url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Pepperfamilien | 2023-02-04 | Pepperfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Piperales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-10'] | Pepperfamilien (Piperaceae) er en plantefamilie i ordenen Piperales. Den omfatter ca. 2 015 arter fordelt på 8 planteslekter. Artene er rike på eteriske oljer med brennende smak. Vanlig pepper er bærene av krydderpepper (Piper nigrum). Den polynesiske rusdrikken kava lages av arten Piper methysticum.
| Pepperfamilien (Piperaceae) er en plantefamilie i ordenen Piperales. Den omfatter ca. 2 015 arter fordelt på 8 planteslekter. Artene er rike på eteriske oljer med brennende smak. Vanlig pepper er bærene av krydderpepper (Piper nigrum). Den polynesiske rusdrikken kava lages av arten Piper methysticum.
== Eksterne lenker ==
(en) Pepperfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Pepperfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Pepperfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Pepperfamilien hos Dyntaxa
(en) Pepperfamilien hos Fossilworks
(en) Pepperfamilien hos ITIS
(en) Pepperfamilien hos NCBI
(en) Pepperfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Pepperfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Piperaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Piperaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * peppere (Piper) | 5,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sivfamilien | 2023-02-04 | Sivfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Poales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Sivfamilien er en familie som omfatter 8 planteslekter i ordenen Poales. I Norge vokser ca. 20 arter av siv og 7 arter av frytle.
Artene mangler mykorrhiza. Plantene har runde stengler og ofte også avrundede blader.
| Sivfamilien er en familie som omfatter 8 planteslekter i ordenen Poales. I Norge vokser ca. 20 arter av siv og 7 arter av frytle.
Artene mangler mykorrhiza. Plantene har runde stengler og ofte også avrundede blader.
== Galleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sivfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Sivfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Sivfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Sivfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Sivfamilien hos Dyntaxa
(en) Sivfamilien hos Fossilworks
(en) Sivfamilien hos ITIS
(en) Sivfamilien hos NCBI
(en) Sivfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Sivfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Juncaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Juncaceae – beskrivelse i: L. Watson & M.J. Dallwitz (1992–). «The families of flowering plants Arkivert 3. januar 2007 hos Wayback Machine. – descriptions, illustrations, identification, information retrieval». | * frytle (Luzula) | 5,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordr%C3%B8ykfamilien | 2023-02-04 | Jordrøykfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ranunculales', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Jordrøykfamilien (Fumariaceae) er en plantefamilie i ordenen Ranunculales. Den omfatter ca. 450 arter fordelt på 15 planteslekter. I Norge vokser et par arter av jordrøykslekten (Fumaria). Noen botanikere har regnet jordrøykfamilien som egen familie (Hypecoaceae, Fumariaceae), men den er også senere sammenslått med valmuefamilien.
I APG III-systemet anerkjennes ikke gruppen som en egen familie, men inkluderes i valmuefamilien.
Noen av slektene i familien er:
Adlumia Raf. ex DC. – Nord-Amerika
Capnoides
Ceratocapnos
Corydalis D.C – nordlige halvkule, Afrika
Cryptocapnos
Cysticapnos
Dactylicapnos
Dicentra Bernh. – Asia, Nord-Amerika
Discocapnos
Jordrøykslekten (Fumaria) L. – nordlige halvkule
Platycapnos
Pseudofumaria – Europa
Rupicapnos
Sarcocapnos
TrigonocapnosNår gruppen regnes som underfamilie under valmuefamilien, bruker man den latinske betegnelsen Fumarioideae. Flere av slektene ovenfor inngår i det som tidligere ble regnet som familien Hypecoaceae.
| Jordrøykfamilien (Fumariaceae) er en plantefamilie i ordenen Ranunculales. Den omfatter ca. 450 arter fordelt på 15 planteslekter. I Norge vokser et par arter av jordrøykslekten (Fumaria). Noen botanikere har regnet jordrøykfamilien som egen familie (Hypecoaceae, Fumariaceae), men den er også senere sammenslått med valmuefamilien.
I APG III-systemet anerkjennes ikke gruppen som en egen familie, men inkluderes i valmuefamilien.
Noen av slektene i familien er:
Adlumia Raf. ex DC. – Nord-Amerika
Capnoides
Ceratocapnos
Corydalis D.C – nordlige halvkule, Afrika
Cryptocapnos
Cysticapnos
Dactylicapnos
Dicentra Bernh. – Asia, Nord-Amerika
Discocapnos
Jordrøykslekten (Fumaria) L. – nordlige halvkule
Platycapnos
Pseudofumaria – Europa
Rupicapnos
Sarcocapnos
TrigonocapnosNår gruppen regnes som underfamilie under valmuefamilien, bruker man den latinske betegnelsen Fumarioideae. Flere av slektene ovenfor inngår i det som tidligere ble regnet som familien Hypecoaceae.
== Eksterne lenker ==
(en) Jordrøykfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Jordrøykfamilien hos Dyntaxa
(en) Jordrøykfamilien hos Fossilworks
(en) Jordrøykfamilien hos ITIS
(en) Jordrøykfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Jordrøykfamilien hos Tropicos | Slekter: se teksten | 5,802 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8lvbuskfamilien | 2023-02-04 | Sølvbuskfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rosales'] | Sølvbuskfamilien eller tindvedfamilien (Elaeagnaceae) er en plantefamilie i roseordenen.
Artene er trær og busker; noen er løvfellende og andre eviggrønne. Hele planten er dekket av sølvfargete eller brune stjerne- eller skjoldhår. Alle artene lever i symbiose med aktinobakterier i slekta Frankia. Bakteriene finnes i utvekster på røttene og fikserer nitrogen fra luften. Plantene kan derfor vokse på svært næringsfattig sand og grus. Bladene er helrandete, fjærnervede og stilkete; de sitter spredt, motsatt eller kransstilt. Akselblad forekommer aldri.
Blomstene sitter enkeltvis eller i korte klaser. De kan enten være tvekjønnede eller enkjønnede på særbu planter. Hunn- og tvekjønnede blomster har et klokke- eller traktformet beger, mens hannblomstene hos tindvedslekten har to membranaktige begerblad. Kronblad mangler, og det er 4–8 pollenbærere. Den egentlige frukten er tørr, men den er omgitt av en oppsvulmet blomsterbunn slik at frukten minner om et bær eller steinfrukt. Det er ett frø i hver frukt, og frøene spres ved hjelp av fugler som eter de saftige fruktene.
Familien omfatter 45–60 arter fordelt på 3 slekter. Den er utbredt i tempererte strøk på den nordlige halvkule, men det er også noen som vokser i tropiske deler av Asia og Australia. Flere arter dyrkes og finnes forvillet andre steder. I Norge vokser tindved (Hippophae rhamnoides). Mange arter har spiselige frukter, og de blir også plantet som prydbusker i hager.
I Cronquist-systemet var sølvbuskfamilien plassert i ordenen Proteales, mens Takhtajan satte den alene i ordenen Elaeagnales.
| Sølvbuskfamilien eller tindvedfamilien (Elaeagnaceae) er en plantefamilie i roseordenen.
Artene er trær og busker; noen er løvfellende og andre eviggrønne. Hele planten er dekket av sølvfargete eller brune stjerne- eller skjoldhår. Alle artene lever i symbiose med aktinobakterier i slekta Frankia. Bakteriene finnes i utvekster på røttene og fikserer nitrogen fra luften. Plantene kan derfor vokse på svært næringsfattig sand og grus. Bladene er helrandete, fjærnervede og stilkete; de sitter spredt, motsatt eller kransstilt. Akselblad forekommer aldri.
Blomstene sitter enkeltvis eller i korte klaser. De kan enten være tvekjønnede eller enkjønnede på særbu planter. Hunn- og tvekjønnede blomster har et klokke- eller traktformet beger, mens hannblomstene hos tindvedslekten har to membranaktige begerblad. Kronblad mangler, og det er 4–8 pollenbærere. Den egentlige frukten er tørr, men den er omgitt av en oppsvulmet blomsterbunn slik at frukten minner om et bær eller steinfrukt. Det er ett frø i hver frukt, og frøene spres ved hjelp av fugler som eter de saftige fruktene.
Familien omfatter 45–60 arter fordelt på 3 slekter. Den er utbredt i tempererte strøk på den nordlige halvkule, men det er også noen som vokser i tropiske deler av Asia og Australia. Flere arter dyrkes og finnes forvillet andre steder. I Norge vokser tindved (Hippophae rhamnoides). Mange arter har spiselige frukter, og de blir også plantet som prydbusker i hager.
I Cronquist-systemet var sølvbuskfamilien plassert i ordenen Proteales, mens Takhtajan satte den alene i ordenen Elaeagnales.
== Litteratur ==
«Elaeagnaceae». APWEbsite. Besøkt 14. mars 2019.
«Elaeagnaceae». Flora of China. Besøkt 14. mars 2019.
== Eksterne lenker ==
(en) Sølvbuskfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Sølvbuskfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Sølvbuskfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Sølvbuskfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Sølvbuskfamilien hos Dyntaxa
(en) Sølvbuskfamilien hos Fossilworks
(en) Sølvbuskfamilien hos ITIS
(en) Sølvbuskfamilien hos NCBI
(en) Sølvbuskfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Sølvbuskfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Elaeagnaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * sølvbuskslekten (Elaeagnus) | 5,803 |
null | 2023-02-04 | Trollheggfamilien | null | null | null | * Ceanothus | 5,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trollhasselfamilien | 2023-02-04 | Trollhasselfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Trollhasselfamilien'] | Trollhasselfamilien (Hamamelidaceae) er en plantefamilie i sildreordenen (Saxifragales). I eldre systematikk tilhørte den ordenen Hamamelidales, som har vist seg å være en kunstig gruppe.
Artene er eviggrønne eller løvfellende busker og trær. De kan ha ha tvekjønnede blomster, eller være androdiøcie eller sambu. Bladene sitter nesten alltid spredt; de er hele eller håndflikete, og fjær- eller håndnervede. Blomsterstanden er som regel et aks eller hode. Blomstene er fire- eller femtallige og kan være over- eller undersittende. Frukten er en kapsel som sprekker opp, og i underfamilien Hamamelidoideae slynges frøene ut med stor kraft.Pollineringen utføres hos de fleste artene av insekter som lokkes til blomsten med nektar. Fugler kan også spille en rolle, og i Sør-Kina er brillefugler og solfugler de viktigste pollinatorene for Rhodoleia. Blomsterbygningen varierer mye. Enkelte arter har høyblad med sterke farger som omgir blomsterstanden så den minner om en stor enkeltblomst. Noen arter mangler kronblad og har i stedet andre fargerike blomsterdeler som tiltrekker bestøvere. Det finnes også arter som har utviklet vindpollinering. De mangler kronblad, høyblad og andre oppsiktsvekkende deler, men har forlengende pollenknapper.Artene i familien vokser i tropiske til tempererte strøk med rikelig nedbør. Utbredelsen omfatter østlige Nord-Amerika, Mellom-Amerika, østlige og sørlige Afrika, Madagaskar og området fra Øst-Asia til Australia. Det er også én art i vestlige Himalaya og én i de hyrkanske skogene ved sørbredden av Det kaspiske hav. Det er ingen nålevende arter i Europa. Artsrikdommen er størst i de subtropiske skogene i Sørøst-Asia.Noen arter dyrkes i hager. De er kjent for at de blomstrer tidlig på våren, før løvsprett. Mange har også vakre høstfarger.
| Trollhasselfamilien (Hamamelidaceae) er en plantefamilie i sildreordenen (Saxifragales). I eldre systematikk tilhørte den ordenen Hamamelidales, som har vist seg å være en kunstig gruppe.
Artene er eviggrønne eller løvfellende busker og trær. De kan ha ha tvekjønnede blomster, eller være androdiøcie eller sambu. Bladene sitter nesten alltid spredt; de er hele eller håndflikete, og fjær- eller håndnervede. Blomsterstanden er som regel et aks eller hode. Blomstene er fire- eller femtallige og kan være over- eller undersittende. Frukten er en kapsel som sprekker opp, og i underfamilien Hamamelidoideae slynges frøene ut med stor kraft.Pollineringen utføres hos de fleste artene av insekter som lokkes til blomsten med nektar. Fugler kan også spille en rolle, og i Sør-Kina er brillefugler og solfugler de viktigste pollinatorene for Rhodoleia. Blomsterbygningen varierer mye. Enkelte arter har høyblad med sterke farger som omgir blomsterstanden så den minner om en stor enkeltblomst. Noen arter mangler kronblad og har i stedet andre fargerike blomsterdeler som tiltrekker bestøvere. Det finnes også arter som har utviklet vindpollinering. De mangler kronblad, høyblad og andre oppsiktsvekkende deler, men har forlengende pollenknapper.Artene i familien vokser i tropiske til tempererte strøk med rikelig nedbør. Utbredelsen omfatter østlige Nord-Amerika, Mellom-Amerika, østlige og sørlige Afrika, Madagaskar og området fra Øst-Asia til Australia. Det er også én art i vestlige Himalaya og én i de hyrkanske skogene ved sørbredden av Det kaspiske hav. Det er ingen nålevende arter i Europa. Artsrikdommen er størst i de subtropiske skogene i Sørøst-Asia.Noen arter dyrkes i hager. De er kjent for at de blomstrer tidlig på våren, før løvsprett. Mange har også vakre høstfarger.
== Delgrupper ==
Trollhasselfamilien deler i fire underfamilier med 26 eller 27 slekter og omtrent 120 arter:
underfamilie Exbucklandoideae (synonymer Exbucklandiaceae, Rhodoleiaceae) – kromosomtall n=12, 16, vingede frø, håndnervede blad
Exbucklandia – omtrent tre arter i Bhutan, Kina, India, Indonesia, Laos, Malaysia, Myanmar, Nepal, Sikkim, Thailand og Vietnam
Rhodoleia – omtrent ti arter i Kina, Indonesia, Malaysia, Myanmar og Vietnam
underfamilie Mytilarioideae – kromosomtall ukjent
Mytilaria med én art,
Mytilaria laosensis – Kina, Laos og nordlige Vietnam
Chunia med én art,
Chunia bucklandioides – endemisk for fuktig skog 300–600 moh. på sørlige Hainan
underfamilie Disanthoideae (synonym Disanthaceae) – kromosomtall n=8
Disanthus med to arter,
Disanthus cercidifolius – to underarter, én i Kina og en i Japan
Disanthus ovatifolius – nordvestlige Vietnam
underfamilie Hamamelidoidea – eksplosive frøkapsler, kromosomtall n=12
stamme Corylopsideae
hasselbror (Corylopsis) – 29 arter i Kina, India, Japan og Korea
stamme Loropetaleae
Embolanthera med to arter,
Embolanthera glabrescens – Vietnam
Embolanthera spicata – Filippinene (Palawan)
Loropetalum (inkludert Tetrathyrium) – tre arter i Kina, Japan og østlige og nordlige India
Matudaea – tre arter i Neotropis
Maingaya med én art,
Maingaya malayana – Malayahalvøya
stamme Dicorypheae
Dicoryphe – 13 arter på Madagaskar og Komorene
Neostrearia med én art,
Neostrearia fleckeri – Queensland i Australia
Noahdendron med én art,
Noahdendron nicholasii – Queensland i Australia
Ostrearia med én art,
Ostrearia australiana – Queensland i Australia
Trichocladus med to arter,
Trichocladus crinitus – Sør-Afrika
Trichocladus ellipticus – sørlige og østlige Afrika
stamme Eustigmateae
Eustigma – tre arter i Kina og Vietnam
Fortunearia med én art,
Fortunearia sinensis – vokser i skoger 800–1000 moh. i Kina (Anhui, Henan, Hubei, Jiangxi, Shaanxi, Sichuan og Zhejiang)
Molinadendron – tre arter i vestlige Mexico, Honduras og Guatemala
Sinowilsonia med én art,
Sinowilsonia henryi – to varieteter i skoger 800–1500 moh. i Kina (Gansu, Henan, Hubei, Shaanxi, Shanxi og Sichuan)
stamme Fothergilleae (synonym Fothergillaceae)
Distyliopsis – seks arter i Kina, Laos, Malaysia og Ny-Guinea
Distylium – 16 arter i Kina, Assam, Vietnam, Indonesia, Japan, Korea og Malaysia
trollor (Fothergilla) – to arter i sørøstlige USA
Parrotia med to arter,
påfuglbusk (Parrotia persica) – Nord-Iran og Aserbajdsjan
Parrotia subaequalis (synonym Shaniodendron subaequale) – fjellskoger 600–700 moh. i Kina (Anhui, Jiangsu og Zhejiang)
Parrotiopsis, med én art,
Parrotiopsis jacquemontiana – østlige Afghanistan, Pakistan, Kashmir
Sycopsis – to til tre arter i Assam, Kina og Sørøst-Asia
stamme Hamamelideae
trollhassel (Hamamelis) – seks arter disjunkt utbredt i østlige Nord-Amerika, Kina og JapanAmbratreslekta (Liquidambar) og to nærstående slekter med til sammen ca. 15 arter ble tidligere regnet til underfamilien Altingioideae (synonym Liquidambaroideae) i trollhasselfamilien, men er nå flyttet til en egen familie, Altingiaceae.
Kladogrammet nedenfor viser antatt slektskap mellom de ulike gruppene i underfamilien Hamamelidoideae.
== Fossiler ==
De eldste fossilene av trollhasselfamilien er blomster fra sen kritt. De er funnet i Sverige (Archamamelis), østlige Nord-Amerika (Allonia, Androdecidua) og Japan. Funnene har morfologiske egenskaper i kombinasjoner som ikke er kjent i de nålevende slektene, og plasseres derfor i egne slekter. Hamawilsonia er kjent fra paleocen i Nord-Dakota og Fortunearites fra eocen i Oregon. I eocen dukker også de første sikre representantene for nålevende slekter opp.Frøene er svært like hos alle arter i underfamilien Hamamelidoideae der frøene slynges ut, og det er derfor vanskelig å plassere fossile frø fra denne gruppen i riktig slekt. De eldste funnene av frø fra Corylopsis er fra tidlig eocen i England og midtre eocen i Tennessee. Blad fra samme slekt er kjent fra eocen i Washington og oligocen i Japan. I Kina er Corylopsis-frø fra miocen funnet i Yunnan. De eldste funnene av blad fra Fothergilla er også fra eocen i Washington. Disanthus er kjent fra oligocen i Tyskland, og det er også gjort eldre, mer usikre funn av denne slekta fra sen kritt og paleocen i Tyskland og Østerrike.I oligocen og miocen vokste Matudaea menzelii i Sentral-Europa. De nålevende artene i Matudaea forekommer bare i Mellom-Amerika.Pollenanalyser viser at slektene Exbucklandia, Fothergilla, Distylium, Embolanthera, Hamamelis, Rhodoleia og Corylopsis vokste i eviggrønne løvskoger opp til 700 moh i Sør-Europa i miocen. Parrotia vokste høyere i terrenget sammen med andre løvfellende trær. Parrotiopsis forekom i det europeiske middelhavsområdet i pliocen. De fleste slektene i trollhasselfamilien døde ut i Europa i løpet av pliocen da klimaet ble tørrere og kaldere.Parrotia er mer hardfør enn de andre og overlevde lengst. Den vokste i Sør-Europa fram til for 800 000 år siden, og de yngste funnene av denne slekta i Europa er fra Holstein-mellomistiden i Polen.Utviklingen i Georgia kan deles i tre stadier. Det første stadiet omfatter tidsrommet fra eocen til midtre miocen. De eldste funnene er pollen fra Hamamelis og Corylopsis fra eocen og oligocen. I midtre miocen kom Sycopsis til. Familiens storhetstid var i sen miocen, og mangfoldet var stort med slektene Hamamelis, Corylopsis, Eustigma, Fortunearia, Molinadendron, Fothergilla, Parrotiopsis, Parrotia, Sycopsis, Distyliopsis, Distylium, Disanthus og Chunia. Deretter begynte tilbakegangen, og de fleste slektene døde ut i løpet av pliocen. Fortunearia og Parrotia fantes enda i tidlig pleistocen, og Corylopsis overlevde til midtre pleistocen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Trollhasselfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Trollhasselfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Trollhasselfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Trollhasselfamilien hos Dyntaxa
(en) Trollhasselfamilien hos Fossilworks
(en) Trollhasselfamilien hos ITIS
(en) Trollhasselfamilien hos NCBI
(en) Trollhasselfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Trollhasselfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Hamamelidaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Hamamelidaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | se egen seksjon | 5,805 |
null | 2023-02-04 | Kannafamilien | null | null | null | * kannaslekten (Canna) | 5,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hestekastanjeslekten | 2023-02-04 | Hestekastanjeslekten | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hippocastanoideae', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753'] | Hestekastanjeslekten (Aesculus) er en slekt i lønnefamilien (Sapindaceae). Den ble tidligere regnet til en egen familie, hestekastanjefamilien (Hippocastanaceae), men er nå plassert i underfamilien Hippocastanoideae sammen med blant annet lønn (Acer).
Artene er løvfellende trær eller busker med store vinterknopper. Bladene er store og håndkoblete med 5–11 småblad. Bladranden er bølgekantet til sagtannet. Blomsterstanden er en stor, opprett, sylindrisk eller konisk topp. Blomstene er fire- eller femtallige. Fruktknuten sitter ikke på en gynofor. Frukten er som regel glatt, men hos hestekastanje (A. hippocastaneum) er den tornete. Den inneholder som regel bare ett frø. Alle deler av plantene er giftige og inneholder saponiner, blant annet glukosidet aesculin.
Hestekastanjeslekten er ikke i nær slekt med kastanjeslekten (Castanea). Kastanje har også brune nøtter omgitt av et tornete hylster, men disse nøttene er spiselige og mindre enn hestekastanjene.
Slekten har en vid, men usammenhengende utbredelse i tempererte områder på den nordlige halvkule. Den er rikest utviklet i østlige Nord-Amerika der det er fem arter. Ytterligere fem vokser i Øst-Asia og Himalaya, én i Europa og én i vestlige Nord-Amerika.
Hestekastanje (A. hippocastaneum) er et alminnelig prydtre i alle tempererte strøk. Hestekastanje er plantet i mange byer og parker i Norge, og klarer seg helt nord til Harstad. Noen andre arter blir også plantet som prydtrær, spesielt hybriden rød hestekastanje (A. × carnea).
| Hestekastanjeslekten (Aesculus) er en slekt i lønnefamilien (Sapindaceae). Den ble tidligere regnet til en egen familie, hestekastanjefamilien (Hippocastanaceae), men er nå plassert i underfamilien Hippocastanoideae sammen med blant annet lønn (Acer).
Artene er løvfellende trær eller busker med store vinterknopper. Bladene er store og håndkoblete med 5–11 småblad. Bladranden er bølgekantet til sagtannet. Blomsterstanden er en stor, opprett, sylindrisk eller konisk topp. Blomstene er fire- eller femtallige. Fruktknuten sitter ikke på en gynofor. Frukten er som regel glatt, men hos hestekastanje (A. hippocastaneum) er den tornete. Den inneholder som regel bare ett frø. Alle deler av plantene er giftige og inneholder saponiner, blant annet glukosidet aesculin.
Hestekastanjeslekten er ikke i nær slekt med kastanjeslekten (Castanea). Kastanje har også brune nøtter omgitt av et tornete hylster, men disse nøttene er spiselige og mindre enn hestekastanjene.
Slekten har en vid, men usammenhengende utbredelse i tempererte områder på den nordlige halvkule. Den er rikest utviklet i østlige Nord-Amerika der det er fem arter. Ytterligere fem vokser i Øst-Asia og Himalaya, én i Europa og én i vestlige Nord-Amerika.
Hestekastanje (A. hippocastaneum) er et alminnelig prydtre i alle tempererte strøk. Hestekastanje er plantet i mange byer og parker i Norge, og klarer seg helt nord til Harstad. Noen andre arter blir også plantet som prydtrær, spesielt hybriden rød hestekastanje (A. × carnea).
== Litteratur ==
A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 351–356. ISBN 82-10-01282-7.
R. Lancaster (1977). Trær i hagen. Oversatt av K.E. Aarthun. Stavanger: Stavanger Lithografiske Anstalt A/S. s. 32–33. ISBN 82-990430-2-6.
«Aesculus». Flora of China. Besøkt 22. februar 2019.
F. Forest m.fl. (2001). «A morphological phylogenetic analysis of Aesculus L. and Billia Peyr. (Sapindaceae)». Canadian Journal of Botany. 79 (2): 154–169. ISSN 0008-4026. doi:10.1139/b00-146.
A.J. Harris, J. Xiang og D.T. Thomas (2009). «Phylogeny, origin, and biogeographic history of Aesculus L.(Sapindales) – an update from combined analysis of DNA sequences, morphology, and fossils». Taxon. 58 (1): 108–126. ISSN 0040-0262. JSTOR 27756827. doi:10.1002/tax.581012.
A.J. Harris m.fl. (2016). «Testing the monophyly of Aesculus L. and Billia Peyr, woody genera of tribe Hippocastaneae of the Sapindaceae». Molecular Phylogenetics and Evolution. 102: 145–151. ISSN 1055-7903. PMID 27268715. doi:10.1016/j.ympev.2016.06.001.
J.A. Wott (2018). «The many faces of Aesculus» (PDF). Washington Park Arboretum Bulletin: 14–19.
== Eksterne lenker ==
(en) hestekastanjeslekten i Encyclopedia of Life
(en) hestekastanjeslekten i Global Biodiversity Information Facility
(no) hestekastanjeslekten hos Artsdatabanken
(sv) hestekastanjeslekten hos Dyntaxa
(en) hestekastanjeslekten hos Fossilworks
(en) hestekastanjeslekten hos ITIS
(en) hestekastanjeslekten hos NCBI
(en) hestekastanjeslekten hos The International Plant Names Index
(en) hestekastanjeslekten hos Tropicos
(en) Kategori:Aesculus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Aesculus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Aesculus californica | 5,807 |
null | 2023-02-04 | Lønnefamilien | null | null | null | * Dodonaeoideae | 5,808 |
null | 2023-02-04 | Sumakfamilien | null | null | null | * Spondioideae | 5,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bl%C3%A6ren%C3%B8ttfamilien | 2023-02-04 | Blærenøttfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Crossosomatales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-11', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Blærenøttfamilien (Staphyleaceae) er en plantefamilie i ordenen Crossosomatales. Den omfatter ca. 60 arter fordelt på fem planteslekter. De vokser på den nordlige halvkule samt i Sør-Amerika. Artene av blærenøttslekten brukes som dekorative hage- og parktrær.
Slektene i denne familien omfatter fem slekter med blant annet disse artene:
Euscaphis = syn. Sambucus
Euscaphis japonica (Japan, Korea)
Euscaphis staphyleoides (Japan)
Huertea
Huertea cubensis (Cuba, Hispaniola)
Blærenøttslekten (Staphylea)
Staphylea bolanderi (vestre Nord-Amerika)
Staphylea bumalda (østre Asia)
kaukasusblærenøtt (Staphylea colchica) (Kaukasus)
Staphylea emodi (Himalaya)
Staphylea forrestii (Kina)
Staphylea holocarpa (Kina)
vanlig blærenøtt (Staphylea pinnata) (Europa)
Staphylea pringlei (Mexico)
Staphylea shweliensis (Kina)
Staphylea trifolia (østre Nord-Amerika)
Tapiscia
Tapiscia sinensis (Kina)
Turpinia
Turpinia stipulacea (Malaysia)
| Blærenøttfamilien (Staphyleaceae) er en plantefamilie i ordenen Crossosomatales. Den omfatter ca. 60 arter fordelt på fem planteslekter. De vokser på den nordlige halvkule samt i Sør-Amerika. Artene av blærenøttslekten brukes som dekorative hage- og parktrær.
Slektene i denne familien omfatter fem slekter med blant annet disse artene:
Euscaphis = syn. Sambucus
Euscaphis japonica (Japan, Korea)
Euscaphis staphyleoides (Japan)
Huertea
Huertea cubensis (Cuba, Hispaniola)
Blærenøttslekten (Staphylea)
Staphylea bolanderi (vestre Nord-Amerika)
Staphylea bumalda (østre Asia)
kaukasusblærenøtt (Staphylea colchica) (Kaukasus)
Staphylea emodi (Himalaya)
Staphylea forrestii (Kina)
Staphylea holocarpa (Kina)
vanlig blærenøtt (Staphylea pinnata) (Europa)
Staphylea pringlei (Mexico)
Staphylea shweliensis (Kina)
Staphylea trifolia (østre Nord-Amerika)
Tapiscia
Tapiscia sinensis (Kina)
Turpinia
Turpinia stipulacea (Malaysia)
== Eksterne lenker ==
(en) Blærenøttfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Blærenøttfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Blærenøttfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Blærenøttfamilien hos Dyntaxa
(en) Blærenøttfamilien hos Fossilworks
(en) Blærenøttfamilien hos ITIS
(en) Blærenøttfamilien hos NCBI
(en) Blærenøttfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Blærenøttfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Staphyleaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Staphyleaceae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Euscaphis | 5,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tusenbladfamilien | 2023-02-04 | Tusenbladfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Saxifragales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Tusenbladfamilien (Haloragaceae) er en plantefamilie i ordenen Saxifragales. Den omfatter ca. 120 arter fordelt på ni planteslekter. I Norge vokser fire arter av tusenblad.
| Tusenbladfamilien (Haloragaceae) er en plantefamilie i ordenen Saxifragales. Den omfatter ca. 120 arter fordelt på ni planteslekter. I Norge vokser fire arter av tusenblad.
== Eksterne lenker ==
(en) Tusenbladfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Tusenbladfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Tusenbladfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Tusenbladfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Tusenbladfamilien hos Dyntaxa
(en) Tusenbladfamilien hos Fossilworks
(en) Tusenbladfamilien hos ITIS
(en) Tusenbladfamilien hos NCBI
(en) Tusenbladfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Tusenbladfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Haloragaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Glischrocaryon | 5,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nellikfamilien | 2023-02-04 | Nellikfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nellikfamilien'] | Nellikfamilien (Caryophyllaceae) er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales). Den omfatter ca. 1750 arter fordelt på 88 planteslekter. Familien omfatter mange hageblomster og snittblomster.
Kryddernellik (Syzygium aromaticum) er en plante i myrtefamilien og har ikke noe med nellikfamilien å gjøre, bortsett fra at duften kan ligne duften til noen av blomstene i nellikfamilien.
| Nellikfamilien (Caryophyllaceae) er en plantefamilie i nellikordenen, (Caryophyllales). Den omfatter ca. 1750 arter fordelt på 88 planteslekter. Familien omfatter mange hageblomster og snittblomster.
Kryddernellik (Syzygium aromaticum) er en plante i myrtefamilien og har ikke noe med nellikfamilien å gjøre, bortsett fra at duften kan ligne duften til noen av blomstene i nellikfamilien.
== Eksterne lenker ==
(en) Nellikfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Nellikfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Nellikfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Nellikfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Nellikfamilien hos Dyntaxa
(en) Nellikfamilien hos Fossilworks
(en) Nellikfamilien hos ITIS
(en) Nellikfamilien hos NCBI
(en) Nellikfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Nellikfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Caryophyllaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Agrostemma | 5,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ramnes | 2023-02-04 | Ramnes | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Delområder i Tønsberg', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2002', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Tidligere kommuner i Vestfold', 'Kategori:Tønsbergs historie'] | Ramnes er en tidligere kommune, ei bygd og et kupert jordbruks- og skogsdistrikt i Tønsberg kommune i Vestfold og Telemark fylke.Kommunen ble slått sammen med tidligere Våle kommune 1. januar 2002. Kommunesenteret var Tingvoll.
Den nye kommunen fikk navnet Re. Det gamle kommunesenteret ble flyttet fra Tingvoll like nord for Ramnes kirke til Revetal. Ramnes kommunes areal var 137,97 km2.. Re ble slått sammen med Tønsberg kommune i 2020.
| Ramnes er en tidligere kommune, ei bygd og et kupert jordbruks- og skogsdistrikt i Tønsberg kommune i Vestfold og Telemark fylke.Kommunen ble slått sammen med tidligere Våle kommune 1. januar 2002. Kommunesenteret var Tingvoll.
Den nye kommunen fikk navnet Re. Det gamle kommunesenteret ble flyttet fra Tingvoll like nord for Ramnes kirke til Revetal. Ramnes kommunes areal var 137,97 km2.. Re ble slått sammen med Tønsberg kommune i 2020.
== Naturforhold og geografi ==
Ramnes dannet søndre og vestre del av Re kommune, med sognene Ramnes, Fon (i nordøst) og Vivestad (i nordvest). Landskapet domineres av Aulielvas (Storelvas) brede dalføre. Ved Ramnes kirke og det gamle kommunesenteret vider dette seg ut til den store, oppdyrkede Ramnessletta. Nord for Revetal danner Storelva grense mellom de to tidligere kommunene. Mellom de større og mindre nord-sørgående daldragene finner en lave, skogkledde åser. Åsene har et sparsomt dekke av forvitringsjord, mens marin leire i dalfyllingene danner grunnlaget for rike jordbruksområder.
== Historie ==
Prestegjeldet Ramnes ble etablert som formannskapsdistrikt 1. januar 1838. Matrikkelloven i 1853 innførte betegnelsen herred (landkommune). Ramnes herred var del av Jarlsberg og Larvik amt, Mellem-Jarlsberg Sorenskriveri og Nord-Jarlsberg Politidistrikt.
I 1900 var det 2923 innbyggere i Ramnes, i 1910 2887 og i 1921 2974. I 1984 var det 3238 innbyggere i kommunen, i 1990 3426 og i 1995 3856.Viktigste næringsveier i kommunen har tradisjonelt vært jordbruk og skogsdrift. Rundt 1910 var det fem ysterier, en rekke sagbruk og trevarefabrikk i Ramnes. Ramnes Sparebank ble opprettet 1870. Tønsberg-Eidsfossbanen, som var i drift mellom 1901 og 1938, passerte gjennom herredet med stasjonene Ramnes, Klop og Freste.På bygdetunet på Brår like vest for Revetal er det satt opp flere gamle bygninger, blant annet framhus og stabbur fra 1840, smie og Lukasstua fra 1700-tallet. Tunet er eid av Ramnes historielag.Det har vært seks barneskoler i Ramnes, deriblant Hjerpekjønn skole som ble bygd 1909 og Fon skole som var i drift til 2009. I dag er bare Ramnes skole i bruk. Den ble bygd i 1965 og utvidet i 1987.
Ramnes idrettsforening ble stiftet 1933. Foreningen er organisert i grupper for blant annet fotball, håndball og ski. Orienteringslaget Trollo ble stiftet 1969 med utgangspunkt i Ramnes IFs orienteringsgruppe. Idrettsanlegget i Bergsåsen brukes også av Re Fotballklubb (stiftet i 2008), Re Sykkelklubb (stiftet 2003) og Re videregående skole.
=== I dag ===
Hovedtyngden av bosettinga er knyttet til jordbruket og det nyere boligfeltet Bergsåsen som i dag er en del av tettstedet Revetal/Bergsåsen. Ramnes har hatt en litt svakere befolkningsutvikling enn resten av kommunen; i perioden 2001-2010 har folketallet vokst med 5 %, mot 10 % for Re kommune som helhet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kåre Frøland og John Rønningen: Ramnes kommune gjennom 150 år (Ramnes kommune, 1987)
Zoombart kart og luftfoto over Ramnes
Historiske innbyggertall i kommunene i Vestfold 1801-1960 Arkivert 23. august 2012 hos Wayback Machine. | Ramnes er en tidligere kommune, ei bygd og et kupert jordbruks- og skogsdistrikt i Tønsberg kommune i Vestfold og Telemark fylke.Oppslagsordet «Ramnes» i Illustreret norsk konversationsleksikon (1907-1913) | 5,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A5le | 2023-02-04 | Våle | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Delområder i Tønsberg', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2002', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Tidligere kommuner i Vestfold', 'Kategori:Tønsbergs historie'] | Våle (/vå:ɽə/) er ei bygd i Tønsberg kommune i Vestfold og Telemark fylke, med noe bebyggelse i øst strekt inn i Holmestrand kommune, og et sokn under Tønsberg domprosti i Tunsberg bispedømme.
Navnet er genitivsform av gårdsnavnet der kirka og prestegården ligger, et vanlig gårdsnavn som fins mange steder på Østlandet, både i denne forma og i nominativsforma Våler.
| Våle (/vå:ɽə/) er ei bygd i Tønsberg kommune i Vestfold og Telemark fylke, med noe bebyggelse i øst strekt inn i Holmestrand kommune, og et sokn under Tønsberg domprosti i Tunsberg bispedømme.
Navnet er genitivsform av gårdsnavnet der kirka og prestegården ligger, et vanlig gårdsnavn som fins mange steder på Østlandet, både i denne forma og i nominativsforma Våler.
=== Landformasjon og bebyggelse ===
Bygda stekker seg fra Langøya i nordøst mot Fon og Revetal i vest og Nykirke og Undrumsdal i øst.
Kirkevoll/Brekkeåsen og Revetal er de største tettstedene. Andre byggefelt er Rånerudåsen, Svinevoll og Sørby.
Ellers er Våle et utprega jordbruksområde med spredt bosetting og skogkledde åser. Bygda er en del av formasjonen Oslofeltet. Størsteparten av bygda er et platå rundt 100-120 moh. med fruktbar leirjord, avsatt etter siste istid. Bortsett fra kyststripa og Langøya i nordøst er området mot Storelva i vest, altså der Bispeveien går forbi Revetal og Svinevoll, det lavest liggende området, rundt 20-40 moh. De to høyeste åsene er Ryksåsen (217 moh.) og Kjærranåsen (153 moh.). Solumsåsen når også opp over 200 moh., men toppen ligger i Botne, Holmestrand. Bekker og elver drenerer mot enten Aulivassdraget, som renner ut i Byfjorden ved Tønsberg, eller Tangenbekken, som renner ut i Breiangen, altså i ulike deler av Oslofjorden.
Det er ikke mindre enn fem naturreservat i Våle: Langøya er kjent for sin unike natur pga. kalkfjellet, Mulåsen er en odde som stikker ut i Breiangen og rik på kystnær edellauvskog. Tangenbekken har vært et viktig gyteområde for sjøørret. Våle prestegård er verna pga. gamle eiker og i likhet med Ryksåsen, for sammenhengende bokeskau.
=== Jordbruk og trelast ===
I dag blir mesteparten av jordbruksarealet brukt til kornproduksjon. Jarlsbergosten kan stamme fra gårder i Våle, en gang del av Jarlsberg grevskap. De mest kjente matprodusentene i dag er Klavenes gartneri, særlig kjent for sin sprøe Vestfold-salat, og Kjær gartneri, som produserer økologiske cherrytomater. På Revetal har Nortura en fabrikk for eggprodukter. Bakke bruk ligger på Fossan og er ei av Vestfold-møllene, opprinnelig anlagt ved Storelva.
Lenger nord, ved Svinevoll, har det vært sagbruk og trelasthandel siden begynnelsen av 1800-tallet. Fram til 1991 var Hegg Bruk en stor produsent av ferdighus. Huseby kjøkken blei bygd opp på gården med samme navn fra 1974, og er fortsatt en viktig industriarbeidsplass.
=== Historisk utvikling ===
Sammen med bygda Undrumsdal var Våle en egen kommune i perioden 1838-2001, basert på grensene til Våle prestegjeld.
Under Andre verdenskrig blei krigsfanger brukt til å bygge den såkalte "Burmaveien" fra Snekkestad til Grette.
Fram til 1986 var Sørby kommunesenteret med grendeskole, kommunehus, bank og matbutikk.
Tyngdepunktet flytta seg gradvis til Kirkevoll. Våle ungdomslag reiste festlokalet Fjellborg der i 1929. Etter at Kirkevoll skole blei bygd i 1955, blei de gamle grendeskolene etterhvert nedlagt. Med oppføringa av Våle samfunnshus flytta tyngdepunktet seg definitivt til Kirkevoll, og etter 2000 til Revetal, som var sentrum i Re kommune, 2002-2019.
I 1996 hadde Våle kommune en befolkning på 3 868. Etter ei folkeavstemming blei Våle og Ramnes kommuner 1. januar 2002 slått sammen til Re kommune. Etter et kommunestyrevedtak blei Re slått sammen med Tønsberg kommune fra 1. januar 2020. Kystområdet fra Mulvika til Helland inkludert den populære stranda Sandsletta og naturreservatet Langøya blei da avstått til Holmestrand kommune.
Berømte personer fra Våle er eidsvollmann Carl Peter Stoltenberg (1770-1830), forfatter Kåre Holt (1916–1997) og oversetter Gunvald Axner Ims (f. 1979). Den berømte portrettmaleren Matthias Stoltenberg (1799-1871) hadde viktige formingsår på kapellangården Sande. Therese Andersen fra Våle vant Robinsonekspedisjonen i 2003. En annen kjent vålesokning er Christina Bu, generalsekretær i Norsk elbilforening siden 2004.
På Hotvet dreiv De frie evangeliske forsamlinger lenge bibelskolen Solvoll. Bibelskolen blei nedlagt rundt tusenårsskiftet, og lokalitetetene har siden vært brukt til asylmottak og pleiehjem.
=== Foreningsliv ===
Viktige lag og foreninger er Re bygdeungdomslag, Våle sanitetsforening, Våle historielag, Våle skolekorps, Gla'gjengen janitsjar og IL Ivrig samt Re Fotballklubb, som trener på Bibomyra Idrettsplass og i Vålehallen.
== Tidligere kommune ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Dag Jukvam / Statistics Norway (1999). «Historisk oversikt over endringer i kommune- og fylkesinndelingen» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) . Besøkt 15. august 2011.
«Hjemmehørende folkemengde Vestfold 1801-1960». Registreringssentral for historiske data. Universitetet i Tromsø. Arkivert fra originalen 23. august 2012. Besøkt 15. august 2011.
Ascehoug og Gyldendal (1978). «Store norske leksikon».
== Eksterne lenker ==
Om Våler prestegård og kirke med omgivelser på nettsidene til Kulturarv i Vestfold fylkeskommune | Våle (/vå:ɽə/) er ei bygd i Tønsberg kommune i Vestfold og Telemark fylke, med noe bebyggelse i øst strekt inn i Holmestrand kommune, og et sokn under Tønsberg domprosti i Tunsberg bispedømme. | 5,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kr%C3%A5ker%C3%B8y | 2023-02-04 | Kråkerøy | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Fredrikstad', 'Kategori:Fredrikstads historie', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1994', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1908', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere kommuner i Østfold', 'Kategori:Øyer i Fredrikstad'] | Kråkerøy er en øy i Fredrikstad kommune og i antall beboere er det byens største lokalsamfunn med sine 9 775 innbyggere.Fra 1. januar 1994 ble Kråkerøy kommune slått sammen med Borge, Fredrikstad, Rolvsøy og Onsøy til den nye Fredrikstad kommune. Innbyggertallet på Kråkerøy var 7 459 da den ble del av Fredrikstad og har et areal på 20 km². Berggrunnen er hovedsakelig granitt. Kommunesenteret var på Bjølstad, helt nord på øya.
I nyere norsk historie ble den særlig kjent da Einar Gerhardsen holdt sin Kråkerøy-tale på Folkvang i 1948.
Kjøkøy, som også ligger i Fredrikstad kommune, ligger sørøst for Kråkerøy. Her finnes Kjøkøy fort som tyskerne bygde under okkupasjonen av Norge. Fortet var formelt et aktivt forsvarsanlegg frem til 1991, og i 2009 ble området overrakt til Direktoratet for Naturforvaltning.Isegran, en liten øy på nordøstsiden av Kråkerøy, er det første stedet i Fredrikstad som er nevnt i historiske kilder. Her bygde jarlen Alv Erlingsson – «Mindre Alv» – en borg i siste halvdel av 1200-tallet. Det rekonstruerte møllehjulet på nordsiden av øya er et blikkfang der Glomma deler seg i østre og vestre løp rundt nettopp Isegran og Kråkerøy.
Kråkerøy er den delen av Fredrikstad kommune med lavest arbeidsledighet, minst fattigdom og høyest andel innbyggere med både gjennomført og høyere utdanning, ifølge kommunens egne undersøkelse som foretas hvert andre år.Lokalt er Kråkerøy kjent for sin skjærgårdsnatur, og muligheter for strand- og båtliv, samt lange turer i skog og mark.
Gjennom Kråkerøy er eneste veiforbindelse til Hvaler-øyene, via Fylkesvei 108, også kalt Kråkerøyveien.
Bydelen blir ofte omtalt som «Blomsterøya». Opphavet til dette er ikke kjent, men trolig stammer det fra øyas frodige flora.
| Kråkerøy er en øy i Fredrikstad kommune og i antall beboere er det byens største lokalsamfunn med sine 9 775 innbyggere.Fra 1. januar 1994 ble Kråkerøy kommune slått sammen med Borge, Fredrikstad, Rolvsøy og Onsøy til den nye Fredrikstad kommune. Innbyggertallet på Kråkerøy var 7 459 da den ble del av Fredrikstad og har et areal på 20 km². Berggrunnen er hovedsakelig granitt. Kommunesenteret var på Bjølstad, helt nord på øya.
I nyere norsk historie ble den særlig kjent da Einar Gerhardsen holdt sin Kråkerøy-tale på Folkvang i 1948.
Kjøkøy, som også ligger i Fredrikstad kommune, ligger sørøst for Kråkerøy. Her finnes Kjøkøy fort som tyskerne bygde under okkupasjonen av Norge. Fortet var formelt et aktivt forsvarsanlegg frem til 1991, og i 2009 ble området overrakt til Direktoratet for Naturforvaltning.Isegran, en liten øy på nordøstsiden av Kråkerøy, er det første stedet i Fredrikstad som er nevnt i historiske kilder. Her bygde jarlen Alv Erlingsson – «Mindre Alv» – en borg i siste halvdel av 1200-tallet. Det rekonstruerte møllehjulet på nordsiden av øya er et blikkfang der Glomma deler seg i østre og vestre løp rundt nettopp Isegran og Kråkerøy.
Kråkerøy er den delen av Fredrikstad kommune med lavest arbeidsledighet, minst fattigdom og høyest andel innbyggere med både gjennomført og høyere utdanning, ifølge kommunens egne undersøkelse som foretas hvert andre år.Lokalt er Kråkerøy kjent for sin skjærgårdsnatur, og muligheter for strand- og båtliv, samt lange turer i skog og mark.
Gjennom Kråkerøy er eneste veiforbindelse til Hvaler-øyene, via Fylkesvei 108, også kalt Kråkerøyveien.
Bydelen blir ofte omtalt som «Blomsterøya». Opphavet til dette er ikke kjent, men trolig stammer det fra øyas frodige flora.
== Oldtidsfunn ==
På Kråkerøy med sine lune viker og løvskog holdt det til fangstfolk fra yngre steinalder. Strandlinjen lå den gang 20-25 meter høyere enn i dag. Selv i den minste vik er det spor etter eldgammel bosetning. På et område på ca. 20 kvadratkilometer er det registrert og delvis gravd ut bortimot 30 boplasser. På hvert sted har det ikke bodd mer enn to-tre familier, men spor av hustufter vitner om en viss bofasthet.
Ved Rødsmyra er det funnet flere boplasser. De tre mest kjente ligger på en avskjermet sandbanke som skrådde ned mot stranden. Tre hus har ligget her med samlet boflate ca. 50 kvadratmeter, og det største ble ødelagt av brann. Veggene bestod av leirklint risfletning. På Rødsmyr 1-2 ble det funnet en toskipet hustomt, datert til ca. 4200 – 4500 f.Kr. På Rødsmyr 3 lå en hytte med steinsatt gulv inntil en stor steinblokk som fungerte som fjerde vegg. I den brente tetningsleiren fra veggene ble det funnet avtrykk av hvete, bygg og hirse i tillegg til frø av lokale vekster. Datering for denne boplassen ligger på ca. 3200 – 3500 f.Kr.
«Kråkerøymannen» ble funnet i nærheten av Rødsmyra i 1945. Han lå i blåleire på gammel havbunn sammen med knokler fra storfe, og hodet lå litt unna resten av skjelettet. Det ble dengang antatt at han hadde druknet, men medisiner Per Holck som undersøkte skjelettet på 1980-tallet, hevder at han ble drept eller ofret. Kråkerøymannen hadde et kutt i hodeskallen og en tilsvarende skade i brystet, kanskje etter et sverdhugg.
Videre ble det konstatert at han det meste av livet ikke hadde spist sjømat. Dette er påfallende i og med at han ble funnet i et utpreget kystmiljø. Flere hypoteser er blitt lansert. Kanskje var han en tilreisende, kanskje fange eller slave, eller sjømat kan ha vært tabu for hans klan. Han kan ha vært allergisk for sjømat, eller levd på diett fordi han var utsett til å ofres. For øvrig viste skjelettet at han hadde hatt en vanskelig oppvekst preget av matmangel, sykdom og underernæring.Videre finnes spor på steder som «Bygdeborgen» og blokkhelleren «Stenhytta», også kjent som «Tom og Mette-hula».
De aller fleste fortidsminnene som er kjent på Kråkerøy er funnet og arkeologisk undersøkt av Erling Johansen, som var født og oppvokst her, og bodde her hele livet.
Mer om Johansen og jakten på «Kråkerøymannen» kan sees i dokumentarfilmen «Mannen i landskapet».
== Næringsliv ==
En av verdens eldste og største produsenter av ildsted og peiser, Jøtul, kommer fra, og har fabrikk på Glombo, på vestsiden av øya.
Fredrikstad Mekaniske Verksted (FMV), i tiden Skandinavias største skipsverft, hadde base på Kråkerøy, og skip som bl.a. «Michael Sars», DS «Bravo», DS «Dronning Maud», DS «Prinsesse Ragnhild», DS «Lofoten», DS «Nordstjernen» og DS «Sigurd Jarl» ble bygget der. I sin tid produserte FMV også en av verdens mest effektive dampmaskiner. Verkstedet står også for «Fredrikstad-typen», en skipsmodell som ble kjent over hele verden på 1910- og 1920-tallet. Verftet ble nedlagt i 1988, 115 år etter at deres første skip, taubåten «Dragen», ble sjøsatt i 1873.
FMVs tidligere lokaler ble overtatt av Værste AS, som har utviklet seg til å bli Fredrikstads største by- og næringslivutvikler i moderne tid med sine 650 mål.Fredrikstads rikeste person og Europris-millionær Terje Høili bygget i 2008 Norges største privatvilla, «Høili Gods», ved Åsgård, på 3.744 m² og med flere hundre mål stor tomt. Høili-familien eier også Ekheim-villaen, som ligger rett ved siden av godset.
Østfold-granitten holder høy kvalitet, og Fredrikstad-distriktet har en lang og rik steinhogger-tradisjon. På Råholmen på Kråkerøy har den ellers grålige granitten en brunrød tone, og skipningslister viser at bearbeidet stein herfra ble benyttet ved byggingen av Kielkanalen og havneanlegg og gater i London, Buenos Aires og Havanna.
Under andre verdenskrig ble det hogd ut stein til Adolf Hitlers påtenkte monumentalbygg, såkalte «Hitler-stein», som ble liggende igjen langs stranden på Råholmen etter krigen, noen ferdigpakket i trekasser. I 2009 ble det planlagt at steinen i stedet skulle bli en del av et engelsk-norsk krigsminnesmerke i Cambridge.
== Utdanning ==
Kråkerøy har tre barneskoler i Rød, Rødsmyra og Lunde. Rød barneskole ligger vest på øya, Rødsmyra lengst nord og Lunde lengst sør, og ikke langt fra Kjøkøybroa som forbinder Fredrikstad med Kjøkøy og Hvaler. Rødsmyra barneskole er den største av de tre skolene, med flest antall elever.
Øya har kun én ungdomsskole som de aller fleste ungdommer på Kråkerøy går på, Kråkerøy ungdomsskole.
Kråkerøy kan ikke tilby videregående utdanning, men det er mulig blant annet i Fredrikstad. Nye Frederik II videregående skole, med studiespesialisering, real- og idrettsfag vil etter planen bli bygget på Værste-området i 2023 og huse 1.400 elever.Høgskolen i Østfold har to avdelinger og et akademi på Kråkerøy: En avdeling for helse- og sosialutdanninger, en for ingeniørutdanninger og et akademi for scenekunst.
Norges eneste trebåtbyggerlinje holder til på Isegran, og har kapasitet til 15 elever i hvert kull.Det kan også nevnes at øya har en skole for vanskeligstilte elever. Denne ligger på Langøya vest på Kråkerøy og heter Pynten.
== Idrett ==
Øya har to idrettsorganisasjoner: Kråkerøy IL og Trolldalen IF.
Kråkerøy ILs største avdelinger er fotball og håndball. Håndballagene spiller sine hjemmekamper i Blomsterøyhallen, som ligger vis-à-vis Kråkerøy ungdomsskole. Kvinnelaget ligger i 2019 i 4. divisjon, mens 18-årslaget spiller på nivå B. Fotballagene spiller i utgangspunktet sine hjemmekamper på Kråkerøy stadion, men grunnet problemer med omlegging til kunstgress, har hovedlaget spilt sine kamper på Fredrikstad stadion i slutten av 2017-sesongen, samt hele 2018- og 19-sesongene. A-lag herrer ligger i 2019 i Norsk Tipping-ligaen, avdeling 1, mens G19-laget ligger i Interkrets B.
Fredrikstad stadion ligger også på Kråkerøy, hvor bylaget Fredrikstad Fotballklubb spiller sine hjemmekamper, siden stadion stod klar i 2007.
Det finnes flere tilfluktsrom på øya, som brukes til diverse kampsportgrener, som judo og karate.
Det er vedtatt bygging av to nye storstuer på Værste-området, som har byggstart i 2021 og 2022. Arena Fredrikstad, som skal huse Stjernen Hockey, vil bli to etasjer med isflater, hvor det også skal være mulig å drive med kunstløp og curling. Hovedisflaten vil ha en tilskuerkapasitet på 4.000. Arena Østfold blir en flerbrukshall og Fredrikstad BKs nye hjemmebane og vil bygges sammen med nye Frederik II VGS. Trolig vil hallen få en kapasitet på mellom 750-1.500 tilskuere, eventuelt skyvetribuner på opp mot 3.000 plasser, og også brukes til turn, kampsport, innebandy og basketball. Arena Østfold vil sannsynligvis få 13 salenheter og få en flate på mellom 6.000 og 8.000 m².Ellers er Kråkerøy full av utmark og skjærgård, og er et yndet tursted, med flere godt merkede naturstier. Blant annet er en tur opp Holtevarden, øyas høyeste punkt på 67 m.o.h., et populært turmål, hvor det på toppen er en stor gravrøys fra Bronsealderen og utsikt mot Hvaler, Vestfold og Sverige.
I tillegg til idrettstilbudene har Kråkerøy også Kråkerøy Skolekorps, som holder til på Rød barneskole.
== Fremtid og utvikling ==
Fredrikstad er en by i utvikling, og med øyas plassering langs byens sentrum, er Kråkerøy et naturlig sted å utvide bykjernen. Derfor vil det de neste årene bli enorme endringer og befolkningsvekst på de gamle eiendommene til FMV og Jotne på tilsammen 780 mål mellom 2021 til 2031.– Vi vil posisjonere oss som den handelsbyen som virkelig vokser. Ved siden av de fire store byene i landet – Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger – vil Fredrikstad være den byen som vokser mest, fortalte sentrumsleder i Fredrikstad kommune, Stine Ferguson, til Fredriksstad Blad i 2017.I 2018 var det 4.532 boenheter på Kråkerøy, og ifølge planen vil FMV og Jotne bygge rundt 3.700 nye, som vil sørge for en økning på over 81 prosent over en tiårs-periode.– Vi i Værste AS er i en helt spesiell situasjon. Vi er et lokalt selskap som skal utvikle et vanvittig område. Det er svært få andre steder i Norge vi har det på samme måte. Det nærmeste blir Höegh eiendom, som nå skal bygge en ny bydel på den gamle Petterson-tomta i Moss. Men størrelsemessig er de ikke i nærheten av dette, sa Værste AS-sjef Trond Delbekk til Fredriksstad Blad i 2017.På samme område stod Fredrikstad stadion ferdig i 2007, Helsehuset 1 i 2013 og Helsehuset 2 i 2018. I 2017 ble Værste Brygge ferdigstilt, med 104 nye boenheter, og i løpet av 2020-tallet vil nye Frederik II videregående skole, Arena Østfold og Arena Fredrikstad bli klare for innflytning.
== Kjente personer fra Kråkerøy ==
Et utvalg kjente mennesker som har blitt født eller vokst opp på Kråkerøy:
Laura Cathrine Munch (1837–1868), grafiker og mor til Edvard Munch.
Andreas Hanssen (1873–1960), politiker og redaktør.
Birger Ljungberg (1884–1967), politiker og offiser.
Erling Johansen (1919–2000), arkeolog.
Øystein Kock Johansen (1944–), arkeolog, forfatter og ekspedisjonsdeltager.
Gunnar Bodahl-Johansen (1949–), medieviter, journalist og lærer.
Svein Gundersen (1949), musiker og komponist.
Ole Haabeth (1950–), politiker.
Raino Malnes (1955–), professor og forfatter.
Morten Holm Pettersen (1960–), artist.
Dennis Storhøi (1960–), skuespiller.
Frithjof Wilborn (1961–), programleder og lærer.
Anders Grønneberg (1961–), bassist og kulturjournalist.
Mette Bergmann (1962–), diskoskaster.
Petronella Barker (1965–), skuespiller.
Magnus Grønneberg (1967–), musiker.
Petter Ringen Johannessen (1970–), statstipendiat og forfatter.
Desirée Bjerke (1971–), skeleton-utøver.
Mina Hadjian (1975–), programleder.
Hans Erik Ramberg (1976–), fotballspiller.
Alexander Hermansen (1977–), artist.
Kari Mette Johansen (1979–), håndballspiller
Anette Hovind Johansen (1980–), håndballspiller
Mads A. Andersen (1983–), programleder, journalist og direktør.
Hanna-Maria Grønneberg (1990–), artist og skuespiller.
Alexander Hestengen (1998–), skeletonutøver
== Referanser == | Kråkerøy er en øy i Fredrikstad kommune og i antall beboere er det byens største lokalsamfunn med sine innbyggere.Fra 1. | 5,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ons%C3%B8y | 2023-02-04 | Onsøy | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fredrikstads geografi', 'Kategori:Fredrikstads historie', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1994', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Tidligere kommuner i Østfold', 'Kategori:Tidligere øyer i Norge'] | Onsøy er en halvøy som ligger i Fredrikstad kommune i Viken, vest for Seutelva, som er ei sideelv til Glomma. Det er en tidligere kommune i Østfold, opprettet i 1837 som Onsøy formannskapsdistrikt. Kommunevåpenet var tre varder. Den 1. januar 1968 ble en del av Onsøy, Rolvsøya øst for Kjølbergelva (med 170 innbyggere), overført til Fredrikstad kommune. Resten (den nordre del) havnet i Råde kommune.
Fra 1. januar 1994 ble også resten av Onsøy, som da hadde 12 923 innbyggere og et areal på 116 km2, del av Fredrikstad. Administrasjonssenteret i Onsøy var Ørebekk på Gressvik.
Gressvik var bygd rundt Græsvig Brug, ett av Nord-Europas største trelastbruk i tiden 1860 til 1924.Navnet betyr antakelig Odins øy (Óðinsøy), nevnt i Fagrskinna på 1200-tallet. Jens Bjelke er begravet i Onsøy kirke. Da han var Norges rikskansler styrte han landet fra Elingaard, som også ligger i Onsøy. Fra 1549 til 1672 styrte man Onsø len herfra.
Her finner vi også Kjølberg Herregård. Øya ligger i en av østlige Oslofjords mest populære hytteområder.
| Onsøy er en halvøy som ligger i Fredrikstad kommune i Viken, vest for Seutelva, som er ei sideelv til Glomma. Det er en tidligere kommune i Østfold, opprettet i 1837 som Onsøy formannskapsdistrikt. Kommunevåpenet var tre varder. Den 1. januar 1968 ble en del av Onsøy, Rolvsøya øst for Kjølbergelva (med 170 innbyggere), overført til Fredrikstad kommune. Resten (den nordre del) havnet i Råde kommune.
Fra 1. januar 1994 ble også resten av Onsøy, som da hadde 12 923 innbyggere og et areal på 116 km2, del av Fredrikstad. Administrasjonssenteret i Onsøy var Ørebekk på Gressvik.
Gressvik var bygd rundt Græsvig Brug, ett av Nord-Europas største trelastbruk i tiden 1860 til 1924.Navnet betyr antakelig Odins øy (Óðinsøy), nevnt i Fagrskinna på 1200-tallet. Jens Bjelke er begravet i Onsøy kirke. Da han var Norges rikskansler styrte han landet fra Elingaard, som også ligger i Onsøy. Fra 1549 til 1672 styrte man Onsø len herfra.
Her finner vi også Kjølberg Herregård. Øya ligger i en av østlige Oslofjords mest populære hytteområder.
== Referanser == | Onsøy er en halvøy som ligger i Fredrikstad kommune i Viken, vest for Seutelva, som er ei sideelv til Glomma. Det er en tidligere kommune i Østfold, opprettet i 1837 som Onsøy formannskapsdistrikt. | 5,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rolvs%C3%B8y | 2023-02-04 | Rolvsøy | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Bosetninger i Fredrikstad', 'Kategori:Fredrikstads historie', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1994', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1911', 'Kategori:Tidligere kommuner i Østfold'] | For øya i Finnmark, se Rolvsøya. For øya i Viken, se Rolvsøy (øy)
Rolvsøy er et sted i Fredrikstad kommune i Viken fylke. Tidligere var Rolvsøy egen kommune, med Rekustad som administrasjonssentrum.
Rolvsøy var fra 1837 del av Tune formannskapsdistrikt, men ble skilt ut som egen kommune 1. januar 1911. Rolvsøy hadde 2 381 innbyggere ved kommuneetableringen.
Fra 1. januar 1994 ble Rolvsøy kommune slått sammen med Borge, Fredrikstad, Kråkerøy og Onsøy til den nye Fredrikstad kommune. Innbyggertallet i Rolvsøy var 5 947 og arealet var 31 km2 da den ble del av Fredrikstad.
Tre vikingskip er funnet på Rolvsøy: Valleskipet, Rostadskipet og Tuneskipet.
Tuneskipet er et vikingskip fra ca. år 900, ble gjenfunnet i 1867 på gården Haugen i Rolvsøy, som på den tiden tilhørte Tune. Skipet finner man i dag på Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo. Allerede i 1751 ble Rostadskipet gjenfunnet på øya. Også Valleskipet ble funnet der.
Langs Glommas bredd støter man stadig på Fredrikstads historie gjennom teglverk og sagbruk, som vanligvis lå side om side. Et eksempel er Valle Bruk på Rolvsøy.
Nylende ligger i kommunedel Rolvsøy. Navnet Nylende kommer fra norrøne nýlenda som betyr «nytt land», i betydningen nydyrket mark eller nytt bosted.
Fra Hauge på Rolvsøy kommer Hans Nielsen Hauge, som er mest kjent for å grunnlegge den kristne bevegelsen Haugianerne.
På Rolvsøy finner man i dag Østfoldhallen, der en rekke idrettsaktiviteter bedrives. I den senere tid er den blitt døpt om til Østfoldhallene, ettersom flere butikker er blitt etablert i samme område. Dette var tidligere et stort åpent landskap, men har i ettertid blitt et stort handelsområde.
Steinerskolen i Fredrikstad er lokalisert på Rolvsøy. Det samme er Rekustad barneskole, Nylende barneskole, Hauge Barneskole og Haugeåsen ungdomsskole.
Rolvsøy har også en folkehøyskole ved navn Haugetun Folkehøyskole. Glommastien går gjennom Rolvsøy.
| For øya i Finnmark, se Rolvsøya. For øya i Viken, se Rolvsøy (øy)
Rolvsøy er et sted i Fredrikstad kommune i Viken fylke. Tidligere var Rolvsøy egen kommune, med Rekustad som administrasjonssentrum.
Rolvsøy var fra 1837 del av Tune formannskapsdistrikt, men ble skilt ut som egen kommune 1. januar 1911. Rolvsøy hadde 2 381 innbyggere ved kommuneetableringen.
Fra 1. januar 1994 ble Rolvsøy kommune slått sammen med Borge, Fredrikstad, Kråkerøy og Onsøy til den nye Fredrikstad kommune. Innbyggertallet i Rolvsøy var 5 947 og arealet var 31 km2 da den ble del av Fredrikstad.
Tre vikingskip er funnet på Rolvsøy: Valleskipet, Rostadskipet og Tuneskipet.
Tuneskipet er et vikingskip fra ca. år 900, ble gjenfunnet i 1867 på gården Haugen i Rolvsøy, som på den tiden tilhørte Tune. Skipet finner man i dag på Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo. Allerede i 1751 ble Rostadskipet gjenfunnet på øya. Også Valleskipet ble funnet der.
Langs Glommas bredd støter man stadig på Fredrikstads historie gjennom teglverk og sagbruk, som vanligvis lå side om side. Et eksempel er Valle Bruk på Rolvsøy.
Nylende ligger i kommunedel Rolvsøy. Navnet Nylende kommer fra norrøne nýlenda som betyr «nytt land», i betydningen nydyrket mark eller nytt bosted.
Fra Hauge på Rolvsøy kommer Hans Nielsen Hauge, som er mest kjent for å grunnlegge den kristne bevegelsen Haugianerne.
På Rolvsøy finner man i dag Østfoldhallen, der en rekke idrettsaktiviteter bedrives. I den senere tid er den blitt døpt om til Østfoldhallene, ettersom flere butikker er blitt etablert i samme område. Dette var tidligere et stort åpent landskap, men har i ettertid blitt et stort handelsområde.
Steinerskolen i Fredrikstad er lokalisert på Rolvsøy. Det samme er Rekustad barneskole, Nylende barneskole, Hauge Barneskole og Haugeåsen ungdomsskole.
Rolvsøy har også en folkehøyskole ved navn Haugetun Folkehøyskole. Glommastien går gjennom Rolvsøy.
== Se også ==
Liste over ordførere i Rolvsøy | thumb|[[Rolvsøy kirke.]] | 5,817 |
null | 2023-02-04 | Borge (Østfold) | null | null | null | Borge er en kommunedel i Fredrikstad kommune i Viken fylke og utgjør det meste av kommunens areal øst for Glomma. Den var tidligere et et prestegjeld og en kommune, opprettet som Borge formannskapsdistrikt i 1837Borge på Store norske leksikons nettsider, skrevet av Knut Western, besøkt: 20. | 5,818 |
null | 2023-02-04 | Brunlanes (kommune) | null | null | null | Brunlanes kommune er en tidligere kommune i Vestfold. Fra 1988 er Brunlanes en del av den nye storkommunen Larvik. | 5,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tj%C3%B8lling_(kommune) | 2023-02-04 | Tjølling (kommune) | ['Kategori:10,1°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1988', 'Kategori:Larviks geografi', 'Kategori:Larviks historie', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Tidligere kommuner i Vestfold', 'Kategori:Vestfold og Telemarkstubber'] | Tjølling (norrønt: Tjodalyng eller Þjóðalyng, tolket som «folke-lyngheien», der man tenkte seg at folk samlet seg) er en tidligere kommune i Vestfold. Den 1. januar 1988 ble Tjølling kommune slått sammen med kommunene Brunlanes, Hedrum, Larvik og Stavern til én storkommune, dagens Larvik kommune. Tjølling hadde på det tidspunktet 7 878 innbyggere og et areal på 70km².
Tjøllingvollen er ei nåværende bygd og et tettsted som var kommunesenteret i daværende Tjølling kommune.
| Tjølling (norrønt: Tjodalyng eller Þjóðalyng, tolket som «folke-lyngheien», der man tenkte seg at folk samlet seg) er en tidligere kommune i Vestfold. Den 1. januar 1988 ble Tjølling kommune slått sammen med kommunene Brunlanes, Hedrum, Larvik og Stavern til én storkommune, dagens Larvik kommune. Tjølling hadde på det tidspunktet 7 878 innbyggere og et areal på 70km².
Tjøllingvollen er ei nåværende bygd og et tettsted som var kommunesenteret i daværende Tjølling kommune.
== Geografi, demografi og annet ==
Tjølling omfatter det 69,5 km² store området mellom Numedalslågen og Sandefjordsfjorden, sør for E18.
I Tjølling er det en del jordbruk, og industri i form av en rekke store steinbrudd (larvikitt). Det største bruddet er Klåstad som utvinner larvikitt-typen Mørk Labrador.Tjølling har en lang kystlinje med mange fine badestrender og viker. Tjølling er også kjent som et populært hytteområde. De mest kjente uthavnene er Ula og Kjerringvik. Viksfjord, en idyllisk sidefjord til Larviksfjorden, ligger i Tjølling.
I dag er vikingtidens handelsplass Kaupang ved Viksfjord, også omtalt som kaupangen i Skiringssal, det kanskje mest kjente stedet i denne delen av Larvik kommune. Kaupang regnes som Norges første by, omtalt av Ottar fra Hålogaland da han besøkte Alfred den stores hoff rundt 890.
=== Innbyggertall ===
Historiske tall viser at Tjøllings befolkning økte fra 1800-tallets begynnelse fram til kommunesammenslåingen.
== Tjøllingvollen ==
Tjøllingvollen er beliggende på det høyeste partiet av den ytre raryggen. Navnet Þjóðalyng (folke-lyng-sletten) tyder på at dette var sted der man ble samlet til ting.Navnet ble senere brukt om kirken og overført til sognet og kommunen.Tjøllings administrative og religiøse sentrum har vært beliggende her siden hedensk tid.
Nå er Vollen et velutviklet bygdesentrum med blant annet dagligvarebutikk, barnehage, postkontor, barne- og ungdomsskole, helse- og eldreinstitusjoner, bygdetun og forsamlingslokale.
Det er fine idretts- og turmuligheter i området rundt Løveskogen.
I 1960- og 1970-årene ble boligområdet Vollen utbygd. Også de seneste årene har det vært stor byggeaktivitet i området.
== Skole og idrett ==
Tjodalyng skole er en barne- og ungdomsskole som ligger på Tjøllingvollen.Tjølling IF ble stiftet i 1888, og holder til på Løveskogen Idrettspark.
== Tjøllingsangen ==
«Tjøllingsangen» er skrevet av Georg A. Berntsen i 1953 og er tilegnet Tjølling Historielag. Den går på den kjente melodien til losjesangen «Holder skansen».
== Se også ==
Liste over ordførere i Tjølling
Hemskilen Naturreservat
Istrehågan
Tjølling kirke
Valbysteinene
Viksfjorden
== Referanser ==
== Kilder ==
Jan W. Krohn-Holm: Tjølling bygdebok. Bind 3: Gårder og slekter. Tjølling kommune 1972. (no) Boka hos Bibsys.
http://www.ssb.no/a/folketellinger/kommunehefter/1980/kh_1980_0725.pdf Statistisk sentralbyrå - Folketellingen 1980. Besøkt 17.04.13
http://www.ssb.no/a/histstat/not/not_9344.pdf Statistisk sentralbyrå - Arealstatistikk 1993. Besøkt 17.04.13
== Eksterne lenker ==
Historiske arkiver etter tidligere Tjølling kommune (1837-1987) på Arkivportalen | Tjølling (norrønt: Tjodalyng eller Þjóðalyng, tolket som «folke-lyngheien», der man tenkte seg at folk samlet segKnut Helle]: Kaupang i Skiringssal )https://doi.org/10. | 5,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Larvik | 2023-02-04 | Larvik | ['Kategori:10,0°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fergesteder i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Skagerrak', 'Kategori:Larvik', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Utgått eller ugyldig tettstedsnummer'] | Larvik er en by og kommune i landskapet Vestfold i Vestfold og Telemark fylke. Den grenser i nord mot Kongsberg og Holmestrand, i øst mot Sandefjord og Tønsberg, og i vest mot Porsgrunn, Siljan og Bamble.
Nåværende storkommune ble til ved at de fem kommunene Larvik, Tjølling, Hedrum, Stavern og Brunlanes i 1988 ble slått sammen til den nye storkommunen Larvik. Kommunen ble ytterligere utvidet i 2018 i forbindelse med kommunereformen. De ble også Lardal kommune en del av Larvik kommune.
| Larvik er en by og kommune i landskapet Vestfold i Vestfold og Telemark fylke. Den grenser i nord mot Kongsberg og Holmestrand, i øst mot Sandefjord og Tønsberg, og i vest mot Porsgrunn, Siljan og Bamble.
Nåværende storkommune ble til ved at de fem kommunene Larvik, Tjølling, Hedrum, Stavern og Brunlanes i 1988 ble slått sammen til den nye storkommunen Larvik. Kommunen ble ytterligere utvidet i 2018 i forbindelse med kommunereformen. De ble også Lardal kommune en del av Larvik kommune.
== Geografi ==
=== Topografi ===
Larvik er en kystkommune, som også omfatter store gode jordbruksarealer, samt skog og fjell. I nord-syd retning har kommunen en utstrekning på ca. 40 km. Det høyeste punktet er Vindfjell med sine 622 meter (før sammenslåingen med Lardal var høyeste punkt Vettakollene 453 moh.).
Rakkebåene og fyret Svenner er kjente landemerker i skjærgården utenfor byen. Larviksfjorden fører fra Skagerrak inn til byen.
Farrisvannet er 20,5 km langt og har en dybde på 131 meter. Topografisk er Farrisvannet en fortsettelse av Larviksfjorden. Vannet demmes opp av raet ved Farriseidet, slik at fjorden blir en innsjø. Fallet på 22 meter fra innsjøen til havet ble utnyttet til ulike typer industrivirksomhet. På yttersiden av raet kommer det fram en naturlig kilde, som stadig gir vann til produksjon av Farris på flasker. Innsjøen Farris leverer også drikkevann til store deler av tidligere Vestfold fylke.
Hallevannet er en annen større innsjø, beliggende sydvest i Larvik kommune. På grensen mot Sandefjord i vest ligger Goksjø.
En av landets største elver, Numedalslågen, med utspring på Hardangervidda, har sitt utløp i sjøen øst for byen. En stor del av Lågendalen, tidligere kommunene Hedrum og Lardal, er en del av Larvik.
=== Geologi ===
Berggrunnen i hele kommunen er larvikitt, en blå, krystallisk dypbergart. Bergarten har sitt navn etter byen Larvik, og i hele søndre del av Vestfold ligger på denne bergarten, som også betyr mye økonomisk. Larvikitt er en ettertraktet stein som eksporteres i store kvanta.
Kvartærgeologisk preges Larvik av den store endemorenen, raet, som dominerer store deler av landskapet i Østfold og Vestfold. Raet ligger under vann fra Jomfruland til Mølen, helt sørligst i Larvik kommune, deretter danner det en diagonal tvers over Brunlanes til Farriseidet før det fortsetter gjennom nabokommunene i retning mot SØ.
Raet demmer opp innsjøer, har betydning for transportsystemet og er grunnlaget for jordbruk.
Larvik inngår som en del av Gea Norvegica Geopark.
=== Klima ===
Larvik har et moderat kystklima, med relativt milde vintere og varmt sommervær.
=== Botanikk ===
Bøkeskogen er Larviks fremste symbol, og var motivet i byens gamle kommunevåpen. I forbindelse med konmunesammenslåingen med Lardal 2018, fikk kommunen et nytt kommunevåpen med bøketre. Bøkeskogen ligger som en stor park på toppen av raet bak byen. Treslaget bøk finnes i Norge hovedsakelig bare på skagerrakkysten.
=== Verneområder ===
Fritzøeparken med Fritzøehus er vernet som landskapsvernområde. Det er flere naturreservater innen Larvik kommune.
== Samfunn ==
=== Tettsteder i Larvik kommune ===
Statistisk sentralbyrå definerer i alt seks tettsteder i kommunen. Det største er Larvik med 26 851 innbyggere per 1. januar 2022.
Byen Stavern har 5 902 innbyggere. Tettstedene Helgeroa og Nevlunghavn er vokst sammen til tettstedet Helgeroa/Nevlunghavn, og har 1 962 innbyggere. Lauve/Viksjord har innbyggere, Kvelde i Lågendalen har 1 103 innbyggere og Verningen ved gamle Sørlandske hovedvei øst for Lågen 1 003 innbyggere.
=== Ordførere før kommunesammenslåingen (1945–1987) ===
Oscar Andersen (Ap) mai–desember 1945
Charles Andersen (Ap) 1946–1953
Kristian Albert Christiansen (Ap) 1953–1955
Christian Larsen (Ap) 1956–1959
Reidar Hansen (Ap) 1960–1971
Gunnar Ellefsen (Ap) 1972–1983
Gunnar Jensen (Ap) 1984–1987
=== Ordførere etter kommunesammenslåingen ===
Arild Lund (H) 1988–1991
Ragnar Johannessen (Ap) 1992–1993
Øyvind Hunskaar (Sp) 1994–1999
Øyvind Riise Jenssen (H) 1999–2011
Rune Høiseth (Ap) 2011–2019
Erik Bringedal (H) 2019–
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Transport ==
Helt siden oldtiden må Farriseidet ved Larvik vært strategisk viktig for samferdselen i området. Dette eidet er eneste mulighet for å passere på land mellom innsjøen Farris og Larviksfjorden. Over Farriseidet går motortrafikkveien med E18 i viadukt, mens den gamle hovedveien og jernbanen ligger under.
E18 følger i hovedtrekkene raet der det kommer inn i Larvik østfra, og krysser Lågen ved Bommestad bru. Fra Bommestad går riksvei 40 gjennom Lågendalen til Kongsberg.
Vestfoldbanen(R11) går gjennom Larvik. Hver time er det forbindelse til og fra Oslo/Skien. Mellom Larvik og Porsgrunn er det anlagt en ny høyhastighetsbane som reduserer reisetiden fra 40 til 12 minutter.
Larvik har fergeforbindelse til Danmark og er en av de viktigste havnebyene i Norge. Color Line har sitt utspring i Larvik gjennom det tidligere Larvik-Frederikshavnferjen (senere Larvik Line). Fra april 2006 mistet byen fergeforbindelse til vennskapsbyen Frederikshavn, «Peter Wessel» skiftet bortehavn til Hirtshals april 2006. Etter at MS Peter Wessel ble solgt, opererte fergen MS Christian IV mellom Larvik og Danmark før MS Superspeed 2 ble satt inn fra 20 juni 2008. Den nye fergen har fått en ny fergeterminal som ligger på Revet i Larvik, noe utenfor selve bykjernen. Revet er også beliggenhet for byens godshavn. Larvik havn er Norges nest største containerhavn og en viktig port til Europa for transport av gods. Opp mot 65.000 containerenheter lastes og losses årlig over havnen. I tillegg utgjør import og eksport av bulk- og stykkgods som stål- og treprodukter, granitt, prosjektlaster, offshoreinstallasjoner og import av råvarer til Felleskjøpet en stor del av den daglige aktiviteten i havna. En del av steintransporten foregår også fra Svartebukt havn innerst i Helgeroafjorden, i kort avstand til larvikittbruddene i Tvedalen.
Vestfold Kollektivtrafikk har ansvaret for bussene i Vestfold og opererer 11 lokal- og regionale busser i Larvik og områdene rundt, samt skolebusser. Hovedbusslinjene har avgang hvert 30. minutt hele dagen og noen linjer har avganger hvert 15. minutt i rushtiden.
Busslinjer:
01 Stavern-Larvik-Sandefjord-Tønsberg-Horten
011 Ekspress Larvik - Tønsberg
03 Veldre-Larvik-Sandefjord-Framnes-Buer
206 Nevlunghavn-Helgeroa-Stavern-Larvik
207 Kjose-Larvik
208 Nevlunghavn-Larvik-Hagalia
210 Gon-Larvik-Nordbyen
214 Larvik stasjon-Kvelde/Svarstad
215 Larvik stasjon-Hvarnes/Svarstad
220 Klåstad-Ula-Eftang
221 Klåstad-KjerringvikDet går personferge mellom Helgeroa og Langesund samt øyene fire ganger daglig sommertid. Sambandet trafikkeres av fergen Skjæløy II. I den forbindelse laget NRK et program om fergen som ble sendt på NRK september 2018.
Borlänge
Frederikshavn
Jyväskylä
Vestmannaeyjar
Malbork
Andora
== Næringsliv ==
Larvik er også kjent for familiebedriften Treschow-Fritzøe, en tidligere industrigigant innenfor trelast og tresliperier, jernverk, mølle m.v. I dag utgjøres firmaet av store skogeiendommer og betydelige arealer rundt Farriselven. Fritzøe Brygge, et kompleks med leiligheter, kontorer og butikker sto ferdig i 2003.
I Larvik ligger også Farris-fabrikken med Kong Haakons og Kong Olavs kilder.
Dypbergarten larvikitt har sitt navn etter byen Larvik. Omkring byen er store steinbrudd der larvikitt utvinnes. Larvik Museum har en interessant utstilling om alle aspekter ved larvikitt.
Larvik er også en betydelig jordbrukskommune. Store deler av Tjølling og Brunlanes har morenejord. Brunlanes er kjent for jordbær- og potetdyrking.
== Medier ==
Østlands-Posten (grunnlagt 1881)
Larvik Kristne Radio (grunnlagt som Radio Sentrum 1988)
Byavisa Larvik & Stavern (grunnlagt 2010)
Nye Radio Larvik (grunnlagt 1998, nedlagt 2009)
Nybrott (grunnlagt 1911, nedlagt 1984)
Larvik Morgenavis (grunnlagt 1947, nedlagt 1965)
Larvik Morgenavis (grunnlagt 1995, nedlagt 1996)
i Larvik (grunnlagt 2005, nedlagt 2007)
== Historie ==
Nye arkeologiske undersøkelser i forbindelse med den nye traseen for motorveien vest for Farris har de seneste årene avdekket flere steinalderboplasser i Larvik kommune. Den eldste, som ligger mer enn 127 moh. dateres til å være om lag 10200 år gammel; kanskje isbreen til og med var synlig da det var folk på stedet som nå har fått navnet Pauler I.I vikingtiden vokste antakelig det første urbane samfunn i det som i dag er Norge, frem i Kaupang ved Viksfjorden, nær stedet der Larvik by nå ligger. Stedet Tjodalyng ved Tjølling kirke synes å ha vært maktsenteret i området. De siste utgravingene av Kaupang setter hele området i et nytt og interessant historisk lys. Mye tyder på at Kaupang var en by i det danske kongeriket, og at Kaupang og Hedeby var handelssteder som lå i hver sin ytterkant av dette riket.
I middelalderen ble det bygd en rekke kirker av stein innen det som i dag er Larvik kommune. Premonstratenserordenen som hadde et mektig kloster i Tønsberg, hadde før reformasjonen kvern i Farriselva. Eiendommene til klosteret tilfalt kongemakten etter reformasjonen.
Områdene som i dag utgjør Larvik by besto i middelalderen av flere gårdsbruk. På dagens Torstrand lå gården Fjellsnes og i Larvik sentrum lå gårdene Dragenes, Nanset og Fresje. Disse gårdene som lå mellom Lågens munning og Farriselvas utløp ved Langestrand, var en del av Hedrum hovedsogn. På Langestrand lå gårdene Jordfalden og Damsbakken, som hørte inn under Brunla len.
Navnet Larvik er i seg selv eldre enn byen. I tidligste tider ble det uttalt Lagarvik, som betød Lågens vik, altså viken ved Lågens utløp på østsiden av Larviksfjorden. Det vokste etter hvert fram et strandsted innerst i fjorden, som ble hetende Lagarvik. Navnet Lagarvik ble senere "fordansket" til Laurvigen, og fjorden ble også hetende Laurvigsfjorden. Et strandsted var et lite tettsted langs kysten som ikke hadde formelle handelsrettigheter eller andre privilegier. De fleste strandsteder kunne ikke anses som byer siden de manglet en flersidige sentralfunksjoner som økonomisk sentralsted, styringsentrum, sentrum for religiøs kultus og en alminnelig kulturell sentralfunksjon. Men enkelte ble etter hvert ladesteder og noen også kjøpsteder. Larvik kan nok ikke betegnes som en by så lenge det var et strandsted, siden det manglet disse sentralfunksjonene. På gårdene bodde det bønder, og det er mulig at det også fantes noen fiskere og strandsittere som bodde langs strendene.
Første gang en møter navnet Larvik/Laghervik er i 1512, da en osloborger, Haakon Eskildssøn, skulle til Amsterdam, men fikk motvind og måtte gå inn i havnen som han omtaler som Laghervik. På denne tiden finnes det ikke et strandsted, og det er bare fjorden som kalles Laghervik. På begynnelsen av 1500-tallet kom flere hollandske skuter til Vestfold for å hente trelast. De kjøpte tømmer og sagbord direkte fra bøndene i fjordene. For å finne de viktigste havnene tegnet de kart, og dette kartet er av L. J.Waghenaers fra 1584-85. Haerwijck er nok en skrivefeil for Laerwijck.
I 1603 ser man i et kongebrev at en borger i København har sendt et skip med varer til Peder Ivarssøn som bor i Laurvigen. I årene 1530-1630 bosatte det seg mange danske adelsfamilier i Vestfold. I Brunla len kom det til et stort gods, som Iver Jernskjegg og Peder Iversen Jernskjegg sto bak. De satte opp sagbruk og kverner ved Farriselva, og makeskiftet til seg gårdene Fresje og Nanset. Siden kjøpte de gårdene Damsbakken, Jordefalden, Dragenes og Fjellsnes. Peder Iversen Jernskjegg anla sannsynligvis ei jernhytte rundt 1600, og han bygde også Fritsø herregård. I tillegg var han lensherre i Brunla len i perioden 1585-1616. Lange-familien kjøpte godset etter Jernskjeggenes død i 1623, og kjøpte senere flere eiendommer og utvidet størrelsen på godset. I tillegg ble jernverket som Peder Iversen Jernskjegg hadde påbegynt ved Farriselva, bygd ut og fikk navnet Fritsø jernverk. Dette ble dervet med malm fra gruver i Arendal og trekull fra skogene i Larviksområdet.
I perioden 1643-52 var Nils Lange lensherre over Brunla len, som var en nær medarbeider av stattholder Hannibal Sehested, og da han ble styrtet rammet dette Lange som selv fikk økonomiske problemer. I tillegg ble Fresjeborgen, sagbruket og jernverket ved Farris ødelagt av en flom i 1653. Lange-familiene måtte selge resten av godset, som da gikk til Ulrik Frederik Gyldenløve i 1670.
I 1633 ble Larvik et tollsted, og tollboden lå sannsynligvis en kilometer oppe i Lågen ovenfor Yttersø. Det var en sterk vekst i tollinntektene for Larvik i perioden 1633-1671 som nok skyldes både en utvidelse av Fritsøbedriften, men også borgerskapets utvikling innen den økende handelen. Borgerskapet vokste sterkt som følge av trelasthandelen. De opererte som mellommenn mellom bøndene i innlandet og utenlandske kjøpmenn som kom til Larvik med sine skip for å kjøpe trelast. I tillegg drev borgerne med krambodhandel i Larvik, slik at bønder, håndverkere og andre borgere kunne få tak i de varene de trengte.
I 1665 ble Larvik ladested under kjøpstaden Tønsberg. Ladestedene var byer som kjøpstadene, men av en lavere orden, og underordnet disse. Dette betød at alle som ville bli kjøpmenn eller håndverker i Larvik måtte søke om og avlegge borgerskapsed i Tønsberg og betale skatt til denne byen. Tidligere hadde Skien også vært en by hvor larviksbeboerne kunne avlegge borgerskapsed, men dette var ikke lenger mulig. Larvik fikk en byfogd og en byskriver som skulle fungere som dommer og kreve inn kongens skatter, og Larvik skulle betale 1/3 av hva Tønsberg betalte i skatt. Et ladested var en havn hvor varer ble utskipet, og da spesielt trelast for Larviks del. Et slikt sted hadde ikke lov til å importere varer direkte fra utlandet, men måtte innføre disse via nærmeste kjøpstad, her altså Tønsberg. Men det ser ikke ut til at ladestedet Larvik fungerte helt slik. Borgerne i Larvik har sannsynligvis importert andre varer selv, siden de drev krambodhandel i byen, noe som også skulle være helt reservert til kjøpstedene.
1660-årene var en oppgangstid for borgerne med hensyn til handel, trelast, skipsfart og skipsbygging, og en periode hvor Fritsø-bedriften sto svakt på grunn av Lange-familiens økonomiske problemer, så borgerskapet kunne utfolde seg ganske fritt og uhindret av Fritsø. Borgerskapet fikk av privilegiene i 1662 enerett til å drive trelasthandel. Dette betød at bøndene ikke lenger kunne selge trelast direkte til utenlandske oppkjøpere, eller bedrive annen handel. Men egentlig var det bare for kjøpsteder disse privilegiene gjaldt, og selv om Tønsberg hadde en cirkumferens som gjaldt Larvik og slik kunne hindre ladestedets handel, så fortsatte larviksborgerne sin virksomhet. I denne perioden hadde Larvik ca. 500-600 innbyggere, og kan nok regnes som en by reelt sett, siden folketallet kan regnes som stort nok, bebyggelse var tett og det var handel og håndverk på stedet. Og spesielt også siden Larviks omsetning og velstand gikk forbi Tønsbergs i denne tiden.
I 1671 fikk Larvik status som kjøpstad med tilhørende handelsprivilegier, slik at byen nå lovlig kunne inn- og utføre alle varer og borgerne drive handel. Men Larvik ble samtidig et grevskap under Ulrik Frederik Gyldenløve og ble en integrert del av dette, og fikk dermed ikke alle de privilegiene som andre kjøpsteder oppnådde. Gyldenløve hadde kjøpt opp resten av Lange-godset i Brunla amt i 1670 og hadde rett til innløse det som hadde blitt pantet bort. I 1671 ble han så forlenet med hele Brunla amt som da utgjorde grevskapet. Gyldenløve eide dermed hele bygrunnen i Larvik, slik at beboerne der måtte betale grunnleie til greven. Byen hadde nå ulike strukturer som kjennetegnet en kjøpstad. Den fysiske strukturen oppfylte kravet med tett bebyggelse. Den økonomiske strukturen hadde spesialisering innen handel med trelast og krambodvarer og spesialisering innen håndverk som skipsbygging, gullsmedarbeid, glassmester, veving og så videre. Disse spesialistene bodde også i konsentrerte områder i byen, som for eksempel håndverkere på Stenene.
Larvik hadde oppnådd egne privilegier og lå ikke lenger under Tønsberg. Men byen var en del av grevskapets jurisdiksjon, slik at greven hadde stor makt. Det var blant annet greven som innsatte byens øvrighet som i 1671 besto av et bystyre med en borgermester og to rådmenn.
I 1881 var Vestfoldbanen ferdig bygget fram til Larvik. Polarskuta «Fram» ble sjøsatt i Larvik i 1892.
På 1900-tallet har utdriving av dypbergarten larvikitt i blokker blitt kommunens verdifulle eksportartikkel.
=== Grensejusteringer 1855–1986 ===
En rekke grensejusteringer har funnet sted mellom Larvik kommune og de tidligere kommunene Brunlanes og Hedrum. Den 1. januar 1855 ble et område med 100 innbyggere tilhørende enten Brunlanes eller Hedrum, innlemmet i Larvik. Den 1. januar 1875 ble deretter et område med 4 innbyggere i Brunlanes, og et område med 46 innbyggere i Hedrum, innlemmet i Larvik. I 1937 og 1948 ble to områder med henholdsvis 69 og 296 innbyggere overført fra Hedrum til Larvik. Den 1. januar 1974 ble eiendommen Tagtvedt overført fra Hedrum til Larvik, og den 1. januar 1986 ble deler av eiendommen Åsveien 3 i Hedrum kommune innlemmet i Larvik.Det har også skjedd en rekke grensejusteringer for kommuner som i 1988 ble innlemmet i Larvik. Den 23. juni 1883 ble et område i Fredriksvern i Brunlanes med 22 innbyggere innlemmet i Stavern gjennom en kongelig resolusjon. Andre flyttinger av områder mellom Brunlanes og Stavern fant sted i 1938 (28 innbyggere i området Fredriksvern), i 1949 (13 innbyggere), og den 1. januar 1969 (4 innbyggere). Ved kommunesammenslåingen den 1. januar 1964, ble brukene Enigheten, Høyberg og Skavåsen overført fra Brunlanes til storkommunen Porsgrunn.Den 1. januar 1878 ble en del av Hedrum med 61 innbyggere innlemmet i Andebu. Den 1. januar 1891 ble et område med 11 innbyggere overført fra Tjølling til Hedrum. Under kommunesammenslåingen den 1. januar 1964, ble Bakke krets (75 innbyggere) i Hedrum innlemmet i den nye storkommunen Porsgrunn. Samtidig ble et område i Hedrum med 16 innbyggere innlemmet i Siljan. Den 1. januar 1968 ble deretter eiendommen Svartangen i Siljan overført til Hedrum. Den 1. januar 1983 ble Berganområdet i Hedrum overført til Lardal, og den 9. januar 1987 ble gnr. 116 bnr. 1 og 2 overført fra Hedrum til Lardal.
=== Kommunesammenslåingen i 1988 ===
Den 15. desember 1986 besluttet Stortinget å gjennomføre en kommunesammenslåing. Den 1. januar 1988 ble de fem kommunene Brunlanes (8 138 innbyggere), Hedrum (10 449 innbyggere), Stavern (2 538 innbyggere), Tjølling (7 878 innbyggere) og den daværende Larvik kommune (8 045 innbyggere) slått sammen til den nye storkommunen Larvik med 37 048 innbyggere. Kommunen har navn etter byen Larvik som er kommunens naturlige sentrum.
Den 28. september 1988 vedtok det nye kommunestyret å innføre et flagg og et våpen, og den 20. januar 1989 ble dette godkjent av kommunal- og arbeidsdepartementet. Kommunevåpenet viste en sølvfarget mast med tre seil på blå bakgrunn.
== Kultur ==
=== Kulturminner ===
I Larvik finnes en rekke fornminner fra steinalder, bronsealder og jernalder. Rullesteinsrøysene fra bronsealderen på Mølen fremheves spesielt. Ved Kaupangkilen har man for noen år siden gravd fram spor etter landets eldste bysamfunn, Kaupang. Innen kommunegrensene finner man ikke mindre enn fire middelalderkirker av stein. I Stavern er interessante kulturminner fra tiden som marineby. I Larvik sentrum, Stavern, Nevlunghavn, Helgeroa, Ula og Kjerringvik er det interessant gammel trehusbebyggelse.
Hammerdalen er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren.
=== Kulturhuset Bølgen ===
Kulturhuset Bølgen åpnet 10. oktober 2009.
=== Severdigheter ===
Bøkeskogen med sin spesielle grønnfarge tidlig på våren er et kjennemerke for Larvik. Bøkeskogen ligger på en høyde med sitt grønne tak over byen. Her finner man restaurant, musikkpaviljong og en mengde tur- og trimstier. Et annet populært turområde er Vestmarka, som ligger mellom Larvik by og Farrisvannet.
Besøkende i Larvik bør blant annet se Larvik Museums utstillinger i Verksgården på Langestrand og på Sjøfartsmuseet på Tollerodden. Herregården, der stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve og hans etterkommere hadde sin residens, forvaltes også av museet. I fjellveggen i Herregårdsbakken finner man en rekke inskripsjoner med hilsener fra tidligere kongebesøk. Larvik kirke er også et besøk verd, her finner man bl.a. et unikt bilde malt av Lucas Cranach. Byens avis heter Østlands-Posten og kommer ut hver dag i et opplag på ca. 14 500 eksemplarer.
Stavern er en populær turistdestinasjon i Larvik kommune. Hver sommer mangedobles innbyggertallet i Vestfold og Telemarks nest største kommune. Svenner fyr på en øy utenfor Larvik er også en severdighet.
I Larvik kommune ligger også tettstedet Nevlunghavn. «Havna» har en befolkning på ca. 700 fastboende, men i sommermånedene ganges dette tallet med 10. Havna er et gammelt lossted, og i begynnelsen var det bare loser og deres familier som bodde der. Ettersom folk begynte med fiske, vokste havna frem til det attraktive tettstedet Nevlunghavn utgjør i dag. Havna blir også nevnt på FNs lister over bevaringsverdige steder, og ca. 120 av husene er fredet.
Sydøst for Larvik ligger tettstedet Ula. Ula har ca. 200 fastboende, men dette mangedobles i sommerhalvåret. Ula har flotte svaberg, badestrender, campingplass, hytter og gjestebrygge for båt-turister. Ulabrand har fått et monument plassert med utsikt over Skagerrak.
Fergeterminalen i Larvik som ligger på Revet, sør for den gamle arbeiderbydelen Torstrand, utgjør et av de mest moderne terminalanlegg i Europa. Det er tegnet av arkitekt Einar Lunøe.
=== Krigsminnesmerker ===
Det befinner seg totalt seks krigsminnesmerker i kommunen, oppført til minne om cirka 200 personer i Larvik og distriktet som satte livet til under den andre verdenskrig. Dessuten har den Minnehallen og krigsminnesmerket ved Halle Mølle over ti nedskutte amerikanere. Det ble avduket i juli 2006 og blir bekranset 21. april, som er datoen da flyet deres ble nedskutt. De andre blir bekranset 8. mai.
Ved Lovisenlund idrettsplass oppførte man i 1946 en bauta over femten navngitte klubbmedlemmer av Larvik Turn, deriblant syv medlemmer av Sachnowitz-familien, som døde i konsentrasjonsleire under den andre verdenskrig.
Ved Larvik kirke ble Arne N. Vigelands minnesmerke i granitt over krigens 72 falne i Larvik avduket i 1952.
Ved Bommestad bru ble Hans Holmens minnesmerke over de 28 fra Hedrum som falt under krigen oppført i 1950. Det blir nå lagretpå Øya, ettersom det stod iveien for nye E18. En rekke alternative plasseringer har vært på tale, blant annet ved Hedrum kirke, Hedrum bygdetun i Kvelde samt i august 2008 Hvidsteens Hage i Kvelde.
Utenfor søndre utgang til Tjølling kirkegård ble Gunnar Jansons monument over Tjøllings 48 krigsofre reist i 1950.
Ørnulf Basts minnesmerke over tretten falne sjøfolk fra Stavern ble avduket foran Stavern kirke i 1951.
I Brunlanes ble de falne fra hvert av sognene i 1950 æret med minneplater i kirkene. Minneplaten i Berg trekirke, hvor ti navn er innrisset, ble montert på en bauta utenfor kirken i 1996.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Indre havn.
=== Utflytterdagen ===
Utflytterdagen ble avholdt for første gang i 1953 og er et tradisjonsrikt arrangement i Bøkeskogen hver pinsemorgen, hvor utflyttede larvikinger møtes til nostalgisk fellesskap omkring gamle larviksminner. Et fast innslag er tale for dagen av en kjent utflytter.
=== Æresborgere ===
== Kjente larvikinger ==
Utdypende artikkel: Liste over kjente larvikingerFritz Treschow (1841-1903), godseier og industrimann
Carl Anton Larsen (1860-1924), hvalfanger, oppdager, grunnlegger av Grytviken (Sør-Georgia)
Oscar Wisting (1871-1936), polarfarer og sjøkaptein
Herman Wildenvey (1885-1959), dikter
Thor Heyerdahl (1914-2002), etnograf, forfatter og eventyrer
Carl Nesjar (1920-2015), billedkunstner og billedhugger
Gunnar Thoresen (1920-2017), fotballspiller
Arne Nordheim (1931-2010), komponist
Ingvar Ambjørnsen (1956-), forfatter
Hilde Merete Aasheim (1958-), konsernsjef i Norsk Hydro fra mai 2019
Anne Holt (1958-), forfatter
Jørn Lier Horst (1970-), forfatter
Jarle Andhøy (1977-), seiler og eventyrer
== Komposisjoner om Larvik ==
Larvikspolka ble skrevet av Edvard Grieg som 15-åring i 1858, da han denne sommeren oppholdt seg noen dager hos sin mors søster øverst i Kongegata. Den hører til Griegs aller første komposisjoner. Innspilt på LP-platen Grieg i ord og toner (HMV KCLP 2) av Kjell Bækkelund i cirka 1958.
Larvikssangen ble skrevet omkring 1910 av Oscar-Meier Hansen til tekst av Eystein Solheim. Innspilt på LP-platen Jubileumsplaten Larvik 300 år (LAR 101) med Vestfold Symfoniorkester, Larvikskantatens kor, Odd Arne Gulvik (dirigent) i 1971.
Larviksvalsen (komponistens navn er ikke oppført på platen) ble innspilt på akustisk 78-plate av Karl Karlsson Jularbo (trekkspill), Conrad Magnusson (trekkspill) og Helge Eriksson (fiolin) (Stadion 106) i 1922. Den er også utgitt på Matador 1106.
Larvikskantaten er et flersatsig verk for kor, orgel og kornett komponert av Oscar Meier-Hansen med tekst av Joseph Clemens. Den ble skrevet til byens 250-årsjubileum i 1921. Den ble framført på nytt under 300-årsjubileet i 1971. Mellompartiene for orkester ble komponert av Antonio Bibalo, da originalpartiturene var gått tapt. Innspilt på LP-platen Jubileumsplaten Larvik 300 år (LAR 101) av Larvikskantatens kor, Thorbjørn Lindhjem (baryton), Arne Jacobsen (resitasjon), Vestfold Symfoniorkester, Øivin Fjeldstad (dirigent) i 1971.
Larviksvalsen <Min barndoms by> ble komponert av Reidar Thommessen til byjubileet i 1971. Teksten er av Haakon B. Nielson. Innspilt på LP-platen Jubileumsplaten Larvik 300 år (LAR 101) av Thorbjørn Lindhjem (vokalist), Reidar Thommessen (klaver) og Sture Rogne (elektronisk trekkspill) i 1971.
En revysang om Larvik ble skrevet i 1915. Melodien er It's a Long Way to Tipperary.
== Se også ==
Liste over idrettsforeninger i Larvik
Liste over kirker i Larvik
Liste over kjente bygninger i Larvik
Liste over kor i Larvik
Liste over kulturprisvinnere i Larvik
Liste over musikkorps i Larvik
Liste over skoler i Larvik
Larvik Museum
== Referanser ==
== Kilder ==
Historiske arkiver etter nåværende Larvik kommune (1988-) på Arkivportalen
Historiske arkiver etter tidligere Larvik kommune (1837-1987) på Arkivportalen
Historiske arkiver etter tidligere Stavern kommune (1837-1987) på Arkivportalen
Historiske arkiver etter tidligere Tjølling kommune (1837-1987) på Arkivportalen
Historiske arkiver etter tidligere Brunlanes kommune (1837-1987) på Arkivportalen
Historiske arkiver etter tidligere Hedrum kommune (1837-1987) på Arkivportalen
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Larvik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Larvik – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Larvik i Store norske leksikon | | justering_undertekst = left | 5,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stavern | 2023-02-04 | Stavern | ['Kategori:10,0°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Larvik', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stavern'] | Stavern (frem til 1930 Fredriksvern) er en by i Larvik kommune i Vestfold og Telemark fylke.
Stavern var egen kommune fram til 1. januar 1988 da den sammen med kommunene Hedrum, Tjølling og Brunlanes ble en del av den nye storkommunen Larvik. Stavern var Norges minste by frem til sammenslåingen.
Kommunen hadde et areal på kun 2,3 km² og 2538 innbyggere ved sammenslåingen.
Kommunesenteret var Stavern.
Stavern har i ettertid fått tilbake bystatus da reglene for det ble liberalisert, men er ikke lenger Norges minste by. Tettstedet har 5 902 innbyggere per 1. januar 2022.
I byen finnes to barneskoler, Stavern skole og Jordet skole, samt en ungdomsskole, Brunla ungdomsskole.
| Stavern (frem til 1930 Fredriksvern) er en by i Larvik kommune i Vestfold og Telemark fylke.
Stavern var egen kommune fram til 1. januar 1988 da den sammen med kommunene Hedrum, Tjølling og Brunlanes ble en del av den nye storkommunen Larvik. Stavern var Norges minste by frem til sammenslåingen.
Kommunen hadde et areal på kun 2,3 km² og 2538 innbyggere ved sammenslåingen.
Kommunesenteret var Stavern.
Stavern har i ettertid fått tilbake bystatus da reglene for det ble liberalisert, men er ikke lenger Norges minste by. Tettstedet har 5 902 innbyggere per 1. januar 2022.
I byen finnes to barneskoler, Stavern skole og Jordet skole, samt en ungdomsskole, Brunla ungdomsskole.
== Historie ==
Stavern har trolig vært havn og ankerplass siden oldtiden. Navnet er funnet i den norrøne formen «Staferni» i skriftlige kilder fra 1100-tallet. «Staferni» kommer av stafr, det vil si «stav», og erni som har usikker betydning. Fra 1200-tallet ble Stavern beskrevet som et fiskersted med god havn. Senere fikk stedet losstasjon og utviklet handel og stor skipstrafikk. Stedet fikk ytterligere betydning da Ulrik Fredrik Gyldenløve bygde befestningene på Citadelløya på 1600-tallet og flåtestasjonen og galeiverftet for marinen ble flyttet fra Lagmannsholmen i Kristiansand til Stavern omkring 1758.
Både det gamle stedsnavnet og dagens navn er Stavern, men fra 1799 til 1930 hadde hele området samme navn som orlogsstasjonen, nemlig Fredriksvern. Stavern var for øvrig det siste stedet i Norge som fikk status som kjøpstad. Det skjedde i 1943 og ble bekreftet av Kongen i statsråd etter krigen. Stavern mistet sin bystatus etter at storkommunen Larvik ble dannet av de tidligere kommunene Hedrum, Tjølling, Brunlanes, Larvik by og Stavern, men tok denne igjen etter initiativ av Hallstein Bast ved at sognepresten leste opp en erklæring forfattet av Bast på Stavern torg i 1996: «Stavern fungerer som en by, oppfattes som en by og skal fra nå av også betegnes som en by.»
Denne formuleringen dannet mønster for andre byerklæringer, bl.a. Honningsvåg som tok bystatus noen måneder etter. I ettertid ble det sådd tvil om statusen var offisielt registrert. Et enstemmig kommunestyre i Larvik kommune ryddet all tvil av veien ved å vedta bystatus for Stavern etter forslag fra Bast 8. desember 2010.
Byens eldste deler har mange fredede bygninger, blant annet Gisken og Herman Wildenveys hjem, Hergisheim.
== Kirke og kultur ==
Stavern tilhører Tunsberg bispedømme og sognekirken Fredriksvern kirke ligger ved torvet i sentrum.
Stavern folkehøyskole er en kristen skole eid av Frikirken. Skolen ble etablert i Stavern i 1921.
Stavern har mange landskapsmalere. Spesielt er havet et yndet motiv for malere i området.
== Blokkhusene ==
Blokkhusene, som likner stabbur, ligger på et par av Staverns koller. De ble anlagt i 1788 – 1790. De inngikk som en del av en ytre befestning rundt byen og verftet. Opprinnelig var det tre blokkhus på landsiden.
== Sjømannshjemmet ==
Det nasjonale aldershjem for sjømenn i Stavern ligger som navnet tilsier i Stavern.
== Sjøredningsskolen i Stavern ==
Sjøredningsskolen i Stavern ble grunnlagt på Fredriksvern verft i oktober 2007.
== Stavern havn ==
Stavern havn har om lag 900 plasser til småbåter.
Stavern havn blir eid av Larvik havn.
== Stavernfestivalen ==
Stavernfestivalen er en årlig rockefestival med utendørs konserter i Skråvika. Den ble avholdt første gang i juli 2001. Fra 2015 er festivalen ved Larvik golfbane. Festivalsjef er Roger Albin.
== Militær aktivitet m.m. ==
Den militære aktiviteten i Stavern begynte med bygging av Staverns Fort fra 1675 til 1679.
Vinteren 1748–1749 besluttet Fredrik V å bygge et nytt galeiverft og en hovedstasjon for orlogsflåten i Norge. Han så muligheten for krig med Sverige. Hovedstasjonen i Norge måtte kunne støtte landstyrkene i tilfelle innmarsj i Sverige samtidig som en flåtestyrke kunne stoppe en tilsvarende svensk fremrykning over land mot Norge.
I 1750 startet så byggingen av det som senere skulle bli Norges første hovedstasjon for marinen, Fredriksvern Verft (Friderichsværn (1801), Fredriksværn (1865), Fredriksværen (1900)). Anlegget ble plassert i Stavern og hadde militær aktivitet frem til 2002.
I tillegg til å være en viktig orlogshavn, var Stavern på 17- og 1800-tallet også et viktig knutepunkt i den sivile skipstrafikken fra Norge til Danmark og Sverige. Norges to første dampskip, DS «Constitutionen» i kystrute mellom Oslo og Kristiansand og DS «Prinds Carl» i rute på Göteborg og København korresponderte og utvekslet post i Stavern fra 1827.
I nyere tid er det Luftforsvaret som har hatt sitt virke i Stavern. Befal-, sanitet, sjåfør og MP-utdanningen har ligget her. Etter 2002 har Justissektorens kurs- og øvingssenter (JKØ) brukt store deler av Fredriksvern Verft som kurs- og øvingsområde. Fra 2004 har Utrykningspolitiet (UP) hatt sin hovedbase i de gamle forlegningene på verftet. Fra 2010 av etablerte Politihøgskolen seg med egen avdeling i Stavern.
== Minnehallen ==
Minnehallen er Norges nasjonale monument over falne sjøfolk. Den ble reist på svabergene ytterst mot Skagerrak i Stavern. Den ble innviet av kong Haakon VII 1. august 1926.
Minnehallen er formet som en pyramide. Idéen er at den skal fremstå som et sjømerke og en varde. Den var i utgangspunktet bygget til minne for norske sjømenn som omkom i første verdenskrig, men siden 1945 har den også vært minnesmerke for dem som omkom til sjøs i andre verdenskrig.
== Media ==
Østlands-Posten lanserte 22. mai 2008 en egen nettavis for Stavern og omegn med navnet Svenner.no.Stavern har sin en nettavis og byportal – iStavern.no med nyheter og informasjon til fastboende og besøkende.
== Sommergjester og turisme ==
Stavern er kjent som en turistby i over 100 år. Fra St. Hans og til begynnelsen av august er perioden med flest tilreisende sommergjester. Foreningen Glade dager i Stavern bidrar til arrangement av blant annet teateroppsetninger, revyer, utendørs og innendørs konserter, maleri- og andre kunstutstillinger og barnearrangementer.
I Brunlanes utenfor Stavern er det mange som har fritidshytter eller campingvogn.
Stavern ble kåret til Norges fineste sommerby av nettstedet Dinside sommeren 2007.I 2013 ble Stavern kåret til Norges beste sommerby av nettstedet Reiseguiden sommeren 2013.
== Ordførere i Stavern (1946–1987) ==
Birger Carlson (Ap) 1946–1947
Einar Schøning (H) 1948–1955
Einar Aksdal (V) 1956–1959
Einar Schøning (H) 1960–1961
Einar Aksdal (V) 1962–1963
Frank Hansen (H) 1964–1965
Einar Aksdal (V) 1965
Arne Christoffersen (Ap) 1966–1967
Einar Aksdal (V) 1968–1975
Arne Høyem (H) 1976–1983
Kåre Tørresdal (Ap) 1984–1987
== Kjente personer fra Stavern ==
Jens Schow Fabricius (1758-1841), medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, viseadmiral
Jacob Lerche Johansen (1818-1900), kontreadmiral og statsråd
Jonas Lie (1833–1908), forfatter
Andreas Baalsrud (1872-1961), norsk ingeniør, sjef for Statens vegvesen 1919-1945
Herman Wildenvey, (1885–1959), dikter
Reidar Thommessen (1889–1986), komponist
Gisken Wildenwey, (1892–1985), forfatter
Sigurd Bodvar (1901–1996), forfatter
Tore Sinding (1903–1969), komponist
Ørnulf Bast (1907-1974), billedhugger
Odd Hjorth-Sørensen (1918-1973), forfatter
Steinar Sørlle (1942-), forfatter
Morten Bjørgan (1949-), musiker
Mari Bjørgan (1950-2014) sanger og skuespiller
Tomas Colin Archer (1952-), generalløytnant
Terje Moe Hansen (1953-), professor (Norges musikkhøyskole)
Jan Warholm (1956-), kunstner
Jan Espen Kruse (1956-), utenrikskorrespondent (NRK) i Moskva og Washington
Camilla Warholm (1958-), kunstner
Tom Sundby (1960-), fotballspiller
Annegi Eide (1963-), bildekunstner og smykkekunstner
Jørn Lier Horst (1970-), kriminalforfatter
Anders Anundsen (1975-), politiker (Fremskrittspartiet), justisminister 2013-2016
Anne Sewitsky (1978-), filmregissør
Geir Jensen (1954-) kunstner
== Stavernsanger ==
Staverns eldste kjente bysang ble skrevet av Joh. K. Nødtvedt trolig før 1920 til den danske sangen Vi elske vort land (også kjent som Sankthanssangen). Det er fra denne sangen slangordet Norges smilehull er hentet.Blant andre Stavern-sanger fra før den andre verdenskrig nevnes en hel samling skrevet på flere melodier av Anna Bjelke, trykt og utgitt i 1924.En sang i marsjtakt med originalmelodi av Oscar Meier-Hansen og med tekst av Joseph Clemens.Fra etter krigen stammer en sang skrevet av en hjemlengtende uteseiler (Jacob Moe Halvorsen) til melodien Stenka Rasin.Den nyeste sang til Stavern er skrevet av Håkon Raugland og går på den gamle slageren Daisy, Daisy. Han har også skrevet en annen Stavernsang som er mye brukt (Korntin, Blokkhus, Minnehall) som går på den amerikanske melodien «Gloryland», kjent på norsk som «Lappland» i en innspilling med Finn Eriksen.
== Trivia ==
Deler av filmen Nødlanding fra 1952 ble spilt inn i Stavern.Deler av handlingen i filmen Olsenbanden tar gull fra 1972 ble spilt inn i Stavern. I filmen bar byen navnet Kløvstad. Det het at byen lå på Sørlandet, mens virkelighetens Stavern ligger i Vestfold og Telemark fylke på Østlandet.
== Se også ==
Fredriksvern
Stavernsøya
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stavern (Norway) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stavern, Norway – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Nettavisen istavern.no
(no) Historiske arkiver etter Stavern kommune på Arkivportalen | |areal = | 5,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tune | 2023-02-04 | Tune | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1992', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Sarpsborgs historie', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Tidligere kommuner i Østfold', 'Kategori:Vikenstubber'] | Tune er tidligere et prestegjeld og en kommune i Østfold fylke opprettet som Tune formannskapsdistrikt i 1837. Opprinnelig var Sarpsborg en del av Tune, men Sarpsborg ble skilt ut som egen, selvstendig enhet i 1839. Etter delingen hadde Tune 5 695 innbyggere, Sarpsborg 1 839.
I 1861 ble Tune kommune delt på nytt da Varteig ble skilt ut som egen kommune med 1 405 innbyggere. Tune hadde 6 681 innbyggere etter fradelingen.
1. januar 1911 var det tid for enda en fradeling. Denne gangen ble Rolvsøy kommune etablert som en selvstendig enhet med 2 381 innbyggere. Tune hadde nå 8 040 beboere.
1. januar 1992 ble Tune kommune med et innbyggertall på 18 288 og et areal på 139 km2 slått sammen med Sarpsborg, Skjeberg og Varteig til den nye Sarpsborg kommune, som per 2009 teller 51 723 innbyggere.
Kommunesenteret var Grålum.
| Tune er tidligere et prestegjeld og en kommune i Østfold fylke opprettet som Tune formannskapsdistrikt i 1837. Opprinnelig var Sarpsborg en del av Tune, men Sarpsborg ble skilt ut som egen, selvstendig enhet i 1839. Etter delingen hadde Tune 5 695 innbyggere, Sarpsborg 1 839.
I 1861 ble Tune kommune delt på nytt da Varteig ble skilt ut som egen kommune med 1 405 innbyggere. Tune hadde 6 681 innbyggere etter fradelingen.
1. januar 1911 var det tid for enda en fradeling. Denne gangen ble Rolvsøy kommune etablert som en selvstendig enhet med 2 381 innbyggere. Tune hadde nå 8 040 beboere.
1. januar 1992 ble Tune kommune med et innbyggertall på 18 288 og et areal på 139 km2 slått sammen med Sarpsborg, Skjeberg og Varteig til den nye Sarpsborg kommune, som per 2009 teller 51 723 innbyggere.
Kommunesenteret var Grålum.
== Grensereguleringer ==
I tillegg til at tre kommuner gjennom tidene er skilt ut fra den opprinnelige Tune kommune, er kommunegrensene mot Sarpsborg regulert i fem omganger, hver gang i Sarpsborgs favør.
Den 1. januar 1884 ble en ubebodd del av Tune overført til Sarpsborg.
Den 1. januar 1912 ble en del av Tune med 696 innbyggere overført til Sarpsborg.
Den 1. juli 1925 ble en del av Tune med 1 008 innbyggere overført til Sarpsborg.
Den 1. juli 1957 ble en del av Tune med 66 innbyggere overført til Sarpsborg.
Den 1. januar 1980 ble en del av Tune med 10 innbyggere overført til Sarpsborg. | Tune er tidligere et prestegjeld og en kommune i Østfold fylke opprettet som Tune formannskapsdistrikt i 1837. Opprinnelig var Sarpsborg en del av Tune, men Sarpsborg ble skilt ut som egen, selvstendig enhet i 1839. | 5,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inga_fra_Varteig | 2023-02-04 | Inga fra Varteig | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1234', 'Kategori:Fødselsår usikkert', 'Kategori:Fødsler i 1180-årene', 'Kategori:Fødsler i 1185', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn fra norrøn tid', 'Kategori:Nordmenn på 1100-tallet', 'Kategori:Nordmenn på 1200-tallet', 'Kategori:Personer fra middelalderen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Inga fra Varteig (født omkring 1185, død 1234) var kong Håkon Sverressons frille da hun fødte sønnen Håkon Håkonsson, og bar senere jernbyrd for å bevise sønnens kongsætt. Hun har spilt en betydelig rolle i Norges historie. Hun spiller en sentral rolle i Henrik Ibsens skuespill Kongs-Emnerne, som introduserte navnet «Inga fra Varteig» som hun har blitt kalt siden.
| Inga fra Varteig (født omkring 1185, død 1234) var kong Håkon Sverressons frille da hun fødte sønnen Håkon Håkonsson, og bar senere jernbyrd for å bevise sønnens kongsætt. Hun har spilt en betydelig rolle i Norges historie. Hun spiller en sentral rolle i Henrik Ibsens skuespill Kongs-Emnerne, som introduserte navnet «Inga fra Varteig» som hun har blitt kalt siden.
== Bakgrunn ==
Hun omtales i historisk litteratur som «Inga fra Varteig» uten at det er kildebelegg for at det var der hun kom fra. Sagaen sier bare at Håkon Sverresson kom i kontakt med henne i Borg (dagens Sarpsborg). Sagaen sier også uttrykkelig at hun hadde slekt fra Varteig nord for Sarpsborg. Trolig hørte hun til en bondeslekt herfra. Det lille vi vet om Inga, er fra Håkon Håkonssons saga, en kongesaga skrevet i nær kontakt med, og under kontroll av, Håkons sønn Magnus Lagabøte. Det er påfallende at sagaen forteller svært lite om Ingas familie, altså kongens familie på morssiden. En hypotese går ut på at hun var av baglerslekt, og at dette bevisst er underkommunisert i sagaen.
Etter sigende var Inga meget vakker. Under et opphold hos sin frende Audun, en av de gjeveste mennene i Borg (Sarpsborg), ble hun kjent med Håkon Sverresson som gjorde henne gravid. Ifølge Håkon Håkonssons saga bodde «Inga i kong Håkons hus, kongen delte seng med henne; Håkon Galen og flere av kongens betrodde menn visste om det». Kanskje så hun sin framtidige elsker første gang da han skulle hylles på Borgartinget i 1202.
== Arvestriden etter kong Håkon Sverresson ==
Håkon Sverresson regjerte i knappe to år. Han døde brått nyttårsdagen i 1204, bare noen måneder før sønnen ble født, og det ble påstått at han ble forgiftet av sin stemor, enkedronning Margrete.
Med kongens død brøt det ut borgerkrig igjen, mellom baglere på den ene siden og birkebeinere på den andre. Folk flest, bønder og lendmenn, var trette av krig og uår.
Birkebeinerne hyllet barnekongen Guttorm Sigurdsson, kong Sverres sønnesønn, men han døde samme år. Baglerne fremmet Filippus Simonsson, dattersønn av Harald Gilles dronning og søstersønn av den krigerske Oslo-bispen Nikolas Arneson. Det var derfor ytterst farlig å bære på en potensiell tronarving midt i baglerrikets sentrum. Inga var i en særdeles vanskelig situasjon. Mens hun var gravid, ble hun sveket av sine frender og dro i stedet til Erland på Huseby i Eidsberg. Hun ble deretter innkvartert hos en Trond prest på Folkenborg i Eidsberg, et par kilometer nord for Huseby, der hun i 1204 fødte Håkon som, spesielt for baglerne ledet av biskop Nikolas Arneson, var en trussel som måtte elimineres. Biskop Nikolas hadde selv kongskrav til tronen ved å være sønn av Harald Gilles enke Ingerid. Han var en innbitt motstander av kong Sverre og hans krets.
== På flukt vinterstid ==
Julaften i 1205 dro Inga med lille Håkon til Hamar, men av frykt for baglerne som lette etter barnet, reiste hun straks videre til Lillehammer og gjemte seg der i julen. I januar 1206 dro en flokk birkebeinere på ski over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen, forfulgt av baglerne. De hadde med seg den halvannet år gamle Håkon. Moren Inga var også med i følget. Birkebeinerflokken var på vei nordover Opplandene for å bringe sønnen til kongsgården i Nidaros, hvor birkebeinerne sto sterkt og gutten ville være trygg.
Fra Lillehammer dro de østover fjellet; de mente det var risikabelt å fare den vanlige veien nordover Gudbrandsdalen. Vær og føre var ikke på birkebeinernes side. Da uværet raste som verst, ble det bestemt at de to beste skiløperne, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, skulle dra i forveien og bringe gutten i sikkerhet.De fant ly for gutten i ei utløe, hvor de smeltet snø for å gi ham å drikke. Sagaen gir ingen grunn til å tro at Inga var med på denne turen, selv om den ikke spesifikt nevner at hun ikke var det. De to birkebeinerne kjempet seg frem gjennom uværet, uten tanke på å snu eller gi opp, for å redde det barnet som de håpet skulle bli Norges konge. «På denne ferden sleit de mye vondt av styggevær og frost og snø.»
Bak sagaens knappe beretning ligger en dramatisk og historisk dåd som står sentralt i Norgeshistorien og fortsatt minnes i kunst og årlige ski- og sykkelløp.
== Ingas sønn blir Norges konge ==
Håkon Håkonssons kongedømme fikk en trang fødsel. Birkebeinerne gikk til valg i Nidaros med ham som sitt kongsemne. Dette overrumplet jarlen Skule Bårdsson som selv higet etter kongetronen, som halvbror av kong Inge Bårdsson.
Inge Bårdssons død våren 1217 satt tronfølgerretten på prøve. Unge Håkon ble støttet av birkebeinerhirden som fikk ham utpekt til konge på hirdstevnet i Nidaros og etter gammel skikk hyllet på Øyrating,
der veteranen fra kong Sverres dager, Dagfinn Bonde fra Bergen, la fram et brev fra birkebeinerne på Gulating som ikke ville godta andre enn Håkon Håkonsson. Men Skule Bårdsson fortsatte å så tvil om opphavet og nektet å sverge ed til Håkon Håkonsson.
I juli 1217 ble Håkon hyllet i Bergen på et ting for Gulatingslag, og senere på året da Filippus Simonsson var død, ble han hyllet på Haugating, Borgarting og lokale ting sør for Svinesund. Disse tinghyllingene av den uektefødte Håkon var en torn i øyet på erkebiskop Guttorm og domkapitlet i Nidaros, som støttet den ektefødte Skule jarl. Men erkebiskopen var på visitas til Hålogaland da Inge døde, og Skule jarl satte saken på vent til Guttorm var tilbake. Korbrødrene fikk forpurret den jernbyrd Inga skulle bære for å bevise hans byrd, og da valget av Håkon likevel gikk igjennom, nektet de å la Olavsskrinet bære ut på tinget under hyllingen. Skule jarl avfant seg da med stillingen som regent og et jarledømme på en tredjedel av riket. Kirken fremholdt at dens godkjenning for forutsetningen for lovlig kongevalg. Påsken 1218 ble det avtalt et kongevalgmøte i Bergen om sommeren. Da sverget Skule eden, men utformet den slik at han selv ble medregent. Her fikk Håkon sverget kongseden på St. Sunnivas skrin.
Erkebiskopen fremla krav om at det skulle bæres jernbyrd for Håkons kongsætt. Håkon gikk med på dette, og lot sin mor bære jern i nærvær av rikets ledere. Erkebiskopen kunngjorde gudsdommen på tinget som avsluttet riksmøtet, og godtok dermed Håkons kongelige byrd. Samtidig lyste han riksdelingsavtalen mellom Håkon og jarlen. Når kirkens menn kunne godta jernbyrd, som var i strid med romerkirken]s lære, må det ha vært for å gjøre Håkons styre avhengig av ryggdekning fra kirken. Dette understreket også riksmøtets forrang fremfor de lokale hyllingstingene som tok Håkon til konge i 1217, og bedret hans forhold til kirken.
== Inga kongsmor ==
Kort etter Håkons fødsel i 1204 giftet Inga kongsmor seg med birkebeinerhøvdingen Vegard fra Verdal. I dette ekteskapet fødte hun senere sønnen Olav Vegardsson.Dette var ikke noe hinder for at hun i 1218, etter en del vanskeligheter, «bar jern» for å få frem sannheten om at kong Håkon var Håkon Sverressons sønn. «Jernbyrd» kommer fra norrønt járnburdr og betyr å bære glødende jern. Domstoler i Roma tok aldri i bruk jernbyrd. Pavene var alltid imot dem og forsøkte tidlig å få dem avskaffet, og ved det fjerde Laterankonsil i 1215 nektet Innocens III noen å få kirkens velsignelse hvis de underkastet seg varmtvannsprøve eller jernbyrd. Kirken i Norge forbød tradisjonen i 1247. I stedet avgjorde man tvister ved å bruke vitner. Om og eventuelt hvordan Inga jukset i testen, vet vi ikke i dag.
Under testen var hertug Skules livlege, mester Sigar fra Brabant, til stede. I Håkon Håkonssons saga fortelles at tidlig onsdag morgen, «før jernet skulle bæres», gikk mester Sigar til Dagfinn bonde, snakket med ham på tomannshånd og sa at han visste at de fryktet for testens utfall. «Men jeg vil kongen vel, derfor skal jeg lære dere en list...Jeg har et gress, og hvis jeg gnir det på hånden til kongens mor, da kommer hun ikke til skade, men kan trygt bære dette jern og bestå prøven.» Dagfinn svarte at de ikke ønsket andre legemidler i saken enn de Kristus ville gi dem, og alle helgeners forbønner. Han advarte også mester Sigar mot å fremføre sitt tilbud til flere. Siden gikk Dagfinn til kongens mor og hennes følge, og advarte dem mot Sigar.Inga ble aldri dronning, men hun er en av norgeshistoriens mest særegne skikkelser. Hun fikk oppleve å se sin sønn som Norges konge.
Etter Vegards død i 1221 nevnes hun en og annen gang i Håkon Håkonssons saga sammen med andre av hoffets damer. Inga døde i Bergen i 1234.
== Ettermæle ==
Gunnar Reiss-Andersen skrev i 1940 diktet «Jernbyrd» hvor siste vers knytter jernbyrd med nasjonens tunge tak:
Bærer du jernbyrd mitt land?
- Som en kongsmor, din like,
bar dette brennende purpur
for retten til riket.Utenfor det tidligere kommunehuset i Varteig står en bauta til minne om Inga fra Varteig, som hun har blitt hetende etter at Henrik Ibsen skrev Kongs-Emnerne.
Ingalåmi, Norges største skimønstring for kvinner, er oppkalt etter Inga fra Varteig. Arrangementet starter fra Birkebeineren Skistadion i Lillehammer andre helgen i mars hvert år. Det første rennet i 1993 hadde 1 638 påmeldte. Til Ingalåmi i 2002 meldte det seg over 5 000 jenter i alle aldre.
Ingaleden er en turmarsj til minne om Ingas flukt til Indre Østfold. Det arrangeres en gang årlig, og går fra Varteig kirke til Folkenborg museum, i alt 33 km.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Inga fra Varteig og hendes ættlegg fra Varteig historielag
Jernbyrd (dikt) | Varteig, (utt.: vartte), er en bygd i Sarpsborg kommune og var tidligere en egen kommune i Østfold. | 5,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gustav_II_Adolf_av_Sverige | 2023-02-04 | Gustav II Adolf av Sverige | ['Kategori:1600-tallet i Sverige', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. november', 'Kategori:Dødsfall i 1632', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1594', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Vasa', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Personer fra tredveårskrigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske monarker'] | Gustav II Adolf (født 9. desember 1594 på slottet Tre Kronor i Stockholm, død 6. november 1632 i Lützen) var konge av Sverige fra 1611 til 1632 og er kreditert for å ha lagt grunnlaget for Sveriges tid som stormakt og imperium i Europa. (Svensk: Stormaktstiden.) Under hans styre ble Sverige en av de ledende militære maktene i Europa og spilte en svært avgjørende rolle i en av kontinentets viktigste og blodigste konflikter, Tredveårskrigen. Han var banebrytende innenfor militær doktrine, noe som i ettertid ga ham tilnavnet Faderen av Moderne krigføring. Av den svenske Riksdagen ble han i 1634 erklært Gustav Adolf den store, men hans personlige deltakelse ved frontlinjen og nådeløse krigføring ga ham også kallenavnet Løven fra Norden.
Han var sønn av kong Karl IX, av huset Vasa, og Kristina av Holstein-Gottorp. I oktober 1611 arvet den 16 år gamle Gustav Adolf tronen etter sin fars død.
| Gustav II Adolf (født 9. desember 1594 på slottet Tre Kronor i Stockholm, død 6. november 1632 i Lützen) var konge av Sverige fra 1611 til 1632 og er kreditert for å ha lagt grunnlaget for Sveriges tid som stormakt og imperium i Europa. (Svensk: Stormaktstiden.) Under hans styre ble Sverige en av de ledende militære maktene i Europa og spilte en svært avgjørende rolle i en av kontinentets viktigste og blodigste konflikter, Tredveårskrigen. Han var banebrytende innenfor militær doktrine, noe som i ettertid ga ham tilnavnet Faderen av Moderne krigføring. Av den svenske Riksdagen ble han i 1634 erklært Gustav Adolf den store, men hans personlige deltakelse ved frontlinjen og nådeløse krigføring ga ham også kallenavnet Løven fra Norden.
Han var sønn av kong Karl IX, av huset Vasa, og Kristina av Holstein-Gottorp. I oktober 1611 arvet den 16 år gamle Gustav Adolf tronen etter sin fars død.
== Tidlig liv ==
Gustav Adolf blei født på Stockholms slott den 9. desember 1594. Hans foreldre var hertug Karl (seinere Karl IX) og hans andre kone, Kristina av Holstein-Gottorp. Han fikk navnet Gustav etter farfaren, kong Gustav Vasa, og Adolf etter morfaren, den første hertugen av Holstein-Gottorp. Fyrstehusa som hans mor var en del av, var blant forkjemperne for protestantismen, og kjempa på Sveriges side i blant annet trettiårskrigen. Blant hans slektninger på morssida er Philipp av Hessen, Vilhelm I av Oranien og Moritz av Nassau.
Gustav Adolf fikk en grundig oppdragelse. Som seksåring hadde han allerede gjennomført sin første ferd over Østersjøen, og midt på vinteren vendte han tilbake rundt Finlands kyst og rundt Bottenvika. Han blei tidlig en del av det offentlige liv. Fra åtteårsalderen fikk han overvære rådsmøtene i riksdagen, fra tolvårsalderen fikk han i oppdrag å forhandle med utenlandske diplomater og som femtenåring holdt han, på farens vegne, den første av sine trontaler. I tenåra fikk han innblikk i krigføring gjennom samtaler med soldater og offiserer ved hoffet. Gustav Adolf fikk også møte utenlandske offiserer som hadde deltatt i den spansk-nederlandske krigen og som etter våpenhvilen i 1609 kom for å tjenestegjøre i Sverige. I 1610 blei han tildelt Floda i Gagnef kommune som sitt hertugdømme.
Gustav Adolf hadde i sin ungdomstid et kjærlighetsforhold til Ebba Brahe, men la det på hylla da hun var av lavere stand. I 1620 gifta han seg med ei prinsesse av huset Hohenzollern, Maria Eleonora av Brandenburg, søster av kurfyrste Georg Vilhelm av Brandenburg. I dette ekteskapet blei dattera Christina, seinere dronning, født. Han fikk også en sønn med Margareta Slots, som han hadde truffet under den russiske krigen (1609–1617). Sønnen, Gustaf Gustafsson fikk seinere tittelen greve av Vasaborg av halvsøstera Kristina.
== Første år som konge ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Findeisen, Jörg-Peter (1996): Gustav II. Adolf von Schweden: der Eroberer aus dem Norden, ISBN 3-222-12425-6
Junkelmann, Marcus (1993): Gustav Adolf (1594–1632).Schwedens Aufstieg zur Grossmacht, ISBN 3-7917-1397-3 | Gustav II Adolf (født 9. desember 1594 på slottet Tre Kronor i Stockholm, død 6. november 1632 i Lützen) var konge av Sverige fra 1611 til 1632 og er kreditert for å ha lagt grunnlaget for Sveriges tid som stormakt og imperium i Europa. (Svensk: Stormaktstiden.) Under hans styre ble Sverige en av de ledende militære maktene i Europa og spilte en svært avgjørende rolle i en av kontinentets viktigste og blodigste konflikter, Tredveårskrigen. Han var banebrytende innenfor militær doktrine, noe som i ettertid ga ham tilnavnet Faderen av Moderne krigføring. Av den svenske Riksdagen ble han i 1634 erklært Gustav Adolf den store, men hans personlige deltakelse ved frontlinjen og nådeløse krigføring ga ham også kallenavnet Løven fra Norden. | 5,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skjeberg_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Skjeberg (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Skjeberg har flere betydninger:
Skjeberg (tettsted), tettsted i Sarpsborg kommune.
Skjeberg (kommune), slått sammen med Sarpsborg i 1992. | Skjeberg har flere betydninger:
Skjeberg (tettsted), tettsted i Sarpsborg kommune.
Skjeberg (kommune), slått sammen med Sarpsborg i 1992. | Skjeberg har flere betydninger: | 5,826 |
null | 2023-02-04 | Hisøy | null | null | null | |lokaltnavn = Hisøya | 5,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trom%C3%B8y | 2023-02-04 | Tromøy | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1992', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1878', 'Kategori:Raet nasjonalpark', 'Kategori:Ratrinnet', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Aust-Agder', 'Kategori:Øyer i Arendal'] | Tromøy er den største øya på Sørlandet, tidligere selvstendig kommune, og er i dag en del av Arendal kommune. Hove ligger på den sørvestligste delen av Tromøy, og langs kystlinjen mot Skagerrak ligger Raet nasjonalpark. Tromøybrua ga veiforbindelse med fastlandet i 1961. Tidligere gikk det bilferge fra Barbu til Skilsø på Tromøy. Nå går det passasjerferje mellom Arendal sentrum og Skilsø. Øya er i nord adskilt fra fastlandet av Tromøysund som er ca. 12 km langt, og i vest mot Hisøy av Galtesund som er litt over 2 km langt. Tromøya har et areal på 28,34 km².1. januar 1992 ble Tromøy, Hisøy, Moland og Øyestad kommuner slått sammen med Arendal til den nye Arendal kommune. Tromøy hadde da en befolkning på 4 711 og et areal på 30 km.
Kommunesenteret var Færvik.
Berggrunnen består av grunnfjell, og er dekt med kystbarskog som er mye bebygd og oppdyrket. Det store norske raet som strekker seg langs kysten av Skagerrak, er landfast på Jomfruland og Tromøya, og danner her rullesteinsstrender. Landskapet er som ellers langs Agder-kysten kupert med mange bukter og viker, preget av den milliard år gamle skandinaviske fjellfoldingen og skurt av innlandsisen i siste istid. I 2012 startet diskusjoner om raet her bør bli nasjonalpark.
| Tromøy er den største øya på Sørlandet, tidligere selvstendig kommune, og er i dag en del av Arendal kommune. Hove ligger på den sørvestligste delen av Tromøy, og langs kystlinjen mot Skagerrak ligger Raet nasjonalpark. Tromøybrua ga veiforbindelse med fastlandet i 1961. Tidligere gikk det bilferge fra Barbu til Skilsø på Tromøy. Nå går det passasjerferje mellom Arendal sentrum og Skilsø. Øya er i nord adskilt fra fastlandet av Tromøysund som er ca. 12 km langt, og i vest mot Hisøy av Galtesund som er litt over 2 km langt. Tromøya har et areal på 28,34 km².1. januar 1992 ble Tromøy, Hisøy, Moland og Øyestad kommuner slått sammen med Arendal til den nye Arendal kommune. Tromøy hadde da en befolkning på 4 711 og et areal på 30 km.
Kommunesenteret var Færvik.
Berggrunnen består av grunnfjell, og er dekt med kystbarskog som er mye bebygd og oppdyrket. Det store norske raet som strekker seg langs kysten av Skagerrak, er landfast på Jomfruland og Tromøya, og danner her rullesteinsstrender. Landskapet er som ellers langs Agder-kysten kupert med mange bukter og viker, preget av den milliard år gamle skandinaviske fjellfoldingen og skurt av innlandsisen i siste istid. I 2012 startet diskusjoner om raet her bør bli nasjonalpark.
== Tromøy kommune ==
Fra 1837 var Tromøy sammen med Barbu og Stokken en del av Austre Moland formannskapsdistrikt. 1. mai 1878 ble Barbu og Tromøy skilt ut som egne kommuner. Folketallet i Tromøy kommune var da 2 320. Fra 1878 til 1992 var Tromøy selvstendig kommune. Kommunen Tromøy omfattet i tillegg til øya med samme navn flere mindre øyer, blant annet Merdø, Skilsø og Tromlingene.
1. januar 1992 ble Tromøy, Hisøy, Moland og Øyestad kommuner slått sammen med Arendal til den nye Arendal kommune. Tromøy hadde da en befolkning på 4 711.
== Eldre historie ==
Navnet Tromøy kommer fra «Thruma» som betyr tram; en kant som stiger fram av havet.
Hoveodden menes å være et gammelt hov fra oldtiden og det er funnet i overkant av 60 gravhauger i området, samt boplasser og løsfunn fra 1800 f.kr til 1000 e.kr. Dette tyder på at det har vært bosetting siden steinalderen. De eldste gårdene som er dokumentert er Gjervold og Sandum fra 1320, og Hove, Bjelland og Lien fra 1593Ynglingesagaen forteller at Harald Granraude (konge i Agder på 800-tallet) hadde sitt kongssete på Tromøy og at dronning Åsa Haraldsdatter tok med seg den ett år gamle Halvdan Svarte tilbake til Tromøy etter Gudrød Veidekonges død. Det er flere stedsnavn på Tromøy som stammer fra vikingtid; Tettstedet Kongshavn med 772 innbyggere (pr. 1. januar 2006), Alve og Hove for eksempel.
== Fritidstilbud ==
Tromøy har fritidstilbud som blant annet inkluderer idrettslag, diskotek, mulighet for paintball-kamper og kor.
Idrettsforeningen Trauma er øyas største idrettsforening. De to største gruppene i Trauma er fotballgruppa og håndballgruppa. Begge gruppene har mange aldersbestemte lag i tillegg til seniorlag. Trauma Håndball er den håndballklubben på Sørlandet med flest aldersbestemte lag.
Utenom Trauma er nok Tromøy fritidsklubb den mest populære fritidstilbyderen, som arrangerer alt fra diskotek til regelmessige softgun-kamper. Ellers driver Tromøy menighet flere aktiviteter som Mini-Sing, Ten Sing og Maxi-Sing.
Tromøy skolemusikkorps er Tromøys eget musikkorps, og ble stiftet i 1936.
Sommeren 2007 ble Hovefestivalen avholdt for første gang. Med 72 000 festivaldeltakere ble den Norges største festival.
== Kirker ==
Tromøy er stadig eget kirkesogn i Arendal prosti, og har 2 kirker, Tromøy kirke, en middelalderkirke i stein fra 1150 ligger øst for Hove, og Færvik kirke fra 1884 som ligger på Færvik. På Kongshavn ligger Kongshavn kapell.
== Skogflåttencefalitt ==
Tromøya er et av få steder i Norge der det er påvist smitte av TBE-virus via skogflått, som kan forårsake skogflåttencefalitt (en form for hjernebetennelse). Det er bare 0,1–1 % av flåtten i risikoutsatte områder som er infisert.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tromøy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Tromøy kommune på Arkivportalen | thumb|upright|[[Kommunevåpen for den tidligere selvstendige kommunen Tromøy i Aust-Agder, fra 1992 del av storkommunen Arendal.]] | 5,828 |
null | 2023-02-04 | Moland | null | null | null | Moland er en tidligere kommune i Aust-Agder. | 5,829 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98yestad | 2023-02-04 | Øyestad | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Arendals historie', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1992', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Tidligere kommuner i Aust-Agder'] | Øyestad er en tidligere kommune i Aust-Agder. Ved opphør i 1992 strakte kommunen seg fra Rykene og Løddesøl i vest til Stoa og Strømmen i øst, og fra Nedenes i sør til Rise og Libru i nord.
1. januar 1992 ble Øyestad, Hisøy, Moland og Tromøy kommuner slått sammen med Arendal til den nye Arendal kommune. Øyestad hadde da en befolkning på 8 679 og et areal på 96 km.
Kommunesenteret var Bjorbekk.
| Øyestad er en tidligere kommune i Aust-Agder. Ved opphør i 1992 strakte kommunen seg fra Rykene og Løddesøl i vest til Stoa og Strømmen i øst, og fra Nedenes i sør til Rise og Libru i nord.
1. januar 1992 ble Øyestad, Hisøy, Moland og Tromøy kommuner slått sammen med Arendal til den nye Arendal kommune. Øyestad hadde da en befolkning på 8 679 og et areal på 96 km.
Kommunesenteret var Bjorbekk.
== Kommunehistorikk ==
Kommunen ble etablert som Øyestad formannskapsdistrikt i 1837 og bestod da av prestegjeldene Fjære, Froland og Hisøy i tillegg til Øyestad. Fjære ble skilt ut som egen kommune i 1846. I 1850 ble også Froland skilt ut, og Øyestad og Hisøy utgjorde Øyestad formannskapsdistrikt. Området hadde på dette tidspunktet 5 215 innbyggere.
1. januar 1881 ble så Øyestad og Hisøy delt slik at begge ble selvstendige kommuner. Øyestad hadde da 4 474 innbyggere og Hisøy 2 652.
1. januar 1962 ble eiendommen Salvestjønn skilt ut fra Øyestad og tillagt Landvik kommune.
1. januar 1992 ble Øyestad, som da hadde 8.679 innbyggere, innlemmet i Arendal bykommune sammen med Hisøy, Moland og Tromøy.
== Skoler ==
Følgende skoler lå i Øyestad ved kommunesammenslåingen i 1992:
BarneskolerBråstad skole
Nedenes skole
Asdal barneskole
Rykene skole
Løddesøl skole
Strømmen skoleUngdomsskolerLunderød ungdomsskole (tidligere Øyestad ungdomsskole)
Nedenes skole
== Se også ==
Øyestad IF
== Eksterne lenker ==
(no) Øyestad kommune på Arkivportalen | thumb|upright|[[Kommunevåpen for den tidligere selvstendige kommunen Øyestad i Aust Agder, fra 1992 del av storkommunen Arendal.]] | 5,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r%C3%B8ysund | 2023-02-04 | Sørøysund | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Delområder i Hammerfest kommune', 'Kategori:Hammerfests historie', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1992', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1852', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-06', 'Kategori:Tidligere kommuner i Finnmark', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber'] | Sørøysund er en tidligere kommune i Finnmark. Hammerfest by og landdistrikt ble i 1852 delt opp i Hammerfest by og Hammerfest landdistrikt. 1. juli 1869 ble Kvalsund skilt ut som egen kommune, og i 1916 fikk det gjenværende Hammerfest landdistrikt det nye navnet Sørøysund. 1. januar 1992 ble Sørøysund slått sammen med Hammerfest kommune. Sørøysund kommune omsluttet Hammerfest fullstendig, og kommuneadministrasjonen lå i Hammerfest. | Sørøysund er en tidligere kommune i Finnmark. Hammerfest by og landdistrikt ble i 1852 delt opp i Hammerfest by og Hammerfest landdistrikt. 1. juli 1869 ble Kvalsund skilt ut som egen kommune, og i 1916 fikk det gjenværende Hammerfest landdistrikt det nye navnet Sørøysund. 1. januar 1992 ble Sørøysund slått sammen med Hammerfest kommune. Sørøysund kommune omsluttet Hammerfest fullstendig, og kommuneadministrasjonen lå i Hammerfest. | thumb|Kommunevåpen for Sørøysund. Motiv: I blått tre sølv båter, 2-1 | 5,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lesotho | 2023-02-04 | Lesotho | ['Kategori:1966 i Afrika', 'Kategori:28°Ø', 'Kategori:29°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Enklaver', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Lesotho', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1966'] | Kongedømmet Lesotho (engelsk: Kingdom of Lesotho; sesotho: Muso oa Lesotho), som regel bare kalt Lesotho, er en innlandsstat i det sørlige Afrika og en enklave i Sør-Afrika. Landet ble selvstendig fra Storbritannia i 1966, men er helt avhengig av Sør-Afrika, som omgir Lesotho på alle kanter. Landets viktigste eksport er arbeidskraft, da bortimot halvparten av den mannlige befolkningen er gjestearbeidere i Sør-Afrika.
Navnet Lesotho kan betydningsmessig oversettes «landet til folket som snakker sesotho». Ba- og le- er forstavelser i bantuspråk.
| Kongedømmet Lesotho (engelsk: Kingdom of Lesotho; sesotho: Muso oa Lesotho), som regel bare kalt Lesotho, er en innlandsstat i det sørlige Afrika og en enklave i Sør-Afrika. Landet ble selvstendig fra Storbritannia i 1966, men er helt avhengig av Sør-Afrika, som omgir Lesotho på alle kanter. Landets viktigste eksport er arbeidskraft, da bortimot halvparten av den mannlige befolkningen er gjestearbeidere i Sør-Afrika.
Navnet Lesotho kan betydningsmessig oversettes «landet til folket som snakker sesotho». Ba- og le- er forstavelser i bantuspråk.
== Naturgeografi ==
Lesotho er det eneste uavhengige landet i verden som fullstendig ligger i over 1000 meters høyde. Laveste punkt er 1400 moh, og over 80 prosent av landet ligger over 1800 moh. Høyeste punkt er Thabana Ntlenyana som ligger 3482 meter over havet.
På grunn av høyden er Lesotho kjøligere året rundt enn Sør-Afrika, og om sommeren fører tordenvær til stort regnfall. Vintrene kan være kalde, med ned mot –7 °C i lavlandet, og –18 °C i høylandet. Snø er vanlig i fjellene og fjelldalene i perioden mai til september, og fjelltoppene kan ha snø året rundt. Maseru og lavlandene rundt kan ofte komme opp i +30 °C i sommermånedene.
== Demografi ==
Over 99 prosent av Lesothos befolkning er etniske basothoer. Andre etniske grupper er europeere og asiater. 80 prosent av landets befolkning er kristne, hvorav de fleste er katolikker. Andre religioner er islam, hinduisme og lokale naturreligioner. Sesotho og engelsk er offisielle språk. Andre språk er zulu og xhosa.
== Historie ==
De tidligste innbyggerne i området var jegere og samlere av khoisan-folket. De ble etter hvert stort sett erstattet av bantustammer under bantuenes migrasjoner. Dagens Lesotho oppsto som en politisk stat under en høvding i 1822, og landet ble anerkjent av Storbritannia 13. desember 1843. Den 12. mars 1868 ble landet til det britiske protektoratet Basutoland. Allerede før dette ble Lesotho kalt Basutoland etter sin viktigste etniske og språklige gruppe, sotho-folket. Fra 11. august 1871 til 18. mars 1884 var landet annektert som del av den britiske Kappkolonien (Sør-Afrika) som territoriet Basutoland. 18. mars 1884 dukket Basutoland opp på nytt som en separat koloni som en av høykommissærens territorier.
=== Selvstendigheten og uroen etter ===
30. april 1965 fikk landet selvstyre. Navnet ble endret da Lesotho fikk full uavhengighet fra Storbritannia 4. oktober 1966. I januar 1970 tapte det styrende Basotho National Party (BNP) det første valget etter uavhengigheten, med 23 representanter mot Basutoland Congress Party (BCP) sine 36. Statsminister Leabua Jonathan nektet å gi fra seg makten til BCP og erklærte seg selv tono kholo (statsminister) og fengslet deretter lederskapet til BCP.
BCP startet et opprør i januar 1974 og fikk trent opp frigjøringshæren LLA i Libya under dekke av å være soldater fra Azanian People's Liberation Army (APLA) til Pan Africanist Congress (PAC). Frarøvet våpen og forsyninger av fraksjonen til David Sibeko i PAC i 1978, ble den 178 mann sterke LLA reddet fra en base i Tanzania takket være støtte fra en maoistisk PAC-offiser. LLA satte i gang en geriljakrig med en håndfull gamle våpen. Hovedstyrken ble beseiret i det nordlige Lesotho. Deretter gjennomførte geriljaen sporadiske, men lite effektive angrep. Kampanjen ble kraftig svekket da Ntsu Mokhehle, BCP-lederen, gikk over til Pretoria.
BNP regjerte landet gjennom et dekret frem til januar 1986, da et militært statskupp tvang fra dem makten. Militærrådet som kom til makten, ga kong Moshoeshoe II utøvende makt. Kongen hadde frem til da kun hatt en seremoniell rolle. Kongen ble imidlertid tvunget i eksil etter å ha falt i unåde hos hæren i 1987. Hans sønn ble innsatt som kong Letsie III.
=== Demokrati og statskupp ===
Militærjuntaens formann, generalmajor Justin Metsing Lekhanya, ble styrtet i 1991. Han ble erstattet av generalmajor Elias Phisoana Ramaema, som ga makten til en demokratisk valgt regjering fra BCP i 1993. Moshoeshoe II returnerte fra eksil i 1992 som en vanlig borger. Etter at demokratiet var gjenopprettet, forsøkte kong Letsie III forgjeves å overtale BCP-regjeringen til å gjeninnsette hans far som statsoverhode. I august 1994 igangsatte Letsie III et statskupp som ble støttet av militæret og avsatte BCP-regjeringen. Den nye regjeringen fikk liten internasjonal anerkjennelse, og Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC) fikk i gang forhandlinger med mål om å gjeninnsette BCP-regjeringen. En av betingelsene kong Letsie III stilte, var at hans far skulle gjeninnsettes som statsoverhode. Etter lange forhandlinger ble til slutt BCP-regjeringen gjeninnsatt, og kongen abdiserte til fordel for sin far i 1995. Men Moshoeshoe II døde i en bilulykke i 1996 og ble igjen etterfulgt av sin sønn, Letsie III. Året etter ble BCP splittet som følge av lederstrid.
Statsminister Ntsu Mokhehle dannet et nytt parti, Lesotho Congress for Democracy (LCD), og fikk med seg de fleste medlemmene i parlamentet, slik at han kunne danne ny regjering. LCD vant valget i 1998 under lederskapet til Pakalitha Mosisili. Han hadde etterfulgt Mokhehle som partileder. Til tross for at valgene ble vurdert som frie og rettferdige av lokale og internasjonale observatører, samt en etterfølgende spesialkommisjon utnevnt av SADC, avviste opposisjonspartiene resultatet.
Opposisjonsprotestene i landet økte kraftig og kulminerte i en fredelig demonstrasjon utenfor kongens palass i august 1998. Det videre hendelsesforløpet er uklart.
Eksakte detaljer av det som fulgte er svært omstridt, selv i Sør-Afrika. I september 1998 gikk en South African National Defence Force (SADC)-styrke på ordre fra usikker opprinnelse inn i hovedstaden. Mens tropper fra Botswana ble ønsket velkommen, var motstanden mot tropper fra SADC svært sterk og resulterte i kamper. Tilfeller av sporadiske opptøyer ble intensivert da sørafrikanske tropper heiste et sørafrikansk flagg over det kongelige palasset. Da SADC-styrkene trakk seg ut i mai 1999, la de store deler av Maseru i ruiner, og i de sørlige provinshovedstedene Mafeteng og Mohale's Hoek var en tredjedel av kommersielle eiendommene lagt i grus. Et antall sørafrikanere og basothoer døde også i kampene.
En interim, politisk autoritet (IPA), med oppdrag å se gjennom valgstrukturen i landet, ble opprettet i desember 1998. IPA foreslo et proporsjonalt valgsystem som skulle sikre at det var opposisjon i nasjonalforsamlingen. Det nye systemet beholdt de eksisterende 80 valgte representantene, men la til 40 seter som skulle fylles på proporsjonalt grunnlag. Valgene ble holdt etter dette nye systemet i mai 2002, og LCD vant igjen med 54 % av stemmene. For første gang vant opposisjonen et betydelig antall seter, og til tross for noen irregulariteter og trusler om vold fra generalmajor Lekhanya, opplevde Lesotho sitt første fredelige valg. Ni opposisjonspartier hadde nå alle de proporsjonelle setene, BNP hadde den største andelen på 21. LCD hadde 79 av de 80 valgkretsbaserte setene. Selv om deres valgte medlemmer deltar i nasjonalforsamlingen, har BNP satt i gang flere rettslige utfordringer til valgene, inkludert krav om en gjenopptelling, men ingen har lyktes.
== Politikk og administrasjon ==
Lesotho er et konstitusjonelt monarki. Statsministeren er regjeringssjef og har utøvende autoritet. Kongen har hovedsakelig kun en seremoniell rolle og har ingen utøvende myndighet.
Lesotho Congress for Democracy (LCD) har flertallet i nasjonalforsamlingen (underhuset i parlamentet), med Basotho National Party (BNP), Lesotho Peoples Congress og National Independent Party blant de ni opposisjonspartiene som er representert. Overhuset i parlamentet, kalt senatet, består av 22 høvdinger som arver senatsplassen, og 11 representanter utnevnt av kongen. Senatet handler etter råd fra statsministeren.
Et uavhengig domstolsapparat er nedfelt i grunnloven, og den dømmende makt består av ankedomstolen, høyesterett, magistratretten samt tradisjonelle domstoler som eksisterer først og fremst i landlige områder. Alle unntatt én av dommerne i ankedomstolen er sørafrikanske jurister. Der er ingen rettssak med jury, dommerne dømmer alene. Unntaket er alvorlige kriminalsaker, der dommeren dømmer med to andre dommere som observatører. Grunnloven gir også grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, pressen og religionsfrihet.
=== Administrativ inndeling ===
Lesotho er delt inn i ti distrikter, der hvert distrikt blir ledet av en distriktssekretær. Hvert distrikt har en hovedstad kjent som en camptown.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Lesothos geografiske plassering gjør det svært sårbart for politisk og økonomisk utvikling i Sør-Afrika. Landet er medlem av mange regionale økonomiske organisasjoner som Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC) og Den sørafrikanske tollunionen (SACU). Lesotho er også med i FN, Den afrikanske union, Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, Samveldet og flere andre internasjonale organisasjoner. Sør-Afrika, Storbritannia, USA, Libya, Irland (generalkonsulat), Kina og EU har bosatte diplomatiske utsendinger i Lesotho. FN er representert av en utsending til landet, det samme gjelder UNDP, UNICEF, WHO, FAO, WFP og UNAIDS.
Lesotho har historisk sett hatt nære forbindelser med Storbritannia (særlig Wales), Tyskland, USA og andre vestlige stater. I 1990 brøt Lesotho forbindelsene med Kina og gjenetablerte i stedet forbindelser med Taiwan, men gjenopptok siden sine diplomatiske forbindelser til Kina. Lesotho anerkjente også Palestina som stat og var en sterk tilhenger av å få slutt på apartheid i Sør-Afrika. Landet ga også mange sørafrikanske flyktninger politisk asyl i apartheidtiden.
Landet forsvares av Lesothos forsvar (LDF) på rundt 3500 soldater samt den ridende politistyrken LMPS. Forsvaret har en hær, en luftstyrke og en paramilitær ving. Forsvaret er underlagt statsministeren, som også er forsvarsminister, nasjonal sikkerhetsminister og minister for offentlige tjenester. Det ridende politiet svarer til innenriksministeren. Lesotho har også en nasjonal sikkerhetstjeneste (NSS) og en etterretningstjeneste som rapporterer til statsministeren. Forholdet mellom politiet og hæren har til tider vært anspent, og i 1997 ble hæren kalt ut for å stoppe et omfattende mytteri i politiet.
== Næringsliv ==
Lesothos økonomi er basert på eksport av vann og elektrisitet til Sør-Afrika, foredling av ulike råvarer, landbruk, oppdrett og til en viss grad inntektene fra fremmedarbeidere i Sør-Afrika. Lesotho eksporterer også diamanter, ull og mohair. Geografisk er Lesotho omringet av Sør-Afrika, og økonomien er derfor tett integrert med økonomien i nabolandet.
De fleste husholdningene består av jordbrukere eller pendlere, hovedsakelig gruvearbeidere som jobber i Sør-Afrika i 3–9 måneder i året. Det meste av jordbruket foregår i de vestlige lavlandene. Nesten halvparten av befolkningen skaffer også inntekter gjennom avlinger eller husdyr, og over halvparten av landets inntekter kommer fra landbrukssektoren.
Vann er Lesothos eneste store naturressurs. Mye av vannet hentes gjennom Lesotho Highlands Water Project (LHWP) som ble satt i gang i 1986. LHWP er bygget for å samle inn, lagre og transportere vann fra Oranje-elvesystemet og frakte det til Sør-Afrikas Free State og Johannesburg-området. Disse regionene huser mye av den sørafrikanske industri, befolkning og landbruk. Første fase i prosjektet har gjort Lesotho nærmest selvforsynt på elektrisitet og har gitt 24 millioner dollar i årlige inntekter på salg av elektrisitet og vann til Sør-Afrika. Verdensbanken, Den afrikanske utviklingsbanken, Den europeiske investeringsbanken og mange andre bilaterale donorer har finansiert LHWP-prosjektet. Lesotho har dratt fordel av African Growth and Opportunity Act (AGOA) ved å bli den største eksportøren av klær til USA fra Afrika sør for Sahara. Eksporten var på totalt 320 millioner dollar i 2002. Asiatiske investorer eier de fleste fabrikkene.
Lesotho har fått økonomisk bistand fra en rekke kilder, blant annet USA, Verdensbanken, Irland, Storbritannia, EU og Tyskland.
Lesotho har nesten 6000 km med uasfalterte veier og moderne helårsveier. Landet har en kort godsjernbane som forbinder Lesotho med Sør-Afrika, og denne linjen er heleid og drevet av Sør-Afrika. Lesotho er medlem av Den sørafrikanske tollunion (SACU), der tollbarrierene er fjernet mellom medlemslandene Botswana, Namibia, Sør-Afrika og Swaziland. Lesotho, Swaziland, Namibia og Sør-Afrika har også innført en slags felles pengeverdi og vekslingskontrollområde kjent som Common Monetary Area (CMA). Sørafrikansk rand brukes på linje med loti, Lesothos valuta (flertall: maloti). 1 loti er 100 lisente. Lotien har samme kurs som rand.
== Samfunn ==
=== Helse ===
Lesotho har den siste tiden slitt med HIV og AIDS. Hele 23,8% av deres voksne befolkning har HIV, som er en av de største prosentene i verden. Den store epidemien har redusert levealderen kraftig, og gjort mange barn foreldreløse. I 2003 nådde forventet levealder ett bunnpunkt på gjennomsnittlig 46 år. De siste årene har det økt sakte, og er nå på 51 år for menn og 55 år for kvinner.Regjeringen i Lesotho var sen med å forstå alvoret av hiv/aids-krisen, og dens forsøk på å bekjempe spredningen av sykdommen har hatt liten suksess. I 1999 fullførte regjeringen en strategisk plan mot hiv/aids, blant annet ved å fremme utdanning, prevensjon, rådgivning og behandlingsbehovet for befolkningen. Sent i 2003 annonserte regjeringen at den dannet en ny aids-kommisjon for å koordinere omfattende tiltak mot sykdommen. Regjeringen i Lesotho var også vertskap for SADCs ekstraordinære hiv/aids-konferanse i 2003.
Programmer for distribuering av antiretrovirale medisiner har blitt satt i gang i 2005–2006. Et slikt program er i Hlotse, Leribe ved Motebang sykehus. Men slike programmer forblir ressursmessig begrenset og har relativt få deltakere.
Regjeringen i Lesotho har også startet en kampanje under navnet «Kjenn din status», for å teste alle personer i landet for hiv. Testingsprogrammet blir finansiert av Clinton Foundation. [1]
=== Største byer ===
== Kultur ==
Tradisjonelle musikkinstrumenter inkluderer lekolulo, en slags fløyte brukt av gjetergutter, setolo-tolo, et munninstrument som menn spiller på og kvinnenes strengeinstrument thomo.
Nasjonalsangen til Lesotho er «Lesotho fatše la bo-ntata rona» (Lesotho, landet til våre fedre).
Morija kunst- og kulturfestival er en viktig musikkfestival til sothoene. Den avholdes årlig i den historiske byen Morija, hvor de første misjonærene ankom i 1833.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Drakensberg parken
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 79. ISBN 8251607450.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lesotho – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lesotho – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Lesotho i FN-sambandets nettsted Globalis.noSotho bloggere om Lesotho, Basotho og Sesotho
Lesotho Government Online offisiell styresmaktsside
allAfrica – Lesotho lenker til nyhetsoverskrifterBBC News – Country Profile: Lesotho
CIA World Factbook – Lesotho Arkivert 12. juni 2007 hos Wayback Machine.
Open Directory Project – Lesotho
US State Department – Lesotho inkluderer bakgrunn, studier av landet og større rapporter | Kongedømmet Lesotho (engelsk: Kingdom of Lesotho; sesotho: Muso oa Lesotho), som regel bare kalt Lesotho, er en innlandsstat i det sørlige Afrika og en enklave i Sør-Afrika. Landet ble selvstendig fra Storbritannia i 1966, men er helt avhengig av Sør-Afrika, som omgir Lesotho på alle kanter. | 5,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Niger | 2023-02-04 | Niger | ['Kategori:17°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Niger', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960'] | Niger er et land vest i Afrika, nord for Nigeria og Benin, øst for Mali og Burkina Faso, sør for Algerie og Libya og vest for Tsjad. Dette landet må ikke forveksles med Nigeria. Landet er navngitt etter elven Niger. Hovedstaden er Niamey. Landet er verdens fattigste land i henhold til HDI (Indeks for menneskelig utvikling). Det meste av befolkningen bor helt sør i landet ved den nevnte elva Niger. Landet var tidligere en del av Fransk Vest-Afrika, og ble selvstendig i 1958. David Livingstone var en av de første europeerne som seilte opp elva Niger. Niger har vært utsatt for tørkeperioder helt siden slutten av 1960-tallet. Landets hovedsakelig muslimske befolkningen på rundt 15 millioner mennesker er stort sett sammenklemt i sør og vest av landet. Forventet levealder for menn er 42,9 år, for kvinner er det 46,1 år.
| Niger er et land vest i Afrika, nord for Nigeria og Benin, øst for Mali og Burkina Faso, sør for Algerie og Libya og vest for Tsjad. Dette landet må ikke forveksles med Nigeria. Landet er navngitt etter elven Niger. Hovedstaden er Niamey. Landet er verdens fattigste land i henhold til HDI (Indeks for menneskelig utvikling). Det meste av befolkningen bor helt sør i landet ved den nevnte elva Niger. Landet var tidligere en del av Fransk Vest-Afrika, og ble selvstendig i 1958. David Livingstone var en av de første europeerne som seilte opp elva Niger. Niger har vært utsatt for tørkeperioder helt siden slutten av 1960-tallet. Landets hovedsakelig muslimske befolkningen på rundt 15 millioner mennesker er stort sett sammenklemt i sør og vest av landet. Forventet levealder for menn er 42,9 år, for kvinner er det 46,1 år.
== Naturforhold ==
Ørkenområdene i Sahara dekker to tredjedeler av Niger. Klimaet er varmt og for det meste tørt, men det varierer mye, både etter årstid og landsdel. Hele den nordlige delen av landet består av et tørt høylandsområde, som er en del av en fjellkjede som strekker seg fra Algerie til Tsjad. Mot øst ligger ørkenen, men sanddyner og enorme områder av stein. Bare i sørvest, der elva Niger krysser landet, finnes det fruktbar jord, som oversvømmes i den korte regntiden.
Niger har et rikt planteliv, med mange slags trær, samt daddelpalmer i utkanten av ørkenen. Av ville dyr finnes det antiloper, løver, bøfler og et fåtall elefanter. Det finnes også noen få sjiraffer som er Vest-Afrikas siste flokk. Langs elva Niger finnes det krokodiller og flodhester. Mange arter er imidlertid truet, men det blir gjort svært lite for å verne plante- og dyrelivet i landet.
=== Klima ===
De nordlige områdene i Niger strekker seg inn i Saharaørkenen, mens de sørlige områdene er en del av savannelandskapet Sahel, som får regntid mellom mai og september. Regnmengdene kan derimot variere en god del fra år til år. De nordlige områdene får derimot svært lite nedbør. Niamey, som ligger helt sør i landet har en årlig gjennomsnittsnedbør på 554 mm.
== Historie ==
Selv om det meste av det som i dag er Niger har blitt underordnet det barske og ugjestmilde Sahara de siste to tusen årene, besto den nordlige delen av landet stort sett av fruktbare sletter inntil for 5000 år siden. Pastoralistere og jordbruksfolk har etterlatt seg malerier av rikt dyreliv, domestiserte tamdyr, vogner, og en kompleks kultur som har sin opprinnelse tilbake til 10 000 f.Kr. Flere tidligere nordlige landsbyer og arkeologiske steder fra den neolittiske grønne Sahara-perioden fra rundt 7 500-7 000 til 3 500-3000 f.Kr.De første folkeslagene som slo seg ned i Niger var fulani-og tuareg-nomader fra nord, og hausaer fra øst. Dette er også i dag de største etniske gruppene. Mot slutten av 1800-tallet tok Frankrike gradvis over kontrollen av landet. Niger ble i 1922 en del av Fransk Vest-Afrika, og i 1946 ble området et fransk oversjøisk territorium.
Etter frigjøringen i 1960 bestemte den første presidenten Hamani Diori for å opprettholde de økonomiske forbindelsene med Frankrike. I 1974 gjennomførte oberst Seyni Kountche et kupp, og innførte militærdiktatur. Han døde i 1987, etter en serie kuppforsøk utført av kolleger innen hæren. Han ble etterfulgt av den mer moderate og populære general Ali Seybou. Nigers republikanske grunnlov ble avskaffet i 1974, og all politisk virksomhet ble forbudt. I 1988 ble det satt i gang arbeid mot å innføre en ny grunnlov basert på et ettpartisystem, og i 1989 ble sivilt styre gjeninnført. I 1992 ble det kunngjort at et flerpartisystem skulle innføres, som en reaksjon på urolighetene i landet. I 1993 ble det første demokratiske presidentvalget i landets historie gjennomført.
I 1999 ble Tandja Mamadou valgt til president, og i 2004 ble han gjenvalgt. I august 2009 oppløste han nasjonalforsamlingen og innførte endringer i grunnloven slik at han kunne sitte mer enn to perioder. Dette var tidligere erklært grunnlovsstridig av høyesterett, noe som resulterte i at presidenten oppløste høyesterett. Noen dager senere ble nye medlemmer til høyesterett utnevnt. Protester og uroligheter fulgte, og forhandlinger mellom opposisjonen og regjeringen brøt sammen 14. februar 2010. Fire dager senere ble det meldt om skyting i hovedstaden Niamey, og landets grenser ble stengt. Militære ledere kunngjorde at presidenten og regjeringen var tatt til fange, og at unntakstilstand og et nattlig portforbud var innført. En militærjunta under ledelse av Salou Djibo tok makten. Etter frie valg i 2011 overtok Mahamadou Issoufou presidentmakten.
== Økonomi ==
Storparten av Nigers befolkning arbeider i jordbruket, til tross for at bare en liten del av jorden er fruktbar. Før tørkeperiodene på 1980-tallet var Niger praktisk talt selvforsynt med mat. De viktigste avlingene er ulike kornslag og ris. Peanøtter, bomull og storfe blir eksportert. De viktigste industriproduktene er landbruksprodukter, tekstiler og kjemikalier. Det produseres elektrisk kraft, men drivstoff må importeres. Niger har store forekomster av uranmalm, som eksporteres, men økonomien ble mer ustabil etter 1980, da prisene på uran sank på verdensmarkedet. Det er nå bygd veier gjennom ørkenen og frem til gruvene, og landet har et omfattende rutenett for innenlandsfly.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Aïr og Ténéré naturreservat – bergkunst, landskapsvern av ørken
Gamlebyen i Agadez – tradisjonell arkitektur og utgangspunkt for transsaharisk handel
W-Arly-Pendjari – sammenhengende naturvernområder; sammen med Burkina Faso og BeninMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2014 – Spøkefulle tradisjon
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 42. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 37. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Niger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Niger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Niger i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Niger er et land vest i Afrika, nord for Nigeria og Benin, øst for Mali og Burkina Faso, sør for Algerie og Libya og vest for Tsjad. Dette landet må ikke forveksles med Nigeria. | 5,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dave_Grohl | 2023-02-04 | Dave Grohl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Foo Fighters', 'Kategori:Fødsler 14. januar', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Grunge-musikere', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nirvana-medlemmer', 'Kategori:Personer fra Warren i Ohio', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Trommeslagere fra USA'] | David Eric Grohl (født 14. januar 1969) er en amerikansk rockemusiker som er kjent som medlem i Nirvana og senere Foo Fighters.
Grohl spilte i flere relativt ukjente band som Freak Baby, som senere ble til Mission Impossible, som igjen ble til Fast. Etter at Fast ble oppløst ble Dave medlem i Dain Bramage, og da han var 16 år ble han medlem i bandet Scream. Scream begynte fort å turnere både i USA og Europa, men de ble aldri veldig store. På en konsert med Scream i Europa i 1990 var Kurt Cobain og Krist Novoselic fra Nirvana blant publikum. Kurt var ikke helt fornøyd med Chad Channing som spilte trommer i Nirvana, men ble veldig begeistret over spillingen til Dave, så etter konserten fikk de snakket med Dave Grohl, og de spurte om han ville bli med i Nirvana. Dave ble med ettersom Nirvana var et litt større band selv om de enda ikke hadde hatt det store gjennombruddet. Han spilte trommer i grungebandet Nirvana fra 1990 til bandet ble oppløst etter Kurt Cobains død i 1994.
Etter Nirvanas oppløsning startet han gruppen Foo Fighters, som egentlig ikke var ment å bli et kjempestort rockeband. På den første platen spiller til og med Dave alle instrumentene selv. Foo Fighters er i dag et av verdens største band, som gikk videre med den samme punk-influerte rockmusikken. I 2000 var de oppvarmingsband for Red Hot Chili Peppers på flere konserter.
I 2003 startet Grohl på siden et eksperimentelt heavy metal-prosjekt han kalte Probot og ga ut plate med dette prosjektet i februar 2004. På denne platen har han laget alle melodiene og skrevet tekstene selv, og han spiller også flere av instrumentene. Han har på hver melodi fått med seg en kjent metal-vokalist, blant annet Lemmy fra Motorhead.
Grohl har også turnert som trommeslager for Queens of the Stone Age. Han var også trommeslager på deres album Songs for the Deaf. I 2009 startet han supergruppen Them Crooked Vultures sammen med Josh Homme og John Paul Jones.
| David Eric Grohl (født 14. januar 1969) er en amerikansk rockemusiker som er kjent som medlem i Nirvana og senere Foo Fighters.
Grohl spilte i flere relativt ukjente band som Freak Baby, som senere ble til Mission Impossible, som igjen ble til Fast. Etter at Fast ble oppløst ble Dave medlem i Dain Bramage, og da han var 16 år ble han medlem i bandet Scream. Scream begynte fort å turnere både i USA og Europa, men de ble aldri veldig store. På en konsert med Scream i Europa i 1990 var Kurt Cobain og Krist Novoselic fra Nirvana blant publikum. Kurt var ikke helt fornøyd med Chad Channing som spilte trommer i Nirvana, men ble veldig begeistret over spillingen til Dave, så etter konserten fikk de snakket med Dave Grohl, og de spurte om han ville bli med i Nirvana. Dave ble med ettersom Nirvana var et litt større band selv om de enda ikke hadde hatt det store gjennombruddet. Han spilte trommer i grungebandet Nirvana fra 1990 til bandet ble oppløst etter Kurt Cobains død i 1994.
Etter Nirvanas oppløsning startet han gruppen Foo Fighters, som egentlig ikke var ment å bli et kjempestort rockeband. På den første platen spiller til og med Dave alle instrumentene selv. Foo Fighters er i dag et av verdens største band, som gikk videre med den samme punk-influerte rockmusikken. I 2000 var de oppvarmingsband for Red Hot Chili Peppers på flere konserter.
I 2003 startet Grohl på siden et eksperimentelt heavy metal-prosjekt han kalte Probot og ga ut plate med dette prosjektet i februar 2004. På denne platen har han laget alle melodiene og skrevet tekstene selv, og han spiller også flere av instrumentene. Han har på hver melodi fått med seg en kjent metal-vokalist, blant annet Lemmy fra Motorhead.
Grohl har også turnert som trommeslager for Queens of the Stone Age. Han var også trommeslager på deres album Songs for the Deaf. I 2009 startet han supergruppen Them Crooked Vultures sammen med Josh Homme og John Paul Jones.
== Tenacious D ==
Grohl spilte også trommer for bandet Tenacious D som består av Jack Black og Kyle Gass, og han spilte også demonen på videoen Tribute.
I filmen Tenacious D in The Pick of Destiny 2006 spiller han også rollen som Satan. I 2010 spilte han for første gang en full konsert med Tenacious D på Blizzcon.
== Familieliv ==
I 1994 giftet Grohl seg med Leigh Youngblood. De ble separert i 1996 og skilt i 1997.
Grohl giftet seg med Jordyn Blum i 2003, og de ble påskeaften 15. april 2006 foreldre for første gang da de fikk ei jente som heter Violet. Hun er oppkalt etter Grohls bestemor. 17. april 2009 fikk han datteren Harper Willow. Hans tredje barn er datteren Ophelia Saint som han fikk 1. august 2014.
== Bøker ==
5. oktober 2021 utgav Grohl boken "The Storyteller: Tales of Life and Music". Boken er også utgitt som lydbok hvor han selv leser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Dave Grohl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dave Grohl på Internet Movie Database
(sv) Dave Grohl i Svensk Filmdatabas
(da) Dave Grohl på Filmdatabasen
(da) Dave Grohl på Scope
(da) Dave Grohl på Scope
(fr) Dave Grohl på Allociné
(en) Dave Grohl på AllMovie
(en) Dave Grohl hos The Movie Database
(en) Dave Grohl på Discogs
(en) Dave Grohl på MusicBrainz
(en) Dave Grohl på Encyclopaedia Metallum
(en) Dave Grohl på Spotify
(en) Dave Grohl på Songkick
(en) Dave Grohl på Last.fm
(en) Dave Grohl på Genius — sangtekster
(en) Dave Grohl på AllMusic
Dave Grohl på YouTube | David Eric Grohl (født 14. januar 1969) er en amerikansk rockemusiker som er kjent som medlem i Nirvana og senere Foo Fighters. | 5,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stanley_Kubrick | 2023-02-04 | Stanley Kubrick | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 7. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Filmfotografer fra USA', 'Kategori:Filmprodusenter fra USA', 'Kategori:Fødsler 26. juli', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Manusforfattere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Regissører fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sjakkspillere fra USA'] | Stanley Kubrick (1928–1999) var en amerikansk filmregissør, filmprodusent og fotograf. Han laget 13 spillefilmer og er blant annet kjent for 2001: En romodyssé, A Clockwork Orange, Ondskapens hotell og Full Metal Jacket. Han er ansett for å være blant de ledende filmskapere på 1900-tallet. Kubrick laget filmer i mange sjangre og stiler der hver ny film var helt ulik den forrige og filmene brøt ofte konvensjonene. Han omtales som en perfeksjonist som laget relativt få, men gjennomarbeidete filmer i sin lange karriere. Filmene hans ble til sammen tildelt åtte Oscar, men ingen for beste regi.
Kubrick vokste opp i et jødisk miljø i New York og var selvlært som fotograf og filmskaper. Allerede som tenåring laget han fotoreportasjer for fotomagasinet Look. Han arbeidet først i USA, men ble misfornøyd med filmindustrien der og flyttet til England for godt. Kubrick døde seks dager etter at den endelige versjonen av Eyes Wide Shut var klar for kino.
Kubricks spillefilmer etter 1956 er basert på romaner og noveller, ikke på manus skrevet spesielt for film, og blant disse er Lolita. Alle hans filmer ble laget med sikte på bred distribusjon, og etter 1955 ble produksjonene finansiert av de store filmselskapene. Med unntak av Spartacus hadde han selv kontroll over alle ledd i produksjonen fra ide til ferdig film. Hans arbeidsform var omstendelig, der han selv gjorde et omfattende forarbeid som strakk seg over år eller i noen tilfeller tiår.
Tematisk omhandler filmene blant annet krig og militærvesen, ekteskap og familieforhold, science fiction, vold og kriminalitet. Filmene har et kjølig, distansert preg med innslag av svart humor, og Kubrick hadde en viss interesse for det uvanlige og bisarre. Filmene er kjent for både realisme i fremstilling og tydelige formelle trekk. Kubricks filmer er særlig kjent for nyskapende og gjennomarbeidet foto, og for bruk av musikk og levende bilder som helhet.
| Stanley Kubrick (1928–1999) var en amerikansk filmregissør, filmprodusent og fotograf. Han laget 13 spillefilmer og er blant annet kjent for 2001: En romodyssé, A Clockwork Orange, Ondskapens hotell og Full Metal Jacket. Han er ansett for å være blant de ledende filmskapere på 1900-tallet. Kubrick laget filmer i mange sjangre og stiler der hver ny film var helt ulik den forrige og filmene brøt ofte konvensjonene. Han omtales som en perfeksjonist som laget relativt få, men gjennomarbeidete filmer i sin lange karriere. Filmene hans ble til sammen tildelt åtte Oscar, men ingen for beste regi.
Kubrick vokste opp i et jødisk miljø i New York og var selvlært som fotograf og filmskaper. Allerede som tenåring laget han fotoreportasjer for fotomagasinet Look. Han arbeidet først i USA, men ble misfornøyd med filmindustrien der og flyttet til England for godt. Kubrick døde seks dager etter at den endelige versjonen av Eyes Wide Shut var klar for kino.
Kubricks spillefilmer etter 1956 er basert på romaner og noveller, ikke på manus skrevet spesielt for film, og blant disse er Lolita. Alle hans filmer ble laget med sikte på bred distribusjon, og etter 1955 ble produksjonene finansiert av de store filmselskapene. Med unntak av Spartacus hadde han selv kontroll over alle ledd i produksjonen fra ide til ferdig film. Hans arbeidsform var omstendelig, der han selv gjorde et omfattende forarbeid som strakk seg over år eller i noen tilfeller tiår.
Tematisk omhandler filmene blant annet krig og militærvesen, ekteskap og familieforhold, science fiction, vold og kriminalitet. Filmene har et kjølig, distansert preg med innslag av svart humor, og Kubrick hadde en viss interesse for det uvanlige og bisarre. Filmene er kjent for både realisme i fremstilling og tydelige formelle trekk. Kubricks filmer er særlig kjent for nyskapende og gjennomarbeidet foto, og for bruk av musikk og levende bilder som helhet.
== Bakgrunn ==
=== Liv og familiebakgrunn ===
Stanley Kubrick ble født 26. juli 1928 i New York City og vokste opp i en sekulær jødisk middelklassefamilie i New York. Oldefaren kom til USA i 1899 som innvandrer fra Probuzna i det østlige Galicja (da en del av det habsburgske Østerrike, tilhører nå Ukraina). Faren Jacob («Jacques» eller «Jack») Kubrick (1902–1985) var lege. Moren Sadie Gertrude («Gert») Perveler (1903–1985) kom fra Galicja. Stanley Kubrick vokste opp i et jødisk miljø med hovedsakelig jødiske venner. I nabolaget bodde det dessuten en stor del italienske og irske nye innvandrere.Kubricks slekt var del av en stor utvandringsbølge på rundt én million mennesker (hvorav en fjerdedel jøder) fra daværende Galicja rundt år 1900. Størstedelen av de gjenværende 600 000 jødene i det østlige Galicia ble drept under holocaust. En stor del av de galisiske jødene som utvandret slo seg ned i USA. I mellomkrigstiden var det tiltagende antisemittisme i USA. Stanley Kubrick vokste opp i det jødiske strøket i Bronx, der han ikke fikk noen form for religiøs oppdragelse og ikke noen bar mitzvah. Han hadde planer om en å lage en film om holocaust og samlet i mange år materiale og drev forberedende undersøkelser med sikte på en slik film.Stanley Kubrick flyttet til Los Angeles i 1954 der han laget de to første profesjonelt produserte filmene. I begynnelsen av 1960-årene bosatte Kubrick seg i Hertfordshire, England sammen med kone og barn, og ble der resten av livet. Han holdt media stort sett på avstand og ga noen få intervjuer. Kubrick bekjentgjorde ingen partipolitiske preferanser, bortsett fra at han var erklært tilhenger av parlamentarisk demokrati og mente at staten burde skape både offentlig sikkerhet og frihet for borgerne. Han døde i Hertfordshire og ble gravlagt på godset sitt der.
=== Ekteskap ===
Kubrick giftet seg med Toba Metz i 1948 da han var 19 år gammel (de var naboer og gikk på samme skole). De bodde sammen i Greenwich Village i New York til de ble skilt i 1951. Metz var datter av jødiske innvandrere fra Latvia og kom til USA via Belgia. Hun medvirket til Fear and Desire.Kubricks andre hustru var Ruth Sobotka (1925–1967), som hadde flyktet fra Østerrike sammen med familien i 1938 etter Anschluss. Sobotka var ballettdanser, skuespiller, kostymedesigner og maler. Han møtte Sobotka i 1947 som fotograf i Look og de hadde et forhold fra 1952. Sobotka var aktiv i New Yorks miljø av avantgardekunstnere og introduserte Kubrick for mange sentrale personer. De ble gift i 1955 og skilt i 1957. Sobotka medvirket i som ballerinaen Iris i Killer's Kiss (1954) og som scenograf/art director i Spillet er tapt. Sobotka hadde hadde stor innflytelse på Kubrick på denne tiden og tipset ham blant annet om Traumnovelle av Arthur Schnitzler. Kubrick skal ha sett tydelige likheter mellom sitt forhold til Sobotka og hovedpersonen i Traumnovelle (realisert som filmen Eyes Wide Shut i 1999).Kubrick møtte sin tredje kone, Christiane Susanne Harlan (født 1932 i Braunschweig, Tyskland), under innspilling av Ærens vei i Tyskland i 1957. Hun er skuespiller og fikk en mindre rolle i filmen etter at Kubrick hadde sette henne på tysk fjernsyn. Christiane Kubrick ble senere også kjent som maler. Ifølge historieprofessor Geoffrey Cocks hadde Kubrick et ambivalent forhold til Tyskland. Dette hadde dels med Tysklands historie på 1900-tallet og dels med hans familieforhold å gjøre. Kubrick selv lærte seg ikke tysk. Christianes far Fritz Harlan var medlem av NSDAP og arbeidet ved det tyske teateret i Haag under den tyske okkupasjonen. Teateret var et ledd i nazistenes utbredelse av tysk kultur i Europa. Farens leilighet i Haag tilhørte jøder som var deportert til Auschwitz.Christianes onkel Veit Harlan var propagandafilmprodusent for minister Joseph Goebbels og nazistene, særlig kjent for den antisemittiske propagandafilmen Jud Süss. Stanley og jeg kom fra ulike, så grotesk motsatte bakgrunner, uttalte Christiane. Hun mente at onkelen var en begavet kunstner, men et stort fjols som ble lurt av Goebbels. Onkelens historie forsterket hennes og Stanleys skepsis til personer som har eller higer etter makt. Thomas Harlan, sønn av Veit Harlan, medvirket til etterforskning av forbrytelsene under holocaust.Jan Harlan, Christianes bror, arbeidet som produsent (executive producer) for Kubrick. Vivian Kubrick (født 1960), datter av Christiane og Stanley Kubrick, komponert musikk til Full Metal Jacket under pseudonymet Abigail Mead. Vivian Kubrick (da 17 år gammel) laget for BBC en halvtimes The Making of The Shining om innspillingen av The Shining (norsk Ondskapens hotell). Dette er den eneste dokumentaren laget om Kubricks produksjoner. Kubrick ble ikke intervjuet i dokumentaren og han sørget selv for å klippe bort mindre flatterende fremstillinger av seg selv. Vivian Kubrick hadde som barn (fem år gammel) en ukreditert rolle i 2001.Kubrick vurderte å lage en film om Nazi-Tyskland fra Veit Harlans perspektiv og de to møttes. Kubrick var fascinert av Veit Harlans «pakt med djevelen» og den snikende, hverdagslige og banale ondskapen. Kubrick ga opp prosjektet fordi han ikke fikk til et godt manus. Christiane Kubrick og Jan Harlan medvirket i en dokumentar om onkelens virksomhet for naziregimet.
=== Unge år ===
Faren sendte ham 12 år gammel til en onkel i Pasadena, California, fordi han håpet at Stanelys svake skoleprestasjoner ville bli bedre etter et opphold i California. Han avsluttet utdanningen i 1946 med svake karakterer fra high school og hadde ikke mulighet til å kunne komme inn på college. Han ble filmskaper etter å ha arbeidet fem år som fotograf for et fotomagasinet Look. Kubrick var selvlært som fotograf og filmskaper.Han var en ivrig sjakkspiller som ung, konkurrerte som halvprofesjonell og som pengelens fikk han en kjærkommen liten ekstrainntekt ved sjakkspill i parker på Manhattan. På fine sommerdager kunne Kubrick tilbringe 12 timer om dagen ved de utendørs sjakkbordene. Sjakk forble en av hans store interesser og gjenspeiles i flere filmer.
==== Innflytelse på Kubricks filmsyn ====
Han fortalte som voksen at han så store mengder film på den lokale kinoen, opptil åtte spillefilmer i uken. En stor del av disse var ordinære, masseproduserte filmer fra Hollywood. Kubrick syntes mange av filmene var skikkelig dårlige og ble overbevist om at dersom han prøvde seg som filmregissør ville han neppe lage noe dårligere selv.
Etter andre verdenskrig så han mye avantgardefilm og utenlandsk film i New York, blant annet på Museum of Modern Art. I løpet av de ti årene før han flyttet til Los Angeles i 1955, opparbeidet han preferanse for visse regissører, stiler og filmer. På Museum of Modern Art kunne han se alt fra tidlig film til samtidsfilm blant annet av D.W. Griffith, Charlie Chaplin, Erich von Stroheim, Ernst Lubitsch, Carl Th. Dreyer, Roberto Rossellini, Akira Kurosawa og Robert Bresson.Kubrick hadde som ung en mangfoldig filmsmak, men han var selv særlig påvirket av den visuelle eksperimenteringen i tysk ekspresjonistisk film. Den tyske ekspresjonismen vokste frem i stumfilmperioden etter første verdenskrig og brukte ofte sterkt stilisert og fantasifull scenografi, lyssetting og kostymer. Den første var Caligaris kabinett (1919) som med forvridde vinkler i scenografien reflekterte det indre opprøret hos personene. Kubrick mente selv at filmens ekspressive potensial og effekt på underbevisstheten gikk tapt ved overgang til lydfilm. Kubricks arbeid som filmskaper er også påvirket av Neue Sachlichkeit i tysk film. Kubrick var særlig inspirert av Fritz Lang, Georg Wilhelm Pabst og Max Ophüls hvor han satte sistnevnte høyest. Fritz Lang var, blant annet i M, i sin tur inspirert av George Grosz' groteske karikaturer. Kubrick mente Sergej Eisensteins fotografering og redigering utmerket seg, men avviste Eisensteins film som bare form uten innhold. Kubrick poengterte i et intervju at filmskaping henter mye fra andre kunstarter som skjønnlitteratur og teater, mens klipping og redigering er unikt for film.
== Fotograf for Look ==
Faren var en ivrig amatørfotograf og ga Stanley et Graflex-kamera med belg til 13-årsdagen. Nabogutten Marvin Traub hadde mørkerom og sammen lærte de to kameratene fototeknikk. Kubrick begynte å selge fotografier 16 år gammel og straks etter krigen ble han en vellykket fotograf. Knapt 17 år gammel forsto han betydningen av fotografiets uttrykk og form. Han fotograferte blant annet en sørgmodig og nedtrykt avisselger ved siden av avisoppslaget «Roosevelt dead» og solgte det til magasinet Look som publiserte bildet i juni 1945. Kubrick hadde da instruert avisselgeren nøye om hvordan han skulle posere for fotografen. Kubrick vurderte våren 1945 å selge sine første fotografier til tabloidavisen New York Daily News i stedet.
=== Look ===
Look var etter Life et ledende fotomagasin i USA og begge var preget av fotojournalistikk snarere enn tradisjonelle reportasjer. Look handlet mer om nærbilder av livet og var åpne for å dokumentere sosiale problemer i samtidens USA, mens Life handlet mer om nyheter og store begivenheter på grunnlag av langt større stab og internasjonale korrespondenter. Look ga ut sin egen lærebok i fotojournalistikk The Technique of the Picture Story i 1945 som Kubrick trolig var kjent med.
Look ble etablert i 1937 og hadde omtrent 60 ansatte hvorav 10 fotografer og 10 skribenter. I Look var den vanlige arbeidsformen av fotograf og skribent var ute på oppdrag sammen, og arbeidet i fellesskap med å lage en serie fotografier til en historie. Utgiveren Mike Cowles var republikaner med liberale ideer. Look kom ut med to nummer i måneden. I Look hadde fotografene og fotoredaktøren stor medvirkning i redigeringen av magasinet.I Look var det svært vanlig med en serie fotografier av en person i aktivitet, noe som minner om film og som kan tyde på at fotografene tenkte og arbeidet nesten som filmfotografer. Bildeseriene hadde ofte forklarende tekst som i tegneserie eller fortellerstemme i film. Fotografene, inkludert Kubrick, brukte ofte et «maskingeværkamera» som var et modifisert filmkamera med rask lukker, brukt særlig til å fotografere sportsbegivenheter. I 1947 publiserte for eksempel Look en fotohistorie over 11 sider med 23 bilder (fotografert av Frank Bauman) basert på Willard Motleys bok Knock on any door. I 1949 kom filmen Knock on any door regissert av Nicholas Ray og med Humphrey Bogart i hovedrollen. Fremstillingen i Look inspirerte Bogart til å få laget film av Motleys bok og produksjonen var basert på Baumans fotografier inkludert film noir-stilen i fotohistorien i Look. Etter filmpremieren trykket Look en sammenligning av filmen og deres egen fotohistorie bilde-for-bilde. I november 1947 hadde Look trykket en tilsvarende sammenligning av deres egen fotohistorie med Mellom gentlemenn samtidig som filmen hadde premiere.
=== Kubricks læretid ===
Kubrick ble våren 1946 ansatt som fotolærling i Look som egentlig ikke hadde et lærlingeprogram for high-school-studenter. Fotoredaktør Helen O'Brian tok beslutningen om å ansette Kubrick. Han ble etter bare seks måneder som lærling fullverdig medlem av redaksjonen i januar 1947, men læretiden fortsatte i realiteten ett år til. Look hadde på den tiden åtte ansatte fotografer. Arthur Rothstein var Kubricks sjef og hadde trolig stor innflytelse på Kubricks utvikling blant annet ved oppdragene Kubrick ble tildelt og de to arbeidet sammen på flere oppdrag. Rothstein var på den tiden en av USAs fremste fotojournalister og ble berømt i 1930-årene da han under den store depresjonen dokumenterte den vanskelige situasjonen for landbruksbefolkningen i regi av Farm Security Administration (FSA) på oppdrag fra Franklin D. Roosevelts New Deal-administrasjon. Rothsteins kollega fra FSA, John Vachon, arbeidet også i Look etter krigen. Look og Life overtok stil og teknikk fra FSA, blant annet en usminket, dokumentarisk stil. Kubrick lånte Rothsteins bøker om levende film og hvor Kubrick gjorde egne notater og understrekninger. Rothstein fortalte senere at han og Kubrick hadde tre felles interesser (sjakk, foto og film) der Kubrick var en mye bedre sjakkspiller mens han selv kunne mer om film. Rothstein inkluderte i sin fotografier ofte skilt som fungerte som kommentarer til motivet ellers; Kubrick brukte samme metode for eksempel i fotografiet av en sørgmodig avisselger ved siden av oppslaget «Roosevelt er død». Rothstein fotograferte i 1937 en familie med bilvinduet som en ekstra ramme, Kubrick kopierte komposisjonen for Look i 1950. Rothsteins foto av Dallas’ sentrum i 1942 benytter en velkjent fotojournalistisk med symmetriske linjer og perspektiv, Kubrick tok et lignende foto av Chicago i 1949 («city of contrasts»). Hos Rothstein lånte Kubrick blant annet Vsevolod Pudovkins Film Technique and Film Acting (1929) som Kubrick senere beskrev som den mest lærerike boken om filmestetikk.Kubrick fortalte senere at arbeidet i Look var en viktig læretid, der han ble fortrolig med fotografering og der han fikk erfaring med hvordan ting skjer i den virkelige verden. I Look viste han sitt talent for oppstilte foto, men lærte seg også den diskret, naturalistiske fotograferingen i fotojournalistikk. Den dokumentariske realismen han vektla som filmregissør ble trolig innlært på denne tiden. Han modnet som fotojournalist og viste tydelige ferdigheter i komposisjon, lyssetting og kameravinkel, dessuten fikk ha teft for atmosfære og timing. Kubrick tok omtrent 15.000 fotografier for Look.
=== Kubricks arbeid og stil ===
Han arbeidet fem år for Look og tok mange titusen fotografier. Han fotograferte overalt i New York: venterom hos tannlegen, hos frisøren, på undergrunnsbanen, i kjøpesentre, på gaten, veddeløpsbanen, sirkus og boksekamper. For eksempel besto en fotoreportasje om en skopusser av en serie på 250 bilder: satt etter hverandre fremstår de som en dokumentar. Stilen var direkte, klar og litt kjølig distansert. Det er bevart noen fotografier der Kubrick selv er med i speilbilder. Allerede som tenåring ble han kjent for sin omstendelige og målbevisste arbeidsform: Han forbløffet professorene ved Columbia University ved å kommandere dem rundt til en fotoreportasje. Kubrick laget en fotohistorie «The Teacher puts 'Ham' in Hamlet» om engelsklæreren sin fra high school med sitat fra Shakespeares skuespill som bildetekst. Kubrick brukte kontraster i sin fotoreportasjer, for eksempel et velstående par som spiser middag sammenstilt med en utligger som spiser brød. Foto av Kubricks kjæreste (senere kone) Toba Metz er med i Look 10. desember 1946. I januar 1947 trykket Look Kubricks foto av Ruth Sobotka (hans andre kone) sammen med Kubricks onkel David Perveller.
Som fotoreporter brukte han først et standard 35 millimeter-kamera og senere et mellomformatkamera. Den første tiden fotograferte han med lite dybdeskarphet, senere brukte han mer dybde og uttrykksfulle perspektiver. Han brukte også dramatiske skygger og harde kontraster. Kubricks arbeidsform lignet på Robert Capas og Henri Cartier-Bresson. Kubricks stil kan minne om film noir med et anstrøk av kynisme og diskret humor. Kubrick ble påvirket av og arbeidet samtidig med en løst definert «New York school» innenfor fotografering som var humanistisk orientert og preget av tøff stil. Til denne uformelle gruppen hørte blant andre Diane Arbus og «Weegee» (pseudonym for Arthur Fellig, 1899–1968). Senere ansatte Kubrick Weegee i arbeidet med Dr. Strangelove og foto av tvillingen i Ondskapens hotell var inspirert av Arbus' arbeid.I 1948 møtte Kubrick maleren George Grosz som hadde flyktet fra nazistene i Tyskland. Kubrick tok et kjent foto for Look av Grosz sittende på en pinnestol på Fifth Avenue i New York. Redaktøren kommenterte: «I think you just took the picture of the year […] George Grosz parked on a Chair in the middle of the Fifth Avenue traffic (With a NO PARKING sign alongside) is IT!». Fotografiet av Grosz viste Kubricks talent og stil som fotograf: Vidvinkelobjektivet fanger gatebildet og leder blikket langs gatens og husrekkenes perspektivlinjer dypt innover. Kubricks filmer har et stort antall slike bilder. I 1948 reiste han til Portugal sammen med et ektepar fra New York og laget der en fotoreportasje, blant annet fra den lille byen Nazaré.Ifølge Financial Times viser Kubricks metode med å lage fotoreportasjonene som stillbilder fra en filmscene hans begrensing som fotograf og noen av hans ferdigheter som regissør. Ifølge Financial Times glimter noen av reportasjene til med det brilliante og Kubricks kjølige observerende stil som filmregissør finnes i hans fotoreportasjer. Kubrick var en dyktig, men konvensjonell fotograf og ble overgått av en del andre fotografer som drev virtuost gatefoto på den tiden. Kubrick mente selv at årene hos Look i ungdomsårene var en viktig læretid som andre tilbragte på college.Kubrick sluttet hos Look i 1951 etter at han laget de korte dokumentarfilmene Day of the Fight og Flying Padre. En av de siste fotoreportasjene for Look var om bokserne Walter Cartier og Rocky Graziano (Cartier medvirket senere i spillefilmen om Graziano). Fotoreportasjen ble storyboard for den korte dokumentaren Day of the Fight (1951) om Cartier. Cartier var en fotogen lovende bokser og Kubricks reportasje gikk over syv sider med 22 foto fra privatlivet, boksetrening og til slutt en kamp.
== Filmskaper ==
Kubricks tidlige virke og læretid som filmskaper varte til om lag 1955 da han gikk fra fotojournalistikk og kortfilm, til spillefilm. Den andre fasen i karrieren var det kommersielle gjennombruddet i samarbeid med produsenten James B. Harris. De to arbeidet sammen til 1962 i partnerskapet Harris-Kubrick Pictures. Harris’ oppgave var særlig å skaffe finansiering til Kubricks prosjekter. Kubrick ble kjent med Harris gjennom deres felles venn Alexander Singer. Harris arbeidet senere på egen hånd som produsent og regissør.I den siste fasen var Kubrick en ledende og uavhengig filmskaper i amerikansk film og var produsent, regissør og til dels manusforfatter. I alt laget han fire korte dokumentarfilmer og 13 spillefilmer. Blant annet publiserte han en bildebok fra produksjonen av A Clockwork Orange. I omfang var det meste av hans produksjon til 1964, mens de siste 20 årene av karrieren produserte han bare tre filmer.Kubrick søkte bredt og stadig etter historier han kunne lage film av. Han brukte nesten bare bøker som grunnlag, i stedet for å bestille manus skrevet spesielt for film. Med unntak av de svært dyre produksjonene 2001 og Barry Lyndon, var Kubricks produksjoner bare middels kostbare. I den siste fasen av karrieren arbeidet han med profilerte filmstjerner. Kubricks kommersielle suksess gjorde at han kunne arbeide relativt langsomt med prosjektene sine. Han brukte mange år på forarbeid, utvikling av manus, fotografering og klipping på de syv filmene han produserte etter 1964. For eksempel begynte forarbeidet til Eyes Wide Shut på slutten av 1960-årene. Kubrick hadde ambisjoner om å nå et størst mulig publikum, noe som passet godt med Hollywoods kommersielle orientering.
=== Karriere ===
==== Tidlige arbeider ====
Kubrick laget tre kortfilmer tidlig i 1950-årene. Day of the Fight (sort-hvit, 12 minutter) og Flying Padre (9 minutter) (begge 1951) ble distribuert til kinoene av RKO. Kubrick laget Day of the Fight om bokseren Walter Cartier med grundig forarbeid: Han tilbragte tid sammen med Cartiers tvillingbror Vincent og boksetreneren, og han hadde et par år tidligere laget en fotoreportasje om Cartier for Look. Han tilbragte tid hjemme hos brødrene for å bli kjent med deres daglige rutine. Boksekampen ble filmet med to kameraer og den ferdige filmen var preget av livlig klipping og fotografering som skiller den fra datidens filmavis. I en scene i Day of the Fight går brødrene Cartier mot kameraet mens kameraet trekker seg bakover i et såkalt reverse tracking shot som ble en av Kubricks karakteristiske kamerabevegelser som filmskaper. Kubrick fotograferte og klippet filmen selv. Day of the Fight kostet ham 3900 dollar og han solgte den til RKO med noen hundre dollar i tap. Pressen kommenterte knapt filmen da den kom på kino i april 1951. Walter Cartier vant ikke noen store seire som bokser, men arbeidet senere som skuespiller i blant annet Somebody Up There Likes Me (1956) og A Face in the Crowd (1957).Flying Padre er ni minutter lang og handler om en katolsk prest som hadde så mange og spredte menigheter å se til i New Mexico at han reiste rundt i et småfly. Filmen preges av elegant fotografering (som Kubrick selv sto for) og hadde som Day of the Fight en unkonvensjonell fortellerstemme. Flying Padre er polert og profesjonelt laget, men mindre sofistikert enn Day of the Fight. Kamerakjøring og komposisjon er tildels inspirert av Georg Heyers fotoreportasje «Flying Priest» fra 1946 og Arthur Rothsteins «Flying Doctor». Filmen ble laget på oppdrag fra Burton Benjamin som produserte en serie slike filmer for RKO. Kubrick kalte den opprinnelig for «Sky Pilot» som er slang for prest. Han fikk betalt 1500 dollar for prosjekt som han ikke tjente særlig på. RKO satte den opp på kino fra mars 1951.The Seafarers (farger, 1953) er en dokumentarfilm på 30 minutter laget for fagforeningen Seafarers International Union med Lester Cooper som produsent. Fagforeningen ønsket med filmen å vise fordelene med å være medlem. The Seafarers viser i enkelte scener Kubricks ferdigheter i foto og klipping, og har blant annet en scene med montasjeteknikk i samme stil som Sergej Eisensteins Oktober (1927) og Streik (1925). Kubrick hadde foto og regi, mens ansatte i fagforeningens avis ledet produksjonen og sluttresultatet har en typisk markedsføringsfilm. På den tiden medvirket Kubrick som regiassistent på fjernsynsserien Mr. Lincoln vist på CBS i november 1952.I 1952 medvirket Kubrick til en kort dokumentarfilm om den internasjonale organisasjonen World Assembly of Youth (en forløper for Peace Corps etablert i 1961) for USAs utenriksdepartement. Det er ingen kjente kopier av filmen.Den første langfilmen (65 minutter) var anitkrigsfilmen Fear and Desire (1953) og ble laget med svært lite budsjett. De store selskapene avviste å distribuere den. Filmen ble laget med egne penger vunnet i sjakkspill og penger lånt fra venner og slektninger. Kubrick og onkelen Martin Perveler var produsenter. Tyske uniformer, tyske våpen og landskap viser at handlingen foregår i Europa under andre verdenskrig, selv om det ifølge fortellerstemmen foregår «utenfor historien». Filmen ble innspilt i San Gabriel Mountains i løpet av fem uker og produksjonen involverte bare 15 personer (hvorav fem skuespillere). Kubrick selv sto for produksjon, foto, regi og klipping, mens hans kone Toba Metz var sekretær og tok seg av det finansielle. Fear and Desire fikk middels kritikk og blir beskrevet som amatørmessing, men Kubrick ble anerkjent for sitt naturlige talent som regissør særlig fotograferingen. New York Times anmeldte filmen og fremholdt Kubricks ferdigheter som fotograf. Professor Mark Van Doren skrev om noen scener i filmen: «...noe slikt har aldri vært gjort på film tidligere og dette alene garanterer at Stanley Kubrick er verdt å følge med på for den som vil oppdage stort talent i det øyeblikk det dukker opp.» I disse tidlige billige produksjonen medvirket ofte venner og bekjente foran kamera, mens Kubrick gjorde mesteparten av arbeidet bak kamera.Langfilmen Killer’s Kiss (sort/hvitt, 67 minutter, 1955) var privat finansiert og var inspirert av tysk ekspresjonisme og amerikansk film noir. Den har et lite troverdig plot, men ifølge film- og litteraturkritiker Arnstein Bjørkly svært god fotografering. Killer’s Kiss var en god prestasjon fra en uavhengig filmmaker, men hadde en tynn historie med svakt skuespill. Kubrick solgte filmen til United Artists for 75 000 dollar noe som ga Kubrick litt fortjeneste. Killer’s Kiss ble produsert av Kubrick sammen med Morris Brousel med manus av Howard Sackler. Tema og stilistiske grep som er kjent fra flere senere filmer inngår i Killer's Kiss blant annet personer fanget i omstendighetene og filmen fungerer som en tradisjonell film noir med Kubricks ferdigheter i foto og evne til å skape atmosfære.Generelt regnes disse tidlige arbeidene som umodne.
==== Gjennombrudd ====
Gjennombruddet var den relativt tradisjonelle gangsterfilmen Spillet er tapt (The Killing, 1956) som ble filmet i sort/hvitt, med film noir-stil. Filmen var laget på lite budsjett finansiert av United Artists og James B. Harris sammen med faren. Spillet er tapt skiller seg fra inspirasjonskilden Asfaltjungelen (1950) med en rekke «karnevalske» eller groteske figurer og bilder. Bjørkly mener dette er en av beste noir-filmene som er laget.Filmen var en kommersiell fiasko og Harris-Kubrick inngikk da kontrakt med Bryna Productions (Kirk Douglas’ filmselskap) om å lage fem filmer. Kubrick fikk da tilgang til Hollywoods produksjonsapparat, stjernen Douglas og større budsjett til sin neste film: Ærens vei (engelsk: Paths of Glory; 1957), som omhandlet en lite ærerik fransk manøver under første verdenskrig. Skuespiller og regissør Clint Eastwood kalte den en stor antikrigsfilm. Filmen var lenge forbudt i Frankrike og var kontroversiell i USA på grunn av antikrigsperspektivet. Ærens vei var radikal i datidens USA, som var dominert av verdensbilde fra Mccarthyismen og filmer av John Wayne.Ærens vei var Kubricks første verk som særegen filmkunstner. Douglas hadde hovedrollen og den omtales som en av Douglas’ beste. Dette var første gangen Kubrick arbeidet med en stor filmstjerne, og det opprinnelige manuset ble skrevet om slik at Douglas rollefigur ble løftet frem. Paths of Glory var ingen kommersiell suksess og Kubrick skulle etter dette være innleid regissør for Pennebaker (Marlon Brandos produksjonsselskap).Spartacus (1960) hadde igjen Douglas i hovedrollen, og han var også produsent. Spartacus hadde mange stjerneskuespillere, svært stort budsjett og regnes som Kubricks minst personlige verk. Spartacus ble en stor kommersiell suksess, den ble nominert til seks og tildelt fire Oscar og ble godt mottatt av kritikerne, noe som styrket Kubricks status i Hollywood. Spartacus ble produsert for Universal av Douglas’ filmselskap Bryna Productions og ikke av Kubrick-Harris Pictures. Douglas løste etter dette Kubrick fra kontrakten med Bryna Productions, og de to samarbeidet ikke mer. Etter skuffelsen over Hollywood i forbindelse med Spartacus flyttet Kubrick til England for godt.
==== Etter Spartacus ====
Lolita (1962) over Vladimir Nabukovs roman med samme navn, var et krevende prosjekt. Det skyldtes for det første den pedofile tematikken romanen omhandlet, men også at romanens språklige form var vanskelig å overføre til en rettlinjet filmfortelling. Nabokovs første utkast til manus ville ha gitt en film på 7 timer. Lolita var Kubricks første film produsert i Storbritannia. Den ble laget sammen med det kanadiske selskapet Seven Arts for MGM, og var en kommersiell og kunstnerisk suksess. Nabokov ble nominert til Oscar for manuset og James Mason ble nominert til BAFTA for beste skuespiller. Kubrick selv ble nominert til beste regissør ved Golden Globe og ved Filmfestivalen i Venezia.Kubrick gjorde stor suksess med Dr. Strangelove (1964) der undertittelen – or how I learned to stop worrying and love the bomb signaliserte at det var en satire. Dr. Strangelove fanget opp den politiske atmosfære under den kalde krigen og Kubrick selv skal ha vært oppriktig redd for atomkrig. Regissør Francis Ford Coppola har uttalt at filmen viser at Kubrick både var en viktig stilskaper og en original tenker.Fra og med Lolita ble Kubricks filmer mer kompliserte og tvetydige: Fra å lage gode genrefilmer ble han mer filosofisk og pretensiøs. Særlig etter Dr. Strangelove ble dialogen mindre viktig og filmene preget av stilistisk eksperimentering. Den kommersielle suksessen med Lolita, Spartacus og Dr. Strangelove ga Kubrick frihet til å velge tema og styre filmprosjektene.2001 – en romodysse ble først dårlig mottatt av kritikerne, men populær blant det yngre publikum og omtales som et kulturelt generasjonsskifte. Filmens abstrakte og formelle preg var typisk for Kubricks oppfatning at film skulle være mer som musikk, enn som skjønnlitteratur; tema og innhold skulle være underordnet stemninger og følelser. Filmen representerte noe nytt med sin kombinasjon av bilder og musikk, og bare en fjerdedel av filmen har replikker. Regissør Alain Resnais uttalte at Kubrick fikk tilskueren til å føle at 2001 var en dokumentar.A Clockwork Orange (1971) er basert på Anthony Burgess roman og tematiserer det ondes problem, er pessimistisk og uten sympatiske karakterer. Reaksjonen på filmen var sprikende og den ble bredt debattert i Norge. A Clockwork Orange var en relativt billig produksjon, den første produsert for Warner og det var en kommersiell suksess. Filmen ble beskyldt for å glorifisere vold og trukket fra visning i Storbritannia etter rapporter om at den hadde inspirert voldsepisoder som etterlignet filmen. Kubricks filmatisering gjorde romanen kjent for et bredt publikum og boken ble Burgess mest kjente.Barry Lyndon (1975) kjennetegnes av bildekomposisjoner inspirert av store malerier fra 1700-tallet med langsomme og velkomponerte opptak. Mottakelsen blant kritikerne i samtiden var blandet og den regnes ikke som en kommersiell suksess. Den ble tildelt fire Oscar og var nominert til syv, og er den mest prisbelønte av Kubricks filmer. Barry Lyndon har langsomt fått større anerkjennelse i ettertid. Produksjonen var kostbar og tekniske nyskapende. Karakterenes sosiale og psykologiske situasjon fremstilles med fotografiske virkemidler mer enn av skuespillerne. Kubricks engelsklærer fra gymnaset konstaterte tilfreds at Kubrick med denne filmen hadde oppfylt sin uvanlig stor litterære ambisjoner.
==== Slutten av karrieren ====
The Shining (1980; norsk tittel: Ondskapens hotell) basert på Stephen Kings roman begynner som en skrekkfilm og får preg av psykologisk thriller med komiske aspekter. Det var til da Kubricks mest kommersielt anlagte film, men ulik tradisjonelle skrekkfilmer med sin lengde (142 minutter), rytme og minimalt med vold. Som forgjengeren utmerker den seg i komposisjon og foto. Bruken av den da nye teknologien for stabilisering av kamera, kjent somsteadicam, gir en urovekkende følelse. Filmen ble opprinnelig dårlig mottatt.Full Metal Jacket (1987; basert på The Short-Timers, 1979 av Gustav Hasford) var Kubricks bidrag til serien av Vietnam-filmer og den sammenlignes særlig med Apokalypse nå! (1979). Etter dette lanserte han ikke noen ny film på tolv år og strevet på den tiden blant annet med prosjekter som ikke ble realisert. Full Metal Jacket er dels en omarbeiding av filmen Fear and Desire.Kubrick var fascinert av den østerriksk forfatteren Arthur Schnitzlers Traumnovelle og hadde siden 1950-årene tenkt å lag en film basert på boken. Det ble hans siste film og fikk tittelen Eyes Wide Shut (1999). I stedet for en seksuell thriller (som Basic Instinct) fikk publikum en langsom, komplisert og drømmeaktig fortelling om undertrykkelse og kompromissene som følger med ekteskap. Anmeldelsene var stort sett negative. Noen kritikere har vurdert den som typisk for Kubricks kunstige, kalde og distanserte skildring av mennesker, andre som overraskende humanistisk.Kubrick døde seks dager etter at den endelige versjonen av Eyes Wide Shut ble vist for Tom Cruise og Nicole Kidman som hadde hovedrollene, samt toppsjefene i Warner Bros.
=== Urealiserte prosjekter ===
Kubrick var konstant på utkikk etter gode historier han kunne omarbeide til filmmanus og arbeidet løpende med flere ideer, hvorav de fleste ikke ble realisert. Han arbeidet intensivt over flere år med særlig tre prosjekter som ikke ble noe av: «Supertoys/A.I.», «Wartime Lies/Aryan Papers» og «Napoleon». Til sammen hadde han over 20 prosjekter som ikke ble realisert.
==== A.I. ====
Fra tidlig i 1980-årene arbeidet han i flere år med et filmprosjekt basert på novellen «Supertoys Last All Summer Long» (1969) av Brian Aldiss. Kubrick kjøpte filmrettene i 1982 og arbeidet til å begynne med sammen med Aldiss på et filmmanus, senere fortsatte samarbeidet med romanforfatterne Ian Watson og Sara Maitland. Aldiss’ novelle er i utgangspunktet på bare ti sider. Med hjelp fra kunstneren Chris Baker laget Kubrick 1500 tegninger av scener i den tiltenkte filmen.I Kubrick-arkivet er det et manus av William Kotzwinkle fra 1989 med tittelen «NANNI» (A og I er uthevet i manuset). Han bestemte seg for tittelen «A.I.» i 1993. Kotzwinkle hadde også skrevet manus til Steven Spielbergs E.T.. Kubrick diskuterte A.I. med sin venn Spielberg over flere år (fra 1984) og det endte med at A.I.: kunstig intelligens ble filmatisert av Spielberg året etter at Kubrick døde. Spielberg brukte deler manus utarbeidet av Kubrick og baserte scenografien til dels på Bakers tegninger. Den ferdige filmen begynner med en stadfesting at det var en Spielberg/Kubrick-produksjon.
==== Napoleon ====
I 1960-årene utarbeidet Kubrick manus for en film om den franske lederen Napoléon Bonaparte. I 1972 ble Napoleon omtalt som hans neste film. Forarbeidet til Napoleon pågikk over flere år. Kubrick opparbeidet med hjelp fra assistenter blant annet en stor katalog bestående av 25 000 kort med opplysninger, hvert kort var 10–12 cm stort, og hadde informasjon om praktisk talt hver eneste dag i Napoleons liv. Kubrick-arkivet inneholder 18 000 bøker og dokumenter om Napoleon. Manus var på 800 sider og han hadde utarbeidet detaljer om kostymer, fotografert innspillingssteder og gjort det meste klart til å sette i gang innspilling. Jack Nicholson var utpekt til tittelrollen og 30 000 rumenske infanterister skulle fremstille Napoleons hær. I mellomtiden laget Sergej Bondartsjuk Waterloo med Rod Steiger i hovedrollen. Bondartsjuks film var en kommersiell fiasko og MGM skrinla Kubricks prosjekt.Mye av forarbeidet i Napoleon-prosjektet ble brukt i Barry Lyndon i stedet. Kubrick hadde trolig planlagt at filmen om Napoleon ville sett ut omtrent som Barry Lyndon.Napoleon var det eneste prosjektet han ikke fikk finansiert etter 1964. Taschen har gitt ut boken Stanley Kubrick's Napoleon: The Greatest Movie Never Made (2009) om prosjektet. I 2013 ble det meldt at Kubricks venn Spielberg skulle fullføre prosjektet som en kort fjernsynsserie.
==== Holocaust ====
I 1962 avslo Kubrick tilbud om å regissere en film om holocaust basert på romanen The Pawnbroker (1961) av Edward Lewis Wallant. Filmskaperne Karel Reisz og Franco Zeffirelli avslo tilsvarende forespørsel, og filmen ble deretter spilt inn i USA av Sidney Lumet. I 1975 leste Kubrick Raul Hilbergs The Destruction of the European Jews (1961), og Kubrick forespurte Isaac Bashevis Singer om hjelp til å skrive filmmanus basert på boken, men Singer avslo. Senere foreslo Hilberg selv Adam Czerniakóws dagbok fra Warszawagettoen som grunnlag for en film. Kubrick var redd dette ville fremstå antisemittisk fordi Czerniakow iverksatte nazistenes ordrer. I 1980-årene lette han gjennom et stort antall romaner om holocaust som mulig grunnlag for en film.På begynnelsen av 1990-årene arbeidet han med planer om en film (arbeidstittel «Aryan Papers») basert på romanen Wartime Lies (1991) av Louis Begley. Romanen omhandler hendelser relatert til holocaust under andre verdenskrig og var motivert av Kubricks langvarige interesse for temaet. Hovedpersonen i Begleys roman kom fra Ternopil i Galicja, like ved byen Kubrick-slekten forlot da de utvandret. Kubrick hadde detaljerte planer for innspillingen inkludert innspillingssteder og skuespillere (Johanna ter Steege og Joseph Mazzello var tiltenkt sentrale roller). Kubrick fotograferte selv Steege i tidsriktige antrekk og han besøkte Brno i Tsjekkia som han planla skulle forestille Warszawa under krigen. Han ga opp dette prosjektet få uker før innspilling etter at Spielberg lanserte Schindlers liste. Kubricks kone var glad for at han ga opp holocaust-filmen fordi det gjorde ham svært deprimert å arbeide med stoffet. Trolig var det også personlig et vanskelig stoff å arbeide med for Kubrick.
==== Andre prosjekter ====
I 2018 kom et forsvunnet manus, Burning Secret, for dagen. Kubrick baserte manus på kortromanen Brennendes Geheimnis (norsk for begge språk: brennende hemmelighet) av Stefan Zweig og skal være så gjennomarbeidet at det kan settes i produksjon. Manuset er datert 24. oktober 1956, et tidspunkt da Kubrick var relativt ukjent. Kubrick vurderte flere verk opprinnelig publisert på tysk, blant annet av Arthur Schnitzler (i tillegg til den som ble filmatisert som Eyes Wide Shut) samt verk av Stefan Zweig, Richard Wagner og Hans Hellmut Kirst. Kubricks urealiserte prosjekter omhandler ofte mannlige hovedpersoner og deres voldelige eller kriminelle atferd samt dysfunksjonelle heteroseksuelle forhold. Midt i 1950-årene arbeidet han med Zweigs novelle og Natural Child (av Calder Willingham) og disse ledet til interesse for Nabokovs Lolita.Kubrick og kameraten Alexander Singer arbeidet med ideer til filmprosjekter på slutten av 1940-årene da de knapt hadde fylt 20 år. De arbeidet blant annet med filmmanus basert på Homers Iliaden. I partnerskapet med James B. Harris arbeidet Kubrick med omkring 20 film- og fjernsynsprosjekter som ikke ble realisert. Planer om å lage film av Lionel Whites roman The Snatchers ble straks avvist i henhold til Motion Picture Production Code (Hollywoods selvsensurordning) på grunn av at filmen omhandlet kidnapping som var et uakseptabelt tema. Også Killer’s Kiss og Spillet er tapt var gjenstand for denne sensurordningen, men ble godkjent etter endringer i manus og noe redigering. Flere av Kubricks prosjekter stred mot Hollywoods sensurregler samtidig som disse ble forsiktig myket opp på den tiden.På slutten av 1950-årene arbeidet Kubrick og den amerikanske krigsveteranen Richard Adams med manus til filmprosjektet «The German Lieutenant». Kubrick hadde blinket ut Orson Welles og Alan Ladd til hovedrollene, og han hadde satt i gang leting etter innspillingssteder i Tyskland da prosjektet ble avblåst på grunn av innspilling av Spartacus. Jack Palance kjøpte manuset uten å lage filmen. I 1958 ble Kubrick engasjert av Marlon Brando til å bearbeide manus basert på The Authentic Death of Hendry Jones (Charles Neider, 1956) og regissere filmen. Kubrick arbeidet på prosjektet i seks måneder inntil han to uker før innspilling trakk seg eller ble sparket. Brando endte med å regissere filmen selv og den ble lansert med Kubricks tittel One-Eyed Jacks. Calder Willingham ble på Kubricks anbefaling satt til å fullføre manus. Willingham hadde skrevet manus til Ærens vei og arbeidet senere på blant annet Spartacus og The Graduate (norsk: Manndomsprøven).I slutten av 1950-årene forsøkte Kubrick sammen med Kirk Douglas å få rettighetene til å filme Doktor Zhivago av Boris Pasternak. Kubrick skrev til Pasternak i januar 1959 noen måneder etter at Pasternak fikk nobelprisen i litteratur. Manuskriptet hadde blitt smuglet ut og ble utgitt i Italia i 1957. Douglas håpte på tillatelse til å gjøre innspillingen i Sovjetunionen. Istedenfor ble Doctor Zhivago regissert av David Leans og lansert 1965.
=== Særtrekk ===
Kubrick laget filmer basert på romaner eller noveller i en rekke sjangre og stiler, der hver ny film var helt ulik den forrige. Filmene hans er særlig kjent for elegant fotografering og bruk av musikk. Alle hans filmer, inkludert de tidlige lavbudsjettproduksjonene, ble laget med sikte på bred distribusjon gjennom de ledende filmselskapene i Hollywood. Etter 1955 ble produksjonene (unntatt Lolita) også finansiert av de store selskapene. Med unntak av Spartacus hadde han selv kontroll over produksjonen fra ide til ferdig film. Han hadde omdømme som perfeksjonist med en omstendelig arbeidsform. Filmene hans ble til sammen tildelt åtte Oscar, men ingen for beste regi. Kubricks rolle som uavhengig filmskaper sammenfalt med dreiningen fra fokus på filmstjerner til regissør, og han var en av de første som ble gjenstand for den økte prestisjen.I et intervju med Playboy i 1968 svarte han på spørsmålet om den dypere meningen med 2001: «Hvor høyt hadde vi verdsatt Mona Lisa hvis Leonardo hadde skrevet nederst på lerretet: ‘Damen smiler så vidt fordi hun har råtne tenner’ eller ‘fordi hun skjuler en hemmelighet for sin elskede’?»Vanlig trekk i Kubricks filmer er tilskuerens distansering fra historien og bruk av ironi. Fragmentert fortellerstruktur er også vanlig sammen med veksling mellom stilnivåer. Tydelig bruk av rytme og hastighet som stilistisk element er typisk for hans filmer.Kubrick siterte eller kopierte seg selv flere ganger: I Lolita henvises det sarkastisk til Spartacus, i A Clockwork Orange kan man i platebutikken se plateomslaget for soundtrack til 2001, Bullingdon i Barry Lyndon er antrukket nesten som Alex i A Clockwork Orange, indoktrineringen av rekruttene i første del av Full Metal Jacket minner om indoktrineringen av Alex i siste del av A Clockwork Orange (men med motsatt hensikt).Kubrick mente at dialogen hadde fått for mye plass etter innføring av lydfilm og hadde ambisjon om å lage ordløse filmer. I 2001 er det dialog i bare en tredjedel av filmen, mens i A Clockwork Orange og Barry Lyndon er fortellerstemmen tydelig. I A Clockwork Orange (1971) lot Kubrick og Anthony Burgess hovedpersonen Alex være forteller. I Barry Lyndon er fortelleren en anonym tredjeperson med uklar forbindelse til figurene i handlingen.
==== Tema og genre ====
Tematisk omhandler filmene krig og militærvesen, ekteskap og familieforhold, science fiction, vold og kriminalitet. Filmene omhandler vanskelige tema, om kamp mellom gode og onde krefter, både innad i mennesket og i samfunnet, og er befolket av usympatiske personer. Dr. Strangelove, 2001 og A Clockwork Orange er forlengelser av samtidens situasjon til den nære tenkte fremtid og kan regnes som science fiction. Forholdet mellom menneske og maskin behandles i flere filmer, blant annet i 2001 der datamaskinen HAL fremstår minst like menneskelig som astronautene, samt i Dr. Strangelove (den sovjetiske «dommedagsmaskinen»).
Voldelig handling er vanlig i filmene og alle hovedpersoner er menn. Det er ofte mannspregede miljøer som beskrives, for eksempel i Ærens vei der en unge jente som tvinges til å opptre for soldatene er den eneste kvinnen. Full Metal Jacket er til dels dokumentarisk i fremstillingen av rekruttskolen og tittelen er en metafor for soldater med et hardt ytre. Noen av filmene tematiserer forholdet mellom mor og barn, blant annet Lolita, Barry Lyndon og Ondskapens hotell samt Spartacus. Filmene har et kjølig preg med innslag av satire og svart humor, og han hadde en viss interesse for det uvanlige og bisarre. Personene har ofte alvorlig karakterbrist, er kriminelle eller er groteske av utseende eller atferd.Opprør av ulike former er et gjennomgangstema i filmene, som ofte beskriver en verden der menneskene er styrt av krefter utenfor seg selv, ifølge biografien av professor David Mikics ved University of Houston. Kunstig intelligens, maskulin vold og krig var et gjennomgående tema i Kubricks filmer. Han var tilbakeholden med å beskrive kjærlighet. Kubrick fjernet rutinemessige jødiske karakterer fra manus fordi han siktet filmene inn mot et kristelig amerikansk publikum.Tvetydighet og paradokser er gjennomgangstemaer i Kubricks filmer: Alex i A Clockwork Orange elsker klassisk musikk og er samtidig en primitiv voldsutøver; Full Metal Jacket kan sees som en antikrigsfilm (Kubrick avskydde krigføringen i Vietnam) samtidig som den viser en fascinasjon for krig og militærvesen. Kubrick var fascinert av store menn som Napoleon og mente at militær voldsbruk var nødvendig, for eksempel overfor Hitler-Tyskland. I 2001 er datamaskinen HAL det mest menneskelige innslaget med egenskaper som omtanke, sjalusi og kanskje galskap. I A Clockwork Orange manipuleres tilskueren til å få sympati med forbryteren, mens i Barry Lyndon manipuleres tilskueren til å like den opportunistiske Barry og mislike hans kuede unge stesønn.Kubrick laget i sin karrière filmer i flere genre og hver film kan som regel plasseres i en genre, med mulig unntak for Eyes Wide Shut. Samtidig brøt han genrekonvensjonene, noe som er særlig tydelig fra og med 2001. Et fellestrekk for Kubricks filmer er tematisering av eksistensielle spørsmål, og at hovedpersonene er sammensatte anti-helter snarere enn helter. Etter Spartacus (1961) hadde Kubrick full kontroll over alle ledd av filmproduksjonen.Kubrick var tidlig ute med å utnytte tekniske nyvinninger filmatisk, blant annet spesielt lyssterke objektiver og steadicam. Han samarbeidet med Cinema Products Corporation om utvikling av nye kameraer. Kubricks vekt på filmens formelle trekk og hans tematisering av dehumanisering ga ham omdømme som kald, intellektuell og menneskefiendtlig. I motsetning til dette hevdet filmteoretikeren Robert Kolker at Kubricks filmer var nøye utformet for å skape distanse til publikum og for å skape bestemte følelsesmessige og intellektuell reaksjoner. Til og med Dr. Strangelove (med unntak av Spartacus) filmet Kubrick i svart-hvitt.Kubrick regnes som en intellektuell filmskaper, men har nesten ikke skrevet noe selv og hans egne refleksjoner kommer derfor frem i noen få intervjuer. Kubrick ønsket å fortelle med bilder og drømte om film nesten uten ord som han mente var trivielle sammenlignet med bilder. Dialog og til dels skuespill har liten plass i mange av hans filmer. Dialogen har ofte et ukonvensjonelt eller absurd preg ved at dialogen er langsom og hver replikk får lik vekt, noe som virker fremmedgjørende på tilskueren. Mange av hans filmer har historier om vekst og fall, ofte med et pessimistisk syn på menneskeheten. Filmene hans regnes for å være følelsesmessige kjølige eller kalde. En av de vanligste kritikken mot Kubricks filmer er mangel på dybde i karakterene og deres utvikling gjennom filmen slik konvensjonen er i moderne film og litteratur.
==== Foto ====
Kubricks fotostil var ofte preget av store kontraster («hardt lys») kombinert med dybdeskarphet og bilder med god oppløsning. Han brukte ofte vidvinkelobjektiv og lange tagninger omtrent på samme måte som Orson Welles for å skape en dynamisk og til dels overdrevet romfølelse. Som Welles og Max Ophüls hadde Kubrick gode ferdigheter i bruk av bevegelig kamera. I tracking shots følger Kubricks kamera aktørene fra siden mens kamera passerer gjenstander i forgrunnen eller kamera følger aktørene i bevegelsesretningen. I tillegg brukte han håndholdt kamera ofte i underlige vinkler og i forbindelse med voldshandlinger; Kubrick brukte en karakteristisk veksling mellom rigide tracking shots og løst kamera.Baklengs tracking shot (der personene følges sett forfra) er et dramatiserende virkemiddel brukt i flere filmer. Forlengs tracking der personene beveger seg innover i landskapet, var også et vanlig virkemiddel. Langsom forflytting av kamera bakover (eller langsom baklengs zoom) slik at perspektivet utvides, er et karakteristisk virkemiddel særlig i Barry Lyndon. Hurtig zoom mot ansikter, er et virkemiddel han brukt gjentatte ganger. Nærbilder av oppsperrede eller forvridde ansikter var vanlig. I innledning til 2001 både tilter han kamera og gjør et berømt «assosiasjonsklipp» fra forhistoriske mennesker som kaster et bein i luften til et romskip i verdensrommet, ved at det er form og bevegelse som forbinder scenene.
==== Litterære forelegg ====
Alle Kubricks spillefilmer etter 1956 er basert på romaner og noveller, ikke på manus skrevet spesielt for film. De litterære foreleggene spenner fra 1800- til 1900-tallet, men hovedsakelig nylige amerikanske eller britiske utgivelser. Noen er moderne klassikere som Lolita og A Clockwork Orange (Anthony Burgess, 1962) og med ett unntak er all bøkene opprinnelig skrevet på engelsk. Dr. Strangelove er basert på Two Hours to Doom (Peter Bryant, 1958, som Red Alert i USA) som han tilpasset til den siste utviklingen i den kalde krigen. Arthur C. Clarkes novelle «The Sentinel» (1951) ble utgangspunkt for Clarkes manus til 2001. Stephen Kings The Shining (1977) ble til manus for Ondskapens hotell som i tillegg var inspirert av Franz Kafkas Slottet. Kafka var Kubricks favorittforfatter. Manus til Full Metal Jacket er basert på The Short-Timers (1979) av Gustav Hasford. Kubrick overførte Arthur Schnitzlers Traumnovelle fra 1920-årenes Wien til New York på 1990 for filmen Eyes Wide Shut.Kubrick er oppført som manusforfatter for de fleste spillefilmene, og i praksis hadde han samarbeidet nært med andre forfattere. I fire tilfeller samarbeidet han om manus med forfatterne av det litterære forelegget, blant andre Vladimir Nabokov. Han bearbeidet og tilpasset forelegget slik at det ofte avvek betydelig fra originalen. For eksempel ordleken i romanen Lolita er det lite igjen av i filmen Lolita. Kubrick innrømmet selv at filmen ikke fanget magien i Nabokovs bok: «Lolita er et godt eksempel på at stor litteratur rett og slett ikke blir stor film.» I 1964 tok Kubrick kontakt med Arthur C. Clarke og de to hadde lange samtaler. Deretter samarbeidet de om manus til 2001.I Ondskapens hotell fikk Kubrick mer ut av ideen enn King i forelegget. Hos Burgess er utformingen av en egen dialekt en viktig del av romanen, mens i filmen A Clockwork Orange er dette underordnet. Manuset til Barry Lyndon avvek vesentlig fra hovedtrekk i William Makepeace Thackerays pratsomme roman og med inspirasjon fra Thackerays neste roman Vanity Fair, ble filmen kunstnerisk mer interessant enn forelegget. Filmen førte til fornyet interesse for Thackerays roman, som etter filmlanseringen ble utgitt i flere utgaver.Både i Full Metal Jacket og 2001 er det sprang eller hull i historien, mens sprangene i førstnevnte også finnes i det litterære forelegget, der Arthur C. Clarkes manus beskriver overgangen fra steinalder til romalder i 2001. I flere av Kubricks filmer har plottene symmetrier og geometri som ikke nødvendigvis finnes i foreleggene. For eksempel i A Clockwork Orange speiler slutten av filmen begynnelsen. Slike symmetrier kan gi inntrykk av at karakterene er passive og fanget. Forvirrende geometrier eller labyrinter finnes for eksempel i Ondskapens hotell, der filmtagninger følger hotellets endeløse korridorer og labyrinten utenfor, og i Full Metal Jacket med brakkene i rekruttskolen og ruinene i krigssonen.Mens Clarkes roman forsyner leseren med tekniske detaljer er Kubricks 2001 en poetisk fremstilling av romferden. I Kings roman er hendelsene klart overnaturlige i tråd med skrekksjangerens konvensjoner, mens i Kubricks Ondskapens hotell gjør den drømmeaktige fremstillingen det uklart om hendelsene er overnaturlige.Kubrick fortalte at hans tidlige filmer fulgte en dialogdrevet konvensjon omtrent som teaterstykker. Kubrick mente at jo mer «cinematisk» en film, er desto kjedeligere og mindre ordrike vil manus være. For eksempel beskriver manus til Barry Lyndon en scene med en enkelt setning: «Barry Lyndon duellerer med stesønnen». Duellscenen varer i seks minutter, vises i realtid og er en av de mest interessante i moderne film.
==== Kontroll over produksjonen ====
Med unntak av Spartacus hadde han selv kontroll over produksjonen fra ide til ferdig film. Kubrick brukte skriveprosessen til å prøve ut ideer og endringer fra forelegget, og i en del tilfeller gikk han tilbake til teksten i originalen. Kubrick er oppført som manusforfatter for de fleste spillefilmene, og i praksis hadde han samarbeidet nært med andre forfattere.I fire tilfeller samarbeidet han om manus med forfatterne av det litterære forelegget, blant andre Nabokov. I 1962 arbeidet Kubrick sammen med Peter Bryant (også kjent som Peter George) på manus til Dr. Strangelove og de fant da på å lage en helt ny historie med humoristisk tone og mange seksuelle referanser. Sommeren 1962 gikk Kubrick tilbake til sin opprinnelige ide og laget et manus som lå nær forelegget, hvorpå han ombestemte seg igjen og tok inn flere elementer fra den humoristiske historien han hadde arbeidet med. Manus til Dr. Strangelove ble videreutviklet mens innspillingen pågikk og den endelige historien var klar bare noen uker før filmen hadde premiere.Kubricks tendens til perfeksjonisme gjorde ofte produksjonen omstendelig og tidkrevende. Særlig de senere filmene og de urealiserte prosjektene ble det gjort et tidkrevende forarbeid med hensyn til alle detaljer før innspillingen kunne begynne. I noen tilfeller skal han ha filmet en scene 100 ganger før han var fornøyd. Til Ondskapens hotell brukte han 1,3 millioner fot med råfilm, som tilsvarer 1 % av den ferdige filmen, mens det vanlige på den tiden var 10–20 %. I forarbeidet til Eyes Wide Shut fotograferte Kubricks assistenter flere hundre dører i London. Dørscenen i den endelige filmen varer bare noen sekunder.De færreste filmregissører er involvert i teksting og dubbing av filmene til andre språk, mens Kubrick involverte seg i oversettelser av filmene. Kubrick behersket stort sett bare engelsk og fikk fremmedspråklige versjoner oversatt tilbake til engelsk slik at han hadde kontroll. Han arbeidet i denne forbindelse sammen med utvalgte oversettere, dubberegissører og han godkjente til dels selv stemmeskuespillerne som sto for dubbingen blant annet til spansk. For eksempel ved dubbing av Full Metal Jacket til japansk oppdaget Kubrick at det grove språket forsvant fra manus og han forlangte da en ny oversettelse som Kubrick selv godkjente linje for linje. Filmregissøren Edgar Reitz hadde tilsyn med dubbingen av Eyes Wide Shut til tysk.Kubricks ønske om full kontroll over produksjonen kan ha medvirket til mange urealiserte prosjekter som han ikke fikk beveget fra planlegging til gjennomføring.
==== Musikk ====
Kubrick er kjent for tydelig bruk av musikk i filmene, for eksempel Beethovens 9. symfoni i A Clockwork Orange og musikk av Händel og Schubert i Barry Lyndon. Musikken er ofte fremtredende og overdøver i noen tilfeller tale og annen lyd.
Kubrick brukte ofte ferdigkomponert musikk og satte særlig pris på klassikerne i musikkhistorien, men brukte også moderne musikk av Ligeti, Penderecki og Bartok.Musikken til de første filmene ble laget av Gerald Fried (født i 1928) og Fried laget tradisjonell tematisk filmmusikk med ledemotiv. De to ble etterhvert uenig om bruk av originalt komponert musikk eller eksisterende komposisjoner. Etter Ærens vei satset Kubrick mer på eksisterende musikk, men samarbeidet gjerne med komponister som forsto hans visjoner og aksepterte at han arbeidet med musikk på samme måte som han arbeidet med bilder.For den modne Kubrick var musikk mye mer enn stemningsskaper eller overgang mellom scener, musikk var et viktig formelement i fortellingen. I 2001 brukte han wienervals i en sjanger assosiert med modernistisk musikk: Det var et uvanlig grep å la et romskip snurre i verdensrommet til en Strauss-vals. Bruken av musikk gir filmene til dels et koreografert eller operaktig preg.I A Clockwork Orange er Beethovens niende symfoni i originalt arrangement knyttet til Alex' egen voldsbruk, mens den elektroniske musikken er knyttet til den volden Alex blir utsatt for. I A Clockwork Orange brukte Kubrick også musikk av Rossini, Henry Purcell og Edward Elgar samt «Singing in the Rain» av Freed og Brown – på en måte som musikkforsker Jon-Roar Bjørkvold kaller en tilsynelatende smakløs lapskaus. Pomp and Circumstance Marches av Elgar akkompagnerer innenriksministerens besøk i fengselet og Purcells Music for the Funeral of Queen Mary innleder filmen.Til Barry Lyndon brukte han epokeriktig musikk og bestilte et stort antall ferdige innspillinger som han hørte gjennom. Produsent Jan Harlan bearbeidet Schuberts piano trio nummer 2 (opus 100) og fikk den spilt inn spesielt til bruk i filmen. I Barry Lyndon er ulike musikkstiler knyttet til faser eller situasjoner i Barrys liv. I Eyes Wide Shut knyttes avbrudd i musikken til forstyrrelser i hovedpersonens liv. Kubrick lot ofte musikken være uendret og klippet i sluttproduksjonen av filmen for å passe til musikken – noe som ofte skaper en følelse av at filmen er koreografert og skaper distanse mellom tilskueren de ubehagelige hendelsene i filmen.
==== Realisme og formalisme ====
Kubrick la vekt på en realisme i den konkrete fremstillingen, også i absurde historier som Dr. Strangelove og overnaturlige som Ondskapens hotell. Han uttalte at de faktisk og praktiske detaljene skulle være nøyaktig og riktig gjengitt for slik å gjøre tilskueren mer mottakelig for de spekulative og visjonære aspektene ved historien. Kubrick poengterte at også i fantastiske historier, må alt fremstå så realistisk og alminnelig som mulig for å være troverdig. Kubrick henvist blant annet til at Kafkas historier er allegoriske og fantastiske, mens Kafkas skriftlige stil er enkel og rett frem, nesten journalistisk. For eksempel søker Full Metal Jacket å gi et overbevisende bilde av de konkrete sidene ved militæret. Den fransk regissøren Alain Resnais uttalte at Kubrick med 2001 klarte å få tilskueren til å oppleve filmen som en dokumentar; når Kubrick hadde fremstilt romreisen som virkelig, lykkes han med å få tilskueren til å akseptere overgang til det imaginære.Ifølge Anstein Bjørkly laget Kubrick oversiktlige filmer til tross for at plottet ofte er løsrevet fra hovedpersonenes motivasjon: Det er lett for tilskueren å holde overblikket over hvor man til enhver tid er i fortellingen. Resnais uttalte at Kubricks filmer er preget av et stramt grep og at den ferdige filmen ikke var resultat av medarbeidernes samlede anstrengelse, men av den eneveldige keisers ambisjoner. Resnais kalte Kubricks arbeidsform «napoleonisme». For eksempel er Barry Lyndon preget av en tydelig formell oppbygging med symmetrier og gjentakelser. Full Metal Jacket har to klart adskilte deler med innslag av symmetri og gjentakelse. Fremrykningene i andre del fremstår koreograferte med uklart skille mellom film og krigsrealitet. Resnais var særlig imponert over denne filmen, som han mente var den mest abstrakte og kunstferdige av Kubricks filmer: særlig andre del er stram som en arkitekttegning og Kubrick økonomiserte med virkemidlene ved få personer på ett sted. De formelle sidene ved Kubricks filmer minner om den britiske regissøren Ken Russell som var Kubricks samtidige og som begynte karrieren som dokumentarfotograf.
==== Kunstnerisk vurdering ====
Vurderingen av Kubrick som filmkunstner er blandet. For noen var han en udiskutabel ener. Andre vurderte filmene hans som pretensiøse, kjølige, langsomme og kunstige. Kubricks filmer er til dels preget mer av visjoner og ideer enn av menneskelig drama. Kubrick vektla det vanskelige og overfladiske ved det mellommenneskelige.Den ledende amerikanske filmkritikeren Pauline Kael var skeptisk til Kubricks filmer og mente han strebet etter å bevise at han kunne vri og vrenge på en sjanger bedre enn alle andre. Federico Fellini hadde stor sans for Kubrick og sendt et gratulasjonstelegram etter å ha sett 2001. New York Times kritiker skrev etter Barry Lyndon at dårlig mottakelse antakelig skyldes at Kubricks filmer brøt med konvensjoner og dermed med tilskuernes forventning om hvordan en film skal være.Mike Leigh mener Kubrick var en stor humorist. Kubricks er særlig humoristisk når han beskriver blind rasjonalitet som i Dr. Strangelove og A Clockwork Orange.Thomas Allen Nelson skrev i år 2000, at Kubrick fra og med 2001: En romodyssé, fremstår som komplett filmkunstner med beherskelse av språk, bilder og musikk under ett.Kubrick fremhevet selv at han var påvirket av Vsevolod Pudovkin og Sergej Eisenstein. De lange elegante kamerabevegelsen lærte Kubrick særlig av Max Ophüls. I 1963 listet Kubrick opp sine favorittfilmer: Øverst var I Vitelloni (Dagdriverne, Fellini), deretter Smultronstället (Bergmann) og Citizen Kane (Orson Welles). Andre favoritter var Sierra Madres skatt (John Huston), City Lights (Chaplin), Henry V (Olivier) og La Notte (Antonioni).Arnstein Bjørkly skriver at Kubrick var preget av europeisk kunstfilm samtidig som han bygget på Hollywoods historiefortelling og markedsorientering. Ifølge Bjørkly arbeidet Kubrick med en generals eller arkitekts overblikk over helheten. Kubrick var like radikal i brudd med konvensjonen som sine samtidige i 1960- og 1970-årene, men han inkluderte lite av dagliglivets spontanitet og tilfeldigheter.
== Filmografi ==
1951: Flying Padre, kortfilm (også manus)
1951: Day of the Fight, kortfilm
1953: Fear and Desire (også manus) – senere trukket tilbake
1953: The Seafarers, kortfilm
1955: Drepende kjærlighet (en.: Killer's Kiss) (også synopsis)
1956: Spillet er tapt (original: The Killing) (også manus)
1957: Ærens vei (en.: Paths of Glory) (også manus)
1960: Spartacus
1962: Lolita
1964: Dr. Strangelove (en.: Dr. Strangelove, or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb) (også manus)
1968: 2001: En romodyssé (en.: 2001: A Space Odyssey) (også manus)
1971: A Clockwork Orange (også manus)
1975: Barry Lyndon (også manus)
1980: Ondskapens hotell (original: The Shining) (også manus)
1987: Full Metal Jacket (også manus)
1999: Eyes Wide Shut (også manus)
== Ettermæle ==
Kubrick regnes blant de ledende filmskapere på 1900-tallet og har en særskilt status i filmhistorien. Han har blitt beundret for visuell eleganse, filmfaglig håndverk, bearbeiding av tema og integrert bruk av musikk. Antallet publikasjoner om Kubrick og hans filmer er på høyde med publikasjoner om Alfred Hitchcock, Orson Welles og Charlie Chaplin. Forskning på filmene har særlig sett på tema som ensomhet, eksistensialisme, jødiskhet, historie og politikk, samt Kubricks ambisjoner og arbeidsmetoder. Kubricks tidlige virke som fotograf i Look har vært lite vektlagt i ettertidens studier og dokumentasjonsarbeid.Filmhistorikeren Peter Wollen vurderte i 1972 Kubrick som auteur. Da A Clockwork Orange ble lansert i 1971 hadde han oppnådd en status som overgikk hans samtidige i «New Hollywood». New Hollywood er også kjent som den amerikanske bølgen der regissørene snarere enn produksjonsselskapet hadde kontrollen med filmproduksjonen. Filmene Bonnie and Clyde og The Graduate holdes frem som tidlige eksempler. Kubrick lanserte filmene med sitt eget navn over filmens tittel for å vise at det var hans eget personlige verk.Kubricks filmer ble sjelden bredt og ubetinget godt mottatt, og det gikk ofte mange år før de oppnådde anerkjennelse. Ondskapens hotell tjente inn 65 millioner dollar i USA og ble regnet som en suksess på den tiden. 2001, A Clockwork Orange og Full Metal Jacket var kommersielle suksesser. Kubricks ungdomsarbeider som fotograf i Look anerkjennes for godt håndverk.Filmhistorikeren Paul Duncan skriver at mange kritikere opprinnelig ikke forsto Kubricks filmer som bildende kunst (visual art) og Duncan kaller Kubrick visual poet.Kubrick ble stadig beskyldt for å være misantrop fordi karakterene mangler dybde og fordi han syntes å være mest interesserte i intellektuelle øvelser og formell struktur, enn i ekte mennesker. Filmene har blitt beskrevet som pretensiøse, overkontrollerte, langsomme, kunstige, inhumane, blodfattige og kalde. Den amerikanske forfatteren Susan Sontag mente at filmene hans var nærmest fascistiske i måten enkeltmennesket ble underkastet de store kreftene. Kubrick selv avviste kritikken med at det er et skille mellom liv og kunst og «You don't have to make Frank Capra movies to like people.» Kubrick vokste opp og virket i et situasjon preget av modernisme og særlig fra og med 2001 var han særlig opptatt av form og av dekonstruksjon av klassisk fortellerstil som preget Hollywood. Stephen King uttalte til Playboy i 1983 at han beundret Kubrick, men mente at Kubricks kjølige, rasjonelle tilnærming ikke klarte å fange ondskapen i det overnaturlige.Kubricks formelle presisjon har frembragt bilder som har blitt ikoniske kulturuttrykk. Kubrick avsto stort sett fra å kommentere tolkningen av filmene. I intervju med filmkritikeren Michel Ciment forklarte Kubrick at A Clockwork Orange omhandler spørsmålet om menneskets frie vilje og at hovedpersonen Alex representerte det ubevisste, mennesket i sin naturlige tilstand.2001, Dr. Strangelove, A Clockwork Orange og Spartacus er på American Film Institutes liste over det 100 viktigste amerikanske spillefilmene (henholdsvis 15., 39., 70. og 81. plass i 2007). Boken 1001 filmer du må se før du dør nevner av alle ti av Kubricks filmer etter gjennombruddet fra og med Ærens vei til og med Eyes Wide Shut. Newsweeks anmelder mener at Barry Lyndon, Dr. Strangelove og Spillet er tapt er Kubricks beste, med Spillet er tapt som favoritt. The Guardian rangerer 2001, Dr. Strangelove og Barry Lyndon som de tre beste, med Eyes Wide Shut og Spartacus rangert blant hans svakeste. The Independent plasserer Eyes Wide Shut nesten nederst, med 2001, Dr. Strangelove og Ærens vei som de tre beste. Dr. Strangelove er regissøren Roman Polanskis favoritt blant Kubricks filmer.Den amerikanske filmkritikeren Pauline Kael likte ikke Kubricks filmer og kunne ikke fordra hans «arktiske holdning» (engelsk: arctic spirits). Om 2001 skrev hun: «It’s a bad, bad sign when a movie director begins to think of himself as a mythmaker.» Kael kalte A Clockwork Orange for pornografisk fordi den dehumaniserte ofrene og skapte sympati for gjerningsmannens egne lidelser.De siste 20 årene unngikk han media og holdt seg stort sett på godset sitt utenfor London. Dette ga ham rykte for å være en eksentrisk einstøing – ufortjent ifølge familien som avviser at Kubrick var nevrotisk. Vennen Steven Spielberg uttalte at Kubrick privat ikke var en einstøing, han var sosial og godmodig ifølge Spielberg og holdt kontakt med folk over hele verden i sitt virke. Kirk Douglas kalte en gang Kubrick for a cold bastard (en kald drittsekk). Kubrick omtales som eksentrisk og hans frykt for blant annet ulykker gjorde at han unngikk å reise. Det er mulig at han ikke hadde flyskrekk og ganske enkelt foretrakk å være hjemme.Vietnamkrigen ble fremstilt i et nedlagt gassverk i London slik at Kubrick kunne bo hjemme under innspillingen av Full Metal Jacket. Ondskapens hotell ble innspilt i Elstree Studio i Hertfordshire. Fordi han hadde holdt seg unna media og det ikke fantes nyere foto av ham, kunne han gå på butikken i nabolaget uten å bli gjenkjent. I England utga en mann seg for å være Kubrick og det gikk flere måneder før han ble avslørt. Eyes Wide Shut ble innspilt i London og New Yorks Greenwich Village ble gjenskapt i Londons East End.Selv om filmene formidler et skeptisk eller realistisk syn på verden, var ikke Kubrick personlig kynisk eller menneskefiendtlig skriver Cocks. Den amerikanske krigskorrespondenten Michael Herr, som medvirket til manus for Full Metal Jacket, skrev i 2000 den korte biografien Kubrick. Herr skriver at Kubrick privat var omgjengelig og livlig med en sær form for humor, og avviser oppfatningen av Kubrick som en kald person. Da filmene hans hadde premiere i England skal han ha gått rundt til kinoene i London for å sjekke at lyd og bilde var perfekt, og kunne skjelle ut kinomaskinisten inntil han var fornøyd. I 1977 var Kubrick innom Pinewood studio der Bond-filmen The Spy Who Loved Me ble produsert. Britiske Ken Adam var ansvarlig for scenografi og ba Kubrick komme for å gi ham råd i hemmelighet. Etter Barry Lyndon hadde Adam bestemt seg for aldri mer å jobbe for Kubrick fordi det var for utmattende, blant annet på grunn av Kubrick var kravstor og perfeksjonistisk. Michael Fitzgerald, irsk professor i psykiatri, har konkludert med at Kubrick trolig hadde asperger syndrom.
=== Dokumentasjon ===
Kubrick kastet aldri noe av det materialet han opparbeidet i forbindelse med forarbeid og gjennomføring av filmproduksjon. Privatarkivet omfatter også hans materiale fra tiden som fotograf i magasinet Look. Etter hans død leide familien en arkivar som brukt åtte måneder på å gjennomgå og ordne materialet.Brev fra fansen er bevart og Kubrick selv ordnet den store mengden fanbrev alfabetisk etter avsenderens bosted. På godset i Hertfordshire var det ett eget rom bare med materiale innsamlet som forarbeid til den urealiserte filmen om Napoleon. Kubrick var ikke fornøyd med arkivboksene som var tilgjengelig på markedet og fikk derfor produsert 400 bokser etter eget design. Hans privatarkiv finnes nå ved University of the Arts London. Arkivet er bare tilgjengelig for UALs studenter og ansatte. Arkivet fyller 800 hyllemeter.Jan Harlan, Kubricks svoger og assistent, laget dokumentaren A Life in Pictures (2001) om Kubricks liv og virke. I samarbeid med familien ga Taschen ut The Stanley Kubrick Archives (2005) basert Kubricks etterlatte arkiv.
=== Innflytelse ===
Han regnes som en av de mest innovative filmskaperne på 1900-tallet.Coen-brødrene omtales blant de tydeligste arvtakerne etter Kubrick. Han er en av de filmskaperne med en tydelig innflytelse på deres arbeid. Coen-brødrene stadige bestrebelser på å gjøre noe nytt i hver film sammenlignes med Kubricks sjangerskifter; i likhet med Kubrick har Coen-brødrene vrengt og utviklet fortellerstilen. Joel Coen setter særlig pris på Kubricks svarte humor som i Dr. Strangelove. Deres film Barton Fink er inspirert blant annet av Ondskapens hotell. Coen-brødrene har vært kritisert for å produsere meningstomme filmer med dyktig håndverk, og har i likhet med Kubrick avstått fra kommentere meningen i filmene de lager. I likhet med Kubrick har Coen-brødrene jødisk bakgrunn og det antas at de ved slik å stå utenfor det overveiende kristelige USA får et eget distansert, ironisk blikk på verden. I likhet i Kubrick slutter Coen-brødrenes filmer ofte tvetydig og etterlater rom for tolkning.Regissøren Ridley Scott var inspirert av Barry Lyndon med sin debut Duell. Scott har som Kubrick arbeidet med flere genre Gladiator (Spartacus) og Alien (2001). James Cameron, som beundrer Kubrick, kopierte tydelig 2001 i Aliens (1986). Den koreograferte begynnelsen på Melancholia av Lars von Trier er tydelig inspirert av romskipenes «ballet» i 2001. Danny Boyle siterer i Sunshine tydelig 2001 visuelt. Gaspar Noé har 2001 som sin favorittfilm og har forsøkt å gjenskape den psykedeliske reisen i flere av sine filmer. Steven Soderbergh gjorde med The Return of W. De Rijk (2015) en fullstendig omredigering av 2001. Regissøren Martin Scorsese er tydelig om sin beundring av Kubricks arbeid og Raging Bull (1980) er inspirert av Kubricks ungdomsarbeid Day of the Fight. Det visuelt storslåtte og spesialeffektene i 2001 la grunnlaget for George Lucas' Star Wars.Paul Thomas Andersons There Will Be Blood (2007) er preget av Kubricks innflytelse, blant annet i form av gjennomført men sparsommelig formalisme. Anderson og komponisten Jonny Greenwod diskuterte The Shining som inspirasjon for musikk til filmen. Filmens innledning minner om innledning («Dawn of Man») til 2001. Både i Andersons Magnolia (1999) og i Eyes Wide Shut fremstiller Tom Cruise personens forhold til sex og kvinner.Kurbicks bruk av musikk har inspirert andre filmskapere blant andre Terrence Malick. Kubricks filmer særlig 2001 og The Shining har inspirert produsenter av kino- og fjernsynsreklame.
== Litteratur ==
Arnstein Bjørkly (red.) (2000). Kubrick: overblikk og labyrint. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203182909.
Cocks, Geoffrey (2004). The Wolf at the Door: Stanley Kubrick, History, & the Holocaust. New York: Peter Lang.
Duncan, Paul (2003). Stanley Kubrick: visual poet 1928-1999. Taschen.
Hughes, David (2000). The Complete Kubrick. Random House. ISBN 9781448133215.
After Kubrick: A Filmmaker's Legacy, edited by Jeremi Szaniawski, Bloomsbury, 2020.
Rasmussen, Randy (2005). Stanley Kubrick: Seven Films Analyzed. Jefferson: McFarland.
McQuiston, Kate (2013). We'll Meet Again: Musical Design in the Films of Stanley Kubrick. Oxford University Press. ISBN 9780199767656. doi:10.1093/acprof:oso/9780199767656.001.0001.
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stanley Kubrick – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stanley Kubrick på Internet Movie Database
(sv) Stanley Kubrick i Svensk Filmdatabas
(da) Stanley Kubrick på Filmdatabasen
(da) Stanley Kubrick på Scope
(fr) Stanley Kubrick på Allociné
(en) Stanley Kubrick på AllMovie
(en) Stanley Kubrick hos Turner Classic Movies
(en) Stanley Kubrick hos Rotten Tomatoes
(en) Stanley Kubrick hos The Movie Database
Stanley Kubrick Cinephile, British Film Institute
Stanley Kubrick Archive, University of the Arts, London | Stanley Kubrick (1928–1999) var en amerikansk filmregissør, filmprodusent og fotograf. Han laget 13 spillefilmer og er blant annet kjent for 2001: En romodyssé, A Clockwork Orange, Ondskapens hotell og Full Metal Jacket. | 5,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blizzard_Entertainment | 2023-02-04 | Blizzard Entertainment | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Blizzard Entertainment', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Spike Video Game Awards-vinnere', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Blizzard Entertainment er en amerikansk videospillutvikler. Selskapet ble stiftet i februar 1991, under navnet Silicon & Synapse, av tre avgangselever på UCLA; Michael Morhaime, Allen Adham og Frank Pearce. Selskapet holder til i Irvine, California, og fokuserte opprinnelig primært på å portere spill for andre studioer, før de begynte å utvikle sine egne spill i 1993. Deres første spill var Rock N' Roll Racing og The Lost Vikings. I 1994 skiftet selskapet navn til Blizzard Entertainment, før de inngikk samarbeid med distributøren Davidson & Associates. Kort tid senere ga Blizzard ut tittelen som skulle bli deres gjennombrudd, Warcraft: Orcs & Humans. Blizzard fortsatte å lage spill med stor suksess, med titler som Warcraft, Starcraft, og Diablo. Deres største suksess så langt er deres MMORPG, World of Warcraft, og deres strategispill, StarCraft.
Den 9. juli 2008 ble Activision slått sammen med Vivendi Games, noe som førte til at varemerket Blizzard ble inkludert i navnet på det nye selskapet. Blizzard Entertainment er fortsatt et eget selskap med uavhengig ledelse. De holder egne arrangementer der de kan møte spillere og annonsere nye spill. Blizzcon er deres hovedattraksjon, og arrangeres i California. I andre land arrangeres Blizzard Worldwide Invitational. I oktober 2018 annonserte medgrunnlegger Michael Morhaime at han trakk seg som Blizzards president. Han ble erstattet av tidligere World of Warcraft-sjef J. Allen Brack.
| Blizzard Entertainment er en amerikansk videospillutvikler. Selskapet ble stiftet i februar 1991, under navnet Silicon & Synapse, av tre avgangselever på UCLA; Michael Morhaime, Allen Adham og Frank Pearce. Selskapet holder til i Irvine, California, og fokuserte opprinnelig primært på å portere spill for andre studioer, før de begynte å utvikle sine egne spill i 1993. Deres første spill var Rock N' Roll Racing og The Lost Vikings. I 1994 skiftet selskapet navn til Blizzard Entertainment, før de inngikk samarbeid med distributøren Davidson & Associates. Kort tid senere ga Blizzard ut tittelen som skulle bli deres gjennombrudd, Warcraft: Orcs & Humans. Blizzard fortsatte å lage spill med stor suksess, med titler som Warcraft, Starcraft, og Diablo. Deres største suksess så langt er deres MMORPG, World of Warcraft, og deres strategispill, StarCraft.
Den 9. juli 2008 ble Activision slått sammen med Vivendi Games, noe som førte til at varemerket Blizzard ble inkludert i navnet på det nye selskapet. Blizzard Entertainment er fortsatt et eget selskap med uavhengig ledelse. De holder egne arrangementer der de kan møte spillere og annonsere nye spill. Blizzcon er deres hovedattraksjon, og arrangeres i California. I andre land arrangeres Blizzard Worldwide Invitational. I oktober 2018 annonserte medgrunnlegger Michael Morhaime at han trakk seg som Blizzards president. Han ble erstattet av tidligere World of Warcraft-sjef J. Allen Brack.
== Titler ==
== Se også ==
Warcraft-universet
Battle.net
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Blizzard Entertainment – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Blizzard Entertainment er en amerikansk videospillutvikler. Selskapet ble stiftet i februar 1991, under navnet Silicon & Synapse, av tre avgangselever på UCLA; Michael Morhaime, Allen Adham og Frank Pearce. | 5,836 |
null | 2023-02-04 | Arabisk (andre betydninger) | null | null | null | Arabisk kan sikte til: | 5,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Winstrup | 2023-02-04 | Peder Winstrup | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske lutherske biskoper', 'Kategori:Dødsfall 28. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1679', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1605', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Peder Pedersen Winstrup (født 30. april 1605 i København, død 28. desember 1679 i Lund) var biskop i Lund 1638-79.
Han var unik på den måte at han virket under to danske konger og to svenske. Winstrup var dansk, men viste ingen større bitterhet over at Skåne i 1658 kom under den svenske krone. Han var straks parat til å samarbeide med sin nye herre. Det betalte seg. Da Karl X Gustav den 5. mars 1658 gikk i land i Helsingborg og for første gang betrådte sitt nyerobrede land, ble han mottatt på kaien av Winstrup og en delegasjon av stiftets prester i fullt ornat. Med svulstige vers på latin ble erobreren budt velkommen. Winstrup hadde ikke tatt lignende ord i sin munn siden han ti år tidligere var med og hyldet Frederik III i København.
| Peder Pedersen Winstrup (født 30. april 1605 i København, død 28. desember 1679 i Lund) var biskop i Lund 1638-79.
Han var unik på den måte at han virket under to danske konger og to svenske. Winstrup var dansk, men viste ingen større bitterhet over at Skåne i 1658 kom under den svenske krone. Han var straks parat til å samarbeide med sin nye herre. Det betalte seg. Da Karl X Gustav den 5. mars 1658 gikk i land i Helsingborg og for første gang betrådte sitt nyerobrede land, ble han mottatt på kaien av Winstrup og en delegasjon av stiftets prester i fullt ornat. Med svulstige vers på latin ble erobreren budt velkommen. Winstrup hadde ikke tatt lignende ord i sin munn siden han ti år tidligere var med og hyldet Frederik III i København.
== Adlet ==
Karl X Gustav forstod å lønne en landssviker efter fortjeneste og overrakte straks ved det første møte en svær guldkjede og adlet ham under navnet Himmelstierna. Winstrup påbød stiftets prester å skifte alle danske navn ut med svenske i deres forbønn for det kongelige hus. Og da Karl X Gustav det følgende år angret at han hadde tatt til takke med Danmarks østensundske landsdeler og besluttet å ta hele landet, påla biskop Winstrup prestene å kreve lydighet mot svenske myndigheter av deres sognebarn, og velsignet uten å nøle de svenske våpen. Han bad herskernes herre om å lykksaliggøre den
«højvigtigste krigsekspedition den kongelige majestæt til et højpriseligt navn og det ganske rige til velstand.»
== Dårlig svensker ==
Under Karl XIs formynderregjering ble han på tross av denne innstilling sterkt mistenkt for å være en «dårlig svensker». En av årsakene var hans protester mot den svenske okkupasjonsmakts kamp mot det danske språk i Skåne. Winstrup var også mistenkt for å stå i hemmelig forbindelse med danskene og i 1666 var det ikke langt fra at en plan for å avsette Winstrup ble gjennomført.
== Lunds universitet ==
Winstrup var en av dem som stod bak grunnleggelsen av Lund universitet. Det var ham som fikk overbevist Karl X Gustavs efterfølger, den nye konge Karl XI, om det formålstjenlige i å opprette et universitet i Lund. Tro mot vanen fortsatte Skånes unge med å dra til universitetet i København, men hvis Skåne skulle være svensk, måtte landsdelen utdanne sine egne prester, mente biskop Winstrup. Intet ble så betydningsfullt for de følgende årtiers forsvenskning som universitetet i Lund, da de fjerntliggende læreanstalter i Uppsala og Stockholm ikke ville ha trukket mange skåninger til seg.
Han ble i 1671 prokansler ved universitetet og hadde denne stilling frem til den skånske krigs utbrudd. Winstrups troskap mot de nye svenske herrer var utenfor all tvil, men Karl XI hadde allikevel sterke betenkeligheter ved Winstrups lojalitet, og det var alltid mange svensker som virket for å avsette Winstrup fra biskopsembedet. Det mislykkedes imidlertid og den gamle danske biskop beholdt sitt embede til sin død den 28. desember 1679.
== Grav ==
Winstrup ble opprinnelig gravsatt i Det Winstrupske familiegravkoret i Lunds domkirke, hvorettet han ble flyttet et par ganger pga. ombygninger. I 1875 ble han plassert i krypten hvor han befant seg frem til 2014, hvor den naturlig mumifiserte kroppen ble tatt frem for en vitenskapelig undersøkelse. Det viste seg at hans organer var intakte, og ved hans fotende lå et 5–6 månder gammelt foster. I desember 2015 ble mumien utstilt en dag i Lunds universitets historiska museum med mange besøkende. Den 12. desember samme år ble han gjenbegravet i Domkirken, denne gang i det nordlige tårnet.
== Kjente verk ==
Oratio synodica de academiis …a Petro Winstrupio". London 1668
== Referanser == | Peder Pedersen Winstrup (født 30. april 1605 i København, død 28. | 5,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hazz%C3%A1n | 2023-02-04 | Hazzán | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Sangere'] | En hazzán (hebraisk חזן) er en jødisk profesjonell forsanger og bønneleder i synagogen. | En hazzán (hebraisk חזן) er en jødisk profesjonell forsanger og bønneleder i synagogen. | En hazzán (hebraisk ) er en jødisk profesjonell forsanger og bønneleder i synagogen. | 5,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Probot | 2023-02-04 | Probot | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 2001', 'Kategori:Doom metal-band fra USA', 'Kategori:Groove metal-band fra USA', 'Kategori:Stoner metal-band', 'Kategori:Tradisjonell metal-band fra USA'] | Probot (probe + robot) er et eksperimentelt heavy metal-prosjekt med Dave Grohl (kjent fra Nirvana, Queens of the Stone Age og Foo Fighters) som frontfigur og drivkraft. Grohl samlet sammen sine egne favorittvokalister blant heavy metal-sjangeren, og spilte inn en CD sammen med dem. Musikken i hver enkelt sang er tilpasset vokalistens hovedband og musikken varierer i flere sjangere, både groove, stoner, doom og heavy metal. Alle sangene er skrevet av Grohl selv, og han spiller instrumentene på samtlige spor, mens hver sang har hver sin vokalist. Noen av de som gjester albumet er vokalistene Lemmy Kilmister (Motörhead), Tom G. Warrior (Celtic Frost/Hellhammer), Cronos (Venom), Max Cavalera (Sepultura/Soulfly), Kim Bendix Petersen (Mercyful Fate/King Diamond) og Kim Thayil fra Soundgarden.
CD-en fikk navnet Probot og kom ut 10. februar 2004, og prosjektet står foreløpig på hold og det er usikkert om Dave Grohl noen gang vil lage mer musikk under navnet.
Grohl ønsket også å ha med Slayer sin vokalist Tom Araya på albumet, men det ble ikke noe av ettersom Tom Araya ikke hadde tid og mulighet.
| Probot (probe + robot) er et eksperimentelt heavy metal-prosjekt med Dave Grohl (kjent fra Nirvana, Queens of the Stone Age og Foo Fighters) som frontfigur og drivkraft. Grohl samlet sammen sine egne favorittvokalister blant heavy metal-sjangeren, og spilte inn en CD sammen med dem. Musikken i hver enkelt sang er tilpasset vokalistens hovedband og musikken varierer i flere sjangere, både groove, stoner, doom og heavy metal. Alle sangene er skrevet av Grohl selv, og han spiller instrumentene på samtlige spor, mens hver sang har hver sin vokalist. Noen av de som gjester albumet er vokalistene Lemmy Kilmister (Motörhead), Tom G. Warrior (Celtic Frost/Hellhammer), Cronos (Venom), Max Cavalera (Sepultura/Soulfly), Kim Bendix Petersen (Mercyful Fate/King Diamond) og Kim Thayil fra Soundgarden.
CD-en fikk navnet Probot og kom ut 10. februar 2004, og prosjektet står foreløpig på hold og det er usikkert om Dave Grohl noen gang vil lage mer musikk under navnet.
Grohl ønsket også å ha med Slayer sin vokalist Tom Araya på albumet, men det ble ikke noe av ettersom Tom Araya ikke hadde tid og mulighet.
== Sangene på Probot-albumet ==
«Centuries of Sin» med Cronos (Venom)
«Red War» med Max Cavalera (Soulfly, Sepultura)
«Shake Your Blood» med Lemmy Kilmister (Motörhead)
«Access Babylon» med Mike Dean (Corrosion of Conformity)
«Silent Spring» med Kurt Brecht (D.R.I.)
«Ice Cold Man» med Lee Dorrian (Cathedral, Napalm Death, Teeth of Lions Rule the Divine) og Kim Thayil (Soundgarden)
«The Emerald Law» med Wino (Saint Vitus, The Obsessed, Spirit Caravan, Place of Skulls, The Hidden Hand)
«Big Sky» med Tom G. Warrior (Apollyon Sun, Hellhammer, Celtic Frost)
«Dictatosaurus» med Snake (Voivod)
«My Tortured Soul» med Eric Wagner (Trouble)
«Sweet Dreams» med King Diamond (King Diamond, Mercyful Fate)
«I Am the Warlock» (skjult bonussang) med Jack Black (Tenacious D)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Probot på Discogs
(en) Probot på MusicBrainz
(en) Probot på Encyclopaedia Metallum
(en) Probot på Songkick
(en) Probot på Last.fm
(en) Probot på Genius — sangtekster
(en) Probot på AllMusic | Probot (probe + robot) er et eksperimentelt heavy metal-prosjekt med Dave Grohl (kjent fra Nirvana, Queens of the Stone Age og Foo Fighters) som frontfigur og drivkraft. Grohl samlet sammen sine egne favorittvokalister blant heavy metal-sjangeren, og spilte inn en CD sammen med dem. | 5,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mass_Distraction | 2023-02-04 | Mass Distraction | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 2003', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Span-album', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Mass Distraction er debutalbumet til det norske bandet Span, og kom ut i 2003.
| Mass Distraction er debutalbumet til det norske bandet Span, og kom ut i 2003.
== Sporliste ==
«Found»
«Don't Think the Way They Do»
«Peaceful»
«Papa»
«Stay As You Are»
«Missing In Stereo»
«On My Way Down»
«Buckle Under Pressure»
«Baby's Come Back»
«Wildflower»
«When She Stares»
«The End» 11 Er kun med på spesialutgaven.
== Kilder ==
(en) Mass Distraction på Discogs | Mass Distraction er debutalbumet til det norske bandet Span, og kom ut i 2003. | 5,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hannelore_Kohl | 2023-02-04 | Hannelore Kohl | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Ektefeller av Tysklands forbundskansler', 'Kategori:Fødsler 7. mars', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Johanna Eleonore Kohl, kalt Hannelore, (født 7. mars 1933 i Berlin, død 5. juli 2001 Ludwigshafen) var gift med Tysklands tidligere kansler Helmut Kohl, og var i hans 16 år lange regjeringstid Tysklands kanslerfrue.
| Johanna Eleonore Kohl, kalt Hannelore, (født 7. mars 1933 i Berlin, død 5. juli 2001 Ludwigshafen) var gift med Tysklands tidligere kansler Helmut Kohl, og var i hans 16 år lange regjeringstid Tysklands kanslerfrue.
== Liv og virke ==
Hun vokste opp i Leipzig, hvor hennes far, Wilhelm Renner, var direktør for Hugo Schneider AG (HASAG), den største våpenfabrikanten i Midt-Tyskland fra 1939 til slutten av andre verdenskrig. Ved slutten av krigen flyktet familien til de vestlige okkupasjonssonene.
Under en klassefest i Ludwigshafen ble hun i 1948 kjent med den da 18 år gamle Helmut Kohl, som hun ble gift med 27. juni 1960 etter tolv års bekjentskap og et stort antall kjærlighetsbrev.
Hun studerte språk og snakket fransk og engelsk flytende – i motsetning til sin mann, som ikke snakket noen fremmedspråk. Med sin mann fikk hun sønnene Walter (1963) og Peter (1965). I hennes manns regjeringstid grunnla hun Kuratorium ZNS, som i 2005 ble omdøpt til ZNS - Hannelore Kohl Stiftung. Stiftelsen arbeider for å hjelpe ulykkesskadede med skader i sentralnervesystemet.
Den 5. juli 2001 ble hun funnet død i Kohlfamiliens hjem i Ludwigshafen. Hun hadde trolig begått selvmord etter å ha lidd av en svært sjelden og smertefull lysallergi siden 1993, som hadde tvunget henne til å unngå alt solskinn i flere år. Sykdommen var muligens blitt utløst etter et penicillininntak, men kan også ha vært en psykosomatisk senreaksjon på grunn av krigstraumer.Hun mottok Baden-Württembergs fortjenstorden, og etter hennes død ble i mai 2004 en elvepromenadei Ludwigshafen ved Rhinen oppkalt etter henne. Hennes liv er behandlet i et teaterstykke av Johann Kresnik og en opera av Dea Loher.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kujacinski, Dona og Peter Kohl: Hannelore Kohl, Köln, 2002 (ISBN 3-426-27271-7)
Clough, Patricia: Hannelore Kohl, Stuttgart, 2002. (ISBN 3-421-05615-3)
== Eksterne lenker ==
(en) Hannelore Kohl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hannelore Kohl på Internet Movie Database
(de) Verk av og om Hannelore Kohl i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) http://www.hannelore-kohl-stiftung.de/ | Johanna Eleonore Kohl, kalt Hannelore, (født 7. mars 1933 i Berlin, død 5. | 5,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zheng_He | 2023-02-04 | Zheng He | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Admiraler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1433', 'Kategori:Fødsler i 1371', 'Kategori:Kinesiske evnukker', 'Kategori:Kinesiske oppdagere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ming-dynastiets historie', 'Kategori:Personer fra Kunming', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Zheng He (klassisk kinesisk: 鄭和, pinyin: Zhèng Hé, EFEO: Tch'eng Ho, Wade-Giles: Cheng Ho, arabisk: حجّي محمود [Hajji Mahmud]; ble også kalt San Bao; født 1371 i Kunming i provinsen Yunnan i Kina, død 1433 til sjøs) var en berømt kinesisk embetsmann og leder av flere sjøekspedisjoner. Hans hjemstavn i Kina var Jinning, også i Yunnan. Zheng He ble født i det som er dagens Yunnan provins i Kina i 1371. Han kom fra en muslimsk familie, og bestefaren og faren hans dro ofte på pilegrimsferder til Mekka. Disse pilegrimsferdene skal ha bidratt til den utdannelsen den unge Zheng He fikk. I oppveksten lærte han seg både arabisk og kinesisk. I tillegg lærte han om landene mot vest.
Han levde under Ming-dynastiet (1368–1644). Dette var den perioden med Kinas største maritime ekspansjon, men det skulle senere også markere avslutningen av en fire hundre år lang periode som Asias fremste sjømakt.
| Zheng He (klassisk kinesisk: 鄭和, pinyin: Zhèng Hé, EFEO: Tch'eng Ho, Wade-Giles: Cheng Ho, arabisk: حجّي محمود [Hajji Mahmud]; ble også kalt San Bao; født 1371 i Kunming i provinsen Yunnan i Kina, død 1433 til sjøs) var en berømt kinesisk embetsmann og leder av flere sjøekspedisjoner. Hans hjemstavn i Kina var Jinning, også i Yunnan. Zheng He ble født i det som er dagens Yunnan provins i Kina i 1371. Han kom fra en muslimsk familie, og bestefaren og faren hans dro ofte på pilegrimsferder til Mekka. Disse pilegrimsferdene skal ha bidratt til den utdannelsen den unge Zheng He fikk. I oppveksten lærte han seg både arabisk og kinesisk. I tillegg lærte han om landene mot vest.
Han levde under Ming-dynastiet (1368–1644). Dette var den perioden med Kinas største maritime ekspansjon, men det skulle senere også markere avslutningen av en fire hundre år lang periode som Asias fremste sjømakt.
== Oppvekst ==
Det som er dagens Yunnan var den siste befestningen i Yuan-Dynastiet før Ming-dynastiet overtok. Zheng He ble tatt av styrker fra Ming-dynastiet i 1381. Det var bare noen få år før Yuan-Dynastiet falt. Han ble kastet i fengsel, og ble der i tre år. Men etter en stund skal vaktene ha blitt imponert over hvor intelligent han var. Han ble tatt i tjeneste hos prins Zhu Di av Yan, den fjerde sønnen til Ming-dynastiets første keiser. Etter at Zheng He som tiåring ble tatt i tjeneste, ble han for øvrig også kastrert. Datidens embetsmenn ble ofte rekruttert fra hoffevnukkene.
== Ekspedisjoner ==
Som sjøoffiser utmerket Zheng He seg i Zhu Dis kamp for å nå keisermaktens tinder. Da hans kamp hadde blitt kronet med hell og han var blitt Ming-dynastiets tredje keiser, beordret Zhu Di sin admiral til å lede sju ekspedisjoner mellom 1405 og 1433; de gikk til Stillehavet, Indiahavet, Rødehavet og Persiabukten, og til og med til Afrikas østkyst. Målene for ekspedisjonene var sammensatte. De store styrkene ble brukt til å fremme tributthandel; dessuten ble pirater nedkjempet for å trygge alminnelig handel i Sørøst-Asia. Sist men ikke minst reiste de til fjerne strøk for å skaffe eksotiske varer til det kinesiske hoffet.
Hver ekspedisjon skal ifølge datidige kilder ha talt over 300 skip med nærmere 30 000 mann. Skipene ble kalt djunker og de største var cirka 150 m lange med ni master. Skipene hadde blant annet vanntette skott, noe som ikke ble vanlig i europeisk skipsbygging før på 1900-tallet.
Reisenes kommersielle nytte var imidlertid begrenset, og i 1433, altså kort tid etter Yongle-keiserdømmets tid var omme, ble flåtepolitikken lagt om. Ming-herskerne bestemte seg for heller å konsentrere seg om å utvikle jordbruk enn handel til sjøs. Det var da bare noen få tributtland som landet fremdeles handlet med: Korea, kongedømmet Ryukyu, Sumatra, Malakka og Burma. Dette skulle ifølge hai jin-politikken være et rent offentlig anliggende; all privat sjøfartshandel ble forbudt.
Det var også andre grunner til at Kina etterhvert reduserte sitt nærvær til havs. En grunn var piratraidene fra Japan, Ryukyuøyene og noen sørøstasiatiske land som stadig ble hyppigere. Men fremfor alt var det frykten for landinvasjon fra de mongolske områder i nord. Dette var også en medvirkende årsak til at hovedstaden ble flyttet fra Nanjing og nordover til Beijing. Fokus på land- på bekostning av sjømilitære styrker ble ytterligere forsterket etter at Jingtai-keiseren ble tatt til fange av mongolene i 1453. Oppgivelsen av slik sjøfart fikk etterhvert også den konsekvens at det ble stort spillerom for vestlige handelsinteresser i Øst-Asia.
I forbindelse med sin siste sjøreise fikk han tilnavnet San Bao og det er spekulert i om det var fordi han lignet på Sinbad fra arabiske sagn. Hans reiser ble også kjent som evnukken San Baos reiser i Vesterhavet (三保太監下西洋). Det er imidlertid et faktum at persisk, som var lingua franca i Asia på den tiden, betegnet handelsmenn som sartha vak og oversatt til kinesisk ble det San Bao.
Zheng Hes gravmæle er en krypt utenfor Nanjing i Kina. Men krypten er tom med unntak av hans sko: Han døde til sjøs og liket ble senket i havet.
== Betydning ==
Som admiral for Ming-dynastiets flåte oppnådde Zheng He en god del. Ved å ta med seg gaver til fyrstene og keiserne til de landene han reiste til, fikk han spredd kinesisk kultur. Zheng var også interessert i geografi og astronomi, og ved å utføre disse reisene hentet han kunnskaper om andre land hjem til Kina.
Han skal også i en viss grad ha bidratt til handel mellom Kina og andre land, men det er ikke det største han gjorde, ettersom han var mer en kriger og flåteleder enn en handelsmann. Dette bidro også til en sterkere kinesisk økonomi. Ettersom det trengtes mange folk til flåtene hans, fikk han mange mennesker ut i arbeid. Han styrket også Kinas forhold til de landene flåten hans dro til. Det har sammenheng med at han var interessert i å løse konflikter og utfordringer som en diplomat.
Zheng He var selv muslim, og derfor var det naturlig for ham å fremme den muslimske troen på sine reiser. Men han bidro også til byggingen av et buddhistisk tempel og et taoistisk monument.
== Liste over ekspedisjonene ==
=== Første reise (1405–1407) ===
Første skatteflåte bestod av 62 skip. Den la ut høsten 1405 med et mannskap på 27 800 mann. Målet var Calicut i India, for å handle inn pepper i bytte mot silke og porselen. Flåten var innom Vietnam, Java, Malakka og Sti Lanka. På hjemreisen bekjempet de pirater; tok mange av deres anførere til fange og halshugde dem.
Oversetteren Ma Huan var med på denne reisen, og på flere andre, og hans rapporter er den beste kilden til de reiser han var med på.
=== Annen reise (1407–1409) ===
Denne reisen gikk også til Calicut. Zheng He deltok ikke personlig, fordi han da hadde oppsikt med istandsettelsen av templer i Kina.
=== Tredje reise (1409–1411) ===
På den tredje reisen (for Zheng He den andre) var det med 48 skip med ca. 30 000 mann. Den fulgte en lignende kurs som den første. Kongen på Sri Lanka viste seg fiendlig. Det kom til kamp, og kongen ble tatt til fange og ført tilbake til Nanjing.
=== Fjerde reise (1413–1415) ===
Rett før årsskiftet 1413/1414 seilte den fjerde flåten ut, med 63 skip og 28 560 mann. Den dro til Hormuzstredet, kjent for sine perler og edelsteiner. En del av flåten seilte ned Afrikakysten så langt sør som til Mosambik. Diplomater fra de fjerne land ble tatt med tilbake til Kina.
=== Femte reise (1417–1419) ===
Den femte reise skulle blant annet bringe de besøkende diplomater hjem til sine land. Flåten kom via Persiagulfen til Øst-Afrika og besøkte blant annet Mogadishu.
=== Sjette reise (1421–1422) ===
Reisen gikk via Sørøst-Asia, India og Persiabukten atter til Afrika. Zheng He selv vendte tilbake til Kina i 1421, det meste av flåten kom tilbake i 1422.
=== Syvende reise (1431–1433) ===
Etter keiserskiftet ble ekspedisjonene innstilt, men ikke før en siste reise var gjennomført. Den bestod av 100 skip og 27 500 mann, og gikk til Malakka og Thailand.
== Se også ==
Zhenghe
== Referanser ==
== Litteratur ==
Harald Bøckman: «De store kinesiske sjøreisene på 1400-tallet», i Historie, nr. 4, 2005.
Jacques Gernet: Le monde chinois. 2. L'époque moderne X siècle – XIX siècle. Armand Colin, Paris 2005, ISBN 2-266-16133-4.
Geoffrey J. Martin, Preston E. James: All Possible Worlds. A History of Geographical Ideas. Odyssey Pr., Indianapolis 1972; John Wiley & Sons, New York 1993; Oxford University Press, New York 2005. ISBN 0-471-06121-2, ISBN 0-19-516870-4.
J. V. Mills (utg.): Ma Huan. Ying Yai Sheng Lan. The Overall Survey of the Ocean's Shores. 1433. Cambridge 1970
Leo Philip: Die Armada des Kaisers. i: GeoEpoche H 8 – Das alte China. GEO, Hamburg 2000
Louise Levathes: When China ruled the seas: the treasure fleet of the dragon throne 1405-1433. Simon & Schuster, New York 1994, ISBN 0-671-70158-4.
Qihuang Xie og andre: «Zhongguo shaoshu minzu lishi renwu zhi di yi ji», i: Historische Persönlichkeiten der Minderheiten-Völker Chinas. Bind 1, Beijing 1983, s. 101–105
Claudine Salmom, Roderich Ptak: «Zheng He; Images & Perceptions», i: Roderich Ptak, Thomas Höllmann (utg.): South China and Maritime Asia Volume 15. O. Harrasowitz Verlag, Wiesbaden 2005
Shusen Qiu: «Zheng He», i: Zhongguo Huizu da cidian. Nanjing 1992, s. 1018
Michael Yamashita: Zheng He. Die Drachenflotte des Admirals. Frederking & Thaler, 2006, ISBN 3-89405-666-5.
== Eksterne lenker ==
Nygaard, Knut A.: «Kineserne kan ha drevet Afrika-handel lenge før Europa», Aftenposten, 18. oktober 2010 | Zheng He (klassisk kinesisk: 鄭和, pinyin: Zhèng Hé, EFEO: Tch'eng Ho, Wade-Giles: Cheng Ho, arabisk: حجّي محمود [Hajji Mahmud]; ble også kalt San Bao; født 1371 i Kunming i provinsen Yunnan i Kina, død 1433 til sjøs) var en berømt kinesisk embetsmann og leder av flere sjøekspedisjoner. Hans hjemstavn i Kina var Jinning, også i Yunnan. | 5,843 |
null | 2023-02-04 | Ferdinand Magellan | null | null | null | Ferdinand Magellan (født 17. oktober 1480 i Sabrosa i Portugal, død 27. | 5,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johanna_Spyri | 2023-02-04 | Johanna Spyri | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barnebokforfattere', 'Kategori:Dødsfall 7. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1901', 'Kategori:Fødsler 12. juni', 'Kategori:Fødsler i 1827', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra kanton Zürich', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sveitsiske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Johanna Louise Spyri (født Heusser 12. juni 1827 i Hirzel, Zürich, død 7. juli 1901 i Zürich) var en sveitsisk forfatter, mest kjent for de to romanene om Heidi (1880 og 1881).
Fra debuten i 1871 til sin død i 1901 utga hun 31 bøker.
| Johanna Louise Spyri (født Heusser 12. juni 1827 i Hirzel, Zürich, død 7. juli 1901 i Zürich) var en sveitsisk forfatter, mest kjent for de to romanene om Heidi (1880 og 1881).
Fra debuten i 1871 til sin død i 1901 utga hun 31 bøker.
== Liv ==
Spyri var det fjerde av seks barn av legen Johann Jacob Heusser og lyrikeren Meta Heusser-Schweizer. Hun vokste opp i Hirzel i kantonen Zürich, og som barn tilbragte hun mange somre i området rundt Chur i Graubünden, hvor mange av hennes senere fortellinger er henlagt.
Fra hun var 16 til hun var 18 bodde hun i Yverdon, hvor hun lærte fransk. Fra hun var 18 til 25 bodde hun hjemme og bisto moren i husholdningen. I 1852 giftet hun seg med advokaten og redaktøren Bernhard Spyri (1821–1884), fra 1868 byskriver i Zürich. Bernhard Spyri var en venn av Johanna Heussers eldre bror Theodor, og også av Richard Wagner. Johanna Spyris første litterære arbeid var et anonymt dikt til Wagners 40-årsdag i 1853.Ekteparet fikk en sønn, Bernhard, i 1855. Ektemannen gikk opp i arbeidet, og Johanna Spyri mistrivdes i ekteskapet. Både ektemannen Johann og sønnen Bernhard døde i 1884. Som enke skriver hun flere barnebøker, og etablerer et vennskap med forfatteren Conrad Ferdinand Meyer.
== Bøker ==
På oppfordring fra en venn av moren begynte hun å skrive. Debutboken Ein Blatt auf Vronys Grab (1871) er en dyster skildring av en kvinne som blir mishandlet av sin forfyllede ektemann. Boken ble en suksess.
Fra 1875 til 1892 satt hun i tilsynsnemnda for pikeskolen i Zürich. Hennes første barnebok, Heimathlos utkom i 1878. Det er den første av hennes bøker med sjangerbestemmelsen «Eine Geschichte für Kinder und auch für Solche, welche die Kinder lieb haben» (En fortelling for barn og for de som elsker barn) på tittelsiden. Det ble senere en gjentatt formulering på flere av bøkene.
I 1880 utga hun Heidis Lehr- und Wanderjahre, som ble en verdenssuksess. Boken var skrevet i løpet av noen korte sommeruker i 1879. I 1881 fulgte oppfølgeren Heidi kann brauchen was es gelernt hat. Denne boken ble også svært meget lest. Bøkene om Heidi er en «Askepotthistorie» om en foreldreløs pike som kommer for å leve sammen med bestefaren, en eksentrisk type som bor avsides i de sveitsiske alpene. Hun blir senere selskapspike for en svakelig pike fra en rik familie i Frankfurt am Main. Verket har bidratt til å preget utlandets bilde av Sveits som få andre litterære verker, men har også blitt kritisert for konservative, likestillingsfiendlige holdninger, og for sin sort/hvitt-aktige personskildringer og for å idyllisere det landlige livet.
Bibliografi (originaltitler)1871 Ein Blatt auf Vrony's Grab
1872 Ihrer Keines vergessen.
1872 Nach dem Vaterhause!
1872 Verirrt und gefunden (Aus dem Leben) (noveller)
1873 Aus früheren Tagen.
1878 Heimathlos. (med historiene Am Silser- und am Gardasee og Wie Wiseli's Weg gefunden wird)
1879 Aus Nah und Fern. (med historiene Der Mutter Lied og Peppino, fast eine Räubergeschichte)
1879 Verschollen, nicht vergessen. Ein Erlebnis, meinen guten Freundinnen, den jungen Mädchen
1880 Heidis Lehr- und Wanderjahre.
1880 Aus unserem Lande. (med historiene Daheim und wieder draussen og Wie es in Waldhausen zugeht)
1880 Im Rhonethal
1881 Am Sonntag
1881 Heidi kann brauchen, was es gelernt hat.
1881 Ein Landaufenthalt von Onkel Titus.
1882 Kurze Geschichten für Kinder und auch für Solche, welche die Kinder lieb haben. (med fortellingene Beim Weiden-Joseph, Rosen-Resli, Der Toni von Kandergrund, Und wer nur Gott zum Freunde hat, dem hilft er allerwegen! og In sicherer Hut)
1883 Zwei Volksschriften (med tekstene Ein goldener Spruch og Wie einer dahin kam, wo er nicht hin wollte)
1883 Wo Gritlis Kinder hingekommen sind.
1884 Gritlis Kinder kommen weiter.
1885 Aus dem Leben eines Advocaten
1886 Kurze Geschichten für Kinder und auch für Solche, welche die Kinder lieb haben. Zweiter Band. (med fortellingene Moni der Geissbub, Was der Grossmutter Lehre bewirkt, Vom This, der doch etwas wird, Am Felsensprung og Was Sami mit den Vögeln singt)
1887 Was soll denn aus ihr werden? Eine Erzählung für junge Mädchen
1888 Aus den Schweizer Bergen. (med fortellingene In Hinterwald, Die Elfe von Intra og Vom fröhlichen Heribli)
1888 Arthur und Squirrel.
1889 Was aus ihr geworden ist. Eine Erzählung für junge Mädchen.
1890 Cornelli wird erzogen.
1891 Volksschriften von Johanna Spyri. Zweiter Band. (med tekstene In Leuchtensee og Wie es mit der Goldhalde gegangen ist)
1892 Schloss Wildenstein
1901 Die Stauffer-Mühle
== Ettermæle ==
Bøkene om Heidi er filmet en rekke ganger, blant annet den tysk-sveitsisk-australske tv-serien Heidi (1978), i 2005 med Max von Sydow og i 1937 med Shirley Temple.
Da det sveitsiske barnebokinstituttet ble stiftet i 1968 tok det sitt navn etter henne: Johanna Spyri-Stiftung.Et Johanna Spyri-Museum ble i 1981 etablert i skolebygningen i Hirzel der hun selv hadde vært elev.I 2010 ble det påvist gjennom en avhandling at Spyris Heidi-bøker kan være inspirert av Hermann Adam von Kamps «Adelaide, das Mädchen vom Alpengebirge« (1830).
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Regine Schindler: «Spyri, Johanna.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 24, Duncker & Humblot, Berlin 2010, ISBN 978-3-428-11205-0, s. 772 f. (digitalisering).
(de) Verena Rutschmann: «Spyri, Johanna» i Historisches Lexikon der Schweiz
== Eksterne lenker ==
(en) Johanna Spyri – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johanna Spyri på Internet Movie Database
(sv) Johanna Spyri i Svensk Filmdatabas
(fr) Johanna Spyri på Allociné
(en) Johanna Spyri på AllMovie
(en) Johanna Spyri hos The Movie Database
(en) Johanna Spyri på Discogs
(en) Johanna Spyri på MusicBrainz
(de) Verk av og om Johanna Spyri i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Biografi, fembio.org | Johanna Louise Spyri (født Heusser 12. juni 1827 i Hirzel, Zürich, død 7. | 5,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/GSG_9 | 2023-02-04 | GSG 9 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Taktiske politienheter', 'Kategori:Tysk politi'] | GSG 9 der Bundespolizei er en tysk antiterrorstyrke underlagt det tyske føderale politiet. Den anses som en av de beste antiterrorstyrkene i verden, og har særlig stor erfaring i å bekjempe venstreekstrem terrorisme (se RAF).
GSG 9 ble dannet etter mønster fra det britiske SAS etter Münchenmassakren i 1972, som følge av politiets dårlige håndtering av denne situasjonen. GSG 9 spilte en viktig rolle i terrorbekjempelse under «den tyske høsten» i 1977. Under kapringen av Landshut ble GSG 9 satt inn for å befri flyet i Mogadishu, noe gruppen lyktes med uten at gisler mistet livet. Mange andre antiterrorenheter er organisert med GSG 9 som forbilde.
GSG 9 stod opprinnelig for Grenzschutzgruppe 9, og GSG 9 var organisert som en gruppe i Bundesgrenzschutz. Etter at Bundesgrenzschutz ble omdannet til Bundespolizei i 2005 beholdt gruppen navnet GSG 9, med tillegget «der Bundespolizei», men navnet GSG9 brukes nå bare i initialform og står ikke offisielt for noe. | GSG 9 der Bundespolizei er en tysk antiterrorstyrke underlagt det tyske føderale politiet. Den anses som en av de beste antiterrorstyrkene i verden, og har særlig stor erfaring i å bekjempe venstreekstrem terrorisme (se RAF).
GSG 9 ble dannet etter mønster fra det britiske SAS etter Münchenmassakren i 1972, som følge av politiets dårlige håndtering av denne situasjonen. GSG 9 spilte en viktig rolle i terrorbekjempelse under «den tyske høsten» i 1977. Under kapringen av Landshut ble GSG 9 satt inn for å befri flyet i Mogadishu, noe gruppen lyktes med uten at gisler mistet livet. Mange andre antiterrorenheter er organisert med GSG 9 som forbilde.
GSG 9 stod opprinnelig for Grenzschutzgruppe 9, og GSG 9 var organisert som en gruppe i Bundesgrenzschutz. Etter at Bundesgrenzschutz ble omdannet til Bundespolizei i 2005 beholdt gruppen navnet GSG 9, med tillegget «der Bundespolizei», men navnet GSG9 brukes nå bare i initialform og står ikke offisielt for noe. | GSG 9 der Bundespolizei er en tysk antiterrorstyrke underlagt det tyske føderale politiet. Den anses som en av de beste antiterrorstyrkene i verden, og har særlig stor erfaring i å bekjempe venstreekstrem terrorisme (se RAF). | 5,846 |
null | 2023-02-04 | Norbatts bataljonssjefer | null | null | null | Norbatts bataljonssjefer og nestkommanderende bataljonssjefer 1978-1998 | 5,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bourree | 2023-02-04 | Bourree | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Danser', 'Kategori:Musikalske former'] | Bourrée var en populær dans i Auvergne og Bizkaia i Spania i det 17. århundre. Den ble danset i rask todelt takt og kan sammenlignes med gavotten. Den musikalske formen ble også brukt av enkelte komponister; ofte som en dansesats i en suite, men også som selvstendige stykker. Frédéric Chopin komponerte to bourréer for piano. | Bourrée var en populær dans i Auvergne og Bizkaia i Spania i det 17. århundre. Den ble danset i rask todelt takt og kan sammenlignes med gavotten. Den musikalske formen ble også brukt av enkelte komponister; ofte som en dansesats i en suite, men også som selvstendige stykker. Frédéric Chopin komponerte to bourréer for piano. | Bourrée var en populær dans i Auvergne og Bizkaia i Spania i det 17. århundre. | 5,848 |
null | 2023-02-04 | Diablo (videospill) | null | null | null | Diablo er et action-rollespill utviklet og utgitt av Blizzard Entertainment til PC og Macintosh i 1996. Det er det første spillet i Diablo-serien. | 5,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Videospill | 2023-02-04 | Videospill | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Videospill'] | Videospill eller dataspill (ofte også kalt TV-spill) er spill der deltakeren bruker elektronisk utstyr og en bildeskjerm. Slike spill innebærer interaksjon med et brukergrensesnitt for å generere en visuell tilbakemelding på en grafisk elektronisk enhet.
«Video» i ordet «videospill» refererer vanligvis til en rasterskjerm. De elektroniske systemene som brukes for å spille kalles plattformer. Dette kan være personlige datamaskiner eller rene spillkonsoller. De rangerer fra store datamaskiner til håndholdte enheter, slik som mobiltelefoner og PDAer. Spesialiserte videospill, slik som arkadespill var tidligere vanlige, men har med tiden blitt mindre populære.
Styremekanismen er kalt en spillkontroller og den varierer etter plattform. En konsollkontroller kan for eksempel bare bestå av en knapp og en joystick eller et dusin knapper og flere joysticker. Mange tidlige dataspill brukte maskinens tastatur som brukergrensesnitt og noen behøvde også en joystick med minst en knapp. De fleste moderne dataspill lar spilleren bruke tastatur og mus samtidig, eller bytte over til håndkontroll gjennom spillets menyer (options).
Bortsett fra visuell tilbakemelding bruker videospill også andre systemer for å tilby interaksjon og informasjon til spilleren. Et par eksempler er lyd og vibrering i spillkontrolleren.
| Videospill eller dataspill (ofte også kalt TV-spill) er spill der deltakeren bruker elektronisk utstyr og en bildeskjerm. Slike spill innebærer interaksjon med et brukergrensesnitt for å generere en visuell tilbakemelding på en grafisk elektronisk enhet.
«Video» i ordet «videospill» refererer vanligvis til en rasterskjerm. De elektroniske systemene som brukes for å spille kalles plattformer. Dette kan være personlige datamaskiner eller rene spillkonsoller. De rangerer fra store datamaskiner til håndholdte enheter, slik som mobiltelefoner og PDAer. Spesialiserte videospill, slik som arkadespill var tidligere vanlige, men har med tiden blitt mindre populære.
Styremekanismen er kalt en spillkontroller og den varierer etter plattform. En konsollkontroller kan for eksempel bare bestå av en knapp og en joystick eller et dusin knapper og flere joysticker. Mange tidlige dataspill brukte maskinens tastatur som brukergrensesnitt og noen behøvde også en joystick med minst en knapp. De fleste moderne dataspill lar spilleren bruke tastatur og mus samtidig, eller bytte over til håndkontroll gjennom spillets menyer (options).
Bortsett fra visuell tilbakemelding bruker videospill også andre systemer for å tilby interaksjon og informasjon til spilleren. Et par eksempler er lyd og vibrering i spillkontrolleren.
== Opprinnelse ==
Videospillenes opprinnelse kan spores tilbake til slutten av 1940-årene da ideen om et videospill ble unnfanget og patentert av Thomas T. Goldsmith jr. og Estle Ray Mann. I 1958 ble William Higinbothams Tennis for Two utviklet og i 1962 ble Spacewar! utviklet. Sistnevnte er sett på som det første dataspillet. I 1972 ble Magnavox Odyssey, den første spillkonsollen, utgitt. Ralph Baer blir kreditert som skaperen av den første spillkonsollen, «the brown box», som var prototypen for Magnavox Odyssey.
== Plattformer ==
I dagligtale er et dataspill et spill som spilles på en datamaskin som er koblet til en høyoppløselig monitor. Et konsollspill blir spilt på en elektronisk innretning som kobles til en vanlig TV eller videomonitor. En håndholdt spillkonsoll er et selvfungerende elektrisk apparat som kan holdes i brukerens hender. Arkadespill refererer vanligvis til et spesialisert type elektrisk apparat som er laget for å spillet bare et spill og det er installert i et kabinett med en monitor. Disse forskjellene er ikke alltid klare og det kan være noen spill som krysser plattformer. Det finnes også apparater med skjermer som kan spille spill, men som ikke er utviklet spesielt for det. Disse kan være mobiltelefoner, PDA-er, grafiske kalkulatorer, GPS-mottakere, MP3-spillere, digitalkameraer og klokker.
== Sjangre ==
Et videospill, likt mange andre former for media, kan deles inn i forskjellige sjangre basert på blant annet hvilken oppbygning spillet har og målene i spillet.
Spill har ofte vært enklere å klassifisere innen visse sjangre på grunn av begrensningene på forskjellige plattformer og kommersielt press. I senere tid har man imidlertid sett en økende sjangerblanding som visker ut de tradisjonelle grensene. Særlig har elementer som tradisjonelt forbindes med rollespillsjangeren lekket over i andre sjangre, som for eksempel nivåprogresjon, muligheten til å låse opp nye ferdigheter og tilpasse spillfigurer med nytt og bedre utstyr. Grunnen til dette er trolig den motiverende effekten dette skaper for spilleren.
De vanligste sjangrene i dag er følgende:
Plattformspill, hvor man styrer en figur som skal komme seg fra sted til et annet sted (gjerne hoppe) mellom plattformer og landskap. Kjente plattformspill er Super Mario Bros. og Prince of Persia.
Rollespill eller RPG (Role Playing Game) er spill hvor hovedfiguren(e) utvikler seg i ferdigheter, egenskaper og ved hjelp av utstyr den skaffer til veie i spillet. Kjente rollespillserier inkluderer Final Fantasy, Pokémon, Baldur's Gate, Icewind Dale, Fallout, Diablo, MDK, Neverwinter Nights, The Elder Scrolls, Planescape: Torment, Deus Ex og Dungeon Siege. Nyere spill i denne sjangeren er Star Wars: Knights of the Old Republic I og II og Jade Empire.
MMORPG (Massively Multiplayer Online Roleplaying Game) er et rollespill over nettet med tusenvis av spillere som man spiller sammen med og kan chatte med. Noen av disse er EverQuest, World of Warcraft, Anarchy Online, EVE Online, The Lord of the Rings Online, Guild Wars, Age of Conan: Hyborian Adventures, Runescape og Tibia
Actionspill er spill hvor man blir kastet inn i spennende oppdrag og omgivelser. De fleste actionspillene er også tredjepersons skytespill, for å skape mer spenning. Populære spill og serier innen sjangeren er Uncharted, Enslaved, Tomb Raider, Grand Theft Auto, Red Dead Redemption, Assassin's Creed, Mirror's Edge og mange flere. Sammen med skyte- og rollespill er denne sjangeren en av de mest populære.
Eventyrspill er spill hvor målet er å løse oppdrag eller skride fram i en historie ved hjelp av problemløsning. Spillene er ikke basert på action eller fingerferdiget, men på kløkt og detektivvirksomhet. Klassiske eventyrspill er Monkey Island-, The Legend of Zelda- og King's Quest-spillene. Blant moderne eventyr finnes det Fable 2, Fable 3, The Elder Scrolls Oblivon , Borderlands, World of Warcraft og veldig, veldig mange flere.
Skytespill er spill hvor man skal skyte fienden for å lykkes. Hovedpersonen kan være et menneske, en robot, et fly eller liknende. Undersjangeren førstepersonsskytespill (FPS) er en av de mest populære spillsjangrene, med klassiske spill som DOOM, Quake, Half-Life og Counter-Strike. Nyere spill innen denne sjangeren rangerer fra Call of Duty-serien, Battlefield-serien, Far Cry 2, Half-Life 2, F.E.A.R 2, AVP 2, Quake 4 og Crysis. En annen undersjanger er tredjepersonsskytespill, hvor seriene Resident Evil, Gears of War og Tomb Raider står sentralt.
Strategispill er spill hvor man løser oppgaver eller utkonkurrerer en fiende ved hjelp av strategi. Det kan enten dreie seg om oppbygging av en sivilisasjon eller en fornøyelsespark, eller man kan styre en hær i kampen mot en annen. Klassiske strategispill er Age of Empires-spillene, Civilization Anno, Red Alert og mange flere. Eksempler på moderne strategispill er The Sims (også et simulatorspill) og Railroad Tycoon.
Sanntids strategispill (engelsk: Real Time Strategy (RTS)-spill) som Dune II og Command & Conquer er strategispill som ikke er trekkbaserte og som legger særlig vekt på tempo i spillet. I flerspiller sanntidsstrategispill som League of Legends (LoL), Defense of the Ancients 2 (DotA 2) og Smite skjer spillet på en bane. På engelsk kalles de derfor Multiplayer Online Battle Arena (MOBA). Dette er spill der du gjerne kan velge mellom mange forskjellige karakterer med forskjellige evner og ferdigheter. Målet kan være åødelegge motstanderlagets tårn så du kan vinne spillet ved å innta deres base.
Sportsspill er spill som prøver å simulere en sport, enten den er virkelig eller oppfunnet. Det finnes svært mange forskjellige sporter som er gjort til videospill med vekslende hell, men noen viktige er fotball (FIFA og Pro Evolution Soccer), skateboard (Electronic Arts' "Skate" og Tony Hawk's Pro Skater) og golf (Tiger Woods's PGA, Everybody's Golf, Mario Golf, Deluxe Ski Jump).
Simulatorspill setter spilleren i førersetet på et framkomstmiddel, for eksempel en bil, et fly eller et tog. Særlig bilspill er svært populære, hvor serier som Gran Turismo og Forza Motorsport setter realismen i høysetet, mens Burnout spillene er mindre realistisk. Flysimulator som Flight Simulator fra Microsoft prøver å være så nøyaktig som mulig i sin etterlikning av virkelig flyving.
Slåssespill handler om å slåss ved hjelp av knappekombinasjoner og joystick-bevegelser. Eksempler på slåssepill er Tekken, Dead or Alive og Mortal Kombat, Super Smash Bros. og Street Fighter.
Puzzle er mindre omfattende spill som i svært liten grad forteller historier, men heller består av enkel spillmekanikk som repeteres med for eksempel økende tempo. For eksempel: Tetris, Frogger osv.
Rytmespill er spill der gameplayet går etter musikken og du må gjøre bestemte bevegelser i takt med rytmen, for eksempel trykke på knapper når markører vises på skjermen. Eksempler på rytmespill er Parappa the Rapper, Dance Dance Revolution, Guitar Hero, Rhythm Paradise, Elite Beat Agents, Space Channel 5.
Utvidet virkelighetspill (eller UV-spill, engelsk: Augmented Reality (AR)-spill), som Pokemon Go bruker mobilt datautstyr til å utvide spillerens fysiske omgivelser med spillinnhold. Pokemon Go bruker skjermen på en vanlig mobiltelefon til dette, men man kan også tenke seg UV-spill som bruker andre typer utstyr, for eksempel utvidet-virkelighetsbriller.
== Spillbransjen ==
Det finnes få store spillutviklingsselskaper i Norge. Funcom, som står bak blant annet Drømmefall og Den lengste reisen, i tillegg til Anarchy Online og Age of Conan: Hyborian Adventures som er MMORPG. Funcom holder nå på med et enormt rollespill ved navn The Secret World. Electronic Arts vil gjerne samarbeide med dem. I tillegg finnes selskaper som Innerloop, Fifth Season, Ravn Studio, Krillbite Studio og Caprino Video Games.
Videospillindustrien er internasjonalt svært stor. De viktigste landene for spillutvikling er Japan, USA og Storbritannia. Noen av de største videospilldistributørene, som Electronic Arts, er etablert med eget kontor i Norge, men de fleste blir representert av norske distributører. Viktige spilldistributører i Norge er (i tillegg til Electronic Arts) Nordisk Film Interactive, KE Media, Bergsala og Vivendi Universal Games. Distributørene er gjerne organisert gjennom Norges Spill- og Multimedia-leverandørforening (NSM).
Spillbransjen er i dag like stor som filmbransjen og ventes å bli større enn musikkbransjen i løpet av de neste årene.
=== Gullstikka ===
Hvert år arrangerer Norsk spill- og multimediaforening en prisutdeling i Norge for videospill kalt Gullstikka. Dette arrangementet har funnet sted siden 2003.
=== E-sport ===
Idretten e-sport er videospill i en formalisert form for konkurranse eller prestasjonsutøvelse.
== Se også ==
Spillkonsoll
Pedagogiske spill
E-sport
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Den norske spillbransjen - utredning for Kulturdepartementet 9.2.18
Verdens første dataspill - artikkel fra forskning.no 1.3.04
Dataspill og -spilling; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) | Videospill Sinneproblemer og vold Nyheter|url = http://www.hjelptilhjelp. | 5,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/StarCraft | 2023-02-04 | StarCraft | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:D.I.C.E. Awards-vinnere', 'Kategori:Mac OS-spill', 'Kategori:Nintendo 64-spill', 'Kategori:Sanntidsstrategispill', 'Kategori:Videospill fra 1998', 'Kategori:Videospill utviklet av Blizzard Entertainment', 'Kategori:Videospill utviklet i USA', 'Kategori:Windows-spill'] | StarCraft er et sanntidsstrategispill utviklet av Blizzard Entertainment, utgitt våren 1998 til Windows, og senere til Macintosh og Nintendo 64. I november 1998 kom utvidelsespakken Brood War.
I StarCraft velger man å styre en av tre fraksjoner, Terran, Protoss eller Zerg, hver av rasene med sine egne spesialiteter og taktiske fordeler. Ingen rase er har noen bestemte fordeler i dette spillet, og derfor går Starcraft mest ut på din evne til å både bygge opp en hær raskest mulig (macro), og forsvare deg selv mot fienden (micro). Jo fortere du får etablert en hær, jo fortere får du ned fienden og vinner spillet, men du må huske på å ta vare på resursene til senere bygging og oppgradering av troppene.
| StarCraft er et sanntidsstrategispill utviklet av Blizzard Entertainment, utgitt våren 1998 til Windows, og senere til Macintosh og Nintendo 64. I november 1998 kom utvidelsespakken Brood War.
I StarCraft velger man å styre en av tre fraksjoner, Terran, Protoss eller Zerg, hver av rasene med sine egne spesialiteter og taktiske fordeler. Ingen rase er har noen bestemte fordeler i dette spillet, og derfor går Starcraft mest ut på din evne til å både bygge opp en hær raskest mulig (macro), og forsvare deg selv mot fienden (micro). Jo fortere du får etablert en hær, jo fortere får du ned fienden og vinner spillet, men du må huske på å ta vare på resursene til senere bygging og oppgradering av troppene.
== Historien i spillet ==
=== Terran ===
StarCraft er satt i framtiden. Og det som har skjedd på jorda er ganske enkelt det at planeten er blitt overbefolket gjennom det 21 århundre. Som en reaksjon på både overfylt planet og fengsel, samt som et vitenskapelig eksperiment blir en gruppe dødsdømte fanger sendt ut for å kolonisere en annen planet. 40–000 fanger ble sendt ut i verdensrommet, og takket være en kritisk feil i navigasjonssystemene deres havnet de langt utenfor de planlagte koordinatene, og måtte til slutt bruke nødsystemer for å i hele tatt lande noen plass. De som overlevde turen, dannet en konføderasjon i sin nye verden. Ikke lenge etter, ble de angrepet av ukjente vesener som totalt ødela en av konføderasjonens utposter. Før de rakk å angripe en andre utpost, trakk disse vesenene, som kalte seg selv protoss, seg unna av ukjente grunner. Grunnen fant de kort tid etterpå, da en annen rase ble funnet på planeten, nemlig rasen "Zerg".
=== Protoss ===
Den enigmatiske rasen kjent som Xel'Naga gikk en gang ned på planeten Aiur, der de utviklet sitt nye eksperiment de kalte Protoss. De styrte evolusjonen av dyrene i Aiur's dype jungler ved hjelp av genetiske midler, og mente de kunne skape den fysisk perfekte skapning her. Men Protossene utviklet seg raskere enn de hadde regnet med, og begynte etter hvert å stå opp mot sine mestre. Xel'naga innså at de hadde strukket eksperimentet sitt for langt, og stakk av fra planeten Aiur, der de lot sine nye kreasjoner leve for seg selv.
Da den menneskelige faksjonen kom seilende gjennom rommet, var Protossene såpass utviklet at de lett kunne spionere på dem fra sine egne utposter. De ble fort fascinert over denne rasen, som ikke hadde på langt nær den samme teknologien som Protossene hadde, og som stadig kriget med hverandre, men likevel klarte å tilpasse seg miljøet rundt seg og trives der. I 200 år studerte de menneskene nysgjerrig, helt til en tredje rase kom til en av menneskenes planeter. Denne tredje rasen infesterte menneskene og brukte dem for å vokse seg sterkere, og Protossene ble skremt av deres effektivitet. Protossen Tassadar fikk i oppdrag å sende en krigsflåte for å utrydde all Terran befolkning på de planetene de hadde kolonisert. Men etter å ha utryddet en planet for liv, begynte Tassadar å tvile på at dette var det rette å gjøre. Derfor snudde han før angrepet på den neste menneske-bebodde planeten, bestemt på å heller bekjempe den tredje rasen uten å måtte utrydde uskyldige folkeslag.
=== Zerg ===
Etter Xel'Nagaenes flukt fra Aiur, bosatte de seg på den vulkanske planeten Zerus, for å fortsette sine evolusjonære prosjekter. Denne nye insekt-lignende rasen de lagde, kalte de Zerg. Zergene hadde egenskapen at de kunne ta over andre dyr, og brukte den egenskapen for å overleve på planeten, og manipulere omgivelsene sine.
Xel'Nagaene husket godt fiaskoen med Protossene, og bestemte seg for å lage en Overhjerne som kunne kontrollere alle zergene for å unngå de opprørske tendensene som gjorde Protossene uomgjengelige. Men denne Overhjernen utviklet etter hvert en egen personlighet og høye ambisjoner om å videreutvikle rasen den hadde blitt satt overfor, og til slutt angriper Zergene Xel'nagaene, som blir helt overrasket over angrepet fra det de trodde var et vellykket eksperiment. Overhjernen lærte av Xel'Nagaenes logger av tidligere eksperiment at en annen rase, Protossene fantes, og bestemte seg for at de også måtte bli assimilert til en del av Zerg rasen. Dermed la de ut på en ferd mot Protossenes hjemverden Aiur..
== StarCrafts oppbygning ==
Blizzard gjorde stor suksess med Warcraft II, men det store minuset med Warcraft var at det bestod av to raser med enheter som tilsvarte hverandre, slik at variasjonen på taktikker var minimal, og begge lag hadde samme styrker og svakheter. Med StarCraft snur de på den trenden og lager stor variasjon i mulige strategier. StarCraft ble en stor suksess fordi de tre rasene har helt forskjellige enheter, men likevel er svært jevnt balansert og ingen av dem var betydelig overlegne. Nettopp fordi hver rase har så mange forskjellige enheter, så finnes det alltid en metode for å lett bekjempe motstanderens oppbygde forsvar eventuelt angrep.
== StarCraft verden rundt ==
Da Blizzard ga ut utvidelsespakken Brood War, kunne spillet holde seg populært i mange år til, og det ble holdt turneringer verden over. Dette er også mye takket være Blizzards brukervennlige og velbrukte nettservere på Battle.net. Spesielt populært ble spillet i Sør-Korea, der offisielle turneringer fortsatt eksisterer, og profesjonelle StarCraft-spillere blir betraktet som kjendiser.
== Eksterne lenker ==
Blizzards hjemmeside
Battle.net
Starcraft News | StarCraft er et sanntidsstrategispill utviklet av Blizzard Entertainment, utgitt våren 1998 til Windows, og senere til Macintosh og Nintendo 64. I november 1998 kom utvidelsespakken Brood War. | 5,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ellen_Moen | 2023-02-04 | Ellen Moen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 6. desember', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Omkomne i ulykker'] | Ellen Moen (født 6. desember 1946, død 1. juli 2004 i Spania) var en norsk forsvarsadvokat og journalist.Moen var journalist i Morgenbladet fra 1969 til 1972, da hun begynte som reporter og etter hvert ankerkvinne i Dagsrevyen i NRK. I 1985 gikk hun over i jusen og ble fullmektig og senere kompanjong hos Tor Erling Staff (firma Staff & Moen AS). Fra 1998 drev hun eget advokatfirma.
Moen ble i 2000 valgt til president i Kongelig Norsk Automobilklub (KNA).
Moen døde i en rideulykke.
| Ellen Moen (født 6. desember 1946, død 1. juli 2004 i Spania) var en norsk forsvarsadvokat og journalist.Moen var journalist i Morgenbladet fra 1969 til 1972, da hun begynte som reporter og etter hvert ankerkvinne i Dagsrevyen i NRK. I 1985 gikk hun over i jusen og ble fullmektig og senere kompanjong hos Tor Erling Staff (firma Staff & Moen AS). Fra 1998 drev hun eget advokatfirma.
Moen ble i 2000 valgt til president i Kongelig Norsk Automobilklub (KNA).
Moen døde i en rideulykke.
== Referanser == | Ellen Moen (født 6. desember 1946, død 1. | 5,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thor_Hushovd | 2023-02-04 | Thor Hushovd | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Aust-Agder fylkes kulturpris', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Fødsler 18. januar', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Kongepokalvinnere i sykkelsport', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i fellesstart', 'Kategori:Norgesmestere i tempo', 'Kategori:Norske etappevinnere i Tour de France', 'Kategori:Norske landeveissyklister', 'Kategori:Norske syklister', 'Kategori:Personer fra Grimstad kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Verdensmestre i landeveisritt'] | Thor Hushovd (født 18. januar 1978 i Grimstad) er en norsk tidligere landeveissyklist.
Han ble verdensmester i landeveissykling i Geelong i Australia i 2010 og vant grønn trøye i Tour de France 2005 og 2009. Han har totalt ti etappeseire fra Tour de France, og var i alle årene fra 2003 til 2011 blant de fem beste i poengkonkurransen.
Hushovd ble profesjonell i 2000 og syklet for det franske laget Crédit Agricole fra 2000 og fram til laget ble lagt ned etter 2008-sesongen. Han syklet deretter to sesonger for det sveitsiske laget Cervélo TestTeam frem til det ble slått sammen med daværende Garmin-Transitions til Garmin-Cervélo før 2011-sesongen. Foran 2010-sesongen startet han sitt eget sykkellag, Plussbank Cervélo. Laget har som mål å utvikle talenter fra Sørlandet. Hushovd har signert kontrakt med BMC Racing Team for 2012-sesongen. Hushovd opplyste 27. juni 2014 at han hadde bestemt seg for å legge opp etter 2014-sesongen. 20. september 2014 syklet han sitt siste proffløp, det belgiske endagsrittet «GP Impanis-Van Petegem».
Han annonserte i et intervju med TV 2 under Tour de France 2015 at han ønsket et norskbasert profflag fra og med 2017.
I starten av sin karriere var han mest kjent som en temporytter og spurtspesialist, men har med alderen blitt en sterkere klassikerrytter, og har blant annet kommet på pallen i Paris–Roubaix to ganger. I tillegg ble han etter hvert en bedre klatrer. Hushovd er tidligere elev ved NTG Bærum (1994-1996).
| Thor Hushovd (født 18. januar 1978 i Grimstad) er en norsk tidligere landeveissyklist.
Han ble verdensmester i landeveissykling i Geelong i Australia i 2010 og vant grønn trøye i Tour de France 2005 og 2009. Han har totalt ti etappeseire fra Tour de France, og var i alle årene fra 2003 til 2011 blant de fem beste i poengkonkurransen.
Hushovd ble profesjonell i 2000 og syklet for det franske laget Crédit Agricole fra 2000 og fram til laget ble lagt ned etter 2008-sesongen. Han syklet deretter to sesonger for det sveitsiske laget Cervélo TestTeam frem til det ble slått sammen med daværende Garmin-Transitions til Garmin-Cervélo før 2011-sesongen. Foran 2010-sesongen startet han sitt eget sykkellag, Plussbank Cervélo. Laget har som mål å utvikle talenter fra Sørlandet. Hushovd har signert kontrakt med BMC Racing Team for 2012-sesongen. Hushovd opplyste 27. juni 2014 at han hadde bestemt seg for å legge opp etter 2014-sesongen. 20. september 2014 syklet han sitt siste proffløp, det belgiske endagsrittet «GP Impanis-Van Petegem».
Han annonserte i et intervju med TV 2 under Tour de France 2015 at han ønsket et norskbasert profflag fra og med 2017.
I starten av sin karriere var han mest kjent som en temporytter og spurtspesialist, men har med alderen blitt en sterkere klassikerrytter, og har blant annet kommet på pallen i Paris–Roubaix to ganger. I tillegg ble han etter hvert en bedre klatrer. Hushovd er tidligere elev ved NTG Bærum (1994-1996).
== Karriere ==
=== Junior ===
Hushovd begynte å sykle som 10-åring, og vant sitt første ritt på tempoetappen over 5 kilometer i Vårtråkken i 1988. Han syklet også terrengsykkelritt som junior. På det norske juniorlandslaget vant han i 1995 en etappe i Tour of Frankfurt, og i 1996 ble han juniornorgesmester i både tempo- og landeveisritt. Han kom også på tiendeplass på temporittet i juniorverdensmesterskapet dette året.
=== U23/amatør ===
I 1997, i hans første år som U23-rytter, tok Hushovd fire etappeseiere i Ringerike Grand Prix, og ble dermed den yngste vinneren av rittet med sine 19 år. Året etter vant han U23-verdensmesterskapet i temporitt og U23-utgaven av Paris–Roubaix og Paris–Tours (+ verdenscupen). I 1999 tok han i alt 22 seiere som amatørrytter, og igjen Ringerike Grand Prix, inkludert tre etappeseiere.
=== 2000–2005 ===
Hushovd ble profesjonell for Crédit Agricole i 2000. Som året før tok han tre etappeseire i Ringerike Grand Prix, men ble bare nummer to sammenlagt.
Han deltok for første gang i de Olympiske leker under Sydney-OL i 2000, og kom på syvendeplass på temporittet.Hushovd debuterte i Tour de France i 2001. Han var med på laget som vant lagtempoen på 5. etappe, men måtte bryte på den 12. etappen pga. kneskade etter å ha kollidert med et tre tidligere i uka.26. juli 2002 tok han sin første etappeseier i Tour de France da han slo Christophe Mengin som han hadde vært i brudd sammen med på målstreken på den 18. etappen.2003 var ikke et suksessrikt år. Tidlig på sesongen led han av overtrening og mistet vårklassikerne. Han mistet også siste del av sesongen inkludert VM på grunn av en velt.I 2004 ble han norgesmester både på tempo og landeveisritt, og vant den franske cupen (Coupe de France) sammenlagt. På den tredje etappen i Tour de France fikk han som første nordmann i historien æren av å kjøre med den gule ledertrøya. Han vant også den åttende etappen som gikk til Quimper.
I 2005 tok han blant annet etappeseier i Catalonia rundt, Firedagers i Dunkerque, Critérium du Dauphiné Libéré og Tour du Limousin. Han kom også på tredjeplass i Milano–Sanremo, og ble norsk mester på tempo for tredje gang. I Tour de France vant han den grønne trøya til tross for at han ikke vant en eneste etappe.
I Vuelta a España 2005 vant han 5. etappe. Han ledet poengkonkurransen da han trakk seg etter ti etapper.
=== 2006 ===
2006 var en bra sesong med seier i Gent–Wevelgem og etappeseire i blant annet Critérium du Dauphiné Libéré, Tirreno–Adriatico og Catalonia rundt.
I Tour de France 2006 vant han prologen og kunne dermed igjen ikle seg gul trøye. Han tapte trøya etter et uhell i spurten på første etappe der han ble truffet av en papphånd og ble sendt til sykehus. Den gule trøya tok han tilbake etter andre etappe. Etter tredje etappe mistet han den igjen. Hushovd vant også den prestisjefylte sisteetappen opp Champs-Élysées, men måtte nøye seg med tredjeplass i poengkonkurransen.
I Vuelta a España 2006 vant han 6. etappe og ble nummer to på 2., 3., 4., 13. og 21. etappe. Han syklet i den gyldne ledertrøya fra 3. til 5. etappe og vant poengtrøya.
=== 2007 ===
Hushovd stilte til start i Giro d'Italia for første gang i Giro d'Italia 2007. Hushovd krysset mållinjen som nummer to på etappe nummer sju, men ettersom vinneren av etappen Alessandro Petacchi senere ble tatt i doping, ble Hushovd tilkjent seieren. Hushovd ga seg på 12. etappe.
9. juli 2007 var han involvert i en massevelt på andre etappe av Tour de France 2007, men bare to dager senere, 11. juli 2007 vant han igjen ved en massespurt på fjerde etappe.
=== 2008 ===
I 2008 tok Hushovd viktige seire i blant annet prologen og poengkonkurransen i både Paris–Nice og Catalonia rundt, samt etappeseire i Tour Méditerranéen og Firedagers i Dunkerque.Foran Tour de France var han blant de største favorittene til å vinne den grønne trøya. Han vant 2. etappe, og etter 5. etappe kunne han iføre seg grønn trøye, men ble til slutt slått av Oscar Freire med 50 poeng.
Hushovd stilte ikke til start i sommer-OL i 2008, selv om han egentlig var tatt ut på OL-landslaget. Etter sykdom og utmattethet etter Tour de France 2008, bestemte han seg for å trekke seg fra lekene og fra VM senere på sesongen.Crédit Agricole ble lagt ned etter 2008-sesongen, og Hushovd gikk over til det sveitsiske laget Cervélo TestTeam.
=== 2009 ===
2009-sesongen startet med seier i Omloop Het Nieuwsblad, og fortsatte med tredjeplass i Milano–Sanremo og tredjeplass i Paris–Roubaix på tross av at han veltet i en sving 15 km før mål, og etappeseire i blant annet Tour of California og Catalonia rundt (2).
9. juli vant han sin sjuende etappeseier i Tour de France da han spurtet først inn på den sjette etappen med målgang i Barcelona. Hushovd vant poengkonkurransen igjen etter å ha kjempet om den med Mark Cavendish igjennom hele rittet. Cavendish så lenge ut til å vinne, men Hushovd sanket med seg viktige poeng på noen av de harde etappene i fjellene, blant annet da han var i brudd på 8. etappe. Dermed kunne Hushovd stige opp på podiet på Champs-Élysées etter å ha vunnet den grønne trøya med 280 poeng, 10 poeng foran Cavendish.
=== 2010 ===
2010-sesongen startet med en sjetteplass i en svært kald utgave av Kuurne–Brussel–Kuurne. Det ble også en sjetteplass i Milano–Sanremo. I Paris–Roubaix måtte han nøye seg med en andreplass bak Fabian Cancellara. I mai brakk han kragebeinet, men var tilbake på sykkelen i tide til å bli norsk mester på fellesstart for andre gang.
På andre etappe av Tour de France var Hushovd i god posisjon til å ta over den grønne trøya, men på grunn av en velt ble spurten nøytralisert til stor irritasjon fra Hushovd. Neste dag var han tilbake og tok etappeseieren på tredje etappe, en 210 kilometer lang etappe mellom Wanze og Arenberg Porte du Hainaut, preget av flere strekninger med brostein. Dette var hans åttende etappeseier i Tour de France. Han var med i Vuelta a España 2010 som forberedelse til VM og vant der 6. etappe.
Hushovd ble verdensmester 3. oktober 2010 i Geelong i Australia. 32-åringen satt trygt plassert i hovedfeltet i hele det 259,9 kilometer lange rittet. Da alle bruddene ble innhentet og Hushovd klarte å komme seg med en gruppe på cirka 15 ryttere som spurtet om verdensmestertittelen, var han suveren og vant med over en sykkellengde til danske Matti Breschel, som ble nummer to.
Etter at Cervélo TestTeam måtte legge ned satsingen etter 2010-sesongen, grunnet mangel på hovedsponsor, valgte Thor Hushovd og store deler av restene av laget å gå videre til Garmin-Cervélo.
=== 2011 ===
Hushovd hadde igjen som mål å vinne Paris–Roubaix og stilte som kaptein for et sterkt lag, men i stedet ble det hans lagkamerat Johan Vansummeren som stakk av med den. Hushovd tok ikke sin første seier før i Sveits rundt, 14. juni.
Før Tour de France var det klart at Hushovd ikke skulle gå for den grønne trøya, men i stedet satse på etappeseire og gul trøye. Han startet med å bli nummer tre på første etappe, og etter at Garmin-Cervélo vant lagtempoetappen, fikk han den gule trøya for tredje gang. Den beholdt han til og med åttende etappe. På 13. etappe var han i brudd, og kom alene til mål. På 16. etappe var Hushovd igjen i brudd, denne gangen vant han et spurtoppgjør mot Edvald Boasson Hagen, og tok sin tiende etappeseier.
=== 2014 ===
Hushovd opplyste 27. juni 2014 at han hadde bestemt seg for å legge opp etter sesongen. Han la opp 20. september 2014 etter det belgiske endagsrittet «GP Impanis-Van Petegem».
== Norsk profflag ==
Den 24. juli 2015 offentliggjorde han at han jobbet med å starte et norsk profflag på WorldTour nivå. Prosjektet landet imidlertid ikke de nødvendige sponsorer, og Hushovd er ikke involvert med Norges første profesjonelle lag på kontinentalnivå, Uno-X Pro Cycling Team.
== Priser ==
2007: «Aust-Agder fylkes kulturpris» (Aust-Agder fylkeskommune)
2010: Aftenpostens gullmedalje for seieren i VM i konkurranse med elleve andre utøvere som hadde utmerket seg i idrettsåret 2010.
2010: «Årets navn» (Verdens Gang)
2010: «Folkets idrettspris» (Dagbladet)
2010: «Årets idrettsnavn» (Sportsjournalistenes statuett).
2010: «Årets mannlige utøver», «Utøvernes pris» og «Årets navn» (Idrettsgallaen 2011)Hushovd er ambassadør for Kreftforeningen i Norge, og han ga bort pengeprisen på 50 000 for «Årets navn» 2010 fra Verdens Gang til en lokal innsamlingsaksjon for kreftrammede Gunn Selma Kvinge i Grimstad, sammen med sin signerte vinnertrøye fra da han vant tredje etappen i Tour de France 2010. Trøya ble auksjonert bort for 50 000 kr.
== Privatliv ==
Hushovd giftet seg med Susanne Haaheim i 2007. De er bosatt i Monaco med sine to barn; én datter og én sønn.
== Meritter ==
== Litteratur ==
Best på sykkel, utgitt 16. april 2007 sammen med eksproff Dag Otto Lauritzen og de to journalistene Bjørn Atle Eide og Roald Ankersen. Boka gir tips om trening, motivasjon og kosthold, samt har flere historier fra syklistenes karrierer.
Thor, biografi fortalt ærlig til fetter Jostein Ravnåsen. (2014)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thor Hushovd – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thor Hushovd – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thor Hushovd på Internet Movie Database
(de) Thor Hushovd – Munzinger Sportsarchiv
(en) Thor Hushovd – Olympedia
(en) Thor Hushovd – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Thor Hushovd – ProCyclingStats
(en) Thor Hushovd – Cycling Archives
(en) Thor Hushovd – Cycling Quotient
(en) Thor Hushovd – CyclingDatabase.com
(en) Thor Hushovd – CycleBase
Thor Hushovd på Twitter | | Giro = 1 etappeseier | 5,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frantz_Saksvik | 2023-02-04 | Frantz Saksvik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune'] | Frantz Olav Saksvik (født 16. april 1937 i Drammen, død 1. juli 2004 i Drammen) var programsekretær i Norsk rikskringkasting i 30 år, fram til 2001. Han var også forfatter, konsulent og hadde bakgrunn som lærer. Saksvik var særlig kjent for fjernsynsprogrammet Unnskyld at jeg spør. Han sto også bak programmene Åpen post og Kveldsforum som var Norges første talkshow. Han ledet også TV-aksjonen for Flyktningerådet.
| Frantz Olav Saksvik (født 16. april 1937 i Drammen, død 1. juli 2004 i Drammen) var programsekretær i Norsk rikskringkasting i 30 år, fram til 2001. Han var også forfatter, konsulent og hadde bakgrunn som lærer. Saksvik var særlig kjent for fjernsynsprogrammet Unnskyld at jeg spør. Han sto også bak programmene Åpen post og Kveldsforum som var Norges første talkshow. Han ledet også TV-aksjonen for Flyktningerådet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Frantz Saksvik på Internet Movie Database | Frantz Olav Saksvik (født 16. april 1937 i Drammen, død 1. | 5,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henning_Kraggerud | 2023-02-04 | Henning Kraggerud | ['Kategori:Alumni fra Barratt Due musikkinstitutt', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bratsjister', 'Kategori:Norske fiolinister', 'Kategori:Pedagoger ved Barratt Due musikkinstitutt', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Henning Kraggerud (født 23. juni 1973) er en norsk fiolinist, bratsjist og komponist.
Kraggerud ble født i Oslo som sønn av filologen Egil Kraggerud og Ellen Beate Sinding-Larsen. Han gikk på Rudolf Steinerskolen i Oslo, debuterte i 1992, og er en profilert kammermusiker. Han har også vært solist med alle norske symfoniorkestre og en rekke utenlandske. Han har gjort flere innspillinger, blant annet av Edvard Grieg sine sonater. Han har også utgitt konsertene til Sibelius og Christian Sinding, som han forøvrig er i fjern slekt med.
Se Sinding for slekta.Som kammermusiker har han samarbeidet med musikere som bl.a. Leif Ove Andsnes, Martha Argerich, Stephen Kovacevich, Bugge Wesseltoft, Truls Mørk og Kathryn Stott. Sammen med pianisten Helge Kjekshus har Kraggerud gitt konserter i USA i abonnementseriene til ledende arrangører i San Francisco, Washington D.C., Chicago og New York, og i London Wigmore Hall Young Masters Series.
Kraggerud deltar også i dokumentarfilmen om Ole Bull. Han spiller ikke personen Ole Bull, men fiolinisten tolker Bulls musikk, og blir dermed en gjennomgangsfigur i filmen.
Henning Kraggerud fikk Griegprisen i 1998, og var festspillmusiker i Bergen i 2004. For albumet Eugéne Ysaÿe: Six Sonatas For Solo Violin fikk han Spellemannprisen 2008 i klassen klassisk musikk. Han fikk Gammleng-prisen i klassen kunstmusikk i 2011.
Siden 2000 er han professor ved Barrat Due musikkinstitutt i Oslo. Fra høsten 2012 er han kunstnerisk leder i Nordnorsk Opera og Symfoniorkester. Siden 2015 har han vært tilknyttet Royal Northern College of Music i Manchester som «International Chair in Violin». Han er også kunstnerisk leder for kammerorkesteret til Arktisk Filharmoni.
| Henning Kraggerud (født 23. juni 1973) er en norsk fiolinist, bratsjist og komponist.
Kraggerud ble født i Oslo som sønn av filologen Egil Kraggerud og Ellen Beate Sinding-Larsen. Han gikk på Rudolf Steinerskolen i Oslo, debuterte i 1992, og er en profilert kammermusiker. Han har også vært solist med alle norske symfoniorkestre og en rekke utenlandske. Han har gjort flere innspillinger, blant annet av Edvard Grieg sine sonater. Han har også utgitt konsertene til Sibelius og Christian Sinding, som han forøvrig er i fjern slekt med.
Se Sinding for slekta.Som kammermusiker har han samarbeidet med musikere som bl.a. Leif Ove Andsnes, Martha Argerich, Stephen Kovacevich, Bugge Wesseltoft, Truls Mørk og Kathryn Stott. Sammen med pianisten Helge Kjekshus har Kraggerud gitt konserter i USA i abonnementseriene til ledende arrangører i San Francisco, Washington D.C., Chicago og New York, og i London Wigmore Hall Young Masters Series.
Kraggerud deltar også i dokumentarfilmen om Ole Bull. Han spiller ikke personen Ole Bull, men fiolinisten tolker Bulls musikk, og blir dermed en gjennomgangsfigur i filmen.
Henning Kraggerud fikk Griegprisen i 1998, og var festspillmusiker i Bergen i 2004. For albumet Eugéne Ysaÿe: Six Sonatas For Solo Violin fikk han Spellemannprisen 2008 i klassen klassisk musikk. Han fikk Gammleng-prisen i klassen kunstmusikk i 2011.
Siden 2000 er han professor ved Barrat Due musikkinstitutt i Oslo. Fra høsten 2012 er han kunstnerisk leder i Nordnorsk Opera og Symfoniorkester. Siden 2015 har han vært tilknyttet Royal Northern College of Music i Manchester som «International Chair in Violin». Han er også kunstnerisk leder for kammerorkesteret til Arktisk Filharmoni.
== Diskografi (utvalg) ==
Grieg: Violin Sonatas Nos. 1-3 (1997)
Sibelius: Violin Concerto / Sinding: Violin Concerto No. 1 (2004)
Eugéne Ysaÿe: Six Sonatas For Solo Violin (2007)
Sinding: Violin and Piano Music (2008)
Last Spring (2012, med Bugge Wesseltoft)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Henning Kraggerud på Discogs
(en) Henning Kraggerud på MusicBrainz
(en) Henning Kraggerud på Spotify
(en) Henning Kraggerud på Songkick
(en) Henning Kraggerud på AllMusic
(en) Biografi | Henning Kraggerud (født 23. juni 1973) er en norsk fiolinist, bratsjist og komponist. | 5,855 |
null | 2023-02-04 | Appelsin | null | null | null | Appelsin er frukten fra appelsintreet (Citrus sinensis) og er en sitrusfrukt i rutefamilien. | 5,856 |
null | 2023-02-04 | Aprikos | null | null | null | Aprikos (Prunus armeniaca) er frukten fra aprikostreet. Frukten spises som den er, tørket eller hermetisk. | 5,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gresskar | 2023-02-04 | Gresskar | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frukt', 'Kategori:Gresskarfamilien', 'Kategori:Gule blomster', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Gresskar er en frukt fra planteslekten Cucurbita som tilhører gresskarfamilien. Det finnes ca. 20 arter, men den mest kjente er kjempegresskar (Cucurbita maxima) med sin store størrelse og klare oransje farge.
| Gresskar er en frukt fra planteslekten Cucurbita som tilhører gresskarfamilien. Det finnes ca. 20 arter, men den mest kjente er kjempegresskar (Cucurbita maxima) med sin store størrelse og klare oransje farge.
== Matlaging ==
Gresskar kan fint brukes i matlagingen. På grunn av konsistensen er det ikke så vanlig å spise gresskar i rå form. Det er vanligere at gresskar stekes, kokes eller dampes. Om man heller melk og sirup ned i et gresskar og rører rundt så vil det etter hvert danne seg en velsmakende pudding. Gresskar brukes også i blant annet suppe, salat, marmelade, pai, puré, scones og kake.
== Halloween ==
Bruken av gresskar går igjen i mange tradisjoner rundt om i verden. De brukes som oftest ved feiring av halloween i USA, der man tar ut fyllet, skjærer ut grimaser i skallet og legger stearinlys eller elektriske glødelamper i gresskaret. Dette er en gammel tradisjon som stammer fra det keltiske samfunnet og som ble bragt med til USA av emigrerende irer.
== Størrelse ==
Gresskar finnes nær sagt i alle størrelser. Mini-gresskar, i USA ofte kalt gourds, er på størrelse med pærer, mens kjempegresskar er en populær grønnsak å dyrke blant dem som har hang til å sette rekorder. Verdensrekorden innehar tyskeren Mathia Willemijn. 9. oktober 2016 under en europeisk innveiing, presenterte han ett gresskar på hele 1190,5 kg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gresskar i Encyclopedia of Life
(en) Gresskar i Global Biodiversity Information Facility
(no) Gresskar hos Artsdatabanken
(sv) Gresskar hos Dyntaxa
(en) Gresskar hos ITIS
(en) Gresskar hos NCBI
(en) Gresskar hos The International Plant Names Index
(en) Gresskar hos Tropicos
(en) Kategori:Cucurbita – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cucurbita – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cucurbita – detaljert informasjon på Wikispecies
Canadisk gresskarrekord fra 2011 | * Cucurbita maxima | 5,858 |
null | 2023-02-04 | Guava | null | null | null | Guava, også kalt guajava, er navnet på frukten hos guavatreet (Psidium guajava) i myrtefamilien, men brukes ofte også om selve planten. Frukten er grønn eller rosa som umoden, gul eller rød som moden. | 5,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bjarte_Engeset | 2023-02-04 | Bjarte Engeset | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 25. august', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dirigenter', 'Kategori:Personer fra Larvik kommune', 'Kategori:Personer fra Ørsta kommune'] | Bjarte Engeset (født 25. august 1958) er en norsk dirigent.
Engeset er fra Ørsta og har studert direksjon med Jorma Panula ved Sibelius-akademiet. (diplomeksamen i 1989). I 1991 ble han innbudt til dirigentseminaret i Tanglewood i USA med lærere som Seiji Ozawa, Gustav Meier, Simon Rattle og Marek Janowski.
Engeset har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Ålesund Symfoniorkester, Tromsø symfoniorkester og for Det Norske Blåseensemble. I en årrekke var han kunstnerisk leder for Nordlysfestivalen og Opera Nord og permanent gjestedirigent for det flamske radiosymfoniorkester. I perioden 2007–2012 var han sjefdirigent og kunstnerisk leder for Sveriges DalaSinfonietta. Han er siden høsten 2014 kunstnerisk leder og musikkdirektør for Kongelige Norske Marines Musikkorps.I juni 2008 ledet han DalaSinfoniettaens første turne i USA blant annet på Worchester-festivalen ved Boston og i Washington D.C. Under Festspillene i Bergen 2011 ga Engeset og DalaSinfoniettan tre konserter med kjente solister som Ida Haendel, Henning Kraggerud, Oleg Kogan, Truls Mørk, Arve Tellefsen, Vilde Frang og Lars Anders Tomter.
Konsertene hans med Baltimore Symphony Orchestra i Baltimore og Strathmore ble mottatt med svært rosende omtale i blant annet The Washington Post. Han har dirigert Moskvas radiosymfoniorkester under gjestespill på den østerrikse Wörthersee Classics-festivalen i Klagenfurt. I 2010 gjestet han Russlands nasjonalfilharmoni i Moskva med reengasjement i 2012. I oktober 2014 ledet han åpningskonserten til Bergen Filharmoniens 250 års jubileumssesong. I 2011 ledet han 100-års jubileumskonsertene for Johan Svendsen med Bergen Filharmonien og Kristiansand Symfoniorkester.Han er faglig leder for Norsk musikkarvs arbeid med kritiske noteutgaver.Engeset har gjort over 40 CD-innspillinger, blant annet Johan Svendsens symfonier med Bournemouth Symphony Orchestra. (Naxos), De fire CD-innspillingene av Geirr Tveitts Orkestersuiter fra «100 Hardingtonar» og klaverkonserter (solist Håvard Gimse) med Royal Scottish National Orchestra (Naxos) har oppnådd flere «Editor´s Choice» i Gramophone og høyeste utmerkelser i BBC Music Magazine. «Norske Orkesterfavoritter» med Island Symfoniorkester. (Naxos). Engeset har også samarbeidet med Eikanger-Bjørsvik Musikklag EMI og den portugiske gruppen Madredeus, .
| Bjarte Engeset (født 25. august 1958) er en norsk dirigent.
Engeset er fra Ørsta og har studert direksjon med Jorma Panula ved Sibelius-akademiet. (diplomeksamen i 1989). I 1991 ble han innbudt til dirigentseminaret i Tanglewood i USA med lærere som Seiji Ozawa, Gustav Meier, Simon Rattle og Marek Janowski.
Engeset har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Ålesund Symfoniorkester, Tromsø symfoniorkester og for Det Norske Blåseensemble. I en årrekke var han kunstnerisk leder for Nordlysfestivalen og Opera Nord og permanent gjestedirigent for det flamske radiosymfoniorkester. I perioden 2007–2012 var han sjefdirigent og kunstnerisk leder for Sveriges DalaSinfonietta. Han er siden høsten 2014 kunstnerisk leder og musikkdirektør for Kongelige Norske Marines Musikkorps.I juni 2008 ledet han DalaSinfoniettaens første turne i USA blant annet på Worchester-festivalen ved Boston og i Washington D.C. Under Festspillene i Bergen 2011 ga Engeset og DalaSinfoniettan tre konserter med kjente solister som Ida Haendel, Henning Kraggerud, Oleg Kogan, Truls Mørk, Arve Tellefsen, Vilde Frang og Lars Anders Tomter.
Konsertene hans med Baltimore Symphony Orchestra i Baltimore og Strathmore ble mottatt med svært rosende omtale i blant annet The Washington Post. Han har dirigert Moskvas radiosymfoniorkester under gjestespill på den østerrikse Wörthersee Classics-festivalen i Klagenfurt. I 2010 gjestet han Russlands nasjonalfilharmoni i Moskva med reengasjement i 2012. I oktober 2014 ledet han åpningskonserten til Bergen Filharmoniens 250 års jubileumssesong. I 2011 ledet han 100-års jubileumskonsertene for Johan Svendsen med Bergen Filharmonien og Kristiansand Symfoniorkester.Han er faglig leder for Norsk musikkarvs arbeid med kritiske noteutgaver.Engeset har gjort over 40 CD-innspillinger, blant annet Johan Svendsens symfonier med Bournemouth Symphony Orchestra. (Naxos), De fire CD-innspillingene av Geirr Tveitts Orkestersuiter fra «100 Hardingtonar» og klaverkonserter (solist Håvard Gimse) med Royal Scottish National Orchestra (Naxos) har oppnådd flere «Editor´s Choice» i Gramophone og høyeste utmerkelser i BBC Music Magazine. «Norske Orkesterfavoritter» med Island Symfoniorkester. (Naxos). Engeset har også samarbeidet med Eikanger-Bjørsvik Musikklag EMI og den portugiske gruppen Madredeus, .
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bjarte Engeset på Discogs
(en) Bjarte Engeset på MusicBrainz
(en) Bjarte Engeset på Songkick
(en) Bjarte Engeset på AllMusic
(en) Biografi | Bjarte Engeset (født 25. august 1958) er en norsk dirigent. | 5,860 |
null | 2023-02-04 | Donald Rumsfeld | null | null | null | Donald Henry Rumsfeld (født 9. juli 1932 i Chicago, død 29. | 5,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Schopenhauer | 2023-02-04 | Arthur Schopenhauer | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. september', 'Kategori:Dødsfall i 1860', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1788', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gdańsk', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske filosofer'] | Arthur Schopenhauer (født 22. februar 1788 i Danzig i Preussen, død 21. september 1860 i Frankfurt am Main) var en tysk filosof, og sønn av forfatteren Johanna Schopenhauer.
| Arthur Schopenhauer (født 22. februar 1788 i Danzig i Preussen, død 21. september 1860 i Frankfurt am Main) var en tysk filosof, og sønn av forfatteren Johanna Schopenhauer.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Arthur Schopenhauer, som var født i Danzig, vokste opp i Hamburg og ble tidlig sendt til handelsskoleutdannelse av faren, som var en formuende grossist.
Sommeren 1800 begav hele familien seg ut på en lang reise gjennom Sentraleuropa; faren ville at den unge Arthur skulle lese i «verdens bok» og ikke bare i skolebøkene. Deretter foretok den unge Schopenhauer nok en lang europareise, som varte fra 1803 til 1804. Denne gangen besøkte han Holland, England, Frankrike, Sveits, Østerrike, Schlesien og Preussen.
Fra september til desember 1804 var han i lære ved et handelshus i Danzig (nå den polske byen Gdansk), etter ønske fra faren. Moren var i Danzig sammen med ham under dette oppholdet. I begynnelsen av 1805 dro de begge tilbake til Hamburg, og Arthur Schopenhauer fortsatte læretiden i handelsfaget i en handelsbedrift i Hamburg. Allerede i april samme år begikk imidlertid faren selvmord. Arthurs mor Johanna, som var innflytelsesrik forfatterinne, flyttet så til Weimar, som den gang var senteret for tysk litteratur. Arthur Schopenhauer ble værende i Hamburg, men var nå fri til selv å bestemme om han skulle bli forretningsmann slik faren hadde villet, eller slå inn på en intellektuell karriere.
Han flyttet etter til sin mor til Weimar etter bare ett år. Han kom aldri riktig godt ut av det med sin mor; da dikteren Goethe, som var en venn av Johanna Schopenhauer, fortalte henne at han mente hennes sønn var forutbestemt til å utrette store ting, protesterte Johanna: Hun hadde aldri hørt om at det noensinne ville kunne være to genier i én enkelt familie.
Arthur Schopenhauer kastet seg over bøkene og fikk i løpet av få år lest seg i gjennom store deler av den klassiske litteratur, og lærte å beherske det latinske språk perfekt. Goethe hadde ikke oppgitt ham etter morens kommentar, og innlot seg på en samtale med ham da de møttes i morens salong den 6. november 1813, da han blant annet innviet ham i sin fargeteori. Allerede neste dag kom Schopenhauer på besøk hos Goethe, og de arbeidet på fargeteoretiske tanker sammen. Om de enn endte i uenighet, idet Schopenhauer hovedsakelig betraktet fargene og verden i det hele tatt som vår menneskelige forestilling, anså derimot Goethe fargene for å ha en mer objektiv natur, var dette møtet for Arthur enda et skritt mot filosofien som livsbeskjeftigelse.
Schopenhauer ble elev på universitetet i Göttingen i 1809. Der studerte han metafysikk og psykologi hos Gottlob Ernst Schulze, en av de første kritikere av Immanuel Kants transcendentalfilosofi. Han rådet ham til å konsentrere seg om Platon og Kant. Dette valg av filosofer ble helt avgjørende for Schopenhauers videre filosofi.
=== Filosofi ===
Da Schopenhauer skrev sitt hovedverk var han ennå ikke fylt 30 år, og så selvsikker var han at han la sine forelesninger på samme tid som den store og berømte filosofen Hegel. Det gikk dårlig, både med forelesningene og med mottakelsen av det filosofiske verket. Først som gammel mann ble Schopenhauer berømt, særlig med de to aforismebindene Parerga und Paralipomena, og fra hans død og fremover feide det en veritabel Schopenhauer-feber over Europa.
Schopenhauers filosofi tar utgangspunkt i Immanuel Kants filosofi og viderefører den så i retning buddhisme og andre østlige tankeganger. I likhet med Kant mener han at sansene våre bedrar oss, at det vi oppfatter av verden aldri kan gi visshet om den, at det Kant kalte Das Ding an sich («tingen i seg selv») er skjult bakenfor våre sanseinntrykk. Men når Kant stopper der, går Schopenhauer videre og sier at vi faktisk kan vite noe om denne tingen.
Argumentet er forenklet slik: Alt i verden er i et subjekt-objekt-forhold. Subjektet, det såkalt transcendentale subjektet, kan aldri se seg selv. Det vi som subjekter oppfatter av objektene vil dermed være indirekte, formidlet av subjektets tolkninger eller oppfattelser av objektet. Alt vi oppfatter av verden er innenfor tid, rom og styrt av kausalitet, det vil si de kategoriene Kant mente tilkom tingen i seg selv bare gjennom vår objektgjøring av den. Men, sier Schopenhauer, det er en måte vi kan komme bakenfor dette, bakenfor tid og rom og kausalitet. Siden tingen i seg selv er alt (utenfor tid og rom er ingenting forskjellig fra noe annet), er vi også tingen i seg selv, på et nivå. Og den måten vi merker dette nivået, er i vår vilje.
Dette viljesbegrepet hos Schopenhauer er den ikke-kantianske delen av filosofien hans. (Den kantianske er forestilling (på tysk Vorstellung), det er derfor hovedverket hans heter Verden som vilje og forestilling.) Det er et begrep som Friedrich Nietzsche senere videreutviklet (vilje til makt) og som på visse måter foregriper det vitenskapelige begrepet energi.
At Schopenhauer har hatt mye å si for vitenskapen eller fagfilosofien er derimot en overdrivelse. Tre store filosofer har mottatt avgjørende impulser av ham: Friedrich Nietzsche, Henri Bergson og Ludwig Wittgenstein, ellers har fagfilosofer stort sett ignorert ham. Men forfattere og kunstnere (og en psykolog) har hele tiden funnet veien til hans verker. Samuel Beckett, Jorge Luis Borges, August Strindberg, Richard Wagner, Thomas Mann, Italo Svevo, Leo Tolstoj, Marcel Proust, Sigmund Freud: alle disse og mange andre kunstnere har lest Schopenhauer og blitt fengslet av hans pessimisme, hans opphøyning av kunst (og særlig musikk) i sitt filosofiske system, hans misogyni, hans prosa som mange har betegnet som noe av den tyske kulturhistoriens fineste.
For Über die Freiheit des menschlichen Willens fikk han gullmedalje fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
== Bibliografi (utvalg) ==
Über die vierfache Wurzel des Satzes vom zureichenden Grunde, 1813
Über das Sehn und die Farben, 1816
Die Welt als Wille und Vorstellung, 1818/1819, vol 2 1844
Über den Willen in der Natur, 1836
Über die Freiheit des menschlichen Willens, 1839
Über die Grundlage der Moral, 1840
Parerga und Paralipomena, 1851
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The Art of Controversy | Die Kunst, Recht zu behalten - The Art Of Controversy (tospråklig) | Johanna Schopenhauer, opprinnelig Johanna Trosiener, (født 9. juli 1766 i Danzig, død 17. | 5,862 |
null | 2023-02-04 | Karl IV av Det tysk-romerske rike | null | null | null | Karl IV. (tysk Karl, tsjekkisk Karel, ungarsk Károly) (1316–1378) var tysk-romersk keiser og konge av Böhmen fra 1346 til sin død i 1378. | 5,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%B8re_og_Romsdal | 2023-02-04 | Møre og Romsdal | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Manglende vertikalstrek', 'Kategori:Møre og Romsdal', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder URL-feil', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Møre og Romsdal er et av Norges fylker og valgkrets til stortingsvalg. Det regnes i noen sammenhenger til Midt-Norge og i andre sammenhenger til landsdelen Vestlandet. Møre og Romsdal grenser i øst til Trøndelag, i sørøst til Innlandet og i sørvest til Vestland.
Fylkesgrensen ble flyttet 1. januar 2019 ved at Rindal kommune ble en del av Trøndelag. Dette ble besluttet av et enstemnig Storting den 13. juni 2018. Hornindal i Sogn og Fjordane ble 1. januar 2020 en del av Volda kommune i Møre og Romsdal, samtidig ble Halsa en del av kommunen Heim i Trøndelag.Ålesund er fylkets største by, Molde er sete for
fylkesadministrasjonen, mens Kristiansund er oljebyen i Møre og Romsdal. Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes er de yngste byene i fylket. Møre og Romsdal er fra naturens side delt av fjorder og fjell, og dette preger mange forhold. Fylkets tre distrikter (tidligere fogderier) heter Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Hornindal, som fra 2020 inngår i Volda kommune, ligger i Nordfjord.
| Møre og Romsdal er et av Norges fylker og valgkrets til stortingsvalg. Det regnes i noen sammenhenger til Midt-Norge og i andre sammenhenger til landsdelen Vestlandet. Møre og Romsdal grenser i øst til Trøndelag, i sørøst til Innlandet og i sørvest til Vestland.
Fylkesgrensen ble flyttet 1. januar 2019 ved at Rindal kommune ble en del av Trøndelag. Dette ble besluttet av et enstemnig Storting den 13. juni 2018. Hornindal i Sogn og Fjordane ble 1. januar 2020 en del av Volda kommune i Møre og Romsdal, samtidig ble Halsa en del av kommunen Heim i Trøndelag.Ålesund er fylkets største by, Molde er sete for
fylkesadministrasjonen, mens Kristiansund er oljebyen i Møre og Romsdal. Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes er de yngste byene i fylket. Møre og Romsdal er fra naturens side delt av fjorder og fjell, og dette preger mange forhold. Fylkets tre distrikter (tidligere fogderier) heter Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Hornindal, som fra 2020 inngår i Volda kommune, ligger i Nordfjord.
== Geografi ==
Fylket består tradisjonelt av tre deler som svarer til historiske fogderier: Sunnmøre (fra Stad til Romsdalsfjorden), Romsdal (landet omkring Moldefjorden/Romsdalsfjorden med forgreninger og dalfører) og Nordmøre (kystområdet fra Hustadvika til og med Smøla, og landet omkring Halsafjorden og Tingvollfjorden med forgreninger og dalfører innenfor). Store dalfører er blant annet Sunndal (med elven Driva) og Surnadal på Nordmøre, og Romsdalen (med elven Rauma) og Eikesdalen (med Eira-Aura-vassdraget) i Romsdal. Drivas øvre del er i Oppdal kommune i Trøndelag. Rauma har utspring i Lesjaskogsvatnet i Innlandet fylke. Aura har utspring i Aursjøen som ligger delvis i Lesja kommune i Innlandet. Surna flyter fra Rindal kommune (i Trøndelag fylke siden 2019) til Surnadal. Deler av Tafjordvassdraget ligger i Skjåk og i tillegg overføres noe vann fra østsiden av vannskillet til kraftverkene i Tafjord.En stor del av bosetningen, særlig på Sunnmøre og Nordmøre, er på øyer. Nordøyane, øyene nord for Ålesund by og utenfor munningen av Romsdalsfjorden, regnes som del av Sunnmøre, sammen med Sørøyane Hareidlandet og Gurskøya. I Romsdal er Otrøya og Gossa store øyer, mens Smøla er fylkets største øy.
=== Klima ===
Klimatisk ligner fylket på de andre vestlandsfylkene og Trøndelag. Nærheten til Atlanterhavet og Golfstrømmen fører til relativt liten forskjell mellom temperaturene sommer og vinter. Vekstsesongen er lang, men temperaturen er ikke spesielt høy. Middeltemperaturen for sommersesongen er 1–2 ℃ høyere i indre strøk sammenlignet med ytre. Det faller mest nedbør i ytre strøk med 1200–2500 mm i gjennomsnitt, mens det i indre strøk ligger rundt 1000 mm eller lavere. Det er minst nedbør om sommeren særlig mai–juli. De ytterste øyene (som Ona) har mindre nedbør enn «midtre» strøk som Skodje og Ørsta, dette skyldes at mest nedbør faller der den fuktige lufta fra havet presses opp av fjellene. Det er litt mindre nedbør i Møre og Romsdal enn lenger sør på Vestlandet. På grunn av vekslende temperatur og mange lavtrykk er det lite stabilt vintervær. På indre og høyere strøk kan det bli store snømengder.De fleste målestasjoner ved sjønivå har middeltemperatur over 0°C også om vinteren. Ved kysten er middeltemperaturen om vinteren 10-20°C høyere enn det som er vanlig på denne breddegraden noe som særlig skyldes Golfstrømmen. På øyene er middeltemperaturen i januar omkring 3 ℃. Et særtrekk for enkelte fjordbygder i Møre og Romsdal er perioder med svært høye temperaturer i vinterhalvåret, noe som skyldes kombinasjonen av høye fjell og fønvind. Dette forholdet har resultert i at de høyeste temperaturene som er målt i Norge i månedene fra oktober til februar alle er målt i Møre og Romsdal. Høyeste oktober-temperatur i Norge er målt i Molde (25,6 ℃), høyeste november-temperatur er målt i Tafjord (21,8 ℃), tilsvarende for desember Sunndalsøra (18,3 ℃), januar Sunndalsøra (19,0 ℃ i 2020) og februar Sunndalsøra (18,9 ℃). I månedene september til januar har Tafjord den høyest registrerte døgnmiddeltemperaturen for et enkeltdøgn. I 2005 var det 10 «nordiske sommerdager» i oktober (der maksimumstemperaturen er lik eller større enn 20,0 ℃). Høyeste temperatur i Tafjord er 33,8°C målt 16. juli 1945 og er den høyeste temperaturen målt i Møre og Romsdal.Møre og Romsdal ligger nord for værskillet Stad og særlig ved lavtrykk fra sørvest kan det være vanskelig å varsle været. Fjell og fjorder skaper store lokale forskjeller i vær og klima. Stad og Hustadvika er lite skjermet mot vind og bølger fra havet. Ved nordlig vind kan det av og til danne seg små sterke lavtrykk som er vanskelig å varsle og som er særlig farlig for fiskere. På 1950-tallet ble det derfor opprettet et en egen stasjon i Ålesund med varslingstjeneste for fiskefeltene. Været varsles ofte separat for indre og ytre strøk, for eksempel om sommeren kan det være surt vær med tåke på kysten og varmt vær med sol på indre fjordstrøk. Linge i Valldal dyrker frukt og har et høyt antall soltimer. Solgangsvind om sommeren, kalt «utrøne» i Romsdal, fører ofte med seg fuktig og kjølig luft fra havet. Tafjordfjella er på grensen til det svært tørre innlandsklimaet i Skjåk og det fuktige vestlandsklimaet. På varme sommerdager med stor forskjell på temperaturen i sjøen og på land forekommer kraftige tordenvær med regnbyger om ettermiddagen på indre strøk. Om sommeren kan temperaturen på Svinøy fyr noen dager ligge 10 ℃ under temperaturen i de indre bygdene. For månedene mai til juli ligger Svinøy 2 ℃ under Tafjord i gjennomsnitt, mens for desember–februar ligger Svinøy 2°C over Tafjord. Variasjonen mellom natt og dag, og mellom sommer og vinter er størst på indre strøk.Det er mest vind i vinterhalvåret. Svinøy har omkring halvparten av dagene i vinterhalvåret med minst liten kuling, tre ganger så ofte som Tafjord, Svinøy har vind av storm styrke 3–4 ganger hver måned om vinteren. Om sommeren har indre strøk sjelden vind over bris styrke. Daler med utløp mot vest (særlig i fra sørøst mot nordvest) for eksempel Romsdalen eller Tafjord er i kaldt vintervær utsatt for østavinden «skjelle» - «… en skarp, kold Vind, som jævnlig blæser frå Dalstrøgene mod søen i Frostveir» ifølge Ivar Aasens ordbog. Innerst i Romsdalsfjorden kan denne østavinden komme opp til storms styrke.
=== Geologi og landformer ===
Ytterst mot Atlanterhavet er landformene preget av småknudrete berg med vide torvmyrer og en rad lave øyer, den såkalte strandflaten. Øyene Smøla, Gossa og Vigra hører til denne bremmen. Etter den postglasiale landhevingen har store sandhjeller eller sandflater kommet mange meter eller titalls meter over havflaten, og gir opphav til flyvesand som på Sandblåst i Farstad. Under istiden strakk trolig innlandsisen seg et stykke ut på kontinentalsokkelen, og bare de høyeste tindene inne i landet stakk opp som nunataker. Samtidig kan deler av kysten i ha vært helt isfri slik funn av lapprosen (Norges eneste ville rhododendron) i Tafjord og Lesja tyder på. Lapprose finnes ellers bare på Grønland og i Nord-Amerika.Under den store israndavsetningen for vel 10 000 år siden, da raene ved Oslofjorden ble avsatt, nådde isbreen i Møre og Romsdal trolig bare de indre fjordstrøkene der det finnes store morener og sandrygger. Den marine grensen er omkring 50 meter ved kysten og 150 meter på indre strøk. På indre Nordmøre er det leire opp til 100 meter over havnivå, mens ut ved kysten når leiren opp til bare et par meter. På Gjermundnes mer enn 50 meter over havet er det funnet et stort antall steiner av flint og hornfels som ikke finnes i den lokale berggrunnen og har trolig vært fraktet med isfjell som har fulgt havstrømmer nordover fra Oslofeltet og fra Danmark. Også langs kysten finnes flint og andre steiner fra Oslofeltet. Store elvesletter, dannet før landhevingen, er synlige i dag som grus- og sandterrasser i dalene og langs fjordene. Særlig store og synlige terrasser finnes der Romsdalen og Isterdalen munner ut i fjorden ved Åndalsnes. Sandflatene i Grødalen ble trolig dannet i en bredemmet innsjø. Da breen i Sunndalen minket brøt innsjøen gjennom og grov ut dype gjel ved Jenstad.På Sunnmøre og i Romsdal har botnbreer gravd seg inn i fjellsidene og dannet et stort antall egger og spisse tinder. De lange fjordene skjærer dypt inn i landet. Geirangerfjordens ende ved Geiranger er bare 6 km fra vannskillet til Østlandet og Glommavassdraget. Alle kommunene i fylket har kontakt med havet. Generelt er det lite høytliggende vidder. Det er noe mindre nedbør enn områdene lenger sør på Vestlandet. Ålesund, Molde og Kristiansund har 1200-1400 millimeter årlig nedbør i gjennomsnitt, mens indre strøk som Sunndal og Tafjord har 700-800 millimeter. Ålesund har 7°C i årlig middeltemperatur.
De store fjordene og dalene som dominerer landskapet ble trolig gravd ut av elver og breer i svakhetssoner i berggrunnen. Fjorder med retning vest/sydvest-øst/nordøst går på langs av skifrighet og bånd i bergartene. På indre strøk går noen landformer rett nord-sør blant annet Sunnylvsfjorden, Eikesdalsvatnet og Litledalen. De mest tydelige landformene er spor av isbreenes arbeid i nyere geologisk tid, for eksempel de bratte fjellsidene, u-formede daler, botner og hengende daler. De høye fossene på indre strøk kommer nesten alltid fra hengende daler eller botner. Noen hundre små isbreer i botner gnager fortsatt på berggrunnen. Disse botnbreene finnes på indre strøk og særlig i nord- og østvendte hellinger og holdes ved like av snøfall og vindtransportert snø. De eksisterende breene ble dannet noen hundre år før vår tidsregning og har variert med klimaet, særlig i en periode rundt 1750 rykket de frem og gjorde stor skade på gårder og dyrket mark. Myrene er blant de yngste geologiske fenomen i Møre og Romsdal, og særlig på strandflaten er det store og dype myrer. Myrene langs havet kan være flere meter dype og inneholder rester av trestubber som viser at strandflaten en gang har vært dekket av stor skog. Disse myrene langs havet kan ha et rikt fugleliv. Noen områder langs kysten fikk innlagt elektrisk strøm etter andre verdenskrig og torv ble lenge brukt til brensel. De store myrene er bare delvis oppdyrket.
Kjell Steinsvik og hans «Ytre Romsdalshalvøyas Jorddyrkings- og Jernbanekomite» arbeidet omkring 1950 for å dyrke opp de store myrene ute ved havet. De mente at 200 000 dekar myr i Hustad-området (i Fræna) kunne dreneres til åkerjord (fylket er i alt omkring 500 000 dekar jordbruksareal hvorav omkring 5 % er åker). Kalkforekomsten i området skulle brukes til å gjøre den sure myrjorda grøderik. Dette var bakgrunnen for Hustadmarmor der Hustad Bruk ble stiftet i 1948 med datterselskapene Hustadjord AS og Hustad Kalk og Marmor AS.En av de største naturkatastrofene i landet skjedde i 1934 da et fjellparti raste ut i Tafjorden og flodbølgen tok livet av 40 personer. Tjelle-skredet skapte i 1756 en flodbølge i Langfjorden og 32 personer omkom. Et ustabilt fjellparti ved Åkerneset ventes å rase ut i Sunnylvsfjorden og skape en flodbølge. Myndighetene har der utviklet et system for overvåkning og varsling. Ved Mannen (fjell i Romsdal) overvåkes også et fjellparti som ventes å falle ned i dalbunnen.
==== Berggrunn ====
Fjellgrunnen i fylket er dominert av hard gneisbergarter, med til dels næringsfattig sammensetning. Strukturen i berggrunnen skaper de mange sørvest/nordøstgående landskapsformene. I Eide og Fræna finnes den kalkrike bergarten marmor. Denne marmoren består et enkelt mineral, kalkspat. Ved Larsnes, på Hustad og i Eide brytes marmor som brukes til jordbrukskalk, som tilslag ved produksjon av tremasse og papir, og som dekorativ stein ved husbygging. Giske kirke og Borgund kirke ble oppført med marmor fra området.
På Sunnmøre er det forekomster av eklogitt og olivin. Peridot, en variant av olivin, er den mest verdifulle edelstein i Norge. Olivinstein er et verdifullt materiale og den knuses til sand til bruk i stålstøperier og til varmemagasinering. Stein utvinnes i Åheim og i Norddal, den eksporteres og utgjør størstedelen av den olivinproduksjonen i Europa. Synlig olivinstein omdannes til serpentinitt som har en rød-brun farge og er ofte opphav til stedsnavn med «raud» eller «rød». I Bjørkedal finnes asbest sammen med olivinstein og i Åheim var det en periode kommersiell drift av asbestgruver. Kleberstein finnes ofte i tilknytning til de mest omdannede olivinforekomstene. Kleber har vært brukt blant annet til gryter og mange forekomster har vært utnyttet fra forhistorisk tid. Eklogitt finnes blant annet ved Ulsteinvik. I tilknytning til olivin finnes også bergarten anorthositt (som er nesten ren kalknatron-feltspat), blant annet ved Åheim. Det har vært drevet utvinning av jerntitan i liten skala flere steder, blant på Fiskå, på Rødsand og i Tafjord. Rødsand Gruber har vært i drift fra før 1900 og malmen er relativt fattig på jern, men med stort innslag av vanadium som er nyttig i visse legeringer. På Sjøholt ble det i 1873 brutt 1500 tonn jernmalm, og på Solnør antas det å være en reserve på 6 millioner tonn malm. På Averøya og Smøla ble kobber forsøkt utvunnet på 1700-tallet. Holmene i Moldefjorden består i stor grad av en skiferaktig bergart som ellers finnes i mest i Trondheimsfeltet og forekomsten ved Molde antas å henge sammen med Trondheimsfeltet gjennom folding. Surnadal er dominert av næringsrik grønnstein og glimmerskifer.
=== Verneområder ===
Ved årsskiftet 2012/13 var 215 områder vernet i Møre og Romsdal. 15 områder har artsfredning av dyr eller planter og 4 enkeltrær er vernet som naturminner. To nasjonalparker ligger delvis i Møre og Romsdal og fylket har 13 landskapsvernområder, noen av disse er tilknyttet nasjonalparkene.
Trollheimen landskapsvernområde (opprettet 1987) og Innerdalen landskapsvernområde (1967)
Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. På Gjøra ligget Sunndal Nasjonalparksenter.
Reinheimen nasjonalpark. I vest ligger Trollstigen landskapsvernområde. Den nasjonale turistvegen Geiranger-Trollstigen går gjennom dette verneområdet.
Geiranger – Herdalen. Sammen med Nærøyfjorden utgjør dette landskapsvernområdet verdensarvområdet Vestnorsk fjordlandskap. I Geiranger ligger Norsk Fjordsenter med utstilling og informasjon om verdensarvområdet.
Raudøya. En forekomst med kristtorn er verna som reservat.
Veøy. Et historisk kulturlandskap med særpreget naturmiljø rundt Veøy kyrkje
Sør-Smøla et egenartet, vakkert og internasjonalt verneverdig natur- og kulturlandskap. Kystlynghei.
Haverøya
=== Areal ===
Produktiv skog 2.800 km² (19 % av totalarealet)
Skrapskog 800 km² (5 % av arealet)
Myr 800 km² (5 % av arealet)Jordbruksarealet utgjør 4,3 % av fylkets areal, mot 3,5 % for Norge samlet (Trøndelag og Innlandet har 4,2 % og Vestland fylke 3 %), og 2,2 % av arealet er bebygd. Skog dekker 31 % av fylket og åpen fastmark utgjør 41 %. Bart fjell og blokkmark dekker 13,5 % av arealet mot 7,4 % for hele landet. Det er 3,8 % myr, mot 10,8 % i Trøndelag. Andelen produktivt land (jordbruksareal og produktiv skog) er det høyeste på Vestlandet. De indre strøkene består for en stor del av fjell. Av arealet ligger 42 % mellom 600 og 2000 meter over havet. Øyene i havet utgjør 12 % av det fylkets areal. Eikesdalsvatnet er største innsjø.
=== Største tettsteder ===
De største tettstedene i fylket er, rangert etter innbyggertall 1. januar 2019 (kommune i parentes):
Ålesund – 54 983 (Sula, Ålesund)
Molde – 21 417 (Molde)
Kristiansund – 18 047 (Kristiansund)
Ørsta – 7 252 (Ørsta)
Volda – 6 891 (Volda)
Ulsteinvik – 5 936 (Ulstein)
Sykkylven – 4 314 (Sykkylven)
Nordstrand – 4 083 (Giske)
Sunndalsøra – 3 907 (Sunndal)
Fosnavåg – 3 466 (Herøy)
Hareid – 3 467 (Hareid)
Stranda – 2 898 (Stranda)
Surnadalsøra – 2 809 (Surnadal)
Rensvik – 2 484 (Kristiansund)
Elnesvågen – 2 625 (Fræna)
Skodje – 2 491 (Skodje)
Brattvåg – 2 450 (Haram)
Vestnes – 2 471 (Vestnes)
Åndalsnes – 2 388 (Rauma)
Vatne – 2 457 (Haram)Ålesund, Molde, Kristiansund, Ulsteinvik, Fosnavåg og Åndalsnes har bystatus. For en oversikt over samtlige tettsteder i fylket, se artikkelen Tettsteder i Møre og Romsdal.
== Kommuner ==
Møre og Romsdal er fra 1. januar 2020 inndelt i 26 kommuner:
=== Endringer i 2020 ===
Ålesund, Haram, Sandøy, Skodje og Ørskog ble slått sammen til nye Ålesund kommune med virkning fra 1. januar 2020.
Norddal og Stordal ble slått sammen til Fjord kommune.
Hornindal i Nordfjord (Sogn og Fjordane) ble slått sammen med Volda til Volda kommune.
Molde, Midsund og Nesset ble slått sammen til nye Molde kommune.
Eide og Fræna ble slått sammen til Hustadvika kommune.
Halsa ble overført til Trøndelag og inngår i Heim kommune
=== Tidligere endringer ===
Rindal kommune ble 1. januar 2019 overført til Trøndelag fylke.
== Administrative inndelinger ==
Møre og Romsdal svarer til Møre bispedømme, Sunnmøre politidistrikt og Nordmøre og Romsdal politidistrikt samt Sunnmøre domssogn, Romsdal domssogn og Nordmøre domssogn. Regionalt er fylket en del av Frostating lagdømme, Helse Midt-Norge, Statens vegvesen region Midt, og møter i Vestlandsrådet.
Regionråd:
Sunnmøre regionråd: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Sandøy, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Vestnes, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Romsdal regionråd: Aukra, Eide, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes.
Ordfører- og Rådmannskollegiet for Nordmøre (ORKidé): Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.
Næringsregioner:
Søre Sunnmøre næringsregion: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørsta.
Storfjord næringsregion: Norddal, Stordal, Stranda, Sykkylven, Ørskog.
Ålesund næringsregion: Giske, Haram, Sandøy, Skodje, Sula, Ålesund.
Romsdal næringsregion: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes.
Nordmøre næringsregion: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.
Prostier, under Møre bispedømme i Den norske kirke:
Søre Sunnmøre prosti: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørsta.
Austre Sunnmøre prosti: Norddal, Skodje, Stordal, Stranda, Sykkylven, Ørskog.
Nordre Sunnmøre prosti: Giske, Haram, Sula, Ålesund.
Molde domprosti: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Sandøy.
Indre Romsdal prosti: Nesset, Rauma, Vestnes.
Ytre Nordmøre prosti: Aure, Averøy, Eide, Halsa, Kristiansund, Smøla.
Indre Nordmøre prosti: Gjemnes, Rindal, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Tingretter, under Frostating lagdømme:Møre og Romsdal tingrett med rettssted i Kristiansund, Molde, Ålesund og Volda dekker hele fylket. Inntil 26. april 2021 var det fire tingretter:
Søre Sunnmøre tingrett: Herøy, Sande, Vanylven, Volda, Ørsta.
Sunnmøre tingrett: Giske, Haram, Hareid, Norddal, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Ørskog, Ålesund.
Romsdal tingrett: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Sandøy, Vestnes.
Nordmøre tingrett: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Politidistrikter:
Sunnmøre politidistrikt: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Vestnes, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Nordmøre og Romsdal politidistrikt: Aukra, Aure, Averøy, Eide, Fræna, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Rindal, Sandøy, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Helsedistrikter, under Helseregion Midt-Norge:
Helse Møre og Romsdal: Alle kommuner i fylket.Veidistrikter, under Veiregion Midt-Norge:
Sunnmøre veidistrikt: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Nordmøre og Romsdal veidistrikt: Aukra, Aure, Averøy, Eide, Fræna, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Rindal, Sandøy, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll, Vestnes.Tidligere Fogderier:
Søndmør fogderi: Giske, Haram, Hareid, Herøy, Norddal, Sande, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ulstein, Vanylven, Volda, Ørskog, Ørsta, Ålesund.
Romsdal fogderi: Aukra, Fræna, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Sandøy, Vestnes.
Nordmør fogderi: Aure, Averøy, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal, Tingvoll.Økonomiske regioner:
Molde: Aukra, Eide, Fræna, Gjemnes, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Vestnes
Kristiansund: Aure, Averøy, Kristiansund, Smøla
Ålesund: Giske, Haram, Norddal, Sandøy, Skodje, Stordal, Stranda, Sula, Sykkylven, Ørskog, Ålesund
Ulsteinvik: Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven
Ørsta/Volda: Volda, Ørsta
Sunndalsøra: Sunndal, Tingvoll
Surnadal: Halsa, Rindal, Surnadal
== Politikk ==
=== Fylkestinget 2015–2019 ===
Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 47 representanter.Jon Aasen (Ap) er fylkesordfører og Gunn Berit Gjerde (V) er fylkesvaraordfører.
Se også Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 i Møre og Romsdal.
=== Stortingsrepresentanter ===
Møre og Romsdal har åtte stortingsrepresentanter i perioden 2021-2025:
Se også Stortingsvalget 2017 i Møre og Romsdal. For tidligere representanter se Stortingsvalget 2013 i Møre og Romsdal.
Historisk representasjon på Stortinget fra Møre og Romsdal siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Møre og Romsdal siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
=== Sittende statsråder fra fylket ===
=== Ungdomspolitikk ===
Ungdommen i Møre og Romsdal har sitt eget politiske organ som er partipolitisk nøytralt; Ungdomspanelet i Møre og Romsdal.
== Samferdsel ==
Møre og Romsdal har fire flyplasser med sivil rutetrafikk. Langs kysten og i fjordene går det en rekke båtruter. Fylket har også jernbane.
Joakim Anderssen fra Ålesund satt i juryen ved verdensutstillingen i Philadelphia der Alexander Graham Bell viste frem oppfinnelsen sin. Anderssen kjøpte to telefonapparater som han sendte hjem til sin 16 år gamle sønn Jens. Norges første telefonsamtale ble trolig gjennomført i Ålesund i 1876. Jens Anderssen tok telegrafkurs i juli 1877 og startet telefonsentral i Ålesund i 1883. Anlegget i Ålesund ble solgt til telegrafbestyrer Edv. Endresen i 1885 da Jens Anderssen reiste til England for å studere. Det er usikkert om telefoner ble brukt eller vist offentlig i Ålesund før 1884.
=== Flyplasser ===
På øya Gossa anla okkupasjonsmakten under andre verdenskrig en flyplass. En av tre planlagte rullebaner ble ferdige. Okkupasjonsmakten hadde opprinnelig sett seg ut området Moa ved Spjelkavik i Borgund øst for Ålesund. Lokale myndigheter hadde før krigen prosjektert en flyplass på Moa, også Vigra ble på 1930-tallet vurdert som egnet sted. Etter krigen ble det vurdert å satse på videre utbygging av Gossa, men i stedet ble det utbygging på Vigra. Utbyggingen på Vigra var dels et resultat av at næringslivet raskt stilte kapital til rådighet. Senere ble det anlagt flyplasser på Kvernberget ved Kristiansund og på Årø i Molde.
Kristiansund lufthavn, Kvernberget
Molde lufthavn, Årø
Ørsta/Volda lufthavn, Hovden
Ålesund lufthavn, Vigra
=== Jernbane ===
Raumabanen åpnet i 1924 er fylkets eneste jernbanestrekning, Den går mellom Dovrebanen ved Dombås og endestasjonen på Åndalsnes. Forlengelse av Raumabanen til kysten og byene var lenge et politisk stridstema. Fra 1924 fram til 1970-årene var Raumabanen hovedkommunikasjonsåren for person- og posttrafikk mellom Møre og Romsdal og hovedstaden. Fra Åndalsnes var det bussforbindelse til Ålesund, Molde og Kristiansund til og fra hver avgang og ankomst. Da Ålesund lufthavn på Vigra åpnet i 1960 og noen år senere flyplassene ved Molde og Kristiansund, fikk jernbanen konkurranse i reisetid til Oslo. Før Raumabanen gikk mye av persontrafikken fra Sunnmøre og Romsdal til Østlandet om Trondheim og videre med Rørosbanen. Fra 1908 gikk det rutebuss mellom Molde og Batnfjordsøra, der det var korrespondanse med rutebåt til Trondheim. Ruten ble betjent av Aarø Automobilselskap var Norges første rutebilforbindelse. Med buss Molde-Batnfjordsøra unngikk reisende den værhard Hustadvika. Post og passasjerer fra Ålesund kom med båt til Hjelset og ble der kjørt med over Fursetfjellet. Da Raumabanen i 1921 var ferdig til Bjorli ble det satt inn større båt Ålesund-Molde-Åndalsnes og mer av trafikken gikk gjennom Romsdalen.Politikerne vurderte også «Sunndalslinjen» med tilknytning til Dovrebanen på Oppdal og forbindelse til Molde. Etter mange års diskusjon valgte Stortinget i 1908 Raumalinjen med mulighet til forlengelse til Ålesund. På Nordmøre var det også ønske om linje Meldal-Surnadal.
=== Vei ===
Europaveiene E39 og E136 går gjennom fylket, som ikke har noen motorveistrekninger. Da tunnelene mellom Innfjorden og Veblungsnes ble tatt i bruk etter andre verdenskrig (dagens E136) fikk Ålesund og omland sammenhengende veiforbindelse til Østlandet og til jernbanestasjonen på Åndalsnes. Åpningen av Geirangervegen 1889 ga kjørevei fra Geiranger til Skjåk, Otta og Stryn. I 1822 ble det opprettet postvei mellom Tofte (Dovre) og Veblungsnes (samme trase som E136), og i 1825 klassifisert som hovedvei. Omkring 1850 skal veien ha vært fullt kjørbare gjennom hele Romsdalen, var da sammen med veien over Filefjell til Lærdalsøra de eneste kjøreveiene mellom Østlandet og Vestlandet.
=== Båt og ferje ===
Da jernbane og biltrafikk kom i første halvdel av 1900-tallet ble det investert i nye båter for å betjene nye strekninger. Møre og Romsdal fylkesbåtar hadde tre såkalte sjøbusser der den ene gikk i rute helt fra Syvde til Åndalsnes, en annen gikk ruten Ålesund-Molde-Åndalsnes og den tredje gikk fra Kristiansund til Trondheim. Dampskipene ble etterhvert erstattet av motorfartøyer. På 1950-tallet kom den store utbyggingen av bilferjer.Sjøen er stadig viktig for kommunikasjonen i Møre og Romsdal. Fylkets tre store byer, Ålesund, Molde og Kristiansund er viktige havnebyer, med anløp av Hurtigruten to ganger daglig. Hurtigruten anløper også Torvik i Herøy. Fylket er stadig et stort fergefylke.
Tre av landets ti mest trafikkerte ferjestrekninger er i fylket: Sykkylven–Magerholm, Molde–Vestnes og Ferjesambandet Hareid–Sulesund. I 2012 var det 24 ferjesamband i drift, bare Nordland med 28 har flere. MF «Glutra» ble i 2000 satt inn på Sølsnes-Åfarnes som den første gassdreven bilferjen i verden.
Etter Vardøtunnelen som den første i Norge kom Valderøytunnelen i 1987 og den inngikk i ferjeavløsning for Vigra og Valderøya. Sambandet ble videreført til Giske og Godøya i 1989. Eiksundtunnelen avløste ferja mellom Volda/Ørsta og øyene utenfor, det er verdens dypeste undersjøiske tunnel. Atlanterhavsvegen går over en rekke øyer og skjær, den åpnet i 1989 og avløste ferjesamband Ørjan-Tøvik (mellom Averøya og Eide). Fannefjordtunnelen og Bolsøybrua avløste ferjesambandet Lønset–Grønnes. Krifast består av en tunnel og to broer, ga fastlandsforbindelse til Kristiansund og Frei, og avløste flere ferjer. Krifast er et av de mest kompliserte veiprosjektene gjennomført i fylket. Bergsøysundbrua var den første flytebroen i Norge.
=== Busstrafikk ===
Fylkeskommunen har ansvar for busstrafikken i fylket som organiseres under navnet Fram. Fram selger billetter. All operativ drift blir utført av ulike operatørselskap som kjører på kontrakt for Fram innenfor samme billett- og prissystem.
== Næringsliv ==
=== Jordbruk ===
Møre og Romsdal har 548 806 dekar jordbruksareal av dette er 449 438 fulldyrket (tall for 2012). Omkring 22 000 dekar brukes til åker og resten til slått og beite. Surnadal er den største jordbrukskommunen i fylket og med de beste forholdene for korndyrking. En god del av jordbruket foregår på øyene og på land helt ute ved kysten.
=== Kraftverk ===
Av Norges samlede kraftproduksjon på 144000 GWh (2015) ble 6200 GWh produsert innenfor fylket. Av dette kom omkring 5600 GWh fra vannkraft og 400 GWh fra vindkraft (Norge hadde i 2015 en samlet vindkraftproduksjon på 2500 GWh).
Ålesund fikk sin første elektriske strøm fra dampkraftverk (1896). O.A. Devold fikk strøm fra eget vannkraft til sin fabrikk i Langevåg i 1883. Hovednak stolfabrikk satte opp et eget verk i 1903 utenfor daværende Moldes grenser. De først vannkraftverkene var små og leverte strøm lokalt. Molde by anla vannkraftverk i Molde-elva med en effekt på 200 kW. Hotelleier Karl Mjelva i Geiranger satte i 1906 opp vannkraftverk for å forsyne Hotel Union. Mjelva begynte deretter lage elektriske varmeovner og komfyrer, denne virksomheten havnet etter hvert i Ørsta under navnet Grepa og Mjelva Fabrikker under ledelse av Havtor Hovden. I Ørsta ble det bygget kraftverk i 1908 i tilknytning til ullvarefabrikken og i 1914 sto et kommunalt verk på 340 hestekrefter klart, mens nabobygda fikk kommunalt verk på 800 kW i 1917. Stranda fikk et lite vannkraftverk i 1912 og en liten tønnefabrikk ble satt i gang i tilknytning til verket. På Dyrkorn ble det satt opp et lite vannkraftverk for redskapsfabrikken på stedet. Den første store utbyggingen var det A/S Aura (med britisk kapital i ryggen) som sto for, firmaet kjøpte fallretter i Romsdal og på Nordmøre, og fikk konsesjon til å bygge ut 200 000 hestekrefter på Sunndalsøra. I forbindelse med utbyggingen økte folketallet på Sunndalsøra fra 1500 til 5000. Første byggetrinn, Dalen 1, ble satt i drift i 1914 og i 1916 stanset utbyggingen opp. Den neste store utbyggingen var i Tafjord der Ålesund og landkommunene rundt kjøpte fallretter og fikk i gang kraftproduksjon i 1923. Samtidig var det satt opp overføringslinjer over fjellet helt til Ålesund.Aura kraftverk ble satt i produksjon i 1953 og leverer omkring 1600 GWh av fylkets samlede produksjon på 5600 GWh. Den elektriske kraften går særlig til Norsk Hydros aluminiumsverk på Sunndalsøra (tidligere Årdal og Sunndal Verk).
Senere store vannkraftverk er blant annet Tussa i Ørsta/Volda, Driva kraftverk i Sunndal og elven Bøvra og Surna er også utnyttet. Utbyggingen Grytten kraftverk med overføring av vann fra Mardalsfossen utløste en av de første store naturvernaksjonene i Norge.
=== Olje og gass ===
Ormen Lange-feltet er den nest største gassforekomsten i drift på norsk sokkel. Feltet ligger utenfor kysten av Nordmøre og gassen føres i land og prosesseres i Nyhamna i Aukra.
Gass fra Heidrunfeltet føres i land og prosesseres på Tjeldbergodden i Aure på Nordmøre.
=== Industri ===
Etter Rogaland og Hordaland hadde Møre og Romsdal i 2013 flest sysselsatte i tradisjonell industri i Norge.Møre og Romsdal er Norges største fiskerifylke målt i eksportverdi. I 2016 ble det eksportert fisk for rundt 17 milliarder kroner. Oppdrettsnæringen sto i 2016 for omkring 4,8 milliarder kroner i salgsverdi for slaktet fisk. Innenfor oppdrett har Hordaland og Nordland hver minst dobbel så stor produksjon. I 1950 gikk 37 % av landets fiskeeksport gjennom fylkets tre tollstasjoner, og størstedelen av eksporten (målt i verdi) fra fylket var da fisk. Fylket hadde da 90 % av landets eksport av klippfisk og saltet fisk.Møre og Romsdal er et betydelig industrifylke, særlig innen maritime industrier og møbelproduksjon. Petroleumsindustrien har også etterhvert fått et fotfeste i fylket, og Kristiansund er baseby for operasjonene i Norskehavet. Sunndalsøra har Nord-Europas største aluminiumsverk. Okkupasjonsmakten hadde arbeidet med utbyggingen av Aura kraftverk under krigen og den ble vedtatt av Stortinget i 1947. Olav Oksvik var en pådriver for det store prosjektet. Aluminiumsverket begynte produksjonen i 1954 og verket med de store hallene dominerer Sunndalsøra. Stedet har blitt en liten industriby med 5000 innbyggere.Deler av industrien hadde i naturlige forutsetninger, for eksempel møbelindustrien på Sunnmøre eller konfeksjonsindustrien i indre Romsdal. P.I. Langlo på Stranda var en foregangsmann i møbelindustrien. I 1947 var det omkring 1300 årsverk i møbelindustrien i fylket, av i alt 8000 årsverk i hele landet. I 1940 var det 120 møbelprodusenter på Sunnmøre. Mange av disse hadde lært faget av Langlo og etablerte møbelbedrifter i Sykkylven, Ørsta, Stordal og Borgund. I 1950 var møbel- og innredningsproduksjon konsentrert i Sykkylven (omkring 600 årsverk) samt Stranda, Ørsta og Borgund med omkring 300 årsverk hver; ialt hadde fylket 26 % av landets sysselsetting i bransjen. Møbelbedriften var stort sett små og omkring halvparten av sysselsettingen var i bedrifter med under 20 ansatte.I 1950 var sysselsettingen i skotøy- og bekledningsbransjen konsentrert i Hen, Grytten, Vestnes og Molde i Romsdal. Kristiansund, Ålesund, Borgund og Stranda hadde også en del sysselsetting i bransjen. I 1950 sto bedriftene i fylket for 30 % av landets produksjon av herreklær og arbeidsklær. Tekstilindustrien sysselsatte mange i Borgund (10 bedrifter med omkring 1000 ansatte til sammen, Borgund omfattet på den tiden Sula) og Ørsta. 25 % av landets fiskevegn ble produsert i fylket. På den tiden var næringsmiddelindustrien (inkludert sildeoljefabrikker og trandamperier) konsentrert i Ålesund (som på den tiden ikke omfattet Borgund), Kristiansund og Herøy. Fylket sto for 30 % av landets produksjon av tran og av frossen fisk. Verftsindustrien var konsentrert i Ålesund, i tillegg var det en del virksomhet i Bolsøy, Kristiansund og Ulstein.
=== Turisme ===
I 1820-1830 ble kystrøkene med Molde beskrevet i engelske reiseskildringer, mens indre strøk av Romsdal første gang ble beskrevet av den engelske marineoffiseren W. Breton etter en reise i 1834 (Scandinvian Sketches, or a Tour in Norway). Breton ble svært imponert og brukte en tegning av Vengetindene på tittelbladet. Den tyske forfatteren Theodor Mügge besøkte Romsdal omkring 1840 og skrev poetiske beskrivelser av opplevelsen. Thomas Bennett ga i 1858 ut en engelsk reisehåndbok for Norge og han opprettet ruter med vognskyss blant annet Oslo-Lillehammer-Gudbrandsdalen-Romsdalen der trafikken begynte i 1868 eller tidligere.
Den tidlig turisttrafikken besto blant annet av velstående engelske laksefiskere særlig i elven Rauma på 1800-tallet. Vinprodusenten Sandeman fisket i Surnadal og var fast gjest på Gulla gård. Arne Mjelva på Åndalsnes hadde vært i USA og lært seg engelsk, han ble agent for Thomas Cook. Norges første golfbane skal ha blitt anlagt i 1905 ved Hølgenes hotel (senere Park hotel) ved Åndalsnes av den daværende engelske innehaveren. Keiser Wilhelm besøkte Romsdalen åtte ganger. Keiseren bidro til å gjøre Romsdalen kjent og hans besøkt alene var et stor bidrog til turisttrafikken. Særlig Romsdalen har tiltrukket fjellturister. William Cecil Slingsby besøkt Romsdalen rundt 1875 og senere. Fra slutten av 1800-tallet var Molde en viktig destinasjon for utenlandske cruiseskip og yachter. De første turistskipene til Veblungsnes var «Ceylon» og «Chimborazo» i 1883. Cruiseturistene ble fraktet opp Romsdalen med hest og vogn til Flatmark og Ormem.Fylket har noen av landets mest kjente turistmål med Trollstigvegen og Atlanterhavsveien. Geiranger er en av landets største cruiseskipdestinasjoner og Geirangerfjorden står på UNESCOs verdensarvliste. Geiranger har årlig besøk av 150–200 cruiseskip, noe som gjør bygda til Norges tredje største cruisehavn (bare Oslo og Bergen er større). I 2010 gikk 157 cruiseskip til Geiranger, mot 241 i Bergen. I 2012 var tallet oppe i 312 000 og Geiranger gikk da forbi Oslo som cruisehavn. I 2013 var det 159 anløp (med knapt 300 000 passasjerer) til Oslo mot 206 anløp til Geiranger. I 1906 var det totalt 12 600 besøkende til Geiranger, av dette 4955 med engelske skip. Norge tok i 1905 i mot totalt 25.000 utenlandske turister, hvorav en stor andel besøkte Geiranger. Sommeren 1869 seilte yachten «Nereid» til Norge som en av de første, utenlandske turistbåtene som besøkte landet. Ombord var blant andre båtens eier, bankmannen og kvekeren Edward Backhouse (1808-1879). De besøkte blant annet Ålesund og Geiranger, i tillegg til Stavanger og Ryfylke.I 1953 hadde Sunnylven (inkludert Geiranger) med 260 senger størst hotellkapasitet i fylket, dernest Molde, Grytten og Ålesund. I alt var det 1150 senger ved hotellene og like mange ved andre overnattingssteder.Hjørundfjorden er omkranset av fjellene som regnes som Sunnmørsalpenes kjerneområde, hvor nesten urørt natur innbyr til
toppturer både til fots og på ski, så vel som aktiviteter på fjorden. Her finner du også Hotel Union Øye, bygget i 1881, som blant annet har hatt besøk av Dronning Wilhelmina av Nederland, Keiser Wilhelm II av Tyskland, Kong Oscar II, Dronning Maud og Kong Haakon VII.
== Fylkets navn ==
Navnet Møre kommer av den gammelnorske dativsformen Mǿri av et ikke belagt *Mǿrr. Substantivet mǿrr er kjent fra skaldediktingen, i betydningen «(flatt) land», og har trolig sammenheng med marr, som betyr «hav». Mǿrr er antatt å kunne bety «myr» eller «bløtland». Dette har gitt to ulike tolkninger av navnet Møre – «landet ved havet» og «myrlandet» (kan hende etter myrlendte områder som Hustad og Smøla). Navnet var brukt om hele kyststrekningen fra Stad nesten til Namdalen i tidlig middelalder, men kan være så mye som 2000 år gammelt. Den sørlige delen av området gikk under navnet Sunnmǿri (gjengitt i kildene som Sunnmœri) og hørte til Gulatinget, mens den nordlige delen gikk under navnet Norðmǿri og hørte til Trøndelag. Innbyggernavnet er møring (på gammalnorsk mǿrir, flertall) og preposisjonen er på («på Møre»).Hans Strøm mente at navnet kunne komme av gården Muri i Valldal. Han viste til at gården ifølge Snorres saga om Olav den hellige tidligere ble kalt Møre. Den ligger ved munningen av den største elven på Sunnmøre, og Strøm holdt det derfor ikke urimelig at navnet Møre for distriktet kunne ha oppstått av denne slik navnet Romsdalen for nabofogderiet gjorde av Rauma.Området som stort sett utgjør dagens Møre og Romsdal fylke gikk under navnet Romsdals amt fra 1689, oppkalt etter Romsdalen, det største dalføret i området, og delt inn i de tre fogderiene Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Ved innføringen av fylkene i 1919 ble Romsdals amt videreført som Møre fylke, og i 1935 fikk det sitt nåværende navn, Møre og Romsdal fylke.
== Heraldikk ==
Møre og Romsdal fylkesvåpen består av tre stiliserte vikingskip, ett for hvert fogderi. Våpenet er imidlertid ikke formelt godkjent av Kongen, da skipene ses forfra og dette er i strid med heraldikkens regelverk.
== Kultur ==
Møre og Romsdal tilhører dels det vestlandske og dels det trønderske med hensyn til dialekt og tradisjoner. Nordmøre kan regnes til den trønderske hovedgruppen av dialekter, mens sunnmørsdialekt regnes som til den vestnorske hovedgruppen. Romsdalsdialekt har trekk av både østnorsk og vestnorsk. På søre Sunnmøre finnes fortsatt rest av gammelnorsk stungen d som i «sauð», mens det lenger nord på Sunnmøre heter «saud» og i Romsdal og på Nordmøre «sau» som ellers i landet. En øy som Midøy har en dialektgrense tvers over. Historisk falt disse grensene sammen med bispedømmegrense mellom Nidaros og Bjørgvin bispedømmer til 1983 da Møre bispedømme ble opprettet med Molde som bispedømmesete.
Tradisjonell byggeskikk på Nordmøre og indre Romsdal minner om den trønderske lån, mens våningshusene på Sunnmøre tradisjonelt er lavere som en røykstove også etter at skorstein ble tatt i bruk.Fylket har tre bevarte stavkirker: Grip, Kvernes og Rødven. Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I stedet for åpen takstol som har vært vanlig ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene og himling festet til disse. Uvanlig er også avstivningen med skorder – grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken. Det er usikkert om skordene i Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er opprinnelige. I stedet for bueknær har en del hatt skråbånd til avstiving. Christie kaller disse for «stavkirker med forenklede konstruksjoner». Ifølge Lorentz Dietrichson var de yngste stavkirkene av «Møretypen» de største. Han beregnet grunnplan og areal for 79 kirker, og de ni største var alle på Sunnmøre med Hjørundfjord, Volda og Norddal på over 280 m². Dette er tre ganger større enn for eksempel Urnes stavkirke. Ifølge Dietrichson var de store arealene for stavkirkene på Sunnmøre til dels et resultat av senere utvidelser. Ifølge Håkon Christie hadde disse kirkene av Møretypen en enklere konstruksjon og var både større og lenger enn de andre typer.
Grindbygg, som var vanlig i løer, naust og andre uthus på Vestlandet og i Nord-Norge til 1900, er oppført etter samme prinsipp som stavkirkene, særlig Møre-typen. I de grindbygde uthusene sto imidlertid stavene rett på steinfundamentet, og ikke på sviller i en bunnramme som i stavkirkene. Også i grindbyggene kalles de bærende vertikale elementene tildels for «staver» og de er bundet sammen av stavliner eller stavlegjer. Grindbygde løer omtales også som «stavløer». Roar Hauglid pekte på likhetstrekk mellom de treskipede vestnorske stavløer/grindløer, blant annet i form av tilføyde sideskip med eget sperretak, men mente at stavkirker med forhøyet midtrom er avhengig av sideskipene for avstiving til forskjell fra grindløene der midtrommet står av seg selv.Fra middelalderen er det bevart steinkirker: Borgund, Giske, Veøy, Edøy og Tingvoll. Sankt Jetmund kirke ble revet og gjenreist etter 100 år. Ulstein gamle kirke var i stein og ble revet. I Borgundkaupangen var det flere steinkirker som er forsvunnet. Steinkirkene var i de regionale sentra eller ute ved kysten, ingen inne i fjordbygdene.Den oktogonale kirkeformen som ble vanlig på 1700-tallet fikk størst utbredelse i Møre og Romsdal. Av de 20 åttekantede kirkene som ble reist står 16 fortsatt.
== Historie ==
=== Møre og Romsdal som administrativ enhet ===
I 1671 ble Norge inndelt i fire stiftamt med åtte underamt og 56 fogderi (fogdene ble også kalt futer). Romsdals amt bestående av de tre fogderiene ble da opprettet under Trondhjems stiftamt. Samtidig var Sunnmøre fogderi under Bergen stiftamt og futen på Sunnmøre forholdt seg til stiftamtskontoret i Bergen. Fra 1774 forholdt futen på Sunnmøre seg til Trondheim i økonomiske saker, mens på det rettslige, geistlige og militære området var Sunnmøre fortsatt knyttet til Bergen. Fra 1815 var Sunnmøres infanteri sammen med Nordfjord en del av infanteribrigaden for Bergensområdet, mens Nordmøre og Romsdal militært var knyttet til infanteriregimentet i Trøndelag. Fra 1910 var Sunnmøre militært administrert av Trondheim. Den siste futen for Sunnmøre døde i 1914 og embetet ble avskaffet i 1917. Fra og med 1918 var Sunnmøre del av Romsdals amt på alle saksområder (politimesteren i Ålesund hadde fortsatt ansvar som svarte til det gamle Sunnmøre fogderi).Med formannskapslovene i 1837 ble fylkeskommunen opprettet i form av amtsformannskap som omfattet landkommunene i amtet. Til 1940 hadde fylkeskommunen begrenset betydning. Etter andre verdenskrig fikk fylkeskommunen flere oppgaver og i I 1964 kom bykommunene med i fylkeskommunen.
=== Forhistorie ===
Den første spor av Fosnakulturen i Norge ble funnet i Kristiansund i 1909. I Sunndal og i Rauma (Holm, Sandnes og Seljevold) er det påvist boplasser nær den marine grense (havets nivå like etter istiden) og disse antas derfor å være svært gamle. Det er påvist fangstboplasser fra steinalderen i fjellet i blant annet i Ulvådalen og Sandgrovbotnen. I Kvalsund i Herøy kommune er det funnet deler av en båt fra 600-700-tallet. Dette «Kvalsundskipet» ble rekonstruert og en kopi i full størrelse på 1970-tallet. Kvalsundskipet er trolig eksempel på første trinn mot havgående fartøyer.
=== Middelalder ===
Navn på noen som utvandret til Island før år 1000 er kjent, blant andre Torbjørn Sur sønn av Torkjell Skjerauke i Surnadal. Det var utvandring også fra Romsdal og Sunnmøre.I middelalderen var Borgundkaupangen og Veøya de eneste bydannelsene mellom Bergen og Trondheim. Disse forsvant senere som handelssteder og Veøya er nå ubebodd. Byen Ålesund vokste frem i nærheten av Borgund et par hundre år senere. Bud var etter middelalderen et vesentlig handelssted mellom Bergen og Trondheim. Ålesund fikk fulle byretter i 1848 og er den yngste av tre hovedbyene i fylket. Molde og Kristiansund fikk full bystatus i 1742. Hele Ålesund brant ned i 1904 og byen ble gjenreist i karakteristisk murbebyggelse, vesentlige deler av Molde sentrum ved elven brant ned i 1916 (Molde brant på nytt under krigshandlingen i april 1940).Et par år på 1600-tallet var dette grensa også riksgrense. Det ble da bygd et solid steingjerde tvers over Midøy.
=== Andre verdenskrig ===
==== Invasjonen ====
Da Norge ble invadert av Tyskland i april 1940 ble Oslo, Bergen og Trondheim raskt besatt. Ingen byer eller havner i Møre og Romsdal ble besatt (til tross for at det ikke var noen befestninger og stående styrker) og fylket forble fritt område mens kamper pågikk i Trøndelag og på Østlandet. Falkenhorst forklarte etter krigen at mangel på skip var grunnen til Åndalsnes og Møre-byene ikke ble besatt umiddelbart (i likhet med Bodø og Namsos). Falkenhorst anså dette som viktige havnebyer, men de ble ikke prioritert ved invasjonen på grunn av for få skip til å transportere soldater og materiell. Dagen før invasjonen kunngjorde britiske myndigheter at Stad og Hustadvika (ved Bud) var minelagt. Mineleggingen på Mørekysten viste seg å være en bløff eller avledningsmanøver.Infanteriregiment nummer 11 mobiliserte uhindret på Setnesmoen ved Åndalsnes, og soldater fra fylket deltok i slaget ved Dombås og i kamper nedover i Gudbrandsdalen. KNM «Sleipner» (1936) kom til Molde 11. april og opererte på Romsdalsfjorden før den gikk til Shetland 26. april. Britiske krigsskip kom til Molde 13. april og 15. april ble havnen bombet av tyske fly første gang (målet for bombingen var særlig torpedobåten Trygg). Frivillig evakuering av byen hadde begynt 11. april og da bombingen tiltok ble det tvungen evakuering av barn, syke og gamle. Den britiske marine satt opp en marinekommando i Molde 18. april og det norske sjøforsvarets overkommando kom til byen 21. april. Britiske styrker ble landsatt på Åndalsnes fra 18. april og sendt østover med tog. Tyske fly begynte bombing av Åndalsnes og Veblungsnes 20. april. Jernbanevogner med Norges Banks gullbeholdning kom på denne tiden til Åndalsnes. Martin Linge ble såret ved Åndalsnes og ble evakuert til Storbritannia der han senere medvirket til oppbygging av en norsk styrke under britisk kommando. Britene forlot Åndalsnes 2. mai og tyske styrker inntok Åndalsnes straks. Deler av gullbeholdningen ble lastet på britisk skip på Åndalsnes, mens resten av gull- og kontantbeholdningen ble 25. april sendt videre til Molde. Den norske regjeringen, den militære overkommandoen, kongen og kronprinsen reiste gjennom Romsdalen via Åndalsnes og videre til Molde 23. april. Da deler av sentraladministrasjonen også var på plass var Molde i realiteten landets hovedstad. En hektisk aktivitet kom igang for å sikre kommunikasjonslinjer for den sivile og militære ledelsen.Da Ålesund kystradiostasjon ble brukt i kommunikasjon med Storbritannia, ble den og Vigra kringkaster bombet av tyske fly. Britene sendte noen få fly til Norge, blant annet en skvadron Gloster Gladiator som opererte fra Lesjaskogsvatnet. På Setnesmoen ved Åndalsnes ble det i løpet av et par dager fra 21. april opparbeidet en provisorisk flyplass med hjelp fra lokale sivilister. Til slutt var det bare fem brukbare Gloster-fly igjen på Lesjaskog og disse opererte 26. april fra Setnesmoen leir ved Veblungsnes.Etter den britiske landgangen på Åndalsnes ble vei og jernbane mellom Åndalsnes og Lillehammer bombet intensivt for å hindre de britiske styrkene å nå hovedfronten på Østlandet. Opptil 60-70 bombefly deltok i de daglige toktene. De tyske flyene opererte uten særlig fare for antiluftskyts og ble bare truffet av sporadiske geværkuler. Britiske Blackburn Skua fra et hangerskip bidro med sikring av luftrommet over Åndalsnes 24. april, og 25. april var flystripen på Lesjaskogsvatnet klar. Tyske fly rekognoserte over og bombet Sunndalsøra av frykt for at en britisk landgang der ville true Trondheim.Statsrådene, kongen og kronprinsen oppholdt seg noen dager i Molde der det også franske og britiske diplomater. Byen fungerte da som landets hovedstad. Under et bombeangrep mot Molde 28. april søkte kongen og kronprinsen ly i et skogholt ved byen, og det kjente bildet ved «Kongebjørka» ble tatt. Forsvaret av Sør-Norge ble oppgitt i slutten av april og britiske styrker ble trukket ut via Åndalsnes og Molde. Halvdan Koht kommenterte etter krigen at bombingen var folkerettslig akseptabel i og med at den norsk sjøkommandoen og andre militære myndigheter holdt til i byen. De utenlandske diplomatene som holdt til i byen kritiserte den omfattende bombingen som de mente bare delvis var militært begrunnet. Den mest omfattende bombingen skjedde 29. april da spreng- og brannbomber ble droppet over byen og det brant overalt. En brannbombe traff kirketårnet som brant ned og tok kirken med seg (en del av inventaret ble reddet ut). Kongen og regjeringen ble informert om at britiske styrker skulle evakueres fra Romsdalen. Den britiske sendemannen Cecil F. J. Dormer inviterte kongen, kronprinsen, regjeringen og andre det var plass til ombord i krysseren «Glasgow» og frakte dem til det frie Nord-Norge. Siste statsråd ble holdt på «Knausen» klokken 21:00 den 29. april. Deler av gullbeholdningen ble lastet om bord. Kongen, medlemmer av regjeringen og sentraladministrasjonen, og utenlandsk diplomater ble under kraftig bombeangrep sent på kvelden 29. april og natt til 30. april ble evakuert fra Molde av den britiske krysseren «Glasgow» med kurs for Tromsø. Molde sto i brann mens evakueringen pågikk. Medlemmer av den britiske, franske, polske og danske legasjonen samt britiske soldater ble evakuert samtidig. Deler av gullbeholdningen og en del tjenestemenn reiste med dampbåten «Driva» under ledelse av Einar Gerhardsen.Åndalsnes, Molde og Kristiansund ble ødelagt av bombing og brann i slutten av april 1940. Molde ble bombet første gang 15. april og hardt bombet fra 25. april, hele sentrum og noen boligstrøk ble ødelagt. Ingen omkom under bombingen av Kristiansund etter at 12000 innbyggere ble evakuert. Innbyggerne flyttet tilbake og bodde i brakker, kjeller og provisoriske bosteder resten av krigen. Byen var offisielt gjenreist i 1964. Sunndalsøra ble bombet og 60 eiendommer rasert. Kringkasteren på Vigra ble bombet og ødelagt fra 14. april. Ålesund ble bombet fra 21. april uten brannbombene gjorde særlig skade på murbebyggelsen, mens Kristiansund i stor grad var bygget i treverk. Da den britiske marinen forlot Molde med konge og regjering var krigshandlingene over i Møre og Romsdal stort sett over. Fra 15. til 29. april falt rundt 300 sprengbomber over Molde, seks personer omkom og 217 bygninger ble helt ødelagt (over 90 % av Molde sentrum). I Molde ellers ble 34 bolighus totalskadet. Nesten samtlige av øvrige bygninger hadde mindre skader. Byen ble bombet på nytt 30. april og 1. mai og traff særlig Confectionsfabrikken, Solemdals Møbelfabrikk og Brunvolls Motorfabrikk. Mange av de norske soldatene evakuert fra Åndalsnes kom til Molde. De britiske skipene forlot Åndalsnes 2. mai og ble forsøkt bombet av tyske fly.Fylkesforsyningsnemnda hadde satt i verk rasjonering av mel og brød i april. Evakueringen fra Kristiansund, Molde og Åndalsnes hadde doblet folketallet i bygdene rundt og forsyningssituasjonen var vanskelig fordi forsyningslinjen over både land og sjø lenge var sperret. Sjøveien til Bergen var sperret til ut på sommeren 1940. Forsyningene av mel ble bedre da krigshandlingene tok slutt, men mangel på transportmidler hemmet tilførsel. I april trykket Romsdals fellesbank pengesedler, «nødsedler», etter ordre fra fylkesmann Trygve Utheim. En tysk styrke kom til Molde 14. mai for å besette byen. Molde ble tildelt 53 ferdighus fra Sverige som et bidrag til gjenreisingen, husene ble reist og står i «Svenskebyen». Kristiansund fikk 70 hus, mens Åndalsnes og Sunndalsøra fikk 50 hus til sammen.
==== Krigsårene ====
I mars 1942 ble jøder i Møre og Romsdal arrestert (etter aksjonene mot englandsfarten fra distriktet). Disse ble overført til Falstad eller Trandum. Blant annet ble Israel Steinfeld (Ålesund), Abraham Borøchstein og Herman Fischer (begge fra Kristiansund) holdt fengslet i Ålesund, før de sommeren 1942 ble sendt til Trondheim. Herman Fischers eiendom i Kristiansund ble overtatt av en frontkjemper. Interneringen av Herman Fischer førte til protester i Kristiansund, og et brev undertegnet av 104 av byens innbyggere gikk til justisminister Riisnæs. Flere av de som signerte, var fremstående borgere av byen, blant dem en NS-ordfører, og personlige bekjente av Riisnæs fra hans tjenestetid i byen. Riisnæs svarte at han vanskelig kunne gjøre noe med saken. I alt ble 30 jøder fra Møre og Romsdal deportert til Auschwitz og de fleste drept der. Blant de overlevende fra Norge var Otto Eisler, Leo Eitinger, og brødrene Fritz og Hans Lustig som oppholdt seg på Nesjestranda etter å ha flyktet fra Tsjekkoslovakia. Ephraim Wolff Koritzinsky ble arrestert i 1941 og døde av kreft våren 1942. Resten av familien ble boende i Selbu til de ble kastet ut i 1944 fordi Rinnanbanden skulle ha huset. Moren og barna, blant dem den senere SV-lederen Theo Koritzinsky, overlevde krigen. De tre Borøchstein-brødrene ble etter ordrer fra Sverre Riisnæs tatt ut av køen ved ombordstigning på «Donau» 26. november fordi de var «halvjøder». De tre og en fjerde bror ble sluppet fri og sendt hjem.Joachim Rønneberg og en gruppe sabotører lå i skjul i Tafjordfjella i forbindelse med Operasjon Fieldfare. Operasjon Fieldfare forsøkte å sprenge Stuguflåtbrua i januar 1945 for å hemme tysk jernbanetransport gjennom Romsdalen. Brua fikk mindre skader og ble åpnet etter tre uker.Størstedelen av øya Gossa ble brukt til flyplass av tyske styrker og det var opp mot 2000 soldater, 850 krigsfanger, 1500 utskrevne nordmenn og 600 sivile i tillegg til 1200 fastboende. Flyplassen skulle etter planen ha tre rullebaner i stjerneform og bli en av de største i landet. Der ble Sven Sømme i august 1941 vervet som fylkesleder for etterretningsorganisasjonen XU. Samtidig som Sven Sømme begynte oppbygging av et omfattende agentnett på deler av Nordmøre og Sunnmøre samt alle kommuner i Romsdal startet han utgivelse av den hemmelige avisen Q-posten Mot slutten av 1941 hadde Sømme fått et agentnett på vel 60 personer på Møre-kysten og i Romsdalen, For å beskytte innseilingen til Molde og Åndalsnes anla okkupasjonsmakten stillinger på hver side av Otrøya, først ved Julsundet (mai 1940) og deretter på Klauset ved Midjforden. Ved Julsundet var det både kanoner (fra den tyske båten «Albatros» som ble skadet ved Horten i aprildagene) og torpedobatteri. Sømme ble i juni 1944 avslørt da han fotograftet torpedobatteriet ved Klauset på Otrøya. Han fryktet dødsom og unnslapp på Åndalsnes fangetransporten. Med hjelp fra blant Arne Randers Heen kom Sømme seg over fjellet til Eikesdal og Aursjøen og derifra videre til Sverige etter 40 dager på flukt.Stasjonen Frey II var bemannet av brødrene Ole Snefjellå og Tore Snefjellå. Det var en alliert observasjonspost og radiostasjon på Gurskøya fra april 1944 til januar 1945. De to agentene opererte for Secret Intelligence Service og rapporterte om okkupasjonsmaktens flåtebevegelser i skipsleia på Møre-kysten. Deres lokale medhjelpere ble avslørt, torturert og internert på Falstad.
==== Gjenreising ====
Skadene på bebyggelsen etter krigshandlingene fordelte seg slik etter areal:
Kristiansund 290000 m2
Molde 80600 m2
Åndalsnes 32900 m2
Veblungsnes 11800 m2
Bud 6180 m2Til 1953 var det bygget 700 000 m2 bolighus og en del av dette var rene nybygg. Gjenreisingen innebar en del standardheving. I 1953 var det fortsatt noen som bodde i brakker i Kristiansund og på Åndalsnes, og en del næringsvirksomhet holdt til i brakker lenge etter krigen. Samtidig pågikk det stort anleggsarbeid i Sunndal med kraftverk og aluminiumsfabrikk, dette arbeidet sysselsatte opp mot 2000 personer omkring 1950.
== Lydopptak av dialekter i Møre og Romsdal ==
==== Sunnmøre ====
==== Romsdal ====
==== Nordmøre ====
== Se også ==
Distrikter i Norge
Statsforvalteren i Møre og Romsdal
== Referanser ==
== Litteratur ==
Borøchstein, Ove (2000). J: historien om kristiansundsjødene. Kristiansund: Ibs forl. ISBN 8299574404.
Pio Larsen, red. (1977). Møre og Romsdal. Gyldendal. ISBN 8205091617 utgivelsessted = Oslo. CS1-vedlikehold: Manglende vertikalstrek (link)
Torvik, Arne Inge (2000). Om samferdsel i Møre og Romsdal: Møre og Romsdal fylkesbåtar 1920-1995. [Molde]: Møre og Romsdal fylkesbåtar. ISBN 8279550208.
== Eksterne lenker ==
Møre og Romsdal fylke
Om enhetsfylkeforsøket i Møre og Romsdal
Om Ungdomspanelet i Møre og Romsdal
Turistinformasjon for Møre og Romsdal
https://www.fylkesmannen.no/nb/More-og-Romsdal/Nyheter/2019/02/Rigmor-Broste-ny-fylkesmann-i-More-og-Romsdal/ Arkivert 27. mars 2019 hos Wayback Machine. | Romsdal er et distrikt i den midtre delen Møre og Romsdal fylke, mellom Sunnmøre i sørvest og Nordmøre i nordøst. Romsdal er omfatter Romsdalsfjorden med forgreninger og tilliggende landområder (inkludert dal- og fjellstrøk) samt øyene ved Romsdalsfjordens munning. | 5,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marcel_Proust | 2023-02-04 | Marcel Proust | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. november', 'Kategori:Dødsfall i 1922', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Fødsler 10. juli', 'Kategori:Fødsler i 1871', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Marcel Proust (født Valentin Louis Georges Eugène Marcel Proust; 10. juli 1871, død 18. november 1922) var en fransk forfatter, kritiker og essayist, mest kjent for sitt store verk På sporet av den tapte tid (fransk: À la recherche du temps perdu). Det ble publisert i femten deler fra 1913 til 1927 (syv deler på norsk).
Proust levde fra 1905 et isolert liv, i prinsippet helt avskjermet fra omverden. Hans livsverk På sporet av den tapte tid strekker seg over nær 3000 sider i sju deler. Det skildrer avslutningen på 1800-tallet og århundreskiftet, La belle époque, i det franske sosietetsliv. Teksten inneholder en dybdestudie av fortelleren, hvor Proust, nærmest med en psykoanalytisk innstilling, analyserer sitt eget sjelsliv. Blant de bøker som ble brent på de nasjonalsosialistiske bokbål i 1933 var Prousts verker.
| Marcel Proust (født Valentin Louis Georges Eugène Marcel Proust; 10. juli 1871, død 18. november 1922) var en fransk forfatter, kritiker og essayist, mest kjent for sitt store verk På sporet av den tapte tid (fransk: À la recherche du temps perdu). Det ble publisert i femten deler fra 1913 til 1927 (syv deler på norsk).
Proust levde fra 1905 et isolert liv, i prinsippet helt avskjermet fra omverden. Hans livsverk På sporet av den tapte tid strekker seg over nær 3000 sider i sju deler. Det skildrer avslutningen på 1800-tallet og århundreskiftet, La belle époque, i det franske sosietetsliv. Teksten inneholder en dybdestudie av fortelleren, hvor Proust, nærmest med en psykoanalytisk innstilling, analyserer sitt eget sjelsliv. Blant de bøker som ble brent på de nasjonalsosialistiske bokbål i 1933 var Prousts verker.
== Liv og virke ==
=== Tidligste år ===
Proust ble født i Auteuil i hjemmet til sin grandonkel, to måneder etter freden i Frankfurt, som formelt endte den fransk-prøyssiske krig. Hans barndom sammenfaller med sammenfatningen av Den tredje franske republikk. Store deler av På sporet av den tapte tid omhandler de store forandringene i denne perioden, spesielt aristokratiets fall og middelklassens framvekst som finner sted under Den tredje franske republikk.
Prousts far, Achille Adrien Proust, var en prominent patolog og epidemiolog, i tillegg til at han var forfatter av mange artikler og bøker om medisin og hygiene. Prousts mor, Jeanne Clémence Weil, var datter av en rik og kulturell jødisk familie fra Alsace. Hun var belest, og hennes brev viser en velutviklet sans for humor. Hennes engelskkunnskaper var tilstrekkelige til å gi sønnen den nødvendige kompetansen for å oversette John Ruskin.
Da Proust var ni år, fikk han sitt første alvorlige astmaanfall. Etter dette ble han sett på som et sykelig barn. Proust tilbrakte lange ferier i landsbyen Illiers. Denne landsbyen, kombinert med minner fra hans grandonkels hus i Autenil, ble modellen for den oppdiktede byen Combray, hvor noen av de viktigste scener i På sporet av den tapte tid finner sted. I 1882 ble Proust elev ved Lycée Condorcet, men hans utdannelse ble avbrutt på grunn av hans sykdom. Til tross for dette utmerket han seg i litteratur, og fikk en pris det siste året. Det var gjennom noen klassekamerater han fikk adgang til noen av salongene hos det øvre borgerskapet, som ga ham mye materiale til På sporet av den tapte tid.
Til tross for hans svake helse, tjenestegjorde Proust et år i den franske hæren (1889–90) stasjonert ved Coligny Caserne i Orléans, en opplevelse som resulterte i den lengre episode i del tre av hans roman. Som ung mann var Proust en dilettant og en klatrer i samfunnet, hvis ambisjoner som forfatter ble bremset av hans mangel på disiplin. Hans omdømme fra denne tiden, som en snobb og en amatør, ga ham problemer med å få utgitt den første delen av sin storslåtte roman, utgitt i 1913.
Proust hadde et nært forhold til sin mor. For å blidgjøre sin far, som insisterte på at han skulle gjøre karriere, skaffet han seg en stilling ved Bibliothèque Mazarine sommeren 1896. Etter mye innsats skaffet han seg sykefravær, som ble utsatt i flere år til man antok at han hadde sluttet. Han arbeidet aldri på jobben sin, og flyttet aldri hjemmefra før begge foreldrene var døde. Proust, som var homoseksuell, var en av de første europeiske forfattere som snakket åpent om homofili.
Hans liv og familie endret seg kraftig mellom 1900 og 1905. I februar 1903 ble Prousts bror Robert gift og forlot hjemmet. Hans far døde i november samme år. Til slutt hendte det han tok tyngst, Prousts elskede mor døde i 1905. Hun etterlot ham en betydelig arv. I denne perioden ble helsen hans stadig forverret. Proust tilbrakte de siste tre årene av sitt liv på rommet sitt. Han sov om dagen og arbeidet om natten, for å fullføre sin roman. Han døde av lungebetennelse i 1922. Han ble gravlagt på gravlunden Père Lachaise i Paris.
=== Tidlig forfatterskap ===
Proust ble involvert i skriving og utgivelser i tidlig alder. I tillegg til de litterære magasinene han var tilknyttet, og som han utga under studiene, skrev Proust en fast spalte i Le Mensuel. I 1892 var han involvert i å opprette et nytt litterært tidsskrift, Le Banquet (også den franske tittelen på Platons Symposion). I de neste årene utga Proust jevnlig mindre tekststykker i Le Banquet og det prestisjetunge La Revue Blanche. I 1896 ble Les Plaisirs et les Jours, et kompendium av mange av disse tidlige stykkene utgitt. Boken inneholdt et forord av Anatole France og illustrasjoner av Mme. Lemaire. Produksjonen var så overdådig at boken kostet dobbelt så mye som andre bøker av samme størrelse.
Det året begynte Proust også arbeidet på en roman, som ikke ble utgitt før 1954 under tittelen Jean Santeuil av utgiveren. Mange av temaene man senere finner i På sporet av den tapte tid finner man først i dette ufullførte verket. Blant annet spørsmålet om hukommelse og nødvendigheten av refleksjon. Flere deler av På sporet av den tapte tid kan man allerede finne i Jean Santeuil. Beskrivelsen av foreldrene i Jean Santeuil er ganske krast, i skarp kontrast til den beundringen vi finner i hans mesterverk. Som følge av den dårlige mottagelsen av Les Plaisirs et les Jours, og egne problemer rundt handlingsgangen, forlot Proust gradvis prosjektet i 1897 og avsluttet arbeidet helt i 1899.
Fra 1895 brukte Proust mange år på å lese Thomas Carlyle, Ralph Waldo Emerson, og John Ruskin. Gjennom dene lesningen begynte Proust å få klarhet i sine egne teorier angående kunstnerens rolle i samfunnet. Ruskins arbeider ble spesielt viktig for Proust og han hevdet å kunne flere av hans verker utenat, blant annet The Seven Lamps of Architecture, The Bible of Amiens, og Praeterita.
Proust begynte på oversettelsen av to av Ruskins verker til fransk, men ble stanset av en utilstrekkelig beherskelse av engelsk. For å kompensere for dette gjorde han oversettelsen til en gruppearbeid. Først lagde moren et utkast som så ble gjennomgått av Proust, deretter av Marie Nordlinger, den engelske kusinen av hans venn og til tider Reynaldo Hahn, før de til slutt ble finpusset av Proust. En gang utgiveren konfronterte ham med prosessen svarte Proust, «Jeg hevder ikke at jeg kan engelsk, jeg hevder at jeg kan Ruskin». The Bible of Amiens ble utgitt på fransk i 1904 med Prousts introduksjon. Både oversettelsen og introduksjonen ble svært godt mottatt, Henri Bergson kalte Prousts introduksjon «et viktig bidrag til Ruskins psykologi» og ga tilsvarende kritikk til. Ved publiseringen arbeidet Proust allerede på Ruskins Sesame and Lilies, som han fullførte i juni 1905, rett før sin mors død, og ble utgitt i 1906. Historikere og kritikere har fastsatt at, bortsett fra Ruskin, var Prousts hovedinnflytelse Saint-Simon, Montaigne, Stendhal, Flaubert, George Eliot, Fjodor Dostojevskij, og Leo Tolstoj.
1908 var et viktig år for Prousts utvikling som forfatter. Under den første delen av året publiserte han pastisjer av andre forfattere i ulike magasiner. Disse øvelsene i etterligning kan ha hjulpet Proust i å utvikle sin egen stil. I våren og sommeren begynte han også sitt arbeid på mange ulike fragmenter som senere ble sammenfattet under arbeidstittelen Contre Saint-Beuve. Proust beskrev det han arbeidet på i et brev til en venn: «Jeg arbeider på: en studie av nobiliteten, en parisisk roman, et essay om Sainte-Beuve og Flaubert, et essay om kvinner, et essay om pederasti, en studie av glassmalerier, en studie av gravstener og en studie av romanen.»
Fra disse ulike fragmentene begynte Proust å utvikle en roman som han arbeidet på ustanselig gjennom denne perioden. Det grove omrisset av verket omhandlet en førstepersons forteller, ute av stand til å sovne, som gjennom natten husker hvordan han som et barn ventet på at moren skulle komme inn om morgenen. Romanen skulle avsluttes med en kritisk undersøkelse av Sainte-Beuve og en fornektelse av hans teori om at en kunstners biografi skulle være viktig for å forstå hans verk. I de ufullførte manuskriptene er flere elementer som samsvarer med deler av På sporet av den tapte tid. Problemer med å finne en utgiver ledet Proust til å arbeide på et annet verk som omhandlet mange av de samme temaer. I 1910 hadde hans arbeid begynt på På sporet av den tapte tid.
=== På sporet av den tapte tid ===
På sporet av den tapte tid består av femten bind på omkring 3200 sider, utgitt i 12 bind på norsk i oversettelse av Anne-Lisa Amadou. Verket inneholder mer enn 2000 karakterer. Graham Greene kalte Proust for «den største romanforfatteren på 1900-tallet», og W. Somerset Maugham karakteriserte den som «den største fiksjon til dags dato». Proust døde før han fikk muligheten til å fullføre de siste delene av verket, de siste tre delene ble utgitt etter hans død og revidert av hans bror Robert.
== Bibliografi ==
Portraits de femmes
1896 – Les plaisirs et les jours
1913–1927 – À la recherche du temps perdu (På sporet av den tapte tid)
1913 – Du côté de chez Swann (Veien til Swann)
1918 – À l'ombre des jeunes filles en fleur (I skyggen av piker i blomst)
1920 – Le côté de Guermantes (Veien til Guermantes)
1922 – Sodome et Gomorrhe (Sodoma og Gomorra)
1923 – La prisonnière (Fangen)
1925 – Albertine disparue (Albertine forsvunnet; opprinnelig tittel: La fugitive, Flyktningen)
1927 – Le temps retrouvé (Den gjenfundne tid)
1919 – Pastiches et mélanges
1954 – Contre Sainte-Beuve
1954 – Jean Santeuil (uferdig)
== Priser (utvalg) ==
1919 – Goncourt-prisen for À l'ombre des jeunes filles en fleur (I skyggen av piker i blomst) (bind 2 av À la recherche du temps perdu (På sporet av den tapte tid)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aciman, André (2004): The Proust Project. New York: Farrar, Straus and Giroux
Adorno, Theodor (1967): Prisms. Cambridge, Mass.: MIT Press
Adorno, Theodor (1991): «Short Commentaries on Proust» i: Notes to Literature, oversatt av S. Weber-Nicholsen, New York: Columbia University Press.
Albaret, Céleste (2003): Monsieur Proust. Overs. Barbara Bray. New York: The New York Review of Books
Benjamin, Walter (1969): «The Image of Proust» i: Illuminations, overs. Harry Zohn (New York: Schocken Books, s. 201-215.
Bernard, Anne-Marie (2002): The World of Proust, as seen by Paul Nadar. Cambridge, Mass.: MIT Press
Carter, William C. (2002): Marcel Proust: a life. New Haven: Yale University Press
Chardin, Philippe (2006): Proust ou le bonheur du petit personnage qui compare. Paris: Honoré Champion
Davenport-Hines, Richard (2006): A Night at the Majestic. London: Faber and Faber ISBN 9780571220090
De Botton, Alain (1998): How Proust Can Change Your Life. New York: Vintage Books
== Eksterne lenker ==
(en) Marcel Proust – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marcel Proust – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marcel Proust på Internet Movie Database
(en) Marcel Proust hos The Movie Database
(en) Marcel Proust hos Internet Broadway Database
(en) Marcel Proust på Discogs
(en) Marcel Proust på MusicBrainz
(en) Marcel Proust på Facebook
Marcel Proust i Open Directory Project
(en) Verk av eller om Marcel Proust i bibliotekene i (WorldCatkatalog)
(en) In Our Time, lydfil hos BBC Radio 4, Radio 4.
(en) Proust's In Search of Lost Time
(en) The Kolb-Proust Archive for Research. University of Illinois.
(en) Verker av Marcel Proust, engelsk | Marcel Proust (født Valentin Louis Georges Eugène Marcel Proust; 10. juli 1871, død 18. | 5,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riga | 2023-02-04 | Riga | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-05', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Havnebyer i Latvia', 'Kategori:Havnebyer ved Østersjøen', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Riga', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Riga (latvisk: Rīga; russisk: Рига; estisk: Riia; polsk, litauisk: Ryga) er hovedstad og største by i Latvia. Med sine 665 222 innbyggere (2021) er Riga Baltikums største by, og en av de største i Nord-Europa. Mer enn en tredel av Latvias befolkning bor i Riga. Riga er en viktig havneby, samt et senter for industri, handel, kultur og finans i Baltikum. Byen ligger i Rigabukten, ved munningen av elven Daugava. Riga dekker et areal på 307,17 km², og har en beliggenhet på en til ti meter over havet, på en flat slette av sand.
Latvias nasjonalforsamling Saeima, regjering og president holder også til her.
Elva Daugava går gjennom byen, som har tre hoveddeler: Gamlebyen og sentrum på nordbredden og Pardaugava på sørbredden. Gamlebyen og sentrum har mange bygninger i art nouveau-stil, og gamlebyen har i tillegg mange bygninger fra middelalderen. Byen er relativt flat, og over takene rager spirene på de mange kirkene, samt det 368,5 meter høye TV-tårnet, den høyeste konstruksjonen i byen og det tredje høyeste tårnet i Europa.
Forstedene er dominert av brede gater og boligblokker fra sovjettiden.
Byen har hatt norsk ambassade siden 1992. Den ligger sentralt i gamlebyen, ved Livu torg, og hadde i 2005 11 ansatte.
| Riga (latvisk: Rīga; russisk: Рига; estisk: Riia; polsk, litauisk: Ryga) er hovedstad og største by i Latvia. Med sine 665 222 innbyggere (2021) er Riga Baltikums største by, og en av de største i Nord-Europa. Mer enn en tredel av Latvias befolkning bor i Riga. Riga er en viktig havneby, samt et senter for industri, handel, kultur og finans i Baltikum. Byen ligger i Rigabukten, ved munningen av elven Daugava. Riga dekker et areal på 307,17 km², og har en beliggenhet på en til ti meter over havet, på en flat slette av sand.
Latvias nasjonalforsamling Saeima, regjering og president holder også til her.
Elva Daugava går gjennom byen, som har tre hoveddeler: Gamlebyen og sentrum på nordbredden og Pardaugava på sørbredden. Gamlebyen og sentrum har mange bygninger i art nouveau-stil, og gamlebyen har i tillegg mange bygninger fra middelalderen. Byen er relativt flat, og over takene rager spirene på de mange kirkene, samt det 368,5 meter høye TV-tårnet, den høyeste konstruksjonen i byen og det tredje høyeste tårnet i Europa.
Forstedene er dominert av brede gater og boligblokker fra sovjettiden.
Byen har hatt norsk ambassade siden 1992. Den ligger sentralt i gamlebyen, ved Livu torg, og hadde i 2005 11 ansatte.
== Geografi og demografi ==
Byen ligger på en sandslette ved elva Daugavas utløp. Arealet på 307,17 km² er fordelt på 67 km² boligområder (21,8 %), 54,45 km² industriområder (17,0 %), 24,64 km² veier og gater (8,0 %), 57,54 km² parker (19,0 %) og 48,50 km² vann (15,8 %). Elva går gjennom byen, og på nedsiden av gamlebyen kan man spasere langs elvebredden.
Riga har et maritimt klima, ganske likt det man finner i Stockholm med milde, våte vintre. Gjennomsnittstemperaturene er −4,9 °C i januar og +16,9 °C i juli.
Av innbyggerne er 55,4 % kvinner og 44,6 % menn. Fødselsraten i 2001 var 7,1 per 1000.
I 2020 var 44,5 % etniske latviere og 36,5 % russere. Resten var hovedsakelig av polsk, hviterussisk og ukrainsk opphav. Det er noe spenninger mellom folkegruppene, men det fører sjelden til voldelige episoder. Bare noen få sammenstøt har hendt mellom folkegruppene.
== Historie ==
Se utdypende artikkel: Rigas historie
Riga hadde lenge en sterkt tyskkulturell tilknytning. Tyske kjøpmenn etablerte Riga allerede i 1158 som et handelssted, i nærheten av lokale stammer. Byen regner sitt grunnleggelsesår som 1201, da den fikk byprivilegier av erkebiskop Albert av Buxhoeveden-Bremen, som flyttet hit fra Ikšķile (tysk: Üxküll). Den egentlige bydannelsen hadde først funnet sted der, men ved korstogene i Baltikum på 1100-tallet kom elvemunningen til å ligge i brennpunktet for sammenstøt mellom hedninger i nord, nykristne i sør og russisk-ortodokse mot øst, og de nye store skipene kunne heller ikke seile så langt opp i elven – så biskop Albert flyttet like godt femti km nedover elven og grunnla Riga der, hjulpet av en gruppe korsfarere fra Danmark, Tyskland og Frisland. Litauernes overhoder ble i den anledning invitert til å feire fredsslutningen, men ble overraskende sperret inne og truet til å gi fra seg sine sønner som gisler. Slik fikk Riga fred, og ble hovedstad i Livland som tilhørte Den tyske orden, et rike med flytende grenser som strakte seg over store deler av Baltikum og senere Preussen. Biskop Alberts nystiftede ridderorden, Sverdbrødrene, var organisert som tempelherrene, og voktet hans misjonsområde, som i de neste 35 år strakte seg helt til Estland. På det fjerde kirkemøtet i Lateranet i 1215 klarte Albert videre å overbevise Vatikanet om at hans misjonsområde var jomfru Marias arveland og nesten likestilt med Det hellige land. Følgelig strømmet pilegrimer til byens Mariakirke som ble erkesete på midten av 1200-tallet. Tysk var byens eneste offisielle språk frem til 1891.
Riga med sine befestninger ble base for tyske framstøt mot de baltiske stammene. I løpet av 1200-tallet økte handelen, da paven utstedte forbud mot handel i andre av regionens byer, og Riga ble et av de viktigste knutepunkter mellom øst og vest. De første jødiske menighetene etablerte seg i løpet av 1200-tallet.
Fra 1289 var byen med i den mektige Hansaen. Hansaens proteksjonisme ga Riga et solid økonomisk fundament fram til slutten av 1300-tallet, da Hansaens mange konkurrenter svekket dens innflytelse. Den siste Hansadagen (hanseatisk parlament) ble satt i 1669.
På 1500-tallet, i Martin Luthers tid, ble området protestantisk. Etter en periode som fri by (1561–1581) under det tysk-romerske rike, kom Riga under kontroll av Det polsk-litauiske samveldet. Mellom 1621 og 1710 tilhørte den Sverige og var i denne tiden det svenske rikets største by. Deretter kom den under Russland. Etter den store nordiske krig vokste Riga til en ledende havneby, og senere industriby, innenfor det russiske rike. I 1900 hadde Riga en befolkning på 283 943, og var den nest største byen vest i det russiske imperiet (etter St. Petersburg). Av befolkningen var halvparten latviere, en fjerdedel baltiske tyskere og en sjettedel russere. En folketelling for 1897 viste at byen hadde 282 330 innbyggere. Av disse var 45 % (127 046) latviere, 24 % (67 286) baltiske tyskere, 16 % (44 452) russere og 6 % (16 922) jøder.1914–1920 ble byen hardt rammet av krigen, da beliggenheten var helt på frontlinjen. 200 000 arbeidere ble sammen med familiene sine og produksjonsmidlene evakuert til mer sentrale strøk.
Senere fulgte den russiske revolusjonen og påfølgende borgerkrig. 18. desember 1918 ble Latvia erklært som en suveren stat, og Riga ble dens hovedstad. Både byen og landet ellers var sterkt preget av krigens herjinger, men i løpet av 1920-tallet bygde Riga seg opp til å bli et senter for handel, utdanning og kultur.
Dette varte frem til annen verdenskrig, da Sovjetunionen under Stalin invaderte Latvia og igangsatte massedeportasjoner av både latviere og tyskere og en brutal russifisering av landet. I krigens løp ble russerne kastet ut av landet av tyske styrker som også deporterte eller drepte Rigas betydelige jødiske befolkning. Mot slutten av krigen erobret Stalin landet på nytt. Det forble okkupert av Sovjet frem til Sovjetunionen gikk i oppløsning 45 år senere. I mellomtiden ble landet forsøkt kolonisert med russere, mens mange latviere ble deportert til Sibir, og det bor derfor i dag 36 % russere i byen.
Byens våpen (se infoboksen øverst) ble godkjent 31. oktober 1925 og fornyet i 1988. Det viser en åpen port og to tårn som symboliserer byens uavhengighet. Over porten er to svarte nøkler i kryss som symboliserer herredømmet til paven, og over nøklene er et gyllent kors og en gyllen krone som symboliserer underdanighet overfor biskopen. Den store versjonen av våpenet holdes av to gylne løver.
== Politikk ==
Byen administreres av en borgermester og et byråd. Borgermesteren velges av byrådet blant sine 60 medlemmer. Borgermesteren er blant annet byrådets ordfører under debatter og representant overfor rettsvesenet og staten.
Fra 29. mars 2005 til 19. februar 2007 var Aivars Aksenoks borgermester. Han ble etterfulgt av Jānis Birks og Nils Ušakovs. I 2020 ble Mārtiņš Staķis borgermester.
Byrådet er delt mellom forskjellige partier og lister, og velges av innbyggerne i byen hvert 4. år. Byadministrasjonen ledes av en direktør (i 2022 Jānis Lange).Byrådet i Riga har en lang historie: De nevnes allerede i dokumenter fra 1210. De første sporene av et byråd med formell makt stammer fra dokumenter fra 1225. På 1200-tallet styrte byrådet byen og virket som lovgivende makt, men fra 1300-tallet tok de også over dømmende makt. I begynnelsen av 1200-tallet var rådsmedlemmene valgt for ett år av gangen, men etter hvert begynte de å velge sine egne etterfølgere, og til slutt var rådsmann et livslangt yrke. Uansett så var byrådet representant for den tyske overklassen.
Etter 1581, da de ble liggende under Polen-Litauen, ble rettighetene til byrådet innskrenket. I slutten av 1500-tallet var også byrådet i klammeri med de mektige laugene om hvordan byen skulle styres, noe som toppet seg i «kalenderopptøyene» i perioden 1584–1589. I begynnelsen av 1600-tallet ble byrådet støttet av svenskekongen (Riga var da under Sverige), og det ble uro på nytt.
Riga falt under det russiske tsardømmet i 1710 og ble en provins, og etter reformer i 1783 var det generalguvernøren som styrte. Byrådet forsøkte med vekslende hell å tilegne seg makt igjen i årene som fulgte, men først i en reform i byadministrasjonen i 1870 ble de en maktfaktor igjen. I 1877 ble denne reformen også implementert i Riga. Byrådet ble nydannet sammen med byadministrasjonen, og en borgermester ble valgt. Dette systemet ble også brukt da Latvia var selvstendig første gang (1918–1940).
Under sovjetisk okkupasjon ble byen delt i seks soner, og etter hvert ble det satt inn et «folkeråd». Dette rådet ble i teorien valgt av folket, men i praksis iverksatte de bare tiltak beordret av sovjetmyndighetene.
På territoriet til Riga er det et område med en spesiell økonomisk status - Frihavn of Riga. Det betyr blant annet store skattelettelser for selskaper som opererer innenfor frihavnssonen, ingen moms på de fleste varer og tjenester og ingen drivstoffavgifter. Den eneste andre frihavnen i landet er Ventspils, men Rēzekne og Liepaja er spesielle økonomiske soner.
== Næringsliv og utdanning ==
Nesten alle viktige finansinstitusjoner i Latvia ligger i Riga, inkludert nasjonalbanken, Latvijas Banka. Import- og eksportvirksomhet har alltid vært viktig for byen, og tok seg opp enda mer da Latvia gikk inn i EU 1. mai 2004. Riga står for omtrent halvparten av produksjonen i Latvia. Hovednæringsveier er finans, offentlige tjenester, mat og drikke, farmasøytisk industri, trelast, trykking og forlagsvirksomhet, tekstiler og møbler og telekommunikasjon.
Frihavnen er lagt i nærheten av Riga, og er isfri hele året. Kapasiteten til havnen er (i 2005) 20 millioner tonn i året. Frihavnen ekspanderer for tiden, og er medlem av IAPH, ESPO, BPO og Europe Cruise Organization.
Siden uavhengigheten har også norsk næringsliv etablert seg i byen. Tydelig i bybildet er kioskkjeden Narvesen, supermarkedene RIMI og REMA 1000, kleskjedene Cubus og Dressmann og bensinstasjoner fra Statoil.
En rekke akademiske institusjoner er hjemmehørende i byen, inkludert Universitetet i Latvia, Rigas tekniske universitet, Riga Stradins universitet (Rīgas Stradiņa Universitāte) og Riga-avdelingen til Handelshøyskolen i Stockholm.
== Turistattraksjoner ==
Se utdypende artikkel: Rigas turistattraksjonerDe viktigste severdighetene i Riga dreier seg rundt byens historie, og spesielt gamlebyen. Byens opprinnelse fra middelalderen sees fremdeles tydelig i arkitekturen, sammen med spor av gotisk arkitektur, barokk arkitektur og art nouveau. Senteret av byen regnes som den beste samlingen av Art Nouveau-bygninger i Europa og står på UNESCOs liste over verdensarven.
Det står blant annet 24 lagerbygninger fra middelalderen i gamlebyen fremdeles, men det mest kjente eksemplet på middelalderarkitektur kalles «Tre brødre». Den eneste gjenværende byporten kalles «Svenskeporten».
Sentralt i gamlebyen står Dome-katedralen, påbegynt i 1211. Gjennom århundrene har katedralen blitt bygget på, og fremstår i dag som en blanding av romansk, renessanse, barokk og klassisk arkitektur. Katedralens orgel med nesten 7000 piper er en av verdens største, og fremdeles i jevnlig bruk.
Andre kirker er det mange av, men den mest kjente er St. Peter, som med sitt 137 meter høye spir rager over byen. Den mest fremtredende russisk-ortodoks kirken blir kalt «planetariet» på folkemunne, ettersom sovjetmyndighetene brukte bygningen til dette formålet under okkupasjonen.
19 % av byens flate er dekket av parker, noe som blir over 54 km².
Riga har om lag 50 større og mindre museer. Et av de viktigste er Latvia nasjonale historiske museum, som ligger i Riga festning (Riga pils) og viser Latvias historie fra istiden til i dag. Riga by- og sjøfartsmuseum ligger vegg i vegg med Domkirken, og regner sin historie tilbake til 1700-tallet. Det er dermed et av Europas eldste museer. Okkupasjonsmuseet ligger like utenfor gamlebyen, og bygningen er et eksempel på sovjetisk arkitektur. Det knytter seg en viss kontrovers til om bygningen bør bli stående slik den er, som et minne om okkupasjonstiden, eller om den bør rives og erstattes av en bygning som passer mer til de historiske omgivelsene. Krigsmuseet ligger i Kruttårnet (Pulvertornis) nær den gamle bymuren. Litt utenfor sentrum ligger motormuseet, med blant annet Stalins og Leonid Bresjnevs biler. Utenfor byen ligger et stort friluftsmuseum, Latvias folkemuseum, et etnografisk museum i friluft. Riga har også to store kunstmuseer.
Blant få gjenværende minner fra sovjettiden kan man se minnesmerket over latviske geværmenn (strelnieki) utenfor okkupasjonsmuseet, og en mye mindre skulptur som hedrer de falne fra revolusjonen i 1905 på østsiden av elva.
Det mest kjente monumentet er Frihetsmonumentet, reist som et symbol for latvisk frihet og uavhengighet i 1935. Det er en søyle med en kvinneskikkelse som holder tre stjerner, symboler på de tre opprinnelige landskapene i Latvia. På forsiden er en inskripsjon, «Tēvzemei un Brīvībai» («for fedreland og frihet»). Monumentet ble ikke revet under sovjettiden, men ifølge populær anekdote, sovjetiske myndigheter oversatte betydningen til at kvinneskikkelsen var moder Russland og de tre stjernene var de baltiske republikkene.
== Sport ==
Riga har hatt en sterk posisjon innen idretten, blant annet ble det russiske tsardømmets interne olympiade i 1914 arrangert i Riga. Gamle idrettsklubber inkluderer Rigas skytterlag (stiftet 1859), Riga gymnastikklubb (1862), Riga roklubb (1872), Riga keiserlige seilerklubb (1878) og Riga sykkelforening (1886). Latvias sportsunion ble stiftet i Riga 6. mars 1921, og ble senere til Latvias forente sportsforeninger, som representerte landet internasjonalt, for eksempel ovenfor IOC. Under verdenskrigene var det ingen organisert idrettsaktivitet i byen, og etter 1945 ble all organisert idrett overtatt av sovjetiske myndigheter.
Inntil 2006 var Skonto Stadion Rigas største arena for sport. Det sto ferdig i 1996, og ble renovert til Eurovision Song Contest i 2003. Det rommer 6 500 tilskuere og består av fire haller. Det arrangeres mesterskap i fotball, ishockey og andre grener her.
Et større stadion, kalt Arena Riga, åpnet i 2006. Det rommer 12 500 tilskuere på et område på 58 000 m², hvorav over 22 000 m² er under tak.
Ishockey er Latvias nasjonalidrett og Dinamo Riga (Kontinental Hockey League) det mest fremtredende i landet. Det finnes også et fotballag Skonto Riga (stiftet 1991), som også det var av landets beste. De har vunnet ligaen alle år fra 1991 til 2003, og cupen sju ganger i samme intervall.
== Transport ==
Trafikken til Riga har økt betydelig i senere år, etter som infrastrukturen har blitt forbedret. Riga som havneby er et knutepunkt for logistikk, og et senter i vei- og jernbanenettet. Flyplassen Riga internasjonale lufthavn er hjemmehavn for AirBaltic. Det er fergeforbindelse til Stockholm, Kiel og Lübeck.
Kollektivtransporten i byen omfatter busser, trolleybusser, trikker (Škoda 15T) og minibusser. Sovjetmyndighetene hadde planer om t-bane i Riga, men miljøverngrupper fikk satt en stopper for planene i 1986.
De første hestetrukne bussene begynte å kjøre i 1852. Trikkene som kom i 1882 var også hestetrukne.
== Bilder ==
== Kjente personer fra Riga ==
Mikhail Barysjnikov – danser og skuespiller
Isaiah Berlin – Oxford-utdannet filosof
Sergei Eisenstein – russisk regissør
Heinz Erhardt – tysk komiker
Laila Freivalds – svensk utenriksminister
Meinhard von Gerkan – arkitekt
Artūrs Irbe – ishockeyspiller i NHL
Mariss Jansons – dirigent
Jānis Lūsis – fire ganger olympisk deltaker
Wilhelm Ostwald – kjemiker, nobelprisvinner (1909)
Sandis Ozoliņš – ishockeyspiller i NHL
Arkady Raikin – sovjetisk komiker
Mikhail Tal – den åttende verdensmester i sjakk
Sergei Zholtok – ishockeyspiller i NHL
Vadim Demidov – fotballspiller
Sergej Demidov – håndballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Riga – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rīga – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (latvisk, russisk, engelsk)
(en) Riga hos Wikivoyage
Den norske ambassaden
Riga Wiki (engelsk)
UNESCOs side om gamlebyen (engelsk)
Skonto fotballklubb (latvisk, engelsk, russisk) | Riga (latvisk: Rīga; russisk: Рига; estisk: Riia; polsk, litauisk: Ryga) er hovedstad og største by i Latvia. Med sine 665 222 innbyggere (2021)lgia. | 5,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hansaforbundet | 2023-02-04 | Hansaforbundet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Hanseatene', 'Kategori:Pages using div col with unknown parameters', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysklands historie'] | «Hansa» omdirigeres hit. Se også Hansa bryggeri og Hansa (bilmerke)
Hansaforbundet var et handelslaug som arbeidet for beskyttelser av handelsprivilegier, og som i en periode dominerte handelen i det nordlige Europa. Deres innflytelse strakk seg fra Baltikum til Nordsjøområdet og med tilhørende innland fra senmiddelalderen og inn i tidlig moderne tid. Det har fått navn etter det lavtyske ordet hanse, som betyr gruppe, følge, eller (handels)selskap.
Forbundet ble etablert for å beskytte de økonomiske interessene og diplomatiske privilegiene i de deltakende byene og statene. Hansabyene hadde eget lovsystem og utstyrte egne hærer og militære flåter for gjensidig beskyttelse og hjelp. Til tross for dette var ikke organisasjonen noen statsdannelse, heller ikke kan den kalles en konføderasjon av bystater, da det var bare få av byene som deltok som hadde egen suverenitet og uavhengighet tilsvarende det som senere var hos de frie riksstedene.
| «Hansa» omdirigeres hit. Se også Hansa bryggeri og Hansa (bilmerke)
Hansaforbundet var et handelslaug som arbeidet for beskyttelser av handelsprivilegier, og som i en periode dominerte handelen i det nordlige Europa. Deres innflytelse strakk seg fra Baltikum til Nordsjøområdet og med tilhørende innland fra senmiddelalderen og inn i tidlig moderne tid. Det har fått navn etter det lavtyske ordet hanse, som betyr gruppe, følge, eller (handels)selskap.
Forbundet ble etablert for å beskytte de økonomiske interessene og diplomatiske privilegiene i de deltakende byene og statene. Hansabyene hadde eget lovsystem og utstyrte egne hærer og militære flåter for gjensidig beskyttelse og hjelp. Til tross for dette var ikke organisasjonen noen statsdannelse, heller ikke kan den kalles en konføderasjon av bystater, da det var bare få av byene som deltok som hadde egen suverenitet og uavhengighet tilsvarende det som senere var hos de frie riksstedene.
== Dagens bruk av Hansanavnet ==
I dag har byene Hamburg, Lübeck, Bremen og Rostock Hansestadt som en del av det offisielle bynavnet; Hamburg og Bremen er fortsatt bystater med delvis suverenitet. Ofte omtales de tre byene kollektivt som hanseatiske. Man finner begrepet i en rekke institusjonsnavn, f.eks. Hamburgs øverste domstol Hanseatisches Oberlandesgericht. Den tradisjonelle eliten i disse byene, som hadde konstitusjonelle privilegier til 1918–19, kalles også hanseater.
I dag går hansa-benevnelsen igjen i flere navn. Noen kjente eksempler er det tyske flyselskapet Lufthansa, fotballaget Hansa Rostock, Hanze universitet for anvendt vitenskap i Groningen i Nederland, Hansa bryggeri i Bergen, Hansapank i Baltikum (i dag en del av Swedbank) og seilbåtfestivalen Hanse Sail i Mecklenburg.
Tidligere eksisterte også det store rederiet DDG Hansa, som eksisterte fra det ble stiftet i 1881 til det gikk konkurs i 1980 og flyprodusenten Hansa-Brandenburg under første verdenskrig.
== Historie ==
=== Tidlige hansasammenslutninger ===
Handelsmenn fra ulike steder i Westfalen etablerte seg på 1100-tallet i Visby på Gotland, på grunn av den gunstige geografiske plasseringen i forhold til handelsstedene i Novgorod. Handelsmenn fra hele det tyske området var også med på de rike fiskeriene rundt Skåne. Tyskerne i Visby sluttet seg sammen i en «Hansa» og hadde medlemmer fra mer enn 30 byer, fra Köln og Utrecht i vest til Reval i øst. Det oppsto også en tilsvarende sammenslutning i Brugge som i 1252 fikk handelsprivilegier av greven av Flandern med gyldighet for «det romerske rikes kjøpmenn». Blant disse var det særlig tre viktige grupper, handelmenn fra Westfalen, fra Lübeck og hansaen i Visby.
=== Grunnleggelse av forbundet ===
De første sporene til en fastere handelsorganisasjon oppsto i Lübeck i 1159 under den mektige Henrik Løve som hadde erobret landeiendommer fra Adolf II av Holstein . Hansaforbundet oppstod derfor med utgangspunkt i det rike Lübeck på 1200-tallet med herredømmet over saltkildene i Lüneburg og sølvhandel som den kapitalsterke hovedkraften. I 1282 slo Kölns, Lübecks og Hamburgs hansa i London seg sammen til et felles forbund som omfattet alle de tyske handelsmennene. Det sterke fellesskapet og de handelsprivilegiene som fellesskapet etter hvert fikk, gjorde at også moderbyene fikk en sterke tilknytning til hverandre. Det ble utviklet avtaler og traktater om felles opptreden for å sikre privilegiene og felles organisering av virksomheten i utlandet.
Byene etablerte egne hærer og hjalp hverandre om nødvendig. Handelsskipene ble også brukt til å frakte soldater. Også egen flåte i kamp mot kaprere kunne bli utrustet og særlig kjent er sjøslaget 22. april 1401 hvor en flåte fra Hansaforbundet ledet av Simon av Utrecht slo en flåte fra vitaliebrødrene, under ledelse av Klaus Störtebeker i nærheten av Helgoland.
Lübeck hadde blitt et handelssenter for handelsmenn fra Sachsen og Westfalen som drev handel nord- og særlig østover mot de mindre økonomisk utviklede områdene i de østlige delene av Østersjøen. Disse områdene hadde rikelig tilbud av tømmer, voks, rav, harpiks, pels, samt rug og hvete som ble fraktet fra havnebyenes omland til markedene i havnene.
Deler av grunnlaget for hansaens handelsimperium var kontrollen over landforbindelsen over Holstein fra Lübeck til Hamburg. Den ble i 1398 utbygget med den formodentlig eldste kanal i Europa: Stecknitzkanalen, som forbinder elven Trave med Elben. Lübecks hegemoni var på sitt høyeste på 1400-tallet.
=== Ekspansjon ===
Lübecks nærhet til Østersjøen og Nordsjøen åpnet for handelsforbindelser både med Skandinavia og Kievriket, og som slik i direkte konkurranse med skandinavene som tidligere hadde kontrollert handelsrutene i Østersjøen. En traktat med hansaen i Visby avsluttet denne konkurransen, da handelsfolk fra Lübeck gjennom denne fikk adgang til Republikken Novgorods havn hvor hansaen etablerte et kontor. Tilsvarende allianser ble etablert innenfor Det tysk-romerske rike. Etterhvert ble det utviklet et nettverk av allianser og avtaler og mellom 70 og 170 byer var, i varierende grad, med i dette nettverket.I tillegg lyktes forbundet å etablere faktorier i Brugge i Flandern, Bergen og i London, og disse handelspostene ble viktige enklaver. Hansaen i England er første gang nevnt i kildene fra 1282 som Hansa Almaniae (en «tysk hansa»), som nok var mer en bosetning enn en formell etablering. I 1303 fikk denne hansaen skatte- og tollinnrømmelser av kong Edvard I. I 1320 ble det etablert et formelt kontor i London på nordbredden av Themsen hvor Walbrook rant ut i Themsen, rett vest for London Bridge på tomten hvor dagens Cannon Street stasjon ligger.
Londonkontoret fikk særlig innpass i eksporten av både engelsk ull og engelskproduserte ferdige tekstiler, og hansaen fikk kontrollen over tekstilindustrien i Colchester og andre industristeder. Londonkontoret vokste etterhvert til et eget, avgrenset samfunn med varehus, veiehus, kirker, kontorer og boliger, og den store etableringen viser viktigheten og det store aktivitetsnivået som var her. Det ble etter hvert kalt the Steelyard (fra tysk: der Stahlhof) og de eldste referansene til dette navnet finnes i kilder fra 1422. Etableringen i Bergen kom 40 år senere enn i London, i 1360 og håndterte hovedsakelig tørrfiskhandel. Det fantes også faktorier i Oslo og Tønsberg.
=== Innflytelse ===
Hansaens hovedhandelsartikkel i handelen med Norge var tørrfisken, som ble eksportert fra Norge til Sentral- og Sør-Europa. Hansaen var en økonomisk stormakt i samtidens Nord-Europa og en betydelig maktfaktor i Skandinavia. Det er spekulert i om Kalmarunionen var et skandinavisk mottiltak mot den økende tyske innflytelsen i skandinavisk politikk.
Hansaen grunnla en rekke byer, særlig i Baltikum, og en varig virkning av den hanseatiske handelsvirksomheten var den sterke tyske kulturelle og språklige påvirkningen i Skandinavia.
I Bergen hadde tyskerne fra først av bare hatt tillatelse til å «sitte» (dvs. handle) i tiden mellom korsmesse om våren (3. mai) og korsmesse om høsten (14. september); men gradvis ble de «vintersittere». Omkring 1259 overvintret flere av dem likevel i Bergen, som leietakere hos norske gårdeiere på Bryggen, og en tysker ble snart huseier selv. Vintersittingen muliggjorde fordelaktige oppkjøp i vinterhalvåret og tidlig utskiping om våren. Likevel nektet tyskerne å betale tiende i Bergen, så kong Håkon forordnet at fremmede som leide hus i byen i 12 måneder, måtte regnes som fastboende og var pliktige å yte tiende og annet på lik linje med nordmenn. I 1250 var det sluttet freds- og handelsavtale mellom kong Håkon og Lübeck som garanti for gjensidige frihandel mellom nordmenn og lybekkere, gjensidig hjelp mot overfallsmenn og vilkår i Norge som det tidligere hadde vært. Tyskerne var imidlertid ikke fornøyd med rettssikkerheten de opplevde. Norsk vrakrett utsatte hanseatene for regulær plyndring når skipene deres forliste langs norskekysten. I tillegg mente kjøpmenn fra Hamburg seg utsatt for en falsk drapsanklage i Bergen. Denne frikjente Magnus Lagabøte dem for senere.I 1340 støttet hanseatene Valdemar Atterdag da han tok makten i Danmark. Hansaen ønsket redusert makt til grevene i Holstein, som satt med Danmark i pant. Grevene kontrollerte så store områder at de truet sentrale fjernhandelsruter. Kong Atterdag avstod motvillig Skåne til Magnus Eriksson i 1343. Dette var i hanseatenes interesse, siden det var til deres fordel at ikke den samme kongen hersket over begge sider av Øresund. Eriksson var også svært mye rausere mot dem når det gjaldt tilgang til det innbringende Skånemarkedet. Også de hanseatiske privilegiene i Norge ble fornyet ved Erikssons overtakelse av Skåne. Men i 1360 angrep kong Atterdag Skåne, og Magnus Eriksson mistet både Skåne, Halland og Blekinge, men fikk til gjengjeld løfte om Valdemar Atterdags støtte mot den svenske opposisjonen. Dette ble stadfestet med en ekteskapsavtale mellom Erikssons sønn Håkon Magnusson og Valdemars datter, prinsesse Margrethe. Atterdag ville imidlertid utvide sin makt i Østersjøen, og 1361 erobret han Gotland i slaget ved Visby. Nå var ikke lenger Valdemar Atterdag til nytte for hanseatene. Tvert om representerte han en alvorlig trussel ved sin tilstedeværelse i Østersjøen og ved å sitte med makten over begge sider av Øresund.Da forbundet var på sitt sterkeste, ble det på et møte i Köln i 1367 besluttet en felles kamp mot kongene Valdemar Atterdag av Danmark og Håkon Magnusson av Norge.
De utenlandske faktoriene i Novgorod, Bergen, London og Brugge ble etterhvert kalt kontorer og direkteunderlagt forbundet.Det er anslått at av en befolkning på rundt 10 000 i middelalderens Bergen var kanskje så mye som en tredjedel utlendinger – de fleste sannsynligvis våpenføre unge menn tilsluttet Hansaforbundet.
Dette oppmuntret hanseatene til lokalt maktmisbruk. I 1440 innkom det klager på at tyske kjøpmenn som satte opp hollenderboder på Stranden, jaget hollenderne vekk og slengte varene deres i sølen. Mer enn hundre bevæpnede hanseater skulle også ha trengt inn på Bergens rådstue tirsdag etter St. Peters dag (23. februar), og jaget rådmennene med økser og kårder. Konfliktene i Bergen toppet seg med Olav Nilsson som høvedsmann på Bergenhus. Han opprettholdt en uforsonlig linje mot hanseatene og ble avsatt i 1453; men alt i 1455 var han tilbake etter å ha presset Erik av Pommern til å gjeninnsette seg. I mellomtiden hadde han drevet som kaprer og plyndret hanseatiske skip. Vel kunne Nilsson påpeke at hanseatene bare motvillig innordnet seg norsk lov; men en tidligere sjørøver som høvedsmann kunne de ikke tolerere. I 1455 var byen vitne til at bevæpnede hanseater jaget Nilsson, biskopen og følget deres utover mot Nordnes der de søkte tilflukt i Munkeliv kloster. Mens Nilsson klatret opp i tårnet, satte hanseatene klosteret i brann. De betalte for å få gjenoppbygget klosteret, men boten til Nilssons etterlatte nektet de å betale. Nok forelå det rettskraftig dom om slik bot, men kong Christian I forfulgte ikke saken ettersom han hadde tatt opp store lån av hanseatene til krigføringen sin.
=== Tilbakegang og avslutning ===
I 1494 stengte de russiske makthaverne hansaens kontor i Novgorod. På denne tiden tapte også fiskeriene ved Skåne mye av sin betydning og i 1530-årene ble hansaens faktorier i Oslo og Tønsberg lagt ned. Dette førte til at handelen på Østlandet i større grad ble overtatt av nederlendere og dansker. Rundt 1560 ble de tyske handelsmenn og håndverkere i Bergen en del av den norske borgerstanden, og selv om hansaens kontor fortsatte sin eksistens, var makten sterkt redusert og norske borgere overtok stadig større deler av handelen med Nord-Norge.
Etter at Brugge, Antwerpen og Nederland ble en del av De burgundiske Nederlandene ble kontoret i Brugge i 1545 flyttet til Antwerpen, og hansaens posisjon ble sterkt utfordret av nederlandske handelsmenn. Handelen fra Antwerpen, hvor hansaen hadde sitt kontor, ble helt lammet i 1585 gjennom den spanske erobringen og stengningen av Schelde under Åttiårskrigen. I 1598 stengte dronning Elisabeth I av England the Steelyard i London og de motstridene interessene mellom hansabyene ble etter hvert større, noe som ble den mest avgjørende årsaken til at hansaforbundet ble oppløst. Den økende skipsfarten rundt Jylland ble viktigere utover 1400-tallet og dette svekket Lübecks posisjon, samtidig som misnøyen med byens monopolstilling økte. Dette økte nederlendernes og engelskmennenes innflytelse i Østersjøen. Lübecks nederlag overfor Danmark under Grevefeiden i 1536, samt de store sosiale og politiske endringene som følge av reformasjonen, gjorde at hansaforbundet bare eksisterte i navnet. Lübecks forsøk på å ta tilbake noe av sin maktposisjon under den nordiske syvårskrig mislyktes, og den siste hansadag ble holdt så sent som i 1669.
Handelsstrukturen og systemet fortsatte derimot mange steder, men disse var bare løsere tilknyttet hverandre. Et stadig sterkere Sverige overtok mye av den tidligere tyske kontrollen i Østersjøen. Det ble i Bergen opprettet «Det Norske Kontor», hovedsakelig av hanseatiske kjøpmenn som hadde tatt borgerbrev i byen.
Dette var i praksis en direkte videreføring av det hanseatiske systemet, og det ble styrt av de samme folkene som før. Det eneste som var nytt var navnet, og at kjøpmennene i økende grad tok borgerskap i Bergen. «Det Norske Kontor»s handelsprivilegier ble formelt opphevet av Stortinget først ut på 1800-tallet.
== Organisasjon ==
=== Medlemskap ===
Medlemmene i hansaen og innbyggerne i hansabyene (el. hansastadene) ble kalt hanseater. En kjøpmann i hansaen ble på tysk og dansk fra 1500-tallet ofte omtalt som «pebersvend» og «Pfeffersack» etter handelen med pepper og andre krydder.
Medlemmene i Hansaforbundet var både handelsmennene og de byene (bortsett fra Dinant) hvor disse handelsmennene hadde borgerskap. Ikke alle byer med tyske handelsmiljøer var med, for eksempel ble byene, med tilhørende handelmenn, Emden, Memel, Vyborg og Narva aldri medlem av Hansaforbundet. På den annen side kunne også enkeltpersoner som kom fra andre deler bli medlem, gitt at de var født av tyske foreldre, underlagt tysk lovgivning og handelsutdannet. Forbundet arbeidet for å utvide og trygge medlemmenes felles interesser, selv om disse kunne være ganske ulike, både med hensyn til størrelse av handelsvirksomheten, og politisk med hensyn til uavhengighet fra den styrende adelen.
=== Beslutninger ===
Beslutninger og aktive handlinger på vegne av forbundet ble fattet konsensusbasert. Når det dukket opp aktuelle saker ble medlemmene invitert til et sentralt møte, kalt Tagfahrt (egentlig «møtetur», og noen ganger etter 1358 kalt Hansetag. De lokale medlemssammenslutningene valgte da representanter, kalt Ratssendeboten «råd-sendebud» til det aktuelle møtet. Ikke alle sendte representanter, og de som reiste fikk ofte fullmakt til å representere flere. Det å bygge både lokal konsensus, og konsensus på Tagfahrt-nivået var i tråd med tradisjonen i Niedersachsen kalt Einung, hvor konsensus ble forstått som fraværet av protester. I hansaforbundet ble det forslaget som etter en diskusjon fikk tilstrekkelig oppslutning lest opp høyt for de tilstedeværende og vedtatt som bindende Rezess (resess) dersom ingen av de tilstedeværende protesterte, og de som ikke hadde lyktes å få tilstrekkelig støtte til sine forslag var forpliktet til å forholde seg i ro under denne prosedyren. Dersom en ikke lyktes å etablere konsensus på denne måten til en sak, ble konsensus oppnådd ved at noen medlemmer av forbundet ble pekt ut med fullmakt til å finne en felles løsning.
=== De enkelte kontorene ===
De ulike hanseatiske kontorene hadde sine egne kasserere, rett og segl. Som laug, ble kontorene ledet av Ältermänner (entall: Ältermann «oldermann». Londonkontoret var spesielt, da det hadde både en hanseatisk og en engelsk ältermann. I 1347 endret Brussel-kontoret sine bestemmelser for å sikre en lik representasjon av forbundets medlemmer. Fram til dette, var medlemmene delt i hver sin Drittel («tredjedel»): den vendiske og saksiske tredjedel, den westfaliske og prøyssiske tredjedel og den gotlandske, livlandske og svenske tredjedel. handelmenn fra hver tredjedel valgte to ältermänner og seks medlemmer til «åttemannsrådet» (Achtzehnmännerrat) til å administrere et kontor for en bestemt periode. I 1356 ble denne ordningen bekreftet under et hanseatisk møte for å forberede den første Tagfahrt. Denne inndelingen i tredjedeler ble tatt opp og innført i hele forbundet.
Tagfahrt eller Hansatag var den eneste sentrale institusjonen i Hansaforbundet. Imidlertid ga inndelingen i tredjedeler de respektive medlemmene anledning til å møtes i egne møter, kalt Dritteltage til å utarbeide felles standpunkter til et kommende Tagfahrt. Medlemmene møttes også på et mer lokalt nivå, og selv om slike lokale møter ikke var formalisert innen Hansaforbundet, ble de stadig viktigere i forberedelse og gjennomføring av beslutningene fra Tagfahrt.Fra 1554 gikk man i stedet over til den firedeling for å redusere de interne ulikhetene annen hver enhet, og slik fremme samarbeidet og kontakten innen hver del og gjøre beslutningsgangen mer effektiv. Siden antallet ble økt til fire, ble hver enhet kalt en Quartiere (kvart):
Denne inndelingen ble imidlertid ikke innført ved de mindre representasjonskontorene (kontore), som ved sine behov, som valg av ältermänner, grupperte medlemmene på ulike måter.
=== Hanseatere som konfliktløsere ===
Konflikter som oppstod mellom handelspartnere, byer og styremakter kunne fort føre til forsinkelser i handelen og vareleveringen. Dette betydde tapte penger for handelsmennene, derfor var det i fleres interesse at konflikter ble løst på en rask og tilfredsstillende måte.
Hanseatene løste mange konflikter gjennom megling. Konfliktene dreide seg gjerne rundt varer, logistikk og ansvarsfordeling, samt konflikter mellom byer og styresmakter og annen politikk. De hadde naturlig nok en spesiell funksjon og rolle som konfliktløsere og meglere på kontorene, som var deres hovedkontor i de ulike byene, men hanseatene var også meglere mellom byer som var i strid seg i mellom og mellom byer og styresmakter. Målet til hanseatene var naturlig nok at handelen skulle gå så smertefritt som mulig. Konflikter og uenigheter kunne føre til forsinkelser i handel og transport, noe som betydde tapte penger. Derfor var konflikthåndtering en prioritet hos hanseatene. Det ble gjerne kalt "verhansung" når hanseatene hadde meglet og funnet løsninger på konflikter. Hanseatenes funksjon som meglere var kjærkomment og et gode for de andre Hansebyene.
== Hansabyer ==
De forskjellige kvartenes navn har blitt forkortet i denne tabellen slik:
Vendisk: Vendisk og pommersk (eller bare vendisk) Quartiere
Sachsen: Saksisk, thüringsk og brandenburgisk (eller bare saksisk) Quartiere
Baltikum: Prøyssisk, livlandsk og svensk (eller østbaltisk) Quartiere
Westfalen: Rhin-Westfalen og Nederland (eller Rhinland) Quartiere
Kontor: Kontorene var forbundets utenlandske handelsposter i byer som ikke selv var tilknyttet forbundet.Søylen «Territorium» viser til jurisdiksjonen som byen var underlagt på det tidspunktet; søylen «I dag en del av» oppfører hvilken stat byen idag ligger i, og søylene «Fra» og «Til» viser hvilke datoer byen ble med og/eller forlot forbundet.
=== Havner med en hanseatisk handelspost ===
Berwick-upon-Tweed
Bristol
Boston, Lincolnshire
Damme
Leith
Hull
Newcastle
Great Yarmouth
York
=== Andre byer med et Hansasamfunn ===
== Se også ==
Vitaliebrødrene
Peppersvenn
Bergenfarere
== Referanser ==
== Kilder ==
Absalon Pedersson Beyer: Bergens Kapitelsbok
== Eksterne lenker ==
(en) Hanseatic League – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Hansaforbundets offisielle side
Hanseatisk museum i Bergen
Bergen byleksikon på nett, om Hansaforbundet
Oppslagsordet «Hansa» i Nordisk familjebok fra 1909 (på svensk)
Omtale av Hansa på Store norske leksikon
Fiskeeventyret, om hansaen i Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no | Hansaforbundet var et handelslaug som arbeidet for beskyttelser av handelsprivilegier, og som i en periode dominerte handelen i det nordlige Europa. Deres innflytelse strakk seg fra Baltikum til Nordsjøområdet og med tilhørende innland fra senmiddelalderen og inn i tidlig moderne tid. | 5,867 |
null | 2023-02-04 | Laila Freivalds | null | null | null | Laila Freivalds (født 22. juni 1942 i Riga i Latvia) er en svensk jurist og sosialdemokratisk politiker. | 5,868 |
null | 2023-02-04 | Livland | null | null | null | Livland er et historisk landskap i Baltikum. Landskapet er i dag delt mellom Estland og Latvia. | 5,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jiddisch | 2023-02-04 | Jiddisch | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Germanske språk', 'Kategori:Jiddisch', 'Kategori:Jødiske språk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språk i Argentina', 'Kategori:Språk i Israel', 'Kategori:Språk i Russland', 'Kategori:Språk i Tyskland'] | Jiddisch eller jiddisk er et germansk språk som tales av over tre millioner mennesker, hovedsakelig askenasiske jøder, over hele verden. Språket oppstod i Sentral-Europa i høymiddelalderen, som en blanding av middelhøytysk og sentraltyske dialekter, og med mange lånord fra hebraisk, senere også fra slaviske språk. Navnet jiddisch betyr «jødisk» og er opprinnelig en kortform for ייִדיש טיַיטש «jidish taitsh», eller «jødisk tysk». Ordforrådet består av ca. 80 % gjenkjennelige tyske ord, enkelte står nærmere standard høytysk enn mange høytyske dialekter; jiddisch betraktes av og til også som en tysk dialekt. Jiddisch skrives vanligvis med det hebraiske alfabetet.
Fram til andre verdenskrig var både østjiddisch og vestjiddisch dialekt i bruk. Vestjiddisch, som ble talt i Tyskland, Italia, Østerrike, Nederland, Frankrike og andre land, er i dag nesten utdødd: De fleste som talte denne dialekten ble utslettet i holocaust.
Forfatteren Isaac Bashevis Singer (1904–1991), som skrev på jiddisch, fikk nobelprisen i litteratur i 1978. Den jiddischspråklige lingvisten Max Weinreich formulerte den meget siterte aforismen «A shprakh iz a diyalekt mit an armey un a flot» («Et språk er en dialekt med en armé og en flåte»).
| Jiddisch eller jiddisk er et germansk språk som tales av over tre millioner mennesker, hovedsakelig askenasiske jøder, over hele verden. Språket oppstod i Sentral-Europa i høymiddelalderen, som en blanding av middelhøytysk og sentraltyske dialekter, og med mange lånord fra hebraisk, senere også fra slaviske språk. Navnet jiddisch betyr «jødisk» og er opprinnelig en kortform for ייִדיש טיַיטש «jidish taitsh», eller «jødisk tysk». Ordforrådet består av ca. 80 % gjenkjennelige tyske ord, enkelte står nærmere standard høytysk enn mange høytyske dialekter; jiddisch betraktes av og til også som en tysk dialekt. Jiddisch skrives vanligvis med det hebraiske alfabetet.
Fram til andre verdenskrig var både østjiddisch og vestjiddisch dialekt i bruk. Vestjiddisch, som ble talt i Tyskland, Italia, Østerrike, Nederland, Frankrike og andre land, er i dag nesten utdødd: De fleste som talte denne dialekten ble utslettet i holocaust.
Forfatteren Isaac Bashevis Singer (1904–1991), som skrev på jiddisch, fikk nobelprisen i litteratur i 1978. Den jiddischspråklige lingvisten Max Weinreich formulerte den meget siterte aforismen «A shprakh iz a diyalekt mit an armey un a flot» («Et språk er en dialekt med en armé og en flåte»).
== Jiddisch i geografien ==
Tyske jøder betegnes som askenasiske, mens de sefardiske kommer fra Spania og Portugal. Forklaringen på disse betegnelsene kan hentes fra Det gamle testamente, der Asjkenas var sønnesønn av Jafet, den eldste sønnen til Noa. I 551 utga historikeren Jordanes verket Getica om goterne, der han i avsnitt 1,4 omtaler Skandinavia med betegnelsen Skandza. Likheten mellom Asjkenas og Skandza er slående når man skriver dem på hebraisk, altså uten vokaler. Avstanden mellom Skandinavia og Tyskland er heller ikke stor.
Sefarad var området der jødene levde i eksil etter at babylonerne inntok Judea. Konsonantene i Sefarad og Spania minner om hverandre, siden f og p ble stavet med samme bokstav både i hebraisk og arameisk.
Enda mer underfundig er forklaringen på at slaviske og baltiske områder kalles Knaan på jiddisch. Kanaan var navnet både på lavlandet ut mot Middelhavet og på en av sønnene til Kam, Noas andre sønn. 1. Moseboks 9. kapittel forteller hvordan Noa drakk seg så full at han kledde seg naken, og sønnene Sem, Kam og Jafet måtte dekke ham til. Da han våknet av rusen, ropte han i sinne: «Lovet være Herren, Sems Gud! Kanaan skal være hans slave!» Man hentet altså assosiasjonen Kanaan = slave fra Bibelen, samtidig som slaverne som bor i de baltiske land, er opphav til vårt ord slave i betydningen trell.I en folketelling i Sovjetunionen fra 1959, oppgav 470 000 at de hadde jiddisch som morsmål.
== Ordbøker ==
Den eldste kjente ordboken der jiddisch var et av språkene ble publisert i 1542 med jiddisch, hebraisk, tysk og latin som varianter.I 1891 ble den første engelsk-jiddische ordboken publisert, av Alexander Harkavy. Denne ordboken ble stadig revidert, og den siste utgave, som også inkluderer hebraisk, er fra 1928.En nyere ordbok er Modern English-Yiddish Yiddish-English Dictionary, av Uriel Weinreich, utgitt i 1968.
== Kjente forfattere og poeter ==
En av de første forfatterne som begynte å skrive bøker på det jiddiske språket var Salomon Abramovitsj, bedre kjent som Mendele Moicher Sforim.
Andre kjente forfattere er:
Sholem Ash
S. Anski
Sholem Aleichem
Ester Kreitman
I.J. Singer
Isaac Bashevis Singer
Chaim GradeBlant kjente jiddisch-språklige poeter kan nevnes:
Mordechai Gebirtig
Jacob Glatstein
Hirsh Glick
Abraham Goldfaden
Pinchus Kahanovitsj, bedre kjent som Der Nister
Itzik Manger
Abraham Sutzkever
== Referanser ==
== Litteratur ==
W.B. Lockwood: Lehrbuch der modernen jiddischen Sprache. Mit ausgewählten Lesestücken, Hamburg 1995.
Marion Aptroot; Holger Nath: Einführung in die jiddische Sprache und Kultur, Hamburg 2002.
Solomon A. Birnbaum: Yiddish. A Survey and a Grammar, Toronto 1979.
Salomo A. Birnbaum: Die jiddische Sprache. Ein kurzer Überblick und Texte aus acht Jahrhunderten, Hamburg 1974, 2. Aufl. 1986.
Dovid Katz: Grammar of the Yiddish Language, London 1987.
Uriel Weinreich: Modern English-Yiddish Yiddish-English Dictionary, New York 1968 (seither mehrfach neu aufgelegt).
Ronald Lötzsch: Jiddisches Wörterbuch, Leipzig 1990 (seither neu aufgelegt als Duden-Taschenbuch).
Hans Peter Althaus: Mauscheln. Ein Wort Als Waffe, Berlin 2003.
Leo Rosten: Jiddisch. Eine kleine Enzyklopädie, München 2002.
Ulf Diederichs (Hrsg.): Das Ma'assebuch – Altjiddische Erzählkunst, München 2003, 848 S., ISBN 3-423-13143-8
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20040811172144/http://members.surfeu.at/veitschegger/texte/hebr..htm
http://www.jiddischkurs.org/
http://www.jiddisch.org/
http://www.yiddishculture.org/basiclesson/index.html
http://www.compactmemory.de/ – Online-Archiv jüdischer Zeitschriften
http://hagalil.org/hagalil/jidish/cf-jid1.htm – umfangreicher Vortrag über die Entwicklung der jiddischen Sprache
Di Velt fun Yidish: Audio Stories Arkivert 13. april 2009 hos Wayback Machine. | |land= | 5,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Isaac_Bashevis_Singer | 2023-02-04 | Isaac Bashevis Singer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 24. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 14. juli', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Jiddischspråklig litteratur', 'Kategori:Jødiske forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Novellister fra USA', 'Kategori:Personer fra Nowy Dwór Mazowiecki fylke', 'Kategori:Personer fra USA født i Polen', 'Kategori:Polske nobelprisvinnere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Isaac Bashevis Singer (jiddisch: יצחק באַשעװיס זינגער, født 21. november 1902 i Leoncin i Tsar-Russland, nå Polen, død 24. juli 1991 i Surfside i Miami-Dade County i Florida i USA) var en amerikansk forfatter og vinner av Nobelprisen i litteratur.
Singer skrev sine bøker på jiddisch. Han bodde det meste av sitt liv i USA.
| Isaac Bashevis Singer (jiddisch: יצחק באַשעװיס זינגער, født 21. november 1902 i Leoncin i Tsar-Russland, nå Polen, død 24. juli 1991 i Surfside i Miami-Dade County i Florida i USA) var en amerikansk forfatter og vinner av Nobelprisen i litteratur.
Singer skrev sine bøker på jiddisch. Han bodde det meste av sitt liv i USA.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Isaac Bashevis Singer hadde bakgrunn innen den jødiske fromhetsretningen hasidismen. Han var sønn av en rabbi og bror av forfatteren Israel Joshua Singer og forfatteren Esther Kreitman. Han vokste opp i et fattig jiddisch-språklig kvarter i Warszawa, og i den jødiske småbyen (shtetlen, jiddisch דער שטעטל der shtetl) Biłgoraj.
=== Journalist og forfatter ===
Som den eldre broren Israel Joshua Singer begynte han tidlig å publisere journalistikk og skjønnlitterære fortellinger.
I 1935 utvandret han fra Polen til USA, der han kom til å skrive for den jiddischspråklige sosialistiske New York-avisen Forverts (jiddisch פֿאָרװערטס, engelsk Forward), og publiserte mange romaner og noveller.Hans noveller og romaner kretser ofte rundt problemet som oppstår i møtet mellom den gamle jødiske verden og livsoppfattelse og den nye tid med materialisme og manglende tro. Novellen De små skomakere er et eksempel. Møtet mellom gammelt og nytt finner man også i romantrilogien Familien Moskat som var medvirkende til at Singer fikk Nobelprisen i litteratur i 1978.Fortellingene hans er ofte fantasifulle, med sterk dragning til livets mysterier og mystifikasjoner. De er skrevet for et publikum som kjenner til europeiske jødiske tradisjoner såvel som den jiddiske kultur som hadde sin mest fruktbare periode i begynnelsen av 1900-tallet.Blant de mest kjente verkene kan nevnes Satan i Goraj, en historisk roman om hendelser omkring Sabbatai Zvi, Trollmannen frs Lublin (roman) og de selvbiografiske romanene En dag full av glede og På villspor i Amerika. Novellen Jentl, om en ung kvinne som kler seg ut som mann for å få studere, har også blitt filmatisert. Novellen er også utgangspunktet for teaterstykket Yentl.
Singer skrev så godt som bare på jiddisch.
== Verker ==
Singer var en produktiv forfatter og utga både skjønnlitteratur for voksne, barnebøker og erindringslitteratur. Utgivelsene i engelsk oversettelse kom i en rekke tilfeller mange år etter at originalverket ble utgitt på jiddisch. I verkslisten nedenfor er utgivelsesåret for den engelske oversettelsen angitt.
=== Romaner ===
Satan in Goray (1935)
Eulogy to a Shoelace
The Family Moskat (1950)
The Magician of Lublin (1960)
The Slave (1962)
The Manor (1967)
The Estate (1969)
Enemies, a Love Story (1972)
The Wicked City (1972)
Shosha (1978)
Old Love (1979)
Reaches of Heaven: A Story of the Baal Shem Tov (1980)
The Penitent (1983)
Teibele and Her Demon (1983) (play)
The King of the Fields (1988)
Scum (1991)
The Certificate (1992)
Meshugah (1994)
Shadows on the Hudson (1997)
=== Novellesamlinger ===
Gimpel the Fool and Other Stories (1957)
The Spinoza of Market Street (1963)
Short Friday and Other Stories (1963)
The Séance and Other Stories (1968)
A Friend of Kafka and Other Stories (1970)
The Fools of Chelm and Their History (1973)
A Crown of Feathers and Other Stories (1974) — tildelt en delt National Book Award i klassen for skjønnlitteratur, sammen med Gravity's Rainbow av Thomas Pynchon
Passions and Other Stories (1975)
Old Love (1979)
The Collected Stories (1982)
The Image and Other Stories (1985)
The Death of Methuselah and Other Stories (1988)
=== Bøker for barn og unge ===
Zlateh the Goat and Other Stories, illustrert av Maurice Sendak (1966) — nominert til the Newbery Medal (Newbery Honor Book)[39]
Mazel and Shlimazel, illustrert av Margot Zemach (1967)
The Fearsome Inn, illustrert av Nonny Hogrogian (1967) — Newbery Honor Book[39]
When Shlemiel Went to Warsaw and Other Stories, illustrert av Margot Zemach (1968) — Newbery Honor Book[39]
The Golem, illustrert av Uri Schulevitz (1969)
Elijah the Slave: A Hebrew Legend Retold, illustrert av Antonio Frasconi (1970)
Joseph and Koza: or the Sacrifice to the Vistula, illustrert av Symeon Shimin (1970)
Alone in the Wild Forest, illustrert av Margot Zemach (1971)
The Topsy-Turvy Emperor of China, illustrert av William Pène du Bois (1971)
The Wicked City, illustrert av Leonard Everett Fisher (1972)
The Fools of Chelm and Their History, illustrert av Uri Shulevitz (1973)
Why Noah Chose the Dove, illustrert av Eric Carle (1974)
A Tale of Three Wishes, illustrert av Irene Lieblich (1975)
Naftali and the Storyteller and His Horse, Sus, illustrert av Margot Zemach (1976)
The Power of Light - Eight Stories for Hanukkah, illustrert av Irene Lieblich (1980)
Yentl the Yeshiva Boy, illustrert av Uri Shulevitz (1983)
Stories for Children (1984) – samling av historier.
Shrew Todie and Lyzer the Miser and Other Children's Stories (1994)
The Parakeet Named Dreidel (2015)
=== Sakprosa ===
The Hasidim (1973)
=== Selvbiografier ===
In My Father's Court, NY: Farrar, Straus & Giroux (1963, 1967)
A Day of Pleasure, Stories of a Boy Growing Up In Warsaw, New York: Doubleday (1969). National Book Award, Children's Literature
A Little Boy in Search of God, New York: Doubleday (1976)
A Young Man in Search of Love, New York: Doubleday (1978)
Lost in America, New York: Doubleday (1981)
Love and exile, New York: Doubleday (1984)
More Stories from My Father's Court, NY: Farrar, Straus & Giroux (1999)
=== Norske utgivelser ===
Attesten (1993)
Åkrenes konge (1989)
Familien Moskat (1987, 1990)
Kjærlighet og eksil (1987)
Fiender : en kjærlighetshistorie (1977, 1980, 1985)
Fortapt i Amerika (1982), originaltittel Lost in America, oversatt av Kjell Risvik og Kari Risvik
Ung mann søker kjærligheten (1981)
Trollmannen fra Lublin (1980)
Sjosja (1979)
Den usette : fortellinger (1976)
Hvorfor Noa valgte duen (1974)
Geita Zlateh : og andre historier (1970)
Slaven : roman (1965, 1979)
== Filmer basert på verkene ==
Enemies, A Love Story (1989)
Love Comes Lately (2007)
The Magician of Lublin (1979)
Yentl (1983)
Mr. Singer's Nightmare or Mrs. Pupkos Beard (1973)
== Andre dramatiseringer ==
Fool's Paradise (Opera, 1994)
== Bibliografier ==
David Neal Miller: Bibliography of Isaac Bashevis Singer, 1924–1949. Peter Lang, New York u. a. 1984.
Roberta Saltzman: Isaac Bashevis Singer, A Bibliography of His Works in Yiddisch and English, 1960–1991. The Scarecrow Press, Lanham, Maryland, and London 2002.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Isaac Bashevis Singer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Isaac Bashevis Singer på Internet Movie Database
(sv) Isaac Bashevis Singer i Svensk Filmdatabas
(da) Isaac Bashevis Singer på Scope
(fr) Isaac Bashevis Singer på Allociné
(en) Isaac Bashevis Singer på AllMovie
(en) Isaac Bashevis Singer hos The Movie Database
(en) Isaac Bashevis Singer hos Internet Broadway Database
(en) Isaac Bashevis Singer på Discogs
(en) Isaac Bashevis Singer på Discogs
(en) Isaac Bashevis Singer på MusicBrainz
(en) Isaac Bashevis Singer hos American National Biography | Isaac Bashevis Singer (jiddisch: יצחק באַשעװיס זינגער, født 21. november 1902 i Leoncin i Tsar-Russland, nå Polen, død 24. | 5,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aker_Stadion | 2023-02-04 | Aker Stadion | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1998', 'Kategori:Byggverk i Molde', 'Kategori:Fotballstadioner i Norge', 'Kategori:Idrettsanlegg i Møre og Romsdal', 'Kategori:Kjell Inge Røkke', 'Kategori:Molde Fotballklubb', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart'] | Aker stadion (sponsornavn, tidligere Molde stadion eller Nye Molde stadion) er et fotballstadion i Molde, og Molde Fotballklubbs hjemmebane. Anlegget blir i noen medier kalt Røkkeløkka.
| Aker stadion (sponsornavn, tidligere Molde stadion eller Nye Molde stadion) er et fotballstadion i Molde, og Molde Fotballklubbs hjemmebane. Anlegget blir i noen medier kalt Røkkeløkka.
== Historie ==
Anlegget ble gitt som gave til byen av forretningsmennene Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten. Kjell Kosberg var arkitekt for byggverket, som sto ferdig i 1998. Det ble nominert til FIABCIs Prix d'Excellence i 1999, vant den norske City-prisen samme år, og fikk i 2007 Equalitasprisen for god tilrettelegging for funksjonshemmede.Anlegget til 212 millioner kroner huser også kontorer for idrettsorganisasjoner, forretningslokaler, kafeteria og restaurant. Stadionet ble offisielt innviet av daværende statsminister Kjell Magne Bondevik den 18. april 1998, da Molde slo Lillestrøm 4–0. 13 010 tilskuere var til stede på åpningskampen, hvor det første målet var et selvmål av Lillestrøms Tommy Berntsen. Banen har vært åsted for to A-landskamper: Norge–Saudi-Arabia (6–0) i 1998 og Norge–Skottland (0–1) i 2013.
Molde Fotballklubbs gamle hjemmebane kalles i dag Molde idrettspark og brukes av byens øvrige fotballag, samt til andre idretter. Aker stadion ble opprinnelig kalt Molde stadion, og fikk sitt nåværende navn 3. mai 2006 etter hovedsponsor Kjell Inge Røkkes firma Aker Holding, som igjen har navn etter nå nedlagte Akers mekaniske Verksted i Oslo. Navneendringen fulgte en trend som var forholdsvis ny i Norge (tidligere hadde Aalesunds Color Line Stadion vært det eneste stadionet i Tippeligaen som var oppkalt etter en næringslivsbedrift), men som er blitt mer og mer utbredt i Europa. I forbindelse med navneendringen kunngjorde Aker at de også ville gi seks millioner kroner til en fotballhall på Årø i Molde, som har fått navnet Akerhallen. Kommunen bidro med 3,5 millioner kroner og tomt.
I oktober 2013 bestemte klubben seg for å legge kunstgress på banen, og det ble ferdigstilt før seriestart i 2014. Da begynte Moldes kvinnelag å spille hjemmekamper på Aker stadion.
== Tekniske detaljer ==
Aker stadion har publikumskapasitet på 11 249, hvorav 10 100 er sitteplasser. Tilskuerrekorden er på 13 308 og ble satt mot Rosenborg den 26. september 1998. I 1999 kvalifiserte Molde seg til Mesterligaen i fotball for menn, noe som førte til at ståtribunen ble erstattet av sitteplasser og kapasiteten redusert.
Banens mål er 105×68 meter, tilsvarende UEFAs standard banestørrelse for spill i de forskjellig europacupene.
Anlegget har elektrisk undervarme og flomlys som yter 1 200 lux.
Lydanlegget består av 226 små høyttalere og 32 større høyttalergrupper. Gruppene består av to horn og en basshøyttaler. Den samlede forsterkerkraften er 32 kW.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aker Stadion – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Molde Fotballklubb | | | 5,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baltikum | 2023-02-04 | Baltikum | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Baltikum'] | Baltikum (muligens av baltisk baltai (baltere) «de hvite») er en fellesbetegnelse for en region og utgjøres av de tre nasjonene Estland (cirka 1,3 millioner innbyggere), Latvia (cirka 1,9 millioner innbyggere) og Litauen (cirka 2,8 millioner innbyggere). Regionen utgjør cirka 175 000 km² og omhandler i alt cirka 6 millioner innbyggere. Den ligger langs østbredden av Østersjøen (også kalt Det baltiske hav) og grenser i øst mot Russland, i sørøst mot Hviterussland, og i sør mot den russiske oblasten Kaliningrad og Polen.
De baltiske statene var en del av det tidligere Sovjetunionen, men etter Sovjetunionens fall (1991) har de gjenoppstått som selvstendige nasjoner. Historisk regnes også Øst-Preussen med til Baltikum, men dette området ble delt etter andre verdenskrig og inngår nå i henholdsvis Polen og som Kaliningrad oblast i Russland.
Baltikum har tradisjonelt stått sentralt for all handel i denne delen av Europa, og regionen er i dag i ferd med å vinne tilbake denne posisjonen. Estland, Latvia og Litauen har siden Sovjetunionens fall hatt høyere økonomisk vekst enn andre land i Europa.
| Baltikum (muligens av baltisk baltai (baltere) «de hvite») er en fellesbetegnelse for en region og utgjøres av de tre nasjonene Estland (cirka 1,3 millioner innbyggere), Latvia (cirka 1,9 millioner innbyggere) og Litauen (cirka 2,8 millioner innbyggere). Regionen utgjør cirka 175 000 km² og omhandler i alt cirka 6 millioner innbyggere. Den ligger langs østbredden av Østersjøen (også kalt Det baltiske hav) og grenser i øst mot Russland, i sørøst mot Hviterussland, og i sør mot den russiske oblasten Kaliningrad og Polen.
De baltiske statene var en del av det tidligere Sovjetunionen, men etter Sovjetunionens fall (1991) har de gjenoppstått som selvstendige nasjoner. Historisk regnes også Øst-Preussen med til Baltikum, men dette området ble delt etter andre verdenskrig og inngår nå i henholdsvis Polen og som Kaliningrad oblast i Russland.
Baltikum har tradisjonelt stått sentralt for all handel i denne delen av Europa, og regionen er i dag i ferd med å vinne tilbake denne posisjonen. Estland, Latvia og Litauen har siden Sovjetunionens fall hatt høyere økonomisk vekst enn andre land i Europa.
== Etymologi ==
Baltia (Ba'ltia) ble først nevnt av den greske forfatteren Xenofon av Lampsakos som en enorm øy, som ligger tre dagers reise fra kysten av Skytia. Andre greske forfattere nevner et annet Baltia liggende på vestkysten av Schleswig eller Holstein, muligens med henvisning til en av øyene Sylt eller Helgoland. Den romerske forfatteren og naturfilosofen Plinius den eldre snakker også om en øy som heter Baltia. I nyere tid har det blitt antatt at med dette navnet ble det referert til den skandinaviske halvøy, snarere enn Samland på den prøyssiske kysten, nordvest for dagens Kaliningrad.I Adam av Bremen (1000-tallet) forekommer navnet Det baltiske hav (av lat. Mare Balticum) for Østersjøen. Navnebeskrivelsene Baltia og Balticum kommer sannsynligvis fra samme rot som det latinske ba'lteus, som betyr «belte». Adam av Bremen mener at Det baltiske hav (altså Østersjøen) har fått navnet sitt fordi det er formet som et belte. Ifølge en annen tolkning kan navnet Mare Balticum også tolkes som havet som nås ved å seile gjennom et belte (med referansene til Storebelt, Lillebelt eller Fehmarnbelt).
== Språklig sammensetning ==
Esterne lengst i nord taler estisk, som er et østersjøfinsk språk. Latvierne og litauerne, som utgjør områdene for det sørligste baltiske folket, taler baltiske språkene latvisk og litauisk. Dette er to språk som innbyrdes er omtrent like forståelige seg imellom som norsk og tysk.
Selv etter Sovjetunionens fall er det fortsatt mange etniske russere bosatt i Baltikum, og disse snakker primært russisk. Litauen har også en polsktalende minoritet. Estland og Latvia hadde en tysktalende overklasse, men denne forsvant etter andre verdenskrig. Minoritetsspråkene estlandssvensk og livisk er gått ut av bruk.
== Nasjonsflaggene i Baltikum ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Statistical data based on 2000/2001 censuses
vifanord – a digital library that provides scientific information on the Nordic and Baltic countries as well as the Baltic region as a whole. | Baltikum (muligens av baltisk baltai (baltere) «de hvite») er en fellesbetegnelse for en region og utgjøres av de tre nasjonene Estland (cirka 1,3 millioner innbyggere), Latvia (cirka 1,9 millioner innbyggere) og Litauen (cirka 2,8 millioner innbyggere). Regionen utgjør cirka km² og omhandler i alt cirka 6 millioner innbyggere. | 5,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_store_nordiske_krig | 2023-02-04 | Den store nordiske krig | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1700', 'Kategori:Konflikter i 1721', 'Kategori:Store nordiske krig'] | Den store nordiske krig (dansk: Den Store Nordiske Krig, tysk: Großer Nordischer Krieg, svensk: Stora nordiska kriget ) var en serie med kriger som ble ført i Nord- og Øst-Europa fra 1700 til 1721 mellom på den ene siden Sverige og på den andre en stor og skiftende koalisjon bestående av Sachsen-Polen, Danmark-Norge (1700 og 1709-1720) og
Tsar-Russland, samt fra 1715 også Preussen og Hannover. Krigen begynte med et koordinert angrep på Sverige fra koalisjonen i 1700 og ble avsluttet ved freden i Nystad i 1721. Norge ble krigsskueplass i 1716 og 1718, da svenskekongen Karl XII invaderte landet. Sverige mistet sin stormaktsstilling som følge av krigen, mens Tsar-Russland etablerte seg som en europeisk stormakt og den dominerende makt i Østersjøområdet.
| Den store nordiske krig (dansk: Den Store Nordiske Krig, tysk: Großer Nordischer Krieg, svensk: Stora nordiska kriget ) var en serie med kriger som ble ført i Nord- og Øst-Europa fra 1700 til 1721 mellom på den ene siden Sverige og på den andre en stor og skiftende koalisjon bestående av Sachsen-Polen, Danmark-Norge (1700 og 1709-1720) og
Tsar-Russland, samt fra 1715 også Preussen og Hannover. Krigen begynte med et koordinert angrep på Sverige fra koalisjonen i 1700 og ble avsluttet ved freden i Nystad i 1721. Norge ble krigsskueplass i 1716 og 1718, da svenskekongen Karl XII invaderte landet. Sverige mistet sin stormaktsstilling som følge av krigen, mens Tsar-Russland etablerte seg som en europeisk stormakt og den dominerende makt i Østersjøområdet.
== Bakgrunn ==
Mellom 1560 og 1660 skapte Sverige et Østersjøimperium (perioden er kjent som Stormaktstiden) sentrert rundt Finskebukta, bestående av provinsene Karelen, Ingermanland, Estland og Livland. Under tredveårskrigen skaffet Sverige seg besittelser i Tyskland, bl.a. Vestpommern, Wismar, hertugdømmene Bremen og Verden. Samtidig erobret Sverige danske og norske provinser nord for Øresund, bl.a. den gamle danske provinsen Skåne. Disse erobringene skyldtes i stor grad den svenske armeens gode trening. Den svenske hær var langt mer profesjonell enn de fleste kontinentale arméer og kunne skyte betydelig bedre på grunn av sin våpentrening. Imidlertid klarte ikke Sverige å støtte og opprettholde hærens slagkraft når krigene ble langvarige, og omkostningene ved krigføringen ikke kunne belastes de okkuperte landene.
I 1617 hadde freden i Stolbovo til Sveriges fordel hindret Russlands tilgang til Østersjøen, og i første halvdel av 1600-tallet førte den interne striden i Russland til at landet ikke var i stand til å utfordre Sverige for å vinne tilbake disse områdene. Senere i århundret ble Russland styrket, særlig under Peter den store, som ønsket å vinne tilbake de tapte områdene og gjenetablere et russisk nærvær i Østersjøen. På slutten av 1690-tallet klarte eventyreren Johann Patkul å få i stand en allianse mellom Russland, Danmark og Sachsen, og i 1700 angrep de tre landene Sverige.
=== Norge ===
Fra og med 1709 ble Norge i større grad påvirket av konflikten, og både i 1716 og 1718 ble Norge invadert av Karl XII. Konflikten og invasjonene førte til at befolkningen i Norge ble pålagt store økonomiske byrder. I perioden 1709–1720 økte skattetrykket, og mange menn ble utskrevet til militærtjeneste, enten som soldater i hæren eller matroser i den dansk-norske flåten. Mange unge menn jobbet på gårder eller som tjenestefolk. Utskrivningen av menn fikk dermed konsekvenser for gårdsdriften mange steder i Norge, siden det var færre til å utføre arbeidet. Det var en generell mangel på tjenestefolk, mange gårdsbruk ble liggende øde, og mange ugifte kvinner og eldre manglet forsørgere.For Finnmark og Troms fikk krigen store indirekte følger. Russerne brente ned byene innerst i Bottenviken. De fór hardt frem, mennene ble systematisk drept, kvinnene og barna tatt med til fangenskap i Russland. Dette førte til en stor innvandring av finner og samer til Norge.
Norske soldater var utplassert nær grensen fra og med 1709. Mellom 1716 og 1719 ble mange danske og tyske soldater innkvartert rundt om på norsk side. Forholdet mellom bøndene og de fremmede soldatene var preget av flere konflikter. Soldatene ble anklaget for å spise for mye, drikke for mye, ikke betale for seg, og for å ødelegge bøndenes inventar og jorder. Det økte skattetrykket, utskrivningen og innkvarteringen av soldater, sammen med de mange ekstraskattene, førte til at befolkningen i Follo var under et sterkt økonomisk press.
Sverige invaderte Norge i 1716 i det første Norgesfelttoget. De svenske soldatene beslagla mat, penger og andre forsyninger fra lokalbefolkningen, blant annet i Vestby og Ås. Enkelte storgårder ble plyndret, men det var generelt få overgrep mot befolkningen. Mange bønder flyktet allikevel fra de svenske styrkene.
Det ble utplassert svenske avdelinger i Son for å bevokte forbindelseslinjene til Sverige. Oberstløytnanten Erik Rydningsvård hadde svensk kommando i Son og prøvde å samle inn mat, penger og andre forsyninger fra befolkningen. Mange bønder nektet å betale de svenske soldatene, og det førte til at okkupantene prøvde å ta til seg forsyningene med makt. Etterhvert begynte de få gjenværende bøndene å yte motstand mot den svenske okkupasjonen. Etter det mislykkede forsøket på å erobre Fredriksten festning i 1716 trakk svenskene seg ut. Karl XII invaderte Norge igjen i 1718.
== Svenske seire ==
Fra begynnelsen av den store nordiske krig led Sverige under kong Karl XIIs manglende evne til å se situasjonen fra annet enn sitt personlige synspunkt. Han var så besatt av trangen til å hevne seg på sine fiender at det overskygget alle andre vurderinger. Igjen og igjen under disse atten årene med krig unnlot han å utnytte mulighetene til å oppnå en fordelaktig fred for Sverige. Første del av krigen ga Sverige en rekke seire. Danmark ble beseiret sommeren 1700 under krigens første store slag, og det så grundig at landet ikke kunne delta i krigen på flere år. Deretter fulgte Russland, som led et knusende nederlag i slaget ved Narva i november.
Etter at han hadde oppnådd å oppløse den første koalisjonen mot ham ved freden i Travendal og seieren i Narva, så den svenske kansellipresidenten Bengt Gabrielsson Oxenstierna en gyllen mulighet til å få avsluttet krigen og etablere seg som Europas megler. Sjansen bød seg fordi andre europeiske land, særlig Frankrike og sjømaktene som stod på terskelen til den spanske arvefølgekrig, ønsket tilslutning fra Sverige. På denne tiden tilbød representantene for Polen-Litauen (som anså seg som nøytrale til tross for sin konges aktive deltagelse i den anti-svenske koalisjonen) å være meglere mellom den svenske kongen og August den sterke. Men Karl, som var oppsatt på å avsette August fra den polske tronen, holdt seg stolt borte og angrep Polen. Med dette endte Polens nøytralitet, og landet gikk inn i krigen på sin konges side. Fem år senere, den 24. september 1706, sluttet Karl XII likevel fred med Polen ved traktaten i Altranstädt. Men denne traktaten var ikke til fordel for Sverige, som ikke fikk noen kompensasjon for seks års krigføring, og som derfor led et politisk nederlag.
== Russiske seire ==
Mellom 1700 og 1707 ble to av Sveriges baltiske provinser, Estland og Ingermanland, erobret av tsaren, og en tredje, Livland, var lagt i ruiner. For å sikre sine besittelser grunnla Peter byen St. Petersburg i Ingermanland i 1703. Han begynte å bygge opp en marine og en moderne hær, basert hovedsakelig på infanteri trent i bruk av skytevåpen.
Men selv nå kunne Karl med et pennestrøk ha fått tilbake nesten alt han hadde tapt. I 1707 var Peter villig til å tilbakelevere alt bortsett fra St. Petersburg og Neva-linjen. Igjen ønsket Karl imidlertid å risikere alt for å redde en større del av sine tidligere baltiske besittelser. Året etter invaderte han Russland, men møtte kraftig motstand fra general Mensjikov og dro med hæren sin til Ukraina for vinteren. Der ble hans styrker svekket av det kalde klimaet og Peters bruk av den brente jords taktikk. Da han fortsatte kampanjen våren 1709, hadde Karl mistet en tredjedel av hæren, og han led et knusende nederlag for Peter i slaget ved Poltava. Etter slaget måtte han flykte til Det osmanske rike, hvor han tilbrakte fem år i eksil i Bender (Tighina i det nåværende Moldova). Peters seier kom overraskende på de europeiske stormaktene, og på én dag hadde Russland etablert seg som en av dem.
Dette svenske nederlaget avsluttet ikke krigen, men det avgjorde den. Danmark-Norge og Sachsen gikk inn i krigen igjen, og August den sterke gjenvant den polske tronen med hjelp av Boris Kurakin. Peter fortsatte sin kampanje i Østersjøområdet og bygget opp en mektig marine. I 1714 klarte Peters marine å erobre en del av den svenske marinen da Russland første gang seiret i et sjøslag ved Hangöudd, og dette førte til at Finskebukta ble stengt for svenske fartøyer og Finland forble okkupert av Russland gjennom resten av krigen.
== Stralsunds fall ==
Bare besluttsomheten til kansleren, grev Arvid Horn, gjorde at Sverige kunne fortsette krigen helt til Karl endelig returnerte fra Det osmanske rike. Kongen kom til den svenskkontrollerte byen Stralsund i november 1714. Sverige var da i krig med hele Nord-Europa, og Stralsund var dømt til å falle. Karl ble der til desember 1715 og flyktet bare få dager før Stralsund falt.
På dette tidspunktet ble Karl av mange ansett som gal, ettersom han ikke ville tenke på fred, og Sverige allerede hadde betalt en fryktelig pris for krigen, uten noe håp i sikte. Alle Sveriges baltiske og tyske besittelser var tapt.
== Avslutning ==
Selv om Karl etter hjemkomsten i 1715 tok personlig kontroll over krigføringen, oppnådde han lite. Året etter angrep han Norge og marsjerte gjennom store deler av Østlandet før han besatte Christiania og beleiret Akershus festning. Men den svenske hær måtte heve beleiringen og trekke seg tilbake etter at Tordenskiold ødela den svenske forsyningsflåten i Dynekilen. En ny svensk invasjon i 1718 kom ikke lenger enn til Halden, hvor Fredriksten festning ble beleiret. Her ble Karl XII drept om natten 11. desember 1718 mens han var i løpegraven foran festningen.
I mellomtiden hadde også Preussen og Hannover sluttet seg til koalisjonen mot Sverige i håp om landevinninger ved fredsslutningen, men samarbeidet ble svekket av rivalisering og av britisk intervensjon. Britene ville hindre et fullstendig svensk sammenbrudd for å sikre maktbalansen i Nord-Europa. De siste krigshandlingene var en serie russiske og danske herjinger langs den svenske kysten, bl.a. i Stockholms skjærgård. Sverige ble til slutt tvunget til forhandlingsbordet, hvor Storbritannia og Frankrike dikterte betingelsene. Ved fredsslutningen med Danmark på Frederiksborg slott i 1720 fikk Danmark beholde de gottorpske delene av Slesvig, som formelt ble annektert i 1721, men ellers ble alt som det hadde vært før krigen.
Den endelige avslutningen av den store nordiske krig var freden i Nystad i 1721. Sverige hadde mistet alle de oversjøiske besittelsene som landet hadde erobret i 1600-årene og var ikke lenger en europeisk stormakt. Russland vant Sveriges baltiske besittelser og var fra da den sterkeste makten i Øst-Europa. Sveriges utilfredshet med krigens resultat førte til Den russisk-svenske krig (1741–1743) og Gustav IIIs russiske krig.
== Slag under den store nordiske krig ==
slaget ved Narva, 30. november 1700
slaget ved Düna, 19. juli 1701
slaget ved Rauge, 5. september 1701
slaget ved Kliszów, 19. juli 1702
slaget ved Pułtusk, 1. mai 1703
slaget ved Jakobstadt, 5. august 1704
slaget ved Poznań, 19. august 1704
slaget ved Punitz, 7. november 1704
slaget ved Gemauerthof, 26. juli 1705
slaget om Grodno, 25. januar 1706
slaget ved Fraustadt, 13. februar 1706
slaget ved Kalisz, 29. oktober 1706
slaget ved Golovtsjin, 14. juli 1708
slaget ved Moljatitsji, 10. september 1708
slaget ved Lesnaja, 9. oktober 1708
slaget ved Poltava, 8. juli 1709
kapitulasjonen ved Perevolotsjna, 11. juli 1709
slaget ved Helsingborg, 10. mars 1710
slaget ved Gadebusch, 20. desember 1712
sammenstøtet i Bender, 12. februar 1713
slaget ved Pälkäne, 17. oktober 1713
slaget ved Storkyro, 2. mars 1714
slaget ved Hangöudd, 7. august 1714
slaget om Stralsund, 2. november – 23. desember 1715
slaget i Dynekilen, 8. juli 1716
beleiringen av Fredriksten festning, 20. november – 14. desember 1718
karolinernes dødsmarsj, januar 1719
slaget ved Ösel, 4. juni 1719
slaget ved Stäket, 24. august 1719
slaget i Ledsund, 7. august 1720
Slaget ved Selånger, 5. juni 1721Alle datoene er i henhold til gregoriansk kalender.
== Tidslinje ==
1700 Krigsutbruddet, Karl XII setter i land tropper på Sjælland, slaget ved Narva
1701 Den svenske hær går inn i Livland, slaget ved Düna
1702 Polen-Litauen angripes, slaget ved Kliszów
1703 Grunnleggelsen av St. Petersburg. Russerne erobrer Narva
1704 Sverige og Polen slutter formell fred, Sachsen fortsetter kampen
1706 Svensk seier over sakserne ved Fraustadt, freden i Altranstädt, Sachsen trekker seg ut av krigen
1708 Karl XII begynner angrepet på Russland, slaget ved Lesnaja
1709 Slaget ved Poltava, Karl XII til Tyrkia, Danmark og Polen-Litauen atter inn i krigen
1710 Slaget ved Helsingborg. Store russiske erobringer i Baltikum
1712 De allierte fører krig i Nordtyskland, slaget ved Gadebusch
1713 Den svenske hær kapitulerer i Gottorp. Preussen med på alliert side
1714 Gottorp besettes, erobringen av Nord-Tyskland fortsetter
1715 De siste svensk-tyske besittelser erobres. Karl XII vender hjem
1716 Mislykket svensk angrep på Norge, Tordenskjolds seier i slaget i Dynekilen. Peter den store besøker Danmark
1717 To mislykkede danske offensiver mot Göteborg og Strömstad. Peter den store på storpolitisk besøk i Frankrike
1718 Svensk-russiske forhandlinger om separatfred på Ålandsøyene. Andre svenske offensiv mot Norge. Karl XII blir drept foran Fredriksten festning
1719 Russiske herjinger langs svenskekysten. Tordenskjold tar Marstrand
1720 Dansk-svensk fred på Fredensborg. Prøyssisk-svensk fred i Stockholm.
1721 Russisk-svensk fred i Nystad
1732 Formell polsk-svensk fred 11 år etter krigens avslutning
== Se også ==
Karl XII
August den sterke
Peter den store
Freden i Nystad
Liste over svensk-danske kriger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Great Northern War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Great Northern War – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norgeshistorie.no:
Norge i den store nordiske krig
Krigsbyrder i Norge under den store nordiske krig
De svenske invasjonene av Norge i 1716 og 1718
Rettsoppgjøret i Norge etter den store nordiske krig
Kaperfarten i Norge under den store nordiske krig
Summering av det Stora Nordiska Kriget 1700 – 1721
Stora nordiska kriget
Det stora nordiska kriget (1700–1721)
Great Northern War Timeline
Svenskt Militärhistoriskt Biblioteks summering av Stora Nordiska Kriget
Matros Nils Trosners dagbok 1711-1713
Norge og den store nordiske krigen 1700-1721, Frode Lindgjerdet | Sverige Det osmanske riket 1710–1714 Polen-Litauen 1704–1709 Zaporizjzjiske kosakker 1707–1709 |enhet2=| | 5,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Freden_i_Nystad | 2023-02-04 | Freden i Nystad | ['Kategori:1720-årene i Russland', 'Kategori:1720-årene i Sverige', 'Kategori:1721 i Europa', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Store nordiske krig', 'Kategori:Svenske fredsavtaler', 'Kategori:Traktater av 1721'] | Freden i Nystad er navnet på freden som ble sluttet mellom Sverige og Russland den 30. augustjul./ 10. september 1721greg. i byen Nystad i Finland, og dermed avsluttet den store nordiske krig. Sverige hadde da allerede sluttet fred med de andre motstanderne i Stockholm og Frederiksborg.
Under krigen hadde Peter av Russland okkupert alle de svenske områdene på østsiden av Østersjøen. I de ny-okkuperte områdene lå blant annet den nye hovedstaden St. Petersburg (grunnlagt 1703).
I freden måtte Sverige (representert ved Fredrik I av Sverige) avstå til Russland deler av Viborgs og Kexholms län og hele Ingermanland, Estland (med øyene Ösel og Dagö) samt Livland. Resten av Finland fikk Sverige, samt to millioner sølv-dalar. Freden i Nystad markerte et avgjørende skifte i maktbalansen i Europa. Det svenske imperiet var over, mens Russland oppsto som et nytt imperium. | Freden i Nystad er navnet på freden som ble sluttet mellom Sverige og Russland den 30. augustjul./ 10. september 1721greg. i byen Nystad i Finland, og dermed avsluttet den store nordiske krig. Sverige hadde da allerede sluttet fred med de andre motstanderne i Stockholm og Frederiksborg.
Under krigen hadde Peter av Russland okkupert alle de svenske områdene på østsiden av Østersjøen. I de ny-okkuperte områdene lå blant annet den nye hovedstaden St. Petersburg (grunnlagt 1703).
I freden måtte Sverige (representert ved Fredrik I av Sverige) avstå til Russland deler av Viborgs og Kexholms län og hele Ingermanland, Estland (med øyene Ösel og Dagö) samt Livland. Resten av Finland fikk Sverige, samt to millioner sølv-dalar. Freden i Nystad markerte et avgjørende skifte i maktbalansen i Europa. Det svenske imperiet var over, mens Russland oppsto som et nytt imperium. | Freden i Nystad er navnet på freden som ble sluttet mellom Sverige og Russland den i byen Nystad i Finland, og dermed avsluttet den store nordiske krig. Sverige hadde da allerede sluttet fred med de andre motstanderne i Stockholm og Frederiksborg. | 5,875 |
null | 2023-02-04 | Stockholms skjærgård | null | null | null | Stockholms skjærgård er Sveriges største skjærgård og en av de største i Østersjøen, for ikke å si verden. Den strekker seg fra Stockholm cirka 60 km ut i Østersjøen. | 5,876 |
null | 2023-02-04 | Holstein | null | null | null | Holstein (dansk: Holsten (uttales med lang e), nedertysk Holsteen) er et område i Nord-Tyskland, i delstaten Schleswig-Holstein. | 5,877 |
null | 2023-02-04 | Slesvig | null | null | null | Slesvig (dansk) eller Schleswig kan vise til: | 5,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schleswig-Holstein | 2023-02-04 | Schleswig-Holstein | ['Kategori:1946 i Tyskland', 'Kategori:54°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Schleswig-Holstein', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1946'] | Schleswig-Holstein (dansk og norsk: Slesvig-Holsten og Lauenborg, nedertysk: Sleswig-Holsteen) og Lauenburg er den nordligste tyske delstaten. Historisk omfattet Schleswig-Holstein også Sønderjyllands amt i Danmark (Nord-Slesvig). De tidligere hertugdømmene Slesvig (dansk len) og Holsten (tysk-romersk len) var lenge i personalunion med Danmark og Norge, og er historisk og kulturelt svært nært knyttet til de skandinaviske landene, særlig Danmark. En minoritet har dansk som førstespråk.
| Schleswig-Holstein (dansk og norsk: Slesvig-Holsten og Lauenborg, nedertysk: Sleswig-Holsteen) og Lauenburg er den nordligste tyske delstaten. Historisk omfattet Schleswig-Holstein også Sønderjyllands amt i Danmark (Nord-Slesvig). De tidligere hertugdømmene Slesvig (dansk len) og Holsten (tysk-romersk len) var lenge i personalunion med Danmark og Norge, og er historisk og kulturelt svært nært knyttet til de skandinaviske landene, særlig Danmark. En minoritet har dansk som førstespråk.
== Geografi ==
Schleswig-Holstein utgjør i Nord-Tyskland geografisk den sydlige del av halvøyen Jylland, og grenser mot Nordsjøen i vest, Østersjøen og Mecklenburg-Vorpommern i øst, Hamburg og Niedersachsen i syd og Danmark i nord. Kystlinjen tilsvarer 3,2 % av den samlede europeiske kystlinjen.
Landskapet Schleswig-Holstein inndeles i, fra vest til øst, marskland, geest og bakkelandskap (med bl.a. Angeln og Holsteinische Schweiz). Den største elven er Ejderen (tysk Eider), og det høyeste punket er Bungsberg (168 moh.). Østkysten er gjennom fjorder og bukter inndelt i landskapene Angeln, Schwansen, Dänischer Wohld og halvøyen Wagrien.
Historisk-politisk har Schleswig-Holstein det siste årtusen bestått av to deler, Schleswig og Holstein. Grensene mellom landskapene markeres av Ejderen og Levensau. Hertil kommer hertugdømmet Lauenburg (siden Kielfreden i 1815) og hansabyen Lübeck (siden 1937).
Nasjonalparken Schleswig-Holsteinisches Wattenmeer er den største nasjonalpark i Sentral-Europa.
== Demografi ==
Schleswig-Holsteins befolkning utgjør 2,82 millioner mennesker. Befolkningstettheten er den 6. tynneste i Tyskland. I delstaten lever både danske (hovedsakelig i Syd-Slesvig) og frisisiske (hovedsakelig ved den nordlige Nordsjøkysten) minoriteter. Ved slutten av annen verdenskrig tok Schleswig-Holstein imot et stort antall flyktninger fra de tyske østområdene, særlig fra Pommern.
=== Språk ===
Høytysk (standardtysk) er offisielt språk i staten. I tillegg finnes nedertysk, dansk, frisisk og sønderjysk (plattdansk). Dansk og frisisk benyttes hovedsakelig i Schleswig. I kretsen Nordfriesland er geografiske skilt tospråklige.
Den sørøstlige del av landet var frem til 1100-tallet befolket av slaviske folk. Det dreide seg om vendere som senere ble assimilert i den tysk-danske befolkningen. Den slaviske opprinnelse kan fremdeles ses på mange stedsnavn, bl.a. Lübeck, Eutin, Preetz og Ratzeburg.
=== Religion ===
Schleswig-Holstein er i likhet med de skandinaviske land overveiende protestantisk. I 2000 tilhørte 63,8 % av befolkningen den evangelisk-lutherske kirke, mens 6,1 % var katolikker. Frikirkene har rundt 15 000 medlemmer, den danske kirken har rundt 6 800 medlemmer, 15 000 mennesker er muslimer og 1 800 jøder.
== Politikk ==
=== Valget i 2009 ===
Etter valget til delstatsparlamentet, Schleswig-Holsteins landdag 27. oktober 2009, besto regjeringen av medlemmer fra CDU og FDP, ledet av ministerpresident Peter Harry Carstensen. Koalisjonen hadde én representant mer i parlamentet enn de øvrige partiene. Opposisjonen var ledet av Ralf Stegner fra SPD.
=== Valget i 2012 ===
Torsten Albig var førstekandidat for SPD i delstatsvalget 6. mai 2012 og partiet oppnådde 30,2 % av stemmene. Dette var mindre enn CDU som fikk 30,8 %. FDP som regjerte sammen med CDU, falt imidlertid i oppslutning fra 14,9 til 8,2 % og dermed mistet regjeringen sitt flertall. Som følge av Piratpartiets inntog kunne det heller ikke bli noen koalisjon mellom SPD og de Grønne. Sammen med SSW kunne imidlertid SPD og de Grønne danne et flertall med 35 av 69 stemmer. Albig ble deretter valgt til ministerpresident, forøvrig med et flertall på 37 stemmer og dermed med to stemmer også fra opposisjonen.
=== Valget i 2017 ===
Ved delstatsvalget i 2017 ble CDU landdagens største parti med 32 % av stemmene, en fremgang på 1,8 %. SPD fikk 27,1 % av stemmene, som var en relativt stor tilbakegang sammenholdt med valgresultatet i 2012, da partiet fikk 30,4 %. AfD kom inn i landdagen for første gang. Piratpartiet kom under sperregrensen og gikk ut av parlamentet.
== Administrativ inndeling ==
Schleswig-Holstein er inndelt i elleve landkretser (Landkreise) som igjen er delt i 119 amt og 1 130 kommuner (Gemeinde). De fire største byene er egne administrative enheter – såkalte kretsfrie byer (Kreisfreie Städte).
=== Kretser ===
(Administrasjonssentrum i parentes)
Dithmarschen (Heide)
Herzogtum Lauenburg (Ratzeburg)
Nordfriesland (Husum)
Ostholstein (Eutin)
Pinneberg (Pinneberg)(med Helgoland)
Plön (Plön)
Rendsburg-Eckernförde (Rendsburg)
Schleswig-Flensburg (Schleswig)
Segeberg (Bad Segeberg)
Steinburg (Itzehoe)
Stormarn (Bad Oldesloe)
=== Kretsfrie byer ===
Flensburg
Kiel
Lübeck
Neumünster
== Historie ==
Fra bronsealderen til vikingtiden utviklet det seg i dagens Schleswig-Holstein fire språk- og folkegrupper: Nordgermanske dansker (i Slesvig eller Sønderjylland), friser (i Nordfrisland), vestgermanske sakser (i Holstein) og slaviske obodriter (i Østholstein). Mellom år 768 og 811 kom det stadig til konfrontasjoner mellom den kristne keiser Karl den store og de hedenske nordgermanerne (skandinavene). Da Karl den store erobret hele Gamle Sachsen rundt år 800, garanterte han området nord for Eider til danene gjennom traktaten i Heiligen av 811 med Hemming av Danmark og i tidlig middelalder ble Holstein delt i grevskapene Stormarn, Holstein og Ditmarsken. Grensen mistet senere sin praktiske betydning, men eksisterte juridisk frem til Det tysk-romerske rikes oppløsning i 1806.
Som den første danske anla Knut Lavard den europeiske føydaltittelen hertug. Han hadde vokst opp hos Lothar III av Sachsen og blitt påvirket av det tyske. Av Lothar fikk han Henriks holsteinsk rike i len, noe som gjorde situasjonen uoversiktlig da Danmarks grensevokter mot syd også ble Tysklands forpost mot nord.
Holsteins senere historie er preget av tallrike arvedelinger og hjemfall. Da den siste mannlige arvingen til grevskapet døde i 1459, ble det igangsatt forsøk på at de to landområdene skulle stå sammen ovenfor den danske tronen. 5. mars 1460 ble derfor Christian I valgt av adelmennene i Slesvig og Holstein til hertug av Slesvig og greve av Holsten. Slik kom disse områdene i personalunion med Danmark. Forutsetningen var imidlertid at Christian måtte anerkjenne de holstenske stormenns rettigheter, at de to områdene alltid skulle høre sammen, samt innkalle dem til råd én gang i året. Dermed oppstod Schleswig-Holstein som de facto forent stat, selv om Slesvig ble et dansk og Holstein et tysk len.
Denne personalunionen med Danmark varte til 1864, da hertugdømmene ble erobret av Preussen og Østerrike under andre slesvigske krig, og to år senere innlemmet i Preussen som Provinsen Schleswig-Holstein. Etter Tysklands nederlag under første verdenskrig, arrangerte de allierte en folkeavstemning i det nordlige og det sentrale Schleswig. I Nord-Schleswig ble det avholdt en folkeavstemning den 10. februar 1920 og 75 % av befolkningen stemte til fordel for gjenforening med Danmark og 25 % stemte for gjenforening med Tyskland. Sentralt i Schleswig ble det avholdt en folkeavstemning den 14. mars 1920, men her var resultatene motsatt, 80 % stemte for gjenforening med Tyskland, men bare 20 % stemte for Danmark. Det ble ikke avholdt noen folkeavstemning i det sørlige Schleswig, selv om dette var planlagt. Etter folkeavstemmningen i 1920 kom den nordlige delen av Schleswig (Nordslesvig og Sønderjylland) tilbake under dansk styre.
== Økonomi ==
Kilde: Tyske Statistikkbyrå, www.destatis.de.
== Symboler ==
=== Flagg ===
Flagget er en trikolor. Den øverste stripe er blå, den midterste hvit og den nederste rød. Farvene stammer fra våpenet. Flagget ble første gang brukt i 1840 da det i hertugdømmene var forsøk på å rive seg løs fra den danske kongens herredømme. Etter gjenopprettelsen av Schleswig-Holstein som stat ble flagget innført i 1949.
=== Våpen ===
Schleswig-Holsteins våpen viser i venstre felt to blå brølende løver over hverandre stående vendt mot høyre på gyllen bakgrunn, og i høyre felt et sølv nesleblad på rød bakgrunn. Løvevåpenet er Schleswigs våpen, neslevåpenet Holsteins. I Schleswigs «normale» våpen er løvene egentlig vendt mot venstre, men av «heraldisk courtoise» (høflighet) er løvene som følge av en forordning fra Otto von Bismarck i 1880-årene vendt mot det andre våpenet.
=== Hymne ===
Schleswig-Holsteins nasjonalsang heter offisielt «Wanke nicht mein Vaterland», men omtales i alminnelighet som «Schleswig-Holstein meerumschlungen». Teksten er forfattet av Matthäus Friedrich Chemnitz og melodien komponert av Carl Gottlieb Bellmann.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Schleswig-Holstein – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Schleswig-Holstein – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kart over Schleswig-Holstein i 1730 | | areal = 24.3 | 5,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hertugd%C3%B8mmet_Slesvig | 2023-02-04 | Hertugdømmet Slesvig | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Schleswig-Holsteins historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1058', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1866'] | Hertugdømmet Slesvig, først Hertugdømmet Sønderjylland, var først et jarldømme mellom Eider i syd og Skodborg Å (senere Kongeå) i nord. Med Knud Lavard ble det endret til et hertugdømme, en europeisk adelstittel som også hadde spredt seg til Norden. Etter 1386 ble det mer alminnelig for danskene å benevne stedsnavnet som Slesvig (fra tysk Schleswig) framfor det danske Sønderjylland. Det har senere vært kjent under dette navnet.
| Hertugdømmet Slesvig, først Hertugdømmet Sønderjylland, var først et jarldømme mellom Eider i syd og Skodborg Å (senere Kongeå) i nord. Med Knud Lavard ble det endret til et hertugdømme, en europeisk adelstittel som også hadde spredt seg til Norden. Etter 1386 ble det mer alminnelig for danskene å benevne stedsnavnet som Slesvig (fra tysk Schleswig) framfor det danske Sønderjylland. Det har senere vært kjent under dette navnet.
== Historie ==
Fra slutten av 1000-tallet ble Sønderjylland styrt og ikke minst forsvart av egen grensejarl. Da kong Nils av Danmark, på grunn av forræderiet til områdets jarl Elilf, hadde gått på et stort nederlag mot fyrst Henrik av venderne, innsatte kongen i 1115 sin unge nevø Knut Lavard som grensejarl. Det ble en suksess. Venderne ble drevet ut og Sønderjylland blomstret opp.Som den første danske anla Knut Lavard den europeiske føydaltittelen hertug. Han hadde vokst opp hos Lothar III av Sachsen og blitt påvirket av det tyske. Av Lothar fikk han Henriks holsteinsk rike i len, noe som gjorde situasjonen uoversiktlig da Danmarks grensevokter mot syd også ble Tysklands forpost mot nord.
Etter at Knud Lavard ble myrdet i 1131 av sin fetter, kong Nils' sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen, fikk Lothar et påskudd til å blande seg inn i danske forhold. Danmark kom i 50 år under tysk lenshøyhet. Likevel fortsatte praksisen med å gi Slesvig som et hertugdømme til et yngre medlem av kongehuset. Med utnevnelse av Abel av Danmark i 1232 begynte den tysk innflytelsen i Sønderjylland for alvor. Abel giftet seg inn i den holsteinske hertugslekten Schauenburg og støttet sine tyske svogre i kampen mot broren Erik Plogpenning. Etter at kong Erik var blitt drept ble Abel selv Danmarks konge, mens hans tid ble den korteste av alle danske konger. Han ble drept etter å ha forsøkt å inndrive skatt hos friserne i det vestlige Slesvig. Holsteinerne fikk tvunget igjennom, mot danskekongens vilje, at Abels eldste sønn Valdemar III av Slesvig skulle arve hertugdømmet. Det ble deretter betraktet som arvelig for Abel-slekten.
Abel-slekten ble en konstant trussel mot den danske tronen, delvis av at de selv mente seg arveberettiget til tronen ved at Abels sønn ble forhindret til å bli valgt, og delvis ved at slekten samarbeidet med de tyske schauenburgerne mot kronen. Den rike holsteinske adelen skaffet seg stadig mer land og gods i Sønderjylland, og ble til det slesvig-holsteinske ridderskap, en militær og økonomisk maktgruppe på begge sider av den danske riksgrense.
Under Valdemar Sejer ble rettsforholdene organisert og Sønderjylland kom under den Jyske Lov. Etter 1386 ble navnet Slesvig mere og mere alminnelig, oppkalt etter hovedbyen Slesvig.
Forbindelsen mellom kongeriket Danmark og hertugdømmet Slesvig ble til både et lensforhold og en personalunion, men samtidig var Eider Danmarks historiske sydgrense.
== Etter 1920 ==
Etter grensefastsettelsen 1920 brukes betegnelsen Sønderjylland (eller offisielt de sønderjyske landsdele) om den danske del, men prinsipielt er Sønderjylland og Slesvig samme område, med unntak av øyene Ærø og Femern, som også inngikk i Slesvig. Den danske delen kalles også Nordslesvig, den tyske Sydslesvig. På begge sider av grensa lever i dag nasjonale mindretall og i sørvest dessuten frisere.
Stednavnforskningen har godtgjort at området nord for Trenen, Slien og i Svans opprinnelig var bebodd av dansker, mens området ut mot Nordsjøen var frisisk og Stapelholm og naboområdene langs Ejderen var saksiske. Påvirkning sydfra gjennom det meste av senmiddelalderen og især etter reformasjonen, da tysk ble kirkespråk i Sydslesvig fortrengte etterhånden dansk som hovedspråk til fordel for plattysk. Området lød Jyske Lov (først på dansk, senere på plattysk) inntil innføringen av Preussische Landesgesetz i 1866. Noen få regler i Jyske Lov gjelder fremdeles. I 1864 ble hertugdømmet Slesvig erobret av Preussen og Østerrike under andre slesvigske krig, i 1867 ble Slesvig (Schleswig) forent med Holstein som den prøyssiske provinsen Schleswig-Holstein. I 1920 ble den nordlige halvdelen av Slesvig gjenforent med Danmark etter folkeavstemmingen om Slesvig.
== Se også ==
Hertuger av Slesvig
Slesvig (by)
Schleswig-Holstein
Holsten
== Litteratur ==
Esben Albrectsen: Herredømmet over Sønderjylland 1375-1404; København 1981; ISBN 87-87462-18-4
H.V. Gregersen og Lorenz Rerup: Slesvig og Holsten, bd. 1 indtil 1830, bd. 2 efter 1830, København 1981-82.
Hans Schultz Hansen, Lars N. Henningsen og Carsten Porskrog Rasmussen (ed.): Sønderjyllands historie, bd. 1 indtil 1815, bd. 2 efter 1815, Åbenrå 2008.
N.H. Jacobsen: Skibsfarten i det danske Vadehav. En erhvervsgeografisk Studie; Kjøbenhavn 1937
Helge Paludan: "Slesvig" (i: KLNM bind 16, sp. 214-219)
Carsten Porskrog Rasmussen: "Godsejermagt eller naturtilpasning?" (i: Per Grau Møller og Mette Svart Kristiansen (red.): Bygder. Regionale variationer i det danske landbrug fra jernalder til 2000; Landbohistorisk Selskab 2006; ISBN 87-7526-206-1; s. 41-62)
Alexander Scharff: Geschichte Schleswig-Holsteins, Freiburg 1991.
Statistisches Tabellen-Werk. Herausgegeben von der allerhöchst ernannten Commission, Erstes Heft; Kopenhagen 1842
Statistisk Tabelværk, Ny Række, Tolvte Bind, Anden Afdeling indeholdende Tabeller over Folkemængden efter Kjøn, ugift eller gift Stand og Alder i Kongeriget Danmark, Hertugdømmet Slesvig og Hertugdømmerne Holsten og Lauenborg, den 1ste Februar 1855; Kjøbenhavn 1856
Statistisk Tabelværk, Ny Række, Tolvte Bind, Anden Afdeling indeholdende Tabeller over Folkemængden i Kongeriget Danmark, Hertugdømmet Slesvig og Hertugdømmerne Holsten og Lauenborg, efter Næringsvei og Stilling den 1ste Februar 1855; Kjøbenhavn 1857
Fr. Thaarup: Statistisk Udsigt over den danske Stat i Begyndelsen af Aaret 1825; (Kjøbenhavn 1825)
J.P. Trap: Statistisk-topographisk Beskrivning af Kongeriget Danmark, bind I: Almindelig Deel; Kjøbenhavn 1860
J.P. Trap: Statistisk-topografisk Beskrivelse af Hertugdømmet Slesvig, bind I-II; Kjøbenhavn 1864
Meddelelser fra Det statistiske Bureau, Sjette Samling: Folketællingen i Kongeriget Danmark, Hertugdømmet Slesvig og Hertugdømmet Holsten og Hertugdømmet Lauenborg den 1ste Februar 1860; Kjøbenhavn 1861 | Hertugdømmet Slesvig, først Hertugdømmet Sønderjylland, var først et jarldømme mellom Eider i syd og Skodborg Å (senere Kongeå) i nord. Med Knud Lavard ble det endret til et hertugdømme, en europeisk adelstittel som også hadde spredt seg til Norden. | 5,880 |
null | 2023-02-04 | Slaget ved Narva | null | null | null | | resultat = Svensk seier | 5,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Eugene_de_Croy | 2023-02-04 | Charles Eugene de Croy | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1702', 'Kategori:Franske offiserer', 'Kategori:Fødsler i 1651', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Soignies', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles Eugène de Croÿ (eller Karl Eugen de Croy) (født 1651 i Le Roeulx, Hainaut, Belgia, død 30. januar 1702 i Tallinn, Estland) var en hertug, feltmarskalk, offiser fra Nederlandene offiser av fransk opprinnelse.
Han deltok på den danske siden i slaget ved Lund 1676.
Han kjempet med stor fremgang i den keiserlige hær mot tyrkerne og deltok både ved Wiens frigjøring i 1683 og ved stormen av Beograd i 1690. Han ble forfremmet til keiserlig generalfeltmarskalk for sine fortjenester.
I 1697 gikk han inn i tsar Peter den stores tjeneste og ble øverstkommandør for hans styrker i Livland. og hadde kommandoen over de russiske troppene i slaget ved Narva den 20. november 1700, da han også overgav seg og ble tatt til fange av svenskene under kong Karl XII.
Han døde i svensk krigsfangenskap i 1702.
| Charles Eugène de Croÿ (eller Karl Eugen de Croy) (født 1651 i Le Roeulx, Hainaut, Belgia, død 30. januar 1702 i Tallinn, Estland) var en hertug, feltmarskalk, offiser fra Nederlandene offiser av fransk opprinnelse.
Han deltok på den danske siden i slaget ved Lund 1676.
Han kjempet med stor fremgang i den keiserlige hær mot tyrkerne og deltok både ved Wiens frigjøring i 1683 og ved stormen av Beograd i 1690. Han ble forfremmet til keiserlig generalfeltmarskalk for sine fortjenester.
I 1697 gikk han inn i tsar Peter den stores tjeneste og ble øverstkommandør for hans styrker i Livland. og hadde kommandoen over de russiske troppene i slaget ved Narva den 20. november 1700, da han også overgav seg og ble tatt til fange av svenskene under kong Karl XII.
Han døde i svensk krigsfangenskap i 1702.
== Referanser == | Charles Eugène de Croÿ (eller Karl Eugen de Croy) (født 1651 i Le Roeulx, Hainaut, Belgia, død 30. januar 1702 i Tallinn, Estland) var en hertug, feltmarskalk, offiser fra Nederlandene offiser av fransk opprinnelse. | 5,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Narva | 2023-02-04 | Narva | ['Kategori:28°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 1171', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Ida-Viru fylke', 'Kategori:Narva', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Narva er den tredje største byen i Estland. Den utgjør en egen bykommune og ligger i fylket Ida-Viru i det nordøstre hjørnet av landet ved den nåværende grensen mot Russland. Narvaelven ligger øst for byen, og danner grensen mot Russland.
Narva har 65 886 innbyggere (per 1. januar 2009). Majoriteten (80 prosent) er etniske russere, som et resultat av Stalins koloniseringspolitikk mens Estland var okkupert. Det er cirka 4 prosent etniske estere i byen. På den andre siden av Narvaelven på russisk side ligger Ivangorod, en by med 10 000 innbyggere.
Elven Narva ga kraft til industrialiseringen. I dag ledes vannet i kanaler til kraftverket, og Narvafossen er tørr det meste av året. Narvas største industriforetak er Kreenholmi Valduse, en svenskeiet tekstilfabrikk anlagt allerede i 1857 på en øy ved fossen. Det er også stor utvinning av oljeskifer i Narvaområdet. Oljekraftverkene i Narva står for det meste av Estlands kraftforsyning.
| Narva er den tredje største byen i Estland. Den utgjør en egen bykommune og ligger i fylket Ida-Viru i det nordøstre hjørnet av landet ved den nåværende grensen mot Russland. Narvaelven ligger øst for byen, og danner grensen mot Russland.
Narva har 65 886 innbyggere (per 1. januar 2009). Majoriteten (80 prosent) er etniske russere, som et resultat av Stalins koloniseringspolitikk mens Estland var okkupert. Det er cirka 4 prosent etniske estere i byen. På den andre siden av Narvaelven på russisk side ligger Ivangorod, en by med 10 000 innbyggere.
Elven Narva ga kraft til industrialiseringen. I dag ledes vannet i kanaler til kraftverket, og Narvafossen er tørr det meste av året. Narvas største industriforetak er Kreenholmi Valduse, en svenskeiet tekstilfabrikk anlagt allerede i 1857 på en øy ved fossen. Det er også stor utvinning av oljeskifer i Narvaområdet. Oljekraftverkene i Narva står for det meste av Estlands kraftforsyning.
== Historie ==
=== Tidlig historie ===
Det har vært bosetting i området siden det 5. til 4. årtusen f.kr., og denne kulturen er kalt Naravakulturen etter byens navn. Den forsterkede bebyggelse ved Narva Joaoru er den eldste kjente i Estland, datert til ca. 1000 f.Kr. Den tidligste skriftlige referanse til Narva er i første Novgorod Kronikkel som i år 1172 beskriver en bydel i Novgorod kalt Nerevsky eller Narovsky konets (verksted). Ifølge historikere, kommer dette navnet fra navnet på Narva eller Narvaelven og indikerer at en hyppig brukt handelsrute gikk gjennom Narva, men det er ikke påvist at det var bebyggelse her på denne tiden.
=== Middelalderen ===
Da danskene regjerte det nordlige Estland ble det i løpet av andre halvdel av det 13. århundre bygget en borg som var forløperen til dagens Hermannsfeste. Borgen er tidligst nevnt fra 1277. Narvia er nevnt i den danske boken, Kong Valdemars jordebok, i 1241. Narva fikk i 1345 Lübeck byrettigheter fra danske kongen Valdemar IV. Områdene i Nord-Estland ble solgt til den livlandske orden i 1346. I 1492 etablerte Ivan III av Russland Ivangorod festning på andre siden av Narvaelven.
Handel med hanseatiske byer ble veldig viktig for Narva i hele middelalderen. På grunn av motstand fra Tallinn, ble aldri Narva en del av Hansaforbundet, og innbyggertallet i Narva var derfor forholdsvis lavt. Det er anslått at byen hadde 600–750 innbyggere i 1530.
=== Svensk og russisk styre ===
Narva ble tatt av russerne i Livlandskrigen i 1558, og for en kort periode var Narva en viktig havn og handelssted for Russland. Russisk styre ble avsluttet i 1581 da svenskene under kommando av Pontus De la Gardie erobret byen og det ble en del av Sverige.Under svensk styre ble gamlebyen i Narva bygget. Etter en stor brann i 1659, som nesten fullstendig ødela byen, ble det kun tillatt å bygge i stein i sentrum. Gamlebyen ble gjenoppbygget i løpet av kort tid i barokk stil. Gamlebyen gjennomgikk praktisk talt ingen endringer før andre verdenskrig, og var berømt for sin arkitektoniske stil i Europa. Mot slutten av det svenske styret ble forsvarsstrukturene i Narva sterkt utbygget og forbedret. Forsvarsanleggene ble planlagt av den anerkjente svenske militære ingeniøren Erik Dahlbergh, og var en av de største i Nord-Europa.Under den store nordiske krigen ble et av de første slagene mellom styrkene til Karl XII av Sverige og tsar Peter I av Russland utkjempet i Narva, hvor de tallmessig underlegne svenske styrken vant slaget. Narva ble erobret av Russland i 1704. I løpet av det russiske styre var Narva en del av St. Petersburgs område.
I midten av det 19. århundre gjennomgikk Narva en storstilt industriell utvikling. Kreenholm tekstilindustri ble etablert av Ludwig Knoop i 1857. Fabrikken utnyttet vannkraft ved en foss i Narvaelven, og ble anlagt på en øy mellom strykene. Kreenholm var et av de største tekstilbedriftene i Europa og verden med 10 000 ansatte ved århundreskiftet. I 1872 ble den første streiken i Estland holdt ved Kreenholm. På slutten av det 19. århundre var Narva den ledende industrielle byen i Estland der 41 % av industriarbeiderne i Estland arbeidet i Narva.Den baltiske jernbane, den første jernbanen i Estland, som gikk mellom St. Petersburg og Tallinn, går via Narva. Banen ble ferdigstilt i 1870.
=== 20. århundre ===
Etter den første verdenskrig ble Narva en del av det uavhengige Estland. Under den estiske uavhengighetskrigen som startet i Narva 28. november 1918 ble byen tatt av den røde hær. Russland beholdt kontrollen over byen til 19. januar 1919.Det var kraftige slag ved Narva under den andre verdenskrig da byen ble nesten fullstendig ødelagt. Byen ble første gang bombet i 1941, men holdt seg relativt uskadd helt til februar 1944. Den mest ødeleggende bombingen skjedde 6. mars 1944 da russisk flyangrep ødela gamlebyen. De sivile tapene var lave da tyske styrker allerede hadde evakuert byen i januar samme år. Tyskerne brente også bygninger ved tilbaketrekningen, og ved tilbaketrekningen i slutten av juli 1944 var 98 % av Narva ødelagt (ref 10). Flere norske frontkjempere falt på tysk side under slaget ved Narva, og det er minnesmerker etter disse i nærheten av Narva.
Etter krigen kunne man ha restaurert flere av bygningene, men tidlig på 1950-tallet bestemte sovjetiske myndigheter at ruinene skulle rives for å gjøre plass til blokkbebyggelse. Bare tre av bygningene i gamlebyen overlevde, deriblant det gamle rådhuset.De tidligere innbyggerne i Narva fikk ikke lov til å returnere til byen etter krigen. Hovedårsaken til dette var planer om å bygge et hemmelig prosesseringsanlegg for uran i byen, som ville gjøre Narva til en lukket by. Men allerede i 1947 ble Sillamäe som ligger i nærheten av Narva valgt istedenfor. Den planlagte uranfabrikken og gjenoppbyggingen av Kreenholm var drivkraften bak tilstrømningen av innvandrere fra andre deler av Sovjetunionen, i hovedsak fra Russland, Hviterussland og Ukraina.Før andre verdenskrig ble Ivangorod (på estisk kalt Jaanilinn) administrert som del av Narva. I januar 1945 ble Ivangorod administrativt adskilt fra resten av Narva, og territoriet ble overført til Leningrad oblast i den russiske sovjetrepublikken.Etter at Estland gjenvant sin selvstendighet i 1991, ble grensen mellom Estland og Russland trukket på bakgrunn av Tartu-traktaten av 1920. Narva ble grenseelv, og Ivangorod forble en del av Russland.
== Demografi ==
Per 1. januar 2008 hadde Narva 66 621 innbyggere. Befolkningen var i 1992 på 83 000, og innbyggertallet har falt hvert eneste år etter uavhengigheten i 1991 (ref 1). Av dagens befolkning er 93,85 prosent russisktalende, og 80 prosent er etniske russere. Etniske estere utgjør bare 4 prosent av den totale befolkningen.Mye av byen ble ødelagt under andre verdenskrig og i flere år forbød sovjetiske myndigheter at tidligere estiske innbyggere fikk bosette seg i Narva. I 1934 bodde det 23 512 i Narva, og 64,8 prosent av byens befolkning var estisk.I dag har 45 prosent av befolkningen estisk statsborgerskap, 34 prosent russisk og 20 prosent annet statsborgerskap.
== Geografi ==
Narva ligger i nordøst i Estland, 210 km øst fra Estlands hovedstad Tallinn og 130 km sørvest fra St. Petersburg i Russland. Hovedstaden i Ida-Viru fylke, Jõhvi, ligger 50 km mot vest. Narvaelven som renner øst for byen Narva danner grensen mot Russland. Narvaelven renner ut i Finskebukta ca. 13 km nedstrøms for byen ved Narva-Jõesuu.
Narva er på 84,54 km² inkl. et vannreservoar. Selve byen er på 62 km².
== Landemerker ==
Narva er dominert av festningen Hermannsfeste, med det 51-meter høye Hermanntårnet som det i mest øynefallende landemerke. Kreenholm-fabrikken som ligger i nærheten av et fossefall er en av de største tekstilfabrikker fra det 19. århundre. Andre kjente bygninger er svensk gods fra det 17. århundre, gamle rådhuset (1671), og rester av Erik Dahlbergs festningsanlegg.
På andre siden av Narvaelven på russisk side ligger Ivangorod festning, grunnlagt av Ivan III av Moskva i 1492.
== Se også ==
Slaget ved Narva
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Narva – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Narva Museum på estisk, russisk og engelsk¨
Turistinformasjon om Narva på flere språk
QTVR fullscreen panorama av festningen i Narva
Satellittfoto av Narva, via Google Maps
Richard Landwehr: Slaget om Narva i 1944 | Narva er den tredje største byen i Estland. Den utgjør en egen bykommune og ligger i fylket Ida-Viru i det nordøstre hjørnet av landet ved den nåværende grensen mot Russland. | 5,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/August_II_av_Polen | 2023-02-04 | August II av Polen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 1. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1733', 'Kategori:Fødsler 12. mai', 'Kategori:Fødsler i 1670', 'Kategori:Huset Wettin', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordenen av det gyldne skinn', 'Kategori:Personer fra Dresden', 'Kategori:Personer fra den store nordiske krig', 'Kategori:Personer fra den store tyrkiske krig', 'Kategori:Polske monarker', 'Kategori:Regenter av Sachsen', 'Kategori:Riddere av Elefantordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Storfyrster av Litauen'] | Friedrich August I eller August den sterke (polsk August II Mocny) (født 12. mai 1670 i Dresden, død 1. februar 1733 i Warszawa) var kurfyrste av Sachsen 1694-1733, og som August II dessuten storfyrste av Litauen og konge av Polen 1697-1704 og 1709-1733.
| Friedrich August I eller August den sterke (polsk August II Mocny) (født 12. mai 1670 i Dresden, død 1. februar 1733 i Warszawa) var kurfyrste av Sachsen 1694-1733, og som August II dessuten storfyrste av Litauen og konge av Polen 1697-1704 og 1709-1733.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han var sønn av Johan Georg III av Sachsen og Anna Sofia av Danmark, fetter av svenske kongen Karl XII. Ettersom han ikke stod først i tronfølgen, fikk han en annen slags utdannelse enn sin eldre bror. Den var imidlertid standmessig nok. Han hadde blant annet de følgende oppdragere og lærere:
Johann Ernst von Knoch for fremmedspråk italiensk, fransk og spansk.
Christoph Bernhardi for musikk.
Wolf Caspar von Klengell for militærvesen, tegning, fortifikasjonsvesen og matematikk.Derutover fikk han undervisning i teologi og historie, fremfor alt om de regjerende herskerdynastier i Europa.
=== Kurfyrste ===
I 1694 ble August kurfyrste av Sachsen da han var 24 år, etter at hans barnløse bror plutselig døde. Idet August ikke hadde stått nærmest tronen hadde han fått en helt annen oppdragelse enn broren. Den gikk ikke i særlig grad i politisk retning. Han hadde som prins foretatt langs reiser og besøkt Østerrike, Frankrike, Spania og Italia, der han nøt det gode liv. Etter trontiltredelsen fortsatte han å vie seg til fornøyelser i det sted han oftest residerte, på jaktslottet Moritzburg, og holdt seg med flere elskerinner. Den mest kjente av dem var den svenskfødte Aurora von Königsmarck.
=== Kunstnerisk begavelse ===
August var ikke uten begavelse på det kunstneriske område og fremla et arkitekturforslag til slottet Zwinger i Dresden, og var byggherre for den del av prosjektet. Hans praktlyst gjorde at han forsøkte å etterligne det franske hoff fra Ludvig XIVs glanstid.Meissens porselensindustri tilkom delvis på Augusts initiativ og han viste på flere måter sin interesse for Sachsen, men det gikk imidlertid tilbake med landet på grunn av de langvarige krigene. Det lyktes ham dog å bevare hemmelighetene om porselenfremstillingen, som første gang ble utviklet i Europa i 1710 i Dresden og Meissen. I religiøst henseende var August temmelig likegyldig.
=== Konge ===
Han var 1695 og 1696 øverstkommanderende over den keiserlige armé som kjempet mot tyrkerne, men like lite nå som senere viste han noe større feltherretalent. Han skaffet seg tilgang til den polske krone takket være støtte fra fremmede stormakter. August ble valgt i 1697 til regent i den polsk-litauiske realunion på betingelse av at han gikk over til katolisismen. Han skaffet i 1699 Polen viktige landskaper mot sør.
Han lot seg styre kun av dynastiske interesser og ble en av hovedpersonene i kampen mot svenskene i den store nordiske krig. Hans inntreden i krigen førte til svensk invasjon og resulterte i omfattende ødeleggelser i Polen. Han måtte etter flere nederlag i 1704 abdisere til fordel for Stanisław I Leszczyński, som stod i spissen for en gruppe svenskvennlige adelsmenn som ønsket å slutte fred med Karl XII av Sverige. August kom med russisk støtte igjen på tronen i Polen etter den russiske seier over Sverige i slaget ved Poltava i 1709, og han forble på tronen til sin død - skjønt uten sin gamle makt.
Den polske tronfølgekrig brøt ut etter hans død. I kapusinerkirken i Warszawa er en sarkofag med August IIs indre organer.
=== August den sterke ===
Tilnavnet «den sterke» sies å være utløst av hans evne til at ved gjestebud, ofte i beruset tilstand, å kunne bende og rette ut hestesko med bare hendene. Epitetet bruker også å forklares med hans mange uekte barn, som i visse kilder påstås å ha vært 354 erkjente uekte barn og ett barn innen ekteskap, men hvor mange det egentlig gjaldt har vært meget omdiskutert.
=== Ekteskap, barn ===
Friedrich August II var gift med Christiane Eberhardine av Brandenburg-Bayreuth.
Ektefødt barn: Friedrich August II av Sachsen.Utenfor ekteskap fikk han mange barn. Det mest kjente fikk han med Aurora von Königsmarck: Sønnen Moritz av Sachsen, marskalk av Sachsen, som ble en fremtredende general i fransk tjeneste.
== Referanser == | Friedrich August I eller August den sterke (polsk August II Mocny) (født 12. mai 1670 i Dresden, død 1. | 5,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moritzburg_(Sachsen) | 2023-02-04 | Moritzburg (Sachsen) | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Sachsen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Moritzburg er en kommune i Sachsen. Frem til 1934 het den Eisenberg. Borgermester er Georg Reitz (CDU).
| Moritzburg er en kommune i Sachsen. Frem til 1934 het den Eisenberg. Borgermester er Georg Reitz (CDU).
== Distrikter ==
Auer
Boxdorf
Friedewald
Moritzburg
Reichenberg
Steinbach
== Kultur og severdigheter ==
Viltpark
Gestüt Moritzburg (stutteri)
=== Byggverk ===
Jagdschloß Moritzburg
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Moritzburg (Sachsen) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Moritzburg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Moritzburg er en kommune i Sachsen. Frem til 1934 het den Eisenberg. | 5,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schloss_Moritzburg | 2023-02-04 | Schloss Moritzburg | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Landkreis Meißen', 'Kategori:Slott i Sachsen'] | Schloss Moritzburg (norsk: Moritzburg slott) er et jaktslott i barokkstil i Landkreis Meissen nærheten av Dresden i Sachsen i Tyskland.
Kurfyrst Moritz av Sachsen fikk i 1542 reist et jaktslott i renessansestil. I 1661 bygde Johan Georg II slottskapellet. August den sterke satte i 1723 i gang med omfattende ombygging av slottet i barokkstil. Matthäus Daniel Pöppelmann var arkitekt for arbeidene. Kunstige innsjøer ble anlagt sammen med viltinnhegninger og fasaneri. Slottet fikk sju saler og over 200 rom. Fredrik August I fortsatte arbeidene på slottsanlegget med omgivelser. Fasanenschlösschen ble reist og det ble anlagt havn med fyrtårn.
Slottet var fra 1933 til 1945 brukt som bolig av Ernst Heinrich von Sachsen.
I Norge er Schloss Moritzburg særlig kjent som kongeslottet i filmen Tre nøtter til Askepott, en tysk-tsjekkoslovakisk samproduksjon fra 1973.
| Schloss Moritzburg (norsk: Moritzburg slott) er et jaktslott i barokkstil i Landkreis Meissen nærheten av Dresden i Sachsen i Tyskland.
Kurfyrst Moritz av Sachsen fikk i 1542 reist et jaktslott i renessansestil. I 1661 bygde Johan Georg II slottskapellet. August den sterke satte i 1723 i gang med omfattende ombygging av slottet i barokkstil. Matthäus Daniel Pöppelmann var arkitekt for arbeidene. Kunstige innsjøer ble anlagt sammen med viltinnhegninger og fasaneri. Slottet fikk sju saler og over 200 rom. Fredrik August I fortsatte arbeidene på slottsanlegget med omgivelser. Fasanenschlösschen ble reist og det ble anlagt havn med fyrtårn.
Slottet var fra 1933 til 1945 brukt som bolig av Ernst Heinrich von Sachsen.
I Norge er Schloss Moritzburg særlig kjent som kongeslottet i filmen Tre nøtter til Askepott, en tysk-tsjekkoslovakisk samproduksjon fra 1973.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Moritzburg Castle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Moritzburg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Slottets internettside
Moritzburgfestivalen
Dresdenbilder | Schloss Moritzburg (norsk: Moritzburg slott) er et jaktslott i barokkstil i Landkreis Meissen nærheten av Dresden i Sachsen i Tyskland. | 5,886 |
null | 2023-02-04 | Tre nøtter til Askepott (1973) | null | null | null | Tre nøtter til Askepott (originaltittel Drei Haselnüsse für Aschenbrödel (tysk) og Tři oříšky pro Popelku (tsjekkisk)) er en østtysk-tsjekkoslovakisk eventyrfilm fra 1973. | 5,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schloss_Bellevue | 2023-02-04 | Schloss Bellevue | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Mitte', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Slott i Berlin'] | Schloss Bellevue er et slott i Tiergarten i Berlin og fra 1994 residensen til Tysklands president. Ved Tysklands gjenforening i 1990 var Bonn Tysklands hovedstad. Etter at Berlin var valgt som ny hovedstad i landet, ble det også bestemt at presidentens residens skulle være i byen. Villa Hammerschmidt som til da hadde vært presidentens residens, ble beholdt som residens i Bonn.
Slottet finnes i Berlins sentrum like ved elven Spree og i utkanten av parken Grosser Tiergarten, med kort avstand til Siegessäule, Riksdagsbygningen og Brandenburger Tor. Det ble bygget av prins Ferdinand av Preussen, den yngre broren av kong Fredrik den store.
President Roman Herzog er den eneste av Tysklands presidenter som ikke bare arbeidet, men også bodde i Schloss Bellevue. Av sikkerhetsgrunner er presidentens bolig lagt til en villa i Berlin-Dahlem.
| Schloss Bellevue er et slott i Tiergarten i Berlin og fra 1994 residensen til Tysklands president. Ved Tysklands gjenforening i 1990 var Bonn Tysklands hovedstad. Etter at Berlin var valgt som ny hovedstad i landet, ble det også bestemt at presidentens residens skulle være i byen. Villa Hammerschmidt som til da hadde vært presidentens residens, ble beholdt som residens i Bonn.
Slottet finnes i Berlins sentrum like ved elven Spree og i utkanten av parken Grosser Tiergarten, med kort avstand til Siegessäule, Riksdagsbygningen og Brandenburger Tor. Det ble bygget av prins Ferdinand av Preussen, den yngre broren av kong Fredrik den store.
President Roman Herzog er den eneste av Tysklands presidenter som ikke bare arbeidet, men også bodde i Schloss Bellevue. Av sikkerhetsgrunner er presidentens bolig lagt til en villa i Berlin-Dahlem.
== Referanser == | | navn = Bellevue slott | 5,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tiergarten | 2023-02-04 | Tiergarten | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1861', 'Kategori:Mitte', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Tidligere bydeler i Berlin', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Tiergarten har flere betydninger.Tiergarten er en ortsteil i den administrative bydelen Mitte i Berlin i Tyskland. Ortsteil Tiergarten omfatter også Tiergarten-Süd. Som egen administrativ bydel (Bezirk) fram til 2001 omfattet Tiergarten i tillegg Hansaviertel og Moabit som begge er ortsteiler idag.
I Tiergarten finnes viktige bygninger som Riksdagsbygningen, Kanslerbygningen, den tyske presidentens residens Schloß Bellevue, og en rekke ambassader, som for eksempel de nordiske ambassader i Berlin. Brandenburger Tor og Potsdamer Platz ligger ved Tiergartens østlige grense. Poststadion ligger også i denne bydelen.
Tiergarten har sitt navn fra parken Großer Tiergarten. Parken var opprinnelig et skogsområde og viltreservat der fyrster og andre adelige kunne drive jakt. Berlins zoologiske hage ligger i vestre ende av parken.
| Tiergarten har flere betydninger.Tiergarten er en ortsteil i den administrative bydelen Mitte i Berlin i Tyskland. Ortsteil Tiergarten omfatter også Tiergarten-Süd. Som egen administrativ bydel (Bezirk) fram til 2001 omfattet Tiergarten i tillegg Hansaviertel og Moabit som begge er ortsteiler idag.
I Tiergarten finnes viktige bygninger som Riksdagsbygningen, Kanslerbygningen, den tyske presidentens residens Schloß Bellevue, og en rekke ambassader, som for eksempel de nordiske ambassader i Berlin. Brandenburger Tor og Potsdamer Platz ligger ved Tiergartens østlige grense. Poststadion ligger også i denne bydelen.
Tiergarten har sitt navn fra parken Großer Tiergarten. Parken var opprinnelig et skogsområde og viltreservat der fyrster og andre adelige kunne drive jakt. Berlins zoologiske hage ligger i vestre ende av parken.
== Minnesmerker ==
Sovjetisk krigsminnesmerke
Minnesmerket over sintier og romer under nasjonalsosialismen | Tiergarten er en ortsteil i den administrative bydelen Mitte i Berlin i Tyskland. Ortsteil Tiergarten omfatter også Tiergarten-Süd. | 5,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Askenaser | 2023-02-04 | Askenaser | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Den jødiske diaspora', 'Kategori:Jøder', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Askenaser, også kjent som askenasiske jøder (engelsk: Ashkenazi; hebraisk: אַשְׁכְּנַזִּים; tysk: Aschkenasim/Aschkenasen) er et jødisk diasporasamfunn, som utgjort et distinkt samfunn i tysklandene langs Rhinen og i Nord-Frankrike, da del av Det tysk-romerske rike, rundt slutten av det første årtusenet. Askenasenes tradisjonelle språk er jiddisk (som inneholder flere dialekter), mens hebraisk inntil nylig kun ble brukt som et sakralspråk.
Askenasene bosatte og etablerte samfunn på tvers av Sentral- og Øst-Europa, som var hovedområdet for jødisk bosetning fra middelalderen til nyere tid. De utviklet en særegen kultur og diasporiske identiteter. Opp gjennom sin tid i Europa har askenasene gitt mange viktige bidrag innen filosofi, litteratur, kunst, musikk, vitenskap og lærdom.I senmiddelalderen flyttet askenasbefolkningens tyngdepunkt stødig østover, da gjennom utvandring fra Det tysk-romerske rike til Det jødiske bosetningsområdet (bestående av deler av dagens Hviterussland, Latvia, Litauen, Moldova, Polen, Russland og Ukraina). I løpet av det sene 1700- og 1800-tallet opplevde de gjenværende eller tilbakevendte jøder i tysklandene en kulturell nyorientering; under påvirkning av den jødiske opplysningstiden og kampen om frigjøring, samt den intellektuelle og kulturelle oppstanden i urbane senter. Stadig færre snakket jiddisk, samtidig som det ble utviklet en ny form for jødisk intellektuelt liv og kulturell identitet.Folkemordet Holocaust (utryddelsen av seks millioner jøder under andre verdenskrig) raserte askenasene og deres kultur, og påvirket nærmest hver eneste jødiske familie. Det er blitt estimert at askenasene utgjorde kun tre prosent av verdens jødiske befolkning på 1000-tallet, mens de på sitt høydepunkt i 1931 utgjorde 92 prosent av alle jøder. Like før Holocaust, var antallet jøder i verden omtrent 16.7 millioner. Statistiske tall varierer angående askenasenes nåværende demografi, og varierer mellom ti millioner og 11,2 millioner. Sergio DellaPergola antyder, i en omtrentlig beregning av sefarder og mizrahimjøder, at askenasiske jøder utgjør mindre enn 74 prosent av verdens jøder. Andre estimater foreslår omtrent 75 prosent.Genstudier på askenaser – der både mannlig og kvinnelig slektslinjer undersøkes – peker på en betydelig andel midtøstisk opphav. Studiene har kommet til ulike konklusjoner angående både graden av og kildene til deres europeiske opphav, og har generelt sett fokusert på graden av europeisk genmateriale funnet i askenasiske morslinjer. Askenaser settes ofte i kontrast til sefarder (også kalt sefardiske jøder), som er etterkommere av jøder fra Den iberiske halvøy (selv om andre jødiske undergrupper eksisterer). Det finnes visse forskjeller i uttale av hebraiske bokstaver og ritualer.
| Askenaser, også kjent som askenasiske jøder (engelsk: Ashkenazi; hebraisk: אַשְׁכְּנַזִּים; tysk: Aschkenasim/Aschkenasen) er et jødisk diasporasamfunn, som utgjort et distinkt samfunn i tysklandene langs Rhinen og i Nord-Frankrike, da del av Det tysk-romerske rike, rundt slutten av det første årtusenet. Askenasenes tradisjonelle språk er jiddisk (som inneholder flere dialekter), mens hebraisk inntil nylig kun ble brukt som et sakralspråk.
Askenasene bosatte og etablerte samfunn på tvers av Sentral- og Øst-Europa, som var hovedområdet for jødisk bosetning fra middelalderen til nyere tid. De utviklet en særegen kultur og diasporiske identiteter. Opp gjennom sin tid i Europa har askenasene gitt mange viktige bidrag innen filosofi, litteratur, kunst, musikk, vitenskap og lærdom.I senmiddelalderen flyttet askenasbefolkningens tyngdepunkt stødig østover, da gjennom utvandring fra Det tysk-romerske rike til Det jødiske bosetningsområdet (bestående av deler av dagens Hviterussland, Latvia, Litauen, Moldova, Polen, Russland og Ukraina). I løpet av det sene 1700- og 1800-tallet opplevde de gjenværende eller tilbakevendte jøder i tysklandene en kulturell nyorientering; under påvirkning av den jødiske opplysningstiden og kampen om frigjøring, samt den intellektuelle og kulturelle oppstanden i urbane senter. Stadig færre snakket jiddisk, samtidig som det ble utviklet en ny form for jødisk intellektuelt liv og kulturell identitet.Folkemordet Holocaust (utryddelsen av seks millioner jøder under andre verdenskrig) raserte askenasene og deres kultur, og påvirket nærmest hver eneste jødiske familie. Det er blitt estimert at askenasene utgjorde kun tre prosent av verdens jødiske befolkning på 1000-tallet, mens de på sitt høydepunkt i 1931 utgjorde 92 prosent av alle jøder. Like før Holocaust, var antallet jøder i verden omtrent 16.7 millioner. Statistiske tall varierer angående askenasenes nåværende demografi, og varierer mellom ti millioner og 11,2 millioner. Sergio DellaPergola antyder, i en omtrentlig beregning av sefarder og mizrahimjøder, at askenasiske jøder utgjør mindre enn 74 prosent av verdens jøder. Andre estimater foreslår omtrent 75 prosent.Genstudier på askenaser – der både mannlig og kvinnelig slektslinjer undersøkes – peker på en betydelig andel midtøstisk opphav. Studiene har kommet til ulike konklusjoner angående både graden av og kildene til deres europeiske opphav, og har generelt sett fokusert på graden av europeisk genmateriale funnet i askenasiske morslinjer. Askenaser settes ofte i kontrast til sefarder (også kalt sefardiske jøder), som er etterkommere av jøder fra Den iberiske halvøy (selv om andre jødiske undergrupper eksisterer). Det finnes visse forskjeller i uttale av hebraiske bokstaver og ritualer.
== Navn og opprinnelse ==
Navnet «askenaser» er avledet fra den bibelske figuren Asjkenas, Gomers førstefødte sønn, og en jafetisk patriark i henhold til kapittelet «Folkeslagene på jorden» i Første Mosebok. I den rabbinske litteraturen er kongedømmet til Asjkenas (hebraisk אשכנז ’Aškənaz) først assosiert med skytiske regioner, deretter og senere med slaviske Europa, og fra 1000-tallet og framover, med nordlige Europa og Tyskland. Jødene som levde i disse regionene assosiert med Asjkenas' kongedømme, kom således til å kalle seg askenasiske jøder. Senere kom jøder fra vestlige og sentrale Europa også til å kalle seg det samme, ettersom de fremste sentrene for jødisk lærdom befant seg i Tyskland. Askenas er således det eldre hebraiske ordet for Tyskland, særlig området langs Rhinen hvor alemannerne bodde (sammenlign det franske navnet for Tyskland, Allemagne). «Askenasiske jøder» hadde derfor tilleggsbetydningen «tyske jøder».
De jødiske samfunn i tre byer langs Rhinen, Speyer, Worms, og Mainz, opprettet forbundet SHUM (etter de første hebraiske bokstavene av Shpira, Vermayza, og Magentza). Disse SHUM-byene er betraktet som krybben for den særskilte askenasiske kulturen og liturgien. Askenasisk jødedom skiller seg ut fra sefardisk jødedom hovedsakelig i ritualet for rosj hasjaná og jom kippúr, i uttalen av hebraisk og arameisk, i terminologibruk, i tolkningen av halakhá og i en del andre liturgiske detaljer. Mange askenasiske jøder bevegde seg østover og opprettet samfunn i områder som ikke snakket tysk, blant annet Böhmen, Ungarn, Polen, Hviterussland, Litauen, Russland, Ukraina og Romania mellom 1000-tallet og 1800-tallet. De tok med seg et etter hvert mangfoldig jiddisch språk, et høytysk språk som benyttet det hebraiske alfabetet. Det hadde utviklet seg i middelalderen som et lingua franca blant askenasiske jøder.
== Etnisitet ==
Selv om askenasiske jøder på 1000-tallet utgjorde kun rundt 3 prosent av verdens jødiske befolkning, utgjorde de på sitt meste i 1931 hele 92 prosent. I dag utgjør de anslagsvis 80 prosent av jødene verden over. De fleste jødiske samfunn med utvidet historie i Europa er askenasiske, unntatt de som er knyttet til middelhavsregionen. Flertallet av jødene som utvandret fra Europa til andre kontinenter i de siste to århundrene er askenasiske, særlig fra Øst-Europa. En gjennomgang av 11 000 prøver av mitokondrisk DNA fra 67 nasjonaliteter, viste at ca 40 prosent av dagens askenasiske jøder – rundt 3,5 millioner mennesker – nedstammer fra bare fire jødiske kvinner som dro fra Midtøsten til Italia i de to første hundreårene e.Kr. Disse fire kvinnenes genetiske signatur gjenfinnes i dag hos deres etterkommere, men er sjelden hos ikke-askenasiske jøder og nærmest fraværende hos ikke-jøder.
== Se også ==
Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland
== Referanser ==
== Litteratur ==
Goldberg, Harvey E. (2001): The Life of Judaism, University of California Press. ISBN 0-520-21267-3.
Silberstein, Laurence (2000): Mapping Jewish Identities New York University Press. ISBN 0-8147-9769-5.
Wettstein, Howard (2002): Diasporas and Exiles: Varieties of Jewish Identity University of California Press. ISBN 0-520-22864-2.
Wex, Michael (2005): Born to Kvetch: Yiddish Language and Culture in All Its Moods St. Martin's Press. ISBN 0-312-30741-1.
== Eksterne lenker ==
Om askenasiske jøder (engelsk) | Askenaser, også kjent som askenasiske jøder (engelsk: Ashkenazi; hebraisk: אַשְׁכְּנַזִּים; tysk: Aschkenasim/Aschkenasen) er et jødisk diasporasamfunn, som utgjort et distinkt samfunn i tysklandene langs Rhinen og i Nord-Frankrike, da del av Det tysk-romerske rike, rundt slutten av det første årtusenet.Askenaser. | 5,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jiddisch_musikk | 2023-02-04 | Jiddisch musikk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Jiddisch', 'Kategori:Musikksjangre'] | Jiddisch musikk refererer hovedsakelig til folkemusikk og viser med jiddisch tekst, men kan også referere til sanger med hebraisk tekst sunget av askenasiske jøder. Musikksjangeren er nært beslektet med klezmermusikk, eller askenasisk instrumental folkemusikk. Den jiddische musikken kan deles inn i flere undertyper: Jiddisch teatermusikk er innslag av vokalmusikk i jiddisch teater; jiddische t’chines er sanger basert på jiddische bønner for kvinner; jiddische barnesanger er sanger for barn på jiddisch; jiddische ballader er sanger med fortellende, gjerne episk innhold. En kategori som oppstod i 1930-årene er jiddische holocaustsanger.
| Jiddisch musikk refererer hovedsakelig til folkemusikk og viser med jiddisch tekst, men kan også referere til sanger med hebraisk tekst sunget av askenasiske jøder. Musikksjangeren er nært beslektet med klezmermusikk, eller askenasisk instrumental folkemusikk. Den jiddische musikken kan deles inn i flere undertyper: Jiddisch teatermusikk er innslag av vokalmusikk i jiddisch teater; jiddische t’chines er sanger basert på jiddische bønner for kvinner; jiddische barnesanger er sanger for barn på jiddisch; jiddische ballader er sanger med fortellende, gjerne episk innhold. En kategori som oppstod i 1930-årene er jiddische holocaustsanger.
== T’chines ==
== Barnesanger ==
Jiddische barnesanger ligner i mangt og meget barnesangene fra nabokulturene i Sentral- og Øst-Europa, men skiller seg ut særlig ved sin askenasisk-jødiske kulturelle og religiøse ramme. Overgangen mellom barnesanger og politiske sanger kan noen ganger være flytende — noe vi ser i sangen «Ott azoi neit a shnaider, en sang som utgjør en typisk barnesang med sine korte og symmetriske strofer, sitt begrensede melodiomfang, sin enkle tekst og rolleillustrerende innhold: “Slik som dette syr skredderen, slik som dette syr han.” Men det politiske innholdet blir meget tydelig i fortsettelsen: “Han syr og syr hele dagen lang og tjener tæring, ikke penger.” Andre sanger kan være surrealistiske rim (“Jeg har et par okser; oi, de har bukser...”)
== Teatermusikk ==
== Fortellende sanger ==
=== Holocaustsanger ===
De mest kjente forfattere av holocaustsanger, eller sanger om og/eller fra jødeforfølgelsene og etterhvert folkemordet på jøder av nazistene før og under andre verdenskrig, var Mordechaj Gebirtig og Hirsch Glik. Særlig kjente sanger inkluderer «Partizanerlid» av Hirsch Glik (gjendiktet på norsk som «Jødisk partisansang» av Georg Johansen og «S’brennt» av Mordechaj Gebirtig.
== Utøvere ==
Den mest kjente utøveren i Norge er norsk-jødiske sangeren og skuespilleren Bente Kahan, men også dikteren Øystein Wingaard Wolf er kjent som utøver av dette repertoaret — hovedsakelig i hans egne gjendiktninger til norsk.
Internasjonalt er Ben Zimet, Chava Alberstein og Wolf Krakowski kjente navn innenfor sjangeren.
== Se også ==
Jiddisch språk
Jiddisch teater
Klezmermusikk
Askenasiske jøder | Jiddisch musikk refererer hovedsakelig til folkemusikk og viser med jiddisch tekst, men kan også referere til sanger med hebraisk tekst sunget av askenasiske jøder. Musikksjangeren er nært beslektet med klezmermusikk, eller askenasisk instrumental folkemusikk. | 5,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A4r_Lagerkvist | 2023-02-04 | Pär Lagerkvist | ['Kategori:Alumni fra Uppsala universitet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. mai', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Medlemmer av Svenska Akademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Växjö', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske nobelprisvinnere', 'Kategori:Svenske novellister'] | Pär Lagerkvist (født 23. mai 1891, død 11. juli 1974) var en svensk forfatter, medlem av Svenska Akademin og vinner av nobelprisen i litteratur for 1951. Et tilbakevendende tema i forfatterskapet er menneskets relasjon til Gud. Dette kommer blant annet frem i de sene romanene Dvergen, Barabbas og Sibyllan.
| Pär Lagerkvist (født 23. mai 1891, død 11. juli 1974) var en svensk forfatter, medlem av Svenska Akademin og vinner av nobelprisen i litteratur for 1951. Et tilbakevendende tema i forfatterskapet er menneskets relasjon til Gud. Dette kommer blant annet frem i de sene romanene Dvergen, Barabbas og Sibyllan.
== Biografi ==
Pär Lagerkvist var sønn av stasjonsmester Anders Johan Lagerkvist og Johanna Blad. Han ble født i Växjö i Småland som den yngste av sju søsken i en dypt religiøs familie.
Lagerkvist studerte ett år på universitetet i Uppsala. Deretter bodde han i korte perioder i Italia og Frankrike, før han returnerte til Sverige.Han har skildret barndomsmiljøet i romanen Gäst hos verkligheten (1925).
== Forfatterskap ==
Diktsamlingen Ångest (1916) er omtalt som hans første betydelige verk; det handler om angsten for samtidens hendelser og omveltninger, med den kjente diktlinjen «Ångest, ångest är min arvedel / min strupes sår, / mitt hjärtas skri i världen.» Med Bödeln (1933) «steg han ned fra elfenbenstårnet» og tok et politisk standpunkt mot den begynnende politiske brutaliseringen i Europa.Hans store gjennombrudd som forfatter kom med romanen Dvergen i 1944, hvor handlingen er lagt til renessansens Italia, og hvor hovedpersonen er vitne til Leonardo da Vincis arbeide med maleriet «Mona Lisa»; det er ikke vanskelig å se sammenlikningen mellom den tvers igjennom onde dvergen - bokens protagonist - og Adolf Hitler.
Romanen Barabbas er historien om Barabbas, som ble dømt til korsfestelse, men som ble sluppet fri i stedet for Jesus. Her spør Lagerkvist: «Hvem var han? Og hva skjedde med ham?»Pär Lagerkvist-Samfundet ble stiftet 8. oktober 1989 til minne om hans liv og forfatterskap.
== Bibliografi ==
Människor (1912)
Ordkonst och bildkonst (1913)
Två sagor om livet (1913)
Motiv (1914)
Järn och människor (1915)
Ångest (1916)
Sista människan (1917)
Teater (1918)
Kaos (1919)
Det eviga leendet (1920)
Den lyckliges väg (1921)
Den osynlige (1923)
Onda sagor (1924)
Gäst hos verkligheten (1925)
Hjärtats sånger (1926)
Det besegrade livet (1927)
Han som fick leva om sitt liv (1928)
Kämpande ande (1930)
Konungen (1932)
Vid lägereld (1932)
Bödeln (1933)
Den knutna näven (1934)
I den tiden (1935)
Människan utan själ (1936)
Genius (1937)
Seger i mörker (1939)
Den befriade människan (1939)
Sång och strid (1940)
Dvärgen (1944)
Låt människan leva (1950)
Barabbas (1950)
Aftonland (1953)
Sibyllan (1956)
Ahasverus död (1960)
Pilgrim på havet (1962)
Det heliga landet (1964)
Mariamne (1967)
En hjältes död (novelle)
== Priser og utmerkelser ==
Nobelprisen i litteratur 1951
BMF-plaketten 1951
Bellmanprisen 1945
Æresdoktor ved Göteborgs universitet 1941
Medlem av Svenska Akademien 1940
De Nios stora pris 1928
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pär Lagerkvist – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pär Lagerkvist på Internet Movie Database
(en) Pär Lagerkvist hos The Movie Database
(sv) Pär Lagerkvist-samfundet
(en) Nobelprize.org, Nobelpriset i litteratur 1951
(sv) Böcker om... | | dsted = Lidingö, Stockholms län | 5,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skrues_liv | 2023-02-04 | Skrues liv | ['Kategori:Disney-tegneserier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Skrues liv (også utgitt samlet som Skrue McDucks liv og levnet) er en serie med historier om tegneseriefiguren Skrue McDuck utgitt i Donald Duck & Co mellom 1992 og 1994, tegnet og skrevet av Don Rosa. Historiene følger de største begivenhetene i Skrue McDucks (oftest bare omtalt som onkel Skrue) liv mellom 1867 og 1947, inkludert nesten alle referanser Carl Barks hadde i sine historier om onkel Skrue fram til 1947. Don Rosa satte seg fore å få med så mange referanser som overhodet mulig, men måtte ta seg noen "kunstneriske friheter". Enkelte årstall i Barks-historiene, særlig tidlige historier før Skrue var etablert som figur, måtte endres for å passe inn i Rosas egen tidslinje.
Rosa la inn informasjon om bakgrunnen og opprinnelsen til flere av figurene vi finner igjen i andre historier om onkel Skrue, men kun som tilføyelser til Barks' egne historier. Rosa endret ikke noe som Barks hadde skrevet selv.
De tolv originalkapitlene ble først utgitt i bokform i 1997 under navnet Skrue McDucks liv og levnet (ISBN 82-429-1436-2). Siden 1994 har Rosa lagt til flere kapitler, som også er utgitt i Donald Duck & Co. I 2016 ble de opprinnelige kapitlene, sammen med tilleggskapitlene, samlet og gitt ut som en praktutgave med stive permer på Egmont.
| Skrues liv (også utgitt samlet som Skrue McDucks liv og levnet) er en serie med historier om tegneseriefiguren Skrue McDuck utgitt i Donald Duck & Co mellom 1992 og 1994, tegnet og skrevet av Don Rosa. Historiene følger de største begivenhetene i Skrue McDucks (oftest bare omtalt som onkel Skrue) liv mellom 1867 og 1947, inkludert nesten alle referanser Carl Barks hadde i sine historier om onkel Skrue fram til 1947. Don Rosa satte seg fore å få med så mange referanser som overhodet mulig, men måtte ta seg noen "kunstneriske friheter". Enkelte årstall i Barks-historiene, særlig tidlige historier før Skrue var etablert som figur, måtte endres for å passe inn i Rosas egen tidslinje.
Rosa la inn informasjon om bakgrunnen og opprinnelsen til flere av figurene vi finner igjen i andre historier om onkel Skrue, men kun som tilføyelser til Barks' egne historier. Rosa endret ikke noe som Barks hadde skrevet selv.
De tolv originalkapitlene ble først utgitt i bokform i 1997 under navnet Skrue McDucks liv og levnet (ISBN 82-429-1436-2). Siden 1994 har Rosa lagt til flere kapitler, som også er utgitt i Donald Duck & Co. I 2016 ble de opprinnelige kapitlene, sammen med tilleggskapitlene, samlet og gitt ut som en praktutgave med stive permer på Egmont.
== Kapitteloversikt ==
=== Originalkapitler ===
Del 1 – Den siste av McDuck-klanen 1867-1880 (originaltittel: The Last of the Clan McDuck)Skrue vokser opp i Skottland der han møter et gjenferd av McDuck-klanen og motiveres til å søke lykken i Amerika.
Del 2 – Mississippis herre 1880-1882 (The Master of the Mississippi)Skrue møter sin onkel Angus McDuck og tar etterhvert over som skipper på en elvebåt. Han møter også B-gjengen for første gang samt Petter Smarts bestefar (Julius Smart).
Del 3 – Badlands' ukronte konge 1882-1883 (The Buckaroo of the Badlands)Skrue reiser vestover og blir cowboy. Møter U.S.As kommende president; Theodore Roosevelt.
Del 4 – Kongen på kobberhaugen 1883-1885 (The Raider of the Copper Hill)En arbeidsløs Skrue begynner å grave etter kobber, veiledet av Rikeruds far.
Del 5 – Den nye godseieren 1885 (The New Laird of Castle McDuck)Skrue returnerer til Skottland for å redde McDuck-slottet. Nytt gjensyn med McDuck-klanens gjenferd.
Del 6 – Transvaals skrekk 1886-1889 (The Terror of the Transvaal)Skrue søker lykken i Sør-Afrika. Han møter og kjemper mot Gulbrand Gråstein for første gang.
Del 7 – Nebbdyret fra drømmetiden/Drømmen om gull 1893-1896 (The Dreamtime Duck of the Never-Never)Skrue graver etter gull i Australia. Han inspireres av en aboriginsk sjaman til å søke lykken i Klondike.
Del 8 – Sølvstrømmen 1896-1897 (The Argonaut of White Agony Creek)Skrue begynner en suksessfull gulljakt i Klondike. Her møter han Gyldne Gulda for første gang. Hans mor går bort.
Del 9 – Milliardæren 1898-1902 (The Billionaire of Dismal Downs)Skrue blir rik og returnerer til Skottland, men bestemmer seg for å dra tilbake til Amerika sammen med søstrene (Lillegull McDuck) og (Penny McDuck). Hans far (Fergus McDuck) går bort kort etter avreise.
Del 10 – Slaget om Andebyfortet 1902 (The Invader of Fort Duckburg)Skrue og søstrene ankommer Andeby der han slår seg ned. Møter igjen B-gjengen.
Del 11 – Verdens rikeste mann 1909-1930 (The Richest Duck in the World)Skrue begynner å vise sine mørke sider, reiser verden rundt, blir verdens rikeste mann og mister kontakten med familien sin.
Del 12 – Eneboeren på herregården 1947 (The Recluse of McDuck Manor)En desillusjonert Skrue møter Donald Duck, Ole, Dole og Doffen Duck for første gang. Sammen bekjemper de B-gjengen. Inspirert av nevøene bestemmer Skrue seg for å forfølge idealene sine igjen.
=== Kapitler som er lagt til senere ===
Del 0 – Ta en mynt og la den vandre (Of Ducks and Dimes and Destinies) – Magica fra Tryll reiser i tiden for å stjele lykkeskillingen før Skrue tjener den, men ting går ikke helt som planlagt.
Del 3B – Skipper'n på Cutty Sark (The Cowboy Captain of Cutty Sark) – Skrue importerer kyr til Java på klipperen "Cutty Sark". Nytt møte med Petter Smarts bestefar (Julius Smart).
Del 6B – Oppgjør i Bløff (The Vigilante of Pizen Bluff) – Skrue leter etter gull i det ville vesten, men ender med å jakte banditter sammen med Buffalo Bill, Geronimo og Anne Oakley. Nytt møte med onkel Angus McDuck.
Del 8B – Fangen i Sølvdalen (The Prisoner of White Agony Creek) – Innsyn i Gyldne Guldas opphold på Skrues skjerp.
Del 8C – I hjertet av Yukon (Hearts of the Yukon) – Gyldne Gulda prøver å erobre Skrue, ved å anmelde ham for slaveri.
Del 10B – Skjerperen i Culebra (The Sharpie of the Culebra Cut) – Theodore Roosevelt overser gravingen av Panama-kanalen. Men det er et problem; Skrue graver etter gull midt i veien.
== Referanser == | Skrues liv (også utgitt samlet som Skrue McDucks liv og levnet) er en serie med historier om tegneseriefiguren Skrue McDuck utgitt i Donald Duck & Co mellom 1992 og 1994, tegnet og skrevet av Don Rosa. Historiene følger de største begivenhetene i Skrue McDucks (oftest bare omtalt som onkel Skrue) liv mellom 1867 og 1947, inkludert nesten alle referanser Carl Barks hadde i sine historier om onkel Skrue fram til 1947. | 5,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Astronomisk_enhet | 2023-02-04 | Astronomisk enhet | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Astronomiske måleenheter', 'Kategori:Himmelmekanikk', 'Kategori:Lengdeenheter'] | En astronomisk enhet (AE eller AU, engelsk: Astronomical Unit) er en lengdeenhet som tilsvarer den omtrentlige middelavstanden mellom jorden og solen. Verdien av en AE er bestemt til 149 597 870 691 meter (omtrent 150 millioner kilometer).
Jordens bane er ikke en sirkel, men en ellipse; opprinnelig var en AE definert som lengden av halvparten av storaksen i en beskrevet jordbane. Den internasjonale astronomiske union (IAU) omdefinerte i 1976 en AE til å være den distansen fra solen som en partikkel med neglisjerbar masse med en omløpstid på 365,2568983 dager (et gaussisk år) ville ha i en uforstyrret sirkulær bane.
Siden 2012 har enheten vært definert som nøyaktig 149 597 870 700 meter. Avstanden mellom jorden og solen er imidlertid ikke konstant. Fordi solen taper masse, blir gravitasjonskraften gradvis svakere, og jorden blir derfor lengre unna, selv om dette ikke er mer enn 1,37 cm per år. Men for Merkur blir dette mer merkbart. Det er derfor foreslått å få en mer nøyaktig definisjon av astronomisk enhet, for eksempel ut fra verdien av solens masse i 2000
| En astronomisk enhet (AE eller AU, engelsk: Astronomical Unit) er en lengdeenhet som tilsvarer den omtrentlige middelavstanden mellom jorden og solen. Verdien av en AE er bestemt til 149 597 870 691 meter (omtrent 150 millioner kilometer).
Jordens bane er ikke en sirkel, men en ellipse; opprinnelig var en AE definert som lengden av halvparten av storaksen i en beskrevet jordbane. Den internasjonale astronomiske union (IAU) omdefinerte i 1976 en AE til å være den distansen fra solen som en partikkel med neglisjerbar masse med en omløpstid på 365,2568983 dager (et gaussisk år) ville ha i en uforstyrret sirkulær bane.
Siden 2012 har enheten vært definert som nøyaktig 149 597 870 700 meter. Avstanden mellom jorden og solen er imidlertid ikke konstant. Fordi solen taper masse, blir gravitasjonskraften gradvis svakere, og jorden blir derfor lengre unna, selv om dette ikke er mer enn 1,37 cm per år. Men for Merkur blir dette mer merkbart. Det er derfor foreslått å få en mer nøyaktig definisjon av astronomisk enhet, for eksempel ut fra verdien av solens masse i 2000
== Eksempler ==
Pluto er 39,5 AE fra solen.
Jupiter er 5,2 AE fra solen.
Middeldiameteren av Betelgeuse er 2,57 AE.
Månen er 0,0026 AE fra jorden.Noen omtrentlige omregningsfaktorer:
1 AE = 149 600 000 km = 8,317 lysminutter
1 ly (lysår) = 63 241 AE
== Referanser ==
== Se også ==
Lysår
Parsec | En astronomisk enhet (AE eller AU, engelsk: Astronomical Unit) er en lengdeenhet som tilsvarer den omtrentlige middelavstanden mellom jorden og solen. Verdien av en AE er bestemt til 149 597 870 691 meter (omtrent 150 millioner kilometer). | 5,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rosj_hasjan%C3%A1 | 2023-02-04 | Rosj hasjaná | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hebraiske ord og uttrykk', 'Kategori:Jødiske høytider'] | Rosj hasjaná eller rosh hashana (hebraisk ראש השנה rōš haššānā) er jødisk nyttår og feires på den 1. og 2. dagen (blant reformjøder og samaritaner kun den 1. dagen) av måneden tisjré — den sjuende måneden i det jødiske året.
| Rosj hasjaná eller rosh hashana (hebraisk ראש השנה rōš haššānā) er jødisk nyttår og feires på den 1. og 2. dagen (blant reformjøder og samaritaner kun den 1. dagen) av måneden tisjré — den sjuende måneden i det jødiske året.
== Eksterne lenker ==
Om rosj hasjaná, fra nettsidene til Yad Vashem | Rosj hasjaná eller rosh hashana (hebraisk rōš haššānā) er jødisk nyttår og feires på den 1. og 2. | 5,895 |
null | 2023-02-04 | Tisjré | null | null | null | Tisjré, tisjri eller tishrei (akkadisk tašrītu, hebraisk [tišrē] eller [tišrī]) er den sjuende måneden i den babylonske og den jødiske kalenderen. | 5,896 |
null | 2023-02-04 | Transport Tycoon | null | null | null | Transport Tycoon er Chris Sawyers videospill om transport og logistikk. Spillet ble gitt ut av Microprose i 1994. | 5,897 |
null | 2023-02-04 | Det jødiske året | null | null | null | Det jødiske året er et kombinert sol-/måneår — det vil si at månedene beregnes ut fra månefaser og at justeringer er lagt inn over tid for å sikre overensstemmelse med solåret og årstidene. | 5,898 |
null | 2023-02-04 | Motor | null | null | null | En motor er i de fleste tilfeller en innretning som omformer elektrisk energi, termisk energi eller kjemisk energi til bevegelsesenergi. De første motorene så dagens lys under den industrielle revolusjonen, da dampmaskinen gjorde sitt inntog. | 5,899 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.