url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Etter_kongens_ufravikelig_ordre | 2023-02-04 | Etter kongens ufravikelig ordre | ['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bøker fra 1999', 'Kategori:Norske romaner', 'Kategori:Store nordiske krig'] | Etter kongens ufravikelige ordre er en roman om General Carl Gustaf Armfeldts hærtog mot Norge i 1718-1719. Den er skrevet av Torbjørn Kjørmo. Boken ble utgitt på Huitfeldt forlag i 1999. Dette er en skjønnlitterær bok hvor leseren får et innblikk i hvordan soldater, både på norsk og svensk side, opplevde denne krigen. | Etter kongens ufravikelige ordre er en roman om General Carl Gustaf Armfeldts hærtog mot Norge i 1718-1719. Den er skrevet av Torbjørn Kjørmo. Boken ble utgitt på Huitfeldt forlag i 1999. Dette er en skjønnlitterær bok hvor leseren får et innblikk i hvordan soldater, både på norsk og svensk side, opplevde denne krigen. | Etter kongens ufravikelige ordre er en roman om General Carl Gustaf Armfeldts hærtog mot Norge i 1718-1719. Den er skrevet av Torbjørn Kjørmo. | 11,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monzonitt | 2023-02-04 | Monzonitt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Geologistubber', 'Kategori:Magmatiske bergarter', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Monzonitt er en Magmatisk bergart som utvinnes ved Annfinnslett i Lødingen. Bergarten består av like deler plagioklas og kali-feltspat, og mindre enn 5% kvarts, samt små mengder med glimmer og andre mørke mineraler.
Den er oppkalt etter Monzoni fjellene i Italia. Brukes til fasadestein, gravstøtter, benkeplater ol. men er også velegnet til skulpturering.
Flere av skulpturene i Skulpturlandskap Nordland er fremstilt av monzonitt fra Annfinnslett.
| Monzonitt er en Magmatisk bergart som utvinnes ved Annfinnslett i Lødingen. Bergarten består av like deler plagioklas og kali-feltspat, og mindre enn 5% kvarts, samt små mengder med glimmer og andre mørke mineraler.
Den er oppkalt etter Monzoni fjellene i Italia. Brukes til fasadestein, gravstøtter, benkeplater ol. men er også velegnet til skulpturering.
Flere av skulpturene i Skulpturlandskap Nordland er fremstilt av monzonitt fra Annfinnslett.
== Se også ==
Liste over bergarter | Monzonitt er en Magmatisk bergart som utvinnes ved Annfinnslett i Lødingen. Bergarten består av like deler plagioklas og kali-feltspat, og mindre enn 5% kvarts, samt små mengder med glimmer og andre mørke mineraler. | 11,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Voulpaix | 2023-02-04 | Voulpaix | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Hauts-de-France', 'Kategori:Kommuner i Aisne', 'Kategori:Sider med kart'] | Voulpaix er en kommune i departementet Aisne i Picardie i regionen Hauts-de-France nord i Frankrike.
| Voulpaix er en kommune i departementet Aisne i Picardie i regionen Hauts-de-France nord i Frankrike.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Voulpaix
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Voulpaix – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Voulpaix er en kommune i departementet Aisne i Picardie i regionen Hauts-de-France nord i Frankrike. | 11,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Erlsboe_Haslund | 2023-02-04 | Magnus Erlsboe Haslund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filmregissører', 'Kategori:Norske manusforfattere', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Magnus Erlsboe Haslund (født 8. desember 1970 i Oslo) er forfatter, skuespiller og regissør. Han er utdannet historiker ved Universitetet i Oslo. Han er sønn av skuespiller Veslemøy Haslund og filmregissør Leif Erlsboe.
Haslund debuterte som skuespiller fem år gammel i en reklamefilm og spilte i flere kortfilmer og reklamefilmer som ung. Hans første store rolle i en spillefilm kom med Lars i porten (1983) i rollen som Lars. Filmen vant Amandaprisen i 1985. Han jobbet senere med film, TV og reklame. I 1998 regisserte han kortfilmen Fullstendig tåkelagt med Aksel Hennie og Erik A. Schjerven samt flere reklamefilmer.
Som forfatter har Haslund skrevet blant annet manuset til filmen Full pakke, flere episoder av såpeserien Hotel Cæsar på TV 2, samt at han var medforfatter på filmen Izzat (dog ikke kreditert pga. en kontraktsklausul). Som manuskonsulent har Haslund jobbet med Den siste revejakta, Izzat og Import-eksport. Fra og med 2001 jobbet han som manusredaktør og senere som manusforfatter på Hotel Cæsar, i tillegg til en periode i NRK.
| Magnus Erlsboe Haslund (født 8. desember 1970 i Oslo) er forfatter, skuespiller og regissør. Han er utdannet historiker ved Universitetet i Oslo. Han er sønn av skuespiller Veslemøy Haslund og filmregissør Leif Erlsboe.
Haslund debuterte som skuespiller fem år gammel i en reklamefilm og spilte i flere kortfilmer og reklamefilmer som ung. Hans første store rolle i en spillefilm kom med Lars i porten (1983) i rollen som Lars. Filmen vant Amandaprisen i 1985. Han jobbet senere med film, TV og reklame. I 1998 regisserte han kortfilmen Fullstendig tåkelagt med Aksel Hennie og Erik A. Schjerven samt flere reklamefilmer.
Som forfatter har Haslund skrevet blant annet manuset til filmen Full pakke, flere episoder av såpeserien Hotel Cæsar på TV 2, samt at han var medforfatter på filmen Izzat (dog ikke kreditert pga. en kontraktsklausul). Som manuskonsulent har Haslund jobbet med Den siste revejakta, Izzat og Import-eksport. Fra og med 2001 jobbet han som manusredaktør og senere som manusforfatter på Hotel Cæsar, i tillegg til en periode i NRK.
== Filmer (utvalg) ==
Ingen roser takk
Lars i porten
Den hvite viking
De blå ulvene (Pelle og proffen)
Izzat
Den siste revejakta
Import-eksport
Ingen roser takk
Bowling1
Gråtass
Hotell Cæsar
== Eksterne lenker ==
(en) Magnus Erlsboe Haslund på Internet Movie Database
(sv) Magnus Erlsboe Haslund i Svensk Filmdatabas
(da) Magnus Erlsboe Haslund på Filmdatabasen | Magnus Erlsboe Haslund (født 8. desember 1970 i Oslo) er forfatter, skuespiller og regissør. | 11,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solothurn_S-18/1000 | 2023-02-04 | Solothurn S-18/1000 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Materiellødeleggelsesrifler', 'Kategori:Tyske skytevåpen', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Solothurn S-18/1000 er en 20 mm anti-panservognrifle fra Tyskland, produsert hos Solothurn i Sveits.
Solothurn i Sveits var eid av det tyske selskapet Rheinmetall, som brukte selskapet til å produsere våpen de ikke selv hadde lov å produsere i Tyskland i mellomkrigstiden. Våpenet er halvautomatisk og har våpenmagasin med kapasitet på 10 patroner.
| Solothurn S-18/1000 er en 20 mm anti-panservognrifle fra Tyskland, produsert hos Solothurn i Sveits.
Solothurn i Sveits var eid av det tyske selskapet Rheinmetall, som brukte selskapet til å produsere våpen de ikke selv hadde lov å produsere i Tyskland i mellomkrigstiden. Våpenet er halvautomatisk og har våpenmagasin med kapasitet på 10 patroner.
== Spesifikasjoner ==
Totallengde: 202,5 centimeter
Løpslengde: 127,5 centimeter + munningsbrems
Totalvekt med magasin: 53,5 kilo
Skuddtakt: 10 skudd i minuttet
Ammunisjon: 20x138mmB | Tyskland | 11,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karine_Icher | 2023-02-04 | Karine Icher | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Franske golfspillere', 'Kategori:Fødsler 26. januar', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Golfspillere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra departementet Indre', 'Kategori:Solheim Cup-deltagere'] | Karine Icher (født 26. januar 1979 i Châteauroux) er en fransk profesjonell golfspiller som spiller på LPGA-touren og Ladies European Tour.
| Karine Icher (født 26. januar 1979 i Châteauroux) er en fransk profesjonell golfspiller som spiller på LPGA-touren og Ladies European Tour.
== Amatørkarriere ==
Karine Icher hadde en fremgangsrik amatørkarriere. Hun er to ganger fransk juniormester etter å ha vunnet for årsklassen jenter 15-16 i 1994 og årsklassen jenter 17-18 i 1996. I 1997 var hun del av det seirende europeiske laget som vant Vagliano-trofeet og vant Spanias International Amateur Open of Spain mens hun i 1998 vant den franske amatørcupen. I 1999 vant hun med det europeiske laget Vagliano-trofeet, var del av det vinnende franske laget ved det europeiske lagmesterskapet, forsvarte den franske amatørcupen og vant det Tysklands International Amateur Open.
I 2000 vant hun det franske International Amateur Open og var i 2000 deltager i det vinnende franske laget i Espirito Santo Trophy, som var amatør-verdensmesterskap for lag for kvinner, og sluttet som nummer fire i den individuelle konkurransen. Hun ble profesjonell den 1. september 2000 og ble den siste på Ladies European Tour kvalifiseringsskole som fikk fulle rettigheter for 2001 sesongen.
== Profesjonell karriere ==
I hennes debutsesong på LET i 2000 vant Icher to turneringer, Palmerston Ladies German Open og Mexx Sport Open og avsluttet året på tredjeplass på pengelisten, og nummer to bak Suzann Pettersen for tittelen Årets LET-debutant. I 2002 vant hun Caja Duero Open de Espana, fikk delt 7.-plass i Evian Masters og kvalifiserte seg på tredjeplass for det europeiske Solheim Cup-laget. Hun oppnådde å få en delvis adgang til LPGA-touren for 2003-sesongen etter å ha fått en delt 38.-plass på kvalifiseringsskolen i 2002, men valgte å fortsette fulltid på LET-touren. Hun oppnådde samme status som året før 2004-sesongen for LPGA-deltagelse ved å komme 65.-plass på kvalifiseringsskolen.Icher spilte hele sesongen på LET i 2004, og fikk fem topp ti-resultater medregnet seieren i Catalonia Ladies Masters. Hun oppnådde å beholde den delvise adgangen til LPGA-touren for 2005-sesongen med en delt 55.-plass på kvalifiseringsskolen, og valgte å spille sin debutsesong på LPGA. En andreplass i Corona Morelia Championship i Mexico betydde at hun bedret rangeringen sin og fikk full adgang til LPGA-sesongen 2005. Hun endte på 30.-plass på pengelisten i debutsesongen. Hun vendte tilbake til LET for å spille Catalonia Ladies Masters hvor hun forsvarte seieren fra året før. Hun begynte 2006-sesongen ved sammen med Gwladys Nocera å representere Frankrike ved Women's World Cup of Golf.
== Seire som profesjonell (6) ==
=== Ladies European Tour (5) ===
2001 Palmerston Ladies German Open, Mexx Sport Open, Dutch Open
2002 Caja Duero Open de Espana
2004 Catalonia Ladies Masters
2005 Catalonia Ladies Masters
== Resultater i major-turneringer ==
CUT = kvalifiserte seg ikke til andre halvdel av turneringen.
"D" delt
Grønn bakgrunn er seire. Gul bakgrunn er topp-10 resultat.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karine Icher – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Karine Icher – Olympics.com
(en) Karine Icher – Olympic.org
(en) Karine Icher – Olympedia
(en) Karine Icher – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(fr) Karine Icher – Frankrikes olympiske komité
(en) Karine Icher – LPGA-touren
(en) Karine Icher – Europatouren
(en) Karine Icher – TheSports.org
Profil på LET Tourens offisiells hjemmeside | |- | 11,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Aftermath | 2023-02-04 | The Aftermath | ['Kategori:Iron Maiden-sanger', 'Kategori:Sanger fra 1995', 'Kategori:Sangstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-09'] | «The Aftermath» er en sang fra Iron Maidens tiende album The X Factor. Sangen er den sjette sangen på albumet. Som mesteparten av sangene på The X Factor, så begynner denne sangen rolig, men glir raskt oer til en rytmisk og mørk sang. Sangen er skrevet av Steve Harris, Blaze Bayley og Janick Gers. Sangen har en spilletid på 6 minutter og 21 sekunder.
| «The Aftermath» er en sang fra Iron Maidens tiende album The X Factor. Sangen er den sjette sangen på albumet. Som mesteparten av sangene på The X Factor, så begynner denne sangen rolig, men glir raskt oer til en rytmisk og mørk sang. Sangen er skrevet av Steve Harris, Blaze Bayley og Janick Gers. Sangen har en spilletid på 6 minutter og 21 sekunder.
== Bakgrunn ==
«The Aftermath» er en sang som stiller spørsmål om hvorfor vi trenger krig. Den har og noen elementer fra «Fortunes of War», hvor sangen forteller om de psykologiske skadene etter en krig. | «The Aftermath» er en sang fra Iron Maidens tiende album The X Factor. Sangen er den sjette sangen på albumet. | 11,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_ungarske_garde | 2023-02-04 | Den ungarske garde | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2007', 'Kategori:Høyreekstremisme', 'Kategori:Paramilitære organisasjoner', 'Kategori:Ungarsk politikk'] | Den ungarske garde (ungarsk: «Magyar Gárda») er en høyreekstrem, nasjonalistisk paramilitær bevegelse i Ungarn. Den ble grunnlagt gjennom en «lojalitetsed til Ungarn» av dets medlemmer i Budaslottet i Budapest i august 2007. Bevegelsen støttes av, og utviklet seg ut fra, det høyreradikale partiet Jobbik. En av Magyar Gárdas grunnleggere, Gábor Vona er partileder i Jobbik.
Organisasjonens fulle navn er Magyar Gárda Hagyományőrző és Kulturális Egyesület (norsk: «Foreningen for Den ungarske garden til beskyttelse av tradisjoner og kultur»)
| Den ungarske garde (ungarsk: «Magyar Gárda») er en høyreekstrem, nasjonalistisk paramilitær bevegelse i Ungarn. Den ble grunnlagt gjennom en «lojalitetsed til Ungarn» av dets medlemmer i Budaslottet i Budapest i august 2007. Bevegelsen støttes av, og utviklet seg ut fra, det høyreradikale partiet Jobbik. En av Magyar Gárdas grunnleggere, Gábor Vona er partileder i Jobbik.
Organisasjonens fulle navn er Magyar Gárda Hagyományőrző és Kulturális Egyesület (norsk: «Foreningen for Den ungarske garden til beskyttelse av tradisjoner og kultur»)
== Forhold til Jobbik ==
Magyar Gárda har utviklet seg med utgangspunkt i partiet Jobbik, og partiets nåværende leder, Gábor Vona var en av Magyar Gárdas stiftere. Både Magyar Gárda og partiets nære relasjoner til denne er kontroversielt, og 10. mars 2008 trakk tre sentrale personer i Jobbik (Dávid Kovács, en av partiets stiftere og første leder, Ervin Nagy, komiteleder og Márton Fári, tidligere leder av partiets etiske komite) seg fra partiet som følge av denne tette kontakten, og utstedte en erklæring hvor de hevdet av «Jobbik har blitt uadskillelig fra Garden, og tar slik ansvar for noe det i det lange løp ikke kan kontrollere».
== Uniformering ==
Gardens utseende bringer tankene hen til det fascistiske Pilkorset. Uniformen består av svarte støvler, svarte bukser med hvit skjorte og svart vest med en løve på ryggen og et våpenskjold foran. De bærer skyggeluer og rød- og hvitstripede skjerf. Gardens våpenskjold er basert på den såkalte Ungarske Emeric og består av rød-hvite horisontale striper med 9 gyldne løver plassert på fire røde striper (3-3-2-1 løver per stripe. Løvene symboliserer forskjellige dyder; de første tre løvene står for styrke, tapperhet, disiplin (soldatens dyder); de to neste for ære, stolthet, utholdenhet (borgerens dyder); de to neste for tiltro og renhet (det offentliges dyder)og den siste for visdom (lederens viktigste dyd).
== Målsetting ==
Gruppen hevder selv at deres mål er «å forsvare det fysisk, psykisk og mentalt forsvarsløse Ungarn». Andre, som tidligere statsminister Ferenc Gyurcsány og den internasjonale presse, sammenligner bevegelsen med den nasjonalsosialistiske Sturmabteilung i Weimarrepublikkens Tyskland.Magyar Gárda har blitt beskyldt for å stå bak flere voldelige angrep på romer i Ungarn den siste tiden. Flere av disse angrepene har ført til regelrette drap.
== Forbud ==
Den ungarske påtalemyndigheten saksøkte bevegelsen, og anklaget denne for å ikke fylle kriteriene til å være en forening. Saken ble utsatt en rekke ganger, og da den endelig kom opp, blokkerte medlemmer av bevegelsen adgangen for journalister til rettsforhandlingene.
16. desember 2008 avsa retten i Budapest (Fővárosi Bíróság, tilsvarende den norske tingretten) kjennelse hvor Magyar Gárda ble oppløst, da retten slo fast at bevegelsen stred mot de minoritetsrettighetene som er garantert i den ungarske konstitusjonen. Bevegelsen anket avgjørelsen, men dette ble i første omgang opprettholdt av ankeinstansen (Fővárosi Ítélőtábla) den 2. juli 2009. Etter denne kjennelsen uttalte representanter for bevegelsen at de ville vurdere anke til den ungarske høyesterett, og om nødvendig helt til Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg og hevdet at det ungarske rettsvesen ga etter for politisk press.
== Reorganisering ==
Etter forbundet har bevegelsens ledere arbeidet for å omorganisere denne som en vanlig samfunnsmessigorganisasjon med navn Magyar Gárda-stiftelsen, og vært aktiv innen kulturelle og nasjonsbyggende aktiviteter, i stedet for politiske aksjoner. Den har avholdt minst ytterligere en edsavleggende seremonier, og planlegger flere rundt i landet.
Landets myndigheter protesterer på bevegelsens fornyede aktiviteter og påtalemyndigheten hevder at den nye organisasjonen er et forsøk på å omgå rettskjennelsene. I februar 2010 vedtok det ungarske parlamentet en lov som skjerper straffer for dem som deltar i forbudte organisasjoner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Magyar Gárda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Den ungarske garde (ungarsk: «Magyar Gárda») er en høyreekstrem, nasjonalistisk paramilitær bevegelse i Ungarn. Den ble grunnlagt gjennom en «lojalitetsed til Ungarn» av dets medlemmer i Budaslottet i Budapest i august 2007. | 11,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/You%E2%80%99ll_Never_Walk_Alone | 2023-02-04 | You’ll Never Walk Alone | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Celtic FC', 'Kategori:Fotballsanger', 'Kategori:Liverpool FC', 'Kategori:Sanger fra 1945', 'Kategori:Sanger fra USA', 'Kategori:Sanger fra musikaler'] | «You’ll Never Walk Alone» er en sang som ble skrevet av Richard Rodgers og Oscar Hammerstein II for Broadway-musikalen Carousel, som hadde premiere 19. april 1945. I den opprinnelige musikalen ble sangen sunget av Christine Johnson i rollen som Nettie Fowler.
Teksten i denne sangen handler om håp, tro og det å aldri gi opp selv i mørke stunder. Den ble derfor i en periode populær i mange kirkesamfunn i USA, og finnes i en rekke salmebøker. Sangen har i alle år vært en populær coverlåt og blitt spilt inn av flere kjente artister. Den mest populære versjonen ble gitt ut av Gerry & the Pacemakers i 1963, og toppet listene i Storbritannia og noen andre land. Blant andre kjente artister som har gitt ut låten finner vi Frank Sinatra, Elvis Presley, Ray Charles, Tom Jones, Aretha Franklin, Barbra Streisand, Olivia Newton-John og Judy Garland.
Sangen er i nyere tid kanskje mest kjent som fotballhymne. Den brukes av supportere til fotballklubber over hele verden, men assosieres først og fremst med supporterne til Liverpool Football Club, som har benyttet sangen siden tidlig på 1960-tallet, og det var her at «You’ll Never Walk Alone» hadde sin opprinnelse som fotballhymne. Før 1960 var det ikke vanlig at fotballsupportere i England sang på tribunene. Frem til da var det primært såkalte «heiarop» som var populært. Men rundt årsskiftet 1960 begynte dette å endre seg. Rundt om på fotballstadioner begynte folk å synge sanger som lå på de britiske hitlistene. Før hver hjemmekamp på Anfield stadion ble de ti øverste sangene på hitlistene spilt fra bunn til topp, slik at sang nummer én var den siste som ble spilt før avspark. Publikum sang med på disse, og de første årene var derfor The Beatles' låter svært populære rundt om i England, kanskje spesielt på Anfield, siden bandet var lokale gutter fra Liverpool. Frem til 1963 endret publikums favorittsanger seg med hitlistene. I oktober dette året ga en annen Liverpool-gruppe, Gerry & the Pacemakers, ut sangen «You’ll Never Walk Alone». Deres innspilling av låten nådde fort toppen av listene i England, og denne låten ble sunget som alle andre. Publikumet på Anfield var spesielt entusiastisk fordi dette var et lokalt band, og flere av bandets medlemmer, blant annet vokalisten Gerry Marsden, ofte selv var tilskuere på Anfield. Men da sangen forsvant fra hitlistene og DJ-en på Anfield unnlot å spille den, begynte Anfield-publikumet å rope «Where’s Our Song?» Sangen ble hentet frem igjen, og har siden da vært en gjenganger på Anfield.
«You’ll Never Walk Alone» har i de senere år blitt et viktig symbol for klubben. I 1992 tok laget sangtittelen inn i klubbemblemet, og tittelen står også skrevet på Shankly Gates på utsiden av Anfield.
Sangen har også blitt brukt i sammenheng med flere fotballtragedier. Etter brannen på Bradford Citys hjemmebane i 1985 hvor 56 mennesker mistet livet ble et veldedighetsband ved navnet «The Crowd» samlet til en nyinnspilling av sangen til ære for ofrene. Etter Hillsborough-tragedien i 1989, da 96 mennesker mistet livet, var også sangen et sentralt element da de døde skulle hedres.En versjon med Gli Scapoli ble spilt under rulleteksten på slutten av den norske kortfilmen Opptur (2008) med blant annet Torfinn Nag og Iren Reppen i rollene.I april 2020 ga sangeren Michael Ball og andre verdenskrig-veteranen Tom Moore ut en versjon av låten som del av Moores veldedighetskampanje for å samle inn penger til det britiske helsevesenet under koronaviruspandemien. Denne versjonen toppet den britiske singellista, og gjorde Moore til den eldste artisten som noensinne hadde toppet denne lista, i en alder av 99 år.
| «You’ll Never Walk Alone» er en sang som ble skrevet av Richard Rodgers og Oscar Hammerstein II for Broadway-musikalen Carousel, som hadde premiere 19. april 1945. I den opprinnelige musikalen ble sangen sunget av Christine Johnson i rollen som Nettie Fowler.
Teksten i denne sangen handler om håp, tro og det å aldri gi opp selv i mørke stunder. Den ble derfor i en periode populær i mange kirkesamfunn i USA, og finnes i en rekke salmebøker. Sangen har i alle år vært en populær coverlåt og blitt spilt inn av flere kjente artister. Den mest populære versjonen ble gitt ut av Gerry & the Pacemakers i 1963, og toppet listene i Storbritannia og noen andre land. Blant andre kjente artister som har gitt ut låten finner vi Frank Sinatra, Elvis Presley, Ray Charles, Tom Jones, Aretha Franklin, Barbra Streisand, Olivia Newton-John og Judy Garland.
Sangen er i nyere tid kanskje mest kjent som fotballhymne. Den brukes av supportere til fotballklubber over hele verden, men assosieres først og fremst med supporterne til Liverpool Football Club, som har benyttet sangen siden tidlig på 1960-tallet, og det var her at «You’ll Never Walk Alone» hadde sin opprinnelse som fotballhymne. Før 1960 var det ikke vanlig at fotballsupportere i England sang på tribunene. Frem til da var det primært såkalte «heiarop» som var populært. Men rundt årsskiftet 1960 begynte dette å endre seg. Rundt om på fotballstadioner begynte folk å synge sanger som lå på de britiske hitlistene. Før hver hjemmekamp på Anfield stadion ble de ti øverste sangene på hitlistene spilt fra bunn til topp, slik at sang nummer én var den siste som ble spilt før avspark. Publikum sang med på disse, og de første årene var derfor The Beatles' låter svært populære rundt om i England, kanskje spesielt på Anfield, siden bandet var lokale gutter fra Liverpool. Frem til 1963 endret publikums favorittsanger seg med hitlistene. I oktober dette året ga en annen Liverpool-gruppe, Gerry & the Pacemakers, ut sangen «You’ll Never Walk Alone». Deres innspilling av låten nådde fort toppen av listene i England, og denne låten ble sunget som alle andre. Publikumet på Anfield var spesielt entusiastisk fordi dette var et lokalt band, og flere av bandets medlemmer, blant annet vokalisten Gerry Marsden, ofte selv var tilskuere på Anfield. Men da sangen forsvant fra hitlistene og DJ-en på Anfield unnlot å spille den, begynte Anfield-publikumet å rope «Where’s Our Song?» Sangen ble hentet frem igjen, og har siden da vært en gjenganger på Anfield.
«You’ll Never Walk Alone» har i de senere år blitt et viktig symbol for klubben. I 1992 tok laget sangtittelen inn i klubbemblemet, og tittelen står også skrevet på Shankly Gates på utsiden av Anfield.
Sangen har også blitt brukt i sammenheng med flere fotballtragedier. Etter brannen på Bradford Citys hjemmebane i 1985 hvor 56 mennesker mistet livet ble et veldedighetsband ved navnet «The Crowd» samlet til en nyinnspilling av sangen til ære for ofrene. Etter Hillsborough-tragedien i 1989, da 96 mennesker mistet livet, var også sangen et sentralt element da de døde skulle hedres.En versjon med Gli Scapoli ble spilt under rulleteksten på slutten av den norske kortfilmen Opptur (2008) med blant annet Torfinn Nag og Iren Reppen i rollene.I april 2020 ga sangeren Michael Ball og andre verdenskrig-veteranen Tom Moore ut en versjon av låten som del av Moores veldedighetskampanje for å samle inn penger til det britiske helsevesenet under koronaviruspandemien. Denne versjonen toppet den britiske singellista, og gjorde Moore til den eldste artisten som noensinne hadde toppet denne lista, i en alder av 99 år.
== Norsk versjon ==
Kjell Skyllstad har skrevet en norsk tekst. På norsk bærer den tittelen «Du skal aldri ensom gå»
=== Innspilling ===
Adventkoret. Dir.: Bjørn Keyn. Ved flygelet: Kjell Skyllstad. Utgitt på 78-platen Harmoni 346 i 1957.
== Referanser == | «Walk» er en sang av Pantera, fra albumet Vulgar Display of Power. | 11,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Waffenfabrik_Solothurn | 2023-02-04 | Waffenfabrik Solothurn | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Rheinmetall'] | Waffenfabrik Solothurn var en våpenprodusent fra Sveits.
Det sveitsiske selskapet Schweizerische Industrie Gesellschaft (SIG) opprettet i 1923 fabrikken Solothurn AG i Solothurn for produksjon av ammunisjon. Selskapet ble så kjøpt opp av tyske Rheinmetall Borsig. Selskapet ble så brukt for å produsere våpen for Tyskland som ikke tyskerne selv fikk lov til å produsere på grunn av restriksjoner etter første verdenskrig ifølge Versaillestraktaten.
I 1929 produserte de det første maskingeværet; S2-100, som gikk under navnet MG29 i eksportkatalogen. Året etter kom en oppdatert versjon; S2-200, med eksportnavnet MG30. Dette ble basismodellen for de senere MG34 og MG42. Fabrikken sto også bak designet og fremstilling av en prototype av maskinpistolen MP34 under fabrikknavnet S1-100.
Selskapet ble lagt ned i 1949. | Waffenfabrik Solothurn var en våpenprodusent fra Sveits.
Det sveitsiske selskapet Schweizerische Industrie Gesellschaft (SIG) opprettet i 1923 fabrikken Solothurn AG i Solothurn for produksjon av ammunisjon. Selskapet ble så kjøpt opp av tyske Rheinmetall Borsig. Selskapet ble så brukt for å produsere våpen for Tyskland som ikke tyskerne selv fikk lov til å produsere på grunn av restriksjoner etter første verdenskrig ifølge Versaillestraktaten.
I 1929 produserte de det første maskingeværet; S2-100, som gikk under navnet MG29 i eksportkatalogen. Året etter kom en oppdatert versjon; S2-200, med eksportnavnet MG30. Dette ble basismodellen for de senere MG34 og MG42. Fabrikken sto også bak designet og fremstilling av en prototype av maskinpistolen MP34 under fabrikknavnet S1-100.
Selskapet ble lagt ned i 1949. | Waffenfabrik Solothurn var en våpenprodusent fra Sveits. | 11,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jubeldoktor | 2023-02-04 | Jubeldoktor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Doktorgrader og grader på tilsvarende nivå'] | Jubeldoktor (doctor jubilaris) er en tradisjonell betegnelse på en person som har hatt doktorgraden i 50 år eller mer. Tittelen blir i noen land fortsatt tildelt ved en særlig, høytidelig promosjon til den som 50 år tidligere har blitt promovert til doktor ved samme universitet. Tittelen er i dag bl.a. brukt i Sverige og Finland, og tradisjonen finnes også i Tyskland, der betegnet Goldene Doktor (bokstavelig: «gulldoktor»). I Sverige kan jubeldoktorer bruke særskilte akademiske grader, f.eks. fil.jubeldr. i stedet for fil.dr., med.jubeldr. i stedet for med.dr., jur.jubeldr. i stedet for jur.dr. osv.
| Jubeldoktor (doctor jubilaris) er en tradisjonell betegnelse på en person som har hatt doktorgraden i 50 år eller mer. Tittelen blir i noen land fortsatt tildelt ved en særlig, høytidelig promosjon til den som 50 år tidligere har blitt promovert til doktor ved samme universitet. Tittelen er i dag bl.a. brukt i Sverige og Finland, og tradisjonen finnes også i Tyskland, der betegnet Goldene Doktor (bokstavelig: «gulldoktor»). I Sverige kan jubeldoktorer bruke særskilte akademiske grader, f.eks. fil.jubeldr. i stedet for fil.dr., med.jubeldr. i stedet for med.dr., jur.jubeldr. i stedet for jur.dr. osv.
== Litteratur ==
E. Louis Backman: Jubeldoktoratet vid universiteten i Uppsala och Lund. (Acta Universitatis Upsaliensis. Skrifter rörande Uppsala universitet. C. 4.) 1962.
Högskoleverkets svensk-engelska ordbok: Jubeldoktor | Jubeldoktor (doctor jubilaris) er en tradisjonell betegnelse på en person som har hatt doktorgraden i 50 år eller mer. Tittelen blir i noen land fortsatt tildelt ved en særlig, høytidelig promosjon til den som 50 år tidligere har blitt promovert til doktor ved samme universitet. | 11,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huset_Valois | 2023-02-04 | Huset Valois | ['Kategori:Adelige franskmenn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Franske monarker', 'Kategori:Grever'] | Huset Valois (den bokstavelige meningen av Valois er «i dalen» eller «fra dalen») var en yngre gren av Huset Capet, og etterfulgte denne familien som konger av Frankrike fra 1328 til 1589. En yngre gren av familien regjerte som hertuger av Burgund fra 1361 til 1482.
Huset Valois var etterkommere av Karl av Valois, den fjerde sønnen av kong Filip III av Frankrike og baserte deres krav på den franske tronen ved å gå forut for Edvard III av England og Johanna II av Navarra ved en reintroduksjon av den saliske lov.
| Huset Valois (den bokstavelige meningen av Valois er «i dalen» eller «fra dalen») var en yngre gren av Huset Capet, og etterfulgte denne familien som konger av Frankrike fra 1328 til 1589. En yngre gren av familien regjerte som hertuger av Burgund fra 1361 til 1482.
Huset Valois var etterkommere av Karl av Valois, den fjerde sønnen av kong Filip III av Frankrike og baserte deres krav på den franske tronen ved å gå forut for Edvard III av England og Johanna II av Navarra ved en reintroduksjon av den saliske lov.
== Uventet arv ==
Posisjonen til Huset Capet syntes å ha vært helt sikker både under og etter regimet til Filip IV av Frankrike. Filip hadde tre overlevende sønner (Ludvig, Filip og Karl). Hver av sønnene ble konge av Frankrike etter hverandre, men de døde alle unge og uten mannlige arvinger (alle fikk dog døtre). Da Karl IV døde i 1328 var etterfølgelsen til den franske trone helt åpen.
I 1328 var det tre akseptable kandidater til tronen;
Jeanne, datter av Ludvig X, og som da var 16 år gammel. Hun ble Johanna II av Navarra i senere år.
Isabella av Frankrike, datter og eneste overlevende barn av Filip IV av Frankrike. Hun var søster til de tre foregående kongene. Hun hadde vært gift med den avdøde kong Edvard II av England og var mor til den nye konge av England, Edvard III.
Filip, sønn av Karl av Valois, som var den nærmeste mannlige arving til Filip III. Ettersom hans var bror av den avdøde Filip IV var han derfor en nevø av Filip IV og fetter av Ludvig X, Filip V og Karl IV. Ironisk kom han til å bli kjent som «den heldige» ettersom hans sjanser til å bli konge ble betraktet som meget tynne.Under den saliske lov, som kun anerkjente den mannlige slektslinje, ville tronen bli gitt via de mannlige etterkommerne av Karl av Valois. I England hørte kong Edvard III om nyhetene og gjorde sitt eget krav på den franske kronen. Hans mor var Isabella, søster av de tidligere tre kongene av Frankrike, og således var hans krav på tronen meget sterkt (om det ikke var for den saliske lov). Som ventet gikk den engelske kongens protester for døve ører. Det var opplagt at ingen franskmann ville akseptere en engelsk konge som deres hersker.
Da diplomati og forhandlinger feilet måtte Edvard III styrke sitt krav med makt om han skulle gjøre krav på tronen. Disse hendelsene var således en viktig grunn til hundreårskrigen mellom England og Frankrike.
== Liste av konger av Frankrike fra Huset Valois ==
=== Valois (direkte) ===
Philippe VI, den heldige 1328-1350, sønn av Karl av Valois
Johan II, den gode 1350-1364
Karl V, den vise 1364-1380
Karl VI, den best likte, senere kjent som den gale, 1380-1422
Karl VII, den seirende 1422-1461
Ludvig XI, den universelle edderkopp 1461-1483
Karl VIII, den vennlige 1483-1498
=== Valois-Orléans ===
Ludvig XII, far av sitt folk 1498-1515, barnebarns sønn av Karl V av Frankrike
=== Valois-Angoulême ===
Frans I – 1515-1547, barnebarns sønnesønn av Karl V av Frankrike Henrik II – 1547-1559
Frans II – 1559-1560
Karl IX – 1560-1574
Henrik III – 1574-1589Anvendelsen av salisk lov betydde at med at Valois-slektslinjene døde ut på den mannlige siden ville Huset Bourbon følge som etterkommere av Ludvig IX.
== Liste av konger fra Huset Valois i Polen ==
Henryk I – 1573-1574
== Andre betydningsfulle titler som ble holdt av Huset Valois ==
=== Grever og hertuger Anjou (Huset Valois-Anjou) ===
Louis I, hertug (1360–1383) (også konge av Jerusalem og Napoli som Ludvig I), andre sønn av Johan II av Frankrike
Ludvig II (1377–1417), sønn av (også konge av Napoli som Louis II)
Ludvig III (1403–1434), sønn av (også konge av Napoli som Ludvig III)
René I (1409–1480), bror av (også kong av Jerusalem og Napoli som René I)
Karl IV (1436–1481), nevø av foregående
=== Hertuger av Burgund (Huset av Valois-Burgund) ===
Filip II den djerve (1363–1404), fjerde sønn av Johan II av Frankrike
Johan II den fryktesløse (1404–1419)
Filip III den gode (1419–1467)
Karl I den modige (1467–1477)
Maria I den rike (1477–1482)
=== Hertuger av Brabant (Huset Valois-Burgund-Brabant) ===
Antoine I (1406–1415), andre sønn av of Filip den djerve av Burgund
Johan IV (1415–1427)
Filip I (1427–1430)
=== Grever av Nevers (Huset Valois-Burgund-Nevers) ===
Filip II (1404–1415), tredje sønn av Filip den djerve av Burgund
Karl I (1415–1464)
Johan II (1464–1491)
=== Grever og hertuger av Alençon (Huset Valois-Alençon) ===
Karl II, greve (1325–1346), andre sønn av Karl av Valois
Karl III, greve (1346–1361)
Peter II, greve (1361–1391)
Johan I, greve (1391–1414)
Johan I, hertug (1414–1415)
Johan II, hertug (1415-1424 og 1449–1474)
René I, hertug (1478–1492)
Karl IV, hertug (1492–1525)
== Familiegrener fra illegitime barn ==
Huset Valois-Dunois, grever av Longueville (se Jean de Dunois)
Huset Valois-Saint-Remy, grever av Saint-Rémy (se Jeanne av Valois-Saint-Rémy)
== Eksterne lenker ==
www.valois.org Arkivert 8. desember 2015 hos Wayback Machine. – Det kongelige Hus av Valois (engelsk og fransk) | Huset Valois (den bokstavelige meningen av Valois er «i dalen» eller «fra dalen») var en yngre gren av Huset Capet, og etterfulgte denne familien som konger av Frankrike fra 1328 til 1589. En yngre gren av familien regjerte som hertuger av Burgund fra 1361 til 1482. | 11,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ord_(informatikk) | 2023-02-04 | Ord (informatikk) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Informasjonsenheter'] | Ord (engelsk: word) er en benevnelse som benyttes om den naturlige datastørrelsen i en gitt datamaskin. Et ord er ganske enkelt en samling av bit som håndteres samtidig av maskinen. Antallet bit i et ord, kalt ordstørrelsen, er et viktig kjennetegn ved enhver datamaskinarkitektur. Vanlige ordstørrelser i dagens PC-er er 32 og 64 bit.
Ordstørrelsen påvirker mange sider av datamaskinens oppbygging og virkemåte. De aller fleste registrene er vanligvis på størrelse med et ord. Ordstørrelsen har sammenheng med hvor store tall datamaskinen opererer med. Mengden data som overføres mellom CPU og dataminnet er vanligvis på størrelse med et ord. Det samme er også adressene som brukes til å angi hvor noe ligger i minnet.
Moderne datamaskiner opererer ofte med ordstørrelser på 16, 32 og 64 bit. Et utall andre størrelser har blitt brukt opp gjennom historien, for eksempel 8, 9, 12, 18, 24, 36, 39, 40, 48 og 60 bit. Noen av de tidligste datamaskinene brukte titallsystemet istedenfor det binære, og hadde dermed ordstørrelser på 10 eller 12 desimale sifre. Noen hadde ikke noen fast ordstørrelse i det hele tatt.
Noen ganger er ordstørrelsen definert med tanke på kompatibilitet med tidligere datamaskiner. Den mest vanlige mikroprosessoren i personlige datamaskiner (slik som Intels Pentium og AMDs Athlon) er eksempler på dette. Intels IA-32-arkitektur er en utvidelse av designet til Intel 8086, som hadde en ordstørrelse på 16 bit. IA-32-prosessorer støtter fortsatt programmer skrevet for 8086 (x86), så definisjonen av et ord forble på 16 bit, selv om de nå vanligvis opererer med datatyper med 32 bit. Dette har blitt overført videre til x86-64-arkitekturen, som også definerer et ord som 16 bit, til tross for at de er laget for å vanligvis jobbe med datatyper med 64 bit.
| Ord (engelsk: word) er en benevnelse som benyttes om den naturlige datastørrelsen i en gitt datamaskin. Et ord er ganske enkelt en samling av bit som håndteres samtidig av maskinen. Antallet bit i et ord, kalt ordstørrelsen, er et viktig kjennetegn ved enhver datamaskinarkitektur. Vanlige ordstørrelser i dagens PC-er er 32 og 64 bit.
Ordstørrelsen påvirker mange sider av datamaskinens oppbygging og virkemåte. De aller fleste registrene er vanligvis på størrelse med et ord. Ordstørrelsen har sammenheng med hvor store tall datamaskinen opererer med. Mengden data som overføres mellom CPU og dataminnet er vanligvis på størrelse med et ord. Det samme er også adressene som brukes til å angi hvor noe ligger i minnet.
Moderne datamaskiner opererer ofte med ordstørrelser på 16, 32 og 64 bit. Et utall andre størrelser har blitt brukt opp gjennom historien, for eksempel 8, 9, 12, 18, 24, 36, 39, 40, 48 og 60 bit. Noen av de tidligste datamaskinene brukte titallsystemet istedenfor det binære, og hadde dermed ordstørrelser på 10 eller 12 desimale sifre. Noen hadde ikke noen fast ordstørrelse i det hele tatt.
Noen ganger er ordstørrelsen definert med tanke på kompatibilitet med tidligere datamaskiner. Den mest vanlige mikroprosessoren i personlige datamaskiner (slik som Intels Pentium og AMDs Athlon) er eksempler på dette. Intels IA-32-arkitektur er en utvidelse av designet til Intel 8086, som hadde en ordstørrelse på 16 bit. IA-32-prosessorer støtter fortsatt programmer skrevet for 8086 (x86), så definisjonen av et ord forble på 16 bit, selv om de nå vanligvis opererer med datatyper med 32 bit. Dette har blitt overført videre til x86-64-arkitekturen, som også definerer et ord som 16 bit, til tross for at de er laget for å vanligvis jobbe med datatyper med 64 bit.
== Bruk ==
Alt ettersom hvordan datamaskinen er organisert, blir datatyper på størrelse med ordstørrelsen brukt til:
Heltall: Lagringsplasser for heltall kan være tilgjengelige i en eller flere størrelser, men én av disse vil nesten alltid være på størrelse med et ord. De andre vil enten være fraksjoner av et ord eller bestå av et helt antall ord. De mindre størrelsene benyttes for å spare plass under lagring når tallverdiene er små. Inne i prosessoren vil verdiene vanligvis oppbevares og behandles i form av ord.
Flyttall: Flyttall lagres vanligvis i et helt antall ord.
Adresser: Adresser må kunne være så store som nødvendig, men ikke for store. Vanligvis representeres de med ett ord, men andre størrelser er også mulig.
Registre: Prosessorens registre må være store nok til å få plass til de dataene de skal håndtere, enten det er heltall, flyttall eller adresser. Mange datamaskiner har generelle registre som kan brukes til mange slags data. Disse registrene må være store nok til å få plass til den største dataenheten, som vanligvis er tilsvarer ordstørrelsen på den aktuelle arkitekturen.
Minneaksesser: Når prosessoren leser fra minnet og inn i et register, eller skriver innholdet i et register ut til minnet, overfører den ofte ett ord om gangen. Med enkle minnesystemer gjøres dette over databussen, som ofte har en bredde tilsvarende ett eller ett halvt ord. Når cacher inngår i minnesystemet, er det forbindelsen mellom prosessor og det første cache-nivået som overfører ord. Lenger ned i minnehierarkiet overføres som regel flere ord om gangen.
Adresseringsenhet: I en gitt arkitektur vil etterfølgende adresser representere etterfølgende minneenheter. I de fleste datamaskiner vil vil disse enhetene kunne holde på et tegn (byte) eller et ord. Noen få har også kunnet adressere enkeltbit. Hvis enheten er et ord, vil man kunne aksessere en større minnemengde for en gitt adressestørrelse. På den annen siden vil man ved å bruke enheter bestående av byte kunne adressere enkelttegn.
Instruksjoner: Instruksjoner utgjør vanligvis fraksjoner av eller et helt antall ord. Dette er et naturlig valg når instruksjoner og data deler det samme minnesystemet. I Harvard-arkitekturer er det ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom ordstørrelsen for instruksjoner og for data.
== Valg av størrelse ==
Valg av ordstørrelse er en viktig faktor når man designer en ny datamaskinarkitektur. Ofte vil de forskjellige bruksområdene ha preferanser for forskjellige antall bit, men for designet i sin helhet vil det være best om man holder seg til én størrelse eller et lite antall størrelser. Disse størrelsene vil enten består av et helt antall av en grunnleggende størrelse, eller gå opp et helt antall ganger i en grunnleggende størrelse. Denne grunnleggende størrelsen blir ordstørrelsen.
Tegn- eller bytestørrelsen har ofte betydning for valget av ordstørrelse. Frem til midten av 1960-årene lagret man ofte tegn i seks bit, som gjorde det mulig å representere 64 forskjellig tegn (store bokstaver, sifre, osv.). Ettersom det var mest praktisk, valgte man å ha ord som bestod av et helt antall tegn. I 6-bit binære maskiner var en ordstørrelse på 36-bit vanlig, noe som også passet godt til flyttall.
Da IBM lanserte System/360 ble det standard å benytte 8 bit til å representere tegn, noe som gjorde at også små bokstaver kunne brukes. Ordstørrelsen ble følgelig multipler av 8 bit, med 16, 32 og 64 bit som vanlige ordstørrelser.
=== Arkitekturer med varierende ordstørrelse ===
Tidlige maskiner hadde gjerne arkitekturer som benyttet noe som har blitt kalt variabel ordstørrelse. I slike maskiner hadde ikke operander noen fast størrelse. En spesiell markering ble isteden brukt for å angi slutten. Slike maskiner lagret ofte tall som BCD-kode. Eksempler på slike maskiner er IBM 702, IBM 705, IBM 7080, IBM 7010, UNIVAC 1050, IBM 1401 og IBM 1620.
=== Ord- og byteadressering ===
Hvordan minnet er lagt opp i en arkitektur avhenger av ordstørrelsen, og da spesielt størrelsen på den minste minneenheten som kan adresseres direkte. Dette har ofte hvert et ord, noe som gjør at etterfølgende adressenumre viser til etterfølgende ord i minnet. Dette er hensiktsmessig for datamaskiner som nesten alltid opererer på data som består at ett eller flere hele ord. Dette gjør at adressene blir mindre enn om man hadde kunnet adressere mindre enheter, noe som sparer plass. Dette gjør det igjen mulig å ha mindre instruksjoner eller flere forskjellige typer instruksjoner.
Når behandling av individuelle byte er vanlig, vil det være mer praktisk å kunne adressere hvert enkelt byte i minnet fremfor de større ordene. Dette krever flere bit i adressen for samme mengde minne. Det er fortsatt mulig å adressere ord, så lenge de består av et helt antall byte. Dette var løsningen man valgte for IBM 360, og har vært den mest vanligste siden.
=== Toerpotens ===
Avhengig av presisjonen man er ute etter, trenger man forskjellige mengder minne for å lagre verdier. Det vanligste er at disse størrelsene er størrelsen på den minste adresserbare dataenheten (byte eller ord) ganget med en toerpotens. For å regne om en indeks inn i en tabell til en minneadresse trenger man dermed bare å utføre et bitskift fremfor å måtte utføre en multiplikasjon. Grunnet dette er antallet byte i et ord i moderne datamaskiner en toerpotens.
== Størrelsefamilier ==
Ettersom datamaskiner har blitt mer komplekse, har viktigheten av én sentral ordstørrelse i en arkitektur gått ned. De mer avanserte prosessorene i dag kan håndtere mange forskjellige datastørrelser, men markedskreftene presser på for å beholde bakoverkompatibilitet med eksisterende prosessorer. Resultatet er at det som ville vært den sentrale ordstørrelsen i det nye designet blir nødt til å dele rollen med den sentrale ordstørrelsen i det gamle designet. Den originale ordstørrelsen blir dermed værende i alle fremtidige kompatible design og blir dermed basisen i en størrelsefamilie.
Midt i 1970-årene utviklet Digital Equipment Corporation (DEC) VAX som en etterfølger til PDP-11. Selv om VAX var en 32-bit arkitektur, brukte de betegnelsen word (ord) om en størrelse på 16 bit mens betegnelsen longword (langt ord) ble benyttet om 32 bit. Dette står i kontrast til tidligere maskiner, hvor den naturlige datastørrelsen ble kalt ord og den halve størrelsen halvord, hvis noe i det hele tatt. I tillegg kalte VAX 64 bit for quadword, hvor quad kommer av det latinske ordet for fire.
Et annet eksempel er x86-familien. Den originale 8086-arkitekturen hadde en ordstørrelse på 16 bit, men den senere 80386 var en prosessor som opererte med 32 bit. Hadde 80386 vært et selvstendig design, ville ordstørrelsen vært 32 bit, men som en videreføring av 8086-designet forble benevnelsen ord knyttet til en datastørrelse på 16 bit. Det samme skjedde igjen med x86-64 som gikk over til 64 bit som naturlig enhet, men beholdt kompatibiliteten med de tidligere 16- og 32-bit prosessorene, og dermed 16-bit ord.
Dermed vil man i dag se datamaskinarkitekturer basert på en familie med nært beslektede størrelser snarere enn én enkelt altoverskyggende ordstørrelse. I en slik familie vil de mindre størrelsen gå et helt antall ganger opp i de større. Å trekke frem én av disse størrelsene som ordstørrelsen vil virke tilfeldig, og den størrelsen som kalles ord kan hete det kun av historiske grunner.
== Dword, Qword og Oword ==
Sentrale størrelser utover ordet får gjerne egne navn. Dword (double word eller dobbeltord) er en enhet dobbelt så stor som et ord. På x86-maskiner, hvor ordstørrelsen er 16 bit, vil dword stå for en dataenhet på 32 bit eller 4 byte.
Qword (quadword eller kvadrupelord) er en dataenhet like stor som fire ord. For å igjen bruke x86 som eksempel, vil et Qword består av 64 bit siden et ord består av 16 bit enten prosessoren er 16-, 32- eller 64-bit.
Intel har brukt benevnelsen double quadrouple word eller DQword om dataenheten på 128 bit brukt av SSE. I Microsofts x86-baserte Macro Assembler (MASM) ble den samme datastørrelsen kalt Oword (octuple word). Benevnelsene octaword og double quadword (DQ) er også brukt.
== Litteratur ==
Gerrit A. Blaauw & Frederick P. Brooks (1997). Computer Architecture: Concepts and Evolution. Addison-Wesley. ISBN 0-201-10557-8.
Anthony Ralston & Edwin D. Reilly (1993). Encyclopedia of Computer Science Third Edition. Van Nostrand Reinhold. ISBN 0-442-27679-6.
== Referanser == | Ord () er en benevnelse som benyttes om den naturlige datastørrelsen i en gitt datamaskin. Et ord er ganske enkelt en samling av bit som håndteres samtidig av maskinen. | 11,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arora | 2023-02-04 | Arora | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fri programvare', 'Kategori:Linux-programmer', 'Kategori:Nettlesere'] | Arora er en kryssplattform open-source nettleser som bruker WebKit-motoren, bygget oppå Qt. Den har et minimalistisk lettvekts-grensesnitt, som inkluderer bruk av faner, enkle historie- og bokmerker-funksjoner og global bruker-CSS.
| Arora er en kryssplattform open-source nettleser som bruker WebKit-motoren, bygget oppå Qt. Den har et minimalistisk lettvekts-grensesnitt, som inkluderer bruk av faner, enkle historie- og bokmerker-funksjoner og global bruker-CSS.
== Historie ==
Den originale kodebasen ble skrevet for Trolltech av Benjamin C Meyer ("icefox"), en Qt-utvikler. Den ble sluppet som Qt Demo Browser (Qt Prøve-Nettleser) som en del av Qt 4.4.0, for å demonstrere mulighetene til den da nye Qt-WebKit-integrasjonen. Etter dette jobbet Meyer videre på koden uavhengig, med navnet Arora.
== Referanser ==
== Se også ==
Nettleser
Liste over frie nettlesere
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Arora (web browser) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | programmeringsspråk = C++ | 11,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ch%C3%A2teau_de_Taillebourg | 2023-02-04 | Château de Taillebourg | ['Kategori:0°V', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byggverk i Nouvelle-Aquitaine', 'Kategori:Charente-Maritime', 'Kategori:Ruiner i Frankrike', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Slott i Frankrike'] | Château de Taillebourg er en tidligere fransk festning fra middelalderen, i dag i ruiner, som er bygget på toppen av et berg med utsyn over landsbyen Taillebourg og dalen langs elven Charente. Den ligger i det franske departementet Charente-Maritime.
Festningens plassering i terrenget er meget strategisk og ble i middelalderen betraktet som uinntagelig, og var derfor midtpunkt i en rekke konflikter i løpet av middelalderen. Den var fokus i flere episoder i løpet av Saintongekrigen og deretter i hundreårskrigen.
I 1194 inntok og ødela Rikard Løvehjerte festningen. Geoffrey III av Rancon, herre over festningen, ble drept i denne striden. Rikard hadde kjempet mot sin far i en allianse sammen med sine brødre og den franske kongen Ludvig VII av Frankrike. Dette opprøret mot kong Henrik II av England feilet, og som resultat mistet Rikard sin makt som hertug av Aquitaine. I et senere hærtokt bekjempet Rikard opprørske adelsmenn i sitt gamle hertugdømme som da var kontrollert av hans far. Denne konflikten varte i fem år og endte med en seier for Rikard og hans ødeleggelse av den antatte uangripelige festningen i Taillebourg. Festningen var utilgjengelig fra tre sider, beskyttet av bratte fjell, og den fjerde siden mot landsbyen var godt befestet. Rikard forsto at en erobring av festningen i Taillebourg ville føre til at de øvrige opprørske baronene ville gi seg. Hans erobring av Taillebourg var hans første store militære seier.
Den nåværende festningen var en base for Ludvig IX av Frankrike som gjest av Geoffrey IV av Rancon før slaget ved Taillebourg i 1242.
Château de Taillebourg har i dag blitt omgjort til en offentlig hage hvor man kan se galleriet med skåldehuller, brystvernet fra 1700-tallet og den gamle festningens rom under bakken. Stedets geografiske posisjon gir et utmerket utsyn utover dalen Charente. | Château de Taillebourg er en tidligere fransk festning fra middelalderen, i dag i ruiner, som er bygget på toppen av et berg med utsyn over landsbyen Taillebourg og dalen langs elven Charente. Den ligger i det franske departementet Charente-Maritime.
Festningens plassering i terrenget er meget strategisk og ble i middelalderen betraktet som uinntagelig, og var derfor midtpunkt i en rekke konflikter i løpet av middelalderen. Den var fokus i flere episoder i løpet av Saintongekrigen og deretter i hundreårskrigen.
I 1194 inntok og ødela Rikard Løvehjerte festningen. Geoffrey III av Rancon, herre over festningen, ble drept i denne striden. Rikard hadde kjempet mot sin far i en allianse sammen med sine brødre og den franske kongen Ludvig VII av Frankrike. Dette opprøret mot kong Henrik II av England feilet, og som resultat mistet Rikard sin makt som hertug av Aquitaine. I et senere hærtokt bekjempet Rikard opprørske adelsmenn i sitt gamle hertugdømme som da var kontrollert av hans far. Denne konflikten varte i fem år og endte med en seier for Rikard og hans ødeleggelse av den antatte uangripelige festningen i Taillebourg. Festningen var utilgjengelig fra tre sider, beskyttet av bratte fjell, og den fjerde siden mot landsbyen var godt befestet. Rikard forsto at en erobring av festningen i Taillebourg ville føre til at de øvrige opprørske baronene ville gi seg. Hans erobring av Taillebourg var hans første store militære seier.
Den nåværende festningen var en base for Ludvig IX av Frankrike som gjest av Geoffrey IV av Rancon før slaget ved Taillebourg i 1242.
Château de Taillebourg har i dag blitt omgjort til en offentlig hage hvor man kan se galleriet med skåldehuller, brystvernet fra 1700-tallet og den gamle festningens rom under bakken. Stedets geografiske posisjon gir et utmerket utsyn utover dalen Charente. | Château de Taillebourg er en tidligere fransk festning fra middelalderen, i dag i ruiner, som er bygget på toppen av et berg med utsyn over landsbyen Taillebourg og dalen langs elven Charente. Den ligger i det franske departementet Charente-Maritime. | 11,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geni.com | 2023-02-04 | Geni.com | ['Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nettsamfunn', 'Kategori:Slektsforskning', 'Kategori:Web 2.0'] | Geni er et slektsforskningsnettsted eiet av det israelske selskapet MyHeritage. Nettstedet ble lansert 16. januar 2007 av firmaet Geni, Inc. Formålet med nettstedet er å bygge opp et altomfattende slektstre, kalt «verdenstreet», der alle mennesker som har levd i teorien skal være knyttet sammen. Arbeidet er basert på at brukerne samarbeider om et felles, stort slektstre. Over tredve millioner profiler ble opprettet av over to millioner brukere per 30 september 2008. Geni eide også firmaet som driver forretningsmeldingstjenesten Yammer, som ble solgt til Microsoft i 2012.I 2012 ble Geni.com oppkjøpt av MyHeritage, men tjenesten drives fortsatt som en separat tjeneste sett fra brukerne, og har per mars 2019 over 130 millioner profiler i sitt felles slekstre.
| Geni er et slektsforskningsnettsted eiet av det israelske selskapet MyHeritage. Nettstedet ble lansert 16. januar 2007 av firmaet Geni, Inc. Formålet med nettstedet er å bygge opp et altomfattende slektstre, kalt «verdenstreet», der alle mennesker som har levd i teorien skal være knyttet sammen. Arbeidet er basert på at brukerne samarbeider om et felles, stort slektstre. Over tredve millioner profiler ble opprettet av over to millioner brukere per 30 september 2008. Geni eide også firmaet som driver forretningsmeldingstjenesten Yammer, som ble solgt til Microsoft i 2012.I 2012 ble Geni.com oppkjøpt av MyHeritage, men tjenesten drives fortsatt som en separat tjeneste sett fra brukerne, og har per mars 2019 over 130 millioner profiler i sitt felles slekstre.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisiell blogg
(en) Geni.com – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Next Generation Of Genealogy Sites – The Wall Street Journal-artikkel om Geni. 15. februar 2007. | , , | 11,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sonja_Henie | 2023-02-04 | Sonja Henie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 12. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 8. april', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Kunstløpere for Oslo Skøiteklub', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Norgesmestere i kunstløp', 'Kategori:Norske filantroper', 'Kategori:Norske kunstløpere', 'Kategori:Norske kunstsamlere', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i kunstløp', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer fra USA født i Norge', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Verdensmestere i kunstløp'] | Sonja Henie (1912–1969) var en norsk kunstløper, OL-vinner, filmskuespiller og kunstmesén. Hun vant gull i tre OL. Hun vant også ti verdensmesterskap og seks europamesterskap på rad (1927–1936 og 1931–1936). Hun gikk for Oslo Skøiteklub. På høyden av sin karriere var hun Hollywoods best betalte filmstjerne.I 1986 ble det avduket en statue av henne, utført av Per Ung, ved Frogner Stadion i Oslo.
Sonja Henie og hennes ektefelle, Niels Onstad, gav store deler av sin kunstsamling til Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden i Bærum.
| Sonja Henie (1912–1969) var en norsk kunstløper, OL-vinner, filmskuespiller og kunstmesén. Hun vant gull i tre OL. Hun vant også ti verdensmesterskap og seks europamesterskap på rad (1927–1936 og 1931–1936). Hun gikk for Oslo Skøiteklub. På høyden av sin karriere var hun Hollywoods best betalte filmstjerne.I 1986 ble det avduket en statue av henne, utført av Per Ung, ved Frogner Stadion i Oslo.
Sonja Henie og hennes ektefelle, Niels Onstad, gav store deler av sin kunstsamling til Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden i Bærum.
== Barndom og oppvekst ==
Sonja Henie var eneste datter til Wilhelm Henie (1872–1937) og Selma Lochmann-Nielsen (1888–1961). Hun vokste opp i Thomas Heftyes gate i Kristiania, rett i nærheten av Frogner stadion. Faren drev kåpe- og pelsforretning i Prinsens gate, og i tillegg hadde begge foreldrene arvet betydelige formuer.
Faren hadde i sin tid selv vært aktiv idrettsutøver og ble verdensmester i 100 km banesykling i 1894. Han hadde også en andreplass i europamesterskapet i hurtigløp på skøyter 1896. Sonja og broren Leif ble oppmuntret til å drive med idrett fra ung alder. Leif tok med seg søsteren ut på isen som seksåring, og en av skøyteklubbens trenere mente hun hadde talent. Faren ble veldig begeistret, og satte i gang omfattende treningsopplegg, og hun ble tatt ut av skolen allerede i fjerde klasse for å gå på skøyter på heltid. Sonja drev blant annet også med tennis, svømming og riding i tillegg til kunstløp. Faren hennes sørget for å skaffe henne de beste mulige trenerne, blant annet den russiske ballerinaen Tamara Karsavina, for at hun skulle kunne nå så langt som mulig.Men Sonja Henie spilte også tennis, og meldte seg inn i Oslo tennisklub (OTK) på sin sekstenårsdag i 1928. I 1929 tok hun en delt tredjeplass i NM i tennis i Drammen. OTK skrev selv om dette at «man merket seg at 3. premien gikk til Marion Cramer og den unge skøytestjernen Sonja Henie».
== Mesterskapsdeltagelser ==
Henie vant sin første større konkurranse allerede som tiåring, da hun vant norgesmesterskapet i kunstløp. Under de første olympiske vinterleker i Chamonix i 1924 endte hun på åttendeplass av åtte deltagere, i en alder av 11. Faren klagde høylytt over resultatet, og mente at datteren ikke hadde blitt tatt på alvor. Henie vant sitt første verdensmesterskap i 1927 som 14-åring. Det påfølgende året vant hun sitt første OL-gull, og forsvarte tittelen i 1932 og 1936. Hun vant til sammen ti verdensmesterskap på rad, det siste i 1936. Hun vant også seks europamesterskap på rad fra 1931 til 1936. Ingen andre kunstløpere har vunnet tre OL-gull på rad etter at Sonja Henie gjorde det.
Hun vant til sammen syv norgesmesterskap (1923-1929) og ble også norgesmester i parløp sammen med Arne Lie i 1926-1928. I denne tiden drev hun aktivt med ballett, noe som hadde stor betydning for hvordan hun videreutviklet kunstløp som en verdensidrett. I 1936 ble de fjerde olympiske vinterleker arrangert i Garmisch-Partenkirchen, og Henie gjorde hitlerhilsen i forbindelse med lekene. I ettertid hevdet Henie at hilsenen var en høflig gest og ikke politisk motivert; hun var idrettsutøver og kunstner og på ingen måte politisk aktiv. Episoden vakte ikke nødvendigvis så stor oppmerksomhet der og da, men bildene av hilsenen kom til å forfølge henne resten av livet. Hun ble sterkt fordømt av den norske pressen.
I løpet av sin konkurransekarriere reiste Henie mye og jobbet med mange utenlandske trenere. Hjemme i Oslo trente hun på Frogner stadion, med blant andre Hjørdis Olsen og Oscar Holte som trenere. Senere i konkurransekarrieren trente hun hovedsakelig i London under amerikaneren Howard Nicholson. Begge foreldrene reiste sammen med Sonja og fungerte som hennes managere.
== Profesjonell karriere og filmkarriere ==
=== Inn i Hollywood ===
Etter OL i 1936 ble Henie profesjonell, og bare en måned etter OL undertegnet hun en turnékontrakt med den amerikanske manageren Arthur M. Wirtz. En av grunnene til at hun ga seg som konkurranseutøver var at det ikke var mye igjen å erobre som idrettsamatør, men yngre utøvere begynte også å presse på som sterke utfordrere. Sonja hadde filmdebutert allerede som 15-åring i en liten rolle i den norske filmen Syv dage for Elisabeth, og i 1929 spilte hun seg selv i dokumentarfilmen Se Norge. Sonja og faren bestemte seg for å satse på en Hollywood-karriere, og fikk napp hos Darryl F. Zanuck, sjefen i 20th Century Fox. Sonja debuterte med hovedrollen i Isens dronning (One in a Million) i 1936, noe som ble en enorm suksess. Oppfølgeren På glattisen (Thin Ice) (1937), med Tyrone Power som motspiller, ble også en suksess.
I 1937 ble hun, som den til da yngste, utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Samme år døde faren Wilhelm Henie brått, noe som for henne ikke bare var å miste et familiemedlem, men også hennes viktigste manager og støttespiller. Etter to nye filmer (Happy Landing og My Lucky Star, begge 1938), fikk hun en ny femårskontrakt med 160 000 dollar per film og tre filmer per år, ble hun verdens best betalte filmskuespiller. Skøytescenene var sterkt vektlagt i filmene, der handlingen gjerne foregikk om vinteren. Sonja spilte ofte en jente fra et europeisk land på grunn av sin sterke aksent.
=== Andre verdenskrig og etterkrigstiden ===
Da Norge ble okkupert av Tyskland i 1940, mottok Sonja Henie en henvendelse om å bidra med penger til treningsleiren Little Norway. Hun svarte at hun som amerikansk statsborger ikke kunne hjelpe. Etter at USA ble med i krigen, ombestemte hun seg, men hun ble aldri helt tilgitt for sin opprinnelig negative holdning. I 1941 fikk Henies filmkarriere en ny oppblomstring med blant annet filmen Sun Valley Serenade (norsk tittel: Høyfjellets sang). I den filmen spilte hun en norsk flyktning, og Glenn Miller med orkester var sentrale i filmen med musikalske klassikere som Chattanooga Choo Choo, Moonlight Serenade og In the Mood. Også de to neste filmene var krigsrelaterte (Iceland, 1942, og Wintertime, 1943). Etter disse mistet Henie kontrakten med 20th Century Fox, og hun medvirket i to filmer til for andre selskaper (It's a Pleasure, 1945, og The Countess of Monte Cristo, 1948 – norsk tittel: Grevinnen av Monte Cristo).
=== Slutten på filmkarrieren ===
Henie hadde i flere år hatt suksess med isshow samtidig med filmkarrieren, og etter at filmkarrieren var over satset hun fullt og helt på showene. Hun hadde suksess i både USA og Europa, men torde først å besøke Norge i 1953 da hun opptrådte på Jordal Amfi for titusener av mennesker og også kongefamilien. Forestillingene var vellykkede både kunstnerisk og økonomisk, og etter 33 forestillinger hadde 360 000 mennesker fra hele Norge sett showet. Den utøvende karrieren hennes tok slutt etter et mislykket forsøk på å erobre Latin-Amerika. Da var hun over 40 år.
== Privatliv ==
Henie var gift tre ganger. Først giftet hun seg med Dan Topping i 1940. De skiltes i 1945. Hennes andre ektemann var Winthrop Gardiner Jr. De giftet seg i 1949 og skiltes i mai 1956. I juni 1956 giftet hun seg for tredje gang, med skipsrederen Niels Onstad. Begge var samlere av moderne kunst, og slapp snart opp for plass der kunsten deres kunne stilles ut. Derfor opprettet de i 1961 en stiftelse som de ga penger og kunstverker til, slik at Henie-Onstad Kunstsenter kunne etableres på Høvikodden i Bærum. Senteret ble åpnet i september 1968.
I september 1968 ble Henie syk og lagt inn på sykehus på grunn av lungebetennelse. Hun ble sakte bedre, og på grunnlag av blodprøver ble det konstatert at hun hadde leukemi. Ifølge broren Leif fikk ikke Sonja vite den faktiske diagnosen, men ble fortalt at hun led av anemi og trengte hvile. Hun reiste i september 1969 sammen med ektemannen til Sveits, og i oktober til Paris. 12. oktober fløy de hjem mot Oslo, og Henie døde på flyet. Hun ble bare 57 år gammel. Hun er begravd sammen med Onstad i Bærum, på en bakketopp med utsikt over Henie-Onstad kunstsenter.
== Betydning og anerkjennelse ==
Henie påvirket kunstløpsporten sterkt, og ifølge sportsjournalist Sandra Stevenson endret hun kunstløp fra å være en fritidsaktivitet for overklassen til å bli en seriøs konkurranseidrett. På 1900-tallet innebar kunstløp en lang teknisk del der utøverne utførte ulike bevegelser. Det ble spilt musikk i bakgrunnen, men bevegelsene ble utført hver for seg, og ikke som et helhetlig program. Takket være Henies kunstneriske utdannelse klarte hun å planlegge en koreografi som fulgte musikken i sine egne løp. Hun er kjent som den første kunstløperen som virkelig tok i bruk dansekoreografer i idretten, og tok med seg «dansen ut på isen». I tillegg brukte hun kort skjørt under opptredenene sine, noe som gjorde det mulig å utføre enda vanskeligere element. På denne tiden var det vanlig at løperne brukte lange kjoler og svarte skøyter, men Henie gjorde hvite skøyter populært.Henie fikk flere priser og premier for idrettsprestasjonene sine. I 1938 ble hun utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for sine idrettslige og kunstneriske prestasjoner, og for å fremme Norge i utlandet. Hun ble den til da yngste personen som noen gang hadde fått denne utmerkelsen. I 1976 ble Henie valgt til World Figure Skating Wall of Fame. Sportmagasinet Sports Illustrated kåret henne i 2000 til tidenes fjerde beste kvinnelige idrettsutøver.I forbindelse med Sonja Henies 100-årsdag ble det i 2012 satt opp en musikal om hennes liv i Bærum kulturhus. Musikalen hadde navnet Isdronningen – Sonja Henie, ble skrevet av Cecilie Due (manus) og Helge Sunde (musikk) og satt opp av Bærum Musikk- og Danseteater.Sonja Henie fikk ikke like stor anerkjennelse som filmstjerne i Norge som hun fikk i USA. Da hun dukket opp på et norsk frimerke i 1990, var det som ung kunstløper, og ikke som filmstjerne. Sonja Henie blir av mange ansett som den internasjonalt mest kjente norske kvinne gjennom historien, og har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
I 2012 markerte Posten 100-årsjubileet for Sonja Henies fødsel med å utgi to nye frimerker av henne.
=== Stedsnavn ===
Sonja Henie er hedret med Sonja Henies plass i Oslo, og Sonja Henies gate på Tjensvoll i Stavanger.
=== Biografier ===
Broren Leif Henie ga i 2008 ut biografien Min søster Sonja Henie : i sin egen skygge på Juritzen Forlag. Andre forfattere har også gitt ut bøker om henne:
Reidar Børjeson: Sonja – Henie Onstad Kunstsenter (1990)
Merete Lie Hoel: Sonja Henie – Grøndahl og Dreyer (1992)
Bodil Stenseth: Sonja Henie – kvinne på is (2002)
=== Filmen Sonja (2018) ===
Dramafilmen Sonja om hennes liv hadde premiere 25. desember 2018, til gode anmeldelser i blant annet Adresseavisen, Dagbladet, Bergens Tidende og Dagsavisen.
== OL-medaljer ==
1928 St. Moritz - Gull i kunstløp, single damer
1932 Lake Placid - Gull i kunstløp, single damer
1936 Garmisch-Partenkirchen - Gull i kunstløp, single damer
== VM-medaljer ==
VM 1926 Stockholm - Sølv i kunstløp, single damer
VM 1927 Oslo - Gull i kunstløp, single damer
VM 1928 London - Gull i kunstløp, single damer
VM 1929 Budapest - Gull i kunstløp, single damer
VM 1930 New York - Gull i kunstløp, single damer
VM 1931 Berlin - Gull i kunstløp, single damer
VM 1932 Montréal - Gull i kunstløp, single damer
VM 1933 Stockholm - Gull i kunstløp, single damer
VM 1934 Oslo - Gull i kunstløp, single damer
VM 1935 Wien - Gull i kunstløp, single damer
VM 1936 Paris - Gull i kunstløp, single damer
== Filmer ==
Hennes mest kjente filmer er
1937 – På glattisen, (eng: Thin Ice)
1938 – En mannequin på college, (eng: My Lucky Star)
1939 – Annen fiolin, (eng: Second Fiddle)
1941 – Høyfjellets sang, (eng: Sun Valley Serenade)
== Se også ==
Henie-Onstad Kunstsenter
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Henie, Sonja (1912-1969) (1938). Mitt livs eventyr. Oslo: Gyldendal. s. 94. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Henie, Sonja (1912-1969) (1953). Mitt livs eventyr (Ny øket utg.). Oslo: Gyldendal. s. 119. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Henie, Sonja (1912-1969) (1998). Mitt livs eventyr. Oslo: LibriArte. s. 93. ISBN 8244502347. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Andersen, Alf G. (1942-) (1985). Som i en drøm: Sonja Henies liv. Oslo: Schibsted. s. 207. ISBN 8251610419. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Henie, Leif: Min søster Sonja Henie. I sin egen skygge. Juritzen Forlag, 2008.
Hoel, Merete Lie (1926-2011) (1992). Sonja Henie. Oslo og Blommenholm: Grøndahl og Dreyer ; samarbeid med Henie-Onstad kunstsenter. s. 91. ISBN 8250419030. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Overman, Steven J. & Sagert, Kelly Boyer: Icons of Women's Sport. Sabnta-Barbara: ABC-Clio, 2012.
Pedersen, Mona: Henie i Hollywood, utgitt i Norsk filminstitutts skriftserie. ISBN 82-8025-009-3
Stenseth, Bodil: Sonja Henie – Kvinne på is ISBN 82-530-2398-7
Sonja Henie: souvenir program. Oslo. 1953. s. 20. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
== Eksterne lenker ==
(en) Sonja Henie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sonja Henie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sonja Henie på Internet Movie Database
(sv) Sonja Henie i Svensk Filmdatabas
(fr) Sonja Henie på Allociné
(en) Sonja Henie på AllMovie
(en) Sonja Henie hos The Movie Database
(en) Sonja Henie hos Internet Broadway Database
(en) Sonja Henie på Discogs
(en) Sonja Henie hos American National Biography
(de) Sonja Henie – Munzinger Sportsarchiv
(en) Sonja Henie – Olympics.com
(en) Sonja Henie – Olympic.org
(en) Sonja Henie – Olympedia
(en) Sonja Henie – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Sonja Henie – TheSports.org
(no) Henie-Onstad kunstsenter om Sonja Henie
(no) Per Øyvind Fange (7. april 2012). «– Feil å lenke Henie til nazismen». nrk.no. Besøkt 28. januar 2019.
(no) «Sonja Henie og Hitler var venner». Stavanger Aftenblad. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 28. januar 2019.
(no) «Sonja Henie – isens dronning». NRK. 1992. Besøkt 28. januar 2019. Kategori: Dokumentar ; Tilgjengelig til: Alltid tilgjengelig ; Tilgjengelig i: Verden ; Aldersgrense: Tillatt for alle ; Varighet: 1 time, 30 minutter. | Wilhelm Henie (født 7. september 1872, død 10. | 11,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Palmegribb | 2023-02-04 | Palmegribb | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Eduard Rüppell', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1836', 'Kategori:Rovfugler'] | Palmegribb (Gypohierax angolensis) er rovfugl i gruppen av afrikanske gribber (Gypaetinae), som inngår i haukefamilien (Accipitridae). Arten er monotypisk for slekten Gypohierax. Den hekker i skoger og savanner i område sør for Sahara, vanligvis nær vatn, og utbredelsen sammenfaller med oljepalmens.
| Palmegribb (Gypohierax angolensis) er rovfugl i gruppen av afrikanske gribber (Gypaetinae), som inngår i haukefamilien (Accipitridae). Arten er monotypisk for slekten Gypohierax. Den hekker i skoger og savanner i område sør for Sahara, vanligvis nær vatn, og utbredelsen sammenfaller med oljepalmens.
== Biologi ==
Palmegribben blir 51–60 cm lang med et vingespenn på 130-150 cm, og veier cirka 1,3–1,8 kg. Fuglen er lett igjenkjennelig som voksen. Palmegribben er hvit, med unntak av rygg-, armsving- og dekkfjær som er svarte. Den har en rød øyeflekk. Ungfuglen, som bruker 5 år får å få den voksne fjærdrakten, er mørk brun med gul øyeflekk, som blir lysere etter hver draktfelling.
I sterk motsetning til de andre rovfuglene, er favorittmaten til palmegribben fruktene til olje- og raffiapalme, Elaeis guineensis og Raphia vinifera. I områder med få oljepalmer vil palmegribben ete krepsdyr og bløtdyr, iblant også fisk.
Fuglene kan danne løse kolonier. Et enkelt egg blir ruget i 6-7 uker. Egget er hvitt med brune flekker. Ungen forlater reiret etter ca. 3 måneder.
== Inndeling ==
Inndelingen av haukefamilien følger i hovedsak Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2017), med unntak av underfamilien Aquilinae. Den følger den nye revisjonen til Lerner et al. (2017). Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008). Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle.
Accipitridae, haukefamilien
Gypaetinae, (afrikanske gribber og klatrehauker)
Polyboroides
P. typus, klatrehauk
P. radiatus, blekklatrehauk
Gypohierax (monotypisk)
G. angolensis, palmegribb (monotypisk)
Neophron
N. percnopterus, åtselgribb
Gypaetus
G. barbatus, lammegribb
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Palmegribb – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Palmegribb i Encyclopedia of Life
(en) Palmegribb i Global Biodiversity Information Facility
(no) Palmegribb hos Artsdatabanken
(en) Palmegribb hos ITIS
(en) Palmegribb hos NCBI
(en) Kategori:Gypohierax angolensis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Gypohierax angolensis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Gypohierax angolensis – detaljert informasjon på Wikispecies | Palmegribb (Gypohierax angolensis) er rovfugl i gruppen av afrikanske gribber (Gypaetinae), som inngår i haukefamilien (Accipitridae). Arten er monotypisk for slekten Gypohierax. | 11,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Qin_Shi_Huangdi | 2023-02-04 | Qin Shi Huangdi | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. september', 'Kategori:Dødsfall i 210 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 258 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler i 259 f.Kr.', 'Kategori:Kinesiske keisere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Handan', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Qin Shi Huangdi (kinesisk: 秦始皇帝 pinyin: Qín Shǐ Huángdì, personlig navn Ying Zheng (嬴政), født 259 f.Kr. i Handan i det som nå er Hebei, død 210 f.Kr.) var Qin-dynastiets første hersker.
Han var konge i den kinesiske staten Qin fra 246 f. Kr. til 221 f. Kr. i De stridende staters tid. Han kronet seg selv til Kinas første keiser i 221 f.Kr. og var den første som forente det meste av Kina til ett rike. Han ble den første keiser av et samlet Kina i 221 f. Kr. Han styrte til han døde i 210 f.Kr. i en alder av 49 år.
Qin Shi Huangdi innførte den legalistiske lære og begynte raskt med arbeide med å knytte sammen de murene som de forskjellige stater hadde bygget opp som forsvarsverker mot hverandre på en slik måte at man skulle få et mest mulig sammenhengende mur til beskyttelse mot folkeslagene utenfor. Den murstrekningen som avgrenset Kina mot nord er forløperen til den som i dag er kjent som den store kinesiske mur, selv om den både var mindre kraftig, og tildels fulgte en annen trasé.
Qin Shi Huang er en sentral figur i kinesisk historie. Etter å ha samlet hele Kina til ett rike, gikk han og hans øverste rådgiver Li Si inn for en lang rekke med store økonomiske og politiske reformer som skulle bedre tilstanden i riket. Dette inkluderte bl.a. standardisering av vekt og mål, Kinas første riksomfattende valuta (banliang) og ikke minst kinesisk skrift.
Det var også Qin Shi Huangdi som fikk laget terracottahæren som ble satt til å «bevokte» hans store gravanlegg ved Xianyang. Denne hæren er utgravd, men selve keisergraven er så langt ikke åpnet. Keiseren foretok flere gigantiske prosjekter, inkludert den første versjonen av Den kinesiske mur, og et massivt nasjonalt veisystem, alle på bekostning av befolkningens liv og helse.
Han fikk også støpt «de tolv metallfigurer», tolv gigantiske metallstatuer av seg selv. Epangpalasset som fungerte som keiserens palass under Qin-dynastiet, ble bygd av ham.
| Qin Shi Huangdi (kinesisk: 秦始皇帝 pinyin: Qín Shǐ Huángdì, personlig navn Ying Zheng (嬴政), født 259 f.Kr. i Handan i det som nå er Hebei, død 210 f.Kr.) var Qin-dynastiets første hersker.
Han var konge i den kinesiske staten Qin fra 246 f. Kr. til 221 f. Kr. i De stridende staters tid. Han kronet seg selv til Kinas første keiser i 221 f.Kr. og var den første som forente det meste av Kina til ett rike. Han ble den første keiser av et samlet Kina i 221 f. Kr. Han styrte til han døde i 210 f.Kr. i en alder av 49 år.
Qin Shi Huangdi innførte den legalistiske lære og begynte raskt med arbeide med å knytte sammen de murene som de forskjellige stater hadde bygget opp som forsvarsverker mot hverandre på en slik måte at man skulle få et mest mulig sammenhengende mur til beskyttelse mot folkeslagene utenfor. Den murstrekningen som avgrenset Kina mot nord er forløperen til den som i dag er kjent som den store kinesiske mur, selv om den både var mindre kraftig, og tildels fulgte en annen trasé.
Qin Shi Huang er en sentral figur i kinesisk historie. Etter å ha samlet hele Kina til ett rike, gikk han og hans øverste rådgiver Li Si inn for en lang rekke med store økonomiske og politiske reformer som skulle bedre tilstanden i riket. Dette inkluderte bl.a. standardisering av vekt og mål, Kinas første riksomfattende valuta (banliang) og ikke minst kinesisk skrift.
Det var også Qin Shi Huangdi som fikk laget terracottahæren som ble satt til å «bevokte» hans store gravanlegg ved Xianyang. Denne hæren er utgravd, men selve keisergraven er så langt ikke åpnet. Keiseren foretok flere gigantiske prosjekter, inkludert den første versjonen av Den kinesiske mur, og et massivt nasjonalt veisystem, alle på bekostning av befolkningens liv og helse.
Han fikk også støpt «de tolv metallfigurer», tolv gigantiske metallstatuer av seg selv. Epangpalasset som fungerte som keiserens palass under Qin-dynastiet, ble bygd av ham.
== Dødsfall ==
Keiseren døde under en av sine turer i Øst-Kina, den 10. september 210 f. Kr. i palasset i Shaqiu prefekturet (沙丘 平台). Ifølge de nedtegnede skriftene fra denne tiden døde han av å svelge kvikksølvpiller som hadde blitt produsert av hoffets forskere og leger og som inneholdt alt for mye kvikksølv. Ironisk nok, var disse pillene ment å gjøre Qin Shi Huang udødelig.
Etter keiserens død ble statsminister Li Si, som hadde fulgt med keiseren, ekstremt bekymret for at nyheten om hans død kunne utløse en generell oppstand i det kinesiske imperiet. Hvis nyheten ble offentliggjort før regjeringen var tilbake i hovedstaden ville det gå flere måneder før regjeringen klarte å nå hovedstaden, og det ville derfor ikke være mulig å stoppe opprøret.
Statsminister Li Si bestemte seg derfor for å skjule dødsfallet til etter at de hadde kommet tilbake fra Xianyang. De fleste av medlemmene i det keiserlige følget som fulgte keiseren var totalt uvitende om keiserens dødsfall, bare en yngre sønn, Ying Huhai, som reiste sammen med faren sin, hoffmannen Zhao Gao, statsministeren Li Si, og fem eller seks favoritt-evnukker visste om dødsfallet. Li Si beordret også at to vogner med råtten fisk skulle reise rett før og rett etter vognen med liket av keiseren. Tanken bak dette var å hindre folk fra å legge merke til at den vonde lukten kom fra vognen til keiseren, hvor hans kropp var i ferd med å oppløse seg i den varme sommeren.
Han ble etterfulgt av keiser Er Shi som regjerte fra 209 f. Kr.
== Litteratur ==
Torbjørn Færøvik: Midtens rike – En vandring i Kinas historie, CappelenDamm, Oslo, 2009, s. 41-57
Peter-Matthias Gaede (utg.): Das Große Buch der Archäologie. 1. Auflage, GEO/Gruner + Jahr, 2003, ISBN 3-570-19436-1, s. 104–131
Heinz Wilhelm Kempgen: Zur Geldgeschichte des Staates Qin, PS Verlag, Eberswalde 2007
John Man: The Terracotta Army: China's First Emperor and the Birth of a Nation, 2007
Chris J. Peers: Ancient Chinese Armies: 1500 – 200 BC. Osprey Publishing Ltd., 1990, ISBN 978-0-85045-942-5
Michael Strähle: «Bücherverbrennungen und Zensur im alten China und ihre Folgen», i Mitteilungen des Vereins Österreichischer Bibliothekare. Wien 2003
Rolf Trauzettel: «Die Reichseinigung unter dem Ersten Kaiser Qin Shihuangdi», i Xi'an. Kaiserliche Macht im Jenseits. Grabfunde und Tempelschätze aus Chinas alter Hauptstadt. Verlag Philipp von Zabern, Mainz 2006, ISBN 978-3-8053-3605-5, s. 27–31
Denis Crispin Twitchett (utg.): The Cambridge History of China: Volume 1, The Ch'in and Han Empires, 221 B.C. – A.D. 220. Cambridge University Press, 1986, ISBN 978-0-521-24327-8
Frances Wood: The First Emperor of China. Profile, 2007. ISBN 1846680328.
Frances Wood: China's First Emperor and His Terracotta Warriors, St. Martin's Press, 2008, ISBN 978-0312381127
== Eksterne lenker ==
Den første keiseren Arkivert 25. februar 2021 hos Wayback Machine. | Qin Er Shi Huangdi (kinesisk: 秦二世皇帝, pinyin: Qín Èr Shì Huángdì; eller Qín Èr Shì (annen keiser av Qin[-dynastiet], født 230 f.Kr. | 11,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristiansands_Dampskibsselskap | 2023-02-04 | Kristiansands Dampskibsselskap | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kristiansands historie', 'Kategori:Norske rederier', 'Kategori:Næringsliv i Kristiansand', 'Kategori:Reiseliv', 'Kategori:Samferdsel i Kristiansand', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | A/S Kristiansands Dampskibsselskap (KDS) var et fergerederi som drev fergetrafikk mellom Kristiansand og Jylland både før og etter 2. verdenskrig. Fergehavnen i Hirtshals er bygget ut gradvis før og etter krigen og er blitt den danske anløpsbyen. Opprinnelig gikk trafikken til og fra Frederikshavn.
Parallelt med bilismens utvikling har rederiet og også senere ferjeselskaper utviklet skip som i dag frakter store mengder reisende, kjøretøyer og gods mellom de to landene.
A/S Christianssands Dampskibsselskab (senere KDS), har operert skipene D/S «Jylland» (fra 1903), D/S «Nyland» (til 1912), D/S «Skagen» (fra 1912), M/S «Skagerak I» (1939–1944), M/S «Jylland» (1948–1967), M/S «Skagen» (1958–1968), M/S «Skagerak» (1965), M/S «Holmia» (1967 – chartret), M/S «Christian IV» (1968)
Selskapet ble solgt til Fred. Olsen & Co. i 1968. I en periode ble det operert av Mosvold Shipping Group. Disse selskapene har operert ferjetrafikken:
A/S Kristiansands Dampskipsselskap (KDS), tidl. A/S Christianssands Dampskibsselskap
Mosvold Shipping AS
Fred. Olsen & Co.
Color Line
| A/S Kristiansands Dampskibsselskap (KDS) var et fergerederi som drev fergetrafikk mellom Kristiansand og Jylland både før og etter 2. verdenskrig. Fergehavnen i Hirtshals er bygget ut gradvis før og etter krigen og er blitt den danske anløpsbyen. Opprinnelig gikk trafikken til og fra Frederikshavn.
Parallelt med bilismens utvikling har rederiet og også senere ferjeselskaper utviklet skip som i dag frakter store mengder reisende, kjøretøyer og gods mellom de to landene.
A/S Christianssands Dampskibsselskab (senere KDS), har operert skipene D/S «Jylland» (fra 1903), D/S «Nyland» (til 1912), D/S «Skagen» (fra 1912), M/S «Skagerak I» (1939–1944), M/S «Jylland» (1948–1967), M/S «Skagen» (1958–1968), M/S «Skagerak» (1965), M/S «Holmia» (1967 – chartret), M/S «Christian IV» (1968)
Selskapet ble solgt til Fred. Olsen & Co. i 1968. I en periode ble det operert av Mosvold Shipping Group. Disse selskapene har operert ferjetrafikken:
A/S Kristiansands Dampskipsselskap (KDS), tidl. A/S Christianssands Dampskibsselskap
Mosvold Shipping AS
Fred. Olsen & Co.
Color Line
== Litteratur ==
Taraldsen, Jan Erik: A/S KRISTIANSANDS DAMPSKIPSSELSKAP 1899-1999, Kristiansand 1999, ISBN 82-994816-0-0
== Eksterne lenker ==
Skip i selskapet KDS: [1]
M/S Jylland: [2] [3] [4]
M/S Christian IV: [5]
Katalog til arkiv etter Kristiansands Dampskibsselskap hos Statsarkivet i Kristiansand | A/S Kristiansands Dampskibsselskap (KDS) var et fergerederi som drev fergetrafikk mellom Kristiansand og Jylland både før og etter 2. verdenskrig. | 11,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/3._serierunde_i_2._divisjon_avdeling_4_2009 | 2023-02-04 | 3. serierunde i 2. divisjon avdeling 4 2009 | ['Kategori:2. divisjon fotball for herrer 2009'] | 3. serierunde i 2. divisjon avdeling 4 2009 startet 25. april og ble avsluttet med Korsvoll – Bodø/Glimt 2 28. april.
| 3. serierunde i 2. divisjon avdeling 4 2009 startet 25. april og ble avsluttet med Korsvoll – Bodø/Glimt 2 28. april.
== Resultater ==
== Eksterne lenker ==
2. divisjon avdeling 4 2009: Terminliste og resultater på altomfotball.no | 3. serierunde i 2. | 11,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordskokk | 2023-02-04 | Jordskokk | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grønnsaker', 'Kategori:Kurvplantefamilien'] | Jordskokk (Helianthus tuberosus) er en flerårig urt i solsikkeslekta i kurvblomstfamilien. Planten kommer fra Nord-Amerika og blir dyrket for rotknollene. Navnet er en forkortelse av jordartisjokk, og viser til at smaken kan minne om artisjokk, en annen grønnsak i kurvblomstfamilien.
Planten er flerårig og blir opptil 2,4 meter høy, med gule blomster. Skuddene er ettårige og visner om høsten. Fra en knoll dannes det flere forgrenete stengler med ovale blader på stilker. Bladene blir 7 - 10 cm brede. Stenglene og bladene er ru og hårete. Knollene er ujevne og ligner litt på store ingefærrøtter.
| Jordskokk (Helianthus tuberosus) er en flerårig urt i solsikkeslekta i kurvblomstfamilien. Planten kommer fra Nord-Amerika og blir dyrket for rotknollene. Navnet er en forkortelse av jordartisjokk, og viser til at smaken kan minne om artisjokk, en annen grønnsak i kurvblomstfamilien.
Planten er flerårig og blir opptil 2,4 meter høy, med gule blomster. Skuddene er ettårige og visner om høsten. Fra en knoll dannes det flere forgrenete stengler med ovale blader på stilker. Bladene blir 7 - 10 cm brede. Stenglene og bladene er ru og hårete. Knollene er ujevne og ligner litt på store ingefærrøtter.
== Historie ==
Jordskokken ble dyrket av urinnvånere i Nord-Amerika. Europeerne oppdaget den da den franske oppdageren Samuel de Champlain fant dyrket jordskokk ved Cape Cod i 1605. Etter hvert ble den spredt fra Frankrike til resten av Europa og Skandinavia. I Norge ble den først omtalt 1694 og var forholdsvis vanlig frem til poteten ble populær på 1800-tallet.
== Bruk ==
I motsetning til poteter kan jordskokk også brukes rå i råkost og salater. Skallet er tynt og spiselig, men det er også vanlig å skrelle eller skrape det av før tilberedelsen. Med sitronsaft kan det forhindres at den mørkner etter skrelling. Dersom den kokes kan skallet trekkes av etterpå. På grunn av det tynne skallet kan de ikke lagres særlig lenge etter høsting, så lenge de er i jorda er de imidlertid holdbare i flere måneder.
I motsetning til de fleste andre knoller inneholder de ikke karbohydratet stivelse, men inulin (må ikke forveksles med insulin). Derfor er jordskokk en viktig kilde for industriell fremstilling av fruktose. Det gjør også at de lett går i oppløsning ved koking, og at enkelte kan få tarmgass av dem.
== Dyrking ==
Jordskokken er lett å dyrke. Til forskjell fra poteter tåler knollen å overvintre ute ved temperaturer ned til -30°C. Den enkleste måten å dyrke den på er å spa opp åkeren hver høst og samle inn det som finnes av større røtter. Neste år vil det spire av de bitene som ble igjen i åkeren. Jordskokken gir rikelig med næringsrike knoller og trenger mye gjødsel. Den har også godt av å bytte voksested med jevne mellomrom.
Jordskokken sprer seg både med knoller og frø. Knollformering er sikrest, men den selvsår seg også relativt ofte.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jordskokk – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Jordskokk i Encyclopedia of Life
(en) Jordskokk i Global Biodiversity Information Facility
(no) Jordskokk hos Artsdatabanken
(sv) Jordskokk hos Dyntaxa
(en) Jordskokk hos ITIS
(en) Jordskokk hos NCBI
(en) Jordskokk hos The International Plant Names Index
(en) Jordskokk hos Tropicos
(en) Kategori:Helianthus tuberosus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Helianthus tuberosus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Jordskokk (Helianthus tuberosus) er en flerårig urt i solsikkeslekta i kurvblomstfamilien. Planten kommer fra Nord-Amerika og blir dyrket for rotknollene. | 11,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anna_Haava | 2023-02-04 | Anna Haava | ['Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Estiske forfattere', 'Kategori:Fødsler 15. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1864', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Jõgevamaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Anna Haava (født 15. oktober 1864 i Kodavere, død 13. mars 1957 i Tartu) var en estisk lyriker og oversetter.
| Anna Haava (født 15. oktober 1864 i Kodavere, død 13. mars 1957 i Tartu) var en estisk lyriker og oversetter.
== Biografi ==
Anna Haava ble født som Anna Rosalie Haavakivi i en estisk bondefamilie. Familien la stor vekt på utdanning av dattera. Anna Haava begynte sin utdanning på godset Pataste mõis. Deretter gikk hun på en tyskspråklig privatskole i Saare-Vanamõisa. Fra 1878 gikk hun på Hoffmann privatskule i Tartu. Fra 1880 til 1884 gikk hun på den høyere jenteskolen i Tartu og fikk utdanning som guvernante.
I årene fra 1892 til 1894 fortsatte hun utdanningen på ulike sykehjem i Tyskland, og senere arbeidet hun på et diakonissehus i Fürstenwalde ved Berlin. Deretter var hun frå 1894 til 1899 guvernante og sykepleier i Russland, blant annet i St. Petersburg og Novgorod. Einsomheten i utlandet og morens død i 1898 så vel som søsterens død noen år tidligere satte dype spor i henne.
Ved århundreskiftet flyttet Anna Haava inn som husholder på garden til broren i Haavakivi i Livland. Senere var hun redaktør i avisa Postimees og fra 1906 arbeidet hun som frilansforfatter og -oversetter. I 1909 flyttet hun til Tartu, der hun stort sett bodde helt til hun døde. Hun står som en av de største lyrikerne i den estiske litteraturen. Hun er begravet på kirkegården Raadi-Friedhof i Tartu.
== Verk ==
Anna Haava debuterte som lyriker i 1886. Mellom 1888 og 1897 ble lyrikken hennes gitt ut i tre bind under tittelen Luuletused ('Dikt'). Deretter fulgte de to diktsamlingene Lained (1906) og Ristlainetes (1910). Med diktsamlinga Põhjamaa lapsed (1913) gav hun først og fremst ut kjærlighetsdikt med en autentisitet og intensitet som til da var ukjent. I 1920 kom Meie päevist, der Haava har en samfunnskritisk tone. I 1924 fulgte diktantologien Anna Haava luuletuskogu. Så kom Siiski on elu ilus (1930), Laulan oma eesti laulu (1935) og Järelpõiming (1936). Hennes dikt har også blitt tonesatt av estiske komponister.
Anna Haava gav òg ut prosa. I 1911 samla ho aforismer under overskriften Peotäis tõtt (1900, 'En håndfull sannheter'). Väikesed pildid Eestist (1911) går for seg i barndomsmiljøet hennes. Først i 2006 ble selvbiografien Mälestusi Laanekivi Manni lapsepõlvest utgitt, posthumt.
Anna Haava oversatte også mange klassikere til estisk, blant andre av William Shakespeare, Franz Grillparzer, Hugo von Hofmannsthal, Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller, Hans Christian Andersen. I tillegg oversatte hun russisk litteratur så vel som deler av den greske mytologien.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ello Säärits: Anna Haava. Elu ja loomingu lugu. Tartu 2007
Cornelius Hasselblatt: Geschichte der estnischen Literatur, s. 304–308. Berlin, New York 2006 (ISBN 3-11-018025-1)
== Eksterne lenker ==
Lebenslauf und Texte Arkivert 11. april 2008 hos Wayback Machine. (estnisch)
Lebenslauf, Gedichte, künstlerisches Schaffen (estnisch) | Anna Haava (født 15. oktober 1864 i Kodavere, død 13. | 11,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sonet_Distribusjon | 2023-02-04 | Sonet Distribusjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Plateselskaper'] | Sonet Distribusjon er et norsk musikkdistribusjonsselskap. Det er organisert som en avdeling under Universal Music AS i Norge, og står ansvarlig for distribusjon av et utvalg uavhengige norske plateselskaper. Hovedtyngden av repertoaret er ny, norsk musikk med sjangermessig stor spredning. Sonet har også ansvaret for Universal Music-platemerket Nightliner.
| Sonet Distribusjon er et norsk musikkdistribusjonsselskap. Det er organisert som en avdeling under Universal Music AS i Norge, og står ansvarlig for distribusjon av et utvalg uavhengige norske plateselskaper. Hovedtyngden av repertoaret er ny, norsk musikk med sjangermessig stor spredning. Sonet har også ansvaret for Universal Music-platemerket Nightliner.
== Distribuerte plateselskaper ==
Apache Records
Bitzcore
Budfox Recordings
dBut
Eccentric Music
Eleventeen Records
Fabuloso Records
Grand Recordings
Grand Sport Records
Hacka Industries
Heroes & Zeros Music
HowToSayGoodNightRecords
It's Definitely Records
Jazzland Recordings
JHND
Kaizerecords
Lovely Monster Records
New Records
Nightliner
Nun Music
Nymark Collective Records
Pilàr Music
Politur Rock
Propeller Recordings
Racing Junior
Revolution Records
Rockfarm
Scandinavian Leather Recordings
Scott Music
See Line Records
Spinner
Sweet Recordings
Tamburin
Vidar Vang Records
Waterfall
West Audio Music
Wild Water Music
== Eksterne lenker ==
www.sonet.no | Sonet Distribusjon er et norsk musikkdistribusjonsselskap. Det er organisert som en avdeling under Universal Music AS i Norge, og står ansvarlig for distribusjon av et utvalg uavhengige norske plateselskaper. | 11,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Edge_of_Darkness | 2023-02-04 | The Edge of Darkness | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Iron Maiden-sanger', 'Kategori:Sanger fra 1995'] | The Edge of Darkness er en sang fra Iron Maidens tiende album The X Factor. Sangen har en intro som høres som et helikopter som nærmer seg (fra filmen Apokalypse Nå!).
Sangen er delt opp i tre deler:
Intro – helikoptre
Første halvdel – rolig, men rytmisk takt
Siste halvdel – rask og rytmisk takt.Sangen er skrevet av Steve Harris, Blaze Bayley og Janick Gers. Sangen varer i 6 minutter og 39 sekunder.
| The Edge of Darkness er en sang fra Iron Maidens tiende album The X Factor. Sangen har en intro som høres som et helikopter som nærmer seg (fra filmen Apokalypse Nå!).
Sangen er delt opp i tre deler:
Intro – helikoptre
Første halvdel – rolig, men rytmisk takt
Siste halvdel – rask og rytmisk takt.Sangen er skrevet av Steve Harris, Blaze Bayley og Janick Gers. Sangen varer i 6 minutter og 39 sekunder.
== Bakgrunn ==
Sangen er basert på filmen Apokalypse Nå!, som er basert på boken Mørkets hjerte. Handlingen i filmen er at oberst Kurtz har blitt drevet til galskap av Vietnamkrigen, og har derfor etablert sin egen base dypt i Vietnams jungel og blåser i alle lover og regler. Mange av filmens dialoger er tatt med i sangen, men mye er også selvskrevet. | The Edge of Darkness er en sang fra Iron Maidens tiende album The X Factor. Sangen har en intro som høres som et helikopter som nærmer seg (fra filmen Apokalypse Nå! | 11,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skopunarfj%C3%B8r%C3%B0ur | 2023-02-04 | Skopunarfjørður | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sund på Færøyene'] | Skopunarfjørður (IPA: [ˈskoːpʊnaɹˌfjøːɹʊɹ], Skopunsfjord) er et naturlig sund på Færøyene, som skiller Sandoy i sør fra Streymoy og Hestur i nord. Den har fått sitt navn etter bygda Skopun på Sandoy, som sammen med Kirkjubøur er de eneste bebyggelsene langs stredet. Skopunarfjørður er ikke noen fjord i tradisjonell forstand, men i færøysk er bruken av ordet utvidet til også å omfatte sund.
Sandoyartunnilin, Sandoytunellen, er en planlagt undersjøisk tunnel som skal gå fra Skopun og diagonalt over sundet. Tunnelen vil dermed bli 9 kilometer lang, hvilket vil gjøre den til den lengste undersjøiske tunnelen i verden.
Skopunarfjørður er også regnet som skillet mellom de to store dialektområdene i færøysk språk, nordenfjordsdialekt og søndenfjordsdialekt. Dette skillet blir nevnt for første gang i skrifter av Lucas Jacobson Debes fra 1673. Senere skiller Jens Christian Svabo dialektene i nord, sør og Tórshavn fra hverandre i sitt manuskipt til en færøysk ordbok. | Skopunarfjørður (IPA: [ˈskoːpʊnaɹˌfjøːɹʊɹ], Skopunsfjord) er et naturlig sund på Færøyene, som skiller Sandoy i sør fra Streymoy og Hestur i nord. Den har fått sitt navn etter bygda Skopun på Sandoy, som sammen med Kirkjubøur er de eneste bebyggelsene langs stredet. Skopunarfjørður er ikke noen fjord i tradisjonell forstand, men i færøysk er bruken av ordet utvidet til også å omfatte sund.
Sandoyartunnilin, Sandoytunellen, er en planlagt undersjøisk tunnel som skal gå fra Skopun og diagonalt over sundet. Tunnelen vil dermed bli 9 kilometer lang, hvilket vil gjøre den til den lengste undersjøiske tunnelen i verden.
Skopunarfjørður er også regnet som skillet mellom de to store dialektområdene i færøysk språk, nordenfjordsdialekt og søndenfjordsdialekt. Dette skillet blir nevnt for første gang i skrifter av Lucas Jacobson Debes fra 1673. Senere skiller Jens Christian Svabo dialektene i nord, sør og Tórshavn fra hverandre i sitt manuskipt til en færøysk ordbok. | Skopunarfjørður (, Skopunsfjord) er et naturlig sund på Færøyene, som skiller Sandoy i sør fra Streymoy og Hestur i nord. Den har fått sitt navn etter bygda Skopun på Sandoy, som sammen med Kirkjubøur er de eneste bebyggelsene langs stredet. | 11,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Han_Gaozu | 2023-02-04 | Han Gaozu | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juni', 'Kategori:Dødsfall i 195 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler i 256 f.Kr.', 'Kategori:Herskere på 100-tallet f.Kr.', 'Kategori:Herskere på 200-tallet f.Kr.', 'Kategori:Kinesiske Han-keisere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Xuzhou', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Keiser Han Gaozu (kinesisk 漢高祖; pinyin: Hàn Gāozǔ; 256 eller 247 f.Kr.-1. juni 195 f.Kr.), også kjent ved sitt personlige navn Liu Bang (劉邦, Liú Bāng, hoffnavn (Liu) Ji), var det kinesiske Han-dynastiets første keiser, etter Qin-dynastiets sammenbrudd, og regjerte fra 202 til 195 f.Kr. Sammen med Ming-dynastiets grunnlegger Zhu Yuanzhang var han en av få kinesiske dynastigrunnleggere som opprinnelig kom fra bondeklassen.
| Keiser Han Gaozu (kinesisk 漢高祖; pinyin: Hàn Gāozǔ; 256 eller 247 f.Kr.-1. juni 195 f.Kr.), også kjent ved sitt personlige navn Liu Bang (劉邦, Liú Bāng, hoffnavn (Liu) Ji), var det kinesiske Han-dynastiets første keiser, etter Qin-dynastiets sammenbrudd, og regjerte fra 202 til 195 f.Kr. Sammen med Ming-dynastiets grunnlegger Zhu Yuanzhang var han en av få kinesiske dynastigrunnleggere som opprinnelig kom fra bondeklassen.
== Liv og virke ==
=== Veien til makten ===
Liu Bang kom fra Pei i nordre del av dagens Jiangsu. Som ung var han en lokal tjenestemann, men forlot posten av egen vilje etter ett mislykkende med en fangetransport der fangene rømte. I år 209 f.Kr., etter at den første keiser av Qindynastiet var død, var det flere opprørsgrupper som gikk til kamp, oj Liu Bang tok seg tittelen Hertug av Peixian 沛公 og ble leder for en av opprørsgruppene sammen med Xiang Liang 項梁 og hans brorsønn Xiang Yu 項羽 som senere skulle bli Liu Bangs store rival om makten.I 207 f.Kr. hadde Liu Bangs styrker inntatt Qindynastiets hovedstad og Kongen av Qin 秦王 kapitulerte. Xiang Yu slo deretter ut det som gjenstod av Qindynastiet styrker. Liu Bang ble konge over fjellområdet i vest omkring floden Han 汉, og dette definerer starten på Handynastiet. Xiang Yu kalte seg Hegemonial Konge av vestre Chu 西楚霸王 og var Liu Bangs fremste rival om makten over hele riket. Liu Bang slo seg sammen med andre lokale krigsherrer for å beseire Xiang Yu, og i 202 f.Kr. ved slaget ved Gaixia var Xiang Xus styrker omringet i nordre del av dagens Anhui. Xiang Xu klarte å unnslippe, men begikk deretter selvmord. I år 202 f.Kr. ble Liu Bang tronen som keiseren med støtte fra sine undersåtter selv om han uttrykte motvilje mot å ta tronen. Liu Bang kalte sitt dynasti "Han", og var historisk kjent som "keiser Gaozu" (eller "keiser Gao"). Han etablerte hovedstaden i Luoyang (senere flyttet til Chang'an) og innsatte sin offisielle ektefelle Lü Zhi som keiserinnen og deres sønn Liu Ying som kronprins.
=== Tiden som keiser ===
Ikke uventet felte den nye keiseren en hard dom over Qindynastiet. Liu Bang lettet opp meget av det harde trykket på befolkningen som hadde rådet under Qindynastiet og i krigsårene. Keiser Gaozu oppløste hærene sine og lot soldatene reise hjem. Han ga en ordre om at folket som ble igjen i Guanzhong ble fritatt for skatt og korvée i 12 år, mens de som returnerte til sine respektive hjemlige territorier ble fritatt i seks år og at sentralregjeringen ville sørge for dem i ett år. Han ga også frihet til de som hadde solgt seg selv til slaveri for å unngå sult under krigene. I 195 f.Kr. utstedte keiseren to dekreter: den første offisielle senking av skatter og korvée; den andre fastsatte skatten som vasallkongene skal betale til keiserhoffet i den 10. måneden hvert år. Jordskatten på jordbruksproduksjonen ble redusert til en sats på 1/15 av avlingen. Han privatiserte også myntenLiu Bang døde i 195 f.Kr. etter å ha blitt skadet i kamp mot Ying Bu 英布, og ble etterfulgt av sin sønn Liu Ying 劉盈 som regjerte under tittelen Keiser Hui 漢惠帝. Liu Bangs gravpyramide, Changling 長陵, står nord for Xi'an.Som keiser er Liu Bang kjent under tittelen keiser Gaozu 汉高祖.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Josef Guter: Lexikon zur Geschichte Chinas. Sieben Jahrtausende im Überblick. Marix-Verlag, Wiesbaden 2004, ISBN 3-937715-40-1.
== Eksterne lenker ==
Emperor Gaozu at Chinaculture.org | Keiser Han Gaozu (kinesisk 漢高祖; pinyin: Hàn Gāozǔ; 256 eller 247 f.Kr. | 11,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jobbik | 2023-02-04 | Jobbik | ['Kategori:2003 i Ungarn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Høyreekstremisme', 'Kategori:Nasjonalkonservative partier', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2003', 'Kategori:Politiske partier i Ungarn', 'Kategori:Sider med Webarchive-mal som lenker til Wayback Machine', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Jobbik, Bevegelsen for et bedre Ungarn (ungarsk: Jobbik Magyarországért Mozgalom) er et høyreekstremt politisk parti i Ungarn. Partiet beskriver seg selv som et «prinsippfast, konservativt og radikalt patriotisk, kristent parti,» hvis fremste mål er å beskytte «ungarske verdier og interesser». Av utenforstående er Jobbik beskrevet som ultranasjonalistisk, nynazistisk eller nyfascistisk, særlig på grunn av partiets holdning til jøder, sigøynere og homofile. Partiet avviser selv slike betegnelser. Det er også plassert innenfor den populistiske eller høyrepopulistiske samlebetegnelsen.Partiets forgjenger, Ungdomssamfunnet (ungarsk: Jobboldali Ifjúsági Közösség, forkortet Jobbik), ble grunnlagt i 2002. I 2003 ble bevegelsen organisert som et politisk parti, og antok den tidligere forkortelsen som partinavn. Dette er også et ordspill, ettersom ungarsk jobb kan oversettes til både «høyre» og «riktig». Jobbik hadde et nært forhold til den paramilitære organisasjonen Den ungarske garde, som ble tvangsnedlagt av myndighetene i 2009. Den ubevæpnede garden er siden forsøkt reorganisert.
Målt i antall representanter i Ungarns parlament og Europaparlamentet er Jobbik landets tredje største parti. Blant partiets fremste profiler er Gábor Vona, partileder siden 2006, og Gergely Pongrátz, partistifter og veteran fra oppstanden i Ungarn i 1956. Krisztina Morvai ble valgt til Europaparlamentet på Jobbiks liste i 2009, men er ikke formelt medlem av partiet.
| Jobbik, Bevegelsen for et bedre Ungarn (ungarsk: Jobbik Magyarországért Mozgalom) er et høyreekstremt politisk parti i Ungarn. Partiet beskriver seg selv som et «prinsippfast, konservativt og radikalt patriotisk, kristent parti,» hvis fremste mål er å beskytte «ungarske verdier og interesser». Av utenforstående er Jobbik beskrevet som ultranasjonalistisk, nynazistisk eller nyfascistisk, særlig på grunn av partiets holdning til jøder, sigøynere og homofile. Partiet avviser selv slike betegnelser. Det er også plassert innenfor den populistiske eller høyrepopulistiske samlebetegnelsen.Partiets forgjenger, Ungdomssamfunnet (ungarsk: Jobboldali Ifjúsági Közösség, forkortet Jobbik), ble grunnlagt i 2002. I 2003 ble bevegelsen organisert som et politisk parti, og antok den tidligere forkortelsen som partinavn. Dette er også et ordspill, ettersom ungarsk jobb kan oversettes til både «høyre» og «riktig». Jobbik hadde et nært forhold til den paramilitære organisasjonen Den ungarske garde, som ble tvangsnedlagt av myndighetene i 2009. Den ubevæpnede garden er siden forsøkt reorganisert.
Målt i antall representanter i Ungarns parlament og Europaparlamentet er Jobbik landets tredje største parti. Blant partiets fremste profiler er Gábor Vona, partileder siden 2006, og Gergely Pongrátz, partistifter og veteran fra oppstanden i Ungarn i 1956. Krisztina Morvai ble valgt til Europaparlamentet på Jobbiks liste i 2009, men er ikke formelt medlem av partiet.
== Politisk plattform ==
Jobbik har en åpen ultranasjonalistisk profil, med skarp brodd mot Ungarns 700 000 sigøynere og 100 000 jøder. Partiet ønsker å fremstå som et antielitistisk parti, som verdiorientert, nasjonalt parti som er villig til å bruke radikale metoder som å samle hele nasjonen. Partiet fremhever at det står for antiglobalisme, EU- og NATO-motstand, nasjonalkonservatisme, radikal nasjonalisme, politisk radikalisme og nasjonal selvråderett. Partiet er skeptisk til utenlandske investeringer og eierskap i landet.Partiet anerkjenner ikke oppdelingen av det tidligere Kongedømmet Ungarn og grensene for landet som ble trukket opp ved Trianon-traktaten i 1920, som en konsekvens av første verdenskrig. Partiet ønsker å opprette et Stor-Ungarn som inkluderer de ungarske minoritetene i nabolandene. Gábor Vona betrakter seg som etterkommer av Attila, og mener det er en løgn at ungarerne er en del av den finsk-ugriske folkestammen.Jobbik taler for en ungarsk panturanisme, altså en allianse med østlige folkeslag som i likhet med ungarerne hevdes å tilhøre hunerkongen Attilas til sammen 200 millioner etterkommerne. Den ungarske panturanismen stammer fra 1800-tallet, men fikk i mellomkrigstiden et oppsving som en reaksjon på Ungarns tap av landområder ved Versaillestraktaten. Siden da har det vært betydelige ungarske minoriteter i blant andre Slovakia og Romania. Som mulige alliansepartnere har Bulgaria og Tyrkia blitt nevnt.
Jobbik hyller den tidligere krigsforbryterdømte kroaten Ante Gotovina (han ble frikjent av ankedomstolen i 2012) som en helt, «hvis patriotisme er et eksempel for oss alle».
=== Antimodernisme og islamvennlighet ===
Partilederen Vona regner seg som tradisjonalist. Han har skrevet at utviklingen etter middelalderen – renessansen, reformasjonen og senere opplysningstiden, den industrielle revolusjon og den etterfølgende moderniteten – har «formørket alt». Europas skjebne ble beseglet med Østerrike-Ungarns og Tysklands nederlag i første verdenskrig, og også Asias stormakter er i ferd med å forfalle under presset fra globaliseringen og nyliberalismen.I motsetning til de moderne høyreekstremistene og de fleste høyrepopulister regner ikke Jobbik muslimer som en fiende. Partilederen Vona regner seg som katolikk, men like fullt fremstår den islamske verden for ham som et siste håp.Jobbik var det eneste parti som deltok i seremonien da en ungarsk oversettelse av Koranen ble publisert i januar 2011, og det støttet Aserbajdsjan i krigen mot det kristne Armenia. Ungarske vennskapsforbund med Aserbajdsjan, Tyrkia, Kasakhstan og andre «tyrkiske» stater domineres likeledes av Jobbiks parlamentarikere. Vennskapet med disse landene skyldes ikke bare islam-sympati, men også at Jobbik vil samarbeide østover (turanismen), og at ungarerne hevdes å være det eneste folk i Europa med asiatisk opphav.
=== Forhold til nazismen ===
Jobbik har blitt beskrevet som nynazistisk eller nyfascistisk, men sier selv at beskyldninger om nazisme, fascisme, rasisme og antisemittisme er løgner fra «liberale massemedier og den politiske elite». Medlemmer fra Jobbik og Den ungarske garde skal ha deltatt i en nynazistisk demonstrasjon utenfor den tyske ambassaden i Budapest, men ifølge Jobbik selv var det snakk om en utbrytergruppe. Den 20. april 2011 skal Jobbik-medlemmer ha feiret Adolf Hitlers 112-årsdag.I anledning noen planlagte arrangementer i 2009, da nynazister ønsket å markere årsdagen for Rudolf Hess' død 15. august, nektet Gabor Vona i et intervju å besvare et spørsmål om han oppmuntret sine tilhengere til å delta i arrangementer som benektet Holocaust. Vona svarte «Hvis du er så interessert i jødiske forhold, foreslår jeg at du flytter til Israel.»
=== «Fascist mot fascist» ===
Jobbiks forhold til islam og fiendtlighet overfor USA, Israel og sionismen skiller seg fra den moderne, islamofobiske fløyen innen høyreekstremismen. Jobbik betrakter Anders Behring Breivik som en pro-sionistisk høyreekstremist, og sier at partiet ikke har noe til felles med de anti-islamske, høyreekstreme partiene i Vest-Europa. De motstridende holdningene til blant annet islam ligger bak uttrykket «fascist mot fascist» som er brukt blant forskere og andre som mener at både islamofobe og ikke-islamofobe (eller direkte islamvennlige) høyreekstremister er å regne som fascister.
== Valghistorikk ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(hu) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Jobbik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | TuranismeGhosh, Palash (December 06 2013) "Strange Bedfellows: Hungarian Far-Right Jobbik Party Embraces Muslim Nations, Seeks 'Eurasian' Ideal Of Statehood" International Business Times. Retrieved August 31, 2014Ungváry, Krisztián (5. | 11,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krace | 2023-02-04 | Krace | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2000', 'Kategori:Norske rockegrupper', 'Kategori:Opphør i 2008'] | Krace var en norsk rockegruppe fra Hamar.
De vant Norgesmesterskapet i rock i 2000, da var de bare 12 år gamle. Krace bestod av Fredrik Ryberg (gitar, vokal), Alexander Foss (bass, vokal) og John Birkeland Hansen (trommer, vokal). Bandet annonserte den 25. august 2008 via sin myspaceprofil at de tok en pause, men ble siden bekreftet oppløst.Fredrik Ryberg og John Birkeland Hansen er nå medlemmer av Dunderbeist sammen med tidligere Stonegard vokalist Torgrim Torve, mens Alexander Foss spiller i pop-punk bandet Armatage Shanks.
| Krace var en norsk rockegruppe fra Hamar.
De vant Norgesmesterskapet i rock i 2000, da var de bare 12 år gamle. Krace bestod av Fredrik Ryberg (gitar, vokal), Alexander Foss (bass, vokal) og John Birkeland Hansen (trommer, vokal). Bandet annonserte den 25. august 2008 via sin myspaceprofil at de tok en pause, men ble siden bekreftet oppløst.Fredrik Ryberg og John Birkeland Hansen er nå medlemmer av Dunderbeist sammen med tidligere Stonegard vokalist Torgrim Torve, mens Alexander Foss spiller i pop-punk bandet Armatage Shanks.
== Diskografi ==
Wanted Dead Or Alive (2003)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Krace hos MySpace
Krace hos Groove.no | Krace var en norsk rockegruppe fra Hamar. | 11,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uku_Masing | 2023-02-04 | Uku Masing | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. april', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Estiske forfattere', 'Kategori:Fødsler 11. august', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Raplamaa', 'Kategori:Rettskafne blant nasjonene', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetere fra andre verdenskrig'] | Uku Masing (tidligere Hugo Masing, født 29. julijul./ 11. august 1909greg., død 25. april 1985) var en estisk filosof, oversetter, teolog og folklorist.
Han utviklet estisk analytisk filosofi. Han skrev også poesi, mest om religiøse emner. Han skrev en roman, selv om han skrev den i 1930-årene, kom den ikke ut før etter hans død i 1989. Som folklorist var han en anerkjent forsker på eventyr og bidro med arbeider til Enzyklopädie des Märchens. Han ble tildelt ordenen Righteous Among the Nations av Yad Vashem og Israels Høyesterett for sitt arbeid med å hjelpe en jøde i Estland til å unngå fangenskap og holocaust fra 1939 til krigens slutt, noe som utsatte ham for stor fare i denne perioden.
| Uku Masing (tidligere Hugo Masing, født 29. julijul./ 11. august 1909greg., død 25. april 1985) var en estisk filosof, oversetter, teolog og folklorist.
Han utviklet estisk analytisk filosofi. Han skrev også poesi, mest om religiøse emner. Han skrev en roman, selv om han skrev den i 1930-årene, kom den ikke ut før etter hans død i 1989. Som folklorist var han en anerkjent forsker på eventyr og bidro med arbeider til Enzyklopädie des Märchens. Han ble tildelt ordenen Righteous Among the Nations av Yad Vashem og Israels Høyesterett for sitt arbeid med å hjelpe en jøde i Estland til å unngå fangenskap og holocaust fra 1939 til krigens slutt, noe som utsatte ham for stor fare i denne perioden.
== Biografi ==
Masing var født i Raikküla i Rapla fylke. Han var en talentfull polyglot og kunne snakke fire språk da han gikk ut av skolen. Han begynte på Universitetet i Tartu i 1926 og studerte teologi. Mens han studerte, gav han ut en rekke dikt, oversettelser og essay. Han ble medlem av den innflytelsesrike gruppa av estiske poeter som i 1938 ble samlet av den litterært lærde Ants Oras som vær sterkt påvirket av T. S. Eliot. Den lille gruppa av poeter ble kjent som Arbujad ("Sannsigere") og inkluderte Heiti Talvik, Betti Alver, Paul Viiding, Bernard Kangro og Kersti Merilaas.
På det meste var Masing i stand til å snakke rundt 65 språk og han kunne oversette fra 20 av disse. Særlig var han kjent for sin evne til å oversette direkte fra originalt hebraisk, fra oksidentale europeiske språk og orientalske språk til estisk. Man antar at over 10 000 sider av hans manuskripter ennå ikke er utgitt.
== Righteous Among the Nations ==
Masing underviste på Universitetet i Tartu i Estland, hvor han var kjent som en briljant lærer i teologi og semittiske språk, selv om han ble sett på som noe eksentrisk. Etter den tyske hærs invasjon oppga han sin undervisningsstilling på universitetet og brukte sin tid på å beskytte og redde jødiske kulturelle og religiøse gjenstander. Fra sine dager som lærer kjente han en jøde, Isidor Levin, som hadde valgt å gjemme seg fra okkupasjonsmaktene for å unngå å bli tatt til fange. Et fangenskap ville ha ført ham til en nesten sikker død. Uku og hans kone Eha hjalp Levin til å unngå fangenskap ved å gi ham mat, beskyttelse, klær og til og med falske dokumenter, i tillegg til at de måtte lyve for Gestapo om sitt kjennskap til Isidor. For dette fikk Uku Masing og hans kone Eha hederen Righteous Among the Nations.Etter krigen var han aktiv i undersøkelsene av nazistenes krigsforbrytelser, særlig i Klooga konsentrasjonsleir hvor mange jøder ble drept.
== Bibliografi ==
1935 Neemed vihmade lahte
1959–1963 Saadik Magellani pilvest
1956 Džunglilaulud
1974 Udu Toonela jõelt
1985 Kirsipuu varjus
1988 Ehatuule maa
2002 Hannolaul
2002 Unenägija tessaraktis
2004 Lohe vari
2004 Piiridele pyydes
2004 Hurtsik lammutaks enda
2004 Surija Sandiristilt
2004 Rubaiid
2004 Tarbetud õpetussalmid
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Uko Masing, The Righteous Among Nations, Estonia». Yad Vashem The Holocaust Martyrs' and Heroes' Remembrance Authority. Arkivert fra originalen 24. september 2018.
«Uku Masing - Writer, theologian, philologist». Estonian Ministry of Foreign Affairs. Arkivert fra originalen 8. januar 2009.
«Uku Masing as the pioneer of Ethnofuturism». Kari Sallamaa.
Uku Masing compared with Hopkins and Eliot by Vincent B. Leich | Uku Masing (tidligere Hugo Masing, født , død 25. april 1985) var en estisk filosof, oversetter, teolog og folklorist. | 11,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/272_Records | 2023-02-04 | 272 Records | ['Kategori:1999 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 1999', 'Kategori:Plateselskaper fra USA'] | 272 Records er en amerikansk indie-plateselskap som gir ut samlealbum med ukjente band og ble startet i 1999.
På deres offisielle hjemmeside skriver de at deres hovedoppgave er å skanne kloden for lyder fra undergrunnen. Plateselskapet har distribuert flere skandinaviske undergrunnsband, blant dem finner vi for eksempel det norske bandet Wild Water. Deres låt «Can't get enough» ble valgt ut som single, da 272 Records slapp Unchained vol. 1 i USA.
Plateselskapet valgte i oktober 2009 ut singelen «Let me in» av det norske bandet Porridge – som ble gitt ut på Riot on Sunset Vol 18.
Også bandet "GUSTU" fra Oslo slapp singelen "Love/Hate Collide" (Stig Gustu Larsen) på 272 Records i 2009.
I punk-sjangeren har også Norske band som Rehab Royale (Punk Kills Vol. 7) og Tomrom (Punk Kills Vol. 14) blitt utgitt av selskapet.
| 272 Records er en amerikansk indie-plateselskap som gir ut samlealbum med ukjente band og ble startet i 1999.
På deres offisielle hjemmeside skriver de at deres hovedoppgave er å skanne kloden for lyder fra undergrunnen. Plateselskapet har distribuert flere skandinaviske undergrunnsband, blant dem finner vi for eksempel det norske bandet Wild Water. Deres låt «Can't get enough» ble valgt ut som single, da 272 Records slapp Unchained vol. 1 i USA.
Plateselskapet valgte i oktober 2009 ut singelen «Let me in» av det norske bandet Porridge – som ble gitt ut på Riot on Sunset Vol 18.
Også bandet "GUSTU" fra Oslo slapp singelen "Love/Hate Collide" (Stig Gustu Larsen) på 272 Records i 2009.
I punk-sjangeren har også Norske band som Rehab Royale (Punk Kills Vol. 7) og Tomrom (Punk Kills Vol. 14) blitt utgitt av selskapet.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | 272 Records er en amerikansk indie-plateselskap som gir ut samlealbum med ukjente band og ble startet i 1999. | 11,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Li_Yuanhong | 2023-02-04 | Li Yuanhong | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1928', 'Kategori:Fødsler 19. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1864', 'Kategori:Kinas presidenter', 'Kategori:Kinesiske offiserer', 'Kategori:Kinesiske opprørsledere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wuhan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Li Yuanhong (kinesisk: 黎元洪; pinyin: Lí Yuánhóng, Wade-Giles: Li Yüan-hung; stilnavn: Songqing, 宋卿; født 19. oktober 1864 i Huangpi i Hubei, død 3. juni 1928 i Tianjin) var en kinesisk general og politiker mot slutten av Qing-dynastiet og begynnelsen på den republikanske perioden. Han var anfører for Wuchangopprøret som utløste Xinhairevolusjonen som styrtet Qing-dynastiet i 1911 og førte til opprettelsen av Republikken Kina.
Han tjente to ganger som republikkens president, fra 1916 til 1917 og fra 1922 til 1923.
| Li Yuanhong (kinesisk: 黎元洪; pinyin: Lí Yuánhóng, Wade-Giles: Li Yüan-hung; stilnavn: Songqing, 宋卿; født 19. oktober 1864 i Huangpi i Hubei, død 3. juni 1928 i Tianjin) var en kinesisk general og politiker mot slutten av Qing-dynastiet og begynnelsen på den republikanske perioden. Han var anfører for Wuchangopprøret som utløste Xinhairevolusjonen som styrtet Qing-dynastiet i 1911 og førte til opprettelsen av Republikken Kina.
Han tjente to ganger som republikkens president, fra 1916 til 1917 og fra 1922 til 1923.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Li Yuanhong studerte ved marineskolen i Tianjin årene 1884-90 og i deltok som sjøoffiser i den første sino-japanske krig i 1894-95. han var deretter militærinstruktør hos visekonge Zhang Zhidong, studerre et par år befestningskunst i Japan, og ble derpå i 1903 brigade- og i 1906 divisjonsgeneral med forlegning i Wuchang.
=== Zinghairevolusjonen ===
Ved Xinhairevolusjonens utbrudd der i oktober 1911 fikk Li befalet over de opprørske styrkene, og tok ledwnde del i forhandlingene med de keiserlige om våpenstillstand og keiserens abdikasjon.
=== Politiker ===
Li ble valgt i februar 1912 til provisorisk visepresident og ble sjef for generalstaben, og forvaltet flere guvernørsembeder. Han ble i oktober 1913, etter at en del av forfatningen var blitt antatt, tilordnet visepresident. Han ble i 1914 kalt til Peking av Yuan Shikai, som ville ha ham i sin nærhet for å overvåke ham.
=== President to ganger ===
Da Yuan Shikai døde i juni 1916, ble Li kalt ut av sin nødtvungne uvirksomhet for presidentposten. Han forsøkte å gjeninnføre forfatningsmessige forhold og samarbeide med parlamentet. Ved Zhang Xuns monarkiske kupp i juli 1917 ble Li nødsaget å søke vern i en utenlandsk legasjon.
Da republikken etter noen dager ble restituert, nektet Li å gjeninnta presidentposten, og kort deretter bosatte han seg i Tianjin som privatmann, og syslet med forretningsvirksomhet, veldedighet og skoleundervisningens fremme.
Den store personlige anseelse Li nøt, gjorde at man sommeren 1922 nødet ham til atter, men bare provisorisk og for kort tid, å ta i mot presidentvervet. I konfliktene mellom parlamentet og militærpartiet stod han på førstnevntes side, men det sistnevnte organiserte da demonstrasjoner mot ham og tvang ham til å flykte til Tianjin, der han av provinsens guvernør ble tvunget til å nedlegge sitt embete den 11. juni 1923.
Han unnslapp snart tll Shanghai, der omkring 200 parlamentsmedlemmer samlet seg om ham, men flertallet gikk snart over til marskalk Cao Kun, som derpå 6. oktober samme år ble valgt til Lis etterfølger. Da Li hsdee forlatt hovedstaden, hadde han prøvd å ta med seg presidentens segl. Men dette lyktes han ikke i.
Han trakk seg til sist til Japan for medisinsk behandling, og vendte tilbake til Tianjin i 1924, og døde til slutt der.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Li-juan-hung i Nordisk familjebok (2. utgaves supplement, 1925)
Boorman Howard L., Howard Richard C. (red.). Biographical dictionary of republican China (eng). New York: Columbia U.P. | Li Yuanhong (kinesisk: 黎元洪; pinyin: Lí Yuánhóng, Wade-Giles: Li Yüan-hung; stilnavn: Songqing, 宋卿; født 19. oktober 1864 i Huangpi i Hubei, død 3. | 11,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kapitalinntekt | 2023-02-04 | Kapitalinntekt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk skatterett'] | Kapitalinntekt er i skatterettslig sammenheng et fellesbegrep for kapitalavkastning og kapitalgevinst.
Ved beregning av trygdeavgift og trinnskatt til staten skal kapitalinntekt ikke være med i grunnlaget, som i prinsippet skal være arbeidsinntekt. Derimot skal kapitalinntekt inngå i beregningsgrunnlaget for alminnelig inntekt. For lønnstagere er det ofte enkelt å holde de to inntektstypene fra hverandre, for næringsdrivende kan det være mer komplisert. Med unntak av avkastning av finanskapital (renter, utbytte m.m.) bestemmes kapitalinntekt som en andel av næringens nettoresultat (delingsmodellen). Slik deling av næringsinntekt foretas både for enpersonforetak, for ansvarlige selskaper og andre selskaper med deltagerligning og for aksjeselskaper og andre selskaper med selskapsligning.
En egen gruppe kapitalinntekter omtales som eierinntekt når den er opptjent av fysiske personer: utbytter, utdeling fra deltakerlignende selskaper og gevinst/tap ved salg av aksjer eller andeler i deltakerlignede selskaper. Disse inntektene er gjenstand for høyere effektiv beskatning enn vanlige kapitalinntekter (29,76% for 2017).
| Kapitalinntekt er i skatterettslig sammenheng et fellesbegrep for kapitalavkastning og kapitalgevinst.
Ved beregning av trygdeavgift og trinnskatt til staten skal kapitalinntekt ikke være med i grunnlaget, som i prinsippet skal være arbeidsinntekt. Derimot skal kapitalinntekt inngå i beregningsgrunnlaget for alminnelig inntekt. For lønnstagere er det ofte enkelt å holde de to inntektstypene fra hverandre, for næringsdrivende kan det være mer komplisert. Med unntak av avkastning av finanskapital (renter, utbytte m.m.) bestemmes kapitalinntekt som en andel av næringens nettoresultat (delingsmodellen). Slik deling av næringsinntekt foretas både for enpersonforetak, for ansvarlige selskaper og andre selskaper med deltagerligning og for aksjeselskaper og andre selskaper med selskapsligning.
En egen gruppe kapitalinntekter omtales som eierinntekt når den er opptjent av fysiske personer: utbytter, utdeling fra deltakerlignende selskaper og gevinst/tap ved salg av aksjer eller andeler i deltakerlignede selskaper. Disse inntektene er gjenstand for høyere effektiv beskatning enn vanlige kapitalinntekter (29,76% for 2017).
== Se også ==
Arbeidsinntekt
Virksomhetsinntekt
== Referanser == | Kapitalinntekt er i skatterettslig sammenheng et fellesbegrep for kapitalavkastning og kapitalgevinst. | 11,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhang_Xueliang | 2023-02-04 | Zhang Xueliang | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Datoformat', 'Kategori:Dødsfall 15. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Fødsler 3. juni', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Kinesiske offiserer', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Krigsherrer i Republikken Kina', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Anshan', 'Kategori:Personer fra USA av kinesisk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Zhang Xueliang (tradisjonell kinesisk: 張學良; forenklet kinesisk: 张学良; pinyin: Zhāng Xuéliáng; W.-G.: Chang Hsüeh-liang; født 3. juni 1901 i fylket Haicheng i Liaoning i Kina, død 15. oktober 2001 i Honolulu i USA) var en kinesisk general og krigsherre. Zhang Xueliang, kalt Den unge marskalk (少帥; Shàoshī), ble Mandsjuria og store deler av Nord-Kinas effektive hersker etter at japanerne myrdet faren Zhang Zuolin 4. juni 1928. Som en av mennene bak Xi'an-episoden tilbrakte Zhang over 50 år i husarrest, men blir i dag regnet av Folkerepublikken Kina som en patriotisk helt.
| Zhang Xueliang (tradisjonell kinesisk: 張學良; forenklet kinesisk: 张学良; pinyin: Zhāng Xuéliáng; W.-G.: Chang Hsüeh-liang; født 3. juni 1901 i fylket Haicheng i Liaoning i Kina, død 15. oktober 2001 i Honolulu i USA) var en kinesisk general og krigsherre. Zhang Xueliang, kalt Den unge marskalk (少帥; Shàoshī), ble Mandsjuria og store deler av Nord-Kinas effektive hersker etter at japanerne myrdet faren Zhang Zuolin 4. juni 1928. Som en av mennene bak Xi'an-episoden tilbrakte Zhang over 50 år i husarrest, men blir i dag regnet av Folkerepublikken Kina som en patriotisk helt.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Zhang Xueliang ble undervist av privatlærere, og han følte seg vel – annerledes enn faren gjorde – i vestlige menneskers selskap. Zhang Xueliang gikk på Fengtian-militærakademiet, og nle offiser.
=== Militær ===
Han ble oberst i Fengtian-armeen og i 1919 sjef for farens livvakt. I 1921 ble han sendt til Japan for å observere militærøvelser. Der utviklet han en særlig interesse for gylvemaskiner. Senere bygde han opp Fengtian-armeens luftvåpenkorps, som i 1920-årene hyppig ble satt inn i kampene i områder rundt den kinesiske mur.
I 1922 ble han forfremmet til generalmajor og kommanderte en styrke av armés styrke; to år etter ble han også øverstkommanderende for luftstridskreftene.
=== Krigsherre ===
Etter at faren ble drept av offiserer fra den japanske Kwantunghæren i 1928, overtok han hans stilling som militærguvernør og diktator over Mandsjuria, med Mukden som residensby. Han var da Mandsjurias viktigste krigsherre. I desember samme år sluttet han seg til Guomindang.
Til forskjell fra faren var han mindre tilbøyelig til å gå Japans ærende og lot i 1928 tilslutte Mandsjuria til det nye republikanske Kina styrt fra Nanjing og ble medlem av rikets høyeste råd. I 1931 ble Mandsjuria invadert av Japan, og Zhang ble tvunget av Chiang Kai-shek til å oppgi landet uten motstand.
Fangenskap: Han fikk i oppdrag å knuse kommunistene i nordvestre Kina, men valgte i stedet å samarbeide med dem for å drive japanerne ut av Kina, og lot i 1936 Chiang Kai-shek ta til fange - den såkalte Xi'an-episoden - for å tvinge ham til strid mot Japan. Etter at Chiang Kai-shek ble satt fri lot han Zhang arrestere.
Da Republikken Kina ble evakuert, ble Zhang tatt med til Taiwan, der han fortsatt ble holdt i husarrest, nå i en villa i Taibeis nordlige forsteder. Han brukte tiden til å studere Ming-dynastiets dikterkunst.
=== Løslatt ===
Først i 1990, etter Chiangs sønn og etterfølger Chiang Ching-kuos død, fikk han friheten tilbake. Etter løslatelsen utvandret han i 1993 til Honolulu på Hawaii. Han ble gjentatte ganger invitert til Folkerepublikken Kina, men avbøyde fordi han erklærte seg nøytral i forhold til kommunistene og Guomindang. Han døde i 2001 i De forente stater, 100 år gammel.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Boorman Howard L., Howard Richard C., red. (1967–1979). Biographical dictionary of republican China (eng). New York: Columbia U.P. CS1-vedlikehold: Datoformat (link)
Jung Chang & Jon Halliday: Mao. Das Leben eines Mannes, das Schicksal eines Volkes. Blessing, München 2005, ISBN 3-89667-200-2
Thomas Weyrauch: Chinas unbeachtete Republik. 100 Jahre im Schatten der Weltgeschichte. Bind 1: 1911 - 1949. Longtai, Giessen (i. e.) Heuchelheim 2009, ISBN 978-3-938946-14-5.
== Eksterne lenker ==
Nekrolog i The New York Times | Zhang Xueliang (tradisjonell kinesisk: 張學良; forenklet kinesisk: 张学良; pinyin: Zhāng Xuéliáng; W.-G. | 11,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kapitalavkastning | 2023-02-04 | Kapitalavkastning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bedriftsøkonomi'] | Kapitalavkastning er et av de sentrale elementer i grunnlaget for inntektsskatten. kapital er både realkapital (fast eiendom og løsøre), finanskapital (fordringer, selskapsandeler m.m.) og immateriell kapital (patenter, varemerker, opphavsrett m.m.). Kapitalavkastning kan være vederlag for å overlate kapital til andre, dvs. leie, renter, utbytte m.m., eller det kan være eierens fordel ved egen utnyttelse, f.eks. fordelen ved å bo i egen bolig. I skatterettslig sammenheng skilles det mellom alminnelig (passiv) kapitalforvaltning og (aktiv) kapitalforvaltning i næringsvirksomhet. Avkastningen beskattes ikke alltid likt i de to tilfellene. | Kapitalavkastning er et av de sentrale elementer i grunnlaget for inntektsskatten. kapital er både realkapital (fast eiendom og løsøre), finanskapital (fordringer, selskapsandeler m.m.) og immateriell kapital (patenter, varemerker, opphavsrett m.m.). Kapitalavkastning kan være vederlag for å overlate kapital til andre, dvs. leie, renter, utbytte m.m., eller det kan være eierens fordel ved egen utnyttelse, f.eks. fordelen ved å bo i egen bolig. I skatterettslig sammenheng skilles det mellom alminnelig (passiv) kapitalforvaltning og (aktiv) kapitalforvaltning i næringsvirksomhet. Avkastningen beskattes ikke alltid likt i de to tilfellene. | Kapitalavkastning er et av de sentrale elementer i grunnlaget for inntektsskatten. kapital er både realkapital (fast eiendom og løsøre), finanskapital (fordringer, selskapsandeler m. | 11,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kapitalgevinst | 2023-02-04 | Kapitalgevinst | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bedriftsøkonomi'] | Kapitalgevinst er verdistigning på kapitalobjekter som skyldes ytre forhold som konjunkturendringer og markedsforhold. Kapitalgevinsten kan være reell, f.eks. når verdien stiger sammenlignet med verdien på andre kapitalobjekter, eller den kan være nominell, f.eks. når den alminnelige pengeverdien synker.
Kapitalgevinst er i alminnelighet skattepliktig inntekt, men skatteplikten aktualiseres ikke før kapitalobjektet er realisert, dvs. solgt eller på annen måte byttet i penger eller noe annet som har pengers verdi. Skatteplikten er begrenset til gevinsten, dvs. differansen mellom vederlaget og det kapitalobjektet har kostet eller var verd ved ervervet (f.eks. ved arv). Kapitalgevinst på visse objekter er unntatt fra skatteplikt, eller skatteplikten er knyttet til særlige vilkår. Dette gjelder bl.a. kapitalgevinst på boligeiendom, fritidseiendom, gårdsbruk, skogbruk og innbo. | Kapitalgevinst er verdistigning på kapitalobjekter som skyldes ytre forhold som konjunkturendringer og markedsforhold. Kapitalgevinsten kan være reell, f.eks. når verdien stiger sammenlignet med verdien på andre kapitalobjekter, eller den kan være nominell, f.eks. når den alminnelige pengeverdien synker.
Kapitalgevinst er i alminnelighet skattepliktig inntekt, men skatteplikten aktualiseres ikke før kapitalobjektet er realisert, dvs. solgt eller på annen måte byttet i penger eller noe annet som har pengers verdi. Skatteplikten er begrenset til gevinsten, dvs. differansen mellom vederlaget og det kapitalobjektet har kostet eller var verd ved ervervet (f.eks. ved arv). Kapitalgevinst på visse objekter er unntatt fra skatteplikt, eller skatteplikten er knyttet til særlige vilkår. Dette gjelder bl.a. kapitalgevinst på boligeiendom, fritidseiendom, gårdsbruk, skogbruk og innbo. | Kapitalgevinst er verdistigning på kapitalobjekter som skyldes ytre forhold som konjunkturendringer og markedsforhold. Kapitalgevinsten kan være reell, f. | 11,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Khalid_ibn_al-Walid | 2023-02-04 | Khalid ibn al-Walid | ['Kategori:Arabere', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. august', 'Kategori:Dødsfall i 642', 'Kategori:Fødsler i 592', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Mekka', 'Kategori:Sahaba', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Khalid ibn al-Walid (arabisk: خالد بن الوليد; født 592 i Mekka, død 642 i Homs), eller fullt navn, Abū Sulaymān Khālid ibn al-Walīd ibn al-Mughīrah al-Makhzūmī (arabisk: أبو سليمان خالد بن الوليد بن المغيرة المخزومي), også kjent som Sayfu l-Lāhi l-Maslūl eller Sayfullah (Guds (dragne) sverd), var en muslimsk militær kommandant og en sahaba, følgesvenn, av den islamske profeten en av Muhammed.
Han er kjent for sin militære taktikk og dyktighet. Han ledet styrkene fra Medina under Muhammad og styrkene til hans etterfølgere, Abu Bakr og Umar ibn al-Khattab. Det var under hans militære ledelse at Arabia, for første gang i historien, ble forent under en enkelt politisk enhet, kalifatet. Som kommandant av styrkene til den islamske staten var han seierrik i over hundre mindre og større slag mot styrkene til Det bysantinske riket, det persiske sasanideriket og deres allierte, foruten også mot andre arabiske stammer. Han oppnådde å erobre Den arabiske halvøya, den islamske underleggelsen av persiske Mesopotamia (Irak) og den islamske erobringen av romerske Syria i løpet av årene fra 632 til 636. Selv om han senere ble fratatt posisjonen som den øverste militære kommandanten forble han uansett den fremste lederen av de muslimske styrkene mot bysantinerne i løpet av den første tiden av de bysantinsk-arabiske kriger. Under hans ledelse ble Damaskus erobret i 634 og den fremste seieren mot de bysantinske styrkene i slaget ved Yarmouk i 636, noe som førte til erobringen av Bilad al-Sham (Levanten). I 638, da han sto på toppen av sin karriere, ble han fjernet fra sin militær posisjon av Umar.
| Khalid ibn al-Walid (arabisk: خالد بن الوليد; født 592 i Mekka, død 642 i Homs), eller fullt navn, Abū Sulaymān Khālid ibn al-Walīd ibn al-Mughīrah al-Makhzūmī (arabisk: أبو سليمان خالد بن الوليد بن المغيرة المخزومي), også kjent som Sayfu l-Lāhi l-Maslūl eller Sayfullah (Guds (dragne) sverd), var en muslimsk militær kommandant og en sahaba, følgesvenn, av den islamske profeten en av Muhammed.
Han er kjent for sin militære taktikk og dyktighet. Han ledet styrkene fra Medina under Muhammad og styrkene til hans etterfølgere, Abu Bakr og Umar ibn al-Khattab. Det var under hans militære ledelse at Arabia, for første gang i historien, ble forent under en enkelt politisk enhet, kalifatet. Som kommandant av styrkene til den islamske staten var han seierrik i over hundre mindre og større slag mot styrkene til Det bysantinske riket, det persiske sasanideriket og deres allierte, foruten også mot andre arabiske stammer. Han oppnådde å erobre Den arabiske halvøya, den islamske underleggelsen av persiske Mesopotamia (Irak) og den islamske erobringen av romerske Syria i løpet av årene fra 632 til 636. Selv om han senere ble fratatt posisjonen som den øverste militære kommandanten forble han uansett den fremste lederen av de muslimske styrkene mot bysantinerne i løpet av den første tiden av de bysantinsk-arabiske kriger. Under hans ledelse ble Damaskus erobret i 634 og den fremste seieren mot de bysantinske styrkene i slaget ved Yarmouk i 636, noe som førte til erobringen av Bilad al-Sham (Levanten). I 638, da han sto på toppen av sin karriere, ble han fjernet fra sin militær posisjon av Umar.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Khalid bin Al-Waleed Biography | Khalid ibn al-Walid (arabisk: خالد بن الوليد; født 592 i Mekka, død 642 i Homs), eller fullt navn, Abū Sulaymān Khālid ibn al-Walīd ibn al-Mughīrah al-Makhzūmī (), også kjent som Sayfu l-Lāhi l-Maslūl eller Sayfullah (Guds (dragne) sverd), var en muslimsk militær kommandant og en sahaba, følgesvenn, av den islamske profeten en av Muhammed. | 11,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Interpol_kaller | 2023-02-04 | Interpol kaller | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske TV-serier fra 1950-årene', 'Kategori:Britiske TV-serier fra 1960-årene', 'Kategori:Britiske krimserier', 'Kategori:Britiske politi-TV-serier', 'Kategori:Detektimen', 'Kategori:TV-produksjoner på ITV'] | Interpol kaller (originaltittel: Interpol Calling) er en britisk krimserie som gikk på ITV fra 1959 til 1960. Serien handlet om de to Interpol-etterforskerne Duval og Mornay og deres kamp mot internasjonal narkohandel, drap, ran og svindel. Hovedrollene ble spilt av Charles Korvin og Edwin Richfield.
Interpol kaller ble sendt som Detektime på NRK fra 1960 til 1961 og var den andre TV-serien som gikk i Detektimen.
| Interpol kaller (originaltittel: Interpol Calling) er en britisk krimserie som gikk på ITV fra 1959 til 1960. Serien handlet om de to Interpol-etterforskerne Duval og Mornay og deres kamp mot internasjonal narkohandel, drap, ran og svindel. Hovedrollene ble spilt av Charles Korvin og Edwin Richfield.
Interpol kaller ble sendt som Detektime på NRK fra 1960 til 1961 og var den andre TV-serien som gikk i Detektimen.
== Roller ==
HovedrollerCharles Korvin som Inspector Paul Duval
Edwin Richfield som Inspector Jean MornayAndreRoland Bartrop som Grimond, fransk politi
George Pastell som Pagano, italiensk politiNotable gjesteroller inkluderte
Mai Zetterling, Patrick Troughton, David Kossoff, Warren Mitchell, Nanette Newman og Donald Pleasence.
== Episodeliste ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Interpol kaller på Internet Movie Database | Interpol kaller (originaltittel: Interpol Calling) er en britisk krimserie som gikk på ITV fra 1959 til 1960. Serien handlet om de to Interpol-etterforskerne Duval og Mornay og deres kamp mot internasjonal narkohandel, drap, ran og svindel. | 11,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%A1g%C3%A1s | 2023-02-04 | Grágás | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Islands historie', 'Kategori:Nordisk rettshistorie'] | Grágás eller Grågåsen er en historisk islandsk lovbok. Lovsamlingen var i bruk i den islandske fristaten fra Ulfljot innstiftet Alltinget omkring 930 og ble skrevet ned i 1117. Den var i bruk frem til Island kom under norsk overherredømme rundt 1262-1264 og ble formelt erstattet av lovsamlingen Járnsiða som var basert på norsk lov i 1271 eller 1274. Grágás er den mest omfattende og fullstendige samling av lover fra norrøn tid. De verdslige delene bygger helt på nordisk grunnlag; derimot viser kristenretten, i motsetning til de eldste norske, betydelig påvirkning fra kanonisk rett.
Lovbestemmelsene i Grágás er nedskrevet i flere manuskripter med til dels ulikt innhold. To av håndskriftene peker seg ut som ganske komplette og anses som hovedkodekser for teksten. Den ene Codex regius, den såkalte Konungsbók som er oppbevart i Det Kongelige Bibliotek i København, og den andre er en Codex arnamagnæus som ofte refereres til som Staðarhólsbók. Den oppbevares i Universitetsbiblioteket i København. Disse to manuskripter er ganske forskjellige i form, særlig på den måten at Konungsbók inneholder en rekke bestemmelser som er innskutt mellom lovkapitlene. Det er likevel en sammenheng mellom de to skriftene som gjør at de kan sies å harmonere. De er ikke forskjellige utgaver av samme lovbok, men er resultat av hvert sitt gjensidig uavhengige samlerarbeid. De er basert på de samme kildene og samstemmer derfor i det alt vesentlige.
Grágás ble ikke direkte stadfestet av de lovgivende myndighetene, Alltinget, som var i virksomhet fra 930, men på Alltingets beslutning ble lovene nedtegnet i Hafliðaskrá vinteren 1117-1118 (for kristenrettens vedkommende 1123-1133). Navnet Hafliðaskrá har den fått fordi den ble nedskrevet på gården til Hafliði Mársson. Ingen av de bevarte skriftene er imidlertid identisk med dette originalmanuskriptet som er gått tapt. Både Konungsbók og Staðarhólsbók er private lovsamlinger som ikke ble nedskrevet i Alltingets regi.
Alltingets «formann», lovsigemannen (norrønt: logsogumaðr), hadde en tjenestetid på tre år og skulle i løpet av denne perioden foredra alle gjeldende lover på tinget. Det var maktpåliggende at dette ble gjort nøyaktig og ordrett og i tråd med den formuleringen som lovene hadde fått på Alltinget, men lovsigemannen hadde likevel en viss grad av frihet med hensyn til i hvilken rekkefølge lovsamlingens forskjellige bolker ble foredratt.
Enkelte forskere har hevdet at Grágás ikke bare skulle inneholde generelle lovbestemmelser, men også presedenser og lovpraksis i domstolene. Vilhjálmur Finsen, som utga lovsamlingene i 1852, hevdet imidlertid at den lovgivende virksomheten på Island i fristatens periode var så stor at det ikke var rom for noen ytterligere utvikling av sedvanerett eller rettspraksis.
Konungsbók kan dateres til årene 1258-1262 og Staðarhólsbók til årene 1262-1271. På samme måte som Grágás overgår alle andre middelalderske lovsamlinger i Norden, er den også blant de fremste når det gjelder stil, systematisk ordning, integritet og presisjon i definisjonene. I denne sammenhengen er Grágás fullt på høyde med romerrettens lover og et bemerkelsesverdig verk i nordisk kultur. Mange av lovreglene i Grágás ble videreført i lovboka Jónsbók fra 1280 og også i senere islandske lover.
Navnet Grágás ble ikke brukt før mot slutten av 1500- eller begynnelsen av 1600-tallet, da man gikk ut fra at loven var identisk med en lov som kong Magnus den gode ifølge Heimskringla ga trønderne. Bakgrunnen for navnet er ikke kjent, men flere forklaringer er lansert:
Boka kan være skrevet med fjærpenn (fra gås)
Boka kan ha vært innbundet i gåseskinn
Navnet kan være symbolsk for bokas høye alder – gjess ble den gang ansett for å være de lengstlevende fugleneGrágás er også betegnelsen på ei jordebok over kirkegodset til Stavanger bispedømme fra tidlig 1600-tall.
Deler av Grágás – kristenretten og tiendretten ble utgitt av D. J. Thorkelin i 1776. De øvrige deler ble utgitt av Den arnamagnæanske Commission ved Th. Sveinbjörnsson i 1829. Konungsbók ble utgitt i 1852 og Staðarhólsbók 1879, begge av Vilhjálmur Finsen.
| Grágás eller Grågåsen er en historisk islandsk lovbok. Lovsamlingen var i bruk i den islandske fristaten fra Ulfljot innstiftet Alltinget omkring 930 og ble skrevet ned i 1117. Den var i bruk frem til Island kom under norsk overherredømme rundt 1262-1264 og ble formelt erstattet av lovsamlingen Járnsiða som var basert på norsk lov i 1271 eller 1274. Grágás er den mest omfattende og fullstendige samling av lover fra norrøn tid. De verdslige delene bygger helt på nordisk grunnlag; derimot viser kristenretten, i motsetning til de eldste norske, betydelig påvirkning fra kanonisk rett.
Lovbestemmelsene i Grágás er nedskrevet i flere manuskripter med til dels ulikt innhold. To av håndskriftene peker seg ut som ganske komplette og anses som hovedkodekser for teksten. Den ene Codex regius, den såkalte Konungsbók som er oppbevart i Det Kongelige Bibliotek i København, og den andre er en Codex arnamagnæus som ofte refereres til som Staðarhólsbók. Den oppbevares i Universitetsbiblioteket i København. Disse to manuskripter er ganske forskjellige i form, særlig på den måten at Konungsbók inneholder en rekke bestemmelser som er innskutt mellom lovkapitlene. Det er likevel en sammenheng mellom de to skriftene som gjør at de kan sies å harmonere. De er ikke forskjellige utgaver av samme lovbok, men er resultat av hvert sitt gjensidig uavhengige samlerarbeid. De er basert på de samme kildene og samstemmer derfor i det alt vesentlige.
Grágás ble ikke direkte stadfestet av de lovgivende myndighetene, Alltinget, som var i virksomhet fra 930, men på Alltingets beslutning ble lovene nedtegnet i Hafliðaskrá vinteren 1117-1118 (for kristenrettens vedkommende 1123-1133). Navnet Hafliðaskrá har den fått fordi den ble nedskrevet på gården til Hafliði Mársson. Ingen av de bevarte skriftene er imidlertid identisk med dette originalmanuskriptet som er gått tapt. Både Konungsbók og Staðarhólsbók er private lovsamlinger som ikke ble nedskrevet i Alltingets regi.
Alltingets «formann», lovsigemannen (norrønt: logsogumaðr), hadde en tjenestetid på tre år og skulle i løpet av denne perioden foredra alle gjeldende lover på tinget. Det var maktpåliggende at dette ble gjort nøyaktig og ordrett og i tråd med den formuleringen som lovene hadde fått på Alltinget, men lovsigemannen hadde likevel en viss grad av frihet med hensyn til i hvilken rekkefølge lovsamlingens forskjellige bolker ble foredratt.
Enkelte forskere har hevdet at Grágás ikke bare skulle inneholde generelle lovbestemmelser, men også presedenser og lovpraksis i domstolene. Vilhjálmur Finsen, som utga lovsamlingene i 1852, hevdet imidlertid at den lovgivende virksomheten på Island i fristatens periode var så stor at det ikke var rom for noen ytterligere utvikling av sedvanerett eller rettspraksis.
Konungsbók kan dateres til årene 1258-1262 og Staðarhólsbók til årene 1262-1271. På samme måte som Grágás overgår alle andre middelalderske lovsamlinger i Norden, er den også blant de fremste når det gjelder stil, systematisk ordning, integritet og presisjon i definisjonene. I denne sammenhengen er Grágás fullt på høyde med romerrettens lover og et bemerkelsesverdig verk i nordisk kultur. Mange av lovreglene i Grágás ble videreført i lovboka Jónsbók fra 1280 og også i senere islandske lover.
Navnet Grágás ble ikke brukt før mot slutten av 1500- eller begynnelsen av 1600-tallet, da man gikk ut fra at loven var identisk med en lov som kong Magnus den gode ifølge Heimskringla ga trønderne. Bakgrunnen for navnet er ikke kjent, men flere forklaringer er lansert:
Boka kan være skrevet med fjærpenn (fra gås)
Boka kan ha vært innbundet i gåseskinn
Navnet kan være symbolsk for bokas høye alder – gjess ble den gang ansett for å være de lengstlevende fugleneGrágás er også betegnelsen på ei jordebok over kirkegodset til Stavanger bispedømme fra tidlig 1600-tall.
Deler av Grágás – kristenretten og tiendretten ble utgitt av D. J. Thorkelin i 1776. De øvrige deler ble utgitt av Den arnamagnæanske Commission ved Th. Sveinbjörnsson i 1829. Konungsbók ble utgitt i 1852 og Staðarhólsbók 1879, begge av Vilhjálmur Finsen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Boulhosa, Patricia Press. “The Law of Óláfr inn Helgi.” In Icelanders and the Kings of Norway: Mediaeval Sagas and Legal Texts. Leiden, Netherlands: Brill, 2005.
Byock, Jesse L., Medieval Iceland: Society, Sagas, and Power, Berkeley: University of California, 1990
Byock, Jesse L. "Grágás: The 'Grey Goose' Law in Viking Age Iceland London: Penguin, 2001.
Dennis, Andrew, Peter Foote, and Richard Perkins, trans., Laws of Early Iceland, Gragas: The Codex Regis of Gragas with Material from Other Manuscripts. Winnipeg: University of Manitoba, 1980.
Finsen, Vilhjálmur, ed. Grágás: Islændernes lovbog i fristatens tid. Copenhagen: Berling, 1852. Odense: Odense universitetsforlag, 1974.
Gjerset, Knut, History of Iceland. New York: Macmillan, 1924
Laxness, Einar, Íslandssaga, vol. 1, Reykjavík: Bókaútgafa Menningarsjóðs og Þjóðvinafélagsins, 1974
== Eksterne lenker ==
Grågås (dansk oversettelse) | thumb|400px|Faksimile av første kapittel av Grágás e. Vilhjálmur Finsen, 1852 | 11,538 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juan_Domingo_de_Monteverde | 2023-02-04 | Juan Domingo de Monteverde | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall i 1832', 'Kategori:Fødsler i 1773', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Latin-Amerikas frigjøringskriger', 'Kategori:Personer fra Tenerife', 'Kategori:Spanske offiserer', 'Kategori:Venezuelanske politikere'] | Juan Domingo de Monteverde y Rivas (født 2. april 1773 i San Cristóbal de La Laguna, Tenerife, Spania, død 15. september 1832 Cádiz, Spania, ), vanligvis kjent som bare Domingo de Monteverde, var en spansk soldat og guvernør, som tjente som generalkaptein av Venezuela fra 22. juni 1812 til 28. desember 1813. Monteverde ledet de spanske og rojalistiske styrkene i Venezuela under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene fra 1812 til 13. Han ledet det militære felttoget som førte til den første venezuelanske republikks nederlag i 1812, men ble et år senere, i 1813, beseiret av Simón Bolívar under det glimrende felttoget. | Juan Domingo de Monteverde y Rivas (født 2. april 1773 i San Cristóbal de La Laguna, Tenerife, Spania, død 15. september 1832 Cádiz, Spania, ), vanligvis kjent som bare Domingo de Monteverde, var en spansk soldat og guvernør, som tjente som generalkaptein av Venezuela fra 22. juni 1812 til 28. desember 1813. Monteverde ledet de spanske og rojalistiske styrkene i Venezuela under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene fra 1812 til 13. Han ledet det militære felttoget som førte til den første venezuelanske republikks nederlag i 1812, men ble et år senere, i 1813, beseiret av Simón Bolívar under det glimrende felttoget. | | fsted = San Cristóbal de La Laguna, Tenerife, Spania | 11,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tveten_g%C3%A5rd | 2023-02-04 | Tveten gård | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bydel Alna', 'Kategori:Gårder i Oslo', 'Kategori:Kulturminner i bydel Alna', 'Kategori:Kulturminnesok'] | Tveten gård er det best bevarte gårdstunet innenfor Oslos grenser. Deler av gårdens hovedhus er trolig fra så tidlig som 1400-tallet. Gården ligger omsluttet av blokkbegyggelsen på Tveita i bydel Alna.
Tveten gård eies av Oslo kommune som i flere år har leid gården av familien Stenersen som har eid den siden 1810. Kommunen driver dagtilbud for eldre så vel som fritidsklubb for barn og ungdom. I november 2006 brukte Oslo kommune sin forkjøpsrett og kjøpte gården for 10 millioner kroner. Byrådet bestemte også at det i 2008 og 2009 skal bevilges 60 millioner kroner til opprustning og vedlikehold. Gården består i dag av åtte bygninger. Hovedhuset, stallen og låven, vognskjulet, drengestua, brenneriet, rulleboden, veslestua og stabburet.
I 1970 ble Østmarka Rytterklubb stiftet her, på Iverslien rideskole. Det er i 2018 fremdeles hester på stallen her selv om rideskolen er historie.
| Tveten gård er det best bevarte gårdstunet innenfor Oslos grenser. Deler av gårdens hovedhus er trolig fra så tidlig som 1400-tallet. Gården ligger omsluttet av blokkbegyggelsen på Tveita i bydel Alna.
Tveten gård eies av Oslo kommune som i flere år har leid gården av familien Stenersen som har eid den siden 1810. Kommunen driver dagtilbud for eldre så vel som fritidsklubb for barn og ungdom. I november 2006 brukte Oslo kommune sin forkjøpsrett og kjøpte gården for 10 millioner kroner. Byrådet bestemte også at det i 2008 og 2009 skal bevilges 60 millioner kroner til opprustning og vedlikehold. Gården består i dag av åtte bygninger. Hovedhuset, stallen og låven, vognskjulet, drengestua, brenneriet, rulleboden, veslestua og stabburet.
I 1970 ble Østmarka Rytterklubb stiftet her, på Iverslien rideskole. Det er i 2018 fremdeles hester på stallen her selv om rideskolen er historie.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oslo kommune, bydel Alna
Aftenposten
«Tveten gård». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Tveten gård er det best bevarte gårdstunet innenfor Oslos grenser. Deler av gårdens hovedhus er trolig fra så tidlig som 1400-tallet. | 11,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dolkvepser | 2023-02-04 | Dolkvepser | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vepser'] | Dolkvepser (Scoliidae) er en familie av stilkvepser. Larvene snylter på biller. Gruppen omfatter ca. 300 nålevende arter, av disse er 22 funnet i Europa og én (Scolia hirta) i Norge.
| Dolkvepser (Scoliidae) er en familie av stilkvepser. Larvene snylter på biller. Gruppen omfatter ca. 300 nålevende arter, av disse er 22 funnet i Europa og én (Scolia hirta) i Norge.
== Utseende ==
Middelsstore til store (ca. 10–50 mm), nokså kraftige, svarte eller svarte og gule vepser. Mange ligner stikkvepser (Vespidae), men har en noen mer avlang kroppsform. Det er forholdsvis stor forskjell på kjønnene; hannene er lengre og slankere enn hunnene. Hodet er nokså stort og bredt, antennene er kraftige og korte til middels lange. Fasettøynene er forholdsvis små. Beina er middels lange og kraftige. Vingene er velutviklede, ofte mørke. Bakkroppen er sylindrisk og nokså lang. Hunnens giftbrodd stikker gjerne litt ut fra bakkroppsspissen.
.
== Levevis ==
Disse artene er parasitoider som snylter på larver av biller (Coleoptera), deriblant store skarabider (Scarabaeidae) som har larver i jorden. Noen av dolkvepseartene blir regnet som nyttedyr fordi de angriper biller som gjør skade, slik som oldenborrer og japanbille. Tross disse store vepsenes ofte imponerende ytre, er stikkene deres ikke særlig smertefulle. Hunnen graver seg ned til en nedgravet billelarve, lammer den med et stikk og legger et egg på den. Vepselarven utvikler seg så på den paralyserte billelarven.
De voksne vepsene finner man ofte på blomster. De er temmelig trege, men det skrekkinngytende utseendet kombinert med et svært hardt hudskjelett gir dem godt vern mot fiender.
== Utbredelse ==
Dolkvepsene er utbredt i alle verdensdeler. De fleste lever i varme områder, og bare Scolia hirta finnes i Nord-Europa. Den blir 10–25 mm lang og snylter på larver, blant annet på gullbasselarver.
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Noen ganger blir denne familien sammen med Tiphiidae regnet som en overfamilie for seg, Scolioidea.
Ordenen vepser (vepser, humler, bier og maur) (Hymenoptera)
Underordenen stilkvepser (Apocrita)
delgruppe broddvepser (Aculeata)
Overfamilien Vespoidea
Familien dolkvepser, Scoliidae
Underfamilien Proscoliinae
Proscolia spectator Day, 1981
Underfamilien Scoliinae
Gruppen Capsomerini
Capsomeriella thoracica (Fabricius, 1787)
Colpa klugii (Vander Linden, 1827)
Colpa sexmaculata (Fabricius, 1781)
Colpa quinquecincta (Fabricius, 1781)
Dasyscolia ciliata (Fabricius, 1787)
Micromeriella curreola (Klug, 1832)
Gruppen Scoliini
Slekten Megascolia
Megascolia bidens (Linnaeus, 1767)
Megascolia maculata (Drury, 1773)
Slekten Scolia
Scolia hirta (Schrank, 1781) – eneste art i Norge
Scolia anatoliae Osten, 2004
Scolia asiella Betrem, 1935
Scolia carbonaria (Linnaeus, 1767)
Scolia cypria Saussure, 1854
Scolia erythrocephala Fabricius, 1798
Scolia fallax Eversmann, 1849
Scolia flaviceps Eversmann, 1846
Scolia fuciformis Scopoli, 1786
Scolia galbula (Pallas, 1771)
Scolia hortorum Fabricius, 1787
Scolia orientalis Saussure, 1856
Scolia sexmaculata (Müller, 1766)
== Referanser ==
== Kilder ==
Scoliid wasps of Africa and Madagascar
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr
== Eksterne lenker ==
(en) Dolkvepser i Encyclopedia of Life
(en) Dolkvepser i Global Biodiversity Information Facility
(no) Dolkvepser hos Artsdatabanken
(sv) Dolkvepser hos Dyntaxa
(en) Dolkvepser hos Fauna Europaea
(en) Dolkvepser hos Fossilworks
(en) Dolkvepser hos ITIS
(en) Dolkvepser hos NCBI
(en) Kategori:Scoliidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Scoliidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Proscoliinae | 11,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christer-Andr%C3%A9_Cederberg | 2023-02-04 | Christer-André Cederberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. mai', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske plateprodusenter'] | Christer-André Cederberg (født 22. mai 1979) er en norsk musiker, låtskriver, lydtekniker og produsent.
Han har jobbet med artister som Highasakite, Sondre Justad, Julie Bergan, Ruben, CLMD, SKAAR, Stormzy, Skinny Days, Madden, Chris Holsten, Mugisho, Chris Abolade, Maria Mena, Daniel Kvammen, Eva & The Heartmaker, Jens, Amanda Tenfjord, Amanda Delara, Lovespeake, Bjørn Eidsvåg, og mange andre.
| Christer-André Cederberg (født 22. mai 1979) er en norsk musiker, låtskriver, lydtekniker og produsent.
Han har jobbet med artister som Highasakite, Sondre Justad, Julie Bergan, Ruben, CLMD, SKAAR, Stormzy, Skinny Days, Madden, Chris Holsten, Mugisho, Chris Abolade, Maria Mena, Daniel Kvammen, Eva & The Heartmaker, Jens, Amanda Tenfjord, Amanda Delara, Lovespeake, Bjørn Eidsvåg, og mange andre.
== Artister Cederberg har arbeidet med ==
Anathema (production/mix)
Maria Mena (mix)
Eva & the Heartmaker (mix)
Honningbarna (mix)
Animal Alpha (musician/recording engineer)
Stan Walker (mix)
New Empire (mix)
Adventure Land (mix)
Phebe Starr (mix)
Nils Petter Molvær (mix)
Jason Dean & M.O.P. (mix)
Paperboys (mix)
Violet Road (mix)
Tides From Nebula (production, mix)
Tristania (production, mix)
Circus Maximus (mix)
Solefald (recording engineer)
Arne Norheim (recording engineer/ mix)
Karin Krogh (recording engineer)
Noora Noor (recording engineer)
Bertine Zetlitz (mix)
Frida Amundsen (mix)
Petter Carlsen (production/mix)
Comet Kid (mix)
Stereopol (mix)
Diskotek (mix)Som musiker har Cederberg spilt i blant annet Animal Alpha, In the Woods... og Stille Opprør.
== Diskografi ==
Album som Stille OpprørProsjekt 2-13 (2001)
S.o2 (2008)
=== Drawn ===
AlbumA New World? (1999)Singler/EP-erPlan Be (1998)
=== In the Woods… ===
AlbumStrange In Stereo (1999)
Three Times Seven on a Pilgrimage (2000)
Live at the Caledonien Hall (2003)
Heart of the Woods (2016)SinglerEpitaph/Karmakosmik (2000)
=== Animal Alpha ===
AlbumPheromones (2005)
You Pay for the Whole Seat, But You'll Only Need the Edge (2008)Singler/EP-erPromo (2003)
I Really Want You to Dance (2004)
Most Wanted Cowboy (2005)
Animal Alpha EP (2005)
Pin You All/Master of Disguise (2007)
=== AgaiaGanzá ===
AgaiaGanzá (2010)
=== Angels Motel ===
AlbumLovestorm & Temporary Honeys (2010)Deltar påProphecy Productions: To Magic... (2000)
Prophecy Productions: To Magic 2 (2001)
Karmakosmetix: Karmakosmetix Promosampler (2003)
Sander: Dagen etter tårer (2003)
Sander: Mellom fjord og fjell (2004)
Elin Rosseland: Moment (2004)
Morthana: Morthana (2004)
NRK/Waterfall Records: NRK Petre presenterer: Rørt og urørt 2005 (2005)
Nils Petter Molvær: Edy – Bande Originale du Film (2005)
Ronnie Jacobsen: Soulified (2005)
Rebekka Bakken: Is That You? (2005)
Øyafestivalen: Öya Oslo 2005 (2005)
Filmmusikk: Burnout: Revenge – Soundtrack (2005)
SXSW: SXSW 2006 (2006)
ALB: Lupus Island (2006)
Heilo/Grappa: 4th International Jew's Harp Festival (2006)
Johanna Demker: Lose Myself in You (2006)
Johanna Demker: Time to Think (2006)
Johanna Demker: Pictures of Me (2006)
Sonic Seducer: Sonic Seducer: Cold Hands Seduction Volume 83 (2006)
Sparebank 1 Fredrikstad: St. Croix-huset live 06 (2006)
Petter Carlsen: A Taste of What's to Come EP (2006)
Liv Dommersnes, Karin Krog & John Surman: Wildenvey i ord og toner (2007)
Jennifer Rubins: Somewhere Less Dark (2007)
Johns Quijote: Resymétrisk (2007)
Sonic Seducer: M'Era Luna Festival 2007 (2007)
Bruvoll/Halvorsen: Trillar for to (2007)
Wild Water: Let's Talk About Life (2007)
Nils Petter Molvær: Re-vision (2008)
Wacken Records: Live at Wacken 2007 (2008)
Transit: Decent Man on a Desperate Moon (2008)
Petter Carlsen: Pull the Brakes (2008)
Eclipsed: The Art of Sysyphus Vol. 45 (2008)
Petter Carlsen: The Sound of You and Me (2009)
Prog Résiste: Prog Résiste 55 – Premier Contact (2009)
Elisabeth Andreassen & Bjarte Hjelmeland: Nu mår jag mycket bättre (2009)
Elisabeth Andreassen: Spellemann (2009)
Wild Water: That Great View (2009)
Evan Seleven: Detours, Sideways & Delays (2009)
Petter Carlsen: You Go Bird (2009)
Paperboys: The Oslo Agreement (2009)
Tom Hugo: I Apologise (2009)
Wild Water: No Legacy (2010)
Heilo: Norsk brygg (2010)
Kens Dojo: Reincarnation (2010)
Jason Dean: Jupiter In June (2010)
a1: Waiting for Daylight (2010)
Petter Carlsen: Spirits In Need (2010)
AF1: AF1 – HipHop vs Rock (2010)
Oddvar Torsheim: Solveigs aller siste song til sin EX.... (2010)
Solefald: Norrøn livskunst (2010)
Petter Carlsen: Clocks Don't Count (singel) (2011)
Petter Carlsen: Clocks Don't Count (2011)
Eva & The Heartmaker: Dominoes (2011)
Honningbarna: La alarmane gå (2011)
Tom Hugo: Open Up Your Eyes (2011)
Luca Aquino: Chiaro (2011)
Le Fant: Hunting You (2011)
Le Fant: Mazy (2011)
Daven Belfry Band: Daven Belfry Band (2011)
Kim André Rysstad: Den lange taushet (2011)
Diskotek: She Doesn't Even Look at the Dance Floor (2011)
New Empire: Symmetry (2011)
Maria Mena: Viktoria (2011)
Le Fant: Last Chance to Dance (2011)
Alligator X: Glem elegansen (2011)
Kim André Rysstad: Vegen (2011)
Petter Carlsen: Live to Fight Another Day (2012)
Tom Hugo: Sundry Tales (2012)
Disaster In The Universe: Natural (2012)
Anathema: Weather Systems (2012)
Phebe Starr: Alone With You (2012)
Hundred Streams: Did You Ever Think It Would Be as Hard as This? (2012)
Circus Maximus Reach Within (2012)
Frida Amundsen: September Blue (2012)
Thelma & Clyde: Back2Black (2012)
Disaster In The Universe: Beach House (2012)
Circus Maximus Nine (2012)
Disaster In The Universe: Curiosity (2012)
Honningbarna. Offerdans (2012)
Holte: Hurricane (2012)
Tom Hugo: Det er du (2013)
Alice & the Mountain: Hunt You (2013)
Tom Hugo: It Is You (2013)
Eva & The Heartmaker: Traces of You (2013)
Oddvar Torsheim: Gidi-sjapp (2013)
Honningbarna. Verden er enkel (2013)
Ava: Baby Jane (2013)
Lucio Dalla: Dalla In Jazz (2013)
Fender Heist ft. Fröder: Fighter (2013)
The Scheen: I am I (2013)
Tristania: Darkest White (2013)
Jason Dean ft. M.O.P.: Bring It Hardcore (2013)
Phebe Starr: Zero (2013)
Disaster In The Universe: Recovering (2013)
Alice & the Mountain: Ocean (2013)
Rock Tribune: Rock Tribune 125 (2013)
Anathema: Universal (2013)
Alice & the Mountain: Nine Lives (2013)
Tides From Nebula: Eternal Movement (2013)
Billy Graham-hyllest: My Hope: Songs Inspired by the Message and Mission of Billy Graham (2013)
The Scheen: Run (2014)
The Scheen: The Scheen (2014)
Anathema: Untouchable (2014)
Disaster In The Universe: Coconut Message (2014)
Jason Dean: Straight out the Projects (2014)
Petter Carlsen: You Begin Where Everything Ends EP (2014)
Golden Core: Symphonic Metal 7: Dark & Beautiful (2014)
Stereopol: Fingertips (2014)
Amazing Machine: Room of Pointing Figures (2014)
Violet Road: Back to the Roadshow (2014)
Bjørn Eidsvåg-hyllest: Bauta – en hyllest til Bjørn Eidsvåg (2014)
Sordal: New Dawn Old Horizon (2014)
Tom Hugo: Nothing But the Best (2014)
Anathema: Distant Satellites (2014)
Petter Carlsen: Tiger (2014)
Atle Pettersen: Building a Life (2014)
Petter Carlsen: Sirens (2014)
The Scheen: City Lights (2014)
Elisabeth Andreassen: De fineste (2014)
Ylvis: Volume 1 (2014)
Golden Core: Symphonic & Opera Metal Vol. 1 (2015)
Kelner: Nothing Is Real (2015)
Adventure Land: Put Your Money Where Your Mouth Is (2015)
Tom Hugo: Hjertet tar'kke feil (2015)
Sordal: Runaway (2015)
Rendezvous Point: Wasteland (2015)
Daniel Cavanagh: Memory and Meaning (2015)
Violet Road: We Are the Love (2015)
Comet Kid: When I'm Dead (2015)
Tylor Dory Trio: Carried Away (2015)
Rendezvous Point: Solar Storm (2015)
Stereopol: Zensanity (2015)
Herman Rundberg & Mari Boine: Fillii Fillii (2015)
Anathema: A Sort of Homecoming (2015)
Kelner: I'll Stand Alone (2015)
Comet Kid: Summer Is Ready (2015)
Set One's Cap: Don't You Wanna Know? (2016)
Comet Kid: Halley (2016)
Violet Road: In Town to Get You (2016)
Kelner: I'll Stand Alone (2016)
Simen Lyngroth: Wake Me Up (2016)
Uncanny: Uncanny EP (2016)
Golden Core: Symphonic Metal 9: Dark & Beautiful (2016)
Circus Maximus Havoc (2016)
Frøder: Air I Need (2016)
Comet Kid: Feelings (2016)
Pride and Fall: Red For the Dead – Black for the Mourning (2016)
Frøder: Frøder (2016)
Vicinity: Recurrence (2017)
Y'akoto: All I Want (2017)
Øyvind Nypan: Stereotomic (2017)
Y'akoto: Mermaid Blues (2017)
I am K: Stars (2017)
22: You Are Creating: Limb1 (2017)
Krast: Mitt mørke (2017)
I am K: I Come Alive (2017)
Jon Olav: Hei Erna (2017)
Subterranean Masquerade: Vagabond (2017)
Simen Lyngroth: Take All the Land (2017)
Simen Lyngroth: The Waves (2017)
Simen Lyngroth: Take All the Land (2017)
Jon Olav: Talentfabrikk (2017)
Blå kors: I Sentrum står et menneske (2017)
Nutopia: Nomad (2018)
Sordal: Riding the Wind (2018)
Majorleap: Stadium Portrait (2018)
Marion Woodseth: Stjernebilde (2018)
I am K: I Come Alive (2018)
I am K: Still the Same (2018)
I am K: Humans (2018)
Ask: Silly Villy (2018)
Gåte: Svevn (2018)
Jon Olav: Ung poesi (2018)
Rolf Kristensen: Timelines (2018)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christer-André Cederberg på Internet Movie Database
(en) Christer-André Cederberg på Discogs
(en) Christer-André Cederberg på Discogs
(en) Christer-André Cederberg på MusicBrainz
(en) Christer-André Cederberg på MusicBrainz
(en) Christer-André Cederberg på Encyclopaedia Metallum
(en) Christer-André Cederberg på Spotify
(no) Hjemmeside | Christer-André Cederberg (født 22. mai 1979) er en norsk musiker, låtskriver, lydtekniker og produsent. | 11,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hv%C3%ADtanes | 2023-02-04 | Hvítanes | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Streymoy'] | Hvítanes (IPA: [ˈkvʊitaneːs], dansk: Hvidenæs) er en bygd på østkysten av Streymoy, en av Færøyene. Bygda ligger i Tórshavnar kommuna, like nordøst for Hoyvík og Tórshavn. Hvítanes har en båthavn hvor små båter kan dras opp av det, til tider, stormfulle havet. Bygda ble grunnlagt av folk hovedsakelig fra Kollafjørður i 1837. Det planlegges å anlegge en undersjøisk tunnel fra Hvítanes til bredden av Skálafjørður på Eysturoy. 1. januar 2009 hadde Hvítanes 99 innbyggere.
| Hvítanes (IPA: [ˈkvʊitaneːs], dansk: Hvidenæs) er en bygd på østkysten av Streymoy, en av Færøyene. Bygda ligger i Tórshavnar kommuna, like nordøst for Hoyvík og Tórshavn. Hvítanes har en båthavn hvor små båter kan dras opp av det, til tider, stormfulle havet. Bygda ble grunnlagt av folk hovedsakelig fra Kollafjørður i 1837. Det planlegges å anlegge en undersjøisk tunnel fra Hvítanes til bredden av Skálafjørður på Eysturoy. 1. januar 2009 hadde Hvítanes 99 innbyggere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hvítanes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hvítanes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Hvítanes på faroeislands.dk | Hvítanes (, dansk: Hvidenæs) er en bygd på østkysten av Streymoy, en av Færøyene. Bygda ligger i Tórshavnar kommuna, like nordøst for Hoyvík og Tórshavn. | 11,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kollafj%C3%B8r%C3%B0ur | 2023-02-04 | Kollafjørður | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Streymoy'] | Kollafjørður (IPA: [ˈkɔtlaˌfjøːɹʊɹ], foreldet dansk skrivemåte: Kollefjord) er en bygd på Færøyene. Bygda strekker seg omtrent 10 km langs fjorden med samme navn på Streymoy og opp langs Sundini. Kollafjørður ligger langs hovedveiene fra både Vágar og Eysturoy til hovedstaden Tórshavn. Den 1. januar 2020 hadde Kollafjørður 816 innbyggere.Kollafjørður, Signabøur og Oyrareingir utgjør ett kirkesogn. Kirkelig og administrativt har sognet tilhørt Norðurstreymoy. Ved innføringen av det kommunale selvstyret på Færøyene i 1872 ble Kollafjørður en del av Norðstreymoyar prestagjalds kommuna. I 1913 ble Kollafjarðar kommuna opprettet som en egen kommune. I 2001 ble Kollafjarðar kommuna slått sammen med Tórshavnar kommuna, som ellers omfatter landsdelen Suðurstreymoy.
Kollafjørður og bygdene langs Sundini veksler på å arrangere Sundalagsstevna, en festival som avholdes hver sommer med idrett- og kulturaktiviteter. Hvert tredje år arrangeres Sundalagsstevna i Kollafjørður.Kollafjørður er første gang nevnt skriftlig i jordeboken fra 1584.Kollafjarðar kirkja er en tradisjonell trekirke fra 1837.
| Kollafjørður (IPA: [ˈkɔtlaˌfjøːɹʊɹ], foreldet dansk skrivemåte: Kollefjord) er en bygd på Færøyene. Bygda strekker seg omtrent 10 km langs fjorden med samme navn på Streymoy og opp langs Sundini. Kollafjørður ligger langs hovedveiene fra både Vágar og Eysturoy til hovedstaden Tórshavn. Den 1. januar 2020 hadde Kollafjørður 816 innbyggere.Kollafjørður, Signabøur og Oyrareingir utgjør ett kirkesogn. Kirkelig og administrativt har sognet tilhørt Norðurstreymoy. Ved innføringen av det kommunale selvstyret på Færøyene i 1872 ble Kollafjørður en del av Norðstreymoyar prestagjalds kommuna. I 1913 ble Kollafjarðar kommuna opprettet som en egen kommune. I 2001 ble Kollafjarðar kommuna slått sammen med Tórshavnar kommuna, som ellers omfatter landsdelen Suðurstreymoy.
Kollafjørður og bygdene langs Sundini veksler på å arrangere Sundalagsstevna, en festival som avholdes hver sommer med idrett- og kulturaktiviteter. Hvert tredje år arrangeres Sundalagsstevna i Kollafjørður.Kollafjørður er første gang nevnt skriftlig i jordeboken fra 1584.Kollafjarðar kirkja er en tradisjonell trekirke fra 1837.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kollafjørður – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kollafjørður – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Kollafjørður (, foreldet dansk skrivemåte: Kollefjord) er en bygd på Færøyene. Bygda strekker seg omtrent 10 km langs fjorden med samme navn på Streymoy og opp langs Sundini. | 11,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asbj%C3%B8rn_Erdal-Aase | 2023-02-04 | Asbjørn Erdal-Aase | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2014-01', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. august', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i hundekjøring', 'Kategori:Norske hundekjørere'] | Asbjørn Erdal-Aase (født 18. august 1951) er en norsk hundekjører.
Han er sønn av Gunnar Erdal-Aase (født 1918), som var lege av yrke og to ganger norgesmester (1936 og 1946) i femkamp i friidrett; første tittel tok han som 18-åring i seniorklassen.Asbjørn Erdal-Aase er psykiater, bosatt i Mesnali ved Lillehammer.
Han var blant de første som avlet krysninger på 1980-tallet med Alaska husky og pointer. Disse krysningene skulle revolusjonere sprintsporten verden over. I 1994 vant han sølv i VM i Tyskland og i 1997 ble han verdensmester i Finland i åpen klasse sprint.
Sønnen Sigurd Erdal-Aase er også norgesmester i hundekjøring, sprint, åpen klasse, senior, som 18-åring.
| Asbjørn Erdal-Aase (født 18. august 1951) er en norsk hundekjører.
Han er sønn av Gunnar Erdal-Aase (født 1918), som var lege av yrke og to ganger norgesmester (1936 og 1946) i femkamp i friidrett; første tittel tok han som 18-åring i seniorklassen.Asbjørn Erdal-Aase er psykiater, bosatt i Mesnali ved Lillehammer.
Han var blant de første som avlet krysninger på 1980-tallet med Alaska husky og pointer. Disse krysningene skulle revolusjonere sprintsporten verden over. I 1994 vant han sølv i VM i Tyskland og i 1997 ble han verdensmester i Finland i åpen klasse sprint.
Sønnen Sigurd Erdal-Aase er også norgesmester i hundekjøring, sprint, åpen klasse, senior, som 18-åring.
== Referanser == | Sigurd Erdal-Aase (født 30. januar 1984 i Akershus) er en norsk økonom og hundekjører. | 11,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kredittid | 2023-02-04 | Kredittid | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bedriftsfinans', 'Kategori:Pengekravsrett'] | Kredittid er den tiden en kredittkunde får låne penger. Dersom kredittiden er mer enn 30 dager, har kredittakeren rett til å få vite hva det vil koste. Betaler man før kredittiden er omme, blir beløpet man skal betale tilbake, mindre. Hvis man derimot overskrider betalingstiden, må man betale ekstra. | Kredittid er den tiden en kredittkunde får låne penger. Dersom kredittiden er mer enn 30 dager, har kredittakeren rett til å få vite hva det vil koste. Betaler man før kredittiden er omme, blir beløpet man skal betale tilbake, mindre. Hvis man derimot overskrider betalingstiden, må man betale ekstra. | Kredittid er den tiden en kredittkunde får låne penger. Dersom kredittiden mer enn 30 dager, har kredittakeren rett til å få vite hva det vil koste. | 11,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forsvarsadvokatene | 2023-02-04 | Forsvarsadvokatene | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Detektimen', 'Kategori:Emmy-prisen for beste TV-program', 'Kategori:Krimserier fra USA', 'Kategori:Rettsdramaserier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på CBS', 'Kategori:TV-serier fra 1960-årene, fra USA'] | Forsvarsadvokatene (originaltittel: The Defenders) var en amerikansk drama- og kriminalserie som gikk på CBS fra 1961 til 1965. Hovedrollene som de to forsvarsadvokatene Lawrence og Kelly Preston ble spilt av E.G. Marshall og Robert Reed. Serien ble skapt av Reginald Rose.
Forsvarsadvokatene var en oppfølger til radio- og TV-serien Studio One, som gikk fra 1948 til 1958. Serien ble i årene 1997 og 98 etterfulgt av fem TV-filmer, hvorpå to regnes som spin-off-produkter.
Serien ble i 1963 belønnet med en Golden Globe for beste TV-drama, og ble i årene den gikk tildelt en rekke Emmy-priser.
Serien gikk sporadisk i Detektimen fra 1963 til 1966.
| Forsvarsadvokatene (originaltittel: The Defenders) var en amerikansk drama- og kriminalserie som gikk på CBS fra 1961 til 1965. Hovedrollene som de to forsvarsadvokatene Lawrence og Kelly Preston ble spilt av E.G. Marshall og Robert Reed. Serien ble skapt av Reginald Rose.
Forsvarsadvokatene var en oppfølger til radio- og TV-serien Studio One, som gikk fra 1948 til 1958. Serien ble i årene 1997 og 98 etterfulgt av fem TV-filmer, hvorpå to regnes som spin-off-produkter.
Serien ble i 1963 belønnet med en Golden Globe for beste TV-drama, og ble i årene den gikk tildelt en rekke Emmy-priser.
Serien gikk sporadisk i Detektimen fra 1963 til 1966.
== Handling ==
Den nyutdannede juristen Kenneth Preston slår seg sammen med sin far, den anerkjente forsvarsadvokaten Lawrence Preston. Sammen havner forsvarsduoen opp i en rekke saker som var «delikate» i 1960-årenes USA, blant annet abort, eutanasi og filmsensur.
== Om serien ==
Forsvarsadokatene ble i 1963 tildelt en Golden Globe for beste dramaserie på TV. Den ble i perioden 1962-64 tildelt tre Emmy-priser i samme kategori, og endte i årenes løp opp med totalt 13 Emmy-priser – blant annet to til hovedrolleinnehaver E.G. Marshall og to til seriens skaper, Reginald Rose.
=== Seertall ===
Rangering basert på seertall (USA).
(-) = utenfor topp 30 lista
== I rollene ==
E.G. Marshall ... Lawrence Preston (132 episoder, 1961-1965)
Robert Reed ... Kenneth Preston (132 episoder, 1961-1965)
Ossie Davis ... District Attorney Daniel Jackson / ... (8 episoder, 1961-1965)
J.D. Cannon ... District Attorney ... (8 episoder, 1961-1965)
Lonny Chapman ... District Attorney ... (8 episoder, 1961-1965)
Murray Hamilton ... District Attorney ... (6 episoder, 1962-1965)
Judson Laire ... Dommer... (6 episoder, 1961-1965)
Lester Rawlins ... Dr. Wuhl / ... (6 episoder, 1961-1965)
Robert Gerringer ... District Attorney ... (6 episoder, 1961-1964)
John Boruff ... Dommer ... (6 episoder, 1962-1965)
Marc Connelly ... Dommer ... (6 episoder, 1962-1964)
William Shatner ... Assistant District Attorney Earl Rhodes ... (5 episoder, 1961-1965)
=== Gjesteopptredener ===
Kjente skuespillere som hadde gjesteopptredener i serien.
Edward Asner, Martin Balsam, Ed Begley, Tom Bosley, Richard Bright, James Coburn, Robert Duvall, Peter Fonda, Gene Hackman, Larry Hagman, Dustin Hoffman, Dennis Hopper, James Earl Jones, Jack Klugman, Martin Landau, Cloris Leachman, Robert Loggia, Julie Newmar, Leslie Nielsen, Donald Pleasence, Robert Redford, Martin Sheen, Jon Voight, Gene Wilder,
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Forsvarsadvokatene på Internet Movie Database | Forsvarsadvokatene (originaltittel: The Defenders) var en amerikansk drama- og kriminalserie som gikk på CBS fra 1961 til 1965. Hovedrollene som de to forsvarsadvokatene Lawrence og Kelly Preston ble spilt av E. | 11,547 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Defenders | 2023-02-04 | The Defenders | ['Kategori:Actionserier fra USA', 'Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Eventyrserier fra USA', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:TV-produksjoner på Netflix', 'Kategori:TV-serier fra 2010-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier i Marvel Cinematic Universe'] | The Defenders er en amerikansk nettfjernsynsserie utviklet for Netflix av Douglas Petrie og Marco Ramirez, basert på en tegneserie av Marvel Comics og fire andre nettfjernsynsserier: Daredevil, Jessica Jones, Luke Cage og Iron Fist.
Hovedrollene spilles av Charlie Cox, Krysten Ritter, Mike Colter og Finn Jones. Andre sentrale roller innehas av Sigourney Weaver, Élodie Yung, Simone Missick, Deborah Ann Woll, Elden Henson, Carrie-Anne Moss, Scott Glenn, Rachael Taylor, Rosario Dawson og Jessica Henwick.
| The Defenders er en amerikansk nettfjernsynsserie utviklet for Netflix av Douglas Petrie og Marco Ramirez, basert på en tegneserie av Marvel Comics og fire andre nettfjernsynsserier: Daredevil, Jessica Jones, Luke Cage og Iron Fist.
Hovedrollene spilles av Charlie Cox, Krysten Ritter, Mike Colter og Finn Jones. Andre sentrale roller innehas av Sigourney Weaver, Élodie Yung, Simone Missick, Deborah Ann Woll, Elden Henson, Carrie-Anne Moss, Scott Glenn, Rachael Taylor, Rosario Dawson og Jessica Henwick.
== Handlingsreferat ==
Når de jakter på agenter som arbeider for «The Hand» i Kambodsja, får Danny Rand / Iron Fist og Colleen Wing vite at krigen de kjemper faktisk finner sted i New York City. Der har Matt Murdock gitt opp tilværelsen som den årvåkne Daredevil, og arbeider nå som pro bono-advokat. Han er fremdeles forelsket i Elektra Natchios, som døde mens Dardevil forsøkte å slåss mot The Hand. Luke Cage slippes løs fra fengsel, og vender tilbake til Harlem, hvor politi-etterforsker Misty Knight informerer ham om lokale barn som har blitt involvert i en mystisk virksomhet og endt opp døde.
Etter å ha fått vite at alle de viktigste indre organene hennes svikter og hun har lite tid igjen å leve, informerer en kvinne kollegaene sine om å fremskynde planene deres. Men kort tid senere river et stort jordskjelv gjennom New York, og privatetterforsker Jessica Jones oppdager eksplosiver når hun leter etter sin savnede ektemann. Jones kontakter politiet, men Knight observerer henne ta med seg noen bevis når hun forlater et åsted.
Cage følger noen spor fra lokale barn, og oppdager at barna blir sendt for å rydde opp i et verksted hvor flere fiender av «The Hand» har blitt myrdet. Rand og Wing undersøker også verkstedet, noe som fører til en konflikt mellom Rand og Cage som først tar slutt når politiet dukker opp. Den mystiske kvinnen, Alexandra, blir informert om at gruppens planer har blitt stoppet på grunn av en mystisk vegg. Alexandra tror dette faktisk kan være en dør, og avhører en gammel fiende, Stick, for å få svar på dette. The Hand forsøker å skaffe det eldgamle våpenet Black Sky – kroppen til Natchios – og brukte de siste ressursene deres for å gjenopplive henne.
== Rolleliste ==
Matt Murdock / Daredevil … Charlie Cox
Jessica Jones … Krysten Ritter
Luke Cage … Mike Colter
Danny Rand / Iron Fist … Finn Jones
Elektra Natchios … Élodie Yung
Alexandra … Sigourney Weaver
Stick … Scott Glenn
Claire Temple … Rosario Dawson
Malcolm Ducasse … Eka Darville
Karen Page … Deborah Ann Woll
Foggy Nelson … Elden Henson
Jeri Hogarth … Carrie-Anne Moss
Trish Walker … Rachael Taylor
Misty Knight … Simone Missick
Colleen Wing … Jessica Henwick
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Defenders på Internet Movie Database
(no) The Defenders hos Filmfront
(en) The Defenders på AllMovie
(en) The Defenders på Rotten Tomatoes
(en) The Defenders på Metacritic | | musikk = foto = | 11,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sierolomorphidae | 2023-02-04 | Sierolomorphidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vepser'] | Sierolomorphidae er en familie av stilkvepser. Gruppen omfatter 10 nålevende arter.
| Sierolomorphidae er en familie av stilkvepser. Gruppen omfatter 10 nålevende arter.
== Utseende ==
Små til middelsstore (ca. 6 mm), slanke, mørke vepser. Kroppen er litt flattrykt og blank. De kan minne om familien Bethylidae, men vingene har et mer fremtredende årenett. Hodet er forholdsvis stort, noe flatt, fasettøynene ovale. Antennene er sylindriske og omtrent så lange som hodet. Forkroppen (thorax) er smal og litt flat, hårløs og blank på sidene, mer matt på ryggen. Beina er temmelig korte, lårene spoleformede. Vingene er velutviklede hos begge kjønn, med et markert, mørkt vingemerke og tre lukkede celler bak dette i forvingen. Bakkroppen er avlang,litt flat, festet til forkroppen med en kort "stilk" (petiolus). Den ha sju synlige ryggplater (tergitter).
== Levevis ==
Ingenting er kjent om biologien til disse sjeldne vepsene. de har blitt funnet på gressmark.
== Utbredelse ==
Gruppen finnes i Amerika så langt nord som til Canada, og i varme områder i Asia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen vepser (vepser, humler, bier og maur) (Hymenoptera)
Underordenen stilkvepser (Apocrita)
delgruppe broddvepser (Aculeata)
Overfamilien Tiphioidea
Familien Sierolomorphidae
Slekten Sierolomorpha Ashmead, 1903
Sierolomorpha apache Evans, 1961
Sierolomorpha barri Miller, 1986
Sierolomorpha bicolor Evans, 1961
Sierolomorpha brevicornis Evans, 1961
Sierolomorpha canadensis (Provancher, 1888) – Nord-Amerika
Sierolomorpha nigrescens Evans, 1961 – Nord-Amerika
Sierolomorpha similis Evans, 1961
== Kilder ==
Bilde av Sierolomorpha canadensis : [1]
Bilde av Sierolomorpha nigrescens: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Sierolomorphidae i Encyclopedia of Life
(en) Sierolomorphidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Sierolomorphidae hos Fossilworks
(en) Sierolomorphidae hos ITIS
(en) Sierolomorphidae hos NCBI
(en) Kategori:Sierolomorphidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Sierolomorphidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Sierolomorpha | 11,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%A5re_A._Lie | 2023-02-04 | Kåre A. Lie | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Fødsler 9. september', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Norske religionshistorikere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer tilknyttet bokserien Verdens hellige skrifter'] | Kåre Albert Lie (født 9. september 1942) er en norsk religionshistoriker, faglitterær forfatter og oversetter. Han har oversatt, eller bidratt til oversettelsen av, nærmere 60 bøker, særlig innen religions- og kulturhistorie. I tillegg har han utgitt en rekke bøker om buddhisme og buddhismens eldste tekster.Han er utdannet cand. philol. med hovedfag i religionshistorie, med indologi (sanskrit og pali) i fagkretsen. Han har oversatt bøker fra pali, sanskrit, engelsk, tysk, fransk, nederlandsk, dansk og svensk. Lie arbeidet flere år i skoleverket, før han konsentrerte seg om virket som forfatter og oversetter fra 1996.
| Kåre Albert Lie (født 9. september 1942) er en norsk religionshistoriker, faglitterær forfatter og oversetter. Han har oversatt, eller bidratt til oversettelsen av, nærmere 60 bøker, særlig innen religions- og kulturhistorie. I tillegg har han utgitt en rekke bøker om buddhisme og buddhismens eldste tekster.Han er utdannet cand. philol. med hovedfag i religionshistorie, med indologi (sanskrit og pali) i fagkretsen. Han har oversatt bøker fra pali, sanskrit, engelsk, tysk, fransk, nederlandsk, dansk og svensk. Lie arbeidet flere år i skoleverket, før han konsentrerte seg om virket som forfatter og oversetter fra 1996.
== Bøker ==
Prinsen som våknet, Solum Forlag, 1999
Innsiktsmeditasjon. En buddhistisk metode, Pax Forlag, 2002
Veien og hjulet. Buddhisme i praksis, Solum Forlag, 2004.
Jesus og Buddha. Parallelle uttalelser fra kristen og buddhistisk tradisjon, Emilia forlag, 2005
Mahasatipatthanasutta. En analytisk studie, Schweitzerforlaget, 2006
Tanke og virkelighet. Buddhistisk filosofi og praksis i lys av Vasubandhus Madhyantavibhaga, Solum forlag, 2006
Buddhistisk psykologi. Innføring i abhidhamma, Solum forlag, 2007
Smaken av frihet. Et humanistisk perspektiv på buddhismen, Emilia forlag, 2007
Spor av vikingenes sanger. Sanger og danser fra vikingtid og middelalder. Midgard forlag, 2009
Gotamas verktøy. Sekulær buddhisme - lære og praksis, Emilia forlag, 2016
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Kåre Albert Lie (født 9. september 1942) er en norsk religionshistoriker, faglitterær forfatter og oversetter. | 11,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Over_the_Rainbow | 2023-02-04 | Over the Rainbow | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oscar-vinnere (sang)', 'Kategori:Sanger fra 1939', 'Kategori:Sanger fra USA', 'Kategori:Sanger fra musikaler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | «Over the Rainbow» (ofte omtalt som «Somewhere Over the Rainbow») er en klassisk amerikansk Oscar-vinnende ballade skrevet av Harold Arlen (melodi) og E.Y. Harburg (tekst) til musikalfilmen Trollmannen fra Oz fra 1939, der den ble fremført av Judy Garland i hovedrollen som Dorothy Gale. Med tiden ble den Garlands signaturlåt.
I filmen blir en del av sangen spilt av the MGM orchestra under rulletekstene på begynnelsen av filmen. Omtrent fem minutter inn i filmen fremfører Judy Garland «Over the Rainbow» etter forgjeves å ha forsøkt å få sin tante og onkel til å høre henne berette om en ubehagelig hendelse, som involverte hennes hund, Toto, og den ekle ugifte kvinnen, Miss Gulch (Margaret Hamilton). Dorothys Aunt Em forteller at hun må finne seg et sted «hvor du ikke vil komme opp i noe trøbbel» og tilskynder Dorothy til å dra dit selv. Hun grubler overfor Toto: «Et sted hvor det ikke finnes noe trøbbel. Tror du det finnes et slikt sted, Toto? Det må det gjøre. Det er ikke et sted du kan komme til med båt eller tog. Det er langt, langt unna. Bak månen, hinsides regnet» og begynner å fremføre sangen. Selve den berømte sekvensen samt alle scenene fra Kansas ble regissert (skjønt ukreditert) av King Vidor.
| «Over the Rainbow» (ofte omtalt som «Somewhere Over the Rainbow») er en klassisk amerikansk Oscar-vinnende ballade skrevet av Harold Arlen (melodi) og E.Y. Harburg (tekst) til musikalfilmen Trollmannen fra Oz fra 1939, der den ble fremført av Judy Garland i hovedrollen som Dorothy Gale. Med tiden ble den Garlands signaturlåt.
I filmen blir en del av sangen spilt av the MGM orchestra under rulletekstene på begynnelsen av filmen. Omtrent fem minutter inn i filmen fremfører Judy Garland «Over the Rainbow» etter forgjeves å ha forsøkt å få sin tante og onkel til å høre henne berette om en ubehagelig hendelse, som involverte hennes hund, Toto, og den ekle ugifte kvinnen, Miss Gulch (Margaret Hamilton). Dorothys Aunt Em forteller at hun må finne seg et sted «hvor du ikke vil komme opp i noe trøbbel» og tilskynder Dorothy til å dra dit selv. Hun grubler overfor Toto: «Et sted hvor det ikke finnes noe trøbbel. Tror du det finnes et slikt sted, Toto? Det må det gjøre. Det er ikke et sted du kan komme til med båt eller tog. Det er langt, langt unna. Bak månen, hinsides regnet» og begynner å fremføre sangen. Selve den berømte sekvensen samt alle scenene fra Kansas ble regissert (skjønt ukreditert) av King Vidor.
== Innflytelse ==
Sangen er nummer én på Songs of the Century-listen, som er satt sammen av the Recording Industry Association of America og the National Endowment for the Arts. The American Film Institute rangerte også «Over the Rainbow» som den største filmsang noensinne på listen over AFI's 100 Years…100 Songs. Den ble antatt (sammen med Irving Berlin's «White Christmas») av amerikanske tropper i Europa under den andre verdenskrig som et symbol på USA. Garland fremførte til og med sangen for amerikanske tropper som en del av en veldedighetsforestilling i 1943.
I april 2005 utgav the United States Postal Service et minnefrimerke, som anerkjente tekstforfatter Yip Harburgs prestasjoner. Frimerket viser åpningsteksten til «Over the Rainbow».
== Trollmannen fra Oz ==
Sangen ble i begynnelsen klippet bort fra filmen etter en forhåndsvisning i San Luis Obispo, fordi MGMs administrerende direktør Louis B. Mayer og produsent Mervyn LeRoy syntes at den «gjorde filmen langsommere» og at «sangen høres ut som noe for Jeanette MacDonald og ikke noe for en liten pike å synge i en låve». Utholdenheten til medprodusent Arthur Freed og Garlands sanglærer/mentor, Roger Edens, om å beholde sangen i filmen lønnet seg.En gjentagelse av sangen ble klippet bort etter at den ble filmet. Et ytterligere refreng skulle bli sunget av Dorothy, mens hun var innelåst i et rom i heksas slott og hjelpeløst ventet på døden, mens heksas timeglass rant ut. Selv om den visuelle delen av den gjentagelsen antageligvis er tapt, har soundtracket overlevd. Den ble tatt med i the Deluxe Edition av filmens soundtrack på to CD-plater, utgitt av Rhino Entertainment. I den ekstremt intense og fryktfylte fremførelsen gråter Dorothy sin vei gjennom sangen, ute av stand til å fullføre den og avslutter med et tårefylt «Jeg er redd, Auntie Em – Jeg er redd!» Denne frasen ble beholdt i filmen og ble umiddelbart etterfulgt av Aunt Ems raske tilsynekomst i heksas krystallkule, hvor hun snart erstattes av ansiktet til heksa, som gjør narr av og håner Dorothy før hun vender seg mot kameraet for å avgi en ubehagelig latter.
== Opprinnelige innspillinger med Garland ==
Judy Garland forhåndsinnspilte først sangen i MGMs lydstudio 7. oktober 1938 og brukte et arrangement av Murray Cutter. En studioinnspilling av sangen, ikke fra soundtracket, ble innspilt og utgitt på 78-plate av Decca Records i september 1939. I mars 1940 ble den samme innspillingen tatt med på Deccas studio cast album på fire 78-plater med tittelen, The Wizard of Oz. Selv om dette ikke var den versjonen av sangen som var med i filmen fortsatte Decca å gjenutgi det såkalte Cast Album godt inn i 1960-årene etter at den ble gjenutgitt på 33 ⅓-LP. Garland fremførte alltid sangen uten å endre den og sang den eksakt slik hun gjorde i filmen ved å si at hun holdt seg tro mot rollefiguren Dorothy og til budskapet om å virkelig befinne seg et eller annet sted over regnbuen.Det var ikke før i 1956, da MGM utgav det ekte soundtrackalbumet fra filmen at sangens filmversjon ble gjort tilgjengelig for publikum. Utgivelsen av soundtracket i 1956 ble timet for å sammenfalle med filmens TV-premiere. Soundtrackversjonen har blitt gjenutgitt flere ganger i årenes løp, innbefattet i en Deluxe Edition fra Rhino Records i 1995.Judy Garlands versjon i begynnelsen ikke den vanligst spilte i jukeboxene, hvor versjoner med danseband som Bob Crosbys og Glenn Millers dominerte. «Over the Rainbow» ble til slutt den signatursangen som nærmest ble identifisert med Garland og hun fremførte den de neste 30 årene til sin bortgang i 1969. I et brev til Harold Arlen skrev Garland:
«Over the Rainbow» har blitt en del av mitt liv. Den er så symbolsk for alles drømmer og ønsker at jeg er sikker på at det er hvorfor noen mennesker får tårer i sine øyner når de hører den. Jeg har sunget den tusenvis av ganger og den er fremdeles den sangen som ligger mitt hjerte nærmest».
== Teksten ==
Et innledende vers, som ikke ble anvendt i filmen, blir ofte brukt i teateroppsetninger av Trollmannen fra Oz og er med i noteboken med sanger fra filmen for piano. Det har også blitt anvendt i fremførelser med bl.a. Tony Bennett, Doris Day, Ella Fitzgerald, Frank Sinatra og Sarah Vaughan. Garland selv sang det innledende verset kun én gang, i en radiosendsing av The Louella Parsons Show i 1948. En andre bro blir også brukt av og til i teateroppsetninger. Den korte gjentagelsen, som ble klippet bort fra den endelige versjonen av filmen, anvender melodien til broen (eller «B»-seksjonen).
== Andre betydningsfulle versjoner ==
Doo-wop-gruppen The Demensions, Irv Spice and the orchestra. Arrangert av Seymour Barab. Utgitt på single i 1960. B-siden var «Nursery Rhyme Rock».
Versjonen til australske Billy Thorpe & The Aztecs ble utgitt på singlen Parlophone A 8136. B-siden var «That I Love». «Over the Rainbow» toppet den australske singlelisten i 1965 og en senere nytolkning lå på listen i Melbourne i 1974 etter hans bluesbaserte fornyelse av sangen på Sunbury Pop Festival i 1973.
Patti LaBelle & The Bluebelles' LP-plate Over the Rainbow (Atlantic SD 8119) lå som høyest på en 20.-plass på den amerikanske R&B-listen i 1966
Marusha spilte inn en danceversjon. Den ble utgitt på maxi-CD-singlen Motor 859 887-2 i Tyskland i 1994.
Katharine McPhee. Utgitt på CD-singlen RCA 82876 86129 2 i 2006. B-siden var «My Destiny».
== Israel Kamakawiwo'oles versjon ==
Israel Kamakawiwo'oles CD-album, Facing Future (Big Boy BBCD 5901), utgitt i 1993, inneholdt en ukulelemedley som bestod av «Over the Rainbow» og «What a Wonderful World». Medleyen ble også utgitt på CD-single.
Etter bare to uker på den tyske singlelisten i 2010 hadde den allerede fått gullplate for 150,000 solgte eksemplarer. I februar 2011 ble den sertifisert til 2 x platina for å ha solgt i mer enn 600,000 eksemplarer. Den lå i tolv ikke-sammenhengende uker på førsteplassen og var den mest suksessfulle singlen i Tyskland i 2010.I USA ble sangen sertifisert til platina for 1,000,000 solgte nedlastinger.I Sveits ble sangen også sertifisert til platina for 30,000 solgte eksemplarer.Denne versjonen har blitt anvendt i flere TV-reklamer, filmer og TV-programmer, innbefattet Finding Forrester, Meet Joe Black, 50 First Dates, Snakes on a Plane, South Pacific, Cold Case, ER, Life on Mars, Horizon og Scrubs.
Rolleinnehaverne i Glee gjorde en coverversjon av Kamakawiwoʻoles versjon i sesong én-finalen, Journey. Den var med på CD-platen i EP-format, Glee: The Music, Journey to Regionals (Columbia 772878). Den lå som # 30 på den britiske singlelisten, som # 31 på den kanadiske Hot 100-listen og den irske singlelisten, som # 42 på den australske singlelisten og som # 43 på Billboard Hot 100-listenCD-platen lå som # 3 på den franske slutten av året-singlelisten i 2011, som # 16 på den sveitsiske slutten av året-singlelisten i 2011 og som # 37 på den tyske slutten av året-singlelisten i 2011.Cliff Richard spilte inn sin egen versjon av medleyen. Den ble utgitt på CD-singlen Papillon 23 204173 i 2001. Medleyen var hentet fra CD-albumet Wanted (Papillon 5050003002025), som lå på den britiske listen.
== Eva Cassidys versjon ==
Eva Cassidy spilte inn en versjon. Den ble utgitt på Chuck Browns og Eva Cassidys CD-album The Other Side (Cbd. music cbd02263) i 1992. Etter Cassidys bortgang i 1996 ble sangen tatt med på hennes posthumt utgitte samle-CD-album, Songbird (Blix Street G2-10045). Det ble utgitt i 1998. «Over the Rainbow» ble utgitt CD-singlen Hot Hit 16 i Storbritannia i 2001 (B-siden var «Dark End of the Street»).
Denne versjonen ble popularisert av BBC på BBC Radio 2 og i TV-showet, Top of the Pops 2. Sistnevnte viste en videoinnspilling, hvor Cassidy fremfører sangen. Denne publisiteten hjalp til med å påskynde salget av samlealbumet,Songbird, til en førsteplass på den britiske listen. Eva Cassidys unike fremførelse av «Over the Rainbow» ble valgt ut av BBC til dets CD-album, Songs of the Century, i 1999. Cassidys fremførelse av «Over the Rainbow» på Blues Alley ble publisert for første gang i januar 2011 på hennes CD-album, Simply Eva (Blix Street G2-10099).
== Kylie Minogues versjon ==
Under hennes behandling for og rekonvalesens fra brystkreft ble en live-coverversjon med den australske plateartisten, Kylie Minogue, utgitt på single 25. desember 2005. Den var hennes første single som kun ble utgitt gjennom digitale midler. Sangens lyd var hentet direkte fra Minogues live-DVD, Kylie Showgirl, filmet 6. mai 2005 på Earls Court Exhibition Centre. B-siden var «Santa Baby».
== Danielle Hopes versjon ==
En coverversjon med Danielle Hope, vinner av BBCs talentshow med Trollmannen fra Oz-tema, Over the Rainbow ble utgitt som digital nedlastning 23. mai 2010. Den ble også utgitt på CD-singlen Polydor 2743233 31. mai 2010. Ettersom sangen ble innspilt før en vinner ble utropt spilte også de nest beste, Lauren Samuels og Sophie Evans, inn versjoner av sangen. Disse to ble senere gjort tilgjengelig for nedlasting 6. june 2010. Alle tre finalistene medvirket på CD-singlens B-side: en Wizard of Oz-medley.Singlen var en veldedighetsplate og samlet inn midler til både the BBC Performing Arts Fund og Prostate UK.
== Norske versjoner ==
A.G., Alf Prøysen og Erik Hillestad har skrevet norske tekster. Deres norske titler er «Over Regnbuen». Prøysen laget teksten til Wenche Myhre som spilte Dorothy i Trollmannen fra Oz som hadde premiere i januar 1965 på Oslo Nye Teater. Anne Lande har oversatt Prøysens bokmålstekst til dialekt («Over regnbågån»).
=== Innspillinger ===
== Listeplasseringer ==
== Fotnoter og referanser ==
== Eksterne lenker ==
The Judy Garland Online Discography | Live at the Rainbow er Iron Maidens første video, og en av deres tidligste konserter sammen med vokalisten Paul Di'Anno. | 11,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2._serierunde_i_2._divisjon_avdeling_4_2009 | 2023-02-04 | 2. serierunde i 2. divisjon avdeling 4 2009 | ['Kategori:2. divisjon fotball for herrer 2009'] | 2. serierunde i 2. divisjon avdeling 4 2009 startet 18. april. Den siste kampen ble spilt 11. mai da det utsatte oppgjøret mellom Bossekop og Tromsø 2 ble spilt.
| 2. serierunde i 2. divisjon avdeling 4 2009 startet 18. april. Den siste kampen ble spilt 11. mai da det utsatte oppgjøret mellom Bossekop og Tromsø 2 ble spilt.
== Resultater ==
== Eksterne lenker ==
2. divisjon avdeling 4 2009: Terminliste og resultater på altomfotball.no | 2. serierunde i 2. | 11,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tsundere | 2023-02-04 | Tsundere | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Japansk kultur', 'Kategori:Personlighet'] | Tsundere (ツンデレ, Tsundere) er et japansk ord for en person som normalt sett oppfører seg sjefete og sur, men som også har en snill side ved visse omstendigheter. Dette personlighetsskiftet skjer ofte når personen er alene eller er redd, eller under andre spesielle omgivelser. Slike personer brukes ofte i mange anime- og manga-serier. | Tsundere (ツンデレ, Tsundere) er et japansk ord for en person som normalt sett oppfører seg sjefete og sur, men som også har en snill side ved visse omstendigheter. Dette personlighetsskiftet skjer ofte når personen er alene eller er redd, eller under andre spesielle omgivelser. Slike personer brukes ofte i mange anime- og manga-serier. | er et japansk ord for en person som normalt sett oppfører seg sjefete og sur, men som også har en snill side ved visse omstendigheter. Dette personlighetsskiftet skjer ofte når personen er alene eller er redd, eller under andre spesielle omgivelser. | 11,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hollender_(kanin) | 2023-02-04 | Hollender (kanin) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaninraser'] | Hollender er en kaninrase opprinnelig fra Belgia. Den har eksistert fra rundt 1500-tallet da Belgia var en del av Nederland, derav navnet. Engelske sjømenn tok dem med seg hjem til England og avlet dem opp til det rasen er i 2011. Hollenderen er kjent for å være en rolig rase og er godkjent i alle farger.
| Hollender er en kaninrase opprinnelig fra Belgia. Den har eksistert fra rundt 1500-tallet da Belgia var en del av Nederland, derav navnet. Engelske sjømenn tok dem med seg hjem til England og avlet dem opp til det rasen er i 2011. Hollenderen er kjent for å være en rolig rase og er godkjent i alle farger.
== Eksterne lenker ==
(en) Dutch rabbit – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | karakter = | 11,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otaku | 2023-02-04 | Otaku | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Japansk kultur', 'Kategori:Japanske ord og uttrykk'] | Otaku (おたく/オタク, Otaku) er et japansk ord som brukes om personer som har spesielt stor interesse for et bestemt tema eller hobby. Ordet har en nedsettende betydning, men brukes av enkelte, ofte spøkefullt, som en hedersbetegnelse.I engelsk har ordet fått betydningen «(fanatisk) tilhenger av japansk kultur». Ordet brukes også nedsettende i denne betydningen.
| Otaku (おたく/オタク, Otaku) er et japansk ord som brukes om personer som har spesielt stor interesse for et bestemt tema eller hobby. Ordet har en nedsettende betydning, men brukes av enkelte, ofte spøkefullt, som en hedersbetegnelse.I engelsk har ordet fått betydningen «(fanatisk) tilhenger av japansk kultur». Ordet brukes også nedsettende i denne betydningen.
== Se også ==
Nerd
== Referanser == | er et japansk ord som brukes om personer som har spesielt stor interesse for et bestemt tema eller hobby. Ordet har en nedsettende betydning, men brukes av enkelte, ofte spøkefullt, som en hedersbetegnelse. | 11,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mouth_for_War | 2023-02-04 | Mouth for War | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger av Pantera', 'Kategori:Sanger fra 1992'] | «Mouth for War» er en populær sang av heavy metal-bandet Pantera. Den ble først gitt ut på albumet Vulgar Display of Power, og var den første singelen fra dette albumet. Sangen ble senere gitt ut på bandets samlealbum, The Best of Pantera: Far Beyond the Great Southern Cowboys' Vulgar Hits!.
| «Mouth for War» er en populær sang av heavy metal-bandet Pantera. Den ble først gitt ut på albumet Vulgar Display of Power, og var den første singelen fra dette albumet. Sangen ble senere gitt ut på bandets samlealbum, The Best of Pantera: Far Beyond the Great Southern Cowboys' Vulgar Hits!.
== Sangen ==
Sangen holder et høyt tempo gjennom de nesten fire minuttene, med Dimebag Darrells ivrige riff, Vinnie Paul sine hamrende rytmer og Phil Anselmos kraftige stemme. Teksten består av hardtslående, direkte ord, for å vise at bandet har vilje til å erklære krig mot andre.
== Coverversjoner ==
Mouth for War ble covret av Disarmonia Mundi for MindTricks, et av albumene deres.
Before the Dawn og Jone Nikula covret sangen på singelen Faithless.
En MIDI-versjon dukket opp på videospillet DOOM fra 1993, på nivåene E2M9 og E3M1.
== Referanser == | «Mouth for War» er en populær sang av heavy metal-bandet Pantera. Den ble først gitt ut på albumet Vulgar Display of Power, og var den første singelen fra dette albumet. | 11,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Comic_Gum | 2023-02-04 | Comic Gum | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Manga'] | Comic Gum er et japansk manga-magasin som blir utgitt hver måned av bokselskapet Wani Books. Store deler av innholdet i dette magasinet har er av moderat seksuelt karakter. Magasinet er beregnet for unge menn fra 18 år og oppover.
| Comic Gum er et japansk manga-magasin som blir utgitt hver måned av bokselskapet Wani Books. Store deler av innholdet i dette magasinet har er av moderat seksuelt karakter. Magasinet er beregnet for unge menn fra 18 år og oppover.
== Manga utgitt i bladet ==
Amaenaideyo
Because I'm the Goddess
Ikki Tousen
Mahoromatic
Tetragrammaton Labyrinth
The Candidate for Goddess
Tsukuyomi
Ashiarai
Fight Ippatsu! Juuden-chan!
== Eksterne lenker ==
Comic Gum's official website | Comic Gum er et japansk manga-magasin som blir utgitt hver måned av bokselskapet Wani Books. Store deler av innholdet i dette magasinet har er av moderat seksuelt karakter. | 11,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thyringer | 2023-02-04 | Thyringer | ['Kategori:Kaninraser', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-09', 'Kategori:Zoologistubber'] | Thyringer er en kaninrase som stammer fra Tyskland. Den ble avlet frem av David Gärtner i Waltershausen i landsdelen Thüringen, derav navnet. Thyringer er rødbrun med et svartsotet slør. Regnes som litt redd og hissig, men det varierer fra kanin til kanin. Denne kaninrasene er ikke så veldig kjent, og regnes som "sjelden".
| Thyringer er en kaninrase som stammer fra Tyskland. Den ble avlet frem av David Gärtner i Waltershausen i landsdelen Thüringen, derav navnet. Thyringer er rødbrun med et svartsotet slør. Regnes som litt redd og hissig, men det varierer fra kanin til kanin. Denne kaninrasene er ikke så veldig kjent, og regnes som "sjelden".
== Se også ==
Liste over kaninraser | | karakter = Litt redd, hissig | 11,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/This_Love | 2023-02-04 | This Love | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger av Pantera', 'Kategori:Sanger fra 1992'] | «This Love» er en populær sang av heavy metal-bandet Pantera. Det ble først utgitt på bandets bestselgende album, Vulgar Display of Power, og senere på bandets samlealbum, The Best of Pantera: Far Beyond the Great Southern Cowboys' Vulgar Hits!. En liveversjon ble også inkludert på Official Live: 101 Proof.
| «This Love» er en populær sang av heavy metal-bandet Pantera. Det ble først utgitt på bandets bestselgende album, Vulgar Display of Power, og senere på bandets samlealbum, The Best of Pantera: Far Beyond the Great Southern Cowboys' Vulgar Hits!. En liveversjon ble også inkludert på Official Live: 101 Proof.
== Musikkvideo ==
Musikkvideoen for «This Love» ble regissert av Kevin Kerslake og viser bandet spillende på et hustak mens røyk driver rundt dem. Musikkvideoen klipper mellom scener av dette, til prostitusjon, mens refrengene viser bandet inne, hvor de spiller på en scene. Den prostituerte går inn i en taxi hvor en annen mann sitter, som prøver å voldta henne. Ut fra de siste scenene i musikkvideoen kan det antas at hun dreper ham, da man kan se henne dra ham fra taxien og etterlate ham i veikanten.
== I popkulturen ==
En MIDI-versjon kan bli funnet på Doom II: Hell on Earth, på nivåene 18 og 27.
Musikkvideoen for denne sangen dukket opp på MTVs Beavis and Butt-Head, og er tilgjengelig på Beavis and Butt-Head: The Mike Judge Collection Volume 1.
== Referanser == | «This Love» er en populær sang av heavy metal-bandet Pantera. Det ble først utgitt på bandets bestselgende album, Vulgar Display of Power, og senere på bandets samlealbum, The Best of Pantera: Far Beyond the Great Southern Cowboys' Vulgar Hits!. | 11,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manga | 2023-02-04 | Manga | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Manga', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Tegneserier'] | Manga (uttale kanji: 漫画) er det japanske ordet for tegneserier. I Japan har tegneserier hatt rimelig høy anerkjennelse, det har helt fra starten blitt betegnet som en egen kunstart. I Vesten har begrepet da naturlig nok fått betydningen japansk tegneserie (kan brukes både i entall og flertall) og skiller seg noe ut fra vestlig tegnestil, fortellerteknikk og handling. Grunnen til dette er de store forskjellene kulturelt. I japanske tegneserier leser man rutene fra høyre mot venstre, akkurat som i tradisjonell japansk håndskrift.Manga er ofte bearbeidet til anime (japansk for animasjon) etter de har oppnådd nok interesse. Historier tatt fra manga blir ofte modifisert i mindre grad for å appellere til et bredere publikum. Anime blir også omgjort til manga, men dette er uvanlig.
Manga blir noen ganger misforstått for å være anime, ettersom de fleste japanske animasjonsfilmer populære i vestlige land er basert på manga.
| Manga (uttale kanji: 漫画) er det japanske ordet for tegneserier. I Japan har tegneserier hatt rimelig høy anerkjennelse, det har helt fra starten blitt betegnet som en egen kunstart. I Vesten har begrepet da naturlig nok fått betydningen japansk tegneserie (kan brukes både i entall og flertall) og skiller seg noe ut fra vestlig tegnestil, fortellerteknikk og handling. Grunnen til dette er de store forskjellene kulturelt. I japanske tegneserier leser man rutene fra høyre mot venstre, akkurat som i tradisjonell japansk håndskrift.Manga er ofte bearbeidet til anime (japansk for animasjon) etter de har oppnådd nok interesse. Historier tatt fra manga blir ofte modifisert i mindre grad for å appellere til et bredere publikum. Anime blir også omgjort til manga, men dette er uvanlig.
Manga blir noen ganger misforstått for å være anime, ettersom de fleste japanske animasjonsfilmer populære i vestlige land er basert på manga.
== Mangaens historie ==
=== Hokusai manga ===
Manga ble først utgitt av den japanske kunstneren Katsushika Hokusai (født 1760, død 1849) mellom 1814 og 1878. Det var Hokusai som først brukte uttrykket manga (kanji: 漫画, IPA: maŋga). Det kan bli løst oversatt til «visuelle innfall», og originalt var det også slik, ettersom bildene var uavhengige av hverandre. Over de 15 volumene Hokusai utgav mellom 1814 og 1878 er det en hel rekke med forskjellige motiv, alt fra historiske personer, arkitektur, guder, monstre, natur og dyr. Stilen var mer som en skisse enn et ferdig bilde - grunnen var at Hokusai ønsket å fokusere mer på idé enn detalj.
=== Ukiyo-e ===
Hokusai brukte trestempel til å lage flere bilder, dette blir klassifisert som ukiyo-e («bilder av den flytende verden»). Disse var særdeles populære ettersom de kunne bli masseprodusert. Det var her Hokusai begynte å fortelle historier med bildene sine, og disse bestod ofte av 12 skisser til hver fortelling.
=== Ponchi-e ===
«Ponchi-e» var utviklingen av ukiyo-e. Navnet er tatt fra den engelske bladet «Punch» og det var ifra den vestlige kulturen artistene hentet sin inspirasjon. Artistisk sett var det også forandret ettersom artistene begynte å fokusere mer på linje, form og farge i sine arbeid. I stedet for den tradisjonelle 12 panels metoden brukt i ukiyo-e brukte nå artistene ofte 4 panel til hvert arbeid. Det var i denne perioden Osamu Tezuka startet sin karriere som mangaka (manga artist), med utgivelsen Ma-chans dagbok. Originalt var dette et firepanels arbeid i en barneavis (Shokokumin Shimbun, som heter i dag Mainichishogakusei shinbun), men dette forandret seg rask og Ma-chans dagbok ble snart en egen utgivelse.
=== Osamu Tezuka ===
Osamu Tezuka fortsatte sitt arbeid etter Ma-chan's dagbok med Shin Takarajima («Den nye skatteøya») i 1947. Til tross for harde tilstander i etterkrigstidens Japan var denne mangaen en enorm suksess, med 400 000 kopier solgt. Det var dette som la grunnlaget for moderne manga og dens popularitet. Han fortsatte sitt arbeid med Jungle Taitei (Kimba den Hvite Løven), som var den første mangaen som ble utgitt jevnlig, i 1950. Han arbeidet videre med en hel rekke utgivelser, over mange forskjellige genrer – noe som la grunnlaget for dagens popularitet. Hans arbeid var artistisk sett inspirert av amerikanske tegneserier og filmer, og han nevnte Disney som en av sine store inspirasjonskilder.
På grunn av sine gjennombrudd og enorme påvirkningskraft på moderne manga blir Osamu Tezuka av mange sett på som «Den moderne mangaens far» eller «Mangaens gud».
=== Gekiga og manga ===
I 60- og 70-årene var det to former for utgivelse av manga. Mangaformatet var basert på salg av magasiner. Denne var basert på ukentlige eller månedlige utgivelser, og hadde derfor strenge frister. Dette førte til at de fleste artistene adopterte Osamu Tezukas stil, med forenklede tegninger ofte med overdrivelser – best kjent er kanskje særtrekket med store runde øyne, som blir sett på som et av mangaens kjennetegn for et internasjonalt publikum.
Gekiga («dramatiske tegninger»), et navn Yoshihiro Tatsumi fant på, hadde ikke frister og ga derfor mer frihet tidsmessig, noe som førte til mer kompleksitet og detalj, både i historier og kunst. Gekiga ble av denne grunnen sett på som overlegen kunstnerisk sett. Både manga og gekiga kunne leies ut i spesielle butikker. Disse butikkene ble imidlertid gradvis avskaffet i 70-årene, samtidig som manga artistene forbedret seg i forhold til historie og kvalitet. Gekiga blir idag brukt til å beskrive manga fokusert på realisme i tegningene.
=== Moderne Manga ===
I dagens Japan er manga respektert både som en kunstform og en fritidssyssel, og dets popularitet er enorm i forhold andre lands motparter. For eksempel er det ukentlige salget av manga tilsvarende til det årlige salget av amerikanske tegneserier. I motsetning til vestlig kultur hvor tegneserier ikke har noen kulturell viktighet, er manga sett på som en viktig del av moderne japansk kultur. Manga er respektert som en kunstform og som populærlitteratur, selv om det ikke enda har nådd det samme nivået som tradisjonell høykultur som film og musikk.
Økonomisk sett er manga en stor industri i Japan, med en total omsetning på over 500 til 600 milliarder yen i året (dette tilsvarer cirka 35 til 43 milliarder norske kroner). Salget av manga er en fjerdedel av omsetningen for alle trykksaker i Japan. Det er estimert at det finnes om lag 3000 mangaskapere i Japan, men de fleste av disse er også assistenter til mer berømte mangaskapere eller har andre jobber i tillegg. Det er rundt 300 som tjener over gjennomsnittet på å lage Manga alene.
De fleste mangaer blir utgitt i egne magasiner, ofte klassifisert etter målgruppe.
Hentai er betegnelsen på seriene som inneholder sterkt seksuelt ladede eller pornografiske temaer.
=== Manga utenfor Japan ===
I tillegg til Japan, blir det også produsert manga andre steder i verden, blant annet OEL manga (original English-language manga). Disse har som regel et mer vestlig preg. Et eksempel er The Dirty Pair, utgitt av Dark Horse.
== Temaer ==
Fordi japansk kultur er såpass annerledes fra vestlig, er også temaer og historier veldig forskjellige. Ettersom manga er såpass populært i Japan finnes det manga for nesten ethvert tema, alt fra livet i en kontorjobb til livet som sjørøver. Mange er også skrevet ut ifra hendelser eller perioder i japansk historie (for eksempel Kozure Ōkami), eller futuristiske plot som i Akira. Det finnes svært få basert på historiske perioder i europeisk kultur, her er Berserk (basert på Europa i middelalderen) en velkjent tittel. Axis Powers Hetalia er en annen serie som på en humoristisk måte, og med personer til å representere verdens land, tar for seg mye av verdenshistorien, men for det meste første og annen verdenskrig. Bøker, spill og filmer er også blitt gjort om til manga, kjente titler her er Pokemon og The Legend of Zelda (basert på spillene med samme navn) og Vagabond (basert på boken Miyamoto Musashi av Eiji Yoshikawa).
== Målgrupper ==
I Japan blir manga klassifisert etter målgrupper. Når manga blir presentert for et vestlig publikum blir definisjonene ofte forandret, ettersom kulturelle forskjeller forandrer grensene for hva utgiverne mener er sømmelig. De engelske utgivelsene har for eksempel generelt satt aldersgrenser høyere enn den japanske målgruppen, for eksempel er Shōunen ofte klassifisert som 12 år eller over. Innholdet er også redigert i noen sammenhenger, også i forbindelse med kulturelle forskjeller.
Seinen – Unge menn (omtrent 18-30 år)
Josei – Kvinner
Kodomo – Barn
Shōujo (Shōjo) – Jenter og unge kvinner (omtrent 6- 18 år)
Shōunen (Shōnen) – Gutter og ungdom (omtrent 9-18 år)
Hentai – 18+ (Pornografisk)
== Noen kjente serier ==
Astro Boy
Attack on Titan
Bakuman
Battle Angel Alita
Black Butler
Bleach
Death Note
Demon Slayer: Kimetsu no Yaiba
Dragon Ball
Fairy Tail
Fullmetal Alchemist
Fruits Basket
Hajime no Ippo
Haruhi Suzumiya
Hunter X Hunter
Katekyo Hitman Reborn!
Kochikame
Kuroko No Basuke
InuYasha
Ranma 1/2
Mesterdetektiven Conan
Mitt Helteakademia
Nana
Naruto
Negima! Magister Negi Magi
One Piece
Pandora Hearts
Pokemon
Rave Master
Sailor Moon
Seven Deadly Sins
Shaman King
Slam Dunk
Tokyo Ghoul
== Se også ==
Tegneserier
Grafisk roman
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Anime.no – Norsk nyhetsside for anime, manga- og generelle nyheter innenfor japansk underholdningskultur.
nmp international – A History of Manga (Engelsk)
«Ut med Donald, inn med manga» (29.08.05, 22:16) | Seinen Manga er det japanske begrepet for mangaserier som har menn fra 17 år som målgruppe. | 11,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8lv | 2023-02-04 | Sølv | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Heraldikk', 'Kategori:Sølv'] | Sølv er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ag (av latin: argentum) og atomnummer 47.
| Sølv er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Ag (av latin: argentum) og atomnummer 47.
== Historie ==
Sølv har vært bearbeidet og brukt av mennesker siden omkring 5 000 år før Kristi fødsel. Det ble benyttet av gotere, assyrere, grekere, romere, egyptere og germanere. Sølv var tidvis like verdifullt som gull. Sølvet stammet i hovedsak fra gruver i Lavrion, cirka 50 km sør for Athen. Da grekerne stormet Troja, var det ved hjelp av bronsevåpen kjøpt av fønikerne for sølv fra Lavrion-gruvene. Perserne forsøkte å ta gruvene, men ble slått ved Marathon i 490 f.Kr. Senere brakte de spanske kolonistene med seg store mengder sølv fra «Den nye verden», noe som førte til at sølvprisene falt i «Den gamle verden». I 1570 forenklet myndighetene i Kina sitt skattesystem ved å innføre kun én type skatt som måtte betales i sølv, slik at etterspørselen etter sølv steg enormt. På 1600-tallet endte ca. to tredjedeler av verdens sølvproduksjon derfor i Kina, og sølvet europeerne brakte med seg fra Amerika, skapte betydelig vekst i internasjonal handel.Det kjemiske symbolet Ag kommer fra sølvs latinske navn argentum, som igjen stammer fra sanskrit argunas – «skinnende». Det norske navnet kommer fra gammelnorsk silfr som antagelig stammer fra gammeltysk silabar.
Argentina er oppkalt etter det latinske navnet på sølv, argentum.
== Etymologi ==
Ordet "sølv" forekommer i angelsaksisk på forskjellige stavemåter, som for eksempel seolfor og siolfor. En liknende form er også blitt observert i det germanske språket (silabar og silbir). Det kjemiske symbolet Ag kommer fra det latinske ordet for "sølv", argentum (sammenlignet med gammelt gresk ἄργυρος, árgyros) med rot i urindoeuropeisk: h₂erǵ, som betyr "hvit" eller "skinnende". Dette var det typiske urindoeuropeiske ordet for "metall".
== Egenskaper ==
Sølv er et mykt formbart transisjonsmetall som regnes til edelmetallene og tungmetallene. Det er litt hardere enn gull og har en metallisk hvit glans. Rent sølv er svært mykt og en terning på 1 cm³ kan trekkes til en 1600 m lang tråd. Det har den høyeste elektriske og termiske ledningsevnen av alle metaller. Sølv er korrosjonsbestandig i romtemperert luft og vann, men oksiderer i luft eller vann som inneholder ozon eller hydrogensulfid. Sølv har også meget høy lysrefleksjon. I u-oksiderte snittflater kan så mye som 99,5 % av synlig lys bli reflektert. Sølv løses opp av oksiderende syrer, som salpetersyre. I varm konsentrert svovelsyre løses det også opp, men er uløselig i saltsyre og natronlut.
Sølvhalogenider er lysfølsomme og brukes i fotografisk film. Misfarget sølvtøy er ofte et resultat av denne egenskapen. Selv om sølv har bedre elektriske egenskaper enn kobber, har pris og sølvs overflateoksidasjon hindret utbredt bruk til elektriske formål.
=== Isotoper ===
Naturlig forekommende sølv består av 2 stabile isotoper: 107Ag (51,839%) og 109Ag (48,161%). I tillegg er 36 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 108m1Ag med halveringstid 418 år, 110m1Ag med halveringstid 249,79 døgn, 105Ag med halveringstid 41,29 døgn, 106m1Ag med halveringstid 8,28 døgn og 111Ag med halveringstid 7,45 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 6 timer, og de fleste kortere enn 30 minutter.CAS-nummer: 7440-22-4
== Forekomst ==
Sølv forekommer i ren form naturlig som korn, tråder, og klumper. Det finnes også naturlig i kjemiske forbindelser med svovel, arsen, antimon, eller klor, og i flere malmer og mineraler som sølvglans (Ag2S) og klorargyritt (hornsølv) (AgCl). En annen malm som sølv blir funnet i er pyrargyritt.
Sølv kan utvinnes som biprodukt ved elektrolytisk raffinering av kobber, og ved bruk av Parkes prosessen på blymalmer som inneholder små mengder sølv.
I 2007 ble det produsert 20 500 tonn sølv på verdensbasis. De største produsentlandene var Peru (3 400 tonn), Mexico (3 000 tonn), Kina (2 700 tonn) og Australia (2 000 tonn). Det ble i 2007 gjenvunnet omkring 1 600 tonn sølv, inkludert 60 til 90 tonn fra skyllevann i foto-industrien. Verdens utvinnbare sølv-reserver er anslått til 270 000 tonn.
=== Sølv i Norge ===
De mest kjente forekomstene av sølv i Norge finnes i Kongsbergfeltet, som tilhører Kongsberg-Bamblefeltet. Her opptrer sølvet i flere former, men mest kjent er trådsølvet. Sølvet forekommer i yngre kalkspatganger i grunnfjellet.
Norges eldste gruve ligger i Oslo nedenfor Gamle Aker kirke. I Historia Norvegiae, en liten Norges-historie skrevet på latin i 1170-årene, nevnes denne sølvgruven, kjent som «Dragehulene». Gruven var nedlagt allerede dengang, da den ikke kunne holdes tom for vann, og gangene ble antatt å være gravd av en drage som folk mente voktet en skatt under kirken.I Norge påbød daværende kong Håkon V stempling av sølv så tidlig som i 1314. Stempelet var en garanti fra sølvsmeden om at sølvvaren var av riktig kvalitet og god fagmessig utførelse. Også den gangen ble det foretatt stikkprøver av offentlige kontrollører, guardein. I dag utfører Edelmetallkontrollen dette arbeidet.
Mellom 1623 og 1958 ble det, med enkelte opphold, utvunnet til sammen ca. 1 350 tonn rent sølv på Kongsberg Sølvverk.
=== Sølvprisen ===
Prisen på sølv bestemmes på NYMEX-børsen. I 2007 var gjennomsnittsprisen på sølv 13,40 USD per troy ounce (431 USD per kg), en økning fra 2006 da gjennomsnittsprisen var 11,61 USD per troy ounce (375 USD per kg). Dette var den høyeste gjennomsnittsprisen siden 1980. i 2011 var sølvprisen over 40 USD per troy unce.
== Anvendelse ==
=== Egenskaper ===
Sølv har en rekke anvendelsesområder. I ren tilstand blir det brukt der det stilles krav til korrosjonsbestandighet (at det ikke oksiderer) og god elektrisk og termisk (god varmeleder) ledningsevne. Nest etter gull er sølv det mykeste og mest formbare av alle metaller. Det lar seg bearbeide til meget tynne, gjennomskinnelige folier med blågrønn farge og med en tykkelse på bare 0,0027 mm eller 2.7 µm, og trekke til så fine tråder at 1 km veier bare 0,5 gram.
=== Smykker, bestikk og andre bruksgjenstander ===
Fordi sølvet er et bløtt metall må det blandes, eller legeres, med andre metaller når det skal benyttes i smykker eller bestikk. I Norge bruker vi to forskjellige legeringer, 830 og 925. 830, som er mest vanlig, betyr at det er 830 tusendeler sølv og 170 tusendeler kobber, legeringen benyttes mest til bruks- og pyntegjenstander (korpusartikler). 925 (Sølv Sterling) benyttes bl.a. til emaljeprodukter. I Norge er det forbudt å selge varer som sølv dersom det er mindre enn 830 tusendeler sølv. Sølvstandarden i smykkeindustrien er Sølv sterling, som er 92,5% sølv og 7,5% kobber, derav 925-stempelet.
=== Mynter ===
Mange generasjoner over hele verden har benyttet sølv til mynter. Den britiske myntenheten «pund sterling» var basert på verdien av et troy pund sterling-sølv. Mange land brukte sølvstandard som grunnlag for pengesystemene sine før gullstandarden ble innført.
=== Fotografisk industri ===
Det største forbruk av sølv har den fotografiske industrien, i form av sølvbromid.
=== Medisinsk bruk ===
Sølv og sølvforbindelser ble lenge brukt i medisinen. I dag blir sølv bl. a. brukt som desinfeksjonsmiddel i sårterapier. Sølv har en desinfiserende effekt pga. at sølvioner trenger inn i bakteriecellen og forstyrrer dens stoffskifte og skader cellestrukturen og osmotisk likevekt i den grad at det kan føre til døden for bakteriecellen. For å forsterke effekten blir det av og til tilsatt klorforbindelser. Den antibakterielle virkningen av sølv brukes for eksempel i sårplaster, i medisinske materialer, i klær (mindre bakterievekst betyr også mindre lukt) eller antibakteriell keramikk eller emalje.
Den antibakterielle virkningen var allerede kjent i det antikke Hellas og i Romerriket. Men også besteforeldregenerasjonen brukte denne kunnskapen ved å legge en sølvmynt i melkebollen for å øke holdbarheten. Konger og fyrster brukte sølvbestikk, ikke bare for å vise rikdom, men også for å drepe sopp og bakterier i maten. Hyppig bruk av sølvfat, sølvbeger og sølvbestikk eller inntak av medikamenter som inneholder sølv, kan føre til irreversibel opphopning av sølv i huden, noe som gir en blågrå hudfarge (argyria). Sølv er også brukt som tilsetningstoff i mat. Det har nummer E-174 og er klassifisert som fargestoff.
=== Sølv i heraldikk ===
I våpenskjold skal det alltid brukes enten sølv eller gull. Sølv og gull kalles i heraldikken for metaller i motsetning til farger som er rødt, blått, grønt, svart og purpur. Sammen kalles alle disse for tinkturer.
I fagmessige heraldiske våpenbeskrivelser (blasoneringer) brukes ordet sølv adjektivisk, f.eks. «et sølv kors». I engelsk heraldisk terminologi brukes ordet Argent om sølv.
En heraldisk hovedregel er at alle våpen skal ha minst ett metall og en farge. Skjoldbunn eller skjoldfelt kan være av sølv, og enhver type figur i skjold kan være sølv, uten hensyn til om de tilsvarende figurene i naturen har sølv eller lys farge. En annen hovedregel er imidlertid at det ikke skal være «farge på farge eller metall på metall», det vil si ikke farget figur på farget bakgrunn og tilsvarende ved metall. Men unntak gjelder for korte grensesnitt, som gullskjeftet sølv øks i labbene til gull løve i Norges riksvåpen.
Sølv kan i våpenskjold gjengis som hvitt. På flagg brukes hvitt og ikke sølv.
Sølv er dermed så vanlig i våpenskjold at det ikke alltid kan påvises noen bestemt symbolikk bak valget av sølv. I nyere tids våpenskjold, bl.a. i norske kommunevåpen, er det likevel ofte lagt ganske mye symbolikk i valget av tinkturer og figurer. Et eksempel er Buskerud fylkeskommunes våpen som har skjoldbunnen i sølv som symbol for Kongsberg Sølvverk. For øvrig er det mange norske kommunevåpen med sølvfargede figurer, bl.a. en rev (Dyrøy fra 1986), sild (Flora, 1960), kniver (Gjerstad, 1986), en isbjørn (Hammerfest, 1938), måker (Haugesund, 1930 og Hasvik, 1984), ryper (Lierne, 1984 og Sirdal, 1986) mynter (Randaberg, 1981)og galeie (Kragerø)
== Litteratur ==
Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987
Jan Raneke (redaktør): Nordisk heraldisk terminologi, Lund 1987 (med heraldiske faguttrykk på bokmål og nynorsk)
le Baron Stalins: Vocabulaire-Atlas Héraldique en six Langues: Francais-English-Deutsch-Español-Italiano-Nederlandsch, Paris 1952
== Se også ==
Periodesystemet
Kongsberg Sølvverk
Bryllupsdag
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
=== Publikasjoner om medisinsk bruk av sølv ===
Engelskspråklig:
Myoclonic status epilepticus following repeated oral ingestion of colloidal silver
Specific Inactivation of Herpes Simplex Virus by Silver Nitrate at Low Concentrations and Biological Activities of the Inactivated Virus
Prevention of Herpes Keratoconjunctivitis in Rabbits By Silver SulfadiazineTyskspråklig:
Sølv i medisinske materialer (pressemelding fra Fraunhofer-Institut IFAM Bremen) | | karakter = | 11,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kolbeinsvik | 2023-02-04 | Kolbeinsvik | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Austevoll', 'Kategori:Sider med kart'] | Kolbeinsvik er ei bygd i Austevoll kommune i Vestland. Grunnkretsen Kolbeinsvik hadde i 2001 en befolkning på 481 mennesker. Bygden ligger på vestsiden av Huftarøy, sør for Rostøy.
| Kolbeinsvik er ei bygd i Austevoll kommune i Vestland. Grunnkretsen Kolbeinsvik hadde i 2001 en befolkning på 481 mennesker. Bygden ligger på vestsiden av Huftarøy, sør for Rostøy.
== Referanser == | Kolbeinsvik er ei bygd i Austevoll kommune i Vestland. Grunnkretsen Kolbeinsvik hadde i 2001 en befolkning på 481 mennesker. | 11,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emelie_Hollow | 2023-02-04 | Emelie Hollow | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler i 1998', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske sangere'] | Emelie Anne Hollow (født 1998) er en norsk musiker og låtskriver.
| Emelie Anne Hollow (født 1998) er en norsk musiker og låtskriver.
== Biografi ==
I en alder av 12, fikk hun utgitt sin første egenskrevne låt av Universal Music etter at hun vant en låtkonkurranse i regi av P4 Radio Hele Norge. I 2016 deltok hun i TV 2-programmet The Stream, hvor hun ble signert av et plateselskapet Universal Music Norway. Samme år signerte hun en publishingavtale med Sony/ATV Music Publishing Scandinavia. I 2018 samarbeidet hun med Alan Walker på låten «Lily» som per vinteren 2021 er strømmet over 2 milliarder ganger på verdensbasis, og 200 millioner ganger i musikkstrømmetjenesten Spotify.Etter at hennes singel «Feeling of Christmas» lå høyt på norske radiolister, og «Like I Love You» ble spilt inn med den svenske produsenten Carl Falk, kom hennes debut-EP Hear it Out Loud høsten 2019. EP-en spilte hun inn i samarbeid med produsent Øyvind Mathisen (Cezinando, Nils Bech, Ary). Det var låtene fra denne EP-en som tok henne til scenen under By:Larm-festivalen i Oslo. I 2021 ga hun to album, først albumet This Stays Beteween Us sammen med forfatter Alexander Kielland Krag og deretter sitt første soloalbum, Half The Story. Hun ble nominert til Spellemannprisen 2021 i klassen årets låtskriver for sin samlede produksjon fra 2021.Emelie Hollow har skrevet låter med blant andre Seeb, Emma Steinbakken, Alexander Oscar og Jesper Jenset og skrevet låter for andre artister i Stockholm, København, London og Nashville. Hun skrev den engelske teksten til «Fallen Angel» som TIX vant Melodi Grand Prix med i 2021.
== Diskografi ==
=== Album ===
This Stays Between Us (2021) - med Alexander Kielland Krag
Hear the Story (2021)
=== EP ===
Emelie Hollow (2017)
Hear It out Loud (2019)
=== Singler ===
«Like I Love You» (2017)
«Feeling of Christmas» (2017)
«Hear It out Loud» (2019)
«Break It Right» (2020) (med Ruben)
=== Medvirker på ===
«Lily» (2018) (med Alan Walker)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Emelie Hollow på Discogs
(en) Emelie Hollow på Spotify | «Hollow» er en sang av heavy metal-gruppen Pantera fra albumet Vulgar Display of Power, som ble gitt ut i 1992. Tekstene er en refleksjon over en venn som har gått inn i koma eller inn i en vegetativ tilstand. | 11,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinnes | 2023-02-04 | Vinnes | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Austevoll', 'Kategori:Sider med kart'] | Vinnes er ei bygd i Austevoll i Vestland. Grunnkretsen Vinnes hadde i 2001 en befolkning på 378 mennesker. Bygden ligger på sørsiden av Huftarøy.
| Vinnes er ei bygd i Austevoll i Vestland. Grunnkretsen Vinnes hadde i 2001 en befolkning på 378 mennesker. Bygden ligger på sørsiden av Huftarøy.
== Referanser == | Vinnes er ei bygd i Austevoll i Vestland. Grunnkretsen Vinnes hadde i 2001 en befolkning på 378 mennesker. | 11,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haukanes | 2023-02-04 | Haukanes | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Austevoll', 'Kategori:Sider med kart'] | Haukanes er ei bygd i Austevoll i Vestland. Grunnkretsen Haukanes hadde i 2001 en befolkning på 235 mennesker. Bygden ligger på østsiden av Huftarøy. I Haukanes finner man Kolbeinshamn gjestehamn.
| Haukanes er ei bygd i Austevoll i Vestland. Grunnkretsen Haukanes hadde i 2001 en befolkning på 235 mennesker. Bygden ligger på østsiden av Huftarøy. I Haukanes finner man Kolbeinshamn gjestehamn.
== Referanser == | Haukanes er ei bygd i Austevoll i Vestland. Grunnkretsen Haukanes hadde i 2001 en befolkning på 235 mennesker. | 11,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Desinfeksjon | 2023-02-04 | Desinfeksjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Forebyggende medisin', 'Kategori:Hygiene'] | Desinfeksjon betegner behandling av lokaler, materiell eller personer med fysiske eller kjemiske midler for å eliminere risiko for overføring av smitte. Dette innebærer ikke at alle mikroorganismer fjernes eller drepes, men at mengden av potensielt patogene mikroorganismer reduseres så mye at smitterisiko elimineres. Som desinfeksjon regnes også behandling av luft og vann for å hinder spredning av smitte. Desinfeksjon er det midterste leddet i triaden: Rengjøring – desinfeksjon – sterilisering.
| Desinfeksjon betegner behandling av lokaler, materiell eller personer med fysiske eller kjemiske midler for å eliminere risiko for overføring av smitte. Dette innebærer ikke at alle mikroorganismer fjernes eller drepes, men at mengden av potensielt patogene mikroorganismer reduseres så mye at smitterisiko elimineres. Som desinfeksjon regnes også behandling av luft og vann for å hinder spredning av smitte. Desinfeksjon er det midterste leddet i triaden: Rengjøring – desinfeksjon – sterilisering.
== Historikk ==
Viktigheten av desinfeksjon ble først oppdaget av fødselslegen Ignaz Semmelweiss i Wien i 1847, der han var sjef for en fødeselsavdeling. Han oppdaget at barselfeber ble overført ved mangelfull håndhygiene, og at avdelingen der medisinstudenter arbeidet og der man ikke vasket hendene mellom hver pasient og, først og fremst, mellom obduksjoner, hadde pasienter med en svært høy frekvens av barselfeber, mens den avdelingen som var betjent av erfarne jordmødre med bl.a håndvask som fast rutine, hadde dramatisk lavere frekvens. Til tross for at fakta var entydige, tok det svært lang tid å overbevise det konservative legekollegiet om desinfeksjonens viktighet.
== Metoder for desinfeksjon ==
Metodene for desinfeksjon er:
Varmedesinfeksjon: enten med tørr eller fuktig varme. Den mest effektive er fuktig varme, enten med varmt vann eller med damp. For husholdningsformål er det i første rekke koking som gjelder, mens institusjoner bruker spesielle apparater (spyledesinfektorer/vaskedisinfektorer). Til rensing av kirurgisk utstyr ble dette først vasket og så varmet i autoklav.
Kjemisk desinfeksjon: ved å bruke et egnet desinfeksjonsmiddel. Oppbevaring i bakteriedrepende atmosfære (Skap med formalintabletter var vanlig)
Stråledesinfeksjon: med ioniserende strålning eller med UV-stråling, i første rekkefor desinfeksjon av luft og overflater i lokaler, men også i en viss utstrekning for mindre kvanta av f.eks krydder for å beskytte mot forråtnelse.
Filtrering: for behandling av væsker og gasser, først og fremst for behandling av luft.
== Områder for desinfeksjon ==
Følgende områder har forskrifter om desinfeksjon og forebygging av smitte:
=== Matvareproduserende industri ===
Det er av avgjørende betydning av hygieneforskriftene følges for å hindre spredning av smitte med mat, matforgiftning og for smak og kvalitet på matvarer. Forskriftene utarbeides av Mattilsynet på basis av bestemmelser for hele EU-området.
=== Dagligvarehandel ===
Motivene for omhyggelig desinfeksjon i dagligvarehandelen er sammenfallende med dem som gjelder matvareprodusenter.
=== Restauranter og storhusholdninger ===
Motivene er sammenfallende med dem som gjelder matvareprodusenter og dagligvarehandel.
=== Helseinstitusjoner ===
Man antok tidligere at kravene til desinfeksjon kunne reduseres innen helsepleien ettersom renholdet ble stadig mer effektivt og at lokalene ble utformet og utstyrt for å minske risiko for smitteoverføring. Den økende risiko for sykehusinfeksjoner har imidlertid i den senere tid ført til en revurdering, og man har påvist at bedre hygiene med mer effektiv desinfeksjon kan gi sterkt redusert risiko for pleierelaterte infeksjoner. Derfor er kravene til effektiv desinfeksjon økt.
=== Farmasøytisk og biomedisinsk industri ===
Kravene til desinfeksjon ved produksjon, først og fremst av injeksjonsvæsker og liknende er av naturlige grunner svært høye. Også oppløsninger som kan steriliseres ved autoklavering etter produksjon må holdes fri for mikroorganismer ved tilberedningen for å forhindre at den dannes pyrogener. Mange parenterale oppløsninger er ikke stabile ved autoklavering, og må fremstilles helt sterile (selv om de kan være tilsatt en antibakteriell substans som konserveringsmiddel). Dette gjør at kravene til desinfeksjon ved fremstilling er svært høye.
Mange oppløsninger som ikke brukes parenteralt, f.eks antibakterielle for laboratoriebruk må også beskyttes mot utvikling av mikroorganismer. Til slike formål brukes spesielt konstruerte arealer, renrom, som har svært omfattende forsiktighetsregler og en rekke tiltak gjennomføres for å forhindre kontaminasjon. Renrom brukes også i elektronikkindustrien for å forhindre at komponenter blir kontaminert av støv.
=== Desinfeksjon av brønner, vannledninger, drikkevannssisterner og svømmebasseng ===
Brønner må desinfiseres innen de tas i bruk etter at de er anlagt eller etter at de har vært stillestående over tid, f.eks brønner i hytteområder hver vår. Dette gjelder også vannledninger som er tilsluttet. For sisterner må man ta liknende forholdsregler.
Svømmebasseng må rengjøres og desinfiseres forløpende så lenge de brukes.
=== Andre virksomhetsområder med behov for desinfeksjon ===
Selv om det ikke finnes forskriftsmessig krav, er det på grunn av risiko for spredning av blodsmitte og i noen grad annen smitte behov for desinfeksjon og dermed også opplæring i desinfeksjon i andre virksomhetsområder:
Arrestlokaler og offentlige toaletter kan være en kilde til spredning av, først og fremst, gulsott og det er derfor behov for regelmessig desinfeksjon.
Tatoveringsvirksomhet og salonger som utfører piercing kan være en kilde til spredning av blodbåret smitte og de verktøy som brukes må derfor desinfiseres nøye mellom hver kunde.
Frisører og skjønnhetssalonger med manikyr eller pedikyr kan gi opphav til spredning av parasitter eller smitte og derfor finnes krav til desinfeksjon av verktøy og utstyr.
Zoologiske forretninger kan være en kilde til spredning av blant annet papegøyesyke og lokalene må derfor desinfiseres med effektive midler.
=== Desinfeksjon i hjemmet ===
Desinfeksjon er også viktig i hjemmet, på samme måte som i offentlige miljøer. Studier har vist at hoveddelen av bakteriefloraen i hjemmemiljøet består at ikke-patogene organismer, men en viss andel patogene organismer forekommer, f.eks enterobakter og pseudomonas. De områdene i hjemmet for først og fremst forurenses og har behov for desinfeksjon er kjøkken med flater og utstyr som brukes til tilberedning av mat, oppvaskbenk, vask og vannlås. Også bad og toalettrom med toalettstol må desinfiseres. Oppvaskkluter, vaskekluter, skurefiller samt håndklær, spesielt om de er fuktige og varme, kan fungere som reservoar for mikroorganismer og de kan bidra til å spre bakterier mellom ulike overflater samt mellom individer i hjemmet.
=== Huddesinfeksjon og sårdesinfeksjon ===
Huddesinfeksjon forutsetter midler som kan brukes hyppig og over lang tid. Ved behandling av forurensede sår må de midlene som brukes væra så vevsvennlige som mulig for ikke å forstyrre sårtilhelingen. Derfor er gjerne bruk av kjemiske desinfeksjonsmidler erstattet av rengjøring med steril koksaltoppløsning.
== Desinfeksjonsmidler ==
=== Krav til desinfeksjonsmidler ===
Ugiftig: Desinfeksjonsmidler som brukes i arbeidsoperasjoner uten beskyttelse må ikke forårsake forgiftninger, selv ikke ved langvarig bruk.
Stabilt: Effekten skal helst vare til stede også etter lang oppbevaring.
Vevsvennlig: Midler for sårdesinfeksjon må være vevsvennlige for ikke å forsinke sårhelingen.
Hudvennlig: Midler for huddesinfeksjon må være hudvennlige slik at de kan brukes hyppig gjennom hele arbeidslivet.
Ikke allergent: Desinfeksjonsmidler må ikke forårsake eksem eller astma.
Ikke gi opphav til resistens: Desinfeksjonsmidler må ikke bidra til at det dannes resistente bakteriestammer. Resistens kan siden føres videre til andre midler, f.eks antibiotika og bruken av desinfeksjonsmidlet får dermed alvorlige konsekvenser.
Akseptable i renseverk: Desinfeksjonsmidler må ikke forstyrre prosessene i renseverk, men brytes ned eller nøytraliseres slik at bakteriefloraen i renserverket ikke forstyrres.
Biologisk nedbrytbart: Desinfeksjonsmidler må brytes ned slik at de ikke akkumuleres i biosfæren.
Ufarlig for vannlevende organismer: Desinfeksjonsmidler må enten brytes ned så raskt at de ikke når frem til resipienter eller bevislig ikke ha noen påvirkning på faunaen i resipienten inntil de er brutt ned.
=== Varmedesinfeksjon ===
Varmedesinfeksjon kan skje ved at det objektet som skal desinfiseres varmes opp tørt, i damp eller i vann. Fuktig oppvarming er mest effektivt og skal brukes når det er mulig. For å drepe alle mikroorganismer fullstendig (også sporbyggere) kreves oppvarming til minst 134°C, men for desinfeksjon, for å drepe alle patogene mikroorganismer, kreves oppvarming til ca. 80°C til 90°C. Med oppvaskvann som er tilstrekkelig varmt og egnede beskyttelseshansker kan dermed oppvask for hånd være en brukbar form for desinfeksjon. Effekten av oppvarming i vann kan forsterkes med å tilsette et egnet, kjemisk desinfeksjonsmiddel.
=== Kjemisk desinfeksjon ===
Aldehyder: For desinfeksjonsformål er formaldehyd (formalin) og glutaraldehyd hyppig brukt. Bruken er etter hvert noe redusert på grunn av toksisitet og dårlig stabilitet.
Alkoholer: For mange formål er alkoholer, eventuelt med tilsetninger, de mest egnede desinfeksjonsmidler. Først og fremst brukes etanol eller propanol med fra 50-70% alkoholinnhold. Ofte tilsettes alkoholene f.eks invertsåpe eller klorheksidin (se nedenfor).
Invertsåpe: er overflateaktive forbindelser med en positiv ladet gruppe i den ene enden av et lipofil molekyl. Den positivt ladede gruppen er ofte en kvartær ammoniumgruppe siden denne beholder sin lading også i alkalisk miljø, men den kan også være en pyridiumgruppe. Den lipofile delen kan være en alifatisk hydrokarbonkjede. Effekten av invertsåper motvirkes av såpe, grønnsåpe og anionaktive tensider.
Amfotære tensider: Har egenskaper som likner invertsåper, men de er dyre og har derfor begrenset anvendelse.
Ikke-ioniske tensider: F.eks Triton X-100 virker uten å forstyrres av verken kationaktive eller anionaktive forbindelser og virker mot mikroorganismer med lipidskall (både bakterier og virus).
Anionaktive tensider: såpe, grønnsåpe og vaskemidler har begrenset virkning på mikroorganismer.
Klorheksidin: er en sterkt bakterisid forbindels enten oppløst i vann eller i alkohol. Virkningen motvirkes av såpe eller anionaktive tensider. En viktig fordel er at den ikke er hudirriterende og er derfor det anbefalte midlet for desinfeksjon av huden.
Fenoler: er toksiske, hudirriterende og illeluktende og er derfor knapt i praktisk bruk.
Jod og jodforbindelser: er brukt til sårdesinfeksjon, men gir flekker og er stadig mindre brukt.
Peroksider: Hydrogenperoksid og pereddiksyre har best virkning i surt miljø, mens man vanligvis ønsker å desinfisere ved svakt alkalisk pH for å få best mulig effekt. Både hydrogenperoksid og pereddiksyre brytes ned relativt raskt, selv med tilsetning av stabilisatorer, og de har derfor svært begrenset lagringstid. Persulfat er vanskelig å bruke. Det leveres som pulver og må løses opp før bruk og bruken er begrenset.
Hypokloritt: f.eks Klorin er et svært effektiv middel med noe alkalisk pH. Den avgir klorlukt, som kan være ubehagelig. Klorin er effektiv mot alle typer mikroorganismer og er det anbefalte desinfeksjonsmidlet for instrumenter og utstyr. Hypokloritt er korrosiv og skal derfor brukes med forsiktighet på følsomme metallobjekter. Den er blekende, noe som er viktig å ta hensyn til ved behandling av tekstiler og ting med farge. Den blekende effekten kan være en fordel i forhold til å fjerne flekker, men er et problem ved desinfeksjon av mønstrede og fargede tekstiler.
=== Stråledesinfeksjon ===
Desinfeksjon med ioniserende stråling er sjelden aktuelt. Den stråledesinfeksjon som kan være aktuell er ved hjelp av UV-lys for å desinfisere luft og overflater i behandlingsrom og renrom i industri og på sykehus. UV-lys brukes også i apparater for å desinfisere rennende vann.
=== Desinfeksjon ved filtrering ===
Desinfeksjon og rensing av luft ved filtrering i HEPA-filter ble tidligere i hovedsak bruk innen industri og sykepleie med store krav til renhet. Med synkende pris på filterne har de etter hvert også tat i bruk til ”sivile” formål, til å filtrere luft i bygninger og biler og som siste filter i støvsugere til hjemmebruk.
Rensing av luft med elektrofilter brukes i hovedsak i industrien, men er i det siste også tatt i bruk for rensing av luft innendørs. Elektrofilter har den fordelen at luftstrømmen møter liten motstand slik at store volumer kan renses med relativt lite energibehov.
Både HEPA-filter og elektrofilter krever regelmessig service og vedlikehold for at de skal beholde sine luftrensende egenskaper.
Desinfeksjon av vann fra offentlige vannverk er som oftest ikke påkrevd fordi renseverkene klorerer vannet effektivt. For vann fra private brønner og mindre vannverk kan det være aktuelt. Om det i tillegg til mikroorganismer også finnes annen forurensing og man derfor benytter omvendt osmose, kreves ingen ytterligere behandling. Mikroorganismer kan ikke passere filterne i et RO-anlegg. For andre anleggstyper finnes membranfiltre til å fjerne mikroorganismer.
== Forskjellige typer desinfeksjon ==
Man kan skille mellom følgende typer desinfeksjon med ulike metoder og krav:
Sårdesinfeksjon: der det ofte brukes rengjøring med steril koksaltsoppløsning i stedet for desinfeksjonsmidler. Klorheksidin er ellers det midlet som anbefales. Ved desinfeksjon av sår eller hud brukes begrepet antiseptiske midler.
Huddesinfeksjon: er dels viktig innen helsevesenet og sykepleie før invasive, medisinske inngrep (inklusive injeksjoner og infusjoner på det sted kanylen skal settes inn), dels på pasientere og personal for å forhindre overføring av smitte. For å bli akseptert brukt ved hånddesinfeksjon er det viktig at midlet ikke er allergent, tørker ut huden eller har andre bivirkninger. De desinfeksjonsmidler som nå anbefales er alkoholer og klorheksidin, hver for seg eller sammen. Alkoholer fjerner hudens naturlige fett og virker uttørrende og for å forebygge at huden uttørket og sprukken hud, bør slik desinfeksjon kompletteres med bruk av en god hudkrem.
Desinfeksjon av instrumenter og apparater: Selv om de fleste instrumenter for invasive inngrep (kanyler, skalpeller, operasjonshansker) nå vanligvis er av engangstype og er sterile før bruk, er det stort behov for å desinfisere annet utstyr. Om apparatet eller instrumentet tåler behandlingen, er den anbefalte desinfeksjonsmetoden varmedesinfeksjon eller hypoklorid. Dette gjelder også utstyr for vask og rengjøring (inkludert oppvaskkluter og -svamper).
Desinfeksjon av lokaler: De teknikkene som benyttes til desinfeksjon av instrumenter kan ikke uten videre overføres til desinfeksjon av lokaler. De desinfeksjonsmidlene som brukes til instrumenter passer ikke til behandling av lokaler og innredning. De vaskemidlene som brukes i sykehus, helseinstitusjoner og industri inneholder for det meste ikke-ioniske tensider av typen Triton X-100.
Desinfeksjon av tekstiler: For klær og andre tekstiler er vask og stryking effektiv desinfeksjon. Også behandling med hypoklorid brukes i noen tilfeller, men den er blekende og virker også svekkende på mange tekstiler.
Desinfeksjon av brønner og vannledninger: I anlegg som brukes deler av året, kan kilde og ledningsnett desinfiseres før sesongstart ved å tilsette hypoklorid i vannet. Om man bruker natriumhypokloridoppløsniong ca. 2% (Klorin eller tilsvarende) bruker man en del per 400 deler vann i brønnen. Man spyler vannet inn i hele nettet slik at alle tilkoblede ledninger fylles. Deretter lar man anlegget stå fylt i ca. ett døgn. Deretter spyler man rent vann gjennom til lukt og smak av klor i alt vesentlig er borte. Om det finnes litt klorsmak etter behandlingen er dette ufarlig. Man må huske at brønner kan forurenses med smitte kontinuerlig og at det derfor er nødvendig å ta bakeriologiske kontroller av vannet i private anlegg.
Desinfeksjon av drikkevannstanker og sisterner: f.eks i båter om våren, bør anlegget behandles på tilsvarende måte som brønner og vannledninger.
Desinfeksjon av svømmebasseng: For alle svømmebasseng gjelder a vannet må filtreres kontinuerlig for å fjerne partikler. Vanligvis brukes sandfilter. For desifisering av private anlegg brukes preparater med hypoklorid eller peroksid som aktiv ingrediens. Det finnes også spesialpreparater med langtidseffekt for formålet. Doseringen oppgis på pakningen. For kommunale og andre, større anlegg kan også natriumhypoklorid brukes, men det finnes også utstyr for dosering av ren klor eller kloroksid. Den karakteristiske lukten i svømmehaller kommer fra klor og i noen grad fra klor som har reagert med organiske hydrogenforbindelser i vannet (urin!)
== Sammendrag ==
Desinfeksjon er et viktig tiltak for å forebygge spredning av sykdommer og er en forutsetning for overhode å kunne produsere mange legemidler og gjennomføre større operasjoner. Ulike desinfeksjonsmidler finnes til de forskjellige formål. Rutiner for desinfeksjon er gjerne gjennomarbeidede og gjennomførte på steder de har kritisk betydning (operasjonssaler, renrom), mens slurv med rutinene i forbindelse med håndtering, oppbevaring og foredling av mat og på pleieavdelinger gir ubehagelige overraskelser. Også på en rekke andre områder må man være oppmerksom på nødvendigheten av desinfeksjon. | Desinfeksjon betegner behandling av lokaler, materiell eller personer med fysiske eller kjemiske midler for å eliminere risiko for overføring av smitte. Dette innebærer ikke at alle mikroorganismer fjernes eller drepes, men at mengden av potensielt patogene mikroorganismer reduseres så mye at smitterisiko elimineres. | 11,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ecchi | 2023-02-04 | Ecchi | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hentai', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ecchi (japansk: エッチ, etchi, uttales [et.tɕi]) er et japansk uttrykk som brukes om lekefull seksuell handling, men kan også referere til anime eller manga med pervers natur. I slike tilfeller hender det ofte at den hovedpersonen gjør ting som uheldigvis fører til en pervers situasjon, hovedsakelig i komedie-sjangeren.
Ordet ecchi brukes av fans av japansk kultur og media for å beskrive verk med seksuelle overtoner. I japansk betegner ordet en persons handlinger, men ellers brukes det for omtale mykporno eller lekefull seksualitet, for å skille seg fra ordet hentai, som refererer oftere til hardporno eller fetisjisme. Verk som beskrives om ecchi viser som oftest ikke samleie eller kjønnsorganer, med noen unntak, men seksuelle temaer blir referert til.
| Ecchi (japansk: エッチ, etchi, uttales [et.tɕi]) er et japansk uttrykk som brukes om lekefull seksuell handling, men kan også referere til anime eller manga med pervers natur. I slike tilfeller hender det ofte at den hovedpersonen gjør ting som uheldigvis fører til en pervers situasjon, hovedsakelig i komedie-sjangeren.
Ordet ecchi brukes av fans av japansk kultur og media for å beskrive verk med seksuelle overtoner. I japansk betegner ordet en persons handlinger, men ellers brukes det for omtale mykporno eller lekefull seksualitet, for å skille seg fra ordet hentai, som refererer oftere til hardporno eller fetisjisme. Verk som beskrives om ecchi viser som oftest ikke samleie eller kjønnsorganer, med noen unntak, men seksuelle temaer blir referert til.
== Etymologi og bruken av ordet i Japan ==
Den korrekte trankripsjonen av ordet av エッチ i Hepburn-romaniseringen er «etchi». Men ordet blir som oftest skrevet ecchi.
I ordet hentai (変態), refererer det første kanji-tegnet, hen, til fremmedhet eller rarhet, mens det andre tegnet, tai, refererer til en tilstand. Ordet Hentai ble introdusert i Meijiperioden som et ord for en tilstandsforandring eller transformering i vitenskap og psykologi. I denne konteksten refererer det til lidelser som hysteri, eller fenomener som hypnose eller telepati. Meningen av ordet endret seg sakte over tid, og fikk etter hvert meningen anderledes. I 1910-årene ble det brukt i sexologi i uttrykket «hentai seiyoku» (変態性欲), som betyr «unormal sexlyst». Ordet ble mer populært innenfor sexologi, og ble brukt i betydelig oftere. I 1920-årene, ble mange verk publisert som omtale sexlyst. I 1930-årene ble sensur mer vanlig i Japan, hvilket førte til at færre bøker ble publisert om emnet.Etter andre verdenskrig, ble interessen i hentai fornyet, og flere folk omtalte det bare med bokstaven H, uttalt på japansk som エッチ (IPA: ˈeɪtʃ). Samtidig fikk ordet ecchi en ny mening. I 1960-årene begynte ordet å bli brukt av den yngre generasjon til å referere til sex generelt. I 1980-årene inngikk det i frasen etchi suru, på norsk: å ha sex.Ecchi er nå brukt som et ord som kan referere til nærmest alt erotisk eller pornografisk. Ordets eksakte mening er avhengig av kontekst. Japansk media pleier å bruke andre ord, eller den latinske bokstaven H som et prefiks, som stammer fra ordet hentai.
== Bruk i den vestlige verden ==
I Japan blir frasen oiroke manga (お色気漫画) brukt til å beskrive manga med lett eller lekefull seksuelt innhold. I den vestlige verden har ordet ecchi blitt foretrukket for å beskrive dette. For å refererer til hardere manga blir frasen seijin manga (成人向け漫画, seijinmukemanga) brukt i Japan, mens i vesten ville det bli referert til som hentai. Forskjellen mellom termene er fortsatt ganske like i Japan og vesten.
Verk som er rettet mot et kvinnelig publikum inneholder som oftest scener som er ansett som ecchi.Noen vanlige elementer i ecchi inkluderer samtaler med seksuelle referanser eller misforståelser, misforståelser i holdning, avslørende eller seksualliserte klær, generell nakenhet eller våte klær. Denne typen seksualitet er ofte brukt for komisk effekt.
Ecchi er ofte brukt på en lignende måte, og noen gange synonymt med såkalt fan service.
== Referanser == | Ecchi (japansk: エッチ, etchi, uttales [et.tɕi]) er et japansk uttrykk som brukes om lekefull seksuell handling, men kan også referere til anime eller manga med pervers natur. | 11,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stora_Kals%C3%B8y | 2023-02-04 | Stora Kalsøy | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Austevoll', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Austevoll'] | Stora Kalsøy er ei øy i Austevoll i Vestland. Øya har 167 innbyggere og Bakkasund er den største bygden på øya. Her er det butikk og en liten havn. Det er bruforbindelse til Hundvåkøy. Vest for øya ligger Marstein fyr. Arealet er 6 km².
Navnet Stora Kalsøy ble fastsatt i 1978. Navneformene Storakalsøy og Stora Kalsøya er foreslått.
| Stora Kalsøy er ei øy i Austevoll i Vestland. Øya har 167 innbyggere og Bakkasund er den største bygden på øya. Her er det butikk og en liten havn. Det er bruforbindelse til Hundvåkøy. Vest for øya ligger Marstein fyr. Arealet er 6 km².
Navnet Stora Kalsøy ble fastsatt i 1978. Navneformene Storakalsøy og Stora Kalsøya er foreslått.
== Referanser == | Stora Kalsøy er ei øy i Austevoll i Vestland. Øya har 167 innbyggere og Bakkasund er den største bygden på øya. | 11,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xiongnu | 2023-02-04 | Xiongnu | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nomadiske folk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stepperike', 'Kategori:Xiongnu'] | Xiongnu (kinesisk: 匈奴, pinyin: Xiōngnú, Wade-Giles: Hsiung-nu) var en føderasjon av nomadiske stammer, med hovedområde i dagens Indre Mongolia i Folkerepublikken Kina. Utover dette dominerte de i lange perioder deler av omliggende kinesiske provinser, deriblant Gansu og deler av dagens Xinjiang, hele Mongolia, det vestlige Mandsjuria og deler av det sørlige sentrale Sibir.
Fra 200-tallet f.Kr. og seks hundre år fremover utgjorde Xiongnu et uro-moment langs Kinas nordlige og nordvestlige grenser. Under Qin-dynastiet begynte kineserne utbyggingen av sine lange grensemurer. Dette var ikke å beskytte seg mot angrep fra føderasjonen; den var mer ekspansivt markerende. To mindre stammer, Rong og Di, som var uten relasjoner til xionggnu, ble tvunget til å flytte nord for murene. Med disse to bufferfolkene unna vei, kom kinesere og xiongnuer mer umiddelbart på hverandre. Etter at muren var bygget ble xiongnu-føderasjonen mer en størrelse som kineserne måtte forholde seg til, primært på Han-dynastiets tid.
Relasjonene mellom Kina og Xiongnu skiftet mellom gjentatte militære konflikter og mer fredelige perioder med gjensidig handel, betaling av skatter, og endog innbyrdes giftermål.
Vårt skriftlige kildemateriale om Xiongnu er nesten utelukkende nedtegnelser fra kinesiske historikere. Dette er blitt supplert av tverrfaglige studier innenfor arkeologi, genetikk og lingvistikk.
Deres DNA inneholdt både europeiske og asiatiske haplogrupper. I genetisk forstand tilsvarte Xiongnu dagens talere av tyrkiske språk, mongolske språk, såvel som finsk-ugriske og andre uralske språk. Noen forskere tror at Xiongnu-stammene snakket språk fra mange språkfamilier, og at det er vanskelig å fastslå noe «offisielt språk» fra kinesiske kilder.Føderasjonens geografiske beliggenhet i kjerneområdet for altaiske språk, har forårsaket hypoteser om at de snakket et tyrkisk eller mongolsk språk. Det finnes også hypoteser om at Xiongnu snakket et iransk språk. Kinesiske skribenter har bevart en setning fra språket til Xiongnu-stammen Jie. Transkripsjonen gir ingen mening på tyrkisk eller mongolsk, men tyder på at stammen snakket et utdødd språk innenfor den jenisejiske språkfamilien.
En av stammene til Xiongnu blir ofte identifisert med hunnerne, som emigrerte fra Sentral-Asia og invaderte Europa omkring 370. Dette er likevel ennå ikke blitt bevist.
| Xiongnu (kinesisk: 匈奴, pinyin: Xiōngnú, Wade-Giles: Hsiung-nu) var en føderasjon av nomadiske stammer, med hovedområde i dagens Indre Mongolia i Folkerepublikken Kina. Utover dette dominerte de i lange perioder deler av omliggende kinesiske provinser, deriblant Gansu og deler av dagens Xinjiang, hele Mongolia, det vestlige Mandsjuria og deler av det sørlige sentrale Sibir.
Fra 200-tallet f.Kr. og seks hundre år fremover utgjorde Xiongnu et uro-moment langs Kinas nordlige og nordvestlige grenser. Under Qin-dynastiet begynte kineserne utbyggingen av sine lange grensemurer. Dette var ikke å beskytte seg mot angrep fra føderasjonen; den var mer ekspansivt markerende. To mindre stammer, Rong og Di, som var uten relasjoner til xionggnu, ble tvunget til å flytte nord for murene. Med disse to bufferfolkene unna vei, kom kinesere og xiongnuer mer umiddelbart på hverandre. Etter at muren var bygget ble xiongnu-føderasjonen mer en størrelse som kineserne måtte forholde seg til, primært på Han-dynastiets tid.
Relasjonene mellom Kina og Xiongnu skiftet mellom gjentatte militære konflikter og mer fredelige perioder med gjensidig handel, betaling av skatter, og endog innbyrdes giftermål.
Vårt skriftlige kildemateriale om Xiongnu er nesten utelukkende nedtegnelser fra kinesiske historikere. Dette er blitt supplert av tverrfaglige studier innenfor arkeologi, genetikk og lingvistikk.
Deres DNA inneholdt både europeiske og asiatiske haplogrupper. I genetisk forstand tilsvarte Xiongnu dagens talere av tyrkiske språk, mongolske språk, såvel som finsk-ugriske og andre uralske språk. Noen forskere tror at Xiongnu-stammene snakket språk fra mange språkfamilier, og at det er vanskelig å fastslå noe «offisielt språk» fra kinesiske kilder.Føderasjonens geografiske beliggenhet i kjerneområdet for altaiske språk, har forårsaket hypoteser om at de snakket et tyrkisk eller mongolsk språk. Det finnes også hypoteser om at Xiongnu snakket et iransk språk. Kinesiske skribenter har bevart en setning fra språket til Xiongnu-stammen Jie. Transkripsjonen gir ingen mening på tyrkisk eller mongolsk, men tyder på at stammen snakket et utdødd språk innenfor den jenisejiske språkfamilien.
En av stammene til Xiongnu blir ofte identifisert med hunnerne, som emigrerte fra Sentral-Asia og invaderte Europa omkring 370. Dette er likevel ennå ikke blitt bevist.
== Historie ==
Den kinesiske historikeren Sima Qian hevdet at føderasjonens regjerende klaner var etterkommere av Chúnwéi (淳維), som regjerte mellom 1800 og 1766 f.Kr. Chúnwéi (også kalt Chungvi og Sunni), skal ha vært en sønn av Xia-dynastiets siste konge Jie. Da faren ble fjernet fra tronen, rømte han nordover sammen med 500 personer av Xia-nasjonalitet, og ble Xiongnus første konge. Dette kan verken bevises eller motbevises, og Chúnwéi må betraktes som en mytisk skikkelse.
=== Forløpet til Den kinesiske mur ===
I begynnelsen utgjorde Xiongnu en samling av mindre stammer langs steppene i det mongolske høylandet, og utgjorde ingen militær trussel for Kina. I løpet av det østlige Zhou-dynastiet begynte flere av Kinas vasallstater gjennom militære tokt, å foreta utrenskninger av såkalte «barbariske» stammer som befant seg ved Kinas grenser.
For å markere sine yttergrenser mot nord innledet kineserne byggingen av en rekke forsvarsmurer, som senere ble slått sammen til Den kinesiske mur.
De stammene som kineserne jaget vekk etterlot et tomrom som etterhvert ble fylt av Xiongnu. Ridende på hesteryggene foretok disse nomadene hurtige angrep på kinesiske landsbyer og tettsteder. Invasjoner og plyndringer ble et stadig økende problem for kineserne. I de stridende staters tid delte tre av de syv stridende stater grense med Xiongnu. Kinesiske kilder omtaler Kia som Khan over Xiongnu 270 f.Kr. Mellom 240 f.Kr. og 209 f.Kr. ble føderasjonen ledet av Khan Tóumàn (頭曼).
=== Kina går til militære angrep ===
Historikeren Sima Qian forteller i Den store historikerens nedtegnelser at Qin-dynastiets første keiser Qin Shi Huangdi til slutt sendte en hæravdeling på 100 000 mann nordover inn i Ordosplatået, under ledelse av general Meng Tian.Khan Tóumàn og hans krigere var ikke i stand til å holde stand mot Qin-styrkene, og ble tvunget til å trekke seg 416 km (1 000 li) nordover, hvor han oppholdt seg i mer enn ti år. I mellomtiden gjenerobret kineserne regionen Ordos i dagens Indre Mongolia.
Det var også flere faktorer enn Qin-styrkenes angrep som fikk Xiongnu-stammene til å ligge lavt, langt oppe i nord, i de påfølgende ti årene. Øst for det området Qin-styrkene hadde gjenerobret fra Xiongnu, var det mektige Donghu-riket. I vest var riket Yuezhi, og Tóumàn kunne ikke starte en krig på tre fronter.
=== Xiongnu mot kineserne ===
Ikke lenge etter at Meng Tian døde i 210 f.Kr. begynte Xiongnu å migrere sørover og gjenerobret områdene vest for Den gule flod. Xiongnus makt i området skyldtes ikke minst Qin-dynastiets kollaps og den etterfølgende borgerkrigen fra 206 f.Kr. til 202 f.Kr. mellom Han-dynastiet og kongedømmet Chu.
Tóumàn, som ønsket en sønn som etterfølger, sendte sin eldste sønn Modu Chanyu (kinesisk transkripsjon: Màodùn Dānyú, 冒頓單于) som en strategisk fange hos Yuezhi, og fikk dermed et påskudd for å gå til krig mot riket. Yuezhiene var i ferd med å henrette Modu, da han stjal en hest og flyktet tilbake til Xiongnu.
Imponert over sønnens tapperhet, satte Tóumàn ham til å lede en styrke på 10 000 ryttere. Det endte likevel ikke bedre enn at Modu, etter å ha trenet opp sine soldater, i 209 f.Kr. drepte sin egen far, deretter sin stemor, sin yngre bror og alle personer høyt i maktapparatet som nektet å følge hans ordrer, hvoretter han utropte seg selv som ny Khan over Xiongnu.Den vokste frem som et imperium under ledelse av deres khagan Modu Chanyu, som kom til makten i 209 f.Kr. På 100-tallet f.Kr. bekjempet de og erstattet riket til Yuezhi, og ble den dominerende makten langs steppene nord for Kina.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Michael Adas: Agricultural and Pastoral Societies in Ancient and Classical History, American Historical Association, Temple University Press, 25. januar 2001, ISBN 1566398320, ISBN 978-1566398329
Christopher I. Beckwith: Empires of the Silk Road: A History of Central Eurasia from the Bronze Age to the Present, Princeton University Press, 16. mars 2009, ISBN 0691135894, ISBN 978-0691135892
Burchard Brentjes: Die Ahnen Dschingis-Chans, Deutscher Verlag der Wissenschaften, Berlin 1988, ISBN 3326001509.
Nicola Di Cosmo: Ancient China and Its Enemies, 1. utgave, Cambridge University Press, 2002, ISBN 0-521-77064-5,; Cambridge University Press, 24. mai 2004, ISBN 0-521-54382-7, ISBN 978-0521543828
Carter Vaughn Findley: The Turks in World History, Oxford University Press, USA, 11. november 2004, ISBN 0-19-517726-6, ISBN 978-0195177268
Peter B. Golden: An introduction to the History of the Turkic Peoples: Ethnogenesis and State-Formation in Medieval and Early Modern Eurasia and the Middle East, O. Harrassowitz, Wiesbaden, 1992, ISBN 3-447-03274-X, 978-3447032742
René Grousset: Die Steppenvölker. Essen, 1975.
Elçin Kürsat-Ahlers: Zur frühen Staatenbildung von Steppenvölkern, Duncker & Humblot, Berlin, 1994, ISBN 978-3-428-07761-8
Otto Maenchen-Helfen: Die Welt der Hunnen. Wiesbaden 1997 (ND von 1978).
M. G. Mosjkova (utg.): Stepnaja polosa Asiatskoi tsjasti SSSR v skifo-sarmatskoje vremja – Archeologija SSSR. Moskva 1992.
Edward Parker; A thousand years of the Tartars. London 1996.
Hans Robert Roemer, Wolfgang-Ekkehard Scharlipp: History of the Turkic Peoples in the Pre-Islamic Period. Berlin 2000, ISBN 3-87997-283-4.
S. I. Rudenko: Die Kultur der Hsiung-nu und die Hügelgräber von Noin Ula. Antiquitas. Reihe 3, Band 7 Rudolf Habelt, Bonn 1969.
Wolfgang-Ekkehard Scharlipp: Die frühen Türken in Zentralasien. Eine Einführung in ihre Geschichte und Kultur. Darmstadt 1998.
Denis Sinor: Inner Asia. History – Civilisation – Language. A syllabus. Bloomington 1969.
Denis Sinor: The Cambridge History of Early Inner Asia. Cambridge 1990.
Denis Twitchett, Michael Loewe (utg.): The Cambridge History of China 1. Cambridge 1986.
Burton Watson: Records of the Grand Historian by Sima Qian, oversatt av Burton Watson, revidert utgave, Columbia University Press, 1993, ISBN 0-231-08167-7 (uinnbundet), ISBN 0231081693 (innbundet), 3. utgave, Columbia University Press, januar 1996, ISBN 0231081693, ISBN 9780231081696
Joseph Wiesner, Julius von Farkas, Thomas von Bogyay: Die Kulturen der eurasischen Völker. Frankfurt/M. 1968. | Xiongnu (kinesisk: 匈奴, pinyin: Xiōngnú, Wade-Giles: Hsiung-nu) var en føderasjon av nomadiske stammer, med hovedområde i dagens Indre Mongolia i Folkerepublikken Kina. Utover dette dominerte de i lange perioder deler av omliggende kinesiske provinser, deriblant Gansu og deler av dagens Xinjiang, hele Mongolia, det vestlige Mandsjuria og deler av det sørlige sentrale Sibir. | 11,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tvare | 2023-02-04 | Tvare | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Husflid', 'Kategori:Kjøkkenutstyr'] | Tvare, også kalt tvore, tvøre, toro, turu, tvuru og tvørel, er et gammelt kjøkkenredskap eller en visp til å røre i gryter eller stampe grøt med. Den kan også dreies hurtig rundt mellom håndflatene.
Det finnes to hovedtyper av tvarer, og begge har et rett rundt skaft. Den ene typen er laget av hel ved i gran eller furu slik at det står en krans av avskårne kvister i enden. Den andre har et innfelt kryss som man rører med. Lengden ble tilpasset bruken – og en stor, god tvare (40–50 cm) var brukt til ysting eller koking av store grøtporsjoner. Tvaren var også et godt redskap ved tilbereding av kålrot- eller potetstappe.
| Tvare, også kalt tvore, tvøre, toro, turu, tvuru og tvørel, er et gammelt kjøkkenredskap eller en visp til å røre i gryter eller stampe grøt med. Den kan også dreies hurtig rundt mellom håndflatene.
Det finnes to hovedtyper av tvarer, og begge har et rett rundt skaft. Den ene typen er laget av hel ved i gran eller furu slik at det står en krans av avskårne kvister i enden. Den andre har et innfelt kryss som man rører med. Lengden ble tilpasset bruken – og en stor, god tvare (40–50 cm) var brukt til ysting eller koking av store grøtporsjoner. Tvaren var også et godt redskap ved tilbereding av kålrot- eller potetstappe.
== Se også ==
Visp
== Litteratur ==
Østby, Jon Birger (1984). Nomenklatur for melkestell. Oslo: [Norske kunst- og kulturhistoriske museer]. [e-bok fra bokhylla.no]
== Eksterne lenker ==
Wiker, Lars Johan: Slik lager du tvare Arkivert 5. august 2020 hos Wayback Machine.
Se tvarer i DigitaltMuseum | Tvare, også kalt tvore, tvøre, toro, turu, tvuru og tvørel, er et gammelt kjøkkenredskap eller en visp til å røre i gryter eller stampe grøt med. Den kan også dreies hurtig rundt mellom håndflatene. | 11,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oss_kjeltringer_imellom | 2023-02-04 | Oss kjeltringer imellom | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Detektimen', 'Kategori:Golden Globe for beste TV-program', 'Kategori:Komiserier fra USA', 'Kategori:Krimserier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på NBC', 'Kategori:TV-serier fra 1960-årene, fra USA'] | Oss kjeltringer imellom (orig: The Rogues) er en amerikansk krim- og komiserie som gikk på NBC fra 1964 til 1965. Serien handlet om en trio av svindlere som var i slekt med hverandre. De hadde hatt såpass suksess med sine lyssky affærer at de hadde trukket seg tilbake. Men for den rette prisen var de villige til å gjenoppta sine bedrifter. Midlet var svindel og målgruppen var de styrtrike. Hovedrollene ble spilt av David Niven, Charles Boyer og Gig Young. Serien ble skapt av Ivan Goff og Ben Roberts.
Serien ble belønnet med en Golden Globe for beste TV-program.Serien gikk som Detektime på NRK i 1965 og 1966.
| Oss kjeltringer imellom (orig: The Rogues) er en amerikansk krim- og komiserie som gikk på NBC fra 1964 til 1965. Serien handlet om en trio av svindlere som var i slekt med hverandre. De hadde hatt såpass suksess med sine lyssky affærer at de hadde trukket seg tilbake. Men for den rette prisen var de villige til å gjenoppta sine bedrifter. Midlet var svindel og målgruppen var de styrtrike. Hovedrollene ble spilt av David Niven, Charles Boyer og Gig Young. Serien ble skapt av Ivan Goff og Ben Roberts.
Serien ble belønnet med en Golden Globe for beste TV-program.Serien gikk som Detektime på NRK i 1965 og 1966.
== Om serien ==
Serien ble produsert av selskapet Four Star Television, som både Niven og Boyer i sin tid var med på å stifte.
== I rollene ==
David Niven ... Alexander "Alec" Fleming
Charles Boyer ... Marcel St. Clair
Gig Young ... Tony Fleming
Gladys Cooper ... Auntie Margaret St. Clair
Robert Coote ... Timmy St. Clair
Larry Hagman ... Mark Fleming
John Williams ... Inspector Briscoe
Barbara Bouchet ... Elsa Idonescu
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Oss kjeltringer imellom på Internet Movie Database | Oss kjeltringer imellom (orig: The Rogues) er en amerikansk krim- og komiserie som gikk på NBC fra 1964 til 1965. Serien handlet om en trio av svindlere som var i slekt med hverandre. | 11,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Godefroid_Kurth | 2023-02-04 | Godefroid Kurth | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske historikere', 'Kategori:Dødsfall 4. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1916', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1847', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Arlon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Godefroid Kurth (født 11. mai 1847 i Arlon i Belgia, død 4. januar 1916 i Asse) var en belgisk historiker. Han huskes for sine verker om byen Liège i middelalderen og om Belgia, og fra sine katolske beretninger i Les Origines de la Civilisation Moderne om tilblivelsen av det moderne Europa, samt for hans forsvar av det middelalderske laugsvesenet.
Kurth ble professor ved Lièges universitet i 1873, der han støtte på motstand på grunn av sine sterke katolske holdninger. Han forlot universitet i 1916 og døde kort tid etter.
| Godefroid Kurth (født 11. mai 1847 i Arlon i Belgia, død 4. januar 1916 i Asse) var en belgisk historiker. Han huskes for sine verker om byen Liège i middelalderen og om Belgia, og fra sine katolske beretninger i Les Origines de la Civilisation Moderne om tilblivelsen av det moderne Europa, samt for hans forsvar av det middelalderske laugsvesenet.
Kurth ble professor ved Lièges universitet i 1873, der han støtte på motstand på grunn av sine sterke katolske holdninger. Han forlot universitet i 1916 og døde kort tid etter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi og bibliografi Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine. | Godefroid Kurth (født 11. mai 1847 i Arlon i Belgia, død 4. | 11,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mamenchisaurus | 2023-02-04 | Mamenchisaurus | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dinosaurer', 'Kategori:Sichuan', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Mamenchisaurus var en dinosaurus i Sauropod/Diplodocidae-familien.
Den hadde den lengste halsen av alle levende dyr som er registrert. Den kunne bli opptil 115 fot lang eller 35 meter lang, halsen utgjorde 15 meter av den totale kroppslengden. Halsen bestod av 19 ledd. Ingen andre dinosaurer har like mange halsledd.
| Mamenchisaurus var en dinosaurus i Sauropod/Diplodocidae-familien.
Den hadde den lengste halsen av alle levende dyr som er registrert. Den kunne bli opptil 115 fot lang eller 35 meter lang, halsen utgjorde 15 meter av den totale kroppslengden. Halsen bestod av 19 ledd. Ingen andre dinosaurer har like mange halsledd.
== Navnet, funnsted ==
Navnet Mamenchisaurus (Mǎménxī 马门溪, fra 马 Mǎ (hest), 门 mén (port) og 溪 xī (strøm, bekk) er en feilstaving av Mǎmíngxī (马鸣溪), en elveferje ved Jinsha Jiang (金沙江) nær Yibin (宜宾) i Sichuan, som ligger nær det byggefeltet der det første skjelettet ble oppdaget i 1954. Den ble funnet av den kinesiske paleontologen Chung Chen Young.
Den er også funnet annetsteds i provinsene Sichuan, Gansu og Xinjiang i Kina.
== Føde ==
Mamenchisaurus spiste planter som alle andre sauropoder.
== Museer ==
Man kan se Mamenchisaurus i følgende museer: Shanghai naturhistoriske museum, Beijing Natural History Museum i Beijing, Kina og Museum Victoria, Melbourne, Australia.
== Litteratur ==
Donald F. Glut: Dinosaurs. The Encyclopedia. McFarland, Jefferson NC u. a. 1997, ISBN 0-89950-917-7.
Heinrich Mallison: Rearing giants – kinetic/dynamic modeling of sauropod bipedal and tripodal poses. In: P. Martin Sander, Andreas Christian, Marcus Clauss, Regina Fechner, Carole T. Gee, Eva-Maria Griebeler, Hanns-Christian Gunga, Jürgen Hummel, Heinrich Mallison, Steven F. Perry, Holger Preuschoft, Oliver W. M. Rauhut, Kristian Remes, Thomas Tütken, Oliver Wings, Ulrich Witzel (Hrsg.): Biology of the sauropod dinosaurs. Understanding the life of giants. Indiana University Press, Bloomington IN u. a. 2011, ISBN 978-0-253-35508-9, S. 237–250.
John S. McIntosh: Sauropoda. In: David B. Weishampel, Peter Dodson, Halszka Osmólska (Hrsg.): The Dinosauria. University of California Press, Berkeley CA u. a. 1990, ISBN 0-520-06726-6, S. 345–401.
Ouyang Hui, Ye Yong: The first mamenchisaurian skeleton with complete skull Mamenchisaurus Youngi. Sichuan Science and Technology Press, Chengdu 2001, ISBN 7-5364-4871-6, S. 90.
Oliver W. M. Rauhut, Regina Fechner, Kristian Remes, Katrin Reis: How to Get Big in the Mesozoic: The Evolution of the Sauropodomorph Body Plan. In: P. Martin Sander, Andreas Christian, Marcus Clauss, Regina Fechner, Carole T. Gee, Eva-Maria Griebeler, Hanns-Christian Gunga, Jürgen Hummel, Heinrich Mallison, Steven F. Perry, Holger Preuschoft, Oliver W. M. Rauhut, Kristian Remes, Thomas Tütken, Oliver Wings, Ulrich Witzel (Hrsg.): Biology of the sauropod dinosaurs. Understanding the life of giants. Indiana University Press, Bloomington IN u. a. 2011, ISBN 978-0-253-35508-9, S. 119–149.
P. Martin Sander, Andreas Christian, Marcus Clauss, Regina Fechner, Carole T. Gee, Eva-Maria Griebeler, Hanns-Christian Gunga, Jürgen Hummel, Heinrich Mallison, Steven F. Perry, Holger Preuschoft,Oliver W. M. Rauhut, Kristian Remes, Thomas Tütken, Oliver Wings, Ulrich Witzel: Biology of the sauropod dinosaurs: the evolution of gigantism. In: Biological Reviews. Bd. 86, Nr. 1, 2011, ISSN 0006-3231, S. 117–155, doi:10.1111/j.1469-185X.2010.00137.x.
Toru Sekiya: Re-examination of Chuanjiesaurus anaensis (Dinosauria: Sauropoda) from the Middle Jurassic Chuanjie Formation, Lufeng County, Yunnan Province, Southwest China. In: Memoir of the Fukui Prefectural Dinosaur Museum. Nr. 10, 2011, ISSN 1347-5622, S. 1–54, hier S. 3, Digitalisat (PDF; 6,26).
Paul Upchurch, Paul M. Barrett, Peter Dodson: Sauropoda. In: David B. Weishampel, Peter Dodson, Halszka Osmólska (Hrsg.): The Dinosauria. 2nd edition. University of California Press, Berkeley CA u. a. 2004, ISBN 0-520-24209-2, S. 259–324.
C. C. Young, H. C. Chao: [Mamenchisaurus hochuanensis sp. nov.]. In: Szechuan Academica Sinica. Institute of Vertebrate Palaeontology and Palaeoanthropology. Monographs. Series A, Bd. 8, 1972, S. 1–30, (In chinesischer Sprache und Schrift; englische Übersetzung: (PDF; 334,17 KB)).
== Referanser == | Mamenchisaurus var en dinosaurus i Sauropod/Diplodocidae-familien. | 11,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%B8kster | 2023-02-04 | Møkster | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Austevoll', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Austevoll'] | Møkster er ei øy i Austevoll i Vestland. Øya har 65 innbyggere. Her er det butikk og en liten havn. Øya har ikke broforbindelse. Hurtigbåt går sørover til Bekkjarvik og nordover til Hufthamar, Flesland og Bergen. Reisetid fra Bergen er litt over en time. Møkster har turområder i inn- og utmark. Velforeningen Møkster Bu ble opprettet høsten 2008 med hovedmål å øke folketallet på øya. Videre mål er tilrettelegging for barnehage, arbeidsplasser og bedre båtruter.
Møkster har et areal på 1,39 kvadratkilometer.
| Møkster er ei øy i Austevoll i Vestland. Øya har 65 innbyggere. Her er det butikk og en liten havn. Øya har ikke broforbindelse. Hurtigbåt går sørover til Bekkjarvik og nordover til Hufthamar, Flesland og Bergen. Reisetid fra Bergen er litt over en time. Møkster har turområder i inn- og utmark. Velforeningen Møkster Bu ble opprettet høsten 2008 med hovedmål å øke folketallet på øya. Videre mål er tilrettelegging for barnehage, arbeidsplasser og bedre båtruter.
Møkster har et areal på 1,39 kvadratkilometer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Møkster - en liten øy sørvest for Bergen: nettside med info og bilder
En liten øy i havet: en blogg om hverdagen på Møkster og arbeidet med å øke folketallet | Møkster er ei øy i Austevoll i Vestland. Øya har 65 innbyggere. | 11,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litla_Kals%C3%B8ya | 2023-02-04 | Litla Kalsøya | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Austevoll', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Austevoll'] | Litla Kalsøya er ei øy i Austevoll i Vestland. Øya har 26 innbyggere. Her er det en liten havn som det går en hurtigbåt til Storebø fra.
Navnet Litla Kalsøya kom som samlevedtak i 2007. Formen Litlakalsøy er også foreslått, mens navneformene Litla Kalsøy, Litla Kalsøyi og Litlekalsøy ble avslått.
| Litla Kalsøya er ei øy i Austevoll i Vestland. Øya har 26 innbyggere. Her er det en liten havn som det går en hurtigbåt til Storebø fra.
Navnet Litla Kalsøya kom som samlevedtak i 2007. Formen Litlakalsøy er også foreslått, mens navneformene Litla Kalsøy, Litla Kalsøyi og Litlekalsøy ble avslått.
== Referanser == | Litla Kalsøya er ei øy i Austevoll i Vestland. Øya har 26 innbyggere. | 11,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lunn%C3%B8ya | 2023-02-04 | Lunnøya | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Austevoll', 'Kategori:Øyer i Austevoll'] | Lunnøya er ei øy i Austevoll i Vestland. Øya har ti innbyggere. Her er det en liten havn som det går en hurtigbåt til Storebø fra. Arbeidsbåten MS «Lunnøy» er oppkalt etter øya.
| Lunnøya er ei øy i Austevoll i Vestland. Øya har ti innbyggere. Her er det en liten havn som det går en hurtigbåt til Storebø fra. Arbeidsbåten MS «Lunnøy» er oppkalt etter øya.
== Referanser == | Lunnøya er ei øy i Austevoll i Vestland. Øya har ti innbyggere. | 11,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikkorpset_Gjallarhorn | 2023-02-04 | Musikkorpset Gjallarhorn | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Etableringer i 1948', 'Kategori:Kultur i Stavanger', 'Kategori:Norske brassband', 'Kategori:Norske musikkorps'] | Musikkorpset Gjallarhorn er et amatørkorps som ble stiftet i 28. august 1948 i Stavanger.Uoffisielt ble korpset stiftet under andre verdenskrig, da en gruppe ungdommer kom sammen for å vedlikeholde sine musikalske kunnskaper i de hardere tider. Den lille gjengen krympet til en gruppe på ni venner, da flere falt av og ble vervet inn i andre musikkorps. De ni gjenstående var Aksel J. Gilje, Erik Wold, Dagfinn Viste, Paul Larsen, Magne Mæland, Arne Torgersen, Ole Braadland og Åge Berg Torgersen. Den 28. august 1948 ble korpset offisielt grunnlagt, og korpsets formann ble valgt til Erik Wold.Dirigent og initiativtaker på denne tiden var Aksel Johan Gilje, som fortsatte i denne stillingen i hele 37 år. Aksel er blitt tatt opp som æresmedlem i Musikkorpset Gjallarhorn. Etter at Aksel Johan gikk av som dirigent tok hans sønn, Rolf Aksel Gilje, opp denne jobben, og fortsatte frem til 2004, da Espen Westbye, en av Norges ledende trompetister, tok over.
Øvingslokale frem til 1967 var Lervik Bedehus i Ryfylkegaten. Da huset ble solgt byttet de øvingslokale til Nylund Skole, og deretter til Kampen skole, da Aksel Johan Gilje tok over som dirigent for Kampen Skolekorps. Korpset brukte også Totalen i Stavanger som øvingslokale i tre år, men øver for tiden i samme øvingslokale som Stavanger Brass band på Åsen.
Musikkorpset Gjallarhorn har deltatt i en rekke brassbandkonkurranser.
| Musikkorpset Gjallarhorn er et amatørkorps som ble stiftet i 28. august 1948 i Stavanger.Uoffisielt ble korpset stiftet under andre verdenskrig, da en gruppe ungdommer kom sammen for å vedlikeholde sine musikalske kunnskaper i de hardere tider. Den lille gjengen krympet til en gruppe på ni venner, da flere falt av og ble vervet inn i andre musikkorps. De ni gjenstående var Aksel J. Gilje, Erik Wold, Dagfinn Viste, Paul Larsen, Magne Mæland, Arne Torgersen, Ole Braadland og Åge Berg Torgersen. Den 28. august 1948 ble korpset offisielt grunnlagt, og korpsets formann ble valgt til Erik Wold.Dirigent og initiativtaker på denne tiden var Aksel Johan Gilje, som fortsatte i denne stillingen i hele 37 år. Aksel er blitt tatt opp som æresmedlem i Musikkorpset Gjallarhorn. Etter at Aksel Johan gikk av som dirigent tok hans sønn, Rolf Aksel Gilje, opp denne jobben, og fortsatte frem til 2004, da Espen Westbye, en av Norges ledende trompetister, tok over.
Øvingslokale frem til 1967 var Lervik Bedehus i Ryfylkegaten. Da huset ble solgt byttet de øvingslokale til Nylund Skole, og deretter til Kampen skole, da Aksel Johan Gilje tok over som dirigent for Kampen Skolekorps. Korpset brukte også Totalen i Stavanger som øvingslokale i tre år, men øver for tiden i samme øvingslokale som Stavanger Brass band på Åsen.
Musikkorpset Gjallarhorn har deltatt i en rekke brassbandkonkurranser.
== Meritter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Musikkorpset Gjallarhorn er et amatørkorps som ble stiftet i 28. august 1948 i Stavanger. | 11,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Demis_Roussos | 2023-02-04 | Demis Roussos | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 15. juni', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Greske sangere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Alexandria', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Artemios Ventouris Roussos (født 15. juni 1946 i Alexandria, død 25. januar 2015 i Athen) var en gresk sanger. Han fremførte sanger som «Goodbye, My Love, Goodbye» og «Forever and Ever».
Han ble født i Egypt av etnisk greske foreldre, George og Olga, og vokste opp i Alexandria. Foreldrene mistet alt og flyttet til Hellas etter Suezkrisen.
Han ble med i progressiv rock-bandet Aphrodite's Child med blant andre Vangelis i 1968, først som sanger, men spilte også etter hvert bass. Med dette bandet hadde han suksess med singelen «Rain and Tears» i 1968.
| Artemios Ventouris Roussos (født 15. juni 1946 i Alexandria, død 25. januar 2015 i Athen) var en gresk sanger. Han fremførte sanger som «Goodbye, My Love, Goodbye» og «Forever and Ever».
Han ble født i Egypt av etnisk greske foreldre, George og Olga, og vokste opp i Alexandria. Foreldrene mistet alt og flyttet til Hellas etter Suezkrisen.
Han ble med i progressiv rock-bandet Aphrodite's Child med blant andre Vangelis i 1968, først som sanger, men spilte også etter hvert bass. Med dette bandet hadde han suksess med singelen «Rain and Tears» i 1968.
== Diskografi ==
Aphrodite's ChildEnd of the World (1968)
It's Five O'Clock (1969)
666 (1972)Solo (utvalg)On the Greek side of my mind (1971)
Forever and ever (1973)
My only fascination (1974)
Auf Wiederseh'n (1974)
Souvenirs (1975)
Happy to be (1976)
Die Nacht und der Wein (1976)
Kyrila (1977)
The Demis Roussos magic (1977)
Ainsi soit-il (1977)
Los super 2 LP (1977)
Demis Roussos(1978)
Universum (1979)
Man of the world (1980)
Roussos live! (1980)
Demis (1982)
Attitudes (1982)
Reflection (1984)
Senza tempo( 1985)
Greater love (1986)
The story of... (1987)
Come all ye faithful (1987)
Le grec (1988)
Time (1988)
Voice and vision (1989)
Insight (also called Morning has Broken) (1993)
Demis Roussos in Holland (1995)
Immortel (1995)
Serenade (1996)
Mon île (1997)
Auf meinen Wegen (2000)
Live in Brazil (2006)
Demis (May 2009)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Demis Roussos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Demis Roussos på Internet Movie Database
(en) Demis Roussos hos The Movie Database
(en) Demis Roussos på Discogs
(en) Demis Roussos på MusicBrainz
(en) Demis Roussos på Spotify
(en) Demis Roussos på Songkick
(en) Demis Roussos på Last.fm
(en) Demis Roussos på AllMusic
Demis Roussos på Facebook
Demis Roussos på YouTube | Artemios Ventouris Roussos (født 15. juni 1946 i Alexandria, død 25. | 11,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sleiv | 2023-02-04 | Sleiv | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjøkkenutstyr'] | Sleiv (slev) er et kjøkkenredskap til å røre i gryter og stekepanner med under matlaging og å øse opp maten med når den serveres. En sleiv har form som en stor skje med blad og skaft og kan lages i tre, metall eller plast. Sleiver lages i en lang rekke størrelser tilpasset kokekar og serveringsfat, og kan være opptil 50 cm lange. Enkelte har en praktisk mothake øverst på skaftet for å forhindre at de faller ned i gryten. I sammesetninger er blant annet ordene tresleiv og grøtsleiv vanlig.
| Sleiv (slev) er et kjøkkenredskap til å røre i gryter og stekepanner med under matlaging og å øse opp maten med når den serveres. En sleiv har form som en stor skje med blad og skaft og kan lages i tre, metall eller plast. Sleiver lages i en lang rekke størrelser tilpasset kokekar og serveringsfat, og kan være opptil 50 cm lange. Enkelte har en praktisk mothake øverst på skaftet for å forhindre at de faller ned i gryten. I sammesetninger er blant annet ordene tresleiv og grøtsleiv vanlig.
== Ystesleiv ==
Ved koking av ost og prim brukte man en stor sleiv med langt skaft eller en ystespade (spade med langt skaft og flatt blad) til å røre med.
== Rømmesleiv ==
Stor sleiv til å ta rømmen fra toppen av melkeringer. Rømmesleiver kan være laget av tre eller horn. De har gjerne et ovalt, grunt blad og et relativt kort skaft. Det har også vært brukt rømmeskeier eller rømmesleiver av blikk, med et rundt blad og et innoverbøyd skaft.
== Annet ==
Størrelsen på sleivbladet har gitt opphav til uttrykket sleivkjeft som brukes om folk som er uforsiktige med hva de sier, er store i munnen eller flåkjeftet.
== Eksterne lenker ==
Se sleiver i Digitaltmuseum | Sleiv (slev) er et kjøkkenredskap til å røre i gryter og stekepanner med under matlaging og å øse opp maten med når den serveres. En sleiv har form som en stor skje med blad og skaft og kan lages i tre, metall eller plast. | 11,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tinus_Ivanov | 2023-02-04 | Tinus Ivanov | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. november', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Norske bassister', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-03'] | Kjell Tinus Ivanov (født 4. november 1986) er bassist i den norske musikkgruppen Wild Water, som han ble med i 2006.
Ivanov sitt sound kan beskrives som melodisk og drivende. Han har latt seg inspirere av store bassister som John Paul Jones og Michael Balzary.
| Kjell Tinus Ivanov (født 4. november 1986) er bassist i den norske musikkgruppen Wild Water, som han ble med i 2006.
Ivanov sitt sound kan beskrives som melodisk og drivende. Han har latt seg inspirere av store bassister som John Paul Jones og Michael Balzary.
== Diskografi ==
Let's Talk About Life (2007)
That Great View (2009)
== Eksterne lenker ==
Wild Water hos MySpace | Kjell Tinus Ivanov (født 4. november 1986) er bassist i den norske musikkgruppen Wild Water, som han ble med i 2006. | 11,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bydel_Stovner | 2023-02-04 | Bydel Stovner | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bydel Stovner', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bydel Stovner er en administrativ bydel nordøst i Oslo.
Bydelen grenser til Nittedal kommune i nord, Lillestrøm kommune i nord og øst og Lørenskog i øst. I sør grenser Stovner til nabobydelen Alna med Ellingsrud og Østmarka. I vest grenser Stovner til nabobydelen Grorud. Stovner bydel ligger tett inntil Gjelleråsmarka som er et populært skogsområde i nord. I vest ligger Lillomarka og i sør ligger Østmarka.
| Bydel Stovner er en administrativ bydel nordøst i Oslo.
Bydelen grenser til Nittedal kommune i nord, Lillestrøm kommune i nord og øst og Lørenskog i øst. I sør grenser Stovner til nabobydelen Alna med Ellingsrud og Østmarka. I vest grenser Stovner til nabobydelen Grorud. Stovner bydel ligger tett inntil Gjelleråsmarka som er et populært skogsområde i nord. I vest ligger Lillomarka og i sør ligger Østmarka.
== Historie ==
Bydelen har siden tidlig i middelalderen vært en jordbruksbygd. Gjennom bygda gikk også tjodveien (Oldtidsveien på Stovner) fra Oslo til Romerike og videre til Trondheim. Først som en sti der dyrene hadde vært de første ingeniører, en vei som vi i dag kjenner som oldtidsveien. Senere i år 1777 ble en ny og bedre vei bygget vest i bygda, omtrent der Trondheimsveien går i dag. Denne nesten tusenårige gjennomfarten av dyr og mennesker bidro til at bygda også har lange tradisjoner med gjestgiverier og skyssvirksomhet.
Den fine nordmarkitt (grorudgranitt) som finnes langs Trondheimsveien ble meget populær som stein til mange prektige byggverk på slutten av 1700-tallet. En mangfoldig steinhoggervirksomhet oppsto derfor langs Trondheimsveien fra Stovner til Årvoll. Noe også Stovnerbygda ble en del av. Løvene utenfor Stortinget er hugget i denne granittsteinen.
Rundt år 1900 ble den østlige delen av bygda utparsellert til boligtomter, en del av bydelen som i dag utgjør det som nå kalles Gamle Stovner og Høybråten. Høybråten vokste raskt til å bli bygdas sentrum, med skole, kino og butikker. De øvrige arealene i bygda var fortsatt jordbruksarealer i mange år der tolv større og mindre gårder var i drift. Og i de neste seksti år bodde det omkring 1800 beboere i bygda inntil Oslo kommune vedtok ytterligere utbygging i 1965.
Kommunen eksproprierte de gjenværende jordbruksarealer og en storstilt utbygging kom i gang. Dette er i dag ny bebyggelse, med hvert sitt særpreg, som nå heter Vestli, Fossum, Haugenstua, Smedstua og Rommen. Og selvfølgelig den eldste bebyggelsen på Gamle Stovner og Høybråten som faktisk ikke er så gammel lenger. For de fleste av de gamle husene er enten revet eller bygget om.
Etter bystyrets vedtak om bare 15 bydeler fra år 2004 blir også Høybråten en del av Stovner bydel. Da har den opprinnelige bygda, «Høybråten og Stovner», som har vært atskilt siden bydelsordningen i 1973, igjen blitt samlet. I løpet av en periode på tretti år økte innbyggertallet til ca. 27.885 innbyggere .
Stovner bydel er inndelt i mindre regioner med Vestli som i hovedsak er bebygget med terrasseblokker og rekkehus. Øvre del av Rommen som er bebygget med eneboliger. Fossum som er bebygget med høye og lave blokker. Haugenstua og Smedstua som også er bebygget med blokker, og Gamle Stovner som består av eneboliger og rekkehus. Eneboliger finner vi også på Høybråten med noen rekkehus og blokker inne i blant. Den siste tilveksten til bydelen er Tangerud som ble ferdigstilt for innflytting med rekkehus og eneboliger i perioden 2001–2003.
== Idrett ==
Ved siden av industrifeltet ligger Rommen ballfelt der også deler av Norway cup blir spilt hver sommer. Andre idrettsanlegg i bydelen er Stovnerbanen, Vestlibanen, Jesperud kunstgressbane, Haugenstuahallen og Stovnerhallen. I skogkanten ved Vestli har Høybråten og Stovner idrettslag bygget en liten slalåmbakke med skitrekk mindre barn. Det finnes ca. 3 km lang lysløype i det samme området. I tillegg har bydelen en rekke mindre ballfelt. Nordvest i bydelen finnes det en 9-hulls golfbane. I tillegg til nærhet til marka har bydelen mange grønne felter inne i mellom bebyggelsen med et godt utbygget gangveisystem gjennom hele bydelen.
== Bebyggelse ==
Bydelen har flere nærbutikker og større dagligvarebutikker i tillegg til Stovner Senter, som er et av byens største forretningssentre. Bydelen har to kommunale legesentre og en felles helsestasjon. Bydelen har god kommunikasjon inn til Oslo sentrum. T-banen, linje 5, har stoppestedene Vestli stasjon, Stovner stasjon og Rommen stasjon i bydelen med avgang hvert kvarter (og halvparten av dette igjen i rushtid). Reisetiden med T-banen til Jernbanetorget (Oslo-S) er ca. 25 minutter. Litt lenger sør i bydelen går lokaltoget med stoppesteder på Høybråten stasjon og Haugenstua holdeplass. Lokaltoget til Oslo sentralstasjon tar ca. 15 minutter.
== Velferdstilbud og frivillige organisasjoner ==
Stovner bydel er godt utbygget med barnehager, og har i dag en barnehagedekning på 80%. 27 barnehager av forskjellige kategorier er drevet av kommunen, i tillegg er 3 for tiden drevet av private. Bydelen har 6 barneskoler, 3 ungdomsskoler og 1 skole for videregående.
De fleste bondegårdene i bydelen er nå borte, men det står fortsatt igjen tre fullverdige bondegårder i sentrum av bydelen.[hvilke?] Det blir drevet et meget populært ridesenter, skolefritidsordning og husflidsaktiviteter på Øvre Fossum som er eiet av kommunen. Den andre gården Nedre Fossum er i privat eie, men gården er nå leiet av kommunen. Hva som skal skje videre av aktiviteter på denne gården er under planlegging og utvikling, men Stovnerbarnehagenes pedagogiske ressurssenter har allerede flyttet inn på gården. Den tredje gården er Bånkall gård som ligger ved Trondheimsveien 640 og som har en lang historietradisjon som gård på tomten. Gården ble første gang nevnt i biskop Eysteins jordebok fra 1396, men antas å være enda eldre. I 1993 brant hovedbygningen innvendig, men ble senere bygget opp igjen. I dag blir gården blant annet brukt som tilholdssted for Familie dagene som arrangeres av Groruddalen Historielag, Lions i Groruddalen, Foreningen Kunnskap og Kultur i Groruddalen, Bånkall gårds venner, Grorud Ungdomskorps, Akers Avis Groruddalen og bydelene Grorud og Stovner. Under festivalen arrangeres bl.a. Groruddals mesterskap i kjerringbæring.
Den kommunale musikkskolen har egen avdeling på Stovner, og gir et tilbud for alle variasjoner av musikkinstrumenter. De mer "rockete" kan finne en annen spirende utviklings- og karrieremulighet i Stovner Rockefabrikk som også har et fullverdig tilbud om alt rundt det å feste musikken til lydbånd.
Stovner politistasjon ligger midt i bydelen. Denne politistasjonen var den første i landet som begynte å arbeide etter en ny arbeidsmodell. Noe som en tid het Stovnermodellen. Men som nå, etter at flere politistasjoner fulgte etter, heter Oslomodellen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Stovner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Stovnerporten (arkiv)
(en) ScenicNorway, bilder av Stovner | [Stovner Rock.jpg|mini|Stovner Rockefabrikks lokaler ] | 11,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mauser_m/96 | 2023-02-04 | Mauser m/96 | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Repetergeværer', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Mauser m/96 (6,5 mm Gevär m/96) er en svensk rifle approbert av det svenske forsvaret i 1896.
Riflen er et repetergevær med sylinderlås kamret for kaliber 6,5 x 55 mm ammunisjon, som var det svenske standardkaliberet i mange år. Sverige kjøpte inn omtrent 40 000 rifler fra tyske Mauser, og ga dem navnet m/96. Carl Gustafs Stads Gevärsfaktori i Sverige produserte så omtrent 440 000 eksemplarer på lisens. 17 000 ble produsert hos Husqvarna på 1940-tallet til Frivilliga Skytterörelsen (FSR).
Våpenet har innvendig 5 patroners våpenmagasin, som lades med 5 patroner festet på klips for hurtig lading (standard Mausersystem).
Den ble byttet ut i 1938 med Mauser m/38. 55 080 gevær m/96 ble bygget om til gevær m/38 (populært kalt m/96-38) og 5 300 til Prickskyttegevär m/41.
| Mauser m/96 (6,5 mm Gevär m/96) er en svensk rifle approbert av det svenske forsvaret i 1896.
Riflen er et repetergevær med sylinderlås kamret for kaliber 6,5 x 55 mm ammunisjon, som var det svenske standardkaliberet i mange år. Sverige kjøpte inn omtrent 40 000 rifler fra tyske Mauser, og ga dem navnet m/96. Carl Gustafs Stads Gevärsfaktori i Sverige produserte så omtrent 440 000 eksemplarer på lisens. 17 000 ble produsert hos Husqvarna på 1940-tallet til Frivilliga Skytterörelsen (FSR).
Våpenet har innvendig 5 patroners våpenmagasin, som lades med 5 patroner festet på klips for hurtig lading (standard Mausersystem).
Den ble byttet ut i 1938 med Mauser m/38. 55 080 gevær m/96 ble bygget om til gevær m/38 (populært kalt m/96-38) og 5 300 til Prickskyttegevär m/41.
== Varianter ==
m/1894 karbin – karabinversjon (kortere)
m/1896 lång gevär
m/1938 kort gevär (14 cm kortere)
m/1941 prickskyttegevär – skarpskyttergevær, m/96 med kikkertsikte, enten et tysk M41 Ajack eller M42 svensk AGA.
== Se også ==
Krag-Jørgensen, norsk rifle approbert av det norske forsvaret i 1894.
SIG Sauer 200 STR, etterfølgeren til m/96 hos Frivilliga Skytterörelsen
== Eksterne lenker ==
(en) Swedish Mauser – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mauser Modell 98 - Carl Gustav M96 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Gøta Våpen – Swedish Military Rifles 1894 – 1995 | | type = Repetergevær | 11,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98se | 2023-02-04 | Øse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Drikkestell', 'Kategori:Kjøkkenutstyr', 'Kategori:Mål og vekt', 'Kategori:Øl'] | Øse (eller ause) er et kjøkkenredskap som består av en beholder som kan være halvkuleformet, sylindrisk eller likne en dyp skål og som er festet til et skaft. Selve beholderen kan ofte ha en tut. Enden på skaftet kan ha form som en krok for at øsen skal kunne henges på kanten av en stor gryte, kasserolle, melkespann, vannbøtte eller knagg og å forhindre at den drukner i væsken.
Øser kan være laget av tre, metall, glass eller plast.
| Øse (eller ause) er et kjøkkenredskap som består av en beholder som kan være halvkuleformet, sylindrisk eller likne en dyp skål og som er festet til et skaft. Selve beholderen kan ofte ha en tut. Enden på skaftet kan ha form som en krok for at øsen skal kunne henges på kanten av en stor gryte, kasserolle, melkespann, vannbøtte eller knagg og å forhindre at den drukner i væsken.
Øser kan være laget av tre, metall, glass eller plast.
== Bruk ==
Øsen brukes primært til å håndtere all slags matretter og råvarer som har en flytende eller overveiende flytende konsistens, som f.eks vann, olje, øl, supper, sodd eller mel. De er brukt både til å flytte en masse fra et kar til et annet, til å drikke av og til å måle med. De forskjellige typene har gjerne egne betegnelser som vannøse, fløteøse eller fløteskje, sauseøse eller sauseskje, øløse, meløse eller måleøse. Små drikkeøser av tre kalles gjerne koks.
Øser finnes i mange størrelser og for en rekke spesialiserte formål, fra små fløtehentere og sauseøser til store vannøser og melkeøser, også kalt spannøser eller måleøser, som rommer en liter eller mer.
På 16-, 17- og 1800-tallet var øser av tre ofte brukt som drikkekar til vann, melk og øl i Norge, og øløser hadde gjerne skåret eller malt dekor. Fra Telemark kjenner vi også tvilling- og trillingøser som er brukt til ø drikke øl av. Slike øser er skåret i tre med to eller tre sammekoblede kar. Mellom karene er det hull slk at ølet kan flyte fritt mellom rommene. En trillingøse fra Treungen, Nissedal i Telemark som er datert 1799 har denne innskriften: Drik mig ud om Du kaan seen saa Til den Tredie maan: Jørgen H S H..Melkeøser ble brukt både til å øse opp og til å drikke eller melk eller myse av. Melkeøser har gjerne et dypt blad og kort skaft. I eldre tider var melkeøser gjerne laget i tre, men i senere tid ble det mer vanlig med melkeøser i metall, først i kobber med hank av jern og senere i emaljert jernblikk og så i rustfritt stål. Melkeøser er også brukt som betegnelse på de måleøsene i forskjellige størrelser som ble brukt til å øse melke og fløte opp i kundenes medbrakte spann før det ble innført salg av melk i flasker.
Øser finnes også i enda større dimensjoner i smelteverk og brukes til intern transport av smeltet metall.
Øsekar er en øse med en form som er spesielt tilpasset arbeidet med å tømme en båt for regn- eller sjøvann.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gjærder, Per (1975): Norsk drikkekar av tre. Bergen – Oslo – Tromsø
Østby, Jon Birger (1983): Nomenklatur for drikkestell, med tegninger av Torill Sand. Oslo
Østby, Jon Birger (1984): Nomenklatur for melkestell. Med tegninger av Torill Sand. Oslo.
== Eksterne lenker ==
Øser i Digitaltmuseum
Fløteøser i DigitaltMuseum
Øløser i DigitaltMuseum | mini|Vannøse med blad av [[kobber og hank av jern. Slike øser var vanlige i Norge på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. | 11,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigmund_Monen | 2023-02-04 | Sigmund Monen | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. august', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Personer fra Evje og Hornnes kommune'] | Sigmund Andreas Monen (født 29. august 1940) er en norsk pensjonert adjunkt. Frem til han ble pensjonist arbeidet han ved Evje skule, men han er mest kjent som pådriver for å få etablert et bygdemuseum i Evje og Hornnes kommune. I dette arbeidet kom han i kontakt med amatørgeologen Theodor Gautestad. Monen var selv interessert i stein og mineraler. Mye av innsatsen hans var knyttet til å sikre de verdifulle mineralene i museets samlinger. Monen er svært aktiv innen kulturlivet i kommunen også som pensjonist.
Evje og Hornnes geomuseum Fennefoss har per 2021 en permanent samling som inneholder med et stort antall mineraler funnet i de mange gruvene i Evje-Ivelandsområdet.
| Sigmund Andreas Monen (født 29. august 1940) er en norsk pensjonert adjunkt. Frem til han ble pensjonist arbeidet han ved Evje skule, men han er mest kjent som pådriver for å få etablert et bygdemuseum i Evje og Hornnes kommune. I dette arbeidet kom han i kontakt med amatørgeologen Theodor Gautestad. Monen var selv interessert i stein og mineraler. Mye av innsatsen hans var knyttet til å sikre de verdifulle mineralene i museets samlinger. Monen er svært aktiv innen kulturlivet i kommunen også som pensjonist.
Evje og Hornnes geomuseum Fennefoss har per 2021 en permanent samling som inneholder med et stort antall mineraler funnet i de mange gruvene i Evje-Ivelandsområdet.
== Kongens fortjenstmedalje ==
15. februar 2008 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv av ordfører Bjørn Alfred Ropstad ved et arrangement på Fennefoss museum. På diplomet stod det at han var lektor, og da Monen i ettertid oppdaget dette, kontaktet han Slottet for å opplyse at han stillingsbetegnelsen på diplomet måtte «nedgraderes» til adjunkt. Ved Slottet fant man da at fortjenstmedaljen burde oppgraderes fra sølv til gull. Ved nytt vedtak 25. mars 2008 ble han derfor tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Den nye utmerkelsen ble overrakt Monen den 25. november av konstituert fylkesmann Svein Åril.
== Gruvebøker ==
I 2016 publiserte Sigmund Monen et svært bind med tre bøker om gruvedriften på Evje og med noe om de andre gruver i Setesdal. Det som blir skrivet om den en gang svært viktige Flåt nikkelgruve, blir presentert som fortellinger av gruvearbeidere. Han hadde intervjuet mange gruvearbeidere og hadde skrivet ned alle historier om livet nede i gruvene, i de ulike anlegg på gruvetråkka, og nede ved smelteverket. Tittelen er: "Gruvedrift og nikkelindustri i Setesdal. Arbeidsfolk fortell m.m.". Bindet selges hos Evje og Hornnes kommune.
== Kilder ==
Setesdølen 25. november 2008 side 13
Monen, S. (2016): Gruvedrift og nikkelindustri i Setesdal. Arbeidsfolk fortel m.m. Bind med 3 bøker. Evje og Hornnes kommune. ISBN Samlekassett: 978-82-690462-0-5
== Referanser == | Sigmund Andreas Monen (født 29. august 1940) er en norsk pensjonert adjunkt. | 11,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milj%C3%B8etikk | 2023-02-04 | Miljøetikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Miljøetikk'] | Miljøetikk er den grenen av etikken som analyserer og/eller begrunner verdiene og de normative reglene som underligger menneskers forhold til miljøet, dvs. til den levende og ikke-levende naturen.
| Miljøetikk er den grenen av etikken som analyserer og/eller begrunner verdiene og de normative reglene som underligger menneskers forhold til miljøet, dvs. til den levende og ikke-levende naturen.
== Retninger ==
Det fins mange ulike retninger i miljøetikken. De kan grovt sorteres etter etiske skoler, etter hvem eller hva som oppfattes som etisk relevant, og om enkeltindivider eller helheter står i fokus:
Miljøetikk kan være
deontologisk (pliktetikk) eller
konsekvensialistisk (konsekvensetikk).
Miljøetikk kan legge de følgende egenskapene til grunn for å være «etisk relevant»:
å være et menneske (antroposentrisk etikk),
å føle («zoosentrisk» etikk),
å leve (biosentrisk etikk),
å være til (økosentrisk etikk).
Miljøetikk kan være opptatt av
enkeltindivider (enkeltmennesker, dyrs ve og vel osv.: individualistisk etikk) eller
helheter (alle menneskelige samfunn, dyrearter, økosystemer: holistisk etikk).For å illustrere hvordan de ulike strømningene begrunner miljøetiske valg, kan man se på begrunnelsene for hvorfor det kan ses på som uetisk å drepe en hval:
«fordi det er menneskets oppgave å ta vare på skaperverket» (kristen forvaltningstenkning: konsekvensialistisk, antroposentrisk, holistisk);
«fordi arten kan vise seg å være en viktig ressurs for kommende generasjoner» (naturforvaltning: konsekvensialistisk, antroposentrisk, holistisk);
«fordi råhet mot dyr kan fremme råhet mot mennesker» (kantiansk etikk: deontologisk, antroposentrisk, individualistisk);
«fordi andre mennesker kan miste en viktig matkilde – eller bli lei seg» (rawlsiansk etikk: deontologisk, antroposentrisk, individualistisk);
«fordi hvalen lider» (dyrebeskyttelse: konsekvensialistisk, zoosentrisk, individualistisk);
«fordi hvalen har en livsdrift» (biosentrisk individualisme, konsekvensialistisk);
«fordi hvalen har en iboende rett til å leve» (dyrerettigheter: deontologisk, zoosentrisk, individualistisk);
«fordi det marine økosystem har en iboende rett til å forbli uforstyrret» (økosentrisk holisme, deontologisk).Hver av begrunnelsene kan ha noe ulike konsekvenser når det gjelder personlige eller politiske veivalg. Ifølge noen skoler er det f.eks. drapet på hvalen i seg selv som må unngås (svarene 3–7 i listen over), mens andre skoler ikke har like store problemer med det så lenge hvalens populasjon eller art ikke blir truet av en slik høsting.
Det kan ellers være viktig å skille mellom en personlig og en «offisiell» miljøetikk. På det personlige plan kan man bestemme seg for ikke å drepe mygg, men man kan ikke nødvendigvis kreve dette av alle medmennesker. Noen miljøetikere har kritisert antroposentriske miljøetikker for å være «grunne» og fremhevet det økosentriske alternativet som «dyp økologi». Dette kan godt forsvares f.eks. ved at antroposentrisme i bunn og grunn er «arts-rasisme» («speciesisme»). På den andre siden er det vanskelig å bygge en stats lovverk på en økosentrisk etikk. Dette fordi slike lover ville kreve av borgerne at de overtar et bestemt verdisyn som ikke er rasjonelt begrunnbart.
Samtidig har det blitt påpekt at miljøødeleggelser ikke skyldes at «feil miljøetikk» ble brukt, men at enhver etikk var fraværende. Hadde man tatt urfolks og kommende generasjoners moralske relevans i betraktning, kunne de fleste naturødeleggelser ha vært unngått – også ifølge det mest «grunne» miljøetiske alternativet.
== Begreper ==
Viktige begreper eller redskaper i miljøetikken er bl.a. risiko og føre-var-prinsippet. Risikoavveininger tar ikke bare hensyn til sannsynligheten for at en beslutning har uheldige miljøkonsekvenser, men også til farligheten av disse konsekvensene, gitt at de – eventuell lav sannsynlighet til tross – skulle inntreffe. Føre-var-prinsippet beskriver på sin side holdningen at usikkerhet om eventuelle skadevirkninger ikke bør brukes som argument for at eventuelle beslutninger er ufarlige. Bakgrunnen for dette prinsippet er at mange miljøødeleggelser er irreversible, dvs. ikke lar seg reversere, når de først har inntruffet. Derfor bør bevisbyrden ligge på at beslutninger er ufarlige, ikke på at de er potensielt skadelige.
== Historie ==
Forholdet til naturen har i Europa i flere århundrer vært preget av Bibelens oppfordring «fyll jorden og legg den under dere» (1 Mos 1:28). Det fantes imidlertid også andre tradisjoner, som den kristne forvaltningstenkningen inspirert av Frans av Assisi. Dette har likevel vært et mindretallssyn.
Den første uttalte miljøetikken var sannsynligvis Aldo Leopolds «land ethic» (1949). Norske bidragsytere til miljøetikken omfatter bl.a. Arne Næss og Sigmund Kvaløy Setreng.
== Litteratur ==
Ariansen, P. (1994). Miljøfilosofi. En innføring (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget.
Leopold, A. (1949). A Sand County Almanac: And Sketches Here and There. New York: Oxford University Press.
Næss, A. (1974). Økologi, samfunn og livsstil. Utkast til en økosofi. Oslo: Universitetsforlaget.
Setreng, S.K. (1973). Økokrise, natur og menneske. En innføring i økofilosofi og økopolitikk. Oslo.
Shrader-Frechette, K. (2002). Environmental Justice: Creating Equality, Reclaiming Democracy. New York: Oxford University Press.
== Se også ==
Dypøkologi
Miljøvern
Naturfilosofi
Økofilosofi
Økologi
Økosofi | Miljøetikk er den grenen av etikken som analyserer og/eller begrunner verdiene og de normative reglene som underligger menneskers forhold til miljøet, dvs. til den levende og ikke-levende naturen. | 11,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evolusjon%C3%A6r_etikk | 2023-02-04 | Evolusjonær etikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Etikk', 'Kategori:Evolusjon', 'Kategori:Evolusjonsbiologi'] | Evolusjonær etikk er en gren av etikken som prøver å forklare utbredelsen av moralske verdier i menneskelige samfunn på bakgrunn av vår arts evolusjonære forhistorie.
Evolusjonsbiologisk og -psykologisk forskning har ført til erkjennelsen av at det menneskelige sinn ikke er en «ubeskrevet tavle» (tabula rasa), men inneholder en god del medfødte tilbøyeligheter. Evolusjonære etikere mener at disse tilbøyelighetene delvis er tilpasninger til vår arts biologiske og sosiale miljø, som det naturlige utvalg har formet i våre forfedre og -mødre. Dette innebærer også at våre normative forestillinger ikke oppstår i et tomrom, som hver kultur fyller med sine egne verdier, men at en del verdier faktisk er universelt menneskelige. Andre verdier varierer mellom kulturer, men selv en del av denne variasjonen kan forklares ut ifra kulturenes biologiske og sosiale miljøer.
De fleste utøvere er enige om at evolusjonær etikk hører inn under den deskriptive etikken, ikke den normative. Ifølge dette synet kan evolusjonære etikere altså forklare hvorfor visse verdier er veldig utbredt, hvilke verdier dette er, og hvorfor andre verdier varierer mellom kulturer. Evolusjonær etikk kan derimot ikke begrunne verdier som «riktige», dvs. kan ikke avgjøre hvilke verdier vi bør ha. Det følger heller ikke av den evolusjonære etikken at samtlige verdier kan forklares evolusjonært, eller at medfødte verdier er uforanderlige (jf. gendeterminisme). Verdier og normative systemer antas heller å utvikles i et samspill mellom medfødte tilbøyeligheter og kulturelle (deriblant religiøse) påvirkninger, delvis også bevisste valg.
Det fantes flere historiske forsøk på å avlede en normativ etikk fra biologiske ideer (f.eks. «sosialdarwinisme»), men det er ytterst få evolusjonære etikere som har dette som en målsetning i dag.Evolusjonsetiske forklaringer kan illustreres med incesttabuer, dvs. forbudet mot og den moralske fordømmelsen av seksuelle forhold mellom nære slektninger som ser ut til å finnes i alle kulturer (jf. incest og tabu). Evolusjonært sett kan dette forbudet forklares med innavlsdepresjonen, dvs. den økende sannsynligheten for forekomsten av arvelige sykdommer ved innavl. Individer som unngikk paringer med nære slektninger, fikk friskere og mer overlevelsesdyktig avkom, slik at mentale mekanismer som førte til incesttabuer kunne spre seg gjennom naturlig seleksjon.
Et annet eksempel er at snylting på sosiale goder anses som uakseptabel i alle samfunn. En frisk person som får hjelp av andre, men selv aldri (gjen)yter hjelp, vil oppfattes som en snylter med lav moral og eventuell straffes gjennom sosiale sanksjoner. Dette lar seg forklare gjennom viktigheten av samarbeid for en sosial art som mennesket. Ved en for høy andel sosiale snyltere i populasjonen vil samarbeidet bryte sammen, og man vil derfor i alle samfunn finne former for sosial avstraffelse av snylting.
| Evolusjonær etikk er en gren av etikken som prøver å forklare utbredelsen av moralske verdier i menneskelige samfunn på bakgrunn av vår arts evolusjonære forhistorie.
Evolusjonsbiologisk og -psykologisk forskning har ført til erkjennelsen av at det menneskelige sinn ikke er en «ubeskrevet tavle» (tabula rasa), men inneholder en god del medfødte tilbøyeligheter. Evolusjonære etikere mener at disse tilbøyelighetene delvis er tilpasninger til vår arts biologiske og sosiale miljø, som det naturlige utvalg har formet i våre forfedre og -mødre. Dette innebærer også at våre normative forestillinger ikke oppstår i et tomrom, som hver kultur fyller med sine egne verdier, men at en del verdier faktisk er universelt menneskelige. Andre verdier varierer mellom kulturer, men selv en del av denne variasjonen kan forklares ut ifra kulturenes biologiske og sosiale miljøer.
De fleste utøvere er enige om at evolusjonær etikk hører inn under den deskriptive etikken, ikke den normative. Ifølge dette synet kan evolusjonære etikere altså forklare hvorfor visse verdier er veldig utbredt, hvilke verdier dette er, og hvorfor andre verdier varierer mellom kulturer. Evolusjonær etikk kan derimot ikke begrunne verdier som «riktige», dvs. kan ikke avgjøre hvilke verdier vi bør ha. Det følger heller ikke av den evolusjonære etikken at samtlige verdier kan forklares evolusjonært, eller at medfødte verdier er uforanderlige (jf. gendeterminisme). Verdier og normative systemer antas heller å utvikles i et samspill mellom medfødte tilbøyeligheter og kulturelle (deriblant religiøse) påvirkninger, delvis også bevisste valg.
Det fantes flere historiske forsøk på å avlede en normativ etikk fra biologiske ideer (f.eks. «sosialdarwinisme»), men det er ytterst få evolusjonære etikere som har dette som en målsetning i dag.Evolusjonsetiske forklaringer kan illustreres med incesttabuer, dvs. forbudet mot og den moralske fordømmelsen av seksuelle forhold mellom nære slektninger som ser ut til å finnes i alle kulturer (jf. incest og tabu). Evolusjonært sett kan dette forbudet forklares med innavlsdepresjonen, dvs. den økende sannsynligheten for forekomsten av arvelige sykdommer ved innavl. Individer som unngikk paringer med nære slektninger, fikk friskere og mer overlevelsesdyktig avkom, slik at mentale mekanismer som førte til incesttabuer kunne spre seg gjennom naturlig seleksjon.
Et annet eksempel er at snylting på sosiale goder anses som uakseptabel i alle samfunn. En frisk person som får hjelp av andre, men selv aldri (gjen)yter hjelp, vil oppfattes som en snylter med lav moral og eventuell straffes gjennom sosiale sanksjoner. Dette lar seg forklare gjennom viktigheten av samarbeid for en sosial art som mennesket. Ved en for høy andel sosiale snyltere i populasjonen vil samarbeidet bryte sammen, og man vil derfor i alle samfunn finne former for sosial avstraffelse av snylting.
== Litteratur ==
Nyere antologier innen evolusjonær etikk omfatter:
Katz, L.D., red. (2000). Evolutionary Origins of Morality: Cross-disciplinary Perspectives. Thorverton: Imprint Academic. [Særnummer av tidsskriftet Journal of Consciousness Studies, bind 7, hefte 1/2]
Maienschein, J. og Ruse, M., red. (1999). Biology and the foundations of ethics. Cambridge: Cambridge University Press. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
Nitecki, M.H. og Nitecki, D.V., red. (1993). Evolutionary Ethics. Albany: State University of New York Press. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
Thompson, P., red. (1995). Issues in Evolutionary Ethics. Albany: State University of New York Press.
== Referanser == | Evolusjonær etikk er en gren av etikken som prøver å forklare utbredelsen av moralske verdier i menneskelige samfunn på bakgrunn av vår arts evolusjonære forhistorie. | 11,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ustemt_velar_frikativ | 2023-02-04 | Ustemt velar frikativ | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konsonanter'] | En ustemt velar frikativ er en konsonantlyd som forekommer i en rekke språk. Den uttales ustemt, med tungeryggen presset mot ganeseilet (velar) og gjennom friksjon av utstrømmende luft (frikativ). IPA-koden for lyden er «x» (en liten latinsk x). På norsk transkriberes lyden som kh hvis den forekommer i ikke-latinske alfabeter (f.eks. gresk «χ», kyrillisk «х», arabisk «خ»).
Ustemte velare frikativer forekommer ikke i det norske språket. Eksempler på lyden i andre språk er:
I noen språk utgjør ustemt velar frikativ og ustemt uvular frikativ to allofoner innenfor samme fonem, avhengig av bl.a. dialekt og/eller lydens posisjon i forhold til andre lyder i samme ord. | En ustemt velar frikativ er en konsonantlyd som forekommer i en rekke språk. Den uttales ustemt, med tungeryggen presset mot ganeseilet (velar) og gjennom friksjon av utstrømmende luft (frikativ). IPA-koden for lyden er «x» (en liten latinsk x). På norsk transkriberes lyden som kh hvis den forekommer i ikke-latinske alfabeter (f.eks. gresk «χ», kyrillisk «х», arabisk «خ»).
Ustemte velare frikativer forekommer ikke i det norske språket. Eksempler på lyden i andre språk er:
I noen språk utgjør ustemt velar frikativ og ustemt uvular frikativ to allofoner innenfor samme fonem, avhengig av bl.a. dialekt og/eller lydens posisjon i forhold til andre lyder i samme ord. | En ustemt velar frikativ er en konsonantlyd som forekommer i en rekke språk. Den uttales ustemt, med tungeryggen presset mot ganeseilet (velar) og gjennom friksjon av utstrømmende luft (frikativ). | 11,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rainbow_Theatre | 2023-02-04 | Rainbow Theatre | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konsertlokaler i England'] | Rainbow Theatre var et konsertlokale i Finsbury Park i Nord-London, tidligere et kinolokale i Astoria-kjeden.
Det var her at Jimi Hendrix første gang satte fyr på en gitar på scenen, 31. mars 1967 (den gang under navnet The Finsbury Astoria).
Plassen åpnet i september 1971 med en konsert av The Who. Van Morrison spilte to kvelder i 1973. Den andre kvelden ble sendt på BBC 2 og Radio 2. Konserten ble kåret av Q Magazine som en av de beste konserter gjennom tidene. Flere av sangene kom på Morrisons konsertalbum It's Too Late to Stop Now. Bob Marley & The Wailers spilte der i juni 1977 på Exodus-turneen. Iron Maiden spilte inn sin video Live at the Rainbow på stedet 21. desember 1980. Andre band som har spilt der er The Ramones, Elton John, Yes, Led Zeppelin, Kinks, Queen og Pink Floyd. Mesteparten av musikken på The Dark Side of the Moon ble fremført på Rainbow Theatre første gang 17. februar 1972, ett år før albumet ble gitt ut. Til konserten ble det rigget utstyret, til sammen 9 tonn, som aldri tidligere hadde blitt brukt på en rocekscene. Det ble spilt inn en bootleg som ble kopiert i over 100.000 eksemplarer.Lokalet stengte for siste gang i januar 1982. Bygget ble kjøpt i 1995 av Universal Church of the Kingdom of God, og blir brukt til religiøse seremonier.
| Rainbow Theatre var et konsertlokale i Finsbury Park i Nord-London, tidligere et kinolokale i Astoria-kjeden.
Det var her at Jimi Hendrix første gang satte fyr på en gitar på scenen, 31. mars 1967 (den gang under navnet The Finsbury Astoria).
Plassen åpnet i september 1971 med en konsert av The Who. Van Morrison spilte to kvelder i 1973. Den andre kvelden ble sendt på BBC 2 og Radio 2. Konserten ble kåret av Q Magazine som en av de beste konserter gjennom tidene. Flere av sangene kom på Morrisons konsertalbum It's Too Late to Stop Now. Bob Marley & The Wailers spilte der i juni 1977 på Exodus-turneen. Iron Maiden spilte inn sin video Live at the Rainbow på stedet 21. desember 1980. Andre band som har spilt der er The Ramones, Elton John, Yes, Led Zeppelin, Kinks, Queen og Pink Floyd. Mesteparten av musikken på The Dark Side of the Moon ble fremført på Rainbow Theatre første gang 17. februar 1972, ett år før albumet ble gitt ut. Til konserten ble det rigget utstyret, til sammen 9 tonn, som aldri tidligere hadde blitt brukt på en rocekscene. Det ble spilt inn en bootleg som ble kopiert i over 100.000 eksemplarer.Lokalet stengte for siste gang i januar 1982. Bygget ble kjøpt i 1995 av Universal Church of the Kingdom of God, og blir brukt til religiøse seremonier.
== Referanser == | thumb | 11,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thulitt | 2023-02-04 | Thulitt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mineraler'] | Thulitt blir av mange betegnet som «Norges nasjonalstein» for Norges nasjonalbergart se larvikitt.Thulitt er en manganrik rødrosa variant av mineralet zoisitt. Typelokaliteten ligger mellom gårdene Kleppen og Øvstebø i Sauland, Hjartdal, Telemark, der den ble oppdaget for nesten 200 år siden. Steinen fikk navnet sitt fra svensken Anders Gustaf Ekeberg etter Ultima Thule som var ansett som den ytterste del av den bebodde verden, og som flere på den tiden, og også i dag mener kan ha referert til det vi i dag kaller Norge.
| Thulitt blir av mange betegnet som «Norges nasjonalstein» for Norges nasjonalbergart se larvikitt.Thulitt er en manganrik rødrosa variant av mineralet zoisitt. Typelokaliteten ligger mellom gårdene Kleppen og Øvstebø i Sauland, Hjartdal, Telemark, der den ble oppdaget for nesten 200 år siden. Steinen fikk navnet sitt fra svensken Anders Gustaf Ekeberg etter Ultima Thule som var ansett som den ytterste del av den bebodde verden, og som flere på den tiden, og også i dag mener kan ha referert til det vi i dag kaller Norge.
== «Norges nasjonalstein» ==
Thulitt har på grunn av navn, norske særegenhet og ikke minst Torgeir T. Garmo i Lom, uoffisielt blitt blitt kåret til «Norges nasjonalstein». Selve kåringen har aldri hatt en bred forankring slik som kåringen av Norges nasjonalbergart, men har likevel møtt aksept blant mange og står til og med oppført i Encyclopædia Britannica som «the national stone of Norway».
== Funn i Norge ==
Thulitt er funnet på en rekke lokaliteter:
Arendal i Aust-Agder
Averøy i Møre og Romsdal
Elverum i Hedmark
Flekkefjord i Vest-Agder
Hamarøy i Nordland
Iveland i Aust-Agder
Jotunheimen i Oppland
Leksvik i Trøndelag
Lierne i Trøndelag
Lom i Oppland
Snillfjord i Trøndelag
Sauland i Telemark
Tafjord i Møre og Romsdal
Våler i Hedmark
Åfjord i Trøndelag
== Referanser ==
== Kilder ==
Norsk steinbok: norske mineral og bergartar av Torgeir T. Garmo, Universitetsforlaget, 1995
== Eksterne lenker ==
Artikkel i Store norske leksikon | Thulitt er en manganrik rødrosa variant av mineralet zoisitt. Typelokaliteten ligger mellom gårdene Kleppen og Øvstebø i Sauland, Hjartdal, Telemark, der den ble oppdaget for nesten 200 år siden. | 11,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_tyske_riddernes_ordensstat | 2023-02-04 | De tyske riddernes ordensstat | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:De nordlige korstog', 'Kategori:Estlands historie', 'Kategori:Latvias historie', 'Kategori:Litauens historie', 'Kategori:Polens historie', 'Kategori:Preussen', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1230', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1525', 'Kategori:Tysk-romerske rike'] | De tyske riddernes ordensstat var en geistlig statsdannelse av Den tyske ridderorden som eksisterte mellom 1230 og 1525 i Preussen og Baltikum. Ordensstaten inneholdt deler av dagens stater Polen, Russland (hele Kaliningrad oblast) og Litauen, samt hele Latvia og Estland. Disse områdenes historie og kultur har vært preget av denne statsdannelsen helt opp til 1900-tallet.
| De tyske riddernes ordensstat var en geistlig statsdannelse av Den tyske ridderorden som eksisterte mellom 1230 og 1525 i Preussen og Baltikum. Ordensstaten inneholdt deler av dagens stater Polen, Russland (hele Kaliningrad oblast) og Litauen, samt hele Latvia og Estland. Disse områdenes historie og kultur har vært preget av denne statsdannelsen helt opp til 1900-tallet.
== Territorium og historie ==
Territorialstatens grunnlegger var Den tyske ridderordenens høymester Hermann von Salza, som i 1225 fulgte hertug Konrad av Masovias forespørsel om hjelp mot de hedenske gammelprøysserne. Som motytelse skulle ordenen kunne beholde de erobrede/kristnede områdene, noe som ble bekreftet av både den tysk-romerske keiseren Fredrik II og pave Gregor IX. Mellom 1230 og ca. 1280 ble alle gammelprøyssiske stammer beseiret. Deres områder, som tilsvarte store deler av det som senere ble omtalt som Øst-Preussen og Vest-Preussen, ble innlemmet i ordensstaten.
Fra 1237 var De tyske riddernes ordensstat dessuten blitt utvidet med Kurland og Livland. Disse territoriene hadde blitt erobret av Sverdridderordenen, som i 1237 ble slått sammen med Den tyske ridderorden. Med senere ervervelser, som imidlertid delvis bare forble kortvarige, nådde ordensstaten i sin storhetstid rundt 1400 en utstrekning på 180 000 km². En skjematisk oversikt over ordensstatens territorier er som følger:
Kulmer Land (i dag Ziemia chełmińska; 1230–1466)
Dobrin (Dobrzyń; 1234–1411)
Pomesanien (Pomezania; 1234/50–1525)
Ermland (Warmia; 1237/39–1466)
Kurland (Kurzeme; 1237–1561)
Livland (Livonija; 1237–1561)
Pogesanien (Pogezania; 1241–1466)
Samland (Sambija; 1255/65–1525)
Danzig (Gdańsk; 1309–1454)
Pommerellen (Pomorze Gdańskie; 1309–1466)
Memelland (Klaipėdos kraštas; 1328–1525)
Estland (Eesti; 1346–1560)
Gotland (1398–1408)
Schemaitien (Žemaitija; 1398–1411)
Neumark (Nowa Marchia; 1402–1455)Bortsett fra en kort periode, da Den tyske ridderordenen kontrollerte deler av det litauiske landskapet Žemaitija, var ordensstaten delt i to adskilte enheter: Ridderordenens stamområder i Preussen og Sverdridderordenens ervervelser i Kur-, Liv- og senere Estland. Ordenens tallrike, men små besittelser i resten av Europa kan betraktes som en tredje enhet. Dette var usammenhengende enkeltbesittelser som hospitaler, gods osv., som ofte hadde blitt gitt i gave til ordenen. De fleste befant seg spredt gjennom Det tysk-romerske rike og i middelhavslandene. De tre delene hadde sine egne såkalte «landmestere»: Ordenens høymester, dvs. øverste leder, var fra 1324 samtidig «landmester for Preussen». Den nordlige delen ble forvaltet av en egen «landmester for Livland», de resterende besittelsene av en «landmester for de tyske og velske land», kort «tyskmester».
Ordensstatens «hovedstad», dvs. setet for høymesteren, lå først utenfor selve ordensstaten (frem til 1291 i Akko, frem til 1309 i Venezia), men ble så flyttet til ordensborgen i Marienburg. 1457 ble den på nytt forflyttet til Königsberg. Andre viktige byer i ordensstaten, som enten ble grunnlagt eller overtatt av ordenen, omfattet Danzig (900-tallet, i dag Gdańsk), Riga (1201, Rīga), Dorpat (1224, Tartu), Kulm (1231, Chełmno), Thorn (1231, Toruń), Elbing (1237, Elbląg), Pernau (1241, Pärnu), Memel (1252, Klaipėda), Braunsberg (1254, Braniewo), og Dünaburg (1278, Daugavpils). Flere av disse var hansabyer og viktige handelsknutepunkter.
Erobringen av Danzig og Pomerellen i 1308 gjorde den tidligere forbundsfellen Polen til en fiende av Den tyske ridderorden. Med bryllupet mellom storfyrst Jagello av Litauen og dronning Hedvig av Polen i 1386 og den etterfølgende realunionen mellom Polen og Litauen hadde ordenens to mektigste fiender blitt forent. Gjennom flere kriger og fredsavtalene i Thorn (1411 og 1466) mistet ordensstaten mange av områdene sine.
Slutten på De tyske riddernes ordensstat kom i 1525, da høymester Albrecht ble protestant, innførte reformasjonen i ordensstaten og omvandlet Preussen til et verdslig hertugdømme under kongen av Polens overhøyhet. Verken keiseren eller paven anerkjente sekulariseringen av ordensstaten, men var maktesløse.
Landmesteren i Livland fortsatte sitt virke frem til 1561, da den siste landmesteren Gotthard Kettler valgte å underkaste seg den polske kongen for å unngå russiske angrep (se Livlandskrigen). Han fikk beholde Kurland som et formelt hertugdømme. Estland falt til Sverige, bortsett fra øya Saaremaa, som ble dansk.
== Tilhørighet ==
Den nøyaktige folkerettslige status til De tyske riddernes ordensstat er noe omstridt. Siden høymesteren og biskopene var riksfyrster, kan dette tolkes slik at ordensstaten var en del av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Ordensstaten kunne i så fall betegnes som et enormt rikskloster. Etter vanlig oppfatning gikk imidlertid Det tysk-romerske rikes østgrense ved Lauenburg (Pommern), slik at ordensstaten (med unntak av besittelsene i Neumark mellom 1402 og 1455) lå utenfor riket.
På den andre siden hadde Gregor IX gitt særfullmakter til Den tyske ridderordenen, som tyder på at paven betraktet ordensstaten som en del av Kirkestaten. I praksis opptrådte høymesteren derimot som suveren statsleder, nokså uavhengig av både keiser og pave.
== Kirkelig organisering ==
På det kirkelige plan ble hele ordensstaten i 1255 organisert i kirkeprovinsen Rīga, som omfattet åtte bispedømmer, som alle hadde blitt grunnlagt mellom 1186 og 1243:
Preussen
Pomesanien
Kulm
Ermland
Samland
Livland (med Kur- og Estland)
Erkebispedømmet Riga
Kurland
Dorpat
Ösel-WiekOpprinnelig var det tenkt at de prøyssiske territoriene skulle danne ett bispedømme, men den første og eneste biskopen av Preussen, Christian av Oliva, kom på kant med paven og Den tyske ridderorden. Resultatet ble den ovennevnte kirkelige firedelingen av Preussen i 1243. Områder som ble lagt til ordensstaten på senere tidspunkt, sognet delvis til andre bispedømmer og kirkeprovinser. Således lå det nordlige Estland (Reval bispedømme) og Gotland (Linköping bispedømme) under erkebispedømmet Lund, Pommerellen (Kujawien bispedømme) og Žemaitija (Wilna bispedømme) under erkebispedømmet Gnesen.
Biskopene i ordensstaten var ikke bare kirkelige herskere i bispedømmet sitt, men også verdslige herskere (fyrstbiskoper) over deler av bispedømmet (høystiftet). I Preussen var denne andelen kontraktsfestet til en tredjedel av bispedømmets areal. I Livland utgjorde høystiftene delvis mer enn halvparten av bispedømmene. Resten var Den tyske ridderordenen den verdslige herskeren over. Siden biskopene nesten alltid var medlemmer av Den tyske ridderorden, var høystiftenes uavhengighet nok ikke helt reell.
== Befolkning og språk ==
Ordensstaten lå hovedsakelig i baltenes stamområde (gammelprøyssere, litauere og latviere). I vest bodde vestslaviske folk (kasjubere), i nord finno-ugrere (estere og livere). Langs kysten av dagens Estland og Latvia var det enkelte svenske og danske kolonier. Polsk ble talt lengt i syd (Kulmerland og deler av Pommerellen).
Ordensridderne var overveiende tyske, og de fremmet bosetningen av tyske kjøpmenn, geistlige og embedsmenn. Bybefolkningen i hele ordenstaten var overveiende tyskspråklig (mellomtysk og lavtysk. Bosetning av tyske bønder skjedde bare i Preussen, der det gammelprøyssiske språket ble fortrengt av tysk og polsk i løpet av 1600-tallet. Ellers beholdt landbefolkningen sine språk. Selv om overklassen var tyskspråklig, kan man ikke betegne tysk som ordensstaten forvaltningsspråk, siden latin ble brukt i alle offisielle sammenhenger. Tysk forble overklassens språk også lenge etter ordensstatens oppløsning. Den tysk-baltiske lavadelen og borgerskapet beholdt også under svensk, polsk og russisk styre en stor grad av selvstendighet, delvis helt frem til første verdenskrig. | De tyske riddernes ordensstat var en geistlig statsdannelse av Den tyske ridderorden som eksisterte mellom 1230 og 1525 i Preussen og Baltikum. Ordensstaten inneholdt deler av dagens stater Polen, Russland (hele Kaliningrad oblast) og Litauen, samt hele Latvia og Estland. | 11,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Apostolisk_administrasjon | 2023-02-04 | Apostolisk administrasjon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske kirkedistrikter'] | En apostolisk administrasjon er en organisasjonsstruktur i Den katolske kirke. Den brukes i områder der befolkningsgrunnlaget og andelen av katolikker ikke tilsier opprettelsen av et bispedømme. Dens overhyrde er en apostolisk administrator.
For tiden har Den katolske kirke ni apostoliske administrasjoner på verdensbasis:
Albania: Syd-Albania (i kirkeprovinsen Tiranë-Durrës; albansk-katolsk)
Armenia og Georgia: Kaukasus (immediat; romersk-katolsk)
Brasil: São João Maria Vianney («personlig apostolisk administrasjon», immediat; romersk-katolsk)
Estland: hele landet (immediat; romersk-katolsk)
Kasakhstan: Atyrau (i kirkeprovinsen Astana; romersk-katolsk)
Kina: Harbin (immediat; romersk-katolsk)
Kirgisistan: hele landet (immediat; romersk-katolsk)
Serbia: Prizren (immediat; romersk-katolsk)
Usbekistan: hele landet (immediat; romersk-katolsk) | En apostolisk administrasjon er en organisasjonsstruktur i Den katolske kirke. Den brukes i områder der befolkningsgrunnlaget og andelen av katolikker ikke tilsier opprettelsen av et bispedømme. Dens overhyrde er en apostolisk administrator.
For tiden har Den katolske kirke ni apostoliske administrasjoner på verdensbasis:
Albania: Syd-Albania (i kirkeprovinsen Tiranë-Durrës; albansk-katolsk)
Armenia og Georgia: Kaukasus (immediat; romersk-katolsk)
Brasil: São João Maria Vianney («personlig apostolisk administrasjon», immediat; romersk-katolsk)
Estland: hele landet (immediat; romersk-katolsk)
Kasakhstan: Atyrau (i kirkeprovinsen Astana; romersk-katolsk)
Kina: Harbin (immediat; romersk-katolsk)
Kirgisistan: hele landet (immediat; romersk-katolsk)
Serbia: Prizren (immediat; romersk-katolsk)
Usbekistan: hele landet (immediat; romersk-katolsk)
== Eksterne lenker ==
Fullstendig liste over og informasjon om alle nåværende apostoliske administrasjoner (engelsk) | En apostolisk administrasjon er en organisasjonsstruktur i Den katolske kirke. Den brukes i områder der befolkningsgrunnlaget og andelen av katolikker ikke tilsier opprettelsen av et bispedømme. | 11,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_katolske_kirke_etter_land | 2023-02-04 | Den katolske kirke etter land | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den katolske kirke etter land'] | Den katolske kirke er representert i de fleste av verdens land.
| Den katolske kirke er representert i de fleste av verdens land.
== Tabellarisk oversikt over alle land ==
== Den katolske kirke i Afrika ==
I antikken var nært sagt hele middelhavskysten av Afrika kristnet. Islamiseringen gjorde en slutt på dette, slik at Nord-Afrika i dag har verdensdelens laveste andel katolikker (1 %). I Nordøst-Afrika har imidlertid flere orientalsk-katolske (og -ortodokse) kirker fremdeles en viss oppslutning. Ellers ble katolisismen først innført gjennom de europeiske kolonimaktene, og har nå størst oppslutning i Sentral-Afrika (45 %). Sett under ett, utgjør katolikker i dag 15 % av Afrikas befolkning.
== Den katolske kirke i Asia ==
Selv om kristendommen oppstod i Asia, har denne verdensdelen den laveste andelen katolikker (3 %). I Midtøsten har kristendommen i løpet av middelalderen blitt fortrengt av islam. Størst andel katolikker i Midtøsten er det i dag i Libanon (25 %). I mesteparten av det øvrige Asia har katolisismen aldri slått rot. Unntak er bl.a. Øst-Timor (90 %), Filippinene (80 %) eller den syro-malabariske minoriteten i den indiske delstaten Kerala.
== Den katolske kirke i Europa ==
To tredjedeler av den europeiske befolkningen er katolikker. Andelen er spesielt høy i Sør-Europa (92 %), der også pavens residens ligger (Vatikanstaten i Roma). Lavest andel katolikker finner man i Norden (2 %), der protestantismen overveier, og Øst-Europa (4 %), der den ortodokse kirke står sterkest.
== Den katolske kirke i Nord-Amerika ==
44 % av Nord-Amerikas befolkning er katolikker. Andelen er høyest i Karibia (78 %).
== Den katolske kirke i Oseania ==
I Oseania har den katolske kirke en gjennomsnittlig oppslutning på 25 %.
== Den katolske kirke i Sør-Amerika ==
De spanske og portugisiske kolonisatorene tok med seg katolisismen til Sør-Amerika. Som et resultat er Sør-Amerika verdensdelen med høyest andel katolikker i befolkningen (81 %).
== Se også ==
Den katolske kirke etter liturgi
Den katolske kirke etter rang
== Eksterne lenker ==
«Giga-Catholic Information» om alle verdens land (engelsk)
Det katolske hierarkiet etter land (engelsk) | Med bare 0,4 prosent katolikker i Estlands befolkning i dag kan den katolske kirke i Estland betegnes som en religiøs minoritet. Ved folketellingen i 2003 anga 5757 personer å være katolikker, hvorav igjen bare en tredjedel hører til den estisktalende delen av befolkningen. | 11,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tallinn_bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Tallinn bispedømme | ['Kategori:Estlands historie', 'Kategori:Etableringer i 1240', 'Kategori:Tidligere katolske bispedømmer'] | Tallinn eller Reval bispedømme var et av ni bispedømmer som eksisterte i De tyske riddernes ordensstat. Det ble grunnlagt i 1219 av den danske kongen Valdemar II. Bispedømmet utgjorde den nordlige tredjedelen av dagens Estland (Dansk Estland) og ble i 1346 overtatt av Den tyske orden. Til forskjell fra de andre bispedømmene i ordensstaten ble ikke Tallinn lagt under Rīga erkebispedømme, men forble en del av kirkeprovinsen Lund.
Selv om biskopen fra 1521 hadde fått rang som riksfyrste, hersket han ikke over noe verdslig territorium (høystift). Bispedømmets kirkelige utstrekning var på 12 000 km².
Da Den tyske ordens høymester gikk over til protestantismen og opphevet ordensstaten i 1525, ble dette en alvorlig krise for statens bispedømmer. Tallinn bispedømme eksisterte offisielt videre som et fyrstbispedømme under overhøyhet av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, men den siste katolske biskopen (Moritz von Wrangel) gikk av i 1560. Estland ble reformert, bispedømmet fikk 1560–1561 en protestantisk biskop (den dansk-norske prinsen Magnus) og ble så opphevet. Dets territorium tilfalt 1561 Sverige.
I dag brukes den gotiske domkirken i Tallinn som protestantisk kirke.
| Tallinn eller Reval bispedømme var et av ni bispedømmer som eksisterte i De tyske riddernes ordensstat. Det ble grunnlagt i 1219 av den danske kongen Valdemar II. Bispedømmet utgjorde den nordlige tredjedelen av dagens Estland (Dansk Estland) og ble i 1346 overtatt av Den tyske orden. Til forskjell fra de andre bispedømmene i ordensstaten ble ikke Tallinn lagt under Rīga erkebispedømme, men forble en del av kirkeprovinsen Lund.
Selv om biskopen fra 1521 hadde fått rang som riksfyrste, hersket han ikke over noe verdslig territorium (høystift). Bispedømmets kirkelige utstrekning var på 12 000 km².
Da Den tyske ordens høymester gikk over til protestantismen og opphevet ordensstaten i 1525, ble dette en alvorlig krise for statens bispedømmer. Tallinn bispedømme eksisterte offisielt videre som et fyrstbispedømme under overhøyhet av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, men den siste katolske biskopen (Moritz von Wrangel) gikk av i 1560. Estland ble reformert, bispedømmet fikk 1560–1561 en protestantisk biskop (den dansk-norske prinsen Magnus) og ble så opphevet. Dets territorium tilfalt 1561 Sverige.
I dag brukes den gotiske domkirken i Tallinn som protestantisk kirke.
== Liste over biskoper ==
1219–1227: Wesselin
1238/1240–1260: Thorkill
1260/1263–1279: Thrugot
1280–1294: Johannes
1298–1322/1323: Heinrich
1323–1351?: Olav von Roskilde
1352–1389?: Ludwig von Münster
1390–1403?: Johannes Rekeling
1403–1405: Dietrich Tolke
1405–1418: Johannes Ochmann
1418–1419: Arnold Stoltevoet
1419–1456: Heinrich Uexküll
1457–1475: Ewerhard Call
1475–1477: Iwan Stoltevoet
1477–1492: Simon von der Borch
1493–1509: Nikolaus Roddendorp
1509–1513: Gottschalk Hagen
1513–1514: Christian Czernekow
1514–1524: Johannes Blankenfeld
1525–1530: Georg von Tiesenhausen
1531–1536: Johannes Roterd
1536–1551: Arnold Annebat
1551–1557: Friedrich von Ampten
1558–1560: Moritz von Wrangel
1560–1561: Magnus av Danmark og Norge (protestantisk) | Tallinn eller Reval bispedømme var et av ni bispedømmer som eksisterte i De tyske riddernes ordensstat. Det ble grunnlagt i 1219 av den danske kongen Valdemar II. | 11,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saare-L%C3%A4%C3%A4ne_bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Saare-Lääne bispedømme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estlands historie', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1228', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1560', 'Kategori:Tidligere katolske bispedømmer'] | Saare-Lääne eller Ösel-Wiek bispedømme var et av ni bispedømmer som eksisterte i De tyske riddernes ordensstat. Bispedømmet utgjorde den vestlige tredjedelen av dagens Estland med bl.a. øyene Saaremaa (dansk og norsk Øsel, tysk og svensk Ösel), Hiiumaa (Dagö) og festlandsområdet Läänemaa (Wiek).
Ofte nevnes en Gottfried (latin Gedefricus) i 1228 som første biskop av Ösel-Wiek med sete i Lihula (tysk Leal). Det er imidlertid allerede for perioden 1211 til 1224 nevnt to biskoper av Lihula: Dietrich/Theodorich (1211–1219) og den senere første biskopen av Tartu, Hermann von Buxhoeveden (1220–1224).
Fra 1237 ble bispedømmet inkorporert i ordensstaten, men biskopen var faktisk også verdslig hersker (dvs. fyrstbiskop) over mesteparten av territoriet sitt (7600 km²). I 1246 ble Saare-Lääne bispedømmet lagt under Rīga erkebispedømme. Saare-Läänes bispesete ble også flyttet flere ganger: i 1251 fra Lihula til Pärnu (tysk Pernau), i 1265 til Haapsalu (Hapsal), der bispedømmets katedral ble bygget i tilknytning til en bispeborg, og på 1300-tallet til Kuressaare (Arensburg) på øya Saaremaa.
Da Den tyske ordens høymester gikk over til protestantismen og opphevet ordensstaten i 1525, ble dette en alvorlig krise for statens bispedømmer. Saare-Lääne bispedømme eksisterte offisielt videre som et fyrstbispedømme under overhøyhet av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, men den siste katolske biskopen (Johann von Münchhausen) gikk av i 1559. Estland ble reformert, bispedømmet fikk 1560–1572 en protestantisk biskop (den dansk-norske prinsen Magnus) og ble så opphevet. Dets territorium tilfalt Danmark.
| Saare-Lääne eller Ösel-Wiek bispedømme var et av ni bispedømmer som eksisterte i De tyske riddernes ordensstat. Bispedømmet utgjorde den vestlige tredjedelen av dagens Estland med bl.a. øyene Saaremaa (dansk og norsk Øsel, tysk og svensk Ösel), Hiiumaa (Dagö) og festlandsområdet Läänemaa (Wiek).
Ofte nevnes en Gottfried (latin Gedefricus) i 1228 som første biskop av Ösel-Wiek med sete i Lihula (tysk Leal). Det er imidlertid allerede for perioden 1211 til 1224 nevnt to biskoper av Lihula: Dietrich/Theodorich (1211–1219) og den senere første biskopen av Tartu, Hermann von Buxhoeveden (1220–1224).
Fra 1237 ble bispedømmet inkorporert i ordensstaten, men biskopen var faktisk også verdslig hersker (dvs. fyrstbiskop) over mesteparten av territoriet sitt (7600 km²). I 1246 ble Saare-Lääne bispedømmet lagt under Rīga erkebispedømme. Saare-Läänes bispesete ble også flyttet flere ganger: i 1251 fra Lihula til Pärnu (tysk Pernau), i 1265 til Haapsalu (Hapsal), der bispedømmets katedral ble bygget i tilknytning til en bispeborg, og på 1300-tallet til Kuressaare (Arensburg) på øya Saaremaa.
Da Den tyske ordens høymester gikk over til protestantismen og opphevet ordensstaten i 1525, ble dette en alvorlig krise for statens bispedømmer. Saare-Lääne bispedømme eksisterte offisielt videre som et fyrstbispedømme under overhøyhet av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, men den siste katolske biskopen (Johann von Münchhausen) gikk av i 1559. Estland ble reformert, bispedømmet fikk 1560–1572 en protestantisk biskop (den dansk-norske prinsen Magnus) og ble så opphevet. Dets territorium tilfalt Danmark.
== Liste over biskoper ==
1211–1219: Dietrich
1220–1224: Hermann von Buxhoeveden
1228–1229: Gottfried
1234–1260: Heinrich I
1262–1285: Hermann I von Buxhoeveden
1290–1294: Heinrich II
1297–1307: Konrad I
1310–1321: Hartung
1322–1337: Jakob
1338–1362: Hermann II Osenbrügge
1363–1374: Konrad II
1374–1381: Heinrich III
1385–1419: Winrich von Kniprode
1420–1423: Caspar Schuwenflug
1423–1432: Christian Kuband
1432–1438: Johann I. Schutte
1439–1449: Johann II Creul
1449–1458: Ludolf Grove
1458–1471: Jodokus Hoenstein
1471–1491: Peter Wetberg
1492–1515: Johann III Orgies
1515–1527: Johann IV. Kyvel
1528–1530: Georg von Tiesenhausen
1532–1541: Reinhold Buxhoeveden
1542–1560: Johann V von Münchhausen
1560–1572: Magnus av Danmark og Norge (protestantisk) | Saare-Lääne eller Ösel-Wiek bispedømme var et av ni bispedømmer som eksisterte i De tyske riddernes ordensstat. Bispedømmet utgjorde den vestlige tredjedelen av dagens Estland med bl. | 11,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tartu_katolske_bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Tartu katolske bispedømme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estlands historie', 'Kategori:Tidligere katolske bispedømmer'] | Tartu eller Dorpat bispedømme var et av ni bispedømmer som eksisterte i De tyske riddernes ordensstat. Bispedømmet ble grunnlagt i 1224 og utgjorde den sydøstlige tredjedelen av dagens Estland.
Fra 1237 ble bispedømmet inkorporert i ordensstaten, men biskopen var faktisk også verdslig hersker (dvs. fyrstbiskop) over nesten halvparten av territoriet sitt (9600 km²). I 1246 ble Tartu bispedømmet lagt under Rīga erkebispedømme.
Da Den tyske ordens høymester gikk over til protestantismen og opphevet ordensstaten i 1525, ble dette en alvorlig krise for statens bispedømmer. Tartu bispedømme eksisterte offisielt videre som et fyrstbispedømme under overhøyhet av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Den siste biskopen (Hermann II) ble deportert til Russland, da russiske tropper okkuperte Tartu ved begynnelsen av Livlandskrigen (1558). Dette betød slutten på bispedømmet. Territoriet tilfalt i 1561 Polen.
| Tartu eller Dorpat bispedømme var et av ni bispedømmer som eksisterte i De tyske riddernes ordensstat. Bispedømmet ble grunnlagt i 1224 og utgjorde den sydøstlige tredjedelen av dagens Estland.
Fra 1237 ble bispedømmet inkorporert i ordensstaten, men biskopen var faktisk også verdslig hersker (dvs. fyrstbiskop) over nesten halvparten av territoriet sitt (9600 km²). I 1246 ble Tartu bispedømmet lagt under Rīga erkebispedømme.
Da Den tyske ordens høymester gikk over til protestantismen og opphevet ordensstaten i 1525, ble dette en alvorlig krise for statens bispedømmer. Tartu bispedømme eksisterte offisielt videre som et fyrstbispedømme under overhøyhet av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Den siste biskopen (Hermann II) ble deportert til Russland, da russiske tropper okkuperte Tartu ved begynnelsen av Livlandskrigen (1558). Dette betød slutten på bispedømmet. Territoriet tilfalt i 1561 Polen.
== Liste over biskoper ==
1224–1247: Hermann I von Buxhoeveden
1251–1263: Bernhard I
1263–1268: Alexander
1268–1288: Friedrich von Haseldorf
1289–1302: Bernhard II
1303–1312: Dietrich II Fischhausen
1313–1323: Nikolaus
1323–1341: Engelbert von Dolen
1342–1344: Wescelus
1346–1373: Johannes I Funfhausen
1373–1377: Heinrich I von Velde
1379–1400: Dietrich III Damerow
1400–1410: Heinrich II von Wrangel
1411–1413: Bernhard III von Bülow
1413–1441: Dietrich IV Retzler
1442–1459: Bartholomäus Savijerwe
1459–1468: Helmich von Mallinkrodt
1468–1473: Andreas Pepler
1473–1485: Johannes II Bertkow
1485–1498: Dietrich V Hake
1499–1505: Johannes III von der Rope
1505–1513: Gerhard Schrove
1513: Johannes IV Duisburg
1514: Bernhard IV
1514–1518: Christian Bomhower
1518–1527: Johannes V Blankenfeld
1528–1543: Johannes VI Bey
1544–1551: Jost von der Recke
1554–1558: Hermann II Wesel | Tartu eller Dorpat bispedømme var et av ni bispedømmer som eksisterte i De tyske riddernes ordensstat. Bispedømmet ble grunnlagt i 1224 og utgjorde den sydøstlige tredjedelen av dagens Estland. | 11,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C4%ABga_katolske_erkebisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Rīga katolske erkebispedømme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske bispedømmer i Europa', 'Kategori:Kristendom i Latvia'] | Rīga erkebispedømme er Latvias eneste romersk-katolske erkebispedømme. Dets kirkeprovins, som også omfatter de tre suffraganbispedømmene Jelgava, Liepāja og Rēzekne-Aglona, er derfor sammenfallende med staten Latvia.
| Rīga erkebispedømme er Latvias eneste romersk-katolske erkebispedømme. Dets kirkeprovins, som også omfatter de tre suffraganbispedømmene Jelgava, Liepāja og Rēzekne-Aglona, er derfor sammenfallende med staten Latvia.
== Historie ==
Dagens bispedømme ble opprettet etter første verdenskrig, da Latvia for første gang fikk sin statlige uavhengighet. Bispedømmets historie begynner imidlertid i det 12. århundre med opprettelsen av Livland bispedømme (latvisk Livonijas bīskapija, latin Episcopatus Livoniensis). Den første biskopen av Livland, Meinhard, ble innsatt i 1186. Den gang var bispesetet i Yxkull (dagens Ikšķile). Det var den tredje biskopen av Livland, Albert av Rīga, som flyttet bispesetet til Rīga i 1201.
1204 ble Sverdbroderordenen dannet for å beskytte biskopen av Rīga og kristne Livland, Kurland og Estland. Som belønning fikk ordenen beholde halvparten av de erobra områdene. 1237 gikk Sverdbroderordenen opp i Den tyske ridderorden, slik at også Rīga bispedømme ble en del av De tyske riddernes ordensstat. Biskopen hadde imidlertid fra 1224 fått tittel som riksfyrste, og en stor del av bispedømmet (erkestiftet på 19 000 km²) var også i biskopens verdslige besittelse. 1255 ble biskopen av Rīga opphøyet til erkebiskop og ble metropolitt over sju suffraganbispedømmer:
Pomesanien (gammelprøyssisk Pamedia)
Kulm (polsk Chełmna)
Ermland (gammelprøyssisk Warmia)
Samland (gammelprøyssisk Sembia)
Kurland (latvisk Kurzeme)
Dorpat (estisk Tartu)
Ösel-Wiek (estisk Saare-Lääne)
Rīgas kirkeprovins var dermed sammenfallende med ordensstatens territorium. Bare ordenens senere ervervelser tilhørte andre metropolitanbispedømmer (Reval/Tallinn til Lund, Wilna/Vilnius og Kujawien/Kujawy til Gnesen/Gniezno).
Da Den tyske ordens høymester gikk over til protestantismen og opphevet ordensstaten i 1525, ble dette en alvorlig krise for statens bispedømmer. Rīga erkebispedømme eksisterte offisielt videre som et fyrstbispedømme under overhøyhet av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Den siste erkebiskopen (Vilhelm av Brandenburg) gikk av i 1561, Livland ble protestantisk, og territoriet tilfalt Polen.
Bispedømmet ble ikke gjenopprettet før i 1918, etter Latvias uavhengighet. Til å begynne med omfattet bispedømmet hele Latvia og Estland, men Estland ble skilt ut i 1924 som en egen apostolisk administrasjon. Året før hadde Rīga på nytt blitt opphøyet til erkebispedømme. Med opprettelsen av Liepaja bispedømme ble Rīga i 1937 også metropolitanbispedømme igjen. To nye suffraganbispdømmer ble opprettet i 1995 (Jelgava og Rēzekne-Aglona).
Bispesetet var vakant (ubesatt) fra 1958 og frem til Latvias andre uavhengighet i 1991. Siden den gang har Jānis Pujats vært Rīgas erkebiskop. | Rīga erkebispedømme er Latvias eneste romersk-katolske erkebispedømme. Dets kirkeprovins, som også omfatter de tre suffraganbispedømmene Jelgava, Liepāja og Rēzekne-Aglona, er derfor sammenfallende med staten Latvia. | 11,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Drake | 2023-02-04 | John Drake | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske TV-serier fra 1960-årene', 'Kategori:Britiske krimserier', 'Kategori:Detektimen', 'Kategori:TV-produksjoner på ITV'] | John Drake (originaltittel: Danger Man) er en britisk krimserie som gikk på ITV fra 1960 til 1961 og igjen fra 1964 til 1967. Serien handlet om John Drake, en hemmelig agent som jobbet for NATO og den britiske etterretningtjenesten. Han opererte i en James Bond-lignende stil, men uten vakre kvinner og våpen. Hovedrollen som agenten John Drake ble spilt av Patrick McGoohan. Serien ble skapt av Ralph Smart. Den ble i 1967 etterfulgt av den mer science fiction-pregede The Prisoner (også denne med Patrick McGoohan i hovedrollen).
Serien ble meget populær både i og utenfor Storbritannia på 1960-tallet. Den ble sendt i USA under tittelen Secret Agent.
John Drake ble sendt på NRKs Detektimen i 1966. Kanalen sendte kun et utvalg av de 86 episodene som eksisterte.
| John Drake (originaltittel: Danger Man) er en britisk krimserie som gikk på ITV fra 1960 til 1961 og igjen fra 1964 til 1967. Serien handlet om John Drake, en hemmelig agent som jobbet for NATO og den britiske etterretningtjenesten. Han opererte i en James Bond-lignende stil, men uten vakre kvinner og våpen. Hovedrollen som agenten John Drake ble spilt av Patrick McGoohan. Serien ble skapt av Ralph Smart. Den ble i 1967 etterfulgt av den mer science fiction-pregede The Prisoner (også denne med Patrick McGoohan i hovedrollen).
Serien ble meget populær både i og utenfor Storbritannia på 1960-tallet. Den ble sendt i USA under tittelen Secret Agent.
John Drake ble sendt på NRKs Detektimen i 1966. Kanalen sendte kun et utvalg av de 86 episodene som eksisterte.
== I rollene ==
Patrick McGoohan ... John Drake (39 episoder, 1960-1961)
Peter Madden ... Hobbs ... (6 episoder, 1964-1965)
Richard Wattis ... Hardy (5 episoder, 1960-1961)
Earl Cameron ... Chand ... (4 episoder, 1964-1966)
Zia Mohyeddin ... Dr. Sawari ... (4 episoder, 1964-1966)
John Cazabon ... Aurel ... (4 episoder, 1964-1966)
John Welsh ... British First Secretary ... (4 episoder, 1964-1966)
Fredric Abbott ... 'Dead' Man ... (4 episoder, 1965-1966)
Mike Pratt ... 'Briefcase' ... (4 episoder, 1965)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Drake på Internet Movie Database
(en) John Drake på Internet Movie Database
Åpningsvignett (YouTube) | John Drake (originaltittel: Danger Man) er en britisk krimserie som gikk på ITV fra 1960 til 1961 og igjen fra 1964 til 1967. Serien handlet om John Drake, en hemmelig agent som jobbet for NATO og den britiske etterretningtjenesten. | 11,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uexk%C3%BCll | 2023-02-04 | Uexküll | ['Kategori:Etternavn', 'Kategori:Pekere'] | Uexküll er det tyske navnet på
byen Ikšķile i Latvia og
den tysk-baltiske adelsslekten von Uexküll, som stammer fra denne byen. | Uexküll er det tyske navnet på
byen Ikšķile i Latvia og
den tysk-baltiske adelsslekten von Uexküll, som stammer fra denne byen. | Uexküll er det tyske navnet på | 11,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yxkull | 2023-02-04 | Yxkull | ['Kategori:Pekere'] | Yxkull er det svenske navnet på
byen Ikšķile i Latvia og
den tysk-baltisk-svenske adelsslekten von Yxkull, som stammer fra denne byen. | Yxkull er det svenske navnet på
byen Ikšķile i Latvia og
den tysk-baltisk-svenske adelsslekten von Yxkull, som stammer fra denne byen. | Yxkull er det svenske navnet på | 11,599 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.