url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8terotfamilien | 2023-02-04 | Søterotfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Søterotfamilien'] | Søterotfamilien (Gentianaceae) er en plantefamilie i søteordenen.
Artene er som regel ett-, to- eller flerårige urter, men det er også noen busker og trær. Stengelen er oppstigende, opprett eller slyngende. Bladene sitter motsatt, eller en sjelden gang spredt eller kransstilt. Akselblad forekommer ikke. De samkronede blomstene er som regel tvekjønnede og fire- eller femtallige. Pollenbærerne er festet til kronrøret. Frukten er en tokamret kapsel som inneholder små frø.Mykoheterotrofi der planten snylter på sopp uten å gi næringsstoffer tilbake til soppen er vanlig i familien. Noen har reduserte blad, og Voyria mangler klorofyll og er helt avhengig av soppen. De små frøene minner om orkideer og hvordan de er avhengige av sopp for at frøene skal spire. Sannsynligvis får også mange arter i søterotfamilien hjelp av sopp for å spire.Familien er utbredt i hele verden utenom de store ørkenene og islagte områder. Mange er fjellplanter. I Norge er familien representert med 11 arter: søterot, klokkesøte, snøsøte, fjæresøte, småsøte, bleiksøte, bittersøte, smalsøte, bakkesøte, tusengylden og dverggylden.
Mange arter har en bitter smak fordi de inneholder iridoider. Disse stoffene har en antatt medisinsk virkning, og det er flere medisinplanter i familien. Det er også noen arter som dyrkes som prydplanter i hager.
| Søterotfamilien (Gentianaceae) er en plantefamilie i søteordenen.
Artene er som regel ett-, to- eller flerårige urter, men det er også noen busker og trær. Stengelen er oppstigende, opprett eller slyngende. Bladene sitter motsatt, eller en sjelden gang spredt eller kransstilt. Akselblad forekommer ikke. De samkronede blomstene er som regel tvekjønnede og fire- eller femtallige. Pollenbærerne er festet til kronrøret. Frukten er en tokamret kapsel som inneholder små frø.Mykoheterotrofi der planten snylter på sopp uten å gi næringsstoffer tilbake til soppen er vanlig i familien. Noen har reduserte blad, og Voyria mangler klorofyll og er helt avhengig av soppen. De små frøene minner om orkideer og hvordan de er avhengige av sopp for at frøene skal spire. Sannsynligvis får også mange arter i søterotfamilien hjelp av sopp for å spire.Familien er utbredt i hele verden utenom de store ørkenene og islagte områder. Mange er fjellplanter. I Norge er familien representert med 11 arter: søterot, klokkesøte, snøsøte, fjæresøte, småsøte, bleiksøte, bittersøte, smalsøte, bakkesøte, tusengylden og dverggylden.
Mange arter har en bitter smak fordi de inneholder iridoider. Disse stoffene har en antatt medisinsk virkning, og det er flere medisinplanter i familien. Det er også noen arter som dyrkes som prydplanter i hager.
== Delgrupper ==
Søterotfamilien omfatter omtrent 1550 arter som fordeles på 102 slekter og 7 stammer. Saccifolium ble tidligere regnet til en egen familie, Saccifoliaceae. Anthocleista, Fagraea og Potalia tilhørte før familien Loganiaceae, men biokjemien viser at de hører til midt i søterotfamilien. Emblingia har blitt plassert her, men i APG IV-systemet tilhører den en egen familie, Emblingiaceae, i korsblomstordenen.
=== stamme Saccifolieae ===
Mykoheterotrofe urter og halvbusker i Mexico, Mellom-Amerika og tropisk Sør-Amerika, 20 arter
Curtia
Hockinia
Saccifolium
Tapeinostemon
Voyriella
=== stamme Exaceae ===
Mykoheterotrofe urter og busker i Afrika, Madagaskar, Indomalysia, Australia og New Zealand, 169 arter
Exacum
Exochaenium
Gentianothamnus
Klackenbergia
Lagenias
Ornichia
Sebaea
Tachiadenus
=== stamme Voyrieae ===
Mykoheterotrofe urter i sørlige Florida, Antillene, tropisk Amerika og én art i Vest-Afrika, 18 arter
Voyria
=== stamme Chironieae ===
Urter og busker i tropene og nordlige tempererte områder, 160 arter
Blackstonia
Canscora
gyldenslekta (Centaurium)
Chironia
Cicendia
Coutoubea
Cracosna
Deianira
Duplipetala
Eustoma
Exaculum
Geniostemum
Gyrandra
Hoppea
Ixanthus
Microrphium
Orphium
Phyllocyclus
Sabatia
Schenkia
Schinziella
Schultesia
Symphyllophyton
Xestaea
Zeltnera
Zygostigma
=== stamme Potalieae ===
Ett- til flerårige urter, men også noen lianer og store trær, med pantropisk utbredelse, 163 arter
Anthocleista
Bisgoeppertia
Congolanthus
Cyrtophyllum
Djaloniella
Enicostema
Fagraea
Faroa
Karina
Limahlania
Lisianthius
Neurotheca
Oreonesion
Picrophloeus
Potalia
Pycnosphaera
Urogentias
Utania
=== stamme Helieae ===
Urter og noen få busker i tropisk Mellom- og Sør-Amerika og Karibia, 218 arter
Adenolisianthus
Aripuana
Calolisianthus
Celiantha
Chelonanthus
Chorisepalum
Helia
Irlbachia
Lehmanniella
Macrocarpaea
Neblinantha
Prepusa
Purdieanthus
Rogersonanthus
Roraimaea
Sipapoantha
Senaea
Symbolanthus
Tachia
Tetrapollinia
Yamomamua
Zonanthus
=== stamme Gentianeae ===
Ett- til flerårige urter, mest i den nordlige tempererte sonen og spesielt Øst-Asia, men også i andre deler av verden, 975 arter
Bartonia
småsøteslekta (Comastoma)
Crawfurdia
Frasera
søteslekta (Gentiana)
bakkesøteslekta (Gentianella)
fjæresøteslekta (Gentianopsis)
Halenia
Jaeschkea
Kuepferia
Latouchea
stjernesøteslekta (Lomatogonium)
Megacodon
Metagentiana
Obolaria
Pterygocalyx
Sinogentiana
Sinoswertia
Swertia
Tripterospermum
Veratrilla
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Søterotfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Søterotfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Søterotfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Søterotfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Søterotfamilien hos Dyntaxa
(en) Søterotfamilien hos Fossilworks
(en) Søterotfamilien hos ITIS
(en) Søterotfamilien hos NCBI
(en) Søterotfamilien hos Panarctic Flora
(en) Søterotfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Søterotfamilien hos Tropicos | se egen seksjon | 5,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gravmyrtfamilien | 2023-02-04 | Gravmyrtfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gravmyrtfamilien'] | Gravmyrtfamilien (Apocynaceae) er en plantefamilie i søteordenen. Fra og med APG II-systemet (2003) er familien kraftig utvidet ved at den nå inkluderer den tidligere svalerotfamilien (Asclepiadaceae).
| Gravmyrtfamilien (Apocynaceae) er en plantefamilie i søteordenen. Fra og med APG II-systemet (2003) er familien kraftig utvidet ved at den nå inkluderer den tidligere svalerotfamilien (Asclepiadaceae).
== Morfologi og økologi ==
Artene i familien er urter, lianer, busker og trær. Mange er sukkulenter. De har hvit, eller mer sjeldent blank, rød eller gul melkesaft. Bladene er enkle, helrandete, mangler som regel tydelig bladstilk og sitter nesten alltid motsatt. Akselblad forekommer sjeldent. Blomstene er tvekjønnede, fem- eller mer sjeldent firtallige, samkronede og radiærsymmetriske. Pollenstilkene er festet til kronbladene. Noen arter har en bikrone. Frukten er et bær, steinfrukt, kapsel eller belgkapsel. Mange av artene er giftige og inneholder glykosider og alkaloider.Arter i gravmyrtfamilien utgjør en stor andel av lianene som vokser i tropiske regnskoger, og familien omfatter også mange epifyttiske klatreplanter, blant annet i slekta Hoya. Sukkulenter finnes spesielt i underfamiliene Periplocoideae (rotsukkulenter) og Apocynoideae (stengelsukkulenter). Det er i alt 74 slekter med 1151 arter sukkulenter i familien; 65 slekter omfatter bare sukkulenter. Disse plantene vokser særlig i de tørre områdene i Arabia, Madagaskar, og østlige og sørlige Afrika.Blomstene pollineres av insekter og fugler, og blomstene har kompliserte tilpasninger til ulike pollinatorer. Pollenknappene og arrene er som regel vokst sammen, men de fleste artene i underfamilien Rauvolfioideae har frie pollenknapper. I underfamiliene Asclepiadoideae og Secamonoideae er pollenet samlet i pollinier og overføres samlet av pollinatoren til neste blomst, på samme måte som hos orkideer. Plantene skiller ut nektar for å belønne pollinatorer, og farge og duft er viktig for at pollinatorene skal lokkes til blomsten. Søt duft er vanlig, men mange arter i stammen Ceropegieae bestøves av fluer og stinker av åtsel, råtten frukt, råtten fisk, avføring eller urin.Selv om plantene er giftige, har omtrent 50 ulike grupper av insekter spesialisert seg på å ete dem. Mange av insektene bevarer giftstoffene i kroppen, har sterke varselfarger og inngår i systemer med müllersk mimikry. Blant disse kan nevnes de oransje og svarte åmene til monarksommerfuglen og andre arter i underfamilien Danainae, oransje bladlus og de røde og svarte billene i slekta Tetraopes. Koevolusjon kan ha skjedd mellom Tetraopes og Asclepias ettersom de ulike billeartene ser ut til å være spesialisert på hver sin Asclepias-art.
== Utbredelse ==
Gravmyrtfamilien er utbredt i alle tropiske til varmt tempererte områder. Det er ikke så mange arter i tempererte strøk, og familien mangler helt nord i Eurasia og Nord-Amerika og lengst sør i Sør-Amerika. I Norge vokste tidligere svalerot (Vincetoxicum hirundinaria) vilt, men den er utdødd. Gravmyrt (Vinca minor) og russesvalerot (Vincetoxicum rossicum) er forvillet fra hager.
== Delgrupper ==
Artene i gravmyrtfamilien er tradisjonelt fordelt på to familier: gravmyrtfamilien i snever betydning (Apocynaceae) og svalerotfamilien (Asclepiadaceae). Noen botanikere har i tillegg skilt Periplocaceae eller Stapeliaceae ut fra Asclepiadaceae. Fylogenetiske studier viser at det er mest riktig å samle alle disse artene i en familie. Gravmyrtfamilien omfatter 4500–5100 arter fordelt på fem underfamilier, 25 stammer og ca. 400 slekter.
Følgende inndeling er vanlig:
Apocynoideae – 860 arter fordelt på 78 slekter, nesten verdensomspennende utbredelse
Asclepiadoideae – 2365 arter fordelt på 214 slekter, nesten verdensomspennende utbredelse
Periplocoideae – 180 arter fordelt på 31 slekter i den gamle verden
Rauvolfioideae – 80 slekter for det meste i tropiske strøk, men gravmyrtslekta (Vinca) er utbredt i tempererte deler av Europa og tilstøtende strøk
Secamonoideae – 170 arter fordelt på 8 slekter i den gamle verden, spesielt mange arter på MadagaskarUnderfamiliene Apocynoideae og Rauvolfioideae tilsvarer Apocynaceae i snever betydning, mens Periplocoideae, Secamonoideae og Periplocoideae tilsvarer den gamle Asclepiadaceae. Rauvolfioideae og Apocynoideae er utvilsomt parafyletiske grupper, og en må regne med fremtidige endringer i systematikken.
== Økonomisk betydning ==
Mange av artene inneholder stoffer med farmakologisk effekt og benyttes til medisinske formål. Iboga (Tabernanthe iboga) inneholder et hallusinogen. I Norge dyrkes gravmyrt, storgravmyrt (Vinca major), silkeurt (Asclepias) og klatreplanten Periploca graeca som hageplanter. Mange arter brukes i hager og parker i varme strøk, blant annet rosegravmyrt (Catharanthus roseus), oleander (Nerium oleander), Allamanda, frangipani (Plumeria), Trachelospermum jasminoides og ynde (Mandevilla). Arter i slektene Allamanda, Ceropegia, Dischidia, Hoya, Mandevilla, Nerium, Orbea, Pachypodium, Stapelia og Stephanotis er vanlige potteplanter.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gravmyrtfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Gravmyrtfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Gravmyrtfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Gravmyrtfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Gravmyrtfamilien hos Dyntaxa
(en) Gravmyrtfamilien hos Fossilworks
(en) Gravmyrtfamilien hos ITIS
(en) Gravmyrtfamilien hos NCBI
(en) Gravmyrtfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Gravmyrtfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Apocynaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Apocynoideae | 5,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vaniljerotfamilien | 2023-02-04 | Vaniljerotfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Lyngordenen', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Vaniljerotfamilien (Monotropaceae) var en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfattet 15 arter fordelt på 10 planteslekter. I Norge vokser 2 arter i slekten vaniljerot (Monotropa)
| Vaniljerotfamilien (Monotropaceae) var en plantefamilie i ordenen Ericales. Den omfattet 15 arter fordelt på 10 planteslekter. I Norge vokser 2 arter i slekten vaniljerot (Monotropa)
== Eksterne lenker ==
(en) Vaniljerotfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(en) Vaniljerotfamilien hos ITIS
(en) Vaniljerotfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Monotropaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Allotropoa | 5,702 |
null | 2023-02-04 | Hesterumpefamilien | null | null | null | Hesterumpefamilien (Hippuridaceae) var en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfattet bare én slekt, hesterumpeslekta (Hippurus) med noen få arter, som vokser i ferskvann og sump i hele Norge. | 5,703 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akantusfamilien | 2023-02-04 | Akantusfamilien | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1789', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Leppeblomstordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Akantusfamilien er en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfatter ca. 250 planteslekter. Familien omfatter en del prydplanter, særlig i slekten Acanthus.
De fleste artene er terrestriske, men slektene Hygrophila og Justicia har også limniske medlemmer. Avicennia er mangrover.
| Akantusfamilien er en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfatter ca. 250 planteslekter. Familien omfatter en del prydplanter, særlig i slekten Acanthus.
De fleste artene er terrestriske, men slektene Hygrophila og Justicia har også limniske medlemmer. Avicennia er mangrover.
== Eksterne lenker ==
(en) Akantusfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Akantusfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Akantusfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Akantusfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Akantusfamilien hos Dyntaxa
(en) Akantusfamilien hos Fossilworks
(en) Akantusfamilien hos ITIS
(en) Akantusfamilien hos NCBI
(en) Akantusfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Akantusfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Acanthaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Acanthus | 5,704 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stryknintrefamilien | 2023-02-04 | Stryknintrefamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Søteordenen', 'Kategori:Tradisjonell kinesisk medisin'] | Stryknintrefamilien (Strychnaceae) er en tidligere anerkjent plantefamilie, som idag anses som en underfamilie i den store familien Loganiaceae. Denne overordnede familien er på sin side sannsynligvis en klade i ordenen Gentianales.
Stryknintre-underfamilien omfatter ca. 250 arter fordelt på fire planteslekter. De fleste artene er giftige, særlig arter i slekten Strychnos som inneholder stryknin.
| Stryknintrefamilien (Strychnaceae) er en tidligere anerkjent plantefamilie, som idag anses som en underfamilie i den store familien Loganiaceae. Denne overordnede familien er på sin side sannsynligvis en klade i ordenen Gentianales.
Stryknintre-underfamilien omfatter ca. 250 arter fordelt på fire planteslekter. De fleste artene er giftige, særlig arter i slekten Strychnos som inneholder stryknin.
== Kulturhistorie ==
I kinesisk medisin ble noen arter benyttet mot Ascaris lumbricoides, ved forgiftninger og ved visse fødselsskader.
På 1600-tallet bragte spanske jesuitter frø fra en av artene til Europa. Den arten det da dreide seg om, var Strychnos ignatia, oppkalt etter Ignatius av Loyola, grunnlegger av jesuittordfenen.
I Europa ble plantens innhold snart benyttet i folkemedisinen mot magesmerter, kramper, lever-, milt- og tarm-sykdommer.
== Kjente slekter ==
Stryknin (Strychnos)
== Eksterne lenker ==
(en) Stryknintrefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(en) Stryknintrefamilien hos Fossilworks
(en) Stryknintrefamilien hos ITIS
(en) Stryknintrefamilien hos NCBI
(en) Stryknintrefamilien hos The International Plant Names Index
(en) Stryknintrefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Strychnos – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Strychnos – detaljert informasjon på Wikispecies | * Strychnos m.fl | 5,705 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kuleblomslekta | 2023-02-04 | Kuleblomslekta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjempefamilien'] | Kuleblomslekta (Globularia) er ei planteslekt.
Slekta ble tidligere regnet til en egen familie, kuleblomfamilien (Globulariaceae), sammen med Poskea fra Afrikas horn. I nyere systematikk er kuleblomfamilien inkludert i den utvidede kjempefamilien (Plantaginaceae).
Globularia er for det meste flerårige urter, men det er også noen dvergbusker i slekta. Bladene er spredte og helrandete. De små blomstene har to lepper og sitter i tette, runde hoder omgitt av et svøp av høyblad. Slekta er utbredt i Europa, Nord-Afrika, Sørvest-Asia og Makaronesia. Ingen av artene finnes i Norge, men kuleblom (Globularia vulgaris) vokser på de svenske øyene Öland og Gotland.
| Kuleblomslekta (Globularia) er ei planteslekt.
Slekta ble tidligere regnet til en egen familie, kuleblomfamilien (Globulariaceae), sammen med Poskea fra Afrikas horn. I nyere systematikk er kuleblomfamilien inkludert i den utvidede kjempefamilien (Plantaginaceae).
Globularia er for det meste flerårige urter, men det er også noen dvergbusker i slekta. Bladene er spredte og helrandete. De små blomstene har to lepper og sitter i tette, runde hoder omgitt av et svøp av høyblad. Slekta er utbredt i Europa, Nord-Afrika, Sørvest-Asia og Makaronesia. Ingen av artene finnes i Norge, men kuleblom (Globularia vulgaris) vokser på de svenske øyene Öland og Gotland.
== Litteratur ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 374–375. ISBN 82-512-0355-4.
L. Carles og L. Thébault (2010). Guide de la flore des Alpes-Maritimes: du Mercantour à la Méditerranée. Gilleta•nice-matin. s. 272. ISBN 978-2-915606-74-4.
«Globularia». Flora iberica (PDF) (spansk). XIV. Madrid: RJB/CSIC. s. 7–20.
K. Marhold (2011). «Globularia». – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 2. juni 2022.
«Globulariaceae DC.». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 3. juni 2022.
== Eksterne lenker ==
(en) Globularia i Global Biodiversity Information Facility
(no) Globularia hos Artsdatabanken
(sv) Globularia hos Dyntaxa
(en) Globularia hos NCBI
(en) Globularia hos The International Plant Names Index
(en) Globularia hos Tropicos
(en) Kategori:Globularia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Globularia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Globularia – detaljert informasjon på Wikispecies
Flora Europaea – Globularia | * Globularia alypum | 5,706 |
null | 2023-02-04 | Asclepiadoideae | null | null | null | * Asclepiadeae | 5,707 |
null | 2023-02-04 | Thunbergiaceae | null | null | null | Thunbergiaceae har vært brukt av flere taksonomer som navn på en plantefamilie med ulike definisjoner. Denne familiens slekter inkluderes vanligvis i akantusfamilien i ordenen Lamiales. | 5,708 |
null | 2023-02-04 | Vindelfamilien | null | null | null | * Strandvindelslekta | 5,709 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingef%C3%A6rfamilien | 2023-02-04 | Ingefærfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Ingefærfamilien', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Ingefærfamilien (Zingiberaceae) er en plantefamilie i ordenen Zingiberales. Den omfatter ca. 700 arter fordelt på 45 planteslekter. Fra ingefærfamilien kommer krydderplanter som galangal, gurkemeie, ingefær, guineapepper og kardemomme. Mange arter dyrkes som prydplanter i varme strøk, for eksempel Hedychium gardnerianum.
| Ingefærfamilien (Zingiberaceae) er en plantefamilie i ordenen Zingiberales. Den omfatter ca. 700 arter fordelt på 45 planteslekter. Fra ingefærfamilien kommer krydderplanter som galangal, gurkemeie, ingefær, guineapepper og kardemomme. Mange arter dyrkes som prydplanter i varme strøk, for eksempel Hedychium gardnerianum.
== Eksterne lenker ==
(en) Ingefærfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Ingefærfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Ingefærfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Ingefærfamilien hos Dyntaxa
(en) Ingefærfamilien hos Fossilworks
(en) Ingefærfamilien hos ITIS
(en) Ingefærfamilien hos NCBI
(en) Ingefærfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Ingefærfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Zingiberaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Zingiberaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Zingiberaceae – beskrivelse i: L. Watson & M.J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants.
Zingiberaceae – beskrivelse i: Stevens, P. F. (2001–), Angiosperm Phylogeny Website. | * Afromomum | 5,710 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mahognifamilien | 2023-02-04 | Mahognifamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Mahognifamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Mahognifamilien (Meliaceae) er en plantefamilie i ordenen Sapindales.
Artene er trær eller busker. Barken smaker ofte bittert. De er som regel særbu med egne hann- og hunnplanter, men noen er sambu eller har tvekjønnede blomster. Bladene er vanligvis spredte og finnete, og akselblad mangler. Blomstene sitter som regel i kvaster i bladhjørnene, men kan også sitte i klase eller aks. Det er oftest 4–5 kronblad og 3–10 pollenbærere. Frukten er et bær, kapsel eller mer sjelden en steinfrukt.
Familien deles i to underfamilier, Melioideae med 36 slekter og 585 arter og Cedreloideae med 14 slekter og 56 arter. Største slekt er Aglaia med mer enn 100 arter. Familien er utbredt i alle tropiske strøk, men er rikest utviklet i den gamle verden. Noen få arter går inn i tempererte strøk både i nord og sør. Flere verdifulle typer trevirke (mahogni) kommer fra denne familien. Mahognislekten (Swietenia) har stor økonomisk verdi og har flere truede tropiske arter.
| Mahognifamilien (Meliaceae) er en plantefamilie i ordenen Sapindales.
Artene er trær eller busker. Barken smaker ofte bittert. De er som regel særbu med egne hann- og hunnplanter, men noen er sambu eller har tvekjønnede blomster. Bladene er vanligvis spredte og finnete, og akselblad mangler. Blomstene sitter som regel i kvaster i bladhjørnene, men kan også sitte i klase eller aks. Det er oftest 4–5 kronblad og 3–10 pollenbærere. Frukten er et bær, kapsel eller mer sjelden en steinfrukt.
Familien deles i to underfamilier, Melioideae med 36 slekter og 585 arter og Cedreloideae med 14 slekter og 56 arter. Største slekt er Aglaia med mer enn 100 arter. Familien er utbredt i alle tropiske strøk, men er rikest utviklet i den gamle verden. Noen få arter går inn i tempererte strøk både i nord og sør. Flere verdifulle typer trevirke (mahogni) kommer fra denne familien. Mahognislekten (Swietenia) har stor økonomisk verdi og har flere truede tropiske arter.
== Noen slekter ==
Slektene i mahognifamilien omfatter blant andre disse slektene, med visse viktige enkelt-arter angitt:
Aglaia – Sørøst-Asia, Kina, India, Ny-Guinea
Anthocarapa
Aphanamixis
Astrotrichilia
Azadirachta
Azadirachta indica – «Neem Tree» – India
Cabralea
Calodecarya
Capuronianthus
Carapa
Carapa procera – «Crabwood Tree» – Sør-Amerika, Afrika
Cedrela
vestindisk seder (Cedrela odorata)
Chisocheton
Chukrasia
Cipadessa
Dysoxylum – Australia, Ny-Guinea, stillehavsøyene
Ekebergia
Entandrophragma – tropisk Afrika
Entandrophragma cylindricum – «Sapelli» – tropisk Afrika
Entandrophragma utile – «Utile», «Sipo» – tropisk Afrika
Guarea
Guarea cedrata – «Bossé» – Afrika
Guarea thompsonii – «Bossé» – Afrika
Heckeldora
Humbertioturraea
Khaya
Khaya ivorensis – «Ivory Coast Mahogany»
Khaya senegalensis – «Senegal Coast Mahogany»
Lansium
Lepidotrichilia
Lovoa
Malleastrum
Melia
paternostertre (Melia azedarach)
Munronia
Naregamia
Neobeguea
Owenia – Australia
Pseudobersama
Pseudocarapa
Pseudocedrela
Pterorhachis
Reinwardtiodendron
Ruagea
Sandoricum
Schmardaea
Soymida
Sphaerosacme
Mahognislekten (Swietenia)
Vestindisk mahogni (Swietienia mahagoni) – Karibien
Hondurasmahogni (Swietienia macrophylla) – Mellom-Amerika
Synoum
Toona
Toona australis – «Australian Redcedar» – Australia
Toona ciliata – «Toon» – India, Sørøst-Asia, Australia
Toona sinensis – Kina, Sør- og Sørøst-Asia
Trichilia
Turraea
Turraeanthus
Vavaea
Walsura
Xylocarpus
== Kilder ==
«Meliaceae». APWEbsite. Besøkt 24. februar 2016.
«Meliaceae». Flora of China. Besøkt 24. februar 2016.
A.N. Muellner, V. Savolainen, R. Samuel og M.W. Chase (2006). «The mahogany family "out-of-Africa": divergence time estimation, global biogeographic patterns inferred from plastid rbcL DNA sequences, extant, and fossil distribution of diversity». Molecular Phylogenetics and Evolution. 40 (1): 236–250. ISSN 1055-7903. PMID 16624592. doi:10.1016/j.ympev.2006.03.001. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
(en) mahognifamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) mahognifamilien i Encyclopedia of Life
(en) mahognifamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) mahognifamilien hos Artsdatabanken
(en) mahognifamilien hos Fossilworks
(en) mahognifamilien hos ITIS
(en) mahognifamilien hos NCBI
(en) mahognifamilien hos The International Plant Names Index
(en) mahognifamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Meliaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Meliaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Melioideae | 5,711 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berberisfamilien | 2023-02-04 | Berberisfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Berberisfamilien'] | Berberisfamilien (Berberidaceae) er en plantefamilie i ordenen Ranunculales.
Familien omfatter både urter og busker, og mer sjeldent små trær. Noen har torner, mens andre mangler dem. Vev som er dannet ved sekundær vekst, har ofte gul farge. Plantene inneholder berberin og en rekke andre alkaloider. Blomstene er tvekjønnede med seks–ni begerblad, seks kronblad og seks pollenbærere. Frukten er et bær, kapsel, belgkapsel eller akene.
Mange arter, spesielt i slektene Berberis, Epimedium og Mahonia, brukes som hageplanter. Mange norske hageeiere har den rød-fiolette blodberberis som hekkplante.
Familien er rikest utviklet i Øst-Asia og østlige Nord-Amerika, men den finnes nesten overalt i de tempererte strøkene på den nordlige halvkule. Det er også noen arter i Sør-Amerika og svært spredt i Afrika. Flere av slektene har en disjunkt utbredelse.
| Berberisfamilien (Berberidaceae) er en plantefamilie i ordenen Ranunculales.
Familien omfatter både urter og busker, og mer sjeldent små trær. Noen har torner, mens andre mangler dem. Vev som er dannet ved sekundær vekst, har ofte gul farge. Plantene inneholder berberin og en rekke andre alkaloider. Blomstene er tvekjønnede med seks–ni begerblad, seks kronblad og seks pollenbærere. Frukten er et bær, kapsel, belgkapsel eller akene.
Mange arter, spesielt i slektene Berberis, Epimedium og Mahonia, brukes som hageplanter. Mange norske hageeiere har den rød-fiolette blodberberis som hekkplante.
Familien er rikest utviklet i Øst-Asia og østlige Nord-Amerika, men den finnes nesten overalt i de tempererte strøkene på den nordlige halvkule. Det er også noen arter i Sør-Amerika og svært spredt i Afrika. Flere av slektene har en disjunkt utbredelse.
== Delgrupper ==
Følgende inndeling av familien følger Wang m.fl. (2009) og APWEbsite i april 2017. Familien omfatter 701 arter som fordeles på tre underfamilier og 14 slekter.
underfamilie Podophylloideae
Achlys – to til tre arter i vestlige Nord-Amerika og Japan
Bongardia – én art utbredt fra det østlige middelhavsområdet til vestlige Pakistan
Diphylleia – tre arter i Øst-Asia og sørøstlige USA
Dysosma – sju til ti arter i Kina og nordlige Vietnam
bispelueslekta (Epimedium) – omtrent 55 arter i tempererte deler av Eurasia og Nord-Afrika
Jeffersonia – én art i østlige Nord-Amerika og en i Øst-Asia; den asiatiske arten skilles av og til ut som Plagiorhegma
Podophyllum – én art i østlige Nord-Amerika og en i Himalaya og Kina; den asiatiske arten skilles av og til ut som Sinopodophyllum
Vancouveria – tre arter i vestlige USA
underfamilie Nandinoideae
Caulophyllum – to arter i østlige Nord-Amerika og en i Øst-Asia
Gymnospermium – seks til åtte arter i tempererte deler av Eurasia
Leontice – tre til fire arter utbredt fra det østlige middelhavsområdet til Sentral-Asia og Xinjiang
Nandina – én art i Øst-Asia
underfamilie Berberidoideae
berberisslekta (Berberis) inkludert mahonieslekta (Mahonia) – omtrent 600 arter i den nordlige tempererte sone, Sør-Amerika, Nord- og Øst-Afrika
Ranzania – én art i JapanEnkelte eldre taksonomier anerkjenner bare fire slekter (Berberis, Epimedium, Mahonia, Vancouveria). De andre slektene ble plassert i egne familier: Leonticaceae (Bongardia, Caulophyllum, Gymnospermium, Leontice), Nandinaceae (Nandina) og Podophyllaceae (Achlys, Diphylleia, Dysosma, Jeffersonia, Podophyllum, Ranzania).
== Litteratur ==
«Berberidaceae». APWEbsite. Besøkt 19. april 2017.
«Berberidaceae». Flora of China. Besøkt 19. april 2017.
«Berberidaceae». Flora of North America. Besøkt 19. april 2017.
J. Harber og E. von Raab-Straube (2015). «Berberidaceae». Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 19. april 2017.
Y.-D. Kim m.fl. (2004). «Phylogeny of Berberidaceae based on sequences of the chloroplast gene ndhF». Biochemical Systematics and Ecology. 32 (3): 291–301. ISSN 0305-1978. doi:10.1016/j.bse.2003.08.002.
Y.-D. Kim, S.-H. Kim og L.R. Landrum (2004). «Taxonomic and phytogeographic implications from ITS phylogeny in Berberis (Berberidaceae)». Journal of Plant Research. 117 (3): 175–182. ISSN 1618-0860. doi:10.1007/s10265-004-0145-7.
W. Wang m.fl. (2009). «Phylogeny and classification of Ranunculales: evidence from four molecular loci and morphological data». Perspectives in Plant Ecology, Evolution and Systematics. 11 (2): 81–110. ISSN 1433-8319. doi:10.1016/j.ppees.2009.01.001.
== Galleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) Berberisfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Berberisfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Berberisfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Berberisfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Berberisfamilien hos Dyntaxa
(en) Berberisfamilien hos Fossilworks
(en) Berberisfamilien hos ITIS
(en) Berberisfamilien hos NCBI
(en) Berberisfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Berberisfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Berberidaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | se egen seksjon | 5,712 |
null | 2023-02-04 | Cassini | null | null | null | Cassini var etternavnet på en kjent astronomfamilie som levet på 16-, 17-, og 18-hundretallet, med følgende kjente familiemedlemmer: | 5,713 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cassini-Huygens | 2023-02-04 | Cassini-Huygens | ['Kategori:1997 i USA', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cassini-Huygens', 'Kategori:ESA', 'Kategori:Jupiter-sonder', 'Kategori:NASA', 'Kategori:Romutforskning i 1997', 'Kategori:Romutforskning i 1998', 'Kategori:Romutforskning i 1999', 'Kategori:Romutforskning i 2000', 'Kategori:Romutforskning i 2001', 'Kategori:Romutforskning i 2002', 'Kategori:Romutforskning i 2003', 'Kategori:Romutforskning i 2004', 'Kategori:Romutforskning i 2005', 'Kategori:Romutforskning i 2006', 'Kategori:Romutforskning i 2007', 'Kategori:Romutforskning i 2008', 'Kategori:Romutforskning i 2009', 'Kategori:Romutforskning i 2010', 'Kategori:Romutforskning i 2011', 'Kategori:Romutforskning i 2012', 'Kategori:Romutforskning i 2013', 'Kategori:Romutforskning i 2014', 'Kategori:Romutforskning i 2015', 'Kategori:Romutforskning i 2016', 'Kategori:Romutforskning i 2017', 'Kategori:Saturn-sonder', 'Kategori:Titan'] | Cassini-Huygens var en ubemannet romferd og et samarbeidsprosjekt mellom NASA, ESA og den italienske romfartsorganisasjonen Agenzia Spaziale Italiana med formål å studere Saturn og dens måner. Romsonden besto av to hovedelementer: kretsløpsmodulen Cassini og landingsfartøyet Huygens. Det ble skutt opp 15. oktober 1997 og gikk inn i kretsløp rundt Saturn 1. juli 2004. Det var det første romfartøy som går i bane rundt Saturn, og det fjerde som noensinne besøkte planeten. Cassini gikk i oppløsning 15. september 2017 etter at drivstoffet var oppbrukt.
| Cassini-Huygens var en ubemannet romferd og et samarbeidsprosjekt mellom NASA, ESA og den italienske romfartsorganisasjonen Agenzia Spaziale Italiana med formål å studere Saturn og dens måner. Romsonden besto av to hovedelementer: kretsløpsmodulen Cassini og landingsfartøyet Huygens. Det ble skutt opp 15. oktober 1997 og gikk inn i kretsløp rundt Saturn 1. juli 2004. Det var det første romfartøy som går i bane rundt Saturn, og det fjerde som noensinne besøkte planeten. Cassini gikk i oppløsning 15. september 2017 etter at drivstoffet var oppbrukt.
== Oversikt ==
Cassinis hovedformål var å:
undersøke den tredimensjonale strukturen og den dynamiske utvikling av Saturns ringer.
undersøke sammensetningen av månenes overflate og deres geologiske historie.
undersøke naturen og opprinnelsen til det mørke stoffet på månen Iapetus' fremadrettede halvkule.
måle den tredimensjonale strukturen og dynamiske utviklingen til Saturns magnetosfære.
studere den dynamiske utviklingen av Saturns skyer i atmosfæren.
studere variasjonen av Titans skyer og tåker.
undersøke Titans overflate på lokalt nivå.Romfartøyet Cassini-Huygens ble skutt opp den 15. oktober 1997 fra John F. Kennedy Space Center ved hjelp av en U.S. Air Force Titan IVB/Centaur bærerakett. Bæreraketten var satt sammen av en totrinns Titan IV startrakett, to fastspente rakettmotorer, det øvre Centaur-trinnet, og et nyttelastdeksel som omsluttet både Cassini-Huygens og Centaur-trinnet.
Romfartøyet besto av kretsløpsmodulen Cassini og landingsfartøyet Huygens. Cassini som var oppkalt etter den italienske astronomen og ingeniøren Giovanni Cassini (1625–1712) som var pioner i utforskningen av Saturn og dens måner, gikk i kretsløp omkring Saturn og dens måner, og gjorde det i fire år. Huygens gikk inn i atmosfæren til månen Titan og landet på dens overflate. Cassini-Huygens var et internasjonalt samarbeid mellom tre romfartsorganisasjoner. Sytten land bidro til byggingen av fartøyet. Cassini-modulen ble bygget av, og ble operert av NASAs Jet Propulsion Laboratory. Sonden Huygens ble bygget av European Space Agency. Den italienske romfartsorganisasjonen Agenzia Spaziale Italiana leverte Cassinis radar- og kommunikasjonsantenne.
Totalkostnaden for Cassini-Huygens-ekspedisjonen var på omkring 3,26 milliarder US dollar, inkludert 1,4 mrd. til utvikling av Cassini-delen (før oppskytning), 704 mill. for drift, 54 mill. for kommunikasjon og 422 mill. for bæreraketten. USA bidro med 2,6 mrd. US dollar, ESA med 500 millioner og den Italienske Romfartsorganisasjonen med 160 millioner.
Cassini-Huygens var oppkalt etter den nederlandske astronomen Christiaan Huygens, som oppdaget Saturns første måne i 1655, og Giovanni Domenico Cassini fra Genova (idag Italia) som oppdaget fire av Saturns måner mellom 1671 og 1684.
== Design av romfartøyet ==
Romfartøyet var opprinnelig planlagt som Mariner Mark II, en serie RTG-drevne romsonder med gyrostabilisator på tre akser, som var ment for romferder utenfor Mars' bane. Imidlertid førte forskjellige budskjettnedskjæringer og omberamminger av prosjektet til et mer spesialisert design, og implementasjonen av Mariner Mark II-seriene ble lagt på is inntil videre.
Cassini-Huygens var et av de største, tyngste og mest komplekse interplanetariske romfartøy som inntil da var blitt bygd. Bare kretsløpmodulen i seg selv hadde en masse på 2150 kg. I tillegg kom landingsfartøyet Huygens, tilpasningsstykke til utskytningsfartøyet, og 3132 kg brennstoff, som brakte totalmassen opp i 5600 kg. Bare Fobos-sondene som ble sendt til Mars av Sovjetunionen var tyngre. Cassini var mer enn 6,8 m høy, og over 4 meter bred. Fartøyet var komplekst både på grunn av innflygningsbanen til Saturn, og de mange forskjellige vitenskapelige undersøkelsene som ble gjort ved Saturn. Det hadde 1630 elektriske kretser, 22 000 kabeltilkoblinger, og over 14 kilometer kabel.
I sin bane rundt Saturn befant Cassini seg mellom 8,2 og 10,2 astronomiske enheter (AU) fra Jorden. På grunn av denne avstanden tok det mellom 68 og 84 minutter for ett signal å reise fra fartøyet til Jorden, og akkurat det samme den andre veien. I praksis betyr dette at kontrollørene på bakken ikke kunne styre fartøyet i sanntid, hverken for instruksjoner dag for dag eller for å reagere på eventuelle uforutsette hendelser. På den tiden kontrollørene brukte på å bli klar over et problem og til løsningen kom frem, gikk det nesten tre timer.
Cassini hadde følgende instrumenter ombord: en radar, et kamera med CCD-brikke, et spektrometer for synlig lys og infrarød, et infrarødt komposittspektrometer, en ultrafiolett bilde-spektrograf, et instrument for avbildning av magnetosfæren, et magnetometer, og et massesepektrometer for ioner og nøytral materie. Telemetrien fra antennen og andre spesialsendere (en S-bånd-sender og et tofrekvenssystem på Ka-båndet) ble brukt for å observere atmosfærene på Titan og Saturn, og å måle tyngdefeltene til planeten og månene dens.
=== Plutonium som kontroversiell kraftkilde ===
Grunnet Saturns avstand fra solen var ikke solceller en egnet energikilde for romfartøyet. For å kunne produsere nok strøm til å drive det, måtte man ha hatt såpass store enheter at fartøyet rett og slett ikke ville ha kunnet bære det. Istedenfor ble fartøyet drevet av tre termoelektriske radioisotopgeneratorer (RTG), som brukte varmen fra den naturlige nedbrytingen av plutonium-238 (i form av plutoniumdioksid) for å generere elektrisitet. Disse RTGene var av samme design som de som drev Galileo-sonden, og som drev Ulysses-fartøyet og New Horizons-sonden som ble skutt opp i januar 2006. RTG'ene var konstruert for å ha lang operasjonell levetid. Når den elleve år lange Cassini-ferden var over, ville de ennå være kapable til å produsere 628 Watt elektrisitet.
Cassinis bruk av plutonium var 32,8 kg og inntil da det meste som var skutt ut i rommet på én gang. Bruken fikk massiv kritikk fra miljøgrupper, fysikere og en del tidligere ansatte ved NASA. NASA laget flere tester vedrørende oppdragets risiko, som alle viste at det var trygt innen akseptable rammer. Den utregnede sjansen for radioaktiv lekkasje i løpet av de første tre og et halvt minuttene etter utskytning var 1 til 1400, og sjansen for lekkasje senere under rakettens tur mot himmelen var 1 til 476. Videre var sannsynligheten for at fartøyet falt til bakken senere i oppdraget mindre enn én til en million. I et verst tenkelig scenario ville høyst 120 mennesker dø av kreft forårsaket av Cassini, og det over en periode på 50 år. Utregningene ble spottet av kritikerne som støttet seg på fysikkprofessoren Michio Kakus utregninger, som anslo at om plutoniumsbeholderne overlevde veien inn i atmosfæren og krasjet i et tettere bebygget område ville 200 000 kunne komme til å dø.
For å skaffe den nødvendige fremdriften for reisen til Saturn, inneholdt Cassinis bane flere gravitasjonsmanøvre: To rundt planeten Venus, en rundt Jorden og til slutt en forbi Jupiter. Passeringen av Jorden som ble gjennomført med godt resultat den 18. august 1999 var det siste punktet på fartøyets reise hvor det var en potensiell fare for mennesker. Hadde den feilet, kunne innholdet i RTGene blitt sluppet ut over jordens atmosfære. Et lite antall aktivister fortsatte å demonstrere etter manøveren. Mot-demonstranter fra National Space Society bar faner med påskriften CASSINI IS GO. Den 11. juni 2004 entret fartøyet planetsystemet rundt Saturn.
== Huygens-sonden ==
Huygens-sonden, som var gitt av Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) og oppkalt etter den nederlandske astronomen Christiaan Huygens fra 1700-tallet, vil granske skyer, atmosfæren og overflaten på Saturns måne Titan. Den var laget for at den skal kunne gå inn i Titans atmosfære og slippe et fullstendig utstyrt robot-laboratorium ned på overflaten i fallskjerm. Huygenssonden besto av to deler; sonden i seg selv, som gikk ned på Titan og the probe support equipment (PSE), som var igjen i romfartøyet som gikk i bane rundt månen. PSE-en inneholdt utstyr for å lokalisere sonden, for å motta data i løpet av nedfarten, og for å behandle dataene og videresende dem til satellitten, som deretter vil sende den videre til Jorda.
Sonden lå i dvale gjennom den 6,7 år lange reisen gjennom rommet, bortsett fra rutinesjekker to ganger i året. Disse sjekkene simulerte nedstigningssekvensen så godt det lot seg gjøre, og resultatene ble sendt til Jorda, der de ble undersøkt av eksperter på landingssystemene og instrumentene ombord.
=== Instrumentering ===
Huygens-sonden hadde seks avanserte instrumenter ombord som skulle forsikre at dataene fra Titan ble overført til Cassini og til Jorda, etter at sonden steg ned i Titans atmosfære. Disse seks var:
==== Doppler vind-eksperiment (DWE) ====
Dette eksperimentet brukte en ultra-stabil oscillator for å forbedre kommunikasjonen med sonden ved å gi den en svært stabil bærefrekvens. Sondens forflytning forårsaket av vinder i Titans atmosfære ville gi en målbar Doppler-forskyvning i bæresignalet. Sondens svingebevegelse under fallskjermen, som skyldes atmosfæriske forhold, kunne også fanges opp.
==== Nedstigningskamera/spektralradiometer (DISR) ====
Dette instrumentet laget en rekke bilde- og spektralanalyser ved å bruke flere sensorer og observasjonsvinkler. Ved å måle oppadgående og nedadgående strømmer av stråling, ville en eventuell ubalanse i atmosfærens strålingsbalanse kunne måles. Solsensorer vil måle forskjeller i lysintensiteten fra solen som skyldes aerosoler i atmosfæren. Dette gjorde det mulig å beregne størrelsen og mengden av de svevende partiklene. To kameraer (ett synlig, ett infrarødt) kunne observere overflaten i de siste stadiene av nedstigningen. Sonden snurret sakte rundt og bygde opp en mosaikk av bilder rundt landingsstedet. Et kamera var stilt vannrett for å få bilder av horisonten og undersiden av skydekket. For å gjøre spektralanalyser av overflater ble en lampe skrus på kort tid før landing. Dette ble gjort ettersom dagslyset på overflaten er svært svakt.
==== Gasskromatograf Massespektrometer (GCMS) ====
Dette instrumentet var et allsidig kjemisk analyseinstrument som var laget for å identifisere og måle kjemikalier i Titans atmosfære. Det var utstyrt med en prøvetaker som ble fylt høyt i atmosfæren for analyse. Massespektrometeret bestemte molvekten av hver gass, og en kraftigere separasjon av de molekylære og isotopiske stoffene ble oppnådd ved hjelp av gasskromatografen. Under nedstigningen analyserte GCMS-en også pyrolyseprodukter (gassprøver endret ved oppvarming) som ble sendt fra en aerosolfanger. Til slutt målte GCMS-en sammensetningen av Titans overflate. Denne undersøkelsen ble gjort mulig ved å varme opp GCMS-instrumentet rett før landing slik at overflatemateriale som virvles opp fordampet.
== Viktige hendelser og oppdagelser ==
=== Tidslinje ===
En kronologisk oversikt over ferden finnes under Cassini-Huygens tidslinje. Det følgende er en oversikt over viktige hendelser og oppdagelser.
=== Passering av Jupiter ===
Cassini gjorde sin nærmeste passering av Jupiter 30. desember 2000, og gjorde mange vitenskapelige målinger. Omtrent 26 tusen bilder ble tatt av Jupiter i løpet av den en måneds lange passeringen. Det mest detaljerte globale fargebilde av Jupiter noen gang ble produsert (se bilde til høyre), med synlige detaljer ned til omtrent 60 km i størrelse.
Et av hovedfunnene ved passeringen annonsert [1] 6. mars 2003, var egenskaper ved Jupiters atomsfæriske sirkulasjon. Mørke "belter" alternerer med lyse "soner" i atomsfæren. Forskere hadde lenge antatt, at sonene med skyer, til å være områder med oppstigende luft. Dette kom av at mange skyer på jorda formes ved slik oppstiging. Analyser av Cassinins bilder, fortalte en ny historie. Individuelle stormceller med oppstigende lyse eller hvite skyer, som ikke kan bli sett fra jorda, dukker opp uten unntak i de mørke beltene. Anthony Del Genio hos NASA, Goddard Institute for Space Studies, sier: "We have a clear picture emerging that the belts must be the areas of net-rising atmospheric motion on Jupiter, with the implication that the net motion in the zones has to be sinking."
=== Test av Einsteins generelle relativitetsteori ===
10. oktober 2003 offentliggjorde Cassini-teamet resultatet av en test av Einsteins generelle relativitetsteori, ved å bruke radiosignaler fra Cassini-sonden. Forskerne observerte en frekvensforskyvning i radiobølgene til og fra romfartøyet når signalene passerte nær Solen. Ifølge den generelle relativitetsteori vil et massivt legeme som Solen forårsake at tid og rom avbøyes. Dette fører til at radiobølger (eller lys) som passerer nær Solen må tilbakelegge en lengre distanse på grunn av avbøyningen. Den ekstra distansen forårsaker at signalene når Jorden senere enn de ellers ville gjort. Hvor stor denne forsinkelsen er, gir en nøyaktig test på det Einsteins teori forutsier. Selv om avvik fra den generelle relativitetsteori forventes i noen kosmologiske modeller, ble ingen avvik funnet i dette eksperimentet. Tidligere tester har vært i overensstemmelse med de teoretiske beregningene med et avvik på én tusendel. Cassini-eksperimentet forbedret dette til 20 milliondeler, og dataene støtter fortsatt Einsteins teori.
=== I kretsløp rundt Saturn ===
1. juli 2004 fløy Cassini-Huygens igjennom Saturns ringer og gikk i bane rundt planeten, etter en syv år lang ferd. Det er det første romfartøyet noensinne som har gått i bane rundt Saturn.
=== Oppdagelsen av nye måner ===
16. august 2004 kunngjorde NASA Cassinis oppdagelse av to nye måner i bane omkring Saturn. De to månene har foreløpig fått navnene S/2004 S1 og S/2004 S2. Månene kretser rundt Saturn i en avstand av henholdsvis 194 000 og 211 000 km fra Saturn, og med diametere på henholdsvis 3 og 4 km, er dette de to minste av de til nå 33 kjente månene til Saturn. Det var den franske professoren Sebastien Charnoz som først oppdaget månene.
På bilder tatt av Cassini 30. mai 2007 ble det så oppdaget en ny måne, som fikk det foreløpige navnet S/2007 S4. Den nye månen går i bane mellom Methone og Pallene. Dette var den femte nye månen som ble avdekket av bilder tatt av Cassini. Når Cassini-Huygens ble skutt opp i 1997, var bare det bare 18 kjente måner rundt Saturn, 42 nye ble oppdaget i perioden 1997-2007.
=== Huygens lander på Titan ===
I desember 2004, på slutten av Cassini sin tredje runde rundt Saturn, ble Huygens-sonden sluppet løs på et 22-dagers cruise mot overflaten av Titan.
14. januar 2005 landet Huygens-sonden trygt på overflaten av Titan, og sendte suksessfullt tilbake bilder og data både fra ferden mot overflaten, og på selve overflaten.
=== Opphør ===
Den 15. september 2017 var drivstoffet oppbrukt, og Cassini ble oppløst i Saturns atmosfære.
== Bane ==
Den grafiske fremstillingen ovenfor er utarbeidet av JPL's HORIZONS System, og viser fartøyets hastighet i forhold til solen fra 15. oktober 1997 16:00:01 UT (1997-Oct-15 16:01:04.184 TT) til 8. august 2008 16:00:00 UT (2008-Aug-08 16:01:04.184 TT) i SCET.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Cassinioppragets hjemmeside Arkivert 28. april 2006 hos Wayback Machine. av Jet Propulsion Laboratory
Cassini bildeside
Cassini informasjon av National Space Science Data Center (NSSDC).
ESA Huygens hjemmeside om selve sonden.
Cassini's Tour de Saturn del A, B, C, D, E, F – beskrivelse av den fire år lange turen til Saturn av Bruce Moomaw
Countdown to Cancel the Cassini Space Probe – artikkel om den kontroversielle plutoniumsmotoren. | Cassini-Huygens var en ubemannet romferd og et samarbeidsprosjekt mellom NASA, ESA og den italienske romfartsorganisasjonen Agenzia Spaziale Italiana med formål å studere Saturn og dens måner. Romsonden besto av to hovedelementer: kretsløpsmodulen Cassini og landingsfartøyet Huygens. | 5,714 |
null | 2023-02-04 | Den europeiske romfartsorganisasjon | null | null | null | Den europeiske romfartsorganisasjon (, ESA; , ASE) er en samarbeidsorganisasjon mellom 22 europeiske land med utforskning av verdensrommet som formål. Organisasjonens hovedkvarter holder til i Frankrikes hovedstad Paris, mens det europeiske romoperasjonssenter (kontrollsentralen) ligger i den tyske byen Darmstadt. | 5,715 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_romfartsorganisasjon | 2023-02-04 | Den europeiske romfartsorganisasjon | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:ESA', 'Kategori:Etableringer i 1975', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Den europeiske romfartsorganisasjon (engelsk: European Space Agency, ESA; fransk: Agence spatiale européenne, ASE) er en samarbeidsorganisasjon mellom 22 europeiske land med utforskning av verdensrommet som formål. Organisasjonens hovedkvarter holder til i Frankrikes hovedstad Paris, mens det europeiske romoperasjonssenter (kontrollsentralen) ligger i den tyske byen Darmstadt. ESA har også andre sentra i henholdsvis Tyskland, Italia og Nederland. ESAs forløper var Den europeiske romforskningsorganisasjon og European Launcher Development Organisation (ELDO) som ble slått sammen den 31. mai 1975.
| Den europeiske romfartsorganisasjon (engelsk: European Space Agency, ESA; fransk: Agence spatiale européenne, ASE) er en samarbeidsorganisasjon mellom 22 europeiske land med utforskning av verdensrommet som formål. Organisasjonens hovedkvarter holder til i Frankrikes hovedstad Paris, mens det europeiske romoperasjonssenter (kontrollsentralen) ligger i den tyske byen Darmstadt. ESA har også andre sentra i henholdsvis Tyskland, Italia og Nederland. ESAs forløper var Den europeiske romforskningsorganisasjon og European Launcher Development Organisation (ELDO) som ble slått sammen den 31. mai 1975.
== Medlemsstater ==
En spesialavtale for samarbeid med andre EU-land, Plan for European Cooperating State, er signert av Slovenia (2010) og Latvia (2015). Canada har siden 1. januar 1979 hatt en spesiell status i ESA som samarbeidende organisasjon og deltar på alle nivåer i organisasjonen. Andre land med samarbeidsavtaler er Tyrkia (2004), Ukraina (2008), Kypros (2009), Litauen (2010), Slovakia (2010), Israel (2011), Malta (2012), og Bulgaria (2015). ESA har også et eget kontor, for romsamarbeidet med Russland, plassert i Moskva. Organisasjonen har forskningssentre i Frankrike, Tyskland og Italia. I 2011 hadde ESA 2255 ansatte og et årsbudsjett på for 2011 på 3 402 millioner euro.
== Prosjekter ==
Noen av prosjektene:
Ariane 4 og Ariane 5 – bæreraketter for satellitter.
Cassini-Huygens – til utforskning av Saturn og dens måner, landing av Huygens-sonden på Titan.
CryoSat – overvåker endringer i Jordens isdekke.
Den internasjonale romstasjonen – i samarbeid med andre romorganisasjoner.
Envisat – en meget avansert miljøsatellitt.
Galileo – et satellittbasert posisjoneringssystem.
Hipparcos – måling av stjernenes posisjoner med stor nøyaktighet.
Integral – måling av gamma- og røntgenstråling i verdensrommet.
Mars Express – en romsonde til Mars.
Rosetta – en romsonde som skal lande på en komet.
SMART-1 – en romsonde til Månen.
Ulysses (Odysseus) – en romsonde som utforsket Solens poler.
Venus Express – en romsonde til planeten Venus.
Mars-500, simulering av en romferd til Mars.
Gaia – et romteleskop som skal kartlegge over én milliard himmellegemer i Melkeveien og dens nabogalakser.
== Organisasjon ==
ESA består av åtte sentre, tre kontorer og bakkestasjonsnettverket ESTRACK. De åtte sentrene er:
Hovedkvarteret (ESA-HQ) (engelsk: ESA Headquarters) styrer og administrerer resten av ESA og ligger i Paris i Frankrike.
Det europeiske romforsknings- og teknologisenteret (ESTEC) (engelsk: European Space Research and Technology Centre) har hovedansvaret for utvikling av romfartøyer og tilknyttet teknologi og er plassert i Noordwijk i Nederland.
Det europeiske kontrollsenteret (ESOC) (engelsk: European Space Operations Centre) har ansvaret for kontrollen av satellitter etter oppskytningen og ligger i Darmstadt i Tyskland.
Det europeiske astronautsenteret (EAC) (engelsk: European Astronauts Centre) trener europeiske astronauter til fremtidige oppdrag og ligger i Köln i Tyskland.
Det europeiske romforskningsinstituttet (ESRIN) (engelsk: European Space Research Institute) innsamler, lagrer og fordeler de innsamlede data og er ESAs informasjonsteknologisenter. Det ligger i Frascati utenfor Roma i Italia.
Det europeiske romastronomisenteret (ESAC) (engelsk: European Space Astronomy Centre) har ansvaret for astronomi og utforskning av solsystemet. Det ligger i Villanueva de la Cañada utenfor Madrid i Spania.
Fransk Guyana Romfartssenter (CSG) (fransk: Centre Spatial Guyanais) er ESAs oppskytningssenter og ligger i Kourou i Fransk Guyana.
Sentret i Redu er en bakkestasjon som driver med målfølging (engelsk: tracking) av ESAs romfartøyer, og med testing av kommunikasjons- og navigasjonssatellitter. Det ligger i landsbyen Redu i Belgia.ESA har mindre kontorer i Harwell i Storbritannia, Moskva i Russland og Washington i USA. ESA opererer også ESTRACK (engelsk: The ESA Tracking Station Network), et system av bakkestasjoner spredt rundt jordkloden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) European Space Agency – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Space Agency – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
ESA-traktaten (pdf)
http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Europeisk-romfartoy-tester-ny-landingsmetode-7890658.html | ESA kan bety: | 5,716 |
null | 2023-02-04 | Haag | null | null | null | Haag (nederlandsk: [//upload.wikimedia. | 5,717 |
null | 2023-02-04 | Freden i Roskilde | null | null | null | Freden i Roskilde ble inngått i Roskilde. Fra dansk-norsk side var den et forsøk på å forhindre et totalt nederlag i Karl Gustav-krigene hvor de svenske tropper beleiret København. | 5,718 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kalmarkrigen | 2023-02-04 | Kalmarkrigen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kalmarkrigen', 'Kategori:Konflikter i 1611', 'Kategori:Konflikter i 1612', 'Kategori:Konflikter i 1613'] | Kalmarkrigen var en krig som ble utkjempet mellom Danmark-Norge og Sverige i årene 1611–1613 på grunn av Sveriges forsøk på å bryte Danmarks monopol på handelen med Russland samt uenigheter om Finnmarks fremtidige statlige tilhørsforhold.
| Kalmarkrigen var en krig som ble utkjempet mellom Danmark-Norge og Sverige i årene 1611–1613 på grunn av Sveriges forsøk på å bryte Danmarks monopol på handelen med Russland samt uenigheter om Finnmarks fremtidige statlige tilhørsforhold.
== Bakgrunn ==
Siden Sveriges uttreden av Kalmarunionen i 1523, hadde landet ligget klemt av Danmark-Norge og hadde kun adgang til Nordsjøen via munningen av Göta älv. Her lå Älvsborg festning (i nærheten av det nåværende Göteborg), hvor Danmark, Norge og Sverige støtte sammen. Sverige hadde derfor bruk for adgang til havet via det nordlige Norge.
Sverige og Russland hadde ligget i krig siden 1590, og ved freden i 1595 ble landene enige om at Sverige skulle ha adgang til kysten og havet mellom Titisfjord (Tysfjorden) og Varangerfjorden, selv om området var en del av Danmark-Norge. Christian IV avviste de svenske kravene og forbød samene i området å betale skatt til de svenske fogder.
En annen konflikt som bidro til Kalmarkrigen, var handelen i Østersjøen. Ved anleggingen av Älvsborg, mistet den danske kongen plutselig store tollinntekter ved at handelen gikk utenom Øresund.
=== Stormaktenes geostrategiske planer ===
På 1500-tallet var det tre stater som hadde interesser i nordområdene der for det meste samer hold til; Danmark-Norge, Sverige og Russland. I senmiddelalderen gikk de dansk-norske interessene mer og mer over til å dreie seg om kystfiske, mens pelshandel som siden vikingtiden var av interesse i nordøst, gradvis ble et russisk og svensk anliggende. Samtidig hadde det også skjedd en fremrykning av svenske og russiske bosetninger i nordområdene. Der det tidligere var tre stater som krevde skatter fra samene, var det fra midten av 1500-tallet Danmark-Norge og Sverige som krevde skatt fra samer fra Varanger og ned til Tysfjord.I 1584 erobret svenskene havnebyen Narva i Estland slik at russiske skip ble utestengt fra Østersjøen. Dermed var det bare skipsruten nord for Finnmark som ga russerne tilgang til handel med omverden. At svenskenes gamle arvefiende etablerte en ny sjøvei i nord ga nye bekymringer for svenskene. En annen ting var at Danmark-Norge behersket skipsleden ut fra Bottenviken mot Nordsjøen, dette ble et problem da Sverige gikk ut av Kalmarunionen i 1523. Dermed ble svenskenes tilgang til verdenshavene kontrollert av mektige naboland. Svenskenes sikkerhetspolitiske vurderinger førte til at de så seg om etter nye støttepunkter i Nord-Norge. Svenskekongene gjennom både 1500- og 1600-tallet forsøkte å etablerer havner i de isfrie fjordene i Nord-Norge. Dette for at varer skulle kunne transporteres videre over land til Bottenviken. Dermed ble skatteinnkreving fra samene ikke lenger målet, men et middel for rivaliserende land til å skaffe seg legalt fotfeste i kystområdene.Andre årsaker for svenske konger for å få kontroll over Finnmarks kyster var handelsruten som gikk forbi til Arkhangelsk. Denne sjøruten var etablert av engelskmennene i 1550-årene. Både fra denne og eventuell skip gjennom Nordøstpassasjen så svenskene mulighet for tollinntekter. Enda en mulighet for inntekter for svenske konger var utvikling av gruvedrift i nordområdene.I 1595 ble en krig mellom Sverige og Russland avsluttet med freden i Teusina. Etter dette gav Sverge opp sine krav på Kolahalvøya og Russerne frasa seg krav i Finnmark.Danmark-Norges svar på andre lands interesse for Nord-Norge var i form av diplomati og et økt sjømilitært oppsyn. Kong Christian IV reise til Finnmark og Kolahalvøya i 1599 skulle demonstrere at Danmark-Norge hadde suverenitet over Nordkalotten og havområdene utenfor.
=== Stormaktenes kamp om Nordkalotten ===
Da Kong Karl IX av Sverige ble kronet i 1607 tok han tittelen De lappars i Nordlanden Konung. Han arbeidet energisk for å få Nord-Norge som del av Sverige. Det ble samme år innsatt en spesiell stattholder i Lappmarken, som også inkluderte Finnmark len. Med utgangspunkt i gamle skattekrav til samene forsøkte den svenske kongen å få overhøyhet over Finnmarksfjordene. Et svensk orlogsskip ble utplassert i Finnmark for å kreve skatt fra skip som fisket i Varanger. Fra 1608 fikk Göteborg privilegier for fiske langs kysten fra Tysfjord til Neiden. I tillegg fikk Lübeck lisens for fiske i fjordene i dagens Nordland, samt at Hamburg og andre handelsbyer fikk rettigheter til å fiske i fjordene i Finnmark. Alt dette mot at det skulle betales skatter til Sverige.Stattholderen som Karl IX utnevnte dro med bevæpnede styrker ut til kystene for å kreve inn skatter fra sjøsamene. Dette skjedde under trusler og vold. Andre tiltak var forsøk på å føre opp forsvarsverker i Vadsø og Alta, samt at det ble gjort forsøk på å bygge en svensk kirke i Tysfjord. Alle disse utfallene ble forsøkt hindret av lokale norske myndigheter.Sjøsamene ble påvirket av krigstilstanden selv om det ikke kom til direkte kamphandlinger i Norge. Blant annet ble de pålagt å flytte fra fjordene og ut på øyene. Dessuten at de måtte ta med seg alle båter for å vanskeliggjøre mulige svenske fremstøt. Dette var blant annet noe av de tiltak som lensherren Hartvig Knudssøn Bille iverksatte i Tysfjord, men også i Altafjorden og Varangerfjorden ble samene flyttet. Det var svenske skatteoppkrevere som dro rundt i fjordstrøkene som førte til denne flyttingen.Christian IV ville ikke tillate at svenskene skulle få kontroll over både kyst og innland fra Tysfjord til Varanger. Danmark-Norge erklærte Sverige krig, men kamphandlingene foregikk langt unna Nord-Norge. De avgjørende krigshandlinger fant sted ved Kalmar i sør-Sverige, derfor kalt «Kalmarkrigen». I Norge var den eneste krigslignende handlingen i Gudbrandsdalen i 1612 da en skotsk leietropp, kjent som skottetoget, ble drept av en norsk bondehær. Disse leiesoldatene skulle slutte seg til svenskene i kamphandlingene om Sverge.
== Forløp ==
Det eneste store slaget ble utkjempet i juni 1611, og der ble den svenske hæren beseiret ved Kalmar av kong Christian IV. I 1612 kom Älvsborg i dansk besittelse. Det kom også til kamper i den danske provinsen Halland, hvor svenskene angrep og brente Varberg.
Samme år satte den svenske kong Gustav II Adolf i gang et fryktelig hærtog i Skåne, som gjengjeld for danske troppers herging i Småland og Västergotland. Ikke mindre enn 24 kirkesogn ble plyndret og brent ned. Kong Christian oppfordret de overlevende fra byen Væ til å bosette seg i den planlagte festningsbyen Christianstad, som skulle bli en «lås for Skåne».
I august 1612 gikk omkring 300 skotske leiesoldater i land i Romsdal og la på marsj østover. Skotten ble overrumplet av en milits ved Otta og de fleste drept.I januar 1613 underskrev Danmark-Norge og Sverige en fredsavtale ved Knærød. Resultatet av krigen ble at Danmarks stilling som den førende nasjon i Norden ble slått fast, og svenskene måtte betale en stor krigsskadeerstatning til Danmark-Norge. Til gjengjeld slapp de for å betale Øresundstoll. Krigens mest varige politiske konsekvens var at Nord-Norge ble anerkjent som den dansk-norske konges arveland, noe som inntil da hadde vært bestridt av den svenske kongemakten.
== Konsekvenser for Nord-Norge ==
Da det kom til fredsslutning måtte Sverge oppgi alle sine krav om skatter fra sjøsamene. Dermed kunne de heller ikke kreve noen overhøyhet til kysten i Nord-Norge. Imidlertid ble det ikke trukket opp noen riksgrense mellom landene på Nordkalotten. Noen områder i nord hadde én stat med overhøyhet som krevde inn skatt, mens andre fellesområder i innlandet hadde to eller tre stater som krevde inn skatter fra samene.Etter 1600 avtar stormaktenes interessen for Nordkalotten. Russerne kjempet og fikk tilbake adgangen til Østersjøen. Troen på at Nordøstpassasjen kunne være en farbar handelsrute forsvant. De spredte forsøkene på internasjonalt fiske og hvalfangst utenfor Finnmark ble også avsluttet. Danmark-Norge fikk dessuten anerkjent rett til havområdene utenfor Norge, og disse skulle være forbeholdt landets innbyggere. De gjenstående uenighetene dreie seg om grenseoppgangen i innlandet.I 1752 ble grensen mellom Norge og Sverige (med Finland) trukket opp til XX.
I 1826 ble grensen mellom Norge og Russland endelig trukket opp.
== Se også ==
Liste over svensk-danske kriger
== Referanser ==
== Litteratur ==
Holberg, Eirin og Røskaft, Merete (2015). Nordlands historie. 1 Håløygriket: Nordland historie - før 1600. Fagbokforlaget. ISBN 9788245018301. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Nielssen, Alf Ragnar, Berck, Hein B. Hutchinson, Alan, Kolle, Nils og Larsen, Marion Fjelde (2014). Kolle, Nils, red. Norges fiskeri- og kysthistorie. 1 Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk – Fram til 1720. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-321-0424-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Kalmarkrigen på SydsverigeNye Bidrag til Kalmar-Krigens Historie (fra Norske Samlinger, bd. 2) | Kalmarkrigen var en krig som ble utkjempet mellom Danmark-Norge og Sverige i årene 1611–1613 på grunn av Sveriges forsøk på å bryte Danmarks monopol på handelen med Russland samt uenigheter om Finnmarks fremtidige statlige tilhørsforhold. | 5,719 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bohusl%C3%A4n | 2023-02-04 | Bohuslän | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bohuslän', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere norske territorier'] | Bohuslän (norsk: Båhuslen; dansk: Bohuslen) er Sveriges vestligste landskap, beliggende ved Skagerrak, med Uddevalla som største by.
Bohuslän grenser i øst til Dalsland og Västergötland, i syd til Västergötland, i vest til Skagerrak og i nord til Viken fylke i Norge. Det er kjent for sitt fiske, salte bad og svaberg. Bohuslän har 20 000 registrerte fornminner. Bohuslän er oppkalt etter den norske middelalderborgen Båhus festning, som har fått navnet sitt etter holmen den er bygget på, Bàgaholmr (nåværende Fästningsholmen).
Fra omkring 1050 til 1658 tilhørte Båhuslen Norge, hvor det var et slottslen og en del av Oslo bispedømme. Båhuslen ble avstått til Sverige etter freden i Roskilde i 1658 og til tross for flere forsøk aldri senere gjenerobret.
| Bohuslän (norsk: Båhuslen; dansk: Bohuslen) er Sveriges vestligste landskap, beliggende ved Skagerrak, med Uddevalla som største by.
Bohuslän grenser i øst til Dalsland og Västergötland, i syd til Västergötland, i vest til Skagerrak og i nord til Viken fylke i Norge. Det er kjent for sitt fiske, salte bad og svaberg. Bohuslän har 20 000 registrerte fornminner. Bohuslän er oppkalt etter den norske middelalderborgen Båhus festning, som har fått navnet sitt etter holmen den er bygget på, Bàgaholmr (nåværende Fästningsholmen).
Fra omkring 1050 til 1658 tilhørte Båhuslen Norge, hvor det var et slottslen og en del av Oslo bispedømme. Båhuslen ble avstått til Sverige etter freden i Roskilde i 1658 og til tross for flere forsøk aldri senere gjenerobret.
== Navn ==
Navnet Baahus og Baahuslen (Baahuus Lehn) begynte å brukes fra 1400-tallet for den søndre delen av landskapet Elvesyssel, men med tiden omfattet det også den nordre delen (Viken).
Fra 1400-tallet fikk lenet navn etter Båhus festning, et borganlegg reist som en grensefestning mot Sverige i Gøtelv påbegynt under Håkon V Magnusson i 1308. Opprinnelig var navnet på norrønt Bágahús etter Bágaholmen (nå Festningsholmen) som den ligger på. Navnet på lenet og festningen har vært skrevet på mange måter gjennom historien, bl.a Baahu(u)s og Baahus Lehn.
== Geografi ==
Hönö
Koster
Malmön
Orust
Skaftö
Smögen
Tjörn
Väderöarna
Öckerö
== Historie ==
Båhuslen omtales indirekte som dansk landskap da Ottar fra Hålogaland i 880-årene seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby. I tre dager hadde Ottar og hans menn Danmark til venstre for seg, hvilket kan tyde på at store deler av Østfold og Båhuslen på den tiden ble regnet som underlagt Danmarks konge. Ifølge Snorre gikk dette landskapet under navnet Alvheim.
Under senere konger som Magnus den gode og Harald Hardråde var Norge på 1000-tallet på offensiven overfor tilgrensende kongerikene og norsk riksterritorium ble utvidet sydover gjennom Båhuslen helt til Gøtelv. Således hadde de norske og danske kongerikene inntil midten av 1200-tallet felles landegrense mellom Båhuslen i Norge og Halland i Danmark. Mellom disse landskapene fikk Svearike på midten av 1200-tallet ved Birger jarl, kontroll over et lite landområde omtalt som utlandet, (Askim, Vättle og Sävedal herreder), som gav en etterlengtet tilgang til Skagerrak.
Båhuslen er et langstrakt og smalt landområde, ettersom det strekker seg ca 160 km langs kysten fra Kvillebekken på øya Hisingen i utløpet av Gøtelv i syd til Iddefjorden i nord, mens det på sitt bredeste var omkring 40 km. I nord skilte kompakte skogsområder det norske kystlandet fra innlandsbygdene i Götaland i Sverige. Lenger syd utgjorde Gøtelv, eller bare Elven, over en lang strekning riksgrensen mellom Norge og Sverige, og inntil våre dager brukes uttrykkene norske og svenske siden om elvebreddene. Unntatt fra dette var det norske området Skårdal som av strategiske grunner var etablert på østsiden av Gøtelv overfor Båhus. Trafikken på Elven kunne dermed skattlegges fra festningen. Norges sørligste punkt i 1658 var øya Inn-Vinga (57°38′35″N11°37′15″Ø), hvilket er noe syd for Skagen som er Danmarks nordligste odde, og 37.4 km syd for Lindesnes fyr.
Således grenset de norske og danske kongerikene til hverandre gjennom Båhuslen og Halland ved Gøtelvs søndre gren. Det var en naturlig grense som reduserte mulighetene til grensetvister mellom de to rikene. Båhuslen hadde lenge en fremtredende rolle i det norske kongeriket og Olav Kyrre bodde på kongsgården Haukbø, nå Håkeby, i Tanums herad i Båhuslen. Der døde han i 1093. Under hans sønnesønn, Sigurd Jorsalfares, styre var Båhuslens viktigste by i middelalderen, Konghelle, også Norges hovedstad. Konghelle blir første gang nevnt i skriftlige kilder ca. 1130.
I borgerkrigstiden gjorde områdets nærhet til Svearike det svært utsatt for invasjoner og okkupasjon av styrker som hadde sine baser i Götaland. I 1134 møtte kong Magnus Sigurdsson kronkreveren Harald Gille i slaget ved Fyrileiv ved Gullmarsfjorden, og i 1158 og -59 ble Konghelle angrepet av en annen kronkrever, Håkon Herdebrei. Den første befestningen ved Kongshelle, borgen Ragnhildsholm ble bygget på 1200-tallet på Håkon Håkonssons regjeringstid. Båhuslens neste by, Marstrand, nevnes første gangen i 1291. I tidlig norsk administrativ inndeling utgjorde de nordlige bygdene i Båhuslen Ranafylke, de sydlige Elfsysla, hvor både Kongshelle og Marstrand var anlagt. Landsdelen var fra 1200-tallet inndelt i 16 skipreider, som i hovedsak tilsvarer dagens svenske herreder.
En gang på midten av 1200-tallet lykkedes Birger jarl å få kontroll over den nordligste delen av Halland, omtalt som utlandene, (Askim, Vätte og Sävedal herad), samt Lundby og Tuve sogn på Hisingen. Dermed fikk svenskene en etterlengtet korridor mellom Götaland og Kattegat. Hisingen ble dermed delt i en norsk og svensk del, hvilket medførte at riksgrensen fikk en særpreget sving innom på øyen - en grense som lå fast inntil avståelsen i 1658.
Nærmeste svenske by til munningen av Götaelv var den gang Lödöse, 4 mil nordøst for dagens Göteborg, (senere benevnt som Gamla Lödöse).
Viktigste by i middelalderen var Konghelle, som den ble kalt den gang og som fungerte som Norges hovedstad for en tid, som lå ved borgen Ragnhildsholm, som i begynnelsen av 1300-tallet ble erstattet av festningen Båhus.
=== Sivil og kirkelig inndeling som norsk len ===
Ved kong Sverres inndeling av landet i sysler mot slutten av 1100-tallet ble Ranafylke (tilsvarte Båhuslen) delt i to, med Elfsysla i syd og Ranrikesysla i nord. Disse to syslene ble ved overgangen til len hhv. Båhus len og Viken len, som var to len inntil Viken ble lagt under høvedsmannen på Båhus i 1532. Viken len lå under svenskekongen 1523-32.
På 1500-tallet var Norge inndelt i fire hovedlen eller slottslen:
Baahus
Agershus
Bergenhus
TrondhjemDe to smålenene under Baahus ble hvert sitt fogderi, Orust og Tjørn i syd og Viken i den nordlige delen av Båhuslen. Disse ble senere delt i hhv. tre og to fogderier, slik at hele Båhuslen utgjorde fem fogderier.
Båhuslen var i 1659 administrativt delt inn fem fogderier og lå geistlig under Oslo bispedømme.
Den nordlige delen bestod av:
Nordvikens fogderi
Vetteherred
Bullarens herred
Sørbygden
Søndervikens fogderi
Tanum herred
Kville herred
Sotenes herred
Stangenes herred
Tunge herredDisse utgjorde til sammen det kirkelige området Ranrike prosti (senere Vigen prosti).
Den sørlige delen bestod av
Indlands fogderi
Orust og Tjørns fogderi
Hisingens fogderiDisse utgjorde til sammen det kirkelige området Elvesyssel prosti
Jacob av Halland, greve (1308-) (første høvedsmann)
Iver Ogmundsson (1321-)
Øymund Guttormsson til Tomb i Smaalenene, 1348
Reidar Jonsson Darre (1359)
Gotschalk Scharpenberg (1365)
Narve Ingvaldsson Rømer, riksråd (1366-70)
Lauritz Bjørnson (1369)
Klaus Grupendal (1405/7-15)
Hans Krøpelin (1415-20)
Albrecht Otteson Budelsbach (1422-36)
Sigurd Jonsson (21. jan. 1441)
Kolbjørn Gert (Gerst) (1441-53)
Jøran Larsson, (1448)
Jon Smør, ridder (1451-54)
Otte Maltesøn (Matzon Rømer) (1454-60)
Anders Sinclar (de Santa Claro) (1461-4)
Jørgen Lorensson (1483)
Gude Gjedde (1490)
Ebbe Munck (1487-91)
Vincent Juel (1567)
Henrik Gyldenstjerne (1585)
Steen Maltesen Sehested (1595-1606)
Steen Madsen Laxmand (1606-1613)
Jørgen Lunge (1613-18)
Jens Sparre (1618-32)
Korfits Ulfeld (1632-34)
Otte Tot (1634-40)
Hannibal Sehested (1640-42)
Oluf Parsberg (1642-46)
Iver Krabbe (1646-58)
=== Fra norsk til svensk ===
Etter freden i Roskilde i 1658 måtte hele lenet med unntak av Enningdalen avstås til Sverige. Båhus med hele slottsarkivet ble påtent og nedbrent ved evakueringen. Ved grensetraktaten av 1661, ble som den første del av den norske riksgrensen fastlagt detaljert gjennom en grenseoppgang fra Skagerrak til Kornsjø. Norsk jurisdiksjon ble imidlertid ikke avskaffet før i 1680 (kirkeloven inkludert). Enningdalen ble værende norsk etter forhandlinger på grunn av tømmerfløtingen i Enningdalselva ned til Halden.
Opprinnelig var det en del av fredstraktaten at både norsk (dvs. dansk på den tiden) språk og lov skulle tillempes. Denne ordningen var ikke uvanlig i det store svenske riket, jfr Finland. Etter stadige forsøk på gjenerobring fra Norge utover 1700-tallet, der særlig Jens Colstrup var sentral, ble imidlertid dette sett på som en trussel mot lojaliteten til Sverige og en radikal forsvensking av Båhuslen ble gjennomført, til dels med tvangsmidler.
== Samfunn ==
Göteborg (Hisingen og Øckerø)
Kungälv
Ljungskile
Lysekil
Lödöse (frem til 1646)
Marstrand
Munkedal
Skärhamn
Smögen
Stenungsund
Strömstad
Fjällbacka
Tanumshede
Uddevalla
Öckerö
Göteborg (delvis)
Lilla Edet (delvis)
Lysekil
Kungälv
Munkedal
Orust
Sotenäs
Stenungsund
Strömstad
Tanum
Tjörn
Uddevalla
Öckerö
== Litteratur ==
Oscar Albert Johnsen: «Befolkningsforholdene mm. i Bohuslen Før Afståelsen», Historisk tidsskrift, fjerde rekke, tredje bind, Kristiania 1905
Carl Cullberg: Bohuslän - ett gränslands historia, Bohusläns museum, Uddevalla 1993. ISBN 91 7686-085-X
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bohusläns landskapssymboler (svensk)
Kart over Bohuslän (svensk)
Historisk kart over Gränsområdet Göta älv (svensk)
Lytt til noen av Bohusläns dialekter (svensk)
Ligger Surte i Bohuslän? Arkivert 17. januar 2005 hos Wayback Machine. (svensk)
Gränskommitténs hemsida (svensk)
Gjestehavner i Bohuslän (norsk) | Bohuslän (norsk: Båhuslen; dansk: Bohuslen) er Sveriges vestligste landskap, beliggende ved Skagerrak, med Uddevalla som største by. | 5,720 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akershus_slott_og_festning | 2023-02-04 | Akershus slott og festning | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Akershus festning', 'Kategori:Arkitektur i 1290-årene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Borger i Norge', 'Kategori:Festninger i Norge', 'Kategori:Fredete byggverk i Oslo', 'Kategori:Heinrich Ernst Schirmer', 'Kategori:Holger Sinding-Larsen', 'Kategori:Johan Henrik Nebelong', 'Kategori:Kulturminner i Sentrum (Oslo)', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Kystfort i Norge', 'Kategori:Museer i Oslo', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slott i Norge', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Wilhelm von Hanno'] | Akershus slott og festning (ofte bare Akershus festning) er en av de mest betydningsfulle festningene i norgeshistorien. Den ble opprinnelig bygget på slutten av 1200-tallet som en middelaldersk kongeborg med sete for kongens representanter, strategisk beliggende på Akersneset i Oslo. På 1600-tallet ble den bygget om til et renessanseslott omgitt av en bastionfestning. Den over 700 år gamle borgen har overlevd flere beleiringer, men har aldri blitt inntatt med makt av en fiendtlig, utenlandsk hær. Den ble først lagt ned som militært anlegg i 1815, men reetablert i perioden 1820–1850. Den gikk endelig ut av operativ militær drift i perioden 1850–1900 og ble da et militært hovedkvarter, skole og depot- og forlegningsområde. Deler av anlegget ble også benyttet som fengsel og straffarbeidsanstalt fra 1820 og var på 1800-tallet det strengeste fengselet i Norge.Festningen har navn etter gården Aker som eide neset hvor borgen ble bygget. Navnet er sammensatt av gårdsnavnet (fra norrønt Akr, åker), og hús i betydningen borg eller kastell. Borgen har så gitt navn til lenet, amtet og fylket Akershus. Gården Aker lå midt i Osloherad og ble valgt til kirkested (Gamle Aker kirke) og dermed fikk sognet og senere herredet også navnet Aker.
Området er fortsatt en militær festning underlagt en kommandant, og det daglige vaktholdet ivaretas av Akershus kommandantskap under avdelingen Forsvarets fellestjenester. Festningen er saluttpliktig og salutterer ved særlige høytidlige anledninger. Forsvarsmuseet, Norges Hjemmefrontmuseum og den integrerte ledelsen av Forsvaret har lokaler på Akershus festning. Etter bombeangrepet på Regjeringskvartalet har også Statsministerens kontor midlertidig tilhold på Akershus festning.
| Akershus slott og festning (ofte bare Akershus festning) er en av de mest betydningsfulle festningene i norgeshistorien. Den ble opprinnelig bygget på slutten av 1200-tallet som en middelaldersk kongeborg med sete for kongens representanter, strategisk beliggende på Akersneset i Oslo. På 1600-tallet ble den bygget om til et renessanseslott omgitt av en bastionfestning. Den over 700 år gamle borgen har overlevd flere beleiringer, men har aldri blitt inntatt med makt av en fiendtlig, utenlandsk hær. Den ble først lagt ned som militært anlegg i 1815, men reetablert i perioden 1820–1850. Den gikk endelig ut av operativ militær drift i perioden 1850–1900 og ble da et militært hovedkvarter, skole og depot- og forlegningsområde. Deler av anlegget ble også benyttet som fengsel og straffarbeidsanstalt fra 1820 og var på 1800-tallet det strengeste fengselet i Norge.Festningen har navn etter gården Aker som eide neset hvor borgen ble bygget. Navnet er sammensatt av gårdsnavnet (fra norrønt Akr, åker), og hús i betydningen borg eller kastell. Borgen har så gitt navn til lenet, amtet og fylket Akershus. Gården Aker lå midt i Osloherad og ble valgt til kirkested (Gamle Aker kirke) og dermed fikk sognet og senere herredet også navnet Aker.
Området er fortsatt en militær festning underlagt en kommandant, og det daglige vaktholdet ivaretas av Akershus kommandantskap under avdelingen Forsvarets fellestjenester. Festningen er saluttpliktig og salutterer ved særlige høytidlige anledninger. Forsvarsmuseet, Norges Hjemmefrontmuseum og den integrerte ledelsen av Forsvaret har lokaler på Akershus festning. Etter bombeangrepet på Regjeringskvartalet har også Statsministerens kontor midlertidig tilhold på Akershus festning.
== Dagens festningsområde ==
Festningsområdet utgjør et areal på rundt 170 daa og har en bygningsmasse på til sammen 91 000 m². Det indre festningsområdet er det muromkransede området, med den opprinnelige middelalderborgen og de utenforliggende bastionene. Dette er de områdene som har de best bevarte festningselementene, både når det gjelder fortifikasjonene og bygninger. Dette skyldes omfattende restaureringsarbeider i første halvdel av 1900-tallet. Det ytre festningsområdet er resten av anlegget, med festningsplassen, området rundt Forsvardepartementet og kvartalet i Myntgata. Dette består vesentlig av militær bebyggelse på 1800-tallet og ble oppført etter at festningen hadde gått ut av bruk som operativt militært anlegg og delvis på tomter til tidligere forsvarsverker. Denne bebyggelsen er tilpasset den øvrige bebyggelsen i Kvadraturen. Enkelte strukturer fra før 1814 er bevart rundt Festningsplassen, dels supplert med rekonstruksjoner.
== Historie ==
=== Middelalderen fra 1287 til 1527 ===
I 1287 ble Oslo angivelig angrepet av den opprørske adelsmannen Alv Erlingsson, men den gamle kongsgården kunne ikke forsvare byen effektivt. Behovet for et sterkere forsvarsanlegg ble dermed tydelig.
Man vet ikke sikkert når borgen ble påbegynt, men man antar at det var i 1290-årene under kong Håkon V Magnusson, (som også anla Båhus festning og Vardøhus festning). Første gang Akershus er nevnt i skriftlige kilder er i 1300, i et brev fra kong Håkon til Mariakirken i Oslo. Brevet sier ikke noe om hvor langt byggearbeidene da var kommet. Akershus ble etter flere utbygginger en sterk festning, kanskje en av de sterkeste i Norden. I 1308 motsto borgen for første gang en beleiring. Det var den svenske hertug Erik av Södermanland som beleiret borgen sammen med en rekke norske stormenn, men beleiringen ble etter hvert brutt av en lokal norsk bondehær i slaget ved Oslo 1308. Det nye slottet ble på 1300-tallet ofte omtalt som Akersborg, siste gang denne skriveformen opptrer er i 1377.I 1330-årene gjorde mange norske stormenn opprør mot kongefellesskapet med Sverige og tok blant annet kontroll over Akershus i perioder. Svartedauden fikk ingen umiddelbar virkning for Akershus festning. I 1360- og 1370-årene bodde Håkon VI på Akershus, og han beordret store byggearbeider på festningen.
Først i 1449–1450 ble Akershus beleiret igjen, denne gangen av den svenske kongen Karl Knutsson Bonde, men han måtte heve beleiringen etter en tid. Borgen ble ikke beleiret igjen før i 1502, da den norske adelsmannen Knut Alvsson reiste en hær fra grensestrøkene mot Sverige, inntok Akershus (og Tunsberghus) og avsatte den danske høvedsmannen Peder Griis. Samme år beleiret skotske leiesoldater i den danske kongens tjeneste Akershus. Denne beleiringen mislyktes, men etter å ha utskrevet hver tredje mann på Sørøstlandet forsøkte kongen å gjenvinne kontrollen over Akershus. På vei til fredsforhandlinger ble Knut drept av kongens menn, og på denne måten gjenvant kongen kontrollen over Akershus.
Borgen ble på nytt beleiret i 1523, denne gangen av svenske soldater. Under dekke av grevefeiden i Danmark forsøkte Gustav Vasa å sikre seg kontrollen over Norge. For å nekte fienden husvære brente Oslos befolkning sine hus og de svenske soldatene måtte kort tid etter vende hjem med uforrettet sak.
=== Renessanseslott 1527 til 1653 ===
I 1527 slo lynet ned og forårsaket store skader på borgen, spesielt det indre borgområdet. Det var en svak borg som skulle motstå den avsatte kong Christian IIs beleiring fra 1531 til 1532. Store deler av mannskapet var ute på annen tjeneste, og bare 20-30 mann var tilbake i borgen da beleiringen startet. Dette visste imidlertid ikke den tallmessig overlegne Christian II da han inngikk våpenhvile med borgens høvedsmann Mogens Gyldenstjerne. I mars året etter ble beleiringen hevet av styrker fra Danmark og Lübeck. Etter denne beleiringen ble borgen utbedret og forsterket.
Om kvelden søndag 21. januar 1532 angrep Gyldenstjerne med sine soldater Hovedøya kloster, tok abbeden til fange og plyndret klosteret før de satte fyr på bygningene. Klosterets leilendingsbønder ble leilendinger under lensherren på Akershus slott og stein fra klosterruinene ble brukt til byggematerialer på Akershus festning under utbedringene og forsterkningene etter Christian IIs beleiring.
Under den nordiske syvårskrigen ble borgen igjen beleiret, denne gang i 1567 av svenske styrker, men lensherren Christen Munk hadde brent ned byen slik at de svenske troppene ble stående uten forsyninger og muligheter til å befeste seg, og måtte trekke seg tilbake.
Det var først med den dyktige, energiske og norgesorienterte Christian IV (født 1577, konge 1588–1648) at byggeaktiviteten for alvor ble satt i gang igjen. Kongens politikk baserte seg på en sterk militærmakt, og i 1593 begynte han en omfattende utbygging for å holde følge med den militærtekniske utviklingen, særlig av kanonenes ildkraft. Byggingen ble dels finansiert med en årelang ekstraskatt på Østlandet og i Agder, og dels ved pliktarbeid, også for kvinner som særlig ble satt til å bære teglstein. I 1604 sto første byggetrinn ferdig, med borgen omgitt av nye befestninger (Øvrevoll) bygget etter det italienske bastionsystem med steinkledde jordvoller. Videre utbygging foregikk i årene 1616–46.
Utbedring kunne nok trenges. Regnskapet for Akershus slott for 1593/94 oppgir: «Gitt for to små trau å bruke på fruerstuen når det regner: 6 skilling.» Og da gjaldt Akershus som Norges fineste bolig.Men det var særlig den radikale ombyggingen av den gamle middelalderborgen til et renessanseslott som ga borgen den nye silhuetten vi kjenner i dag. Restene av det gamle hovedtårnet Vågehals ble revet, og trappetårnene Blåtårn og Romerikstårnet ble reist. Bygningene rundt borggården ble gjort sammenhengende ved ombygginger og tilbygg. Det gamle kruttkammeret under slottskirken ble ominnredet til fire fangehull, hvorav to fortsatt eksisterer. Kongens og stattholderens rom ble utbedret og rikt innredet. Den nye borgen og slottet framsto i sin samtid som en by i byen.
Christian IV ønsket å knytte byen (som fortsatt hadde samme plassering som den gamle middelalderbyen) og borgen nærmere sammen. Da Oslo brant i 1624 beordret han at byen skulle gjenreises inntil festningsmurene. Den nye byen fikk navnet Christiania og ble en festningsby omgitt av voller, med Akershus festning som citadell.
=== Festning 1653 til 1820-årene ===
Ved freden i Brömsebro etter Hannibalfeiden i 1643–1645 måtte Danmark-Norge avstå de gamle norske landskapene Jemtland og Herjedalen, og etter krigene 1657–1660 også Båhuslen. Disse tapene og grenseendringene gjorde Akershus festning enda viktigere som nasjonal befestning. Festningen ble derfor videre utbygget under ledelse av nederlenderen Isaac van Geelkerck.
Som tidligere ble festningen fortsatt brukt som sted for kongehyllinger, stendermøter og leilighetsvis som kongebolig, i tillegg til å ivareta militære funksjoner. Men etter hvert ble de representative oppgavene mindre viktige, særlig etter at Norge mistet de fleste av sine egne riksinstitusjoner ved innføringen av eneveldet i 1660. Utover på 1600- og 1700-tallet ble de representative bygningene stadig mer umoderne og vedlikeholdet ble forsømt. Festningens preg av å være utelukkende en militær installasjon ble tydeligere. Det eneste sivile innslaget gjennom 1700-årene var Overhoffretten. De militære anleggene ble opprustet mot slutten av 1600-tallet og fram mot 1750, da de ytre forsvarsverkene ble forsterket. Etter en bybrann i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt, mens Akershus til gjengjeld ble utvidet på bekostning av bybebyggelsen. Store og mektige steinkledde voller med fremskytende bastioner gikk rundt hele festningen som opptok et nesten like stort areal som hele byen Christiania.
8. mars 1716 ble det utvidete anlegget angrepet for første gang. Den svenske kong Karl XII angrep overraskende med 10 000 mann. Kommandanten, oberst Jørgen Christopher von Klenow, samlet 3 000 forsvarere og holdt ut en langvarig beleiring før svenskene til slutt måtte trekke seg tilbake. At beleiringen av Akershus festning ikke førte til overtakelse av den, bidro til at Karl XIIs første felttog i Norge ble ansett som mislykket.
Fortifikasjonen (festningen) var umoderne rundt 1750, og fra denne tiden hadde ikke anlegget lenger noen særlig militær betydning. Etter unionsinngåelsen med Sverige i 1814 ble den deaktivert som festning og deler av de ytre murene revet.
=== Slaveri og nedbygging fra 1820-årene til 1900 ===
Den nye hovedstaden fikk nye byggebehov, og festningen fikk en annen funksjon etter 1814. Som følge av at den militære verdien var borte, forfalt anlegget. De ytre delene ble frigitt til byggetomter for offentlige og private formål, blant annet til nybygg for Børsen, Christiania Theater, Norges Bank og St. Johanneslogen St. Olaus til den hvide Leopard. Festningens voller og omgivelser ble tatt i bruk av byens borgere som rekreasjonsområde for promenader og rusleturer, og Akershusstranden ble et populært sted for bading og fiske om sommeren og for skøyteløp om vinteren. Bygningene på Øvre festning ble brukt til mange formål, blant annet som lager. Riksarkivet holdt til der inntil 1866, med Henrik Wergeland som første sjef.
==== Slaveriet ====
En stor del av festningen ble brukt til fengsel, omtalt som Slaveriet. Den tids kriminalomsorg var en blanding av oppbevaring – for å beskytte samfunnet – og «moralsk oppbyggelse» gjennom hardt arbeid. I stedet for å henrette kriminelle, ble de satt i tvangsarbeid. Slavene kunne settes til alle slags offentlige arbeider eller leies ut til private. Blant de innsatte var kjente størrelser som utbryterkongen Gjest Baardsen og mestertyven Ole Høiland.
Etter det læstadianske samiske opprøret i Kautokeino i 1852 havnet alle menn unntatt lederne Aslak Hætta og Mons Somby (som ble halshugget i Alta) på Akershus - kvinnene ble satt på Tukthuset i Trondheim. Både blant kvinnene og mennene døde flere i fangenskap. Blant de som døde i fangenskap var Peder Olsen Kautokeino, Ellen Jacobsdatter Hætta, Aslak Pedersen Rist og Henrik Aslaksen Skum. Blant de overlevende var Lars Hætta (18 år ved fengsling) som ble gitt anledning under oppholdet til å skrive den første oversettelsen av Bibelen til nordsamisk.
==== Nedbygging ====
Utover på 1800-tallet ble det reist flere militære bygninger i områdene ved Kontraskjæret og Festningsplassen blant annet Høymagasin, Ridehus, Kommandantbolig, militære depoter og kaserner, gymnastikksal, verksteder og kontorbygninger for Forsvarsdepartementet og andre formål. De viktigste arkitektene i denne perioden var de innvandrede tyske kompanjongene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno.
Som følge av det økende forfallet og byens behov for nye tomter, ble ønsket om å rive anlegget stadig tydeligere uttalt. Maleren og forfatteren Christian Krohg var blant rivningstalsmennene. Men mot slutten av 1800-tallet våknet forståelsen for Akershus som historisk minnesmerke og motkrefter mot forfall og rivning ble omsider mobilisert.
=== Restaurering og nybygging fra 1900 til i dag ===
Restaureringsarbeidene ble omfattende og varte fra århundreskiftet og helt fram til 1960. Med bakgrunn i historiske undersøkelser av professor Gustav Storm fremla arkitekt Peter Blix i 1896 det første utkastet. Dette utløste en bevilgning fra Stortinget i 1897. Debatten gikk høyt, både om prinsipper for restaureringen (hvilke tidsepoker man skulle ta vare på og hvordan), og om hvor mye areal det restaurerte anlegget skulle legge beslag på. Blant dem som fikk gjennomslag i den faglige diskusjonen var ikke overraskende kunsthistorikeren og den senere riksantikvar Harry Fett, som mente at alle tidsaldres bidrag fortjente å bli vurdert med tanke på vern, ikke bare de eldste delene fra middelalderen.
De første årene måtte restaureringen konsentrere seg om å rette opp grunnleggende skader i murer, kjellere, gulv og takkonstruksjoner, med andre ord arbeider som ikke var så synlige for befolkningen. Her spilte arkitekt Holger Sinding-Larsen en sentral rolle fra 1905 til 1925. I 1929 overtok Arnstein Arneberg oppdraget som utførende restaureringsarkitekt, i samarbeid med bl.a. arkitekt Gerhard Fischer. Store fornyelser og vedlikeholdsarbeider fortsatte fram til sluttførelsen i 1960, bare avbrutt av krigsårene 1940–1945. Fra 1960 ble det faglige ansvaret overtatt av anleggets konservator, Stephan Tschudi-Madsen.
En større restaurering sommeren 2010 har avdekket at den tidligere restaureringen, blant annet bruk av sement og fjerningen av den tidligere hvite kalkpussen som tidligere dekket slottet, har ført til en sterkere nedbryting av slottets vegger. Dette har medført at det vurderes om veggene igjen skal kalkes eller slemmes. Under restaureringen har en blant annet funnet at slottet tidligere også har hatt okerfarget kalkslemming.
=== Statens representasjonsted ===
Den første som i nyere tid brukte Akershus som ramme om offisielle statlige begivenheter, var Vidkun Quisling. 1. februar 1942 lot han seg utrope til «ministerpresident» ved «Statsakten» på Akershus. Han ble henrettet på festningen 24. oktober 1945, etter å vært holdt som fange der siden mai samme år.
Etter krigen ble Akershus innviet til festlokale i forbindelse med feiringen av kong Haakon VIIs 75-årsdag i 1947. I kjelleren under sørfløyen ble Det kongelige gravkapell innredet, og her er dronning Maud, kronprinsesse Märtha og kongene Haakon VII og Olav V bisatt. Det meste av restaureringsarbeidet ble avsluttet i 1962, mens Olavshallen i nordfløyen først ble fullført i 1976.
Anlegget har etter restaureringen vært regjeringens fremste representasjonsted, hvor større jubileer blir markert og offisielle middager avholdt ved statsbesøk og andre viktige begivenheter.
Parallelt med restaureringen og bruken som representasjonsted har det vært et kontinuerlig militært nærvær på Akershus festning gjennom hele 1900-tallet, i forlengelsen av en tradisjon helt tilbake til middelalderen. Anlegget har huset militære kontorer, skolevirksomhet, lagre, verksteder og lignende.
I området mot Festningskaia og Bjørvika ble det i juni 2006 ferdigstilt et nybygg som føyer sammen en del av den eksisterende bygningsmassen fra slutten av 1800-tallet. Her ble Forsvarsdepartementet og den nye integrerte ledelsen av Forsvaret samlokalisert. De eksisterende bygninger som inngår i komplekset er den såkalte Skolebygningen (bygning 49), Verkstedbygningen (bygning 52) og Artilleriets kontorbygning (bygning 53).
Det ble av Stortinget forutsatt at de gamle bygningene skulle rehabiliteres og delvis tilbakeføres til opprinnelig tilstand. Behandlingen av interiører og fasader skulle følge antikvariske prinsipper. Artilleriets kontorbygning ble rehabilitert utvendig og utgjør inngangen til Ledelsesbygget. Samlet ga dette 560 nye kontorarbeidsplasser innen festningsområdet.
=== Retterstedet ===
Utfyllende artikkel: Retterstedet på Akershus festningPå eksekusjonsplassen på Akershus ble 42 nordmenn henrettet av den tyske okkupasjonsmakten 9. og 10. februar og 17. mars 1945. De første ti ble henrettet 9. februar som represalier etter drapet på politisjef Karl Marthinsen to dager før.
=== Andre verdenskrig ===
Den tyske overgivelsen av Akershus festning til norske tropper i 1945 er foreviget på fotografi. Major Josef Nichterlein var Zahlmeister (intendanturoffiser) og før krigen musiker som turnerte med Albert Schweitzer. Schweitzer spilte orgel mens Nichterlein akkompagnerte på piano, og de to forble venner hele livet. Majoren ble internert i Skien og karakterisert som en fin person som «håpet at ingen trodde han foretok en Hitler-hilsen på bildet». Kaptein Hamel var derimot så aggressiv mot Aftenpostens fotograf Johannes Stage at denne lurte på om han kom til å slippe helskinnet bort. Norske polititropper fra Sverige innfant seg på Akershus 11. mai 1945 med rundt 500 mann, mens den tyske vaktstyrken var på 30 mann i tillegg til 4-500 soldater. Mange av disse stod på Festningsplassen da Milorg ankom. Terje Rollem stilte i nikkers, svært usikker på om tyskerne kom til å overgi festningen. De hadde motsatt seg overtakelsen av landsfengselet der det satt et par dødsdømte polakker. Men Akershus ble overgitt helt som avtalt, selv om det fantes ti tyskere for hver alliert og norsk soldat i Norge i de dager.
=== Hjemmefrontmuseet ===
Norges Hjemmefrontmuseum dekker historien om okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig, med fokus på Hjemmefrontens virksomhet og vilkår. Museet holder til i bygningen «Det dobbelte batteri og bindingsverkshus» fra 1600- og 1700-tallet.
== Bygningshistorikk ==
På bakgrunn av den restaureringsfilosofi som vant fram, kan man i dagens anlegg lese de ulike historiske epokene slik Harry Fett uttrykket i debatten: «Bygningenes forskjellige dele har jo ogsaa havt aarhundreder til at vænne sig til hverandre. Akershus har smeltet sammen til et hele, det er udtryk for generationers historie ...».Også i bygningshistorikken kommer de anleggets hovedfaser fram: Håkon Magnussons middelalderborg, Christian IVs renessanseslott, festning opp mot vår tid og til slutt restaurering og administrative funksjoner. Både selve slottet og i alt 50 bygninger er fredet både interiør- og eksteriørmessig. I tillegg er elleve bygninger erklært verneverdige eksteriørmessig, mens syv bygninger uten spesiell verneverdi (relativt nye støttefunksjoner) omfattes av de generelle vernebestemmelsene for kulturmiljøet.
Nedenfor følger en omtale av enkelte av bygningene:
=== Middelalderborg ===
Preget av middelalderborg er i dag stort sett borte, men store deler av det indre festningsområdet stammer fra denne tiden og er stein- og teglkonstruksjoner som foruten en del forbindelsesmurer inkluderer:
Jomfrutårnet var den befestede, ytre porten og hvor slisse for fallgitter og rester av vindebroen fortsatt eksisterer.
Våghalsen var borgens dominerende sentraltårn. Revet, men markeringer i grunnen i borggården etter fundamentet.
Kanniktårnet (fra senmiddelalderen kalt Knutstårnet etter Knut Alvsson) var et flankeringstårn mot nord. Tårnet var plassert til høyre for angriperen etter det åpne skjolds prinsipp. Dagens tårn er delvis gjenreist på de gamle murene.
Nordfløyen var hovedbygningen med offisielle rom som hall og kongefamiliens private værelser.
Sørfløyen med kirke fra senmiddelalderen.
Romeriksfløyen huset støttefunksjoner som kjøkken etc.Etter et lynnedslag og en omfattende brann i 1527 ble store deler av anlegget nord for Våghalsen sterkt skadet, men motstod allikevel Christian IIs beleiring tre år etter.
Den svenske beleiringen i 1567 viste imidlertid at den militærteknologiske utvikling var i ferd med å løpe fra den gamle borgkonstruksjonen som i stor grad bygget på prinsippet å befinne seg høyere enn en angriper. Særlig artilleriets utvikling krevde andre konstruksjoner som hindret en angriper å nærme seg anlegget.
=== Renessanseslott ===
Den tiltaksrike Christian IV grep fatt i de store utviklingsbehovene og gav det indre festningsområdet mye av dagens utseende. Også nå ble det benyttet kalkstein og teglstein, ikke minst i videreutviklingen av bygningene fra middelalderborgen. Særlig ved at man blant annet rev både Våghalsen og det noe mindre forsvarstårnet Fuglesang ble hele slottet mer åpent og lysere. Videre ble hele festningsområdet sterkt utvidet, ved at militærteknologien krevet bastioner og voller. Her ble det såkalte italienske bastionssystem med steinkledde jordvoller bygget i årene 1593–1604 og 1616–1646 på det øvre festningsanlegget.
Blant de bygninger som ble tilført anlegget i den kommende perioden var:
Munktårnet (etter lensherre og stattholder Christen Munk) ble oppført i 1559 som kombinert kruttårn og porttårn, til erstatning for det tidligere porttårnet Jomfrutårnet.
Blåtårnet (i tegl) i borggården fra 1623 som ble et trappehus for Sørfløyen og som kirketårn. Tårnhetten er tekket i bly.
Romeriksfløyen fikk en ekstra etasje i 1633 til blant annet kontorer til stattholderen. Tårnbygningen Romerikstårnet kom samtidig.
Sørfløyen ble restaurert utover på 1600-tallet og fikk da flere representasjonsrom i stedet for den gamle hallen i Nordfløyen. Flere av rommene i Sørfløyen fikk gulvfliser, utskårede paneler, kaminer med ornamentikk, og takhimlinger med stukkatur. Rommene, blant annet dagens Christian IVs sal, fikk nye møbler, malerier og veggtepper.
Slottskirken i Sørfløyen ble ominnredet først i 1620-årene av Christian IV, og senere i årene 1738–1742. Kong Christian VI ga altertavlen som er tegnet av generalbyggmester E. D. Haüsser.
Festningsporten fra 1653 med bro over dagens Kongens gate til dagens ytre festningsområde.
Skarpenords kruttårn fra 1657, også kalt Store kruttårn, oppført i bruddsteinsmur og tegl i tre etasjer og valmet tak.
=== Festning mot vår tid ===
Tidlig på 1800-tallet ble det bestemt at nedre festningsområde ikke skulle ha noen operativ militær verdi, med ble bebygget med støttebygninger, som:
Det dobbelte batteri fra ca. 1692 i en halvbastion med panelt bindingsverk (som kunne fjernes i krigstid) med kanonstillinger og kasematt. Senere bygget om til dagens utseende, med tegl og åpent bindingsverk.
Hovedvakten fra 1724 på nedre festningsområde. Dagens utseende er fra 1855.
Brakker fra 1747 på nedre festningsområde.
Corps de Garde fra 1751, vaktstue i barokk stil, pusset mur.
Artilleribygningen eller Det lange, røde hus i tegl og åpent bindingsverk fra 1774 på det nedre festningsområdet (i dag informasjonssenter).
Depotbygningen fra 1774.
Gamle kommandantbolig fra 1780, i vertikalt panelt tømmer.
Gamle ridehus eller Det kgl. ridehus fra 1828 mot Kontraskjæret. Arkitekt M. Arentz i pusset tegl i empirestil.
Armeens depot fra 1832 mot Kirkegata.
Sortieporten i murt stein fra 1834, mot Kontraskjæret.
Laboratoriekjøkkenet fra 1836.
Generalintendanturens kontorbygning.
Kommandantboligen fra 1844, senere kalt General Glads bolig. Tegnet av J.H. Nebelong. Borgaktig oppført i pusset tegl med hjørnetårn.
Vindebroen over dagens Kongens gate.
Skolebygningen fra 1858 (i dag Forsvarets integrerte ledelse).
Arsenalet fra årene 1859–1866, arkitekter er H.E. Schirmer og W. von Hanno.
Gymnastikksalen fra 1861, arkitekter er H.E. Schirmer og W. von Hanno (i dag Forsvarsmuseet).
Halmlageret fra 1861.
Verkstedsbygningen fra 1861, arkitekter er H.E. Schirmer og W. von Hanno (i dag Forsvarets integrerte ledelse).
Div staller, kaserner og andre støttebygg fra 1890-årene.
Artilleriets kontorbygning fra 1891 (i dag Forsvarets integrerte ledelse).
Materialskur fra 1897.
Nye ridehus fra 1900 på ytre festningsområde.
Ridehuset på Kontraskjæret fra 1900.
=== Nyere tilføyelser ===
Festningsbroen over Kongensgate, ny fra 1921.
Tyskerbrakken fra 1940.
Tilbygg til Oslo Militære Samfunn fra 1940.
Det kongelige mausoleum fra 1948 mellom Jomfrutårnet og Slottskirken i Sørfløyen.
Tilbygg Ingeniørstallen fra 1949.
Garasje fra 1970.
Hovedportens vakt fra 1989.
Bygg for Forsvarets integrerte ledelse fra 2006.
== Bygningsmateriale ==
Anlegget er i sin helhet utført i stein fra lokale steinbrudd i tillegg til at det ble brutt kalkstein fra klosteret på Hovedøya. Mørtel til muring er produsert ved kalkindustri i Bærum. Bygging og utbedring av anlegget har i det hele tatt medført betydelig industrivirksomhet som har gitt mange arbeidsplasser.Den eldste delen av festningen består av ortocerkalk, mens ved utbedringsarbeider er det også brukt mange andre lokale bergarter og tegl i de indre festningsdeler.
== Kommandanter ==
=== Høvedsmenn (utdrag) ===
1497–1498 Knut Alvsson
1499–1502 Peder Griis
1527–1533 Mogens Gyldenstjerne
1556–1572 Christen MunkFra 1572 var stattholderen også øverstkommanderende på Akershus festning
=== Militære kommandanter ===
Årstall angir utnevnelsesår.
1629 Ove Gjedde
-
1654 Georg Reichwein
1658 Jørgen Jensen Bjelke
1662 Hans Jacob Schort
1670 Michael Opitz
1676 Frants Eberhard von Speckhan
1679 Ejler Jensen Visborg
1680 Hans Brostrup Schort
1687 Anthony Coucheron
1689 Nikolai de Seue
1706 Hans Frederik Leegel
1708 Ernst Bugislav Waldau
1709 Johan Frederik Münnich
1711 Nikolaj Sibbern
1712 Jørgen Christopher von Klenow
1719 Georg von Bertouch
1740 Johan Frederik Leben
1744 Jonas Bjørnsen
1760 Frans Grabow
1772 Christopher Frederik Ingenhaeff
1774 (fung.) Hans Jacob Henning Hesselberg
1806 Friedrich Gotchalk Maximilian von Haxthausen
1814 Jacob Frederik Schilling
1819 Ferdinand Carl Maria Wedel Jarlsberg
1833 -
1836 Johan Bernt Krohg
1854 Christian Glad
1862 Hans Kirkegaard Fleischer
1868 Harald Nicolay Storm Wergeland
1887 Peter Sofus Marius Elias Beichmann
1895 Johan Georg Hansteen Mellbye
1915 (fung.) Karl Sigwald Johannes Bull
1917 August Geelmuyden Spørck
1919 Karl Sigwald Johannes Bull
1928 Ivar Aavatsmark
1932 -
1936 Jacob Hvinden Haug
1945 Johan Beichmann
1954 Leif Sunde
1962 Ørnulf Dahl
1968 Christian Roy KaldagerListe etter Stephan Tschudi-Madsen (1999). Akershus: vårt riksklenodium 700 år. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223559.
== Personer henrettet ved Akershus festning etter krigen ==
Personer som ble henretter for forbrytelser de hadde begått i forbindelse med den tyske okkupasjonen av Norge.
Olav Aspheim
Richard Bruns
Einar Dønnum
Siegfried Wolfgang Fehmer
Albert Viljam Hagelin
Reidar Haaland
Karl-Hans Hermann Klinge
Vidkun Quisling
Rudolf Theodor Adolf Schubert
Ragnar Skancke
August Stuckmann
Arne Braa Saatvedt
Ole Wehus
== Kulturminne ==
Akershus slott og festning er et kulturminne og har nummer 86131 i Riksantikvarens kulturminnebase. Restene av middelalderborgen med renessanseslottet har gjennom sin alder vært fredet direkte gjennom kulturminneloven. Hele festningen med ytre anlegg ble fredet av Riksantikvaren 17. desember 2014 som det siste arrangement i Grunnlovsjubileet 2014.Anlegget forvaltes av Forsvarsbygg.
== Se også ==
Stiftelsen Akershus festning for Kunst og Kultur
Liste over fengsler og fangeleirer i Norge under andre verdenskrig
== Galleri ==
== Litteraturliste ==
50 år for Akershus 1951-2001 : Akershus slotts venners jubileumsskrift : med akershusbibliografi 1300-2001 / Stephan Tschudi-Madsen (red.). A&B, 2001 ISBN 82-7694-091-9
*Johan Ellefsen: St Hallvard 2/2005 s 37ff. Offiserene som overleverte Akershus festning.
Forsvarets Bygningstjeneste, Eiendomsavdelingen. Landsverneplan for Forsvaret, Katalog Østlandet. 2000. ISBN 82-7972-004-9
Guide til Akershus festning. Oslo, Forsvarets bygningstjeneste, 1999. 100 sider. ISBN 82-7972-002-2. Inneholder gode kart over festningsområdet og omtale av de enkelte festningsverk og bygninger.
Ingulstad, Frid. Fra kongshall til fangehull : livet på Akershus slott. Gyldendal, 1995. (For barn og ungdom) ISBN 82-05-22771-3
Oslo bys historie, Cappelen, 1991. ISBN 82-02-09146-2
Rasch-Engh, Rolf. Akershus : borg, festning og beleiringer : livet på Akershus. Snarøya, 2001. ISBN 82-995878-0-8
Schulerud, Mentz. Akershus i dikterens speil. Aventura, 1991. ISBN 82-588-0808-7
Stangeland, Gro og Valebrokk, Eva: Norges bedste Værn og Fæste, Wigestrand, 2001 ISBN 82-91370-35-4
Tschudi-Madsen, Stephan. Akershus: vårt riksklenodium 700 år. Oslo: Aschehoug. s. 99. ISBN 8203223559.
Ustvedt, Yngvar. Slavene på Akershus : historien om vårt strengeste fengsel. Cappelen, 1999. ISBN 82-02-18464-9
Magnussen, Kjeld. «Middelalderborgen Akershus» I: Årbok / Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring (2002)
Akershus slotts venner. Årsskrift. Utgitt 1965-
Byminner, tidsskrift fra Oslo Bymuseum. Temanr 2, 1999. innhold
Isaksen, Trond Norén: Nidarosdomen eller Akershus? Dronning Mauds død og spørsmålet om kongehusets gravplass. I Byminner nr.3-2012, s.12-27
Welle-Strand, Erling (1916-2013) (1974). Museums in Norway. ISBN 8271770039.
Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. 1995. s. 16. ISBN 8202141389.
== Referanser og fotnoter ==
== Eksterne lenker ==
(en) Akershus Fortress – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Forsvarsbygg om Akershus festning Arkivert 10. mai 2012 hos Wayback Machine.
Akershus festning hos VisitOslo
Akershus Slotts Venner
«Akershus slott og festning». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
«Akershus slott og festning». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Akershus slott og festning (ofte bare Akershus festning) er en av de mest betydningsfulle festningene i norgeshistorien. Den ble opprinnelig bygget på slutten av 1200-tallet som en middelaldersk kongeborg med sete for kongens representanter, strategisk beliggende på Akersneset i Oslo. | 5,721 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vidkun_Quisling | 2023-02-04 | Vidkun Quisling | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig', 'Kategori:Dødsfall 24. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Eponymer', 'Kategori:Familien Quisling', 'Kategori:Fedrelandslaget', 'Kategori:Fødsler 18. juli', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Henrettede nordmenn', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NS-statsråder', 'Kategori:Nordmenn dømt for tyveri', 'Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen', 'Kategori:Nordmenn henrettet ved skyting', 'Kategori:Norske forsvarsministre', 'Kategori:Norske offiserer', 'Kategori:Norske partiledere', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Personer fra Fyresdal kommune', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sp-statsråder', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (uttales IPA: /ˈkʋɪʃlɪŋ/; født 18. juli 1887 i Fyresdal i Telemark, død 24. oktober 1945 i Oslo) var en norsk offiser, diplomat og politiker. Han ledet under den tyske okkupasjonen av Norge en tyskstøttet regjering og ble etter frigjøringen i 1945 henrettet for landssvik.
Quisling ble først kjent som nødhjelpsarbeider i Sovjetunionen og nær medarbeider av Fridtjof Nansen, og var Norges forsvarsminister i to Bondepartiet-regjeringer fra 1931 til 1933 (men han var aldri medlem av Bondepartiet). I 1933 stiftet Quisling fascistpartiet Nasjonal Samling (NS), som i 1930-årene hadde begrenset oppslutning. Etter Tysklands invasjon av Norge i 1940 forsøkte Quisling, som den første i verden, å begå statskupp over radio, men kuppforsøket mislyktes ettersom tyskerne ikke var interessert i å støtte hans regjering. Vinteren 1942 kom han tilbake som sjef for en tyskstøttet regjering, og med tittelen ministerpresident ledet han sammen med den sivile administratoren for den tyske okkupasjonsmakten den norske statsadministrasjonen resten av krigen.
| Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (uttales IPA: /ˈkʋɪʃlɪŋ/; født 18. juli 1887 i Fyresdal i Telemark, død 24. oktober 1945 i Oslo) var en norsk offiser, diplomat og politiker. Han ledet under den tyske okkupasjonen av Norge en tyskstøttet regjering og ble etter frigjøringen i 1945 henrettet for landssvik.
Quisling ble først kjent som nødhjelpsarbeider i Sovjetunionen og nær medarbeider av Fridtjof Nansen, og var Norges forsvarsminister i to Bondepartiet-regjeringer fra 1931 til 1933 (men han var aldri medlem av Bondepartiet). I 1933 stiftet Quisling fascistpartiet Nasjonal Samling (NS), som i 1930-årene hadde begrenset oppslutning. Etter Tysklands invasjon av Norge i 1940 forsøkte Quisling, som den første i verden, å begå statskupp over radio, men kuppforsøket mislyktes ettersom tyskerne ikke var interessert i å støtte hans regjering. Vinteren 1942 kom han tilbake som sjef for en tyskstøttet regjering, og med tittelen ministerpresident ledet han sammen med den sivile administratoren for den tyske okkupasjonsmakten den norske statsadministrasjonen resten av krigen.
== Familie og oppvekst ==
Han ble døpt 28. august 1887 som Vidkun Abraham Lauritz Qvisling, sønn av Jon Lauritz Qvisling og Anna Karoline (født Bang). Han hadde tre søsken: Jørgen, Esther og Arne (1898-1991), henholdsvis ett, seks og elleve år yngre.
Faren Jon var som ung medlem av Gustav Adolph Lammers' vekkelsesbevegelse. Den forsiktige og konservative Jon fant likevel noe tiltalende i den karismatiske Lammers. Som praktiserende prest falt Quisling ned på en dogmatisk streng linje, og hørte klart til kirkens konservative og pietistiske fløy. Quisling skrev også teologisk faglitteratur, og utgav blant annet i perioden 1890–1897 en trilogi med systematiserte oversikter over informasjonen om ånder og engler i Bibelen. Arbeidet ble godt mottatt i det norske fagmiljøet.Familien Quisling var stadig på flyttefot, og Jons prestegjerning førte dem fra Fyresdal til Drammen, og senere Gjerpen. Vidkuns første seks skoleår var ved Drammen Latinskole, der han oppnådde prae ceteris til avgangseksamen. Alle Quisling-barna ble presset hardt av foreldrene til å fokusere på skole og læring, og alle fire søsken fikk særdeles som hovedkarakter ved Skien Latinskole. Yngstebroren Arne slo seg ned New York i 1923 etter å ha utdannet seg til ingeniør ved NTH og Sorbonne. Arne ga på 1930-tallet innspill til Nasjonal Samlings økonomisk politikk ved brevveksling fra USA. Arne Quisling fikk en datter som var Annas og Jons eneste barnebarn.
== Studier og tidlig militærkarriere ==
Quisling hadde gode evner innenfor både humanistiske og naturvitenskapelige fag. Etter examen artium i 1905 ble han tatt opp som nummer én på Krigsskolens feltartillerilinje. Etter at den spente stemningen rundt unionsoppløsningen utover sommeren og høsten roet seg, forløp utdanningsløpet temmelig normalt. Quisling hadde også her særdeles gode akademiske resultater. Etter tjeneste som premierløytnant ved feltartilleriet tok han fatt på videreutdanning ved Den militære høyskole. Studiene inneholdt realfag, sammen med fag som militær administrasjon, taktikk og generalstabstjeneste. Quisling fikk her hovedkarakter 1,18, noe som var det beste noensinne oppnådd ved høyskolen. Som beste avgangsstudent fikk han, slik skikken var, audiens hos kong Haakon.Etter utdanningen roterte Quisling mellom forskjellige avdelinger i generalstaben. Han hadde enkelte opphold ute i felten ved avdelingene på Værnes og Gardermoen, men det var i stabstjeneste han likte seg best. Under generalmajor Holtfodts kommando syslet Quisling blant annet med organisering av hærordningen, inspeksjon av miltæravdelinger og koordinering med kartverket, arbeid han senere skulle ha stor nytte av under nødhjelpsarbeidet i Sovjetunionen. Han fikk kapteins grad i 1917.
== De første utenlandsopphold ==
Alle aspiranter i generalstaben skulle fordype seg i et spesielt land, og Quisling hadde i utgangspunktet valgt Kina. Xinhairevolusjonen gjorde imidlertid at det ikke ble aktuelt med et studieopphold i landet, og Quisling skiftet da fokus til Det russiske keiserdømmet. Da revolusjonen kom i 1917, hadde han fem år med russiskstudier bak seg, og hadde dermed gode forutsetninger for å tjenestegjøre i landet. På nyåret 1918 ble stillingen som militærattaché i Petrograd ledig, og i mai var Quisling klar til å begynne i stillingen.Quisling kom til et Russland i kaos, og Norges legasjon var liten og dårlig organisert. Ministeren var ikke på plass i Petrograd, og legasjonssekretær Arild Huitfeldt fungerte som chargé d'affaires. Etter kort tid ble Huitfeldt erstattet av Frederik Prytz. Prytz og Quisling ble svært godt kjent under oppholdet i Russland, og ble venner for livet. Sammen rapporterte de tilbake til Oslo om konsekvensene av oktoberrevolusjonen, og rapportene ble fast lest av kongen og utenriksministeren. I desember var imidlertid situasjonen blitt så usikker i Russland at Prytz og Quisling måtte forlate landet.Tilbake i Kristiania gikk Quisling tilbake til generalstaben, men allerede sommeren 1919 søkte han seg utenlands igjen. 10. september forlot han Norge til fordel for Helsingfors, der han hadde fått stillingen som etterretningsoffiser. I Helsingfors arbeidet han under sendemann Andreas Urbye, som skal ha vært godt fornøyd med Quislings arbeid, på tross av at det neppe var spesielt energisk.
== Nødhjelpsarbeid i Sovjetunionen sammen med Fridtjof Nansen ==
På anbefaling fra minister Urbye begynte Quisling å arbeide for Fridtjof Nansen i 1921. En humanitær katastrofe var under oppbygging i Sovjetunionen, og Quisling fikk permisjon fra arbeidet ved generalstaben for å bli en del av Nansens innerste krets av hjelpearbeidere.I februar 1922 kom Quisling til Kharkiv, der han begynte å samle inn data om forholdene på den ukrainske landsbygda. Det viste seg fort at en tredjedel av landet var rammet av hungersnød, og Quisling besøkte landsbyer der hele befolkningen var døende. Quisling hadde fått en overordnet rolle i Nansenhjelpen, og sammen med Nansen klarte han å gjøre situasjonen i Ukraina kjent i resten av Europa. Private bidrag strømmet inn, og flere hundre tusen mennesker ble reddet fra sultedøden i området under Quislings administrasjon. Både Nansen og Quisling ble svært populære i Ukraina på grunn av arbeidet, og spesielt eksil-ukrainske miljøer var svært takknemlige for at Quisling gjorde katastrofen kjent utenlands.
== Quislings to ekteskap ==
Quisling møtte sin første kone Alexandra Andrejevna Voronin i Ukraina i 1922. Alexandra var såvidt fylt sytten, og var nitten år yngre enn sin mann. Hun fikk utstedt norsk pass og ble med tilbake til Kristiania, der hun ble godt mottatt av Quislings øvrige familie. Det ble samtidig spekulert i Quislings motiver, der mange i Norge antok ekteskapet kun var proforma for å redde henne ut av Sovjetunionen. Dette var også synet til flere i familien, som merket seg at de ikke hadde et vanlig ekteskapelig samliv selv om de bodde sammen i Quislings leilighet i Erling Skjalgssons gate på Frogner.Mens han var gift med Alexandra, traff Quisling en ny ukrainsk kvinne – Maria Vasilijevna Pasetsjnikova. Sommeren 1923 giftet de seg, mens Quislings ekteskap med Alexandra fortsatt var gyldig. Først etter at det nye ekteskapet var inngått, forsøkte Quisling å oppløse ekteskapet med sin første kone, men da det viste seg vanskelig, flyttet begge kvinnene inn med Quisling i Erling Skjalgssons gate. Dette var naturlig nok svært uvanlig i 1920-årene, spesielt for en sosialt konservativ offiser og prestesønn som Vidkun Quisling.Alexandra forlot etter hvert landet, og Quisling fortsatte å leve med Maria som ektefelle. For ettertidens historikere har omstendighetene rundt ekteskapene aldri blitt klare, og det kunne aldri dokumenteres nøyaktig hvor og når Vidkun og Maria Quisling skal ha giftet seg eller om det var noen formell skilsmisse med Alexandra.
== Videre arbeid i utlandet ==
Etter en kort periode ved generalstaben i Oslo begynte Quisling å arbeide for Nansen igjen. Fra slutten av 1923 til sommeren 1925 tilbrakte Quisling mye tid på Balkan, der han arbeidet med å finne løsninger for flyktninger fra Russland, Balkan og Lilleasia. Sommeren 1925 begynte Quisling å arbeide med armenernes situasjon på oppdrag fra Folkeforbundet, og han dro igjen til Sovjetunionen for å undersøke om flyktningene etter folkemordet på armenerne kunne overføres til Armenia.NEP-politikken hadde åpnet for utenlandske investeringer i Sovjetunionen, og i 1926 begynte Quisling å arbeide for Frederik Prytz' selskap The Russo-Norwegian Onega Wood Co. i Moskva. Quisling hadde ingen erfaringer med bedriftsledelse, men fikk ansvar for kontakt med sovjetiske myndigheter. NEP-politikkens opphør gjorde imidlertid at grunnlaget for bedriften opphørte, og på nyåret 1927 begynte avviklingen av virksomheten. Forretningsmannen Jonas Lied oppholdt seg i Russland samtidig med Prytz og Quisling, og Lied nevner Quisling i sin bok om forretningsvirksomheten i Russland. Lied hadde fått med seg Nansen på reisen til Sibir før første verdenskrig. Ifølge Marit Werenskiold pleide ikke Lied omgang med Prytz, men Lied hadde noe kontakt med Quisling om forholdet til Sovjetunionen da Quisling var statsråd i 1930-årene. Hans Fredrik Dahl skriver at Lied og Quisling «kom godt ut av det med hverandre» og de var enige om at bolsjeviklederne var dyktige politikere. Lied var russisk og sovjetisk statsborger, og kjente landet fra sin forretningsvirksomhet og sine reiser.Etter at statsminister Stanley Baldwin brøt formell kontakt med sovjetmyndighetene i mai 1927, trengte Storbritannia en alternativ kanal for å opprettholde en viss kontakt med Moskva. Valget falt på Norge, og Norges sendemann Andreas Urbye ansatte derfor Quisling som legasjonssekretær for å styrke staben. Quisling tok med seg Maria til Moskva og arbeidet i uformell britisk tjeneste frem til 1929, da det britiske arbeiderpartiet vant valget og gjenopptok kontakten med Sovjetunionen.Etter Quislings tid i Moskva ble han beskyldt for ulovlig valutahandel, i det som ble kjent som «rubelskandalen». Kildene er uklare når det gjelder hva konkret Quisling skal ha gjort, og det finnes ikke dokumentasjon for at sovjetiske myndigheter skal ha etterforsket Quisling eller ha utvist ham fra landet. Likevel ble Quisling angrepet i arbeiderpressen i Norge. Det ble antydet at han stod bak storstilt svartebørshandel av utenlandsk valuta i Moskva, og Arbeiderbladets Martin Tranmæl skrev at «det var god grunn for russerne til å utvise Hr. Quisling». Disse ryktene fortsatte også etter at Quisling på 1930-tallet hadde gått inn i politikken.
== Russland og vi ==
Det er ikke mange intelligente øine å oppdage i den grå masse som nu fyller gatene, teatrene og togene i Russland. Fabrikware der Natur. Man behøver ikke være raseforsker for å se forskjell på mennesketypene, for eksempel i Moskva, nu og før revolusjonen. Særlig er det påtagelig hvorledes det asiatiske og orientalske blod er blitt fremherskende
Ved Nansens død våren 1930 debuterte Quisling som politisk skribent med artikkelen «Politiske tanker ved Fridtjof Nansen død. Av kaptein Vidkun Quisling», og her beskrev han blant annet sine tanker om oktobrerrevolusjonen og marxismen. Teksten ble såpass populær at Tidens Tegn-redaktør Rolf Thommessen bad Quisling skrive mer, og utover sommeren og høsten jobbet han med et bokmanuskript.Ved siden av en tradisjonell bokutgivelse på Jacob Dybwads forlag ble teksten publisert som en artikkelserie i tretten deler i Tidens Tegn. 15. september stod første del av Russland og vi på trykk, og Thommessen gav hver eneste artikkel førstesiden. Bokversjonen var klar like før jul, med Quislings egne fotografier som illustrasjoner.Russland og vi hadde stort fokus på rasens plass i historien og politikken. Quisling-biograf og historiker Hans Fredrik Dahl beskriver teksten som «et gjennomgående og sammenhengende resonnement for rasen som den ordnende faktor i samfunnslivet», der Quisling ser på den russiske revolusjon som en «raseoppstand, der lavere – vesentlig orientalske – mennesketyper har reist seg og fordrevet de høyere, på samme måte som det lavere rasestoffet gjorde kort prosess mot det høyere under den store franske revolusjon hundre år før.»Quisling anså marxismen som den viktigste hindringen for Norges nasjonale gjenreisning, og bolsjevikene blir omtalt som «en sammensvergelse mot den nordisk inspirerte europeiske sivilisasjon». Quisling så i boken faktisk til Storbritannia som motkraften til bolsjevismen, og la mindre vekt på Tyskland. Dette gjorde at Quisling måtte omarbeide teksten en del da den ble nyutgitt – denne gangen også på tysk – under krigen, og ved siden av å tone ned det pro-britiske preget la han også inn en del antisemittiske formuleringer.
== «Nordisk Folkereisning» ==
Utover 1930 møttes en gruppe mennesker rundt Quisling og Frederik Prytz, ofte i Prytz' leilighet i Hafrsfjordgaten 7. Med i denne kretsen var blant annet Herman Harris Aall, Ragnvald Hvoslef, Adolf Munthe og Halvor Hansson, og det ble stadig diskutert å danne en ny politisk organisasjon. Organisasjonen Nordisk Folkereisning (NF) ble formelt stiftet 17. mars 1931, og ordstyrer Prytz uttalte store ord på stiftelsesmøtet på Håndverkeren:
Hva vi nu har tatt fatt på er, så vidt jeg vet, det første forsøk som har vært gjort her i Norden på å bygge opp en politisk doktrine bevisst avledet av vårt folks rasemessige egenart. Da vårt folk som en del av den store nordiske folkefamilie i så henseende ikke står alene, har vi kanskje lagt grunnen til en bevegelse som kan få store og uanede følger.
Prytz skulle vise seg i å få rett i at bevegelsen han og Quisling dannet, kom til å få store og uanede følger, da den i mai 1933 kom til å danne kjernen i partiet Nasjonal Samling. Foreløpig var imidlertid Nordisk Folkereisning en lukket forsamling, der det typiske medlem hadde borgerlig bakgrunn, og enten var yrkesmilitær eller forretningsmann.
Quisling ble det politiske midtpunktet for organisasjonen, og med utgangspunkt i Nansen-nekrologen hans fikk Nordisk Folkereisning fem ambisiøse hovedpunkter på programmet, der de ønsket å «knuse marxismen, reise rasen, vinne arbeiderne, etablere et riksting og lede utenrikspolitikken i nordisk retning». I programmet gikk Quisling hardt til angrep på det parlamentariske system, som han mente ikke kunne ta seg av «de nasjonale oppgaver». «Marxismen» – her refererte Quisling til Arbeiderpartiet – var hovedproblemet for samholdet i det norske folk, og han skrev at «den bosjevikiske og rabulistiske ånd brer sig i våre byer og bygder, og i bakgrunnen truer en blodig social revolusjon…» Nordisk Folkereisning gikk heller inn for et korporatistisk samfunn etter fascistisk modell, der arbeidere og ledere i forskjellige bransjer skulle gå sammen i «næringsråd», som igjen skulle møtes i et «Riksting». Rikstinget skulle etter hvert sidestilles med Stortinget, noe som ville medføre en åpenbar omveltning av Norges politiske system.Bevegelsen hadde et sterkt autoritært preg, og organisasjonens lover gav «føreren» alt ansvar og ubegrenset makt. Quisling krevde uavvikelig troskap og underkastelse fra medlemmene, og alle som ble tilknyttet Nordisk Folkereisning, måtte skriftlig bekrefte at de støttet bevegelsens politiske ideer. Dette var en modell som i store trekk kom til å bli videreført i Nasjonal Samling, som kom til å ha samme organisasjonsstruktur.
== Forsvarsminister 1931–1933 ==
Etter at Mowinckels Venstre-regjering gikk av i mai 1931 etter Lilleborgsaken gikk regjeringsoppdraget til Bondepartiet, på tross av at de var Stortingets minste med kun 25 representanter. Regjeringen fikk en særdeles tøff start, med en rekke problemer arvet fra tidligere regjeringer: statsregnskapet for 1931 viste en alvorlig inntektssvikt, mens budsjettet for 1932–1933 var det laveste hittil i århundret.Quisling hadde som så mange andre statsråder i den nye Kolstad-regjeringen liten politisk eller parlamentarisk erfaring. Det var på anbefaling fra Nationen-redaktør Aadahl at statsminister Peder Kolstad valgte Quisling, som ikke engang var medlem av Bondepartiet. «Russland og vi»-artiklene hadde imidlertid imponert Bondeparti-ledelsen, og Quisling hadde en sterk administrativ bakgrunn fra tiden som diplomat og som Nansen-hjelper.Det ble en stormfull politisk debut for Quisling. Arbeiderbladet angrep ham fra dag én, og omtalte utnevnelsen av forsvarsministeren som «ikke mindre enn en skandale». Nordisk Folkereisning skulle i utgangspunktet være en hemmelig organisasjon, men 28. mai ble organisasjonen kjent i offentligheten da Arbeiderbladet trykket bevegelsens program. Resten av pressen fulgte opp, og Dagbladet omtalte Quisling som «fascist». Avisen satte spørsmålstegn ved hvordan man kunne ta lederen for en slik bevegelse inn i regjeringen. Quisling gikk ut av Nordisk Folkereisning etter press fra Kolstad og andre ledende borgerlige politikere, men så lenge han nektet å kommentere organisasjonen og dens medlemmer offentlig, fortsatte angrepene i media.
=== Menstadslaget og ishavsimperialisme ===
Mesteparten av 1931 var norsk næringsliv lammet av en storkonflikt, og tre uker etter at den nye regjeringen tiltrådte, eskalerte situasjonen i Telemark. I Skien-Porsgrunn-området var stemningen hatsk mellom kommunister og sosialdemokrater, og i juni angrep en kommunistledet demonstrasjon streikebrytere og politi ved Norsk Hydros anlegg på Menstad. «Menstadslaget», som hendelsen ble kjent som, førte til at regjeringen kom sammen for å diskutere om man skulle sette inn hæren for å gjenopprette ro og orden. Under regjeringskonferansene forholdt Quisling seg særdeles passiv, mens statsminister Kolstad og justisminister Lindboe tok den aktive rolle. Regjeringen vedtok å sette inn militære styrker, og forsvarsminister Quisling iverksatte som fagstatsråd tiltakene. På tross av at det var andre i regjeringen som ivret for en militær løsning, var det Quisling som fikk skylden i offentligheten, og spesielt arbeiderpressen var kritisk. «Den halvfjollete forsvarsministeren har gått til alminnelig mobilisering i Telemark», skrev Arbeiderbladet, og det var ikke før Lindboe publiserte sine memoarer i 1959 at offentligheten fikk et noe mer nyansert bilde av hendelsene sommeren 1931.Vanskelighetene fortsatte i regjeringen sommeren 1931. Norske fangstmenn hadde tatt seg til rette på Øst-Grønland, der de i Norges navn hadde okkupert området og døpt det Eirik Raudes Land. Regjeringen tok i første omgang ikke okkupasjonen på alvor, men etter hardt press fra Grønlandslagene ved Gustav Smedal og et hardkjør i Dagbladet besluttet regjeringen å godkjenne anneksjonen. Dette førte til stor strid i Stortinget, og Quisling ble igjen i media utpekt som en pådriver for den harde linje. Quisling forholdt seg imidlertid taus under regjeringsmøtene, og nevner ikke saken i sine private papirer.
=== Pepperoverfallet, Quislings Stortingstale og maktkampen med Hundseid ===
5. februar 1932 var statsråd Quisling igjen på avisenes forsider. «Forsvarsminister Quisling utsatt for et mystisk overfall : Forsøk på spionasje i Forsvarsdepartementet», skrev Aftenposten, mens Arbeiderbladet hadde en litt annen vinkling med overskriften «En røverfilm i Forsvarsdepartementet».Det faktiske hendelsesforløpet var noe uklart, men Quisling hevdet at han var blitt overfalt i et konferanserom i Forsvarsdepartementet. Den ukjente gjerningsmannen skal ha kastet pepper i øynene hans og stukket ham med kniv, før han stakk av med en koffert med ukjent innhold. Quisling dro så hjem til Frogner, og meldte ikke saken til politiet før neste dag.«Pepperoverfallet» ble vinterens store sak i pressen, og avisene hadde svært ulikt syn på episoden. Arbeiderpressen var kritisk og mente hele overfallet var iscenesatt av forsvarsministeren selv, mens Tidens Tegn og Nationen aktivt forsvarte Quisling. Debatten førte til at politiet offentliggjorde en mengde rapporter fra etterforskningen, og de tekniske sporene og vurderingene til de medisinsk sakkyndige Francis Harbitz og Peter Nicolay Bull viste seg å støtte Quislings versjon. Spekulasjonene fortsatte imidlertid, og Quisling selv var lite interessert i å kommentere saken, som aldri ble oppklart. Overfallet bidro imidlertid til en ytterlige polarisering rundt Quislings person, og diskusjonene rundt Quislings troverdighet fortsatte i årevis etterpå.
Jeg har her fotografier, gjenpart fra en revisjonsantegnelse, som en agent for den internasjonale kommunistiske ledelse har gjort i Norge. Hvad viser den? Den vises at den revolusjonære bevegelse i vårt land, den finansieres fra utlandet. De har i 1928–29 fått 500 000 kr av en utenlandsk makt. […] [D]et er dem som danner celler i vår hær og flåte, i våre fabrikker og forbereder alt til revolusjon og oprør. Jeg vil advare mot at man undervurderer denne fare. […]Hvad dernest angår Det norske Arbeiderparti, så sier man, det er ikke lenger revolusjonært. Men hvad er forskjellen mellem Det norske Arbeiderparti og Moskva-kommunistene? Det er den samme forskjell som mellom de gresk-katolske og de romersk-katolske. De gresk-katolske anerkjenner ikke paven i Rom, Arbeiderpartiet anerkjenner ikke paven i Moskva. Men de holder på Trotsky, en mann som er for rød selv for Russland. […]
Det kan ikke være vanskelig å forutse, hvor dette fører hen, at hvis det ikke blir en forandring i dette, fører det før eller senere til en katastrofe. […]
I den nødstilstand som vårt land nu er i, da mangfoldige medborgere og vårt hele samfund kjemper en hård kamp, blir det klarere og klarere for hver dag at der må gjøres noe for at ikke det hele skal endre med sammenbrudd. […]
Etter at statsminister Kolstad døde etter lengre tids sykeleie, overtok Jens Hundseid som regjeringssjef. Hundseid ønsket seg egentlig ny forsvarsminister, men etter at Jon Sundby hadde forsvart Quisling, ble han med videre i den nye regjeringen.Trontaledebatten ble spesielt opphetet dette året. Etter at arbeiderpartitoppene Johan Nygaardsvold og Børge Olsen-Hagen hadde vært svært kritisk til forsvarsministeren fra Stortingets talerstol 5. april – blant annet med henvisning til det påståtte pepperoverfallet – fikk Quisling anledning til å slå tilbake to dager senere. Quislings tale var særdeles oppsiktsvekkende, da han hevdet å ha dokumentasjon på at Arbeiderpartiet og kommunistene stod i hemmelig ledtog med sovjetrusserne for å ta over makten i en væpnet revolusjon. Talen ble en politisk bombe. Store deler av den borgerlige opinionen støttet Quisling, og det haglet inn med brev og støtteerklæringer. Industrilederen Thorry Kiær skrev at «første runde gikk i Deres favør», mens forfatteren Johan Bojer skrev at «jeg kan ikke tilbakeholde min begeistring». I de politiske miljøene var imidlertid mottagelsen mer blandet. Både ledelsen i Arbeiderpartiet og i de borgerlige partiene ønsket at den påståtte dokumentasjonen måtte offentliggjøres og granskes av en spesialkomité satt opp av Stortinget. Dessuten var det oppsiktsvekkende at den påståtte revolusjonære virksomheten hadde fått pågå i lang tid uten at myndighetene hadde tatt affære – dette slo kun tilbake på Quisling selv. «Nu har De ødelagt alt for Dem selv», hvisket Mowinckel til Quisling da han gikk ned fra talerstolen.Stortingets spesialkomité satte straks i gang arbeidet med å gå igjennom Quislings dokumentasjon. Dokumentene var i hovedsak fra Forsvarsdepartementet, samlet inn av den militære etterretningstjenesten. Quisling la frem store mengder skriftlig materiale, men dokumentene stod hver for seg svakt, og det var alt i alt svært tynne bevis for Quislings sterke påstander. Avhørene med ledende arbeiderpartipolitikere ledet heller ikke til noe håndfast. Likevel falt komiteens borgerlige flertall i sin konklusjon ned på at forsvarsministeren hadde belegg for sine påstander. Arbeiderpartiets mindretall slaktet imidlertid Quisling og etterretningstjenesten, og krevde at «Generalstabens efterretningsvirksomhet som indrepolitisk spioncentral bringes til ophør». Quisling selv anså komiteens rapport som en seier for eget syn, men i senere taler til Stortinget var han noe mer moderat i sin kritikk av bolsjevismen.Forholdet mellom Quisling og Hundseid var alt annet enn godt. Hundseids forsøk på å skifte ut forsvarsministeren hadde skapt et voldsomt motsetningsforhold, og stats- og forsvarsministeren kom til å danne to motpoler i regjeringen. Dette gjorde at Quisling forfattet en lang rekke notater som han sendte til de andre statsrådene, og disse omfattet både angrep mot statsministeren og Quislings egne tanker og idéer, men førte bare til undring innad i regjeringen. Sannsynligvis forsøkte Quisling å utmanøvrere Hundseid og overta formannsvervet i Bondepartiet selv, og i forbindelse med den såkalte Kullmann-saken gikk Quisling så langt at han 20. november skriftlig bad Hundseid gi opp statsministerposten. På tross av dette åpenbare angrepet lyktes ikke Hundseid med å skyve Quisling ut av regjeringen, noe som tyder på at Quisling hadde en sterk posisjon innad i partiet. Da Hundseid ble gjenvalgt som partiformann 9. mars, var det imidlertid klart at partiet hadde tatt stilling i lederspørsmålet, og 24. mars sendte Quisling et brev til Bondepartiets stortingsgruppe der han erklærte at Hundseid hadde «forkludret partiets politikk» og at han dermed valgte å tre ut av partiet.
== Dannelsen av Nasjonal Samling og valget i 1933 ==
På tampen av 1932 var det begynt å løpe rykter om at Quisling var på vei til å danne et nytt politisk parti. Kullmann-saken og maktkampen med Hundseid hadde gitt Quisling mange støttespillere på høyresiden, selv om de etablerte borgerlige partiene var begynt å ta avstand fra ham. Samtidig hadde Quislings hjelpere Adolf Munthe og Frederik Prytz gått til høyreorienterte organisasjoner som Fedrelandslaget, Norges Samfundshjelp og Samfundsvernet og foreslått et formelt samarbeid. Selv om ledelsen i organisasjonene var lunkne, gikk ryktene fort i politiske kretser.Quisling og hans krets hadde faktisk vurdert å gripe til makt for å danne en såkalt nasjonal riksregjering høsten 1932. Da Mowinckel felte regjeringen Hundseid i februar 1933, hadde imidlertid Quisling bestemt seg for å arbeide innenfor det parlamentariske system for å nå målet om en bred og handlekraftig nasjonal riksregjering. Quislings nærmeste krets – bestående av hans gamle venner Prytz, Munthe og Hvoslef fra Nordisk Folkereisning samt advokatene Johan Bernhard Hjort og Christopher Borchgrevink – mente Quisling hadde støtte blant velgerne, og ønsket primært å fremme Quisling som leder for en borgerlig samlingsbevegelse. De foreslo et samarbeid med Bondepartiet, Fedrelandslaget, Frisinnede Folkeparti og deler av Høyre, men ambisjonene var neppe helt realistiske. Nordisk Folkereisning-kretsen la i løpet av april opp lover for et nytt politisk parti, og Quisling var lenge i forhandlinger med ledende Bondepartipolitikere med tanke på et formelt samarbeid. Quislings absolutte krav om at Hundseid måtte avsettes, gjorde imidlertid at forhandlingene strandet, og i begynnelsen av mai gav Nordisk Folkereisning-miljøet opp å få til et samarbeid.Dannelsen av partiet Nasjonal Samling (NS) skjedde temmelig ustrukturert. Ledelsen i Nordisk Folkereisning satt i daglige møter i perioden åttende til ellevte mai, men man ble ikke enig om noe klart politisk program, hvordan partiet skulle finansieres, eller strategien frem mot stortingsvalget samme høst. Stiftelsesmøtet 13. mai gav heller ikke noe klart svar på veien videre, annet enn at Quisling skulle gå ut i den borgerlige pressen 16. mai og oppfordre til «nasjonal samling». Quisling fremstilte her NS mer som en «bevegelse utenom partiene» enn et selvstendig politisk parti, og gikk igjen ut og inviterte de etablerte borgerlige partiene til samarbeid. Dette ble imidlertid lunkent mottatt av de andre partiene, og 28. juni ble Nasjonal Samling formelt registrert som parti.Det var flere punkter som skilte Nasjonal Samling fra de andre borgerlige partiene. Nordisk Folkereisnings idéer om korporativisme ble videreført, og «Rikstinget» skulle erstatte Stortinget. Partiprogrammet understreket den nordiske rases overlegenhet overfor andre raser, og lanserte et «storgermansk forbund» mellom de germanske folkegruppene. Partiet skulle i motsetning til andre partier styres ovenfra og ned, med en fører på toppen. Partiet tok også til seg symboler og begreper fra Norges middelalder («Norgesveldet»), og brukte for eksempel det såkalte Olavskorset som symbol. Partiets paramilitære organisasjon fikk navnet Hirden (etter middelalderens hirdmenn), mens partiets politiske samlinger ble lagt til steder som Stiklestad og Hafrsfjord. Den norrøne hilsenen Heil og sæl! og en fremstrakt hånd skulle erstatte former som «god dag» og hilsing med hatt.
Det nye partiet skaffet seg lokaler i Prinsens gate 7B i Oslo sentrum og tok fatt på arbeidet med å skaffe finansiering til valgkampen. På tross av kontakter i pengesterke miljøer viste dette seg å være vanskelig, og bevegelsen kom i alle førkrigsårene til å slite økonomisk. Samarbeidet med Bygdefolkets krisehjelp hjalp heller ikke på finansene: Krisehjelpen tilbød seg sommeren 1933 å fusjonere med Nasjonal Samling dersom NS tok over organisasjonens gjeld. Avtalen ble omstridt i begge organisasjoner, men det politiske samarbeidet skapte i alle fall oppmerksomhet utad.Den 12. juli skrev Quisling til de andre borgerlige lederne med tanke på et listeforbund. Forslaget skapte flere måneder med debatt innad i Høyre, der formann C.J. Hambro var sterkt imot mens andre i ledelsen skal ha vært mer positive. Avslaget ble varslet med en NS-kritisk Aftenposten-leder, og etter det formelle Høyre-avslaget 30. august markerte også Frisinnede avstand til Quisling. Bondepartiet sentralt gikk heller ikke med på noe samarbeid, men fristilte kretsene til å inngå lokale avtaler. Det hjalp ikke at Fedrelandslaget oppfordret til forsoning – Quislings nye samlingsparti ble stående helt på utsiden av det partipolitiske samarbeidet.Til Stortingsvalget 1933 kom Nasjonal Samling til å stille lister i 17 av 29 valgkretser. Quisling toppet Oslo-listen foran Adolf Hoel, mens Hjort var førstekandidat i Akershus. Thor Tharum toppet listen i Trøndelagsbyene, og NS hadde skaffet seg sterke kandidater med Hans S. Jacobsen (byene i Akershus og Østfold) og Christen Knudsen (byene i Telemark og Aust-Agder). Partiet hadde til sammen 144 kandidater, hvorav ni kvinner.Det var på forhånd uklart hvor store sjanser NS hadde ved valget. Nøkterne krefter i partiet trodde nok på mandater i Oslo, Akershus og Telemark, mens optimister som Hjort hadde som målsetting 7–8. Innad i Høyre var man redd for velgerflukt til NS, og i Bondepartiet trodde man også på mandater til Quislings parti. Alle bekymringer viste seg å være grunnløse, for med 27 850 stemmer (ca. 3,5 %) ble det ikke et eneste stortingsmandat på Nasjonal Samling. Valget ble på alle måter en fiasko for Quisling. Ikke nok med at han med 5 500 stemmer i Oslo ikke kom inn på Stortinget, men hele borgerlig side stod sterkt svekket tilbake. Arbeiderpartiet var med over 40 % av stemmene valgets klare vinner, og alle drømmer om en nasjonal samlingsregjering under Quislings ledelse var knust.
== NS blir et mini-parti ==
Nasjonal Samlings mål er: Nasjonal enhet uten klassemotsetninger og partier, et solidarisk norsk folkesamfund bygget op organisk på yrkeslivets grunn, med et sterkt og stødig styre. Ut fra dette grunnsyn vil bevegelsen gjennemføre følgende program:1. En handlekraftig nasjonal riksregjering uavhengig av partipolitikk.
11. Lockout og streik forbys.[…]
20. Familien og hjemmet vernes. Vyrdnaden for kvinnens virke i hjemmet og for morskallet høines.[…]
22. Kristendommens grunnverdier vernes.
26. Den naturlige sammensmelting av de to målfører til ett norsk skriftsprog fremmes, men uten tvang.
30. Utenrikspolitikken skal søke tilknytning til rase-, kultur- og interessebeslektede folk verden over for særlig på denne fellesgrunn å gjøre vår innsats i folkenes verdensfellesskap.
Quisling fremstod som handlingslammet etter valgnederlaget i 1933. Han hadde forventet å bli en sentral politisk figur i Norge som stortingsrepresentant og leder for en felles «front mot Marxismen», og når dette ikke skjedde klarte han ikke å beholde full kontroll over partiet. Sterke krefter i partiet gikk da sammen for å lage et nytt partiprogram, med langt mer konkrete mål enn hva som hadde fremkommet i Quislings svevende retorikk. Quisling protesterte mot det nye programmet, som likevel ble vedtatt i partiapparatet. Quisling godkjente det noe motvillig i februar 1934. Han tok i ettertiden full ære for det selv, og overså eller rasjonaliserte bort dets tilblivelse. Det nye NS-programmet krevde en «norsk, ny og sann sosialisme» basert på «nasjonal enhet uten klassemotsetninger og partier» og med et «sterkt og stødig styre». Partiet krevde videre en slutt på arbeidsledigheten, en «nasjonal bondepolitikk som trygger en fri, selveiende bonde- og småbrukerstand», offentlig støtte til fiskere, et styrket helsevesen og skole, og styrking av handelsbalansen i Norges favør.Våren 1934 tok Johan Bernhard Hjort på nytt initiativ til å knytte bånd til andre partier og organisasjoner, og inviterte Bondepartiet, Norges Bondelag, Fedrelandslaget og Frisinnede Venstre til samtaler. Hjort opererte uavhengig fra Quisling, og søkte å danne en «nasjonal» blokk som kunne ta over makten i tilfelle regjeringskrise. Sonderingene førte delvis frem over sommeren, men det mulige samarbeidet strandet på høsten da Bondepartiformann Jens Hundseid valgte å bryte samtalene. I løpet av året forsvant all støtte til Quisling og Nasjonal Samling fra de etablerte borgerlige partiene og miljøene, og selv Quislings gamle støttespillere i pressen sviktet da redaktørene Aadahl i Nationen og Thommessen i Tidens Tegn sluttet å gi ham spalteplass.Kommunestyrevalget 1934 ble karakterisert som et «gjennombrudd» innad i NS-bevegelsen. Der partiet året før hadde blitt stående uten stortingsmandater hadde de nå fått valgt inn 28 kommunestyrerepresentanter i herredskommunene og 41 i bykommunene. Likevel var det ikke stor grunn til å juble, da partiet kun hadde fått 0,82 % av stemmene i herredskommunene og 2,75 % i bykommunene. Av 743 ordførere i Norge fikk Nasjonal Samling kun én.De neste årene ble Quisling stadig mer ekstrem i sine politiske utspill. Han støttet det italienske angrepet på Etiopia i 1935, og avfeide Folkeforbundets kritikk av Mussolini med at de var styrt av «okkulte krefter» som arbeidet for en «marxistisk verdensrevolusjon». Han gikk også til angrep mot Arbeiderparti-regjeringen med den begrunnelse at den var «ulovlig» siden partiet var ledet av «revolusjonære marxister», og i 1936 foreslo han formelt for Stortinget at partisystemet skulle oppløses og erstattes av en korporativ stat. Til Quislings store irritasjon ble forslaget ignorert av Stortinget uten debatt, og også angrepene på Arbeiderpartiet ble oversett av alle andre enn NS og enkelte høyreekstreme miljøer. Quisling politianmeldte også Arbeiderpartiets Trygve Lie for å forsøke å bringe Norge under kontroll av fremmed makt, og han sendte også et åpent brev til Kong Haakon der han bad monarken avskjedige regjeringen, i det som i praksis ville ha vært et statskupp. Ingen av Quislings utspill ble tatt seriøst i mediene eller i de etablerte politiske partiene, og ved siden av å gjøre seg selv til latter sørget Quisling effektivt for å gjøre det umulig for andre partier å samarbeide med Nasjonal Samling.
På tross av at alle muligheter for valgsamarbeid med andre borgerlige partier var døde gikk Quisling inn i valgkampen til stortingsvalget 1936 med stor optimisme. Nasjonal Samling regnet nok en gang med å bli representert på Stortinget, og etter å ha jobbet metodisk med å bygge opp partiapparatet de foregående årene stilte nå NS liste i alle landets valgkretser. Dette viste seg imidlertid å virke mot sin hensikt, og partiets begrensede ressurser hadde ikke mulighet til å drive en effektiv landsomfattende valgkamp. Det var spesielt vanskelig for partiledelsen å rekke over Nord-Norge, og situasjonen ble ikke bedre av at partiets firkantete byråkrati forbød lokale NS-tillitsvalgte å ha egne valgarrangementer. Hele valgkampen dreide seg rundt Quislings person, som imidlertid ikke klarte å overbevise massene: Quisling var ingen stor folketaler, og han talte monotont og med trykk på feil ord. Valgresultatet ble enda dårligere enn i 1933, og med kun 26 566 stemmer (1,83 %) var partiet langt unna å komme inn på Stortinget.Etter nok et dårlig valg hadde sterke krefter i partiet fått nok av Quislings lederstil. Det hadde utviklet seg et kritisk miljø rundt nestkommanderende Johan Bernhard Hjort, og i oktober foreslo Hjort at førerens rolle skulle begrenses og at mer makt skulle legges til fylkesorganisasjonene. Hjort stod selv sterkt ute i organisasjonen, og en slik modell hadde styrket hans egen makt betraktelig. Dette ble startskuddet til en lang maktkamp mellom Quisling og Hjort. Da Quisling ignorerte forslagene forsøkte Hjort å kalle sammen NS' øverste organ (Rådet) for å behandle dem. Dette ble også sabotert av Quisling, noe som gjorde at Hjort forsøkte å gå bak Quislings rygg og kontakte partiets fylkesførere direkte. Konflikten fortsatt på nyåret, og i februar 1937 fikk Hjort nok og meldte seg ut. Det samme gjorde mange av støttespillerne hans i Hirden og i fylkesorganisasjonene. Mange kritikere forble imidlertid i partiet, og i mai sørget en rasende Quisling for å ekskludere alle som ikke stilte seg bak ham. Kaoset gjorde at mange moderate NS-medlemmer meldte seg ut utover året, og på tross av at Quisling nå satt med full kontroll over partiet var det blitt en skygge av hva det hadde vært. Nasjonal Samling hadde store økonomiske problemer etter alle utmeldelsene, og partiavisen Fritt Folk var på randen av nedleggelse.Kommunestyrevalget 1937 ble en katastrofe for Nasjonal Samling. Med 1164 stemmer i herredskommunene og 258 stemmer i bykommunene mistet partiet nesten alle kommunestyrepresentanter, og satt kun igjen med syv stykker på Østlandet. Flesteparten av de kompetente tillitsvalgte i partiet hadde forlatt det etter maktkampen mellom Quisling og Hjort, og valgresultatet viste at det gjenværende NS nå var på størrelse med en liten sekt. Partiet fortsatte å eksistere etter valget, men kun bestående av fanatiske Quisling-tilhengere og helt marginalisert i norsk politikk.
== De første krigsårene ==
=== Krigen nærmer seg Norge ===
Den såkalte Altmark-affæren slo ned som en bombe i norsk offentlighet i februar 1940. En sengeliggende Quisling så på hendelsen som en bekreftelse på hans verste mareritt – Norge var på vei til å bli krigens midtpunkt. Quisling hadde diskutert Norge med Hitler i Berlin året før, og hadde all grunn til å tro at tyskerne nå ville gå til aksjon. Det var imidlertid særdeles uklart for Quisling hvilke planer Hitler og den tyske ledelsen hadde lagt for ham og NS, og partiet var derfor i liten grad klart til å spille en aktiv rolle i begivenhetene. Dette var også blitt åpenbart for Hitler og Rosenberg i Berlin, som i løpet av våren totalt avskrev å bruke et Quisling-kupp som en del av en overtagelse av Norge.I mars gikk en friskmeldt Quisling i gang med partiarbeidet igjen, og blant annet forberedte han Fritt Folks overgang til dagsavis. 31. mars ble arbeidet avbrutt av et telegram fra Abwehr i Berlin, der Quisling ble bedt om å møte en tysk representant i København. Quisling kvidde seg for å dra, da han regnet med at han var i søkelyset til både norske og vestallierte myndigheter. Berlin insisterte imidlertid, og to dager senere tok han nattoget nedover, med et møte med Frits Clausen som påskudd.I København ventet Abwehr-oberst Hans Piekenbrock. Piekenbrock var ikke spesielt imponert over hvordan Quisling svarte for seg, og nordmannen var som regel unnvikende hver gang Piekenbrock spurte om den norske forsvarsberedskapen. Quisling fortalte imidlertid litt om de norske flyplassene, og fortalte Piekenbrock at han antok at Oslofjorden sannsynligvis ikke var minelagt. Quisling vurderte det også til at norske festninger neppe ville skyte mot fremmede krigsskip uten å ha klarert saken med høyere myndighet. Samtidig forsøkte han å fiske opplysninger ut av tyskeren, uten å få noe fornuftig ut av ham. Quisling var derfor fortsatt like uvitende om tyskernes planer, selv om han nok må ha forstått at noe konkret var i gjære.
=== Kuppforsøket april 1940 ===
Etter at England har brutt Norges nøytralitet ved å utlegge minefelter i norsk territorialfarvann uten å møte annen motstand enn de vanlige intetsigende protester fra regjeringen Nygaardsvold, tilbød den tyske regjering den norske regjering sin fredelige hjelp ledsaget av en høytidelig forsikring om å respektere vår nasjonale selvstendighet og norsk liv og eiendom.[…]
Regjeringen Nygaardsvold er trådt tilbake. Den nasjonale regjering har overtatt regjeringsmakten, med Vidkun Quisling som regjeringssjef og utenriksminister […]
Jeg tilføyer at slik som situasjonen har utviklet seg, er enhver fortsatt motstand ikke bare nytteløs, men direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom. […]
Om morgenen 8. april minela vestmaktene Vestfjorden og områder på vestlandet. Quisling var nå helt sikker på at krigen var kommet til Norge, og vurderte det til at de tradisjonelle partiene under Nygaardsvolds, Hambros og Mowinckels ledelse var ute av stand til å håndtere situasjonen. Samme dag skrev Quisling i et opprop til befolkningen at
Nå ser enhver hvad partipolitikerne og deres vanstyre har bragt Norge op i. […] Nygaardsvold-regjeringen og de andre partipolitikerne med Hambro og Mowinckel i spissen må straks fjernes fra videre befatning med rikets styre. Nasjonal Samling er den eneste organisasjon som har sett riktig i de avgjørende politiske spørsmål. Nasjonal Samling er den eneste bevegelse som kan redde Norges frihet og selvstendighet […]
Flygebladet ble delt ut i befolkningen av Hirden, uten at folk flest tok budskapet spesielt seriøst. Det var imidlertid blodig alvor for Quisling, som nå var klar til å gripe makten og innsette seg selv som statsminister. Quisling og sekretæren hans Harald Knudsen tok inn på Hotel Continental for natten, da de ventet at situasjonen ville eskalere i nær fremtid. Flyalarmen samme natt gav ham rett, og natt til 9. april var den tyske invasjonen i gang.
Om morgenen banket Hans Wilhelm Scheidt på Quislings dør. Scheidt hadde forgjeves ventet på «Blücher» i Pipervika, og da de tyske styrkene ikke hadde kommet som forventet, valgte han å improvisere. Albert Viljam Hagelin, Scheidt og Quisling besluttet nå å iverksette statskuppet, på tross av at dette ikke var blitt klarert med den tyske militære eller politiske ledelsen. Den norske regjeringen hadde imidlertid forlatt Oslo, og i det politiske vakuumet den etterlot seg, så Quisling muligheten til å presentere en ny regjering ledet av ham selv som et fait accompli til Curt Bräuer og tyskerne.På ettermiddagen forsøkte Quisling å dra til Forsvarsdepartementet for å overta styringen der, men da både Generalstaben og alle embedsmenn han kjente, var forduftet, måtte han reise tilbake til Hotel Continental med uforrettet sak. Utover ettermiddagen kladdet Quisling med Hagelin og Scheidts hjelp en erklæring han kunne fremføre i kringkastingen, og samme kveld dro Scheidt i SA-uniform til de tyskokkuperte NRK-lokalene i Roald Amundsens gate for å få Quisling på eteren. Riksprogramsjef Olav Midttun var skeptisk til forespørselen, men Scheidt fikk bløffet Quisling på luften ved å påstå at de arbeidet på vegne av tyske myndigheter. Litt over halv åtte fikk Quisling lest opp erklæringen sin, før han igjen tok turen til Forsvarsdepartementet. Her ringte han oberst Hans S. Hiorth på Elverum og bad ham «arrestere marxistregjeringen», uten at Hiorth tok ham seriøst. Det samme skjedde da Quisling gav politimester Welhaven ordre om å innfinne seg til konferanse straks, og på samme måte reagerte Norges Rederforbund da Quisling gav ordre om at norske skip måtte søke til ikke-alliert havn: Alle Quislings ordre ble ignorert denne dagen.Klokken ti gikk Quisling på lufta igjen, og etter å ha gjentatt erklæringen fra tidligere på kvelden presenterte han regjeringen sin. Quisling erklærte også at fortsatt motstand mot tyskerne var «direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom», og at det medførte «det alvorligste personlige ansvar» for dem som ikke lød ordre fra den nye regjeringen. Samtidig uttalte han at det vil «bli gått rettferdig og hensynsfullt frem mot alle landsmenn».Hitler skal ha tatt nyheten om statskuppet positivt, og han gav samme kveld Bräuer ordre om å slutte å forhandle med Nygaardsvold. Bräuer kunne fortsette å forhandle med kong Haakon, så lenge kongen anerkjente Quislings makt. Bräuer var imidlertid dypt skeptisk til Quislings evner og hans påståtte støtte i befolkningen, og begynte straks å arbeide for andre løsninger. Da næringslivet og rettsapparatet også så på Quisling som et blindspor, fikk Bräuer overtalt Berlin til å gi kontrabeskjed, og i kretsen rundt høyesterettsjustitiarius Paal Berg ble det jobbet for å fjerne Quisling. Samtidig hadde Quisling problemer i egne rekker, og både Gulbrand Lunde, Ragnar Skancke, Frederik Prytz og Jonas Lie var uvillige til å bli med i den nye regjeringen. Store deler av NS bestod av offiserer, og betydelige deler av medlemsmassen valgte å ignorere troskapseden de hadde avlagt til Quisling og heller kjempe på Nygaardsvold-regjeringens side mot invasjonen. Historikeren Hans Fredrik Dahl anslår at «minst hver tredje og sannsynligvis hver annen svorent lojale Quisling-tilhenger falt fra i aprildagene, om ikke fler».Quislings sterkeste kort de første aprildagene var kontrollen med massemediene, herunder NRK, NTB og Oslo-avisene. Disse fulgte i hovedsak Quislings direktiver, selv om den militære sensuren blokkerte mange politiske utspill. Fra og med 13. april fikk Quisling vanskeligere for å slå igjennom, og i løpet av de neste par dagene ble han satt helt på sidelinjen. Det tyske utenriksdepartementet hadde da sendt Theodor Habicht til Norge for å løse opp i flokene, og Habicht var blitt lite imponert av NS-føreren. Bräuer og Habicht jobbet heller for å la Høyesterett administrere de besatte områdene, og 15. april ble Administrasjonsrådet opprettet, mot Quislings vilje. Hitler hadde bestemt seg for å følge Bräuer og Habichts linje, men valgte å holde Quisling i «reserve», i tilfelle han kunne komme til nytte i fremtiden. I en velregissert overdragelsesseremoni i radioen sørget Bräuer for at Paal Berg overtok makten fra Quisling i tilsynelatende ordnede former. Bräuer hadde sørget for å legge opp seremonien slik at det virket som at Berg frifant Quisling for kuppet uken før, selv om dette ikke var Bergs intensjon. Quisling følte seg også manipulert, men kunne lite gjøre uten tysk støtte.
=== Maktkampen med Terboven ===
Nygaardsvold og Kongen kom ikke til å anerkjenne Administrasjonsrådet som en lovlig erstatter for regjeringen, og krigshandlingene i Norge fortsatte utover våren og forsommeren. Vanskelighetene i felttoget opprørte Hitler, som la ansvaret for de vanskelige forholdene på Bräuer og Habicht. Hitler kalte derfor tilbake sendemann Bräuer, og innsatte den lojale partimannen Josef Terboven som Reichskommisar og øverste leder i det besatte Norge.NS-bevegelsen var i dårlig forfatning da Terboven kom til Norge, og han forstod raskt at Quisling og partiet trengte aktiv hjelp til å bygge seg opp dersom de skulle spille noen støtterolle for tyskerne. Den første tiden sørget derfor Terboven for å holde Quisling og NS-folkene borte fra alle maktposisjoner, på tross av Quislings sterke posisjon hos den nasjonalsosialistiske toppen Alfred Rosenberg og marinesjef Erich Raeder. Quisling forsøkte så å gå rett til Rikskanselliet i Berlin for å overprøve Terbovens avgjørelser uten å komme noen vei hos Hitler og Hans Lammers, og rikskommissæren fikk i hovedsak styre som han ville.Terboven forsøkte etter hvert å kvitte seg helt med Quisling. 25. juni bad han formelt Quisling om å trekke seg som NS-fører og heller reise til Tyskland. Quisling forsøkte å protestere, men Terboven truet med å sette opp et alternativt tyskvennlig norsk parti dersom oppfordringen ikke ble fulgt. Dette ville i praksis være Nasjonal Samlings dødsstøt, og Quisling måtte derfor gå med på å forlate landet. 5. juli fløy han til Berlin for det som skulle bli et 45 dagers opphold. Her møtte han Joseph Goebbels og Rosenberg, og ventet ellers på foretrede for Hitler. I august fikk han møte Heinrich Himmler, og senere i måneden bestemte Hitler seg for veien videre for det okkuperte Norge. Noe overraskende gikk Hitler inn for å støtte både Quisling og Terboven, og 16. august møtte han endelig Quisling. Quisling la frem planer for en norsk regjering uavhengig av demokratiske prosesser og en systematisk oppbygning av Nasjonal Samling som et statsbærende parti, og Hitler var godt fornøyd med Quislings ideer. Quisling kunne vende tilbake til Norge i triumf. I slutten av måneden orienterte Hitler Terboven om at Quisling og Nasjonal Samling skulle bygges opp til å bli den fremtidige maktfaktor i Norge. Inntil videre skulle imidlertid Rikskommissæren ha en ledende rolle, og med mindre Stortingets presidentskap gikk med på å avsette kongen og regjeringen, skulle Terboven sette opp et kommissarisk styre under egen ledelse – Reichskommissariat Norwegen.
=== De kommissariske statsråder ===
25. september annonserte Terboven utnevnelsen av de kommissariske statsråder. Quisling fikk ikke plass blant statsrådene, men siden flertallet av dem var NS-medlemmer, øvde han likevel innflytelse igjennom partiet. Nasjonal Samling var nå blitt landets eneste lovlige parti, og Terboven erklærte i radiotalen sin at det i pakt med Hitlers ønsker kun var igjennom Nasjonal Samling at Norge kunne vinne sin «frihet og selvstendighet» tilbake.NS-propagandaen forsøkte å fremstille den nye konstruksjonen som en «nasjonal regjering», men den var i praksis fullstendig under tysk kontroll. Quisling var imidlertid optimistisk for fremtiden, og regnet med å overta makten i ikke altfor fjern fremtid. Han brukte de neste månedene på å skissere opp hvordan Norge skulle styres i fremtiden, og fremla blant annet en plan der Norge skulle tilknyttes Tyskland i et «stornordisk forbund». Norge skulle ledes av en riksforstander (Quisling selv) og en korporativ nasjonalforsamling, og det skulle være et tett økonomisk og militært samarbeid med Tyskland.Quisling brukte også tiden på å bygge opp partiorganisasjonen, og mot slutten av året hadde NS over 23 000 medlemmer, en seksdobling siden sommeren. I løpet av 1941 økte medlemstallet med ti tusen til. Totalt var omtrent 60 000 personer innom Nasjonal Samling i løpet av krigsårene. Dette var likevel langt unna en massebevegelse, og Quislings ry som kollaboratør og forræder gjorde at han hadde begrenset appell i de brede lag av folket. Hver gang Quisling ønsket større formell makt i løpet av 1941, ble forespørslene avslått av tyskerne med den begrunnelse at partiet ennå var for lite.I løpet av de første krigsårene ble Quisling langt mer antisemittisk i retorikken. Han la seg således langt nærmere de tyske nasjonalsosialistene enn han tidligere hadde gjort. Til stor publisitet i Norge deltok han i en antisemittisk kongress arrangert av Rosenbergs Institutt for utforskning av jødespørsmålet i Frankfurt i mars 1941, der Quisling argumenterte for å finne en felleseuropeisk løsning på «jødespørsmålet». Han fortsatte i samme sporet tilbake i Norge. Samme høst holdt han en propagandatale for lojale NS-medlemmer. Her tok Quisling opp hvordan den «jødiske verdensorden» via en verdensomfattende sovjetrepublikk søkte å «utslette de germanske folk og de fundamentale nordiske prinisippene»; det var ifølge Quisling kun mulig via «det nye Tyskland» å beskytte den germanske verden mot de jødisk-styrte makter.
Nasjonal Samlings oppgave er å gjennomføre den nye ordning i Norge og å sikre Norges plass i det nye Europa. Dessuten er det vår enkle moralske plikt som nordiske mennesker, dertil i vår nasjonale interesse, å hjelpe hva vi kan til den nye ordens alminnelige seier og gjennomføring i Europa. I første rekke må vi bidra vårt til Tysklands seier, som er Norges seier, og til en hensiktssvarende regulering av forholdet mellom Norge og Tyskland som et ledd i den germanske og europeiske nyordning. […]Kampfeller! Vi skal tappert og trofast overvinne eller kue all motstand inntil hele folket er vunnet for den nye ordning. Med plan og framsyn i arbeidet skal vi gjennomføre den nasjonale revolusjon, skritt for skritt, fylke for fylke.
Vårt store mål skal vi nå: Norge skal ikke bare bli fritt. Det skal bli stort.
I april 1941 henvendte Himmler seg til Quisling med tanke på å få opprettet norske Allgemeine-SS-avdelinger. Tanken var at SS-soldatene skulle verves blant norske NS-medlemmer. Dette satte Quisling i en vanskelig situasjon, da SS-soldater var forventet å sverge troskap til Hitler og Himmler. Dette kunne true hele NS-bevegelsens enhet. Situasjonen ble ikke bedre av at SS sentralt hadde utpekt Jonas Lie til å lede avdelingen. Quisling forsøkte å kontrollere situasjonen ved selv å annonsere opprettelsen av Norges SS og fremstille det som om avdelingen var hans egen idé. Under innsettelsesseremonien av de første 150 mann ble det sverget troskap til både Hitler og Quisling. I tiden som fulgte, ble det klart at de norske SS-avdelingene i liten grad ble en trussel mot Quislings makt. Stort sett alle de norske SS-frivillige ble sent til fronten i Russland, og i 1942 ble den norske SS-avdelingen omorganisert til Germanske-SS Norge og i større grad underlagt NS' kontroll.Etter Melkestreiken i september 1941 innførte Terboven unntakstilstand. 250 mennesker ble arrestert, og radioapparater ble inndratt. Flere fagforeningsfolk og intellektuelle fikk strenge straffer. Viggo Hansteen ble henrettet. Den tyske framferden skapte sterke reaksjoner i NS-miljøer, men Quisling selv forsvarte en hard linje mot dem han oppfattet som truende kommunister. Dødsdommen ble på mange måter et vannskille mellom den første og mer «uskyldige» okkupasjonstiden og de hardere og mer undertrykkende årene som fulgte, men for Quisling understreket bare de negative reaksjonene i folket at man måtte få avviklet kommissærstyret og få overført formell regjeringsmakt til ham selv og Nasjonal Samling. Den nødvendige kontrollpolitikk «avler hos nordmennene et uutslukkelig hat» når den ble påført utenfra, mente Quisling, mens NS derimot var bedre rustet til å «gjennomføre nyordningen raskere og mer smertefritt».
== Quisling som ministerpresident ==
=== Statsakten ===
På nyåret 1942 var det klart for mer formell makt til Quisling. 1. februar mottok Terboven de kommissariske statsrådene, og godtok deres avskjedssøknad. Statsrådene fikk så i oppdrag å velge en ny leder, og Quisling ble straks valgt og utnevnt til «ministerpresident». Senere på dagen fulgte høytideligheter på Akershus festning, med parader, festmøter i NS og fakkeltog. Om kvelden takket Quisling partifellene fra balkongen på Grand Hotell.Quislings maktovertagelse ble av NS forsøkt tilpasset grunnloven og det eksisterende system. Stortinget var ikke «opphevet», kun «ute av funksjon». Norge var i prinsippet fortsatt et monarki der den utøvende makt var ledet av kongen i statsråd, selv om regjeringen og kongen igjennom å ha forlatt landet skulle ha tapt sine rettigheter. Quisling så på seg selv som en forvalter av deres myndighet gjennom vervet som ministerpresident. Men i praksis var selvsagt endringen i statsskikk slående, og det var ikke lenger noe maktfordelingsprinsipp under Quislings NS-styre. Ministerpresidenten overtok både Stortingets funksjon som lovgiver og regjeringens funksjon som utøvende makt – det såkalte førerprinsippet. Quislings statsråder kunne på vegne av føreren både utferdige bindende rettsforskrifter og treffe forvaltningsavgjørelser innenfor fagområdene sine.Statsakten gjorde ikke slutt på rikskommissær Terbovens overordnede styre. Hitler og de tyske myndighetene hadde gitt Quisling relativt vide fullmakter, men okkupasjonsmakten hadde fortsatt siste ordet ved uenigheter. Terboven hadde i praksis vetorett overfor NS-initiativer, og tyske embedsmenn kontrollerte alle nye lover. Quisling gjorde imidlertid sitt beste for å få den nye regjeringen til å fremstå som norsk og uavhengig, og brukte blant annet en modifisert utgave av rikets segl – nå uten referanse til «Haakon VII Norges konge». Quisling flyttet inn på Det kongelige slott og endret navnet til «Oslo Slott», og tok opp flere av monarkens oppgaver som å dele ut ordner og organisere statsbesøk.Senere i februar dro Quisling på statsbesøk i Berlin. Her møtte de Hitler og den tyske ledelsen samt journalister fra hele det okkuperte Europa. Etter at den offisielle delen av programmet var slutt, møtte han Raeder og Rosenberg privat. Spesielt møtet med Rosenberg skal ha vakt Quislings interesse, da Rosebergs nye stilling som riksminister for de okkuperte østområder gjorde at han nå ledet det sivile styret i de okkuperte delene av Sovjetunionen. Quisling hadde jo alltid hatt en spesiell interesse for Russland, og la nå egne planer for norsk deltagelse i «opprydningen og nyordningen i det russiske rom». Dette gjorde nå Quisling til NS-regjeringens offisielle utenrikspolitikk.
=== Folkelig motstand mot Quislings korporative Norge ===
Quisling gikk raskt i gang med å forsøke å omdanne det norske samfunnet. Allerede 5. februar vedtok han tre nye lover: Alle gutter mellom ti og atten år måtte avtjene «nasjonal ungdomstjeneste» gjennom NS' Ungdomsfylkning, alle lærere måtte bli med i det NS-kontrollerte Norges Lærersamband, mens alle norske forlag måtte ta del i en NS-organisert forleggerforening. Utover våren fulgte en rekke lignende lover for å organisere en lang rekke yrkes- og interessegrupper under Nasjonal Samling-paraplyen.Det viste seg fort at det var et feilgrep å tvangsorganisere barna og lærerne. Lærerne var på ingen måte interessert i å bli oppslukt i NS-bevegelsen, og etter en lang rekke protester og streiker begynte oppsigelsene. Dette førte lærerne rett inn i motstandsbevegelsen, og en undergrunnsbevegelse av lærer-ledere ble tilknyttet Hjemmefronten. Kampen mot indoktrinering i skolen ble snart knyttet til motstanden mot ungdomstjenesten, og hundretusenvis av foreldre begynte snart å delta i protestene. I motsetning til lærere kunne ikke NS-regjeringen bare avskjedige foreldre, og på tross av at de forsøkte enkelte arrestasjoner av foreldre som ikke sendte barna sine til Ungdomsfylkningen måtte NS etterhvert gi opp planene om ungdomstjeneste.
Også kirken tok del i motstanden mot nyordningen. Biskopene hadde gått ut skriftlig mot organiseringen av ungdommen, og konflikten eskalerte kjapt. Etter at NS-myndighetene hadde avsatt domprost i Nidaros Arne Fjellbu for ordrenekt valgte alle Norges biskoper å søke kollektivt avskjed fra sine offisielle statlige stillinger. Ragnar Skanckes Kirke- og Undervisningsdepartement svarte med å beordre alle domproster til å overta ledelsen av bispedømmene, men disse fulgte snart biskopenes eksempel. Dette var et direkte angrep mot Quisling, som anså seg som kirkens overhode i kraft av å være kongens stedfortreder. Han arresterte straks biskop Eivind Berggrav som antatt hovedmann for opprøret, men den kirkelige motstanden bare fortsatte. Første påskedag ble skriftet Kirkens grunn lest opp fra landets prekestoler, der kritikken mot Quisling og NS stod sentralt. Noen dager senere omtalte NS-avisene prestene som «bedragere og forrædere», mens Quisling vedtok nye lover for ansettelser av nye kirkeledere. De nye biskopene var alle NS-medlemmer eller sympatisører, og samtidig truet Quisling alle prester med sterke reaksjoner om de ikke gjenopptok tilknytningen sin til staten. Nesten ingen prester kom til å følge oppfordringen, og folk viste hvilken side de stod på ved å strømme til de Quisling-kritiske prestenes gudstjenester. Forsøk på å vise opprørsprestene bort fra sognene sine og erstatte dem med NS-innsatte prester førte bare til at de nye prestene prekte for tomme benker.
=== Hitler avslår Quislings krav om suverenitet ===
18. juli 1942 fylte Quisling 55 år. Dagen fikk naturlig nok stor oppmerksomhet i NS-bevegelsen, og gratulasjonstelegrammer fra Hitler og Terboven ble trykket i landets aviser. Alle Nasjonal Samlings fylkes- og særogranisasjoner gav føreren kostelige gaver, og dagen ble feiret med en stor tilstelning på Gimle.På tross av det rosenrøde bildet NS og okkupasjonsmakten forsøkte å tegne utad var sommeren preget av fundamentale uenigheter mellom Quisling og tyskerne. Quisling hadde kontaktet Hitler med krav om suverenitet for Norge og fredsavtale med Tyskland, og Quisling tolket signalene fra Terboven og Hans Lammers som positive. Quisling argumenterte med at den folkelige motstanden mot Tyskland ville opphøre om Norge igjen ble suverent, og at den harde linjen med arrestasjoner og dødsdommer bare avlet hat mot tyskerne. Samtidig led den norske økonomien tungt under okkupasjonen, og Quisling-regjeringen forsøkte å argumentere med at okkupasjonsomkostningene var urimelige og ute av proporsjoner med hva de var i andre tyskokkuperte land.Hitlers avgjørelse kom i august. Det kom ikke på tale med noen norsk representasjon i utlandet, og noen fredsavtale var uaktuelt så lenge verdenskrigen pågikk. Etter krigens slutt skulle tyske myndigheter ensidig avgjøre hvordan Norges tilknytning til det tyske rike skulle være. Samtidig skulle tyskerne også suverent fortsette å bestemme hvordan norske ressurser skulle administreres, og Terboven fikk for eksempel fritt spillerom over norsk vannkraft.Avslaget ble et vendepunkt under Quislings tid som leder. På tross av at Quisling hadde forsøkt å legge all sin makt bak kravet var avslaget helt kategorisk, og tydeliggjorde at Quisling på ingen måte var Hitlers likemann. I det formelle svaret ble det også gjort klart at Quisling heretter ikke skulle kontakte Berlin direkte - nå skulle all kontakt gå igjennom Terboven. Quisling var i praksis degradert og uten mulighet til å påvirke Hitler, og stod nå uten noen som helst form for legitimitet. Heretter var den optimistiske tonen Quisling hadde fått etter utnevnelsen til ministerpresident forduftet, og i resten av krigsårene fremstod Quisling stadig mørkere og dystrere når han opptrådte offentlig.
=== Quislings rolle i jødeforfølgelsene ===
Quisling beveget seg i antisemittisk retning i løpet av de første krigsårene, men han sto likevel for en mildere diskrimineringspolitikk enn hva tyskerne agiterte for. Quisling sto for eksempel mot tysk press for at jødiske personer skulle pålegges å bære davidsstjerne offentlig. Quisling-styret sørget for at jødiske leger og sakførere fikk yrkesforbud, og Quisling gjeninnførte også «jødeparagrafen» i grunnloven i mars 1942.Jødepolitikken lå ikke i Quislings hender, og tyskerne bestemte at alle legitimasjonskort som tilhørte jøder måtte stemples med en «J». Norsk politi fikk i oppgave å stå for det praktiske i registreringen av jødene, og kopier av alle innsamlede opplysninger gikk også til NS. Da tysk politi høsten 1942 bestemte at alle jødiske personer skulle arresteres, ble Hirden og Germanske-SS Norge brukt som hjelpetropper. Quisling sørget også for å gi arrestasjonene et skinn av juridisk legitimitet ved å utvide straffelovens sikringsbestemmelser, samt ved å vedta en ny lov om inndraging av jøders formue.Det er uklart hvor mye Quisling og NS-ledelsen visste om tyskernes planer for de arresterte jødene. Quisling hadde tidligere gått inn for en felleseuropeisk løsning på «jødeproblemet», men NS-styret ble også overrasket over tempoet og brutaliteten i arrestasjonene. Quisling var ikke informert på forhånd om deportasjonen av 532 jødiske fanger med DS «Donau» 26. november, men forsvarte aksjonen offentlig i desember. I to taler i Trondheim omtalte Quisling jødisk innvandring som en «ren parasittstrøm» som «satte seg fast overalt», og understreket viktigheten av at «vi sikrer oss mot jødene» som en del av en «forsvarskamp for det norske folks nasjonale eksistens».Det store flertallet av jøder som ble sendt ut av Norge ble drept i tyske tilintetgjørelsesleirer. Det finnes ingen dokumentasjon for at Quisling eller NS fulgte opp med tyske myndigheter om hva som hadde skjedd med disse menneskene. Dette var i motsetning til andre deporterte grupper, der Quisling ofte henvendte seg til Sipo eller SD for å følge opp statusen. Quisling-biograf Hans Fredrik Dahl finner det trolig at Quisling var kjent med ryktene om massedrap på jødiske fanger, men at han «neppe [var] motivert for å feste tiltro til de historiene som gikk om jødenes ufattelige tragedie». Quisling ga blant annet i taler etter 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side. Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene. Ved rettsoppgjøret etter krigen hadde de sentrale personene ulike fremstillinger av hva de visste og hvem som tok initiativ. Etter Mendelsohns vurdering hadde særlig Quisling, Hagelin, Lie, Prytz, Fuglesang og Skancke politisk ansvar for arrestasjonene og deportasjonene.Historiker Bodil Stenseth mener at Quisling visste mer om jødenes skjebne enn han ga inntrykk av. Blant annet endte kostbare gjenstander fra familien Watchman i Villa Gimle og i Quislings bolig i Asker («Ørneredet»). Familien Watchman ble drept i Auschwitz. Ifølge Stenseth måtte Quisling ha visst at jøder som ble sendt ut av landet, aldri ville komme tilbake. Quisling hadde omring 600 kg sølvtøy, og en del av dette var støpt om fra stjålet sølv blant annet flerarmede lysestaker fra jødiske familier. Almer Haug var 21. november 1942 på oppdrag fra likvidasjonsstyret på besiktigelse i Watchmans privatbolig. Haug var en nær venn av Quisling og 21. november satt mannlige familiemedlemmer internert, mens Florence Watchman var til stede i boligen. Stenseth sporet 16 nummererte gjenstander fra Watchmans bo til Quislings residens på Bygdøy (Villa Grande). Halldis Neegård Østbye skrev i et brev til Quisling blant annet at «den endelige ordning må naturligvis være radikal og usentimental» og «Alt det øvrige kan vel foregå mere i stillhet, konsentrasjonsleirer osv.», noe som ifølge Stenseth etterlater lite tvil om at Quisling kjente til tilintetgjørelsen.NS klipparkiv (funnet i 2018) viser tydelig og med sikkerhet hvilken informasjon Quisling fikk. Quisling ble slik informert om blant annet om massakrer i Ukraina (et land Quisling kjente personlig) i juli 1941, i oktober 1942 kom informasjon om at 700 000 kunne være drept og i januar 1943 om anslag på to millioner drepte. Den svenske avisartikkelen fra oktober 1942 omtalte «utrydningskrigen mot jødene», den ble overlevert Quisling 21. oktober og ble liggende på hans kontor en måned akkurat da den store deportasjonen av jøder fra Norge ble gjennomført. Klipparkivet var merket «Jødeproblemet 25.3.1941 - 31.12.1943». Quislings korrespondanse med Halldis Neegaard Østbye i 1942 viser at de kjente til hva som foregikk i Øst-Europa.Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene. NS-lederne, spesielt Sverre Riisnæs, Jonas Lie og Axel Stang, hadde nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. For eksempel fulgte Jonas Lie høsten 1941 med Einsatzgruppe D og var i Odessa da de massakrerte jødene i byen 23. oktober. Quisling og Riisnæs besøkte Ukraina i 1942, og da var de fleste jødene i området drept. De gjenlevende jødene som Quisling og Riisnæs så, var slavearbeidere. Einar Rustad, leder for NSUF, var på en landbrukskonferanse i Łódź i 1942 og ble vist rundt i gettoen, Rustad hevdet senere at de fryktelige forholdene i gettoen hadde opprørt ham. Felix Hartmann arbeidet for SD ved Minsk i Hviterussland fra 1942, der Hartmanns sjef var ansvarlig for at 55 000 jøder ble likvidert på bare ti uker. Hans S. Jacobsen fikk i juni 1942 brev fra en bekjent i SD i Katowice-distriktet (som også omfattet Auschwitz) som skrev at der gjør man «kort prosess» med polakker og jøder. Norske frontkjempere, spesielt i SS-Division «Wiking», var vitner og medvirket trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette ble også offentliggjort i NS-pressen. Klaus Grossmann, lederen for vaktstyrken ombord på «Donau» og «Gotenland», uttalte de «ikke hadde lov» til å vite hvilken skjebne som ventet jødene, «det var best å ikke tenke på det», ellers ville tilværelsen bli uutholdelig. Noen av de tyske vaktene på Grini hadde kjennskap til hva som ventet jøder som ble deportert. Odd Bergfald forhørte selv Siegfried Wolfgang Fehmer i Gestapo, og Fehmer kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland».Quisling ønsket at jødesaken skulle ligge under Hagelins innenriksdepartement, slik at Statspolitiet (Stapo) måtte instrueres derifra og ikke fra okkupasjonsmakten. Karl Marthinsen motsatte seg dette: Stapo måtte ta ordre fra tysk politi, men ville orientere Hagelin om aksjoner. Quisling skal 26. november ha vært helt ukjent med arrestasjonene og opplastingen av «Donau». Den svenske reporteren Benkt Jerneck klarte å avdekke at Wilhelm Wagner var den ansvarlige tjenestemann på tysk side. Wagner hevdet at aksjonen mot jødene var et indre norsk forhold, mens norske tjenestemenn hevdet at aksjonen var utført etter tysk ordre. Quisling ga blant annet i taler etter 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side. Avisen Det frie Norge skrev i desember 1942 om da «Donau» la fra kai ved Vippetangen og bemerket at okkupasjonsmakten forsøkte å gi inntrykk av at deportasjonene er NS og statspolitiets verk, «men man har sikre beviser for at aksjonen er igangsatt fra høyeste tyske hold». Forskningen har ikke bragt klarhet i om deportasjonene skjedde etter ønske fra Quislings regjering.
Inne i et værelse lå 6 kvinner likeledes skamfert, og under et teppe fant vi en sprell levende jøde. Da han så at han var opdaget breket han til oss: Jeg det ikke gjort. Jeg så det. Jeg bo her i nærheten. Kort prosess. Foran huset på 3 m. hold blir han skutt. Hodet deler sig og hans råtne hjernemasse velter ut
NS-regimet deltok aktivt i forberedelsene og gjennomføringen av deportasjonen. I andre land okkupert eller dominert av Tyskland er det eksempler på at deportasjoner ble hindret, også fra de som var alliert med Hitler. Italia, Ungarn og Bulgaria hindret deportasjoner av jøder inntil tyskerne tok kontroll. NS-regimet hadde omtanke for andre deporterte nordmenn, men ikke for jødene. Hetland tror at velviljen og mangel på motstand i NS-regimet skyldtes antijødiske holdninger og at blant annet Quisling selv hadde tatt til orde for å deportere jødene i 1941 og forsvarte aksjonen i desember 1942. Ekspedisjonssjef Sigmund Feyling i Kirkedepartementet uttalte offentlig at «det er en stor lykke for jødene at de nå kan samles på ett sted, slik som de så lenge har ønsket». Samtidig var det flere i NS som mislikte tiltakene mot jødene. I 1943 og 1944 arbeidet NS-regimet med planer om å drepe «uhelbredelig sinnssyke» og «idioter», og om å internere «tatere» og hindre dem i å formere seg.
=== Ettårsfeiringen av statsakten ===
Høsten 1942 var den tyske krigsmakten kjørt seg fast, og både slagene om El Alamein og om Stalingrad endte med allierte seire. Quisling hadde nå mistet all optimisme, og avsto fra å holde nyttårstale i NRK.Til ettårsdagen for innsettelsen som ministerpresident i februar måtte imidlertid Quisling opptre offentlig igjen. Klingenberg kino var festpyntet for anledningen, men i den timeslange talen til tilhengerne hadde Quisling nå en helt annen tone enn før: Han lovet ikke lenger en lysende fremtid og nasjonal selvstendighet for Norge, men kom bare med advarsler og spådommer om endetiden. Blant de dystre temaene Quisling tok opp var krigen på østfronten, der et tysk nederlag nå var blitt en reell mulighet. Quisling uttalte at en sovjetisk seier ville bli en katastrofe. «Hvis Tyskland taper krigen, så har Skandinavia ingen sjanse», mente Quisling, og Norge ville få sitt «fedreland og folkeætt tilintetgjort under et blodig jødetyranni». Quisling oppfordret tilhørerne til å gjøre det de kunne for «å lette Tyskland denne oppgave», mens han samtidig kom med trusler mot den folkelige motstandsbevegelsen mot NS-regimet.
=== Arbeidsinnsatsen og Eilifsen-saken ===
Tyskernes nederlag ved Stalingrad gjorde at de innførte generell mobilisering av alle arbeidere, og dette tiltaket ble også iverksatt i okkuperte land. I Norge fikk det form av «Loven om den nasjonale arbeidsinnsats». På tross av at ideen var tysk forsøkte Quisling å ta ansvaret for håndhevelsen, og igjennom Sosialdepartementet krevde han myndighet til å organisere alle menn mellom 18 og 55 år og alle kvinner mellom 21 og 40. Prosjektet gikk noenlunde godt i starten, da hjemmefrontledelsen ikke hadde noen effektive mottiltak. Den 20. april slo imidlertid hjemmefronten tilbake, da Oslogjengen gjennomførte en sabotasjeaksjon mot Arbeidsinnsatsens kontor for Oslo og omegn. I aksjonen ble arkivet over innkalte arbeidsfolk ødelagt.Utover 1943 nektet flere og flere å la seg registrere til arbeidsinnsats, og NS-myndighetene forsøkte seg da på å bruke politimakt. Dette var ikke alltid vellykket, og den 9. august hadde politijurist Gunnar Eilifsen nektet å imøtekomme en ordre om å arrestere to jenter som ikke ville delta i Arbeidsinnsatsen. Terboven reagerte skarpt og ønsket dødsstraff for Eilifsen, og truet Quisling med drastiske tiltak om dette ikke skjedde. Quisling bøyde av, og fikk hastevedtatt en ny lov (tillagt tilbakevirkende kraft) som gav hjemmel for bruk av dødsstaff. En spesialdomstol utpekt av Jonas Lie dømte Eilifsen til døden, og Quisling valgte å ikke benåde ham. Dødsdommen ble fullbyrdet allerede den 16. august. Quislings rolle i Eilifsen-saken førte til et eget tiltalepunkt i rettssaken etter krigen, og var en del av lagmannsrettens begrunnelse for å idømme Quisling dødsstraff.NS-myndighetene og tyskerne fulgte opp Eilefsen-saken med «aksjon Polarkreis». Her ble store deler av politistyrken og mange offiserer i Hæren tvunget til å undertegne en lojalitetserklæring, og de som nektet havnet i konsentrasjonsleiren Stutthof. De juridiske grunnlagene for disse to aksjonene stod i direkte motsetningsforhold til hverandre: politifolk ble arrestert med henvisning til at Norge var i krig med Sovjetunionen, mens arrestasjonen av offiserene var begrunnet med at de var krigsfanger fra krigen med Tyskland. Disse hendelsene bidro til å frarøve Quisling-styret enda mer legitimitet blant den norske befolkningen, og ødela Quislings argumentasjon om at Norge under hans ledelse var alliert med Tyskland i kampen mot Sovjetunionen.
=== Tysklandsbesøk og forsøk på nazifisering av Universitetet ===
Våren 1943 hadde Quisling avlagt nok et Tysklandsbesøk, der han traff Hitler ved Schloss Klessheim. Quisling prøvde igjen å argumentere for økt norsk selvstyre, men møtte døve ører. Hitler gav ingen konkrete løfter av betydning, og Quisling greide ikke engang å finne på noe positivt å si om møtet til NS-avisen Fritt Folks planlagte ekstranummer. Det nedslående møtet med Hitler la en kraftig demper på Nasjonal Samlings tiårsjubileum i mai, og Quisling brukte jubileumstalen til nye utfall mot bolsjevismen, London-regjeringen og «den internasjonale jødedom».Nasjonal Samling forsøkte seg høsten 1943 på å nazifisere Universitetet, ved at Ragnar Skanckes Kirke- og Undervisningsdepartement nå skulle avgjøre hvem som ble opptatt som studenter. Universitetet selv protesterte kraftig mot det nye regelverket, men Quisling svarte med å beordre arrestasjonen av ti professorer og over femti studenter. Universitetet bøyde imidlertid ikke av, og i november gikk Terboven (med Quislings samtykke) på nytt til angrep. Universitetet ble stengt for resten av krigen, og over 700 studenter ble sendt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Quisling hadde undervurdert hvor stor oppmerksomhet strengingen fikk i utlandet, og saken ble flittig brukt i den allierte krigspropagandaen.
=== Mislykket mobilisering av militærstyrker og arbeidskraft ===
Quislings hovedfokus i 1944 var å mobilisere arbeidskraft til den tyske krigsinnsatsen. Med dette håpet han å oppnå å styrke stillingen sin både i Norge og overfor tyskerne. I januar møtte han på nytt Hitler i Rastenburg, men Hitler valgte på diplomatisk vis ikke å ta stilling til Quislings forslag om å mobilisere tre norske divisjoner i tysk tjeneste. Andre tyske nazi-topper var også lunkne til Quislings forslag, men Quisling gikk likevel videre med planen på tross av at Hitler i praksis hadde avvist den.Informasjon om Quislings forsøk på å opprette tre divisjoner nådde London-regjeringen kort tid senere, og gjennom radiosendinger fra Storbritannia oppfordret de norsk ungdom til ikke å møte til arbeidstjeneste. Milorg forsøkte seg på nytt med sabotasjeaksjoner mot arkivene til Arbeidstjenesten, denne gangen med blandede resultater. De fleste ungdommer innkalt til arbeidstjeneste valgte å møte på tross av ryktene om militær organisering, men Hjemmefrontens kampanje mot arbeidstjenesten ble likevel et vendepunkt i maktkampen i det okkuperte Norge. Parolene mot arbeidstjenesten var undertegnet med «Hjemmefrontens Ledelse», og på tross av at Hjemmefronten enda ikke hadde noen enhetlig ledelse skapte parolene et inntrykk blant folk om at det nå fantes alternativer til NS og tyskerne som man kunne få instrukser fra.Det viste seg å være igjennom arbeidsinnsatsen, ikke arbeidstjenesten, at Quisling i mai satte til verks mobiliseringen. Dette var på Quislings eget initiativ, uten tysk press. Alle menn født i 1921, 1922 og 1923 ble innkalt, og Quisling forsøkte å legitimere tiltaket med frykt for sovjetisk invasjon. Totalt 75 000 mann var innkalt, men vellykkede sabotasjeaksjoner fra Milorgs side og en massiv propagandakampanje fra Hjemmefrontens Ledelse gjorde at få møtte opp. Mange av de innkalte valgte å forlate byene og ta til skogs, disse ble kjent som «gutta på skauen». Det var nå klarere enn noen gang at folk flest heller tok ordre fra Hjemmefronten enn fra Nasjonal Samling. Hjemmefronten gjorde det også klart overfor norske lensmenn at de ville bli likvidert om de arresterte «gutta på skauen», og Hjemmefrontens økende makt gjorde at NS-myndighetene lite kunne gjøre. Hele mobiliseringsinitiativet ble dermed et prestisjenederlag og en enorm ydmykelse for Quisling.
=== Evakueringen av Nord-Troms og Finnmark ===
Finlands nederlag i fortsettelseskrigen mot Sovjetunionen og krigserklæringen mot Tyskland i det som ble kjent som Lapplandskrigen høsten 1944 gjorde at de tyske styrkene i Finnmark kom i en utsatt posisjon. Wehrmacht-overkommandoen bestemte seg i oktober for å evakuere hele Finnmark og den nordligste delen av Troms. Tyskerne brukte den brente jords taktikk, og sivilbefolkningen i området måtte derfor evakueres i all hast. Quisling hadde ingen innvendinger mot evakueringen, spesielt siden NS-regjeringen ble satt til å gjennomføre den. Etter den pinlige fiaskoen med arbeidsmobiliseringen så Quisling gode muligheter til å bedre regjeringens status blant tyskerne ved å organisere en vellykket evakuering.Jonas Lie og Johan Andreas Lippestad ble satt til å lede arbeidet, men evakueringsplanene var dårlig forberedt. Lie og Lippestad forsøkte først å få folk til å reise frivillig ved å spille på deres frykt for kommunismen, men dette gav dårlige resultater. Den NS-organiserte evakueringenen gikk så dårlig at Terboven grep inn og beordret full ødeleggelse av alle bygninger og tvungen evakuering, og dette ble organisert av tyske militærstyrker. Quisling og Nasjonal Samling dro derfor ingen fordeler av å prøve å organisere evakueringen, men slapp også i stor grad unna folks hat i etterkant: dette var kun rettet mot tyskerne. Evakueringen viste seg å bli det siste større prosjekt Quisling-administrasjonen forsøkte å gjennomføre. Den feilet totalt, noe som illustrerer hvor liten og betydningsløs NS-bevegelsen var blitt på slutten av krigen.
=== Frigjøringsdagene og arrestasjon ===
7. mai holdt Quisling en appell i radio der han mante til ro og orden. Dagen etter, 8. mai, ble det forhandlet mellom hjemmefronten og Quislings stab på Gimle om overgivelse. Om morgenen 9. mai ankom Quisling Møllergata 19 der han ble arrestert og fengslet.
== Landssvikoppgjør og dødsstraff ==
Quisling ble i oktober 1945 dømt for landsforræderi, drap og tyveri i Eidsivating lagmannsrett. Dommen ble anket til Høyesterett, som stadfestet dommen. Sammen med to andre NS-ledere, Albert Viljam Hagelin og Ragnar Skancke, ble han dømt til døden. Vidkun Quisling ble henrettet ved skyting på Akershus festning 24. oktober 1945. Henrettelsen ble gjennomført kl 02:40 om natten og det ble brukt elektrisk belysning. Eksekusjonspelotongen besto av 10 mann som skjøt fra om lag 8 meters avstand, kommandøren skjøt til slutt Quisling gjennom tinningen med pistol. To leger konstaterte at åtte kuler var gått gjennom hjertet. Liket ble straks sendt til krematoriet. 1. juni 1959 ble askeurnen satt ned på foreldrenes gravsted i Gjerpen.I ettertid er straffeutmålingen omdiskutert, siden dødsstraff ble gjeninnført i det norske rettssystemet av eksilregjeringen ved provisoriske anordninger under krigen for å ta seg av etterkrigsrettssakene. I Høyesteretts kjennelse den 13. oktober 1945 ved behandling av Quislings anke ble dette avvist, med begrunnelse at de provisoriske anordningene var vedtatt i krigstid og derfor innenfor rammen av lovbestemmelsen om dødsstraff i krig i den militære straffelov som Quisling var dømt etter. Etter krigen ble anordningene videreført av Stortinget i 1945.
=== Dommen ===
Konklusjonen i dommen lød som følger:
Tiltalte Vidkun Abraham Lauritz Quisling dømmes til døden for forbrytelse mot den militære straffelovs § 80, nr. 1, 2 og 3 og mot den borgelige straffelovs §§ 83, 84, 86, 98, 233, 239, 255, jf. §§ 256, 257, 275 og 317, jf. § 318 og de provisoriske anordninger av 3. oktober 1941 og 22. januar 1942, alt sammenholdt med straffelovens § 62.Tiltalte frifinnes for tiltalebeslutningens punkter I d, V c, VI e, VIII og tilleggs-tiltakebeslutningens I e.Hos tiltalte inndras etter straffelovens § 36 kr. 1 040 000. I erstatning for saksomkostninger betaler tiltalte til statskassen kr. 1 500.
== Utmerkelser ==
Den 22. juni 1929 ble Vidkun Quisling utnevnt til kommandør av Order of the British Empire (CBE) for sin innsats for britiske myndigheter i tiden som ansatt ved Norges legasjon i Moskva (1927–1929). 12. juni 1940 ble han ekskludert fra ordenen grunnet sitt samarbeide med tyskerne under okkupasjonen av Norge.Han ble også tildelt Romanias kroneorden og den jugoslaviske Sankt Savas orden.
== Ettermæle ==
Vidkun Quisling hadde en messias-liknende posisjon blant enkelte forhenværende NS-medlemmer helt inn på 2000-tallet. Bjørn Østring, tidligere frontkjemper og vaktsjef ved Quislings førerbolig, har gjennom sin formidling av NS-historien i flere sammenhenger, blant annet i et radiointervju i NRK i 2006, uttrykt sin livslange beundring for idealisten Vidkun Quisling.
=== «Quisling» som skjellsord ===
Under og etter andre verdenskrig ble ordet «quisling» synonymt med «sviker» og «forræder» i mange europeiske språk. Særlig betegner det en person som samarbeider med en okkupasjonsmakt, gjerne i en marionetteregjering. Avisen The Times brukte Quisling i betydningen «landsforræder» første gang 19. april 1940 og fikk følge av Daily Mail fire dager senere. Et eksempel på tidlig bruk i britisk politikk er fra Norway Debate i mai samme år, da det britiske underhuset stemte over hvorvidt statsminister Neville Chamberlain måtte gå av. Her stemte 40 konservative parlamentsmedlemmer mot sin egen statsminister, og disse ble møtt med «Quislings!»-tilrop av statsministerens støttespillere. Via British Broadcasting Corporation (BBC) ble uttrykket snart spredt til resten av verden.
Ordet «quisling» ble under krigen også brukt som skjellsord om folk som var medlemmer av Nasjonal Samling (NS), eller som på annet vis samarbeidet med okkupasjonsmakten. En som var «god nordmann» kunne bli kalt en «jøssing». I 1940–41 ble den negative betydningen av ordet forsøkt snudd, og ordet ble forsøkt brukt som hedersbetegnelse av NS selv. Blant annet brukte forsyningsminister Albert Viljam Hagelin begrepet under en tale i Colosseum kino i Oslo i mars 1941: «Ja, jeg er en quisling, og jeg er stolt over å være en quisling!». Forsøket mislyktes.
29. januar 1944 hadde Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning en karikaturtegning av Quisling på trykk, utført av den norske avistegneren Ragnvald Blix. Tegningen, som senere er blitt klassisk, viser Quisling på vei til audiens hos Hitler i Berlin. Quisling strekker ut armen til Hitlerhilsen og sier: «Jeg er Quisling», hvorpå vaktsoldaten svarer: «Og navnet?». Da tegningen ble bedre kjent i Norge etter krigen, bidro den til å forsterke ordet «quisling» som ensbetydende med «forræder».
En «quisling» kunne på folkemunne dessuten bety en tokroneseddel. Det ble sagt at det gikk to uslinger på en quisling. En «usling» var da en énkroneseddel.
== Litteratur ==
Av hanRussland og vi,1930 (Opprinnelig utgitt som artikler i Oslo-avisen Tidens tegn i perioden 15.9.–3.12.1930)
=== Quisling i skjønnlitteraturen ===
Kolbjørn Brekstad, Heroisme og svik, roman (2009): Vidkun Quisling er hovedperson i Heroisme og svik.
Helge Kåre Fauskanger, Skarlagenssalen, kriminalroman (2013): Den ti år gamle Vidkun Quisling er til stede når hans åndeinteresserte far Jon Lauritz Qvisling deltar i en paranormal etterforskning på en angivelig hjemsøkt herregård. I det klimatiske kapitlet er gutten nær ved å omkomme, men det antydes at mørke krefter ville barnet skulle overleve.
Erik Foynland, Kranium & sand, roman (2010): Vidkun Quisling er biperson; broren Jørgen Quisling og faren Jon Lauritz Qvisling spiller mer fremtredende roller.
Cecilie Løveid, Maria Q, skuespill 1993, drama om Maria Quislings liv.
== Referanser ==
=== Anvendt litteratur ===
Brevig, Hans Olaf (1970). NS - fra parti til sekt 1933-37. Pax.
Dahl, Hans Fredrik (1991). Vidkun Quisling : En fører blir til. Aschehoug. ISBN 8257409049.
Dahl, Hans Fredrik (1992). Vidkun Quisling : En fører for fall. Aschehoug. ISBN 8257409782.
Dahl, Hans Fredrik (1996). «Forord til nyutgivelsen 1996». Quisling, Vidkun: Russland og vi. Leseselskapet. ISBN 8274430581.
Harper, Christopher S. (2012). Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under krigen 1940–1945 (PDF). HL-senteret. ISBN 978-82-92988-36-7.
Hetland, Øystein (2012). Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust? (PDF). Oslo: HL-senteret. ISBN 978-82-92988-42-8.
Høidal, Oddvar (1988). Quisling : en studie i landssvik. Universitetsforlaget. ISBN 8200184013.
Høidal, Oddvar Karsten (1971). «Vidkun Quisling's Decline as a Political Figure in Prewar Norway, 1933–1937». The Journal of Modern History. 43 (3): 440–467.
Jefferys, Kevin (1995). The Churchill Coalition and Wartime Politics, 1940–1945. Manchester University Press. ISBN 9780719025600.
Mendelsohn, Oskar (1987b). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. 2. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200025241.
Midgaard, John (1960). 9. april 1940 : dagen og forspillet. Aschehoug.
Hartmann, Sverre (1970). Fører uten folk : forsvarsminister Quisling : hans bakgrunn og vei inn i norsk politikk. Tiden.
Søbye, Espen (1998). «Jødeforfølgelsene under andre verdenskrig: Et mørkt kapittel statistikkens historie?». Samfunnsspeilet (nr 4): 2–17.
== Videre lesning ==
Borgen, Per Otto: Norges statsministre, Oslo 1999, Aschehoug ((no) BIBSYS)
Borgersrud, Lars: Vi er jo et militært parti – Den norske militærfascismens historie I, Oslo 2010, Scandinavian Academic Press / Spartacus forlag AS. ISBN 978-82-304-0059-3
Dahl, Hans Fredrik: Quisling – En norsk tragedie, Oslo 2004, Aschehoug ((no) BIBSYS)
Dahl, Hans Fredrik: Quisling – En fører blir til, Oslo 1991, Aschehoug ((no) BIBSYS)
Dahl, Hans Fredrik: Quisling – En fører for fall, Oslo 1992, Aschehoug ((no) BIBSYS)
Hartmann, Sverre: Fører uten folk. Forsvarsminister Quisling – hans bakgrunn og vei inn i norsk politikk, Oslo 1959, Tiden Norsk Forlag
Hewins, Ralph: Profet uten ære (Store Bjørn 1966)
Høidal, Oddvar: Quisling: En studie i landssvik, Oslo 1988, Universitetsforlaget ((no) BIBSYS)
Quisling, Vidkun: Vidkun Quislings forsvarstale i lagmannsretten 1945, Oslo 1987, Historisk Forlag ((no) BIBSYS)
Straffesak mot Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling, Oslo 1946 ((no) BIBSYS)
Tidsskrift for Den norske legeforening: «Undersøkelsen av Quislings hjerne», «Quislings hjerne», «Quisling»
== Eksterne lenker ==
(en) Vidkun Quisling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vidkun Quisling på Internet Movie Database
(no) Vidkun Quisling hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Digitalt fortalt: «Vidkun Quislings 7.sans» (skrevet av Jørgen Engestøl, Riksarkivet) (besøkt 30. mars 2012)
(no) Riksarkivet: Familiebrev og karakterbøker, 7. sanser, Rettssaken mot Vidkun Quisling og Quisling-fotografier
(no) Politiske taler av Vidkun Quisling, virksommeord.uib.no | Quisling, også skrevet Qvisling, Quislin, Qvislin og Quislinus, er en norsk telemarksslekt som kan føres tilbake til den danske presten Laurits Ibsøn Quislinus (også skrevet Lars Ibsen Qvislin, 1634–1700), som kom til Christiania som slottsprest i 1665.Kort omtale av den danske presten Lars Ibsen Qvislin i Dansk biografisk Lexikon fra 1887-1905 Navnet er en latinisering av Kvislemark som ligger sør på Sjælland i Danmark. | 5,722 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8d_Ungdom | 2023-02-04 | Rød Ungdom | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kommunisme i Norge', 'Kategori:Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner', 'Kategori:Maoisme', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1963', 'Kategori:Rød Ungdom', 'Kategori:Rødt', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sosialistisk Ungdomsforbund'] | Rød Ungdom (RU) er ungdomsorganisasjonen til partiet Rødt.Organisasjonen har tidligere gått under navnene Sosialistisk Ungdomsforbund og Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene), men fikk sitt nåværende navn da Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) ble dannet i 1973.
Rød Ungdom hadde inntil 2007 to moderpartier: Rød Valgallianse og Arbeidernes kommunistparti. Partiene opprettet sammen med Rød Ungdom og andre partiløse mennesker på venstresiden det nye partiet Rødt den 11. mars 2007. Rød Ungdom er nå ungdomspartiet til Rødt, og holder til i samme bygg.
| Rød Ungdom (RU) er ungdomsorganisasjonen til partiet Rødt.Organisasjonen har tidligere gått under navnene Sosialistisk Ungdomsforbund og Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene), men fikk sitt nåværende navn da Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) ble dannet i 1973.
Rød Ungdom hadde inntil 2007 to moderpartier: Rød Valgallianse og Arbeidernes kommunistparti. Partiene opprettet sammen med Rød Ungdom og andre partiløse mennesker på venstresiden det nye partiet Rødt den 11. mars 2007. Rød Ungdom er nå ungdomspartiet til Rødt, og holder til i samme bygg.
== Ideologisk plattform ==
Rød Ungdom definerer seg som en radikal, revolusjonær og feministisk organisasjon som organiserer ungdom til kamp for et sosialistisk folkestyre der arbeiderklassen styrer samfunnet. For å unngå at sosialismen utvikler seg til et diktatur mener Rød Ungdom at samfunnet konstant må utvikles i retning av et klasseløst samfunn, kommunisme.Økonomisk sett favoriserer Rød Ungdom planøkonomi, som ifølge dem selv vil innebære at økonomien blir underlagt demokratiet.
=== Kapitalisme ===
Rød Ungdom mener at kapitalismen er hovedansvarlig for undertrykking, klasseskiller og sult. Ifølge RU fører markedsøkonomi til at et mindretall får retten til å eie samfunnets viktigste ressurser, noe som resulterer i at privat profitt settes fremfor menneskelige behov.
Det at økonomien er unntatt demokratisk styring mener de gjør at viktige avgjørelser i økonomisk politikk blir overlatt til markedet, og ikke til de folkevalgte. Rød Ungdom mener at et kapitalistisk samfunn fører til at stemmeseddelen må bøye seg for pengeseddelen og folkestyret vike for pengestyret.
=== Kommunisme ===
For Rød ungdom er kommunisme en samfunnsform med mål om å avskaffe både stat og privateiendom til
fordel for fellesskapet. Organisasjonen ser på kommunisme som et samfunn der klasser og sosiale kjønn er unødvendige. Deres visjon er at samfunnet organiseres som et fellesskap av frie interesser, som sammen avgjør hvordan menneskehetens skaperkraft kan brukes på best mulig måte.
Som uttrykket i prinsipprogrammet deres mener de at et slikt samfunn ikke vil være uten motsetninger og problemer. De mener at kommunisme ikke nødvendigvis vil bety at kvinneundertrykking, rasisme og sløsing av naturressurser forsvinner, men at forutsetningene for de strukturene som undertrykker folk i dag vil forsvinne. Rød Ungdom tror ikke at et kommunistisk samfunn vil være slutten på menneskehetens utvikling, men slutten på undertrykking basert på sosial rang og økonomisk ståsted.
== Historie ==
=== SUF og SUF(m-l) ===
Rød Ungdoms forløper SUF ble stiftet 27. september 1963 av ungdomsgrupper som var knyttet til Sosialistisk Folkeparti under navnet Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF). Til å begynne med lå SUFs synspunkter nær SFs, og SUF fungerte som dette partiets ungdomsorganisasjon.
Fra 1966 oppsto en opposisjon påvirket av krigen i Vietnam og ikke minst utviklingen i Kina under Mao Zedong. Medlemmene satte i gang solidaritetsarbeid for Vietnam og støttekomiteer for palestinerne. Samtidig avviste de Sovjetunionen som modell for sosialismen, og rettet fokuset mot Folkerepublikken Kina. De mente at Maos kulturrevolusjon var et håndfast bevis på at sosialismen ikke nødvendigvis måtte drukne i byråkrati og sentralisme.
På SUFs første sommerleir i 1967 sto spørsmålet om «reform eller revolusjon» i høysetet. Samme år fikk den revolusjonære delen av SUF flertall. Organisasjonen begynte å studere Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao.
Bruddet mellom SF og SUF kom på landsmøtet til SF i februar 1969 da forslaget om konkurrerende ungdomsgrupper ble lagt frem. Dette medførte at store deler av landsmøtet forflyttet seg til et annet lokale og satte seg som mål å bygge et nytt kommunistisk parti. På sommerleiren samme år fortsatte diskusjonene under parola «Sett Mao Tsetungs tenking i leiinga på alle område». På landsmøtet samme høst skiftet organisasjonen navn, og het fra 28. september 1969 SUF(m-l).
=== Navnskifte og fremvekst ===
Da Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) ble dannet i 1973 skiftet SUF(m-l) navn til Rød Ungdom.
Rød Ungdom var i denne perioden ment å være en kommunistisk masseorganisasjon for ungdom og en rekrutteringsstasjon for moderpartiet. I løpet av tiåret organiserte RU elevstreiker, husokkupasjoner og studiesirkler. RU var også med på å bygge opp Klassekampen, forlag og plateselskap. Medlemmene var også med å organisere ulovlige streiker, kasta stein på den amerikanske ambassaden og mobiliserte til 1. mai-tog «på klassekampens grunn».
=== Disiplin og hemmelighold ===
Gjennom 70-tallet ble imidlertid disiplinen og hemmeligholdet sterkere, til tider sterkere enn i moderpartiet.«Selvproletarisering» ble fremholdt som et sentralt ideal både av AKP(m-l) og SUF(m-l)/Rød Ungdom: Det å gjøre seg til proletar ved å forlate et ofte akademisk, borgerlig miljø eller akademisk løpebane og gå ut i arbeidslivet i fabrikker, skipsverft og andre steder der arbeiderklassen arbeidet: Et sentralt mål var å «bevisstgjøre» arbeiderklassen og lede sine arbeidskamerater som deres tillitsvalgte, blant annet med å lede streiker mot kapitalkreftene.
Rød Ungdom ble i enda større grad enn AKP rammet av nedgangen i den norske ml-bevegelsen, og var gjennom hele 1980-tallet preget av interne kamper. I 1991 meldte lederen ( ? ), flertallet av sentralstyret og svært mange medlemmer seg ut i protest. Utover midten av nittitallet gjorde Rød Ungdom seg igjen viktig som politisk aktør gjennom blant annet «sjøltillitskurs» for jenter (bøllekurs) og deltakelse i antirasistisk kamp. Rød Ungdom reviderte utover 1990-tallet sin forståelse av sosialisme, på samme måte som AKP og RV gjorde det ti år tidligere.
=== Etablering av Rødt ===
Til organisasjonens landsmøte våren 2006 var det stilt flere forslag som enten direkte eller indirekte ville være et brudd med AKP. Et forslag om å bryte med AKP fra 1. januar 2007 fikk 49 % av stemmene, og var langt fra å nå det nødvendige 2/3-flertall. Derimot vedtok landsmøtet i stedet at AKP ikke har noe levedyktig partiprosjekt, et forslag som ble argumentert for med at man ønsket å fremskynde sammenslåingen av AKP og RV. De som ikke fikk igjennom forslaget om å bryte med AKP har uttalt at de var én stemme unna å nå 2/3 flertall. I etterkant av landsmøtet tok flere ledende personligheter i RU til orde for å jobbe som en fraksjon i RV, for å påvirke sammenslåingen av RV og AKP.
Sammenslåingen av RV og AKP ble et faktum i april 2007, etter at AKPs ekstraordinære landsmøte vedtok å legge ned partiet. Partiet Rødt ble kort tid etter stiftet. Rød Ungdoms medlemmer hadde delegatstatus på lik linje med medlemmer fra RV og AKP. Stiftelsen av Rødt ble vedtatt mot en avholdende stemme; det var rundt 200 personer med delegatstatus på møtet. I september 2007 sluttet også Internasjonale Sosialister seg til partiprosjektet.
=== Ekskludering av Tjen Folket ===
Våren 2008 ble tolv medlemmer ekskludert fra Rød Ungdom. Disse ble ekskludert på grunn av det Rød Ungdoms ledelse mente var tilknytning til organisasjonen Tjen folket, noe de så på som deltakelse i konkurrerende partipolitisk virksomhet. I realiteten har dette berørt flere enn de tolv ekskluderte medlemmene, da flere protestutmeldinger fulgte. Dette førte til en fullstendig utradering av organisasjonen noen steder, mens den ble kraftig svekket på steder som Trondheim og Bergen.
Etter eksklusjonene startet mange av de ekskluderte, sammen med enkelte andre ungdommer, organisasjonen Revolusjonær Kommunistisk Ungdom (RKU). De erklærte seg fra starten av som Tjen Folkets ungdomsorganisasjon. Deler av Rød Ungdoms lokallag i Eiker og Drammen vedtok da en uttalelse hvor de meldte overgang til RKU. Her sto det blant annet følgende: «Når ledelsen i Rød Ungdom snur ryggen til arbeiderklassens og de undertrykte folkenes viktige og dyrekjøpte erfaringer så ønsker vi ikke å være med videre på denne rutsjebanen ned i den sosialdemokratiske myra. Det er nok sosialdemokratiske organisasjoner i Norge, og det trengs ingen flere.» Senere gikk samme lokallaget ut på bloggen sin og forklarte at overgangen var sterkt overdrevet. På bloggen skrev de blant annet at det ikke var stort annet enn et «vellykket mediestunt fremstilt av et fåtall medlemmer i EDRU som så sin sjanse til å skape storm i et vannglass når laget ble redusert».
=== Nyere tid ===
Siden millenniumsskiftet har Rød Ungdom frontet en rekke saker, blant annet som motstandere av all oljeboring i Barentshavet, nei til norsk militært engasjement i Afghanistan, støtte til motstandskampen mot de amerikanske styrkene og de nye myndighetene i Irak, nei til bygging av gasskraftverk i Norge, vern om folketrygden, for skattefinansiert kollektivtrafikk, støtte til boikottaksjonene mot nasjonale skoleprøver, for bedre fritidstilbud for ungdom, og med støtte til feministiske, antirasistiske og pro-palestinske anliggender.I forbindelse med tariffoppgjøret i 2008 dannet ledende personer i Rød Ungdom frontorganisasjonen Ungdom for Avtalefestet Pensjon, som var aktive i å kritisere LO-ledelsen for å ha solgt ut arbeidstagernes pensjonsrettigheter.
I 2010 lanserte Rød Ungdom en kampanje der de hadde som mål å samle inn 100 000 kroner til Siv Jensen, i bytte mot at hun forlot landet. Denne kampanjen var en respons til FrPs forslag om å gi innvandrere samme sum for å returnere til sitt eget hjemland.Rød Ungdom støtter LHBT-rettigheter og har gitt uttrykk for støtte til transpersoners rettigheter.
== Internasjonalt ==
=== Palestina ===
I 2009 gikk Rød Ungdom offentlig ut med at de på årets sommerleir hadde samlet inn penger til den palestinske marxistiske organisasjonen People's Front for the Liberation of Palestine (PFLP), som står på både EUs og USAs liste over terrororganisasjoner, men som ikke er definert som terrorister av norske myndigheter. På hjemmesiden sin skrev Rød Ungdom at de innsamlede pengene gikk til helsearbeid blant den utarmede palestinske befolkninga. Rød Ungdom donerte også penger til samme organisasjon under deres sommersamling 2011.
I forkant av Rød Ungdoms sommerleir i 2014 startet organisasjonen opp en innsamlingsaksjon for den palestinske organisasjonen Health Work Committees. Pengene ble samlet inn både ved loddsalg på selve leiren, og ved folk som overførte penger til en innsamlingskonto. Rød Ungdom gikk etterpå ut og fortalte at de hadde samlet inn 19 120 kroner til Health Work Committees.
=== Danmark ===
De siste årene har Rød Ungdom begynt å samarbeide tett med den danske ungdomsorganisasjonen Socialistisk UngdomsFront. Organisasjonene har blant annet flere ganger kopiert hverandres aksjoner, og sender delegater på hverandres nasjonale arrangementer. I 2011 arrangerte organisasjonene en Feminisme Konferanse i Danmark sammen med det finske ungdomspartiet Vasemmistonuoret (Unge Venstre). Under et av SUFs landsmøter ble det lagt frem forslag om å endre organisasjonens navn til Rød Ungdom, men et stort flertall nedstemte dette. Rød Ungdom og SUF har i nyere tid sendt delegater til hverandres valgkamper.
=== Sverige ===
Rød Ungdom hadde frem til 2016 et samarbeid med svenske Revolutionär Kommunistisk Ungdom, som er ungdomsorganisasjonen til Kommunistiska Partiet. Organisasjonene har blant annet sendt delegater til hverandres landsmøter og sommerleirer. I 2009 sendte de begge en felles brigade til Nepal for å besøke Nepals kommunistiske parti (maoistisk) På landsmøtet i 2016 valgte RU å bryte samarbeidet med RKU, for heller søke tettere bånd til Unge Vänster, som er ungdomspartiet til Vänsterpartiet. UV har også et offisielt samarbeid med norske Sosialistisk Ungdom.
=== Kurdistan ===
Rød Ungdom støtter opprettelsen av en kurdisk stat, og har tidligere støttet sultestreikende kurdiske fanger. Rød Ungdom er kritiske til Tyrkias behandling av landets kurdiske minoritet. Rød Ungdom hadde på sitt 50-årsjubileum besøk av Yuksel Mutlu, som på det tidspunktet var nestleder i BDP, et venstreorientert, pro-kurdisk parti i Tyrkia.
== Skole ==
=== Gratis skolebøker ===
Slutten av nittitallet og begynnelsen av 2000-tallet ble preget av Rød Ungdoms kampanje for gratis skolebøker. Høsten 2001 la Rød Ungdom ut 14 skolebøker på internett til fri nedlasting. RU mente at undervisningsminister Kristin Clemet brøt loven ved ikke å sørge for gratis skolebøker, fordi det i Opplæringsloven het at «Opplæringa i offentleg vidaregåande skole eller i lærebedrift er gratis.» Undervisningsdepartementet hevdet at Rød Ungdom ikke tok hensyn til at det i samme avsnitt i loven sto at elevene kunne bli pålagt å holde skolemateriell selv, og at fylkeskommunen kunne kreve betaling for skolemateriell.
Saken ble anmeldt av Den norske Forleggerforening for brudd på åndsverkloven og gikk til domstolene. I 2003 ble RU dømt til å betale erstatning, og kjennelsen ble opprettholdt av etter anke til Høyesterett i 2004. Selv om Rød Ungdom ble idømt bot, betalte de aldri. Rød Ungdom aksjonerte rundt omkring i landet, hvor de ba om å bli arrestert for å slippe å betale bot. Også daværende leder i Rød Ungdom, Marijke Berdahl, ba om å bli satt i fengsel.
=== Leksefri skole ===
I september 2009 erklærte Rød Ungdom sin støtte til en nasjonal leksestreik satt i gang av to vgs-elever fra Oslo. Leksestreiken ble arrangert via et Facebook-arrangement med navnet ”Leksestreik over hele landet”, hvor over 12 000 personer sto som deltakende. Rød Ungdom håpet på at leksestreiken ville få støtte fra Elevorganisasjonen, og at det ville sette i gang en større bevegelse rundt kravet om å fjerne leksene.I 2011 fikk Rød Ungdom stor mediaoppmerksomhet da de erklærte at de skulle arrangere en nasjonal leksestreik 26. til 30. september. Organisasjonen oppfordret elever til å boikotte leksene sine, arrangere demonstrasjoner og konserter for å støtte oppom saken.
På Facebook-arrangementet for streiken oppførte over 48 000 personer seg som deltagende. Tre dager før leksestreik startet, hadde elever fra nesten 700 skoler registrert at de ville arrangere leksestreik på sin skole.Også i 2012 arrangerte Rød Ungdom en nasjonal leksestreik. Leksestreiken fant sted i flere store norske byer den 17. oktober. Rød Ungdom oppfordret i forkant av markeringene elever å delta i demonstrasjoner på sine skoler.I 2016 kåret Rød Ungdom Ungdommens bystyre i Arendal til "Ukas helt" etter at de hadde oppfordret kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til å jobbe for en leksefri skole.
== Publikasjoner ==
Helt fra starten av har Rød Ungdom stått for en rekke publikasjoner.
=== Klassekampen ===
I forbindelse med SUFs løsrivelse fra SF ble det første nummeret av Klassekampen lansert. Sentrale personer bak initiativet var Tron Øgrim og Pål Steigan. Siden den gang har avisen blitt en riksdekkende dagsavis, der Rødt eier 20 %.
=== Rebell ===
Rebell er Rød Ungdoms eksterne magasin. Bladet ble utgitt i 1963 under navnet Ungsosialisten, og var da tidsskriftet til SUF.I 1970 byttet bladet navnet til Røde Garde. Midt på 1970-tallet lå opplaget nær 10 000. I denne perioden ble bladet utgitt 8 – 10 ganger årlig.
Bladet fikk fra nr. 2 1980 det nye navnet Rute 80, og ble utgitt 4 – 6 utgaver i året.
Rebell gikk midlertidig inn i 2004, da det ble lagt ned av landsstyret, men startet opp igjen med et prøvenummer i august 2009 i anledning stortingsvalget. Redaktør for dette nummeret var Karna Buggeland Sælebakke.
=== Andre utgivelser ===
Tidlig på 1970-tallet utga organisasjonen bladet Til kamp, en liten A5-trykksak utgitt som «SUF(m-l)s skoleavis». På slutten av dette tiåret utga Rød Ungdom bladet Uredd, også dette rettet mot ungdomsskoleelever.
Internbladet til Rød Ungdom het Komintern, men ble lagt ned etter landsmøtevedtak i 2010. Fra organisasjonen hadde navnet SUF(m-l) og helt frem til 2004 het internbladet Bolsjevik.
== Skolevalgresultater ==
I felt merket med * ble det ikke stilt. Rød Ungdom representerte Rød Valgallianse i skolevalgene til og med 2007. Etter 2009 representerer Rød Ungdom Rødt.
== Ledere ==
Listen er ufullstendig
=== Som SUF ===
=== Som SUF(ml) ===
=== Som RU ===
== Referanser ==
== Kilder ==
Politisk plattform vedtatt på Rød Ungdoms 21. landsmøte i 1998.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Rød Ungdom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Rød Ungdom på Twitter
(no) Rød Ungdom på Facebook
(no) Rød Ungdom på Instagram | Revolusjonær sosialisme | 5,723 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tredve%C3%A5rskrigen | 2023-02-04 | Tredveårskrigen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1600-tallet i Det tysk-romerske rike', 'Kategori:1600-tallet i Europa', 'Kategori:1600-tallet i Frankrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Europas historie', 'Kategori:Konflikter i 1610-årene', 'Kategori:Konflikter i 1618', 'Kategori:Konflikter i 1620-årene', 'Kategori:Konflikter i 1630-årene', 'Kategori:Konflikter i 1640-årene', 'Kategori:Konflikter i 1648', 'Kategori:Kriger i Europa', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Det tysk-romerske rike', 'Kategori:Kriger med deltagelse av England', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Frankrike', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Habsburgmonarkiet', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Tyskland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tredveårskrigen'] | Tredveårskrigen eller trettiårskrigen var en serie militære konflikter utkjempet mellom Europas stater på de tysktalende småstatenes jord. Konflikten tidfestes offisielt fra 1618 til 1648, selv om den var en fortsettelse av tidligere kriger og snart kom til å bli etterfulgt av nye konflikter mellom de samme aktørene. Krigen var tilsynelatende en religionskrig mellom protestantiske og katolske land, men kan bedre forstås som et oppgjør mellom en allianse dominert av Habsburg-keiseren og den franske kongemakten. Åttiårskrigen, en konflikt basert på nederlendernes ønske om uavhengighet fra den habsburgiske kongen av Spania, gikk parallelt og endte samtidig som Tredveårskrigen.
Krigen og dertilhørende epidemier og hungersnøder førte til at befolkningen i store deler av de tysktalende smårikene nærmest ble halvert. Den franske kongemaktens villighet til å alliere seg med enhver hær – uansett religion – som var villig til å plyndre og ødelegge rivalene i øst, førte til at tysklandene forble politisk og religiøst splittet i ca. 1500 småland i 222 år etter krigen. Fredsslutningen i Westfalen, som ble proklamert den 25. oktober 1648 fra rådhusene i de to forhandlingsbyene Osnabrück og i den westfalske byen Münster, kom til å danne grunnlaget for statssystemet i Europa frem til Napoleonskrigene.
| Tredveårskrigen eller trettiårskrigen var en serie militære konflikter utkjempet mellom Europas stater på de tysktalende småstatenes jord. Konflikten tidfestes offisielt fra 1618 til 1648, selv om den var en fortsettelse av tidligere kriger og snart kom til å bli etterfulgt av nye konflikter mellom de samme aktørene. Krigen var tilsynelatende en religionskrig mellom protestantiske og katolske land, men kan bedre forstås som et oppgjør mellom en allianse dominert av Habsburg-keiseren og den franske kongemakten. Åttiårskrigen, en konflikt basert på nederlendernes ønske om uavhengighet fra den habsburgiske kongen av Spania, gikk parallelt og endte samtidig som Tredveårskrigen.
Krigen og dertilhørende epidemier og hungersnøder førte til at befolkningen i store deler av de tysktalende smårikene nærmest ble halvert. Den franske kongemaktens villighet til å alliere seg med enhver hær – uansett religion – som var villig til å plyndre og ødelegge rivalene i øst, førte til at tysklandene forble politisk og religiøst splittet i ca. 1500 småland i 222 år etter krigen. Fredsslutningen i Westfalen, som ble proklamert den 25. oktober 1648 fra rådhusene i de to forhandlingsbyene Osnabrück og i den westfalske byen Münster, kom til å danne grunnlaget for statssystemet i Europa frem til Napoleonskrigene.
== Årsaker til krigen ==
For å forstå årsakene til tredveårskrigen, må de rådende forholdene i denne perioden betraktes. Europa var preget av religionskriger, og protestantismens fremvekst deler av befolkningen og fyrstene, førte med seg en konflikt med den rådende og vel etablerte katolisismen.Hovedaktørene i konfliktene var Frankrike, som var den største katolske staten, og Habsburgriket, den største og fremste beskytter av katolisismen. Habsburgdynastiet var meget omfattende. Det hadde posisjoner i Spania, Østerrike, Burgund, Italia og Nederlandene. Disse konfliktene endte med at det ble inngått en fredsavtale i Augsburg i 1555. Her ble det fastslått at fyrstene kunne bestemme hvilken konfesjon (katolisisme eller lutherdom) deres fyrstedømmer skulle ha (latin: «Cuius regio eius religio», dvs. «Den som styrer, hans tro skal gjelde»), og befolkningen måtte innrette seg deretter.
Det tysk-romerske riket var et konglomerat av 300 fyrstedømmer. På toppen satt en keiser som var uten noen særlig utøvende makt fordi de ulike fyrstedømmene styrte seg selv. Det var trolig flere protestanter enn katolikker i det tysk-romerske riket på 1600-tallet, og mange av de 300 statene var protestantiske. I tillegg var store deler av befolkningen i de katolske statene også protestantiske, særlig i Böhmen, som ligger i dagens Tsjekkia. Dette førte med seg en sterkere protestantisk makt.
Den religiøse spenningen mellom katolikkene og protestantene ble ytterligere forsterket etter freden i Augsburg. I tillegg spredte en tredje trosretning seg i befolkningen, kalvinismen, som ikke bidro til å gjøre situasjonen bedre. Dette skjedde samtidig som lederne av de østeuropeiske statene og Spania prøvde å opprettholde katolisismen.
=== Geopolitisk ===
Inntil midten av 1900-tallet var krigen for det meste ansett som en tysk borgerkrig og en del av religionkrigene. I 1938 lanserte C. V. Wedgwood en teori som argumenterte for at krigen egentlig var en del av en større europeisk konflikt som var basert på konkurransen mellom det østerriksk-spanske Habsburgdynastiet og franske Bourbon. Dette synspunktet er nå vidt akseptert blant moderne historikere, selv om det fremdeles er noe debatt rundt i hvilken grad det var en europeisk heller enn en tysk konflikt, og hvor nøyaktig navnet Tredveårskrigen er. Argumentene for denne tolkningen, fremfor at krigen handlet rent om religion, var at andre stormakter på denne tiden som det protestantiske England, det katolske Polen-Litauen og Portugal i stor grad holdt seg unna konflikten.
Den første stormakten som involverte seg i det som til å begynne med var en konflikt innad i området til Det tysk-romerske riket var da Spania. Spania ble Europas mektigste og rikeste stat på 1500-tallet etter koloniseringen av store deler av Amerika, som førte til opprettelsen av Det spanske imperiet og at store mengder gull og rikdom ble fraktet fra koloniene til Spania. I tillegg hadde Spania grener til omfattende deler av Europa etter Karl V av Det tysk-romerske rike (1500–1558) som var den første konge av et samlet Spania. I tillegg til å være konge over Spania (1516–1556) og de spanske koloniene i Latin-Amerika og på Filippinene var han gjennom arving også konge av Napoli til 1554, hertug av Nederland fra 1506 til 1555, hertug av Østerrike fra 1519 til 1521, i tillegg til keiser av Det tysk-romerske rike (som Karl V) i årene 1519–1556. Karls etterkommere (Habsburgdynastiet) var da i kontroll over mye av de de samme områdene da krigen brøt ut, men ikke uten konflikter. Da Tredveårskrigen brøt ut var allerede Åttiårskrigen hvor nederlendernes kriget om uavhengighet fra Spania pågått i 50 år.
Frankrike var på sin side den mest folkerike katolske staten i Europa (og skulle bli ansett som den mektigste staten i Europa senere på 1600- og 1700-tallet), men krigene på 1500-tallet hadde ødelagt økonomien og redusert folketallet.. Deres interesse i konflikten var først og fremst en frykt for å bli omringet av Habsburgdynastiet, altså et nasjonalt perspektiv. Selv om landet i praksis ble ledet av en kardinal, Armand-Jean du Plessis de Richelieu («Kardinal Richelieu»), så mente Richelieu at nasjonens interesser var viktigere enn kirkens.
Kort oppsummert kan interessene til aktørene i konflikten fra utenfor området til Det tysk-romerske riket beskrives som følgende:
Spania var interessert i tyske stater, fordi de kontrollerte områder som hørte til Spania-Nederland i den vestlige delen av det tyske riket.
Nederland ønsket uavhengighet fra Spania
Frankrike var interessert i de tyske statene fordi de ønsket å forhindre at habsburgerne fikk så mye kontroll over det tyske riket at de kunne omringe Frankrike.
Sverige og Danmark var interessert i å få kontroll over de nordlige tyske statene i Østersjøen-området, spesielt Baltikum.
== Krigen ==
Det er vanlig å dele inn tredveårskrigen i fire faser, den bøhmiske (1618–1625), den danske (1625–1629), den svenske (1630–1635) og den svensk-franske (1635–1648).
=== Den bøhmiske fasen (1618–1625) ===
Selve gnisten som fikk krigen i gang, skjedde i Praha (Prag) i datidens Böhmen. Der var de redd for at keiseren skulle undergrave protestantismen, og dermed fjerne det protestantiske maktgrunnlaget. Da to utsendinger for den habsburgske, tysk-romerske keiseren Matthias var på besøk, viste de bøhmiske protestantene mangel på gjestfrihet ved å kaste dem ut av vinduet.
Denne hendelsen, som er kjent som den andre defenestrasjonen av Praha, startet det bøhmiske opprøret. Snart spredte det seg over hele det bøhmiske området. Hadde det bøhmiske opprøret bare vært en sentraleuropeisk konflikt, ville krigen ha vart bare i tre år, men dødsfallet til keiser Matthias i 1619 forsterket opprørsstemningen blant de protestantiske lederne, som hadde vært nær ved å komme til enighet om en fredsslutning. Svakheten til både Ferdinand (som nå besteg tronen etter keiser Matthias) og bøhmerne førte til at krigen spredte seg til Vest-Tyskland. Ferdinand ble nødt til å be sitt søskenbarn, kong Filip IV av Spania, om hjelp.
Keiseren, som fungerte som konge for det bøhmiske folk, svarte med å sende soldater for å gjenopprette ro og orden. Bøhmerne, som nektet å la seg avvæpne, avsatte i stedet keiseren som sin konge og valgte en ny konge, kurfyrst Fredrik V av Pfalz, kong Fredrik I av Bøhmen.
Den nye tysk-romerske keiseren, Ferdinand, fikk pengestøtte fra paven og militær assistanse fra Spania og Bayern. Med det klarte han å slå Fredrik i slaget ved Hvitefjell i 1620.
Etter slaget i 1620 begynte spanjolene å etablere seg i traktene rundt Rhinen, dette for å mobilisere mot Frankrike og Nederlandene. Böhmen ble igjen en katolsk stat under Ferdinand, som gjeninnsatte seg som konge.
=== Den danske fasen (1625–1629) ===
Protestantene så nå ut til å tape. Den som skulle føre an for protestantismen, var kongen av Danmark, Christian IV. I tillegg til å være konge over Danmark-Norge, var han også hertug av Holstein, en liten provins i det tysk-romerske riket. Om Christian gikk inn i krigen kun av religiøse grunner er vel heller tvilsomt, for det var også mye politikk med i bildet. Ved å invadere Tyskland kunne han skaffe seg flere provinser og bispeseter og skape et kongedømme til sin yngste sønn. En annen teori er at kongen var redd for at Sverige skulle stå i spissen i alliansen mot den tysk-romerske keiser.
Med litt hjelp fra Nederlandene og England invaderte danskene Tyskland med en hær på 20.000 mann. For å hindre at Christian skulle invadere Tyskland, ansatte Ferdinand II den bøhmiske adelsmannen, Albrecht von Wallenstein. Wallenstein takket ja til å lede keiserens styrker da han fikk løfte om at han skulle få plyndre de områdene han okkuperte. Christian, som ikke visste om Wallenstein, ble nødt til å trekke seg tilbake før Wallenstein og Tillys hær ville utrydde hele den danske armé. Nederlaget ble ytterligere forsterket da danskenes allierte, England, som var internt splittet, trakk seg ut. Frankrike var i borgerkrig, og Sverige var i krig mot Polen. Tilly slo danskene i slaget ved Lutter i 1626.
Wallensteins hær marsjerte mot nord, og okkuperte Mecklenburg, Pommern og til slutt Jylland. Han klarte ikke å innta hovedstaden, København, for han kunne ikke innta Sjælland uten en flåte, og verken Hanseatene eller Polen ville godta at en keiserlig flåte ble bygd i Østersjøen. Han beleiret derimot Stralsund, i et forsøk på å få kontroll over en havneby som var stor nok for en slagkraftig flåte, men kostnadene ble for høye til at en krig mot Danmark i hele tatt kunne bli lønnsom.
Det spredte seg nå frykt blant protestantene i Tyskland. Det så ut til at protestantismen, som til nå hadde hatt god oppslutning og et godt grep rundt de sentrale makthaverne i det tysk-romerske riket, var på vei mot undergangen. Til og med de nordlige lutherske statene var på randen til å bli katolske igjen. Frykten spredde seg ikke bare innad i riket, men også til nabolandene. Sverige og Frankrike gikk nå til aksjon.
Dette førte til Traktaten i Lübeck (1629), der Christian IV avga sin støtte til protestantene til fordel for å få kontroll over Danmark. I de påfølgende årene ble enda flere områder underlagt katolisismen.
Krigen var nå i praksis avgjort, men de katolske lederne overtalte Ferdinand II til å gjenerobre de lutherske (protestantiske) områdene, som etter Augsburgavtalen var katolske.
=== Den svenske fasen (1630–1634) ===
Først ut var Sverige. De var under ledelse av den evnerike kong Gustav Adolf, som hadde samlet alle de svenske partiene under seg. Han hadde dermed et godt utgangspunkt for å gå til krig. I tillegg hadde han også politiske motiv til å invadere Tyskland. Samtidig som svenskene fryktet et altfor sterkt tysk-romersk rike, var de også interessert i å skaffe seg land og økonomisk innflytelse i det tyskkontrollerte Baltikum.
Ved hjelp av Nederland og andre militære eksperter hadde Gustav Adolf skaffet seg datidens mest moderne hær. Den var kjent for å ha høy disiplin, stort mot og et mobilt artilleri. Svenskene, med hjelp av sakserne, slo den tyske keiseren ved slaget ved Breitenfeld (1631) og ved Lützen, der Gustav Adolf falt. Selv om svenskene hadde flere suksessrike seire og kom seg langt inn i Tyskland (helt frem til Böhmen), var de betydelig svekket. Det samme var den tyske keiseren. Derfor endte det med en fredsavtale i Praha i 1635, hvor disse avtalene ble inngått:
Man gikk tilbake til de avtalene som ble inngått i Augsburg i 1555. De protestantiske og de katolske landområdene skulle være slik som de var i 1552.
Det ble inngått forbud mot private hærer. Det ble dannet en forent hær av alle de tyske statene til en tysk-romersk hær.
Tyske fyrster fikk ikke ha allianser seg imellom.
Kalvinismen ble legalisert.De religiøse konfliktene ble også rettet på i Praha. Det så nå ut som at tilstandene skulle bli roligere. Slik artet det seg ikke. I Frankrike så man med vaktsomme øyne på denne nye fredsavtalen. De mente at den førte til at Habsburgerne fikk for mye makt. Dermed brøt krigshandlingene ut igjen.
=== Den svensk-franske fasen (1635–1648) ===
Krigen ble avsluttet med at Frankrike blandet seg inn i krigshandlingene. Frankrike var en stor katolsk stat, men på grunn av rivalisering med det tysk-romerske riket og det habsburgske Spania allierte de seg med protestantene. Kardinal Richelieu, Ludvig XIIIs sjefsminister, mente at Habsburgerne var altfor mektige da de hadde områder i det sørlige Frankrike og deler av Nederland.
Krigen artet seg som en internasjonal krig på tysk landjord. På den protestantiske siden befant Frankrike, Sverige og Nederland seg. På den andre siden var det Tyskland og Spania. Spania var som kjent under Habsburgernes kontroll og var katolisismens fremste beskytter. Spania benyttet sjansen til å invadere Frankrike. De plyndret områdene Champagne og Burgund og kom så langt at de truet selve hjertet av Frankrike, Paris. De ble imidlertid stoppet før de kom så langt. I slaget ved Compiegne klarte hertugen av Weimar å stoppe de spanske styrkene, og spanjolene måtte trekke seg tilbake til grensen mellom Spania og Frankrike. Der fortsatte kampene uten at noen av sidene fikk et særlig overtak.
I 1642 døde Richelieu, etterfulgt av Ludvig XIII året etter. Den franske tronen ble overtatt av den fem år gamle Ludvig XIV. Den nye kongens regent, kardinal Mazarin, begynte arbeidet med å få i gang en fredsavtale.
I 1645 klarte den svenske marskalken, Lennart Torstenson, å slå den tysk-romerske hæren i slaget ved Jankau, i nærheten av Praha. Ludvig II av Borboun slo den bayerske hæren i det andre slaget ved Nordlingen, der den siste store kommandanten på den katolske siden døde.
Krigen endte med freden i Westfalen i 1648.
== Sosiale og politiske aspekter ved krigen ==
Tredveårskrigen var ulik og nyskapende på flere områder. Først og fremst var det en svært blodig krig hvor mange ble drept. De religionskrigene som utspilte seg før 1618, var stort sett oppgjør mellom konger og fyrster, og berørte ikke lokalbefolkningene i like stor grad som denne krigen gjorde. Med tredveårskrigen kom en ny måte å føre krig på. I stedet for en nasjonal hær eller en hær knyttet til et folk med politiske ambisjoner, var det nå private hærer som kunne leies. Disse private hærene var topptrente og kunne handle etter andre motiver enn det som kanskje var intensjonene til de som leide dem.
De private hærene var en blanding av flere folkeslag uten noen spesiell tilknytning til en region. Dermed ville ikke de, under en krig, få forsyninger fra makten. De måtte heller plyndre nærmeste landsby. Landsbyboerne som ikke ble drept, hadde ofte ikke noe annet å gjøre enn å følge hæren til neste plyndringssted. Dette førte til at flere landsbyer ble lagt øde, og sult og sykdommer var ofte en følge av dette igjen. Det finnes ikke noen eksakte tall, men et estimat tilsier at Tyskland hadde et befolkningstap rundt 40 % på landet og 33 % i byene.
== Følgene av krigen ==
Freden i Westfalen betraktes som starten på det moderne Europa med suverene småstater. To direkte følger var Nederland og Sveits. Det var også avslutningen på religionskrigene som hadde herjet Europa i flere tiår. Det var en protestantisk seier over katolikkene samt en svensk og fransk seier over Habsburgdynastiet. En annen viktig beslutning som ble vedtatt i Westfalen, var forbudet mot private hærer. Dette faremomentet som hadde utsatt sivilbefolkningen for så mye nød og lidelse, ble avskaffet og har ikke vært brukt siden.
Det som skjedde i Tyskland, var at alle de rundt 300 statene fikk mer eller mindre egen suverenitet. De kunne selv gjøre avtaler med andre stater uten noen form for innblanding fra keisermakten. Det tysk-romerske riket var nå i praksis oppløst som et rike. Ingen lover kunne bli vedtatt av keisermakten, keiseren kunne heller ikke innkreve skatter. Tyskland gikk med dette tilbake til et føydalt system uten noen form for sentralstyre, og hadde ingen spesiell politisk innflytelse på det nye Europa som oppstod etter krigen. Den habsburgske drømmen om et forent tysk-romersk rike gikk dermed i vasken. Et annet utfall av freden i Westfalen var at kalvinismen ble godkjent som tillatt tro i de tyske fyrstedømmene.
== Liste over slag under tredveårskrigen ==
Den bøhmiske fasen
Slaget ved Pilsen (1618, 21. november)
Slaget ved Záblatí (1619, 10. juni)
Slaget ved Vestonice (1619, 5. august)
Slaget på Det hvite berg (1620)
Slaget ved Wiesloch (1622, 25. april)
Slaget ved Wimpfen (1622, 6. mai)
Slaget ved Höchst (1622, 20. juni)
Slaget ved Fleurus (1622)
Slaget ved Stadtlohn (1623)
Den danske fasen
Slaget ved Dessau (1626)
Slaget ved Lutter am Barenberge (1626)
Slaget ved Stralsund (1628)
Slaget ved Wolgast (1628)
Den svenske fasen
Slaget ved Frankfurt (1631)
Slaget ved Magdeburg (1631)
Slaget ved Werben (1631)
Slaget ved Breitenfeld (1631)
Slaget ved Rain (1632)
Slaget ved Fürth (1632)
Slaget ved Lützen (1632)
Slaget ved Oldendorf (1633)
Slaget ved Nördlingen (1634)
Den svensk-franske fasen
Slaget ved Wittstock (1636)
Slaget ved Rheinfelden (1638)
Slaget ved Breisach (1638)
Slaget ved Guetaria (1638)
Slaget i Vadobukten (1638)
Slaget ved Chemnitz (1639)
Slaget ved Breitenfeld (1642)
Slaget ved Rocroi (1643)
Slaget ved Tuttlingen (1643)
Slaget ved Freiburg (1644)
Slaget ved Jüterbog (1644)
Slaget ved Jankau (1645)
Slaget ved Mergentheim (1645)
Slaget ved Nördlingen (1645)
Slaget ved Zusmarshausen (1648)
Slaget ved Praha (1648)
Slaget ved Lens (1648)
Perioden etter Wesfalen
Slaget ved Arras (1654)
Slaget ved Valenciennes (1656)
Slaget ved the Dunes (1658) (1658)
== Bilder ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Cooper J.P. The new Cambridge modern history. The decline of Spain and the thirty years war. Cambridge University 1970
Peter Englund: Ofredsår – om den svenska stormaktstiden och en man i dess mitt Dokumentarisk roman om 30-årskrigen fra Sveriges trolig fremste historiker. Utdrag av boken ISBN 91-7486-067-4
Finn Fuglestad: Fra svartedauden til Wienerkongressen: den vesterlandske kulturkretsens historie 1347-1815 i et globalt-sammenliknende perspektiv. Cappelen 2004 (1.utg 1999) ISBN 82-02-23857-9
Langer, Herbert. The Thirty Year's War. Poole, England: Blandford Press, 1980
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
Palmer, R.R., Colton, J., Kramer, L. A history of the modern world. New York 2002
Parker, Geoffrey. The Thirty Years' War'. London: Routledge and Kegan Paul, 1984
Konrad Repgen (Hrsg.): Krieg und Politik 1618–1648. Europäische Probleme und Perspektiven (= Schriften des Historischen Kollegs. Band 8). Oldenbourg, München 1988, ISBN 3-486-53761-X (Digitalisat).
Kurt Ågren: Et nytt Europa 1500-1750 Aschehougs Verdenshistorie bd. 8 Gammelmodig men oversiktlig politisk historie over skiftende kriger og allianser i Europa i denne tidsepoken. Oven-fra og nedperspektiv med kapittelindeling inndelt etter stater. 1. utg 1985, 2. rev utg ISBN 82-03-22364-8 | * Det tysk-romerske riket ble ytterligere desentralisert | 5,724 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Freden_i_Westfalen | 2023-02-04 | Freden i Westfalen | ['Kategori:1640-årene i Sverige', 'Kategori:1648 i Europa', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fredsavtaler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske fredsavtaler', 'Kategori:Traktater av 1648', 'Kategori:Tredveårskrigen'] | Freden i Westfalen er en fellesbetegnelse på to fredstraktater, én som ble sluttet mellom den tysk-romerske keiseren og Frankrike (Münster-freden) og én mellom keiseren og Sverige (Osnabrück-freden). Den 25. oktober 1648 ble fredsavtalen proklamert fra rådhusene i de to forhandlingsbyene Osnabrück og Münster i Westfalen. Avtalen gjorde slutt på tredveårskrigen i Tyskland og den åttiårige uavhengighetskrigen i De forente Nederlandene, med Nederlandenes uavhengighet fra Spania som resultat.
Fredsavtalen regulerte religiøse, statsrettslige og territorielle spørsmål, og fastslo en ny politisk æra i Europa, kjent som det westfalske systemet. Keiseren og det tysk-romerske riket var svekket på grunn av territorielle tap og at riket i praksis var blitt redusert til en samling uavhengige stater. Riksstendene kom derimot styrket ut, og lutheranere og nyreformerte protestanter fikk et bedre rettsvern.
| Freden i Westfalen er en fellesbetegnelse på to fredstraktater, én som ble sluttet mellom den tysk-romerske keiseren og Frankrike (Münster-freden) og én mellom keiseren og Sverige (Osnabrück-freden). Den 25. oktober 1648 ble fredsavtalen proklamert fra rådhusene i de to forhandlingsbyene Osnabrück og Münster i Westfalen. Avtalen gjorde slutt på tredveårskrigen i Tyskland og den åttiårige uavhengighetskrigen i De forente Nederlandene, med Nederlandenes uavhengighet fra Spania som resultat.
Fredsavtalen regulerte religiøse, statsrettslige og territorielle spørsmål, og fastslo en ny politisk æra i Europa, kjent som det westfalske systemet. Keiseren og det tysk-romerske riket var svekket på grunn av territorielle tap og at riket i praksis var blitt redusert til en samling uavhengige stater. Riksstendene kom derimot styrket ut, og lutheranere og nyreformerte protestanter fikk et bedre rettsvern.
== Bakgrunn og resultat ==
Freden i Westfalen er en fellesbetegnelse på to fredstraktater, én som ble sluttet mellom den tysk-romerske keiseren og Frankrike (Münster-freden) og én mellom keiseren og Sverige (Osnabrück-freden).Sluttforhandlingene ble avholdt mellom 15. mai og 24. oktober 1648, og 25. oktober 1648 ble fredsavtalen proklamert fra rådhusene i de to forhandlingsbyene Osnabrück og Münster i Westfalen. Avtalen gjorde slutt på tredveårskrigen i Tyskland og den åttiårige uavhengighetskrigen i De forente Nederlandene, med Nederlandenes uavhengighet fra Spania som resultat.
Fredsavtalen regulerte religiøse, statsrettslige og territorielle spørsmål, og fastslo en ny politisk æra i Europa, kjent som det westfalske systemet. Keiseren og det tysk-romerske riket var svekket på grunn av territorielle tap og at riket i praksis var blitt redusert til en samling uavhengige stater. Riksstendene kom derimot styrket ut, og lutheranere og nyreformerte protestanter fikk et bedre rettsvern.
== Se også ==
Det westfalske systemet
== Litteratur ==
Franz Bosbach: Die Kosten des Westfälischen Friedenskongresses. Eine strukturgeschichtliche Untersuchung. Aschendorff, Münster 1984, ISBN 3-402-05632-1.
Fritz Dickmann: Der Westfälische Frieden. Münster, 7. Auflage. Aschendorff Verlag, Münster 1998, ISBN 3-402-05161-3.
Heinz Duchhardt: Der Westfälische Friede. Diplomatie – politische Zäsur – kulturelles Umfeld – Rezeptionsgeschichte. München 1998, ISBN 3-486-56328-9.
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
Herbert Langer: Das Tagebuch Europas. Sechzehnhundertachtundvierzig, Der Westfälische Friede. Brandenburg. V., Berlin 1994, ISBN 3-89488-070-8.
Eva Ortlieb, Heinz Duchhardt (red.): Der Westfälische Friede. Oldenbourg, München 2001, ISBN 3-486-64425-4.
Georg Schmidt: Geschichte des Alten Reiches. Staat und Nation in der Frühen Neuzeit 1495–1806. München 1999, ISBN 3-406-45335-X.
Benno Teschke: Mythos 1648 – Klassen, Geopolitik und die Entstehung des europäischen Staatensystems. Münster 2007, ISBN 978-3-89691-122-3.
(sv) Westfaliska freden i Nordisk familjebok (2. utgave, 1921)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peace of Westphalia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Treaty of Westphalia: Peace Treaty between the Holy Roman Emperor and the King of France and their respective Allies. Fredsavtalen oversatt til engelsk.
Forschungsstelle Westfälischer Friede, lwl.org
Georg Schmidt: Der Westfälische Friede als Grundgesetz des komplementären Reichsstaats, lwl.org
«Westfälischer Friede» i Deutsche Digitale Bibliothek | Freden i Westfalen er en fellesbetegnelse på to fredstraktater, én som ble sluttet mellom den tysk-romerske keiseren og Frankrike (Münster-freden) og én mellom keiseren og Sverige (Osnabrück-freden). Den 25. | 5,725 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Keiserkrigen | 2023-02-04 | Keiserkrigen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmark-Norge', 'Kategori:Konflikter i 1625', 'Kategori:Konflikter i 1627', 'Kategori:Konflikter i 1628', 'Kategori:Konflikter i 1629', 'Kategori:Kriger', 'Kategori:Tredveårskrigen'] | Keiserkrigen refererer til Danmark-Norges deltagelse i tredveårskrigen. Kong Christian IV var egentlig mest interessert i å forhindre at den svenske konge kom til å stå i spissen for alliansen mot den tyske keiser.
Tross Riksrådets motstand brakte han Danmark-Norge inn i den tyske religionskrig mellom protestanter og katolikker, på protestantenes side. Deltakelse i krigen var dels på initiativ fra den engelske kong Jacob. I 1626 led han et forsmedelig nederlag ved Lutter am Barenberg. Etter det første store slag hadde han kun 80 ryttere tilbake av en hær på 20 000 mann. Året etter ble Jylland besatt og utplyndret av den tyske keisers tropper under general Wallenstein, og landet var på randen av ruin. Ved freden i Lübeck 1629 slapp kongen med skrekken; men måtte love ikke fremover å blande seg i de tyske forhold.
| Keiserkrigen refererer til Danmark-Norges deltagelse i tredveårskrigen. Kong Christian IV var egentlig mest interessert i å forhindre at den svenske konge kom til å stå i spissen for alliansen mot den tyske keiser.
Tross Riksrådets motstand brakte han Danmark-Norge inn i den tyske religionskrig mellom protestanter og katolikker, på protestantenes side. Deltakelse i krigen var dels på initiativ fra den engelske kong Jacob. I 1626 led han et forsmedelig nederlag ved Lutter am Barenberg. Etter det første store slag hadde han kun 80 ryttere tilbake av en hær på 20 000 mann. Året etter ble Jylland besatt og utplyndret av den tyske keisers tropper under general Wallenstein, og landet var på randen av ruin. Ved freden i Lübeck 1629 slapp kongen med skrekken; men måtte love ikke fremover å blande seg i de tyske forhold.
== Referanser == | Keiserkrigen refererer til Danmark-Norges deltagelse i tredveårskrigen. Kong Christian IV var egentlig mest interessert i å forhindre at den svenske konge kom til å stå i spissen for alliansen mot den tyske keiser. | 5,726 |
null | 2023-02-04 | François Mitterrand | null | null | null | François Mitterrand (født 26. oktober 1916, død 8. | 5,727 |
null | 2023-02-04 | Jacques Chirac | null | null | null | Jacques René Chirac (født 29. november 1932 i Paris, død 26. | 5,728 |
null | 2023-02-04 | Marlon Brando | null | null | null | Marlon Brando jr. (født 3. | 5,729 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensarven | 2023-02-04 | Verdensarven | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FN', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verdensarven'] | «Verdensarven» eller Verdens kultur- og naturarvsteder (engelsk: UNESCO World Heritage Sites) er et program i regi av UNESCO for bevaring av et utvalg natur- og kultursteder på jorden. Stedene, eksempelvis en skog, et fjell, en innsjø, en ørken, et monument, et bygg, et kompleks, eller en by, er utvalgt på grunn av sin spesielle kulturelle eller naturhistoriske betydning for menneskeheten. Stedene utgjør UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder, en liste som vedlikeholdes av det internasjonale verdensarv programmet (World Heritage Programme) og forvaltes av UNESCOs verdensarvkomité (UNESCO World Heritage Committee), som også stiller krav om at verdensarvområder skal vernes.
For at et område skal regnes som del av verdensarven, må det representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden.
Programmet ble startet 16. november 1972, da UNESCO vedtok en konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven. 1073 steder er per november 2017 med på listen, hvorav 832 er kulturarvsteder, 206 naturarvsteder og 35 en blanding av de to kategoriene. De er fordelt på 167 medlemsstater.
193 stater har sluttet seg til verdensarvkonvensjonen. Statene som har sluttet seg til FNs konvensjon for verdensarven, og dermed forpliktet seg til å ivareta den kulturelle og naturlige verdensarven, kan nominere kandidater til verdensarvlisten. Det er altså ikke slik at verdensarvsteder utvelges av utenforstående og objektive eksperter, det er de respektive medlemsland som fremmer kandidatene de selv ønsker utpekt som del av verdensarven. Først etter en slik nominasjon søker UNESCO uttalelser fra uavhengige eksperter om kriteriene for verdensarvstatus er oppfylt, og endelig status avgjøres på en av UNESCOs årlige sesjoner.
Ifølge verdensarvkonvensjonen er medlemslandene forpliktet til å ivareta og beskytte verdensarvstedene. Det er et paradoks at verdensarvstatus, med den oppmerksomhet og økte turisme som følger, i noen tilfeller har gjort verdensarvstedene mer sårbare. Steder som er med på listen, kan under visse omstendigheter få midler fra Verdensarvfondet.
| «Verdensarven» eller Verdens kultur- og naturarvsteder (engelsk: UNESCO World Heritage Sites) er et program i regi av UNESCO for bevaring av et utvalg natur- og kultursteder på jorden. Stedene, eksempelvis en skog, et fjell, en innsjø, en ørken, et monument, et bygg, et kompleks, eller en by, er utvalgt på grunn av sin spesielle kulturelle eller naturhistoriske betydning for menneskeheten. Stedene utgjør UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder, en liste som vedlikeholdes av det internasjonale verdensarv programmet (World Heritage Programme) og forvaltes av UNESCOs verdensarvkomité (UNESCO World Heritage Committee), som også stiller krav om at verdensarvområder skal vernes.
For at et område skal regnes som del av verdensarven, må det representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden.
Programmet ble startet 16. november 1972, da UNESCO vedtok en konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven. 1073 steder er per november 2017 med på listen, hvorav 832 er kulturarvsteder, 206 naturarvsteder og 35 en blanding av de to kategoriene. De er fordelt på 167 medlemsstater.
193 stater har sluttet seg til verdensarvkonvensjonen. Statene som har sluttet seg til FNs konvensjon for verdensarven, og dermed forpliktet seg til å ivareta den kulturelle og naturlige verdensarven, kan nominere kandidater til verdensarvlisten. Det er altså ikke slik at verdensarvsteder utvelges av utenforstående og objektive eksperter, det er de respektive medlemsland som fremmer kandidatene de selv ønsker utpekt som del av verdensarven. Først etter en slik nominasjon søker UNESCO uttalelser fra uavhengige eksperter om kriteriene for verdensarvstatus er oppfylt, og endelig status avgjøres på en av UNESCOs årlige sesjoner.
Ifølge verdensarvkonvensjonen er medlemslandene forpliktet til å ivareta og beskytte verdensarvstedene. Det er et paradoks at verdensarvstatus, med den oppmerksomhet og økte turisme som følger, i noen tilfeller har gjort verdensarvstedene mer sårbare. Steder som er med på listen, kan under visse omstendigheter få midler fra Verdensarvfondet.
== Verdensarvkonvensjonen ==
Verdensarvkonvensjonen (konvensjonen om beskyttelse av verdens kultur- og naturarv) er rammeverket for begrepet verdensarv, og har som formål å få land til å forplikte seg til å ivareta og beskytte steder av særlig stor kultur- eller naturmessig betydning gjennom å undertegne konvensjonen. Det første utkastet til denne konvensjonen ble presentert på FN-konferansen om menneskelig miljø i Stockholm i juni 1972 og ble vedtatt 16. november samme år av UNESCOs generalforsamling på organisasjonens 17. kongress i Paris.
== Verdensarvkomiteen ==
=== Komiteens sammensetning ===
Verdensarvkomiteen (World Heritage Committee) er sammensatt av representanter fra 21 forskjellige land. Ifølge konvensjonen utnevnes disse for en periode av seks år. Mange medlemsland velger imidlertid frivillig å bare la seg velge for en periode på fire år, slik at rotasjonen kan bli større og flere land kan få mulighet til å delta i komiteen.
Alle medlemsland kan fritt stille kandidater til verdensarvkomiteen, også et land som har sittet i komiteen foregående periode. Vanligvis avstår imidlertid land fra å søke gjenvalg på denne måten. Representasjonen i komiteen skal være jevnt fordelt mellom ulike regioner og kulturer. Valg til komiteen skjer på generalforsamlingen for verdensarvkonvensjonens medlemsnasjoner, som finner sted annethvert år i forbindelse med UNESCOs generalforsamling.
Etter generalforsamlingen 2011 sitter representanter for følgende land i komiteen:
Algerie, Kambodsja, Colombia, Estland, Etiopia, Frankrike, Tyskland, India, Irak, Japan, Malaysia, Mali, Mexico, Qatar, Russland, Senegal, Serbia, Sør-Afrika, Sveits, Thailand og De forente arabiske emirater.
=== Komiteens virksomhet og oppgaver ===
Verdensarvkomiteen møtes normalt en gang i året, men dersom minst to tredjedeler av medlemsstatene ber om det kan det holdes ekstraordinære møter. Dette har skjedd syv ganger, første gang i 1981 og foreløpig siste gang i 2004. De regulære komitémøtene finner sted i et av landene som har representant i komiteen, mens de ekstraordinære hittil har vært holdt ved UNESCOs hovedkvarter i Paris.
Komiteens oppgave er å implementere verdensarvkonvensjonen, bestemme bruken av verdensarvfondet og bevilge økonomisk støtte etter forespørsler fra medlemslandene. Det er også komiteen som endelig avgjør om et sted kan skrives inn på verdensarvlisten. Komiteen kan utsette slike avgjørelser og be om mer informasjon om stedene fra medlemslandet eller -landene som har fremmet nominasjonen. Komiteen går også gjennom rapporter om tilstanden til steder som allerede er innskrevet på verdensarvlisten, og ber medlemsnasjoner handle dersom steder som tilhører verdensarven ikke blir skikkelig ivaretatt. Komiteen avgjør også hvilke steder som skal innskrives eller fjernes fra listen over truede verdensarvsteder.I flere tilfeller har verdensarvkomiteen utvidet eksisterende verdensarvsteder, også over landegrenser. Ved flere av disse anledningene har det tidligere verdensarvstedet fått et nytt navn som del av det utvidede. Komiteen kan også fjerne land fra verdensarvlisten, dette skjedde for første gang i 2007.
=== Verdensarvkomiteens underutvalg ===
Komiteen velger hvert år ved slutten av sitt ordinære møte et underutvalg som kalles Bureau of the World Heritage Committee. Utvalget består av representanter fra sju av de 21 landene som er representert i komiteen, og konstitueres som en leder, fem nestledere og en sekretær. Underutvalgets oppgave er å følge med på hvordan eksisterende verdensarvsteder blir ivaretatt, godkjenne nye nominasjoner og legge til rette for verdensarvkomiteens møter.
Underutvalget består i perioden 2006-2007 av representanter fra Litauen, New Zealand, Benin, Chile, India, Kuwait og Nederland.
== Verdensarvfondet ==
Hvert land som slutter seg til verdensarvkonvensjonen betaler annethvert år inn et bidrag som tilsvarer en viss prosentandel av den medlemsavgiften man betaler til UNESCO. Prosentandelen fastsettes på generalforsamlingen for konvensjonens medlemsland, og er i dag på 1 %, hvilket er det høyeste nivået som konvensjonen åpner for. Hvert land har anledning til å gi frivillige bidrag ut over dette.
Totalt mottar verdensarvkomiteen omkring fire millioner USD årlig. Disse pengene plasseres i de såkalte verdensarvfondet (engelsk: World Heritage Fund). De bevilgede midlene brukes i hovedsak tiltak for å beskytte truede verdensarvsteder (som Dresden Elbedalen som trues av en planlagt motorvei), men kan også anvendes for å restaurere eller på annen måte bevare steder som helt eller delvis har blitt ødelagt (som de store Buddhastatuene i Bamiyandalen som i stor grad ble sprengt av Taliban).
=== Det afrikanske verdensarvfondet ===
Det afrikanske verdensarvfondet, African World Heritage Fund, ble opprettet etter et initiativ fra Sør-Afrika 5. mai 2006. Det fremste målet for dette fondet er å beskytte truede verdensarvsteder i Afrika, og på sikt fjerne disse fra listen over truede verdensarvsteder. Afrika er i dag den verdensdelen som har klart størst andel av truede verdensarvsteder, 16 av 46. Et annet mål for dette fondet er å øke antallet steder med verdensarvstatus i Afrika, siden kontinentet i dag er klart underrepresentert på verdensarvlisten.
== Verdensarvsenteret i Paris ==
Ettersom antallet verdensarvsteder økte ble det også behov for å skape et ressurssenter som kontinuerlig kunne overvåke og bidra til å bevare verdensarven. Derfor ble verdensarvsenteret, World Heritage Centre etablert i Paris i 1992. I tillegg til å holde rede på verdensarvens status har senteret hovedansvaret for å organisere komiteens møter, bistå medlemslandene i nomineringsprosesser, publisere undervisningsmateriell og mye annet.
== Verdensarvorganisasjoner i Norden ==
Hvert land oppmuntres også gjennom konvensjonen til å overveie å etablere offentlige eller private, nasjonale stiftelser eller organisasjoner som kan arbeide for verdensarvkonvensjonens målsetninger og samle inn penger til verdensarvfondet.
I Sverige ble nettverket Svenska världsarvsgruppen etablert i 1995. Nettverkeret er organisert som medlemsforening gjennom Värdsarv i Sverige [1].
I 2007 ble Norges Verdensarv stiftet som et felles nettverk for Norges nominerte og listeførte verdensarvsteder [2]. Nettverket ble etablert som medlemsforening i 2014 og har som formål å fremme stedenes fellesinteresser, i samsvar med UNESCOs verdensarvkonvensjon og beste praksis.
I 1996 ble Nordic World Heritage Office (nordisk verdensarvkontor) etablert etter en avtale mellom UNESCO og regjeringen i Norge. Kontoret skulle hjelpe Verdensarvsenteret i Paris med oppfølging av verdensarvkonvensjonen. I mars 2002 ble kontoret omgjort til en selvstendig stiftelse, Nordic World Heritage Foundation. Stiftelsen var en non-profit institusjon som hadde som formål å støtte verdensarvsenteret og gjennomføringen av verdensarvkonvensjonens mål. Den nordiske verdensarvstiftelsen ble utviklet som et samarbeid mellom UNESCO og de nordiske landene, og ble tidligere finansiert gjennom årlige bevilgninger fra det norske miljøverndepartementet. Stiftelsen ble oppløst 1. januar 2015 og departementet har startet å utrede et eventuelt nytt UNESCO kategori 2-senter.
== Nominasjon av nye verdensarvsteder ==
=== Oppretting av forhåndsliste ===
Hvert land skal ifølge konvensjonen utarbeide en forhåndsliste (engelsk tentative list) over steder som man kan tenke seg å nominere i løpet av de nærmeste fem til ti år. Forslagslisten kan kompletteres når som helst, og ikke alle steder som blir forhåndslistet blir endelig nominert. Forhåndslisten er imidlertid første skritt på veien til nominasjon, og ingen steder kan nomineres dersom de ikke har vært på forhåndslisten.
Pr juli 2007 hadde 158 av de 184 medlemsnasjonene levert inn slike foreløpige lister, på tilsammen 1 393 mulige verdensarvsteder.
På Norges tentative liste står følgende steder:
Jan Mayen og Bouvetøya som del av en flernasjonal nominasjon av Atlanterhavssryggen (2007)
Svalbard (2007)
Det lulesamiske området Tysfjord, Hellmobotn og Rago (2002)
Lofotenøyene (2002)
I 2010 nominerte Norge fire steder til verdensarvlisten: Borrehaugene i Horten, Oseberghaugen i Tønsberg, Gokstadhaugen i Sandefjord og kvernsteinsbruddet i Hyllestad. Nominasjonen er et samarbeid med fem andre land om en klynge vikingrelaterte verdensarvpunkter
=== Nominasjon ===
Hvert land som har undertegnet verdensarvkonvensjonen oppmuntres til å levere inn nomineringer av nye verdensarvsted. Ut fra forhåndslisten kan en medlemsnasjon gjøre en formell nominasjon ved å levere inn en såkalt «nominasjonsmappe» (Nomination File). Verdensarvsenteret gir hjelp til å lage slike nominasjonsmapper, og det stiller forholdsvis omfattende krav til hvilken dokumentasjon en slik mappe skal inneholde. Nominasjonsmappen oversendes så verdensarvsenteret som kontrollerer at nødvendig dokumentasjon foreligger, før nominasjonen blir videresendt til utredning.
=== Utredning og endelig beslutning ===
Det er tre organer som har offisiell status som rådgivere for verdensarvkomiteens. Disse organene er:
IUCN – Internatonal Union for the Conservation of Nature (Verdens naturvernunion)
ICOMOS – International Council on Monuments and Sites
ICCROM – International Centre for the Study of the Preservation and Restoration of Cultural Property (Romasenteret)Et sted som er nominert skal utredes av ICOMOS dersom det er nominert som kulturarv og IUCN dersom der er nominert som naturarv, og det er deres uttalelser som ligger til grunn for den endelige komitebehandlingen.
Ved siden av disse utredningsorganene finnes ICCROM som er et overstatlig internasjonalt forsknings- og utdanningssenter, som blant annet tilbyr ekspertise og rådgivning om bevaring av kulturarv.
Når et sted er nominert og utredet er det opp til den flernasjonale verdensarvkomiteen å ta den endelige beslutningen. Dette skjer på komiteens årlige møte. Komiteen kan velge å utsette en endelig avgjørelse og be om ytterligere dokumentasjon eller videre utredning. Det som er avgjørende for om et sted kan skrives inn på verdensarvlisten er om det oppfyller ett eller flere av de ti fastsatte kriteriene
== Kriterier ==
Fram til og med 2004 var kriteriene for utvelgelse av verdensarven delt i to lister – en liste med seks kulturarv-kriterier og en med fire naturarv-kriterier. Fra og med 2005 er disse slått sammen til en felles liste bestående av ti punkter, hvorav de seks første er kulturelle kriterier og de fire siste gjelder naturarv. For at et sted skal listeføres som verdensarv, må det oppfylle minst ett av disse kriteriene, med et unntak for kriterium (vi), som ikke alene kvalifiserer for verdensarvstatus selv om det er oppfylt.
== Verdensarvlisten ==
Det finnes etter verdensarvkomiteens møte i 2007 851 verdensarvsteder fordelt på 141 tilsluttede land, av disse er 660 kulturarvsteder, 166 naturarvsteder og 25 steder er definert både som natur- og kulturarv. Hvert år siden opprettelsen har det tilkommet i gjennomsnitt 28 nye verdensarvsteder, det største antallet var 61 og det minste var sju. Første gang et sted ble fjernet fra listen var i 2007 da det Arabiske Antilopereservatet i Oman mistet sin status som verdensarv.
=== Global fordeling av verdensarven ===
* Storbritannia har en verdensarv på øyene Gough og Inaccessible. Denne er her regnet inn under Afrika.** Danmark har en verdensarv på Grønland, Storbritannia har en verdensarv på Bermuda og Nederland har en verdensarv på Curaçao. Disse er her regnet inn under Nord-Amerika.*** Storbritannia har en verdensarv på Hendersonøya ved Pitcairn. Denne er her regnet inn under Oseania.
=== De første verdensarvstedene ===
I 1978 valgte verdensarvkomiteen ut de første tolv verdensarvstedene.
=== Truede verdensarvsteder ===
Som en underliste av verdensarvlisten finnes også en egen liste over truede verdensarvsteder. I dag er det 46 verdensarvsteder på denne listen, hvorav hele 16 fra Afrika (mens fire fra Europa regnes som truede). Truslene kan være mange, fra krig og naturkatastrofer til erosjon, utbyggingsplaner, ren vandalisme eller masseturisme.
== Eksempler på Verdens kultur- og naturarvsteder ==
=== Verdensarven i Norge ===
=== Verdensarven i Norden ===
=== Verdensarven i Europa ===
=== Verdensarven i Oseania ===
=== Verdensarven i Afrika ===
=== Verdensarven i Amerika ===
=== Verdensarven i Asia ===
== Se også ==
Liste over verdensarvsteder (UNESCO)
Verdensarven i Norge
Verdensarven i Norden
Verdensarven i Europa
Verdensarven i Asia
Verdensarven i Afrika
Verdensarven i Amerika
Verdensarven i Oseania
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv (UNESCO)
Truede verdensarvsteder (UNESCO)
Verdensminne, verdens dokumentarv (UNESCO)
Biosfærereservat
Norges Verdensarv
Kulturminne
Kulturminnevern
Kulturminneverdier
Verdensarvens dag
== Litteratur ==
Verdensarv i Norden : forslag til nye områder på Verdensarvlisten 1996, (Nordisk råd (rapport 1996:30/31), 1996), ISBN 92-9120-937-6
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv
UNESCOs konvensjon om vern av verdens kultur- og naturarv
UNESCOs Retningslinjer for gjennomføring av verdensarvkonvensjonen
Komiteen for verdensarven
Weblog about World Heritage topics
Riksantikvaren: Bevaringsprogrammet for verdsarven
Miljøstatus i Norge: Verdensarven
Kulturarv i Vestfold fylkeskommune om vikingtid som verdensarv
Forslag til nye verdensarvsteder i 2009
Norges forhåndsliste
Den norske UNESCO-kommisjonens side om verdensarven | thumb|Logo for [[UNESCOs verdensarvkomite. FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon har siden 1972 laget en liste over verdens fremste kultur- og naturarv. | 5,730 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siggerud | 2023-02-04 | Siggerud | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Nordre Follo', 'Kategori:Delområder i Nordre Follo kommune', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Tettsteder i Viken', 'Kategori:Vikenstubber'] | Siggerud er et tettsted i Nordre Follo kommune i Viken fylke. Tettstedet har 1 493 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger omtrent åtte kilometer øst for Kolbotn og ca. elleve kilometer nord for Ski sentrum. Til Siggerud regnes også bebyggelse langs nordre del av Siggerudvegen og Enebakkvegen i Nordre Follo kommune, dvs. områdene Fjell, Bru og Roland- Brokkenhusgrenda.
I tettstedet Siggerud ligger blant annet Siggerud kirke og Siggerud skole. På Siggerud ligger det også et treningsanlegg med hall, fotballbane, skatepark og en bane for sykling, samt mange turruter langs vannet og i skogen. Kollektivtransporttilbudet utgjøres av busslinjene 550 Oslo-Enebakk og 515 Ryen - Ski Stasjon, der bussene møtes med mulig bytte ved Klemetsrud skole. Komiker Herman Flesvig, alpinisten Lasse Kjus, pop-artisten Christian Ingebrigtsen, dyrlegen Trude Mostue og skuespiller, journalist og programleder i NRK Christian Strand vokste alle opp på Siggerud.
Kulturtilbudene på Siggerud omfatter Siggerud Skolekorps, Siggerud Idrettslag, Siggerud Storband, Siggerud Pensjonistforening, Siggerud Klatreklubb og Siggerud Speidergruppe.
| Siggerud er et tettsted i Nordre Follo kommune i Viken fylke. Tettstedet har 1 493 innbyggere per 1. januar 2022, og ligger omtrent åtte kilometer øst for Kolbotn og ca. elleve kilometer nord for Ski sentrum. Til Siggerud regnes også bebyggelse langs nordre del av Siggerudvegen og Enebakkvegen i Nordre Follo kommune, dvs. områdene Fjell, Bru og Roland- Brokkenhusgrenda.
I tettstedet Siggerud ligger blant annet Siggerud kirke og Siggerud skole. På Siggerud ligger det også et treningsanlegg med hall, fotballbane, skatepark og en bane for sykling, samt mange turruter langs vannet og i skogen. Kollektivtransporttilbudet utgjøres av busslinjene 550 Oslo-Enebakk og 515 Ryen - Ski Stasjon, der bussene møtes med mulig bytte ved Klemetsrud skole. Komiker Herman Flesvig, alpinisten Lasse Kjus, pop-artisten Christian Ingebrigtsen, dyrlegen Trude Mostue og skuespiller, journalist og programleder i NRK Christian Strand vokste alle opp på Siggerud.
Kulturtilbudene på Siggerud omfatter Siggerud Skolekorps, Siggerud Idrettslag, Siggerud Storband, Siggerud Pensjonistforening, Siggerud Klatreklubb og Siggerud Speidergruppe.
== Referanser == | | befolkning = | 5,731 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vard%C3%B8 | 2023-02-04 | Vardø | ['Kategori:31°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vardø'] | Vardø (nordsamisk; Várggát, kvensk: Vuorea, finsk: Vuoreija, arkaisk russisk: Варгав (Vargav) eller Варгаев (Vargajev)) er en kommune i Finnmark som grenser mot Båtsfjord i nordvest og Vadsø i sørvest, og i sjøen mot Sør-Varanger i sør og Russland i sørøst (gorodskoje poselenije Petsjenga i Petsjenga rajon i Murmansk oblast).
Pr. 3. kvarta 2022 bodde det 1 900 innbyggere i Vardø kommune.Administrasjonssenteret i kommunen er Vardø, som ligger på Vardøya, og er det største tettstedet i kommunen med 1 690 innbyggere per 1. januar 2022. Andre befolkede grender inkluderer kommunens andre tettsted, Kiberg, Komagvær, Kramvik, Smelror, Svartnes og Persfjord.
Vardø er sammen med Hammerfest de eldste byene i Nord-Norge, ettersom de fikk bystatus samtidig i 1789. Vardø by er Finnmark fylkes tusenårssted, Finnmarks eldste fiskevær, og kjent som pomorhovedstaden, ettersom byen på 1700- og 1800-tallet var et sentrum for handel med Russland.
| Vardø (nordsamisk; Várggát, kvensk: Vuorea, finsk: Vuoreija, arkaisk russisk: Варгав (Vargav) eller Варгаев (Vargajev)) er en kommune i Finnmark som grenser mot Båtsfjord i nordvest og Vadsø i sørvest, og i sjøen mot Sør-Varanger i sør og Russland i sørøst (gorodskoje poselenije Petsjenga i Petsjenga rajon i Murmansk oblast).
Pr. 3. kvarta 2022 bodde det 1 900 innbyggere i Vardø kommune.Administrasjonssenteret i kommunen er Vardø, som ligger på Vardøya, og er det største tettstedet i kommunen med 1 690 innbyggere per 1. januar 2022. Andre befolkede grender inkluderer kommunens andre tettsted, Kiberg, Komagvær, Kramvik, Smelror, Svartnes og Persfjord.
Vardø er sammen med Hammerfest de eldste byene i Nord-Norge, ettersom de fikk bystatus samtidig i 1789. Vardø by er Finnmark fylkes tusenårssted, Finnmarks eldste fiskevær, og kjent som pomorhovedstaden, ettersom byen på 1700- og 1800-tallet var et sentrum for handel med Russland.
== Etymologi ==
I de eldste skriftlige omtalene av stedet fra 1300-tallet nevnes byen med navnet Vargøy, av norrønt vargr 'ulv, fredlaus mann; senere ble det nevnt som Vǫrð(u)øy, knyttet til det norrøne varði, 'varde'. På 1500-tallet ble byen kalt 'Vardeøen / Vaarødenn'. Den aktuelle varden har antagelig stått på Vårberget og kan ha tilknytning til Vardøhus festning.
== Klima ==
Den varmeste sommermåneden i Vardø, juli, har en middeltemperatur for årene 1961–1990 på +9,2 °C. Vardø har med andre ord et arktisk klima, og i så måte kan man peke på det faktum at Vardø ikke har trær (med unntak av et rognetre som pakkes mot kulden før hver vinter). Man kan også si at Vardø ikke har en klimatologisk definert sommer, men det betyr ikke at det ikke kan bli varmt der. I så måte ble maksimumstemperaturen i Vardø målt til +27 °C den 7. juli 1987.
Gjennomsnittstemperaturen er 1,3 °C.
== Historie ==
Vardøhus festning ble anlagt i løpet av midddelalderen, senest i 1307. Det finnes ingen synlige spor etter denne festningen, men en ny festning ble anlagt på 1400-tallet.
Tidlig på 1600-tallet utgjorde Vardø et tyngdepunkt for hekseprosessene. Fjellet Domen vest for det 1,7 km brede Bussesundet som skiller Vardøya fra fastlandet, var et kjent heksefjell på 1600-tallet. De lærde mente at nedgangen til helvete var i Domsholla nedenfor fjellet Domen. Hekseprosessene i Finnmark var ekstreme, sammenlignet med resten av Norge og Europa. Her bodde 0,8 prosent av befolkning, rundt 3000 innbyggere. Av disse ble 91 mennesker henrettet for trolldom på 1600-tallet. 77 kvinner og 14 menn ble drept, mange dømt til ild og bål på Vardøhus. I 2011 åpnet dronning Sonja et minnemonument over ofrene for hekseprosessene i Finnmark. En del av monumentet er laget av den verdensberømte kunstneren Louise Bourgeois, og utgjøres av en brennende stol med sju speil rundt. Arkitekt Peter Zumthor står bak en minnehall på over 100 meter, der alle 91 ofrene har fått et vindu med lys og en minnesplate hver. Minnesmerket er en del av prosjektet Nasjonale Turistveger og satt opp på Steilneset i Vardø.Kong Christian IV besøkte Vardø i 1599.
I 1734-1737 ble den nåværende festningen bygd, en mer moderne, stjerneformet skanse som skulle sikre Norges østgrense. Den ungarske astronomen og jesuitten Maximilian Hell observerte Venuspassasjen i 1769 fra Valen, eidet som binder vestre og østre del av Vardøya sammen, og var viktig for beregningen av avstanden mellom Jorden og Solen.
I 1789 fikk Vardø bystatus; den er sammen med Hammerfest den eldste byen i Nord-Norge. Pomorhandelen dannet mye av grunnlaget for byens vekst, og utover 1800-tallet utvidet byen sine handelsforbindelser med Russland, først og fremst med handelsbyen Arkhangelsk.
Formannskapsdistriktet Vardø (by og landdistrikt) ble opprettet i 1838 og omfattet dagens Vardø og Båtsfjord kommuner. For å etterleve formannskapslovenes skille mellom by og landdistrikt, ble Vardø i 1839 formelt delt i Vardø kjøpsted og Vardø landdistrikt, men pga. liten befolkning ble de i kommunal forstand først skilt ved kgl. resolusjon av 22. mai 1868, med virkning fra 1. januar 1869.
Ved delingen i 1839 hadde Vardø kjøpsted 193 innbyggere og besto bare av den bymessige bebyggelsen i tilknytning til Vardøhus festning (selve festningen medregnet) på Vestøya og Austøya (aka Vardøya) med et areal på ca 0,2 km², mens Vardø landdistrikt hadde 245 innbyggere og et areal på 2258 km². 1. januar 1874 ble resten av Vardøya med 48 innbyggere overført til Vardø by, hvis areal økte til 3,65 km². 1. januar 1964 ble den østlige tredjedelen av Båtsfjord (inntil 1955 Vardø landdistrikt) med 621 innbyggere overført til Vardø, som med dette fikk sitt nåværende flatemål.
== Annen verdenskrig ==
Byen ble sammen med resten av Finnmark okkupert av tyskerne i 1940 uten større ødeleggelser. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 ble byen bombet av sovjetiske fly allerede 24. juni 1941. Den 23. august 1944 ble byen bombet av sovjetiske fly, og deler av sentrum ødelag.. Etter tyskernes retrett fra Øst-Finnmark høsten 1944 ble byen inntatt av sovjetiske tropper 31. oktober 1944.
== Fiske og omstilling ==
Fiske har lenge vært hovedinntekten til Vardøsamfunnet. I etterkrigstiden betydde Forsvarets tilstedeværelse også mye for kommunen som på det meste i 1968–1969 hadde over 4 200 innbyggere. Byen er nå under omstilling, og sivil overvåking av havområdene utenfor ser ut til å bli et nytt satsingsområde i tillegg til utvikling av turismen. Vardø er meget attraktivt reisemål blant fuglekikkere. Byen er viden kjent for sitt rike sang og musikkliv, og har i alle år vært kjent som den «Muntre by ved Bussesund» Som seg hør og bør har også Vardø sanger tiltenkt byen, hele tre forskjellige er laget. «Vardøvær» «Vardøsangen» og «Århundredes Sagasky». Vardø har i alle år hatt en rikt revyliv, og kultur har alltid vært i høysete også på det idrettslige plan.
== Beliggenhet ==
Kibergsneset (Østkapp) ved Vardø er det østligste punktet på fastlandet i Norge. Her ligger rester av et tysk kystfort fra Andre verdenskrig. Vardø er den østligste byen i Norge og hele Vest-Europa. Byen ligger lenger øst enn St. Petersburg, Kiev, Odessa og de vestlige forstedene i Kairo. Det er bare en liten del av Sibir som ligger lenger nord enn Vardø. Vardø er i samme tidssone som resten av Norge. Plasseringen nesten 20 grader øst for Oslo tilsier en tidsforskjell på 1 time og 20 minutter. Når klokka er 15 i Oslo burde den være 16.20 i Vardø.
== Samferdsel og kommunikasjon ==
Vardøya er tilknyttet Europavei 75 gjennom den 2892 meter lange Vardøtunnelen under Bussesundet. Tunnelen som ble tatt i bruk 22. desember 1983 og offisielt åpnet av kong Olav V den 16. august 1984, var den første undersjøiske tunnelen i Norge. På fastlandssiden av Bussesundet, på Svartnes, er det bygget ei ny og moderne havn. Her ligger også Vardø lufthavn, Svartnes. Vardø by er anløpshavn for hurtigruten. På Vardøya ligger kystradiostasjonen Vardø radio.
== Næringsliv ==
Byen Vardø er bygget opp omkring fiske og fiskeforedling, og nedgangen i fiskerinæringen har medført at folketallet i kommunen har blitt nesten halvert de siste 40 årene (Vardø hadde 4 187 innbyggere i 1970, og 2 124 innbyggere i 2010). De siste årene har Lønnsgarantifondet og Kontoret for voldsoffererstatning (web) blitt flyttet til byen som kompensasjon for tap av andre statlige arbeidsplasser. Vardø er for tiden en omstillingskommune, med Vardø i Vekst som hovedorgan for omstillingen. Hovedsatsingsområdene er blant annet sjømat og reiseliv.
== Politikk ==
Se også utdypende artikkel Kommunestyrevalg i Vardø.
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=
== Utdanning ==
I 1994 ble Vardø videregående skole og Statens fagskole for fiskeindustri slått sammen. Skolen har om lag 90 elever (2022) og holder til i de tidligere lokalene til Statens fagskole. Grunnskolen i kommunen (Vardø skole) har om lag 215 elever.
== Kultur og severdigheter ==
Vardø museum er en del av Varanger museum, som dekker kommunene Sør-Varanger, Vadsø og Vardø. Museet står for formidlingen av Vardø bys historie og Vardø som pomorhovedstad, grensefestningsby og fiskevær, og er også ansvarlig for formidlingen ved Steilneset minnested og Partisanmuseet i Kiberg.
Steilneset minnested i Vardø er reist til minne om de 91 ofrene for trolldomsprosessene. Historien formidles gjennom kunst og arkitektur, realisert i samarbeid mellom billedkunstneren Louise Bourgeois og arkitekten Peter Zumthor.
I juli 2012 arrangerte Pøbel, Komafest i Vardø, et stort gatekunstprosjekt som involverte 12 forskjellige gatekunstnere fra Europa og USA. Komafest gikk over tre uker, der kunstnerne kom puljevis og jobbet i ti dager hver.
Prosjektet var et samarbeid mellom Pøbel, Nordnorsk Kunstnersenter og KORO (Kunst i offentlig rom).
=== Arkitektur ===
Deler av bysentrum ble ødelagt av et stort bombeangrep fra sovjetiske fly den 22. august 1944. Dette førte til at også mange offentlige bygg ble ødelagt. I gjenreisningen etter andre verdenskrig ble det bygget nye bygg for kommunale og statlige institusjoner.I 1961 ble det bygget nytt postkontor tegnet av arkitekten Anton Poulsson. Nytt bygg for Norges banks avdelingskontor ble bygd i 1961.
== Forsvaret ==
Tidligere lå Luftforsvarets stasjon Vardø her, men den ble nedlagt og videreført under Luftforsvarets stasjon Sørreisa. Etterretningstjenesten har en stasjon på Vårberget i Vardø, FSTV, der Globus II-radaren står.
Det er fremdeles et mindre, militært kommandantskap på Vardøhus festning. Det er Norges østligste og verdens nordligste festning; og ble bygget av kong Håkon V Magnusson omkring år 1300.
Vardøhus har også en aktiv venneforening som bistår med guiding i turistsesongen, og spesielt for hurtigrutens passasjerer som kommer fra alle kanter av verden. Vardøhus Festningens venner har også tilført festningen over mange år ekstra tiltrengte midler til forskjønnelse. Venneforeningen har støttemedlemmer rundt omkring i hele verden og har eksistert i over 20 år.
== Vennskapsbyer ==
Arkhangelsk
Kemijärvi
== Kjente vardøværinger ==
Anna Mathisen (1881-1966) kvinnesakskvinne og politiker
Peder Holt (1899–1963) politiker (Ap) ordfører, fylkesmann, statsråd.
Richard Bodin, (1901–1958), redaktør, politiker (NKP)
Hjalmar Halvorsen, politiker (Ap) ordfører1968-79, utrettelig forkjemper for Vardøtunnelen
Valter Gabrielsen (1921-1999) stortingsrepresentant (Ap)
Ulf Dreyer (1924-2010), billedkunstner
Alfred Næss (1927-1997), revyforfatter
Leif T. Eldring (1933-1994), jurist, sysselmann på Svalbard, departementsråd/Justisdepartementet
Tor Andreas Kofoed (1936–1997), politiker (Ap), ordfører (Ap) i Vardø i 14 år
Yngve Hågensen, (1938–), tidl. LO-leder
Bengt Martin Olsen (1943-) ordfører (Ap) i Bergen 1989–1995 (Ap)
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (1959–), stortingsrepresentant (Ap) 1985-2009, statsråd 1996-97, 2000-01, 2009-13
John Norum (1964–), gitarist i Europe
Ove Jørstad (1970–2008), fotballspiller
Tomas Norvoll (1972-), stortingsrepresentant (Ap) 1993-2001 fylkesrådsleder
Stefan Johansen (1991–), fotballspiller
== Se også ==
Oversikt over norske geografiske ytterpunkter
Yukigassen
Okkupasjonsmaktens fangeleirer i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vardø – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vardø – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kommunefakta Vardø - Statistisk sentralbyrå
(no) Visit Vardø - turistinformasjon
(no) Vardø i Store norske leksikon
(no) Riksantikvaren - Vardøhus festning
(no) Varanger museum - Pomormuseet
(no) Krigsdagbok for andre verdenskrig i Vardø | Vardø Radio (LGV) var en norsk kystradiostasjon. Den hadde en meget viktig funksjon i forhold til fiskeflåten og annen skipstrafikk i Barentshavet. | 5,732 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Honningurtfamilien | 2023-02-04 | Honningurtfamilien | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1817', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Robert Brown', 'Kategori:Rubladfamilien', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-12', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Honningurtfamilien (Hydrophylloideae ev. Hydrophyllaceae) oppfattes i noen nyere systemer som en underfamilie i rubladfamilien. Gruppa har tidligere vært behandlet som en uplassert familie direkte under kurvplante-kladen Asteridae, men tilhører trolig ordenen Asterales. Honningurtfamilien omfatter ca. 250 arter fordelt på 17 planteslekter. Hageblomstene honningurt og barneøye hører til her.
| Honningurtfamilien (Hydrophylloideae ev. Hydrophyllaceae) oppfattes i noen nyere systemer som en underfamilie i rubladfamilien. Gruppa har tidligere vært behandlet som en uplassert familie direkte under kurvplante-kladen Asteridae, men tilhører trolig ordenen Asterales. Honningurtfamilien omfatter ca. 250 arter fordelt på 17 planteslekter. Hageblomstene honningurt og barneøye hører til her.
== Eksterne lenker ==
(en) Honningurtfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Honningurtfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Honningurtfamilien hos Dyntaxa
(en) Honningurtfamilien hos Fossilworks
(en) Honningurtfamilien hos ITIS
(en) Honningurtfamilien hos NCBI
(en) Honningurtfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Honningurtfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Hydrophyllaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Codon | 5,733 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jernurtfamilien | 2023-02-04 | Jernurtfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Leppeblomstordenen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Jernurtfamilien (Verbenaceae) er en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfatter ca. 1.200 arter fordelt på 30 planteslekter. Noen arter i slekten Verbena dyrkes som hageplanter.
| Jernurtfamilien (Verbenaceae) er en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfatter ca. 1.200 arter fordelt på 30 planteslekter. Noen arter i slekten Verbena dyrkes som hageplanter.
== Kjente slekter ==
Lantana
Verbena
== Eksterne lenker ==
(en) jernurtfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) jernurtfamilien i Encyclopedia of Life
(en) jernurtfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) jernurtfamilien hos Artsdatabanken
(sv) jernurtfamilien hos Dyntaxa
(en) jernurtfamilien hos Fossilworks
(en) jernurtfamilien hos ITIS
(en) jernurtfamilien hos NCBI
(en) jernurtfamilien hos The International Plant Names Index
(en) jernurtfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Verbenaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Verbena | 5,734 |
null | 2023-02-04 | Trompettrefamilien | null | null | null | * Bignonieae | 5,735 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reformasjonen | 2023-02-04 | Reformasjonen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Antikatolisisme', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Hendelser på 1500-tallet', 'Kategori:Kirkehistorie', 'Kategori:Reformasjonen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther, som utferdiget 95 teser mot sider av avlatshandelen lørdag 31. oktober 1517. Luther understreket betydningen av den individuelle tro på Kristus i forhold til sakramentene som eneste vei til frelse. Han plasserte mennesket mer i direkte relasjon til Gud enn hva man gjorde i den katolske kirke. Reformasjonen spredte seg etter hvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etter hvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet. Ideen ble begjærlig grepet av en rekke nordeuropeiske monarker, da den sammenfalt med ideen om det kongelige enevelde.
Bakgrunnen for reformasjonen var en tidligere reformbevegelse innen den katolske kirke, samt renessansen med sine studier av de gamle tekster og vekt på individet. Utviklingen ble også stimulert av trykkekunstens oppfinnelse, den økende handel og framveksten av en middelklasse. Det hadde også vært tidligere forsøk på å reformere den katolske kirke av blant annet Jan Hus, Pierre Valdes, John Wyclif, og Girolamo Savonarola, men det er Martin Luther som er anerkjent for å startet reformasjonen med sine Nittifem teser. Luther begynte å kritisere salget av avlatsbrev, og videre med å insistere at paven hadde ingen autoritet over skjærsilden, og at den katolske lære om helgenes forbønn hadde intet grunnlag i Bibelen. Den protestantiske reformasjon kom med endringer som innebar en fullstendig tillit til bibellesningen som den eneste kilde til ren tro (sola scriptura, «gjennom skriften alene») og overbevisningen om at troen på Jesus, og ikke gode dyder, er den eneste måten å få Guds tilgivelse for synd (sola fide, «tro alene»). Det var i teologiske spørsmål at reformasjonen sådde tvil om kirkens autoritet. En konsekvens var likevel et klima for tvil på autoritetene også i andre spørsmål, som i filosofi og vitenskap (for eksempel det jordsentrerte verdensbilde). I reformasjonstiden oppsto den evangelisk-lutherske, den reformerte, den anglikanske kirke, døperbevegelsen (anabaptister) og den unitariske (antitrinitarier) kirke.
Den katolske kirke reagerte med en motreformasjon, initiert av konsilet i Trient, og med en ny ordensbevegelse, jesuittene. Sistnevnte ble opprettet i 1541, og som tidvis ble betegnet som «Guds soldater» og med det formål å bekjempe protestanter og kjettere. Nord-Europa, med unntak av Irland, Polen og Litauen, ble preget av protestantismen, mens det sørlige Europa forble katolske. Sentral-Europa ble et område preget av bitter konflikt, noe som kulminerte i Tredveårskrigen.
| Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther, som utferdiget 95 teser mot sider av avlatshandelen lørdag 31. oktober 1517. Luther understreket betydningen av den individuelle tro på Kristus i forhold til sakramentene som eneste vei til frelse. Han plasserte mennesket mer i direkte relasjon til Gud enn hva man gjorde i den katolske kirke. Reformasjonen spredte seg etter hvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etter hvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet. Ideen ble begjærlig grepet av en rekke nordeuropeiske monarker, da den sammenfalt med ideen om det kongelige enevelde.
Bakgrunnen for reformasjonen var en tidligere reformbevegelse innen den katolske kirke, samt renessansen med sine studier av de gamle tekster og vekt på individet. Utviklingen ble også stimulert av trykkekunstens oppfinnelse, den økende handel og framveksten av en middelklasse. Det hadde også vært tidligere forsøk på å reformere den katolske kirke av blant annet Jan Hus, Pierre Valdes, John Wyclif, og Girolamo Savonarola, men det er Martin Luther som er anerkjent for å startet reformasjonen med sine Nittifem teser. Luther begynte å kritisere salget av avlatsbrev, og videre med å insistere at paven hadde ingen autoritet over skjærsilden, og at den katolske lære om helgenes forbønn hadde intet grunnlag i Bibelen. Den protestantiske reformasjon kom med endringer som innebar en fullstendig tillit til bibellesningen som den eneste kilde til ren tro (sola scriptura, «gjennom skriften alene») og overbevisningen om at troen på Jesus, og ikke gode dyder, er den eneste måten å få Guds tilgivelse for synd (sola fide, «tro alene»). Det var i teologiske spørsmål at reformasjonen sådde tvil om kirkens autoritet. En konsekvens var likevel et klima for tvil på autoritetene også i andre spørsmål, som i filosofi og vitenskap (for eksempel det jordsentrerte verdensbilde). I reformasjonstiden oppsto den evangelisk-lutherske, den reformerte, den anglikanske kirke, døperbevegelsen (anabaptister) og den unitariske (antitrinitarier) kirke.
Den katolske kirke reagerte med en motreformasjon, initiert av konsilet i Trient, og med en ny ordensbevegelse, jesuittene. Sistnevnte ble opprettet i 1541, og som tidvis ble betegnet som «Guds soldater» og med det formål å bekjempe protestanter og kjettere. Nord-Europa, med unntak av Irland, Polen og Litauen, ble preget av protestantismen, mens det sørlige Europa forble katolske. Sentral-Europa ble et område preget av bitter konflikt, noe som kulminerte i Tredveårskrigen.
== Historie ==
=== Bakgrunn ===
De eldste protestantiske kirkene, slike som de bøhmiske brødre og Brødremenigheten, har datert deres opprinnelse til Jan Hus tidlig på 1400-tallet. Da de ble ledet av et flertall blant adelen i Böhmen, var den husittiske reformasjonen den første «magistratreformasjonen» i Europa, ettersom magistrater, det vil si verdslige autoriteter som fyrster, magistrater og byråd, støttet den. Det i kontrast til den radikale reformasjon som myndighetene ikke støttet, og som Martin Luther kalte «svermere». En del radikale reformistene, slik som Thomas Müntzer, var politisk radikale og støttet bøndene, men andre, som ulike døpergrupper var isteden pasifister.De senere protestantiske kirkene har generelt datert deres adskillelse fra den katolske kirke til 1500-tallet. Reformasjonen begynte som et forsøk på å bedre og reformere den katolske kirke av prester som motsatte seg det de oppfattet som falsk lære og kirkelig misligheter. De motsatte seg særlig mot læren om og salget av avlater, og det misbruk som det førte med seg; og av simoni, praksisen med å selge og kjøpe kirkelige posisjoner. De som ville reformere kirken så på disse som bevis på en systematisk korrupsjon i kirkens hierarki, som også inkluderte paven selv.
Uroen over det store skisma i den vestlige kristenhet (1378–1416) førte til krig mellom fyrstene, opprør blant bøndene og utstrakt bekymring over korrupsjonen i kirken. Nye perspektiver kom fra John Wyclif ved Universitetet i Oxford og fra Jan Hus ved Karlsuniversitetet i Praha. Hus protesterte på en del av den katolske kirkes praksis og ønsket føre kirken i Bøhmen og Mähren tilbake til tidligere praksis, det vil si at liturgien i kirken skulle være på morsmålet, det vil si tsjekkisk, la lekfolk motta nattverden i begge former (brød og vin – som på latin er communio sub utraque specie), la prestene gifte seg og fjerne avlat og konseptet med skjærsilden. En del av disse, som bruken av morsmålet i liturgien, var tidligere akseptert av paven så tidlig som 800-tallet.I et forsøk på forsoning og få slutt på stridighetene innkalte Sigismund, konge av Ungarn og senere tysk-romersk keiser, til et konsil i Konstanz fra og med 5. november 1414. Jan Hus ble lovet trygghet, men de katolske kirkelederne krevde at han måtte ta avstand fra sine tidligere uttalelser, noe hans samvittighet ikke kunne. Kirkemøtet dømte deretter Hus til døden ved brenning på bål. Henrettelsen ble utført den 6. juli 1415. John Wyclif, som hadde dødd i 1384, ble posthumt dømt som kjetter og hans skrifter skulle brennes, og hans lik skulle graves opp og bli brent. Denne ordren ble bekreftet av pave Martin V. Konsilet i Konstanz bekreftet og styrket den tradisjonelle middelalderoppfatningen av kirken og det verdslige rike. Konsilet tok ikke opp de nasjonale og regionale uro og de teologiske spenningene som hadde oppstått i løpet av det siste tiåret, og kunne således heller ikke forhindre en skisma (uenighet/splittelse) og den påfølgende husittiske krig. Denne krigen, som har navn etter Jan Hus, ble utkjempet mellom opprørske husitter og den kombinerte katolske hærstyrkene til keiser Sigismund, pavedømmet, og ulike europeiske monarker som var lojal til den katolske kirke. Denne krigen (eller flere kriger) varte fra 1419 og fram til rundt 1434.Pave Sixtus IV (1471–1484) etablerte praksisen med å selge avlat med agenter over hele Europa, for således å skape nye inntektskilder for kirken. Som en reaksjon på pavedømmets korrupsjon, særskilt salget av avlat, skrev Martin Luther sine Nittifem teser i 1517 som utfordret den katolske kirkes nattsverdslære og markerer begynnelsen på den lutherske reformasjon.
=== Den tidlige reformasjonen i Tyskland ===
Reformasjonen er vanligvis datert til 31. oktober 1517 i Wittenberg i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt da Martin Luther, en katolsk prest og professor i bibelteologi ved universitetet i Wittenberg, sendte sin teser om avlatshandelen til den stedlige biskop, Hieronymus Schultz av Brandenburg, og til erkebiskop Albrecht av Magdeburg. Tesene konsentrerte seg om misbruket og gikk i begrenset grad inn på dypereliggende teologiske spørsmål. Men da de 95 tesene ble kjent i hele Tyskland, ble det etterhvert klart at en konsekvent refleksjon over Luthers teser også reiste spørsmål ved avlatsteologien, pavens myndighet og kirkens sakramentalteologi i det hele tatt. Luther kom senere, i perioden 1517–1521, til mer radikale og gjennomgripende refleksjoner og skrev verker om den katolske hengivenhet til jomfru Maria, forbønn til og hengivenheten til helgener, sakramentene, påbudt sølibat for prestene, klosterliv, om pavens autoritet, og kirkeloven, sensur og ekskommunikasjon, rollen til sekulære herskere i religiøse saker, forholdet mellom kristenheten og personlig dyd («Å gjøre det som er rett og rettferdig, er mer verdt for Herren enn offer.»)Striden mellom Luther og hans motstandere utviklet seg, både dens stadig eskalerende form og i dens gravitasjon mot teologisk mer sentrale anliggender enn kun sider ved kirkelig botspraksis, og førte til et ugjenkallelig brudd i løpet av få år. I 1521 ble Luther lyst fredløs, og han tok tilflukt hos en velvillig og mektig fyrste. Luthers oversettelser av Bibelen til tysk, slik Wyclif tidligere hadde oversatt teksten til engelsk, fikk stor betydning da lekfolk fikk ta del i bibellesningen. Denne utviklingen kom omtrentlig samtidig med oppfinnelsen av trykkpressen som gjorde det mulig å spre bøker og pamfletter i store opplag relativt billig. Hans salmediktning inspirerte til en oppblomstring av kristen menighetssang. Hans ekteskap med nonnen Katharina von Bora ga presteekteskapet legitimitet innen flere kristne tradisjoner. Luthers reformasjon sprengte den kirkelige enhet på det kontinentale Vest-Europa og i Nord-Europa, og fikk også store og varige politiske og kulturforandrende konsekvenser.
=== Reformasjonsbevegelsen ===
Parallelt til hendelsene i Tyskland begynte en bevegelse i Sveits under lederskap av Ulrich Zwingli, en prest i Grossmünster i Zürich fra 1519. Han var fra begynnelsen av tilhenger av Erasmus av Rotterdam, men utviklet etter 1519 en reformatorisk oppfatning i forbindelse med sine studier av Paulus og Augustin. Den tysk og den sveitsiske bevegelsene forsøkte å komme til enighet ved religionssamtalene i Marburg (Marburger Religionsgespräche) i 1529 mislyktes på grunn av ulikt syn om nattverden. En del tilhengere av Zwingli mente at reformasjonen var for konservativ og bevegde seg uavhengig mot mer radikale posisjoner, en del av disse eksisterer fortsatt som anabaptister (døperbevegelse). Andre protestantiske bevegelser vokste fram rundt ulike grader av mystisisme, og som brøt med enten Roma eller med andre protestanter.Etter de første stadiene av reformasjonene fulgte bannlysningen av Luther og fordømmelsen av reformasjonen av paven. Arbeidet og skriftene til fransk-sveitsiske Jean Calvin var innflytelsesrik i etableringen av en løs enighet mellom ulike grupper i Sveits, Skottland, Ungarn, Tyskland og andre steder. Calvin var selv påvirket av Martin Luther. Calvin forlot Frankrike i 1534 på grunn av forfølgelse og oppholdt seg deretter hovedsakelig i Genève i Sveits. Jean Calvins lære går gjerne under betegnelsen kalvinisme og som mener at Bibelen er Guds lov, og dens særegne soteriologisk frelselære: noen mennesker er forutbestemt av Gud til evig frelse, andre til evig fortapelse.Reformasjonens grunnleggere var opptatt av augustinske tanker, og både Luther og Calvin studerte Augustins skifter. Augustin var det viktigste patristisk kilden for reformasjonen. I løpet av denne religiøse oppsvulmingen raste den tyske bondekrigen (1524–1525) over de bayerske, thüringske og schwabiske fyrstedømmene, inkludert en elitestyrke på noen hundre mann som ble kalt for «Den svarte hop» (Schwarzer Haufen) til Florian Geyer, en ridder fra Giebelstadt som slo seg sammen med bøndene i et generelt raseri mot det katolske hierarki. Tankene til Zwingli og Luther hadde påvirket predikanter i de regionene hvor bondeoppstanden raste, og av tekster som de såkalte «tolv artikler». Hvor disse artiklene kom fra og hvem forfatteren var er uklart, men i dem ble bøndenes krav for første gang enhetlig formulert. De var økonomiske, sosiale og religiøse. Luther selv fordømte oppstanden i ulike skrifter. Zwingli og Luthers allierte Philipp Melanchthon støttet heller ikke oppstanden, som bøndene til sist tapte. Rundt 75 000 til 100 000 bønder var blitt drept mot slutten av krigen.Den radikale reformasjon var en reaksjon på hva som var antatt å være en korrupsjon i den katolske kirke og utvidelse av den foregående protestantiske bevegelse som var ledet av Luther og andre. Den begynte i Tyskland og Sveits på 1500-tallet og førte til etablering av mange radikale protestantiske grupper over hele Europa. Betegnelsen dekker radikale reformatorer som Thomas Müntzer og Andreas Karlstadt, grupper som Zwickau-profetene, og anabaptistgrupper som hutteritter og mennonitter.
I deler av Tyskland, Sveits og Østerrike var det et flertall som sympatiserte med den radikale reformasjonen til tross for intens forfølgelse. Selv om den andelen av den europeiske befolkningen som gjorde opprør mot de katolske, lutheranske og zwinglianske kirkene var liten, skrev og publiserte de radikale reformatorene voldsomt og litteraturen fra den radikale reformasjonen er uforholdsmessig stor, delvis som et resultat av spredningen av deres tekster og lære i USA.
=== Lese- og skriveferdigheter ===
Reformasjonen ga en stor vekst til lese- og skriveferdigheter hos befolkningen, og en vekst til trykkepressen. Luthers oversettelse av Bibelen til tysk var avgjørende i spredningen og utviklingen av lese- og skriveferdigheter blant befolkningen, og stimulerte både trykking og spredning av religiøse bøker og pamfletter. Fra 1517 og framfor oversvømmet religiøse pamfletter Tyskland og store deler av Europa.Ved 1530 er mer enn 10 000 publikasjoner kjent i et antall av ti millioner kopier. Reformasjonen var således en mediarevolusjon. Luther forsterket sine angrep på Roma ved å framstille en «god» mot en «dårlig» kirke. Fra der ble det klart at trykte utgivelser kunne være velegnet for reformasjonens propaganda. Skribentene benyttet seg stiler, klisjer og stereotyper fra tiden før reformasjonen og endret saker etter behov i henhold til den rådende agenda. Særlig effektivt var skrifter på tysk, inkludert Luthers oversettelse av Bibelen, hans Lille katekisme for foreldre som underviste sine barn, og hans Store katekisme som var rettet mot prestene.
På Luthers besto det tyske språket av flere regionale dialekter, og ved framveksten av middelklassen, vekst i handelen, og Gutenbergs oppfinnelse av trykkepressen spilte en stor rolle, men den fremste faktoren var Luthers Bibel på tysk. I 1521 hadde kurfyrste Fredrik III av Sachsen, Luthers beskytter, plassert ham i trygghet i borgen i Wartburg. Luther trosset mørke dager, dårlig belysning og sin egen dårlige helse og oversatte Erasmus Nye testamente på gresk til tysk i løpet av kun elleve uker. Das Newe Testament Deutzsch ble utgitt i september 1522. Det var et typografisk mesterverk med tresnittene fra verkstedet til Lucas Cranach den eldre og et utvalg av Albrecht Dürers berømte Apokalypse-serie. Det er beregnet at Bibelen solgte fem tusen kopier i løpet av de to første månedene alene.Ved å benytte tysk morsmål uttrykte de den apostoliske trosbekjennelse på en enklere, mer personlig måte i å fremme den hellige treenighet. Illustrasjonene i den tyske Bibelen og de mange avhandlingene og pamflettene populariserte Luthers tanker på en kraftfull og gjennomgripende måte. Lucas Cranach illustrerte Luthers teologi for et folkelig publikum og dramatiserte Luthers syn på forholdet mellom det gamle og det nye testamente mens han beholdt Luthers bestemte skjelning mellom egnet og uegnet bruk av visuelle forestillinger.
== Reformasjonens årsaker ==
De følgende faktorer har blitt identifisert som årsaker til reformasjonen:
Tilstedeværelse av trykkeri i en by ved år 1500 førte til en protestantisk framgang og tilpassing ved 1600 langt mer sannsynlig.
Den protestantiske litteraturen ble produsert i langt større grad i byer hvor mediamarkedet var langt mer konkurransedyktig og førte til at disse byene i større grad adopterte protestantismen.
Fiendtlige angrep fra det muslimske osmanske riket økte konfliktene mellom protestanter og katolikker, og bidro til reformasjonen fikk fotfeste.
Større politisk selvstyre økte sannsynligheten for at protestantismen ville bli adoptert.
Hvor de protestantiske reformatorene hadde støtte fra fyrstene var det langt større sjanse for at de lyktes.
Nærheten til naboer som hadde adoptert protestantismen økte sannsynligheten for selv å adoptere protestantismen.
Byer som hadde et økt antall studenter innrullert i heterodokse (annerledestenkende) universiteter og et lavere antall i heterodokse universiteter var mer sannsynlig å adoptert protestantismen.De følgende sidefaktorer har blitt identifisert som årsaker som for reformasjonen:
Byer med sterk helgenkult var mindre sannsynlig å gå over protestantismen.
Byer med primogenitur (førstefødselsrett) var mindre sannsynlig for å gå over til protestantismen.
Regioner som var fattige, men som hadde et stort økonomisk potensial og dårlige politiske institusjoner var mer sannsynlig for å velge protestantismen.
Tilstedeværelsen av bispedømme gjorde det mindre sannsynlig for å velge protestantismen.
Tilstedeværelsen av klostre gjorde det mindre sannsynlig for å velge protestantismen.
== Reformasjonen i Danmark-Norge med Holstein ==
Reformasjonen ble gjennomført samtidig i Danmark-Norge og Holstein, som da var i personalunion med hverandre, styrt av huset Oldenburg. Ved reformasjonen ble den evangelisk-lutherske kristendommen (ofte bare kalt lutherdommen) innført som statsreligion. Dette hadde gjennomgripende politisk, religiøs og kulturell betydning.
Ved riksmøtet i København i 1536 foranlediget av Christian III, ble Norge de facto et lydrike under Danmark. Dette var i første rekke et politisk knep fra kongen for å øke sin makt i en periode da enevoldstanken sto sterkt. For kongemakten medførte reformasjonen blant annet at adgangen til å inndra kirkegodsene ble åpnet. Uten en slik kongelig intervensjon er det mulig at Norge hadde forblitt katolsk, slik som Irland. Reformasjonen i Norge skjedde på et tidspunkt da Norge stod uten eget lederskap, og var fullstendig avhengig av det danske kongehus.
1. april 1537 flyktet erkebiskop Olav Engelbrektsson ut Trondheimsfjorden, og etterlot St. Olavs skrin på Steinvikholm. Flere år med tronstridigheter i Danmark-Norge kombinert med allmenneuropeiske religionsbrytninger, hadde dratt erkebiskopen inn i en maktkamp han til slutt hadde tapt. Erkebiskopens ferd fra Nidaros markerte derfor slutten for den katolske kirkes tid i Norge. Olav Engelbrektsson var imidlertid ikke ferdig med sitt politiske spill. Som sin siste kjente gjerning på norsk jord gikk erkebiskopen og hans menn i land på Austrått på Ørland. Her plyndret de herregården til adelskvinnen Ingerd Ottesdatter, en kvinne som i årene frem mot reformasjonen hadde fremstått som en av erkebiskopens fremste motstandere. Denne mektige kvinnen og hennes rolle i det politiske spillet i reformasjonsårene er utgangspunktet for Reformasjonsprosjektet – Austrått 1537,som arrangeres i regi av Ørland Kultursenter på Brekstad i Ørland kommune.
Reformasjonen medførte at Middelalderens kirkelige rettssystem ble erstattet av nye bestemmelser om stillinger og handlinger i kirken, fattigomsorg og undervisning. Den dansk-norske kongen opprettet et rent luthersk kongedømme og byttet gradvis ut de katolske biskopene med lutherske biskoper, og norske tjenestemenn ble byttet ut med danske. Reformasjonen hadde fra begynnelsen svakt feste i den norske befolkningen, og langt utover 1600-tallet ble det klaget over at man fortsatt tilbad jomfru Maria.
Kirkegodset, som ved reformasjonen ble overført til staten, økte kongens andel av dobbeltmonarkiets jord fra 1/6 til ca. 1/2. Store deler av dette godset ble siden solgt til borgere og embetsmenn da staten trengte penger på 1600-tallet.
Med den lutherske reformasjonen kom også Bibelen på dansk. Dette trengte tilbake norsk språk og la, sammen med dansk forvaltning, grunnlaget for moderne riksmål. (Norsk riksmål hadde nok allerede ved dette tidspunktet forandret karakter, og det er temmelig sikkert at språkførselen slik vi ser den i rettslige dokumenter fra tidlig 1300-tall allerede hadde fjernet seg en hel del fra muntlig norsk på samme tid. Tidligere teorier om et språklig sammenbrudd på 1300-tallet er derfor ikke like sikre som før antatt.)
== Reformasjonen ==
Reformasjonen i England var en religiøs omveltning som sammenfaller i tid med reformasjonen i andre deler av Europa, men som allikevel er svært forskjellig i sin karakter og sitt opphav.
Den var først og fremst en politisk hendelse. Teologiske argumenter stod i utgangspunktet ikke i høysetet. Den ytre foranledningen var at kong Henrik VIII insisterte på at paven skulle sørge for at hans ekteskap ble erklært ugyldig. Bruddet med Roma kom motvillig, etter at andre midler for å få kongens vilje gjennom var prøvet. Først da Edvard VI kom på tronen ble det gjennomført et omfattende teologisk brudd med den katolske tro. Etter en tilbakevenden til katolisismen under Maria I ble reformasjonen gjenopptatt og styrket under Elizabeth I.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Reformation – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Relaterte tekster og dokumenter om reformasjon, Internet Archive
16th Century Reformation Reading Room, omfattende ressurser online, Tyndale Seminary
Reformasjon og statskirke, artikkel hos Norgeshistorie.no
Synd og kykjestraff etter reformasjonen, artikkel hos Norgeshistorie.no
«Kirkepolitik og moralpolitik», om Danmark-Norge i tiden under og etter reformasjonen(år 1400-1600), Danmarkshistorien.dk | Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther, som utferdiget 95 teser mot sider av avlatshandelen lørdag 31. oktober 1517. | 5,736 |
null | 2023-02-04 | Tidløsfamilien | null | null | null | * Colchicum | 5,737 |
null | 2023-02-04 | Kokafamilien | null | null | null | * Aneulophus | 5,738 |
null | 2023-02-04 | Vasshårslekta | null | null | null | * Callitriche fassetti | 5,739 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommerfuglbuskfamilien | 2023-02-04 | Sommerfuglbuskfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Leppeblomstordenen'] | Sommerfuglbuskfamilien (Buddlejaceae) var en plantefamilie i leppeblomstordenen (Lamiales). Den omfattet ca. 150 arter fordelt på 9 slekter. Familien er ikke anerkjent i APG IV-systemet, og slektene er flyttet til andre familier. Den mest kjente, sommerfuglbuskslekta (Buddleja), er flyttet til brunrotfamilien (Scrophulariaceae), mens flere andre nå er i fagerblomstfamilien (Gesneriaceae).
| Sommerfuglbuskfamilien (Buddlejaceae) var en plantefamilie i leppeblomstordenen (Lamiales). Den omfattet ca. 150 arter fordelt på 9 slekter. Familien er ikke anerkjent i APG IV-systemet, og slektene er flyttet til andre familier. Den mest kjente, sommerfuglbuskslekta (Buddleja), er flyttet til brunrotfamilien (Scrophulariaceae), mens flere andre nå er i fagerblomstfamilien (Gesneriaceae).
== Litteratur ==
«Buddlejaceae Wilhelm». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 29. mai 2022.
== Eksterne lenker ==
(en) Sommerfuglbuskfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Sommerfuglbuskfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Sommerfuglbuskfamilien hos Dyntaxa
(en) Sommerfuglbuskfamilien hos Fossilworks
(en) Sommerfuglbuskfamilien hos ITIS
(en) Sommerfuglbuskfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Sommerfuglbuskfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Lamiales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Sommerfuglbuskfamilien (Buddlejaceae) var en plantefamilie i leppeblomstordenen (Lamiales). Den omfattet ca. | 5,740 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnoliafamilien | 2023-02-04 | Magnoliafamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Magnoliafamilien', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2018-06'] | Magnoliafamilien (Magnoliaceae) er en plantefamilie i ordenen Magnoliales. Den omfatter ca. 230 arter fordelt på 2 (eller 7) planteslekter. Artene i magnoliafamilien er blant de mest primitive blomsterplantene. Det mest slående er at de blomstrer direkte på kvistene (uten stilk). Magnolia dyrkes en del som hageplante.
Enkelte regner de to slektene som underfamilier, det vil si:
Magnolioideae, med Magnolia som viktigste slekt, av enkelte regnet som den eneste.
Liriodendroidae, med Liriodendron (tulipantrær) som eneste slekt.En hovedforskjell mellom arter i magnoliafamilien og andre familier av blomsterplanter, er at magnoliafamiliens blomster har fruktemner arrangert i spiralposisjon snarere enn i ring. Her likner magnolia-artene mer på fossile former, og synes å utgjøre en mer basal form.
| Magnoliafamilien (Magnoliaceae) er en plantefamilie i ordenen Magnoliales. Den omfatter ca. 230 arter fordelt på 2 (eller 7) planteslekter. Artene i magnoliafamilien er blant de mest primitive blomsterplantene. Det mest slående er at de blomstrer direkte på kvistene (uten stilk). Magnolia dyrkes en del som hageplante.
Enkelte regner de to slektene som underfamilier, det vil si:
Magnolioideae, med Magnolia som viktigste slekt, av enkelte regnet som den eneste.
Liriodendroidae, med Liriodendron (tulipantrær) som eneste slekt.En hovedforskjell mellom arter i magnoliafamilien og andre familier av blomsterplanter, er at magnoliafamiliens blomster har fruktemner arrangert i spiralposisjon snarere enn i ring. Her likner magnolia-artene mer på fossile former, og synes å utgjøre en mer basal form.
== Taksonomi ==
En del forskere deler artene i magnoliafamilien inn i en rekke slekter fordelt på de to underfamiliene. En slik inndeling kan se slik ut:
Magnoliafamilien
Subfamilie Magnolioideae
Tribus Magnolieae
Slekt Kmeria (5 arter)
Slekt Magnolia (128 arter)
Slekt Manglietia (29 arter)
Slekt Pachylarnax (2 arter)
Tribus Michelieae
Slekt Elmerrillia (4 arter)
Slekt Michelia (49 arter)
Subfamilie Liriodendroidae
Slekt Liriodendron (2 arter)Det er derimot vanlig å regne alle slektene i underfamilien Magnolioideae inn i Magnoliaslekten, og de to siste artene til Liriodendron-slekten.
== Eksterne lenker ==
(en) Magnoliafamilien i Encyclopedia of Life
(en) Magnoliafamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Magnoliafamilien hos Artsdatabanken
(sv) Magnoliafamilien hos Dyntaxa
(en) Magnoliafamilien hos Fossilworks
(en) Magnoliafamilien hos ITIS
(en) Magnoliafamilien hos NCBI
(en) Magnoliafamilien hos The International Plant Names Index
(en) Magnoliafamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Magnoliaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Magnoliaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Magnolia | 5,741 |
null | 2023-02-04 | Muskatnøttfamilien | null | null | null | * Bicuiba | 5,742 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Annonaceae | 2023-02-04 | Annonaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Magnoliales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01'] | Annonaceae er en plantefamilie i ordenen Magnoliales. Den omfatter 126-135 planteslekter og inntil 2.500 arter.
Fra denne familien kommer fruktene cherimoya (Annona cherimola) og atemoya (Annona cherimola × squamosa), ofte kalt sukkerepler. Flere slekter, som Annona, Rollinia, Uvaria og Asimina, gir spiselige frukter. Største slekt er Gutteria med anslagsvis 260 arter, mens Annona er typeslekten for familien.
Arte fra Latin-Amerika er godt utforsket, mens mindre er kjent ved de mange artene fra Sørøst-Asia.
| Annonaceae er en plantefamilie i ordenen Magnoliales. Den omfatter 126-135 planteslekter og inntil 2.500 arter.
Fra denne familien kommer fruktene cherimoya (Annona cherimola) og atemoya (Annona cherimola × squamosa), ofte kalt sukkerepler. Flere slekter, som Annona, Rollinia, Uvaria og Asimina, gir spiselige frukter. Største slekt er Gutteria med anslagsvis 260 arter, mens Annona er typeslekten for familien.
Arte fra Latin-Amerika er godt utforsket, mens mindre er kjent ved de mange artene fra Sørøst-Asia.
== Eksterne lenker ==
(en) Annonaceae – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Annonaceae i Encyclopedia of Life
(en) Annonaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Annonaceae hos Artsdatabanken
(sv) Annonaceae hos Dyntaxa
(en) Annonaceae hos Fossilworks
(en) Annonaceae hos ITIS
(en) Annonaceae hos NCBI
(en) Annonaceae hos The International Plant Names Index
(en) Annonaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Annonaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Annonaceae , i: M Watson og L J Dallwitz (1992–), The Families of Angiosperm Plants. | * Annona | 5,743 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fossil | 2023-02-04 | Fossil | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fossiler'] | Et fossil (av latin: fossilis, «oppgravd») er bevarte rester eller spor av organismer fra fjern fortid. Fossil brukes også som adjektiv (for eksempel «fossile dyr» eller «fossile planter») og er da ensbetydende med utdødde arter. Arter som ikke er fossile, omtales som resente, dvs. nålevende, arter. Vitenskapen som forsker på fossiler, er paleontologien.
| Et fossil (av latin: fossilis, «oppgravd») er bevarte rester eller spor av organismer fra fjern fortid. Fossil brukes også som adjektiv (for eksempel «fossile dyr» eller «fossile planter») og er da ensbetydende med utdødde arter. Arter som ikke er fossile, omtales som resente, dvs. nålevende, arter. Vitenskapen som forsker på fossiler, er paleontologien.
== Fossilisasjon ==
Prosessen med å danne et fossil kalles fossilisasjon. Fossiler kan være bevart på mange ulike måter. Den viktigste forutsetning for at en organisme skal bli fossilisert, er at den snarest mulig etter døden blir dekket til av støv, slam, sand, kalkutfellinger eller lignende, slik at den blir best mulig beskyttet mot ødeleggelser og forråtnelse. Anaerobe (oksygenfrie) miljøer gir spesielt gode betingelser for oppbevaring. Det mest vanlige er forsteininger av organismer eller deres rester. Mange forsteininger er egentlig negativavtrykk etter organismer som for lengst har forråtnet, men siden de lå nedgravd i sedimenter, er deres form likevel bevart som et hulrom. Hulrommet kan i sin tur senere bli fylt med et annet materiale, som igjen gjenskaper organismens form. Fossile organismer kan også være bevart i sin helhet, for eksempel i rav, permafrost eller myr.
De aller fleste arter på jorden er fossile. Man antar at de nålevende (resente) artene bare utgjør under én prosent av tallet som samlet sett fantes på jorden gjennom alle tider. Det totale tallet for utdødde arter er derfor med sikkerhet flere milliarder. Man har imidlertid bare funnet fossiler etter en brøkdel av disse (ca. 300 000). Grunnen er at sannsynligheten for at en organisme blir fossilisert, dvs. bevart i form av et fossil, er forsvinnende liten. Ikke bare må de «unngå» forråtnelse, de må også oppleve gunstige geologiske betingelser i flere millioner år etterpå – og til slutt bli oppdaget. I noen grupper kjenner man likevel flere fossile enn resente arter (for eksempel armfotinger, kvastfinnefisker og sneller). Andre grupper er i sin helhet bare kjent fra fossiler (for eksempel dinosaurer, frøbregner og trilobitter).
== Sporfossiler ==
Sporfossiler er fossile spor etter fortidsorganismer som har beveget seg på overflaten, der de har etterlatt spor (avtrykk) i sedimentene som har blitt bevart. De fleste slike spor er det svært vanskelig å bestemme, men noen lar seg bestemme. Ved Mjøsa finnes det for eksempel bevarte spor etter trilobitter og andre dyr som beveget seg på overflaten av sedimentet. Disse stammer fra kambrium. Mange steder er det også bevart fossile spor etter store landvirveldyr, spesielt etter dinosaurer.
== Verdens eldste fossil ==
Det eldste beviset man har for liv på jorden er nylig avdekte mikrofossiler funnet i Nunavik i Quebec, Canada. Funnet (som ble publisert 1. mars 2017) dateres cirka 3 770 millioner år tilbake i tid. Før denne oppdagelsen var det eldste beviset mikrofossiler funnet i Vest-Australia, datert cirka 3 460 millioner år tilbake.Det var en internasjonal forskergruppe, under ledelse av University College London, som gjorde funnet. Det besto av en fossil bakterie som levde på jern, og funnet ble gjort i et lag med kvarts. Gruppen av forskere besto av folk fra flere land og organisasjoner, blant annet fra Norges geologiske undersøkelser.
== Fossiler i Norge ==
Det er ikke så mange steder i Norge hvor man kan finne fossiler. Det norske fastlandet består for det meste av grunnfjell med gneiser og granitter, samt metamorfe bergarter som utgjør restene av den kaledonske fjellkjeden, uten fossiler. Fossiler finnes i sedimentære bergarter (avsetningsbergarter). Den sedimentære lagrekken i Nordsjøen og på Svalbard er derimot rike på fossiler, og dessuten finnes fossiler fra jordens oldtid i Trondheimsfeltet og Oslofeltet. De eldste fossilene her i landet finner vi i Øst-Finnmark. I 1952 og 1971 ble det gjort funn av fiskeøgle i Ramsafeltet på Andøya. Avtrykk av denne finnes i Polarmuseet på Andenes. Helt fra andre halvdel av 1800-tallet har man gjort en rekke funn av fossiler her. I Oslofeltet finnes det mange steder fossiler fra de geologiske tidsperiodene Kambrium, Ordovicium, Silur, Devon, Karbon og Perm. Her kan vi finne fossiler av bl.a. cystoidéer, en gruppe utdødde pigghuder der fossilene gjerne omtales som krystallepler.Blant de flotteste fossilene man har funnet i Norge er en godt bevart, cirka 428 millioner år gammel og cirka 70 cm lang sjøskorpion (Eurypterida) fra downtonsk sandstein, funnet på Rudstangen i Hole på Ringerike i 1910. Den fikk det vitenskapelige navnet Mixopterus kiaeri og er således oppkalt etter professor Johan Kiær som fant den.
== Se også ==
Mikrofossil
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fossils – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fossil – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Universitetet i Oslo om mesozoiske bergarter på Andøya
Andøy Historielag om funn i Ramsafeltet
Jørn Hurum om fossiler på Svalbard
Levende fossiler - artikkel fra forskning.no 15.11.03 | Levende fossiler er enkeltarter eller små grupper av arter som i spesielle nisjer har overlevd til vår tid, selv om alle deres slektninger døde ut for millioner av år siden. Levende fossiler er meget interessante for å forstå utviklingen av livet på Jorden. | 5,744 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Linfamilien | 2023-02-04 | Linfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber', 'Kategori:Vierordenen'] | Linfamilien omfatter åtte planteslekter. Fra denne familien får vi tekstilfiber (lin), linfrø og linolje.
| Linfamilien omfatter åtte planteslekter. Fra denne familien får vi tekstilfiber (lin), linfrø og linolje.
== Eksterne lenker ==
(en) Linfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Linfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Linfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Linfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Linfamilien hos Dyntaxa
(en) Linfamilien hos Fossilworks
(en) Linfamilien hos ITIS
(en) Linfamilien hos NCBI
(en) Linfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Linfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Linaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Lin (Linum) | 5,745 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Perikumfamilien | 2023-02-04 | Perikumfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Perikumfamilien', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-11', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Perikumfamilien (Clusiaceae eller Hypericaceae) er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 1000 arter fordelt på 40 planteslekter. Arter av perikum brukes noe som krydder i likører.
I Norge finnes flere arter i perikumslekten (Hypericum).
| Perikumfamilien (Clusiaceae eller Hypericaceae) er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 1000 arter fordelt på 40 planteslekter. Arter av perikum brukes noe som krydder i likører.
I Norge finnes flere arter i perikumslekten (Hypericum).
== Eksterne lenker ==
(en) Clusiaceae – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Clusiaceae i Encyclopedia of Life
(en) Clusiaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Clusiaceae hos Artsdatabanken
(sv) Clusiaceae hos Dyntaxa
(en) Clusiaceae hos Fossilworks
(en) Clusiaceae hos ITIS
(en) Clusiaceae hos NCBI
(en) Clusiaceae hos The International Plant Names Index
(en) Clusiaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Clusiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * perikum (Hypericum) | 5,746 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vortemelkfamilien | 2023-02-04 | Vortemelkfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-11', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vortemelkfamilien'] | Vortemelkfamilien (Euphorbiaceae) er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 5000 arter fordelt på 300 planteslekter. Kjente potteplanter som julestjerne, castor og kroton kommer fra vortemelkfamilien.
| Vortemelkfamilien (Euphorbiaceae) er en plantefamilie i ordenen Malpighiales. Den omfatter ca. 5000 arter fordelt på 300 planteslekter. Kjente potteplanter som julestjerne, castor og kroton kommer fra vortemelkfamilien.
== Eksterne lenker ==
(en) vortemelkfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) vortemelkfamilien i Encyclopedia of Life
(en) vortemelkfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) vortemelkfamilien hos Artsdatabanken
(sv) vortemelkfamilien hos Dyntaxa
(en) vortemelkfamilien hos Fossilworks
(en) vortemelkfamilien hos ITIS
(en) vortemelkfamilien hos NCBI
(en) vortemelkfamilien hos The International Plant Names Index
(en) vortemelkfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Euphorbiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Codiaeum | 5,747 |
null | 2023-02-04 | Malpighiaceae | null | null | null | * Malpighia | 5,748 |
null | 2023-02-04 | Sterculioideae | null | null | null | * Acropogon | 5,749 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Myrtefamilien | 2023-02-04 | Myrtefamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Myrtefamilien', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-11', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Myrtefamilien (Myrtaceae) er en plantefamilie i ordenen Myrtales. Den omfatter mellom 3000 og 5000 arter fordelt på 130-150 planteslekter. Artene finnes stort sett i Australia og Amerika. Arten Eucalyptus regnans kan bli mer enn 100 meter høy og regnes av mange som verdens høyeste blomsterplante.
| Myrtefamilien (Myrtaceae) er en plantefamilie i ordenen Myrtales. Den omfatter mellom 3000 og 5000 arter fordelt på 130-150 planteslekter. Artene finnes stort sett i Australia og Amerika. Arten Eucalyptus regnans kan bli mer enn 100 meter høy og regnes av mange som verdens høyeste blomsterplante.
== Kjente slekter ==
Blepharocalyx
Flaskebørsteslekten (Callistemon) – 34 arter
Eukalyptusslekten (Eucalyptus) – ca. 700 arter
Feijoa – 1 art
Eugenia – ca. 1 000 arter
Leptospermum – 80-86 arter
Lophostemon – 4 arter
Tetreslekten (Melaleuca) – > 200 arter
Metrosideros – ca. 50 arter
Myrciaria – ca. 20 arter
Myrteslekten (Myrtus) – 2 arter
Pimenta – 13 arter
Allehånde (Pimenta dioica)
Guavaslekten (Psidium) – ca. 100 arter
Guava (Psidium guajava)
Regelia – 6 arter
Syncarpia – 3 arter
Syzygium = syn. Acmenosperma - ca. 1.100 arter
Nelliktre (Syzygium aromata
Taxandria – 13 arter
Ugni – 10 arter
== Eksterne lenker ==
(en) Myrtefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Myrtefamilien i Encyclopedia of Life
(en) Myrtefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Myrtefamilien hos Artsdatabanken
(sv) Myrtefamilien hos Dyntaxa
(en) Myrtefamilien hos Fossilworks
(en) Myrtefamilien hos ITIS
(en) Myrtefamilien hos NCBI
(en) Myrtefamilien hos The International Plant Names Index
(en) Myrtefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Myrtaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Myrtoideae | 5,750 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marantaceae | 2023-02-04 | Marantaceae | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1814', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Robert Brown', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Zingiberales'] | Marantaceae (pilrotfamilien) er en plantefamilie i ordenen Zingiberales. Den omfatter ca. 550 arter fordelt på 31 planteslekter. Potteplantene Calathea, Maranta, Ctenanthe og Stromanthe tilhører denne familien.
| Marantaceae (pilrotfamilien) er en plantefamilie i ordenen Zingiberales. Den omfatter ca. 550 arter fordelt på 31 planteslekter. Potteplantene Calathea, Maranta, Ctenanthe og Stromanthe tilhører denne familien.
== Eksterne lenker ==
(en) Marantaceae – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Marantaceae i Encyclopedia of Life
(en) Marantaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Marantaceae hos Artsdatabanken
(sv) Marantaceae hos Dyntaxa
(en) Marantaceae hos Fossilworks
(en) Marantaceae hos ITIS
(en) Marantaceae hos NCBI
(en) Marantaceae hos The International Plant Names Index
(en) Marantaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Marantaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Marantaceae Arkivert 21. oktober 2007 hos Wayback Machine. – beskrivelse i: L. Watson & M.J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants.
Marantaceae – beskrivelse i: Stevens, P. F. (2001–), Angiosperm Phylogeny Website. | * Afrocalathea | 5,751 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peperomia | 2023-02-04 | Peperomia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Piperales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-11'] | Peperomia er en slekten med planter der mange av artene dyrkes som potteplanter. Artene i slekten har ofte pepperaktig lukt.
Slekten regnes vanligvis for en del av pepperfamilien, men gis i noen systematiske oversikter sin egen familie: Peperomiaceae.
| Peperomia er en slekten med planter der mange av artene dyrkes som potteplanter. Artene i slekten har ofte pepperaktig lukt.
Slekten regnes vanligvis for en del av pepperfamilien, men gis i noen systematiske oversikter sin egen familie: Peperomiaceae.
== Eksterne lenker ==
(en) Peperomia i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Peperomia hos Dyntaxa
(en) Peperomia hos ITIS
(en) Peperomia hos NCBI
(en) Peperomia hos The International Plant Names Index
(en) Peperomia hos Tropicos
(en) Kategori:Peperomia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Peperomia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Peperomia – detaljert informasjon på Wikispecies | * Peperomia acuminata | 5,752 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nolanaceae | 2023-02-04 | Nolanaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Solanales'] | Nolanaceae var en plantefamilie i ordenen Solanales. Den omfattet ca. 85 arter fordelt på 2 planteslekter. Familien hadde ikke noe norsk navn. Den inngår i dag i Søtvierfamilien (Solanaceae).
| Nolanaceae var en plantefamilie i ordenen Solanales. Den omfattet ca. 85 arter fordelt på 2 planteslekter. Familien hadde ikke noe norsk navn. Den inngår i dag i Søtvierfamilien (Solanaceae).
== Kjente slekter ==
Nolana
== Eksterne lenker ==
(en) Nolanaceae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Nolanaceae hos Fossilworks
(en) Nolanaceae hos ITIS
(en) Nolanaceae hos Tropicos | * Nolana | 5,753 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Soleiefamilien | 2023-02-04 | Soleiefamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Soleiefamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Soleiefamilien (Ranunculaceae) er en plantefamilie i ordenen Ranunculales. Den omfatter ca. 1500 arter fordelt på 50 planteslekter. Mange av de vanligste plantene i Norge tilhører denne familien. Kjente arter er for eksempel smørblomst, blåveis, hvitveis, gulveis, ballblom, trollbær, tyrihjelm og bekkeblom. Mange arter dyrkes som hageplanter. Nesten alle artene i familien inneholder giftige glykosider og alkaloider. Der plantene i stammen Delphinieae inneholder diterpenalkaloider, som virker ved å blokkere nervesignaler. Den verste der er aconitin, som bl.a. er i storhjelm. Ved alvorlige forgiftninger (relativt stort inntak), så er det sett dødelig utgang i løpet av 30 minutter. Men døden har også inntruffet så sent som tre timer. Disse alkaloidene trenger også seg lett igjennom hud, så skal en håndtere disse plantene en del, bør en bruke hansker. Særlig de i hjelmslekta. Og det har også vært dødelige forgiftninger av kun hudkontakt, men antageligvis ikke av «kun å komme borti noen få planter».
| Soleiefamilien (Ranunculaceae) er en plantefamilie i ordenen Ranunculales. Den omfatter ca. 1500 arter fordelt på 50 planteslekter. Mange av de vanligste plantene i Norge tilhører denne familien. Kjente arter er for eksempel smørblomst, blåveis, hvitveis, gulveis, ballblom, trollbær, tyrihjelm og bekkeblom. Mange arter dyrkes som hageplanter. Nesten alle artene i familien inneholder giftige glykosider og alkaloider. Der plantene i stammen Delphinieae inneholder diterpenalkaloider, som virker ved å blokkere nervesignaler. Den verste der er aconitin, som bl.a. er i storhjelm. Ved alvorlige forgiftninger (relativt stort inntak), så er det sett dødelig utgang i løpet av 30 minutter. Men døden har også inntruffet så sent som tre timer. Disse alkaloidene trenger også seg lett igjennom hud, så skal en håndtere disse plantene en del, bør en bruke hansker. Særlig de i hjelmslekta. Og det har også vært dødelige forgiftninger av kun hudkontakt, men antageligvis ikke av «kun å komme borti noen få planter».
== Undergrupper ==
Coptidoideae (underfamilie)
Coptideae (stamme)
Coptis
Xanthorhiza
Glaucidioideae (underfamilie)
Glaucidium
Hydrastidoideae (underfamilie)
Hydrastis
Ranunculoideae (underfamilie)
Adonideae (stamme)
Adonisslekta (Adonis)
Calathodes
Megaleranthis
Ballblomslekta (Trollius)
Anemoneae (stamme)
Anemoclema
Symreslekta (Anemone)
Barneoudia
Klematisslekta (Clematis)
Blåveisslekta (Hepatica)
Metanemone
Naravelia
Oreithales
Kubjelleslekta (Pulsatilla)
Asteropyreae (stamme)
Asteropyrum
Callianthemeae (stamme)
Callianthemum
Caltheae (stamme)
Bekkeblomslekta (Caltha)
Psychrophila
Thacla
Cimicifugeae (stamme)
Trollbærslekta (Actaea)
Anemonopsis
Beesia
Vinterblomslekta (Eranthis)
Paleoactaea (denne slekta er utdødd)
Delphinieae (stamme)
Hjelmslekta (Aconitum)
Småriddersporeslekta (Consolida)
Riddersporeslekta (Delphinium)
Pseudodelphinium
Staphisagria
Helleboreae (stamme)
Juleroseslekta (Helleborus)
Nigelleae (stamme)
Garidella
Komaroffia
Svartfrøslekta (Nigella)
Ranunculeae (stamme)
Arcteranthis
Beckwithia
Callianthemoides
Ceratocephala
Glinsesoleieslekta (Coptidium)
Saltsoleieslekta (Cyrtorhyncha)
Vårkålslekta (Ficaria)
Halerpestes
Hamadryas
Krapfia
Kumlienia
Laccopetalum
Muserumpeslekta (Myosurus)
Oxygraphis
Paroxygraphis
Peltocalathos
Soleieslekta (Ranunculus)
Trautvetteria
Thalictroideae (underfamilie)
Akeleieslekta (Aquilegia)
Dichocarpum
Enemion
Isopyrum
Leptopyrum
Paraquilegia
Paropyrum
Semiaquilegia
Frøstjerneslekta (Thalictrum)
Urophysa
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) soleiefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) soleiefamilien i Encyclopedia of Life
(en) soleiefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) soleiefamilien hos Artsdatabanken
(sv) soleiefamilien hos Dyntaxa
(en) soleiefamilien hos Fossilworks
(en) soleiefamilien hos ITIS
(en) soleiefamilien hos NCBI
(en) soleiefamilien hos The International Plant Names Index
(en) soleiefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Ranunculaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
The Families of Flowering Plants Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine.
DTF Vascular Plant Image Library (Ranunculaceae)
Thomas Schoepke Plant Image Gallery
Ranunculaceae of Europe | * 50 slekter; se teksten | 5,754 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Renessansen | 2023-02-04 | Renessansen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Arkitektoniske perioder', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kunsthistoriske perioder', 'Kategori:Renessansen', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Renessansen (fra fransk Renaissance, «gjenfødelse») er et begrep som brukes om en periode, men også en åndelig strømning og retning i kunsten og arkitekturen i Vest-Europa som oppsto i Italia på 1350-tallet med diktsamlingen Canzoniere av Francesco Petrarca. Renessanse betyr gjenfødelse, og kommer fra det italienske ordet rinascimento, via det franske ordet renaissance. Det hentyder til gjenopplivingen av antikkens filosofi, kunst og kultur, til forskjell fra det som ble sett på som barbariet i den mørke middelalderen og gotikken i nord.
| Renessansen (fra fransk Renaissance, «gjenfødelse») er et begrep som brukes om en periode, men også en åndelig strømning og retning i kunsten og arkitekturen i Vest-Europa som oppsto i Italia på 1350-tallet med diktsamlingen Canzoniere av Francesco Petrarca. Renessanse betyr gjenfødelse, og kommer fra det italienske ordet rinascimento, via det franske ordet renaissance. Det hentyder til gjenopplivingen av antikkens filosofi, kunst og kultur, til forskjell fra det som ble sett på som barbariet i den mørke middelalderen og gotikken i nord.
== Gjenfødelse i Firenze ==
Tradisjonelt regner man med at renessansens frembrudd fant sted i Firenze, som på denne tida var en rik handels- og industriby basert på produksjon av ulltøyer og handelsforbindelser rundt hele Middelhavet. Fra slutten av 1300-tallet gikk kunst, arkitektur og filosofi nye veier, noe som førte til et brudd med tankegangen og tradisjonene som preget resten av middelalderens Europa. Innen filosofien begynte man å sette mennesket i stedet for Gud i sentrum av tankegangen, og dette banet veien for ideen om kunstens egenverdi og om renessansemannen med sine mange talenter. Mens litteraturen stort sett handlet om religiøse tema i middelalderen, vokser det frem en verdslig litteratur med politiske og filosofiske temaer. Innen bildende kunst og skulptur fjernet man seg fra normene, tradisjonene, stivheten og kirkens monopol som oppdragsgiver. I stedet for stive, gotiske helgenskulpturer med blikket vendt mot himmelen kom det naturlige menneskegjengivelser som Michelangelos David, i stedet for madonnaavbildninger kom Mona Lisas mystiske smil. Innen arkitekturen kastet man vrak på gotikkens spissbuer, i stedet etterstrebet man ro og harmoni inspirert av antikkens Hellas og Roma, som var en viktig periode på denne tiden. Vitenskapsmenn gjorde store framskritt innen astronomi, matematikk, naturfag og fysikk. Alle disse elementene bidro til en varig endring i Vest-Europa som senere spredde seg til resten av Europa.
== En europeisk bevegelse ==
Fra Firenze spredte renessansens ideer seg ut over Italia i løpet av 1400-tallet, og nådde også Frankrike, England, Tyskland og Polen-Litauen. Også Ungarn opplevde en kulturell blomstring basert på renessansens ideer i tiårene før det osmanske angrepet i 1526. Sist nådde renessansens ideer til de fjerntliggende, nordiske landene og til Den iberiske halvøy. Et avgjørende fenomen som bante vei for renessansen i Europa, var reformasjonen, som fra ca. 1520 av gjorde ende på Den katolske kirkes makt over sinnene i store deler av Nord-Europa. Med den spanske og portugisiske erobringen av Amerika og deler av Asia og Afrika nådde renessansen kunst, ideer og idealer ut til større deler av verden.
Renessansens ideer er grunnleggende for Vest-Europas tankegang. Filosofien og litteraturen ble imidlertid preget av den økende religiøse fanatismen fra slutten av 1500-tallet av. Innen kunst og arkitektur ble renessanseidealenes ro og harmoni avløst av barokkens voldsomme energi og drama fra slutten av 1500-tallet av, først i Italia, senere i resten av Europa og Latin-Amerika.
De ortodokse og muslimske landene i Øst-Europa og på Balkan opplevde ikke denne kulturelle blomstringen. Dermed oppsto det et avgjørende skille mellom Øst- og Vest-Europa som ennå i dag har ganske stor betydning.
=== I Norge 1537–1650 ===
Som et avsidesliggende land, med en økonomi i tilbakegang, og en politisk situasjon preget av avhengighet av Danmark, var Norge et sted hvor renessansen som europeisk kulturfenomen ankom seint. Først etter reformasjonen i 1537 ble kunst, filosofi og arkitektur preget av renessansens ideer. Landet fikk små, intellektuelle miljøer, som stavangerhumanistene (slik som Peder Claussøn Friis), bergenshumanistene (slik som Geble Pedersson og Absalon Pederssøn Beyer) og oslohumanistene (slik som Jens Nilssøn og Hallvard Gunnarssøn), og de få monumentale byggverkene som ble bygd, er preget av renessansens arkitektur. Eksempler på dette er Rosenkrantztårnet i Bergen og deler av Akershus festning i Oslo. Svært få kirker ble bygd i perioden, men det finnes eksempler på renessansepreget kirkekunst, som altertavler og malerier. Stilperioden varte imidlertid lengre, først etter 1650 fant kunstelementer fra barokken veien til Norge. Fredrikstad, som ble grunnlagt i 1567, regnes av mange som Norges første renessanseby.
Stavangerrenessansen i Stavanger og Rogaland på begynnelsen av 1600-tallet var en en del av barokken, og ikke renessansen, selv om navnet skulle tilsi det.
== Arkitektur ==
I arkitekturen ønsket en å nytolke antikken. Den fikk en ny og enkel form preget av ro og verdighet.
=== Italiensk renessanse ===
==== Ungrenessansen - eller Quattrocento ====
Det italienske navnet på 1400-tallet er også navnet på ungrenessansen. Gotikken, som preget Europas middelalder, ble først utfordret i Firenze. En regner Filippo Brunelleschis Ospedale degli Innocenti eller på norsk hittebarnsherberge, bygget mellom 1419 og 1445, som den første renessansebygningen. Viktig er også Leon Battista Alberti, som blant annet sto for den nye fasaden på Santa Maria Novella-kirken. Brunelleschis kuppel på den ellers gotiske domkirken Santa Maria del Fiore er også et gjennombrudd for renessansearkitekturen. Et helhetlig eksempel på en kirke i ungrenessanse er San Lorenzo-kirken.
==== Høyrenessansen ====
Bramante er den viktigste eksponenten for høyrenessansens arkitektur, som ble til i tida 1500-1525. Blant hovedverkene er den lille Il tempietto og hovedskipet i Peterskirken.
==== Seinrenessansen ====
Seinrenessansen, fra 1525 fram mot 1600, preges av navn som Michelangelo og Andrea Palladio. Palladio tegnet harmoniske, formfullendte byggverk i Veneto-regionen, deriblant flere i Vicenza, og selve hovedverket er Villa Rotonda, en fullstendig symmetrisk villa utenfor Vicenza. Michelangelo bidro til fullføringen av Peterskirken.
=== Spansk og latinamerikansk renessanse ===
Spania, som i løpet av 1400-tallet jaget maurerne ut av Sør-Spania og etablerte kolonier i Amerika, var et land i fremgang. I de nyerobrede områdene ble det bygd katedraler, klostre og festningsverk, som ble preget av renessansen. Den spanske arkitekten Juan de Herrera, som ga navnet til stilvarianten herresco tegnet blant annet det strenge, monumentale klosteret i El Escorial, katedraler som i Jaen og Granada og kongeslott som det i Aranjuez. Blant renessansebyggverk i den nye verden finnes f.eks. Catedral Metropolitana i Mexico by og katedralen i Puebla.
=== Norsk renessansearkitektur ===
Rosenkrantztårnet i Bergen fra 1565 er et eksempel på renessansens festningsarkitektur. Ombyggingen av Akershus festning under Christian IV gjorde den til et typisk renessanseslott. Både Slottet Baroniet Rosendal og Austråttborgen fra 1660-tallet viser at renessansen holdt seg lenge som kunstform i Norge.
== Oppfinnere og oppdagere ==
Innen vitenskap har renessansen stor betydning den dag i dag.
=== Astronomi og verdensbilde ===
Kirkens dogmer om hvordan jorda og universet var utformet, ble utfordret av renessansens mange astronomer.
Nikolaus Kopernicus fikk stor betydning da han lanserte det heliosentriske verdensbildet, med solen som solsystemets midtpunkt, som gikk imot det geosentriske verdensbildet der Jorden var midtpunktet i solsystemet.
Giordano Bruno la frem ideen om universets uendelighet og at det ikke fantes noen fiksstjernehimmel.
Galileo Galilei la det metodiske grunnlaget for oppstilling av eksakte naturlover.
=== Oppdagelsesreisende ===
Christofer Columbus søkte sjøveien vestover til India, men oppdaget i stedet Amerika i 1492.
Vasco da Gama fant sjøveien østover til India i 1498.
Ferdinand Magellan gjennomførte verdens første jordomseiling.
=== Teknisk framgang ===
Teknologien gjorde store framskritt i løpet av renessansen.
Johann Gutenberg fant opp boktrykkerkunsten. Muligheten for å produsere bøker billigere og raskere gjorde at nye ideer innen filosofi, politikk og litteratur kunne bre seg raskere. Blant annet hadde boktrykkerkunsten stor betydning for reformasjonen.
Konseptuelt oppfant Leonardo da Vinci blant annet flygemaskinen, kranen, linsen, ubåten og fallskjermen, men hans tegninger og skisser ble ikke kjent før på 1800-tallet.
== Se også ==
Musikk i renessansen
Liste over personer fra renessansen
== Eksterne lenker ==
Om renessansen på kunsthistorisk fagwiki
Nasjonal digital læringsarena om renessansen
Witcombe 15th-Century Renaissance Art
Witcombe 16th-Century Renaissance Art
Society for Renaissance Studies | Renessansen (fra fransk Renaissance, «gjenfødelse») er et begrep som brukes om en periode, men også en åndelig strømning og retning i kunsten og arkitekturen i Vest-Europa som oppsto i Italia på 1350-tallet med diktsamlingen Canzoniere av Francesco Petrarca. Renessanse betyr gjenfødelse, og kommer fra det italienske ordet rinascimento, via det franske ordet renaissance. | 5,755 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Degeneria | 2023-02-04 | Degeneria | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Levende fossiler', 'Kategori:Magnoliales'] | Degeneria er slektsnavnet på to tre-arter av blomsterplanter.
Den første arten ble oppdaget i 1942, den andre i 1988.
Det lite flatterende navnet Degeneria («degenerert») skyldes at artene ble betraktet som de «nest mest primitive» av alle dekkfrøede planter (etter Amborella trichopoda).
Denne forestillingen har ikke fått støtte av evolusjonære slektskapsanalyser, som viser en tilhørighet til Magnoliales.
Plantene vokser bare på Fiji og regnes som levende fossiler.
| Degeneria er slektsnavnet på to tre-arter av blomsterplanter.
Den første arten ble oppdaget i 1942, den andre i 1988.
Det lite flatterende navnet Degeneria («degenerert») skyldes at artene ble betraktet som de «nest mest primitive» av alle dekkfrøede planter (etter Amborella trichopoda).
Denne forestillingen har ikke fått støtte av evolusjonære slektskapsanalyser, som viser en tilhørighet til Magnoliales.
Plantene vokser bare på Fiji og regnes som levende fossiler.
== Eksterne lenker ==
(en) Degeneria i Global Biodiversity Information Facility
(en) Degeneria hos NCBI
(en) Degeneria hos The International Plant Names Index
(en) Degeneria hos Tropicos
(en) Kategori:Degeneriaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Degeneria (Degeneriaceae) – detaljert informasjon på Wikispecies | * Degeneria roseiflora | 5,756 |
null | 2023-02-04 | E.C. Dahls bryggeri | null | null | null | E.C. | 5,757 |
null | 2023-02-04 | Mallard (lokomotiv) | null | null | null | LNER A4 class 4468 Mallard er et damplokomotiv av LNER A4 Pacific-modellen, bygget i 1930-årene av LNER og designet av Sir Nigel Gresley i Doncaster, Storbritannia. Det ble designet som et ekspresstog med et vindtunneltestet aerodynamisk karosseri som gjorde at det kunne gå fortere enn 160 km/t. | 5,758 |
null | 2023-02-04 | Gustav Stresemann | null | null | null | Gustav Stresemann (født 10. mai 1878 i Berlin, død 3. | 5,759 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Walther_Rathenau | 2023-02-04 | Walther Rathenau | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1922', 'Kategori:Fødsler 29. september', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede politikere', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske politikere', 'Kategori:Tyske utenriksministre'] | Walther Rathenau (1867–1922) var en tysk industrileder og politiker (DDP). Han var Tysklands utenriksminister fra januar 1922 til han ble myrdet i juni samme år.
Rathenau gjorde seg først gjeldende som industrileder, og tilkjennega da en større tro på teknokratiet enn på det representative demokratiet. Han skrev filosofiske og sosialpolitiske verker. Sammen med kunstnere og intellektuelle var han del av opposisjonen i keisertidens Tyskland. I Berlin var han Munchs viktigste støttespiller, og bidro til hans gjennombrudd der.
Han gikk relativt sent inn i politikken, men som utenriksminister var han blant de ledende politikerne i Weimarrepublikken. Mens han fremdeles var minister, ble Rathenau myrdet av medlemmer av den høyreradikale Organisation Consul. Mordet på Rathenau er ansett som et angrep på det daværende parlamentariske demokratiet, utført av personer som ønsket monarkiet tilbake.
| Walther Rathenau (1867–1922) var en tysk industrileder og politiker (DDP). Han var Tysklands utenriksminister fra januar 1922 til han ble myrdet i juni samme år.
Rathenau gjorde seg først gjeldende som industrileder, og tilkjennega da en større tro på teknokratiet enn på det representative demokratiet. Han skrev filosofiske og sosialpolitiske verker. Sammen med kunstnere og intellektuelle var han del av opposisjonen i keisertidens Tyskland. I Berlin var han Munchs viktigste støttespiller, og bidro til hans gjennombrudd der.
Han gikk relativt sent inn i politikken, men som utenriksminister var han blant de ledende politikerne i Weimarrepublikken. Mens han fremdeles var minister, ble Rathenau myrdet av medlemmer av den høyreradikale Organisation Consul. Mordet på Rathenau er ansett som et angrep på det daværende parlamentariske demokratiet, utført av personer som ønsket monarkiet tilbake.
== Bakgrunn ==
Hans mor Mathilde, født Nachmann kom fra en velstående jødisk bankierfamilie i Mainz. Hans far Emil Rathenau var forretningsmann og grunnlegger av Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft (AEG).Selv om hans familiære bakgrunn styrte ham mot en karriere i industrien, stilte han seg i starten nokså motstrebende til dette. Han drømte om en karriere som kunstner eller forfatter og dyrket sine kulturelle interesser og evner. Hans uttrykk for misnøye ble så tydelig at hans mor, rådet ham til å skifte yrke, til kunstner eller professor. Han fortsatt imidlertid den opptrukne sti, og forsikret at han gjennom ren energi kunne utføre noe på ethvert område der han var fullstendig talentløs - «som en ku».Walter Rathenau hadde fulgt sin fars råd og studerte fysikk, kjemi og filosofi ved Humboldt-Universität zu Berlin og i Strasbourg. Han skrev i 1889 en avhandling ved Technische Universität München, som han kalte «Die Absorption des Lichts in Metallen» (absorpsjon av lys i metaller). Etter militærtjenesten 1890/1891 i kavaleriet (Gardekürassier), ble han som jøde forhindret fra å ta reserveoffiserseksamen.I 1895 forlot han den jødiske menighet i Berlin-Charlottenburg, men uten å søke inn i noe annet trossamfunn.
== Industriell virksomhet ==
Rathenau arbeidet i perioden fra 1892 til 1907 i ledelsen av ulike elektrokjemiske selskaper i AEG-gruppen. Han begynte i 1892 i et AEG-selskap i Neuhausen i Sveits. I 1893 startet han oppbygningen av de elektrokjemiske verkene i Bitterfeld. Rathenau utviklet bruken av elektrolytter til industriproduksjon av aluminium, kalsiumkarbid og acetylen. I årene som fulgte arbeidet han med opprettelsen av ny elektrokjemisk industri og forsket på kraftoverføring. Han ble i 1899 valgt inn i styret i AEG, med ansvar for avdelingen for elektrisitetsverker. Fra 1902 var han disponent (Geschäftsinhaber) for Berliner Handels-Gesellschaft, AEGs finansavdeling, underlagt direktør Carl Fürstenberg (1850–1933). I 1904 ble han valgt som medlem av AEGs representantskap (Aufsichtsrat), og fra 1912 ble han leder samme sted.Som industrimann talte Rathenau mer for et teknokrati enn et representativt demokrati. Han uttrykte i 1921 at «Næringslivet er vår skjebne. Allerede om få år vil vi oppleve at politikken ikke vil få det siste ord.» Hans initiativ for en sosial modernisering av kapitalismen fikk ikke like stor oppmerksomhet.
== Virksomhet som forfatter, kunstner og kunstsamler ==
Rathenau hadde i sin ungdom vært i sterk tvil om han skulle velge en annen karrierevei enn i industrien. Han vurderte kunsten og vitenskapen som av vidt forskjellige opphav. Kunsten kom fra «sjelens rike», mens vitenskapen var et produkt av fornuften.I den litterære offentlighet opptrådte han første gang i Maximilian Hardens tidsskrift Die Zukunft. Der skrev han først under pseudonym og siden under eget navn. Det dreide seg om en rekke artikler om etikk og samfunnsspørsmål på tidsskriftets kultursider (Feuilleton). Gjennom Harden kom han i kontakt med flere av keisertidens opposisjonelle, Frank Wedekind, Stefan Zweig, Hugo von Hofmannsthal og Graf Kessler. Han ble kjent med Gerhardt Hauptmann i 1905.Det vakte oppsikt da han i 1897 offentliggjorde artikler som tenderte til antisemittisme. I artikkelen Höre, Israel! (Hør, Israel!) tok han til orde for assimilasjon av jødene. Han hevdet at jødene skulle oppgi sitt særpreg og gå inn i samfunnet som alle andre. Artikkelen er tolket på bakgrunn av at Rathenau som følge av sin jødiske bakgrunn alltid følte seg som et annenrangs menneske i samfunnet. Han var ingen praktiserende jøde og gikk aldri inn i kristendommen etter å ha forlatt jødedommen. Det er påpekt som et paradoksalt trekk ved artikkelen at tittelen er hentet fra de innledende ordene til den jødiske trosbekjennelse, Schm'a Jisrael (Hør Israel). I bøkene Kritik der Zeit (Kritikk av samtiden) fra 1912 og Zur Mechanik des Geistes oder Vom Reich der Seele (Om åndslivets mekanismer eller fra Sjelens rike) fra 1913, gjør Rathenau en filosofisk analyse av samtiden. Han beskriver den som en tidsalder for mekanisering, og taler for overgangen fra den intellektuelle, mekaniserte verden til et sjelens rike. Han foretar en inndeling av menneskene, i henholdsvis fryktsomme og modige, men har allerede da tatt avstand fra sitt til dels jødefiendtlige standpunkt fra 1897.Rathenau var Edvard Munchs store mesén i Berlin, og bidro her til hans gjennombrudd. Et Munch-portrett fra 1907 av Rathenau er en del av den faste samlingen på Märkisches Museum i Berlin-Mitte. En annen versjon av portrettet finnes ved Bergen kunstmuseum, Rasmus Meyers samlinger (KODE 3). Selv førte han skissebøker helt fra studietiden. Hans stil er vurdert som saklig og kjølig, men at påvirkningen fra Munch og Liebermann likevel er tydelig.
Rathenaus samlede verker i fem bind utkom første gang i 1918. Han medvirket samme år til inngåelsen av Stinnes-Legien-avtalen, en kollektiv avtale mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.
== Politisk virksomhet ==
Rathenaus jødiske bakgrunn gjorde det vanskelig for ham å skaffe seg en politisk posisjon. Han fulgte statssekretær Bernhard Dernburg i det nyetablerte Reichskolonialamt, under to reiser til Tysk Øst-Afrika og Tysk Sydvest-Afrika i henholdsvis 1907 og 1908. Dette var imidlertid uoffisielle reiser, og ga liten anerkjennelse. Han mislyktes i å komme inn i Riksdagen ved valget i 1912. I sin overgang til det politiske liv, reflekterte han over politikken på europeisk plan:
Dersom økonomien i Europa smelter sammen til et fellesskap, og det vil skje tidligere enn vi kan tenke oss, vil også politikken smelte sammen. Det er ikke det samme som verdensfred, ikke avrustning og vil ikke fjerne enhver spenning, men vil være formildende, spare oss for krefter og gi en solidarisk sivilisasjon.
Under første verdenskrig tok han initiativ til etableringen av krigsråstoffavdelingen i Preussens krigsdepartement, og ledet avdelingen frem til 1915. Han stilte seg kritisk til den uinnskrenkede ubåtkrigen, noe som gjorde ham upopulær hos det patriotisk innstilte borgerskapet.Han ble medlem av det tyske demokratiske parti, DDP. I mai 1921 ble Rathenau utnevnt til gjenoppbyggingsminister i Joseph Wirths første regjering, men fratrådte allerede i september. Det samme året kommenterte han landets situasjon.
Tyskland ønsker å bli i Vest-Europa og medlem av alle folkefellesskap som går inn for fremgang for sivilisasjonen; men dersom dets lidelser blir for store, som er radikalismens såkorn, og som finnes over alt i Tyskland, er det forståelig dersom de vokser seg til en fryktelig avling.
Etter hans uttreden fra regjeringen i 1921 fortsatte han likevel å arbeide på vegne av regjeringen. I 1922 ble han Tysklands utenriksminister i Wirths andre regjering. I de knappe seks månedene lyktes det Rathenau å få Tyskland ut av den utenrikspolitiske isolasjon landet var kommet i. Under konferansen i Cannes fikk han utsettelser med betalingen av krigserstatningen til de seirende parter, avtalt i Versaillestraktaten. Under konferansen i Genova undertegnet han Rapalloavtalen som skapte likeverdighet mellom Tyskland og Sovjetunionen. Hans forsøk på å skape minnelighet møtte imidlertid motstand hjemme.
== Mordet på Rathenau ==
=== Opptakt og mord ===
Undertegnelsen av Rapalloavtalen mellom Tyskland og Sovjetunionen, ble for Völkischbevegelsens presseorganer et bevis for «jøderepublikkens» makt. Politiet hadde på forhånd advart Rathenau om risikoen for angrep, men han avslo ethvert sikkerhetstiltak. I Riksdagen var Karl Helfferich blant de sterkeste kritikerne, og krevde riksrett reist mot regjeringen.Etter mordene på Karl Gareis og Matthias Erzberger, og attentatene mot Maximilian Harden og Philipp Scheidemann, gikk den nasjonalistiske pressen nærmest utilslørt inn for nye attentater mot andre jødiske politikere. Et tilsvarende mot Rathenau hadde vært forberedt i månedsvis. Om morgenen 24. juni 1922 var Rathenau på vei til sitt kontor i Tysklands utenriksdepartement. I en sving kjørte en stor bil opp på siden av Rathenaus mindre og åpne NAG kabriolet. Det ble åpnet ild med maskinpistol mot Rathenau og en håndgranat ble kastet mot bilen hans.Gjerningsmennene Erwin Kern (23) og Hermann Fischer (26), og sjåføren Ernst Werner Techow (20), tilhørte ikke det parlamentariske høyre. De hadde tilknytning til Organisation Consul. Kern og Fischer ble forfulgt av politiet i fire uker. Under en skuddveksling med politiet ble Kern drept, mens Fischer døde for egen hånd. Den overlevende sjåføren og andre ble dømt til langvarige straffer. Den senere forfatteren Ernst von Salomon ble dømt til fem års fengsel for bistand til mordet. Det antatt underliggende komplottrt bak angrepet på Rathenau og dermed regjeringen, ble dysset ned av utenrikspolitiske grunner og kom aldri for dagen.
=== Antatt motiv og virkning ===
Historikeren Martin Sabrow mener at motivet var å bekjempe den demokratiske styreform i Weimarrepublikken. Formålet var gjennom dette og senere politiske mord å utløse en borgerkrig som førte landet tilbake til monarkiet. Få av de ansvarlige for mordet fikk senere tilknytning til nasjonalsosialistene.Drapet resulterte i generalstreik som varte én dag. Det ble avholdt demonstrasjoner mot terroren i alle store byer, og bare i Berlin demonstrerte 400 000 mennesker mot mordet og for Weimarrepublikken. Som demonstrasjon på det motsatte syn, la en høyreradikaler en blomsterkrans i svart, hvitt og rødt, det gamle keiserdømmets farger, på Helfferichs skrivebord.Dagen etter mordet vedtok regjeringen en forordning som senere ble avløst av en lov, og som skulle beskytte republikken mot ekstremistiske grupper. Bare et fåtall grupperinger ble forbudt med hjemmel i disse reglene, og de var overveiende venstreradikale, ikke høyreradikale.
I sin minnetale sa rikskansler Joseph Wirth at fienden står til høyre («Der Feind steht rechts»), en anklage rettet mot Helfferich og hans parti DNVP.
== Ettermæle ==
Minnet etter Rathenau ble under Weimarrepublikken markert med en rekke plaketter og andre minnesmerker, inntil nasjonalsosialistene tok skritt for å skjule dem. Etter 1945 ble han i DDR (Øst-Tyskland) tatt til inntekt for en tysk-sovjetisk forståelse, med grunnlag i hans betydning for inngåelse av Rapalloavtalen. Noen egentlig analyse av hans liv ble ikke gjennomført. Hans overklassebakgrunn, virksomhet som mesén, industrialist eller jødiske opphav ble ikke nevnt. Også under DDR ble minnesmerker over Rathenau fjernet. I Forbundsrepublikken Tyskland (vest) ble han i sterkere grad minnet som offer for fanatisk antisemittisme og politisk ekstremisme. Det som i vest ikke ble gitt oppmerksomhet var bakgrunnen for mordet på Rathenau. Det er hevdet at slike undersøkelser ville bragt i dagen en kontinuitet i den konservative og høyreorienterte juridiske elite fra Weimarrepublikken, videre inn i den nasjonalsosialistiske tid og til og med den første tid av Forbundsrepublikken Tyskland.Den nederlandske historikeren Geert Mak har sagt at «Attentatet mot Rathenau var muligens det mest betydningsfulle politiske mordet i det 20. århundre. Han var en like ualminnelig skikkelse som Churchill og Charles de Gaulle, minst like briljant og karismatisk.»Rathenau var modell for figuren Arnheim i Robert Musils roman Mannen uten egenskaper (1930–1943).
Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.
== Verker ==
1908 Reflektionen
1912 Zur Kritik der Zeit
1913 Zur Mechanik des Geistes
1917 Von kommenden Dingen
1918 An Deutschlands Jugend
1919 Die neue Gesellschaft
1919 Der neue Staat
1919 Der Kaiser
1919 Kritik der dreifachen Revolution
Gesammelte Schriften in 6 Bänden
1924 Gesammelte Reden
1926 Briefe, 2 Bände
1927 Neue Briefe
1929 Politische Briefe
== Se også ==
Det tyske demokratiets pionerer
== Referanser ==
== Litteratur ==
Harry Graf Kessler: Walther Rathenau, 1928.
D. Felix: Walther Rathenau and the Weimar Republic. The Politics of Reparations, 1971.
Ernst Schulin: Walther Rathenau, 1979.
Ernst von Salomon: Der Fragebogen, 1951
== Eksterne lenker ==
(en) Walther Rathenau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Walther Rathenau på Internet Movie Database
(sv) Walther Rathenau i Svensk Filmdatabas
(en) Walther Rathenau hos The Movie Database
(de) Walther Rathenau Gesellschaft e.V.
(de) Deutsches Historisches Museum: Biografi
(de) Bericht zur Ermordung Rathenaus
(de) Tale av rikspresident Friedrich Ebert ved Rathenaus begravelse Arkivert 18. juli 2011 hos Wayback Machine. | thumb|Rathenau malt av [[Edvard Munch, olje på lerret, 1907, KODE. Rathenau støttet Munch og bidro til hans gjennombrudd. | 5,760 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernst_von_Salomon | 2023-02-04 | Ernst von Salomon | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 9. august', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler 25. september', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Medlemmer av frikorps', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Karlsruhe', 'Kategori:Personer fra Kiel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske manusforfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Ernst von Salomon (født 25. september 1902 i Kiel, død 9. august 1972) var en tysk forfatter, offiser og en av attentatmennene som drepte Tysklands utenriksminister Walther Rathenau i 1922.
Han ble født i Kiel som sønn av en offiser. Fra 1913 var han kadett i Karlsruhe og tok abitur ved Preußische Hauptkadettenanstalt i Berlin-Lichterfelde, fra 1919 var han i frikorpset Marinebrigade Ehrhardt ved Østersjøen og i Oberschlesien.
Han ble dømt til fem års fengsel i 1922 for å ha deltatt i mordet på Rathenau. I 1927 fikk han enda en fengselsstraff for et annet drapsforsøk, men ble løslatt etter noen få måneder. Dommerne var på denne tiden sympatisk innstilt til høyreradikale.
I likhet med de aller fleste høyreorienterte frikorpskjemperne mislikte Salomon Hitler og nasjonalsosialistene, og trakk seg i 1933 tilbake fra politikk for isteden å skrive filmmanus.
Etter andre verdenskrig ble Salomon internert som krigsfange av amerikanerne i perioden 1945–1946. Filmen Carl Peters fra 1940, hvor Salomon hadde skrevet manus, ble forbudt av de britiske okkupasjonsstyrkene, da den angivelig var «anti-britisk».
I 1951 ga han ut boken Der Fragebogen («Spørreskjemaet») hvor han ga ironiske svar på de 131 spørsmålene de ble stilt om sine aktiviteter under det nasjonalsosialistiske styret. Han har også utgitt en rekke bøker, hvorav den mest kjente er Der Fragebogen.
Salomon døde i Stoeckte nær Winsen.
| Ernst von Salomon (født 25. september 1902 i Kiel, død 9. august 1972) var en tysk forfatter, offiser og en av attentatmennene som drepte Tysklands utenriksminister Walther Rathenau i 1922.
Han ble født i Kiel som sønn av en offiser. Fra 1913 var han kadett i Karlsruhe og tok abitur ved Preußische Hauptkadettenanstalt i Berlin-Lichterfelde, fra 1919 var han i frikorpset Marinebrigade Ehrhardt ved Østersjøen og i Oberschlesien.
Han ble dømt til fem års fengsel i 1922 for å ha deltatt i mordet på Rathenau. I 1927 fikk han enda en fengselsstraff for et annet drapsforsøk, men ble løslatt etter noen få måneder. Dommerne var på denne tiden sympatisk innstilt til høyreradikale.
I likhet med de aller fleste høyreorienterte frikorpskjemperne mislikte Salomon Hitler og nasjonalsosialistene, og trakk seg i 1933 tilbake fra politikk for isteden å skrive filmmanus.
Etter andre verdenskrig ble Salomon internert som krigsfange av amerikanerne i perioden 1945–1946. Filmen Carl Peters fra 1940, hvor Salomon hadde skrevet manus, ble forbudt av de britiske okkupasjonsstyrkene, da den angivelig var «anti-britisk».
I 1951 ga han ut boken Der Fragebogen («Spørreskjemaet») hvor han ga ironiske svar på de 131 spørsmålene de ble stilt om sine aktiviteter under det nasjonalsosialistiske styret. Han har også utgitt en rekke bøker, hvorav den mest kjente er Der Fragebogen.
Salomon døde i Stoeckte nær Winsen.
== Verker ==
Die Geächteten, 1930
Die Stadt, 1932
Die Kadetten, 1933
Nahe Geschichte, ein Überblick, 1936
Das Buch vom deutschen Freikorpskämpfer, 1938
Der Fragebogen, 1951, ISBN 3-499-10419-9
Boche in Frankreich, Auszug aus " Der Fragebogen" 1952
Das Schicksal des A.D. Ein Mann im Schatten der Geschichte. Ein Bericht, 1960
Die schöne Wilhelmine, 1965
Glück in Frankreich, Hamburg 1966
Deutschland, Städte und Landschaften aus dem Flugzeug gesehen, 1967
Deutschland, Deine Schleswig-Holsteiner, 1971
Die Kette der tausend Kraniche, 1972
Der tote Preusse (posthumt publisert manuskript), 1973
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ernst von Salomon på Internet Movie Database
(sv) Ernst von Salomon i Svensk Filmdatabas
(fr) Ernst von Salomon på Allociné
(en) Ernst von Salomon hos The Movie Database | Ernst von Salomon (født 25. september 1902 i Kiel, død 9. | 5,761 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Musil | 2023-02-04 | Robert Musil | ['Kategori:Alumni fra Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 15. april', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 6. november', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Klagenfurt', 'Kategori:Personer fra Steyr', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere', 'Kategori:Østerriksk-ungarere fra første verdenskrig', 'Kategori:Østerrikske dramatikere', 'Kategori:Østerrikske forfattere'] | Robert Musil (opprinnelig Robert Edler von Musil – etternavnet med trykk på første stavelse; født 6. november 1880 i Klagenfurt i Østerrike, død 15. april 1942 i Genève) var en østerriksk forfatter. Hans hovedverk er den ufullendte Der Mann ohne Eigenschaften (Mannen uten egenskaper), en av modernismens viktigste romaner. Romanen behandler det moralske og intellektuelle forfall i det østerriksk-ungarske rike og foregår i det oppdiktede «Kakanien», en operetteaktig stat hvis navn Musil skapte av de to k'ene i det både keiserlige og kongelige Østerrike. Handlingen foregår i hovedstaden Wien i tiden like før utbruddet av første verdenskrig. Musil gjorde tjeneste som offiser i den østerrikske hæren ved Italiafronten 1914–1918.
| Robert Musil (opprinnelig Robert Edler von Musil – etternavnet med trykk på første stavelse; født 6. november 1880 i Klagenfurt i Østerrike, død 15. april 1942 i Genève) var en østerriksk forfatter. Hans hovedverk er den ufullendte Der Mann ohne Eigenschaften (Mannen uten egenskaper), en av modernismens viktigste romaner. Romanen behandler det moralske og intellektuelle forfall i det østerriksk-ungarske rike og foregår i det oppdiktede «Kakanien», en operetteaktig stat hvis navn Musil skapte av de to k'ene i det både keiserlige og kongelige Østerrike. Handlingen foregår i hovedstaden Wien i tiden like før utbruddet av første verdenskrig. Musil gjorde tjeneste som offiser i den østerrikske hæren ved Italiafronten 1914–1918.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Robert Musils foreldre var ingeniør og universitetsprofessor Alfred Musil og Hermine, født Bergauer. Han vokste opp forskjellige steder, alt etter hvorhen faren ble forflyttet, og gikk på skole blant annet i Steyr.
Faren nedstammet fra gammel østerriksk adel og slekten ble adlet i 1917 av huset Habsburg. Moren kom fra Böhmen. Fire år før Robert hadde de fått den eldre søsteren Elsa, men hun døde før hun var fylt ett år. Robert Musil spekulerte senere om Elsas, den søster han aldri fikk se, betydning for hans eget liv.
Musil giftet seg i 1911 med Martha Marcovaldi, i hennes andre ekteskap (fraskilt). De fikk ingen barn sammen.
Musil utdannet seg til offiser og ingeniør i Østerrike, og studerte filosofi i Berlin. Han arbeidet blant annet som bibliotekar og var en tid anstilt ved utenriksdepartementet. Han deltok i første verdenskrig ved den italienske front.
=== Forfatter ===
Etter krigen begynte Musil på arbeidet på sitt omfangsrike livsverk Mannen uten egenskaper, en roman som kan sies å utgjøre en bro mellom den tradisjonelle litteraturen og den moderne. Første bind ble publisert i 1930 og det andre i 1932.
Hans øvrige forfatterskap bestod av flere noveller og en annen roman, dannelsesromanen Die Verwirrungen des Zöglings Törleß.
=== Nasjonalsosialismen ===
Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 forlot Musil Tyskland, der han hadde vært bosatt (de siste årene i Berlin), og slo seg ned i Wien. Verk av ham ble brent under bokbålene rundt om i Nazityskland samme år. Da Anschluss ble et faktum i 1938 ble han nødt til å flykte også fra Østerrike. Han slo seg ned i Sveits, der han døde av et slaganfall i 1942. Ved sin død var han glemt og økonomisk ruinert.Musil arbeidet frem til sin død på en fortsettelse av Mannen uten egenskaper og etterlot seg tusentalls sider med utkast.
Musil forble lenge relativt ukjent, men er etterhvert blitt løftet frem og sammenlignet med forfattere James Joyce, Marcel Proust, Virginia Woolf, Franz Kafka, Thomas Mann og Platonov.
=== Mannen uten egenskaper ===
Mannen uten egenskaper (Der Mann ohne Eigenschaften) tar sitt startpunkt i keiserdømmet Østerrike-Ungarn i 1914. Hovedpersonen Ulrich blir på forskjellig vis involvert i den såkalte parallellaksjonen, som var et forsøk på å manifestere Østerrikes avtagende makt under påskudd av å høytideligholde keiser Franz Josefs 70 år på tronen. Historien kretser omkring det østerrikske aristokrati og byråkrati og dets bestrebelser på å utforske hva den østerrikske folkesjelen egentlig består av.
Ulrichs «egenskapsløshet» sikter til hans uvillighet mot helt og holdent å innlemme seg i det samfunnsmessige og sosiale liv, men den er også et uttrykk for de motstridende impulser og intellektuelle reservasjoner som kan hemme mangesidig begavede menneskers handlingsevne. Ulrichs manglende egenskaper kan derfor ses som en styrke, en mulighet til ikke å låse seg som menneske eller sosialt vesen, men også som en manglende evne til å hengi seg og velge livsvei. På dette vis kommer Ulrich til å bli en interessant personlighet som forsøker å finne sin plass i livet. Musils roman har delvis også blitt tolket som en uhellsvanger advarsel mot primitive menneskelige handlingsmønster og overmenneskeideologier.
Musils skrifter ble forbudt av nazistene.
== Bibliografi ==
1906 Die Verwirrungen des Zöglings Törless - Unge Tørless. Oslo: Cappelen. 1963.
1911 Vereinigungen
1921 Die Schwärmer
1924 Vinzenz und die Freundin bedeutender Männer
1924 Drei Frauen
1936 Nachlass zu Lebzeiten (Norsk overs. Fra en levende forfatters efterlatte papirer Ole Michael Selberg 1998 Solum Forlag A/S)
1937 Über die Dummheit
1930, 1933, 1943 Der Mann ohne Eigenschaften (Norsk overs. Mannen uten egenskaper Ole Michael Selberg 1990-1993 Solum Forlag A/S) (bd.1, bd. 2 bd. 3 bd. 4)
== Litteratur ==
Stefan Jonsson: Subject Without Nation: Robert Musil and the History of Modern Identity (Durham and London: Duke University Press, 2000).
Patrizia C. McBride: The Void of Ethics: Robert Musil and the Experience of Modernity. Evanston, Ill.: Northwestern University Press, 2006.
Philip Payne, Graham Bartram and Galin Tihanov (eds): A Companion to the Works of Robert Musil (Rochester, NY: Camden House, 2007).
Burton Pike: Robert Musil: An Introduction to His Work, Kennikat Press, 1961, reissued 1972.
Thomas Sebastian: The Intersection of Science And Literature in Musil's 'The Man Without' (Rochester, NY: Camden House. 2005).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Robert Musil – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Robert Musil på Internet Movie Database
(sv) Robert Musil i Svensk Filmdatabas
(fr) Robert Musil på Allociné
(en) Robert Musil på AllMovie
(en) Robert Musil hos The Movie Database
(en) Robert Musil på Discogs
(en) Robert Musil på MusicBrainz
(en) Comprehensive site in Dutch and English by J. van Beers
(en) The website of the Robert Musil Literature Museum
(en) "Exhuming Robert Musil: A Fresh Look at The Man Without Qualities by Ted Gioia (Great Books Guide)
(en) Verker av Robert Musil i Prosjekt Gutenberg Wikiquote: Robert Musil – sitater | Robert Musil (opprinnelig Robert Edler von Musil – etternavnet med trykk på første stavelseBetonung auf der 1. Silbe; Abgerufen am 24. | 5,762 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Tysklands_utenriksministre | 2023-02-04 | Liste over Tysklands utenriksministre | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Lister over tyske politikere', 'Kategori:Tyske utenriksministre'] | Listen over Tysklands utenriksministre omfatter embetsmenn og politikere som har vært ledere av tysk utenrikspolitikk på føderalt nivå.
Den første leder av føderal tysk utenrikspolitikk var medlem av den midlertidige sentralregjering, oppnevnt av det kortvarige Frankfurtparlamentet (1848–1849). Da Det nordtyske forbund overtok Preussens utenrikstjeneste, fikk kontoret for utenrikssaker dagens navn, Auswärtiges Amt. Lederen av Auswärtiges Amt fikk tittelen statssekretær, etter engelsk mønster. Han var ikke politiker, men embetsmann og sto ansvarlig overfor kansleren.
Den første politisk ansvarlige minister som leder av Tysklands utenriksdepartement, kom med Weimarrepublikkens første regjering. Gustav Stresemann var den politiker som under Weimarrepublikken hadde lengst tjenestetid som utenriksminister (1923–1929).
Tyskland fikk sin nye grunnlov i 1949, og var dermed igjen en selvstendig stat. Men utenrikspolitisk handleevne fikk landet ikke før i 1951. Det var i første omgang kansleren selv, Konrad Adenauer, som ledet departementet. Den første selvstendige utenriksminister i Vest-Tyskland ble utnevnt i 1955.
Hans-Dietrich Genscher var utenriksminister 1974–1992, med et kort avbrudd i 1982. Han er med det en av de lengstsittende utenriksministre i verden.
| Listen over Tysklands utenriksministre omfatter embetsmenn og politikere som har vært ledere av tysk utenrikspolitikk på føderalt nivå.
Den første leder av føderal tysk utenrikspolitikk var medlem av den midlertidige sentralregjering, oppnevnt av det kortvarige Frankfurtparlamentet (1848–1849). Da Det nordtyske forbund overtok Preussens utenrikstjeneste, fikk kontoret for utenrikssaker dagens navn, Auswärtiges Amt. Lederen av Auswärtiges Amt fikk tittelen statssekretær, etter engelsk mønster. Han var ikke politiker, men embetsmann og sto ansvarlig overfor kansleren.
Den første politisk ansvarlige minister som leder av Tysklands utenriksdepartement, kom med Weimarrepublikkens første regjering. Gustav Stresemann var den politiker som under Weimarrepublikken hadde lengst tjenestetid som utenriksminister (1923–1929).
Tyskland fikk sin nye grunnlov i 1949, og var dermed igjen en selvstendig stat. Men utenrikspolitisk handleevne fikk landet ikke før i 1951. Det var i første omgang kansleren selv, Konrad Adenauer, som ledet departementet. Den første selvstendige utenriksminister i Vest-Tyskland ble utnevnt i 1955.
Hans-Dietrich Genscher var utenriksminister 1974–1992, med et kort avbrudd i 1982. Han er med det en av de lengstsittende utenriksministre i verden.
== Historie ==
Den første regjering for et samlet tysk språkområde var den midlertidige sentralregjering (Provizorische Zentralgewalt), utgått fra Frankfurtparlamentet i 1848–1849. Den ansvarlige i regjeringen for utenrikspolitikken, bar tittelen Reichsminister des auswärtigen Angelegenheiten, riksminister for utenlandssaker.Tre år etter grunnleggelsen av Det nordtyske forbund i 1867, ble Preussens utenriksdepartement overført til forbundet, under navnet Auswärtiges Amt des Norddeutschen Bundes. Auswärtiges Amt er også senere, under samtlige tyske statsdannelser bortsett fra DDR, beholdt som navn på departementet. Navnet ble således brukt under Det tyske keiserriket, Weimarrepublikken, Det tredje rike og Forbundsrepublikken Tyskland.I Det nordtyske forbund (1867–1870) hadde embetsmannen med ansvaret for utenrikssakene, tittelen understatssekretær. Den første som bar den høyere tittel Staatssecretär, var Hermann von Thile i 1870. Den nye tittel ble tatt i bruk som følge av kontaktene med det engelske diplomatiet, hvor denne var innarbeidet. Statssekretæren var ingen ansvarlig departementssjef i en kollegial regjering, men en embetsmann som sto ansvarlig overfor kansleren. Tittelen viste imidlertid at det dreide seg om sjefen for et forvaltningsområde på linje med utenlandske departementssjefer. Kansleren kunne dermed henvise utenlandske utenriksministre til statssekretæren som en likeverdig, og måtte ikke treffe dem selv.Den første politisk ansvarlige leder av utenriksdepartementet som leder av Tysklands utenriksdepartement, kom med Weimarrepublikkens første regjering. Det var Reichsaussenminister (riksutenriksminister) Ulrich von Brockdorff-Rantzau som tiltrådte i 1919. Ministertittelen ble beholdt også under nasjonalsosialismen fra 1933 til 1945.
Under nasjonalsosialismen var utenriksdepartementet en del av regimet. Enkelte diplomater, som for eksempel Ulrich von Hassell og Adam von Trott zu Solz, gjorde imidlertid opprør mot diktaturet, og måtte bøte med livet for dette. Departementets deltakelse i Det tredje rikes forbrytelser og senere omgang med denne del av historien, ble undersøkt av en uavhengig historikerkommisjon som offentliggjorde sitt arbeid i oktober 2010.
I DDR het det tilsvarende departementet Ministerium für Auswärtige Angelegenheiten (departementet for utenrikssaker), mens lederens tittel var Minister für Auswärtige Angelegenheiten.Forbundsrepublikken Tyskland ble grunnlagt i 1949, men fikk full utenrikspolitisk handleevne først i 1951. Den allierte høykommisjon godkjente at utenriksdepartementet ble gjenopprettet under sitt historiske navn Auswärtiges Amt. Navnet skiller seg fra de øvrige føderale departementene, som samtlige innleder sitt navn med ordet Bundesministerium, Det føderale departement. Utenriksministerens tyske tittel er Bundesminister des Auswärtigen - forbundsminister for utenriks.
Tysklands gjenforening skjedde i 1990, og dermed opphørte DDR å eksistere som stat. Tysklands utenriksdepartement, som da var plassert i Bonn, flyttet i 1999 tilbake til hovedstaden Berlin, hvor det hadde vært før andre verdenskrig. Departementet beholdt et kontor i Bonn.
== Riksministre i den midlertidige sentralregjering (1848–1849) ==
== Statssekretær under Det nordtyske forbund (1867–1871) ==
== Statssekretærer for utenrikssaker under Det tyske keiserriket, 1871–1919 ==
== Utenriksministre under Weimarrepublikken, 1919–1933 ==
== Utenriksministre under Det tyske riket (nasjonalsosialismen) 1933–1945 ==
== Utenriksministre i Den tyske demokratiske republikk (DDR), 1949–1990 ==
== Utenriksministre i Forbundsrepublikken Tyskland ==
== Referanser == | Listen over Tysklands utenriksministre omfatter embetsmenn og politikere som har vært ledere av tysk utenrikspolitikk på føderalt nivå. | 5,763 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Preussens_utenriksministre | 2023-02-04 | Preussens utenriksministre | ['Kategori:Preussen'] | Dette er en oversikt over Preussens utenriksministre. Se også Tysklands utenriksministre og Preussens statsministre.
| Dette er en oversikt over Preussens utenriksministre. Se også Tysklands utenriksministre og Preussens statsministre.
== Utenriksministre, 1808-1918 ==
Ewald Friedrich von Hertzberg 1768-1791
Grev August Friedrich Ferdinand Goltz 1808-1814
Fyrst Karl August von Hardenberg 1814-1818
Grev Christian Günther Bernstorff 1818-1832
Friedrich Ancillon 1832-1837
Baron Heinrich Wilhelm Werther 1837-1841
Grev Mortimer Maltzan 1841-1842
Baron Heinrich von Bülow 1842-1845
Baron Karl Ernst Wilhelm von Canitz und Dallwitz 1845-1848
Grev Adolf Heinrich Arnim-Boitzenburg 1848
Baron Heinrich Alexander von Arnim 1848
Baron Alexander von Schleinitz 1848
Rudolf von Auerswald 1848
Grev August Hermann von Dönhoff 1848
Grev Friedrich Wilhelm von Brandenburg 1848
Franz August Eichmann 1848-1849
Grev Heinrich Friedrich von Arnim-Heinrichsdorff 1849-1850
Josef Maria von Radowitz 1850
Baron Otto Theodor von Manteuffel 1850-1858
Baron Alexander von Schleinitz 1858-1861
Grev Albrecht von Bernstorff 1861-1862
Fyrst Otto von Bismarck 1862-1890
Grev Leo von Caprivi 1890-1894
Baron Adolf Hermann Marschall von Bieberstein 1894-1897
Fyrst Bernhard von Bülow 1897-1909
Theobald von Bethmann-Hollweg 1909-1917
Georg Michaelis 1917
Grev Georg von Hertling 1917-1918
Prins Maximilian av Baden 1918 | Fil:Ewald Friedrich von Hertzberg (1725-1795).jpg|Ewald Friedrich von Hertzberg | 5,764 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FNs_medlemsland | 2023-02-04 | FNs medlemsland | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FN', 'Kategori:Lister over land'] | De forente nasjoner har 193 medlemsland. Sør-Sudan er det siste landet som ble medlem av organisasjonen 14. juli 2011. I tillegg har Den hellige stol (Vatikanstaten) og Palestina status som observatørstater og en rekke internasjonale organisasjoner og andre enheter har observatørstatus i FNs hovedforsamling.
| De forente nasjoner har 193 medlemsland. Sør-Sudan er det siste landet som ble medlem av organisasjonen 14. juli 2011. I tillegg har Den hellige stol (Vatikanstaten) og Palestina status som observatørstater og en rekke internasjonale organisasjoner og andre enheter har observatørstatus i FNs hovedforsamling.
== Nåværende medlemmer ==
== Kinas sete ==
Republikken Kina var en av de opprinnelige grunnleggerne av FN i 1945. Men den Kuomintang-kontrollerte regjeringen ble avsatt i 1949 samtidig som den nye kommunistregjeringen i Folkerepublikken Kina tok over kontrollen over mesteparten av landet. Likevel fortsatte representanter for nasjonalistregjeringen å representere Kina i FN, selv om det ofte ble oppfattet som lite korrekt, sett i lys av at Republikken Kina omfattet kun Taiwan (og andre utaskjærs øyer) sammenlignet med Folkerepublikken Kina som omfattet hele Fastlands-Kina. I oktober 1971 vedtok FNs generalforsamling resolusjon 2758 som endret Kinas representasjon i FN, slik at det ikke lenger ble representert av Republikken Kina, men i stedet av Folkerepublikken Kina; dette gjorde at Folkerepublikken Kina fikk fast sete i Sikkerhetsrådet. Siden Republikken gjorde krav på å være hele Kinas regjering, nektet den å godta denne avgjørelsen, og er derfor ikke representert i FN. Det er mulig at det i 1971 hadde gått an å få gjennom en resolusjon som anerkjente Taiwan som en selvstendig stat på det tidspunktet, gikk Chiang Kai-shek imot dette. I nyere tid, har Taiwan, under regjeringer som argumenterer at Taiwan ikke er en del av Kina, men et eget land, forsøkt å bli medlem som «Taiwan» (og å representere kun Taiwan, ikke hele Kina), men dette har stadig blitt blokkert av Folkerepublikken Kina, som holder på sitt krav om at Taiwan er en del av dets territorium. Under president Ma, fra KMT, som vant presidentvalget i mars 2008, er det usannsynlig at Taiwan kommer til å søke om FN-medlemskap, siden KMT fastholder det synet at Taiwan er en del av Kina, men at det er Republikken Kina, og ikke Folkerepublikken, som er det «sanne» Kina.
== Observatørland ==
I tillegg til medlemslandene som er listet overfor, er Den hellige stol (Vatikanstaten) og Palestina permanente observatørstater. Det innebærer at statene har status som permanent observatør ved FNs hovedforsamling og kan delta i forsamlingens arbeid, men uten å ha stemmerett. Noen internasjonale organisasjoner har en tilsvarende observatørstatus.
== Referanser ==
== Se også ==
Liste over stater
== Eksterne lenker ==
Official list of member states, including membership | De forente nasjoner har 193 medlemsland. Sør-Sudan er det siste landet som ble medlem av organisasjonen 14. | 5,765 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Timbuktu | 2023-02-04 | Timbuktu | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Azawad', 'Kategori:Byer i Mali', 'Kategori:Islams hellige byer', 'Kategori:Verdens sju nye underverk', 'Kategori:Verdensarven i Mali'] | Timbuktu eller Tombouctou (koyra chiini Tumbutu, fransk Tombouctou) er en tuareg-by ved elven Niger i regionen Timbuktu i det vestafrikanske landet Mali. Ifølge en folketelling i 2009 har kommunen mer enn 50 000 innbyggere.
Timbuktu forbinder Afrika sør for Sahara med det arabiske Nord-Afrika. Handelsmenn fra Europa kom også hit, på tross av at det var temmelig utilgjengelig. Det er antagelig dette som har gjort Timbuktu til et av verdens mest sagnomsuste steder. Byen har en lang og fantasieggende historie som kultursenter og knutepunkt, som handelspost, hovedstad i forsvunne riker og i nyere tid som verdensarvområde. Navnet har en mystisk klang, og i noen språk brukes «Timbuktu» som synonym for «Langtvekkistan».
Niger renner gjennom Timbuktu og byen ligger akkurat der elven svinger vekk fra ørkenen og mot havet. I «svingen» strømmer vannet utover slettene og lager mange små elver og sumpområder. Det gjør stedet meget egnet til dyrking av mat og til at vegetasjon kan gro. Det er også grunnen til at byen ligger der den ligger. Byen kan likevel karakteriseres som en ørkenby.
| Timbuktu eller Tombouctou (koyra chiini Tumbutu, fransk Tombouctou) er en tuareg-by ved elven Niger i regionen Timbuktu i det vestafrikanske landet Mali. Ifølge en folketelling i 2009 har kommunen mer enn 50 000 innbyggere.
Timbuktu forbinder Afrika sør for Sahara med det arabiske Nord-Afrika. Handelsmenn fra Europa kom også hit, på tross av at det var temmelig utilgjengelig. Det er antagelig dette som har gjort Timbuktu til et av verdens mest sagnomsuste steder. Byen har en lang og fantasieggende historie som kultursenter og knutepunkt, som handelspost, hovedstad i forsvunne riker og i nyere tid som verdensarvområde. Navnet har en mystisk klang, og i noen språk brukes «Timbuktu» som synonym for «Langtvekkistan».
Niger renner gjennom Timbuktu og byen ligger akkurat der elven svinger vekk fra ørkenen og mot havet. I «svingen» strømmer vannet utover slettene og lager mange små elver og sumpområder. Det gjør stedet meget egnet til dyrking av mat og til at vegetasjon kan gro. Det er også grunnen til at byen ligger der den ligger. Byen kan likevel karakteriseres som en ørkenby.
== Historie ==
Den antas at byen ble grunnlagt på 1100-tallet. Men det er ennå uklart akkurat når den ble grunnlagt. Timbuktu ble grunnlagt som en leir av nomadiske tuareger. De brukte bare leiren deler av året, men den vokste raskt i størrelse og rikdom på grunn av den strategiske plasseringen. Byen var en viktig del av de transsahariske handelsveiene. Den lukrative handelen gjennom Sahara omfattet gull, elfenben, slaver, salt og andre varer. Timbuktu var viktigste by i flere etterfølgende riker: Ghanariket, Maliriket og Songhairiket. Byen hadde sin storhetstid på 1400- og 1500-tallet da den var et senter for islamsk teologi og misjonsvirksomhet i Nord-Afrika. Byens tre store moskeer er et vitnesbyrd om denne perioden. Djinguerebermoskéen, bygd i 1327 av El Saheli; Sankoremoskéen, også kjent som Universitetet i Sankore, bygd tidlig på 1400-tallet og Sidi Yahyamoskéen, bygd tidlig på 1400-tallet. Historikeren Leo Africanus besøkte byen i 1512, og skriver om den i sin bok Cosmographia Dell’ Africa (1526).
Historier om byens fantastiske rikdom var medvirkende til at flere europeiske nasjoner intensiverte utforskningen av det indre av Afrika. Byen gikk inn i nedgangstider da Portugal og senere andre europeiske makter slo seg ned i Vest-Afrika. De fraktet varer sjøveien og skapte dermed et alternativ til den strabasiøse karavanehandelen gjennom Sahara. Leiesoldater sendt av den marokkanske sultan i 1591 erobret byen og den økonomiske nedgangen akselererte. Den lokale svarte befolkningen blandet seg med marokkanerne og gikk over til islam.
Den franske oppdagelsesreisende René Caillié var første europeer som besøkte Timbuktu og som klarte å vende tilbake til Europa. Utkledd som muslim nådde han byen 20. april 1828. For oppdagelsen mottok han en pris fra Société de Géographie i Paris. Den tyske oppdagelsesreisende Heinrich Barth besøkte Timbuktu i 1853 og var i byen i én måned og senere sju måneder i en tuaregleir. Som en del av kolonitiden ble Timbuktu annektert av Frankrike. Den franske marine kom opp Niger i 1893. Timbuktu ble en del av Fransk Sudan, som i 1960 ble landet Mali.
På 1800-tallet var Timbuktu en stor landsby av leirehus. Slik er den fortsatt i dag, og Timbuktu er en fattig by. Timbuktu ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1988. På grunn av ørkenspredning trues i dag livsgrunnlaget i byen.
Etter kamphandlinger i 2012 uttrykte UNESCO bekymring for Timbuktu og satte stedet på sin liste over truede verdensarvsteder. Myndighetene i Mali ba om internasjonal bistand, og i juni 2015 kunne UNESCO melde at restaureringen av mausoleene snart er ferdig.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Timbuktu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Timbuktu – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
History Channel
smithsonianmag.com: The Treasures of Timbuktu
sum.uio.no: Libraries of Timbuktu, for the preservation & promotion of African Literary Heritage
sum.uio.no: kart over Timbuktu
Leo Africanus: Description of Timbuktu (1526) | Timbuktu eller Tombouctou (koyra chiini Tumbutu, fransk Tombouctou) er en tuareg-by ved elven Niger i regionen Timbuktu i det vestafrikanske landet Mali. Ifølge en folketelling i 2009 har kommunen mer enn 50 000 innbyggere. | 5,766 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_Tell | 2023-02-04 | Wilhelm Tell | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkeminne', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra kanton Uri', 'Kategori:Sveitsere'] | Wilhelm Tell er en sagnhelt fra den sveitsiske kantonen Uri tidlig på 1300-tallet. Noen historisk Wilhelm Tell er aldri blitt funnet.
| Wilhelm Tell er en sagnhelt fra den sveitsiske kantonen Uri tidlig på 1300-tallet. Noen historisk Wilhelm Tell er aldri blitt funnet.
== Sagnet ==
Tell skal ha vært en svært god skytter med sin armbrøst. På denne tiden forsøkte Habsburg-keiserne å få herredømme over Uri. Hermann Gessler, den nyoppnevnte østerrikske guvernøren i Altdorf, satte opp en påle på landsbyens torg. På toppen av pålen hang hatten hans, og guvernøren tvang lokalbefolkningen til å bukke for den. Da Wilhelm Tell passerte uten å bukke, ble han arrestert. Han fikk valget mellom to måter å bli straffet på: døden, eller å skyte et eple av hodet på sin egen sønn på 120 skritt avstand.
Tell ble lovet å få friheten tilbake hvis han lyktes. 18. november 1307 kløyvet Tell eplet i to med en pil fra armbrøsten sin, uten å skade sønnen. Gessler ville da la ham gå, men spurte først hvorfor Tell hadde stukket enda en pil inn i jakken sin før han skjøt. Tell svarte at «om min første pil hadde drept sønnen min, var den andre pilen ment for deg, og da hadde jeg truffet.» Rasende gav Gessler ordre til at Tell skulle bindes, dras ned til Vierwaldstättersjøen og kastes i en båt for å fraktes til et fangehull i det dystre Küssnacht-slottet. Gessler erklærte at Tell aldri skulle få se sol eller måne igjen.Men på seilasen blåste det opp, og mannskapet overlot roret til Wilhelm Tell for å få dem til land. Det gjorde han også, grep armbrøsten og sprang i land på det stedet som i dag kalles Tellsplatte. Han la seg på lur ved hulveien til Küssnacht. Der skjøt og drepte han fogden Gessler da han var på hjemvei. I neste omgang skal Tell ha hatt møte med menn tre sveitsiske kantoner - Uri, Schwyz og Unterwalden, som hadde reist seg mot det østerrikske styret. 1. august 1291 - i dag feiret som den sveitsiske nasjonaldagen - avla mennene et høytidelig løfte om fortsatt motstandskamp, kjent som Rütli-eden, som har blitt avbildet på pengesedler fra Pennsylvania.Wilhelm Tell er kjent fra flere gamle litterære verk, og nevnes også i gamle sanger. Gilg Tschudi skrev om Wilhelm Tell rundt 1570, og dette ble tatt med i verket Chronicon Helveticum.Friedrich Schiller skrev dramaet Wilhelm Tell i 1804, og Gioacchino Rossini skrev operaen Guglielmo Tell (italiensk for «Wilhelm Tell») i 1829. Operaens libretto bygger imidlertid ikke på Schillers tekst.
== Vandrehistorien ==
Sagnet om Wilhelm Tell kan ha sin opprinnelse i den danske sagnhelten Palnatoke. Saxo forteller at Palnatoke ble tvunget av Harald Blåtann til å skyte et eple av hodet på sønnen sin, og stå på ski ned Kullen i Skåne. Den islandske historikeren Tormod Torfæus samlet inn materiale – fra sagn og saga, vandrehistorier og viser – om Heming Unge, mesterskiløperen fra Torgar som har fått sin egen musikal. Heming skal ha bodd i Nord-Norge på 1000-tallet, og på samme måten som Palnatoke blitt tvunget av Harald Hardråde til å skyte en valnøtt av hodet på broren sin.
I Heksehammeren omtales Punker von Rohrbach, som skal ha skutt en mynt av hodet på sønnen sin. I Rohrbach, som i dag er en bydel i Heidelberg, bodde Punker, som var så treffsikker med sin armbrøst at selv pfalzgreven Ludwig 3. fryktet ham - eller at det lå trolldom til grunn for hans treffsikkerhet. Som Wilhelm Tell ble Punker tvunget til å skyte mot sin egen sønn. Punker traff mynten, mens hans sønn gikk uskadet derfra, og pfalzgreven spurte ham hvorfor Punker hadde stukket en ekstra pil inn i jakken sin før han skjøt. Som Tell svarte Punker von Rohrbach at hadde han truffet og drept sønnen sin, var pilen tiltenkt greven.
Voltaire omtalte Tell i sine Annales de l'empire.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wilhelm Tell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wilhelm Tell – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Wilhelm Tell er en sagnhelt fra den sveitsiske kantonen Uri tidlig på 1300-tallet. Noen historisk Wilhelm Tell er aldri blitt funnet. | 5,767 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8de_Kors | 2023-02-04 | Røde Kors | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1864', 'Kategori:Humanitære hjelpeorganisasjoner', 'Kategori:Mottakere av frihetsprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Røde Kors'] | Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen består av Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger og de 186 nasjonale foreninger godkjent av ICRC og opptatt som medlemmer av forbundet. Disse organisasjonene jobber uavhengig av hverandre, men er forent gjennom felles grunnprinsipper, mål, symboler, vedtekter og styresett.
Bevegelsen er basert på frivillig arbeid og er en ikke-statlig organisasjon. Formålet er å oppdage, hindre og lindre menneskelig lidelse og nød og arbeide for respekt for mennesket uten å diskriminere på grunn av nasjonalitet, rase, religion, sosial klasse eller politisk overbevisning. Nylig ble en uenighet med Israel avsluttet i og med at man ble enige om et nytt symbol: Røde Krystall.
Den internasjonale Røde Kors-komiteen har et maksimalt medlemstall på 25 medlemmer, alle sveitsiske statsborgere, og det er den eneste institusjonen nevnt under internasjonal humanitær rett (IHR) som en kontrollerende myndighet. Akkurat som «Den hellige stol» og «Malteserordenen» er dette et eksempel på en ikke-statlig suveren enhet. Organisasjonens erklærte formål – Humanitet basert på upartiskhet, nøytralitet, uavhengighet, frivillighet, enhet og universalitet – er formulert for å gi beskyttelse for liv og verdighet for mennesker som har blitt offer for internasjonale og nasjonale væpnede konflikter.
Hovedoppgaven til Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger er å koordinere samarbeid mellom bevegelsens forskjellige nasjonale foreninger. På internasjonalt nivå leder og organiserer forbundet, i nært samarbeid med det lokale leddet, nødhjelpsoppdrag i forbindelse med store katastrofer.
Nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger eksisterer i nesten alle land i verden. Hver enhet arbeider i sitt hjemland på bakgrunn av prinsippene i internasjonal humanitær rett og vedtektene til den internasjonale bevegelsen. Nasjonale foreninger kan, på bakgrunn av lokale forhold og kapasitet, selv påta seg oppdrag som ikke er direkte definert av internasjonal humanitær rett eller mandatet til den internasjonale bevegelsen. Russiske Røde Kors støtter organisasjonen Myvmeste, som blant annet bidrar med droner, uniformer og annet utstyr som brukes av den russiske hæren under Russlands invasjon av Ukraina 2022.
| Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen består av Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger og de 186 nasjonale foreninger godkjent av ICRC og opptatt som medlemmer av forbundet. Disse organisasjonene jobber uavhengig av hverandre, men er forent gjennom felles grunnprinsipper, mål, symboler, vedtekter og styresett.
Bevegelsen er basert på frivillig arbeid og er en ikke-statlig organisasjon. Formålet er å oppdage, hindre og lindre menneskelig lidelse og nød og arbeide for respekt for mennesket uten å diskriminere på grunn av nasjonalitet, rase, religion, sosial klasse eller politisk overbevisning. Nylig ble en uenighet med Israel avsluttet i og med at man ble enige om et nytt symbol: Røde Krystall.
Den internasjonale Røde Kors-komiteen har et maksimalt medlemstall på 25 medlemmer, alle sveitsiske statsborgere, og det er den eneste institusjonen nevnt under internasjonal humanitær rett (IHR) som en kontrollerende myndighet. Akkurat som «Den hellige stol» og «Malteserordenen» er dette et eksempel på en ikke-statlig suveren enhet. Organisasjonens erklærte formål – Humanitet basert på upartiskhet, nøytralitet, uavhengighet, frivillighet, enhet og universalitet – er formulert for å gi beskyttelse for liv og verdighet for mennesker som har blitt offer for internasjonale og nasjonale væpnede konflikter.
Hovedoppgaven til Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger er å koordinere samarbeid mellom bevegelsens forskjellige nasjonale foreninger. På internasjonalt nivå leder og organiserer forbundet, i nært samarbeid med det lokale leddet, nødhjelpsoppdrag i forbindelse med store katastrofer.
Nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger eksisterer i nesten alle land i verden. Hver enhet arbeider i sitt hjemland på bakgrunn av prinsippene i internasjonal humanitær rett og vedtektene til den internasjonale bevegelsen. Nasjonale foreninger kan, på bakgrunn av lokale forhold og kapasitet, selv påta seg oppdrag som ikke er direkte definert av internasjonal humanitær rett eller mandatet til den internasjonale bevegelsen. Russiske Røde Kors støtter organisasjonen Myvmeste, som blant annet bidrar med droner, uniformer og annet utstyr som brukes av den russiske hæren under Russlands invasjon av Ukraina 2022.
== Bevegelsens historie ==
=== Den internasjonale Røde Kors-komiteen ===
==== Solferino, Henri Dunant, og stiftelsen av ICRC ====
Inntil midten av 1800-tallet var det ingen organisasjon eller veletablert sanitetstjeneste i forsvarets avdelinger til å ta seg av sårede, og ingen trygg og beskyttet institusjon til å ta seg av og behandle de som ble såret på slagmarken. I juni 1859 var den sveitsiske forretningsmannen Henri Dunant på reise til Italia for å møte den franske keiseren Napoleon III i den hensikt å diskutere problemer med å drive forretning i Algerie, som på den tiden var okkupert av Frankrike. Idet han ankom byen Solferino på kvelden 24. juni 1859 ble han vitne til slaget ved Solferino, en del av krigen mellom Østerrike og Sardinia. På en enkelt dag ble rundt 40 000 soldater på begge sider drept eller skadet på slagmarken.
Henri Dunant ble sjokkert av det grusomme resultatet av slaget, de sårede soldatenes lidelser og den nesten totalt manglende medisinske hjelpen og generell omsorg. Det opprinnelige formålet med reisen ble glemt, og i flere dager engasjerte han seg i å hjelpe til med behandling og omsorg for de sårede. Han lyktes i å organisere hjelp på et imponerende nivå ved å motivere til hjelp uten å ta side i konflikten. Hjemme i Genève bestemte han seg for å skrive boka Minner fra Solferino, som han utga for egen regning i 1862. Han sendte eksemplarer av boken til politikere og militære i ledende stillinger i hele Europa. I tillegg til å skildre opplevelsene fra slaget argumenterte han for å danne en nasjonal frivillig hjelpeorganisasjon for å ta seg av sårede soldater i krigstid. I tillegg ba han om internasjonale regler for å garantere nøytraliteten og beskyttelsen av de som ble skadet på slagmarken, førstehjelperne og feltsykehusene.
9. februar 1863 ble en fem-mannskomité stiftet av Henri Dunant og fire andre personer fra kjente familier i Genève. Deres mål var å finne ut av om Dunants tanker var gjennomførbare og å organisere en internasjonal konferanse for om mulig å virkeliggjøre dette. Medlemmene i denne komiteen var foruten Dunant selv, Gustave Moynier, advokat og formann i «Genèves forening for offentlig velferd»; legen Louis Appia, som hadde bred erfaring med feltkirurgi; Appias venn og kollega Théodore Maunoir fra «Genèves hygiene- og helsekommisjon»; samt Guillaume-Maunoir, en general i den sveitsiske arme. Åtte dager senere bestemte de fem menn seg for å bytte navn på komiteen til «Den internasjonale komiteen for lindring til sårede soldater». I dagene 26. til 29. oktober 1863 ble komiteens internasjonale konferanse avholdt i Genève for å utvikle mulige tiltak for å forbedre feltmedisinen. 36 personer deltok. Atten offisielle delegater fra nasjonale regjeringer, seks delegater fra ikke-statlige organisasjoner, syv ikke-offisielle utenlandske delegater og de fem medlemmene i komiteen. Statene og kongedømmene som deltok med offisielle delegater, var: Baden, Bayern, Frankrike, Storbritannia, Hannover, Hessen, Italia, Nederland, Østerrike, Preussen, Sachsen, Sverige og Spania. Blant punktene som ble skrevet i det endelige vedtaket etter konferansen, var:
Opprettelse av nasjonale foreninger for lindring av sårede soldater
Nøytralitet og beskyttelse for skadede soldater
Bruk av frivillige hjelpemannskaper til å assistere hjelpearbeidet på slagmarken
Organisere flere internasjonale konferanser for å formalisere disse punktene i en bindende internasjonal konvensjon.
Introduksjon av et felles beskyttende symbol for bra av helsepersonell i felt, et hvitt armbind med et rødt kors.
Bare et år senere arrangerte de sveitsiske myndigheter en offisiell diplomatisk konferanse for alle europeiske land sammen med USA, Brasil og Mexico. 16 land sendte 26 delegater til Genève. 22. august 1864 vedtok konferansen den første Genève-konvensjonen «For å forbedre forholdene for de sårede soldater i felten». Representanter fra 12 stater og kongedømmer underskrev konvensjonen: Baden, Belgia, Danmark, Frankrike, Hessen, Italia, Nederland, Portugal, Preussen, Sveits og Württemberg. Konvensjonen inneholdt ti artikler, og for første gang ble det opprettet juridisk bindende regler som garanterte nøytralitet og beskyttelse for sårede soldater, feltmedisinerne og særegne humanitære organisasjoner som deltar i væpnede konflikter. I tillegg definerte konvensjonen to spesifikke krav for at en nasjonal avdeling skulle bli godkjent av den internasjonale komiteen.
Den nasjonale foreningen må være anerkjent av de nasjonale myndigheter som en hjelpeorganisasjon etter konvensjonen, og
De nasjonale myndigheter i det spesifikke landet må være en stat som har godkjent Genève-konvensjonen.Like etter dannelsen av Genèvekonvensjonen ble de første nasjonale foreningene dannet i Belgia, Danmark, Frankrike, Oldenburg, Preussen, Spania, og Württemberg. I 1864 ble Louis Appia og Charles Van de Velde, en kaptein i den nederlandske arméen, de første uavhengige og nøytrale delegatene som tok i bruk det røde korset i en væpnet konflikt. Tre år senere, i 1867, ble den første «Internasjonale konferansen for nasjonale foreninger for hjelp til krigsskadde» sammenkalt.
I 1867 ble Henri Dunant nødt til å slå seg selv konkurs da hans forretninger i Algerie mislyktes og grunnen var delvis at han hadde nedprioritert arbeidet med dette til fordel for sin utrettelige innsats for den internasjonale komiteen. Striden rundt konkursen og det negative folkesnakket som fulgte i ettertid, kombinert med den pågående konflikten med Moynier, førte til at Dunant ble forvist fra sin posisjon som medlem og sekretær. Han ble tvunget til å forlate Genève og han kom aldri tilbake. I de påfølgende år ble nasjonale foreninger stiftet i nesten alle land i Europa. I 1876 tok komiteen navnet «International Committe of the Red Cross» (ICRC), (Den internasjonale Røde Kors-komiteen). Navnet er i bruk den dag i dag. Fem år senere ble Det amerikanske Røde Kors grunnlagt takket være innsatsen til Clara Barton. Flere og flere land undertegnet Genève-konvensjonen og begynte å akseptere den i praksis ved væpnede konflikter. På kort tid ble Røde Kors høyt anerkjent som en internasjonalt respektert bevegelse og de nasjonale foreningene ble et mer og mer populært møtested for frivillig arbeid.
Da den første Nobels fredspris ble utdelt i 1901 valgte Den Norske Nobelkomite å dele prisen mellom Henri Dunant og Frederic Passy, en ledende internasjonal pasifist. Mer betydningsfullt enn æren av fredsprisen var den offisielle gratulasjonen fra den internasjonale komiteen som markerte den forsinkede oppreisningen av Henri Dunant, og den anerkjente ham som nøkkelperson for opprettelsen av Røde Kors. Dunant døde ni år senere i den sveitsiske landsbyen Heiden. Bare to måneder tidligere døde hans langvarige motstander Moynier. Han er den presidenten gjennom tidene som har hatt vervet lengst.
I 1906 ble Genève-konvensjonen revidert for første gang. Et år senere ble den andre Genève-konvensjonen godkjent under den andre fredskonferansen i Haag. Genève-konvensjonen utvidet til også å gjelde krigførende styrker til havs. Like før begynnelsen av den første verdenskrig i 1914, 50 år etter grunnleggelsen av ICRC og opprettelsen av den første Genève-konvensjonen, var det allerede 45 nasjonale hjelpeforeninger rundt om i verden. Bevegelsen hadde utvidet seg utenfor Europa og Nord-Amerika til Mellom-Amerika, Sør-Amerika, Argentina, Brasil, Chile, Cuba, Mexico, Peru, El Salvador, Uruguay, Venezuela, Asia, Kina, Japan, Korea, Siam og Sør-Afrika-republikken.
==== ICRC under første verdenskrig ====
Med utbruddet av første verdenskrig fikk ICRC store utfordringer som de kun kunne løse ved å samarbeide nært med de nasjonale Røde Kors-avdelingene. Røde Kors-sykepleiere fra hele verden, også USA og Japan, deltok i de europeiske lands væpnede styrkers sanitetstjeneste. 15. oktober 1914, like etter utbruddet av første verdenskrig, opprettet ICRC sitt internasjonale kontor for krigsfanger. Kontoret hadde omkring 1 200 frivillige medlemmer i staben ved slutten av 1914. Ved slutten av krigen hadde kontoret formidlet 20 millioner brev og meldinger, 1,9 millioner pakker, og omkring 18 millioner sveitsiske franc i pengegaver til krigsfanger fra alle involverte land. Videre, takket være opprettelsen av kontoret, lyktes man å utveksle eller frigi og sende hjem omkring 200 000 krigsfanger. Kartoteket til kontoret gjorde omtrent 7 millioner registreringer fra 1914 til 1923, hvert kort representerte en enkelt fange eller savnet person. Kartoteket førte til identifikasjonen av rundt 2 millioner krigsfanger og mulighet til å kontakte deres familier. Det komplette kartoteket er i dag utlånt fra ICRC til det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-museet i Genève. Retten til å bruke registeret er fremdeles strengt regulert til kun å gjelde ICRC.
Gjennom hele krigen overvåket ICRC de krigende partene for å etterse om Genève-konvensjonen ble overholdt og de rapporterte klager om brudd til det respektive land. Når kjemiske våpen ble tatt i bruk for første gang i historien klaget ICRC kraftig på denne nye måten å krige på. Selv uten å ha mandat fra Genève-konvensjonene prøvde ICRC å bedre forholdene for sivilbefolkningen. På territorier som offisielt var okkupert territorium kunne ICRC assistere sivilbefolkningen på grunnlag av Haag-konvensjonens «lov og skikk ved krig på landjorden» i 1907. Denne konvensjonen var også grunnlaget for ICRCs jobb med krigsfanger. I tillegg til arbeidet med krigsfanger omfattet dette besøk i fangeleire. Totalt ble 524 leirer besøkt av 41 delegater over hele Europa helt til slutten av krigen.
Mellom 1916 og 1918 trykte ICRC en del postkort med motiv fra fangeleire. Bildene viste fanger i daglig arbeid med for eksempel å distribuere brev hjemmefra. Meningen med dette var å gi familiene trøst og håp og for prøve å gjøre noe med usikkerheten om deres kjære. Etter krigens slutt organiserte ICRC hjemreisen til omkring 420 000 krigsfanger. I 1920 ble oppgaven med hjemsending overlatt til den nylig opprettede Folkeforbundet som utnevnte den norske diplomaten og vitenskapsmannen Fridtjof Nansen til høykommissær for hjemsending av krigsfanger. Hans mandat ble senere utvidet til å tilby hjelp til flyktninger og stillingen ble endret til høykommissær for flyktninger. Nansen som oppfant «Nansenpasset» for statsløse flyktninger fikk Nobels fredspris i 1922. Nansen hadde også to delegater fra ICRC som sine medhjelpere.
Et år før krigen endte mottok ICRC Nobels fredspris for sitt utmerkede arbeid under krigen. Det var den eneste fredsprisen som ble tildelt i perioden 1914 til 1918. I 1923 endret komiteen kriteriene for utvelgelsen av medlemmer. Fra kun å gjelde borgere av Genève ble den endret til å gjelde sveitsiske statsborgere. Som en direkte konsekvens av første verdenskrig ble en ekstra protokoll tilført. Denne protokollen tar for seg bruk av kvel- eller giftige gasser samt biologiske våpen.
Så tidlig som i 1934 ble et utkast til ytterligere en konvensjon foreslått. En konvensjon for å beskytte sivilbefolkningen under en væpnet konflikt. Dessverre hadde ikke nok myndigheter interesse av denne konvensjonen slik at den trådte ikke i kraft før etter at den andre verdenskrig hadde begynt.
==== ICRC under andre verdenskrig ====
Det juridiske grunnlaget for ICRCs arbeid under andre verdenskrig var revisjonen av Genève-konvensjonen i 1929. Arbeidet var likt det i under første verdenskrig: besøk av krigsfanger og overvåkning av fangeleire, organisering av hjelpearbeid til sivilbefolkningen og administrasjon av meldingsutveksling angående fanger og savnede personer. Ved slutten av krigen hadde 179 delegater foretatt 12 750 besøk til fangeleirer i 41 land. Det sentrale informasjonskontor for krigsfanger hadde en stab på 3 000 personer, kartoteket inneholdt 45 millioner kort og 120 millioner meldinger ble utvekslet av kontoret.
Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakten ble også Tysk Røde Kors utsatt for det såkalte Gleichschaltung og kom under ledelse av Reichsarzt-SS Ernst-Robert Grawitz fra 1936. Tysk Røde kors nektet å samarbeide til tross for vedtektene i Genèvekonvensjonen var en stor hindring. Dette gjaldt blant annet deporteringen av jøder fra Tyskland og massemordene utført i konsentrasjonsleirene av den tyske regjeringen. Dessuten hadde to andre parter i krigen, Sovjetunionen og Japan, ikke ratifisert Genève-konvensjonen og ble derfor ikke regulert av denne. Men dette førte også til at andre land ikke behøvde å følge konvensjonene for disse lands krigsfanger.
Under krigen lyktes ikke ICRC i å få til en avtale med Tyskland om behandlingen av fangene i konsentrasjonsleirene. De ble nødt til å slutte å utføre press for å unngå at dette skulle føre til at alt arbeid med krigsfangene skulle bli ødelagt. ICRC lyktes heller ikke i å få frem pålitelig informasjon om utryddelsesleirene og massemordene av europeiske jøder. Dette regnes fortsatt som en av de største nederlagene i ICRCs historie. Etter november 1943 fikk ICRC tillatelse til å sende pakker til fangene i konsentrasjonsleirene med kjente navn og oppholdssted. Takket være at pakkene ble tatt i mot av andre fanger i leiren, fikk ICRC registrert identiteten til 105 000 fanger i konsentrasjonsleirene og fikk levert 1,1 millioner pakker, primært til Dachau, Buchenwald, Ravensbrück og Sachsenhausen.
12. mars 1945 fikk ICRCs president Jacob Burckhardt en melding fra SS-general Ernst Kaltenbrunner om at ICRC fikk tillatelse til å slippe inn delegater i konsentrasjonsleirene under forutsetning at de forble i leirene til krigen var over. Ti delegater, deriblant Louis Haefliger i (Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir), Paul Dunant i Theresienstadt og Victor Maurer i Dachau aksepterte tilbudet og besøkte leirene. Louis Haefliger forhindret utkastelse eller ødeleggelse av Mauthausen-Gusen ved å alarmere amerikanske tropper og reddet med dette livet til rundt 60 000 innsatte. Hans handlinger ble fordømt av ICRC på grunn av at han handlet på eget initiativ og risikerte ICRCs nøytralitet. Han fikk ikke sin oppreisning før i 1990 av ICRCs president Cornelio Sommaruga
Et annet eksempel på stor humanitær ånd var Friedrich Born (1903–1963), en ICRC-delegat i Budapest som reddet livet til mellom 11 000 og 15 000 jøder i Ungarn. 5. juni 1987 ble han beæret post mortem med tittelen «Righteous Among the Nations» av Yad Vashem, Israels «Holocaust martyrs' and heroes Remembrance Authority». Marcel Junod (1904 – 1961), en lege fra Genève, var en annen berømt delegat under andre verdenskrig. En del av hans meritter, som inkluderer å være en av de første utlendinger som besøkte Hiroshima etter at atombomben ble sluppet over byen, finner man i boken Kriger uten våpen.
I 1944 ble ICRC tildelt sin andre Nobels fredspris. Som i første verdenskrig ble det den eneste som ble tildelt under krigen, 1939 – 1945. Ved krigens slutt jobbet ICRC sammen med nasjonale foreninger for å organisere hjelpearbeidet til de land som var mest skadet. I 1948 skrev komiteen en rapport der den gikk gjennom sin krigsinnsats fra 1. september 1939 til 30. juni 1947. Siden Januar 1996 har arkivet for dette tidsrommet vært åpent for akademisk og offentlig forskning.
==== ICRC etter andre verdenskrig ====
12. august i 1949 kom det flere revisjoner til de to eksisterende Genève-konvensjonene. En ny konvensjon: «For bedring av forholdene til de sårede, syke og skipbrudne medlemmer av de væpnede styrker til sjøs» ble navnet på den andre Genève-konvensjonen som erstattet Haag-konvensjon X. Konvensjonen fra 1929 for behandlingen av krigsfanger, som var regnet som den andre Genève-konvensjonen ble flyttet til å bli den tredje konvensjonen i 1949 revisjonen. På bakgrunn av erfaringene fra den andre verdenskrig så den fjerde Genève-konvensjon, dagens lys. «Til beskyttelse av sivile i krigstid». Også tilleggsprotokollene var ment å dekke nasjonale konflikter, så som borgerkrig. I dag er de fire protokoller og tilleggsprotokollene på over 600 artikler. En merkbar endring siden den første konvensjonens ti artikler.
I anledning feiringen av organisasjonens hundreårsjubileum i 1963 ble ICRC sammen med ligaen av Røde Kors-foreninger tildelt sin tredje Nobels fredspris. Siden 1993 har det vært tillatt å rekruttere ikke-sveitsiske delegater noe som tidligere ikke var tillatt. Andelen delegater med ikke-sveitsisk bakgrunn har økt til ca. 35 % siden denne regelen ble endret.
16. oktober 1990 vedtok FNs generalforsamling at ICRC skulle få status som observatører i forsamlingen og møter i underlagte komiteer som den første observatørstatus gitt til en privat organisasjon. Resolusjonen ble foreslått av 138 medlemsland og introdusert av den italienske ambassadøren, Vieri Traxler, til minne om organisasjonens opprinnelse i slaget ved Solferino. En avtale med den sveitsiske regjering, som ble signert 19. mars 1993, bekreftet den allerede langvarige oppfattelsen av Komiteen som helt uavhengig av mulig innblanding fra Sveits. Avtalen sikrer full beskyttelse av ICRCs eiendom i Sveits inklusiv hovedkvarteret og arkivet. I tillegg sikrer avtalen medlemmene og staben juridisk immunitet, fritar ICRC for skatter og avgifter, garanterer beskyttet og tollfri transport av varer, tjenester og penger og rettigheter ved reise som utenlandske ambassader noe som gjør reise inn og ut av Sveits enklere.
På slutten av den kalde krigen ble ICRCs arbeid farligere. På 1990-tallet ble flere delegater drept enn på noe annet tidspunkt, særlig under arbeid i lokale konflikter og borgerkriger. Disse hendelsene viste en manglende respekt for Genève-konvensjonene og de beskyttende symbolene. Iblant de drepte delegatene var:
Frederic Maurice døde 19. mai 1992 i en alder av 39 år. Dagen etter ble en Røde Kors-transport som han hadde eskortert, angrepet i det tidligere Jugoslavia, i byen Sarajevo
Fernanda Calado, (Spania), Ingeborg Foss (Norge), Nancy Malloy (Canada), Gunnhild Myklebust (Norge), Sheryl Thayer (New Zealand), og Hans Elkerbout (Nederland). De ble myrdet på kloss hold mens de sov tidlig på morgenen 17. desember 1996 i ICRCs feltsykehus den tsjetsjenske byen Nowije Atagi i nærheten av Grozny. Morderne har aldri blitt tatt og man fant aldri noe motiv for drapene.
Rita Fox (Sveits), Véronique Saro (Den demokratiske republikken Kongo, tidligere Zaire), Julio Delgado (Colombia), Unen Ufoirworth (DR Kongo), Aduwe Boboli (DR Kongo), and Jean Molokabonge (DR Kongo). 26. april 2001 var de på tur i to biler på et hjelpeoppdrag nordøstlige del av Kongo idet de ble beskutt av ukjente angripere.
Ricardo Munguia (El Salvador). Han jobbet som vanningeniør i Afghanistan. På en reise sammen med kolleger fra det lokale Røde Kors ble bilen deres stoppet av ukjente bevæpnede menn. Han ble drept på kloss hold i noe som lignet en eksekusjons-pelotong. Han ble 39 år gammel.
Vatche Arslanian (Canada). Jobbet som logistikkoordinator. Han døde mens han kjørte gjennom Bagdad sammen med medlemmer av den irakiske Røde Halvmåne og kom under kryssild under kamper i byen.
Nadisha Yasassri Ranmuthu (Sri Lanka). Ble drept av ukjente angripere 22. juli 2003 idet bilen hans ble beskutt nær byen Hilla sør for Bagdad.
==== Presidenter i ICRC ====
Nåværende president I ICRC er Jakob Kellenberger, han ble valgt I 2000. Anne Petitpierre og Jacques Forster er visepresidenter.
Tidligere presidenter i ICRC:
1863–1864: Henri Dufour
1864–1910: Gustave Moynier
1910–1928: Gustave Ador
1928–1944: Max Huber
1944–1948: Carl Jacob Burckhardt
1948–1955: Paul Ruegger1955–1964: Leopold Boissier
1964–1969: Samuel Gonard
1969–1973: Marcel Naville
1973–1976: Eric Martin
1976–1987: Alexandre Hay
1987–1999: Cornelio Sommaruga
=== Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger ===
==== Historie ====
I 1919 møttes representanter fra de nasjonale foreningene i Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan og USA i Paris for å grunnlegge den internasjonale Røde Kors ligaen. Originalideen kom fra det amerikanske Røde Kors' leder Henry Davidson. Denne utvidelsen økte Røde Kors’ aktiviteter ut over ICRCs oppgave; å tilby hjelp i katastrofer som ikke var relatert til krig. For eksempel menneskeskapte naturkatastrofer. Det amerikanske Røde Kors hadde allerede en historie i å tilby hjelp ved slike katastrofer, helt siden grunnleggelsen.
Dannelsen av en liga som en ny internasjonal Røde Kors organisasjon ved siden av ICRC ble ikke helt uten strid av flere grunner. ICRC var bekymret for en mulig rivalisering mellom de to avdelingene. Grunnleggelsen av ligaen ble sett på som et forsøk på å underminere lederskapet i ICRC og å gradvis overføre oppgaver og kompetanse til en multilateral organisasjon. I tillegg var alle medlemmene av ligaen nasjonale foreninger fra landene i Trippelententen eller fra samarbeidspartnere i Ententen. De originale vedtektene til ligaen fra mai i 1919 inneholdt videre reguleringer som ga de fem foreningene som deltok i dannelsen en spesiell status. Takket være innsats fra Henry P Davidson ble også retten til å ekskludere, på permanent basis, de nasjonale foreningene fra Trippelalliansen (sentralmaktene); Tyskland, Østerrike, Ungarn, Bulgaria og Tyrkia. Og i tillegg den nasjonale foreningen i Russland. Disse reglene stred mot Røde Kors' prinsipper om universalitet og enhet; nok en situasjon som ble en bekymring for ICRC.
Det første hjelpeoppdraget som ble organisert av ligaen av hjelp til ofrene av nød og påfølgende tyfus i Polen. Bare fem år etter grunnleggelsen hadde ligaen allerede appellert til 47 land om hjelp til oppdrag i 34 land en ganske klar indikasjon på at det var behov for slikt Røde Kors-arbeid. Totalt kom summen opp i 685 millioner sveitserfranc, disse ble brukt til å distribuere nødhjelp til ofrene i Russland, Tyskland og Albania; jordskjelv i Chile, Persia, Japan, Colombia, Ecuador, Costa Rica og Tyrkia; og flyktningstrøm i Hellas og Tyrkia. Den første store nødhjelpsoperasjonen ble satt i gang etter jordskjelvet i Japan i 1923 der 200 000 ble drept og utallige av de overlevende var såret og uten husly. Takket være ligaens koordinering mottok den nasjonale foreningen i Japan varer verd ca. 100 millioner amerikanske dollar, samlet inn av søsterorganisasjonene. Et annen viktig arbeidsfelt ble også skapt av Ligaen; opprettelsen av ungdomsforeninger i de nasjonale foreningene.
En felles operasjon av ICRC og ligaen i den russiske borgerkrigen fra 1917 til 1922 var første gang bevegelsen var involvert i en nasjonal konflikt. Fortsatt uten mandat fra Genève-konvensjonene. Ligaen, med støtte fra mer enn 25 nasjonale foreninger, organiserte nødhjelpsoppdrag og distribusjon av mat og annet nødhjelpsmateriell til den delen av sivilbefolkningen som ble rammet av sult og sykdom. ICRC jobbet sammen med det russiske Røde Kors og senere sammen med foreningen i Sovjetunionen og var stadig nøye med å ivareta ICRCs nøytralitet. I 1928 ble «Det Internasjonale Råd» grunnlagt for å koordinere samarbeid mellom ICRC og Ligaen, en oppgave som senere ble tatt over av «standing commision». Samme år ble det vedtatt felles vedtekter for bevegelsen, som definerte ICRCs og Ligaens spesifikke roller innad i organisasjonen.
Under den andre italiensk-abessinske krig mellom Etiopia og Italia fra 1935 til 1936 bidro ligaen med nødhjelp til en verdi av ca. 1,7 millioner sveitser franc. På grunn av at fascistregimet i Italia under Mussolini nektet ethvert samarbeid med Røde Kors ble disse varene kun levert til Etiopia. Under denne krigen ble et estimert antall på 29 personer drept under beskyttelse av Røde Kors symbolet. De fleste som en følge av angrep av den italienske hæren. Under den spanske borgerkrig fra 1936 til 1939 jobbet ICRC og ligaen nok en gang sammen med støtte fra 41 nasjonale foreninger. I 1939, under starten av andre verdenskrig, flyttet ligaen hovedkvarteret fra Paris til Genève for å benytte seg av Sveits' nøytralitet.
I 1952 ble vedtektene fra 1928 revidert for første gang. Og avkoloniseringen fra 1960 til 1970 førte til en økning i antall nasjonale Røde Kors og Røde Halvmåneforeninger. Ved slutten av 1960-tallet var det mer enn 100 foreninger rundt om i verden. 10. desember 1963 mottok ligaen og ICRC Nobels fredspris. Ligaen fikk nytt navn i 1983 og ble hetende «Røde Kors og Røde Halvmåne-ligaen» for å ivareta den økende andelen av nasjonale foreninger som opererte under Røde Halvmåne symbolet. Tre år senere ble Røde Kors' prinsipper tatt inn i vedtektene. Navnet ble endret igjen i 1991 til dagens Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger. I 1997 signerte ICRC og forbundet Sevilla-avtalen noe som utdypet ansvaret til begge organisasjonene innad i bevegelsen. I 2004 startet forbundet den største operasjonen gjennom tidene etter Jordskjelvet i Indiahavet 2004, også kjent som tsunamien i Sørøst-Asia. Mer enn 22 000 frivillige har gjennom 40 nasjonale foreninger arbeidet med å bringe mat, husly og drev med forebygging av epidemier til de utallige ofrene.
==== Forbundets presidenter ====
I 2001 ble Don Juan Manuel Suárez Del Toro Rivero valgt til president av forbundet. Visepresidenter er René Rhinow og, som representanter fra de forskjellige verdensdelene, Robert Barnes (Canada), Murli S. Deora (India), Mamdouh Gabr (Egypt) and Massimo Barra (Italia).
Tidligere presidenter (inntil 1977 kalt formann):
1919–1922: Henry Davison (USA)
1922–1935: John Barton Payne (USA)
1935–1938: Cary T. Grayson (USA)
1938–1944: Norman Davis (USA)
1944–1945: Jean de Muralt (Sveits)
1945–1950: Basil O'Connor (USA)
1950–1959: Emil Sandstrom (Sverige)
1959–1965: John MacAulay (Canada)
1965–1977: Jose Barroso (Mexico)
1977–1981: Adetunji Adefarasin (Nigeria)
1981–1987: Enrique de la Mata (Spania)
1987–1997: Mario Enrique Villarroel Lander (Venezuela)
1997–2001: Astrid Nøklebye Heiberg (Norge)
2001–2009: Juan Manuel Suárez del Toro Rivero(Spania)
== Virksomhet ==
=== Organiseringen av bevegelsen ===
Alt i alt er det rundt 97 millioner medlemmer i bevegelsen. I tillegg har organisasjonen 300 000 ansatte.
Den internasjonale konferansen i Wien i 1965 tok opp 7 grunnprinsipper som skal være et verdigrunnlag for av alle deler av organisasjonen, grunnprinsippene ble formelt tatt inn i vedtektene i 1986.
Humanitet
Upartiskhet
Nøytralitet
Uavhengighet
Frivillighet
Enhet
UniversalitetDen internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånekonferansen blir avholdt hvert fjerde år. Dette er den høyeste myndighet i organisasjonen. Foruten delegater fra alle nasjonale foreninger er delegater fra ICRC, forbundet og fra de nasjonene som har ratifisert Genève-konvensjonene deltakere i konferansen. I mellom konferansene er det det sittende styre som fungerer som høyeste organ og overvåker at vedtakene fra konferansen blir satt ut i livet og fulgt. I tillegg er det det sittende styre som koordinerer samarbeidet mellom ICRC og Forbundet. Det består av to representanter fra ICRC (inkludert presidenten), to fra Forbundet (inkludert presidenten) og fem medlemmer som velges av den internasjonale konferansen. Styret sammenkalles i gjennomsnitt hver 6. måned. En konferanse for Rådet for delegater i bevegelsen avholdes hvert andre år.
=== ICRCs virksomhet og organisering ===
==== ICRCs oppdrag og dets ansvar innen bevegelsen ====
Det offisielle oppdraget til ICRC er, som en upartisk, nøytral og uavhengig organisasjon, å stå for beskyttelse av liv og verdighet for ofre av internasjonale og nasjonale væpnede konflikter. I henhold til Sevilla-avtalen er det ICRC som leder bevegelsen i konflikter. Kjerneoppdraget er på grunnlag av Genève-konvensjonene:
Være et nøytralt bindeledd mellom de stridende partene.
Yte medisinsk og humanitær hjelp
Spre kunnskap om internasjonal humanitær rett
Være i kontakt med de stridende partene for å minne dem om deres forpliktelser i henhold til internasjonal humanitær rett og påvirke til at disse reglene overholdes
Inspisere fange- og interneringsleirer
Spore opp savnede mennesker og gjenforener familiemedlemmer som har kommet bort fra hverandre
Formidle Røde Kors-beskjeder mellom familiemedlemmer
==== Juridisk status og organisering ====
ICRC har sitt hovedkvarter i den sveitsiske byen Genève og eksterne kontorer i ca. 80 land. Organisasjonen har 12 000 ansatte verden over, om lag 800 av dem jobber ved hovedkvarteret i Genève, 1200 delegater jobber med å administrere internasjonale oppdrag og omtrent 10 000 medlemmer av nasjonale foreninger jobber på konfliktstedet.
I motsetning til det man kanskje tror er ikke ICRC en «ikke-statlig organisasjon» (ISO) slik uttrykket vanligvis oppfattes. Det er heller ikke en internasjonal organisasjon. På grunn av sin begrensning til kun å ha sveitsiske statsborgere i medlemsmassen har den ikke et åpent og ubegrenset medlemskap som er tilfelle hos andre ISO. Ordet internasjonal i navnet ligger ikke i medlemskapet men i organisasjonens operasjonsområde slik det er definert i Genève-konvensjonen. ICRC har spesielle privilegier og juridisk immunitet i mange land basert på nasjonal lovgivning i disse land eller gjennom avtalen mellom komiteen og den respektive nasjonale forening. I henhold til sveitsisk lovgivning er ICRC definert som en privat forening. I henhold til sine vedtekter består det av 15 til 25 sveitsiske medlemmer som velges for en periode på 4 år. Det er ingen begrensning i antall perioder et medlem kan sitte i posisjon, men det er et krav om 2/3 flertall for gjenvalg av medlemmer som har vært i sin posisjon i 3 perioder.
ICRCs ledende organ er Direktoratet og forsamlingen. Direktoratet er den utøvende makt for komiteen. Den består av en generaldirektør og fem direktører i feltene; «Operasjoner», «Menneskelige ressurser», «Ressurser og operasjonell støtte» «Kommunikasjon» og «Internasjonal rett og samarbeid innad i bevegelsen». Direktoratets medlemmer er valgt av forsamlingen for en periode på 4 år. Forsamlingen består av alle komitémedlemmer, de møtes jevnlig og er ansvarlig for å definere mål, retningslinjer, strategier og å overvåke de finansielle forholdene til komiteen. Forsamlingens president er også president for komiteen i sin helhet. Forsamlingen velger også et råd bestående av fem medlemmer som har myndighet til å forplikte for Forsamlingen i enkelte saker. Forsamlingen er også ansvarlig for å organisere Forsamlingens møter og for å lette kommunikasjonen mellom Forsamlingen og Direktoratet.
Ettersom ICRC har sitt hovedkvarter i Genève, i den fransktalende delen av Sveits, opptrer ICRC vanligvis under sitt franske navn Comité international de la Croix-Rouge (CICR). Det offisielle symbolet til ICRC er det røde korset på hvit bakgrunn med ordene «COMITE INTERNATIONAL GENEVE» rundt korset.
==== Finansiering og økonomi ====
ICRCs budsjett for 2005 er på om lag 970 millioner CHF. Mesteparten av pengene kommer fra Sveits som depositarstat for Genève-konvensjonene, fra nasjonale foreninger, statene som har ratifisert Genève-konvensjonene og fra internasjonale organisasjoner som for eksempel EU. All betaling til ICRC er frivillig og gis som donasjoner basert på to typer appeller utstedt av komiteen: En årlig «Hovedkvarter Appell» for drift av hovedkvarteret eller «Nødhjelpsappell» for å dekke de enkelte oppdrag. Det totale budsjettet for 2005 består av rundt 819,7 millioner CHF (85 % av totalen) for feltarbeid og 152,1 millioner CHF (15 %) for driftskostnader. I 2005 ble budsjettet for feltarbeid økt med 8,6 % og driftsbudsjettet med 1,5 % sammenlignet med 2004.
=== Forbundets virksomhet og organisering ===
==== Forbundets oppdrag og dets ansvar innad i bevegelsen ====
Forbundet koordinerer samarbeidet mellom de nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreningene rundt om i verden og støtter opprettelsen av nye nasjonale foreninger der det ikke eksisterer et offisielt ledd. På den internasjonale arena organiserer og leder Forbundet nødhjelpsoperasjoner etter nød, menneskeskapte katastrofer, masseflukt og andre nødstilfeller. I henhold til Sevilla-avtalen er det Forbundet som leder nødhjelpsaksjoner som ikke er en del av en væpnet konflikt. Forbundet samarbeider med de nasjonale foreninger i de land som er rammet, disse kalles «Operativ Nasjonalforening» (ONF) og nasjonale foreninger i andre land som ønsker å hjelpe til, disse kalles «Deltakende Nasjonalforeninger» (DNF). I blant de 187 nasjonale foreninger som er opptatt av Forbundet som medlemsforbund eller observatører jobber omtrent 25-30 foreninger som DNF i andre land. De mest aktive av disse er nasjonalforeningene i USA, Storbritannia, Tyskland, Sverige og Norge. Et annet betydelig oppdrag, som har fått mye oppmerksomhet i de siste år, er arbeidet for et internasjonalt forbud mot landminer og å distribuere medisinsk, psykologisk og omsorg for mennesker som er skadet av landminer.
Oppdraget til Forbundet kan derfor oppsummeres som følgende:
Fremme humanitære prinsipper og verdier
Tilby nødhjelp i nødssituasjoner ved stort omfang
Støtte til nasjonale foreninger med forebyggende arbeid gjennom opplæring av frivillig mannskap og forsyning av utstyr og nødhjelpsutstyr
Støtte til lokalt helsefremmende arbeid
Støtte til nasjonale foreninger med ungdomsaktiviteter
==== Juridisk status og organisering ====
Som ICRC har Forbundet sitt hovedkvarter i Genève. Det driver også 14 permanente regionale kontorer og har mer enn 60 delegasjoner rundt om i verden. Det juridiske grunnlaget for Forbundets arbeid er dets grunnlov. Den operative ledelsen av Forbundet er sekretariatet, ledet av generalsekretæren. Sekretariatet har støtte fra seks divisjoner merket: Samarbeid og utvikling, Katastrofeledelse og Koordinering, Eksterne Relasjoner, Støttetjenester, Overvåkning og Evaluering og Styring og Planlegging. Styring og Planlegging organiserer deltakelse og samarbeid med ICRC. Forbundets høyeste besluttende organ er Generalforsamlingen som finner sted annethvert år med delegater fra alle de nasjonale foreningene. En av oppgavene til Generalforsamlingen er å velge generalsekretæren. Mellom Generalforsamlingene er det styret som er organisasjonens høyeste organ. Den har myndighet til å ta avgjørelser på vegne av Forbundet på en rekke områder. Styret består av Presidenten og Visepresidentene, formannen i finanskomiteen og 20 valgte representanter fra de nasjonale foreningene. Styret er støttet av de fire avdelingene: Nødhjelp, Ungdom, Helse og samfunnstjenester og Utvikling.
Forbundets symbol er en kombinasjon av det røde korset og den røde halvmåne på hvit bakgrunn uten noen tekst.
==== Finansiering og økonomi ====
Det meste av Forbundets budsjett er finansiert av bidrag fra de nasjonale foreningene og gjennom avkastning på sine investeringer. Størrelsen på bidraget fra de nasjonale foreninger bestemmes av finanskomiteen og er godkjent av generalforsamlingen. Alle andre bidrag, spesielt for uforutsette utgifter til nødhjelpsoppdrag, er innsamlet av appeller gitt av Forbundet og kommer fra frivillige bidrag fra nasjonale foreninger, myndigheter, andre organisasjoner, selskaper og individuelle bidragsytere.
=== Bevegelsens nasjonale foreninger ===
==== Norges Røde Kors ====
Se hovedartikkelen Norges Røde KorsNorges Røde Kors er en av de eldste nasjonale foreningene i Røde Kors, og ble stiftet 4. november 1865. Norges Røde Kors har om lag 133 000 medlemmer fordelt på ulike type aktiviteter.
==== Offisiell godkjenning av en nasjonalforening ====
Nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger eksisterer i nesten alle verdens land. Innenfor eget land påtar de seg oppdrag og ansvar som en hjelpeorganisasjon som det er definert i Internasjonal Humanitær Rett. Innenfor bevegelsen er ICRC ansvarlig for å godkjenne en søknad fra en nasjonal hjelpeforening som ønsker å bli tatt opp som en offisiell Røde Kors- eller Røde Halvmåne-forening. De konkrete regler for å godkjenne en nasjonal forening er definert i bevegelsens vedtekter. Artikkel 4 av disse vedtektene inneholder.
==== Betingelser for anerkjennelse av nasjonale foreninger ====
For å bli anerkjent i henhold til betingelsene i Artikkel 5, paragraf 2b) Som en nasjonal forening må foreningen sørge for at følgende krav er møtt:
Være konstituert på territoriet til en uavhengig stat der Genève-konvensjonen for syke og sårede i væpnede konflikter på land er trådt i kraft
Være den eneste nasjonale Røde Kors- eller Røde Halvmåneforening i den nevnte stat og være styrt av en beslutningsmyndighet som alene er kompetent til å representere i forhandlinger med andre deler av bevegelsen
Være anerkjent av den juridiske myndighet i sitt land på grunnlag av Genève-konvensjonene og av den nasjonale lovgivning som en frivillig hjelpeorganisasjon, og hjelp til de offisielle myndigheter på det humanitære område.
Ha en uavhengig status som tillater foreningen å opptre i henhold til bevegelsens grunnprinsipper
Bruke navnet og emblemet til Røde Kors og Røde halvmåne i henhold til Genève-konvensjonene
Være så organisert at foreningen klarer å oppfylle oppgavene i sine egne vedtekter, inkludert beredskap i fredstid for å kunne sin lovpålagte oppgaver i tilfelle av en væpnet konflikt
Utvide sin aktivitet til å gjelde på hele statens område
Rekruttere frivillige og ansatte uten å ta hensyn til rase, kjønn, sosial status, religion eller politisk overbevisning
Følge de gjeldende vedtekter, delta i fellesskapet som forener bevegelsens forskjellige deler og samarbeide med disse.
Respektere bevegelsens grunnprinsipper og la seg lede i sitt arbeid av prinsippene i Internasjonal humanitær rettEtter at ICRC har godkjent en nasjonal forening blir foreningen medlem av Det Internasjonale Forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger
==== Nasjonale foreningers virksomhet på den nasjonale og internasjonale arena ====
Til tross for formell uavhengighet med hensyn til sin organisatoriske struktur og arbeid er alle nasjonale foreninger bundet av lovverket i sitt hjemland. I mange land er nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelser spesielle privilegier på grunn av avtaler med sine myndigheter eller spesielle «Røde Kors-lover» som gir den uavhengighet som er påkrevd av den internasjonale bevegelsen. Oppgavene og ansvaret til en nasjonal forening definert av Internasjonal Humanitær rett og bevegelsens vedtekter inkluderer humanitær hjelp i væpnede konflikter og i nød som for eksempel naturkatastrofer. Avhengig av de respektive menneskelige, tekniske, økonomiske og organisatoriske ressurser tar mange nasjonale foreninger på seg flere humanitære i sitt eget land, for eksempel blodgivning eller ambulansetjeneste. ICRC og Forbundet samarbeider med de nasjonale foreninger på sine internasjonale oppdrag, spesielt med menneskelige, materielle og økonomiske ressurser og i organiseringen av lokal logistikk av folk som er kjent i området.
== Bevegelsens symboler ==
=== Beskyttende symbol og organisasjonens symbol ===
Symbolene beskrevet under har to forskjellige betydninger. På den ene side er de visuelle symbol, det røde korset, den røde halvmåne eller det røde krystall, beskyttende symboler under væpnede konflikter, en betegnelse som er definert i Genève-konvensjonene. Dette kalles beskyttende bruk. På den andre side brukes disse symbolene som kjennetegn, logoer, av de organisasjonene som er en del av bevegelsen. Dette er den «indikative» bruken av symbolene. Symbolene brukes som beskyttelse i væpnede konflikter for å merke mennesker, sykehus og objekter (bygninger, kjøretøy etc.) som opptrer i henhold til Genève-konvensjonene.
Organisasjoner som ikke er en del av den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelsen kan også bruke symbolene til denne bruken. Dette gjelder for eksempel forsvarets sanitetsavdelinger, sivile sykehus og sivilforsvarenheter. Emblemene skal brukes uten tekst i de tilfeller der de benyttes som beskyttende symbol og på en fremstående måte som gjør dem så synlige og iøynefallende som mulig for eksempel ved å bruke store flagg med symbolet. Når emblemet er i bruk som organisatorisk logo angir disse symbolene at personene, kjøretøyene eller bygningene som bærer symbolet hører til en spesifikk organisasjon som tilhører bevegelsen. I dette tilfellet bør de brukes med tekst som angir hvilken avdeling dette er. (For eksempel Norges Røde Kors).
Symbolene har en rettslig beskyttelse i den norske straffeloven § 166, med straff av bot og fengsel inntil 6 måneder, for «misbruk av internasjonalt kjennetegn». Denne rettsbeskyttelsen omfatter også forbud mot uhjemlet bruk av «en betegnelse, merke, segl eller kjennetegn som lett kan forveksles med» disse.
=== Symboler anerkjent av Genève-konvensjonene ===
==== Det røde korset ====
Det røde korset på hvit bakgrunn, også omtalt som genferkors og genèvekors, var det originale beskyttelsessymbolet som ble vedtatt i den første Genève-konvensjonen, og er det sveitsiske flagget med omvendte farger. Sveits hadde i mange år hatt en etablert nøytralitetspolitikk i væpnede konflikter, og symbolet reflekterer sanitetspersonells nøytralitet på slagmarken. Videre er symbolet lett gjenkjennelig på avstand, og den hvite bakgrunnen har paralleller til regelen om at man ikke skal skyte på personell som viser et hvitt flagg. Ideen om å lage et enhetlig og nøytralt beskyttelsessymbol var det dr. Louis Appia og general Henri Dufour som kom med, i tillegg til dets spesifikke formgiving. Det røde korset er definert som et beskyttende symbol i den første Genève-konvensjonen kapittel VII og i artikkel 38 i revisjonen fra 1949. Det er en uoffisiell enighet innad i Røde Kors bevegelsen at korset skal være 5 like kvadrater. Men, uavhengig av form, vil ethvert rødt kors eller rød halvmåne på hvit bakgrunn være godkjent og må bli akseptert som et beskyttende symbol ved en konflikt. Av de 186 nasjonale foreningene som er godkjent av ICRC er det 151 som bruker det røde korset som det offisielle symbolet. I tillegg brukes symbolet av den nasjonale foreningen i Tuvalu, som har observatørstatus.
==== Røde Halvmåne ====
Under den russisk-tyrkiske krig (1877–1878) brukte Det osmanske rike en rød halvmåne i stedet for et rødt kors på grunn av at myndighetene følte at korset kunne fremmedgjøre de muslimske soldatene. Da Russland ble forespurt av ICRC i 1877, forpliktet Russland seg til å respektere den røde halvmåne på lik linje med det røde korset. Det osmanske riket forpliktet seg også til å akseptere det røde korset. Konsekvensen av dette ble at ICRC i 1878 erklærte at det var mulig for ikke-kristne nasjoner å ta i bruk et annet godkjent symbol enn det røde korset. Den røde halvmåne ble offisielt godkjent i 1929 under revideringen av Genèvekonvensjonen (artikkel 19). Opprinnelig ble den røde halvmåne brukt av Egypt og den nyopprettede tyrkiske republikk. Den røde halvmåne ble i ettertid tatt i bruk av nesten alle nasjonale foreninger i land med flertall av muslimer. De nasjonale foreninger i noen land som Pakistan (1974), Malaysia (1975) eller Bangladesh har offisielt endret navnet og emblemet fra Røde Kors til Røde Halvmåne. Den røde halvmåne blir i dag brukt av 34 av de 186 foreningene verden over. Palestina bruker også den røde halvmåne og har søkt om offisiell godkjenning.
==== Røde Krystall (Røde diamant) ====
På grunn av uenigheten med Israels nasjonale forening Magen David Adom (Røde David-stjerne) og et visst antall andre uenigheter har innføringen av et nytt symbol vært diskutert i lang tid med det røde krystall som det mest populære forslaget. Andre forsøk inkludert Sri Lanka og India med sitt forslag om å innføre et rødt hakekors og også innsatsen fra de lokale foreningene i Kasakhstan og Eritrea for å få bruke en unik kombinasjon av begge symbolene som brukt av den nasjonale foreningen i Sovjetunionen før dets fall. Men å endre Genève-konvensjonene ved å endre emblemene krever en konferanse for alle 192 nasjoner som har ratifisert Genève-konvensjonene. De sveitsiske myndigheter organiserte en slik konferanse 5.–6. desember 2005 for å ta i bruk en tredje tilleggsprotokoll til Genève-konvensjonene der det Røde Krystall ble foreslått som et nytt symbol for bevegelsen. Konferansen ble utvidet til 7. desember og protokollen ble vedtatt etter to tredjedels flertall. Av de landene som deltok i konferansen stemte 98 for og 27 imot, 10 land valgte å ikke stemme.
Emblemets offisielle navn er «Det tredje protokoll-emblemet». Bruken av dette symbolet basert på den tredje tilleggsprotokoll er som følger:
Innen sitt eget lands territorium kan en nasjonal forening bruke et hvilket som helst av symbolene alene eller å bruke en kombinasjon av symbolene sammen med det røde krystall. I tillegg kan en nasjonal forening velge å bruke et tidligere symbol etter å kommunisert med statene som har ratifisert Genève-konvensjonene gjennom Sveits i forkant av at den nye tredje tilleggsprotokoll blir vedtatt.For indikativ bruk på fremmed territorium må en nasjon som ikke bruker et av de godkjente symbolene som sitt emblem bruke sitt symbol i kombinasjon med den røde krystall basert på kommunikasjonen av sitt unike symbol med statene i Genève-konvensjonene.For beskyttende bruk er det kun de symbolene som er godkjent av Genève-konvensjonene som kan brukes. Land som ikke bruker et av disse symbolene må ta i bruk det røde krystall uten kombinasjon med et annet symbol.14. januar 2007 ble den tredje protokollen satt i virksomhet (to måneder etter at de to første landene hadde ratifisert den). Dette førte da til at det tredje emblemet kunne brukes av myndigheter og Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen.
==== Røde Løve med sol: for tiden ikke i bruk ====
Fra 1924 til 1980 brukte Irans nasjonalforening dette symbolet med bakgrunn i flagget og emblemet til Pahlavi-dynastiet. Den Røde Løve med Sol ble formelt godkjent som et beskyttelsessymbol i 1929 sammen med den røde halvmåne. Til tross for at Iran skiftet til den røde halvmåne i 1980 hevder Iran sin rett til å bruke symbolet. Derfor er det fortsatt godkjent av Genèvekonvensjonene som et beskyttelsessymbol med samme status som det røde korset og den røde halvmåne selv om det ikke har vært i bruk av noe land siden 1980.
=== Andre symboler brukt av nasjonalforeninger ===
==== Røde David-stjerne ====
Magen David Adom, nasjonalforeningen i Israel, har brukt Røde David-stjerne som sitt symbol helt siden grunnleggelsen. Israel prøvde å få godkjent emblemet i Genèvekonvensjonene, men forslaget ble nedstemt under revisjonen av konvensjonene i 1949. Siden Røde David-stjerne ikke er et godkjent symbol er ikke Israels nasjonalforening godkjent som nasjonalforening av ICRC. Foreningen har imidlertid observatørstatus på Generalforsamlingen og det ventes at foreningen blir godkjent i den nærmeste fremtid. Takket være enigheten om det tredje protokollemblemet; Røde Krystall.
Reglene i den nye tilleggsprotokollen tillater Magen David Adom å fortsette å bruke sitt symbol nasjonalt i Israel. Skal det derimot brukes i utlandet må det kombineres med Røde Krystall. En løsning der Davidstjernen plasseres inni krystallet. Til tross for sine begrensninger i medlemskap har organisasjonen et utmerket rykte innad i bevegelsen. Foreningen har tatt del i mange internasjonale aktiviteter i samarbeid med både ICRC og Forbundet.
Grunnen til at Røde Kors ikke ville anerkjenne den røde davidstjernen som symbol, er at det er et kontroversielt politisk symbol. President for det internasjonale Røde Kors Cornelio Sommaruga spurte: «hvis Røde Kors skal anerkjenne davidstjernen, hvorfor ikke også svastikaen?». Dette førte til en stor debatt, og mange i Israel hevdet at Røde Kors var antisemittisk.
21. juni 2006 ble den israelske og palestinske foreningene opptatt i Røde Kors.
== Bevegelsens motto, Røde Kors-dagen og steder av interesse ==
=== Motto og slagord ===
Det opprinnelige mottoet til den internasjonale komiteen var Inter Arma Caritas (I krig, nestekjærlighet). Dette kristent inspirerte slagordet ble erstattet i 1961 med den mer nøytrale mottoet Per humanitatem ad Pacem (Med humanitet mot fred). Inter Arma Caritas benyttes fortsatt av ICRC (artikkel 3 i ICRCs statutter), Per Humanitatem ad Pacem er det primære motto til Forbundet (Artikkel 1 i Forbundets grunnlov). Begge organisasjoner bruker det alternative motto og sammen brukes begge slagord som det kombinerte motto til den internasjonale bevegelsen.
Formålsparagrafen til den internasjonale bevegelsen er i dag, som formulert i forbundets «Strategi 2010»-dokument, å forbedre livene til sårbare mennesker ved å mobilisere humanitetens makt. Fra 1999 til 2004 har det vanlige slagordet for alle aktivitetene til den internasjonale bevegelsen vært Humanitetens makt. I desember 2003 vedtok dog den 28. internasjonale konferansen i Genève konferansemottoet Beskyttelse av menneskelig verdighet som bevegelsens nye slagord.
=== Røde Kors-dagen ===
Den 16. internasjonale konferansen som kom sammen i London i 1938 vedtok offisielt at 8. mai, fødselsdagen til Henri Dunant, skulle være den offisielle, internasjonale merkedagen for bevegelsen. Siden 1984 har merkedagen hatt det offisielle navnet «Røde Kors-dagen».
=== Minnesmarkering og museer ===
I Solferino, Italia, beskriver et lite museum slaget ved Solferino og Risorgimento, Italias lange og blodige kamp for enhet og selvstendighet. I Ossiaro di Solferino nær museet viser en gripende utstilling krigens grusomheter. Inne i kapellet ligger 1413 hodeskaller og bein fra tusener av franske og østerrikske tropper som døde i slaget.
Solferino er også vert for Det internasjonale Røde Kors-minnesmerket som ble innviet i 1959 ved hundreårsmarkering av slaget ved Solferino. Minnesmerket inneholder steinplater som representerer hvert anerkjente nasjonale forbund. I Castiglione delle Stiviere, en liten by nær Solferino, ble også Det internasjonale Røde Kors-museet åpnet i 1959. Enn videre har man et annet lignende museum, Det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-museet, i Genève. I Heiden i Sveits har man også Henry Dunant Museet, som skal ta vare på minnet om Dunant selv.
== Se også ==
Norges Røde Kors, den norske nasjonalforeningen
Røde Kors Ungdom, den norske ungdomsforeningen til nasjonalforeningen
Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), vokteren av Røde Kors-prinsippene og Genève-konvensjonene
Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger (IFRC), sammenslutning av alle nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger
Det røde korset, symbolet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
International Red Cross and Red Crescent Movement Arkivert 12. august 2007 hos Wayback Machine.
Den internasjonale Røde Kors-komiteen
Norges Røde Kors
Dansk Røde Kors
Svenska Röda Korset
Røde Kors Ungdom | Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen består av Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger og de 186 nasjonale foreninger godkjent av ICRC og opptatt som medlemmer av forbundet. Disse organisasjonene jobber uavhengig av hverandre, men er forent gjennom felles grunnprinsipper, mål, symboler, vedtekter og styresett. | 5,768 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_R%C3%B8de_Kors | 2023-02-04 | Norges Røde Kors | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1865', 'Kategori:Norges Røde Kors', 'Kategori:Norske humanitære organisasjoner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Norges Røde Kors er den norske nasjonalforeningen i verdens største humanitære nettverk, Røde Kors. Formelt er dette gjenspeilt i medlemskapet i det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger. Foreningen er også en av verdens eldste nasjonale Røde Kors-foreninger. Norges Røde Kors har om lag 50 000 frivillige i Norge fordelt på ulike type aktiviteter.
Røde Kors' oppdrag er å oppdage, hindre og lindre menneskelig nød og lidelse. Organisasjonen er en del av et globalt nettverk som virker lokalt gjennom forebyggende tiltak, gjennom å yte bistand og gjennom å påvirke opinionen og beslutningstakere. Slagordet til foreningen er «Vilje til å hjelpe – styrke til å handle.» Organisasjonens prinsipper er: humanitet, upartiskhet, nøytralitet, uavhengighet, frivillighet, enhet og universalitet.
Norges Røde Kors finansierer sin virksomhet først og fremst gjennom offentlige tilskudd, som i 2018 var på over 1 milliard norske kroner. Medlemsinntenkter, innsamlede midler, andre tilskudd og andre inntekter utgjorde 698 millioner kroner. Innsamlings- og formålsprosenten er på henholdsvis 78,3 % og 93,4 %. Administrasjonsprosenten er på 2,3 %.
| Norges Røde Kors er den norske nasjonalforeningen i verdens største humanitære nettverk, Røde Kors. Formelt er dette gjenspeilt i medlemskapet i det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger. Foreningen er også en av verdens eldste nasjonale Røde Kors-foreninger. Norges Røde Kors har om lag 50 000 frivillige i Norge fordelt på ulike type aktiviteter.
Røde Kors' oppdrag er å oppdage, hindre og lindre menneskelig nød og lidelse. Organisasjonen er en del av et globalt nettverk som virker lokalt gjennom forebyggende tiltak, gjennom å yte bistand og gjennom å påvirke opinionen og beslutningstakere. Slagordet til foreningen er «Vilje til å hjelpe – styrke til å handle.» Organisasjonens prinsipper er: humanitet, upartiskhet, nøytralitet, uavhengighet, frivillighet, enhet og universalitet.
Norges Røde Kors finansierer sin virksomhet først og fremst gjennom offentlige tilskudd, som i 2018 var på over 1 milliard norske kroner. Medlemsinntenkter, innsamlede midler, andre tilskudd og andre inntekter utgjorde 698 millioner kroner. Innsamlings- og formålsprosenten er på henholdsvis 78,3 % og 93,4 %. Administrasjonsprosenten er på 2,3 %.
== Historie ==
Norges Røde Kors ble grunnlagt av statsminister Frederik Stang den 4. november 1865 som «Forening for pleie af syge og saarede i Feldt og for understøttelse af saarede og faldnes efterladte». I 1892 ble navnet forkortet til «Foreningen for pleje af syge og saarede i feldt» og siden 1908 har foreningen vært benevnt Norges Røde Kors.I 1895 begynte den norske foreningen offisielt med utdanning av sykepleiere, og i 1907 ble foreningen autorisert av Det Kgl. Forsvarsdepartement som en frivillig hjelpeforening for den militære saniteten i tilfelle krig.
I 1916 ble foreningen omorganisert på nytt. Den ble omdøpt til Norges Røde Kors, og ble en landsforening med egen president og generalsekretær, og hovedkontor i daværende Kristiania.
== Presidenter ==
1865–1880 Statsminister Frederik Stang
1880–1889 Statsminister Christian August Selmer
1889–1905 Sanitetsgeneral Johan Fredrik Thaulow
1905–1908 Høyesterettsassessor, statsråd Ernst Motzfeldt
1908–1912 Advokat Andreas Martin Seip
1912–1913 Generalløytnant Kristian Wilhelm Engel Bredal Olssøn
1913–1917 Jernbanedirektør, statsråd Hans Jørgen Darre-Jenssen
1917–1922 Høyesterettsadvokat Hieronimus Heyerdahl
1922–1930 Statsråd Torolf Prytz
1930–1940 Oberst Jens Meinich
1940–1945 Direktør Fridtjof Heyerdahl
1945–1947 Overlege dr. med. Nikolai Nissen Paus
1947–1957 Direktør Erling Steen
1957–1966 Generaldirektør Ulf Styren
1966–1975 Generalmajor, sjef for Forsvarets sanitet, Torstein Dale
1975 Grethe Johnsen (fungerende)
1975–1981 Hans Høegh
1981–1987 Generalmajor Bjørn Egge
1987–1993 Admiral Bjørn Bruland
1993–1999 Professor, statsråd Astrid Nøklebye Heiberg
1999–2008 Statsråd Thorvald Stoltenberg
2008–2017 Tidl. generalsekretær Sven Mollekleiv
2017–2020 Tidl. offiser, generalløytnant Robert Mood
2020–sittende: Thor Inge Sveinsvoll
== Generalsekretærer ==
Frem til 1916 var tittelen sekretær.
1865–1867 Didrik Schnitler
1867–1892 Peter Berg
1892–1906 Per Giertsen
1906–1911 Einar Lindboe
1912–1915 Einar Onsum
1915–1920 Signe Larsen
1920–1921 Jens C. Meinich
1921–1922 ?
1922–1930 Jens C. Meinich
1930–1937 major Carl Fredrik Gustav Kaltenborn
1939–1942 Arnold Rørholt
1942–1945 Jens Meinich d.y. (fung.)
1945–1950 Arnold Rørholt
1951–1957 generalmajor og lege Sten Waldemar Florelius
(1960-tallet) Haakon Mathiesen
(1960-tallet) Henrik Beer
1981–1991 Odd Grann
1991–2001 Sven Mollekleiv
2001–2003 Jan Egeland
2003–2005 Jonas Gahr Støre
2005–2009 Trygve G. Nordby
2009–2011 Børge Brende
2011–2016 Åsne Havnelid
2016– 2022 Bernt G. Apeland
2022- Anne Bergh
== Æresmedlemmer ==
Norges Røde Kors har disse æresmedlemmene
Henri Dunant (1899)
Torolf Prytz (1930)
Jens Meinich d.e. (ærespresident, fra 1940)
Nikolai Nissen Paus (1947)
Fridtjof Heyerdahl (1949)
Borghild Anker (1954)
Erling Steen (1957)
Ulf Styren (1966)
Karin Wiksén (1966)
Heddy Astrup (1966)
Harriet Berg (1969)
Jens Meinich d.y. (1972)
Kari Bredal (1975)
Sten Florelius (1981)
Hans Høegh (1987)
Kronprinsesse, senere dronning Sonja (1990)
Grethe Johnsen (1993)
Bjørn Bruland (1996)
Astrid Nøklebye Heiberg (1999)
Roald Sæterdal (2002)
Thorvald Stoltenberg (2008)
== Aktiviteter ==
Norges Røde Kors Hjelpekorps er landets største beredskapsorganisasjon og har 12 000 frivillige medlemmer.
Røde Kors Besøkstjeneste Norges Røde Kors' omsorgsorganisasjon, som driver ulike aktiviteter innen omsorg, for eksempel besøkstjeneste, visitor og så videre
Røde Kors Ungdom Norges Røde Kors` ungdomsorganisasjon
Flyktningeguideprosjektet
Stopp Volden
Døråpner, nettverksbygging
== Litteratur ==
Eldrid Mageli (2014). Med rett til å hjelpe – Historien om Norges Røde Kors. Oslo: Pax. ISBN 9788253037257.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Norwegian Red Cross – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Norges Røde Kors er den norske nasjonalforeningen i verdens største humanitære nettverk, Røde Kors. Formelt er dette gjenspeilt i medlemskapet i det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger. | 5,769 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maximilian_von_Baden | 2023-02-04 | Maximilian von Baden | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Personer fra Baden-Baden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyske kanslere', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Maximilian Alexander Friedrich Wilhelm av Baden (Max von Baden; født 10. juli 1867 i Baden, Storhertugdømmet Baden, død 6. november 1929 i Salem) var den siste tronfølger til Storhertugdømmet Baden. Han var i en kort periode av 1918 Det tyske keiserrikets siste rikskansler, under keiser Vilhelm II. Den 9. november 1918 kunngjorde han egenmektig at keiseren hadde abdisert, og overlot kanslerembetet til sosialdemokraten Friedrich Ebert.
| Maximilian Alexander Friedrich Wilhelm av Baden (Max von Baden; født 10. juli 1867 i Baden, Storhertugdømmet Baden, død 6. november 1929 i Salem) var den siste tronfølger til Storhertugdømmet Baden. Han var i en kort periode av 1918 Det tyske keiserrikets siste rikskansler, under keiser Vilhelm II. Den 9. november 1918 kunngjorde han egenmektig at keiseren hadde abdisert, og overlot kanslerembetet til sosialdemokraten Friedrich Ebert.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Maximilian Alexander Friedrich Wilhelm ble født i 1867 som sønn av den prøyssiske generalen og badiske prinsen Wilhelm (1829–1897), en yngre bror av storhertug Friedrich I, og Maria von Leuchtenberg (1841–1914), fyrstinne Romanovskaja, barnebarn av Eugène de Beauharnais, Napoléon Bonapartes stesønn, og niese av tsar Alexander II av Russland. Maximilian av Baden var dermed oldebarn av tsar Nikolai I av Russland.
Etter å ha gått på et humanistisk gymnasium ble han utdannet jurist, og var aktiv i blant annet Corps Rhenania Freiburg, Corps Saxo-Borussia Heidelberg og Corps Suevia Heidelberg. Deretter ble han offiser i den prøyssiske hæren.
=== Militær og politisk karrière ===
Da hans onkel Friedrich I av Baden døde i 1907 og hans barnløse fetter Friedrich II ble ny storhertug, ble Max badisk tronfølger og president for det badiske førstekammeret. I 1911 tok han avskjed fra aktiv militærtjeneste som generalmajor. I 1914 ble han kalt tilbake til tjeneste, og var kortvarig knyttet til den 14. arméens generalstab, som de badiske troppekontingentene var underlagt.
Allerede i oktober 1914 trakk han seg tilbake til Baden, og ble ærespresident for det badiske Røde Kors. I denne egenskapen arbeidet han under hele krigen for forpleiningen av krigsfanger av alle nasjonaliteter. I 1916 ble han ærespresident for den tysk-amerikanske krigsfangehjelpen i Den kristelige forening av unge menn.
Maximilian av Baden gikk for å være en liberal aristokrat før og under krigen, og ble i økende grad ansett som en lederfigur av den moderate opposisjonen. Han gikk offentlig imot den uinnskrenkede ubåtkrigen.
=== Rikskansler ===
Da man i oktober 1918 så seg om etter en troverdig regjeringssjef for de forestående våpenstillstandsforhandlingene, fremsto prins Maximilian som riktig mann, på grunn av sitt nasjonale og internasjonale omdømme, sitt arbeid for krigsfanger og sine moderate holdninger.
Også innenrikspolitisk var den øverste hærledelsen innstilt på å gi store innrømmelser. Erich Ludendorff foreslo selv å omdanne staten til et parlamentarisk monarki og gi opposisjonspartiene, deriblant sosialdemokratene, innflytelse. Den liberale Baden ble derfor akseptert av både konservative og sosialdemokrater. Rikskansler Georg von Hertling foreslo prins Maximilian som sin etterfølger, og den 3. oktober 1918 utnevnte keiseren ham til kansler og prøyssisk statsminister.
Prins Maximilian dannet samme dag sin regjering, som for første gang i Tyskland inkluderte en sosialdemokratisk statsråd. Den 4. oktober sendte han sitt våpenstillstandsforslag til USAs president Woodrow Wilson. Han avsluttet deretter den uinnskrenkede ubåtkrigen, og avsatte Erich Ludendorff, som frem til da hadde vært den mektigste mannen i staten, fra hans stilling som sjef for den øverste hærledelsen.
Da novemberrevolusjonen brøt ut var det klart for prins Maximilian at keiserens stilling ikke kunne reddes. I et forsøk på å redde monarkiet som institusjon og stanse forsøket på revolusjon gjorde han 9. november 1918 egenmektig og forfatningsstridig kjent at keiseren gikk av. Keiseren befant seg da i den øverste hærledelsens hovedkvarter i den belgiske byen Spa. Prins Maximilians handling ble først bekreftet av keiseren og kronprinsen i ettertid, da det ble klart for dem at det ikke var noe de kunne gjøre for å beholde tronen.
Samme dag trakk prins Maximilian seg som kansler og overlot embedet, også denne handlingen forfatningsstridig, til lederen for det største partiet i Riksdagen, sosialdemokraten Friedrich Ebert. Eberts ønske om at prins Maximilian skulle bli nytt statsoverhode med tittelen riksforstander frem til en nasjonalforsamling hadde valgt en ny suveren avviste prinsen. Han trakk seg fra politikken, og viet seg til grunnleggelsen av Schule Schloss Salem, som skulle utdanne en ny elite i Tyskland. Maximilian av Baden døde i 1929 i Salem.
Maximilian ble 30. august 1887 tildelt storkors av St. Olavs Orden.
== Se også ==
Max von Badens regjering.
== Ekteskap og etterkommere ==
Max von Baden ble 10. juli 1900 gift med Maria Louise av Hannover og Cumberland, prinsesse av Storbritannia og Irland, hertuginne til Braunschweig-Lüneburg (1879–1948), datter av kronprins Ernst August av Hannover og Thyra av Danmark.
Paret fikk to barn, Marie Alexandra Thyra Viktoria Luise Carola Hilda (1902—1944) og Berthold Friedrich Wilhelm Ernst August Heinrich Karl av Baden (1906—1963).
Berthold av Baden var gift med prinsesse Theodora av Hellas, av huset Glücksburg, som også det danske og norske kongehuset tilhører. Berthold var også svoger av prins Filippos av Hellas, den nåværende prins Philip, hertugen av Edinburgh.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Prinz Max von Baden: Erinnerungen und Dokumente, Dt. Verlagsanstalt, Stuttgart 1927
Prinz Max von Baden: Erinnerungen und Dokumente, Hrsg. Golo Mann und Andreas Burckhardt, Klett, Stuttgart 1968
Erich Matthias: Die Regierung des Prinzen Max von Baden, Droste, Düsseldorf 1962.
Gerhard A. Ritter (Hrsg.): Die deutsche Revolution 1918/19, Dokumente, Fischer Taschenbuch 4300, ISBN 3-596-24300-9
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Maximilian von Baden i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Biografi
Deutsches Historisches Museum: Biografi | | fsted = Baden-Baden | 5,770 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Span | 2023-02-04 | Span | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske rockegrupper'] | Span var et norsk rockeband med opprinnelse i Bærum. Bandet ble startet av Jarle Bernhoft på vokal og gitar, Fridtjof Nilsen på gitar, Fredrik Wallumrød på trommer og Vemund Stavnes på bass. Vemund Stavnes sluttet på slutten av 2003, og ble kort etter erstattet av Kim Nordbæk.
Etter å ha gitt ut EP-ene Baby's Come Back og Found, ga bandet ut debutalbumet Mass Distraction høsten 2003. Albumet fikk positiv respons fra både kritikere og fans, og Span ble ansett som et nytt norsk stjerneskudd med internasjonal appell. De spilte like mange konserter rundt i Europa som hjemme i Norge.
Våren 2005 ga de ut vs. Time, som ikke ble like godt mottatt av kritikerne som debutalbumet. Bandet ble oppløst samme høst.
| Span var et norsk rockeband med opprinnelse i Bærum. Bandet ble startet av Jarle Bernhoft på vokal og gitar, Fridtjof Nilsen på gitar, Fredrik Wallumrød på trommer og Vemund Stavnes på bass. Vemund Stavnes sluttet på slutten av 2003, og ble kort etter erstattet av Kim Nordbæk.
Etter å ha gitt ut EP-ene Baby's Come Back og Found, ga bandet ut debutalbumet Mass Distraction høsten 2003. Albumet fikk positiv respons fra både kritikere og fans, og Span ble ansett som et nytt norsk stjerneskudd med internasjonal appell. De spilte like mange konserter rundt i Europa som hjemme i Norge.
Våren 2005 ga de ut vs. Time, som ikke ble like godt mottatt av kritikerne som debutalbumet. Bandet ble oppløst samme høst.
== Diskografi ==
Baby's Come Back (EP) (2002)
Found (EP) (2003)
Mass Distraction (2003)
Vs. time (2005)
== Eksterne lenker ==
(en) Span på Discogs
(en) Span på MusicBrainz
(en) Span på AllMusic | Span var et norsk rockeband med opprinnelse i Bærum. Bandet ble startet av Jarle Bernhoft på vokal og gitar, Fridtjof Nilsen på gitar, Fredrik Wallumrød på trommer og Vemund Stavnes på bass. | 5,771 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wolfgang_Stresemann | 2023-02-04 | Wolfgang Stresemann | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 6. november', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Fødsler 20. juli', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dresden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske dirigenter', 'Kategori:Tyske jurister', 'Kategori:Tyske komponister'] | Wolfgang Stresemann (født 20. juli 1904 i Dresden i Tyskland, død 6. november 1998 i Berlin) var en tysk jurist med doktorgrad (dr.jur.), orkesterintendant, dirigent og komponist.
| Wolfgang Stresemann (født 20. juli 1904 i Dresden i Tyskland, død 6. november 1998 i Berlin) var en tysk jurist med doktorgrad (dr.jur.), orkesterintendant, dirigent og komponist.
== Liv og virke ==
Han var intendant for Berliner Philharmoniker fra 1959 til 1978 og igjen fra 1984 til 1986, og dermed mannen bak Herbert von Karajan.Stresemann var sønn av den liberale statsmannen Gustav Stresemann (1878–1929), tysk rikskansler og utenriksminister samt vinner av Nobels fredspris, og Käte Stresemann. Ettersom hans mor var av jødisk opprinnelse (begge hennes foreldre var jøder, men familien hadde konvertert til protestantismen), og på grunn av hans fars virke som en ledende liberal-demokratisk politiker, forlot han Tyskland sammen med sin mor høsten 1939, for å unnslippe nasjonalsosialistenes forfølgelser.
I USA arbeidet han som dirigent og musikkritiker. I 1956 slo han seg ned i Vest-Tyskland.
Han var far til Christina Stresemann, dommer i tysk føderal høyesterett.
== Verker ==
Mein Vater, Gustav Stresemann (1979)
Ein seltsamer Mann; Erinnerungen an Herbert von Karajan
Wie konnte es geschehen? Hitlers Aufstieg in der Erinnerung eines Zeitzeugen.
Philharmonie und Philharmoniker
... und abends in die Philharmonie. Erinnerungen an grosse Dirigenten.
Zeiten und Klänge: Ein Leben zwischen Musik und Politik
Eine Lanze für Felix Mendelssohn
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wolfgang Stresemann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wolfgang Stresemann på Internet Movie Database | Wolfgang Stresemann (født 20. juli 1904 i Dresden i Tyskland, død 6. | 5,772 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berlinfilharmonien | 2023-02-04 | Berlinfilharmonien | ['Kategori:1882 i Tyskland', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikk i Berlin', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1882', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske orkestre', 'Kategori:Tyske stiftelser'] | Berlinfilharmonien (tysk: Berliner Philharmoniker) er et tysk symfoniorkester, grunnlagt våren 1882, som regnes som et av de beste i verden.
Orkesteret er siden 2002 en stiftelse finansiert av delstaten Berlin. I 2004 fikk orkesteret Herbert-von-Karajans musikkpris i Baden-Baden.
Etter at den gamle Filharmonien ble ødelagt ved bombardement i 1944 har Hans Scharouns bemerkelsesverdige nybygg Berliner Philharmonie i Tiergarten siden 1963 vært hjemsted for orkesteret.
| Berlinfilharmonien (tysk: Berliner Philharmoniker) er et tysk symfoniorkester, grunnlagt våren 1882, som regnes som et av de beste i verden.
Orkesteret er siden 2002 en stiftelse finansiert av delstaten Berlin. I 2004 fikk orkesteret Herbert-von-Karajans musikkpris i Baden-Baden.
Etter at den gamle Filharmonien ble ødelagt ved bombardement i 1944 har Hans Scharouns bemerkelsesverdige nybygg Berliner Philharmonie i Tiergarten siden 1963 vært hjemsted for orkesteret.
== Kunstneriske ledere ==
Ludwig von Brenner (1882–1887)
Hans von Bülow (1887–1895)
Arthur Nikisch (1895–1923)
Wilhelm Furtwängler (1923–1945, 1952–1954)
Leo Borchard (1945)
Sergiu Celibidache (1945–1952)
Herbert von Karajan (1954–1989)
Claudio Abbado (1989–2002)
Simon Rattle (2002–)
Kirill Petrenko (fra 2018)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Berlin Philharmonic – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Berlinfilharmonien på Internet Movie Database
(en) Berlinfilharmonien på Discogs
(en) Berlinfilharmonien på MusicBrainz
(en) Berlinfilharmonien på Spotify
(en) Berlinfilharmonien på Songkick
(en) Berlinfilharmonien på Last.fm
(en) Berlinfilharmonien på AllMusic
Berlinfilharmonien på Twitter
Berlinfilharmonien på Facebook
Berlinfilharmonien på Instagram
Berlinfilharmonien på YouTube | Berlinfilharmonien (tysk: Berliner Philharmoniker) er et tysk symfoniorkester, grunnlagt våren 1882, som regnes som et av de beste i verden. | 5,773 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joschka_Fischer | 2023-02-04 | Joschka Fischer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Schwäbisch Hall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske politikere fra De grønne', 'Kategori:Tyske utenriksministre', 'Kategori:Tyske visekanslere'] | Joseph Martin «Joschka» Fischer (født 12. april 1948 i Gerabronn i Tyskland) er en tysk tidligere politiker (De grønne). Han var Tysklands visekansler og utenriksminister i den rød-grønne koalisjonen fra 1998 til 2005 og president Det europeiske råd 1. januar 1999 til 30. juni 1999.
| Joseph Martin «Joschka» Fischer (født 12. april 1948 i Gerabronn i Tyskland) er en tysk tidligere politiker (De grønne). Han var Tysklands visekansler og utenriksminister i den rød-grønne koalisjonen fra 1998 til 2005 og president Det europeiske råd 1. januar 1999 til 30. juni 1999.
== Barndom og ungdom ==
Fischer ble født som tredje barn av ungarsktyske foreldre, som hadde måttet forlate Budapest i 1946 etter at Ungarn var blitt okkupert av Sovjetunionen. Hans fornavn «Joschka» er avledet av Jóska, en ungarsk kortform for Josef (ungarsk József).
Fischer var som ung medlem av organisasjonen Revolutionärer Kampf. Han deltok i voldelige demonstrasjoner og er fotografert i slagsmål med en politimann, noe han har erkjent. Fischer har ikke erkjent at han og vennen Daniel Cohn-Bendit skjulte våpen for RAF. Fischer har hevdet at han lånte ut bilen sin til Hans-Joachim Klein og at han først senere brakte i erfaring at den var brukt til transport av våpen stjålet av amerikanske styrker.
== Karriere ==
Joschka Fischer ble en av de første grønne representantene i det tyske parlamentet i 1983. Han var også medlem av den grønne regjeringen i Hessen, som miljøvernminister, og ble kjent for å ha avlagt ministereden i joggesko, som nå er utstilt i Deutsches Ledermuseum i Offenbach.
Etter valget til forbundsdagen 2005 trakk Fischer seg tilbake fra politikken. Han arbeider nå som konsulent og foredragsholder.
Fischer ble lenge regnet som en av de sterkeste kandidatene til posten som EUs nye utenriksminister.
Som utenriksminister nedsatte Fischer 11. juli 2005 en uavhengig historiekommisjon som avla sin innstilling 21. oktober 2010. Kommisjonen har vist at det tyske utenriksdepartementet var systematisk delaktig i jødeforfølgelsene under den andre verdenskrigen og at diplomatenes karriere fortsatte uavbrutt etter 1945.
== Privatliv ==
Joschka Fischer giftet seg for femte gang 29. oktober 2005 med iranske Minu Barati (født 1976).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Joschka Fischer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Joschka Fischer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Joschka Fischer på Internet Movie Database
(fr) Joschka Fischer på Allociné
(en) Joschka Fischer på AllMovie
(en) Joschka Fischer hos The Movie Database
(en) Joschka Fischer på Discogs
(en) Joschka Fischer på MusicBrainz
(de) Joschka Fischer hos Forbundsdagen
(de) Deutsches Historisches Museum: Biografi | Joseph Martin «Joschka» Fischer (født 12. april 1948 i Gerabronn i Tyskland) er en tysk tidligere politiker (De grønne). | 5,774 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georges_Cziffra | 2023-02-04 | Georges Cziffra | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 15. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske klassiske pianister'] | Georges Cziffra (født 5. november 1921, død 17. januar 1994) var en ungarsk klassisk pianist.
Født som György Cziffra i Budapest, sønn av ungarske sigøynere, ble han lagt merke til i en alder av fem år, da han improviserte over populære melodier i barer og sirkuser. Blant hans lærere ved Franz Liszt-akademiet var Ernö Dohnányi.
Et forsøk på å rømme fra det sovjetstyrte Ungarn førte til fengsling og tvangsarbeid i perioden 1950–1953. I 1956, etter en rettssak, fikk Cziffra tillatelse til å dra til Wien, hvor han begynte sin internasjonale karriere. Senere dro han videre til London og Frankrike. Georges Cziffra døde i Senlis, Frankrike, 72 år gammel.
Cziffra har spilt inn Franz Liszts virtuosverker. Han har også gjort innspillinger av mange av Frédéric Chopins komposisjoner.
| Georges Cziffra (født 5. november 1921, død 17. januar 1994) var en ungarsk klassisk pianist.
Født som György Cziffra i Budapest, sønn av ungarske sigøynere, ble han lagt merke til i en alder av fem år, da han improviserte over populære melodier i barer og sirkuser. Blant hans lærere ved Franz Liszt-akademiet var Ernö Dohnányi.
Et forsøk på å rømme fra det sovjetstyrte Ungarn førte til fengsling og tvangsarbeid i perioden 1950–1953. I 1956, etter en rettssak, fikk Cziffra tillatelse til å dra til Wien, hvor han begynte sin internasjonale karriere. Senere dro han videre til London og Frankrike. Georges Cziffra døde i Senlis, Frankrike, 72 år gammel.
Cziffra har spilt inn Franz Liszts virtuosverker. Han har også gjort innspillinger av mange av Frédéric Chopins komposisjoner.
== Referanser == | Georges Cziffra (født 5. november 1921, død 17. | 5,775 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kapernaum | 2023-02-04 | Kapernaum | ['Kategori:32°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Arkeologiske steder i Israel', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibelske steder', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Katolske valfartsmål', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Matteusevangeliet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For filmen med samme navn, se Kapernaum (film)Kapernaum (hebraisk: כְּפַר נַחוּם, Kfar Nahum, «Nahums landsby, trøstens landsby») var en fiskelandsby på nordbredden av Genesaretsjøen i Galilea på hasmoneernes tid i oldtidens Israel. Den hadde en befolkning på rundt 1 500 mennesker. Arkeologiske utgravninger har avslørt to synagoger fra oldtiden, den ene bygd over den andre. En kirke i nærheten av Kapernaum hevdes å stå på det tidligere hjemmet til apostelen Peter. Jesus Kristus og hans disipler rapporteres å oppholdt seg en tid i Kapernaum.
| For filmen med samme navn, se Kapernaum (film)Kapernaum (hebraisk: כְּפַר נַחוּם, Kfar Nahum, «Nahums landsby, trøstens landsby») var en fiskelandsby på nordbredden av Genesaretsjøen i Galilea på hasmoneernes tid i oldtidens Israel. Den hadde en befolkning på rundt 1 500 mennesker. Arkeologiske utgravninger har avslørt to synagoger fra oldtiden, den ene bygd over den andre. En kirke i nærheten av Kapernaum hevdes å stå på det tidligere hjemmet til apostelen Peter. Jesus Kristus og hans disipler rapporteres å oppholdt seg en tid i Kapernaum.
== Etymologi ==
Selv Kfar Nahum, det opprinnelige navnet på den lille byen, betyr «Nahums landsby» på hebraisk, er det tilsynelatende ingen forbindelse til profeten med samme navn. I skriftene til den romersk-jødiske historikeren Josefus er stedsnavnet gjengitt på gresk som Kαφαρναούμ (Kapharnaum) og i Det nye testamente som Kαπερναούμ (Kapharnaum) i en del manuskripter og som Kαπερναούμ (Kapernaum) i andre. På arabisk har stedet fått navnet Talhum og det er antatt at dette viser til ruinen (Tell) av Hum, kanskje en forvansket form av Nahum.
== I tradisjonen til Det nye testamente ==
Byen er omtalt i Lukasevangeliet hvor det står at det var hjemstedet til apostlene Peter, Andreas, Jakob og Johannes, foruten også tolleren Matteus. I Matteusevangeliet er byen nevnt som å ha vært hjemmet til Jesus. En sabbat underviste Jesus i synagogen i Kapernaum og leget en mann som ånden til en uren djevel i seg. Denne fortellingen er bemerkelsesverdig ettersom det er den eneste som er felles mellom evangeliene til Markus og Lukas, men som ikke finnes nevnt i Matteus (Se De synoptiske evangelier for en litterær sammenligning mellom evangeliene). Senere leget Jesus en feber hos svigermoren til Peter. I henhold til Lukas er dette også stedet hvor en romersk centurion ba Jesus om helbrede hans tjener. Kapernaum er også nevnt hos Markus som stedet hvor en lam person ble senket ned gjennom taket for å bli leget av Jesus. I de synoptiske evangelier valgte Jesus selv denne byen som senteret for sin virksomhet i Galilea etter at han forlot fjellandsbyen Nasaret. Kapernaum har ingen opplagt fordel over andre byer i området, og han må antagelig ha valgt stedet ettersom det var her hans første disipler bodde, Peter og Andreas. Han valgte byen også formelt ved å si (fordi de avslo nåden): «Og du, Kapernaum – skal du bli opphøyd til himmelen? Nei, til dødsriket skal du støtes ned! Dersom de mektige gjerningene som er gjort hos deg, hadde skjedd i Sodoma, ville byen ha stått den dag i dag.»
== Historie ==
Arkeologiske bevis har vist at byen ble etablert på 100-tallet f.Kr. under den hasmoneiske periode. Stedet hadde ingen forsvarsmur og strakte seg langs kysten av innsjøen fra øst mot vest. Den gravlund er blitt funnet 200 meter nord for synagogen, som plasserer den bortenfor boligområdet. Den strakte seg 3 km til Tabgha, et område som synes å ha blitt benyttet for jordbruk, bedømt ut fra de mange kvernene for oliven og korn som har blitt avdekket i dette området. Fiske var også en kilde til underhold. Levningene av en annen havn er funnet vest for den som ble bygd senere av fransiskanerordenen.
Det er ikke blitt funnet noen kilde som støtter at Kapernaum deltok i de blodige opprørene mot romerne, første jødisk-romerske krig i 66–73 e.Kr., eller Bar Kokhba-opprøret i 132–135 e.Kr., skjønt det er grunn til at tro at Josefus, en av de jødiske hærførerne under det tidligere opprøret, ble tatt til Kapernaum etter at han falt fra hesten i det nærliggende Betsaida.Josefus refererte til Kapernaum som en fruktbar kilde. Han ble der natten etter å ha vrikket ankelen. I løpet av det første jødiske opprøret i 66–70 ble Kapernaum spart ettersom byen aldri ble okkupert av romerne.
== Arkeologi ==
I 1838 oppdaget den amerikanske utforskeren Edward Robinson ruinene av oldtidens Kapernaum. I 1866 identifiserte kaptein Charles William Wilson levningene av synagogen, og i 1894 var fransiskanermunken Giuseppe Baldi fra Napoli, kustodiet for Det hellige land, i stand til å få tilbake en god del av ruinene fra beduinene. Fransiskanerne bygde et gjerde for å beskytte ruinene fra hyppig vandalisme, og plantet palmer og eukalyptustrær fra Australia for å skape en liten oase for pilegrimer. De bygde også en liten havn. Disse arbeidene ble eldet av fransiskaneren Virgilio Corbo.
De viktigste utgravningene begynte i 1905 under ledelse av tyske Heinrich Kohl og Carl Watzinger. Det ble fortsatt av fransiskanerne Vendelin von Benden (1905–1915) og Gaudenzio Orfali (1921–1926). Utgravningene resulterte i oppdagelsen av to offentlige bygninger, synagogen som ble delvis restaurert av Orfali, og en åttekantet kirke. Senere, i 1968, ble den vestlige delen av stedet undersøkt, den delen som var eid av fransiskanerordenen. Undersøkelsen ble satt i gang av Corbo og Stanislao Loffreda med finansiell støtte av de italienske myndigheter. I løpet av denne fasen ble et hus oppdaget som det ble hevdet tilhørte apostelen Peter. Det lå i et nabolag av byen fra 100-tallet e.Kr. Disse utgravningene har fortsatt med en del publisering så nylig som 2003.Utgravningene avslørte at stedet ble etablert på begynnelsen av det hasmoneiske dynasti, løselig regnet på 100-tallet f.Kr. og forlatt en gang på 1000-tallet e.Kr.
Den østlige delen av stedet hvor Kirken til de syv apostlene står og er eid av et kloster tilhørende den ortodokse kirke i Hellas, har overlevd og er delvis utgravd under ledelse av Vasilios Tzaferis. Denne seksjonen har avdekket landsbyen fra de bysantinske og arabiske periodene. Det omfatter et basseng som åpenbart ble benyttet for bearbeidelse av fisk og det ble avdekket et forråd av gullmynter.Formgivningen av byen var ganske regelmessig. På begge sider av en vid hovedgate vendt nord-sør gikk det små distrikter grenset av små gater som krysset og sidegater uten utgang. Murene var konstruert med grave basaltblokker og forsterket med stein og leire, men steinene (unntatt for terskler) var ikke høvlet og mørtel ble ikke benyttet.
Den mest utstrakte delen av et typisk hus var gårdsrommet hvor det var en sirkulær ildsted gjort av ildfast jord, foruten også en kornkvern og sett av steintrapper som førte opp til taket. Gulvene i husene var dekket av brustein. Rundt den åpne gårdsplassen var det beskjedne celler som var arrangert med lys som kom fra en rekke av åpninger eller lave vinduer.Gitt den enkle konstruksjonen av murene var det ingen andreetasje for et typisk hjem, og taket ville ha vært konstruert av lette tømmerstokker og strå blandet med leire. Dette, sammen med oppdagelsen av trappene til taket, gjenkaller den bibelske fortellingen om helbredelsen av den lamme i Markusevangeliet: «Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.» Med den takkonstruksjonen som er sett i Kapernaum, ville det ikke ha vært vanskelig å fjerne kledning på taket for å senke sengen ned til hvor Jesus sto.
En undersøkelse av distriktet mellom synagogen og kirken har vist at flere familier levde sammen i patriarkalsk vis og benyttet seg av det samme gårdsrommet og de dørløse indre ankomstene. Husene hadde ingen hygieniske innretninger eller kloakk. Rommene var trange. De fleste objekter som ble funnet var gjort av leire: potter, plater, amforaer og lamper. Fiskekroker, vekt for fiskenett, steikepinner, vevesneller og kverner av basalt for å kverne korn og presse olivenolje ble også funnet.Fra 300-tallet ble husene bygget med mørtel av god kvalitet og fin keramikk. Dette var omtrent på den samme tiden som den synagogen som i dag er synlig ble bygget. Forskjellene i de sosiale klassene er ikke lett synlige. Bygningene som ble reist ved byens grunnleggelse fortsatte å bli brukt helt fram til byen ble forlatt.
== Apostelen Peters hus ==
En blokk med boliger, av fransiskanernes utgravere kalt for sacra insula (sacra = hellig, insula = bolig rundt en gårdsplass), ble funnet med en kompleks historie. Det var lokalisert mellom synagogen og innsjøen og nær fronten av en labyrint av hus fra mange perioder. De hovedlag har blitt identifisert:
En gruppe private hus bygd i tiden rundt 100-tallet f.Kr. som fortsatt var i bruk til begynnelsen av 300-tallet e.Kr.
En stor omforming av et av hjemmene på 300-tallet.
Den oktogonale (åttekantede) kirken på midten av 400-tallet.Utgraverne konkluderte med at et av husene i landsbyen var holdt i ære som huset til fiskeren Peter så tidlig som midten av 100-tallet med to kirker bygd over det.
=== Første århundre ===
Byens hus av basalt er gruppert rundt to store gårdsrom, et i nord og det andre i sør. Et stort rom i særdeleshet, nær østsiden og sammenføyd av begge gårdsrommene, var særlig stort (sidene på rundt 7,5 meter lange) og tilnærmet kvadratiske. Et åpent rom på den østlige siden inneholdt en ovn bygd av murstein. En ankomst, som gjorde det mulig å gå fra det ene til det andre gårdsrommet, var godt bevart fortsatt.
På begynnelsen av den siste halvparten av 100-tallet e.Kr. hadde dette huset markant forskjellige vesenstrekk de andre utgravde husene. De grove veggene var omhyggelig bearbeid og var dekket med inskripsjoner; gulvet var dekket med et fint lag av mørtel. Bortimot ingen former for keramikk for huslig bruk ble funnet, men mange lamper. En forklaring er at rommet ble benyttet for religiøs samling, en domus-ecclesia, huskapell, for det kristne samfunnet. Tolkningen av dette funnet er derimot oppfattet ulikt av forskerne. Blant inskripsjonene på veggene har det vært hevdet å kunne lese navnet «Peter» mens det samme ikke har like lett se for andre. Det har også blitt betvilt om det i det hele tatt kan tolkes som et rom: det flislagte gulvet, den store plassen uten synlig støtte, og tilstedeværelsen av et kokested, hvilket kan tyde mer på at det samsvarende med enda et gårdsrom.
=== Omformingen på 300-tallet ===
På 300-tallet fikk sacra insula en ny utforming. Først ble det bygd en tykk mur, en delvis trapesformet inngjerding om hele bolig; dens sider var 27–30 meter lange. Det var gjort av mørtel og fikk en høyde på 2,3 meter på nordsiden. Det hadde to dører, en i den sørvestlige hjørnet og den andre i den nordøstlige hjørnet. Det er også bevis på at private hus forble i bruk etter omformingen, det ene særskilte rommet som hadde blitt behandlet forskjellig ble gjennomgående endret og utvidet. En sentral buegang ble til for å støtte opp taket og nordveggen ble forsterket med mørtel. Ny flislegging på gulvet ble bygd og både veggene som gulvene ble dekket av mørtel. Denne strukturen forble værende fram til midten av 400-tallet da sacra insula ble revet og erstattet av en større basilika.
=== Oktogonale kirke ===
Kirken fra 400-tallet besto av en sentral oktogon (åttekantet) med åtte søyler, en ekstern oktogonal med adkomsten fortsatt in situ og et portico, galleri, som førte både inn til kirkens interiør foruten også inn til et kompleks av assosierte bygninger i øst, en forbindelse oppnådd via en kort korridor eller gangveg. Senere ble denne gangvegen blokkert og en apsis med et basseng for dåp ble konstruert på midten av østveggen. Fra denne veggen gikk det to trapper på begge sider av dåpsbassenget, og vannet fra dåpsritualet ville å gått samme veg. Bysantinerne da de bygget den nye kirken, plasserte den sentrale oktogonen direkte på toppen av murene til sankt Peters hus med den hensikt å bevare dets nøyaktige lokalisering, skjønt intet av det opprinnelige huset var lenger synlig da dens murer var blitt revet ned og gulvet dekket med mosaikker.
I portico var mosaikkens mønster ren geometrisk med fire rader av sammenhengende sirkler og små kors. I sonen til den eksterne oktogonen viste mosaikken planter og dyrmotiver i en stil som var lik den som var i Basilika av Mette de fem tusen i Taghba. I den sentrale oktogon var mosaikken formet som en stripe med forkalket blomster i en felt av skoler av fisk med små blomster og av en stor sirkel med en påfugl i midten.
== Synagogen ==
Ruinene av den jødiske synagogen, en av de eldste i verden, ble identifisert av Charles William Wilson. Den store bygningen i hvite byggestein med utskjæringer sto framtredende blant de mindre bolighusene bygd i enkle steinblokker av lokal basalt. Synagogen var bygget nesten utelukkende i hvite kalkholdige steiner som var fraktet hit fra fjerne steinbrudd.
Bygningen besto av fire deler: bønnehallen, den vestlige patio, en sørlig balustrade, og et lite rom ved bygningens nordvestlige side. Bønnehallen målte 24,40 ganger 18,65 meter med den sørlige fasaden vendt mot Jerusalem.
De indre veggene var dekket av malt mørtel og prydelig stuckarbeid som ble avdekket under utgravningene. Watzinger, som Orfali, mente at det hadde vært en andreetasje reservert for kvinner med tilgang via en ytre trapp lokalisert i det lille rommet, men denne tanken har ikke blitt bekreftet ved ytterligere arkeologiske undersøkelser.
Synagogen synes å ha blitt bygget en gang på 300- eller 400-tallet e.Kr. Under fundamentet til denne synagogen lå et annet fundament fra en bygning gjort av basalt. Loffreda mener at dette er fundamentet av en tidligere synagoge fra 100-tallet, kanskje den som er nevnt i evangeliene. Senere undersøkelser har blitt foretatt under synagogens gulv, men mens Loffreda hevder å ha funnet en steinsatt overflate, er andre forskere av den mening at det kan ha vært en åpen, steinsatt markedsplass.Det har blitt avdekket to inskripsjoner i synagogen, en i gresk og den andre i arameisk, som begge minnes de som bidro til byggingen av bygningen. Det er også utskjæringer av stjerner med fem og seks piler og av palmetrær. I 1926 begynte fransiskaneren Orfali restaureringen av synagogen, og etter hans død ble arbeidet fortsatt av Virgilio Corbo fra og med 1976.
En mosaikk som avdekket i 1991 viste bildet av motivet «Kvinnen og dragen» som er nevnt i den kristne Bibelens bok Johannes' åpenbaring. Det framstiller en kvinne som føder et barn mens en drage venter på å fortære det. Motivet og dens plassering i synagogen er forvirrende for både jøder og kristne. Tolkninger av mosaikken er ikke ennå ikke nevnt noen offentlige publikasjoner. Det er to mulige årsaker: mosaikken er et kristent tillegg som viser at synagogen ved et tidspunkt ble overtatt av kristne, eller at dette var opprinnelig et jødisk motiv som indikerte farene som en hvilken som helst Messias sto overfor i de farlige tider med kristen overmakt i det romerstyrte Palestina.
== Fiskefartøy fra oldtiden ==
I 1986 sto vannstanden i innsjøen uvanlig lavt, og det førte til at en gammel fiskebåt ble oppdaget. Karbondatering av treet viser til 120 f.Kr. til 40 e.Kr. Keramikk som ble funnet i eller nær båten har blitt datert til mellom 100 f.Kr. og 200 e.Kr. Det synes sannsynlig at båten ble bygget av tømmer som har blitt benyttet flere ganger. Den foretrukne dato er første århundre e.Kr. Båten var 8 meter lang og var blitt bevart i det oksygenfrie mudderet på bunnen av innsjøen. Etter en vanskelig avdekningsprosess som måtte bli fullført før vannet steg igjen, ble båten vist fram ved dens nåværende lokalisering i et museum ved kibbutzen Ginosar som «Båten fra Genesaretsjøen». Det er ingen bevis som knytter båten til Jesus eller hans disipler.
== Pavebesøk ==
I mars 2000 besøkte pave Johannes Paul II ruinene av Kapernaum i løpet av hans besøk i Israel.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Freyne, Sean (2001): «A Galilean Messiah?» i: Studia Theologica 55, s. 198–218. Inneholder en analyse av huset fra 100-tallet e.Kr. med gårsrom framfor et rom eller hus.
Loffreda, Stanislao (1974): Cafarnao. Vol. II. La Ceramica. Jerusalem: Franciscan Printing Press. Teknisk utgivelse på italiensk om det vestlige stedet.
Loffreda, Stanislao (1984): Recovering Capharnaum. Jerusalem: Edizioni Custodia Terra Santa, ASIN B0007BOTZY. Ikke-teknisk engelsk sammendrag av utgravningene av den vestlige (fransiskanske) delen av stedet.
Murphy-O'Connor, Jerome (1998): Oxford Archaeological Guides: The Holy Land, Oxford, ASIN 0192880136. s. 217–220
Strange, James F. & Shanks, Hershel (November-desember 1982): «Has the House Where Jesus Stayed in Capernaum Been Found?» i: Biblical Archaeology Review 8, 6, 26–37. Kritikk av påstanden om domus-ecclesia.
Tzaferis, Vassilios (1989): Excavations at Capernaum, 1978–1982. Winona Lake, Indiana: Eisenbrauns. ISBN 0-931464-48-X. Oversikt over publiseringene av utgravningene av den østlige delen av stedet.
== Eksterne lenker ==
(en) Capernaum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kapernaum – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Strong's G2584
Capharnaum – The town of Jesus – Franciscan Cyberspot
Capernaum – informasjon fra israelske myndigheter
Capernaum – Sacred Destinations (omfatter 38 fotografier)
Images of Capernaum
Artikkel av dr. Zeev Goldmann | Kapernaum (hebraisk: , Kfar Nahum, «Nahums landsby, trøstens landsby») var en fiskelandsby på nordbredden av Genesaretsjøen i Galilea på hasmoneernes tid i oldtidens Israel.Freedman, D. | 5,776 |
null | 2023-02-04 | Egersund | null | null | null | | befolkning = | 5,777 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Foo_Fighters | 2023-02-04 | Foo Fighters | ['Kategori:Alternative rockegrupper', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 1995', 'Kategori:Foo Fighters', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | For Foo Fighters' debutalbum, se Foo Fighters (album). For lysfenomenet, se Foo fighter.Foo Fighters er et amerikansk post-grunge-band. Etter Nirvanas sammenbrudd på grunn av Kurt Cobains død, ble bandet dannet av det gjenværende Nirvana-medlemmet Dave Grohl. Bandet fikk sitt navn fra ulike uidentifiserte flygende objekt som ble observert over Europa og Stillehavet av piloter under andre verdenskrig, kalt foo fighters. Etter en del utskifting av bandmedlemmer består Foo Fighters i dag av Dave Grohl (vokal og gitar), Chris Shiflett (gitar), Pat Smear (gitar), Nate Mendel (bass) og Rami Jaffee (keyboard). Trommis Taylor Hawkins døde 25. mars 2022 mens bandet var på turné i Sør-Amerika.
Foo Fighters har vunnet elleve Grammy-priser, deriblant prisen «Beste Rock Album» fire ganger for There Is Nothing Left to Lose, One by One, Echoes, Silence, Patience and Grace og Wasting Light og prisen «Best Hard Rock Performance» tre ganger for «All My Life», «The Pretender» og «White Limo». Deres syvende studioalbum, Wasting Light, ble utgitt den 8. april 2011.
Høsten 2021 ble bandet innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame på første forsøk, og dette markerte også frontfigur Dave Grohls andre innlemmelse, da han allerede var innlemmet med Nirvana i 2014.
| For Foo Fighters' debutalbum, se Foo Fighters (album). For lysfenomenet, se Foo fighter.Foo Fighters er et amerikansk post-grunge-band. Etter Nirvanas sammenbrudd på grunn av Kurt Cobains død, ble bandet dannet av det gjenværende Nirvana-medlemmet Dave Grohl. Bandet fikk sitt navn fra ulike uidentifiserte flygende objekt som ble observert over Europa og Stillehavet av piloter under andre verdenskrig, kalt foo fighters. Etter en del utskifting av bandmedlemmer består Foo Fighters i dag av Dave Grohl (vokal og gitar), Chris Shiflett (gitar), Pat Smear (gitar), Nate Mendel (bass) og Rami Jaffee (keyboard). Trommis Taylor Hawkins døde 25. mars 2022 mens bandet var på turné i Sør-Amerika.
Foo Fighters har vunnet elleve Grammy-priser, deriblant prisen «Beste Rock Album» fire ganger for There Is Nothing Left to Lose, One by One, Echoes, Silence, Patience and Grace og Wasting Light og prisen «Best Hard Rock Performance» tre ganger for «All My Life», «The Pretender» og «White Limo». Deres syvende studioalbum, Wasting Light, ble utgitt den 8. april 2011.
Høsten 2021 ble bandet innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame på første forsøk, og dette markerte også frontfigur Dave Grohls andre innlemmelse, da han allerede var innlemmet med Nirvana i 2014.
== Historie ==
=== Dannelse og debutalbum (1994–1995) ===
Ideen om Foo Fighters startet da Dave Grohl var trommeslager i grunge-bandet Nirvana. Når bandet var på turne, tok Grohl med seg gitaren og skrev sanger. Han holdt likevel tilbake disse sangene. Som han sa i 1997: «Jeg var i ærefrykt for [vokalist Kurt Cobains sanger], og [jeg var] redd. Jeg tenkte at det var best at jeg holdt sangene for meg selv.» Grohl brukte mye tid i studio for å spille inn demoer og ga ut en kassett som han kalte Pocketwatch under pseudonymet "Late!" i 1992.Den 8. april 1994, da Cobain ble funnet død i sitt hjem i Seattle, ble Nirvana oppløst. Grohl mottok tilbud om å spille med flere artister og valgte nesten en fast stilling som trommeslager i Tom Petty and the Heartbreakers. Han takket nei og dro til Robert Lang Studios i oktober 1994 i stedet for å spille inn tolv av de førti sangene han hadde skrevet. Grohl spilte inn materiale nok til et helt album på fem dager og delte deretter ut kopier av det han hadde laget til vennene sine i håp om tilbakemelding.Grohl ønsket å være anonym med utgivelsene og valgte derfor å kalle prosjektet "Foo Fighters", hentet fra lysfenomenet fra den 2. verdenskrig kalt "Foo fighter", som refererte til et uidentifisert flygende objekt. Uansett ble demotapen godt kjent i muskkindustrien, og flere plateselskap ble interessert. Grohl gikk da til anskaffelse av flere bandmedlemmer. Han snakket med tidligere Nirvana-bassist Krist Novoselic og ønsket ham i bandet, men begge kom til enighet med at det ikke var noen god idé. Etter å ha hørt at det Seattle-baserte rockebandet Sunny Day Real Estate ble oppløst, engasjerte Grohl bassisten Nate Mendel og trommeslager William Goldsmith. Grohl spurte også Pat Smear, som ofte var med Nirvana som turnégitarist etter at de i 1993 ga ut albumet In Utero, om han ville være med som gitarist. Deretter lisenserte han albumet hos Capitol Records og ga det ut på sitt egne nye plateselskap, Roswell Records.Foo Fighters debuterte 3. mars 1995 med en opptreden i et show på The Satyricon i Portland, etterfulgt av en konsert på Velvet Elvis i Seattle 4. mars. Grohl nektet å stille opp til intervjuer eller spille på store arenaer for å promotere albumet. Foo Fighters tok fatt på sin første store turné våren 1995, som oppvarmingsband for Mike Watt. Bandets første singel, «This Is a Call», ble utgitt i juni 1995, og debutalbumet Foo Fighters ble utgitt den følgende måneden. «I'll Stick Around», «For All The Cows» og «Big Me» ble de tre andre singlene. Bandet tilbrakte sine neste måneder på turné og fikk da sin første opptreden på Reading Festival i Storbritannia i august.
=== The Colour and the Shape (1996–1997) ===
Etter å ha turnert våren 1996 gikk Foo Fighters i studio i Woodinville, Washington, sammen med produsent Gil Norton for å spille inn det andre albumet. Grohl skrev alle sangene selv, mens resten av bandet hjalp til med musikken. Rett før albumet var komplett tok han med seg miksene til Los Angeles for å fullføre gitar- og vokaldelene. Mens han var der innså han at han ikke var fornøyd med miksene, så han fikk samlet sammen bandet, og de "spilte nærmest hele albumet inn på nytt". I løpet av tiden de tilbrakte i LA spilte Grohl trommer og erstattet da Goldsmiths del. Goldsmith sa at Grohl ikke hadde fortalt noe til ham om at han hadde spilt sangene inn på nytt. Han følte seg bedratt og valgte derfor å forlate bandet.For å finne en erstatter for Goldsmith kontaktet Grohl Alanis Morissettes turnétrommis Taylor Hawkins for å høre om han kunne anbefale noen. Han ble overrasket da Hawkins meldte seg selv til tjeneste. Hawkins debuterte bak trommesettet i tide til utgivelsen av det andre albumet, The Colour and the Shape, i mai 1997. Albumet inkluderte singlene «Monkey Wrench», «My Hero» og «Everlong».
Pat Smear annonserte til resten av bandet at han ønsket å forlate dem for å følge sine egne interesser. Fire måneder senere, i september 1997 på MTV Video Music Awards, fortalte han at han ville forlate bandet og utnevnte Grohls tidligere bandmedlem i Scream, Franz Stahl, som ny gitarist. Stahl turnerte med bandet de neste månedene og deltok på to sanger som bandet hadde spilt inn som lydspor: en nyinnspilling av «Walking After You» for The X-Files og «A320» for Godzilla. B-sidesangen «Dear Lover» var å se i filmen Scream 2.
=== There Is Nothing Left to Lose (1998–2001) ===
I 1998 reiste Foo Fighters til Dave Grohls hjemsted i Virginia for å skrive musikk til sitt tredje album. Dessverre klarte ikke Grohl og Stahl å samarbeide som låtskrivere. Grohl konkluderte med å sparke Stahl, selv om det var vanskelig med tanke på at de hadde vært venner siden barndommen. Den gjenværende trioen bestående av Grohl, Mendel, og Hawkins tilbrakte de neste månedene med å spille inn bandets tredje album, There Is Nothing Left to Lose, i Grohls hjemmestudio i Virginia. Albumet bestod av flere singler, inkludert «Learn To Fly», som ble bandets første til å nå hitlisten Billboard Hot 100, den 22. januar 2000.Rett før albumet ble utgitt ble presidenten i Capitol tvunget til å forlate selskapet. Kontrakten til Foo Fighters inkuderte en såkalt "key man clause" som gav bandet sjansen til å forlate selskapet hvis Gersh skulle forsvinne. Senere forlot de Capitol og signerte for RCA Records, som senere tok over rettighetene til bandets tidligere album utgitt hos Capitol.Etter at albumet var ferdig innspilt holdt bandet audition i søk etter en potensiell gitarist. De ble enige om Chris Shiflett, som også spiller med bandet Me First and the Gimme Gimmes, og tidligere var i det California-baserte punkbandet No Use for a Name.
Rundt 2001 etablerte Foo Fighters et forhold med rockebandet Queen, som (for det meste) Grohl og Hawkins er tilhengere av. I mars det samme året fikk Grohl og Hawkins innsette bandet i Rock and Roll Hall of Fame og senere spille "Tie Your Mother Down" under en Foo Fighters-konsert i Hyde Park i London i 2006. Gitaristen Brian May var også med på Foo Fighters' andre cover på Pink Floyds "Have a Cigar", som ble laget til filmen Mission: Impossible II. I 2002 spilte May gitar på «Tired of You» og et spor kalt «Knucklehead». Bandene har også spilt med hverandre på VH1 Rock Honors i tillegg til konserten deres i The O2 i London november 2007.
=== One by One (2001–2004) ===
På slutten av 2001 gikk bandet sammen for å spille inn sitt fjerde album. Etter å ha tilbrakt fire måneder i et studio Los Angeles hjalp Grohl Queens of the Stone Age med å spille trommer på deres Songs for the Deaf. Med en gang Queens of the Stone Age-albumet var ferdig ble han inspirert og valgte å samle bandet for å endre noen sanger fra albumet. I stedet for å spille inn et par sanger på nytt gjorde de det med hele albumet (utenom «Tired of You») på ti dager i Grohls studio i Virginia. Den originale versjonen av One by One har aldri blitt hørt i hele sin lengde, bortsett fra et par sanger som ble lekket før albumet. De originale innspillingene har siden blitt kjent som the "Million Dollar Demos". Disse er meget høyt verdsatte av Foo Fighters-fans.
Det endelige albumet ble utgitt i oktober 2002 med tittelen One by One. «All My Life», «Times Like These», «Low» og «Have It All» ble singlene fra albumet. Bandet har senere uttrykt sin misnøye med albumet.Bandet har det meste av tiden av ulike årsaker valgt å holde seg unna politikken. Likevel, i 2004, da de fikk vite at George W. Bush brukte "Times Like These" i kampanjen sin for å bli president, valgte Grohl å vise sin politiske støtte til John Kerry. Grohl deltok på flere arrangementer solo med akustisk sett for å støtte Kerry.
=== In Your Honor, Foozer Tour, og akustisk turné (2005–2006) ===
Etter å ha tilbrakt halvannet år på turneen til One By One ønsket ikke Grohl å rushe innspilling av nytt materiale. I stedet ville han skrive akustisk materiale til seg selv, som til slutt ble et omfattende prosjekt som involverte hele bandet. For å spille inn det femte albumet flyttet bandet til Studio 606 West. Grohl insisterte på at albumet skulle bli delt opp i to - en del med bare rockelåter, en annen med akustiske sanger. In Your Honor ble sluppet juni 2005. Singlene fra albumet inkluderte «Best of You», «DOA», «Resolve», «No Way Back»/«Cold Day in the Sun» og «Miracle».
Mellom september og oktober 2005 turnerte bandet med Weezer. Det ble kalt The Foozer Tour, siden begge bandene var headlinere. Den 17. juni 2006 holdt Foo Fighters sin største konsert til nå i Hyde Park. Juliette and the Licks, Angels & Airwaves, Queens of the Stone Age og Motörhead hadde support. Motorheads vokalist og bassist Lemmy var også på scenen da bandet spilte "Shake Your Blood" fra Dave Grohls sideprosjekt Probot. I tillegg kom Brian May og Roger Taylor fra Queen på scenen og jammet med Foo Fighters på et utdrag av "We Will Rock You" som en intro til "Tie Your Mother Down".Bandet dro videre på en ny turné med In Your Honor med et lite antall akustiske konserter sommeren 2006. På turneen var også tidligere medlem Pat Smear med som en ekstra gitarist, Petra Haden spilte fiolin og hadde backupvokal, Drew Hester på perkusjon og Rami Jaffee fra The Wallflowers på keyboard/piano. Selv om settlisten var mye basert på In Your Honors akustiske del, spilte også bandet en rekke sanger fra tidligere album, deriblant flere låter som man kjenner best som rockelåter. Grohl forklarte under et av showene at de fleste sangene Foo Fighters lager starter med en akustisk gitar.
I november 2006 ga bandet ut sitt første konsertalbum, kalt Skin and Bones, hvor 15 sanger ble samlet over tre kvelder i Los Angeles. En DVD ble også utgitt, og den inkluderer flere spor enn albumet.
=== Echoes, Silence, Patience and Grace og Greatest Hits (2007–2009) ===
For å lage oppfølgeren til In Your Honor valgte bandet å kalle inn The Colour and the Shape-produsenten Gil Norton. Echoes, Silence, Patience and Grace ble utgitt 25. september 2007. Albumets første singel, «The Pretender», kom på radio tidlig i august. I det halvsene 2007 toppet låten Billboards Modern Rock-liste i 18 uker. Den andre singelen «Long Road to Ruin» ble utgitt i desember 2007, med en musikkvideo regissert av Jesse Peretz, tidligere medlem av The Lemonheads.
I oktober 2007 reiste bandet på verdensturne med Echoes, Silence, Patience & Grace. De spilte konserter i USA, Canada, Europa, Australia, New Zealand og Asia, i tillegg til å headline Virgin Mobile Festival i Baltimore 9. august. På European MTV Music Awards i 2007 bekreftet Pat Smear at han ville komme tilbake til bandet. Turneen ble fullført i september 2008 på Virgin Festival i Toronto Island Park i Canada.
Echoes, Silence, Patience & Grace ble nominert til fem Grammy Awards i 2008. De vant prisene for Beste rockealbum og Beste hard-rockfremførelse for "The Pretender". Albumet ble også nominert til Årets album, mens "The Pretender" ble nominert til Årets Innspilling og Beste rockelåt.Den 3. november 2009 utga bandet samlealbumet Greatest Hits, som inkluderte to nye sanger, «Word Forward» og singelen «Wheels».
=== Wasting Light (2010–2014) ===
Bandet begynte innspillingen av sitt syvende studioalbum i august 2010 sammen med produsent Butch Vig, som tidligere har stått bak blant annet Nirvanas Nevermind. Albumet ble spilt inn i garasjen til Dave Grohl kun ved bruk av analogt utstyr. Vig fortalte i et intervju til MTV at albumet var helt og fullt ut analogt til post-mastreringen. Pat Smear var avbildet i mange bilder postet av Grohl på twitter, og i en pressemelding fra desember 2010 kunne Foo Fighters bekrefte at Smear hadde spilt på hele albumet og nå var å bli sett på som et kjernemedlem i bandet, etter at han i 1997 forlot dem for å følge sine interesser.Den første singelen fra Wasting Light, kalt «Rope», ble spilt første gang på radio 23. februar. Digitalt ble den utgitt natten til 11. april 2011, rett etter en opptreden på the Daily Show med John Stewart, mens CD-ene kom dagen etter. Samtidig valgte bandet å legge ut hele albumet for gratis lytting på hjemmesiden sin. En dokumentar om bandets historie, Back and Forth, gikk på amerikansk kino 5. april, regissert av James Moll.
De fire neste singlene fra albumet ble «Walk», «Arlandria», «These Days» og «Bridge Burning».
Wasting Light ble godt mottatt av pressen og vant fem priser under den 54. Grammy Awards i 2012 for «Best Rock Performance», «Best Hard Rock/Metal Performance», «Best Rock Song», «Best Rock Album» og «Best Long Form Music Video». Bandet var også nominert til «Album of the Year». I tillegg ble Butch Vig nominert til «Producer of the Year, Non-Classical» for sitt arbeid med Wasting Light og deadmau5 til «Best Remixed Recording, Non-Classical» for sin remix av «Rope».
I Norge gikk albumet rett inn på 1.-plass på VG-lista og holdt seg der i tre uker. Til sammen lå det 19 uker på topp 20.
== Medlemmer ==
Dave Grohl – vokal, gitar (1995– )
Nate Mendel – bass (1995– )
Chris Shiflett – gitar, bakgrunnsvokal (1999– )
Pat Smear – gitar, bakgrunnsvokal (1995–1997, 2011– )
Rami Jaffee – keyboard, piano (2017– )
=== Tidligere medlemmer ===
William Goldsmith – trommer, perkusjon (1995–1997)
Franz Stahl – gitar, bakgrunnsvokal (1997–1999)
Taylor Hawkins – trommer, perkusjon, bakgrunnsvokal (1997–2022) (død)
=== Tidslinje ===
== Utgivelser ==
=== Diskografi ===
1995: Foo Fighters
1997: The Colour and the Shape
1999: There Is Nothing Left to Lose
2002: One by One
2005: In Your Honor
2006: Skin and Bones (konsertalbum)
2007: Echoes, Silence, Patience and Grace
2009: Greatest Hits (samlealbum)
2011: Wasting Light
2014: Sonic Highways
2017: Concrete and Gold
2021: Medicine at Midnight
=== DVD ===
2003: Everywhere But Home
2005: Guardian Angels – Documentary
2006: Skin and Bones
2006: Live in Hyde Park
2008: Live at Wembley Stadium
== Priser ==
Foo Fighters har vunnet 11 Grammy-priser:
2001: «Best Rock Album» for There Is Nothing Left to Lose
2001: «Best Short Form Music Video» for «Learn To Fly»
2003: «Best Hard Rock Performance» for «All My Life»
2004: «Best Rock Album» for One by One
2008: «Best Rock Album» for Echoes, Silence, Patience and Grace
2008: «Best Hard Rock Performance» for «The Pretender»
2012: «Best Rock Album» for Wasting Light
2012: «Best Rock Performance» for «Walk»
2012: «Best Rock Song» for «Walk»
2012: «Best Hard Rock/Metal Performance» for «White Limo»
2012: «Best Long Form Music Video» for Back and Forth
== Foo Fighters på VG-lista ==
Foo Fighters har 2 låter og 9 album inne på VG-lista.
=== Singler ===
«All My Life», 2 uker i 2002, 13 som beste plassering
«The Pretender», 2 uker i 2008, 3 som beste plassering
=== Album ===
The Colour and the Shape, 5 uker i 1997, 20. som beste plassering
There Is Nothing Left to Lose, 2 uker i 1999, 8. som beste plassering
One by One, 16 uker i 2002 og 2003, 2. som beste plassering
In Your Honor, 15 uker i 2005 og 2006, 2. som beste plassering
Skin & Bones, 1 uke i 2006, 37. som beste plassering
Echoes, Silence, Patience and Grace, 22 uker i 2007 og 2008, 3. som beste plassering
Greatest Hits, 18 uker i 2009, 2010 og 2011, 7. som beste plassering
Wasting Light, 1. som beste plassering
Sonic Highways, 3. som beste plassering
Concrete and Gold, 2 uker i 2017, 1. som beste plassering
Medicine at Midnight, 1 uke i 2021, 4. som beste plassering
=== DVD ===
Skin & Bones, 7 uker i 2007, 3 som beste plassering
Everywhere But Home, 3 uker i 2007, 2008, 8 som beste plassering
Live in Hyde Park, 11 uker i 2008, 1 som beste plassering
Live at Wembley Stadium, 5 uker i 2009 og 2011, 7 som beste plassering
== Foo Fighters i Norge ==
4. desember 2002 besøkte Foo Fighters Oslo Spectrum hvor det var 6000 publikummere.
2005 Quartfestivalen
11. juni 2008 varmet Queens of the Stone Age for Foo Fighters på Koengen i Bergen.
12. juni 2008 spilte Foo Fighters utendørskonsert i Frognerbadet i Oslo, under festivalen Norwegian Wood.
10. juni 2015 spilte Foo Fighters foran 20000 i Telenor Arena på Fornebu.
27. juni 2019 var Foo Fighters tilbake på Koengen i Bergen, denne gang var Frank Carter & The Rattlesnakes, og deretter Kvelertak, oppvarmingsband. Konserten fikk strålende kritikker i kveldssolen (som Grohl vitset med var midnattsol) 22000 var tilstede.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Foo Fighters – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Foo Fighters – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Foo Fighters på Internet Movie Database
(en) Foo Fighters på Apple Music
(en) Foo Fighters på Discogs
(en) Foo Fighters på MusicBrainz
(en) Foo Fighters på SoundCloud
(en) Foo Fighters på Spotify
(en) Foo Fighters på Songkick
(en) Foo Fighters på Last.fm
(en) Foo Fighters på Genius — sangtekster
(en) Foo Fighters på AllMusic
Foo Fighters på Twitter
Foo Fighters på Facebook
Foo Fighters på Instagram
Foo Fighters på YouTube
Foo Fighters på Myspace
Foo Fighters på Tumblr
Foo Fighters på TikTok
Foo Fighters på Allmusic.com Arkivert 17. mars 2005 hos Wayback Machine.
Foo Fighters på musikkguiden Panorama.no
Foo Fighters på VG-lista. | Foo Fighters er et amerikansk post-grunge-band. Etter Nirvanas sammenbrudd på grunn av Kurt Cobains død, ble bandet dannet av det gjenværende Nirvana-medlemmet Dave Grohl. | 5,778 |
null | 2023-02-04 | Helmut Kohl | null | null | null | Helmut Josef Michael Kohl (født 3. april 1930 i Ludwigshafen am Rhein, død 16. | 5,779 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halakh%C3%A1 | 2023-02-04 | Halakhá | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hebraiske ord og uttrykk', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Jødiske tekster'] | Halakhá (hebraisk: הֲלָכָה, eller bare הלכה, hălākhā, «livsførsel», fra הלך halakh, «å gå, vandre») er den kollektive mengden jødiske, religiøse lover, avlevert fra den skriftlige Tora og muntlige Tora. Halakhá er basert på bibelske lover eller bud (mitzvot), tradisjonelt nummerert som 613 stykker, for de religiøse forpliktelsene i jødedommen. Det er veien å følge for å leve et hellig liv i henhold til pakten Gud hadde mellom det jødiske folk, som det er beskrevet i Mosebøkene. Det er talmudske og rabbanittisk og skikkene og tradisjonene kompilert i mange bøker, en av de mest kjente er Shulhan Arukh («Det dekkede bord») fra midten av 1500-tallet av den sefardiske rabbineren Josef Caro.I litteraturen kan halakhá transkriberes ulikt, som eksempelvis halacha, halakhah, halocho eller halaka. Det er ofte oversatt som «jødisk lov», men en mer direkte oversettelse kan være «livsførsel» eller «måter å gå». Ordet er avledet fra rotord som betyr «å oppføre» (og «å gå, vandre»). Halakhá rettleder ikke bare religiøs praksis og tro, men også tallrike aspekter av dagliglivet. Disse lovene eller påbudene får sin autoritet i Den hebraiske Bibelen og rabbinernes fortolkninger slik de finnes i Mishna, Tosefta og Talmud. Den gir bud om alle deler av livet, som gudstjenester, dagligliv, bønn, mat regler, landbruk, sivil og kriminallov og etikk og moral. De ulike retningene i jødedommen legger forskjellig vekt på overholdelsen av halakhá. Ortodokse jøder prøver å leve etter halakhá så mye som mulig, mens andre overholder bare noen av forpliktelsene.
| Halakhá (hebraisk: הֲלָכָה, eller bare הלכה, hălākhā, «livsførsel», fra הלך halakh, «å gå, vandre») er den kollektive mengden jødiske, religiøse lover, avlevert fra den skriftlige Tora og muntlige Tora. Halakhá er basert på bibelske lover eller bud (mitzvot), tradisjonelt nummerert som 613 stykker, for de religiøse forpliktelsene i jødedommen. Det er veien å følge for å leve et hellig liv i henhold til pakten Gud hadde mellom det jødiske folk, som det er beskrevet i Mosebøkene. Det er talmudske og rabbanittisk og skikkene og tradisjonene kompilert i mange bøker, en av de mest kjente er Shulhan Arukh («Det dekkede bord») fra midten av 1500-tallet av den sefardiske rabbineren Josef Caro.I litteraturen kan halakhá transkriberes ulikt, som eksempelvis halacha, halakhah, halocho eller halaka. Det er ofte oversatt som «jødisk lov», men en mer direkte oversettelse kan være «livsførsel» eller «måter å gå». Ordet er avledet fra rotord som betyr «å oppføre» (og «å gå, vandre»). Halakhá rettleder ikke bare religiøs praksis og tro, men også tallrike aspekter av dagliglivet. Disse lovene eller påbudene får sin autoritet i Den hebraiske Bibelen og rabbinernes fortolkninger slik de finnes i Mishna, Tosefta og Talmud. Den gir bud om alle deler av livet, som gudstjenester, dagligliv, bønn, mat regler, landbruk, sivil og kriminallov og etikk og moral. De ulike retningene i jødedommen legger forskjellig vekt på overholdelsen av halakhá. Ortodokse jøder prøver å leve etter halakhá så mye som mulig, mens andre overholder bare noen av forpliktelsene.
== Obligatorisk eller ikke ==
Historisk under jødisk diaspora fungerte halakhá i mange jødiske samfunn som en pålagt rekker av lover, både sivile og religiøse, ettersom det ikke eksisterte noe skille i klassisk jødedom. Siden den jødiske opplysningstiden (Haskalá) og jødisk frigjøring fra undertrykkelse og jødefiendtlige lover i Europa har mange jøder kommet til å se på halakhá som mindre forpliktende for dagliglivet da den støtter seg på rabbanittisk tolkning, i motsetningen til rene, skriftlige ordene som er nedtegnet i Den hebraiske Bibelen.
Mange bud er nevnt i den skriftlige Tora. Disse tilsvarer med mer detaljerte bud som ble gitt til Moses på Sinaifjellet. Mange bud er vanskelig å forstå fra den skriftlige Tora uten samtidig å ha den muntlige Tora. Mange praktiske utføringer og forklaring på hvordan de skal se ut, sånn som kiddush eller tefillin, kan ikke bli funnet i den skriftlige Tora, kun i den muntlige.
I halakhá er det tre nivåer på hva man skal følge.
«Må følge» : Bud som generelt ikke skal diskuteres, kun følges uansett omstendighet.
«Burde følge»: Bud eller skikker som er akseptert av nesten hele den jødiske verden og som kan brytes hvis det er nødvendig i ekstreme situasjoner.
«Ikke bindende skikker»: Skikker som ikke er universelle å følge.
== Referanser == | Halakhá (hebraisk: , eller bare , hălākhā, «livsførsel», fra halakh, «å gå, vandre») er den kollektive mengden jødiske, religiøse lover, avlevert fra den skriftlige Tora og muntlige Tora. Halakhá er basert på bibelske lover eller bud (mitzvot), tradisjonelt nummerert som 613 stykker, for de religiøse forpliktelsene i jødedommen. | 5,780 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tan%C3%A1kh | 2023-02-04 | Tanákh | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hebraiske ord og uttrykk', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tanákh'] | Denne artikkelen handler om Tanákh hovedsakelig sett fra et jødisk perspektiv. For behandling av de hebraiske skriftene i et kristent perspektiv, se Det gamle testamente.
Tanákh (hebraisk: תנך) er det mest brukte jødiske navnet for Den hebraiske Bibelen. Tanákh svarer i hovedtrekk til det kristne Det gamle testamente, men med ulik rekkefølge av bøkene, noe ulik versnummerering (særlig i Salmenes bok) og en tildels vesentlig ulik fortolkningshistorie. Tanákh er i seg selv et akronym for de tre hoveddelene av den jødiske Bibelen: Torá (Loven, Mosebøkene) - Nebiím (Profetene) - Ketubím (Skriftene). Formen for framstillingen som er autoritativ for rabbanittisk jødedom er kjent som den masoretiske bibelteksten (MT,
M
{\displaystyle {\mathfrak {M}}}
; fra hebraisk masora, «tradisjon»), og er inndelt i 24 bøker mens de protestantiske bibeloversettelsene deler inn det samme materialet i 39 bøker.
Moderne forskere som søker å forstå historien til Den hebraiske Bibelen benytter en rekke av kilder, i tillegg til den masoretiske teksten. Blant disse kildene er tidlige oversettelser, som den greske Septuaginta og den gammelsyriske Peshitta, foruten den samaritanske Pentateuch, dødehavsrullene og sitater fra rabbanittiske manuskripter. Mange av disse kildene kan være eldre enn den masoretiske teksten og skiller seg fra den. Disse forskjellene har gitt vekst til teorien om at enda en annen tekst, en Urtekst av Den hebraiske Bibelen, en tekst som en gang eksisterte og som er kilden til de versjoner som eksisterer i dag. Direkte påvisning av en slik tekst har aldri blitt funnet, og av de tre kjente versjonene (den gresk Septuaginta, den masoretiske teksten, samaritanske Pentateuch) er det nærmeste til Urteksten er ennå ikke fullt avklart.Synonym: Miqrá (hebraisk מקרא)
| Denne artikkelen handler om Tanákh hovedsakelig sett fra et jødisk perspektiv. For behandling av de hebraiske skriftene i et kristent perspektiv, se Det gamle testamente.
Tanákh (hebraisk: תנך) er det mest brukte jødiske navnet for Den hebraiske Bibelen. Tanákh svarer i hovedtrekk til det kristne Det gamle testamente, men med ulik rekkefølge av bøkene, noe ulik versnummerering (særlig i Salmenes bok) og en tildels vesentlig ulik fortolkningshistorie. Tanákh er i seg selv et akronym for de tre hoveddelene av den jødiske Bibelen: Torá (Loven, Mosebøkene) - Nebiím (Profetene) - Ketubím (Skriftene). Formen for framstillingen som er autoritativ for rabbanittisk jødedom er kjent som den masoretiske bibelteksten (MT,
M
{\displaystyle {\mathfrak {M}}}
; fra hebraisk masora, «tradisjon»), og er inndelt i 24 bøker mens de protestantiske bibeloversettelsene deler inn det samme materialet i 39 bøker.
Moderne forskere som søker å forstå historien til Den hebraiske Bibelen benytter en rekke av kilder, i tillegg til den masoretiske teksten. Blant disse kildene er tidlige oversettelser, som den greske Septuaginta og den gammelsyriske Peshitta, foruten den samaritanske Pentateuch, dødehavsrullene og sitater fra rabbanittiske manuskripter. Mange av disse kildene kan være eldre enn den masoretiske teksten og skiller seg fra den. Disse forskjellene har gitt vekst til teorien om at enda en annen tekst, en Urtekst av Den hebraiske Bibelen, en tekst som en gang eksisterte og som er kilden til de versjoner som eksisterer i dag. Direkte påvisning av en slik tekst har aldri blitt funnet, og av de tre kjente versjonene (den gresk Septuaginta, den masoretiske teksten, samaritanske Pentateuch) er det nærmeste til Urteksten er ennå ikke fullt avklart.Synonym: Miqrá (hebraisk מקרא)
== Hebraiske begreper ==
I jødedommen kalles Den hebraiske bibelen for Tanakh (תנ"ך), en sammensetning av navnene for de tre delene:
Torá [תורה] («Loven»; også kalt Læren eller Instruksjonen)
Nebiim [נביאים] («Profetene»)
Ketubim [כתובים] («Skriftene» eller «Helligskriftene»)Både inndelingen og rekkefølgen er annerledes enn i den kristne versjonen, men innholdet er i all hovedsak det samme som i den versjonen som brukes av protestantiske kirker.
Etiopiske jøder aksepterer også de deuterokanoniske bøker som del av den jødiske bibelen.
På 200-tallet f.Kr. gjorde jødiske lærde en oversettelse av Mosebøkene til gresk, kjent som Septuaginta. Septuaginta ble senere utvidet til også å omfatte de øvrige deler av den hebraiske bibelen og de deuterokanoniske bøker, og er rettesnor både for den katolske og den ortodokse versjonen.
== Inndelingen av Tanakh ==
(Rekkefølge etter jødisk tradisjon) For å se rekkefølge etter kristen tradisjon se artikkelen: Det gamle testamente
Torá
Første Mosebok
Andre Mosebok
Tredje Mosebok
Fjerde Mosebok
Femte Mosebok
Nebiim (Profetene)
Nebiim risjonim (De tidlige profetene)
Josva
Dommerne
Samuel
Første Samuelsbok
Andre Samuelsbok
Kongene
Første Kongebok
Andre Kongebok
Nebiim aharonim (De senere profetene)
Jesaja
Jeremia
Esekiel
Teré asár (De tolv (mindre profetene))
Hosea
Joel
Amos
Obadja
Jona
Mika
Nahum
Habakkuk
Sefanja
Haggai
Sakarja
Malaki
Ketubim (Skriftene)
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Job
Megillot (Skriftrullene)
Høysangen
Rut
Klagesangene
Forkynneren
Ester
Daniel
Esra–Nehemja:
Esra
Nehemja
Krønikebøkene:
Første Krønikebok
Andre Krønikebok
== Referanser == | Tanákh (hebraisk: ) er det mest brukte jødiske navnet for Den hebraiske Bibelen. «Tanach», Random House Webster's Unabridged Dictionary. | 5,781 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tora_Dahle_Aag%C3%A5rd | 2023-02-04 | Tora Dahle Aagård | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. januar', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Personer fra Flatanger kommune'] | Tora Dahle Aagård (født 3. januar 1994 i Flatanger) er en norsk gitarist, sanger og låtskriver og er frontfigur i sitt eget band, TORA.
Aagård studerte musikk, dans og drama på Olav Duun videregående skole i Namsos fra 2011-2013. I 2012 fikk hun hovedrolle i en musikal ved navn Kongen av luftslott med nyskrevet musikk av Åge Aleksandersen. I 2014 og 2015 spilte Tora hovedrollen i musikalen Vinsjan på kaia på Verdal hvor musikken besto av låter fra D.D.E.Hun har opptrådt på Royal Albert Hall i London under The Norwegian Blues Adventure i november 2019 sammen med blant andre Knut Reiersrud, Vidar Busk og Amund Maarud. Hun er internasjonal ambassadør for den franske gitarprodusenten Marceau Guitars, som har laget en skreddersydd signaturgitar for henne.
| Tora Dahle Aagård (født 3. januar 1994 i Flatanger) er en norsk gitarist, sanger og låtskriver og er frontfigur i sitt eget band, TORA.
Aagård studerte musikk, dans og drama på Olav Duun videregående skole i Namsos fra 2011-2013. I 2012 fikk hun hovedrolle i en musikal ved navn Kongen av luftslott med nyskrevet musikk av Åge Aleksandersen. I 2014 og 2015 spilte Tora hovedrollen i musikalen Vinsjan på kaia på Verdal hvor musikken besto av låter fra D.D.E.Hun har opptrådt på Royal Albert Hall i London under The Norwegian Blues Adventure i november 2019 sammen med blant andre Knut Reiersrud, Vidar Busk og Amund Maarud. Hun er internasjonal ambassadør for den franske gitarprodusenten Marceau Guitars, som har laget en skreddersydd signaturgitar for henne.
== TORA ==
Hun er gitarist, vokalist og låtskriver i bandet TORA som spiller bluesinspirert pop-rock. Bandet slapp i 2019 sitt selvtitulerte debutalbum som ble omtalt av Dagbladet som en «Lovende debut fra ny, kvinnelig gitarhelt». Bandets andre album, GIRLS, kom 10. september 2020, med tilhørende releasekonsert på Rockefeller i Oslo. Blant de som bidrar på albumet er internasjonale navn som Aaron Sterling (John Mayers' trommeslager) og Joey Landreth. For albumet ble de nominert til Spellemannprisen 2020 i klassen blues.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tora Dahle Aagård på Facebook
Tora Dahle Aagård på Instagram
(en) Tora Dahle Aagård på Internet Movie Database | Tora (hebraisk ) er det hebraiske navnet for de fem Mosebøkene, og jødenes hellige skrifter. Mosebøkene har fått navn etter sine innledende ord: Bereshit (I begynnelsen), Shemot (navnene), Vayiqra (Og Herren kalte), Bamidbar (i ørkenen) og Devarim (ordene). | 5,782 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nebiim | 2023-02-04 | Nebiim | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tanákh'] | Neviím (hebraisk: נביאים, Nevi'im), eller Profetene, utgjør den andre av tre hoveddeler av Tanákh, eller den hebraiske Bibelen. Denne delen er igjen delt inn i to deler; Neviim risjonim (de tidligere profetene – Josva, Dommernes bok, Samuelsbøkene og Kongebøkene) og Neviim aharonim (de senere profetene – Jesaja, Jeremia og Esekiel og de tolv mindre profetene).
I den jødiske liturgi leses utdrag av tekstene offentlig i synagogen etter torahlesningene hver sabbat og på jødiske festdager.
| Neviím (hebraisk: נביאים, Nevi'im), eller Profetene, utgjør den andre av tre hoveddeler av Tanákh, eller den hebraiske Bibelen. Denne delen er igjen delt inn i to deler; Neviim risjonim (de tidligere profetene – Josva, Dommernes bok, Samuelsbøkene og Kongebøkene) og Neviim aharonim (de senere profetene – Jesaja, Jeremia og Esekiel og de tolv mindre profetene).
I den jødiske liturgi leses utdrag av tekstene offentlig i synagogen etter torahlesningene hver sabbat og på jødiske festdager.
== Referanser == | Neviím (hebraisk: , Nevi'im),«Neviim», Random House Webster's Unabridged Dictionary. eller Profetene, utgjør den andre av tre hoveddeler av Tanákh, eller den hebraiske Bibelen. | 5,783 |
null | 2023-02-04 | Misjná | null | null | null | Misjná (også Mishna, Mischná eller Mishná; hebraisk , «studier ved gjentakelse») er en av jødedommens religiøse tekstsamlinger, og inngår som en av to deler av Talmud. Det var det første betydelig skriftlige samling av jødisk muntlige tradisjoner kjent som «Den muntlige Tora». | 5,784 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samaritaner | 2023-02-04 | Samaritaner | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Israel', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Oldtidens Midtøsten', 'Kategori:Palestina', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Samaritaner (hebraisk: שַמֶרִים, Shamerim; gresk: samarítæs) er en etniskreligiøs gruppe. De holder i hovedsak til i byen Nablus i Samaria på Vestbredden og Holon ved Tel Aviv i Israel.
I dag er det litt over 800 samaritaner igjen i Israel, og samaritanene praktiserer samaritansk religion, som er nær beslektet med jødedommen, men skiller seg på en rekke punkter. De bruker blant annet kun Mosebøkene, og helligholder fjellet Gerisim.
| Samaritaner (hebraisk: שַמֶרִים, Shamerim; gresk: samarítæs) er en etniskreligiøs gruppe. De holder i hovedsak til i byen Nablus i Samaria på Vestbredden og Holon ved Tel Aviv i Israel.
I dag er det litt over 800 samaritaner igjen i Israel, og samaritanene praktiserer samaritansk religion, som er nær beslektet med jødedommen, men skiller seg på en rekke punkter. De bruker blant annet kun Mosebøkene, og helligholder fjellet Gerisim.
== Samaritansk religion ==
Samaritansk religion er basert på en del av de samme bøkene som danner grunnlaget for ordinær jødedom, men skiller seg en del fra jødedommen.
Samaritanske skifter omfatter Memar Markah (en samaritansk utgave av Tora), samaritansk liturgi, og samaritanske lover og bibelske kommentarer. Samaritanee synes å ha tekster fra Tora som like gamle eller eldre enn Den masoretiske bibelteksten, den jødiske standardversjonen av Det gamle testamentes hebraiske originaltekst, og Septuaginta, den greske oversettelsen av de nevnte hebraiske skriftene, gjort en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. Forskere har ulike teorier om det reelle forholdet mellom disse tre tekstene.
=== Religiøs tro ===
Det er en Gud, Jahve, den samme Gud som er anerkjent av de hebraiske profetene.
Tora ble gitt til Moses av Gud.
Fjellet Gerisim, ikke Jerusalem, er den eneste sanne helligdommen som er valgt av Israels Gud.
Mange samaritaner tror at ved endetiden vil de døde gjenoppstå ved Taheb, en gjenoppretter, muligens en profet, kanskje Moses.
Paradiset (Himmelen)
Prestene er de som fortolker loven og opprettholder tradisjonen; forskere er sekundære i forhold til presteskapet.
Autoriteten til de etter-toraiske seksjonen av Tanákh, og de klassiske jødiske rabbiniske verkene (Talmud, bestående av Mishnah og Gemara) er avvist av samaritanske tro.
Samaritanene har en betydelig forskjellig versjon av De ti bud. Eksempelvis er det tiende budet om fjellet Gerisims hellighet.Samaritanene har beholdt oldtidens hebraiske tekst, yppersteprestedømmet, ofring av dyr, spise lam ved påskefesten, og feiringen av Avid om våren som nyttår. Yom Teruah (det bibelske navnet for Rosj hasjaná), ved begynnelsen av Tisjré, er ikke betraktet som nyttår som det er i jødedommen. Deres fremste Toratekst avviker også fra Den masoretiske bibelteksten. En del forskjeller er trosforskjeller: eksempelvis sier deres Tora uttrykkelig at fjellet Gerisim er «stedet som Gud har valgt» for tempelet, i motsetningen til den jødiske Tora som viser til «stedet som Gud velger». Andre forskjeller er små og synes mer eller mindre tilfeldige.
=== Forholdet til dagens jødedom ===
Samaritanene viser til seg selv som Bene Yisrael («Israels barn») som er et begrep som benyttes av jødiske benevnelser som et navn for det jødiske folket som en helhet. De refererer imidlertid ikke til seg selv som Yehudim, den standardiserte hebraiske navnet for jøder.
Den talmudiske holdningen er uttrykt i avhandlingen Kutim hvor det sies at samaritanene skal bli behandlet som jøder i saker hvor deres religiøse praksis sammenfaller med hovedstrømmen i jødedommen, men skal bli behandlet som ikke-jøder hvor deres religiøse praksis ikke er sammenfallende. Siden 1800-tallet har jøder generelt betraktet samaritanene som en jødisk sekt, og begrepet «samaritanske jøder» har blitt benyttet for henvise til dem.
== Historie ==
=== Jernalderen ===
Fortellingene i Første Mosebok om rivaliseringene blant de tolv sønnene til Jakob er blitt forstått som beskrivelse på spenningene mellom nord og sør. De ble midlertidig forent under det forente kongedømme Israel, men etter Salomos død ble kongeriket delt i to deler, kongedømmet Israel med dens hovedstad i Samaria og kongedømmet Judea med sin hovedstad i Jerusalem.
Den deuteronomistiske historie, skrevet i Judea, framstilte Israel som et syndig kongerike, guddommelig straffet for sin avgudsdyrking og misgjerninger ved å bli ødelagt av assyrerne i 720 f.Kr. Spenningene fortsatte i perioden etter eksilet. Kongebøkene er mer inklusiv enn bøkene Esra og Nehemja ettersom idealet er ett samlet Israel med de tolv stammene, mens derimot Krønikebøkene konsentrerte seg om kongedømmet Judea og overså kongedømmet Israel med hovedstad i Samaria.Samaritanere hevder selv at de er israelittiske etterkommere av de nordlige israelittiske stammene til Efraim og Manasse som overlevde ødeleggelsen av kongedømmet Israel av assyrerne i 722 f.Kr. En undersøkelse av samaritaneres genetiske slekt, publisert i 2004, konkluderte med at jøder i Israel og samaritanere synes å ha en felles stamfar projektert til tiden av den assyriske erobringen. Forskning har beregnet at «forvisningen av mennesker til og fra Israel under assyrerne» skjedde rundt 734–712 f.Kr. Det er spekulert at da assyerne erobret det nordlige kongedømmet Israel førte det til at mange israelitter ble forvist og en undergruppe av israelitter som ble værende i Israel giftet seg inn assyriske og kvinnelige landsforviste som var blitt flyttet dit fra andre land erobret av Assyria, hvilket var en typisk assyrisk politikk for å utslette nasjonal identitet.Samaritanene hevdet de var det sanne Israel som etterkommere av de ti forsvunne stammene som ble ført i eksil i det babylonske fangenskap. De hadde deres eget hellige område på Gerisimfjellet og hevdet at det var den opprinnelige helligdommen. De hevdet også at deres versjon av Tora (de fem Mosebøkene) var originalen og at jødene hadde forfalsket tekst frambrakt av Esra under det babylonske fangenskapet.Både jødiske og samaritanske religiøse leder fortalte at det var galt å ha noen kontakt med den motsatte gruppen, og ingen skulle gå inn på hverandre område eller selv snakke med hverandre. I løpet av perioden under tidlig kristendom ble spenningene og motsetningene mellom jøder og samaritanene utnyttet av de romerske myndighetene slik de hadde gjort med rivaliserende stammefrakrasjoner andre steder, og historikeren Josefus har fortalt om tallrike voldelige sammenstøt mellom jøder og samaritanene gjennom hele den første halvdelen av 100-tallet e.Kr.
=== Den persiske perioden ===
I henhold til historikeren Lawrence Schiffman utkjempet jøder og samaritanere gjennom hele den persiske perioden periodevis mot hverandre. Samaritanene var en blanding av flere folk, bestående av israelitter som ikke ble sendt i landflyktighet i Babylon da det nordlige kongeriket ble ødelagt i 722 f.Kr., og av ulike nasjonaliteter som assyrerne hadde tvangsbosatt i området. Assyrerne gjorde dette for å forhindre at Israels nasjonale drøm ikke skulle bli oppfylt.I henhold til den jødiske versjonen av hendelsene, da den jødiske landsforvisningen endte i 539 f.Kr. og de landsforviste vendte hjem fra Babylon, oppdaget samaritanene at deres tidligere hjemland i nord var blitt befolket av andre folk som krevet landet som deres eget og Jerusalem, deres tidligere hovedstad, var nå i ruiner. Innbyggerne dyrket hedenske guder, men da de områdene som tidligere var sparsommelig befolket ble preget av farlige villdyr, appellerte de til kongen av Assyria for israelittiske prester for å få opplæring å dyrke «Gud for dette landet». Resultatet var synkretistisk religion hvor nasjonale grupper dyrket den israelittiske Gud, men også deres egne guder i henhold til skikkene fra hvor de kom fra.
I henhold til Krønikebøkene tillot den persiske keiser Kyros den store (styrte 559–530 f.Kr.) at de bortførte kunne reise tilbake til sine hjemland og beordret gjenoppbyggingen av tempelet (Sion). Profeten Jesaja identifiserte Kyros som «Herrens salvede», det vil si messias. Ordet messias refererer til en som er salvet, som en konge eller prest.
I løpet av det første tempelet i Jerusalem var det mulig for utlendinger å arbeide i Israels land og hjelpe det jødiske folk fram til spenningene vokste mellom jødene og samaritanene. Det betydde at utlendinger kunne fysisk flytte inn i landet og respektere landets lover og religion.Esras bok 4 forteller at de lokale innbyggerne av landet tilbød sin hjelp og støtte i byggingen av det nye tempelet under tiden til Serubabel, men tilbudet ble avslått. I henhold til Esra førte avslaget til ytterligere forstyrrelse ikke bare oppbyggingen av tempelet, men også med rekonstruksjonen av Jerusalem. Saken med at samaritanenes tilbud å om hjelpe til med oppbyggingen av tempelet ble komplisert over at jødene benyttet tid for å tenke over det. Det hadde alltid vært en spenning mellom nord og sør, og denne konflikten viste det. Som følge av Salomos død oppsto det en fraksjonering og førte uunngåelig til en deling av kongeriket. Denne splittelsen var medvirkende til at samaritanenes tilbud ble avslått, men også for at de utenfor Judea nektet å sentralisere gudsdyrkelsen i Jerusalem. Istedenfor å underkaste seg tempelet i Jerusalem bygget samaritanene sitt eget tempel på toppen av Gerisimfjellet, nær Sikem. Arkeologiske utgravninger på Gerisim indikerer at et samaritansk tempel ble bygget der ved siden av en større bosetning på første halvdel av 400-tallet f.Kr. Når skillet mellom samaritanene og jøder skjedde er ukjent, men tidlig på 300-tallet f.Kr. synes det som om samfunnene var helt adskilt i egne områder og med egne praksiser.
Gjenoppbyggingen av tempelet i Jerusalem tok flere tiår. Prosjektet ble først ledet av Serubabel (ca. 538 f.Kr.), senere ved Serubabel og Josva, og enda senere ved Haggai og Sakarja (520–515 f.Kr.) og ble fullført i 515 f.Kr.I Misjná, en tekstsamling fra muntlig jødisk tradisjon, er betegnelsen kuthim benyttet for å betegne samaritanere og har en åpenbar nedsettende konnotasjon ved å antyde at de var inntrengere som var brakt inn fra Kutha i Mesopotamia (dagens Tell Ibrahim i Irak), og således avviste at samaritanene nedstammet fra oldtidens israelittiske stammer.
=== Hellenistisk tid ===
Antiokos IV Epifanes var konge av det hellenistiske Selevkideriket i tiden 187–164 f.Kr.. Som de fleste greske herskere var hans politikk å hellenisere hele kongeriket og standardisere religiøs praksis. I henhold til Første Makkabeerbok utropte han seg selv som inkarnasjonen av den greske guden Zevs og utlyste dødsstraff til alle som nektet å ære ham som en gud. På 200-tallet f.Kr. utløste dette en rekke hendelser som førte til opprør av jøder mot Antiokos IV.
Samaritanene fryktet på sin side de store ødeleggelsene og faren fra Selevkiderikets krigsmaskin, og desperat etter trygghet fornektet de all forbindelse og slektskap med jødene. Selevkidene aksepterte det, men forseglet det endelige brudd mellom de to gruppene. Den kristne Bibelen hevdet at det skjedde ved et langt senere tidspunkt. I henhold til Evangeliet etter Johannes: «For jødene omgås ikke samaritanene.»Under styret til Antiokos IV ble samaritanenes tempel omdøpt til enten Zeus Hellenios (frivillig i henhold til Josefus), eller mer sannsynlig, Zevs Xenios (ufrivillig i henhold til Andre Makkabeerbok) I år 167 f.Kr. ble Jerusalem inntatt og det jødiske tempelet ble vanhelliget; det ble bygd et alter over det store brennofferalteret og har ble det ofret svinekjøtt for guden Zevs.Under den hellenistiske perioden ble Samaria i stor grad delt mellom en hellenisert fraksjon og en religiøst basert fraksjon, ledet av ypperstepresten og basert i rundt Sikem og de rurale områdene rundt. Samaria var et stort selvstyrt område, formelt underlagt Selevkideriket, men det endret seg en gang rundt 113 f.Kr. da den jødiske hasmonske ypperstepresten Johannes Hyrkanos og makkabeernes leder gikk til angrep på samaritanenes tempel og ødela det. Det hadde da eksistert i rundt 200 år. Kun noen få steiner gjenstår i dag.
=== Romersk tid ===
Under Romerriket ble Samaria en del av Herodes den stores jødiske kongerike, men en romersk klientstat, og ved Herodes død i 4 f.Kr. ble riket delt mellom hans sønner. Da Herodes Arkhelaos ble avsatt av romerne i 6 e.Kr. ble Samaria en del av den romerske provinsen Judea.
Samaritanene omtales kortvarig i de kristne evangeliene, mest kjent er fortellingen om den samaritanske kvinnen ved brønnen i Evangeliet etter Johannes, og lignelsen om den barmhjertige samaritan i Evangeliet etter Lukas. I sistnevnte er det kun en samaritansk mann som gir hjelp til en mann som er banket opp, fratatt klærne og etterlatt halvdød ved veien. Den barmhjertige samaritan skulle symbolisere ens neste, og viste anvendelse av setningen «elsk din neste som deg selv», og viser at selv om jødene hadde motsetningsforhold til samaritanene, var de også mennesker som en selv.
Etter Bar Kokhba-opprøret mot romerne ble samaritanenes tempel på Gerisimfjellet gjenoppbygd en gang rundt 136 e.Kr. En bygning på den hellige greske øya Delos i Egeerhavet er datert til 100-tallet f.Kr. Den kalles Delossynagogen og er blitt identifisert som en samaritansk synagoge, noe som vil gjøre den til den eldste kjente jødiske eller samaritanske synagoge. På den annen side, selv om det er bevis for samaritanenes tilstedeværelse på Delos, er det ingen direkte bevis for bygningen var en synagoge.Store deler av samaritansk liturgi ble fastsatt av ypperstepresten Baba Rabba («Store far») på 300-tallet. Baba Rabbas styre er minnet som en gullalder av samaritanene, og fortellinger om hans fromhet og mirakler er en del av samaritansk folkeminne.
=== Bysantinsk tid ===
I tiden under Østromerriket, bysantinsk tid, er betraktet som en oppblomstringstid for det samaritansk samfunnet, og det er antatt at befolkningen utgjorde opp mot en million.I henhold til samaritansk kilder forfulgte den østromerske keiser Zenon (styrte i tiden 474–491) samaritanene. Keiseren dro til Neapolis (Sikem), samlet de eldre og krevde at de konverterte til kristendommen, men de nektet. Zanon drepte mange av dem og fikk synagogen ombygd til en kristen kirke. Han dro også opp på Gerisimfjellet som var samaritanenes hellige sted. Han bygde flere byggverk, blant dem også en grev for sin nylig døde sønn, og på stedet reiste han et kors slik at når samaritanene dyrket sin gud var det korset de ville se når de bøyde seg i andakt.Senere i 484 gjorde samaritanene opprør. Opprørerne angrep Sikem, brente fem kirker bygd på samaritanenes hellige steder og kappet en finger av biskop Terebinthus som ledet pinsesereminien. De valgte en mann ved navn Justa (eller Justasa/Justasus) som sin konge, og som kristne kilder kaller for en «banditthøvding». Samaritanene fortsatte mot Cæsarea ved kysten hvor det var et samaritansk samfunn. Her ble mange kristne drept og kirken til sankt Procopius. I henhold til Johannes Malalas, ble Justa beseiret av Asclepiades, dux Palaestinae, og hans hode ble sendt til keiseren. I henhold til den bysantinske historikeren Prokopios dro Terebinthus til Zenon for å be om hevn. Keiseren dro personlig til Samaria for å slå ned opprøret.De uklare kildene for hendelsene har hatt betydning for forståelsen. Det er klart at det var et opprør i 484, og betydelige styrker ble benyttet for å slå det ned, og etterpå ble samaritanenes synagoge på Gerisimfjellet erstattet med en kirke dedikert Maria Guds mor (Theotokos). Prokopios’ beskrivelse skiller seg fra Malalas, noe som tyder på at opprøret i 529 er blitt blandet sammen, og en del forskere har betvilt om det faktisk var et opprør under Zenon, men flertallet mener at det antagelig var to opprør, et i Neapolis (Sikem) og et i Cæsarea. Moderne forskere mener at den rekkefølgen av fakta som er bevart i samaritanenes kilder bør vøre omvendt: forfølgelsen til Zenon var en konsekvens av opprøret framfor dens årsak. Zenon restaurerte kirken i Neapolis og bannlyste samaritanene fra Gerisimfjellet hvor det ble bygget et signaltårn på toppen for å varsle om sivil uro.Det andre opprøret skjedde i 529. Under karismatisk, messiansk figur ved navn Julianus ben Sabar (eller ben Sahir) gikk samaritanene til krig for å opprette deres egen uavhengige stat. Med hjelp fra ghassanidene knuste keiser Justinian I den store opprøret; ti tusener av samaritanene ble drept eller fraktet vekk som slaver. Den samaritansk tro, som tidligere hadde hatt status som religio licita (tillatt religion), ble bort imot forbudt av det kristne Østromerriket. Fra en befolkning på minst hundrevis av tusener, sank det samaritansk til rundt ti tusener.
=== Middelalderen ===
I begynnelsen ble samaritanene garantert religiøs frihet etter den muslimske erobringen av Palestina, men befolkningsantallet i det samaritansk samfunnet sank drastisk som resultat av massakrer og tvangskonverteringer av muslimene.På tiden av de første muslimske erobringene, bortsett fra Palestina, var det også små, spredte samfunn med samaritanene som også bodde i arabiske Egypt, Syria og Iran. Som andre ikke-muslimer, som jødene, ble samaritanene tidvis betraktet positivt eller ikke negativt som Bokens folk. Deres status som minoritet ble i utgangspunktet beskyttet av de muslimske herskerne, og hadde rett til å praktisere sin religion, men som dhimmi måtte voksne menn betale jizya (særskilt beskyttelseskatt som ble pålagt ikke-muslimer). Det endret seg under sen abbasideperioden hvor det ble en økende forfølgelse av det samaritansk samfunnet og betraktet dem som vantro som måtte konverteres til islam. Tradisjonen hvor menn måtte bære en rød tarboosh eller fess kan ha hatt sitt opphav til forordning fra den abbasidiske kalif Al-Mutawakkil (847-861) som krevde at ikke-muslimske måtte skille seg visuelt fra muslimer.Under korsfarerne var samaritanene, som ikke-latinske kristne, andreklasses innbyggere av det kristne kongeriket Jerusalem, men ble tolerert og hadde kanskje en del respekt ettersom de var lærevillige og hadde blitt omtalt positivt i den kristne Bibelen.
=== Osmansk styre ===
Mens flertallet av den samaritansk befolkningen i Damaskus ble massakrert, drept eller under tvang konvertert til muslimer under styret til osmanske pasha Mardam Beq tidlig på 1600-tallet, flyttet den gjenværende samaritansk tilbake til Nablus i Palestina i løpet av 1600-tallet, inkludert den innflytelsesrike Danafi-familien.Samfunnet i Nablus ble varig grunnet at de fleste overlevende i diaspora kom tilbake, og de har opprettholdt en liten prosentandel der til denne dag. I 1624 døde den siste samaritansk ypperstepresten av slekten til Eleasar, sønn av Aron, uten etterkommere, men i henhold til samaritansk tradisjon har etterkommere av Arons andre sønn, Itamar, blitt værende og fortsatte posisjonen.Ved slutten av den osmanske perioden hadde det samaritansk sunket til dets laveste antall. På 1800-tallet under presset for å konvertere og fra forfølgelse fra de lokale muslimske herskerne, og tidvis fra naturkatastrofer, utgjorde samfunnet kun litt over 100 personer.
=== Det britiske Palestinamandatet ===
Situasjonen for det samaritanske samfunnet bedret seg betydelig under det britiske Palestinamandatet. På samme tid begynte de, som andre grupper, å arbeide innen offentlig sektor. Folketellingen for 1922 og 1931 nedtegnet henholdsvis 163 og 182 samaritanere i Palestina. Flertallet av disse bodde i Nablus.
=== Israelsk, jordansk og palestinsk styre ===
Etter at Palestinamandatet ble avsluttet og den påfølgende etableringen av staten Israel var det en del samaritanere som bodde i Jaffa som flyttet til Samaria og bosatte seg i Nablus. Ved slutten av 1950-tallet hadde rundt 100 samaritanere forlatt Vestbredden for Israel under en avtale med jordanske myndigheter på Vestbredden. I 1954 lot den israelske president Yitzhak Ben-Zvi en samaritanske enklave i Holon i Israel.
Fram til 1990-tallet bodde de fleste samaritanere i byen Nablus på Vestbredden nedenfor Gerisimfjellet. De flyttet til selve fjellet i nærheten av den israelske landsbyen Har Brakha grunnet volden under den første intifada (1987–1991). Som en konsekvens er at alt som er igjen av det gamle samaritanske samfunnet Nablus er en forlatt synagoge. Den israelske hæren har opprettholdt en tilstedeværelse i området.
Per 1. januar 2017 var det 796 samaritanere, halvparten bodde i moderne hjem i Kiryat Luza ved Gerisimfjellet, og resten i byen Holon, rett utenfor Tel Aviv. Det er også fire samaritanske familier som bor i Binyamina-Giv'at Ada, Matan, og Ashdod.
Som et lite samfunn fysisk delt mellom naboer i en fiendtlig region har samaritanere vært forsiktige og nølende med å uttrykke side i den israelsk-arabiske konflikt i frykt for at det kan føre til negative og farlige reaksjoner. Mens de samaritanske samfunnene i både Nablus på Vestbredden og Holon i Israel har assimilert til de respektive kulturer i omgivelsene, har hebraisk blitt det primære dagligspråket for samaritanere. De som israelsk statsborgere avtjener israelsk militærtjeneste.
Et av de største problemene som det samaritanske står overfor i dag er kontinuitet. Med en liten og begrenset befolkning, fordelt mellom hovedsakelig fire familier, og en generell vegring mot å akseptere konvertitter, har det vært en historie av genetisk avvik innenfor gruppen grunnet for lite genforråd. For å motvirke dette har samfunnet gått med på at menn i samfunnet kan gifte seg med kvinner utenfor samfunnet, hovedsakelig kvinnelige israelske jøder, forutsatt at kvinnene går med å følge samaritansk religiøs praksis. Et lite antall kvinner fra Ukraina har på 2010-tallet fått tillatelse til å gifte seg inn i samfunnet for å ekspandere genforrådet. Det samaritanske samfunnet i Israel møter også demografiske utfordringer ved at unge mennesker forlater samfunnet og konverterer til jødedommen. Det mest kjente eksempelet er musikeren og TV-personligheten Sofi Tsedaka.
== Referanser ==
== Se også ==
Den barmhjertige samaritan | Samaritaner (hebraisk: , Shamerim; gresk: samarítæs) er en etniskreligiøs gruppe. De holder i hovedsak til i byen Nablus i Samaria på Vestbredden og Holon ved Tel Aviv i Israel. | 5,785 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Children%E2%80%99s_Corner | 2023-02-04 | Children’s Corner | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Klassisk musikk', 'Kategori:Komposisjoner av Claude Debussy', 'Kategori:Komposisjoner fra 1908', 'Kategori:Solopianostykker', 'Kategori:Uroppføringer av musikk i 1908', 'Kategori:Utgivelser fra 1908', 'Kategori:Utgivelser fra 1911'] | Children's Corner er en suite for solopiano av Claude Debussy, fullført i 1908.
Verket er dedisert til Debussys datter Emma-Claude — kjent som Chou-Chou — som den gang var tre år gammel. Stykkene er ikke ment å bli spilt av barn — de er snarere ment å skildre barndom.
Suiten består av seks små stykker, hvert med en engelskspråklig tittel. Språkvalget reflekterer Debussys anglofili, og kan også være et vink til Chou-Chous engelske barnepike. Suiten består av stykkene:
Doctor Gradus ad Parnassum
Jimbo's Lullaby
Serenade for the Doll
The Snow is Dancing
The Little Shepherd
Golliwog's CakewalkDen første tittelen refererer til Muzio Clementis samling pianostykker, Gradus ad Parnassum. Det mest kjente stykket er det siste, Golliwog's Cakewalk. Midtseksjonen av denne blir flere ganger spøkefullt avbrutt av åpningen fra Richard Wagners opera Tristan og Isolde, merket med avec une grande émotion («med stor innlevelse»). Dette følges av en slags musikalsk latter av akkorder spilt stakkato:
Children's Corner ble utgitt på Durand i 1908, og ble urfremført i Paris av Harold Bauer i desember det året. I 1911 ble det utgitt en orkestrering av verket av André Caplet. En typisk fremføring av suiten varer i rundt 15 minutter.
| Children's Corner er en suite for solopiano av Claude Debussy, fullført i 1908.
Verket er dedisert til Debussys datter Emma-Claude — kjent som Chou-Chou — som den gang var tre år gammel. Stykkene er ikke ment å bli spilt av barn — de er snarere ment å skildre barndom.
Suiten består av seks små stykker, hvert med en engelskspråklig tittel. Språkvalget reflekterer Debussys anglofili, og kan også være et vink til Chou-Chous engelske barnepike. Suiten består av stykkene:
Doctor Gradus ad Parnassum
Jimbo's Lullaby
Serenade for the Doll
The Snow is Dancing
The Little Shepherd
Golliwog's CakewalkDen første tittelen refererer til Muzio Clementis samling pianostykker, Gradus ad Parnassum. Det mest kjente stykket er det siste, Golliwog's Cakewalk. Midtseksjonen av denne blir flere ganger spøkefullt avbrutt av åpningen fra Richard Wagners opera Tristan og Isolde, merket med avec une grande émotion («med stor innlevelse»). Dette følges av en slags musikalsk latter av akkorder spilt stakkato:
Children's Corner ble utgitt på Durand i 1908, og ble urfremført i Paris av Harold Bauer i desember det året. I 1911 ble det utgitt en orkestrering av verket av André Caplet. En typisk fremføring av suiten varer i rundt 15 minutter.
== Eksterne lenker ==
Noter til Debussys pianomusikk, blant annet Children's Corner | Children's Corner er en suite for solopiano av Claude Debussy, fullført i 1908. | 5,786 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ketuvim | 2023-02-04 | Ketuvim | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tanákh'] | Ketuvím eller Ketubím (hebraisk כתובים), eller Skriftene, er den tredje hoveddelen av Tanákh, eller den jødiske Bibelen. Den består av Ruts bok, Krønikebøkene, Esras bok, Nehemjas bok, Esters bok, Daniels bok, Jobs bok, Salomos ordspråk, Forkynneren, Høysangen, Salmenes bok og Klagesangene.
| Ketuvím eller Ketubím (hebraisk כתובים), eller Skriftene, er den tredje hoveddelen av Tanákh, eller den jødiske Bibelen. Den består av Ruts bok, Krønikebøkene, Esras bok, Nehemjas bok, Esters bok, Daniels bok, Jobs bok, Salomos ordspråk, Forkynneren, Høysangen, Salmenes bok og Klagesangene.
== Referanser == | Ketuvím eller Ketubím (hebraisk ), eller Skriftene, er den tredje hoveddelen av Tanákh, eller den jødiske Bibelen. Den består av Ruts bok, Krønikebøkene, Esras bok, Nehemjas bok, Esters bok, Daniels bok, Jobs bok, Salomos ordspråk, Forkynneren, Høysangen, Salmenes bok og Klagesangene. | 5,787 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Eirik_Loft%C3%A5s | 2023-02-04 | Bjørn Eirik Loftås | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske TV-personligheter', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune'] | Bjørn Eirik Loftås (født 14. oktober 1971 i Bergen) er en norsk journalist og redaktør. Han er utdannet adjunkt og cand.mag. fra Høgskolen i Buskerud, tidligere Statens Lærerhøgskole for handels- og kontorfag ø.
Loftås ble i 2000 redaktør i DinSide Data, et norsk IT-relatert magasin på internett, fra høsten 2007 teknologiredaktør i dinside.no. I 2018 ble han redaktør for nettstedet. Han er i tillegg fast gjest i God morgen, Norge! og TV 2 Hjelper Deg på TV 2.
| Bjørn Eirik Loftås (født 14. oktober 1971 i Bergen) er en norsk journalist og redaktør. Han er utdannet adjunkt og cand.mag. fra Høgskolen i Buskerud, tidligere Statens Lærerhøgskole for handels- og kontorfag ø.
Loftås ble i 2000 redaktør i DinSide Data, et norsk IT-relatert magasin på internett, fra høsten 2007 teknologiredaktør i dinside.no. I 2018 ble han redaktør for nettstedet. Han er i tillegg fast gjest i God morgen, Norge! og TV 2 Hjelper Deg på TV 2.
== Referanser == | Bjørn Eirik Loftås (født 14. oktober 1971 i Bergen) er en norsk journalist og redaktør. | 5,788 |
null | 2023-02-04 | Synagoge | null | null | null | Synagoge (fra gresk συναγωγή) er den generelle termen for jødiske bønne- og forsamlingshus. Hovedrommet i en synagoge inneholder normalt en ark (aron hakkódesj eller hekhál) der torárullene blir oppbevart; en opphøyd leseplattform (bima eller tebá) for Torálesning og leding av bønn, og et evig lys (ner tamid) til minne om den sjuarmede lysestaken i Tempelet i Jerusalem. | 5,789 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hebraisk | 2023-02-04 | Hebraisk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Hebraisk', 'Kategori:Kanaanittiske språk'] | «Hebraisk» kan også referere til hebreere og jøder.Hebraisk (עִבְרִית, ‘ivrit) er et semittisk språk i den afro-asiatiske språkfamilien. Det brukes av mer enn syv millioner mennesker i Israel og jødiske samfunn verden rundt. Hebraisk er offisielt språk i Israel, der det er språket statens og befolkningens de facto-språk. Det benyttes av et flertall i befolkningen.
Hoveddelen av Tanakh (den hebraiske Bibelen תנ"ך) er skrevet på klassisk hebraisk, og mye av dens nåværende form er nærmere bestemt dialekten bibelsk hebraisk, som man tror ble talt omkring 500-tallet f.Kr., nær det babylonske fangenskapet i tid. Av den grunn har hebraisk fra gammelt av blitt kalt Lĕshôn Ha-Qôdesh (לשון הקודש), «det hellige språket».
På 500-tallet ødela det nybabylonske riket Jerusalem og flyttet befolkningen til Babylon, før det persiske riket tillot dem å vende tilbake. De fleste språkforskere er enige om, at det bibelske språket som kjennes fra Bibelen, etter den tid ble erstattet i daglig bruk av nye dialekter av hebraisk og en lokal variant av arameisk. Etter 100-tallet e.Kr., da Romerriket fordrev den jødiske befolkningen i Jerusalem og deler av Bar Kokhba-staten, opphørte hebraisk gradvis å være talespråk, men det forble et viktig skriftspråk. Brev, kontrakter, vitenskap, filosofi, medisin, poesi og lover ble skrevet på hebraisk, som utviklet seg ved å låne og oppfinne nye uttrykk.
Da hebraisk lenge hadde vært utdødd utenfor jødisk liturgi, lærdom og som lingua franca i forretningssammenheng, ble det gjenopplivet som et litterært og fortellende språk av haskalá-bevegelsen fra slutten av 1700-tallet. På slutten av 1800-tallet begynte den jødiske språkforskeren Eliezer Ben-Yehuda under påvirkning av sionismen, og i et miljø i det nåværende Israel der sefardisk hebraisk allerede var veletablert som handelsspråk, å gjeninnføre hebraisk som familiespråk og som et moderne tale- og skriftspråk. Til slutt erstattet det en rekke språk som på den tiden ble brukt av jøder, slik som arabisk, ladino (også kalt judezmo), jiddisk, russisk og andre språk som ble brukt av den jødiske diasporaen.
Fordi hebraisk hadde vært ute av bruk som dagligspråk i familiesammenheng i så mange århundrer, manglet språket mange moderne ord. Mange ble opptatt som neologismer fra den hebraiske Bibelen eller lånt fra jiddisk eller andre språk av Eliezer Ben-Yehuda. Moderne hebraisk ble et offisielt språk i det britisk-styrte Palestine i 1921 (sammen med engelsk og arabisk), og ble så i 1948 et offisielt språk i den nyopprettede staten Israel.
| «Hebraisk» kan også referere til hebreere og jøder.Hebraisk (עִבְרִית, ‘ivrit) er et semittisk språk i den afro-asiatiske språkfamilien. Det brukes av mer enn syv millioner mennesker i Israel og jødiske samfunn verden rundt. Hebraisk er offisielt språk i Israel, der det er språket statens og befolkningens de facto-språk. Det benyttes av et flertall i befolkningen.
Hoveddelen av Tanakh (den hebraiske Bibelen תנ"ך) er skrevet på klassisk hebraisk, og mye av dens nåværende form er nærmere bestemt dialekten bibelsk hebraisk, som man tror ble talt omkring 500-tallet f.Kr., nær det babylonske fangenskapet i tid. Av den grunn har hebraisk fra gammelt av blitt kalt Lĕshôn Ha-Qôdesh (לשון הקודש), «det hellige språket».
På 500-tallet ødela det nybabylonske riket Jerusalem og flyttet befolkningen til Babylon, før det persiske riket tillot dem å vende tilbake. De fleste språkforskere er enige om, at det bibelske språket som kjennes fra Bibelen, etter den tid ble erstattet i daglig bruk av nye dialekter av hebraisk og en lokal variant av arameisk. Etter 100-tallet e.Kr., da Romerriket fordrev den jødiske befolkningen i Jerusalem og deler av Bar Kokhba-staten, opphørte hebraisk gradvis å være talespråk, men det forble et viktig skriftspråk. Brev, kontrakter, vitenskap, filosofi, medisin, poesi og lover ble skrevet på hebraisk, som utviklet seg ved å låne og oppfinne nye uttrykk.
Da hebraisk lenge hadde vært utdødd utenfor jødisk liturgi, lærdom og som lingua franca i forretningssammenheng, ble det gjenopplivet som et litterært og fortellende språk av haskalá-bevegelsen fra slutten av 1700-tallet. På slutten av 1800-tallet begynte den jødiske språkforskeren Eliezer Ben-Yehuda under påvirkning av sionismen, og i et miljø i det nåværende Israel der sefardisk hebraisk allerede var veletablert som handelsspråk, å gjeninnføre hebraisk som familiespråk og som et moderne tale- og skriftspråk. Til slutt erstattet det en rekke språk som på den tiden ble brukt av jøder, slik som arabisk, ladino (også kalt judezmo), jiddisk, russisk og andre språk som ble brukt av den jødiske diasporaen.
Fordi hebraisk hadde vært ute av bruk som dagligspråk i familiesammenheng i så mange århundrer, manglet språket mange moderne ord. Mange ble opptatt som neologismer fra den hebraiske Bibelen eller lånt fra jiddisk eller andre språk av Eliezer Ben-Yehuda. Moderne hebraisk ble et offisielt språk i det britisk-styrte Palestine i 1921 (sammen med engelsk og arabisk), og ble så i 1948 et offisielt språk i den nyopprettede staten Israel.
== Historie ==
Som språk henviser hebraisk til en av flere dialekter i det kanaanittiske språket. Hebraisk (Israel) og moabittisk (Jordan) kan kalles sydlige kanaanittiske dialekter, mens fønikisk (Libanon) kan kalles en nordlig kanaanittisk dialekt. Kananittisk er nært beslektet med arameisk og i mindre grad med arabisk. Mens andre kanaanittiske språk har blitt utryddet, har hebraisk overlevd. Hebraisk hadde sin blomstringstid som talespråk i Israel fra 900-tallet f.Kr. inntil tiden like forut for den bysantinske perioden på 200- eller 300-tallet e.Kr. Siden fortsatte hebraisk å være skriftspråk inntil moderne tid, da språket ble gjenopplivet som talespråk på 1800-tallet.
=== Opphav ===
Hebraisk er et semittisk språk, og som sådan medlem av den store afroasiatiske språkfamilien.
Innenfor semittisk grupperte de nordvestsemittiske språkene, som ble dannet omkring 2000-tallet f.Kr., seg sammen med de arabiske språkene som sentralsemittisk. De kanaanittiske språkene, en gruppe innenfor nordvestsemittisk, dukket opp i Levanten på 1000-tallet f.Kr., idet de gradvis adskilte seg fra aramaisk og ugarittisk.
Innenfor den kanaanittiske gruppen tilhører hebraisk undergruppen som også omfatter edomittisk, ammonittisk og moabittisk: se hebraiske språk. En annen kanaanittisk undergruppe omfatter fønikisk og dets etterkommer punisk.
=== Hebraisk som en kanaanittisk dialekt ===
Det første skrevne vitnesbyrd om hebraisk, Gezer-kalenderen, stammer fra 900-tallet f.Kr., på begynnelsen av kongetiden, David og Salomos tid. Kalenderen, som klassifiseres som arkaisk bibelsk hebraisk, er en liste over årstidene og deres tilhørende jordbruksaktiviteter. Gezer-kalenderen (oppkalt etter byen der den ble funnet) er skrevet i et gammel semittisk alfabet, i slekt med det fønikiske som gjennom grekerne og etruskerne senere ble til det latinske alfabetet. Gezer-kalenderen er skrevet uten vokaler, og benytter ikke konsonanter for å betegne vokaler, selv ikke der hvor senere hebraisk staving krever det.
Tallrike eldre tavler har blitt funnet i området, med lignende alfabeter på andre semittiske språk, for eksempel protosinaittisk. Det antas at alfabetets opprinnelige form går tilbake til hieroglyffene i det egyptiske skriftsystemet, skjønt de fonetiske verdiene i stedet er inspirert av det akrofoniske prinsippet. Det hebraiske og fønikiske språkets felles opphav kalles kanaanittisk, og var det første som brukte et semittisk alfabet som adskilte seg fra det egyptiske. Et gammelt dokument er den berømte Mesha-stelen skrevet i moabittisk dialekt; Siloam-inskripsjonen, funnet i nærheten av Jerusalem, er et tidlig eksempel på hebraisk. Yngre prøver på arkaisk hebraisk er ostraka funnet i nærheten av Lakish, som beskriver hendelser fra tiden før Jerusalem endelig ble erobret av Nebukadnesar i 586 f.Kr..
=== Klassisk hebraisk ===
I den videste betydning betegner klassisk hebraisk talespråket i det gamle Israel mellom 900-tallet f.Kr. og 300-tallet e.Kr. Det omfatter flere skiftende og overlappende dialekter. Utviklingsfasene i klassisk hebraisk navngis ofte etter de viktige litterære verkene som knyttes til dem.
Arkaisk bibelsk hebraisk fra 900- til 500-tallet f.Kr. tilsvarer kongetiden inntil det babylonske fangenskapet og representeres ved visse tekster i den hebraiske Bibelen (Tanakh), spesielt Mose sang (2. Mosebok 15) og Deboras sang (Dommernes bok 5). Perioden kalles også gammelhebraisk. Historisk bruktes en form av det fønikiske alfabetet.
Bibelsk hebraisk omkring 500-tallet f.Kr. tilsvarer det babylonske fangenskapet og representeres ved hoveddelen av den hebraiske Bibelen, som nådde mye av dens nåværende form på denne tiden. Perioden kalles også klassisk bibelsk hebraisk. Man brukte det arameiske alfabetet.
Sent bibelsk hebraisk fra 500- til 300-tallet f.Kr., tilsvarer den persiske perioden og representeres ved visse tekster i den hebraiske Bibelen, spesielt Esras og Nehemjas bøker.
Dødehavsrullenes hebraisk fra 200-tallet f.Kr. til det første århundre e.Kr. tilsvarer de hellenistiske og romerske periodene, forut for ødeleggelsen av Tempelet i Jeruslaem, og representeres ved Qumran-rullene som utgjør mesteparten av Dødehavsrullene. Perioden kalles også Qumran-hebraisk. Det arameiske alfabetet fra de tidligere rullene fra 200-tallet utviklet seg til det hebraiske alfabetet fra rullene i det første århundret e.Kr. Dette alfabetet brukes ennå i dag.
Misjnaisk hebraisk fra det første århundre til 200- eller 300-tallet e.Kr., tilsvarer den romerske perioden etter ødeleggelsen av Tempelet i Jerusalem og representeres ved hoveddelen av Misjna og Tosefta innenfor Talmud og ved Dødehavsrullene, særlig Bar Kokhba-brevene og kobberrullen. Perioden kalles også tannaittisk hebraisk eller tidlig rabbinsk hebraisk.Av og til forenkles de ovenstående fasene av klassisk hebraisk til «bibelsk hebraisk» (innbefattet flere dialekter fra 900-tallet f.Kr. til 100-tallet e.Kr. og i visse av Dødehavsrullene) og «misjnaisk hebraisk» (innbefattet flere dialekter fra 200-tallet f.Kr. til 200-tallet e.Kr. i visse av Dødehavstullene). Men i dag klassifiserer de fleste hebraiske språkforskere Dødehavsrullenes hebraisk som en gruppe dialekter som utviklet seg fra sent bibelsk hebraisk til misjnaisk hebraisk, slik at det omfatter elementer fra begge, men allikevel er forskjellig. Ved begynnelsen av den bysantinske perioden på 300-tallet e.Kr. opphørte klassisk hebraisk å være talespråk, omtrent et århundre etter nedtegnelsen av Misjna. Språket hadde åpenbart gått tilbake siden avslutningen av den katastrofale Bar Kokhba-krigen omkring 135 e.Kr.
=== Moderne/israelsk hebraisk ===
Israelsk hebraisk eller moderne hebraisk blir betraktet som et «gjenopplivet» språk. Sionisten Eliezer Ben-Yehuda var en nøkkelfigur i gjenopplivningen av det hebraiske språket i dagligtale. Hans prosjekt kan sammenlignes med Ivar Aasens norskisme. Nyere forskning påpeker at Eliezer Ben-Yehuda i og for seg ikke hadde særlig suksess med sitt prosjekt. Gjennom nær 20 års arbeid med gjenopplivelsen av hebraisk som dagligspråk klarte han kun å overbevise 10 familier til å bruke språket i oppdragelse av sine barn. Eliezer Ben-Yehuda har til sammen skapt 300 nye ord. Disse brukte han i oppdragelsen av sin sønn, Ben-Zion Ben-Yehuda (som senere endret navn til Itamar Ben-Yehuda). Ordene tilsvarer ting som man ikke kunne finne ord for i Tanákh, som for eksempel: glida (is) og ofanyim (sykkel).
== Tre syn på israelsk hebraisk ==
Et relativt utbredt syn er den konservative leiren som hevder at israelsk hebraisk er et rent semittisk språk og at alle avvik fra bibelsk hebraisk er å betrakte som substandard variasjon.
Lingvisten Paul Wexler (forfatter av de kontroversielle bøkene The Schizoid Nature of Modern Hebrew: A Slavic Language in Search of a Semitic Past (1991), The Ashkenazic Jews: A Slavo-Turkic People in Search of a Jewish Identity (1993), og The Non-Jewish Origins of the Sephardic Jews (1996)) representerer den revisjonistiske leiren som hevder at moderne hebraisk egentlig er jiddisch med hebraisk vokabular — og i tillegg at jiddisch egentlig er et slavisk språk.
Lingvisten Ghil'ad Zuckermann (D.Phil., Oxford; forfatter av Language Contact and Lexical Enrichment in Israeli Hebrew (2003)
) mener at israelsk hebraisk er et semittisk/indoeuropeisk hybridspråk med hebraisk og jiddisch som primære utgangsspråk og språk som russisk, polsk, engelsk, Djudeo-espanjol («ladino») og arabisk som sekundære kilder.
== Fonologi ==
=== Vokaler ===
Det hebraiske ordet for vokaler er tenu‘ot. Tegnene for disse vokalene kalles nikkud. Israelsk hebraisk har 6 vokalfonemer:
/a/ – Vokalene kamats (ָ) og pataḥ (ַ)
/e/ – Vokalene segol (ֶ) og ṣere (ֵ)
/i/ – Vokalen ḥirik (ִ)
/o/ – Vokalen ḥolam (ֹ)
/u/ – Vokalene shuruq (וּ) og kubbuṣ (ֻ)
/ə/ – Vokalen sheva na‘' (ְ)I bibelsk hebraisk hadde hver vokal tre former: kort, lang og avbrutt (ḥataf). Men det er ingen hørlig forskjell mellom disse tre i moderne israelsk hebraisk, bortsett fra at ṣere ofte uttales [eɪ] i askenasisk hebraisk.
=== Konsonanter ===
Det hebraiske ordet for konsonanter er ‘iṣṣurim (עיצורים).
== Skriftsystem ==
Hovedartikkel: Det hebraiske alfabetetModerne hebraisk skrives fra høyre mot venstre ved hjelp av det hebraiske alfabetet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hebrew - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).
Modern Hebrew - ressurser for studenter på hebraisk (engl.) | ‘Ivrit | 5,790 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siddur | 2023-02-04 | Siddur | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hebraiske ord og uttrykk', 'Kategori:Jødiske tekster'] | Siddúr (hebraisk סדור el. סידור) er en jødisk bønnebok for hverdager og/eller shabbát. En siddur inneholder ofte også bønner for de tre valfartsfestene pesah (påske), sjabu‘ót (pinse) og sukkót (løvhyttefesten). En bønnebok for spesielle helligdager blir gjerne kalt mahzór.
Ulike etniske retninger av jødedommen som sefardiske jøder og askenasiske jøder har ulik utforming av sine siddurím. | Siddúr (hebraisk סדור el. סידור) er en jødisk bønnebok for hverdager og/eller shabbát. En siddur inneholder ofte også bønner for de tre valfartsfestene pesah (påske), sjabu‘ót (pinse) og sukkót (løvhyttefesten). En bønnebok for spesielle helligdager blir gjerne kalt mahzór.
Ulike etniske retninger av jødedommen som sefardiske jøder og askenasiske jøder har ulik utforming av sine siddurím. | Siddúr (hebraisk el. ) er en jødisk bønnebok for hverdager og/eller shabbát. | 5,791 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Donald_Duck | 2023-02-04 | Donald Duck | ['Kategori:Animerte figurer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den danske kulturkanonen', 'Kategori:Figurer fra Disney-filmer', 'Kategori:Figurer fra Disney-tegneserier', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Tegneserier fra USA'] | Donald Duck er en tegnefilm- og tegneseriefigur som ble skapt av amerikaneren Walt Disney og som opptrer i en rekke filmer fra The Walt Disney Company og i den fiktive tegneseriebyen Andeby. Han dukket første gang opp i tegnefilmen Den kloke lille høna (The Wise Little Hen) den 9. juni 1934, og gjorde seg utover på 1930-tallet bemerket sammen med Langbein i kortfilmene om Mikke Mus. Skaperen Walt Disney oppdaget nemlig tidlig at hans hjertebarn Mikke Mus ikke var spesielt morsom alene, og gav Donald rollen som Mikkes hissige medhjelper. Siden hadde Donald hovedrollen i en rekke egne filmer, og fikk i tillegg en egen tegneserie oppkalt etter seg.
I Norge utgis tegneserien ukentlig i bladet Donald Duck & Co, men fra 2015 er det kun abonnenter som får bladet ukentlig, mens det i butikken nå bare utgis annenhver uke. Første nummer kom i desember 1948, selv om tegneserieversjonen av «Den kloke lille høna» ble utgitt av A-magasinet allerede i 1935, hvor han gikk under navnet Teodor And. I dag er det norske Donald-bladet den mest leste tegneserien i Norge. I forhold til folketallet kommer Norge på andreplass når det gjelder Donald-lesing. Bare Finland ligger foran Norge.
Donald karakteriseres som en hissig, egoistisk, lat og uheldig and, men han er også litt romantisk av seg, eventyrlysten og omtenksom. Ellers skifter han hobby og personlighet nesten like hyppig som han skifter jobb, avhengig av forfatteren. Donalds vanligste jobber er myntpusser for Onkel Skrue og jobb i margarinfabrikken, der han nesten har fast jobb. Men han blir også sparket en del ganger.
| Donald Duck er en tegnefilm- og tegneseriefigur som ble skapt av amerikaneren Walt Disney og som opptrer i en rekke filmer fra The Walt Disney Company og i den fiktive tegneseriebyen Andeby. Han dukket første gang opp i tegnefilmen Den kloke lille høna (The Wise Little Hen) den 9. juni 1934, og gjorde seg utover på 1930-tallet bemerket sammen med Langbein i kortfilmene om Mikke Mus. Skaperen Walt Disney oppdaget nemlig tidlig at hans hjertebarn Mikke Mus ikke var spesielt morsom alene, og gav Donald rollen som Mikkes hissige medhjelper. Siden hadde Donald hovedrollen i en rekke egne filmer, og fikk i tillegg en egen tegneserie oppkalt etter seg.
I Norge utgis tegneserien ukentlig i bladet Donald Duck & Co, men fra 2015 er det kun abonnenter som får bladet ukentlig, mens det i butikken nå bare utgis annenhver uke. Første nummer kom i desember 1948, selv om tegneserieversjonen av «Den kloke lille høna» ble utgitt av A-magasinet allerede i 1935, hvor han gikk under navnet Teodor And. I dag er det norske Donald-bladet den mest leste tegneserien i Norge. I forhold til folketallet kommer Norge på andreplass når det gjelder Donald-lesing. Bare Finland ligger foran Norge.
Donald karakteriseres som en hissig, egoistisk, lat og uheldig and, men han er også litt romantisk av seg, eventyrlysten og omtenksom. Ellers skifter han hobby og personlighet nesten like hyppig som han skifter jobb, avhengig av forfatteren. Donalds vanligste jobber er myntpusser for Onkel Skrue og jobb i margarinfabrikken, der han nesten har fast jobb. Men han blir også sparket en del ganger.
== Fødselen på tegnebordet ==
Bakgrunnen for Donalds tilkomst som figur, strekker seg etter legenden tilbake til året 1931, da Disney var på jakt etter artige stemmer til tegnefilmene sine. Ved en tilfeldighet kom han over en reklame for melk, der en kvekkende stemme plutselig slo gjennom. Disney ringte radioselskapet og ble satt i forbindelse med skuespilleren Clarence Nash, som senere ga stemme til Donald. Han ble ansatt av Disney omgående, men det oppsto snart et problem fordi de ikke hadde noen figur som passet til stemmen hans. Nash var dermed ansatt et års tid uten egentlige gjøremål. Våren 1932 fant tegnerne ut at stemmen hans passet best til en and, og den første skissen til Donald skal ha kommet ned på tegnebrettet den 13. mai 1932, en dag som lenge ble regnet som Donalds fødselsdag. Arbeidet med Den kloke lille høna tok til snart etter, og filmen hadde premiere 9. juni 1934.
== Utseendemessig utvikling ==
Et av Donalds viktigste kjennetegn er at han nesten alltid går kledd i matrosdress.
Donalds nebb har endret seg med årene. På 1930-tallet var det noe lengre enn i dag. Dette og andre fascinerende fakta om Donalds univers er utredet i norske Jon Gisles bok Donaldismen (1973).
== Donalds norske stemmer ==
Frank Robert var den første som ga stemmen til Donald, det var i filmen «Gøy og gammen», tidligere kjent som «Bongo og Mikke og Bønnestengelen». På den tiden var det få nordmenn som kunne snakke Donald-språk, ikke en gang de mest kjente skuespillerne kunne snakke Donald-språk. I den opprinnelige norske versjonen av «Gøy og gammen» kan man høre Frank Robert, som Donald Duck, snakke med en tynn og svak stemme, som er en god del forståelig enn vanlig, i tillegg var språket en smule lespende. I den samme versjonen kan man også høre Clarence Nashs originale amerikanske stemme i bakgrunnen. I den opprinnelige norske versjonen av Mikkes juleeventyr var det Helge Reiss som er stemmen til Donald, den er også tynn og svak, men forstålig. Det er lettere å forstå Donald der, siden man ikke kan høre Clarence Nashs originale amerikanske stemme i bakgrunnen. Fra slutten av 80-tallet til 2006 var det Rune Alstedt som ga stemmen til Donald Duck, og denne gangen med ekte Donald-språk. Fra 2006 til 2015 var det Nickolas Henriksen som var stemmen til Donald. I dag er det Ståle Dammen Ek som er Donalds norske stemme.
== Biografi ==
Ifølge Carl Barks' versjon av Donald Ducks familietre (senere videreutviklet av Don Rosa for forlaget Egmont), er Donalds foreldre Lillegull McDuck og Didrik Duck. Donalds søster heter Della Duck, men hverken foreldrene eller søsteren er med i tegneserien, unntatt i spesielle tilfeller, som i Skrues liv og levnet. Ifølge Rosa er Donald og Della tvillinger. Det var ikke Carl Barks som tegnet den første skissen av Donald Duck, det var Walt Disney selv, men det var Barks som videreutviklet Donald Duck.
I sine personlige notater har Don Rosa satt Donald Ducks fødsel til rundt 1920, fordi han setter historiene sine til å skje på 1950-tallet. Donald vokste opp på gården til Anna Duck, og mye tyder på at han også hadde ungdomsåra i Andeby, selv om kildene forteller lite om disse årene. Men både Carl Barks og Don Rosa forteller om Donalds forsøk på å bli med i speidergruppa Friskusene, og viser også til at de fleste av Donalds venner kommer fra og bor i Andeby, så mye tyder på at han bodde der også i denne perioden.
Donald var også ute og reiste i ungdomsåra, blant annet i Latin-Amerika og Mexico hvor han var sammen med José Carioca og Panchito Pistoles. Sammen dannet disse tre vennene gruppa De tre caballeros, som det finnes både film og tegneseriehistorier om.
I kortfilmen Donald gets drafted (1942) har han mellomnavnet Fauntleroy.Da han senere slo seg ned i Andeby fikk Donald forsørgeransvaret for de tre nevøene sine Ole, Dole og Doffen, etter at faren deres hadde blitt skadet av en kinaputt som hadde eksplodert under stolen hans. Som forsørger ble det viktig for Donald å prøve å få seg fast jobb, men det ender opp med at han tar diverse strøjobber for sin rike onkel, Skrue McDuck, og har ansettelser på Margarinfabrikken av kortere varighet. I noen historier har han også en hund ved navn Bolivar.
I tegneseriehistoriene til Tony Strobl jobber Donald og fetteren Klodrik ofte som journalister i en avis hvor onkel Skrue er redaktør, og Dolly er parkometervakt. I tillegg eier Donald en hvit katt som heter Mons, iblant også Truls (Tabby på originalspråket). Katten ble skapt av Dick Kinney and Al Hubbard, og via tankebobler ser leserne hva katten tenker selv om han ikke kan snakke.
Donald Duck har ennå ikke giftet seg, men det er ingen hemmelighet at han har et godt øye til Dolly Duck og de to er ofte sett på stevnemøter sammen. Den strake motsetningen til Donalds uflaks er hans fetter Antons flaks, og de to slåss stadig vekk om Dollys gunst. Som regel er det Donald som til slutt trekker det lengste strået når det gjelder Dolly.
== Donaldisme ==
I Norge fikk den store interessen for Donald Duck på 1970-tallet som resultat at enkelte begynte å studere Donald-bladene etter en mer intellektuell modell kalt donaldisme. Spesielt har den svært kjente historien om Donald Duck og firkantfolket vært grundig undersøkt vitenskapelig. Norske Jon Gisle utga i 1973 boken Donaldismen, som dannet grunnlaget for en delvis seriøs, delvis humoristisk vitenskapsgren.
== Tegnefilmserier ==
I USA har Donald vært best kjent som tegnefilmfigur. Han er sentral i tegnefilmseriene Kvakkpakket og Disneys Musehus, men gjorde også noen få opptredener i klassikeren Ole, Dole og Doffen på eventyr. Av andre TV-serieopptredener kan nevnes Bonkers, Mikkes morromaskin og Mikkes Klubbhus.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Donald Ducks offisielle hjemmesider på norsk
Andeby online
Andeby I Dag
AndebyNett
Donald Duck i Inducks
«Donald Duck & Co, faktasider». Arkivert fra originalen 4. august 2008. Besøkt 18. desember 2009.
Digital faksimileutgave av åtte klassiske Donald-historier på norsk, av Carl Barks 1949-1964 | Donald Duck & Co er et ukentlig norsk tegneserieblad med et figurgalleri fra Walt Disneys univers, særlig kretsen rundt Donald Duck og andre beboere i Andeby. Bladet ble lansert i 1948 og ble etter hvert tidenes mest populære tegneseriehefte i Norge. | 5,792 |
null | 2023-02-04 | Sefarder | null | null | null | thumb|Kjente sefardiske [[jøder, «vestjøder» som stammer fra den jødiske befolkningen som ble fordrevet fra Spania og Portugal på 1490-tallet eller som praktiserer sefardisk jødedom: Spinoza, Alain Chabat, Claude Cohen-Tannoudji, Jacques Attali, | 5,793 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordm%C3%B8re | 2023-02-04 | Nordmøre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Møre og Romsdals geografi', 'Kategori:Nordmøre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Utgått eller ugyldig tettstedsnummer'] | Nordmøre er et distrikt og landskap på Nordvestlandet i Norge. Landskapet ligger hovedsaklig nord i Møre og Romsdal men strekker seg også inn i den sørvestlige delen av dagens Trøndelag. Nordmøre var et historisk småkongerike, fylke, syssel, len og fogderi. Fogderiene ble avviklet tidlig på 1900-tallet, og Nordmøre er ikke lenger avgrenset administrativt. En avgrensing i dag vil derfor avhenge av om man legger historie, kultur, dialekt, naturgeografi eller politikk og administrasjon til grunn.
Fram til kommune- og regionreformen i 2019/2020 var det vanlig å knytte de elleve nordøstligste kommunene i Møre og Romsdal til Nordmøre: Kristiansund, Eide, Averøy, Gjemnes, Tingvoll, Sunndal, Surnadal, Rindal, Halsa, Smøla og Aure. Ved utgangen av 2018 var folketallet i disse kommunene 61 565. Rindal byttet fylkestilhørighet til Trøndelag i 2019 og Halsa gikk sammen med Hemne i nye Heim kommune i Trøndelag i 2020. Eide kommune ble fra 2020 slått sammen med Fræna kommune i Romsdal til den nye Hustadvika kommune.
Kristiansund er den den eneste bykommunen på Nordmøre med sine 24 274 innbyggere. Utover dette er Sunndalsøra største tettsted.
| Nordmøre er et distrikt og landskap på Nordvestlandet i Norge. Landskapet ligger hovedsaklig nord i Møre og Romsdal men strekker seg også inn i den sørvestlige delen av dagens Trøndelag. Nordmøre var et historisk småkongerike, fylke, syssel, len og fogderi. Fogderiene ble avviklet tidlig på 1900-tallet, og Nordmøre er ikke lenger avgrenset administrativt. En avgrensing i dag vil derfor avhenge av om man legger historie, kultur, dialekt, naturgeografi eller politikk og administrasjon til grunn.
Fram til kommune- og regionreformen i 2019/2020 var det vanlig å knytte de elleve nordøstligste kommunene i Møre og Romsdal til Nordmøre: Kristiansund, Eide, Averøy, Gjemnes, Tingvoll, Sunndal, Surnadal, Rindal, Halsa, Smøla og Aure. Ved utgangen av 2018 var folketallet i disse kommunene 61 565. Rindal byttet fylkestilhørighet til Trøndelag i 2019 og Halsa gikk sammen med Hemne i nye Heim kommune i Trøndelag i 2020. Eide kommune ble fra 2020 slått sammen med Fræna kommune i Romsdal til den nye Hustadvika kommune.
Kristiansund er den den eneste bykommunen på Nordmøre med sine 24 274 innbyggere. Utover dette er Sunndalsøra største tettsted.
== Geografi ==
=== Naturgeografisk avgrensning ===
Det nordmørske landskapet har, hvis man legger det historiske fogderiet til grunn, sin utstrekning fra havstykket Hustadvika i sørvest til Trondheimsleia i nordøst, eller fra Stemshesten til Stemshaug. Dette inkluderer øyene på denne strekningen og landområdene rundt Sunndalsfjorden/Tingvollfjorden, Halsafjorden og Vinjefjorden, Kornstadfjorden, Kvernesfjorden og Batnfjorden/Bergsøyfjorden, samt dalførene som drenerer ned mot disse fjordene. I Hustadvika kommune ligger den østlige delen på Nordmøre (tidligere Eide kommune), mens den vestlige delen ligger i nabodistriktet Romsdal. Det er heller ikke uvanlig å regne bygdene Meisal, Eidsøra og Raudsand i den nordøstlige delen av Molde kommune som en del av det tradisjonelle nordmørsdisriktet, da også vestsiden av Tingvollfjorden hørte til det historiske Nordmøre.
=== Øyer ===
De største øyene på Nordmøre er Smøla (216 km2), Averøya (161 km2) og Ertvågsøya (130 km2), Tustna (88 km2) og Frei (63 km2).
=== Vassdrag ===
Det totale landarealet på vassdragsområder som drenerer til den nordmørske kyststrekningen mellom Hustadvika og Trondheimsleia, er på 8 147 km2. Dette utgjør 2,7 % av Norges landareal. I dette området er de største vassdragene Driva (nedbørfelt 2 488 km2), Surna (1201 km2), Litledalselva (361 km2), Toåa (252 km2) og Bøvra (236 km2). Fosterlågen (4,79 km2) i Gjemnes er største ikke-regulerte innsjø, mens Gråsjøen (10,45 km2) i Surnadal og Rindal er største regulerte vannmagasin.
=== Fjell ===
Høyeste fjell på fastlandet er Storskrymten (1985 moh) i Sunndalfjella, mens høyeste topp på øyene er Innerbergssalen (908 moh) på Stabblandet i Aure. I Trollheimen finnes kjente fjell som bla. Snota, Trollhetta og Innerdalatårnet.
=== Verneområder ===
Sunndal har i dag en tredjedel av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Det finnes en håndfull landskapsvernområder på Nordmøre: Trollheimen (delvis i Trøndelag fylke), Åmotan-Grøvudalen, Innerdalen, Eikesdalsvatnet (hovedsakelig i Molde kommune i Romsdal), Sør-Smøla og Haverøya.
== Historie ==
=== Fosnakulturen ===
De første innbyggerne slo seg ned på den isfrie nordmørskysten allerede i steinalderen. Dette er dokumentert av funn fra Fosnakulturen bl.a. på Nordlandet i Kristiansund. Typiske funn på en fosnaboplass var tilhogde flintredskaper og store mengder avfallsflint etter tilvirkning av prosjektiler, skive- og kjerneøkser og pilspisser.
=== Fra småkongerike til fylke i samlet rike ===
De første skriftlige kildene om Nordmøre beskriver vikingtiden. Både Nordmøre og Møre omtales av Snorre Sturlason i Harald Hårfagres saga. Nordmørafylke (norrønt: Norđmœrafylki) var inntil rikssamlingen et småkongerike, med Huntjov som konge. Harald Hårfagre la under seg både Nordmørafylke og Romsdølafylke etter det første av to slag ved Solskjel i om lag 863 og gjorde dem til fylker under det norske riksområdet. Han satte da Ragnvald Mørejarl til høvding over disse to fylkene. I det andre slaget, bare noen måneder etter, la han under seg også Sunnmørafylke og Firdafylke. Nordmøre og resten av Nordvestlandet ble altså tidlig med i Harald Hårfagres rikssamling, som antas å være fullført et drøyt tiår senere.
Ifølge Olav Tryggvasons saga, så ble nordmøringene kristnet av kong Olav Tryggvason og hæren hans i et eget tokt etter at han først hadde kristnet sogningene, fjordingene, sunnmøringene og romsdalingene ved felles ting ved Stad høsten 997.
På 900-tallet ble Nordmørafylke, Romsdølafylke og Naumdølafylke en del av lovområdet Frostatinget. Samtidig ble Sunnmørafylke en del av Gulatinget. Nordmørafylke var like stort som datidens åtte trønderske fylker i Trondheimen til sammen, og utgjorde hele kyststrekningen fra Eide mot Romsdølafylke og Osen mot Naumdølafylke. Dette historiske fylket var delt i to syssel, i nord Fosen som senere ble Fosen len, og i sør Edøy som senere dannet grunnlaget for Nordmøres len. Edøysysselet bestod av skipreidene Aurar, Ædeynar, Hölsynjar, Súrnadal, Stangarvíkr, Þingvalla, Barknarfjarðar, Afreynar og Sundal.
=== Len og fogderi ===
Under dansketiden ble fylkes- og sysselordningen gradvis avløst med et system med len, og Nordmøre len ble opprettet som erstatning for Edøysysselet og fungerte tidvis som underlen under Tronhjems len. Under freden i Roskilde i 1658, måtte Frederik III avstå Nordmøre og Romsdal sammen med resten av Tronhjems len til Sverige. Bare to år og tre måneder senere, ved freden i København, måtte Karl XI gi Trondhjems len (herunder Nordmøre og Romsdal) tilbake til den dansk-norske tronen. Deretter tilhørte ble nordmøringene sitt område styrt av fogd, og Nordmøre fogderi var et faktum. Fogderiet bestod av følgende ni tinglag eller rettskretser: Mek, Gjemnes, Gagnat, Sunndal, Brøske, Surnadal, Halsa, Vik og Smøla. På dette tidspunktet var også Vinje sogn innerst i Vinjefjorden en del av fogderiet gjennom Vik tinglag. Rausand, Eidsøra og Meisal i dagens Molde kommune var en del av Nordmøre fogderi gjennom Gagnats tinglag.
=== Del av amt ===
Nordmøre fogderi ble sammen med Romsdals fogderi en del av Romsdal og Nordmøre amt fra 1671. I 1689 ble også Sunnmøre fogderi lagt til dette amtet som da fikk navnet Romsdals amt, forløperen til Møre og Romsdal fylke. Selv om disse tre fogderiene ble samlet i ett amt, forble de likevel delt mellom Frostatinget og Trondhjems stiftamt på den ene siden (Nordmøre og Romsdal) og Gulatinget og Bergens stiftamt på den andre (Sunnmøre).
=== Distrikt i større fylke ===
Fogderiene i Norge overlevde resten av dansketiden og mesteparten av unionstiden med Sverige, men de ble avviklet i perioden 1898–1918. Stiftamtene ble også avviklet i 1918, og underamtene fikk fornorsket navnene sine til 'fylker' i 1919. Fogderiet var dermed historie, men distriktet Nordmøre ble fra 1919 en del av Møre fylke. I 1935 byttet dette fylket navn til Møre og Romsdal fylke for bedre å gjenspeile at alle de tre tidligere fogderiene, nå distriktene, inngikk.
== Etymologi ==
Navnet Nordmøre er trolig satt sammen av norrøne norđ og marr. Sisteleddet, som brukes om hele Møre, betyr 'hav' eller 'sjø'. Dette leddet kan også finnes igjen i navn som Grenmar i Telemark og ord som marbakke. Førsteleddet brukes for å plassere Nordmøre nord for de andre 'mørene' (Sunnmøre og Romsdal). Noen kilder foreslår også å knytte sisteleddet til myr. Møre kan da forstås som enten 'havlandet' eller 'myrlandet', mens Nordmøre da blir den nordlige delen av dette området eller nord for et slik område, for eksempel nord for havstrekningen Hustadvika.
I dativ ble 'mar' til 'mør' (eller 'mœr') i Nordmørafylke (eller Norđmœrafylki) , slik 'dal' ble til 'døl' i Romsdølafylke. Den kortere formen 'Nordmør' var rådende i både muntlig og skriftlig form til langt ut på 1900-tallet da 'Nordmøre' tok over. Begge formene er fortsatt i bruk i muntlig form.
Navnet ble tidvis brukt om hele kyststrekningen nordover til og med Fosenhalvøya omtrent ved den tidligere grensen mellom Nord- og Sør-Trøndelag. Nordmøre omfattet i denne betydningen også kysten omkring munningen av Trondheimsfjorden. En av grunnene til at det var naturlig å skille Nordmøre fra Sunnmøre i dagligtalen, kan være at Nordmøre hørte til Frostating mens Sunnmøre hørte til Gulating, selv om begge 'mørene' hørte sammen etymologisk og senere administrativt.
== Dialekt ==
Nordmørsk hører, sammen med fosendialekt og ytternamdalsk, med til den ytre grenen av trøndersk, som i sin tur er en undergruppe av østnorsk. Dialekten har kløyvd infinitiv, dvs. både -a, -e og ingen endingsvokal i ord med lang rotstavelse (f.eks. både å gjærra, å tenkje og å vask). Nordmørsk har tjukk l av gammelnorsk l, nordlige og vestlige kystmål (særlig Aure, Smøla, Averøy og Eide) også av rð. Dativ er bevart som bøyningsform, i flertall med den vestnorske endelsen -å (-o). Nordmørsk inkluderer, foruten nordmørskommunene i Møre og Romsdal, også dialekten i Rindal og det meste av Heim kommune og deler av Snillfjord i Orkland i Trøndelag.
== Demografi ==
Folk fra Nordmøre kalles nordmøringer. Nordmørsbunaden kommer fra området.
==== Byer og tettsteder ====
Kristiansund fikk bystatus første gang som ladested fra 1600-tallet, da med navnet Lille-Fosen. I 1742 ble ladestedet oppgradert til kjøpstad, og fikk navnet Christianssund. Ifølge Statistisk sentralbyrå sin definisjon på tettsteder, og basert på de videre avgrensningene drøftet tidligere, så finnes følgende tettsteder på Nordmøre idag. Lista er rangert etter innbyggertall pr. 1. januar 2022 (kommune i parentes):
Kristiansund – 18 047 (Kristiansund)
Sunndalsøra – 3 907 (Sunndal)
Rensvik – 2 484 (Kristiansund)
Skei/Surnadalsøra – (Surnadal)
Eide – 1 433 (Eide)
Bremsnes – 1 038 (Averøy)
Tingvollvågen – 939 (Tingvoll)
Rindal – 701 (Rindal)
Solsletta – 749 (Kristiansund)
Storbakken – 642 (Kristiansund)
Aure – 599 (Aure)
Batnfjordsøra – 379 (Gjemnes)
Grøa – 395 (Sunndal)
Hoelsand – 318 (Sunndal)
Kårvåg – 324 (Averøy)
Sveggen – 309 (Averøy)
Rausand – 264 (Molde)
Torvikbukt – 230 (Gjemnes)
Liabø – 211 (Heim)
==== Befolkningsutvikling ====
Tabellen viser befolkningsutviklingen på Nordmøre i årene 1769-2001 basert på kommunegrensene fra 2002.
== Politikk og administrasjon ==
Nordmøre har ikke vært en selvstendig forvaltningsmessig enhet siden fogderiene ble avviklet tidlig på 1900-tallet. Fra 1919 ble de 26 herredene Hopen, Brattvær, Edøy, Aure, Tustna, Halsa, Valsøyfjord, Stemshaug, Åsskard, Surnadal, Rindal, Stangvik, Sunndal, Ålvundeid, Øksendal, Tingvoll, Straumsnes, Øre, Gjemnes, Kristiansund, Frei, Bremsnes, Kvernes, Grip, Kornstad og Eide, sammen med de andre fogderiene i Romsdals amt en del av det nye Møre fylke, senere kalt Møre og Romsdal.
Etter flere kommunesammenslåinger, den største i 1964, enkelte grensejusteringer og to nye sammenslåinger i 2006 (Aure og Tustna) og 2008 (Frei og Kristiansund) ble de 26 herredene redusert til 11 kommuner som fortsatt dekket det samme området. Selv etter avvikling av fogderiet har dette området utgjort en markert del av fylket og dessuten bestått som formelle og uformelle fellesskap og delfellesskap i regionråd, prostier, idrettskretser, politi, rettsvesen og helsevesen.
=== Kommuner ===
Av de 11 kommunene som fram til 2019/2020 ble ansett å tilhøre Nordmøre, er det i dag 9 kommuner som administrativt tilhører Møre og Romsdal, mens Rindal og Halsa administrativt tilhører Trøndelag, sistnevnte gjennom den nye kommunen Heim. Eide ble i 2020 en del av nye Hustadvika kommune, der den vestlige delen hører til landskapet Romsdal.
De 11 kommunene som i dag helt eller delvis tilhører det tradisjonelle landskapet Nordmøre er listet opp nedenfor.
=== Nordmøre i administrative og organisatoriske inndelinger ===
Distriktet Nordmøre inngår i flere administrative og organisatoriske fellesskap, enten alene eller sammen med f.eks. Romsdal eller resten av Møre og Romsdal. Her er noen eksempler:
Nordmørskommunene samarbeider i regionrådet Nordmøre Interkommunalt Politisk Råd.
Distriktet utgjør næringsregion Nordmøre (NHO).
Distriktet utgjør domsmyndighetsområdet til Nordmøre tingrett under Frostating lagdømme.
Distriktet utgjorde det tidligere Nordmør fogderi.
Nordmøre tingrett
Nordmøre og Romsdal fotballkrets dekker den nordlige delev av fylket og har to lag i Eliteserien
Nordmøre og Romsdal friluftsråd, bl.a. kjent for konseptet "Stikk ut!"
Ytre Nordmøre prosti omfatter Kristiansund, Eide, Averøy, Halsa, Smøla og Aure, mens Indre Nordmøre prosti omfatter Gjemnes, Tingvoll, Sunndal, Surnadal og Rindal, begge under Møre bispedømme i Den norske kirke.
Møre og Romsdal politidistrikt dekker alle kommunene i fylket.
Helse Møre og Romsdal dekker alle kommunene i fylket.
=== Politikk ===
=== Stortingsvalg 2021 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2021 på Nordmøre:
Tallene for 2021 inkluderer ikke tidligere Eide kommune som i 2020 ble innlemmet i nye Hustadvika kommune i Romsdal. Tallene inkluderer ikke tidligere Halsa kommune som i 2020 ble innlemmet i nye Heim kommune i Trøndelag. Tallene inkluderer heller ikke Rindal kommune som i 2019 ble overført til Trøndelag.
==== Stortingsvalg 2017 ====
Valgresultat ved Stortingsvalget 2017 på Nordmøre:
==== Stortingsvalg 2013 ====
Valgresultat ved Stortingsvalget 2013 på Nordmøre:
== Noen kjente nordmøringer ==
Olav Trondsson, erkebiskop i Nidaros
Wilhelm Frimann Koren Christie, embedsmann, politiker og eidsvollsmann
John Moses, skipsreder og eidsvollsmann
Hagbart Berner, jurist, redaktør og politiker
Fredrik Selmer, ingeniør og entreprenør
Arnulf Øverland, forfatter
Helge Seip, jurist, redaktør og politiker
Leif Halse, lærer, forfatter, tegneserieforfatter
Hans Hyldbakk, dikter og bygdebokforfatter
Solveig Fiske, biskop i Hamar
Kaare Fostervoll, skolemann, politiker og kringkastingssjef
Gunvor Hals, programleder og kanalvert
Henning Sommerro, musiker, komponist og professor
Eli Landsem, fotballspiller og landslagstrener
Sigurd Røen, langrennsløper og verdensmester i kombinert
Anne Karin Elstad, forfatter
Ingar Knudtsen, forfatter
Anders Talleraas, politiker
Øivind Elgenes, musiker
Frode Alnæs, musiker
Ole Gunnar Solskjær, fotballspiller og trener
Magne Hoseth, fotballspiller
Unni Boksasp, artist
Ada Hegerberg, fotballspiller
Andrine Hegerberg, fotballspiller
Guro Reiten, fotballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Orkideportalen – Regionrådets nettsider
Turforslag til Nordmøre med Fjordruta på DNT og NRKs nettsted ut.no
Turistinformasjon for Møre og Romsdal
Tidens Krav – dagsavis | Nordmøre er et distrikt og landskap på Nordvestlandet i Norge. Landskapet ligger hovedsaklig nord i Møre og Romsdal men strekker seg også inn i den sørvestlige delen av dagens Trøndelag. | 5,794 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kattehalefamilien | 2023-02-04 | Kattehalefamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Myrtales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Kattehalefamilien (Lythraceae) er en plantefamilie i ordenen Myrtales. Den omfatter ca. 620 arter fordelt på 31 planteslekter. I Norge vokser artene kattehale og vasskryp.
| Kattehalefamilien (Lythraceae) er en plantefamilie i ordenen Myrtales. Den omfatter ca. 620 arter fordelt på 31 planteslekter. I Norge vokser artene kattehale og vasskryp.
== Eksterne lenker ==
(en) Kattehalefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Kattehalefamilien i Encyclopedia of Life
(en) Kattehalefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Kattehalefamilien hos Artsdatabanken
(sv) Kattehalefamilien hos Dyntaxa
(en) Kattehalefamilien hos Fossilworks
(en) Kattehalefamilien hos ITIS
(en) Kattehalefamilien hos NCBI
(en) Kattehalefamilien hos The International Plant Names Index
(en) Kattehalefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Lythraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Decodon | 5,795 |
null | 2023-02-04 | Valmuefamilien | null | null | null | Slekter: se teksten | 5,796 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lindefamilien | 2023-02-04 | Lindefamilien | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kattostfamilien'] | Lindefamilien (Tiliaceae) er en tidligere plantefamilie. Molekylærgenetiske studier har vist at familien er polyfyletisk, og de fleste artene regnes nå til underfamiliene Tilioideae, Brownlowioideae og Grewioideae i kattostfamilien (Malvaceae).
Artene er busker og trær, mer sjeldent urter. De har ikke melkesaft. Bladene er stilkete, enkle og hårete. Blomstene er som regel femtallige. Omfanget av familien varierte i ulike oversikter, men tidlig på 1990-tallet ble ca. 450 arter i 50 slekter plassert her. Utbredelsen omfatter de fleste tropiske og tempererte strøk. Velkjente arter er lind (Tilia), jute (Corchorus) og stuelind (Sparrmannia africana).
| Lindefamilien (Tiliaceae) er en tidligere plantefamilie. Molekylærgenetiske studier har vist at familien er polyfyletisk, og de fleste artene regnes nå til underfamiliene Tilioideae, Brownlowioideae og Grewioideae i kattostfamilien (Malvaceae).
Artene er busker og trær, mer sjeldent urter. De har ikke melkesaft. Bladene er stilkete, enkle og hårete. Blomstene er som regel femtallige. Omfanget av familien varierte i ulike oversikter, men tidlig på 1990-tallet ble ca. 450 arter i 50 slekter plassert her. Utbredelsen omfatter de fleste tropiske og tempererte strøk. Velkjente arter er lind (Tilia), jute (Corchorus) og stuelind (Sparrmannia africana).
== Kilder ==
«Malvaceae». APWEbsite. Besøkt 13. april 2019.
«Tiliaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 13. april 2019. | Lindefamilien (Tiliaceae) er en tidligere plantefamilie. Molekylærgenetiske studier har vist at familien er polyfyletisk, og de fleste artene regnes nå til underfamiliene Tilioideae, Brownlowioideae og Grewioideae i kattostfamilien (Malvaceae). | 5,797 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bombacoideae | 2023-02-04 | Bombacoideae | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1835', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Kattostfamilien', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-11'] | Bombacoideae er en underfamilie i kattostfamilien. Den omfatter ca. 120 arter fordelt på 16 planteslekter. Familien har ikke noe norsk navn. Fra apebrødtreet (Adansonia digitata) kommer frukten baobab. Andre kjente arter er bomullstre (kapok) og durian.
| Bombacoideae er en underfamilie i kattostfamilien. Den omfatter ca. 120 arter fordelt på 16 planteslekter. Familien har ikke noe norsk navn. Fra apebrødtreet (Adansonia digitata) kommer frukten baobab. Andre kjente arter er bomullstre (kapok) og durian.
== Eksterne lenker ==
(en) Bombacoideae hos NCBI
(en) Bombacoideae hos Tropicos
(en) Kategori:Bombacoideae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Bombacoideae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Adansonia | 5,798 |
null | 2023-02-04 | Piggknoppfamilien | null | null | null | * piggknopper (Sparganium) | 5,799 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.