kjøra buss». Bøkene hans bruker tykk «Siddisdialekt,» slike som «Fru Grødaland e me å Vinne Krigen,» «Ongane i Gadå,» osv.
Gottfred Borghammer skrev i alt 17 bøker med utgangspunkt i lokalhistorie fra Stavanger. Flere av bøkene er selvbiografiske. Han ga de fleste av dem ut på eget forlag. Martin Nag er en forfatter og oversetter som har skrevt en del om Norden og Øst-Europa og litteratur, kulturhistorie og sosialhistorie fra Rogaland. Gunnar Bull Gundersen var en norsk forfatter, dramatiker og lyriker som skrev en rekke bøker fra 1950-årene til midten av 1980-årene.
Av samtidsforfattere kan nevnes Arild Rein som debuterte i 1998 med romanen Hundedagane og utkom med fortsettelsen Grisekoret i 2001. Siste bok i Stavangertrilogien, Kaninbyen, kom i 2004 og ble valgt som boken «alle» skulle lese i Stavanger i kulturhovedstads året 2008 som en del av Stavanger2008 prosjektet «Gjestfrihetens kunster».
Tore Renberg er en annen forfatter i samtidens Stavanger. Med sine bøker om Jarle Klepp, en ung mann som vokser opp i Stavanger. I bøkene Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen er handlingen lagt til Stavanger og skildrer miljøet i byen.
Den lille boken Pur morgen av stavangerforfatteren Rune Salvesen ble i 2005 nominert blant ti andre til tittelen årets beste bok i Dagbladet. Salvesen har siden gitt ut to bøker, hvor den siste, Vinden ved verdens ende har handling lagt til hjembyen.
Byen har vært vert for fribyforfattere siden 1995. I Stavanger kulturhus Sølvberget arrangeres den årlige internasjonale litteratur- og ytringsfrihetsfestivalen Kapittel. Hit kommer fremtredende lokale, nasjonale og utenlandske forfattere og artister. Hvert år har festivalen et internasjonalt fokus og gjester fra flere verdensdeler. Den årlige litteraturuken på Café Sting er populær og her leser norske forfattere høyt fra sine verker.
=== Film ===
Filmmiljøet i Stavanger har markert seg nasjonalt. Filmforum Sørvest ble etablert i 1992 og er en interesseorganisasjon for filmarbeidere i Rogaland. Målsetting er å øke kompetansen blant filmarbeidere i regionen og stimulere til økt filmproduksjon. Filmforum Sørvest har mottatt driftstøtte fra Stavanger kommune siden 1995 og fra fylket siden 1997. I tillegg har de mottatt tilskudd til filmworkshop fra fylket og tilskudd til andre bransjeutviklende tiltak fra Stavanger kommune.
Stavanger kommune har siden 1997 hatt en tilskuddsordning med støtte til lokal filmproduksjon. Målsettingen har vært å stimulere det lokale filmmiljøet til vekst og utvikling, og bidra til at lokale filmskapere kan få initiert sine filmprosjekter slik at de kan søke om produksjonsstøtte fra andre offentlige instanser. I tillegg ønsker man å gi støtte til allerede ferdigstilte prosjekter – primært for å bidra til kinovisning av lokalprodusert film.
Spillefilmen Mongoland ble produsert utenom den tradisjonelle infrastrukturen for norsk spillefilm. Etablering av produksjonsselskapet Sydvest Film og Filmkraft Rogaland skal sikre langsiktige fondsavsetninger til filmproduksjoner. Arild Østin Ommundsen debuterte som regissør med spillefilmen Mongoland i 2000 og har i ettertid regissert og skrevet manuset til Hjemsøkt (2003) og Monstertorsdag (2005). Ommundsen var med på å starte den nye Stavangerbølgen som kom etter Mongoland hadde premiere. I 1999 vant også Ommundsen Gullstolen på Kortfilmfestivalen i Grimstad med filmen Før solen står opp.
Fem spillefilmer kan definere som «stavangerfilmer»: Mongoland» fra 2000, Alt for Egil (2004), Monstertorsdag (2004), Mannen som elsket Yngve (2008) og Jernanger (2009). Høsten 2009 hadde spillefilmen Rottenetter debut på kino. Den 30. september 2010 hadde filmen Nokas permiere i Stavanger. Filmen handler om NOKAS-ranet i Stavanger den 5. april 2004 og handlingen er lagt til Stavanger.
=== Festivaler ===
Det arrangeres årlig flere festivaler i Stavanger. Blant de mer kjente festivalene er Gladmatfestivalen, Den store Norske Humorfestivalen, Kammermusikkfestivalen, litteraturfestivalen Kapittelfestivalen, MaiJazz, World Tour Sand-volleyball, NuArt Festival, Stavanger på skeivå (Stavanger Pride) og Xplosif Hiphop-festival.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Torget, Blå Promenade og Byparken. Kommunen har som mål at området skal fungere som et fellesskapsområde og identifisere byens egenart og identitet.
Tusenårsprosjektene laget i samarbeid med Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Arkeologisk museum i Stavanger (AmS), en utstilling om Middelalderbyen Stavanger. Denne er et fredet kulturminne som ligger under dagens bysentrum som man foreløpig har begrenset viten om.
I forbindelse med opparbeidingen av tusenårsstedene ble det gjort arkeologiske utgravninger for å bedre kjennskapen til Stavanger som middelalderby.
=== Medier ===
Stavanger er dominert av fire medievirksomheter, det største er Stavanger Aftenblad. I tillegg har man Rogalands Avis, TV Vest og NRK Rogaland som sender radio og TV fra Ullandhaug.
Byens største dagsavis, Stavanger Aftenblad, kom ut med sin første utgave i 1893. Konkurrenten Rogalands Avis kom ut første gang i 1899 under navnet 1ste Mai, og fra 1906 utkom avisa som dagsavis. Det ble forsøkt å etablere en ny dagsavis i 1987, Vestkysten, men den ble bare gitt ut i to måneder.
Den første avisa som kom ut i Stavanger var Stavangerske Adressecontoirs Efterretninger, en håndskrevet ukeavis som trolig kom ut i 1769 og 1770. Denne avisa var ikke en vanlig nyhetsavis, men en såkalt adresseavis med privilegium til å bringe bekjentgjørelser, små artikler og annonser. Den første trykte avis i Stavanger var Stavanger Adresseavis, som kom ut med første utgave fredag 4. oktober 1833.
Stavanger Avis utkom fra 1888 og frem til 1911. Forfatteren og siddisen Alexander L. Kielland var redaktør i 1889. Stavanger Avis var også navnet på avisa som kom ut fra 1942 til 1945, der Stavanger Aftenblad og Stavangeren ble slått sammen av Pressedirektoratet.
Studentmagasinet SmiS kommer ut fire ganger i året.
NRK Rogaland sender radio og fjernsyn til hele fylket fra studio i Stavanger. Stavanger har én TV-stasjon, TV Vest som sender lokale nyheter og reportasjer. Viking TV er TV-kanalen til fotballaget Viking FK.
=== Sport ===
Stavanger har i dag nasjonale toppklubber innen flere idrettsgrener, blant annet fotball (Viking FK), ishockey (Stavanger Oilers) og håndball (Viking Håndball). Stavanger Basketballklubb spiller i 1. divisjon både for herrer og damer, og SIF spiller i 2. divisjon fotball for herrer i 2010 etter at de rykket ned fra Adeccoligaen i 2009.
VM i Sandvolleyball ble arrangert i Stavanger i 2009, etter fler år med World Tour Sandvolleyball.
I tillegg har kommunen en rekke breddeidrettslag som Idrettslaget Brodd, Madla Idrettslag og Stavanger Turnforening, som er kommunens største idrettslag.
==== Fotball ====
Viking Fotballklubb ble stiftet i 1899 som byens første fotballklubb. Klubben har fra 1950-årene vært en av de dominerende klubbene innen norsk fotball. Viking innehar førsteplass på maratontabellen regnet fra 1948, og andreplass på maratontabellen regnet fra 1963. Klubben har tatt 8 seriemesterskap og 5 cupmesterskap. Det siste seriemesterskapet kom i 1991 og det siste cupmesterskapet kom i 2001.
Stavanger Idrettsforening ble stiftet i 1905, og SIFs fotballag var det dominerende fotballaget både i Stavanger og på Vestlandet frem til 1945. Laget hadde sin storhetstid i 1920-årene. I 2007 rykket de igjen opp til 2.divisjon, og i 2008 til 1. divisjon.
Det finnes også en rekke andre fotballklubber i byen, blant annet Brodd, Buøy, Hinna Fotball, Madla, Sportsklubben Jarl, Vaulen, Vardeneset Ballklubb, Storhaug Fotballklubb og FK Vidar.
==== Ishockey ====
Da Siddishallen sto ferdig i 1968 fikk man et innendørs helårsalternativ for ishockey i Stavanger-regionen og Viking Ishockeyklubb ble stiftet samme år. Viking Ishockeyklubb ble lagt ned i 1997; i 1998 ble Viking Hockey etablert.
I 2000 startet den finske finansmannen Hartti Kristola klubben Stavanger Oilers, som spilte sin første kamp i 2001. Kristola eide og stod for finansieringen av klubben frem til han trakk seg i 2004. Per 2013 er Tore Christiansen Oilers-eier. Klubben ble serie og norgesmester i 2011–2012-sesongen. Klubben spilte sine hjemmekamper i siddishallen frem til 1. oktober 2012 da nye DNB Arena ble åpnet.
=== Idrettsanlegg i Stavanger ===
== Parker og grøntområder ==
Det finnes flere parker og grønntområder i Stavanger kommune, både i sentrum og utenfor. Sentralt i byen ligger Breiavatnet som er omgitt av Byparken, som ble anlagt som byens første bypark i 1866–1868. Mellom Breiavatnet og vågen i byparken ligger Kiellandshagen som fikk sitt navn fordi dikteren Alexander Kiellands hus i sin tid lå her. Kiellandsparken gikk gjennom en solid oppussing i 2007 som del av tusenårsstedet i Stavanger kommune. I motsatt ende av Breiavatnet ligger det en liten park ved Byterminalen. Der ligger Utvandrermonumentet, en gave fra de norske-emigrantene i USA til menn og kvinner av norsk ætt som bygget Amerika.
Bjergstedparken nord for Gamle Stavanger er et parkanlegg og her ligger Bjergsted Musikksenter med blant annet Stavanger Konserthus, og uteområdene brukes ofte til festivaler og utendørskonserter. Lendeparken ble anlagt til ære for byoriginalen Lars Lende, og ligger oppe i bakken på vestsiden av Vågen, som danner inngangen fra sør mot Gamle Stavanger. Kannikparken danner grensen mellom Stavanger sentrum og utfarten fra byen på E39. Nordover går Løkkeveien mot Bjergsted, vestover går Madlaveien mot teateret og Bergelandstunnelen, østover mot E39. Parken ligger ved siden av Gamle Stavanger sykehus, som også har et større parkområde rundt hovedbygget. Gjennom parken renner Kannikbekken, som kommer opp til overflaten ved Statuen av den lille havfruen i Parken og som renner ut i Breiavannet. Kannikkbekken renner stort sett i rør før den kommer frem til Kannikparken.
Utenfor sentrum ligger det parkanlegg sørlig i tilknytning til de store innlandsvannene slik som Mosvatnet, Store- og Lille Stokkavatnet og Vannassen. Mosvatnet er 0,46 km² stort og er dermed det tredje største i Stavanger etter Hålandsvatnet og Store Stokkavatn. Vannet som var byens drikkevann fra 1863 til 1931, er det suverent mest brukte friluftsområdet i Stavanger. Utvalgstellingene som ble foretatt i 1995 viste at anslagsvis 560 000 personer brukte turstien rundt Mosvatnet. Syklister og joggere bruker den fine stien rundt vatnet som er 3,2 km lang. Ved sørenden ligger Mosvangen Camping, Stavanger Svømmestadion Gamlingen og Vålandsskogen og på vestsiden finner vi Rogaland Kunstmuseum. Store Stokkavatnet er 2,19 km² stort – det største i Stavanger. Rett ved Stora Stokkavatnet ligger Litla Stokkavatnet (0,15 km² stort).Turenstien rundt vannet er 8,2 km lang. I vannet ligger en holme, Storeholmen. Store Stokkavatnet var Stavangers drikkevannskilde fra 1931 til 1959, og ble senere degradert til reserve-drikkevann. I 2009 ble det degradert enda engang, og det er nå lovlig å bade i vannet.
Vannassen er en liten innsjø med friområde og parkområde rundt, plassert ved Åsen mellom Hetland og Hillevåg. Vannassen var vannverk for Hetland kommune på begynnelsen av 1900-tallet. Løypen rundt vannet er belyst, og det er offentlig tursti fra Vannasen og ned mot Mariero. Det er skog rund hele vannet.Vassåsveien avgrenser parkområdet mot en stor åpen grusplass, hvor omreisende sirkus ofte slåropp telt. Det feirers Sankthansaften her med bål. Hvert år pleier også russen på Nord-Jæren å ha flere feiringer her.
Sørmarka er et stort grøntområde med et areal på ca. 1 500 dekar som ligger ca. 4 km sør for Stavanger sentrum. Det høyeste punktet er Ullandhaug (136 m over havet) som sørmarka liggere rundt. Det aller meste av trærne man ser er plantet. Allerede i 1910 ble det igangsatt treplanting i denne delen av Stavanger, og fra ca. 1930 til 1970 ble det meste av skogen plantet av Stavanger Skoglag og skoleelever fra byen. Det er også noe eng og beitemark. Det er et godt utbygd turveinett på til sammen ca. 8 km, herav lysløype ca. 3,7 km. Her er også ridestier og sykkelløyper. I nærheten finnes UiS, Ullandhaugtårnet, Jernaldergården og Stavanger Botaniske Hage. Botaniske Hage ligger i vestskråningen under Ullandhaugtårnet og den eldste delen er urtehagen som ble anlagt våren 1977. Fra skråningen ved Ullandhaug har den botaniske hagen en vakker utsikt utover Jæren, Hafrsfjord og Nordsjøen. Hagens ene bredside vender mot universitetet, den andre mot Sørmarka med et nettverk av stier. Rekreasjonsområde har flere benker der en kan nyte utsikten og store gressarealer.
== Stavanger-dialekt og talemål ==
Stavangerdialekten kjennetegnes ved blant annet bruken av bløte konsonanter (p, t, k → b, d, g i inn- og utlyd) og bruken av Skarre-ren. Æ-lyden blir vanligvis byttet ut med en e-lyd (Eksempler: sær → ser, hæl → hel, bær → ber). Spørsmålsformuleringer begynner ofte med ordet «om» (Om du vett ka klåkkå e? Om eg kan få is?). Et annet kjennetegn, som dog ikke er like utbredt overalt, er segmentering, det vil si at doble konsonanter blir gjort ulike, som f. eks. «fjell» som blir til «fjedl» og «alle» som blir til «adle».Det har tradisjonelt eksistert to bymål i Stavanger, såkalt «gadespråg» og «pent stavangersk». På pent stavangersk blir språket lagt om i retning av dansk språk. Denne sosiolekten har historisk sett vært knyttet til bydelen Eiganes (eller Egenes), men dette er ikke lenger like tydelig. Eksempler på pent stavangersk er «ikke» i stedet for «ikkje», «je» i stedet for «eg», «frem» i stedet for «fram», «sne» i stedet for «snø», «gottene» i stedet for «guttane» og «hytten» i stedet for «hyttå». Det mest kjente verket om Stavanger-dialekten er Stavanger bymål skrevet av rektor Mandius Berentsen og språkforsker Amund Larsen og utgitt i 1925. Boken "Ska sei!" av Erling Jensen ble utgitt i 2009 på Commentum Forlag AS. Boken inneholder 850 ord og uttrykk fra Stavanger.
=== Lydopptak av Stavanger-dialekt ===
== Kjente personer ==
Personer fra Stavanger by kalles ofte for siddiser, dette ordet stammer antakeligvis fra det engelske ordet «citizen», eller borger.
Alexander Kielland (1849–1906), forfatter, borgermester og amtmann
Thore Horve (1899–1990), norsk sjøoffiser og viseadmiral
Christian Bjelland (1858–1927), «hermetikk-konge»
Sigbjørn Obstfelder (1866–1900), forfatter
Christian Lous Lange (1869–1938), norsk fredspolitiker og vinner av Nobels fredspris
Fartein Valen (1887–1952), komponist
Sigval Bergesen d.y. (1893–1980), skipsreder
Håkon Nilsen (1913–1976), krigshelt
Reidar Kvammen (1914–1998), fotballspiller
Andreas Cappelen (1915–2008), jurist, politiker (Ap), statsråd
Torolf Smedvig (1917–1977), skipsreder
Arne Rettedal (1926–2001), politiker (H), ordfører, statsråd
Gunnar Berge (1940–), stortingsrepresentant (Ap), statsråd, leder av Den Norske Nobelkomite
Per Fugelli (1943–2017), professor (sosialmedisin) ved Universitetet i Oslo
Olav «Viking» Nilsen (1942–), fotballspiller
Per Inge Torkelsen (1953–2021), komiker og skuespiller
Mia Gundersen (1961–), sanger og skuespiller
Erik Thorstvedt (1962–), fotballspiller
Kristoffer Joner (1972–), skuespiller
Pia Tjelta (1977–), skuespiller
Brede Hangeland (1981–), fotballspiller
Alexander Kristoff (1987–), syklist, mestvinnende syklist 2015, Katusha
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Litteratur ===
Arne Bang Andersen. Fra seil til damp : Stavanger sjøfarts historie. Dreyer bok, 1978. ISBN 82-7096-079-9
Alf Axelsen med flere: Stavanger - Bilder fra en svunden tid, 1973.
Mandius Berntsen: Stedsnavn i Stavanger by og nærmeste omegn, 1939.
Anton Wilhelm Brøgger. Stavangers historie i middelalderen. Dreyer, 1915
Johannes Elgvin. En by i kamp : Stavanger bys historie 1536–1814. Stabenfeldt forlag, 1956
Gerhard Fischer. Domkirken i Stavanger (1964)
Knut Helle. Stavanger – fra våg til by (1975)
Hans Eyvind Næss: Stavanger – Vekst og glede.
Karsten Skadberg: Stavanger – Vår egen by, 1975.
Rasmus Tveteraas og Anton Wilhelm Brøgger. Stavanger 1814–1914. Dreyer, 1914
Trygve Wyller og Knut Stahl. Av Stavangers historie under okkupasjonen 1940–1945. Stabenfeldt forlag, 1959–64. 3 bind
Erik S Gundersen: Minneboken om Stavanger, 1958.
Oluf Kolsrud med flere: Stavanger 1125–1425–1925, 1925.
Sandnes, Jørn; Stemshaug, Ola (1976). Norsk stadnamnleksikon. Det Norske Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-0544-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stavanger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stavanger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Stavanger i Store norske leksikon
(no) Region Stavanger
(no) Stavanger-Web
(no) Byhistorisk Forening Stavanger | Metodistkirken er en kirke for Metodistmenigheten i Stavanger. | 11,719 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baptistkirken_i_Stavanger | 2023-02-04 | Baptistkirken i Stavanger | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kirker i Stavanger', 'Kategori:Kirkestubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03'] | Baptistkirken er en kirke i Stavanger som ble brukt av Stavanger baptistmenighet, som nå bruker Evangeliehuset til møter.
| Baptistkirken er en kirke i Stavanger som ble brukt av Stavanger baptistmenighet, som nå bruker Evangeliehuset til møter.
== Eksterne lenker ==
Baptistkirken – Stavanger | Baptistkirken er en kirke i Stavanger som ble brukt av Stavanger baptistmenighet, som nå bruker Evangeliehuset til møter. | 11,720 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%B8ysalen_nasjonalparksenter | 2023-02-04 | Møysalen nasjonalparksenter | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Hadsel', 'Kategori:Nasjonalparksentre'] | Møysalen Nasjonalparksenter (MNS) er et nasjonalparksenter ved Møysalen nasjonalpark i Hennes i Hadsel kommune, Nordland. Det ble etablert i 2007 som en videreføring av Møysaltur BA. På senteret drives kafe, matvarebutikk og guidetjeneste.
| Møysalen Nasjonalparksenter (MNS) er et nasjonalparksenter ved Møysalen nasjonalpark i Hennes i Hadsel kommune, Nordland. Det ble etablert i 2007 som en videreføring av Møysaltur BA. På senteret drives kafe, matvarebutikk og guidetjeneste.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Møysalen Nasjonalparksenter (MNS) er et nasjonalparksenter ved Møysalen nasjonalpark i Hennes i Hadsel kommune, Nordland. Det ble etablert i 2007 som en videreføring av Møysaltur BA. | 11,721 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Mortavika%E2%80%93Arsv%C3%A5gen | 2023-02-04 | Ferjesambandet Mortavika–Arsvågen | ['Kategori:59,1°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fergesamband i Rogaland', 'Kategori:Fergesamband på E39', 'Kategori:Fjord1', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Samferdsel i Bokn', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transport i Stavanger'] | Mortavika–Arsvågen er et ferjesamband på europavei 39 over Boknafjorden mellom Bokn og Stavanger kommune. Sambandet betjenes av Fjord1 med de fire gassferjene MF «Mastrafjord», MF «Stavangerfjord», MF «Boknafjord» og MF «Raunefjord», med MF «Bergensfjord» som reserve. Overfarten tar ca. 25 minutter og det er fire avganger i timen på det meste. Billettpris var 240 kr i 2019 for en personbil.Boknafjordtunnelen, verdens lengste og dypeste veitunnel, er under bygging og vil erstatte ferjesambandet.
| Mortavika–Arsvågen er et ferjesamband på europavei 39 over Boknafjorden mellom Bokn og Stavanger kommune. Sambandet betjenes av Fjord1 med de fire gassferjene MF «Mastrafjord», MF «Stavangerfjord», MF «Boknafjord» og MF «Raunefjord», med MF «Bergensfjord» som reserve. Overfarten tar ca. 25 minutter og det er fire avganger i timen på det meste. Billettpris var 240 kr i 2019 for en personbil.Boknafjordtunnelen, verdens lengste og dypeste veitunnel, er under bygging og vil erstatte ferjesambandet.
== Historie ==
Ferjesambandet Mortavika–Arsvågen ble åpnet samtidig med åpningen av Rennfast 30. november 1992. De første årene ble sambandet trafikkert av ferjene MF «Rennesøy» og MF «Masfjord». I 2001 ble MF «Boknafjord» (1986) satt inn som tredje ferje. Fjord1 vant anbud for sambandet og satte i 2007 inn gassferjene MF «Stavangerfjord» og MF «Mastrafjord». 1. januar 2012 ble den nye gassferja MF «Boknafjord» satt inn i sambandet.I 2019 ble MF «Raunefjord» og MF «Bergensfjord» overflyttet til sambandet. Fanafjord ble utleid til Elbferry og gikk på et nyoppstartet samband i Tyskland.
Fra 1. januar 2019 benyttes den nasjonale AutoPASS for ferje ordningen som driftes av Skyttel AS til betaling.
== Se også ==
Rennfast
== Referanser == | | turer_døgn = 70 | 11,722 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yangqin | 2023-02-04 | Yangqin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinesiske musikkinstrumenter', 'Kategori:Siterinstrumenter'] | Yangqin (kinesisk: 洋琴; pinyin: Yángqín), et trapesoid hakkebrett, er et kinesisk strengeinstrument som har sitt historiske utspring i det arabisk-persiske område. I den gamle kinesiske kategorisering av musikkinstrumenter, bayin («åtte klanger»), hører det til kategorien silke. Strengenes antall kan variere. Man slår på strengene med tynne staver.
| Yangqin (kinesisk: 洋琴; pinyin: Yángqín), et trapesoid hakkebrett, er et kinesisk strengeinstrument som har sitt historiske utspring i det arabisk-persiske område. I den gamle kinesiske kategorisering av musikkinstrumenter, bayin («åtte klanger»), hører det til kategorien silke. Strengenes antall kan variere. Man slår på strengene med tynne staver.
== Eksterne lenker ==
Chinesisches Hackbrett: Yangqin
Hou Yilan spiller 金翎思-满乡随想, komponert av Hanli Liu
Tre stykker fremført på yangqin | Yangqin (kinesisk: 洋琴; pinyin: Yángqín), et trapesoid hakkebrett, er et kinesisk strengeinstrument som har sitt historiske utspring i det arabisk-persiske område. I den gamle kinesiske kategorisering av musikkinstrumenter, bayin («åtte klanger»), hører det til kategorien silke. | 11,723 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_van_Gulik | 2023-02-04 | Robert van Gulik | ['Kategori:Ambassadører til Japan', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. september', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 9. august', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske ambassadører', 'Kategori:Nederlandske diplomater', 'Kategori:Nederlandske forfattere', 'Kategori:Nederlandske sinologer', 'Kategori:Oversettere', 'Kategori:Personer fra Jakarta', 'Kategori:Personer fra Zutphen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Robert Hans van Gulik (født 9. august 1910 på Zutphen i Nederland, død 24. september 1967 i Haag) var en nederlandsk doktor i sinologi, diplomat og forfatter.
| Robert Hans van Gulik (født 9. august 1910 på Zutphen i Nederland, død 24. september 1967 i Haag) var en nederlandsk doktor i sinologi, diplomat og forfatter.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Fra oppveksten, som var i Batavia på øya Java i Nederlandsk India, var van Gulik interessert av Asia, og ble med tiden sinolog. Hans far var sanitetsoffiser i den nederlandske kolonialarmé. På grunnskolen ble det bare undervist på nederlandsk, men de fremmesspråklige omgivelser gjorde at van Gulik også lærte seg kinesisk, jananesisk og malay. Den fescinasjon de tremmearede tegnene på plakatene i de kinesiske forretninger gav han allerede i barndommen interesse for kinesisks skrift og språk.
Fa familien vendte tilbake til Nederland gikk han på et gymnasium der han fikk læree gresk, latin, fransk, tysk og engelsk. På fritiden tok han dessuten undervisning i russisk og sanskrit hos lingvisten Christianus Cornelis Uhlenbeck, som anerkjente den unge van Gulik apråktalent. Dessuten betalte han fra sine lommepenger for en kinesisk sprivatlærer.
Han studerte fra 1929 til 1933 ved universitetene i Leiden og Utrecht, fikk sin doktorgrad i 1934.
=== Karriere ===
Som som nederlandsk karrierediplomat snart til Kina og Japan.
Han skrev flere vitenskapelige tekster om kinesisk kultur: musikk, kunst, med mer. Spesielt kan nevnes hans verker om det kinesiske musikkinstrumentet guqin og om seksualitet i kinesisk historie, men hans vitenskapelige interesse strakk seg også til emnet gibboner i Kina. Han var tidvis stasjonert i India, Malaysia, Egypt, USA og Libanon, men sluttet som Nederlands ambassadør i Japan frem til sin tidslige sød.
I Kina giftet han seg i 1943 i enalder av 33 år med den 22-årige Shui Shihfang, som arbeidet i sosialministeriet i den provisoriske kinesiske hovedstad Chongqing og som hadde gitt van Gulik språkundervisning. Paret fikk tre sønner og én datter.
Robert van Gulik ble også opptatt av det kinesiske rettssystemet, og oversatte i 1940-årene en detektivroman fra 1700-tallet (Dee Gong An, 1949), til engelsk. Romanens popularitet førte til at han skrev flere egne detektivromaner om dommer Dee (eller Di, som det iblant staves). Han benyttet seg da av intrigene fra antikke kinesiske tekster og forsøkte å etterligne den gamle kinesiske stilen, uten å bli uinteressant for moderne lesere.
Den første egne historiske kriminalromanen, De kinesiske labyrintmordene, ble oversatt til japansk og ble utgitt i Japan i 1951. Deretter lot van Gulik den oversatt til kinesisk og den ble utgitt i Singapore i 1953. Suksessen fulgte han opp med å skrive De kinesiske klokkemordene og De kinesiske sjømordene, og de ble publisert på samme vis. Da forfatteren fant en interessert engelsk forlegger kom alle tre også på engelsk, og fra da av kom hans romaner først ut på engelsk.
== Bibliografi (i utvalg) ==
Celebrated Cases of Judge Dee = Dee Goong An: An Authentic Eighteenth-Century Chinese Detective Novel. Først publisert i 1949 i Tokyo. Nyopptrykk: New York: Dover Publications, 1976.
The Chinese Maze Murders (1957), med 16 illustrasjoner tegnet i kinesisk stil av forfatteren (1987)
The Chinese Bell Murders (1958)
The Chinese Gold Murders (1959)
The Chinese Lake Murders (1960)
The Chinese Nail Murders (1961)
The Haunted Monastery (1963)
The Emperor's Pearl (1963)
The Lacquer Screen (1964)
The Red Pavilion (1964)
The Monkey and the Tiger (1965, noveller)
The Willow Pattern (1965)
Murder in Canton (1966)
The Phantom of the Temple (1966)
Judge Dee at Work (1967)
Necklace and Calabash (1967)
Poets and Murder (1968)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Robert van Gulik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Robert van Gulik på Internet Movie Database | Robert Hans van Gulik (født 9. august 1910 på Zutphen i Nederland, død 24. | 11,724 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Senatorvalget_i_Minnesota_i_2008 | 2023-02-04 | Senatorvalget i Minnesota i 2008 | ['Kategori:2008 i USA', 'Kategori:Politikk i Minnesota', 'Kategori:Senatorer fra Minnesota', 'Kategori:Valg i 2008', 'Kategori:Valg i USA'] | Senatorvalget i Minnesota i 2008 ble avholdt i Minnesota samme dag som presidentvalget i USA 2008, 4. november 2008. Det første valgresultatet viste at sittende senator Norm Coleman ledet med 215 stemmer på Al Franken i valget hvor det ble avgitt mer enn 2,8 millioner stemmer. Den demokratiske kandidaten Al Franken, som representerer Minnesotas demokratiske bonde- og arbeiderparti, krevde omtelling, og 5. januar 2009 viste den at Franken vant med 225 stemmer. Coleman anket til valgstyret, som 31. mars avgjorde at 351 tidligere avviste stemmer skulle telles. Frankens ledelse vokste til 312 stemmer, og valgstyret erklærte han som vinner 13. april.
Coleman anket avgjørelsen, men Minnesotas høyesterett avviste saken. Al Franken ble senator 7. juli 2008, åtte måneder etter valget.
| Senatorvalget i Minnesota i 2008 ble avholdt i Minnesota samme dag som presidentvalget i USA 2008, 4. november 2008. Det første valgresultatet viste at sittende senator Norm Coleman ledet med 215 stemmer på Al Franken i valget hvor det ble avgitt mer enn 2,8 millioner stemmer. Den demokratiske kandidaten Al Franken, som representerer Minnesotas demokratiske bonde- og arbeiderparti, krevde omtelling, og 5. januar 2009 viste den at Franken vant med 225 stemmer. Coleman anket til valgstyret, som 31. mars avgjorde at 351 tidligere avviste stemmer skulle telles. Frankens ledelse vokste til 312 stemmer, og valgstyret erklærte han som vinner 13. april.
Coleman anket avgjørelsen, men Minnesotas høyesterett avviste saken. Al Franken ble senator 7. juli 2008, åtte måneder etter valget.
== Referanser == | Senatorvalget i Minnesota i 2008 ble avholdt i Minnesota samme dag som presidentvalget i USA 2008, 4. november 2008. | 11,725 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geir_Wentzel | 2023-02-04 | Geir Wentzel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Fødsler 18. juli', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bluesmusikere', 'Kategori:Norske organister', 'Kategori:Personer fra Vestre Toten kommune'] | Geir Wentzel Larsen (født 18. juli 1949) er en norsk organist og sanger fra Raufoss, kjent fra plateutgivelser i blues- og soul-sjangeren og varierte besetninger hvor han spiller hammondorgel.
Som ung ledet han Gjøvik-gruppen Wentzel med Arild Engh, Trond Eliassen, Sveinung Hovensjø og Inger Lise Rypdal ved mikrofonen, hvilket ledet til hennes gjennombrudd på Club 7 i 1968. Han hadde da skrevet komposisjonen «Get Closer» som ble populær i 1967 (på baksiden "Baby, Baby", egentlig "B-A-B-Y" skrevet av Isaac Hayes / David Porter", utgitt av Carla Thomas i 1966). Bandet har gitt ut flere plater.Han medvirket til utgivelser med Freddy Lindquist (1970). I perioden 1971-1974 var han medlem av Kjell Karlsens orkester, med Webe Karlsen og Dag Spantell som vokalister. Han har også spilt i Torry Enghs og Terje Fjærns orkester, samt Palisanderkvartetten.
Hans tante er Åse Wentzel, mor til Magni Wentzel som spilte med ham i Club 7-epoken, blant annet ved Kongsberg Jazzfestival i 1969. Han er far til sangeren Leif Anders Wentzel.
| Geir Wentzel Larsen (født 18. juli 1949) er en norsk organist og sanger fra Raufoss, kjent fra plateutgivelser i blues- og soul-sjangeren og varierte besetninger hvor han spiller hammondorgel.
Som ung ledet han Gjøvik-gruppen Wentzel med Arild Engh, Trond Eliassen, Sveinung Hovensjø og Inger Lise Rypdal ved mikrofonen, hvilket ledet til hennes gjennombrudd på Club 7 i 1968. Han hadde da skrevet komposisjonen «Get Closer» som ble populær i 1967 (på baksiden "Baby, Baby", egentlig "B-A-B-Y" skrevet av Isaac Hayes / David Porter", utgitt av Carla Thomas i 1966). Bandet har gitt ut flere plater.Han medvirket til utgivelser med Freddy Lindquist (1970). I perioden 1971-1974 var han medlem av Kjell Karlsens orkester, med Webe Karlsen og Dag Spantell som vokalister. Han har også spilt i Torry Enghs og Terje Fjærns orkester, samt Palisanderkvartetten.
Hans tante er Åse Wentzel, mor til Magni Wentzel som spilte med ham i Club 7-epoken, blant annet ved Kongsberg Jazzfestival i 1969. Han er far til sangeren Leif Anders Wentzel.
== Diskografi ==
97% Soul (1997)SinglerBjørn Morisse: Stille døgn i Clichy / Stille Døgn i Clicy. Sonet T 9558 (1970)
Webe Karlsen og Dag Spantell: Vi vil tro det vi synger / Gi verden et smil (1971)
=== Wentzel ===
Get Closer / Baby, Baby (1968)
=== Torry Enghs ===
AlbumKarneval (1974), med Dag Spantell
No. 9 (1978)
Melodier til deg (2017)SinglerPappas gamle grammofon / Ai, ai, ai (1973)
=== The Beste ===
AlbumBlått (1987)
En sang for åtte kroner... & blått (2012)
=== Oslo Rhythm'n Blues Ensemble ===
Vi tar'n helt ut (2003)
=== Deltar på ===
Freddy Lindquist: Menü (1970)
Little Earl Wilson: Live at the Studio (1970)
Kjell Karlsens orkester: Snapshots – I selskap med Kjell Karlsens orkester, vol. 3 (1971)
Flora: Norske favoritter (1971)
Gro Anita Schønn: Ikke gråt om det er vinter og det snør / Please Mr. Please (1975)
Terje Fjærns Orkester: Rendezvous (1975)
Gro Anita Schønn: Ikke gråt om det er vinter og det snør (1975)
Stein Ingebrigtsen: Soloppgang (1977)
Inger Lise Rypdal: Hits gjennom 13 år (1981)
Stein Ingebrigtsen: When a Child Is Born / Sønner av (1982)
Viggo Sandvik: Æille har et syskenbån på Gjøvik (1983)
Hilde Bekkevold: Englehund (1983)
Jan Harrington: Soularium (1985)
Norsk Lyd & Bilde: Bære en ser Mjøsa – Gjøvikplaten Vol. 1 (1986)
Totenschlager: Bodø / Glimt kassett -89 (1989)
Stein Ingebrigtsen: Soldatens kortstokk (1989)
Stein Ingebrigtsen: Landevei (1990)
Per Husby: Notes for Nature (1990)
Conception: The Last Sunset (1991)
Guttene: If You Can't Beat 'em, Join 'em (1991)
Gro Anita Schønn: En enkel sang om frihet – 16 Greatest Hits (1992)
Arild Nyquist & Svein Olav Blindheim: Sol & regn (1993)
Palisander Kvartetten: Shaken – Not Stirred (1993)
Back In Business: Hard Workin' Dudes EP (1993)
Bretteville: Big Time (1996)
Bretteville: Dangerous Neighbourhood (1996)
Bretteville: Bretteville in Time (1996)
The Buzz Brothers: The Buzz Brothers (1998)
The Buzz Brothers: The Buzz Brothers (1998)
Stein Ingebrigtsen: Edelstein (2001)
Gro Anita Schønn: Vit at jeg elsker deg – 18 utvalgte (2003)
NRK: Norsk Rocks Historie Vol. 4: Rhytm'n blues & psykedelia 1966-1969 (2004)
Stein Ingebrigtsen: Topp 20 (2004)
Inger Lise Rypdal: I mitt liv – Inger Lises 40 beste (2005)
Melodisc: Stellar Voyage – Rare Rock Grooves and Fusion from Norway (2005)
Unidisc: Norsk musikk i 100 – Populærmusikk i Norge 1905–2005 (2005)
NRK / Plastic Strip: NRK Sessions – Soul, Afro-Jazz and Latin from the Club 7 Scene (2007)
Stina Stenerud & Her Soul Replacement: Coming Home (2012)
Stein Ingebrigtsen: Før og nå (2016)
Paolo Vinaccia feat. Heavy Gentlemen: Live at Rockefeller (2018)
== Priser ==
Smugetprisen 1995
Vestre Toten kulturpris 2003
== Referanser == | Geir Wentzel Larsen (født 18. juli 1949) er en norsk organist og sanger fra Raufoss, kjent fra plateutgivelser i blues- og soul-sjangeren og varierte besetninger hvor han spiller hammondorgel. | 11,726 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amir_Khaleghi | 2023-02-04 | Amir Khaleghi | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Iranere'] | Amir Khaleghi er en iransk statsborger som er dødsdømt for et angivelig drap han begikk da han var mindreårig. Dødsdommen, som skulle eksekveres 22. februar 2009, ble utsatt etter press fra blant annet Norge.Khaleghi var 16 år da han kjøpte alkohol i et alkoholutsalg, blandet det med appelsinjuice og ble full. Han så noen venner som stod på et fortau ved en handelsmann og på spøk sa han til handelsmannen at han ikke skulle selge noe til guttene. En slåsskamp brøt ut, og uten foranledning ble Ali Malekpour stukket i brystet og dør. Khaleghi husker ikke hvordan dette skjedde, han sier han vandret rundt til han var edru og var da trist og fylt av anger over det som hadde skjedd. Han dro til byen Qom og senere til Jamkaran hvor han meldte seg til politiet. Han fortalte da at han hadde drukket, og det han husket av hendelsen. Branch 74 dømte han deretter for «ghesas» (mord) som senere ble bekreftet av Branch 27 av høyesterett.Under saken hadde han Sayed Ahmad Mobarragh som statlig oppnevnt forsvarer. Mohammad Mostafaei sier at Khaleghi ble dømt selv om retten tok i betraktning at han var påvirket av alkohol, at han var mindreårig og at det er et brudd på artikkel 37 i grunnloven at ekspertrådet hadde dømt han for mord.Khaleghi skal henges 6. mai 2009. Det har vakt oppmerksomhet at dødsdommer blir forsøkt gjennomført og eksekvert i Iran, til tross for internasjonal oppmerksomhet etter saken med Delara Darabi. Han er planlagt henrettet samtidig som Safar Angooti.
| Amir Khaleghi er en iransk statsborger som er dødsdømt for et angivelig drap han begikk da han var mindreårig. Dødsdommen, som skulle eksekveres 22. februar 2009, ble utsatt etter press fra blant annet Norge.Khaleghi var 16 år da han kjøpte alkohol i et alkoholutsalg, blandet det med appelsinjuice og ble full. Han så noen venner som stod på et fortau ved en handelsmann og på spøk sa han til handelsmannen at han ikke skulle selge noe til guttene. En slåsskamp brøt ut, og uten foranledning ble Ali Malekpour stukket i brystet og dør. Khaleghi husker ikke hvordan dette skjedde, han sier han vandret rundt til han var edru og var da trist og fylt av anger over det som hadde skjedd. Han dro til byen Qom og senere til Jamkaran hvor han meldte seg til politiet. Han fortalte da at han hadde drukket, og det han husket av hendelsen. Branch 74 dømte han deretter for «ghesas» (mord) som senere ble bekreftet av Branch 27 av høyesterett.Under saken hadde han Sayed Ahmad Mobarragh som statlig oppnevnt forsvarer. Mohammad Mostafaei sier at Khaleghi ble dømt selv om retten tok i betraktning at han var påvirket av alkohol, at han var mindreårig og at det er et brudd på artikkel 37 i grunnloven at ekspertrådet hadde dømt han for mord.Khaleghi skal henges 6. mai 2009. Det har vakt oppmerksomhet at dødsdommer blir forsøkt gjennomført og eksekvert i Iran, til tross for internasjonal oppmerksomhet etter saken med Delara Darabi. Han er planlagt henrettet samtidig som Safar Angooti.
== Referanser == | Amir Khaleghi er en iransk statsborger som er dødsdømt for et angivelig drap han begikk da han var mindreårig. Dødsdommen, som skulle eksekveres 22. | 11,727 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordal_skole | 2023-02-04 | Nordal skole | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Barneskoler i Viken', 'Kategori:Sider med kart'] | Nordal skole er en barneskole i Lier i Buskerud.
Bygningen ble bygd i 1921, mens klasseromsfløyen og sløydsalen ble bygd på 1960-tallet. I 2002 ble det bygd på en ny toppetasje; skolen hadde tidligere flatt tak, men fikk med dette skråtak.
Skolen dekker 1. – 7. klassetrinn, og har ca. 70 elever og 10 lærere. Den har SFO, og Borgestad barnehage ligger vegg i vegg.
| Nordal skole er en barneskole i Lier i Buskerud.
Bygningen ble bygd i 1921, mens klasseromsfløyen og sløydsalen ble bygd på 1960-tallet. I 2002 ble det bygd på en ny toppetasje; skolen hadde tidligere flatt tak, men fikk med dette skråtak.
Skolen dekker 1. – 7. klassetrinn, og har ca. 70 elever og 10 lærere. Den har SFO, og Borgestad barnehage ligger vegg i vegg.
== Eksterne lenker ==
Lier kommune - Nordal skole | Nordal skole er en barneskole i Lier i Buskerud. | 11,728 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Intet_nytt_fra_Vestfronten | 2023-02-04 | Intet nytt fra Vestfronten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1929', 'Kategori:Første verdenskrig og kultur', 'Kategori:Lanternebøkene', 'Kategori:Tyske romaner'] | For filmatiseringen, se Intet nytt fra Vestfronten (1930) og Intet nytt fra Vestfronten (1979).
Intet nytt fra Vestfronten (tysk Im Westen nichts Neues) er en roman av Erich Maria Remarque (1898 – 1970), en tysk krigsveteran fra første verdenskrig, om krigens forferdelser og redsler og også den separasjonen fra det tyske sivile liv mange følte da de returnerte fra fronten.
| For filmatiseringen, se Intet nytt fra Vestfronten (1930) og Intet nytt fra Vestfronten (1979).
Intet nytt fra Vestfronten (tysk Im Westen nichts Neues) er en roman av Erich Maria Remarque (1898 – 1970), en tysk krigsveteran fra første verdenskrig, om krigens forferdelser og redsler og også den separasjonen fra det tyske sivile liv mange følte da de returnerte fra fronten.
== Bakgrunn og innhold ==
Boken ble utgitt i Tyskland i januar 1929. Den ble solgt i én million eksemplarer i løpet av ett år i Tyskland, og ytterligere én million i resten av verden. I 1930 ble boken filmatisert, og regissøren, Lewis Milestone, vant én Oscar. Boken ble først oversatt til norsk i 1955, men en dansk oversettelse fra 1929 må ha vært distribuert i en visst omfang.
Historien følger Paul Bäumers liv og erfaringer; en soldat som vervet seg i den tyske hæren kort tid etter begynnelsen av første verdenskrig. Etter treningen sin angret han snart på at han vervet seg. Han ankommer frontlinjen på Vestfronten med noen av sine venner (Tjaden, Müller og en del andre personer) og møter der Stanislaus Katczinsky. Kat blir snart Pauls mentor og lærer ham om krigens virkelighet. Paul og Kat blir fort som brødre, bundet sammen med krigens motgang.
Paul og vennene hans må holde ut dag etter dag med kontinuerlig bombardement. Til slutt går det opp for ham: krig er fullstendig meningsløst. Alle vennene hans sier at de kjemper krigen for et par personer de aldri har møtt og mest sannsynligvis aldri kommer til å møte. De er de eneste personene som kan tjene noe på denne krigen, ikke Paul og vennene.
== Emner ==
Historien er fortalt av Paul Bäumer. Den begynner med at Paul og Müller møter sin venn, som nylig er blitt såret. Disse tre, sammen med 17 andre, har nylig vervet seg i hæren, kort tid etter begynnelsen av første verdenskrig, etter å ha blitt overtalt av rektoren sin, Kantorek. Boken fokuserer ikke på helteaktige historier om mot og tapperhet som så mange andre krigshistorier, men gir et mye mer realistisk syn på det helvetet som soldater befinner seg i. Hver dag er lik, konstante skudd fra artilleri, kampen om å finne mat og den overhengende rollen tilfeldighetene har i liv og død. Alt er beskrevet i detalj. Remarque refererer ofte de levende soldatene som gamle og døde og følelsesmessig utbrukte og kalde.
Vi er ikke unge lenger. Vi vil ikke ta verden med storm. Vi flykter fra oss selv, fra våre liv. Vi var atten og hadde begynt å elske livet og verden; og vi måtte skyte det i stykker.
Med jevne mellomrom får Paul permisjon fra hæren og reiser hjem for midlertidige opphold. Han finner det vanskelig å forstå menneskene hjemme. Mens soldatene ved fronten ikke ønsker annet enn fred, vel vitende om at de taper krigen, snakker folket hjemme om å marsjere mot Paris. Han er også annerledes når det gjelder betydningen av de forskjellige slagene. Slag har ingen navn. Istedenfor tilbyr de bare en ny mulighet for ham til å bli drept. Slag ser ut til å bli utkjempet bare for å erobre ynkelige små jordlapper.
Det er mange eksplisitte budskap i boken. Det første er at krigen er totalt nytteløs og bortkastet. Ingen av dem hadde noensinne sett en franskmann før krigen, og enda mindre hadde de en grunn til å drepe noen av dem. Noen av soldatene funderer over hvorfor krigen startet, hva den var godt for og hvem som tjente på den. Ingen hadde noen svar.
Det andre emnet er at krig er grusomt. Paul beskriver krigens avskyelighet gjennom hele boken. Skyttergravene og befestningene er vedvarende fylt av patronhylser; giftig gass ligger som et teppe over slagmarken, snikskyttere skyter på alle som har hodet over bakken. Til slutt kommer de franske troppene, og de tyske frontene blir nedbrutt. Ingenting annet enn selv å være der, kunne bevitne om det store antallet døde og skadete man hadde hver dag i krigen. Dagen Paul til slutt dør, har det ingen verdi som begivenhet for de militære. Hæren rapporterte bare: "Intet nytt fra Vestfronten".
== Filmatiseringer ==
Filmversjonen av boken fikk Oscar-priser i 1930. Disse gikk til produsenten Carl Laemmle Jr. samt at Lewis Milestone fikk én pris. På rollelisten sto blant annet Louis Wolheim, Lew Ayres, John Wray, Arnold Lucy og Ben Alexander.
Filmen ble også nominert, men vant ikke pris, i to andre kategorier:
Beste Kinografi – Arthur Edeson
Beste dreiebok(?) – George Abbott, Maxwell Anderson og Del AndrewsDenne filmen var i svart-hvitt, og i 1979 kom en ny moderne versjon av filmen, hvor Paul Baumer spilles av Richard Thomas.
I 2022 utga Netflix den tyskspråklige "Im Westen nichts Neues".
== Oppfølger ==
Remarque skrev to oppfølgere. Den første har originaltittelen Der Weg zurück og kom i 1931. Den norske oversettelsen kom først i 1982 og fikk tittelen Tider som fulgte. Den andre har originaltittelen Drei kameraten og ble utgitt i 1937. Den norske oversettelsen av denne kom allerede samme år under tittelen Tre kamerater.
Tider som fulgte dreier seg om en gruppe soldater som strever med å leve i etterkrigstidens Tyskland, der de prøver å leve et normalt liv med skolegang i et tysk nedbrutt samfunn. Boken ble forbudt under naziregimet, den samme gjaldt filmatiseringen fra 1937.
== Referanser ==
== Kilder ==
«All Quiet on the Western Front (novel)», fra International Encyclopedia of the First World War (engelsk) | * George Abbott | 11,729 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Smit | 2023-02-04 | Christian Smit | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. august', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Fylkesmenn i Hordaland', 'Kategori:Fødsler 26. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Norske antroposofer', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Christian Sundt Smit (født 26. oktober 1886 i Bergen, død 26. august 1960 i Oslo) var en norsk advokat, fylkesmann og antroposof.
Smit vokste opp i en velstående Bergensfamilie. Han var sønn av overrettssakfører Didrik Lyder Smit (1849–94) og Jacoba Johanne Sundt (1856–1936). Han var barnebarn av forretningsmagnaten Christian Sundt. Etter jusstudier i Christiania ble han cand. jur. i 1909, og etter å ha vært sakfører- og dommerfullmektig i Bergen og Bodø åpnet han egen sakførerpraksis i Bergen i 1915 og drev den til 1925. Mellom 1919 og 1925 var han også konstituert som fylkesmann i Bergen og Hordaland i flere perioder, til sammen 2,5 år.
| Christian Sundt Smit (født 26. oktober 1886 i Bergen, død 26. august 1960 i Oslo) var en norsk advokat, fylkesmann og antroposof.
Smit vokste opp i en velstående Bergensfamilie. Han var sønn av overrettssakfører Didrik Lyder Smit (1849–94) og Jacoba Johanne Sundt (1856–1936). Han var barnebarn av forretningsmagnaten Christian Sundt. Etter jusstudier i Christiania ble han cand. jur. i 1909, og etter å ha vært sakfører- og dommerfullmektig i Bergen og Bodø åpnet han egen sakførerpraksis i Bergen i 1915 og drev den til 1925. Mellom 1919 og 1925 var han også konstituert som fylkesmann i Bergen og Hordaland i flere perioder, til sammen 2,5 år.
== Antroposof ==
Christian Smit var blant pionérene i den norske antroposofiske bevegelsen. Lesningen av Rudolf Steiners bok Kristendommen som mystisk kjensgjerning fikk avgjørende betydning for ham, og han reiste til Berlin i Tyskland for å møte Steiner rett etter fullført juridikum vinteren 1910-11. TIlbake i Norge engasjerte Christian Smit seg i Antroposofisk Selskap i Bergen. I 1913 var Rudolf Steiner i Bergen i forbindelse med et norgesbesøk, og han bodde da hos Christian Smits mor, Jacoba Johanne Smit.
== Prest i Kristensamfunnet ==
I sitt 40. år avbrøt Christian Smit juristkarrièren og reiste til Stuttgart, der han studerte ved Kristensamfundets presteseminar og ble presteviet av trossamfunnets leder, Friedrich Rittelmeyer. I 1927 ble han den første presten i Kristensamfundet i Norden. Han virket som prest frem til året han døde.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Veien til religiøs fornyelse, Kristensamfunnets pionérår i Norge 1927-60, John Baum, 2009
Norsk biografisk leksikon
== Eksterne lenker ==
Christian Smit om oppvekst og møte med Rudolf Steiner, Veien til religiøs fornyelse, Kristensamfunnets pionérår i Norge 1927-60, Kap 1
Kristensamfunnet | Christian Sundt Smit (født 26. oktober 1886 i Bergen, død 26. | 11,730 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Intet_nytt_fra_Vestfronten | 2023-02-04 | Intet nytt fra Vestfronten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1929', 'Kategori:Første verdenskrig og kultur', 'Kategori:Lanternebøkene', 'Kategori:Tyske romaner'] | For filmatiseringen, se Intet nytt fra Vestfronten (1930) og Intet nytt fra Vestfronten (1979).
Intet nytt fra Vestfronten (tysk Im Westen nichts Neues) er en roman av Erich Maria Remarque (1898 – 1970), en tysk krigsveteran fra første verdenskrig, om krigens forferdelser og redsler og også den separasjonen fra det tyske sivile liv mange følte da de returnerte fra fronten.
| For filmatiseringen, se Intet nytt fra Vestfronten (1930) og Intet nytt fra Vestfronten (1979).
Intet nytt fra Vestfronten (tysk Im Westen nichts Neues) er en roman av Erich Maria Remarque (1898 – 1970), en tysk krigsveteran fra første verdenskrig, om krigens forferdelser og redsler og også den separasjonen fra det tyske sivile liv mange følte da de returnerte fra fronten.
== Bakgrunn og innhold ==
Boken ble utgitt i Tyskland i januar 1929. Den ble solgt i én million eksemplarer i løpet av ett år i Tyskland, og ytterligere én million i resten av verden. I 1930 ble boken filmatisert, og regissøren, Lewis Milestone, vant én Oscar. Boken ble først oversatt til norsk i 1955, men en dansk oversettelse fra 1929 må ha vært distribuert i en visst omfang.
Historien følger Paul Bäumers liv og erfaringer; en soldat som vervet seg i den tyske hæren kort tid etter begynnelsen av første verdenskrig. Etter treningen sin angret han snart på at han vervet seg. Han ankommer frontlinjen på Vestfronten med noen av sine venner (Tjaden, Müller og en del andre personer) og møter der Stanislaus Katczinsky. Kat blir snart Pauls mentor og lærer ham om krigens virkelighet. Paul og Kat blir fort som brødre, bundet sammen med krigens motgang.
Paul og vennene hans må holde ut dag etter dag med kontinuerlig bombardement. Til slutt går det opp for ham: krig er fullstendig meningsløst. Alle vennene hans sier at de kjemper krigen for et par personer de aldri har møtt og mest sannsynligvis aldri kommer til å møte. De er de eneste personene som kan tjene noe på denne krigen, ikke Paul og vennene.
== Emner ==
Historien er fortalt av Paul Bäumer. Den begynner med at Paul og Müller møter sin venn, som nylig er blitt såret. Disse tre, sammen med 17 andre, har nylig vervet seg i hæren, kort tid etter begynnelsen av første verdenskrig, etter å ha blitt overtalt av rektoren sin, Kantorek. Boken fokuserer ikke på helteaktige historier om mot og tapperhet som så mange andre krigshistorier, men gir et mye mer realistisk syn på det helvetet som soldater befinner seg i. Hver dag er lik, konstante skudd fra artilleri, kampen om å finne mat og den overhengende rollen tilfeldighetene har i liv og død. Alt er beskrevet i detalj. Remarque refererer ofte de levende soldatene som gamle og døde og følelsesmessig utbrukte og kalde.
Vi er ikke unge lenger. Vi vil ikke ta verden med storm. Vi flykter fra oss selv, fra våre liv. Vi var atten og hadde begynt å elske livet og verden; og vi måtte skyte det i stykker.
Med jevne mellomrom får Paul permisjon fra hæren og reiser hjem for midlertidige opphold. Han finner det vanskelig å forstå menneskene hjemme. Mens soldatene ved fronten ikke ønsker annet enn fred, vel vitende om at de taper krigen, snakker folket hjemme om å marsjere mot Paris. Han er også annerledes når det gjelder betydningen av de forskjellige slagene. Slag har ingen navn. Istedenfor tilbyr de bare en ny mulighet for ham til å bli drept. Slag ser ut til å bli utkjempet bare for å erobre ynkelige små jordlapper.
Det er mange eksplisitte budskap i boken. Det første er at krigen er totalt nytteløs og bortkastet. Ingen av dem hadde noensinne sett en franskmann før krigen, og enda mindre hadde de en grunn til å drepe noen av dem. Noen av soldatene funderer over hvorfor krigen startet, hva den var godt for og hvem som tjente på den. Ingen hadde noen svar.
Det andre emnet er at krig er grusomt. Paul beskriver krigens avskyelighet gjennom hele boken. Skyttergravene og befestningene er vedvarende fylt av patronhylser; giftig gass ligger som et teppe over slagmarken, snikskyttere skyter på alle som har hodet over bakken. Til slutt kommer de franske troppene, og de tyske frontene blir nedbrutt. Ingenting annet enn selv å være der, kunne bevitne om det store antallet døde og skadete man hadde hver dag i krigen. Dagen Paul til slutt dør, har det ingen verdi som begivenhet for de militære. Hæren rapporterte bare: "Intet nytt fra Vestfronten".
== Filmatiseringer ==
Filmversjonen av boken fikk Oscar-priser i 1930. Disse gikk til produsenten Carl Laemmle Jr. samt at Lewis Milestone fikk én pris. På rollelisten sto blant annet Louis Wolheim, Lew Ayres, John Wray, Arnold Lucy og Ben Alexander.
Filmen ble også nominert, men vant ikke pris, i to andre kategorier:
Beste Kinografi – Arthur Edeson
Beste dreiebok(?) – George Abbott, Maxwell Anderson og Del AndrewsDenne filmen var i svart-hvitt, og i 1979 kom en ny moderne versjon av filmen, hvor Paul Baumer spilles av Richard Thomas.
I 2022 utga Netflix den tyskspråklige "Im Westen nichts Neues".
== Oppfølger ==
Remarque skrev to oppfølgere. Den første har originaltittelen Der Weg zurück og kom i 1931. Den norske oversettelsen kom først i 1982 og fikk tittelen Tider som fulgte. Den andre har originaltittelen Drei kameraten og ble utgitt i 1937. Den norske oversettelsen av denne kom allerede samme år under tittelen Tre kamerater.
Tider som fulgte dreier seg om en gruppe soldater som strever med å leve i etterkrigstidens Tyskland, der de prøver å leve et normalt liv med skolegang i et tysk nedbrutt samfunn. Boken ble forbudt under naziregimet, den samme gjaldt filmatiseringen fra 1937.
== Referanser ==
== Kilder ==
«All Quiet on the Western Front (novel)», fra International Encyclopedia of the First World War (engelsk) | Intet nytt fra Vestfronten har blitt filmatisert til to filmer. En kinofilm fra 1930, og en TV-film fra 1979: | 11,731 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Safar_Angooti | 2023-02-04 | Safar Angooti | ['Kategori:Iranere'] | Safar Angooti er en iransk statsborger som er dødsdømt for et angivelig drap han begikk da han var mindreårig. Han var 17 år da han drepte en jevnaldrende i et sjalusidrama. I slike saker er det praksis i Iran at utfallet av saken påvirkes av den fornærmedes familie. Faren til drapsofferet har i den anledning uttalt at han mener at Angooti fortjener å dø.Angooti skal henges 6. mai 2009. Det har vakt oppmerksomhet at dødsdommer blir forsøkt gjennomført og eksekvert i Iran, til tross for internasjonal oppmerksomhet etter saken med Delara Darabi. Han er planlagt henrettet samtidig som Amir Khaleghi.
| Safar Angooti er en iransk statsborger som er dødsdømt for et angivelig drap han begikk da han var mindreårig. Han var 17 år da han drepte en jevnaldrende i et sjalusidrama. I slike saker er det praksis i Iran at utfallet av saken påvirkes av den fornærmedes familie. Faren til drapsofferet har i den anledning uttalt at han mener at Angooti fortjener å dø.Angooti skal henges 6. mai 2009. Det har vakt oppmerksomhet at dødsdommer blir forsøkt gjennomført og eksekvert i Iran, til tross for internasjonal oppmerksomhet etter saken med Delara Darabi. Han er planlagt henrettet samtidig som Amir Khaleghi.
== Referanser == | Safar Angooti er en iransk statsborger som er dødsdømt for et angivelig drap han begikk da han var mindreårig. Han var 17 år da han drepte en jevnaldrende i et sjalusidrama. | 11,732 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Sundt | 2023-02-04 | Christian Sundt | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 26. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1901', 'Kategori:Fødsler 1. juli', 'Kategori:Fødsler i 1816', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske filantroper', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Christian Gerhard Ameln Sundt (C. Sundt) (født 1. juli 1816 i Bergen, død 26. februar 1901 i Bergen) var en norsk forretningsmann, skipsreder og filantrop. Arnljot Strømme Svendsen beskriver ham i Norsk biografisk leksikon som «Bergens fremste selvgjorte rikmann, mangfoldige samfunnsstøtte, utrettelige velgjører og ukronede overhode» i siste halvdel av 1800-tallet.Sundt bygget opp en stor formue som handelsmann, og begynte etterhvert som privatbankier og investerte store deler av formuen i skipsfarten. Bl.a. var han en av eierne av Det Bergenske Dampskibsselskab og direktør i den første Amerikalinjen (1871). Han donerte store beløp til sosiale, kulturelle og vitenskapelige formål.
C. Sundts gate på Strandsiden i Bergen er oppkalt etter ham (1903). Han var kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden (1901), ridder av Dannebrogordenen og av Nordstjerneordenen. Departementet innstilte ham i 1901 til Borgerdådsmedaljen i gull, som første bergenser, men han døde før saken nådde statsråd.
Christian Sundt var tremenning til Eilert Sundt og morfar til Christian Smit.
| Christian Gerhard Ameln Sundt (C. Sundt) (født 1. juli 1816 i Bergen, død 26. februar 1901 i Bergen) var en norsk forretningsmann, skipsreder og filantrop. Arnljot Strømme Svendsen beskriver ham i Norsk biografisk leksikon som «Bergens fremste selvgjorte rikmann, mangfoldige samfunnsstøtte, utrettelige velgjører og ukronede overhode» i siste halvdel av 1800-tallet.Sundt bygget opp en stor formue som handelsmann, og begynte etterhvert som privatbankier og investerte store deler av formuen i skipsfarten. Bl.a. var han en av eierne av Det Bergenske Dampskibsselskab og direktør i den første Amerikalinjen (1871). Han donerte store beløp til sosiale, kulturelle og vitenskapelige formål.
C. Sundts gate på Strandsiden i Bergen er oppkalt etter ham (1903). Han var kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden (1901), ridder av Dannebrogordenen og av Nordstjerneordenen. Departementet innstilte ham i 1901 til Borgerdådsmedaljen i gull, som første bergenser, men han døde før saken nådde statsråd.
Christian Sundt var tremenning til Eilert Sundt og morfar til Christian Smit.
== Referanser == | Christian Gerhard Ameln Sundt (C. Sundt) (født 1. | 11,733 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Se_(instrument) | 2023-02-04 | Se (instrument) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinesiske musikkinstrumenter', 'Kategori:Siterinstrumenter'] | Se (kinesisk: 瑟; pinyin: sè) er et antikk og ikke lenger benyttet kinesisk strengeinstrument tilhørende familien siterer. Det eldste eksemplaret som er funnet stammer fra De stridende staters tid (446 f.Kr. - 221 f.Kr.).
Se er beslektet med den mer moderne kinesiske siteren (guzheng) og nevnes i antikke kinesiske tekster vanligvis sammen med den også fortsatt spilte siteren guqin. Antallet strenger var normalt 25, men ved arkeologiske utgravninger er det funnet eksemplarer med 24, 23 og 19 strenger. Se var et viktig instrument i det antikke Kina men kom siden til å bli erstattet av andre, og forsvant til slutt helt. I dag fins det en viss interesse i Kina for å vekke liv i se og andre «utdødde» instrument. Se betraktes av de fleste som opprinnelsen til guzheng og dermed også til flere andre østasiatiske siterer som for eksempel den japanske koto.
| Se (kinesisk: 瑟; pinyin: sè) er et antikk og ikke lenger benyttet kinesisk strengeinstrument tilhørende familien siterer. Det eldste eksemplaret som er funnet stammer fra De stridende staters tid (446 f.Kr. - 221 f.Kr.).
Se er beslektet med den mer moderne kinesiske siteren (guzheng) og nevnes i antikke kinesiske tekster vanligvis sammen med den også fortsatt spilte siteren guqin. Antallet strenger var normalt 25, men ved arkeologiske utgravninger er det funnet eksemplarer med 24, 23 og 19 strenger. Se var et viktig instrument i det antikke Kina men kom siden til å bli erstattet av andre, og forsvant til slutt helt. I dag fins det en viss interesse i Kina for å vekke liv i se og andre «utdødde» instrument. Se betraktes av de fleste som opprinnelsen til guzheng og dermed også til flere andre østasiatiske siterer som for eksempel den japanske koto.
== Kilder ==
Cultural China: Arts Music and Dance - Se Besøkt 29. desember 2015 | Se (kinesisk: 瑟; pinyin: sè) er et antikk og ikke lenger benyttet kinesisk strengeinstrument tilhørende familien siterer. Det eldste eksemplaret som er funnet stammer fra De stridende staters tid (446 f. | 11,734 |
https://no.wikipedia.org/wiki/National_Academy_of_Sciences | 2023-02-04 | National Academy of Sciences | ['Kategori:1863 i USA', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1863', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1863', 'Kategori:Organisasjoner fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vitenskap i 1863', 'Kategori:Vitenskapsakademier'] | National Academy of Sciences (NAS) er et amerikansk vitenskapsakademi. Medlemmer arbeider pro bono som «rådgivere for nasjon på vitenskap, ingeniørkunst og medisin.»
NAS ble grunnlagt av president Abraham Lincoln i 1863 under den amerikanske borgerkrigen for å «etterforske, undersøke og rapportere innen vitenskap eller kunst».
Akademiet har en meget sterk rolle i det amerikanske samfunn, og utføre forskning på direkte bestilling både Det hvite hus til andre offentlige institusjoner og avdelinger. NAS består (2006) av om lag 2000 medlemmer og 350 utenlandske samarbeidspartnere («foreign associates»). Av de sistnevnte er 200 nobelprismottakere. Tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS) er akademiets offisielle tidsskrift.
Nordmenn som er valgt inn som foreign associate i NAS er Per Andersen (1994), Agnar Sandmo (2009), Johan P. Olsen (2011), Edvard Moser (2014) og May-Britt Moser (2014). Tidligere medlemmer er blant andre fysikeren Vilhelm Bjerknes, matematikeren Sophus Lie, oseanografen Bjørn Helland-Hansen, oseanografen Harald Ulrik Sverdrup og statsviteren Stein Rokkan.
Akademiet deler blant annet ut Charles Doolittle Walcott-medaljen for å stimulere forskning om liv og historie i tidsperiodene prekambrium og kambrium.
| National Academy of Sciences (NAS) er et amerikansk vitenskapsakademi. Medlemmer arbeider pro bono som «rådgivere for nasjon på vitenskap, ingeniørkunst og medisin.»
NAS ble grunnlagt av president Abraham Lincoln i 1863 under den amerikanske borgerkrigen for å «etterforske, undersøke og rapportere innen vitenskap eller kunst».
Akademiet har en meget sterk rolle i det amerikanske samfunn, og utføre forskning på direkte bestilling både Det hvite hus til andre offentlige institusjoner og avdelinger. NAS består (2006) av om lag 2000 medlemmer og 350 utenlandske samarbeidspartnere («foreign associates»). Av de sistnevnte er 200 nobelprismottakere. Tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS) er akademiets offisielle tidsskrift.
Nordmenn som er valgt inn som foreign associate i NAS er Per Andersen (1994), Agnar Sandmo (2009), Johan P. Olsen (2011), Edvard Moser (2014) og May-Britt Moser (2014). Tidligere medlemmer er blant andre fysikeren Vilhelm Bjerknes, matematikeren Sophus Lie, oseanografen Bjørn Helland-Hansen, oseanografen Harald Ulrik Sverdrup og statsviteren Stein Rokkan.
Akademiet deler blant annet ut Charles Doolittle Walcott-medaljen for å stimulere forskning om liv og historie i tidsperiodene prekambrium og kambrium.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) United States National Academy of Sciences – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | National Academy of Sciences (NAS) er et amerikansk vitenskapsakademi. Medlemmer arbeider pro bono som «rådgivere for nasjon på vitenskap, ingeniørkunst og medisin. | 11,735 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Livonets | 2023-02-04 | Livonets | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Estlands økonomi', 'Kategori:Valuta'] | Livonets eller livonaise er en historisk tsar-russisk mynt av sølv som ble benyttet i provinsen Livland (dagens Estland og Latvia) i andre halvdel av 1700-tallet. Myntene ble slått og utgitt av tsarina Elisabet av Russland i 1756 og 1757, og bar inskripsjonen "MONETA LIVOESTHONICA", med latinske i stedet for kyrilliske) bokstaver.
Én livonets tilsvarte 96 kopek, mens 1/2 livonets var 48 kopek og en kvart tilsvarte 24 kopek. Vekten av myntene var henholdsvis 26 gram, 13 gram og 6,5 gram med ca. 75% sølvinnhold. Forsiden bar et portrett av tsarina Elisabet, baksiden bar portrettet av Tsarrikets symbol - den dobbelthodete ørn. Egne småmynter ble også utgitt på 4 kopek (1,1 gram) og 2 kopek, uten bildet av tsarinaen. | Livonets eller livonaise er en historisk tsar-russisk mynt av sølv som ble benyttet i provinsen Livland (dagens Estland og Latvia) i andre halvdel av 1700-tallet. Myntene ble slått og utgitt av tsarina Elisabet av Russland i 1756 og 1757, og bar inskripsjonen "MONETA LIVOESTHONICA", med latinske i stedet for kyrilliske) bokstaver.
Én livonets tilsvarte 96 kopek, mens 1/2 livonets var 48 kopek og en kvart tilsvarte 24 kopek. Vekten av myntene var henholdsvis 26 gram, 13 gram og 6,5 gram med ca. 75% sølvinnhold. Forsiden bar et portrett av tsarina Elisabet, baksiden bar portrettet av Tsarrikets symbol - den dobbelthodete ørn. Egne småmynter ble også utgitt på 4 kopek (1,1 gram) og 2 kopek, uten bildet av tsarinaen. | Livonets eller livonaise er en historisk tsar-russisk mynt av sølv som ble benyttet i provinsen Livland (dagens Estland og Latvia) i andre halvdel av 1700-tallet. Myntene ble slått og utgitt av tsarina Elisabet av Russland i 1756 og 1757, og bar inskripsjonen "MONETA LIVOESTHONICA", med latinske i stedet for kyrilliske) bokstaver. | 11,736 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Papirindustri | 2023-02-04 | Papirindustri | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Treforedlingsindustri'] | Papirindustri utfører masseproduksjon av cellulose, papir og papp, og er en den yngste bransjen innenfor treforedlingsindustrien. Papirindustrien avløste et papirhåndverk som i oldtiden og middelalderen ikke maktet å utbre papir og bøker utover en smal elite av brukere. Først med industrialiseringen av papirproduksjonen på 1800-tallet ble papir et produkt som nådde de brede lag av befolkningen, og revolusjonerte kommunikasjonen.
Papirindustrien er kraftkrevende og regnes som prosessindustri. Den har oftere enn andre skogsbaserte industrier (skipsbygging, møbelindustri) vært etablert nær råstoffkilden av vesentlig barskog. Langtransport av råvaren er plass- og kostnadskrevende og har derfor ikke svart seg økonomisk. Derfor ble industrien stor i det nordlige og sørlige barskogbeltet representert ved Norge, Sverige, Finland, Estland, Russland, Japan, Canada, USA, og New Zealand.
I Norge ha papirindustrien vært konsentrert til Østlandet og Trøndelag, med de store skogeierforeningene som pådrivere og etter hvert eiere av fabrikkene. Selskapet Norske Skog er etablert av de regionale skogeierforeningene, mens den norske industrigründeren Wilhelm Gutzeit etablerte private anlegg i Drammen, deretter ved Glomma, i Finland og Russland. Han grunnla det norsk-finske selskapet som senere bar navnet Enso-Gutzeit, dagens Stora Enso. Norske Skog og Stora Enso er i dag blant verdens største papirprodusenter.
Norsk papirindustri har historiske produksjonsanlegg nær utløpene av Otra (Hunsfos), Skiensvassdraget (Union), Drammensvassdraget (Follum, Hurum, Tofte), Haldenvassdraget (Saugbruksforeningen) og Glomma (Peterson), samt i Nord-Trøndelag (Skogn). Lokaliseringen har vært styrt av behovet for tømmerfløting og utskiping.
| Papirindustri utfører masseproduksjon av cellulose, papir og papp, og er en den yngste bransjen innenfor treforedlingsindustrien. Papirindustrien avløste et papirhåndverk som i oldtiden og middelalderen ikke maktet å utbre papir og bøker utover en smal elite av brukere. Først med industrialiseringen av papirproduksjonen på 1800-tallet ble papir et produkt som nådde de brede lag av befolkningen, og revolusjonerte kommunikasjonen.
Papirindustrien er kraftkrevende og regnes som prosessindustri. Den har oftere enn andre skogsbaserte industrier (skipsbygging, møbelindustri) vært etablert nær råstoffkilden av vesentlig barskog. Langtransport av råvaren er plass- og kostnadskrevende og har derfor ikke svart seg økonomisk. Derfor ble industrien stor i det nordlige og sørlige barskogbeltet representert ved Norge, Sverige, Finland, Estland, Russland, Japan, Canada, USA, og New Zealand.
I Norge ha papirindustrien vært konsentrert til Østlandet og Trøndelag, med de store skogeierforeningene som pådrivere og etter hvert eiere av fabrikkene. Selskapet Norske Skog er etablert av de regionale skogeierforeningene, mens den norske industrigründeren Wilhelm Gutzeit etablerte private anlegg i Drammen, deretter ved Glomma, i Finland og Russland. Han grunnla det norsk-finske selskapet som senere bar navnet Enso-Gutzeit, dagens Stora Enso. Norske Skog og Stora Enso er i dag blant verdens største papirprodusenter.
Norsk papirindustri har historiske produksjonsanlegg nær utløpene av Otra (Hunsfos), Skiensvassdraget (Union), Drammensvassdraget (Follum, Hurum, Tofte), Haldenvassdraget (Saugbruksforeningen) og Glomma (Peterson), samt i Nord-Trøndelag (Skogn). Lokaliseringen har vært styrt av behovet for tømmerfløting og utskiping.
== Eksterne lenker ==
Papirindustri, global informasjonsside
«Pulp and Paper News»
Papirindustri-selskaper i verden
Paper-Machinery.com «Paper Machinery» – webside for maskinutstyr til papirindustrien.
Historien om norsk papirindustri | thumb|[[Paolo Monti, 1980]] | 11,737 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C5%9Ealom | 2023-02-04 | Şalom | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1947', 'Kategori:Istanbul', 'Kategori:Tyrkiske aviser', 'Kategori:Tyrkiskspråklige aviser'] | Şalom (hebraisk: שלום, bokmål: fred) er en tyrkisk-jødisk ukeavis som gis ut i Tyrkia på tyrkisk og ladino med et opplag på ca. 5 000. Navnet er shalom skrevet på tyrkisk. Den trykkes i Istanbul og distribueres i Tyrkia og andre nasjoner. Avisen ble etablert av den tyrkiske journalisten Avram Leyon 29. oktober 1947 og har hovedkontor i Istanbul. Sjefredaktør er Yakup Barokas.
| Şalom (hebraisk: שלום, bokmål: fred) er en tyrkisk-jødisk ukeavis som gis ut i Tyrkia på tyrkisk og ladino med et opplag på ca. 5 000. Navnet er shalom skrevet på tyrkisk. Den trykkes i Istanbul og distribueres i Tyrkia og andre nasjoner. Avisen ble etablert av den tyrkiske journalisten Avram Leyon 29. oktober 1947 og har hovedkontor i Istanbul. Sjefredaktør er Yakup Barokas.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted (tr)
Offisielt nettsted (la) | Şalom (hebraisk: שלום, bokmål: fred) er en tyrkisk-jødisk ukeavis som gis ut i Tyrkia på tyrkisk og ladino med et opplag på ca. 5 000. | 11,738 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Knudsen | 2023-02-04 | Peder Knudsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1863', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Kultur i Ålesund', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske organister', 'Kategori:Personer fra Vågå kommune', 'Kategori:Romantiske komponister'] | Peder Knudsen (født 1819 i Vågå, død 1863 i Ålesund) var en norsk organist. Han er best kjent for å ha satt melodi til julesangen «Jeg er så glad hver julekveld».
Knudsen var født på plassen Bakken som sønn av husmannen og bygdesangeren Knut Bakken. Knudsen gikk først i skredderlære, men flyttet til Christiania for å utvikle sitt musikalske talent. Han var særlig god til å spille fiolin. I hovedstaden ble Knudsen opptatt i militærmusikken, der han også lærte å spille andre instrumenter. Knudsen spilte blant annet under ledelse av den kjente fiolinisten Ole Bull. I Christiania hadde Knudsen også kontakt med kordirigenten Johan Diederich Behrens.
Knudsen flyttet til Holmestrand, der han var sanginstruktør. I 1854 flyttet han igjen, denne gangen til Kragerø, der han også var aktiv i byens musikkliv og som komponist og arrangør. I 1859 ble stillingen som organist i Ålesund utlyst og Knudsen fikk denne jobben. Han ble den første organist i Ålesund kirke. Det var senere samme år, etter at han hadde tiltrådt organistjobben i Ålesund, at han satte melodi til «Jeg er så glad hver julekveld». Teksten er skrevet av Marie Wexelsen.
Knudsen er begravet på kirkegården ved Ålesund kirke. I 1948 ble det reist et minnesmerke utført av Ambrosia Tønnesen ved kirken, med Knudsens portrett i relieff.
| Peder Knudsen (født 1819 i Vågå, død 1863 i Ålesund) var en norsk organist. Han er best kjent for å ha satt melodi til julesangen «Jeg er så glad hver julekveld».
Knudsen var født på plassen Bakken som sønn av husmannen og bygdesangeren Knut Bakken. Knudsen gikk først i skredderlære, men flyttet til Christiania for å utvikle sitt musikalske talent. Han var særlig god til å spille fiolin. I hovedstaden ble Knudsen opptatt i militærmusikken, der han også lærte å spille andre instrumenter. Knudsen spilte blant annet under ledelse av den kjente fiolinisten Ole Bull. I Christiania hadde Knudsen også kontakt med kordirigenten Johan Diederich Behrens.
Knudsen flyttet til Holmestrand, der han var sanginstruktør. I 1854 flyttet han igjen, denne gangen til Kragerø, der han også var aktiv i byens musikkliv og som komponist og arrangør. I 1859 ble stillingen som organist i Ålesund utlyst og Knudsen fikk denne jobben. Han ble den første organist i Ålesund kirke. Det var senere samme år, etter at han hadde tiltrådt organistjobben i Ålesund, at han satte melodi til «Jeg er så glad hver julekveld». Teksten er skrevet av Marie Wexelsen.
Knudsen er begravet på kirkegården ved Ålesund kirke. I 1948 ble det reist et minnesmerke utført av Ambrosia Tønnesen ved kirken, med Knudsens portrett i relieff.
== Kilder ==
«Knudsen, Peder», i Lars Aanestad (red.): Kristen sang og musikk, 2. bind, Oslo: Runa, 1965, spalte 69. | Peder Knudsen (født 1819 i Vågå, død 1863 i Ålesund) var en norsk organist. Han er best kjent for å ha satt melodi til julesangen «Jeg er så glad hver julekveld». | 11,739 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guqin | 2023-02-04 | Guqin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Immateriell kulturarv', 'Kategori:Kinesiske musikkinstrumenter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Siterinstrumenter'] | Guqin (kinesisk: 古琴; pinyin: Gǔqín, Wade-Giles: Ku-ch'in) er et av de eldste fortsatt spilte kinesiske strengeinstrumentene, og det som tradisjonelt har hatt den klart høyeste status. Det er kjent fra ca. 1000 f.Kr.
Å kunne spille på guqin (eller qin som det ble kalt innen behovet for å skille det fra andre strengeinstrumenter gjorde at gu, «antikk», ble tilføyd navnet på 1800-tallet) ble ansett som en av De fire kunster en dannet person måtte beherske.
I den eldste tiden varierte utformingen av instrumentet. Under Tang-dynastiet (618 -- 907) fikk det sin definitive utforming: langsmalt og med syv strenger og med en grunn resonanskasse. Den spilles alltid monofont med høyre hånd. Med venstre hånd kan man avstedkomme forskjellige slags vibrato, som gir mulighet til en mengde variasjoner i komposisjonen. Klangen minner i noe grad om den vestlige lutten.
I Beijing finnes et eget forskningsinstitutt for aspekter ved guqin-instrumentet.
Instrumentene er ofte utstyrt med inskripsjoner og sigiller av forskjellig slag.
På gamle instrumenter sprekker gjerne lakken, men det anses bare å være et skjønnhetstegn, og forskjellige sprekkmønstre får sine egne navn.
Instrumentet og musikken er skrevet inn på UNESCOs liste over Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.
Guan Pinghu var en kjent musiker som spilte på guqin.
| Guqin (kinesisk: 古琴; pinyin: Gǔqín, Wade-Giles: Ku-ch'in) er et av de eldste fortsatt spilte kinesiske strengeinstrumentene, og det som tradisjonelt har hatt den klart høyeste status. Det er kjent fra ca. 1000 f.Kr.
Å kunne spille på guqin (eller qin som det ble kalt innen behovet for å skille det fra andre strengeinstrumenter gjorde at gu, «antikk», ble tilføyd navnet på 1800-tallet) ble ansett som en av De fire kunster en dannet person måtte beherske.
I den eldste tiden varierte utformingen av instrumentet. Under Tang-dynastiet (618 -- 907) fikk det sin definitive utforming: langsmalt og med syv strenger og med en grunn resonanskasse. Den spilles alltid monofont med høyre hånd. Med venstre hånd kan man avstedkomme forskjellige slags vibrato, som gir mulighet til en mengde variasjoner i komposisjonen. Klangen minner i noe grad om den vestlige lutten.
I Beijing finnes et eget forskningsinstitutt for aspekter ved guqin-instrumentet.
Instrumentene er ofte utstyrt med inskripsjoner og sigiller av forskjellig slag.
På gamle instrumenter sprekker gjerne lakken, men det anses bare å være et skjønnhetstegn, og forskjellige sprekkmønstre får sine egne navn.
Instrumentet og musikken er skrevet inn på UNESCOs liste over Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.
Guan Pinghu var en kjent musiker som spilte på guqin.
== Bibliografi ==
Manfred Dahmer: Qin – die klassische chinesische Griffbrettzither, ML-Verlag
Cecilia Lindqvist: Qin. Albert Bonnier, ISBN 91-0-010580-5
== Eksterne lenker ==
(en) Guqin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 古琴 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
John Thompson's Silk-stringed Qin En meget omfattande side på engelsk om guqin. | Guqin (kinesisk: 古琴; pinyin: Gǔqín, Wade-Giles: Ku-ch'in) er et av de eldste fortsatt spilte kinesiske strengeinstrumentene, og det som tradisjonelt har hatt den klart høyeste status. Det er kjent fra ca. | 11,740 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kalev | 2023-02-04 | Kalev | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estiske selskaper', 'Kategori:Harju fylke'] | Kalev er et estisk selskap som produserer sukkertøy og ulike næringsmidler. Kalev ble startet av en baker i Tallinn i 1806. Produksjonen omfatter bl.a marsipan og sjokolade siden midten av 1800-tallet. Det er et av Estlands eldste selskaper med røtter tilbake til Tsar-Russland.
Under selvstendighetsperioden 1921-1940 eksporterte de estiske sukkertøysprodusentene til både USA, Europa og Kina. I årene 1940–48 ble sjokolade- og sukkertøyindustrien i Tallinn omstrukturert og etterhvert nasjonalisert. Flere fabrikker, deriblant «Kawe», «Ginovker», «Brandmann» og «Klausson» ble slått sammen under navnet Kalev i 1948. Selskapet var den ledende sukkertøysprodusenten i Sovjetunionen. Selskapet ble privatisering i 1995 og børsnotert i Tallinn i 1996.
Produksjonen skjer siden 2003 i Põrguvälja i Rae kommune, i hovedstadsfylket Harjumaa. Før dette skjedde all produksjon i Tallinn.
I 2006–07 hadde selskapet en årsomsetning på 925,7 mill kroon, eller 59,2 mill euro. Selskapet har omtrent 800 ansatte. På 2000-tallet har Kalev kjøpt opp andre virksomheter, og utviklet seg til et holdingselskap for matvareindustri og eiendomsutvikling.
| Kalev er et estisk selskap som produserer sukkertøy og ulike næringsmidler. Kalev ble startet av en baker i Tallinn i 1806. Produksjonen omfatter bl.a marsipan og sjokolade siden midten av 1800-tallet. Det er et av Estlands eldste selskaper med røtter tilbake til Tsar-Russland.
Under selvstendighetsperioden 1921-1940 eksporterte de estiske sukkertøysprodusentene til både USA, Europa og Kina. I årene 1940–48 ble sjokolade- og sukkertøyindustrien i Tallinn omstrukturert og etterhvert nasjonalisert. Flere fabrikker, deriblant «Kawe», «Ginovker», «Brandmann» og «Klausson» ble slått sammen under navnet Kalev i 1948. Selskapet var den ledende sukkertøysprodusenten i Sovjetunionen. Selskapet ble privatisering i 1995 og børsnotert i Tallinn i 1996.
Produksjonen skjer siden 2003 i Põrguvälja i Rae kommune, i hovedstadsfylket Harjumaa. Før dette skjedde all produksjon i Tallinn.
I 2006–07 hadde selskapet en årsomsetning på 925,7 mill kroon, eller 59,2 mill euro. Selskapet har omtrent 800 ansatte. På 2000-tallet har Kalev kjøpt opp andre virksomheter, og utviklet seg til et holdingselskap for matvareindustri og eiendomsutvikling.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kalev – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kommersant – Vladimir Gand, 2003: «Estonia, Sprats in Liqueur». | Kalev er et estisk selskap som produserer sukkertøy og ulike næringsmidler. Kalev ble startet av en baker i Tallinn i 1806. | 11,741 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stenotritidae | 2023-02-04 | Stenotritidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bier'] | Stenotritidae er en biefamilie som tilhører Vepser. De finnes bare i Australia hvor det er kjent 21 arter fordelt på to slekter.
| Stenotritidae er en biefamilie som tilhører Vepser. De finnes bare i Australia hvor det er kjent 21 arter fordelt på to slekter.
== Utseende ==
Dette er middels til store bier (12–20 mm). Stenotritus pubescens er en kraftig bie, tett kledt med gylne hår.
== Levevis ==
Stenotritidae er solitære, det vil si enslig-levende, bier. Hunnene graver ut reir i jordbakker, disse begynner med en loddrett, sementert sjakt som har flere blindt-endende sideganger og nederst et kammer med runde klumper av pollen som muligens blir holdt sammen med honning. Larvene lever på dette pollenet.
== Utbredelse ==
Gruppen finnes over mesteparten av Australia unntatt de tropiske områdene i nord.
== Systematisk inndeling ==
Tidligere ble Stenotritidae regnet til familien Colletidae.
Ordenen vepser, (Hymenoptera)
Gruppen stilkvepser, Apocrita
Gruppen broddvepser, Aculeata
Overfamilien Apoidea
Gruppen bier, Apiformes
Familien Stenotritidae
Slekten Ctenocolletes Cockerell
Slekten Stenotritus Smith
== Eksterne lenker ==
(en) Stenotritidae i Encyclopedia of Life
(en) Stenotritidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Stenotritidae hos Fossilworks
(en) Stenotritidae hos ITIS
(en) Stenotritidae hos NCBI
(en) Kategori:Stenotritidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Ctenocolletes | 11,742 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anca_Petrescu | 2023-02-04 | Anca Petrescu | ['Kategori:Arkitekter', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Sighișoara', 'Kategori:Rumenske politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mira Anca Victoria Mărculeț Petrescu (født 20. mars 1949 i Sighişoara, død 30. oktober 2013 i București) var en rumensk arkitekt og politiker.
Anca Petrescu var 28 år gammel da hun deltok i arkitektkonkurransen om å bygge Parlamentspalasset i București. Etter at den første sjefsarkitekten, Cezar Lǎzǎrescu (1923-1986), falt i unåde hos Nicolae Ceaușescu, overtok hun som sjefarkitekt for en gruppe på flere hundre arkitekter (700 etter noen kilder,eller 300 etter andre kilder,eller 200 etter atter andre kilder).
Mellom 2004 og 2008 representerte hun det ultranasjonalistiske partiet Partidul Romania Mare («Storromaniapartiet») i parlamentet.Den 5. august 2013 ble hun alvorlig skadd i en bilulykke og døde den 30. oktober samme år.
| Mira Anca Victoria Mărculeț Petrescu (født 20. mars 1949 i Sighişoara, død 30. oktober 2013 i București) var en rumensk arkitekt og politiker.
Anca Petrescu var 28 år gammel da hun deltok i arkitektkonkurransen om å bygge Parlamentspalasset i București. Etter at den første sjefsarkitekten, Cezar Lǎzǎrescu (1923-1986), falt i unåde hos Nicolae Ceaușescu, overtok hun som sjefarkitekt for en gruppe på flere hundre arkitekter (700 etter noen kilder,eller 300 etter andre kilder,eller 200 etter atter andre kilder).
Mellom 2004 og 2008 representerte hun det ultranasjonalistiske partiet Partidul Romania Mare («Storromaniapartiet») i parlamentet.Den 5. august 2013 ble hun alvorlig skadd i en bilulykke og døde den 30. oktober samme år.
== Referanser == | Mira Anca Victoria Mărculeț Petrescu (født 20. mars 1949 i Sighişoara, død 30. | 11,743 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A9raphin_Couvreur | 2023-02-04 | Séraphin Couvreur | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 19. november', 'Kategori:Dødsfall i 1919', 'Kategori:Franske katolske prester', 'Kategori:Franske lingvister', 'Kategori:Franske misjonærer', 'Kategori:Franske oversettere', 'Kategori:Franske sinologer', 'Kategori:Fødsler 14. januar', 'Kategori:Fødsler i 1835', 'Kategori:Jesuittmisjonærer i Qing-Kina', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Somme', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Séraphin Couvreur (valgt navn: tradisjonell kinesisk: 顧賽芬; pinyin: Gù Sàifēn, født 14. januar 1835 i Varennes i Somme i Frankrike, død 19. november 1919 i Xianxian i Zhili i Kina) var en katolsk prest og kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han redigerte store oppslagsverker og oversatte flere av de kinesiske klassikere og andre verker. Han utviklet det innen det franskspråklige område lenge enerådende transkripsjonssystem, EFEO-transkripsjonen av kinesisk.
| Séraphin Couvreur (valgt navn: tradisjonell kinesisk: 顧賽芬; pinyin: Gù Sàifēn, født 14. januar 1835 i Varennes i Somme i Frankrike, død 19. november 1919 i Xianxian i Zhili i Kina) var en katolsk prest og kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han redigerte store oppslagsverker og oversatte flere av de kinesiske klassikere og andre verker. Han utviklet det innen det franskspråklige område lenge enerådende transkripsjonssystem, EFEO-transkripsjonen av kinesisk.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Etter studier i Amiens trådte han inn i jesuittordenen i september 1853. Etter ytterligere studier i Vals og Laval ble han ordinert til prest i 1867. Han underviste i grammatikk i Amiens, men bad om å bli sendt til misjonene i Kina.
=== I Kina ===
Han ankom i april 1870 og ble etter språkopplæring i Hejian og en tid som sogneprest, ble professor ved presteseminaret i Xianxian. Det var i det apostoliske vikariat Xianxian (Sien Hsien) han tilbragte det meste av sitt liv i Kina.
Klar over behovet for å styrke misjonærenes språkopplæring utviklet han en latinsk-kinesisk ordbok i 1877. Deretter fulgte en rekke andre ordbøker: En fransk-kinesisk, en kinesisk-fransk, og tospråklige oversettelser (fransk og latin) av de fem klassikere og fire bøker. Mange av disse verkene er blitt gjenopptrykt en rekke ganger, for eksempel i Paris og i Taipei.
Han samarbeidet med École française d'Extrême-Orient og utviklet skolens transkripsjon av kinesisk (1902), som fikk meget stor gjennomslagskraft særlig innen det franske språk- og innflytelsesområde.Couvreur mottok to ganger Stanislas Julien-prisen fra Académie des Inscriptions et Belles-Lettres i Paris.
== Verker ==
Dictionarium linguae Sinicae Latinum (1877)
Choix de documents (4. utg., 1906)
Dictionarium Sinicum et Latinum (2. utg., 1907)
Dictionnaire Français-Chinois (2. utg., 1908)
Seu Cheu: Les Quatre Livres (2. utg., 1910)
Dictionnaire classique de la langue Chinoise (3. utg., 1911)
Li Ki ou memoire des bienseances 2 bd. (2. utg., 1913)
Tch'ouen Ts'iou et Tso Tchouan, 3 bd. (1913)
Ceremonial (1916)
Cheu King (2. utg., 1916)
Chou King (2. utg., 1916)
Guide de la conversation Francais-Anglais-Chinois. Guide to Conversation in French, English, and Chinese (10. utg., 1920)
Geographie ancienne et moderne de la Chine (2. utg., 1934)
== Se også ==
Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen
== Referanser ==
== Litteratur ==
John W. Witek. «Seraphin Couvreur». Biographical Dictionary of Chinese Christianity. Besøkt 1. juli 2013. Arkivert 8. februar 2015 hos Wayback Machine. | Séraphin Couvreur (valgt navn: , født 14. januar 1835 i Varennes i Somme i Frankrike, død 19. | 11,744 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tallinna_Vesi | 2023-02-04 | Tallinna Vesi | ['Kategori:Estiske selskaper', 'Kategori:Tallinn'] | Tallinna Vesi eller Tallinn Vannverk er et estisk selskap som eier og drifter vannforsyningen i Tallinn. 90 % av drikkevannet kommer fra Ülemistesjøen, resten fra grunnvann. Selskapet er privatisert, er notert på børsen i Tallinn.
I 2007–08 var omsetningen i Tallinn Vannverk på 46 millioner euro.
| Tallinna Vesi eller Tallinn Vannverk er et estisk selskap som eier og drifter vannforsyningen i Tallinn. 90 % av drikkevannet kommer fra Ülemistesjøen, resten fra grunnvann. Selskapet er privatisert, er notert på børsen i Tallinn.
I 2007–08 var omsetningen i Tallinn Vannverk på 46 millioner euro.
== Eksterne lenker ==
Tallinna Vesi – selskapets hjemmeside. | Tallinna Vesi eller Tallinn Vannverk er et estisk selskap som eier og drifter vannforsyningen i Tallinn. 90 % av drikkevannet kommer fra Ülemistesjøen, resten fra grunnvann. | 11,745 |
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%B8dsjakten_(1977) | 2023-02-04 | Dødsjakten (1977) | ['Kategori:Actionthrillere fra USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1977', 'Kategori:Filmer lagt til Arizona', 'Kategori:Filmer lagt til Las Vegas'] | Dødsjakten (originaltittel: The Gauntlet) er en amerikansk film fra 1977. Filmen er regissert av Clint Eastwood, som også spiller hovedrollen.
| Dødsjakten (originaltittel: The Gauntlet) er en amerikansk film fra 1977. Filmen er regissert av Clint Eastwood, som også spiller hovedrollen.
== Handling ==
Ben Shockley (Clint Eastwood), en alkoholisert, middelmådig politimann i Phoenix, sendes til Las Vegas for å eskortere vitnet Gus Malley (Sondra Locke) til en rettssak i Phoenix. Det viser seg snart at Malley er en prostituert som har informasjon om en viktig person innen mafiaen, som ikke har noen planer om å la henne vitne. Shockleys mistanker bekreftes når transportbilen sprenges i lufta og Mallys hus blir skutt i stykker. De må nå komme seg til Phoenix med livet i behold, og avsløre personen som vil drepe dem.
== Rolleliste ==
Clint Eastwood – Detektiv Ben Shockley
Sondra Locke – Augustina «Gus» Mally
Pat Hingle – Manyard Josephson
William Prince – Politimester Blakelock
Bill McKinney – Konstabel
Michael Cavanaugh – FeyderspielDet var opprinnelig meningen at hovedrollene skulle spilles av Steve McQueen og Barbra Streisand, men bråk og krangling mellom de to tvang McQueen til å trekke seg. Eastwood tok over produksjonen og erstattet senere Streisand med Locke og brukte sitt eget produksjonsteam.
== Eksterne lenker ==
(en) Dødsjakten på Internet Movie Database
(no) Dødsjakten hos Filmfront
(sv) Dødsjakten i Svensk Filmdatabas
(da) Dødsjakten i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Dødsjakten på Allociné
(nl) Dødsjakten på MovieMeter
(en) Dødsjakten på AllMovie
(en) Dødsjakten på Turner Classic Movies
(en) Dødsjakten på Rotten Tomatoes
(en) Dødsjakten på Metacritic | Dødsjakten (originaltittel: The Gauntlet) er en amerikansk film fra 1977. Filmen er regissert av Clint Eastwood, som også spiller hovedrollen. | 11,746 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Markbier | 2023-02-04 | Markbier | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bier'] | Markbier (Halictidae) er en familie av bier og blir plassert i gruppen Apoidea. Det er kjent over 2000 arter, vel 330 av dem forekommer i Europa og ca. 35 i Norge.
| Markbier (Halictidae) er en familie av bier og blir plassert i gruppen Apoidea. Det er kjent over 2000 arter, vel 330 av dem forekommer i Europa og ca. 35 i Norge.
== Utseende ==
Forholdsvis små og slanke bier (4–10 mm), som oftest mørkt fargede. En del arter er skinnende metalliske fargede eller har innslag av rødt eller grønt. De er vanligvis sparsomt kledt med lyse, oppstående hår, men noen er helt snaue, for eksempel slekten blodbier (Sphecodes), som er svarte med skinnende rød bakkropp. Hannens ansikt er gjerne lyst farget, ellers kan de ha andre lyse tegninger.
== Levevis ==
De fleste er solitære bier, hver bie har separate bol, men de kan gjerne danne nokså store kolonier på lokaliteter som egner seg til å grave bol. Innen gruppen Halictinae har en del arter blitt eusosiale, det vil si at de danner samfunn med dronninger og arbeidere. Det er også en del sandbier (mest kjent er slekten blodbier, Sphecodes) som er såkalte kleptoparasitter. Disse snylter på andre solitære bier. Når hunnen finner en annen bies nylagde reir kryper hun inn, spiser opp egget som den andre bien har lagt og legger sitt eget egg i stedet.
Gruppen kalles «sweat bees» på engelsk fordi en del arter (tropiske, men også noen europeiske) gjerne setter seg på mennesker for å drikke svette. De kan bli svært pågående og plagsomme, og stikker dersom de blir irritert, men stikket er ikke spesielt smertefullt.
== Utbredelse ==
Gruppen er kosmopolittisk.
== Systematisk inndeling / antall europeiske arter ==
Ordenen vepser, (Hymenoptera)
Gruppen stilkvepser, Apocrita
Gruppen broddvepser, Aculeata
Overfamilien Apoidea
Gruppen bier, Apiformes
Familien Halictidae
Underfamilien Halictinae
Agapostemon
Andinaugochlora
Ariphanarthra
Augochlora
Augochlorella
Augochloropsis
Dialictus
Evylaeus
Halictus Latreille, 1804 – 85 arter i Europa
Lasioglossum Curtis, 1833 – 172 arter i Europa
Mexalictus
blodbier, Sphecodes Latreille, 1805 – 40 arter i Europa
Temnosoma
Underfamilien Nomiinae
Dieunomia
Nomia Latreille, 1804 – 6 arter i Europa
Lipotriches
Underfamilien Nomioidinae
Cellariella
Ceylalictus
Nomioides Schenck, 1866 – 3 arter i Europa
Underfamilien Rophitinae
Conanthalictus
Dufourea Lepeletier, 1841 – 17 arter i Europa
Micralictoides
Protodufourea
Rophites Spinola, 1808 – 13 arter i Europa
Sphecodosoma
Xeralictus
== Kilder ==
Fauna Europa (2004) Fauna Europaea version 1.1, www.faunaeur.org – utbredelsesdatabase for europeiske dyr.
Michener, C.D. 2007. The Bees of the World. Second edition. Johns Hopkins University Press. xvi + 953 s.
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) markbier i Encyclopedia of Life
(en) markbier i Global Biodiversity Information Facility
(no) markbier hos Artsdatabanken
(sv) markbier hos Dyntaxa
(en) markbier hos Fossilworks
(en) markbier hos ITIS
(en) markbier hos NCBI
(en) Kategori:Halictidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Halictidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Discover Life - Apoidea En liste over alle bier i verden med synonymer og utbredelse.
Bilde av nordamerikansk art: [2]
Nordamerikanske arter, fra bugguide.net: [3] | * Halictinae | 11,747 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saku | 2023-02-04 | Saku | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estiske bryggerier', 'Kategori:Harju fylke', 'Kategori:Selskaper etablert i 1820'] | Saku Õlletehas AS eller bare Saku er et estisk bryggeri som produserer øl. Det har hovedkvarter og produksjonsanlegg i byen Saku i Harjumaa. Bryggeriet ble grunnlagt i 1820, og er det eldste og største av Estlands seks gjenværende bryggerier.
I 2007–08 var omsetningen på 59 millioner euro.
| Saku Õlletehas AS eller bare Saku er et estisk bryggeri som produserer øl. Det har hovedkvarter og produksjonsanlegg i byen Saku i Harjumaa. Bryggeriet ble grunnlagt i 1820, og er det eldste og største av Estlands seks gjenværende bryggerier.
I 2007–08 var omsetningen på 59 millioner euro.
== Eksterne lenker ==
(et) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Saku Brewery – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Saku Õlletehas AS eller bare Saku er et estisk bryggeri som produserer øl. Det har hovedkvarter og produksjonsanlegg i byen Saku i Harjumaa. | 11,748 |
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%B8dsjakten_(1988) | 2023-02-04 | Dødsjakten (1988) | ['Kategori:Actionthrillere fra USA', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1988', 'Kategori:Filmer lagt til Canada', 'Kategori:Filmer lagt til villmarksområder'] | Dødsjakten (originaltittel Shoot to Kill, også kjent under tittelen Deadly Pursuit) er en amerikansk action/thriller fra 1988 med Sidney Poitier og Tom Berenger i hovedrollene. Regi er ved Roger Spottiswoode.
| Dødsjakten (originaltittel Shoot to Kill, også kjent under tittelen Deadly Pursuit) er en amerikansk action/thriller fra 1988 med Sidney Poitier og Tom Berenger i hovedrollene. Regi er ved Roger Spottiswoode.
== Handling ==
Et gisseldrama går galt og gisselet drepes brutalt av gisseltageren. FBI-agenten Warren Stantin (Sidney Poitier) lover å gjøre alt for å sette morderen bak lås og slå. Jakten fører ham ut til villmarka og Rocky Mountains der han sammen med en menneskesky villmarksboer (Tom Berenger) slåss mot både tiden og naturen for å finne morderen før han klarer å passere grensen til Canada.
== Om filmen ==
Filmen ble innspilt Britisk Columbia i Canada våren og sommeren 1987.
AnmelderneFilmen ble godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 100% på Rotten Tomatoes (2012). Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den 3 av 4 stjerner.Aftenpostens anmelder beskrev den som konvensjonell, men vellaget. Anmelderen i VG gav den terningkast fire.
PublikumFilmen innbrakte $29,3 millioner i USA. Den havnet på 37.-plass over de mest innbringende filmene i USA i 1988.
== Rollebesetning ==
Sidney Poitier ... Warren Stantin
Tom Berenger ... Jonathan Knox
Kirstie Alley ... Sarah Renell
Clancy Brown ... Steve
Andrew Robinson ... Harvey
Ken Camroux ... Charles Denham
Frederick Coffin ... Ralph
Fred Henderson ... Agent Owenby
Samuel Hiona ... Inspector Hsu
Les Lannom ... Sheriff Dave Arnett
Robert Lesser ... Agent Minelli
Michael MacRae ... Fournier
Walter Marsh ... Sam Baker
Richard Masur ... Norman
Janet Rotblatt ... Mrs. Berger
Kevin Scannell ... Ben
Frank C. Turner ... Austin Crilley
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dødsjakten på Internet Movie Database
(no) Dødsjakten hos Filmfront
(sv) Dødsjakten i Svensk Filmdatabas
(da) Dødsjakten i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Dødsjakten på Allociné
(en) Dødsjakten på AllMovie
(en) Dødsjakten på Turner Classic Movies
(en) Dødsjakten på Rotten Tomatoes
(en) Dødsjakten på Box Office Mojo | Dødsjakten (originaltittel Shoot to Kill, også kjent under tittelen Deadly Pursuit) er en amerikansk action/thriller fra 1988 med Sidney Poitier og Tom Berenger i hovedrollene. Regi er ved Roger Spottiswoode. | 11,749 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_le_Breton | 2023-02-04 | Richard le Breton | ['Kategori:Adelige engelskmenn', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Briter involvert i kriminelle hendelser', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer bannlyst av pavekirken', 'Kategori:Personer fra middelalderen'] | Richard le Breton (eller Richard de Brito) var en av de fire riddere som myrdet Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury, den 29. desember 1170 i Canterburykatedralen.
Det er sagt at le Breton brakk sverdet da han angrep Thomas Becket. Han skal ha skreket: «Ta den, for kjærlighet for min herre William, kongens bror!» da han avleverte det drepende slaget. Richard le Breton hadde vært i tjeneste hos William X, greve av Poitou, bror av kong Henrik II av England, og det er greve Williams venner mente at han døde av et knust hjerte etter Thomas Becket nektet å tillate dette ekteskapet. Dette innebærer et mulig hevnmotiv i tillegg til de øvrige motivene ridderne hadde, blant annet at de mente at de oppfylte kongens indirekte ordre.
Vilhelm I av England ga et herskapshus i den østlige enden av sognet Great Stambridge i Essex og et annet i Sanford i Somerset til en normanner ved navn Auvrai Le Breton for hans tjenester i slaget ved Hastings i 1066. En senere slektning, Simon Le Breton, fikk to sønner, Richard og Edmund, som arvet hver sin del av Sanford og Great Stambridge. Begge ble en del av hoffet rundt Henrik II av England, og særlig Richard Le Breton ble en nær venn av kongens bror, prins William.Etter mordet på erkebiskopen havnet alle ridderne i Det hellige land for å gjøre bot. Hva som skjedde med dem siden er uklart, men antagelig døde alle i løpet av de neste årene. Det er myte som forteller at Richard le Breton til slutt havnet på øya Jersey. Det er en gravstein for en viss le Breton fra Jersey i St. Thomas Church i Salisbury, Wiltshire, England, men det er uvisst om det viser til samme person.
| Richard le Breton (eller Richard de Brito) var en av de fire riddere som myrdet Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury, den 29. desember 1170 i Canterburykatedralen.
Det er sagt at le Breton brakk sverdet da han angrep Thomas Becket. Han skal ha skreket: «Ta den, for kjærlighet for min herre William, kongens bror!» da han avleverte det drepende slaget. Richard le Breton hadde vært i tjeneste hos William X, greve av Poitou, bror av kong Henrik II av England, og det er greve Williams venner mente at han døde av et knust hjerte etter Thomas Becket nektet å tillate dette ekteskapet. Dette innebærer et mulig hevnmotiv i tillegg til de øvrige motivene ridderne hadde, blant annet at de mente at de oppfylte kongens indirekte ordre.
Vilhelm I av England ga et herskapshus i den østlige enden av sognet Great Stambridge i Essex og et annet i Sanford i Somerset til en normanner ved navn Auvrai Le Breton for hans tjenester i slaget ved Hastings i 1066. En senere slektning, Simon Le Breton, fikk to sønner, Richard og Edmund, som arvet hver sin del av Sanford og Great Stambridge. Begge ble en del av hoffet rundt Henrik II av England, og særlig Richard Le Breton ble en nær venn av kongens bror, prins William.Etter mordet på erkebiskopen havnet alle ridderne i Det hellige land for å gjøre bot. Hva som skjedde med dem siden er uklart, men antagelig døde alle i løpet av de neste årene. Det er myte som forteller at Richard le Breton til slutt havnet på øya Jersey. Det er en gravstein for en viss le Breton fra Jersey i St. Thomas Church i Salisbury, Wiltshire, England, men det er uvisst om det viser til samme person.
== Referanser ==
== Se også ==
Reginald Fitzurse
Hugh de Morville
William de Tracy | Richard le Breton (eller Richard de BritoSudeley, Lord: «Becket's Murderer William de Tracy», i The Sudeleys – Lords of Toddington, London, 1987, ISSN 0261-1368) var en av de fire riddere som myrdet Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury, den 29. desember 1170 i Canterburykatedralen. | 11,750 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Learning_object_metadata | 2023-02-04 | Learning object metadata | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Digital læring', 'Kategori:IKT-standarder'] | Learning Object Metadata, forkortet LOM er en datamodell som vanligvis kodes i XML som brukes til å beskrive læringsobjekter og digitale læringsressurser. Hensikten med denne standarden er å forenkle utveksling, søk og gjenbruk av digitale læremidler. LOM brukes ofte i læringsplattformer (LMSer).
LOM-standardens offisielle navn er IEEE 1484.12.1 – 2002.
Norsk tilpasning av LOM-standarden kalles NORLOM | Learning Object Metadata, forkortet LOM er en datamodell som vanligvis kodes i XML som brukes til å beskrive læringsobjekter og digitale læringsressurser. Hensikten med denne standarden er å forenkle utveksling, søk og gjenbruk av digitale læremidler. LOM brukes ofte i læringsplattformer (LMSer).
LOM-standardens offisielle navn er IEEE 1484.12.1 – 2002.
Norsk tilpasning av LOM-standarden kalles NORLOM | Learning Object Metadata, forkortet LOM er en datamodell som vanligvis kodes i XML som brukes til å beskrive læringsobjekter og digitale læringsressurser. Hensikten med denne standarden er å forenkle utveksling, søk og gjenbruk av digitale læremidler. | 11,751 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liviko | 2023-02-04 | Liviko | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Estiske selskaper', 'Kategori:Tallinn'] | Liviko AS er et estisk bryggeri som produserer brennevin og øl. Det har hovedkvarter og produksjonsanlegg i Tallinn, og ble grunnlagt i 1898. Selskapet eksporterer en rekke kjente brands til 15 land.
I 2008 var omsetningen på 118 millioner euro.
| Liviko AS er et estisk bryggeri som produserer brennevin og øl. Det har hovedkvarter og produksjonsanlegg i Tallinn, og ble grunnlagt i 1898. Selskapet eksporterer en rekke kjente brands til 15 land.
I 2008 var omsetningen på 118 millioner euro.
== Eksterne lenker ==
Liviko – selskapets hjemmeside. | Liviko AS er et estisk bryggeri som produserer brennevin og øl. Det har hovedkvarter og produksjonsanlegg i Tallinn, og ble grunnlagt i 1898. | 11,752 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arco_Vara | 2023-02-04 | Arco Vara | ['Kategori:Estiske selskaper'] | Arco Vara er et estisk selskap som driver eiendomsforvaltning og -utvikling. Selskapet er børsnotert i Tallinn og har hovedkvarter der.
I 2007–08 hadde selskapet en årsomsetning på 42,2 mill euro.
| Arco Vara er et estisk selskap som driver eiendomsforvaltning og -utvikling. Selskapet er børsnotert i Tallinn og har hovedkvarter der.
I 2007–08 hadde selskapet en årsomsetning på 42,2 mill euro.
== Eksterne lenker ==
Arco Vara – selskapets hjemmeside. | Arco Vara er et estisk selskap som driver eiendomsforvaltning og -utvikling. Selskapet er børsnotert i Tallinn og har hovedkvarter der. | 11,753 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Coop_Pank | 2023-02-04 | Coop Pank | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Banker', 'Kategori:Estiske selskaper'] | Coop Pank (1992–2017 Eesti Krediidipank) er Estlands fjerde største bank og den annen største som er i estisk eie. Banken har filialer i store deler av Estland. Den har hovedkvarter i Tallinn.
I 2007 hadde selskapet en årsomsetning på anslagsvis 12 mill euro, og et overskudd på 200 mill kroon.
| Coop Pank (1992–2017 Eesti Krediidipank) er Estlands fjerde største bank og den annen største som er i estisk eie. Banken har filialer i store deler av Estland. Den har hovedkvarter i Tallinn.
I 2007 hadde selskapet en årsomsetning på anslagsvis 12 mill euro, og et overskudd på 200 mill kroon.
== Eksterne lenker ==
Coop Pank – selskapets hjemmeside. | Coop Pank (1992–2017 Eesti Krediidipank) er Estlands fjerde største bank og den annen største som er i estisk eie. Banken har filialer i store deler av Estland. | 11,754 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lutfi_Kolgjini | 2023-02-04 | Lutfi Kolgjini | ['Kategori:Artikler av tvilsom relevans', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske travkusker'] | Lutfi Kolgjini (født 1959) er en svensk travtrener og kusk, født i Kosovo, som er virksom ved Jägersros travbane i Malmö, Sverige. Han går ofte under kallenavnet «Ludde». | Lutfi Kolgjini (født 1959) er en svensk travtrener og kusk, født i Kosovo, som er virksom ved Jägersros travbane i Malmö, Sverige. Han går ofte under kallenavnet «Ludde». | Lutfi Kolgjini (født 1959) er en svensk travtrener og kusk, født i Kosovo, som er virksom ved Jägersros travbane i Malmö, Sverige. Han går ofte under kallenavnet «Ludde». | 11,755 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gravebier | 2023-02-04 | Gravebier | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bier'] | Gravebier (Andrenidae) er en familie av solitære vepser. Den blir plassert i gruppen bier (Apiformes). Det er kjent over 2000 arter, ca. 450 av dem forekommer i Europa og ca. 40 i Norge.
| Gravebier (Andrenidae) er en familie av solitære vepser. Den blir plassert i gruppen bier (Apiformes). Det er kjent over 2000 arter, ca. 450 av dem forekommer i Europa og ca. 40 i Norge.
== Utseende ==
Små til middelsstore bier, som oftest mørkt fargede, men ofte kledt med rødlige eller gulaktige hår. Et karakteristisk trekk er at de har to sømmer i ansiktet under antennene, de har gjerne også groper oppe på hodet nær fasettøynenes overkant. Dette er primitive trekk innen Apoidea. Gruppen Oxaeini er noe avvikende, store og langvingede arter.
== Levevis ==
Jordbiene er solitære bier, det vil si at de bygger reir hver for seg, men de kan danne store kolonier. Reirene graves inn i løs jord. De fleste er oligolektiske, det vil si at de samler pollen bare fra én eller noen få plantearter. De er derfor særlig verdifulle pollinatorer for de plantene det gjelder. Mange arter lever i ørkener og andre tørre områder.
== Utbredelse ==
Gruppen er kosmopolittisk, bortsett fra at de mangler i Australia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen vepser, (Hymenoptera)
Gruppen stilkvepser, Apocrita
Gruppen broddvepser, Aculeata
Overfamilien Apoidea
Familien jordbier, Andrenidae
Gruppen Alocandrenini – bare én art
Alocandrena porteri Michener – Chile
Gruppen Andrenini – alle artene unntatt 9 tilhører Andrena
Slekten Ancylandrena
Slekten sandbier (Andrena) Fabricius, 1775 – over 1300 arter, nær 400 i Europa
Slekten Euherbstia – sjelden, bare i Chile
Slekten Megandrena
Slekten Orphana – sjelden, bare i Chile
Gruppen Oxaeini – 19 store arter, bare i Amerika
Slekten Mesoxaea
Slekten Notoxaea
Slekten Oxaea
Slekten Protoxaea
Gruppen Panurgini – 33 slekter, blant andre:
Slekten Melitturga Latreille, 1809 – 4 arter i Europa
Slekten Panurginus Nylander, 1848 – 12 arter i Europa
Slekten Panurgus Panzer, 1806 – 30 arter i Europa
Slekten Perdita – nær 800 arter, ikke i Europa
== Kilder ==
Fauna Europaea (2004) Fauna Europaea version 1.1, www.faunaeur.org – utbredelsesdatabase for europeiske dyr.
Michener, C.D. (2000) The Bees of the World. [1]
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [2]
== Eksterne lenker ==
(en) gravebier i Encyclopedia of Life
(en) gravebier i Global Biodiversity Information Facility
(no) gravebier hos Artsdatabanken
(sv) gravebier hos Dyntaxa
(en) gravebier hos Fossilworks
(en) gravebier hos ITIS
(en) gravebier hos NCBI
(en) Kategori:Andrenidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Andrenidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av nordamerikansk art: [3]
Nordamerikanske arter: [4] | * Alocandrenini | 11,756 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Adielsson | 2023-02-04 | Erik Adielsson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske travkusker'] | Erik Adielsson (født 25. november 1974 i Hyby) er en svensk travkusk og førstekusk hos Stig H. Johansson.
Erik Adielsson vant i 2006 Hugo Åbergs Memorial på Jägersro med hesten Citation, en seier som han regner som den hittil største i karrieren. Samme år vant han også Oslo Grand Prix på Bjerke med Mara Bourbon.
Adielsson kjørte hesten Victory Tilly til seier i Jämtlands Stora Pris i dennes siste start.
Adielsson har i årene 2003-2007 kjørt inn drøyt 108 millioner svenske kroner og tatt over 1 000 seire.
| Erik Adielsson (født 25. november 1974 i Hyby) er en svensk travkusk og førstekusk hos Stig H. Johansson.
Erik Adielsson vant i 2006 Hugo Åbergs Memorial på Jägersro med hesten Citation, en seier som han regner som den hittil største i karrieren. Samme år vant han også Oslo Grand Prix på Bjerke med Mara Bourbon.
Adielsson kjørte hesten Victory Tilly til seier i Jämtlands Stora Pris i dennes siste start.
Adielsson har i årene 2003-2007 kjørt inn drøyt 108 millioner svenske kroner og tatt over 1 000 seire.
== Svensk travderby 2008 ==
I Svensk travderby 2008 kjørte Adielsson Wellino Boko som var andrefavoritt til seiren. Tross en meget tapper innsats, der Wellino Boko måtte løpe utenfor løpets favoritt, ble han knapt slått. Etter løpet beskrev Adielsson det som den største skuffelsen hittil i hans karriere.
== Filmografi ==
2006 – Wallander – Det svake ledd – som seg selv
== Referanser == | Erik Adielsson (født 25. november 1974 i Hyby) er en svensk travkusk og førstekusk hos Stig H. | 11,757 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjelltun | 2023-02-04 | Fjelltun | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibelskoler i Norge', 'Kategori:Religion i Rogaland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Stavanger', 'Kategori:Skoler tilknyttet Norsk Luthersk Misjonssamband', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1979', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner nedlagt i 2017'] | Fjelltun var en bibelskole i Stavanger. Den var eid av NLM, Norsk Luthersk Misjonssamband, og startet opp i 1974 og ble lagt ned i 2017. Skolen holdt til i egne lokaler på Kristianlyst. Bygget inneholdt også studentboliger med plass til i alt 60 studenter.
Skolen gav ut bladet Fjelltun glimt fire ganger i året.
| Fjelltun var en bibelskole i Stavanger. Den var eid av NLM, Norsk Luthersk Misjonssamband, og startet opp i 1974 og ble lagt ned i 2017. Skolen holdt til i egne lokaler på Kristianlyst. Bygget inneholdt også studentboliger med plass til i alt 60 studenter.
Skolen gav ut bladet Fjelltun glimt fire ganger i året.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Skolens nettsider | Fjelltun var en bibelskole i Stavanger. Den var eid av NLM, Norsk Luthersk Misjonssamband, og startet opp i 1974 og ble lagt ned i 2017. | 11,758 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirkjub%C3%B8ar_kommuna | 2023-02-04 | Kirkjubøar kommuna | ['Kategori:1930 på Færøyene', 'Kategori:2005 på Færøyene', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1930', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2005', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Streymoy', 'Kategori:Tidligere kommuner på Færøyene'] | Kirkjubøar kommuna var en kommune på Færøyene. Den omfattet bygdene Kirkjubøur og Velbastaður sørvest på Streymoy, til sammen dekket den et areal på 38 km². Den ble utskilt fra Suðurstreymoyar prestagjalds kommuna i 1930, og innlemmet i Tórshavnar kommuna i 2005. Kirkjubøar kommuna hadde ved innlemmelsen 230 innbyggere.
| Kirkjubøar kommuna var en kommune på Færøyene. Den omfattet bygdene Kirkjubøur og Velbastaður sørvest på Streymoy, til sammen dekket den et areal på 38 km². Den ble utskilt fra Suðurstreymoyar prestagjalds kommuna i 1930, og innlemmet i Tórshavnar kommuna i 2005. Kirkjubøar kommuna hadde ved innlemmelsen 230 innbyggere.
== Referanser == | Kirkjubøar kommuna var en kommune på Færøyene. Den omfattet bygdene Kirkjubøur og Velbastaður sørvest på Streymoy, til sammen dekket den et areal på 38 km². | 11,759 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96rjan_Kihlstr%C3%B6m | 2023-02-04 | Örjan Kihlström | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske travkusker'] | Örjan Kihlström (født 1962) er en svensk travkusk. Han kjører i dag bare travløp og har ingen egen stall. Før han gikk over til å bli catch driver forsøkte han seg på en trenerkarriere, hvilket ifølge hans eget utsagn tok for mye tid i forhold til hva som ble prestert.
Som catch driver har Kihlström lyktes godt i Sverige, med bl.a. seieren i Elitloppet med hesten From Above som fremste meritt.
Örjan Kihlström vant Åby Stora Pris 2006 med Red Chili Pirat i to strake heat. Hesten trenes av Patrik Södervall på Halmstadtravet. Kihlström kjører i tillegg mange store løp i både Italia og Frankrike. Kjørestilen hans har gitt ham kallenavnet «gubben i lådan».
Kihlström har i løpet av de 5 årene 2003 – 2007 kjørt inn cirka 133 millioner svenske kroner og tatt over 900 seire. Kihlström anses å være en briljant taktiker. Han er forsiktig med hesten og forlanger ikke mere av den enn han vet at travhesten klarer. Kihlström vant i nesten hvert femte løp i 2007, hans seiersprosent ble 17% for hele året.
I 2008 har Örjan Kihlström frem til den 23. juli vunnet fem storløpsseire. Blant disse er Kungapokalen på Åby og Sprintermästaren på Halmstad med hesten Dust All Over, som trenes av Roger Walmann på Solvalla.
Dessuten vant han Drottning Silvias Pokal på Åby og StoChampionatet på Axevalla med Lie Detector, trent av Stefan Hultman på Solvalla.
Videre har Kihlström vunnet den åpne E3-finalen på Bergsåker med Maharajah også den trent av Stefan Hultman.
Kihlström har som femte svenske passert fire tusen innkjørte seire.
I 2008 gjør Kihlström det fortsatt bra, og i kvalifiseringen til Svenskt Travderby vant han med både Lie Detector og Dust All Over. Ved travgallaen den 16. januar 2009 på Rondo i Göteborg ble Kihlström valgt til årets kusk av hestesportjournalistene. | Örjan Kihlström (født 1962) er en svensk travkusk. Han kjører i dag bare travløp og har ingen egen stall. Før han gikk over til å bli catch driver forsøkte han seg på en trenerkarriere, hvilket ifølge hans eget utsagn tok for mye tid i forhold til hva som ble prestert.
Som catch driver har Kihlström lyktes godt i Sverige, med bl.a. seieren i Elitloppet med hesten From Above som fremste meritt.
Örjan Kihlström vant Åby Stora Pris 2006 med Red Chili Pirat i to strake heat. Hesten trenes av Patrik Södervall på Halmstadtravet. Kihlström kjører i tillegg mange store løp i både Italia og Frankrike. Kjørestilen hans har gitt ham kallenavnet «gubben i lådan».
Kihlström har i løpet av de 5 årene 2003 – 2007 kjørt inn cirka 133 millioner svenske kroner og tatt over 900 seire. Kihlström anses å være en briljant taktiker. Han er forsiktig med hesten og forlanger ikke mere av den enn han vet at travhesten klarer. Kihlström vant i nesten hvert femte løp i 2007, hans seiersprosent ble 17% for hele året.
I 2008 har Örjan Kihlström frem til den 23. juli vunnet fem storløpsseire. Blant disse er Kungapokalen på Åby og Sprintermästaren på Halmstad med hesten Dust All Over, som trenes av Roger Walmann på Solvalla.
Dessuten vant han Drottning Silvias Pokal på Åby og StoChampionatet på Axevalla med Lie Detector, trent av Stefan Hultman på Solvalla.
Videre har Kihlström vunnet den åpne E3-finalen på Bergsåker med Maharajah også den trent av Stefan Hultman.
Kihlström har som femte svenske passert fire tusen innkjørte seire.
I 2008 gjør Kihlström det fortsatt bra, og i kvalifiseringen til Svenskt Travderby vant han med både Lie Detector og Dust All Over. Ved travgallaen den 16. januar 2009 på Rondo i Göteborg ble Kihlström valgt til årets kusk av hestesportjournalistene. | Örjan Kihlström (født 1962) er en svensk travkusk. Han kjører i dag bare travløp og har ingen egen stall. | 11,760 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jorma_Kontio | 2023-02-04 | Jorma Kontio | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finske travkusker', 'Kategori:Fødsler 7. august', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn'] | Erkki Jorma Kontio (født 7. august 1953 i Uleåborg) er Finlands mest fremgangsrike travkusk gjennom tidene med over 9 000 seire, og er Nordens mestvinnende kusk gjennom alle tider. Han fikk kjørelisens som trettenåring, og tok sin første seier med hesten Ulla-Maija den 5. mars 1967. Den 22. juli 2007 tok han karrierens 8 000. seier med hesten Vala Boko. Den 21. februar 2012 tok han sin seier nummer 9 000 med hesten Victor Mile på Sundbyholmstravet i Eskilstuna.
Han var travtrener fra 1971-1993. men ble catch driver i 1994. han er nå virksom i Sverige som i sin blå og hvite dress.
| Erkki Jorma Kontio (født 7. august 1953 i Uleåborg) er Finlands mest fremgangsrike travkusk gjennom tidene med over 9 000 seire, og er Nordens mestvinnende kusk gjennom alle tider. Han fikk kjørelisens som trettenåring, og tok sin første seier med hesten Ulla-Maija den 5. mars 1967. Den 22. juli 2007 tok han karrierens 8 000. seier med hesten Vala Boko. Den 21. februar 2012 tok han sin seier nummer 9 000 med hesten Victor Mile på Sundbyholmstravet i Eskilstuna.
Han var travtrener fra 1971-1993. men ble catch driver i 1994. han er nå virksom i Sverige som i sin blå og hvite dress.
== Eksterne lenker ==
(en) Jorma Kontio – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nettsted | Erkki Jorma Kontio (født 7. august 1953 i Uleåborg) er Finlands mest fremgangsrike travkusk gjennom tidene med over seire, og er Nordens mestvinnende kusk gjennom alle tider. | 11,761 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RMS_%C2%ABOlympic%C2%BB | 2023-02-04 | RMS «Olympic» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Atlanterhavsskip', 'Kategori:Britiske dampskip', 'Kategori:Harland and Wolff', 'Kategori:Passasjerskip', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1910', 'Kategori:White Star Line-skip'] | RMS (også SS) «Olympic» (kallesignal: MKC) var et britisk-flagget transatlantisk passasjerskip / atlanterhavsskip som ble bygget fra 1908 til 1911 av Harland and Wolff i Belfast i Nord-Irland for det britiske rederiet White Star Line som det første av tre skip i White Star Lines Olympic-klassen, de andre var søsterskipene RMS «Titanic» og HMHS «Britannic». I motsetning til sine to yngre søsterskip, hadde «Olympic» en lang karriere som spente over 24 år fra 1911 til 1935. Dette inkluderte tjeneste som et troppetransportskip under første verdenskrig, noe som ga henne kallenavnet Old Reliable. «Olympic» returnerte med suksess til siviltjeneste etter krigen og tjente sine eiere i 1920-årene og inn i første halvdel av 1930-årene, selv om økt konkurranse og nedgangen i handelen under Den store depresjonen etter 1930, gjorde tjenesten hennes stadig mer ulønnsom.
«Olympic» var det største passasjerskipet / atlanterhavsskipet i verden i to perioder i løpet av 1911 til 1913, kun kort avbrutt av hennes litt større søsterskip, «Titanic» (som hadde samme mål dimensjoner, men hadde høyere bruttotonnasje på grunn av endringer i interiøret sitt), før hun ble overgått av det tyske passasjerskipet / atlanterhavsskipet SS «Imperator». «Olympic» beholdte også tittelen som det største passasjerskipet / atlanterhavsskipet noensinne bygget i Storbritannia frem til RMS «Queen Mary» ble sjøsatt i 1934, kun avbrutt av de korte karrierene til sine litt større søsterskip.
I motsetning til «Olympic», hadde de andre skipene i klassen, «Titanic» og «Britannic», ikke lang levetid. Natt til 15. april 1912 kolliderte «Titanic» med et isfjell i Nord-Atlanteren og sank på sin jomfrutur fra Southampton til New York, forliset krevde mer enn 1 500 menneskeliv. «Britannic» derimot ble truffet av en mine eller en torpedo hvor hun like etter kantret og sank utenfor øya Kea nær Hellas ved Middelhavet den 21. november 1916, 30 mennesker mistet livet under forliset.
I 1935 ble «Olympic» tatt ut av transatlantisk fart, og seilte fra New York for siste gang den 5. april med kurs til Storbritannia for å bli lagt opp for opplag. Hennes nye eiere vurderte i en kort periode å bruke henne til sommercruise, men denne ideen ble forlatt og hun ble deretter lagt ut for salg. Blant de potensielle kjøperne var det en syndikat som foreslo å gjøre henne om til et flytende hotell utenfor sørkysten av Frankrike, men dette ble det ikke noe av. Etter å ha vært i opplag i fem måneder sammen med sin tidligere rival, RMS «Mauretania», ble hun solgt til parlamentsmedlemmet John Jarvis for 97 500 pund, for så å bli delvis hugget opp i Jarrow i England for å gi arbeid til regionen som var preget av nedgangstidene. Overbygget på skipet ble revet ned i 1936, og i 1937 ble det klinkebygde skroget slept til Inverkeithing i Skottland til et skipsopphuggingsfirma kalt TW. Ward der opphuggingen ble ferdig samme året.
Da «Olympic» ble tatt ut av tjeneste hadde hun seilt 257 transatlantiske rundturer over Atlanterhavet, transportert 430 000 passasjerer på kommersielle seilaser, og tilbakelagt nesten 1,8 millioner mil (2,9 millioner kilometer).
| RMS (også SS) «Olympic» (kallesignal: MKC) var et britisk-flagget transatlantisk passasjerskip / atlanterhavsskip som ble bygget fra 1908 til 1911 av Harland and Wolff i Belfast i Nord-Irland for det britiske rederiet White Star Line som det første av tre skip i White Star Lines Olympic-klassen, de andre var søsterskipene RMS «Titanic» og HMHS «Britannic». I motsetning til sine to yngre søsterskip, hadde «Olympic» en lang karriere som spente over 24 år fra 1911 til 1935. Dette inkluderte tjeneste som et troppetransportskip under første verdenskrig, noe som ga henne kallenavnet Old Reliable. «Olympic» returnerte med suksess til siviltjeneste etter krigen og tjente sine eiere i 1920-årene og inn i første halvdel av 1930-årene, selv om økt konkurranse og nedgangen i handelen under Den store depresjonen etter 1930, gjorde tjenesten hennes stadig mer ulønnsom.
«Olympic» var det største passasjerskipet / atlanterhavsskipet i verden i to perioder i løpet av 1911 til 1913, kun kort avbrutt av hennes litt større søsterskip, «Titanic» (som hadde samme mål dimensjoner, men hadde høyere bruttotonnasje på grunn av endringer i interiøret sitt), før hun ble overgått av det tyske passasjerskipet / atlanterhavsskipet SS «Imperator». «Olympic» beholdte også tittelen som det største passasjerskipet / atlanterhavsskipet noensinne bygget i Storbritannia frem til RMS «Queen Mary» ble sjøsatt i 1934, kun avbrutt av de korte karrierene til sine litt større søsterskip.
I motsetning til «Olympic», hadde de andre skipene i klassen, «Titanic» og «Britannic», ikke lang levetid. Natt til 15. april 1912 kolliderte «Titanic» med et isfjell i Nord-Atlanteren og sank på sin jomfrutur fra Southampton til New York, forliset krevde mer enn 1 500 menneskeliv. «Britannic» derimot ble truffet av en mine eller en torpedo hvor hun like etter kantret og sank utenfor øya Kea nær Hellas ved Middelhavet den 21. november 1916, 30 mennesker mistet livet under forliset.
I 1935 ble «Olympic» tatt ut av transatlantisk fart, og seilte fra New York for siste gang den 5. april med kurs til Storbritannia for å bli lagt opp for opplag. Hennes nye eiere vurderte i en kort periode å bruke henne til sommercruise, men denne ideen ble forlatt og hun ble deretter lagt ut for salg. Blant de potensielle kjøperne var det en syndikat som foreslo å gjøre henne om til et flytende hotell utenfor sørkysten av Frankrike, men dette ble det ikke noe av. Etter å ha vært i opplag i fem måneder sammen med sin tidligere rival, RMS «Mauretania», ble hun solgt til parlamentsmedlemmet John Jarvis for 97 500 pund, for så å bli delvis hugget opp i Jarrow i England for å gi arbeid til regionen som var preget av nedgangstidene. Overbygget på skipet ble revet ned i 1936, og i 1937 ble det klinkebygde skroget slept til Inverkeithing i Skottland til et skipsopphuggingsfirma kalt TW. Ward der opphuggingen ble ferdig samme året.
Da «Olympic» ble tatt ut av tjeneste hadde hun seilt 257 transatlantiske rundturer over Atlanterhavet, transportert 430 000 passasjerer på kommersielle seilaser, og tilbakelagt nesten 1,8 millioner mil (2,9 millioner kilometer).
== Bildegalleri ==
== Kilder ==
White Star Line — RMS Olympic | ssMaritime (en)
RMS Olympic — The Old Reliable (en) | Olympic-klassen var en trio av atlanterhavsskip som ble bygget av Harland and Wolff i Belfast, Irland, for White Star Line i løpet av begynnelsen av det 20. århundre. | 11,762 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nor%C3%B0radalur | 2023-02-04 | Norðradalur | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Streymoy'] | Norðradalur (IPA: [ˈnoːɹaˌdɛalʊɹ], dansk: Nordredal) er en bygd på Færøyene. Den ligger på nordvestkysten av Streymoy, omgitt av 400–600 m høye fjell på tre kanter. Fra Norðradalur er det fri utsikt mot Koltur i sørvest. Norðradalur er en gammel jordbruksbygd basert på sau, melkekyr og slaktefe. Den 1. januar 2016 hadde Norðradalur 13 innbyggere.Kirkelig har bygden Argja kirkja som sognekirke. Administrativt ble Norðradalur en del av Tórshavns landdistrikt i Suðurstreymoyar prestagjalds kommuna ved innføringen av det kommunale selvstyret på Færøyene i 1872. Etter flere kommunedelinger ble Norðradalur en del av Tórshavnar uttanbíggja kommuna i 1930. I 1978 ble Hoyvík og Hvítanes innlemmet i Tórshavnar kommuna, så resten av kommunen ble Argja kommuna. I 1997 ble også Argja kommuna innlemmet i Tórshavn. Norðradalur har hatt veiforbindelse siden 1960-tallet.Norðradalur var kirkested frem til reformasjonen. Den eldste skriftlige kilden som nevner Norðradalur som bosted, er jordeboken i 1584. Den største gården i Norðradalur ble fra 1828 festet av sorenskriveren på Færøyene som embedsgård, men ble en vanlig kongsbondegård igjen innen århundreskiftet.
| Norðradalur (IPA: [ˈnoːɹaˌdɛalʊɹ], dansk: Nordredal) er en bygd på Færøyene. Den ligger på nordvestkysten av Streymoy, omgitt av 400–600 m høye fjell på tre kanter. Fra Norðradalur er det fri utsikt mot Koltur i sørvest. Norðradalur er en gammel jordbruksbygd basert på sau, melkekyr og slaktefe. Den 1. januar 2016 hadde Norðradalur 13 innbyggere.Kirkelig har bygden Argja kirkja som sognekirke. Administrativt ble Norðradalur en del av Tórshavns landdistrikt i Suðurstreymoyar prestagjalds kommuna ved innføringen av det kommunale selvstyret på Færøyene i 1872. Etter flere kommunedelinger ble Norðradalur en del av Tórshavnar uttanbíggja kommuna i 1930. I 1978 ble Hoyvík og Hvítanes innlemmet i Tórshavnar kommuna, så resten av kommunen ble Argja kommuna. I 1997 ble også Argja kommuna innlemmet i Tórshavn. Norðradalur har hatt veiforbindelse siden 1960-tallet.Norðradalur var kirkested frem til reformasjonen. Den eldste skriftlige kilden som nevner Norðradalur som bosted, er jordeboken i 1584. Den største gården i Norðradalur ble fra 1828 festet av sorenskriveren på Færøyene som embedsgård, men ble en vanlig kongsbondegård igjen innen århundreskiftet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Norðradalur – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Norðradalur – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | breddegrad = 62.041194 | 11,763 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Praj%C3%B1%C4%81p%C4%81ramit%C4%81s%C5%ABtraen_om_den_fullbyrdede_rettferdighet | 2023-02-04 | Prajñāpāramitāsūtraen om den fullbyrdede rettferdighet | ['Kategori:Prajñāpāramitā', 'Kategori:Sutraer'] | Prajñāpāramitāsūtraen om den fullbyrdede rettferdighet (kinesisk: Fóshuō liăo yì bānruòbōluómìduō jīng, 佛說了義般若波羅蜜多經; hangul: 요의반야바라밀다경) er en av de mindre prajñāpāramitātekstene, som er bevart i en oversettelse til kinesisk, foretatt av Dānapāla under det nordlige Song-dynastiet. Teksten er ikke bevart på sanskrit eller i tibetansk oversettelse.
| Prajñāpāramitāsūtraen om den fullbyrdede rettferdighet (kinesisk: Fóshuō liăo yì bānruòbōluómìduō jīng, 佛說了義般若波羅蜜多經; hangul: 요의반야바라밀다경) er en av de mindre prajñāpāramitātekstene, som er bevart i en oversettelse til kinesisk, foretatt av Dānapāla under det nordlige Song-dynastiet. Teksten er ikke bevart på sanskrit eller i tibetansk oversettelse.
== Referanser ==
== Se også ==
Prajñāpāramitā
Paramita
Mahâyâna | Prajñāpāramitāsūtraen om den fullbyrdede rettferdighet (kinesisk: Fóshuō liăo yì bānruòbōluómìduō jīng, 佛說了義般若波羅蜜多經; hangul: 요의반야바라밀다경) er en av de mindre prajñāpāramitātekstene, som er bevart i en oversettelse til kinesisk, foretatt av Dānapāla under det nordlige Song-dynastiet.Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新修大藏經), bind 8, tekst nr 247Tripitaka Koreana, bind 40, tekst nr 1415Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經), bind 67, tekst nr 1539Nanjio, tekst nr 991 Teksten er ikke bevart på sanskrit eller i tibetansk oversettelse. | 11,764 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stanislas_Chevalier | 2023-02-04 | Stanislas Chevalier | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1930', 'Kategori:Franske astronomer', 'Kategori:Franske jesuitter', 'Kategori:Franske katolske prester', 'Kategori:Franske misjonærer', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1852', 'Kategori:Jesuittmisjonærer i Qing-Kina', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Stanislas Chevalier (født 1852 i Frankrike, død 1930) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han var den første direktør ved jesuittenes stjerneobservatorium i Shanghai (på Sheshan). Han er kjent for en rekke viktige astronomiske observasjoner. Han kartla øvre løp av Yangtzefloden fra Yichang til Pingshan, et strekk der man blant annet hadde de tre kløfter, og publiserte i 1899 et vakkert folioatlas med 64 blader over elvens løp.
En gate i den franske konsesjon i Shanghai ble oppkalt etter ham.
| Stanislas Chevalier (født 1852 i Frankrike, død 1930) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han var den første direktør ved jesuittenes stjerneobservatorium i Shanghai (på Sheshan). Han er kjent for en rekke viktige astronomiske observasjoner. Han kartla øvre løp av Yangtzefloden fra Yichang til Pingshan, et strekk der man blant annet hadde de tre kløfter, og publiserte i 1899 et vakkert folioatlas med 64 blader over elvens løp.
En gate i den franske konsesjon i Shanghai ble oppkalt etter ham.
== Se også ==
Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen
== Referanser == | Stanislas Chevalier (født 1852 i Frankrike, død 1930) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han var den første direktør ved jesuittenes stjerneobservatorium i Shanghai (på Sheshan). | 11,765 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charlottenlund_Travbane | 2023-02-04 | Charlottenlund Travbane | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:1891 i Danmark', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1891', 'Kategori:Gentofte kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i København', 'Kategori:Travbaner i Danmark'] | Charlottenlund Travbane er en travbane i København-forstaden Charlottenlund på Sjælland i Danmark. Travbanen har arrangementer cirka 1 gang ukentlig. Ved travbanen ligger de to restaurantene Restaurant Pegasus og Restaurant Skjoldgården.
Charlottenlund Travbane ble oppført i 1891 av Det Danske Travselskab. De opprinnelige bygningene og stallene er tegnet av Gotfred Tvede.
| Charlottenlund Travbane er en travbane i København-forstaden Charlottenlund på Sjælland i Danmark. Travbanen har arrangementer cirka 1 gang ukentlig. Ved travbanen ligger de to restaurantene Restaurant Pegasus og Restaurant Skjoldgården.
Charlottenlund Travbane ble oppført i 1891 av Det Danske Travselskab. De opprinnelige bygningene og stallene er tegnet av Gotfred Tvede.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Charlottenlund Travbane er en travbane i København-forstaden Charlottenlund på Sjælland i Danmark. Travbanen har arrangementer cirka 1 gang ukentlig. | 11,766 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blomsterbier | 2023-02-04 | Blomsterbier | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bier'] | Blomsterbier (Melittidae) er en gruppe av bier som omfatter noen av de mest primitive biene. Det er usikkert om de er en monofyletisk gruppe. Gruppen omfatter cirka 200 arter på verdensbasis, fordelt i tre underfamilier med hovedutbredelse i Afrika og den palearktiske sone. Inndelingen er fortsatt omdiskutert. 19 arter er funnet i Europa, mens kun fire eksisterer i Norge.
| Blomsterbier (Melittidae) er en gruppe av bier som omfatter noen av de mest primitive biene. Det er usikkert om de er en monofyletisk gruppe. Gruppen omfatter cirka 200 arter på verdensbasis, fordelt i tre underfamilier med hovedutbredelse i Afrika og den palearktiske sone. Inndelingen er fortsatt omdiskutert. 19 arter er funnet i Europa, mens kun fire eksisterer i Norge.
== Utseende ==
Små til middelsstore bier (gjerne 8–15 mm). De ligner mye på jordbier (Andrena spp.), men munndelene er ganske annerledes. De har gjerne forholdsvis lange antenner, kort tunge og eksponerte mellomhofter.
== Levevis ==
Artene hekker i bakken og er spesifikke til sine vertsplanter.
== Utbredelse ==
De er utbredt i Afrika og i de nordlige, tempererte områdene.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen vepser, (Hymenoptera)
Gruppen stilkvepser, Apocrita
Gruppen broddvepser, Aculeata
Overfamilien Apoidea
Familien bier, Apidae (i vid forstand)
Underfamilien Dasypodainae
Slekten Dasypoda (buksebier) Latreille, 1802
Dasypoda hirtipes (buksebie)
Underfamilien Meganomiinae
Underfamilien Melittidae
Slekten Macropis Panzer, 1809 – 16 arter, 3 i Europa
Macropis europaea (fredløsbie)
Slekten Melitta Kirby, 1802 – 44 arter, 16 i Europa
Melitta haemorrhoidalis (blåklokkebie)
Melitta leporina (lusernbie)
Slekten Rediviva – 24 arter
Slekten Redivivoides – 3 arter
== Referanser ==
== Kilder ==
Fauna Europa (2004) Fauna Europaea version 1.1, www.faunaeur.org – utbredelsesdatabase for europeiske dyr.
Michener, C.D. (2000) The Bees of the World. [1]
Michez, D. (2008) Monographic revision of the melittid bees (Hymenoptera, Apoidea, Melittidae sensu lato). [2]
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [3]
== Eksterne lenker ==
(en) blomsterbier i Encyclopedia of Life
(en) blomsterbier i Global Biodiversity Information Facility
(no) blomsterbier hos Artsdatabanken
(sv) blomsterbier hos Dyntaxa
(en) blomsterbier hos Fossilworks
(en) blomsterbier hos ITIS
(en) blomsterbier hos NCBI
(en) Kategori:Melittidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Melittidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Macropis | 11,767 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Afrika | 2023-02-04 | Afrika | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Afrika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verdensdeler'] | «Det afrikanske kontinent» omdirigeres hit. Se eventuelt Den afrikanske kontinentalplaten
Afrika er en verdensdel som strekker seg i alt 8000 km fra nord til sør med ekvator omtrent på midten og med hav på alle kanter bortsett fra ved Suezkanalen i Egypt. Klimaet er tropisk rundt ekvator og subtropisk lengst i nord og sør. Middeltemperaturen er derfor høy over hele kontinentet, men nedbørsmengden og -mønsteret varierer stort fra regnskog til ørkenområder, fra kyst til innland, fra nord til sør. Afrika har flere stater enn noe annet kontinent, med sine 48 kontinentale stater og seks øystater.
Kontinentet har vært hardt rammet av krig helt siden europeerne begynte å kolonisere det. Noe av grunnen har vært den måten europeerne delte opp koloniområdene på. Grunnlaget for deres grenser ble lagt «med linjal» på Berlin-konferansen fra 1884 til 1885 uten hensyn til naturlige og tradisjonelle skillelinjer. I mange tilfeller førte dette til at hele folk og stammer ble splittet mellom to eller flere land, og i andre tilfeller førte det til at to eller flere folk som i generasjoner hadde ligget i strid med hverandre havnet i samme land.
Mennesket er etterkommer av tidlige hominider som levde i det sentrale Øst-Afrika for 7 millioner år siden. De eldste menneskefunnene der er over 200 000 år gamle.
| «Det afrikanske kontinent» omdirigeres hit. Se eventuelt Den afrikanske kontinentalplaten
Afrika er en verdensdel som strekker seg i alt 8000 km fra nord til sør med ekvator omtrent på midten og med hav på alle kanter bortsett fra ved Suezkanalen i Egypt. Klimaet er tropisk rundt ekvator og subtropisk lengst i nord og sør. Middeltemperaturen er derfor høy over hele kontinentet, men nedbørsmengden og -mønsteret varierer stort fra regnskog til ørkenområder, fra kyst til innland, fra nord til sør. Afrika har flere stater enn noe annet kontinent, med sine 48 kontinentale stater og seks øystater.
Kontinentet har vært hardt rammet av krig helt siden europeerne begynte å kolonisere det. Noe av grunnen har vært den måten europeerne delte opp koloniområdene på. Grunnlaget for deres grenser ble lagt «med linjal» på Berlin-konferansen fra 1884 til 1885 uten hensyn til naturlige og tradisjonelle skillelinjer. I mange tilfeller førte dette til at hele folk og stammer ble splittet mellom to eller flere land, og i andre tilfeller førte det til at to eller flere folk som i generasjoner hadde ligget i strid med hverandre havnet i samme land.
Mennesket er etterkommer av tidlige hominider som levde i det sentrale Øst-Afrika for 7 millioner år siden. De eldste menneskefunnene der er over 200 000 år gamle.
== Etymologi ==
«Africa» var opprinnelig navnet på en romersk provins som omfattet kontinentets nordlige middelhavskyst. Etter hvert er det blitt navnet på hele kontinentet, inkludert det som i dag gjerne kalles Afrika sør for Sahara.
Navnet kom inn i det vestlige vokabular gjennom romerne, som brukte navnet Afrika terra, «landet til afri» (flertall av afer), som beskrivelse av de nordlige delene av kontinentet. Provinsen het Africa, og hovedsetet var Karthago, som tilsvarer dagens Tunisia.
Afriene var en stamme, trolig berber, som holdt til i Nord-Afrika, i området rundt Karthago. Opprinnelsen til ordet Afer kan trolig kobles til det fønikiske afar (støv), som også finnes i de fleste andre semittiske språk.
Noen andre etymologier som er foreslått, og som er blitt grundig debattert er:
Det latinske ordet aprica, som betyr «solfylt»
Det greske ordet aphrike, som betyr «uten kulde». Dette ble foreslått av historikeren Leo Africanus (1495–1554), som foreslo at det greske ordet phrike (φρίκη), som betyr «kaldt og grufullt», kombinert med den benektende prefiksen a-, navnga området som et land foruten kulde og redsel.Oldtidens Afrika lå vest for Egypt, mens «Asia» ble brukt som beskrivelse av Anatolia og landene i øst. Opprinnelig hadde Egypt og Levanten en slags mellomposisjon mellom disse to områdene, men da Egypt ble en del av perserriket, kom det under den løse definisjonen av Asia. En absolutt linje mellom de to verdensdelene ble dratt av geografen Klaudios Ptolemaios (85–165), og gjorde Suez og Rødehavet til grense mellom Asia og Afrika.
== Geografi ==
Afrika er separert fra Europa av Middelhavet, det henger sammen med Asia i dets nordøstlige hjørne ved Suezkanalen med en bredde på 130 km. I tillegg blir ofte Sinai-halvøya som hører til Egypt geopolitisk sett regnet til Afrika. Fra det nordligste punktet Ras ben Sakka i Tunisia (37°21′ N) til det sørligste Kapp Agulhas i Sør-Afrika (34°51′15″ S), er det rundt 8000 km. Fra det vestligste punktet Kapp Verde (17°33′22″ V) til Ras Hafun i Somalia (51°27′52″ Ø) er det rundt 7400 km. Kystlinjen er 26 000 km lang, og mangelen på dype innskjæringer av kysten illustreres ved at Europa, som dekker et areal som tilsvarer en tredjedel av Afrika, har en kystlinje på 32 000 km i tillegg til en lang grense mot Asia.
Afrikas største land er Algerie og det minste landet er Seychellene, en øygruppe utenfor østkysten av kontinentet. Den minste nasjonen på fastlandet er Gambia.
Klimaet i Afrika er tropisk, det vil ifølge Köppens system for klimaklassifikasjon si et ikke-tørt klima hvor alle 12 måneder i året har en middeltemperatur som overstiger 18 °C, og subtropisk (varmt, med høy luftfuktighet og mye regn) lengst i nord og sør.
Det høyeste fjellet i Afrika er Kilimanjaro, det ligger i Tanzania, og er 5895 moh., og den største innsjøen er Victoriasjøen som ligger i Uganda, Tanzania og Kenya, og er omtrent 68 800 km². Laveste punkt er Assalsjøen i Djibouti med 155 meter under havet.
De lengste elvene i Afrika er Nilen (6 719 km), Kongo (4 700 km), Niger (4 180 km), Zambesi (2 736 km), Oranje (2 200 km), Kasai (2 153 km), Ubangi (1 980 km), Senegal (1,790 km) og Limpopo (1 750 km).
== Historie ==
Ifølge evolusjonsteorien er Afrika menneskehetens vugge på jorden, siden arten menneske stammer fra dette kontinentet. I løpet av midten av det 20. århundre oppdaget antropologer mange fossiler og bevis for at mennesker var til stede kanskje så tidlig som for syv millioner år siden. Fossilrester av flere arter av tidlige apelignende mennesker som er antatt å ha utviklet seg til dagens mennesker, som Australopithecus afarensis (datert til ca. 3,9 til 3 millioner år f.Kr., Paranthropus boisei (ca. 2,3-1,4 millioner år f.Kr.) og Homo ergaster (ca. 600 000-1,9 millioner år f.Kr.) har blitt oppdaget.
Ishango-beinet, datert til rundt 25 000 år siden, viser merker som er matematiske symbol. Gjennom menneskehetens oldtid, hadde Afrika (som alle andre kontinenter) ingen nasjonalstater og var i stedet befolket av grupper av jegere og samlere som khoisan.
=== Tidlige sivilisasjoner og handel ===
Rundt 3300 f.Kr. åpner de historiske nedtegnelsene i Afrika med oppkomsten av skriveferdigheten i den faraostyrte sivilisasjonen i Egypt som fortsatte, med varierende grad av innflytelse over andre områder, frem til 343 f.Kr. Viktige sivilisasjoner i forskjellige tider omfatter blant annet Kartago, kongedømmet Aksum, de nubiske kongedømmene, rikene til Sahel (Kanem-Bornu, Ghana, Mali og Songhai), Great Zimbabwe og Kongo.Bortsett fra Nildalen, var Sahara-ørkenen en nesten ugjennomtrengelig barriere mellom nord og sør, før introduksjonen av kamelen. Dette seige dyret ble først brakt til Egypt av perserne etter 525 f.Kr., selv om det ikke ble vanlig nok med store flokker i Nord-Afrika til å etablere transsaharisk handel før det 8. århundre. Sahanja–berbere var de første som utnyttet dette, og etter at islam spredte seg, fulgte en stabil handel i verdifulle metall, elfenben, salt og slaver mellom de muslimske statene i Maghreb og de saheliske kongedømmene.Afrika før kolonitiden hadde kanskje så mange som 10 000 forskjellige stater og politiske enheter karakterisert av forskjellige politiske organisasjoner og styre. Disse inkluderte familiegrupper av jegere og samlere som san-folket i det sørlige Afrika, større, mer strukturerte grupper som familieklanene til bantu-språklige mennesker i det sentrale og sørlige Afrika og tungt strukturerte grupper på Afrikas horn, de saheliske kongedømmene og autonome bystater som swahili-folkets handelsbyer langs kysten av det østlige Afrika, hvis handelsnettverk strakte seg så langt som til Kina.
I 1482 etablerte portugiserne de første av mange handelsstasjoner langs Guineakysten ved Elmina. De viktigste varene en handlet i var slaver, gull, elfenben og krydder. Den europeiske oppdagelsen av Amerika i 1492 ble fulgt av stor utvikling i slavehandel som før portugisernes tid, hadde vært nesten eksklusivt ført over land og hadde aldri blitt begrenset til ett kontinent.Slaveri begynte å fases ut i Europa og Amerika tidlig i det 19. århundre, noe som førte til en dramatisk endring i økonomien til kyststater som Dahomey og Ashanti.
=== Utforsking ===
I midten av det 19. århundre begynte europeiske og særlig britiske utforskere å interessere seg i å utforske hjertet av kontinentet og åpne området for handel, gruvedrift og annen kommersiell utvinning. I tillegg var der et ønske om å konvertere innbyggerne til kristendom. Det sentrale området i Afrika var fremdeles stort sett ukjent for europeerne på denne tiden. David Livingstone utforsket kontinentet mellom 1852 og hans død i 1873, og han ble den første europeer som fikk se Victoriafallene. Et hovedmål for utforskerne var å lokalisere kilden for Nilen. Ekspedisjoner av Burton og Speke (1857–1858) og Speke og Grant (1863) lokaliserte Tanganyikasjøen og Victoriasjøen. Sistnevnte ble til slutt påvist å være Nilens kilde. Med etterfølgende ekspedisjoner av Baker og Stanley, var Afrika godt utforsket på slutten av århundret og dette banet vei for koloniseringen som fulgte.
=== Kolonialisme og «kappløpet om Afrika» ===
Sent i det 19. århundre, satte de europeiske kolonimaktene i gang et betydelig «kappløp om Afrika» og okkuperte nesten hele kontinentet, skapte mange koloniale nasjonalstater og etterlot bare to uavhengige nasjoner: Liberia, den fargede amerikanske kolonien, og det ortodokse kristne Abessinia (Etiopia). Denne koloniokkupasjonen fortsatte til etter avslutningen av andre verdenskrig, da alle kolonistatene gradvis skaffet seg uavhengighet.
Kolonialisme hadde en destabiliserende effekt på det som hadde vært et antall etniske grupper som fremdeles merkes i afrikansk politikk. Før den europeiske innflytelsen, var ikke nasjonalgrenser til stor bekymring, da afrikanerne vanligvis fulgte praksisen fra andre deler av verden, som Den arabiske halvøy, hvor en gruppes territorium var flytende med dens militære innflytelse og handelsinnflytelsen. Europeernes insistering på å trekke opp grenser rundt territorium for å isolere dem fra andre kolonimakter hadde ofte den effekten at de separerte politiske grupperinger, eller tvang tradisjonelle fiender til å leve side om side uten noen buffersone mellom dem. Selv om Kongo-elven ser ut til å være en naturlig geografisk grense, var der grupper som ellers delte språk, kultur eller andre likheter og som bodde på begge sider. Delingen av landet mellom Belgia og Frankrike langs elven isolerte disse gruppene fra hverandre. De som bodde i saharisk eller sub-saharisk Afrika og handlet på tvers av kontinentet i århundrer, krysset grenser som bare eksisterte på europeiske kart.
I nasjoner som hadde betydelige europeiske befolkninger, for eksempel Rhodesia og Sør-Afrika, ble systemer av andregrads borgerskap ofte innført for å gi europeere politisk makt som gikk langt utover deres antall. I fristaten Kongo, som var kong Leopold IIs personlige eiendom, ble den innfødte befolkningen underlagt umenneskelig behandling og nær slavestatus med tvangsarbeid. Men linjene ble ikke alltid trukket på tvers av raser. I Liberia klarte etterkommerne av amerikanske slaver å ha et politisk system i over 100 år som gav eksslaver og innfødte i området omtrent lik lovgivende makt til tross for at tidligere slavene var undertallige i ti til en i den generelle befolkningen. Inspirasjonen for dette systemet var USAs senat som hadde balansert makten til frie og slavestater til tross for den mye større befolkningen i den frie.
Europeerne forandret ofte maktbalansen, skapte etniske skiller hvor det tidligere ikke hadde eksistert noen og introdusert en skadelig klassedeling for de innfødte innbyggerne i områdene de kontrollerte. I det som nå er Rwanda og Burundi hadde to etniske grupper, hutuer og tutsier, smeltet til en kultur innen tyske kolonister tok kontroll over regionen i det 19. århundre. De var ikke lenger delt av etnisitet på grunn av ekteskap på tvers av gruppene og sammenblandingen av kulturell praksis hadde over århundrer fjernet synlige kulturelle skillelinjer. Etter at territoriet ble gitt til Belgia etter første verdenskrig, innførte de en politikk av rasekategorisering ettersom rasebasert kategorisering og filosofi var en del av den europeiske kulturen på den tiden. Begrepet hutu henviste opprinnelig til nordøstlige kvegbaserte stammer som hadde migrert inn i regionen senere. Begrepet ble til slutt et begrep for de innfødte beskrev en persons økonomiske klasse. Individer som eide rundt ti eller flere kveg ble regnet som tutsi, og de med færre ble regnet som hutu, uten tanke for opphav. Dette var mer en tommelfingerregel, og en kunne gå fra å være hutu til tutsi og omvendt.
Belgierne introduserte et rasesystem. Individene som hadde karakteristikker som europeerne likte, lysere hud, den rette høyden, smale neser osv, ble gitt makt blant de koloniserte folkene. Belgierne besluttet at disse trekkene var mer ideelt Hamitiske, og videre mer ideelt europeiske og tilhørte de folkene som var nærmest tutsi i opphav. De innførte en politikk med å dele ut identifiseringskort basert på denne filosofien. De som var nærmest idealet ble proklamert tutsi og de som var forskjellig fra idealet ble proklamert hutu.
=== Afrika etter kolonitiden ===
I dag har Afrika 54 uavhengige land som stort sett har grensene som ble trukket opp under europeisk kolonialisme.
Siden kolonitiden har afrikanske stater jevnlig vært rammet av ustabilitet, korrupsjon, voldeligheter og maktkamper. Det store flertallet av afrikanske nasjoner er republikker som opererer under en eller annen form for presidentsystem i styret. Få nasjoner i Afrika har klart å opprettholde demokratiske styresett, og mange har i stedet gått gjennom en serie brutale statskupp og militære diktatur. Et antall afrikanske politiske ledere var militære generaler som var dårlig utdannet og ignorante på styresaker. Stor ustabilitet var derimot resultatet av marginaliseringen av andre etniske grupper under disse lederne. Mange politikere brukte maktposisjonen til å utløse etniske konflikter som hadde blitt forsterket, eller til og med skapt, gjennom kolonistyret. I mange land ble militæret sett på som den eneste gruppen som effektivt kunne opprettholde ro og orden, og det hersket mange nasjoner i Afrika i 1970-årene og tidlig 80-årene. I perioden fra slutten av 1960-årene hadde Afrika mer enn 70 kupp og 13 attentat på presidenter.
Konflikter i den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, i tillegg til politikken til IMF, spilte også en rolle på ustabiliteten. Da et land ble uavhengig for første gang, ble det ofte forventet at det skulle slutte seg til en av supermaktene. Mange land i Nord-Afrika fikk sovjetisk militærstøtte, mens mange i det sentrale og sørlige Afrika var støttet av USA, Frankrike eller begge. 1970-årene så en eskalering ettersom nye uavhengige Angola og Mosambik sluttet seg til Sovjetunionen og vesten og Sør-Afrika forsøkte å begrense sovjetisk innflytelse. Grensestrider og territorielle disputter var også vanlige, da de europeiske grensene til mange nasjoner ble utfordret gjennom bevæpnede konflikter.
== Politikk ==
Styresmaktens mislykkede politikk og politisk korrupsjon har resultert i mange utstrakte hungersnøder, og betydelige deler av Afrika har fortsatt distribusjonssystemer som ikke er i stand til å levere ut nok mat eller vann slik at befolkningen kan overleve. Det som før kolonialismen hadde vært kilden for 90 % av verdens gull, ble det fattigste kontinentet i verden. Dets tidligere rikdommer kom andre kontinenter til gode. Spredningen av sykdommer herjer også, særlig spredningen av humant immunsviktvirus (HIV) og den tilhørende aids som har blitt en dødelig epidemi på kontinentet. Til tross for tallrike vansker, har der vært tegn til at kontinentet kan ha håp for fremtiden. Demokratiske styresett ser ut til å være i ferd med å spre seg, selv om de fortsatt ikke er flertallet. National Geographic hevder at 13 afrikanske nasjoner kan regnes som virkelig demokratiske. I tillegg har mange nasjoner anerkjent grunnleggende menneskerettigheter for alle borgere, selv om de i praksis ikke alltid blir anerkjent, og har opprettet rimelig uavhengige domstoler.
Der er klare tegn til økte nettverk blant de afrikanske organisasjonene og statene. I borgerkrigen i Den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaire), ble et halvt dusin afrikanske naboland involvert fremfor intervensjon fra rike, ikke-afrikanske land (se også den andre krigen i Kongo). Siden konflikten begynte i 1998, har de beregnede tallene for antall omkomne nådd 3,5 millioner. Dette kan spille en lignende rolle som andre verdenskrig for Europa, hvor folkene i nabolandene etter krigen bestemte seg for å integrere sine samfunn på en slik måte at krig mellom dem ble like utenkelig som krig mellom for eksempel Frankrike og Tyskland ville være i dag. Politiske organ som Den afrikanske union gir også håp om større samarbeid og fred mellom kontinentets mange land. Utstrakte brudd på menneskerettighetene foregår fremdeles i flere deler av Afrika, ofte under overoppsyn av staten. De fleste av disse bruddene skjer av politiske årsaker, ofte som et resultat av borgerkrig. Land hvor betydelige menneskerettighetsbrudd har blitt rapportert nylig inkluderer Den demokratiske republikken Kongo, Sierra Leone, Liberia, Sudan og Elfenbenskysten.
== Økonomi ==
Afrika er verdens fattigste bebodde kontinent, hovedsakelig på grunn av kolonialismen og dets resulterende korrupte regjeringer og despotisme. Ifølge FNs utviklingsrapport i 2003, var verdens 25 minst utviklede nasjoner (nr 151 til 175) alle afrikanske.Mens rask vekst i Kina, og nå India, og moderat vekst i Latin-Amerika, har løftet millioner over marginale livsvilkår, har Afrika gått tilbake med hensyn til handel, investeringer og inntekt per innbygger. Denne fattigdomen har utstrakte effekter, inkludert lavere forventet levealder, vold og ustabilitet, faktorer som er sammenbundet med kontinentets fattigdom.
Noen områder, særlig Botswana og Sør-Afrika, har opplevd økonomisk suksess, inkludert åpningen av børs. Dette er hovedsakelig på grunn av deres naturressurser da de er verdens ledende produsenter av både gull og diamanter, og delvis på grunn av deres veletablerte lovverk. Sør-Afrika har også adgang til finansiell kapital, tallrike markeder og dyktige arbeidere. Tiår av apartheid etterlot seg både en arv av sosialt skille og raseskille, men også en svært stor og svært dyktig hvit befolkning og en infrastruktur i store deler av landet på linje med den vestlige verden. Andre afrikanske land gjør lignende fremskritt, som Ghana, mens atter andre som f.eks Egypt, har en lengre historie av kommersiell og økonomisk suksess.
Nigeria sitter på en av de største oljereservene i verden og er det mest folkerike landet i Afrika med en av de raskest voksende økonomiene i verden.
Fra 1995 til 2005 tok økonomisk vekst tak med et gjennomsnitt på 5 % i 2005. Men noen land opplever mye høyere vekst (over 10 %), særlig Angola, Sudan og Ekvatorial-Guinea som alle tre nylig har begynte å utvinne sine petroleumsreserver.
Det har blitt påpekt fra blant annet organisasjonen Tax Justice Network at mange afrikanske land har store problemer med å få inn skatteinntekter fra sine økonomier. Organisasjonen hevder at gjennom omfattende bruk av skatteparadiser klarer store multinasjonale selskap å unndra seg beskatning, noe som igjen går ut over disse landenes utvikling.
== Matvareproduksjonen i Afrika ==
Mellom 70 og 80 prosent av befolkningen i Afrika arbeider innen landbruket, som stort sett blir drevet etter tradisjonelle metoder. Småbruk står for 90 prosent av jordbruksproduksjonen i verdensdelen.
Det kommersielle landbruket er ikke innstilt på produksjon av mat, men har i stedet konsentrert seg om produktene kakao, kaffe samt bomull.
Produksjonsveksten per år ligger på 2 til 2,5 prosent. Dersom en tar hensyn til befolkningsveksten har produksjonen per person av den grunn falt med fem prosent de seneste tyve årene.
Nærmere to hundre millioner personer, en tredjedel av befolkningen i Afrika, er underernært.
Afrika importerer per 29. august 2008 25 prosent av sitt matvareforbruk.
== Demografi ==
Afrikanerne kan grupperes etter om de lever nord eller sør for Sahara, disse gruppene kalles henholdsvis nordafrikanere og subsahariske afrikanere. Afroasiatisk språklige folkeslag dominerer i Nord-Afrika, mens Afrika sør for Sahara er dominert av et antall befolkninger gruppert etter deres språk, Niger-Kongo i Vest-Afrika, nilosaharisk på det østlige høylandet og khoisan i sør.
Bantuspråklige (del av Niger-Kongo familien) tilhører majoriteten i det sørlige, sentrale og østlige fastlandet i Afrika. Men der er også flere nilogrupper i Øst-Afrika og noen få gjenværende opprinnelige khoisan (san eller buskmenn) og pygmefolkeslag i henholdsvis det sørlige og sentrale Afrika. Bantuspråklige afrikanere dominerer også i Gabon og Ekvatorial-Guinea og finnes i deler av det sørlige Kamerun og sørlige Somalia. I Kalahari-ørkenen i det sørlige Afrika, har folkeslag kjent som buskmenn («san» som er nært i slekt med, men forskjellige fra, «hottentotter») lenge vært til stede. San er fysisk forskjellige fra andre afrikanere og er det opprinnelige folkeslaget i det sørlige Afrika. Pygmeer er det opprinnelige folkeslaget i det sentrale Afrika som bodde der før bantumigrasjonen.
Folkeslagene i Nord-Afrika består av to hovedgrupper, berbere og arabisk-språklige folkeslag i vest og egyptere i øst. Araberne som ankom i det 7. århundre introduserte arabisk språk og islam til Nord-Afrika. De semittiske fønikerne, de europeiske grekerne, romerne og vandalene slo seg også ned i Nord-Afrika. Berberne utgjør fremdeles majoriteten i Marokko, mens de er en betydelig minoritet i Algerie. De er også til stede i Tunisia og Libya. Tuareg og andre ofte nomadiske folkeslag er de primære innbyggerne i det sahariske indre av Nord-Afrika. Nubierne er en nilosaharisk–språklig gruppe (selv om mange snakker arabisk også) som utviklet en antikk sivilisasjon i Nordøst-Afrika.
I løpet av det siste århundret har små, men økonomisk viktige, kolonier av libanesere og oversjøiske kinesere også utviklet seg i de større kystbyene i henholdsvis Vest og Øst-Afrika.
Noen etiopiske og eritreiske grupper (som amharer og tigreanere) som snakker semittiske språk og er etterkommere av de antikke sabaene som krysset Rødehavet fra Sør-Arabia (Jemen) for mange århundrer siden. Oromo og somaliere snakker kushittiske språk, men de fleste somaliske klanene kan spores tilbake til arabisk opphav også. Sudan og Mauritania er delt mellom en hovedsakelig arabisert nord og en innfødt afrikansk sør (selv om «araberne» i Sudan har en klart dominerende afrikansk opphav også). Noen områder i Øst-Afrika, særlig øya Zanzibar og den kenyanske øya Lamu, fikk arabiske muslimer og bosettere og handelsmenn fra Sørvest-Asia i middelalderen og i antikken.
Fra begynnelsen av det 16. århundre begynte europeere som portugisere og nederlendere å etablere handelsstasjoner og festninger langs kystene av det vestlige og sørlige Afrika. Etter hvert slo et stort antall nederlendere supplert av franske hugenotter og tyskere seg ned i det som i dag er Sør-Afrika. Deres etterkommere, boere og de fargede, er den største gruppen med europeisk opphav i dagens Afrika. På 1800-tallet førte en ny fase av kolonisering et stort antall franske og britiske bosettere til Afrika. Portugiserne slo seg hovedsakelig ned i Angola, men også i Mosambik. Franskmennene slo seg ned i stort antall i Algerie hvor de ble kollektivt kjent som pied-noirer og i mindre skala i andre deler av Nord og Vest-Afrika i tillegg til Madagaskar. Britene slo seg hovedsakelig ned i Sør-Afrika i tillegg til kolonien Rhodesia og i høylandene i det som nå er Kenya. Tyskerne slo seg ned i det som nå er Tanzania og Namibia, og der er fremdeles en befolkning av tyskspråklige hvite namibiere. Mindre antall av europeiske soldater, forretningsfolk og embetsmenn etablerte seg ogsp i administrative sentre som Nairobi og Dakar. Avkoloniseringen i løpet av 1960-årene resulterte ofte i massemigrasjon av bosetter av europeisk opphav ut av Afrika, særlig fra Algerie, Angola, Kenya og Rhodesia (nå Zimbabwe). Men i Sør-Afrika og Namibia har den hvite minoriteten forblitt politisk dominerende etter uavhengigheten fra Europa, og en betydelig befolkning av hvite afrikanere forblir i disse to landene selv etter demokratiet til slutt ble innført på slutten av den kalde krigen. Sør-Afrika har også blitt det foretrukne målet for hvite anglo-zimbabwere og av migranter fra hele det sørlige Afrika.
Europeisk kolonisering førte også med seg betydelige grupper av asiater, særlig mennesker fra det indiske subkontinent, til britiske kolonier. Store indiske samfunn finnes i Sør-Afrika, og mindre samfunn er til stede i Kenya, Tanzania og noen andre sørlige og østlige afrikanske land. Det store indiske samfunnet i Uganda ble utvist av diktatoren Idi Amin i 1972, men noen har senere vendt tilbake. Øyene i Indiahavet er også befolket hovedsakelig av mennesker av asiatisk opphav, ofte blandet med afrikanere og europeere. Malagsy-folket på Madagaskar er et malayer-folk, men de som bor langs kysten er generelt blandet med bantu, arabisk, indisk og europeisk opphav. Malayisk og indisk opphav er også viktige komponenter i gruppen av folk kjent i Sør-Afrika som Cape-fargede, mennesker med opphav i to eller flere raser og kontinenter.
=== Befolkningsutvikling ===
Tabellene under viser FNs prognose i 2022 for befolkningsutviklingen i Afrika og verden:
I FNs statistikk er hele Russland lagt til Europa, mens hele Tyrkia og Kypros er lagt til Asia. Vest-Papua (Indonesia) som er en del av Melanesia er lagt til Asia, mens Hawaii (USA) og Påskeøya (Chile) som er deler av Polynesia er lagt til Amerika.
=== Største byer ===
Afrikas største byområder (urban agglomerations), folketall estimert av CIA for 2022:
Kairo, Egypt 21 750 000
Kinshasa, Kongo 15 628 000
Lagos, Nigeria 15 388 000
Johannesburg, Sør-Afrika 10 110 000
Luanda, Angola 8 952 000
Dar-es-Salaam, Tanzania 7 405 000
Khartoum, Sudan 6 160 000
Abidjan, Elfenbenskysten 5 516 000
Alexandria, Egypt 5 484 000
== Språk ==
Etter de fleste overslag inneholder Afrika mer enn tusen språk. Det er fire betydelige språkfamilier som er innfødte i Afrika.
De afroasiatiske språkene er en språkfamilie med rundt 240 språk og 285 millioner mennesker i Øst-Afrika, Nord-Afrika, Sahel og Sørvest-Afrika.
Den nilosahariske språkfamilien består av mer enn hundre språk som blir snakket av 30 millioner mennesker. Nilo-sahariske språkene blir hovedsakelig snakket i Tsjad, Etiopia, Kenya, Sudan, Uganda og det nordlige Tanzania.
Niger-kongo-språkfamilien dekker mye av det subsahariske Afrika og er antagelig den største språkfamilien i verden i antall forskjellige språk. Et betydelig antall av dem er bantuspråk som snakkes i mye av det subsahariske Afrika.
Khoisan-språkene består av rundt 50 språk som snakkes i det sørlige Afrika av rundt 120 000 mennesker. Mange av Khoisan-språkene er truede. Khoi og san-folkene er regnet som de opprinnelige innbyggerne av denne delen av Afrika.Med noen få unntak i Øst-Afrika, har nesten alle afrikanske land vedtatt offisielle språk som har sin opprinnelse utenfor kontinentet og som er blitt spredt gjennom kolonialisme eller menneskelig migrasjon. I tallrike land blir engelsk og fransk brukt til offentlig kommunikasjon som styresmakt, handelsstand, utdanning og media. Arabisk, portugisisk, afrikaans og gassisk er andre eksempler på opprinnelig ikke-afrikanske språk som blir brukt av millioner av afrikanere i dag, både i det offentlige og private rom.
== Kultur ==
Afrika har et antall overlappende kulturer. Det mest konvensjonelle skillet er det mellom subsaharisk Afrika og de nordlige landene fra Egypt til Marokko som stort sett assosierer seg med arabisk kultur. I denne sammenligningen regnes nasjonene sør for Sahara å bestå av mange kulturelle områder, eksempelvis den bantu språklige gruppen.
Det kan også skilles mellom fransk Afrika og resten av Afrika, eksempelvis de tidligere britiske koloniene i det sørlige og østlige Afrika. En annen kulturell skillelinje er den mellom afrikanere som lever tradisjonell livsstil og de som grunnleggende sett er moderne. Tradisjonalistene er noen ganger inndelt i pastoralister og agrikulturelle.
Afrikansk kunst reflekterer forskjelligheten i afrikanske kulturer. Den eldste eksisterende kunsten er 6000 år gamle utskjæringer funnet i Niger. Kheopspyramiden i Egypt var verdens høyeste arkitektoniske bedrift i 4000 år før Eiffeltårnet ble bygd. Det etiopiske komplekset av monolittiske kirker ved Lalibela, hvor St Georges kirke er et eksempel, regnes som en annen ingeniørbragd.
=== Musikk ===
Afrikas musikk er en av de mest dynamiske kunstformene. Egypt har lenge vært et kulturelt fokuspunkt i den arabiske verden, mens minnet om rytmene i subsaharisk Afrika, særlig Vest-Afrika, ble overført gjennom den atlantiske slavehandelen til moderne samba, blues, jazz, reggae, rap og rock and roll. Kontinentets moderne musikk inkluderer den svært komplekse korsangen i det sørlige Afrika og danserytmene til soukous, dominert av musikken i Den demokratiske republikken Kongo. En nylig utvikling i det 21. århundre er oppkomsten av afrikansk hiphop. En form fra Senegal er blandet med tradisjonell mbalax. I Sør-Afrika har en form for musikk som house kjent under navnet kwaito utviklet seg, og landet har vært hjemlandet for sin egen form for sørafrikansk jazz en stund, mens afrikaans-musikk er en helt egen form og består hovedsakelig av tradisjonell boere musiek og former for folkemusikk og rock.
Innfødte musikk og dansetradisjoner i Afrika opprettholdes av muntlige tradisjoner, og de er forskjellige fra musikk og dansestilene i Nord-Afrika og det sørlige Afrika. Arabisk innflytelse er synlig i musikken og dansen i nord og i det sørlige Afrika er vestlig innflytelse tydelig på grunn av kolonialisme.
Mange afrikanske språk er tonespråk hvor toneleie bestemmer betydningen. Dette uttrykkes i afrikanske musiske melodier og rytmer. Mange forskjellige musikkinstrumenter blir brukt som for eksempel trommer, trompet, bjelle, fløyte og lutt.
Afrikanske danser er en viktig tilstand av kommunikasjon, og danserne bruker gester, masker, kostymer, kroppsmaling og et antall visuelle gjenstander. De grunnleggende bevegelsene er noen ganger enkle og legger vekt på kun overkroppen eller mageregionen eller føttene. Slike bevegelser er noen ganger komplekse og involverer koordinasjon av forskjellige kroppsdeler. Dansere utfører dansen noen ganger alene eller i små grupper på to eller tre personer. Danser med mange utøvere utføres også med forskjellige formasjoner, som lineære, sirkulære, buktende og så videre.
== Religion ==
Afrikanerne har mange forskjellige religiøse trossystemer, hvor kristendom og islam er de mest utbredte. Rundt 46,3 % av alle afrikanerne er kristne og 40,5 % er muslimer. Rundt 11,8 % av afrikanerne følger opprinnelige afrikanske religioner. Et lite antall afrikanere er hinduer eller har jødisk trostradisjon, slik som beta Israel og lemba-stammene.De innfødte afrikanske religionene har en tendens til å dreie rundt animisme og forfedredyrking. Et vanlig emne i tradisjonell trossystemer var delingen av den spirituelle verden i en «hjelpsom» og en «skadende» del. Hjelpsomme ånder regnes vanligvis å inkludere forfedres ånder som hjelper deres etterkommere og mektige ånder som beskytter hele samfunn fra naturkatastrofer eller angrep fra fiender, mens skadelige ånder inkluderer sjelene til mordofre som ble gravlagt uten de korrekte begravelsesritene og ånder brukt av fiendtlige medium til å skape sykdom blant deres fiender. Mens effekten av disse tidlige formene for dyrking fortsetter å ha grunnleggende innflytelse, har trossystemene utviklet seg ettersom de møter andre religioner.
Dannelsen av det gamle riket i Egypt i det tredje milleniet f.Kr. markerte det første kjente komplekse religiøse systemet på kontinentet. En gang på 800-tallet f.Kr. ble Karthago grunnlagt i dagens Tunisia av fønikerne, og ble et betydelig kosmopolitisk senter hvor guddommer fra nabolandene Egypt, Roma og etruskernes bystater ble tilbedt.
Den etiopisk-ortodokse kirke og den eritreisk-ortodokse kirke dateres offisielt til det 300-tallet og er dermed en av de først etablerte kristne kirker i verden. I begynnelsen gjorde ortodokse fremskritt i dagens Sudan og andre regioner i nabolaget. Men etter at islam ble spredt, var veksten treg og begrenset til høylandene.
Islam gikk inn i Afrika da muslimene erobret Nord-Afrika mellom 640 og 710 og det startet med Egypt. De etablerte Mogadishu, Melinde, Mombasa, Kilwa og Sofala da de fulgte sjøhandelsveiene ned langs kysten på Øst-Afrika og spredte seg gjennom Saharaørkenen inn i det indre av Afrika da religionen fulgte i fotsporene til muslimske handelsmenn. Muslimene var også blant de asiatiske menneskene som senere slo seg ned i det britisk-styrte Afrika.
Mange afrikanere ble konvertert til vesteuropeisk form for kristendom i kolonitiden. I de siste tiårene av 1900-tallet, har forskjellige sekter av karismatisk kristendom vokst raskt. Et antall romersk-katolske afrikanske biskoper var til og med nevnt som mulige pavekandidater i 2005. Afrikanske kristne ser ut til å være mer sosialt konservative enn deres trosfeller i store deler av den industrialiserte verden, noe som ganske nylig har ført til spenning innen retninger som anglikanske kirker og metodistkirker.
I 1900 var det kun 8,7 millioner kristne i Afrika. Dette har vokst til 390 millioner i dag og vil sannsynligvis vokse ytterligere til 600 millioner i 2025. I dag er det mer enn 1,5 millioner kirker i verdensdelen. Grunnen til denne veksten er som oftest konverteringer fra tradisjonelle afrikanske religioner eller islam. Ifølge både muslimske og kristne kilder konverterer hvert år 6 millioner afrikanske muslimer til kristendom. Disse er spredt over hele kontinentet.
=== Religion i Afrika sør for Sahara i 2010 og fram mot 2050 ===
En prognose for den religiøse demografien i Afrika sør for Sahara, slik den forventes å være i 2050. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015.
Tabellen viser at gruppen muslimer forventes og ha den største fremgangen frem mot 2050 - og de vil forøvrig være den eneste gruppen som øker sin andel på bekostning av de andre. Den kristne gruppen vil imidlertid fremdeles være den største og vil utgjøre godt over halvparten av befolkningen i 2050. Gruppen afrikanske folkereligioner forventes å ha omtrent samme andel som i 2010. Dette er forøvrig den regionen i Pews undersøkelse som forventes ha den største befolkningsøkningen frem mot 2050.
== Selvstendige land ==
Tabellen viser CIAs estimater for 2022.
=== Afrikas land i alfabetisk rekkefølge ===
== Bilder ==
== Se også ==
Den afrikanske kontinentalplaten
Afrikanske flagg
Kappløpet om Afrika
ECOMOG – vestafrikansk forsvarsallianse
== Litteratur ==
Simensen, Jarle (2009): Afrikas historie Cappelen 5. utgave. ISBN 978-82-02-30785-1
Balsvik, Randi Rønning (2004): Afrika i eit historiografisk perspektiv Det norske samlaget. ISBN 82-521-6355-6
Eriksen, Tore Linné (1945-) (1979). Afrika: en verdensdel i kart, tall og figurer. Uppsala: Nordiska afrikainstitutet. ISBN 9171061576.
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. ISBN 8254002312.
== Referanser == | USA | 11,768 |
https://no.wikipedia.org/wiki/My_Cephei | 2023-02-04 | My Cephei | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kefeus'] | Granatstjerna, også kalt My Cephei (μ Cep / μ Cephei) eller Erakis er en stjerne i stjernebildet Kefeus. Den er navngitt Garnet star, Granatstjerna, ettersom den tilhører spektralklassen M2Ia og altså er rød som en granat. Stjerna er en av de største stjernene som er kjent og har ca. 1420 ganger større diameter en solen. | Granatstjerna, også kalt My Cephei (μ Cep / μ Cephei) eller Erakis er en stjerne i stjernebildet Kefeus. Den er navngitt Garnet star, Granatstjerna, ettersom den tilhører spektralklassen M2Ia og altså er rød som en granat. Stjerna er en av de største stjernene som er kjent og har ca. 1420 ganger større diameter en solen. | Granatstjerna, også kalt My Cephei (μ Cep / μ Cephei) eller Erakis er en stjerne i stjernebildet Kefeus. Den er navngitt Garnet star, Granatstjerna, ettersom den tilhører spektralklassen M2Ia og altså er rød som en granat. | 11,769 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borchsenius | 2023-02-04 | Borchsenius | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske slekter', 'Kategori:Våpenførende slekter'] | Borchsenius er en dansk og norsk slekt. Stamfaren, apoteker Johannes Borchsenius, var ifølge familietradisjonen født i Lüneburg i Braunschweig-Lüneburg og flyttet senere til Viborg og Aalborg. Navnet er antakelig ment å bety «den gamle fra Bork», det vil si fra Bork sogn, Ribe stift i Jylland. Slektsmedlemmer flyttet til Norge på 1800-tallet.
| Borchsenius er en dansk og norsk slekt. Stamfaren, apoteker Johannes Borchsenius, var ifølge familietradisjonen født i Lüneburg i Braunschweig-Lüneburg og flyttet senere til Viborg og Aalborg. Navnet er antakelig ment å bety «den gamle fra Bork», det vil si fra Bork sogn, Ribe stift i Jylland. Slektsmedlemmer flyttet til Norge på 1800-tallet.
== Innvandring til Norge ==
Slekten i Norge idag stammer fra Fredrik C. S. Borchsenius (død 1880) som i 1829 kom fra Jylland til Norge, og hans nevø, skipsfører Johannes Chr. Borchsenius (død 1876), som i 1845 kom til Norge og i 1860 ble gift med Didrikke («Dikka») U.F. Cappelen (1834–1880) fra Gjemsø kloster, Skien.
Mange slektsmedlemmer har bodd i Skien og Porsgrunn, senere i Oslo.
== Slektsmedlemmer ==
Slekten har flere kjente medlemmer bl.a.:
Laurentius Borchsenius (1772–1844), sorenskriver og stortingsrepresentant
Fredrik Charlow Sophus Borchsenius (1808–1880), fogd i Nedre Telemark, ordfører i Gjerpen, stortingsrepresentant og eier av Mæla gård ved Skien
James Borchsenius (1870–1939), rektor og forfatter av boken Skien før branden 1886
Fredrik Charlo Borchsenius (1865–1949), høyesterettsadvokat, Oslo
Vilhelm Cappelen Borchsenius (1899–1961), høyesterettsadvokat, Oslo
Else Borchsenius (1901–1963), lærer og styrer Hammerseng pensjonatskole
Johs. Borchsenius (1903–2003), arkitekt i Arkitektkontoret Børve og Borchsenius AS, Porsgrunn
Fredrik Charlo Sophus Borchsenius (1912–2007), sivilingeniør, adm. direktør AS Horten Verft
Christian Borchsenius (1927–2006), lagmann og konstituert høyesterettsdommer, Oslo
Jacob Borchsenius, ingeniør, Porsgrunn
Fredrik Charlo Borchsenius, lagdommer, Oslo
Hans Christian Borchsenius, skogkonsulent, Meldal
Cathrine Borchsenius, ernæringsfysiolog, programleder
Einar Borchsenius, fotograf, Stavanger
== Slektsvåpen ==
Slektsvåpenet er kjent i segl fra innvandrerens onkel Jørgen C. Borchsenius (død 1824). Våpenets skjold er blått og har en halv, springende sølv hjort. Våpenets hjelmtegn er en stående sølv trane med en stein i løftet klo.
== Litteratur ==
Elisa Tandberg: Johannes Borchsenius' norske efterslekt (manuskript), Oslo 1940
Christian Borchsenius: Slekten Borchsenius (trykt som manuskript i flere opplag)
Norsk slektskalender, bind 1, Oslo 1949, utgitt av Norsk Slektshistorisk Forening
Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, (2. opplag) Oslo 1976, side 68
Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990, side 37
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20170421200746/http://borchsenius.no/ | Borchsenius er en dansk og norsk slekt. Stamfaren, apoteker Johannes Borchsenius, var ifølge familietradisjonen født i Lüneburg i Braunschweig-Lüneburg og flyttet senere til Viborg og Aalborg. | 11,770 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ang%C3%A9lique_Kidjo | 2023-02-04 | Angélique Kidjo | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Beninere', 'Kategori:Fødsler 14. juli', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Låtskrivere', 'Kategori:Personer fra departementet Atlantique', 'Kategori:Sangere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æreslegionen'] | Angélique Kpasseloko Hinto Hounsinou Kandjo Manta Zogbin Kidjo, kjent som Angélique Kidjo (født 14. juli 1960 i Ouidah i Benin) er en vestafrikansk sanger og komponist. Hun har vært nominert til Grammy-prisen fire ganger.
Musikken hennes blir ofte karakterisert som afropop. Hun synger på flere språk, blant annet engelsk, fransk, joruba og fon. I noen sanger bruker hun også egenkonstruerte ord uten noen kjent betydning.
Kidjo har opptrådt i Norge ved flere anledninger, blant annet ved Nobels fredspriskonserter i både 2002 og 2011 samt på Studenthuset driv i 2003.
I 2021 ble Kidjo utnevnt til offiser av Æreslegionen. Kidjo er ambassadør for UNICEF.
| Angélique Kpasseloko Hinto Hounsinou Kandjo Manta Zogbin Kidjo, kjent som Angélique Kidjo (født 14. juli 1960 i Ouidah i Benin) er en vestafrikansk sanger og komponist. Hun har vært nominert til Grammy-prisen fire ganger.
Musikken hennes blir ofte karakterisert som afropop. Hun synger på flere språk, blant annet engelsk, fransk, joruba og fon. I noen sanger bruker hun også egenkonstruerte ord uten noen kjent betydning.
Kidjo har opptrådt i Norge ved flere anledninger, blant annet ved Nobels fredspriskonserter i både 2002 og 2011 samt på Studenthuset driv i 2003.
I 2021 ble Kidjo utnevnt til offiser av Æreslegionen. Kidjo er ambassadør for UNICEF.
== Diskografi ==
Pretty (bare gitt ut i Afrika)
Parakou (1990)
Logozo (1991)
Ayé (1994)
Wombo Lombo (1996)
Fifa (1996)
Oremi (1998)
Keep On Moving: The Best Of Angelique Kidjo Samleplate (2001)
Black Ivory Soul (2002)
Oyaya! (2004)
Djin Djin (2007)Kidjo har også spilt inn sanger til forskjellige filmer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Angélique Kidjo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Angélique Kidjo på Internet Movie Database
(fr) Angélique Kidjo på Allociné
(en) Angélique Kidjo hos The Movie Database
(en) Angélique Kidjo hos Behind The Voice Actors
(en) Angélique Kidjo på Apple Music
(en) Angélique Kidjo på Discogs
(en) Angélique Kidjo på MusicBrainz
(en) Angélique Kidjo på Spotify
(en) Angélique Kidjo på Songkick
(en) Angélique Kidjo på Last.fm
Angélique Kidjo på Twitter
Angélique Kidjo på Facebook
Angélique Kidjo på YouTube
Angélique Kidjo på Myspace
Angélique Kidjo på TikTok | Angélique er en fransk historisk romanserie i 13 bind skrevet under pseudonymet Sergéanne Golon av ekteparet Anne og Serge Golon. Første bind kom ut på fransk i 1957. | 11,771 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tverrfjellet_(Stranda) | 2023-02-04 | Tverrfjellet (Stranda) | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Stranda kommune', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Tverrfjellet er et fjell i Stranda kommune i Møre og Romsdal. Det ligger øverst i Sunnylvsmoldskreddalen og er en del av Sunnmørsalpene. Fjellet har en høyde på 1 505 meter over havet.
| Tverrfjellet er et fjell i Stranda kommune i Møre og Romsdal. Det ligger øverst i Sunnylvsmoldskreddalen og er en del av Sunnmørsalpene. Fjellet har en høyde på 1 505 meter over havet.
== Referanser == | Tverrfjellet er et fjell i Stranda kommune i Møre og Romsdal. Det ligger øverst i Sunnylvsmoldskreddalen og er en del av Sunnmørsalpene. | 11,772 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samuel_Kobia | 2023-02-04 | Samuel Kobia | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Generalsekretærer i Kirkenes verdensråd', 'Kategori:Kenyanere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Metodistiske teologer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Samuel Kobia (født 20. mars 1947) er en kenyansk metodist-prest. Fra 2004 til 2009 var han generalsekretær i Kirkenes Verdensråd. Kobia tok ikke gjenvalg etter én periode, og ble etterfulgt av Olav Fykse Tveit i 2010.Kobia har en lang karriere i den økumeniske bevegelsen. Fra 1978 til 1984 jobbet han for Kirkenes Verdensråd i Afrika, før han fra 1984 begynte å jobbe for Kenyas kirkeråd,, fra 1987 til 1993 som generalsekretær. Fra 1993 var han leder for Kirkenes Verdensråds arbeidsgruppe Unit III – Justice, Peace and Creation, noe han var fram til 1999, da han tok over gruppen Issues and Themes som han ledet fram til 2002. I 2003 og frem til han ble generalsekretær, var han spesialutsendig til Afrika for Kirkenes Verdensråd.
Kobia har også hatt flere andre verv og tillitsoppgaver i økumenisk arbeid og demokrati og fredsarbeid.
| Samuel Kobia (født 20. mars 1947) er en kenyansk metodist-prest. Fra 2004 til 2009 var han generalsekretær i Kirkenes Verdensråd. Kobia tok ikke gjenvalg etter én periode, og ble etterfulgt av Olav Fykse Tveit i 2010.Kobia har en lang karriere i den økumeniske bevegelsen. Fra 1978 til 1984 jobbet han for Kirkenes Verdensråd i Afrika, før han fra 1984 begynte å jobbe for Kenyas kirkeråd,, fra 1987 til 1993 som generalsekretær. Fra 1993 var han leder for Kirkenes Verdensråds arbeidsgruppe Unit III – Justice, Peace and Creation, noe han var fram til 1999, da han tok over gruppen Issues and Themes som han ledet fram til 2002. I 2003 og frem til han ble generalsekretær, var han spesialutsendig til Afrika for Kirkenes Verdensråd.
Kobia har også hatt flere andre verv og tillitsoppgaver i økumenisk arbeid og demokrati og fredsarbeid.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Rev. Dr Samuel Kobia. WCC general secretary 2004-2009, omtale hos Kirkenes verdensråd | Kenyansk | 11,773 |
https://no.wikipedia.org/wiki/5._serierunde_i_Toppserien_2009 | 2023-02-04 | 5. serierunde i Toppserien 2009 | ['Kategori:Serierundene i Toppserien 2009'] | 5. serierunde i Toppserien 2009 ble spilt den 5. mai klokka 19:00.
| 5. serierunde i Toppserien 2009 ble spilt den 5. mai klokka 19:00.
== Fakta ==
=== Tabell etter 5. runde ===
== Kommentarer ==
== Eksterne lenker ==
Toppserien 2009: Terminliste og resultater på altomfotball.no | 5. serierunde i Toppserien 2009 ble spilt den 5. | 11,774 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tverrfjellet_(Dovre) | 2023-02-04 | Tverrfjellet (Dovre) | ['Kategori:62°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Dovre', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Tverrfjellet er et fjell vest for Hjerkinn i Dovre kommune i Innlandet. Det er 1 248 meter høyt, og ligger på grensa til Dovrefjell nasjonalpark. På østsida av fjellet ligger Tverrfjell gruver, hvor Folldal Verk drev gruvedrift fram til 1993.
| Tverrfjellet er et fjell vest for Hjerkinn i Dovre kommune i Innlandet. Det er 1 248 meter høyt, og ligger på grensa til Dovrefjell nasjonalpark. På østsida av fjellet ligger Tverrfjell gruver, hvor Folldal Verk drev gruvedrift fram til 1993.
== Referanser == | Tverrfjellet er et fjell vest for Hjerkinn i Dovre kommune i Innlandet. Det er 1 248 meter høyt, og ligger på grensa til Dovrefjell nasjonalpark. | 11,775 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tverrfjellet_(Sula) | 2023-02-04 | Tverrfjellet (Sula) | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Sula kommune', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Tverrfjellet er et fjell på øya Sula i Sula kommune i Møre og Romsdal. Fjellets høyeste punkt ligger ved Vardane, på 776 meter over havet. Dette er også det høyeste punktet på øya og i kommunen.
| Tverrfjellet er et fjell på øya Sula i Sula kommune i Møre og Romsdal. Fjellets høyeste punkt ligger ved Vardane, på 776 meter over havet. Dette er også det høyeste punktet på øya og i kommunen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Sula (fra Eikrem) (776 moh)». Fjellfant.com. Besøkt 15. oktober 2015. | Tverrfjellet er et fjell på øya Sula i Sula kommune i Møre og Romsdal. Fjellets høyeste punkt ligger ved Vardane, på 776 meter over havet. | 11,776 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leiv_Vidar | 2023-02-04 | Leiv Vidar | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hønefoss', 'Kategori:Norske næringsmiddelprodusenter', 'Kategori:Næringsliv i Ringerike', 'Kategori:Selskaper etablert i 1950'] | Leiv Vidar er en norsk kjøttvareprodusent, som siden mai 2017 eies av matvarekonsernet Scandza.Bedriften ble etablert den 23. november 1950 av Leiv Vidar (1919–1996), som en liten slakterforretning i Stangs gate 7 i Hønefoss. I 1964 ble bedriften flyttet til større lokaler i Torvgata. Sønnen Arne Vidar overtok ansvaret for familiebedriften I 1975. Faren Leiv Vidar rømte til Sverige under andre verdenskrig og ble tatt til fange da en av Kvarstadbåtene ble senket i april 1942. Han satt resten av krigen som Nacht und Nebel-fange i tysk konsentrasjonsleirI 1991 flyttet bedriften inn i nye og moderne produksjonslokaler i Birkebeinerveien 2, der selskapet fremdeles er lokalisert. Bedriften har siden innflytting i 2001 gjennomført syv større utvidelser som følge av økt volum og endrede krav fra kundene. De gamle lokalene ble overtatt av det som i dag er kjent som delikatesse- og slakterbutikken Leiv Vidar. Butikken har samme hovedeier som Leiv Vidar AS, Arne Vidar.
Bedriften inngikk på 1990-tallet avtaler med de fleste landsdekkende bensistasjonskjedene og kioskkjeder, og vokste år for år. På 1990-tallet var produksjonen 4000 tonn pølser i året. I 2001 mistet de avtalen med Statoil og i 2005 med Shell. Statoil kom i 2008 tilbake igjen som kunde. I 2002 startet et samarbeid med REMA 1000 og Leiv Vidar pølsene var med ett å få tak i også i nasjonale dagligvare over hele Norge.
I 2003 kjøpte selskapet en andel i en pølseprodusent i Sverige, Lindvalls Chark, for å posisjonere seg for økende skandinavisk orientering fra kjedekundenes side. Eierandelen ble økt i 2007, og i dag eier Leiv Vidar majoriteten i Lindvalls. Lindvalls leverer i dag blant annet til Statoil i Sverige og Danmark.
Under NM i kjøttprodukter 2008 vant Leiv Vidar fem gullmedaljer for sine produkter.Bedriften hadde 91 ansatte per desember 2008.
| Leiv Vidar er en norsk kjøttvareprodusent, som siden mai 2017 eies av matvarekonsernet Scandza.Bedriften ble etablert den 23. november 1950 av Leiv Vidar (1919–1996), som en liten slakterforretning i Stangs gate 7 i Hønefoss. I 1964 ble bedriften flyttet til større lokaler i Torvgata. Sønnen Arne Vidar overtok ansvaret for familiebedriften I 1975. Faren Leiv Vidar rømte til Sverige under andre verdenskrig og ble tatt til fange da en av Kvarstadbåtene ble senket i april 1942. Han satt resten av krigen som Nacht und Nebel-fange i tysk konsentrasjonsleirI 1991 flyttet bedriften inn i nye og moderne produksjonslokaler i Birkebeinerveien 2, der selskapet fremdeles er lokalisert. Bedriften har siden innflytting i 2001 gjennomført syv større utvidelser som følge av økt volum og endrede krav fra kundene. De gamle lokalene ble overtatt av det som i dag er kjent som delikatesse- og slakterbutikken Leiv Vidar. Butikken har samme hovedeier som Leiv Vidar AS, Arne Vidar.
Bedriften inngikk på 1990-tallet avtaler med de fleste landsdekkende bensistasjonskjedene og kioskkjeder, og vokste år for år. På 1990-tallet var produksjonen 4000 tonn pølser i året. I 2001 mistet de avtalen med Statoil og i 2005 med Shell. Statoil kom i 2008 tilbake igjen som kunde. I 2002 startet et samarbeid med REMA 1000 og Leiv Vidar pølsene var med ett å få tak i også i nasjonale dagligvare over hele Norge.
I 2003 kjøpte selskapet en andel i en pølseprodusent i Sverige, Lindvalls Chark, for å posisjonere seg for økende skandinavisk orientering fra kjedekundenes side. Eierandelen ble økt i 2007, og i dag eier Leiv Vidar majoriteten i Lindvalls. Lindvalls leverer i dag blant annet til Statoil i Sverige og Danmark.
Under NM i kjøttprodukter 2008 vant Leiv Vidar fem gullmedaljer for sine produkter.Bedriften hadde 91 ansatte per desember 2008.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | Leiv Vidar er en norsk kjøttvareprodusent, som siden mai 2017 eies av matvarekonsernet Scandza. | 11,777 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_FitzEmpress | 2023-02-04 | William FitzEmpress | ['Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1164', 'Kategori:Fødsler i 1136', 'Kategori:Grever av Poitiers', 'Kategori:Huset Anjou', 'Kategori:Huset Plantagenet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William X, greve av Poitou (født 22. juli 1136 ved Argentan i Normandie, død 30. juli 1164 i Rouen i Normandie) var den yngste av de tre sønnene til Geoffrey V, greve av Anjou og keiserinne Matilda. William var vicomte av Dieppe og greve av Poitou. Han var også kjent som William FitzEmpress («Keiserinnesønn») og som William av Anjou.
| William X, greve av Poitou (født 22. juli 1136 ved Argentan i Normandie, død 30. juli 1164 i Rouen i Normandie) var den yngste av de tre sønnene til Geoffrey V, greve av Anjou og keiserinne Matilda. William var vicomte av Dieppe og greve av Poitou. Han var også kjent som William FitzEmpress («Keiserinnesønn») og som William av Anjou.
== Virke ==
I 1156 var han sammen med sin bror Henrik i beleiringen av Chinon. Denne beleiringen skjedde på grunn av opprøret til deres bror Geoffrey. William ledet også beleiringen av festningen Mountreuil-Bellay. I løpet av denne fikk han lest opp skriftene til den romerske militærteoretikeren Vegetius, Epitoma rei militaris, fra 400-tallet. Da han gjorde som Vegetius hadde gjort ble beleiringen avgjort i løpet av den neste dagen.I september 1155 holdt kong Henrik råd i Winchester hvor han entusiastisk overveiet å invadere Irland og gjøre William til konge der. Planene ble oppgitt da deres mor keiserinne Matilda protesterte da hun mente at Irland ikke var verd å erobre. Henrik gjorde derimot William til en av de rikeste i England, bevilget ham flere herskapshus og eiendommer; Maldon i Essex; Dartford, Hoo, og Shorne i Kent; Aylsham og Cawston i Norfolk; og Hintlesham i Suffolk. Han hadde også land i områdene rundt Dieppe, Normandie, hvor han var blitt gjort til vicomte.
I 1162 ble det forberedt bryllup mellom ham og Isabel de Warenne, 4, grevinne av Surrey. Hun var en av de mest betydningsfulle arvinger i England ved å være enke etter William av Blois, greve av Boulogne og Mortain, sønn av kong Stefan av England, og en kusine av William. På grunn av slektskapet var det nødvendig med dispensasjon fra blodslektskap for at bryllupet kunne gjennomføres. Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury, nektet å støtte forespørselen for dispensasjon, og den ble da heller ikke tildelt på grunn av Backets innvending.William døde brått kort tid etter dette. Det ble sagt at grunnen var knust hjerte. Han ble gravlagt i katedralen i Rouen. Kong Henrik II klandret Thomas Becket for brorens død, og dette kan gjerne ha vært begynnelsen på den store konflikten mellom de,. Da Becket ble myrdet den 29. desember 1170 var en av de fire ridderne som drepte ham Richard le Breton som hadde vært i Williams tjeneste. Da han avleverte det drepende slaget skal han ha skreket ut: «Ta den, for kjærlighet til min herre William, kongens bror!».
== Referanser == | William X, greve av Poitou (født 22. juli 1136 ved Argentan i Normandie, død 30. | 11,778 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FLK_%C2%ABSuder%C3%B8y%C2%BB | 2023-02-04 | FLK «Suderøy» | ['Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Haugesund havn', 'Kategori:Hvalkokerier', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Nortraships flåte', 'Kategori:Sjøfart i Haugesund', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1913'] | For den sørligste av Færøyene, se Suðuroy.FLK «Suderøy» var et flytende hvalkokeri som i perioden 1924 til 1959 tilhørte det norske rederiet Knut Knutsen O.A.S. i Haugesund. Skipet ble bygget ved Armstrong Whitworth & Co i Newcastle i 1913 og overlevert tønsbergrederne B. og Peder Johannessen som malmskipet DS «Kim». I 1917 ble hun solgt til B. Stolt-Nielsen i Haugesund og omdøpt DS «Balto». Hun ble deretter solgt i 1924 til Knut Knutsen O.A.S. og omdøpt DS «Suderøy». I 1929 ble hun ombygget til hvalkokeri ved Kaldnes Mekaniske Verksted. FLK «Suderøy» hadde sin siste fangstsesong i 1958/59 og ble hugget i 1964.
| For den sørligste av Færøyene, se Suðuroy.FLK «Suderøy» var et flytende hvalkokeri som i perioden 1924 til 1959 tilhørte det norske rederiet Knut Knutsen O.A.S. i Haugesund. Skipet ble bygget ved Armstrong Whitworth & Co i Newcastle i 1913 og overlevert tønsbergrederne B. og Peder Johannessen som malmskipet DS «Kim». I 1917 ble hun solgt til B. Stolt-Nielsen i Haugesund og omdøpt DS «Balto». Hun ble deretter solgt i 1924 til Knut Knutsen O.A.S. og omdøpt DS «Suderøy». I 1929 ble hun ombygget til hvalkokeri ved Kaldnes Mekaniske Verksted. FLK «Suderøy» hadde sin siste fangstsesong i 1958/59 og ble hugget i 1964.
== DS «Kim» ==
DS «Kim» ble levert fra verftet i mars 1913 og gikk i malmtrafikk på Canada. I oktober 1917 ble hun kjøpt av haugesundsselskapet A/S Balto ved B. Stolt-Nielsen og omdøpt DS «Balto».
== DS «Balto» ==
Etter at A/S Balto gikk konkurs i 1924, ble DS «Kim» solgt i november 1924 til Knut Knutsen O.A.S. i Haugesund. Hun ble i januar 1925 omdøpt DS «Suderøy».
== DS/FLK «Suderøy» ==
I 1929 ble eierselskapet A/S Suderøy etablert, og «Suderøy» ble ombygget til hvalkokeri uten opphalingsslipp ved Kaldens Mekaniske Verksted i Tønsberg. Hun ble ferdigstilt i september 1929 med ny bruttotonnasje 6 268 brt og ny hovedmaskin med en ytelse på 711 nhk. «Suderøy» gikk rett til Sørishavet og fanget med fire hvalbåter i Vest-Antarktis. I likhet med resten av den norske hvalfangstflåten lå hun i opplag sesongen 1931/32 på grunn av kollaps i hvaloljemarkedet. Heller ikke sesongen etter ble hun tatt ut av opplag.
Den 18. juli 1934 omkom tre arbeidere av gassforgiftning ombord i «Suderøy», som lå ved Haugesund Mekaniske Verksted. Senere samme år ble «Suderøy» utstyrt med opphalingsslipp ved Rosenberg Mekaniske Verksted i Stavanger. Etter dette øket bruttotonnasjen til 6 198 brt. I 1937, mellom de antarktiske fangstsesongene, gikk hun noen måneder i tankfart før hun igjen ble ombygget, denne gang ved NV Amsterdamsche Droogdok i Amsterdam. Ny måling viste bruttotonnasje 7 592 brt, etter at blant annet kjelene var bygget om til oljefyring.
Under andre verdenskrig ble «Suderøy» innlemmet i Nortraships flåte og gikk med tropper og varer mellom Storbritannia og USA. I fangstsesongen 1944/45 ble hun benyttet som transportskip for kokeriet «Sir James Clark Ross». I oktober 1945 ble hun levert tilbake til eierne, og fanget i Sørishavet alle sesonger fra 1945/46 til 1958/59 med 5–6 hvalbåter. I 1950 ble hun modernisert i Bremen, blant annet med nye kjeler.
Etter endt sesong 1958/59 ble «Suderøy» solgt til Norges Hvalfangstforbund i Sandefjord og lagt i opplag. Anders Jahres rederi kjøpte henne i 1961 og hun ble omdøpt «Jalinga».
== FLK «Jalinga» ==
Jahre hadde til hensikt å sette inn «Jalinga» i spermsettfangst utenfor Ecuador, men i stedet ble hvalkvotene overført til Jahres «Kosmos IV»-ekspedisjon. «Jalinga» ble liggende i opplag i Sandefjord frem til 1964, da hun ble solgt til Eisen & Metall AG i Hamburg for opphugging. Hun ankom Bremerhaven 29. mai 1964.
== Se også ==
Liste over flytende hvalkokerier
== Eksterne lenker ==
DS/FLK SUDERØY Lardex.net
D/S Suderøy Sjøhistorie.no
Suderøy Factory & Suderøy Whale Catchers Warsailors
Bilder fra livet ombord på «Suderøy» i 1948 | | type = 1913 – 1929: Malmskip1929 – 1964: Flytende hvalkokeri | 11,779 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Suder%C3%B8y | 2023-02-04 | Suderøy | ['Kategori:Pekere'] | Suderøy kan vise til:
Suðuroy, den sørligste av Førøyene
FLK «Suderøy», flytende hvalkokeri | Suderøy kan vise til:
Suðuroy, den sørligste av Førøyene
FLK «Suderøy», flytende hvalkokeri | Suderøy kan vise til: | 11,780 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grenr%C3%B8r | 2023-02-04 | Grenrør | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Motorteknologi'] | Et grenrør eller manifold er en del på stempelmotorer som fordeler luft og eventuelt bensin fra forgasser til innsugningsinntaket på flere sylindre (innsugningsmanifold), eller samler eksos fra flere sylindre til ett enkelt eksosrør (utblåsning-,eller eksosmanifold). Navnet «manifold» hentyder sannsynligvis til at luft fra ett rør skal fordeles til flere rør, og at eksos fra flere rør skal samles i ett rør. Grenrørene skal sørge for at gassen har riktig retning og for at det er liten luftmotstand, så motorkraften ikke tapes til annet enn fremdrift.
I hver ende er det feste for bolter til forgasser, luftfilter, topplokk og eksosrør. Siden det er viktig at det ikke er lekkasje i disse overgangene, er det viktig å bruke nye pakninger hver gang manifolden er løsnet.
Siden manifoldene har en komplisert form, er de vanligvis laget i støpt metall.
| Et grenrør eller manifold er en del på stempelmotorer som fordeler luft og eventuelt bensin fra forgasser til innsugningsinntaket på flere sylindre (innsugningsmanifold), eller samler eksos fra flere sylindre til ett enkelt eksosrør (utblåsning-,eller eksosmanifold). Navnet «manifold» hentyder sannsynligvis til at luft fra ett rør skal fordeles til flere rør, og at eksos fra flere rør skal samles i ett rør. Grenrørene skal sørge for at gassen har riktig retning og for at det er liten luftmotstand, så motorkraften ikke tapes til annet enn fremdrift.
I hver ende er det feste for bolter til forgasser, luftfilter, topplokk og eksosrør. Siden det er viktig at det ikke er lekkasje i disse overgangene, er det viktig å bruke nye pakninger hver gang manifolden er løsnet.
Siden manifoldene har en komplisert form, er de vanligvis laget i støpt metall.
== Innsugningsmanifold ==
På motorer med forgasser er innsugningsmanifolden forbindelsen mellom forgasseren og topplokket. På motorer med direkteinnsprøyting finnes ikke forgasser, så der fører innsugningsmanifolden luft fra luftfilteret via luftmengdemåleren til topplokket.
== Eksosmanifold ==
Eksos fra flere sylindre skal samles fra topplokkene til ett eller to eksosrør.
== Se også ==
Mangfoldighet | Et grenrør eller manifold er en del på stempelmotorer som fordeler luft og eventuelt bensin fra forgasser til innsugningsinntaket på flere sylindre (innsugningsmanifold), eller samler eksos fra flere sylindre til ett enkelt eksosrør (utblåsnings,eller eksos manifold). Navnet «manifold» hentyder sannsynligvis til at luft fra ett rør skal fordeles til flere rør, og at eksos fra flere rør skal samles i ett rør. | 11,781 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fritt_Ord | 2023-02-04 | Fritt Ord | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fritt Ord', 'Kategori:Norske stiftelser', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1974', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ytringsfrihet'] | Stiftelsen Fritt Ord er en norsk allmennyttig privat stiftelse hvis formål å er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord. Fritt Ord ble stiftet 7. juni 1974 av direktør i Narvesen Kioskkompani Jens Henrik Nordlie, høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge og viseadm. direktør i Narvesen Kioskkompani, Finn Skedsmo.
| Stiftelsen Fritt Ord er en norsk allmennyttig privat stiftelse hvis formål å er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord. Fritt Ord ble stiftet 7. juni 1974 av direktør i Narvesen Kioskkompani Jens Henrik Nordlie, høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge og viseadm. direktør i Narvesen Kioskkompani, Finn Skedsmo.
== Bakgrunn ==
Narvesens Kioskkompani var i flere år etter andre verdenskrig den eneste åpne distribusjonskanal for aviser og tidsskrifter, og så det som sin rolle å motarbeide datidens politiske ensretting og meningskontroll. Eiernes aksjer i Narvesen ble overdratt stiftelsen til 1. januar 1975, og danner grunnkapitalen i stiftelsens formue. Etter diverse endringer i eierforholdene, blant annet mot Norges Statsbaner, og ut ifra ønsket om å frikoble stiftelsen fra kommersielle interesser, ble alle stiftelsens aksjer i Narvesen solgt i november 2001. Formuen var i desember 2011 på 2,62 milliarder kroner.
== Styre og administrasjon ==
Styret i Fritt Ord består pr. 2013 av:
Grete Brochmann (styreleder)
Christian Bjelland
Frank Rossavik
Guri Hjeltnes
Sigrun Slapgard
Bård Vegar Solhjell
Anine KierulfTidligere styreledere er Georg Fredrik Rieber-Mohn (2011-2016), Francis Sejersted (2000-2011), Preben Munthe (1980-2000) og Jens Henrik Nordlie (1974-1980).
Fra høsten 2014 overtok Knut Olav Åmås som direktør etter Erik Rudeng. Organisasjonens administrasjon er lokalisert i Uranienborgveien, Oslo.
== Prosjektstøtte ==
Fritt Ord forvalter midler til prosjektstøtte og eksterne søkere kan søke midler innenfor programområdene medier og demokrati, informasjon og offentlig debatt, stipend og undervisning og kunst og kultur. Stiftelsen behandler innkomne søknader gjennom 7 årlige behandlingsrunder.
I 2011 behandlet stiftelsen 2120 søknader og bevilget 77,3 millioner kroner til 840 av disse. Støtten var hovedsakelig fordelt på 240 bokprosjekter, 55 dokumentarfilmprosjekter, 50 teaterprosjekter, 30 utstillinger og 240 seminarer, konferanser og festivaler.Fritt Ord har de senere år utlyst stipender for å løfte frem og stimulere spesifikke tiltak, genrer og fagmiljøer. Utlysningene omfatter midler til debattskapende dokumentarer (12 mill. fordelt på 8 prosjekter i 2004), dokumentarfoto (6 millioner kroner til 38 fotografer i 2007), formidling i bibliotekene (9,2 mill. til folkebibliotekene i perioden 2008-11) og bloggere (2,5 mill. til 16 norske blogger i 2011).
== Stiftelsens egne prosjekter ==
Litteraturhuset: Fritt Ord tok i 2005 initiativet til etableringen av Norges første litteraturhus i Wergelandsveien 29 i Oslo. Litteraturhuset åpnet 5. oktober 2007, og drives av den frittstående Stiftelsen Litteraturhuset, etablert av Fritt Ord i 2006. Stiftelsen Litteraturhuset mottar årlige bidrag til driften fra Fritt Ord frem til 2014.Foredrag, filmvisninger og seminarer: på eget initiativ og i samarbeid med andre institusjoner gjennomfører Fritt Ord årlige ulike åpne arrangementer i Uranienborgveien 2 og på andre arenaer. I 2011 ble det avholdt 30 arrangementer i inn- og utland.Skrivekonkurranser for skoleelever: Ungdomskonkurransen Fritt Ord drives av Fritt Ord. Frem til 2012 var konkurransen avholdt i samarbeid med Proscientia/Forskningsrådet og Konkurransen Unge Forskere. Prosjektkonkurranse i historie arrangeres av Den norske historiske forening (HIFO) med støtte av Stiftelsen Fritt Ord og Aschehoug forlag og er åpen for elever i ungdomsskolen og den videregående skolen.Store norske leksikon og Norsk Nettleksikon: Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB NOR tok sommeren 2010 initiativ til videre drift av Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon og Store medisinske leksikon, etter at Kunnskapsforlaget ville legge ned leksikonet. Fritt Ord bevilget 16 millioner kroner til fornyelse i prosjektperioden 2011-2013. I mai 2013 overtok stiftelsene permanent eierskapet fra Kunnskapsforlaget. Tidligere har Fritt ord satset på papirutgaven av leksikonet gjennom støtte på 10 millioner kroner i 2002 til 4. utgave av Store norske leksikon og 29 millioner til Norsk biografisk leksikon.
== Internasjonalt samarbeid ==
European Foundation Centre (EFC) og Philanthropy House: Fritt Ord er medlem av den europeiske stiftelsesforeningen European Foundation Centre. Fritt Ords direktør Erik Rudeng er valgt til styreformann i EFC i perioden 2011-2014, og stiftelsen er en av partnerne i etableringen av Philanthropy House som åpner i Brussel høsten 2013. Huset skal være en møteplass for aktuelle spørsmål om ytringsfrihet, europeiske debatter og norsk-relaterte prosjekter.Free Word Centre: Fritt Ord kjøpte i 2007 eiendommen 60 Farringdon Road i London, 15. september 2009 åpnet Free Word Centre i bygningen. Syv ytringsfrihets- og litteraturorganisasjoner er samlokalisert i 60 Farringdon Road, deriblant organisasjonene Article 19 og English PEN. Målet var å skape senter for samarbeid mellom ytringsfrihetsorganisasjoner på tvers av landegrensene.European Photo Exhibition Award (EPEA) er et samarbeid mellom stiftelsene Fondazione Banca del Monte di Lucca (Italia), Körber-Stiftung (Tyskland), Gul-benkian (Portugal) og Fritt Ord. Målet med EPEA er å skape en ramme for talentfulle yngre fotografer som befinner seg i et tidlig stadium av sin profesjonelle karriere. 12 foto¬grafer fra ulike deler av Europa er valgt ut til å delta. Den første utstillingsrunden (i 2012-13) retter oppmerksom¬heten mot ulike aspekter ved europeiske identiteter.
== Priser ==
Stiftelsen har siden 1976 årlig delt ut Fritt Ords Pris som er institusjonens høyeste utmerkelse. Prisen er «en påskjønnelse til personer eller institusjoner for virke som i forhold til institusjonens formål anses som særlig verdifullt».
Stiftelsen har i tillegg utdelt Fritt Ords Honnør siden 1979, som er en «påskjønnelse som deles ut for verdifullt virke i det frie ords tjeneste, gjerne i tilknytning til en aktuell sak».
I samarbeid med den tyske stiftelsen ZEIT-Stiftung har Fritt Ord siden 2004 årlig delt ut pressepriser til østeuropeiske journalister og medier. Målet er å «styrke journalistenes uavhengige rolle, til tross for represalier og økonomiske vanskeligheter, og deres vilje til ikke å la seg skremme av sensur og til å motstå selvsensur».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Fritt Ord – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Mottakere av Fritt Ords pris 1976–2013 Arkivert 24. november 2010 hos Wayback Machine.
(no) Fritt Ord i Store norske leksikon | Fritt Ord var et norsk tidsskrift grunnlagt i 1931 av den lutherske teologen Kristian Schjelderup, som senere ble Den norske kirkes biskop av Hamar. Det var opprinnelig organ for Landslaget for frilyndt kristendom, en frilyndt (liberal) organisasjon innen Den norske kirke. | 11,782 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Janice_Moodie | 2023-02-04 | Janice Moodie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 31. mai', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Glasgow', 'Kategori:Skotske golfspillere', 'Kategori:Solheim Cup-deltagere'] | Janice Moodie (født 31. mai 1973 i Glasgow) er en skotsk golfspiller som hovedsakelig spiller på den USA-baserte LPGA-touren, men som også er medlem av Ladies European Tour.
| Janice Moodie (født 31. mai 1973 i Glasgow) er en skotsk golfspiller som hovedsakelig spiller på den USA-baserte LPGA-touren, men som også er medlem av Ladies European Tour.
== Amatørkarriere ==
Elleve år gammel lærte Moodie å spille golf av sin mor, en tidligere 6-handikapp amatør, ved Windyhills Golf Club i Bearsden, Skottland. Seksten år gammel sluttet hun på skolen og begynte å arbeide i en grønnsaksbutikk og en sportsforretning. Hun måtte utsette videre skolegang da moren fikk hjerneslag som skadet synet hennes og i de neste tre og et halvt år arbeidet Moodie om vinteren (blant annet noen uker på en nattklubb) slik at hun kunne spille amatørgolfturneringer om sommeren. I denne perioden vant hun Scottish Women's Strokeplay Championship i 1992 og deltok for Storbritannia og Irland i Curtis Cup i 1994. Hennes seier over Carol Semple Thompson i den siste singelmatchen sikret uavgjort 9-9 slik at Curtis Cup ble beholdt av hennes lag ettersom de hadde vunnet sist gang cupen ble arrangert i 1992. Hun spilte også på det vinnende laget i 1996 i Killarney, Irland og spilte i 1996 Espirito Santo Trophy, som var amatørverdensmesterskap i laggolf for kvinner, hvor laget endte på 2.-plass.Moodie begynte på San Jose State University for å spille univeristetsgolf for Spartans, og tok eksamen i 1997 med en grad hvor psykologi var med i fagkreten. Hun vant 12 universitetsturneringer innbefattet GolfWorld/Palmetto Dunes i 1995 , Stanford Women's Intercollegiate i 1996 og Peg Barnard California Collegiate i 1997. Hun var Big Westmester 1994-1996, og årets idrettsutøver Big West for årene 1994-1996. Hun oppnådde generelt gode resultater under universitesttiden.(var All-Big West i 1994 og i 1995 og fikk topp-ti plasseringer i NCAA-mesterskapene hvert år fra year 1994-1997 og dermed First-Team All-American hvert år fra 1994-1997. Hun fikk det laveste scoregjennomsnitt på laget sitt fra 1996-97 og vant Golfstat Cup i 1996. Hun ble profesjonell i 1997 og kvalifiserte for LPGA-touren ved å komme på 21.-plass på kvalifiseringsskolen for 1998-sesongen.
== Karriere som profesjonell ==
I 1998 hadde Moodie tre topp-ti-plasseringer . Hennes beste resultat var en fjerdeplass, som hun oppnådde i Europa i Weetabix Women’s British Open og samme resultat i United States at the City of Hope Myrtle Beach Classic. Hun kom på andreplass etter Se Ri Pak i kåringen av beste debutant på LPGA-touren. I 2000 fikk hun sin første seier ved ShopRite LPGA Classic, og ble den andre skotten i historiene til å vinne på LPGA-touren, og passerte mer enn en million dollar i prispenger til sammen på LPGA-touren og gjorde sin debut i Solheim Cup ved Loch Lomond Golf Club i hjemlandet Skottland.I 2002, vant Moodie sin andre LPGA-tittel med seier i Asahi Ryokuken International Championship og det var noe omstridt at kaptein Dale Reid ikke valgte å la henne delta i Solheim Cup da Moodie hadde valgt å spille i USA heller enn på LET før utvelgelsen skjedde, Kaptein Catrin Nilsmark valgte Moodie til å spille i Solheim Cup 2003 og hun ga gjengjeld til kapteinen ved å vinne tre og et halvt poeng inkludert seier over Kelli Keuhne i singelmatchene med 3 & 2 i toppmatchen. I 2003 ble Moodie æret med å komme inn i San Jose State University sin Sports Hall of Fame. Ved begynnelsen av 2004, Moodie ble også æret ved komme inn i National Golf Coaches Association (NGCA) Hall of FameI 2005 representerte Moodie sammen med Catriona Matthew Skottland i den første Women's World Cup of Golf i Sør-Afrika og var del av det vinnende internasjonale laget første gangen Lexus Cup ble arrangert. Moodie og Matthew forsatte å konkurrere sammen ved Women's World Cup of Golf i 2006 og hun deltok tre ganger på rad siste gangen med Mhairi McKay i 2007.
== Aktiviteter utenfor golfbanen ==
Moodie støtter sin egen turnering for Janice Moodie trofeet i hjemmeklubben Windyhill. Turneringen for jenter 10 til 21 med en handikappgrense på 40. Hun bidrar også med midler for West of Scotland Girls' Associations for jentenes reiseutgifter.Moodie giftet seg med Tim Carneval i 2002 og i 2006 spilte hun bare ti turneringer, det antall som var tillatt for ikke å minste rankingen i forbindelse med at hun fødte sønnen Craig.
== Seire som profesjonell (2) ==
=== LPGA Tour (2) ===
2000 (1) ShopRite LPGA Classic
2002 (1) Asahi Ryokuken International Championship
== Lagdeltagelser ==
Amatør
Curtis Cup (for Storbritannia & Irland): 1994 (seier), 1996 (seier)
Espirito Santo Trophy (for Storbritannia & Irland): 1996Profesjonell
Solheim Cup (for Europa): 2000 (seier), 2003 (seier)
Women's World Cup of Golf (for Skottland): 2005, 2006
Lexus Cup (for det internasjonale laget): 2005 (seier)
== LPGA Tour-karriere, sammendrag ==
== Solheim Cup-resultater ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Janice Moodie – LPGA-touren
Profil på Ladies European Tourens hjemmeside | |- | 11,783 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fritidsklubb | 2023-02-04 | Fritidsklubb | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Fritid', 'Kategori:Norsk kultur'] | Fritidsklubb eller ungdomsklubb er et tilbud rettet imot barn og ungdom som tilbyr en sosialarena i fritiden. Fritidsklubber er gjerne kommunalt eid, og i noen grad brukerstyrt. Et av fritidsklubbenes hovedmål er å være holdningsskapende og motvirke rus, rasisme og vold blant ungdom. Klubbene tilbyr organiserte fritidsaktiviteter så vel som leksehjelp og kurs innen for forskjellige områder som for eksempel instrumentopplæring.
Norges eldste fritidsklubb er hammersborgklubben i bydel St. Hanshaugen. Den ble opprettet for 23. november 1953 for å ta seg av etterkrigstidens ungdommer.
Norges eldste ungdomsklubb for hørselshemmede er Ungdomsklubben UFH regi av Døvekirken. Den ble opprettet 1971 for å ta seg av tegnspråklige ungdommer. | Fritidsklubb eller ungdomsklubb er et tilbud rettet imot barn og ungdom som tilbyr en sosialarena i fritiden. Fritidsklubber er gjerne kommunalt eid, og i noen grad brukerstyrt. Et av fritidsklubbenes hovedmål er å være holdningsskapende og motvirke rus, rasisme og vold blant ungdom. Klubbene tilbyr organiserte fritidsaktiviteter så vel som leksehjelp og kurs innen for forskjellige områder som for eksempel instrumentopplæring.
Norges eldste fritidsklubb er hammersborgklubben i bydel St. Hanshaugen. Den ble opprettet for 23. november 1953 for å ta seg av etterkrigstidens ungdommer.
Norges eldste ungdomsklubb for hørselshemmede er Ungdomsklubben UFH regi av Døvekirken. Den ble opprettet 1971 for å ta seg av tegnspråklige ungdommer. | Fritidsklubb eller ungdomsklubb er et tilbud rettet imot barn og ungdom som tilbyr en sosialarena i fritiden. Fritidsklubber er gjerne kommunalt eid, og i noen grad brukerstyrt. | 11,784 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunder_Kj%C3%B8lstad | 2023-02-04 | Gunder Kjølstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1860', 'Kategori:Fødsler 2. desember', 'Kategori:Fødsler i 1794', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske leger', 'Kategori:Norske omgangsskolelærere', 'Kategori:Personer fra Modum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gunder Nielsen Kjølstad (født 2. desember 1794 på Modum, død 2. februar 1860 på Eidsvoll) var lærer og lege. Han var den yngste av skogbruker Niels Amundsen Spone (1754-1814) og Ingeborg Maria Nielsdatter Ihlen (1757-1831) fire barn. Gunder Kjølstad ble gift i Kristiania 29. oktober 1827 med Anne Dorothea Warncke (1801-1863).
Kjølstad utviklet selvretningsmetoden for å behandle ryggproblemer. Han utnyttet rette- og strekkemaskiner kun til korreksjon, og la vekt på at pasientene gjennom øvelse skulle etterstebe og øves opp til å bære «Legemets normale Holdning».
| Gunder Nielsen Kjølstad (født 2. desember 1794 på Modum, død 2. februar 1860 på Eidsvoll) var lærer og lege. Han var den yngste av skogbruker Niels Amundsen Spone (1754-1814) og Ingeborg Maria Nielsdatter Ihlen (1757-1831) fire barn. Gunder Kjølstad ble gift i Kristiania 29. oktober 1827 med Anne Dorothea Warncke (1801-1863).
Kjølstad utviklet selvretningsmetoden for å behandle ryggproblemer. Han utnyttet rette- og strekkemaskiner kun til korreksjon, og la vekt på at pasientene gjennom øvelse skulle etterstebe og øves opp til å bære «Legemets normale Holdning».
== Biografisk skisse ==
=== Barndom. Omgangsskolelærer og kramboddreng ===
Gunder Kjølstad utmerket seg som en lærenem gutt. Han var særdeles interessert i mekanikk,, og lærte seg katekismen utenat. Faren forsto at han neppe ville klare en fremtid som gårdbruker, og at han burde satse på å utvikle sitt intellekt, men satte ham likevel i hardt gårdsarbeid.
Han ble konfirmert av den kjente, praktisk anlagte presten Christian Teilman (1743-1824) i Modum, som fattet interesse for den gløgge gutten og fikk innsatt ham som omgangsskolelærer i hjembygda fra 1810, for å unngå at han skulle kalles til kongens tjeneste som menig soldat. Teilmand fikk ham en vinter sendt som seminarist til Blaafarveværket, hvor han samtidig lærte å spille orgel så han kunne ta en ekstra stilling som kirkeorganist. Etter å ha virket noen år som lærer kom som kramboddreng til Drammen, «først hos en ung Kjøbmand, der efter et Aars Forløb fallerede, og saa hos en pukkelrygget sint, gjærrig Knark, der behandlede ham som en Hund, og brugte ham baade til Gaardsgut, Visegut, Stuepige og Kokkepige. Her fik han for Skjænd og Travlhed, hverken Rist eller Ro, og kunde derfor ikke holde det ud længer end i 3 Maaneder.» (Botten-Hansen 1857:153). Året etter var han huslærer et sted i omegnen av Drammen.
Med farens død i 1814, så han seg, til stor spas for ertelystne bøder, nødt til å vende tilbake til Modum som omgangsskolelærer. Men nå var det presten Christen Styhr Essendrop (1776-1837) tok seg av Gunder Kjølstad og fikk ham rettet mot medisin.
=== Kirurg og lege ===
Fra 1818 av tjenestegjorde han som assistent for landfysikus Harberg ved Buskeruds Amtssykehus på Kongsberg. Hasberg ga ham undervisning i latin og kjemi, slik at han i januar 1820 kunne avlegge preliminær eksamen, hvorpå han, til tross for at han led av nervøs hodepine, fortsatte sine medisinstudier. 1. mai 1822 fikk generalkirurg Thulstrup ham konstituert som kompagnikirurg med tjeneste både i Kristiansand og senere i Skåne. Likevel var inntektene så små at han til og med prøvde seg som skuespiller for å få endene til å møtes.
I september 1827 tok Kjølstad medisinsk embetseksamen, og nå kunne han endelig gifte seg med sin forlovede, kjøpmannsdatteren Anne Dorothea Warncke fra Drøbak. I 1828 ble han utnevnt til korpslege for Hedemarkske Musketerkorps. Året etter bosatte han seg i Lillehammer. På slutten av året 1832 ble han utnevnt til stadslege i Kristiansund. Her var til 22. september 1835, da han søkte avskjed for kunne flytte tilbake til Lillehammer. 18. mai 1836 ble han distriktslege i Gudbrandsdalen, og da området ble delt i 1840 for Søndre Gudbrandsdal. I 1844 måtte han gi opp sin praksis og ty til Eidsvolls Bad. Herfra oppnådde han å få avskjed med pensjon fra 17. september 1845.
== Ortopedi ==
I 1838 fant han en ny ortopedisk metode og grunnla i hemmelighet et ortopedisk institutt på Lillehammer. Etter at han mottok pensjon viet han all sin tid til dette. I 1844 flyttet han instituttet til Christiania. I hovedstaden etablerte han sitt ortopediske institutt i Sannevitzgården på hjørnet av Wergelandsveien og Holbergs gate. Så store problemer hadde han med å få virksomheten lønnsom, at han av stadige lån og påfølgende pengekrav begynte å lære seg utenlandske språk for å kunne emigrere. Selv om han nå var i femtiårsalderen forsøkte han å lære seg fransk og engelsk, samtidig som han forbedret sine kunnskaper i tysk.
=== Litterære hybelboere ===
Fra 1848 til 1852 arbeidet bibliofilen Paul Botten-Hansen for dr. Kjølstad, og bodde de oppe på kvisten. I et brev som arbeideragitatoren Marcus Thrane sendte Botten-Hansen 1. august 1849, gir han som adressepåskrift en hel skildring av hvordan han hadde innrettet seg hybelen: «Dette Brev er til Paul Hansen, som boer i Doktor Kjølstads Gaard. Hans Værelse er kjendeligt derpaa, at det ene Vindu er stablet fuldt, proppen[d]e fuldt, af en uhyre Mængde gresselig domme Bøker, som ikke tjener til andet end at faae Lyset "udestenkt", saaat han aldrig faar Vorhærres Sol, jeg vil ikke snakke om Maanen, 'som skinner saa inderlig bleg.' hurra!» (Edvardsen 2003:22). Her ble også Aasmund Olavsson Vinje hans hybelkamerat inntil Kjølstad høsten 1852 flyttet til Pilestredet 5. Olaus Arvesen (1830-1917) forteller, åpenbart med Vinje som kilde, at de bodde i et «elendig tagkammer».
== Epilog ==
Før Kjøstad flyttet sitt ortopediske institutt til Eidsvoll i 1857, rakk han ennå å oppholde seg på to adresser til i hovedstaden, i Smalgangen 9 og i Nedre Vollgate 8B. Under koleraepedemien i 1853 bisto han han også i dette arbeidet. På Eidsvoll praktiserte Kjølstad inntil han brått og uventet døde i 1860. Kjølstad ble gravlagt ved Eidsvoll kirke.
== Kilder ==
Erik Henning Edvardsen: Ibsens Christiania, N.W. Damm & Søn, Oslo 2003. ISBN 82-496-0657-4.
Jens Braage Halvorsen: «Kjølstad, Gunder Nilsen» (s. 283-284). I: Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880. Tredje Bind I-L. Kristiania 1892.
Paul Botten-Hansen: «Gunder Kjølstad og hans Orthopædi» (s. 152-154). I: Illustreret Nyhedsblad Nr. 30. 26de Juli 1857.
Paul Botten-Hansen: «Gunder Nielsen Kjølstad» (s. 30-32). I: Illustreret Nyhedsblad Nr. 7. 12te Februar 1860.
Søk i Familysearch
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Selvretting for vonde rygger Arkivert 25. august 2018 hos Wayback Machine. | Gunder Nielsen Kjølstad (født 2. desember 1794 på Modum, død 2. | 11,785 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gryteskarvbreen | 2023-02-04 | Gryteskarvbreen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Breer i Vestland', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-01', 'Kategori:Viks geografi'] | Gryteskarvbreen er en brearm som går i sørøstlig retning fra Fresvikbreen. Navnet kommer av at det ut på sensommer smeltet frem store hull i breen, det vil si gryter. Stien fra Engi i Fresvik til Fresvikjordalen går over breen, stien når sitt høyeste punkt like øst for breen, Rjupeskard 1345 meter over havet. Mot nordøst går breen over i Langafjellet. | Gryteskarvbreen er en brearm som går i sørøstlig retning fra Fresvikbreen. Navnet kommer av at det ut på sensommer smeltet frem store hull i breen, det vil si gryter. Stien fra Engi i Fresvik til Fresvikjordalen går over breen, stien når sitt høyeste punkt like øst for breen, Rjupeskard 1345 meter over havet. Mot nordøst går breen over i Langafjellet. | Gryteskarvbreen er en brearm som går i sørøstlig retning fra Fresvikbreen. Navnet kommer av at det ut på sensommer smeltet frem store hull i breen, det vil si gryter. | 11,786 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dom_DeLuise | 2023-02-04 | Dom DeLuise | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 1. august', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Dominick «Dom» DeLuise (født 1. august 1933 i Brooklyn i New York City i New York, død 4. mai 2009 i Santa Monica i California) var en amerikansk skuespiller som var mest kjent for sine komiske roller.
DeLuise er far til skuespillerne Michael DeLuise og Peter DeLuise.
| Dominick «Dom» DeLuise (født 1. august 1933 i Brooklyn i New York City i New York, død 4. mai 2009 i Santa Monica i California) var en amerikansk skuespiller som var mest kjent for sine komiske roller.
DeLuise er far til skuespillerne Michael DeLuise og Peter DeLuise.
== Filmografi (utvalg) ==
1966 – Spionen som visste for meget
1970 – Vill diamantjakt
1974 – Vill Vest
1975 – The Adventure of Sherlock Holmes' Smarter Brother
1976 – Silent Movie
1977 – The World's Greatest Lover
1978 – Sextette
1980 – Smokey and the Bandit på farten igjen
1981 – Mel Brooks helsprøe verdenshistorie
1981 – Verdens sprøeste bilrace
1982 – Det beste lille horehuset i Texas
1986 – Et amerikansk eventyr (stemme)
1987 – Spaceballs – Romnaut
1988 – Oliver og gjengen (stemme)
1989 – Hunden Charlie
1991 – Et amerikansk eventyr II - Fivel i ville vesten (stemme)
1993 – Robin Hood – Helter i strømpebukser
1994 – Silence of the Hams
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Dom DeLuise – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dom DeLuise på Internet Movie Database
(sv) Dom DeLuise i Svensk Filmdatabas
(da) Dom DeLuise på Filmdatabasen
(da) Dom DeLuise på Scope
(fr) Dom DeLuise på Allociné
(en) Dom DeLuise på AllMovie
(en) Dom DeLuise hos Turner Classic Movies
(en) Dom DeLuise hos Rotten Tomatoes
(en) Dom DeLuise hos The Movie Database
(en) Dom DeLuise hos Internet Broadway Database
(en) Dom DeLuise på Internet Broadway Database
Artikkelen har ingen egenskaper for filmpersondatabaser i Wikidata
(en) Dom DeLuise hos Rotten Tomatoes | | fnavn = Dominick DeLuise | 11,787 |
https://no.wikipedia.org/wiki/205_(tall) | 2023-02-04 | 205 (tall) | ['Kategori:Naturlige tall'] | 205 (to hundre og fem) er det naturlige tallet som kommer etter 204 og før 206. 205 er et oddetall.
| 205 (to hundre og fem) er det naturlige tallet som kommer etter 204 og før 206. 205 er et oddetall.
== Bruk av tallet ==
Fylkesvei 205
Peugeot 205
SHV-205 «Welding»
== Se også ==
205 f.Kr.
år 205 | 205 (to hundre og fem) er det naturlige tallet som kommer etter 204 og før 206. 205 er et oddetall. | 11,788 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Miroslav_Forte | 2023-02-04 | Miroslav Forte | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Fødsler 24. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Jugoslaviske turnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Zasavska'] | Miroslav Forte (født 24. oktober 1911 i Trbovlje) er en tidligere jugoslavisk turner.
Han deltok i et olympiske leker og et verdensmesterskap for Jugoslavia. Han deltok i OL 1936 i Berling, men fikk der ingen medaljer. Det jugoslaviske laget kom på sjetteplass i lagkonkurransen, og hans beste individuelle resultat var 16.-plass i hopp. Han fikk 46.-plass i mangekampen.
Under VM i 1938 fikk det jugoslaviske laget bronse, med Forte på laget. Tsjekkoslovakia vant denne lagkonkurransen, foran Sveits.
| Miroslav Forte (født 24. oktober 1911 i Trbovlje) er en tidligere jugoslavisk turner.
Han deltok i et olympiske leker og et verdensmesterskap for Jugoslavia. Han deltok i OL 1936 i Berling, men fikk der ingen medaljer. Det jugoslaviske laget kom på sjetteplass i lagkonkurransen, og hans beste individuelle resultat var 16.-plass i hopp. Han fikk 46.-plass i mangekampen.
Under VM i 1938 fikk det jugoslaviske laget bronse, med Forte på laget. Tsjekkoslovakia vant denne lagkonkurransen, foran Sveits.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Miroslav Forte – Olympedia
(en) Miroslav Forte – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | }} | 11,789 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_hundre_skoler | 2023-02-04 | De hundre skoler | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinesisk filosofi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | De hundre skoler (forenklet kinesisk: 诸子百家; tradisjonell kinesisk: 諸子百家; pinyin: Zhūzǐ bǎijiā, Wade-Giles: Chu-tzu pai-chia) er samlenavnet på de mange forskjellige kinesiske filosofiske skoleretninger og deres eksponenter i før-Qin-tiden (vår- og høstannalenes tid) og de stridende staters tid) og frem til det tidlige Han-dynastiet.
De fremste av dem var:
| De hundre skoler (forenklet kinesisk: 诸子百家; tradisjonell kinesisk: 諸子百家; pinyin: Zhūzǐ bǎijiā, Wade-Giles: Chu-tzu pai-chia) er samlenavnet på de mange forskjellige kinesiske filosofiske skoleretninger og deres eksponenter i før-Qin-tiden (vår- og høstannalenes tid) og de stridende staters tid) og frem til det tidlige Han-dynastiet.
De fremste av dem var:
== Litteratur ==
A. C. Graham: Disputers of the Tao: Philosophical Argument in Ancient China (Open Court 1993). ISBN 0-8126-9087-7
== Eksterne lenker ==
100 skoler (bai jia) Arkivert 9. mai 2008 hos Wayback Machine.
Classics of the hundred schools
先秦諸子‧要覽子藉 Mange tekstfragmenter og nyoppdagede tekster (kinesisk)
Hundred Schools of Thought – ChinaCulture
Zhou dynasty literature, thought, and philosophy – ChinaKnowledge | De hundre skoler (forenklet kinesisk: 诸子百家; tradisjonell kinesisk: 諸子百家; pinyin: Zhūzǐ bǎijiā, Wade-Giles: Chu-tzu pai-chia) er samlenavnet på de mange forskjellige kinesiske filosofiske skoleretninger og deres eksponenter i før-Qin-tiden (vår- og høstannalenes tid) og de stridende staters tid) og frem til det tidlige Han-dynastiet. | 11,790 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8r-Qin-tiden | 2023-02-04 | Før-Qin-tiden | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kinas historie'] | Før-Qin-tiden (kinesisk: 先秦时期; pinyin: Xiān Qín shíqī, kortform Xiān Qín 先秦) er et begrep innen Kinas historie som kan benyttes noe forskjellig:
1. alment om tiden før grunnleggelsen av det første kinesiske keiserdynasti, Qin-dynastiet, i 221 f.Kr..2. som overbegrep for fem store tidsavsnitt: Xia-dynastiet, Shang-dynastiet, Zhou-dynastiet, Vår- og høstannalenes tid (Chunqiu) og De stridende staters tid (Zhanguo) (altså uten Kinas steinalder).3. vanligvis om de to tidsavsnittene Vår- og høstannalenes tid og De stridende staters tid. | Før-Qin-tiden (kinesisk: 先秦时期; pinyin: Xiān Qín shíqī, kortform Xiān Qín 先秦) er et begrep innen Kinas historie som kan benyttes noe forskjellig:
1. alment om tiden før grunnleggelsen av det første kinesiske keiserdynasti, Qin-dynastiet, i 221 f.Kr..2. som overbegrep for fem store tidsavsnitt: Xia-dynastiet, Shang-dynastiet, Zhou-dynastiet, Vår- og høstannalenes tid (Chunqiu) og De stridende staters tid (Zhanguo) (altså uten Kinas steinalder).3. vanligvis om de to tidsavsnittene Vår- og høstannalenes tid og De stridende staters tid. | Før-Qin-tiden (kinesisk: 先秦时期; pinyin: Xiān Qín shíqī, kortform Xiān Qín 先秦) er et begrep innen Kinas historie som kan benyttes noe forskjellig: | 11,791 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eduard_Suess | 2023-02-04 | Eduard Suess | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. april', 'Kategori:Dødsfall i 1914', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1831', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Personer fra Praha', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske geologer', 'Kategori:Østerrikske politikere'] | Eduard Suess (født 20. august 1831 i London i Storbritannia. død 26. april 1914 i Wien i Østerrike) var en østerriksk geolog og politiker på 1800-tallet. Han er særlig kjent som ekspert på den tektoniske oppbygning av Alpene.
Hans viktigste oppdagelser var det forhistoriske kontinentet Gondwanaland og Tethyshavet.
Suessbreen i Antarktis og et krater på månen og et på Mars er oppkalt etter ham.
| Eduard Suess (født 20. august 1831 i London i Storbritannia. død 26. april 1914 i Wien i Østerrike) var en østerriksk geolog og politiker på 1800-tallet. Han er særlig kjent som ekspert på den tektoniske oppbygning av Alpene.
Hans viktigste oppdagelser var det forhistoriske kontinentet Gondwanaland og Tethyshavet.
Suessbreen i Antarktis og et krater på månen og et på Mars er oppkalt etter ham.
== Verker i utvalg ==
Über die Brachiopoden der Kössener Schichten. 1854, Digitalisat
Der Boden der Stadt Wien. 1862
Die Entstehung der Alpen. 1875
Das Antlitz der Erde. 3 Bände, 1883-1909; 1904-1924.
Erinnerungen. 1916
== Priser (utvalg) ==
1903 – Copleymedaljen
== Referanser == | Eduard Suess (født 20. august 1831 i London i Storbritannia. | 11,792 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sj%C3%B6fartshuset | 2023-02-04 | Sjöfartshuset | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Gamla stan', 'Kategori:Sider med kart'] | Sjöfartshuset er en bygning på Skeppsbron i sentrale Stockholm. Det ble bygget på 1667-1670 i barokk og innredningen ble gjennomført mot slutten av 1700-tallet i gustaviansk stil. | Sjöfartshuset er en bygning på Skeppsbron i sentrale Stockholm. Det ble bygget på 1667-1670 i barokk og innredningen ble gjennomført mot slutten av 1700-tallet i gustaviansk stil. | Sjöfartshuset er en bygning på Skeppsbron i sentrale Stockholm. Det ble bygget på 1667-1670 i barokk og innredningen ble gjennomført mot slutten av 1700-tallet i gustaviansk stil. | 11,793 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kr%C3%ADgssavni%C3%B0 | 2023-02-04 | Krígssavnið | ['Kategori:2009 på Færøyene', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøysk kultur', 'Kategori:Militærmuseer', 'Kategori:Museer etablert i 2009', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Vágar'] | Krígssavnið (Krigsmuseet) er et museum over Færøyene under andre verdenskrig, beliggende i Leitisvegur 58 i Miðvágur. Museet tar for seg direkte konsekvenser for Færøyene av Andre verdenskrig, og hvordan det færøyske samfunnet på andre måter ble påvirket av krigen. Museet åpnet lørdag 2. mai 2009.
| Krígssavnið (Krigsmuseet) er et museum over Færøyene under andre verdenskrig, beliggende i Leitisvegur 58 i Miðvágur. Museet tar for seg direkte konsekvenser for Færøyene av Andre verdenskrig, og hvordan det færøyske samfunnet på andre måter ble påvirket av krigen. Museet åpnet lørdag 2. mai 2009.
== Referanser == | Krígssavnið (Krigsmuseet) er et museum over Færøyene under andre verdenskrig, beliggende i Leitisvegur 58 i Miðvágur.«Nýggja Krígssavnið í Miðvági letur upp í morgin» (Kringvarp Føroya), 1. | 11,794 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tastatur | 2023-02-04 | Tastatur | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tastatur'] | Et tastatur er et redskap for å taste inn tekst og tall, eller for å samhandle med datamaskiner. Et tastatur finnes på en skrivemaskin, det kan være koblet til en datamaskin, eller man har tastatur på en skjerm, som for eksempel er tilfelle med nettbrett. Tastatur finnes i mange språkvarianter og med ulik plassering av tastene. De finnes også i forskjellige tekniske utførelser til forskjellige typer datamaskiner, som PC, Macintosh og andre varianter.
| Et tastatur er et redskap for å taste inn tekst og tall, eller for å samhandle med datamaskiner. Et tastatur finnes på en skrivemaskin, det kan være koblet til en datamaskin, eller man har tastatur på en skjerm, som for eksempel er tilfelle med nettbrett. Tastatur finnes i mange språkvarianter og med ulik plassering av tastene. De finnes også i forskjellige tekniske utførelser til forskjellige typer datamaskiner, som PC, Macintosh og andre varianter.
== Hovedtyper for datamaskiner ==
Tastatur for PC finnes i dag i to formater, membrantastatur og mekanisk tastatur.
=== Membrantastaturer ===
Membrantastatur er det vanligste, og er blant annet enerådende på bærbare pc’er. Først og fremst er de billigst å lage, men de er også mulig å lage langt tynnere enn mekaniske tastaturer, noe som er grunnen til at de er enerådende på bærbare pc’er, der minst mulig plass er noe av det viktigste. Opphavet til navnet har tastaturet fått fordi det er en fleksibel membran under alle tastene, og hver enkelt tast dytter på membranen, slik at det dannes kontakt med laget under membranen, og det dannes kontakt. Prosessen kalles lukking av en krets, og gjør at tastaturet registrerer tastetrykk, og akkurat hvor det kom fra.
Membrantastaturer har også ulemper. For det første må man trykke tasten helt ned for at det skal registres som et trykk, som på engelsk kalles «bottoming out», eller på norsk å «bunne». For det andre får man ikke noen tilbakemelding, i form av lyd, når tasten er trykket tilstrekkelig ned. Man får kun tilbakemelding ved at man kjenner at tasten er trykket så langt ned som det går an. For det tredje er faren for såkalte spøkelsestrykk. Altså at man trykker ned to taster samtidig, og at en tredje tast, som man ikke har trykket på, blir vist. Problemet går ut på at man kan få opp feil visning og manglende visning om man trykker ned flere taster samtidig. Siste ulempe er kortere levetid. Antatt levetid på membrantastaturer er 5-10 millioner trykk, mens det på mekanisk tastaturer er på 50 millioner trykk.
=== Mekaniske tastaturer ===
Mekaniske tastaturer, slik vi kjenner dem i dag, har eksistert siden 80-tallet. Siden disse tastaturene er dyrere å produsere, er de i dag i mindretall og mest i bruk blant entusiaster. Tastaturtypen er sjeldent brukt på bærbare pc’er, da de bruker langt mer plass enn membran-tastaturene. Fordelene er imidlertid mange.
For det første fungerer de på en helt annen måte: hver eneste knapp har sin egen bryter i stedet for et membranlag som venter på å bli dyttet ned. Dette øker levetiden. For det andre har man mange flere muligheter til å skreddersy tastaturet akkurat slik man selv ønsker det Særlig gjelder dette hvordan tastene skal være å trykke på og hva slags tilbakemelding tastene gir. Blant de mest populære tastene er Cherry MX-bryterne: Black, Red, Blue og Brown.
Det som skiller disse tastene er forskjellig mengde kraft som trengs for å aktivere dem, samt type tilbakemelding når du presser tastene.
Cherry MX Red og Black har lineær tilbakemelding. Altså merker du ikke selv når tastetrykket blir registrert. Cherry MX Black er mye tyngre å trykke ned enn Cherry MX Red.
Cherry MX Brown og Blue har taktil tilbakemelding. På Blue tastene hører du et høyt klikk og merker aktiveringspunktet til bryteren når du trykker den ned. På Brown tastene hører du ikke noe klikk, men merker fortsatt aktiveringspunktet.
Det finnes også andre typer brytere, både fra Cherry og andre produsenter, men disse er mye mindre brukt og nesten umulig å oppdrive i Norge. Det inkluderer Cherry MX Clear og Green, Cherry ML Black, White/Blue/Green/Yellow Alps, Buckling Spring og forskjellige Topre brytere.
== Beskrivelse ==
Det såkalte QWERTY-plasseringen av tastene er det mest utbredte, og stammer fra 1872, utviklet av Christopher Sholes. Hensikten var at de taster man benyttet oftest var plassert et stykke fra hverandre slik at skrivehodene ikke skulle kollidere og sette seg fast i hverandre når man skrev. Det såkalte Dvorak-oppsettet, patentert i 1936 av dr. August Dvorak og dr. William Dealey, er derimot laget for at man skal skrive så raskt som mulig, da man ikke lenger har skrivemaskinarmer å ta hensyn til.
QWERTY-utgaven har navnet etter de seks første bokstavene på den øvre raden med taster. ISO-standarden på tastaturer er på 105-taster, inkludert numerisk tastatur/Num Lock, og er standarden i Norge og de fleste land. Av alternativer, er US ANSI-standard, som har et tastatur med 104 taster. Det skiller seg fra ISO-standarden med at Enter-tasten er bredere og lavere, mens venstre Shift-tast er dobbelt så bred som vanlig, og dermed «sluker» en bokstav på venstre side av tastaturet. Begge har imidlertid fingermerke til venstre og høyre pekefinger, som blir på henholdsvis fjerde og syvende tasten, fra venstre mot høyre, på midtraden. Dette for å kunne kjenne igjen utgangsposisjonen ved touch-metoden, slik at man slipper å se ned på tastaturet, samtidig som det er til stor hjelp for blinde. På vanlig Qwerty-oppsett blir fingermerkene på F og J, mens det på Dvorak-oppsett blir på U og H.
Tastaturene er rektangulære med bortimot rektangulære knapper eller taster. På de aller fleste tastaturer finnes det bokstaver eller bokstavkombinasjoner. Tastene med bokstaver er for å skrive tekst. Den lange tasten nederst uten bokstaver på kalles for mellomslag og benyttes for å lage mellomrom i teksten.
== Liste over taster på tasturet ==
Valgtaster
Kontroll (control), en modifiseringstast som endrer funksjonen til andre taster, ofte brukt i kombinasjon med andre taster for kommandoer (åpne ny, lagre, lukke, med mer)
Skift (shift), en modifikasjonstast brukt til å skrive store bokstaver eller vanlige tegn
Alternativ (alt), en modifikasjonstast hovedsakelig brukt for å skrive mindre vanlige tegn
Alternativ grafikk (alt gr), en modifikasjonstast hovedsakelig brukt for å skrive spesialtegn
Låsetaster (lock key), endrer funksjonen til angitte taster avhengig av låseinnstillingene som er valgt
Skiftlås (caps lock), brukes for å skifte mellom små og store bokstaver som standard
Numerisk lås (num lock), aktiverer eller deaktiverer tallpanel på tastaturets høyre side
Rullelås (scroll lock)
Navigasjonstaster
Piltaster
Hjem / ende (home / end), brukes for å flytte markøren til starten eller slutten av en linje. Kan også brukes til å hoppe til starten eller slutten av et dokument dersom man benytter valgtasten kontroll.
Neste side / forrige side (page up / page down), hovedsakelig brukt for å navigere opp og ned i dokumenter raskere sammenlignet med bruke av piltaster eller scrollehjul på mus.
Redigeringstaster
Retur (enter) for å utføre hardt linjeskift eller godta valg
Sett inn (insert), låsetast som bytter modus mellom vanlig skriving (insert) eller overskriving (overtype). Ved vanlig skriving vil nye symboler skrives til etter pekeren, og vil dytte all påfølgende tekst en posisjon videre. Med overskrive-modus vil også ny tekst skrives etter pekeren, men vil istedet erstatte de eksisterende symbolene en etter en. Sett inn kan også brukes for å lime inn tekst dersom man benytter valgtastene kontroll eller skift.
Slette (delete) for å slette tegnet etter markøren
Tilbake eller rette (backspace) for å slette tegnet foran markøren
Tabulator (tab) for innrykk
Gå ut (escape)
Numerisk tastatur / talltaster
0-9, +, -, * og /
Supertast (kjent som Windowstasten eller Apple-tasten på henholdsvis Windows og Mac).
== Tastemetoder ==
Siden tastaturer er hyppig brukt av mange mennesker har det blitt utviklet flere bruksmetoder.
== Touch ==
Touch-metoden (fra engelsk touch = berøre) er en teknikk for å skrive på alfabetiske tastaturer, som har blant annet de fordelene at brukeren slipper å se på tastaturet når han/hun skriver, og skrivingen går fortere.
I utgangsposisjonen holder brukeren høyre tommelfinger over mellomromstasten. Venstre tommelfinger er som eneste finger ikke i bruk, og de åtte andre fingrene holdes over åtte taster på den midterste raden på tastaturet. På et QWERTY-tastatur betyr dette at pekefingrene ligger over bokstavene F og J. Dermed blir veien kort for å nå alle de andre tastene, og siden brukeren alltid går tilbake til utgangsposisjonen etter å ha trykket en «perifer» tast, vil han/hun alltid ha kontroll over hvor fingrene befinner seg i forhold til tastaturet.
Det finnes egne programmer for å lære å skrive med Touchmetoden.
== LFT ==
En mer utbredt metode, er LFT (Let-Finn-Trykk)-metoden.
Teknikken her er å føre pekefinger fra en tilfeldig høyde, søkende ned mot ønsket tast.
Denne føres så tilbake til det 'svevende' utgangspunktet, hvorpå neste ønskede tast letes opp, og prosedyren gjentas. Mange brukere utvikler en tohånds-LFT-metode, og enkelte avanserte utvikler firefingers LFT, som for et utrent øye kan forveksles med Touch.
Fordelen med LFT er at den i motsetning til Touch ikke trenger å læres. Ulempen er at den er betraktelig mindre effektiv.
== Ulike oppsett ==
AZERTY (fransk)
Dvorak (optimalisert/forenklet)
Dvorak for høyre hånd
Dvorak for programmerere
Dvorak for venstre hånd
Numerisk tastatur
QWERTY (det vanligste i Norge)
QWERTZ (utbredt i Tyskland, Øst-, Sørøst- og Sentral-Europa)
== Referanser == | Apple-tastatur er en tastaturvariant for Apple Macintosh. Tastaturet produseres av Apple og leveres med Apples maskiner. | 11,795 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8ur | 2023-02-04 | Bøur | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vágar'] | Bøur (IPA: [ˈbøvʊɹ], dansk: Bø) er en bygd på Færøyene. Bøur ligger ved Sørvágsfjørður på Vágar, 4 km nordvest for bygden Sørvágur. Fra Bøur er det fin utsikt mot Tindhólmur. Bygden er utviklet som et typisk klyngetun og regnes tilbake til landnåmstiden. Den 1. januar 2016 hadde Bøur 73 innbyggere.Kirkelig utgjør Bøur og Gásadalur et annekssogn i prestegjeldet Vágar med Bíggjar kirkja som sognekirke. Administrativt ble Bíggjar sókn en del av Vága prestagjalds kommuna ved innføringen av det kommunale selvstyret på Færøyene i 1872. Etter kommunedelingen i 1911 var sognet en del av Vága kommuna, og ved nok en kommunedeling i 1915 ble det en egen kommune. Bíggjar kommuna ble innlemmet i Sørvágs kommuna i 2005.
| Bøur (IPA: [ˈbøvʊɹ], dansk: Bø) er en bygd på Færøyene. Bøur ligger ved Sørvágsfjørður på Vágar, 4 km nordvest for bygden Sørvágur. Fra Bøur er det fin utsikt mot Tindhólmur. Bygden er utviklet som et typisk klyngetun og regnes tilbake til landnåmstiden. Den 1. januar 2016 hadde Bøur 73 innbyggere.Kirkelig utgjør Bøur og Gásadalur et annekssogn i prestegjeldet Vágar med Bíggjar kirkja som sognekirke. Administrativt ble Bíggjar sókn en del av Vága prestagjalds kommuna ved innføringen av det kommunale selvstyret på Færøyene i 1872. Etter kommunedelingen i 1911 var sognet en del av Vága kommuna, og ved nok en kommunedeling i 1915 ble det en egen kommune. Bíggjar kommuna ble innlemmet i Sørvágs kommuna i 2005.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bøur – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bøur – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | breddegrad = 62.086667 | 11,796 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%ADggjar_kommuna | 2023-02-04 | Bíggjar kommuna | ['Kategori:1915 på Færøyene', 'Kategori:2005 på Færøyene', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1915', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2005', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Tidligere kommuner på Færøyene', 'Kategori:Vágar'] | Bíggjar kommuna var en kommune på Færøyene. Den ble utskilt fra Vága kommuna i 1915, omfattet Bøur og Gásadalur, og dekket et areal på 35 km². Kommunen ble innlemmet i Sørvágs kommuna i 2005. Bíggjar kommuna hadde ved innlemmelsen 84 innbyggere.
| Bíggjar kommuna var en kommune på Færøyene. Den ble utskilt fra Vága kommuna i 1915, omfattet Bøur og Gásadalur, og dekket et areal på 35 km². Kommunen ble innlemmet i Sørvágs kommuna i 2005. Bíggjar kommuna hadde ved innlemmelsen 84 innbyggere.
== Referanser == | Bíggjar kommuna var en kommune på Færøyene. Den ble utskilt fra Vága kommuna i 1915, omfattet Bøur og Gásadalur, og dekket et areal på 35 km². | 11,797 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tegningsrett | 2023-02-04 | Tegningsrett | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Finans'] | Tegningsrett eller tegningsrettighet angir det antallet aksjer en investor har rett til, eller uttrykt ønske om, å kjøpe ved tegningsperiodens utløp i forbindelse med emisjoner i aksjeselskaper. Tegningsrettene kan være omsettelige etter nærmere avtalte regler. I en emisjon vil aksjer fordeles i henhold til antall tegningsretter. Dette gjøres gjerne ved at alle med tegningsretter blir tildelt aksjer så langt det rekker. Skulle det etter dette være ytterligere aksjer til fordeling, er det vanlig at disse fordeles proratisk etter det antallet tegningsretter den enkelte investor besitter.
Med tegningsretter kan investorer både delta i en emisjon og handle på børsen. Ved en emisjon mottar ofte eksisterende aksjonærer fortrinnsrett til å kjøpe nye aksjer i selskapet. Det kalles for tegningsretter. Det vil si at for hver aksje du eier, mottar du x antall tegningretter. For hver tegningsrett har du krav på å få kjøpt et visst antall aksjer i selskapet, ofte til en fastsatt pris i en viss periode. Tegningsrettene kan også selges på børs. Tegningsretter har derfor en dobbel funksjon: de gir en rettighet til å delta i en emisjon, samtidig som de er et verdipapir i seg selv.
| Tegningsrett eller tegningsrettighet angir det antallet aksjer en investor har rett til, eller uttrykt ønske om, å kjøpe ved tegningsperiodens utløp i forbindelse med emisjoner i aksjeselskaper. Tegningsrettene kan være omsettelige etter nærmere avtalte regler. I en emisjon vil aksjer fordeles i henhold til antall tegningsretter. Dette gjøres gjerne ved at alle med tegningsretter blir tildelt aksjer så langt det rekker. Skulle det etter dette være ytterligere aksjer til fordeling, er det vanlig at disse fordeles proratisk etter det antallet tegningsretter den enkelte investor besitter.
Med tegningsretter kan investorer både delta i en emisjon og handle på børsen. Ved en emisjon mottar ofte eksisterende aksjonærer fortrinnsrett til å kjøpe nye aksjer i selskapet. Det kalles for tegningsretter. Det vil si at for hver aksje du eier, mottar du x antall tegningretter. For hver tegningsrett har du krav på å få kjøpt et visst antall aksjer i selskapet, ofte til en fastsatt pris i en viss periode. Tegningsrettene kan også selges på børs. Tegningsretter har derfor en dobbel funksjon: de gir en rettighet til å delta i en emisjon, samtidig som de er et verdipapir i seg selv.
== Norge ==
I Norge regulereres tegningsretter blant annet i lov om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) § 10-23, som lyder i sin helhet:
§ 10-23.Tegningsretter
(1) Generalforsamlingen kan med flertall som for vedtektsendring beslutte at foretaket skal utstede tegningsretter som gir eierne rett til senere å kreve utstedt egenkapitalbevis. Vedtaket kan ikke registreres i Foretaksregisteret før det er godkjent av Finanstilsynet. § 10-10 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende. Utøves slike tegningsretter, forhøyes eierandelskapitalen uten ny beslutning fra generalforsamlingen.
(2) § 10-12 om tegning og registrering av egenkapitalbevis gjelder tilsvarende. Det beløp som betales for tegningsrettene, fordeles etter regelen i § 10-14 om fordeling av overkurs ved tegning av egenkapitalbevis. For øvrig gjelder allmennaksjeloven §§ 11-12 og 11-13 tilsvarende.
== Referanser == | Tegningsrett eller tegningsrettighet angir det antallet aksjer en investor har rett til, eller uttrykt ønske om, å kjøpe ved tegningsperiodens utløp i forbindelse med emisjoner i aksjeselskaper. Tegningsrettene kan være omsettelige etter nærmere avtalte regler. | 11,798 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvede | 2023-02-04 | Kvede | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frukt', 'Kategori:Maleae', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Philip Miller', 'Kategori:Tresorter'] | Kvede er et lite løvtre i planteslekten Cydonia i rosefamilien. Planten Cydonia oblonga bærer gule, velsmakende og syrlige frukter som etter varmebehandling kan brukes i konfekt, gele og syltetøy. Kvede stammer opprinnelig fra Asia og hadde sin storhetstid i oldtida og middelalderen.
| Kvede er et lite løvtre i planteslekten Cydonia i rosefamilien. Planten Cydonia oblonga bærer gule, velsmakende og syrlige frukter som etter varmebehandling kan brukes i konfekt, gele og syltetøy. Kvede stammer opprinnelig fra Asia og hadde sin storhetstid i oldtida og middelalderen.
== Treet og frukten ==
Kvede har en kort stamme og en tettgrenet, bred krone. Barken er først grågrønn av den tette, hvite hårkledningen. Senere blir den mørkebrun og nesten glatt, og gamle grener kan få en grå, furet bark. De brune knoppene sitter spredt, og er spisst eggeformede. Bladene er eggeformede med glatt rand, og er eiendommelige da de blir større og større ut fra skuddet. Oversiden er gress-grønn og læraktig, mens undersiden er helt gråhvit på grunn av hårbekledningen. Blomstringen skjer i mai, og de enkelte blomstene er meget store, lyserøde og skålformede. Frukten er enten eple- eller pæreformede, gule og dekket av et tykt lag grålige filthår. Frukten modner godt og kjernene spirer villig når de er tatt ut av fruktkjøttet.
=== Roten ===
Rotnettet er hjerteformet med få, kraftige hovedrøtter og masse tynne siderøtter. Planten setter rotskudd hvis toppen blir ødelagt. Frukten lukter godt, men er meget sur. Vegetativt formerte planter er brukt som dvergstamme for pæresorter.
=== Størrelse ===
4 x 4 m (20 x 20 cm/år)
=== Utbredelse ===
Kvede er varmeelskende og frostfølsom. Den hører hjemme på kalkbunn i fjellandskaper fra Kaukasus over Iran til Sentral-Asia og Jemen. I de sydvendte, tørre Talysjfjellene i Aserbajdsjan vokser den blant annet sammen med hassel, Carpinus caucasica (dominerende), orientbøk, hvit morbær, vårkornell, Prunus divaricata, sort morbær og forskjellige arter av pære, hagtorn og eple.
=== Anvendelse ===
Frukten er anvendelig til marmelade, konfekt («flesk»), kvedebrød og te. Ordet marmelade stammer forøvrig fra den portugisiske betegnelsen for kvede, marmeleiro. Frukten benyttes også for fremstilling av sprit (Dunja Rakia).
Frukten kvede inneholder cirka 15 milligram vitamin C, 201 milligram kalium, 83 % vann og 285 kilojoule tilført energi per 100 gram spiselig vare.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kvede i Encyclopedia of Life
(en) Kvede i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Kvede hos Dyntaxa
(en) Kvede hos ITIS
(en) Kvede hos NCBI
(en) Kvede hos The International Plant Names Index
(en) Kvede hos Tropicos
(en) Kategori:Cydonia oblonga – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cydonia oblonga – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cydonia oblonga – detaljert informasjon på Wikispecies
Kvede (Bama)
Kvede (frukt.no) | Kvede er et lite løvtre i planteslekten Cydonia i rosefamilien. Planten Cydonia oblonga bærer gule, velsmakende og syrlige frukter som etter varmebehandling kan brukes i konfekt, gele og syltetøy. | 11,799 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.