url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Alkoholer | 2023-02-04 | Alkoholer | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alkoholer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Funksjonelle grupper'] | Denne artikkelen handler om alkohol som kjemisk stoff. Se også alkoholholdig drikke og alkoholisme.I organisk kjemi er alkoholer en fellesbetegnelse for stoffer som har en hydroksylgruppe, en -OH gruppe, som er bundet kovalent til et karbonatom. Den generelle formelen for alkoholer er ROH, hvor R betegner en alkylgruppe. Primære alkoholer har en terminal -OH gruppe, sekundære alkoholer har en -OH gruppe innebygget i karbonkjeden, mens tertiære alkoholer har en -OH gruppe ved en forgrening til karbonkjeden. Alle alkoholer får endingen -ol.
Alkoholer kjennetegnes ved at de generelt har et høyere smelte- og kokepunkt enn alkaner med tilsvarende molekylmasse. Grunnen til dette ligger i elektronfordelingen i hydroksylgruppen. Siden oksygen har en elektronegativitet på 3,5, mens hydrogen har en elektronegativtet på 2,1 vil oksygen trekke mer på elektronene i OH-bindingen enn hydrogen. Dette fører til at hydroksylgruppen blir polar. Dermed vil det dannes hydrogenbindinger mellom alkohol-molekylene og dette er altså grunnen til det høye koke- og smeltepunktet.
Alkoholer med korte karbonkjeder vil også være løselige i vann. Fordi både vannmolekyler og hydroksylgruppen er polare vil det også her dannes hydrogenbindinger. Hydroksylgruppen vil spille en mindre og mindre rolle når karbonkjeden blir lengre. Dermed mister molekylet sin polaritet og vil ikke lenger være løselig med vann. Alkoholer med mer enn fem karbonatomer i alkylkjeden er svært lite løselige i vann.
Primære alkoholer, sekundære alkoholer og aldehyder kan påvises ved å oksidere dem med MnO4-. Videre kan en skille alkoholer og aldehyder ved at alkoholer ikke reagerer med tollensreagens eller fehlings væske.
| Denne artikkelen handler om alkohol som kjemisk stoff. Se også alkoholholdig drikke og alkoholisme.I organisk kjemi er alkoholer en fellesbetegnelse for stoffer som har en hydroksylgruppe, en -OH gruppe, som er bundet kovalent til et karbonatom. Den generelle formelen for alkoholer er ROH, hvor R betegner en alkylgruppe. Primære alkoholer har en terminal -OH gruppe, sekundære alkoholer har en -OH gruppe innebygget i karbonkjeden, mens tertiære alkoholer har en -OH gruppe ved en forgrening til karbonkjeden. Alle alkoholer får endingen -ol.
Alkoholer kjennetegnes ved at de generelt har et høyere smelte- og kokepunkt enn alkaner med tilsvarende molekylmasse. Grunnen til dette ligger i elektronfordelingen i hydroksylgruppen. Siden oksygen har en elektronegativitet på 3,5, mens hydrogen har en elektronegativtet på 2,1 vil oksygen trekke mer på elektronene i OH-bindingen enn hydrogen. Dette fører til at hydroksylgruppen blir polar. Dermed vil det dannes hydrogenbindinger mellom alkohol-molekylene og dette er altså grunnen til det høye koke- og smeltepunktet.
Alkoholer med korte karbonkjeder vil også være løselige i vann. Fordi både vannmolekyler og hydroksylgruppen er polare vil det også her dannes hydrogenbindinger. Hydroksylgruppen vil spille en mindre og mindre rolle når karbonkjeden blir lengre. Dermed mister molekylet sin polaritet og vil ikke lenger være løselig med vann. Alkoholer med mer enn fem karbonatomer i alkylkjeden er svært lite løselige i vann.
Primære alkoholer, sekundære alkoholer og aldehyder kan påvises ved å oksidere dem med MnO4-. Videre kan en skille alkoholer og aldehyder ved at alkoholer ikke reagerer med tollensreagens eller fehlings væske.
== Alkoholer i industri ==
Alkoholer med opp til fire karbonatomer i kjeden blir fabrikkert i stor skala i industrien. De er viktige i seg selv, men blir også brukt til å fremstille andre viktige kjemikalier. Metanol var en av dem som ble produsert fra treverk ved destillering og blir også den dag i dag kalt for tresprit. I dag blir metanol fremstilt fra karbonmonoksid og hydrogen ved 400 °C, 150 atm sammen med ZnO og Cr2O3.
CO + 2H2 → CH3OH
USA produserer omtrent 5,3 milliarder liter hvert år. Mesteparten blir brukt til å produsere formaldehyd og andre kjemikalier, som for eksempel løsemidler og frysevæske. Etanol (den vi i dagligtale kaller for alkohol) er også viktig innen industrien og blir laget ved gjæring av sukker.
C12H22O11 + H2O → 4CH3CH2OH + 4CO2
Det finnes flere måter å produsere etanol på. Dette gjøres ved syrekatalysert hydrisering av etylen. Denne metoden, sammen med svovelsyre eller en annen syre som katalysator, blir benyttet til en årlig produksjon av ca. 525 millioner liter etanol i USA.
Alkohol i industrien er en konstant kokende mikstur av 95% etanol og 5% vann og kan ikke bli renere ved destillasjon. For å fjerne resterende vannmengde for å oppnå absolutt alkohol (100%) tilsettes ulesket kalk (CaO), som reagerer med vannet og danner kalsiumhydroksid, men som ikke reagerer med etanol. Etanol blir også brukt som løsemiddel, sterilisering, og ved fremstilling av etere og etyl estere. Den kan også benyttes som drivstoff.
2-propanol (isopropyl alkohol) blir fremstilt fra syrekatalyse hybribisering av propen. 2-propanol er hovedproduktet i denaturert alkohol, blir også brukt i mange husholdningsprodukter og kosmetikk.
== Viktige alkoholer i biologi ==
Hydroksylgruppen er innhold i mange biologisk viktige molekyler. 3-metyl-2-buten-1-ol, 3-metyl-3-buten-1-ol, geraniol og farnesol er eksempel på fire umettede og primære alkoholer som er metabolisk viktig.
Geraniol og farnesol er av en gruppe kalt terpen. Terpen forbindelser forekommer i mange planter og blomsterplanter. Farnesol er med å gi duft hos roser. Geraniol og farnesol blir brukt i parfymer.
Kombinasjon av to farnesol enheter gis squalene, et 30-karbon langt hydrokarbon og som er innhold i små menger i leveren hos høyere organismer. Squalene er den biologiske forløperen til steroider.
Merk: Noen av navnene er på engelsk.
== Enverdige alkoholer ==
Metanol
Etanol
Propanol
Butanol
Pentanol
Heksanol
Heptanol
Oktanol
Nonanol
Dekanol
Undekanol
Dodekanol
Tridekanol
Tetradekanol
Pentadekanol
Heksadekanol
Heptadekanol
Oktadekanol
Nonadekanol
Eicosanol
Heneicosanol
Docosanol
Tricosanol
Tetracosanol
Pentacosanol
Heksacosanol
Heptacosanol
Oktacosanol
Nonacosanol
Triacontanol
Hentriacontanol
Dotriacontanol
Tritriacontanol
Tetratriacontanol
Pentatriacontanol
Heksatriacontanol
== Flerverdige alkoholer ==
Alkoholer med mer enn en OH-gruppe kalles for flerverdige alkoholer.
=== Toverdige ===
Glykol (C2H4(OH)2) Brukes blant annet i frostvæske.
=== Treverdige ===
Glyserol (C3H5(OH)3) Brukes blant annet i salver og i kosmetikk.
== Spesielle alkoholer ==
Isopropanol
== Se også ==
Fusel
100 proof
Forgjæring
== Referanser ==
== Litteratur ==
Harold Hart, Lesilie E. Craine, David J. Hart, Christopher M. Hadad (2007). Organic Chemistry, A short course. Houghton Mifflin Company. ISBN 0-618-59073-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Biologiske virkningsmekanismer og noen kliniske effekter av alkohol
Norsk nettskole | I organisk kjemi er alkoholer en fellesbetegnelse for stoffer som har en hydroksylgruppe, en -OH gruppe, som er bundet kovalent til et karbonatom. Den generelle formelen for alkoholer er ROH, hvor R betegner en alkylgruppe. | 5,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hebraisk | 2023-02-04 | Hebraisk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Hebraisk', 'Kategori:Kanaanittiske språk'] | «Hebraisk» kan også referere til hebreere og jøder.Hebraisk (עִבְרִית, ‘ivrit) er et semittisk språk i den afro-asiatiske språkfamilien. Det brukes av mer enn syv millioner mennesker i Israel og jødiske samfunn verden rundt. Hebraisk er offisielt språk i Israel, der det er språket statens og befolkningens de facto-språk. Det benyttes av et flertall i befolkningen.
Hoveddelen av Tanakh (den hebraiske Bibelen תנ"ך) er skrevet på klassisk hebraisk, og mye av dens nåværende form er nærmere bestemt dialekten bibelsk hebraisk, som man tror ble talt omkring 500-tallet f.Kr., nær det babylonske fangenskapet i tid. Av den grunn har hebraisk fra gammelt av blitt kalt Lĕshôn Ha-Qôdesh (לשון הקודש), «det hellige språket».
På 500-tallet ødela det nybabylonske riket Jerusalem og flyttet befolkningen til Babylon, før det persiske riket tillot dem å vende tilbake. De fleste språkforskere er enige om, at det bibelske språket som kjennes fra Bibelen, etter den tid ble erstattet i daglig bruk av nye dialekter av hebraisk og en lokal variant av arameisk. Etter 100-tallet e.Kr., da Romerriket fordrev den jødiske befolkningen i Jerusalem og deler av Bar Kokhba-staten, opphørte hebraisk gradvis å være talespråk, men det forble et viktig skriftspråk. Brev, kontrakter, vitenskap, filosofi, medisin, poesi og lover ble skrevet på hebraisk, som utviklet seg ved å låne og oppfinne nye uttrykk.
Da hebraisk lenge hadde vært utdødd utenfor jødisk liturgi, lærdom og som lingua franca i forretningssammenheng, ble det gjenopplivet som et litterært og fortellende språk av haskalá-bevegelsen fra slutten av 1700-tallet. På slutten av 1800-tallet begynte den jødiske språkforskeren Eliezer Ben-Yehuda under påvirkning av sionismen, og i et miljø i det nåværende Israel der sefardisk hebraisk allerede var veletablert som handelsspråk, å gjeninnføre hebraisk som familiespråk og som et moderne tale- og skriftspråk. Til slutt erstattet det en rekke språk som på den tiden ble brukt av jøder, slik som arabisk, ladino (også kalt judezmo), jiddisk, russisk og andre språk som ble brukt av den jødiske diasporaen.
Fordi hebraisk hadde vært ute av bruk som dagligspråk i familiesammenheng i så mange århundrer, manglet språket mange moderne ord. Mange ble opptatt som neologismer fra den hebraiske Bibelen eller lånt fra jiddisk eller andre språk av Eliezer Ben-Yehuda. Moderne hebraisk ble et offisielt språk i det britisk-styrte Palestine i 1921 (sammen med engelsk og arabisk), og ble så i 1948 et offisielt språk i den nyopprettede staten Israel.
| «Hebraisk» kan også referere til hebreere og jøder.Hebraisk (עִבְרִית, ‘ivrit) er et semittisk språk i den afro-asiatiske språkfamilien. Det brukes av mer enn syv millioner mennesker i Israel og jødiske samfunn verden rundt. Hebraisk er offisielt språk i Israel, der det er språket statens og befolkningens de facto-språk. Det benyttes av et flertall i befolkningen.
Hoveddelen av Tanakh (den hebraiske Bibelen תנ"ך) er skrevet på klassisk hebraisk, og mye av dens nåværende form er nærmere bestemt dialekten bibelsk hebraisk, som man tror ble talt omkring 500-tallet f.Kr., nær det babylonske fangenskapet i tid. Av den grunn har hebraisk fra gammelt av blitt kalt Lĕshôn Ha-Qôdesh (לשון הקודש), «det hellige språket».
På 500-tallet ødela det nybabylonske riket Jerusalem og flyttet befolkningen til Babylon, før det persiske riket tillot dem å vende tilbake. De fleste språkforskere er enige om, at det bibelske språket som kjennes fra Bibelen, etter den tid ble erstattet i daglig bruk av nye dialekter av hebraisk og en lokal variant av arameisk. Etter 100-tallet e.Kr., da Romerriket fordrev den jødiske befolkningen i Jerusalem og deler av Bar Kokhba-staten, opphørte hebraisk gradvis å være talespråk, men det forble et viktig skriftspråk. Brev, kontrakter, vitenskap, filosofi, medisin, poesi og lover ble skrevet på hebraisk, som utviklet seg ved å låne og oppfinne nye uttrykk.
Da hebraisk lenge hadde vært utdødd utenfor jødisk liturgi, lærdom og som lingua franca i forretningssammenheng, ble det gjenopplivet som et litterært og fortellende språk av haskalá-bevegelsen fra slutten av 1700-tallet. På slutten av 1800-tallet begynte den jødiske språkforskeren Eliezer Ben-Yehuda under påvirkning av sionismen, og i et miljø i det nåværende Israel der sefardisk hebraisk allerede var veletablert som handelsspråk, å gjeninnføre hebraisk som familiespråk og som et moderne tale- og skriftspråk. Til slutt erstattet det en rekke språk som på den tiden ble brukt av jøder, slik som arabisk, ladino (også kalt judezmo), jiddisk, russisk og andre språk som ble brukt av den jødiske diasporaen.
Fordi hebraisk hadde vært ute av bruk som dagligspråk i familiesammenheng i så mange århundrer, manglet språket mange moderne ord. Mange ble opptatt som neologismer fra den hebraiske Bibelen eller lånt fra jiddisk eller andre språk av Eliezer Ben-Yehuda. Moderne hebraisk ble et offisielt språk i det britisk-styrte Palestine i 1921 (sammen med engelsk og arabisk), og ble så i 1948 et offisielt språk i den nyopprettede staten Israel.
== Historie ==
Som språk henviser hebraisk til en av flere dialekter i det kanaanittiske språket. Hebraisk (Israel) og moabittisk (Jordan) kan kalles sydlige kanaanittiske dialekter, mens fønikisk (Libanon) kan kalles en nordlig kanaanittisk dialekt. Kananittisk er nært beslektet med arameisk og i mindre grad med arabisk. Mens andre kanaanittiske språk har blitt utryddet, har hebraisk overlevd. Hebraisk hadde sin blomstringstid som talespråk i Israel fra 900-tallet f.Kr. inntil tiden like forut for den bysantinske perioden på 200- eller 300-tallet e.Kr. Siden fortsatte hebraisk å være skriftspråk inntil moderne tid, da språket ble gjenopplivet som talespråk på 1800-tallet.
=== Opphav ===
Hebraisk er et semittisk språk, og som sådan medlem av den store afroasiatiske språkfamilien.
Innenfor semittisk grupperte de nordvestsemittiske språkene, som ble dannet omkring 2000-tallet f.Kr., seg sammen med de arabiske språkene som sentralsemittisk. De kanaanittiske språkene, en gruppe innenfor nordvestsemittisk, dukket opp i Levanten på 1000-tallet f.Kr., idet de gradvis adskilte seg fra aramaisk og ugarittisk.
Innenfor den kanaanittiske gruppen tilhører hebraisk undergruppen som også omfatter edomittisk, ammonittisk og moabittisk: se hebraiske språk. En annen kanaanittisk undergruppe omfatter fønikisk og dets etterkommer punisk.
=== Hebraisk som en kanaanittisk dialekt ===
Det første skrevne vitnesbyrd om hebraisk, Gezer-kalenderen, stammer fra 900-tallet f.Kr., på begynnelsen av kongetiden, David og Salomos tid. Kalenderen, som klassifiseres som arkaisk bibelsk hebraisk, er en liste over årstidene og deres tilhørende jordbruksaktiviteter. Gezer-kalenderen (oppkalt etter byen der den ble funnet) er skrevet i et gammel semittisk alfabet, i slekt med det fønikiske som gjennom grekerne og etruskerne senere ble til det latinske alfabetet. Gezer-kalenderen er skrevet uten vokaler, og benytter ikke konsonanter for å betegne vokaler, selv ikke der hvor senere hebraisk staving krever det.
Tallrike eldre tavler har blitt funnet i området, med lignende alfabeter på andre semittiske språk, for eksempel protosinaittisk. Det antas at alfabetets opprinnelige form går tilbake til hieroglyffene i det egyptiske skriftsystemet, skjønt de fonetiske verdiene i stedet er inspirert av det akrofoniske prinsippet. Det hebraiske og fønikiske språkets felles opphav kalles kanaanittisk, og var det første som brukte et semittisk alfabet som adskilte seg fra det egyptiske. Et gammelt dokument er den berømte Mesha-stelen skrevet i moabittisk dialekt; Siloam-inskripsjonen, funnet i nærheten av Jerusalem, er et tidlig eksempel på hebraisk. Yngre prøver på arkaisk hebraisk er ostraka funnet i nærheten av Lakish, som beskriver hendelser fra tiden før Jerusalem endelig ble erobret av Nebukadnesar i 586 f.Kr..
=== Klassisk hebraisk ===
I den videste betydning betegner klassisk hebraisk talespråket i det gamle Israel mellom 900-tallet f.Kr. og 300-tallet e.Kr. Det omfatter flere skiftende og overlappende dialekter. Utviklingsfasene i klassisk hebraisk navngis ofte etter de viktige litterære verkene som knyttes til dem.
Arkaisk bibelsk hebraisk fra 900- til 500-tallet f.Kr. tilsvarer kongetiden inntil det babylonske fangenskapet og representeres ved visse tekster i den hebraiske Bibelen (Tanakh), spesielt Mose sang (2. Mosebok 15) og Deboras sang (Dommernes bok 5). Perioden kalles også gammelhebraisk. Historisk bruktes en form av det fønikiske alfabetet.
Bibelsk hebraisk omkring 500-tallet f.Kr. tilsvarer det babylonske fangenskapet og representeres ved hoveddelen av den hebraiske Bibelen, som nådde mye av dens nåværende form på denne tiden. Perioden kalles også klassisk bibelsk hebraisk. Man brukte det arameiske alfabetet.
Sent bibelsk hebraisk fra 500- til 300-tallet f.Kr., tilsvarer den persiske perioden og representeres ved visse tekster i den hebraiske Bibelen, spesielt Esras og Nehemjas bøker.
Dødehavsrullenes hebraisk fra 200-tallet f.Kr. til det første århundre e.Kr. tilsvarer de hellenistiske og romerske periodene, forut for ødeleggelsen av Tempelet i Jeruslaem, og representeres ved Qumran-rullene som utgjør mesteparten av Dødehavsrullene. Perioden kalles også Qumran-hebraisk. Det arameiske alfabetet fra de tidligere rullene fra 200-tallet utviklet seg til det hebraiske alfabetet fra rullene i det første århundret e.Kr. Dette alfabetet brukes ennå i dag.
Misjnaisk hebraisk fra det første århundre til 200- eller 300-tallet e.Kr., tilsvarer den romerske perioden etter ødeleggelsen av Tempelet i Jerusalem og representeres ved hoveddelen av Misjna og Tosefta innenfor Talmud og ved Dødehavsrullene, særlig Bar Kokhba-brevene og kobberrullen. Perioden kalles også tannaittisk hebraisk eller tidlig rabbinsk hebraisk.Av og til forenkles de ovenstående fasene av klassisk hebraisk til «bibelsk hebraisk» (innbefattet flere dialekter fra 900-tallet f.Kr. til 100-tallet e.Kr. og i visse av Dødehavsrullene) og «misjnaisk hebraisk» (innbefattet flere dialekter fra 200-tallet f.Kr. til 200-tallet e.Kr. i visse av Dødehavstullene). Men i dag klassifiserer de fleste hebraiske språkforskere Dødehavsrullenes hebraisk som en gruppe dialekter som utviklet seg fra sent bibelsk hebraisk til misjnaisk hebraisk, slik at det omfatter elementer fra begge, men allikevel er forskjellig. Ved begynnelsen av den bysantinske perioden på 300-tallet e.Kr. opphørte klassisk hebraisk å være talespråk, omtrent et århundre etter nedtegnelsen av Misjna. Språket hadde åpenbart gått tilbake siden avslutningen av den katastrofale Bar Kokhba-krigen omkring 135 e.Kr.
=== Moderne/israelsk hebraisk ===
Israelsk hebraisk eller moderne hebraisk blir betraktet som et «gjenopplivet» språk. Sionisten Eliezer Ben-Yehuda var en nøkkelfigur i gjenopplivningen av det hebraiske språket i dagligtale. Hans prosjekt kan sammenlignes med Ivar Aasens norskisme. Nyere forskning påpeker at Eliezer Ben-Yehuda i og for seg ikke hadde særlig suksess med sitt prosjekt. Gjennom nær 20 års arbeid med gjenopplivelsen av hebraisk som dagligspråk klarte han kun å overbevise 10 familier til å bruke språket i oppdragelse av sine barn. Eliezer Ben-Yehuda har til sammen skapt 300 nye ord. Disse brukte han i oppdragelsen av sin sønn, Ben-Zion Ben-Yehuda (som senere endret navn til Itamar Ben-Yehuda). Ordene tilsvarer ting som man ikke kunne finne ord for i Tanákh, som for eksempel: glida (is) og ofanyim (sykkel).
== Tre syn på israelsk hebraisk ==
Et relativt utbredt syn er den konservative leiren som hevder at israelsk hebraisk er et rent semittisk språk og at alle avvik fra bibelsk hebraisk er å betrakte som substandard variasjon.
Lingvisten Paul Wexler (forfatter av de kontroversielle bøkene The Schizoid Nature of Modern Hebrew: A Slavic Language in Search of a Semitic Past (1991), The Ashkenazic Jews: A Slavo-Turkic People in Search of a Jewish Identity (1993), og The Non-Jewish Origins of the Sephardic Jews (1996)) representerer den revisjonistiske leiren som hevder at moderne hebraisk egentlig er jiddisch med hebraisk vokabular — og i tillegg at jiddisch egentlig er et slavisk språk.
Lingvisten Ghil'ad Zuckermann (D.Phil., Oxford; forfatter av Language Contact and Lexical Enrichment in Israeli Hebrew (2003)
) mener at israelsk hebraisk er et semittisk/indoeuropeisk hybridspråk med hebraisk og jiddisch som primære utgangsspråk og språk som russisk, polsk, engelsk, Djudeo-espanjol («ladino») og arabisk som sekundære kilder.
== Fonologi ==
=== Vokaler ===
Det hebraiske ordet for vokaler er tenu‘ot. Tegnene for disse vokalene kalles nikkud. Israelsk hebraisk har 6 vokalfonemer:
/a/ – Vokalene kamats (ָ) og pataḥ (ַ)
/e/ – Vokalene segol (ֶ) og ṣere (ֵ)
/i/ – Vokalen ḥirik (ִ)
/o/ – Vokalen ḥolam (ֹ)
/u/ – Vokalene shuruq (וּ) og kubbuṣ (ֻ)
/ə/ – Vokalen sheva na‘' (ְ)I bibelsk hebraisk hadde hver vokal tre former: kort, lang og avbrutt (ḥataf). Men det er ingen hørlig forskjell mellom disse tre i moderne israelsk hebraisk, bortsett fra at ṣere ofte uttales [eɪ] i askenasisk hebraisk.
=== Konsonanter ===
Det hebraiske ordet for konsonanter er ‘iṣṣurim (עיצורים).
== Skriftsystem ==
Hovedartikkel: Det hebraiske alfabetetModerne hebraisk skrives fra høyre mot venstre ved hjelp av det hebraiske alfabetet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hebrew - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).
Modern Hebrew - ressurser for studenter på hebraisk (engl.) | Det hebraiske alfabetet er en form av den semittiske skriften og brukes i dag av dem som snakker språkene hebraisk, jødisk-arameisk, jødearabisk, djudíospanjol (ladino), jiddisch med flere. Skriften leses fra høyre mot venstre. | 5,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordpolen | 2023-02-04 | Nordpolen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Arktis', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Geografi', 'Kategori:Nordishavet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verdens geografiske ytterpunkter'] | Den geografiske nordpol er planeten Jordens nordligste punkt. Aksen mellom Nordpolen og Sydpolen utgjør Jordens rotasjonsakse. Punktet ligger ikke i ro. Variasjonens typiske svingeperiode er målt til 433 dager med utslag i størrelsesorden 15 meter.
| Den geografiske nordpol er planeten Jordens nordligste punkt. Aksen mellom Nordpolen og Sydpolen utgjør Jordens rotasjonsakse. Punktet ligger ikke i ro. Variasjonens typiske svingeperiode er målt til 433 dager med utslag i størrelsesorden 15 meter.
== Geografi ==
Den geografiske Nordpolens faste grunn ligger 4807 meter under havoverflaten og blir dekket av en tre til fire meter tykk drivende iskappe på havoverflaten. Polbassenget er omkranset av langt grunnere randhav med kontinentalsokkel, der olje-, gass- og mineralressurser er tilgjengelige.
Det nærmeste land sies vanligvis å være Kaffeklubbøya, utenfor den nordlige kysten av Grønland ca. 700 km bort fra polpunktet, selv om noen ikke-permanente grusbanker kan ligge litt lenger nord.
== Den magnetiske nordpol ==
Jordens magnetiske nordpol er det punkt på den nordlige halvkule der retningen av den magnetiske akse skjærer jordoverflaten. Nåla i et magnetisk kompass vil dreie seg slik at den ene enden peker mot jordas magnetiske nordpol. Denne enden av kompassnåla er innen fysikken definert som nålas nordpol. Derav følger at det vi omtaler som jordas magnetiske nordpol innen fysikken egentlig er en magnetisk sydpol.
Dette punktet sammenfaller ikke helt med den geografiske nordpol. Den magnetiske nordpol var i 2003 på 78°18' nord, 104° vest, nær Ellef Ringnes' øy, en av Dronning Elizabeth-øyene i Canada og flytter seg gradvis.
== Ekspedisjoner til den geografiske nordpol ==
=== Før 1800 ===
Så tidlig som på 1500-tallet, trodde enkelte at selve polpunktet befant seg i åpent hav og ikke på fastland som var den tradisjonelle oppfatningen. Flere håpte derfor at en passasje til polpunktet kunne bli funnet gjennom ishavet i sommerhalvåret. Flere ekspedisjoner, fortrinnsvis ledet av skippere på hvalfangstfartøyer kjent i arktiske farvann, gjorde mer eller mindre halvhjertede forsøk på å finne en vei til polpunktet. En nederlandsk ekspedisjon ledet av Willem Barents nådde 79°49’ N den 16. juni 1596. Den 13. juli 1607 passerte Henry Hudson med stor sannsynlighet 80°N.
=== 1800–1900 ===
William Parry ledet i 1827 en av de første ekspedisjonene som hadde som hovedintensjon å finne polpunktet. Parry kom imidlertid ikke lengre nord enn til 82°45'. I 1871 ledet Charles Francis Hall en ekspedisjon med skipet «Polars» som endte i katastrofe idet besetningen og da spesielt kapteinen ble rammet av sykdom og skipet ble skrudd ned i isen. I årene 1879-1881 ledet amerikaneren George Washington DeLong en ekspedisjon med fartøyet «Jeanette». Ekspedisjonen feilet da «Jeanette» ble skrudd ned i isen nord for Nysibirøyene og over halvparten av besetningen, inkludert ekspedisjonens leder, omkom.
Vrakgods etter «Jeanette» ble senere funnet på Grønlandskysten, noe som beviste at det finnes en transpolar strøm i det arktiske hav. Dette, sammen med en artikkel av Henrik Mohn inspirerte Fridtjof Nansen til å drive over polhavet med den spesialbygde skuta «Fram». «Fram» forlot Norge fra Vardø 21. juli 1893 og seilte østover nordøstpassasjen langs nordkysten av Sibir til 133° 37' grader øst. Den 22. september 1893 frøs skuta fast i isen og ble drevet med over Polhavet i tre år. Etter to overvintringer i «Fram» forlot Nansen og Hjalmar Johansen, skipet den 14. mars 1895 for å gå den 600 km lange turen mot nordpolen på ski og med hundespann. Den 7. april snudde de på 86° 14' nordlig bredde, da de fant ut at de ikke ville rekke å gå til nordpolen og tilbake i løpet av den korte arktiske sommeren. 86° 14' var Nansens egen måling, senere er dette korrigert til 86° 04'.
I 1897 forsøkte den svenske ingeniøren Salomon August Andrée og to følgesvenner å nå nordpolen i hydrogenballongen Örnen, men strandet 300 km nord for Kvitøya. Mannskapet hadde ikke utstyr for å klare seg gjennom vinteren og omkom høsten 1897. Levningene ble funnet i 1930 av mannskapet på fangstskuta «Bratvaag».
Den italienske hertugen Luigi Amedeo di Savoia (Duca degli Abruzzi) og kaptein Umberto Cagni seilte med det ombygde hvalskipet «Stella Polare» fra Norge i 1899. En overvintringsleir ble etablert på Frans Josefs land, men da hertugen mistet to fingre i løpet av overvintringen, tok kaptein Umberto Cagni over ledelsen av sledeturen som nådde 86° 34’ den 25. april 1900, nesten 56 kilometer lenger nord enn Nansens rekord fra 1895.
=== 1900–1940 ===
Den amerikanske oppdageren og polfareren Frederick Albert Cook forsøkte sammen med inuittene Ahwelah og Etukishook å nå polpunktet våren 1908. Cook hevdet å ha nådd polen den 21. april, 1908 etter å ha gått en rute nordover fra Axel Heibergs land. Underveis levde på de dyr de kunne jakte på. Tilbaketuren fra Nordpolen gikk til Devon Island; og videre krysset de Naresstredet til en liten eskimoplass, Annoatok på Grønland som de nådde våren 1909, nesten døende av sult. Hans påstand om å ha nådd Nordpolen ble umiddelbart betvilet. Cook kunne aldri fremlegge noen bevis, eller på annen måte i form av pålitelige navigasjonsdagbøker at de virkelig hadde nådd målet. Dessuten ga Cooks eskimoledsagere ulike opplysninger om hvor de hadde vandret sammen med Cook, og Cooks påstand ble senere underkjent av en dansk kommisjon.
En annen amerikaner, marineoffiseren Robert Peary, hevdet å ha nådd polpunktet den 6. april 1909 sammen med Matthew Henson og fire inuitter. I ettertid er det omstridt hvorvidt Peary nådde polpunktet eller ei. De distanser og hastigheter som Peary hevdet å ha oppnådd på sin ferd mot polpunktet etter at siste støttegruppe returnerte, var nesten tre ganger den hastigheten som de hadde oppnådd så langt. Dessuten var ingen i gruppen trent i navigasjon og kunne uavhengig bekrefte Pearys beregninger.
I 1925 gjorde Roald Amundsen et forsøk på å nå polpunktet med de to flybåtene «N 24» og «N 25». Den 21. mai 1925 startet de to flybåtene fra Ny-Ålesund på Svalbard. På «N 25» var Hjalmar Riiser-Larsen flyger, Roald Amundsen navigatør, og Karl Feucht mekaniker. På «N 24» var Leif Ragnar Dietrichson flyger, Lincoln Ellsworth navigatør og Oskar Omdal mekaniker. De landet på 87° 44' nord, men hadde store vanskeligheter med å komme i lufta igjen. «N 24» var skadet og måtte etterlates. Først 15. juni hadde de fått laget en provisorisk startbane på 500 meter på isen der de maktet å ta av med «N 25» med alle seks om bord og komme velberget tilbake til Spitsbergen.Den 9. mai 1926 gjorde den amerikanske marineoffiseren Richard E. Byrd og piloten Floyd Bennett et forsøk på å fly over Nordpolen. Ved tilbakekomst til Ny-Ålesund hevdet de å ha vært over polen, men de var ikke istand til å presentere navigasjonsdata som kunne bekrefte deres påstand. Senere granskning av deres dagbøker, reisetiden, flyets fart og analyser av vær- og vindforhold førte til at bl.a. Bernt Balchen fremsatte betydelig tvil om de virkelig nådde Nordpolen. Ikke desto mindre skaffet flygningen Byrd berømmelse og sikret ham finansiell støtte for videre fremstøt mot Sydpolen
På samme tid som Byrd gjorde Amundsen sitt andre forsøk på å fly over polpunktet. Denne gang med luftskipet «Norge». Luftskipet forlot Ny-Ålesund den 11. mai 1926 og passerte den geografiske nordpol neste dag kl 2.20 og fortsatte videre til Teller i Alaska. Luftskipet var tegnet og bygget av den italienske ingeniøren Umberto Nobile. Nobile førte luftskipet fra Roma, Italia, til Kings Bay, hvor Amundsen og den norske delen av besetningen gikk ombord, og så videre til Alaska. «Norge» hadde en besetning på 16. Sponsoren Lincoln Ellsworth var med som navigatør, Jakob Bjerknes var ekspedisjonens meteorolog, og Oskar Omdal var mekaniker. Ettersom alle de tre ekspedisjonene som tidligere hevdet å ha nådd polpunktet, er omdiskutert, er det sannsynlig at Amundsen ledet den første ekspedisjonen som nådde Nordpolen. Udiskutabelt er det at Amundsen og rormann Oscar Wisting var de to første i verden som nådde begge polpunktene.
=== 1940–2000 ===
Om man ser bort fra Pearys omdiskuterte erobring av polpunktet, kan de første som satte sine ben på polpunktet ha vært en sovjetisk gruppe. Ifølge forskjellige kilder kan den første ha vært Pavel Gordiyenko (eller Geordiyenko) og tre eller fem følgesvenner. Andre kilder hevder at den første var Aleksandr Kuznetsov og 23 andre, som landet et eller flere fly ved polpunktet den 23. april 1948.
Den 3. mai 1952 landet de amerikanske offiserene Joseph O. Fletcher og William P. Benedict, sammen med forskeren Albert P. Crary, et modifisert C-47 Skytrain på nordpolen. Enkelte kilder hevder at det var denne gruppen, og ikke den sovjetiske, som var den første til å lande ved selve nordpolen.Den amerikanske ubåten USS «Nautilus» dykket ned i Barrow Sea Valley den 1. august 1958 og den 3. august 1958, klokken 2315 (EDST) ble hun det første skip (neddykket eller overflate) som nådde den geografiske nordpolen. Fra Nordpolen fortsatte «Nautilus» videre og etter 96 timer og 2 945 km (1 590 nmi) under isen, gikk hun opp til overflaten nordøst av Grønland, etter å ha gjennomført den første suksessfulle neddykkede reisen under polisen. Året etter, den 17. mars 1959 ble USS «Skate» (SSN-578) den første ubåten som trengte igjennom isen ved polpunktet.
Den første ekspedisjon som nådde polpunktet etter å ha gått over isen ble gjort av Ralph Plaisted, Walt Pederson, Gerry Pitzl og Jean Luc Bombardier, som reiste over isen med et beltekjøretøy, og nådde polpunktet den 19. april 1968. United States Air Force bekreftet posisjonen.
Den 6. april 1969 ble Wally Herbert og hans kompanjonger fra den britiske «Trans-Arctic Expedition» de første til å nå polpunktet til fots. Imidlertid hadde gruppen hjelp av hundespann og forsyninger som ble droppet fra fly. Etter å ha vært på selve polpunktet fortsatte de og gjennomførte den første kryssing av polhavet, fra Barrow, Alaska til Svalbard.
Det første overflateskipet som nådde nordpolen var den russiske atomdrevne isbryteren «Arktika», som nådde polpunktet den 17. august 1977.
I 1982 ble Ranulph Fiennes og Charles Burton de første til å krysse polhavet i en og samme sesong. De dro fra Cape Crozier, Ellesmereøya, den 17. februar 1982 med ski og snøscooter og ankom nordpolen den 10. april 1982. Ekspedisjonen til nordpolen var avslutningen på Fiennes og Burtons «Transglobe expedition» 1979-1982, som også inkluderte en tur til sydpolen.
8. mars–4. mai 1990 gikk Børge Ousland sammen med Geir Randby og Erling Kagge over polisen fra Ellesmere Island til nordpolen, uten hunder og uten å motta forsyninger underveis. Geir Randby skadet ryggen underveis og ble hentet ut med fly. I luftlinje er denne turen 800 km, en strekning som Ousland og Kagge gjennomførte i løpet av 58 dager. Ingen hadde tidligere gjort en slik tur til nordpolen uten hunder, etterforsyninger eller hjelp utenfra. Bergingen av Randby førte imidlertid til anklager om at ekspedisjonen hadde mottatt støtte utenfra underveis.
Børge Ouslands andre ekspedisjon til nordpolen startet på Kapp Arktichesky i Nord-Sibir 2. mars 1994. Turen foregikk denne gang alene og uten etterforsyning, og endte på polpunktet 22. april 1994.
=== Etter 2000 ===
I de senere årene har reiser til polpunktet enten med helikopter, fly eller isbryter blitt relativt vanlige. Polpunktet er også et eksotisk reisemål og til en viss grad har turisme blitt mulig gjennom spesielle reiseselskaper.
I 2000 ble Rune Gjeldnes og Torry Larsen, to norske marinejegere, de første i verden til å krysse polhavet uten etterforsyninger. Turen gikk fra Severnaja Semlja, via den geografiske nordpol til Ward hunt Island. Bragden ble dokumentert gjennom tre dokumentarfilmer på TV 2 kalt «Verdens verste skitur»". Selv om det i ettertid har vært gjennomført flere krysninger av polhavet, er Rune Gjeldnes og Torry Larsen fremdeles de eneste som har gjennomført bragden uten etterforsyninger.
I 2001 ble Børge Ousland den første til å krysse polhavet alene. Etter få dagers reise fra Kapp Arktichesky, det nordligste punktet på Sibir, måtte Ousland bytte pulk og måtte gi opp betegnelsen «uten støtte utenfra», men etter å ha tilbakelagt en reise på 82 dager nådde han endelig Ward hunt Island.
Den 29. mai 2002 ble svensken Tina Sjögren første kvinne i verden til å nå nordpolen på ski og uten hjelp av hunder. Første kvinne noensinne var Ann Bancroft som kom til nordpolen ved hjelp av hunder i 1986. Tina Sjögrens tur ble gjennomført sammen med ektemannen Tom Sjögren.
I 2005, brøt den amerikanske ubåten USS «Charlotte» seg igjennom den 155 cm tykke isen på nordpolen og tilbrakte 18 timer der.20. januar til 23. mars 2006 gikk Børge Ousland sammen med Mike Horn fra Kapp Artichesky, til nordpolen. De ble med dette de første som noensinne har tatt turen på ski i vintermørket.
24. april 2006 ble Cecilie Skog den første kvinne til å nå nordpolen fra fastlandet etter å ha startet den 6. mars fra Ellesmere Island sammen med Rolf Bae og Per Henry Borch. Med denne bragden ble hun i tillegg første norske kvinne på nordpolen og den andre kvinne i verden (etter Tina Sjögren) til å ha erobret de «tre poler»: Nordpolen, sydpolen og Mount Everest.Seilbåten «Tara» frøs inn i pakkisen nord for Sibir 3. september 2006 og drev med isen på samme måte som Fridtjof Nansens «Fram» i 1893. I likhet med Nansen, nådde ikke ekspedisjonen selve polpunktet. Men mens «Fram» brukte tre år på å passere polhavet, tilbakela «Tara» samme distanse på 507 dager og beviste at isen nå beveger seg hurtigere gjennom polhavet enn i Nansens tid.
I april 2007 sto den nederlandske performanseartisten Guido van der Werve et døgn på polpunket. I løpet av disse 24 timene snudde han seg gradvis mot klokken, motsatt vei av jordrotasjonen.I juli 2007 gjennomførte den britiske langdistansesvømmeren Lewis Gordon Pugh en svømmetur på 1 km i en råk på polpunket. Hensikten med den kalde svømmeturen var å skape oppmerksomhet rundt den effekten klimaendringene har hatt på issmeltingen i arktis.En russisk ekspedisjon plantet det russiske flagget på havbunnen under nordpolen den 2. august 2007. En metallkapsel med det russiske flagget ble lagt igjen på 4 261 meters dyp i havet under polpunktet ved hjelp av miniubåten «MIR». En av hovedhensiktene med ekspedisjonen var å understreke Russlands krav på ressurser i nordområdene. Flere land, blant annet USA, Canada og Norge, bestrider noen av russernes krav.
== Kulturell betydning ==
Både selve polpunktet og området rundt, har hatt stor mytisk betydning i engelskspråklig kultur. Det er gjenspeilet både i bøker og i filmer. Mary Shelleys debutroman «Frankenstein» fra 1818 starter med at sjøkaptein Robert Walton reiser med sitt mannskap fra den russiske byen Arkhangelsk en gang på 1700-tallet for å finne selve nordpolen, en besettelse han må få gjennomført og vil ofre alt for. Til og med mannskapets liv. Etterhvert fisker mannskapet opp vitenskapsmannen Victor Frankenstein fra det iskalde vannet og Walton begynner utforske mannens bakgrunn.
Ifølge moderne, amerikansk tradisjon framstilt i bøker og filmer bor Julenissen på nordpolen der han lager gaver sammen med små hjelpere. Hvert år adresserer flere barn sine ønskelister med «Julenissen, Nordpolen». Men Julenissen er ikke alene om å bo i dette kalde ødelandet. Også Supermann har sitt hemmelige tilholdssted her. I filmen «Superman II» reiser Supermann til nordpolen for å samle krefter før sin kamp mot superskurkene fra Krypton.
== Se også ==
Magnetiske nordpol
Nordishavet
Arktis
Sydpolen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fleming, Fergus (2001). Ninety Degrees North. Granta Books, London. ISBN 1 86207 449 6.
Holland, Clive (1999). Farthest North. Robinson Publishing Ltd, London. ISBN 1 84119 099 3. | Den geografiske nordpol er planeten Jordens nordligste punkt. Aksen mellom Nordpolen og Sydpolen utgjør Jordens rotasjonsakse. | 5,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kumkvat | 2023-02-04 | Kumkvat | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asias flora', 'Kategori:Rutefamilien', 'Kategori:Sitrusfrukt', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Kumkvat (også skrevet kumquat) er frukter fra små trær i slekta Fortunella i rutefamilien. Av utseende ligner den en appelsin med oval form, men i motsetning til appelsin sitter det meste av søtsmaken i skallet hos kumkvaten. Slekta Fortunella oppfattes av noen som del av sitrusslekten.
| Kumkvat (også skrevet kumquat) er frukter fra små trær i slekta Fortunella i rutefamilien. Av utseende ligner den en appelsin med oval form, men i motsetning til appelsin sitter det meste av søtsmaken i skallet hos kumkvaten. Slekta Fortunella oppfattes av noen som del av sitrusslekten.
== Opprinnelse ==
Kumkvat stammer opprinnelig fra Øst-Asia, nærmere sagt fra Kina, men dyrkes i dag i subtropiske strøk i det meste av verden. Navnet kumkvat kommer fra et kantonesisk ord som betyr "gyllen appelsin".
Frukten ble først dokumentert i Kina på 1100-tallet. I 1846 ble den innført til Europa av Robert Fortune, og ble kort tid senere også innført i Nord-Amerika.
Kumkvat vokser på busker eller korte trær som kan bli fra 2,5 til 4,5 meter høye. Treet/busken har tette grener og kan ofte ha små torner. Det har hvite blomster og kan har som regel fra 80 til 100 frukter per tre/busk.
Kumkvat vokser svært sakte og finnes i to varianter. Den ene er rund med mørkt oransje skall, mens den andre, også kanskje mest kjente, er lysere og mer oval. Fruktkjøttet er delt i fire – fem båter og inneholder vanligvis steiner, og smaken er sursøt og ganske bitter.
Opprinnelig tilhørte kumkvat sitrusslekten, men ble i 1915 overført til slekten Fortunella.
== Kumkvat i dagliglivet ==
=== Bruksområde ===
Kumkvat spises vanligvis rå med skallet på. Skallet beholdes fordi det er der det meste av søtsmaken sitter. Frukten kan også syltes, marineres eller kandiseres. Den er pen og er velegnet som pynt på desserter og middagsretter.
Skiver av kumkvat kan legges i drinker, eller fryses før man kan bruke dem som isbiter.
=== Oppbevaring ===
Kumkvat har lang holdbarhetstid og oppbevares best ved 8-12 °C, men trenger ikke å oppbevares i kjøleskap.
Kumkvat er tilgjengelig hele året. Den bør være fast og ha et skinnende oransje/gult, tett skall når den kjøpes.
=== Næringsinnhold ===
Kumkvat har det samme næringsinnholdet som appelsin, blant annet C-vitamin og kalsium. Kumkvat er likevel sunnere enn appelsinen fordi skallet også spises. Og som i mange andre frukter og grønnsaker sitter mye av næringen i skallet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) kumkvat i Global Biodiversity Information Facility
(en) kumkvat hos NCBI
(en) kumkvat hos The International Plant Names Index
(en) kumkvat hos Tropicos
(en) Kategori:Citrus japonica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Citrus japonica – detaljert informasjon på Wikispecies | }} | 5,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Japansk_mispel | 2023-02-04 | Japansk mispel | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frukt', 'Kategori:Maleae'] | Japansk mispel eller loquat (Eriobotrya japonica) er et lite tre med spiselige, pæreliknende frukter. Arten tilhører rosefamilien og stammer opprinnelig fra Kina.
Du kan kjøpe frukten i tyrkiske butikker og fruktbutikker rundt april. Sesongen er kort. Frukten er lys orange med en eller to steiner og har dårlig holdbarhet. Umoden frukt smaker bittert, men er den passe moden er den søt og frisk.
| Japansk mispel eller loquat (Eriobotrya japonica) er et lite tre med spiselige, pæreliknende frukter. Arten tilhører rosefamilien og stammer opprinnelig fra Kina.
Du kan kjøpe frukten i tyrkiske butikker og fruktbutikker rundt april. Sesongen er kort. Frukten er lys orange med en eller to steiner og har dårlig holdbarhet. Umoden frukt smaker bittert, men er den passe moden er den søt og frisk.
== Kilder ==
H. Vedel (1977). Trær og busker ved Middelhavet. Cappelen. s. 54–55. ISBN 82-02-03708-5.
T. Kristoffersen (1970). Stueplantene i farger. Aschehoug. s. 218.
«Eriobotrya japonica». Flora of China. Besøkt 12. november 2016.
== Eksterne lenker ==
(en) Japansk mispel i Encyclopedia of Life
(en) Japansk mispel i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Japansk mispel hos Dyntaxa
(en) Japansk mispel hos ITIS
(en) Japansk mispel hos NCBI
(en) Japansk mispel hos The International Plant Names Index
(en) Japansk mispel hos Tropicos
(en) Kategori:Eriobotrya japonica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Eriobotrya japonica – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Rhaphiolepis bibas – detaljert informasjon på Wikispecies | Japansk mispel eller loquat (Eriobotrya japonica) er et lite tre med spiselige, pæreliknende frukter. Arten tilhører rosefamilien og stammer opprinnelig fra Kina. | 5,904 |
null | 2023-02-04 | Daddelpalme | null | null | null | Daddel er frukten av daddelpalmen (Phoenix dactylifera) i palmefamilien. Frukten er egentlig et bær som inneholder ett frø. | 5,905 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stjerneeple | 2023-02-04 | Stjerneeple | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frukt', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Sapodillefamilien'] | Stjerneeple er frukten fra treet Chrysophyllum cainito i sapodillefamilien.
Treet er eviggrønt og blir 15–20 m høyt. Frukten er kulerund, 5–10 cm i diameter og grønn til purpurfarget. Den inneholder 3–8 frø som ligger i hvitt, søtt fruktkjøtt. Frukten er delt inn i 8 segmenter som danner et stjerneformet mønster når den deles på tvers.
Arten vokser naturlig i Karibia og Mellom-Amerika. Den er avhengig av et fuktig, tropisk klima og er vanlig dyrket i Sørøst-Asia.
| Stjerneeple er frukten fra treet Chrysophyllum cainito i sapodillefamilien.
Treet er eviggrønt og blir 15–20 m høyt. Frukten er kulerund, 5–10 cm i diameter og grønn til purpurfarget. Den inneholder 3–8 frø som ligger i hvitt, søtt fruktkjøtt. Frukten er delt inn i 8 segmenter som danner et stjerneformet mønster når den deles på tvers.
Arten vokser naturlig i Karibia og Mellom-Amerika. Den er avhengig av et fuktig, tropisk klima og er vanlig dyrket i Sørøst-Asia.
== Galleri ==
== Litteratur ==
«Chrysophyllum cainito». World Agroforestry Centre. Besøkt 3. mai 2020.
Navn på frukt, bær og nøtter. Ås: Statens fagtjeneste for landbruket. 1993. s. 24. ISSN 0803-2173.
== Eksterne lenker ==
(en) stjerneeple i Encyclopedia of Life
(en) stjerneeple i Global Biodiversity Information Facility
(en) stjerneeple hos ITIS
(en) stjerneeple hos NCBI
(en) stjerneeple hos The International Plant Names Index
(en) stjerneeple hos Tropicos
(en) Kategori:Chrysophyllum cainito – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Chrysophyllum cainito – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Chrysophyllum cainito – detaljert informasjon på Wikispecies | Stjerneeple er frukten fra treet Chrysophyllum cainito i sapodillefamilien. | 5,906 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carambole | 2023-02-04 | Carambole | ['Kategori:Pekere'] | Carambole kan være:
En frukt, se Stjernefrukt
Et biljardspill, se Carambole (spill)
Et plateselskap og lydstudio i Oslo, se Carambole (plateselskap)
En kriminalroman av Håkan Nesser, se Carambole (bok)
En langfilm basert på Håkan Nessers roman, se Carambole (film) | Carambole kan være:
En frukt, se Stjernefrukt
Et biljardspill, se Carambole (spill)
Et plateselskap og lydstudio i Oslo, se Carambole (plateselskap)
En kriminalroman av Håkan Nesser, se Carambole (bok)
En langfilm basert på Håkan Nessers roman, se Carambole (film) | Carambole kan være: | 5,907 |
null | 2023-02-04 | Stjernefrukt | null | null | null | Stjernefrukt, også kalt carambole, er frukten fra treet Averrhoa carambola i familien Averrhoaceae. | 5,908 |
null | 2023-02-04 | Finder | null | null | null | Finder er et dataprogram for filnavigering i Mac OS. Finder brukes til å navigere og organisere filer og mapper på Macintosh-maskiner fra Apple. | 5,909 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ITunes | 2023-02-04 | ITunes | ['Kategori:Apple-programvare', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Multimedieavspillere'] | iTunes er en digital multimedieavspiller, mediebibliotek, nettradiospiller, podkastspiller, nettbutikk og synkroniseringsprogram for Apple-produkter og er tilgjengelig på forskjellige plattformer, inklusiv macOS, Apple TV, Microsoft Windows, med flere.
3. juni 2019 kunngjorde Apple at iTunes for macOS kom til å bli utfaset til fordel for tre separate programmer, «Music», «Podcasts» og «TV».iTunes lar brukeren organisere all sin digitale musikk på ett sted, med mulighet for å opprette spillelister for ulike anledninger. Det er også mulig å brenne CD-er direkte fra iTunes, enten fra spillelister eller ved å markere enkeltsanger.iTunes støtter lydkomprimeringsmetodene AAC, AIFF, Apple Lossless, MP3 og WAV (støtter i tillegg konvertering av WMA til MP3 i Windows-versjonen).
iTunes støtter også bonjour (tidligere rendezvous), som støtter deling av musikken over lokalnettverket til og fra andre maskiner med iTunes eller annen programvare som benytter Digital Audio Access Protocol (DAAP).
| iTunes er en digital multimedieavspiller, mediebibliotek, nettradiospiller, podkastspiller, nettbutikk og synkroniseringsprogram for Apple-produkter og er tilgjengelig på forskjellige plattformer, inklusiv macOS, Apple TV, Microsoft Windows, med flere.
3. juni 2019 kunngjorde Apple at iTunes for macOS kom til å bli utfaset til fordel for tre separate programmer, «Music», «Podcasts» og «TV».iTunes lar brukeren organisere all sin digitale musikk på ett sted, med mulighet for å opprette spillelister for ulike anledninger. Det er også mulig å brenne CD-er direkte fra iTunes, enten fra spillelister eller ved å markere enkeltsanger.iTunes støtter lydkomprimeringsmetodene AAC, AIFF, Apple Lossless, MP3 og WAV (støtter i tillegg konvertering av WMA til MP3 i Windows-versjonen).
iTunes støtter også bonjour (tidligere rendezvous), som støtter deling av musikken over lokalnettverket til og fra andre maskiner med iTunes eller annen programvare som benytter Digital Audio Access Protocol (DAAP).
== iTunes Store ==
I enkelte land (Norge, Sverige, Danmark, Frankrike, Portugal, Nederland, Sveits, Hellas, Spania, Tyskland, Italia, Luxembourg, USA, Storbritannia, Østerrike, Belgia og Finland) kan iTunes-brukere kjøpe musikk over internett fra Apple igjennom iTunes Store.
== Se også ==
Apple Inc.
QuickTime Player
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) ITunes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Apple Norge
Kundestøtte for QuickTime Player på Apples nettsider | iTunes er en digital multimedieavspiller, mediebibliotek, nettradiospiller, podkastspiller, nettbutikk og synkroniseringsprogram for Apple-produkter og er tilgjengelig på forskjellige plattformer, inklusiv macOS, Apple TV, Microsoft Windows, med flere. | 5,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Traktaten_i_Berlin | 2023-02-04 | Traktaten i Berlin | ['Kategori:Pekere'] | Traktaten i Berlin viser vanligvis til den endelige avtalen fra Berlin-kongressen i 1878, men er også brukt til å beskrive den separate freden etter første verdenskrig mellom USA og Tyskland fra 25. august 1921, og avtalen fra 24. april 1926 mellom Tyskland og Sovjetunionen, som lovet hverandre nøytralitet i tilfelle angrep fra en tredjepart.
Traktaten i Berlin, 1878
Traktaten i Berlin, 1921
Traktaten i Berlin, 1926 | Traktaten i Berlin viser vanligvis til den endelige avtalen fra Berlin-kongressen i 1878, men er også brukt til å beskrive den separate freden etter første verdenskrig mellom USA og Tyskland fra 25. august 1921, og avtalen fra 24. april 1926 mellom Tyskland og Sovjetunionen, som lovet hverandre nøytralitet i tilfelle angrep fra en tredjepart.
Traktaten i Berlin, 1878
Traktaten i Berlin, 1921
Traktaten i Berlin, 1926 | Traktaten i Berlin viser vanligvis til den endelige avtalen fra Berlin-kongressen i 1878, men er også brukt til å beskrive den separate freden etter første verdenskrig mellom USA og Tyskland fra 25. august 1921, og avtalen fra 24. | 5,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berlin-kongressen | 2023-02-04 | Berlin-kongressen | ['Kategori:1878 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Berlins historie', 'Kategori:Europas historie', 'Kategori:Hendelser i 1878', 'Kategori:Opptakten til første verdenskrig', 'Kategori:Politikk i 1878'] | Må ikke forveksles med Berlin-konferansen 1884-1885
Berlin-kongressen i 1878 ble holdt på initiativ av Otto von Bismarck i Berlin, hvor representanter for stormaktene Tyskland, Østerrike-Ungarn, Frankrike, Italia, Storbritannia, Russland og Det osmanske riket var til stede.
Formålet var å revidere Traktaten fra San Stefano. Kongressen førte til Berlin-traktaten.
Russland hadde manipulert den opprinnelige avtalen etter seieren over Det osmanske rike i Den russisk-tyrkiske krigen 1877-1878, for å skape et svært stort Bulgaria, formelt underlagt Det osmanske rike, men åpenbart under sterk russisk innflytelse. Denne staten hadde tilgang til Egeerhavet og utgjorde en stor del av Makedonia. De andre stormaktene, særlig Storbritannia, kunne ikke akseptere dette.
| Må ikke forveksles med Berlin-konferansen 1884-1885
Berlin-kongressen i 1878 ble holdt på initiativ av Otto von Bismarck i Berlin, hvor representanter for stormaktene Tyskland, Østerrike-Ungarn, Frankrike, Italia, Storbritannia, Russland og Det osmanske riket var til stede.
Formålet var å revidere Traktaten fra San Stefano. Kongressen førte til Berlin-traktaten.
Russland hadde manipulert den opprinnelige avtalen etter seieren over Det osmanske rike i Den russisk-tyrkiske krigen 1877-1878, for å skape et svært stort Bulgaria, formelt underlagt Det osmanske rike, men åpenbart under sterk russisk innflytelse. Denne staten hadde tilgang til Egeerhavet og utgjorde en stor del av Makedonia. De andre stormaktene, særlig Storbritannia, kunne ikke akseptere dette.
== Eksterne lenker ==
Burkhard Asmuss: Der Berliner Kongress 1878. Deutsches Historisches Museum besøkt 18. oktober 2015 | Berlin-kongressen i 1878 ble holdt på initiativ av Otto von Bismarck i Berlin, hvor representanter for stormaktene Tyskland, Østerrike-Ungarn, Frankrike, Italia, Storbritannia, Russland og Det osmanske riket var til stede. | 5,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Traktaten_i_Berlin,_1878 | 2023-02-04 | Traktaten i Berlin, 1878 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Berlins historie', 'Kategori:Britiske traktater', 'Kategori:Franske traktater', 'Kategori:Internasjonale avtaler', 'Kategori:Italienske traktater', 'Kategori:Osmanske traktater', 'Kategori:Russiske traktater'] | Traktaten i Berlin i 1878 var den endelige avtalen fra kongressen i Berlin (13. juni-13. juli 1878), holdt på initiativ fra Otto von Bismarck, hvor stormaktene Tyskland, Østerrike-Ungarn, Storbritannia, Frankrike, Italia, Russland og Det osmanske riket reviderte traktaten fra San Stefano, signert 3. mars samme år.
Avtalen anerkjente uavhengigheten til fyrstedømmene Romania, Serbia og Montenegro. Det nordlige Bulgaria ble et autonomt fyrstedømme under formell osmansk overhøyhet, mens søndre del, Øst-Rumelia, forble en osmansk provins med mer begrenset autonomi, som et mottrekk mot russiske planer for et «stor-Bulgaria». Den osmanske provinsen Bosnia-Hercegovina og det tidligere Novi Pazar-Sandsjak (militærdistrikt) ble plassert under østerriksk-ungarsk okkupasjon, selv om begge områder formelt forble deler av Det osmanske riket.
De tre nye uavhengige statene erklærte seg deretter som kongeriker (Romania i 1881, Serbia i 1882 og Montenegro i 1910), mens Bulgaria krevet full uavhengighet i 1908 etter å ha blitt forent med Øst-Rumelia i 1885. Østerrike-Ungarn annekterte Bosnia-Hercegovina (som kondominium) i 1908, noe som førte til en stor europeisk krise.
| Traktaten i Berlin i 1878 var den endelige avtalen fra kongressen i Berlin (13. juni-13. juli 1878), holdt på initiativ fra Otto von Bismarck, hvor stormaktene Tyskland, Østerrike-Ungarn, Storbritannia, Frankrike, Italia, Russland og Det osmanske riket reviderte traktaten fra San Stefano, signert 3. mars samme år.
Avtalen anerkjente uavhengigheten til fyrstedømmene Romania, Serbia og Montenegro. Det nordlige Bulgaria ble et autonomt fyrstedømme under formell osmansk overhøyhet, mens søndre del, Øst-Rumelia, forble en osmansk provins med mer begrenset autonomi, som et mottrekk mot russiske planer for et «stor-Bulgaria». Den osmanske provinsen Bosnia-Hercegovina og det tidligere Novi Pazar-Sandsjak (militærdistrikt) ble plassert under østerriksk-ungarsk okkupasjon, selv om begge områder formelt forble deler av Det osmanske riket.
De tre nye uavhengige statene erklærte seg deretter som kongeriker (Romania i 1881, Serbia i 1882 og Montenegro i 1910), mens Bulgaria krevet full uavhengighet i 1908 etter å ha blitt forent med Øst-Rumelia i 1885. Østerrike-Ungarn annekterte Bosnia-Hercegovina (som kondominium) i 1908, noe som førte til en stor europeisk krise.
== Litteratur ==
Anderson, M.S. The Eastern Question, 1774–1923: A Study in International Relations (1966) online
Goldfrank, David M. (2003). «Berlin, Congress of». I Millar, James R. Encyclopedia of Russian History. Macmillan Reference USA. ISBN 978-0028656939.
Langer, William L. European Alliances and Alignments: 1871-1890 (1950) pp 151–70. Online
Millman, Richard (1979). Britain and the Eastern question, 1875–1878. Clarendon Press. ISBN 978-0-19-822379-5.
Medlicott, W. N. (1963). The Congress of Berlin and After: A Diplomatic History of the Near East Settlement, 1878–1880 (Second utg.). London: Frank Cass. , Focus on the aftermath.
Munro, Henry F. The Berlin congress (1918) online free, 41pp of text, 600 pp of documents
Stavrianos, Leften Stavros. The Balkans since 1453 (1958).
Taylor, A. J. P. (1954). The struggle for mastery in Europe: 1848–1918. Oxford University Press.
War and Diplomacy: The Russo-Turkish War of 1877–1878 and the Treaty of Berlin. University of Utah Press. 2012. ISBN 978-1-60781-150-3. | Traktaten i Berlin i 1878 var den endelige avtalen fra kongressen i Berlin (13. juni-13. | 5,913 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stefan_George | 2023-02-04 | Stefan George | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1933', 'Kategori:Fødsler 12. juli', 'Kategori:Fødsler i 1868', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Mainz-Bingen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Stefan George (født 12. juli 1868, død 4. desember 1933) var en tysk dikter og forfatter. Han ble født i Büdesheim ved Bingen am Rhein, som sønn av en vinhandler, og døde i Minusio ved Locarno.
| Stefan George (født 12. juli 1868, død 4. desember 1933) var en tysk dikter og forfatter. Han ble født i Büdesheim ved Bingen am Rhein, som sønn av en vinhandler, og døde i Minusio ved Locarno.
== Liv og virke ==
Georges poesi var karakterisert av en aristokratisk og fjern ethos; hans vers var formelle i stil, lyriske i tone og ofte mystiske i språk, inspirert av klassiske greske diktformer, som opprør mot datidens realisme i tysk litteratur. George mente at poesiens formål var distanse fra verden, og var en sterk tilhenger av kunst for kunstens skyld. Hans diktning hadde mange forbindelser til den franske symbolisme-bevegelsen, og han var også inspirert av Nietzsche.
Georges diktning ble lagt merke til fra 1890-årene, og han grunnla et tidsskrift kalt Blätter für die Kunst. Rundt dette tidsskriftet oppstod en litterær krets, George-kretsen, som inkluderte den store østerrikske dikter Hugo von Hofmannsthal og blant annet også Claus von Stauffenberg. Også Franz Kafka skal ha blitt påvirket av Stefan George. En annen person i kretsen var Friedrich Gundolf.
George var en viktig bro mellom det 19. århundre og tysk modernisme, selv om han var en sterk kritiker av den daværende moderniteten.
Hans diktning la vekt på selvoppofrelse, heroisme og makt. Han ble en populær dikter i høyreorienterte kretser, og er av noen blitt ansett som en proto-fascist. Selv emigrerte han fra Tyskland, og flyttet til Sveits da nazistene kom til makten, i protest mot at de tok hans diktning til inntekt for deres politikk.
Hans best kjente diktsamling var kalt Algabal, en referanse til den romerske keiser Elagabalus. George var også en viktig oversetter; han oversatte Dante, Shakespeare og Baudelaire til tysk.
George skal ha vært homofil.
== Utvalgte verker ==
Hymnen (1890)
Pilgerfahrten (1891)
Algabal (1892)
Das Jahr der Seele (1897)
Der Teppich des Lebens und die Lieder von Traum und Tod (1900)
Die Fibel (1901)
Tage und Taten (1903)
Der siebente Ring (1907)
Der Stern des Bundes (1914)
Der Krieg (1917)
Drei Gesaenge: An die Toten, Der Dichter in Zeiten der Wirren, Einem jungen Führer im ersten Weltkrieg (1921)
Das neue Reich (1928)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stefan George – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stefan George – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Linksammlung
STEFAN-GEORGE-GESELLSCHAFT E.V. Bingen
Der George-Kreis Arkivert 13. juni 2004 hos Wayback Machine. | Stefan George (født 12. juli 1868, død 4. | 5,914 |
https://no.wikipedia.org/wiki/20._juli-attentatet | 2023-02-04 | 20. juli-attentatet | ['Kategori:Andre verdenskrig', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bombeanslag', 'Kategori:Det tredje rikes historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske motstandsgrupper under det tredje rike'] | 20. juli-attentatet var et bombeattentat og et mislykket forsøk på statskupp fra en rekke høyere offiserer innen Wehrmacht, det regulære forsvaret i det nasjonalsosialistiske Tyskland, 20. juli 1944. Planene omfattet likvidering av landets leder og nazistpartiets fører Adolf Hitler, avsettelse av nazistpartiet og arrestasjon av sentrale representanter for naziregimet, dannelse av en ny ikke-nazistisk regjering og umiddelbar innledelse av forhandlinger med de vestallierte for å avslutte krigen i vest. De fleste aktive konspiratørene var yrkesoffiserer med et konservativt politisk ståsted, men støttespillerne omfattet også sosialdemokrater, liberale og kristendemokrater. Generalfeltmarskalk Erwin von Witzleben var tiltenkt rollen som ny leder for Wehrmacht. Attentatet mot Hitler skjedde på Wolfsschanze i Rastenburg i Øst-Preussen, et av hovedkvarterene for den tyske ledelsen under andre verdenskrig, og ble utført av oberst grev Claus von Stauffenberg. Synet på 20. juli-attentatet har vært preget av den kalde krigen; i Vest-Tyskland og det gjenforente Tyskland blir konspiratørene bak attentatet æret som helter i etterkrigstiden og overlevende konspiratører var sentrale i grunnleggelsen av Bundeswehr; i DDR og østblokken ble konspiratørene sett på som «reaksjonære agenter for den amerikanske imperialismen». | 20. juli-attentatet var et bombeattentat og et mislykket forsøk på statskupp fra en rekke høyere offiserer innen Wehrmacht, det regulære forsvaret i det nasjonalsosialistiske Tyskland, 20. juli 1944. Planene omfattet likvidering av landets leder og nazistpartiets fører Adolf Hitler, avsettelse av nazistpartiet og arrestasjon av sentrale representanter for naziregimet, dannelse av en ny ikke-nazistisk regjering og umiddelbar innledelse av forhandlinger med de vestallierte for å avslutte krigen i vest. De fleste aktive konspiratørene var yrkesoffiserer med et konservativt politisk ståsted, men støttespillerne omfattet også sosialdemokrater, liberale og kristendemokrater. Generalfeltmarskalk Erwin von Witzleben var tiltenkt rollen som ny leder for Wehrmacht. Attentatet mot Hitler skjedde på Wolfsschanze i Rastenburg i Øst-Preussen, et av hovedkvarterene for den tyske ledelsen under andre verdenskrig, og ble utført av oberst grev Claus von Stauffenberg. Synet på 20. juli-attentatet har vært preget av den kalde krigen; i Vest-Tyskland og det gjenforente Tyskland blir konspiratørene bak attentatet æret som helter i etterkrigstiden og overlevende konspiratører var sentrale i grunnleggelsen av Bundeswehr; i DDR og østblokken ble konspiratørene sett på som «reaksjonære agenter for den amerikanske imperialismen».
== Attentatet ==
Planen innebar at Stauffenberg plasserte en tidsinnstilt bombe nær Hitlers stol ved Wolfsschanze-hovedkvarteret, og deretter straks reiste til Berlin for å kommandere troppene under opprøret. En ny regjering var allerede dannet. Kodenavnet for operasjonen var «operasjon Valkyrie», basert på reservehærens operasjonsplan («Ersatzheer») ved situasjoner med nasjonalt kaos.
Det var Wilhelm Keitels tilstedeværelse som gjorde attentatet mulig. Stauffenberg visste at når han ble eskortert inn i sperreområdet av Keitel, generalfeltmarskalk og øverste sjef for Wehrmacht, slapp han å få mappen undersøkt. «Min fører, De lever!» var Keitels første ord etter eksplosjonen. Alfred Jodl (sjef for den operative staben og assistent for Keitel), som pådro seg en mindre hodeskade, mintes at Keitel «tok Hitler i sine armer og med fullkommen ro førte ham ut i det fri, varsomt som med et barn.»Imidlertid førte tre forhold til at Hitler overlevde bomben:
Det ene var at møtet fant sted i en betongforsterket trebrakke, «kartrommet», istedenfor i den underjordiske bunkeren det var tiltenkt. Dette var ikke uventet for Stauffenberg - han kjente til at møtene var midlertidig flyttet til «kartrommet» fra en konferanse bare fem dager tidligere - men det førte til at trykket fra eksplosjonen tok veien ut gjennom vinduer og dører, mens det komprimerte trykket inne i en solid bunker ville ha tatt livet av alle deltakerne.
Videre hadde oberst Heinz Brandt ved en tilfeldighet flyttet Stauffenbergs veske som stod i veien for ham, bak et solid bordben etter at Stauffenberg hadde forlatt brakken, og dette bordbenet tok av så mye for eksplosjonen at det forhindret det splintregnet som bordplaten ville ha skapt.
Dernest var bare én av de to bombene som Stauffenberg og hans adjutant og medkonspirator, Oberleutnant Werner von Haeften, hadde med seg, blitt klargjort; de var blitt avbrutt mens de aktiverte luntene til bombene. Luntene var av britisk fabrikat med 30 minutters brenntid, og ble valgt fordi de var de eneste tilgjengelige som var lydløse. Hadde begge bombene blitt aktivert, ville de to første tilfeldighetene neppe spilt noen rolle. Fire av møtedeltakerne ble imidlertid drept i attentatet, og nesten alle tilstedeværende skadet; men Hitler selv fikk bare sprengt trommehinnene og skadet høyre arm. Stauffenberg ble først klar over dette da han var tilbake i Berlin; han hadde selv sett et lik svøpt i Hitlers frakk bli båret ut av brakken før han kom seg av gårde.Flere ganger tidligere hadde sprengladningen vært sendt til Hitlers hovedkvarter og returnert på grunn av teknisk defekt.
== Mussolinis besøk samme dag ==
Samme dag, 20. juli, var Mussolini ventet på besøk i Rastenburg. Da toget ankom tidlig på ettermiddagen, stod Hitler likblek på perrongen og tok imot. Han fortalte Mussolini om sin mirakuløse redning få timer tidligere. Åstedet var da et eneste virvar, siden barakken hadde tatt fyr etter eksplosjonen, og taket var falt ned. Etter en runde i ruinen var det tid for te kl 17. Himmlers representant i Italia, SS-mannen Eugen Dollmann, har gitt en skildring av dette teselskapet, der Ribbentrop og Karl Dönitz skjelte ut generalene, mens generalene kjeftet tilbake. Hitler og Mussolini forholdt seg tause inntil noen plutselig nevnte et annet kupp, Röhm-affæren i 1934, og utrenskningen etterpå. Brått sprang Hitler opp og raste i en halvtime foran de målløse gjestene. Han skrek at forsynet igjen hadde utpekt ham som den utvalgte, og raste om drakoniske straffer «mot kvinner og barn», uten at noen forstod hva de hadde med saken å gjøre. «Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke straks gikk over til de allierte,» sa en av gjestene senere. Hele tiden gikk hvitkledde tjenere rundt og skjenket te.
Opptrinnet ble avbrutt av en telefon fra Berlin, der Goebbels forsøkte å ordne opp. Hitler skrek inn i røret at alle skulle skytes: «Jeg begynner å tvile på om det tyske folk er mine høye idealer verdig!» Straks begynte gjestene å forsikre ham om sin lojalitet. Ifølge Dollmann langet Göring ut etter Ribbentrop med marskalk-staven sin, mens Ribbentrop ropte: «Jeg er fremdeles utenriksminister, og mitt navn er von Ribbentrop!» Nå var det bare Hitler som satt taus, bare med enkelte utbrudd med trusler om blod og konsentrasjonsleire, mens Mussolini var brydd.
== Resultatet av kuppet ==
I antagelsen om at Hitler var død, fløy Stauffenberg og Haeften til Berlin for å møtes med sine sammensvorne i krigsministeriet i Bendlerblock. General Friedrich Olbricht hadde hørt radiomeldinger om attentatet og at Hitler hadde overlevd, og hadde derfor ikke satt i gang «operasjon Valkyrie» umiddelbart etter likvideringsforsøket, selv om Stauffenberg hadde rapportert at Hitler var død. Dermed kunne det først startes fire timer senere, da Stauffenberg ankom. Det var en alvorlig feil ved planen at Stauffenberg både skulle utføre attentatet og lede aksjonen fra Berlin. Meldingen om at Hitler fremdeles var i live, lammet de sammensvorne, når de burde ha aksjonert som om han var død. Først ved Stauffenbergs ankomst til Berlin begynte Valkyrie-ordren å gå ut, men da var kontraordrene allerede utsendt, og sjansen forspilt. Bare i Wien og Paris ble overtakelsen gjennomført. Andre steder nølte man med å arrestere SS- og partifolk, noe som viser hvor nazifisert hæren etterhvert var blitt.Under opprøret klarte ikke konspiratorene å ta kontroll over radiostasjoner, og dermed ikke å undertrykke nyheten at Hitler hadde overlevet. Reservestyrker i Berlin, som først hadde adlydt Stauffenbergs ordrer, nektet snart å gjøre dette, og kuppforsøket kollapset.
Da attentatet ble kjent, samlet ca. 350.000 mennesker seg i Wien for å vise sin støtte til regimet. I Paderborn samlet en femtedel av innbyggerne seg i en støttedemonstrasjon for nazi-styret. Også i byer som hadde vært utsatt for voldsomme allierte bombetokt, som Hamburg og Stuttgart, markerte store deler av befolkningen sin avsky for attentatet. Flere tyske soldater falt mellom 20. juli 1944 og 8. mai 1945 enn i de foregående fem årene. Så lenge krigen varte i 1945, ble i gjennomsnitt tusen sivile drept hver dag. Togene fortsatte å rulle mot konsentrasjonsleirene så lenge infrastrukturen tillot det. Når lojaliteten mot Hitler var såpass stor hos gjennomsnittstyskeren, kan det jevnføres med observasjonene i den britiske journalisten John Gunthers bok Europa bak kulissene fra 1936, der han skrev at tyskerne «identifiserer seg med Føreren. Hvert eneste individ får del i hans autoritet(...)Tyskerne påstår f.eks. at det ikke er de som kjemper for Hitler, men Hitler som kjemper for dem.»
== Følgene for de impliserte ==
Stauffenberg, Haeften, general Friedrich Olbricht og oberst Albrecht Mertz von Quirnheim ble arrestert og henrettet i bakgården i Bendlerbock samme natt etter en hastig standrett organisert av generaloberst Friedrich Fromm. Generaloberst Ludwig Beck hadde fått beholde sin pistol «til personlig bruk», men feilet i to forsøk på selvmord. Han fikk til slutt nådeskudd av en Feldwebel. Minneplaten i Bendlerblock inneholder derfor fem navn. General Erich Hoepner ble hengt, mens kone og barn etter reglene for Sippenhaft ble sendt i konsentrasjonsleir. Generalfeltmarskalk Erwin Rommel, som var mistenkt for delaktighet, ble tvunget til å begå selvmord, da myndighetene ikke ønsket en åpen rettssak på grunn av Rommels umåtelige popularitet.
Hele generalstaben var implisert eller under mistanke. Mer enn femti generalstabsoffiserer døde. Hundrevis av personer ble i stillhet forflyttet. Günther von Kluge tok sitt liv. Også friherre Wessel Freytag von Loringhoven som var leder av sabotasjeavdelingen og hadde skaffet sprengstoffet derfra, tok sitt liv. Hans forgjenger, Erwin von Lahousen, unnslapp ved et mirakel og forklarte seg om saken under Nürnbergprosessen. Franz Halder ble kastet i fengsel og så ikke dagslys på fire måneder. Carl-Heinrich von Stülpnagel som lot SS og Gestapo i Paris arrestere, skjøt seg i en skog ved Verdun, men ble bare skadet og siden henrettet.
Hitler var etter attentatet først svært oppstemt over å ha overlevd, og mente dette var skjebnebestemt. I den første forvirringen var det ulike teorier om hendelsen, da det hvite lysglimtet i eksplosjonen avslørte at det var britisk sprengstoff, og man antok at bomben kunne ha blitt kastet inn i rommet av en britisk agent eller ved heldig presisjonsbombing. Sjokket var derfor stort, da det utpå ettermiddagen ble klart at sentrale krefter innen Wehrmacht sto bak. Dette førte til at Hitlers tillit til Wehrmacht ble ytterligere svekket.
Jesuittpateren Alfred Delp ble også arrestert av nasjonalsosialistene, mistenkt for medviten eller medvirkning. Delp ble senere henrettet. Det er imidlertid bortimot sikkert at pater Delp, som kjente enkelte av de sammensvorne, ikke selv var involvert.
Kaltenbrunner-granskningene om sammensvergelsens omfang og medlemmer kom til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne ... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle». Selv om det var et sannhetskorn i dette, betød det slett ikke at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre.
At Kaltenbrunners granskning hverken avdekket eller i liten grad reflekterte over Stauffenbergs rolle som attentatmann, skyldtes at den som opprinnelig var tiltenkt denne rolle, i siste øyeblikk ble beordret bort fra Wolfsschanze, og denne offiseren var en bekjennende protestantisk kristen. Konspirasjonen mot Hitler var altså ikke et gjennomgående katolsk prosjekt, selv om både Stauffenbergs og andre deltakeres motivasjon var tuftet på deres katolske etikk og bakgrunn.
De første månedene etter attentatet stod Himmler tydelig frem, og det gikk rykter om at Hitler faktisk var blitt drept av bomben, eller ble holdt fanget av Himmler.
== Til stede på møtet da bomben eksploderte ==
Adolf Hitler (lettere skadet)
Generalløytnant Adolf Heusinger: Sjef for operasjonsavdelingen og fungerende sjef for hærens generalstab (lettere skadet)
General Günther Korten: Sjef for Luftwaffes generalstab (drept)
Oberst Heinz Brandt: Generalstabsoffiser; stedfortreder for Heusinger (drept)
General Karl-Heinrich Bodenschatz: Forbindelsesoffiser for Luftwaffes ledelse i Førerkvarteret (alvorlig skadet)
Generalløytnant Rudolf Schmundt: Sjefsadjutant for Wehrmacht hos Hitler og sjef for hærens personalavdeling (drept)
Oberstløytnant Heinrich Borgmann: Adjutant for Hitler (alvorlig skadet)
Kontreadmiral Karl-Jesco von Puttkamer: Marineadjutant hos Hitler (lettere skadet)
Stenograf Heinrich Berger (drept)
Kapitän zur See Heinz Assmann: Admiralstabsoffiser i Wehrmachts ledelse (lettere skadet)
Generalmajor Walter Scherff: Hitlers ansvarlige for militære dokumentasjon og historieskriving (lettere skadet)
General Walther Buhle: Sjef for hærstaben i Wehrmachts overkommando
Kontreadmiral Hans-Erich Voss: Representant for Kriegsmarines øverstkommanderende i Førerkvarteret
SS-Gruppenführer Hermann Fegelein: Representant for Waffen-SS i Førerkvarteret
Oberst Nicolaus von Below: Hitlers Luftwaffe-adjutant
SS-Hauptsturmführer Otto Günsche: Hitlers adjutant
Stenograf Kurt Hagen
Oberstløytnant Ernst John von Freyend: Adjutant for Keitel
Major Herbert Büchs: Adjutant for Jodl
Oberstløytnant Heinz Waizenegger: Adjutant for Keitel
Ministerråd Franz Edler von Sonnleithner: Representant for Auswärtiges Amt i Førerkvarteret
General Walter Warlimont: stedfortredende sjef for Wehrmachts operative stab, Jodls nestkommanderende
Generaloberst Alfred Jodl: Sjef for Wehrmachts operative stab (lettere skadet)
Generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel: Sjef for Wehrmachts overkommando
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 20 July plot – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Tysk side med billedgalleri av deltakerne | 20. juli-attentatet var et bombeattentat og et mislykket forsøk på statskupp fra en rekke høyere offiserer innen Wehrmacht, det regulære forsvaret i det nasjonalsosialistiske Tyskland, 20. | 5,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laviken_Rock-_og_RusleClub | 2023-02-04 | Laviken Rock- og RusleClub | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Namsos', 'Kategori:Musikk i Trøndelag'] | Laviken Rock- og RusleClub ble dannet da Bjørn Tore Hals og Steinar Gismerøy Olafsen tok seg en rusletur rundt i gatene i Namsos i julen 1998. Konseptet til klubben er slik de beskriver det selv "Konseptet skulle være at ungdommen står på scenen og spiller gammal musikk for oss gamlingene." Unge lokale musikere stiller opp gratis og spiller rock fra den gang klubbens medlemmer var unge. Overskuddet fra arrangementet går til et lokalt tiltak som har med ungdom og rock å gjøre. Dette konseptet har hatt stor suksess, antagelig fordi det er en vinn/vinn-situasjon for alle parter. De gamle får mimret litt, de unge musikerne får prøvd seg på scenen, publikum får en fin kveld, og lokale ungdommer får økonomisk støtte.
I starten arrangerte klubben slike konserter to ganger i året, men etter 2001, da Namsos rockfestival ble startet og klubbens medlemmer har fått annet å sysle med på vårparten, har man gått ned til å nøye seg med bare en hvert år.
| Laviken Rock- og RusleClub ble dannet da Bjørn Tore Hals og Steinar Gismerøy Olafsen tok seg en rusletur rundt i gatene i Namsos i julen 1998. Konseptet til klubben er slik de beskriver det selv "Konseptet skulle være at ungdommen står på scenen og spiller gammal musikk for oss gamlingene." Unge lokale musikere stiller opp gratis og spiller rock fra den gang klubbens medlemmer var unge. Overskuddet fra arrangementet går til et lokalt tiltak som har med ungdom og rock å gjøre. Dette konseptet har hatt stor suksess, antagelig fordi det er en vinn/vinn-situasjon for alle parter. De gamle får mimret litt, de unge musikerne får prøvd seg på scenen, publikum får en fin kveld, og lokale ungdommer får økonomisk støtte.
I starten arrangerte klubben slike konserter to ganger i året, men etter 2001, da Namsos rockfestival ble startet og klubbens medlemmer har fått annet å sysle med på vårparten, har man gått ned til å nøye seg med bare en hvert år.
== Arrangementer ==
Vår 1999: Bob Dylan-aften
Høst 1999: Neil Young-aften
Vår 2000: Women in Rock
Høst 2000: British Rock
Vår 2001: Tom Waits-aften
Høst 2001: Beatles-aften
Vår 2002: Rolling Stones-aften
Høst 2002: Leonard Cohen-aften
2003: Dead Rock-Heroes tribute
2004: --Avlyst på grunn av uforutsette hendelser--
2005: Skandinavisk Rock fra 60- 70- og 80-årene
2007: Behind the music
2011: Bob Dylan 70 års bursdagsfest. (Arrangert i samarbeid med Namdal Musikerlag og ungdomsklubben Lagre i Namsos
2012: Rolling Stones 50 år - En hyllestkonsert. (Arrangert i samarbeid med Namdal Musikerlag og ungdomsklubben Lagre i Namsos
2015: Konsert med Dylantolkeren Kim Eikenes på Ullvaren Kulturkafe, Namsoos
== Eksterne lenker ==
RusleRock.com | Laviken Rock- og RusleClub ble dannet da Bjørn Tore Hals og Steinar Gismerøy Olafsen tok seg en rusletur rundt i gatene i Namsos i julen 1998. Konseptet til klubben er slik de beskriver det selv "Konseptet skulle være at ungdommen står på scenen og spiller gammal musikk for oss gamlingene. | 5,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Claus_von_Stauffenberg | 2023-02-04 | Claus von Stauffenberg | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere i 20. juli-attentatet', 'Kategori:Dødsfall 21. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 15. november', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Henrettede tyskere', 'Kategori:Huset Schenk von Stauffenberg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militære opposisjonelle under det tredje rike', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1939)', 'Kategori:Personer fra Landkreis Günzburg', 'Kategori:Personer henrettet ved skyting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser mot det tyske nazi-regimet', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg (født 15. november 1907 i Jettingen-Scheppach i Bayern, Tyskland, død 21. juli 1944 i Berlin) var en tysk offiser (sist oberst i generalstaben) og sentral i motstandsarbeidet blant offiserene i Wehrmacht mot det nasjonalsosialistiske regimet. Han ledet det Wehrmacht-baserte attentatet og statskuppforsøket mot Adolf Hitler i 1944, kjent som 20. juli-attentatet. Stauffenberg plasserte selv bomben i Hitlers møterom i hovedkvarteret Wolfsschanze ved Rastenburg i Øst-Preussen, men ble arrestert da han kom tilbake til Berlin med fly samme kveld og henrettet ved skyting. Stauffenbergs nærmeste familie ble satt i konsentrasjonsleir resten av krigen og de minste barna skulle adopteres bort.
Attentatet medvirket til en alvorlig svekkelse av Hitlers fysiske og mentale tilstand og til at Hitler i økende grad mistrodde Wehrmacht. I tillegg ble en rekke Wehrmacht-offiserer henrettet etter summariske rettssaker i Volksgerichtshof under ledelse av den beryktede Roland Freisler.
| Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg (født 15. november 1907 i Jettingen-Scheppach i Bayern, Tyskland, død 21. juli 1944 i Berlin) var en tysk offiser (sist oberst i generalstaben) og sentral i motstandsarbeidet blant offiserene i Wehrmacht mot det nasjonalsosialistiske regimet. Han ledet det Wehrmacht-baserte attentatet og statskuppforsøket mot Adolf Hitler i 1944, kjent som 20. juli-attentatet. Stauffenberg plasserte selv bomben i Hitlers møterom i hovedkvarteret Wolfsschanze ved Rastenburg i Øst-Preussen, men ble arrestert da han kom tilbake til Berlin med fly samme kveld og henrettet ved skyting. Stauffenbergs nærmeste familie ble satt i konsentrasjonsleir resten av krigen og de minste barna skulle adopteres bort.
Attentatet medvirket til en alvorlig svekkelse av Hitlers fysiske og mentale tilstand og til at Hitler i økende grad mistrodde Wehrmacht. I tillegg ble en rekke Wehrmacht-offiserer henrettet etter summariske rettssaker i Volksgerichtshof under ledelse av den beryktede Roland Freisler.
== Bakgrunn ==
Utdypende artikkel: Schenk von StauffenbergClaus Schenk Graf von Stauffenberg ble født som den yngste av tre sønner i Jettingen i Schwaben i nærheten av Ulm, i Kongeriket Württemberg, i en av de eldste og fornemste sørtyske og katolske aristokratiske familier. Hans foreldre var Württembergs siste overhoffmarskalk, grev Alfred Schenk von Stauffenberg, og Caroline von Üxküll-Gyllenband. Gjennom sin mor nedstammet han også fra prøyssiske protestanter, som den berømte prøyssiske generalen og hærreformatoren August von Gneisenau. Hans navn Schenk er en adelstittel som henviser til rollen som leder for kongelige husholdninger (jamfør det norske ordet munnskjenk), mens det siste navnet viser til Burg Stauffenberg, et tidligere slott i Württemberg. Den katolske fyrstbiskopen Johann Franz Schenk von Stauffenberg var fra samme familie.
Stauffenbergs oppvekst var hovedsakelig i Stuttgart, hvor familien bodde i en tjenesteleilighet i Altes Schloss og om sommeren på familiegodset ved Albstadt-Lautlingen, ca. 100 km sør for byen. Han vokste opp sammen med de to år eldre tvillingbrødrene Berthold og Alexander. Også Claus hadde en tvillingbror, Konrad Maria, men han døde dagen etter fødselen.
== Utdannelse og politisk utvikling ==
Stauffenberg fikk sin skolegang på de beste skolene i Stuttgart. Han og brødrene tilhørte kretsen rundt Stefan George, med særlig fokus på europeisk litteratur, kunst, filosofi og historie. Slik ville de være med på å skape det nye åndelige Tyskland. Til tross for disse interessene og en noe svak helse valgte han en militær karriere. Etter abitur i 1926 forlot han Stuttgart og ble medlem av familieregimentet i Bamberg, i rytter- og kavaleriregiment 17.
Han ble etter det første året av offisersutdannelsen tildelt seremoniell sabel for særlig gode resultater, og ble samtidig utnevnt til løytnant. Hans overordnede beskrev ham «som svært intelligent og med over gjennomsnittlige evner, både taktisk og teknisk forståelse» og «en ekspert i å løse uenigheter ved å opptre som mellommann og glatte ut krangler».
Stauffenberg og hans miljø var konservative, tyske patrioter, og da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933 var Stauffenberg ikke i fullstendig opposisjon til deres ideer. Særlig var han positiv til ønsket om å løfte den tyske nasjonale selvbevissthet, men en del aspekter ved bevegelsen frastøtte ham. Han reagerte sterkt på den politiske ensrettingen etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen og bokbålet 10. mai 1933 på Opernplatz i Berlin da blant andre bøker av Heinrich Mann, Erich Maria Remarque, Karl Marx, Heinrich Heine, Ernst Bloch, Erich Kästner og Sigmund Freud ble brent. Viktig for ham var også de katolske biskopenes protest mot regimets krenkelser av kirkens uavhengighet. I denne kampen stod særlig biskop Clemens August von Galen sentralt. Etter De lange knivers natt i 1934 markerte Stauffenberg sin avsky ved å forlate et politisk møte hvor han representerte sitt regiment, da talerne begynte med jødehatske innlegg. Den kirkelige protesten mot regimet fikk sitt høydepunkt i 1937 da pave Pius XI utstedet encyklikaen Mit brennender Sorge («Med brennende sorg»).
Stauffenberg ble tatt opp ved hærens generalstabsskole i Berlin i 1936, og gikk ut som kullets beste elev i 1938 og ble knyttet til generalstaben.
Krystallnatten i november 1938 mente han brakte en stor skam over Tyskland. Disse hendelsene krenket dypt hans moral og rettferdighetsfølelse. Behandlingen av jødene og det nasjonalsosialistiske menneskesynet med den medfølgende undertrykkelsen av religionutøvelse førte til at den dypt religiøse katolikken Stauffenberg distanserte seg stadig mer fra det nasjonalsosialistiske styret.
== Offiserskarrière ==
Etter generalstabsskolen ble han utnevnt til kaptein, en grad han hadde de neste tre årene. Han arbeidet en periode ved generalstaben, men deltok sammen med sitt regiment, som ble del av den 6. panserdivisjonen, i inntoget i Sudetenland, samt felttoget i Polen i 1939. Under felttoget i Frankrike tjenestegjorde han i generalstaben og ble tildelt Jernkorset første klasse 31. mai 1940.
Graf von Stauffenberg var en hardhaus av de sjeldne. Han nektet blant annet å ta imot morfin under en operasjon der han amputerte høyre arm og flere fingre på venstre hånd. Han ble skadet under et angrep mot panserdivisjonen hans da han tjenestegjorde i Nord-Afrika.
1. januar 1941 ble han utnevnt til major. Under angrepet på Sovjetunionen den følgende sommeren tjenestegjorde han ved Oberkommando des Heeres. Den 1. januar 1943 ble han forfremmet til oberstløytnant, og overført til Afrikakorpset under ledelse av Erwin Rommel under Felttoget i Nord-Afrika. Der ble han 7. april 1943 truffet av britiske granater under et speideoppdrag og ble sterkt skadet. Han tilbrakte tre måneder på sykehus i München etter å ha mistet det venstre øyet, høyre hånd og den fjerde og femte fingeren på hans venstre hånd. Selv spøkte han senere med at han ikke visste hva han hadde gjort med alle ti fingre da han hadde dem. Han ble dekortert med Såretmerket i gull 14. april 1943 og Det tyske kors i gull 8. mai 1943.
== Politisk motstandsarbeid ==
Da hans onkel, grev Nikolaus von Üxküll-Gyllenband, ba ham bli medlem av motstandsbevegelsen mot nasjonalsosialistene i 1939, var det Stauffenbergs samvittighet og religiøse forpliktelse som førte til at han sluttet seg til denne. Utover i 1942 delte han den utbredte oppfatningen innen hærens offiserskorps at Hitler førte Tyskland mot undergang og var ansvarlig for et ufattelig tap av menneskeliv. Hitler måtte fjernes fra makten for å redde Tyskland fra den undergangen Hitler ledet dem mot. Som praktiserende katolikk hadde Stauffenberg lenge religiøse skrupler med tanke på drap, men etter katastrofen ved Stalingrad kom han til at det å ikke fjerne Hitler ville være mer moralsk forkastelig, og fant etter hvert ingen annen måte å nøytralisere Hitler på enn å måtte ta livet av ham. Ettertiden ga kanskje dette resonnementet rett, siden flere tyske liv gikk tapt i de ni månedene krigen varte etter 20. juli-attentatet enn i de foregående fem årene.
Selv om Graf von Stauffenberg bare var oberst av rang regnes han som operasjon Valkyries leder med en egen evne til å få med seg offiserer av høyere rang på attentatplanene.
I begynnelsen følte han seg maktesløs og ikke i posisjon til å hjelpe med å organisere et kupp, men forandret holdning under sitt lange sykehusopphold. Stauffenberg tok kontakt med motstandsbevegelsen mot det nasjonalsosialistiske styret og tilførte motstandsbevegelsen ny vitalitet. Da han ble frisk nok til å vende tilbake i aktiv tjeneste, var det som stabsoffiser ved overkommandoen for reservehæren i krigsministeriet i Bendlerblock i Berlin. Her var en av hans overordnede general Friedrich Olbricht, et aktivt medlem av Wehrmachts motstandsbevegelse. Dette ga dem en unik posisjon til å organisere et kupp. Reservestyrkene var formelt autorisert til å ta kontrollen over riket i tilfelle av uroligheter hvor kommunikasjon med den militære overkommandoen var blokkert.
== Attentatet 20. juli ==
Utdypende artikkel: 20. juli-attentatetStauffenbergs plan forutsatte at han var ved kontoret i Bendlerstrasse for å telefonere til regulære hærenheter og beordre dem til å arrestere ledere av politiske organisasjoner som Sicherheitsdienst og Gestapo, på den annen side var Stauffenberg den eneste av konspiratorene som hadde fast adgang til Hitlers daglige møter med den militære toppledelsen. Selv med bare tre fingre godtok Stauffenberg, som i 1944 ble forfremmet til oberst, å utføre attentatet selv. Det fant sted ved den militære overkommandoen «Wolfsschanze» i Rastenburg i Øst-Preussen den 20. juli 1944. Stauffenberg hadde med seg en dokumentveske pakket med to bomber og en enkel 10 til 15 minutters tidsutløser. Bombene var laget av uregistrert, beslaglagt engelsk sprengstoff fra nedskutte fly, skaffet til veie av oberst Wessel Freytag von Loringhoven.
Stauffenberg gikk inn i konferanserommet og plasserte dokumentvesken under bordet og forlot deretter rommet hurtig og ubemerket. Sammen med sin adjutant oberleutnant Werner von Haeften forlot de området og dro mot flyplassen, da de visste at det ville bli avsperret etter eksplosjonen. Da de i bilen hørte eksplosjonen og så røykutviklingen, var de overbevist om at ingen kunne ha overlevet. De var imidlertid ikke kjent med at vesken med bomben var blitt flyttet bak et kraftig bordben, og dette tok av så mye for eksplosjonen at Hitler reddet livet. Stauffenberg og Haeften fikk argumentert seg til en tillatelse til å forlate det sterkt bevoktede området og fly tilbake til Berlin. Mens de var i luften utgikk en ordre fra hovedkvarteret om å skyte ned flyet, men ordren havnet på bordet til deres medkonspirator, Friedrich Giorgi fra [[[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffes]] stab, og han sørget for at den ble ignorert.
Hitler overlevde attentatet og kringkastet straks en melding på statsradioen som gjorde det åpenbart at kuppforsøket var mislykket. Straks etter ble konspiratorene overmannet i krigsministeriet, mens Stauffenberg ble skutt i skulderen.
== Henrettet ==
Generaloberst Friedrich Fromm, øverstkommanderende for reservestyrkene, kjente til planene, men hadde forholdt seg passiv. Da kuppet mislyktes, holdt han hasterettssak og dømte konspiratorene til døden. Dermed avslørte han sin kjennskap til planene og sin egen passivitet i forkant av attentatet, og ble selv dømt for høyforræderi og skutt.
Stauffenberg ble skutt samme natt, sammen med general Friedrich Olbricht, oberleutnant Werner von Haeften og oberst Albrecht Mertz von Quirnheim på gårdsplassen i krigsministeriet i Bendlerblock på en improvisert standplass, bare opplyst av lyskasterne fra en lastebil. Da hans tur til å bli skutt kom, ropte Stauffenberg sine siste ord: Es lebe unser heiliges Deutschland! («Leve vårt hellige Tyskland!»). Fromm lot de henrettede få en ærefull begravelse med medaljer, men dagen etter ble likene tatt opp og brent uten medaljene. Stauffenbergs eldste bror og sentral deltaker i kuppforsøket, advokaten Berthold Schenk von Stauffenberg, ble henrettet 10. august ved langsom hengning i en pianostreng. Av brødrene overlevet bare Alexander Schenk von Stauffenberg, som var gift med piloten Melitta Schenk von Stauffenberg, og etter krigen ble professor i klassisk historie.
== Kaltenbrunners granskning ==
Sjef for det tyske Reichssicherheitshauptamt (RSHA) Ernst Kaltenbrunner hadde i kraft av sitt embede oppdraget å granske sammensvergelsens omfang. Han var kommet til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne ... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle». Selv om det var et sannhetskorn i dette, var det slett ikke slik at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre.
Kaltenbrunners granskning avdekket eller reflekterte i liten grad at Stauffenbergs rolle som attentatmann skyldtes at den som opprinnelig var tiltenkt denne rolle i siste øyeblikk var blitt beordret bort fra Wolfsschanze, og at denne var en bekjennende protestantisk kristen. Konspirasjonen mot Hitler var altså ikke et gjennomgående katolsk prosjekt, selv om den personlige begrunnelsen for både Stauffenberg og andre for å delta var tuftet på deres katolske etikk og bakgrunn. For Stauffenberg selv framstod det som en unnlatelsessynd å ikke prøve å stoppe tyranniet, etter at han fikk anledning til dette gjennom sin adgang til de daglige møtene i Wolfsschanze.
Kaltenbrunners granskning bærer preg av at den ga Hitler de konklusjonene som han ønsket å få, ved å betone forankringen i de deler av offiserskorpset som Hitler avskydde mest, nemlig de velutdannede, tradisjonsbundne offisersfamiliene med adelig og religiøs bakgrunn. Særlig ble den katolske tilknytningen vektlagt av Kaltenbrunner, og dette må sees på bakgrunn av den motstanden og manglende gjennomslaget nasjonalsosialistene hadde i de katolske miljøene. Konspiratørene selv hadde et mer politisk perspektiv og så dette som en nasjonal redningsaksjon, selv om den individuelle begrunnelsen for å delta, for Stauffenberg og andre, var forankret i deres religiøsitet.
Når det gjelder sprengstoffet som var anvendt i attentatet, virket det som om det stammet fra minst fire ulike kilder. Takket være attentatmennenes forholdsregler klarte Gestapo bare å spore to av disse.
== Familien ==
Claus von Stauffenberg giftet seg med friherrinne (baronesse) Nina von Lerchenfeld den 26. november 1933 i Bamberg. De hadde fem barn, Berthold, Heimeran, Franz-Ludwig, Valerie og Constanze.
Himmler planla å utrydde konspiratørenes familier og navn fullstendig. Den planlagte blodhevnen ble imidlertid oppgitt. Stauffenbergs gravide hustru og hans eldste sønn Berthold ble sammen med alle familiemedlemmer over 15 år deportert til konsentrasjonsleir, hvor det femte barnet, Constanze, ble født i 1945. De yngre barna ble anbrakt i et barnehjem ved Bad Sachsa i Niedersachsen, og det var planer om å bortadoptere dem til nasjonalsosialistiske familier. Barna fikk andre etternavn (Stauffenberg-barna ble kalt Meister), og ble værende i barnehjemmet til krigens slutt. I krigens siste dager planla SS å henrette Stauffenbergs kone og barn, men gav opp planene da de oppdaget at britiske soldater var like i nærheten.
Enken Nina døde 2. april 2006. Deres sønn Berthold tok opp familietradisjonen og ble offiser. Han er nå pensjonert generalmajor.
Idag er Bendlerstraße i Berlin kjent som Stauffenbergstraße, adressen til Bendlerblock hvor han arbeidet og ble henrettet. Både Stuttgart, Karlsruhe, Hamburg, Tübingen, Augsburg, Leipzig, Leverkusen, Neu-Ulm og en rekke mindre steder har gater oppkalt etter Stauffenberg. Flere skoler og andre offentlige bygninger er oppkalt etter Stauffenberg, blant annet en kaserne for Bundeswehr i Sigmaringen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hoffmann, Peter: Claus Schenk Graf von Stauffenberg und seine Brüder. Stuttgart 1992, ISBN 3-421-06533-0
Venohr, Wolfgang: Stauffenberg, Symbol des Widerstands, Eine politische Biographie. ISBN 3-7766-2156-7
Beevor, Antony, Berlin: Nederlaget 1945 ISBN 82-04-09992-4
== Eksterne lenker ==
(en) Claus Schenk Graf von Stauffenberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Stauffenberg minnested i Stuttgart
Biografi på minnested for den tyske motstandbevegelsen | Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg (født 15. november 1907 i Jettingen-Scheppach i Bayern, Tyskland, død 21. | 5,917 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baden-Baden | 2023-02-04 | Baden-Baden | ['Kategori:48°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Baden-Württemberg', 'Kategori:Kilder', 'Kategori:Kursteder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdensarven i Tyskland'] | Baden-Baden er en by i delstaten Baden-Württemberg i det sørvestre Tyskland. Byen har en utstrekning på 140,21 km² og en befolkning på ca. 54 000 innbyggere (2004). Byen ligger ved motorveien A5 ca. 40 km sør for Karlsruhe.
Byen er verdenskjent som kursted og med sin vakre beliggenhet i den vestre enden av Schwarzwald og med utsikt over Rhindalen er det et populært kur- og turiststed med badehotell og kasino. I byen finnes det blant annet et termalbad som har fått navnet Caracalla-Therme etter den romerske keiseren som anla Caracallas termer. Fram til 1931 het byen bare Baden, men den ble ofte omtalt som Baden in Baden for å skille den fra Baden ved Wien og Baden i Sveits. Helt siden 1800-tallet ble byen omtalt som Baden-Baden – og slik ble dagens dobbeltnavn skapt. Baden-Baden er siden 1997 en olympisk by etter at den ble tildelt denne tittelen av IOK.
| Baden-Baden er en by i delstaten Baden-Württemberg i det sørvestre Tyskland. Byen har en utstrekning på 140,21 km² og en befolkning på ca. 54 000 innbyggere (2004). Byen ligger ved motorveien A5 ca. 40 km sør for Karlsruhe.
Byen er verdenskjent som kursted og med sin vakre beliggenhet i den vestre enden av Schwarzwald og med utsikt over Rhindalen er det et populært kur- og turiststed med badehotell og kasino. I byen finnes det blant annet et termalbad som har fått navnet Caracalla-Therme etter den romerske keiseren som anla Caracallas termer. Fram til 1931 het byen bare Baden, men den ble ofte omtalt som Baden in Baden for å skille den fra Baden ved Wien og Baden i Sveits. Helt siden 1800-tallet ble byen omtalt som Baden-Baden – og slik ble dagens dobbeltnavn skapt. Baden-Baden er siden 1997 en olympisk by etter at den ble tildelt denne tittelen av IOK.
== Bilder ==
== Kjente personer ==
Hector Berlioz, komponist
Pierre Boulez, komponist
Johannes Brahms, komponist
Pierre de Coubertin, ideer for de moderne OL
Fjodor Dostojevskij, forfatter tilbrakte mye tid her
Wilhelm Furtwängler, dirigent
Rudolf Höss, kommandant for konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau
Clara Schumann, pianist
Robert Stolz, komponist
Ivan Turgenjev, forfatter
Davey Scatino, rollefigur fra The Sopranos
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Baden-Baden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Baden-Baden | Baden er et område i den sydvestlige delen av det nåværende Tyskland, og utgjør grovt sett den vestlige delen av den nåværende delstaten Baden-Württemberg. Markgrevene av Baden var en gammel fyrsteslekt med navn etter borgen Hohenbaden i Baden-Baden. | 5,918 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heidi_L%C3%B8ke | 2023-02-04 | Heidi Løke | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Best av de beste-deltakere', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Europamestere i håndball', 'Kategori:Håndballspillere for Aalborg DH', 'Kategori:Håndballspillere for Gjerpen IF', 'Kategori:Håndballspillere for Győri Audi ETO KC', 'Kategori:Håndballspillere for Larvik HK', 'Kategori:Håndballspillere for Storhamar Håndball', 'Kategori:Håndballspillere for Vipers Kristiansand', 'Kategori:Håndballspillere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Håndballspillere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Norske håndballspillere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i håndball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Personer fra Sandefjord kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2008 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2010 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2012 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2014 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2018 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2020 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2009 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2011 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2013 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2015 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2017 for kvinner', 'Kategori:Verdensmestere i håndball'] | Heidi Løke (født 12. desember 1982) er en norsk håndballspiller som spiller for Vipers Kristiansand i Eliteserien i håndball for kvinner. Hun ble toppscorer med Larvik HK i eliteserien i håndball for kvinner (Postenligaen) i både 2008/09-sesongen, 2009/2010 og 2010/2011-sesongen med henholdsvis 216, 204 og 221 mål. Hun ble også kåret til Postenligaens beste strekspiller og Årets Postenligaspiller i alle disse tre sesongene.
Hun debuterte på A-landslaget mot Ungarn den 7. april 2006, men etablerte seg aldri på landslaget før i forkant av EM-sluttspillet i Makedonia i desember 2008 etter at Else-Marthe Sørlie Lybekk ga seg på landslaget. Løke ble premiert med gull sammen med resten av det norske laget i EM 2008. Det samme skjedde i EM 2010, og der ble hun kåret til mesterskapets beste strekspiller for første gang. Senere har også Løke vunnet gull i VM 2011 og OL 2012, hvor hun også ble kåret til mesterskapets beste strekspiller. I tillegg har hun en VM-bronse fra 2009 og et EM-sølv fra 2012. Hun ble Norges nest beste målscorer med 37 mål da Norge vant EM 2014.
Norge fikk bronse ved Sommer-OL 2016, etter tap for Russland i semifinalen og seier mot Nederland i bronsefinalen, og Løke ble av IHF kåret til mesterskapets beste strekspiller.Heidi Løke signerte en 2 års kontrakt med Vipers Kristiansand den 14. juni 2019.
Løkes storebror Frank Løke er tidligere profil på det norske herrelandslaget, og lillesøster Lise Løke spiller for Storhamar. Søstrene spilte også sammen i Gjerpen. Alle de tre søsknene er strekspillere. Løke fikk en sønn med håndballtrener Leif Gautestad i 2007, og en sønn med den allsidige idrettsutøver og massør, Bjørn Olsson i 2017.
Heidi Løke vant også underholdningskonkurransen Best av de beste som gikk på TV 2 i julen/romjulen 2010.
| Heidi Løke (født 12. desember 1982) er en norsk håndballspiller som spiller for Vipers Kristiansand i Eliteserien i håndball for kvinner. Hun ble toppscorer med Larvik HK i eliteserien i håndball for kvinner (Postenligaen) i både 2008/09-sesongen, 2009/2010 og 2010/2011-sesongen med henholdsvis 216, 204 og 221 mål. Hun ble også kåret til Postenligaens beste strekspiller og Årets Postenligaspiller i alle disse tre sesongene.
Hun debuterte på A-landslaget mot Ungarn den 7. april 2006, men etablerte seg aldri på landslaget før i forkant av EM-sluttspillet i Makedonia i desember 2008 etter at Else-Marthe Sørlie Lybekk ga seg på landslaget. Løke ble premiert med gull sammen med resten av det norske laget i EM 2008. Det samme skjedde i EM 2010, og der ble hun kåret til mesterskapets beste strekspiller for første gang. Senere har også Løke vunnet gull i VM 2011 og OL 2012, hvor hun også ble kåret til mesterskapets beste strekspiller. I tillegg har hun en VM-bronse fra 2009 og et EM-sølv fra 2012. Hun ble Norges nest beste målscorer med 37 mål da Norge vant EM 2014.
Norge fikk bronse ved Sommer-OL 2016, etter tap for Russland i semifinalen og seier mot Nederland i bronsefinalen, og Løke ble av IHF kåret til mesterskapets beste strekspiller.Heidi Løke signerte en 2 års kontrakt med Vipers Kristiansand den 14. juni 2019.
Løkes storebror Frank Løke er tidligere profil på det norske herrelandslaget, og lillesøster Lise Løke spiller for Storhamar. Søstrene spilte også sammen i Gjerpen. Alle de tre søsknene er strekspillere. Løke fikk en sønn med håndballtrener Leif Gautestad i 2007, og en sønn med den allsidige idrettsutøver og massør, Bjørn Olsson i 2017.
Heidi Løke vant også underholdningskonkurransen Best av de beste som gikk på TV 2 i julen/romjulen 2010.
== Meritter landslag ==
EM 2020 – Gull
OL 2016 – Bronse
VM 2015 – Gull
EM 2014 – Gull
VM 2013 – 5.
EM 2012 – Sølv
OL 2012 – Gull
VM 2011 – Gull
EM 2010 – Gull
VM 2009 – Bronse
EM 2008 – Gull
== Utmerkelser og priser ==
Postenligaens toppscorer: 2009, 2010, 2011
Årets Postenligaspiller: 2009, 2010, 2011
Postenligaens beste strekspiller: 2009, 2010, 2011
All Star Team, beste strekspiller EM: 2010, 2012, 2014
All Star Team, beste strekspiller VM: 2011, 2015
All Star Team, beste strekspiller OL: 2012, 2016
IHF Player Of The Year: 2011 (nominert også i 2012)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Heidi Løke / Stig Aasvik gi aldri opp!, 2012 ISBN 978-82-92526-85-9
== Eksterne lenker ==
(en) Heidi Løke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heidi Løke på Internet Movie Database
(de) Heidi Løke – Munzinger Sportsarchiv
(en) Heidi Løke – Olympics.com
(en) Heidi Løke – Olympic.org
(en) Heidi Løke – Olympedia
(en) Heidi Løke – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Heidi Løke – Det europeiske håndballforbundet (EHF)
(en) Heidi Løke – Norges Håndballforbund | Heidi har flere betydninger: | 5,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heidi_(bok) | 2023-02-04 | Heidi (bok) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barnebøker', 'Kategori:Bøker fra 1880', 'Kategori:Bøker fra 1881', 'Kategori:Litterære figurer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sveitsisk litteratur'] | Heidi (tysk Heidis Lehr- und Wanderjahre) er en barnebok fra 1880 av den sveitsiske forfatteren Johanna Spyri (1827–1901). Heidi blir fulgt videre i oppfølgeren Heidi får bruk for det hun har lært (Heidi kann brauchen was es gelernt hat, 1881); bøkene utgis ofte samlet.
Hovedpersonen Heidi er en foreldreløs pike som kommer for å leve sammen med bestefaren, en eksentrisk type som bor avsides i de sveitsiske alpene. Hun blir senere selskapspike for en svakelig pike fra en rik familie i Frankfurt. Den tyske tittelen Heidis Lehr- und Wanderjahre er en referanse til Goethes bøker Wilhelm Meisters Lehrjahre (1796) og Wilhelm Meisters Wanderjahre (1807/1821).
| Heidi (tysk Heidis Lehr- und Wanderjahre) er en barnebok fra 1880 av den sveitsiske forfatteren Johanna Spyri (1827–1901). Heidi blir fulgt videre i oppfølgeren Heidi får bruk for det hun har lært (Heidi kann brauchen was es gelernt hat, 1881); bøkene utgis ofte samlet.
Hovedpersonen Heidi er en foreldreløs pike som kommer for å leve sammen med bestefaren, en eksentrisk type som bor avsides i de sveitsiske alpene. Hun blir senere selskapspike for en svakelig pike fra en rik familie i Frankfurt. Den tyske tittelen Heidis Lehr- und Wanderjahre er en referanse til Goethes bøker Wilhelm Meisters Lehrjahre (1796) og Wilhelm Meisters Wanderjahre (1807/1821).
== Handling ==
Heidi er fem år gammel når historien begynner; foreldrene hennes er døde og tante Dete kan ikke lenger ta vare på henne. Derfor blir hun satt bort til bestefaren, som bor alene i en hytte oppe i fjellet. Bestefaren er preget av at han i yngre år drakk og spilte, og av at sønnen hans, Tobias, døde som barn. Folket i landsbyen ser en sammenheng mellom alkoholbruken og dødsfallet; dette har bidratt til bestefarens bitterhet og isolasjon. Oppe i fjellet blir hun kjent med den litt eldre gjetergutten Peter; han er godhjertet, men er også sjalu på Heidis øvrige venner. Han beskrives som den mest realistiske og mangesidige av personene i boka.Dete dukker opp igjen, og bringer Heidi til Frankfurt, hvor hun skal være «selskapsdame» for den sykelige Clara, datteren i en overklassefamilie. Hos familien Sesemann møter Heidi både vennlighet, særlig hos Claras bestemor, og en kald, ukjærlig disiplin, representert ved guvernanten frøken Rottenmeier. Heidi lider av hjemlengsel og begynner å gå i søvne. Når herr Sesemann oppdager dette, bestemmer han at Heidi skal få vende hjem til bestefar i fjellene.
Året etter kommer Clara på besøk til Heidi i fjellene. Her blir hun frisk, og kan bevege seg uten rullestol. Dette foregår i den andre av bøkene, Heidi får bruk for hva hun har lært.
== Tema ==
Et tema i bøkene er naturens helsebringende virkning, og hvordan natur- og bygdebarn er sunnere og friskere enn bybarn. Et beslektet tema er gleden over det enkle, landlige livet.Boka kan beskrives som en dannelsesroman, med vekt på Heidis sjelelige utvikling. Flere peker også på Heidis rolle i de andre personenes positive utvikling. Heidi er medvirkende til at bestefaren kommer ut av sitt tungsinn og destruktive liv. Heidis opplevelser er også med på å belyse og drøfte de moralnormene og verdiene som flere av personene i boka representerer. Noen litteraturhistorikere beskriver dette som bokas didaktiske element.
== Bøkenes etterliv ==
Bøkene er oversatt til mer enn 50 språk, og har sterkt preget bildet av Sveits i store deler av verden.Den første norske oversettelsen var ved søstrene Emma og Augusta Hagerup, og utkom i 1882 og 1883. Blant flere andre oversettelser kan nevnes at Halldis Moren Vesaas oversatte til nynorsk i 1969, med tegninger av Tonje Strøm, og at Sverre Dahl oversatte til bokmål i 2015. Den første oversettelsen til engelsk kom i 1882.I Maria Parrs bok Tonje Glimmerdal (2009) er det lagt inn flere tydelige referanser til Heidi, både når det gjelder tap av omsorgspersoner og naturens frigjørende kraft.Bøkene er filmet 15-20 ganger, først i 1920, sist som 3D-animasjon i 2015. Blant filmene kan nevnes den tysk-sveitsisk-australske tv-serien Heidi (1978), en film i 2005 med Max von Sydow og en i 1937 med Shirley Temple. Etter at filmen fra 1937 ble filmet i Engadindalen, har dalen blitt forbundet med Heidi-bøkene.I 2005 hadde musikalen Heidi urpremiere i Walenstadt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heidi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heidi's Lehr und Wanderjahre – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Heidi (tysk Heidis Lehr- und Wanderjahre) er en barnebok fra 1880 av den sveitsiske forfatteren Johanna Spyri (1827–1901). Omslag fra førsteutgaven; Bibliotheca Augustana Heidi blir fulgt videre i oppfølgeren Heidi får bruk for det hun har lært (Heidi kann brauchen was es gelernt hat, 1881); bøkene utgis ofte samlet. | 5,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helsingborg | 2023-02-04 | Helsingborg | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Havnebyer i Sverige', 'Kategori:Havnebyer ved Østersjøen', 'Kategori:Helsingborg', 'Kategori:Helsingborg kommune', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skåne läns geografi', 'Kategori:Øresundsregionen'] | Helsingborg (mellom 1912 og 1971 stavet Hälsingborg) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Helsingborg er administrasjonssenter for Helsingborg kommune og er Skånes nest største by, etter Malmö. I 2015 hadde Helsingborg 104 250 innbyggere.Byen ligger ved Öresunds smaleste strede, og byens navn kommer sannsynligvis av ordet «helsing» som betyr hals og viser til den smale passasjen i Öresund mellom Helsingborg på østsiden og Helsingør i Danmark på vestsiden. I 1070-årene er byen omtalt i et brev av Adam av Bremen, og den 21. mai 1085 nevnes byen Helsingborg (da skrevet Helsingaburgh) i et gavebrev fra den danske kongen Knut den hellige. I 1362 foregikk et større sjøslag mellom Danmark og hanseatene her, se Slaget ved Helsingborg 1362.
Den 26. februar 1658 ble byen svensk – Freden i Roskilde. I 1709 ble den inntatt av danske tropper ledet av Christian Ditlev Reventlow. Slaget ved Helsingborg 1710 var det siste dansk-svenske slaget i Skåne.
Helsingborgs historie strekker seg tilbake til vikingtiden. Øresund på sitt smaleste har hatt en strategisk posisjon i militær sammenheng. I mellomkrigstiden var byen og dens slott et av Nordens mektigste steder, og dermed innblandet i maktspill. I de siste århundrer har Helsingborg vært en skueplass for flere politiske konflikter og stridigheter. Den stadige krigføringen har også formet byens bebyggelse og severdigheter. I dag har Helsingborg utviklet seg til å bli en av Sveriges raskest voksende byer, på grunn av sin plassering som en viktig industri- og handelplass, samtidig som havnen er et knutepunkt for internasjonal handel.
| Helsingborg (mellom 1912 og 1971 stavet Hälsingborg) er en by i Skåne län i landskapet Skåne i Sverige. Helsingborg er administrasjonssenter for Helsingborg kommune og er Skånes nest største by, etter Malmö. I 2015 hadde Helsingborg 104 250 innbyggere.Byen ligger ved Öresunds smaleste strede, og byens navn kommer sannsynligvis av ordet «helsing» som betyr hals og viser til den smale passasjen i Öresund mellom Helsingborg på østsiden og Helsingør i Danmark på vestsiden. I 1070-årene er byen omtalt i et brev av Adam av Bremen, og den 21. mai 1085 nevnes byen Helsingborg (da skrevet Helsingaburgh) i et gavebrev fra den danske kongen Knut den hellige. I 1362 foregikk et større sjøslag mellom Danmark og hanseatene her, se Slaget ved Helsingborg 1362.
Den 26. februar 1658 ble byen svensk – Freden i Roskilde. I 1709 ble den inntatt av danske tropper ledet av Christian Ditlev Reventlow. Slaget ved Helsingborg 1710 var det siste dansk-svenske slaget i Skåne.
Helsingborgs historie strekker seg tilbake til vikingtiden. Øresund på sitt smaleste har hatt en strategisk posisjon i militær sammenheng. I mellomkrigstiden var byen og dens slott et av Nordens mektigste steder, og dermed innblandet i maktspill. I de siste århundrer har Helsingborg vært en skueplass for flere politiske konflikter og stridigheter. Den stadige krigføringen har også formet byens bebyggelse og severdigheter. I dag har Helsingborg utviklet seg til å bli en av Sveriges raskest voksende byer, på grunn av sin plassering som en viktig industri- og handelplass, samtidig som havnen er et knutepunkt for internasjonal handel.
== Se også ==
Helsingborgs IF
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Helsingborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Helsingborg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Helsingborg hos Wikivoyage | Slaget ved Helsingborg den var et avgjørende slag i den store nordiske krig. Det var også det endelige oppgjøret mellom Danmark og Sverige etter Roskildefreden fra 1658 om de tidligere danske provinsene Skåne, Halland og Blekinge. | 5,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Gemauerthof | 2023-02-04 | Slaget ved Gemauerthof | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1705', 'Kategori:Slag med deltagelse av Russland under den store nordiske krig', 'Kategori:Slag under den store nordiske krig'] | Slaget ved Gemauerthof (nå: Mūrmuiža) fant sted 15. julijul./ 16. julisve./ 26. juli 1705greg. i det nåværende Latvia under den store nordiske krig. En svensk armé under generalmajor Adam Ludwig Lewenhaupt beseiret en russisk armé under feltmarskalk Boris Sjeremetev. | Slaget ved Gemauerthof (nå: Mūrmuiža) fant sted 15. julijul./ 16. julisve./ 26. juli 1705greg. i det nåværende Latvia under den store nordiske krig. En svensk armé under generalmajor Adam Ludwig Lewenhaupt beseiret en russisk armé under feltmarskalk Boris Sjeremetev. | | | 5,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Fraustadt | 2023-02-04 | Slaget ved Fraustadt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1706', 'Kategori:Militærhistoriestubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Slag i Tyskland', 'Kategori:Slag med deltagelse av Russland under den store nordiske krig', 'Kategori:Slag med deltagelse av Sachsen', 'Kategori:Slag under den store nordiske krig', 'Kategori:Stubber 2016-07'] | Slaget ved Fraustadt under den store nordiske krig fant sted 2. februarjul./ 3. februarsve./ 13. februar 1706greg. ved Fraustadt (nå: Wschowa) i Polen like ved grensen til Schlesien. Slaget ble utkjempet mellom svenske styrker under ledelse av general Carl Gustaf Rehnskiöld og saksiske styrker under ledelse av grev von der Schulenburg. En russisk hjelpetropp på 6400 mann bistod de saksiske styrkene.
General Rehnskiöld gjennomførte en knipetangsmanøver og vant en overlegen seier. Følgen av slaget ble at August II gjennom freden i Altranstädt mistet sin innflytelse i Polen og at den svenskvennlige Stanisław Leszczyński overtok embetet som polsk regent. | Slaget ved Fraustadt under den store nordiske krig fant sted 2. februarjul./ 3. februarsve./ 13. februar 1706greg. ved Fraustadt (nå: Wschowa) i Polen like ved grensen til Schlesien. Slaget ble utkjempet mellom svenske styrker under ledelse av general Carl Gustaf Rehnskiöld og saksiske styrker under ledelse av grev von der Schulenburg. En russisk hjelpetropp på 6400 mann bistod de saksiske styrkene.
General Rehnskiöld gjennomførte en knipetangsmanøver og vant en overlegen seier. Følgen av slaget ble at August II gjennom freden i Altranstädt mistet sin innflytelse i Polen og at den svenskvennlige Stanisław Leszczyński overtok embetet som polsk regent. | | | 5,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Gadebusch | 2023-02-04 | Slaget ved Gadebusch | ['Kategori:1712 i Danmark', 'Kategori:1712 i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1712', 'Kategori:Slag i Mecklenburg-Vorpommern', 'Kategori:Slag med deltagelse av Danmark', 'Kategori:Slag med deltagelse av Sachsen', 'Kategori:Slag under den store nordiske krig'] | Slaget ved Gadebusch fant sted 9. desemberjul./ 20. desember 1712greg. under den store nordiske krig mellom Sverige på den ene siden og Danmark og Sachsen på den andre.
| Slaget ved Gadebusch fant sted 9. desemberjul./ 20. desember 1712greg. under den store nordiske krig mellom Sverige på den ene siden og Danmark og Sachsen på den andre.
== Bakgrunn ==
Sverige hadde i 1712 mistet alle sine besittelser sør for Østersjøen til Danmark, Sachsen og Russland. Wismar og Stettin var beleirede. Sverige så det som svært viktig å ikke miste Stralsund, hvor de andre, allierte landene allierte landene hadde samarbeidet om beleiringen.
Den svenske generalen Magnus Stenbock hadde derfor utarbeidet et plan om å få overført en svensk hær til Pommern for å komme Stralsund til unnsetning. I september ble det sendt soldater sjøveien fra Karlshamn til Rügen, men forsyningene ble værende på skipene og disse ble angrepet og senket av den danske flåten. Det gikk fire uker innen den svenske hæren klarte å komme seg over fra Rügen til fastlandet. Stenbock bestemte da å dra vestover mot Mecklenburg for å unngå å måtte angripe den sterke russisk-saksiske hæren sør for Stralsund. Han fikk dermed friheten til å både kunne holde hæren samlet, eller dele den opp for slik å unngå at motstanderen kunne samle sin hær i et motangrep.
I begynnelsen av november slo svenskene leir vest for Rostock. Det ble inngått en fjorten dagers våpenhvile og denne gjorde at Stenbocks styrke gjenvant sin slagkraft, men samtidig fikk de danske styrkene under ledelse av Jobst von Scholten anledning til å rykke nærmere sine russisk-saksiske alliertes styrker. 3. desember nådde danskene frem til Gadebusch, og den 8. desember slo svenskene lei rundt 10 km øst for byen. Danskene flyttet da den etterfølgende natten til en bedre stilling tre km lengre sør.
== Slaget ==
Den følgende morgenen dro den svenske oberst Bassewitz med en kavaleristyrke på 200 mann til hest ut for å undersøke fiendens plassering og styrke, og deretter fulgte resten av den svenske hæren i fem kolonner.
Da oberst Bassewitz traff på en fiendtlig feltvakt, som umiddelbart trakk seg tilbake, og Bassewitz kom da så nær at han kunne observere de danske stillingene.
Danske hadde i løpet av natten mellom 8. og 9. desember trukket seg ut av sin leir ved Gadebusch og tatt oppstilling i slagorden på et høydedrag i nærheten. På den ene siden hadde de en stor skog og på den andre siden var de beskyttet av elven som renner gjennom byen. Da den svenske obersten vendte tilbake med sin rapport, dro Stenbock selv ut på observasjon, til tross for at han fortsatt var svekket av sykdom. Han fant at danskene hadde tatt en slik oppstilling at han ikke kunne angripe flankene. Bakkedraget til høyre var besatt av noen danske bataljoner støttede av kavaleri og artilleri-enheter, kun rett i front var det en åpning som ikke var bredere enn rundt 300 meter som den svenske hæren måtte trenge igjennom under beskytning fra danskene. Danskene hadde imidlertid kun kanoner på sin høyre side, men ingen i skogen til venstre, og Stenbock bestemte seg for å beskyte de danske stillingene med kanoner og deretter rykke fram i front.
Klokken tolv om formiddagen rykket oberstløytnant Carl Cronstedt fram med 12 kanoner og begynte beskytningen av de danske stillingene på høydedraget. Da danskene trakk seg noe tilbake, ble angrepet i front innledet rundt kl. 13.00. Det ble harde kamper, og særlig det svenske Dalregementet mistet en stor del av sine offiserer. Det danske kavaleriet var de første til å vike plassen og begynne å trekke seg tilbake, mens de danske styrkene på den andre flanken hadde framgang. Men de måtte trekke seg tilbake sammen med kavaleriet. Samtidig begynte det å snø i løpet av formiddagen, og da danskene trakk seg tilbake i firetiden var det blitt for mørkt for svenskene til å oppta forfølgelsen. I tillegg var svenskene svekket etter store tap.
Generalløytnant Carl Gustaf Dücker, som lede svenskenes venstre flanke, fikk under slaget en kule i venstre kinnben, og kulen ble sittende fast i halsen hans. Oberst Palmfelt, som ledet svenske Västgöta-Dals regimentet fikk en kule i mellomgulvet og døde noen dager etter slaget.
På den danske side klarte de to øverstkommanderende grev Jakob Heinrich von Flemming og den danske kongen Frederik IV og komme seg unna, mens generalmajor Daa og brigader Bülow døde. Generalmajor Mörner ble tatt til fange, men ble senere løslatt.
== Virkninger ==
Slaget ble ble ingen avgjørende seier for svenskene i og med at en stor del av de danske og sachiske styrkene klarte å slippe unna- Likevel oppnådde Stenbock å bryte den jernring som motstanderne hadde lagt rundt Sverige. Dette var den siste store for det svenske stormaktsveldet, men fikk ikke så stor strategisk betydning.
Videre førte seieren til at osmanene satte fri Karl XII da meldingen om denne nådde osmanene. Karl XII var holdt i fangenskapet etter sammenstøtet i Bender, og han kunne planlegge tilbakereisen til Sverige. | Danmark Sachsen | | 5,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhinforbundet | 2023-02-04 | Rhinforbundet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske klientstater under Napoleon', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1806', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1813', 'Kategori:Tysklands historie'] | Rhinforbundet (tysk: Rheinbund; fransk: Confédération du Rhin) var et forbund av tyske fyrstedømmer som hadde trådt ut av det tusenårige tysk-romerske rike som ble oppløst i 1806. Rhinforbundet ble etablert i Paris i 1806 under påtrykk fra Frankrikes keiser Napoléon Bonaparte noen måneder etter at han beseiret Østerrike og Russland i slaget ved Austerlitz. ,Det var i praksis vasallstater under Frankrike inntil slaget ved Waterloo og varte fra 1806 til 1813.Grunnleggerne av konføderasjonen var tyske fyrster av det tysk-romerske rike. De fikk senere selskap av 19 andre, som til sammen styrte over 15 millioner undersåtter. Dette ga en betydelig strategisk fordel til det franske imperiet på dets østgrense ved å gi en buffer mellom Frankrike og de to største tyske statene, kongeriket Preussen og keiserriket Østerrike (som også kontrollerte betydelige ikke-tyske land).
| Rhinforbundet (tysk: Rheinbund; fransk: Confédération du Rhin) var et forbund av tyske fyrstedømmer som hadde trådt ut av det tusenårige tysk-romerske rike som ble oppløst i 1806. Rhinforbundet ble etablert i Paris i 1806 under påtrykk fra Frankrikes keiser Napoléon Bonaparte noen måneder etter at han beseiret Østerrike og Russland i slaget ved Austerlitz. ,Det var i praksis vasallstater under Frankrike inntil slaget ved Waterloo og varte fra 1806 til 1813.Grunnleggerne av konføderasjonen var tyske fyrster av det tysk-romerske rike. De fikk senere selskap av 19 andre, som til sammen styrte over 15 millioner undersåtter. Dette ga en betydelig strategisk fordel til det franske imperiet på dets østgrense ved å gi en buffer mellom Frankrike og de to største tyske statene, kongeriket Preussen og keiserriket Østerrike (som også kontrollerte betydelige ikke-tyske land).
== Bakgrunn ==
Rivaliseringen mellom de tyske statene Østerrike og Preussen fortsatte på 1800-tallet, noe som vanskeliggjorde en samling av Tyskland. Begge stater kjempet først mot de franske revolusjonshærene, og deretter mot Napoleon. I 1803 ble 103 tyske stater strøket av kartet, og ca. 130 000 km² landområde delt på nytt etter Napoleons ordre. Russland, Storbritannia og Østerrike dannet i 1805 den tredje koalisjon, mens Preussen forholdt seg passiv. Etter Napoleons seier over Østerrike samme år ble Württemberg og Bayern, som hadde støttet Napoleon, opphøyet til kongeriker, og dannet kjernen i Rhinforbundet, som Napoleon kontrollerte.
== Etablering ==
Med undertegningen av Rheinbundakten fra 12. juli 1806 løsrev opprinnelig 16 syd- og vesttyske riksstender seg fra riket og grunnla en konføderasjon under «beskyttelse» av Napoleon. Få dager senere la Franz II Josef ned kronen som tysk-romersk keiser; han hadde imidlertid i 1804 proklamert seg som keiser av Østerrike. Han fulgte dermed et ultimatum fra Napoleon.
I de følgende årene sluttet ytterligere 23 tyske stater seg til Rhinkonføderasjonen. Bare Østerrike, Preussen, dansk Holsten og svensk Pommern valgte å stå utenfor. Rhinforbundet var i det vesentlige et militærforbund, og dets medlemmer var forpliktet til å stille store militærkontingenter til Frankrikes rådighet.
De fikk som gjenytelse rangforhøyelser – Baden, Hessen-Darmstadt, det nye hertugdømmet Nassau, Kleve og Berg ble storhertugdømmer, Württemberg og Bayern ble kongeriker – og dessuten til dels betraktelige territorielle utvidelser gjennom såkalt mediatisering (Mediatisierung) av mindre Reichsstände.
I henhold til Rhinforbundsakten skulle Rhinforbundet også få felles forfatningsorganer, noe som imidlertid ble forhindret av de store fyrstene som ønsket ubegrenset suverenitet. Den av Karl Theodor von Dalberg foreslåtte Forbundsdagen (Bundestag) møttes aldri. Etter det prøyssiske nederlaget mot Frankrike i 1806 trådte også mange midt- og nordtyske småstater inn i forbundet. I 1808 hadde det sin største utstrekning, og omfattet fire kongeriker, fem storhertugdømmer, 13 hertugdømmer, 17 fyrstedømmer og hansabyene Hamburg, Lübeck og Bremen. I 1810 ble store deler av Nord-Tyskland med områdene hvor Ems, Weser og Elben munner ut okkupert av Frankrike for å kunne overvåke den såkalte kontinentalsperren mot England bedre. I 1813, etter Napoleons nederlag i folkeslaget ved Leipzig, falt Rhinforbundet fra hverandre.
== Oppløsning ==
Etter Napoleons nederlag, erklærte Paris-traktaten av 1814 de tyske statene som uavhengige. Etter Wienerkongressen året etter ble Europas grenser tegnet på nytt, og dette la grunnlaget for Det tyske forbund.
== Virkninger ==
Selv om Rhinforbundet primært kan karakteriseres som et system for undertrykkelse og utbytting, innebar det en viss sentralisering av Tyskland som varte også etter Frankrikes nederlag, blant annet sammenslutning av et stort antall ministater i flere større, innføringen av Code Civil og en gjennomgripende modernisering av næringsliv og forvaltning.
I 1814–1815 tegnet Wienerkongressen det europeiske kontinentets politiske kart på nytt. Napoleons kreasjoner som det enorme kongeriket Westfalen, storhertugdømmet Berg og hertugdømmet Würzburg ble avskaffet; undertrykte stater, inkludert Hannover, hertugdømmene Brunswick, Hessen-Kassel og Oldenburg, ble gjeninnsatt. På den annen side overlevde de fleste medlemmene av Rhinforbundet i det sentrale og sørlige Tyskland med mindre grenseendringer. De, sammen med de gjeninnsatte statene, Preussen og Østerrike, dannet det tyske forbund.
== Medlemmer ==
Stiftere av Rhinforbundet:
Senere medlemmer:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Rheinbund-Akte, tysk tekst
Karte des Rheinbunds 1812, kart fra Institut für Europäische Geschichte - Mainz)
Engelsk oversettelse av avtalen, som etablerte Rhintraktaten
Fransk versjon traktaten som Rhintraktaten | | | 5,925 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lothar_de_Maizi%C3%A8re | 2023-02-04 | Lothar de Maizière | ['Kategori:Adelige tyskere', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-03', 'Kategori:CDU-politikere', 'Kategori:DDR-politikere', 'Kategori:Fødsler 2. mars', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nordhausen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske føderale ministre', 'Kategori:Tyske ministre for særlige oppgaver', 'Kategori:Tyskere fra den kalde krigen'] | Lothar de Maizière (født 2. mars 1940 i Nordhausen i Thüringen) er en tysk kristeligdemokratisk politiker, som var DDRs siste og eneste demokratisk utpekte statsminister og etter den tyske gjenforeningen føderal minister for særlige oppgaver i Helmut Kohls regjering.
| Lothar de Maizière (født 2. mars 1940 i Nordhausen i Thüringen) er en tysk kristeligdemokratisk politiker, som var DDRs siste og eneste demokratisk utpekte statsminister og etter den tyske gjenforeningen føderal minister for særlige oppgaver i Helmut Kohls regjering.
== Bakgrunn og utdannelse ==
Lothar de Maizière tilhører en adelig fransk hugenottisk familie som kom til Preussen i det 17. århundre. Han er sønn av advokaten Clement de Maizière, og nevø av generalen Ulrich de Maizière, som var vesttysk forsvarssjef. Hans fetter Thomas de Maizière satt i Angela Merkels regjering. Lothar de Maizière er gift og har tre døtre.
Etter å ha tatt Abitur i 1958 studerte han fra 1959 til 1965 bratsj ved musikkhøyskolen i Øst-Berlin, og virket frem til 1975 som bratsjist i flere orkestre. På grunn av en nerveskade i armen som vanskeliggjorde hans virke som musiker studerte han fra 1969 til 1975 samtidig jus ved Humboldt-universitetet, og fikk i 1975 advokatbevilling. Fra 1987 var han nestleder for advokatkollegiet i Øst-Berlin under Gregor Gysi. Han hadde samtidig møterett for DDRs høyesterett i saker som gjaldt militær strafferett. Som advokat representerte han hovedsakelig ungdommer som ble forfulgt fordi de nektet å gjøre militærtjeneste for kommunistene eller deltok i pasifistiske aktiviteter.
== Politisk karrière ==
Maizière ble allerede i 1956 medlem av CDU i DDR, et av de såkalte «blokkpartiene», dvs. et parti uten virkelig makt og uten mulighet til å føre noen annen politikk enn det herskende kommunistpartiet. Hans far var også et ledende medlem av CDU i DDR.
Mellom 1986 og 1990 var han visepreses for den protestantiske kirkesynoden i DDR.
Etter murens fall ble Lothar de Maizière i slutten av november 1989 valgt til formann for CDU i DDR, og kort etter utnevnt til minister for kirkespørsmål og viseformann for ministerrådet (visestatsminister) i Hans Modrows regjering i DDR.
Etter det første og siste frie valget til Folkekammeret (parlamentet), hvor koalisjonen Allianz für Deutschland som hans parti deltok i vant en stor seier, ble han 12. april 1990 valgt til DDRs første og siste demokratiske formann for ministerrådet (statsminister). Da han stilte til valg som toppkandidat for Allianz für Deutschland var han forholdsvis ukjent, og den store valgseieren skyldtes hovedsakelig DDR-befolkningens forventninger om tysk gjenforening og D-marken, og ikke minst den personlige populariteten til Helmut Kohl, som støttet Maizières valgkamp.
Angela Merkel startet sin politiske karrière som regjeringstalskvinne for Maizière. Fra august var Maizière også DDRs utenriksminister.
På dagen for gjenforeningen, den 3. oktober 1990, ble Maizière utnevnt til minister uten portefølje i Helmut Kohls føderale regjering. På grunn av påstander om samarbeid med Stasi gikk han av allerede 17. desember 1990. Maizière var medlem av Forbundsdagen fra gjenforeningen til 15. oktober 1991.
Han er nå formann for Stiftung Denkmalschutz Berlin. Fra 1996 har han arbeidet som advokat i Berlin.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lothar de Maizière – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Lothar de Maizière (født 2. mars 1940 i Nordhausen i Thüringen) er en tysk kristeligdemokratisk politiker, som var DDRs siste og eneste demokratisk utpekte statsminister og etter den tyske gjenforeningen føderal minister for særlige oppgaver i Helmut Kohls regjering. | 5,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Klestil | 2023-02-04 | Thomas Klestil | ['Kategori:Ambassadører til USA', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 6. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:FN-ambassadører', 'Kategori:Fødsler 4. november', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikes presidenter', 'Kategori:Østerrikske ambassadører', 'Kategori:Østerrikske diplomater'] | Thomas Klestil (født 4. november 1932 i Wien, død 6. juli 2004 samme sted) var en østerriksk diplomat og politiker fra det konservative partiet. Han ble valgt til president i 1992, og gjenvalgt i 1998. Han døde to dager før hans siste presidentperiode skulle gå ut den 8. juli 2004, og ble etterfulgt av Heinz Fischer.
| Thomas Klestil (født 4. november 1932 i Wien, død 6. juli 2004 samme sted) var en østerriksk diplomat og politiker fra det konservative partiet. Han ble valgt til president i 1992, og gjenvalgt i 1998. Han døde to dager før hans siste presidentperiode skulle gå ut den 8. juli 2004, og ble etterfulgt av Heinz Fischer.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han ble født i Wien som yngste av fem barn til en sporveisbetjent og en garterske i arbeiderbydelen Erdberg. Sammen med skolegameraten Joe Zawinul gikk han på GRG 3 Hagenmüllergasse i dritten Bezirk i Wien, tok matura i Bundesrealgymnasium i elften Wiener Gemeindebezirk og studerte deretter ved Hochschule für Welthandel. I studietiden ble han medlem av den katolske studentgruppen K.A.V. Bajuvaria Wien og trådte inn i Österreichische Volkspartei (ÖVP).Han tok doktorgraden i økonomi i 1957.
Han trådte så inn i statstjenesten, og arbeidet blant annet i OECD. Han ble Østerrikes FN-ambassadør fra 1978 til 1982, og var deretter ambassadør til USA frem til 1987.
=== President ===
Etter å ha blitt nominert av det konservative Østerrikske Folkepartiet (ÖVP), etterfulgte han Kurt Waldheim som president den 8. juli 1992. Imidlertid økte motsetningene mellom Klestil og hans eget parti, særlig senere kansler Wolfgang Schüssel. Klestil hadde under valgkampen lovet å være en aktiv president, og kritiserte stadig den konservative regjeringen som var utgått fra hans eget parti og Jörg Haiders Østerrikske Frihetsparti (FPÖ).
Klestil mottok i 1998 Den hvite ørns orden fra Polens president.Thomas Klestil, som hadde tre voksne barn fra sitt første ekteskap, skilte seg fra sin kone gjennom mange år kort etter at han ble valgt til president, og giftet seg på nytt i 1998 med sin kollega Margot Klestil-Löffler.
Thomas Klestil hadde lidd av lungeproblemer siden 1996. Han ble innlagt på sykehus etter å ha hatt en hjertestans 6. juli 2004, og døde aftenen dagen etter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell side for Østerrikes president
Biografi | Thomas Klestil (født 4. november 1932 i Wien, død 6. | 5,927 |
https://no.wikipedia.org/wiki/August_von_Gneisenau | 2023-02-04 | August von Gneisenau | ['Kategori:Adelige tyskere', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 23. august', 'Kategori:Dødsfall i 1831', 'Kategori:Fødsler 27. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1760', 'Kategori:Generalfeltmarskalker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1813)', 'Kategori:Offiserer', 'Kategori:Personer fra Landkreis Nordsachsen', 'Kategori:Personer fra Napoleonskrigene', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Prøyssere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | August Wilhelm Antonius greve Neidhardt von Gneisenau (født 27. oktober 1760 i Schildau, Sachsen, død 23. august 1831 i Posen) var en prøyssisk generalfeltmarskalk under den sjette koalisjonskrigen og var en hærreformator. Han var sjef for den prøyssiske generalstaben i perioden 28. juni 1813 til 3. juni 1814.
Han spilte en viktig i rolle i seieren over Frankrike i slaget ved Waterloo og var også lederen for forsvaret av Kolberg i 1809. Her ble han også generalløytnant.
Både panserkrysseren SMS «Gneisenau» fra 1908 og slagskipet «Gneisenau» fra 1934 ble oppkalt etter ham, foruten en rekke gater («Gneisenaustrasse») i flere tyske byer.
| August Wilhelm Antonius greve Neidhardt von Gneisenau (født 27. oktober 1760 i Schildau, Sachsen, død 23. august 1831 i Posen) var en prøyssisk generalfeltmarskalk under den sjette koalisjonskrigen og var en hærreformator. Han var sjef for den prøyssiske generalstaben i perioden 28. juni 1813 til 3. juni 1814.
Han spilte en viktig i rolle i seieren over Frankrike i slaget ved Waterloo og var også lederen for forsvaret av Kolberg i 1809. Her ble han også generalløytnant.
Både panserkrysseren SMS «Gneisenau» fra 1908 og slagskipet «Gneisenau» fra 1934 ble oppkalt etter ham, foruten en rekke gater («Gneisenaustrasse») i flere tyske byer.
== Bakgrunn ==
Gneisenau ble født i byen Schildau, ikke langt fra den større byen Torgau i det nordvestlige Sachsen. Hans far var August William Neidhardt som var løytnant i det saksiske artilleriet, og moren Maria Eva Neidhardt, født Müller. Han vokste opp under enkle kår i Schildau og i byene Würzburg og Erfurt. Selv om han familiemessig kom fra en familie fra høyere sosiale lag, hadde familien svak økonomi.I 1777 begynte han ved universitetet i Erfurt hvor han studerte matematikk og militære fag som artilleri, fortifikasjon og kartografi. To år senere sluttet han seg til det østerrikske militære husarregimentet «Graf Wurmser» som var stasjonert i byen som følge av den bayerske arvefølgekrig som sluttet samme år.
I 1782 tok han navnet Gneisenau etter Schloss Gneisenau 30 km nordøst for Linz i Østerrike som tidligere hadde vært i familiens eie, samtidig med at han gikk i tjeneste som offiser hos markgreve Karl Alexander av Brandenburg-Ansbach-Bayreuth.
== Den amerikanske uavhengighetskrigen ==
Markgreve Karl Alexander, som en del andre tyske fyrster, meldte av økonomiske årsaker sine tropper til disposisjon som leiesoldater for Storbritannia under den amerikanske uavhengighetskrigen. Gneisenau reiste som løytnant til Nord-Amerika i 1782. På dette tidspunktet var krigen nesten over, og Gneisenau tilbrakte det meste av tiden i Québec hvor han var stasjonert. Mot slutten av 1783, vendte han tilbake til Europa og Bayreuth hvor han gikk inn i infanteriet.
== I prøyssisk tjeneste ==
I 1786 søkte han seg over til den prøyssiske hæren, i tjeneste i Fredrik den stores stab i Potsdam. Senere ble han sendt som oberleutnant til tjeneste i Schlesien. I sine ulike tjenester lærte han seg både engelsk, fransk og polsk, og han videreførte på denne tiden sine militærteoretiske studier, samt studerte også historie og litteratur.I 1790 ble han utnevnt til Stabskapitän og fra 1792 til 1795 tjenestegjorde han i Polen sammen med russiske styrker i forbindelse med Polens andre deling.
I 1796 giftet han seg med den adelige Karoline von Kottwitz, som han i de følgende årene fikk fire døtre og tre sønner med. Som en del av ivaretakelsen av sin kones gods, studerte han landutvikling og jordbruksteknikker, i tillegg til videreutdannelsen i militære fag.
== Napoleonskrigene ==
10. oktober 1806 deltok Gneisenau som stabsoffiser under kommando av prins Louis Ferdinand av Preussen (1772–1806) i slaget ved Saalfeld hvor prinsen falt, og deretter i slaget ved Jena-Auerstedt under kommando av Friedrich Ludwig, fyrste av Hohenlohe-Ingelfingen og hvor han var en av medarbeiderne til general Ernst von Rüchel. Etter de prøyssiske nederlagene kom Gneisenau seg til samlingspunktet i Grudziądz. Han ble her forfremmet til major og forlagt ved grensen mot Russland. Han analyserte de feil prøysserne hadde gjort i de foregående slagene og utformet på denne bakgrunnen en ny militær taktikk.Kong Fredrik Vilhelm III av Preussen utnevnte ham til kommandant over styrkene i Kolberg, hvor han til tross for vanskelige forutsetninger organiserte forsvaret av byen slik at de greide å holde Napoléons styrker unna fram til freden i Tilsit. For denne fortjenesten ble han tildelt Preussens høyeste militære utmerkelse Pour le Mérite og forfremmet til oberstløytnant.Den nye situasjonen etter Tilsit og hans egne forfremmelser førte til at flere muligheter åpnet seg for Gneisenau. Han ble på oppfordring av Gerhard von Scharnhorst knyttet til Scharnhorsts kommisjon for å reorganisere den prøyssiske hæren. Han ble forfremmet til oberst i 1809 og etter en del utenlandsreiser, vendte han tilbake til Berlin og spilte både en politisk og militærfaglig rolle. I mars 1811 ble han utpekt av den prøyssiske statsminister Karl August von Hardenberg til rådgiver i forbindelse med den tilspissede situasjonen mellom Frankrike og Russland og den prøyssiske motstanden mot franskmennene og forsøkene på å etablere en allianse med britene. På vegne av kongen la han ut på en lengre reise via Wien og Vilnius for å møte den russiske tsar Aleksander I av Russland. Deretter dro han via Stockholm til London hvor han var i forhandlinger med den britiske regjeringen. 13. mars 1813 meldte han seg ved det prøyssiske hoffet som da befant seg i Breslau.
Etter det franske nederlaget i Russland fikk Preussen fritt spillerom til å iverksette den hærreformen som også Gneisenau hadde arbeidet med. I mars 1813 kunne kong Fredrik Vilhelm III erklære Frankrike krig. Gneisenau ble utnevnt til generalmajor og knyttet til Gebhard Leberecht von Blücher som dennes nestkommanderende ved staben. Gneisenau deltok i den prøyssiske innmarsjen i rhinforbundstaten Sachsen, hvor de møtte stor fransk motstand. 5. april stod det et større slag ved byen Möckern, og i slaget ved Lützen 2. mai kommanderte Gneisenau kavaleriet på venstre flanke. Da stabssjef Scharnhorst falt i slaget, overtok Gneisenau som prøyssisk generalstabssjef.Gneisenau deltok i en rekke slag utover 1813, og 18. desember ble han utnevnt til generalløytnant etter folkeslaget ved Leipzig. De prøyssiske militære disposisjonene bygde i stor del på hans strategiske og taktiske tenkning. 1. januar 1814 krysset den prøyssiske hæren Rhinen og marsjerte mot Frankrike. Gneisenau advarte mot å føre fredsforhandlinger med Napoleon, men forhandlinger ble innledet i februar. 31. mars ble Paris okkupert av prøyssiske og russiske styrker, og Napoleon ble sendt til Elba. For sine fortjenester ble Gneisenau adlet til greve og tildelt Den sorte ørns orden. 3. august 1814 ble han utnevnt til æresdoktor ved en rekke tyske universiteter. Hans opplevelser og refleksjoner under krigene er dokumentert i en rekke brev han sendte.
Da Napoleon kom tilbake i 1815, var Gneisenau stabssjef i Blüchers hær. Han ble imidlertid dypt såret over at han ikke fikk noen egen kommando, da det ble satt ut beskyldninger om at han var «jakobiner», et nedsettende uttrykk for å antyde at han ikke var politisk pålitelig. Dette hadde blant annet sin bakgrunn i hans tidligere plan om å bevæpne befolkningen mot de franske okkupantene. Han gikk imidlertid med stor energi inn for modernisering av de prøyssiske styrkenes utstyr og bekledning, samtidig som han sørget for etableringen av de britisk/nederlandske og de prøyssiske styrkene under alliert kommando under hertugen av Wellington. Etter en rekke slag, kulminerte den allierte krigen mot Napoleon i slaget ved Waterloo, hvor det prøyssiske flankeangrepet skulle vise seg avgjørende for utfallet. Etter slaget, i juli samme år, ble Gneisenau utnevnt til general der Infanterie, som var den tredje høyeste graden, under generalfeltmarskalk og generaloberst.
== Senere liv ==
Etter krigen var Gneisenau plaget med gikt og trakk seg tilbake til sitt gods ikke langt fra Hirschberg i Schlesien. Men han var også politisk kontroversiell og ble ansett i konservative/reaksjonære kretser for å være for «radikal». Gneisenau opprettholdt kontakter med fremskrittsvennlige intellektuelle kretser i Berlin. Han søkte kongen om avskjed, men anmodningen ble avslått og kongen ga i stedet Gneisenau «ferie på ubestemt tid». I 1818 utnevnte kongen ham til stillingen som «guvernør av Berlin», hovedsakelig en æresstilling med representative oppgaver. I tillegg utnevnte kongen ham til medlem av det prøyssiske statsrådet.18. juni 1825, på 10-årsdagen for slaget ved Waterloo, ble Gneisenau utnevnt til generalfeltmarskalk. I tillegg fikk han i gave fra kongen godset Sommerschenburg i Sachsen.
Under kampene i Polen i forbindelse med novemberoppstanden, ble Gneisenau øverstkommanderende for de prøyssiske styrkene som overvåket grensen mot Polen, og hans stabssjef var Carl von Clausewitz. Ved Posen ble han rammet av koleraepidemien som herjet Europa på den tiden, og døde.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) August Neidhardt von Gneisenau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) August Neidhardt von Gneisenau – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(ty) Nettside om Gneisenau | August Wilhelm Antonius greve Neidhardt von Gneisenau (født 27. oktober 1760 i Schildau, Sachsen, død 23. | 5,928 |
null | 2023-02-04 | Patriotisme | null | null | null | Patriotisme (fra latin patria, «fedreland») er følelsen av kjærlighet, tilknytning og forpliktelse til ens eget fedreland. Den kan være både kulturelt, etnisk eller politisk betinget. | 5,929 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skrue_McDuck | 2023-02-04 | Skrue McDuck | ['Kategori:Animerte figurer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Figurer fra Disney-tegneserier'] | Skrue McDuck (engelsk Scrooge McDuck, ofte stilisert $crooge), best kjent som onkel Skrue da han er Donald Ducks onkel, er en oppdiktet figur skapt av Carl Barks i 1947. Han er mest kjent fra tegneseriene om Donald Duck, men har også medvirket i flere tegnefilmer og tegneserier, og hadde hovedrollen i tegnefilmserien Ole, Dole og Doffen på eventyr. Inspirasjonen til Skrue McDuck kom fra den gjerrige hovedpersonen Ebenezer Scrooge i Charles Dickens' «En julefortelling».
Skrue McDuck bor i byen Andeby i den fiktive amerikanske delstaten Calisota. I Disney-kontinentet er han verdens rikeste and / verdens rikeste mann. Store deler av formuen sin har han samlet og oppbevarer som kontanter i en enorm pengebinge. Skrue forsøker alltid å være hardere enn de harde og tøffere enn de tøffe, men å gjøre alt på ærlig vis. Han er imidlertid kjent som en gjerrigknark som lar de ansatte jobbe for dårlige lønninger. Når han ikke er hjemme i Andeby og forsvarer formuen sin mot skurker, drar han ofte ut i verden på skattejakt sammen med nevøen sin, Donald og grandnevøene Ole, Dole og Doffen.
Som andre Disney-figurer blir ikke Skrue eldre, men holder cirka samme alder i alle historiene han opptrer i. Akkurat hvor gammel han er vet man ikke, men Carl Barks viste en gang i en tegneserie at Skrue feiret 75-årsdag. Don Rosas Skrue-biografi forutsetter derimot at Skrue var 80 år da han først dukket opp i seriene i 1947, og på seriefigurers vis har han hatt en ganske stabil alder i alle år siden.
Skrue er tegnet som Donald med kinnskjegg. Standardantrekket hans består av vadmelsfrakk (i skandinavisk fargelegging er denne rød), flosshatt, briller (pincenez, det vil si lorgnett til å klemme på nesa), spaserstokk og gamasjer, draktelementer som er hentet fra den vestlige herremoten på 1800-tallet og ofte symboliserte rik kapitalist i populærkulturen tidlig på 1900-tallet.
Skrue har en rekke fiender i tillegg til vanskelige økonomiske situasjoner og forandringer i verdensmarkedet som stadig truer formuen hans. En rekke skurker forsøker stadig å stjele Skrues penger. Kanskje i hovedsak B-gjengen, men også de konkurrerende finansfyrstene Gulbrand Gråstein, Rikerud og dessuten heksa Magica fra Tryll viser også sin interesse for Skrues skatter. Finansfyrstene ønsker begge selv å bli verdens rikeste mann, og for å vinne denne kampen går de ikke av veien for å bruke skitne metoder. Magica fra Tryll vil ha tak i Skrues første tiøring, da denne ved hjelp av en trylleformel kan smeltes om til en amulett som vil gjøre alt hun rører ved til gull.
I en rekke tegneserier, blant dem Carl Barks' «Å, du gamle tiøringen min!», har det blitt vist at denne mynten bringer lykke og slik er talismanen som har gjort Skrue rik. Imidlertid er kanon i dagens historier – og mange av datidens – at mynten for andre enn Magica fra Tryll ikke har annet enn affeksjonsverdi, og at Skrue rett og slett er en and som har bygd opp formuen sin fra bunnen av kun ved hjelp av hardt arbeid uten en lykkeamulett til å hjelpe seg.
I amerikanske tegnefilmer får Skrue stemmen sin fra stemmeskuespilleren Alan Young. I norske oversettelser er det Harald Mæle som har Skrues stemme.
| Skrue McDuck (engelsk Scrooge McDuck, ofte stilisert $crooge), best kjent som onkel Skrue da han er Donald Ducks onkel, er en oppdiktet figur skapt av Carl Barks i 1947. Han er mest kjent fra tegneseriene om Donald Duck, men har også medvirket i flere tegnefilmer og tegneserier, og hadde hovedrollen i tegnefilmserien Ole, Dole og Doffen på eventyr. Inspirasjonen til Skrue McDuck kom fra den gjerrige hovedpersonen Ebenezer Scrooge i Charles Dickens' «En julefortelling».
Skrue McDuck bor i byen Andeby i den fiktive amerikanske delstaten Calisota. I Disney-kontinentet er han verdens rikeste and / verdens rikeste mann. Store deler av formuen sin har han samlet og oppbevarer som kontanter i en enorm pengebinge. Skrue forsøker alltid å være hardere enn de harde og tøffere enn de tøffe, men å gjøre alt på ærlig vis. Han er imidlertid kjent som en gjerrigknark som lar de ansatte jobbe for dårlige lønninger. Når han ikke er hjemme i Andeby og forsvarer formuen sin mot skurker, drar han ofte ut i verden på skattejakt sammen med nevøen sin, Donald og grandnevøene Ole, Dole og Doffen.
Som andre Disney-figurer blir ikke Skrue eldre, men holder cirka samme alder i alle historiene han opptrer i. Akkurat hvor gammel han er vet man ikke, men Carl Barks viste en gang i en tegneserie at Skrue feiret 75-årsdag. Don Rosas Skrue-biografi forutsetter derimot at Skrue var 80 år da han først dukket opp i seriene i 1947, og på seriefigurers vis har han hatt en ganske stabil alder i alle år siden.
Skrue er tegnet som Donald med kinnskjegg. Standardantrekket hans består av vadmelsfrakk (i skandinavisk fargelegging er denne rød), flosshatt, briller (pincenez, det vil si lorgnett til å klemme på nesa), spaserstokk og gamasjer, draktelementer som er hentet fra den vestlige herremoten på 1800-tallet og ofte symboliserte rik kapitalist i populærkulturen tidlig på 1900-tallet.
Skrue har en rekke fiender i tillegg til vanskelige økonomiske situasjoner og forandringer i verdensmarkedet som stadig truer formuen hans. En rekke skurker forsøker stadig å stjele Skrues penger. Kanskje i hovedsak B-gjengen, men også de konkurrerende finansfyrstene Gulbrand Gråstein, Rikerud og dessuten heksa Magica fra Tryll viser også sin interesse for Skrues skatter. Finansfyrstene ønsker begge selv å bli verdens rikeste mann, og for å vinne denne kampen går de ikke av veien for å bruke skitne metoder. Magica fra Tryll vil ha tak i Skrues første tiøring, da denne ved hjelp av en trylleformel kan smeltes om til en amulett som vil gjøre alt hun rører ved til gull.
I en rekke tegneserier, blant dem Carl Barks' «Å, du gamle tiøringen min!», har det blitt vist at denne mynten bringer lykke og slik er talismanen som har gjort Skrue rik. Imidlertid er kanon i dagens historier – og mange av datidens – at mynten for andre enn Magica fra Tryll ikke har annet enn affeksjonsverdi, og at Skrue rett og slett er en and som har bygd opp formuen sin fra bunnen av kun ved hjelp av hardt arbeid uten en lykkeamulett til å hjelpe seg.
I amerikanske tegnefilmer får Skrue stemmen sin fra stemmeskuespilleren Alan Young. I norske oversettelser er det Harald Mæle som har Skrues stemme.
== Biografi ==
=== Skrue McDucks liv og levnet ===
Hovedartikkel: Skrues livI årene 1991–1993 laget serieskaperen Don Rosa, på oppdrag fra forlaget Egmont, en serie på tolv kapitler over Skrues liv fra barndommen og frem til slik vi kjenner ham i dagens tegneserier, basert på henvisninger fra Carl Barks' historier.
Her blir det fortalt at Skrues vei mot rikdom startet i en alder av 10 år da han tjente sin første mynt, en amerikansk dime, som skopusser i Glasgow i Skottland. Denne mynten ga ham inspirasjon til å bli rik på ærlig vis. Tre år senere reiste unge Skrue til Amerika for å prøve lykken, og etter mange eventyr og forskjellige jobber rundt om i verden, reiste han til Klondike for å være med på gullrushet. Der fant han en gullklump på størrelse med et strutseegg, og i løpet av det neste året hadde han tjent sin første million.
Noen år etter gullrushet endte Skrue opp i Andeby hvor han bygde den berømte pengebingen på toppen av Daudbilbakken (tidligere Daudhestbakken) hvor det gamle Andeby-fortet hadde stått. I årene som fulgte reiste Skrue rundt i verden på forretningsreiser på stadig jakt etter nye rikdommer. Da Skrue igjen returnerte til Andeby mange år senere, var han blitt verdens rikeste mann. Han hadde imidlertid forandret personlighet siden han reiste, og var blitt mer fiendtlig innstilt overfor omgivelsene. På bakgrunn av dette forlot familien hans ham kort tid etter han kom hjem.
Senere avsluttet Skrue all sin forretningsvirksomhet og trakk seg tilbake til en villa i Andeby hvor han bodde i ensomhet helt til han møtte Donald og Ole, Dole og Doffen igjen en 1. juledag. (Gjenforeningen er delvis skildret i den første SMcD-historien "Jul på Bjørnefjell" (Carl Barks), delvis i Don Rosas "Eneboeren på herregården".) Etter denne gjenforeningen reiste Skrue igjen ut på mange nye eventyr, og på mange av de nye reisene tok han med seg Donald og guttene.
I sin opprinnelige utgivelse var seriene i Skrue McDucks liv og levnet ikke daterte, da forlaget ønsket å holde serien tidløs og derfor ikke etablere fødselsår og fastspikre årstall for høydepunktene i Skrues liv. Enkelte hendelser i serien er likevel faktiske historiske hendelser, og i senere utgaver har imidlertid serien blitt utgitt med kommentarer av serieskaperen selv, så man har likevel et klart bilde av hvilken tidslinje Skrue McDucks liv og levnet er basert på. I den siste utgivelsen (vedlegg til Donald Duck & Co 28/2011) tok utgiverne også med en oversikt over «Skrues utvikling» der de uttrykkelige årstallene var inkludert, noe som formodentlig innebærer at de nå er fullt ut kanoniske:
1867: Skrue blir født i Glasgow i Skottland.
1877: Skrue tjener sin første mynt (en amerikansk dime) som skopusser. Mynten inspirerer ham til å bli rik på ærlig vis. (Se lykketiøringen)
1880: Skrue reiser til USA for å jobbe på onkelens elvebåt, noe som blir starten på en rekke eventyr og jobber. Dette både i ulike deler av USA og i resten av verden.
1886: Skrue møter Gulbrand Gråstein for første gang i Sør-Afrika.
1898: Skrue har kommet til Klondike og blir rik under gullrushet.
1902: Skrue etablerer seg i Andeby og bygger Pengebingen der.
1930: Etter å ha reist jorden rundt og tjent penger i mange år, vender Skrue tilbake til Andeby som verdens rikeste mann.
1942: McDuck-imperiet stenger sin virksomhet.
1947: Skrue møter nevøene sine og blir inspirert til å ta opp igjen forretningsdriften.I sine egne notater har Don Rosa også fastsatt 1967 som Skrues dødsår, men dette har aldri blitt nevnt eller bekreftet i vanlige serieutgivelser. De normale utgivelsene forutsetter at Skrue lever i beste velgående på 2000-tallet, i tråd med det vanlige prinsippet om at seriefigurers alder står på stedet hvil (slik Ole, Dole og Doffen har vært barn siden 1940-tallet). Enkelte serier har operert med helt andre tidslinjer, som når en pocket-historie fra åttitallet antyder at Skrue var ung på 1950-tallet. Man må tenke seg at ikke alle Skrue-serier foregår i riktig samme univers, og at historiene alltid kommer fra en verden der Skrue er en eldre mann i "nåtiden" og lar fortiden flyte tilsvarende.
Ett paradoks er at de fleste serieskapere fastholder Carl Barks' konsept om at den unge Skrue ble rik under gullrushet i Klondike (som skjedde sent på 1890-tallet). Dette gav en meningsfull kronologi da Barks utviklet Skrue-figuren rundt 1950, men er problematisk hvis Skrue ennå skal være i live på 2000-tallet. For det meste velger serieskaperne (og leserne) bare å overse dette.
=== Andre kilder ===
Ettersom Disney-serier ikke bare blir produsert av en rekke ulike forfattere, men også av en rekke ulike forlag, har det eksistert flere kanoner samtidig, og kanoner har brått blitt avløst av hverandre.
Et eksempel på dette er Guido Martinas og Guido Scalas historie «Spesialkaka» der det kom fram at Skrue var lillebroren til Bestemor Duck. Slektskapet ble bekreftet og forsterket i Marco Rotas Donald Duck-biografi «Mitt liv i et eggeskall». Begge disse historiene er utgitte i Skandinavia. Da Don Rosa skrev Skrue McDucks liv og levnet, var han imidlertid ikke klar over at et slikt slektskap eksisterte i Europa, noe som medførte at Skrue og Bestemor Duck ikke er søsken i denne serien. Etter at Don Rosas serie ble utgitt har slektskapet blitt gjort om til heller ikke å vært tilfelle i skandinavisk kanon, men det er egentlig ingen strenge forsøk på å være konsekvent. I 2011 publiserte det ukentlige bladet vedlegg med både «Mitt liv i et eggeskall» og Don Rosas Skrue McDucks liv og levnet med bare noen måneders mellomrom, uten å gjøre noe poeng av at historiene fremstiller Skrues slektsforhold til Bestemor på helt motstridende måter.
== Skrue McDuck på andre språk ==
Arabisk: عم دهب
Dansk: Joakim von And
Engelsk: $crooge McDuck
Estisk: Robert McPart
Finsk: Roope Ankka
Fransk: Balthazar Picsou (Frankrike, Canada), Jérémie Picsou (Belgia)
Færøysk: Gírikur McGvagg
Gresk: Σκρουτζ Μακ Ντακ (Skroutz Mak Dak)
Indonesisk: Gober Bebek
Islandsk: Jóakim Aðalönd
Italiensk: Paperon de' Paperoni
Japansk: スクルージおじさん
Kinesisk: 史古奇
Kroatisk: Tvrdica McTwrdy
Latvisk: Knaps MakDaks
Litauisk: Skrudžas MakDakas
Nederlandsk: Dagobert Duck
Polsk: Sknerus McKwacz
Portugisisk: Patinhas McPato
Russisk: Скрудж Макдак
Samisk: Hánes Eahki
Serbisk: Baja Patak
Slovensk: Stric Skopušnik
Spansk: Gil McPato (Spania), Rico McPato (Chile, Colombia), Rico mac Pato (Mexico)
Svensk: Joakim von Anka
Tsjekkisk: Strýček Skrblík
Tysk: Dagobert Duck
Ungarsk: Dagobert McCsip
Vietnamesisk: Bác Scrooge
== Se også ==
Skrues liv
Bombastium
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Scrooge McDuck – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Portrett på Donald Duck & Cos hjemmesider – www.disney.no
Skrue McDuck – www.dagobert-duck.com
Onkel Skrue Arkivert 17. mars 2011 hos Wayback Machine. – duckman.pettho.com (siden er på engelsk)
Onkel Skrue i Inducks – www.coa.inducks.org | Skrue McDuck (engelsk Scrooge McDuck, ofte stilisert $crooge), best kjent som onkel Skrue da han er Donald Ducks onkel, er en oppdiktet figur skapt av Carl Barks i 1947. Han er mest kjent fra tegneseriene om Donald Duck, men har også medvirket i flere tegnefilmer og tegneserier, og hadde hovedrollen i tegnefilmserien Ole, Dole og Doffen på eventyr. | 5,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vulva | 2023-02-04 | Vulva | ['Kategori:Anatomistubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjønnsorganer', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Seksualitetstubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Vulva er de ytre kjønnsorganer til et individ av hunkjønn. I dagligtale brukes ordet «vagina» ofte upresist for å referere til vulva eller de kvinnelige kjønnsorganer generelt. Derimot er vagina en bestemt indre struktur, skjeden, og vulva kun de ytre kjønnsorganene.
| Vulva er de ytre kjønnsorganer til et individ av hunkjønn. I dagligtale brukes ordet «vagina» ofte upresist for å referere til vulva eller de kvinnelige kjønnsorganer generelt. Derimot er vagina en bestemt indre struktur, skjeden, og vulva kun de ytre kjønnsorganene.
== Lingvistikk ==
=== Etymologi ===
Ordet «vulva» kommer fra det middelalderlatinske volva eller vulva, «skjød, kvinnelig kjønnsorgan», derifra sannsynligvis fra latin, volvere, «å rulle». Fra sanskrit kommer det lignende ulva, «skjød».En alternativ betegnelse, også fra latin, er genitalia feminina externa, de ytre kvinnelige kjønnsorganer.
== Struktur ==
Hos mennesker består vulva av følgende:
Venusberget
Kjønnslepper, bestående av store ytre (labia majora) og små indre (labia minora).
Klitoris og klitorisforhud
Urinrørets åpning
Vaginaens åpning
Jomfruhinnen/skjedekransen
Bartholinske kjertler som fukter vagina ved seksuell aktivitet
Mellomkjøttet (perineum) området mellom vagina og anus
== Se også ==
Fitte
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl Gleden med skjeden Aschehoug 2017 ISBN 9788203296741
== Eksterne lenker ==
«Sigrid har vestibulitt» (07. mai 2015) Nrk Radio
www.vulva.no | Vulva er de ytre kjønnsorganer til et individ av hunkjønn. I dagligtale brukes ordet «vagina» ofte upresist for å referere til vulva eller de kvinnelige kjønnsorganer generelt. | 5,931 |
null | 2023-02-04 | Klitoris | null | null | null | Klitoris (av gammelgresk κλειτορίς, kleitoris, «liten bakke»), også kalt kildrer, kiler, klitt og annet på norsk, er et kjønnsorgan i pattedyr av hunkjønn. Hos mennesker er klitoris et stort organ, men bare det lille klitorishodet er synlig fra utsiden. | 5,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Olav_Brendberg | 2023-02-04 | Hans Olav Brendberg | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hans Olav Brendberg (født 1969) er en norsk lærer, oversetter, skribent og nynorskforkjemper. Han er tidligere leder av Norsk målungdom (1989-1990) og styremedlem i Noregs Mållag, og har tidligere vært aktiv i RV og AKP i en årrekke. Han var også den siste landsmøtevalgte lederen i Noregs Kommunistiske Studentforbund.
| Hans Olav Brendberg (født 1969) er en norsk lærer, oversetter, skribent og nynorskforkjemper. Han er tidligere leder av Norsk målungdom (1989-1990) og styremedlem i Noregs Mållag, og har tidligere vært aktiv i RV og AKP i en årrekke. Han var også den siste landsmøtevalgte lederen i Noregs Kommunistiske Studentforbund.
== Dokumentar ==
Brendberg og kona Line flyttet til Sørburøy, en øy med 30 fastboende på Trøndelagskysten, på midten av 2000-tallet, der ekteparet driver den lokale skolen, Sørburøy skole. Familien Brendberg ble portrettert i NRKs dokumentar Kaia og Sigvart på øya fra 2012.
== Utmelding fra AKP og RV ==
I 2004 meldte han seg ut av AKP og RV etter at de satte i verk eksklusjonsprosesser mot ham. Bakgrunnen var blant annet at han i debattfora hadde publisert innhold som etter begrunnelsen fra arbeidsutvalget i RV «helt klart er anti-semittisk og rasistisk» og at han hadde oversatt en bok av Israel Shamir, Blomar frå Galilea, utgitt på Samlaget i 2002. Prosessen bidro til en hel del uro i begge partiene, og en del til dels fremtredende RV-medlemmer og -sympatisører lanserte et offentlig opprop for å få RV-ledelsen til å stanse prosessen.
== Bibliografi ==
Blomar frå Galilea; essay frå kanten av avgrunnen av Israel Shamir, oversettelse til nynorsk, Samlaget 2002, ISBN 82-521-6111-1
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Jødedom og sionisme», artikkel av Brendberg i AKP-arkivet | Hans Olav Brendberg (født 1969) er en norsk lærer, oversetter, skribent og nynorskforkjemper. Han er tidligere leder av Norsk målungdom (1989-1990) og styremedlem i Noregs Mållag, og har tidligere vært aktiv i RV og AKP i en årrekke. | 5,933 |
null | 2023-02-04 | Ringo Starr | null | null | null | Sir Richard Starkey MBE, (født 7. juli 1940 i Liverpool i England), kjent som Ringo Starr, er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. | 5,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8p,_Lola,_l%C3%B8p! | 2023-02-04 | Løp, Lola, løp! | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Berlin i kunsten', 'Kategori:Filmer fra 1998', 'Kategori:Thrillerfilmer', 'Kategori:Tyske filmer', 'Kategori:Tyskspråklige filmer'] | Løp, Lola, løp! (originaltittel Lola rennt) er en tysk filmthriller fra 1998 av regissøren Tom Tykwer, med Franka Potente i hovedrollen.
| Løp, Lola, løp! (originaltittel Lola rennt) er en tysk filmthriller fra 1998 av regissøren Tom Tykwer, med Franka Potente i hovedrollen.
== Handling ==
Filmen, som foregår i Berlin, er sentrert rundt «Lolas» forsøk på å skaffe 100 000 tyske mark på tyve minutter for å redde kjæresten «Mannis» liv. Pengene tilhører kriminelle, som han har glemt igjen på T-banen i et hodeløst øyeblikk. Han ringer «Lola», og spør om hun kan hjelpe. Faren hennes er bankdirektør. «Lola» løper rundt i Berlin for å nå farens bank, og få pengene av ham. Når planen ikke lykkes, raner hun og «Manni» en butikk, og «Lola» blir skutt av en politimann.
Mens hun dør, starter filmen tilsynelatende på nytt, den hopper tilbake til der hun snakket med «Manni» i telefonen, og igjen prøver hun å få pengene fra faren. Imidlertid skjer en liten handling annerledes i begynnelsen, og resultatet blir fullstendig forskjellig. Hun kommer inn på farens kontor idet han og hans kollega krangler om deres forhold. Hun går derifra, men nede i resepsjonen tar hun pistolen fra vakten og ender opp med å rane faren. Hun bringer pengene til «Manni», men da han passerer gaten blir han kjørt ned av en ambulanse.
Filmen starter en tredje gang. Hun kommer frem til farens bank bare for å se ham kjøre vekk. Hun løper da gjennom byen og ber om hjelp fra djevelen. Hun kommer til et kasino og vinner pengene, men når hun treffer «Manni» har han i mellomtiden fått dem tilbake fra den hjemløse mannen som stjal dem fra ham, og situasjonen er under kontroll. Filmen ender når «Manni» spør «Lola» hva som er i bagen hennes.
Gjennom hele filmen dumper «Lola» hele tiden inn i folk, snakker til dem, eller passerer dem, og livene deres blir fullstendig endret som et åpenbart resultat (i et scenario vinner en kvinne lotteriet og blir rik, i et annet forblir kvinnen fattig og barnet hennes tas fra henne av sosialarbeidere). Det er i stor grad en film om konsekvenser og samhandling, og den ser ut til å benekte eksistensen av skjebne, eller å definere skjebne som noe tenkbart, som gjennom hver enkelt beslutning et menneske foretar kan endres.
== Rolleliste ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Run Lola Run – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Løp, Lola, løp! på Internet Movie Database
(no) Løp, Lola, løp! hos Filmfront
(sv) Løp, Lola, løp! i Svensk Filmdatabas
(da) Løp, Lola, løp! i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Løp, Lola, løp! på Allociné
(nl) Løp, Lola, løp! på MovieMeter
(en) Løp, Lola, løp! på AllMovie
(en) Løp, Lola, løp! på Turner Classic Movies
(en) Løp, Lola, løp! på Rotten Tomatoes
(en) Løp, Lola, løp! på Metacritic | 20. august, 1998, 18. | 5,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anatomi | 2023-02-04 | Anatomi | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anatomi', 'Kategori:Anatomistubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Anatomi er læren om oppbyggingen av menneskers, dyrs og andre organismers kropp og struktur. En person med spesialkunnskaper i anatomi kalles en anatom.
| Anatomi er læren om oppbyggingen av menneskers, dyrs og andre organismers kropp og struktur. En person med spesialkunnskaper i anatomi kalles en anatom.
== Historie ==
Grunnleggeren av den moderne anatomien kan sies å ha vært Andreas Vesalius (1514–1564), som i 1543 utga boka «De humani corporis fabrica» («Om kroppens strukturer»). Fram til dette ble Galenos (ca. 130-ca. 200) regnet som den største autoriteten innen anatomien. Også Leonardo da Vinci (1452–1519) var viktig for den moderne anatomien, i og med at han fra 1489 begynte å lage en serie anatomiske tegninger der nøyaktigheten overgikk alle tidligere kjente forsøk på å beskrive menneskekroppen.
== Ulike anatomier ==
Menneskets anatomi
Hundens anatomi
== Se også ==
Anatomiske retningsbeskrivelser
Morfologi
Fysiologi
Legeme
== Referanser ==
== Litteratur ==
Budowick, Bjålie, Rolstad, Toverud Anatomisk atlas Universitetsforlaget 1992 (1.utg), ISBN 9788200037705
Hansen, John T. (2014). Netter's Anatomy coloring book (2 utg.). Philadelphia, PA. Elsevier. ISBN 978-0-323-18798-5.
Gray, Henry; Carter, H.V. (2010). Gray's Anatomy (15 utg.). New York, NY. Barnes&Noble. ISBN 978-1-4351-1493-7.
== Eksterne lenker ==
(en) Anatomy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Zygote's 3D Anatomy interaktiv medisinsk simulator med 3D visning av menneskets anatomi | Anatomi er læren om oppbyggingen av menneskers, dyrs og andre organismers kropp og struktur. En person med spesialkunnskaper i anatomi kalles en anatom. | 5,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Menneskets_anatomi | 2023-02-04 | Menneskets anatomi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Menneskets anatomi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Anatomi (fra Gresk, temnein som betyr å kutte) inkluderer de strukturer som kan sees uten hjelp av mikroskop og også de strukturene som kan bli sett ved hjelp av et mikroskop. Men vanligvis brukes begrepet anatomi kun om makroskopisk anatomi, det vil si studiet av de strukturene som kan sees uten hjelp av et mikroskop. Mikroskopisk anatomi, eller histologi, er studiet av celler og vev ved hjelp av et mikroskop.
| Anatomi (fra Gresk, temnein som betyr å kutte) inkluderer de strukturer som kan sees uten hjelp av mikroskop og også de strukturene som kan bli sett ved hjelp av et mikroskop. Men vanligvis brukes begrepet anatomi kun om makroskopisk anatomi, det vil si studiet av de strukturene som kan sees uten hjelp av et mikroskop. Mikroskopisk anatomi, eller histologi, er studiet av celler og vev ved hjelp av et mikroskop.
== Hvordan studere anatomi ==
Anatomi kan bli studert ved å ta en regional tilnærming eller en systemisk tilnærming
Ved en regional tilnærming blir hver region av kroppen studert separat, og alle deler av den regionen blir studert samtidig. Det vil si at ved studiet av brystkassen så blir alle dens strukturer studert. Dette inkluderer blodkar, nerver, ben, muskler og alle andre strukturer og organer som er lokalisert i brystkassen. Etter man har studert denne regionen så blir de andre regionene (magen, bekkenet, overekstremitetene, underekstremitetene, ryggen, hode og hals) studert på samme måte.
Ved en systemisk tilnærming derimot, blir hvert system i kroppen studert og fulgt gjennom hele kroppen. For eksempel ved studiet av sirkulasjonssystemet så vil man kikke på hjertet i brystkassen og følge blodkarene ut i resten av kroppen. Det samme kan gjøres med nervesystemet, respirasjonssystemet, skjelettsystemet, fordøyelsessystemet og lymfesystemet.
== Viktige anatomiske termer ==
Den anatomiske utgangsstillingen brukes som referanse når man beskriver posisjonene til ulike strukturer. Kroppen er i den anatomiske utgangsstillingen når man står oppreist med benene sammen, hendene inntil kroppen og ansiktet rettet fremover. Håndflatene og tærne skal vises/rettes fremover.
Anatomiske plan brukes for å dele kroppen inn i ulike deler.
Koronarplanet er orientert vertikalt og deler kroppen inn i en fremre og bakre del. Kalles også frontalplanet ettersom planet er parallelt med panna (lat. frons panne).
Sagittalplanet er også orientert vertikalt, men står vinkelrett på koronarplanet slik at kroppen deles inn en høyre og venstre halvdel. Planet som deler kroppen inn i eksakt like store halvdeler er det mediale sagitalplanet.
Transvers-, horisontal- eller aksialplanet deler kroppen inn i en øvre og nedre del.
Begreper som beskriver lokalisasjonen av strukturer i forhold til kroppen som helhet eller til andre strukturer
Anteriort (eller ventralt) og posteriort (eller dorsalt) beskriver posisjonen av strukturer i forhold til kroppens fremre del eller kroppens bakre del. For eksempel er nesen en anterior struktur, mens ryggsøylen er en posterior struktur. I tillegg er nesen anterior for øynene og ryggsøylen er posterior til brystbenet.
Medialt og lateralt beskriver posisjonen av strukturer i forhold til det mediane sagitalplan. For eksempel er nesen i det mediane sagitalplan. Mens øynene er lateralt for nesen og medialt for ørene.
Superior og inferior beskriver strukturer i forhold til den vertikale akse i kroppen. For eksempel er hodet superiort for skuldrene mens låret er inferiort for lysken.
Proksimalt og distalt blir brukt for å beskrive om noe er nærmere eller lenger vekke fra en strukturs opprinnelse. For eksempel armen, hvor hånden er distalt for albueleddet, mens skulderleddet er proximalt for albueleddet.
Overfladisk (eng. superficial) (lat. superficialis) og dypt (eng. deep) (lat. profundus) bruker kroppens overflate som referansepunkt. For eksempel er brystbenet overfladisk i forhold til hjertet, mens magesekken er dypt for abdominalveggen.Jf. også artikkel om anatomiske retningsbeskrivelser.
== Medisin og nomenklatur ==
I Norge brukes hovedsakelig nomenklatur definert i Terminologia Anatomica vedtatt av blant andre International Federation of Associations of Anatomists. Nomenklaturen bygger på en kombinasjon av latinske og greske ord og uttrykk, og kan betegnes ortodokse medisinske termer. Norske hevdnavn brukes også, og er spesielt relevant i kommunikasjon mellom medisinsk fagpersonell og lekfolk. I økende grad brukes også engelske betegnelser, som gjerne er anglofiserte versjoner av de ortodokse termene. For eksempel så heter det arteria coronaria dextra i TA, den høyre koronararterien på norsk og the right coronary artery på engelsk.
== Ledd ==
Et ledd oppstår ved stedet hvor to skjelettdeler kommer sammen. Man skiller mellom tre kategorier av ledd: synovialledd, fibrøse forbindelser og bruskforbindelser
Synovialledd er forbindelser mellom skjelettflater hvor skjelettflatene er skilt ved et lite hulrom. Et lite lag med hyalinbrusk ligger på skjelettflatene og en kapsel, som består av en indre synovialmembran og en ytre fibrøs membran, omgir leddet. Synovialmembranen danner synovialvæske som er med på å smøre leddet.
Synovialledd blir beskrevet ved hvordan leddet ser ut morfologisk: glideledd, hengsleledd, dreieledd, ellipseledd, saddelledd, eggledd og bi-condylarledd.
Og på måten leddet beveger seg: uni-aksielt (bevegelse i et plan), bi-aksielt (bevegelse i to plan) og multi-aksielt (bevegelse i flere plan)
Solide ledd er forbindelser mellom skjelettflater hvor skjelettflatene er koblet sammen enten ved bindevev (fibrøse ledd) eller brusk (bruskledd), vanligvis fibrobrusk. Bevegelse ved denne type ledd er mer skrenket. Fibrøse ledd inkluderer suturer, gomphoser og syndesmoser. Mens bruskledd inkluderer synchondroser og symfyser.
== Bevegelser ==
== Kroppens celler ==
Alle vev i menneskekroppen er bygget opp av celler. Nyere forskning har funnet ut at menneskekroppen består av 37,2 x 1013 celler. Særlig i bein- og støttevev skiller cellene ut en substans som ligger utenfor cellene og som er med å danne strukturen i vevet. Tydeligst er dette i skjelettet og særlig i tennene, der de levende cellene ligger i små kamre i beinsubstansen.Kroppens celler varierer sterkt i størrelse. Røde blodceller utgjør over 80 % av kroppens celler, men bare 3,5 % av kroppsvekten. Til sammenlikning utgjør fettcellene omkring 1 % av antall celler i kroppen, men 18 % og oppover av kroppsvekten. De største cellene i menneskekroppen er eggceller, som er rundt en 0,1 mm i diameter. Kroppen inneholder også en stor mengde bakterier, slik at det er omtrent like mange bakterieceller som det er av kroppens egne eukaryote celler. Bakterieceller er imidlertid svært små, slik at de utgjør en liten del av kroppsvekten.
== Visualisering av strukturer ==
Man kan visualisere kroppens indre strukturer ved hjelp av ulike metoder.
Røntgenstråling
Ultralyd
CT
MR
== Regional tilnærming ==
Ryggregionen
Brystkasseregionen
Mageregionen
Overekstremitetene
Underekstremitetene
Hode-/Halsregionen
== Systemisk tilnærming ==
Nervesystemet
Sirkulasjonssystemet
Respirasjonssystemet
Lymfesystemet
Muskelsystemet
Immunsystemet
Fordøyelsessystemet
== Organer ==
Hjernen
Hjerte
Hud
Kjønnsorganer
Lunge
Mage
Nese
Nyre
Tunge
Øye
Øre
Lever
Milt
== Trivia ==
Luften som presses ut av lungen når du hoster, kan komme opp i 96 km/t. Et nys er mye raskere og kan komme opp i hele 160 km/t. Det er nærmest umulig å holde øynene åpne når du nyser. Øynene lukkes som resultat av en refleks forårsaket av vibrasjoner.
Et gjennomsnittsmenneske drikker over 60 000 liter vann i løpet av livet. Og går på do seks ganger om dagen.
Av alle typer hår er det skjegg som gror raskest.
Alle mennesker mister 600 000 hudpartikler hver eneste time. Dette er veldig små partikler, og blir i løpet av et år ca. 680 gram hud, eller 48 kg i løpet av 70 år.
Den største cellen i kroppen er eggcellen. Den minste er sædcellen. En eggcelle veier 175 000 ganger mer enn sædcellen.
Fingernegler vokser fire ganger så fort som tåneglen.
Det har lenge blitt trodd at neglene fortsetter å vokse etter man er død. Dette skyldes egentlig bare at huden skrumper inn slik at neglene virker lengre.
Nyfødte babyer har 300 knokler, mens voksne har 206.
I løpet av livet produserer et gjennomsnittsmenneske over 23 000 liter spytt.
I gjennomsnitt finnes det nesten 5 millioner bakterier på hver kvadratcentimenter av kroppen.
Dersom du er stengt inne i et helt tett rom, så vil du dø av karbondioksid-forgiftning før oksygenet tar slutt.
Kroppens største indre organ er tynntarmen. Helt utstrekt er den over 6 meter lang.
Hjernen har ca. 100 000 000 000 hjerneceller, og 1 000 000 000 000 sammenbindinger mellom hverandre.
Med 400 millioner sædceller pr ejakulasjon (sæduttømming), kan en mann i teorien fordoble jordens befolkning med 16 ejakulasjoner.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Budowick, Bjålie, Rolstad, Toverud Anatomisk atlas Universitetsforlaget 1992 (1.utg), ISBN 9788200037705
== Eksterne lenker ==
Zygote's 3D Anatomy interaktiv medisinsk simulator med 3D visning av menneskets anatomi | Anatomi (fra Gresk, temnein som betyr å kutte) inkluderer de strukturer som kan sees uten hjelp av mikroskop og også de strukturene som kan bli sett ved hjelp av et mikroskop. Men vanligvis brukes begrepet anatomi kun om makroskopisk anatomi, det vil si studiet av de strukturene som kan sees uten hjelp av et mikroskop. | 5,937 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kj%C3%B8nnsorgan | 2023-02-04 | Kjønnsorgan | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kjønnsorganer'] | Kjønnsorganer er de deler av en organisme som inngår i forplantning. De er spesialiserte organer eller organsystemer for kjønnet formering. Både planter og dyr kan ha spesialiserte forplantningsorganer. Et annet ord er genitalia som et fellesnavn for mannlige og kvinnelige ytre forplantningsorganer for alle pattedyrartene. For menneskene som sosialt vesen har de fleste kulturer hatt sterke restriksjoner på å vise disse fram offentlig. Unntak finnes fortsatt, blant annet i Afrika.
I dyreverdenen forøvrig varierer det sterkt. Hvalene viser trolig ikke genitalia utenom paringssesongen, mens en del apearter har sterkt avvikende farge spesielt rundt hunnenes genitalia.
| Kjønnsorganer er de deler av en organisme som inngår i forplantning. De er spesialiserte organer eller organsystemer for kjønnet formering. Både planter og dyr kan ha spesialiserte forplantningsorganer. Et annet ord er genitalia som et fellesnavn for mannlige og kvinnelige ytre forplantningsorganer for alle pattedyrartene. For menneskene som sosialt vesen har de fleste kulturer hatt sterke restriksjoner på å vise disse fram offentlig. Unntak finnes fortsatt, blant annet i Afrika.
I dyreverdenen forøvrig varierer det sterkt. Hvalene viser trolig ikke genitalia utenom paringssesongen, mens en del apearter har sterkt avvikende farge spesielt rundt hunnenes genitalia.
== Dyrs kjønnsorganer ==
Hos dyr er disse organene oftest utformet ulikt hos hanner og hunner, ofte slik at overføring av spermier fra hannen til hunnen skjer ved at hannens reproduksjonsorgan føres inn i hunnens reproduksjonsorgan, hvoretter spermiene deponeres inne i hunnen. De fleste dyr som har indre befruktning, har ytre kjønnsorganer, men ikke alle; hos majoriteten av fugler skjer forplantningen ved at spermier overføres fra hannens kloakkåpning til hunnens kloakkåpning.
== Pattedyrs kjønnsorganer ==
Forplantningsorganer består hos hunner av pattedyr av tre hoveddeler: 1) eggstokker (ovarier) som danner egg, 2) livmor (uterus) der forsterutviklingen foregår og 3) skjede (vagina) som er et mottaksapparat for spermier. Hos hanner av pattedyr består forplantningsorganene oftest hovedsakelig av 1) to testikler som produserer spermier, 2) prostata som produserer sædvæske og 3) penis som fungerer som leveringsapparat for spermier.
Kjønnsorganene brukes også til urinering. Hos hannindivider tjener åpningen på penis til både sæduttømming og urinering, mens hunnindivider har en særskilt urinåpning som befinner seg mellom klitoris og vagina.
== Menneskelige kjønnsorganer ==
Hos mannen: penis (inkludert forhuden), testiklene, prostataen, sædlederne, sædblærene
Hos kvinnen: vulva (først og fremst klitoris), kjønnsleppene, vagina, egglederne, eggstokk, livmor
== Kjønnsorganer hos insekter ==
Hos insekter heter hannens forplantningsorgan aedeagus.
== Se også ==
Forplantningssystem
== Eksterne lenker ==
VG.no januar 2023: Her ser du kvinnens underliv (3D-modell av ytre og indre kjønnsorganer hos kvinner, med forklaringer på flere språk) | Kjønnsorganer er de deler av en organisme som inngår i forplantning. De er spesialiserte organer eller organsystemer for kjønnet formering. | 5,938 |
null | 2023-02-04 | Tom Tykwer | null | null | null | Tom Tykwer (født 23. mai 1965 i Wuppertal) er en tysk filmregissør, komponist og produsent. | 5,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volker_Schl%C3%B6ndorff | 2023-02-04 | Volker Schlöndorff | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Brandenburgs fortjenstorden', 'Kategori:Den bayerske fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 31. mars', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Medlemmer av Akademie der Künste', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wiesbaden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske regissører'] | Volker Schlöndorff (født 31. mars 1939 i Wiesbaden) er en tysk regissør, filmprodusent og dreiebokforfatter. Han var en framtredende bidragsyter til den nye tyske filmen i Vest-Tyskland på 1960- og 1970-tallet. I 1979 vant han Oscar og gullpalmen i Cannes for sin filmatisering av Günter Grass' Danzig-roman Blikktrommen. Fra 1971 til 1991 var han gift med den tyske filmskaperen Margarethe von Trotta.
Han har også produsert tallrike dokumentarfilmer og var formann for UFA-studioet i Babelsberg.
I 2000 fikk han den renommerte tyske fjernynssprisen Goldene Kamera. Han har mottatt Den bayerske fortjenstorden. I 2008 ble han tildelt Brandenburgs fortjenstorden.
| Volker Schlöndorff (født 31. mars 1939 i Wiesbaden) er en tysk regissør, filmprodusent og dreiebokforfatter. Han var en framtredende bidragsyter til den nye tyske filmen i Vest-Tyskland på 1960- og 1970-tallet. I 1979 vant han Oscar og gullpalmen i Cannes for sin filmatisering av Günter Grass' Danzig-roman Blikktrommen. Fra 1971 til 1991 var han gift med den tyske filmskaperen Margarethe von Trotta.
Han har også produsert tallrike dokumentarfilmer og var formann for UFA-studioet i Babelsberg.
I 2000 fikk han den renommerte tyske fjernynssprisen Goldene Kamera. Han har mottatt Den bayerske fortjenstorden. I 2008 ble han tildelt Brandenburgs fortjenstorden.
== Filmografi ==
1966: Den unge Törless (1966) (også dreiebok)
1967: Ungdom uten nåde
1969: Rebellen
1970: Baal
1971: De fattige i Kombachs plutselige rikdom
1972: Die Moral der Ruth Halbfass
1972: Strohfeuer
1974: Übernachtung in Tirol
1975: Katharina Blums tapte ære
1976: Nådeskuddet
1978: Deutschland im Herbst
1979: Blikktrommen (også dreiebok)
1980: Der Kandidat (Dokumentarfilm)
1981: Forfalskningen
1982: Krieg und Frieden (Dokumentarfilm)
1984: Swanns kjærlighet
1985: En handelsreisendes død
1987: Det endelige oppgjøret
1990: En tjenesterinnes beretninger
1991: Innhentet av fortiden
1996: Alvekongen (også dreiebok)
1998: Palmetto
2000: Stillheten etter skuddet (også dreiebok)
2002: Ten Minutes Older (en sekvens)
2004: Der neunte Tag
2007: Strajk – Die Heldin von Danzig
2007: Ulzhan
2014: Mannen som reddet Paris
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Volker Schlöndorff – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Volker Schlöndorff på Internet Movie Database
(sv) Volker Schlöndorff i Svensk Filmdatabas
(da) Volker Schlöndorff på Filmdatabasen
(da) Volker Schlöndorff på Scope
(fr) Volker Schlöndorff på Allociné
(en) Volker Schlöndorff på AllMovie
(en) Volker Schlöndorff hos Turner Classic Movies
(en) Volker Schlöndorff hos The Movie Database | Volker Schlöndorff (født 31. mars 1939 i Wiesbaden) er en tysk regissør, filmprodusent og dreiebokforfatter. | 5,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Babelsberg | 2023-02-04 | Babelsberg | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Potsdam'] | Babelsberg er den største bydelen i Potsdam, og er først og fremst kjent som et viktig film- og mediesenter. Filmstudioet Babelsberg ligger her, det samme gjør blant annet. Hochschule für Film und Fernsehen Potsdam og hovedkvarteret til Rundfunk Berlin-Brandenburg (RBB).
Babelsberg er også kjent for parken og slottet Babelsberg, og villaområdet Neubabelsberg, utbygget fra omkring 1900.
| Babelsberg er den største bydelen i Potsdam, og er først og fremst kjent som et viktig film- og mediesenter. Filmstudioet Babelsberg ligger her, det samme gjør blant annet. Hochschule für Film und Fernsehen Potsdam og hovedkvarteret til Rundfunk Berlin-Brandenburg (RBB).
Babelsberg er også kjent for parken og slottet Babelsberg, og villaområdet Neubabelsberg, utbygget fra omkring 1900.
== Eksterne lenker ==
(en) Potsdam-Babelsberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Babelsberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Babelsberg er den største bydelen i Potsdam, og er først og fremst kjent som et viktig film- og mediesenter. Filmstudioet Babelsberg ligger her, det samme gjør blant annet. | 5,941 |
null | 2023-02-04 | Lokøyna | null | null | null | Lokøyna er en øy vest for Bergen i Vestland fylke. Lokøy ligger vest for øyen Sotra, og tilhører Øygarden kommune. | 5,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eikefjord | 2023-02-04 | Eikefjord | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Kinn', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Kinns historie', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1923', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-11', 'Kategori:Tidligere kommuner i Sogn og Fjordane'] | Eikefjord er ei bygd og tidligere kommune i Kinn kommune i Vestland.
Sentral i bygda er Eikefjord kirke, oppført i 1812, og ombygd i 1874 til korskirke med 350 sitteplasser.
27. april 2016 ble den nye skolen åpnet.
| Eikefjord er ei bygd og tidligere kommune i Kinn kommune i Vestland.
Sentral i bygda er Eikefjord kirke, oppført i 1812, og ombygd i 1874 til korskirke med 350 sitteplasser.
27. april 2016 ble den nye skolen åpnet.
== Eikefjord kommune 1923 - 1964 ==
Eikefjord ble 1. januar 1923 skilt ut fra Kinn som egen kommune. 1. januar 1964 ble den slått sammen med Kinn, Bru og Florø til Flora kommune.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Eikefjord.net | Eikefjord er ei bygd og tidligere kommune i Kinn kommune i Vestland. | 5,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jim_Davis | 2023-02-04 | Jim Davis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. juli', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Grant County i Indiana', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA', 'Kategori:Tegneseriestubber'] | Jim Davis (født 28. juli 1945) er en amerikansk serieskaper. Han er mest kjent for å ha skapt tegneserien Pusur (engelsk Garfield).
Jim Davis ble født i Marion i Indiana og vokste opp på en gård ved Fairmont – omgitt av minst 25 katter. Fra 1969 assisterte han Tom Ryan på stripeserien Tumbleweed hvor han tegnet bakgrunner, rammer og bobler. Han prøvde også å lage en humorstripe om insekter. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Gikk på Ball State University
| Jim Davis (født 28. juli 1945) er en amerikansk serieskaper. Han er mest kjent for å ha skapt tegneserien Pusur (engelsk Garfield).
Jim Davis ble født i Marion i Indiana og vokste opp på en gård ved Fairmont – omgitt av minst 25 katter. Fra 1969 assisterte han Tom Ryan på stripeserien Tumbleweed hvor han tegnet bakgrunner, rammer og bobler. Han prøvde også å lage en humorstripe om insekter. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Gikk på Ball State University
== Priser (Utvalg) ==
1989: Reuben Award
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jim Davis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jim Davis på Internet Movie Database
(en) Jim Davis hos The Movie Database | Jim Davis (født 28. juli 1945) er en amerikansk serieskaper. | 5,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marija_Sjarapova | 2023-02-04 | Marija Sjarapova | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Russland under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Dopingsaker', 'Kategori:Fødsler 19. april', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Russland', 'Kategori:Personer fra Khanty-Mansia', 'Kategori:Russiske tennisspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tennisspillere under Sommer-OL 2012'] | Marija Jurjevna Sjarapova (russisk Мария Юрьевна Шарапова; født 19. april 1987 i Njagan i Sibir) er en tidligere russisk profesjonell tennisspiller. Hun er én av seks kvinner som har vunnet alle fire Grand Slam-titlene i løpet av karrieren. Dette klarte hun 9. juni 2012 da hun endelig tok sin første singletittel på Roland-Garros (French Open).
Sjarapova var flaggbærer under åpningen av Sommer-OL i London i 2012.
| Marija Jurjevna Sjarapova (russisk Мария Юрьевна Шарапова; født 19. april 1987 i Njagan i Sibir) er en tidligere russisk profesjonell tennisspiller. Hun er én av seks kvinner som har vunnet alle fire Grand Slam-titlene i løpet av karrieren. Dette klarte hun 9. juni 2012 da hun endelig tok sin første singletittel på Roland-Garros (French Open).
Sjarapova var flaggbærer under åpningen av Sommer-OL i London i 2012.
== Bakgrunn ==
Sjarapovas foreldre kommer opprinnelig fra Homel i Den hviterussiske sovjetrepublikk (Belarus), men familien flyttet til Russland i 1986 etter Tsjernobylulykken.
Hun er 188 cm høy.
== Tennis-karriere ==
=== 2004 ===
I 2004 ble Sjarapova den nest yngste kvinnelige Wimbledon-vinneren gjennom tidene (etter Martina Hingis) ved å slå tittelforsvareren Serena Williams i strake sett (6-1, 6-4). Hun ble samtidig den første russiske spilleren som vant Wimbledon-turneringen.
=== 2006 ===
I 2006 vant hun sin neste Grand Slam-turnering ved å slå Justine Henin-Hardenne i finalen i US Open.
=== 2007 ===
Hun tapte finalen i Australian Open i 2007 mot Serena Williams med 1-6, 2-6.
=== 2008 ===
I januar 2008 vant hun sin tredje Grand Slam-turnering, da hun vant Australian Open. Hun tapte ikke et eneste sett i turneringen og i finalen beseiret hun serbiske Ana Ivanović med 7-5, 6-3.
=== 2011 ===
I Wimbledon-turneringen 2011 kom hun igjen til finalen, men ble der slått av tsjekkeren Petra Kvitová.
=== 2012 ===
Vant sin første French Open-tittel på Roland-Garros-banene i Paris etter 6-3, 6-2 over italienske Sara Errani.
=== 2014 ===
Hun vant sin andre tittel på Roland-Garros-banene etter en seier mot Simona Halep.
== Doping ==
7. mars 2016 offentliggjorde Sjarapova at hun hadde testet positivt på stoffet meldonium. Stoffet ble satt på listen over forbudte stoffer av WADA 1. januar samme år, og hun hevdet at hun var uvitende om det siste tillegget til dopinglisten. Hun fikk i seg stoffet gjennom en medisin legen hadde gitt henne siden 2006 grunnet magnesiummangel, en familiehistorie med diabetes, og en uregelmessig EKG.
== OL-medaljer ==
2012 London - Sølv i tennis, single damer Russland
== Grand Slam-titler ==
Wimbledon:
Single damer – 2004 (hun beseiret Serena Williams med 6-1, 6-4 i finalen)
US Open:
Single damer – 2006 (hun beseiret Justine Henin med 6-4, 6-4 i finalen)
Australian Open:
Single damer – 2008 (hun beseiret Ana Ivanović med 7-5, 6-3 i finalen)
French Open:
Single damer – 2012 (hun beseiret Sara Errani med 6-3, 6-2 i finalen)
Single damer – 2014 (hun beseiret Simona Halep med 6-4, 6-7, 6-4 i finalen)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Maria Sharapova – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maria Sharapova – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marija Sjarapova på Internet Movie Database
(en) Marija Sjarapova hos Rotten Tomatoes
(en) Marija Sjarapova hos TV Guide
(en) Marija Sjarapova hos The Movie Database
(en) Marija Sjarapova på Twitter
(en) Marija Sjarapova på Facebook
(en) Marija Sjarapova på Instagram
(en) Marija Sjarapova på Myspace
(de) Marija Sjarapova – Munzinger Sportsarchiv
(en) Marija Sjarapova – Olympics.com
(en) Marija Sjarapova – Olympic.org
(en) Marija Sjarapova – Olympedia
(en) Marija Sjarapova – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Marija Sjarapova – WTA Tennis
(en) Marija Sjarapova – ITF Tennis
(en) Marija Sjarapova – FedCup
(es) Marija Sjarapova – as.com | Marija Jurjevna Sjarapova (russisk Мария Юрьевна Шарапова; født 19. april 1987 i Njagan i Sibir) er en tidligererussisk] [[profesjonell tennisspiller. | 5,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Potsdam | 2023-02-04 | Potsdam | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 993', 'Kategori:Potsdam', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Potsdam er hovedstaden i delstaten Brandenburg i Tyskland. Byen har 163 668 innbyggere. Byen grenser til Berlins sørvestlige del og ligger i et elve- og innsjølandskap ved elven Havel.
Potsdam ble antagelig grunnlagt allerede i det 10. århundre og byen nevnes første gang i 993. Den forble en ubetydelig landsby inntil den ble valgt som residens av kurfyrst Fredrik Vilhelm I i 1660. Byen ble senere også valgt som residens for Preussens kongefamilie.
Byens mange slott ble i hovedsak bygget under Fredrik den store, med Sanssouci som det mest kjente. Selv om Berlin var den offisielle hovedstaden i Preussen, og senere i keiserdømmet Tyskland, residerte hoffet for det meste i Potsdam. Byen mistet imidlertid sin status som en annen hovedstad i 1918 da Tyskland ble republikk.
Potsdam var setet for Potsdamkonferansen mellom de allierte kort tid etter slutten av den andre verdenskrig. På slottet Cecilienhof møttes Josef Stalin, Winston Churchill (senere Clement Attlee) og Harry S. Truman for å diskutere hvordan det okkuperte Tyskland skulle forvaltes.
Museum FLUXUS+ i Schiffbauergasse er Potsdams første museum for moderne kunst.
Komponisten Arthur Ney ble født i Potsdam.
| Potsdam er hovedstaden i delstaten Brandenburg i Tyskland. Byen har 163 668 innbyggere. Byen grenser til Berlins sørvestlige del og ligger i et elve- og innsjølandskap ved elven Havel.
Potsdam ble antagelig grunnlagt allerede i det 10. århundre og byen nevnes første gang i 993. Den forble en ubetydelig landsby inntil den ble valgt som residens av kurfyrst Fredrik Vilhelm I i 1660. Byen ble senere også valgt som residens for Preussens kongefamilie.
Byens mange slott ble i hovedsak bygget under Fredrik den store, med Sanssouci som det mest kjente. Selv om Berlin var den offisielle hovedstaden i Preussen, og senere i keiserdømmet Tyskland, residerte hoffet for det meste i Potsdam. Byen mistet imidlertid sin status som en annen hovedstad i 1918 da Tyskland ble republikk.
Potsdam var setet for Potsdamkonferansen mellom de allierte kort tid etter slutten av den andre verdenskrig. På slottet Cecilienhof møttes Josef Stalin, Winston Churchill (senere Clement Attlee) og Harry S. Truman for å diskutere hvordan det okkuperte Tyskland skulle forvaltes.
Museum FLUXUS+ i Schiffbauergasse er Potsdams første museum for moderne kunst.
Komponisten Arthur Ney ble født i Potsdam.
== Viktige bygninger ==
Schloß Sanssouci, sommerresidens for den prøyssiske kongelige familie.
Orangerieschloss, tidligere gjesteslott for kongelige.
Pfaueninsel (bydel Berlin/Wannsee).
Neues Palais, bygget i 1769, sommerresidens for den tyske keiserlige familien fra Wilhelm II.
Charlottenhof, et slott bygget av Karl Friedrich Schinkel i 1826.
Neuer Garten med to slott, Cecilienhof og Marmorpalais.
Gamlebyen med Brandenburger Tor (1770, ikke å forveksle med det likelydende byggverket i Berlin).
Nikolaikirche (1850),
Potsdamer Stadtschloss (1662-69), rekonstruert og åpnet 2014 som sete for delstatsforsamlingen.
Altes Rathaus (1753).
Bydelen Babelsberg med filmstudioer og Schloss Babelsberg.
Alexandrowka på verdensarvlisten.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Potsdam – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Potsdam – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | areal = 187 | 5,946 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spansdalen | 2023-02-04 | Spansdalen | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Lavangen', 'Kategori:Daler i Troms og Finnmark'] | Spansdalen (nordsamisk: Ruŋgu eller Ruŋgovuopmi) er en dal i Lavangen kommune i Troms. Spansdalen er den største canyonen i Norge, og er ca. 8,5 kilometer lang, utgravd av Spansdalselva. I dalbunnen av canyonen ligger Sneveien (100 moh.) øverst, og nederst til under Holmen (30 moh.). Fjellet på nordsiden er Trosen (1217 moh.), og på sørsiden av dalen ligger Spanstind (1457 moh.) (Čohkka/Stuor(ra)čohkka/Ruŋggučohkka) med fossen Henrikkafossen (Heandrihkágorži). Fylkesvei 84 går nede i bunnen av dalen. (Ta av E6 på Fossbakken, etter 1 kilometer går fylkesvei 84 ned i dalen.)
I dag er det mest vanlig å bruke den korte formen av det samiske stedsnavnet. I nedre del av Spansdalen ligger bygda med samme navn (nordsamisk Ruŋgu). Navnet Ruŋgu betegner topografien på stedet.
De fleste av bygdas ca. 100 innbyggere (2009) er etterkommere etter svenske reindriftssamer som for ca. 200 år siden ble bofaste i det som hadde vært deres sommerbeiteland. Det er først i folketellingen av 1825 at de første bofaste samene kommer til syne i skriftlige kilder, men man kan regne med at de ble mer bofaste her fra slutten av 1700-tallet.
| Spansdalen (nordsamisk: Ruŋgu eller Ruŋgovuopmi) er en dal i Lavangen kommune i Troms. Spansdalen er den største canyonen i Norge, og er ca. 8,5 kilometer lang, utgravd av Spansdalselva. I dalbunnen av canyonen ligger Sneveien (100 moh.) øverst, og nederst til under Holmen (30 moh.). Fjellet på nordsiden er Trosen (1217 moh.), og på sørsiden av dalen ligger Spanstind (1457 moh.) (Čohkka/Stuor(ra)čohkka/Ruŋggučohkka) med fossen Henrikkafossen (Heandrihkágorži). Fylkesvei 84 går nede i bunnen av dalen. (Ta av E6 på Fossbakken, etter 1 kilometer går fylkesvei 84 ned i dalen.)
I dag er det mest vanlig å bruke den korte formen av det samiske stedsnavnet. I nedre del av Spansdalen ligger bygda med samme navn (nordsamisk Ruŋgu). Navnet Ruŋgu betegner topografien på stedet.
De fleste av bygdas ca. 100 innbyggere (2009) er etterkommere etter svenske reindriftssamer som for ca. 200 år siden ble bofaste i det som hadde vært deres sommerbeiteland. Det er først i folketellingen av 1825 at de første bofaste samene kommer til syne i skriftlige kilder, men man kan regne med at de ble mer bofaste her fra slutten av 1700-tallet.
== Referanser == | thumb|Spansdalen og Spanselva sett i retning mot [[Tennevoll.]] | 5,947 |
null | 2023-02-04 | Tottenham Hotspur FC | null | null | null | | styreleder = Daniel Levy | 5,948 |
null | 2023-02-04 | Forsvarets logistikkorganisasjon | null | null | null | ansatte | 5,949 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luftforsvarets_Hovedverksted_Kjeller | 2023-02-04 | Luftforsvarets Hovedverksted Kjeller | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Luftforsvaret', 'Kategori:Opphør i 2011'] | Luftforsvarets hovedverksted Kjeller (LHK) var inntil 15. desember 2011 en avdeling i Forsvaret. Verkstedet drev med reparasjon og vedlikehold av blant annet fly, flymotorer, flyinstrumenter, aggregater, radarer og radio-, tele- og datautstyr for Forsvaret. Virksomheten var lokalisert på Kjeller flyplass utenfor Lillestrøm.
LHK ble lagt under FLOs divisjon Tungt vedlikehold 1. januar 2004. Den 15. desember 2011 ble LHK omdannet til et statsforetak med navnet Aerospace Industrial Maintenance Norway SF (AIM Norway). Verkstedet hadde omkring 400 ansatte ved omdanningen. | Luftforsvarets hovedverksted Kjeller (LHK) var inntil 15. desember 2011 en avdeling i Forsvaret. Verkstedet drev med reparasjon og vedlikehold av blant annet fly, flymotorer, flyinstrumenter, aggregater, radarer og radio-, tele- og datautstyr for Forsvaret. Virksomheten var lokalisert på Kjeller flyplass utenfor Lillestrøm.
LHK ble lagt under FLOs divisjon Tungt vedlikehold 1. januar 2004. Den 15. desember 2011 ble LHK omdannet til et statsforetak med navnet Aerospace Industrial Maintenance Norway SF (AIM Norway). Verkstedet hadde omkring 400 ansatte ved omdanningen. | Luftforsvarets hovedverksted Kjeller (LHK) var inntil 15. desember 2011 en avdeling i Forsvaret. | 5,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finn_Iunker | 2023-02-04 | Finn Iunker | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. mars', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Ibsenprisen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Teaterstubber'] | Finn Iunker (født Finn Iunker Andersen 27. mars 1969 i Oslo) er en norsk dramatiker og gjendikter.
Hans første skuespill, The Answering Machine, kom i 1994. Han har også skrevet stykkene Ifigeneia og Dealing with Helen. Iunker er en hyppig spilt dramatiker på europeiske scener, blant annet i Nederland.
Radioteatrets oppsetning av Ifigeneia fikk i 2006 sølv i radioprisen Prix Italia. I 2006 satte den norske teatergruppen Verk Produksjoner opp Ifigeneia på Black Box teater i Oslo. Denne oppsetningen vant Danse- og Teatersentrums scenekunstpris for 2007, og ble også nominert til Hedda-prisen. Vinteren 2008 satte Verk Produksjoner opp The Answering Machine, og høsten 2008 fulgte de opp med Dealing with Helen.
Iunker ble tildelt Ibsenprisen i 2006 sammen med Liv Heløe.
| Finn Iunker (født Finn Iunker Andersen 27. mars 1969 i Oslo) er en norsk dramatiker og gjendikter.
Hans første skuespill, The Answering Machine, kom i 1994. Han har også skrevet stykkene Ifigeneia og Dealing with Helen. Iunker er en hyppig spilt dramatiker på europeiske scener, blant annet i Nederland.
Radioteatrets oppsetning av Ifigeneia fikk i 2006 sølv i radioprisen Prix Italia. I 2006 satte den norske teatergruppen Verk Produksjoner opp Ifigeneia på Black Box teater i Oslo. Denne oppsetningen vant Danse- og Teatersentrums scenekunstpris for 2007, og ble også nominert til Hedda-prisen. Vinteren 2008 satte Verk Produksjoner opp The Answering Machine, og høsten 2008 fulgte de opp med Dealing with Helen.
Iunker ble tildelt Ibsenprisen i 2006 sammen med Liv Heløe.
== Bibliografi ==
The Answering Machine (1994)
Ventiler, prosa (Kolon, 1995, ISBN 8205232091)
Tre skuespill, dramatikk (Cappelen, 2004)
Fortellinger, noveller (Cappelen, 2006)
Det skjendige drapet i Skippergata, dramatikk (Cappelen Damm, 2007)
Arbeider for scenen, skuespill, (1993–2015)
Fortellinger (2015)
Stemmer fra Israel, prosa (2017)
Praksis, essays (2019)
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Finn Iunker i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
Finn Iunker hos Kolon Forlag
Biografi på Kulturnett
Finn Iunker hos Norske Dramatikeres Forbund
Verk Produksjoner
Digitaliserte bøker av Finn Iunker i Nasjonalbiblioteket | Finn Iunker (født Finn Iunker Andersen 27. mars 1969 i Oslo) er en norsk dramatiker og gjendikter. | 5,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sanssouci | 2023-02-04 | Sanssouci | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Brandenburg', 'Kategori:Peter Joseph Lenné', 'Kategori:Slott i Brandenburg', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Verdensarven i Tyskland'] | Slottet Sanssouci (fra fransk sans souci, norsk: uten sorg eller uten bekymring vanlig oversatt: Sorgenfri) ligger i den østlige delen av Park Sanssouci og er et av de mest berømte Hohenzollernslott i Potsdam, hovedstaden i Brandenburg. Den prøyssiske kong Fredrik den store fikk i årene 1745–1747 oppført et lite sommerslott i rokokko. Bygningen ligger på toppen av en endemorene, vendt mot sør og med en stor terrasse mot hagen. Arkitekt Georg Wenzeslaus von Knobelsdorff ble pålagt å utføre oppdraget etter kongens planer.
Under Fredrik Wilhelm IV ble slottet Sanssouci fra 1840–1842 utvidet ved ombygging og forlengelse av de to sidefløyene. Ludwig Persius utarbeidet skissetegningene. Ferdinand von Arnim fikk oppdraget med det stedlige byggetilsynet.
Fra 1990 har Sanssouci med sine slott og sin vidstrakte slottspark vært oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv under overskriften Slott og parker i Potsdam og Berlin. Organisasjonen begrunner dette slik: "Slott og park av Sanssouci, ofte beskrevet som 'det prøyssiske Versailles', er en syntese av det 18. århundrets kunstretninger i Europas byer og hoff. Anlegget er et fremragende eksempel på arkitektur og landskapsutforming når det gjelder den åndelige bakgrunn for den monarkistiske statsidé."
| Slottet Sanssouci (fra fransk sans souci, norsk: uten sorg eller uten bekymring vanlig oversatt: Sorgenfri) ligger i den østlige delen av Park Sanssouci og er et av de mest berømte Hohenzollernslott i Potsdam, hovedstaden i Brandenburg. Den prøyssiske kong Fredrik den store fikk i årene 1745–1747 oppført et lite sommerslott i rokokko. Bygningen ligger på toppen av en endemorene, vendt mot sør og med en stor terrasse mot hagen. Arkitekt Georg Wenzeslaus von Knobelsdorff ble pålagt å utføre oppdraget etter kongens planer.
Under Fredrik Wilhelm IV ble slottet Sanssouci fra 1840–1842 utvidet ved ombygging og forlengelse av de to sidefløyene. Ludwig Persius utarbeidet skissetegningene. Ferdinand von Arnim fikk oppdraget med det stedlige byggetilsynet.
Fra 1990 har Sanssouci med sine slott og sin vidstrakte slottspark vært oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv under overskriften Slott og parker i Potsdam og Berlin. Organisasjonen begrunner dette slik: "Slott og park av Sanssouci, ofte beskrevet som 'det prøyssiske Versailles', er en syntese av det 18. århundrets kunstretninger i Europas byer og hoff. Anlegget er et fremragende eksempel på arkitektur og landskapsutforming når det gjelder den åndelige bakgrunn for den monarkistiske statsidé."
== Anlegg med vinbergterrasser ==
Sanssoucis berømte haveprospekt oppsto etter Fredrik den stores avgjørelse om å anlegge et terrassert vinberg på sydsiden av det opprinnelige høydedraget. Tidligere vokste eiketrær på det lille høydedraget. På soldatkongen Fredrik Wilhelm I's tid ble trærne felt og brukt til forsterkning av den myrlendte grunnen ved utvidelsen av byen Potsdam. Den 10. august 1744 ga Fredrik den store ordre om å dyrke opp det karrige (øde) fjellet gjennom anlegget av seks vinterrasser.
Skråningene ned fra slottet er inndelt i seks brede terrasser ved midten av den svingete muren. Dette er gjort for å utnytte solstrålene i størst mulig grad. På veggen av støttemuren var det espalierer med forskjellige vinranker fra Portugal, Italia og Frankrike, men også fra Ruppin. Det vokste fikenranker og frukttrær i 168 innglassede nisjer. Foran var terrassepartiene beplantet med plenstriper og figurformede barlind i pyramideform. En hekk med frukttrær avgrenset det hele. På midten førte 120 (i dag 132) trappetrinn nedover den seksdelte terrassen, og på begge sider var en oppkjørselsrampe.
Nedenfor bakken, ved Parterre, ble det anlagt en barokk prydhage i 1945. I midten av denne har det siden 1748 vært et basseng med en stor fontene. Denne så Fredrik aldri i funksjon, siden de som laget fonteneanlegget, ikke behersket teknikken. Fra 1750 var bassenget omgitt av marmorstatuer, gudefigurene Venus, Merkur, Apollon, Diana, Juno, Jupiter, Mars og Minerva og de allegoriske fremstillingene av de fire antikke elementer, ild, vann, luft og jord. Venus og Merkur var utført av billedhugger Jean-Baptiste Pigalle. To jaktgrupper, allegoriene til luft og vann var laget av Lambert-Sigisbert Adam og forøvrig gaver fra den franske kong Ludvig XV. De øvrige figurene kom fra verkstedet til François Gaspard Adam, broren til Lambert-Sigisbert Adam. F.G. Adam var sjef for Fredrik den stores franske billedhuggeratelier i Berlin. Ferdigstillelsen av den såkalte franske Rondell varte til 1764.
I nærheten var det en kjøkkenhage som Fredrik Wilhelm I. anla allerede i 1715. Denne enkle nyttehagen kalte soldatkongen litt spydig for "mitt Marly", med referanse til det flotte hageanlegget Marly-le-Roi til den franske solkongen Ludvig XIV. I hele parkanlegget tilla Fredrik II. forbindelsen mellom pryd- og nyttehagen stor verdi. Utslagsivende for dette var, ved siden av hans forkjærlighet for frisk frukt, hans oppfatning om at kunst og natur skulle danne en enhet.
== Slottet Sanssouci ==
Harmonien mellom menneske og omgivelser speilte seg også i slottet Sanssoucis beliggenhet og utforming på høyden av et vinberg. Vindyrkingen, som var svært vanlig i Brandenburg fra det 13. århundre, fikk utover dette ingen sentral plass i den kunstneriske utformingen av fyrstelige lysthager. I Sanssouci skulle den imidlertid bli midtpunkt i parken ved anlegget av vinterrassene, som ble "kronet" med et lite slott som Fredrik den store kalte "min vinbergshytte".
Med god utsikt over landskapet midt i naturen ville den prøssiske kongen sans souci (uten bekymring) oppholde seg der om sommeren og følge sine personlige og kunstneriske interesser. Samtidig ville han følge med i statsanliggender. En bukkvindmølle som 1736 ble oppført på den samme høyden og understreket den landlige idyllen i området, syntes Fredrik var en pryd for slottet.
=== Sanssouci i Fredrik den stores tid ===
Den 13. januar 1745 bestemte Fredrik II i en Kabinettsordre bygging av et «lysthus til Potsdam». Etter kongens egne skisser presenterte arkitekten Georg Wenzelslaus von Knobelsdorff et utkast. Deretter foreslo Knobelsdorff at bygningen skulle forhøyes gjennom en sokkeletasje. Slottet skulle ha en vinkjelle og dessute ligge nær kanten av den øverste terrassen. Dermed fikk byggets utseende fra Parterre en bedre virkning. Fredrik motsatte seg dette. Han ønsket ingen representativ bygning, heller et intimt boslott i rokokkostil som bare innfridde hans egne behov. Det skulle være et bygg på bakkeplan med fjellet som sokkel og et «maison de plaisance». Slottet skulle være uten en mengde trappetrinn og med direkte tilgang til den brede terrassen og derfra rett til hagen. En nær forbindelse mellom boligkultur og den frie natur.
Fredrik den store gjorde selv inngrep, både administrativt og kunstnerisk, i alle de byggverk han bestilte i Potsdam og Berlin. Etter hans ordrer ble det laget utkast av tegninger, og før hver byggestart ble det laget kostnadsoverslag. Først etter godkjenning av kongen kunne arbeidet påbegynnes. Han blandet seg inn i stort og smått, og ville stadig bli orientert om alle enkeltheter. Dette førte ofte til misstemning mellom arkitekten og kongen. Den autoritære holdningen hos Fredrik den store, begrenset den kunstneriske frihet hos Knobelsdorff. Han måtte i praksis omsette de arkitektoniske synspunktene til sin egenrådige oppdragsgiver.
Etter bare to års byggetid fant innvielsen av vinbergslottet sted 1. mai 1747, selv om ikke alle rommene var ferdigstilt. Det opprinnelige slottet hadde bare tolv rom, alle på ett plan. Bortsett fra under krigen, bodde Fredrik der i sommerhalvåret fra slutten av april til begynnelsen av oktober. Bygningen ble brukt bare av ham og hans utvalgte gjester. Da han overtok tronen i 1740 ville han bo separat fra sin gemalinne Elisabeth Christine von Braunschweig-Bevern, som han giftet seg med i 1733. Han henviste henne til slott Schönhausen i østkanten av Berlin, mens Potsdam med Sanssouci ligger vest for hovedstaden. Sanssouci var dermed «sans femmes», uten kvinner.
Byslottet Potsdamer Stadtschloss i Potsdam ble foretrukket til representasjon. Dette slottet ble oppført i tidsrommet 1662 til 1669 av kurfyrste Fredrik Wilhelm. Fredrik den store bodde der i vintermånedene. Samtidig ble byslottet Potsdam ombygd. Potsdam utviklet seg til å bli den egentlige residensby og Berlin kom i annen rekke. I Berlin foretrakk kongen slottet Charlottenburg. Her bodde han i en kort periode og lot bygge den såkalte nye fløy på østsiden av slottet. (Potsdamer Stadtschloss ble forøvrig bombet og ødelagt av allierte fly i 1945.)
I Sanssouci komponerte, musiserte og filosoferte den prøyssiske monarken. Han regjerte sitt land med disiplin og levde beskjedent uten pompøsitet. Med alderen gikk hans beskjedenhet over i ren gjerrighet. Mens han levde tillot Fredrik inge fasadereparasjoner og bare motvillig innvendige reparasjoner. Hans oppfatning var at "det skal bare vare i min tid".
Johann Wolfgang von Goethe, som 20. mai 1778 var på gjennomreise i Potsdam, bemerket i et brev etter å ha besiktiget Sanssouci: «Tusen lys har gått opp for meg. Og jeg har kommet nær 'Den Gamle Fritz', der forsto jeg hans vesen, hans gull, sølv, marmor, aper, papegøyer og fillete forheng, og fikk høre det store menneske resonnere om hans egne uslinger».
I Sanssouci hadde kongen av Preussen levd, der hadde han dødd, og ved siden av sitt lille vinbergshus ville han bli begravd.
=== Gravkjelleren til Fredrik den store ===
Den gamle Fritz, som han ble kalt på folkemunne, døde 17. august 1786 i lenestolen i sitt arbeidsrom på slottet Sanssouci. Han ønsket ifølge testamentet å bli bisatt i sin egen gravkjeller ved siden av yndlingshundene sine.
I sin 46 år lange regjeringstid beskjeftiget Fredrik seg hele tiden med døden. I sitt politiske testament av 1752 forfattet han for hvert slag og for hver krig, nye bestemmelser til den minste detalj, både med hensyn til det familiære og det finansielle. På samme måte gjentok han anvisningen for sin begravelse: "som filosof vil jeg begraves, uten festligheter, uten pomp og prakt, jeg vil hverken ha offentlig begravelse eller bli balsamert. Man skal begrave meg på Sanssouci på høyden over terrassen i krypten som jeg har gjort i stand...Dør jeg i krigstid eller på reise skal man bisette meg i første og beste landsby, og bringe meg til Sanssouci til vinteren." Hans nevø og etterfølger Fredrik Wilhelm II fulgte ikke onkelens anordning og la hans levninger i Potsdam Garnisonkirche ved siden av sin far, soldatkonge Fredrik Wilhelm I.
Fredik IIs grav ligger ved den øverste terrassen (slottsterrassen). Ved siden av kongen er elleve av yndlingshundene hans gravlagt.
=== Sanssouci i Fredrik Wilhelms IV. tid ===
Park Sanssouci ble utvidet mellom 1826 og 1828 etter planer av landskapsarkitekt Peter Joseph Lenné. Parken inneholder fontener, skulpturer og flere berømte byggverk, blant annet et tehus i rokokkostil og lystslottet Charlottenhof tegnet av Karl Friedrich Schinkel.
I slottsparken Sanssouci ligger slottene Neue Kammern og Bildergalerie, rett ved siden av selve slottet Sanssouci. I vestlig retning fra slottet Sanssouci finnes en vindmølle og et stort orangeri fra 1800-tallet. Lengst vest i slottsparken ligger det store slottet Neues Palais. I et område som ble lagt til parken 1826 ligger det lille slottet Charlottenhof tegnet av Karl Friedrich Schinkel, for kronprins Friedrich-Wilhelm IV. Friedenskirche fra 1845 er inspirert av italiensk arkitektur.
== Bildegalleri ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Schloss Sanssouci – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sanssouci – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Fotografier fra Sanssouci Arkivert 22. mai 2011 hos Wayback Machine. | Slottet Sanssouci (fra fransk sans souci, norsk: uten sorg eller uten bekymring vanlig oversatt: Sorgenfri) ligger i den østlige delen av Park Sanssouci og er et av de mest berømte Hohenzollernslott i Potsdam, hovedstaden i Brandenburg. Den prøyssiske kong Fredrik den store fikk i årene 1745–1747 oppført et lite sommerslott i rokokko. | 5,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongsberg | 2023-02-04 | Kongsberg | ['Kategori:59,6°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kongsberg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kongsberg (opprinnelig Konningsberg) er en bykommune og historisk bergstad i landskapet Buskerud i nåværende Viken fylke. Den ligger øverst i Lågendalen og nederst i Numedal. Den grenser i nord til Flesberg, i øst mot Øvre Eiker og Holmestrand, i sør mot Skien, Siljan og Larvik, og i vest mot Notodden og Midt-Telemark kommuner. Kongsberg har 27 013 innbyggere (pr. 1. januar 2016). Nabobyene er Rjukan, Notodden, Hokksund og Drammen.
Kongsberg ble etablert som industriby med utgangspunkt i sølvgruver som ble etablert i 1623; fra 1683 var Kongsberg en av to bergsteder i Norge (ved siden av Røros). Kongsberg ble innlemmet i Buskerud amt i 1760. Kongberg var Norges største bergverkssamfunn og landets eldste industriby, og var ved midten av 1700-tallet Norges nest største by. Tradisjonene fra Kongsberg Våpenfabrikk har gitt byen betydelige fagmiljøer innen produksjon av høyteknologivåpen, bildeler og utstyr til skipsfart, luftfart og olje- og gassindustrien. Kongsbergindustrien omsetter årlig for nær 40 milliarder NOK . De største selskapene er Kongsberg Gruppen (Kongsberg Defence & Aerospace og Kongsberg Maritime), FMC Technologies og Kongsberg Automotive.Numedalslågen deler byen i to. Vestsiden ('Vestsia') er den eldste og mest opprinnelige delen av bergverksstaden, med den unike barokk-kirken som et landemerke ragende over den øvrige bebyggelse. Østsiden (Nymoen) har et mer moderne sentrumspreg med handlegater, skoler, hoteller og buss- og jernbanestasjon.
Til tross for sin industri har Kongsberg store naturområder med skog og fjell. Mot sør ser man Skrimfjell, mot nord ligger Blefjell. Et alpinanlegg og velutbygget skiløypenett ligger rett ved bykjernen. Den historiske gruveåsen med Jonsknuten mot vest er et fredet kulturlandskap som med sin særegne natur og mange kulturminner fra bergverkstiden er et populært friluftsområde hele året.
| Kongsberg (opprinnelig Konningsberg) er en bykommune og historisk bergstad i landskapet Buskerud i nåværende Viken fylke. Den ligger øverst i Lågendalen og nederst i Numedal. Den grenser i nord til Flesberg, i øst mot Øvre Eiker og Holmestrand, i sør mot Skien, Siljan og Larvik, og i vest mot Notodden og Midt-Telemark kommuner. Kongsberg har 27 013 innbyggere (pr. 1. januar 2016). Nabobyene er Rjukan, Notodden, Hokksund og Drammen.
Kongsberg ble etablert som industriby med utgangspunkt i sølvgruver som ble etablert i 1623; fra 1683 var Kongsberg en av to bergsteder i Norge (ved siden av Røros). Kongsberg ble innlemmet i Buskerud amt i 1760. Kongberg var Norges største bergverkssamfunn og landets eldste industriby, og var ved midten av 1700-tallet Norges nest største by. Tradisjonene fra Kongsberg Våpenfabrikk har gitt byen betydelige fagmiljøer innen produksjon av høyteknologivåpen, bildeler og utstyr til skipsfart, luftfart og olje- og gassindustrien. Kongsbergindustrien omsetter årlig for nær 40 milliarder NOK . De største selskapene er Kongsberg Gruppen (Kongsberg Defence & Aerospace og Kongsberg Maritime), FMC Technologies og Kongsberg Automotive.Numedalslågen deler byen i to. Vestsiden ('Vestsia') er den eldste og mest opprinnelige delen av bergverksstaden, med den unike barokk-kirken som et landemerke ragende over den øvrige bebyggelse. Østsiden (Nymoen) har et mer moderne sentrumspreg med handlegater, skoler, hoteller og buss- og jernbanestasjon.
Til tross for sin industri har Kongsberg store naturområder med skog og fjell. Mot sør ser man Skrimfjell, mot nord ligger Blefjell. Et alpinanlegg og velutbygget skiløypenett ligger rett ved bykjernen. Den historiske gruveåsen med Jonsknuten mot vest er et fredet kulturlandskap som med sin særegne natur og mange kulturminner fra bergverkstiden er et populært friluftsområde hele året.
== Areal og befolkning ==
I 1964 ble Kongsberg, Øvre Sandsvær, Ytre Sandsvær, Jondalen i Flesberg og Øvre Jondalen i Gransherad slått sammen til den nye Kongsberg kommune. Kommunen har et areal på 792,0 km², og 1. april 2010 var det 24 738 innbyggere. De fleste innbyggerne bor i tilknytning til bykjernen, eller i de omkringliggende områdene Heistadmoen, Skollenborg, Saggrenda, Hvittingfoss og Passebekk.
Kongsberg er Norges 6. største innlandsby, det vil si uten kystlinje. Den er som innlandsby kun forbigått av Sarpsborg, Skien, Lillehammer, Hamar og Gjøvik hva gjelder folketall. De største boligområdene i Kongsberg er Gamlegrendåsen, Madsebakken/Hindtåsen og Raumyr. Tettstedet Kongsberg har 22 568 innbyggere og et areal på 13,73 km² per 1. januar 2022.
=== Gater og veier ===
Se utdypende artikkel Liste over Kongsbergs gater
== Historie ==
I vikingtiden lå stedet der byen Kongsberg senere ble grunnlagt helt i ytterkanten av Vestfold, et av fylkene som da utgjorde Viken (eller Vika). Fra middelalderen lå området i Akershus len, som fra 1600-tallet ble videreført som Akershus stiftamt frem til 1919. Kongsberg ble i 1760 innlemmet i Buskerud amt, et underamt til Akershus.
=== 1600-tallet ===
Kongsberg ble grunnlagt av kong Christian IV i 1624 etter at det var blitt funnet sølv der året før. Bergstaden Konningsberg og kongelig sølvverk ble anlagt året etter. Den offisielle historien vil ha det til at det var gjeterbarna Jacob Grosvold og Helga Værp som oppdaget sølvet en sommerdag i 1623. Senere forskning har funnet indikasjoner på at det også før dette var lokal kjennskap til eksistensen av edle metaller i traktene.Til Kongsberg Sølvverk hentet Christian IV tyskere fra sølvgruvene i Sachsen og Harz. I tillegg kom det tyskere fra andre gruver i Norge. Tyskerne kom for å bistå med essensiell kunnskap om gruvedrift, og dette var spesielt viktig i oppstartfasen for bergstaden Kongsberg. Før 1623 var området der byen nå ligger utmark for gårder i storbygda Sandsvær.
Fire år etter grunnleggelsen av Sølvverket var de fleste av de 150 arbeiderne og funksjonærene ennå tyskere. Nordmenn fikk gradvis innpass i arbeidsstokken, og ble ansatt som arbeidsledere (stigere). I 1636 arbeidet 137 tyskere og 160 nordmenn ved verket, i 1648 150 tyskere og 240 nordmenn. Gruvene skiftet eiere de første årene, i andre halvdel av 1600-tallet drev for eksempel hertugdømmet Kurland i dagens Latvia gruver på Kongsberg og Eidsvoll. Det var under denne perioden Kongsberg fikk kallenavnet "Koenig" av de tyske arbeiderne.I 1683 ble Sølvverket statens eiendom for godt. Rask utbygging gjorde at antallet arbeidere mot slutten av 1600-tallet steg betraktelig. Andelen nordmenn i arbeidsstokken økte, men funksjonærstillingene fortsatte lenge å være tyskdominerte. Kongsberg ble nærmest et lite stykke Tyskland i Norge: Gruvene fikk tyske navn, gudstjenesten var først kun på tysk, senere både på tysk og på dansk. På Kongsberg rettet man seg dessuten etter den tyske bergrettsordningen. Juridisk innebar dette at byen ble styrt etter forordninger som delvis fristilte bergverkssamfunnet fra landets øvrige lovgivning. Tyskerne brakte med seg en egen bergmannsdrakt og en sosial ordning (Knappschaft) med bl.a. gratis legehjelp, pensjonsordninger, sykelønn for arbeiderne og lørdagsfri. Kongsbergs særegne løkkejordbruk var trolig også inspirert fra Tyskland. Det ga status å være ikke-norsk. Michael Heltzen, Sølvverkets første norske direktør (Oberberghauptmann) ledet verket i dets storhetstid. Han hadde opprinnelig et norsk navn, men da han som ung dro på dannelsesreise til tyske bergverk, forandret han sitt egentlige navn Mikkel Hellesen til Michael Heltzen.
Inntektene fra Sølvverket gav verdifulle tilskudd til den slunkne danske statskassen. Det er blitt hevdet at Danmark-Norge i vesentlig grad finansierte de stadige krigene mot Sverige med sølv fra Kongsberg. Det edle metallet ble dessuten stadig viktigere i den dansk-norske statens valutaproduksjon. For å komme nærmere råvarekilden ble derfor Den Kongelige Mynt i 1686 flyttet fra Akershus til Kongsberg.
=== 1700-tallet ===
Under den store nordiske krig var byen i 1716 et hovedmål for Karl XIIs felttog som ble stanset ved Gjellebekk skanse på Lierskogen og ved Norderhov på Ringerike.
Kongsberg var med 8.086 innbyggere ved Folketellingen 1769 Norges nest største by etter Bergen, og arbeiderne utgjorde rundt 90 % av byens befolkning. I 1770 sysselsatte Sølvverket 4.200 mann. Kongsberg var i denne perioden et tydelig sosialt hierarki, der majoriteten bestod av arbeidere ved Sølvverket, organisert i et strengt rangsystem basert på ulike yrkestitler og ansvarsmengde tilknyttet gruvedriften. I tillegg omfattet bergverksamfunnet også den lokale bondestand, håndverkere og en mer eksklusiv krets med borgerskap og den dansk-norske statens embetsmenn. Formet etter Christian IVs ordre om kvartalform fikk bysentrumet sin konsentrasjon på vestsiden av Numedalslågen. Her lå arbeiderboliger, staselige patrisierhus, smelteverk og Den Kongelige Mynt. En latinskole ble opprettet i 1719, og i 1757 ble Bergseminaret etablert, Norges første høyere utdanningsinstitusjon.
Ned- og oppgangstider i Sølvverket gjorde at innbyggertallet svingte tilsvarende gjennom årene. 1750-årene og 1760-årene var de virkelig gode årene. Den vakre Kongsberg kirke, innviet 1761, vitner om den velstand og fremtidstro som preget byen i denne tiden. Dens størrelse, byggkvalitet og rike utsmykninger viser at den var beregnet på en kommende storby.
Imidlertid var kirkegården helt utilstrekkelig i forhold til byens innbyggertall. Den danskfødte legen Hans Rosted (1761–1816), som var virksom som bergmedicus (bergverkslege) på Kongsberg i tiårsperioden 1792-1802, skrev: «Der var sammenpakket så mange Liig, at de døde, som skulde jordes, undertiden næppe kom halvanden alen dybt i jorden.» Kirkens nabolag var derfor sterkt plaget av likstank på varme sommerdager.Berglegen Rosted så en nød og elendighet blant arbeiderne som rystet ham, og som han beskrev i Forsøg til en medicinsk topographie over bergstaden Kongsberg, utgitt i København i 1814. Kongsbergs større og konkurransen med andre byer drev prisene på matvarer i været, selv om byens øvighet hadde satt makspriser som ikke måtte overskrides. Markeder og torgdager skulle sikre rimelige vareleveranser, men de fleste arbeiderne opparbeidet likevel gjeld hos leverandørene. Kostholdet var ensidig og dårlig. Mot slutten av 1700-tallet ble poteter og sild vanlig, men ennå var melmat og vassvelling det det ble spist mest av. Kjøtt var sjeldent, fisk enda sjeldnere. Om vinteren kom det iblant en slede med torsk fanget i fjorden. Berglegen nevner skjørbuk, diaré, forstoppelse og parasitter som de vanligste sykdommene ved siden av «brystsvakhet» og yrkesskader. Rosted skrev at bergverksarbeideren mer lignet «en vandrende skygge enn et menneske». Barna var bleke og gustne, med oppblåste mager.1600-tallets selvforsyning var ikke lenger mulig. De små inngjerdede løkkene der bergmannsfamiliene hadde avlet litt korn og nok høy til en ku som skaffet frisk melk, var solgt eller pantsatt til leverandørene for å gjøre opp gjeld. Byens borgerskap satt på det meste av jorden og satte opp sommerhus på løkkene. Slik kunne de unnslippe den usunne byluften i sommervarmen. Røyk hang over byen når ertsen ble røstet. Røstingen skjedde i åpne ovner med malm og trekull lagt lagvis over veden nederst. Slik drev man svovelen ut av malmen. Den svovelholdige røyken herdet tømmeret og gjorde husene holdbare, men var plagsom for folk med luftveissykdommer. Arbeiderfamiliene trykket seg sammen i ettroms boliger der våte klær ble tørket foran ovnen, med utlufting kun gjennom døren. Dysenteri og tyfoidfeber tok livet av mange, siden arbeiderne alt var så svekket av underernæring og usunne boligforhold. Hans Rosted bebreidet kvinnene for urensligheten og vanstellet han så i hjemmene. Ettersom løkkejordbruket var borte, hadde de ikke annet å ta seg til enn matlaging, klesvask og barnepass, og Rosted opplevde å komme inn i en tømmerstue og se tre koner sitte rundt bordet, opptatt med et kortspill de knapt så opp fra. Ofte tok de med seg barna som tilskuere ved vielser og begravelser. Men guttebarna ble tidlig satt i arbeid. Nedre grense for sysselsetting i gruvene var 12 år; men en kunne se 8-9-åringer opptatt med «ertsskjeiding» (utskillelse av erts fra bergmasse) og i pukkverkene. Barnas lønn kom vel med i de fattige hjemmene, og en 12-åring tjente 1,75 riksdaler i måneden og steg årlig i lønn til han som 17-åring tjente 3,5 riksdaler. Tidlige ekteskap var dermed vanligere på Kongsberg enn i bygdene. Hans Rosted påpekte på de triste konsekvensene av unge mødre: Svakelige barn og store barneflokker. Kongsberg ble en lukket verden der arbeidet gikk i arv fra far til sønn, og få søkte seg ut.
=== Barnedødelighet og sultkatastrofen i 1773 ===
I 1770 kostet en tønne rug knapt 3 riksdaler på Kongsberg, men året etter sviktet avlingene i Norden, og rugprisen doblet seg i 1772/73. Men på Kongsberg stod lønningene stille, og ble i en periode bare delvis utbetalt. Sultedøden ble en reell trussel for befolkningen, og i 1772 steg antallet døde i byen til 400. I 1773 toppet det seg med 768, dvs. at hver tiende innbygger i Kongsberg omkom. Samtidig falt fødselstallet voldsomt. I april 1773 steg antallet begravelser fra rundt 40 i et normalår til 100, og denne overdødeligheten holdt seg til august 1773, da det nærmet seg normalen igjen. Kirkebøkene meldte om en koppeepidemi fra mai 1773 og ut året. 84 omkom, derav 77 yngre enn fem år. I 1767/77 døde hver tredje baby på Kongsberg i sitt første leveår. Men i 1773 døde mer enn halvparten i sitt første leveår. Selv internasjonalt teller Kongsberg blant de med den aller høyeste barnedødeligheten på 1700-tallet. I 1773 står det «meget fattig» ved siden av navnet til svært mange av de døde. Krisen sammenfaller med månedene da fjorårets matforsyninger slapp opp før ny innhøstning, i mindre grad med koppeepidemien. Det er snakk om en sultkatastrofe. Sølvverket fikk igjennom at begravelser bare fikk foregå om lørdagen, for å redusere arbeidsfraværet. Berglegen Hans Rosted forklarte: «Naar der hos fattige Folk døe Børn eller halv-voxne, søge Forældrene, for at spare Begravelsesomkostninger, at faa eet eller to af disse lagt i Kisten hos et andet Liig. På denne måde jordes undertiden 2-3 Liig i en og samme Kiste.» Rosted deltok ved en slik tredobbel gravferd. Presten utførte da jordpåkastelsen tre ganger etter hverandre fordi det lå tre døde i kisten.
=== 1800-tallet og fremover ===
Men tidene endret seg. I 1802 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter. Begynnelsen av 1800-tallet ble likevel spesielt vanskelig for Kongsberg. Sølvverkets fallende produksjon og stigende driftsunderskudd, kombinert med Danmark-Norges alvorlige økonomiske og politiske problemer, gjorde situasjonen prekær. I 1805 ble verket nedlagt og mesteparten av gruvedriften innstilt. Krisen forverret seg ytterligere ved den store bybrannen i 1810. Det ble stor nød, og folketallet falt drastisk.
I 1814 ble Kongsberg Våpenfabrikk grunnlagt for å bøte på arbeidsløsheten og gjøre den nyetablerte norske staten selvforsynt med våpen. I 1816 ble gruvedriften gjenopptatt. I tiårene som fulgte, fant man uventet store sølvforekomster i det såkalte Overberget. I 1830-årene finansierte inntektene fra Kongsbergs gruvedrift om lag 10 % av Norges statsbudsjett. Produksjonen nådde en topp med 10-12 tonn sølv pr år, men utover på 1900-tallet bar det nedover med lønnsomheten. Da Sølvverket ble endelig nedlagt i 1958, var totalt 1.350 tonn rent sølv hentet ut.1. januar 1964 ble Kongsberg bykommune, Øvre og Ytre Sandsvær herredskommuner, samt enkelte andre arealer, slått sammen til én bykommune.[2],[3]
Etter andre verdenskrig utviklet Kongsberg Våpenfabrikk (KV) seg til å bli et internasjonalt industrikonsern. I tillegg til våpenproduksjonen utviklet og leverte KV datasystemer, gassturbiner, utstyr til oljeindustrien, navigasjonsutstyr, samt fly- og bildeler. På midten av 1980-tallet opplevde selskapet en dramatisk finansiell krise og var i teknisk forstand konkurs. Samtidig ble det anklaget for brudd på CoCom-reglene ved salg av sensitiv teknologi til Østblokken. I 1987 ble fabrikken som en konsekvens delt opp og dels solgt til private investorer, dels omorganisert under statlig eierskap. I dag lever store deler av virksomheten videre, og utgjør en sentral høyteknologisk industriklynge i Norge. Kongsberg Gruppen og Kongsberg Automotive er børsnoterte selskap.
Den 13. oktober 2021 fant massedrapet på Kongsberg sted, da Espen Andersen Bråthen drepte fem mennesker og skadet tre andre, med stikkvåpen og pil og bue.
== Næring ==
Næringslivet på Kongsberg var opprinnelig basert på sølvgruvedrift. I dag er det ennå sølv i fjellene rundt Kongsberg, men metallprisene på verdensmarkedet og det norske kostnadsnivået har ikke gjort forekomstene drivverdige så langt. Gruveåsen har dessuten status som fredet kulturminne. I 2011/12 ble det imidlertid meldt om ny interesse for gamle felt som ligger mot Flesberg. Våren 2013 viste nye prøver at berget ennå kan inneholde betydelige sølvmengder. Kongsberg har også andre verdifulle mineraler. Berget inneholder bl.a. kobberkis, kobolt og blyglans. Det har nylig vært på tale å starte opp igjen utvinning av flusspat.
Etter at sølvgruvedriften ble lagt ned, har annen industri tatt over. Den mest kjente er KV (Kongsberg våpenfabrikk) som etterhvert utviklet seg til Kongsberggruppen og KDA (Kongsberg Defence and Aerospace). Kongsberggruppen består av flere store, internasjonale bedrifter, inkludert KDA. Blant det som lages og/eller utvikles på Kongsberg, kan nevnes raketteknologi, avanserte smartmissiler som NSM, NASAMS2 og Penguin, våpensystemer som CROWS, deler til F-35 (JSF), robotteknologi, jetmotorproduksjon, bildeler og offshore-teknologi (FMC Technologies). Byen omtaler ofte seg selv som teknologibyen Kongsberg.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
=== Ordførere ===
Se utdypende artikkel, Liste over ordførere i Kongsberg
== Samfunn ==
=== Kongsberg Brann- og Redningstjeneste ===
Kongsberg Brann- og Redningstjeneste drives av kommunen og har to aktive brannstasjoner, Kongsberg brannstasjon og Hvittingfoss brannstasjon.
== Severdigheter ==
Museer
Norsk Bergverksmuseum
Kongsberg Sølvverk
Lågdalsmuseet
Vassdragsmuseet Labro
Kongsberg Kirke
Kronene i Håvet
== Kultur ==
Byen er kjent for sine skitradisjoner, teknologibedrifter og den internasjonale Kongsberg Jazzfestival, som har blitt arrangert hvert år siden 1964. To nye festivaler har også blitt startet på Kongsberg på 2000-tallet: Glogerfestspillene (fra 2001) og Kongsberg Krim (fra 2004). Musikkhuset EnergiMølla er Kongsbergs musikk- og kulturscene. Her arrangerer flere av byens kulturforeninger forestillinger året rundt.
Kongsbergmarken har vært en sentral kulturbegivenhet i byens liv siden 1633. Her har norske folkemusikere møtt hverandre jevnlig siden 1700-tallet.
Etter en årelang prosess med tildels opphetet diskusjon blant kommunens innbyggere og politikere, stod «Krona» ferdig i 2015. Dette er Kongsbergs Kunnskaps- og Kultursenter (KKP).
== Idrett ==
Utøvere fra Kongsberg har i lang tid utmerket seg innen vinteridretter som skihopp, skiskyting og snowboard. Eksempler på kjente vintersportutøvere fra distriktet er Birger Ruud, Sigmund Ruud, Asbjørn Ruud, Daniel-André Tande, Silje Norendal, Stian Sivertzen og Erlend Bjøntegaard.
Kongsberg har også Norges beste eliteserielag i basketball, Kongsberg Miners, som har vunnet to seriegull og to NM-gull i BLNO de siste årene.
Det er også et stort motorsportmiljø på Basserudåsen Motorsenter, som ligger på veg mot Kongsberg fra Drammen før man kjører ned mot byen. Der er det blant annet anlegg for bilcross, motocross, gokart, supermotard og speedway. Det er NMK Kongsberg som driver senteret.Kongsberg Idrettsforening (KIF) satser også på cheerleading som konkurranseidrett, og har oppnådd gode resultater både som lag og med individuelle utøvere. Blant annet tok et av lagene fra KIF sølvmedalje i EM i cheerleading i 2017. KIF har også kvalifisert seg til VM i cheerdance.
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted er Kirketorget, som ligger sentralt på Vestsida. Torget ble opprustet og «reåpnet» i 2003 og er idag kommunal storstue.
== Verneområder ==
Verneområder i Kongsberg kommune (alfabetisk):
Barmen naturreservat, opprettet 2. september 2005, 15 567 da
Eikermoen naturminne, opprettet 29. januar 1951, punktobjekt
Finnvolldalen naturreservat, opprettet 24. april 1992, 1 958 da
Haugene naturreservat, opprettet 24. april 1992, 534 da
Kolknuten naturreservat, opprettet 22. desember 2006, 6 586 da
Krona naturreservat, opprettet 24. april 1992, 21 da
Muggerudkleiva naturminne, opprettet 15. januar 1988, 8 da
Mysutjernene naturreservat, opprettet 24. april 1992, 97 da
Rosstjern naturreservat, opprettet 24. april 1992, 34 da
Rønningsfossene naturreservat, opprettet 15. januar 1988, 48 da
Sandågjelet naturreservat, opprettet 24. april 1992, 28 da
Sandågrotta naturreservat, opprettet 24. april 1992, 25 da
Skrimfjella landskapsvernområde, opprettet 8. november 2002, 32 1557 da
Skrim og Sahueradfjella naturreservat, opprettet 19. desember 2008, 123643 da
Sondalsfjell naturreservat, opprettet 9. juli 1993, 14 163 da
Ullebergåsen naturreservat, opprettet 24. april 1992, 1 113 da
== Undervisning ==
Kongsberg har 11 barneskoler (hvorav en er privat og en er barne- og ungdomsskole), tre ungdomsskoler samt videregående skole og Universitet.
Se her for oversikt over skolene i Kongsberg.
=== Videregående skoler ===
Alle de fire videregående skolene i Kongsberg er slått sammen til en.Se utdypende artikkel om Kongsberg videregående skole
=== Høyere utdanning ===
Bergseminaret på Kongsberg, som ble opprettet 19. september 1757, regnes som Norges første høyskole. Det var også Europas første undervisningsanstalt for høyere utdanning innen bergvitenskap.
Universitetet i Sørøst-Norge har ett av sine åtte campuser i byen. I tillegg til teknologi/ingeniørfag og økonomi- og ledelsefag, tilbys her landets eneste utdanning innen optometri.
== Forsvaret ==
Forsvaret opprettholder aktivitet på Heistadmoen, men aktiviteten har blitt trappet kraftig ned de siste årene.
== Kjente personer fra Kongsberg ==
Se utdypende artikkel kjente personer fra KongsbergChristian Sinding (1856–1941), komponist
Erik Brofoss (1908–1979), statsråd og sentralbanksjef
Birger Ruud (1911–1998), skihopper
Per Theodor Haugen (1931–2018), skuespiller
Anne Marie Ottersen (1945–), skuespiller
Roar Flaathen (1950–), LO-leder
Morten Harket (1959–), sanger og låtskriver
Daniel-André Tande (1994–), skihopper
== Vennskapsbyer ==
Køge
Kristianstad
Esbo
Skagafjörður
Gouda
Red Wing
Chitose
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kongsberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kongsberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kongsberg i Store norske leksikon
(no) Kongsberg på NLIs Lokalhistoriewiki.
(no) Tall om Kongsberg (SSB)
(no) Portal for Kongsbergs innbyggere og innpendlere
(no) Historiske bilder av byen
(no) Laagendalsposten, lokalavis
(no) Kultur i Kongsberg kommune på kart fra Kulturnett.no
(no) nasjonalbibliotekets historiske fotografier fra Kongsberg ca. 1880-1948
(no) Historiske arkiver etter nåværende Kongsberg kommune (1964-) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Kongsberg kommune (1837-1963) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Ytre Sandsvær kommune (1837-1963) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Øvre Sandsvær kommune (1908-1963) på Arkivportalen | Kongsberg Jazzfestival er Norges største jazzfestival og har blitt arrangert årlig i Kongsberg i Buskerud siden 1964. | 5,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sport | 2023-02-04 | Sport | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sport'] | «Sport» og «sporten» har flere betydninger
Sport og idrett er nær synonyme begrep som brukes om alle former for fysisk aktivitet som gjennom uformell eller organisert deltakelse, tar sikte på å uttrykke eller bedre fysisk kondisjon og mental velvære, danner sosiale relasjoner eller oppnå resultater i konkurranse på alle nivåer. Enkelte ikke-fysiske aktiviteter har også status som sport. Den internasjonale olympiske komité anerkjenner for eksempel både bridge og sjakk som sport.
Det eksisterer hundrevis av forskjellige sporter og idretter. SportAccord, en sammenslutning av internasjonale sportsføderasjoner, kategoriserer sport i fem hovedgrupper. Disse er primært fysiske sporter, primært tankesporter, primært motoriserte sporter, primært koordinative sporter og primært dyresporter.
Sports- og idrettskonkurranser er styrt av et sett med regler. Reglene brukes til å sikre en rettferdig konkurranse og til å avgjøre hvem som vinner. Hvem som vinner kan bestemmes av fysiske hendelser, som å krysse en mållinje først eller score flest mål, eller ved dommeravgjørelser. Dommere kan for eksempel vurdere en prestasjon opp mot kriterier for teknisk ytelse eller kunstnerisk uttrykk.
| «Sport» og «sporten» har flere betydninger
Sport og idrett er nær synonyme begrep som brukes om alle former for fysisk aktivitet som gjennom uformell eller organisert deltakelse, tar sikte på å uttrykke eller bedre fysisk kondisjon og mental velvære, danner sosiale relasjoner eller oppnå resultater i konkurranse på alle nivåer. Enkelte ikke-fysiske aktiviteter har også status som sport. Den internasjonale olympiske komité anerkjenner for eksempel både bridge og sjakk som sport.
Det eksisterer hundrevis av forskjellige sporter og idretter. SportAccord, en sammenslutning av internasjonale sportsføderasjoner, kategoriserer sport i fem hovedgrupper. Disse er primært fysiske sporter, primært tankesporter, primært motoriserte sporter, primært koordinative sporter og primært dyresporter.
Sports- og idrettskonkurranser er styrt av et sett med regler. Reglene brukes til å sikre en rettferdig konkurranse og til å avgjøre hvem som vinner. Hvem som vinner kan bestemmes av fysiske hendelser, som å krysse en mållinje først eller score flest mål, eller ved dommeravgjørelser. Dommere kan for eksempel vurdere en prestasjon opp mot kriterier for teknisk ytelse eller kunstnerisk uttrykk.
== Etymologi ==
Idrett er et særnordisk begrep, opprinnelig sammensatt av substantivene «ið» og «þrôtt». Førsteleddet «ið» betyr syssel eller gjerning og finnes i dag igjen i det beslektede begrepet gidde (orke). Andreleddet «þrôtt» betyr kraft eller utholdenhet og finnes i dag igjen i det beslektede begrepet trøtt (trett, sliten, dvs. mangel på kraft eller utholdenhet).Det gammelnorske «îþrôtt» ble brukt om både åndelige og legemlige ferdigheter. Kong Harald Hardråde (1015-1066) ramser i en av sine gamanvísur opp åtte idretter han behersker (Íþróttir kannk átta). Disse er diktning, ridning, svømming, skiløping, bueskyting, roing, harpespill og å fremføre dikt. Orknøyjarlen Ragnvald Kale Kolsson (1100-1158) ramser i en av sine lausavísur opp ni idretter han behersker (Tafl emk ǫrr at efla). Disse er «tafl» (hnefatafl eller sjakk), runeskrift, lesing og/eller skriving, smedkunst, skiløping, skyting, roing, harpespill og diktning. Det norrøne idrettsbegrepet inkluderer dermed aktiviteter som ligger i grensen av det moderne idrettsbegrepet, slik som brettspill som f.eks. sjakk. Det norrøne idrettsbegrepet inkluderer i tillegg aktiviteter som i dag vil falle inn under «kunst og kultur», slik som diktning og musikk.
Idrettsbegrepet er senere blitt snevret inn til å i all hovedsak legge vekt på fysiske kroppsøvinger. I moderne språkbruk legges det derfor gjerne til grunn at det må være et minimum av fysiske kroppsøvinger før en aktivitet kan defineres som idrett. Hvor stort innslag av fysiske kroppsøvinger som må til før en aktivitet kan defineres som idrett, er det imidlertid ingen enighet om.
Sport er et låneord fra engelsk og betyr opprinnelig spill eller fornøyelse. Sport er en forkortelse av «disport» som igjen kommer fra gammelfransk «desporter». Dette begrepet betyr egentlig bære bort og er beslektet med det moderne deportere. Sport betyr dermed opprinnelig det som får en bort fra arbeidet, altså fritidsbeskjeftigelse eller adspredelse. I sport legges det stor vekt på konkurranseelementet, jf. uttrykket «å la det gå sport i noe».På slutten av 1800-tallet var det et motsetningsforhold mellom «idrett» og «sport». Med idrett forsto man fysisk fostring mens sport ble brukt om konkurranser mot andre og jakten etter rekorder. En skitur i marka ville derfor bli regnet som idrett, mens å konkurrerer med andre om å gå 50 km på ski så fort som mulig (gjerne i korte sløyfer som blir gått mange ganger) ville bli regnet som sport. Fridtjof Nansen var en av dem som sto for dette synet.
Idretten har også mistet en del av sitt verd derve, at kappelysten er blitt altfor dominerende; derved er den omdannet til sport, og alt som heter sport og rekord er ikke av det gode. Istedenfor å skape sunde, uavhengige menn avler sporten forfengelighet. Idrettens opgave skulde jo være å utdanne og styrke legeme og sjel, samtidig med at den fører oss ut i naturen. Men mange av våre sportsmenn er jo blitt til muskelmaskiner, «veddeløpshester» som på store stevner strever med å slå rekorder og å nå, den ene noen meter foran den annen.
Utover på 1900-tallet har idrett og sport vært nær synonyme begrep. Begrepet sport har imidlertid gjerne også omfattet aktiviteter hvor et hjelpemiddel er helt sentralt i aktiviteten, slik som motorsport og hestesport.
== Definisjon ==
Det finnes ingen allment akseptert definisjon av hva som skiller sport fra andre fritidsaktiviteter. Mange ordbøker og leksika referere til sport som en fysisk aktivitet, som ofte inneholder et element av konkurranse. Andre kilder inkluderer også tankesport og motorsport hvor fysisk aktivitet er mindre dominerende. Sport kan også grense opp mot kunst, særlig gjelder dette aktiviteter hvor dommere bedømmer utøverens prestasjon opp mot kriterier for god stil. Dans kan for eksempel både være sport i form av sportsdans og kunst i form av ballett.
De forente nasjoners (FN) Inter-Agency Task Force on Sport for Development and Peace definerte i 2003 sport i utviklingssammenheng som «alle former for fysisk aktivitet som bidrar til fysisk form, mental trivsel og sosialt samspill, for eksempel lek, rekreasjon, organisert eller konkurranseidrett, og urfolks sport og spill.»Europarådet definerer sport som «alle former for fysisk aktivitet som gjennom uformell eller organisert deltakelse, tar sikte på å uttrykke eller bedre fysisk kondisjon og mental velvære, danner sosiale relasjoner eller oppnå resultater i konkurranse på alle nivåer.»SportAccord, en sammenslutning av internasjonale sportsføderasjoner, har utarbeidet et sett med kriterier som en aktivitet må tilfredsstille, før den kan bli ansett som sport og bli tatt opp som medlem av organisasjonen. Målet er ikke å ha en generell, vitenskapelig eller statisk definisjon, men heller å ha en klar og pragmatisk beskrivelse av aktiviteter som kan anses som sport. De fem kriteriene er:
1. En sport skal inneholde et element av konkurranse.
2. En sport skal ikke ha noe element av flaks integrert i sporten.
3. En sport skal ikke utgjøre noen unødig risiko for helsen og sikkerheten til sine utøvere eller deltagere.
4. En sport skal på ingen måte være skadelig for noen levende skapning.
5. En sport skal ikke være avhengig av utstyr levert av en bestemt aktør.Dette innebærer at rene mosjonsaktiviteter uten konkurranse faller utenfor sports-begrepet til SportAccord (kriterium 1). Kortspill og terningspill vil også falle utenfor fordi spillene inneholder et element av flaks (2). Enkelte kampsporter vil også kunne falle utenfor sports-begrepet til SportAccord fordi helsen til utøverne settes i unødig fare (3). Enkelte sporter med dyr (f.eks. hester og hunder) kan også kunne falle utenfor fordi dyrenes liv og helse settes i fare (4).
SportAccord kategoriserer sport i fem hovedgrupper:
primært fysiske sporter (f.eks. friidrett og svømming)
primært tankesporter (f.eks. sjakk og go)
primært motoriserte sporter (f.eks. bilsport)
primært koordinative sporter (f.eks. biljard)
primært dyresporter (f.eks. hestesport)Det kommer stadig nye aktiviteter som omtales som sport. Et eksempel er E-sport (elektronisk sport), det vil si konkurranser i videospill.
Det finnes ingen allment akseptert definisjon av hva som skiller idrett fra andre fritidsaktiviteter. Mange ordbøker og leksika referere til idrett som en fysisk aktivitet, som ofte inneholder et element av konkurranse. Konkurranseaktiviteter hvor fysisk aktivitet er mindre dominerende, slik som tankesport og motorsport faller ofte utenfor idrettsbegrepet. Idrett kan også grense opp mot kunst, særlig gjelder dette aktiviteter hvor dommere bedømmer utøverens prestasjon opp mot kriterier for god stil. Dans kan for eksempel både være idrett i form av sportsdans og kunst i form av ballett.
Norges idrettsforbund definerer idrett som aktiviteter som oppfyller følgende tre vilkår:
1. Det er fysisk aktivitet av konkurranse-, trenings- og/eller mosjonskarakter.
2. Aktiviteten er som konkurranseaktivitet målbar etter godkjent regelverk.
3. Aktiviteten tilfredsstiller de etiske normer idretten i Norge bygger sin aktivitet på.Det avgjørende for om en aktivitet kan defineres som idrett eller ikke er ikke hvilke muskler som blir brukt eller hvordan de blir brukt. Det avgjørende er meningen med muskelbruken. Når vi løper for å rekke bussen, bruker vi de samme musklene og de samme senene som når vi løper for å konkurrere på en 60-meter. De fleste vil imidlertid mene at å løpe etter bussen ikke er idrett, men å løpe en 60-meter er idrett.
== Historie ==
Idrettens historie strekker seg tusener av år bakover i tid, og trolig drev kineserne med idrettslige aktiviteter så tidlig som 4000 år f.Kr. Gymnastikk ser ut til å ha vært populært i det gamle Kina. Statuer og monumenter fra faraoene vitner om at også de gamle egypterne drev med idrett som svømming og fisking. Den egyptiske idretten inneholdt trolig også spydkast, høydehopp og bryting. Det gamle persiske riket drev med tradisjonell Iransk kampsport kalt Zourkhaneh. Idretter med opphav i Persia er blant annet polo.
=== 776 f.Kr - antikkens olympiske leker ===
For utdypende artikkel, se: Olympiske lekerSelv om mange idretter allerede var etablert før antikkens Hellas var det den greske militære kulturen som tok grep om utviklingen av idrett og konkurranser. Idrett ble så sentralt i den greske kulturen at de olympiske lekene ble etablert, og arrangert hvert fjerde år i den lille byen Peloponnesus kalt Olympia. Fra år 776 f.Kr. var lekene tett knyttet til religiøse ritualer og større folkefester. Sentrale konkurranseøvelser var løp, hopp og kast, men også boksing, bryting, og konkurranser til hest.
=== 1500-tallet ===
Den første bruken av begrepet sport kom til i beskrivelsen av den britiske overklassens fritidsaktiviteter. Aktivitet for fornøyelsens skyld var et resultat av overklassens behov for adspredelse.
=== 1800-tallet ===
Gymnastikk ble innført som begrep for aktiviteter der systematiske øvelser var ment å styrke kroppens muskler for helsemessig vinnings skyld. Dette stod i kontrast til idrettens konkurranser og resultatmåling av prestasjoner. Skillet mellom gymnastikk og idrett forsvant igjen ved at konkurranseaspektet gjennom turn, kroppsgymnastikk og rytmisk gymnastikk fjernet gymnastikkens opprinnelighet. Gymnastikkens opprinnelige grunntanke ble opprettholdt gjennom militære øvelser i skolens kroppsøvelse og i mosjonsidrett.
Ulike ballspill fikk i denne perioden standardiserte regler for å samordne alle de ulike lokale variantene. Dette medførte at skoler kunne konkurrere mot hverandre. Organiserte klubber og foreninger hvor utøvere kunne samles, bygge egne lag og møte andre i til konkurranse i ulike aktiviteter ble etter hvert vanlig i Storbritannia. Denne britiske modellen ble spredt til resten av Europa og til USA. Aktivitetene overtok det gamle begrepet sport. Behovet for å kåre mestere kom naturlig, og lokale, regionale, nasjonale og etterhvert internasjonale mesterskap ble etablert frem mot århundreskiftet.
Den britiske gentlemansidretten ville ikke bli assosiert med den rå konkurranseidretten som fremstod blant sportsmen. Skillet mellom amatøridrett og professionell idrett ble tydeligere. Boksere og roere var gjerne yrkesutøvere, og mange mente dette ikke passet inn i et ideal om vennligsinnet kappestrid hvor man skulle vinne og tape med æren i behold.
=== 1896 - de moderne olympiske leker ===
Med utgangspunkt i antikkens olympiske leker fikk Baron Pierre de Coubertin ideen om å etablere moderne leker. Han kom selv fra overklassen og amatøridretten skulle bli sentral i lekene der gentlemansidealet om at det viktigste er å delta stod i sentrum. Stiftelsen av den moderne internasjonale olympiske komité var i 1894, og lekene gjenoppstod i Hellas i 1896.
=== 1960 - de paralympiske leker ===
Den første organiserte idrettskonkurransen for utøvere med funksjonshemning ble holdt i Stoke Mandeville, England, i 1948, og ble kalt de '1948 Internasjonale rullestol lekene'. De da nasjonale lekene ble holdt på samme tidspunkt som de olympiske lekene. Det var Dr. Ludwig Guttmann, ved Stoke Mandeville sykehus, som organiserte lekene for 2. verdenskrig veteraner med ryggmargskader. Hans målsetting var å skape en elite konkurranse for utøvere med funksjonshemning, likestilt med de olympiske lekene. De første internasjonale lekene kom i 1952, da også nederlandske veteraner deltok. De første offisielle paralympiske lekene ble holdt i Roma i 1960. De første paralympiske vinterleker ble holdt i 1976 i Örnsköldsvik, Sverige.
== Sport og politikk ==
Se også: Sport og politikk og Olympiske leker og politikkSport og politikk sies ofte å være adskilt, spesielt i olympisk sammenheng. Historien viser noe annet. Sportslig suksess blir gjerne ansett som anerkjennelse av et lands politiske styring, og dermed landets regjering. Sammenhengen mellom sportslig suksess og et lands nasjonalsfølelse og identitetsbygging er så sterk at det synes vanskelig for politikere å holde dette adskilt.
Sommer-OL var på 1970-tallet og 1980-tallet ofte gjenstand for ulike former av boikott. Med slutten av den kalde krigen på 1990-tallet, ble «spenningsnivået» mellom øst og vest redusert, og det samme gjaldt behovet for politiske markeringer gjennom sport. Sikkerhetsovervåkning av større sportevenementer, særskilt i USA, ble trappet opp igjen etter terrorangrepet 11. september 2001 2001 i USA.
I 2008 ble fotballkamper mellom danske og egyptiske ungdomslandslag i fotball ble avlyst etter at aviser igjen trykket kontroversielle Muhammedkarikaturer.
== Idrett i Norge ==
Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug var Norges første landsomfattende idrettsorganisasjon, stiftet i 1861. Organiseringen av idretten var motivert av en politikk for styrking av det norske forsvaret. Centralforeningen lå da også sortert under Forsvarsdepartementet, noe den gjorde helt frem til 1929. Inn mot 1880-tallet ble også norsk idrett påvirket av den etablerte britiske sporten, og nye idretter kom til med krav om spesialisering og prestasjoner. Slike idretter var friidrett og gymnastikk.
Skiidretten er sagt å være den urnorske idrett. Det ble trolig konkurrert sporadisk mange år før de første organiserte løpene, men det som er kjent er at verdens første virkelige hopprenn ble arrangert i Husebybakken i 1879, en kombinert variant med både langrenn og hopprenn. Rennet ble kalt Husebyrennet og skulle bli en årlig skifestival. I 1892 ble rennene flyttet til Holmenkollen og er det vi i dag kjenner som de tradisjonelle Holmenkollrennene.
De første organiserte klubbene i Norge var skytterklubber, og den første skiidretten ble ofte organisert gjennom disse. 20. mai 1861 ble Trysil Skytte- og Skiløberforening stiftet som en kominert klubb, men det ble vanlig å skille disse mot slutten av århundret. Som eksempel var skiidretten i Bærum organisert gjennom Bærum skytterlag midt på 1860-tallet, men senere ble det vanlig at skiklubbene stod for seg selv, og 19. desember 1885 gjorde Bærumidretten som mange andre, og stiftet Bærums Skiklub.
Begrepet sport erstattet idrett i mellomkrigsårene, skisport, skøytesport og svømmesport ble vanligere begreper. Idrett ble mer brukt som et synonym for friidrett.
== Se også ==
Liste over sports- og idrettsgrener
Toppidrett
Lek
Spill
Doping
Britisk sport
Norsk sport
Tilskuere i sportsturneringer
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hjalmar Falk og Alf Torp (1991 (1903–1906)). Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat. ISBN 8290520166.
Rune Slagstad (2008). (Sporten) - En idéhistorisk studie. Oslo: Pax forlag. ISBN 9788253030951.
== Eksterne lenker ==
(en) Sports – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sport – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av idrettsutøver | Idrett fra norrøn opprinnelse der "id" betyr virksomhet eller aktivitet, og "drott" betyr kraft, utholdenhet. Opprinnelig viste "idrott" til all form for høyt ansett dyktighet, senere ble kroppslig utfoldelse og fysisk prestasjon mer sentralt. | 5,954 |
null | 2023-02-04 | Lag | null | null | null | Et lag er en gruppe personer som opptrer samlet for å utføre en oppgave. Det kan være en arbeidsoppgave; for eksempel et prosjektlag i yrkes- eller studiesammenheng; en idrett eller en annen form for konkurranse. | 5,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mannskap | 2023-02-04 | Mannskap | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Beskjeftigelser', 'Kategori:Sjøfart'] | Mannskap er betegnelsen på en arbeidsstyrke som under felles ledelse eller kommando skal løse et oppdrag eller gjennomføre konkrete oppgaver, som f.eks besetningen på fartøyer, båt og fly, ulike former for utposter som fyr, meteorologiske stasjoner, militære enheter og andre former for arbeidslag som tjenestegjør i en operativ enhet.
På skip regnes gjerne hele besetningen, unntatt skipsføreren, til mannskapet. I muntlig, maritim språkbruk er det imidlertid vanlig å ikke regne noen av offiserene til mannskapet. På seilskip refererte mannskap til de sjøfolkene som hadde kvarter foran masten.
I artistisk sammenheng kan et mannskap bli betegnet med det engelske ordet crew, for eksempel vil et band crew utføre det manuelle arbeidet knyttet til å gjennomføre en konsert med et band.
| Mannskap er betegnelsen på en arbeidsstyrke som under felles ledelse eller kommando skal løse et oppdrag eller gjennomføre konkrete oppgaver, som f.eks besetningen på fartøyer, båt og fly, ulike former for utposter som fyr, meteorologiske stasjoner, militære enheter og andre former for arbeidslag som tjenestegjør i en operativ enhet.
På skip regnes gjerne hele besetningen, unntatt skipsføreren, til mannskapet. I muntlig, maritim språkbruk er det imidlertid vanlig å ikke regne noen av offiserene til mannskapet. På seilskip refererte mannskap til de sjøfolkene som hadde kvarter foran masten.
I artistisk sammenheng kan et mannskap bli betegnet med det engelske ordet crew, for eksempel vil et band crew utføre det manuelle arbeidet knyttet til å gjennomføre en konsert med et band.
== Se også ==
Besetning
Bestmann
Dekksoffiser
Kaptein
Navigatør
Salongservitør
Hyre | right|thumb|225px | 5,956 |
null | 2023-02-04 | Opium | null | null | null | Opium er lufttørket saft fra umodne frøkapsler fra opiumsvalmuen (Papaver somniferum L. eller synonymet paeoniflorum). | 5,957 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kodein | 2023-02-04 | Kodein | ['Kategori:ATC N02A', 'Kategori:ATC R05D', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Infoboks legemiddel med en uspesifisert ATC-kode', 'Kategori:Opioider'] | Kodein er et legemiddel som virker smertelindrende og hostedempende. Kodein utvinnes fra opiumsvalmuen eller syntetiseres fra tebain. Kodein finnes i en rekke medisiner, som smertestillende tabletter (for eksempel Paralgin forte) samt Kodein 25 mg uten Paracet, og hostesafter. Det finnes to kodein typer, kodeinfosfathemhydrat og kodeinfosfatsequihydrat.
| Kodein er et legemiddel som virker smertelindrende og hostedempende. Kodein utvinnes fra opiumsvalmuen eller syntetiseres fra tebain. Kodein finnes i en rekke medisiner, som smertestillende tabletter (for eksempel Paralgin forte) samt Kodein 25 mg uten Paracet, og hostesafter. Det finnes to kodein typer, kodeinfosfathemhydrat og kodeinfosfatsequihydrat.
== Farmakokinetikk ==
Som smertestillende er kodein et såkalt prodrug, det vil si at det omdannes i kroppen til det aktive stoffet morfin. Siden bare omtrent 10 % av kodeinet blir omdannet regnes det som svakere enn morfin, og har også mindre fare for avhengighetsutvikling.
Teorietisk må kodein administreres i en dose på 200 mg peroralt for å oppnå en tilsvarende smertestillende effekt som 30 mg morfin peroralt, men ingen preparater i salg har høyere kodeininnhold enn 60 mg per dose. Den smertestillende effekten øker ikke proporsjonalt med dosen, og ved omtrent 450 mg over 24 timer flater effekten ut.
Omdanningen av kodein til morfin skjer i leveren, og katalyseres av cytokrom P450-enzymet CYP2D6. Omtrent 6–10 % av befolkningen har ikke velfungerende CYP2D6, og hos disse har kodein liten smertestillende effekt, mens bivirkningene i stor grad er de samme. Enkelte legemidler er CYP2D6-inhibitorer, og reduserer eller eliminerer effekten av kodein. De mest vanlige av disse er selektive serotoninreopptakshemmere som fluoksetin (Fontex) og citalopram (Cipramil).
== Misbruk ==
Kodein regnes som svakere enn morfin, og mindre avhengighetsdannende. Kulturelle referanser til misbruk av kodein finnes imidlertid blant annet i sangen «Waiting Around to Die» av Townes Van Zandt, «Righteous» av Juice WRLD og «Codeine Dreaming» av Kodak Black.
== Se også ==
Psykoaktivt stoff
== Litteratur ==
Dewick, Paul M. (2009). Medicinal Natural Products : A Biosynthetic Approach. (3 utg.). Chichester: John Wiley & Sons, Ltd. ISBN 978-0-470-74168-9.
Samuelsson, Gunnar; Bohlin, Lars (2009). Drugs of natural origin : a treatise of pharmacognosy (6 utg.). Stockholm: Apotekarsocieteten. ISBN 978-91-976510-5-9.
Heinrich, Michael; Barnes, Joanne; Gibbons, Simon; Williamson, Elizabeth M. (2012). Drugs of natural origin : a treatise of pharmacognosy (2 utg.). Edinburgh: Elsevier, Churchill Livingstone. ISBN 978-0-7020-3388-9.
Rang, H. P.; Dale, M. M.; Ritter, J. M.; Moore, P. K. (2003). Pharmacology (5 utg.). Edinburgh New York: Elsevier Limited. ISBN 0-443-07145-4.
Rang, H. P.; Dale, M. M.; Ritter, J. M.; Flower, R. J.; Henderson, G. (2012). Rang and Dale's pharmacology (7 utg.). Edinburgh New York: Elsevier/Churchill Livingstone. ISBN 978-0-7020-3471-8. | Kodein er et legemiddel som virker smertelindrende og hostedempende. Kodein utvinnes fra opiumsvalmuen eller syntetiseres fra tebain. | 5,958 |
null | 2023-02-04 | Fartøy | null | null | null | Fartøy er egentlig en betegnelse på et transportmiddel som går til vanns, et skip eller en større båt som er egnet for bruk i rom sjø. Sjøveisreglene definerer fartøy som «enhver farkost, innbefattet farkoster uten deplasement, sjøfly og WIG-fartøy, som brukes eller kan brukes som transportmiddel på vannet». | 5,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elektron | 2023-02-04 | Elektron | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Elektrisitet', 'Kategori:Elementærpartikler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For den russiske tråleren, se «Elektron», for magnesiumlegeringen, se Elektron (legering).Elektronet er en elementær subatomær partikkel med en negativ elektrisk ladning. I et atom er kjernen av protoner og nøytroner omgitt av elektroner i en elektronkonfigurasjon. Ordet elektron ble først brukt i 1894 og har sin opprinnelse i det greske ordet ἤλεκτρον, som betyr rav. Elektrostatisk ladning kan skapes ved å gni rav med dyreskinn. -on-endelsen, som er felles for navnene på de fleste subatomære partiklene, ble brukt i analogi til ordet ion.
Elektroner i bevegelse utgjør elektrisk strøm som kan brukes til å måle mange fysiske egenskaper. Elektrisk strøm over tid er en form for energi (elektrisitet) og utnyttes som en praktisk måte å utføre arbeid på.
Variasjoner i elektriske felt som skapes ved varierende antall elektroner og forskjellige konfigurasjoner i atomer bestemmer de kjemiske egenskapene til elementene. Disse feltene spiller en grunnleggende rolle i kjemiske bindinger og kjemi.
Hver gang vi har endret vår oppfatning av elektroners vesen, har grunnen vært lagt for ny teknologi. Den gangen elektroner ble oppfattet som små planeter i bane i et miniatyr-solsystem, oppfant man den elektriske motor, lyspærer og telefonen. Da man gikk over til å se på elektroner som utgangspunkt for stråling, fikk man oppfinnelser med navn etter radiation (engelsk for «stråling»), slik som radar og radio. I foreløpig siste runde, der man har oppdaget elektronenes evne til å teleportere (forsvinne for å dukke opp igjen et helt annet sted), fikk vi datamaskinen.
| For den russiske tråleren, se «Elektron», for magnesiumlegeringen, se Elektron (legering).Elektronet er en elementær subatomær partikkel med en negativ elektrisk ladning. I et atom er kjernen av protoner og nøytroner omgitt av elektroner i en elektronkonfigurasjon. Ordet elektron ble først brukt i 1894 og har sin opprinnelse i det greske ordet ἤλεκτρον, som betyr rav. Elektrostatisk ladning kan skapes ved å gni rav med dyreskinn. -on-endelsen, som er felles for navnene på de fleste subatomære partiklene, ble brukt i analogi til ordet ion.
Elektroner i bevegelse utgjør elektrisk strøm som kan brukes til å måle mange fysiske egenskaper. Elektrisk strøm over tid er en form for energi (elektrisitet) og utnyttes som en praktisk måte å utføre arbeid på.
Variasjoner i elektriske felt som skapes ved varierende antall elektroner og forskjellige konfigurasjoner i atomer bestemmer de kjemiske egenskapene til elementene. Disse feltene spiller en grunnleggende rolle i kjemiske bindinger og kjemi.
Hver gang vi har endret vår oppfatning av elektroners vesen, har grunnen vært lagt for ny teknologi. Den gangen elektroner ble oppfattet som små planeter i bane i et miniatyr-solsystem, oppfant man den elektriske motor, lyspærer og telefonen. Da man gikk over til å se på elektroner som utgangspunkt for stråling, fikk man oppfinnelser med navn etter radiation (engelsk for «stråling»), slik som radar og radio. I foreløpig siste runde, der man har oppdaget elektronenes evne til å teleportere (forsvinne for å dukke opp igjen et helt annet sted), fikk vi datamaskinen.
== Elektroner i praksis ==
=== Klassifisering av elektroner ===
Elektronet hører til en familie av elementærpartikler kalt leptoner. Som andre små partikler, kan også elektronet oppføre seg som bølger; dette kalles bølge-partikkel dualiteten. Det kan vises at elektroner kan interferere med hverandre, for eksempel i dobbeltspalteforsøket.
Positronet er elektronets antipartikkel. Det har samme masse, men positiv ladning. Begrepet negatron blir noen ganger brukt for å referere til vanlige elektroner, slik at begrepet elektron kan brukes for å beskrive både positroner og negatroner, som foreslått av Carl D. Anderson. Under vanlige omstendigheter, refererer elektron kun til den negativt ladde partikkelen.
=== Elektronets egenskaper og oppførsel ===
Elektroner har en negativ elektrisk ladning på −1.6 × 10−19 coulomb, og en masse på 9,11 × 10−31 kg (0.51 MeV/c2), som er omtrent 1⁄1836 av protonets masse. Elektronet er vanligvis representert som e−.
Elektroner (og ladning generelt) i bevegelse kalles elektrisk strøm. De fleste elektroner på jorden finnes bundet i atomer. Disse kan som regel ikke bevege seg fritt, siden de fleste stoffer er isolatorer. Derimot kan ledningselektronene i metaller bevege seg fritt mellom atomene/molekylene, og metaller er dermed elektriske ledere. Elektroner kan også bevege seg samlet gjennom vakuum som en elektronstråle. Elektroner i metaller og andre ledere ligger ikke i ro. De beveger seg i alle frie retninger og med forskjellige hastigheter. Denne aktiviteten stiger proporsjonalt med den absolutte temperaturen. Statistisk sett er det ingen netto bevegelse, her går ingen netto strøm. Disse tilfeldige bevegelsene er årsaken til støy i elektroniske komponenter.
Elektroner i bevegelse har et sirkulært magnetfelt som står på tvers av bevegelsesretningen. Dette kan enkelt demonstreres ved å holde en magnet inntil en bilderørskjerm, slik at bildet avbøyes (vris) sirkulært rundt magneten. Elektronets magnetiske egenskaper utnyttes blant annet i spoler, såkalte elektromagneter. Ved å indusere en elektronstrøm i en superleder, får man en supersterk magnet.
Statisk elektrisitet er ikke en strøm av elektroner. Statisk elektrisitet henviser til et legeme som har flere eller færre elektroner enn det som skal til for å balansere atomkjernenes positive ladning. Når det er overflødige elektroner, sies objektet å være negativt ladet. Når det er færre elektroner enn protoner, sies objektet å være positivt ladet. Når antall elektroner og protoner er likt, sies objektet å være elektrisk nøytralt.
Elektronet er en elementærpartikkel— det betyr at det ikke har noen substruktur (i hvert fall har ikke eksperimenter funnet noen så langt, og det er god grunn til å tro at det ikke finnes noen). Derfor blir elektronet vanligvis beskrevet som punkt-liknende, dvs. uten romlig utstrekning. Men hvis en kommer veldig nært et elektron, merker en at dets egenskaper (ladning og masse) tilsynelatende forandrer seg. Dette er en effekt felles for alle elementærpartikler: Partikkelen har en innflytelse på vakuumfluktuasjonene i nærheten, slik at egenskapene en observerer fra langt unna, er summen av egenskapene og vakuumeffektene (se renormalisering). Elektroner og positroner kan tilintetgjøre hverandre og produsere to fotoner, og omvendt. To fotoner med høy energi kan omdannes til ett elektron og ett positron i en prosess som kalles parproduksjon.
Elektronet har spinn ½, som medfører at det er et fermion, dvs., oppfyller Fermi-Dirac statistikken. Som konsekvens av dette kan to elektroner aldri kan være i samme kvantetilstand (pauliprinsippet).
Elektroner kan enten være bundne eller frie.
Bundne elektroner finner vi f.eks. i atomer hvor tiltrekningen fra atomkjernen er sterk nok til å binde elektronene. Et bundet elektron vil til enhver tid være i en kvantetilstand karakterisert ved energi, angulært moment og spinn, hvor verdien til disse ifølge kvantemekanikken er kvantisert, dvs. de kan bare ta visse verdier. De lovlige tilstandene til energi, angulært moment og spinn definerer det periodiske system. Bundne elektroner lar seg ikke beskrive klassisk, men til gjengjeld gir kvantemekanikken en meget god beskrivelse.
Det er en fysisk konstant kalt den klassiske elektronradiusen, med en verdi på 2.8179 × 10−15 m. Merk at dette er radiusen som en kan slutte fra dets ladning hvis fysikken kun er beskrevet med den klassiske teorien om elektrodynamikk og ikke kvantemekanikk (dermed er dette et utdatert konsept som likevel noen ganger er nyttig i utregninger).
Andre typer tiltrekninger kan også binde elektroner, f. eks. magnetfelt (såkalt Landau-kvantisering) og gjennom gitterviberasjoner (fononer) i et krystallgitter, noe som gir opphav til supraledning.
Frie elektroner finner vi i vakuum og som frie ledningselektroner i metaller. Frie elektroner kan i motsetning til de bundne ha vilkårlige verdier for kvantetilstandene energi og angulært moment. Dette ligger dermed nærmere bildet av klassiske partikler.
Et resultatet fra kvantemekanikken er at elektronets nøyaktige bevegelsesmengde og posisjon kan ikke samtidig bestemmes. Dette er en begrensning beskrevet av Heisenbergs uskarphetsrelasjon, som sier at jo mer nøyaktig vi kjenner posisjon til en partikkel, dess mindre nøyaktig kan vi kjenne partikkelens bevegelsesmengde, og omvendt.
Elektronets fart i vakuum kan nærme seg, men vil aldri nå, c, lyshastigheten i vakuum. Dette er en virkning av spesiell relativitetsteori. Spesiell relativitetsteori er basert på en størrelse kjent som gamma eller Lorentz faktoren. Gamma er en funksjon av v, partikkelens hastighet, og c. Det følgende er en formel for gamma:
γ
=
1
/
1
−
(
v
2
/
c
2
)
{\displaystyle \gamma =1/{\sqrt {1-(v^{2}/c^{2})}}}
Energien som skal til for å akselerere en partikkel er gamma minus en ganget med hvilemassen. For eksempel, den lineære akseleratoren ved Stanford kan akselerere et elektron til omtrent 51 GeV. Dette gir en gamma på 100 000 gitt at hvilemassen av et elektron er 0.51 MeV/c² (den relativistiske massen av dette hurtige elektronet er 100 000 ganger dets hvilemasse). Ved å løse likningen ovenfor for elektronets fart får vi:
(
1
−
1
2
γ
−
2
)
c
{\displaystyle (1-{\frac {1}{2}}\gamma ^{-2})c}
= 0.999 999 999 95 c.(Denne formelen gjelder for store verdier av γ.)
=== Elektroner i universet ===
Trolig finnes det minst 1079 elektroner i det kjente universet. Dette antallet tilsvarer en tetthet på cirka et elektron per kubikkmeter i rommet.
Basert på den klassiske elektronradiusen og ved å anta en tett sfæreinnpakkning, kan det regnes at antallet elektroner som vil passe i det synlige univers være på mengden 10130. Selvfølgelig er dette tallet enda mindre meningsfullt enn den klassiske elektronradiusen selv.
=== Elektroner i industri ===
Elektronstråler brukes i sveising så vel som i litografi.
== Elektroner på laboratoriet ==
=== Grunnleggende eksperimenter ===
Det at ladning er kvantisert ble observert av Robert Millikan i Oljedråpeeksperimentet i 1909.
=== Bruk av elektroner på laboratoriet ===
Elektronmikroskop brukes til å forstørre detaljer opptil 500 000 ganger. Elektronenes kvantevirkninger brukes i Scanning tunneling mikroskop til å studere kjennetegn på atomnivået.
== Elektroner i teori ==
I kvantemekanikk, beskrives elektronet av Dirac-likningen. I Standardmodellen for partikkelfysikk, former det en doublet i SU(2) med elektron nøytrinet, da disse vekselvirker gjennom svak vekselvirkning. Elektronet har enda to enorme partnere, med samme ladning, men annen masse: myonet og tau-leptonet.
Antimaterie motstykket til elektronet er dets antipartikkel, positronet. Positronet har like stor elektrisk ladning som elektronet, bortsett fra at ladningen er positiv. Det har samme masse og spinn som elektronet. Når et elektron og et positron møtes kan de annihilere hverandre, og gi opphav til to gammastråle-fotoner, hver med energi på 0.511 MeV (511 keV). Se også Elektron-positron-annihilering.
Elektroner er også et nøkkelelement i elektromagnetisme, en tilnærmet teori som nøyer seg for makroskopiske systemer.
== Historie ==
Elektronet som en enhet for ladning i elektrokjemien ble foreslått av G. Johnstone Stoney i 1874. Han oppfant også selve ordet elektron i 1894.
Elektronet ble oppdaget av Joseph John Thomson i 1897 i Cavendish Laboratory ved University of Cambridge i forbindelse med en undersøkelse av det man kalte «katodestråler», som egentlig er elektronstråler. Med innflytelse fra James Clerk Maxwell, og oppdagelsen av røntgenstråler, sluttet han katodestrålenes eksistens og at de var negativt ladde «partikler», som han kalte «korpuskler». Han publiserte sin oppdagelse i 1897.
Periodeloven sier at elementenes kjemiske egenskaper stort sett gjentar seg selv periodisk, og er grunnlaget for periodetabellen. Loven ble først forklart ved atommassene til elementene. Men fordi det fantes enkelte anomalier i tabellen, lette man etter en bedre forklaring. I 1913 introduserte Henry Moseley konseptet atomtall, og forklarte periodeloven gjennom antallet protoner hvert av elementene har. Samme året viste Niels Bohr at elektroner er det egentlige fundamentet i tabellen. II 1916 forklarte Gilbert Newton Lewis og Irving Langmuir elementenes kjemiske bindinger ved elektronenes vekselvirkninger.
== Se også ==
Standardmodell
Elementærpartikkel
Subatomær partikkel
Proton
Positron
Nøytron
Fotoelektrisk effekt
Lyn
Katodestråler
Elektrisitet
Fermion felt
Galvanisk skille
== Referanser ==
== Litteratur ==
Griffiths, David J. (2004). Introduction to Quantum Mechanics (2nd ed.). Prentice Hall.
Tipler, Paul, Llewellyn, Ralph (2002). Modern Physics (4th ed.). W. H. Freeman. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Brumfiel, G. (6. januar 2005). Can electrons do the splits? I Nature, 433, 11.
== Eksterne lenker ==
Elektronets oppdagelse Arkivert 16. mars 2008 hos Wayback Machine. fra The American Institute of Physics History Center
Particle Data Group
Stoney, G. Johnstone, «Om 'Elektronet,' eller Elektrisitetens Atom». Philosophical Magazine. Serie 5, Volum 38, s. 418-420 Oktober 1894.
Eric Weisstein's World of Physics: Elektron | |- | 5,960 |
null | 2023-02-04 | Andeby | null | null | null | Andeby (på engelsk Duckburg) er en by i den fiktive staten Calisota i USA, begge skapt av tegneserieskaperen Carl Barks. Det antas at Andeby og Calisota ville ha ligget i California, nord for Los Angeles og San Francisco dersom de skulle plasseres i den virkelige verden. | 5,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Calisota | 2023-02-04 | Calisota | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Disney-tegneserier', 'Kategori:Fiktive steder'] | Calisota er en fiktiv stat i USA, skapt av tegneserieskaperen Carl Barks. Den mest kjente byen er Andeby (Duckburg). Andre byer som antas å ligge i Calisota er Gåseby, Høneby, Kalkunby og Fasanby.
Det antas at Calisota ville ha ligget nord i det virkelige California. Navnet Calisota kommer fra California og Minnesota. | Calisota er en fiktiv stat i USA, skapt av tegneserieskaperen Carl Barks. Den mest kjente byen er Andeby (Duckburg). Andre byer som antas å ligge i Calisota er Gåseby, Høneby, Kalkunby og Fasanby.
Det antas at Calisota ville ha ligget nord i det virkelige California. Navnet Calisota kommer fra California og Minnesota. | Calisota er en fiktiv stat i USA, skapt av tegneserieskaperen Carl Barks. Den mest kjente byen er Andeby (Duckburg). | 5,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Roing | 2023-02-04 | Roing | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Robåter', 'Kategori:Roing', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Roing er å drive en båt fram med årer som blir lagt på relingen. Rosport er kapproing med lange og slanke spesialbåter. Roerne sitter med ryggen mot seilretningen.
| Roing er å drive en båt fram med årer som blir lagt på relingen. Rosport er kapproing med lange og slanke spesialbåter. Roerne sitter med ryggen mot seilretningen.
== Roing i bruksbåt ==
Roing har vært brukt som fremdrift av åpne båter i Norden i minst tusen år, antakelig atskillig lenger. Før de små motorene ble vanlige i båter, hadde man kun årer og seil å hjelpe seg med, og ofte var vinden for svak eller hadde gal retning til å seile. Til hjemmebruk på småturer var det dessuten ofte upraktisk å styre med rigg for å seile litt, og mange av de hjemme var dessuten nokså urutinerte seilere.
Det finnes mange former for roing i bruksbåt, i Trøndelag snakker man om fire ulike:
Andøving, andøvsror: ved hjelp av årene holde båten på samme sted og i samme retning.
Småror: dra forsiktig i årene stort sett bare med armene; båten beveger seg nokså langsomt fremover.
Stort eller fullt ror: man legge seg godt fremover og bakover i hvert rotak, og får slik brukt både bein- og ryggmuskler i roingen; båten går ganske fort.
Havror: man legger seg alt man kan fremover og bakover i hvert åretak, og drar sterkt i årene; mellom hvert tak tar man en god pause, flere sekunder, og får slik både hvile litt og se an bølgene så man kan ro når årene er lett å sette i vannet.Det er uenighet i miljøet for bruksbåter om man alltid skal ta pause mellom rotakene; tilhengerne peker på at så får man en liten hvil; motstanderne hevder at det kan da ikke være forskjell på gange og roing – og når man går, beveger man jo bena hele tiden, og greier seg med den variasjonen som blir med at hvert skritt består av ulike bevegelser utført av ulike muskler, akkurat som ved roing.
Når man ror båten med akterenden først heter det skåting (eller hamling).
Man kan også få fremdrift på en pram eller mindre båt med kun en åre i akterenden av båten, denne metoden kalles "vrikke" (eller vreke, vigge).
== Roing som idrett ==
Roing er en idrett der det gjelder å bevege seg fremover raskest mulig i en båt ved hjelp av to eller flere årer. Fédération Internationale des Sociétes d'Aviron (FISA) er det Internasjonale roforbundet som er det styrende organet for internasjonal roing.
Moderne kapproing stammer fra England. De berømte roregattaene på Themsen mellom universitetslag fra Cambridge og Oxford skriver seg helt tilbake til 1829.
== Se også ==
robåt
dobbeltsculler
singlesculler
toer uten styrmann
firer uten styrmann
dobbeltfirer
åtter
superkomp
NTNUI Roing
== Eksterne lenker ==
(en) Rowing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rowing – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Roing er å drive en båt fram med årer som blir lagt på relingen. Rosport er kapproing med lange og slanke spesialbåter. | 5,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EDB_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | EDB (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord'] | Navnet eller begrepet EDB har flere betydninger:
Forkortelse for elektronisk databehandling. nå kalt informasjons- og kommunikasjonsteknologi
EDB Business Partner, tidligere norsk IT-konsern
EDB Ergogroup, fusjonert selskap bestående av EDB Business Partner og Ergogroup, nå TietoEVRY
Economic Development Board | Navnet eller begrepet EDB har flere betydninger:
Forkortelse for elektronisk databehandling. nå kalt informasjons- og kommunikasjonsteknologi
EDB Business Partner, tidligere norsk IT-konsern
EDB Ergogroup, fusjonert selskap bestående av EDB Business Partner og Ergogroup, nå TietoEVRY
Economic Development Board | Navnet eller begrepet EDB har flere betydninger: | 5,964 |
null | 2023-02-04 | Mail (Mac) | null | null | null | Mail er programmet for å sende, lagre, motta og organisere e-post i Mac OS X. Programmet ble opprinnelig utviklet av NeXT med navn NeXTMail som en del av Next sitt operativsystem. | 5,965 |
null | 2023-02-04 | Intelligens | null | null | null | Intelligens (fra latin intelligere, å forstå, begripe, innse, avgjøre)«Intelligens» , Bokmålsordboka er den mentale evnen til å forstå sammenhenger. Til intelligensen regnes vanligvis evnen til å lære, å resonnere, å planlegge, å løse problemer, å tenkte kritisk og abstrakt, samt til å forstå ideer, språk og kompliserte årsakssammenhenger. | 5,966 |
null | 2023-02-04 | Åre | null | null | null | Åre kan referere til: | 5,967 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirgisistan | 2023-02-04 | Kirgisistan | ['Kategori:41°N', 'Kategori:74°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Kirgisistan', 'Kategori:Samveldet av uavhengige stater', 'Kategori:Sentral-Asia', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1991', 'Kategori:TÜRKSOYs medlemsland'] | Kirgisistan, offisielt Republikken Kirgisistan, er et land i Sentral-Asia. Det er omgitt av land og er fjellrikt. Det grenser til Kina, Kasakhstan, Tadsjikistan og Usbekistan. Hovedstaden er Bisjkek. Tidligere var landet en republikk i Sovjetunionen, og har vært uavhengig siden 1991. Landets unge demokrati viste positive fremtidsutsikter under lederskapet til president Askar Akajev og var nokså stabilt i 1990-årene, men beveget seg senere mot autokrati og autoritært styre.
Kirgisistan kom i omveltning etter en revolusjon og etter at president Akajev trakk seg 4. april 2005. President Kurmanbek Bakijev ble møtt med store demonstrasjoner i 2006. I april 2010 brøt det på ny ut omfattende demonstrasjoner mot Bakijevs regjering, ikke minst i hovedstaden Bisjkek, der blant annet presidentpalasset ble stormet av demonstranter. Flere titalls personer ble drept under opptøyene, og det ble i mai 2010 dannet en interimsregjering som har avsatt Bakijev, som har flyktet fra Bisjkek. Interimsregjeringen ble ledet av Roza Otunbajeva.
I desember 2011 ble Almazbek Atambajev innsatt som president. Sooronbaj Jeenbekov, som ble president i 2017, gikk av i oktober 2020 etter omfattende protester. Han ble etterfulgt av Sadyr Japarov, som skulle fungere som president inntil nyvalg, men som trakk seg i november 2020 for å stille som presidentkandidat.
| Kirgisistan, offisielt Republikken Kirgisistan, er et land i Sentral-Asia. Det er omgitt av land og er fjellrikt. Det grenser til Kina, Kasakhstan, Tadsjikistan og Usbekistan. Hovedstaden er Bisjkek. Tidligere var landet en republikk i Sovjetunionen, og har vært uavhengig siden 1991. Landets unge demokrati viste positive fremtidsutsikter under lederskapet til president Askar Akajev og var nokså stabilt i 1990-årene, men beveget seg senere mot autokrati og autoritært styre.
Kirgisistan kom i omveltning etter en revolusjon og etter at president Akajev trakk seg 4. april 2005. President Kurmanbek Bakijev ble møtt med store demonstrasjoner i 2006. I april 2010 brøt det på ny ut omfattende demonstrasjoner mot Bakijevs regjering, ikke minst i hovedstaden Bisjkek, der blant annet presidentpalasset ble stormet av demonstranter. Flere titalls personer ble drept under opptøyene, og det ble i mai 2010 dannet en interimsregjering som har avsatt Bakijev, som har flyktet fra Bisjkek. Interimsregjeringen ble ledet av Roza Otunbajeva.
I desember 2011 ble Almazbek Atambajev innsatt som president. Sooronbaj Jeenbekov, som ble president i 2017, gikk av i oktober 2020 etter omfattende protester. Han ble etterfulgt av Sadyr Japarov, som skulle fungere som president inntil nyvalg, men som trakk seg i november 2020 for å stille som presidentkandidat.
== Naturgeografi ==
Kirgisistan er en innlandsstat i Sentral-Asia og grenser til Kasakhstan, Kina, Tadsjikistan og Usbekistan. Den fjellrike regionen Tian Shan dekker det meste av nasjonen, mens resten av landet består av daler og bassenger. Issyk-Kul i det nordvestlige Tian Shan er den største innsjøen i Kirgisistan og den nest største fjellinnsjøen i verden etter Titicacasjøen. Det høyeste punktet er i Kakshaal-Too-rekken som utgjør den kinesiske grensen. Zjengisj Tsjokusu med sine 7430 moh er det høyeste punktet og er regnet av geologer som det nordligste fjellet på over 7000 moh. Tungt snøfall om vinteren fører til omfattende vårflom som ofte skaper alvorlige skader lenger nede. Avrenningen fra fjellene er også brukt til hydroelektrisitet.
Klimaet varierer med regionene. Den sørvestlige Fergana-dalen er subtropisk og ekstremt varm om sommeren med temperaturer opp mot 40 °C. De nordlige høydene er tempererte, og Tian Shan varierer fra tørt kontinentalt til arktisk klima, alt etter høyden. I de kaldeste områdene er temperaturen under frysepunktet i rundt 40 dager om vinteren, og selv noen ørkenområder opplever konstant snøfall i denne perioden.
Kirgisistan har betydelige avsetninger av sjeldne metaller som gull og også noe kull, petroleum og naturgass. Mindre enn 8% av landet er kultivert, og kultiveringen er konsentrert til de nordlige lavlandene og utkanten av Fergana-dalen.
Bisjkek i nord er hovedstad og største by med rundt 900 000 innbyggere i 2005. Den nest største byen er den antikke byen Osj som ligger i Fergana-dalen nær grensen til Usbekistan. Den viktigste elven er Naryn som flyter vestover gjennom Fergana-dalen inn i Usbekistan hvor den møter en annen av Kirgisistans store elver, Kara-Darja og danner Syr-Darja som til slutt renner ut i Aralsjøen, selv om den massive uthentingen av vann til irrigasjon i Usbekistans bomullsåkre nå gjør at elven tørker opp lenge før den når Aralsjøen. Tsju er den viktigste elva nord i Kirgisistan. Den danner grensen mot Kasakhstan i mer enn 100 km, og skaffer vann til jordbruk i området ved Bisjkek.
Enklaver og eksklaverDer er en eksklave, den lille landsbyen Barak [1] med 627 innbyggere i Fergana-dalen. Landsbyen er omringet av usbekisk territorium og ligger mellom byene Margilan og Fergana.
Der er fire usbekiske enklaver i Kirgisistan. To av dem er byene Sokh som har et areal på 325 km² og en befolkning på 42 800 i 1993 (noen anslag går helt opp til 70 000 innbyggere) og har 99 % tadsjiker og resten usbekere, og Shakhrimardan (også kjent som Shakirmardon eller Shah-i-Mardan) som har et areal på 90 km² og en befolkning på 5100 i 1993 og har 91 % usbekere og resten kirgisere. De to andre er de ørsmå territoriene Chuy-Kara (eller Kalacha) som er rundt 3 km² og Dzhangail som er enda mindre. Chuy-Kara ligger ved Sokh-elva mellom den usbekiske grensen og Sokh-enklaven.
Der er også to enklaver som tilhører Tadsjikistan. Vorukh er mellom 99 og 130 km² stor og har en befolkning på mellom 23 000 og 29 000 og 95 % tadsjiker og 5 % kirgisere fordelt på 17 landsbyer. Vorukh ligger 45 km sør for Isfara på den høyre bredden av Karafshin-elven. Den andre er en liten bosetning nær den kirgisiske jernbanestasjonen Kairagach.
== Demografi ==
The World Almanac 2005 rapporterte at Kirgisistans befolkning er litt mer enn 5 millioner, beregnet til 5 081 429. Av disse er 34,4 % under 15 år og 6,2 % er over 65. Landet er et jordbrukssamfunn, bare 33,9 % av befolkningen bor i urbane områder. Befolkningstettheten er 29 mennesker per km².
Nasjonens største etniske gruppe er kirgiserne, en tyrkisk gruppe med mongolsk og kinesisk innflytelse. Kirgiserne utgjør 69,5 % av befolkningen og har historisk sett vært halvnomadiske gjetere som lever i yurt og passer på sauer, hester og jakokser. Disse nomadiske tradisjonene eksisterer fortsatt, og friheten det medfører påvirker den politiske stemningen i landet. Andre etniske grupper er russere (9,0 %) konsentrert i nord og usbekere (14,5 %) i sør. Små, men merkbare minoriteter er uighurer (1,1 %), tadsjiker (1,1 %), kasakher (0,7 %), dunganere (1,2 %) og tyrkere (0,9 %) i tillegg til små koreanske (0,3 %), ukrainske (0,5 %) og et veldig lite tysk samfunn.
Det er generelt antatt at der er 40 kirgisiske stammer. Dette symboliseres med de 40 strålene fra den gule sola i sentrum av Kirgisistans flagg. Linjene i sola skal representere en yurt.
Den dominerende religionen i Kirgisistan er sunniislam (91 %). Den russiske befolkningen er russisk-ortodokse. De største kirkene er russisk-ortodokse og ukrainsk-ortodokse.
En aggressiv kampanje etter sovjettiden ble etablert for å gjøre kirgisisk til det offisielle språket i all kommersiell og styresmaktsbruk innen 1997. Russisk er fremdeles utbredt, og den ikke-kirgisiske befolkningen (hvor de færreste snakker kirgisisk) er fiendtlige overfor tvungen kirgisisering.
== Historie ==
Ifølge nylige funn gjort av kirgisiske og kinesiske historikere, dateres kirgisisk historie tilbake til 201 f.Kr. De tidligste forfedrene til det kirgisiske folket, som en antar er av tyrkisk opprinnelse, levde i den nordøstlige delen av det som nå er Mongolia. Senere migrerte noen av disse stammene til regionen som i dag er sørlige Sibir og slo seg ned langs Jenisej, hvor de levde fra det 6. århundret til det 8. århundret. De spredte seg over Tuva-regionen i Russland og forble der til mongolene begynte å røre på seg i det 13. århundret, da kirgiserne migrerte sørover. I det 12. århundret ble islam den dominerende religionen i regionen. De fleste kirgiserne er sunnimuslimer av Hanafi-retningen.
I løpet av det 15. og 16. århundre slo kirgiserne seg ned i territoriet som i dag er kjent som republikken Kirgisistan. Det sørlige området kom under kontroll av khanen i Kokand på begynnelsen av det 19. århundret, men det ble senere okkupert og formelt annektert av det russiske imperiet i 1876. Den russiske overtagelsen førte til utallige opprør mot tsarens autoritet, og mange kirgisere valgte å flytte inn i Pamir-fjellene i Afghanistan. Den nådeløse måten opprøret i Sentral-Asia i 1916 ble slått ned på, som ble utløst av at russerne innførte verneplikt i den russiske hær, fikk mange kirgisere til å flykte til Kina.
Sovjetisk styre ble etablert i regionen i 1918, og i 1924 ble det Kara-kirgiske autonome område etablert innen den russiske repbulikken. (Begrepet kara-kirgisk ble brukt inntil midten av 1920-årene for å skille dem fra kasakhene, som også ble referert til som kirgisk.) I 1926 fikk området navnet Den autonome kirgisiske sosialistiske sovjetrepublikk. 5. desember 1936 ble Den kirgisiske sosialistiske sovjetrepublikk etablert som fullt medlem i Sovjetunionen.
19. august 1991 var det et forsøk på å kaste president Askar Akajev i Kirgisistan. Etter at kuppforsøket mislyktes uken etterpå, annonserte Akajev og visepresident German Kusnetsov deres oppsigelse fra det sovjetiske kommunistpartiet, og hele politbyrået og sekretariatet trakk seg tilbake. Dette ble fulgt av en avstemning i det øverste sovjet i republikken som førte til erklæring av uavhengighet fra Sovjetunionen 31. august 1991. Kirgisisk ble annonsert som det statlige språket i september 1991. I desember 2001 ble det russiske språket gitt offisiell status gjennom et tillegg i grunnloven. I oktober 1991 stilte Akajev som presidentkandidat uten alternativer og ble president etter å ha fått 95 % av stemmene.
Det ble holdt valg til parlamentet 27. februar og 13. mars 2005. Konklusjonen til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa var at valget ikke oppfylte kravene til frie og rettferdige valg, men det var likevel forbedringer fra valget i 2000. Sporadiske protester, som startet i de sørlige provinser, mot det som ble oppfattet som manipulering og valgjuks førte til vidt utbredte krav om at presidenten og hans regime i Bisjkek skulle trekke seg. 24. mars krevde 15 000 opposisjonelle demonstranter at regjeringen skulle trekke seg. Det ble rapportert om skader fra politiet og utbredt plyndring. Protestantene tok presidentens administrasjonsbygning og president Akajev flyktet landet, først til nabolandet Kasakhstan og videre til Moskva. Han nektet til å begynne med å trekke seg og avfeide begivenhetene som et kupp, men trakk seg fra embetet 4. april.
Kurmanbek Bakijev ble president etter revolusjonen i Kirgisistan i 2005. Under presidentvalget i Kirgisistan 23. juli 2009 ble Bakiyev gjenvalgt som president.
Den 7. april 2010 ble presidenten avsatt under voldelige protestaksjoner og lever nå i eksil i Hviterussland. I midten av mai stormet Bakijevs tilhengere offentlige bygninger i byene Batken, Jalalabad og Osj sør i landet. Den midlertidige regjeringen avlyste det planlagte presidentvalget i oktober, og utnevnt statsminister Roza Otunbajeva til president. Det ble holdt presidentvalg i oktober 2011. Dette ble vunnet av Almasbek Atambajev, som ble innsatt 1. desember 2011.
== Politikk og administrasjon ==
I Grunnloven fra 1993 fastslås det at landets styreform skal være en demokratisk republikk. Den utøvende myndighet inkluderer en president og statsminister. Parlamentet består av to kamre. Den dømmende myndighet består av en høyesterett, grunnlovsdomstol, lokale domstoler og en statsadvokat.
Fem mennesker som protesterte i mars 2002 i det sørlige distriktet Aksy mot arrestasjonen av en opposisjonspolitiker, ble skutt og drept av politiet, noe som utløste protester i hele landet. President Akayev satte i gang en prosess med grunnlovsreformer. I prosessen deltok innledningsvis en bredt sammensatt gruppe bestående av styresmakt og sivile og sosiale representanter i en åpen dialog. Dette førte til en folkeavstemning i februar 2003 som ble hjemsøkt av uregelmessigheter. Grunnlovstilleggene som ble godkjent gjennom folkeavstemningen resulterte i sterkere kontroll fra presidenten og et svekket parlament og grunnlovsrett. Parlamentsvalgene til en ny ettkammernasjonalforsamling med 75 representanter ble avholdt 27. februar og 13. mars 2005, men ble sett på som korrupte. De etterfølgende protestene førte til et ublodig kupp.
24. mars 2005 forlot presidenten landet og statsminister Nikolai Tanajev gikk av etter opprøret. Samme dag ble valget annullert, og 25. mars ble Kurmanbek Bakijev utnevnt til fungerende president og statsminister. Akajev fikk etterhvert politisk asyl i Russland, og 3. april leverte han sin avskjedssøknad til den kirgisiske ambassaden i Moskva.
Den 10. juli 2005 vant Bakijev presidentvalget med overveldende flertall (88,9% av stemmene) og ble tatt i ed den 14. august i Bisjkek. Men tidlig i 2006 har den innledende offentlige støtten til den nye administrasjonen sunket, som et resultat av dens manglende evne til å løse korrupsjonsproblemene som har plaget landet siden uavhengigheten fra Sovjetunionen, sammen med mordet på tre medlemmer av parlamentet.
I april 2010 brøt det ut omfattende demonstrasjoner mot Bakijevs regjering, både i hovedstaden Bisjkek og i flere andre byer i landet. I Bisjkek ble presidentpalasset stormet av demonstranter. Flere titalls personer ble drept under opptøyene, og det ble i mai 2010 dannet en interimsregjering som har avsatt Bakijev, som flyktet fra Bisjkek. Interimsregjeringen ble ledet av Roza Otunbajeva. Den midlertidige regjeringen avlyste det planlagte presidentvalget i oktober, og utnevnt statsminister Roza Otunbajeva til president. Det ble holdt presidentvalg i oktober 2011. Dette ble vunnet av Almasbek Atambajev, som ble innsatt 1. desember 2011.
=== Administrativ inndeling ===
Kirgisistan er delt inn i syv provinser (entall: oblasty, flertall: oblastlar). Hovedstaden, Bisjkek, blir administrert som en uavhengig by (shaar), i tillegg til å være administrasjonssenteret i Chuy-provinsen. Osj har også shaar-status.
Provinsene, med deres administrasjonssentre, er som følger:
(Tallene er hentet fra folketellingen 24. mars 1999 [2])
Hver provins består av et antall distrikter (raion), administrert av regjeringsoppnevnte tjenestemenn. Bondesamfunn (aiyl okmotus) som består av opp til 20 små bebyggelser har deres egne valgte borgermestre og råd.
=== Flagg ===
En regner med at det finnes 40 kirgisiske stammer. Dette er symbolisert med at solen i sentrum av flagget til Kirgisistan har 40 stråler. Linjene inne i solen er en yurt.
=== Opptøyene i 2010 ===
6. april 2010 var det en demonstrasjon i Talas der opposisjonsledere protesterte mot korrupsjon og økte levekostnader. Protestene ble voldelige etterhvert og spredte seg over hele nasjonen. Det var motstridende rapporter om innenriksminister Moldomusa Kongatiyev hadde blitt drept. 7. april innførte president Kurmanbek Bakijev unntakstilstad. Politi og sikkerhetsstyrker arresterte mange opposisjonsledere. Som svar tok opprørerne kontroll over hovedkvarteret til de interne sikkerhetsstyrkene (det tidligere KGB) og en statlig tv-sender i hovedstaden Bishkek. Rapporter fra kirgisiske myndigheter indikerer at minst 75 mennesker har blitt drept og 458 sendt på sykehus etter de blodige sammenstøtene med politiet i hovedstaden.Statsminister Daniar Usenov har beskyldt Russland for å støtte disse opptøyene; beskyldningen har blitt tilbakevist av Russlands statsminister Vladimir Putin. Medlemmer av opposisjonen har tatt til orde for å stenge den USA-kontrollerte luftbasen i Manas. 15. april 2010 forlot Bakijev landet og flyktet til Kasakhstan sammen med sin kone og deres to barn. Landets provisoriske regjering annonserte at Bakijev underskrev et formelt brev der han trakk seg fra sin stilling før han drog.Russlands president Dimitrij Medvedev beordret at tiltak skal tas for å sikre at russere i Kirgistan er trygge. Han økte også bevoktningen av steder med mange russere i landet for å sikre dem mot mulige angrep. Det russiske parlamentet uttrykte dyp bekymring over opptøyene i Kirgisistan etter at gjenger bevæpnet med stokker satte i gang store opptøyer gjennom Bishkek. Gjenger med rasende fattige dratt inn av opposisjonen for å velte det gamle regimet har forsøkte å ta over eiendommer i forstedenen der det bor mange etniske russere. De ødela, plyndret og satte fyr på biler.
Situasjonen ble verre i juni. Denne gangen var det sammenstøt mellom de to største etniske gruppene; kirgisere og usbekere i den nest største byen i landet, Osh. Dette skjedde 11. juni 2010. Et stort antall butikker ble satt fyr på. Grunnen til sammenstøtene var ikke umiddelbart lett å se men overgangsregjeringen erklærte unntakstilstand og tropper ble satt inn for å få kontroll over situasjonen. I henhold til lokale kilder startet det hele som uro mellom to lokale gjenger og det tok ikke lang tid før volden spredte seg til resten av byen. Det ble også rapportert om militære styrker som støttet gjenger av etniske kirgisere som trengte inn i byen men regjeringen har benektet slike påstander.Sammenstøtene førte til økt frykt for borgerkrig.Lederen for overgangsregjeringen, Rosa Orunbajeva, sendte et brev til Russlands president Dimitrij Medvedev der det ble bedt om hjelp i form av russiske tropper for å få kontroll over situasjonen. President Medvedevs talskvinne, Natalja Timakova, sa som et svar på brevet at «Dette er en intern konflikt og i den nåværende situasjon ser ikke Russland at det foreligger noen grunner til at landet skal ta del i dens løsning.» Sammenstøtene førte til mangel på mat og andre livsnødvendigheter og mer enn 650 mennesker ble skadd 12. juni 2010. Den russiske regjering erklæret at den vil sende humanitær hjelp.
== Næringsliv ==
Til tross for støtte fra betydelige vestlige givere, inkludert det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og Asias utviklingsbank, har den kirgisiske republikken hatt økonomiske vanskeligheter etter at den ble uavhengig. Til å begynne med var dette et resultat av at den sovjetiske handelsblokkens sammenbrudd førte til tapte markeder og hindret republikkens overgang til fri markedsøkonomi. Regjeringen har redusert utgiftene, fjernet prissubsidier og innført formuesskatt. Jevnt over gikk regjeringen inn for overgangen til markedsøkonomi. Gjennom økonomisk stabilisering og reformer, forsøker regjeringen å etablere en jevn og langvarig vekst. Reformer førte til Republikken Kirgisistans opptak i Verdens handelsorganisasjon (WTO) 20. desember 1998.
Kirgisistans økonomi ble alvorlig påvirket av Sovjetunionens kollaps og tapet av dets enorme marked. I 1990 gikk rundt 98 % av kirgisisk eksport til andre deler av Sovjet. Dette førte til at nasjonens økonomiske resultat tidlig i 1990-årene var dårligere enn noen andre tidligere Sovjet-republikker – med unntak av krigsherjede Armenia, Aserbajdsjan og Tadsjikistan – idet fabrikker og statlige gårder kollapset i fraværet av deres tradisjonelle markeder. Mens det økonomiske resultatet har blitt kraftig forbedret i de siste årene, særlig siden 1998, forblir det vanskelig å sikre store nok årlige omsetninger og et sosialt sikkerhetsnett.
Landbruk er en viktig sektor av økonomien i Kirgisistan. I de tidlige 1990-årene stod den private landbrukssektoren for mellom en tredjedel og halvparten av enkelte avlinger. I 2002 står landbruk for 35,6 % av BNP og rundt halvparten av landets arbeidsstokk. Den kirgisiske republikken er fjellrik og egnet for husdyrhold, som også er den største landbruksaktiviteten. De viktigste avlingene er hvete, sukkerrør, poteter, bomull, tobakk, grønnsaker og frukt. Ull, kjøtt og melkeprodukter er også viktige varer.
Foredling av landbruksprodukter er nøkkelkomponenten i den industrielle økonomien og den mest attraktive sektoren for utenlandske investorer. Republikken er rik på mineraler, men har ubetydelige petroleums- og naturgassreserver. Den importerer bensin og gass. Blant mineralene er det betydelige forekomster av kull, gull, uran, antimon og andre sjeldne metaller. Metallurgi er en viktig industri, og regjeringen håper å tiltrekke utenlandske investorer innen dette feltet. Regjeringen har aktivt oppfordret til utenlandsk engasjement for å hente ut og behandle gull. Kirgisistans enorme vannressurser og fjellrike terreng gjør at landet kan produsere og eksportere store mengder vannkraft.
De grunnleggende eksportartiklene er metaller og mineraler, ullprodukter og andre landbruksprodukter, elektrisk energi og enkelte byggvarer. Importen består av petroleum og naturgass, metaller, kjemikalier, de fleste maskiner, treverk og papirprodukter, noen matvarer og noen byggematerialer. Landets viktigste handelspartnere er Tyskland, Russland, Kina og nabolandene Kasakhstan og Usbekistan.
== Samfunn ==
=== Helligdager ===
=== Utdanning ===
Kirgisistan har høy rate i lese- og skriveferdighet (99 %) og en sterk tradisjon i å utdanne alle borgere. Men dets ambisiøse program for å restrukturere det sovjetiske utdannelsessystemet preges av manglende finanser og tap av lærere. Det er obligatorisk å gå på skole i ni år. Kirgisisk blir i økende grad brukt i opplæringen, men overgangen fra russisk til kirgisisk har vært preget av mangel på lærebøker.
== Kultur ==
Manas er et tradisjonelt episk dikt om det kirgisiske folket og navnet til den episke helten. Diktet har nær en halv million linjer og er tjue ganger lengre enn Homers Odysséen og et av de lengste episke verk i verden. Det er et patriotisk verk som gjenforteller utnyttingen av Manas og hans etterkommere og tilhengere som kjempet mot kineserne og kalmykene i det 9. århundre for å ta vare på kirgisisk uavhengighet.
Tush kyiz er store broderte veggtepper som tradisjonelt er laget i Kirgisistan og Kasakhstan av eldre kvinner til minne om bryllupet til en sønn eller datter. Farger og design er valgt til å symbolisere kirgisiske tradisjoner og landsbyliv. Blomster, planter, dyr, stiliserte horn, nasjonaldesign og emblemer av kirgisisk liv finnes ofte i disse fargerike broderiene. Designene dateres noen ganger og signeres av kunstneren når verket er ferdig, noe som kan ta noen år. Tush Kyiz henges i yurten over ektesengen til paret og symboliserer deres stolthet over den kirgisiske tradisjon.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Det hellige fjellet Sulamain-Too
Silkeveien
Tian ShanMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Kunstformer knyttet til Akyn, sanger og fortellertradisjon av episke dikt (fulgt med selvkomponert og improvisert musikk)
2009 – Norouz.
2013 – Kirgisisk episk trilogi: Manas, Semetey, Seytek
2014 – Tradisjonell kunnskap om å lage jurt2015 – Aitysh/Aitys2019 – Ak-kalpak håndverk, hodeplagg for menn
2020 – Tradisjonelt intelligens- og strategispill: Togyzqumalaq, Toguz Korgool, Mangala/Göçürme
2021 – Nomadeleker, spill knyttet til nomadekulturen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Historical Dictionary of Kyrgyzstan av Rafis Abazov
Kyrgyzstan: Central Asia's Island of Democracy? av John Anderson
Kyrgyzstan: The Growth and Influence of Islam in the Nations of Asia and Central Asia av Daniel E. Harmon
Lonely Planet Guide: Central Asia av Paul Clammer, Michael Kohn og Bradley Mayhew
Odyssey Guide: Kyrgyz Republic av Ceri Fairclough, Rowan Stewart og Susie Weldon
«Silk Road to Ruin: Is Central Asia the New Middle East?» av Ted Rall
== Eksterne lenker ==
(no) Statistikk og andre data om Kirgisistan i FN-sambandets nettsted Globalis.noUavhengig reiseliv og kultur magasinet fra Bisjkek Arkivert 23. juni 2020 hos Wayback Machine.
Styresmakten i Kirgisistan offisiell side
Presidenten i den kirgisiske republikk
Kirgisistans grunnlov
Kirgisistans departement for ekstern handel og industri
Den kirgisiske stats televisjon og radio
Eurasianet – Kyrgyzstan Daily Digest Arkivert 22. desember 2007 hos Wayback Machine. nyheter
Nyheter fra Kirgisistan
Encyclopedia of the Nations – Kirgisistan
Manas-eposet
PBS-dokumentar om kirgisisk «kidnapping» av brud mars 2004
Bilder av tradisjonelt liv i Kirgisistan Arkivert 20. februar 2008 hos Wayback Machine.
Fotogalleri og informasjon om Kirgisistan på tysk
Bilder (Bisjkek, Osh, Jalalabad)
Traditional felt making in Kyrgyzstan, journal by Dutch designer Sietze Kalkwijk
Kirgisistans plassering på en 3D globus (Java) | | uavhengighetfra = Sovjetunionen | 5,968 |
https://no.wikipedia.org/wiki/World_Trade_Center_(1973%E2%80%932001) | 2023-02-04 | World Trade Center (1973–2001) | ['Kategori:40°N', 'Kategori:74°V', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Byggverk fullført i 1972', 'Kategori:Byggverk fullført i 1973', 'Kategori:Byggverk fullført i 1979', 'Kategori:Byggverk fullført i 1981', 'Kategori:Byggverk fullført i 1987', 'Kategori:Byggverk på Manhattan', 'Kategori:Byggverk revet i 2001', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skyskrapere i USA', 'Kategori:Snøhetta (arkitektfirma)', 'Kategori:Tidligere byggverk i USA'] | Se også: Liste over sentre for verdenshandel
For filmen, se World Trade Center (film)World Trade Center (engelsk for «Verdens handelssenter», ofte forkortet «WTC») var et anlegg bestående av 7 bygninger i Financial District i New York. Den dominerende bygningsstrukturen besto av to identiske skyskrapere, populært kalt «tvillingtårnene» (Twin Towers), som ble rammet av et terrorangrep 11. september 2001. Tårnene raste sammen etter at to kaprede passasjerfly krasjet inn i bygningene.
WTC nordre tårn (WTC I) var verdens høyeste skyskraper med 417 m da det åpnet i 1972. På toppen sto en antenne som økte totalhøyden til 521 meter. Søndre tårn (WTC II) var 415 m, og sto ferdig i 1973. Tvillingtårnene raget 110 etasjer over asfalten på nedre Manhattan og hvert av dem inneholdt 350 000 kvadratmeter kontorplass for en rekke handels- og finansinstitusjoner. Omtrent 50 000 personer arbeidet til daglig i tårnene. Bygningskomplekset var så stort at det hadde sitt eget postnummer (10048).
WTC ble tegnet av den amerikanske arkitekten Minoru Yamasaki sammen med Antonio Brittiochi.
På stedet der tårnene stod bygges det et nytt skyskraperkompleks, delvis utformet av den polsk-amerikanske arkitekten Daniel Libeskind. Det norske arkitektkontoret Snøhetta har vunnet konkurransen om å bygge et kultursenter, Freedom Cultural Center, som blir en del av det nye World Trade Center.
| Se også: Liste over sentre for verdenshandel
For filmen, se World Trade Center (film)World Trade Center (engelsk for «Verdens handelssenter», ofte forkortet «WTC») var et anlegg bestående av 7 bygninger i Financial District i New York. Den dominerende bygningsstrukturen besto av to identiske skyskrapere, populært kalt «tvillingtårnene» (Twin Towers), som ble rammet av et terrorangrep 11. september 2001. Tårnene raste sammen etter at to kaprede passasjerfly krasjet inn i bygningene.
WTC nordre tårn (WTC I) var verdens høyeste skyskraper med 417 m da det åpnet i 1972. På toppen sto en antenne som økte totalhøyden til 521 meter. Søndre tårn (WTC II) var 415 m, og sto ferdig i 1973. Tvillingtårnene raget 110 etasjer over asfalten på nedre Manhattan og hvert av dem inneholdt 350 000 kvadratmeter kontorplass for en rekke handels- og finansinstitusjoner. Omtrent 50 000 personer arbeidet til daglig i tårnene. Bygningskomplekset var så stort at det hadde sitt eget postnummer (10048).
WTC ble tegnet av den amerikanske arkitekten Minoru Yamasaki sammen med Antonio Brittiochi.
På stedet der tårnene stod bygges det et nytt skyskraperkompleks, delvis utformet av den polsk-amerikanske arkitekten Daniel Libeskind. Det norske arkitektkontoret Snøhetta har vunnet konkurransen om å bygge et kultursenter, Freedom Cultural Center, som blir en del av det nye World Trade Center.
== Terrorisme ==
Det første terrorangrepet mot World Trade Center fant sted den 26. februar 1993, da en lastebil med eksplosiver ble detonert i parkeringshuset under WTC I. Eksplosjonen drepte seks mennesker, 1000 personer ble skadet. I 1997 og 1998 ble seks terrorister dømt til 240 års fengsel hver for ugjerningen.
Den 11. september 2001, klokken 08.46 (lokal tid) ble WTC I truffet av American Airlines flight 11 mellom 94. og 98. etasje. Fremdeles i den tro at det var en ulykke, rykket de fleste TV-stasjoner i området ut for å filme brannen som oppsto etter kollisjonen. Det ble også besluttet at det ikke var noen fare for liv i WTC II. Klokken 09.03 fløy United Airlines flight 175 inn i WTC II mellom 78. og 84. etasje. Etter å ha brent i 56 minutter (klokken 09.59) falt WTC II sammen foran verdens øyne. Klokken 10.28, etter å ha stått i 102 minutter, kollapset også WTC I. I alt 2749 mennesker ble drept i angrepet, 2.650 i WTC (inklusive 343 brannmenn som gikk inn i bygningene før de raste) og 99 personer i de to flyene (Ikke inkludert gjerningsmennene). 24 personer kom ut med livet i behold. 109 mennesker mistet livet da det nordlige tårnet falt over en mindre bygning, 153 mennesker klarte å komme seg ut av bygningen via nødutgangene før bygget kollapset sammen med WTC.
Tårnene var bygget i stål, med vekten fordelt mellom bærende konstruksjoner i midten av tårnet og ytterveggene. Disse ble forent av gulvet i etasjene som var av stålrammeverk dekket av betong. I etterforskningen etter angrepet ble det hevdet at tårnene falt på forskjellig måte, men at likhetstrekk inkluderer at vrakrester (med stor hastighet) fra flyene delvis rev bort det brannhemmende laget som dekket bærende deler av stålkonstruksjonen. Det blir videre hevdet at heten fra brannen som fulgte (og som bare ble startet av drivstoff) svekket stålet, slik at det betongdekte gulvet løsnet fra reisverket i midten, og ytterveggen ble trukket innover og mistet sin bærende evne. Det blir dog ikke forklart hvordan gulv som allerede har løsnet fra veggen, etterpå kan trekke veggen innover. NIST (National Institute of Standards and Technology), den offentlige granskningen, har imidlertid ikke forsøkt å forklare hva som skjedde etter man kom til punktet «[...] Global collapse ensued». Man har simpelthen valgt bare å fokusere på hendelsene som førte opp til kollapsens begynnelse, men ikke selve kollapsen. Følgelig har ikke NISTs etterforskning gitt noen forklaring på hvorfor begge tvillingtårnene kollapset i tilnærmet fritt fall.
Av de drepte befant de fleste seg over kollisjonspunktene, ute av stand til å ta seg ned de ødelagte og røykfylte trappeoppgangene i de sentrale delene av tårnene. Likevel overlevde 18 mennesker som befant seg over krasjpunktet i et av tårnene på mirakuløst vis og klarte å ta seg ned.
Etterforskningen viste også at fordi det bare var tre nødtrapper i hvert av tårnene, ville en fullstendig evakuering av tårnene tatt over fire timer hvis alle de 50 000 (det var 14 000 i tårnene den dagen) som hadde sine arbeidsplasser der hadde vært på jobb. Det ble anslått at mange tusen flere mennesker kunne ha mistet livet hvis det hadde vært tilfelle.
== Se også ==
Terrorangrepet 11. september 2001
Bombingen av World Trade Center i 1993
Konspirasjonsteorier om 11. september
One World Trade Center
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) World Trade Center (1970–2001) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) World Trade Center – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | World Trade Center (engelsk for «Verdens handelssenter», ofte forkortet «WTC») var et anlegg bestående av 7 bygninger i Financial District i New York. Den dominerende bygningsstrukturen besto av to identiske skyskrapere, populært kalt «tvillingtårnene» (Twin Towers), som ble rammet av et terrorangrep 11. | 5,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dialekt | 2023-02-04 | Dialekt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Dialekter'] | Dialekt (fra gresk διάλεκτος; diálektos) og målføre (av norrønt mál; stemme, tale, mæle) betegner variasjoner i et språk, karakteristisk for en gruppe av språkbrukerne, definert geografisk (til forskjell fra f.eks. sosiolekt eller standardspråk). En dialekt er i faglig forstand et talemål som har sin geografiske opprinnelse på ett bestemt sted og kjennetegner dette stedet. Så å si alle språk snakkes i ulike geografiske varianter, dvs. de har ulike dialekter. Ikke alle talemål regnes som dialekter, og et målføre må ikke forveksles med en målform.
Andre språkvariasjoner i tillegg til dialekt, standardspråk (nasjonale og regionale) og sosiolekt er sjargonger, som har sine forskjeller innen ordforrådet, slang eller pidginspråk. Individuell språkvariasjon kalles idiolekt.
| Dialekt (fra gresk διάλεκτος; diálektos) og målføre (av norrønt mál; stemme, tale, mæle) betegner variasjoner i et språk, karakteristisk for en gruppe av språkbrukerne, definert geografisk (til forskjell fra f.eks. sosiolekt eller standardspråk). En dialekt er i faglig forstand et talemål som har sin geografiske opprinnelse på ett bestemt sted og kjennetegner dette stedet. Så å si alle språk snakkes i ulike geografiske varianter, dvs. de har ulike dialekter. Ikke alle talemål regnes som dialekter, og et målføre må ikke forveksles med en målform.
Andre språkvariasjoner i tillegg til dialekt, standardspråk (nasjonale og regionale) og sosiolekt er sjargonger, som har sine forskjeller innen ordforrådet, slang eller pidginspråk. Individuell språkvariasjon kalles idiolekt.
== Skillelinjer innen et språksamfunn ==
En dialekt kan skille seg ut på svært mange ulike nivåer. Nedenfor følger noen eksempler fra norsk språk, og disse finner sine paralleller i språk verden over.
=== Grammatiske forskjeller (morfologi) ===
Dialektene kan ha ulike grammatiske kategorier. I norsk er det for eksempel kjent at bergensk ikke har hunkjønn, som ellers er svært vanlig i norske dialekter, i nynorsk og til dels i bokmål. Noen dialekter i Norge skiller mellom nominativ og dativ i substantiver, noe som ikke brukes i de fleste dialekter og i de offisielle målformene. Å sluke endelser (apokope) er et annet hyppig forekommende fenomen.
=== Fonetiske forskjeller (fonologi) ===
Lyder i språket kan tjene som målmerker. Eksempelvis finnes den såkalte tjukke l-en på Østlandet, i Trøndelag og i deler av Møre og Romsdal og Nordland. Palatalisering, slik som «hannjhunnj i bainn» finnes fra nord på Østlandet og nordover. Tonefallet i språket er ofte også distinkt; mens nordlendinger avslutter et spørsmål med en lavere tone, avslutter østlendingene en vanlig frase med en høyere tone. Noen dialekter mangler en spesiell lyd, for eksempel finnes det en del dialekter som erstatter alle y-ene med i. For utenforstående blir det da selsomt å bli invitert til å overvære premieskyting.
=== Setningsoppbygging (syntaks) ===
Setningsoppbygging kan også variere fra dialekt til dialekt. Et eksempel er setningen «Hvor kommer du fra?» som på for eksempel nordnorsk kan bli «Kor du kjæm fra?».
=== Vokabular ===
Ordforrådet kan også variere.
Et ord kan være helt ulikt. Et eksempel er det nordnorske ordet tua, som betyr klut
Et ord kan være en variasjon av det samme ordet, slik som ordet ask, som betyr eske på Toten.
=== Dialektgrupper ===
Et enkelt språklig fenomen, slik som f.eks. tjukk l eller a-endelse i infinitiv kan gjengis på et kart. Det kan trekkes ei linje mellom de stedene et fenomen finnes og ikke finnes, for eksempel tjukk l. Denne skillelinja kalles en isogloss. I Norge kan man ofte høre forskjeller mellom sin egen grend og den neste få kilometer borte. For å systematisere, snakker man derfor om dialektgrupper. Disse dialektgruppene har riktignok forskjeller innbyrdes, men de er små. Ikke-trøndere hører ofte ikke forskjell mellom ulike dialekter i Trøndelag, mens trønderne selv hører forskjellene med en gang.
Hvordan man skal dele inn dialektene i dialektgrupper, er imidlertid lingvistene ikke enige om. For eksempel deler noen lingivister norske dialekter i to hovedgrupper:
Vestnorsk: Dialektene på Sørlandet, Vestlandet opp til Romsdal og Nord-Norge.
Østnorsk: Dialektene på Østlandet, i Trøndelag og på Nordmøre.Denne oppdelingen er basert på at østnorske dialekter har såkalt kløyvd infinitiv (noen infinitiver ender på -e, andre på -a), mens i de øvrige har infinitivene alltid samme endelse, -e, -a, eller ingen.
Andre bruker mer sammensatte kriterier, og deler dialektene inn i eksempelvis:
Nordnorsk
Trøndersk
Vestlandsk
Østlandsk
== Forhold mellom dialekt og standardspråk ==
I noen språk, og da spesielt språk som har en skriftkultur som går langt tilbake i historien, finnes det talte språkformer som anses som en norm, en allmenngyldig standard, og som «riktigere» enn de øvrige talemålene innen språksamfunnet, herunder dialekter og sosiolekter.
=== Hva er en dialekt? ===
I osloområdet finnes det ikke ett talemål, men to: oslodialekten og varianter av standard østnorsk. Disse to talemålene har helt forskjellig historisk opprinnelse og er svært forskjellige. Oslodialekten er en norsk dialekt som er stedsegen for osloområdet, mens standard østnorsk har sin opprinnelse i dannet dagligtale, som var den norske overklassens uttale av dansk og er den regionale videreføringen av dannet dagligtale som brukt på Østlandet. I faglig forstand er ikke standard østnorsk en dialekt, men et standardspråk eller et regionalt talemål som brukes i en stor region ved siden av stedsegne dialekter på de samme stedene. I Oslo og på Østlandet ellers er følgelig den utbredte oppfatning blant folk som snakker standard østnorsk at de ikke snakker dialekt, mens ordet dialekt reserveres for andre talemål, eksempelvis oslodialekt, lokale dialekter fra områdene rundt Oslo, totning, finnmarking osv. Samme situasjon som i Oslo finner man også over store deler av Østlandet ellers, der standard østnorsk ofte eksisterer side om side med en lokal dialekt.
På italiensk omtaler man standard-italiensk rett og slett som «italiano», men dialektene heter «dialetti». Avstanden mellom standard-italiensk og italienske dialekter er imidlertid så stor at så godt som alle italienere i tillegg til sin dialekt også må beherske standard-italiensk. På tysk snakker man om «Hochdeutsch» (høytysk) som en motsetning til dialekter. Noen oslofolk anser på samme måte at deres talespråk er en landsgyldig standard som står i motsetning til mangfoldet av dialekter. På samme måte som fransk er basert på parisisk uttale.
Nordsamisk mangler helt en standardisert form, alle som snakker dette språket, snakker en dialektvariant av det. Nordsamisk er et språk med en forholdsvis kort historie som skriftspråk. Ingen spesiell region innenfor språkområdet har heller fått dominere politisk eller økonomisk. Derfor har det ikke oppstått et grunnlag for et standardspråk.
=== Status ===
Å bruke en dialekt som fraviker standardspråket kan gi ulik status. Dialektene fra «bunadbygder» i Telemark og Sogn kan gi prestisje i mange kretser. Dette er ikke ukjent i mange språksamfunn. Londonerne synes sære skotske dialekter er morsomme, mens galluper viser at engelskmenn generelt er mest skeptisk til å kjøpe bruktbil av en «scouser» fra Liverpool. En innfødt venetianer snakker gjerne venetiansk med bysbarna for å distansere seg fra innflyttede søritalienere. De samme venetianerne vurderer imidlertid søritalienske dialekter til å ha svært lav verdi.
=== Å endre dialekt ===
Mange mennesker føler et press for å kvitte seg med en brysom dialekt, kanskje fordi det hefter noe udannet eller komisk ved den. I mange tilfelle er det nok å se til at grammatiske endelser og ordforråd er i samsvar med standardspråket, mens man fortsatt kan bruke intonasjon og lyder fra sin opprinnelige dialekt. Andre går lengre, slik som noen engelskmenn som går på kurs i «received pronunciation». Der øver de på intonasjon og lyder, slik at de skal lære seg en «perfekt uttale». I Sveits finnes en interessant variasjon; her tilbys det kurs i sveitsisk dialektuttale. For en tilflytter fra Tyskland vil kunnskaper i sveitsertysk være en døråpner både sosialt og jobbmessig.
=== Standardspråk ===
Alle språk manglet i utgangspunktet et standardspråk, de levde kun i form av sine ulike dialekter. Før eller siden utviklet det seg imidlertid et standardspråk, en uttale og en grammatikk som ble ansett som normgivende og «riktig». Det er ofte tilfeldig hvor i et språks geografiske utbredelsesområde et standardspråk kunne oppstå.
Nederlandsk standard er både preget av språket i de flamske byene Brugge og Antwerpen, siden de var ledende i den første blomstringen av litteratur på nederlandsk, og språket i Amsterdam, som senere ble toneangivende.
Høytysk sies å stamme fra Hannover, men er egentlig et kompromiss mellom mellom- og sørtyske dialekter.
Italiensk standard er basert på dialektene i Toscana.
Fransk er basert på parisisk uttale.
==== Kvalitetskriterier ====
Når en dialekt tas i bruk som standardspråk, er det ingen objektive språkvitenskapelige kriterier som gjør den «bedre» enn de andre dialektene. Som regel er det politisk eller økonomisk makt som gjør at en spesiell dialekt begynner å bli ansett som «riktig».
== Språk eller dialekt? ==
Når blir forskjellene mellom dialektene så store at man må begynne å snakke om ulike språk? Ideelt sett går grensen ved forståelse. Dersom man registrerer forskjeller i språket, men likevel forstår hva som blir sagt, er det snakk om dialektforskjeller. Dersom man ikke forstår hva som blir sagt, snakker vi om to ulike språk. Dette er en hovedregel, men i praksis er det ikke så enkelt. Blant annet finnes det mange innbyrdes forståelige språk, slik som svensk, dansk og norsk. Disse skilles ved historiske skiller.
=== Historisk baserte skiller ===
Nordmenn forstår stort sett svensk, og svenskene forstår til en viss grad norsk. Satt på spissen skulle da norsk og svensk være dialekter av hverandres språk. Her kommer det inn at nordmenn og svensker har brukt ulikt skriftsspråk i bortimot tusen år, og det finnes til og med ulike bokstaver i alfabetene. Det finnes parallelle situasjoner for eksempel mellom tsjekkisk og slovakisk, og til dels mellom spansk og portugisisk.
==== Felles skriftsystem ====
Kinesisk er et spesielt tilfelle. Han-kineserne bruker ikke ett språk, men en lang rekke innbyrdes uforståelige men beslektede språk. Mandarin, nå kalt putonghua, er standardspråket, mens kantonesisk og andre språk også snakkes av titalls millioner. Skriftspråket er derimot ikke knyttet direkte til lydene, men fungerer som en avansert form for symbolskrift. Dermed kan kineserne lese hverandres skrift uten problemer, og kjempelandets mange språkforskjeller utviskes.
==== Glidende overgang ====
Av og til ser man at nederlandsk og tysk feilaktig blir omtalt som dialekter av hverandres språk. Standardisert nederlandsk og standardisert tysk er imidlertid ikke innbyrdes forståelig, selv om de står hverandre nær. Imidlertid kan en bruker av en nederlandsk grensedialekt ganske lett forstå sin tyske dialektbrukernabo på andre sida av grensa. Her snakker vi om en glidende overgang. Ettersom dialekter brukes mindre både i Nederland og Tyskland, går utviklingen mot et skarpere språkskille ved den tysk-nederlandske grensen.
På samme måte glir portugisisk inn i galisisk, galisisk inn i spansk, spansk inn i katalansk, katalansk inn i oksitansk og oksitansk inn i norditalienske dialekter.
=== Politisk betingede situasjoner ===
I mange tilfeller er det politiske hensyn som avgjør om man snakker om en dialektforskjell eller en språkforskjell.
==== Prestisjefylt statsspråk ====
Innen et språk som italiensk blir det omvendt. En lang rekke av dialektene i Italia er helt uforståelige for brukere av standard-italiensk. Mange av dialektene har en fortid som egne skriftspråk, slik som venetiansk, men disse skriftspråkene har blitt fortrengt av standard-italiensk. Andre har tradisjoner innen sang og populærkultur, slik som napoletansk. Aktivister som arbeider for bevaring av disse dialektene kaller dem egne språk, mens staten og samfunnet omtaler dem som dialekter. Dermed oppstår det en definisjonsstrid.
==== Del av et verdensspråk ====
De franske dialektene i Québec i Canada, kan være vanskelig å forstå for franskmenn, siden det er 250 år siden Canada opphørte å være en fransk koloni. Likevel omtaler aldri fransk-kanadierne dette som et eget språk. Siden fransk oppfattes som truet av engelsk i Canada, og fordi fransk historisk har hatt lav status i Canada, understreker fransk-kanadierne at de er del av noen større, nemlig det konkurrerende, prestisjetunge verdensspråket fransk.
En lignende situasjon finnes i Belgia. De fransktalende vallonerne i Sør-Belgia omtaler alltid det nederlandske språket i Flandern i Nord-Belgia som «flamsk». De nederlandsktalende flamlenderne velger imidlertid å understreke den språklige samhørigheten med Nederland, og sier de snakker nederlandsk. Tidligere framholdt vallonerne at deres språk var et kulturspråk, mens flamsk kun var en samling dialekter uten felles skriftkultur. Som et motsvar setter flamlenderne sin ære i å bruke et korrekt nederlandsk i offisielle situasjoner. Det er til dels store dialektforskjeller innen de nederlandsktalende områdene i Nederland, Belgia og Nord-Frankrike, men den politiske grensa mellom Belgia og Nederland er ikke en skarp dialektgrense.
==== Distanse fra et større språk ====
I det tyske språkområdet finnes det svært store forskjeller, og svært mange ulike dialekter. Språket i Luxembourg anses av tyske språkforskere som en tysk dialekt, nært i slekt med dialektene umiddelbart over grensa. Luxemburgerne selv ønsker imidlertid å distansere seg fra tyskerne, og har dermed erklært dialekten som et eget språk. Det samme gjelder i Alsace, hvor den opprinnelige tyske dialekten nå defineres som et eget språk av anti-tyske språkbrukere. Interessant nok er situasjonen helt omvendt i Sør-Tirol i Italia. Her snakkes det en tysk dialekt som er helt uforståelig for en berliner, men fullstendig forståelig for naboene over grensa i Østerrike. Imidlertid ble sørtirolerne helt ufrivillig italienere etter første verdenskrig, og understreker dermed sin språklige og kulturelle tilknytning til Østerrike. Dialektene i Sør-Tirol står fjernere fra standardisert tysk enn luxemburgsk.
I Norge er det mange i den finsktalende minoriteten som ønsker at kvensk skal bli regnet som et eget språk. Kvensk og finsk er fullstendig gjensidig forståelig, men av historiske og sosiale årsaker ønsker man ikke å bli knyttet for nært opp til Finland.
==== Politisk og språklig skilsmisse ====
I tilfellet serbokroatisk har man noe lignende. Under Jugoslavia-tida ønsket man å understreke likhetene mellom språkene, og definerte serbisk som serbokroatisk skrevet med kyrilliske bokstaver, og kroatisk som serbokroatisk skrevet med latinske bokstaver. Nå ønsker imidlertid begge gruppene å distansere seg, og definerer språkene som distinkt og ulike hverandre.
== Bruken av ordet ==
Ordet dialekt brukes som et vitenskapelig ord i de fleste språk for det omtalte språklige fenomenet. Imidlertid forstås ordet ofte annerledes av folk flest i mange språksamfunn. En dialekt er i manges munn et språk uten skriftkultur eller uten status. Således omtaler spansktalende latinamerikanere urfolksspråkene i sine land som «dialekter», fordi de ikke er «bra» nok til å omtales som språk. En regional språklig variasjon vil de derimot omtale som en «accento», en aksent. Derimot blir begrepet dialekt oftest brukt riktig (dvs. ifølge den vitenskapelige definisjonen) på språk som tysk og italiensk.
== Beslektede fenomener ==
Aksent: På norsk brukes ordet aksent i dag nesten utelukkende om snakk med en farge eller brytning fra et annet språk, jf. «amerikansk aksent». På språk som engelsk, fransk og spansk brukes ordet også som et synonym for dialekt.
Sosiolekt: Språklige forskjeller basert på sosiale kriteria innenfor samme geografiske område.
Pidginspråk: I et område med flere språk kan det utvikle seg blandingsspråk. Disse språkene brukes kun i samkvem mellom de ulike språkgruppene. Eksempel fra Norge er russenorsk, som tidligere ble brukt i Troms og Finnmark i handelen mellom de russiske pomorene og lokalbefolkningen.
Kreolspråk: Pidginspråk tatt i bruk som morsmål kalles kreolspråk. I dag snakkes kreolspråk typisk på De vestindiske øyer, hvor det finnes ulike kreolspråk basert på engelsk, fransk, spansk og nederlandsk. I Vest-Afrika finnes portugisiskbasert kreol. Disse brukes vanligvis ikke i skrift, men skulle de gjøre det, vil de i framtida bli regnet som egne språk.
== Se også ==
Norske dialekter
Etnolekt
Idiolekt
Kronolekt
Multietnolekt
Sexolekt | Dialekt (fra gresk διάλεκτος; diálektos) og målføre (av norrønt mál; stemme, tale, mæle) betegner variasjoner i et språk, karakteristisk for en gruppe av språkbrukerne, definert geografisk (til forskjell fra f.eks. | 5,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pave | 2023-02-04 | Pave | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolisisme', 'Kategori:Kirkelige titler', 'Kategori:Monarki', 'Kategori:Pavedømmet', 'Kategori:Religiøse ledere innen kristendommen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vatikanstaten'] | Paven er biskop av Roma og er i egenskap av dette både leder av Den katolske kirke og monark i Vatikanstaten.
Ordet pave kommer fra latin papa, som betyr «far». Det ble opprinnelig brukt som tiltaleform til alle prester i øst, men var forbeholdt biskoper i vest. Fra det 4. århundre har det vært en tittel brukt av biskopen av Roma. Den nåværende pave har navnet Frans, og ble valgt 13. mars 2013.
| Paven er biskop av Roma og er i egenskap av dette både leder av Den katolske kirke og monark i Vatikanstaten.
Ordet pave kommer fra latin papa, som betyr «far». Det ble opprinnelig brukt som tiltaleform til alle prester i øst, men var forbeholdt biskoper i vest. Fra det 4. århundre har det vært en tittel brukt av biskopen av Roma. Den nåværende pave har navnet Frans, og ble valgt 13. mars 2013.
== Teologisk hjemmelsgrunnlag ==
Pavedømmets autoritet hviler på Kristi ord til Simon, som blir titulert apostelen Peter, særlige ledelsesfullmakter gitt av Kristus til apostelen Peter:
Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.Katolikkene anerkjenner paven som etterfølger av Peter, som i henhold til Bibelen ble navngitt av Jesus som kirkens «hyrde» og «klippe». Peter selv bar aldri tittelen «pave» som ble innført lenge senere, men katolikkene anerkjenner ham uansett som den første pave.
Paveembetet regnes av Den katolske kirke for å være innstiftet av Jesus Kristus, som utnevnte Peter til overhode for kirken. Paven omtales derfor også som Successor Petri (Peters etterfølger). Andre titler som brukes er den opprinnelig hedenske tittelen Pontifex Maximus (høyeste brobygger), Servus Servorum Dei (Guds tjeneres tjener) og Vicarius Iesu Christi (Jesu Kristi vikar). Paven omtales og tiltales offisielt som Den Hellige Far, med tiltaleformen Hellighet.
Den katolske kirke viser til at pavedømmet kan bevitnes ut fra Det nye testamente, mens de protestantiske kirkesamfunn påstår at Bibelen ikke sier noe om dette gjelder andre enn Peter selv.
== Historikk ==
Som biskop av Roma inntok paven ingen særstilling i kristenheten før på 700-tallet. Så langt hadde han søkt verdslig beskyttelse hos den romerske keiseren i Konstantinopel/Bysants.
Første juledag i 800 oppstod «Vest-Roma», da pave Leo III kronet Karl den store til keiser i Peterskirken. Keiserlig beskyttelse betød keiserlig kontroll over kirken, men på 1000-tallet tok pave Gregor VII (1073–1085) til orde for kirkens frigjøring fra verdslig innblanding. Her gjorde investitur-striden mest av seg, om hvem som skulle utnevne biskopene.
Den pavelige domstol ble også brukt mye av lokale fyrster som voldgiftsdomstol, fordi den var hevet over nasjonale hensyn.
Korstogene kunne ikke funnet sted uten kirkens lederskap, og de medførte en styrking av pavens autoritet. Bare pavemakten kunne sette i gang så store militære operasjoner og virke samlende på så mange folkeslag i Europa.
Etter 1300 mistet pavedømmet mye makt til fyrstene og til kirkemøter kalt konsiler. I tillegg kom splittelsen av kirken, mellom de to pavene i Roma og Avignon.
== Pavene i Avignon ==
Det har i perioder vært paver både i Roma og Avignon. Klemens V valgte i 1309 å bosette seg i Avignon. I 1348 solgte grevinne Jeanne av Provence byen til pave Klemens VI for 80 000 gullgylden. Selv om byen etter at Gregor XI flyttet til Roma i 1377 var sete for flere motpaver tilhørte den Den Hellige Stol fram til 1791, da den ble innlemmet i Frankrike. Da Kirkestaten og de tilhørende pavelige biland ble restituert under Wienerkongressen i 1815, var Avignon blant unntakene – sammen med det omliggende Venaissin forble områder på franske hender.
Pavene som hadde sete i byen var:
Klemens V (1305, i Avignon fra 1309 – 1314)
Johannes XXII (1316–1334
Benedikt XII (1334-1342)
Klemens VI (1342-1352)
Innocens VI (1352-1362)
Urban V (1362-1370)
Gregor XI (1370-1377, i Roma til 1378)Perioden hvor pavene hadde sitt sete i Avignon, fra 1309 til 1377, har blitt kalt pavenes «babylonske fangenskap». Det pavelige hoff var preget av korrupsjon og en livsstil som var mer løssluppen enn den man venter av paver. Blant kritikere av korrupsjonen i byen finner man blant annet Francesco Petrarca, som bidro til å gjøre pavene oppmerksomme på hvor pinlig situasjonen begynte å bli. Denne italienske humanisten og dikteren bodde i lange perioder i Avignon. Det var også to kvinner som spesielt markerte seg i arbeidet for å få pavene tilbake til sitt egentlige bispesete, Roma, nemlig Katarina av Siena og den svenske Birgitta av Vadstena.
Pavens avreise til Roma i 1377 utløste det store vestlige skisma. To motpaver, Klemens (VII) og Benedikt (XIII) hadde tilhold i byen inntil 1408, da Benedikt flyktet til Aragón.
== Nøklene ==
Peters nøkler blir ofte brukt som symbol på paveembetet, i pavenes våpen og i Vatikanstatens våpen.
== Nåværende pave ==
Onsdag 13. mars 2013 klokken 19.07 ble 76 år gamle Jorge Mario Bergoglio valgt som ny pave etter at pave Benedikt XVI gikk av 28. februar 2013. Den nyvalgte paven tok navnet Frans, og nyheten ble kunngjort av kardinalen Jean-Louis Tauran.
== Se også ==
Liste over paver
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Paven og pavedømmet (katolsk.no)
Pavens titler (katolsk.no) | Paven er biskop av Roma og er i egenskap av dette både leder av Den katolske kirke og monark i Vatikanstaten. | 5,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telegrafist | 2023-02-04 | Telegrafist | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjøfartsyrker', 'Kategori:Telegrafi', 'Kategori:Yrkesbeskrivelser'] | En telegrafist er en person som er utdannet i telegrafi samt bl.a. bruk og vedlikehold av radiosendere og radiomottakere.
| En telegrafist er en person som er utdannet i telegrafi samt bl.a. bruk og vedlikehold av radiosendere og radiomottakere.
== Historie ==
Telegrafien har sin opprinnelse på landlinjer, men har de siste 100 år stort sett vært brukt i trådløst samband.
Sjømannsskolen i Oslo opprettet en egen linje for utdanning av skipsradiotelegrafister i 1917. Jernbaneskolen har også utdannet egne telegrafister. Norsk Radiotelegrafist Forening gikk i 1936 inn i LO og Norsk Sjømannsforbund med 316 telegrafister som medlemmer. Alle skipsradiotelegrafister ble i 1947 igjen radiooffiserer, slik de hadde vært det i radiotelegrafiens barndom. Yrket som radiooffiser til sjøs hadde sin gullalder fra ca. 1940 til ca. 1980. Den sivile utdanningen av telegrafister i Norge opphørte omkring 1990.
== Utdanning ==
Telegrafistutdanningen foregikk på radioskoler og var i Norge på 1980-tallet en studieretning i fiskeri- og sjøfartsfag med ett-årig studium for elever med gymnas og ellers to-årig.
== Distinksjoner ==
En telegrafist kaltes ofte «gnist» etter bransjeemblemet på uniformsermet og epaulettene som var en gnist med tre lyn mot venstre og tre mot høyre.
Radiotelegrafister i handelsflåten startet med en stripe. For hvert 5. års tjeneste i stillingen fikk de en stripe mer inntil de hadde maksimalt tre striper. Noen rederier hadde andre, avvikende regler.
== Kjente norske telegrafister ==
Motstandsmann og museumsdirektør Knut Haugland.
Tidligere statsråd Kåre Kristiansen.
Generalkonsul, forretningsmann og Venstre-politiker Leon Bodd.
Tidligere stortingsrepresentant og riksrevisor Petter Furberg.
Første formann i Norsk Radiotelegrafist Forening, Ragnar Gade Sørensen.
Skipsradiotelegrafist Johan Arthur Johansen på MT «Alcides» som ble torpedert av en japansk ubåt i Det indiske hav den 23. juli 1943.
Odd Børretzen var telegrafist da han arbeidet til sjøs.
Høyre-politiker Johanna Thoren.
Motstandsmann Torstein Raaby.
== Se også ==
Kystradiostasjon
== Litteratur ==
Hauge, Eiliv Odde: «Lykkelige Mosdale». Sagaen om et skip. 297 s. ill. med fotos; J.W. Eides forlag, 1954.
Solstad, Gudmund: Telegrafisten 1855 – 2005. Eget forlag, Fosnavåg, 2005.
Korbøl, Gerd: Kvinne til sjøs 1959-1968, ISBN 9788281121089, 2008.
== Eksterne lenker ==
Radio Offiserer til sjøs
Trym kaller Venus | En telegrafist er en person som er utdannet i telegrafi samt bl.a. | 5,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sitron | 2023-02-04 | Sitron | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Rutefamilien', 'Kategori:Sitrusfrukt', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Sitron (Citrus limon) er den sureste av sitrusfruktene. Den er gul og eggeformet, og har et strukturert skall.
| Sitron (Citrus limon) er den sureste av sitrusfruktene. Den er gul og eggeformet, og har et strukturert skall.
== Opprinnelse ==
Sitronen stammer fra Nord-India og har vært dyrket i både Lilleasia og Kina i flere tusen år. Sitron er en sitrusfrukt og tilhører rutefamilien.
I dag dyrkes sitroner i stor grad i landene rundt Middelhavet og i California. Sitrontreet blir 3–6 meter høyt, har kraftige torner, men store blomster med hvite kronblader, som er lyserøde på utsiden. Treet blomstrer året rundt og står derfor både med blomster og modne frukter på én gang.
Fruktene er gule og eggeformede med et tykt, læraktig skall og et lysegult fruktkjøtt med en meget syrlig smak, som egner seg godt til matlaging, det utvinnes sitronsyre fra frukten som brukes i mat. Skall av én art er egnet til sukat.
== Produksjon ==
India er verdens største produsent av sitroner/lime (16 %), etterfulgt av Mexico (14,5 %) og Argentina (10 %).
== Sitronen i dagliglivet ==
=== Bruksområde ===
På grunn av det høye innholdet av sitronsyre er det få som orker å spise sitronen naturell, men den er hyppig brukt som smakstilsetning i en stor variasjon av ulike retter. Sitron kan skjæres i skiver, båter og biter, eller skrelles. Du kan også presse sitronsaften, eller raspe skallet.Fruktsaften gir syrlighet til maten, mens skallet gir en kraftig sitronaroma og bitter smak.
Hvis man presser litt sitronjuice over dampede grønnsaker, beholder de den friske fargen lengre og fremheve smaken. Sitron forhindrer at rå frukt og grønt blir brune i fargen etter oppkutting, slik som på for eksempel epler og avokado.
=== Oppbevaring ===
Sitronen har lang holdbarhetstid og oppbevares best ved 8–12 ºC, men trenger ikke å oppbevares i kjøleskap.
Sitron er tilgjengelig hele året. Den skal ha klart gult skall. Skallet kan være tynt med svak struktur eller tykt med mer kraftig struktur. Velg sitroner som har tynt skall og som er relativt tunge i forhold til størrelsen, de har mest fruktjuice.
=== Næringsinnhold ===
Sitronen inneholder mye C-vitamin og den kraftige antioksidanten limonin.
=== Medisinske egenskaper ===
Sitron har blitt brukt i medisiner i årtusener. Den er sterkt bakteriedrepende.Sitron brukes blant annet til behandling av munnsår.
=== Buddhisme ===
Sitronen er, ved siden av fersken og granateple, én av de tre hellige frukter, ifølge buddhismen. Den har trolig fått denne statusen pga. dens medisinske bruksområder.
== Se også ==
Lime
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) sitrontre i Encyclopedia of Life
(en) sitrontre i Global Biodiversity Information Facility
(no) sitrontre hos Artsdatabanken
(sv) sitrontre hos Dyntaxa
(en) sitrontre hos ITIS
(en) sitrontre hos ITIS
(en) sitrontre hos NCBI
(en) sitrontre hos The International Plant Names Index
(en) sitrontre hos Tropicos
(en) Kategori:Citrus × limon – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Citrus × limon – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | | habitat=terrestrisk}} | 5,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Britisk_pund | 2023-02-04 | Britisk pund | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britisk valuta', 'Kategori:Viktige stubber'] | Britiske pund (offisielt navn: Pound Sterling) er offisiell valuta i Storbritannia. Et pund er delt i 100 pence. I daglig tale blir pund ofte kalt for quid.
| Britiske pund (offisielt navn: Pound Sterling) er offisiell valuta i Storbritannia. Et pund er delt i 100 pence. I daglig tale blir pund ofte kalt for quid.
== Navnet, tegn og koder ==
Valutakoden er GBP og symbolet som blir brukt er £, som på engelsk står foran summen, som £10. I sammenhenger der det er nødvendig å skille valutaen fra andre valuta med samme navn blir det offisielle navnet, pound sterling brukt i stedet for bare pund, som er vanlig i lokale sammenhenger. ISO 4317 koden GBP er en forkortelse for Great Britain Pound. Aksjepriser blir ofte listet opp i pence sterling. Når dette er tilfelle, blir kodene GBX eller GBp brukt. Av og til blir forkortelsen UKP brukt, men dette er ikke offisielt anerkjent. Kronbesittelsene og enkelte oversjøiske territorier bruker ofte sine egne, dog ikke ISO-registrerte koder hvis de vil vise valutaens særegenhet. Verdien av disse vil likevel i praksis alltid være den samme som for pund sterling, ettersom dette ikke er reelle valutaer, men «varianter» av britisk pund som følger dets verdi.
Pundtegnet, opprinnelig «₤» med to overstreker, senere «£» med bare en, stammer fra bokstaven «L» fra forkortelsen LSD – librae, solidi, denarii – brukt om pund, shilling og pence fra det originale duodesimaliserte valutasystemet (brukt før 1971). Libra var den grunnleggende Romerske enheten for vekt. Ordet libra kommer fra det latinske ordet for vekt eller likevekt.
Opprinnelig tilsvarte et pund verdien av ett pund (vekt) i sterlingsølv, derav navnet pund sterling.
== Historie ==
=== Før sterling ===
Under den angelsaksiske tiden ble små sølvmynter kalt «sceats» brukt i handel. Disse var påvirket av frisiske mynter og veide ca. 1,3 gram.
Kong Offa av Mercia (ca. 790 e.Kr.) introduserte en sølvmynt som veide rundt 1,5 gram. 240 av disse ble laget av et mål for sølv kalt «Tower pound», som tilsvarte ca. 373,9 gram.
I 1526 ble standarden forandret til Troy pound som tilsvarer 373,242 g.
=== Sterling ===
Som valutaenhet kommer ordet pund fra verdien av et pund (masse) fint sølv kjent som sterlingsølv.
Sterling (med penny som valutaenhet i stedet for pund) ble først introdusert som engelsk valuta av kong Henrik II i 1158, selv om navnet sterling ikke ble vanlig før senere. Ordet sterling kommer fra det gamle franske ordet esterlin som ble oversatt til stiere i gammel engelsk.
Egentlig ble ordet sterling brukt om en sølvpenny som var verdt 1/240 av et pund. Opprinnelig hadde en slik sølvpenny litt mindre kjøpekraft enn et moderne pund, altså blir nå pund brukt som den vanlige valutaenheten i stedet, som følge av inflasjon.
Sterling-pundet, etablert mellom 1560-61 av Elisabeth I og hennes rådgivere, blant dem da særlig Thomas Gresham, brakte ro til det finansielle kaoset i Tudor England som var forårsaket av inflasjonen mellom 1543-51. Det var den såkalte "store degraderingen" av myntpregingen, som hadde ført til inflasjonen. I henhold til den franske historikeren Fernand Braudel hadde en penny i 1551 sunket ned til 1/3 sølv i forhold til tidligere innhold.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pound Sterling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Royal Mint, offisielt nettsted (engelsk)
Sedler fra Storbritannia (engelsk, tysk)
Sedler fra Skottland (engelsk, tysk, fransk)
Sedler fra Nord-Irland (engelsk, tysk, fransk) | Pund kan referere til: | 5,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Britisk_pund | 2023-02-04 | Britisk pund | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britisk valuta', 'Kategori:Viktige stubber'] | Britiske pund (offisielt navn: Pound Sterling) er offisiell valuta i Storbritannia. Et pund er delt i 100 pence. I daglig tale blir pund ofte kalt for quid.
| Britiske pund (offisielt navn: Pound Sterling) er offisiell valuta i Storbritannia. Et pund er delt i 100 pence. I daglig tale blir pund ofte kalt for quid.
== Navnet, tegn og koder ==
Valutakoden er GBP og symbolet som blir brukt er £, som på engelsk står foran summen, som £10. I sammenhenger der det er nødvendig å skille valutaen fra andre valuta med samme navn blir det offisielle navnet, pound sterling brukt i stedet for bare pund, som er vanlig i lokale sammenhenger. ISO 4317 koden GBP er en forkortelse for Great Britain Pound. Aksjepriser blir ofte listet opp i pence sterling. Når dette er tilfelle, blir kodene GBX eller GBp brukt. Av og til blir forkortelsen UKP brukt, men dette er ikke offisielt anerkjent. Kronbesittelsene og enkelte oversjøiske territorier bruker ofte sine egne, dog ikke ISO-registrerte koder hvis de vil vise valutaens særegenhet. Verdien av disse vil likevel i praksis alltid være den samme som for pund sterling, ettersom dette ikke er reelle valutaer, men «varianter» av britisk pund som følger dets verdi.
Pundtegnet, opprinnelig «₤» med to overstreker, senere «£» med bare en, stammer fra bokstaven «L» fra forkortelsen LSD – librae, solidi, denarii – brukt om pund, shilling og pence fra det originale duodesimaliserte valutasystemet (brukt før 1971). Libra var den grunnleggende Romerske enheten for vekt. Ordet libra kommer fra det latinske ordet for vekt eller likevekt.
Opprinnelig tilsvarte et pund verdien av ett pund (vekt) i sterlingsølv, derav navnet pund sterling.
== Historie ==
=== Før sterling ===
Under den angelsaksiske tiden ble små sølvmynter kalt «sceats» brukt i handel. Disse var påvirket av frisiske mynter og veide ca. 1,3 gram.
Kong Offa av Mercia (ca. 790 e.Kr.) introduserte en sølvmynt som veide rundt 1,5 gram. 240 av disse ble laget av et mål for sølv kalt «Tower pound», som tilsvarte ca. 373,9 gram.
I 1526 ble standarden forandret til Troy pound som tilsvarer 373,242 g.
=== Sterling ===
Som valutaenhet kommer ordet pund fra verdien av et pund (masse) fint sølv kjent som sterlingsølv.
Sterling (med penny som valutaenhet i stedet for pund) ble først introdusert som engelsk valuta av kong Henrik II i 1158, selv om navnet sterling ikke ble vanlig før senere. Ordet sterling kommer fra det gamle franske ordet esterlin som ble oversatt til stiere i gammel engelsk.
Egentlig ble ordet sterling brukt om en sølvpenny som var verdt 1/240 av et pund. Opprinnelig hadde en slik sølvpenny litt mindre kjøpekraft enn et moderne pund, altså blir nå pund brukt som den vanlige valutaenheten i stedet, som følge av inflasjon.
Sterling-pundet, etablert mellom 1560-61 av Elisabeth I og hennes rådgivere, blant dem da særlig Thomas Gresham, brakte ro til det finansielle kaoset i Tudor England som var forårsaket av inflasjonen mellom 1543-51. Det var den såkalte "store degraderingen" av myntpregingen, som hadde ført til inflasjonen. I henhold til den franske historikeren Fernand Braudel hadde en penny i 1551 sunket ned til 1/3 sølv i forhold til tidligere innhold.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pound Sterling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Royal Mint, offisielt nettsted (engelsk)
Sedler fra Storbritannia (engelsk, tysk)
Sedler fra Skottland (engelsk, tysk, fransk)
Sedler fra Nord-Irland (engelsk, tysk, fransk) | |land= | 5,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pund | 2023-02-04 | Pund | ['Kategori:Pekere'] | Pund kan referere til:
| Pund kan referere til:
== Valuta ==
Britisk pund, pund sterling, Storbritannia
Egyptisk pund, Egypt
Falklandspund, Falklandsøyene
Gibraltarsk pund, Gibraltar
Guernsey-pund, Guernsey
Jersey-pund, Jersey
Kypriotisk pund, Kypros
Libanesisk pund, Libanon
Sankthelensk pund, St. Helena
Sudansk pund, Sudan
Syrisk pund, Syria
== Masse ==
Libra (også kalt «romersk pund» og «romerpund»), Romerriket
Prøyssisk pund, lik 468 gram
Pund (masseenhet), lik 454 gram
Skålpund, Skandinavia
== Pundtegn ==
Pundtegnet (£) benyttes for å angi beløp i valutaen britisk pund. Tegnet brukes eller har vært brukt for andre valutaer som gibraltarsk pund. ₤, kalt lira, ble benyttet som symbol for italiensk lira før euroen ble innført.
== Telefontaster ==
I amerikansk- og kanadisk engelsk omtales symbolet # som «pound sign» og tasten med dette tegnet på telefoner kalles gjerne «pound key». | Kypriotiske pund var valutaen på Kypros fra 1879 til 2008. 1 kypriotisk pund = 100 cent. | 5,976 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Egyptisk_pund | 2023-02-04 | Egyptisk pund | ['Kategori:Afrikansk valuta', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Egypts økonomi'] | Egyptiske pund er valutaen i Egypt. 1 egyptisk pund = 100 piastre. Valutakoden er EGP. Vanligste valører er 25 piastre, 50 piastre, 1, 5, 10, 20, 50 og 100 pund. Alt i sedler.
| Egyptiske pund er valutaen i Egypt. 1 egyptisk pund = 100 piastre. Valutakoden er EGP. Vanligste valører er 25 piastre, 50 piastre, 1, 5, 10, 20, 50 og 100 pund. Alt i sedler.
== Eksterne lenker ==
Historisk og aktuell sedler av Egypt (på tysk) (på engelsk) | | | 5,977 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pund | 2023-02-04 | Pund | ['Kategori:Pekere'] | Pund kan referere til:
| Pund kan referere til:
== Valuta ==
Britisk pund, pund sterling, Storbritannia
Egyptisk pund, Egypt
Falklandspund, Falklandsøyene
Gibraltarsk pund, Gibraltar
Guernsey-pund, Guernsey
Jersey-pund, Jersey
Kypriotisk pund, Kypros
Libanesisk pund, Libanon
Sankthelensk pund, St. Helena
Sudansk pund, Sudan
Syrisk pund, Syria
== Masse ==
Libra (også kalt «romersk pund» og «romerpund»), Romerriket
Prøyssisk pund, lik 468 gram
Pund (masseenhet), lik 454 gram
Skålpund, Skandinavia
== Pundtegn ==
Pundtegnet (£) benyttes for å angi beløp i valutaen britisk pund. Tegnet brukes eller har vært brukt for andre valutaer som gibraltarsk pund. ₤, kalt lira, ble benyttet som symbol for italiensk lira før euroen ble innført.
== Telefontaster ==
I amerikansk- og kanadisk engelsk omtales symbolet # som «pound sign» og tasten med dette tegnet på telefoner kalles gjerne «pound key». | | | 5,978 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Australsk_dollar | 2023-02-04 | Australsk dollar | ['Kategori:1955 i Oseania', 'Kategori:1966 i Australia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Australias økonomi', 'Kategori:Introduksjoner i 1966', 'Kategori:Kiribatis økonomi', 'Kategori:Naurus økonomi', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Oseanias valuta', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Tuvalus økonomi', 'Kategori:Økonomistubber'] | Australsk dollar er valutaen i Australia. Valutakoden er AUD. En dollar deles opp i 100 cent. Australia var i 1988 det første landet til å innføre polymersedler, og i dag er alle australske sedler laget av polymer.
Verdien til australsk dollar er i en viss grad korrelert med utviklingen til råvarepriser, da Australia er en stor eksportør.Australsk dollar benyttes også i disse statene:
Kiribati
Nauru
Tuvalu (som har en egen valuta, tuvalsk dollar)
| Australsk dollar er valutaen i Australia. Valutakoden er AUD. En dollar deles opp i 100 cent. Australia var i 1988 det første landet til å innføre polymersedler, og i dag er alle australske sedler laget av polymer.
Verdien til australsk dollar er i en viss grad korrelert med utviklingen til råvarepriser, da Australia er en stor eksportør.Australsk dollar benyttes også i disse statene:
Kiribati
Nauru
Tuvalu (som har en egen valuta, tuvalsk dollar)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Money of Australia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Sedler fra Australia (på tysk) (på engelsk) | NOK = 1 AUD () | 5,979 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dollar | 2023-02-04 | Dollar | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Numismatikk', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Valuta'] | Denne artikkelen er om dollarens historie. For symbolet $, se dollartegn. «Dollar» kan også ha andre betydninger.Dollar (ofte representert ved dollartegnet $) er en engelsk betegnelse på en større sølvmynt. I dag refererer den som regel til den amerikanske dollarvalutaen (USD).Betegnelsen dollar kommer av høytysk thaler (en forkortelse av joachimsthaler), og ble opprinnelig brukt om det gamle spanske 8-real-stykke eller piaster, en mynt som på den tiden noenlunde tilsvarte taleren i verdi. Etter den spanske erobringen av Peru fikk betegnelsen stor utbredelse i det spanske imperiets besittelser i Amerika. Allerede før den amerikanske revolusjonens utbrudd hadde dollar blitt betegnelsen på den alminnelige myntenheten i USA; etter unionsdannelsen ble dollaren slått som hovedmynt og videre delt inn i 100 cent. I moderne tid har dollaren hovedsakelig vært utgitt som pengesedler, og brorparten av amerikanske dollarsedler befinner seg i dag utenfor USA.Betegnelsen «dollar» brukes i dag om fler enn tjue valutaer, blant annet (oppført etter befolkning), USA, Canada, Australia, Taiwan, Hongkong, Singapore, New Zealand, Liberia, Jamaica og Namibia. Den amerikanske dollaren er, foruten USA, offisiell valuta i Øst-Timor, Ecuador, El Salvador, Mikronesia, Marshalløyene, Palau, Karibisk Nederland, og for pengesedler, Panama. I flere stater befinner reell kjøpekraft seg i amerikansk, australsk eller newzealandsk dollar, på tross av at staten kan ha lokale myntenheter som valuta.Dollartegnet ($) har muligens opphav som stilisert åttetall, eller fra Herkulessøylene i det spanske riksvåpenet.
| Denne artikkelen er om dollarens historie. For symbolet $, se dollartegn. «Dollar» kan også ha andre betydninger.Dollar (ofte representert ved dollartegnet $) er en engelsk betegnelse på en større sølvmynt. I dag refererer den som regel til den amerikanske dollarvalutaen (USD).Betegnelsen dollar kommer av høytysk thaler (en forkortelse av joachimsthaler), og ble opprinnelig brukt om det gamle spanske 8-real-stykke eller piaster, en mynt som på den tiden noenlunde tilsvarte taleren i verdi. Etter den spanske erobringen av Peru fikk betegnelsen stor utbredelse i det spanske imperiets besittelser i Amerika. Allerede før den amerikanske revolusjonens utbrudd hadde dollar blitt betegnelsen på den alminnelige myntenheten i USA; etter unionsdannelsen ble dollaren slått som hovedmynt og videre delt inn i 100 cent. I moderne tid har dollaren hovedsakelig vært utgitt som pengesedler, og brorparten av amerikanske dollarsedler befinner seg i dag utenfor USA.Betegnelsen «dollar» brukes i dag om fler enn tjue valutaer, blant annet (oppført etter befolkning), USA, Canada, Australia, Taiwan, Hongkong, Singapore, New Zealand, Liberia, Jamaica og Namibia. Den amerikanske dollaren er, foruten USA, offisiell valuta i Øst-Timor, Ecuador, El Salvador, Mikronesia, Marshalløyene, Palau, Karibisk Nederland, og for pengesedler, Panama. I flere stater befinner reell kjøpekraft seg i amerikansk, australsk eller newzealandsk dollar, på tross av at staten kan ha lokale myntenheter som valuta.Dollartegnet ($) har muligens opphav som stilisert åttetall, eller fra Herkulessøylene i det spanske riksvåpenet.
== Ulike dollar ==
== Se også ==
Dollar (Clackmannanshire)
== Referanser == | | | 5,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dollar | 2023-02-04 | Dollar | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Numismatikk', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Valuta'] | Denne artikkelen er om dollarens historie. For symbolet $, se dollartegn. «Dollar» kan også ha andre betydninger.Dollar (ofte representert ved dollartegnet $) er en engelsk betegnelse på en større sølvmynt. I dag refererer den som regel til den amerikanske dollarvalutaen (USD).Betegnelsen dollar kommer av høytysk thaler (en forkortelse av joachimsthaler), og ble opprinnelig brukt om det gamle spanske 8-real-stykke eller piaster, en mynt som på den tiden noenlunde tilsvarte taleren i verdi. Etter den spanske erobringen av Peru fikk betegnelsen stor utbredelse i det spanske imperiets besittelser i Amerika. Allerede før den amerikanske revolusjonens utbrudd hadde dollar blitt betegnelsen på den alminnelige myntenheten i USA; etter unionsdannelsen ble dollaren slått som hovedmynt og videre delt inn i 100 cent. I moderne tid har dollaren hovedsakelig vært utgitt som pengesedler, og brorparten av amerikanske dollarsedler befinner seg i dag utenfor USA.Betegnelsen «dollar» brukes i dag om fler enn tjue valutaer, blant annet (oppført etter befolkning), USA, Canada, Australia, Taiwan, Hongkong, Singapore, New Zealand, Liberia, Jamaica og Namibia. Den amerikanske dollaren er, foruten USA, offisiell valuta i Øst-Timor, Ecuador, El Salvador, Mikronesia, Marshalløyene, Palau, Karibisk Nederland, og for pengesedler, Panama. I flere stater befinner reell kjøpekraft seg i amerikansk, australsk eller newzealandsk dollar, på tross av at staten kan ha lokale myntenheter som valuta.Dollartegnet ($) har muligens opphav som stilisert åttetall, eller fra Herkulessøylene i det spanske riksvåpenet.
| Denne artikkelen er om dollarens historie. For symbolet $, se dollartegn. «Dollar» kan også ha andre betydninger.Dollar (ofte representert ved dollartegnet $) er en engelsk betegnelse på en større sølvmynt. I dag refererer den som regel til den amerikanske dollarvalutaen (USD).Betegnelsen dollar kommer av høytysk thaler (en forkortelse av joachimsthaler), og ble opprinnelig brukt om det gamle spanske 8-real-stykke eller piaster, en mynt som på den tiden noenlunde tilsvarte taleren i verdi. Etter den spanske erobringen av Peru fikk betegnelsen stor utbredelse i det spanske imperiets besittelser i Amerika. Allerede før den amerikanske revolusjonens utbrudd hadde dollar blitt betegnelsen på den alminnelige myntenheten i USA; etter unionsdannelsen ble dollaren slått som hovedmynt og videre delt inn i 100 cent. I moderne tid har dollaren hovedsakelig vært utgitt som pengesedler, og brorparten av amerikanske dollarsedler befinner seg i dag utenfor USA.Betegnelsen «dollar» brukes i dag om fler enn tjue valutaer, blant annet (oppført etter befolkning), USA, Canada, Australia, Taiwan, Hongkong, Singapore, New Zealand, Liberia, Jamaica og Namibia. Den amerikanske dollaren er, foruten USA, offisiell valuta i Øst-Timor, Ecuador, El Salvador, Mikronesia, Marshalløyene, Palau, Karibisk Nederland, og for pengesedler, Panama. I flere stater befinner reell kjøpekraft seg i amerikansk, australsk eller newzealandsk dollar, på tross av at staten kan ha lokale myntenheter som valuta.Dollartegnet ($) har muligens opphav som stilisert åttetall, eller fra Herkulessøylene i det spanske riksvåpenet.
== Ulike dollar ==
== Se også ==
Dollar (Clackmannanshire)
== Referanser == | | | 5,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tsar | 2023-02-04 | Tsar | ['Kategori:Adelige titler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Monarker', 'Kategori:Monarki', 'Kategori:Russland'] | Tsar (russisk: царь, bulgarsk, serbisk og ukrainsk: цар; gammelkirkeslavisk: ц︢рь) (femininum: tsaritsa eller tsarina– russisk: царица) er en tittel brukt for å betegne enkelte herskere. Den første som brukte tittelen var Simeon I av Bulgaria som regjerte fra 893 til 927.For å oppnå tittelen, måtte tsaren få medhold fra en annen keiser eller fra høyeste geistlige hold, paven. Til tider kan tittelen bli brukt til å betegne andre, ikke-kristne herskere. I Tsar-Russland og Bulgaria ble betydningen av det kristne aspektet med tilknytning til stillingen som tsar mer eller mindre utvisket med tiden, og rundt det 19. århundre var tittelen mer eller mindre på lik linje kongetittelen. Tittelen forbindes mest med Russland.
| Tsar (russisk: царь, bulgarsk, serbisk og ukrainsk: цар; gammelkirkeslavisk: ц︢рь) (femininum: tsaritsa eller tsarina– russisk: царица) er en tittel brukt for å betegne enkelte herskere. Den første som brukte tittelen var Simeon I av Bulgaria som regjerte fra 893 til 927.For å oppnå tittelen, måtte tsaren få medhold fra en annen keiser eller fra høyeste geistlige hold, paven. Til tider kan tittelen bli brukt til å betegne andre, ikke-kristne herskere. I Tsar-Russland og Bulgaria ble betydningen av det kristne aspektet med tilknytning til stillingen som tsar mer eller mindre utvisket med tiden, og rundt det 19. århundre var tittelen mer eller mindre på lik linje kongetittelen. Tittelen forbindes mest med Russland.
== Ordets opprinnelse ==
I den europeiske middelalderen betydde tittelen rett og slett «keiser»; tsar tilsvarer det tyske Kaiser («keiser»). Uttalen av dette ordet tilsvarer den klassisklatinske uttalen av Caesar. Vel å merke er ordet «tsar» en forkortet form av «tsesar» (bulgarsk: cěsar' ). Herskeren av det første riket som tok i bruk tittelen, Bulgaria, kan sies å ha tatt tittelen for å få samme rang som en romersk keiser.
== Hvor ble tittelen brukt? ==
I følgende riker var «tsar» den offisielle tittelen på deres hersker:
Bulgaria imellom 913–1018, 1185–1422 og 1908–1946.
Serbia imellom 1346–1371.
Russland imellom 1547–1721 (byttet ut i 1721 med «imperator» (russisk: Император), men tittelen forble i bruk til 1917).
=== Bulgaria ===
I Bulgaria ble tittelen «tsar» først tatt i bruk av Simeon I etter seieren over Det bysantinske rike i år 913. Tittelen ble brukt av alle av Simeon Is etterfølgere helt frem til Bulgaria kom under osmansk styre i 1396. Da landet ble fritt igjen fra osmanene i 1878, tok den første monarken, Alexander I i bruk tittelen knaiz. Men da full uavhengighet ble offisielt kunngjort av hans etterfølger Ferdinand i 1908, ble tittelen skiftet tilbake til tsar. Ferdinand selv og senere hans etterfølger Boris III brukte tittelen frem til Bulgaria ble republikk i 1946.
=== Serbia ===
Også i Serbia var tittelen tsar brukt, men kun av to monarker: Stefan Uroš IV Dušan og Stefan Uroš V. Tidligere serbiske monarker hadde brukt tittelen Kralj (Краљ, «konge») siden 1077, en tittel som ble gitt av paven under en tidlig union med den vestlige kirken. I 1345 begynte Stefan Uroš IV Dušan å kalle seg selv «Keiser av serbere og grekere», og ble kronet til denne tittelen i Skopje i påsken (16. april) 1346 av den nyopprettede serbiske patriarken, sammen med den bulgarske patriarken og den autokefaliske erkebiskopen av Ohrid. Samtidig fikk han sin kone, Helena av Bulgaria kronet keiserinne og gav sin sønn kongemakt. Da Dušan døde i 1355, ble sønnen, Stefan Uroš V den neste «keiseren av serbere og grekere».
=== Russland ===
I Russland var tittelen brukt av herskerne av det keiserlige Russland fra 1546 til 1917. Den ble først tatt av Ivan IV som symbol for en endring i det russiske monarkiet. I 1721 tok Peter den store tittelen imperator, som kom til å bli brukt vekslende med tittelen tsar. Den siste tsar var Nikolaj II, som abdiserte under februarrevolusjonen. Til tross for abdikasjonen, ble han og hans familie henrettet av bolsjevikene den 17. juli 1918.
== Se også ==
Keiser
Tsar-Russland
== Referanser == | [Vasiljevitsj, storfyrste av Storfyrstedømmet Moskva] 1533-1547 og [[Tsar-Russland|russisk tsar 1547-1584. «Ivan den grusomme» var den første russiske fyrsten som offisielt tok tittelen tsar. | 5,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dansk_krone | 2023-02-04 | Dansk krone | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske mynter'] | Danske kroner (forkortes kr eller DKK) er valutaen i Danmark. Én dansk krone deles i hundre øre. ISO 4217-koden for valutaen er DKK, men det er vanligere å referere til valutaen med forkortelsen kr eller bare symbolet «,–» (komma og tankestrek). Verdien av danske kroner holdes stabil mot den europeiske fellesvalutaen euro gjennom den europeiske vekslingsmekanismen (ERM II).«Krone» er også navnet på myntenhetene i flere nordiske land, blant annet i Norge, Sverige («krona») og Island («króna»).
| Danske kroner (forkortes kr eller DKK) er valutaen i Danmark. Én dansk krone deles i hundre øre. ISO 4217-koden for valutaen er DKK, men det er vanligere å referere til valutaen med forkortelsen kr eller bare symbolet «,–» (komma og tankestrek). Verdien av danske kroner holdes stabil mot den europeiske fellesvalutaen euro gjennom den europeiske vekslingsmekanismen (ERM II).«Krone» er også navnet på myntenhetene i flere nordiske land, blant annet i Norge, Sverige («krona») og Island («króna»).
== Historie ==
Kroner og ører ble innført ved en lov av 1873 og tatt i bruk 1. januar 1875. De avløste rigsbankdaleren, og én daler ble da verdsatt til to kroner, én mark til 33 1/3 øre og én skilling til to øre.
Samtidig ble den skandinaviske myntunion innført, en union som bestod frem til første verdenskrig.
== Dagens mynter og sedler ==
=== Mynter ===
Danske gyldige mynter finnes i følgende valører: 50-øre, 1 kr, 2 kr, 5 kr, 10 kr, 20 kr.
Til spesielle anledninger er det utstedt gyldige mynter i andre valører, som 50 kr, 100 kr, 200 kr, 500 kr og 1000 kr.
Utover de gyldige finnes det som samleobjekt for myntsamlere mynter i følgende valører: 1 øre, 2 øre, 5 øre, 10 øre, 25-øre og ½ kr.
=== Sedler ===
Danske gyldige pengesedler finnes i følgende valører: 50 kr, 100 kr, 200 kr, 500 kr, 1000 kr.
Utover de gyldige finnes det som samleobjekt for myntsamlere sedler i følgende valører: 1 kr, 5 kr, 10 kr, 20 kr.
== Referanser == | | delt = 100 øre | 5,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svensk_krone | 2023-02-04 | Svensk krone | ['Kategori:1873 i Sverige', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1873', 'Kategori:Svensk valuta'] | Svensk krone (forkortes kr eller SEK) er valutaen i Sverige. 1 svensk krone deles i 100 øre. På svensk kalles valutaen svensk krona og öre. ISO 4217-koden for valutaen er SEK, men det er vanligere å referere til valutaen med forkortelsen kr eller bare symbolet «:-».
«Krone» er også navnet på myntenhetene i flere nordiske land, blant annet i Norge, Danmark og Island («króna»).
Kronen er opprinnelig ikke svensk, da Danmark (og dermed også Færøyene, Island og Grønland) og Sverige i 1873 ble enige om å erstatte sine gamle valutaer med en felles valuta. I løpet av 1875 ble også Norge med i valutaunionen. Siden 1995 har Sverige vært medlem i EU, men har etter en folkeavstemning i 2003 avstått fra å erstatte den svenske kronen med euro.
| Svensk krone (forkortes kr eller SEK) er valutaen i Sverige. 1 svensk krone deles i 100 øre. På svensk kalles valutaen svensk krona og öre. ISO 4217-koden for valutaen er SEK, men det er vanligere å referere til valutaen med forkortelsen kr eller bare symbolet «:-».
«Krone» er også navnet på myntenhetene i flere nordiske land, blant annet i Norge, Danmark og Island («króna»).
Kronen er opprinnelig ikke svensk, da Danmark (og dermed også Færøyene, Island og Grønland) og Sverige i 1873 ble enige om å erstatte sine gamle valutaer med en felles valuta. I løpet av 1875 ble også Norge med i valutaunionen. Siden 1995 har Sverige vært medlem i EU, men har etter en folkeavstemning i 2003 avstått fra å erstatte den svenske kronen med euro.
== Valuta ==
=== Myntpreging ===
Kronan gis ut av Sveriges Riksbank som ble etablert i 1668 og har hovedkontor i Stockholm.
=== Historie ===
Kronan ble innført i 1873 med etableringen av den Skandinaviske myntunion og erstattet riksdalern. Sverige, Danmark og Norge hadde da samme verdi på sine kroner og var gyldige betalingsmidler i alle tre land. Myntunionen opphørte i 1914, men Sverige, Island, Norge og Danmark benytter fortsatt kroner som sin valuta.
Kronan hadde fram til 1992 fast vekslingskurs mot en kurv av utenlandske valutaer, men i forbindelse med en økonomisk krise som svekket tilliten til den svenske kronen måtte svenske myndigheter oppgi fastkursmålet. Kronens frislipp førte til en kortsiktig svekkelse av den svenske kronen på omtrent 30%.
Siden etableringen av euro (EUR) i januar 1999 har vekslingskursen mellom SEK og EUR vært relativt stabil.
=== Notasjon ===
I det daglige forkortes valutaen vanligvis til ”kr”, men i formelle og internasjonale sammenhenger er "SEK" den etablerte forkortelsen. Sporadisk benyttes også benevnelsen "Skr". For hele tusentall eller milliontall er forkortelsene kSEK och MSEK (for kilo- respektive mega-) relativt vanlig.
Forkortelsene "tkr", "kkr", "Mkr", "mnkr" og "mdkr" brukes også, og står for "tusen", "millioner" respektive "milliarder kroner".
== Mynt ==
Mynt finnes i følgende valører:
1 kr (Framside: Carl XVI Gustaf. Bakside: 1976-2000 Lille riksvåpen, fra 2001 en kongekrone. I 2009 et motiv av havet mellom Sverige og Finland.) (25 mm, 7 gram)
5 kr, (Framside: Carl XVI Gustafs monogram. Bakside: 5.) (28,5 mm, 9,5 gram)
10 kr, (Framside: Carl XVI Gustaf. Bakside: Sveriges lille riksvåpen uten skjold.) (20,5 mm, 6,6 gram)
=== 50-øringen ===
Med virkning fra 1. oktober 2010 ble 50-øringen ugyldig som betalingsmiddel etter vedtak i Riksdagen året før. Dette hadde bakgrunn i myntens lave verdi. Selv om 50-øringen forsvant som betalingsmiddel, vil 100 øre fortsatt tilsvare 1 krone. Ved ørebeløp mellom 1 og 49 øre vil man ved kontantbetaling runde ned til hel krone, og tilsvarende ved ørebeløp mellom 50 og 99 øre runde opp til nærmeste hele krone.
=== Enkrone ===
Den sølvfargede enkronen har blitt preget nesten uten forandringer siden 1830, dog ikke hvert eneste år. Siste år kronen ikke ble preget var i 2006.
Tabellen viser de små forandringer som her skjedd.
2015 1 krona Nytt design på 1-kronen
Fra 15. januar og resten av 2009 kommer de enkroner som gis ut å ha en annen utformning på baksiden for å markere at det i 2009 er 200 år siden Finland ble adskilt fra Sverige i etterdønningene etter finskekrigen i 1809. Baksiden er designet av Annie Winblad Jakubowski og skal symbolsk forestille havet som forbindelse mellom Sverige og Finland. Et sitat går rundt myntens øvre kant og omringer havet. Sitatet er hentet fra Anton Rosells bok Studentbesöket i Finland 1857 og lyder "DEN UNDERBARA SAGAN OM ETT LAND PÅ ANDRA SIDAN HAFVET" Forsiden er den samme, formgitt av Ernst Nordin, og har som motiv kong Carl XVI Gustafs portrett i profil.
=== Tokronen ===
Tokronersmynt har blitt preget siden innføringen av kronen, første gang i 1876. Siste år i 1971. Alle tokronersmynter er fortsatt gyldige betalingsmiddel. På forsiden til siste utgave er det motiv av landets daværende konge, Gustaf VI Adolf. På baksiden det svenske riksvåpen. Tokronen inneholdt sølv fram til 1968. Sølvverdien er minst 20 kroner, og enda høyere for mynter preget før 1942. Av den grunn har mange mynter blitt smeltet om, for det meste i utlandet. Tokroner er gyldig som betalingsmiddel for at forbudet mot omsmelting fortsatt skal gjelde.
I oktober 2015 gjenninføres tokronen som betalingsmiddel i omløp.
== Sedler ==
Sedler eksisterer i følgende valører (motiv i parentes):
20 kr, (Astrid Lindgren)
50 kr, (Evert Taube)
100 kr, (Carl von Linné)
500 kr, (Birgit Nilsson)
1 000 kr, (Gustav Vasa)
=== Nye sedler ===
I senere tid har 50-, 100-, 500- samt 1000-lappen fått ett foliebånd med hologram for å gjøre de vanskeligere å forfalske. De gamle 100- og 500-lappene uten foliebånd er ikke lengre gyldig som betalingsmiddel. Eldre 50- og 1000-lapper uten foliebånd fortsatt gyldige betalingsmiddel. Den gamle sølvfargede 50-øringen ble ugyldig den 1. januar 2006, men kunne løses inn i bank eller Svensk Kassaservice frem til 28. april 2006.
=== Tjuekronerseddelen frem til oktober 2015 ===
Tjuekronerseddelen med følgende design er gyldig betalingsmiddel frem til 30. juni 2016
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Riksbankens side om Svenska mynt og sedler
Myntverket
Svåra svenska mynt - Felpräglingar, varianter, låga upplagor och bilder
SFS 1991:1499 – Riksbankens föreskrifter om sedlar på tjugo kronor | | delt = 100 øre | 5,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Islandsk_krone | 2023-02-04 | Islandsk krone | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europeisk valuta', 'Kategori:Islands økonomi'] | Islandske kroner (Isl. króna, fl. krónur) er valutaen på Island som ble innført i 1885. 1 islandsk krone deles i 100 aurar (øre). ISO 4217-koden for valutaen er ISK.
1 norsk krone tilsvarer rundt 15 islandske kroner, mens 1 islandsk krone tilsvarer rundt 0,066 norske kroner.
| Islandske kroner (Isl. króna, fl. krónur) er valutaen på Island som ble innført i 1885. 1 islandsk krone deles i 100 aurar (øre). ISO 4217-koden for valutaen er ISK.
1 norsk krone tilsvarer rundt 15 islandske kroner, mens 1 islandsk krone tilsvarer rundt 0,066 norske kroner.
== Dagens mynter og sedler ==
=== Mynter ===
Mynter finnes i størrelsene: 100 kr, 50 kr, 10 kr, 5 kr og 1 kr.
=== Sedler ===
Pengesedler finnes i størrelsene: 10 000 kr, 5 000 kr, 2 000 kr, 1 000 kr og 500 kr.
== Eksterne lenker ==
Skann av islandske sedler | | delt = 100 aurar | 5,985 |
null | 2023-02-04 | Koruna | null | null | null | Koruna kan vise til | 5,986 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estlandsk_krone | 2023-02-04 | Estlandsk krone | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Estlands økonomi', 'Kategori:Historisk valuta'] | Estlandsk krone (estisk: kroon flert. kroonid) var valutaen i Estland. 1 kroon var inndelt i 100 sent. Valutakoden var EEK.
Estlandske kroner ble første gang innført i 1928, da den tok over som myntenhet etter estlandske mark (innført 1921). Da Estland ble innlemmet i Sovjetunionen ble estlandske kroner avskaffet til fordel for sovjetiske rubler. I juni 1992 ble rublene avskaffet og den estlandske kronen gjeninnført. Kroon ble bundet til tyske mark den 20. juni 1992, og deretter til euro den 1. januar 1999. Den 28. juni 2004 ble kursen satt til 1 euro = 15,64660 estlandske kroner.
Estlandske kroner ble erstattet av euro 1. januar 2011. | Estlandsk krone (estisk: kroon flert. kroonid) var valutaen i Estland. 1 kroon var inndelt i 100 sent. Valutakoden var EEK.
Estlandske kroner ble første gang innført i 1928, da den tok over som myntenhet etter estlandske mark (innført 1921). Da Estland ble innlemmet i Sovjetunionen ble estlandske kroner avskaffet til fordel for sovjetiske rubler. I juni 1992 ble rublene avskaffet og den estlandske kronen gjeninnført. Kroon ble bundet til tyske mark den 20. juni 1992, og deretter til euro den 1. januar 1999. Den 28. juni 2004 ble kursen satt til 1 euro = 15,64660 estlandske kroner.
Estlandske kroner ble erstattet av euro 1. januar 2011. | | | 5,987 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_krone | 2023-02-04 | Norsk krone | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges økonomi', 'Kategori:Norske mynter'] | Norsk krone (oftest bare krone, forkortes kr) er Norges valuta. Kronen deles i hundre øre.Valutaen ble innført da Norge sluttet seg til Den skandinaviske myntunion og hadde sin direkte parallell i danske kroner og svenske kroner; valutaer betegnet «krone» er også brukt i andre land. Tradisjonelt forkortes både norske, danske og svenske kroner som «kr.»; for å skille norske kroner fra danske og svenske brukes tradisjonelt også forkortelsen «nkr.» ISO 4217-koden for valutaen er NOK, en betegnelse som dominerer i internasjonale sammenhenger.
Norges Bank har enerett til å utstede norske pengesedler og mynter, og disse er tvungent betalingsmiddel i Norge. Kronen har vært landets offisielle valuta siden den erstattet daler og skilling i 1875.
| Norsk krone (oftest bare krone, forkortes kr) er Norges valuta. Kronen deles i hundre øre.Valutaen ble innført da Norge sluttet seg til Den skandinaviske myntunion og hadde sin direkte parallell i danske kroner og svenske kroner; valutaer betegnet «krone» er også brukt i andre land. Tradisjonelt forkortes både norske, danske og svenske kroner som «kr.»; for å skille norske kroner fra danske og svenske brukes tradisjonelt også forkortelsen «nkr.» ISO 4217-koden for valutaen er NOK, en betegnelse som dominerer i internasjonale sammenhenger.
Norges Bank har enerett til å utstede norske pengesedler og mynter, og disse er tvungent betalingsmiddel i Norge. Kronen har vært landets offisielle valuta siden den erstattet daler og skilling i 1875.
== Historie ==
I Norge ble kronen innført som betalingsmiddel ved lov om pengevesenet av 4. april 1875. Den norske kronen erstattet da speciedaleren til en rate på fire kroner per speciedaler. Etter dagens pengeverdi (2019 – korrigert for konsumprisindeksen) tilsvarer verdien av en speciedaler fra 1875 ca. kr. 262. Innføringen av kronen gjorde det mulig for Norge å tre inn i Den skandinaviske myntunionen som var blitt etablert to år tidligere, i 1873. Denne unionen ble oppløst i 1914, men på tross av dette valgte både Norge, Danmark og Sverige å beholde navnene på sine respektive og nå separate valutaer. Formelt bestod den skandinaviske myntunionen frem til 1972.Innenfor myntunionen hadde den norske kronen en gullstandard på 2 480 kroner mot ett kilo rent gull. Denne standarden ble gjeninnført mellom 1916 og 1920, og igjen mellom 1928 og 1931. I 1931 ble kronen i stedet knyttet til det britiske pundet med en rate på 19,9 kroner per pund. I 1939 ble kronen knyttet til den amerikanske dollaren med en rate på 4,4 kroner per dollar. Under okkupasjonen 1940–1945 var kronen knyttet opp mot den tyske riksmarken med en rate på 1 krone per 0,6 riksmark, og noe senere med en rate på 1 krone per 0,57 riksmark. Etter frigjøringen av Norge i 1945 ble kronen igjen knyttet opp mot gull, gjennom Bretton Woods-systemet. Etter at Bretton Woods-systemet brøt sammen i 1971, deltok Norge i flere former for europeisk valutasamarbeid.
I 1992 valgte Norges Bank å gå bort fra de faste vekslingskursene, og gikk over til flytende, markedsregulerte kurser. Dette er også måten Norges Bank forfekter vekslingskursen i dag.
I forbindelse med koronaviruspandemien våren 2020 sank den norske kronen til sitt laveste nivå mot andre valutaer, som 11,77 for 1 dollar, 12,58 for 1 euro, 169 for 100 danske kroner og 13,77 for 1 pund, og ble raskt omtalt i finanskretser som Scandi-drakmer, hvilket er en ufin referanse til den tidligere greske valuta, som var notorisk i forhold til sin synkende verdi.Den norske kronen styrket seg noe etter dette og lå primo april 2020 på 10,26 for 1 USD, 11,14 for 1 euro, 149 for 100 danske kroner og 12,70 for 1 pund.
Lov av 21. juni 2019 om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) fastsetter i § 1-9 at den norske pengeenheten er en krone, og at kronen deles i hundre øre.
== Mynter og sedler ==
=== Mynter ===
Kronemynter ble satt i sirkulasjon i 1875, i valørene 10 og 50 øre, samt 1 og 10 kroner. De første myntene var også preget med skilling-valører, henholdsvis 3, 15 og 30 skilling og 2½ og 5 specidaler. Nye valører ble introdusert mellom 1875 og 1878: 1, 2, 5 10, 25 og 50 øre, og 1, 2 og 10 kroner. 1-, 2- og 5-ørene ble slått i bronse, 10-, 25- og 50-ørene samt 1- og 2-kronene ble slått i sølv, mens 10-, og senere også 20-kronene ble slått i gull.
Den siste gullmynten ble slått i 1910, og sølvmyntene ble erstattet med koppernikkel i 1920. Mellom 1917 og 1921 ble bronsemyntene slått i jern. 2-kronemynten ble avviklet i 1917. Under tyskernes okkupasjon av Norge ble sink brukt i stedet for koppernikkel, samtidig som man avviklet 1-kronemynten.
I 1963 ble 5-kronemynten introdusert. Produksjon av 1- og 2-øremynter ble avsluttet i 1972. Året etter ble størrelsen på 5-øremynten redusert, og produksjonen av mynten ble avviklet i 1982, sammen med 25-øremynten. 10-kronemynter ble satt i produksjon i 1983, og i 1992 ble den siste tiøringen produsert. Mellom 1994 og 1998 ble dagens myntserie innført, bestående av 50 øre, og 1, 5, 10 og 20 kroner. 1. mai 2012 ble 50 øre-mynten fjernet fra pengeomløpet i Norge og fra den dag ble den ugyldig som betalingsmiddel.
All norsk mynt har siden 1686 blitt produsert ved Det Norske Myntverket på Kongsberg. (Tidligere het institusjonen Den Kongelige mynt.)
=== Sedler ===
I 1887 introduserte Norges Bank 5-, 10-, 50-, 100-, 500- og 1000-kronersedler. I 1917 ble det også introdusert 1-kronessedler, og mellom 1918 og 1922 også 2-kronerssedler. På grunn av mangelfull tilgang på råvarer til mynt var dette også tilfelle mellom 1940 og 1950. I 1963 ble 5-kronersseddelen erstattet med en 5-kronersmynt, og det samme gjaldt 10-kronersseddelen i 1984. 200-kronersseddelen ble introdusert i 1994.
50 kroner: Grønn, utgitt 18. oktober 2018 – hovedmotivet er Utvær fyr
100 kroner: Rød, utgitt 30. mai 2017 – hovedmotivet er Gokstadskipet
200 kroner: Blå, utgitt 30. mai 2017 – hovedmotivet er en torsk
500 kroner: Oransje, utgitt 18. oktober 2018 – hovedmotivet er RS 14 «Stavanger»
1000 kroner: Lilla, utgitt høsten 2019– hovedmotivet er en bølge på åpent hav
== Historiske mynter og sedler ==
Tabellen nedenfor er en oversikt over alle mynter og pengesedler, med unntak av gull- sølv- og minnemynter, som har vært i bruk i Norge siden 1875. Bare 1-kronen har hatt betydelig overlapp mellom sedler og mynter, nærmere bestemt 1917–1925 og 1940–1950.
== Se også ==
Norske mynter
Norske pengesedler
Liste over lands valuta
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges Bank: Sedler og mynter Besøkt 26. mars 2022.
Kroner og øre i et historisk perspektiv. Fra en nettutstilling laget av Dokumentasjonsprosjektet i 1995 for Universitetets Myntkabinett. Besøkt 26. mars 2022. | | delt = 100 øre | 5,988 |
https://no.wikipedia.org/wiki/599 | 2023-02-04 | 599 | ['Kategori:599'] | null |
== Begivenheter ==
Brunhilda tvinges ut av Austrasia | == Begivenheter == | 5,989 |
https://no.wikipedia.org/wiki/598 | 2023-02-04 | 598 | ['Kategori:598', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 5,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/597 | 2023-02-04 | 597 | ['Kategori:597'] | null |
== Begivenheter ==
Augustin av Canterbury kom til Kent i dagens England som misjonær
== Dødsfall ==
9. juni – Columba av Iona, munk og helgen | == Begivenheter == | 5,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/596 | 2023-02-04 | 596 | ['Kategori:596', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 5,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/595 | 2023-02-04 | 595 | ['Kategori:595', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Sannsynlig tidspunkt for Muhammeds ekteskap med Khadijah.
Teodebert II blir konge av Burgund
== Fødsler ==
Sa`d ibn Abi Waqqas, muslimsk militær leder
== Dødsfall ==
Childebert II, konge av Austrasia og Burgund | == Begivenheter == | 5,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/594 | 2023-02-04 | 594 | ['Kategori:594', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Dødsfall ==
17. november – Gregorius av Tours, frankisk historiker, biskop og helgen | == Dødsfall == | 5,994 |
https://no.wikipedia.org/wiki/593 | 2023-02-04 | 593 | ['Kategori:593', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 5,995 |
https://no.wikipedia.org/wiki/592 | 2023-02-04 | 592 | ['Kategori:592'] | null |
== Begivenheter ==
Childebert II blir konge av Burgund
== Dødsfall ==
Guntram, konge av Burgund | == Begivenheter == | 5,996 |
https://no.wikipedia.org/wiki/591 | 2023-02-04 | 591 | ['Kategori:591'] | null |
== Begivenheter ==
Agilulf, langobardenes konge, gifter seg med Theodelinda. | == Begivenheter == | 5,997 |
https://no.wikipedia.org/wiki/590 | 2023-02-04 | 590 | ['Kategori:590'] | null |
== Begivenheter ==
Agiluf, hertugen i Torino, blir langobardenes konge.
Khosrau II Parvez blir konge i Persia
== Dødsfall ==
Authari, langobardenes konge i Nord-Italia
Hormizd IV, konge i Persia | == Begivenheter == | 5,998 |
https://no.wikipedia.org/wiki/589 | 2023-02-04 | 589 | ['Kategori:589'] | null |
== Begivenheter ==
Langobardenes kong Authari gifter seg med Theodelinda.
De iberiske vestgoterne konverterer fra arianisme til katolisisme. | == Begivenheter == | 5,999 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.